Alt det som lå meg hjertet

Levi Henriksen

Alt det som l책 meg p책 hjertet Flere mjuke pakker under treet

Š Gyldendal Norsk Forlag AS 2009 www.gyldendal.no Printed in Sweden Trykk/innbinding: ScandBook AB, Falun 2009 Sats: Type-it AS, Trondheim 2009 Papir: Holmen Book Cream 80 g (1,8) Boken er satt med 11/13 p. Sabon Omslagsdesign: Kulseth & Co. ISBN 978-82-05-39397-4

It was Christmas Eve babe In the drunk tank An old man said to me, won’t see another one And then he sang a song The Rare Old Mountain Dew And I turned my face away And dreamed about you Got on a lucky one Came in eighteen to one I’ve got a feeling This year’s for me and you So happy Christmas I love you baby I can see a better time When all our dreams come true Shane MacGowan «Fairytale of New York»

Innhold

Alt det som lå meg på hjertet 11 Radioevangeliet 27 Austmarka 45 Sebrafinger 75 Indianere 99 Den mørke sida av månen 119 Som vann renner rundt en stein 133 Mannen uten knyttneve 153 Hold hånda mi hardt 173 Den siste bussen ut av byen 187 Jacobsen 203 Hva ville Donald gjort? 227 Fem på resten av livet 249

Alt det som l책 meg p책 hjertet

Jeg klarer ikke la være å tenke på øynene til Judas Iskariot. Måten jeg innbiller meg at blikket vendte seg innover i ham da han løsnet leppene fra kinnet til Jesus. Jeg ser utover alle de bøyde hodene, og et annet bilde flimrer gjennom meg: bølgene som venter på Jonas da han blir kastet over bord fra skipet på vei til Tarsis. Jonas som forsøkte å gjemme seg for Gud, og havet som først sluttet å storme da han endte i hvalfiskens buk. Jeg tenker at hvis jeg går ned av denne prekestolen nå og ut blant forsamlingen, vil det kanskje bli rolig rundt meg også, rolig inni meg. Judas strammet snaren rundt halsen, Jonas tok overflaten med føttene først. Følte de en slags ro, en slags tilfredsstillelse over å kunne gi seg over, eller ble de fylt av den revnende følelsen av å falle og at alt bare gikk fortere og fortere? Jeg hører stemmen til Torstein, mannen min, gjengi ordtaket fra studietida i Massachusetts: «Det er ikke det lange fallet ned som dreper deg. Det er den plutselige stoppen.»

– Og det utgikk et bud i de dager, begynner jeg og slår på autopilot. Ser Isak for meg, det røde håret hans som blondet seg ut om sommeren, og huden som satt stramt over ribbeina som skinnet på ei bongotromme.

Etterpå blir jeg stående borte ved inngangsdøra og trykke hender mens jeg tar imot takksigelser og lykkeønskninger. Før pleide det alltid å irritere meg at så mange 13

i menigheten bare var julekristne, mens de ellers i året lot det være glissent nedover benkeradene. Nå betyr det ingenting.

– Fin preken, sier en fyr jeg både har giftet og døpt sønnen til.

– Nå kan jeg bære med meg mirakelet i Betlehem hjem enda en gang, sier en kvinne på min egen alder, og mannen stikker hånda fram og ønsker god jul. Jeg har sett dem begge før, de bor ikke så langt fra meg på Skogli.

– Det er ingen som framfører juleevangeliet mer levende enn deg, sier en eldre kvinne som mistet mannen sin i fjor.

Jeg smiler og nikker. Vet ikke hvor bevisst den gamle kvinnen er i sitt ordvalg, men hun har rett. Jeg framfører juleevangeliet som en skuespiller. Jeg henter det ikke lenger fram fra det stedet der alt det gode i meg kommer fra.

Jeg henter det ikke fram slik en prest burde. Plutselig kommer jeg til å tenke på noe en kjent forfatter svarte da han ganske seint i livet ble spurt om sitt syn på døden: «Døden er bare en annen hore.» I dag er det jeg som kjenner meg som ei hore. Ei som bare lukker øynene og lar folk få det de har betalt for. Jeg skammer meg over å tenke slik og føler et stikk av redsel – ikke fordi jeg frykter at Gud skal slå meg til jorden. Nei, jeg blir redd for at jeg kanskje har mistet den siste rest jeg har av følelser, av det å være menneskelig. Men fornemmelsen er flyktig. På en måte føler jeg meg glad igjen da den siste hånda er ferdigtrykket og jeg til slutt blir stående alene igjen på parkeringsplassen foran kirken. Jeg finner sigarettpakka mi i veska, og drar kåpa litt tettere rundt meg. Over meg funkler stjernene, og det ser ut som om en del av dem bare har gitt seg over og krøpet ned i frostperlene på granbaret over gravene.

