En sang fra fortiden

Webb brakdebuterte i 2010 med Arven (på norsk i 2011), og fulgte opp med Det du ikke ser i 2011 (på norsk i 2012).

En sang fra fortiden er Katherine Webbs tredje bok.

Mange år senere forhekses gallerieieren Zach av tiltrekningskraften i Charles Aubreys førkrigsportretter. Trangen til å bli kjent med modellene og miljøet leder Zach til Dorset. Her starter han jakten på hva som egentlig skjedde mellom Mitzy og Aubrey for over 60 år siden.

Katherine Webb har på to år solgt over 100 000 bøker i Norge.

ISBN 978-82-05-43614-5

Omslagsdesign: Trygve Skogrand / Passion&Prose Forsidefoto: © Yolande de Kort / Trevillion Images Forfatterportrett: © Jennie Frampton

9

788205 436145

EN SANG FR A FORTIDEN

Katherine Webb (f. 1977) vokste opp i landlige Hampshire før hun begynte å studere historie ved Durham University.

Siden har hun hatt tilhold i London og Venezia, men bor nå i Berkshire vest for London.

Aubrey ber henne sitte modell, og i løpet av tre hektiske somre slutter Mitzy å se på ham med barnets uskyldige beundring. I stedet overtar et uregjerlig, besettende ­begjær …

Katherine Webb

Dorset, Sør-England, 1937: For 14 år gamle Mitzy Hatcher består tilværelsen mest av husarbeid og ensomme vandringer langs havet. Men da den berømte maleren Charles Aubrey flytter inn i nabohuset med sin marokkanske elskerinne og deres to døtre, øyner Mitzy en fremtid hun ikke trodde eksisterte.

«En besettende lesereise» Berit Kobro, VG

Dette sa anmelderne om Arven (2011): «Boka har det meste; historie, et slott, mysterier, intriger og svik. Du jages gjennom sidene …»

Berit Kobro, VG «Et briljant og altoppslukende drama.»

Good Housekeeping

Dette sa anmelderne om Det du ikke ser (2012): «Karakterene er dypt engasjerende, man elsker eller avskyr dem …»

Berit Kobro, VG

K atherine

Webb

«… en perfekt bok å krølle seg sammen foran peisen med.»

You Magazine

Originaltittel: A Half Forgotten Song Copyright © Katherine Webb 2012 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2013 www.gyldendal.no First published by Orion, London 2012 Printed in Lithuania Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT Sats: Type-it AS, Trondheim 2012 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Minion 11/13,5 pkt.

Omslagsdesign: cabinlondon.co.uk Omslagsfoto: © tbc ISBN 978-82-05-43614-5 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

Katherine Webb

En sang fra fortiden Oversatt fra engelsk av Jan Chr. NĂŚss

Til Pea

1

Vinden blåste så sterkt at det føltes som om hun ble trukket mellom to verdener, fanget i en våken drøm så levende at grensene bleknet for så å forsvinne. Stormen hylte rundt hjørnene på det vesle huset, fikk skorsteinen til å synge og smalt mot trærne utenfor. Men enda høyere enn vinden var lyden av havet som slo innover steinstranden, bølgene som brøt mot berg ved foten av klippen. Hun kunne føle den dype basslyden i brystet, dirringen som steg opp fra gulvet og forplantet seg til hver knokkel i kroppen.

Hun hadde sittet og slumret i stolen sin foran det døende peisbålet. For gammel og utslitt til å reise seg fra stolen og gå opp og legge seg. Men nå hadde vinden vrengt opp kjøkkenvinduet og slo det så hardt mot ytterveggen at det snart ville knuse om hun ikke sikret det. Rammen var råtten, og i flere år hadde vinduet vært holdt på plass av et papirstykke som var brettet sammen og kilt fast i sprekken.

Lyden trengte seg inn i drømmen hennes og vekket henne, og hun svevde i søvnens grenseland mens den kalde natteluften sivet inn og la seg rundt føttene hennes som stigende tidevann. Hun måtte komme seg på bena og kile vinduet på plass igjen før glassruten gikk i tusen knas. Hun åpnet øynene og så rommet rundt seg som grå konturer. Gjennom vinduet registrerte hun månen. Skyene som for forbi, fikk 7

det til å se ut som om det var den som suste over himmelen.

Skjelvende gikk hun bort til kjøkkenvinduet. Uværet hadde lagt en hinne av salt over glassruten. Knoklene i føttene verket, det føltes som de presset seg ut gjennom huden. Hoftene og ryggen kjentes stive som svulne planker etter luren i stolen, og det var et slit å få leddene til å lyde og bevege seg. Vinden som kom strømmende, løftet håret hennes og fikk henne til å gyse, men hun lukket øynene og snuste inn duften. Lukten av havet var så kjær, så velkjent. Det var lukten av alt hun kjente; lukten av hjemmet og fengselet hennes; hennes egen lukt. Da hun åpnet øynene igjen, gispet hun.

Celeste var der ute. Hun sto ute på klippen, med ryggen til huset og stirret utover havet mens månen kastet et sølvaktig skjær over kroppen hennes. Kanalens kvernende overflate løftet seg, sjøsprøyt rev seg løs fra de hvite bølgetoppene og ble slengt inn over landet som spisse nåler. Hun kjente ørsmå prikninger i ansiktet, harde, sviende små piskesnert. Hvordan kunne det ha seg at Celeste sto der? Etter alle disse lange årene, etter at hun hadde forsvunnet og blitt borte? Men det kunne ikke være andre enn henne. Den lange, velkjente ryggen, den smidige ryggraden ned mot et sanselig hofteparti; armene som hang rett ned langs sidene, med utstrakte fingre. Jeg liker å føle vinden stryke gjennom hendene mine. Det var akkurat som om de hviskede ordene kom glidende inn gjennom det åpne vinduet, uttalt med den underlige, gutturale brytningen hennes. Langt hår og en lang, formløs kjole som flagret bak henne; kjolestoffet som presset seg mot omrisset av hoften og livet og skuldrene. Så fulgte et brått og tydelig bilde – av ham. Han tegnet et portrett av Celeste. Den farlige intensiteten som flammet opp i øynene hans, den innbitte konsentrasjonen. Hun klemte 8

øynene hardt igjen. Det var et kjært minne, men også uutholdelig.

Da hun åpnet øynene, satt hun fortsatt i stolen, vinduet slo, og vinden blåste fortsatt inn. Hadde hun ikke reist seg likevel, da? Hadde hun ikke gått bort til vinduet og fått øye på Celeste?

Hun klarte ikke å avgjøre om det hadde vært virkelig og dette var en drøm, eller omvendt. Tanken på at Celeste hadde kommet tilbake, fikk hjertet hennes til å slå hardere; tanken på at Celeste hadde oppdaget hva som hadde skjedd, og hvem sin skyld det var. Det sinte, harde blikket hennes flakket over netthinnen, det så alt, det så tvers gjennom henne, og med ett visste hun hva det var. Et forvarsel, hørte hun morens stemme si. Hun kjente morens sure pust mot øret, det kjentes så ekte at hun måtte snu seg for å se om Valentina virkelig var der. De skyggefulle krokene i rommet stirret tilbake på henne. Moren hadde flere ganger påstått at hun hadde overnaturlige evner, og hun hadde speidet etter tegn på det samme hos datteren.

Dyrket enhver antydning til indre syn. Kanskje dette endelig var det Valentina hadde håpet på, for der og da visste hun ganske enkelt at en endring var på vei. Det var like sikkert som at havet var dypt. Etter mange, lange år var en endring underveis. Noen var underveis. Frykten la sine tunge armer rundt henne.

