ROCK OG POP MOT (OG FOR) RIVING Dag F. Gravem

Platecover til CD-EPen Mot riving fra 1996.

Bilde fra Rockheim (c) Harmonien Records.

ROCK OG POP MOT (OG FOR) RIVING ET ESSAY OM MUSIKK OG KULTURMINNER

Dag F. Gravem

I 1997 og 1998 hadde jeg gleden av å være roadie for det norske deathpunkbandet Turboneger på deres turneer og spillejobber i både inn- og utland. I tillegg til denimhomo-estetikken, den kompromissløse og kontante musikken, og de infantilt intelligente tekstene, var Turbos varemerke som liveband de skreddersydde fornærmelsene og provokasjonene. Når bandet spilte i Tyskland satt referansene til Det tredje riket løst hos vokalist Hans Erik «Hertis» Husby. I Belgia gestaltet han en slibrig Marc Dutroux-aktig figur, og bandets konserter i Trondheim var virkelig et kapittel for seg.

Turboneger hadde tilsynelatende lagt hele byens alternative miljø for hat, Motorpsycho inkludert, og betraktet dem som substansløse motkulturposører. Det skulle da bare mangle at en bebartet Hertis proklamerte fra scenen at «det ska BREINN på Svartlamon i natt!»

Lite tydet på at bandets sologitarist Knut Schreiner tjue år senere skulle bli sosiolog hos Rodeo Arkitekter, med bymiljøer og urbanisering som spesialfelt. Jeg ville heller aldri gjettet at Fortidsminneforeningen, på Knuts anbefaling, skulle spørre meg om å skrive et årbokbidrag med den tentative tittelen ‘Rock mot riving’, om musikk og aktivisme i forbindelse med bygnings- og kulturminnevern.

Min første tanke var: Finnes det noe å skrive om? Bortsett fra noen støttekonserter og ad hoc-utgivelser for Blitz og nettopp Svartlamon, samt noen albumkutt her og der, har det vært noen populærmusikalsk interesse for bevaring av bygninger eller miljøer? Og hva er motivene for bevaring? Er det kulturminnene i seg, eller er det ønsket om «et sted å værra»?

Dette er spørsmål jeg skal se nærmere på i denne teksten med utgangspunkt i utvalgte eksempler der musikk og kulturminnevern har møttes, tidvis i kollisjon, tidvis med sammenfallende interesser. Det vil dreie seg om konkrete saker fra norsk stedsutvikling kombinert med refleksjoner om politiske strømninger og kulturelle fraksjoner i deler av det norske musikkmiljøet. Det vil også handle om musikk som medium for å diskutere samfunnsutvikling, herunder hvordan de bygde omgivelsene behandles musikalsk og lyrisk. Analysene bygger dels på egen erfaring som musikant og kjennskap til norsk musikkliv, dels på tidligere studier av musikk og aktivisme i et historisk perspektiv.

For jeg er ikke er noen ekspert på kulturminnevern. Men jeg har skrevet en hovedoppgave i historie om det venstreradikale plateselskapet MAI: og om musikk og aktivisme i forbindelse med ungdomsopprøret fra 1960- til 1980-tallet. Som musiker spilte jeg i 1990-åra på støttekonserter både mot rus og for Polen, men aldri mot riving. Så utfordringen appellerte: er det noe kulturminnevern å finne i ungdomsopprørets og de påfølgende tiårenes musikalske levninger? Eller det stikk motsatte? Er det mulig å se noen utviklingslinjer? KREFTER OG MOTKREFTER I KONGSVINGER Min andre tanke var: Ole Ivars, og deres singel «Vekstsentervalsen» fra 1969 (Troll TR 274). Her tolker nemlig Hamar-bandet Brita Hanssens tekst om 1960-tallets saneringsplaner i Kongsvinger. Jeg har tidligere hevdet at Ole Ivars i 1966-67 var et av landets første norskspråklige rockeband, i en tid før den moderne dansebandgenren hadde funnet sitt uttrykk.1 På «Vekstsentervalsen» tar de seg imidlertid an forrige generasjons dansemusikk. Låtas komponist, Rolf Lennart Legrem (1926-2011), gjestespiller trekkspill på singelen. Ole Ivars’ treblåser Arne Willy Foss har lagt vekk saksofonen til fordel for klarinetten, hvilket også bidrar til det gammeldagse preget. Men bruken av el-gitarer og det hurtige valsetempoet trekker i motsatt retning, mot det moderne.

Bakteppet for låta var Kongsvingers framskutte plass i den kortlivede, såkalte vekstsenterpolitikken som ble frontet av

1 Gravem, 2004a

Platecover til singelen «Vekstsentervalsen» fra 1969.

Bilde fra Rockheim (c) Tylden Records

samfunnsøkonomen og arbeiderpartimannen Erik Brofoss på 1960-tallet.2 Kjernen i vekstsentertankegangen er å prioritere utvalgte regionale sentra ved å legge til rette for industri- og tjenesteutvikling, og satse på synergieffekter for den omkringliggende

2 NOU 2004: 2 Effekter og effektivitet regionen. En slags regional sentralisering, med andre ord.

Brofoss’ opprinnelige plan var å etablere en helt ny avlastningsby for Oslo fem mil lenger nord i Solør. På Flisa så han for seg en regionmetropol med opptil 100 000 innbyggere! Om denne planøkonomiske drømmen var gjennomførbar er kanskje tvilsomt,

men bare ideen gjorde at alarmklokkene ringte i Vinger. Ildsjeler i festningsbyen, i første rekke presse- og arbeiderpartimannen Egil Toreng, samt ordfører Norvald Strand, satte i gang en kampanje for at vekstsenteret i stedet skulle plasseres der i byen. Dette lyktes de med i 1965. En viktig årsak til suksessen var den ambisiøse generalplanen for utbygging, utformet av arkitekt Bjarne Lous Mohr, som på denne tiden var professor i by- og regionplanlegging ved NTH.

Flere nye industribygg ble reist i Kongsvinger, blant annet SIVA-komplekset et stykke utenfor selve byen. Men det ble også regnet som nødvendig å sanere og bygge nytt i sentrum, og verneverdige områder lå tynt an. Allerede i 1959 hadde Torengs avis Glåmdalen tatt til orde for å rive falleferdig bebyggelse i Øvrebyen.3 I politiske kretser var det på tale å rive hele den nesten tre hundre år gamle bydelen under festningen for å gjøre plass til boligblokker for noen av de 40 000 innbyggerne man så for seg at Kongsvinger skulle få.

Motkrefter i byen anført av overrettssakfører Aamodt fikk satt en stopper for dette, og det endte med at Riksantikvaren ble kontaktet for å få laget en verneplan basert på den ferske Bygningsloven i 1965 - parallelt med vekstsenterutviklingsplanene. I en reportasje om vekstsenteret Kongsvinger i magasinet Aktuell i 1965 går det fram at det var delte meninger om kommunens tomteoppkjøp og utbyggingsplaner. Om Øvrebyen uttalte professor Mohr at trehusbebyggelsen ikke skulle røres. Reguleringsplanen forelå i 1975, og sikret at det særpregede trehusmiljøet under festningen ble bevart.4

Det er i denne konteksten «Vekstsentervalsen» må forstås, og jeg tror den oppsummerte hva mange i Kongsvinger følte. Teksten ble til etter at Glåmdalen utlyste en konkurranse, og vinneren Brita Hanssen fanget godt motsetningen mellom følelsen av et tap av det gamle på den ene siden, og fremtidsoptimisme samt frykt for avfolking om vekstsenterprosjektet ikke ble gjennomført på den andre. Den første delen av denne motsetningen behandles i versene, og den andre i refrengene. Parallellen til singelens blanding av gammeldagse og moderne musikalske virkemidler er slående.