Jeg fyrer opp Marlboroen, og folk som ikke kjenner meg, vil sikkert riste på hodet av det smått patetiske i at jeg ble 52 år før jeg begynte å røyke. Folk som kjenner meg, vil 14

garantert ta det som enda et bevis på at det meste i livet mitt har gått litt seint.

Jeg stopper bilen ved nordsiden av Gamlebrua. Rett under her legger det seg så å si aldri is. Jeg går noen meter ut på brua, og i mørket under meg kan jeg ane strømmen som en sitring. Som noe jeg ikke kan se, men allikevel vet er der. Som noe på vei i full fart bort fra meg.

Ansiktet til Isak var alltid så fredfullt når han sov.

Ansiktet til Torstein og brødrene mine fikk ofte noe plaget over seg om nettene. De kunne ynke seg i mareritt eller snakke lange tirader om noe urettferdig de hadde opplevd i løpet av dagen. Jeg har aldri sett noen jente eller kvinne martret av dårlig samvittighet i søvnen, slik som de mannlige medlemmene av familien min. Alle bortsett fra Isak.

Fra jeg ammet ham for første gang og helt til han lå på sykehuset, hadde han en unik evne til å forsvinne i natta som om det skulle være et sted der ingenting fra verden kunne nå ham. Iblant hendte det jeg ble misunnelig på søstera mi og andre venninner som fortalte om barna som kom gråtende inn til dem midt på natta med hodet fullt av mareritt. Isak kom ikke en eneste gang inn i senga vår fordi han ikke fikk sove.

Oppe under festningen flerrer en enslig rakett gjennom kvelden, etterfulgt av noen tørre knepp som høres ut som om de komme fra et gevær. På nedsiden av Gamlebrua ligger den nye som ble bygd en gang på 90-tallet. Jeg kjører aldri Nybrua så sant jeg kan unngå det.

Mellom disse to bruene lå det en gang ei tredje bru, og det var den bestefar var med på å sprenge for å vanskeliggjøre tyskernes videre frammarsj opp Glommadalen. Men motstandsmennene brukte for lite dynamitt, brua sank bare litt sammen på midten og helvetet fikk fritt leide inn i 15

distriktet vårt. Jeg har alltid vist at du må bruke alle dine krefter for å holde det onde unna.

Jeg setter den ene foten på bjelken mellom sprinklene i rekkverket. Et lite vindkast får kåpa til å flakse rundt meg, og jeg grøsser. Ikke fordi jeg egentlig fryser, jeg er nummen og føler ikke noe som helst, men kroppen er opplært til å hutre slik mot dette ytre.

Det var et mirakel da Isak ble født. Vi hadde for lengst sluttet å håpe, begge to. Alle prøverørsforsøkene gikk feil, og vi hadde innsett at vi aldri ville bli foreldre. Men så, i sitt uransakelige miskunn, som tatt ut av den boka vi begge hadde viet livene våre til, lot Gud oss ta del i det største mann og kvinne kan oppleve sammen. Det var derfor vi kalte ham Isak. Sara i Bibelen var 90 år da hun ble mor.

Jeg var nesten halvparten så gammel.

«Alt kommer til den som tror,» sa Torstein da vi lå og holdt hender i sykehussenga etterpå og vår sønn sov i den lille plastkrybba ved siden av. Og jeg trodde på ham. Jeg trodde på Gud sterkere enn jeg noen gang hadde gjort.

Jeg trodde så sterkt at jeg ikke våget å lukke øynene fordi jeg var redd jeg ville sveve av gårde og forsvinne.

Jeg setter den andre foten inn i rekkverket på gelenderet. Det ser ut som gitteret i et gammelt fengsel. Bak meg på Nybrua kan jeg høre en bil passere. Jeg fornemmer strømmen i hele meg nå, slik jeg innbiller meg det murrer i kroppen til en giktpasient ved væromslag.

