Fortidsvern nr4/2024

FORTIDSVERN

Medlemsblad for Fortidsminneforeningen Nr 4 2024 (49. årgang)

URNESPORTALEN GJENSKAPT

Nok et mesterstykke

tusen år etter

Søk om støtte til

Søk om støtte til

Hus og anlegg

Hus og anlegg

Fartøy og båter

Fartøy og båter

Fagseminar

Fagseminar

Sikringstiltak

Sikringstiltak

Rullende og bevegelige

Rullende og bevegelige

Formidling

Formidling

Kulturminnefondet er en statlig tilskuddsordning for private eiere, og er underlagt Klima- og miljødepartementet. Vi er et lavterskeltilbud til eiere som vil sette sine kulturminner og kulturmiljø i stand.

Kulturminnefondet er en statlig tilskuddsordning for private eiere, og er underlagt Klima- og miljødepartementet. Vi er et lavterskeltilbud til eiere som vil sette sine kulturminner og kulturmiljø i stand.

Vi har ingen søknadsfrist.

Vi har ingen søknadsfrist.

Søk om støtte til ditt kulturminne på www.kulturminnefondet.no

Søk om støtte til ditt kulturminne på www.kulturminnefondet.no

FORTIDSVERN

Fortidsminneforeningens medlemsblad Etablert 1974

Ansvarlig redaktør Trond Rødsmoen, telefon: 412 87 974 trond@fortidsminneforeningen.no Redaksjon

Joakim Rehaug Roth, telefon: 485 03 314 joakim@fortidsminneforeningen.no

Hedvig Idås, telefon: 452 48 202 hedvig@fortidsminneforeningen.no Fagredaktør Årbok

Linn Willetts Borgen, telefon: 976 77 288 linn@fortidsminneforeningen.no

Adresse

FORTIDSVERN

Dronningens gate 11 0152 OSLO

Telefon: 23 31 70 70

Annonsesalg

Storybold v/ Randi Huth Rogne randi@storybold.no

Telefon: 995 20 500

Grafisk design: Storybold

Trykk: Ålgård Offset AS Opplag: 7200 eksemplarer ISSN 1504–4645

FORTIDSVERN 4/2024

Jenteworkshop i havgapet

Trehusbyen Levanger: Troen på sentrum

Omkamp på Årnes

Fra tegningsarkivet

Hatet og hedret: Else Sprossa Rønnevig

En renessanse for tranmaling?

Mitt håndverk

Nok et mesterstykke – 1000 år etter

Foss gård i Suldal: Et 1700-tallseventyr

Er det slutten for Murbyen Oslo?

Møter med mennesker og en bygård

Mitt lokallag: Ryfylke

Fylkesavdelinger og lokallag

Nye medlemmer

Styreleder har ordet

Abonnement Årsabonnement (fire nummer) kr 600.

Bankgiro: 6011.05.27651

Forsidebilde Urnesportalen rekonstruert.

Foto: Even Hansen

Redaksjonen forbeholder seg retten til å forkorte og redigere innsendte bidrag.

Manuskript, fotografier og annet materiale som publiseres i Fortidsvern, vil uten forbehold kunne bli publisert i Fortidsminneforeningens digitale kanaler.

10 ÅR MED LYSDUGNAD

14. desember er det 10 år siden den første lysdugnaden. Det begynte med en oppfordring i sosiale medier om å tenne et lys for et ødehus, som et håp om at det igjen kunne tas i bruk. Man tok et bilde og publiserte det med emneknaggen #lysigamlehus. I dag er Lys i Gamle Hus et omfattende prosjekt på tredje året, i regi av Fortidsminneforeningen og støttet økonomisk av Riksantikvaren og Bergesenstiftelsen. Seks pilotkommuner fra ulike deler av landet er involvert, med mål om økt bolyst, å skape tilflytting og vekst og å ta i bruk husene vi allerede har bygget for å bidra til en bærekraftig fremtid. Flere av kommunene ser allerede resultater i form av økt bosetting og gjenbruk av bygningsmassen.

Blir du med 14. desember? Tenn et (brannsikkert) lys for et hus som betyr noe for deg!

Vinterhilsen fra Vinje, en av seks pilotkommuner som er med i prosjektet Lys i Gamle

Hus. Foto: Bianca Wessel

Utradisjonelt

«Jeg har alltid vært en guttejente. Hadde normene vært annerledes da jeg var ung, ville jeg nok blitt tradisjonshåndverker.»

Ordene tilhører Else Rønnevig, eller Sprossa som hun er vel så kjent som, og er hentet fra intervjuet i denne utgaven av Fortidsvern (side 26). Uttalelsen forteller noe om tingenes tilstand den gang for 60–70 år siden, om yrkesvalg som var og opplevdes som innenfor og utenfor, sterkt kjønnsbestemte.

Hopper vi én generasjon frem, finner vi Merete Nilsen Bua med egen smie (side 38). Smed var ikke et yrke hun så for seg, men som barn likte hun å lage ting. Da hun kjøpte sitt første sveiseapparat var hun solgt. Hun er eksempel på en kvinne i et typisk mannsyrke, men hun er samtidig det vi gjerne tenker på som normalen i dag. Normalt fordi tidene er annerledes og unge mennesker kan velge å bli akkurat det de vil.

Hopper vi enda en generasjon frem, til 2024, finner vi 20 studenter og unge håndverkere på samling i regi av Fortidsminneforeningen (side 6). De er alle kvinner, på «jenteworkshop». Håndverkskurs kun for kvinner, er ikke det litt utdatert, tenker du kanskje. Den følelsen kjente også vi på da ideen dukket opp, men etter fem år med denne typen samling erfarer vi at det ikke er tilfelle. Kurset er svært populært, en mulighet for unge kvinner i fortsatt mannsdominerte yrker å møte andre i samme situasjon, knytte bånd, skape nettverk og oppdage at de er langt flere enn de kanskje har trodd.

Mange faktorer styrer valg av utdanning og yrke. Tradisjon er åpenbart en av dem. Norge har fortsatt et svært kjønnsdelt yrkesliv, gutter velger tradisjonelle mannsyrker og jenter velger tradisjonelle kvinneyrker. Når de fleste tradisjonshåndverkene faller inn under den første kategorien, så er det ikke rart at terskelen inn i disse yrkene kan være høyere for en jente enn for en gutt.

Jenteworkshop et ett grep. Der Sprossa garantert hadde deltatt, om vi hadde hatt tilbudet på 1960­tallet!

Trond Rødsmoen Redaktør

Lunefull vind og nye ruter

Navnet Kårøya ligger kanskje ikke fremst på tungespissen til folk flest, men det værbitte Toralfhuset er rikskjendis og har i mange år vært både krykkjekoloni og Instagram-favoritt. Hit dro 20 kvinnelige håndverkere for å bryne seg på luftig vindusrestaurering.

tekst og foto: Hedvig Idås

Faglige kurs kun for jenter skal også skape nettverk og gi rom for å utveksle felles erfaringer. Her er det samling i Toralfhuset.

Vi ser en økende tendens blant studentene til å orientere seg mer i retning av reparasjon og tradisjonshåndverk.

Røst

Lofoten

NORDLAND

Bodø

Kårøya sett fra Toralfhuset, med bryggehusene som også settes i stand og gjør nytten som losji for kursdeltakere.

Iflere tiår har huset stått forlatt og forfallent på det forblåste Røstlandet, som et tidsvitne om det yrende fiskeværsamfunnet som engang var på Kårøya.

De siste årene har Fortidsminneforeningen med støttespillere gitt det forfalne huset etterlengtet omsorg i bytte mot gjestfrihet og husly på øya. Siden foreningen overtok eierskapet av Toralfhuset har driftige krefter jobbet hardt for å sikre huset for fremtiden. Gjennom kurs og dugnader har de gjort huset tett og gitt krykkjene et nytt revir – sitt eget spesialkonstruerte «krykkjehotell». Arbeidet med Toralfhuset har gitt ringvirkninger i lokalsamfunnet på Røst og flere av husene på Kårøya er nå under renovering. Det som sist sto klart er det gamle vanntårnet, som nå har blitt en tank til utsyn og refleksjon.

Samlingspunkt

I slutten av september, eller i starten av «svarthøsten» som de lokale kaller det, trosset 20 kursdeltakere kansellerte fly og høy

sjø for å delta på en jenteworkshop i vindusrestaurering.

De tilreisende var en blanding av arkitektstudenter og håndverkere, pluss en biologistudent med forkjærlighet for kulturminner. 20 år gamle Mari Rødbergshagen fra Nordre Land har fått kulturminneinteressen fra sin far, som jobber med bygningsvern.

– Jeg har vært på Røst før, jeg! ler Mari. – Jeg var her faktisk på en annen workshop i sommer. Da lagde vi blant annet vindusrammene til noen av de vinduene vi nå setter sammen. Så det er jo veldig kult å få være med på hele prosessen.

Jentene på workshopen er mellom 17 og 30 år og kommer fra hele landet, inkludert én fra Danmark, Merle Preusche fra Præstø ved Faxebukten på Sjælland.

– Jeg er her for å lære mer om vindusrestaurering og bli kjent med jenter som jobber med det samme som meg.

Merle forteller at det er svært få kvinnelige tømrere i Danmark, og at hun er eneste

jente i sin klasse. Til vanlig jobber hun med bindingsverk.

– Jeg liker å jobbe med samspillet mellom mur og de røffe tømmerstokkene. Det er mye grovarbeid, men det krever samtidig en nøyaktighet. Tapphullene og sammenføyningene må være på rett sted, og det krever en del problemløsning, noe jeg liker godt.

Materialforståelse

Det er lite kalk og teglstein på Røst, men Toralfhuset er fullt av andre materialer. Mange av dem er bevart, mens andre er bevisst plassert for å forske på hvilke som tåler de ekstreme værskiftene som feier over Røstlandet.

– Vi eksperimenterer hele veien i restaureringen av prosjektet. Hvis noen åpner gulvet her om hundre år, vil de nok bli overrasket, for vi forsker aktivt på materialer og byggeskikk, forteller Christine Sundbø i Fortidsminneforeningen.

Det samme gjelder for denne workshopen: Jentene har fått prøve seg på å lage

kopier og istandsette de originale vinduene. De har også fått lære om materialvalg og å kitte de gamle vinduene på nytt og sette i glass. Etter hvert vil de nye vinduene bli laget i ulike materialer, slik at vi kan få en bedre forståelse for hvilke materialer som tåler naturkreftene ute i havgapet.

Kursholder Siv Holmin lærer jentene også å legge merke til kvalitetene ved de gamle vinduene, ikke bare materialet, men også de arkitektoniske elementene og utsmykningene: sprossene, karmene og beslagene.

– Det er kostbart å totalrestaurere vinduer, og det er ikke slik at alle har råd til det, men man trenger ikke å være håndverker for å drive vedlikehold. Det er jeg opptatt av å formidle. Med enkle grep og mindre reparasjoner kan gamle vinduer stå i mange tiår til, forteller en engasjert Holmin.

Mange av arkitektstudentene kommer fra NTNU og har blitt anbefalt å delta på restaureringskurs av sin foreleser, Trond Eide, som

Det er jo noe utdatert med kurs kun for jenter, men jeg tror fortsatt det er et behov.

er førsteamanuensis ved Institutt for arkitektur og teknologi. – Det er svært nyttig og lærerikt for våre studenter å delta på slike workshops som den som ble holdt på Røst. I høst har vi endret litt på emneinnholdet og har nå et ytterligere søkelys på gjenbruk av bygninger og materialer.

Eide har selv lang erfaring med bygningsvern, både som håndverker og arkitekt, og mener det er viktig at disse kurstilbudene finnes. – Vi ser en økende tendens blant studentene til å orientere seg mer i retning av reparasjon og tradisjonshåndverk, og praksis generelt, og vi tror på dette som framtidsrettet. Ved vår utdanning er det nå få kurs som handler om nybygg med nyproduserte materialer. Vi har fokus på gjenbruk og ombruk. Derfor anbefaler jeg mine studenter å søke seg til kurs i regi av Fortidsminneforeningen for å lære mer om bygningsvern i praksis. Selv om Toralfhuset er gammelt, regnes det som et nybygg i arkitektursammenhenger.

Balansekunst

Dette er femte gang Fortidsminneforeningen arrangerer «jenteworkshop», men første gang på Røst. Initiativet ble til da flere i Fortidsminneforeningen merket seg at det var få kvinner som meldte seg på forening­

Toralfhuset settes i stand, og benyttes samtidig som kurssted.

Kursholder Siv Holmin spikrer igjen vinduene etter intense kursdager. Ikke alle de nye vinduene har kommet på plass, og snart kommer vinteren. Da er det viktig at huset står tett.

Toralfhusets vinduer har stått i mange tiår. De har gitt husly og utsikt til husets beboere. Nå skal de også gi svar til forskere om hvilke materialer som egner

Store deler av familien til Merle er tømrere. Selv prøvde hun seg som maler, men savnet raskt å jobbe utendørs og med det grove tømmerarbeidet.

ens kurs. I 2019 søkte de midler for å lage egne workshops kun for jenter med interesse og utdanning innen tradisjonshåndverk og kulturminnevern.

Ved alle jenteworkshopene har Balansekunst holdt foredrag om kjønnsdiskriminering, trakassering og samhold. Kursansvarlig Lars Erik Haugen forteller at dette har vært en viktig faktor ved en workshop for jenter, da mange dessverre har opplevd systematisk

kjønnsdiskriminering og ubehagelige tilnærmelser på jobb. Med Balansekunst sine foredrag håper Haugen at de kan gi et trygt fellesskap hvor jentene kan dele sine erfaringer og støtte hverandre i en mannsdominert bransje.

– Det er jo noe utdatert med kurs kun for jenter, men jeg tror fortsatt det er et behov, forteller Haugen. Det siste er førsteamanuensis Eide enig i.

Mari er med på workshop nummer to på Røst.

– Det er fortsatt gunstig å tilby egne workshops for jenter. Vi ser i vår utdanning at vi må legge ekstra til rette for at ikke guttene skal ta ledelsen under praktisk arbeid i studiet. Dette er i endring, men endring tar tid.

How hard can it be?

Tømrer Sanna Kristine Laksholm fra Vega er glad for at workshops for jenter fortsatt finnes.

seg best i det røffe klimaet på Røst.

En blanding av arkitektstudenter og håndverkere, pluss en biologistudent med forkjærlighet for kulturminner.

Det er stiv

– Det gir meg mulighet til å bli kjent med flere i samme bransje; det er jo ikke mange jenter som holder på med dette. Til tross for at det er en veldig mannsdominert bransje, har jeg selv aldri opplevd noe negativt. Heller tvert imot, forteller Laksholm. – Det eneste problemet for kvinnelige tømrere er mannlige tømrere, slik jeg ser det. For det er dem du sammenlignes med. Hvis

Med enkle grep og mindre reparasjoner kan gamle vinduer stå i mange tiår til.

folk bare kunne lagt vekt på at jeg er tømrer, og ikke at jeg er kvinne, hadde det jo ikke vært noe problem. Det er skapt en slags illusjon om at alle menn er sterkere og tøffere, men det er så mye individuell variasjon. For eksempel, hvis en stokk er altfor tung til at jeg klarer å løfte den alene, så er det ikke sikkert at en mann ville klart det heller. Det er forskjell mellom kjønnene, men den er

ikke så stor. Dessuten synes de fleste at det er mye triveligere på en byggeplass hvis det er litt miksa. Da skjerper menn seg litt, og det gjør kvinnene også. Heldigvis er det flere damer som har startet med snekring, og som en jeg følger på Instagram sier så fint: «How hard can it be? Boys do it!»

Tømrer Sanna setter pris på å treffe jenter som holder på med det samme.

kuling over Røstlandet, og de skjøre vindusrutene blir fraktet forsiktig fra verkstedet til Toralfhuset helt ytterst på Kårøya.

TREHUSBYEN LEVANGER

Troen på sentrum

Kulturmiljøet i Levanger er en nasjonal skatt. Samtidig må vi aktivt bruke den for å skape et levende sentrum hvor det er godt å bo, sier Byantikvar Tove Nordgaard. Det er seks år siden kulturmiljøet i Levanger ble fredet av Riksantikvaren i 2018. Diskusjoner og debatter om fredningsstatusen og hvordan det påvirker bylivet har utspilt seg i lokalavisene. Er Trehusbyen en historie verd å ta vare på hvis den kommer på bekostning av innholdet i sentrum?

tekst: Joakim Rehaug Roth

Foto: Rolf Kaasen

Utsikt fra kirketårnet i Levanger. Kulturmiljøet i Levanger er en av 12 som er fredet i Norge. Foto: Bjerkan, Sverre ca. 1936 /Levanger fotomuseum

Kanskje det er høstferie. Du setter deg i bilen fra sør i landet med mål om å komme hjem til langt opp i nord. E6 er den strakeste veien som de synger i Trøndelag og jeg sitter i baksetet som veiviser. Vi passerte papirfabrikken Norske Skog på Skogn for tre minutter siden. Fra langt hold fungerer steinkirken Alstadhaug fra 1140­tallet som et fyrtårn og vinker oss inn med en utstrakt arm. Trondheimsfjorden har fulgt oss et godt stykke, men nå kan vi se konturene av damp langs fjordbassenget Eidsbotn. Hus og skog på motsatt side av vannet danner en god ramme om den inviterende trehusbyen.

– Hvor er vi nå da, spør du.

– Nå er vi i Levanger, svarer jeg tilbake.

For ordensskyld så nevner jeg at det var her jeg gikk på grunnskolen og at kirka på Alstadhaug er enkeltes tegn på at de er hjemme. Før du kjører videre fra trøndersk idyll så ber jeg deg sette meg av i Kirkegata 7 – akkurat hvor sentrum starter. Jeg har tenkt å rusle meg en tur før jeg beveger meg mot Sjøgata og Jernbanegata.

