El Mundo
«Dueñas skriver forbløffende naturlig, uten jåleri, og hun er en ekspert i å trekke ut kraften i mellommenneskelige relasjoner.» ABC
«En praktfull roman med intriger, kjærlighet og mystikk – og med ømme og kraftfulle karakterer.» Mario Vargas Llosa «Les denne boken og forbered deg på å bli beveget.» Kate Morton
Men møtet med Santa Cecilia-universitetet gir ikke Blanca det følelsesmessige pusterommet hun sårt trenger. I stedet blir hun revet med av historiene hun finner i professorens etterlatte papirer, og av alle menneskene som sto ham nær. Og ikke minst av en forførende hemmelighet som Fontana snublet over rett før han døde i en tragisk ulykke. Men for å løse professorens mysterium må Blanca konfrontere alt det hun rømte fra i Madrid, og mange av sine mest skjebnesvangre valg tidligere i livet.
María Dueñas’ nye bestselger Lengslenes labyrint er en storslått roman om svik, eksil og nye begynnelser – der både California på 1800-tallet og etterkrigstidens Spania gjøres ualminnelig levende.
omslag: blæst • terese moe leiner
Lengslenes labyrint
Skrevet om Syersken fra Madrid (på norsk i 2012):
B
marÍa dueÑas
«En smeltedigel av liv.»
lanca perea må bort. Bort fra Madrid, ektemannen og den unge kvinnen han venter barn med. Hun flykter til et lite universitet ved Californias kyst, der hun tar på seg å organisere arkivet til Andrés Fontana, en professor som døde for 30 år siden.
Lengslenes labyrint
marÍa dueÑas
maría dueñas brakdebuterte i
2011 med Syersken fra Madrid, som er solgt i mer enn 40 000 eksemplarer i Norge. Oppfølgeren Lengslenes labyrint har ligget på den spanske bestselgerlisten hver eneste uke siden den kom ut høsten 2012. Dueñas (f. 1964) innehar en doktorgrad i engelsk fra universitetet i Murcia og hadde et langt faglitterært forfatterskap bak seg da hun debuterte som skjønnlitterær forfatter.
Originaltittel: Misión Olvido Copyright © MISORUM, S.L. 2012 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2013 www.gyldendal.no Første gang utgitt av Ediciones Planeta Madrid, S.A. 2012 Utdrag fra teksten til sangen «Torre de arena» på side 265: © Editorial Música Moderna, Madrid, 1956. © Pedro Llabrés Rubio, Alejandro Cintas Sarmiento og Manuel Gordillo Ladrón de Guevara, Madrid, 2009. Rettigheter utland: PILES Editorial de Música, S.A., Valencia og SEM, S.A., Madrid, 2009. Antonio Machados verselinje på side 111: © Antonio og Manuel Machados arvinger. Diktet «Donde habite el olvido» av Luis Cernuda på side 434, 493 og 494: © Luis Cernudas arvinger. Diktet «Para vivir no quiero …» av Pedro Salinas på side 334: © Pedro Salinas’ arvinger. Utdrag av teksten til sangen «María Dolores», tekst ved Jacobo Morcillo Uceda og musikk ved Fernando García Morcillo på side 211: © Warner/Chappell Music Spain, 1949. Utdrag av teksten til sangen «Pa todo el año» av José Alfredo Jiménez Sandoval på side 221: © Editorial Mexicana de Música Internacional. Med tillatelse av peermusic Española, S.A.U. Printed in Lithuania Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT Sats: Type-it AS, Trondheim 2013 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Minion 11/13,5 pkt. Omslagsdesign: Terese Moe Leiner Oversetterne Kari og Kjell Risvik er medlemmer av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-45049-3 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo
MarĂa DueĂąas
Lengslenes labyrint Oversatt fra spansk av Kari og Kjell Risvik
Tilegnet Pablo Dueùas Vinuesa, min bror, som en godtgjørelse for det han vet at jeg skylder ham. Til alle dem som til daglig sliter i auditoriene, med begeistring og utholdenhet: mine kolleger, mine lÌrere, mine venner.
