Riis, Moen, Steigum - Innføring i samfunnsøkonomi by Gyldendal Norsk Forlag

Til kompendiet hører det med digitale ressurser og oppgaver som er tilgjengelig på cymra.no. Med kompendiet følger en unik kode som gir prøvetilgang til de digitale ressursene. Kapitlene i mikroøkonomi er skrevet av Christian Riis og Espen R. Moen. Begge er professorer i samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen BI. Kapitlene i makroøkonomi er skrevet av Erling Steigum. Steigum er professor i samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen BI.

INNFØRING I SAMFUNNSØKONOMI

Innføring i samfunnsøkonomi – kompendieutgave er et nyskrevet læreverk i samfunnsøkonomi til bruk på Handelshøyskolen BI. Kompendiet er en foreløpig versjon av en kommende lærebok i samfunnsøkonomi, hvor det gis en mindre teknisk innføring i faget enn i tradisjonelle lærebøker.

INNFØRING I SAMFUNNSØKONOMI Kompendieutgave

Christian Riis Espen R. Moen

Erling Steigum

MIKRO MAKRO

Kompendieutgave

ØKONOMI ØKONOMI

med digital arbeidsbok

Innføring i samfunnsøkonomi

Innføring i samfunnsøkonomi Kompendieutgave – med digital arbeidsbok

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2018 1. utgave, 1. opplag 2018 ISBN 978-82-05-51938-1 Omslagsdesign: Gyldendal Akademisk Layout: Gyldendal Akademisk Brødtekst: Times New Roman Papir: 80 g Amber graphic Trykk: Opolgraf, Polen 2018 Alle henvendelser om boken kan rettes til Gyldendal Akademisk Postboks 6730 St. Olavs plass 0130 Oslo www.gyldendal.no/akademisk akademisk@gyldendal.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Innhold Innhold

Forord

Kapittel 1: Hva er mikroøkonomi?

Kapittel 2: Markeder, individers valg og gevinster ved handel

2.1

Gevinster ved handel

2.1.1 Forhandlinger mellom bedrifter

2.1.2 Outsourcingsbeslutninger

2.1.3 Auksjoner og anbudsprosesser

2.1.4 Markeder

2.2

Konsumentteori: Individers etterspørsel, markedsetterspørsel og verdiskaping

2.3

Etterspørselskurven, marginal betalingsvilje og konsumentoverskuddet

2.3.1 Konsumentoverskuddet 2.4

Etterspørselskurvens egenskaper

31 33

2.4.1 Substitutter vs. komplementer

2.4.2 Substitutter og komplementer – betydning for økonomisk organisering

2.4.3 Inntektens betydning

2.4.4 Pris- og inntektselastisiteter

2.5

Samspillet mellom priser og inntekter – arbeidsmarkedet som eksempel

2.6 Diskusjonen videre

Kapittel 3: Produksjonsteori

3.1 Produksjonsbeslutninger

3.2 Kostnadsstrukturen i en bedrift

3.3 Det korte tidsperspektivet: flaskehalser og stigende marginalkostnader

3.3.1 Bedrifters markedsposisjon

3.3.2 Tilbudskurven og produsentoverskuddet på kort sikt for bedrifter i konkurranse

3.3.3 Etterspørselen etter innsatsfaktorer – marginalavkastningen

3.4 Bedriftens langsiktige tilpasning

3.4.1 Produktivitetsvekst og teknologiutvikling

3.4.2 Nedleggelser og ekspansjonsbeslutninger

3.4.3 Langsiktig optimal bedriftsstørrelse

3.5 Fra den enkelte bedrift til markedets tilbud

Kapittel 4: Markeder og prisers utvikling

4.1 Partiell markedsteori

4.1.1 Prisers utvikling – et eksempel

4.1.2 Oljemarkedet som eksempel

4.2 Skiftanalyse: skift i etterspørselskurven

4.2.1 Inntektsvekst

4.2.2 Preferanseendringer

4.2.3 Endringer i andre priser

4.3 Skiftanalyse: skift i tilbudskurven

4.3.1 Kostnadsøkninger

4.3.2 Historien om taco og bensin

4.3.3 Tilbudssjokk

4.4 Teknologiutvikling

4.4.1 Prisutviklingen på elektronikk

Kapittel 5: Effektivitet

5.1 Gevinster ved handel og effektivitet

5.2 Effektive kontrakter

5.3 Kontrakter mellom det offentlige og private aktører

5.4 Prisenes rolle for effektivitet

5.5 Effektivitet i markeder

5.6 Skatt og effektivitet

Kapittel 6: Ressursmarkeder og bransjers utvikling

6.1 Reallokering av ressurser

6.2 Produksjonsressurser og verdiskaping

6.2.1 En enkel modell for en vertikal kjede

6.3 Verdikjeder der alle innsatsfaktorene er dupliserbare

6.4

Verdikjeder der noen av innsatsfaktorene er begrensede

6.4.1 Markedslikevekten

6.4.2 Hvem mottar grunnrenten?

101

6.4.3 Andre kilder til renprofitt

102

6.4.4 Offentlige reguleringer og påvirkningskostnader

103

6.4.5 Vertikal struktur og eierrettigheter

105

6.4.6 Prisutviklingen ved begrensede ressurser

105

6.5 Grunnrente, skatt og næringsutvikling – havbruksnæringen som case

106

6.5.1 Auksjoner

108

6.5.2 Særskatt på overskudd

109

6.5.3 Produksjonsavgift

110

6.5.4 Grunnrenteskatt og effektivitet

111

6.5.5 Bransjestrukturer – to eksempler

112

Kapittel 7: Bransjeutvikling over tid

119

Kapittel 8: Markedsmakt

122

8.1 Utnyttelse av markedsmakt

124

8.2 Monopolprisen

127

8.3 Effektivitet og markedsmakt

131

8.3.1 «Dødvektstapet» ved monopol

131

8.3.2 Kildene til markedsmakt

133

8.3.3 Regulering av monopoler

135

8.3.4 Monopoler og kvalitet

137

8.3.5 Konkurranse om markedsmakt

139

8.3.6 Konkurransens disiplinerende effekt og «X-ineffektivitet»

141

8.4 Konkurransepolitikk

142

8.4.1 Kartellvirksomhet

143

8.4.2 Fusjoner og oppkjøp

143

8.4.3 Utnyttelse av dominerende stilling

144

Kapittel 9: Hva er makroøkonomi?

146

Innledning

146

Noe å reflektere over

146

9.1 Makroøkonomi er studiet av hele økonomien

146

9.1.1 Makroøkonomi i praksis

147

9.1.2 Mikroøkonomi og makroøkonomi

147

9.2 Viktige makroøkonomiske fenomener

148

9.2.1 Langsiktig økonomisk vekst og utvikling

149

9.2.2 Konjunkturbevegelser og økonomiske kriser

150

9.2.3 Prisstigning

151

9.2.4 Utenriksøkonomi

153

9.3 Makroøkonomisk politikk

154

9.3.1 Finanspolitikk

154

9.3.2 Pengepolitikk

155

9.3.3 Strukturpolitikk

156

9.3.4 Annen politikk med makroøkonomiske virkninger

156

9.3.5 De tre hovedmålene for økonomisk politikk

156

9.4 Makroøkonomiske modeller

157

9.4.1 Modeller som analyseverktøy

157

9.4.2 Eksogene og endogene variabler

159

9.4.3 Klassisk og keynesiansk teori

159

9.5 Sak og vurdering

163

9.5.1 Deskriptive og normative utsagn og analyser

163

9.5.2 Hva trengs for å bli en god økonom?

164

Oppsummering Viktige ord og begreper i kapittel 9

164 166

Litteratur

168

Vedlegg 9.1 Grafer

168

Variabler og funksjoner

168

Skifte i konstantleddet

169

Flere enn to variabler

170

Kapittel 10: Nasjonalregnskap

173

Innledning

173

Ting du skal lære

173

10.1 Viktige makroøkonomiske størrelser

174

10.1.1 Produksjon og transaksjoner

174

10.1.2 Strømnings- og beholdningsstørrelser

175

10.1.3 Det samfunnsøkonomiske kretsløpet

176

10.1.4 Nasjonalregnskapet i praksis

177

10.2 Bruttonasjonalproduktet (BNP)

180

10.2.1 Nærmere om BNP

181

10.2.2 BNP fordelt på næringer

183

10.2.3 Hvordan anvendes BNP?

184

10.2.4 Nettonasjonalproduktet (NNP)

188

10.3 Nominelle størrelser og volumtall

189

10.3.1 Måling av økonomisk vekst

189

10.4 Konsumprisindeksen (KPI)

193

10.4.1 Hvordan KPI beregnes

193

10.4.2 Måling av inflasjon i konsumprisene

193

10.4.3 Reell kroneverdi krymper over tid

195

10.5 Sysselsetting, arbeidsledighet, lønn og produktivitet

195

10.5.1 Sysselsetting og utførte timeverk

196

10.5.2 Nominell lønn og reallønn

197

10.5.3 Arbeidsproduktivitet

198

10.5.4 Sysselsettingsraten

198

10.5.5 Arbeidsledighet og arbeidsstyrke

200

10.6 Nasjoners inntekt og sparing

202

10.6.1 Bruttonasjonalinntekt (BNI)

203

10.6.2 Disponibel inntekt

203

10.6.3 Nasjoners sparing

204

10.6.4 Driftsbalansen overfor utlandet

206

10.6.5 Sparing gjennom kapitaleksport

207

10.6.6 Misforståelser om overskudd og underskudd på driftsbalansen

210

10.6.7 Bytteforholdet og disponibel realinntekt

211

10.7 Nasjonalformue

214

10.7.1 Gjeld og fordringer mellom innenlandske sektorer

214

10.7.2 Norges nasjonalformue

216

10.8 Overskudd og underskudd i offentlig forvaltning

218

10.8.1 Store statlige underskudd i de fleste OECD-land

219

10.8.2 Statsbudsjett og nasjonalbudsjett

220

10.8.3 Ideen bak Statens pensjonsfond utland

221

10.8.4 Sammensetningen av offentlige inntekter og utgifter

223

10.9 Kritikk av BNP

224

10.9.1 BNP er et produksjonsmål

224

10.9.2 Måling av levekår og livskvalitet

227

10.10 Data og teori

228

Oppsummering

229

Viktige ord og begreper i kapittel 10 Litteratur

231 233

Kapittel 11: Nasjoners velstand

234

Innledning

234

Ting du skal lære 11.1 Folkemengde og økonomi i historisk perspektiv

235 235

11.1.1 Fordeling av BNP per innbygger mellom land i 2016

236

11.1.2 Opplysningstiden og den industrielle revolusjonen

237

11.1.3 Kina og Vest-Europa

240

11.1.4 Verdens folkemengde og BNP per innbygger

245

11.1.5 Fruktbarhet

248

11.1.6 Forventet levetid

252

11.1.7 Den store flukten

253

11.2 Økonomisk vekst ut av fattigdom

254

11.2.1 OECD-landene har vist vei

254

11.2.2 Den skandinaviske suksessen

257

11.2.3 Utviklingskatastrofer

258

11.2.4 Vekstmirakler

260

11.2.5 Utviklingshjelp som virker mot sin hensikt

262

11.3 Næringsstruktur, urbanisering og forurensning

266

11.3.1 Endringer i næringsstrukturen under økonomisk vekst

266

11.3.2 Urbanisering

267

11.3.3 Økonomisk utvikling og naturmiljøet

268

11.4 Dypere årsaker til nasjoners velstand

273

11.4.1 Politiske og økonomiske institusjoner

273

11.4.2 Verdiskaping og verdiovertakelse

274

11.4.3 Privatøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomhet

276

11.4.4 Institusjoner eller geografisk beliggenhet?

278

11.4.5 Historiske eksperimenter

279

11.4.6 Økonomiske institusjoner i historisk perspektiv

280

Oppsummering Viktige ord og begreper i kapittel 11

281 283

Litteratur

284

Kapittel 12: Produktivitet, økonomisk vekst og ulikhet

286

Innledning

286

Ting du skal lære om

286

12.1 Arbeidsproduktivitet

287

12.1.1 Produktivitetsvekst i norsk økonomi

287

12.1.2 Arbeidsproduktivitet og BNP per innbygger

288

12.1.3 Avtakende vekst i arbeidsproduktiviteten i OECD-landene

295

12.1.4 Kapitalintensitet i produksjonen av varer og tjenester

297

*12.1.5 Sammenhengen mellom kapitalintensitet og arbeidsproduktivitet

299

*12.2 Produktivitet og makroproduktfunksjonen

301

12.2.1 Produktfunksjonen

301

12.2.2 Den funksjonelle inntektsfordelingen

306

12.2.3 Marginalprodukter og faktorpriser

307

12.2.4 Hva forklarer vekst i total faktorproduktivitet?

308

*12.3 Humankapital

311

12.3.1 Humankapital og realkapital

311

12.3.2 Historisk tilbakeblikk

312

12.3.3 Bruttoinvestering i humankapital

313

12.3.4 Humankapitalens virkninger på arbeidsproduktivitet

315

*12.4 Ulikhet og økonomisk vekst

317

12.4.1 Den ene prosenten med høyest inntekt

317

12.4.2 Økt konsentrasjon av formue i mange land

320

Oppsummering Viktige ord og begreper i kapittel 12

321 322

Litteratur

323

Kapittel 13: Arbeidsmarkedet

324

Innledning

324

Ting du skal lære 13.1 Arbeidsmarkedsinstitusjoner

324 325

13.1.1 Innledning

325

13.1.2 Hovedavtalen og trepartssamarbeidet

326

13.1.3 Tariffavtaler

326

13.1.4 Frontfagsystemet for lønnsoppgjør

328

13.1.5 Andre lovreguleringer

329

13.1.6 Internasjonalt perspektiv på arbeidsmarkedsinstitusjoner

330

13.2 Folkemengde og tilgang på arbeidskraft

332

13.2.1 Arbeidsdyktig folkemengde og sysselsettingsraten

332

13.2.2 Unge som ikke kommer inn i arbeidsmarkedet

336

13.2.3 Arbeidsstyrken 13.3 Arbeidsledighet

337 340

13.3.1 Strukturell og syklisk arbeidsledighet

340

13.3.2 Hva vet vi om arbeidsledighet?

341

13.3.3 Arbeidsledighet i USA og Vest-Europa

342

13.3.4 Arbeidsledighet i Norden

344

13.3.5 Alder og utdanning

345

13.4 Hvorfor strukturell arbeidsledighet?

347

13.4.1 Friksjonsledighet

348

13.4.2 Minstelønn

350

13.5 Phillips-kurver

353

13.5.1 Innledning

353

13.5.2 Phillips-kurvens kontroversielle historie

354

13.5.3 Kortsiktige og langsiktige Phillipskurver

356

13.6 Modeller og virkelighet

358

13.6.1 Insidermakt og lønnsdannelse

358

13.6.2 Grad av koordinering av lønns- og inntektsoppgjør

359

13.7 Hvordan få flere i arbeid?

359

13.7.1 Institusjonelle reformer og arbeidsmarkedspolitikk

359

13.7.2 Velferdsstatens dilemma

360

Oppsummering Viktige ord og begreper i kapittel 13

361 362

Litteratur

363

Kapittel 14: Penger og kreditt

364

Innledning

364

Ting du skal lære

364

14.1 Det finansielle systemet

365

14.1.1 Hovedfunksjoner

366

14.1.2 Penger, kreditt og likviditet

366

14.1.3 Pengenes funksjoner

367

14.1.4 Kopling av långivere og låntakere

368

*14.1.5 Spredning av økonomisk risiko

369

*14.1.6 Transaksjonskostnader og informasjonsproblemer

371

14.2 Finanskapital

372

14.2.1 Kontanter (sedler og mynt)

372

14.2.2 Basispengemengden

373

14.2.3 Bankinnskudd og kontopenger

375

14.2.4 Utenlandsk valuta

378

14.2.5 Lån og kreditt

378

14.2.6 Sertifikater og obligasjoner

380

14.2.7 Aksjer

381

14.2.8 Finansielle derivater

382

14.3 Finansielle foretak

382

14.3.1 Banker

383

14.3.2 Sentralbanker

385

14.3.3 Andre finansielle foretak

388

14.3.4 Kredittindikatorer

389

14.4 Renter

392

14.4.1 Korte og lange renter

392

*14.4.2 Rentekurver

394

14.4.3 Nominelle renter og realrenter

397

14.4.4 Fisher-sammenhengen

401

14.5 Valutakurser

402

14.5.1 Valutakurser og kostnadsmessig konkurranseevne

402

*14.5.2 Innbyrdes avhengighet mellom valutakurser

406

14.5.3 Effektive valutakursindekser

407

14.5.4 Realvalutakurser

408

*14.5.5 Balassa–Samuelson-effekten

413

14.6 Kjøpekraftsparitet og renteparitet

414

14.6.1 Absolutt kjøpekraftsparitet

414

14.6.2 Inflasjonsforskjeller og valutakursendringer

414

14.6.3 Relativ kjøpekraftsparitet

415

14.6.4 Internasjonale strømmer av finanskapital

416

*14.6.5 Dekket renteparitet

416

*14.6.6 Udekket renteparitet

418

*14.6.7 Utjevnes realrentene internasjonalt?

419

14.7 Inflasjonens samfunnsøkonomiske kostnader

421

*14.7.1 Seigniorage og inflasjon

421

14.7.2 Hyperinflasjon

423

14.7.3 Deflasjon

425

*14.7.4 Stabil inflasjonstakt

425

14.7.5 Fordeler og ulemper med litt inflasjon fremfor null inflasjon

427

14.8 Nominell forankring av økonomien

429

14.8.1 Valutakursmål

429

14.8.2 Spekulasjonsangrepene i Europa i 1992

430

14.8.3 Forskjellen på inflasjonsmål og prisnivåmål

433

14.8.4 Inflasjonsmål for pengepolitikken

438

14.9 Den europeiske pengeunionen (EMU)

438

14.9.1 Tolv valutaer erstattes med euro

439

14.9.2 EMU som middel til å oppnå prisstabilitet

441

14.9.3 Problemet med mangel på nasjonal pengepolitikk

443

Oppsummering Viktige ord og begreper i kapittel 14

443 446

Litteratur

449

Kapittel 15: Konjunkturer og stabiliseringspolitikk

451

Innledning

451

Ting du skal lære 15.1 Hva er konjunkturbevegelser?

451 452

15.1.1 Konjunkturfaser og vendepunkter

454

15.1.2 Måleproblemer

456

15.1.3 Konjunkturbevegelser i norsk økonomi

457

15.1.4 Resesjoner

459

15.2 Fakta om konjunkturbevegelser

460

15.2.1 Konjunkturbevegelsene er ikke regelmessige

460

15.2.2 Korrelasjoner mellom produksjonsgap og andre makroøkonomiske størrelser

460

15.3 Konjunkturteorier

463

15.3.1 Solflekkteorien til Stanley Jevons

465

15.3.2 Keynesiansk og klassisk konjunkturteori

466

15.3.3 Hva er årsak, og hva er virkning?

467

15.3.4 Et forklaringsskjema

468

15.3.5 Keynes og betydningen av aggregert (effektiv) etterspørsel

470

15.3.6 Kan stabiliseringspolitikk hindre resesjoner og lavkonjunkturer?

472

15.4 Grunnmodellen 15.4.1 Oversikt over grunnmodellen

473 474

15.4.2 Konsum- og sparefunksjonene

475

15.4.3 Investeringsfunksjonen

480

15.4.4 Grafisk analyse av grunnmodellen

481

15.4.5 Etterspørselsmultiplikatoren i grunnmodellen

484

15.4.6 Hvor stor er multiplikatoren?

486

*15.4.7 Utenfor likevekt: Ufrivillige lagerinvesteringer

486

15.5 Flere resultater fra grunnmodellen

488

15.5.1 Ønsket sparing og investering. En ny økonomisk tolkning

488

*15.5.2 Balanserte budsjettendringer

490

*15.5.3 Underskudd i offentlig sektor og offentlig gjeld

492

15.6 Konjunkturer i en åpen økonomi

493

15.6.1 Importfunksjonen

493

15.6.2 Den aggregerte etterspørselsfunksjonen

494

15.6.3 Grafisk analyse av modellen for en åpen økonomi

495

15.6.4 Vedvarende stagnasjon

496

15.6.5 Konjunkturbevegelser i norsk økonomi etter 1984

497

15.6.6 Stabilisering med finanspolitikk i Norge

498

15.7 Konjunkturindikatorer og konjunkturbarometre

500

15.7.1 Statistisk sentralbyrås konjunkturindikatorer

501

15.7.2 OECDs sammensatte ledende indikator (CLI)

504

15.7.3 Målinger av forbrukertillit

505

15.7.4 Fersk informasjon fra innkjøpssjefer (PMI)

506

15.7.5 Daglige rapporter om konjunkturene fra store finansforetak

507

15.8 Teori og praksis

508

Oppsummering

508

Viktige ord og begreper i kapittel 15

511

Litteratur

513

Kapittel 16: Pengepolitikk, realinvesteringer, aktivabobler og kredittsykluser

515

Innledning

515

Ting du skal lære 16.1 Pengepolitikk og realøkonomi

515 516

16.1.1 Pengenøytralitet

516

16.1.2 Kan økt vekst i basispengemengden øke velstanden på lang sikt?

517

16.1.3 Penger og kreditt i ulike konjunkturfaser

518

16.2 IS-MP-analyse av pengepolitikkens virkninger

519

16.2.1 IS-sammenhengen

519

16.2.2 Den nøytrale renten

521

16.2.3 Etterspørselssjokk og finanspolitikk

522

16.2.4 Blanding av penge- og finanspolitikk

523

16.2.5 Likviditetsfelle og rentegulv

525

16.2.6 Kvantitative lettelser

527

16.3 Rente og privat sektors etterspørsel

527

16.3.1 Rente og brukerkostnaden ved å eie realkapital

527

*16.3.2 Bedrifters etterspørsel etter realkapital

528

16.3.3 Rente, kredittrasjonering og privat konsum

532

*16.3.4 Husholdningers etterspørsel etter boliger og varige konsumgoder

533

16.3.5 Investeringsakseleratoren

535

*16.3.6 Intern kontantstrøm og foretaks realinvesteringer

536

*16.3.7 Usikkerhet og utsatte investeringsprosjekter

537

*16.3.8 Egenkapital og lån til investeringsprosjekter

540

16.3.9 Den finansielle akseleratoren

542

*16.4 Den store depresjonen

542

*16.4.1 Gullstandarden utløste en stram pengepolitikk i flere land

543

*16.4.2 Oppgangskonjunktur og aksjekursvekst i USA, 1921–1929

543

*16.4.3 Oktober 1929: Aksjeboblen sprekker

546

*16.4.4 Høy realrente og bankkriser forklarer dybden i den store depresjonen

547

*16.4.5 Kredittkanalen for pengepolitikken

549

*16.4.6 Veien ut av depresjonen

550

16.5 Nordiske kredittsykluser 1985–1997

552

16.5.1 Hva er en kredittsyklus?

553

16.5.2 Kredittliberalisering, bankkrise og lavkonjunktur

553

16.5.3 Aktivabobler

561

16.5.4 Lærdommer

564

16.6 Finanskrisen og den store resesjonen etter 2007

565

16.6.1 Fall i BNP og økt arbeidsledighet

565

16.6.2 Utviklingen av skyggebankvesenet i USA

568

16.6.3 Finanskrisens utvikling og Feds mottiltak

569

16.6.4 Ekspansiv penge- og finanspolitikk

570

16.6.5 Kan det skje igjen?

570

Oppsummering

572

Viktige ord og begreper i kapittel 16 Litteratur

573 575

Forord Den første delen av kompendiet gir en ikke-teknisk innføring i mikroøkonomisk analyse, og dekker alle tema som tradisjonelt inngår i innføringskurs i faget. Når boken kommer i sin endelige form vil teksten bli supplert med nye kapitler. Disse vil dekke problemområder som økonomisk organisering, innovasjoner og vekst, kontraktsøkonomi, arbeids- og kapitalmarkedsanalyse, konkurransepolitikk m.m. Vi vil takke kolleger ved Handelshøyskolen BI for kommentarer til tidligere utkast til kapitlene. Knut André Karlstad fortjener også en stor takk for effektivt redaksjonelt arbeid. Oslo 25. juli 2018 Christian Riis og Espen R. Moen

Makroøkonomi-delen av dette kompendiet bærer preg av det skulle lages et pensum i et nytt innføringskurs i samfunnsøkonomi samtidig som annen utgave av Moderne makroøkonomi skulle gjøres ferdig. Denne delen er en forkortet versjon av ni kapitler i Moderne makroøkonomi. Jeg vil takke Martin Blomhoff Holm og Arne Jon Isachsen for mange gode og nyttige kommentarer til de ni kapitlene i Moderne makroøkonomi. En takk går også til Jørgen Juul Andersen, Kristin Dale, Kjell Erik Lommerud og Joachim Thøgersen. Også mine kolleger Robert Hansen, Terje Synnestvedt og Anders Tveit fortjener takk for deres tilbakemeldinger fra deres forelesninger og oppgavegjennomgang opp gjennom årene. Til slutt vil jeg takke Knut André Karlstad i Gyldendal for all hjelp til ferdiggjøringen av kompendiet i tide. Oslo, 25. juli 2018 Erling Steigum

Kapittel 1

Hva er mikroøkonomi? Kjernen i faget mikroøkonomi er studiet av individuelle valg, slik de treffes i ulike deler av økonomien. Husholdningene gjør forbruksvalg. Bedriftene treffer produksjons- og investeringsbeslutninger. Store bedrifter kan ha markedsmakt og tar beslutninger som påvirker situasjonen både for forbrukerne, myndighetene og andre bedrifter, og gjennom det også påvirker andres valgsituasjon. Ungdom velger utdanning. Bedriftseiere utformer forretningsstrategier. Myndighetene meisler ut økonomisk politikk. Alt får betydning – økonomien er et samspill av et enormt antall enkeltbeslutninger. Beslutninger har ofte kollektiv karakter – slik de treffes av organisasjoner som bedrifter, fagorganisasjoner og myndighetsorganer. Men skal man forstå organisasjoners valg, må man forstå de beslutningene som organisasjonenes medlemmer treffer – og samspillet mellom dem. Hvordan beslutninger treffes i en organisasjon kan være bestemt av avtaler og regelverk. De kan være resultat av direkte styring fra eier eller ledelses side. Eller de kan følge av etablerte beslutningsprosedyrer, som f.eks. voteringsregler. Likevel har alle valg det til felles at de kan føres tilbake til individer, som enten alene eller sammen med andre tenker igjennom beslutningssituasjonen, vurderer hvilke valgmuligheter som er tilgjengelige, utveksler informasjon, er utstyrt med noen interesser og målsettinger og har noen formeninger om konsekvensene av de valgene som treffes. Det er disse felleselementene som utgjør kjernen i mikroøkonomisk teori. Individer har ulike interesser. Noen er eiere. Noen er ansatte. Noen sitter i formelle organer som selskapets styre. Noen sitter i ledelsen. Noen kan være store og viktige kunder eller leverandører. Interesser, og interessekonflikter, påvirker beslutninger og er en viktig del av mikroøkonomifaget. Mikroøkonomi vedrører også hvordan samfunnet bør organiseres. Ta spørsmålet om hvordan produksjonslivet bør innrettes: Hvem bør eie bedriftene? Bør det være private kapitaleiere, bør det være det offentlige, bør det være de ansatte i bedriftene, eller bør bedriftene være selveide som i stiftelser? Bør bedriften ha en flat struktur med desentralisert beslutningsmyndighet, eller bør den være hierarkisk oppbygget med sterk sentralisert makt? Har det betydning om en bedrift er egenkapitalfinansiert eller lånefinansiert? Bør bedriften eie sine leverandører, eller bør den bare ha kontrakter med dem om løpende leveranser? Og, ikke minst – bør samfunnet legge føringer på denne typen organisatoriske valg, eller bør slike typer beslutninger overlates til de private aktørene selv? Skal man kunne svare på denne typen spørsmål, må man ha en god teori for sammenhengen mellom institusjoner og individuelle valg. Tilsvarende spørsmål kan reises vedrørende offentlige oppgaver. Bør alle gå på den samme skole – enhetsskolen – eller bør det være innslag av privatskoler? Bør det offentlige selv produsere

sykehustjenester, eller kan det settes ut på kontrakt? Bør kommuner slås sammen? Bør sykelønnsordningen endres? Spørsmålene viser hvor nært koblet mikroøkonomi er til andre økonomifag som finans, strategi og ledelsesfag, og også til samfunnsvitenskapelige fagdisipliner som sosiologi, antropologi og statsvitenskap. Sammenhengen mellom individuelle valg og kollektive eller samfunnsmessige resultater, er et hovedtema i boka. Enhver analyse av økonomiske beslutninger – enten de treffes i privatsfæren, i arbeidslivet eller i det offentlige rom – må gi en beskrivelse av tre sentrale forhold: 1. Hvilke valgalternativer har beslutningstakeren? 2. Hvilke konsekvenser har valgene? 3. Hvilke interesser og målsettinger har beslutningstakeren? Dette er utgangspunktet for de neste kapitlene, der vi skal analysere beslutninger slik de treffes av husholdninger og bedrifter, og hvordan samspillet mellom disse bestemmer utviklingen i priser og produksjon i markeder. I den endelige utgaven av boken vil vi gå dypere i studiet av organisasjoner. Vi vil drøfte kontrakter mellom bedrifter. Vi vil se på hvordan informasjon påvirker utviklingen og effektiviteten i markeder. Og endelig vil vi ta for utviklingen og særtrekkene i store markeder som arbeidsmarkedet, kapitalmarkedet og bolig- og eiendomsmarkeder.

Kapittel 2

Markeder, individers valg og gevinster ved handel Moderne økonomier består av et stort spekter av markeder, det er markeder for forbruksvarer, arbeidsmarkeder, markeder for lån og forsikring, råvaremarkeder m.m. – listen er lang. Hvert marked har sin egenart, og de er gjerne svært ulikt organisert. Noen har strenge regler for hvordan kjøpere og selgere kan opptre, som på en børs. Andre har sterke organisasjoner som gjennom forhandlinger styrer prisfastsettelsen, f.eks. slik vi finner det i mange arbeidsmarkeder. I noen markeder er offentlige myndigheter en viktig beslutningstaker, som i landbruk og andre regulerte markeder. I markeder for leveranser mellom bedrifter forhandles gjerne kontraktene individuelt, slik at man ikke kan snakke om en felles markedspris. I andre markeder igjen legger bedriftene ut komplekse prismenyer som kundene kan velge fra, slik vi finner det mobilmarkedet og markedet for flyreiser. Men felles for alle markeder er at den enkelte selger som kjøper, på selvstendig grunnlag vurderer om de vilkårene markedet tilbyr er tilstrekkelig gode til at transaksjonen er verdt å gjennomføre. Eller om individet kommer best ut ved å avstå handelen. For å forstå hva som skjer i markeder, og hva som er fellesnevnerne mellom dem, er det derfor nyttig å begynne med den enkleste relasjonen – én kjøper som står overfor én selger.

2.1 Gevinster ved handel Er man kjøper eller selger i et marked, gjør man seg noen betraktninger: • Du deltar i en auksjon på eBay. Ved hvilket budnivå vil du trekke deg fra konkurransen?

• Du får tilbud om ekstravakten neste helg. Er betalingen tilstrekkelig generøs til at du vil bruke opp en frihelg til jobb - hensyn tatt til en strålende værmelding?

• Bør du som bedriftseier akseptere kontrakten du er tilbudt, eller er vilkårene for dårlige, alle kostnader tatt i betraktning?

• Vil du kjøpe den nye iPhonen, eller er prisen så høy at du kommer bedre ut med et annet alternativ?

• Aksepterer du det siste budet du har fått på leiligheten, eller vil du avslå det og legge ut leiligheten på nytt senere? Situasjonsbeskrivelsene har noe til felles. Er vilkårene tilstrekkelig gode, aksepteres handelen; i motsatt fall avslås den. I faglitteraturen benyttes begrepet reservasjonspris. Reservasjonsprisen er den

prisen som vipper deg mellom aksept og avslag. Når budet på eBay når opp til din reservasjonspris, trekker du deg fra budkonkurransen. Vipper lønnstilbudet for ekstravakten under din reservasjonslønn, tar du heller fri. Når ikke budene på leiligheten opp til reservasjonsprisen, trekker du leiligheten fra markedet. Reservasjonsprisen er prisnivået som gjør at du kommer akkurat like godt ut ved å gjennomføre handelen som det du oppnår i ditt beste alternativ. Nedenfor skal vi illustrere dette med fire konkrete eksempler, men la oss først introdusere et rammeverk for diskusjonen: Tenk deg en selger og en kjøper som møtes. Kanskje de vil gjennomføre handelen, kanskje går de hver til sitt. Figuren nedenfor illustrerer noen mulige situasjoner, der vi på aksene har merket av eksempler på reservasjonspriser for de to aktørene.