Levende Levanger

Levanger har en tusen år gammel historie som viser hvordan stier og veier har ført mennesker over fjellene fra Jämtland i Sve­

Byantikvar Tove Nordgaard er opptatt av å ta vare på byens rike historie med bærekrafts målene i bakhodet. Her står hun i Sejersteds park som i stor grad har det samme uttrykket i dag som den hadde rundt forrige århundreskifte i 1900. – Den historiske parkaksen er byens hjerte, sier hun. Foto: Joakim Rehaug Roth

rige og innover fjorden til byen som vokste fram som et viktig knutepunkt for handel og kultur. Vi sitter igjen med tydelige spor og minner som viser hvordan man har søkt seg inn til byen, sier Tove Nordgaard, byantikvaren i Levanger, når jeg møter henne på rådhuset.

Bykjernen er full av fargerike trehus med innslag fra ulike stilarter rundt 1900. Musikkens hus i sveitserstil. Hjørnegården i Kirkegata 36, hvor jeg en gang kjøpte utstyr

til skateboard i kjelleren, stråler jugend. Når Karl Johan var på besøk i 1838 innlosjerte han seg på den empirestil­inspirerte Brusve gård, ifølge Bymuseet i Levanger.

I Kirkegata 18 står Festiviteten kulturhus fra 1897 kledd i oransje. Det var her jeg så Harry Potter og Føniksordenen for første gang i 2007. Kinoen ble nedlagt i 2018, men fungerer i disse dager som en kulturscene hvor blant annet Byutviklingsverkstedet i Trehusbyen Levanger arrangeres årlig i regi

1. Skulpturen av hesteskyss på vei til Marsimartnan ble laget av Oddmund Raudberget og er en hyllest til byens historiske og tradisjonsrike handelsarv som feieres i mars hvert år. Foto: Håkon Rehaug Roth 2. Bymuseet i Levanger har vært sentrale i arbeidet frem mot anerkjennelsen av Levanger sentrum som viktig kulturmiljø gjennom å delta aktivt i debatten og skape engasjement rundt saken. De har reddet en rekke av hus, blant annet Emilies hus i empirestil. Bymuseet ble nominert til Verneprisen i 2022 for sin innsats og fikk hederlig omtale. Foto: Bymuseet i Levanger 3. Byplanen fra 1846 er fortsatt intakt, selv etter den katastrofale bybrannen som la 110 hus i aske. Levanger kirke sto ferdig i 1902, et par år etter bybrannen i 1897. Foto: Håkon Rehaug Roth 4. Snart kommer vinteren til Trehusbyen. Foto: Joakim Rehaug Roth

av Levanger kommune. 5. og 6. november skal en kollega i Fortidsminneforeningen presentere Husbruk­prosjektet Rolfsjordgården i Jernbanegata. Mer om det kan du lese lenger ned i reportasjen.

Videre til paviljongen husker jeg teaterstykket Raud Vinter av dramatiker og levangsbygg Torvald Sund fra 2006, hvor skuespillere sprang og spilte på torget. Stykket baserte seg på Levangeropprøret på 1850­tallet og fortalte om da Marcus Thranes kamp for likestilling nådde byens grenser. Carl Johan Michelsen, en thranitt som hadde stiftet arbeidsforeninger i byen, ble arrestert og skapte opprør blant arbeiderne. Resultatet var nedslående, og harde straffer for 36 mennesker ble omtalt i aviser verden rundt.

Gjenreist etter fem bybranner

Historiebøkene forteller at enda lenger tilbake i tid på samme torg kom en strøm av håpefulle bønder fra Jämtland i dagens Sverige med varer i hesteskyss på 1530­tallet. De kunne glede seg over byttehandel med

lokale bønder fra Innherred. Fra øst kom de for fisk, flesk og hest, mens de fra Innherred ble begeistret for håndverksgoder i form av messing og jern. Markedets opprinnelse er enda eldre og nevnt i Snorres kongesagaer. Marsimartnan holdes hver første uke i mars – en anledning for lokale og tilreisende å feire byens historiske og tradisjonsrike handelsarv.

Byantikvar Nordgaard legger vekt på at major Sejersteds byplan fra 1846 er fortsatt intakt, selv etter den katastrofale bybrannen som la 110 hus i aske. Levanger reiste seg da, men i 1897 ble byen på nytt hjemsøkt av brann. Kulturmiljøet er et unikt eksempel på norsk byutviklingshistorie og bybrannene har hatt stor betydning for hvordan byen har utviklet seg og fremstår i dag. Den gangen i 1897 gikk svært mange av trehusene tapt, med unntak av noen titalls hus som i dag vitner om norsk byggeskikk før murtvangen ble innført i 1904. Levanger har en fugl føniks’ tilnærming til brann. Jeg har nevnt de to store bybrannene, men historien til byen kan fortelle om totalt fem bybranner

fra 1692 til den siste i 1897. Med så sterk motstandskraft er det lett å forstå hvorfor kulturmiljøet har blitt fredet. Kampen om å holde sentrum i livet har levd i generasjoner. – Kulturmiljøet i Levanger er en ressurs for attraktiv og bærekraftig utvikling. Vi har i flere år arbeidet med flere verdiskapingsprosjekter for å synliggjøre hvordan vi sammen med gårdeiere, frivillige og næringsliv kan ta i bruk potensialet og mulighetene som ligger i den unike Trehusbyen, sier Nordgaard.

Bilmuseet Hveding Auto

Fra paviljongen krysser jeg hovedgata for å se nærmere på Sundet langs Sjøgata, et område bedre kjent for industrivirksomheten. Det lukter brunost fra melkefabrikken Normilk, men jeg glemmer det fort når utsikten mot Trondheimsfjorden tar fokus. Rett bak meg står en delt bygård i rødt og gult med en gammel port. BILMUSEET HVEDING AUTO fra 1923 står det på en blåskilt. – Her kan du ta sykkelen din «å mækk» litt hvis du vil. Det er brukbart med

Det er ikke like interessant å ta inn en sykkel om vi ikke kjenner historien til den, men når du kjenner historien, så kan vi formidle lokalhistorien ved bruk av f.eks. en sykkel til å fortelle historia om vaktmester Sandsør, som syklet rundt i byen under krigen med illegale aviser. Slik er det med nesten alle syklene og gjenstandene vi har. De kan fortelle si egen historie, sier frivillige Svein Holthe fra Levanger Bymuseet. Foto: Joakim Rehaug Roth

all slags verktøy. Til og med deler til gamle sykler. Alt fra å pumpe luft i sykkelslangen til å smør kjeden. Fullt mulig, sier frivillige Svein Holthe fra Bymuseet i Levanger. Verkstedet er ganske enestående. Innenfor porten finner man en samling av alle slags sykler (en Piccolo fra 1910 står på Brusve gård), mopeder, verktøy og et gammelt Ford & Fordson autorisert Forhandler og Reparatør­skilt. Midt i rommet lener Holthe seg på noe som definitivt ser ut som et museumsobjekt.

– Det er vel Opelen fra 1957 dem flestan huske på. Vi har klart å finn balansen med både bil, sykkel, gjenstander og verktøy som gjør det litt mer allment interessant, sier han.

I dag er det få bevarte verksteder midt i sentrum, noe som gjør Hveding Auto unik. I sin tid var forretningen et Mekka for alt som hadde med mekking å gjøre. Du kunne

også kjøpe melk eller tobakk mens du ventet på reparasjoner. Kundene var mange, både enkelte bileiere og bedrifter, men det var storkunden og naboen Levanger Melkefabrikk (i dag Normilk) som sto først i køa. – Det var fire ansatte som gjorde alt. Det var ikke bare å reparere biler her, eller bygge sykler, hadde du et strykejern eller støvsuger så fikk du reparert det også. Hveding produserte sin egen sykkel i verkstedet, Samson, og T­Ford (bilen) ble importert i flatpakker fra Amerika og

montert i verkstedet. Rett og slett et allround­verksted, forteller Holthe.

Åpne portrom

Hveding Auto er et tegn på det potensialet som finnes i Trehusbyen. Skoleklasser på ungdomskolen og videregående er velkommen inn i lokalene til Sjøgata 12 på omvisning. Mange besøkende har enten jobbet på verkstedet eller husker egne foreldre som fikk noe reparert her. I fjor ble lokalet forvandlet til en julekonsertscene med toner fra

et gammelt trø­orgel som ble laget i Levanger av firmaet Isachsen & Renbjør. Verktøy ble brukt som instrumenter og en oppstartet bensinmotor fikk en mikrofon festet til mens musikere spilte en komposisjon over. Det finnes flere måter å engasjere seg i byens historie på.

Kulturscene i bakgården

En annen måte å åpne verden på er Bakgårdsfestivalen som ble opprettet i 2018 som et tiltak for å gjøre folk bevisst på den historien som finnes i byen. Gårdeiere i sentrum åpner portene til Levangers historiske bakgårder og byr på ulike konsertarenaer for lokale og nasjonale artister fra hele landet, noe som er med på å synliggjøre kulturarven.

– Det er viktig å fylle de historiske bygningene, bakgårdene og byrommene med aktiviteter som inviterer til opplevelse og trivsel. Arrangementer som bakgårdsfestivalen bidrar til at flere får mulighet til å engasjere seg i utviklingen av lokalsamfunnet. Vi har ikke et stort kulturhus i Levanger, men vi har en kulturby med mange små og store scener. Det er det som gjør oss unike, sier Nordgaard. ­ Bakgårdene har en særegen atmosfære og intimitet som du ellers aldri vil oppleve på en vanlig scene.

Når jeg spør Holthe om hva han synes er viktig med Trehusbyen Levanger, så forteller han om et sentrum som har bestått gjennom tidene og har utviklet seg over tid; en historie han merker smitter blant innbyggerne. – Bakgårdsfestivalen i sommer var et flott arrangement. Ved å åpne opp bakgårdene og bruke dem som kulturarenaer, kan vi vise hvordan vi med enkle midler kan ha det i byen. Det finnes mange «oaser» rundt omkring i byen. Folk blir henrykt og sier at «Oi, her vil jeg ha bodd!». Det gjør at folk flest blir mer bevisst og ser verdien i Trehusbyen, sier han. – Historien til byen er jo vår historie. Jeg syns det er viktig å fortelle om folkene som bodde her, om butikkene, kaféene og verkstedene som fantes, og se på nye muligheter for ny næring som kan tilpasses i Trehusbyen. Det er noe med å ha troa på sentrum. Når man er på ferie i utlandet så oppsøker vi gjerne gamlebyen for fascinasjonen, og så sitter vi på vår egen gammelby.

«Trafikken ødelegger idyllen» Fredningen av Trehusbyen Levanger og historien som følger er et kollektivt ansvar som lokalsamfunnet deler, noe Nordgaard poengterer. Men hva tenker levangsbygg om konsekvensene til et sentrum med bevaringskrav? Jeg ringer opp min tidligere norsklærer, Hanne Ilher Toldnes, som har vært engasjert i Levangers historie og sentrum i mange år. For mange år siden intervjuet hun selv 15–16 lokale innbyggere som hadde tilhørighet til byens sentrum og spurte om hvor­

dan de ser for seg en ideell byutvikling. Samtalene ble en viktig kilde til kunnskap om hvilke ideer og ønsker folk hadde, som igjen ble en viktig inspirasjon inn i det tverrpolitiske engasjementet SALT. Både Stadionparken med skatepark og Sjøparken var konkrete forslag som seinere ble realisert. Folk flest var interessert i å bidra mer aktivt i sentrum.

– Klart det har vært en pågående prosess etter at kjøpesenteret Alti Magneten ble opprettet. Det har fått en smultringseffekt når handel flytter ut av sentrum, men fredningsvedtaket for Trehusbyen som Riksantikvaren og Byantikvaren dro i land gjorde meg kjempeglad, sier hun.

Magneten ligger snaue fem minutter med bil utenfor sentrum og har blitt byens naturlige nav med butikker og kaféer som lokker lokale innbyggere til sosial omgang. I lokalavisene skrives det om restauranter og kjøpesteder i sentrum som går konkurs. Trafikken langs Levangers hovedgate er en av de mest omdiskuterte utfordringene. For

hvor skal man parkere når plassene er få?

Når jeg hører fra flere fastboende og engasjerte utflyttere så finner jeg en viss enighet. Et Levanger­sentrum som var fylt til randen på lørdager før i tiden er et savn.

– Folk må ha gode opplevelser. Jeg har prøvd å sitte ute noen lørdager på Backlund om sommeren og det er mye bråk fra Kirkegata når tungtransport kommer kjørende. Idyllen om Trehusbyen sprekker litt med trafikken gjennom sentrum, sier Ilher Toldnes. – Vi mangler en permanent gågate, og det er altfor mange biler i sentrum, mener Svein Holthe – Vi må endre på rutiner og være villige til å parkere bilen utenfor byen, og spasere inn til sentrum. Med tålmodighet så tror jeg at vi kan få tilbake «det gode liv i sentrum». Husk at sykkelen er et fantastisk framkomstmiddel for å komme seg fram i og rundt byen.

– Jeg tror jo at alle fra Levanger vil synes at sentrumsområdet er det fineste med byen, men husene som står tomme er ikke akkurat en styrke for Trehusby­merkevaren, sier

På den andre siden av jernbanestasjonen ser jeg opp mot en stor gul bygård i byens fredningsområde. Mye tyder på at Jernbanegata 19, også kjent som Rolfsjordgården (1900) skal bli en del av Fortidsminneforeningens Husbrukportefølje. Foto: Joakim Rehaug Roth

Rolfsjordgården har stått tom i lengre tid siden 2008 og forfalt, men i mars 2023 tok Bymuseet kontakt med Fortidsminneforeningen om å redde huset. Taklekkasjen i 3. etasje har laget et hull rett ned til 1. etasjen. Foto: Joakim Rehaug Roth

Bykjernen er full av fargerike trehus. På andre siden av vannet ser vi Sjøparken og Dampskipsbrygga (nederst t.v i rødt) som var en av de første bygningene som ble bygget etter bybrannen i 1897. Bymuseet i Levanger reddet den i 1992. Foto: Rolf Kaasen

Andreas Eidem, spaltist og Levangerdebattant. – Da tenker jeg på den hverdagslige aktiviteten som mangler. Skulle ønske at man skapt en bevissthet rundt denne kvaliteten slik at fredningen ikke blir bare en fin ting å nevne i festtaler.

«Vi har en unik merkevare»

I oktober kunne man i Innherred lese et innlegg fra Levanger Senterparti med tittelen Det skuill bo folk i husan hvor det rettes et kritisk blikk i retning fredningsstatusen: «Vi ønsker liv og røre i byen, men dessverre kan vi ikke leve på nostalgi og gamle hus. Gir fredningen for store begrensninger? Finnes dette markedet? Hvor er kundemassen man sitter og venter på? Det er butikker som i tiår har stått tomme, og de forskjønner ikke akkurat trehusbyen.»

Men er det rettferdig å sette fredningen og bevaringskravene opp mot trafikken og næringsvirksomheten? Gode ting tar ofte tid og biler i by vil alltid vedvare. Styremedlem i Levanger Gårdeierforening, Torunn Skjæran, tar Trehusbyen i forsvar med meningsinnlegget Det bur folk i dæm flæste husan i retur: «Bare det siste året har det blitt satt i stand svært mye i Trehusbyen

Levanger og mange gjør en fantastisk jobb for bevaring av husene. Trehusbyen Levanger er altså på en svært liten liste av historiske plasser med kulturmiljøfredningsstatus. Kvartalsstruktur med unike hus med små uthus og bakgårder. Gater, parker og byrom er en del av herligheten. Vi har en unik merkevare!»

Narrativet om lite aktivitet i by er for så vidt ikke noe nytt fra et nasjonalt ståsted.

Jeg heier på hvert en dør som blir tilbakeført og hver en linoljeflekk i Trehusbyen, sier Torunn Skjæran styremedlem i Levanger Gårdeierforening. Foto: Jørgen Hjelmsøy

De siste årene post­pandemi har satt sine spor i form av netthandel og hjemmekino. Byantikvar Nordgaard jobber for at alle stemmer skal høres på og kan forstå litt av frustrasjonen, men peker på en utvikling i vår samtid som utspiller seg landet rundt. – Levanger sliter med mange av de samme utfordringene som andre byer uten fredningsstatus, som bilbasert byplanlegging, utbyggingspress og tomme lokaler. Jeg

kan forstå frustrasjonen til de som opplever fredningen som en begrensning for utvikling, men jeg tror at mye kan løses gjennom dialog, deling av kunnskap og inspirasjon gjennom gode eksempler.

Rolfsjordgården

På den andre siden av jernbanestasjonen ser jeg opp mot en stor gul bygård i byens fredningsområde. Mye tyder på at Jernbanegata 19, også kjent som Rolfsjordgården (oppført i 1900 etter bybrannen i 1897 av arkitekt Andreas A. Brobakk), skal bli en del av Fortidsminneforeningens Husbruk­portefølje.

Fra en tilstandsvurdering utarbeidet av arkitektstudenter ved NTNU leser jeg at Levanger speil­ og guldlistefabrikk drev virksomhet i gården mot billig leie og etter et par år ble boligen solgt videre til Ole Nilsen Rolfsjord. I 1941 brant det i andre etasje og bygget fikk store skader. I årene etter ble det gjenreist. Sønnen, veterinær Leif Rolfsjord, ble eier i 1957. Innherred omtaler et «levende leksikon» i forbindelse med en boklansering i fjor hvor 120 av Rolfsjords historier om Levanger by ble illustrert. Dette var en mann som var en rik historieforteller og gledet mange da han tok dem med på byvandring i sentrum.

