Der hvor roser aldri dør

-

Terje Stemland, Aftenposten

«... Varg Veum lever i beste velgående også på papiret, ikke bare som helt på tv og film.»

Kurt Hanssen, Dagbladet

«Staalesen er seriekrimmens gudfar i Norge. Og fremdeles av edleste tapning.»

Finn Stenstad, Tønsbergs Blad

«Mesterlig om Varg Veum.»

Tarald Aano, Stavanger Aftenblad

«... en roman som både er aktuell og tidløs.»

Gro Jørstad Nilsen, Bergens Tidende

Ann Kristin Ødegård, Bergensavisen

Der hvor roser aldri dør er den sekstende romanen i serien om Varg Veum.

Ny Varg Veum-krim!

«Det er en fornøyelse å kunne slå fast at Varg Veum er tilbake i godt gammelt slag.»

Ola A. Hegdal, Dagens Næringsliv

9

788205 427266

GUNNAR

Staalesen Der hvor roser aldri dør

Gunnar Staalesen (f. 1947 i Bergen) er nestoren i moderne norsk kriminallitteratur. Han innledet et stort og prisbelønnet krimforfatterskap i 1975, og i 1977 kom den første romanen om Varg Veum. Med boken du holder i hånden, har Varg Veum vært hovedperson i seksten romaner og to novellesamlinger.

Der hvor roser aldri dør

«... en klassisk detektivroman med et brennende aktuelt tema.»

Plutselig var hun borte. Bamsen lå igjen i sanden, men treåringen var ikke å finne noe sted.

Og ingen hadde sett henne forsvinne.

Nesten 25 år etter er foreldelsesfristen for forbrytelsen i ferd med å løpe ut. Mettes mor vil gjøre et siste fortvilt forsøk på å finne ut hva som skjedde med datteren. Det blir Varg Veum som får oppdraget.

Mette vokste opp i et miljø preget av idealer om åpenhet, fellesskap og deling. Da Veum begynner å grave, er det imidlertid et flokete nett av hemmeligheter og løgner han finner. Men det skal en brutal hendelse i nåtiden til før et mønster trer frem …

Foto: Helge Skodvin

«... en ny fulltreffer i Gunnar Staalesens serie om Varg Veum.»

Lille Mette skulle bare leke i sandkassen rett utenfor kjøkkenvinduet i det fredelige boligstrøket på Nordås i Bergen.

Gunnar Staalesen

Dette skrev anmelderne om forrige Veum-roman, Vi skal arve vinden (2010):

Varg Veum ble kåret til tidenes mest populære krimhelt av Dagbladets lesere i 2004. Høsten 2008 fikk han sin egen statue på Strandkaien i Bergen.

Bøkene om Varg Veum er utgitt i atten land. Tolv av romanene om den bergenske privatetterforskeren ble filmatisert i perioden 2007–2012.

Følg forfatterskapet her: www.vargveum.no.

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2012 www.gyldendal.no Printed in Lithuania Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT Sats: Type-it AS, Trondheim 2012 Papir: 50 g Bulky 2,4 Boken er satt med Sabon 11/13,5 pkt.

Omslagsdesign: Augon Johnsen ISBN 978-82-05-42726-6 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

Gunnar Staalesen

Der hvor roser aldri dør Kriminalroman

1 Det er dager da du knapt nok er til stede i ditt eget liv, og dette var en av disse. Selv satt jeg halvfull og småslumret bak skrivebordet mitt da jeg hørte et skudd fra den andre siden av Vågen. Ikke lenge etterpå hørte jeg sirenene fra de første politibilene, men det var ingen grunn til å anta at dette var noe jeg noen gang kom til å få noe med å gjøre.

Da jeg endelig kom meg på bena og bort til vinduet, var det hele over.

Det meste fant jeg ut ved å følge med i avisene i dagene som fulgte. Resten fikk jeg vite etter hvert.

I ettertid ble de aldri kalt noe annet enn grilldressranerne. Det var bare to kunder i den eksklusive urmakerforretningen på Bryggen da døren gikk opp med et smell klokken 15.23 fredag 7. desember 2001 og tre tungt bevæpnede personer med finlandshetter over hodene og kledd i det som på folkemunne ble kalt grilldresser, stormet inn i lokalene.

