EMPIREKVARTALET MÅ REDDES. LA Y STÅ! ET ESSAY OM AKTIVISMENS GJENTAGENDE GJENVORDIGHETER Hugo L. Jenssen

Y-blokken, tegnet av Erling Viksjø, ble ferdigstilt i 1970. Regjeringen vedtok i 2014 at bygget skulle rives, noe som medførte mange år med sterke protester. Foto: Teigens Fotoatelier/DEXTRA Photo, 1969–1972.

EMPIREKVARTALET MÅ REDDES LA Y STÅ! ET ESSAY OM AKTIVISMENS GJENTAGENDE GJENVORDIGHETER

Hugo Lauritz Jenssen

Bomben som Anders Behring Breivik detonerte på baksiden av Høyblokken i regjeringskvartalet klokken 15.25 fredag 22. juli 2011, tilførte kultur- og arkitekturhistorien ved Hammersborghøyden en helt ny og tragisk dimensjon. Høyblokken stod plutselig foran en uviss fremtid. Men trolig ble det politisk umulig å rive Erling Viksjøs sosialdemokratiske fyrtårn – og dermed fullbyrde terroristens illgjerning. Da Y-blokken ble besluttet revet i mai 2014, stod forbløffende mange likhetstrekk med den harde og bitre striden rundt rivingen av det fredete Empirekvartalet på 1950-tallet tydelig frem.1 Men aktivismen etter 2011 var av en ny støpning.

1 Lov om bygningsfredning av 3. desember 1920 sier bl.a. at håndhevelse av loven er underlagt den antikvariske bygningsnemd, der Riksantikvaren er nemdens formann. I 1933 forelå en komplett liste over statens verdslige bygninger på mer enn 100 år og av særlig kunstnerisk eller historisk verdi, som skulle bevares. Listen ble offentliggjort i Foreningen for Norske Fortidsminnemerkers Bevarings årsberetninger for 1933 og 1934. «De bygninger som således er ført opp på liste har da også vært behandlet som fredet etter loven». Empirekvartalet er oppført i årboken for 1933, side 76.

Når denne artikkelen om Y-blokken har nådd offentligheten en gang utpå høsten i 2019, kan rivearbeidet allerede ha blitt igangsatt. Den store – og smertefulle – fortellingen om Y-blokken og tomten den står på, handler om hvordan Staten, igjen og igjen, tar beslutninger som går på tvers av kulturminnevern og store protestaksjoner. Bygninger er unike som dokumenter fra sin tid, og de kasseres med varierende begrunnelser. Byggingen av Regjeringskvartalet kom i gang på 1950-tallet. Samtidig startet rivingen av det som ble kalt Empirekvartalet, som var det gamle Rigshospitalets ulike bygninger. Det ble tegnet av arkitekt Christian H. Grosch og ble reist i første halvdel av 1800-tallet. Arno Berg, hovedstadens første byantikvar, skrev i 1949 at «det vakre bygningskompleks er vårt staseligste sosialhistoriske monument. Mennene fra 1814 hevet vårt sykehusvesen fra nær sagt ingenting til å bli en faktor i samfundslivet. Men Empirekvartalets største verdi ligger selvfølgelig i dets interessante og fine arkitektur og gode miljøvirkning».2 De sterke protestene mot rivingen ble ikke hørt. Ingen av bygningene i kvartalet ble spart for ettertiden.

Hovedmålet for bombeangrepet i 2011 var Høyblokken. Det norske sosialdemokratiet skulle tildeles et banesår. Dypest sett var bomben og terroren den dagen rettet mot Arbeiderpartiets sjel. Men Erling Viksjøs høyreiste regjerningsfyrtårn, symbolet på terroristens erkefiende, ble stående. De bærende konstruksjonene holdt stand. Både Høyblokken og Y-blokken ble stående.

Regjeringskvartalets stedshistorie er preget av gjengangere, både politiske og historiske.

2 Berg, s. 28. Stedets bygnings- og arkitekturhistorie kan ikke betraktes adskilt fra stridene om hva som til enhver tid skal rives, og hva om skal bygges. Politiske vedtak, byplanlegging, arkitektkonkurranser, langvarige debatter og motkreftene fra aktivister har gått hånd i hånd, og har bidratt til å forme denne sentrale tomten. Prosessen vedrørende Y-blokkens skjebne har til dels vært en åpen kamp der frivillige entusiaster har mobilisert for vern, i allianse med flere offentlige faginstanser som har våget å trosse regjeringens entydige signaler og ambisjoner. Klassiske aktivister utrustet med moderne, digitale kommunikasjonsverktøy og kraftpotensialet til sosiale medier har forsvart Y-blokken. En klar forståelse for objektets symbolske potensial og unike arkitekturhistoriske posisjon har gitt Y-blokken en fornyet verdighet og status. Men prosessen har også vært beslutninger på det politiske bakrommet, der sentrale deler av underlagsmaterialet er unntatt offentlighet. I striden rundt Y-blokken har den juridiske utøvelsen av plan- og bygningslovens bestemmelser og sikkerhetshensyn støtt sammen med de politiske prosessene. Og der inngår fagbyråkratenes og embetsverkets vurderinger som en delvis skjult faktor. Internasjonal støtte for vern av Y-blokken har kommet fra verneinstanser med betydelig faglig tyngde.

I juni 2011 ble både Høyblokken, Y-blokken og Henrik Bulls gamle regjeringsbygning fra 1906 (der Finansdepartementet i dag holder til) foreslått fredet.3 Også flere bygg i regjeringskvartalet skulle få et vern. Så kom katastrofen 22. juli. Hele fredningsprosessen

3 Omforent fredningsforslag for Regjeringskvartalet utarbeidet av Riksantikvaren (jfr. landsverneplanen – lvp), Statsbygg og Fornyings- administrasjons- og kirkedepartementet (FAD), 27. juni 2011. I: Særtrykk av verneforslaga i samband med lvp FAD for departementskontora, s. 8.

Utsikten fra Trefoldighetskirken over Rigshospitalet – som etter hvert fikk navnet Empirekvartalet. Foto: Adolf Christian Moestue/Oslo Museum, 1867.

ble satt på vent. Regjeringskvartalets fremtidige funksjon og plassering i byen var i spill.

Denne artikkelen vil forsøke å kaste lys over de intrikate prosessene rundt Y-blokken, med et særlig blikk rettet mot kulturaktivismen som har spilt en stor rolle i denne striden. Det iherdige vernestrevet har synliggjort det store kultur- og verditapet som uvegerlig vil følge av en rivning. Å betrakte dagens vernekamp i lys av den intense vernestriden på 1950-tallet kan være en opplysende øvelse. Fremdeles hjemsøker Empirekvartalets skjebnefortelling Hammersborg. STEDET: HAMMERSBORGS «HERLIGE HØIDE»4 Viktige deler av Norges bygningshistorie etter 1814 ligger forankret ved foten av

4 En anonym debattant i Morgenbladet mente at både Stortinget, Høyesterett, Veterinærskolen og Universitetet «og maaske flere» påtenkte offentlige bygninger burde ligge høyt og fritt, synlig for alle i Christiania, på Hammersborg-høyden som var «en af de meest fortryllende og mærkeligste Egn i Norge». Morgenbladet, 2. mars 1816. Hammersborg-høyden. Kanskje er det ikke så underlig at dette stedet gjentatte ganger har vært krigsteater for noen av de mest uforsonlige trefningene mellom bakstreverske (i betydning historiebevisste) kulturvernere og den effektive, usentimentale og kjølig-rasjonelle makten.