Morgenlyset flommet inn gjennom de høye utstillingsvinduene og lagde et blendende lysspill i gallerigulvet. Sensommersolen var fortsatt varm og bar bud om at det kom til å bli en fin dag, men da Zach åpnet døren, kjente han en steinaktig kulde i luften som ikke hadde vært der så sent som bare uken i forveien. En fuktig, jordaktig eim som snakket om høst. Zach fylte lungene og vendte et øyeblikk ansiktet mot solen. Høst.

En overgangstid som satte sluttstrek for det lykkelige avbrek9

ket han hadde nytt, og som hadde latt ham innbille seg at alt ville forbli som før. I dag var den siste dagen, og Elise skulle reise.

Han kikket oppover og nedover gaten. Klokken var bare åtte, og akkurat dette gatestrekket i Bath var folketomt. Gilchrist Gallery lå i en smal sidegate, omtrent hundre meter fra Great Pulteney Street, en av byens ferdselsårer. Han hadde tenkt at denne beliggenheten gjorde galleriet lett å oppdage.

Nært nok til at folk ville se skiltet i forbifarten og kaste et blikk oppover gaten. Og skiltet var lett å se – det hadde han forvisset seg om. Det var bare det at overraskende få gadd å se seg til siden når de gikk i Great Pulteney Street. Den jevne strømmen med fotgjengere som krysset frem og tilbake i enden av gaten, utstrålte en velkledd travelhet som vitnet om at de var på vei til jobb. Den dempede lyden av fottrinnene deres bar gjennom den vindstille luften, kom borende mot ham gjennom svarte skygger og skimrende flekker av solskinn. Lyden ga stillheten foran døren til Zach en trist og tom klang. Et galleri kunne ikke nøye seg med fottrinn og tilfeldige forbipasserende, sa han til seg selv. Et galleri var et sted som de rette menneskene burde oppsøke. Han sukket og gikk innendørs.

Galleriet til Zach hadde huset en gullsmedforretning før han overtok leieavtalen for fire år siden. Under oppussingen hadde de funnet ørsmå metallhasper og kjedelåser under disken og gulvlistene; rester av gull- og sølvtråd. En dag hadde han til og med kommet over en juvel som lå inneklemt bak en hylle hvor det var en liten sprekk mellom treverket og veggen.

Den hadde falt ned på foten hans med et solid lite dunk da han tok ned hyllen. En liten, glitrende, helt gjennomskinnelig stein som kanskje kunne være en diamant. Zach hadde beholdt den som et lykketegn. Nå tenkte han at den kanskje hadde vært en forbannelse i stedet. Kanskje han burde ha oppsøkt den pen10

sjonerte gullsmeden og levert den tilbake. Lokalet lå perfekt plassert i gaten, i en liten skråning, med store, sørvendte vinduer som fanget opp morgensolen og samlet den på gulvet i stedet for å kaste den på veggene, hvor de skjøre kunstverkene hang. Selv på overskyede dager fortonte galleriet seg som lyst og vennlig, og det var akkurat stort nok til at man kunne ta noen skritt bakover for å beundre de største arbeidene på passende avstand.

Ikke at det hang så mange store verk på veggene akkurat nå.

I forrige uke hadde han endelig solgt det store landskapsmaleriet av Waterman, en av de lokale samtidskunstnerne i stallen hans. Det hadde hengt så lenge i vinduet at Nick Waterman hadde begynt å bekymre seg for at fargene ville falme, og salget hadde skjedd i grevens tid før kunstneren bestemte seg for å ta med seg hele porteføljen til en annen gallerist. Hele porteføljen, snøftet Zach lavt. Tre utsiktsbilder av Bath malt fra bakketopper rundt byen og en litt sentimental strandscene med en pike som luftet en fuglehund. Det eneste som hadde fått Zach til å anta strandmaleriet, var hundens farge. En nydelig kopperrød lød som skapte et glimt av liv i en ellers stillestående scene.

Inntekten fra salget av maleriet, som galleristen og kunstneren delte likt, hadde gitt Zach det han manglet for å betale veiavgiften på bilen. Nå kunne han kjøre den igjen, akkurat i tide til å foreta noen lengre reiser med Elise, et par skikkelige dagsturer. De hadde besøkt hulene i Cheddar; tatt en tur til Longleat; hatt piknik i Savernake-skogen. Han dreide langsomt om på hælen og tok et overblikk over den øvrige bildebeholdningen, lot blikket gli over noen små, men fine verker av forskjellige kunstnere fra det tjuende århundret samt et par nyere akvareller av lokale kunstnere, for så å la øynene hvile på samlingens sviktende hjerte: tre tegninger av Charles Aubrey.

Han hadde hengt dem opp med omhu, på den best opplyste 11

veggen og i akkurat riktig høyde. Det første bildet var en grovt utført blyanttegning med tittelen Mitzy plukker. Den avbildede piken satt på huk i en uelegant positur med sprikende knær og ryggen vendt mot kunstneren. Det enkle stoffet i skjørtet hennes foldet seg over knærne. Blusen var stappet skjødesløst ned i skjørtelinningen og hadde løsnet litt i ryggen slik at man fikk et glimt av hud. Tegningen besto mest av omriss og rask skyggelegging, men likevel var den vesle seksjonen av ryggen, kurven i ryggraden, så nydelig utført at Zach alltid kjente en trang til å strekke frem hånden, stryke med tommelen over fordypningen og føle den glatte huden og de underliggende musklene.

Den lette fuktigheten av svette der sollyset traff henne. Piken satt tilsynelatende og sorterte planter av et eller annet slag og puttet dem i en flettet kurv som lå på bakken mellom knærne hennes; og det var akkurat som om hun kjente seg betraktet, som om hun halvt forventet å kjenne en uinvitert berøring i ryggen, for hun hadde senket ansiktet mot skulderen slik at øret og omrisset av kinnet kom til syne. Man så ingenting av øyet hennes bortsett fra en svak antydning av øyevipper under kinnbenets krumning, og likevel fornemmet Zach årvåkenheten hennes, han fornemmet hvor oppmerksom hun var på at det sto noen bak henne. Kunne det være tilskueren, alle disse årene senere, eller kunstneren, den gangen? Tegningen var signert og datert 1938.

Det neste arbeidet var en krittegning i svart og hvitt på gulbeige papir. Det var et portrett av Celeste, elskerinnen til Charles Aubrey. Celeste – etternavnet lot seg visst ikke oppdrive – var en kvinne av fransk-marokkansk avstamning, med honningfarget hud under en stor, svart hårmanke. Tegningen viste hodet og halsen hennes, ned til kragebena. Og i det vesle utsnittet hadde kunstneren fanget kvinnens sinne med en slik intensitet at Zach flere ganger hadde sett folk rykke til første 12

gang de så bildet, som om de ventet seg en skyllebøtte for at de hadde dristet seg til å se på det. Zach undret seg ofte over hva det kunne være som hadde vekket et slikt raseri i henne, men ilden i blikket fortalte ham at kunstneren hadde vært på tynn is da han valgte å avbilde henne i akkurat det øyeblikket.

Celeste var vakker. Alle kvinnene til Aubrey hadde vært vakre, og selv når de ikke var vakre i konvensjonell forstand, hadde han klart å fange essensen av det som gjorde dem forlokkende, i sine portretter. Men det var ingen tvil i Celestes tilfelle, ikke med det perfekt ovale ansiktet, de store mandeløynene og det bølgende, blekksvarte håret. Ansiktet uttrykte en freidighet og en fryktløshet som var helt betagende. Ikke til å undres over at hun hadde greid å bergta Charles Aubrey så lenge som hun gjorde. Lenger enn noen annen elskerinne han hadde hatt.