De to kundene, en eldre og en yngre kvinne, trakk seg tett sammen i et hjørne av rommet. I tillegg til kundene var det to kvinnelige ekspeditører i butikken. Den mannlige innehaveren oppholdt seg i arbeidsrommet bak butikklokalet. Han fikk knapt nok tid til å heve blikket før den ene raneren stod i døråpningen, rettet en avskåret 5

hagle mot ham og sa på et slags engelsk: «Ikke rør deg!

Den første som trykker på en alarmknapp, blir skutt!»

Den ene av de to ranerne i butikklokalet stilte seg opp ved døren med en automatpistol ned langs låret og blikket ut mot fortauet og gaten utenfor. Den andre åpnet en stor bag, gav den til ekspeditøren foran utstillingsmontrene og rettet en pistol mot henne. Også han snakket engelsk.

«Fyll opp!»

Ekspeditøren protesterte: «De er låst!»

«Så lås opp da!»

«Men da må jeg hente …» Hun gjorde tegn mot disken.

«Så få opp farten!»

Hun kastet et blikk på den andre ekspeditøren, som bare nikket svakt tilbake. Så åpnet hun en skuff i disken, hentet frem en nøkkelhank og gikk deretter tilbake til montrene igjen.

Raneren foran henne så mot døren. «Alt i orden?»

Raneren der nikket taust.

Fra kontordøren gav tredjemann samme beskjed: «Få opp farten!»

Urmakeren selv utbrøt: «Dere aner ikke hva dere gjør.

Alle våre varer er internasjonalt registrert. De dyreste er uomsettelige.»

«Hold kjeft!» Raneren pekte mot en safedør i veggen.

«Du åpner den.»

«Jeg har ikke …»

Raneren gikk noen raske skritt frem og rettet haglen mot hodet hans. «Du åpner! Hvis ikke …»

Svettedråpene piplet frem i pannen på urmakeren. «Ja, ja … Ikke …» Han svingte kontorstolen rundt og trillet mot safen. «Jeg må bare … Koden.» Han satte fingeren mot pannen for å vise hvor hardt han memorerte.

6

«Den kan du! Ikke få meg til å le.»

«Ja, men når jeg blir nervøs …»

«Du får enda mer grunn til å bli nervøs, om du ikke …»

Raneren hyttet mot safedøren med våpenet, og innehaveren strakte høyrehånden frem og begynte med skjelvende fingre å stille inn koden på låshjulet.

Inne i lokalet hadde den eldste av de to ekspeditørene åpnet døren til en av montrene. Hun tok ut urene, ett for ett, og la dem forsiktig oppi den åpne bagen, så langsomt at raneren skjøv henne utålmodig til siden og begynte å skyfle ur av alle priskategorier ned i bagen selv, mens han kommanderte: «Åpn opp de andre skapene! Og du …»

Han så på ekspeditøren ved disken. «Alle skuffene! Også de nederste.»

Inne på bakværelset var safen åpnet. Raneren skjøv urmakeren brutalt til siden og tømte innholdet utover arbeidsbordet. Papirer og dokumenter slengte han på gulvet. Med en triumferende bevegelse holdt han en eske med åtte diamantsmykkede ur opp i luften. Innehaveren så på ham med fortvilelse i blikket.

Raneren stakk esken ned i en skulderveske. Så grep han en seddelbunke som hadde ligget innerst i safen og lot den følge etter. «Svarte penger, hva?»

«Kontantreserve,» mumlet urmakeren surt.

Raneren rygget mot døren og kikket ut i butikken. «Alt under kontroll?»

Raneren ved ytterdøren nikket. Den andre var opptatt med å tømme skuffene i disken. «Bare et øyeblikk.»

Raneren som hadde vært i bakrommet svingte den avskårne haglen fra urmakeren til de to kundene for til slutt å la den peke mot den eldste av de to ekspeditørene. «Ingen av dere rører på dere. Den første som slår 7

alarm, blir skutt.» Ennå stod han i døren med utsikt mot bakrommet. «Ferdig?» sa han til raneren bak disken.