I november skrev Trønderavisa om istandsettingsplanene for bygården hvor Fortidsminneforeningen etter planen skal sørge for renoveringen av fasaden. Denne løsningen kan vi takke aktive ildsjeler i Bymuseet i Levanger for, som i over 40 år har hatt et bankende hjerte for sentrum.

Rolfsjordgården har stått tom i lengre tid siden 2008 og forfalt, men i mars 2023 tok Bymuseet kontakt med Fortidsminneforeningen. Kunne denne bygården passe til Husbruk, foreningens program for istandsetting av verneverdige eiendommer? Hva bygningen etter hvert skal romme er også blitt diskutert. Til samme avis i fjor luftet styreleder i Bymuseet Tone Jørstad et ønske om et kompetansesenter med regionalt og nasjonalt tilsnitt: «Jeg håper at interimsstyret for Rolfsjordgården fylles med folk som brenner for saken og byen vår, og der vet jeg at det er god dialog allerede. Det henger mye sammen med hvilken bruk vi kan få av bygningsmassen, og det er viktig å hente inn flere parter med god kompetanse. Vi mener derfor at både utdanningsinstitu­

sjoner, håndverkere, Saemien Sijte og Sametinget og andre bør hentes inn. Vi legger lista høyt, men det må til for å skape noe bra», uttalte Jørstad.

Det grønne skiftet

At sentrum er en sentral del av identiteten, enten som møteplass, konsertlokale eller for handel på den lokale Coop´n, er en følelse de fleste jeg snakker med deler.

– Jeg tror vi står i et generasjonsskifte både i organisasjonene og i måten å tenke på. Det er en tendens til at man glorifiserer det som har vært i byen, men så tenker jeg at det er likeså viktig å se på det vi faktisk har, sier Torunn Skjæran fra Levanger Gårdeierforening. – Det ligger et uforløst potensial i å våge å tro på at vi sitter på noe spesielt og å utvikle med utgangspunkt i det.

Mot slutten av rusleturen i byen stopper jeg og byantikvar Tove Nordgaard i Øvre Park som har blitt omdøpt til Sejersteds Park. I Forslaget til Forvaltningsplan Levanger kulturmiljøplan skrives det at Øvre Park har i stor grad det samme uttrykket i dag som den hadde rundt forrige århundreskifte, i 1900. På denne dagen er det fortsatt farge på blomstereng og grønnvekst rundt fontenen. – Den historiske parkaksen er byens hjerte. En kvalitet til byrommet, sier hun. Nordgaard presiserer at det er viktig å vise hvordan det fredete kulturmiljøet kan hjelpe Levanger å nå FNs bærekraftsmål.

Levanger står på en eksklusiv liste sammen med elleve andre fredede kulturmiljøer, blant dem Bygdøy, Skudeneshavn og Ny­Hellesund. Lær mer om hva fredningsstatus innebærer for en by og de ulike fredningsstatusene på Riksantikvarens nettside ved å skanne QR­koden.

– Det er mye kunnskap og læring i de historiske omgivelsene. Med den unike kompetansen og engasjementet i lokalsamfunnet er jeg sikker på at Trehusbyen Levanger kan bli et utstillingsvindu for det grønne skiftet.

E6 tilbake

På vei hjem fra nord kjører du gjennom Kirkegata fra motsatt side. Du kommer til å passere en murblokk ved siden av kunstgalleriet Fenka med en stor graffiti­illustrasjon av brannmenn som slukker flammer. Når du kjører gjennom sentrum plukker du meg opp ved busslommen utenfor Kirkegata 7. Om et par minutt er vi straks på E6 og Alstadhaug kirke vil snart vinke oss god tur. I baksetet reflekterer jeg over det siste spørsmålet jeg stilte spaltist og Levangerdebattant Andreas Eidem, som i dag bor i Trondheim.

– I korte trekk, hva betyr Levanger for deg? – Da jeg jobbet som journalist så brukte jeg å stille det spørsmålet til de jeg intervjuet. Da sa de nærhet til fjord, fjell og by og sjø. «Jaha, det var kjedelig», tenkte jeg da. Men det er kanskje nettopp de kvalitetene det handler om, at det er et unikt geografisk område. Du har Sundet og fjorden som kommer inn. Til slutt har du en by som ser ut som en ordentlig by. Med kvartaler og fine parker og ... ja, fine hus. Det er det fineste stedet rundt om, synes jeg.

Du kan også lese Riksantikvarens bildedrevne reportasje om kulturmiljøet i Levanger fra 2019

Grafitti­illustrasjonen vitner om bybrannene som har rammet Trehusbyen. Foto: Rolf Kaasen

Omkamp på Årnes

Den verneverdige bygningen fra 1934 ble reddet av lokalt engasjement i 2006. Nå truer atter rivespøkelset, og med det kan både et stykke arkitekturhistorie og en del av vår krigshistorie forsvinne.

tekst: Trond Rødsmoen

Dette er en rivesak som har dukket opp det siste året, men Fortidsminneforeningen var sterkt engasjert sammen med det lokale historielaget og andre tilbake i 2006, da det også var snakk om å rive bygningen, forteller generalsekretær Ola H. Fjeldheim. – Vi klarte å redde den da, med hardt og intenst arbeid, men nå har lokale krefter funnet ut at denne gården på nytt er i veien. Her, midt i den best bevarte delen av sentrum, ønsker man å sette opp et helt ordinært leilighetskompleks.

Vi er på Årnes, ett tettsted på Romerike i Akershus. John Arne Paulsen, journalist

i Raumnes avis, har møtt opp for å intervjue Fjeldheim fra Fortidsminneforeningen og Frits Wahlstrøm fra aksjonsgruppa for bevaring av Schiefloegården, en stor, rosa trebygning midt i sentrum. Nes kommune vedtok 27. september at bygningen fra 1934 kan rives til fordel for nybygg.

Fra klassisisme til modernisme – Akkurat her vi står er det et torg midt i sentrum som nærmest former en trekant, og Schiefloegården danner kortveggen på trekanten. Det er en trebygning, og alle bygningene rundt dette torget er av tre, de er fra ulike historiske epoker og veldig fine. Dette er det mest intakte tettsted­

senteret som er igjen på Romerike, sier Fjeldheim.

Da det ble kjent at bygningen fra 1934 igjen er i spill, ble den skrevet inn på Rødlista, Fortidsminneforeningens nasjonale oversikt over kulturminner i fare. Bygningens vernestatus, vedtatt av kommunen, og dens historie som blant annet er knyttet til hendelser under andre verdenskrig, utgjør viktige deler av begrunnelsen for oppføringen. – Dette er et trehus bygget i 1934. Det artige med det, rent arkitekturhistorisk, er at det er bygget akkurat i overgangen fra klassisisme til modernisme. Det betyr at det er et klassiske volum som er

Journalist John Arne Paulsen fra Raumnes avis intervjuer Ola H. Fjeldheim og Frits Wahlstrøm foran rivingstruede Schiefloegården på Årnes i Akershus. Foto: Joakim Rehaug Roth

Schiefolegården til høyre og den noe eldre Årnes gamle skole til venstre. Sammen representerer de stedsutvikling for 100 år siden, i en overgang fra klassisisme til modernisme. Foto: Bo Alexander Granbo

bygget for å tilpasse seg de andre husene rundt på en veldig fin måte, og samtidig dro man på med moderne vinduer og andre elementer. Sånn sett er det et fint arkitektonisk tidsvitne om stedsutvikling for nesten hundre år siden, sier Fjeldheim.

De store vinduene får mange til å tro at dette bygget er veldig endret fra hvordan det var opprinnelige, men det stemmer ikke. – Det ser i veldig stor grad ut som det gjorde da det ble bygd. Det er et intakt hus med gode kvaliteter, ikke bare som arkitektur, men også som et sentralt bygg i tettstedet og rundt dette torget.

For generalsekretæren er det uforståelig at man i 2024 åpner for å rive er fullt fungerende og veldig godt bygg.

– Det er i dag veldig mye snakk om klimagassutslipp, sirkulærøkonomi og hvordan vi bruker naturressurser. Det beste klimavalget man kan gjøre er å la dette bygget stå, fortsette å bruke det og holde det vedlike. Rive for å sette opp et nytt bygg er et veldig dårlig klimavalg, uansett hva man setter opp i stedet, sier Fjeldheim.

Omkamp på Årnes 18 år etter På Rødlista er det i dag 69 oppføringer. 21 har status «Reddet», 13 har status «Revet» mens 35 har status «Truet». Felles for de aller fleste sakene på denne oversikten er at de springer ut av lokalt engasjement i foreningens lokallag, gjerne kombinert med innsats fra flere lokale aktører som historielag og aksjonsgrupper.

Frits Wahlstrøm er med i aksjonskomiteen for bevaring av Schiefloegården, en gruppe som ble stiftet i 2023. Han husker godt forrige gang gården var truet av riving. – I 2006 var det også snakk om å rive gården, noe som skapte et stort engasjement lokalt. Jeg husker at Raumnes historielag arrangerte et stort folkemøte, der det ble lagt frem mange gode argumenter for bevaring. Det endte den gang med at man ikke gikk videre med riveplanene. Nå er saken kommet opp igjen, nesten tjue år etter, sier Wahlstrøm.

Han forteller at det siden 1980­tallet er blitt revet mange trehus på Årnes, en utvikling tettstedet dessverre ikke er alene om her til lands. Nå er han og aksjonskomiteen redd for at dette også skal bli skjebnen til Schiefloegården, som ikke bare er en viktig del av trehusmiljøet rundt Trekanten park, men også representerer lokal krigshistorie.

Møteplass for Hjemmestyrkene Gården ble bygget av advokat Pål Schiefloe noen år etter at han flyttet til bygda. I gården etablerte han advokatkontor og bodde der sammen med kone og to barn frem til 1942. Han var under den tyske okkupasjonen med i Hjemmestyrkene på Årnes som også hadde kontor og møterom i bygningen. Det var strengt hemmelig, men under en opp­

rullingsaksjon 5. mai 1942 ble Schiefloe tatt av tyske soldater og en norsk nazist. Schiefloe var stabssjef i Hjemmestyrkene og ble arrestert sammen med formannen, Karl Fritjof Schei. De ble ført til Oslo, der Schei ble dømt til døden og Schiefloe fikk en dom på 4,5 års tukthus. Han ble sendt til en leir utenfor Hamburg, der han døde av tuberkulose etter hardt tvangsarbeid i 1943. – Rommet der motstandsbevegelsen møttes og gjemte den illegale radioen er der fortsatt. River vi Schiefloegården så bidrar vi også til å viske ut denne historien, sier Wahlstrøm. Han understreke at Formannskapet ikke har vedtatt at gården skal rives, men at den kan rives, noe som selvfølgelig gir noe mer håp om å lykkes med å få til bevaring også denne gang. I Raumnes avis er Schiefloegården blitt en gjenganger i Meninger­spalten. De fleste innleggene er til støtte for bevaring, men det

T.h. Schiefloegården på 1950­tallet, et bilde som viser at dagens fasade er uforandret. Pål Schiefloes sønn Lars i forgrunnen. Foto: Privat

Under: Advokat Pål Schiefloe var stabssjef for den lokale Milorg­gruppen og ble arrestert 5. mai 1942. Her er han på søndagsutflukt i egen bil i 1930årene. Foto: Privat

kommer også innlegg som argumenterer for riving og nybygg som en nødvendighet for å skape utvikling på Årnes. Hva god utvikling for et tettsted som Årnes er, ja det er oppe til debatt.

– Aksjonen fortsetter, sier Walhstrøm om omkampen. – Blant annet med underskriftskampanjen som nå har samlet over 1300 underskrifter.

– Det er viktig i saker som dette at folk viser engasjement, at de viser at det er viktig å ta vare på slike gode bygg med en god historie, at folk målbærer ønsket om å ta vare på identiteten til tettstedet de bor, sier Fjeldheim. – Dette engasjementet kan være avgjørende og derfor løfter vi i Fortidsminneforeningen frem slike saker, slik at vi kan hjelpe de lokalsamfunnene som er framsynte og ser verdien av den fine, eldre bebyggelsen de har.

RØDLISTA

Rødlista er foreningens oversikt over verneverdige hus, kulturmiljøer og andre kulturminner i fare for å bli revet, forfalle eller på annen måte forringes. Sjekk listen, kanskje finner du en vernesak i ditt område som du kan engasjere deg i.

Vil du vite korleis Bergen Kjøtt har gått frå å vere kjøtt- og margarinfabrikk til å bli ein kunst- og kulturfabrikk? Den og nær 200 gode og kloke døme finn du i vår eksempelsamling.

FRA TEGNINGSARKIVET

Fortidsminneforeningen har en stor samling tegninger som dokumenterer viktige kulturminner. Disse er, sammen med Riksantikvarens tegningsarkiv, oppført på listen over Norges dokumentarv. De to arkivene inneholder rundt 200 000 tegninger.

Johan Meyer

Eidsborg stavkirke, malerier på skipets nordvegg

1899

Eidsborg stavkirke i Tokke er en av to stavkirker i Telemark som fremdeles står. I den eldste delen av skipet er det bevart veggmalerier fra 1600­tallet, og på nordveggen ser vi de hellige tre konger, betlehemsstjernen og Jesu fødsel.

I 1899 var arkitekt Johan Meyer på reise i Norge, på oppdrag fra Fortidsminneforeningen. Som vist i samme spalte i forrige Fortidsvern, var hovedmålet å dokumentere Damsgård hovedgård i Bergen, men på vei tilbake over fjellet ble blant annet stavkirkene i Røldal og

Eidsborg besøkt. Meyer lagde da tegninger som dokumenterer veggmaleriene i Eidsborg, og i foreningens årsberetning for 1899 beskriver han arbeidet, samt malerienes motiver:

«Mandag 13de august paabegyndtes arbeidet i Eidsborg kirke. Det indre panel blev fjernet fra kirkens ældre dele saa langt ned som de faste kirkestole tillod det. Herved blotlagdes baade paa nordre og søndre langveg overmaade smukke og interessante vegdekorationer. De paa søndre side er sterkt sønderskaarne ved

de mange vinduesaabninger men sees tydeligt at skulle fremstille de 5 kloge og 5 daarlige jomfruer. Hvor prækestolen har staaet, mangler bemaling, men over denne er fremstillet i legemsstørrelse brystbillede af en prest. Disse dekorationer paa søndre veg skriver sig ifølge inskription fra 1640 eller 1649. De paa nordre veg fremstiller mod vest de tre konger ridende til Betlehem, deres tilbedelse, Kristi fødsel og østligst bryllupet i Kana fra 1604. Af disse blev muligst nøiagtige farvegjengivelser optagne i maalestok 1:7,5 og derefter panelet atter paasat» (s. 79).

Meyer gir et godt overblikk over motivene, men maleriene fremstår bedre bevart i tegningen enn de i virkeligheten er i dag. Han bemerket selv at de var «[...] sterkt medtagne og derfor delvis vanskeligt gjendrivelige», og tegningene inneholder dermed en vesentlig grad av tolkning.

Det innvendige panelet som dekket maleriene ble fjernet da stavkirken ble restaurert på 1920­tallet. Restaureringsplanene ble utformet av blant andre arkitekt Georg Eliassen, som like etter ble

formann i Fortidsminneforeningen – et verv han beholdt i over 20 år, fra 1929 til 1951. I forbindelse med restaureringen ble veggmaleriene konservert av statens restaureringskonsulent Domenico Erdmann, og i skipets nyere del mot øst ble de supplert med ny dekor signert arkitekt Arnstein Arneberg.

Eidsborg stavkirke tilhører Eidsborg, Mo og Skafså sogn, og i sommersesongen holdes det omvisninger i regi av VestTelemark Museum.

tekst: Linn Willetts Borgen

Alt hatet har vært min motivasjon, det har satt i gang en slags motor i meg.

VindusKarma

Det nærmer seg 20 år siden Else «Sprossa» Rønnevig offisielt gikk av med pensjon. Likevel er hun i full sving. Det er få andre på hennes alder som holder tritt, men Else er vant til å skille seg ut. Det har hun gjort hele livet.

tekst og foto: Hedvig Idås

– Jeg vokste opp med min mor som var krigsenke, så vi måtte alltid klare oss selv. Jeg lærte å sy, veve, kjøre traktor og deltok på hummerfiske allerede i 10­årsalderen.

Else vokste opp ved uthavna Brekkestø, i et hjem hvor viktigheten av å bruke alt og kaste lite var avgjørende for at de skulle få alt de trengte. –Selv om vi hadde lite penger, merket jeg aldri at vi manglet noe. Verdien av gjenbruk har hun tatt med seg videre og gjort en karriere ut av senere i livet.

Vekkelsen

– Jeg har alltid vært en guttejente. Hadde normene vært annerledes da jeg var ung, ville jeg nok blitt tradisjonshåndverker.

Det var ikke gitt at Else skulle bli verneaktivist og forkjemper for tradisjonshåndverk. Egentlig var planen i 1957 å dra til slektninger i USA, men ved en tilfeldighet fikk hun gjennom en bekjent studieplass ved Statens kvinnelige industriskole. Etter dårlige erfaringer med skolegang fra barne­ og ungdomsskole på grunn av lese­ og skrivevansker, fant Else et fagfelt hun mestret.

– Når vi skulle lære å sy og veve, kom alt så lett til meg. Jeg hadde jo sett min mor veve filleryer og slike ting, og jeg oppdaget mitt talent. Jeg er redd for at barn og unge som ikke mestrer vanlig skole, ikke får mulighet til å oppdage sine talenter i dag. Vi har alle et talent, det er jeg helt sikker på. Hver gang jeg er ferdig med å skrive en bok, tenker jeg på læreren min på folkeskolen. Han hadde ingen tro på at jeg kunne få til noe som helst.