Figur 2.1 Gevinster ved handel.

Figuren helt til venstre illustrerer en situasjon der kjøpers reservasjonspris er lavere enn selgers. I denne situasjonen er det ingen pris som er slik at begge ser seg tjent med å gjennomføre transaksjonen. Det er ingen gevinster ved handel I eksemplet representert ved de to figurene til høyre er det gevinster ved handel. Kjøpers reservasjonspris overstiger selgers, og differansen mellom dem gir et mål på gevinsten ved handel. Dette omtales ofte som forhandlingsmengden knyttet til en kjøpsavtale mellom dem. Forhandlingsmengden representerer alle de tenkelige måtene å dele gevinsten på, der en pris nær kjøpers reservasjonspris kanaliserer mesteparten av gevinsten til selger, og tilsvarende en pris nær selgers reservasjonspris gjør kjøpers andel av gevinsten stor. Oppgjørsprisen må ligge innenfor forhandlingsmengden for at transaksjonen skal kunne realiseres – ingen vil handle med mindre man er tjent med det. Hvorvidt gevinsten ved handel blir realisert, avhenger av om partene lykkes med å komme til enighet. De institusjonelle rammene er gjerne bestemmende for hvordan en slik prosess arter seg – priser fastsettes som nevnt på svært ulike måter i ulike deler av økonomien. Det kan være formaliserte forhandlinger. Det kan være at den ene parten annonserer en pris, som den andre parten tar stilling til.

Hvor stor makt den enkelte har i forhandlinger, vil her kunne få stor betydning. Dette er viktige tema senere i boken. I figuren helt til høyre har vi merket av et eksempel på en oppgjørspris. Gitt denne prisen er begge partene tjent med å gjennomføre handelen. Differansen mellom kjøpers reservasjonspris og den avtalte prisen representer kjøpers gevinst. Tilsvarende kommer selgers margin til uttrykk som differensen mellom prisen og hennes reservasjonspris. Reservasjonsprisene uttrykker de to partenes respektive beste alternativer, hva hver av dem kan oppnå på egen hånd. Hvor stor gevinst det er ved handel mellom de to partene, er fundamentalt avhengig av hvor attraktive de beste alternativene er for partene, sammenlignet med det å handle dem imellom. La oss illustrere disse sammenhengende ved fire eksempler, som hver for seg illustrerer ganske typiske økonomiske transaksjoner i markeder mellom bedrifter, og de institusjonelle rammene beslutningene treffes innenfor.

2.1.1 Forhandlinger mellom bedrifter Når Equinor inngår kontrakter med leverandørindustrien fastsettes prisen gjennom direkte forhandlinger mellom partene. Det kan være betydelig rom for forhandlinger, avhengig av nivået på reservasjonsprisene. Hva bestemmer reservasjonsprisene – partenes beste alternativer – i dette tilfellet? For Equinors del vil det beste alternativet gjerne være å inngå kontrakt med en annen leverandør, i hvilket tilfelle reservasjonsprisen gjenspeiler de vilkårene og den kvaliteten som Equinor kan forvente å oppnå gjennom forhandlinger med et annet selskap. For leverandøren er gjerne reservasjonsprisen utrykt ved kostnadene prosjektet vil påføre selskapet, den laveste prisen forenlig med inndekning av alle relevante kostnader forbundet med leveransen. Direkte forhandlinger mellom to bedrifter er et eksempel på det som i faglitteraturen omtales som bilateralt monopol. I mange tilfeller kan gevinsten ved handelen være betydelig. Hvis leveransene består av spesialdesignede industrielle komponenter, utviklet for en spesiell produksjonsprosess, og gjerne i en tett relasjon mellom partene – vil et brudd i forhandlingene være forbundet med store kostnader på begge sider. Det tilsier at det er betydelige gevinster ved å videreføre relasjonen, forhandlingsmengden er stor siden alternativene er lite attraktive. La oss føye til et moment. Hvis relasjonen mellom partene faktisk er unik i den forstand at den skaper mye verdier utover hva partene kan oppnå ellers, har de sterke incentiver til å sørge for at gevinsten blir realisert. Det er derfor en tendens til at kommersielle forhandlinger mellom bedrifter leder til et effektivt resultat, og at gevinstene ved handel blir realisert. Samtidig gir unike relasjoner et stort forhandlingsrom, og dermed potensielt stor konflikt om fordelingen av de verdier som relasjonen representerer. I et senere kapittel om forhandlinger og kontrakter skal vi se nærmere på spillet mellom to parter i en slik forhandlingssituasjon.

2.1.2 Outsourcingsbeslutninger Tenk deg et selskap A som selger et produkt i et marked og gjennom det oppnår en salgsinntekt på 100. Selskapet står selv for produksjonen, som har en kostnad på 80. Et alternativ til å produsere selv er å outsource produksjonen til et selskap B. I figuren nedenfor er det antatt at selskap B er mer effektiv i produksjonen enn A, og kan utføre denne til en kostnad 70.

Figur 2.2. Outsourcingsbeslutninger.

Hva er reservasjonsprisene i dette eksemplet? For selskap A er reservasjonsprisen 80. Legg merke til at selskapet fremdeles ville ha gått med overskudd om det inngikk kontrakt med B til en pris som oversteg 80, så lenge prisen var under 100. Men reservasjonsprisen er ikke knyttet til lønnsomheten i selve virksomheten, men til verdien av beste alternativ; og i dette stiliserte eksemplet er As beste alternativ å produsere i egen virksomhet. Siden det kan skje til en kostnad 80, er 80 den maksimale prisen A under noen omstendighet vil vurdere. For selskap B er reservasjonsprisen 70, virksomhetens egen kostnad. Det er dermed en gevinst ved handel som gjenspeiler Bs kostnadsfortrinn vis-a-vis A som selvleverandør. Gjennom en kontrakt kan gevinsten realiseres. Forhandlingsmengden er dermed 10, og en pris mellom 70 og 80 vil realisere gevinstene ved handelen. Figur 2.2 illustrerer prinsippet om «optimal outsourcing», et prinsipp som får stor betydning når vi senere skal diskutere vertikale strukturer i bransjer, det vi kjenner som verdikjeder.

2.1.3 Auksjoner og anbudsprosesser Eksemplene ovenfor var begge hentet fra kommersielle forhandlinger mellom bedrifter, der partene forhandler bilateralt. Det vil være et naturlig rammeverk i de situasjoner der partene vet at det er en gevinst ved handel mellom dem, som går utover hva de alternativt kunne oppnådd. Ved mange innkjøpsbeslutninger kan det være ukjent hvem som er den mest effektive leverandøren, som det tilsvarende kan være ukjent hvem som har høyest betalingsvilje for en leveranse. Auksjoner og anbud er markedsmekanismer som kan benyttes til å identifisere hvem som er

den «ideelle» kontraktspartner, og som samtidig inneholder en enkel mekanisme for hvordan prisen settes. La oss forfølge outsourcing-eksempelet ovenfor. Istedenfor å rette seg mot selskap B, legger selskap A kontrakten ut på en anbudsrunde. Siden A kan utføre produksjonen til selvkost lik 80, vil dette beløpet naturlig bli lagt inn i konkurransebetingelsene som et maksimumsbud.

Figur 2.3. Auksjoner.

I figuren har vi innlemmet et selskap C som har enda lavere kostnad enn B, de kan utføre leveransen til en kostnad på 65. Kommersielle anbudsrunder finner vanligvis sted i form av lukkede auksjoner, der budgiveren leverer inn et skriftlig bud, og det laveste budet vinner til de betingelsene som er angitt i budet. Vi diskuterer dette nærmere i et eget kapittel. Men for å gjøre historien enkel (noe som ikke har betydning for konklusjonene) tenker vi oss at anbudsrunden er en åpen auksjon, slik vi f.eks. kjenner det fra boligmarkedet. Så lenge det er konkurranse mellom flere budgivere, faller anbudsprisen inntil det bare står en tilbyder igjen. Hva skjer i eksemplet ovenfor? Så lenge prisen overstiger 70, er både B og C aktive i auksjonen og konkurrerer prisen ned. Men B vil trekke seg så snart prisen faller ned til Bs egen reservasjonspris, som er 70. Under dette nivået er det ikke lønnsomt for B å gå. Resultatet blir at C vinner anbudsrunden til en pris lik 70, som altså blir prisen. La oss føye til noen kommentarer til hvordan prisene settes. I avsnitt 2.1.2 ovenfor, om outsourcing, fastsettes prisen gjennom direkte forhandlinger mellom A og B. Hvis de lykkes i forhandlingene, vil prisen med nødvendighet ligge i intervallet 70 til 80. Det gir begge en andel av gevinsten. Men nøyaktig hvor i dette intervallet prisen vil ligge, avhenger av partenes forhandlingsstyrke. A kan få en stor andel hvis selskapet er sterke i forhandlingene. I anbudsversjonen av historien er det en egen mekanisme for prisfastsettelsen. Prisen konkurreres ned til nest laveste kostnad. Hvis selskap B ikke hadde vært i markedet, ville det vært en gevinst ved

handel mellom A og C av størrelsesorden 15, differansen mellom As og Cs kostnad. Hvordan denne gevinsten ville blitt delt i en slik tenkt forhandlingssituasjon, avhenger som nevnt av hvor sterke partene hadde vært i forhandlingene. Men siden B er i markedet, og A utlyser en anbudskonkurranse, blir prisen bestemt gjennom auksjonsprosessen. Resultatet er at A får to tredjedeler av gevinsten på 15 og C én tredjedel. Da er det ikke forhandlingsstyrke som sørger for at A kommer godt ut, men at C eksponeres for konkurranse fra B. Det er et interessant spørsmål om hva som er en lønnsom strategi for kjøper. Kommer en bedrift best ut ved å forhandle direkte med en utvalgt motpart, eller ved å invitere til anbudskonkurranse? Det er et kjent resultat fra litteraturen som sier at en kjøper kommer bedre ut gjennom en anbudskonkurranse enn ved direkte forhandlinger, hvis det er slik at anbudskonkurransen rekrutterer minst én ekstra budgiver.1 Merk også at vinneren, C, oppnår en margin som har en økonomisk tolkning. C får anbudet til en pris lik 70, og 70 er nettopp Bs kostnad. Det vil si at C oppnår en margin som gjenspeiler selskapets unike kostnadsfortrinn (differensen mellom Bs kostnad på 70 og Cs egen kostnad på 65). Dette er en generell egenskap ved markeder der selskaper konkurrerer på pris – marginen til vinneren gjenspeiler dens unike fortrinn. Vi skal senere se at det har stor betydning for å forstå dynamikk i markeder. De tre første eksemplene var alle velkjente markedskonstellasjoner; bilaterale forhandlinger mellom bedrifter, vertikal organisering i en verdikjede og auksjonsmekanismer. Felles for dem er at prisen blir bestemt i samspillet mellom to eller noen få aktører, og de er alle eksempler på mekanismer for hvordan prisen settes i de tilfeller. Vi kan også analyse markeder, med mange bedrifter, innenfor den samme rammen.

2.1.4 Markeder I store markeder for standardiserte produkter som f.eks. råvarer av gitt kvalitet, blir forhandlingsmengden redusert til et punkt. Det er mange produsenter og mange kjøpere i markedet, og det er ingen unik gevinst forbundet med å handle med en bestemt leverandør i en slik situasjon – du oppnår nøyaktig de samme betingelsene hos enhver annen leverandør. Begge partenes beste alternativer vil være å selge eller kjøpe til gjeldende markedspris, og markedsprisen vil dermed også bli oppgjørsprisen i leveransene mellom dem – det er ganske enkelt ikke rom for forhandlinger. I en slik situasjon er det én markedspris. Hvor høy den er avhenger av etterspørsels- og tilbudsstrukturen – noe vi skal studere nøye. Men for den enkelte kjøper, eller selger, er prisen gitt. For å oppsummere så langt: hva utfallet blir for hver enkelt part avhenger fundamentalt av 1) partenes respektive beste alternativer (reservasjonsprisene), og 2) deres respektive forhandlingsstyrke. Jo større forhandlingsmakt en part har, desto mer av gevinsten vil han eller hun oppnå. Hvilke faktorer som påvirker forhandlingsmakt ser vi nærmere på i et senere kapittel. 1

Jeremy Bulow og Paul Klemperer, «Auctions Versus Negotiations», American Economic Review, Vol. 86, No. 1. (Mar., 1996), s. 180-194.

Men selv om en part har liten forhandlingsmakt, kan vedkommende likevel komme godt ut hvis han eller hun har gode alternativer. Men da ser vi også at utfallet ikke alltid vil anses som rettferdig. For et individ som har få alternativer, og samtidig har liten forhandlingsmakt, kan utfallet bli brutalt. En person som aksepterer en jobb under uverdige forhold, og til svært dårlige lønnsvilkår, realiserer en gevinst ved handel – fordi alternativet er enda verre. Vi skal nå løfte blikket, og studere samspillet mellom mange kjøpere og selgere i store markeder – som i avsnitt 2.1.4. Vi skal se på markeder for produkter som er standardiserte, slik at vi kan snakke om én markedspris, slik vi kjenner som prisen på bensin, tomater, flyreiser osv. I senere kapitler kommer vi tilbake til markeder der produktene og relasjonene er unike, slik de ofte er i markeder mellom bedrifter. Vi begynner med å se på individers markedstilpasning, det være seg som etterspørrere av forbruksvarer eller som tilbydere av arbeidskraft. Deretter tar vi for oss produksjonssiden av markedene.

2.2 Konsumentteori: Individers etterspørsel, markedsetterspørsel og verdiskaping Vi skal i dette kapitlet ta for oss etterspørselssiden i store markeder for standardiserte produkter, og med særlig fokus på forbruksmarkedene. I de fleste lærebøker tar man utgangspunkt i det enkelte individets forbruksvalg, og basert på det utleder man det enkelte individs etterspørsel. For vår diskusjon er det tilstrekkelig å drøfte egenskapene ved etterspørselskurven i markedet, uten å gå veien om det enkelte individet. Men, som for alle økonomiske sammenhenger, det er individuelle beslutninger som ligger til grunn – det som skjer i en økonomi er et resultat av et samspill mellom mange individiders beslutninger i deres ulike roller. Å utvikle teorier om individers adferd i markeder er ingen lett oppgave. Det er mye lettere å predikere hva bedrifter gjør. Stort sett vil bedrifter søke å gjøre overskuddet størst mulig, de vil ønske å realisere prosjekter med positiv nåverdi, og å unngå investeringer der de kan forvente å tape penger. Legger vi til grunn en antakelse om at bedrifter er profittmaksimerende, gir det oss et rammeverk, både for analysen av hva bedrifter har gjort, og hva man kan forvente at bedriftene gjør i fremtiden. Kan man utforme et tilsvarende rammeverk for individer? Et rammeverk som kan benyttes til å analysere individers valg av forbrukssammensetning; hvor mye de ønsker å jobbe; hvor mye de ønsker å spare for fremtiden osv.? Åpenbart er ikke dette beslutninger som styres av en enkel «profittmaksimeringsregel». Samtidig er det ikke helt tilfeldig hva individer gjør. Ikke minst påvirkes individers beslutninger temmelig systematisk av prisene de står overfor, og av sine inntekter, noe som kommer klart til syne i forbruksstudier.

Bilmarkedet illustrerer slike mønstre. Som følge av avgiftssystemet er elbiler i Norge svært rimelige sammenlignet med fossilbiler – og vi ser at nordmenn kjøper elbiler – langt mer enn hva utlendingene gjør. Regjeringen økte i 2018 sukkeravgiften. Dermed økte prisen på brus – og folk reiser til Sverige for å handle billig brus. Endringer i prisene setter spor i konsumentenes valg. Tilsvarende setter inntekstvekst sine spor. Vi er langt rikere enn før, og vi bruker mer på reiser, restaurantbesøk og dyr vin enn nordmenn gjorde i 1990. Forbruksutviklingen speiler prisog inntektsutviklingen. Alt i alt, individuelle valg styres på en ganske systematisk måte av endringer i de økonomiske rammebetingelsene individene står overfor, enten det nå er endringer i deres inntekter eller i prisene. Det er som om hvert individ løser et «optimeringsproblem» – hvor de søker å tilpasse seg best mulig, gitt sin økonomiske situasjon.

Det tegnes noen ganger et bilde av at mikroøkonomi hviler på en antakelse om at individer er rasjonelle og egoistiske. Det er misvisende. I mikroøkonomi benyttes begrepet «preferanser» til å beskrive et individs vurderinger av de valgene det kan gjøre. Hvorvidt individet styres av hensynet til andre, eller bare ser på egeninteressen, er del av individets preferanser.

Vi skal nå ta for oss en del begreper som står sentralt i økonomiske analyser av forbrukeradferd. Vi begynner med etterspørselskurven, der vi skal vise hvordan den gjenspeiler konsumentenes reservasjonspriser.

2.3 Etterspørselskurven, marginal betalingsvilje og konsumentoverskuddet Kjøpsbeslutninger er sammenvevde, og hvilke verdier forbruket gir forbrukeren, avhenger av det samlede tilfanget på forbruksgoder. Men begrepet reservasjonspris gir en idé om hvordan man kan måle verdiene som skapes for forbrukeren i valget mellom ulike forbruksalternativer. La oss ta kjøp av en iPhone som et utgangspunkt. Det er et enkelt eksempel i den forstand at kjøpsbeslutningen, for de fleste, er en «null-en» beslutning, enten kjøper man, eller man lar være. Samtidig involverer beslutningen noen alternative valg. Det ene er valg av forhandler, gitt at kjøpet skal gjennomføres. Siden prisen på iPhone stort sett er den samme hos alle forhandlere, noe som gjenspeiler Apples policy vis-a-vis forhandlerleddet, er det neppe gevinster ved handel forbundet med å velge én forhandler frem for en annen. Det andre er iPhone vurdert opp mot beste alternative kjøp. Beste alternativ kan kanskje være å kjøpe en Samsung, eller en Huawei, eller kanskje beholde den gamle telefonen – og dette setter en

grense for hva kjøperen maksimalt er villig til å betale for den nyeste iPhone-modellen – hennes reservasjonspris. Som vi beskrev i forrige kapittel, reservasjonsprisen har en viktig tolkning – for hvis hun gjennomfører kjøpet, kan differensen mellom reservasjonsprisen og prisen hun faktisk betaler, tolkes som hennes del av gevinsten ved handelen. Og summerer vi opp gevinstene ved alle hennes kjøp, får vi i prinsippet et mål på hvor stor verdiskaping som er forbundet med hennes samlede forbruk. Men reservasjonspriser er subjektive, ingen vet hva hun maksimalt ville vært villig til å betale for et produkt hun kjøper til en bestemt pris. Hvordan kan man da utvikle dette til et operasjonelt begrep for verdiskaping? Det er mulig fordi individer gjennom sin adferd i markedene «avslører» sine reservasjonspriser. Tenk deg at prisen på et produkt stiger fra 100 til 101 kroner, med den følge at samlet omsetning synker med 2 prosent. Det forteller oss at 2 prosent av de som kjøper har en reservasjonspris i intervallet 100 til 101. Har vi god statistikk for markedene, og kan observere hvordan forbrukerne responderer på endringer i prisene, kan vi gjøre temmelig nøyaktige anslag på verdiene som skapes for dem – vi ser markedsprisene, og vi ser endringene i etterspørselen, og det er disse endringene som avslører reservasjonsprisene. La oss illustrere dette i en figur, og la oss bruke iPhone som illustrerende eksempel, uten at talleksemplene har noen rot i virkeligheten.

Figur 2.4. Tolkningen av ettersprørselskurven.

Kjøperne av iPhone er en sammensatt gruppe. De helfrelste og merkelojale kundene kjøper iPhone nær sagt uansett pris. Andre igjen er mindre opptatt av merkevare, men legger vekt på kvalitet og funksjonalitet. Endelig har vi brukere som ønsker en enkel og billig telefon, og neppe er i den direkte målgruppen for selskapet. Markedsetterspørselen som retter seg mot iPhone vil reflektere slike

mønstre: vi gjenfinner de mest merkelojale til venstre i figuren, og utover mot høyre finner vi kundesegmentene med lavere og lavere betalingsvilje. I figuren har vi tegnet inn to illustrerende priser, 10 000 og 13 000 kroner, og vi kan avmerke de tilhørende etterspørselsnivåene på mengdeaksen. Hvis prisen settes til 10 000, vil alle individer med reservasjonspris over 10 000 kjøpe telefonen. Hvis prisen øker til 13 000, reduseres volumet med 50 prosent, slik figuren er tegnet. De som ikke lenger kjøper, har reservasjonspriser i intervallet mellom 10 000 og 13 000. Så selv om reservasjonsprisen forbundet med kjøp av et bestemt produkt er subjektiv, så avsløres den gjennom markedsadferd. I litteraturen er det vanlig å benytte litt andre begreper enn reservasjonspriser for forbrukernes verdsetting. Vi snakker om forbrukernes betalingsvilje, og et begrep som står sentralt er den marginale betalingsviljen. La oss forklare begrepet nærmere ved å bruke iPhone som eksempel.

Figur 2.5. Marginale og inframarginale etterspørrere.

Vi har tegnet inn en tenkt pris på 10 000 kroner, noe som sorterer kundene i to grupper: de som kjøper og de som avstår. Blant de som kjøper, finner vi en stor gruppe som realiserer en gevinst ved handelen. Det er de som har reservasjonspris høyere enn markedsprisen på 10 000. Vi omtaler dem som de inframarginale etterspørrerne. De oppnår en gevinst ved kjøpet. Men akkurat der hvor etterspørselskurven skjærer prisen finner vi etterspørrere som har reservasjonspris nøyaktig lik markedsprisen – de som er på vippen mellom kjøp og ikke-kjøp, og dermed ikke oppnår noen gevinst ved kjøpet. De er ved det røde kulepunktet. Vi omtaler dem som de marginale etterspørrerne.

Til høyre for de marginale etterspørrerne finner vi alle dem som har betalingsvilje lavere enn prisen, og dermed avstår kjøpet. Hvorfor trekker vi dette skillet mellom inframarginale og marginale etterspørrere? La oss illustrere det på følgende måte. Etterspørrerne som kjøper produktet er en differensiert gruppe, de har ulike betalingsviljer. Reservasjonsprisene varierer fra 10 000 og oppover, i figureksemplet helt opp til 21 000. Si at gjennomsnittet av disse betalingsviljene er 12 500, som antydet ved den grønne stiplede kurven. La oss videre si at Apple gjennom en markedsføringskampanje lykkes med å øke salget noe. Hvilke kjennetegn har denne gruppen av nye kunder som rekrutteres av kampanjen? Det er en langt mer ensartet gruppe enn de inframarginale. Den består av individer som er på vippen, individer som ellers ville ha kjøpt et annet merke, men som lar seg påvirke av kampanjen. Det er kunder som har betalingsvilje nær 10 000 kroner. Det er de marginale etterspørrerne. Dette skillet mellom marginale og inframarginale etterspørrere får stor betydning når en skal analysere konkurranseflaten mellom bedrifter i markeder. Hvilke kundesegmenter konkurrerer bedrifter om? De konkurrerer om gunsten til de marginale etterspørrerne, de som lar seg flytte på. De inframarginale er lojale – det er de marginale selskapet risikerer å miste. Markedsføring dreier seg om å påvirke de marginale etterspørrerne. Vi ser nærmere på dette i et kapittel om markedsstrategier.

Kan man «melke» de inframarginale etterspørrerne? I analyser av tjenestemarkeder som telekommunikasjon og bank og forsikring kan man trekke et naturlig skille mellom mobile og lojale kunder. De mobile følger utviklingen i prisene i markedet, og velger snart en ny leverandør hvis prisen der er gunstigere – de er marginale. De lojale kundene blir – de er inframarginale. Lojalitet er en kilde til en forretningsmulighet. Hvis selskapet lar prisen være høy for kunder de vet er lojale, og setter prisen ned for de mobile, øker profitten. Det kalles for «prisdiskriminering», og vil bli diskutert i et senere kapittel. Er prisdiskriminering uheldig for samfunnet? Noen ganger, men ofte ikke. Grunnen er at den skjerper konkurransen mellom selskapene. Et forbud mot prisdiskriminering kan lett gi høy pris til alle! La oss gi en annen illustrasjon på hvorfor skillet mellom marginale og inframarginale kunder er viktig. Tenk deg en offentlig tjeneste som selges til en subsidiert pris. Det foreslås å subsidiere tjenesten ytterligere, slik at prisen kan settes enda mer ned, og flere innbyggere får tilgang. Hvor store er de ekstra brukerverdiene som følger av tiltaket? Det at flere får tilgang skaper verdier. Men de nye brukerne er ikke en tilfeldig gruppe. De er de marginale brukerne – de som ikke kjøpte til den gamle prisen, men som kjøper til den nye litt lavere prisen. De har betalingsvilje på samme nivå som prisen, etterspørrerne som i figur 2.5 er representert ved det røde kulepunktet – de marginale etterspørrerne. Det gir viktig informasjon: verdien av en oppskalering av tjenesten er ikke reflektert i den gjennomsnittlige brukerverdien, men i den marginale.

Vi kan formulere det slik: Den marginale betalingsviljen viser hvor mye etterspørrerne i markedet er villig til å betale for én enhet til av produktet. Grunnen til at begrepet er viktig, er at det gir informasjon om forbrukernes verdi av endringer i det samlede forbruksvolumet. Vi har så langt benyttet iPhone som illustrasjon, dvs. et produkt der kjøpsbeslutningen er en enkel «null-en» beslutning. Det gjøre det enkelt å resonnere. Men for de fleste forbruksvarer er mengden som kjøpes noe som varierer, som strøm, mat, utenlandsreiser osv. De representerer ikke «null-en» beslutninger. Dermed vil hvert individ ha en fallende etterspørselskurve, og hvert individ vil kjøpe godet opp til et nivå der individets marginale betalingsvilje er lik prisen. Men merk at det gir samme tolkning av den marginale betalingsviljen i markedet som ved «nullen» kjøp. Faller prisen litt, vil alle konsumentene kjøpe litt mer. De ekstra kjøpene har en verdi som gjenspeiles i hvert enkelt individs marginale betalingsvilje. Men den er jo nettopp reflektert i markedsprisen. Begrepene betalingsvilje og marginal betalingsvilje er nært knyttet til et annet viktig begrep, konsumentoverskuddet.

2.3.1 Konsumentoverskuddet I figuren nedenfor har vi tegnet etterspørselskurven og skravert et område som vi kaller for konsumentoverskuddet. Til prisen 7 000 selges det 50 000 enheter, alle etterspørrere med betalingsvilje som overstiger 7 000 kjøper produktet.

Figur 2.6. Konsumentoverskuddet.

Konsumentoverskuddet er differensen mellom reservasjonsprisen og markedsprisen summert over alle etterspørrerne som kjøper godet. Det vil si at konsumentoverskuddet kan tolkes som summen av alle individenes respektive gevinster ved handelen. Det er dette verdimålet som ligger til grunn for begrepet verdiskaping, slik det benyttes i samfunnsøkonomiske analyser.

I konkurranseloven er hensynet til forbrukerne tillagt særlig vekt, både slik den er formulert i Norge og internasjonalt. I den norske lovteksten heter det i paragraf 1: «Ved anvendelse av denne lov skal det tas særlig hensyn til forbrukernes interesser.» Hvordan kan man lage et måle på «forbrukernes interesser»? Da kommer begrepet konsumentoverskudd til anvendelse – forbrukerens interesser er ikke ivaretatt med mindre konsumentoverskuddet øker. Det er et par momenter som er viktig når konsumentoverskuddet benyttes som mål på verdiskaping. For det første betyr det at individenes egne vurderinger (i mikroøkonomi ofte omtalt som preferanser) legges til grunn, slik de kommer til uttrykk gjennom etterspørselskurven. Det er kjent som prinsippet om konsumentsuverenitet. I vurderingen av verdiene som knytter seg til forbruket, overprøves ikke konsumentenes egne vurderinger. For det andre summerer vi hvert individs konsumentoverskudd når vi beregner det samlede konsumentoverskuddet for samfunnet. Det betyr at fordelingen av inntekten, og derved fordelingen av samlet forbruk mellom individer, ikke får direkte betydning for målet. Når en i markedet observer høy betalingsvilje fra noen velstående individer, kan nok det ofte gjenspeile høy betalingsevne snarere enn sterke behov. Og fordeling av inntekt og velferd er definitivt viktige temaer, men i analysen er det

Konsumentoverskuddet er en viktig del av samlet verdiskaping i samfunnet. Se på betydningen av internett. Det gir tilgang til en enorm informasjonsmengde; musikk, litteratur, filmer osv. til en lav pris, og ofte gratis – og informasjonen kan hentes ut raskt. Hvordan man skal måle verdien av internett for samfunnet? Verdiskapingen, forstått som utviklingen i samlet inntekt i et land, uttrykkes ved endringen i nasjonalproduktet; den samlede verdien av produksjonen i et samfunn. Men verdiene som den samlede tilgangen av varer og tjenester har for forbrukerne, fanges her bare delvis opp. Konsumentoverskuddet er ikke en del av nasjonalproduktet. Stort sett vil disse målene følge hverandre, vokser produksjonen, så vokser også konsumentoverskuddet. Dermed er veksten i nasjonalproduktet også et egnet mål for vekst i konsumentvelferd. Men unntaket er når det skjer store teknologiske endringer. Det er ikke lett å finne dype spor fra internettrevolusjonen i nasjonalproduktet (se senere diskusjon om «produktivitetsparadokset»), men i forbrukeradferd er sporene markante.

hensiktsmessig å skille mellom de to temaene. Når vi måler verdiskapingen legger vi til grunn individenes egne verdivurderinger (preferanser) slik de uttrykkes gjennom etterspørselen. Hvorvidt samfunnet kan betraktes som rettferdig, hviler på inntekts- og formuesfordelingen, det er en egen analyse. Begge temaer er viktige. I analysen av markeder, som kommer senere i boken, trenger vi noe mer innsikt om enkelte av etterspørselskurvens egenskaper. Vi kommer der til å benytte enkelte begreper som vi nå skal forklare nærmere.

2.4 Etterspørselskurvens egenskaper Konsumentenes marginale betalingsvilje endres etter hvert som de økonomiske forholdene forandrer seg. Hva forbrukeren er villig til å betale for en iPhone, avhenger både av hennes inntekt og av hvor attraktive alternativene er. Vi skal ta for oss noen viktige begreper, og vi begynner med begrepene substitutter og komplementer.

2.4.1 Substitutter vs. komplementer Vi diskuterte ovenfor hvordan kjøpsbeslutninger avhenger av vurderingen av beste alternativ. Hvis beste alternativ fremstår som mer attraktivt, det være seg fordi det har blitt billigere, eller at kvaliteten har økt, reduseres betalingsviljen for godet vi ser på. Faller Samsung i pris er ikke forbrukerne villig til å betale like mye som før for en iPhone. Vi omtaler det som substitutter, eller alternativer. Hvis prisen på et substitutt faller, eller kvaliteten på substituttet bedres, skifter etterspørselen etter et gode innover. Denne situasjonen er illustrert til venstre i figuren nedenfor.

Figur 2.7. Substitutter og komplementer.

Etterspørselen etter bensinbiler skifter innover når elbiler blir billigere, som i figuren til venstre.

Situasjonen til høyre illustrerer en annen effekt, knyttet til begrepet komplementer. To goder er komplementer hvis rikere tilgang på det ene, øker verdien av å ha tilgang til det andre godet. For å holde oss til mobilverdenen, la oss ta apper som eksempel. Utvikles det flere attraktive apper som er unike for iPhone, fremstår iPhone som et mer attraktivt kjøp sammenlignet med alternativene. Det vil bidra til å øke forbrukernes betalingsvilje for iPhone. Det gir oss situasjonen til høyre i figuren ovenfor. Hvis prisen på et komplement faller, eller kvaliteten på komplementet bedres, skifter etterspørselen etter et gode utover. Det er lett å finne eksempler på både substitutter og komplementer. Produkter som er typisk koblede vil gjerne være komplementer; ski og staver, is og jordbær osv. Der hvor ulike produkter kan dekke samme behov står vi overfor substitutter; iPhone versus Samsung osv. Vi skal senere se at komplementer og substitutter er begreper som har stor betydning både for forståelsen av hvordan økonomien er organisert, og også for hvordan den bør være organisert. For å illustrere betydningen av begrepsparene, la oss foregripe noen sammenhenger, innsikter vi kommer til å benytte i senere kapitler.

