Romrapport2014 by Frelsesarmeen

Rom i Tiggerstaden RAPPORT OM RUMENSKE ROM I OSLO

Romas in Tiger City* REPORT ON ROMANIAN ROMA IN OSLO

FRELSESARMEENS RUSOMSORG HØST 2013 SALVATION ARMY SUBSTANCE ABUSE SERVICES AUTUMN 2013

Thov Midtsund Nordbø

«Jeg sa til dem: Hvis du kommer til Romania, tror du jeg ville oppføre meg slik mot deg? De lar oss ikke spise engang. Og når det regner jager de oss ut fra broen slik at vi må stå i regnet. Det skjedde i går. Da måtte jeg stå der – i regnet». Elana

Sammendrag Tema for rapporten er tilreisende roms hverdagsliv i Oslo. Datamaterialet er innhentet gjennom kvalitative intervjuer med elleve rumenske rom, samt deltagende observasjon på gata og ved tilholdsstedene til informantene. Tilreisende rom tjener hovedsakelig penger på gatearbeid forstått som inntektsgivende arbeid på gata; eksempelvis tigging, salg av gjenstander, panting av flasker og salg av magasiner. Rammene for oppholdet tillater bare minimumsløsninger. De fleste må tigge for å tjene penger, de tar seg ikke råd til å bo innendørs og de begrenser utgifter til mat og klær slik at de klarer å legge opp penger til familie og slekt i hjemlandet. Som tigger i Norge betyr det at den vante hverdagen i Romania er erstattet med et hverdagsliv i et fremmed land. Hvordan arter dagen seg? Blir oppholdet slik de forventet? Hvordan er forholdet til nordmenn og til andre tiggere? Mitt prosjekt er et forsøk på å gi en «stemme til de stemmeløse» og deretter se fortellingene og observasjonene i et sosiologisk og politisk perspektiv. To temaer bærer rapporten. Det første belyser hvordan tilreisende rom opplev-

Summary er sin hverdag i Norge. Hovedpoenget i dette kapittelet er at tilreisende rom ikke synes å føle særlig skam ovenfor det å tigge. Inspirert av Michael Turners (1999) liminalitetsbegrep foreslår jeg at oppholdet i Norge bærer preg av en anti-struktur hvor noen av roms kulturelle tradisjoner og differensierte kjønnsroller ikke lenger er gyldige i Norge. Det andre temaet tar sikte på å kartlegge tiggermiljøets struktur og relasjonene rom og norske rusavhengige som tigger. Hovedpoenget i dette kapittelet er at tilreisende rom må forholde seg til «spilleregler» i tiggermiljøet. Givernes preferanser og ansiennitet i tiggermiljøet er faktorer som bidrar til å legitimere eierskap til tiggerplasser. Med utgangspunkt i kategoriene verdig og uverdig trengende og konstruering av sosiale problem diskuterer jeg hvordan det kan ha seg at folk flest oppfatter rom som mindre verdige enn norske stoffmisbrukere. Avslutningsvis belyser jeg hvilke humanitære akutt-tilbud som har blitt opprettet de senere åra, samtidig som det reflekteres over hvordan Frelsesarmeen og andre organisasjoner skal jobbe med tematikken i fremtiden.

The subject of this report is the daily life of Roma in Oslo. Data was collected through qualitative interviews with eleven Romanian Roma as well as through participant observation in the streets and in the shelters where the subjects slept. Visiting Roma mainly get their income from street work, for example begging, hawking, collecting bottles for recycling and selling magazines. The Norwegian rules for non-residents permit only short-term solutions. Most visitors must beg to earn money, they cannot afford to pay rent, and they limit the spending on food and clothing to save money for their families back home. Begging in Norway replaces daily life in Romania with daily life in a foreign country. How do they experience that change? Are their expectations met? What are their relations to the Norwegians and the other beggars? My study is an attempt to give a ‘voice to the voiceless’ and then to analyse the stories and observations in a sociological and political perspective. Two themes carry this study. The first looks at how the visiting Roma see their life in Norway. The main point of this

chapter is that the visiting Roma did not seem to feel particularly shameful about begging. Inspired by Michael Turner’s (1999) theory of liminality, I suggest that the stay in Norway is characterized by an anti-structure where some of the Roma’s cultural traditions and differentiated gender roles are no longer valid. The second theme aims to identify the structure in the beggar’s environment and relations between the Roma and begging Norwegian drug addicts. The main point of this chapter is that the visiting Roma must adhere to the ‘rules’ of the beggar community. Donor preferences and rank within the beggar environment give ownership to particular begging locations. Based on the categories deserving and undeserving destitutes and the construction of joint understandings, I discuss the reasons why most people perceive the Roma as less deserving than the Norwegian drug abusers. Finally, I describe the humanitarian emergency services that have been established in recent years, while also reflecting on how the Salvation Army and other organizations should work to address the situation in the future. 3

* ‘Tiger City’ is a phrase coined by author Bjørnstjerne Bjørnson i 1870 to describe Oslo as a dangerous and merciless city. The bronze tiger in front of Østbanehallen marked the city jubilee in 2000. The title of this report is a play on words, ‘beggar’ is ‘tigger’ in Norwegian. © Frelsesarmeens rusomsorg 2014 Tekst/Text: Thov Midtsund Nordbø Foto/Photo: Matthis Kleeb Solheim (bortsett fra side 59: Kai-Otto Melau og side 60: Frode Woldsund) Grafisk form/Graphic design: Mari Mørkeset Sandbakk 4

Forord Som en bygdegutt fra indre Aust-Agder har møtet med rumenske rom i Oslos gatemiljø vært en ny og spennende livserfaring. Selv om rumenske rom på sett og vis representerer fattigdom, møtte jeg også mot, rasjonalitet og omtanke i løpet av feltarbeidet. For informantene var det å sove under bruer, i skogen og i parker ikke nødvendigvis en direkte konsekvens av fattigdom og håpløshet, men snarere en vei til å berike sitt og deres respektive familiers liv, i Romania. Rapportprosessen har vært en del av masteroppgaven min, og støtten fra Frelsesarmeen har vært uvurderlig. Aller først vil jeg rette en takk til rapportens

Foreword viktigste bidragsyter, Alexandru Tanasie. Han har vært en ressurs som «altmuligmann» i datainnsamlingen. Jeg ønsker også å takke Frode Woldsund, Benjamin Brekke-Nærstad og Knut Haugsvær for tilbakemelding, midler og romslighet i forbindelse med prosjektarbeidet. Som en relativt fersk sosiolog har det vært helt nødvendig med faglige tilbakemeldinger og innspill til tekst og struktur. I den forbindelse må jeg rette en takk til veilederne mine, Willy Pedersen og Ada Engebrigtsen. Jeg ønsker også å takke to sosiologer, Morten Bostrøm og Thomas Anton Sandøy, og en hjembygding – Anne Tone Aanby – for nyttige innspill.

I am a country boy from the inner Aust-Agder, and meeting Romanian Roma in the streets of Oslo was a new and exciting life experience. Although the Romanian Roma in a way represents poverty, I also met courage, rationality and consideration during my fieldwork. To sleep under bridges, in the woods and in the parks is not necessarily a direct consequence of their poverty and hopelessness, but rather a means to get a better life for themselves and their families in Romania. This report is part of my master’s thesis, and the support from the Salvation Army has been invaluable. First, I thank the report’s main source, Alex-

andru Tanasi. He was a factotum when data was collected. I also want to thank Frode Woldsund, Benjamin BrekkeNærstad and Knut Haugsvær for their guidance, support and flexibility. As a relatively recent sociologist it was essential to have professional feedback and input to the text and its structure. In regards to this, I must thank my supervisors, Willy Pedersen and Ada Engebrigtsen. I also want to thank the two sociologists Morten Bostrøm and Thomas Anton Sandøy, and a local from my hometown – Anne Tone Aanby – for their helpful suggestions.

Innholdsfortegnelse 1 Innledning

Tiggermiljøet i Oslo

1.1

3.1

Tigging som yrke

3.1.1 3.1.2

Kan ikke sette seg ned hvor som helst Ansiennitet respekteres

40 41

3.2

Motstridene beskrivelser av tiggermiljøet

Norske rusmisbrukeres selvpresentasjoner Kobler utenlandske tiggere til Karoli- og Jansen-familiene Stereotypiene i gatemiljøet: felles ressurser

43 44 45

Avklaring og avgrensing

Hverdagslivet i et fremmed land

2.1 Romferden

2.1.1 2.1.2

Livet i Romania Reisen til Norge

12 13

3.2.1 3.2.2 3.2.3

2.2

Livet i Oslo

3.3

Tiggermiljøets struktur

2.2.1 2.2.2

Rom på Sognsvann Rom på Grønland

15 16

2.3

Strevet for å holde det gående

3.3.1 3.3.2 3.3.3

Verdige/ikke-verdige tiggere Betydningen av å være norsk Utfordringen med å være rumensk rom

46 47 51

2.3.1 2.3.2

Får ikke jobb Harde kår

18 18

2.4

Tilgjengelige roller i gatemiljøet

2.4.1 2.4.2

En annerledes historie «Vi tigger ikke»

22 25

2.5

Å skille seg fra de andre

2.5.2

«Utilregnelige narkomane» «De fra nabobyen er verre»

27 29

2.6

Utenlandsopphold tilbyr visse friheter

2.6.1

Betydningen av fellesskap

2.7 Oppsummering

2.5.1

3.4 Har tilreisende rom blitt et sosialt problem? 3.5 Oppsummering

52 53

Roms rammefaktorer i Romania i et samtidsperspektiv

4.1

Dagens Romania og den tredje massemigrasjonen til Vest-Europa

Hva har blitt gjort?

5.1 5.2

Den offentlige debatten Hva kan gjøres?

60 63

Avsluttende betraktninger

Litteraturliste Appendix 6

68 74

Index 1 Introduction

Begging in Oslo

1.1

3.1

Begging as a profession

3.1.1 3.1.2

Choosing the best location Seniority is respected

40 41

3.2

Conflicting descriptions of the beggar environment

Norwegian drug abusers’ self-presentations Connecting foreign beggars to Karoli and Jansen families Stereotypes in the Street: a common resource

43 44 45

Clarification and delineation

Everyday life in a foreign country

2.1

The Journey

2.1.1 2.1.2

Life in Romania Travelling to Norway

12 13

3.2.1 3.2.2 3.2.3

2.2

Life in Oslo

3.3

The Structure of the Beggar Community

2.2.1 2.2.2

Romas at Sognsvann Romas in Grønland

15 16

2.3

The struggle to keep going

3.3.1 3.3.2 3.3.3

Deserving / non-deserving beggars The importance of being Norwegian The challenge of being Romanian Roma

46 47 48

2.3.1 2.3.2

It’s hard to get a job Harsh conditions

18 18

3.4 3.5

Have visiting Romas become a social problem? Summary

51 52

2.4

Available roles in the street environment

2.4.1 2.4.2

A different story “We don’t beg”

21 25

Roma frame factors in Romania in a contemporary perspective

2.5

To distinguish the self from the others

4.1

Today’s Romania and the third mass migration to Western Europe

2.5.

“Insane addicts”

2.5.2

“The neighbour town is worse”

What has been done?

2.6

The liberties of travelling abroad

2.6.1

The importance of community

5.1 5.2

The public debate What can be done?

60 63

2.7

Summary

Final thoughts

Bibliography Appendix

68 74 7

1 Innledning Utvidelsen av EU og EØS har i de senere årene har gitt millioner av «nye innbyggere» tilgang til nye arbeidsmarkeder og land. Den migrasjonsgruppen som kanskje har fått mest oppmerksomhet, er «romfolket». På midten av 00-tallet ble vi vitne til det vi kan forstå som roms tredje massemigrasjon til Vest-Europa (Engebrigtsen 2012). Gatehjørnene i europeiske storbyer, deriblant Oslo, ble inntatt av tilreisende tiggere og gatearbeidere. De nye tilreisende vekket et engasjement i den norske befolkningen. «Romfolkproblematikken» har tidvis vært hovedfokus i mediene og i det politiske miljø. Leirene i debatten har stått steilt mot hverandre; den ene siden har fyrt oppunder forestillingene om at norske byer kan forvente storinnrykk av tiggere, samt at de nye tilreisende bruker «tiggerdrakten» som skalkeskjul for organisert kriminalitet (Engebrigtsen 2012:13). Den andre fløyen har rettet oppmerksomheten mot enkeltindividene og den transnasjonale fattigdommen som er synlig i mange vesteuropeiske byer. Hva kan gjøres? Hvem sitt ansvar er det? Et mål for denne rapporten er å bidra til at roms stemmer, som jeg tror mange har savnet i debatter og nyhetsdekningen, gis en tilstrekkelig plass. Den foreliggende rapporten beskriver således hvordan rumenske rom opplever sin livssituasjon som tiggere, magasinselgere og flaskesamlere i hovedstaden. Det var gjennom mitt arbeid som miljøarbeider i Frelsesarmeens rusomsorg 8

1 Introduction at jeg kom i kontakt med rom for første gang. De nye tilreisende gatearbeiderne fra Øst-Europa ble ønsket velkommen til lavterskeltiltak som opprinnelig var rettet mot stoffavhengige og andre marginaliserte grupper. Det slo meg raskt at rom hadde lav status blant de andre brukerne. Skepsisen mot tilreisende roms har også blitt tatt opp i media og dessuten diskutert både i debatter og seminarer arrangert blant andre av Universitet i Oslo. Hvorfor kommer de hit? Hvorfor er de så dårlig likt? Fremmedheten og uvissheten rundt gruppen vekket også en interesse hos meg. Med støtte fra Frelsesarmeen fikk jeg mulighet til å gjennomføre en kvalitativ studie av tilreisende rom i Oslo. Selv fikk jeg frie tøyler til å forske på det jeg oppfattet som samfunnsrelevant. Tre temaer bærer rapporten. 1. Hvordan opplever tilreisende rom sin situasjon i Norge? • Hvordan opprettholder tilreisende rom selvrespekt og verdighet i en marginal livssituasjon? 2. Hvordan er tiggermiljøet i Oslo strukturert? • Hvordan finner rom sin plass i dette miljøet? 3. Frelsesarmeens, og andre organisasjoners, rolle i romproblematikken: Hva har blitt gjort? Hvilke utfordringer? Og hva kan gjøres?

As a result of more member countries in the EU and EEA in recent years, millions of new citizens now have access to new labour markets. The Roma as a migration group has possibly received the most attention. In the mid ‘00s, we witnessed what we can interpret as the Roma’s third mass migration to Western Europe (Engebrigtsen 2012). Street corners in major European cities, including Oslo, were occupied by visiting beggars and street workers. The new visitors awakened an interest in the Norwegian population. ‘The Roma Problem’ has occasionally been the main focus of the media and in political circles. The sides in the debate have been violently opposed, one side has advocated the view that Norwegian cities can expect to be swamped by beggars, and that the new visitors use begging as a cover for organized crime (Engebrigtsen 2012:13). The other wing has focus on the individuals and the transnational poverty visible in many Western European cities. What can be done? Whose responsibility is it? One object of this report is to give a voice to the Roma, I think a lot of people have found this missing from debates and news coverage. The present report describes how the Romanian Roma experience their lives as beggars, magazine sellers and bottle collectors in the capital of Norway. It was through my work as a social worker in the Salvation Army Substance Abuse Service that I for the first time

came into contact with the Roma. The new visiting street workers from Eastern Europe were welcome in low-threshold facilities that originally were intended for drug addicts and other marginalized groups. It noticed right away that the Roma had a low status among the other users. Scepticism against visiting Roma has also been a theme in the media and discussed in both debates and seminars, among others organized by the University of Oslo. Why do they come here? Why are they so unpopular? I was also interested in this alien people and all the questions surrounding them. With the support of the Salvation Army, I got the opportunity to conduct a qualitative study of the visiting Roma in Oslo, a welcome opportunity to investigate a subject I perceived as being socially important. Three themes carry this report: 1. How do the visiting Roma experience their situation in Norway? • How do visiting Roma maintain their self-respect and dignity while living in a marginal situation? 2. What is the structure of the beggar community in Oslo? • How do the Roma find their place in this society? 3. The role of The Salvation Army and other organizations handling the Roma situation: What has been done? What are the challenges? And what can be done in the future?

1.1

Avklaring og avgrensing

Studien belyser altså rumenske rom som reiser til Norge for å legge seg opp penger til familie og slekt i Romania. Data er basert på rumenske rom som oppholdt seg i Oslo i sommeren og høsten 2012. Det er også verdt å merke seg at rapporten ikke tar sikte på å drøfte gruppens mulige forbindelse til organisert kriminalitet, lommetyveri eller trafficking. Fokuset vil heller ikke rette seg særlig mot hverdagslivet til informantene i hjemlandet selv om jeg gir en kort skisse av deres økonomiske og sosiale rammevilkår i Romania i et samtidsperspektiv. Dette er faktorer som øker vår kunnskap om minoriteten, samtidig som det kan gi oss innsikt i gruppens motiver til å søke ut av sitt eget hjemland. Tigging er den primære inntektskilden til rumenske rom i Norge. I denne forbindelse blir Engebrigtsens (2012) «tiggerdrakt»-begrep brukt som et sosiologisk verktøy. Begrepet fanger opp hvordan rom går fra å være respekterte rom i hjemlandet, til å iscenesette seg selv som fattigslige og stakkarslige i Norge. Informantene1 mine tilhører ulike undergrupper av den minoriteten vi kjenner som sigøynere. Sigøynerbegrepet er imidlertid upresist, da dette også omfatter grupper som ikke omtales i rapporten. For eksempel har vi to nasjonale 1 For de som ønsker kan en presentasjon av informantene leses i appendix.

minoriteter i Norge med slektskap til de tiggerne vi ser på gata i Oslo. Den første stammer trolig fra sigøynerfølger som kom til Skandinavia på 1500-tallet. Denne minoriteten blir i dag kalt tater og reisende. Den andre minoriteten, norske rom, har nærmere slektskap til rumenske rom. De brøt opp og reiste fra Valakia og Transilvania, nå Romania, på 1800-tallet (Engebrigtsen & Lidén 2010a:89). Begge de nasjonale minoritetene har levd lenge i Norge og identifiserer seg som en annen befolkning enn rumenske rom (Engebrigtsen 2012:23-24). Av denne grunn er ikke disse en del av denne studien. Videre er det viktig å merke seg at jeg har valgt å omtale informantene mine som rom, selv om betegnelsene sigøyner og «romfolk» trolig er mer integrert i norsk dagligtale. Slik unngår jeg å bidra til å opprettholde stereotypier. «To gyp» betyr på engelsk å bedra eller stjele. Det er en forkortelse av gypsy (sigøyner) og er et eksempel på negative betegnelser eller egenskaper som blir klebet på rom (Kanwar 1999:1269). Jeg slutter meg til dem som mener at det å bruke minoritetens egne betegnelser, er en måte å vise respekt til en minoritet som på bakgrunn av genetikk og kultur, har blitt undertrykt og stereotypisert (Fenger-Grøndahl 2006:15). Det må imidlertid innvendes at de betegnelsene jeg har valgt bort vil dukke opp når jeg referer til annen litteratur som ikke bruker samme betegnelse som meg selv.

1.1

Clarification and delineation

The study sheds light on the situation of the Romanian Roma coming to Norway to earn money for their families in Romania. Data are based on Romanian Roma staying in Oslo in the summer and autumn of 2012. It is also worth noting that the report does not aim to discuss the group’s possible connection to organized crime, pickpocketing or trafficking. Neither will there be a focus on the informants’ daily life in their own country, even if I give a brief sketch of the economic and social conditions in Romania in a contemporary perspective. These are factors that increase our knowledge of the minority, and also that may give insight into the group’s motives to leave their homeland. Begging is the primary source of income for the Romanian Roma in Norway. In this connection, Engebrigtsens (2012) ‘tiggerdrakt’-term is used as a sociological tool. The term literally translates ‘beggar’s costume’, and captures how the Roma goes from being respectable people in their home country, to present themselves as being impoverished and miserable in Norway. My sources1 belong to different subgroups of the minority we know as ‘gypsies’. The term gypsy is imprecise, however, as this also includes groups not mentioned in the report. For ex-

ample, we have two national minorities in Norway with kinship to the beggars we see in the streets of Oslo. The first probably descends from gypsy travellers who came to Scandinavia in the 1500s. This minority is today called ‘tater’ and ‘travellers’. The other minority, the Norwegian Roma, have closer affinities to the Romanian Roma. They migrated from Wallachia and Transylvania, now Romania, in the 1800s (Engebrigtsen & Lidén 2010a: 89). Both national minorities have a long history in Norway and don’t identify themselves with the Romanian Roma (Engebrigtsen 2012:23-24). That is why these groups not are objects of this study. It is also important to note that I have chosen to call my informants Roma, even though the terms gypsy and ‘Roma-people’ probably are more integrated into Norwegian everyday speech. In this way I aim to avoid maintaining stereotypes. In English ‘to gyp’ means to deceive or steal. It is an abbreviation of ‘gypsy’ and is an example of the negative terms or properties that are attached to the Roma (Kanwar 1999:1269). I concur with those who believe that using the minority’s own terms is a way to show respect to a minority who, on the basis of genetics and culture, has been oppressed and stereotyped (FengerGrøndahl 2006:15). However, the terms I have chosen not to use will still show up when I refer to other literature.

1 A presentation of the informants can be found in the Appendix

2 Hverdagslivet i et fremmed land På Vaterlands bru sitter det tre eldre damer med store bæreposer foran seg.2 De har tatt seg en pause fra tiggingen og flytter eiendelene sine fra en plass til en annen. De viser hverandre noen fargerike sjal. Maria er en av kvinnene. Et søkk i ansiktet hennes understreker det resignerte kroppsspråket. Hun fortalte at tiggingen gav mindre fortjeneste enn hva hun hadde blitt forespeilet. Hjemme i Romania har hun fem barn og seks barnebarn som mangler penger til mat og skolegang. Marias livssituasjon var vanlig, og de ulike fortellingene hadde tydelige likhetstrekk; informantene reiste til Norge for å legge seg opp penger slik at de kunne støtte slekt og familie i Romania. Men inntektene ble ofte lavere og hverdagslivet et annet enn de hadde trodd. I dette kapittelet vil jeg redegjøre for hvordan hverdagslivet i Oslo oppleves blant tilreisende rom. De fleste fortalte at de til slutt valgte å tigge, men for mange var det først etter flere forsøk på å 2 Feltnote: Observasjon parken, august 2012.

vaterlands-

finne andre inntekter. Gradvis avdekket feltarbeidet mitt hvordan det praktiske strevet med å makte en krevende hverdag også rommet en mer subtil dimensjon. Det dreide seg også om å fremforhandle identiteter og trekke symbolske grenser til uakseptabelt levesett og andre individer og grupper. Med utgangspunkt i Michael Turnes (1999) videreutvikling av liminalitetsbegrepet vil jeg også forsøke å forklare noe av det som lenge fremsto som det mest gåtefulle for meg; de som tigger syntes ikke å reagere med skam og ubehag. De virket rett og slett nokså uanfektet overfor de mange nordmennene som åpenbart så på dem med nedlatenhet og forakt. Aller først vil jeg imidlertid kaste lys over hvordan livene deres var i Romania, og om deres ferd til en fremmed by.

2.1 Romferden

Det mest innlysende spørsmålet en kan stille, er hva som trekker rom til Norge. Fortellingene jeg fikk fra informantene mine handlet om manglende inntekter i Romania, og et håp om å kunne forbedre livet i Romania ved å tjene

2 Everyday life in a foreign country On Vaterland Bridge three elderly ladies sit with big shopping bags in front of them.2 They have taken a break from begging and are moving their belongings. They show each other some colourful shawls. Maria is one of the women. Her hollow face emphasizes her resigned body language. She told me that begging gave less profit than what she had been led to expect. Back home in Romania, she has five children and six grandchildren who lack money for food and schooling. – Maria’s situation was common, and the various stories had clear similarities; they had travelled to Norway to save money to support relatives and family in Romania. But income was often lower and daily life different from what they had been led to believe.

my fieldwork revealed how the practical struggle to cope with a demanding life also has a subtler dimension. There were also the matter of negotiating identities and drawing symbolic boundaries to unacceptable ways of living and to other individuals and groups. Based on Michael Turner’s (1999) development of the theory of liminality, I will also attempt to explain something that for a long time was baffling to me; that the beggars seemed not to feel shame and discomfort. They seemed simply unaffected by the many Norwegians who looked at them with obvious condescension and contempt. First, however, I will shed light on life in Romania, and on their journey to a strange city.

In this chapter I will account for how visiting Roma experience daily life in Oslo. Most of them chose begging in the end, but many had several attempts to find other income first. Gradually

The most obvious question to ask is what draws Roma to Norway. My sources told of lack of income in Romania, and a hope of an improved life in Romania by money earned in Norway. In this section I will recapitulate their stories about the situation in Romania and briefly about their travel to Oslo.

2 Field note: Observation in Vaterland Park August 2012.

2.1

The Journey

penger i Norge. I dette underkapittelet vil jeg belyse deres fortellinger om situasjonen i Romania, og kort om hvordan de kom seg til Oslo. 2.1.1 Livet i Romania En vanlig forklaring på at rom reiser utenlands er knyttet til oppfatningen av minoriteten som nomadiske.3 I kontrast til denne oppfatningen fortalte de jeg snakket med at de var fastboende i Romania. Årsaken til at mange reiser utenlands er at de økonomiske og sosiale forholdene i hjemlandet er vanskelige. Nicolae fortalte at rombefolkningen hadde det bedre under forhenværende president Ceasescus kommunistregime: «Hjemme i Romania er det mye fattigdom. I perioden da Ceasescu styrte hadde vi jobb og mat. Vi hadde det vi trengte. Etter at de drepte han, solgte de fabrikkene og alt ble verre. De gjorde oss rett og slett arbeidsløse». Nicolae

Flere studier støtter oppunder Nicolaes beskrivelser av dagens Romania. Den nye generasjonen rumenske rom er karakterisert med lavere utdanningsnivå og arbeidsdeltagelse enn foreldregenerasjonen som vokste opp under kommunistregimet (Barany 2002:151). Dette kan delvis forklares med privatiseringen av store bedrifter og fabrikker som rom jobbet i under kommunisttiden. Histo3 Oppfatningen om rom som et reisende folk er en sannhet med modifikasjoner. Se for eksempel Hancock (2002).

rien viser at post-kommunismen særlig rammet ufaglærte arbeidstakere, og ettersom rom har høy representativitet i slike jobber, sakket mange akterut i et stadig mer differensiert arbeidsmarked. En annen medvirkende årsak til lav arbeidsdeltakelse blant rom må tilkjennes fordommer og diskriminering fra majoritetsbefolkningen. En rekke studier fra de siste tiåra dokumenterer diskriminering mot rombefolkningen fra arbeidsgivere og andre offentlige instanser. For noen år tilbake hadde Maria vaskejobb hos en professor i hjembyen sin. «Jeg fikk mat og litt penger av dem. Da hadde jeg råd til å kjøpe klær og bøker slik at ungene kunne gå på skolen». Selv om lønnen ikke alltid kom i form av penger, fikk hun mat og klær som til sammen gjorde det mulig å ha barna på skole. Etter at Maria mistet jobben som renholdsarbeider så hun seg nødt til å ta opp et lån fra lokale kreditorer slik at barna og barnebarna ikke skulle lide nød. Etter hvert ble det vanskeligere å betale tilbake pengene hun hadde lånt. Kusinen hennes hadde reist utenlands året før, og fortalte at det gikk an å tjene gode penger på tigging i Norge. For Maria ble det å reise utenlands et forsøk på å få orden på familieøkonomien. «Jeg reiste til min kusine og gråt. Jeg fortalte henne om gjeldsproblemene mine. Hun hadde vært i Norge tidligere og oppfordret meg til reise dit. Man kunne visstnok tjene gode penger». Maria

2.1.1 Life in Romania A common explanation for Roma travel abroad is linked to the notion of the minority being nomadic in nature.3 In contrast to this perception, my informants said that they were resident in Romania. The reason why a lot travel abroad is the difficult economic and social conditions in the country. Nicolae said that the Roma were better off under former President Ceasescus’ Communist regime: “Back home in Romania, there is much poverty. During the period when Ceasescu ruled we had jobs and food. We had what we needed. After they killed him, they sold the mills and everything got worse. They simply made us unemployed.” Nicolae

Several studies support Nicolae’s descriptions of today’s Romania. The new generation of Romanian Roma are characterized by lower levels of education and labour participation than their parents’ generation, who grew up under the communist regime (Barany 2002:151). This can partly be explained by the privatization of the large enterprises and factories where the Roma found work during the communist era. History shows that post-communism particularly affected unskilled workers, and as the Roma has a high representation in such jobs, many lagged 3 The perception of Roma as a traveling people is a partial truth. See, for example, Hancock (2002).

behind in an increasingly differentiated labour market. Another contributing factor to the low employment among Roma is prejudice and discrimination by the majority population. A number of studies from the last decades document discrimination against the Roma from employers and public authorities. A few years back Maria worked as a charwoman for a professor in her hometown. “I got food and some money from them. Then I could afford to buy clothes and books so the kids could go to school.” Although wages did not always come in the form of money, she got food and clothing that made it possible to send the kids to school. After Maria lost her job as a charwoman, she was forced to take out a loan from local creditors so that the children and grandchildren would not be in want. Eventually it became harder to pay back the money she had borrowed. Her cousin had travelled abroad last year, and told that it was possible to earn good money from begging in Norway. For Maria, traveling abroad was an attempt to bring order to the family economy. “I went to my cousin crying. I told her about my debt problems. She had been to Norway before and urged me to go there. They said you could earn good money.” Maria Maiu painted a similar picture of her life. She said that she and her husband struggled to pay the running expenses in their home country. Last year both had

Maiu tegnet et lignende bilde av sin livssituasjon. Hun fortalte at hun og ektemannen slet med å betale faste utgifter i hjemlandet. Det siste året hadde begge hatt behov for medisinsk hjelp. I tillegg hadde de et funksjonshemmet barn. Til sammen ble utgiftene for store til at inntektene i hjemlandet kunne dekke dem. «Jeg reiste til Norge med mannen min, men han måtte reise tilbake fordi han ble sykere. Jeg har også vært syk, og har i tillegg diabetes. For litt over et halvt år siden ble jeg operert. Like før operasjonen måtte jeg ta et lån på 1000 euro slik at jeg kunne betale sykehusregninga». Maiu

Lånet, i tillegg til faste utgifter, lot seg ikke betale med de midlene hun hadde tilgjengelig i Romania. Da jeg snakket med andre informanter, ble det skissert lignende problemer som Maria og Maiu beskriver her. Problemene i hjemlandet skyldes delvis pengemangel, men også andre belastninger som skrantende helse, dårlige boforhold og – blant noen av informantene – store gjeldsproblemer til lokale kreditorer. Uten ressurser til å håndtere problemene i Romania søker informantene råd og tips fra andre. Det synes at dette er en viktig mekanisme for at mange drar på tvers av Europa; kunnskap brer seg i sosiale nettverk, slekt og venner mobiliseres, og noen velger å reise utenlands. 2.1.2 Reisen til Norge Den vanligste måten å reise til Oslo på

er via private biler eller minibusser. Som Ada Engebrigtsen (2012:31) peker på i sin studie, er det sannsynlig at skytteltrafikken mellom Norge og Romania har blitt en egen business. Flere informanter fortalte at de måtte sette seg i gjeld til sjåføren av minibussen for å komme seg til Oslo. Dersom de ønsket å returnere hjem, måtte billetten betales før avreise. Basert på mine data koster en enveisbillett til eller fra Norge mellom 100 og 200 euro. De (få) informantene som tok i bruk offentlig transport opplyste om høyere priser. Gjelden som mange hadde satt seg til sjåføren førte til et behov om å igangsette inntektsbringende arbeid. De fleste jeg støtte på underveis i feltarbeidet hadde familie, slekt eller venner i Oslo, og som vi snart skal se, utspiller store deler av hverdagen seg sammen med dem.