Etter løsrivelsen fra Danmark manglet Norge så å si alle bygg som var nødvendige for en fungerende statsmakt. Selvstendighetsstrevet skulle manifesteres i en rekke nye bygninger. Arbeidet var presserende, statskassen var nærmest bunnskrapt – men likefullt forstod tidens ledende menn (det var bare menn, ja) at arkitekturen også måtte ha sterke og varige kvaliteter. Det institusjonelle måtte få visse monumentale kvaliteter.

Drømmen var at her skulle Norges (eller i det minste hovedstadens) Akropolis bygges.5 Metaforen var en slags standhaftig

5 Pedersen, s. 34-35.

virkningsagent, en besvergelse, et trylleformular. Opphavet er i dag glemt. Men ideen om et Akropolis midt i Christiania holdt seg, og ble i alle fall helt frem til 1918 knyttet til den etter hvert bortsprengte klippen på Hammersborg.6

Det L-formede Militærhospitalet i tømmer hadde blitt reist i 1807 (med én fasade mot Akersgaten), tegnet av den danske legen og arkitekten Jens Bang og den svenske arkitekten og byggmesteren Johan Raphael Pousette. Militærhospitalet ble med hensikt plassert et godt stykke utenfor Akershus’ festningsmurer, der Y-blokken i dag ligger. Militærhospitalet ble ombygget midt på 1820-tallet av bergråd

6 Hammersborg – byens Akropolis (overskrift). SocialDemokraten, 30. april 1918. Christian Ancher Collett og den unge arkitekten Christian Heinrich Grosch (født i København i 1801; han begynte karrieren i slottsarkitekt Hans Ditlev Franciscus von Linstows tegnestue). Dette ble starten på det første Rigshospitalet. Det 70 meter lange hovedbygget i pusset mur fikk fasade mot Grubbegaten. Det stod ferdig først i 1842. Grosch var ansvarlig for det hele. Samtidig gikk han i gang med å tegne mye av den øvrige institusjonelle ryggraden i den nye hovedstaden: Oslo Børs, Norges Bank, Christiania Teater (revet 1899), Observatoriebygningen og Det Kongelige Frederiks Universitet. Grosch tegnet også et forslag til ny rådhusbygning med fengsler, som ikke ble realisert.

Hele sykehusområdet fikk etter hvert betegnelsen Empirekvartalet, og var bygget

Rigshospitalets hovedbygg lå i Grubbegaten 9, var 70 meter langt og stod ferdig i 1842. Det ble i sin tid betraktet som hovedstadens vakreste bygning. Tegning: Christian Heinrich Grosch/Riksantikvarens arkiv (udatert, mellom 1825 og 1842).

etter klassisismens strenge idealer og med europeiske forbilder. Det er uklart for meg hvem som utmyntet navnet Empirekvartalet, og når det første gang ble tatt i bruk. Det første spor i pressen kom i 1917. Maleren Anders C. Svarstad, som ble særlig kjent for sine bymotiver fra flere land og som ble gift med Sigrid Undset, viste på Statens Kunstutstilling (Høstutstillingen) det året et maleri med tittelen «Empirekvartalet».7 Anmelderen av utstillingen var begeistret over Svarstads utstilte malerier. «Intet i disse billeder kunde man ønske seg annerledes. «Empirekvartalet» er for mig det bedste og vakreste». Det var sågar «et betydelig billede». To år senere, i 1919, vises det samme bildet på en stor Svarstad-utstilling i Bergen. Her omtales maleriet som et av Svarstads «mange fund» etter en oppdagelsesferd i byen. «Sammenstillingen av hus, hager, trær, gate og kirke [Trefoldighetskirken] er virkningsfuld, titelsvarende, hvorfor vi kunde være titelen foruten».8 I 1949 eksploderer bruken av Empirekvartalet i dagspressen.9 Det var selvsagt den påbegynte striden om byggenes skjebne som var årsaken, etter vedtaket i Stortinget om å føre opp Viksjøs bygg.

Lokaliseringsdebattene og diskusjonen om hovedstadens mange nybygg var nærmest konstante i tiden etter 1814. Aktivismen utspilte seg den gang i avisenes spalter. Morgenbladet skrev i 1836 at «‘Utvidelsen af Christiania’ er nu en af

7 8

9 Norske Intelligenssedler, 28. oktober 1917. Signaturen «I. E.». Per Korsvold: Fra Kunstforeningen. Bergens Tidende, 26. januar 1919. 328 artikler i norsk dagspresse bruker begrepet «Empirekvartalet» i 1949, ifølge Nasjonalbibliotekets digitale arkiv. 16. januar 1953 skrev Arbeiderbladet at navnet Empirekvartalet ble lansert i 1949, da striden tok til, men navnet var altså langt eldre. Dagens vigtigste Gjenstande, hvorom man sysselsetter sig i de fleste Kredse».10

Selvsagt ble det nye sykehuset bygget altfor smått, og Grosch’ sykehusanlegg ble raskt utdatert.11 Store endringer og stor byggeaktivitet preget Christiania utover på 1800-tallet. En nasjon ble bygget fra grunnen av, bokstavelig talt. Prosessene var gjenstand for uopphørlig kritisk granskning. Og mange krefter virket inn, enten det var tomte- og byggepriser eller skiftende arkitektoniske idealer. En arkitektkonkurranse om nytt rådhus ble utlyst i 1876. Foreslått tomt var Hammersborg, rett ved den nygotiske Trefoldighetskirken (tegnet av Alexis de Chateauneuf, ferdigstilt av Wilhelm von Hanno i 1858). Alle rådhusbidragene ble lagt i en skuff (og er i dag sporløst forsvunnet). En ny rådhuskonkurranse ble utlyst i 1897, også den med Hammersborg som tomt. Planene ble endelig skrinlagt da den nyss avgåtte ordfører Hieronymus Heyerdahl i 1915 trakk frem et gammelt forslag om å plassere det nye rådhuset midt i det rufsete fattigstrøket Piperviken. Etter nye 35 år og to verdenskrigers avslutning, stod Oslo rådhus endelig ferdig her.

I 1859 startet arbeidet med å prosjektere et nytt rikshospital. Men først i 1883 var det klart for flytting til de nye sykehuslokalene i Pilestredet. Inn i de gamle sykehusbygningene i Empirekvartalet flyttet embedsmenn og politikere. Justisdepartementet rykket inn i hovedbygningen ved Grubbegaten, hovedbygget i Grosch’ kompleks. Det ble sin samtid betraktet som byens vakreste bygning.12

10 11 12 Morgenbladet, 6. april 1836. Jenssen, s. 42-59. Riksantikvar Arne Nygård-Nilssen i Empirekvartalet må reddes, s. 28.

OBJEKTET: YBLOKKENS GNISTRENDE MODERNISME Arkitektkonkurransen for nasjonens nye regjeringsbygning ble utlyst i 1887. Utlysningsteksten var, kanskje med hensikt, en smule kryptisk: «Bygningen tænkes opført på det gamle rigshospitalets tomt inden et eget, retvinklet kvartal. Dog bør tomten disponeres således, at der i fremtiden kan være adgang til bygningens udvidelse».13 Hvordan det gamle Empirekvartalet kunne bli stående med disse planene på bordet, var noe av en gåte.14 24 forslag ble innlevert. Om det var da Justisdepartementet noen år tidligere rykket inn i hospitalbygget som markerer det virkelige startpunktet for Empirekvartalets forvandling til regjeringskvartal, eller om det var arkitektkonkurransen, er et åpent spørsmål. Kvartalets transformasjon til nasjonens politiske sentralverksted var begynt. Makten – den utøvende og den dømmende – ble lagt hit. I Akersgaten var også mange avishus, den fjerde statsmakt, plassert. Den lovgivende makten, Stortinget, hadde blitt plassert rett i nærheten.