2.4.2 Substitutter og komplementer – betydning for økonomisk organisering Hoteller og turistattraksjoner i en by står i et komplementært forhold til hverandre. Øker kvaliteten på hotellene eller overnattingen blir billigere, tiltrekkes flere reisende, og etterspørselen etter turistattraksjonene stimuleres. Samtidig vil mer spennende attraksjoner trekke flere gjester til hotellene. De styrker hverandre, de står i et komplementært forhold. Men ser vi på relasjonen mellom konkurrerende hotellkjeder, er det preget av å være substitutter. Setter Rica romprisen ned, faller etterspørselen etter overnattinger hos Thon, den øker ikke. Både produsenter av komplementer og produsenter av substitutter kan tjene på å samordne sine forretningsstrategier. Men virkningene for konsumentene og for samfunnet av slike samarbeid vil være svært forskjellig i de to tilfellene. Et hotell kan samarbeide med en fornøyelsespark, og samlet tilby kundene en pakke bestående av opplevelser og overnatting. Logikken her er at et slikt samarbeid er til gunst for forbrukerne. Hotellet er tjent med at turistattraksjonen har høy kvalitet og lave priser – det gir flere gjester; tilsvarende er turistattraksjonen tjent med at hotellene tilbyr rimelig overnatting. Koordinerer de sine forretningsmessige beslutninger trekker det i retning av lavere priser og et bedre tilbud. Hvorfor? La oss begrunne det litt dypere. Tenk deg at de ikke samarbeider, og la oss fokusere på prisbeslutningen. Ved fastsettelse av romprisen vil hotellet gjøre en vurdering av prisens betydning for tilstrømningen av gjester. Settes

prisen lavt, er det lett å få høyt belegg. Settes prisen høyt, blir det færre gjestedøgn, men hver gjest betaler til gjengjeld en høyere pris. Hvor høyt er det smart å sette romprisen? Dette er en beslutning som vi skal se nøyere på senere. Men vi kan se for oss en pris som balanserer de to hensynene, en pris som er balansert slik at hotelleieren får maksimert sitt overskudd. Men hvilket valg hotelleieren gjør med hensyn til prisen, er ikke uten betydning for den lokale turistattraksjonen. Ved en lav pris økes tilstrømningen av gjester, noe som stimulerer aktivitetene rundt turistattraksjonen. Lav rompris på hotellet har dermed en positiv kommersiell verdi for eieren av turistattraksjonen. Det er denne kommersielle verdien som kan hentes ut gjennom et samarbeid. Helt konkret, i prisfastsettelsen, vil partene i samarbeidet hensynta den gjensidige kommersielle verdien av en prisreduksjon. Dermed trekker samarbeidet i retning av lavere priser. Konkurrerende hoteller kan også være tjent med å samarbeide – men for substitutter er logikken at et samarbeid skader forbrukerne. Det ene hotellet er tjent med at konkurrenten holder høye priser, og vice versa. Koordinerer de sine beslutninger leder det til høyere priser hos begge – det er kjent som kartellvirksomhet. Et slikt samarbeid er forbudt i henhold til konkurranselovens paragraf 10. Men forbudet rammer altså ikke produsenter av komplementer. Lignende effekter får vi i analysen av hvordan oppkjøp og fusjoner påvirker prisnivået. Hvis hotellet og turistattraksjonen har samme eiere, vil effektene som prisnivået på overnatting har på inntjeningen i turistattraksjonen bli direkte hensyntatt siden virksomhetene er deler av samme foretak. Man sier gjerne at effektene blir internalisert. Fusjoner og oppkjøp som berører produsenter av substitutter er derimot konkurransemessig en bekymring. Derfor skal alle foretakssammenslutninger av en viss størrelse vurderes av Konkurransetilsynet, før de kan gjennomføres. Vi var inne på at betalingsvilje, slik den gjenspeiles i etterspørselskurven, kan være en indikator på betalingsevne. Det vil si at inntekt har betydning for individers betalingsvilje og dermed deres etterspørsel.

2.4.3 Inntektens betydning Vil økt inntekt endre betalingsviljen for et gode? Åpenbart avhenger det av godets karakter. For en rekke standard forbruksvarer som meieriprodukter, grønnsaker, drivstoff osv. har inntekten liten eller ingen betydning for etterspørselen. Ser vi derimot på produkter som restaurantbesøk og utenlandsreiser finner vi langt sterkere effekter av inntektsvekst på etterspørselen. Når vi kategoriserer slike effekter, benytter vi begrepene normale og inferiøre goder: Et gode er normalt hvis økt inntekt øker etterspørselen etter godet. En tilsvarende definisjon har vi for inferiøre goder: Et gode er inferiørt hvis økt inntekt reduserer etterspørselen etter godet.

Inferiøre goder er kanskje oftest assosiert med goder som tilbys med ulik kvalitet. Markedet for juice illustrerer poenget. Økt inntekt har over tid stimulert veksten i markedet for ferskpresset juice, mens markedet for «juice fra konsentrat» er blitt helt marginalisert. Høy kvalitet (ferskpresset juice) er et normalgode, lav kvalitet (juice fra konsentrat) er et inferiørt. Disse empiriske sammenhengene belyser hvordan enkelte produkter over noen få tiår kan vokse til milliardindustrier. Fiskeoppdrettsnæringen har hatt en eventyrlig vekst, noe som dels gjenspeiler teknologiutviklingen i oppdrett, men også i stor grad reflekterer at fersk laks er blitt mer verdsatt, relativt til andre produkter, i et globalt marked karakterisert ved høy inntektsvekst. Tenk på betydningen av inntektsveksten i Asia for eksporten av norsk laks. I analysen senere vil vi hyppig referere til kvantitative mål på disse sammenhengene siden størrelsesorden på effektene er viktige. Vi vil da bruke begreper som prisog inntektselastisiteter.

2.4.4 Pris- og inntektselastisiteter Tenk deg at prisen på en vare stiger 1 prosent, og som følge av det faller etterspørselen etter varen med 2,5 prosent. Vi sier da at varen har en priselastisitet (etterspørselselastisitet) på 2,5. Priselastisiteten (etterspørselselastisiteten) til en vare er den prosentvise nedgangen i etterspørselen etter varen som følger hvis prisen på varen stiger én prosent. Høy priselastisitet betyr altså at etterspørselen faller mye hvis prisen stiger – det er det samme som en flat etterspørselskurve, se figuren til venstre nedenfor. Det omtales ofte som elastisk etterspørsel.

Figur 2.8. Etterspørselselastisitet.

Figuren til høyre viser en situasjon med lav priselastisitet, i det tilfellet er etterspørselskurven bratt. I litteraturen omtales det gjerne som uelastisk etterspørsel. Priselastisiteten er viktig for å forstå hvordan priser svinger over tid i en del markeder. Legg merke til at hvis etterspørselskurven er bratt (dvs. uelastisk), vil endringer i volumet av varer solgt i markedet

lede til store prisendringer, som angitt ved kulepunktene i figuren til høyre. Det er en av forklaringene på at prisen på elektrisk kraft i Norge øker ekstremt mye i de årene der det er tørr høst og kald vinter. Lite vann i kraftmagasinene gir liten produksjon, og med en bratt etterspørselskurve, fyker prisen i været (det er også andre grunner). Vi skal også se at priselastisiteten har stor betydning i analyser av konkurranseforholdene i et marked. Er etterspørselskurven bratt, kan man oppnå en svært høy pris i markedet hvis det solgte volumet holdes lavt. Da er det viktig med konkurranse mellom bedrifter, som gjennom konkurransen sørger for at produksjonen holdes oppe og prisen nede. Det kommer vi tilbake til i kapitlet om markedsmakt. I omtalen av komplementer og substitutter, forklarte vi at etterspørselen etter et gode også påvirkes av prisen på andre goder. Vi bruker krysspriselastisiteter til å måle disse effektene. Dette målet kommer vi ikke til å benytte i diskusjonen senere, men definisjonen tilsvarer definisjonen av priselastisitet, med den forskjell at den måler virkningen som en endring i prisen på én vare har på etterspørselen etter en annen vare. Et begrep vi derimot kommer til å benytte senere er inntektselastisitet. Inntektselastisiteten til en vare er den prosentvise endringen i etterspørselen etter varen som følger hvis forbrukernes inntekter øker én prosent. For begrepsparet normale og inferiøre goder får vi dermed følgende sammenheng: Inntektselastisiteten er positiv for normale goder, og negativ for inferiøre. Inntektselastisiteten får stor betydning når vi senere skal drøfte prisutviklingen over tid på ulike varegrupper. Det vil jo være slik at markeder for normale goder vil tendere til å vokse, mens en i markeder for inferiøre goder kan forvente reduserte volumer – alt annet likt.

2.5 Samspillet mellom priser og inntekter – arbeidsmarkedet som eksempel Vi kan benytte begrepene ovenfor til å forstå mekanismene bak utviklingen i viktige markeder for individer. Her skal vi bruke dem til å belyse noen trekk ved arbeidsmarkedet, og hvordan vi kan forvente at individers tilbud av arbeid vil utvikle seg i fremtiden. Dermed får vi også en god illustrasjon på hvordan teorien om konsumenters adferd kan anvendes. Arbeidstilbudet har stått sentralt i politisk debatt. Politikere er bekymret for utfordringene ved eldrebølgen – fødselsratene synker, det blir færre i yrkesaktiv alder, og flere eldre som trenger omsorgstjenester. Riktignok kan man kan endre pensjonssystemet og stimulere folk til å stå lenger i jobb – det et viktig mål med pensjonsreformen. Kanskje man kan også effektivisere utdanningssystemet slik at nye kull kommer raskere i jobb. Men et underliggende viktig spørsmål er følgende: hvor mye ønsker egentlig individene å jobbe?

Som alt annet har jobb et beste alternativ – fritid! Med alle de muligheter det gir for rikt sosialt liv, reiser og alt annet berikende man kan bruke tiden til. Mer arbeidstid øker riktignok inntektene, og gir med det økt rom for forbruk. Men det går på bekostning av fritid, som også har verdi. Hva kan vi på faglig grunnlag si om denne beslutningssituasjonen? For det første, hva koster fritid? Én time ekstra fritid er én time tapt arbeidsinntekt – så prisen på fritid er timelønn etter skatt. Men så er det da slik at lønnsnivået har vokst over tid. Produktiviteten i næringslivet stiger, og med det øker lønningene. Det har gjort det dyrere å ta ut fritid, «prisen» på fritid er jo nettopp timelønnen etter skatt, og når prisen på fritid øker, skulle en isolert sett forvente at befolkningen «kjøper mindre» av det, som er det samme som at de vil jobbe mer. Men så er det en viktig faktor som ikke er hensyntatt i dette resonnementet. Økte lønninger betyr også at vi er langt rikere enn før. Siden det er grunn til å tro at fritid er et normalgode, altså at man ønsker mer fritid når inntektsnivået er høyere, har vi funnet en effekt som trekker i motsatt retning. Vi er rikere, og ønsker mer fritid – men den er blitt dyrere, og da er ikke sikkert vi ønsker mer likevel. Hva virkningen av lønnsveksten blir på arbeidstilbudet, er følgelig usikkert – avhengig av hvilken effekt som er den sterkeste. Dette bekreftes av empiriske studier, som viser at det ikke er noen enkel sammenheng mellom lønn og arbeidstilbud.

Begrepene substitutter og komplementer kan benyttes til å forklare sider ved arbeidstilbudet. I et internasjonalt perspektiv har Skandinavia vært kjent ved en kombinasjon av høyt skattenivå og samtidig høy yrkesdeltakelse. Hvordan? I en analyse i tidsskriftet Journal of Economic Perspectives, argumenteres det for at subsidiering av goder som er komplementære med arbeid er en viktig forklaring. Det er goder som barnehagetilgang, eldreomsorg – som frigjør tid, og utdanning – som gir kompetanse. Det stimulerer arbeidstilbudet. Kleven, H. J. (2014). How can Scandinavians tax so much? Journal of Economic Perspectives, 28(4), 77-98. Den andre effekten vi beskrev over, virkningen på arbeidstilbudet av at vi er blitt rikere, er kjent som inntektseffekten. For de fleste produkter har inntektseffekten ingen betydning. Riktignok er det jo generelt slik at din inntekt får økt kjøpekraft når priser faller – man sier at realinntekten har steget. Men faller prisen på tannpasta, blir effekten forsvinnende liten, til det er produktets andel av ditt samlede forbruk for liten. Inntektseffekten er bare relevant for endringer i priser som har stor betydning for de samlede inntektene eller utgiftene. Og der er lønninger et eksempel. Renter er et annet eksempel der inntektseffekten får betydning. Stiger renten, blir det dyrere å låne. Det gjør at lånefinansiert forbruk blir dyrere, noe som er en priseffekt. Men siden husholdningene har stor gjeld, vil øket renter medføre store ekstra renteutgifter som reduserer husholdningenes realdisponible inntekter. Det er en inntektseffekt. Og den er politikerne bekymret for, hvis rentenivået etter hvert skulle stige. Inntektseffekten kan medføre et betydelig fall i husholdningenes etterspørsel, en effekt man har sett i flere land der husholdningenes gjeld har blitt høy.

2.6 Diskusjonen videre I markedsteorikapitlet skal vi benytte begrepene fra dette kapitlet til å analysere hvordan priser blir bestemt i markedet. Etterspørselskurvens egenskaper er viktige for å forstå hvorfor priser har endret seg over tid, og til å predikere fremtidige prisbaner. Men før det, skal vi se nærmere på bedrifters markedsadferd.

Kapittel 3

Produksjonsteori I dette kapitlet tar vi for oss bedriften som tilbyder av varer og tjenester i et marked, og som etterspør av produksjonsressurser som arbeidskraft, kapitalutstyr og ulike typer vareinnsats. Vi kommer ikke til å snakke om bedriften fra et organisasjonsteoretisk perspektiv i første omgang. Strengt tatt er det jo slik, med mindre vi snakker om enkeltmannsforetak, at bedrifter er komplekse organisasjoner. Og en viktig del av økonomifaget vedrører betingelsene for at en bedrift skal lykkes med å skape en velfungerende arena for verdiskaping. Det vedrører både de interne relasjonene mellom eier, ansatte og ledelse, og de eksterne relasjonene til kunder, leverandører, myndigheter og andre bedrifter. Det er tema senere i boken. Her skal vi ta for oss bedriften fra en mer teknologisk synsvinkel – bedriften som produsent av varer og tjenester og som tilbyder av disse i et marked. Vi kan tenke på dette som at vi legger til grunn at bedriften har en rimelig velfungerende organisasjon. Vi skal legge til grunn av bedriften søker å gjøre overskuddet størst mulig, slik det gjerne vil være for private virksomheter, for eksempel organisert som aksjeselskaper. Antakelsen om overskuddsmaksimering gir ikke en fulldekkende beskrivelse av alle bedrifters formål. Bedrifter kan ha andre målsettinger. Mye av offentlig produksjon skjer ikke for markeder, f.eks. helse og undervisningstjenester, og styres av politiske prioriteringer. Stiftelser og «non-profit»-organisasjoner har egne målsettinger nedfelt i stiftelsesdokumentene. Samvirker, slik vi f.eks. kjenner det fra landbrukssektoren, legger hensynet til medlemsinntekten og ikke til overskuddet til grunn når de treffer virksomhetsbeslutninger. Men selv om målene er ulike, vil de alle være tjent med å oppnå høyest mulig målrealisering, og det er lett å tilpasse analysen til andre formål enn overskuddsmaksimering. Vi skal her drøfte hvordan bedriftens tilbud av varer og tjenester, og dens etterspørsel etter produksjonsressurser bestemmes i et marked. Vi ser både på bedriftens tilpasninger til endringer i markedsvilkårene på kort sikt, og til de mer strategiske langsiktige beslutningene. Vi avslutter kapitlet med utledningen av en bransjes tilbuds- og etterspørselskurver, slik de fremkommer som summen av hver bedrifts respektive tilbud og etterspørsel.

3.1 Produksjonsbeslutninger En bedrift produserer varer og tjenester ved å bruke ressurser, i faget kalt produksjonsfaktorer eller innsatsfaktorer.2 Vi vil i teksten benytte begrepene litt om hverandre, men i hovedsak referere til innsatsfaktorer. Innsatsfaktorer er alle de ressursene som kreves i produksjonsprosessen. Arbeidskraft, maskiner og bygninger (som omtales som realkapital), energi, råvarer, halvfabrikata osv. er typiske eksempler. Noen av dem er enkle å analysere – som råvarer og vareinnsats bedriften kjøper til gitte priser i store markeder. Det er standardiserte innsatsfaktorer med kjent pris. Kapitalutstyret, som bygninger og maskiner, kan også være standardisert, men ofte kan det være individuelt tilpasset. Spesialdesignede maskiner til bruk i en spesiell produksjonsprosess er eksempel på det. Som vi har vært inne på, bestemmes prisene på disse gjerne gjennom direkte forhandlinger mellom leverandør og kjøper. Bedriftens bruk av arbeidskraft kan spenne vidt, fra ufaglærte arbeidere til spisset toppkompetanse. Siden vi her ikke skal drøfte de organisatoriske sidene ved bedriften, betrakter vi arbeidskraft som en produksjonsressurs på linje med alle de andre innsatsfaktorene. Senere, når vi skal drøfte bedrifter som organisasjoner, blir incentiver, informasjon og kontrakter viktige begreper, men foreløpig avgrenser vi analysen. Hvilken produksjonsmengde bedriften kan fremstille med innsatsfaktorene avhenger av bedriftens produksjonsteknologi. Vi skal her tenke på teknologi i vid forstand, som både å omfatte kunnskapen de ansatte besitter, bedriftens eierrettigheter som patenter m.m., i tillegg til de teknologielementene som er integrert i bedriftens kapitalutstyr. I studiet av bedrifters tilpasninger legger vi dels et kortsiktig og dels et langsiktig perspektiv til grunn. Utfordringene for bedriften er høyst ulike avhengig av tidshorisonten for analysen. På kort sikt er utfordringen å møte endringene i markedsmulighetene ved å tilpasse de løpende produksjonsaktivitetene. Men i de tilpasningene står bedriften overfor en rekke begrensninger. Det er begrensninger knyttet til bedriftens tilgang på egnede lokaler, tilgang på produksjonsutstyr og tilgang på kompetanse. Vi skal senere omtale dette som flaskehalseffekter, som har stor betydning for kostnadsstrukturen på kort sikt. I det lange tidsperspektivet kan bedriften ekspandere, det kan erverve nye lokaler, øke maskinparken og rekruttere ny kompetanse. Det fordrer investeringer, og lønnsomheten av disse hviler på hva bedriften forventer om markedets utvikling på lang sikt. For noen bedrifter kan det være bedre å nedskalere, heller enn å ekspandere. Men det viktige her er at bedriften har betydelig mer fleksibilitet

Det er alltid en utfordring når fagterminologi varierer mellom fagtekster og fagdisipliner. I engelskspråklige tekster benyttes ofte «output» for produkter og «input» for produksjonsfaktorer. Språkrådet lanserte for noen år siden utputt og innputt som norske varianter.

på lang sikt enn på kort sikt, i det at tilgangen på lokaler, kompetanse og produksjonsutstyr kan tilpasses de langsiktige produksjonsplanene. For den enkelte bedriften, enten vi ser på de mer kortsiktige disposisjonene, eller de langsiktige investeringsbeslutningene, er vesentlige deler av markedsbetingelsene utenfor bedriftens kontroll. For eksempel vil de fleste bedrifter være så små i forhold til totalmarkedets størrelse, at prisene på innsatsfaktorene ikke påvirkes av bedriftens ressursdisponering. Det er opplagt for helt generelle og standardisert innsatsfaktorer som energi. Men det er også tilfellet for mer bransjespesifikke råvarer. For eksempel vil den enkelte papirprodusenten i liten grad kunne påvirke prisen på cellulose, selv om bransjens samlede produksjonsvolum har stor betydning for prisen på råstoffet. I store markeder, med mange bedrifter, er det også rimelig å legge til grunn at bedriftene ikke kan påvirke prisnivået i bransjen. Men her er det viktig å supplere analysen med alle de tilfeller der konsentrasjonen i bransjen er stor, og dominert av én eller noen få bedrifter. I disse markedene har bedrifter markedsmakt ved at de kan påvirke prisnivået. Det er et viktig selvstendig tema som vi kommer grundigere tilbake til i et eget kapittel om markedsmakt, men vi vil også summarisk diskutere det i dette kapitlet. Sentralt for produksjonsteorien er kostnadsbegrepene, så vi begynner med dem.

3.2 Kostnadsstrukturen i en bedrift For å produsere bruker bedriften en rekke innsatsfaktorer. Tenk deg en bedrift som fremstiller et volum på 1000 enheter av et produkt per døgn. Bedriftens totale kostnader er de samlede utleggene for innsatsfaktorene den benytter i produksjonen. Hva bestemmer nivået på bedriftens kostnader? Kostnadene vil dels bestemmes av prisene på innsatsfaktorene, dvs. timelønn, kapitalpriser, energipriser osv. Høyere priser på disse øker kostnadene. Men kostnadene vil også avhenge av bedriftens produktivitet. Hvis bedriften kan fremstille de 1000 enhetene til en mindre bruk av energi, med færre arbeidstimer eller gjennom annen effektivisering, blir kostnadene lavere. Et viktig skille trekkes mellom variable kostnader og faste kostnader. De variable kostnadene er de delene av kostnadene som varierer avhengig av hvor mye bedriften produserer. Reduserer bedriften døgnproduksjonen fra 1000 til 900 enheter, sparer den noe energi, noe råvarer osv. Dermed synker de variable delene av kostnadene. Men en slik endring vil ikke påvirke bedriftens leiekostnader for produksjonsarealene, for å ta et eksempel. Leiekostnadene løper uavhengige av hvor mye bedriften produserer – de er faste kostnader.

De faste kostnadene er de delene av kostnadene som ikke påvirkes av hvor mye bedriften produserer. Men med en gang en dekomponerer de samlede kostnadene i variable og faste kostnader, vil en oppdage at tidsperspektivet har stor betydning. I det korte løp er kostnader knyttet til maskinelt utstyr og til bygningsmassen ikke noe som påvirkes av endringer i løpende produksjon. Tilsvarende vil kostnader til administrasjon, forsikringskostnader m.m. være faste kostnader. Men samtidig er dette kostnader som i det lange løp er påvirkelige. Hvis bedriften på mer varig grunnlag justerer produksjonen ned fra 1000 til 900, kan bedriften skalere ned størrelsen på produksjonslokalene, betjene markedet med færre maskiner, og med en noe mindre administrativ stab. Da kan også forsikringspremiene synke. Det som er faste kostnader på kort sikt blir gjerne variable på lang sikt. Jo lenger tidsperspektivet er for analysen av bedriftens kostnader, desto mer av kostnadene er variabelt. Det betyr at kostnadsstrukturen blir mer fleksibel på lang enn på kort sikt. Her er det flere dimensjoner, der også bedriftens kontrakter om leveranser av innsatsfaktorer får betydning. Et flyselskap som leaser flyene, har større fleksibilitet enn et selskap som eier flyene selv. Det betyr ikke at fleksibiliteten er helt borte ved eierskap – fly kan selges i et annenhåndsmarked, og hvis annenhåndsmarkedet er likvid, vil ikke forskjellen mellom å eie og å leie nødvendigvis være store. Dessuten kan det være store variasjoner i leiekontrakters varighet, noe som også påvirker fleksibiliteten. Korte kontrakter er mer fleksible enn lange. Tilsvarende variasjoner har vi for lønnskontrakter. Bruken av innleid arbeidskraft kan lettere skaleres ned enn bruken av fast ansatte. Men samtidig er det slik at bedrifter med fast ansatte kan skalere ned staben når produksjonsfallet blir varig, uten å komme i konflikt med arbeidsmiljøloven. I økonomiske analyser er det vanlig å legge to tidsperspektiver til grunn for analysen, ved nettopp å splitte analysen i henholdsvis kort sikt og lang sikt. Disse er ofte tenkt som å korrespondere med skillet mellom drifts- og investeringsbeslutninger. Gjennom investeringsbeslutninger påvirkes kostnadene på lang sikt ved at bedriftene utvider produksjonslokalene og øker maskinparken. Det er investeringer som tar tid, og som øker virksomhetens kapitalkostnader. Men på kort sikt er kapitalkostnadene faste, slik de gjenspeiler tidligere års investeringer. Merk at faste kostnader er kostnader som ikke varierer med produksjonsnivået. Men det betyr ikke at de faste kostnadene som sådan ikke endrer seg. En viktig del av kapitalkostnaden er rentetapet forbundet med å ha kapital bundet opp i maskiner og bygninger. Øker renten, så øker denne kostnaden.

Endringer i løpende driftsbeslutninger vil i det korte løpet endre behovet for energi, råvarer, arbeidsinnsats, halvfabrikata osv., og gjennom det påvirke løpende kostnader. Det er kostnader som er variabelt både på kort sikt og på lang sikt. Vi skal se at tidsperspektivet har stor betydning for bedrifters økonomiske tilpasning i markeder. Vi skal begynne med det korte tidsforløpet, og se på nærmere på hvordan begrensningene på kort sikt, flaskehalseffektene, gir et bestemt mønster i kostnadsstrukturen.

3.3 Det korte tidsperspektivet: flaskehalser og stigende marginalkostnader La oss gjøre historien konkret: betrakt et rådgivningsfirma som konkurrerer i et voksende marked. Nye kunder strømmer til markedet, og selskapet får flere henvendelser. Bør selskapet påta seg de nye oppdragene? Stilt overfor en ny potensiell kunde vil selskapet foreta en internkalkyle: hvor mye ressurser vil oppdraget beslaglegge? Hva vil det koste – med andre ord, hva er den laveste prisen som er forenlig med lønnsom kommersiell drift? Det vi kjenner som reservasjonsprisen. Er kalkylen presist utført, kan bedriften ta stilling til om oppdraget er lønnsomt og kan gjennomføres til den tilbudte prisen. Men den vil aldri gå under reservasjonsprisen. En presis internkalkyle er krevende. Ikke minst må kalkylen ta høyde for en rekke potensielle flaskehalsproblemer i organisasjonen. Har selskapet tilstrekkelig med kompetanse internt, eller vil prosjektet måtte trekke på kompetanse som er bundet opp i andre prosjekter og forsinke disse? Har bedriften ledige tekniske ressurser, tilstrekkelig med lokaler og de nødvendige administrative ressurser til å forvalte prosjektet? Vil prosjektet legge beslag på ressurser og kompetanse som dermed ikke vil være tilgjengelig for nye satsinger, og som kanskje kunne skapt mer verdier i fremtidige prosjekter? Prosjektet binder opp ressurser, og alle kostnadselementer må prises inn. Øvelsen er vanskelig, ikke minst fordi det ofte ikke finnes relevante markedspriser som kan benyttes i kalkylen. Hadde ikke begrensningene vært der, dvs. hadde selskapet kunnet ekspandert gjennom å skalere opp bruken av alle ressurser, ville kostnadsanalysen vært enklere. Det kunne hyret inn mer kompetanse, mer utstyr og skaffet større lokaler. Kostnadene ville da gjerne ha vokst proporsjonalt med prosjektporteføljens størrelse, hvert nytt prosjekt ville kostet det samme som det foregående. Graden av kapasitetsutnyttelse får stor betydning for kostnadskalkylen. Hvis selskapet har mye ledig kapasitet, begrenses flaskehalseffektene siden de ulike prosjektene i liten grad konkurrerer om de interne ressursene. Det er når aktivitetsnivået blir høyt, og nye prosjekter konkurrerer med øvrige prosjekter om selskapets ressurser, at flaskehalskostnadene får kostnadseffekter. Det presser reservasjonsprisen forbundet med nye prosjekter opp. Vi kan illustrere det i en figur som nedenfor. I figuren har vi tegnet en glattet kurve. Riktignok er verden ofte «diskret», dvs. tellbar, slik at vi kan telle «første enhet produsert», «andre enhet» osv. Da

kan vi til hver enhet knytte en kostnad – som i et stolpediagram. Men glattede kurver gjør figurene mer elegante enn om det splittes opp i stolper.

Figur 3.1. Marginalkostnadene.

Den blå kurven viser den typiske sammenhengen mellom internkalkylen og flaskehalsene. I begynnelsen stiger den lite, det er mye ledig kapasitet, og flaskehalseffektene er svake. Etter hvert som volumet øker, presses kostnadene, og reservasjonsprisen blir høyere. I mikroøkonomi omtaler man dette som stigende marginalkostnader. Med det siktes det til at når aktivitetsnivået stiger, blir det stadig dyrere å øke produksjonen. Marginalkostnadene til en bedrift er økningen i produksjonskostnadene som følge av en økning i produksjonen med én enhet. Resonnementet ovenfor viser følgende: På kort sikt er marginalkostnadskurven til en bedrift gjerne stigende. Vi skal nå gå litt mer i detaljene i bedriftens kortsiktige disponering av ressursene. I et senere avsnitt skal vi tilsvarende drøfte de mer langsiktige strategiske beslutningene knyttet til investeringer, ekspansjon og avvikling.

3.3.1 Bedrifters markedsposisjon Så langt har vi ikke gjort noen antakelser om prisen på produktene bedriften produserer. Her er det stor forskjell mellom markedssituasjonen til Apple, som har et stort spillerom for fastsettelse av prisen på iPhone, og oppdretteren på Mørekysten, som må forholde seg til en gitt markedspris på laks.

Vi snakker her om forskjeller i etterspørselskurven som retter seg mot selskapet. Betrakt figurene nedenfor, der Apple er illustrert i figuren til venstre og oppdretteren på Mørekysten til høyre.

Figur 3.2 Etterspørselen som retter seg mot bedriften.

Det er en fundamental forskjell mellom disse to markedssituasjonene. Oppdretteren forholder seg til en pris hun ikke kan påvirke. Den varierer mye over tid, stiger eller synker ettersom internasjonale konjunkturer, valutakurser osv. endrer seg. Men den enkelte fiskeoppdretter har ingen innflytelse her, prisen ligger utenfor det enkelte selskapets kontroll. På den aktuelle dagen illustrert ovenfor er kiloprisen 63 kroner – uavhengig av hvor mange kilo oppdretteren på Møre tilfører markedet. Apple forholder seg ikke til en gitt pris. De setter prisen. Siden etterspørselskurven er fallende har de et valg. De kan sette prisen lavt, og selge mye; eller høyt, og oppnå et lavere volum. Vi sier at selskapet har markedsmakt. Markedsmakt varierer. Mange virksomheter kan ha en viss markedsmakt, men uten at den har noen praktisk betydning. Den lokale bensinstasjonen kan justere prisen opp noen øre, uten å miste alle kundene, men blir forskjellen fra konkurrentene noen kvartaler bortenfor for markant, forsvinner alle kundene. Prisvariasjonene blir derfor i det store bildet krusninger. I praksis forholder den enkelte bensinstasjonseier seg til en gitt markedspris. For bedrifter som står overfor en gitt pris i markedet er produksjonsbeslutningen enkel, i den forstand at spørsmålet den skal ta stilling til er hvor mye det er lønnsomt å produsere, til den gitte prisen. Den beslutningen leder oss til bedriftens tilbudskurve. For bedrifter med markedsmakt blir beslutningen litt mer innfløkt. Grunnen er valget av produksjonsnivå påvirker prisen bedriften oppnår i markedet – jo mer den produserer desto lavere blir prisen den oppnår. Det gjør at bedrifter med markedsmakt er tjent med å begrense produksjonen for å holde prisen oppe. Denne sammenhengen kommer vi nøye inn på i kapitlet om markedsmakt. I kapitlet videre vil vi i hovedsak se på markeder der bedriftene ikke kan påvirke markedsprisen, som tilfellet med oppdretteren på Mørekysten. Den enkelte bedriften tar prisen som gitt, det er situasjonen en har hvis det er konkurranse mellom mange bedrifter i markedet. Men vi vil i noen tilfeller trekke noen linjer til situasjonen med markedsmakt.