«Vi har det nå.»

«Godt.»

Raneren ved ytterdøren la hånden på dørhåndtaket og så avventende innover i rommet. Raneren ved bakrommet nikket, ytterdøren ble åpnet, og med våpnene ennå i beredskap hastet de ut av lokalet.

Det var da det skjedde.

Ingen av de fire kvinnene i lokalet så hva som gikk galt.

Andre vitner, på fortauet og på kaiområdet på motsatt side av gaten, kunne bare formidle bruddstykker av det de mente å ha observert. En forbipasserende bilist mente at han hadde sett det hele, «i øyekroken,» som han senere uttrykte det.

Idet ranerne stormet ut, må de ha kollidert med en mann på fortauet like utenfor. Mannen kom med et utrop, det ble helt stille et sekund eller to før ytterligere noen ord ble utvekslet, så lød et skudd, mannen ble slengt bakover og falt om på fortauet mens blodet sprutet fra brystet hans, like ved hjertet.

De tre ranerne krysset gaten i høyt tempo, løp tvers over bryggeområdet, kastet veskene ned i en liten hvit plastbåt som lå ved kaikanten og ventet på dem, det lød et høyt motorbrøl, og med skumsprøyten sprutende om baugen satte den vesle båten kurs utover Vågen, der øyenvitner kort etterpå så den forsvinne rundt pynten på Nordneshalvøyen.

Inne i butikken kom innehaveren i døren til bakrommet. Med hengende skuldre sa han: «Jeg har slått alarm.»

Den yngste av de to kundene var den neste som sa noe.

8

«Han ved døren … Jeg er temmelig sikker. Det var en kvinne.»

Fem minutter etterpå var de første politifolkene på plass, med beskjed om at det var slått full alarm over politiradioen i hele distriktet.

Saken skulle vise seg å bli et mysterium. Selv fulgte jeg den bare sporadisk gjennom aviser, radio og tv, den første tiden som toppnyhet, senere forvist lenger og lenger bak i avisene. Lokalt beholdt den fokus noe lenger enn i riksmedia, men til slutt havnet den også her i det halvmørket der de fleste uoppklarte forbrytelser ender, til noe nytt dukker opp og de blir aktualisert igjen.

Det største mysteriet knyttet seg til ranernes forsvinningsnummer. Etter at båten i høy hastighet hadde passert Nordnespynten, var det ingen som hadde sett den. En kald og rufsete dag i desember var det ikke mange som var ute og spaserte i Nordnesparken på denne tiden av døgnet, og ingen vitner meldte seg, hverken derfra eller fra andre steder langs Puddefjorden. Det så bokstavelig talt ut som om de var blitt borte i løse luften.

Politiet søkte langs alle kaiene fra Georgernes Verft og innover, forbi Nøstet, Dokken og Møhlenpris helt inn til Solheimsviken og derfra utover til Lyreneset på Laksevåg uten å finne noe å feste seg ved. Listen over stjålne småbåter i regionen ble gjennomgått i detalj. De som etter hvert dukket opp, ble strøket av listen, men så sent som i mars, tre måneder etter ranet, var det fremdeles flere som ennå ikke var funnet. Det samme gjaldt oversikten over stjålne biler. Hovedteorien var at ranerne hadde lagt til land et eller annet sted på Nordnes eller Laksevåg, flyttet ransutbyttet over i en bil og kjørt videre derfra. Ved slike anledninger ble det ofte brukt en stjålet bil, som 9

så ble antent etter at ranerne hadde skiftet over til egne biler. Men det var ingen registrerte bilbranner i perioden, hverken 7. desember eller i dagene som fulgte.

Det som gjorde saken ekstra alvorlig var drapet. Navnet på den døde ble frigitt etter et par dager. Nils Bringeland var på min alder, niogfemti år gammel, drev et lite firma lenger ute på Bryggen og var etter alt å dømme en tilfeldig forbipasserende. Han etterlot seg en samboer og tre barn, to av dem fra et tidligere ekteskap.

