JONAS MOSTRÖM
MIDNATTSPIKER
Oversatt av Ragnhild Aasland Sekne
G
oliat forlag
©Goliat Forlag AS, 2017 Originaltittel: Midnattsflickor Copyright © Jonas Moström 2016 Først publisert i 2016 av Lind & Co. Omslag: Anders Timrén Omslagsbilde: Anders Timrén, iStockfoto, Shutterstock 1. opplag Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtale om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Alle henvendelser om rettigheter til denne bok stiles til: Goliat Forlag AS www.goliatforlag.no ISBN: 9788293430414
Produksjon: Bookwell, Finland 2017 Skrift: Sabon LT 10,5/14,5 Sats: Goliat Forlag AS
PERSONENE
Nathalie Svensson, 45 år, overlege i psykiatri ved Uppsala sjuk hus. Landets fremste ekspert på psykopater og nytt medlem i Rikskriminalens gjerningsmannsprofileringsgruppe, GMP, som reiser rundt i landet og hjelper lokalt politi i saker med grov voldskriminalitet. Nathalie er nyskilt fra advokat Håkan Svens son. Sammen har de barna Gabriel, 8 år, og Tea, 6 år. Sonja Nilson, 67 år. Nathalies vin- og martinidrikkende mor. Bruker tiden både på fotokunst og diverse veldedighetsprosjekter sammen med sine venninner i Lions. Victor Nilson. Nathalies far. Døde i Den du ikke ser, den første boken i serien. Estelle Ekman, 43 år. Nathalies lillesøster. Flyttet til Sundsvall som nyutdannet sykepleier for ni år siden. Ingemar Granstam, 62 år. Sjef for GMP. Seig, men ikke treig, norrlending som kalles ‘Hvalrossen’ på grunn av sin kroppsfasong, imponerende bart og en urokkelig rettferdighetsfølelse. Tim Walter, 22 år. GMPs yngste medlem. Teknikk- og datanerd som har lettere for å huske tabeller og avhørsprotokoller enn for å konversere og se folk i øynene. Angelica Hübinette, 55 år. Gruppens stramme og kompetente rettsmedisiner, alltid kledd i svart. Blir mer berørt av kostymefilm og romantiske komedier enn av obduksjoner. Louise af Croneborg. Nathalies beste venninne, som hun ble kjent med på medisinstudiet i Uppsala. Louise driver en plastik kirurgisk klinikk på Strändvägen i Stockholm. Tidligere gift med kriminalinspektør Frank Hammar. 5
Josefine «Jossan» Lundström og Cecilia Eriksson, Nathalies nærmeste venninner i Uppsala. Josefine er frisør og fembarnsmor. Cecilia er fraskilt lærer og tidligere nabo av Nathalie. Alle tre syn ger i Ekebykoret under mottoet ‘Syng med den stemmen du har’. Karakterene fra Sundsvallserien Kriminalinspektør Johan Axberg, 40 år, sjef for etterforsknings gruppen. Samboer med TV-reporteren Carolina Lind, 37 år. Sam men har de sønnen Alfred, 18 måneder. Overlege Erik Jensen, 40 år, Johans eneste nære venn. Nyseparert fra Sara Jensen, som er hjemmeværende suksessforfatter og har innledet et forhold til sin litterære agent, José Rodriguez. Erik og Sara har døtrene Sanna og Erika, 8 og 10 år. Rosine Axberg, 88 år. Johans farmor på Frösön, som han vokste opp hos etter at foreldrene omkom i en bilulykke da han var 12 år.