Det tredje Aubrey-bildet var det han alltid sparte til sist, slik at han kunne bruke lengst tid på det. Delphine, 1938. Det viste kunstnerens datter. Hun var tretten år gammel da tegningen ble lagd. Han hadde tegnet henne fra knærne og opp, med blyant, og hun sto med hendene samlet foran seg, ikledd en bluse med matroskrage og med det krøllete håret bundet opp i en hestehale. Hun sto i trekvart profil mot kunstneren, med stive, stramme skuldre, som om hun nettopp hadde fått beskjed om å rette seg opp. Tegningen minnet om et skolebilde, der den avfotograferte poserer motvillig; men samtidig var det en skygge av et smil på pikens munn, som om hun var litt overrasket og i grunnen smigret over oppmerksomheten som ble henne til del. Hun hadde sollys i øynene og håret, og ved hjelp av et par ørsmå highlights hadde Aubrey lyktes i å formidle pikens usikkerhet så tydelig at man så hun når som helst kunne bryte posituren, dekke over smilet med hånden og snu seg sjenert vekk. Hun var usikker på seg selv, men lydig, og Zach elsket henne med en forvirrende kraft som dels var faderlig og 13

beskyttende, dels noe annet. Ansiktet hennes tilhørte fortsatt et barn, men uttrykket, øynene, viste spor av den kvinnen hun skulle bli. Hun var selve kroppsliggjørelsen av ungdom, av et nylig avlagt løfte, vår på nippet til å springe ut i blomst. Zach hadde brukt mange timer på å studere portrettet hennes. Han ønsket at han hadde kjent henne.

Det var en verdifull tegning, og han var ikke interessert i å selge den før han virkelig var desperat. Han visste til og med hvem han kunne selge den til, i morgen om han ønsket: Philip Hart, en mann som delte hans lidenskap for Aubrey. Zach hadde vunnet budkampen om bildet på en auksjon i London tre år tidligere, og Philip hadde vært innom galleriet to eller tre ganger i året etter det for å høre om han var rede til å selge. Men Zach var aldri rede til det. Han trodde ikke at han noen gang ville bli det. Sist Philip var innom, hadde han tilbudt Zach sytten tusen pund for bildet, og for første gang hadde Zach vaklet litt. Enda så nydelige portrettene av Celeste og Mitzy – de to andre gjenværende bildene av den stadig minkende Aubrey-samlingen hans – var, ville han gladelig ha solgt dem for halve den summen. Men Delphine kunne han ikke få seg til å avhende. På andre tegninger som fantes av henne – og de var ikke mange – var hun et hengslete barn, overskygget av søsteren Élodies utstråling eller av Celestes freidige fremtoning. Men i dette ene portrettet var hun fullt og helt seg selv og på grensen av alt som skulle komme. Hva nå det kunne ha vært. Dette var det siste eksisterende bildet av henne som Aubrey hadde lagd før han tok sin ulykksalige avgjørelse om å dra og kjempe på kontinentet under andre verdenskrig.

Nå sto Zach og stirret på piken, på de nydelig gjengitte hendene med de kortklipte neglene, foldene i silkebåndet hun hadde bundet opp håret med. Han forestilte seg at hun var en litt gutteaktig pike, så for seg hvordan hun hadde trukket 14

børsten gjennom det uregjerlige håret med brå, vonde bevegelser. Hun hadde vært ute og gått langs klippene samme morgen, på jakt etter fjær eller blomster eller noe annet som var verdt å ta med seg. Ikke akkurat en guttejente, men heller ikke en pike som brydde seg nevneverdig om å se pen ut. Vinden hadde lagd floker i håret hennes som det ville ta flere dager å gre ut igjen, og Celeste hadde kjeftet på henne fordi hun ikke hadde tatt seg bryderiet med å knytte et skaut over håret. Élodie satt på en stol bak faren mens han tegnet. Hun sparket med bena og furtet av sjalusi. Hjertet til Delphine flommet over av stolthet og kjærlighet til faren, og mens han satt med furet panne og tegnet, ba hun en innstendig bønn om at hun ikke ville skuffe ham. I det klare gallerilyset skinte Zachs speilbilde tilbake mot ham fra glasset, like synlig som blyantstrekene bak det. Når han konsentrerte seg, klarte han å se begge bildene samtidig – ansiktet hans som lå over hennes, øynene hennes som tittet ut av hans ansikt.

Han likte ikke det han så – plutselig fikk det tankefulle, lengtende uttrykket ham til å virke eldre enn sine trettifem år, og like plutselig kjente han det selv. Han hadde ikke gredd håret ennå, og det reiste seg i tuster, dessuten trengte han sårt til en barbering. Ringene under øynene var det mindre å gjøre med.

Han hadde sovet dårlig i flere uker, helt siden han fikk vite hva som skulle skje med Elise.

Han hørte lyden av dunkende fottrinn, og Elise kom dumpende ned trappen fra leiligheten over galleriet og svingte seg inn i rommet hengende på dørhåndtaket. Hun hadde et våkent blikk, og det lange, brune håret flagret bak henne.

«Du! Jeg har sagt at du ikke får henge deg på døren på den måten! Du er for stor, Els. Du kommer til å trekke den av hengslene,» sa Zach, fanget henne opp og løftet henne vekk fra døren.

«Ja da, pappa,» sa Elise. Det var ikke spor av dårlig samvit15

tighet å spore i det brede smilet og den underliggende latteren i stemmen. «Kan vi spise frokost nå? Jeg er bare så sulten.»

«Bare så sulten? Det høres alvorlig ut. Greit. Gi meg ett sekund, bare.»

«Ett sekund!» ropte Elise og trampet ned de siste trappetrinnene til galleriet, hvor hun fikk plass til å snurre seg rundt med utstrakte armer mens føttene truet med å snuble i hverandre.

Zach så på henne en stund og kjente at det strammet seg i halsen. Hun hadde vært hos ham i fire uker, og han skjønte ikke hvordan han skulle klare seg uten henne igjen. Elise var seks år gammel, robust, frisk og levende. Øynene hadde akkurat samme brunfarge som Zachs, men de var større og lysere enn hans, hvitere i det hvite, og formen var alltid enten oppsperret i forundring eller sinne, eller smale av latter eller søvnighet.

De brune øynene var vakre hos Elise. Hun hadde på seg lilla jeans med huller på knærne og en tynn, grønn bluse som hun bar oppkneppet over en rosa t-skjorte med et bilde av Gemini, favorittponnien hennes fra rideskolen. Hun hadde selv tatt bildet, og det var ikke spesielt bra. Gemini løftet hodet mot kameraet og la ørene flatt bakover, og blitsen hadde gitt ham et lumskt blikk i øyet, sånn at Zach syntes han virket humørsyk, sykelig langstrakt og kanskje til og med ondskapsfull. Men Elise elsket t-skjorten like høyt som hun elsket ponnien. Hun hadde toppet antrekket med en lysegul håndveske i plast, og fargene sto så dårlig til hverandre at Elise fremsto som glorete og nydelig, som et mangefarget drops. Ali kom ikke til å like antrekket som Elise hadde valgt på egen hånd, men Zach ville ikke krangle med henne og tvinge henne til å skifte denne siste morgenen de skulle ha sammen.