3.3.2 Tilbudskurven og produsentoverskuddet på kort sikt for bedrifter i konkurranse Basert på regnskapene til en bedrift har du konstatert at bedriften har et overskudd som tilsier at avkastningen har vært høyere enn gjennomsnittet i bransjen. Det er definitivt et bra resultat. Men kan du da konkludere med at bedriften har maksimert overskuddet? Åpenbart er det ikke så lett. Det kan jo være at overskuddet kunne vært enda høyere. Men for å si noe om det, er det begrenset hjelp man får fra regnskapene. Grunnen er at regnskapene gir en oppstilling av bedriftens kostnader, og hvordan denne er fordelt på ulike kostnadselementer. Men den gir ingen informasjon om marginalkostnadene, og det er den informasjonen du trenger for å kunne svare på spørsmålet om bedriften har opptrådt rasjonelt, i betydningen at den har gjort profitten størst mulig. La oss si du får oppgitt at bedriften produserer 190 enheter av produktet i hver periode, og at disse omsettes til en pris på 100 kroner per stk. Det gir en samlet salgsinntekt på 19 000 kroner. Hva ville skjedd hvis bedriften økte produksjonen til 191 enheter? Omsetningen øker med én enhet, noe som øker salgsinntektene med 100 kroner, fra 19 000 til 19 100. Men så langt har vi kun fanget opp effekten på salgsinntektene. Vi må også vite hvor mye de samlede kostnadene øker for å ta stilling til om profitten har økt. Hvor mye øker kostnadene når produksjonen øker fra 190 til 191? Og svaret på det spørsmålet er nettopp marginalkostnaden. For det er jo slik at hvis salgsinntektene øker mer enn kostnadene, så øker overskuddet. La oss si at marginalkostnaden er 83. Det betyr at produksjonsøkningen øker kostnadene med 83 kroner. Men siden inntektene øker med 100 kroner, har nødvendigvis profitten økt med 17. Så en situasjon der prisen er høyere enn marginalkostnaden er ikke forenlig med profittmaksimering. Profitten kunne vært høyere. Tilsvarende gjelder den andre veien: hvis prisen er lavere enn marginalkostnaden, da produserer bedriften for mye. Med andre ord, en lavere produksjon ville gitt en innsparing på kostnadssiden som overstiger tapet i salgsinntekter. Vi får derfor følgende konklusjon: For en bedrift i et konkurransemarked er overskuddet størst hvis den velger produksjonsnivået der prisen er lik marginalkostnaden. Betrakt følgende figur:

Figur 3.3 Kostnadsstrukturen.

Vi har tegnet inn to priser, en lav pris og en høy pris. Betrakt den lave prisen. For hver enhet bedriften produserer øker den salgsinntektene med prisen. Samtidig øker kostnadene med marginalkostnaden. I begynnelsen ser vi at marginalkostnaden er lavere enn prisen, dvs. hver enhets produksjonsøkning gir bedriften en positiv margin og øker overskuddet. Det skjer helt opp til det røde kulepunktet, der prisen er nøyaktig lik marginalkostnaden. Alle gevinster er hentet ut – økes produksjonen ytterligere stiger kostnadene mer enn salgsinntektene. Se dernest på den høye prisen. Siden prisen er høyere må produksjonen økes ytterligere vi når punktet der prisen er lik marginalkostnaden. Slik kan vi variere prisen, og for hvert prisnivå finner vi den profittmaksimerende produksjonsmengden som der priskurven skjærer marginalkostnaden. Det gir oss tilbudskurven. For en bedrift i et konkurransemarked er marginalkostnadskurven bedriftens tilbudskurve. I figuren til høyre har vi tegnet inn noen arealer som er nyttige for å illustrere selskapets kostnader, inntekter og overskudd i situasjonen med lav pris. Tar vi firkanten bestående av det blå og det røde arealet lagt sammen, finner vi er bedriftens salgsinntekter – den lave prisen multiplisert med produksjonsmengden ved lav pris. Vi kan nå splitte opp salgsinntektene i kostnader og i et overskudd. Hvor store er kostnadene? Siden hver enhet øker kostnadene med marginalkostnaden, finner vi kostnadene ved ganske enkelt å summere opp marginalkostnadene fra den første enheten produsert og helt opp til det valgte produksjonsnivået. Det gir oss det røde arealet under marginalkostnadskurven, i figuren angitt som de variable kostnadene. Bedriftens variable kostnader er arealet under marginalkostnadskurven.

Hvorfor variable kostnader. Legg merke til at begrepet marginalkostnad aldri fanger opp de faste kostnadskomponentene i virksomheten. Tenk deg leiekostnaden for produksjonslokalene. Om bedriften øker produksjonen med én enhet, endres ikke leiekostnaden, og dermed vil heller ikke regnestykket for marginalkostnaden bli påvirket. Tar vi salgsinntektene og trekker fra de variable kostnadene finner vi et overskudd før faste kostnader, slik det er angitt ved det blå arealet i figuren. Her benyttes mange ulike begreper i litteraturen. Ofte omtales dette arealet som produsentoverskuddet, men da er det nettopp viktig å huske på at faste kostnadskomponenter ikke er fanget opp i kostnadsberegningen. Et noe mer dekkende begrep som ofte benyttes er dekningsbidrag. De viktige kostnadselementene på kort sikt er lønnskostnader, energi- og råvarekostnader og kostnader forbundet med løpende vareinnsats. Øker prisene på disse ressursene medfører det at marginalkostnadskurven skifter oppover som illustrert i figuren nedenfor.

Figur 3.4. Økte marginalkostnader.

Slik figuren er tegnet, ved en pris på 11 000, synker produksjonen fra 12 til 9 som følge av økningen i marginalkostnadene. I boken videre er det helt sentralt å ha med seg tolkningen av tilbudskurven som å gjenspeile marginalkostnadene, og hvordan endringer i denne gjenspeiler endringer i prisene på innsatsfaktorene – eller som vi senere skal se, av endringer i produktiviteten. Vi kommer også ofte til å studere bedriften som etterspørrer etter innsatsfaktorer. Hvor mye innsatsfaktorer bedriften etterspør, avhenger av hvor mye den ønsker å produsere. Beslutningene speiler hverandre. Vi skal nå se nærmere på det.

3.3.3 Etterspørselen etter innsatsfaktorer – marginalavkastningen Vi har så langt drøftet bedriftens tilbud av varer og tjenester i et marked. I markedene for innsatsfaktorer som arbeidskraft, kapital, energi osv. er bedriftene etterspørrere. Fra bedriftens

produksjonsbeslutning kan vi avlede bedriftens etterspørsel etter de ressursene produksjonen legger beslag på – den må ha tilstrekkelig med innsatsfaktorer for å kunne realisere produksjonsplanen. Bedriftens tilbud av produkter, og dens etterspørsel etter innsatsfaktorer, er beslutninger som følger av det samme profittmaksimeringsproblemet. La oss bruke bedriftens etterspørsel etter arbeidskraft som eksempel, og i figuren nedenfor har vi tegnet den inn, slik den avhenger av lønnsnivået – noe vi nå skal forklare.

Figur 3.5. Marginalavkastningen.

Hvilke faktorer påvirker bedriftens etterspørsel etter arbeidskraft? I figuren har vi tegnet den som en fallende kurve. La oss forklare det nærmere. Vi vet at bedriften produserer ved et nivå der prisen er lik marginalkostnaden. Nå vil det jo være slik at marginalkostnaden påvirkes av prisene på innsatsfaktorene – økte lønninger og høyere energipriser gjøre det dyrere å øke produksjonen, marginalkostnadene stiger. Blir marginalkostnadene høyere, vil bedriften ønske å redusere produksjonen, se figur 3.4 ovenfor. Dermed vil den være tjent med å redusere produksjonen og med det redusere etterspørselen etter arbeidskraft. Beslutningen om hvor mye av hver enkelt innsatsfaktor som bedriften vil kjøpe, gjenspeile dermed den samme lønnsomhetskalkyle som reflekteres i beslutningsregelen om pris lik marginalkostnad. For arbeidskraftetterspørselen er lønnen kostnadssiden, og bedriften kjøper arbeidskraft opp til det nivået der marginalavkastningen av arbeidskraften er lik lønnen. Det vil si at den siste arbeidstimen gir et bidrag til bedriftens inntjening som akkurat motsvarer lønnen som betales ut. Marginalavkastningen til en innsatsfaktor er økningen i salgsinntektene som følger av én enhets økning i bruken av innsatsfaktoren.

Det samme prinsippet kommer til anvendelse for alle andre innsatsfaktorer. Hver ressurs benyttes slik at marginalavkastningen sammenfaller med prisen på ressursen. Slik kan en avlede bedriftens etterspørselskurve etter energi, råvarer osv. For en bedrift er kurven for marginalavkastningen til en innsatsfaktor bedriftens etterspørselskurve etter faktoren. Husk at dette gjenspeiler samme logikk som pris lik marginalkostnad, og reflekterer den samme lønnsomhetskalkylen, kun med den forskjellen at vi ser beslutningen fra ressurssiden. Med andre ord: når prisen er lik marginalkostnaden, er marginalavkastningen av hver ressurs lik prisen på ressursen – og vice versa. Hvorfor da operere med begge begreper? Skal vi studere markedet for innsatsfaktorer, er det etterspørselen etter ressursen vi trenger informasjon om, og da er marginalavkastningen begrepet vi legger til grunn. Skal vi drøfte produksjonstilbudet, trenger vi marginalkostnadsbegrepet.

3.4 Bedriftens langsiktige tilpasning På lang sikt kan bedriften utvide produksjonskapasiteten ved å investere i nye bygninger, nytt produksjonsutstyr og ved å rekruttere ny kompetanse. Det gir økt fleksibilitet – bedriften kan tilpasse produksjonskapasiteten til et høyere produksjonsnivå, og dermed dempe effektene av flaskehalsene. Og når flaskehalseffektene svekkes, blir marginalkostnadene lavere. Prosjektet som ikke var lønnsomt fordi bedriftens 10 ansatte allerede var bundet opp i andre prosjekter, kan bli lønnsomt når nye medarbeidere er rekruttert inn. Men fleksibiliteten kan også åpne for lønnsomme nedskaleringer. Eier kan avvikle deler av virksomheten og selge hele produksjonsavdelinger. Og hun kan realisere deler av maskinparken, selge ut bygningsmasse, eller hente ut gevinster ved å selge andre eiendeler som tomter, patenter m.m. Det gir følgende viktige sammenheng: Bedriftens tilbudskurve blir flatere (mer elastisk) på lang sikt enn på kort sikt. Hva blir bedriftens profittmaksimerende produksjonsnivå på lang sikt? Resonnementet er nøyaktig det samme som tidligere. Er prisen høyere enn marginalkostnaden, er bedriften tjent med å øke produksjonen. Er den lavere, vil den ønske å redusere produksjonen. Tilbudskurven gjenspeiler marginalkostnadene. Vi kan illustrere det slik:

Figur 3.6. Tilbudskurven på kort og lang sikt.

Tilbudskurvene på kort og lang sikt er illustrert ved henholdsvis den røde og den blå kurven. I figuren til høyre har vi i tillegg antydet den kortsiktige tilbudskurven ved den stiplede kurven. Fleksibiliteten i kostnadene medfører at bedriftens produksjon påvirkes sterkere av prisendringer på lang enn på kort sikt. Det gjelder begge veier. Tenk deg et høyt prisnivå. De høye marginalkostnadene på kort sikt legger en begrensning på hvor mye bedriften er tjent med å produsere. Men etter hvert som bedriftens kapasitet øker gjennom utvidelser i produksjonslokalene og økt tilgang på maskinelt utstyr, kan bedriften hente ut gevinster gjennom ekspansjon – den vil øke produksjonen ytterligere. Tilsvarende vil effektene på lang sikt tendere til å være sterkere enn på kort sikt også ved en prisnedgang, men da i motsatt retning. Så lenge bedriften har ledig kapasitet er det på kort sikt gjerne lønnsomt å benytte den heller enn å la den stå uutnyttet. Konkret: det er bedre å bruke maskinene, enn å la dem stå stille – når man først har dem. Men så snart de kan realiseres i markedet, vil de trekkes ut av produksjonen, og produksnivået faller.

3.4.1 Produktivitetsvekst og teknologiutvikling I det korte løp endres i liten grad bedriftens teknologi. Teknologiendringer og produktivitetsvekst er langsiktige prosesser. Vi nevnte innledningsvis at vi tenker på teknologi i vid forstand, som både å omfatte kunnskapen de ansatte besitter, bedriftens eierrettigheter som patenter mm i tillegg til de teknologielementene som er integrert i bedriftens kapitalutstyr. På lang sikt kan bedriften installere ny teknologi, for eksempel erstatte arbeidskraft med industrielle roboter. Det er et eksempel på en teknologiendring som er integrert i kapitalutstyret, og der «best practice» ikke er unik for bedriften – teknologien kan kjøpes i markedet. Patenter er eksempel på teknologielementer bedriften selv utvikler gjennom investeringer i forskning og utvikling (FoU), og som derfor blir unike for bedriften. Tilsvarende kan kunnskapsnivået i organisasjonen løftes gjennom erfaring, «learning by doing», gjennom utdanning og gjennom

investeringer i «organisatoriske innovasjoner». Disse kan gjenspeile generell kunnskapsutvikling i bransjen, men også ha elementer av å være unike for bedriften. Vi skal senere diskutere teknologiutvikling som er unik for den enkelte bedriften. En bedrift som lykkes med å få et teknologisk forsprang får markedsmakt, enten det er en følge av at produktet får unike egenskaper (produktinnovasjoner), eller produksjonskostnadene blir lavere enn hos konkurrentene (prosessinnovasjoner). Vi kommer derfor tilbake til dette perspektivet i markedsmaktkapitlet. Her begrenser vi oss til å se på teknologiendringer som er generelle for en bransje, og vi fokuserer på teknologiske endringer som reduserer bedriftenes produksjonskostnader. Generell produktivitetsvekst gjør det mulig å produsere den samme mengden av produktene til mindre bruk av innsatsfaktorer. Det reduserer marginalkostnadene, og stimulerer produksjonen i hver enkelt bedrift, slik vi har illustrert det i figuren nedenfor.

Figur 3.7. Produktivitetsveksten virkninger på tilbudskurven.

Legg merke til at produktivitetsvekst øker produksjonen i den enkelte bedriften, når vi betrakter prisen som gitt. Som vi kommer tilbake til i markedsteorien vil imidlertid generell produktivitetsvekst gjerne få virkninger på prisen i markedet, slik at denne faller, noe som demper de samlede effektene av produktivitetsveksten på produksjonen. Teknologiendringer kan også påvirke sammensetningen av innsatsfaktorer. Et eksempel er å installere industrielle roboter som erstatter manuelle oppgaver. Det er kjent som arbeidskraftbesparende teknisk endring. Et annet eksempel er teknologiske forbedringer som gjør det mulig å produsere til et lavere energiforbruk, dvs. energibesparende teknisk endring. Teknologiske endringer av denne typen er gjerne utløst av endringer i prisene på innsatsfaktorene. Høyt lønnsnivå kan gjøre det lønnsomt å investere i automatiserte produksjonsprosesser. Derfor fases arbeidskraftbesparende teknologi ulikt inn mellom land avhengig av landets lønnsnivå. Tilsvarende kan man se for seg at økte miljøkrav, og økte priser på utslipp av klimagasser, initierer teknologiutvikling som effektiviserer energibruken.

En betydelig del av teknologiutviklingen i næringslivet speiler endringer i kostnadene forbundet med bruk av ulike innsatsfaktorer. Legg videre merke til at det er et samspill av effekter som gjør nettovirkningene på etterspørselen etter innsatsfaktorer noe usikker. Ta arbeidskraftbesparende teknologisk endring som eksempel. For et gitt produksjonsnivå vil innfasingen av ny arbeidsbesparende teknologi redusere bedriftens etterspørsel etter arbeidskraft. Samtidig faller bedriftens marginalkostnader, slik at bedriften vil produsere mer enn tidligere. Det bidrar isolert sett til å øke arbeidskraftbehovet. Det er derfor ikke helt

opplagt om arbeidskraftbesparende teknologi alt i alt reduserer bedriftens arbeidskraftbruk, eller om det øker denne.

11. mars 1811 gikk flere hundre tekstilarbeidere i Nottingham i England til en protestaksjon mot de dårlige arbeidsvilkårene og, som del av protestene, ødela de tekstilmaskiner. Det var begynnelsen på Ludittbevegelsen, som i ettertid er kjent som arbeidernes kamp mot teknologiske fremskritt som erstatter manuelt arbeid med maskiner. Historisk er nok ikke bildet helt korrekt. Den britiske historikeren Eric Hobsbawm omtaler opprøret som «collective bargaining by riot», og hevder at protestene ikke rettet seg mot bruken av nye maskiner som sådan, men mot fordelingen av verdiene. Vi kan illustrere poenget til Hobsbawm ved å benytte figurene vi introduserte i kapittel 2.1.

Utviklingen av tekstilmaskiner reduserte behovet for arbeidskraft i tekstilindustrien. Det rammet arbeiderne ved at de fikk mindre igjen i alternative jobber, og reservasjonslønnen sank. Samtidig ble det lettere for bedriftene å rekruttere arbeidskraft, så deres vilje til å betale for arbeidskraften også sank. Konsekvensen var at forhandlingsmengden skiftet nedover og lønnsnivået sank. Samtidig økte marginalavkastningen av arbeidskraften, slik at profitten steg. I følge Hobsbawm var Luditt-bevegelsen en protest mot fordelingsvirkningene, ikke mot maskinene som sådan. Figuren og betraktningene ovenfor har fellestrekk med diskusjonen om økte inntektsforskjeller i vesten i dag, der miljøer som argumenter for at teknologisk endring er en trussel mot arbeidernes levekår ofte omtales som «neo-Ludditer». Erstatter vi teknologiendring med «utflytting av bedrifter til lavkostland», gjenkjenner vi litt av retorikken til Trump-bevegelsen. Hobsbawm, E. J. (1952). The machine breakers. Past & Present, (1), 57-70.

3.4.2 Nedleggelser og ekspansjonsbeslutninger Som beskrevet kan bedrifter avvikle hele eller deler av sin virksomhet, og realisere verdiene av disse gjennom salg. Samtidig vil avvikling, enten det er helt eller delvis, medføre at inntekter bedriften kunne oppnådd ved videre drift, ikke blir realisert. Alle komponentene, både inntekts- og utgiftskomponenter, må verdsettes for at bedriften skal treffe en riktig langsiktig beslutning. Treffer man en avviklingsbeslutning, taper man fremtidige salgsinntekter, men det påløper heller ikke løpende produksjonskostnader – de fleste elementene i dette regnestykket kan verdsettes til markedsprisene på dem. Det man sparer på ikke å bruke energi, råvarer osv. er hva innsatsfaktorene koster i markedet. Men mer komplisert blir beregningen for eiendeler som tomter, bygninger og maskiner. Ta som eksempel tomteverdi. Tenk deg at bedriften eier tomten selv, og at den ligger i et sentralt område. Med sin sentrale beliggenhet har den reelle verdien av tomten økt dramatisk siden den gangen bedriften ble etablert. Ved en avvikling kan denne verdien realiseres. Opprettholdes driften vil dermed bedriften ikke oppnå avkastningen av å selge tomten, det er et tap som følgelig er en relevant kostnad forbundet med videre drift (i faglitteraturen omtalt som en alternativkostnad). Verdistigning på tomt og eiendom er kanskje den viktigste forklaringen på at det knapt finnes en industribedrift igjen sentralt i de største byene – det ble for lønnsomt å avvikle og realisere verdiene. Men det kan også være slik at bedriften eier bygninger og kapitalutstyr som har liten eller ingen alternativ anvendelse. Det kan være at kapitalutstyret er spesialdesignet og at bygningenes beliggenhet tilsier at de ikke har noen verdi i markedet. Det kan være mye kapital bundet opp i disse eiendelene, men det er en kostnad som bedriften ikke blir kvitt, selv om den avvikler virksomheten. Dermed får den heller ingen betydning for lønnsomhetsvurderingen av avvikling – kostnaden løper uansett. I faget omtales dette som sunkne kostnader. I vurderingen av om videre drift er lønnsomt, er det avgjørende at kalkylen benytter priser som nettopp gjenspeiler beste alternative anvendelse. Eiendeler som kan omsettes, må verdsettes til den aktuelle markedsverdien. Eiendeler som ikke kan realiseres verdsettes til null – her er kostnadene i sin helhet sunkne. Hvis all ressursbruk prises på riktig måte, er videre produksjon lønnsom, hvis og bare hvis bedriften har et overskudd. Men selv om videre drift er lønnsomt, betyr ikke det at bedriftens initiale investeringer nødvendigvis har gitt bedriften en avkastning. Hvis det er innslag av sunkne kostnader, kan det være lønnsomt å opprettholde produksjonen, selv om de initiale investeringene ikke blir dekket inn. Tilsvarende kan det være lønnsomt å avvikle virksomheter som går med overskudd, men der verdistigning på eiendeler har medført at avvikling og salg gir enda høyere gevinst enn videre drift. Hva så med ekspansjonsbeslutninger? Hvis en ekspansjon påfører bedriften fremtidige sunkne kostnader, hvordan bør det hensyntas? Bedriften gjør investeringer, og når de først er gjort, er de irreversible. Det stiller bedriften overfor en særskilt risiko. Den kunne jo latt være å investere.

Betrakt den motsatte ytterlighet, at investeringene er fullt ut reversible. Dvs. at bedriften, hvis det går bra, og markedsprisen utvikler seg positivt, kan fortsette å ekspandere. Faller markedsprisen derimot, kan den skalere ned og få tilbake det investerte beløpet. I dette tilfellet blir lønnsomhetskalkylen enkel – bedriften kan uten risiko ekspandere når prisen øker, og vil gjøre det med en gang prisen tilsier at vekst er lønnsom. Hvis derimot investeringen er helt eller delvis sunken, oppstår en nedsiderisiko. Hvis prisen utvikler seg ugunstig, blir bedriften påført et tap som følge av at den ikke kan reversere investeringen. Det betyr at investeringen bare kan forsvares hvis bedriften forventer en ekstra margin som kompenserer for nedsiderisikoen. Konkret betyr det at den bare vil investere hvis prisen er tilstrekkelig høy. Hvor mye høyere avhenger av forventningene om prisutviklingen i fremtiden. Hvis det forventes små variasjoner i prisen fremover, kan investeringen kanskje forsvares ved en moderat prisøkning. Er prisbildet svært usikkert, vil prisen måtte være vesentlig høyere, for at investeringen skal være lønnsom, siden det er risiko for at bedriften påføres store tap. Denne usikkerheten tilsier at det er en gevinst forbundet med å utsette investeringen, og dermed få bedre informasjon om markedets utvikling. Da unngår investor å låse kapitalen inne i en produksjonsvirksomhet som senere viser seg å være ulønnsom. Teorien som behandler denne type problemer er kjent som realopsjonsteori.

3.4.3 Langsiktig optimal bedriftsstørrelse Organisatoriske begrensninger kan dempe lønnsomheten av en ekspansjon. Entreprenørånd og identitet er viktige ressurser i mange bedrifter – vokser organisasjonen for mye, går noe tapt. Kommunikasjonen går tregere, og beslutningsprosessene blir mer komplekse. Mindre organisasjoner med tettere bånd mellom deltakerne kan lettere skape kollektiv identitet og framstå som mer dynamiske. Byråkrati og fremmedgjøring kan svekke samhold og innsatsvilje. Samtidig kan det være elementer av skalafordeler som tilsier at bedrifter heller ikke blir effektive hvis de er for små. Hvis det er flere som deler lokaler og utstyr, kan de utnytte dem bedre. Arbeidsdeling er ofte produktivt, og i kunnskapsbaserte næringer kommer gjerne de beste idéene frem i interaksjonen mellom individer. En kan se for seg eksistensen av en «optimal bedriftsstørrelse», ikke så stor at den byråkratiseres og mister identitet, men tilstrekkelig stor til at gevinstene ved arbeidsdeling og felles utnyttelse av ressurser hentes ut. En slik optimal bedriftsstørrelse vil være en enhet med best evne til å overleve i markedet.

Figur 3.8. Optimal bedriftstørrelse.

Figuren fanger opp disse elementene. Den viser bedriftens gjennomsnittskostnader, de samlede kostnadene per enhet produsert. Den er i begynnelsen fallende, noe som gjenspeiler elementer av stordriftsfordeler knyttet til bruken av kapitalutstyret eller til komplementariteter mellom kunnskapsarbeidere. Etter hvert blir den stigende hvis bedriften blir for stor, og organisatorisk tungrodd. En bedriftsstørrelse balanserer disse hensynene når den har en produksjonskapasitet representert ved den laveste gjennomsnittskostnaden. Det er en bedriftsstørrelse som gjør den langsiktige overlevelsesevnen størst.

3.5 Fra den enkelte bedrift til markedets tilbud I dette kapitlet har vi tatt utgangspunkt i den enkelte bedriftens tilpasning. Når vi nå skal gå over til å se på markeder og prisdannelsen i markeder, må vi utlede bedrifters og bransjers tilbudskurver. Prinsippet er enkelt. Hvis det til en pris på 83 kroner er slik at bedrift A tilbyr 100 enheter og bedrift B tilbyr 50, vil det samlede tilbudet fra de to bedriftene være 150. Det vil si at markedets tilbudskurve er lik summen av bedriftenes tilbudskurver. På kort sikt er bedriftsstrukturen uendret, hver bedrift tilpasser produksjonen gitt sine respektive kortsiktige marginalkostnadskurver. Vi viste at marginalkostnadskurvene, og dermed tilbudskurvene på kort sikt var stigende. Markedstilbudskurven blir summen av disse. På kort sikt er markedstilbudskurven summen av bedriftenes kortsiktige tilbudskurver. Den kortsiktige tilbudskurven i markedet blir stigende. Tilsvarende kan vi karakterisere en bransjes etterspørsel etter en innsatsfaktor:

På kort sikt er bransjens etterspørsel etter innsatsfaktorer summen av bedriftenes kortsiktige etterspørselskurver. På lang sikt blir bildet mer sammensatt, siden bedriftsstrukturen ikke ligger fast. Nye bedrifter kan etablere seg, og etablerte bedrifter kan ekspandere eller avvikle deler av sin virksomhet. Her kan vi utnytte det vi vet om en bedrifts optimale størrelse. Hvis etterspørselsforholdene i bransjen gir rom for ekspansjon, ved at den samlede etterspørselen stiger, økes kapasiteten i bransjen gjennom etablering av nye bedrifter.

Figur 3.9. Tilbudskurven i markedet på lang sikt.

Figuren til venstre er hentet fra forrige avsnitt, figur 3.8, slik den illustrerer bedriftens optimale størrelse. Figuren til høyre viser tilbudskurven i markedet. Gjennom fri etablering av nye bedrifter blir tilbudskurven i markedet horisontal på lang sikt. På lang sikt blir tilbudskurven i markedet gjerne horisontal som følge av fri etablering av bedrifter. Bransjens tilbudskurver gjenspeiler de samme faktorene som de som bestemmer den enkelte bedriftens tilbud og etterspørsel. Men når vi kommer på bransjenivå, vil vi se at samspillet mellom mange bedrifter er bestemmende for markedsprisene. Det vil si at hver enkelt bedrift er for liten til alene å påvirke markedsbetingelsene, men samlet vil summen av alle bedriftenes beslutninger påvirke prisene. Denne sammenhengen er viktig når vi skal forstå logikken i markeder: den enkelte bedriften tar prisene for gitt, priser som samtidig blir bestemt gjennom samspillet av alle bedriftene. Men det leder også til en annen viktig sammenheng: Tilbudskurven uttrykker hvor mye bedriften eller bransjen ønsker å tilby avhengig av prisen på produktet i markedet. Men da tenker vi prisene på innsatsfaktorene bedriftene kjøper som uendret. At vi antar at prisene på innsatsfaktorene er gitte, er uproblematisk når vi ser på den enkelte bedriften, den er for liten til å påvirke markedsprisene på ressursene. Men når vi ser på en bransjes samlede produksjon, vil gjerne endringer i denne kunne påvirke prisene på innsatsfaktoren bransjen kjøper. Øker papirindustrien sin samlede produksjon, stiger prisen på cellulose. Dette samspillet mellom produktpriser og priser på innsatsfaktorer blir viktig når vi i et senere kapittel skal se på samspillet mellom produktmarkeder og markeder for innsatsfaktorer.

Kapittel 4

Markeder og prisers utvikling Vi har delt markedsteorien i to hoveddeler. I den første delen, kapittel 4, skal vi drøfte prisdannelsen i et marked ved å betrakte alle andre priser som konstante. Vi skal her vise hvordan vi kan bruke skiftanalyse til å forklare hovedmekanismene bak prisendringer. I den andre delen, kapittel 6, skal vi trekke inn prisdannelsen på innsatsfaktorene som benyttes i en bransje. Det blir viktig når vi ser på bransjer som benytter begrensede ressurser, som f.eks. naturressurser, da prisene på disse vil påvirkes av produksjonsnivået i bransjen. Dermed får vi et samspill mellom utviklingen i prisene på innsatsfaktorene og prisene på produktene bransjen produserer. Naturressurser er en viktig del av norsk næringsliv. Det gjør dette samspillet viktig for forståelsen av utviklingen i norske bransjer. Kapitlet imellom, kapittel 5, introduserer normativ teori, dvs. vi skal forklare hva vi mener med effektivitet i markeder.

4.1 Partiell markedsteori I markedsteorien forsøker vi å forstå grunnprinsippene for handel, ressursfordeling og prisdannelse. Imidlertid er likevekten så kompleks at det er uhyre vanskelig å forstå markedenes virkemåte uten å gjøre forenklinger. I dette kapitlet vil vi først gjøre den forenklingen at vi bare studerer ett marked om gangen, selv om vi også vil si litt om sammenhengen mellom ulike markeder. Analyse av ett enkelt marked kalles ofte partiell markedsteori. Partiell markedsteori er en enkel måte å analysere hvordan priser og omsetning bestemmes. Ved hjelp av markedsanalyse kan man dermed forutsi hvordan prisene i markedet kan forventes å utvikle seg over tid. I tillegg kan vi ved hjelp av teorien si noe normativt om hvordan markedsmekanismen fungerer. Med andre ord, fører markedsmekanismen til en god løsning for samfunnet som helhet, eller bør myndighetene gripe inn og korrigere virkningene? Partiell markedsteori ser på hvordan prisen i et enkelt marked blir bestemt, når vi tenker oss alle andre priser som gitte. Begrensningen i en slik analyse er at det ofte er et samspill mellom markedene. Spesielt er det viktige koblinger mellom prisutviklingen i en bransje og utviklingen i prisene på innsatsfaktorene som benyttes i bransjen. I neste kapittel utvider vi analysen til nettopp å studere dette samspillet, som bl.a. har stor betydning når vi skal forstå fordelingen av inntektene i samfunnet.

4.1.1 Prisers utvikling – et eksempel La oss begynne med et historisk eksempel på prisers utvikling over tid. Figuren under viser hvordan prisen på mais, bensin og Bordeaux-vin utviklet seg i perioden 2001 til 2015. Dette er produkter som omsettes i store, internasjonale markeder.3

Figur 4.1. Prisutvikling mais, bensin og vin.