Etter endt skolegang flyttet Else tilbake til hjemtraktene, ble gift og fikk fire barn. Ekteskapet varte

Det er ikke et hus i Lillesand hun ikke kjenner historien til. Hun ergrer seg over dem som ødelegger husenes karakter. – De gamle dørene gikk innover av en grunn, men nå byttes de ut slik at de går utover. Gjestfriheten og de flotte dørene må lide for det.

Når jeg kommer inn i et forfallent hus, ser jeg alltid resultatet klart for meg.

i 25 år og var til tider turbulent. Erfaringene gjorde henne rustet for livet videre som enslig. I årene hun var gift, var hun husmor, men drev fortsatt med håndverk.

– Jeg hadde nok å gjøre. Jeg deltok i alle mulige håndarbeidskonkurranser og sydde alle klær til meg selv og barna mine. Helt til de ville ha noe annet.

Da Else var 45 år, ble livet snudd på hodet. Hun tok ut skilsmisse og gikk ut av rollen som kone og hjemmeværende mor.

Med brask og et brennende engasjement for hjemkommunen ble hun valgt inn i bygningsrådet i kommunen. Det skulle vise seg å endre norsk kulturminneforvaltning for alltid.

Hedret og hatet

På kjøkkenet i det gule og grønne byggmesterfunkishuset til Else holder hun og Reidar, Sprossas hjertevenn, på med å lage lunsj. Kaken er satt på bordet og kaffen koker. Det

er en lav novembersol som skinner inn i den 1960­tallsinspirerte stuen. Over den røde aksentveggen sprer det seg skygger fra den store blodbøken i gaten utenfor. Solstrålene treffer også en plakett som nylig er hengt opp i stuen.

I høst ble lillesandingen tildelt De europeiske kulturminnepriser / Europa Nostra Awards 2024 i kategorien Heritage Champions for sitt arbeid med vern. I utdelingen ble det lagt vekt på Elses engasjement for å

gjenopplive tradisjonelle håndverk og skape kompetansehevende tiltak for både amatører og profesjonelle håndverkere. Dette er ikke Sprossas første pris, men for henne er det den gjeveste.

– Jeg kunne nesten ikke tro det, det var helt uvirkelig. Da jeg fikk telefonen om utmerkelsen måtte jeg sette meg ned, og det tok litt tid før jeg forstod helt hva som ble sagt.

Elses arbeid med kulturminnevern og tradisjonshåndverk har kostet henne en del popularitet i hjembyen. Hennes arbeid for å

få til reguleringer for å ivareta de arkitektoniske verdiene fra Lillesands glansdager som skipsverft­mekka har ikke vært uproblematisk. Klengenavnet «Sprossa» fikk hun fra den tidligere prosten i kommunen, da hun i bystyret stod på sitt og fikk til et regulativ for utskiftinger av gamle vinduer. Else er evig takknemlig for prostens frekkhet, for det ga henne ideen til det særegne og klingende firmanavnet SPROSSA. Else har blitt ekspert på å snu negativitet til sin fordel.

– Vi passer hverandre helt perfekt! Da vi møttes, sa det klaff med én gang, og siden har vi vært sammen. Nå er vi nesten uatskillelige og jobber på prosjekter sammen.

– Alt hatet har vært min motivasjon, det har satt i gang en slags motor i meg. Hver gang det kommer noe negativt, setter jeg inn et ekstra gir. Jeg får det for meg at jeg må få dem til å forstå viktigheten av å ta vare på de kvalitetene som finnes her i byen. Noen ganger tenker jeg at jeg er født 20 år forut for min tid. Det er også noe med det å bli profet i egen by, det vil ta litt ekstra tid å nå ut med budskapet.

Ringvirkninger

Det er ikke bare i Lillesand at Sprossa har satt sine spor. Regelverk og direktiver for kulturarv har kommet på plass på grunn av Elses engasjement for å ivareta norske tradisjonshåndverk og byggestiler. Hun har en imponerende CV: hun har skrevet over tolv bøker om restaurering og ivaretakelse, gjennomført flere restaureringer av forfalne hus og setre, hun var initiativtaker til Kulturminnedagene og fikk liv i bakerovnstradisjonen i hele vårt langstrakte land, bare for å nevne noe.

– Jeg har alltid vært god til å be om hjelp. Er det noe jeg ikke kan, spør jeg bare de som kan bedre. Der er jeg helt uredd.

I sitt 85. år engasjerer den erfarne bygningsverneren seg i nok et prosjekt i Lillesand: Her er en modell av hennes visjon for en sentral plass i hjembyen.

For å få til alt jeg har fått til, kan man ikke jobbe helt alene. Jeg har vært avhengig av støttespillere og gode samarbeidspartnere for å få til alt. Jeg har også vært god på å lære videre den kompetansen jeg har tilegnet meg, gjennom bøker og kurs.

Else har i alle sine prosjekter vært opptatt av at også andre skal dra nytte av dem. Derfor har hun alltid funnet samarbeidspartnere som Fortidsminneforeningen eller lokale museer som kan nå ut til flere og skape gode læringsplasser for alle som vil lære mer om byggetradisjoner og skikker.

– Når jeg kommer inn i et forfallent hus, ser jeg alltid resultatet klart for meg, og det er drivkraften min til å fortsette på et krevende prosjekt. Jeg har ingen problemer med å se for meg hvor hyggelig det kan bli!

Livets kollasj

Det faktum at Else nærmer seg 85 år, setter ingen brems på engasjementet. Tvert imot, gründeren og pioneren i henne har flere prosjekter på gang. Hun og Reidar er hyret inn til å sette i stand en gammel sent 1700­talls gård ute på den værbitte Mørekysten. Hun

Else brenner for at unge skal lære om estetikk i skolen. Her viser hun frem en vev hun laget som ung, kalt Den siste viking.

er også i gang med å lage en undervisningspakke beregnet for ungdomsskolen. – Jeg er så glad i ordtak, og jeg er redd de vil forsvinne. Det samme gjelder den lokale dialekten. Derfor har jeg laget et nytt kurs for ungdom der de skal visualisere et ordtak ved å lage kollasjer av gjenbruksmaterialer de finner på dynga eller i gjenbruksbutikker. På den måten får de unge lære om norske språktradisjoner og viktigheten av gjenbruk. De vil også få muligheten til å kanskje oppdage et talent innen håndverk under arbei­

det med å utforme kollasjene, slik jeg gjorde med tidlig å bruke hammer, spiker og sag, sy og veve.

Visjon for Lillesand

Sprossas evige kjærlighet til sin hjemkommune er betingelsesløs. Selv om lokale krefter gjør motstand, har det aldri stanset Elses ambisjoner og vyer for Lillesand. Derfor har hun brukt mye av sparepengene på et nytt prosjekt for Lillesand sentrum. Håpet er at en dronefilm og en modell kan

Jeg har alltid vært god til å be om hjelp. Er det noe jeg ikke kan, spør jeg bare de som kan bedre.

Det har ikke alltid vært lett å være Else, men hun er overbevist om at motgangen har vært hennes største drivkraft.

visualisere det hun har sett for seg, og at hun med det kan overbevise sørlandsbyens politikere og innbyggere om å igjen følge hennes visjon.

– Jeg har et siste innspill til Lillesand sentrum. Det er et sted midt i byen som heter Ketil Moes plass. Han var en ung lillesandsgutt som var syk, men som likevel greide å løpe New York Marathon. Før dette sto det flere hus der som ble revet på 1950­tallet fordi de hadde funnet ut at de trengte et nytt meieri i byen. Men før de hadde bestemt seg for hvor det skulle ligge, var husene revet. Det ble aldri noe meieri, og plassen har stått tom siden. Nå ønsker jeg at de nedrevne husene skal bygges opp igjen som kopier.

Else mener kommunene er nødt til å gjøre ting som trekker folk til byen, og at dette vil være ett viktig tiltak.

– Vi trenger butikker og liv, og alt mulig sånt. Målet mitt er at det huset som fortsatt står kan restaureres. De tre som ble revet kan bygges opp igjen: ett med laftekasse, hvor vi høvler ytterpanel akkurat som de gjorde på 1800­tallet; ett med reisverk uten tømmerkasse, slik vi bygger i dag, men huset skal være helt likt på utsiden og bare uten høvlet panel; og det tredje, som er det minste, kan bygges opp igjen av gjenbruksmateriale.

Elses visjon er at håndverkere på Sørlandet kan komme på kurs her, og de som ønsker å lære mer om en byggeskikk eller en annen, kan velge hvilket av byggene de

ønsker å delta i kurs på. Eller de kan være med gjennom hele prosjektet.

Spor etter Sprossa

Verneveteranen har troen på at dette prosjektet vil sikre at flere av de kunnskapene som er viktige for å ta vare på eldre byggetradisjoner, blir bevart.

– De som kommer på kurs vil lære alt om grunnmuren og hvordan den skal se ut, om trappene, om dørene skal vende utover eller innover, om takstein, vinduer og fasadefarger. Dette vil også ha interesse for alle som eier gamle hus i sentrum og uthavnene i Lillesand. Alle involverte trenger å få innsikt i hva de eier for å verne på beste måte. Kursdeltakerne også kommunens håndverkere kan i denne prosessen motta et sertifikat for vel utførte kurs i Sørlandets byggetradisjoner.

Dersom det er mulig, ser Else for seg parkering under husene og hele plassen, butikker i alle førsteetasjene og leiligheter i andre. I tillegg blir det lekeplass, torg og park. Med Lillesand kommune, Fortidsminneforeningen og kloke politikere med på laget er dette mulig å få til, mener hun. – Er planen god og viljen til stede er jeg overbevist om at midlene til realiseringen finnes.

Elses målsetning om å sette enda dypere spor etter seg er ambisiøs og krevende, men det har aldri stoppet hun før. – Har jeg bestemt meg for noe, så får jeg det til.

Asplan Viak har spesialkompetanse innen kulturmiljø, kulturminner og bygningsvern.

Vi bistår med både rådgivning og prosjektering.

Postboks 24, 1300 Sandvika Telefon: 417 99 417 E-post fagansvarlig kulturminner: Kjersti.Vevatne@asplanviak.no

Se også våre hjemmesider www.asplanviak.no/

Tranmaling – på tide med en renessanse?

Problematisk, illeluktende svineri eller miljøvennlig og bærekraftig? Da jeg valgte å male naustet med tranmaling nylig, manglet det ikke på advarsler.

Tranmaling. Hva føler du når du hører ordet? Får du opp beske minner om grisete sommerjobb med tranlukt i solsteiken? I så fall tilhører du kanskje den eldste generasjonen. Har du aldri hørt ordet før, er du i den yngste. For oss som er midt imellom burde derimot ordet skape gode assosiasjoner, enten vi kjenner produktet eller ikke.

Svineri

En gjennomgang av avisartikler fra de siste tiår der ordet tranmaling inngår, avdekker at malinga har vært utsatt for mye kunnskapsløshet. Med unntak av en tosiders reporta­

sje med overskrift «Tran kan også brukes på veggene» fra Myken i Vesterålen i 2013, og noen få artikler om bruk av tran i museumsvirksomhet, preges tekstene av ei negativ holdning til det tradisjonsrike naturproduktet. «Skal resultatet bli godt må svineriet skrapes bort», het det i avisa Fremover i forkant av at Bardu kirke skulle males i 2004. «Dersom man har eldre hus hvor det er malt med linoljemaling eller tranmaling, blir det noe mer komplisert. Men den beste veiledningen er å få hos fagfolk», uttalte en ansatt i en byggevarekjede til Lofotposten i 2005. Underforstått: Du må for all del fjerne all historisk maling, slik at du kan male over med den «ordentlige», moderne malinga.

tekst og foto: Lill-Karin Elvestad

Naustet på Elvestad juli 2022, året før istandsetting. Det hadde ikke vært malt på nærmere 70 år. Vindusruter er knust, vindskibord bortråtnet og taket mosegrodd.

Tromsø

Malangen

På veggen inn mot nabonaustet var bare noen få bord malt med pigment. Jeg valgte å gjøre det samme, og mettet resten av panelet med ren tran.

I en reportasje i Finnmark Dagblad i 1992, om to karer som tilbød sandblåsing av husvegger, argumenterte de slik for prislappen: «Men på hus som er malt med tranmaling er det eneste alternativet å panele om huset. Det blir i alle fall dyrere.»

Og Lofotposten 1994, i en reportasje under vignetten «Hus og hjem»: «Malingen har nemlig ikke den egenskapen som moderne maling har – at den puster og slipper ut luft og fuktighet», noe som ifølge reportasjen førte til at «malingen faller av etter en kort tid».

Kystens malingsløsning

Tranmaling knyttes naturlig til kysten, hvor veien til råvaren – fiskelever – var kort. Vanligvis var torskelever regnet for å gi best kvalitet til malingstran, men også andre fiskeslag kunne brukes. De fleste som bodde langs kysten, lagde tran sjøl, og transtampen var fast inventar i ethvert naust. Man kastet bare leveren i en stamp og lot den ligge der,

Gøy med kurs! Artikkelforfatter og naust­eier i front. Bak f.v.: Siv Garles Sjåland, Oddlaug Lakseide, Øystein Berglund, Bente Nordahl og kursholder Per­Einar Eilertsen. To andre deltagere fikk med seg teorien, men hadde ikke anledning til å male.

mens oksygen og solvarme påvirket leverinnholdet og fikk i gang en gjæringsprosess. Fløyttran, også kalt lyse, fløt opp mens leveren gikk i oppløsning og sank til bunns. Bunnrestene, kalt grakse, ble også nyttet til for eksempel å smøre lunnene med slik at båten gled lett. Ordet «lyse» er bokstavelig talt koblet sammen med at tran tidlig ble brukt til lampeolje. Tran har hatt mange virkeområder.

Malinga lages så ved å blande trana med ulike typer fargestoff. Før det ble vanlig å få kjøpt pigment, kunne trana for eksempel blandes med rød jordfarge, kalt erde. Da pigmentpulver ble vanlig i handel, var rødt jernoksid og gul oker rimeligst. Dermed ble dette de vanlige fargene på naust og uthus, mens den dyrere hvitfargen var forbeholdt våningshus og større bygninger som for eksempel kirker.

Kvalitet

Enkelte skriftlige kilder antyder at tranmaling var et «fattigmannsprodukt», all den tid man kun trengte

å kjøpe rimelig pigment. Resten lagde man sjøl. De som var aller verst stilt med kontanter, kunne like gjerne bruke kun tran på husveggen. Men mange prestegårder, kirker og handelshus ble også malt med tranmaling, og viser at malinga var akseptert og ansett som et godt produkt.

Å male med tran var vanlig frem til etterkrigsårene. Nøyaktig når vi begynte å bruke den, er uvisst, men første skriftlige kilde skal være fra 1825. Etter andre verdenskrig begynte en å fremstille maling av alkydolje, og det er gjerne her bruddet med tranmalinga sees tydeligst.

Ennå i 1953 ble tranmaling fremstilt positivt, for eksempel i boka «Bonytts byggebok» redigert av interiørarkitekt Arne Remlov. Her het det at maling med klar, lys torskelevertran tilsatt tørremiddel «gir god og varig maling». Man advarte mot å bruke andre oljer enn tran: «Vi har hittil ikke funnet noen som er bedre enn tran». Ulempen var at malinga tørket sakte, så den ble ikke anbefalt i bynære strøk med mye støv i lufta.

Røstveggen mot havet var mye råteskadet, her ble det lagt nytt panel i samme material, og dørene kopiert.

Sommer 2024: Naustet er ferdigmalt med to strøk, klart for nye 70 år.

Fiskerbondens landskap ved Malangsfjorden. Mitt naust er til venstre i naustrekka.

I 1962, i boka «Vi bygger hus» utgitt av forlaget Bygg og bo, har derimot stemninga skiftet totalt. En fargehandler uttalte: «Når man skal male utvendig, må man være helt sikker på at det ikke er brukt tranmaling før, da tranmaling egentlig aldri tørker, men bare stivner.» Fargehandleren anbefalte ferdiglaget maling, hvor Drygolin nå var det ledende produktet på markedet.

Tranmalingskurs

Jeg bor innerst i fjorden Malangen, i Balsfjord kommune, Troms, på ei bureisingsgård med i alt 13 bygninger. De eldste er fra slutten av 1800­tallet, det nyeste fra 2023. Naustet nede ved fjorden ble bygget i første halvdel av 1950­tallet, og jeg visste at det hadde vært malt med tranmaling opprinnelig. Etter første malingsrunde en gang på 1950­tallet hadde det ikke vært malt igjen. Veggene var nå matt røde og tilnærmet grå i farge, og særlig i fasadeveggen mot det verste været var malinga mer eller mindre borte. Her var det også en del råte i treverket, ellers så panelet fint ut.

Da jeg skulle gå i gang med et istandsettingsprosjekt, ønsket jeg å videreføre bruken av nettopp tranmaling. Den originale kledninga ble beholdt på to av de minst værslitte veggene, mens nesten hele frontveggen ble skiftet ut. På den siste langveggen ble den originale kledninga bevart, men kledd opp utvendig med ny kledning. Situasjonen var dermed den at jeg skulle male to vegger med ny kledning, og to med original.

Da tømrerne var ferdig, annonserte jeg kurs i tranmaling med støtte fra Kulturminnefondet. Kursholder fikk jeg tak i fra Ballangen i Nordland, Per­Einar Eilertsen, tidligere bygningsvernsleder for Nordnorsk fartøyvernsenter. Lørdag 2. september 2023 ble kurset avholdt, og fem personer var med å male. Jeg merket stor interesse for kurset, også langt utenfor mitt geografiske område, men ikke alle hadde mulighet til å reise hit.