«Stilig antrekk, Els,» ropte han etter henne.

«Takk,» svarte hun andpustent og fortsatte å snurre rundt.

Zach innså at han sto og stirret på henne. Prøvde å få med 16

seg hver eneste detalj ved henne, i visshet om at neste gang han så henne, ville det ha skjedd mange små endringer. Kanskje hun til og med ville ha vokst fra t-skjorten med den stygge, grå ponnien, eller rett og slett blitt lei dyret, selv om det siste virket usannsynlig. Akkurat nå virket det som om hun var like lei seg for å måtte forlate ponnien som hun var for å forlate vennene og skolen. Og faren. Det vil vel vise seg med tiden, tenkte han. Snart skulle han finne ut om datteren var av det slaget som sluttet å tenke på ting og mennesker straks de var ute av syne, eller om hun var av den typen som bare lengtet enda mer når avstanden økte. Han håpet inderlig at hun skulle vise seg å være den siste typen. Zach helte i seg resten av kaffen og stengte og låste inngangsdøren. Så kilte han datteren under armene så hun hylte av latter.

Frokosten spiste de ved et sjaskete trebord på kjøkkenet i leiligheten over galleriet mens de hørte på Miley Cyrus på stereoanlegget. Zach sukket så vidt hørbart da han nok en gang hørte den sukkersøte popstjernen synge sangen han likte aller minst, og til sin skrekk innså han at han gradvis, og ufrivillig, hadde lært seg teksten utenat. Elise satt og gynget med skuldrene i en slags stoldans mens hun spiste frokostblandingen sin, og Zach sang et vers av refrenget med tynn falsettstemme som fikk henne til å sette maten i halsen og sprute melk nedover haken.

«Er du spent på turen?» spurte han forsiktig da Miley endelig tonet ut i velsignet stillhet. Elise nikket, men hun sa ingenting mens hun jagde de siste matbitene rundt i bollen og fisket dem opp av melken som om det var rumpetroll hun var på jakt etter. «I morgen på denne tiden sitter du på et fly, høyt oppe i himmelen. Det blir moro, ikke sant?» maste han, og hatet seg selv, for han så at Elise ikke visste hva hun skulle svare. Han visste at hun var spent, engstelig, at hun både gledet 17

seg og var lei seg fordi hun måtte dra. En blanding av følelser hun var for ung til å måtte ha, og langt mindre bli tvunget til å gi uttrykk for.

«Jeg synes du skulle bli med, pappa,» sa hun endelig og skjøv fra seg bollen. Hun lente seg bakover i stolen og svingte keitete med bena.

«Tja, jeg vet ikke om det er så veldig lurt. Men jeg kommer til å se deg i feriene, og jeg skal komme og besøke deg masse,» sa han uten å tenke seg om, og forbannet seg selv for å ha sagt noe han kanskje ikke kunne innfri. Flyturer over Atlanteren var ikke akkurat gratis.

«Lover du?» Elise så opp på ham og holdt blikket hans, som om hun gjennomskuet hulheten i det han sa. Magen til Zach vrengte seg, og da han endelig snakket, strevde han med å høres normal ut i stemmen.

«Jeg lover.»

Ali hadde stått steilt på at de måtte flytte før sommerferien var over, slik at Elise skulle få noen uker til å finne seg til rette før hun begynte på den nye skolen. Den nye skolen i Hingham, utenfor Boston. Zach hadde aldri vært i New England, men han så for seg arkitektur fra kolonitiden, vide, åpne strender og rekker av velholdte seilbåter fortøyd til solblekede trebrygger.

Det var strendene og båtene Elise var mest opptatt av. Lowell hadde seilbåt. Lowell skulle lære Ali og Elise å seile. De skulle seile langs kysten og ha pikniker. Ser jeg ett eneste bilde av Elise i nærheten av en båt og uten redningsvest, tenkte Zach, så flyr jeg rett over og slår Lowells selvtilfredse hue av ham. Han sukket over sine egne smålige tanker. Lowell var en hyggelig fyr.

Lowell ville aldri slippe et barn om bord på båten uten redningsvest, spesielt ikke et barn som ikke engang var hans eget.

Lowell prøvde ikke å bli Elises far – han innså at hun allerede hadde en far og respekterte det. Lowell var så jævlig vennlig 18

og forstandig, og Zach ønsket så inderlig at han hadde hatt et påskudd til å hate ham.

Han pakket sakene til Elise ned i Happy Feet-trillebagen hennes og gjennomsøkte leiligheten og galleriet etter hårnåler med glitter, barnebøker og de utallige små plastgjenstandene som syntes å legge seg som spor etter datteren overalt hvor hun gikk. Han tok Miley Cyrus ut av cd-skuffen og samlet sammen de andre cd-ene hennes – lydbøker med eventyr og barneregler, dårlig popmusikk og en boks med obskure, tyske folkeeventyr som en av tantene til Ali hadde sendt henne.

Han plukket opp favoritten til Elise, Beatrix Potters eventyr, og overveide å beholde den. De hadde hørt på den i bilen på alle utfluktene den siste uken, og lyden av Elise som snakket i takt med oppleseren mens hun prøvde å etterligne stemmene, for så å gjenta alle replikkene som en papegøye resten av dagen, hadde blitt sommerens lydspor for ham. La meg få litt fisk, Hunca-Munca! Kvakk, sa Jemima Padleand! Han tenkte at han kunne spille den for seg selv og late som om han hørte stemmen hennes når hun var borte, men bare tanken på at en voksen mann skulle sitte alene og høre på barnefortellinger, var ubeskrivelig tragisk. Han pakket cd-en ned sammen med de andre.

På slaget elleve kom Ali og lente seg mot dørklokken akkurat litt for lenge, slik at det hørtes utålmodig og masete ut.

Zach skimtet det lyse håret hennes gjennom dørglasset. Det var kortklippet for tiden, og solskinnet fikk det til å lyse. Øynene var skjult bak solbriller, og hun hadde på seg en hvit- og blåstripet genser som fremhevet den spinkle skikkelsen. Han klarte å presse frem et smil da han åpnet døren, men han merket også at den vanlige gnisten av følelser hun pleide å vekke i ham, var mindre påtagelig enn før, og at den ble stadig mindre intens. Det som en gang hadde vært 19

hjelpeløs kjærlighet og smerte og sinne og desperasjon, føltes nå mer som nostalgi, en dempet verking, som gammel sorg. En følelse som var mildere og tommere og mer nedtonet enn før. Betydde det at han ikke lenger var betatt av henne? Han antok det. Men hvordan kunne det være mulig – hvordan kunne kjærligheten forsvinne uten å etterlate et gapende tomrom i ham, som hullet etter en bortoperert kreftsvulst? Ali smilte stramt, og Zach bøyde seg for å kysse henne på kinnet. Hun lot ham gjøre det, men gjengjeldte ikke kysset.

«Zach. Hvordan går det?» spurte hun gjennom det samme, stramme smilet. Hun hadde pustet dypt inn før hun snakket, og hun holdt på det meste av luften, holdt den innestengt så brystet svellet. Zach innså at hun forventet nok en krangel.

Hun hadde stålsatt seg.

«Helt supert, takk. Hvordan er det med deg? Har du pakket ferdig? Kom inn.» Han tok et skritt tilbake og holdt døren for henne. Da hun var inne, tok Ali av seg solbrillene og tok et overblikk over de nesten tomme galleriveggene. Øynene hennes var litt blodskutte, et tegn på at hun var sliten. Hun vendte seg mot Zach og så på ham med medynk og oppgitthet i blikket, men hun bet i seg det hun øyensynlig hadde tenkt å si.