2.2

Livet i Oslo

Ifølge Engebrigtsen (2012:34) holder hver «klan» eller reisegruppe seg til sine.4 Jeg observerte lignende reguleringer mellom tilreisende rom i mitt feltarbeid. Mens noen valgte tilholdssteder i utkanten av byen, valgte andre å oppholde seg under trafikkbroer eller i parker i sentrum. Hvor i Oslo den enkelte oppholdt seg var ikke tilfeldig. Mye tyder på at det er interne reguleringer mellom de ulike gruppene i gatemiljøet. Jeg kom i kontakt med tilreisende rom ved 4 Klan betraktes her som medlemskap til en gruppe basert primært på relasjoner til familie, venner og slektninger, men også til rom fra samme (lands)by.

been in need of medical attention. In addition, they had a disabled child. In total, the expenses became higher than their income.

become an independent business. Several interviewees said that they had put themselves in debt to the driver of the minibus to get to Oslo. If they wanted to return home, the ticket must be paid “I travelled to Norway with my hus- before departure. Based on my data, a band, but he had to go back because one-way ticket to or from Norway costs he was ill. I’ve also been sick, and between 100 and 200 €. The (few) inI have diabetes as well. Half a year terviewees who started out using public ago I needed an operation. Just be- transport reported higher prices. The fore the surgery, I had to take out a debt to the bus driver made it urgent to loan of 1000 € to pay the hospital initiate income-generating work. Most bill.” people I encountered during the fieldMaiu work had family, relatives or friends in Oslo, and as we shall see, they spend a The income they had in Romania could large part of daily life together. not possibly cover the loan and the running expenses. When I talked to other Life in Oslo informants, similar problems as Ma- 2.2 ria and Maiu describe here, were out- According to Engebrigtsen (2012:34) lined. The problems in the home coun- each ‘clan’ or travel-group keeps to ittry were partly due to poverty, but also self.4 In my fieldwork I observed a other burdens such as poor health, poor similar adjustment between the visiting housing conditions and - concerning Roma. While some selected to settle in some of the informants - problems with the outskirts of the city, others chose to large debts to local creditors. Without sleep under traffic bridges or in parks the resources to deal with the problems in the city centre. Where in Oslo each in Romania, informants seek inspi- individual stayed, was not accidenration from others. It seems that this tal. Evidence indicates that there are inmechanism is an important reason for ternal regulations of the various groups travelling across Europe; knowledge in the street environment. I came in spreads in social circles, family and contact with visiting Roma at two diffriends are mobilized, and some choose ferent habitats. One group had settled at Sognsvann, while the Grønland area to travel abroad. was home to several Roma groups. I visited these places to observe how they lived 2.1.2 Travelling to Norway The most common way to travel to and how they spent their leisure time. Oslo is by private cars or minibuses. As Ada Engebrigtsen (2012:31) points out 4 ‘ Clan’ here: a group based primarily in her study, it is likely that shuttle traf- on relationship with family, friends and relatives, fic between Norway and Romania has but also to Romas from the same village. 13

to ulike tilholdssteder. En gruppering hadde bosatt seg på Sognsvann, mens Grønlandsområdet var tilholdssted for flere romgrupper. Jeg oppsøkte disse plassene for å se hvordan de bodde, og hvordan de brukte fritiden. 2.2.1 Rom på Sognsvann Under mitt feltarbeid var Sognsvann et tilholdssted for cirka 40 familieenheter. I 17-tiden kommer de første gatearbeiderne tilbake fra jobb etter en lang arbeidsdag i sentrum. 5 I et bedagelig tempo går de den lille kilometeren, på vestsiden av Sognsvannet, til campen som ligger halvveis gjemt i åssiden. Ved et av besøkene mine på Sognsvann var det en hendelse som satt seg fast på netthinnen. Like før et reisefølge på fire skulle til å forlate grusveien for å gå avstikkeren det siste stykket opp til campen, ble de tatt igjen av en intervallinstruktør og ti heseblesende middelaldrende menn og kvinner. «Kom igjen, 20 sekunder til. Dere klarer det!» ropte instruktøren. Idet de passerer det som utad lignet det karikerte bildet av 5

Feltnote: Sognsvann september 2012.

romfolket, kaster flere av dem et blikk over skulderen, uten at reisefølget synes å bry seg nevneverdig. Kontrasten mellom velferd og fattigdom var slående. Jeg noterte meg lignende hendelser flere ganger; når rom ikke iscenesatte seg som tiggere, ble verken oppmerksomhet eller energi brukt på andre enn familie og venner. Sammenfallende med T-banens rutetider fylles campen opp av dens beboere. Riktignok er det ikke tid for å slå seg til ro med en gang. Arbeidet med å tilrettelegge kveldens gjøremål er rutine etter hjemkomst. Noen tok med seg store plastdunker og hentet vann. Andre knakk av greiner på trær eller tømmerstokker i nærheten. Akkurat som i romsamfunnet i Romania, synes arbeidsoppgavene å være kjønnsdelte (Fenger-Grøndahl 2006:75-76). Tross enkelte unntak, hadde mennene ansvaret for å finne ved slik at de kunne lage bål. Noen ganger brukte de bruskasser og annen type plast. Dette brant lengre. Idet mørket legger seg over Sognsvann lyses teltleirene i campen opp av små og store bål. Nesten samtidig er

2.2.1 Romas at Sognsvann During my fieldwork approximately 40 family units had settled down around Sognsvann. Around 5 pm the first street-workers return after a long working day in the city.5 In a leisurely pace they walk the short kilometre, on the west side of Sognsvann, to the camp halfway tucked into the hillside. At one of my visits at Sognsvann there was an incident that stuck to my memory. Just before a group of four was about to leave the gravel road to walk the last stretch up to the camp, a personal trainer and ten breathless middle-aged men and women overtook them. “Come on, 20 seconds. You can do it,” cried the instructor. As they pass what outwardly resembled the caricatured image of the Roma, several of them glanced at them over their shoulder, without the Roma seemingly bothered by the attention. The contrast between welfare and poverty was striking. I took note of similar events several times; when Roma are not presenting themselves as beggars, neither attention nor energy is expended 5

on other than family and friends. The Metro timetable decides when the residents return to camp. They can’t settle down at once. The first chores contain preparations for the evening. Some brings large plastic drums and fetch water. Others snap off branches or fetch logs nearby. Just as in Roma communities in Romania, duties seem to be gender segregated (Fenger-Grøndahl 2006:75-76). With some exceptions, the men collect the firewood. Sometimes they burn soda cans and other plastics, as they last longer. As darkness settles over Sognsvann, small and large bonfires lit the tent sites. At the same time, preparations for supper are well underway. The women are responsible for laundry and meals. In one of the tent sites an elderly Roma woman stirs a big pot of soup. On a pine in the middle, the residents have crafted a makeshift cutting board. Here they cut vegetables for the soup. Clotheslines hang around the site, weighed down by wet and well-worn clothes. Something smells, perhaps a mixture of fire, sweat and wet laundry.

Field note: Sognsvann September 2012

forberedelsene til kveldsmaten godt i gang. Kvinnene har ansvar for klesvask og måltidene. I en av teltleirene rører en eldre romkvinne rundt i en diger kasserolle med suppe. På furua, som står plantet midt i leiren, har beboerne snekret opp en provisorisk skjærefjøl. Her kuttet de grønnsakene som siden ble puttet opp i suppa. Rundt om i campen henger det klessnorer, tynget av vått og velbrukt tøy. Det luktet et eller annet; kanskje en blanding av bål, svette og vått tøy. Ved et av besøkene i campen satt jeg meg ned for å spise kveldsmat med Nicolae og kona. Ekteparet delte leir sammen med tre yngre menn. “Vi er i familie”, fortalte han. Kona grillet fisk og kylling på bålet som han hadde tent opp. Mennene satt i en sirkel rundt kona. En av dem på en trestubbe, en annen på huk. Etter at kona hadde stekt ferdig kjøttet, forsynte mennene seg fra stekepanna. De spurte via tolken om jeg hadde lyst til å smake, men jeg fortalte at jeg akkurat hadde spist. Det var ikke mye mat til fem voksne personer, men ingen klaget. Informantene hadde et begrenset matbudsjett. Likevel tok de seg som regel råd til et varmt kveldsmåltid. Olje, tomatsaus og poteter var essensielle ingredienser for et godt måltid, fortalte Nicolae. Alle i campen bodde eller hadde tilknytning til byen Buzau. Noen har slekt i 16

andre teltleirer, andre har bare venner og bekjente. Hver teltleir er en egen liten økonomisk og juridisk enhet, og fungerer på mange måter slik familieinstitusjonen gjør i Romania (Engebrigtsen 2007:146-156). Reisefølget bor og jobber sammen, og den eldste mannen i hver leir har et overordnet ansvar for reisefølget. Det er han som kommer med råd og sanksjoner dersom det er nødvendig. En teltleir bestod av tre til fire personer. Til sammen utgjorde de 40 teltleirene en «klan». På kveldstid fungerte noen av de større teltleirene som et samlingspunkt for erfaringsutveksling og sosiale tilstelninger. Noen ganger snakket beboerne om seriøse temaer som for eksempel truslene om å bli kastet vekk fra Sognsvann, mens det andre ganger var lystigere stemning, som den gang da den berusede nabomannen lirte av seg den ene skrøna etter den andre. 2.2.2 Rom på Grønland Informantene jeg møtte i Grønlandsområdet fortalte også at de hadde reist til Norge ifølge med familie eller venner. Som oftest sov de i nærheten av Vaterlandsbrua, men av og til ble de kastet bort av politiet. Georghe fortalte at «brua» på Vaterland huset ulike romgrupper, men at de aller fleste kom fra hans hjemby Targu Jiu. «På det meste er det mellom 70 og 100 som sov her». Mens rom på Sognsvann hadde fått en midlertidig tillatelse om slå leir i nærhet-

During one of the visits to the camp, I sat down to supper with Nicolae and his wife. The couple shared a campsite with three younger men. “We’re family”, he said. His wife grilled fish and chicken on the fire he had lit. The men sat in a circle around his wife. One of them sat on a tree stump, another squatting on the ground. After the wife had fried the meat, the men helped themselves from the pan. They asked through the interpreter if I wanted a taste, but I told him I had just eaten. There was not much food for five adults, but no one complained. The informants had a limited food budget. Still, they usually treated themselves to a hot evening meal. Oil, tomato sauce and potatoes were essential ingredients for a good meal, Nicolae told me. Everyone in the camp come from or had connection to the city of Buzau. Some have relatives in the other tent camps; others have only friends and acquaintances. Each tent camp is its own little economic and social entity, and works in many ways similar to the way family institution does in Romania (Engebrigtsen 2007:146-156). Travelling groups live and work together, and the oldest man in each camp has an overall responsibility for the group. It is he who gives advice and orders sanctions if necessary. A tent camp consists of three to four people. In total, the 40 tent camps make a ‘clan’. In the evening some of

the larger tent camps acts as a meeting point for the exchange of experiences and social events. Sometimes residents discuss serious issues such as threats of being expelled from Sognsvann, while other times the mood is merrier, such when a drunken man from a neighbouring camp rattled off one tall story after another. 2.2.2 Romas in Grønland Informants I met in the Grønland area also reported that they had travelled to Norway together with family or friends. Mostly they slept near Vaterland Bridge, but sometimes the police expelled them. Georghe told that the bridge on Vaterland housed different Roma groups, but the vast majority came from his hometown of Targu Jiu. “At most, between 70 and 100 people sleep here.” While the Roma at Sognsvann had received a temporary permit to set up camp near the lake, the Roma groups in the Grønland area had a more troubled day. Maria said that they often were awakened by the police in the middle of the night: “Last night I did not sleep. The police came and woke us up and took all our things. But we stayed in the park.” Elana thought the police treated them badly and asked rhetorically if they would want the same treatment if they were tourists in Romania. “I said to them: ‘If you come to Romania, you think I would behave

en av Sognsvann, hadde romgruppene i Grønlandsområdet en flyktig hverdag. Maria fortalte at politiet oftest kom og vekket dem midt på natten: «I natt sov jeg ikke. Politiet kom og vekket oss og tok alle tingene. Men vi bare ble i parken». Elana syntes politiet behandlet dem dårlig og spurte retorisk om de ville ønsket samme behandling dersom de var turister i Romania. «Jeg sa til dem: Hvis du kommer til Romania, tror du jeg ville oppføre meg slik mot deg? De lar oss ikke spise engang. Og når det regner jager de oss ut fra broen slik at vi må stå i regnet. Det skjedde i går. Da måtte jeg stå der – i regnet». Elana

Tilreisende rom synes å være en av de nye migrasjonsgruppene som politiet har rettet sin oppmerksomhet mot (Johansen m.fl 2013:19). Informantene som oppholdt seg ved Vaterland hadde hyppig kontakt med politiet, og da spesielt på nattestid. Ved en rekke tilfeller ble de også jaget bort på dagen. Bildet under illustrerer en slik hendelse. Tilreisende rom måtte pakke sammen sakene sine fordi politiet (som stod bak meg da bildet ble tatt) informerte om at det ikke tillates å slå leir på grøntområder i det offentlige rom.6 6

Friluftsloven §9: http://lovdata.no

Det var tydelig at informantene var vant med å bli bortvist. De gjorde som politiet sa, og flyttet seg. Riktignok tok det ikke lang tid før de samme folkene trakk tilbake til parken. Hildegunn Brattvågs (2007) studie av utenlandske tiggere viser at rammene under oppholdet i Norge er preget av minimumsløsninger. I likhet med hennes informanter fortalte også mine at de stadig byttet overnattingsplasser i sentrum. Det er også andre trekk med informantenes hverdag som belyste deres marginale livssituasjon. Mens noen hadde kjennskap og benyttet seg av tilbud om mat og dusjstell, var det andre som ikke visste om det. Å plukke opp mat fra containere eller hente varer som kolonialforretninger kastet, var således kostbesparende strategier. De gangene informantene kjøpte mat var det som oftest brød eller kjøtt som kunne tilberedes i parker eller teltleirene. Store deler av dagen går med til å tjene penger. For de som tigger består en arbeidsdag av flere skift. Når de ikke iscenesatte seg som tiggere, entret de rollene som venn og/eller ektefelle. Vaterlandsparken var arena for hygge, måltider og hvile med venner og bekjente under mitt feltarbeid. Noen brukte tilsynelatende parken som en markedsplass og gikk rundt og viste/solgte klær, mobiler og andre gjenstander. Engebrigtsen (2012:33) kaller dette multitasking, og viser til at tilreisende rom ofte kombi-

like this towards you?’ They will not let us eat even. And when it rains, they are chasing us off the bridge so we have to stand in the rain. It happened yesterday. Then I had to stand there – in the rain.” Elana

Visiting Roma seems to be one of the new migration groups that has got attention from the police (Johansen et al 2013:19). Informants who stayed near Vaterland had frequent contact with the police, especially at night. A number of times they were also asked to move out during the day. The picture below illustrates such an event. Visiting Roma had to pack up their things because the police (who was behind me when the photo was taken) informed that it is not allowed to camp in parks in public spaces.6 It was obvious that the informants were used to being expelled. They did what the police said, and moved on. Granted, it did not take long before the same people moved back to the park. Hilde Gunn Brattvaag’s (2007) study of foreign beggars shows that the framework conditions of their stay in Norway are characterized by short-term solutions. Like her sources, mine also told that they constantly change their overnight accommodation in the city centre. There are other similarities in their 6

‘Friluftsloven’ §9: http://lovdata.no

daily life, which illustrate their marginalized situation. While some were aware of and took advantage of the possibility of getting food and showers, there were others who did not know about it. Collecting food in garbage containers or retrieve items that grocery stores throw away were thus cost-effective strategies. When my sources bought food, it was usually bread or meat that they could prepare themselves. Much of the day is spent trying to make money. A working day consists of multiple shifts for someone who begs. When they weren’t presenting themselves as beggars, they entered the roles of friends and / or spouses. During my fieldwork Vaterland Park was the venue for comfort, meals and rest with friends and acquaintances. Some apparently used the park also as a marketplace and showed/ sold clothes, cell phones and other objects. Engebrigtsen (2012:33) calls this multitasking, and points out that visiting Roma often combine different moneymaking techniques to maximize revenue.

2.3

The struggle to keep going

Above, I have shed light on how visiting Roma live in Oslo. Moving on, I will illustrate different challenges visiting Roma experience and told me about during my fieldwork. The stories reflect a life situation that didn’t turn out quite 17

nerer ulike inntjeningsteknikker for å maksimere inntektene.

2.3 Strevet for å holde det gående

Over har jeg vist hvordan tilreisende rom bor i Oslo. Videre skal jeg belyse andre utfordringer tilreisende rom opplyste om underveis i feltarbeidet. Fortellingene speiler en livssituasjon som ikke ble helt som forventet. De fleste hadde tigging som den primære inntektskilden og det var tydelig at det var diskrepans mellom forventet og faktisk inntekt. 2.3.1 Får ikke jobb I Oslo arter hverdagen seg ulikt for tilreisende rom. Noen har lykkes med å finne strøjobber innenfor byggebransjen, mens andre har fått lisens til å selge gatemagasinet «Folk er folk», eller kan spille på ulike instrumenter. De fleste jeg kom i snakk med hadde riktignok tigging som inntektskilde. Under et besøk på Sognsvann snakket vi om roms utfordringer i det norske arbeidsmarkedet. Nicolae hadde blitt arrestert av politiet grunnet svart arbeid, og fortalte at han fortsatt hadde utestående penger fra byggefirmaet. Han orket ikke usikkerheten som strøjobben medførte, og valgte derfor heller å tigge. Chantelle fortalte at hun hadde jobbet som skredder i Romania, men at de økonomiske nedgangstidene gjorde det vanskelig å tjene penger. Hun valgte å reise til Norge fordi venner av henne had18

de fortalt om gode inntektsmuligheter. Etter et par uker i Oslo skjønte hun at mulighetene for arbeid var begrenset, om ikke umulig: «Jeg har spurt alle om en jobb. Men når jeg forteller dem at jeg kommer fra Romania så bare lukker de døra i ansiktet mitt. De ser på oss bare som tiggere og flaskesamlere». Chantelle var fortvilet fordi arbeidsgivere åpenbart så ned på folk fra Romania. Oppgitt forklarte hun at det finnes mange rom som har lyst til å jobbe. Maiu delte hennes syn og understreket sin egen arbeidslyst: «Jeg kunne jobbet! Men hvor?! Jeg kunne vasket, et eller annet». Jeg ble fortalt lignende beskrivelser i flere av intervjuene. Det er tydelig at erfaringene til rumenske rom, enten selvopplevde eller gjenfortalt av venner og bekjente i miljøet, tilsa at det var mer eller mindre umulig å sikre seg arbeid i Norge. 2.3.2 Harde kår Georghe er midt i førtiårene, men han ser mye eldre ut. Jeg møtte han sittende på steinene som omkranser Vaterlandsparken. Han satt og pratet med to gatemusikanter. Georghe fortalte at han gjerne skulle mestret å spille et instrument. «Dersom musikantene er i nærheten av et diskotek, kan de tjene kanskje 1000 kroner på en normal dag». Selv tjente han penger på å tigge og samle flasker. Det hendte også at han solgte magasinet «folk er folk». Periodevis var inntektene så lave at han ikke maktet å sende hjem penger til familie og slekt. Likevel fortalte han at det var bedre å

as they expected. Most had begging as their primary source of income, and it was evident that there was discrepancy between expected and actual income. 2.3.1 It’s hard to get a job In Oslo daily life varies for the visiting Roma. Some have managed to find odd jobs in the construction industry, while others have been licensed to sell the street magazine ‘Folk er folk’, and some play various instruments. Admittedly, most people I talked to had begging as their source of income. During a visit to Sognsvann we talked about Roma’s challenges in the Norwegian labour market. Nicolae had been arrested by the police due to undeclared work, and said he still had money outstanding from the construction company that had employed him. He could not bear the uncertainty that taking odd jobs entailed, and chose instead to beg. Chantelle said she had worked as a tailor in Romania, but the economic collapse made it difficult to make money. She chose to travel to Norway because friends had told her about the great moneymaking opportunities. After a few weeks in Oslo she realized that opportunities for work were limited, maybe even non-existent, “I have asked everyone for a job. But when I tell them that I am from Romania, they just close the door in my face. They see us only as beggars and bottle collectors.” Chantelle was in despair because employers openly looked down on people

from Romania. Resigned, she explained that many Roma desire work. Maiu shared her views and stressed their desire to work, “I could work! But where? I could wash something or other.” I was given similar descriptions in several of the interviews. It is clear that the experiences of the Romanian Roma, either personally experienced or retold by friends and acquaintances in the community, indicated that it was more or less impossible for them to secure employment in Norway. 2.3.2 Harsh conditions Georghe is in the mid-forties, but he looks much older. I met him sitting on the rocks that surround the Vaterland Park. He sat in conversation with two street musicians. Georghe said he would like to play an instrument. “If musicians are near a disco, they can earn maybe 1000 kroner on a normal day.” He himself earned money by begging and collecting bottles. Sometimes he sold the magazine ‘Folk er folk’. Some days income was so low he had no money to send home to his family. Yet he told me that it was easier to make money in Norway than in Romania. This must be understood in the context of the vulnerable position the Roma have in the Romanian labour market (Barany 1994). It’s not a new phenomenon that the Roma make money by unconventional means. For centuries they have made use of their own particular niches in the market. Their adaptation to global agreements, such as Romania’s EU membership and political decisions in Norway,

tjene penger her enn i Romania. Dette må forstås i sammenheng med den utsatte posisjonen rom har i det rumenske arbeidsmarkedet (Barany 1994). At rom henter inntekter gjennom ukonvensjonelle metoder, er likevel ikke et nytt fenomen. Rom har i flere hundre

år hatt særpregede økonomiske nisjer, og de globale avtalene, som for eksempel Romanias EU-medlemskap, samt politiske vedtak i Norge, er eksempler på hvordan rom orienterer seg, og finner nye territorier, i det økonomiske landskapet (Barany 2002:14-5). De jeg

show how the Roma orient themselves and find new territories in the economic landscape (Barany 2002: 14-5). My informants described income from begging as essential to secure food, clothing and firewood for relatives and immediate family during the cold and long

winter back home. On the other hand, interviewees expressed concern about the downward trend in income. Apparently the money they obtained from begging was much less than their family and acquaintances had predicted. 19

snakket med fremstilte tiggerinntektene som helt nødvendig for at slekt og familie skulle sikre rasjoner, klær og ved for en kald og lang vinter i hjemlandet. På den andre siden uttrykte informantene bekymring ovenfor de nedadgående tiggerinntektene. Det kom tydelig frem at tiggerinntektene de innhentet var langt lavere enn det familie og nettverk hadde forespeilet den enkelte. Dan er sammen med familien i Norge for andre gang. Han fortalte at inntektene fra tigging var høyere forrige gang han var i Oslo. «Det jeg tjener på en dag, går til mat. Hvis jeg hadde visst at det skulle være slik, ville jeg aldri reist hit igjen». Han dro fram alle myntene han hadde i lomma og telte høyt; ”50 kroner! Det er hva jeg tjener på en normal dag!”. Dan gav uttrykk for at tiggermarkedet i Oslo hadde endret seg radikalt på ett år. «Det er andre gang jeg er her. Men nå er alt mye verre. Vi har ikke mat, vi har ikke penger, vi har ingenting. Jeg trodde jeg skulle være i stand til å tjene litt penger ved å tigge. Noen bekjente fortalte meg at man kunne tjene gode penger her. Men se på meg? Jeg føler meg stresset. Jeg sover under en bro. Ikke har jeg mulighet for å vaske meg, og av og til spiser jeg ikke, heller». Dan

Følelsen av avmakt kjennetegnet informantenes fortellinger om hverdagslivet i Oslo. For de fleste hadde 20

ikke oppholdet artet seg slik de håpet. Inntektene var ofte lavere enn forventet, og hverdagen ble fremstilt som et strev. Maria fortalte nedbrutt at tiggerinntektene var så lave at de så vidt dekket livsoppholdet i Norge. «Enkelte dager er inntekten så dårlig at vi så vidt har råd til mat. Jeg tjener kanskje mellom 70 og 80 kroner på en dag i gjennomsnitt. Noen dager tjener jeg ingenting. Her om dagen tjente jeg bare 17 kroner på en dag». Maria

Informantene trakk frem flere forklaringer på hvorfor de tjente mindre enn forventet. En vanlig forklaring var at helseproblemer eller alder begrenset mobilitet og evnen til å kombinere tigging med flaskepanting. For de med fysiske utfordringer var det ikke enkelt å holde tritt med de unge og friske som saumfarte parker og andre offentlige plasser for flasker. En annen forklaring var at det har kommet flere tiggere til byen. En tredje forklaring var at informantene bekymret seg for det negative bilde media tegnet av dem. Informantene følte at dette påvirket tiggerinntektene, og flere opplyste om at nordmenn var mindre gavmilde nå enn tidligere. I gjennomsnitt tjente de jeg snakket med i underkant av 150 kroner på tigging per dag. Det må imidlertid innvendes at informantenes opplysninger om tiggerinntekter var lavere enn hva mine observasjoner antydet, og omlag halvparten

Dan is with his family in Norway for the second time. He said proceeds from begging were higher last time he was in Oslo. “What I earn in a day goes toward food. If I had known it to be so, I would never have come here again.” He pulled out all the coins he had in his pocket and counted out loudly, “50 kroner! That’s what I earn in a normal day «. Dan stated that the beggar market in Oslo had changed radically in one year. “It’s the second time I’m here. But now everything is much worse. We don’t have food, we don’t have money, we have nothing. I thought I would be able to earn some money by begging. Some acquaintances told me that you could make good money here. But look at me? I feel stressed. I sleep under a bridge. I don’t have the opportunity to wash, and sometimes I don’t eat, either.” Dan

The feeling of powerlessness characterized my sources’ stories about their life in Oslo. For most of them the stay had not turned out the way they hoped. Income was often lower than expected, and life was described as a struggle. Shattered, Maria said that beggar income was so low that they barely covered their living expenses in Norway. “Some days, the income so bad that we barely afford food. I make maybe 70 to 80 kroner a day on aver-

age. Some days I earn nothing. The other day, I made only 17 kroner in one day.” Maria

Sources pointed to several reasons why they earned less than expected. A common explanation was that health problems or age restricted their mobility and ability to combine begging with collecting empty bottles. It was difficult for the physically challenged to keep up with the young and healthy who scrutinized parks and other public places for bottles. Another explanation was the increase in numbers of beggars in the city. The informants worried that a third explanation might be their negative media image. My sources felt that this affected beggar income, and several reported that the Norwegians were less generous than before. My informants reported an average income of almost 150 kroner per day by begging. It must, however, be argued that the sources reported less than my observations suggested, and about half of what Ada Engebrigtsen estimates that visiting beggars in Oslo daily earn.7 It is understandable that they describe themselves and their lives in a, for them, favourable light. They are strangers in a new country, dependent on good will. To portray 7 Engebrigtsen (2012:33) estimates that visiting beggars earn 300 kroner per day. According to her work, a party of five can send at least 45 000 kroner to Romania after three months work.

av hva Ada Engebrigtsen anslår at tilreisende tigger i Oslo tjener daglig.7 På en annen side tegner de et bilde av seg selv og sin livssituasjon slik det er hensiktsmessig å bli oppfattet: Som fremmed i et nytt land, som regel avhengig av at givere donerer penger, er det å fremstille seg selv som verdig trengende en nyttig strategi for å vekke sympati (Erskine & McIntosh 1999:28).

2.4 Tilgjengelige roller i gatemiljøet «Siden hjemløse automatisk blir tilskrevet negative roller av andre, bør det ikke være overraskende at mange av dem forsøker å distansere seg fra disse» Snow & Anderson 1987:1350

Som sitatet ovenfor viser, har grupper som står utenfor storsamfunnet begrenset tilgang til positive roller i møte med meg og den norske befolkningen for øvrig. Et mål for denne rapporten er å få innsikt i hvordan rom klarer å opprettholde en form for verdighet og selvrespekt i det som utad fremstår som en vanskelig livssituasjon. For de intervjuede bestod som regel møtet med meg av å tegne et bilde av en maktesløs situasjon, uten jobb og med lave tigger7 Engebrigtsens (2012:33) anslag er at tilreisende tiggere i gjennomsnitt tjener 300 kroner hver. Ifølge henne kan et reisefølge på fem sende minst 45000 kroner hjem til Romania etter tre måneders arbeid.

inntekter. Disse fortellingene vil ikke ses som faktiske sannheter, men snarere som ressurser de intervjuede tok i bruk for å skape positive selvpresentasjoner. Som vi snart skal se ble ikke skam først og fremst knyttet til tigging, men derimot tilskrevet andre aktører i gatemiljøet. Informantenes viste til «de andre» for å belyse hvem som oppfylte kriteriene for verdig tigger, og hvem som ikke gjorde det. Nedenfor vil jeg derfor skissere de symbolske grensedragningene de intervjuede trakk i møtet med meg.8 Aller først vil jeg imidlertid belyse Dolores og Stilians selvpresentasjoner. Begge tok avstand til tigging, og deres selvpresentasjoner la derfor mindre vekt på fortellinger om dårlige tiggerinntekter, nød og fattigdom. Under intervjuet la de større vekt på å knytte seg til sosiale roller som skilte dem fra tiggere. 8 Symbolske grenser er et perspektiv fra kultursosiologien som kan belyse hvordan aktørene i gatemiljøet tilegner seg selv, og tilskriver andre, posisjoner i gatelandskapet. Lamont (2002) benyttet teorien opprinnelige for å forklare hvordan den øvre middelklassen i Frankrike tar i bruk forskjellige distingveringer enn den øvre middelklassen i USA for å skille seg fra andre. Teorien har likevel vist seg å være anvendbar i andre kontekster, så vel blant grupper med lavere sosial status. I denne forbindelse kan grensearbeid ses som nyttige verktøy for rumenske rom, dels for å skille seg fra negative roller og stereotypier i gatemiljøet, men også slik at jeg, og potensielle givere, skal oppfatte dem som verdige tiggere. Et bevisst (i noen tilfeller også ubevisst) formål med distingveringsarbeid er å generere en følelse av likhet, samtidig som det skapes avstand til andre grupper både fysisk og symbolsk (Epstein 2002:232).

themselves as deserving destitutes is a useful strategy in order to arouse sympathy (Erskine & McIntosh 1999:28).

2.4 Available roles in the street environment “Since the homeless are automatically attributed negative roles by others, it should not be surprising that many of them are trying to distance themselves from them.” Snow & Anderson 1987:1350

As the quote above shows, groups outside mainstream society have limited access to positive stereotypes when they present themselves to the Norwegian population and to me. One object of this report is to gain insight into how the Roma manage to maintain some form of dignity and self-respect in what, from the outside, appears to be a difficult situation. For the interviewees, meeting with me usually meant drawing a picture of a situation in which they were powerless, with no job and a low income from begging. These stories will not be regarded as actual truths, but rather as resources adopted by the respondents to create a positive self-presentation. As we are about to see, shame was primarily not related to begging, but rather attributed to other factors in the street environment. The interviewees’ referred to ‘the others’ to illuminate who met criteria for the deserving beggar, and

who did not.8 Below I will therefore outline the symbolic demarcation interviewees drew in the meeting with me. First, however, I describe Dolores’ and Stilian’s self-presentations. Both rejected begging, and their self-presentations therefore placed less emphasis on stories about low beggar income, deprivation and poverty. During the interview, great effort was made to link themselves to social roles that separated them from beggars. 2.4.1 A different story “I am not the same as those who beg. I’m not like them.” Dolores

Although the Romanian Roma have few alternatives to street work, especial8 Symbolic boundaries is a perspective of cultural sociology to illustrate how participants in street environment imbue themselves, and ascribe others, positions in street landscape. Lamont (2002) used the original theory to explain how the upper middle class in France adopt other features than the upper middle class in the U.S. to differentiate themselves from others. The theory has proven to be viable in other contexts as well, among groups with lower social status. In this regard, the boundary work is seen as useful tools for Romanian Roma, partly to differentiate themselves from negative roles and stereotypes in the street environment, but also so that I, and potential donors, will perceive them as deserving beggars. A deliberate (in some cases also unconsciously) object of the distinguishing is to generate a sense of equality, while making distance to other groups, both physically and symbolically (Epstein 2002:232)

2.4.1

En annerledes historie

«Jeg er ikke det samme som de som tigger. Jeg er ikke som dem.» Dolores

Selv om handlingsalternativene til rumenske rom synes å være begrenset til gatearbeid, og da særlig tigging, ønsket ikke Dolores og Stilian å sette seg ned på bakken med en kopp foran seg. Begge var midt i tjueårene og hadde vært i Norge et par uker da jeg møtte dem for første gang. Dolores hadde på seg en leopardtights og en glitrende cardigan-genser, mens Stilian hadde på seg en skyggelue og en hvit, tilsynelatende ny jakke. Klærne deres, og da særlig Dolores sine, skilte seg fra det typiske bilde vi får presentert av rom i aviser og nyhetssendinger (Rossvoll og Bielenberg 2012:25). Først trodde jeg at de var gift, men det viste seg at de bare var venner som reiste sammen. Målet for oppholdet i Norge var å få seg en jobb og en ordentlig plass å bo. Dolores fortalte at hun hadde jobbet utenlands tidligere: «Jeg jobbet i Hellas i tre år. Der ble jeg integrert med en gang og fikk både hus og jobb. Jeg jobbet i et kjøpesenter. Jeg solgte klær og alt mulig. Der tjente jeg 150 euro i uka». Stilian fortalte at han hadde tatt elektronikkutdanning i Romania. «Jeg jobbet i byggebransjen og tjente mellom 10 og 15 euro om dagen. Jeg startet syv om morgenen og var ferdig syv om kvelden. Nå derimot, er det ingen stabile jobber i Romania. Det er vanskelig å få jobb, og hvis 22

man er heldig og får, er den som oftest ikke kontraktsfestet.»