Tranpasta

Kursholder blandet torsketran og pigment i ei bøtte kvelden før, og lot dette bli en litt

tykk pasta. Dagen etter ble pastaen så blandet ut med mer tran, til ønsket konsistens. På grunn av en intern misforståelse sto vi uten sinkpasta, som opprinnelig er anbefalt tilsatt mot svertesopp. Tranmalinga ble dermed brukt uten slik pasta, og det vil vise seg senere om svertesoppen dukker opp.

Jeg har ikke funnet dokumentert at det ble brukt sinkpasta da naustet ble malt første gang. Vi gjorde noen forsøk med å børste bort overflødig pigment, men det viste seg at det gjenværende pigmentet ikke var løst –alt det løse var allerede forsvunnet og tæret bort av vær og vind. Dermed var det egentlig bare å gyve løs på malinga.

Vi kledde oss i rimelige malingsdresser for å beskytte klærne, for tran ikke enkelt å få bort fra tekstiler. Tranmalinga lukta forbausende lite, og slett ikke ekkelt slik man hadde fått høre. Ja, for det manglet ikke på advarsler da jeg skrev om planene med tranmaling i sosiale medier: Ikke bare var lukta nærmest uutholdelig, men viktigst var at tranmalinga aldri kan overmales med moderne maling.

Mitt svar til dette var: Hvorfor skal jeg ønske å male over med moderne maling når tranmaling beviselig har fungert meget bra i generasjoner FØR moderne maling kom?

Det forunderlige, for meg i alle fall, var at det var den eldre garde som advarte sterkest. De som vokste opp med etterkrigstidas «vidundermaling» og lærte at de gamle tradisjonsmalingene bare var skitt, er kanskje de som er mest skeptisk i dag?

Tåler frost

Tranmalinga var virkelig en nytelse å jobbe med. Den trakk like godt inn i både nytt og gammelt treverk, og dekket etter min mening svært bra. Etter at naustet var malt, var det ikke mulig å se forskjell på den nye og den opprinnelige kledninga uten å komme helt nært.

Etter kurset malte jeg selv ferdig røstveggen. Dermed var hele naustet malt ett strøk høsten 2023, samt at vinduet var satt i stand og malt med linoljemaling. Jeg valgte å vente til neste sommer med å male andre strøk, da været ble for fuktig.

– DET HASTER Å INNHENTE MER KUNNSKAP

På Norsk fiskeværsmuseum i Å i Lofoten sier driftsleder Terje Storslett at de per nå ikke har merket økende etterspørsel etter tranmaling.

– Det er stort sett tre­fire stykker som kjøper per år. Men jeg mener absolutt at tranmaling burde få sin renessanse. Det er et kjempegodt produkt.

Til tross for at Storslett jobber «midt i smørøyet» i Lofoten, mener han at kompetansen og kunnskapen om laging og bruk av tranmaling er i ferd med å forsvinne.

– Han som kunne mest hos oss, Bjørnar Jensen, er dessverre gått bort. Alt jeg kan om tranmaling lærte jeg hos han. Det er et stort behov for mer kunnskap. Derfor er det flott at Fortidsvern vil skrive om dette.

Museet bruker noe tranmaling på egne bygg, samt at de lager og bruker i forbindelse med formidling på museet. De damper tran minst én gang i året, og har nå mye på lager.

– Vi selger både ren tran og ferdig tranmaling i rød, hvit og oker. Malinga er som regel tilsatt litt terpentin for raskere tørking. Før i tida kokte de torskehoder og brukte stivelsen av dette for raskere tørking.

Museet har tatt 200 kroner literen for ferdigblandet tranmaling, noe som er mer enn mange typer moderne maling, men som til gjengjeld vil vare i tiår etter tiår – uten å slippe fra seg mikroplast.

I starten av juli i år var det klart for andre strøk. Tranmalinga vi ikke brukte i fjor, samt resten av trana, sto i hageboden over vinteren og var dermed utsatt for full frost i månedsvis. Kursholder sa riktignok at det ikke var noe problem å lagre malinga ute, likevel kjente jeg sommerfugler i magen da jeg åpnet spannet i vår. Det føltes liksom naturstridig å ikke skulle plassere malinga frostfritt! Men da jeg åpnet spannet og rørte rundt, var det som om det slett ikke lå en vinter mellom forrige gang. Malinga var akkurat like flytende og fin.

Naustet på Elvestad er nå malt i to strøk tranmaling, samt at vindskibord, vannbord og portene er malt med hvit linoljemaling.

Pigment-lykke

Det hører med til historien at jeg i forkant av prosjektet fant en hel sekk (!) med pigment av typen engelsk rød – i naustet. Forklaringa var at sekken var innkjøpt i anledning nedleggelse av «Innsetbyen», en midlertidig «by» grunnlagt i forbindelse med utbygginga av flere kraftverk ved Altevatn i Bardu. Dette var midt på 1960­tallet, og kjøperen var min far. Sekken hadde da blitt lagt i naustet, og var ikke åpnet. Kiloprisen på engelsk rød i bygningsvernsbutikk i 2023 var over 300 kroner. Gjett om jeg var fornøyd med «kjekt å ha»­mentaliteten!

Det vil bli mange store og små istandsettingsprosjekter på Elvestad i årene som kommer. Og det neste store blir trolig fjøset anno 1941. Det ble en gang malt i tranmaling, og etter erfaringa med naustprosjektet nøler jeg ikke med å konkludere med at tranmaling er høyst aktuelt å bruke på nytt. Da vil jeg i så fall invitere til nytt kurs, som

kan være et bidrag inn i kunnskapstørsten jeg oppfatter er voksende. Og det er bra, for tranmaling er et produkt vi hverken bør skjemmes av eller vende oss bort fra.

Kilder: Fremover 28.11.2003, Lofotposten 09.09.1994 og 01.06.2005, Finnmark Dagblad 13.08.1992. Artikkel om tranmaling på gamletrehus.no. Egne notater og erfaring etter å ha malt med tranmaling.

TRANMALING:

• Tradisjonsrik maling bestående av pigment (fargepulver) utrørt i tran.

• Noe fetere enn linoljemaling, men trenger enda bedre inn i treverket.

• Den eneste malingstypen som trenger inn i kvister.

• Man kan varmebehandle trana før maling, men det er ikke nødvendig.

• Trana trekker dypt inn i treverket og gir langvarig beskyttelse. Dermed er slik maling spesielt egnet langs kysten der det er værhardt og fuktig.

Den fleksible jernkvinnen

Bak noen av Oslos mest særegne statuer står multikunstner og smed

Merete Nilsen Bua. Statuene er kløktig og naturtro utformet i gips og støpt i bronse. Den mest kjente er «Avisleseren» utenfor VG i Akersgata.

Hva fikk henne inn i dette yrket?

tekst og foto: Hedvig Idås

Det er ikke bare i hovedstaden

Bua har satt sitt preg; gjennom sitt 30­årige virke som smed har hun restaurert og dekorert alt fra rekkverk til lamper i hytter, bygårder og gourmetrestauranter.

I støpeskjeen

Merete har alltid likt å skape ting. Fra ung alder brukte hun mye tid i tilfluktsrommet hjemme, der hun tegnet og satte ting sammen med et loddeapparat. På videregående gikk hun Tegning, form og farge og flyttet senere til England for å studere på kunstakademiet. Etter fem år i utlandet flyttet hun tilbake til Norge og bosatte seg i Oslo.

Smed var ikke yrket hun først så for seg. Hun kjøpte sitt første sveiseapparat – og da var det gjort. Fra da fikk hun øynene opp for jernet.

– Jern kan bli mykt som smør hvis man varmer det nok. Det er så formbart, man kan gjøre absolutt hva som helst med det, og det lukter så godt.

Bua startet sitt eget firma og gikk det første året rundt til ulike restauranter og tilbød seg å lage fakkelholdere.

– Jeg fikk 18 bestillinger, så da var den jula reddet, forteller hun. Etter hvert bygget hun opp en solid kundebase og fikk stadig flere oppdrag.

I smia

I løpet av tre tiår har Merete jobbet med det meste innen smikunst, men hun legger ikke skjul på at hun fortsatt synes yrket er like spennende og fullt av utfordringer.

– Man blir aldri utlært i dette faget, for det er jo så mange spesialiseringer; finsmed,

FIRE KJAPPE:

Hvorfor bør man bli smed?

Variert arbeidsdag og muligheten til å skape noe hver dag.

Hvilke verktøy må du alltid ha med deg?

Tommestokk, men alle tangentene må være på plass for at alt skal stemme.

Hva holder du på med akkurat nå?

Akkurat nå jobber jeg med å skape en skulptur som skal avdukes på Grünerløkka neste år.

Hva inspirerer deg?

Smedarbeidet i Vigelandsparken; det er i verdensklasse. Mange legger ikke merke til det, de ser bare statuene, men portene og lampene er utrolig smikunst på vanvittig høyt nivå.

MITT HÅNDVERK

Merete Nilsen Bua Fra Nøtterøy

Utdannelse: Academy of Art, London.

Yrke: Smed, skulptør og restauranteier

Alder: 54

grovsmed, kunstsmed, hestesmed, knivsmed – og før fantes det enda flere.

Det er skapergleden som driver Bua mot håndverket; hun trenger å lage ting og fylle tiden.

– Jeg prøvde å ha hytte, men ble nesten utslitt av å ikke ha noe å gjøre, forteller hun med et smil. Rastløsheten fører til lange dager og stor arbeidskapasitet og skaperglede. Kort etter at hun hadde etablert seg som smed, bestemte hun seg for å overta et gammelt bakeri ved Vålerenga kirke og gå inn i en ny bransje. Etter mange års intenst restaureringsarbeid ble bakeriet transformert til restaurant, verksted og hjem.

I skaperverket

På dagene hun ikke er bortreist på oppdrag eller på verkstedet sitt i Fredrikstad, tilbringer hun tiden i sin egen restaurant, med det passende navnet Smia Galleri.

– Det passer veldig bra å ta en vakt i oppvasken her etter en uke i smia, da får jeg bort all skitten under neglene.

I restauranten har Bua skapt alt; hennes avtrykk er på både interiør og dekor. Når man åpner de detaljerte smijernsportene, trer man inn i Buas univers, fullt av kontraster mellom det sarte og det solide. Det er mange detaljer, fra ørsmå druer satt sammen til en klase, til store, robuste rekkverk, alt sammen skapt av jern og formet av ild og vilje. Ønsket om å drive restaurant har hun hatt siden hun var liten og ble fortalt om bestemors pensjonat på Tjøme. Neste år fyller hennes egen restaurant 22 år, og hun har ingen planer om å gi seg – verken i restauranten eller som smed.

SMEDYRKET

Smedyrket har i århundrer vært et av samfunnets viktigste håndverk. Smeden lagde alt fra hestesko til våpen, nagler og beslag til skip og hus, og det fantes smeder i nesten hver bygd og ei smie på hver gård. Smedyrket har mange spesialiseringer.

I dag har digitalisering og automatisering gjort at kun et fåtall smeder er igjen i Norge. Likevel spiller smedene en uvurderlig rolle, særlig i bevaring av historiske bygg og gjenstander. Den moderne smeden må ofte mestre både tradisjonelle teknikker og moderne metoder som laserskjæring og digital design.

(Kilder: SNL og Norsk Smedforening)

Mesterstykket

Siden 2021 har noen av Norges fremste treskjærere jobbet med å gjenskape Urnesportalen fra 1000-tallet, i prosjektet «Treets mester». I september ble rekonstruksjonen ferdigstilt og avduket på Ornes i Luster.

tekst: Linn Willetts Borgen

Urnesportalen er et av de mest kjente kunstverkene som er bevart fra middelalderens Norge, og er gjengitt og gjenskapt i utallige materialer og sammenhenger. Elementer fra portalen på Urnes stavkirke er blant annet avbildet i de gamle norske passene og på 50­øringene fra perioden 1996–2012. Man kan gjenkjenne Urnesornamentikken i dataspillet Crusader Kings, så vel som på coveret til Black Sabbaths album Tyr. Urnesportalen er også definert som verdensarv gjennom stavkirkens UNESCO­status, der utskjæringene trekkes frem som en særlig grunn til innskrivingen.

Av de bevarte stavkirkeportalene er Urnesportalen den eldste, og den er også regnet for å ha spesielt høy håndverksmessig kvalitet. Mens den nåværende stavkirken på Ornes er datert til 1130­tallet, er portalen gjenbrukt fra en enda eldre kirke, datert til rundt 1070. Portalen er monumental, med elegant slyngende linjer, stor variasjon mellom brede og smale partier og uvanlig stor dybde. Opprinnelig har uttrykket fremstått enda mer storslått, ved at portalen har stått som kirkens hovedinngang midt på vestfasaden, omgitt av flere utskjæringer på veggplanker, hjørnestolper og gavlfelt. Utskjæringene har vært en integrert del av bygningen, ved at de utskårne delene også har er en del av den arkitektoniske konstruksjonen.

Den rekonstruerte portalen er laget av en enorm furu fra Fresvikåsen i Sogn og skal bli et sentralt utstillingsobjekt i besøkssenteret som skal bygges på Ornes. I tillegg til å skape publikumsopplevelser, har det vært et jevnbyrdig mål at prosjektet skulle gi ny kunnskap om utskjæringene. Mens tidligere forskning på portalen har vært preget av perspektivene til kunsthistorikere, arkeologer og arkitekter, er det treskjærernes blikk som har stått i sentrum for «Treets mester».

Gjennom utprøving av hypoteser om arbeidsprosessen til treskjærerne på 1000­tallet, har nye observa­

Gjennom flere år har noen av Norges fremste treskjærere arbeidet med å gjenskape Urnesportalen fra 1000­tallet. I september var treskjærerne samlet på Ornes for å fullføre rekonstruksjonen. Her ser vi Njål Andreassen fra Motved AS (t.v.) og August Horn fra Treskjærerverkstedet AS (t.h.).

Foto: Boni Wiikw

Urnesportalen er en sentral del av begrunnelsen for at Urnes stavkirke, som den foreløpig eneste stavkirken, er innskrevet på UNESCOs verdensarvliste siden 1979. Foto: Ivar Moe

Portalen utskjæringer kombinerer stor dybde med mange smale partier og elegante detaljer. Her ser vi Jon Anders Fløistad fra Treskjærerverkstedet AS og Njål Andreassen fra Motved AS. Foto: Kai Johansen

sjoner og forståelser tredd frem. Verktøyene som er brukt er utviklet spesielt for prosjektet, basert på verktøyspor i originalen, arkeologiske funn, historisk billedmateriale og praktiske forsøk.

Oppdraget har vært delt mellom tre verksteder som har laget hver sin del av portalen. Målet med dette har vært å fremme kunnskapsutveksling og diskusjon, og de tre verkstedene har kunnet utforske hver sine hypoteser om hvordan utskjæringene er laget. Sannsynligvis har det også på 1000­tallet vært flere treskjærere som har jobbet sammen, noe som underbygges av flere observasjoner som er gjort i løpet av prosjektet.

Sist september var alle de tre verkstedene samlet på Ornes for å føye delene sammen

Noe av det siste som ble gjort før ferdigstillelse var å utstyre dørbladet med hengsler slik at det kunne monteres sammen med portalen. Her ser vi Per Steinar Brevik (over dørbladet) og Kai Johansen (under dørbladet) fra AKS Auskin Kreative Senter som arbeider med hengslene, mens Even Hansen fra Motved AS dokumenterer. Foto: Linn Willetts Borgen

Den ferdig rekonstruerte portalen, lyssatt i forbindelse med avdukingen. Kopien skal bli del av utstillingen i Urnes verdensarvsenter. Foto: Even Hansen

Boni Wiik fra Treskjærerverkstedet AS reflekterte rundt forskjellen mellom det å skulle lage en nøyaktig rekonstruksjon av en original og det å lage en friere komposisjon etter noen overordnede stilprinsipper, slik de kan ha gjort på 1000­tallet. Foto: Even Hansen

De ulike delene av portalen er laget i tre verksteder. I forbindelse med ferdigstillelsen ble alle delene satt sammen for første gang, slik at overgangene mellom dem kunne skjæres ferdig. Samarbeid og kunnskapsutveksling mellom verkstedene har vært et hovedmål i prosjektet. F.v.: August Horn, Jon Anders Fløistad, Njål Andreassen og Even Hansen. Foto: Boni Wiik

Avdukingen av den rekonstruerte portalen ble innledet med en tale av Fortidsminneforeningens hovedstyreleder Trude Knutzen Knagenhjelm. Avdukingen fant sted i Ornes Båtbyggeri, der treskjærerne også fikk låne verkstedplass. Foto: Even Hansen

og gjøre ferdig de siste detaljene i utskjæringene. I forbindelse med Ornesdagen den 22. september, ble arbeidet avsluttet med høytidelig avduking foran en fullsatt sal. Ornes Båtbyggeri lånte ut sine lokaler både som verkstedplass og som lokale for avdukingen. Selve portalen er ca. tre meter høy og to meter bred, og om man inkluderer svillen i bunn og stavleia i toppen veier den anslagsvis 300–500 kg.

Mens man må holde avstand til originalen, vil rekonstruksjonen kunne berøres og gi mulighet for et nært og sanselig møte med ornamentikken. Når portalen vises i senteret, skal arbeidsprosessen fra skogen til ferdig portal formidles, og slik bidra til refleksjon rundt de immaterielle kunnskapstradisjonene som har bidratt til å forme det fysiske kulturminnet. Kunnskapen fra prosjektet skal i tillegg samles i bokform, slik at den blir tilgjengelig for flere.