«Du ser … bra ut,» sa hun. Zach skjønte at det bare var en frase. De hadde sunket fra å kunne snakke om alt mulig med hverandre til et nivå hvor høflige fraser var det eneste de kunne utveksle. Det oppsto en pinlig stillhet mens denne endelige overgangen i forholdet deres satte seg. Seks års ekteskap, to år som skilte, og nå var de fremmede for hverandre igjen. «Jeg ser at du fortsatt tviholder på Delphine,» sa Ali. «Du vet at jeg aldri kommer til å selge det bildet.»

«Men er det ikke det et galleri skal gjøre? Kjøpe og selge …»

20

«Og stille ut. Hun er den faste utstillingen min.» Zach smilte svakt.

«Hun kunne betale for ganske mange besøksturer til Elise.»

«Det burde hun få slippe,» sa Zach hardt og brått. Ali så vekk og la armene i kors.

«Zach, ikke gjør dette …» sa hun.

«Nei, vi tar ikke den diskusjonen. Dere har altså ikke ombestemt dere i siste øyeblikk?»

«Hvor er Elise?» spurte Ali og overhørte spørsmålet.

«Oppe og ser på noe bråkete og dårlig på tv,» sa han. Ali ga ham et utålmodig blikk.

«Hm, jeg håper du har gjort litt andre ting med henne i disse ukene enn bare å plassere henne foran …»

«Slapp av litt nå, Ali. Du har faktisk ikke noe å lære meg om oppdragelse.» Han sa det rolig, med humor i stemmen. «Elise kommer sikkert til å fortelle deg hva vi har gjort. Els! Mamma er kommet!» Han stakk hodet gjennom døren opp til leiligheten og ropte på henne. I mange uker hadde han grudd seg til at hun skulle dra, helt siden Ali hadde fortalt ham at de skulle flytte, siden alle kranglene og diskusjonene etterfulgt av mer krangling som ikke endret på noe som helst. Nå var smerten nesten uutholdelig, og ettersom tiden var inne, ville han ha det overstått så fort som mulig. Vær rask, så gjør det mindre vondt.

Ali la en hånd på armen hans.

«Vent litt, før du roper på henne, bør vi vel snakke litt om …» Hun klarte ikke å fullføre setningen, trakk i stedet på skuldrene og sprikte med fingrene mens hun lette etter de rette ordene.

«Akkurat,» sa Zach. «Vi har pratet og pratet, og du har fortalt meg hva du ønsket, og jeg har fortalt deg hva jeg ønsket, og konklusjonen er at du kan gjøre som du vil, og at jeg bare kan 21

gå og henge meg. Så bare gjør det, Ali,» sa han og kjente seg med ett helt utslitt. Det verket i øynene, og han gned tomlene mot dem.

«Dette er min og Elises mulighet til å få en helt ny start. Et nytt liv … vi kommer til å bli lykkeligere. Hun kan legge bak seg alt som har med …»

«Med meg å gjøre?»

«Alt med alle … omveltningene. Bråket rundt skilsmissen.»

«Jeg kommer aldri til å mene det er lurt at du tar henne vekk fra meg, så det er ingen vits i å prøve å overbevise meg.

Jeg kommer alltid til å mene at det er urettferdig. Jeg gikk aldri til sak for å få delt omsorg fordi … fordi jeg ikke ville gjøre ting enda verre enn de var. Jeg ville ikke gjøre livet vanskeligere for henne eller for oss. Og dette er takken. Du flytter fem tusen kilometer vekk med henne og gjør meg til en fyr som treffer henne to eller tre ganger i året og sender gaver som hun ikke liker fordi jeg er for langt borte til å vite hva hun egentlig liker …»

«Det handlet aldri om det. Det handlet ikke om deg …» Ali fikk et sint glimt i øynene, og Zach så den dårlige samvittigheten hennes der også; han så at det ikke hadde vært noen lett avgjørelse for henne å ta. Pussig nok følte han seg ikke noe bedre av den grunn.

«Hvordan hadde du følt deg, Ali? Hvordan hadde du hatt det om rollene var byttet?» spurte han beveget. Et grusomt øyeblikk trodde han at han skulle begynne å gråte. Men det gjorde han ikke. Han holdt blikket til Ali og tvang henne til å se ham, og det var noe i henne som fikk henne til å rødme og gjorde øynene hennes store og desperate. Zach var ikke lenger i stand til å tolke følelsene hennes, og i samme øyeblikk kom Elise styrtende ned trappen og kastet seg i armene på moren.

Da de dro, ga Zach Elise en klem og prøvde å forsikre henne 22

om at hun ikke trengte å ha dårlig samvittighet. Men da Elise begynte å gråte, klarte han ikke å holde masken lenger – smilet hans ble til en grimase, og det siste han så av henne, var gjennom en hinne av tårer, så til slutt ga han opp å prøve å late som om alt var greit. Elise hulket og snufset og gned seg i øynene med knokene, og Zach holdt henne på armlengdes avstand og tørket ansiktet hennes.

«Jeg er forferdelig glad i deg, Elise. Og jeg kommer og besøker deg veldig snart,» sa han uten å legge noe tvetydig i stemmen, uten å legge et kanskje i den. Hun nikket og hev etter pusten. «Kom hit. Gi pappa et siste smil før du drar.» Hun gjorde så godt hun kunne, presset den vesle, runde munnen opp i munnvikene mens hun ristet av gråt. Zach kysset henne og reiste seg.

«Kom igjen,» sa han hardt til Ali. «Kom dere av gårde nå.»

Ali bøyde seg og tok hånden til Elise og leide henne etter seg over fortauet og bort til bilen. Elise snudde seg og vinket fra baksetet. Hun vinket helt til bilen hadde forsvunnet ned bakken og rundt hjørnet. Og da bilen forsvant, følte Zach det som om noe ble skrudd av inni ham. Han visste ikke riktig hva det var, men han visste at det var noe viktig. Som bedøvet sank han ned på trappen foran galleriet, og der ble han sittende en lang stund.

I de kommende dagene fulgte Zach alle rutinene, åpnet galleriet, prøvde å fylle tiden med små gjøremål, leste auksjonskataloger, stengte galleriet, hele tiden med den samme nummenheten i kroppen. Hva han enn gjorde, føltes det tomt og meningsløst. Uten Elise der til å vekke ham, uten Elise til å lage frokost til, til å underholde og imponere og irettesette, virket alle gjøremål helt formålsløse. Det var en tid da han hadde innbilt seg at det å miste Ali var det verste som kunne 23

skje ham. Nå innså han at det var langt, langt tyngre å miste Elise.

«Du har ikke mistet henne. Du kommer alltid til å være pappaen hennes,» sa vennen Ian over en karrimiddag uken etter.

«En pappa som ikke er til stede. Det er ikke en sånn pappa jeg har lyst til å være,» svarte Zach nedtrykt. Ian sa ingenting på en stund. Det var tydelig at han strevde med å finne noe trøstende å si, at han syntes det var vanskelig å være sammen med Zach. Zach fikk dårlig samvittighet overfor vennen, men han kunne ikke noe for det. Han eide ikke overskudd; han følte seg verken tapper eller tøff eller seig. Da Ian forsøkte seg med at det kanskje kunne vise seg å være frigjørende for Zach at de hadde flyttet til USA, at det kunne gi ham også en mulighet til å starte på ny, stirret Zach på ham med uttrykksløst ansikt, og vennen ble stille og beklemt. «Jeg beklager, Ian. Jeg er visst ikke mye moro å være sammen med?» unnskyldte Zach seg til sist.