Stilian

Ettersom finanskrisen hadde rammet landet Dolores jobbet i, og det ustabile arbeidsmarkedet i Romania ikke gav Stilian fast jobb, ønsket de å søke lykken i Norge. Begge hadde blitt fortalt at det var mulig å få gode jobber i Oslo. Det er ikke uvanlig at tilreisende rom blir fortalt om lukrative jobber før avreise (Brattvåg 2007:12). Flere fortalte meg at man kunne stille seg opp ved tigerstatuen ved Østbanehallen for å bli plukket til arbeid.9 Dolores og Stilian hadde stilt seg opp der en uke i strekk. «Vi reiser dit i 06-tiden og står der frem til 09-10-tiden. Hvis ingen kommer, starter vi bare å samle flasker. Vi har ingen andre muligheter enn det. Vi stjeler ikke og gjør ingen dumme ting. Vi vil bare jobbe, og det ville vært veldig fint om vi fikk til det.» Dolores

Uken gikk uten at de hadde blitt plukket opp, og Dolores og Stilian måtte 9 Tigerstatuen ved Østbanehallen var tilsynelatende en arena hvor arbeidssøkende møtte opp for å bli plukket opp til ulike strøjobber. Arbeidet var utelukkende «svart», og jeg ble fortalt at andre rom eller rumenere som allerede var ansatt rekrutterte for arbeidsgiverne. Fra ulike hold ble jeg fortalt at de tjente fra 500 kroner og oppover om dagen, men at «mellommennene» gjorde krav på 200 kroner som kompensasjon for å ha skaffet vedkommende jobb. Georghe gav uttrykk for at denne type jobb ikke lønnet seg, og forklarte videre at de fleste han kjente til holdt seg unna denne virksomheten.

ly begging, Dolores and Stilian did not want to sit in the street with a beggar’s cup. Both were in their mid-twenties. They had been in Norway for a couple of weeks when I first met them. Dolores wore leopard tights and a sparkling cardigan sweater, while Stilian wore a cap and a white, apparently new jacket. Their clothes, especially Dolores, differed from the typical picture we have presented of Roma in newspapers and newscasts (Rossvoll and Bielenberg 2012:25). At first I thought they were married, but it turned out that they were just friends who travelled together. The aim of their stay in Norway was to get jobs and a proper place to stay. Dolores told me she earlier had worked abroad: “I worked in Greece for three years. There I was integrated immediately and got a house and a job. I worked in a mall. I sold clothes and other stuff. There, I earned 150 € a week.” Stilian said he was educated in electronics in Romania. “I worked in the construction industry and earned between 10 and 15 € a day. I started at seven in the morning and finished seven in the evening. Now however, there are no steady jobs in Romania. It’s hard to get a job, and if you are lucky and get one, you usually don’t get a contract.” Stilian

As financial crisis had hit the country Dolores worked in, and the unstable labour market in Romania did not provide Stilian a permanent job, they wanted to seek their fortune in Nor-

way. Both were told that it was possible to get good jobs in Oslo. It is common for visiting Roma to be told about lucrative jobs before departure (Brattvaag 2007:12). Several told me that one could stand by the tiger statue at Østbanehallen and be picked up for work.9 Dolores and Stilian had lined up there for one week straight. “We go there at 06 o’clock and stand there until 09-10 o’clock. If no one comes, we start just collecting bottles. We have no other options than that. We do not steal and do not do dumb things. We just want a job, and it would be really nice if we got one.” Dolores

The week went by, they got no job and Dolores and Stilian had to find other ways to make money. They chose to collect bottles, because this was their only available and acceptable option. Their statement that they would not do ‘stupid things’, I interpreted to mean that they would not resort to crime and that they did not want to beg. 9 The tiger statue at the Østbanehallen was apparently an arena where job-seekers showed up to be picked up for various odd jobs. The work was entirely clandestine and I was told that other Romas or Romanians who were already employed recruited for employers. From various sources I was told that they earned from 500 kroner and upwards per day, but that the intermediaries claimed 200 kroner as compensation for procuring the job. Georghe stated that this kind of work did not pay, and further that most people he knew, stayed away from it.

finne andre måter å tjene penger på. De valgte å samle flasker, fordi dette var det eneste alternativet de så på som akseptabelt av de tilgjengelige alternativene. Når de sier at de ikke ville gjøre «dumme ting» forstår jeg dette som at de ikke ville ty til kriminalitet, og som jeg senere skal komme tilbake til, at de heller ikke ønsket å tigge. I samtalen med Dolores og Stilian hadde begge et behov for å ta avstand fra de rollene tilreisende rom vanligvis trer inn i. At de bodde i skogen og pantet flasker i mellomtiden, ble fremstilt som en omstillingsprosess. Under samtalen med Dolores og Stilian kretset mye av intervjuet rundt «ønsket om å gjøre noe». Ingen av dem så tigging som et aktuelt inntektsalternativ. Følgelig ble det å tigge fremstilt som passiv og stigmatiserende inntektsmetode. Fortellingene deres, slik jeg tolket dem, handlet om å skille seg fra negative stereotypiene som rom bærer med seg (Hancock 2002) og dermed opprettholde selvrespekt i et gatemiljø hvor det var få respektable roller å tre inn i (Snow & Anderson 1987:1337-8). Stilian fortalte at han ble overrasket da han kom til Norge. «Det er friske folk som kan jobbe, men de foretrekker å tigge?! Det er kanskje noen som er syke, som mangler et øye eller et ben eller noe slikt, men det gjelder ikke alle. (…) kanskje dette er deres kunnskap om hvordan de kan tjene penger? De forstår tigging som en jobb.» Stilian

Dolores fulgte opp Stilians fortelling, og utdypet: «De har ikke interesse av å prøve hardere å finne en plass å jobbe. Kanskje det er derfor de syns det er komfortabelt å tigge?» Her hører vi hvordan Stilian og Dolores stilte spørsmålstegn med arbeidsviljen til sine landsmenn. De påpekte at de fleste tilreisende rom var arbeidsdyktige, men at de likevel valgte å tigge. Tiggerne de ønsket å skille seg fra ble karakterisert som tradisjonelle rom. Begge fortalte at de tilhørte romgrupper hvor arbeidsdeltagelse og utdannelse var verdsatte verdier. Ifølge Catalina Tesar (2013) faller rumenske rom innunder to kategorier; De såkalte «tradisjonelle», og de såkalte «assimilerte». Førstnevnte skiller seg fra flertallsbefolkningen i klesvei og ved at de snakker roms eget språk, romanès. «Assimilerte» rom ligner på andre rumenere, og mange av dem kan dessuten ikke snakke romanès.10 Da jeg spurte Dolores og Stilian om de følte seg som «oss», her forstått som ikke-rom, svarte de både ja og nei. Ja, fordi de verdsatte det vestlige kjærlighetsnarrativet og lønnet arbeid, men også nei fordi gaze (ikke-rom) manglet grunnleggende romverdier som det å dele og ha omtanke for hverandre. Etter hvert forsto jeg at de intervjuede ofte tok i bruk eksisterende stereotypier, både av rom og ikke-rom, for å konstruere positive selvpresentasjoner. For Dolores og Stilian var det ikke aktuelt å erstatte jobbsøkingen med tigging. «Se på meg», sa Dolores til meg. «Ser jeg ut som en tigger?!». Jeg ristet avkreftende 10

Tesar (2013) – tilsendt notat.

In conversation with Dolores and Stilian I noticed that both had a need to distance themselves from the usual roles of visiting Roma. The fact that they lived in the forest and collected bottles while waiting for work was presented as a restructuring process. During the conversation with Dolores and Stilian much of the interview circled around their desire to ‘do something’. Neither saw begging as a possible future option. Consequently, begging was portrayed as a passive and stigmatizing income method. The aim of their stories, as I interpreted, was to separate themselves from the negative stereotypes that being Roma carries (Hancock, 2002), and thus maintain self-respect in a street environment where there were few respectable roles to enter (Snow & Anderson 1987:1337 - 8). Stilian said he was surprised when he came to Norway. “There are healthy people who can work but they prefer to beg? There may be some who are sick, missing an eye or a leg or something, but that’s not all. (...) Maybe this is all they know about making money? They see begging as a job.” Stilian

Dolores supported Stilian’s analysis and elaborated: “They have no interest in really trying to find work. Maybe that’s why they think begging is comfortable?” Here we hear how Stilian and Dolores question their countrymen’s will to work. They pointed out that most visiting Roma were able to work, but still chose to beg. They wanted to separate them-

selves from the beggars who they characterized as traditional Roma. Both said they belonged to Roma groups where labour participation and education were valued assets. According to Catalina Tesar (2013), Romanian Roma belong to two categories: the so-called ‘traditional’ and the so-called ‘assimilated’. The former differs from the majority population in clothing/attire and by speaking their own language, Romanès. ‘Assimilated’ Roma are similar to other Romanians, and many of them cannot speak Romanès.10 When I asked Dolores and Stilian if they felt like ‘us’ here understood as non-Roma, they answered both yes and no. Yes, because they valued the western concept of love and paid work, but also no because gaze (nonRoma) lacked basic Roma values like sharing and consideration for others. I realized that the interviewees often used existing stereotypes, both of Roma and non-Roma, to construct positive selfpresentation. For Dolores and Stilian it was not an option to replace the job search with begging. “Look at me”, Dolores said to me. “Do I look like a beggar?” I shook my head. When asked if they had ever considered begging, Dolores responded strongly: “Maybe they do not have pride, I do not know! It seems that they feel that it is OK to sit down and beg. But for me it is not an option. I will do anything as long as I do not have to beg. 10

Tesar (2013) sent note.

på hodet. På spørsmål om de noen gang hadde vurdert å tigge, responderte Dolores engasjerende: «Kanskje de ikke har stolthet, ikke vet jeg! Det virker som de føler at det er Ok å sitte på bakken og tigge. Men for meg er det ikke aktuelt. Jeg vil gjøre alt så lenge jeg slipper å tigge. Alt av jobb! Det er rett og slett for skamfullt. Jeg har møtt noen folk fra Buzau som spør meg hvorfor jeg ikke tigger. De spurte meg om jeg følte at jeg var viktigere enn dem.» Dolores

Her ser vi hvordan Dolores og Stilian tegnet et bilde av et miljø, eksemplifisert med en rom-tigger fra Buzau, som verken hun eller Stilian delte verdier eller ønsket levesett med. Slik jeg tolket det, var andre romtiggeres passivitet og resignasjon et virkemiddel for å kaste lys på positive egenskaper ved seg selv. 2.4.2 «Vi tigger ikke» Den første symbolske grensedragningen jeg har lyst å redegjøre for i dette kapittelet, er betydningen av å avstå fra å tigge. Som vist ovenfor ble det å la være å tigge brukt som en distingveringsteknikk for å skille mellom hvilke rom som aktivt prøver å få jobb – og de som ikke gjør det. Slik jeg tolket fortellingene til Dolores og Stilian, var den symbolske grensen «vi tigger ikke» et moralsk standpunkt de tok i bruk for å distansere seg fra andre tilreisende rom som valgte tigging som inntektskilde. Samtalen med Dolores og Stilian viser hvordan erfaringer med arbeidslivet

spilte en rolle i begges selvpresentasjon. Fortellingene deres var todelte og belyste først deres aktive forsøk på å få tak i en jobb, mens en annen fellesnevner omhandlet andre roms tiltaksløshet. Til forskjell fra andre tilreisende rom ønsket de ikke bare å sette seg ned på bakken for å tigge. Begge ble provosert av passiviteten til sine landsmenn. «Kanskje de ikke har stolthet eller arbeidsvilje?» undret Dolores. I Dean (1999:194) studie av gatemusikanter og tiggere i England viser han til lignende grensedragninger. Musikantene dro et skille til tiggerne på bakgrunn av aktive inntektsmetoder, mens de så ned på tiggerne som de oppfattet som passive og tiltaksløse. Ved å belyse sin egen integritet og arbeidsvilje, i denne sammenheng til moralske verdier, forsøkte de å vise til et skille mellom «vi» som prøver å få jobb og «de» som passivt lever i tråd med samfunnets stereotypier av rom (Lamont 2002:98). Distingveringene hadde som formål å belyse et skille i hva, henholdsvis Dolores og Stilian, anså som anstendig arbeid, samtidig som grensearbeidet understreket at «de», til forskjell fra «andre» rom, synes tigging var skamfullt og under deres verdighet. Disse fortellingene har, slik jeg oppfatter det, to funksjoner for informantenes forståelse av seg selv sammenlignet med romtiggere. i) Begge belyser arbeid som en viktig identitetsmarkør. Ved å fortelle om hvordan de aktivt søker etter jobb hver dag, kan selvpresentasjonene tolkes som et forsøk på belyse likhet med meg som intervjuer (Sandberg & Pedersen 2007:226). Det at Dolores henvendte

Any job! It is simply too shameful. I have met some people from Buzau who ask me why I do not beg. They asked me if I felt that I was better than them.” Dolores

Here we see how Dolores and Stilian paint a picture of an environment exemplified with a Roma beggar from Buzau, whose values or way of life neither she nor Stilian shared. In my interpretation they used other Roma beggars’ passivity and resignation to illuminate their own positive characteristics. 2.4.2 “We don’t beg” In this chapter I first want to explore the symbolic boundary of choosing to refrain from begging. As shown above, the choice not to beg was used as a technique to distinguish between the Roma who were actively trying to get a job and those who were not. In my interpretation the symbolic threshold “we don’t beg” in Dolores’ and Stilian’s stories was a moral stance they adopted to distance themselves from other visiting Roma who chose begging as their source of income. Conversation with Dolores and Stilian show how their work experience play a role in both their self-presentations. Their stories had two aspects and highlighted first their active attempts to find employment, and then the lack of initiative by other Roma. Unlike other visiting Roma they did not just sit down and beg. Both were angered by the inaction of their countrymen. “Maybe they do not have pride or will-

ingness to work?” wondered Dolores. In Dean’s (1999:194) study of street musicians and beggars in England, he refers to similar boundaries. The musicians set a distinction to beggars on the basis of current income methods, while they looked down on beggars who they perceived as being passive and without initiative. By pointing to their integrity and will to work they tried to create a moral distinction between ‘we’ who are trying to get jobs and ‘they’ that passively adhere to society’s stereotypes of Roma (Lamont 2002: 98). The differences were intended to illuminate the boundary between Dolores and Stilian and their concept of decent work, opposed to the shameful and undignified begging of the ‘other’ Roma. These stories show, as I understand it, two features of the informants’ understanding of themselves compared with the Roma beggars. i) Both illuminate work as an important marker of identity. By telling how they are actively searching for work every day, the self-presentations can be interpreted as an attempt to be my equals, the interviewer in this situation. (Sandberg & Pedersen 2007:226). The fact that Dolores turned to me and asked me to confirm that she didn’t look like a beggar supports this. ii) The second function can be seen as an attempt to make a distinction between ‘us’ as job seekers and the ‘others’ as beggars. Pride and methods of income become identity markers that distinguish them from the begging Roma. “We don’t beg” is a 25

seg til meg og fikk meg til å bekrefte at hun ikke lignet på en tigger underbygger dette. ii) Den andre funksjonen kan ses som et forsøk på å dra et skille mellom «oss» som arbeidssøkende og de «andre» som tiggere. Her ble stolthet og krav til inntektsmetoder identitetsmarkører som skiller dem fra rom som tigget. «Vi tigger ikke» er en selvpresentasjon som tar avstand fra de sosiale rollene som er tilgjengelig i gatemiljøet. Da jeg snakket med dem hadde begge bare hadde vært i Norge noen uker. Å ta avstand til sånn nåværende livssituasjon er en måte å assosiere seg selv til en sosial rolle i det konvensjonelle samfunnet. Ifølge Anderson & Snow (1987) presenteres det ofte «fantasifulle» identiteter hos personer med lite fartstid i gatemiljøet: «Jeg er ikke som de andre som “henger” på Frelsesarmeen. Hvis du har lyst til å vite mer om gatefolket, så kan jeg fortelle deg om dem; men du kan ikke lære om gatefolk ved å studere meg - fordi jeg er annerledes» Snow & Anderson 1987:1349

Her viser forfatterne til en selvpresentasjon hos en hjemløs som betrakter sin nåværende livssituasjon som midlertidig. Sitatet peker til aspekter ved selvpresentasjonene til Dolores og Stilian. Bare noen uker etter at jeg hadde intervjuet dem, møtte jeg Dolores igjen. Hun fortalte at Stilian hadde reist hjem, og at hun vil gjøre det samme så fort hun fikk penger nok: «Det er ingen 26

som vil ansette meg!» fortalte hun resignert. Begge hadde følgelig erfart at det var vanskeligere å få jobb i Oslo enn forventet. Etter hvert som tiden gikk fikk de større og større problemer med å distansere seg til et miljø de åpenbart var en del av. Følelsen av at oppholdet ikke levde opp til forventningene var en gjennomgående fortelling. Riktignok, i motsetning til de andre intervjuede, dro Stilian og Dolores tilbake til Romania. De øvrige, som er hovedfokuset i denne rapporten, ble værende i Oslo og tjente penger på å tigge.

2.5

Å skille seg fra de andre

Med Dolores og Stilian viste jeg et eksempel på hvordan rom distingverer seg fra hverandre, og skaper symbolske grenser til andre rom med, tilsynelatende, samme status (Lamont & Molnár 2002:170). Som Brattvåg (2007:11) også reflekterer over i sin studie, tenkte jeg noe naivt at mange tilreisende rom kjente til hverandre og hadde en slags fellesskapsfølelse som rom. Underveis i feltarbeidet fikk jeg imidlertid klare signaler på at situasjonen var annerledes. På Vaterland og rundt de trafikkerte gatene i sentrum observerte jeg at rom gikk forbi hverandre uten å hilse eller utveksle blikk. Etter hvert forstod jeg at fortellingen til Dolores og Stilian bare var ett av flere eksempler på hvordan aktører fremforhandlet identiteter og trakk symbolske grenser i det som utad så ut som et rommiljø. Da jeg snakket

self-presentation that repudiates the social roles that are available in street environment. I talked to them after their first few weeks in Norway. Creating distance to their current situation is a way of associating themselves to a social role in conventional society. According to Anderson & Snow (1987) people with limited experience from the street environment often present ‘imaginative’ identities:

ers. Admittedly, unlike the others interviewees, Stilian and Dolores returned to Romania. The others, who are the main focus of this report, remained in Oslo and made money through begging.

2.5 To distinguish the self from the others

Dolores and Stilian showed how the Roma distinguish themselves from one another, creating symbolic boundaries “I’m not like the others who hang to other Roma who apparently have out at the Salvation Army. If you the same status (Lamont & Molnár want to know more about street peo- 2002:170). As Brattvaag (2007:11) ple, I can tell you about them, but also reflects on in his study, I thought, you can’t learn about street people by somewhat naively, that many visiting studying me - because I’m different.” Roma knew each other and had a sense Snow & Anderson 1987:1349 of community. During the fieldwork, however, there were clear indications Here the authors show the self-presenta- that this was not the case. At Vaterland tion of a homeless person who considers and in the busy streets of the city, I obhis current situation as temporary. The served that the Roma passed each othquote points to aspects of the self-pre- er without saying hello or exchanging sentation of Dolores and Stilian. Just a glances. Eventually I realized that the few weeks after I had interviewed them, story of Dolores and Stilian was just one I met Dolores again. She said Stilian had of several examples of how participants gone home, and that she would do the negotiated identities and drew symbolsame as soon as she had enough mon- ic boundaries inside what outwardly ey. “No one will hire me”, she said re- looked like a Roma environment. A signedly. Both had consequently found group I talked to in a camp at Sognsthat it was more difficult to get a job in vann knew of other groups who stayed Oslo than expected. As time went, they in the city. Chantelle stated that the found it more and more difficult to dis- Roma from Romania did not feel any sociate from an environment they ob- sense of companionship. “I do not know viously were a part of. The feeling that them, but know that they beg. They have their stay did not live up to expectations their own business and we have nothwas a narrative they shared with oth- ing to do with them.” The informant’s

med et reisefølge i campen på Sognsvann fortalte de at de kjente til andre klaner som oppholdt seg i sentrum. Chantelle gav uttrykk for at romgruppene fra Romania ikke følte noe samhørighet. «Jeg kjenner dem ikke, men vet at de tigger. De har sin egen business og vi har ikke noe med dem å gjøre». Informantenes fellesskap besto først og fremst av eget reisefølge, men som nevnt tidligere var de ofte del av en større klan bestående av venner og bekjente, hovedsakelig, fra samme by.

kompetente rusbrukere.11 For disse dealerne var det viktig å distansere seg fra «dophuer», som sett utenfra, kunne forveksles med å være «en av dem». Mens dealerne hadde kontroll over sitt rusbruk, og således mestret rollen sin, speilet dophuene en motsats, og ble følgelig tilskrevet en lav status i miljøet. Slik jeg ser det danner lignende virkemidler et grunnlag for at de intervjuede kunne fremstå i et godt lys, til tross for å befinne seg i et tiggermiljø med begrensede, positive roller å relatere seg til.

Gatemiljøet i Oslo består av mange marginaliserte grupper som livnærer seg av ressursene på gata. Da jeg oppfordret de intervjuede til å reflektere rundt det å tigge, inneholdt selvpresentasjonene to virkemidler for å opprettholde en form for verdighet og selvrespekt. Felles for de intervjuede var at de tilegnet skam til de som ikke mestret eller misbrukte tiggerollen. For det første handlet det om å skille seg fra norske stoffmisbrukere som tigget. Norske tiggere, som ble omtalt som narkomane under intervjuene, ble framstilt som utilregnelige, syke og voldelige. Det andre virkemiddelet var å skille seg fra andre rom som brukte tiggerdrakten som et skalkeskjul for kriminalitet. I Heath Copes m.fl (2008) studie av «dealere» og «dophuer» i en storby i USA belyser forfatterne hvordan aktører i et marginalisert miljø fremforhandler positive selvpresentasjoner gjennom å fremstille seg som

2.5.1 «Utilregnelige narkomane» Felles for tilreisende rom var å snakke nedsettende om – og trekke symbolske grenser til – norske stoffmisbrukere. Slik jeg tolket fortellingene til de intervjuede, gjorde rusmiddelbruket norske tiggere syke og utilregnelige. Under en samtale med et reisefølge på Sognsvann ble «narkomane» beskrevet i negative ordelag. Chantelle utdypet; «hvis jeg ser dem, så bare løper jeg. De har mange sykdommer. For oss er det normalt å reagere slik, fordi vi ser ikke sånt i Romania». Også Maiu hadde gjort seg opp negative erfaringer med stoffmisbrukere.

community consisted primarily of his own traveling companions, but as mentioned earlier, they were often part of a larger clan of friends and acquaintances, mostly from the same city.

«De narkomane lar oss ikke sitte i nærheten av dem å tigge. Selv ikke folk med magasin. […] De er slemme og kaster vann og spytter på oss. Slik har det vært helt siden første

The social environment in Oslo’s streets consists of many marginalized groups who make their living there. When I encouraged the interviewees to reflect on begging, the self-presentations contained two measures aimed at maintaining dignity and self-respect. Common to the interviewees was that they attributed shame to those who did not master or who abused the beggar role. First of all they wanted to distinguish themselves from the begging Norwegian drug addicts. Norwegian beggars, who were described as addicts during the interviews, were portrayed as insane, sick and violent. The second measure was to distinguish itself from other Romas who pretended to be beggars as a cover for crime. In Heath Copes et al (2008) study of ‘dealers’ and ‘dope-heads’ in a major city in the United States, the authors highlight how participants in a marginalized environment negotiates positive self-presentation by presenting themselves as competent drug users.11 For the dealers, it was important to distance themselves from ‘dope-heads’, as outsiders could mistake them for being ‘one of them’. While the dealers had

11 «Dealere» og «dophuer» er min oversettelse av «hustlers» og «crackheads»

11 ‘Dealers’ and ‘dope-heads’ is my translation of ‘hustlers’ and ‘crackheads’.

control over their drug use, and thus mastered his role, the ‘dope-heads’ constituted their counterparts, and consequently was attributed a low status in the community. In my view the interviewees utilize similar means to acquire positive self-representation despite being part of a beggar environment with limited positive roles to relate to. 2.5.1 “Insane addicts” All visiting Roma talked disparagingly about and drew symbolic boundaries against Norwegian drug abusers. The way I interpreted their stories, they thought that drug abuse made Norwegian beggars sick and insane. In a conversation at the camp on Sognsvann ‘addicts’ were described in negative terms. Chantelle elaborated, “If I see them, I just run. They have many diseases. For us it is normal to react like that, because we do not look like that in Romania.” Maiu also had negative experiences with drug addicts. “Most addicts will not let us sit near them to beg. Even those who sell their magazine. [...] They are bad and throw water at us and spit. That’s how it’s been since the first time I came here. They are mean. They push over our cups and beat us. [...] They are crazy, crazy! We try to stay out of trouble with them, and I avoid them as best I can.” Maiu

gang jeg kom hit. De er fæle. De river ned koppene og slår oss. […] De er gale, gale! Vi prøver ikke komme i problemer med dem, og jeg unngår dem etter beste evne.» Maiu

Fortellingene om norske rusavhengige falt inn i et mønster av nedsettende karakteristikker. Rom tegnet således et bilde av norske rusavhengige som utilregnelige, og en gruppe de ønsket å holde seg unna. Det kan tolkes dit hen at hun opplevde at rusavhengige gis en makt de egentlig ikke vil tilkjenne dem. For å unngå bråk og kontakt med personer de oppfattet som frastøtende og utagerende, fortalte flere at de flyttet seg til en annen plass. Dette til tross for at de følte seg urettferdig behandlet, og opplevde å bli herset med av en gruppe de selv opplevde å være underlagt sin egen verdighet (Okely 1983:77). Elana stilte spørsmålstegn ved rusavhengiges moralske karakter. «De har kanskje ikke dømmekraft siden de er ruset? De er ikke rasjonelle. Sikkert fordi de tar dop. Jeg har sett mange narkomane hvor kjøttet har falt fra kroppen deres. Gud forby!». At rusavhengige ikke tok vare på seg selv og lot kroppen forfalle, ble sett ned på. Mens rom har regler for gjøremål til blant annet kroppsstell som krever en viss bevissthet og rasjonalitet, kan det 28

tenkes at rusavhengige speiler en marginal eller en uren tilstand (Douglas 1997:85; Bay 2002:97-98).12 Georghe kunne nesten ikke tro at det gikk an å leve som norske rusavhengige. «Jeg har et veldig dårlig inntrykk. De lever uten familie og de pådrar seg sykdommer de vil dø av»! Slik jeg tolket det ble norske tiggeres rusmisbruk brukt som et verktøy for å belyse verdier de selv, men også befolkningen for øvrig, anser som viktige. At rusavhengige ikke klarte å ta vare på seg selv eller familien, at de var voldelige og at de i tillegg viste lite bevissthet ovenfor roms renhetsregler understreket at forskjellen mellom «vi» og «dem» var stor. Grensedragningene viser således at når rom snakker om rusavhengiges tiggerpraksis, fikk de mulighet til å peke 12 Ifølge Engebrigtsen og Lidén (2011) er roms forståelse av seg selv og verden utenfor, nært knyttet til deres moral– og normsystem marihme. Marihme viser til bestemte ideer om kropp og bevissthet. Hos rom består kroppen av en ren og en uren del. Nedre del av kroppen betraktes som uren og øvre del betraktes som ren. For å unngå å bli «uren» holdes objekter og gjøremål knyttet til øvre og nedre del av kroppen atskilt. Marihme kan observeres gjennom klesdrakt, mattabuer, vaskeritualer og forventet atferd i sosial omgang. For rom er skam noe man håndterer, og ære, eller det å være «ordentlig» rom, opprettholdes ved at man handler i tråd med normene og moralreglene som gjelder for den respektive romgruppen (Engebrigtsen 2007:62-9).

The stories about Norwegian addicts adhered to a pattern of disparaging characteristics. In this way Romas describe Norwegian addicts as insane, someone they wanted to stay away from. It can be interpreted that Maiu felt that drug users are given too much. Several informants said that they gave way to avoid trouble with and proximity to people they perceived as repulsive and uninhibited, despite the fact that they considered the treatment unfair and felt bullied by a group they felt superior to. (Okely 1983:77). Elana questioned the moral character of the drug abusers. ”They may not have power of judgment since they are intoxicated? They are not rational. Probably it is because they take drugs. I have seen many addicts where the flesh has fallen from their bodies. God forbid.” The way the addicts neglected their hygiene and health was held in contempt. While the Romas have rules for cleanliness that requires a certain awareness and rationality, it is conceivable that addicts reflects a marginal or an impure state (Douglas

1997:85; Bay 2002:97-98).12 Georghe had trouble accepting the life of a Norwegian drug abuser. “I have a very bad impression. They live without family and they get diseases that will kill them!” In my opinion the begging Norwegian drug abusers were used as a tool to illustrate values they themselves, but also the general population, deem important. Drug abusers were unable to care for themselves or their family; they were violent and did not adhere to Roma rules for cleanliness, thus emphasizing the difference between ‘us’ and ‘them’. The boundary between them gave the Roma opportunity to talk disparagingly about the drug abusers and their begging. They tried to negotiate opposite roles 12 According to Engebrigtsen and Lidén (2011), Roma’s understanding of themselves and the outside world is closely related to their morals and norms system marihmé. Marihmé refers to certain ideas about the body and consciousness. Roma views the body as consisting of one clean and one unclean part. The lower part of the body is considered impure and upper part considered pure. To avoid contamination objects and tasks attached to the upper and lower body are kept separate. Marihmé can be observed through their clothing, food taboos, cleaning rituals and behaviour in social interaction. For Roma is shame is something tangible, and honour, or being true Roma, is maintained by acting in accordance with norms and moral rules valid in the respective Roma group (Engebrigtsen 2007:62-9).

på deres «feil». Ved å gi oss innblikk i hverdagssituasjoner på gata forsøkte de fremforhandle roller, henholdsvis til seg selv og norske tiggere. Ved å belyse de norske tiggernes «sanne jeg» som voldelige, selvsentrerte og skitne, samtidig som de selv fremsto som et offer for rusavhengiges vrede, forsøkte de intervjuede å fremstå som mer verdige tiggere enn de norske stoffmisbrukerne (Erskine & McIntosh 1999; Copes m.fl 2008:267). 2.5.2 «De fra nabobyen er verre» Rom jeg snakket med forsøkte som jeg har vist å skape grenser mot rusavhengige, men jeg opplevde også at de tok avstand til andre romgrupper. Mange av informantene dro et skille mellom «vi fra vår by» og rom fra «andre byer» i et forsøk på å skille seg fra andre tiggere. I Bays (2002:35) studie av norske rom belyser hun hvordan de ulike romgruppene markerer statusforskjell til hverandre på bakgrunn av familietilhørighet, kulturelle praksiser og yrke. Lignende grensedragningsteknikker ble tatt i bruk av rumenske rom som jeg intervjuet. Rossvoll og Bielenberg (2012) belyser ulike stereotypier som er tilskrevet «sigøyneren». Kriminalitet, latskap, lureri er eksempler på myter som folk flest kjenner til. For de intervjuede ble slike stereotypier nyttige verktøy i deres selvpresentasjoner i møte med meg.

Maiu kommer fra Targu Jiu, og som for mange andre fra denne byen, utspilte hverdagen seg på Vaterland. Området huset også rom fra andre byer i Romania. Da jeg spurte om hvordan hun opplevde forholdet til rom fra Vultsia, svarte hun følgende: «Vi har hatt krangler med andre tiggere fra Vultsia, fordi vi har fått skylden for lovbrudd vi ikke har begått». En gjennomgående fortelling var at rom fra andre landsbyer kamuflerte kriminalitet gjennom tiggerdrakten. Elana kommer fra en by i Romania som heter Bacu. Hun fortalte at rom fra andre byer hadde ødelagt ryktet til rumenske rom. «Folk fra Bacu pleier ikke å stjele, men tiggere fra Alexandria og Targju Jiu er kjent for å gjøre dette». Hun fortalte at hennes gruppe skilte seg fra rom fra disse byene fordi stjeling ikke var en del av deres levesett. «Det aller beste hadde vært å jobbe. Men hvis du stjeler, hva tjener du? Ingenting. Dessuten vil du få problemer med politiet, og risikerer å bli satt i fengsel. Da er plutselig barnet ditt uten forsørger». Elana

For informantene var det viktig å belyse at de hadde familiens ve og vel som førsteprioritet. Å tilskrive rom-tiggere fra andre byer negative egenskaper i form av kriminalitet og lite omsorg for an-

to themselves and the Norwegian drug abusers through stories depicting everyday situations. By describing the Norwegian beggars as violent, self-centred and dirty, and themselves as victims of their anger, the interviewees presented themselves as deserving destitutes in contrast to the Norwegian drug abusers (Erskine & McIntosh 1999; Copes m. al 2008:267). 2.5.2 “The neighbour town is worse” As I have shown the Romas tried to draw boundaries between themselves and the addicts, but they also dissociated themselves from other Roma groups. The informants frequently made a distinction between us from ‘our town’ and Romas from ‘other towns’ in an attempt to distinguish themselves from other beggars. In Bays’ (2002:35) study of Norwegian Roma she highlights how different Roma groups mark their difference in status based on family background, cultural practices and profession. The Romanian Roma that I interviewed adopted similar demarcation techniques. Rossvoll and Bielenberg (2012) shed light on the various stereotypes attributed to ‘gypsy’. Crime, laziness and cheating are examples of myths that most people are familiar with. For those interviewed such stereotypes were useful tools in their self-presentation when we met.