Arkitekt Stener Lenschow vant konkurransen med sitt bidrag Kosmopolit i nyrenessansestil, men han måtte siden gi seg på grunn av sviktende helbred. Den yngre Henrik Bull overtok ansvaret for Lenschows prosjekt – og omformet det etter sitt eget hode. Fasaden i grovhugget granitt sørger for et massivt uttrykk, mens ornamentikk og detaljer er lekne og dekorative. Bygningen var begynnelsen på en monumental «H» som aldri ble fullført, en høystemt og vakker nasjonalsang i oppløpet mot

13

14 Prisoppgave for tilveiebringelse af planer. Teknisk Ukeblad, 14. april 1887, Jenssen, s. 59. unionsoppløsningen i 1905, der art nouveau møtte den nasjonale varianten, dragestilen. Resten av anlegget ble aldri realisert på grunn av ulike økonomiske forhold.15

Tiden gikk, og nye forestillinger om offentlig arkitektur presset seg på. Arbeiderpartiets hegemoniske stilling i norsk politikk fra midt på 1930-tallet var ikke avgjørende for at det nye regjeringsbygget – Høyblokken – ble reist midt i Empirekvartalet. Men sosialdemokratiske idealer og etterkrigstidens rasjonelle, nøkterne saklighet skulle prege arkitekturen. Viksjø hadde tegnet det første utkastet i 1939, da han arbeidet hos Ove Bangs arkitektkontor, i en konkurranse som i mars 1940 endte med hele fire likeverdige førstepremier. Viksjø var en junior i firmaet, og han leverte altså inn et bidrag i konkurranse med sin egen sjef (Viksjø overtok driften av kontoret da Bang døde i 1942). Så kom krigen, og alt ble lagt i et arkivskap. I 1946 ble en ny komité nedsatt for å revurdere de fire utkastene som hadde blitt vurdert likt. En enstemmig komité anbefalte Viksjøs forslag «Vestibyle». Bygget het offisielt Statens kontorbygning helt frem til 1949. Etter en lang rekke nye utkast og store endringer stod Høyblokken ferdig i 1958.

Erling Viksjø ville ikke rive Empirekvartalet, ikke i utgangspunktet. Men samtidig unnlot han konsekvent å tegne inn de gamle Grosch-byggene på sine skisser og visualiseringer (han skisserer derimot inn Trefoldighetskirken, Henrik Bulls amputerte «H» og Deichmanske bibliotek). Det var som om Grosch’ arkitektoniske fotavtrykk aldri fantes der. Viksjø skisserte selv en pragmatisk kombinasjonsløsning

15 Jenssen, s. 60-61.

Viksjøs nye Høyblokken og Grosch’ gamle Rigshospital lå rygg mot rygg før det gamle empirekvartalets hovedbygg ble revet i 1959. Foto: Teigens Fotoatelier/DEXTRA Photo, 1958–1959.

i august 1952, som et innlegg i den stadig mer høyrøstede debatten om Empirekvartalet. Her ble nye og gamle bygg forsøkt integrert; det gamle Militærhospitalet og Fødselsstiftelsen måtte rives, mens den 18 etasjer høye sentralblokken skulle spare Grosch’ hovedbygg i det gamle Rigshospitalet. Men byggekomiteen forkastet ideen.16

Da Høyblokken kom opp, ble det også tydelig at regjeringstomten var for trang til å romme både det nye og det gamle. Det hadde nok ekspedisjonssjef Lars Dahl Walløe i Finansdepartementet også for lengst tenkt. Han var formann i byggekomiteen og den ubestridte hovedmotoren i prosessen med å bygge nytt, og rive gammelt på denne tomten.

Y-blokken dukket for første gang opp på Viksjøs tegning av den nye Regjeringsbygningen i 1947. Høyblokken var tenkt bygget sammen med Bulls bygning. Y-blokken var da bare en beskjeden, buet paviljong. Men i takt med de eskalerende behovene for kontorplasser til

16 Dagbladet, 14. august 1952 og Pedersen, s. 152. de departementsansatte, økte Y-blokkens størrelse.

På skisser fra 1952 ligner Y-blokken mer på en T, og er på tre etasjer. Men Y-blokken er i ferd med å trå i karakter, ideen om en lav og en høy blokk haddesatt seg. Konseptet hadde likhetstrekk med Viksjøs utkast til Bergens rådhus året før, «To tun», som også var tenkt med en høy og en lav blokk.17 Også i skisseblokken og på tegnebrettet var Regjeringskvartalet nærmest i konstant endring. Y-blokken ble hovedsakelig oppført slik Viksjø hadde skissert det i reguleringsforslaget fra 1956. På en skisse fra 1959 er bygget for eksempel blitt til en stor Y – mens den ferdige Høyblokken er kraftig nedskalert.

Y-blokkens eksteriør stod ferdig i 1969 (bygget ble helt ferdig året etter). Samme år signerte Picasso fotografiet av den ferdige fasaden, slik han hadde for vane å godkjenne sine verk i samarbeid med Carl Nesjar. Når den planlagte rivingen høsten 2019 skal ta til, har altså bygget stått i bare 50 år. Y-blokken hadde 420 kontorplasser i de fem etasjene. I første etasje åpnet NSB Reisebyrå og Norge Bank ekspedisjoner, og dessuten ble Hammersborg postkontor åpnet her. Under jorden lå et garasjeanlegg med plass til 150 biler.18

Tospannet Pablo Picasso og Carl Nesjar skulle sette kunstnerisk preg på Y-blokken, med integrert, sandblåst kunst, slik de hadde gjort i Høyblokken. Viksjø ville at Høyblokken skulle få kunst både av etablerte veteraner som Hannah Ryggen og

17

18 Espen Johnsen: Opplysninger gitt i foredrag på møtet Hva er det med Y-blokka? Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design (Arkitekturmuseet), 6. juni 2019. Jenssen, s. 174-175. Arbeiderbladet, 11. august 1969. Erling og Per Viksjø, 1970.

I Viksjøs tegning datert 1947 anes for første gang den beskjedne ansatsen til det som etter hvert skal bli Y-blokken. Her er den ennå bare en buet paviljong i én etasje. I en skisse, publisert i 1959, er Høyblokken kraftig nedskalert, mens Y-blokken har funnet sin form – og er i ferd med å øke sitt volum. Bak er inntegnet det lave, langstrakte tredje byggetrinnet som aldri ble realisert av Viksjø. Tegning: Erling Viksjø/Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design/Arkitektursamlingene.

Nesjar sandblåste Picassos «Måken» i resepsjonen i første etasje av Y-blokken. Foto: © Bjørn Winsnes/Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design/Arkitektursamlingene, mellom 1969 og 1970.

Kai Fjell, og flere ynglinger under Nesjars ledelse. Viksjø ville også inkludere en internasjonal størrelse. Den mest berømte av samtidens kunstnere, Picasso, ble svært begeistret for muligheten til å arbeide med kunstobjekter i store formater i betong. Den integrerte kunsten kan sammenlignes med helleristninger. Der motivene for flere tusen år siden ble hugget inn i bergflater, brukte Nesjar en kraftig sandblåser. Kunsten og byggverket ble slik uatskillelige størrelser. Samarbeidet mellom Picasso og Nesjar er forøvrig et eget kapittel i verdens moderne kunst- og arkitekturhistorie.