6
PROLOG
UPPSALA, TIRSDAG 6. MAI
D
et er noe galt med låsen. Han merker det så fort han skyver nøkkelen inn. Det går tregt, og den kjennes hakkete på en måte han aldri har opplevd i løpet av sine trettifire år som vaktmester. Har det vært innbrudd? Visste noen at alarmen var ødelagt? Men hvorfor ville de da ha låst etter seg? Med en viss anstrengelse vrir han nøkkelen rundt. Hører klikket i låsen og nøler. Burde han ringe politiet? Nei, døren var tross alt låst, og ingen skal kunne beskylde vaktmester Rådstam for å bekymre seg uten grunn. Spesielt ikke på hans siste arbeidsdag før han skulle gå av med pensjon. Antagelig var det bare nok en guttestrek. En frekk tenåringslømmel som hadde trikset med låsen for å imponere sine like frekke kamerater. Det var bare tre uker siden en i sentrumsgjengen hadde sprayet graffiti på døren. Hvordan kunne noen finne på å vandalisere Gustavianum – universitetets eldste og fineste bygning? Bak ham begynner domkirken å slå sine åtte slag. Punktlig som alltid, tenker han og åpner døren. Hengslene gnisser, og han bestemmer seg for å olje dem som det siste han gjør før han drar hjem. I entreen tenner han dagbelysningen. Alt ser ut som vanlig. Glass dørene til kontoret og museumsbutikken er stengt, og alarmlampene til det indre systemet lyser. Der inne er det i hvert fall ingen som har vært. Trappene på hver side av det store klode 7
formede kulegapet, som sjefen har bestemt at skal stå akkurat der, ligger øde. Morgensolen maler gule rektangler på de hvitkalkede veggene. Det kommer til å bli en vakker dag. Etter å ha kontrollert oppbevaringsskapene og toalettene, går han igjen ut i entreen. Møter speilbildet av sine forvridde trekk i kulen og går opp trappen på venstre side. Knærne begynner å verke allerede halvveis i trappen. Artrose, har legen sagt. Han har blitt rådet til å gå ned noen kilo, delta i sykegymnastikk og skaffe seg innleggssåler. Nåja, tenker han. Man er sin egen lykkes smed, og i morgen skal han begynne å svømme selv om han avskyr å vise seg i badebukser. Men nød lærer naken mann å spinne, og til elgjakten i høst må han være i form. Dessuten krever kolonihagen sitt. Dette blir den første som meren han kan være der ute hver dag. I første etasje tar han en titt inn i alarmsenteret. Sensoralarmen som dekker entredøren og vindusrutene, er avslått. Da han skulle skru den på kvelden før, hadde boksen kortsluttet, og siden delene manglet hos alarmselskapet, ville den ikke bli erstattet før i dag. En ødelagt del mot en reservedel, tenker han og husker legens beskrivelse av hvordan man opererer inn proteser i knærne. Men så ille kommer det vel ikke til å bli for ham. De andre alarmene fungerer perfekt, og han føler seg rolig. Den ødelagte låsen er den eneste skaden en mulig innbruddstyv har forårsaket. Alt som er verdifullt, befinner seg på kontoret, i butikken og i montrene. Han tar seg en runde i rommet med de to mumiene og tenner lysene. Husker at det kommer tre skoleklasser på besøk i dag. Det gleder han seg til. Ikke noe kan måle seg med barns fascinasjon for mumiene og det augsburgske kunstskapet. Med et smil på leppene tar han trappen til tredje etasje. Gjentar prosedyren i det gamle biblioteket og salen med kunstsamlingen. Hver gjenstand, hver skygge og hver eneste knirkende gulvplanke kjenner han som om de var en del av ham selv. Siste gang jeg vekker museet før en ny dag, tenker han med en sentimentalitet han sjelden føler. 8
I salen med utstillingen fra Valsgärde går han, som han alltid gjør, opp på forhøyningen med de tykke glassrutene som dekker de arkeologiske funnene fra båtgravene. Liker å se skoene sine vandre over disse gjenstandene som er flere tusen år eldre enn han selv. Sekstifem år er ingenting i den store sammenhengen. Han er bare barnet som hans mor pleide å si, helt til hun døde for tre år siden. Nå gjenstår bare det anatomiske teateret. Så skal han gå ned og sette over kaffen. Han vet at sjefen kommer til å invitere på kake og rundstykker. Selv om han ikke liker oppmerksomhet, føler han seg glad for omtanken. Det er ikke alltid ensom gjør sterk, tenker han og ler for seg selv. Han går oppover den smale vindeltrappen mens han støtter seg mot veggen med den ene hånden. Som vanlig knaker den under vekten av ham. Tjuefire trinn, han teller alltid for å slippe å tenke på smertene i knærne. Med erfaren hånd tar han opp nøkkelknippet og låser opp den gamle tredøren. I det han skyver den opp, ser han at noe er galt. En svart skosåle og en naken fot. Det ligger noen på dissek sjonsbenken. Er det noen som tuller med meg? En practical joke fordi det er den siste dagen min her? Han lar blikket sveipe over den åttekantede tribunen. Ingen å se. Overbevist om at det er en spøk, går han besluttsomt nærmere. Det er en ung kvinne. Hun ligger helt stille og stirrer med tomt blikk opp i taket. Det blonde håret er utslått, som en glorie rundt hodet hennes. Buksene og trusene er trukket ned til knærne, og huden er hvit som snø. Blodet strømmer ned i beina hans. Han mister balansen, griper tak i rekkverket rundt benken. Tankene virrer. En blå stripe lengst ned på den nakne hælen. Lilla merker på halsen. 9
Rommet snurrer. Han forsøker å trekke inn luft, men det vren ger seg i halsen. Han snur seg bort og spyr.