Hva skjer i dag med vår gamle by Hvor fordums glans står for fall Et bortgjemt sted med historisk ry Forvandles skal

Men det er derfor det rives, fordi vi skal trives I ly av historiske minner Hjerter vil beve, men ingen skal leve På det som en gang var

For alle vekstsenterplaner, ja fler enn vi aner Vil gi oss en æra på ny Livet pulserer, og aldri stagnerer Vår festningsby

Hvor kan man finne idyll og fred En uberørt liten plett Når fremskritt stadig må rive ned Og ta sin rett

Men det er derfor det rives …

3 4 «Riv ruklet», Glåmdalen 22. august 1959 Aktuell uke 52 1965

DA DET RINGTE FOR ENERHAUGEN «Vekstsentervalsen» var riktignok ikke den første norske populærmelodien med rivingstema. Allerede i 1960 gjorde Arvid Nilssen furore på Chat Noir-forestillingen Folk skal trives med visa «Enerhaugen» - en bydel som sto foran sanering. Tekstforfatter Alfred Næss lar jeg-personen beskrive et fattigslig, men verdig liv sammen med kona Maja.

Farger og vegetasjon brukes som ledemotiv i refrengene: når de to blir kjærester som ungdommer er natta blå, Maja grønn, og det blomstrer på Enerhaugen. I neste refreng er Maja hvit, og jeg-personen svart: De gifter seg, og det jubles på Enerhaugen. I tredje refreng har tiden gått. Hagen er grønn, Maja har blitt grå og det kveldes på Enerhaugen. I siste vers gjør saneringsspøkelset sin entre:

Her har vi trivdes og her har vi levd og kjenner hver stein og hver stokk. Men nå skal vi rives og jevnes med jord’n. Vi er ikke tidsmessig’ nok Ta og hvil deg litt nå, Maja. Du har strevd nok som du har Og så glemmer vi at bakom vårs står bulldozerne klar

[...] Tida er gått Klokka har slått Det ringer for Enerhaugen

I samtiden fikk Næss kritikk for overdreven sentimentalitet, men han visste hvilket publikum han skrev for, og melodien signert danske Henrik Blichmann matcher tekstens melankoli og patos perfekt.

I en artikkel i Tobias tar historiker Johanne Bergkvist for seg de mange saneringsprosjektene i Oslo fra mellomkrigstiden og opp til 1980-tallet.5 Ikke ulikt i Kongsvinger var meningene mange og delte om Enerhaug-saneringen. For arbeiderbevegelsen var det maktpåliggende å utradere uverdige og usunne boforhold for Oslos arbeider- og underklasse. Mange satte pris på å slippe unna slumlignende tilstander, men ikke alle ønsket å flytte. Noen var kritiske til at forretningsfolk skulle inn og overta, andre så misbilligende på riving av bygninger og bymiljøer. Selv om «På Enerhaugen» til dels er idylliserende, er det åpenbart at den rørte ved mange røde osloborgeres hjerter.

Journalist og revyforfatter August Mauritzen hevdet endog i 1979 at «På Enerhaugen» må regnes som en politisk protestvise, en påstand Mauritzen mente ville falle mange av 1970-tallets politiserte visesangere tungt for brystet:

De vil ganske sikkert ha seg frabedt ‘Enerhaugen’ som politisk protestvise. - Den er ikke farlig nok, vil de si. - Den kunne vært meget, meget krassere, vil de nok tilføye. Det faktum at ‘Enerhaugen’ lever er svar nok i seg selv. Den har overlevet bølge på bølge av viser og vers, framført til gitarklunk av idealistiske unge artister som dessverre for seg selv aldri har nådd lenger enn til viljen og de nesten forløste resultater.6

UNGDOMSOPPRØRERNE ENTRER MUSIKKSCENEN Visesangerne Mauritzen polemiserer mot er de såkalte sekstiåtterne, generasjonen

5 6 Bergkvist, 2011 Mauritzen, 1979

som kom til å bli nærmest synonym med ungdomsopprør og protest. Ifølge Johanne Bergkvist var det også på 1960- og særlig 1970-tallet at rehabilitering ble vurdert som et alternativ til sanering i Oslo. Hun siterer historiker Siri Byre Gåsemyr, som setter denne utviklingen i forbindelse med nettopp periodens protestkultur og radikalisering. Det er dermed all grunn til å drøfte «sekstiåtterfenomenet», og ikke minst hvilken musikk de brakte med seg. 1960-tallets ungdomsopprør var forbundet både med politiske og personlige frigjøringsprosjekter. På den ene siden vokste det fram venstreradikale, revolusjonære grupperinger, som AKP(m-l) her i Norge, som ønsket en revolusjonær samfunnsomveltning på makroplan. På den andre siden hadde man de som ønsket å forkaste samfunnets sosiale normer og endre verden ved å endre seg selv på ymse måter - gjennom eksperimenter med narkotika, alternative læreformer, makrobiotisk landbruk og kokekunst, eller gjennom musikken. Samtidig kunne ulike sekstiåttermiljøer stå i motsetning til hverandre, som anarkistene i Hjelmsgate-kollektivet og maoistene i AKP. I tillegg kunne opprøret ta opp i seg gamle motkulturer, som den klassiske sentrum-periferi-motsetningen i norsk politisk historie, som ble en viktig komponent i AKPs variant av maoismen. Framhenting av gamle tradisjoner, som motgift til maskinsamfunn og kommersialisme, ble også viktig for mange i sekstiåttergenerasjonen, som kunne bikke over i nostalgi og fortidslengsel.

En felles identitetsmarkør og et kulturelt fellesskap hadde man likevel ofte i musikken. Rocken hadde sjokkert foreldregenerasjonen allerede på 1950-tallet, men ble på 1960-tallet videreutviklet av Beatles og andre eksperimentelle grupper og musikere. Rocken var fleksibel nok til å ta opp i seg andre musikkformer, herunder visesang, jazz og folkemusikk. Tradisjoner fra mellomkrigstidens politiske protestviser ble mobilisert, og jazzen bidro med musikalitet og sitt eget livsstilsopprør. Inspirert av britiske grupper som Fairport Convention utviklet Folque og andre grupper norsk folkemusikkrock, og på Folques selvtitulerte debutalbum fra 1974 poserer bandet på Norsk folkemuseum foran bygninger fra – Enerhaugen!

En rekke faktorer bidro til at dette kulturelle fenomenet oppsto på nettopp 1960-tallet - avstand til foreldregenerasjonens opplevelser under 2. verdenskrig, en forlenget ungdomstid med større periode av livet brukt i utdanning. Politiske saker som spredningen av atomvåpen, og i særklasse Vietnamkrigen gjorde at mange opplevde at Vesten og stormaktene hadde politisk-ideologiske legitimitetsproblemer.7 I Norge ble kampen mot EEC/EF en ytterligere sak å mobilisere politisk og kulturell motstand bak.

Men viktig var også mer fritid og, paradoksalt nok, økt konsumerisme, som spredte rocken og dens tankegods og ideverden via plateutgivelser og magasiner. Over hele den vestlige verden vokste det på 1960- og 1970-tallet fram miljøer med likesinnede som forkastet storsamfunnets normer og verdier, og som ønsket å skape sine egne institusjoner utenfor eller i opposisjon til storsamfunnet. Flere av disse miljøene ble sentrale i ulike former for politisk aktivisme og aksjonisme.