Maiu comes from Targu Jiu, and stays mostly in Vaterland like most of her fellow townspeople. Romas from other cities in Romania also stay in this area. When questioned how she found the relationship with Roma from Vultsia, she answered as follows: “We have quarrelled with beggars from Vultsia, because we got the blame for crimes we did not commit.” I was repeatedly told that Romas from other villages used begging ac a cover for criminal activities. Elana comes from a town in Romania called Bacu. She described how Roma from other cities damaged the reputation of the Romanian Roma. “People from Bacu usually do not steal, but it’s well known that beggars from Alexandria and Targju Jiu do this.” She said that her group differed from the Roma from these cities because stealing was not part of their way of life. “Work is the best. If you steal, what you get? Nothing. Also, you will have problems with the police and risk being put in jail. Then suddenly your child is without support.” Elana

It was important to the interviewees to underline that their first priority was the welfare of their family. Their self-representation was characterized by negative descriptions of Roma beggars from oth29

dre enn seg selv, kjennetegnet informantenes selvpresentasjoner. I takt med det økende, negative fokuset på «romfolket» i Oslo var denne type grensedragning et nyttig virkemiddel for å skille seg fra de negative tiggerrollene som synes å være klebet på utenlandske tiggere (Brattvåg 2007:4). Georghe fortalte at kriminalitet var utbredt blant andre romgrupper. «Folkene fra Vultsia sitter med koppen foran seg. De har den der slik at folk skal tro at de er snille og glade. Det er et skalkeskjul. De bryr seg ikke om hvor mye folk legger oppi koppen». Ifølge Georghe er denne romgruppen velstående og bor utenfor byen i biler. Tiggingen kamuflerte det de egentlig holdt på meg. «De driver på med gullvirksomhet og kjører dyre biler. De tar nesten med seg ett kilo gull hjem, visste du det»? Han tegnet et bilde av en gruppe som tjente gode penger på å drive økonomisk kriminalitet med gull. Dette kan ses som et forsøk på å dra et moralsk skille mellom rom fra Georghes landsby og rom fra Vultsia. Han pekte på at det var mer penger blant rom fra Vultsia enn blant rom fra hans egen landsby. Likevel understreket han at det ikke alltid er slik at målet legitimerer middelet. Også Maiu omtalte romgruppen fra Vultsia som kjeltringer: «Jeg liker dem ikke. De bare lurer folk. Når jeg ser at de viser nordmenn en serviett med et smykke, sier jeg til nordmennene at det er «fake». Jeg står bak personen som prøver å selge og sier «no, no, no». Her ser vi hvordan 30

Maiu spiller «på lag» med giverne. Grensedragningene gir oss innsikt i hvordan de intervjuede tilskriver andre rom eksisterende stereotypier som «kriminelle» og «falske tiggere», samtidig som de selv forsøkte å oppfylle kriteriene for en verdig tigger (Copes m.fl 2008:259). Således klarte de å snu noe negativt, her forstått som fordommer og stereotypier mot rom, til noe positivt. Å tilskrive andre negative egenskaper er en måte fremforhandle en positiv rolle i gatelandsskapet; de negative stereotypiene ble et nyttig verktøy fordi de bekreftet – og bygget oppunder – forestillinger i den norske befolkningen om at enkelte tiggergrupper kommer til Norge for «å lure» folk (Engebrigtsen 2012:41). Selv om de fleste opplyste om at de ønsket å jobbe, ble det å tigge sett på som det beste av tilgjengelige alternativer. Da jeg oppfordret informantene til å reflektere rundt tiggerrollen fikk jeg ulike svar. Cosmin fortalte at tigging føltes uvant «Akkurat nå føler jeg meg litt uvel når jeg tigger. Hvis jeg føler meg OK etter hvert, fortsetter jeg kanskje med det. Når jeg samler flasker eller ser i søppelet føler jeg at jeg jobber, selv om jeg vet at det ikke er veldig verdig, det heller. …Men jeg har ikke noe annet valg». Cosmin

At Cosmin synes tigging var litt uvant i starten kan ha sammenheng med at

er cities, who were portrayed as engaged in criminal activities and without care for anyone but themselves. The increasing negative focus on the ‘Roma people’ in Oslo created a need for in this way to differentiate themselves from the negative beggar roles connected to foreign beggars (Brattvaag 2007:4). Georghe told that other Roma groups often were criminals. “The people from Vultsia sit with their cup. It’s there so people will think that they are kind and happy. It’s a cover. They do not care about how much money get in the cup.” According to Georghe this Roma group is prosperous and live outside the city in cars. The begging is a cover for their true activities. “They trade in gold and drive expensive cars. They bring home almost one kilogram of gold, did you know that?” He drew a picture of a group making a lot of money through illegal gold trade. This can be interpreted as an attempt to make a moral distinction between Romas from Georghes village and Romas from Vultsia. He pointed out that Romas from Vultsia had more money than Roma from his own village. Nevertheless, he emphasized that the end not always justifies the means. Maiu also described Vultsia Roma as crooks. “I do not like them. They cheat people. When I see them showing Norwegians a napkin with a piece of jewellery in it, I tell the Norwegians that it is a fake. I stand behind them and say ‘no, no, no.’” Here we see how Maiu sides with the givers. This boundary gives an

insight into how respondents attributes existing stereotypes to other Romas, calling them ‘criminals’ and ‘false beggars’, while trying to meet the criteria for a deserving destitute (Copes et al 2008:259). Thus they manage to turn something negative, here understood as prejudices and stereotypes against the Roma, into something positive for themselves. To assign negative traits to others is a way to negotiate a positive role for oneself in the social environment of the streets, the negative stereotypes were a useful tool because they confirmed and supported notions in the Norwegian population that some groups of beggars come to Norway to trick people (Engebrigtsen 2012:41). Most informants reported that they wanted a proper job, but begging was considered the best available option. When encouraged to reflect on the role of the beggar, they gave different answers. Cosmin told that begging felt strange. “Right now I feel a little uncomfortable when I beg. If I feel OK after a while, I might continue. When I collect bottles or look in the trash, I feel that I am working, even though I know it is not very dignified. But ... I have no choice.” Cosmin

The reason why Cosmin found begging a bit strange at first, may be that begging in Romania primarily is a female activity (Engebrigtsen 2007:69). However, he

det først og fremst er kvinner som tigger i Romania (Engebrigtsen 2007:69). På en annen side pekte han også på det unektelige; han fikk ikke jobb. Å fortelle at han syns det er uvant, eller litt skamfullt, kan dessuten ses som en legitimering av sin egen tiggerstatus. Som Bronislaw Geremek (1987) poengterer: Den verdige tiggeren kjennetegnes av situasjonen vedkommende er i. Tiggeren ville jobbet dersom omstendighetene hadde vært annerledes (Geremek 1987:191-2). Maria knyttet optimisme til det å tigge, fordi denne inntektsmetoden tross alt var redelig. «Jeg skammer meg ikke når jeg spør om penger. Det føles bra når noen legger noe oppi koppen min». Her hører vi hvordan Maria retter fokuset på fordelene, snarere enn ulempene og skammen tigging måtte medføre. «Hva annet kan jeg gjøre? Å stjele? Aldri! Da er det mye bedre å spørre om penger». Elana forklarte at tilbøyeligheten til å stjele var forankret i visse romgrupper, og at hun tilhørte en klan som tok avstand fra kriminell aktivitet. «Vi bruker ikke hendene våre til det. Vi er for redde for slikt. Det er bedre å være fattig, men ren». Elanas utsagn; «å være ren» kan tolkes som en referanse til romkulturens tanker om ære og skam. Romgrupper har ulike moralkoder som kommer til syne i klesdrakt, ritualer og sosial etikette. Å følge disse reglene symboliserer fellesskap og renhet til den enkelte undergruppe av paraplybetegnelsen rom. Som 32

Elana forsøker å belyse, er stjeling en uren handling, og følgelig en handling hennes gruppe avstår fra. Som Lamont & Molnar (2002:170) skriver, kan personers negative kategoriseringer av «andre» brukes som verktøy for underbygge deres forskjellighet. Ovenfor så vi hvordan Maria og Elana ønsket å skille seg fra romgrupper som har en kultur for å ta i bruk kriminelle virkemidler. Ved å belyse forskjellen mellom roms verdier og tilbøyelighet til kriminalitet trakk de et skille mellom en «god» og en «dårlig» rom. Lovlydighet, tross en vanskelig økonomisk situasjon, var en integrert fortelling blant tiggerne. På denne måten skilte de seg fra medienes stereotypisering av tiggende rom, samtidig som de kastet lys på at det tross alt var bedre å tigge enn å stjele. I Wardhaughs (1996) studie av hjemløse peker hun på lignende distingveringer. Som gatearbeider er man tynget av at man ikke tilhører det tradisjonelle arbeidsmarkedet. Å distingvere seg fra stjeling, lureri og prostitusjon er et forsøk på å speile en moralsk standard i et miljø hvor tilgangen til positive sosiale roller er begrenset. Som utsagnene ovenfor belyser peker aktørene på forskjeller mellom seg selv som tiggere med moralsk standard, og «de andre» som bruker sin tiggerrolle som skalkeskjul for kriminalitet. En slik selvpresentasjon toner ned de ulempene og stigmaet en skulle tro at tigging medfører, og trekker i stedet frem moralske verdier

also mentioned the undeniable fact that he has no work. Through admitting to feelings of strangeness or shame, he also legitimizes his own beggar status. As Bronislaw Geremek (1987) points out: The deserving beggar is characterized by the situation he is in. The beggar would prefer work if circumstances had been different (Geremek 1987:191-2). Maria viewed begging as something positive, because the method after all was honest. “I am not ashamed when I ask for money. It feels great when someone puts a coin in my cup.” Maria here focuses on the benefits rather than the disadvantages and shame begging may cause. “What else can I do? Steal? Never! It is much better to ask for money.” Elana explained that the propensity to steal was rooted in certain Roma groups, and that she belonged to a clan that was opposed to criminal activity. “We do not use our hands to steal. We are afraid of that. It is better to be poor but clean”. Elanas statement, ‘to be clean’ can be interpreted as a reference to Roma culture’s ideas of honour and shame. Roma groups have different moral codes that appear in clothing, rituals and social etiquette. Following these rules symbolizes community and purity for each subgroup of Roma. As Elana tries to address, stealing is an evil act, and consequently an act her group refrains from. Lamont & Molnar (2002:170) say that someone’s negative categories of ‘other’ are used as a tool to support their

differentness. Above we saw how Maria and Elana wanted to mark a distance to Roma groups with a cultural accept for criminal measures. By illuminating the difference between Roma values and propensity to crime they draw a distinction between ‘good’ and ‘bad’ Roma. Obeying the law despite a difficult economic situation was an integral narrative among the beggars. In this way, they separated themselves from the media’s stereotyping of begging Roma and at the same time underlining that begging is better than stealing. In Wardhaugh’s (1996) study of the homeless she points out similar distinguishments. As a street worker, one is burdened by the fact that one does not belong to the traditional labour market. To separate oneself from theft, deception and prostitution is an attempt to reflect a moral standard in an environment where access to positive social roles is limited. As the above statements highlights, the differences between themselves as beggars with high moral standards, and ‘the others’ who uses begging as a cover for crime, is pointed out. Such self-presentation downplays the disadvantages and stigma that begging presumably causes, and underline moral values presumed valid in the community (Sandberg 2009:496-497). In short the distinguishing techniques presented above are measures the respondents adopted to i) emphasize their

som vedkommende vet er gjeldene i storsamfunnet (Sandberg 2009:496497). Kort oppsummert er distingveringsteknikkene som er presentert ovenfor virkemidler de intervjuede tok i bruk for å i) understreke sin oppriktighet som tigger, samtidig som de ii) tilskrev andre, henholdsvis norske- og andre romtiggere, negative tiggerroller (Lamont & Molnár 2002:170).

2.6 Utenlandsopphold tilbyr visse friheter

Tidligere i kapittelet beskrev jeg hvordan informantene fortalte om begrensede jobbmuligheter og lavere inntekter enn hva de hadde blitt forespeilet før avreise. Noen ganger driftet de intervjuede mellom motstridende selvpresentasjoner. På den ene siden fortalte mange at de ikke fikk jobb og at det derfor ble naturlig å tigge. På den andre siden fortalte de at inntektene de var forespeilet i Oslo først og fremst var knyttet til tiggervirksomhet. Slik jeg tolket det hadde den første fortellingen et vikarierende motiv. Dersom informantene skal klare å betale ned gjelden for reisen til Norge, samtidig som slekt og familie i hjemlandet skal få tilsendt penger, blir det nødvendig å igangsette inntektsgivende arbeid umiddelbart. Trolig har kunnskap og erfaring om et vanskelig arbeidsmarked spredt seg i roms reise-

følger og nettverk. Hvorfor strebe etter noe man likevel ikke får? Fortellingen om at de har forsøkt å finne arbeid, men ikke fått er likevel nyttig. Fortellingen understreker deres marginale status, og dermed de kriteriene vi som potensielle givere tilskriver «verdige» tiggere (Geremek 1987:169). At rom reiser utenlands for å tjene penger på tiggeraktiviteter, synes være en akseptert levevei blant enkelte romgrupper (Tesar 2012:117). Nicolae fortalte at pengene han tjente på tigging i Norge gjør hverdagen i Romania enklere. Selv om situasjonen i Norge var uvant og forskjellig fra den hjemme synes tiggingen å ha fordeler som overskygger ulempene. Jeg noterte meg tidlig i feltarbeidet at informantene hadde et avslappet forhold til å være befestet nederst på den norske samfunnsstigen. Da «tiggerdrakten» ble tatt av, og arbeidsdagen over, hadde de en likegyldig relasjon til andre enn rom fra egen klan. Det var spesielt et møte med gruppen jeg syns var beskrivende for avstanden mellom informantene mine og befolkningen for øvrig. Sommeren 2012 var jeg på befaring med Frelsesarmeens rusomsorg i den mye omtalte campen ved Sofienberg kirke. 13 Vi skulle i et møte med lokalpolitikere, kirkevergen og andre organisas13

Feltnote: Sommer 2012.

sincerity as a beggar, while ii) attribute to others, both Norwegian and other Roma, negative beggar roles (Lamont & Molnár 2002:170).

2.6 The liberties of travelling abroad

Earlier I described how the informants talked about more limited job opportunities and lower incomes than they had been led to expect. Sometimes the interviewed varied between conflicting self-presentations. On the one hand they reported that begging was natural because they could not get a job. On the other hand, they said that income they expected in Oslo primarily was related to begging. In my interpretation the first story has an ulterior motive. If the debt for the journey to Norway is to be paid and relatives and family back home receive money, income-generating work must start immediately. At the same time, the Roma probably have information on the difficult labour market based on the experience of others. Why strive for the impossible? The story concerning the search for a job is useful anyway. Their marginal status is emphasized, and thus the criteria we, as potential donors, attribute to ‘deserving’ beggars (Geremek 1987:169). That Roma travel abroad to make money by begging seems accepted among certain Roma groups (Tesar 2012:117). Nicolae told that the money

he earned begging in Norway, makes life easier in Romania. Although the situation in Norway was strange and different, begging seemingly has benefits that outweigh the disadvantages. I noted early in my fieldwork that informants had a relaxed attitude to be stuck at the bottom of the Norwegian social ladder. When the beggar role was removed and the workday over, they didn’t care much for other people than the Roma in the clan. One particular situation I found illustrating for the distance between my informants and the general public. In the summer of 2012 I was on an inspection tour with the Salvation Army Substance Abuse Service in the wellknown Roma camp by the Sofienberg Church.13 There was a meeting between local politicians, the verger and other organizations that worked with visiting Roma. The camp had come to life and it was a lot of fuss about the meeting which discussed whether the Roma group of two hundred people would be allowed to remain around the church or not. It struck me how unaffected the campers seemed by the chaos of journalists, TV crews and officials. Behind the cameras, reporters and onlookers the women sat in their vans and prepared the meals before the day’s work. The men chilled under the tarp, some of them obligingly posed for the photographers. For Roma 13

Field note, summer of 2012

joner som jobbet med tilreisende rom. Campen hadde våknet til liv og det var mye styr omkring møtet som omhandlet hvorvidt romgruppen på to hundre personer skulle få bli værende i området rundt kirken eller ikke. I alt kaoset blant journalister, TV-team og møterepresentanter slo det meg hvor lite brydd leirboerne synes å være over all oppmerksomheten. Bak kameraene, journalistene og enkelte skuelystne satt kvinner i varebilene med store kasseroller og laget salat, skar brød og tilberedte et måltid før dagens arbeidsoppgaver. Mennene lå og slappet av under presenningen, mens enkelte poserte velvillig for fotografene som gikk rundt og tok bilder. For rom var ikke denne dagen ulik en annen. Hvorvidt de fikk bli ved kirken eller ikke forandret ikke det faktum at de måtte gjøre seg klar for nok en dag som gatearbeidere i Oslos gater. Som jeg snart skal diskutere, kan roms opphold i Norge ses i lys av Michael Turners (1969) liminalitetsbegrep. Begrepet nedstammer opprinnelig fra sosialantropologen Arnold Van Genneps (1999) ritualteori, men har senere blitt videreført og ytterligere teoretisert av førstnevnte. Perspektivet kan belyse hvordan rom opplever å havne midt mellom to kulturelt anerkjente tilstander når de forlater romsamfunnet i Romania for å bli en del av gatemiljøet i Oslo. En liminal fase har tradisjonelt blitt kjennetegnet av at man befinner seg i en tvetydig tilstand mellom det som var og det som kommer. Denne

mellomfasen bærer preg av en anti-struktur hvor den liminale personen har forlatt sin tidligere tilstand uten å ha trådt inn i en ny. Catalina Tesar (2013) beskriver hvordan rumenske cortari-rom har et avskjedsmåltid med familie og slekt før de reiser utenlands. Måltidet, samt påføringen av tiggerklær, er et overgangsritual som markerer en overgang fra å være en (som oftest) respektert rumensk rom i romsamfunnet til å fremstille seg selv som en fattigslig og trengende tigger utenlands. En rekke kulturelle kjennetegn hos rom synes å være i en slags karantene mens de tjener penger i utlandet. Mens inntektsaktiviteter i Romania er kjønnsdifferensierte, ser vi at mannlige og kvinnelige rom sitter og tigger side om side, eksempelvis i Oslo. Denne type inntektsmetode er ikke vanlig i deres hjemlandet. Således forlates tiggerkoppen og tiggerdrakten i Norge, og rumenske rom trer tilbake til kjønnsdifferensierte inntektsmetoder i hjemlandet (Tesar 2012:117). Tesars beskrivelse av cortari-roms tiggerreiser til Vest-Europa har flere likhetstrekk med den liminale personen og rumenske rom som reiser til Norge. Kort fortalt kan vi tenke oss at tilreisende rom befinner seg i en tvetydig tilstand som tigger i Oslo fordi de har forlatt vante strukturer og roller i hjemlandet. Samtidig er de ikke integrert i det norske samfunnet. I en situasjon hvor rom liksom «svever» mellom rollene som rumensk rom og som en av

this was an ordinary day. Whether they got to stay by the church or not did not change the fact that they had to get ready for another working day in the streets of Oslo. Visiting Roma in Norway can be discussed in light of Michael Turner’s (1969) concept of liminality. The term descended originally from the ritual theory of social anthropologist Arnold Van Gennep (1999), but has since been further theorized by Turner. The perspective can shed light on how the Roma experience the stage between two culturally recognized states when they leave Romania to be part of the street scene in Oslo. A liminal phase has traditionally been characterized by an ambiguous state between what was and what is coming. This intermediate phase is characterized by anti-structure where the liminal person has abandoned its previous state without having entered into a new one. Catalina Tesar (2013) describes how the Romanian Cortorari Romas share a meal with friends and family before they travel abroad. The meal and the dressing up as beggar are rites of passage that mark the transition from (mostly) respected Romanian Roma to impoverished and needy beggar in a foreign country. A number of Roma cultural characteristics seem to be quarantined when they are abroad earning money. While income activities in Romania are gender differentiated, we see male and female side-by-side begging in

Oslo. Begging is not common in their home country. When they go home, they leave the begging cup and begging persona in Norway, and return to their familiar sex-differentiated income methods. (Tesar 2012:117). Tesar’s description of Cortorari Romas traveling to Western Europe to beg has several similarities with the liminal persona of the Romanian Roma traveling to Norway. In short, it’s possible that visiting Roma is in an ambiguous state when they are begging in Oslo, because they have left the familiar structures and roles in the home country. At the same time, they are not integrated into Norwegian society. In this situation, ‘floating’ between the role of Romanian Roma and Oslo citizen, they can be said to be ‘either / or’ (Turner 199:133). On the other hand, they enter into both roles during their stay in Norway. They must, among other things, relate to the standards and ‘rules’ of Norwegian begging behaviour. Still, they are more or less cut off from the Norwegian population and spend time primarily with other Romanian Romas in the same situation. It must be argued that the liminal phase traditionally has been considered part of a change process where one leaves one state, reside in a liminal phase, and then is integrated into a new state, exemplified by the chrysalis evolving to become a butterfly. Hypothetically, and in keeping with the traditional understanding of liminality, we could expect the even35

Oslos borgere, kan de sies å være «enten/eller» (Turner 199:133). På en annen side trer de inn i begge rollene under oppholdet i Norge. De oppholder seg her til lands og må blant annet forholde seg til normene og reglene som gjelder for den norske tiggeratferden. Likevel er de mer eller mindre avsondret fra den norske befolkningen og tilbringer først og fremst tiden sin sammen med andre rumenske rom som innhenter penger gjennom gatearbeid. Det må innvendes at den liminale fase tradisjonelt sett har blitt betraktet som en del av en endringsprosess hvor man forlater en tilstand, oppholder seg i en liminal fase, for å så integreres i en ny tilstand, eksemplifisert med at puppen utvikler seg til å bli en sommerfugl. Rent hypotetisk, og i tråd med den tradisjonelle forståelsen av liminalitet, kunne vi forvente at rom til slutt integrerte seg i det norske samfunnet. På en annen side understreker Turner (1999) at liminalitetsfasen kan oppleves under andre omstendigheter, hvor endringene, og overgangene mellom tilstandene ikke er så tydelige (Turner 1999:131133). For eksempel trenger ikke en vordende soldat før krigen å være veldig ulik den personen som kommer tilbake etter den er over. Mellom de to fasene, altså i krigstid, befinner soldaten seg i en tilstand hvor vante strukturer, roller, normer og regler ikke er gjeldende. Når krigen er over derimot, vil han eller hun tre tilbake i rollene og strukturene 36

som ble forlatt. Følgelig gjenintegreres personen og starter å leve et liv lignende det han eller hun hadde før krigen tok fatt. Den hjemvendte soldaten kan imidlertid ha dratt fordeler av å ha tjenestegjort. Fordelene kan komme til syne i lønn, diplomer, utmerkelser og erfaringer som kommer soldaten til gode i etterkant. Analogien er illustrerende for hvordan rom reiser til Norge for å «krige» om ressursene i Oslos gatemiljø. Mine data peker i retning av at rom reiser til Norge for å innhente inntekter som de tar meg seg - eller sender - hjem til familie og slekt i Romania. Å reise på tvers av Europa åpner opp for visse friheter hva angår boforhold og inntektsmetoder, og det er først etter hjemkomst de gjenintegreres i det vante romsamfunnet - og at det forventes at de oppfører seg i samsvar med alle roms etiske standarder (Turner 1999:132). De oppsparte pengene rom tar med seg tilbake er midler som kan oppgradere familiens hus, rasjoner for vinteren og ved til oppvarming. Ifølge Engebrigtsen (2012:36-38) kan et potensielt overskudd konverteres til sosial og kulturell kapital som hever familiens verdighet og respekt innad i romsamfunnet. På sett og vis kan resultatet av tiggervirksomheter i utlandet ses som en ny og tilvunnet tilstand. 2.6.1 Betydningen av fellesskap Selv om rom forlater deres vante hverdag i Romania og erstatter det med et

tual integration of the Roma into Norwegian society. But Turner (1999) also emphasizes that a phase of liminality may be experienced under other circumstances, where the changes and transitions are less clear (Turner 1999:131133). For example, a budding soldier before the war is not necessarily very different from the person who comes back when war is over. Between the two phases, i.e. in time of war, the soldier is in a state where regular structures, roles, norms and rules don’t apply. When the war is over, however, he or she will retire to the roles and structures that were abandoned. Accordingly the person is re-integrated and continues his or her pre-war life. The returning soldier may have benefited from the service. Benefits may appear in diplomas, awards, more experience and better wages. The analogy illustrates how Roma travel to Norway to ‘fight’ for resources in Oslo’s street environment. My data indicate that Roma travel to Norway to collect revenue that they take – or send – home to their families. Travelling across Europe gives a certain freedom in respect of housing and income methods, and not until they are re-integrated after returning, are they expected to behave in accordance with Roma ethical standards (Turner 1999:132). The money they bring back can help upgrade the family house and provide food and heating for the winter. According to Engebrigtsen (2012:36-38), a potential surplus can

convert into a social and cultural capital that raises the family’s dignity and the respect they enjoy within Roma society. Thus the beggar business abroad can result in new and better conditions. 2.6.1 The importance of community 1. Although the Romas are leaving their familiar life in Romania and replace it with the life of a street worker in Oslo, it is apparent that certain norms and rules still apply. By visiting them where they stayed and by interviews I learned that they mostly feel solidarity with their own traveling group and Roma from their own town or village. Such communities have similarities to what Turner (1969) calls the normative communitas. The communita is a community that occurs between liminal persons finding themselves in a socalled anti-structure. 1. One characteristic of such a community is favourable rules for the individual and the group, different from the rules in the majority community. For example, I, and you who read this, probably would feel shame if we were begging in the street and living in parks and under bridges. The Roma would probably feel the same shame if they did in Romania what they do in Norway. Certain norms and views on income and living conditions seem to change during Romas stay in Norway. ‘Here, but no further’ describes how the Roma

hverdagsliv som gatearbeidere i Oslo, er det tydelig at enkelte normer og regler fortsatt gjelder. Besøkene ved tilholdsstedene, samt intervjuene med informantene, lærte meg at de hovedsakelig føler samhørighet med reisefølge og rom fra egen (lands)by. Et slikt fellesskap har likhetstrekk med hva Turner (1969) kaller normativt communitas. Communitas er et fellesskap som oppstår mellom liminale personer som befinner seg i en såkalt anti-struktur. Et kjennetegn for et slikt fellesskap er at det dannes fordelaktige regler for individets og gruppens beste som ikke gjelder for majoritetssamfunnet. Eksempelvis ville jeg, og du som leser denne rapporten, med stor sannsynlighet skammet oss over å tigge på gaten og bo i parker og under broer. Den samme skammen ville trolig rom kjent på dersom de levde slik de gjør i Norge, i Romania. Når tilreisende rom er her til lands synes visse normer og syn på inntekt og bosituasjon å bli endret. Ordtaket; «hit, men ikke lenger», er beskrivende for hvordan de ulike romklanene i Oslo tilrettelegger for enkelte friheter, men ikke alle. På den ene siden tilegnes det ikke skam til det å tigge og bo under kummerlige forhold (en livssituasjon som ville blitt sett ned på i hjemlandet). På den andre siden er det visse regler som fortsatt gjelder. Blant annet tar rom avstand til norske stoffmisbrukere og rom som prostituerer eller ruser seg. Dersom noen bryter reglene innad i klanen risikerer vedkom-

mende å bli ekskludert fra fellesskapet. Felleskapet til klanen, og de tilhørende levereglene, beskytter således informantene mot ensomhet, nedverdigelse og andre utfordringer de møter som tiggere i Oslo, samtidig som det etablerer visse rammer for oppholdet.

2.7 Oppsummering

I dette kapittelet har jeg vist hvordan hverdagen for rom arter seg i Norge. Rammene for oppholdet er preget av minimumsløsninger og tiggeraktiviteter. De fleste opplyser om lavere tiggerinntekter enn hva de hadde forventet. Informantene har lite kontakt med andre enn rom fra eget reisefølge eller klan, og har generelt et distansert forhold til andre marginaliserte grupper og befolkningen for øvrig. Mange rom synes å være uanfektet overfor egne tiggeraktiviteter og nordmenns stigmatiserende blikk. Dette ble særlig synlig når «tiggerdrakten» ble tatt av og informantene holdt hverandre med selskap ved de ulike tilholdsstedene i byen. Fortellingene om sykdom, nød og fattigdom er imidlertid nyttige å belyse disse historiene. Som vi skal se i neste kapittel er grad av verdighet et av hovedkriteriene tilskriver tiggere. Tatt dette i betraktning, er selvpresentasjonene viktige ressurser å trekke på for å overbevise utenforstående om sin fattigdom og oppriktighet som tigger.

clans in Oslo facilitate some individual freedoms, but within limits. There is no shame attached to begging and living under miserable conditions (something that would have been looked down upon in their home country). But certain rules still apply. Among other things, the Roma disapprove of Norwegian drug users and of Roma who are prostitutes or use drugs. If the clan rules are broken, the perpetrator risks exclusion. The community of the clan and its code of conduct establish a framework they have to adhere to during their stay in Norway, but it also protect the individuals against loneliness, degradation and other challenges they face as beggars in Oslo.

The stories about illness, suffering and poverty are, however, useful to illustrate these stories. As we shall see in the next chapter, the degree of dignity is one of the main criteria attributed to beggars. Thus their self-presentation becomes an important resource to convince outsiders about their poverty and sincerity when begging.

2.7 Summary

In this chapter I have described everyday life for Roma in Norway. The stay is characterized by short-term solutions and begging. They make less money than they had been led to expect. The informants have little contact with anyone outside their own travel group or clan, and generally have a distant relationship to other marginalized groups and to the general population. Many Romas seem unaffected by the begging activity and the stigmatizing looks from Norwegians. This was particularly visible in their spare time when the beggar persona was shed and the informants kept each other company at their various haunts in the city. 37

3 Tiggermiljøet i Oslo

3 Begging in Oslo

Som tilreisende rom i Oslo er man avhengig av inntektsgivende arbeid raskt. Mange av de jeg intervjuet hadde tatt opp lån for å forsørge familie og slekt i hjemlandet, i tillegg til transportutgifter. For de som tigget, og da spesielt førstegangsreisende, betyr det at man må lære seg å kjenne reglene og kodene i tiggermiljøet. I de senere årene har norske stoffmisbrukere opplevd en hardere konkurranse om ressursene på gata, og da særlig fra rumenske rom (Engebrigtsen 2009). I løpet av feltarbeidet fikk jeg innblikk i det relasjonelle forholdet mellom de to tiggergruppene. Visse inntektsområder i Oslo er utilgjengelig fordi de er lokalisert innenfor private eiendommer, mens andre ikke benyttes grunnet politiets og vekterselskapers reguleringer (Engebrigtsen 2012:45). Likevel er det også slik at tiggere må forholde seg til uformelle reguleringer, skapt innad i tiggermiljøet. Det synes å være to faktorer som begrenser og gir tilgang til tiggerplasser i Oslo. Den første faktoren baserer seg på interaksjonsprosesser mellom tigger-

A Roma coming to Oslo is dependent on getting paid quickly. Many take out loans to support his family and relatives back home and to pay for transport. Those who beg, especially first-timers, need to know the rules and codes in the beggar community. In recent years, Norwegian drug users have experienced a fierce competition over the resources in the streets, particularly from the Romanian Roma (Engebrigtsen 2009). During the fieldwork, I got insight into the relationship between the two mendicant groups. Certain areas in Oslo are unavailable because they are located inside private properties, while others are out of bounds due to police and security guard companies’ regulations (Engebrigtsen 2012:45). Beggars must adhere to informal regulations created among themselves. Two factors limit or open access to the beggar locations in Oslo. The first factor is based on the interaction processes between beggar groups. My data suggests that there are unwritten ‘rules’ concerning seniority in

gruppene. Basert på mine data tyder det på at det eksisterer uskrevne regler om ansiennitet i tiggermiljøet. Den andre og kanskje viktigste faktoren synes imidlertid å være giveres preferanser. I lys av Erskine & McIntosh (1999) kategorier om verdige og uverdige tiggere, kan det synes at norske tiggere oftere oppleves som verdige sammenlignet med rumenske rom. Disse to faktorene har jeg valgt å kalle «spillereglenes» komponenter, og noe informantene har måtte forholde seg til. Før jeg utdyper dette ytterligere vil jeg starte med å beskrive trekk ved hvordan tiggingen foregår i Oslo.

3.1

Tigging som yrke

For å lykkes som tigger, er det enkelte kriterier som må oppfylles. En innlysende forutsetning er synlighet. Synlighet og antall forbipasserende skillen en god tiggerplass fra en dårlig. Jo flere som passerer, desto større er sannsynligheten for å motta en givergave. Populære tiggerplasser i Oslo er sentrert rundt sentralbanestasjonen og trafik-

the beggar community. The second and perhaps most important factor seems to be the donors’ preferences. In light of Erskine & McIntosh (1999) categories of deserving and undeserving beggars, it seems that the Norwegian beggars often are perceived as deserving compared to Romanian Roma. These two factors I have chosen to call ‘game rule’ components. The interviewees must adhere to these factors. Before I elaborate further on this, I will start by describing some characteristics of the begging in Oslo.

3.1

Begging as a profession

To succeed as a beggar, there are certain criteria that must be met. An obvious prerequisite is visibility. Good visibility and a high number of passers-by make a good spot. The more people passing, the greater is the probability of receiving money. Popular begging locations in Oslo are cantered around the main train station and busy areas such as Karl Johan, Majorstua and Grünerløkka. But the most important prerequisite for

kerte områder som for eksempel Karl Johan, Majorstua og Grünerløkka. Den aller viktigste forutsetningen for å tjene penger på tigging er imidlertid å mestre de reglene som gjelder for den norske tiggeratferden (Engebrigtsen 2012). Dette forutsetter blant annet at man forstås hva som motiverer potensielle givere til å gi, og at man har innsikt i hvilke strategier som utløser motivasjonen. Georghe og Sharon Gmelch (1978), tydelig inspirert av den anerkjente sosiologen Erwin Goffman, viser at den meste elementære strategien for å lykkes som tigger, er å utløse sympati hos potensielle givere gjennom inntrykkskontroll. Tiggeren må da fremstå som fatterslig og hjelpetrengende, men samtidig ektefølt (Gmelch 1978:444446). Å mestre å spille på givernes sympati er en skjør balansegang, da det er overhengende fare for at givere kan mistenke tiggeren for «skuespill». I mediene har rumenske rom blitt beskyldt for å benytte seg av aggressive tiggerstrategier. Eksempelvis har rom blitt beskyldt for å ha teatralske tiggerroller, og for å oppsøke folk kafeer og holdeplasser. Dette støttes bare delvis av mine «funn». Riktignok observerte jeg rom som tigget på kollektivtransport, i gater og parker, men disse strategiene var ikke 40

utelukkende forbeholdt rom-tiggere. 3.1.1 Kan ikke sette seg ned hvor som helst Som ny tigger i Oslo tar det tid før man finner sin plass i tiggermiljøet. Da jeg snakket med Maria fortalte hun at det var vanskelig å komme til Oslo som tigger for første gang. «Folk har hatt tiggerplasser over flere år. Da jeg forsøkte å sette meg på en av de plassene, fant jeg raskt ut at dette ikke gikk an. Det er første gang jeg er i Norge, og derfor kan jeg ikke sitte på Karl Johan å tigge». Etter å ha prøvd og feilet, fant hun til slutt sin egen tiggerplass i Grønlandsområdet. Maiu, som hadde tiggerplass like i nærheten av Maria, fortalte en lignende historie. «Når vi går i sentrum og sitter i nærheten av de narkomane, gir ikke nordmenn oss noe som helst. Ingenting! Selv ikke hvis noen av oss står med magasiner kan vi stå i nærheten av dem». Maiu

I likhet med Maria hadde hun forsøkt å sette seg ned i en av gatene i sentrum. Tvers over gata hadde det sittet en norsk tigger. Hennes erfaring var at forbipasserende valgte å gi til den norske

making money is to master the ‘rules’ for Norwegian begging behaviour (Engebrigtsen 2012). This requires, among other things, that they understand the motivation of potential donors, and have insight into the strategies that trigger that motivation. Georghe and Sharon Gmelch (1978) inspired by the renowned sociologist Erwin Goffman, show that the most elementary strategy to succeed as a beggar is to trigger sympathy among potential donors through appearance. The beggar must appear poor and needy, yet genuine (Gmelch 1978: 444-446). Mastering the play for the donors’ sympathy is a delicate balancing act, since there is an imminent danger that donors may suspect the beggar of playacting. In Romanian media the Roma has been accused of using aggressive begging strategies, doing theatricals and begging in cafés and bus stops. This is only partly supported by my observations. Admittedly, I saw begging on public transport, in streets and parks, but these strategies were not exclusively used by Roma beggars.