Hodet mitt blir en konkylie som tar opp i seg bruset fra elva, og jeg føler bare tomhet. En slik tomhet jeg kjente da jeg la hodet mitt ned på brystet til Isak for siste gang og tenkte at nå drar kroppen min og jeg hver vår vei. Hendene mine rundt toppen av rekkverket er ikke lenger mine hender, de er hendene til Jesus da naglene gjennomboret dem, trevlet i stykker muskler 16

og sener, knuste bein og lot livet begynne å piple ut av ham.

Jeg husker kvelden før ulykken. Som vanlig leste jeg for Isak fra barnebibelen, og det var han som bestemte hvor jeg skulle lese fra. Han stoppet opp ved korsfestelsen og det bildet der Jesus henger mellom Dismas og Gestus.

– Mamma, hvorfor har de tyvene bånd, mens Jesus har spiker? spurte han.

– Hva? sa jeg, og han pekte på tegningen der det helt tydelig gikk fram at røverne ved siden av Jesus er bundet fast, og ikke spikret til korset slik som menneskesønnen.

– Jeg vet ikke, Isak, sa jeg. – Jeg aner rett og slett ikke.

Kanskje var det fordi de ville pine Jesus ekstra mye.

Noen tårer river seg løs fra øynene mine og blir borte i mørket under meg. Jeg føler meg som et fugleskremsel, et tomt hylster det bare er hengt noen klesplagg utenpå. Det var umulig å se på Isak at han også var et fugleskremsel da han lå i sykehussenga, og jeg husker ikke lenger om det var en mann eller kvinne som kom inn og sa at de ikke kunne gjøre noe mer for ham, men at organene hans kunne hjelpe andre barn til å leve videre. Jeg minnes at jeg skrek, og så lyden som når en vannmelon treffer golvet da flathånda mi klasket inn i ansiktet til Torstein. Faren min var pinsevennpredikant og praktiserte tungetale, utendørsdåp, håndspåleggelse og djevelutdrivelse, en form for kristen fundamentalisme jeg hadde klart å ta et langt skritt bort fra som prest. Men på sykehuset den kvelden kunne jeg se ham for meg oppe på prekestolen. Far som løftet hendene befalende foran seg og snakket om dommens dag.

«På den ytterste dag, hvor vil du være?» ropte han utover forsamlingen. «Når Jesus kommer for å sette oss fri, både levende og døde, hvor vil du være? Hvordan vil du gjenoppstå?»

17

Det var da disse tankene begynte å kverne, jeg fullstendig mistet grepet. Når Jesus kommer for å sette oss fri, ville ikke Isak ha noen kropp å gjenoppstå i. Han ville ligge der som et slaktet dyr, brystbeinet skåret opp og ribbeina brettet ut til sidene som på et kjøttstykke.

– Din jævel, ropte jeg, like mye til Gud som til Torstein.

– Hvorfor gir du meg et barn hvis du bare skal ta det fra meg igjen?

– Hør da, Ruth. Det er det eneste rette. Det er dette vi tror på. Det er dette vi alltid har trodd på, sa Torstein med en stemme som smerglet ut fra et sted der lyset aldri mer ville trenge inn.

– Trodd på! At sønnen vår skulle dø? Slaktes og stykkes opp?

Jeg burde ha ropt så høyt jeg klarte og smelt døra igjen bak meg, i stedet rygget jeg bare stille ut av rommet. Siden har jeg ikke snakket med Torstein, ikke egentlig. Vi valgte kiste sammen, plukket ut sanger og satt ved siden av hverandre i kirken, men når han ringer, tar jeg ikke telefonen.

Vi er ikke separert, men jeg kan heller ikke si vi er gift.

En stygg historie gjorde at det ble en prestestilling ledig i Kongsvinger, og jeg har leid kårstua hos ei alenemor på Skogli i et halvt år nå. Livet er lunefullt i all sin tilfeldighet, men det er i sannhet døden også, og jeg hadde aldri trodd jeg igjen skulle ende i bygda der faren min styrte menigheten på Eben Ezer på begynnelsen av 50-tallet.

Jeg blir stående med hendene litt fra hverandre på rekkverket, og føttene er stadig stukket inn mellom sprinklene.

Dette kunne vært meg på en flyplass. Ruth Sollie som skal ut og reise, som blir stoppet i sikkerhetskontrollen og må spre beina og løfte armene for at metalldetektorene skal finne ut om hun har noe å skjule.

Men jeg har ikke noe å skjule. Jeg skal ikke ut og fly.