7 Førland og Korsvik, 2008

Som kulturhistoriker Arne Lie Christensen har vist, pågikk det også et ungdomsopprør i arkitekt- og kulturminnesfæren. Mens den eldre generasjonen vektla vern av enkeltbygninger og monumenter, bidro de yngre kreftene til å utvide kulturminnebegrepet til å omfatte hele miljøer, ikke minst småkårsfolks.8

Med ungdomsopprøret kom også husokkupasjonene til Norge, og den første okkupasjonen i Norge fant sted midt i det pågående saneringsprosjektet på Vaterland i Oslo. Om det faktisk var en okkupasjon, kan dog diskuteres. Flertallet i Oslo bystyre vedtok at en gruppe aktivister, Sted å være, skulle få disponere tomme Vaterland skole (bygget 1873). Bystyret bevilget attpåtil en slump penger, til å realisere prosjekter som skulle «få fram i lyset en rekke av de mest åpenbare skjeve og råtne sider ved det kapitalistiske sosialdemokratiet Norge», for å sitere Francis Sejerstedts sitat fra en av opprørerne.9

Sejersted gir en fremstilling av de tallrike debattene, konfliktene og re-planleggingene av Vaterlandsaneringsprosjektet, men ikke noe av kritikken han refererer til dreier seg om motstand mot riving. Protestene dreide seg om den store vektleggingen av næringsbygg, de få boligene, samt at de planlagte bygningene var for store. Et Vaterland for Oslos innbyggere, og ikke kapitalister og kremmere, var også standpunktet til Sted å være-aktivistene. Bygnings- eller kulturminnevern i bydelen brydde de seg øyensynlig lite om, og etter at Vaterland skole brant i 1971 forsvant de siste opprørerne. HJELMSGATE 3 MOTKULTUR PÅ MAJORSTUA Mange hadde da allerede funnet seg et mer permanent opprørsrede på vestkanten: Hjelmsgate 3. Jan Bojer Vindheim, som var en av de som flyttet inn, skriver dette:

På 1860-tallet bygde lærhandler Hallén garveri og villa i et skogholt nedafor Majorstua i Oslo. Skogen og tjernet som husene så ut over er for lengst borte, erstatta av mere lønnsomme investeringer, mens Hjelms gate 3 ligger der ennå, omgitt av høye murblokker, like ved den myldrende trafikken i Bogstadveien. Med sine høye livgivende trær er hagen rundt de gamle husene et hardt tiltrengt pust av liv, lys og surstoff i storbyen. Hva er vel mere naturlig enn at den nye livskulturen som sprengte seg fram sist i sekstiåra skulle få innpass her?10

En verneverdig levning etter gamle Aker herred, hvis man skal driste seg til en fortolkning av Vindheim. Hjelmsgate 3 ble et sentrum for den nye livsstilsmotkulturen i Oslo, og ulike kunstneriske og politiske miljøer begynte å bruke garverilokalene etter at Hallén la ned driften i 1968.

Heller ikke her var det snakk om noen egentlig husokkupasjon. Et tverrkunstnerisk senter, som skulle utvikle seg til kunstnergruppa GRAS, fikk etter søknad Oslo kommune til å dekke husleia, og begynte å innrede verksteder i 1969. Ifølge Vindheim planla forfatteren Axel Jensen å bosette seg der, og man gjorde forberedelser til å etablere et lydstudio.

8 9 Christensen, 2011 Sejersted, 1990 10 Vindheim, 1984

Kunstprosjektet gikk imidlertid i oppløsning, og andre opprørere, både politiske og livsstilsmessige, begynte å flytte inn i stedet, uten å underrette kommunen. Dessuten ble det etablert et makrobiotisk kjøkken og serveringssted som de relevante myndigheter heller ikke var klar over. I notisen «Rønne på Majorstua med høy husleie» 11. mai 1970 raljerer Dagbladet over både kommunens uvitenhet og opprørernes virksomhet. Om bygget skriver avisen «Naboene er ikke begeistret over denne trebygningen som opptar halve gatelegemet og derfor ødelegger for trafikken. Til pynt for strøket er bygningen heller ikke.»

Kommunen trakk dermed støtten tilbake, og brukerne måtte begynne å betale husleie, selv om de fortsatte å søke om støtte til rehabilitering. I stedet for å bruke lokalene til boliger etablerte de et arbeidskollektiv, der de brukte Hjelmsgate 3 til sine ikke-kommersielle virksomheter, men ikke til overnatting. Motkulturelle virksomheter etablerte seg permanent. Det makrobiotiske kjøkkenet ble erstattet av et vegetabilsk, bokkafeen Jaap Van Huysmands Minde dukket opp, samt Gateavisa og Futurum forlag.

Utkastelses- og rivingstrusselen forsvant imidlertid ikke. Kommunen kjøpte eiendommen med tanke på sanering i oktober 1972, og overtok som husvert. Naboene var delt i synet på både bygninger og leietakere, og Hjelmsgate 3s skjebne var en gjenganger i avisspalter og Oslo bystyre gjennom 1970-tallet. I 1977 lå arbeidskollektivets lokaler ekstra tynt an. Nå var det Byplankontoret som ønsket å omregulere tomten til vei. Men både Byantikvaren og Fortidsminneforeningen gikk imot riving, og arbeidskollektivet selv samlet inn over 5000 underskrifter til støtte for bevaring. Dagbladet, som for lengst hadde skiftet side, trykket artikkelen «Hjelmsgate 3 trues av asfalt-manien» 15. oktober, med bred og positiv omtale av arbeidskollektivets virksomhet.

I forbindelse med rivingstrusselen i 1977 ble det organisert noen kulturevenementer som kan kategoriseres som «rock mot riving». Folkrock-gruppa Gammal Rull holdt konsert i Hjelmsgate 3 14. oktober som «et ledd i arbeidet for bevaringen av det gamle garveriet», kunne arbeidskollektivets primus konsertmotor Terje Storli fortelle til Dagbladet. 11

Gammal Rull fikk aldri gitt ut noe av musikken sin, men samtidige omtaler og medlemmenes utsagn i ettertid viser at gruppa spilte rock blandet med både skandinavisk og britisk folkemusikk. Felespiller Eivind Rauset ble senere medlem av musikalsk nært beslektede Folque. Sanger og mandolinspiller Leif Sørbye flyttet senere til USA, der han leder prog-folkbandet Tempest under navnet Lief Sorbye. Om gruppa la inn noe leilighetsdiktning til støtte for bygningsvern i forbindelse med Hjelmsgate-konserten, er ikke kjent.

Da Oslo bystyre til sist gikk inn for å frede Hjelmsgate 3, arrangerte Arbeidskollektivet en stor konsert- og filmkveld i Chateau Neuf 31. januar 1978. I invitasjonen heter det «Hjelmsgate er bevart. Vi lager dugnad og pusser opp huset. Vi lager byens nye ansikt sammen.» Gammal Rulls folkrock-kolleger Kong Lavring stilte opp, i likhet med Bygeriljaen Lumbago. (En fusion-forløper til nyveiv-bandet Lumbago.) Fra kretsen rundt det nylig

11 Dagbladet 13. Oktober 1977

nedlagte plateselskapet og platebutikken Compendium kom jazz/prog-bandene Saluki og Vanessa, og også Susanne Fuhr Band stilte. Konsertene er meg bekjent ikke bevart for ettertiden, men ingen av disse artistene er kjent for agiterende tekster. Med mindre musikkentusiaster med opptaksutstyr dukker opp, går slike markeringer tapt for ettertiden.

DRABANTBYROCK Hvis vi skal lete etter bevart probevaringsmusikk i 1970-tallets norske plateutgivelser, finner man et eksempel hos Plateselskapet MAI:. Plateselskapet MAI: sprang ut av en rekke musikkmiljøer i Oslo på begynnelsen av 1970-tallet, men var fra starten i 1974 eid av det AKP(m-l)-tilknyttede forlaget Oktober og musikkforeningen Samspill.12 Blant musikerne i dette miljøet var Rolf Aakervik, tidligere makrobiotisk kokk i Hjelmsgate 3. I 1974 hadde han etter livsstilsmessig, musikalsk og politisk søken etablert bandet Bazar som et tungrockband med politiske tekster.