Maria said it was difficult to come to Oslo as a beggar for the first time. “People have been begging on the same spots for several years. I learned right away that these were locations I couldn’t use. This is my first time here, so the Karl Johan is off limits.” Having tried and failed, she eventually found her own spot in the Grønland area. Maiu, who begs close to Maria, told a similar story. «When we go downtown and sit near the addicts the Norwegians don’t give anything. Nothing! Even with the magazines we can’t be there.” Maiu

Like Maria, she tried to find a central location. Across the street from her there was a Norwegian beggar. She observed that people passing by gave to the Norwegian beggar but not to her. Maria and Maiu experienced that Norwegians preferred to give their money to the Norwegian beggars, and thus their position as strangers and less deserving was confirmed. That drug users benefited from being Norwegian, was a common notion told me a number of times during 3.1.1 Choosing the best location A new beggar in Oslo needs time to find my fieldwork. Most informants stated his or her position in the community. this as one of the main reasons why

tiggeren fremfor henne. Maria og Maiu oppfattet i disse tilfellene at forbipasserende valgte å gi penger til de norske tiggerne, og de fikk dermed bekreftet sin posisjon som fremmede, og mindre verdig. Oppfatningen om at stoffmisbrukere dro fordeler av å være nordmenn ble fortalt mange ganger i løpet av feltarbeidet, og de fleste jeg snakket med oppga dette som en av hovedårsakene til at de satt og tigget i utkanten av de mest populære inntektsområdene. 3.1.2 Ansiennitet respekteres Nicolae hadde skaffet seg en tiggerplass på Majorstua. Han var godt fornøyd med plassen. Den var lokalisert utenfor en restaurant og var dessuten like i nærheten av T-banestasjonen. Det hendte likevel at han lånte andres tiggerplasser. «Jeg vet at det vanligvis er en nordmann som sitter der. Hvis jeg ser at han kommer, så bare går jeg. […] Hvis noen har satt seg på min plass, og de ser at jeg kommer, så vet vedkommende at det er min plass. Det er enighet uten bruk av fysisk styrke». Nicolae

Det er altså mulig å benytte seg av en ledig plass. Når «eieren» kommer tilbake, må den som låner plassen flytte seg videre. Nicolae fortalte at hverken norske eller andre tiggergrupper forsøkte å «stjele» plassen hans, og at eierskap til tiggerplasser ble respektert på tvers av tiggergruppene. Gmelchs’ (1978) studie viser de til lignende reguleringer mellom irske tinkers (reisende). Forfatterne belyser hvordan to tinkersfamilier opparbeidet seg hvert sitt inntektsområde, henholdsvis øst og nord for en elv i Dublin. Eierskapet ble opprettholdt av regelmessig tilstedeværelse. Mine data antyder at samme mekanismer er gjeldene i det norske tiggermiljøet. Flere av mine informanter fortalte at eierskap til tiggerplasser opprettholdes ved at reisefølger bytter på å tigge mens de er i Norge, og ved at de låner ut tiggerplassen mens de er hjemme i Romania. Nicolae, som hadde lang fartstid som tigger i Norge, lånte bort tiggerplassen mens han var i hjemlandet. Som regel var det slektninger eller venner som overtok, men han fortalte også at man kunne opprettholde eierskapet ved å låne bort plassen til perifere rom. Dette «systemet» snakket også andre informanter om. Elana fork-

they preferred locations in the outskirts of the popular sources of revenue. 3.1.2 Seniority is respected Nicolae had acquired a spot at Majorstua. He was happy about that. It was located outside a restaurant and close to the metro station. But sometimes he borrowed someone else’s spot. “A Norwegian usually sits there. If I see him coming, I just go away. [...] If someone sits at my place and he see me coming, that person knows the place is mine. It is understood and respected without the use of physical force.” Nicolae

It‘s possible to make use of a vacated spot. When the ‘owner’ comes back, the borrower must give way. Nicolae said neither Norwegian nor other beggars tried to steal his place, and all beggar groups respected the ownership of the locations. Gmelch’s (1978) study points at similar regulations between Irish tinkers (travellers). The author describes how two tinker families each got the rights to their separate income area, east and north of a Dublin river respective-

ly. Ownership was maintained by regular attendance. My data suggest that the same mechanisms are applicable in the Norwegian beggar environment. Several of my informants told me that ownership of the beggar sites is maintained by travel parties taking turns to use them while in Norway, and by lending them to others while they are back in Romania. Nicolae, who had a long career as a beggar in Norway, lent his location to others when he went back home. Relatives or friends usually took over, but he said that ownership also could be maintained by lending the location to more peripheral Roma. Other informants described the same. Elana explained that her begging location belonged to her family. She got the spot from her sister when she first came to Norway. Many of the informants in the Engebrigtsen (2012) and Brattvaag (2007) study came from the same city as my informants. The system can explain the fact that these cities have high representation in Oslo. Clans from these cities work together to maintain a form of ownership over certain income areas. Bogdan said that the ‘rules’ in the street were simple: “I have one location I call mine. If I go somewhere else, the owner 41

larte at tiggerplassen hennes «tilhørte» familien. Da hun kom til Norge overtok hun plassen fra søsteren sin. Mange av informantene i Engebrigtsens (2012) og Brattvågs (2007) studier kom fra samme byer som mine informanter. Det faktum at disse byene har høy representativitet i Oslos tiggermiljø, kan ha sammenheng med at nettverk og klaner fra disse byene samarbeider og opprettholder en form for eierskap over visse inntektsområder ved bruk av dette «systemet». Bogdan fortalte at spillereglene på gata var enkle. «Den plassen er min. Hvis jeg går til en annen plass, vil de som har rett på plassen be meg gå. Hver mann for sin plass». Tilsynelatende hadde de jeg intervjuet en felles forståelse av tiggermiljøet; man kan ikke sette seg ned hvor som helst. De fleste var innforstått med at det var slik – og respekterte «spillereglene». Den gjensidige respekten bunnet i at ingen av tiggerne ønsket å ha åpenlyse krangler, verken med nordmenn eller andre tiggergrupper. Således synes det at tiggerrollen har en regulerende effekt på tiggermiljøet. Det er utfordrende å balansere en pågående konflikt samtidig som du skal fremstå som fatterslig, trengende, men samtidig autentisk (Gmelch 1978:444-6). 42

Ingen tjener på å starte konflikter eller slåsskamper om tiggerplasser, og som jeg diskuterer senere, særlig ikke tilreisende rom. Krangler og uenigheter speiler ikke den passiviteten, nøden og ikke-rasjonaliteten en verdig tigger skal utvise (Erskine & McIntosh 1999:33).

3.2 Motstridene beskrivelser av tiggermiljøet

Hittil har jeg tegnet et bilde av det norske tiggermiljøet, basert på tilreisende roms beskrivelser. Kort fortalt hevdet informantene at de hadde begrenset tilgang til visse tiggerplasser fordi andre tiggergrupper med lang ansiennitet, eksemplifisert med norske stoffmisbrukere, har «eierskap» til hva som betraktes som gode tiggerplasser. De norske stoffmisbrukerne jeg snakket med tegnet imidlertid et litt annet bilde av tiggermiljøet. En norsk tigger som satt på Karl Johan fortale følgende: «Det kommer bare flere og flere hit. De skviser oss ut. De er i flertall og de kommer alltid først. Av og til, sorry for at jeg sier det, får jeg lyst til å sparke dem i trynet. De bruker det som skalkeskjul for kriminalitet, sant. Alle jeg kjenner har blitt rana av en «rumener». Før så kunne man

has the right to tell me to leave. Each to his own.” My interviewees apparently shared this understanding; you can’t sit wherever you want. Most were aware of and respected the ‘rules’. They wanted to avoid trouble and confrontation with other beggars, Norwegians as well as other Roma. Thus the ‘rules’ of the beggars regulate the beggar environment. It is difficult to maintain an on-going conflict while at the same time appearing poor, needy and genuine (Gmelch 1978:444-6). Conflicts or fights over begging locations helps nobody, especially not visiting Roma, as I will account for later. Quarrels and disagreements do not reflect the passivity, distress and non-rationality of a deserving beggar (Erskine & McIntosh 1999:33).

3.2 Conflicting descriptions of the beggar environment

So far I have drawn a picture of the Norwegian beggar environment based on descriptions from visiting Roma. As a rule the informants claimed that they had limited access to certain locations because other beggar groups with longer tenure, exemplified by Norwegian drug abusers, have earned a right to what is considered the best places to beg. The

Norwegian drug addicts drew a slightly different picture. A Norwegian beggar who sat on Karl Johan said the following: “More and more of them come here. They squeeze us out. They are in majority and they always come early. Excuse me for saying this, but sometimes I’d love to punch them in the face. They use begging as a cover for crime, right. Everyone I know has been robbed by a Romanian. In the old days you could fall asleep – if you were on drugs – on the steps somewhere and nothing happened. Not so anymore.” Norwegian beggar

He implied that the Norwegian beggars are in a vulnerable position. The Norwegian beggar felt that Romanian beggars push addicts out into greater misery. Drug users saw the city as safe before, but this had changed after the Romanians came to town. Since the Vagrancy Act was repealed they were used to have access to all the resources of the streets, but now they met competition from visitors from Eastern Europe, Roma in particular (Engebrigtsen 2009:1). Several Norwegian beggars said that the pedestrian bridge between

sovne – rusa - på en trapp uten at noe skjedde. Det kan man ikke lengre». Norsk tigger

Her antydes det at norske tiggere er i en utsatt posisjon. Den norske tiggeren opplevde at rumenske tiggere presset rusavhengige ut i større elendighet. Han beskrev videre at stoffmisbrukere opplevde byen som trygg tidligere, men at dette endret seg etter «rumenerne» kom til byen. Fra å ha hatt mer eller mindre kontroll på ressursene i gatemiljøet før løsgjengerloven ble opphevet, opplever norske gatearbeidere møtt konkurranse fra tilreisende østeuropeere, og da særlig tilreisende rom (Engebrigtsen 2009:1). Flere norske tiggere fortalte at trafikkbrua mellom Galleriet, Sentralstasjonen og Oslo City er de eneste inntektsområdene nordmennene fortsatt har kontroll over. Følgelig hadde de mistet gater som de tidligere «tilhørte dem». Maktesløsheten var begrunnet med at de var offer for et organisert tiggernettverk som gradvis og systematiserende, tok over gatene. 3.2.1 Norske rusmisbrukeres selvpresentasjoner Etter å ha snakket med begge tiggergruppene gikk det opp for meg at de tok

the Central Bus Station, Central Railway Station and the shopping centre Oslo City is the only income area Norwegians still have control over. They have lost streets that formerly belonged to them. They felt powerless as victims of an organized begging network that gradually and systematically occupied the streets.

work-shy and piggybacking on benefits from the welfare state - or former from the peasant society. The Roma is portrayed as irrevocable outsiders, and there is something fundamentally wrong with them. There is something in their blood that should not be spread.”

«I all hovedsak har rom vært fremstilt som kriminelle og parasitter i hele Europa. Bildet av sigøyneren er av en uforbederlig løgnhals som bringer elendighet og bråk med seg, som ikke vil jobbe og som snylter på velferdsstatens – eller det tidligere bondesamfunnets – goder. Rom fremstilles som ugjenkallelige «outsidere», og som at der er noe galt med dem. De har noe i blodet som ikke bør spres i majoritetsbefolkningen»

3.2.1 Norwegian drug abusers’ selfpresentations After talking to both beggar groups it dawned upon me that they adopted the same suppression techniques as they are exposed to by society. Despite sharing the status of beggars, Norwegian drug abusers drew a distinction between themselves and the foreign beggars using the on-going debate and the existing stereotypes about begging and ‘gypsies’. Thus, they tried to establish useful boundaries and keep their position in the Norwegian beggar environment. The discourse the Norwegian drug abusers made use of is similar to how Roma is portrayed in all of Europe:

Norske rusmisbrukere vet å utnytte seg av gruppens «fremmedhet». Underteksten i de norske rusmisbrukernes selvpresentasjoner var at «sigøynere» vi

“Romas have generally been portrayed as criminals and parasites throughout Europe. The image of the gypsy is an incorrigible liar who brings with him misery and trouble,

Norwegian drug abusers know how to exploit the ‘alienation’ of this group. The subtext in the Norwegian substance abusers’ self-presentations is that the ’gypsies’ we see begging in the street is a cover for a large organized network. At the Central Station I met two Norwegian drug abusers. They said that the Norwegian beggars had lost locations where they previously could beg and sell magazines: “We have no choice but to fight for our rights”. They expressed dissatisfaction with municipal politicians and their passiveness, “if they do nothing, we must do it.” The rhetoric of the drug users stated that neither private organizations nor municipality realized the seriousness of the problem. The way I interpreted it, the stories about ‘foreign beggar gangs’ is used as an instrument for themselves to emerge as the unorganized, poor and genuine beggars. A cardboard sign illustrated how a Nor-

i bruk de samme hersketeknikkene som de selv blir utsatt for av storsamfunnet. Til tross for å dele status som tiggere, trakk norske stoffmisbrukere et skille mellom seg selv og utenlandske tiggere med utgangspunkt i den pågående debatten og de eksisterende stereotypiene omkring tigging og «sigøynere». Således forsøkte de å etablere grenser og posisjoner i det norske tiggermiljøet. Diskursen de norske stoffmisbrukerne benyttet seg av, har store likhetstrekk med hvordan rom fremstilles i hele Europa:

Rossvoll & Bielenberg 2012:19-20

ser tigger på gata er en del av et større organisert nettverk. Ved Sentralstasjonen kom jeg i snakk med to norske rusmisbrukere. De fortalte at norske tiggere hadde mistet plasser hvor de tidligere kunne tigge og selge magasiner. «Vi har ikke annet valg enn å ta opp kampen selv». Vedkommende uttrykte misnøye med kommunens og politikernes apati; «gjør ikke de noe, så må vi gjøre det». Rusmisbrukernes retorikk bar preg av at verken private organisasjoner eller kommunen innså alvoret i problemet. Slik jeg tolket det, ble fortellingene om «utenlandske tiggerbander» brukt som virkemiddel for å fremstå som de uorganiserte, fattige og ekte tiggere. Et pappskilt var illustrerende for hvordan

flere norske stoffmisbrukerne ønsket å bli oppfattet av forbipasserende. Med ett enkelt ord forsøkte en tigger å trigge en følelse av medborgerskap og solidaritet hos forbipasserende: Norsk. 3.2.2 Kobler utenlandske tiggere til Karoli- og Jansen-familiene En fellesnevner i nordmenns og rumenske roms selvpresentasjoner, var at det økende antallet tiggere har redusert tiggerinntektene. En norsk stoffmisbruker fortalte om en daglig kamp mot fristelsen til å begå lovbrudd. Tidligere kunne tiggingen supplere sosialstønaden, slik at han hadde råd til både rusmidler og husly. Slik var det ikke lenger. Han fortalte at flere av vennene hans hadde gitt

wegian drug abuser wanted to be seen by passers-by. With one simple word he tried a to trigger a sense of citizenship and solidarity among them: Norwegian. 3.2.2 Connecting foreign beggars to Karoli and Jansen families A common statement in Norwegians and Romanian Roma’s self-presentations was that the increasing number of beggars has decreased beggar revenue. A Norwegian addict told of the daily struggle to resist the temptation of committing crimes. Previously, begging was a supplement to the social support, and he could afford both drugs and shelter. That was in the past. He said several of his friends had begun crim-

inal activities and it was only a matter of time before he did the same. Another Norwegian beggar described the fight against criminal Romanian gangs as hopeless: «They’re everywhere, and they are organized. I have seen men who collect money from beggars with their Mercedes and BMWs just around the corner. All the money goes to the Karolis and the Jansens.” Norwegian beggar

Here we see how the Norwegian addicts connect foreign beggars to the Karolis and the Jansens, families with a dubious reputation in the general population due

seg hen til kriminalitet og at det bare var et tidsspørsmål før han gjorde det samme. En annen norsk tigger fortalte at de ikke klarte å ta opp kampen mot kriminelle rumenerbander. «De er overalt, og de er organisert. Jeg har sett menn som samler inn penger fra tiggerne og at Mercedesene og BMWene står rett bak hjørnet. Alle pengene går til Karoli – og Jansen-familiene». Norsk tigger

Her ser vi hvordan norske rusavhengige kobler utenlandske tiggere til Karoli og Jansen-familiene, som blant befolkningen for øvrig, har et frynsete rykte på seg for å drive økonomisk virksomhet i grenseland av det lovlige (Rossvoll & Bielenberg 2012:20). Fremfor å reflektere over sin egen rolle i gatemiljøet var de norske stoffmisbrukerne mer opptatt av å presentere seg i en sosial ramme som offer for organiserte tiggerbander. Det kan tolkes dit hen at koblingen til Karoli- og Jansen-familiene var et forsøk på å generalisere alle utenlandske tiggere til den negative fellesbetegnelsen «sigøyner». I visshet om at Karoli- og Jansen-familien har blitt omtalt i negative ordelag i mediene, kan koblingen mellom rumenske rom og de norske romfamiliene ses på som et forsøk på å tilskrive tilreisende tiggere vikarierende motiver (Copes m. fl 2008). Å klassifisere rom som kriminelle, og ikke offer for fattigdom, kan ses som et forsøk på å gi oss innsikt i hvordan «virkeligheten»

egentlig ser ut (Copes m.fl 2008:256). Denne type selvpresentasjon kan ses på som en type inntrykkskontroll som konstruer et skille, både mellom ekte og falsk tigger, men også mellom etniske nordmenn som «insidere» og sigøynere som «outsidere» (Lamont og Molnar 2002:182) 3.2.3 Stereotypiene i gatemiljøet: Felles ressurser Tiggergruppene tegnet motstridende bilder av tiggermiljøet. Mens norske rusavhengige antydet at velorganiserte tiggernettverk fra Romania gradvis tok over kontrollen over inntektsområder i Oslo, gav tilreisende rom uttrykk for at nordmenn fortsatt hadde full kontroll over inntektsgivende områder i sentrum. Feltobservasjonene mine ga meg riktignok et mer nyansert bilde av det hatske forholdet som ble tegnet i intervjuene. Av og til observerte jeg hyggelige gester mellom tiggergruppene, som for eksempel at en rusavhengig ga penger til en romkvinne eller at en romtigger ga bort en sigarett til en stoffmisbruker. Dette må ses i sammenheng med at analysen min hovedsakelig er basert på intervjudata. Hverken rom eller norske rusavhengiges fortellinger må derfor leses som objektive forklaringer om tiggerpraksis, men heller som uttrykk for levende fortellinger og strategiske selvpresentasjoner i tiggermiljøet (Sandberg & Pedersen 2006:222). Det polariserte bildet som ble tegnet av tiggermiljøet burde derfor ses på som en felles ressurs, som begge tiggergruppene drar nytte av for å

to economic crime (Rossvoll & Bielenberg 2012:20). Rather than reflecting on their own role in street environment, the Norwegian drug users wanted to present themselves in a social framework as victims of organized begging gangs. The link to the Karolis and the Jansens can be interpreted as an attempt to generalize all foreign beggars to the negative common term ‘gypsy’. Knowing that the Karoli and Jansen families has been described in negative terms in the media, the link between Romanian Romas and the Norwegian Roma families can be seen as an attempt to ascribe the visiting beggars ulterior motives (Copes et al, 2008). To classify the Romas as criminals and not victims of poverty can be seen as an attempt to tell us the ‘true story’ under the surface (Copes et al 2008:256). This type of self-presentation can be interpreted as an impression control constructing borders, between genuine and false beggars, but also between the ethnic Norwegians as ‘insiders’ and the Gypsies as ‘outsiders’ (Lamont and Molnar 2002:182). 3.2.3 Stereotypes in the Street: a common resource Groups of beggars drew conflicting images of their environment. While Norwegian drug abusers suggested that organized begging networks from Romania gradually took control over income areas in Oslo, visiting Roma indicated that Norwegians still had full control of the best income-producing areas in the city. Field observations

gave a more nuanced picture of the relationship than was described in the interviews. Sometimes I observed nice gestures between beggar groups, such as a drug addict giving money to a Roma women or a Roma giving a cigarette to an addict. Keep in mind that my analysis is based mainly on interview data. Neither the stories from the Roma or from the Norwegian drug addicts must therefore be read as objective, but rather as examples of vivid storytelling and strategic self-presentations (Sandberg & Pedersen 2006:222). The polarized image of the begging environment should be seen as a common resource; both mendicant groups take advantage of the opportunity to present themselves as deserving beggars.

3.3 The Structure of the Beggar Community

So far I have described the challenges and strategies Romas adopt in the beggar environment, Norwegian beggars self-presentation and their concern over the degeneration of the street environment. I was left with the impression that the two components of the ‘rules’ regulate the structure of the beggar community. Foremost, the interviewees found that they earned less if they sat vis-à-vis a Norwegian beggar in the city. Secondly, quarrelling between beggar groups was obviously devastating for everyone involved, therefore the rights to specific locations was respected. First time travellers prefer to find their own spot in 45

fremstille seg som verdige tiggere i møtet med meg og givere på gata.

3.3

Tiggermiljøets struktur

Hittil har jeg beskrevet hvilke utfordringer og strategier rom tok i bruk i tiggermiljøet, samt norske tiggeres selvpresentasjoner og deres bekymring overfor hvordan gatemiljøet var i ferd med å utarte seg. Øyeblikksbilde jeg satt igjen med var at «spillereglenes» to komponenter regulerte tiggermiljøets struktur. For det første hadde de fleste informantene erfart at de fikk lite penger hvis de satt vis-à-vis norske tiggere i sentrum. For det andre var åpenlyse krangler mellom tiggergrupper ødeleggende for alle parter – og derfor respekteres opparbeidede tiggerplasser. I stedet for å krangle om plasser, velger førstegangsreisende å finne egne tiggerplasser, ofte i utkanten av de mest populære inntektsområdene. Denne strategien kan tenkes å ha to fordeler. Dels skyldes det at de slipper konkurranse fra andre tiggergrupper, og at sannsynligheten for å bli oppfattet som en verdig tigger dermed øker (Erskine & McIntosh 1999:32). Men det kan også tenkes at det å ha en fast plass litt utenfor de mest travle gatene er god løsning på sikt, fordi 46

tiggeren kan lykkes med å etablere en kunderelasjon med forbipasserende. 3.3.1 Verdige/ikke-verdige tiggere Noen vil kanskje undre seg over hvorfor «spillereglene» i tiggermiljøet respekteres? Å være tigger forutsetter at man blir oppfattet som en verdig trengende. Som jeg belyste ovenfor, er det vanskelig å kombinere pågående konflikter med en autentisk tiggerfremstilling. Dersom tilreisende rom trosset «spillereglene» og utfordret norske tiggeres eierskap, kan informantenes beskrivelser tolkes dit hen at stoffmisbrukerne beholdt plassen fordi giverne uansett har preferanser for å gi til nordmenn fremfor rom. I lys av to idealtyper kan dette teoretiseres ytterligere. Allerede i 1528 skrev Martin Luther boken «The Book of Beggars» (Luther i Dean 1999:3). Boken inneholdt klassifiseringer av hva datidens samfunnsdiagnostikere anså som verdige og uverdige trengende. Selv om synet på årsaken til tigging har forandret seg opp gjennom historien, har ambivalensen til tigging og tiggere holdt seg relativt konstant. Fortsatt er det slik at diskusjonen omkring tigging handler om skillet mellom ekte, uekte, verdige og uverdige (Erskine & McIntosh 1999:28). Felles for givere som velger å gi, er at mot-

the outskirts to fighting over better and more popular sources of revenue. This strategy is likely to have two advantages. Partly they avoid competition from other mendicant groups, and thus they increase the probability of being perceived as a deserving beggar (Erskine & McIntosh 1999:32). Partly it is also conceivable that a location slightly off the busiest streets is a good solution in the long term, because the beggar can successfully establish a customer relationship with people passing by. 3.3.1 Deserving/non-deserving beggars Some might wonder why the ‘rules’ in the beggar community are obeyed? Being a beggar implies that you are perceived as a deserving needy. As I highlighted above, it is difficult to combine on-going conflicts with a representation of the authentic beggar. If visiting Roma defied the ‘rules’ and challenged the Norwegian beggars, according to the informants, the givers would still prefer giving to the Norwegians, so the drug users might as well keep their locations. This might be further theorized upon. As early as 1528 Martin Luther wrote ‘The Book of Beggars’ (Luther Dean 1999:3). The book contained

the contemporary view on deserving and undeserving needy. Although our understanding of the reason for begging has changed throughout history, the ambivalence of begging and beggars has remained relatively constant. Still discussion around begging concerns the distinction between genuine, non-genuine, deserving and undeserving (Erskine & McIntosh 1999:28). Common to all donors is that the recipient must deserve the assistance – and in theoretical terms be perceived as a deserving beggar. Typical characteristics of a deserving beggar in pre-modern societies was crippled, widowed and / or orphaned. Such fates was an integral part of local communities in the past, and according to Erskinge & McIntosh (1999), the real poor of contemporary times had three characteristics. First, the beggar should not deceive or be dishonest. Second, the beggar should be known so the giver better could decide whether he was needy or not. The third and last feature was that each beggar would have worked if they weren’t stuck in their current situation. History shows that some beggars have always aroused suspicion among donors. Erskine & Mcin-

takeren skal ha gjort seg fortjent til å motta hjelp – og som i teoretiske termer dermed oppfattes som en verdig tigger. Typiske kjennetegn på en verdig tigger i det før-moderne samfunn var at personen var «krøpling», gammel, enke og/eller foreldreløst barn. Før i tiden var slike skjebner en integrert del av lokalsamfunn og i følge Erskinge & McIntosh (1999) var det tre egenskaper som utmerket seg hos datidens ekte fattige. For det første skulle ikke tiggeren bedra eller være uærlig. For det andre var det en fordel om tiggeren var kjent for giverne, slik at de kan overveie hvorvidt tiggeren var trengende eller ikke. Den tredje og siste egenskapen var at den enkelte tiggeren kunne ha jobbet hvis de ikke var låst i nåværende situasjon. Riktignok viser historien at det enkelte tiggere alltid har vekket mistanke hos givere. Erskine & Mcintosh (1999) beskriver den uverdige trengende som en tigger som framstiller seg for å være noe annet enn det han eller hun er. Spesielt ble en slik mistanke klistret på tilreisende, ukjente tiggere. Historien deres som fattig og trengende tilsløres av fremmedheten den enkelte bærer med seg. Giveren er kanskje kjent med deres historie, men kan likevel ikke være

sikker på om vedkommende er en bedrager eller ei. Et annet kjennetegnes hos den ikke-verdige tiggeren er at vedkommende synes å være lat og lite arbeidsvillig. 3.3.2 Betydningen av å være norsk For at en tigger skal lykkes på gata, er det helt essensielt at historien som trengende er troverdig, og enda viktigere – mer autentisk enn nabomannens. Soffmisbrukernarrativet, eller historien om et mistilpasset barn som havner i et rusmiljø, er en integrert og akseptert fortelling i vårt samfunn. Det sås ikke særlig tvil om en stoffmisbrukers nød, ei heller om personen ville jobbet hadde det ikke vært for rusproblemene. Norske stoffmisbrukeres historier som trengende, oppfyller alle tre egenskapene en verdig tigger skal ha (Erskine & McIntosh 1999:32-34). Det er lite problematisk for givere å avgjøre om en person er rusmisbruker eller ikke. Rusen har som regel satt spor både på utseende og tale (Thommesen 2010:10). Dessuten, hvorfor skulle en nordmann uten stoffproblemer late som om han eller hun har falt utenfor samfunnet for å samle sammen noen usle kroner? I motsetning til utenlandske tiggere synes det ikke som deres motivasjon

tosh (1999) describe the undeserving needy as a beggar who presents himself to be something other than what he is. Visiting, unknown beggars are particularly open to such suspicion. Their history as poor and needy is masked by the alienation the individual carries with him. The giver may know his history, but cannot be certain whether he is a cheat or not. Another characteristic of the non-deserving beggar is that he seems lazy and unwilling to work. 3.3.2 The importance of being Norwegian For a beggar to have success, it is essential that his story as needy is credible, and more important - more authentic than the next man’s. The narrative of the drug user, the story of the misfit child ending up in a drug-infected environment, is integral and accepted in our society. We do not doubt the distress of a drug addict, or whether the person would work but for his drug problems. Norwegian drug users’ stories meet all three characteristics of a deserving beggar (Erskine & McIntosh 1999:32-34). It’s easy for donors to determine whether a person is a drug addict or not. The drug use generally leaves its mark on appearance and behaviour (Thommesen 2010:10). And

why would a Norwegian without drug problems pretend to be a loser to gather a few paltry coins? Unlike foreign beggars, their motivation does not raise suspicion to the same extent. The narrative from visiting Roma, that “nobody gives us money when Norwegian beggars is close by” is a description of the donors’ preferences to give to Norwegian beggars rather that to Romanian Roma. Norwegian beggars confirm this. They report lower income from begging than before, but nevertheless stress that they have an advantage because they can talk to people. In Trude Abelsens (2006) master thesis she shows how the Norwegian newspapers describe beggars. She shows a distinction between legitimate and illegitimate beggars. Norwegian beggars are portrayed as optimistic, kind, passionate and proud, while foreign beggars are portrayed as organized and / or actors. Let’s do a thought experiment to hypothetically illustrate how a giver might rationalize: a donor walks through a street where beggars sit, of both Norwegian (often drug users) and foreign origin. The giver must then decide which beggars he or she wants to give to, with the provision that he does not 47

mistenkeliggjøres i samme grad. Den gjennomgående fortellingen blant tilreisende rom om at; «når vi sitter med nordmenn, gir ingen penger til oss» er en beskrivelse av givernes preferanser som underbygger antagelsen om at de har en tilbøyelighet til å gi til norske tiggere fremfor rumenske rom. Også norske tiggere støttet oppunder denne antagelsen. De opplyste riktignok om lavere inntekter enn tidligere, men understreket likevel at de profitterte på å kunne slå av en prat med forbipasserende. I Trude Abelsens (2006) masteravhandling viser hun til hvordan norske avisers fremstiller tiggere. Hun viser til et skille mellom legitime og illegitime tiggere. Norske tiggere fremstilles som optimistiske, hyggelige, engasjerte og stolte, mens utenlandske tiggere fremstilles som organiserte og / eller skuespillere. La oss gjøre et tankeeksperiment som belyser hvordan giveres rasjonalisering rent hypotetisk kan utspille seg: En giver vandrer gjennom en gate hvor det sitter tiggere med både med norsk (som oftest stoffmisbrukere) og utenlandsk bakgrunn. Giveren må da ta stilling til hvilke tiggere han eller hun ønsker å gi til, med forbehold om at vedkommende 48

ikke tildeler alle pengestøtte. Rasjonaliseringen kan ses i lys av Aafke Kompters (2005) altruistiske motivasjon for å gi en gave. Motivasjonen for å gi utløses av giverens sympati og ønske om å vise solidaritet med mottakeren. Personens valg av hvem som får pengegave, danner to kategorier. Den ene tiggeren som anses som verdig mottaker av en givergave, og de andre som ikke betraktes som verdige nok. Jeg har argumentert for at nordmenn mestrer å synliggjøre nøden sin. Utenom historien om rus og pengeproblemer er også stoffmisbrukernes distingveringer til «sigøynere» og «rumenere» nyttige virkemidler for å fremstå som verdige tiggere. Ved å hevde at «rumenere» og «sigøynere» er organiserte bander med Mercedeser og BMWer bak gatehjørnene gir de næring til negative stereotypier som allerede eksisterer i den offentlige diskursen (Rossvoll & Bielenberg 2012). I de tilfellene hvor giverne står ovenfor et valg mellom å gi til en nordmann eller rumensk rom, synes førstnevnte å dra fordeler av å ha en historie som er integrert og akseptert. Således synes det at norske tiggere i større grad enn rumenske rom lykkes i å få anerkjennelse for sin rolle som verdig tigger.

give money to all of them. Rationalization can be seen in the light of Aafke Kompters (2005) altruistic motivation to give a gift. The motivation for giving is triggered by the giver’s sympathy and his desire to show solidarity with the receiver. The person’s choice forms two categories. One beggar is deemed a deserving recipient, and the others not considered worthy enough. I have argued that the Norwegians manage to show their distress and emerge as deserving beggars. The history of drug abuse and poverty is helped by the way they distinguish between themselves and the ‘gypsies’ and ‘Romanians’. By claiming that ‘Romanians’ and ‘gypsies’ are organized gangs with luxury cars just around the corner, they provide nourishment to the negative stereotypes that already exist in the public discourse (Rossvoll & Bielenberg 2012). In cases where donors face a choice between giving to a Norwegian or a Romanian Roma, the former seems to benefit from having a story that is integrated and accepted. Thus it seems that Norwegian beggars to a greater extent than Romanian Romas succeed in gaining recognition for their role as deserving beggars.

3.3.3 The challenge of being Romanian Roma Earlier in this report I outlined the characteristics of the undeserving beggar. Compared to Norwegian drug abusers, the Roma have several characteristics that coincide with the characteristics of this type. Dating back to pre-moderns society they have a history as marginalized, well known but difficult to confirm (De Swaan 1988). In short, we see the person beg, and apparently he meets the external characteristics of a beggar. We as donors still can’t be absolutely certain that the person actually is who he or she pretends to be. There will always be some uncertainty related to a foreign beggar when we don’t know his background. Johansen et al (2013) states that unfamiliarity is exclusionary. Strangers traditionally arouse suspicion of criminals and crimes. Furthermore, the authors elaborate how that mentality applies to the new strangers in Norway. The categories ‘criminal’ and ‘foreigners’ tend to blend into each other (Johansen et al 2013:22). Possibly the increasing number of visiting Roma in Norway make potential donors question their

3.3.3 Utfordringen med å være rumensk rom Tidligere i rapporten skisserte jeg egenskapene til den uverdige tiggeren. Sammenlignet med norske stoffmisbrukere, har rom flere kjennetegn som sammenfaller med egenskapene til denne idealtypen. At historien deres som marginale er kjent, men vanskelig å bekrefte, har kjennetegnet omreisende tiggere helt tilbake til det førmoderne samfunnet (De Swaan 1988). Kort fortalt betyr dette at man ser vedkommende tigge, og at han eller hun tilsynelatende oppfyller de ytre kjennetegnene en tigger vanligvis har. Likevel kan ikke vi som givere være helt sikre på at vedkommende faktisk er den han eller hun gir seg ut for å være. Således vil det alltid vil være knyttet en viss uvisshet til en fremmed tigger som vi ikke kjenner bakgrunnen til. Johansen m.fl (2013) sier at fremmedhet er ekskluderende. Tradisjonelt sett vekker fremmede mistanke til kriminalitet og forbrytelser. Videre utdyper forfatterne at tankemodellen også er gjeldende for de nye fremmede i Norge. Kategoriene «den kriminelle» og «fremmede» har en tendens til å gli inn i hverandre (Johansen m.fl 2013:22). Det kan tenkes at det økende antallet tilreisende rom i Norge har fått potensielle givere til å stille spørsmål vedrørende deres motivasjon for å

komme hit. Er de egentlig så trengende? Er de forkledte unnasluntrere eller kriminelle? Dette bringer oss over til en annen egenskap hos den uverdige tiggeren. Sett i et historisk perspektiv har den uverdige tiggeren også blitt assosiert med, og mistenkt for, å være lat og lite arbeidsvillig (Geremek 1987:169/191). Som Michael Stewart (1997) belyser i sin studie av britiske sigøynere, er dette en beskrivelse som passer overens med eksisterende stereotypier av rom. Minoriteten blir oppfattet som arbeidssky og lite interessert i å delta i det konvensjonelle arbeidslivet (Stewart 1997:17). Tiggende roms utfordring er, bevisst eller ubevisst, å forhindre at potensielle givere knytter dem til disse egenskapene. I konkurranse med norske tiggere er det grunn til å tro at rom har større vanskeligheter med å overbevise giveren om sin oppriktighet. Mange av mine informanter har, som vist ovenfor, funnet seg en plass hvor det er mindre konkurranse fra andre tiggere. Dette kan ses som en strategi for å unngå å bli sammenlignet med andre, «mer verdige» tiggere. Barany (2002) peker på at rom er marginaliserte på det sosioøkonomiske plan, på det sosiale, men kanskje aller tydeligst, er de marginale grunnet deres etnisitet. Tross minoritetens multiple marginalitet, antyder mitt datamateriale på at det er vanskeligere for rom å få gjennomslag for sine historier som

motivation to come here. Are they really that needy? Are they work-shy, or criminals in disguise? This brings us to another feature of the unworthy beggar. In a historical perspective, the undeserving beggar is associated with and suspected of being lazy and unwilling to work (Geremek 1987:169 / 191). As Michael Stewart (1997) highlights in his study of British gypsies, this description matches the existing stereotypes of Roma. The minority is perceived as work-shy and with little interest in the conventional workplace (Stewart 1997:17). Consciously or unconsciously, begging Roma are challenged to prevent potential donors linking them to these properties. In competition with Norwegian beggars there is reason to believe that the Roma has greater difficulties in convincing the donor of his sincerity. Many of my informants, as shown above, found a location with less competition. This can be interpreted as a strategy to avoid comparison to other, more deserving beggars. Barany (2002) note that the Romas are marginalized in the socio-economic level and social, but perhaps most clearly, marginalized due to their ethnicity. Despite the minority’s multiple marginality, my study suggests that it is difficult for the Roma to be considered deserving needy in competition with Norwegian beggars.