«Elendig selskap,» nikket Ian. «Gudskjelov at de serverer god mat her, ellers ville jeg ha reist meg og gått etter ti minutter.»

«Unnskyld. Det er bare … jeg savner henne allerede.»

«Jeg vet det. Hvordan går forretningen?»

«Nedenom og hjem.»

«Du mener ikke det?»

«Jo, det er ikke umulig.» Zach måtte smile av det forskrekkede uttrykket i vennes ansikt. Ians eget firma – en turoperatør som arrangerte spektakulære ferier for folk – vokste jevnt og trutt.

«Du kan ikke bare la det skje, kompis. Det må da være noe du kan gjøre?»

«Hva da? Jeg kan ikke tvinge folk til å kjøpe kunst. Enten 24

vil de kjøpe det, eller så vil de ikke.» Sant å si var det mer han burde gjøre. Han burde handle med mindre bilder til en mer overkommelig pris og øke beholdningen på den måten. Han burde ha kommet seg til London oftere, ringt til andre kunstforhandlere og tidligere kunder for å minne dem på at han fantes. Han burde ha bestilt en bod på den årlige kunstmessen i London. Han burde ha gjort hva som helst for å skaffe flere kunder til galleriet. Det var det han hadde gjort i ett år før den offisielle åpningen og i det påfølgende året. Nå ble han sliten bare av å tenke på det. Det krevde visst mer energi enn han hadde til overs.

«Hva med de bildene av Charles Aubrey? Dem må du vel kunne selge? Kjøp inn noen nye bilder for pengene, få litt bevegelse …» foreslo Ian. «Det kunne jeg gjøre … jeg kunne auksjonere bort to av dem,» medga Zach. Men ikke Delphine, tenkte han. «Men når de forsvinner … da forsvinner galleriets hjerte. Hvem vet når – eller om – jeg blir i stand til å kjøpe noe annet av ham?

Jeg skulle liksom spesialisere meg på Aubrey. Jeg er Aubreyspesialist, ikke sant?»

«Jo da, men … det som må gjøres, må gjøres, Zach. Det er forretninger. Ikke la det bli så personlig.»

Ian hadde rett, men for Zach var det personlig, antagelig altfor personlig. Han hadde kjent til Charles Aubrey i lang tid, helt siden han var liten gutt. Han hadde tilbrakt hvert eneste av de anspente, altfor tause besøkene hos besteforeldrene med å stå ved siden av bestemor og stirre på bildet som hang på omkledningsværelset hennes. Bestemoren fortalte ham at det burde ha hengt på hedersplassen i stuen, men at bestefaren ikke syntes noe om det. Da Zach spurte hvorfor, sa bestemoren: Jeg var en av Aubreys kvinner. Den gamle damen fikk alltid et glimt i øyet og en fornøyd trekning i de rynkete munnvikene 25

når hun uttalte de ordene. En gang hadde faren til Zach kommet til å høre henne si det, og han hadde stukket hodet inn gjennom døren og sendt henne et surt blikk. Ikke fyll guttens hode med sånt vrøvl, hadde han mumlet. Da de gikk nedenunder, satt faren til Zach og stirret på bestefar, men det virket ikke som om den gamle mannen orket å møte blikket hans.

Enda et av de anspente, uvisse øyeblikkene som Zach ikke hadde klart å tolke den gangen, og som hadde bidratt til at han nesten grudde seg til å besøke besteforeldrene og til farens elendige humør i dagene etter besøket.

Aubrey-trykket som hang på omkledningsværelset til bestemoren, var et landskapsbilde av bergklipper og kvernende, sølvfarget hav. Klippekantene dirret under trykket av langt, bølgende gress som lå helt flattrykt under vinden. En kvinne spaserte langs kanten av klippen med den ene hånden presset mot hatten og den andre utstrakt, som for å holde balansen.

Bildet hadde en lett impresjonistisk tone, med korte, impulsive penselstrøk, og likevel var det som om hele scenen vibrerte av liv. Når Zach så på det, ventet han nesten å høre måkeskrik og føle saltspruten i ansiktet. Man kunne nærmest lukte de våte klippene og høre vinden hyle i ørene. Det er meg, sa bestemoren stolt, mer enn én gang. Når hun så på det bildet, var det lett å se at hun stirret inn i fortiden. Blikket hennes ble drømmende og ufokusert, gled vekk til en annen tid, et annet sted.

Og likevel hadde Zach alltid tenkt at det var noe usikkert med bildet. Det var noe med at kvinnen på klippekanten virket så sårbar. Hun gikk helt alene og strakte ut den ene hånden for å støtte seg, som om vinden ikke kom blåsende inn fra havet, men fra land, som om den truet med å trekke henne over kanten og ned i de frådende vannmassene. Noen ganger, når Zach så lenge nok på bildet, føltes det som om han ble mo i knærne, som om han sto på toppen av en høy stige.

26

Sannheten var at hun følte seg svimmel den formiddagen, at hun ikke stolte på bena sine, at hun ikke klarte å kontrollere dem.

Styrken i disse nye følelsene som fylte henne, fikk alt annet til å fortone seg som overfladisk og falskt. Spaserturen over klippene og bort til Aubreys hus var nesten to kilometer lang, og for hvert skritt hun tok, slo hjertet hennes fortere, hardere. Hun oppdaget ham ikke der han satt og lagde oljeskisser. Hun stoppet opp øverst i den lange stigningen for å få igjen pusten. Luften for rett inn i lungene hennes og blåste henne opp, og det føltes som om hun kunne bli feid opp i været som en drage som har slitt seg.

Tanken på at hun nærmet seg, gleden over at hun snart skulle se ham. Senere viste han henne bildet, og tanken på at han hadde observert henne uten at hun var klar over det, fikk det til å krible i huden. Det verket innvendig når hun så sin egen skikkelse gjengitt med hans hånd.

Da bestefaren døde, og bestemoren, engstelig og skjør, hadde gått med på å flytte inn i en omsorgsbolig, var bildet så falmet at det havnet i søppelcontaineren, sammen med mange andre av eiendelene deres som var for gamle, bulkete og ødelagte til at noen kunne ha nytte av dem. Det er uansett for stort til å henge i den leiligheten din, hadde faren til Zach sagt bryskt.

Bestemoren hadde stått og stirret ut gjennom stuevinduet på søppelcontaineren helt til det var på tide å dra. Originalmaleriet hang på Tate Gallery, og Zach benyttet alltid anledningen til å stikke innom og se det når han var i London. Han ble nostalgisk hver gang han så det. Det vekket minner om barndommen i ham, på samme måte som luktene av brent toast, myntedrops og sigarillorøyk gjorde; og samtidig var han nå i stand til å se bildet med voksent blikk, ja sågar med kunstnerblikk. Men kanskje det var på tide at han sluttet å tenke på seg selv som kunstner. Det var mange år siden han hadde fullført et arbeid, og enda lenger siden han hadde fullført noe han 27

syntes det var bryderiet verdt å vise frem til noen. Han ville virkelig at kvinnen på Aubrey-maleriet skulle være bestemoren hans, og han gransket skikkelsen ofte for å se om han kunne kjenne igjen noe ved henne. Små skuldre, relativt store bryster. En liten figur med en flekk lyst, solbleket hår. Det kunne ha vært henne. Maleriet var datert til 1939. Det året, hadde bestemoren hvisket til ham mens de sto foran trykket, hadde hun og bestefaren hans vært på ferie i Dorset, i nærheten av sommerhuset til Aubrey, og de hadde møtt kunstneren mens de var ute og spaserte.