Et av målene til Bazar var å kommunisere med ungdommen og målbære deres synspunkter og behov. Dette kommer til uttrykk på LP-en Drabantbyrock, (MAI: 7404). Plata inneholder tre låter som på ulike vis tar for seg byutvikling og husokkupasjon. Den enkle og ironiske «Ola Ål» (med tekst av AKPs Sigurd Allern) handler selvfølgelig om eiendomsutvikler Olav Thon. I mer ambisiøse «Betong, stål og glass» problematiserer Aakervik Oslos rivingspolitikk, og erstatningsboligene i de nye drabantbyene. Vi har gått omkring her i byen og sett Flere boligstrøk bli rasert For å bygge ut en ny motorvei Folk som bodde der Blir omplassert

Til betong, stål og glass Til et bomiljø hvor gata og parkeringsplass Er barnas leikeplass

På tittelkuttet «Drabantbyrock» tar ungdommen selv affære, river seg løs fra passivitet og avvisning, og okkuperer et hus.

Nå har vi gått helt lei og vi’kke lenger Håpe at kommunen gir oss penger Vi har okkupert et av husa som står tomme Nå venter vi at snuten snart skal komme.

Selv om det er liten grunn til å betvile Rolf Aakerviks engasjement for Osloungdommen og arbeidsfolks levekår, må saneringspolitikken på Drabantby også sees på bakgrunn av AKPs sanerings- og bevaringspolitikk. Partiet var kjent for å gå systematisk inn i interesseorganisasjoner og bevegelser for å utnytte dem til egne formål - også engasjementet i plateselskapet MAI: må forstås slik.

Ifølge lokalhistoriker Asbjørn Fossen gikk AKP inn i leieboerforeninger for å påvirke saneringspolitikken i Oslo.13 Gunnar Hjortaas, Oslo kommunes saneringssjef fra 1971 til 1975, uttalte til Fossen at ‘radikale studentkretser tilknyttet AKP forsto å fiske i rørt vann og benyttet ikke nettopp saklig metode. De konstruerte lokale leieboerforeninger som de selv hadde den fulle styringen med

12 Gravem, 2004b 13 Fossen, 1998

og på en kamuflert måte slik at det skulle se ut som om foreningene representerte den virkelige befolkningen.’ Hjortaas mente at dise ml-erne særlig var tilknyttet Arkitekthøyskolen i Oslo.

Fossen drøfter Hjortaas og andre kilder, og konkluderer med at det nok ikke bare var AKP-ere som engasjerte seg slik at byfornyelsen, til Hjortaas’ og andres ergrelse, ble trenert. Fossen mener riktignok også at AKP-erne ikke primært var interessert i byfornyelse, men ønsket å bruke saksfeltet som utgangspunkt for politisk kamp. Han hevder at ml-erne bidro til å vende opinionen mot riving, og for rehabilitering av bebyggelse, og avslutter med at «det kom da noe godt ut av det».

Ikke dermed sagt at det ikke fantes AKPere som var genuint interessert i bevaring av bygningsminner og bymiljøer også. Uansett hva motivene var, utgjør Bazars Drabantbyrock et lydspor til denne delen av 1970-tallets protestbevegelser. FOLA BLAKKEN PÅ HAMMERSBORG En annen viktig institusjon for sekstiåttergenerasjonen og påfølgende kohorter av opprørere, var Forsøksgymnaset i Oslo. Forsøksgymnaset ble til i opprør mot det hierarkiske og autoritetsstyrte skolesystemet, og inspirert av blant annet den skotske pedagogen A.S. Neill og hans Summerhill-skole på 1920-tallet, som brøt ned barrierene mellom lærere og elever, og mellom kjønnene. Det konkrete initiativet kom sommeren 1966 fra tre tenåringer som annonserte etter elever og lektorer som var interesserte i å være med på å starte en ny, ikke-autoritær høgre skole i Oslo.14

De unge elevspirene og ideen om Forsøksgymnaset møtte betydelig skepsis og motstand fra myndighetene, men hadde også sterke støttespillere blant eldre kulturradikalere og pedagoger. Det demokratisk elevstyrte Forsøksgym ble et faktum høsten 1967, det første året på den tomme Tøyen folkeskole, som viste seg for trang. Etter en innledende okkupasjon på rivingstruede Hammersborg skole, oppført i 1869 med Jacob Wilhelm Nordan som arkitekt, fikk Forsøksgym leiekontrakt og kunne flytte inn permanent. I tillegg til Forsøksgym-miljøet huset bygningene Hammersborg fritidsklubb og flere andre kulturelle aktiviteter.

Skolen var blitt godt etablert da det i 1976 på ny ble aktuelt med riving til fordel for Frelsesarmeens nye palass, stikk i strid med Byantikvarens utpeking av bygget som verneverdig. Underskriftskampanjer og demonstrasjoner ble satt i gang, og protestene trakk til seg aktører fra andre av de radikale og motkulturelle aktørene i Oslo, blant dem både AKP og Hjelmsgate-miljøet.

Men det nyttet lite, riving ble vedtatt i bystyret 6. oktober 1976. I sin bok Da tenåringene tok makta - Trettisju års opprør i fristaten Forsøksgym skildrer Cecilie Winger hvordan konflikten tilspisset seg da elever og lærere okkuperte bygget etter at utflyttingsfristen gikk ut 12. november, hvordan rivningsentreprenør Spakmo måtte stoppes av politiet fra å rive en bygning full av mennesker, og hvordan 150 politifolk til slutt ble satt inn 19. november, i etterkrigstidens til da største politioperasjon.15

Winger siterer Dagbladet, som rapporterer om en musikalsk protest ved at en «sprukken trompet som fra et vindu i skolen

14 Winger og Aasen, 2017 15 Winger og Aasen, 2017

spilte en bluesversjon av ‘Jesus elsker alle barna’». I tillegg har et øyenvitne fortalt meg at demonstrantene sang «Fola fola Blakken» til politihestene. Wingers bok dokumenterer dessuten en anti-rivingssangtekst fra Forsøksgym-aksjonene. Den er ikke signert en av elevene, men realfagslærer Herman Ruge (f. 1928), og utmerker seg ved at et av versene også fremhever bygningens verdi:

Det var på Hammersborg, i sekstini at gamle Katta fikk, sitt nye hi. Og for en stil det fikk, det flotte bygg. Her nå de reise vil, en blokk så stygg.

Teksten inneholder også de samme elementene som Bazar sang om to år tidligere, om menneskefiendtlig byutvikling med asfalt og betong:

Her er kastanjetrær, og her er vi, på gamle Hammersborg, fra sekstini. Til blokk og motorvei, vi sier N E I! En by for mennesker, som deg og meg.

Ruge understreker styrken i motstanden og protesten i nest siste vers:

Og gamle Jacobsen, den vil nok dø Når ikke Forsøksgym, kjøper dens brød. Men dette vil vi slett ikke skal skje vi ruster opp vår Forsøksgymarmé.