3.4 Have visiting Romas become a social problem?

The newspapers have stories of criminal Romanian bands of beggars, trafficking and pickpocketing on the front pages. Has this influenced our perception of Roma in a negative way? According to Griswold (2008) every society produces evil and shameful phenomena. There are politicians, media and other so-called moral entrepreneurs who create these by making the population aware of the phenomenon so that one can adopt measures to solve the ‘problem’ (Griswold 2008:99). According to Loseke (1999) a social issue depend on certain criteria. Only when a situation has a negative influence on a specific group of people can the situation be defined as a social problem. In other words, a social problem is a cultural object, created by what Loseke (1999) calls ‘claimsmakers’. For a phenomenon to be perceived as a social problem, it is required that, when you gain knowledge and insight into it, it can be identified, proven and examined, so that all can agree that the situation appears to be a problem. The social issue must also contain a certain optimism, we must find it solvable. A third and final condition that characterize a social problem is that it ought to be resolved.

verdig trengende sammenlignet med norske tiggere.

3.4 Har tilreisende rom blitt et sosialt problem?

I mediene har vi sett store oppslag om kriminelle rumenske tiggerbander, trafficking og lommetyveri. Påvirker disse fremstillingene vår oppfatning av rom negativt? Ifølge Griswold (2008) produserer alle samfunn onde og skamfulle fenomener. Det er politikere, medier og andre, såkalte moralske entreprenører som skaper disse ved å bevisstgjøre befolkningen om fenomenet slik at man kan ta i bruk tiltak for å løse «problemet» (Griswold 2008:99). Ifølge Loseke (1999) forutsetter et sosialt problem visse kriterier. Bare når en situasjon har «mening» for en spesifikk gruppe av mennesker – og den er negativ – kan en situasjon bli definert som et sosialt problem. Med andre ord er et sosialt problem et kulturelt objekt, skapt av hva Loseke (1999) kaller «claimsmakers». For at et fenomen skal oppfattes som et sosialt problem, forutsetter det at det kan bli identifisert, bevist og gransket slik at alle kan være enige om at situasjonen fremstår som et problem når man får kunnskap og innsikt i det. 52

For det andre må det sosiale problemet inneholde en viss form for optimisme slik at vi kan tro at det er mulig å løse problemet. Et tredje og siste forhold som karakteriserer et sosialt problem, er at det «burde» løses. «Romproblematikken» er et godt eksempel på hvordan politikere og media konstruerer et sosialt problem. En rekke offentlige instanser og personer har involvert seg i debatten, og flere har hatt interesse av å bevisstgjøre publikum om at tilreisende rom gir seg ut for å være noe de ikke er. Ved å ta i bruk kriminalstatistikk og enkelthendelser, påvirker både politikere og medier vår oppfatning av tilreisende rom. Et eksempel er Dittoslo.no sin kontroversielle artikkel vedrørende roms leveforhold i Oslo basert på journalistene og Ruskens observasjoner i 2011. De tilreisende tiggerne ble tilskrevet ukritisk atferd i forhold til avføring, samtidig som det ble hevdet at de spiste måker, rotter og hunder. En annen fremstilling av rom i mediene er knyttet til kriminalitet. Kripos’ (2012) rapport er hyppig referert til for å belyse en alarmerende økning i økonomisk kriminalitet blant østeuropeiske folkegrupper. Blant annet utførte politiet en tilfeldig sjekk av romtiggere som

‘The Roma problem’ is a good example of how politicians and the media construct a social problem. A number of public bodies and individuals are involved in the debate, and several have wanted to educate the audience about the visiting Roma pretending to be something they are not. By making use of crime statistics and incidents, both politicians and the media affect our view of visiting Roma. An example is the controversial article in Dittoslo.no, based on observations by journalists and refuse collectors, and concerning Roma living conditions in Oslo 2011. The visiting beggars were accused of defecating in public places, and it was claimed that they ate seagulls, rats and dogs. Another representation of Roma in the media is related to crime. NCIS’ (2012) report is frequently cited to highlight an alarming increase in economic crime among East European populations. Among other things, the police conducted a random control of Roma beggars which showed that only 1 of 69 not had committed a crime. Although the majority of offenses in retrospect proved to be disturbance of the peace, as aggressive begging and urinating in a public places, the statistics was disturbing at first glance. The fact that politicians and other stakeholders

adopt such ‘truths’ has been particularly prominent in the ‘Roma debate’, and there are indications that this affects the Norwegian population’s perception of visiting Roma.

3.5 Summary

The chapter has aimed to show how visiting Roma must adhere to the beggar locations may be unavailable either because the security companies or police refuse to let them stay there, or because another beggar has claimed ownership of it. Norwegian drug users and visiting Roma give conflicting pictures of the beggar community. I introduce the concept of ‘rules’ illustrating how beggars with long experience, exemplified by the Norwegian beggars, have acquired ownership of areas with the highest income. The ‘rules’ manifest themselves in two factors. The first is seniority. Because an on-going conflict is not compatible with the Norwegian begging behaviour, it is respected when someone has gained ownership of a favourable spot. The second factor seems to be that potential donors rather give their money to the Norwegians than to the Roma. This factor can be seen as an additional safety net for Norwegian beg-

viste at kun 1 av 69 ikke hadde begått en kriminell handling. Selv om hovedtyngden av lovbruddene i ettertid viste seg å omhandle brudd på ordensforstyrrelser, som aggressiv tigging og urinering på offentlig sted, fremstod statistikken som urovekkende ved første øyekast. At politikere og andre interessegrupper tar i bruk slike «sannheter» har vært spesielt fremtredende i «romdebatten», og mye tyder på at dette påvirker den norske befolknings oppfatning av tilreisende rom.

3.5 Oppsummering

Kapittelet har tatt sikte på å vise hvordan tilreisende rom må forholde seg til at tiggerplasser kan være utilgjengelig, enten fordi vekterselskaper eller politi nekter å la dem sitte der eller fordi en annen tigger har påberopt seg eierskap til tiggerplassen. Norske stoffmisbrukere og tilreisende rom tegner et motstridende bilde av tiggermiljøet. I kapittelet introduserer jeg begrepet «spilleregler» som belyser hvordan tiggere med lang fartstid, og da eksemplifisert med hvordan norske tiggere har opparbeidet seg eierskap til de aller beste inntektsområdene. «Spillereglene» gir seg til kjenne i to faktorer. Den første er ansiennitet. Fordi

en pågående konflikt ikke er kompatibel med den norske tiggeratferden, respekteres det at andre har opparbeidet seg eierskap til en tiggerplass. Den andre faktoren synes å være at potensielle givere har preferanser for å gi til nordmenn fremfor tilreisende rom. Denne faktoren kan ses som et ekstra sikkerhetsnett for norske tiggeres eierskap til tiggerplasser. Sistnevnte faktor er også en relevant innsikt til å forstå hvorfor ikke rom utfordrer norske rusmisbrukeres kontroll over de «beste plassene». Deres status som «fremmede» synes å være en byrde i de tilfellene en giver står overfor et valg om hvem som skal motta givergave. Ved å søke nye inntektsområder, og dermed å unngå konkurranse fra norske tiggere, øker sannsynligheten for å bli oppfattet som verdig tigger. Avslutningsvis drøfter jeg hvorvidt den offentlige debatten og medias fremstilling av rom påvirker givernes preferanser. En gjengs oppfatning synes å være at de ikke ønsker å delta, at de arbeidssky, og/eller at de kommer hit for å bedrive kriminalitet. Dersom slike oppfatninger oppfattes som faktiske sannheter hos potensielle givere bekrefter dette langt på vei informantenes bekymringer om redusert givervilje i den norske befolkningen.

gars’ ownership to special locations. The latter factor also gives a relevant insight in why no Roma challenge the Norwegian drug users’ control over the ‘best spots’. Their status as strangers seems to be a burden when a donor must choose a recipient. New revenue areas without competition from Norwegian beggars increase the likelihood of being perceived as deserving beggar. Finally, I discuss whether the public debate and the media’s representation of Roma affect the donors’ preferences. A common opinion seems to be that they don’t want participation in society; they are work-shy and / or come here to commit crimes. If potential givers perceive such perceptions as actual truths, the informants’ concerns about reduced will to give in the Norwegian population is basically confirmed.

4 Roms rammefaktorer i Romania i et samtidsperspektiv

4 Roma frame factors in Romania in a contemporary perspective

For å forstå mekanismene rundt tilreisende roms hverdag i Oslo, er det hensiktsmessig å synliggjøre de rammefaktorene som synes å trigge minoritetens ønske om å søke inntekter utenlands. I dette underkapittelet vil jeg belyse relevant sosiale og politiske push-faktorer.

To understand the mechanisms concerning visiting Roma in Oslo, it is useful to clarify the frame factors that seem to trigger the minority’s desire to seek income abroad. In this section I will illustrate relevant social and political push-factors.

4.1 Dagens Romania og den tredje massemigrasjonen til VestEuropa

Etter at det forhenværende kommunistregime til Nicolae Ceausescu kollapset i 1989 forverret situasjonen til rombefolkningen seg. Privatisering, fravær av jobber, samt den effektive avviklingen av statlig støtte til store fattige familier, påvirket rombefolkningens deltagelse i storsamfunnet. En annen følge av nytt styresett var politisk ytringsfrihet (Stewart 2002:7). En nasjonal spørreundersøkelse om etniske relasjoner viste til at tre fjerdedeler hadde negative følelser for rumenske rom (Achim 2004:210). Overgangen fra et totalitært styresett til 54

et demokrati åpnet opp for undertrykte følelser som trolig hadde ligget latent i tiden etter andre verdenskrig. Et resultat av den økende fiendtligheten mot rom var flere rasistiske angrep. På begynnelsen av 1990-tallet ble det rapportert at romfamilier ble banket opp og at hus tilhørende dem ble påtent. Tilsynelatende skjedde dette uten at daværende regjering prøvde å sette en stopper for opptøyene (Fraser 1995:289). I senere tid har den etniske diskrimineringen økt. Rune Berglund Steen (2013), leder i Antirasistisk senter, skriver at romfolket er målet for nynazistiske demonstrasjoner og trakassering fra andre høyreekstreme fløyer i Østblokklandene. Det statlige ansvaret om å inkludere alle sine borgere synes heller ikke å ha lykkes. I mange land lever rom mer eller mindre avsondret fra resten av befolkningen.14

14 For videre lesning se: http://morgenbladet.no/debatt/2013/verdighet_for_europas_ romfolk#.UqXW3DbKxoA

4.1 Today’s Romania and the third mass migration to Western Europe

After the former communist regime of Nicolae Ceausescu collapsed in 1989, the situation of the Roma worsened. Privatization, the absence of jobs, as well as the effective termination of government support for large poor families, affected the way Roma participated in society. Another result of the new government was political free speech (Stewart 2002:7). A national survey of ethnic relations showed that three quarters had negative feelings for the Roma (Achim 2004:210). The transition from a totalitarian system

of government to a democracy opened up for repressed emotions that probably had lain dormant in the period after World War II. One result of the increasing hostility towards Roma was more racist attacks. In the early 1990s it was reported that Roma families were beaten and fire set to their houses. Apparently this happened without the government of the time trying to put a stop to the riots (Fraser 1995:289). In recent years, the ethnic discrimination increased. Rune Berglund Steen (2013), Director of Anti-Racist Centre, writes that the Roma are the target of neo-Nazi demonstrations and harassment from other extreme right wing groups in the Eastern bloc. The state’s responsibility to include all its citizens does not seem to have succeeded. In many countries Roma live more or less cut off from the rest of the population.14 14 For further reading see: http://morgenbladet.no/debatt/2013/verdighet_for_europas_romfolk #. UqXW3DbKxoA

Ghettofiseringen vi ser i mange land er et stort problem hva angår rombefolkningens deltakelse i samfunnene de lever i. Samtidig er avstanden mellom rom og ikke-rom blitt en del av identiteten til mange romgrupper. Som en sårbar minoritet i mindretall har rom en tendens til å isolere seg fra resten av samfunnet. Historien har lært dem at samhold og fellesskap sikrer gruppens eksistens (Bay 2002:95). Ikke overraskende gjør dette målet om å integrere gruppen i samfunnet enda mer problematisk. Forutsetningene for å kunne delta på lik linje med resten av befolkningen er å ha de kvalifikasjoner og den kompetansen som kreves i samfunnet. Minoriteten har alarmerende lav deltagelse i skole- og arbeidslivet; rundt halvparten av rombefolkningen i Romania kan ikke lese og skrive. En fjerdedel av mennene er ikke i jobb, mens det samme gjelder for tre fjerdedeler av kvinnene (Achim 2004:204-206). Fenger-Grøndahls (2006) studie belyser at enkelte romgrupper har etablert en

kultur for å avvise viktige institusjoner. Blant annet viser de til at barn helt nede i syv – åtte års alderen dropper ut av skolen. Det synes at den begrensede interessen for skolen kan forstås med bakgrunn i kost/nytte-tenking. Hvorfor utdanne seg hvis man kan jobbe fra tidlig alder? På en annen side kan vi se roms «utenforskap» som en konsekvens av urettferdighet i samfunnet. Minoriteten møter motbør og diskriminerende holdninger i møtet med storsamfunnet (Barany 2002:346-7). Romidentiteten synes å være en byrde i møtet med arbeidslivet og flere studier fra Romania understreker at diskriminering fra rumenske arbeidsgivere er påfallende. Samme mekanismer gir seg også til kjenne i utdanningssystemet. Fenger-Grøndahl (2006) viser til eksempler hvor lærere anser rombarna som potensielle «skoletapere» og hvordan enkelte skoler bruker morsmålsundervisning som et effektivt virkemiddel for å skille dem

The ghettoizing we observe in many countries is a major problem as regards the Roma participation in the community. At the same time, the distance between Roma and non-Roma become part of the identity of many Roma groups. As a vulnerable minority in minority the Romas tend to isolate themselves from the rest of society. History has taught them that unity and community ensures the group’s existence (Bay 2002:95). Not surprisingly, this makes the goal of integrating the group in society even more problematic. The conditions for participation on an equal footing with the rest of the population are to have the qualifications and skills required in society. The minority has alarmingly low participation in education and employment; about half of the Roma in Romania is illiterate. A quarter of the men are out of work, while the same applies to three-quarters of the women (Achim 2004:204206). Fenger-Grøndahl’s (2006) study highlights that some Roma groups

have established a culture of rejecting important institutions. Among other things, they show that children as low as seven to eight years of age drop out of school. It seems that the limited interest in school can be understood on the basis of cost / benefit analysis. Why waste time on education if they can work from an early age? On the other hand, we see Roma ‘outsideness’ as a consequence of injustice in society. The minority meets opposition and discriminatory attitudes from mainstream society (Barany 2002:3467). The Roma identity seems to be a burden in the working life, and several studies from Romania emphasizes the frequent discrimination from Romanian employers. The same mechanism appears in the educational system. Fenger-Grøndahl (2006) refers to examples where teachers consider Roma children as potential ‘low achievers’ and how some schools use mother tongue education as an effective means to dis55

fra de andre elevene (Fenger-Grøndahl 2006:72). I 2005 inngikk tolv europeiske land et samarbeidsprosjekt for å bedre roms livsvilkår. The Decade of Roma inclusion tar sikte på å bedre roms kår innenfor områder som utdanning, arbeid, helse og boforhold innen 2015.15 De samme målene er gjeldene for EUs inkluderingsstrategier for medlemslandenes rombefolkning.16 Det er fortsatt for tidlig å evaluere effekten av integreringstiltakene. Per dags dato synes likevel roms leveforhold å være mer eller mindre uforandret.17 Overgangen fra 15 Samarbeidsprosjekt mellom Albania, Bosnia and Herzegovina, Bulgaria, Kroatia, Tsjekkia, Ungarn, Makedonia, Montenegro, Romania, Serbia og Spania. Kilde: www.Wikipedia.org 16 http://ec.europa.eu/justice/discrimination/files/roma_nat_integration_strat_en.pdf 17 Youth in action and the Roma community. Inclusion and diversion (2009).

kommunistregime til demokratisk styresett har ikke ført til en vellykket integreringspolitikk. Det politiske miljøet i Romania preges av stadig nye maktkonstellasjoner og utbredt korrupsjon og mangler således langsiktige planer og mål. Selv om rom formelt sett har flere rettigheter enn tidligere, og utallige NGOer (non-govermental organisasjoner) jobber for å bedre roms livsvilkår i Romania, tyder det på at forvaltningen av EU-midlene ikke har tjent til sitt formål. Det synes å være bred enighet om at fraværet langsiktige tiltak, samt dårlig utnyttelse av eksisterende ressurser, fortsatt begrenser roms deltagelse i det rumenske samfunnet. Barany (2002) hevder at internasjonale organisasjoner som EU og FN har liten direkte innflytelse på roms livssituasjon i østblokklandene. Bortsett fra å formane nasjonale myndigheter om å endre sin politikk på bakgrunn av statistikk og/

tinguish them from the other students (Fenger-Grøndahl 2006:72). In 2005 twelve European countries entered a collaborative project to improve Roma living conditions. The Decade of Roma inclusion aims to improve Roma conditions in areas such as education, employment, health and housing by 2015.15 The same objectives are valid for EU inclusion strategies for Roma in member countries.16 It is still too early to evaluate the impact of integration measures. To date, however, Roma living conditions seem more or less unchanged.17 The transition from 15 Cooperation between Albania, Bosnia and Herzegovina, Bulgaria, Croatia, Czech Republic, Hungary, Macedonia, Montenegro, Romania, Serbia and Spain. Source: www.wikipedia.org 16 http://ec.europa.eu/justice/discrimination/files/roma_nat_integration_strat_en.pdf 17 Youth in action and the Roma community. Inclusion and diversion (2009).

the communist regime to democracy has not led to a successful integration policy. The political environment in Romania is characterized by changing constellations of power and widespread corruption, and lack long-term plans and goals. Although the Roma formally have more rights than before, and countless NGOs (non-governmental organizations) work to improve Roma living conditions in Romania, it may seem that the use of EU funding has failed to meet its purpose. There seems to be a broad consensus that lack of long-term measures and poor utilization of existing resources still restricts Roma participation in Romanian society. Barany (2002) argues that international organizations like the EU and the UN has little direct influence on the Roma situation in Eastern bloc countries. Apart from exhorting national governments to change their policies on the basis of statistics and /

eller kritikk, er det til slutt hvert enkelt land som har ansvar for sin rombefolknings ve og vel (Barany 2002:281). Som gjennomgangen ovenfor illustrerer, er minoritetens største sosial inklusjons-barriere deres romidentitet. Denne manifesterer seg delvis i gruppens kultur for å avvise skole og arbeid som betingelser for et godt liv, samtidig som flere studier belyser at fordommer og holdninger i flertallsbefolkningen ekskluderer rom fra å delta på lik linje som andre samfunnsgrupper. Roms historie er merket av slaveri, diskriminering og forfølgelse med holocaust som en kulminasjon. For rom er deres livsform og kultur blitt en beskyttelse mot storsamfunnets nedvurderinger. Selv om rom burde anses som et europeisk folk blir minoritetens levesett og livsform fremdeles oppfattet som «fremmed», og kanskje også forsterket etter at globale avtaler på tvers av land har åpnet for nye økonomiske

territorier og fri ferdsel mellom land. Roms ønske om å reise utenlands trigges av ulike forhold. Som nevnt tidligere i rapporten sliter Romania med sosiale, økonomiske og politiske problemer - og rombefolkning er i en særlig utsatt posisjon. For det andre ble Romania innlemmet i EU i 2007 samtidig som lovendringer førte til at rumenere ikke lenger trengte visum for å reise til Vest-Europa. En tredje faktor er at løsgjengerloven i Norge ble opphevet i 2006. Alle tre disse forholdene kan ses som utløsende motivasjonsfaktorer til hva Engebrigtsen (2012) kaller den tredje store sigøynermigrasjonen: Majoriteten av de som reiser har lite eller ingen utdannelse – og få har dokumentert arbeidserfaring fra hjemlandet. Noen lykkes med å få tak i jobb, men likevel henter majoriteten av tilreisende rom inntekter utenlands ved å ta i bruk inntjeningsteknikker på gata (Engebrigtsen 2012:21-22).

or criticism, each country is ultimately responsible for its Roma welfare (Barany 2002:281). As the review above illustrates, the minority’s social inclusion is barred by their Roma identity. This manifests itself partly in the group’s culture for rejecting school and work as fundaments for a good life, and at the same time several studies shows how prejudices and attitudes of the majority population exclude Romas from participating on equal terms with other community groups. Roma history is marked by slavery, discrimination and persecution, with the Holocaust as a culmination. Their way of life and their culture has been Romas protection against society’s disparagement. The Roma should be considered a European people, but their way of life and is still perceived as ‘foreign’. This view is perhaps reinforced by international agreements opening new economic territories and facilitating travel

between countries. Romas desire to travel abroad is triggered by various conditions. As mentioned earlier in the report, Romania is struggling with social, economic and political problems - and the Roma is in a particularly vulnerable position. Secondly, Romania was incorporated into the EU in 2007, and legislative changes opened Romanian travel without a visa to Western Europe. A third factor is that the Vagrancy Act was abolished in Norway in 2006. All three factors can be seen as triggering motivators to what Engebrigtsen (2012) calls the third major gypsy migration: The majority of those who travel have little or no education – and few have documented work experience from their home country. Some succeed in getting a job, but the majority of the visiting Roma still obtain revenues abroad by adopting earning techniques in the street (Engebrigtsen 2012:21-22).

5 Hva har blitt gjort?

5 What has been done?

Frelsesarmeens slumstasjon var tidlig ute med å tilby rom hjelp i form av matposer og klær. Lavterskeltiltaket åpner dørene sine én gang i måneden og er et kjærkomment tilbud for Oslos fattige. Selv om rom har vært er en liten brukergruppe helt siden de «stod på trappene» for første gang på midten av 2000-tallet, viser tellinger fra mai til september i 2013 at om lag 50 rom hentet mat og klær i løpet av tidsperioden. I 2011 igangsatte Frelsesarmeens sosialtjeneste i Oslo et lavterskeltiltak rettet mot rom og andre fattige tilreisende. Andre byer som Trondheim, Kristiansand og Stavanger har fulgt etter. I Fyrlysets lokaler i Oslo har det blitt servert varm mat, utdelt klær, tilbudt dusjstell og holdt andakt på rumensk. Det første året ble tiltaket besøkt av i underkant hundre personer per dag. Inneværende – og fjorårets – besøkstall stabiliserte seg på cirka det dobbelte.18 Lavterskeltiltaket baserer seg Frelsesarmeens kjernebudskap; medmenneskelighet og den lange

The Salvation Army goodwill centre quickly offered help to the Roma in terms of food and clothing. This low threshold service is open once a month and is a welcome offer for Oslo’s poor. Although the Roma has totalled only a small number of users since they first came in the mid-2000s, registrations from May to September in 2013 show that about 50 Romas got food and clothing during these months. The Salvation Army Social Services in Oslo set up a low-threshold service intended for the Roma and other poor visitors. Other cities like Trondheim, Kristiansand and Stavanger have followed suit. ‘Fyrlyset’ – the Lighthouse – in Oslo has served hot food, handed out clothes, offered access to shower baths and held church services in Romanian. The first year less than one hundred people per day made use of the services. Last year the number of visitors stabilized at approximately the double.18

18 Politiets spådom om et storinnrykk av tiggere gjorde seg ikke til kjenne i Frelsesarmeens lavterskeltilbud. I mediene har blant annet Frelsesarmeen tonet ned spekulasjonene om en tiggereksplosjon og en uoffisiell telling viser til at antallet tiggere i 2012 og 2013 lå innenfor samme intervall; mellom 400 og 800.

tradisjonen om å hjelpe personer i nød. Da «romproblematikken» for alvor kom på dagsordenen anså Frelsesarmeen tilgang til dusj og toaletter som det viktigste behovet for tilreisende rom i Oslo. Utenom de etablerte tiltakene har Frelsesarmeen, idet gradestokken har krøpet under ti minus grader, tilbudt et ekstra prekærtiltak etter avtale med – og delvis dekket av – Oslo kommune. På kalde vinterdager, når det er fare for liv og helse, får tilreisende fattige mulighet til å sove på feltsenger i Frelsesarmeens lokaler. Vinteren 2012/2013 ble det akutte-overnattingstiltaket åpnet 23 ganger. Således fikk rom og andre fattige tilreisende mulighet til å søke ly for kulden. De siste to årene har stadig flere aktører og private organisasjoner bidratt til å styrke den humanitære hjelpen rettet mot «romfolket» og andre fattige tilreisende. I 2013 bevilget den rødgrønne-regjeringen ti millioner kroner til organisasjoner som ønsket å bistå minoriteten med humanitær hjelp. Sommeren 2013 opprettet for eksempel Røde Kors og Kirkens Bymisjon et overnattingstilbud til tilreisende fattige med varighet ut året. Her får tilreisende bostedsløse mulighet til å sove syv dager i uken mot å betale

18 Police prediction about an influx of beggars has not been confirmed in the Salvation Army low-threshold facilities. The Salvation Army has helped subdue speculation on an explosion in the number of beggars, and an unofficial count shows the number of beggars in 2012 and 2013 were within the same range, between 400 and 800.

Low threshold services are based on the Salvation Army’s fundamental value, human compassion, and the long tradition of helping the needy. When the ‘Roma problem’ moved upward on the agenda, the Salvation Army decided that access to showers and toilets was their most important requirements. When the temperature dropped to minus 10 centigrade, the Salvation Army, in agreement with, and partly financed by, the municipality of Oslo, offered emergency measures. When life and health is in danger because of the cold, indigent visitors can get a camp bed on Salvation Army premises. In the winter of 2012/2013 this emergency measure was brought into effect 23 times. In this way Roma and other indigent visitors got the opportunity of seeking shelter from the cold. Over the past two years, an increasing number of participants and NGOs have contributed to strengthen the humanitarian aid intended for the Roma and other poor visitors. In 2013 the Government granted ten million kroner to organizations that provided humanitarian assistance to the minority. The summer of 2013 the Red Cross and the Church City Mission set up a shel-

15 kroner per natt. Overnattingstilbudet holder til på tre ulike adresser. To av overnattingsstedene har sovesal med håndvask og toalett, mens det siste overnattingsstedet utmerker seg med tre mindre soverom og derav mer privatliv, samt dusjfasiliteter. Tiltaket har møtt utfordringer i forhold til gjestenes preferanser, da brorparten, ikke overraskende, ønsker å sove på besøksadressen med de beste fasilitetene. Frelsesarmeen på sin side valgte å bruke tilskuddet fra regjeringen til å utvide sine prosjekter. Lavterskeltilbudet på Fyrlyset, som i oppstartsfasen var åpent én gang i uken, utvidet ettermiddagstilbudet til å gjelde mandag, onsdag og fredag. Erfaringene til Frelsesarmeen er at besøksantallet ikke reduseres tross flere åpningsdager. Derimot har utvidelsen av tiltaket økt kapasiteten og flere har fått dra nytte av fasilitetene på Fyrlyset. Felles for de humanitære incentivene er å tilby akutt-hjelp til tilreisende fattige som ikke har lovfestet rett til offentlige tjenester.

5.1

Den offentlige debatten

Som belyst innledningsvis i rapporten menes det mye om hva som motiverer tilreisende rom for å reise til Norge. Er det faktisk fattigdom eller har de lumske baktanker? Reiser de frivillig eller er tiggerne i byen en del av et traffickingnettverk? Det er liten tvil om at romproblematikken er en av de største sosialpolitiske utfordringene vi står overfor per dags dato. I skrivende stund vurderer den påtroppende regjeringen hvilke tiltak som skal iverksettes. Det er fortsatt uvisst hva de har blitt enige om, men det tyder på at hver enkelt kommune kan innføre forbud mot tigging gjennom lokale politivedtekter for å bekjempe menneskehandel og annen organisert kriminalitet, mens øremerkede midler til humanitær hjelp halveres.19 Selv om politikere, forskere og politi 19 For videre lesning av regjeringens bevilgede midler, se:http://www.dagbladet.no/f/ hoyre.pdf.

ter for indigent visitors, open until the end of the year. Homeless visitors may sleep here every night of the week for the cost of approximately 2 € per night. The shelters are housed on three different locations. Two of the shelters are dormitories with washbasins and toilets, while the third has three smaller bedrooms, and hence more privacy, and provides access to shower baths. The shelters have faced some problems, because most of the guests, not surprisingly, prefer the shelter with the best facilities. The Salvation Army decided to use the Government grant to expand existing projects. ‘Fyrlyset’ extended its services from once a week to Mondays, Wednesdays and Fridays. The daily number of visitors did not decrease. The Salvation Army found that the increased capacity made it possible for more people to benefit from their facilities. The humanitarian organizations have one thing in common: all want to provide emergency assistance to indigent visitors without statutory right to public services.

5.1

The public debate

As illustrated in the introduction to the report there are many conflicting views on what motivates the Roma to travel to Norway. Are they really poor or do they have ulterior motives? Do they travel voluntary or are the beggars in the city part of a trafficking network? There is little doubt that the Roma problem is one of our time’s biggest challenges concerning social policy. Currently the Government is deliberating the choice of measures to implement. The outcome is still undecided, but it is suggested that each municipality may prohibit begging through local police regulations to combat human trafficking and other organized crime, and at the same time the tied grants to humanitarian help are reduced by 50%.19 While politicians, scientists and police disagree over the underlying cause of 19 For further reading on the government allocated funds, see: http://www.dagbladet. no/f/hoyre.pdf

strides om de bakenforliggende årsakene til utenlandske tiggere tilstedeværelse i norske byer - og om hvordan man burde håndtere «romproblematikken» - synes det å være enighet om at dagens ordninger ikke er en løsning. Minoritetens utsatte og utstøtte posisjon endres ikke av at de får tilgang til dusjstell, en seng eller nye klær her i Norge. På en annen side er de nåværende ordningene akutt nødhjelp for tilreisende grupper som tilsynelatende mangler ressurser til å klare seg på egenhånd. Men hva som er den endelige løsningen er det fortsatt uenighet om. Diskusjonen har pågått siden midten av 2000-tallet, og som Engebrigtsen (2013) skriver i sin kronikk, blusser den opp på nytt hver vår: «Tilhengerne av tiggerforbud begrunner sitt ståsted med sikkerhetspolitiske argumenter, som trafficking og anner kriminalitet; motstanderne av forbud stiller med moralske og sosialpolitiske argumenter. Dette er en klassisk «double bind»-situasjon – uansett hva man gjør blir det feil, og

resultatet er en like klassisk politisk handlingslammelse». Slik debatten fremstår, er det to fløyer som står steilt mot hverandre: «Humanistene» som på den ene siden ønsker å opprettholde lavterskeltiltak rettet mot fattige tilreisende og «realistene» som på den andre siden ønsker å gjeninnføre tigging for å redusere kriminalitet og menneskehandel. Basert på mine data er det lite som tyder på at «romfolket» vil slutte å reise til Norge selv om tiggerforbudet skulle gjeninnføres. Inntektsgivende arbeid fra gata kan ta ulike former; gatemusikanter, flaskesamlere og blomsterselgere er andre typer gatearbeid som preger bybildet. I tillegg til disse inntektsformene har Kirkens Bymisjon engasjert rom i ulike kurs, i tillegg til at to organisasjoner har opprett hvert sitt gatemagasin for å tilby minoriteten et alternativ til tiggervirksomhet. For å unngå det Engebrigtsen (2013) kaller en politisk handlingslammelse, er utfordringen til organisasjoner som

the presence of foreign beggars in Norwegian cities and how to handle them, there seems to be a consensus that the current arrangements is no solution. The vulnerable and excluded position of this minority does not change by getting access to showers, beds or new clothes here in Norway. On the other hand, the current arrangements are emergency measures for people who apparently lack the resources to cope for themselves. But there is no agreement on a final solution. The debate has been going on since the mid-2000s, and as Engebrigtsen (2013) writes in his article, blaze up again every spring: “The arguments from the supporters of the begging ban are concerned with security policy, as trafficking and other crimes, while opponents of the ban are responsible for the moral and social policy arguments. This is a classic ‘double bind’ situation - no matter what you do, it’s wrong, and the result is a classic political paralysis.”