18

– Det er ikke verdt det, roper en stemme bak meg, så totalt uventet at jeg ikke klarer å holde tilbake et skrik.

To armer griper rundt beina mine, knærne slår inn i rekkverket og i øyeblikket det føles som jeg skal tippe framover, dunker hjertet så hardt at jeg tror det skal sprenge seg ut gjennom kåpa. Jeg skriker igjen, blir dratt bort fra rekkverket og presset ned på ryggen i snøen. Over meg skimter jeg bare en svart skygge.

– Slipp meg! roper jeg.

– Det er ikke verdt det, sier stemmen igjen, og en lukt som av kompost slår mot meg. Skyggen tar et skritt tilbake og blir en mann.

Jeg kommer meg på beina, børster snøen av kåpa, en følelse av krampe iler gjennom låret, og jeg klarer ikke å holde tilbake et stønn.

– Går det bra? sier han.

– Faen ta deg, slipper det ut av meg.

Han ser på meg lenge, som om jeg skulle ha brukt flathånda i ansiktet hans. Trekkene er grove som streket opp med kullstift, i det bleke lyset på brua fortoner ansiktshuden hans seg som sandpapir, og håret ser ikke ut til å ha møtt en kam på denne siden av høsten.

– Beklager, men prester burde ikke banne og sverte, sier han.

– Hva? – Jeg har aldri hørt en prest banne før.

– Unnskyld, sier jeg automatisk, og så, etter hvert som hamringen avtar i brystet: – Du holdt på å skremme hjertet ut av meg. Jeg trodde du var en voldtektsmann.

– Her midt på brua? På julaften?

Jeg svarer ikke, bare stirrer på ham. Det er noe merkelig kjent ved ansiktet, og jeg lurer på om det utslåtte fjeset minner meg om tiden jeg hospiterte i Bymisjonen, eller 19

om jeg virkelig kan ha møtt ham før. De herjede trekkene gjør at jeg ikke klarer å anslå alderen hans noe mer presist enn til et sted mellom førti og seksti.

– Jeg trudde du skulle hoppe, sier han.

Jeg leter etter noe å si, noe bitende, noe avvæpnende, noe morsomt.

– Du tar feil, sier jeg.

– Da må jeg bare beklage igjen.

– Jeg har hatt tre gudstjenester i dag, hodet koker, ryggen verker, og jeg forsøkte å komme litt til hektene. Jeg trengte frisk luft, før jeg skal hjem til familien for å spise middag.

– Jeg bekl…, begynner han, og så er det som han tar seg i det. – Unnskyld. Jeg har stått slik så mange ganger at jeg så noe av meg sjøl i bevegelsene dine. Jeg kjente deg ikke igjen bakfra. Visste ikke at du var presten.

– Hvordan vet du hvem jeg er? spør jeg og klarer å stå oppreist nå uten å bli overveldet av følelsen av å falle.

– Du prekte bror min ned i jorda, sier han.

– OK, sier jeg og blir en bølge av bevegelse bort fra ham. – Nå må jeg gå. Familiemiddag, du vet.

Hånda hans skyter fart, og ermene på den altfor store frakken flakser rundt ham. Den umiskjennelige lukta av gammel fyll som er blitt ny og er i ferd med å bli gammel igjen, kommer drivende mot meg, og akkurat da, akkurat der, slår det meg at det er i dette jeg hører hjemme på julaften. Ikke i lukta av ribbe og surkål, svibler og granbar, grønnsåpe og moltekrem, men i eimen av mennesker som har sluppet taket i livet. Mennesker som har løftet den ene foten fra kanten av stupet, og så, akkurat som en hund som hører ei hundefløyte, snur seg og tar et skritt tilbake for å stable på beina noen andre som har falt. Mennesker som bryr seg selv om folk har sluttet å bry seg om dem. Mennesker som bryr seg uten å forvente å få noe 20

tilbake. Mennesker som vet hvor stor man blir bøyd ned på kne.

– Bror min var den beste av oss, selvfølgelig var han det, sier han, og stemmen høres ut som den kommer fra bunnen av en brønn. – Bror min var flink på skolen, fikk seg bra jobb, giftet seg tidlig og ble far til to unger.

Jeg nikker. Det begynner å demre nå.

– Så en kveld, akkurat som alle andre, ba han aftenbønna med sønnen og dattera si, kysset pannene deres og pakket dyna rundt dem før han bandt seg fast i bilen og kjørte ut i Glomma.