Først senere i livet gikk det opp for Zach hva dette innebar.

Han hadde aldri våget å spørre bestemoren rett ut, men han var nesten sikker på at hun bare ville ha ledd unnvikende og trukket på skuldrene om han hadde gjort det, og at hun ville ha hatt et lite glimt i øyet idet hun så bort, og et lite smil som hang igjen i munnviken. I ettertid skjønte Zach at bestemorens blikk når hun så på det bildet, var blikket til en betatt pike – fremdeles forelsket, over sytti år etter. Det ga ham noe å tenke på, men irriterende nok så han ingen som helst likhetstrekk mellom faren sin og Charles Aubrey, ei heller med bestefaren. På den andre siden hadde ingen i familien til Zach så mye som tatt i en malerpensel før han selv gjorde det. Ingen av de offisielle forfedrene hans hadde hatt antydning til kunstnerisk legning.

Da han var ti år gammel, hadde han vist bestefaren den beste tegningen han noen gang hadde lagd, av bmx-sykkelen sin.

Det var en god tegning, han visste at den var god. Han hadde trodd at bestefaren ville like den, at han ville bli imponert, men den gamle mannen hadde bare rynket pannen i stedet for å smile da han så bildet, og rakt den tilbake til Zach med den avfeiende kommentaren: Ikke så verst, gutt. Ikke så verst.

Nok en dag gikk i galleriet, nesten uten kunder. En eldre dame hadde stått i tjue minutter og snurret stativet med post28

kort rundt og rundt før hun endelig bestemte seg for ikke å kjøpe noe. Å, som han hatet det postkortstativet. Postkort med reproduksjoner av kunstverk – den simpleste inntektskilden for et galleri, og selv ikke dem klarte han å selge, tenkte Zach.

Han la merke til at det lå støv på de hvite metallspilene i stativet. Små støvskavler på hver vannrett flate. Han tørket bort noen av dem med ermet, men snart orket han ikke det engang og begynte i stedet å tenke på det siste spørsmålet Ian hadde stilt ham da de spiste sammen: Ja vel, hva har du tenkt å gjøre, da?

En panikkartet følelse fylte ham og sendte et ubehagelig støt gjennom magen hans, for han hadde virkelig ingen anelse.

Fremtiden strakte seg ut foran ham som en formløs masse, og han var ikke i stand til å se en eneste idé der som han kunne sikte seg inn på, ikke én idé som virkelig kunne være lur å satse på, eller som han hadde råd til å satse på. Ikke hjalp det å se bakover, heller. Den ene gode tingen han hadde fått til, hans største prestasjon i livet, befant seg tusenvis av kilometer unna i Massachusetts og var sannsynligvis allerede i full gang med å få amerikansk uttale og å glemme ham. Og når han så seg tilbake, var det som om alt han hadde innbilt seg at han hadde bygd opp, viste seg å ha vært flyktig og ha gått i oppløsning mens han var uoppmerksom. Kunstnerkarrieren; ekteskapet; galleriet. Han skjønte virkelig ikke hvordan det hadde skjedd – om han hadde oversett noen faresignaler, eller om det var noe grunnleggende feil i hans tilnærming til livet. Han hadde trodd at han gjorde alle de rette tingene, han hadde trodd at han jobbet hardt. Men nå var han skilt, akkurat som foreldrene. Akkurat som besteforeldrene hadde ønsket at de var, men som de ikke ble fordi samtidens konvensjoner tvang dem til å holde ut med hverandre. Etter å ha vært vitne til foreldrenes slagmark av en skilsmisse hadde Zach lovet seg selv at han aldri 29

skulle oppleve noe slikt selv. Før han giftet seg, hadde han vært hellig overbevist om at han ville unngå å gjøre de samme feilene som dem, hva de feilene nå enn var. Nå stirret han blindt frem for seg og gransket livet sitt på kryss og tvers, lette etter alle stedene hvor han hadde trådt feil.

Solen gikk ned bak hustakene på den andre siden av gaten, og lange skygger strakte seg over gallerigulvet. Skyggene kom tidligere for hver dag som gikk. De samlet seg i de smale gatene der Baths blekhvite husfasader reiste seg på hver side som veggene i en canyon. Når sommeren var på sitt varmeste, fungerte gatene som et svalende avbrekk fra den stekende solen og det varme, svette folkehavet i hovedgaten. Nå virket de bare trykkende, truende. Zach gikk inn igjen og sank ned på stolen bak skrivebordet. Han kunne ha gitt alt han eide til den første og beste som kunne komme inn og fortelle ham klart og tydelig hva han burde foreta seg. Han holdt ikke ut tanken på flere dager innesperret i galleriets stillhet, kvalt av lyden av en fraværende datter, en for lengst tapt kone og ingen klienter eller kunder. Han hadde nettopp bestemt seg for å drikke seg fullstendig og meningsløst dritings da to ting skjedde i løpet av et tidsrom på fem minutter. Først oppdaget han en tegning av Charles Aubrey i auksjonskatalogen til Christie’s, og så fikk han en telefon.

Han satt og stirret på bildebeskrivelsen da han løftet av røret. Egentlig ga han blaffen i hvem som ringte.

«Gilchrist Gallery,» sa han.

«Zach? Det er David.» Han klarte ikke å kople noe ansikt til den glatte, karakterløse stemmen som uttalte de korte ordene. «Å, hei David,» svarte Zach og tvang seg til å slutte å se i katalogen mens han prøvde å plassere navnet og stemmen.

Plutselig fikk han det for seg at han burde høre etter. Han hørte et usikkert grynt i den andre enden.

30

«David Fellows, fra Haverley?»

«Ja, selvfølgelig. Hvordan går det, David?» sa Zach for fort.

Et stikk av dårlig samvittighet fikk det til å kile i fingertuppene, en følelse han kjente igjen fra skoledagene når han ble spurt om hjemmelekser han ikke hadde gjort.

«Jeg har det fint, takk. Du, det er en stund siden jeg har hørt noe fra deg. Over et og et halvt år, faktisk. Jeg vet du sa du trengte mer tid på deg før du kunne sende meg et manuskript, og vi ble enige om at du skulle få det, men som forlegger kommer man til et punkt der man begynner å lure på om det blir noen bok i det hele tatt …»

«Jo, jeg er lei for at det har tatt så lang tid … jeg har … altså …»

«Zach, du er akademiker. Bøker tar den tiden de tar, jeg er klar over det. Grunnen til at jeg ringer, er at vi har fått en henvendelse fra en annen som har lagd et utkast til en bok om Charles Aubrey …»

«Hvem da?»

«Det kan jeg nok ikke si. Men det er en sterk søknad. Han har vist oss et halvferdig manuskript og mener at han kan skrive det ferdig i løpet av fire eller fem måneder. Det ville passe veldig bra i forhold til utstillingen de skal ha neste år på National Portrait Gallery … Uansett, jeg har fått beskjed fra ledelsen om å ta kontakt med deg, for å si det rett ut. Vi har lyst til å presentere et nytt storverk om kunstneren, og vi vil ha det utgitt neste sommer. Det betyr at vi trenger et manuskript fra deg i januar, eller senest februar. Hvordan høres det ut?»