Saken fikk bred mediedekning, både lokalt og nasjonalt, de første dagene etter ranet. Innehaveren, Bernhard Schmidt, ble intervjuet flere steder. Han fortalte at firmaet hadde drevet i de samme lokalene gjennom tre generasjoner, etter at hans bestefar, Wilhelm Schmidt, opprettet det da lokalene var nye, i 1912. Selv hadde han overtatt det etter sin egen far i 1965. Mindre tyverier fra butikken hadde forekommet, og i 1973 hadde det vært et forsøk på innbrudd fra bakgården, men dette var første gang i firmaets historie at de hadde opplevd noe så dramatisk som et ran. Hvor stort ransutbyttet hadde vært, ville han ikke uttale seg om til pressen, men fra andre hold ble det spekulert i et beløp mellom fem hundre tusen og en million norske kroner, kanskje enda mer. Hverken politiet eller firmaets forsikringsselskap ønsket å kommentere denne siden av saken.

Også de to kvinnelige ekspeditørene ble intervjuet, riktignok anonymt, uten at de hadde noe viktig å meddele, bortsett fra hvor sjokkerende opplevelsen hadde vært.

Den yngste av de to kundene, Liv Grethe Heggvoll, stod frem med fullt navn. Hun og hennes mor hadde vært innom butikken for å se etter en gave til en femtiårsdag, og de var like sjokkerte som de butikkansatte over det 10

de hadde opplevd. På direkte spørsmål fra journalistene om hun hadde lagt merke til noe spesielt ved ranerne, sa hun at de hadde snakket engelsk med noe hun oppfattet som norsk eller kanskje østeuropeisk aksent. – Dessuten, la hun til, er jeg sikker på at den ene av dem var en kvinne.

Disse opplysningene ble senere tatt opp med politiet.

På spørsmål om det var mistanke om at det var en omreisende profesjonell ransgruppe som hadde vært på ferde, svarte politiet at det var det ennå for tidlig å svare på, men de holdt muligheten åpen. Hvorvidt den ene av ranerne kunne ha vært en kvinne, hadde de ingen kommentarer til. Det påfallende antrekket – de såkalte grilldressene – ble kommentert i flere aviser. Grilldressene var i samme farge og mønster, mørkegrønne med hvite striper langs ermene. Bildet av en tilsvarende modell stod på trykk overalt, uten at politiet ville kommentere om de hadde fått noen tilbakemeldinger om det.

Etter hvert som etterforskningen ble stående i stampe, ble det stadig mindre å lese om saken. Selv hadde jeg ingen grunn til å tenke på den. Jeg hadde mine egne demoner som jeg kjempet en så godt som daglig kamp med på den tiden. Jeg var ute på mitt livs lengste og mørkeste maraton, og ennå var det langt igjen til mål.

2 Det oppdraget jeg fikk denne mandagen i mars, skulle kanskje vise seg å være det viktigste jeg noensinne hadde fått, ikke minst for min egen skyld. Det var det første teg11

net til lys i enden av tunnelen på lengre tid enn jeg likte å tenke på.

De tre årene som var gått siden Karin døde, hadde vært som en endeløs vandring på havets bunn. Der hadde jeg sett de merkeligste vesener, noen av dem så skrekkelige at jeg våknet badet i svette hver gang de dukket opp.

Enorme blekkspruter hadde strukket de lange fangarmene sine etter meg uten noensinne å få tak. Mulkne marulker hadde presset meg inn i ruglete avkroker, satt kneet i skrittet mitt og tømt lommene mine for det som måtte være av verdier der. Småfisk som strøk forbi med stjerten i været og lokket, var borte før jeg hadde rukket å strekke hånden ut etter dem. En sjelden sjørose hadde åpnet seg for meg, sugd meg til seg og etterpå krevd sin toll i form av ubehagelige ettervirkninger og fallende selvrespekt.