Til Y-blokken ble igjen Picasso og Nesjar engasjert. Endegavlen som vender ut mot Akersgaten fikk Fiskerne, mens Måken landet på en vegg i resepsjonen. Plasseringen av Fiskerne, der kjempelerretet av betong møter alle og enhver som beveger seg gjennom kvartalet, har knapt sitt motstykke noe sted.19 Dette er offentlig utsmykning ment for evigheten, utført i materialer som vil tåle århundre etter århundre i sol, regn, snø og omtrent alle tenkelige klimaendringer. Det er som om dette regjeringsbygget, med den lekne, naivistiske streken som var skissert

19 Arkitektenes hus i Barcelona, Catalonia (COAC) fikk også en utsmykning vendt ut mot det offentlige byrommet, i 1960. Picasso stilte krav om at frisen skulle utføres av Nesjar i sandblåst naturbetong. Byggherrens opprinnelige plan var å anvende keramisk flis.

av Picasso og sandblåst av Nesjar, var en katedral.

Y-blokken har en eksepsjonell linjeføring. En sen, fullblods modernisme, sammen med kunsten, gjør bygget til en selvsagt kandidat for varig vern. Også Y-blokken ble bygget i naturbetong. Man kunne tro at elvegrusen er så langt fra marmor og høyverdige materialer man kan komme, men naturbetongen er ubestridelig et foredlet og eksklusivt materiale der cirka 80 prosent er vasket elvegrus.20 Samtidig understreket materialvalget igjen en folkelig (sosialdemokratisk) form for monumentalitet, og

20 Av harde bergarter, som blant annet granitt.

Privatbilismen ble sluppet løs i Norge i 1960. Folkevognens tidsalder tok for alvor til ti år før Y-blokken – bygget i den patenterte «naturbetongen» – stod ferdig i 1970. Foto: Ukjent fotograf. Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design/ Arkitektursamlingene, mellom 1969 og 1970. en usnobbet nærhet til vann og stein – som er blant nasjonens viktigste bestanddeler. Arkitekt Viksjø og sivilingeniør Sverre Jystad fikk i 1957 patent på Fremgangsmåte ved betongstøpning.21

Viksjø skrev i Byggekunst i 1959 at hans plan for Arne Garborgs plass var «å skape orden i et kaotisk bybilde». To plasser skulle opparbeides her, «etter omtrent samme prinsipp som i Venezia hvor Docepalasset og Markuskirken med sin ulike arkitektur likevel står godt sammen som basis for hver sin plassdannelse».22

Viksjø betraktet alltid de to bygningene – Høyblokken og Y-blokken – som et helt og ubrytelig kompleks, en enhet. De er arkitektoniske tvillingsjeler. Grepet var så enkelt, og så virkningsfullt: Det høyreiste, stramme tårnet og dens lavere pendant med de nærmest uhørt elegante linjene. En ny form for monumentalitet hadde som forutsetning at disse to bygningskroppene stod i en ubrutt dialog. Rives Y-blokken, mister også Høyblokken mye av sin mening og kraft. I en bokartikkel skrev Siri Hoem med forbilledlig klarhet: «Viksjøs regjeringsbygninger med høyblokk og skulpturell lavblokk er uløselig knyttet til hverandre».23

Erling Viksjø var en søkende arkitekt, og var hele tiden åpen for inspirasjonskilder. Le Corbusiers betongbyggerier var en konstant størrelse å bryne seg mot.

UNESCO-hovedkvarteret i Paris – Maison de l’UNESCO – stod ferdig 1958, og ble bygget samtidig med at Høyblokken i Oslo

21

22 23 I patentbeskrivelsen heter det steinbetong; begrepet naturbetong ble senere det som skulle bli alminnelig brukt om materialet og støpemetoden. Norsk patent nr. 90310. Patentkrav inngitt 28. februar 1955, patent gitt 7. september 1957. Viksjø, 1959. Hoem i Rønnevig (red.), s. 71.

UNESCO-hovedkvarteret i Paris ble bygget samtidig med Høyblokken i Oslo. Arkitektene Bernard Zehrfuss, Marcel Breuer og Pier Luigi Nervi stod bak, og de inspirerte Erling Viksjø. Foto: Ukjent fotograf (opphavsrett uavklart). Marcel Breuer papers, 1920-1986. Archives of American Art, Smithsonian Institution. Fotografiet er datert 1953.

kom opp, og samtidig med at Y-blokken fant sin form på Viksjøs tegnebrett. Arkitektene Bernard Zehrfuss, Marcel Breuer og Pier Luigi Nervi ga bygget i Paris en stjerne- eller y-form. En fem mann sterk arkitektkomité (med blant andre Walter Gropius og Le Corbusier, i samarbeid med Eero Saarinen) overså byggeplanene. Pablo Picasso laget et monumentalt veggmaleri, med tittelen Ikaros’ fall. Det ble malt på 40 mahognipaneler og er plassert inne i bygget. For Viksjø var dette bygget i Paris en viktig inspirasjonskilde.

FN-bygningen i New York var en annen inspirasjonskilde. Her var det også et høyhus med et lavt, akkompagnerende bygg. Det ble plassert på bredden av East River, og ble bygget ferdig i 1952. Et stort team av arkitekter fra mange land samarbeidet om det store komplekset, blant dem var Le Corbusier og Oscar Niemeyer.

Den høye og den lave skapte en slags eksklusiv arkitektonisk typologi.

Viksjø så at han kunne bruke dette regigrepet for å gi Oslo et særegent monument over sosialdemokratiet, stemplingsurene, og det praktfullt storslagne i den betonggrå nøysomheten.

POLITIKKEN: DRIFTEN MOT DESTRUKSJON I dagene og ukene etter 22. juli fikk alle departementene midlertidige lokaler rundt om i Oslo sentrum. Y-blokkens fremtid har i årene etter 2011 vært uviss. Daværende statsråd Rigmor Aasruds tankereflekser kort tid etter bombesjokket inkluderte ikke omsorg for sånne betongblokker. «Jeg mener at et bygg bare er et bygg. For meg er det veldig lite symboltungt. Det å ta avstand til terroren, det mener jeg man kan gjøre på svært mange andre måter, enn å la det få uttrykk i et gammalt bygg».24

I januar 2012 bestemte regjeringen Stoltenberg at fremtidens regjeringskvartal skulle ligge der det hadde ligget, på Hammersborg. Dessuten ble det bestemt at statlig reguleringsplan skulle brukes, ikke kommunal. Det er et svært sjeldent grep, og har som innebygget effekt at demokratisk deltagelse og innsyn i prosessene reduseres. Dermed var det første steget tatt – og det skulle vise seg å bli like vanskelig som det alltid hadde vært på denne tomten: Det var og ble for trangt. I oktober 2012 ble mandatet for den såkalte konseptvalgutredningen gitt av det som den gang het Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet. En del av formuleringen lød: «Oppdraget er å utarbeide en fullstendig konseptvalgutredning (KVU) for fremtidig løsning av departementenes behov for lokaler i regjeringskvartalet». Analysen skulle inneholde alternativer både «med og uten riving av eksisterende bygningsmasse».25 Dette var altså det store, strategiske grunnlagsdokumentet for de

24

25 Hanne Mauno: Høyblokka – rive eller la stå? Dagsavisen, 12. november 2011. Gjengitt i Metier, LPO og Opak: Konseptvalgutredningen for fremtidig regjeringskvartal (KVU). 27. juni, 2013, s. 11. avgjørende valgene som måtte tas når et nytt regjeringskvartal skulle planlegges. I juni 2013 kom Konseptvalgutredningen for fremtidig regjeringskvartal (KVU), med fem ulike «konsepter». Disse var høyst ulike. Det mest konservative alternativet forutsatte at både Y-blokken og Høyblokken ble stående, mens de mest radikale – også det såkalte Konsept 5 Øst – innebar at begge disse bygningene måtte rives. Konsept 5 Øst ble da også den anbefalte konklusjonen på utredningen. Spørsmålet om vern av bygninger og kunst, og selve kulturminneaspektet, ble bare summarisk berørt i utredningen.26

Kulturminnevernets aktivister hadde på dette tidspunktet forlengst slått full alarm.

