Steinar Aas, Wilhelm Karlsen

Giværs bosettings- og kulturhistorie

Av Steinar Aas og Wilhelm Karlsen

Denne delrapporten legger vekt på elementene i bosettings- og kulturhistorien som særkjenner øygruppen og som kan være bæreelementer i formidling av øygruppens historie og opplevelse av øysamfunnet. Det dreier seg om øygruppens rolle som fiskevær og bakgrunnen for at øysamfunnet fremdeles er livskraftig den dag i dag. Hovedmomenter:

Øygruppen har en lang bosettingshistorie, jamfør den arkeologiske undersøkelsen. I skriftlige kilder nevnes imidlertid bosetting på øygruppen først i begynnelsen av 1600-tallet. Med det vi ellers vet om denne tidsperioden fra andre undersøkelser fra middelalderen tyder mye på at det ikke var noen bosetting på øygruppen senest i perioden etter svartedauden. Fram til begynnelsen av 1900-tallet var gården delt i to bruk. I 1900 bodde 26 personer på Givær i seks familier. Deretter har det ene bruket blitt delt i til sammen åtte bruksnummer hvorav sju er eller har vært bebodd – det ene som bemannet fyr. I 2010 var det 18 fastboende på Givær.

Næringsgrunnlaget på Givær har vært jordbruk og fiske, slik det ellers har vært i regionen fram mot 1960-tallet. Langt ute i havet har Givær gode forutsetninger for heimefiske, med kort veg til det viktige sesongfiskeriet både på Lofoten, men etterhvert også andre steder. Forutsetningene for jordbruk er mindre gode, med skrinn, dog frostsikker, jord. Likevel har øyboere holdt kyr og sauer, som har vært fraktet omkring blant holmene på sommerbeite. En spesiell attåtnæring har vært knyttet til øygruppens stilling som egg- og dunvær.

Foto: Ewa Juneborg, 2013.

Samtidig har øygruppen hatt en lang historie som fiskevær for saltværinger, særlig fra de indre bygder i Salten. Denne bruken nevnes i et dokument fra 1400-tallet. Helt fram til andre verdenskrig dro saltværinger til Givær på sommeren (i juni/juli) på seifiske. Til denne aktiviteten knyttes det særegne konserveringsformer og matretter, nemlig den særegne varianten saltsei. I tillegg har dette avstedkommet et eget rorbumiljø på øyene.

Givær er et lite samfunn, fjernt fra distriktets sentrum – Bodø by. Øysamfunnets overlevelse i moderne tid knyttes på den ene siden til anstrengelsene for å imøtekomme modernitetens krav - anløpssted for dampskipsruten fra 1908, motorisering av fiskeflåten i 1910-årene, poståpneri fra 1911, skolekrets omtrent samtidig, telefon 1928, elektrisk strøm fra 1957, nytt kaianlegg 1978 i sammenheng med innføring av hurtigbåter, og på den andre siden – som nok var en forutsetning for det første - til samholdet i øysamfunnet. Dette legemliggjøres av foreningsaktivitet i det lille samfunnet: Givær Kvindeforening fra 1891, Sangkoret i 1920, Ungdomslaget Syvstjernen fra 1929 med ungdomshus bygd i 1932, Givær Fiskarlag 1938. En vekkelse som blomstret i Bodødistriktet i 1933-34 nådde også Givær, og ungdomslaget ble omdøpt til Givær IUF og ungdomshuset ble omskapt til bedehus. Nettopp denne forutsetning for øysamfunnets overlevelse innbyr til nærmere studie.

Givær er fortsatt et livskraftig samfunn med utgangspunkt i en videreføring av en næringstilpasning basert på jordbruk og fiske. De nye hurtigbåtrutene mellom øyene i Væran og Bodø by gjør det dessuten mulig å opprettholde arbeidspendling og andre viktig reiser mellom sentrum og omland. Sykehusbesøk, handleturer og andre viktige oppgaver kan lett ordnes fra Givær i dag. Hurtigbåten gjør det også mulig å bruke naboværet Helligvær som skolesenter. Her fins barnehage, SFO og skole. I en egen undersøkelse, trykt som vedlegg til rapporten, har de nyere generasjonenes livserfaringer og -tilpasninger blitt kartlagt for å belyse hvordan øysamfunnet har tilpasset seg den nye situasjonen med nye forventninger og krav.