Det hadde vært en tilværelse i mørket, og ennå hadde jeg problemer med å se klart der nede. Sikten var dårlig, og det eneste som holdt meg oppe, var trøsten jeg fikk fra alle flaskene jeg fant. Ingen av dem ble liggende så lenge at det vokste grønske på dem. Årtusenskiftet hadde passert, uten at dommedag hadde inntruffet. Nostradamus hadde tatt feil; det samme hadde Johannes gjort, og de som ennå trodde på åpenbaringen hans. Heller ikke IT-ekspertene som hadde spådd noe de kalte Y2K-krisen, hadde fått rett. Ingen datasystemer brøt sammen, verden fortsatte sin skjeve gang uten stort andre endringer i hverdagen enn at man måtte lære seg å skrive et 2-tall i begynnelsen av årstallene.

Selv hadde jeg benyttet de siste dagene av 1999 til å grave meg til bunns i et hundre år gammelt mordmysterium, og da nyttårsaften kom, hadde jeg gjort som så mange andre bergensere, gått halvveis opp på et av byens 12

fjell i silende regn og sett nyttårsrakettene bli borte i det lave skydekket for deretter tilsynelatende aldri å komme ned igjen. Etterpå hadde jeg trasket ned igjen til Telthussmauet, der jeg feiret årtusenskiftet alene med meg selv og en flaske akevitt.

De to første årene av det nye århundret hadde gått mer eller mindre ubemerket forbi, om man så bort fra de dramatiske begivenhetene på den amerikanske østkysten 11. september 2001. Det nye året så heller ikke ut til å medføre store forandringer, hverken i mitt liv eller i verden for øvrig. Det var bare blitt enda litt mer tungvint å ta fly. En gammel dame med hjertefeil og en tube håndkrem i håndbagasjen skapte lange køer i sikkerhetskontrollen, og kunne hun ikke legitimere seg, ble hun nektet adgang til flyet. Utenom det var det meste stort sett ved det samme.

Kvinnen som kom til meg denne mandagen i mars, var av det stillferdige slaget. Hun banket flere ganger på døren til venteværelset før jeg hørte at hun åpnet og våget seg innenfor. Jeg hadde rikelig med tid til å skru korken på flasken, legge den ned i skrivebordsskuffen, ta den siste slurken av glasset, gå bort og skylle det i vasken og sette det pent på plass på hyllen foran speilet, før jeg vendte meg om, gikk til døren mellom venteværelset og kontoret, åpnet den helt og ble stående og svaie svakt i døråpningen mens jeg sa: «Ja?» Hun møtte blikket mitt forsiktig. «Det er du som er – Veum?»

Jeg nikket, trådte til siden og gjorde tegn til henne.

«Kom inn.»

Hun var omtrent på min alder, kanskje litt yngre, men jeg plasserte henne definitivt i slutten av femtiårene. Håret var glatt, og det var noen uker siden hun hadde vært hos 13

frisøren. Gråfargen var tydelig innerst ved hårroten i skillen på venstre side. Heller ikke klesdrakten signaliserte at hun var opptatt av å gjøre noe overbevisende førsteinntrykk. Hun var kledd i en klassisk vindjakke i mosegrønt, brune bukser og lave sko. Rødfargen på skjerfet var det eneste som lyste opp. I hånden hadde hun en veske i semsket skinn, stor nok til å inneholde det hun måtte trenge av hverdagslige hjelpemidler. Huden var blek, nesen smal med et knapt synlig strøk av fregner over neseroten, og det var et trist drag over ansiktet hennes som allerede ved ankomsten røpet at hun hadde et problem å stri med, kanskje flere. Men det hadde de fleste som oppsøkte meg.

Andre grunner hadde de ikke.

Hun så seg sky omkring idet hun steg inn på kontoret.

Jeg holdt hånden frem og presenterte meg skikkelig. Hun svarte: «Maja Misvær.»

Jeg viste henne til kundestolen. Ingen andre enn jeg selv hadde sittet i den på flere uker. Selv gikk jeg rundt skrivebordet, satte meg tungt ned i kontorstolen, la ansiktet i sine mildeste former og spurte: «Hva kan jeg hjelpe deg med?»