Men i siste vers setter resignasjonen inn:

Her var kastanjetrær, og her var vi. i mange fine år, fra sekstini. Nå skal alt rases ned, med all den makt som blir når bank og bil og frelse drar i takt. Det kan tenkes at siste vers (og aller siste vers, som kan leses i Wingers bok) ble lagt til etter at kampen definitivt var over, og at teksten var blitt skrevet og brukt før Forsøksgymnaset måtte flytte til sine nye tildelte lokaler i Lakkegata på Tøyen. Uansett ble den sunget til melodien til den nostalgiske danske operetteslageren fra 1914 «Det var på Frederiksberg, det var i mai», komponert av østprøyssiske Walter Kollo året før med navnet «Es war in Schöneberg, im Monat Mai». Stort lenger unna rock mot riving går det kanskje ikke an å komme, men vi har jo allerede sett at revyviser mot riving går utmerket. BAKKLANDET VS. NIDAROS Det mest ambisiøse, og tør jeg påstå kunstnerisk mest vellykkede, populærmusikk mot riving-prosjektet fra sekstiåttergenerasjonen kommer imidlertid fra Trondheim, i form av Øystein Dolmen og Gustav Lorentzens Knutsen & Ludvigsen-sideprosjekt Bakklandet Bassangforening. I gruppa inngikk også felespiller Gerd Gudding, og Arve Tellefsen og Kaare Ørnung fungerte som assosierte medlemmer. Navnet røper at det var planene om å bygge motorvei på Bakklandet, som Dag Kittang drøfter i sin artikkel, gruppa rettet sine metaforiske og kryptiske protester mot.

Bassangforeningen dukket først opp tidlig på 1970-tallet, først i lokalsendinger i Trøndelag og fra 1973 i NRK radios satireprogram Natt-ta-ta.16 I dette programmet dukket blant annet også Bjørn Sands Stutum opp, samt Hans Rotmo og hans Vømmøl-figurer. Ifølge Gunnar Grans bok Men radioen var ikke død (2000)

16 Vedleggshefte, Ned med Nidaros! (LP-utgaven 1976)

Faksimile av vedleggshefte til LP-en Ned med Nidaros fra 1976. (c) Universal Records

ønsket kringkastingssjefen fra 1972, Torolf Elster, programmer med skarpere satire og samfunnskritikk. Natt-ta-ta passet godt inn i en slik profil. Likevel fryktet Knutsen & Ludvigsen sensur. I heftet til CD-utgivelsen fra 1999 av Bakklandet bassangforenings Ned med Nidaros! (Universal 543 165-2) skriver duoen følgende om intensjonen bak sideprosjektet:

I 1972 var vi ivrige deltakere i to politiske oppgjør: Kampen for å bevare Bakklandet og kampen mot EEC. Derfor laget vi historien om Bakklandet Bassangforening for å omgå den politiske sensuren i NRK.

Opptakene av Bassangforeningen på Natt-ta-ta er i skrivende stund ikke åpent tilgjengelig fra NRKs arkiver, og jeg har ikke hatt mulighet til å høre med egne ører hvor godt eller dårlig skjult gruppas politiske budskaper var over eteren. På de to LP-utgivelsene med prosjektet, Ned med Nidaros fra 1975 og Du milde Mosart! har uansett dette kommet nokså i skyggen av Bassangforeningens absurde skrøner og spinnville persongalleri, med figurer som feskhandler Thorske, skraphandler Lund og Biffala Lindstrøm. Dette kommenterer også Knutsen & Ludvigsen i CD-heftet:

Da vi så skulle spille inn denne platen i 1975, hadde Norge sagt nei til EEC, og kampen for Bakklandet så ut til å være vunnet. Derfor må vi innrømme at historien om Bassangforeningen skled litt ut. Den ble nok ikke helt politisk korrekt.

Noe lar seg likevel lese ut av låtene, samt oversikten over Bassangforeningens historie som følger med både LP- og CD-versjonene av plata.17 Her går det fram at det er en hovedkonflikt mellom Bakklandet Bassangforening (stiftet 1929), og Nidaros Mannskor fra Midtbyen på den andre siden av Nidelva. Kun Nidaros mottar støtte fra Sangkordepartementet, som dessuten vil at Bakklandet melder seg inn kollektivt i Nidaros Mannskor. Overløper-dirigent Biffala Lindstrøm kjøpes opp av Nidaros, og Bakklandet Bassangforening tvangsinnlemmes i Nidaros etter vedtak i statsråd i 1972.

Samtidig kjøper Midtbyen (sic!) kommune opp tomter på Bakklandet, og erklærer området saneringsmodent. Øvingslokalet i Nedre Bakklandet 24 brenner ned i 1974, og den husløse bassangforeningen splittes i to: én fraksjon vil melde overgang og fortsette kampen innenfra, en annen vil ta seg over bybroa og jule opp Nidaros-medlemmene.

Dæm stifta koret i 1929 Det e foreviga på et maleri Biffala Lindstrøm e itj formann i Bakklandet no For hainn vart kjøpt opp av Nidaros i søttito

Koret va godt og sangen vår var rik Så vart vi ramma av kronemakt og svik Vår egen formann i spissen for sviket stod Biffala Lindstrøm e medlem av Nidaros no

Ned med Nidaros, Biffala Lindstrøm Ta dæ over elva så bli vi fri Har Nidaros vorre din store drøm Så har du vorre toillat i all di tid

17 Vedleggsheftet til LP-utgaven inneholder riktignok flere fotografier av trehusbegyggelsen på Bakklandet, samt en faksimile av en overskrift fra Adresseavisen 30. April 1975: «Bakklandet kan reddes».

Allegorien over periferiens kamp mot sentrum, en av de gamle norske motkulturkonfliktlinjene, er tydelig. Midtbyen/ Trondheim kan representere sentralmakter i både EEC, Oslo og Trøndelag - helt ned til Nidaros byplankontor. Da Øystein Dolmen og Gustav Lorentzen skulle oppsummere i forbindelse med CD-reutgivelsen av Ned med Nidaros, avsluttet de slik:

Nå er EEC blitt EU, men ideen er den samme. Bakklandet er blitt fint, men sjelen er den samme. Platen er blitt CD, men innholdet er det ikke noe å gjøre med.

Det er dette som kalles fremskritt.

PØNK MOT RIVING Sekstiåtternes ungdomsopprør gled etter hvert over i et nytt opprør med en egen identitet, egen musikk og egne målsetninger, men likevel med mye felles med forgjengerne: pønken. Det som skulle bli til Blitz-miljøet vokste ut av organisasjonen Ungdom mot bøteterror (UngMob), som i sin tur ble etablert i kjølvannet av Oslo-politiets massive bøtelegging av deltakere i de årvisse 1. mai-opptøyene i 1981. Gruppa gikk ut i media og fikk satt ressurssvak ungdoms behov i søkelyset - herunder boligmangel, og krav om et selvstyrt ungdomshus etter allmøte-prinsipper.

Dette ble etterfulgt av en kortvarig okkupasjon av den forfalne bygården i Skippergata 6 fra oktober 1981 til bygningen ble revet i mars 1982. Myndighetene hadde svart med tiltak som Ungjobb og Ungbo, og tilbød nå Pilestredet 30c som aktivitetshus med kommunal leieavtale. UngMob skulle dele huset med Oslo Rockeklubb og Aksjon Kvinnekultursenter - AKKS. I tillegg kom offentlige midler til sysselsettingstiltak. Diskusjoner fulgte om forholdet til kommunen og graden av selvstyre.18

Utover på 1980-tallet utviklet Blitz seg til et betydelig motkulturelt sentrum, basert på pønkens gjør det sjøl-ideologi. Konserter ble arrangert nærmest ukentlig med norske og utenlandske band. Billige kassettutgivelser dokumenterte aktiviteten, og ble utvekslet med likesinnede i andre byer og land. Et undergrunnsnettverk med lignende institusjoner utviklet seg, og mange band og artister kunne turnere i Europa langs den såkalte «Blitz-ruta».

Blitz utviklet seg også til et betydelig sentrum for utenomparlamentarisk, venstreradikal politisk aktivitet - med protestaksjoner, demonstrasjoner og støttekonserter for en rekke saker. Forholdet til Oslo bystyre og Oslo politikammer var mildt sagt anstrengt gjennom hele 1980-tallet, og Blitz ble truet med utkastelse og riving en rekke ganger.