– Prosjektet har gjort at vi nå har mye mer kunnskap om portalen og treskurden på Urnes, sier Ola H. Fjeldheim. – Vi har bilder, film og tekst som viser prosessen. Dette er lagret kunnskap for framtida, og det gjør det mulig å formidle treskurden til besøkende og andre, slik at de forstår mer av dybden i kulturarven og tydligere ser koblingen mellom stavkirken og det kommende verdensarvsenteret.

Prosjektet «Treets mester» hadde sin begynnelse i 2020, da det ble arrangert oppstartsseminar med treskjærere og andre fagressurser. Foto: Joakim Rehaug Roth

Verktøyet til prosjektet er utviklet gjennom flere år, i tett samarbeid mellom treskjærerne og smeden Pål Lien fra Kvam. Foto: Nick Walkley

Det er også gjort forsøk med ulike former for bryning av verktøy, blant annet med brynesteiner fra Eidsborg i Telemark. Foto: Linn Willetts Borgen

Skjærearbeidet bygger på nitide studier av originalen, både fysisk på Ornes, gjennom foto og gjennom et svært detaljert 3D­skann utført av Bjarte Aarseth fra Kulturhistorisk museum, UiO. Foto: Ola H. Fjeldheim

Å finne et tre stort nok til å gjenskape de brede portalplankene tok over et år: en enorm furu på Fresvikåsen i Sogn, eid av familien Bøtun.

I september 2022 ble emnene formet med øks og bearbeidet med pjål før skjæringen kunne begynne. F.v.: Boni Wiik, Njål Andreassen og Even Hansen. Foto: Linn Willetts Borgen

EN TRESKJÆRERUTFORDRING FRA MIDDELALDEREN

Urnesportalen er kjent for å være av svært høy håndverksmessig kvalitet og har en særstilling blant stavkirkeportalene.

Treskjærer Boni Wiik beskriver portalens særegne appell fra et treskjærerperspektiv: «Urnes stavkirke har vært med i bevisstheten omtrent så lenge jeg kan huske. Jeg pleier å kalle Urnesutskjæringene for treskjærerens første ungdomsforelskelse – den du aldri glemmer. Dens umiddelbare skjønnhet og appell tilsvarer den effekt Botticellis malerier har på mennesker i malekunstverden. Et universalt og lett tilgjengelig visuelt språk som treffer deg intuitivt. På den måten har Urnesskjæringen vært med meg gjennom hele min treskjærerkarriere, og vaket i underbevisstheten. Mange av de funderinger jeg har gjort meg oppigjennom, fikk jeg nå muligheten til å teste ut i praksis, gjennom dette prosjektet. Min oppfatning av verket har alltid vært at det er frekt utført, på en måte som erter deg som håndverker. Den sier leende, ‘Se her, sånn kan det gjøres, med alle disse tekniske vanskelighetene, så vakkert kan det bli – tar du utfordringen? «Treets mester» har vært et samarbeid mellom tre verksteder: Venstre planke er laget av Treskjærerverkstedet AS på Fornebu. Høyre planke er laget av Motved AS på Dovre. Dørblad og tverrligger er laget av AKS Auskin Kreative Senter i Verdal.

Holmenkollen Park

«Hva gjør vi?

Enten må vi bare la det rase ned, eller prøve å restaurere»

De har stått på i flere år for å gjøre den falleferdige gården beboelig. Nå ser Kristin Bern og Erling Ritland endelig målet.

tekst og foto: Lise Bjelland

Vi skrur tiden tilbake, til 2018. Kristin Bern og Erling Ritland hadde sammen med Nils Ritland kjøpt gården på Foss året før. Nå har de nettopp kjøpt ut Nils og de står og kikker på våningshuset som er herjet av tidens tann, forfallet har kommet lenger enn langt. Deler av bygningen er fra tidlig 1700­tallet.

– Hva gjør vi? Enten må vi bare la det rase ned, eller prøve å restaurere. Erling mimrer tilbake.

Såpass realistiske måtte de nesten være. Den ene enden av huset holdt på å bukke under av råte, taket var borte. Men kanskje tenkte Erling på sine fire ungkars­onkler som hadde bodd på gården i mange år, helt frem til utpå 1990­tallet. Og på bestemor Sigrid som var født og oppvokst der inntil hun ble gift til gården Ritland lenger oppe i dalen.

Nå stod de nye eierne på tunet og lurte på hva de hadde gitt seg ut på. Det var unektelig et litt mistrøstig syn, bygningen hadde store skader i tak, kledning, vinduer og deler av lafteveggene. Muren var rast ut. Men likevel satt det langt inne å bare la det fare, og særlig Kristin øynet håp for de gamle bygningene.

Fremsiden av huset før restaureringen startet.

– Vet du, helt fra dag én har jeg hatt lyst til å flytte hit, jeg synes det er så fint her.

– Veldig mye jobb

Det er fredfullt og stille på Foss denne dagen i januar. Nysnø har lagt seg over bygninger og landskap, synet er som et postkort fra en svunnen tid. I tunet svinser border collien Naska rundt, på evig jakt etter mus under snøen. Ut av pipa stiger det røyk på et nyrestaurert hus som i dag, fem år senere, skinner både utvendig og innvendig.

Det er ennå i tidligste laget for innflytting, vinteren må slippe taket før strøm og vann kan legges inn, men Kristin har allerede

prøvebodd sitt nye hjem. Nytt kjøkken og møbler er på plass, og selv om de foreløpig kun har den provisoriske bygningsstrømmen og en god vedovn som varmekilde, blir fristelsen av og til for stor. Hun må bare ligge over på Foss i ny og ne. Rundt påsketider håper de begge å være inne for godt.

– Det har vært veldig mye jobb, vi må innrømme det, sier Kristin og kikker bort på Erling.

– «This old house is built on dreams», knegger mannen og siterer en kjent countrylåt, en strofe som passer perfekt til både hus og eiere.

For det er sikkert, etter hvert var de to om

å drømme og se for seg en fremtid på Foss. Første steg etter overtakelsen var å sikre alle tak med blikk for å stoppe videre forfall. Deretter inviterte de Kristian Valen, (ikke komikeren!), en rådgiver fra fylkeskommunen, inn på befaring. «Jo, dette har noe for seg å restaurere», mente han. Mannen kunne også gi gode tips om hvor det var mulig å søke midler til et så omfattende prosjekt. Det var godt nytt for Kristin og Erling. Foss, med gårdsnummer 1 i Suldal, skulle så visst ikke gå til grunne, Foss skulle leve!

– Heldigvis fikk vi hjelp av Landbrukskontoret i Suldal til å skrive søknader, og vi mottok en del midler som har kommet

Våningshusets fasade da de gikk i gang med restaureringen. Foto: Privat

– Stabburet er mitt, der skal ingen kvinner inn, skratter Erling og banker på gamle vegger.

De forrige eierne av Foss, Bernard og Torbjørn Foss, brødrene til Erling Ritlands bestemor. De bodde på gååden til inn på 1990­tallet. Foto: Privat

Nytt tremateriale er hentet fra egen skog, og barkingen av én stokk kunne ta Kristin en hel dag.

Alt som var brukbart av gamle materialer ble tatt vare på og brukt på ny, her sitter det bokstavelig talt historie i veggene.

veldig godt med. Men vi har også lagt ut mye penger selv, poengterer de.

Hentet materialer i egen skog

Selv hadde de skog nok å ta av hjemme på Ritland, så alt av nye materialer ble hentet ut der. Sammen med to gode hjelpere, Jostein Tveit og Trond Svendsen, dro Erling ut i skogen for å felle trær. Jostein pekte ut hvilke som fikk godkjent­stempel, Erling og Trond felte det de var gode for.

– Det skulle være furu av beste kvalitet, saktevoksende adel. Materialene ble tilvirket på sagen til Lars Vasshus, forteller Erling.

– Så brukte Ståle Moe og jeg en hel måned på barking av stokkene. Det gikk nok

litt raskere med ham, jeg brukte en dag per stokk, ler Kristin som er takknemlig for at de har hatt så flinke folk med seg. Trekløveret Ståle, Jostein og sønnen Rolf Henrik Tveit, noen av Suldals beste tradisjonshåndverkere, fikk oppdraget med å gjenoppbygge huset. Men også Kristin har hele tiden vært delaktig i arbeidet med barking og bæring, maling og rydding. Hun har kostet og kastet og ordnet med finansene. – Det har vært et slit, men vi har hatt så mye humor oppi alt og hatt det så gøy sammen. Livet er jo å gjøre ting, og jeg liker å lære. Det er kjekke prosesser selv om det tar tid. Alt trenger ikke være ferdig på et blunk heller, mener hun.

– De karene der så aldri problemer, bare løsninger, kommenterer Erling fra sofaen.

Gjenbrukt alt som kanne brukes

Han har i dag overdratt gården på Ritland til sønnen Simon og hans Stina som skal drive videre på sitt vis. Erling er fortsatt behjelpelig med å ta i et tak når det trengs, men han kommer fremover til å ha mer tid til Foss. Arbeidsledig blir han ikke, for til Foss hører våningshus, stabbur, løe, kårhus, smie, eldhus og tre støler.

I første omgang er det våningshus og stabbur som nå er restaurert. Alt som var brukbart av gamle materialer ble tatt vare på og brukt på ny, både inne og ute

I januar drømte Kristin Bern og Erling

Ritland fortsatt om å flytte inn, etter mange års restaureringsarbeid. Her foran våningshuset fra tidlig på 1700­tallet, som fortsatt ikke hadde verken strøm eller innlagt vann.

KOMPLETT TREBESKYTTELSE

MØRETYRI AS - PRODUSENT AV EGENUTVIKLEDE

TJÆRE- OG LINJOLJEPRODUKTER

Topper på Riksantikvarens best i test-rapport!

LINOMAL: DIFFUSJONSÅPEN OG ALLSIDIG. BRUKES INNENDØRS, UTENDØRS, PÅ GULV, MUR OG TAK AV ALLE SLAG

Bygningsdetaljer med spor fra ulike epoker.

FLERE AV VÅRE PRODUKTER: INTERIØROLJE - TØMMEROLJE - TERRASSEOLJE

Glåmsmyrvegen 163 | 6683 Vågland | Tlf: 71 55 60 99 | post@moretyri.no

Her er det ting med en historie knyttet til. Noe stod igjen i huset, ellers er det arvegods fra min eller Erlings familie.

ses tydelige tegn på dette hvor nytt og gammelt trevirke er kilt fint sammen. De gamle vinduene som kunne tas vare på ble tatt ut, pusset og reparert på Ryfylkemuseet. I desember 2022 stod endelig de to byggene ferdige utvendig, etter den tid har Kristin og Erling jobbet inne. To boder er gjort om til soverom og bad, gulvene er slipt, vegger og karmer beiset og malt. Oppe på loftet blir det gjesterom, klesrom og et hobbyrom til Kristin på sikt. Like før jul kom nytt kjøkken på plass, litt om litt begynner huset fra 1700­tallet å ligne et hjem igjen.

– Nå er mye av møbler og interiør også på plass. Vi liker å ha det enkelt og ikke for

mange ting rundt oss. Her er det ting med en historie knyttet til. Noe stod igjen i huset, ellers er det arvegods fra min eller Erlings familie. Åh, jeg gleder meg enormt til å bo i denne atmosfæren, med fred og ro rundt oss. Her går alt litt saktere, vi trenger ikke jage. Jeg håper vi får mange gode år på Foss, ikke sant, Erling?

– “This old house …” begynner husbonden, blunker og ler.

Ekteparet flyttet omsider inn i august 2024, selv om de fortsatt må hente vann i brønnen. Nå er planen at det skal bli innlagt vann til jul!

Materialer er gjenbrukt der det er mulig. Alt av brukbart tømmer har blitt tatt vare på, og nye laftestokker tilpasset og fint kilt inn.

Nytt kjøkken er laget av møbelsnekker Jan Kristian Maribu i Erfjord. – Det passer perfekt her.

To boder er gjort om til soverom og bad, gulvene er slipt, vegger og karmer beiset og malt.

FOSS GÅRD

• Foss har gardsnummer 1 og er den første gården man kommer til i Suldal (selve Suldal «starter» ved Juvet). Gården ligger på et terrasseplatå opp fra Rv 13, en km sør for Kvestad. Gården kan spores tilbake til 1600­tallet.

• Fossåno som går i lia opp fra Foss har gitt navn til gården og har også vært viktig for tekniske installasjoner i gammel og nyere tid, de hadde blant annet egen sag og kvern.

• Gården bestod tidligere av tre bruk og var som et tun med Samelsgarden ytterst, Jøsepsgarden og Albretsgarden innerst. Det lå mange bygninger på platået, og enda flere var det med alle stølsbygningene i heia.

• På Foss ble det dyrket korn, poteter og grønnsaker, og de drev med småfe og storfe.

• «Landsbyen» Foss var på sitt største på midten av 1800­tallet med rundt 55 beboere. I dag bor det i alt fem personer her, inkludert Kristin Bern og Erling Ritland i Samelsgarden.

Kilde: Ernst Berge Drange: Suldal Garder og Folk, 1.

Hvem vil redde Murbyen Oslo?

– Det er bred enighet, både i kulturmiljøfeltet og blant politikerne, om at bygningsvernsentre er et godt virkemiddel med stor effekt for relativt små midler, sier Caroline Lundegaard Hannisdal. Likevel er det nå fare for at bygningsvernsenteret Murbyen Oslos rådgivningstjeneste for eiere av hovedstadens historiske murgårder kan forsvinne.

tekst: Trond Rødsmoen foto: Murbyen Oslo

Ideen om et bygningsvernsenter for Oslos omfattende samling av godt bevarte historiske murgårder ble unnfanget i 1999, men først i 2016 ble det startet et forprosjekt finansiert med midler over statsbudsjettet. Dette resulterte i Murbyen Oslo som ble etablert i 2017 og driftet av Fortidsminneforeningen Oslo og Akershus avdeling de første to årene. Fra 2019 har organisasjonen vært selvstendig, støttet med to millioner kroner i året gjennom Riksantikvaren, i tillegg til driftstilskudd fra Oslo kommune og prosjekttilskudd fra Sparebankstiftelsen DNB og Kulturminnefondet.

Med regjeringsskiftet i 2021 ble øremerkingen fjernet, noe som førte til at de statlige midlene i statsbudsjettet gradvis ble redusert og det ble stans i rådgivingstjenesten i 2023. I 2024 har Murbyen Oslo kunnet gjenoppta den takket være bidrag fra Stiftelsen UNI. Slik det ser ut nå så spøker det for videre drift i 2025, om det da ikke skulle komme en endring i budsjettforhandlingene.

Fast post i statsbudsjettet – Det beste for Murbyen Oslo hadde vært å få en egen post på statsbudsjettet ikke bare for Murbyen Oslo, men for etablering og videreutvikling av tilsvarende tilbud over hele landet, sier Lundegaard Hannisdal. Hun oppfatter at det er bred enighet om at bygningsvernsentre er et godt virkemiddel med stor effekt for relativt små midler.

– I forslag til statsbudsjett for 2025 står det at regjeringen skal følge opp kulturmiljømeldingen, den påpeker blant annet at bygningsvernsentre fungerer som et lett tilgjengelig tilbud for både eiere og håndverkere og har stor betydning for det praktiske vedlikeholds­ og istandsettingsarbeidet. Tilskuddsordninger og rådgivingstjenester omtales som de sentrale virkemidlene for at alle skal kunne engasjere seg og ta ansvar for kulturmiljøer. Da mener jeg at det er verdt å merke seg er at det første virkemiddelet, tilskudd, er dekket gjennom Kulturminnefondet. Det andre virkemiddelet, rådgiving, er kun dekket gjennom tilskudd til fartøyvernsentrene. Det mangler åpenbart en satsing på bygningsvernsentre når man leser hva de selv skriver.

Gir positive ringvirkninger

Det relativt lille beløpet det koster å drifte Murbyen Oslo og å finansiere rådgivingstjenesten bidrar til betydelige beløp som de private gårdeierne investerer gjennom istandsettingen, men også som offentlige tilskuddsordninger investerer i. Og kanskje viktigst av alt; at arbeidet blir gjort på riktig måte. – Det siste er et tungtveiende argument for å videreføre tjenesten. Det ser vi på alle skadene som har oppstått på murgårdene tidligere på grunn av feil bruk av materialer og metode. Det viktigste for Murbyen Oslo er å styrke gårdeiernes bestillerkompetanse, sier Lundegaard Hannisdal.

Caroline Lundegaard Hannisdal er daglig leder for Murbyen Oslo.

– Dette er vanlige folk som sitter rundt om i gårdenes styrer, og plutselig har man ansvar for en fasaderestaurering til mange millioner kroner. De fleste skjønner at man skal innhente flere tilbud, men det handler veldig fort om pris, og da kan det gå galt. Har de snakket med oss først kan de være i bedre i stand til å vurdere tilbudets kvalitative innhold, materialvalg, referanser og mye mer. Gjennom rådgivingstjenesten gjør vi det rett og slett enklere for folk å eie et kulturminne og å ta vare på det på riktig måte.

– Hva taper vi hvis Murbyen Oslo blir lagt ned?

petanse, tette og gode samarbeidsformer med relevante aktører i byggebransjen og lokale håndverkerforeninger, i tillegg til et velfungerede rådgivingstilbud. Murbyen Oslo har blant annet sørget for at det nå er obligatorisk for alle murere og malere i Oslo å ta et kurs i tradisjonelle metoder og materialer innen murerfaget. Tradisjonelle håndverksmetoder er ikke en del av den obligatoriske murerutdanningen, de aller fleste går ut i arbeidslivet uten denne kunnskapen.