Hun så tungsindig på meg, som om ordet hjelpe ikke fantes i hennes verden. Som i et speil så jeg mitt eget ansikt der, slik det ganske sikkert hadde fortonet seg for andre de siste tre årene. Et halvt års tid etter Karins død hadde jeg fulgt min gamle klassekamerat Paul Finckel til graven. Med det hadde en av mine eldste venner og sikreste kilder i byens pressemiljø slått av pc-en for godt, uten å lagre innholdet for all ettertid. En nyansatt kollega hadde overtatt den før liket var kaldt. Selv følte jeg at min egen død var kommet enda et skritt nærmere, slik høsten melder sin ankomst en plutselig frostnatt i september. En etter 14

en forlot de oss, de gamle klassekameratene. Snart var vi bare en håndfull igjen. Til slutt ingen.

«H-husker du en liten pike som heter Mette?»

Først skjønte jeg ikke hva hun snakket om. «Mette? Jeg vet ikke helt …»

«Hun forsvant, i september 1977.»

Så gikk det et lys opp for meg. «Åh, du snakker om – den Mette.»

To barn forsvant i bergensområdet på 1970-tallet.

Begge forsvinningsnumrene hadde rystet befolkningen og tatt mye plass i media den første tiden, før de gradvis ble lagt i aktiv bero. Den ene av sakene, fra 1979, hadde jeg selv bidradd til å oppklare, åtte år etterpå. Den andre saken var, så vidt jeg visste, aldri blitt oppklart. Det var den såkalte Mette-saken.

Hun nikket.

«Men jeg husker ikke helt nøyaktig … Når var det, sa du?»

«17. september 1977.»

Jeg talte raskt i hodet: 1987, 1997, 2002. Om et halvt år ville saken være foreldet, hvis noen altså hadde tatt livet av henne den gangen, og noe annet var det vanskelig å tenke seg, så grundig som etterforskningen utvilsomt hadde vært. «Og Mette, det var …»

«Ja. Det er min datter.»

Jeg merket meg hvordan hun korrigerte tidsbruken min. «Kunne du … Det er så lenge siden … Kan du minne meg på – detaljene?»

Hun sukket tungt, men nikket samtidig. «Jeg kan prøve. Slik jeg husker det, og – det jeg vet.»

15

3 Den knapt tre år gamle Mette Misvær forsvant fra sitt hjem i Solstølvegen på Nordås lørdag 17. september 1977, innenfor det ganske korte tidsrommet mellom klokken tolv og kvart over tolv.

«Jeg var hjemme, opptatt med husarbeid. Mette satt i en sandkasse rett utenfor kjøkkenvinduet. Med jevne mellomrom kikket jeg ut, men på det tidspunktet hun forsvant, var jeg opptatt med å ta klær ut av vaskemaskinen for å legge dem i en tørketrommel. Da jeg kom ut fra vaskerommet, gikk jeg til vinduet for å se etter Mette igjen …»

Da hun ikke oppdaget henne, ble hun i første omgang ikke spesielt urolig. Huset de bodde i dannet med fire nabohus et tun, og det var slett ikke uvanlig at barna beveget seg innenfor dette skjermede området, der det bare ved helt spesielle anledninger kom biler inn.

«Jeg tenkte at … Kanskje var noen av barna fra de andre familiene ute og lekte, og at Mette hadde tuslet bort til dem …»

Hun lente seg frem mot vinduet for å se ut, men kunne fremdeles ikke se Mette noen steder. Da gikk hun fra kjøkkenet til inngangsdøren og derfra ut på tunet. Hun så seg rundt til alle kanter. – Nei, hverken Mette eller noen andre barn var å se.

Så gikk hun til porten i gjerdet ut mot Solstølvegen. Porten var stengt. Hun åpnet den og gikk utenfor. Ingenting å se. På byggefeltet lenger vest var det noen voksne som gikk rundt og pekte, og i gaten der nede stod det et par biler parkert. Noe annet var det ikke å se.

Nå begynte hun for alvor å bli urolig. Hun løp inn igjen 16

på tunet, gikk til det første huset til venstre og ringte på.

Ektemannen i familien, Tor Fylling, kom i døren. Han var alene hjemme. Konen og ungene var på formiddagstur i byen. Mette hadde han ikke sett. – Hun er sikkert inne hos Else og Eivind, la han til. – Prøv der.