Jeg husker det nå. Markus Berggren, 38. To barn og en kone. Far og mor. Og dette må være David. Han må være storebroren.

– Ikke noe brev. Ingen siste ord. Ikke noe om at han skulle se etter oss lenger ned langs veien. Han var bare borte.

– Noen ganger er det slik, sier jeg og legger hånda mi på overarmen hans, og i den bevegelsen ligger alt jeg ikke lenger trodde jeg var.

– I dagene etterpå tok jeg til bruene, jernbaneperrongene og elvebreddene, men så var det den stolaen din.

Jeg bare ser på ham. Ordet lyder merkelige i munnen hans, som en håndverker som skulle ty til et fransk uttrykk for å beskrive noe.

– Du hadde lagd den spesielt for anledningen, for å vise unga at far deres hadde vært på den mørke sida av månen. At han hadde gått fra å være en larve til å bli en puppe for så å ende som en sommerfugl, og på stolaen din så han ut som en engel som skulle fly sin vei.

– Jeg husker det, sier jeg med en stemme som lyder sterkere enn jeg hadde tenkt. Natta før begravelsen satt jeg oppe og broderte til det begynte å lysne. Det var min måte å forsøke å sette ord på det ordløse på. Jeg klarte rett og 21

slett ikke å stå foran barna med det sedvanlige lilla båndet pyntet med kors hengende rundt halsen. Jeg klarte ikke å stå der som om dette var en hvilken som helst begravelse, en eldre mann som hadde stupt død over snøskuffa eller en gammel kone som hadde fått hjerneblødning i løpet av natta. Sognepresten ble irritert etterpå og mente jeg ikke kunne tukle med de hellige symbolene, men hadde jeg fått sjansen, ville jeg gjort det samme igjen.

– Du ga bort stolaen til unga etterpå, fortsetter mannen. – Veit du, jeg kommer derfra nå, og dattera til bror min hadde hengt den opp som en girlander på juletreet.

Jeg bare nikker.

– Nå har vi stått lenge nok på denne brua, sier han og rekker ut hånda mot meg som om han skulle by meg opp til dans. Under meg kjenner jeg elva presse på, jeg kjenner bevegelsen i meg helt til vi er inne på bredden, framme ved bilen min. I et glimt kan jeg se for meg en politimann dirke opp låsen på døra eller kanskje knuse vinduet for å finne ut hvem den tilhørte.

– Kan jeg kjøre deg noe sted? spør jeg.

– Ja, takk. Jeg har noen kompiser som venter, sier David, og jeg svinger inn på brua igjen, vekk fra festningen. De store pappbjellene som henger over hver sin triumfbue, minner om dyrekranier som er blitt bleket av sola.

Girlanderne langs rekkverket som kjempemessige slyngplanter, og inn mot den andre enden av brua har flere av lyspærene sluknet. Jeg tenker på posen med julepynt jeg har liggende i kjøkkenskapet. Dukene, lysene, de små nissene og englene som Isak laget i barnehagen. Jeg ser på klokka, det er fortsatt tid til å holde det jeg har lovet. Vi passerer stedet der det gamle byskiltet pleide å stå, før Kongsvinger begynte å vokse seg større. Vi kjører forbi bilforretninger og forretningsbygg pyntet til jul.

– Her er det, sier han før den siste rundkjøringa og 22

peker innover i retning gjenvinningsstasjonen der jeg for noen måneder siden deponerte store deler av livet mitt med Torstein. Jeg la merke til huset den gangen også. Malingen var i ferd med å flasse av, og veistøv og mangel på vedlikehold hadde gjort det opprinnelige hvite huset beige.

Vinduene i glassverandaen stirret blindt på meg. Huset virker like forlatt i dag som det gjorde da, men i det ene vinduet kan jeg se en flakkende flamme som må komme fra stearinlys. Jeg parkerer i oppkjørselen.

– Bor du her? spør jeg.

– Noen ganger, sier han.

– Har du ikke heller lyst til å bli med meg hjem? sier jeg.

– Du har jo familiemiddag.

– Ikke bare er jeg en prest som banner, jeg er en prest som juger også, sier jeg.

David ler. En tørr, merkelig latter som går over i en hoste.

– Ellers takk, sier han. – Men jeg sa til kompisa mine at jeg skulle stikke innom.