Siri Hoem skrev at «Y-blokkens søylebårne, krumme fasade med Picassos Fiskerne mot Akersgaten, er en av byens perler. Har du sett dette? Det vakre? Bevar Y-blokken!»27

Riksantikvar Jørn Holme skrev i september 2013 en kronikk, der han tydelig tok til orde for et vern av både Høyblokken og Y-blokken. «Historien gjentar seg. Forslaget om å rive Høyblokka og Y-blokka tyder på at modernismen ennå ikke fullt ut er anerkjent som en viktig periode i norsk arkitektur. Det er som å hoppe over en del av vår historie. Ingen kan spå hva fremtiden bringer. Det eneste vi med sikkerhet kan si, er at tidsånden endrer seg kontinuerlig».28 I oktober samme år leverte Riksantikvaren tilleggsutredningen om verneverdiene og ny bruk av byggene – til døve ører i Regjeringen når det gjaldt Y-blokken.

26 27

28 Ibid, s. 53–57. Siri Hoem: Vår viktigste vernekamp. Aftenposten, 4. september 2013. Jørn Holme: Vi vil utrede Høyblokka på nytt. Aftenposten, 19. september 2013.

Spiraltrappen i Y-blokken har i de senere årene også fått navnet «Konkylietrappen». Den er preget av sikker og forbløffende fri formgivning, i et bygg som ellers i sitt interiør er preget av nøkternheten som ga rammer for departementskontorer i tiden før Norge ble en styrtrik oljenasjon. Foto: © Bjørn Winsnes/Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design/ Arkitektursamlingene, 1969.

Det såkalte konseptvalget ble kvalitetssikret i en rapport til regjeringen i februar 2014. Her konkluderer ikke utrederne om Høyblokken og Y-blokken bør rives eller ei.29 Den beslutningen kom noen måneder senere, da regjeringen endelig valgte konsept i mai 2014.30 Da ble Konsept Øst valgt.

Men det ble samtidig bestemt at Høyblokken skulle få stå, og det ble åpnet for tilbygg eller utvidelser av den. Utenriksdepartementet skulle også få plass i det nye regjeringskvartalet. Men Y-blokken ble besluttet revet. Det kom vage signaler om at den integrerte kunsten kunne bevares. Det var ikke klart om dette overhodet lot seg gjøre, om det var teknisk mulig. De

29

30 Fremtidig regjeringskvartal – Kvalitetssikring av beslutningsunderlag for konseptvalg (KS1). Dovre Group og Transportøkonomisk institutt, 17, februar 2014. Fremlagt på pressekonferanse 25. mai 2014. kunstfaglige innspillene om at Y-blokken måtte få stå av hensyn til kunstverkene, ble ikke tillagt avgjørende vekt.

Det er altså verdt å merke seg at allerede før beslutningen om riving av Y-blokken var fattet, var aktivistene i full sving. Kampen for å redde Y-blokken hadde for lengst begynt. Kjetil A. Jakobsen skrev i 2014 at «Arbeiderbevegelsen har gått fra å rasere borgerskapets kulturelle monumenter (Empirekvartalet) til å ødelegge monumentene over sin egen gjerning, som man har glemt eller fortrengt meningen med».31

«Mye tyder på at historien kommer til å gjenta seg og at Y-blokken blir revet slik Empirekvartalet ble det», skrev kunsthistoriker Morten Stige i 2015. 32 Han poengterte at «verdien av det plassrommet som dannes mellom Høyblokken og Y-blokken er et av de fremste argumentene for å ta med Y-blokken inn i fremtiden».

Fra 2015 tikket klokkene raskere for Y-blokken. Statlig regulering ble igangsatt. Arbeidet med planprogrammet for det nye regjeringskvartalet kom i gang. Det ble ledet av Statsbygg. Seks arkitektkontorer samt studenter ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo ble invitert til et parallelloppdrag – som var å regne for en slags styrt idéprosess – der byplangrepet for det fremtidige Regjeringskvartalet skulle utmeisles. Både i sum og enkeltvis virket disse prosjektene voldsomme. Høyden på byggene strakk seg opp mot 100 meter. I evalueringsrapporten ble «moderat skala» anbefalt – og det ble

31

32 Kjetil A. Jakobsen: Høyblokka: Saklighetens drømmeliv. Kunstkritikk.no, 6. januar 2014. Morten Stige: En siste bønn for Y-blokken. Dagens Næringsliv, 9. februar 2015. Her kommer for første gang forslaget om å skjære av den fløyen som går over tunnelen, og slik etablere bananblokka. Riksantikvaren foreslo det samme året etter, nå under navnet «C-blokka».

fastholdt at Y-blokken skal rives. «De to store integrerte kunstverkene i Y-blokken skal tas vare på, og videre bruk skal avklares senere». Noe forunderlig var den påstått positive effekten av at Y-blokken ble revet: «Gaterommet i Akersgata vil bli endret ved at Y-blokken fjernes, Akersryggen trer fram, og Trefoldighetskirken og Deichmanske får igjen en mer markant posisjon i bylandskapet».33

Den statlige reguleringsplanen for Regjeringskvartalet ble vedtatt i februar 2017. Gjennomføringen av planen forutsatte at Y-blokken måtte rives. Dette var et altså et premiss for utarbeidelsen av planen. Dermed ble Y-blokken utelatt fra konsekvensutredning. Et bevaringsalternativ inngikk ikke i den offentlige høringen av forslaget. Gjentatte ganger er det blitt påpekt at dette er et brudd på plan- og bygningslovens prosesskrav.

I debatten og i tiden som fulgte, ble det avdekket betydelige mangler ved prosjektets demokratiske transparens og fremdrift. Klimaregnskapet var bygget på mangelfulle premisser (konsekvensene av riving og den påfølgende anleggsfasen var ikke regnet inn). Naturlig nok var hele prosessen med å gjenoppbygge et terrorbombet regjeringskvartal preget av traumer, uten at det kan unnskylde manglene på noe vis. Sikkerheten til det nye kvartalet var hele tiden et grunnleggende premiss. At Y-blokken strakte en «arm» over lokket og bilveien under Arne Garborgs plass, forble besværlig. Mange mente at det var underlig at dette ikke skulle la seg løse, eventuelt ved å legge ikke-kritiske funksjoner i denne «armen» av

33 Statsbygg: Parallellopdrag nytt regjeringskvartal. Evalueringsrapport 02.06. 2015, s. 7, s. 20 og s. 50. Y-blokken, eller ved å senke veien (Ring 1) og forsterke lokket. Allerede i 2016 hadde Riksantikvaren forslått å fjerne «armen» som strakte seg opp mot Deichmanske bibliotek.