The debate is between two uncompromising wings. On the one hand the humanists who want to maintain the low threshold facilities for indigent visitors, and on the other hand the realists who wants to reintroduce the law against begging to reduce crime and human trafficking. Based on my data, there is little to suggest that the Roma will stop traveling to Norway if begging ban was reintroduced. There are lots of ways to make money in the streets, street musicians, bottle collectors and flowers sellers characterizes the cityscape. The Church City Mission has also established courses for the Roma, and two different organizations publish street magazine the Roma can sell as an alternative to begging. To avoid what Engebrigtsen (2013) calls a political paralysis, the organizations working with the Roma must bring their knowledge of the topic into the debate and provide better insight for outsiders. First of all, it is important to stress that emergency measures 61

jobber med målgruppen å bidra til å nyansere «romproblematikken», og således tilby utenforstående innsikt i tematikken. For det første er det viktig å understreke at nødhjelp i Norge ikke utelukker langsiktige tiltak, hverken i Romania eller her til lands. For det andre er det hensiktsmessig å avsløre gjeninnføringen av tigging som løsningen på «problemet». Mye tyder på at rom er en av mange migrasjonsgrupper som trekker til Norge for å bedre sin sosiale og økonomiske situasjon. Selv om mange knytter de nyopprettede lavterskeltiltakene ene og alene til «romfolket», viser uoffisielle tellinger fra Frelsesarmeens sosialtjeneste at om lag førti prosent av de besøkende på lavterskeltiltaket har annen etnisk bakgrunn. Det store trykket på lavterskeltiltakene må derfor ikke isoleres som et behov kun for tilreisende rom. Derimot synes det at den transnasjonale fattigdommen i Europa har ført til at mange migrasjonsgrupper søker til Norge for å bedre sin livssituasjon.

5.2

Hva kan gjøres?

Gjennom inngående arbeid med tilreisende rom har Frelsesarmeen etablert relasjoner til gruppen. Tilliten åpnet muligheten for å besøke enkeltpersoner

og deres respektive familier i Romania. Her fikk Frelsesarmeen utsendte innblikk i hvilke implikasjoner tiggervirksomheter i utlandet har for en romfamilie. Å krysse Europa på tvers og tråkke i de samme forslitte gatene i Romanias landsbyer gav inntrykk. Fattigdommen var iøynefallende. Kjerrer, falleferdige hus og skur, frittgående høns, kyr og hester var en stor kontrast til hverdagen i Oslo. Et fellestrekk mellom (lands) byene i Romania og Oslo var imidlertid at rom ble oppfattet som annerledes og mindreverdige. Her til lands har avisskriverier og debatter i stor grad omhandlet de problemene tilreisende rom bringer med seg. Kriminalitet, søppel og konflikter er typiske fremstillinger av de tilreisende tiggerne. Da jeg snakket med informantene ble andre forhold belyst. Fordelene med å hente inntekter utenlands er at livsvilkår bedres i hjemlandet; hus restaureres og innlegges strøm og vann. Barna får skoleklær og mat på bordet, og som annen forskning viser til kan et eventuelt økonomisk overskudd konverteres til fester eller kulturelle ritualer som øker respekten til den enkelte romfamilien i romsamfunnet (Engebrigtsen 2012).

in Norway do not preclude long-term measures, either in Romania or in this country. Secondly, a law against begging should not be presented as a solution to the problem. Indications are that the Roma is one of many migration groups who come to Norway to improve their social and economic situation. Although many associate the newly created low-threshold measures solely to the Roma, the unofficial counts from Salvation Army Social Services show that about 40% of the visitors at the low threshold facility has other ethnic background. The pressure on low-threshold measures facilities is not exclusively a result of visiting Roma. On the contrary, it seems that transnational poverty in Europe has led to many migrating groups seeking to Norway to improve their lives.

5.2

What can be done?

The Salvation Army has established good relations with visiting Roma through extensive work with the group. Trust gave the possibility of visiting individuals and their respective families in Romania. Here the envoys from the Salvation Army got insight into the effects the begging abroad have

in a Roma family. Crossing Europe and walking the rundown streets of Romania’s villages made a strong impression. Poverty was everywhere. Carts, dilapidated houses and sheds, chickens running about, cows and horses, made an enormous contrast to daily life in Oslo. But a common feature for villages in Romania and the city of Oslo was that the Roma were seen as different and inferior. In our country journalists and debates largely deal with the problems concerning the visiting Roma. They bring crime, garbage and conflicts. My informants had other issues. The benefit of obtaining income abroad is that living conditions improve in their home country; homes are restored and power and water connected. The children get clothes for school and food, and, as indicated by other research, money left over can be converted to parties or cultural rituals that enhance the social standing the individual Roma family in society (Engebrigtsen 2012). On the other hand, the visit in Romania made some of the envoys uneasy. The children of beggars on Oslo street corners remain at home with grandparents 63

På den andre siden vekket besøket i Romania en uro blant Frelsesarmeens utsendte. Barna til tiggerne vi ser i Oslos gatehjørner forblir hjemme med besteforeldre eller andre slektninger. Noen barn forteller at når de blir gamle nok vil også de reise utenlands for å tigge. At omsorgspersoner er fraværende store deler av året grunnet tiggeraktiviteter er urovekkende i seg selv. Som allerede nevnt har de humanitære tiltakene i Norge økt i omfang. Ledelsen i Frelsesarmeen har uttalt at det er en utfordrende balansegang mellom det å hjelpe fattige mennesker og legge til rette for tiggervirksomhet. Således er verdt å stille seg spørsmålet hvorvidt akutt-tilbud er heldig eller ikke. Et mulig utfall er at oppholdet i Norge – og fraværet til barna i hjemlandet – forlenges. En annen uheldig konsekvens er at det sender signaler til neste generasjon rom; tigging fremstår som en akseptert levevei. Følgelig reproduseres roms sosiale eksklusjon i en runddans av antikonforme overlevelsesstrategier, samtidig som skole og det formelle arbeidslivet fortsetter å spille en perifer 64

rolle i rombefolkningens hverdag. De nye tiggerne i Oslo speiler en globalisert verden hvor avstand og landegrenser har mindre betydning enn tidligere. Frelsesarmeens internasjonale nettverk kan bidra til å bekjempe og forebygge de skillene globaliseringen synes å påføre de aller svakeste. De siste to årene har Frelsesarmeen i Romania og Norge samarbeidet tett. Blant annet har korpsene i Romania sendt sine soldater og ansatte for å bidra som tolker og miljøarbeidere i Frelsesarmeens romtiltak her til lands. Som nevnt ovenfor har også norske representanter reist til Romania for å se på forholdene til rombefolkningen i Romania og utvekslet erfaringer med deres rumenske kollegaer. Byen Ploeisti er en av få byer i Romania som tilbyr den lokale rombefolkningen hjelp. Tiltaket tar sikte på å øke fokuset på utdanning slik at den nye generasjonen kan finne en vei ut av fattigdommen. Men samfunnssenteret tilbyr også helsetjenester og rådgivning som har som formål å opplyse minoriteten om andre inntektsalternativ enn uten-

or other relatives. Some children say that when they are old enough, they will also travel abroad to beg. Thant caregivers are absent most of the time due to beggar activities is in itself disturbing. As mentioned earlier, the humanitarian help in Norway has increased. The management of the Salvation Army has stated that it is a challenging balance between helping poor people and facilitate begging. A question worth asking is whether employing emergency measures is a good idea. One possible outcome is that the stay in Norway and the absence from their children in the home country is extended. Another unfortunate consequence is that the next generation of Roma accept begging as a career. Consequently the social exclusion of the Roma will be reproduced in a circle of anti conformist survival strategies, while schools and the formal labour market continues to play a peripheral role in Roma daily life. The new beggars in Oslo reflect a globalized world where distance and borders have lost importance. The Salva-

tion Army’s international network can help fighting and preventing the distinctions globalization seem to inflict on the weakest. The Salvation Army in Romania and Norway have collaborated closely the past two years. The corps in Romania has sent soldiers and employees as interpreters and assistants to the facilities designed for Roma in Oslo. As mentioned above, Norwegian representatives travelled to Romania to see the conditions of the Roma in Romania and share their experiences with their Romanian colleagues. The city Ploeisti is one of the few cities in Romania where Roma get help locally. Their aim is to increase the focus on education so that the new generation can find a way out of poverty. The community centre also offers health services and counselling. They aim to give them other income option than travelling abroad, and thus prevent what many suspect is the darker side of the Western Europe beggar wave; trafficking and exploitation of poor, vulnerable people. This is a project where the Salvation Army Social Services would like to take part.

landsreiser, og derunder forhindre det mange mistenker er skyggesiden av tiggerbølgen i Vest-Europa; trafficking og utnyttelse av fattige, sårbare mennesker. Dette prosjektet har Frelsesarmeens sosialtjeneste lyst til å ta del i. Ved å bidra som støttespillere kan tiltak i Romania utvides slik at tigging kan avsløres som en dårlig løsning på en vanskelig livssituasjon. I tiden fremover har Frelsesarmeens sosialtjeneste lyst til å gjøre følgende: I Romania: I samarbeid med Frelsesarmeen i Romania ønskes det å utvide prosjektet i Ploesisti samtidig som det på sikt planlegges å etablere samfunnssentre i andre byer og landsbyer hvor mange av de tilreisende tiggerne vi ser i Oslos gater kommer fra. Sentrene skal jobbe mot verdiskapning og inkludering gjennom skoledeltakelsesprogram for barn og skrive- og lesekursing for voksne. I tillegg planlegges det å etablere en ordning lignende det vi kjenner som SFO her til lands. Målet er å gjøre skole til en viktig del av barnas hverdag. Følgelig er det også viktig å følge opp foreldrene og oppfordre dem

til å la være å ta barna ut av skolen i tidlig alder. Formålet er således å tilby rombefolkningen og andre fattige grupper grunnleggende kompetanse som senker terskelen for å delta i arbeidslivet og storsamfunnet for øvrig. Samfunnssentrene vil også tilby mat, adgang til helsetjenester og rådgivning til lokalbefolkningen. Formålet er å inkludere rombefolkningen i lokalsamfunnet og således avsløre tiggervirksomhet i utlandet. I Norge: Frelsesarmeen sosialtjeneste i Oslo ønsker å opprette et migrasjonssenter. Dette vil inneha mange av de samme fasilitetene som nåværende tiltak på Fyrlyset tilbyr. I tillegg synes det å være hensiktsmessig å opprette rådgivningskontor med tolk. Formålet er å drive informasjonsarbeid i samarbeid med Frelsesarmeens avdelinger i Romania. Her vil således siktemålet være å rådføre tilreisende rom om tilgjengelige tiltak i Romania. Dette gir tilreisende rom innsikt i – og kunnskap om – at det finnes andre og bedre alternativ enn gatearbeid i Norge.

By supporting Romanian measures like this, begging can be revealed as a poor solution to a difficult life situation. The Salvation Social Services plan to do the following: In Romania: In partnership with the Salvation Army in Romania expand the project in Ploiesti, while the long term plan is to establish community centres in other towns and villages where the beggars in Oslo belong. The centres will work towards economic growth and inclusion through school participation program for children and reading and writing courses for adults. In addition, it is planned to establish a measure like the one we know as the SFO in this country. The goal is to make the school an important part of children›s daily life. Consequently, it is also important to follow up the parents and encourage them to let young children stay in school. The purpose is to give the Roma and other disadvantaged groups the basic skills that lower the threshold for participation in the working life and society at large. Community centres

will also provide food, access to health services and counselling. The aim is to include the Roma in community and thus prevent begging abroad. In Norway: The Salvation Army Social Services in Oslo want to set up a migration centre. This will possess many of the same amenities as currently is provided in ‘Fyrlyset’. In addition, it seems important to establish a counselling office with an interpreter. The purpose is to pass on information in cooperation with the Salvation Army in Romania. Here visiting Roma can get information about available measures in Romania. This will tell them that there are other and better options than street work in Norway.

6 Avsluttende betraktninger

6 Final thoughts

Erfaringer med romgrupper i ulike europeiske land viser at integreringstiltak er problematisk. På den ene siden møter rom motbør på bakgrunn av sin etnisitet, kulturelle ulikhet og mytene som har vært klebet på minoriteten i flere hundre år. På den andre siden viser historien at inkluderingsprosjekter mislykkes fordi myndigheter og organisasjoner har hatt begrenset innsikt i minoritetens historiske og kulturelle bakteppe. Som jeg kort beskrev ovenfor har avstanden til majoritetssamfunnet vært en av roms overlevelsesstrategier for å bevare sin livsform og kultur. Engebrigtsen & Lidèn (2010) peker på at hastige tiltak like gjerne kan føre til at rombefolkningen setter seg på «bakbena» som at de ønsker å utnytte dem. Roms fremmedhet gir seg først og fremst til kjenne i at de går annerledes kledd og at de de snakker et annet språk. Men de skiller seg også fra flertallsbefolkningen ved at de opp gjennom historien har livnært seg av særpregede økonomiske nisjer, fra smedsyrker, oppdrett av dyr og til tiggervirksomheter i inn- og utland. På sett og vis synes det at roms ulikartede kultur og livsform muliggjør deres liv som gatearbeider i Norge, samtidig som det begrenser gruppens deltagelse i majoritetssamfunnet.

Experience with Roma groups in different European countries shows that integration is problematic. On the one hand Roma meet opposition on the basis of their ethnicity, cultural diversity and myths that have been stuck in the minority for centuries. On the other hand, history shows that inclusion projects fail because governments and organizations have limited insight into the historical and cultural backdrop of the minority group. As I briefly described above, Roma have kept a distance to the majority community as a survival strategy to preserve their way of life and culture. Engebrigtsen & Liden (2010) points out that hasty action easily can lead to strong resistance rather than positive cooperation from the Roma.

Den foreliggende rapporten beskriver hverdagen til tilreisende rom i Oslo. Et fellestrekk hos informantene jeg snakket med er at de reiser til Oslo i håp om å legge seg opp penger til slekt og familie. Å forlate hverdagslivet i Romania og erstatte det med et liv som tigger på gata oppleves rimeligvis som utfordrende: De bor på gata, de henter mat fra søppelcontainere og lavterskeltiltak – kort sagt; gruppen står på utsiden av samfunnet. Et mål for denne rapporten var å få innsikt i hvordan rumenske rom opprettholder en følelse av selvrespekt og verdighet i en situasjon som utad virker stigmatiserende. I intervjuene oppfordret jeg informantene til å reflektere rundt det å ha tigging som inntektskilde. Tiggingen ble fremstilt som en nødvendighet slik at familie og slekt skulle få et bedre liv hjemme i Romania. Skam over tigging ble derimot tilskrevet andre grupper som ikke mestret tiggerrollen. Av samtalene med rom lærte jeg meg at fordelene rom henter av tiggervirksomhet er større enn ulempene. Til tross for at de intervjuede sa at de reiste til Norge for å lete etter arbeid, fortalte de samtidig at den forventede inntekten før avreise var knyttet til tiggervirksomhet. Alt tyder på at informantene faktisk var innstilt på

The unfamiliarity of the Roma is primarily expressed in the way they dress and speak. But throughout history they also differ from the majority by the way they have made a living, blacksmithing, raising animals and begging, at home and abroad. In a way, it seems that the Roma’s separate culture and way of life enables their lives as street workers in Norway, while at the same time it’s limiting the group’s participation in society.

The present report describes the daily life of visiting Roma in Oslo. The informants have in common that they travel to Oslo, hoping to save money for family and friends. To leave their life in Romania and replace it with a life begging is found challenging: They live in the streets, they collect food from garbage containers and charities – in short, they live outside society. The object of this report was to gain insight into how the Romanian Roma maintain a sense of self-respect and dignity in a situation that seems outwardly stigmatizing. In the interviews I encouraged interviewees to reflect on begging as their income source. Begging was described as a necessity to acquire a better life for friends and family in Romania. Shame over begging, however, was attributed to other groups who did not master the art. I learned that the benefits Roma get from begging are greater than the disadvantages. Despite the fact that the interviewees said that they travelled to Norway in search of work, they also said that the expected income before departure was related to begging. Everything indicates that the informants were actually determined use begging as a source of income. They said they had been led to expect a daily and monthly

å ha tigging som inntektskilde. De jeg snakket med fortalte at de hadde blitt opplyst om dags- og månedsinntekter som er vesentlig høyere enn hva gruppen kan forvente å tjene i hjemlandet, hvis de i det hele tatt får jobb (Engebrigtsen 2012). Kunnskap og erfaring om et vanskelig arbeidsmarked har nok oftest spredt seg innen slekt og nettverk og de faktiske forsøkene på å få jobb var få eller ikke-eksisterende. Likevel har «ønske» om jobb en funksjon: Det viser at de har tilegnet seg kunnskap om hvilke kriterier potensielle givere knytter til den verdig trengende; tigging skal ikke være et rasjonelt valg, men derimot en siste utvei blant fattige og marginaliserte. Diskrepansen mellom gruppens “ønske” og praksis fikk meg til å undre over hvilke friheter oppholdet i Oslo tilbyr. Inspirert av Turners (1999) liminalitetsbegrep tolker jeg det dit hen at oppholdet i Norge tilrettelegger for at rumenske rom kan ta seg noen friheter som ville brutt med sosialt akseptert atferd i Romania. For eksempel er det ikke vanlig å tigge blant menn i Romania. På gata i Oslo, er situasjonen annerledes. Å reise på tvers av Europa opphever visse normer og regler. Rom synes altså å være i en slags liminal fase, med fysisk avstand til Romania, samtidig som de er

avsondret fra det norske. Min oppfordring til Frelsesarmeen, så vel som andre offentlige og private aktører, er at håndteringen av romproblematikken – og da særlig de langsiktige løsningene – burde bunne i et ønske om å etablere tillit mellom rom, hjelpeapparatene og storsamfunnets institusjoner. For Frelsesarmeen betyr dette at de må fortsette å jobbe i tråd med deres lange tradisjon. Helt siden Frelsesarmeens ble etablert for 125 år siden har de gjort seg opp erfaringer om at konkrete tiltak, eller det «å gjøre noe», bedrer marginaliserte gruppers ve og vel. Det må imidlertid innvendes at vanskeligstilte rom utmerker seg fra andre brukergrupper. Som påpekt ovenfor er ikke alltid de ønsker å ta i mot hjelp. For å lykkes med et romprosjekt forutsetter det at tiltakene lykkes med å integrere og/eller ansette ressurspersoner med tilknytning til romsamfunnet. Delvis for å etablere tillit mellom rom og ikke-rom, men også slik at det tilrettelegges for at minoriteten får bevare sine tradisjoner og praksiser samtidig som skole og arbeid gradvis kan etableres/styrkes som kjerneverdier i integreringsarbeidet.

income significantly higher than they can expect to earn in their home country, if they get a job at all (Engebrigtsen 2012). The Roma probably have information on the difficult labour market based on the experience of others, and the actual attempts to get jobs were few or non-existent. Nevertheless, the ‘wishing for work’ has one function: it shows that they have acquired knowledge of what criteria potential donors linked to the deserving needy, begging should not be a rational choice, but rather a last resort among poor and marginalized. The discrepancy between the group’s wishes and practice made me wonder about what liberties the stay in Oslo brings. Inspired by Turner’s (1999) concept of liminality I interpret that the stay in Norway give the Romanian Roma an opportunity to do things that would have broken with socially accepted behaviour in Romania. For example, in Romania, men seldom beg. In the streets of Oslo, the situation is different. Travelling across Europe nullifies certain norms and rules. The Romas therefore seem to be in a kind of liminal phase, they have physical distance to Romania, and at the same time cut off from the Norwegian society.

My call to the Salvation Army, as well as to other public and private stakeholders, is that dealing with the Roma problem – particularly the long-term solutions – should originate in a desire to establish trust between Romas, the helpers and the major social institutions. In other words, the Salvation Army must continue their work in line with their long tradition. Ever since the Salvation Army was established 125 years ago, they have experienced how concrete measures, doing, improves the welfare of marginalized groups. It must, however, be argued that the disadvantaged Roma is different from the others. As pointed out above, they don’t always accept help. A Roma projects can only succeed if resourceful people from the Roma society is integrated or hired into the project. Partly to establish trust between Roma and non-Roma, but also because the minority need to preserve their traditions and practices while school and work gradually is established and strengthened as core values in the integration process.

Litteraturliste Abelsen, Trude (2006) Hva kjøper vi av tiggerne? En analyse av givernes preferanser. Masteroppgave på økonomisk institutt ved Universitet i Oslo. Achim, Viorel (2004) Roma in the Romanian history. Central European University Press. Budapest – New York. Barany, Zoltan D. (1994) Living On The Edge: The Eastern European Roma in Post Communist Politics and Societies. Association for Slavic, East European, and Eurasian Studies. URL: http:// www.jstor.org/stable/2501296 Barany, Zoltan (2002) The East European Gypsies. Regime Change, Marginality, and Etnopolitics. Cambridge: Cambridge University Press. Bay, Torbjørg (2002) Før det er for sent. Sigøynernes livsbetingelser i Norge. HIO-hovedsfagsrapport nr 4. Oslo: HIO-trykkeriet. Bo, Inger Glavin (2002) At sætte tavheder i tale. I Michael Hviid Jacobsen, Søren Kris68

Bibliography tiansen & Annick Prieur. Liv, fortælling, tekst- streiftog i kvalitativ sociologi. (51-75) Aalborg: Aalborg Universitetsforlag. Brattvåg, Hanne (2007) Folk fra Romania som tigger i Oslo. Oslo: Kirkens bymisjons Rett i koppen-prosjekt. Copes, H., A. Hochsteler, and J.P. Williams (2008) We weren‘t like no regular dope fiends: Negotiating hustler and crackhead identities. Social problems 55: 254- 270. University of California Press Crow, Graham. (2008.) ”Reciprocity”. I: Lisa M. Given (red.): The Sage Encyclopedia of Qualitative Resarch Methods: Vol. 2. Los Angeles: Sage. Dean, Hartley. (1999) Begging questions University of Bristol. The policy press. Great Britain. Douglas, Mary (1997) Rent og urent: En analyse av forestillinger omkring urenhet og tabu Oslo: Pax forlag A/S.

Abelsen, Trude (2006) Hva kjøper vi av tiggerne? En analyse av givernes preferanser. Thesis at the Department of Economics at the University of Oslo. Achim, Viorel (2004) Roma in the Romanian history. Central European University Press. Budapest - New York. Barany, Zoltan D. (1994) Living On The Edge: The Eastern European Roma in Post Communist Politics and Societies. Association for Slavic, East European, and Eurasian Studies. http://www.jstor. org/stable/2501296 Barany, Zoltan (2002) The East European Gypsies. Regime Change, Marginality, and Etnopolitics. Cambridge: Cambridge University Press. Bay, Torbjørg (2002) Før det er for sent. Sigøynernes livsbetingelser i Norge. HIO-hovedsfagsrapport No. 4 Oslo: HIO-printer. Bo, Inger Glavin (2002) At sætte tavheder i tale. In Michael Hviid Jacobsen, Søren Kris-

tiansen & Annick Prieur. Liv, fortælling, tekst – streiftog i kvalitativ sociologi. (51-75) Aalborg: Aalborg University Press. Brattvaag, Hanne (2007) Folk fra Romania som tigger i Oslo Oslo: The Church City Mission project Rett i koppen. Copes, H., A. Hochsteler, and JP Williams (2008) We weren’t like no regular dope fiends, Negotiating hustler and crackhead identities. Social problems 55: 254270. University of California Press Crow, Graham (2008) “Reciprocity.” In: Lisa M. Given (eds.): The Sage Encyclopedia of Qualitative appointed a Research Methods: Vol 2 Los Angeles: Sage. Dean, Hartley (1999) Begging questions University of Bristol. The policy press. Great Britain. Douglas, Mary (1997) “Purity and Danger: An analysis of beliefs about impurity and taboo”. Oslo: Pax Forlag A/S.

Engebrigtsen, Ada (2007) Exploring Gypsiness. Power, Ecchange and interdependence in a Transylvanian village. Berghabn books. Engebrigtsen, Ada (2009) Tiggere og baroner i Oslo by? www.idunn.no URL: http://www. idunn.no/ts/plan/2009/06/art07?highlight=ada%20engebrigtsen#highlight Engebrigtsen, Ada og Hilde Lidén (2010a) “De norske rom – og deres historie” I Anne Bonnevie Lund og Bente Bolme Moen (red). Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge. Trondheim: Tapir akademisk forlag. Engebrigtsen, Ada og Hilde Lidén (2010b) “Å finne sin plass som minoritet – rombefolkningen i Norge i dag”. I Anne Bonnevie Lund og Bente Bolme Moen (red). Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge. Trondheim: Tapir akademisk forlag. Engebrigtsen, Ada og Hilde Lidén (2011) Norske rom. Hl-senteret. URL: http://www.hlsenteret.no/

kunnskapsbasen/livssyn/minoriteter/ norske-rom/norske-romEngebrigtsen, Ada (2012) Tiggerbander og kriminelle bakmenn eller fattige EU-borgere? Myter og realiteter om utenlandske tiggere i Oslo. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring. NOVA. Epstein, Cynthia Fuchs (1992) “Tinkerbells and Pinups: The Construction and Reconstruction of Gender Boundaries at Work”. I Michéle Lamont & Marcel Fournier (red.). Cultivvating Differences (s. 232256). The University of Chicago Press. Erskine, Angus & Ian Mcintosh (1999) “Why begging offends: Historical perspectives and continuities”. I Dean Hartely (red.) Begging questions. Street-level economic activity and social policy failure. The policy press. Bristolk. UK. Fangen, Katrine (2004) Deltagende observasjon. Bergen: Fagbokforlaget. Fangen, Katrine (2008) Deltagende observasjon. Bergen: Fagbokforlaget.

Engebrigtsen Ada (2007). Exploring Gypsiness. Power, Exchange and Interdependence in a Transylvanian village. Berghabn books. Engebrigtsen Ada (2009). Beggars and Barons in Oslo City? www.idunn.no URL: http://www. idunn.no/ts/plan/2009/06/art07?highlight=ada% 20engebrigtsen # highlight Engebrigtsen Ada and Hilde Lidén (2010). ”De norske rom – og deres historie”. In Anne Lund and Bente Bonnevie Bolme Moen (eds). Nasjonale. minoriteter i det flerkulturelle Norge Trondheim: Tapir Academic Publishing. Engebrigtsen Ada and Hilde Lidén (2010). ”Å finne sin plass som minoritet – rombefolkningen i Norge i dag”. In Anne Lund and Bente Bonnevie Bolme Moen (eds). Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge Trondheim: Tapir Academic Publishing. Engebrigtsen Ada and Hilde Lidén (2011). Norwegian Roma. H1 Center. http://www.hlsenteret.no/kunnskaps-

basen/livssyn/minoriteter/norske-rom/ norske-romEngebrigtsen Ada (2012) Tiggerbander og kriminelle bakmenn eller fattige EU-borgere? Myter og realiteter om utenlandske tiggere i Oslo.. Oslo: Norwegian Institute for research on welfare and aging. NOVA. Epstein, Cynthia Fuchs (1992) “Tinkerbell and Pinups: The Construction and Reconstruction of Gender Boundaries at Work”. Michele Lamont and Marcel Fournier (eds.). Cultivating Differences (pp. 232256). The University of Chicago Press. Erskine, Angus & Ian Mcintosh (1999) “Why begging offends: Historical perspectives and continuities.” In Dean Hartely (eds.). Begging questions. Street-level economic activity and social policy failure. The policy press. Bristol, UK. Fangen, Katrine (2004) Deltagende observasjon. Bergen: Fagbokforlaget. Fangen, Katrine (2008) Deltagende observasjon. Bergen: Fagbokforlaget. 69

Fenger-Grøndahl, Carsten & Malene (2006) Sigøynerne – 1000 år på kanten av Europa. Århus: Aarhus universitetsforlag. Fraser, Angus (1995) The Gypsies. Oxford UK & Cambridge USA: Blackwell Frelsesarmeen (2011) Praying for a better future. The Roma Outreach 2011. Oslo: Frelsesarmeens sosialtjeneste 2011. http://www.frelsesarmeen.no/ filestore/PDFer/romrapport_lowres.pdf Geremek, Bronislaw (1987) The margins of society in late medieval Paris. Cambridge: Cambridge University Press. Gmelch, Georghe & Sharon B. (1978) Begging in Dublin: The Strategies of a Marginal Urban Occupation. Sage Publications. Hancok, Ian (2002) We are the Romani people. Centre de recherches tsiganes. UK: University of Hertfordshire press. Jacques, Scott og Richard Wright. (2008) “Intimacy with outlaws: The Role 70

of Relational Distance in Recruting, Paying, and Interviewing Underworld Research Participants”. Journal of Research in Crime and Delinquency 45, pp 22-38. New York: Sage publication. Jenkins, Richard (2008) Social Identity. London & New York: Key Ideas. Routledge Johansen, Nicolay B., Thomas Uglevik og Katja Franko Aas (2013) “Globalisering, staten og de fremmede”. Krimmigrasjon? Den nye kontrollen av de fremmede. Oslo: Universitetsforlaget. Lamont, Michelle og Virág Molnár (2002) “The study of boundaries in social science”. Annual Review of Sociology, Vol 28, pp 167-195. Lamont, Michelle (2002) “Symbolic boundaries and status” I Lyn Spillman (red.). Cultural Sociology. London: Blackwell. Lynch, Philip (2005) “Critique and comment. Understanding and responding to begging.” (518-538). Melbourne University.

Fenger-Grøndahl, Carsten & Malene (2006) Sigøynerne – 1000 år på kanten av Europa. Aarhus: Aarhus University Publishing. Fraser, Angus (1995) The Gypsies. Oxford UK & Cambridge USA: Blackwell Frelsesarmeen (2011) Praying for a better future. The Rome Outreach 2011. Oslo: Salvation Army Social Services 2011. http://www.frelsesarmeen.no/ filestore/PDFer/romrapport_lowres.pdf Geremek, Bronislaw (1987) The Margins of Society in late medieval Paris. Cambridge: Cambridge University Press. Gmelch, Georghe & Sharon B. (1978) Begging in Dublin: The Strategies of a Marginal Urban Occupation. Sage Publications. Hancok, Ian (2002) We are the Romani people. Centre de recherches tsiganes. UK: University of Hertfordshire Press. Jacques, Scott and Richard Wright (2008) “Intimacy with outlaws: The Role

of Relational Distance in Recruting, Paying, and Interviewing Underworld Research Participants.” Journal of Research in Crime and Delinquency 45, pp 22-38. New York: Sage Publications. Jenkins, Richard (2008) Social Identity. London & New York: Key Ideas. Routledge Johansen, Nicolay B., Thomas Uglevik and Katja Franko Aas (2013) “Globalisering, staten og de fremmede”. Krimmigrasjon? Den nye kontrollen av de fremmede. Oslo: Scandinavian University Press. Lamont, Michelle and Virág Molnár (2002) “The study of boundaries in social science.” Annual Review of Sociology, Vol 28, pp 167-195. Lamont, Michelle (2002) “Symbolic boundaries and the status” In Lyn Spillman (ed.). Cultural Sociology. London: Blackwell. Lynch, Philip (2005) “Critique and comment. Understanding and Responding to begging.” (518-538). Melbourne University.

Kanwar, Joy (1999) “Preserving Gypsy Culture Through Romani Law In America”. Vermont Law Review. 24 Vt. L. Rev. 1265 (1999-2000). Peräkylä, Anssi & Johanna Ruusuvuori (2011) “Analyzing talk and text”. I Norman K. Denzin & Yvonna S. Lincoln (red.). The sage handbook of Qualitative Research. 4th edition. Sage publications. Los Angeles.

Snow, David A. & Leon Anderson. (1987) ”Identity Work Among the Homeless: The Verbal Construction and Avowal of Personal Identities”. American Journal of Sociology, Volume 92, Issue 6, pp 1336-1371. Chicago: The University of Chicago Press

Kanwar, Joy (1999) “Preserving Culture Through Gypsy Romani Law In America.” Vermont Law Review. 24 Vt. L. Rev. 1265 (1999-2000).

Snow, David A. and Anderson, Leon (1987) “Identity Work Among the Homeless: The Verbal Construction and Avowal of Personal Identities.” American Journal of Sociology, Volume 92, Issue 6, pp 1336-1371. Chicago: The University of Chicago Press

Stewart, Michael (1997) The Time Of The Gypsies. Colorado: Westview Press.

Peräkylä, Anssi & Johanna Ruusuvuori (2011) “Analyzing talk and text.” In Norman K. Denzin & Yvonna S. Lincoln (Eds.). The sage Handbook of Qualitative Research. 4th edition. Sage publications. Los Angeles.

Rossvoll, Maria og Natasha Bielenberg. (2012) Antisiganisme, stereotypier og diskriminering av rom. Oslo: HL-senteret temahefte nr. 14.

Tesar, Catalina (2012) Becoming Rom (male), becoming romni (female) among Romanian Crtorari Roma: On body and gender. Project Muse.

Rossvoll, Maria and Natasha Bielenberg (2012) Antisiganisme, stereotypier og diskriminering av rom. Oslo: HL Centre pamphlet No. 14.

Tesar, Catalina (2012) Becoming Romas (male), becoming Romni (female) among Romanian Cortorari Rome: On body and gender. Project Muse.

Sandberg, Sveinung (2010) What can “lies” can tell about life? Notes towards a Framework of Narrative Criminology”. Journal of Criminal Justice Education Vol. 21, Iss 4, pp 447465. URL: http://dx.doi.org/10.1080/1 0511253.2010.516564

Turner, Victor W. (1999) “Midt i mellom. Liminalfasen i overgangsriter”. (E. Ringen, overs.) I Arnold Van Gennep (red.). Rites de passage. Overgangsriter. Oslo: Pax forlag.

Sandberg, Sveinung (2010) “What can ‘lies’ can tell about life? Notes towards a Framework of Narrative Criminology.” Journal of Criminal Justice Education Vol 21, Iss 4, pp 447-465 http://dx.doi. org/10.1080/10511253.2010.516564

Turner, Victor W (1999) “Midt i mellom. Liminalfasen i overgangsriter” (E. Ringen, translation.) In Arnold Van Gennep (ed.). Rites de passage. Overgangsriter. Oslo: Pax Publishing.