– Hva skal dere gjøre? spør jeg og føler meg dum straks jeg har sagt det.

– Det samme som ellers. Drikke.

– Men vil du ikke …, begynner jeg, men han løfter nevene med håndflatene ut.

– Ok. God jul og takk. Det var hyggelig å møte deg, sier jeg og rekker fram hånda.

– Det er én tjeneste du kan gjøre meg, sier han og tar hånda mi uten å se rett på meg.

– Ja? sier jeg og kjenner at jeg smiler.

– Låne meg noen penger. Romjula kommer alltid så brått på.

Jeg tar på meg nissekostymet hjemme på kjøkkenet og blir stående foran vinduet til Ingrid blinker med lommelykta 23

i nabohuset. Med lange skritt tramper jeg over gårdsplassen. Jørgen kommer løpende og kaster seg rundt meg før jeg rekker å lukke døra bak meg. Jeg kan kjenne hjerte hans banke mot lårene mine da han spør om jeg har noen pakke til ham.

– Ja, det er klart, men har du vært snill? spør jeg med dyp stemme.

Han nikker sideskill på luggen.

– Har du noen gave til meg, da? fortsetter jeg.

– Det er vel ingen som gir presanger til nissen? sier han mens bekymringen graver en grop over neseryggen hans.

– Jo, noen så, sier jeg, tar en liten pause og legger til: – Men vet du hva den aller beste presangen til meg er?

Han rister iherdig på hodet mens han forsøker å holde blikket vekk fra nissesekken min.

– Å se at du holder deg frisk, sier jeg, og da han gir meg en ny klem, begynner jeg å dele ut gavene, for jeg stoler ikke på stemmen min. Jeg takker nei til kaffe og hvisker til Ingrid at jeg heller stikker innom i morgen uten kostyme.

Det er så stille. Godt som i døden. Jeg har ikke noe juletre, og ingen gaver som venter. Jeg ga alle presangene jeg har fått til Frelsesarmeen. Det er ingen som har noen grunn til å gi meg noe personlig, så jeg bare rev av til-og-fralappene på pakkene jeg har fått, og leverte dem ved gryta.

Jeg trekker opp en vinflaske, Torstein og jeg likte alltid spanjolene best, og dette er min første Rioja siden Isak døde. Jeg kommer til å huske på programmet jeg spilte inn på kassett fra nærradioen i går kveld. Torstein pleide å erte meg og si at jeg levde i en slags teknologisk steinalder som ikke har begynt å bruke cd-er, og kanskje hadde han rett.

Jeg setter kassetten i spilleren og begynner å spole fram mot slutten. Første gang jeg så tittelen på programmet, 24

trodde jeg det ble sendt fra en av menighetene i Kongsvinger, men det eneste som blir forkynt i «Radioevangeliet», er at det bare finnes to typer musikk, god og dårlig. Det er blitt en vane å spille inn programmet når jeg husker det.

Jeg trykker på play akkurat da sangen som gjorde slikt inntrykk i går, blir introdusert. Den starter med lyden av vind som blir til et kor idet den raspende stemmen til Tom Waits kommer inn, skjærer ordene løs ett for ett og setter sammen «Silent night» helt på nytt. Orgelet får meg til å tenke på bedehuset, trommene og blåserne på Frelsesarmeen og koret på kirken jeg nettopp kommer fra. Det er mange måter å tro på, og enda flere måter å gå seg vill.

Men akkurat nå synger Tom Waits bare for meg. Det er stygt og vakkert på en gang.

Jeg spoler sangen tilbake til begynnelsen, tenner opp i peisen og tar med meg glasset bort til stuevinduet. Plutselig går døra hos Ingrid opp, Jørgen kommer ut og setter et eller annet som begynner å bevege seg, ned i snøen. Så ser han meg og vinker med armen over hodet. Et øyeblikk holder jeg på å skåle med glasset, men tar meg i det og vinker med venstrehånda i stedet.

Så blir jeg sittende og stirre på tomrommet han etterlater seg ute i snøen idet han går inn. Jeg løfter glasset mot huset hans.

– Dette er Isaks blod, sier jeg og tar en slurk.

– Dette er Isaks legeme, fortsetter jeg og tenker på hjertet hans som fortsatt slår inne i kroppen til Jørgen. Så strekker jeg meg etter mobilen og begynner å slå nummeret til han som kanskje fortsatt er mannen min.