For å forenkle sammenligningene er alle prisene målt i forhold til prisen i 2001. Det betyr at vi har laget en såkalt «indeks» der prisen i 2001 er «normalisert» til 100. Som en illustrasjon: Når bensinprisen er 200 i 2005, betyr det at den er dobbelt så dyr som den var i 2001. Noe er felles for de tre kurvene: Alle prisene steg mye; de ble tredoblet eller mer over de første ti årene. I tillegg ser vi at utviklingsmønsteret har klare fellestrekk. Det er dette parallelle mønsteret vi skal vie litt oppmerksomhet. Hvorfor finner vi slike mønstre? La oss med en gang nevne at før 2000 var ikke mønsteret så tydelig for disse tre prisseriene. Riktignok finner man ofte en viss samvariasjon i slike pristrender, men for bensin, mais og vin er det noe nytt som har skjedd. Nedenfor kommer vi tilbake til historien om disse tre markedene. Først skal vi gjøre noen betraktninger som har gyldighet for alle markeder. Når ting endrer seg i et marked, enten det er prisen eller markedsvolumet, er det vanligvis ikke slik at det er en enkelt årsak til det som har skjedd. Endringer i markeder er nesten alltid et resultat av et samspill mellom en rekke ulike faktorer. Det gjør analysen vanskelig, men også mer utfordrende. Figuren ovenfor, som viser prisutviklingen for tre produkter, forklarer ingenting, den beskriver bare. Den viser et mønster, men forteller oss ikke noe om mulige sammenhenger. Når vi ser en slik samvariasjon, er det nærliggende å tenke seg at det har en felles forklaring – at det henger sammen. Men la oss med én gang slå fast at det behøver ikke å være slik. Tilfeldighetene kan forstyrre bildet. Leter man litt, vil man lett finne mønstre som ligner hverandre ved en tilfeldighet. Tilgangen på

Data for vinpriser er hentet fra Liv-ex Fine Wine 100 Index, som omfatter vinene av høyest kvalitet, hovedsakelig fra Bordeaux-regionen (95 prosent). Data for mais og bensin er fra International Monetary Fund: International Financial Statistics.

statistikk er endeløs, og finner man at antallet solbærbusker i Hedmark samvarierer med kapitalavskrivningene i kinesisk treforedling, vil neppe noen få den ideen at det skulle være en sammenheng. Ofte finner man mønstre som gjenspeiler sesongvariasjoner eller tidens gang. En klassisk historie er antallet barnefødsler i Danmark som når et toppunkt om våren. At flest barn blir født på våren, er et faktum, og siden storken er en trekkfugl, kommer den flyvende inn om våren – så vi står definitivt overfor en samvariasjon. Men her er det en tredje faktor som påvirker begge prosessene, forhold som har å gjøre med systematiske sesongvariasjoner. I diskusjonen kommer vi til å benytte markedskrysset. Vi kombinerer etterspørselskurven i markedet, slik vi diskuterte den i kapittel 2, med tilbudskurven fra siste avsnitt i kapittel 3, og basert på det tegne markedskrysset:

Figur 4.2. Markedslikevekt.

Vi kan konstatere følgende: det er én pris som skiller seg fra alle andre. En pris som er slik at hvis alle transaksjonene skjer til denne prisen, vil alle som ønsker å selge, få solgt og alle som ønsker å kjøpe, få kjøpt. Det er den eneste prisen som er slik at alle i etterkant kan konstatere: «Gitt prisen i markedet, er jeg fornøyd.» Den enkelte fikk kjøpt eller solgt det hun ønsket; tilbud er lik etterspørsel. Det er prisen P* som har denne egenskapen, heretter omtalt som likevektsprisen. Likevektsprisen, P*, og den tilhørende mengden, X*, kaller vi markedslikevekten. Likevektsprisen er prisen som klarerer markedet, det vil si prisen som leder til at tilbud er lik etterspørsel. Men hvordan oppstår likevektsprisen? Hvordan blir prisdannelsen påvirket av samspillet mellom mange kjøpere og selgere? I noen markeder er dette en styrt prosess. Et eksempel er det integrerte nordiske kraftmarkedet. Kraftprodusenter, distribusjonsselskaper og store kraftbrukere legger hver dag inn salgs- og kjøpsbud

til Nord Pool, som summerer disse opp til tilbuds- og etterspĂ¸rselskurver. Den sĂĽkalte systemprisen i kraftmarkedet er prisen som klarerer markedet. Et annet eksempel er Oslo BĂ¸rs, der norske aksjer og obligasjoner omsettes. Kursen pĂĽ en aksje er en likevektspris og den sĂ¸rger for at tilbud er lik etterspĂ¸rsel. Et tredje eksempel er prisfastsettelse pĂĽ rĂĽvarer slik det skjer ved de internasjonale rĂĽvarebĂ¸rsene. Men de fleste markedene er ikke organiserte, og har ingen regler for hvordan aktĂ¸rene i markedet skal opptre. Men vi kan fĂĽ en idĂŠ om hvilke mekanismer som virker, ved ĂĽ sĂĽ pĂĽ situasjonen som inntreffer hvis prisen ikke er pĂĽ sitt likevektsnivĂĽ.

Figur 4.3. Likevektsprisen.

Til den lave prisen đ?&#x2018;&#x192;đ??ż Ă¸nsker selgerne ĂĽ selge mindre enn det kjĂ¸perne Ă¸nsker ĂĽ kjĂ¸pe. Til denne prisen er det nĂ¸dvendigvis en rekke kjĂ¸pere som ikke fĂĽr kjĂ¸pt. Alle som Ă¸nsker ĂĽ selge, fĂĽr derimot solgt; de er pĂĽ den korte siden i markedet. Det er etterspĂ¸rselsoverskudd i markedet. Til den hĂ¸ye prisen đ?&#x2018;&#x192;đ??ť er bildet motsatt. Da er det mange selgere som Ă¸nsker ĂĽ selge, men svĂŚrt fĂĽ interesserte kjĂ¸pere. KjĂ¸perne er pĂĽ den korte siden av markedet, selgere sitter igjen med usolgte varer hvis omsetningen skjer til đ?&#x2018;&#x192;đ??ť â&#x20AC;&#x201C; det er tilbudsoverskudd. Det er bare ved prisen đ?&#x2018;&#x192;â&#x2C6;&#x2014; at mengden Ă¸nsket kjĂ¸pt tilsvarer mengden Ă¸nsket solgt. Vi kan da se for oss mekanismene i et marked uten en markedsorganisator. Er prisen for hĂ¸y, vil man observere at langt flere Ă¸nsker ĂĽ selge enn ĂĽ kjĂ¸pe; det blir vanskelig for selgerne ĂĽ finne interesserte kjĂ¸pere, og selgerne har en tendens til ĂĽ underby hverandre for ĂĽ unngĂĽ ĂĽ bli sittende igjen med usolgte varer. Hvis prisen er for lav, kan vi se for oss en motsatt prosess. Det er fĂĽ aktive selgere, men mange etterspĂ¸rrere â&#x20AC;&#x201C; og etterspĂ¸rrerne vil gjerne overby hverandre i konkurransen om ĂĽ fĂĽ kjĂ¸pt. Markedet korrigerer seg selv, og vi ender opp med likevektsprisen đ?&#x2018;&#x192;â&#x2C6;&#x2014; . Men samtidig ser vi ĂŠn grunn til at en rekke markeder faktisk organiseres: MarkedsaktĂ¸rene finner raskere frem til likevektsprisen og sparer dermed ressurser, og de risikerer ikke at handelen skjer til betingelser som er mindre gunstige enn de burde vĂŚre. BĂĽde selgere og kjĂ¸pere kan derfor tjene pĂĽ at markedet organiseres.

4.1.2 Oljemarkedet som eksempel Figuren nedenfor viser oljeprisens utvikling i perioden fra 2004 til 2015. Over tid endres prisen – vi gjenkjenner finanskrisen i 2008 og den dramatiske reduksjonen i oljeprisen som fulgte den. Siden 2009 har oljeprisen hatt en stabil økning, før den flatet ut i 2011, og falt dramatisk fra høsten 2014. Siden den gang har prisen tatt seg opp igjen, ikke minst som følge av politiske kriser og konflikter som har løftet prisnivået.

Figur 4.4. Oljemarkedet – en illustrasjon.

Hver eneste dag bestemmes oljeprisen i markedet ut fra tilbud og etterspørsel den aktuelle dagen. Markedskrysset gir dermed et øyeblikksbilde av markedet – for eksempel oljeprisen 25. september 2015. La oss nå se på to slike øyeblikksbilder fra perioden etter finanskrisen. Vi bruker markedet 25. mars 2009 og markedet 25. september året etter som eksempler, slik det er illustrert i nedre del av figuren. Prisnivået var høyere i september 2010 enn i mars året før, 77 dollar per fat mot 48 dollar. Omsatt mengde var også høyere. Den 25. september 2010 var dagsproduksjonen cirka 88 millioner fat; året før var den 85 millioner. Hver av disse dagene var det et oljemarked som ble klarert: prisen sikret at tilbud var lik etterspørsel. Fra markedsstatistikken kjenner vi prisen, og vi vet også hvor mye som ble solgt de to

dagene – vi vet altså likevektspunktet. Men det alene forteller oss ikke hvordan etterspørselskurven og tilbudskurven ser ut – det fordrer mer analyser. Med utgangspunkt i teoretiske modeller for økonomiens virkemåte kan vi hente inn markedsdata, og ved bruk av statistiske metoder kan vi anslå hvordan tilbuds- og etterspørselskurven ser ut. Både oljeprisen og det omsatte volumet økte fra mars 2009 til september 2010. Det må derfor ha skjedd noe med etterspørsels- eller tilbudskurven, eller begge. Endringene i pris og mengde i perioden er et resultat av skiftene som har funnet sted i disse kurvene. Skal vi forstå hvorfor prisen utviklet seg slik den gjorde, må vi kartlegge de ulike faktorene som påvirker etterspørsels- eller tilbudskurvenes beliggenhet. Vi skal ikke her gå dypt i oljemarkedet. De vi skal gjøre er å se på ulike faktorer som påvirker etterspørsels- og tilbudskurvens beliggenhet, og gjennom det få en idé om hvorfor priser utvikler seg slik de gjør. Vi benytter såkalt skiftanalyse.

4.2 Skiftanalyse: skift i etterspørselskurven Vi benytter her et av de viktigste metodiske grepene i faget – skiftanalyse – til å forklare prisendringer. Det skal vi gjøre gjennom en rekke eksempler hentet fra kjente markeder, og vi starter med etterspørselssiden. Se på etterspørselskurvene for de to dagene i figur 4.4. Etterspørselskurven i oljemarkedet skiftet til høyre i perioden 2009–2010 – globalt ønsket etterspørrerne å kjøpe mer olje i 2010 enn året før. Men hvor på kloden har etterspørselen økt?4 Det var ikke i vår del av verden; grovt sett kjørte vi som før, og vi varmet opp bygninger som før – vi hadde jevnt over et rimelig stabilt nivå på etterspørselen etter olje. Vi har en fallende etterspørselskurve – vi kjører noe mindre når bensinprisen er høy. Vi bruker også mer olje når været er kaldt – men i gjennomsnitt var nivået stabilt over denne perioden. Slik var det i Europa og USA, men ikke i alle land i verden. Det bringer oss til den første viktige forklaringen: inntektsvekst i framvoksende økonomier utenfor Europa og USA.

4.2.1 Inntektsvekst De første ti årene av dette århundret var kjennetegnet ved en betydelig inntektsvekst i de delene av verden som ofte omtales som «emerging markets» (fremvoksende markeder) – land som tidligere var fattige, som hadde en høy vekst i inntekten, og som fremdeles har en kraftig vekst i forbruket. Dette er land som Kina, India og Brasil. Det er svært folkerike land og får derav stor betydning for global etterspørsel.

Beskrivelsene er her inspirert av S. Cevik og T.S. Sedik (2011): «A Barrel of Oil or a Bottle of Wine: How Do Global Growth Dynamics Affect Commodity Prices», IMF Working Papers 11/1.

De tre nevnte landene utgjør alene over 40 prosent av verdens befolkning. Når inntekten øker, livsstilen endres og folk kjøper mer i disse landene, øker den globale etterspørselen etter olje. Når etterspørselen øker, og hvis produksjonen ikke øker i samme takt, vil prisen måtte stige. Her er vi inne på et kjernepunkt som vi drøfter i kapitlet om samspillet mellom produktpriser og priser på innsatsfaktorer. En skulle i utgangspunktet forvente at når etterspørselen vokser, så vil tilbudet over tid vokse i samme takt. Vi viste jo i kapittel 3.5 at tilbudskurven på lang sikt gjerne er horisontal, som følge av fri etablering av bedrifter. Her kommer vi til et kjernepunkt: Da vi utledet tilbudskurven i kapittel 3.5 betraktet vi prisene på innsatsfaktorene som gitte. Men når vi ser på samspillet mellom mange bedrifter i et marked, må vi ta hensyn til at prisene på innsatsfaktorene kan avhenge av aktivitetsnivået. Det er tilfelle hvis innsatsfaktorene er knyttet begrensede naturressurser, som f.eks. olje. Ved begrensede naturressurser vil global etterspørselsvekst øke prisene på innsatsfaktorene som er knyttet til naturressursen – raffinert olje blir dyrere når råolje øker i pris. Konsekvensen er at tilbudskurven i markedet for raffinerte oljeprodukter blir stigende også på lang sikt. Detaljene i dette er viktige, så vi kommer nøye tilbake til det i kapittel 6. Men for diskusjonen her er det tilstrekkelig å legge til grunn at tilbudskurven, også på lang sikt, får en form som illustrert i figuren nedenfor, slik vi har tegnet den som en stigende kurve.

Figur 4.5. Virkninger av inntekstvekst.

Når den langsiktige tilbudskurven er stigende, og etterspørselskurven skifter til høyre, vil det skje noe med prisen i markedet. Til den gamle prisen ville det blitt et etterspørselsoverskudd. Prisen må derfor øke for at markedet igjen skal være i likevekt. En viktig drivkraft bak økningen i prisen på olje, som på prisen på matvarer de første tiårene av dette århundret, er nettopp den raske inntektsveksten i «emerging markets» og da spesielt Kina og India. Her ligger også en viktig forklaring på at vin og olje har hatt sammenfallende prisutvikling. Både mat og vinproduksjon hviler på utnyttelse av en annen begrenset ressurs – landareal. For vinprisenes del har veksten i Kina hatt særlig betydning. Kina er i dag det største markedet for Bordeaux-vin utenfor Frankrike.

Men det er noen uforklarte ting her. Vi nevnte at mønstrene ikke var like markante før 2000. Hvis det er inntektsvekst som har gjort at både olje og vin har økt i pris, da skulle vi vel ha sett en tilsvarende parallell prisvekst for disse to produktene i tidligere tiår – inntektsvekst i ulike deler av kloden har vi jo hatt i lang tid? Men, som sagt, før år 2000 var ikke mønsteret helt slik. Det betyr vel at noen andre faktorer også har spilt inn og modifisert bildet? Dessuten, hvis det er slik at høy inntektsvekst og derav høy etterspørselsvekst forklarer prisveksten på mat og olje, hvorfor observerer vi ikke en tilsvarende høy prisvekst i markedene for andre produkter der etterspørselen har økt mye? Mobilmarkedet i Kina er for lengst blitt verdens største. Telekom-markedet i India vokser raskest i verden. Men mobiltelefoner og annen elektronikk har ikke blitt dyrere, tross den enorme etterspørselsveksten. Tvert imot, prisene faller. Også dette skal vi se har en rimelig forklaring. La oss begynne med en annen viktig faktor, systematiske endringer i befolkningens ønsker, vaner og behov – folk får endrede preferanser. Det får konsekvenser, noe vi skal se at vinmarkedet illustrerer.

4.2.2 Preferanseendringer Fra siste halvdel av 1900-tallet har det funnet sted en interessant endring i drikkemønsteret i Frankrike. Gjennomsnittsfranskmannen drakk 100 liter vin i året i 1960, nå er forbruket på vei under 40 liter. Over tid har befolkningen i Frankrike drukket mindre, etterspurt mindre vin, og etterspørselskurven har skiftet til venstre. Isolert sett har denne preferanseendringen bidratt til et negativt skift i etterspørselen etter fransk vin. Så selv om inntektene i Europa steg på 1960-, 70- og 80-tallet, var det en motvirkende effekt på etterspørselen etter vin – drikkemønsteret endret seg, og den effekten var så sterk at etterspørselen falt, og prisene dalte. Utviklingen i Asia etter 2000 viser snarere det stikk motsatte bildet av det som skjedde i Frankrike. Fransk vin hadde ingen sterk tradisjon i Kina – men det endret seg; som nevnt er Kina nå blitt Bordeaux-vinens største eksportmarked. Kineserne ble vindrikkere. Denne endringen i preferanser har funnet sted samtidig med en høy vekst i Kinas inntekter. Den har dermed forsterket effektene av inntektsveksten på etterspørselen etter vin og drevet fram en sterk prisvekst på vin. Vi får et skift til høyre i etterspørselskurven for vin. Preferanseendringen, sammen med inntektsveksten, ledet til prisvekst. Vi ser at kombinasjoner av inntekts- og preferanseendringer kan belyse deler av det mønsteret vi har observert. Vi kommer riktignok ikke til å si mye om preferanseendringer i denne boken. Det er begrenset hva økonomifaget kan bidra med til å forklare endringer i preferanser – det kan trolig belyses bedre av psykologer og sosiologer. Men vi kan analysere de økonomiske virkningene som systematiske endringer i preferanser gir opphav til.

Nedenfor viser vi at også endringer på tilbudssiden i markedet spiller inn. Men før vi går løs på den diskusjonen, la oss gjøre bildet mer komplett ved også å vise en tredje kilde til skift i etterspørselskurven: endringer i priser på andre produkter. Vi skal da benytte andre eksempler.

4.2.3 Endringer i andre priser Etterspørselen etter et produkt er ofte svært følsom overfor det som skjer i markedene for andre produkter. Dukker det opp et gunstig alternativ, et nytt substitutt, kan mange etterspørrere ønske å endre sine kjøpsvaner. Gjennom historien er det mange eksempler på at markedene er blitt så små at produksjon ikke lenger er lønnsom. La oss ta to eksempler på dette. For 60–70 år siden hadde Norge en betydelig sko- og tekstilproduksjon. Mange norske skoprodusenter konkurrerte i markedet – nordmenn gikk med norske sko. Etter hvert som handelshindringer ble avviklet og transport ble rimeligere, fikk norske forbrukere et annet alternativ: importerte sko. Prismessig ble disse så gunstige at i markedet for norskproduserte sko skiftet etterspørselskurven til venstre. Videre var lønnsnivået i Norge blitt så høyt at de norske produsentene ikke kunne møte konkurransen ved å sette ned prisene. Markedet ble etter hvert så lite at de fleste norske produsentene avviklet virksomhetene. Fra å være en betydelig industrinæring ble den faset relativt raskt ut. Norske skoprodusenter var ikke lenger konkurransedyktige. Slike endringer i markeder, drevet frem av endringer i markedsprisene, og økt tilgang på nye produkter, er ønskelige – selv om de for bransjen kan fremstå som et tap. At skoprodusentene ikke kunne konkurrere til det lønnsnivået de stod overfor, betyr ganske enkelt at arbeidskraften kastet mer av seg i andre bransjer. Alternativverdien av arbeidskraften var for høy – og sett fra samfunnets side er det gevinst at arbeidskraften flyter dit hvor den skaper mest verdier.

4.3 Skiftanalyse: skift i tilbudskurven I markeder der bedrifter er tilbydere, gjenspeiler tilbudet lønnsomhetsvurderinger. For eksempel: En bedrift velger å trekke seg ut av markedet fordi strømmen er blitt så dyr at produksjonen er ulønnsom. Men hadde prisen i markedet vært høyere, kunne det vært lønnsomt å opprettholde produksjonen i denne bedriften – da ville også det samlede tilbudet vært større. La oss se på noen varianter av denne historien.

4.3.1 Kostnadsøkninger Endringer i bedriftenes kostnader påvirker tilbudskurvens beliggenhet. En økning i marginalkostnadene vil skifte tilbudskurven til venstre, som illustrert i figuren nedenfor – til gitt pris ønsker ikke bedriftene å produsere like mye som før.

Figur 4.6. Virkninger av kostnadsvekst.

Men her det viktig å understreke at vi ser på generelle kostnadsøkninger som gjelder alle bedrifter i bransjen. Det er da prisen øker samtidig som likevektsmengden blir lavere. Hvis en enkelt bedrift rammes av en kostnadsøkning, mens alle konkurrentene har uendrede kostnader, får endringen ingen betydning for markedsprisen. Men for bedriften som rammes blir konsekvensen desto mer dramatisk – enten den nå konkurreres helt ut av markedet, eller påføres et betydelig lønnsomhetstap. I figuren ovenfor tegnet vi situasjonen med stigende tilbudskurve. Legg merke til at resonnementet blir helt tilsvarende hvis tilbudskurven er horisontal. La oss ta en annen relatert historie: det viser seg at Taco-prisen på Rema samvarierer med bensinprisen i California, hvorfor? Det har å gjøre med kostnadsendringer – men i en litt annen variant, og vi kan her benytte begrepet alternativkostnader. La oss se nærmere på hvorfor.

4.3.2 Historien om taco og bensin Hvorfor blir Taco-boksen dyrere når bensinprisen i USA stiger? Grunnen er at mais kan benyttes til framstilling av biobensin. Hva skjer når bensinprisen øker? Jo, jordeierne ønsker å selge mindre mais som matprodukt fordi det nå blir mer lønnsomt å benytte maisen til produksjon av biodrivstoff. Det betyr at andelen av samlet produksjonsareal som anvendes til maisproduksjon som matprodukt synker; areal reallokeres til et annet formål, til produksjon av råstoff til bensin. Dermed blir det mindre produksjon av mais som mat. Ved en økning i bensinprisen skifter tilbudskurven for mais som matprodukt altså til venstre, nøyaktig som i figur 4-6 ovenfor. Det presser prisen på mais opp, og Taco blir dyrere på Rema. Legg merke til at prisøkningen på bensin ikke hadde direkte virkninger for produksjonskostnadene i maisproduksjonen. Men i bøndenes kalkyler blir likevel maisproduksjon dyrere. Det er her begrepet alternativkostnad kommer inn. Når beste alternativ, her produksjon av mais for biobensin, gir økt avkastning, øker internprisen for bruk av areal til matproduksjon. Det vil si, maisproduksjonen har blitt dyrere fordi arealet kunne alternativt vært benyttet til å produsere for biobensin.

Hvorfor er samvariasjonen i disse prisene et nytt fenomen? Det har å gjøre med teknologiutviklingen, det var først etter at biodrivstoff ble teknologisk mulig og økonomisk interessant, at en fikk en slik samvariasjon mellom prisen på bensin og prisen på mais.

4.3.3 Tilbudssjokk Vi var inne på at økningen i matvareprisene de siste årene dels er etterspørselsdrevet – ved at det skyldes en sterk økning i kjøpekraften hos store befolkningsgrupper i Asia og Latin-Amerika. Men prisveksten er ikke bare etterspørselsdrevet. De siste årene har det også funnet sted betydelige «tilbudssjokk» som har påvirket matproduksjonen negativt. Flere land har vært rammet av tørke og flom, som har lagt store jordbruksarealer brakk. Tilsvarende har vi hatt tilbudssjokk i oljemarkedet. Når produksjonsvirksomhet settes ut av spill, skifter tilbudskurven innover. Politiske konflikter og kriger begrenset oljeproduksjonen i mange områder. Politisk krise i Venezuela, som en av de store oljeprodusenter, urolighetene i Midtøsten og uklarhetene om Irans markedsadgang har bidratt til å løfte oljeprisen oppover igjen. Politiske konflikter og naturkatastrofer gir altså umiddelbare og til dels store endringer i tilbudskurven. Naturkatastrofer kommer uten varsel, og de medfører en momentan endring i tilbudet i markedet – produsenter blir borte, og tilbudskurven skifter til venstre. Figuren nedenfor gir et bilde av hva som har skjedd i markedet for et viktig matprodukt, hvete, de siste årene. Tilbudskurven har skiftet til venstre som følge av at det samlede arealet benyttet til produksjon er blitt mindre, dels fordi store områder er blitt satt ut av flom og tørke. Samtidig har etterspørselen skiftet til høyre som følge av inntektsvekst og økt befolkning. Vi får simultane skift i tilbuds- og etterspørselskurven, som illustrert i figuren nedenfor.

Figur 4.7 Simultane skift.

I markedet for hvete observerte man negative tilbudssjokk, samtidig som global inntektsvekst skiftet etterspørselen til høyre. Begge delene driver hveteprisen opp.

Virkningen på omsatt mengde er derimot usikker, det avhenger av styrken på skiftene. I figuren er skiftene tegnet slik at det blir en liten økning i omsatt mengde. Men prisen i markedet vil altså øke. Et (negativt) tilbudssjokk trekker prisen opp, nøyaktig som et positivt skift i etterspørselskurven (som følge av inntektsøkning) også trekker prisen opp. Over tid kan virkningene bli ulike de man finner i det kortere løp. Tilbudssjokk som naturkatastrofer har store virkninger på kort sikt – de har også ofte langsiktige virkninger siden det tar tid å gjenopprette produksjonen. Men over tid vil produksjonspotensialet bli gjenopprettet – virkningene er ikke permanente. Inntekts- og befolkningsutviklingen er derimot mer strukturell og varig – det skjer ikke store momentane endringer. Så selv om prisoppgangen på noen matvarer de siste årene kan være resultat av naturkatastrofer, vil etterspørselen være den viktigste faktoren til å drive opp prisene på lang sikt. Men hvor raskt, og hvor mye, avhenger av den teknologiske utviklingen, og det kommer vi til nå.

4.4 Teknologiutvikling Teknologi påvirker lønnsomhetsvurderinger: Bedrifter som utvikler ny teknologi eller mer attraktive produkter, kan ønske å ekspandere og tilby mer fordi dette nå blir lønnsomt. Vi skal her så på noen sider ved dette, et tema vi kommer grundigere tilbake til når vi senere i boken skal diskutere innovasjonsprosesser. Økte matvarepriser er ingen ny bekymring. Kloden har begrensede ressurser, og spørsmålet om hvor stor global befolkning det er mulig å holde liv i, har vært et diskusjonstema helt siden den industrielle revolusjonen. Svaret er helt avhengig av teknologiutviklingen. Teknologiske forbedringer øker tilbudet av matvarer for gitt pris, det vil si skifter tilbudskurven mot høyre. Matvareproduksjon fordrer tilgang til egnet produksjonsareal. Men landareal er en knapp ressurs, og denne knappheten medfører at den langsiktige tilbudskurven blir stigende, slik vi har vært inne på, og skal drøfte mer i detalj senere. Samtidig er det slik at teknologiendringer gjør dyrkingsarealet mer produktivt – det reduserer kostnadene. Vi kan illustrere effektene ved å tegne inn den langsiktige tilbudskurven i markedsdiagrammet som i figuren nedenfor. Inntektsvekst og teknologiutvikling gi oss her et annet eksempel på simultane skift i kurvene.

Figur 4.8. Teknologi- og prisutvikling.

Teknologiutviklingen skifter den langsiktige tilbudskurven til høyre. Det virker dempende på prispresset som skapes av økt etterspørsel. Samtidig øker befolkningspresset, som sammen med økte inntekter skifter etterspørselskurven mot høyre. Matvareproduksjonen vokser raskt, men vi ser at virkningen på prisen ikke er opplagt – den avhenger av styrken i skiftene. Historisk har det vært perioder der matvareprisene har økt, men også lange perioder der de har falt, se boks nedenfor. Kanskje er mye av potensialet for teknologiforbedringer hentet ut, slik at matvareprisene i framtiden vil øke?

Etter krigen ble det investert betydelig i teknologiutvikling i matvareproduksjon, kjent som den «grønne revolusjonen». Den medførte en rask økning i produktiviteten i jordbruket, som illustrert i figuren nedenfor som illustrer utviklingen i samlet arealutnyttelse i global matproduksjon, og samlet global matproduksjon.

Kilde: «Environmental Science», R. K. Kaufmann og C. J. Cleveland, McGraw-Hill Higher Education.

Produksjonsveksten som fulgte teknologiutviklingen var sterkere enn etterspørselsveksten slik at prisene falt gjennom 1900-tallet. Figuren nedenfor viser prisutviklingen på mais, hvete og soyabønner i det amerikanske markedet over hundreårsperioden 1910-2010.

Merk at figur 4.1, i avsnitt 4.1.1, gir et utsnitt av prisforløpet. Den fanger opp prisveksten i perioden 2000 -2010. Denne veksten er, som vi ser, ikke typisk for det langsiktige bildet.

4.4.1 Prisutviklingen på elektronikk I figurene nedenfor har vi tegnet to markeder, og i begge markedene skifter etterspørselskurvene til høyre. En viktig forskjell mellom disse to markedene er formen på tilbudskurven, og her kommer vi til noe av kjernen i det vi skal drøfte i kapittel 6 om ressurspriser.

Figur 4.9. Etterspørselsvekst og prisutvikling.

Global inntektsvekst skifter etterspørselskurven til høyre både i matmarkedet og i markedet for elektronikk. Men virkningen på prisen blir svært forskjellige. Figuren til venstre over viser tilbudskurven for mat. Ressursene er knappe, det er begrenset hvor mye mat som kan produseres og den langsiktige tilbudskurven blir derfor stigende. Figuren til høyre viser den langsiktige tilbudskurven for elektronikkprodukter. Elektronikkprodukter kan produseres i ubegrenset antall, det er ingen ressursknapphet som gjør det vanskelig eller dyrt å øke produksjonen – alt kan skaleres opp. Vi har fri etablering av bedrifter til gitte priser på innsatsfaktorene. Tilbudskurven blir flat slik vi beskrev det i kapittel 3.5. Det gjør en viktig forskjell. I matmarkedet bidrar økt etterspørsel til økt pris, likevektsprisen stiger. I markedet for elektronikkprodukter leder økt etterspørsel kun til en tilsvarende økning i produksjonen; det har ingen effekt på prisene. Hvis vi i tillegg tar hensyn til at teknologiutviklingen gjør det billigere å framstille elektronikkprodukter, og at den langsiktige marginalkostnadskurven dermed skifter nedover over tid, ser vi at prisen i markedet for elektroniske produkter gjerne faller. Figuren til høyre ovenfor fanger opp situasjonen for mange industrielle produkter – det er ingen sterke ressursbegrensninger i framstillingen av dem, og dermed trekker ikke økt etterspørsel prisen opp. Men i de industrielle markeder som benytter knappe ressurser i framstillingen av produktene, kan vi få prisøkninger i likhet med i markedene for mais, olje og vin. Et eksempel er solcellepaneler, der blant annet silisium benyttes. Knapphet på silisium medfører at produksjonen av solcellepaneler ikke uten videre kan skaleres opp – dermed vil økt etterspørsel kunne få priseffekter. Men også her kan teknologiutviklingen dempe denne effekten.

FĂ¸r vi diskuterer samspillet mellom produktpriser og priser pĂĽ innsatsfaktorer, skal vi introdusere normativ teori.

Kapittel 5

Effektivitet Vi skal i dette kapitlet introdusere grunnprinsippet for forståelse av effektivitet i samfunnsøkonomisk analyse. Vi vil vise at effektivitetsbegrepet er nært knyttet til gevinster ved handel, og vi vil introdusere begrepet «effektive kontrakter». Deretter vil vi løfte effektivitetsbegrepet opp og drøfte effektivitet i markeder. Der vil vi utlede de sentrale resultatene fra såkalt velferdsteori. Men la oss først si noe mer prinsipielt om begrepet effektivitet. Både i politiske diskusjoner og i media benyttes jevnlig uttrykk som «høy verdiskaping» og «effektive organisasjoner». Kan slike begreper gis et presist innhold? Det kan de, og tilsvarende uttrykk finner en også i formelle tekster som f.eks. lovtekster. Et eksempel er konkurranseloven, som vi senere skal diskutere inngående, der Stortinget har formulert en formålsparagraf med følgende ordlyd: Lovens formål er å fremme konkurranse for derigjennom å bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser.

Hva ligger det i begreper som «effektiv bruk av samfunnets ressurser»? Vi snakker her om normative begreper, begreper som inneholder en vurdering. Skal vi gi «effektiv bruk» en mening, må vi vite hva som ikke er effektivt. I uttrykket «effektiv bruk av samfunnets ressurser» ligger det en vurdering av den samlede økonomiske aktiviteten i samfunnet, vi ser på ressursbruken fra hele samfunnets synsvinkel. Men vi kan også vurdere effektivitet mer avgrenset. Vi kan snakke om effektivitet internt i en bedrift. Eller vi kan snakke om effektivitet i en relasjon mellom to bedrifter. Vi skal her vise grunnprinsippene. Begrepene vil bli aktivt benyttet senere i boken.