På omslaget til kassettutgivelsen Blitzkrig mot nedleggelse av huset (ikke på label, ultimo 1984) kommenteres konfliktene med politi og kommune, med henvisning til politiets kontroversielle storming av Blitz natt til 1. mai 1983, og myndighetenes krav om kontroll på husets selvstyrte virksomhet:

Det skal mer til for å bli kvitt BLITZ, vi slår tilbake med å kjøre bedre opplegg enn noensinne. Nå er det altså stat og kommune som forsøker å kneble oss igjen. De forlanger kontroll, de skal vite hva som skjer, hvem vi er, de skal bestemme.

Musikalsk inneholder kassetten konsertopptak fra Blitz med bandene Multi Media Incest og Østre Blaker Krematorium.

18 Holm og Kvaran, 1989

Konsertplakat fra 1989.

Bilde fra Rockheim. (c) Folk og røvere / Roger Aasegg

Det var riktignok først i 1985 at det kom på tale å rive Blitz-bygningen. Et bystyrevedtak om å oppta forhandlinger med det private firmaet Grønland byfornyelse, som trengte nye oppdrag, ble fattet 20. juni, men ble ikke kjent før i november samme år.19 Det var likevel uvisst om riving eller rehabilitering var på trappene. Blitz’ leiekontrakt skulle uansett gå ut 30. juni 1986, og det var også på tale med nye lokaler.20

Våren 1986 ble det gjennomført flere demonstrasjoner, og Arbeiderpartiet gikk inn for å ta ut Pilestredet 30 av utbyggingsplanene. 11. mars skulle saken opp i bystyret, og rundt 250 demonstranter marsjerte fra Blitz til Rådhuset, akkompagnert av trommer. Der ble de møtt av politi med langkøller.21 I etterkant uttalte byrådsformann Hans Svelland (H) at demonstrantenes frykt var overdrevet, og at Pilestredet ikke ville bli revet «på lenge ennå».22 Avtalen med Grønland byfornyelse ble trukket, Blitz-leiekontrakten forlenget, og en ny runde kommunal saksbehandling igangsatt.23

En ny aksjon fulgte likevel i april, da blitzere stormet Oslo rådhus og forlangte fast leiekontrakt, oppussing på egne premisser og vedtak om å ikke rive huset.24 I forbindelse med alle disse aktivitetene ble det også konserten Rock mot riving arrangert på Blitz lørdag 19. april, med Chris Erichsens Orkester, Media Incest og Dead Swingers på plakaten. 30 år gamle Chris Erichsen hadde vært med i The Aller Værste og Løver og Tigre. Dead Swingers kom fra det allierte

19 20 21 22 23 24 Arbeiderbladet 7. november 1985 Arbeiderbladet 8. november 1985 Arbeiderbladet 12. mars 1986 Dagbladet 12. mars 1986 Arbeiderbladet 15. mars 1986 Arbeiderbladet 10. april 1986 UFFA-miljøet i Trondheim, mens (Multi) Media Incest var et Blitz-band.

Etter et par år uten overhengende rivings- eller utkastelsesfare kom det sommeren 1988 forslag om dramatiske nedskjæringer, både i Sysselsettingskontoret og Ungdomskontorets budsjetter. Dette ville ramme alle aktørene i Pilestredet 30c, direkte og indirekte.25 Nye demonstrasjoner fulgte, og Blitzerne fikk følge av andre grupper som var rammet av kuttforslagene.26 22. juni kom det til voldsomme demonstrasjoner i forbindelse med budsjettbehandlingen, og frontene ble skjerpet. Kommunen vurderte nå å kaste ut Blitz grunnet manglende innbetaling av husleie første halvår 1988. Blitz’ daglige leder Cecilie Campos uttalte at blitzerne ikke kom til å flytte frivillig ut.27 2. juli uttalte Svelland med henvisning til en fire år gammel reguleringsplan at det kunne bli aktuelt å rive kvartalet. Samtidig forsikret han at nye lokaler kunne stilles til rådighet dersom Blitz-miljøet avsto fra voldsbruk og ulovligheter.28

På sensommeren var utkastelses-/ rivingssaken igjen i media, og for første gang ble verneverdien tatt opp. Forfatter Sven Kærup Bjørneboe viste i et innlegg i Aftenposten til at Edvard Munch hadde bodd i Pilestredet 30b som barn, og mente at kvartalet dermed var en del av europeisk historie.29 Byantikvaren i Oslo gikk også inn for bevaring, med henvisning til at gårdene representerte et gammelt og originalt bymiljø med brosteinsbelagt bakgård og trær.30

25 26 27 28 29 30 Arbeiderbladet 9. juni 1988 Arbeiderbladet 15. juni 1988 Arbeiderbladet 25. juni 1988 Arbeiderbladet 2. juli 1988 Aftenposten 17. August 1988 Dagbladet 22. august 1988

En ny demonstrasjon mot riving med rundt tusen deltakere fulgte 20. september. En grisebepyntet lastebil med et band på lasteplanet kjørte midt inne i demonstrasjonstoget, som gikk fra Blitz til Oslo rådhus, der det kom til kraftige sammenstøt med politiet.31 Samtidig ble det kjent at en rekke kulturpersonligheter som Jon Michelet, Jan Erik Vold, Tor Obrestad, Jon Eberson og Arne Nordheim hadde signert et protestskriv mot rivingen.

Igjen kom riving i bakgrunnen for andre politiske saker, både for byrådet og Blitz. I annonser for konserter på Blitz vinteren 1989 ble slagordet «Nei til riving av Blitz» lagt til, som en påminnelse om at saken ikke var glemt. I august gikk så Fremskrittspartiets Petter N. Myhre ut og foreslo at Pilestredet 30c skulle rives, mens blitzerne var på en planlagt tur til Røros for å demonstrere ved FrPs valgkampåpning.32 Høyre- og FrP-byrådet fulgte opp med et nytt vedtak om at Blitz skulle rives og erstattes med et nybygg med 50 leiligheter. Blitzerne fulgte opp med å nekte å flytte ut.33 7. september 1989 ble det så organisert en folkefest mot riving, med blant annet Jan Erik Vold, Sidsel Mørk, Torgeir Rebolledo Pedersen, Torshovteatret og en rekke andre eksterne aktører i tillegg til Blitz-band som Life - but how to live it og Bøyen Beng. Ole Paus var også annonsert, men ble forhindret fra å komme. Happeningen fikk bred dekning i media, og mange aktører uttrykte sin støtte til Blitz, og motstand mot riving.34

Saken skulle opp i byrådet 20. september, men ble utsatt etter initiativ fra ordfører Albert Nordengen. Kvelden saken endelig kom opp, 2. november 1989, sendte NRK dokumentaren «Vemmelige våkne problembarn», som forsøkte å trekke paralleller fra Blitz tilbake til Vaterland-okkupasjonen i 1969.35

En bredt anlagt demonstrasjon ble så avholdt 8. November. Reportasjen på Dagsrevyen samme kveld viste at deltakerne altoverveiende var ikke-blitzere, og at en hovedparole var «Bevar Edvard Munchs barndomshjem». UFFA avholdt en støttekonsert mot riving av Blitz 15. november, med bandene Survival, Corporate Deathburger, Israelvis og Medicine House, alle trondheimsband.