I september 2017 ble vinneren av arkitektkonkurransen for det nye regjeringskvartalet offentliggjort. Adapt tegnet av Team Urbis vant slaget.34 Det umiddelbart mest slående med prosjektet var at Y-blokken ble erstattet med en høy, kneisende bygning, noe som minnet om en glasspyramide utsatt for en forkjært modernisering. Hele prosessen og valget av vinnerne ble utsatt for sterk kritikk. «Hvis alle teamene hadde lik informasjon, hvorfor var det bare Nordic som valgte «riktig» konsept? Er de lure og de andre dumme?» var spørsmålet Gaute Brochmann i Arkitektnytt stilte.35

Byplansjef Ellen de Vibe advarte tidlig i 2019 mot å rive Y-blokken.36 I mai 2019 gjorde hennes etat det som må kunne kalles «en taktisk manøver»: Statsbygg fikk ikke tillatelse til å rive hele Y-blokken. Plan- og bygg ville ha klimagassberegninger av både det å bevare bygget og av rivealternativet. Riksantikvar Hanna Geiran støttet forslaget om å bare rive Y-blokkens nordre arm. Statsbygg signaliserte tydelig frustrasjon over alle disse småsteinene i det statlige skotøyet.37 Mens Riksantikvaren understreket at Staten skal ta vare på sine

34

35

36

37 Team Urbis består av: Nordic – Office of Architecture, Haptic Architects, SLA, Bjørbekk & Lindheim, COWI, Aas-Jakobsen, Ingeniør Per Rasmussen, Rambøll, Asplan Viak, Scenario, NIKU og Norsam. Gaute Brochmann: Fra Team Urbis til Team Hybris? Arkitektnytt, 28. juni 2018. Christian Sørgjerd: Å rive Y-blokken er et historisk feilgrep, advarer Ellen de Vibe. Aftenposten, 17. januar 2019. Ida Oftebro: Plan- og bygningsetaten: – Vi har ikke sagt nei til riving. Teknisk Ukeblad, 16. mai 2019.

Y-blokken tilførte Regjeringskvartalet nye og oppsiktsvekkende linjer. Armen som strakte seg over Arne Garborgs plass bidro til å forme et kontroversielt og etter hvert problematisk del av byrommet. Foto: © Bjørn Winsnes/Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design/Arkitektursamlingene, cirka 1970.

kulturminner, og at den faglige begrunnelsen for å verne Y-blokken stod ved lag.38

Men utredningen om sikkerhet ble unntatt offentlighet. Alle som har debattert dette spørsmålet har derfor famlet rundt i blinde.39

38

39 Arve Henriksen: Vil stoppe riving av Y-blokken. Aftenposten, 11. april 2019. Henrik Torkveen: Riving av Y-blokken. Sikkerhetshensyn eller bare minste motstands vei? Aftenposten, 31. mai 2019.

I april 2019 kom stortingsmeldingen om det nye Regjeringskvartalet. Helt til siste sekund arbeidet Fortidsminneforeningen og verneaktivistene iherdig med å vekke politikere som var villig til å høre på argumentene for å forlenge Y-blokkens liv.40

40 Bare SV fremmet forslag om bevaring av Y-blokken, men ble nedstemt i Stortinget.

AKTIVISTENE: MOBILISERING PÅ FLERE FRONTER Stortinget stemte over Erling Viksjøs planer en siste gang 22. juni 1949. Premissene hadde endret seg; nå var det klart at alle de gamle bygningene på tomten, altså hele Empirekvartalet, måtte rives. Rolf Stranger, varaordfører for Høyre (og stortingsrepresentant), ga likevel ikke opp, og tok senere samme sommer saken på nytt opp i spørretimen. Ulike aspekter ved Høyblokken ble behandlet av Stortinget også i årene som fulgte. Men ingenting kunne rokke ved rivingen av Empirekvartalet.41

Før Empirekvartalet ble revet, protesterte en rekke kulturpersonligheter. Rivningsmotstanderne møttes i Rådhushallen i januar

41 Aftenposten, 28. juli 1949.

Harald Hals II, kunsthistoriker og direktør for Oslo Bymuseum, holder den aller siste, engasjerte og vemodige omvisningen i Empirekvartalet, 20. august 1954, før det rives. Foto: Randulf Kure/Oslo Museum. 1953. Her var Oslo Byes Vel, flere høyesterettsadvokater, fremtredende arkitekter (Ole Landmark fra Bergen og Wilhelm Swensen fra Trondheim), ordfører Brynjulf Bull og Rolf Stranger.42 Og de hadde stor støtte blant det man før gjerne kalte «folk flest». Det ble holdt mange vandringer og omvisninger i kvartalet, der hundrevis av mennesker deltok. Harald Hals II (som var sønn av den legendariske byplanleggeren) og kunsthistoriker (senere riksantikvar) Stephan Tschudi-Madsen ledet utallige omvisninger i kvartalet. Den aller siste var 20. august 1954. Den ble beskrevet som «vemodig».

I pamfletten Empirekvartalet må reddes43 fra 1953 ble en del av presseskriveriene samlet. Hærverk er et ord som går igjen. Det manes til forståelse for at Empirekvartalet er et kulturminne av høy verdi. «For Stortinget kan da ikke være interessert i at Nordens eldste hovedstad skal ribbes for de siste spinkle historiske restene og stå bare som en by fra [18]90-årenes grå byggeperiode og fra den ferske funkisalderen», skrev Morgenposten 6. desember 1952.44

Beretningen om det nye Regjeringskvartalets tilblivelse inneholder altså en parallell likvake over Groschs Empirekvartal. Den nye betongmodernismen skulle utslette bygg som i sin tid var «et helstøpt og arkitektonisk velpleiet» anlegg av «sosiale bruksbygninger», slik byantikvar Arno Berg formulerte det.45 Den pensjonerte riksantikvar Harry Fett – som i en mannsalder hadde personifisert selve det norske arkitekturvernet – mente at i mer enn 50

42 43 44 45 Arbeiderbladet, 17. januar 1953. Riksantikvariatet, 1953. Ibid. Arbeiderbladet, 6. desember 1952.

år hadde det verdifulle kulturminnet blitt «sjasket» behandlet.46 Han skrev om sitt mareritt om Oslo som en «fortidsutplyndret by». Empirekvartalet «er ikke et av Europas store monumenter, det vet vi alle. Men det er vårt», mente Harry Fett.47

Stjørdalingen Jon Leirfall, Senterpartiets polemiske kraftkar (som senere ble en skarp politisk satiriker med en ytterst original vri på sagastilen i mange av sine bøker) minnet om at «eit fleirtal i landet» en gang hadde kalt de gamle kirkebyggene – han mente nok stavkirkene – for «skrammel».48

Bondehøvdingen Leirfall var til slutt den eneste på Stortinget som stemte mot å legge Empirekvartalet i grus.

Den dannede motstanden mot å rive Empirekvartalet hadde økt voldsomt i styrke fra slutten av 1940-tallet. Men alt var spilt møye. Den politiske punktum i spillet om Empirekvartalet var for lengst satt i Finansdepartementet.

Det gamle Militærhospitalet ble i 1962 reddet, på et vis. Skipsreder og kulturaktivist Sofie Helene Wigert, arkitekt Leif Torp, lektor Johannes Elgvin og professor Odd Brochmann (som var formann i Oslo Byes Vel) fikk kjøpt materialene, som den historiske bygningen på det tidspunkt var nedgradert til. De nummererte tømmerstokkene skulle i 20 år slumre i en stor stabel på Norsk Folkemuseum, før bygget ble gjenreist på Grev Wedels plass i 1983 – like ved Akershus festning.

Mange stemmer har i årene etter 2011 argumentert for å bevare Y-blokken. I denne vernestriden har omtrent den

46 47 48 Fett, s. 142. Ibid, s. 105. Leirfall i Stortingsdebatten om Empirekvartalet. Fett, s. 144. samme tydeliggjøringen som skjedde med Høyblokken, også skjedd med Y-blokken. Det er som om byggene er blitt sett på nytt, de er gjenoppdaget. Den samme gjenoppdagelsen skjedde for øvrig også da Empirekvartalet stod for fall.