5.1 Gevinster ved handel og effektivitet Vi innledet kapittel 2 med en omtale av gevinstene ved handel mellom to parter. Hvis kjøpers reservasjonspris er høyere enn selgers, er det en gevinst ved handel mellom dem. Effektivitetsbegrepet er nært knyttet til disse gevinstene. Hvis det i et samfunn er slik at alle gevinster ved handel realiseres, det være seg mellom individer, mellom bedrifter, eller mellom individer og bedrifter, – ja da har vi oppnådd samfunnsøkonomisk effektivitet. I et senere avsnitt skal vi se mer konkret hva det betyr når vi studerer store markeder. I produksjonsteorikapitlet var vi inne på spørsmålet om intern effektivitet i bedrifter, og vi avgrenset oss fra det ved å legge til grunn en antakelse om at bedriften hadde en «velfungerende organisasjon». Dermed kunne vi konsentrere oss om bedriftens markedstilpasning.

Samtidig påpekte vi at bedrifter er komplekse organisasjoner. De har ofte et betydelig omfang av interne transaksjoner, det treffes beslutninger på ulike nivåer i organisasjonen. Individer kommuniserer, samordner og hver enkelt kan ha betydelig innflytelse både på egen innsats, og på bedriftens generelle utvikling. I et senere kapittel skal vi nettopp diskutere betingelsene for effektivitet i organisasjoner, og drøfte hvordan bedrifter kan legge til rette for at samspillet av alle interne beslutninger leder til høyest mulig samlet verdiskaping i selskapet. Men la oss nå trekke på et av eksemplene vi benyttet innledningsvis, og da som et rammeverk for å snakke om effektivitet i relasjoner mellom bedrifter.

5.2 Effektive kontrakter I kapittel 2 brukte vi Equinor og en leverandørbedrift som eksempel, og tegnet følgende figur:

Figur 5.1. Veriskaping i en vertikal relasjon.

Dette er et klassisk eksempel på en vertikal relasjon – slik vi også kjenner det karakterisert som «verdikjeder», «oppstrøms- og nedstrømsbedrifter», «B2B-handel» eller lignende uttrykk. De utgjør en betydelig del av de samlede økonomiske transaksjonene i en økonomi, og kanskje også den kommersielle relasjonen som er mest gjenstand for oppmerksomhet. Eksempler kan hentes fra flere bransjer. Dagligvarebransjen har vært viet mye oppmerksomhet, ikke minst vedrørende spørsmålet om prisene matvarekjedene må betale leverandørene. Vilkårene for tilgang til Telenors nett har lenge vært et konflikttema. Organiseringen av bokbransjen, og forholdet mellom bokhandlere og forlag er også en gjenganger i media. Vi skal senere diskutere grunnlaget for disse konfliktene, men la oss ta utgangspunkt i hovedprinsippene, og se på relasjonen mellom en kjøper (nedstrøms) og en selger (oppstrøms). Figuren ovenfor illustrerer en gevinst ved handel, og hvis partene kommer til enighet om en pris, realiseres gevinsten. Det bidrar til økt verdiskaping. Men la oss gå et skritt tilbake, og reise spørsmålet om størrelsen på gevinsten. Hva bestemmer den? Nå kan vi aktivt benytte begrepene fra produksjonsteorien.

Si at leveransen er en innsatsfaktor, f.eks. et halvfabrikat, som oppstrømsbedriften produserer og leverer til nedstrømsbedriften, som deretter foredler denne til et ferdig produkt som til slutt selges i markedet. Leverandøren har en marginalkostnad forbundet med å fremstille innsatsfaktoren, la oss anta denne er stigende uten at det har betydning for resonnementet. Produsenten nedstrøms har en marginalavkastning forbundet med å benytte innsatsfaktoren, se avsnitt 3.3.3. Husk tolkningene: marginalkostnaden er økningen i kostnaden (oppstrøms) forbundet med å produsere én enhet mer av innsatsfaktoren, mens marginalavkastningen er økningen i salgsinntektene (nedstrøms) ved å benytte én enhet til av innsatsfaktoren. La oss tegne disse to kurvene inn et diagram.

Figur 5.2. Samlet verdiskaping i en vertikal relasjon.

Vi kan nå lage et mål for samlet verdiskaping i relasjonen mellom de to. Da kan vi benytte de to kurvene vi introduserte i produksjonsteorien: marginalkostnadene ved produksjon av innsatsfaktoren og marginalavkastningen ved bruk av den. Det er jo slik at verdiene som skapes nedstrøms gjenspeiles i marginalavkastningen ved bruk av innsatsfaktoren. Videre vil de relevante kostnadene uttrykkes ved marginalkostnaden ved produksjonen av den oppstrøms. Vi kan gi den vertikale avstanden mellom kurvene en konkret tolkning. For hver enhet produsert og levert av innsatsfaktoren, er differansen mellom marginalavkastningen nedstrøms og marginalkostnaden oppstrøms, enhetens bidrag til verdiskapingen i den vertikale kjeden. Det betyr at så lenge marginalavkastningen overstiger marginalkostnaden vil hver ny enhet levert av innsatsfaktoren gi et positivt bidrag. Den skaper mer verdier enn den koster. Det betyr videre at samlet verdiskaping er maksimert hvis den samlede leveransen settes slik at marginalavkastningen er lik marginalkostnaden – det røde kulepunktet i figuren. Leveres det utover

dette nivået, vil hver ytterligere enhet gi et negativt bidrag siden marginalkostnaden da vil overstige marginalavkastningen. Samlet verdiskaping kommer til uttrykk som størrelsen på det skraverte arealet, dvs. arealet mellom de to kurvene. Det er denne som igjen bestemmer gevinsten ved handel mellom de to partene. Det vil jo være slik at gevinsten ved handel mellom de to partene blir mindre hvis leveransene avviker fra et effektivt nivå. Det gir oss prinsippet om effektive kontrakter: Effektive kontrakter gjør gevinsten ved handel mellom to parter størst mulig. Legg merke til at begge parter er tjent med å inngå effektive kontrakter. De har riktignok divergerende interesser når det gjelder vilkårene for leveransene – hvordan verdiene skal fordeles mellom de to partene. Men uavhengig av hvor stor andel den enkelte får – de er begge tjent med å gjøre verdiene størst mulig: det er jo slik at 10 prosent av en stor kake er bedre enn 10 prosent av en liten. Denne innsikten leder oss til følgende konklusjon: I en vertikal kjede er bedriftene tjent med å inngå effektive kontrakter og å realisere alle gevinster ved handel. La oss føye til et annet moment. Figuren ovenfor minner om et markedsdiagram, og det kan være fristende å tegne inn en transaksjonspris der hvor kurvene krysser hverandre – i tråd med likevektsprisen i et marked. En slik pris vil nettopp ha den egenskapen at, gitt prisen, vil nedstrømsbedriften ønske å kjøpe akkurat like mye som oppstrømsbedriften ønsker å levere. Dessuten vil leveransen samsvare med et effektivt nivå. Men det vil være et helt feil utgangspunkt for å tenke effektive kontrakter. Grunnen er at en slik prismodell låser fordelingen av verdiskapingen mellom partene. Dette kommer kanskje enklest til uttrykk hvis vi tenker oss marginalkostnadskurven som horisontal, slik det er illustrert i figuren nedenfor.

Figur 5.3. Samlet verdiskaping – marginalkostnadskurvens form.

Også her kunne vi tenkt oss en «likevektspris» som en kandidat, og den vil ha den samme egenskapen som beskrevet ovenfor. Men her ville prisen ha en brutal konsekvens for fordelingen av overskuddet mellom kontraktspartnerne. Verdiskapingen ville i sin helhet tilfalt oppstrømsbedriften, ingenting vil tilfalle produsenten av innsatsfaktoren, som kun ville fått dekket produksjonskostnadene. Hvilken kommersiell bedrift vil akseptere en slik kontrakt? Løsningen på problemet er åpenbar. Stilt overfor et forslag om en transaksjonspris som beskrevet i forbindelse med figur 5.3, vil oppstrømsbedriften respondere med et krav om kontrakten suppleres med en sidebetaling, slik at hun får sin andel av verdiskapingen. Og det er nettopp hva som må til. Kontrakten må forholde seg til to separate mål. Den skal maksimere verdiskapingen. Og den skal dernest fordele overskuddet i samsvar med det partene måtte bli enige om i forhandlingene. Med to målsettinger trenger man to instrumenter. Da kan man la prisen være det ene instrumentet, og sette den i samsvar med «likevektsprisen». Så supplerer man kontrakten med en sidebetaling for å oppnå den ønskede fordelingen av overskuddet. «To-delte tariffer», som vi diskuterer nærmere i kapitlet om kontraktsteori, har denne egenskapen. På bakgrunn av denne innsikten om effektive kontrakter kan en naturlig spørre seg: hvorfor oppstår det så mange konflikter rundt leveransevilkårene mellom bedrifter, ref. eksemplene ovenfor? En mulig forklaring kan selvsagt være misnøye med selve fordelingen av gevinsten. Men som vi senere skal diskutere, er det gjerne konkurransestrukturen i markedene som er kilden til konfliktene, ikke de vertikale relasjonene som sådan. Men før vi går videre, la oss føye til en ytterligere kommentar: En side av gevinster ved handel er knyttet til hvordan bedrifter, eller individer, matches. I figuren ovenfor la vi til grunn at bedriftene står overfor hverandre i en kjøper-leverandør-relasjon. Men hvordan etableres slike relasjoner, og hvordan oppløses de? Merk at slik vi har definerte reservasjonsprisene, refererer de seg til partenes respektive beste alternativer. Og hvis en annen matching av bedrifter eller individer skaper mer verdier, er det strengt tatt ingen gevinster ved handel forbundet med å opprettholde en relasjon. Eksemplet om outsourcing illustrerer dette. Det er ingen gevinst ved å utføre produksjonen internt, hvis den kan

utføres billigere av en ekstern leverandør. Og hvis denne gevinsten ikke hentes ut, oppstår en ineffektivitet. Eksempel 3, i begynnelsen av kapittel 2, illustrerte hvordan auksjoner kan benyttes til å identifisere den mest effektive partneren. Realisering av gevinster ved handel fordrer også at alternativene har riktige priser. Neste avsnitt drøfter det.

5.3 Kontrakter mellom det offentlige og private aktører Så langt har vi sett på kontrakter mellom private bedrifter. Det offentlige er en stor produsent av varer og tjenester i økonomien. Mye av denne produksjonen omsettes ikke i markeder, som undervisningstjenester, helsetjenester mm. Noe av dette er gjenstand for begrenset brukerbetaling, som kommunale tjenester, men disse prisene er ikke markedsbestemt. Det offentlige er også en betydelig eier i kommersielle selskaper. Staten er deleier i store selskaper som Telenor, Equinor, DNB osv. Kommuner og fylkeskommuner har betydelig eierskap i kraftselskaper. Ser vi på det direkte eierskapet eier det offentlige en tredjedel av aksjeverdiene på Oslo Børs5. I mange av selskapene der staten er deleier, har de kontrollerende posisjon, slik at den reelle kontrollen er enda større enn eierandelen tilsier. Historisk har offentlig produksjon vært helt sentral innenfor infrastruktursektorer som telekommunikasjon, kraft, vei og jernbane mm. Det er sektorer med et betydelig innslag av faste og sunkne kostnader. Siden produksjon fordrer omfattende grunninvesteringer, var det utfordrende å etablere konkurranse mellom flere aktører. Dessuten kunne det være direkte ulønnsomt for samfunnet ved at de samlede investeringene blir mer omfattende enn strengt tatt nødvendig – det holder med ett sett av jernbaneskinner til Bergen.6 Velferdssektoren er også et område der offentlig produksjon har vært dominerende, særlig innenfor utdanning og helse. Fordelingshensyn står sentralt, og det er sider ved denne produksjonen som gjør det mer utfordrende å designe markeder. Men det betyr ikke at produksjonen nødvendigvis må skje i offentlig regi. Et spørsmål som har vært gjenstand for mye debatt er nettopp hvilke tjenester det offentlige bør produsere selv, og hvilke som egnet til å sette ut til private leverandører. I utgangspunktet er dette outsourcingsbeslutninger der den økonomiske logikken er den samme som når private selskaper vurderer å outsource deler av sin produksjon. Hvis produksjonen mer effektivt kan utføres av private leverandører enn av det offentlig selv, er det gevinster ved handel. Det betyr at spørsmålet kan drøftes innenfor det samme rammeverk som kontrakter mellom private aktører.

Se Oslo Børs, statistikk for aksjonærstruktur.

I faglitteraturen omtales dette som «naturlig monopol».

Men det er noen særtrekk ved kontraktsforholdet mellom offentlige og private som vi senere skal drøfte mer inngående. Noen sentrale momenter vi der kommer tilbake til er følgende: 1. Innenfor velferdsproduksjonen er kvaliteten på tjenestene en viktig del av målsettingene. Ved eksterne leveranser er etterprøving av at leveransene samsvarer med kontrakten avgjørende. Kvalitet stiller andre krav enn etterprøving av tekniske egenskaper ved leveransene. Det får betydning for hvordan kontraktene med private leverandører bør utformes. 2. Produktivitetsvekst, kvalitetsforbedring og innovasjon er sentrale hensyn. Kontraktene må derfor utformes slik at leverandørene har de rette incentivene til å utvikle tjenestene. 3. Det ligger særskilte begrensninger på offentlige kontrakter knyttet til innkjøpsregelverket. I et senere kapittel drøfter vi disse punktene nærmere.

5.4 Prisenes rolle for effektivitet I diskusjonen av effektive kontrakter viste vi at to parter i en vertikal kjede, hvis de opprettholder relasjonen, er tjent med å inngå en kontrakt som maksimerer samlet verdiskaping. Det er også i samfunnets interesse. Hvis de gjennom en slik kontrakt kommer bedre ut enn i sine beste alternativer, vil de også være tjent med å opprettholde relasjonen. Men hvis vi ser på selve beslutningen om relasjonen skal opprettholdes. Vil det også være en beslutning der det er samsvar mellom partenes interesser og samfunnets interesser? Det vil være et slikt samsvar hvis partenes beste alternativer er «riktig priset». La oss forklare det. Hva er alternativene partene i en kontrakt har? La oss se på kjøpersiden. Et alternativ er at kjøpersiden i kontrakten produserer leveransene selv. En annet er at kontrakten tildeles et tredje selskap, en annen leverandør. En tredje at kontrakten termineres og produksjonen avvikles. Se på alternativet at kjøpersiden i kontrakten produserer leveransene selv, dvs. at kontrakten vi ser på er knyttet til en outsourcingsbeslutning. Hvor lønnsomt det er å produsere selv vil blant annet avhenge av prisene på innsatsfaktorene bedriften må kjøpe. Hvilke priser skal benyttes i kalkylen? Ser vi det fra samfunnets side er resonnementet som følger: ousourcingsbeslutningen frigjør ressurser et sted og binder opp ressurser et annet sted. I bedriften som velger å outsource blir ressurser frigjort. De frigjorte ressursene kan skape verdier for samfunnet ved å brukes på annen måte. I leverandørbedriften som påtar seg oppdraget må det brukes mer ressurser. Det er ressurser som kunne skapt verdier annet sted, hvis de ikke hadde blitt bundet opp. Sett fra samfunnets synsvinkel har vi følgende: hvis ressursene som frigjøres skaper mer verdier i samfunnet enn hva de ressursene som bindes opp ville ha skapt – da er den samlede ressursbruken i samfunnet blitt mer effektiv. Spørsmålet er om en slik logikk reflekteres i bedriftenes beslutninger? La oss bygge opp resonnementet skrittvis. En første nødvendig betingelse er at de to bedriftene står overfor de samme prisene på innsatsfaktorene. Tenk deg at bedriften som outsourcer egentlig er mer produktiv enn leverandørbedriften i fremstillingen av leveransen, slik at samfunnet ville vært tjent med at

outsourcing ikke hadde skjedd. Men samtidig står bedriften overfor høyere priser på innsatsfaktorene enn det leverandørbedriften gjør. Da kan det være at en kontrakt er privatøkonomisk gunstig for de to bedriftene, men at samfunnsøkonomisk effektivitet tilsier at ousourcingsbeslutningen ikke burde funnet sted. Men at de står overfor de samme prisene er langt fra tilstrekkelig. Og la oss illustrere det ved å se på spørsmålet om produksjonen overhodet bør finne sted. Igjen, hva sier samfunnsøkonomisk effektivitet? Hvis produksjonen (og leveransen) ikke finner sted, skapes det mindre verdier i relasjonen vi ser på – de produserer ikke lenger. Men det frigjør ressurser som kanaliseres inn i annen produksjon, og som der skaper verdier. Da har vi følgende: hvis ressursene skaper mer verdier i annen produksjon, enn det de skaper i relasjonene mellom de to bedriftene vi ser på, da er produksjonen i de to bedriftene ulønnsom for samfunnet. Hvilke krav må man stille til prisene på innsatsfaktorene for at produksjonsbeslutningen bedriftene treffer skal samsvare med samfunnsøkonomisk effektivitet? Hvis man så for seg at prisene på innsatsfaktorene var satt slik at de reflekterte de verdiene ressursene alternativt ville skapt, da vil vi oppnå effektivitet. Produksjonen vil i så tilfelle være lønnsom hvis og bare hvis innsatsfaktorene skaper mer verdier i relasjonen vi ser på, enn det de ville skapt et annet sted i økonomien. For å gjøre det enkelt. Hvis ressursene som bindes opp skaper 90 i relasjonen vi ser på, men ville skapt 100 et annet sted i samfunnet – da er aktiviteten mellom de to i relasjonen ulønnsom for samfunnet. Og her er vi ved kjernen i prisenes rolle. I markedslikevekt vil nettopp likevektsprisen på en innsatsfaktor reflektere den verdien den generelt vil skape i økonomien. Det er et poeng vi kommer tilbake til i neste avsnitt der vi nettopp skal se på sammenhengen mellom prisdannelsen i store markeder og effektivitet.

5.5 Effektivitet i markeder Vi skrev at effektivitet i markedene fordrer at alle gevinster ved handel hentes ut. Vi skal her se på hva effektivitet impliserer når vi ser på store markeder. Det er gevinster ved handel hvis kjøpers reservasjonspris overstiger selgers. Ser vi på et produkt som produseres i et stort marked, vet vi at etterspørrernes reservasjonspriser gjenspeiles i etterspørselskurven. Videre vet vi at bedriftenes tilbudskurver gjenspeiler deres marginalkostnader. Vi kan tegne følgende figurer:

Figur 5.4. Verdiskaping i markeder.

Vi har merket av tre ulike produksjonsnivĂĽer, đ?&#x2018;&#x152;0 , đ?&#x2018;&#x152;1 og đ?&#x2018;&#x152;2 . Betrakt đ?&#x2018;&#x152;0 . Ved dette produksjonsnivĂĽet er den marginale betalingsviljen lik 70 og marginalkostnaden lik 40. Hva er tolkningen av det? Det betyr at hvis produksjonen Ă¸ker med en enhet, sĂĽ skapes det en verdi for kjĂ¸perne tilsvarende den marginale betalingsviljen pĂĽ 70. Samtidig belastes produsentsiden med en marginalkostnad pĂĽ 40 kroner. Det vil si at produksjonen av ĂŠn ekstra enhet gir en gevinst for samfunnet tilsvarende differansen mellom 70 og 40, altsĂĽ en gevinst pĂĽ 30. Vi har fĂ¸lgende: Differansen mellom marginal betalingsvilje og marginalkostnaden er et mĂĽl pĂĽ samfunnets gevinst av ĂĽ Ă¸ke produksjonen. SĂĽ lenge marginal betalingsvilje overstiger marginalkostnaden, er det gevinster ved Ă¸kt produksjon. Disse gevinstene er uttĂ¸mt nĂĽr produksjonen i figuren er pĂĽ nivĂĽ đ?&#x2018;&#x152;1 â&#x20AC;&#x201C; der marginal betalingsvilje er lik marginalkostnaden. Ă&#x2DC;ker produksjonen utover đ?&#x2018;&#x152;1 blir marginal betalingsvilje lavere enn marginalkostnaden. Det er verdiĂ¸dende, siden den ekstra produksjonen koster mer enn det den verdsettes av kjĂ¸perne. đ?&#x2018;&#x152;1 er altsĂĽ det effektive nivĂĽet pĂĽ samfunnets produksjon, det maksimerer det samfunnsĂ¸konomiske overskuddet. Det samfunnsĂ¸konomiske overskuddet er hĂ¸yest ved produksjonsnivĂĽet der marginal betalingsvilje er lik marginalkostnaden. Figur 5.4 til hĂ¸yre viser stĂ¸rrelsen pĂĽ det samfunnsĂ¸konomiske overskuddet nĂĽr det er hĂ¸yest. Hver enhet produsert gir en gevinst tilsvarende differansen mellom de to kurvene, og det samlede overskuddet blir derfor det skraverte arealet. Det gir oss kriteriene for effektivitet i et marked. Det neste spĂ¸rsmĂĽlet er: gitt kriteriene for effektivitet, hvordan kan vi vurdere markedslikevekten. Er den effektiv? I figuren nedenfor har vi tegnet inn markedslikevekten.

Figur 5.5. Markedslikevekten og verdiskaping.

Vi finner likevektsprisen som klarer markedet. Vi vet også hvordan vi kan identifisere konsumentoverskuddet og produsentoverskuddet, se kapittel 2 og 3. Hvis vi nå sammenligner figurene 5.5 med figurene som viser kriteriene for effektivitet, figurene 5.4, ser vi en nær sammenheng. Likevektsmengden i markedet sammenfaller med et effektivt produksjonsnivå. Vi kan trekke følgende konklusjon som er kjent som «velferdsteoriens første hovedteorem»: Velferdsteoriens første hovedteorem: Frikonkurranselikevekten er samfunnsøkonomisk effektiv. Det er denne innsikten som ligger til grunn for formuleringen «Lovens formål er å fremme konkurranse for derigjennom å bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser» fra formålsparagrafen til Konkurranseloven. Er det konkurranse i markeder, realiseres alle gevinster ved handel. Velferdsteorien har også et annet hovedteorem, som knytter en sammenheng mellom effektiv ressursbruk og fordeling. Vi var inne på at effektivitet sier ingenting om fordeling – folk kan dø av sult i et effektivt marked. Det betyr også at effektivitetsbegrepene ikke kan benyttes i en vurdering av om et samfunn er rettferdig. Vi skal senere drøfte mer presist hvordan inntekter fordeles i en økonomi. Åpenbart er eierrettigheter viktig. Den som eier en ressurs, eier også avkastningen av denne (riktignok etter skatt). Eier du realkapital, får du inntekter gjennom utbytte og verdistigning. Kan du jobbe, får du lønn – du eier din egen arbeidskraft. Eier du areal, kan du få leieinntekter, osv. Hvis vi nå ser for oss at vi kan endre eierstrukturen, så endrer vi samtidig fordelingen av inntekter, og dermed skaper vi en markedsløsning med en annen fordelingsprofil. Slik kan vi hypotetisk tenke oss at vi kan skape alle mulige fordelingsprofiler av inntektene i samfunnet gjennom omfordelinger av eierrettigheter, og der hver av dem representerer en effektiv markedsløsning. Velferdsteoriens annet hovedteorem: Enhver fordeling av velferd kan etableres som en effektiv markedsløsning ved en passende fordeling av eierrettigheter.

Dette resultatet har en begrensning, men gir også en viktig innsikt. Begrensningen ligger i at en systematisk omfordeling av eierrettigheter vanskelig kan realiseres uten at det får negative virkninger på verdiskapingen. I praksis kan en omfordeling skje gjennom skattesystemet. Men, som vi skal se på i det neste kapitlet, skatter er en kilde til effektivitetstap. Likevel er det en viktig innsikt her, og som illustrerer en viktig arbeidsdeling i den økonomiske politikken. Den er knyttet til skillet mellom fordelingspolitikk på den ene siden og økonomisk politikk for øvrig, på den annen. Fordelingspolitikken består i skattepolitikk, overføringsordninger (trygder m.m.) og direkte velferdsproduksjon (helse- og omsorgstjenester). Den gjenspeiler viktige fordelingsmessige målsettinger – alle skal sikres en minimumsstandard. Men myndighetene har også andre politikkområder som næringspolitikk, konkurransepolitikk, infrastrukturpolitikk osv. I disse politikkområdene har fordelingshensyn en mindre rolle. Riktignok kan man tolke fordelingshensyn inn i konkurranselovens formulering om «særlig hensyn til forbrukernes interesser»,7 og i næringspolitikken er regionale hensyn tradisjonelt stått sentralt, der det også er elementer av fordeling. Men i utgangspunktet er det tenkt en arbeidsdeling: skatt- og omfordeling skal ivareta fordelingsmålene, mens økonomisk politikk for øvrig skal rettes inn mot effektivitet i markeder. La oss avslutningsvis illustrere sammenhengen mellom markeder og effektivitet i markedet for innsatsfaktorer, og dermed knytte en link til diskusjonen i forrige avsnitt.

Figur 5.6. Verdiskaping i faktormarkeder.

Etterspørselssiden i markedet for en innsatsfaktor gjenspeiler marginalavkastningen ved bruk av innsatsfaktoren i produksjonen, slik vi diskuterte det i produksjonsteorien avsnitt 3.3.3. Tilbudssiden gjenspeiler marginalkostnaden i produksjon.

Hele formålsparagrafen lyder: «Lovens formål er å fremme konkurranse for derigjennom å bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser. Ved anvendelse av denne lov skal det tas særlig hensyn til forbrukernes interesser.»

I figuren har vi merket av likevektsprisen, der etterspørsel er lik tilbud. Vi ser at i likevekt vil prisen på innsatsfaktoren gjenspeile marginalavkastningen ved bruken av innsatsfaktoren. Ser du tilbake på avsnitt 5.2, der vi så på en produksjonsrelasjon mellom to bedrifter, vil du se at dette var akkurat det som måtte til for at bedriftenes produksjonsbeslutninger skulle samsvare med en effektiv bruk av samfunnets ressurser. Vi skal nå se litt mer presist om virkninger av skatt i et marked. Her vil vi være mer summariske – i det neste kapitlet der vi også ser på markeder for ressurser, vil vi gå dypere i diskusjonen av virkninger av skatt.

5.6 Skatt og effektivitet Skattesystemet er sammensatt. Det er generell skatt på varer og tjenester i form av moms. I tillegg har vi en rekke spesifikke skatteordninger som bensinavgift, sukkeravgift osv. Vi betaler skatt på inntekt. Endelig har vi skatt på formue, og i en rekke kommuner, også skatt på eiendom. La oss her se på virkningene av skatt i et marked, og la oss i første omgang se på en skatt som er knyttet til et bestemt produkt. En produktskatt legger seg inn som en kile mellom prisen kjøper betaler og prisen selger mottar. Skatten er en kile (skattekile) mellom kjøperpris og selgerpris. Det vil si: Skattekilen = kjøperpris – selgerpris Skatten kan være utformet som skatt per enhet, bensinavgiften er et eksempel på det, eller den kan være en prosentsats, som merverdiavgiften. Når vi skal drøfte skattens virkninger, må vi huske at kjøper forholder seg prisen han betaler – prisen før skatt – mens selger er opptatt av hva hun får betalt, dvs. prisen etter skatt. Ellers er egentlig alt som før, og vi kan tegne følgende diagram:

Figur 5.7. Skattekiler og effektivitet.

Figuren til venstre viser prisdannelsen nĂĽr skatt legges inn som en kile mellom kjĂ¸per og selgerpris. Figuren til hĂ¸yre viser virkningene av skatten pĂĽ Ă¸konomisk effektivitet. Legg merke til at vi sĂĽ langt ikke har sagt noe om hvordan skatten drives inn. Er det slik at det er kjĂ¸perne som betaler inn avgiften, eller er det selgerne? Grunnen til at vi ikke har presisert dette er at det ikke har betydning. Se pĂĽ figuren til venstre. Hvis kjĂ¸perne betaler inn avgiften, betaler de fĂ¸rst selgerprisen til selgerne â&#x20AC;&#x201C; og deretter betaler de inn skatten til det offentlige. Den samlede regningen blir selgerprisen pluss skatten, som summerer seg opp til kjĂ¸perprisen. Hvis derimot selgerne betaler inn skatten, avkrever de kjĂ¸perprisen av kjĂ¸perne, de betaler inn skatten til det offentlige, og sitter igjen med differansen â&#x20AC;&#x201C; som blir selgerprisen. Hvorvidt skatten betales inn av kjĂ¸persiden eller selgersiden har ikke betydning for skattens virkninger. Vi ser at skatten leder til en reduksjon i samlet produksjon. Konsekvensen er at det blir et avvik mellom marginal betalingsvilje og marginalkostnaden â&#x20AC;&#x201C; ikke alle gevinster ved handel hentes ut. Tapet for samfunnet er representert ved den skraverte trekanten i figur 5.7 til hĂ¸yre, som kan tolkes som verdien for samfunnet av alle transaksjoner som fortrengt som fĂ¸lge av skatten. Dette tapet er omtrent en trekant,8 og siden stĂ¸rrelsen pĂĽ en trekant er lik hĂ¸yden ganget med bredden, og dette delt pĂĽ 2, kan tapet uttrykkes som: đ?&#x2018;&#x2019;đ?&#x2018;&#x201C;đ?&#x2018;&#x201C;đ?&#x2018;&#x2019;đ?&#x2018;&#x2DC;đ?&#x2018;Ąđ?&#x2018;&#x2013;đ?&#x2018;Łđ?&#x2018;&#x2013;đ?&#x2018;Ąđ?&#x2018;&#x2019;đ?&#x2018;Ąđ?&#x2018; đ?&#x2018;Ąđ?&#x2018;&#x17D;đ?&#x2018;?đ?&#x2018;&#x2019;đ?&#x2018;Ą đ?&#x2018;Łđ?&#x2018;&#x2019;đ?&#x2018;&#x2018; đ?&#x2018; đ?&#x2018;&#x2DC;đ?&#x2018;&#x17D;đ?&#x2018;Ąđ?&#x2018;Ą =

đ?&#x2018; đ?&#x2018;&#x2DC;đ?&#x2018;&#x17D;đ?&#x2018;Ąđ?&#x2018;Ąđ?&#x2018;&#x2019;đ?&#x2018;&#x2DC;đ?&#x2018;&#x2013;đ?&#x2018;&#x2122;đ?&#x2018;&#x2019;đ?&#x2018;&#x203A; â&#x2C6;&#x2122; đ?&#x2018;&#x201C;đ?&#x2018;&#x153;đ?&#x2018;&#x;đ?&#x2018;Ąđ?&#x2018;&#x;đ?&#x2018;&#x2019;đ?&#x2018;&#x203A;đ?&#x2018;&#x201D;đ?&#x2018;&#x203A;đ?&#x2018;&#x2013;đ?&#x2018;&#x203A;đ?&#x2018;&#x201D;đ?&#x2018;&#x2019;đ?&#x2018;&#x203A; 2

Det ligger en viktig innsikt her: Betrakt to ulike markeder, og tenk deg at skattekilen er like stor i begge markeder. Da har vi fĂ¸lgende resultat, For samme skattekile er effektivitetstapet stĂ¸rst der fortrengningen er stĂ¸rst. Hva kan vi si om fortrengningens stĂ¸rrelse? Det ser vi lettest ved ĂĽ tegne noen eksempler.

Hvis etterspĂ¸rsels- og tilbudskurven er helt rette linjer, er det en eksakt trekant.

Figur 5.8. Etterspørselselastisiteten betydning for effektivitetstapet.

Vi har tegnet tre markedskryss, hver med en skattekile, og alle skattekilene er like store. Samtidig ser vi at effektivitetstapet ved skatt varierer – det er langt større i markedet helt til venstre enn i de to andre markedene. Det har sin forklaring. Forskjellen mellom markedene bunner i ulik helning på tilbuds- og etterspørselskurvene. De to markedene til høyre illustrerer tilfellene med henholdsvis uelastisk (bratt) tilbudskurve og tilsvarende uelastisk (bratt) etterspørselskurve. Da ser vi at fortrengningseffekten blir systematisk mindre, og tapet for samfunnet av skatten blir mindre. Ved å eksperimentere med helningene, vil man finne at effektivitetstapet blir, alt annet likt, mindre desto brattere kurvene er. Dette gir en idé om hvordan skattesystemet kan utformes med sikte på å gi minst mulig effektivitetstap. Ved å legge mer av skattebyrden på markeder med liten fortrengningseffekt, blir det samlede tapet for samfunnet mindre. Det er kjent som teori om optimal beskatning. I neste kapittel skal vi komme tilbake til diskusjoner om skatt.