Saken fortsatte inn i 1990, og riksantikvar Stephan Tschudi-Madsen sendte et åpent brev til Miljøverndepartementet og Oslo kommune med sterk kritikk av riveplanene. TschudiMadsen trakk fram bakteppet med Munch, og at interiører og miljøer dukker opp både i Munchs malerier og fotografier.36 Likevel vedtok bystyret riving med 45 Høyre- og FrPstemmer, mot opposisjonens 40.37 Tross dette gikk saken videre til Miljødepartementet, støtteerklæringene fortsatte å strømme på, og en MMI-undersøkelse fra mars 1990 viste et klart flertall både i befolkningen generelt og blant Høyre-velgere mot riving.38

Før noe vedtak kunne iverksettes ble det imidlertid maktskifte i Oslo, der venstresiden fikk et knapt flertall. Den nye byrådslederen, Rune Gerhardsen (A), gikk inn for å få til en avtale som innebar at Blitz kunne

31 32 33 34 Arbeiderbladet 22. september 1988 Arbeiderbladet 10. august 1989 Arbeiderbladet 25. august 1989 VG 8. september 1989 35 36 37 38 Dagbladet 2. november 1989 Dagbladet 24. januar 1990 Dagbladet 25. januar 1990 Dagbladet 17. mars 1990

bli værende i Pilestredet.39 Da høyresiden på ny fikk makten i Oslo kom både mulig utkastelse, salg og riving opp igjen - i 2000, 2002 og 2007. 23. mai 2007 ble endelig hele Pilestredet 30 vernet etter Plan- og bygningsloven, og Blitz holder fortsatt til på hjørnet Pilestredet-Nordahl Bruns gate. STJERNEDANS OG BILKREFT PÅ SVARTLAMON Det nevnte UFFA-miljøet i Trondheim var ikke like kontroversielt i hjembyen som hovedstadens blitzere, og hadde et bedre forhold til politi og annen øvrighet. Som knutepunkt for musikkmiljøet var det nok vel så viktig som Blitz i Oslo, ikke minst gjennom det tilknyttede plateselskapet Knallsyndikatet. UFFA ble stiftet i 1981 som Ungdom For Fri Aktivitet, og holdt til å begynne med til i det okkuperte Kjøpmannsgata 28. Etter at denne bygningen brant, under uklare omstendigheter, havnet UFFA til slutt i Innherredsveien 69c etter avtale med kommunen.40 Noen vernedebatt var ikke aktuell for disse bygningene, men UFFA fikk på 1990-tallet stor betydning for det alternative miljøet på Svartlamon, og kampen mot riving og sanering av det gamle arbeiderstrøket.

Ifølge Morten Haugdahls bok UFFA 19812006 - alternativ ungdomskultur i Trondheim var de mer ambisiøse motkulturkreftene på UFFA misfornøyd med at mange av byggets brukere var mest opptatt av fest og moro. Flere av de førstnevnte flyttet til Svartlamon, der visjonene deres om å bygge et alternativt samfunn i større grad ble realisert. Den kunstnervennlige lave husleien gjorde også at et band som Motorpsycho kunne holde faste kostnader nede, og møysommelig bygge seg opp til å bli et betydelig internasjonalt undergrunnsband, og deretter en institusjon i norsk musikkliv.

Det kunne fort gått annerledes med Motorpsycho dersom Trondheim kommune hadde lykkes med sine utbyggings- og omreguleringsplaner for området, som innebar riving av Svartlamohus til fordel for bilfirmaet Strandveien Auto. Svartlamokulturarbeiderne arrangerte i september 1995 en festival i nærmiljøet sitt, med kunstutstillinger, opplesing og gatemusikk ved Motorpsycho-medlemmer.41 Med dette var kampen om opinionen og den politiske opposisjonen i gang, og både Adresseavisa og rikspressen fulgte opp med skildringer av det særegne miljøet.42

I 1996 ga så et annet trondheimsband, Tre små kinesere, ut albumet Tro, håp og kjærlighet (COL 485344 2) med avslutningssporet «Svartla’mon». Ved første øyekast handler teksten om tapt kjærlighet og nostalgisk lengsel etter fortid og fellesskap:

Svartla’mon, svartla’mon Her hadd vi det fint Svarta’mon, vi satt på Svartla’mon Vinka te togan som fôr forbi

Dette ville låtskriver Ulf Riisnæs avkrefte i et NTB-intervju i forbindelse med utgivelsen. Han fremholdt at det var ment som en kampsang for bevaring:

Men siden vi ikke er så krigerske av oss, har vi forkledd kampsangen som en

39 40 Dagbladet 28. april 2007 Haugdal, 2006 41 42 Adresseavisa 1. september 1995 Adresseavisa 13. oktober 1995, VG 4. november 1995

kjærlighetserklæring, hvor savnet av det som har vært står sentralt. Det er sinnssykt å rive Svartlamon, hvor kunstnere med alternative uttrykk har skapt en vital bydel med et til dels kosmopolitisk miljø. Hvis Svartlamon virkelig blir revet håper vi at sangen vår får lang levetid på radioen. Så blir de ansvarlige i hvert fall minnet på om sin store brøler.43

På det tidspunktet hadde allerede Motorpsychos trommis og banjotraktør Håkon Gebhardt, tillike aktivist i Svartlamon beboerforening, kontaktet Kineserne for å få med sporet på CD-EP-en Mot riving til inntekt for beboerforeningens kamp mot kommunen.

Den fem spor lange utgivelsen kom senere på høsten. Hovedsporet var Motorpsychos «Star dancer meets car cancer», med tekst av den amerikanske svartlamo-multikunstneren Matt Burt, og vokal ved gruppas samarbeidspartner Frode Sander Øien. Ifølge et intervju bandet gjorde med Arbeiderbladet 11. oktober ble musikken skrevet til Burts tekst.

Teksten er en tydelig, men metaforisk protest. Svartlamo-beboerne er stjernedansere - drømmere og idealister som kjemper for sin plass på en klode der de behandles som fremmede og inntrengere. Bilforhandleren - eller kanskje heller bilsamfunnet - er kreftsvulsten som truer natur og nærmiljø, godt hjulpet av myndighetene:

There’s semen on the wheel That turns this town ‘round The city that’s ready to make a deal When the suitors come around They say it’s no fault of the car cult That we look like dancers from Mars That worms can’t breathe under asphalt Or use sunroofs to see the stars

Budskapet understrekes av Kim Hiorthøys illustrasjon av et maskinmenneskehode med svarte hull til øyne og dollartegn i pannen, som tygger opp Svartlamons trehusbebyggelse. Forbindelsen tilbake til 1960-tallets hippie-idealer, livsstilsopprør og kapitalismekritikk er tydelig.

Utgivelsen ble fulgt opp av en støttegalla for Svartlamon 26. april 1997 i selveste Olavshallen i Trondheim. Flettfrid Andresen og Nils Arne Eggen kastet glans over arrangementet, og både Åge Aleksandersen og Arve Tellefsen bidro musikalsk. Forbindelsen tilbake til Bakklandet-kampen ble framhevet i media, og ikke akkurat svekket gjennom den assosierte bassangeren Tellefsens deltakelse.44

Profilerte musikere og kunstnere truet også med å boikotte det pågående tusenårsjubileet til Trondheim. Svartlamo- og UFFA-miljøene gikk i juni 1997 sammen om den alternative Eat the rich-festivalen, som fremdeles arrangeres. I juli kom også CD-en Fra Svartlamo:n with love ut på Knallsyndikatets arvtaker Progress Records (PRO 028). Utgivelsen inneholder låter fra Motorpsycho og mange i bandets kunstneriske krets, samt mindre kjente svartlamoband.

Selv om CD-en ikke inneholder noen låter med rivingstematikk, har innleggsheftet i likhet med Mot riving en «mayday»-melding om saneringsplanene. Fra Svartlamo:n with love forsterket også områdets profil

43 Romerikes blad, 24. september 1996 44 Adresseavisa 23. april 1997, Dagbladet 24. april 1997

som et bevaringsverdig bo- og kunstmiljø via CD-ROM-delen av utgivelsen, som inneholdt bilder og tekster. Her finner vi også videoen til Motorpsychos «Wearing your smell», der bandet sykler rundt på Svartlamon.