10
KAPITTEL 1
UPPSALA, ONSDAG 7. MAI
N
athalie Svensson slo opp øynene og kjente seg plutselig lys våken. Pulsen dunket i tinningene, og nattkjolen klistret seg til huden. Samtidig frøs hun. En drøm av bilder og stemmer ble borte. Det var ikke vanskelig å gjette seg til hva marerittet handlet om. Den siste uken hadde hun opplevd verre ting enn hun hadde gjort i løpet av resten av livet. Sannheten om det ti år gamle mordet på Adam, hennes store kjærlighet. Pappa Victors brutale død. Den nyetablerte kontakten med lillesøster Estelle og spørsmålet om hennes rolle i mordene i Sundsvall. Dessuten verket tanken på dagens sluttforhandling i omsorgstvisten som en tagg i brystet på henne. Som om ikke det var nok, skulle hun sammen med GMP, Rikskriminalens gjerningsmannsprofileringsgruppe, delta i jakten på en serievoldtektsmann, som siden mandag også var blitt morder. Solen sildret inn rundt kantene på den mørkeblå rullegardinen. Fuglene kvitret utenfor vinduet som om det var skapelsens første dag. Kontrasten til hvordan hun selv følte seg, var total. Hun satte seg opp og sjekket mobilen på nattbordet. 05.59. Hun hadde stilt klokken på seks. At hun våknet ett minutt før, var tegn på hvor stresset hun følte seg. Normalt sett var hun morgentrett og kunne trykke på ‘slumre’ både en og tre ganger, 11
spesielt om hun – som nå – hadde stilt klokken for å rekke den lange joggeturen. Hun sto opp, strakte seg og kastet et blikk i garderobespeilet. De mørkebrune krøllene hang ned på skuldrene, og tuppene var slitt. Hun innså at hun måtte klippe seg. I det blåskimrende halvmørket så overarmene, magen og hoftene riktig bra ut med de myke kurvene, på tross av at hun hadde vært uforsiktig med både mat og mosjon de siste dagene. Hun husket Johan Axbergs kommentar om at hun lignet TV-kokken Leila. Nathalie forlot speilbildet og tenkte at han ikke ville ha sagt dette om han så henne nå – usminket og gusten med blank hud og hoven rundt øynene. Forsiktig snek hun seg inn på Gabriels rom. Han hadde – som vanlig – sparket av seg dynen. Armer og bein lå på kryss og tvers som en sprellemann. Ofte tenkte hun at ADHD-en hans fulgte ham inn i drømmene, men til hennes lettelse sov han nå dypt. Hun la dynen over ham og gikk inn til Tea. Den seks år gamle veslevoksne prinsessen lå på ryggen med armene langs siden. Dynen og puten var like glatte som de hadde vært da hun sovnet. Den mørke fletten hvilte fredelig over venstre skulder. Tea pustet så stille at Nathalie måtte legge hånden på brystet hennes for å konstatere at det faktisk hevet og senket seg. Hun forvisset seg om at barnas mobiler var ladet før hun gikk ned i første etasje. Barna pleide ikke å våkne før hun kom tilbake, og de visste at hun aldri var mer enn tjue minutter unna. Hun skylte ansiktet i kaldt vann, satte opp håret i en knute og børstet natten ut av munnen. I gangen trakk hun på seg den neon grønne løpedrakten, festet skrittelleren på beinet og snørte på seg skoene. Ubehaget etter drømmen hang igjen, men ble erstattet av noe annet, mer konkret. Virkeligheten hun ikke kunne våkne fra. Da hun kom ut på trammen, skjønte hun fuglenes livlige symfoni. Himmelen var skyfri, og hun måtte myse en stund før øynene vennet seg til det sterke sollyset. Mälaren lå blank og lyste som et sølvfat mellom Ekolns strender. Mastene på båtene ved 12
Skarholmen var stille som på et maleri. Den eneste bevegelsen hun så var blåmeisene og grønnspurvene som flakset mellom fuglebordene og talgbollene hun og barna hadde hengt opp i bjer ken som var i ferd med å grønnes. Hun bestemte seg for at hun verken ville høre på spillelisten med engelske gutteband eller san gene hun skulle synge med Ekeby-koret. I dag ville hun lytte til våren og sin egen puls mens hun løp uroen ut av kroppen. Hun låste ytterdøren. På tross av at hun hørte låsen smekke igjen, var hun nødt til å kjenne på håndtaket. Da hun passerte postkassen, startet hun tidtagerklokken på mobilen og bestemte seg for å slå