Siri Hoem, sivilarkitekt (NTH) med bakgrunn fra bl.a. bygningsantikvariske myndigheter og Forsvarsbygg, har utgjort et slags solofelttog for bevaring av Y-blokken. Hun fikk etter hvert Fortidsminneforeningen som plattform for sin aktivisme. Hoem har skrevet mer enn 30 kronikker og artikler i dagspressen om Y-blokken og Regjeringskvartalet, de fleste i Dagsavisen, samt også i tidsskrifter og på nett. Hun slår fast at Viksjøs to regjeringsbygg er internasjonale kulturminner av høy verdi. «Regjeringsbygningene er vårt lavmælte svar på internasjonale strømninger».49 Dersom man leser Hoems mange artikler om Y-blokken i rekkefølge, fungerer de som en slags motstandens loggføring fra et frontavsnitt. Hun påpeker at «aktivismen i denne saken har vært eksepsjonell» og at den har bidratt til å heve kunnskapsnivået om Y-blokken og Picassos betydning. Dessuten har aktivistene «på sett og vis vært ”talerør” også for de mange fagmyndighetene som er overkjørt og dels har måttet tie av lojalitet til regjeringens beslutning».50

Flere folkeaksjoner (og aksjonister) har mobilisert for å redde Y-blokken. Det har vært et tett samarbeid mellom Fortidsminneforeningen og Støtteaksjon for å bevare Y-blokka. De har utfylt hverandre i arbeidet for å redde bygningen. Tidsskriftet Arkitektur N og galleriet 0047

49 50 Hoem i Rønnevig (red.), s. 70. Siri Hoem, skriftlig kommunikasjon 22. mai 2019.

Fire større folkeaksjoner for å redde Y-blokken fra destruksjon samlet mange mennesker. Det ble holdt appeller og artister som Lars Lillo Stenberg fremførte Oslo-sanger som fikk et ekstra vemodig anstrøk. Aksjonistene brukte den sandblåste kunsten av Picasso og Nesjar som et monumentalt lerret der kravet om at Y-blokken måtte bli stående ble projisert. Og de stilte seg opp i en menneskelig, beskyttende ring rundt det truede bygget. Foto: Marius Hauge (øverst), Angelica Schafft

Oslo presenterte i 2014 en stor idédugnad for videre bruk av hele Regjeringskvartalet under tittelen Høyblokka Revisited. 51 En rekke fremstående arkitekter (og andre) har gitt stemme til motstanden mot å rive Y-blokken. Blant dem er arkitekten Jan Digerud, som mener at å rive Y-blokken er «en ubegripelig skandale». Bygget er «et symbol på sosialdemokratiet par excellence, men som Arbeiderpartiet ikke løfter en finger for å prøve å bevare».52 Snøhetta deltok i konkurransen om utforming av nytt Regjeringskvartal i 2015. Da mente arkitektkontorets sjef Kjetil Trædal Thorsen at Y-blokken måtte rives. Så endret han mening. Nå mener han at Y-blokken bør bli stående, på grunn av «samspillet mellom kunst og bygg».53 Også arkitekt og professor Karl Otto Ellefsen mener at Y-blokken bør bevares. Han skrev i 2017 at «90% av Regjeringskvartalet kan bygges slik prosjektet nå foreligger, og Y-blokka kan stå. Jeg ser ingen reelle argumenter for ikke å bevare bygningen. Man får noe som er mye dårligere enn det som rives».54

Den kanskje viktigste forskjellen på vernekampen om Empirekvartalet og Y-blokken er oppfinnelsen av Internett. Det har på radikalt vis også endret arkitekturvernprosessene. Sosiale medier og kløktig bruk av internett har mobilisert befolkningen på en helt annen måte enn hva som var mulig på 1940- og 50-tallet.

Flere kunstverk har blitt laget. En følelsesladd dokumentarfilm (i to versjoner, en med engelsk og en med norsk tale) er

51

52 53 54 Arkitektur N, nr. 4/2014: Open Call. Regjeringskvartalet – ideer og visjoner. Kåre Bulie: Postmoderne streker. Arkitektnytt, 4/2019. Torp, NRK. 24. april 2019. Karl Otto Ellefsen: Å tjærebre seg inn i et hjørne. Arkitektnytt, 20. oktober 2017. produsert. Y-blokkparafernalier er blitt produsert og solgt (pins, bærenett, klistermerker etc), og har tilført vernekampen en særegen coolness. Kampen om Y er selvsagt også propagandakrig.

Hanne Sophie Claussen er til daglig rektor ved Oslo Fotokunstskole. Høsten 2014 startet hun Støtteaksjon for å bevare Y-blokka, som sommeren 2019 hadde nærmere 9 000 følgere på Facebook. Her har også arkitekten Kjersti Hembre spilt en viktig rolle. De har ledet fire større folkeaksjoner, de to siste finansiert av salget fra Y-artikler. Produksjonen av filmen om Y-blokken ble også finansiert av dette salget. Slagordet for aksjonen er La Y stå! En underskriftskampanje (nasjonalt og internasjonalt) hadde sommeren 2019 i tillegg samlet nærmere 20 000 underskrifter. Når så mange mennesker støtter en verneaksjon på Facebook, er det utvilsom snakk om en større bevegelse. Et av Facebooks særpreg er at her utviskes distinksjoner og alle forskjeller i dannelse,

Salget av ulike Y-artikler bidro til å synliggjøre kampen med bruksgjenstander som gjorde symbolbruken håndfast. Slagordet var: La Y stå!. Foto: Hanne Sophie Claussen

En kveldstime samlet en gruppe aksjonister seg for Stortinget. Jan Erik Vold, den utrettelig Oslo-entusiasten og poeten, fremførte en appell. Aksjonistene var utstyrt med bilder av Jackie Kennedy Onassis. Hun ble en slags global ledestjerne for bygningsvernere, da hun bidro til å redde Grand Central Station i New York midt på 1970-tallet. Foto: Jonas Adolfsen

sosial status og rang. Et liker er et liker; det er et demokratisk supplement – samtidig som hver stemme har en avsender. Da slaget stod om Empirekvartalet, var det stort sett tidens kulturelite som førte ordet, og som fikk støtte av det opplyste byborgerskapet. Og som det var for Empirekvartalet på 1950-tallet, har det de siste årene blitt arrangert en rekke byvandringer, støttemarkeringer og appeller for å redde Y-blokken. Lars Lillo Stenberg og Jan Erik Vold er blant dem som har bidratt her.

«Vi har et sterkt håp om at Y-blokken skal kunne reddes i siste time. Det har vi sett eksempler på før, og vi gisper jo i ettertid med tanke på bygg som nesten ble revet. Vi har trukket frem Jackie Kennedy Onassis som symbol på dette, da hun bidro til å redde Grand Central Station i New York midt på 1970-tallet», skriver Hanne Sophie Claussen.55

Internasjonalt er styrken og det særegne ved den norske Y-blokken for lengst fanget opp. Organisasjonen ICOMOS er rådgiver på kulturminnefeltet i verdensarvspørsmål. I 2016 utløste ICOMOS en International Heritage Alert for den truede Y-blokken.56 Fortidsminneforeningen nominerte Y-blokken til kulturminnevernorganisasjonen Europa Nostras liste over de 14 mest truede byggverkene i 2016, uten at den nådde helt

55

56 Hanne Sophie Claussen, skriftlig kommunikasjon 30. juni 2019. ICOMOS pressemelding, 28. september 2016.

opp blant The 7 Most Endangered. Men den kom altså med på «den korte listen». Organisasjonen hadde besøkt Oslo og sett Y-blokken i juni 2015. Europa Nostras visepresident John Sell uttalte at det som for ham var det mest slående, var hvordan Y-blokken «kobles sammen med sine nabobygninger på en fabelaktig måte». Ikke minst, mente Sell, kan dette avleses i enden av bygningen, der kirken og biblioteket møter Y-blokken. «De fungerer fint sammen. Konstruksjonsteknikken, med bruk av sandblåst betong som er forsterket med små steiner, er også temmelig unik. Y-blokken er i seg selv et enestående stykke arkitektur».57 Det er jo unektelig interessant at John Sell lovpriser det som i mange kritikeres øyne er en avgjørende svakhet ved Y-blokken: Det lille byrommet der Viksjøs betong-Y møter det svulmende, nygotiske kirkebygget og den nyklassisistiske bokkatedralen.