Kapittel 6

Ressursmarkeder og bransjers utvikling Vi skal nå bruke det vi har lært om produksjons- og markedsteori til å gå litt dypere i å forklare prisog inntektsdannelse i ulike bransjer. Vi skal se på samspillet mellom markedene for innsatsfaktorene og markedene for sluttproduktene. Vi snakker da om den vertikale strukturen i bransjer. Verdikjeden i en bransje kan være en kjede av mange ledd, men det kan også være en fullt integrert bransje – der det enkelte selskapet kontroller hele prosessen fra råvare til ferdigprodukt. Vi fanger opp det viktigste ved å forenkle til to nivåer i den vertikale kjeden: produksjon av innsatsfaktorer og produksjonen av sluttprodukter. Men først skal vi si litt mer generelt om allokering av ressurser mellom markeder, dvs. hvordan produksjonsfaktorene benyttes i en økonomi. I et marked påvirkes bedriftenes beslutninger av endringer i lønnsomhet. De treffer etableringsbeslutninger eller utvider produksjonskapasiteten i markeder de kan oppnå økt lønnsomhet. De avvikler virksomhet i markeder der produksjonen er ulønnsom. Bedriftene kjøper seg inn i andre bedrifter der de ser at de kan gjøre ting bedre, eller selger deler av egen virksomhet der andre har fortrinn. Dette er langsiktige beslutninger som påvirker strukturen i bransjer. Slike endringer tar tid. På kort sikt er det sjelden veldig store variasjoner i produksjonsnivået og sysselsettingen i en bransje. Det er over tid at en bransje ekspanderer gjennom nyetableringer eller bygges ned gjennom avviklinger. Hvor raskt endringene skjer, varierer mye mellom bransjer – noe som gjerne gjenspeiler forskjeller i kapitalintensitet og kompleksitet mellom bransjer. Det tar lengre tid å etablere en papirfabrikk enn en pølsekiosk. Det er lettere å rekruttere ansatte til et kjøpesenter enn til et bioteknologisk forskningssenter.

6.1 Reallokering av ressurser I markeder får leverandører av innsatsfaktorer betalt – arbeidskraften betales med lønn, kapitaleierne får utbytte, osv. I et helt fleksibelt marked skulle markedsmekanismen sørge for at innsatsfaktorene får samme belønning i alle bransjer. Får kapitaleierne høyere avkastning i bransje A enn B, så flytter de investeringene til A. Bransjer der lønningene er høye, trekker til seg arbeidskraft på bekostning av andre bransjer. Slik virker markedsmekanismen til å utjevne både lønninger og kapitalavkastning mellom sektorer.

Men prosessene tar tid. Kapital som er bundet opp i maskiner og bygninger, lar seg ikke så lett flytte på. Det er nyinvesteringer som gjerne kanaliseres dit hvor avkastningen er høyest, og det tar tid. Kompetanse, utdanning og erfaring er ofte bransjespesifikk. En oljeingeniør kan ikke over natten bli en sykepleier. Men mobiliteten i arbeidslivet er høyere enn mange forestiller seg. Oljeprisfallet for et par år siden medførte betydelig nedgang i aktiviteten i oljerelaterte næringer, og ledigheten i Rogaland økte. Relativt raskt ble kompetansen aktivert i tilstøtende næringer og i andre regioner.

Professor Kjell G. Salvanes ved NHH har studert disse prosessene empirisk. Han finner at arbeidstakerne i Norge er svært mobile sammenlignet andre land, og konkluderer med at det er noe av årsaken til at det har gått bra med norsk økonomi. Han har bl.a. kartlagt hva som skjer med arbeidstakere som mister jobben etter større bedriftsnedleggelser i Norge. Når en korrigerer for de som slutter i jobb av eget ønske, eller som følge av sykdom, er i gjennomsnitt 81 av 100 i jobb etter ett år, og 93 av 100 etter to år. Se Huttunen, K., Møen, J., & Salvanes, K. G. (2018). Job loss and regional mobility. Journal of Labor Economics, 36(2), 479-509. I markedene kan man observere betydelige forskjeller i avkastningen mellom bransjer og regioner, men over tid er det krefter som trekker i retning av at avkastningen jevner seg ut. Samtidig utsettes markeder for «sjokk». Endringer i internasjonale konjunkturer kan raskt endre lønnsomheten i en næring. Men hvis ressursbruken i næringen kan skaleres opp eller ned, vil avkastningsforskjellene utjevne seg over tid. I næringer som benytter begrensede ressurser, som naturressurser, blir bildet noe annet, noe vi skal se nøye på i dette kapitlet. Areal, vannfall, olje- og gass og fiskeressurser er eksempler på produksjonsfaktorer som det er begrenset tilgang på. Vi skal se at begrenset tilgang på innsatsfaktorer i markedet medfører at disse ressursene oppnår en varig meravkastning. En slik varig rente omtales som grunnrente. Men at ressurser er begrensede betyr ikke at de ikke er mobile. Areal er begrenset, men kan allokeres til ulike formål, de kan splittes opp, ha ulike eiere, og kan kjøpes og selges i et stort marked. Mange av de ressursene som er begrenset fra naturens side, som olje og vannkraft, omsettes i markeder med mange selgere og kjøpere, de er frikonkurransemarkeder. Motstykket til begrensede ressurser er innsatsfaktorer som vi skal omtale som dupliserbare. Det er innsatsfaktorer der bruken i bransjen kan skaleres opp uten at det støter på en naturlig ressursbegrensning. Industrielt fremstilte halvfabrikata er et eksempel på en dupliserbar innsatsfaktor. Ufaglært arbeidskraft er også et eksempel på en innsatsfaktor som, når vi ser på en enkelt bransje, kan leies inn til betingelser som i liten grad påvirkes av bransjens aktivitetsnivå. Men her er det åpenbare grensetilfeller. For spesialisert kompetanse kan tilgangen være svært begrenset, og det får betydning for lønnsnivået.

Vi skal nå drøfte nærmere utviklingen i ulike typer bransjer. Vi ser først på utviklingen i en bransje på lang sikt. I neste kapittel ser vi på dynamikken i det kortere løp. Vi skal se på bransjer der det er rom for konkurranse mellom mange bedrifter – konsentrasjon og markedsmakt behandles i et eget kapittel.

6.2 Produksjonsressurser og verdiskaping Vi skal her se på sammenhengen mellom markedene for innsatsfaktorer og markedene for produksjon av ferdigvarer. Vi skal legge et langsiktig tidsperspektiv til grunn, det vil si så langt at nye bedrifter kan etablere seg og gamle bedrifter kan avvikle. I markedsteorien så vi på samspillet mellom bedrifter i et marked, og hvordan det bestemte prisene. Men da så vi isolert på sluttbrukermarkedene. Nå skal vi integrere markedene for innsatsfaktorer i analysen. Dermed får vi også fanget opp viktige sider ved fordelingen av inntekt, da denne i stor grad bestemmes av hvordan innsatsfaktorer prises. La oss først introdusere rammeverket for diskusjonen.

6.2.1 En enkel modell for en vertikal kjede Vi skal tenke oss en enkel verdikjede. Oppstrøms er det mange produsenter av en innsatsfaktor. Det kan være en råvare, et halvfabrikata eller en annen type innsatsfaktor. Innsatsfaktoren selges til bedrifter nedstrøms som bruker denne til å produsere en ferdigvare. Bedriftene nedstrøms betaler for leveransene og har i tillegg en internkostnad knyttet til produksjonen. Vi har dermed tre grupper av aktører: produsenter og leverandører av innsatsfaktorer, bedriftene nedstrøms og konsumentene. Det er mange av hver av dem, så ingen påvirker prisene. Vi skal også introdusere noen symboler. Følgende skjema viser verdikjeden, der vi finner produsentene av innsatsfaktorene øverst, og forbrukerne nederst.

Figur 6.1. Vertikal verdikjede.

Vi har innfĂ¸rt en forenklende antakelse som ikke har betydning for konklusjonene: Vi antar at det kreves ĂŠn enhet av innsatsfaktoren for ĂĽ produsere ĂŠn enhet av ferdigproduktet. Det betyr at kostnaden ved ĂĽ produsere ĂŠn enhet av sluttproduktet er summen av prisen pĂĽ innsatsfaktoren, đ?&#x2018;&#x17E;, og internkostnaden i bedriftene nedstrĂ¸ms, đ?&#x2018;?. Det er en marginalkostnad oppstrĂ¸ms forbundet med ĂĽ produsere innsatsfaktoren. Det er formen pĂĽ denne som skiller bransjer med dupliserbare ressurser fra bransjer med begrensede ressurser, detaljene her vil vi komme tilbake til. Internkostnaden đ?&#x2018;? inneholder alle kostnadene bedriftene har som gĂĽr utover innkjĂ¸p av innsatsfaktoren, det vĂŚre seg interne produksjonskostnader, transport, markedsfĂ¸ring osv. Vi antar at internkostnaden đ?&#x2018;? er konstant, upĂĽvirket av aktivitetsnivĂĽet i bransjen. Det blir nĂĽ to markedspriser i denne stiliserte Ă¸konomien: prisen konsumentene betaler đ?&#x2018;?, og prisen produsentene betaler for innsatsfaktoren, đ?&#x2018;&#x17E;. Vi tar fĂ¸rst tar for oss markedssituasjonen der det ikke er begrensede ressurser involvert i produksjonen av innsatsfaktoren oppstrĂ¸ms.

6.3 Verdikjeder der alle innsatsfaktorene er dupliserbare Med en dupliserbar innsatsfaktor mener vi fĂ¸lgende: En innsatsfaktor er dupliserbar for en bransje hvis prisen pĂĽ innsatsfaktoren pĂĽ lang sikt er upĂĽvirket av aktivitetsnivĂĽet i bransjen.

Ser vi pĂĽ industriell fremstilling av innsatsfaktorer vil dette ofte vĂŚre tilfellet. Innsatsfaktorer som ufaglĂŚrt arbeidskraft, kapitalutstyr, rĂĽvarer og annen vareinnsats kan kjĂ¸pes i store markeder og prisene pĂĽ disse blir i liten grad pĂĽvirket av aktivitetsnivĂĽet i bransjen pĂĽ lang sikt, de er derfor dupliserbare. Produksjonen av innsatsfaktoren oppstrĂ¸ms skjer derfor til konstante marginalkostnader, upĂĽvirket av hvor store de samlede leveransene til nedstrĂ¸msbedriftene blir. Hvilken betydning for det for prisen pĂĽ innsatsfaktoren, đ?&#x2018;&#x17E;? Prisen pĂĽ denne blir bestemt i et marked der produsentene av innsatsfaktoren er tilbydere og bedriftene nedstrĂ¸ms er etterspĂ¸rrere. Produsentenes tilbudskurve gjenspeiler marginalkostnaden i produksjonen av innsatsfaktoren. Bedriftenes etterspĂ¸rsel gjenspeiler marginalavkastningen av bruken av innsatsfaktoren til produksjon for sluttbrukermarkedet. Prinsippene bak dette drĂ¸ftet vi i kapittel 3.3.3. La oss illustrere situasjonen i en figur, der vi vil se at prisen pĂĽ innsatsfaktoren vil bli lik den gitte marginalkostnaden, uavhengig av hvor store de samlede leveransene blir i kjeden.

Figur 6.2. Markedet for innsatsfaktoren.

Siden marginalkostnaden, og dermed tilbudskurven, er horisontal, blir likevektsprisen đ?&#x2018;&#x17E; konstant, slik den gjenspeiler den konstante marginalkostnaden oppstrĂ¸ms. La oss dernest se pĂĽ kostnadsstrukturen nedstrĂ¸ms. Den bestĂĽr av internkostnaden đ?&#x2018;? og prisen pĂĽ innsatsfaktoren đ?&#x2018;&#x17E;. I en figur kan vi tegne marginalkostnaden nedstrĂ¸ms slik:

Figur 6.3. Tilbudskurven i produktmarkedet.

Legg merke til den enkle kostnadsstrukturen. Bedriftene nedstrĂ¸ms trenger ĂŠn enhet av innsatsfaktoren for ĂĽ produsere ĂŠn enhet av produktet. Prisen pĂĽ innsatsfaktoren er đ?&#x2018;&#x17E;. I tillegg er det en internkostnad pĂĽ đ?&#x2018;? per enhet produsert. Marginalkostnadene til bedriftene nedstrĂ¸ms blir dermed summen đ?&#x2018;? + đ?&#x2018;&#x17E;, som dermed ogsĂĽ blir nedstrĂ¸msbedriftenes tilbudskurve. La oss fĂ¸ye til et par kommentarer om den vertikale strukturen. Tenk deg at nedstrĂ¸msbedriftene var vertikalt integrerte, dvs. at bedriftene bĂĽde stod for produksjonen av innsatsfaktoren og produksjonen av produktet. Bedriftenes marginalkostnader ville da vĂŚrt summen av internkostnaden đ?&#x2018;? og marginalkostnaden oppstrĂ¸ms. Men siden likevektsprisen pĂĽ innsatsfaktoren blir lik marginalkostnaden oppstrĂ¸ms, har det i utgangspunktet ingen betydning for kostnadsstrukturen nedstrĂ¸ms om den enkelte bedriften kjĂ¸per innsatsfaktoren i markedet, eller om den selv stĂĽr for denne produksjonen. La oss fĂ¸ye til at dette berĂ¸rer et viktig spĂ¸rsmĂĽl vi drĂ¸fter i et senere kapittel om bedrifters organisering. Vertikal integrasjon, dvs. felles eierskap mellom bedrifter pĂĽ ulike nivĂĽer i en vertikal kjede, er et mulig organisatorisk prinsipp. Transaksjonene i den vertikale kjeden blir da interntransaksjoner i et foretak. Under hvilke betingelser er mer lĂ¸nnsomt ĂĽ ha hele verdikjeden i ett foretak, enn ĂĽ kjĂ¸pe leveranser i markedet? Det er et spĂ¸rsmĂĽl som dels vedrĂ¸rer bedrifters ulike teknologiske betingelser, men ogsĂĽ dels hvor effektive kontrakter bedrifter kan inngĂĽ. Ved outsourcing mĂĽ kontraktene sikre at produksjonsflyten mellom de to uavhengige bedriftene blir effektiv, og det er ikke alltid lett ĂĽ fĂĽ til. Men samtidig kan det vĂŚre store utfordringer ved ĂĽ styre interne prosesser mellom ulike divisjoner i et stort foretak, slik det forlĂ¸per ved vertikal integrasjon. Vi diskuterer dette i et senere kapittel. La oss nĂĽ inkludere konsumentene i figuren. Figuren til venstre viser markedslikevekten, mens figuren til hĂ¸yre illustrerer fordelingen av verdier og kostnader.

Figur 6.4. Markedslikevekt i en verdikjede.

Fra figuren til venstre ser vi at prisen i markedet i likevekt blir đ?&#x2018;? = đ?&#x2018;? + đ?&#x2018;&#x17E;. I figuren til hĂ¸yre har vi tegnet inn noen arealer. Vi finner konsumentoverskuddet mellom etterspĂ¸rselskurven og prisen đ?&#x2018;?. Vi finner produksjonskostnadene nedstrĂ¸ms som det blĂĽ arealet, og vi har utgiftene til kjĂ¸p av innsatsfaktoren som det grĂ¸nne arealet. Det grĂ¸nne arealet vil dessuten tilsvare produksjonskostnadene i fremstillingen av innsatsfaktoren. En fĂ¸rste, viktig konklusjon er fĂ¸lgende: Med dupliserbare innsatsfaktorer blir det pĂĽ lang sikt ingen renprofitt i bransjen. Renprofitten er definert som det som er igjen nĂĽr alle innsatsfaktorene har blitt belĂ¸nnet i henhold til sin beste alternative inntjening. Her er det viktig ĂĽ huske pĂĽ at vi her drĂ¸fter prisdannelsen er pĂĽ lang sikt. I det korte lĂ¸p vil det ofte oppstĂĽ renprofitt som fĂ¸lge av flaskehalseffekter, men disse er temporĂŚre, og konkurreres bort pĂĽ lang sikt. Vi ser nĂŚrmere pĂĽ det i neste kapittel. Siden tilbudskurven er horisontal, vil endringer i etterspĂ¸rselen ikke fĂĽ prisvirkninger. Blir produktet mer populĂŚrt, slik at etterspĂ¸rselskurven skifter utover, endres ikke likevektsprisen. Det er bare produksjonen som endres. Med dupliserbare produksjonsfaktorer har etterspĂ¸rselskurven ingen betydning for prisnivĂĽet pĂĽ lang sikt. Videre ser vi at likevektsprisen i markedet bestemmes direkte av enhetskostnaden. Det betyr at skal vi predikere prisutviklingen pĂĽ lang sikt, er det alle faktorer som pĂĽvirker kostnadsstrukturen som vi mĂĽ forsĂ¸ke ĂĽ fange opp. Det vil si at prisutviklingen pĂĽ ressursene som benyttes, samt produktiviteten i bransjen. Konkret: skal vi analysere prisutviklingen innen elektronikkbransjen, har etterspĂ¸rselen begrenset rolle. I energimarkeder har derimot etterspĂ¸rselen, som vi senere skal se, en betydelig rolle.

Prisutviklingen i markeder med dupliserbare produksjonsfaktorer gjenspeiler prisutviklingen på innsatsfaktorene. Et tilsvarende mønster finner vi hvis det skjer teknologiske endringer i bransjen slik at produktiviteten øker. Produktivitetsvekst medfører at en gitt mengde kan framstilles med mindre bruk av innsatsfaktorer. Dermed skifter marginalkostnadskurven nedover, og prisen faller tilsvarende. Fordi tilbudskurven er horisontal, vil den prosentvise prisreduksjonen bli nøyaktig lik den prosentvise reduksjonen i marginalkostnadene. I en bransje med dupliserbare produksjonsfaktorer vil teknologisk endring som reduserer marginalkostnadene, gi en tilsvarende reduksjon i produktprisene på lang sikt. Vi skal nå se at prisutviklingen på lang sikt blir ganske annerledes hvis bransjen hviler på begrensede ressurser.

6.4 Verdikjeder der noen av innsatsfaktorene er begrensede Begrenset tilgang på en innsatsfaktor får betydning for prisen på denne, og det vil forplante seg i hele verdikjeden. Hvis produksjonen av en innsatsfaktor hviler på en begrenset ressurs vil prisen på innsatsfaktoren på lang sikt påvirkes av aktivitetsnivået i bransjen. Vi skal nå forklare dette nærmere. At produksjonen av en innsatsfaktor hviler på en begrenset ressurs har som konsekvens at marginalkostnadene i fremstillingen av den blir stigende. Det skal vi nå forklare. Vi begynner med noen eksempler. Landbruk er det klassiske eksemplet. Produksjon i landbruk krever dyrkingsareal, og det er en begrenset ressurs. Ikke bare er tilgangen på areal som sådan begrenset på kloden, men i tillegg er et areals egnethet til matproduksjon noe som varierer. Jordsmonnet har ulik kvalitet: det finnes produktiv jord, som det også finnes skrinnere jord. Kartlegger man utviklingen i matproduksjonen historisk, finner man et mønster. I begynnelsen brukte man den mest produktive og fete jorden. Etter hvert som etterspørselen etter mat steg, måtte en ta i bruk skrinnere og mindre produktiv jord. Konsekvensen var at marginalkostnaden ved matproduksjon steg, det ble stadig dyrere å øke matproduksjonen fordi mindre produktiv jord måtte benyttes. Tilsvarende mønstre gjenfinnes i de fleste begrensede naturressurser. Oljefelt er ulike både med hensyn til forekomstenes størrelse, og når det kommer til utvinningskostnader. Det er billigere å

utvinne olje pĂĽ land enn til havs, og sĂŚrlig dyrt i omrĂĽder med hardt klima. Utvinningskostnaden per fat vil dermed variere mellom felt, marginalkostnadene i sektoren blir stigende. Tilgangen pĂĽ fisk varierer geografisk, noen felt har rike bestander, andre felt er marginale. La oss ogsĂĽ nevne et case vi skal diskutere mer grundig nedenfor, konsesjoner for lakseoppdrett. Betingelsene for oppdrett varierer mellom omrĂĽder avhengig av sjĂ¸temperatur, biologiske forhold, avstand til markedene mv. Konsesjonene har dermed ulik verdi. NĂĽr kostnadene varierer mellom ulike felt, vil det gjenspeiles i feltenes lĂ¸nnsomhet. La oss si at innsatsfaktoren som produseres kan selges til en pris lik đ?&#x2018;&#x17E;. Vi kan nĂĽ skille mellom tre ulike felt: 1. Inframarginale felt 2. Marginale felt 3. UlĂ¸nnsomme felt I en figur kan det illustreres slik:

Figur 6.5. Marginale versus inframarginale produksjonsenheter.

Til prisen đ?&#x2018;&#x17E; er de inframarginale feltene lĂ¸nnsomme, de oppnĂĽr en renprofitt, en grunnrente. De marginale feltene er de som oppnĂĽr kostnadsdekning. Ă&#x2DC;vrige felt er ulĂ¸nnsomme. Denne forskjellen mellom inframarginale og marginale felt blir viktig i diskusjonen videre. La oss nĂĽ vise likevekten i markedet samlet.

6.4.1 Markedslikevekten Vi kan nĂĽ illustrere den vertikale strukturen i et markedsdiagram, helt tilsvarende som vi gjorde i figur 6.2, tilfellet med dupliserbare ressurser. Forskjellen blir formen pĂĽ marginalkostnadene forbundet med produksjonen av innsatsfaktoren. Ved dupliserbare ressurser var den konstant, her blir den stigende.

Figur 6.6. Begrensede ressurser â&#x20AC;&#x201C; markedet for innsatsfaktorer.

Sammenligner vi med figur 6.2, i avsnittet om dupliserbare innsatsfaktorer, ser vi at den eneste forskjellen er at marginalkostnaden nĂĽ er stigende i markedsvolumet. Men det fĂĽr noen viktige konsekvenser. Som vi ser av figuren vil likevektsprisen pĂĽ ressursen, đ?&#x2018;&#x17E;, avhenge av hvor stor etterspĂ¸rsel det er etter innsatsfaktoren fra nedstrĂ¸msbedriftenes side. Jo hĂ¸yere den samlede etterspĂ¸rselen er, desto hĂ¸yere blir ressursprisen. Ressursprisen drives opp av at stadig mindre produktive produksjonsfelt tas i bruk i fremstillingen av innsatsfaktoren. Merk at fĂ¸lgende vil gjelde: Likevektsprisen pĂĽ innsatsfaktorene vil gjenspeile kostnadene ved produksjonen av innsatsfaktoren i det marginale produksjonsfeltet. Hvor mye nedstrĂ¸msbedriftene etterspĂ¸r av innsatsfaktoren, avhenger av hvor mye konsumentene etterspĂ¸r, som igjen avhenger av prisen konsumentene mĂĽ betale. Og prisen til forbruker vil igjen avhenge av produksjonskostnadene. Markedet for innsatsfaktoren og produktmarkedet er dermed sammenfĂ¸yd pĂĽ en mer kompleks mĂĽte enn ved dupliserbare innsatsfaktorer. Men det er ĂŠn ting vi vet. Hos bedriftene nedstrĂ¸ms er det ingen renprofitt. Hver nedstrĂ¸msbedrift betaler likevektsprisen pĂĽ innsatsfaktoren, đ?&#x2018;&#x17E;, og internkostnaden đ?&#x2018;?, per enhet produsert. Konsumentprisen konkurreres ned til summen av de to, det vil si at vi vil fĂĽ at đ?&#x2018;? = đ?&#x2018;? + đ?&#x2018;&#x17E;. Forskjellen fra dupliserbare ressurser er at nivĂĽet pĂĽ đ?&#x2018;&#x17E; her vil avhenge av markedslikevekten. Vi kan tegne fĂ¸lgende figur, som korresponderer til figur 6-4 i tilfellet med dupliserbare ressurser.

Figur 6.7. Begrensede ressurser â&#x20AC;&#x201C; markedslikevekt i en verdikjede.

I figuren har vi tegnet inn marginalkostnadene ved produksjon av innsatsfaktoren, det er den stigende blĂĽ kurven. OppĂĽ den har vi lagt internkostnaden đ?&#x2018;?. Det gir oss summen av marginalkostnadene i produksjonen av innsatsfaktoren oppstrĂ¸ms og marginalkostnaden i produksjonen av ferdigvaren nedstrĂ¸ms. Summen av de to gir oss tilbudskurven til nedstrĂ¸msbedriftene. Legg merke til at den er stigende som fĂ¸lge av at det i produksjonen av innsatsfaktoren benyttes en begrenset ressurs. Markedslikevekt har vi der konsumentenes etterspĂ¸rsel er lik bransjens tilbud, det rĂ¸de kulepunktet. Det gir oss likevektsprisen đ?&#x2018;?. Det grĂ¸nne kulepunktet gir oss prisen pĂĽ innsatsfaktoren i likevekt. Det vi har illustrert er altsĂĽ prisdannelsen i to markeder ved hjelp av ĂŠn figur â&#x20AC;&#x201C; produktmarkedet og markedet for innsatsfaktoren. Vi kan nĂĽ identifisere noen verdistĂ¸rrelser i figuren.

100

Figur 6.8. Grunnrente.

Vi finner konsumentoverskudd som tidligere, arealet mellom prisen og etterspĂ¸rselskurven. Produksjonskostnadene nedstrĂ¸ms er det blĂĽ rektangelet, som er produktet av hĂ¸yden pĂĽ rektangelet, đ?&#x2018;?, dvs. internkostnaden, og produksjonsmengden i likevekt. Det grĂ¸nne arealet er kostnadene i produksjonen av innsatsfaktoren. Legg merke til at salgsinntektene oppstrĂ¸ms er summen av det grĂĽ og det grĂ¸nne arealet. Vi har dermed en renprofitt, en inntekt utover samlede kostnader, som reflekterer lĂ¸nnsomheten i inframarginale produksjonsfelt. Det er denne renprofitten vi omtaler som grunnrente i de tilfeller der den begrensede ressursen er en naturressurs. Hva forklarer grunnrenten? Legg merke til at eneste forskjell mellom denne figuren og den tilsvarende figuren i tilfellet med dupliserbare innsatsfaktorer, figur 6.4, er at marginalkostnaden i produksjonen av innsatsfaktoren er stigende. Siden prisen pĂĽ ressursen gjenspeiler produksjonskostnadene i det marginale feltet, vil alle inframarginale felt oppnĂĽ en meravkastning. Det er kilden til grunnrenten.

6.4.2 Hvem mottar grunnrenten? Produksjonen av innsatsfaktoren hviler pĂĽ en begrenset naturressurs. Det gir et mĂ¸nster der ulike geografiske felt har ulik produktivitet, avhengig av sĂŚrtrekkene ved det enkelte produksjonsfeltet. Se pĂĽ fĂ¸lgende figur:

101

Figur 6.9. Eierrettigheter, inntektsfordeling og grunnrente.

Vi kan tenke produksjonen av innsatsfaktoren finner sted i ulike produksjonsfelt, i figuren eksemplifisert ved tre ulike nummererte felt. Hvert felt produserer en enhet av innsatsfaktoren som selges til markedspris đ?&#x2018;&#x17E;. Prisen, som ogsĂĽ er salgsinntekten til hver av dem, kan splittes i to deler â&#x20AC;&#x201C; i figuren representert ved de hvite og rĂ¸de stolpene. Produksjonskostnadene er representert ved de rĂ¸de stolpene, og feltets andel av grunnrenten, den hvite stolpen. Vi ser altsĂĽ at grunnrenten tilfaller eierne av produksjonsfeltene, men mest til dem som kontroller de produktive feltene. Vi ser at det marginale produksjonsfeltet, nummer 3 i figuren, oppnĂĽr null grunnrente. Her er kostnaden nĂ¸yaktig lik prisen som oppnĂĽs for innsatsfaktoren, dvs. đ?&#x2018;&#x17E;. Siden dette produksjonsfeltet har lavere produktivitet enn de Ă¸vrige, og derfor hĂ¸yere kostnader, vil alle de sĂĽkalte inframarginale produksjonsenhetene (dvs. produksjonen til venstre for likevektsmengden) realisere en inntekt som gĂĽr utover kostnadene til eierne. Forklaringen er at disse enhetene er mer produktive enn det marginale.

6.4.3 Andre kilder til renprofitt Vi har sĂĽ langt omtalt renprofitten knyttet til begrensede ressurser som grunnrente, med henvisning til at knappe naturressurser har en stor rolle i norsk Ă¸konomi. Tenk bare pĂĽ avkastningen fra olje- og gassressursene, slik den over tid har bygget opp oljefondet (Statens pensjonsfond utland) som i dag er pĂĽ svimlende 8500 milliarder. Det er grunnrenten i olje- og gassnĂŚringen som er kilden til fondet.

102

Men alle ressurser som er knappe er en kilde til meravkastning. De gir en ekstra profitt som eksakt korresponderer til grunnrenten forbundet med naturressurser. Ofte omtaler vi denne type inntekter som knapphetsrente. La oss ta noen eksempler. Kunnskap og talent Kunnskap og talent er et eksempel på ressurser der det er begrenset tilgang. Høy produktivitet og høy inntjening i noen bedrifter kan gjenspeile at de besitter særskilt kompetanse eller erfaring som de marginale bedriftene ikke besitter. Men her er det to relevante momenter. For det første er det spørsmål seg om hvor varig denne begrensningen er. På riktig lang sikt skulle man tro at alle selskaper kan utvikle kunnskap og erfaring som «dupliserer» eksisterende kunnskap. Men samtidig er det erfaringsmessig slik at selskaper som besitter unik teknologi og kunnskap, ofte opprettholder dette fortrinnet over et ganske langt tidsperspektiv. For det andre er gjerne unik kompetanse knyttet til innovasjonsprosesser, der selskapene som lykkes kommer i en posisjon der de har markedsmakt. Mekanismene blir da litt annerledes enn ved diskusjonen ovenfor. Dette viktige temaet kommer vi tilbake til senere. Offentlige reguleringer Et annet eksempel er knapphet skapt gjennom offentlige reguleringer. I mange land var det tidligere vanlig å legge begrensninger på import for å beskytte eget næringsliv. Denne type ordninger ble langt på vei avviklet som følge av internasjonale frihandelsavtaler, men har likevel dukket opp igjen i nyere tid. Ofte ble importen regulert gjennom importtillatelser, og der myndighetene begrenset antallet tillatelser. De som fikk tillatelser kunne da tjene mye penger. Hvorfor? Nettopp fordi tillatelsene fikk form av en begrenset ressurs – de som fikk tillatelser kunne importere billig, de som ikke fikk måtte produsere selv til en høyere kostnad. Dette ga en knapphetsrente til de som fikk kontroll over importen. La oss bruke modellen til å belyse fenomenet «rent-seeking», som vi kanskje kan oversette til «påvirkningskostnader».

6.4.4 Offentlige reguleringer og påvirkningskostnader La oss benytte importreguleringer som eksempel. Den som sitter med en importkvote henter ut en gevinst som er lik differansen mellom prisen på hjemmemarkedet og importprisen, per enhet import. Vi kan tegne følgende figur:

103

Figur 6.10. «Rent-seeking».