sin egen personlige rekord. Det tenkte hun hver gang hun løp – både på denne runden hjemme i Kungshamn sør for Uppsala, og når hun jogget rundt Djurgården etter datingnetter i Stockholm – men i dag var det mer av gammel vane enn av vilje. Som vanlig var det de første skrittene som var mest anstren gende. Da hun nådde det første skogspartiet hundre meter fra huset, hadde leddene myknet opp, og blodomløpet hadde gitt liv til musklene. Tankene gikk til saken som inspektør Ingemar Granstam hadde ringt om kvelden før. To kvinnelige universitetsstudenter hadde blitt brutalt voldtatt i Uppsala sentrum i løpet av to døgn. Det første overfallet hadde skjedd på valborgsaften utenfor Upp sala slott, det andre bak biblioteket Carolina Rediviva. Begge overfallene hadde skjedd ved midnatt, begge jentene var blonde og blåøyde. Gjerningsmannen hadde angrepet jentene bakfra og forsøkt å kvele dem under voldtekten, deretter hadde han flyktet fra stedet på sykkel. Normalt var dette ikke en sak for GMP. Men da nok en student hadde blitt funnet voldtatt og kvalt til døde på podiet i det anatomiske teateret i Gustavianum, hadde gruppen blitt innkalt. Nathalie hadde først nølt da Granstam ba henne om hjelp. Hun hadde fullt opp med omsorgssaken og konflikten med moren om farens begravelse. I morgen skulle hun dessuten holde en stor forelesning i universitetsaulaen, og fredag skulle Estelle og 13
barna komme på besøk. Nathalie hadde tenkt å bruke friuken til å være sammen med Gabriel og Tea, ordne opp i huset og kanskje komme a jour med noe av forskningsarbeidet hun lå etter med. Men Granstam hadde bønnfalt henne. Og da Nathalie fikk vite at det tredje offeret var Hanna, datteren til venninnen Cecilia, hadde hun sagt ja. Nathalie var Nordens fremste ekspert på serie voldtektsmenn, og hun kunne ikke se Cecilia i øynene om hun ikke stilte opp. Møtet med sosialkontoret var klokken halv ni, og klokken ti skulle profileringsgruppen treffes på politihuset. Hun satte opp farten. Melkesyren steg i beina da hun sprang oppover den lille bakken der skogen sluttet og gikk over i dyrket mark. Hun fulgte stien mellom åkrene og Ekoln, så speilbildet av seg selv i vannet. Bildene av Hanna sprengte seg fram i takt med skrittene. Unge og vakre Hanna, like sprudlende blid som våren denne morgenen. Da Granstam fortalte at det var hun som var den kvalte kvinnen i Gustavianum, hadde noe i Nathalie gått i stykker. Cecilia og Hanna. Like som to bær, både av utseende og væremåte, og med et like nært forhold som det Nathalie selv drømte om å få med Gabriel og Tea når de ble tenåringer. Nathalie hadde blitt kjent med Cecilia i Ekeby-koret. Cecilia bodde tre kvartaler fra villaen i Kåbo, der Håkan hadde blitt boende etter skilsmissen, og de hadde ofte kjørt sammen til korøvelsene. Etter at Cecilia hadde fått den forferdelige beskjeden, hadde Nathalie prøvd å være en best mulig støtte for henne. Snakket, lyttet og latt være å komme med trøstende ord. I kveld skulle hun dra hjem til Cecilia med middag og overnatte der. Cecilia var alene etter en skilsmisse, og Hanna hadde vært hennes eneste datter. Hanna hadde vært en guttejente da hun gikk på skolen. Hun pleide å akkompagnere dem under korøvelsene, og Nathalie hadde forelest for henne den første terminen på medisinstudiet. Så sent som i julen hadde Hanna sittet barnevakt for Tea og Gabriel. Det var umulig å forstå at hun var borte. Tårene brant bak 14
øyelokkene, og Nathalie lot dem strømme nedover kinnene mens hun satte opp farten. Da hun nådde svingen ved Gustavssons låve, vibrerte mobilen i lommen. Hennes første tanke var at Gabriel eller Tea hadde våk net. Mens hun lirket ned glidelåsen, hørte hun at en hund bjeffet, tre korte bjeff og deretter stillhet. Hun syntes lyden kom i retning av hennes eget hus og så utover åkeren mot skogen og vannet. Ikke en levende sjel var å se. Det bodde ingen hunder i nær heten. Hun spurte seg hvordan den kunne ha havnet der. Eller hadde hun hørt feil?
15