Hun nikket og skyndte seg til nabohuset. Hun ringte på flere ganger, men ingen åpnet. «Det viste seg senere at familien der var bortreist hele helgen, på hytten deres på Holsnøy.»

Det neste huset løp hun forbi. Der hadde de ikke barn.

Nå var det bare ett hus igjen, det som lå vegg-i-vegg med deres eget. «Jeg sa til meg selv – hvorfor hadde jeg ikke gått dit først? De hadde jo Janne, som var jevngammel med Mette.» Men da døren ble åpnet, stod moren med Janne på armen. Hun så forskrekket på Maja da hun fremførte sitt ærend. – Mette? Nei. Jo, jeg så henne for en halvtime siden, fra vinduet, da hun satt ute og lekte. Men nå … Finner du henne ikke?

Kvinnen i nabohuset, Randi Hagenberg, hisset seg mer og mer opp for hvert spørsmål hun selv stilte. – Har du sett i garasjene?

– Nei. Det har jeg ikke tenkt på.

– Så la oss gjøre det. Jeg blir med! – Hun ropte inn til ektefellen. – Nils! Kan du ta Janne?

Sammen småløp de bort til garasjene, som var plassert ut mot Solstølvegen, øst for de fem husene. En garasjedør stod åpen. Det var den som tilhørte de som var på bytur.

De gikk inn i garasjen og så seg om, høyt og lavt, men ingen Mette var å se der heller. De andre garasjedørene var låst. De prøvde håndtaket på alle fire, men ingen av dem rikket seg.

Nå kjente Maja Misvær hvordan panikken grep henne.

17

Uten å tenke seg om løp hun tyve–tredve meter nedover veien i én retning, mens hun ropte navnet på datteren, stoppet opp og ble stående og lytte, og da hun ikke fikk svar, vendte hun om, løp i motsatt retning og gjentok handlingen. «Med ett var det som om jeg ikke fikk puste.

Hjertet dunket så kraftig at jeg kjente støtene helt opp hit, i halsgropen, og jeg hørte blodet strømme gjennom kroppen, som et – som et ekko mot trommehinnene.»

– Vi må ringe til politiet! sa Randi Hagenberg.

– Ja, sa Maja Misvær, mens tårene flimret for øynene hennes, så brått at synet ble forstyrret og hun holdt på å miste balansen. Hun tok noen raske skritt til siden og støttet seg mot gjerdet.

«Men da jeg så mot sandkassen igjen … Først nå oppdaget jeg det. Der lå kosebamsen hennes, forlatt i sanden, og jeg visste med meg selv … Den hadde hun med seg overalt. Hun ville aldri gått fra den frivillig!»

«Ikke?»

«Nei …»

Mens de ventet på politiet, løp de rundt i området og ropte på Mette. Flere av de andre naboene kom ut og bistod med letingen. Noen gikk bort til de som var på befaring på byggefeltet og spurte dem, men ingen der hadde lagt merke til en liten pike.

Noen hadde fått gitt beskjed til Mettes far, Truls Misvær, som var på fotballtrening med den eldste av de to barna, den seks år gamle Håkon. Han ankom i høy hastighet i egen bil. Ganske snart hadde han sluttet seg til dem som i stadig økende sirkler var ute i det småkuperte terrenget på utkikk etter en bortkommet pike.

Da politiet kom, ble det raskt satt i gang en organisert ettersøkning. Det ble sendt ut melding over politiradioen, 18

og ikke lenge etterpå gikk meldingen også ut over nyhetssendingene i radio: Liten pike savnet fra sitt hjem i Solstølvegen på Nordås.

Resultatet var negativt. Vesle Mette Misvær ble aldri funnet.

Etterforskningen eskalerte kraftig de første dagene. Fra å være et ikke helt uvanlig forsvinningsnummer ble saken raskt oppgradert til en mulig forbrytelse. Da ingen etterlysninger hadde gitt positive tilbakemeldinger og Mette Misvær ennå ikke var dukket opp dagen etterpå, ble det slått full alarm i hele systemet.