Også den britiske Twentieth Century Society har engasjert seg i Y-blokkens skjebne, og har innstendig oppfordret norske myndigheter til å snu i rivesaken. James Simpson mener at å rive Y-blokken vil medføre et tap av en «meget betydelig kulturell ressurs».58

Å rive Y-blokken er ikke bare en konkret handling. Den vil også, i aller høyeste grad, være en politisk og symbolsk gjerning. Høyre og Arbeiderpartiet har i denne saken inngått en form for mesallianse.

Uansett om man avskyr eller elsker betongmodernismen, er det slik: Å rive Y-blokken i Regjeringskvartalet vil gi et umåtelig stort kulturtap. Y-blokkens skjebne åpenbarer en alvorlig defekt i den

57

58 Europa Nostra (europanostra.org), postet melding 22. juni 2015. James Simpson: Oslo masterwork. C20 Magazine, 2019. demokratiske beslutningskjeden. Bygget ble i mai 2014 beslutte revet før de lovfestede utredninger og påfølgende høringer var gjort.59 Ufølsomheten for arven av historiske bygninger og byrom er like påfallende som tragisk. At Y-blokken tilhører en verdensarv av nyskapende, modernistiske bygninger kan man bare ikke ignorere. Men rasjonelle argumenter for et helt selvsagt bygningsvern av Y har i årevis prellet av. Samtidig er det forbløffende å se at historiens prosesser på dette stedet i Oslo gjentar seg selv, in absurdum. Staten bygger, river, bygger, et cetera. Konsentrasjonen av symbolsterke, statsbærende bygg på denne evige (og alltid pinefullt trange) byggetomten – både de bygningene som faktisk ble reist, og de som forble disige drømmer – har vært skyhøy i mer enn 200 år. Nesten like lang er stridshistorien om stedets sentrale funksjon i byen, dets bygninger og arkitektur.

Denne artikkelen er skrevet sommeren 2019. Y-blokken står fremdeles. Den skinner i trass. Aktivistene har arbeidet hardt – i stadig brattere motbakke – for å berge dette bygget. Fortidsminneforeningen leverte i august 2019 en omfattende klage på rivevedtaket.60

Nå var det få halmstrå igjen. Det er så visst noe heroisk over en slik innbitt, halsstarrig motstand. For den steile politikkens drabanter levnet dem – og oss – ikke et fnugg av håp.

Y-blokkens forsvarere kommer neppe til å gi seg før bygget ugjenkallelig er tapt og det er forvandlet til betongstøv.

59 60 Hoem, Siri: Riving av Y-blokka. Dagsavisen, 28. mai 2014. Brev fra Fortidsminneforeningen til Oslo kommune, Plan- og bygningsetaten: Regjeringskvartalet, Akersgata 44, gnr. 208, bnr. 5, Oslo. Klage på vedtak om riving av Y-blokka og anmodning om utsatt iverksetting, 15. august 2019.

Og millioner av små steiner, elvegrusen, som Erling Viksjø sørget for å hente opp for å skape ren, uforfalsket bygningsmagi, de frigjøres av plutselige detonasjoner og triller hjemløse omkring, som forundrede kloder i et univers breddfullt av uforstand og ufølsomhet.

Politikerne seiret trolig til slutt. De fikk det som de ville. Og det var deres ansvar da de tvang Y-blokken i bakken.61

Hugo Lauritz Jenssen (f. 1962) er siviløkonom, journalist og sakprosaforfatter. Ble nominert til Brageprisen for «Høyblokken. En bygningsbiografi». Har bl.a. skrevet tre bøker om byggingen av Tjuvholmen, en bok om Renzo Pianos seilbåt «Kirribilli I» og en bok om norske ambassadebygg. Siste bok: «En samisk verdenshistorie».

61 I oktober 2019, mens Fylkesmannen i Oslo og Viken behandlet klagene på rivingen av Y-blokken, samlet rivningsmotstanderne i regi av Fortidsminneforeningen og Støtteaksjonens Hanne Sophie Claussen mer enn 70 underskrifter til et opprop med overskrift «La Y stå!». Det ble sendt til Regjeringen. Blant underskriverne finner vi Henie Onstad Kunstsenter og de største øvrige norske kunstmuseene, Picasso-museene i Paris, Antibes og Málaga, Moderna Museet i Stockholm, arkitektorganisasjoner, en rekke fremstående enkeltarkitekter og kunstnere, og flere internasjonale kulturminnevernorganisasjoner.

KILDER

ARSTAL, AKSEL: Oslo byleksikon. Johan Grundt Tanum, 1938.

BARSTAD SOLVANG, ANE; ANDERS KVAMMEN, CHRISTOPHER NIELSEN, CLARA CLAUSSEN, FRODE HELLAND, JOHN HOELSTAD DÆHLI OG SARALINN HEMBRE SINGSTAD: Spreng den/riv den. Galleri 21/ Grafill, 28. mars – 28. april 2019.

BERG, ARNO: Empirekvartalet i Oslo. Med et tillegg. Empirekvartalet må reddes. Den antikvariske bygningsnemds og Riksarkitektens innstillinger. Foreningen til norske fortidsminnemerkers bevaring, 1949.

DOVRE GROUP OG TRANSPORT ØKONOMISK INSTITUTT: Fremtidig regjeringskvartal - Kvalitetssikring av beslutningsunderlag for konseptvalg (KS1), 17, februar 2014.

Empirekvartalet må reddes. Byen og landet krever det. Riksantikvariatet, 1953. FETT, HARRY: Vår hovedstad tar form. Gyldendal, 1954.

HOEM, SIRI: Sviket mot Y-blokka. I: Elsa Sprossa Rønnevig (red.): Hus til bry. Kulturarvens kår i Norge. Sprossa, 2018.

DET KONGELIGE KOMMUNAL- OG MODERNISERINGSDEPARTEMENT: Meld. St. 21 (2018-2019): Nytt regjeringskvartal. 10. april 2019.

JENSSEN, HUGO LAURITZ: Høyblokken. En bygningsbiografi. Forlaget Press, 2013.

PEDERSEN, BJØRN SVERRE (M.FL.): Akersgaten. Trygve Juul Møller Forlag, 1967.

STATSBYGG: Parallelloppdrag nytt regjeringskvartal. Evalueringsrapport 02.06. 2015.

STATSBYGG: Særtrykk av verneforslaga i samband med lvp FAD for departementskontora, 28. juni 2012 . VIKSJØ, ERLING: Det nye regjeringsbygget. Byggekunst 1/1959.

VIKSJØ, ERLING OG PER: Y-blokken i Regjeringskvartalet. Byggekunst 1/1970.

AVISER, TIDSSKRIFTER:

Aftenposten, 1949, 2013, 2019. Arbeiderbladet, 1949, 1952, 1953. Arkitektnytt, 2017, 2018, 2019. Arkitektur N, 2019. Bergens Tidende, 1919. Byggekunst, 1959, 1970. C20 Magazine, 2019. Dagbladet, 1952. Dagens Næringsliv, 2015. Dagsavisen, 2011, 2014. Kunstkritikk.no, 2014. Norske Intelligenssedler, 1917. Morgenbladet, 1816, 1836. Social-Demokraten, 1918. Teknisk Ukeblad, 1887, 2019