Rådgiving for alle eiere av eldre hus I vedtektene til Murbyen Oslo kommer det tydelig frem at organisasjonen ikke skal konkurrere med kommersielle aktører i rådgivingsmarkedet. De har derfor ingen videre oppfølging etter den første rådgivingsfasen, som består av en times gratis befaring og en rapport med anbefalte tiltak og veien videre.

– Hva kan Murbyen Oslo være fremover, så sant finaniseringen kommer på plass?

– For det første en organisasjon som flere frivillige organisasjoner i kulturinnervernet i tillegg til Byantikvaren har brukt mye tid og ressurser på å bygge opp de siste sju årene. Stor faglig kom­

– Kursingen er en avtale vi har opprettet med Murmesternes Forening Oslo og Oslo Malermesterlaug som ser verdien av dette. Mange lærlinger kommer inn i veldig spesialiserte bedrifter, da er det en fordel å tilby kurs som gir mer bredde. Dette er god rekruttering av tradisjonshåndverkere, sier Lundegaard Hannisdal.

– Vi har organisasjonen og kompetansen på plass, og det vil ikke være noe problem å utvide rådgivingstjenesten slik at vi kan gi råd til alle eiere av eldre hus i Oslo, også trehus. Vi kan også raskt utvide kurstilbudet innen mur­ og malerfaget, men også innen andre håndverk.

Rapport fra fem års befaring

Møter med mennesker og en murgård

Da Murbyen Oslo fylte fem år i 2022 hadde vi gjennomført 652 befaringer, og dermed besøkt rundt 20 prosent av Oslos drøyt 3000 historiske murgårder! Etterspørselen er fortsatt stor, og gjennom våre ulike rådgivningstilbud er vi i kontakt med rundt 200 gårdeiere i året. Dette er en smakebit fra våre erfaringer disse årene, sett med en rådgivers øyne.

tekst: Ingebjørg Øveraasen, kulturminnerådgiver i Bygningsvernhuset AS og rådgiver i Murbyen Oslo

Kvantitative tall og kvalitative vurderinger av disse befaringene har gitt oss en unik innsikt, verdifulle erfaringer og bedre kunnskap om denne viktige delen av Oslos historiske bebyggelse, en kunnskap som nå er evalurert i den helt ferske rapporten På befaring med Murbyen Oslo.

Som rådgivere føler vi oss heldige som får muligheten til å dra ut og møte så mange flotte murgårder og engasjerte eiere. Ja, vi vil faktisk karakterisere det å befare en murgård som et møte med bygningen også, ikke bare med gårdeieren. Av og til er murgård og gårdeier samstemte, og forteller det samme. Andre ganger er det avvik mellom hvordan vi som rådgivere leser murgårdens utfordringer og hvordan gårdeieren formidler det. Her er dialogen vårt viktigste verktøy.

Befaring med mål om felles forståelse

Hva er årsaken til at gårdeieren oppfatter murgårdens situasjon på den eller den måten? Ser de noe vi ikke ser, eller omvendt? Har gårdeieren kunnskap om murgården som vi ikke umiddelbart har tilgang til? Eller tilsier vår fagkunnskap og lesing av bygningen en annen tolkning av situasjonen? Ved å fysisk se på bygningen og utfordrende områder sammen, er det lettere å illustrere problemstillinger og mulige løsninger. Det har vært mye krafsing på vegger, og antallet ganger jeg har sagt «kalk» kan mangedobles med antall befaringer!

Vi har bare én time til befaringen, men opplever at vi i de fleste tilfeller kommer til en bedre felles forståelse av murgårdens situasjon i løpet av denne timen. Da har vi et bedre utgangspunkt for videre rådgivning enn da vi startet, og det er lettere å gi mer treffsikre råd.

Oppfølgingen blir gitt i form av et enkelt notat. Det oppsummerer kort temaene på befaringen og foreslår veien videre, for eksempel hvilken type fagkompetanse som bør oppsøkes, eller mindre tiltak som eierne selv kan gjøre.

Gårdeiers forventninger

Står befaringene til gårdeierens forventninger? I en del tilfeller gjør de helt sikkert ikke det. Men svært ofte får vi kalibrert forventingene tidlig i befaringen, ved å fortelle kort om hvordan tjenesten fungerer. Noen tror for eksempel først at vi er en kommersiell aktør og at de må betale, men blir lettet og positivt overrasket når de forstår at tjenesten er gratis.

Andre igjen hadde kanskje forventet å få en tilstandsrapport. De har som regel forståelse for at de ikke kan få det når vi forteller om vårt mandat, hvordan vi er finansiert og at vi ikke skal gå aktørene på markedet i næringen. Andre ganger kan vår oppgave bli å realitetsorientere gårdeieren rundt murgårdens faktiske tilstand, hva som er nødvendig eller ikke, og hva som er mulig. Det er svært hyggelig å møte entusiastiske gårdeiere som er stolte over murgården sin. Dette engasjementet ønsker vi i høyeste grad å bygge

HAGEGATA

I nr. 3 har trapperommene fått seg et løft! Sameiet har nemlig fått restaurert de originale trapperomsvinduene med farget glass, og nå skinner de som aldri før.

Styreleder Inger Abrahamsen, som holdt i prosessen, forteller: «Murbyen Oslo var på befaring i 2020, og ga gode råd både om vinduene, og om hvordan vi burde prioritere vedlikeholdet framover. Vi fikk restaurert trapperomsvinduene i 2021. De ble tatt ut, og alt råttent trevirke ble skiftet ut. Alle malingrester ble skrapt av, før de ble malt i en tradisjonell mørkebrun farge. Vi var litt skeptiske til brunfargen i starten, men det ble veldig pent. Alle knuste ruter ble skiftet ut med gammelt glass. Vi fikk økonomisk støtte fra Byantikvaren i Oslo, siden det ble utført etter antikvariske prinsipper. Vi er veldig fornøyde med resultatet! Vinduene var i ganske dårlig tilstand, men nå er de fine som nye.»

En viktig del av det Murbyen Oslos rådgivere gjør, er å hjelpe dem å forstå hva som haster, hva som kan vente, og hva som faktisk ikke er nødvendig å gjøre noe med.

opp under, men, om nødvendig, kombinert med at vi formidler kunnskap om hva som vil fungere for murgården. Vi ønsker å støtte gårdeiernes arbeid med å forvalte murgårdene. Vår agenda er det likevel murgårdene selv som setter; vi er murgårdens ambassadør, og veileder på murgårdenes premisser.

Murbyloser

De fleste styreledere og gårdeiere er helt vanlige mennesker som eier en leilighet i en murgård. De har sjelden store forkunnskaper, og har behov for hjelp til å prioritere og loses på veien videre. Å sette i stand en fasade er et omfattende og svært dyrt prosjekt, og stiller store krav til samarbeid, felles finansiering og at noen i gården kan ta på seg ansvaret for å følge opp arbeidene. En viktig del av det Murbyen Oslos rådgivere gjør, er å hjelpe dem å forstå hva som haster, hva som kan vente, og hva som faktisk ikke er nødvendig å gjøre noe med.

En brukerundersøkelse utført i 2018 blant gårdeiere som hadde hatt Murbyen Oslo på befaring, bekrefter inntrykket av at Murbyen Oslos befarings­

GANGE­ROLVS GATE

På Frogner ligger et helt spesielt hus, som var vært i samme familie siden det ble bygget på midten av 1800­tallet. Opprinnelig var det et sommerhus, under navnet løkken Nøisomhed. Nå består huset av to leiligheter.

Johan Nikolai Mohn bor i andre etasje, og forteller om arbeidet de har gjort på fasaden: «I fjor ble fasaden satt i stand med tradisjonelle materialer. All løs puss ble hugget ned, og fasaden ble kalkpusset og malt med kalkmaling. Fargen er den antatt originale. De originale vinduene ble malt med linoljemaling. Vi fikk støtte fra Kulturminnefondet og benyttet oss av Murbyen Oslos tilbud om befaring. Det er tretti år siden det ble gjort en så stor istandsetting av fasaden. Vi er veldig fornøyde med resultatet, og håper de valgene vi har gjort gjør at huset kan holde i mange år til.»

tilbud er nyttig, viktig og fører til gode valg. Blant svarene finner vi utsagn som «Uvurderlig hjelp. Evig takknemlige.» og «Rådene var veldig konkrete og klare. De var konkrete nok til å forstå hva som burde gjøres.» Utsagn som «Fagpersonen innfridde alle forventninger» og «Tjenesten er utrolig viktig. Vi hadde vært ‘helt lost’ uten dette, og det hadde kanskje blitt for tidkrevende å få ‘riktig’ svar» tyder også på at de som bruker tjenesten er fornøyde. Undersøkelsen viser imidlertid også at det ikke er alle som setter i gang tiltak, selv om de er fornøyde med å ha fått hjelp. Det er ofte økonomien som setter en stopper for gode tiltak. Vi håper likevel at nødvendige tiltak blir gjennomført, men at det kanskje kan ta noe lengre tid å rigge prosjekter med høy kvalitet.

Økt bestillerkompetanse

Ett av hovedmålene med befaringstjenesten er å øke eiernes bestillerkompetanse. Det vil si å utstyre dem med mer kunnskap om hva slags arbeid de har behov for å få utført og hvordan man etterspør og bestil­

ELISENBERGVEIEN

I inngangspartiet i nr 22 skjuler det seg et flott takmaleri utført i limfarge. Murbyen Oslo var på befaring i 2017, og i 2019 ble maleriet satt i stand. Prosjektet fikk støtte fra Kulturminnefondet og har antageligvis aldri vært behandlet før. At tilstanden var såpass god, skyldes mest sannsynlig at taket på et tidspunkt har blitt senket, og at maleriet dermed har ligget skjult bak plater.

Beboer Nils Sandberg forteller om istandsettingen: «Takmaleriet var møkkete, og hadde store og små sprekker på grunn av setninger. Maleriet ble renset, og stukkaturen reparert. Både stukkatør og malerikonservator var involvert. Nå er taket blitt veldig flott! Vi er glade for å ha en så fin oppgang.»

ler det, hvilke fagpersoner som utfører hva, muligheten for å vurdere tilbud på andre kriterier enn pris, og hvordan man følger opp arbeider. Slik genererer Murbyen Oslo flere oppdrag til seriøse aktører med relevant erfaring, både innenfor rådgivning, prosjektering og utførelse.

Den økte bestillerkompetansen gjenspeiles også i søknadene om tilskudd som Byantikvaren i Oslo og Kulturminnefondet mottar. De melder begge om at det har kommet både flere og bedre søknader knyttet til

Oslos murbebyggelse etter at Murbyen Oslo ble etablert.

Merverdi for både eiere og byggebransje

Sett i en større sammenheng ser vi at Murbyen Oslo har en funksjon som er nyttig både for bygninger og gårdeiere og i neste instans også for de seriøse aktørene innenfor byggebransjen. Kostnaden ved en befaring med Murbyen Oslo, finansiert av offentlige midler, er minimal med tanke på alle mil­

lionene som gårdeierne invester i vedlikehold og istandsetting. Vi bidrar til at disse midlene blir brukt på riktig måte, og går til vedlikehold og istandsetting som er gjort av seriøse aktører med relevant erfaring.

Rapporten

«På befaring med Murbyen Oslo» kan du lese i sin helhet på murbyenoslo.no

MITT LOKALLAG: Ryfylke

Hva engasjerer akkurat nå?

Robert Kvalvåg er ein av dei som har tatt det heilt ut, og smir dei finaste ting han sel på vikingmarknadar.

Her smir me for framtida!

Me smir i Ryfylke for tida. Det har me gjort sidan me starta i smia heime hjå Jan

Gunnar Helmikstøl i 2017 på Heia i Strand. Med unnatak av pandemien har me hatt open smedsamling i november kvart år sidan som har samla rundt 30 unge og gamle, kvinner og menn. No ønskjer me å bygga opp eit smedmiljø og nord i regionen.

Ryfylke lokallag er eit av fem lokallag i Rogaland som følgjer områda til dei fem regionmusea. Ryfylkeregionen omfattar fastlandet frå Stavanger og Sandnes i sør, til og med Sauda i nord og øyane i vest.

Smedsatsinga starta i sør, heime i smia hjå Jan Gunnar Helmikstøl på Heia i Strand. Han er med i lokallagstyret og er ein ressurs på så mange felt, særleg på tradisjonshandverk. Me visste det var interesse for å smi, men blei overvelda av kor stor interessa var. På den første samlinga kom dei frå heile Rogaland og ville vera med. Her var det flinke hobbysmedar og dei som aldri hadde smidd før. Me kallar det samling, ikkje kurs. Tanken er at dei som kan noko hjelper nybegynnarane i gong. Elles lærar ein av kvarandre. Her er der alltid noko å henta.

Opererer med venteliste

Samlinga leggast til ein laurdag i november, og me brukar heile dagen. Deltakarane har med seg det dei måtte ha av utstyr. Elles har me til utlån. Deltakaravgifta er kr 500 (kr 300 for medlemmer i foreininga), dette dekker materialutgifter. Etter første samlinga var det fleire deltakarar som meldte seg på til neste samling året etter. Me tek påmelding, men meir enn 30 til saman kan me ikkje vera. Me opererer såleis med venteliste.

Etter kvart har me fått tilgang på ein reiskapshall på Heia, der samlinga har vore dei siste åra. Her er det tak over hovudet og stort uteområde. Me har rastebord til kvile og prat, bålpanne og kaffi på svartkjel. Asbjørn Norland kokar poteteter, kvernar dei på staden og steiker potetkaker på hedla. Slikt skaper god stemning. Her er det tid og rom for kaffidrikking og den gode praten. Mange i lokalmiljøet kjem oppom for å få sjå og få det heile med seg.

På første samlinga på Heia hadde me to private gassesser og to kolesser. Etter kvart har me fått tilskott frå Strand kommune og

tekst: Grete Holmboe, leiar Ryfylke lokallag

Gjensidigestiftelsen til å kjøpa eige utstyr. Dette lånar me ut til interesserte elles i året, eller folk kan komma til hallen.

Smedmiljø og nord i regionen

Smedsamlingane på Heia blei etter kvart sprengt. Me har sett at der er ei viss smedinteresse også nord i regionen. Fleire av

Siri Marie Jensen (t.h.) tar ansvar for jentene på den første smedsamlinga. Dei kom godt i gong og fekk laga seg fine krokar.

desse har vore med på samlingane i sør. No har me lukkast å få til eit samarbeid med Bygningsvernsenteret ved Ryfylkemuseet om å bruka lokala deira ved verkstadhallen på Sand. Suldal kommune og Sparebankstiftelsen Sauda har løyvd pengar til esser og anna smedutstyr som skal ha fast plass på Sand.

Markus fekk god hjelp av Odd Martin. Her er me inne i smia hjå Jan

Gunnar Helmikstøl på Heia i Strand.

Det var i deltakarar på den første samlinga på Sand, og seks gode hjelparar. Det blei laga knivblad, handtak og krokar av alle slag.

Me starta opp før sommaren i år med nokre av dei som har vore med på samlingane på Heia. Nokre av dei har brukt smia i heile sommar og laga mykje fint der. Dei hadde og rigga og gjort klar til open samling ein laurdag i oktober. I starten blir dette vår ressursgruppe.

På samlinga i november var me ni deltakarar og seks hjelparar frå ressursgruppa, så alle fekk god hjelp til å komma i gong. Det blei laga knivblad, dørhandtak og krokar av alle slag. Deltakarane skrytte over ein gild dag, så dette ga meirsmak.

Me ønskjer no å bygga opp eit smedmiljø rundt denne smia på Sand som kan vera for dei som soknar nord i regionen. Når me veit det er folk frå ressursgruppa til stade, vil me senda ut ei melding til dei som har meldt interesse. Dei som ønskje å vera med i denne

smedgruppa må melda seg inn i Fortidsminneforeininga. Og så må dei kosta gassen dei brukar og elles bidra med skrapjern og halda orden.

Smedprosjektet inspirerer dei unge Kulturminnevern er omfattande. Her er det bruk for kompetanse på så mange felt. Lokallaget i Ryfylke er kanskje i overkant opptatt av tradisjonshandverk. Det har å gjera med dei ressursane me har i styret og i medlemsflokken. Me jobbar også med vernesaker og uttaler så langt me strekk til, men det er tradisjonshandverket me brenn for og gir oss lyst til å halda fram. Me vil vera med å heia fram unge til å ta handverksutdanning og me vil heia fram dei som satsar på tradisjonshandverket.

50 unger fikk hjelp til å smi av Jan Gunnar Helmikstøl på denne torgdagen.

Vårt litle bidrag kan vera å så det frøet som skal veksa og spreia gleda over å meistra. Me gler oss over ungdommen på Heia som fekk overta smia til ein kar som såg kor ivrige han var. Og me er aldri så lite stolte over Ivar som har vore med oss sidan han var 12, og no er tømmerlærling. Det er kjekt når Robert har fått seg kolesse heime og lagar dei flottaste saker han sel på viking

marknadar. Det er blitt ei lita attåtnæring. Fleire av våre deltakarar leverer hengsler, krokar og beslag til restaureringsprosjekt i regionen.

Smedprosjektet er ein god innfallsport til andre tradisjonsfag, og ein døropnar for nye medlemmer til Fortidsminneforeininga.

Stiftelsen UNI støtter tiltak som verner mennesker og historiske bygninger

Hvert år deler Stiftelsen UNI ut ca. 30 millioner kroner til verneverdige prosjekter. Styret imøteser søknader som faller inn under stiftelsens formålsbestemmelse.

Stiftelsen UNI

Gaustadalleen 21, 0349 OSLO

Telefon: 21 09 56 50 www.stiftelsen-uni.no

Stiftelsen UNI behandler søknader løpende gjennom hele året.