Alle naboene ble innkalt til vitneavhør. Ingen av dem hadde observert noe som helst, utenom Randi Hagenberg, som kunne bekrefte at hun hadde sett Mette sitte og leke i sandkassen rett før hun forsvant.

De voksne fra byggefeltet ble også innkalt. Et par av dem mente å ha sett en bil stanse opp foran porten. Men avstanden hadde vært for stor til at de kunne si noe definitivt om bilmerke eller andre kjennetegn. En av dem mente den hadde vært svart, en annen sa mørk grå. En firedørs mørk grå eller svart sedan var den konklusjonen politiet hadde trukket da de sendte ut en etterlysning av bilen. Det kom ingenting konkret ut av den etterlysningen heller.

Ifølge presseoppslagene ble bevegelsesmønsteret den aktuelle dagen til alle i bergensområdet, senere også utover i landet, som hadde et rulleblad knyttet til sedelighetsforbrytelser mot barn, kartlagt og registrert, like resultatløst det som alt det andre. Saken forble uoppklart.

Nå var det snart femogtyve år siden. Om Mette Misvær hadde fått vokse opp, ville hun vært en kvinne på snaut åtteogtyve år. Etter all sannsynlighet lå hun i en umerket grav et sted, borte for alltid.

19

-

Terje Stemland, Aftenposten

«... Varg Veum lever i beste velgående også på papiret, ikke bare som helt på tv og film.»

Kurt Hanssen, Dagbladet

«Staalesen er seriekrimmens gudfar i Norge. Og fremdeles av edleste tapning.»

Finn Stenstad, Tønsbergs Blad

«Mesterlig om Varg Veum.»

Tarald Aano, Stavanger Aftenblad

«... en roman som både er aktuell og tidløs.»

Gro Jørstad Nilsen, Bergens Tidende

Ann Kristin Ødegård, Bergensavisen

Der hvor roser aldri dør er den sekstende romanen i serien om Varg Veum.

Ny Varg Veum-krim!

«Det er en fornøyelse å kunne slå fast at Varg Veum er tilbake i godt gammelt slag.»

Ola A. Hegdal, Dagens Næringsliv

9

788205 427266

GUNNAR

Staalesen Der hvor roser aldri dør

Gunnar Staalesen (f. 1947 i Bergen) er nestoren i moderne norsk kriminallitteratur. Han innledet et stort og prisbelønnet krimforfatterskap i 1975, og i 1977 kom den første romanen om Varg Veum. Med boken du holder i hånden, har Varg Veum vært hovedperson i seksten romaner og to novellesamlinger.

Der hvor roser aldri dør

«... en klassisk detektivroman med et brennende aktuelt tema.»

Plutselig var hun borte. Bamsen lå igjen i sanden, men treåringen var ikke å finne noe sted.

Og ingen hadde sett henne forsvinne.

Nesten 25 år etter er foreldelsesfristen for forbrytelsen i ferd med å løpe ut. Mettes mor vil gjøre et siste fortvilt forsøk på å finne ut hva som skjedde med datteren. Det blir Varg Veum som får oppdraget.

Mette vokste opp i et miljø preget av idealer om åpenhet, fellesskap og deling. Da Veum begynner å grave, er det imidlertid et flokete nett av hemmeligheter og løgner han finner. Men det skal en brutal hendelse i nåtiden til før et mønster trer frem …

Foto: Helge Skodvin

«... en ny fulltreffer i Gunnar Staalesens serie om Varg Veum.»

Lille Mette skulle bare leke i sandkassen rett utenfor kjøkkenvinduet i det fredelige boligstrøket på Nordås i Bergen.

Gunnar Staalesen

Dette skrev anmelderne om forrige Veum-roman, Vi skal arve vinden (2010):

Varg Veum ble kåret til tidenes mest populære krimhelt av Dagbladets lesere i 2004. Høsten 2008 fikk han sin egen statue på Strandkaien i Bergen.

Bøkene om Varg Veum er utgitt i atten land. Tolv av romanene om den bergenske privatetterforskeren ble filmatisert i perioden 2007–2012.

Følg forfatterskapet her: www.vargveum.no.