Zach presset telefonrøret hardt mot øret mens han stirret på Aubrey-tegningen i katalogen. Det viste en ung mann med et drømmende uttrykk i ansiktet; rett, lyst hår som hang ned i øynene, fine trekk, skarp nese og hake. Kjernefriskt utseende, iblandet noe litt rampete. Det var et ansikt som mante frem 31

bilder av cricketkamper på gutteskoler; rampestreker på sovesalen; stjålne smørbrød og festing etter leggetid. Dennis var tittelen, og det var datert 1937. Det var den tredje tegningen Zach hadde sett av denne gutten. I alle sammen hadde han ant at noe var galt, og det var i enda høyere grad tilfellet her. Det var som å høre en sprukken klokke kime. Det var noe ustemt, noe ødelagt.

«Hvordan det høres ut?» gjentok Zach og kremtet. Umulig.

Ikke tale om. Han hadde ikke så mye som kastet et blikk på det halvskrevne manuskriptet sitt, notatbunkene, på mer enn seks måneder.

«Ja, hvordan høres det ut? Er alt i orden, Zach?»

«Ja, alt er i orden … jeg …» Han fullførte ikke setningen.

Han hadde gitt opp arbeidet med boken – nok et prosjekt som hadde rent ut i sanden – fordi det hadde begynt å ligne på alle de andre bøkene om Aubrey som han hadde lest. Han hadde ønsket å skrive noe nytt om mannen og verkene hans, noe som ville avsløre en unik innsikt, kanskje den typen innsikt som bare en slektning, et hemmelig barnebarn var i stand til å gi. Da han var halvveis i arbeidet, hadde han innsett at han ikke hadde noen slik innsikt. Teksten var forutsigbar og dekket bare mark som allerede var pløyd. Det skinte tydelig igjennom at han elsket Aubrey og arbeidene hans, men det var ikke nok. Han hadde den nødvendige lidenskapen for emnet. Men han manglet en innfallsvinkel. Han skulle akkurat til å fortelle David dette og bli ferdig med det. Bare la denne andre fyren få publisert boken sin om Aubrey. Så slo det Zach at han antagelig ville bli nødt til å betale tilbake forskuddet han hadde fått, enda så beskjedent det var. Han lurte på hvor i all verden han skulle få de pengene fra, og var på nippet til å le høyt.

Men bildet han hadde foran seg, fortsatte å tiltrekke seg oppmerksomheten hans. Dennis. Hva var det med den unge 32

mannens ansiktsuttrykk? Det var så vanskelig å sette fingeren på det. I det ene øyeblikket virket det som om han bar på et hemmelig savn, i det neste var det noe rampete over ham, så fortonte han seg trist, fylt med anger. Bildet endret seg slik lyset gjør på en dag med sterk vind, som om kunstneren selv ikke helt klarte å gripe det, ikke helt klarte å feste følelsen på papiret. Og det var det Charles Aubrey gjorde, det var det som gjorde ham genial. Han kunne feste en følelse på papiret bedre enn noen annen; fange en flyktig tanke, en personlighet. Han kunne portrettere en følelse med slik tydelighet og dyktighet at motivene hans våknet til live på papiret. Og selv når følelsen var tvetydig, betydde det utelukkende at den som satt modell, hadde vært i et slikt humør. Tvetydighet i seg selv var han i stand til å tegne. Men dette var noe annet. Noe helt annet. Her fikk man inntrykk av at kunstneren ikke hadde vært i stand til å tolke og fange modellens humør. Zach syntes det var ubegripelig at Charles Aubrey hadde lagd et så ufullført bilde, og likevel var verken blyantstrekene eller skyggeleggingen til å ta feil av … Og så var det dette med dateringen. Dateringen var helt feil.

«Jeg gjør det,» overrasket han seg selv ved å si. Han var så anspent at det lød litt brått.

«Gjør du?» David Fellows hørtes overrasket ut, og ikke helt overbevist.

«Ja. Jeg leverer tidlig på nyåret. Så fort jeg kan.»

«Akkurat … flott. Det er veldig fint å høre, Zach. Jeg må innrømme at jeg hadde en følelse av at du av en eller annen grunn hadde møtt veggen. Du var så overbevisende da du sa at du hadde en helt ny tilnærming til stoffet, men så gikk tiden …»

«Ja, jeg vet det. Jeg beklager. Men jeg skal fullføre det.»

«Ja, men det er bra. Supert. Da formidler jeg videre til ledel33

sen at tilliten min ikke var ubegrunnet,» sa David, og under ordene kunne Zach tyde en svak skepsis, en mild advarsel.

«Nei, det var den ikke,» sa Zach mens hjernen arbeidet på høygir.

«Ja vel, da får jeg jobbe videre her. Og det bør vel du også, vil jeg tro.»

I stillheten som oppsto etter at han hadde lagt på røret, kremtet Zach og lyttet til de febrilske tankene sine, og han måtte nesten le høyt igjen. Hvor i all verden skulle han begynne? Det var ett, og bare ett, innlysende svar på det. Han kikket på katalogen igjen og skummet nedover siden for å se hvem det var som hadde eid tegningen. Fra en privat samling i Dorset. Den anonyme selgeren, igjen. Til nå hadde det dukket opp tre bilder av Dennis fra denne mystiske samlingen, og to av Mitzy. Alle i løpet av de siste seks årene. Alle bildene var tilsynelatende forarbeider til oljemalerier som ingen hadde sett.

Og Zach kom bare på ett sted i Dorset hvor han burde starte jakten på bildenes kilde. Han reiste seg og gikk ovenpå for å pakke.

Webb brakdebuterte i 2010 med Arven (på norsk i 2011), og fulgte opp med Det du ikke ser i 2011 (på norsk i 2012).

En sang fra fortiden er Katherine Webbs tredje bok.

Mange år senere forhekses gallerieieren Zach av tiltrekningskraften i Charles Aubreys førkrigsportretter. Trangen til å bli kjent med modellene og miljøet leder Zach til Dorset. Her starter han jakten på hva som egentlig skjedde mellom Mitzy og Aubrey for over 60 år siden.

Katherine Webb har på to år solgt over 100 000 bøker i Norge.

ISBN 978-82-05-43614-5

Omslagsdesign: Trygve Skogrand / Passion&Prose Forsidefoto: © Yolande de Kort / Trevillion Images Forfatterportrett: © Jennie Frampton

9

788205 436145

EN SANG FR A FORTIDEN

Katherine Webb (f. 1977) vokste opp i landlige Hampshire før hun begynte å studere historie ved Durham University.

Siden har hun hatt tilhold i London og Venezia, men bor nå i Berkshire vest for London.

Aubrey ber henne sitte modell, og i løpet av tre hektiske somre slutter Mitzy å se på ham med barnets uskyldige beundring. I stedet overtar et uregjerlig, besettende ­begjær …

Katherine Webb

Dorset, Sør-England, 1937: For 14 år gamle Mitzy Hatcher består tilværelsen mest av husarbeid og ensomme vandringer langs havet. Men da den berømte maleren Charles Aubrey flytter inn i nabohuset med sin marokkanske elskerinne og deres to døtre, øyner Mitzy en fremtid hun ikke trodde eksisterte.

«En besettende lesereise» Berit Kobro, VG

Dette sa anmelderne om Arven (2011): «Boka har det meste; historie, et slott, mysterier, intriger og svik. Du jages gjennom sidene …»

Berit Kobro, VG «Et briljant og altoppslukende drama.»

Good Housekeeping

Dette sa anmelderne om Det du ikke ser (2012): «Karakterene er dypt engasjerende, man elsker eller avskyr dem …»

Berit Kobro, VG

K atherine

Webb

«… en perfekt bok å krølle seg sammen foran peisen med.»

You Magazine