Sandberg, Sveinung og Heath Copes (2012) “Speaking with ethnographers: The Challenge of Researchin Drug Dealers and Offenders”. Journal of Drug issues 43(2), 176-197

Wardhaug, Julia (1996) “Homeless in Chinatown: Deviance amd Social Control in Cardboard City”. Sociology 30, pp 701-716. Sage publication.

Sandberg, Sveinung and Heath Copes (2012) “Speaking with Ethnographer: The Challenge of researching Drug Dealers and Offenders.” Journal of Drug Issues 43 (2), 176-197

Stewart, Michael (1997) The Time Of The Gypsies. Colorado: Westview Press.

Ward Haug, Julia (1996) “Homeless in Chinatown: Deviance and Social Control in Cardboard City”. Sociology 30, pp 701-716. Sage publication.

Fra internett:

Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora: www.etikkom.no (sist lest 15 april 2013) DittOslo (2011). Griller hunder og bæsjer i buskene. URL: http://dittoslo.no/nyheter/grillerhunder-og-besjer-i-buskene-1.6534144 EU (2012). National roma integration strategies. A first step in the implementation of the EU framework. URL: http://ec.europa.eu/justice/ discrimination/files/roma_nat_integration_strat_en.pdf Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi (NESH 2009): http://www.etikkom.no/Documents/ Publikasjoner-som-PDF/Forskningsetiske%20retningslinjer%20for%20samfunnsvitenskap,%20humaniora,%20 juss%20og%20teologi%20(2006).pdf Friluftsloven §9: http://lovdata.no/cgi-wift/wiftldles?doc=/app/gratis/www/docroot/all/tl19570628-016-001.html&emne=overnatting*%20%2b%20park*&& (Sist lest 9 august 2013)

Høyre og FRP (2013). Politisk plattform. http://www.dagbladet.no/f/hoyre.pdf Løsgjengerloven: http://www.lovdata.no/nyhet/forside/20130204-soketips.html (Siste lest 2 august 2013) Kripos (2012). “Den organiserte kriminaliteten i Norge – trender og utfordringer”. https://www.politi.no/vedlegg/lokale_ vedlegg/kripos/Vedlegg_1581.pdf (Sist lest 19 april 2013) Spørreundersøkelse om tilreisende rom: http://www.adressa.no/nyheter/trondheim/article7287549.ece (sist lest 18 mai 2013) Steen, Rune Berglund (2013). Verdighet for Europas romfolk! URL: http://morgenbladet.no/debatt/2013/verdighet_for_europas_romfolk#.UqXW3DbKxoA Tvangsarbeid, herunder tigging: http://www.lovdata.no/cgi-wift/ wiftldles?doc=/app/gratis/www/docroot/all/tl-19020522-010-025.html&emne=tigging*&& VG (2013). Politiet venter storinnrykk av tiggere. URL: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10109551

Internet resources

The National Research Ethics Committee of Social Sciences and Humanities: www.etikkom.no (last viewed Apr. 15, 2013) DittOslo (2011). Griller hunder og bæsjer i buskene. Share http://dittoslo.no/nyheter/grillerhunder-og-besjer-i-buskene-1.6534144 EU (2012). National Roma integration strategies. A first step in the Implementation of the EU framework. http://ec.europa.eu/justice/discrimination/files/romanat_integration_strat_ en.pdf Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi (NESH 2009): http://www.etikkom.no/Documents/ Publikasjoner-somPDF/Forskningsetiske%20retningslinjer%20 for%20samfunnsvitenskap,%20 humaniora,%20juss%20og%20teologi%20(2006).pdf Friluftsloven §9: http://lovdata.no/cgiwift/wiftldles?doc=/app/gratis/www/ docroot/all/tl-19570628-016-001.html&emne=overnatting*%20%2b%20 park*&& (Last viewed Aug. 9, 2013)

Høyre og FRP (2013). Political Platform. http://www.dagbladet.no/f/hoyre.pdf Løsgjengerloven: http://www.lovdata.no/nyhet/forside/20130204-soketips.html (Last viewed 2 August 2013) Kripos - NCIS (2012). “Organisert kriminalitet i Norge – trender og utfordringer”. https://www.politi.no/vedlegg/lokale_vedlegg/kripos/Vedlegg_1581.pdf (Last viewed April 19, 2013) Survey on visiting Romas: http://www.adressa.no/nyheter/trondheim/article7287549.ece (last viewed May 18, 2013) Steen, Rune Berglund (2013). Verdighet for Europas romfolk! http://morgenbladet.no/debatt/2013/ verdighet_for_europas_romfolk #. UqXW3DbKxoA Tvangsarbeid, herunder tigging: http://www.lovdata.no/cgi-wift/ wiftldles?doc=/app/gratis/www/docroot/all/tl-19020522-010-025.html&emne=tigging*&& VG (2013). Politiet venter storinnrykk av tiggere. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/ artikkel.php?artid=10109551

Muntlige kilder og personlig kommunikasjon

Oral sources and personal communications

Woldslund, Frode og Knut Haugsvær (2013) Personlig korrespondanse med ledere i Frelsesarmeens rusomsorg. 21 juni.

Woldsund, Frode and Haugsvær, Knut (2013). Personal correspondence with management in the Salvation Army Substance Abuse Program, June 21.

Tesar, Catalina (2013) Mailkorrespondanse og tilsendt notat om hennes doktorgrad-arbeid om cortari-rom fra Romania.

Tesar, Catalina (2013). Mail correspondence and notes of her doctoral work on Corotari Roma from Romania.

Foreløpig rapport tilsendt fra Kirkens Bymisjon og Røde Kors (2013)

Preliminary report received from the Church City Mission and the Red Cross (2013)

Engebrigtsen, Ada (2012) Personlig korrespondanse med sosialantropolog. 21 november.

Engebrigtsen, Ada (2012). Personal correspondence. November 21.

Appendix Metode

Denne rapporten baserer seg på undertegnedes masteravhandling i sosiologi ved universitetet i Oslo. For å få tilgang til rumenske roms beskrivelser av hverdagslivet i Oslo ble det hensiktsmessig å kombinere semistrukturerte intervju med deltagende observasjon, ved informantenes tilholdssteder og på gata i Oslo. I et forsøk på å få et representativt utvalg oppsøkte jeg rumenske rom ulike steder i byen. Jeg intervjuet totalt elleve personer, fem kvinner og seks menn i alderen 25 til 54 år. De intervjuede tilhørte henholdsvis to ulike oppholdssteder i Oslo sommeren og høsten 2012. Fire av de intervjuede tilhørte en camp på Sognsvann, mens de resterende syv holdt til i Grønlandsområdet. Fordelen med å rekruttere fra ulike tilholdssteder er at man når frem til rumenske rom tilhørende ulike grupper. I ettertid kan den store overenstemmelsen mellom de intervjuedes opplevelser, til tross for og ikke tilhøre samme romgruppe, antyder informantenes beskrivelser av hverdagen at «funnene» kan ha gyldighet utover de informantene som ble intervjuet. 74

Appendix De intervjuede

Med unntak av to informanter hadde de intervjuede tigging som sin primære inntektskilde. Jeg vil kort presentere de intervjuede, slik at leseren kan få innsikt i hvem som er sitert i rapporten. Dan er 31 år og kommer fra Targu Jiu i Romania. Han er i Norge for andre gang. Hjemme i Romania jobbet han som murer. Han synes det var vanskelig å forlate familien i Romania, men måtte reise på grunn av dårlig økonomi og dårlige vilkår. Han er i Norge sammen med moren og andre familiemedlemmer. De sover og tjener penger i nærheten av Vaterlandsbrua. Maiu er 49 år gammel og kommer fra Targu Jiu. Hun har reist til Norge fordi familien verken hadde penger eller pensjon i Romania. Mannen er alvorlig syk og de har to barn, hvorav det ene er handikappet. Maria er i underkant av 50 år. Hun kommer også fra Targu Jiu. Hun forteller at livet i Romania var svært vanskelig. Hun har fem barn, og levde i frykt for

Method

This report is based on my master thesis in sociology at the University of Oslo. To access the Romanian Roma’s descriptions of daily life in Oslo, it was practical to combine semi-structured interviews with participant observation carried out at the informants’ habitats as well as in the streets of Oslo. In an attempt to obtain a representative range of informants, I sought out Romanian Romas several places in the city. I interviewed a total of eleven people, five women and six men, aged 25 to 54. The respondents lived in two different areas in the summer and autumn of 2012. Four of the respondents stayed in a camp at Sognsvann, while the remaining seven lived in the Grønland area. The advantage of recruiting from different places was that I reached Roma belonging to different groups. In retrospect, I find that the concurrent views from the two groups suggest that their descriptions of their daily life may have validity beyond the informants who were interviewed.

The informants

With the exception of two, the informants had begging as their primary source of income. The following is a brief introduction of the interviewees, so that the reader can gain insight into the people quoted in the report. Dan is 31 years old and comes from Targu Jiu in Romania. He is in Norway for the second time. In Romania he worked as a bricklayer. It was difficult to leave the family in Romania, but had to because of the economy and the bad conditions. He is in Norway with his mother as well as other family members. They sleep and beg near Vaterland Bridge. Maiu is 49 years old and comes from Targu Jiu. She came to Norway because the family in Romania has no income. The husband is seriously ill and they have two children, one of them handicapped. Maria is just under 50 years. She also comes from Targu Jiu. She says that life in Romania was very difficult. She has

mannen sin i mange år. Han har påført henne synlige fysiske skader, fulgt av et langt sykehusopphold. Hun reiste til Norge sammen med sitt eget barn og en kusine som anbefalte henne å reise til Norge. Georghe er en mann på 46 år. Han er relativt pent kledd. Påfallende bedre kledd enn andre tiggere rundt Vaterlandsparken. Han kommer fra Targu Jiu. Han har tidligere vært i Italia og Tyskland. Han er i Norge sammen med kona og andre slektninger. Han forteller at han har reist utenlands siden Ceasescu ble styrtet, tidlig på 90-tallet. Cosmin er midt i trettiårene. Han er velkledd med en velstelt, trendy frisyre. Han er født i Vultsia, men bor i Targu Jiu. Han var energisk og hadde mye å fortelle. Han hadde vært i Norge tidligere og hadde kommet tilbake for å tjene mer penger. Elana er 54 år gammel. Hun kom fra Bacau som ligger i Valesaka. Hun jobbet i landbruket tidligere, men på grunn av store økonomiske problemer

hjemme – og syv barn å fø på – reiste hun til Norge for å tigge. Hun ble fortalt at man kunne tjene mellom fem -og ti tusen kroner i måneden av noen i landsbyen hennes. Hun er her sammen med mannen sin og andre familiemedlemmer. Hun var den eneste av de intervjuede som ikke hadde kjennskap til noen av de andre intervjuede Stilian er 25 år gammel. Han kommer Buzau. Han tok elektronikk på skolen og har hatt jobb hjemme i Romania. Den siste tiden har det vært vanskelig å få en stabil jobb, og han reiste til Norge etter han ble fortalt at arbeidsmarkedet var bedre her. Han var en av to som avsto fra å tigge. Dolores er 26 år gammel. Hun reiste til Norge sammen med Stilian. Hun kommer fra Ilfo rett utenfor Bucuresti. Tidligere har hun oppholdt seg i Hellas, hvor hun hadde leilighet og fast jobb. Dolores skilte seg fra majoriteten av andre romkvinner ved at hun kledde seg vestlig, i tillegg til at hun var den andre og siste informanten som avsto fra å tigge.

five children, and lived in fear of her husband for many years. She wears the scars from his abuse, and had a long stay in hospital because of this. She came to Norway with her child and the cousin who recommended the travel. Georghe is a man of 46. He is relatively well dressed, certainly better than other beggars around the Vaterland Park. He comes from Targu Jiu. He has previously been to Italy and Germany. He is in Norway with his wife and some other relatives. He says he has travelled abroad since Ceasescu was overthrown, in the early 90s. Cosmin is mid-thirties. He is well dressed with a well-groomed, trendy hairstyle. He was born in Vultsia, but live in Targu Jiu. He is energetic and has a lot to tell. He has been to Norway before and has come back to make more money. Elana is 54 years old. She comes from Bacau in Valesaka. She used to work on a farm, but because of huge economic problems and seven children to feed,

she travelled to Norway to beg. Some people in her village told her that she could earn between five and ten thousand kroner a month by begging. She is in Oslo with her husband and some other family members. She is the only one of the interviewees who didn’t know any of the others. Stilian is 25 years old. He comes from Buzau. He was educated in electronics and had earlier a job in Romania. Recently, permanent employment has been hard to get, and he travelled to Norway when he heard that the job market was better here. He is one of two who doesn’t beg. Dolores is 26 years old. She travelled to Norway with Stilian. She comes from Ilfo just outside Bucharest. Previously, she stayed in Greece, where she had an apartment and a permanent job. Dolores was different from most other Roma women in that she dresses in a western way. She is the other informant who doesn’t beg.

Chantelle er midt i trettiårene. Hun kommer fra Buzau, halvannen time å kjøre fra Bucuresti. I Romania jobbet hun som skredder, men har reist til Norge for å få jobb – uten hell. Hun tilhører en av familieenhetene på Sognsvann. Chantelle var personen som tipset Dolores og Stilian om å komme til Norge. Bogdan er 54 år gammel. Han kommer fra en by som heter Sensering, like utenfor Targu Jiu. Tidligere jobbet han i fabrikkene opprettet av Ceascescu, men etter at disse ble nedlagt, har han solgt klær på gata. Under oppholdet i Norge oppholder han seg i Grønlandsområdet. Nicolae er rundt 50 år. Han giftet seg da han var 13 år og fikk sin første sønn som 15-åring. Han er eldstemann i sin camp og gir kona og to andre reisefølge tips og råd om hvordan man skal opptre i Norge. Han bor på campen ved Sognsvann og kjenner til Chantelle og ektemannen. Det er uvisst om han kjenner Dolores og Stilian, men ifølge beboerne der, kjenner man som regel alle.

Etiske hensyn

Det er mange etiske hensyn man skal ta høyde for under og etter datainnsamlingen. Personopplysning er en av dem. Mitt prosjekt var meldt inn til norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste. Jeg 76

fikk godkjennelse til å starte feltarbeidet, så lenge jeg unngikk å knytte personopplysninger som navn og andre familiemedlemmer til den enkelte informant. I denne rapporten har jeg således forholdt meg til de forskningsetiske retningslinjene som er utarbeidet av den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humanoria (NESH 2009), og alle intervjuobjekter ble på forhånd informert taushetsplikt, anonymisering og at de kunne trekke seg fra intervjuet uten å måtte begrunne dette videre. Å forske på rumenske rom har vært lærerikt. Avstanden mellom rom og nordmenn er normalt sett ganske stor. Som regel forholder vi oss til dem som en del av bymiljøet. Utenom denne relasjonen er det sjelden at vi kommuniserer med dem. Historien til rumenske rom er merket av forfølgelse og diskriminering, og minoriteten er stort sett befestet nederst i det sosiale hierarkiet i samfunnene de tilhører. Også forskningsverdenen, forfattere og journalister har bidratt med kunnskap som har nedvurdert mennesker tilhørende denne minoriteten. Et mål for mitt prosjekt var å forholde meg så nøytral som overhode mulig til de jeg studerte: «Forskere som samler informasjon om personer og gruppes egenskaper og atferd, bør være forsiktig med å

Chantelle is in her mid-thirties. She comes from Buzau, one and a half hour drive from Bucharest. In Romania, she worked as a tailor. She came to Norway to get a job, but had no such luck. She belongs to one of the families at Sognsvann. Chantelle is the one who told Dolores and Stilian about the possibilities in Norway.

personal information to the individual informant. This report complies with the ethical guidelines prepared by the National Research Ethics Committee for human and social sciences (NESH 2009). All interviewees were informed beforehand of confidentiality, anonymity and their right to withdraw from the interview without further explanations.

Bogdan is 54 years old. He comes from a village called Sense Ring, just outside of Targu Jiu. Previously, he worked in Ceausescu’s factories, but after these were closed down, he sold clothes in the street. He stays in the Grønland area.

The research on Romanian Romas has been instructive. There is usually quite a distance between Romas and Norwegians. As a rule we relate to them as part of the urban environment. We rarely communicate with them outside this arena. The history of the Romanian Roma is marked by persecution and discrimination, and the minority is usually stuck at the bottom of the social hierarchy in the communities where they belong. Researchers, authors and journalists have contributed to the devaluation of the Roma. One object of my study was to observe neutrality during my work:

Nicolae is around 50 years. He was married at 13 and was a father at 15. He is the senior in his camp and gives his wife and two other traveling companions advice on how to behave in Norway. He lives at Sognsvann and know Chantelle and her husband. It is unclear whether he knows Dolores and Stilian, but according to the residents, everybody knows everybody.

Ethical considerations

Many ethical considerations must be taken into account during and after data collection. Privacy is one of them. My study was reported to the Norwegian Social Science Data Services. I got approval, as long as I avoided associating

“Researchers who collect information about individuals and group characteristics and behaviour, should be careful to avoid divisions and designations that give rise to unfair generalization and practically result in stigmatization of certain social groups.” (NESH 2009:22).

operere med inndelinger og betegnelser som gir grunnlag for urimelig generalisering og i praksis medfører stigmatisering av bestemte samfunnsgrupper.» NESH 2009:22

Kort fortalt betyr dette at man må vise respekt for hvordan rumenske rom lever og livnærer seg. Til tross for at gruppen har inntektsformer som skiller seg fra det konforme, er det viktig ikke å ha en fordømmende holdning til deres levesett.

Tilgang til feltet

For å få mer kunnskap og innsikt om hvordan tilreisende rom oppfattet sin livssituasjon i Norge, tok jeg kontakt med ledelsen i Frelsesarmeen og forhørte meg om muligheten til å rekruttere rom fra deres lavterskeltiltak. Jeg spurte også om jeg kunne benytte meg av deres rumenske miljøarbeider som tolk i prosjektet. Responsen fra ledelsen i Frelsesarmeen var positiv og de tilbød meg, foruten lokaler og tolk, også en bil. Jeg oppsøkte og rekrutterte intervjuobjekter på gata. Hensikten med dette var todelt. For det første er det en fordel å oppsøke informantene i deres egen «bakgård» fordi avstanden til meg som forsker minsker, samtidig som det - i større

grad - ufarliggjør det å bidra (Sandberg & Copes 2012:180). En annen fordel med denne rekrutteringsmetoden var at jeg kunne kombinere rekruttering med deltagende observasjon. Slik ble rom kjent med meg, og jeg med dem. Dermed økte også sannsynligheten for å få innpass hos bekjente og fremtidige intervjuobjekter. For at mine metodevalg skulle være gjennomførbare, var jeg avhengig av tolkens hjelp. Delvis for å ---innpass i det rumenske rommiljøet i Oslo, men også fordi intervjusituasjonen og deltagende observasjon forutsatte en kommunikasjonskanal mellom meg og informantene.

Kompensasjon til informantene

Som forsker er verdt å reflektere over hva som gis og mottas i møte med informantene (Crowe 2008:740) Å bruke mellom en og to timer på et intervju betyr tapt arbeidsinntekt for en gruppe som bruker store deler av dagen på å tjene penger på gata. Jeg bestemte meg derfor for å gi hver enkelt informant femti kroner som kompensasjon for tapt inntekt. Dette tilsvarer, etter mine og andre forskeres anslag, mellom en tredjedel og en fjerdedel av dagslønna til en rom som tigger (Engebrigtsen 2012; Brattvåg 2007). I Jacques & Wrights (2008) etnografiske studie av heroinselgere i Atlanta og St. Lois betalte de enkelte informanter for tapt arbeidstid.

In short, this means showing respect for the Roma way of life. A non-judgemental attitude is necessary, despite the fact that they have a livelihood not in conformity with the rest of society.

Access to information

To gain knowledge and insight into how visiting Romas perceived their life in Norway, I contacted the Salvation Army management and asked to recruit informants from their low threshold facilities. I also requested the use of their Romanian employee as an interpreter in my study. Their response was positive and in addition I was offered the use of a car. I approached and recruited interviewees in the street for two reasons. It is advantageous to seek out informants on their own turf because the distance to me as a researcher is reduced, and participation seems safer. (Sandberg & Copes 2012:180). Another advantage was that I could combine recruitment with participant observation. The Roma got to know me, and I got to know them. This also increased the likelihood of gaining entry among their acquaintances and find more informants. For my method to be feasible I was dependent on the interpreter’s help. Partly to gain entry among the Roma in Oslo, but also because interviews and participant obser-

vation was dependant on communication between the informants and me.

Compensation for informants

As a researcher, what is given and received in a meeting with informants (Crowe 2008:740) is worth reflecting on. Spending up to two hours in an interview means loss of income for a group who need the time to make money in the street. Therefore I decided to give each informant fifty kroner as a compensation for lost income. This corresponds, in my and other researchers’ estimates, to between one third and one quarter of the daily wage of a Roma begging (Engebrigtsen 2012; Brattvaag 2007). In Jacques & Wright’s (2008) ethnographic study of heroin sellers in Atlanta and St. Louis the individual informants were compensated for lost time. When there is a distance between researcher and informant, financial compensation is a means to recruit otherwise inaccessible informants (Jacques & Wright 2008:30). In this context, one can ask whether the Roma agreed to the interview because of the financial compensation – and that I therefore benefited from his or her plight. I think the fee probably was important, but they did not participate just because of the money. The way I interpreted it their main reasons were that 77

I tilfeller hvor avstanden mellom forsker og informant var stor ble økonomisk kompensasjon et virkemiddel for å rekruttere ellers «utilgjengelige» informanter (Jacques & Wright 2008:30). I denne sammenheng kan man stille spørsmålet om tilreisende rom stiller opp til intervju på grunn av den økonomiske kompensasjonen – og at jeg dermed drar nytte av hans eller hennes vanskelige situasjon. Jeg tror nok at honoraret var viktig, men ikke bare på grunn av pengene. Slik jeg tolket det var det å få et avbrekk fra en slitsom hverdag, samt anledningen til å fortelle om hvordan de opplevde livet i Oslo, hovedårsaken til at de valgte å stille opp til intervju.

Refleksjoner rundt metodevalg

Metodevalg er en avgjørende faktor for hvilke data som skapes (Fangen 2006:13-14). I denne studien har ønske om å nå tilreisende roms beskrivelser og opplevelser av hverdagslivet i Oslo vært grunnlaget for valg av metoder. I antropologiske studier er deltagende observasjon en velbrukt metode som gir forskeren innsikt i andre kulturer og væremåter. Metoden innebærer at forskeren studerer, noterer og tolker informantenes kroppslige og språklige uttrykk og handlinger (Wideberg 2005:16). Mine besøk ved informantenes til78

holdssteder har vært innbringende fordi jeg har fått tatt del i kveldsmåltider og samtaler. Således har jeg økt forståelsen min om hva gruppen som helhet er opptatt av, samtidig som jeg har fått innblikk i hva de gjør når de ikke er på jobb. Mye av analysen baserer riktignok på intervjudata. Å ha deltagende observasjon som hovedverktøy ville vært for tidskrevende. Tolken min hadde en fulltidsjobb. Ettersom tolkeoppdraget hans var frivillighetsbasert, lot det seg ikke alltid kombinere med deltagende observasjon. Jeg var dessuten mest opptatt av hvordan informantene snakket om situasjonen sin, og valget om å ha intervjumetoden som hovedverktøy føltes derfor riktig. Innenfor sosiologisk forskning har intervjumetoden en sterk forankring. Det kan riktignok innvendes at enkelte fløyer i samfunnsvitenskapen har vært kritisk til den hyppige bruken av intervju som metode og grunngir dette med at verktøyet blir brukt ukritisk (Wideberg 2006:57). Således kunne jeg vurdert en kvantitativ tilnærming, eller eventuelt benyttet meg av andre metoder i den kvalitative verktøykassen. Jeg kunne for eksempel gjort en tekst – og bildeanalyse av tematikken. Dette er en metode som gir andre data. En av mine forhåndsantagelser, som jeg til en viss grad har fått bekreftet i ettertid, er at et slikt tilfang ikke ville vært hensiktsmes-

they wanted a break from a tiring schedule, as well as the opportunity to express their opinions of their life in Oslo.

Reflections on method

Method selection is a crucial factor when data is created (Prisoner 2006:1314). In this study, the basis for the selection of methods was the desire to get descriptions and experiences of daily life in Oslo from the visiting Roma. In anthropological studies, is participant observation an established method to give the researcher insight into other cultures and ways of life. The researcher can study, note and interpret informants’ body language, spoken language and actions. (Wide Berg 2005:16). Visiting to the informants’ habitats was valuable because of the opportunity to take part in evening meals and conversations. Thus I have gained a better insight into what concerns the group as a whole and found out what they do when they are not working. Admittedly, much of the analysis is based on interview data. Participant observation as the main tool would be too time consuming. My translator had a full time job and volunteered to help me, so participant observation was not always feasible. My interest lay mainly in how the informants talked about their situation, and the choice of having the interview method as a general tool felt right.

Within sociological research interview method has a strong foundation. It can be argued, however, that some schools in social science have criticised the frequent use of the interview method based on indiscriminate use. (Wide Berg 2006:57). I considered a quantitative approach, or the use of other methods in the qualitative toolbox. I could, for example, made text- and image analysis of the topic. That would have resulted in different data. One of my prior assumptions, which in retrospect to some extent have been confirmed, was that this approach would be unpractical because the visiting Roma has no public spokesperson. According to Hancock (2002), almost all literature, film, visual arts and research on Roma is produced by people with limited or no connection to the Roma culture. Accordingly, other methods than interviews and observation would not contribute to answering my questions, Although I was given access to the stories from the visiting Roma, it is important to remember that the interview data are not objective. Bo (2002) emphasizes that the interview process creates a product that is the result of an interaction between two self-defined people. That interviewees have a desire to present a ‘positive I’ is not unusual in an interview context. The visiting Romas’ expectations to and assumptions of

sig fordi tilreisende rom ikke har hatt et talerør i offentligheten. Ifølge Hancock (2002) er så godt som all litteratur, film, billedkunst og forskning om rom produsert av folk med begrenset eller ingen tilknytning til romkulturen. Følgelig er det problematisk å benytte seg av andre metoder enn intervju og observasjon for å besvare mine problemstillinger om hvordan minoriteten opplever hverdagslivet som gatearbeidere i Oslo. Selv om jeg fikk tilgang til tilreisende roms fortellinger om livet i Oslo er det viktig å huske på at intervjudata ikke er objektive data. Bo (2002) fremhever at intervjuprosessen skaper et produkt som er et resultat av et samspill mellom to selvdefinerte personer. De intervjuedes ønske om å framstille et «positivt jeg» er ikke uvanlig i en intervjukontekst. Tilreisende roms forventninger og antagelser til prosjektet, i tillegg til mine forventninger og planer, påvirker hvilke data som skapes. Både forsker og den intervjuede er farget av tidligere erfaringer og forestillinger om hvordan «verden» egentlig er (Bo 2002:52). Selv om rammene for intervjuene påvirker hvilke data som skapes sier Peräkylä og Ruusuvuori (2011:529) at det er viktig å huske på at det er gjennom samtale at man som forsker kan nå informantens persepsjoner av «realiteten». Følgelig har ikke informantenes

fortellinger blitt sett på som faktiske sannheter, men snarere som fortellinger som speiler den komplekse verden av verdier, identiteter og kulturer informantene lever i (Sandberg 2010:448).

the study, as well as my plans and expectations, affect the data generated. Both the researcher and the interviewee is influenced by past experiences and beliefs about how the world truly is (Bo 2002:52).

Forskningens troverdighet

Although the data generated is affected by the setting of the interviews, Peräkylä and Ruusuvuori (2011:529) say that it is important to remember that the researcher can reach the informants’ perceptions of reality only through conversation. Accordingly, none of the stories were seen as actual truths, but rather as stories that reflect the complex world of values, identities and cultures informants live in (Sandberg 2010:448).

I kvalitative studier er reliabilitet, validitet og overførbarhet tre sentrale og nødvendige kvalitetsvurderinger av ethvert forskningsprosjekt. Har mine informanter gitt meg pålitelige data? Er rom ærlige når de sier hvor mye de forteller at de ønsker å delta i arbeidsmarkedet? Har de det virkelig så ille hjemme i Romania? For meg som forsker er det umulig å svare ja eller nei på slike spørsmål. Min oppgave som forsker er å observere og intervjue informantene, og betrakte dataene, ikke som faktiske sannheter, men som utsagn og fortellinger om hvordan informantene beskriver fenomenet jeg studerer. I kvantitativ forskning kan reliabiliteten sjekkes ved at man etterprøver datamaterialet med tilsvarende verktøy. I kvalitative studier derimot, er forskeren verktøyet og ulike forkunnskaper og tidligere erfaringer vanskeliggjør nettopp det å etterprøve data. For å styrke egne tolkninger er det derfor viktig å formidle hvilke erfaringer og perspektiver man som forsker har tatt med seg inn i forskning og tolkningsarbeidet (Fangen 2004:209)

Credibility of research

Reliability, validity and transferability are central and essential quality assessments in any qualitative study. Did my informants give me reliable data? Is the Roma honest when they say how much they say they want a job? Is their situation in Romania really as bad? As a researcher, it is impossible for me to answer these questions with a ‘yes’ or a ‘no’. My job as a researcher is to observe and interview informants, and consider the data, not as actual truths, but as statements and stories about how the informants describe the phenomenon I study. In quantitative studies, testing

the data with similar tools can check reliability. In qualitative studies, however, the researcher is his own tool and previous knowledge and experience complicates the validity check. It is important to convey the experiences and perspectives of the researcher has brought into research and interpretation (Prisoner 2004:209). The media has coined the term ‘the Roma theme’. In such a politically sensitive landscape it is important that I clarify how I have proceeded to interpret my data. Are my interpretations valid compared to reality? Would others reach other conclusions? Validity is related to the general application of the interpretations I have made. My analysis is interpreted on the basis of Roma cultural traditions and the sociological perspectives briefly outlined in the report. My supervisor has assessed my analysis material and advised me on new approaches to the theme, while suggesting that I reject others. The concept of transparency provides good guidelines to strengthen research. Transparency means to clarify the basis for interpretation by an accounting for how the analysis provides the basis for the result (Thagaard 2009:201; Tjora 2010:188). By showing direct quotes from informants and describing the setting from which my data have been interpreted, I show the reader how my 79

I et så politisk betent landskap som «romfolktematikken», som mediene omtaler det, er det viktig at jeg presiserer hvordan jeg har gått fram i mine tolkninger av dataene. Er mine tolkninger gyldige i forhold til hvordan virkeligheten faktisk er? Ville andre kommet fram til andre tolkninger? Validitet er knyttet til gyldigheten av de tolkningene jeg har gjort. Mine analyser er tolket med utgangspunkt i roms kulturelle tradisjoner og de sosiologiske perspektivene som kort blir skissert underveis i rapporten. Veilederen min har vurdert mitt analysetilfang og gitt meg tips til innfallsvinkler i forhold til tema, samtidig som han har oppfordret meg til å forkaste andre. Begrepet transparens, eller gjennomsiktighet, gir gode retningslinjer for å styrke forskningen. Gjennomsiktighet innebærer å tydeliggjøre grunnlaget for tolkninger ved å redegjøre for hvordan analysen gir grunnlaget for konklusjonen eller påstanden man har kommet frem til (Thagaard 2009:201; Tjora 2010:188). Ved å vise til direkte sitater fra informanter og belyse hvilket rammeverk jeg har tolket mine data ut i fra, viser jeg leseren hvordan mine perspektiver førte til den spesifikke tolkningen. I kvalitativ metode kalles en slik kvalitetssikring av tolkningsresultatene intern validitet. En annen, og stadig vanligere måte å kvalitetssikre egne tolkninger, kalles metodisk triangulering. Kort fortalt betyr dette at man 80

har kombinert ulike metoder som underbygger overensstemmelser i funnene (Patton 1990:186-193/464). Fordelen med at jeg tok i bruk både intervju og observasjon, var at jeg fikk flere innfallsvinkler til fenomenet jeg studerte. Riktignok er det viktig å huske på at data fra deltagende observasjon er en prosess hvor jeg som forsker selekterer hendelser og tilegner dem mening. Feltnotater reduserer spekteret av hendelser ved å representere et utvalg av hendelser, og kan dessuten påvirkes av forvirring som sosialt liv ofte innebærer (Ryen 2002:57). Kan mine funn overføres til andre sammenhenger? På felt hvor det er gjort lite forskning vil ikke leseren ha et like godt grunnlag for å vurdere tolkningene ut fra egen erfaringsbakgrunn (Thagaard 2006:187). Likevel har jeg i denne studien forsøkt å utvikle forståelsesmåter som kan ha gyldighet utover hva Kvale (2010:264) kaller lokal interesse. For og «sikre» relevans har jeg støttet meg til tidligere forskning og anvendt teorier med tradisjon på feltet. Dette kan gi støtte for at tolkningene mine har gyldighet utover mitt eget utvalg og situasjoner. Tjora (2010) kaller dette konseptuell generalisering hvilket kan forstås som utvikling av konsepter, typologier og / eller teorier som hever blikket fra datamaterialet og som dermed gjør det overførbart til et lignende fenomen i en annen kontekst (Tjora 2010:187).

perspectives led to this specific interpretation. In qualitative method this is called internal validity. A second, and more common way of safeguarding the quality of one’s interpretation is called methodological triangulation. In short, this means combining different methods that support one’s findings (Patton 1990:186-193 / 464). The advantage of using both interviews and observations was that I got different approaches to the phenomenon. It is important, however, to remember that collecting data from participant observation is a process where I as a researcher selects events and assigns them meaning. Field notes reduces the variety of events by representing a selection of events, and may also be affected by the confusion often experienced in social life (Ryen 2002:57). Are my conclusions transferable to other contexts? In areas with little research, the reader lacks a good basis for assessing the interpretations based on their own experience and background (Thagaard 2006:187). Yet I have in this study tried to develop ways of understanding that may have validity beyond what Kvale (2010:264) calls the local interest. To secure relevance, I have relied on previous research and applied theories traditional for the field. This may support that my interpretations have validity beyond my own selection

and situation. Tjora (2010) calls this conceptual generalization which can be understood as the development of concepts, typologies and / or theories that raises one’s eyes from the data and thus makes it transferable to a similar phenomenon in a different context (Tjora 2010:187).

Frelsesarmeens rusomsorg