FLAMMEN SOM BLE SLUKT Kun få måneder før Trondheim kommune i september 1998 fant en kompromissløsning på de stadig mer upopulære saneringsplanene, fortalte Turbonegers Thomas Seltzer om bandets antipati for Svartlamomiljøet, og hvorfor de ikke ønsket å spille i Trondheim på den kommende turneen - deres rock for riving-manifest:

Forhåpentligvis skal vi ikke spille i Trondheim, vi er lei av å bo i råtne kåker på Lamon. Ser vi en fakir når vi kjører gjennom, er det slutt på Svartlamon. Forrige gang vi var der kræsja noen panseret på leiebilen vår. Da hadde vi satt opp en påle i Lademoparken med masse søppel rundt som vi brant. Så sprayet vi ‘Riv skiten, heia Strandveien Auto’ på en vegg. Hvis de er så jævla venstrevridde der oppe, så brenn skiten. Så kan de bygge i høyden, kubisk. Det er bare gjøgling og postmoderne lefling.45

Drøyt 20 år senere har mye skjedd, både med Turboneger og motkulturen de hånet. De har på sett og vis blitt en del av storsamfunnet de begge opponerte mot, i likhet med svært mange andre av ungdomsopprørets avkom. (Seltzer bor selv i Trondheim i dag, riktignok på Byåsen.) Ifølge sekstiåtterhistoriker Tor Egil Førland

45 Adresseavisa 4. mars 1998 var den viktigste effekten av 1960-tallets og de påfølgende tiårenes ungdomsopprør oppmyking av normsystemer, omgangsformer, autoritetsformer og hierarkier.46 Det er større toleranse og rom for subkulturer og alternative livsformer, og dette har kanskje også bidratt til å skape større forståelse for verdien av å verne by- og kunstnermiljøer som Svartlamon.

I denne essayistiske gjennomgangen av musikalsk protest og musikalske kommentarer til kulturminner i form av bygninger og bymiljøer, er det mulig å ane en rød tråd. 1960-tallets mer passive, dels motvillige aksept av riving, som i Enerhaugen-visa og Vekstsentervalsen, via mer aktiv protest og konfrontasjoner på 1970- og 1980-tallet, til en bredere aksept for vern på 1990-tallet og framover. Her kan man også se det Arne Lie Christensen kaller det utvidete kulturminnebegrepet få en sterkere stilling – viktigheten av å bevare minner fra et mangfold av sosiale lag og aktiviteter.47

Men dette kan også ha å gjøre med taleposisjonen. Arvid Nilssen henvendte seg til en revypublikum via en rollefigur, Brita Hanssens tekst ble til på oppfordring av saneringspositive Glåmdalen. Bazar og Knutsen og Ludvigsen var på sin side politisk aktive i sakene de sang om. Forsøksgym-elevene, blitzerne og Svartlamo-aktivistene hadde selv tilhold i bygningene de ville bevare.

Det må likevel sies at bygnings- eller kulturminnevern sjelden har vært hovedformålet i musikk- og aktivistmiljøene som er beskrevet i denne artikkelen. Kulturminnevern var ofte et

46 47 Førland, 1997 Christensen, 2011

tilleggsargument, og en anledning til å alliere seg med aktører med sammenfallende interesser, som Fortidsminneforeningen og Byantikvaren. Andre politiske saker, ikke minst det å ha et sted å være, var viktigere både i Hjelmsgate, på Forsøksgym, Blitz og UFFA. I Trondheim kan det likevel sies å være en tradisjon med musikkaktivisme som sådan, langs aksen Bakklandet-Svartlamon.

På 1970- og 1980-tallet var temaer som natur- og miljøvern langt mer sentrale. Et mer utvidet verneperspektiv kunne for eksempel tatt med den musikalske kampen mot utbygging av Alta-vassdraget rundt 1980, og Vømmøl Spellmannslags skildringer av avfolking og nedbygging av bygdemiljøet Vømmøldalen fra 1974, til dalen demmes opp i 1984.

Det er ganske sikkert både musikkutgivelser, støttekonserter og enkeltlåter som ikke har fått plass i denne artikkelen, som kun har fokusert på tre byer. Utvalget har tatt utgangspunkt i artikkelforfatterens egen kunnskap om låter, plater, musikkmiljøer og sekundærlitteratur, supplert med søk på nøkkelbegreper som «rock mot riving» og «konsert mot riving» i Nasjonalbibliotekets digitalt tilgjengelige ressurser. Lokale protester, som ikke har oppnådd nasjonal oppmerksomhet, kan lett ha blitt oversett. Mye stoff kan ha vært leilighetsdiktning som ikke har blitt lydfestet, og ellers lite dokumentert, slik at det er nødvendig med grundigere undersøkelser og muntlige kilder. Dette får vente til en senere, mer systematisk og vitenskapelig undersøkelse av forholdet mellom musikk, aktivisme og kulturminnevern.

Dag F. Gravem (f. 1974) er cand. philol. i historie, seniorrådgiver i Statistisk sentralbyrå, frilansskribent og rockebassist. Har skrevet om musikk, aktivisme, ungdomsopprør og beslektede temaer i blant annet Ny Tid, Syn og Segn, Vinduet og Jazznytt.

KILDER

BERGKVIST, JOHANNE: «Sanering eller rehabilitering?» i Tobias nr. 2, 2011

CHRISTENSEN, ARNE LIE: Kunsten å bevare – Om kulturminnevern og fortidsinteresse i Norge, Oslo, 2011

FOSSEN, ASBJØRN: Livet på Østkanten, Oslo 1998

FØRLAND, TOR EGIL: «Ungdomsopprøret: dongeri eller Wertewandel?» i Nytt Norsk Tidsskrift 14, nr. 1 1997, s. 47–68 FØRLAND, TOR EGIL OG TRINE ROGG KORSVIK: Ekte sekstiåttere, Oslo, 2008

GRAVEM, DAG F.: «Historien om norsk rock er ikke ferdigskrevet» i Ballade 26. oktober, 2004a http://www.ballade.no/sak/dagf-gravem-historien-om-norskrock-er-ikke-ferdigskrevet/

GRAVEM, DAG F.: Revolusjonære toner? Den radikale musikkbevegelsen i Norge ca. 1969-1983, Oslo, 2004b GRAN, GUNNAR: Men radioen var ikke død. NRK i oppbruddstiden på 60- og 70-tallet – sett fra innsiden, Oslo, 2000

HAUGDAL, MORTEN: UFFA 1981-2006: Alternativ ungdomskultur i Trondheim, Trondheim, 2006

HOLM, JAN OG INGE KVARAN: Opprør! En bok om blitzere, pønkere, politi, presse og politikere i Oslo, Oslo, 1989

MAURITZEN, AUGUST: Toner fra tigerstaden – Musikk, mennesker og miljø fra Oslos revyliv 1905-1978, Oslo, 1979

NOU 2004: 2: Effekter og effektivitet – Effekter av statlig innsats for regional utvikling og distriktspolitiske mål, Oslo, 2004 SEJERSTED, FRANCIS: Hvem kan redde City? Vaterlandprosjektet 1954-1979, Oslo, 1990

VINDHEIM, JAN BOJER: «I begynnelsen var Hjelms gate», i Gateavisa nr. 5,1984 http://www.gateavisa.no/ blekka/ga%20100/begynnelsen. html WINGER, CECILIE OG MAY IRENE AASEN: Da tenåringene tok makta - Trettisju års opprør i fristaten Forsøksgym, Oslo, 2017

http://www.ovrebyen.no/vernav-ovrebyen/

http://kongsvingerhistorielag. no/rolf-lennart-legrem-musikerog-musikkhandler/