Mønsteret tilsvarer den vi finner i analysen av grunnrente, med to forskjeller. Det ene er at alle kvotene har samme verdi, og dermed oppnår den samme renprofitt, eller knapphetsrente som vi har kalt det her. Det andre er at kilden til knapphetsrenten er knyttet til en offentlig regulering. Hvis importen ikke hadde vært regulert, ville likevektsprisen blitt lik verdensmarkedsprisen, og importvolumet økt – slik det er representert ved det blå kulepunktet. Bedriftene eller individene som er tildelt en importkvote, realiserer en renprofitt tilsvarende differansen mellom likevektsprisen nasjonalt og importprisen. Knapphetsrenten tilfaller altså aktørene som kontroller importkvotene. Men hvordan er disse blitt fordelt opprinnelig? Historisk, i mange land, har det ofte skjedd gjennom administrative prosedyrer med et betydelig innslag av skjønn. Utfordringen med en slik prosedyre er at den inviterer til å bruke ressurser for å komme i posisjon til å bli tildelt en kvote. I land med stort innslag av korrupsjon, har det gjerne skjedd gjennom bestikkelser av tjenestemenn med innflytelse over tildelingsprosessen. Der hvor korrupsjon ikke er vanlig, skjer det gjerne i form av påvirkningsaktivitet, lobbyvirksomhet, ved å tilføre informasjon med den hensikt å påvirke fordelingen av kvoter. Det kan være argumenter om lokal tilhørighet, påstander om synergier med virksomhetens øvrige aktiviteter osv. Da kan man se for seg at vesentlige deler av knapphetsrenten forsvinner i kostnader forbundet med påvirkningsaktivitet. Med andre ord, importrestriksjonene er ikke bare et tap i form av konsum blir fortrengt (trekanten vi drøftet i avsnittet om skatt og effektivitet), men i tillegg sløser samfunnet gjennom påvirkningsaktivitet. De senere årene er det blitt vanlig å benytte markedsbaserte fordelingsmekanismer, i eksemplet ovenfor ved å auksjonere ut importkvotene. I Norge gjøres det i forbindelse importrestriksjoner på landbruksvarer. Auksjoner har her tre fordeler. Det ene er at incentivene til påvirkningsaktivitet forsvinner – det er ingen å påvirke. Det andre er at kvotene tilfaller de som har høyest betalingsvilje, noe som er relevant hvis det er forskjeller mellom selskapene i hvilken verdi en kvote har for verdiskapingen. Det kan

104

være forskjeller i effektivitet i administrasjonen av importprosessen som ligger til grunn. En auksjon vil da sikre at kvotene tilfaller de mest effektive selskapene. Det tredje momentet er fiskalt. Auksjoner gir inntekter til staten. Disse inntektene kan benyttes til å redusere a vridende skatter, se diskusjonen av effektivitetstap ved beskatning i avsnitt 5.6. Hvordan auksjoner virker kommer vi tilbake til i et senere case om havbruksnæringen.

6.4.5 Vertikal struktur og eierrettigheter Så langt har vi beskrevet verdikjeden som bestående av adskilte nedstrøms- og oppstrømsbedrifter. Slik er det i noen bransjer. Men mange bransjer er kjennetegnet ved vertikal integrasjon. Dvs. at samme selskap kontroller både ressurstilgangen og foredlingen. Slik er det f.eks. innen havbruk, som vi skal bruke som et case senere. Men hva er konsekvensen av vertikal integrasjon. I utgangspunktet skulle en forvente at det ikke vil ha avgjørende betydning. Tenk deg at bedriftene i diskusjonen ovenfor var vertikalt integrert. Tilbudskurven til bransjen, slik den er tegnet i figur 6.9, ville i prinsippet vært den samme. Bedriftene eier både ressurs- og nedstrømsproduksjonen, og deres respektive marginalkostnader vil være summen av marginalkostnadene i de to nivåene, dvs. marginalkostnaden i den vertikale kjeden sett under ett. Da vil vi finne at de bedriftene som eier de mest produktive produksjonsfeltene oppnår en høyere avkastning enn de marginale bedriftene. Men det er gjennom sitt eierskap til den den knappe ressurser at de oppnår denne meravkastningen. Fra norsk økonomisk historie har vi mange eksempler på at viktige innsatsfaktorer ikke ble omsatt til markedspriser. Et eksempel er kraftmarkedet. Det var først på 1990-tallet at norske kraftpriser ble markedsbestemt, før den tid var prisene regulerte. Regulerte priser var en fordel for den kraftkrevende industrien som ble tildelt billig elektrisk kraft gjennom politisk bestemte langsiktige kontrakter. Konsekvensen var at vesentlige deler av grunnrenten i kraftproduksjonen ble hentet ut av industrien, ikke som eiere av kraftproduksjonsanleggene, men gjennom subsidierte kraftpriser.

6.4.6 Prisutviklingen ved begrensede ressurser En av konklusjonene vi trakk i avsnitt 6.3, om bransjer der alle ressurser er dupliserbare, var at etterspørselsendringer ikke får virkninger på produktprisen. I det tilfellet vil prisene på lang sikt gjenspeile endringer i underliggende kostnadsstruktur. Hvis det er begrensede ressurser blir bildet et annet.

105

Figur 6.11. EtterspĂ¸rselsvekst og grunnrente.

Figuren til hĂ¸yre illustrerer en situasjon med Ă¸kt etterspĂ¸rsel â&#x20AC;&#x201C; etterspĂ¸rselskurven har skiftet mot hĂ¸yre. Som fĂ¸lge av at tilbudskurven i markedet er stigende, bidrar etterspĂ¸rselsĂ¸kningen til at prisen pĂĽ produktet stiger, đ?&#x2018;? gĂĽr opp. For nedstrĂ¸msbedriftene betyr det at deres salgsinntekter stiger, men deres kostnader stiger tilsvarende mye â&#x20AC;&#x201C; slik at bedriftene oppnĂĽr kostnadsdekning, som fĂ¸r. Men grunnrenten ser vi har steget, det grĂĽ feltet er stĂ¸rre. Som fĂ¸lge av at mindre produktive produksjonsfelt tas i bruk, Ă¸ker ressursprisen, og avkastningen i de inframarginale produksjonsfeltene stiger. Ved begrensede innsatsfaktorer fĂĽr etterspĂ¸rselen stor betydning for prisdannelsen. Legg merke til den viktige forskjellen mellom denne konklusjonen og den vi trakk for Ă¸kt etterspĂ¸rsel etter produkter der alle ressursene er dupliserbare. Ser vi tilbake pĂĽ diskusjonen i kapittel 4.1.1, der vi sĂĽ pĂĽ prisutviklingen pĂĽ produkter som hvete, vin og olje, gjenkjenner vi dette mĂ¸nsteret. Alle produktene benytter ressurser som er begrensede, og der etterspĂ¸rselsvekst driver prisene opp. I norsk Ă¸konomi er naturressursgrunnlaget viktige. Det er en betydelig grunnrente innenfor sektorer som olje-gass, kraftproduksjon og havbruk. Det ble tidlig etablert en sĂŚrskattordning for oljegass og kraftproduksjon med sikte pĂĽ ĂĽ trekke inn grunnrenten til staten, noe som for oljesektorens del ble kanalisert inn i oljefondet. Regjeringen har under arbeid en utredning om mulige ordninger for ĂĽ skattlegge grunnrenten i havbruk. Vi skal bruke dette caset som et utgangspunkt for ĂĽ drĂ¸fte noen sider ved nĂŚringsutvikling og skatt.

6.5 Grunnrente, skatt og nĂŚringsutvikling â&#x20AC;&#x201C; havbruksnĂŚringen som case Regjeringen initierte vĂĽren 2018 en utredning av en grunnrenteskatt i havnĂŚringen. Grunnrenteskatt kjenner vi fra to viktige sektorer i Norge. SĂŚrskatten pĂĽ 50 prosent pĂĽ overskuddet i olje- og gassnĂŚringen pĂĽ sokkelen er et eksempel pĂĽ en grunnrenteskatt. Den gir gigantiske inntekter, som

106

sammen med inntektene fra statens direkte eierskap på sokkelen, er grunnlaget for oljefondet, eller Statens pensjonsfond utland, som er verdens største statseide fond. Tilsvarende er det en særskatt i kraftproduksjon med samme formål – å kanalisere grunnrente til fordel for fellesskapet. Hvorfor initierer regjeringen en utredning av en tilsvarende skatteordning for havnæringen? En viktig grunn er at grunnrenteskatt har noen svært gode egenskaper. Vi viste i kapittel 5.6 at skatter og avgifter generelt forstyrrer verdiskapingen og leder til et effektivitetstap. Det er stor kostnad for samfunnet. Når det offentlige øker utgiftssiden i sine budsjetter, må dette dekkes inn gjennom beskatning. Det koster ikke «krone for krone». Finansdepartementet legger til grunn i sine kalkyler at hver krone i økte offentlige utgifter koster samfunnet 1,2 kroner. Hvorfor? Den ekstra kronen ut må dekkes inn gjennom beskatning, og for hver krone økt beskatning påføres samfunnet et effektivitetstap på 20 øre. Men for grunnrentebeskatning blir tegningen litt annerledes, noe vi nå skal forklare. Og vi skal her benytte regjeringens innspill om skatt på havnæringen som eksempel. Havbruksnæringen er vertikalt integrert. Selskapene som produserer laksen er også de som er gitt konsesjoner. Ordningen har så langt vært at konsesjoner tildeles vederlagsfritt. De som ønsker å starte med oppdrett, må søke om tillatelse. Søknadene vurderes av Fiskeridirektoratet, og som deretter foretar en innstilling. Kriteriene er at oppdretteren skal bidra til verdiskaping både lokalt og nasjonalt. Et slikt prinsipp for tildeling av konsesjoner har vært vanlig prosedyre både i Norge og internasjonalt. I faglitteraturen omtales ordningen som en «skjønnhetskonkurranse». Over tid har disse blitt i stor grad erstattet av markedsbaserte ordninger, gjerne i form av auksjoner. Det er flere grunner til, som vi drøfter det nærmere i kapittel 6.5.1. Den kommersielle verdien av en konsesjon varierer avhengig av lokale forhold, som følge av biologiske faktorer, avstand til markedet mv. Vi har en situasjon som er godt beskrevet ovenfor, marginalkostnadene ved produksjon av laks er stigende når vi ser landet under ett. Lakseoppdrettselskapene er som nevnt vertikal integrert, dvs. de selskapene som tildeles produksjonstillatelse er også de samme som produserer laksen. Marginalkostnaden i lakseproduksjonen vil derfor inkludere alle kostnader forbundet med drift av anlegget. Vi behøver derfor ikke skille mellom ressurspris og internkostnader, men summere disse slik vi har gjort i den enklere figuren nedenfor. Det ferdige produktet selges i et globalt marked. Prisen bestemmes på verdensmarkedet, og vi kan, som en forenkling, tenke på den som uavhengig av hvor mye laks som produseres i Norge.

107

Figur 6.12. HavbruksnĂŚringen â&#x20AC;&#x201C; vertikal struktur.

Som fĂ¸r finner vi salgsinntektene som verdensmarkedsprisen đ?&#x2018;? multiplisert med samlet produksjonen, som utgjĂ¸r summen av de to skraverte arealene. Disse arealene representerer de samlede produksjonskostnadene og grunnrenten, som vist i figuren. Som nevnt har staten sĂĽ langt tildelt konsesjoner etter sĂ¸knad. Det betyr at grunnrenten har tilfalt selskapene som er gitt produksjonstillatelser, noe som i og for seg har vĂŚrt tilsiktet idet man har Ă¸nsket ĂĽ stimulere lokalt nĂŚringsliv â&#x20AC;&#x201C; ofte omtalt som en ÂŤsamfunnskontraktÂť. Det kan her fĂ¸yes til at dette elementet er ivaretatt slik den nye modellen er utformet, i det at inntektene som hentes inn i vesentlig grad skal kanaliseres tilbake til lokalsamfunnet. La oss fĂ¸rst se pĂĽ hvordan staten kan hente inn grunnrenten. EtterpĂĽ skal vi drĂ¸fte hvorfor staten kan Ă¸nske ĂĽ gjĂ¸re dette. Det ene elementet er allerede introdusert, auksjoner over konsesjoner.

6.5.1 Auksjoner Staten har besluttet at fra vĂĽren 2018 skal nye konsesjoner tildeles gjennom auksjon og altsĂĽ ikke lenger tildeles vederlagsfritt. Hvordan vil en auksjon virke? I figuren nedenfor har vi merket av en konsesjon med en lokalisering som medfĂ¸rer at den gir en meravkastning til eieren, konsesjon ÂŤyÂť.

108

Figur 6.13. Auksjoner og grunnrenteskatt.

Si at konsesjonen «y» produserer ett tonn laks per periode. Bruttosalgsinntekter blir p. Den kan splittes i produksjonskostnader, den røde søylen, og grunnrente, den blå søylen. Auksjonen som skal avholdes er en såkalt åpen auksjon, der budgiverne konkurrerer inntil det kun er en budgiver igjen – som ved boligauksjoner. Auksjonen er egentlig mer detaljert og kompleks, av grunner som vi kommer tilbake til i et senere kapittel, men hovedprinsippet er det samme – høyeste bud vinner, og alle observerer budene. Hva blir utfallet av auksjonen? Åpenbart vil ingen by så høyt at de går med underskudd, det vil si at den blå søylen representerer det høyeste mulig beløpet til grunn for hva en budgiver er villig til å by for konsesjon «y». Det er jo slik at størrelsen på den blå søylen tilsvarer nettoinntekten, salgsinntekter fratrukket produksjonskostnader. Men så lenge budet er lavere enn dette nivået, vil det være en meravkastning forbundet med konsesjonen. Det vil si at hvis budkonkurransen fungerer effektivt skulle en forvente at budet bli konkurrert opp helt til et nivå som korresponderer med den blå søylen.9 Effektive auksjoner over alle konsesjonene skulle derfor i prinsippet hente inn grunnrenten til staten. Legg merke til at vinnerbudet vil variere mellom konsesjonene avhengig av produktiviteten i den enkelte konsesjonen, slik den varierer med lokale forhold. For de marginale konsesjonene er det ingen meravkastning, og derfor heller ikke rom for budkonkurranse.

6.5.2 Særskatt på overskudd Verken i olje- og gassnæringen eller i kraftproduksjon har det vært avholdt auksjoner over konsesjoner til drift og utvinning. Det kunne man gjort. Internasjonalt er auksjoner over rettigheter til oljeutvinning ganske vanlig. 9

La oss føye til at verdien av å vinne konsesjonen er den diskonterte profittstrømmen over hele konsesjonsperioden, det vil si at dersom konsesjonen er evigvarende er verdien lik størrelsen på den blå søylen delt på diskonteringsrenten. Det har ingen betydning for resonnementet.

109

Norge valgte istedenfor å etablere egne skatteregimer i de to næringene, som for petroleumsnæringen tok form av et påslag på overskuddsskatten på 50 prosent, altså et påslag utover ordinær selskapsskatt. En slik skatteordning kunne vært innført også i havbruksnæringen, og er modellen regjeringen nå utreder. Konkret betyr det at eieren av konsesjon «y» vil belastes en skatt på overskuddet, slik det er representert ved den blå søylen. Settes skattesatsen høyt, vil mesteparten av meravkastningen bli trukket inn som skatt – det vil si at grunnrenten i det vesentligste vil bli kanalisert til staten. Hvor mye hver konsesjonseier vil betale inn i skatt, vil avhenge av verdien av konsesjonen. Eiere av marginale konsesjoner betalingen ingenting, siden det ikke er noe overskudd. Legg merke til at ordningene med auksjon og med overskuddsskatt har det til felles at hva konsesjonseier betaler til staten står i forhold til verdien av konsesjonen. I prinsippet kan de to ordningene derfor trekke inn samme beløp – nær hele grunnrenten. To ordninger som er foreslått, men som regjeringen har lagt til side, er en avgift per kilo produsert fisk, og en eksportavgift. Disse to ordningene har mye av de samme egenskapene, så la oss se nærmere på virkningen av en avgift på produksjonen.

6.5.3 Produksjonsavgift Legges det en avgift per tonn produsert fisk, vil den legge seg inn som en kile mellom kjøper- og selgerpris, slik vi drøftet det i kapittel 5.6. Vi kan illustrere det slik i figuren:

Figur 6.14. Produksjonsskatt og effektivitetstap.

Sammenligner vi med figur 6.13 ser vi at deler av grunnrenten blir kanalisert til staten. Men samtidig påvirkes samlet produksjon i sektoren, ved at marginale anlegg blir ulønnsomme og tas ut av drift. Konsekvensen er at det oppstår et effektivitetstap, slik vi drøftet det i kapittel 5.6. I figuren er effektivitetstapet den skraverte trekanten.

110

Den siste effekten er selvsagt uønsket, og var en viktig grunn til at departementet ikke ønsket å forfølge forslaget. Departementets fremførte sitt poeng på følgende måte: En ordning med produksjonsavgift medfører at skatteinnbetalingen er uavhengig av lønnsomhet, mens ved en auksjonsløsning (eller en overskuddsskatt) vil skatteinnbetalingen reflektere lønnsomheten i anleggene. For auksjonsløsningen betyr det at marginale anlegg ikke vil belastes med noen innbetaling, siden de ikke har verdi som auksjonsobjekt (det er ingen meravkastning). En produksjonsavgift vil derimot belaste anleggene likt, uavhengig av lønnsomhet, og derfor gjøre marginale anlegg ulønnsomme. Det ble vurdert å supplere en avgiftsordning med en regulering som fritar marginale anlegg for avgift. En slik ordning har imidlertid to store ulemper. Den vil være byråkratisk, i det den fordrer presis innrapportering og kontroll av regnskaper. Dernest vil den ha uheldige incentiveffekter, ved at selskapene som er i posisjon til å nyte godt av fritaket, får svake incentiver til effektivisering.

6.5.4 Grunnrenteskatt og effektivitet En grunnrenteskatt, som en auksjon over konsesjoner, påvirker ikke aktivitetsnivået i bransjen. De marginale konsesjonene har ikke overskudd, og vil derfor heller ikke belastes ved en særskatt på overskuddet. De inframarginale har et overskudd, og vil være i skatteposisjon, men siden de har et overskudd vil produksjonsbeslutningen ikke bli påvirket. En produksjonsavgift vil derimot påvirke samlet produksjon og dermed svekke verdiskapingen. Avgiften vil gjør de marginale anleggene ulønnsomme, og som dermed vil trekkes ut av produksjon. Som vi viste i kapittel 6.4.2. tilfaller renprofitten, her grunnrenten, den som kontrollerer den knappe ressursen, her konsesjonen. En skatt på overskuddet vil derfor virke som en skatt på den meravkastningen som eieren av konsesjonen oppnår. Siden det er en meravkastning, dvs. en avkastning utover hva eieren av konsesjonen kunne oppnådd ellers, kan den ilegges skatt uten at eieren trekker konsesjonen ut av produksjon. Så lenge hun oppnår en andel av meravkastningen vil hun tjene mer enn i sitt beste alternativ. Men bør ikke eieren av konsesjonen selv få beholde meravkastningen? Så langt har vi drøftet skatt med utgangspunkt i skattens virkninger på effektiviteten i økonomien, dvs. verdiskapingen. Et annet spørsmål er om skattene er rettferdige eller legitime. Det er en stor debatt vi ikke ta her, men la oss her ta for oss et par momenter: Grunnrenten har sin kilde i den begrensede tilgangen på naturressurser, og begrensningen gir denne en særskilt avkastning. Naturressurser som fisk, oljeressurser m.m. er eid av felleskapet. I så måte kan en si at grunnrenteskatten sikrer at avkastningen av felleskapets eiendom tilfaller felleskapet selv. Vi har tidligere nevnt unikt talent som en knapp ressurs, som tilsvarende naturressurser gir opphav til en grunnrente. I den grad talent er medfødt, kan den med en viss rett betraktes som naturskapt. Avkastningen av talent kan i prinsippet gjøres til gjenstand for særbeskatning, tilsvarende

111

grunnrentebeskatning. Men de fleste vil nok mene at en slik skatt har lav legitimitet, talent er ikke en del av felleseide ressurser – det er knyttet til individet, og individet bør selv ha retten til avkastningen av eget talent. En annen grenseoppgang er mellom naturressurser som er felleskapseid, som olje, fiskeressurser m.m., og naturressurser som er privateid, som skog og privat eiendom. Areal er en begrenset ressurs, men mye av den er i privat eie. Åpenbart er areal i sentrale strøk en knapp ressurs, som derav oppnår en knapphetsrente – altså en grunnrente. Den kan være betydelig, tenk f.eks. på eiendomsverdier i sentrale Oslo. Men med privat eie, har ikke grunnrenteskatt på areal samme legitimitet. Riktignok blir eiendomsskatt noen ganger nettopp begrunnet med at det er en effektiv skatteordning, men man et godt stykke unna å trekke inn hele grunnrenten ved areal gjennom beskatning.10

6.5.5 Bransjestrukturer – to eksempler Vi skal i dette kapitlet benytte verktøyene fra de tidligere kapitlene til å se nærmere på to andre bransjer. Vi skal se på kraftmarkedet og tankmarkedet. Kraftmarkedet Elektrisitetsmarkedet er et interessant case av flere grunner. Det er et stort marked, og et marked der Norge har særskilte naturgitte forutsetninger for vannkraft, noe som gir oss en betydelig grunnrente. Videre er det marked der omsetningen er markedsbasert. Gjennom energiloven av 1992 var Norge et av de første landene som etablerte et marked for elektrisk kraft. I dag er det norske kraftmarkedet integrert med det europeiske markedet, der vi gjennom overføringskabler til utlandet kan importere og eksportere kraft. Prisdannelsen i kraftmarked skjer innenfor rammen av et organisert marked. I en kraftbørs, Nord Pool, legger kraftprodusenter og store kraftkjøpere inn tilbuds- og etterspørselskurver på dagsbasis, og den såkalte systemprisen settes slik at markedet klarereres. Selv om markedene er integrerte, vil begrensninger i overføringskapasiteten medføre at prisen som betales i ulike land, og også innenfor ulike områder i Norge, kan variere. Som vi gjorde i markedsteorien, skal vi skille mellom markedet på kort og på lang sikt. Figur 6.15 nedenfor illustrerer det kortsiktige bildet av tilbuds- og etterspørselskurver for kraft i det Europeiske markedet.11 Det er tegnet inn en fallende etterspørselskurve, og en likevektspris representert ved den stiplede linjen. I denne figuren er vannkraften ikke inkludert, av grunner vi kommer tilbake til nedenfor.

Ved lov er eiendomsskatten begrenset oppad til 7 promille av bruttoverdi.

Figuren er basert på en figur publisert i European Wind Energy Association. Wind energy and electricity prices, EWEA, 2010, og fra vår side supplert med tekst og symboler i rødt.

112

Figur 6.15. Det Europeiske kraftmarkedet på kort sikt.

De marginale kraftprodusentene er «condensing plants» der kullbasert produksjon utgjør omtrent halvparten. Det er anlegg som er inne eller ute av markedet, avhengig av prisnivået på kraft – det er de marginale anleggene. Figuren nedenfor viser hvordan kraftprisen over tid følger marginalkostnaden i kullbasert produksjon, de tilpasser seg slik at marginalkostnaden er lik prisen – i samsvar med innsikten fra kapittel 3.3.2. Figuren illustrerer også hvordan prisutviklingen i Tyskland samvarierer med den nordiske kraftprisen som følge av at markedene er blitt integrerte (men ikke en perfekt korrelasjon som følge av begrensninger i overføringskapasiteten).

Figur 6.16. Prisutvikling og marginalkostnadene kull.12 12

Figuren er hentet fra Lars Erik Omland: «Kraftpris – beretningen om en varslet kollaps», Energi og Klima, 2. april 2018.

113

I figur 6.15 er CHP (kraftvarme) anlegg som produserer elektrisitet og fjernvarme. Også her er innslaget av fossile brensler betydelig, men med en vekst i bruken av fornybar energi. De laveste marginalkostnadene har vind og atomkraft. Dette er inframarginale anlegg, der løpende produksjonsbeslutninger ikke berøres av endringer i markedsprisen. For enkelte produksjonsanlegg, som sol, vind og elvekraft, vil produksjonen løpe uavhengig av prisen – anleggene kan ikke slås av.

Av tekniske grunner må produksjonen og uttaket av kraft være i balanse til enhver tid. Med større innslag av produksjonsanlegg som produserer uavhengig av prisnivået, kan prisen i prinsippet bli negativ. I Tyskland i 2017 skjedde det i 146 av årets timer. Sol- og vindforhold gjorde kraftproduksjonen høyere enn etterspørselen – selv når prisen var null – og prisen måtte bli negativ for å sikre balanse i kraftmarkedet. Man fikk betalt for å bruke strøm. Vannkraften er ikke tatt med i figur 6.15. Grunnen er at produksjonsbeslutningene i vannkraft skiller seg fra andre teknologier som følge av at vann kan holdes tilbake i magasin. Det betyr at i magasinkraftverk (demninger) kan energi lagres. Ved å holde vann tilbake reduseres produksjonen i dag, noe som gjør det mulig å produsere mer i morgen. Produksjon i dag har dermed en alternativkostnad, såkalt vannverdi, representert ved den forventede verdien av å utsette produksjonen til en senere periode. I kull blir produksjonsbeslutningene slik vi beskrev dem i produksjonsteorien, der tilbudet ble bestemt slik at prisen er lik marginalkostnaden, slik vi ser det illustrert i figur 6.16. I vannkraft blir produksjonen i et anlegg derimot bestemt slik at prisen er lik vannverdien, det vil si at forventet kraftpris i morgen diskontert til i dag. Merk at logikken blir den samme. Si at kraftprisen i dag er 42 øre, og at kraftprisen om tre måneder forventes å være 48 øre, diskontert til i dag. Da vil selskapet forvente å tjene 6 øre for hver kWh det holder tilbake som vann i magasinet. I markedslikevekt vil disse prisene være like. Over tid har kraftmarkedet i Norge i økende grad blitt integrert med det nordiske og det europeiske markedet, gjennom utbygging av kabler for eksport og import av elektrisitet. Det vil bidra til å dempe prissvingningene i markedet. Når prisen i Europa er lav, f.eks. som følge av stor produksjon i vind- og solanlegg, vil eksport til Norge dempe utslagene på prisene i Europa, og bidra til lavere pris i det

I diskusjonen om norsk tilknytning til ACER (EUs byrå for forpliktende samarbeid mellom reguleringsmyndighetene i Europa) vinteren 2018, var et hovedtema hvilke virkninger økt integrasjon mellom det nordiske og det europeiske kraftmarkedet vil ha på prisene i Norge. Det er uenighet om samarbeidet vil ha særlig betydning for prisnivået – her spriker anslagene fra betydelig økning i strømprisene i Norge til ingen effekt. Men økt integrasjon vil dempe prissvingningene. Stortinget vedtok å slutte seg til ACER i mars 2018.

114

norske markedet. I perioder med liten produksjon i Europa, vil kraft bli eksportert fra Norge til Europa, noe som isolert sett øker prisnivået i Norge. På lang sikt kan det nordiske kraftmarkedet illustreres slik det er gjort i figuren nedenfor.13 Her er vannkraft inkludert. Merk at på lang sikt er kraftproduksjonen i vannkraft uelastisk, bestemt av den samlede magasinkapasiteten.

Figur 6.17. Det nordiske kraftmarkedet på lang sikt.

Den gule søylen representerer vannkraftproduksjonen, der høyden på søylen er de langsiktige marginalkostnadene og bredden er samlet kapasitet. Som vi ser, er vannkraftproduksjonen kjennetegnet ved svært lave langsiktige marginalkostnader.14 Atomkraft har noe høyere enhetskostnader, det forklarer «trappetrinnsformen» på tilbudskurven. Men, som figuren illustrerer, enhetskostnaden i atomkraft er vesentlig lavere enn den man finner i andre teknologier, som varmekraft, kullkraft og gasskraft. De er de marginale teknologiene – anleggene som kobles inn og ut avhengig av hvor høy prisen i markedet blir – først og fremst kull- og gasskraftanlegg. Figuren illustrerer godt betydningen av ressursbegrensningen. I en tenkt verden med ubegrenset tilgang på elver og fosser kunne all kraft vært framstilt til lav kostnad i vannkraftanlegg – vi ville hatt en horisontal marginalkostnadskurve. Kraftprisen ville vært bestemt av prisene på innsatsfaktorene, og det ville ikke vært noe renprofitt. Men det er ressursbegrensninger i kraftproduksjon, og for atomkraftens del, politisk bestemte restriksjoner på antallet anlegg man ønsker å ha. Konsekvensen er

Figuren er basert på Gaia 2010: Nordic electricity peak prices during the winter 2009–2010.

Dette må ikke forveksles med vannverdien, som er verdien av å flytte energi mellom perioder, dvs. noe som vedrører den kortsiktige tilpasningen i produksjonen.

115

at marginalkostnadene i bransjen stiger etter hvert som produksjonen øker – tilbudskurven blir stigende. Som for olje og gass, blir vesentlige deler av grunnrenten trukket inn gjennom en ordning med særskatt. Tankmarkedet Figuren nedenfor viser prisutviklingen i to relaterte markeder, oljeprisen (den røde kurven) og VLCC-ratene (Verly Large Crude Carriers), som er fraktratene til de største tankskipene som frakter olje på verdenshavene.15 Bildet er et historisk utsnitt, som dekker perioden fra 2001 til 2013.

Figur 6.18. Oljeprisen og fraktrater.

Markedene inngår i samme verdikjede, produksjon og frakt av olje. Men de underliggende kostnadsstrukturene er svært forskjellige, noe som forklarer fraværet av et felles mønster. Olje er et eksempel på en begrenset ressurs, og det er betydelig grunnrente knyttet til produksjonen, slik vi forklarte det i kapittel 6.4. Frakt av olje skjer i vesentlig grad ved bruk av tankskip. Det er et marked der ressursene er dupliserbare, det er ingen åpenbare begrensninger på produksjon av ny fraktkapasitet i tankmarkedet. Noen mønstre kan vi gjenfinne, og som henger sammen. Oljeprisen falt raskt i kjølvannet av finanskrisen, og vi ser også at fraktratene falt betydelig, fra over 200 ved inngangen til 2008 og til under 30 i 2009. Konjunkturene påvirker begge priskurvene. Videre ser vi at fraktratene svinger mye. Ratene kan vokse raskt, og tilsvarende falle raskt. Det gjenspeiler formen på den kortsiktige tilbudskurven. Tilbudskurven i fraktmarkedet på kort sikt er svær uelastisk, nær å være vertikal, ved å gjenspeile fraktkapasiteten i markedet.

Kilde: Investing.com, 16. oktober 2013.

116

Over tid kan den globale fraktkapasiteten økes, ved at nye skip bygges. Siden tiden fra bestilling til levering av ferdige skip er lang, vil det være betydelig treghet i endringen i kapasiteten. På lang sikt blir tilbudskurven horisontal som følge av at innsatsfaktorene i skipsproduksjon i det vesentlige er dupliserbare. Vi kan derfor illustrere markedet på kort og lang sikt på følgende måte.

Figur 6.19. Markedslikevekten på kort og lang sikt i tankmarkedet.

Figurene illustrerer virkningene av et skift i etterspørselskurven på kort og lang sikt. På kort sikt er tilbudskurven bratt. Et positivt skift i etterspørselen leder til en betydelig økning i ratene, som følge av at kapasiteten i markedet er tilnærmet gitt. Det forklarer de raske endringene som illustrert i figur 6.18. På lang sikt er tilbudskurven horisontal som følge av at rederiene kan bygge opp ny kapasitet. Vi ser da at etterspørselsveksten har langsiktige effekter på det samlede volumet, mens prisene vil tendere å falle tilbake til et langsiktig gjennomsnittsnivå. Figur 6.18 tegner et bilde av fraktrater med betydelige svingninger rundt et relativt stabilt gjennomsnitt. Legg merke til at oljeprisen svinger mindre. Bortsett fra det store fallet i kjølvannet av finanskrisen i 2008, er oljeprisens utvikling kjennetegnet ved mindre variasjoner rundt en trend. Det er en følge av at olje kan lagres, noe som virker som buffer mot prissvingninger. Øker etterspørselen raskt, noe som isolert sett trekker oljeprisen opp – selges det fra lager. Blir oljeprisen lav kjøpes til lager. Endringer i lagerbeholdningene er dermed en god indikator på markedets forventninger om utviklingen i oljeprisen. Fraktkapasitet kan ikke lagres. Økt etterspørsel slår dermed direkte ut i ratene som illustrert i figuren. Vi nevnte at bygging av skip i hovedsak er basert på dupliserbare ressurser. Da har vi lært at renprofitten på lang sikt blir null, se avsnitt 6.3. Samtidig vet vi at noen av verdens største formuer nettopp er bygget opp i shippingindustrien, noe John Fredriksen er et godt eksempel på. Her får tidsperspektivet stor betydning. Hvis skip kunne produserer momentant, ville shipping vært et marked der prisen til enhver tid reflekterte underliggende kostnader, og all renprofitt ville blitt konkurrert bort umiddelbart. Men det tar lang tid å bygge et nytt skip, fra planlegging og bestilling til skipet kan settes i drift, går det gjerne flere år. Kombinert med at tilbudet på ethvert tidspunkt er

117

uelastisk, slik at etterspørselsendringer gir store priseffekter – se figur 6.19 – vil det kunne være betydelige marginer på kort sikt. Det betyr at timing for når en har kapasitet inne i markedet får stor betydning for inntjeningen til et selskap. En reder som kontroller kapasitet i perioder der ratene er høye, vil oppnå en betydelig profitt. Denne innsikten er generell, og vi diskuterer den nærmere i neste avsnitt.

118