Stiftelsen UNI har som ideelt formål å fremme allmennyttig virksomhet innen skade- og miljøvern, for å bidra til en trygg utvikling i det norske samfunn. Stiftelsens bidrag skal i første rekke være økonomisk støtte til prosjekter og påskjønnelse til institusjoner og enkeltpersoner.

FYLKESAVDELINGER OG LOKALLAG

ØSTFOLD

Styreleder: Jens Bakke

Telefon: 993 54 286

E­post: jens.bakke@idd.no

Indre Østfold

Halden

Sarpsborg og Rakkestad

Fredrikstad og Hvaler

OSLO OG AKERSHUS

Styreleder: Kristoffer Andersen

Daglig leder: Elin Hallberg

Telefon: 97 00 58 58

E­post: oslo-akershus@ fortidsminneforeningen.no

Oslo og omegn

Bærum

Romerike

Nittedal og Hakadal

Nesodden

HEDMARK

Styreleder: Bianca Wessel

Telefon: 936 58 859

E­post: hedmark@fortidsminneforeningen.no

Hedmarken

Nord-Østerdalen

Solør-Odal

Trysil og Engerdal

Sør-Østerdal

BUSKERUD

Styreleder: Helge Skinnes

Telefon: 901 93 148

E­post: buskerud@fortidsminneforeningen.no

Ringerike

Drammen og omegn

Kongsberg og Numedal

Hallingdal

VESTFOLD

Styreleder: Odd Hjort-Sørensen

Telefon: 415 29 439

E­post: vestfold@fortidsminneforeningen.no

Sandefjord

TELEMARK

Styreleder: Else M. Skau

Telefon: 918 67 083

E­post: telemark@fortidsminneforeningen.no

Vest-Telemark

OPPLAND

Styreleder: Anne Marit Noraker

Telefon: 911 03 969

oppland@fortidsminneforeningen.no Norddalen

Sør-Gudbrandsdal

Verne-Vøla

Vestoppland

AGDER

Styreleder: Karl Ragnar Gjertsen

Telefon: 928 09 662

E­post: agder@fortidsminneforeningen.no

Kristiansand og omegn

Flekkefjord og omegn

Aust-Agder

Farsund

ROGALAND

Styreleder: Grete Holmboe

Telefon: 480 01 359

E­post: rogaland@fortidsminneforeningen.no

Haugalandet

Jæren

Stavanger

Ryfylke

Dalane

HORDALAND

Daglig leder: Ida Pettersen

Telefon: 944 53 696

E­post: hordaland@fortidsminneforeningen.no

Bergen

Bjørnafjorden

Lysøens Venner

Voss

Fana og Ytrebygda

Årstad

Hardanger

SOGN OG FJORDANE

Styreleder: Thomas Bech

Daglig leder: Edel Berg

Telefon: 401 55 971

E­post: sognogfjordane@ fortidsminneforeningen.no

Fjordane lokallag

Sogn lokallag

Savner du et lokallag i ditt område? Vil du bidra til oppstart?

Ta kontakt med organisasjonssekretær Ingunn Emdal på ingunn@fortidsminneforeningen.no / 23 31 70 70 eller din fylkesleder.

MØRE OG ROMSDAL

Styreleder: Martin Nystad

Telefon: 400 59 962

E­post: sunnmore.lokallag@gmail.com

Sunnmøre

Romsdal

Nordmøre

DEN TRØNDERSKE AVDELING

Styreleder: Johan Helberg

Daglig leder: Merethe Skjelfjord Kristiansen

Telefon: 959 35 568

E­post: dentronderske@ fortidsminneforeningen.no

Trondheim og Omegn

Den Gamle Bergstad

Steinvikholms venner

Orkdal og omegn

Leksvik

Inderøy

Sparbyggja

Namdal

Frosta

Sør-Innherred

NORDLAND

Styreleder: Arnstein Brekke

Telefon: 909 76 119

E­post: nordland@fortidsminneforeningen.no

Rana

Salten

Vesterålen

Sør-Helgeland

Røst

Sulitjelma

TROMS

Styreleder: Lill-Karin Elvestad

Telefon: 913 77 490

E-post: troms@fortidsminneforeningen.no

Tromsø og omegn

Harstad og omegn

Midt-Troms

FINNMARK

Styreleder: Lene R. Edvardsen

Telefon: 992 93 314

E­post: finnmark@fortidsminneforeningen.no

Se vår hjemmeside www.fortidsminneforeningen.no eller ring hovedadministrasjonen 23 31 70 70 for kontaktinformasjon til lokallagene.

Velkommen til en forening i vekst!

Rett før vår 180-årsdag opplever Fortidsminneforeningen å sette medlemsrekord. I det dette nummeret går i trykken er vi et felleskap av 8555 medlemmer.

Takk til deg som akkurat har meldt deg inn. Takk til deg som stadig velger å fornye medlemskapet. Og takk til deg som har stått på for å verve!

AGDER

Ole Morten Egeland

Leif Thomas Thorsen

May Hilde Grøntoft

Engle V. I. Steesn

Leif Grønstad

Arve Gjøen

Michael Stephan

Thor Sigbjørn Lydersen

Elisabeth Nymann

Erik Aamlid

Ellen M. Gustavsen

Rita Strandmyr

Tor A Dahlstrøm

May­Britt Collett

Dag Olav Hødnebø

Inger­Grethe Flatner Baehr

Anette Pedersen

Louie Rose

Scott Lindberg

James Thomas Snell

Inge Selås

Tone Fossgard

Rolf Erik Nilsen

Per Lauvdal

Olav Lauvdal

Arild Johansson

Eli Marie Farstad Johnsen

Ane Gunhild Uleberg

Egil Ø. Sandnes AS

Leif Håkon Strøm

BUSKERUD

Guro Venhaug Løvdokken

Torjus Carpenter

Andrea Fernløf Arntzen

Olav ­Anton Nordbø

Rita Reierth

Håvard Sønju

Jon Vegar Persen

Salim Yakici

Sigmund Horrig

Petter Høistad

Frank Trømborg Bjørnsen

Ulf Koritzinsky

Torunn­Helene Bakka

DEN TRØNDERSKE

Anny Myklebust

Tone Rogstad Rise

Tallak Jakob Prytz

Knut Mørreaunet

Jorne Kasper

Askil Rolvsjord

Jon Martin Støver Hofstad

Espen Solberg

Irene Størseth Knutzen

Karen Langfjæran

Knut Arve Strøm

Edvald Johnsen

Chris McLees

Per­Olav Broback Rasch

Erik Varden

Mads Nordtvedt

Per Frang

Jan Erik Landrø

Kristine Ingdal

Wenche Blom­Pettersen

Eli Gjerde

Anette Dyrkoren

Ylva Seierstad

Francis Lukezic

Geir Ove H Aspnes

Svein Vestrum

Anny Johnsen

Paula Lloveras

Jon Fredrik Skauge

Halvard Kaarby Lundquist

Frida Nymark Engelstad

Guro Sesilie Drivenes Sæbø

Selja Ingerdatter Sørland

Åsa Rones Gullvåg

Signe Andersen Boye

Tone Østerli Langland

Anders Larsen

Rikke Eftang Meinich

Ivar Selmer­Olsen

Maiken Skog

Mathias Sellevold

Ingeborg Ørbæk

Tor Anders Bekken Martinsen

Anne Svare

Andreas Wenk

Marie Østland Kjeldaas

Paula Drage

Judith Longoria Gomez

Simon Skogstad

Anne Thorson Sletten

Marianne Schjetne

Mona Øiseth Vorhaug

Berit Kvam

Åge Rønning

Astrid Flåteplass

Sidsel Holiman

Nina Husby

FINNMARK

Rolf Vonheim

HEDMARK

Martin Brendbakken

Olav Stuan

Ingeborg Kristiansen

Mari Nygaard Simonsen

Runar Hrafn Benjaminsson

Anna Wisniewska

Emilie Agnæss

Synnøve Eidsvoll

Olav Johansen

Ingebjørg Strømsrud Lutnæs

Maren Solbakken

HORDALAND

Åge Hjortland

Åse Greve Tepstad

Tone Odland Thunem

Tom Jonberg

Hildegunn van der Meij

Anne­Karin Dugstad

Birger Haugdal

Aina Kleiv

Brynhild Bjordal

Graeme Carter

Hans Fredrik Fotland

Rune Solemdal

Linda Solhaug

Åge Midthun

Herman Bucher Johannessen

Berit Vik

Tone Wernø

Leif Waage

Dagrun Alvhilde Skylstad

Dag Erik Torgersen

Tor Lund

MØRE OG ROMSDAL

Turid Helle

Maiken Maria Solberg

Linda Sørensen

NORDLAND

Janne Westgård Mikalsen

Sanna Kristine Laksholm

Randi Brendberg

Kathrine Moan Larsen

Per Håkon Hanssen

Lill Evjen

Viggo Hovde

Morten Jørgensen

Agnar Jakob Hovde

OPPLAND

Pia Gullichsen

John Andre Engen

Hans Petter Axelsen

Hege Delphin Sundheim

Geir Harald Fodnes

Torleiv Låg

Anita Kjeverud

Susanne Fjærn Sørensen

Kari Olstad

Ole Ronny Olsen

Margit Listerudbakken

Sebastian Bautz

Lena Eidsand Johansen

OSLO

Irvin Høyland

Kristian Aleksander Ims

Nyrerød

Ole Peter Nordby

Endre Aasen

Hanne Borgen Vassnes

Joakim Wiik

Ingar Rostvåg Ulltveit­Moe

Hannah Knudsen

Ellen Tønjum Moldskred

Edith Astrid Hoxmark Kjellevold

Jaroslaw Mazur

Jon Anders Fløistad

Linda Hofsrud Bråthen

Elsie Louise Hannon

Margrete Mangset

Bibi Asta­Marie Plahte Vance

Per Olav Skjervold

Cathrine Geelmuyden

Ødegaard

Terje Jacobsen

Henrik Nesheim

Hilde Drevsjømoen

Sunniva Idås

Jorunn Helen Traaen Knutsen

Kjersti Hoel Johnson

Knut Johannesen

Christine Kolstad

Håkon Fossum Vangberg

Magnus Sigurd Lie

Ida Sofie Daleng

Ole Bastiansen

Thomas Ihlang

Christine Wist

Solveig Myrstad Wøllo Egeberg

Karin Irene Olsen

Ana Rita Ferreira

Irina Rudsrud

Tommy Autio

Lene Kobberdal

Rikke Jørgensen

Maud Els­Marie Andersson

Pia Borg

Hanne Rustad

Kjell Ringstad

Magnus Vangsnes Bjørgo

Terje Hareland

Øyvind Degnes

Lena Bøhn

Marie Fostvedt

Rita Aas

Erik Andrew

Kyrre Overland Andersen

Sivert Angel

Jon Dugstad

Heidi Amundsen

Maren Sættem Vestad

Torun Svendsen

Guro Berger

Lars Kolberg

Annette Mohr

Geirfinn Vagstad

Emilie Holm Larsen

Oda Solberg

Håvard Vågslid

ROGALAND

Agnes Ravatn

Dagfinn Silgjerd

Tone Bourrec

Hans Georg Knutsvik

Kirsten Johnsen

Tom Eiane

Jorunn Nesse

Oddny Synnøve Helleren

Rune Hilseth

Jørgen Natvig Rusdal

Olav Jonassen

Morten Tjøstheim

Pål Berg Svenungsen

SOGN OG FJORDANE

Inger Ebbesen

Per Lien

Gudmund Kverndalen

TELEMARK

Skjalg Hellum

Anne Clarine Hygen

Bjarne Nærum

Matilde Solberg Clemetsen

Marte Haugsvold

Hilde Ivesdal Pedersen

Dag Tordsson

Tilman Hartenstein

Frank du Bosc

Jeppe Nordmann Garly

Juan Carrillo

Bergit Lisleåsheim Telnes

Karen Bernhøft Jensen

Geir Gjelstad

TROMS

Reidun W. Jørgensen

Klara Johnsen

Monica Engen

Tove Sleipnes

Birgit Kvande

Reidar Kvande

Anne Helene Uhre

Stein Resvoll

Kari Skadsem

Ingunn Steiro

Niklas Backman

Eli Blomseth Helgesen

Unni Boiesen

Ronald Jakobssn

Jan­Petter Breiland

Heidi Munkvold

Magne Aksel Rasmussen

Linn Israelsen

Mari­Ann Grønås

Hanne­Marie Eriksen

Elin Myhre

Berit Nikolaisen

Margrethe Figved

Alf ifrå Fjellfroskvatn

Katja Lovise Bratlid

Arild Nordahl

VESTFOLD

Thove Hvaal

Tiril de Pinho

Kari Fosseie Oreberg

Tor Harald Melseth

Ole André Wiik

Tirill Mørch

Marianne Sørlie

Solveig Spilling Bakkevig

ØSTFOLD

Lena Olsen

Jarle Stangnes

Sigurd Coates

Selma Opdøhl

Kristian Sandtorp

Pernille Kolstad Heen

Trond R W Johansen

Jens B. Grønlien

Per Vidar Iversen

Erik Kielland

Hilde Marie Ragla Røed Vaglen

Camilla Brodersen Ringen

Olivia Knobel Ringdal

Nina Adolfsen

Sara Knobel Ringdal

Jan Petter Tangevold

Jan R. Hagen

UTLAND

Jon Liden

Rasmus Sandorff

Kolvenbach Nina

Styreleder Trude Knagenhjelm Knutzen og resten av foreningens tillitsvalgte og ansatte feirer det høyeste medlemstallet i Fortidsminneforeningens historie. I det denne utgaven av Fortidsvern går i trykken er tallet 8555.

Foto: Joakim Rehaug Roth

Av Trude Knutzen Knagenhjelm Styreleder i Fortidsminneforeningen

De fleste livsverk i ildsjel-ånd går relativt upåaktet hen i den store sammenhengen, tanken på heder og ære er sjelden en drivkraft. Men du verden så inspirerende en slik anerkjennelse likevel er!

Vi kan alle gjøre en forskjell

Noen folk imponerer meg. Særlig gjelder det de som legger ned time på time med innsats for en sak de brenner for. Disse folka får sjelden skryt eller blomster på døra for innsatsen sin, og noen ganger får de til og med kjeft for ting de gjør med utgangspunkt i engasjementet sitt. Når det gjelder vern og stedsutvikling er det ofte stor uenighet som gjør at det mang en gang kan gå en kule varmt. Til tross for lite oppmerksomhet og mye motgang, står de på, ildsjelene.

Hver gang jeg treffer på en av de frivillige på museet der jeg jobber, tenker jeg at han bør nomineres til en ildsjel­pris. Samtidig vet jeg at dette er verken noe han forventer eller skjenker en tanke. Han er der fordi han brenner for museet, kulturlandskapet, og for håndverket, som han ønsker at skal bli

bevart for framtida. I likhet med ham vil de fleste livsverk i ildsjel­ånd gå relativt upåaktet hen i den store sammenhengen.

Heder og ære

Tidligere i år var det vel å merke en dame som endelig fikk en skikkelig påskjønnelse for innsatsen hun har gjort som ildsjel for vår felles kulturarv, nemlig Else «Sprossa» Rønnevig. Hun ble tildelt De europeiske kulturminnepriser / Europa Nostra Awards 2024 i kategorien Heritage Champions.

Gjennom en hel kvinnealder har hun stått på for å opplyse om verdien av gamle vinduer, detaljer på hus og lokal byggeskikk for å nevne noe. Hun har gitt ut bøker, restaurert hus, holdt kurs og reist på turneer rundt om i landet for å snakke om bevaring. Og det viktigste av alt er måten hun har klart

å formidle dette videre på, og på den måten inspirert andre (møt henne også i reportasjen på side 26) .

Selve grunnfjellet

Sprossa er et skikkelig forbilde, og føyer seg inn i rekka av mennesker som danner selve grunnfjellet i den norske samfunnsmodellen med dugnad og frivillighet. I Norge står dugnad for til sammen 142 000 årsverk, og en verdiskaping på over 78 milliarder kroner! Uten innsats fra ildsjeler og dugnad ville det norske samfunnet rett og slett ha stoppet opp.

Når det gjelder istandsetting av kulturminner har Kulturminnefondet regnet ut at én krone fra fondet utløser over tre kroner fra eier og næringsliv. Et annet eksempel er at tall fra 2023 viser at egeninnsatsen fra

eiere av fredede kulturminner som søkte om midler fra post 71 i Statsbudsjettet var på 100 millioner kroner. Det vil i praksis si at egeninnsatsen var langt høyere enn de 50 prosentene de er påkrevd å bidra med ifølge tilskuddsordningen. Dette gjør de for å ivareta den norske kulturarven.

Til inspirasjon

Selv om få ildsjeler vil bli hedret med internasjonale priser, slik som Sprossa, kan de likevel ha svært stor innvirkning på samfunnet rundt seg. For meg var Europa Nostraprisen til Sprossa en feiring av ildsjeler overalt, og en påminnelse om at vi alle kan gjøre en forskjell. Det inspirerer!

Stor takk for innsatsen og støtten i 2024. God jul og godt nytt år!.

Else Rønnevig med diplom på scenen i București i Romania, her flankert av Petr Svoboda (t.v.), jurymedlem og leder av utvelgelseskomiteen for kategorien Heritage Champions, og Jacek Purchla, visepresident i Europa Nostra og leder av prisjuryen 2024. På brystet bærer hun to andre høythengende anerkjennelser, Kongens fortjenstmedalje og Fortidsminneforeningens høyeste utmerkelse, Urnesmedaljen.

Sprossa er et skikkelig forbilde, og føyer seg inn i rekka av mennesker som danner selve grunnfjellet i den norske samfunnsmodellen med dugnad og frivillighet.

Foto: © Felix Q Media / Europa Nostra