Kapittel 1
Det hender at livet ramler ned og treffer oss på tærne med samme tyngde og kulde som en blykule. Slik kjentes det da jeg åpnet døren til kontoret. Så nært, så varmt, så veldig mitt. Før. Sett med det blotte øye var det imidlertid ingen grunn til uro. Alt var slik jeg selv hadde gått fra det. Reolene som var nedlesset av bøker, korktavlen som var stappfull av timeplaner og påminnelser. Mapper, arkivbokser, plakater fra gamle utstillinger, konvolutter med mitt navn på. Kalenderen som var gått i stå for to måneder siden, juli 1999. Alt var blitt stående urørt i dette rommet som i fjorten år hadde vært mitt tilfluktssted, skansen som fra semester til semester tok imot hopetall av studenter som hadde forvillet seg i tvilsspørsmål, klagemål og lengsler. Alt var, når alt kom til alt, som det alltid hadde vært. Det eneste som hadde forandret seg, var de støttebjelkene som holdt meg oppe. Fra øverst til nederst, på langs. Det var bare gått noen få minutter siden jeg kom. Kanskje var det ti, kanskje var det ikke engang så mye som ti. Det var iallfall gått den tiden som trengtes for å fatte en beslutning. Det første skrittet var å slå et telefonnummer. Som svar fikk jeg bare noen størknede høflighetsfraser fra svareren. Jeg talte på knappene. Skulle jeg legge på eller ikke. Jeg valgte det siste. 7
– Rosalía, det er Blanca Perea. Jeg må dra herfra og jeg trenger din hjelp. Jeg vet ikke hvor hen, og for meg kan det være det samme. Til et sted der jeg ikke kjenner noen, og der ingen kjenner meg. Jeg vet at det er det verst tenkelige tidspunkt, sånn helt i begynnelsen av semesteret, men ring meg så snart du kan, da. Jeg følte meg bedre etter å ha lagt igjen den beskjeden, som om jeg hadde unnsluppet en bisk hund midt under et tungt mareritt. Jeg visste at jeg kunne stole på Rosalía Martín, på hennes forståelse, på hennes velvilje. Vi hadde kjent hverandre siden vi tok våre første skritt på universitetet, da jeg fremdeles var ung lærer som bare var ansatt på prøve, mens hun hadde ansvaret for å bygge opp en nystartet utenlandstjeneste. Ordet venner var kanskje å ta litt vel hardt i, det kan godt tenkes at det med årene ikke lenger var så mye hold i det, men jeg kjente Rosalías sinnelag og var derfor sikker på at mitt nødrop ikke ville havne i bunnen av en sekk stappfull av glemte ting. Først etter den telefonen klarte jeg å samle de kreftene som trengtes for å innfri de forpliktelsene som fulgte med begynnelsen av september. E-postkassen åpnet seg som en demning som gikk over sine bredder, og jeg fordypet meg i flommen en god stund og svarte på noen meldinger og slettet andre som var blitt for gamle eller ikke var av noen interesse. Helt til telefonen avbrøt meg og jeg svarte med et bryskt det er meg. – Hva i all verden går det av deg, din tulling? Hvor har du tenkt deg hen på denne tiden? Og hva skyldes et slikt hastverk? Den hissige stemmen hennes vakte straks minnene om alt det som skjedde for så mange år siden. Eviglange tider tilbrakt foran den sort-hvite skjermen på en forhistorisk datamaskin. Besøk vi sammen hadde avlagt på utenlandske universiteter på jakt etter utvekslingsavtaler og overenskomster, dobbeltværelser på hoteller som ikke hadde satt spor i hukommelsen, 8
morgentimer i ventehallen på folketomme flyplasser. Tiden hadde skilt våre veier, og det kunne tenkes at nærhetsmuskelen hadde tapt sin kraft. Men sporene sto igjen, noe hadde nedfelt seg av gammel samhørighet. Derfor fortalte jeg henne alt uten forbehold. Med skurrende oppriktighet, uten å oppholde meg ved vurderinger. Uten beklagelser eller adjektiver. Ufiltrert. På et par minutter visste hun det hun trengte å vite. At Alberto hadde flyttet hjemmefra. At mitt antatt grunnfestede ekteskap var blitt sprengt i filler tidlig på sommeren, at ungene mine allerede hadde forlatt redet, at jeg de siste to månedene ubehjelpelig hadde prøvd å innrette meg etter min nye virkelighet, og at jeg nå, helt på begynnelsen av semesteret, manglet de kreftene som skulle til for å holde meg i gjenge i det miljøet jeg i alle år hadde ferdes i: for nok en gang å gå opp i rutinene og forpliktelsene, som om dette bruddet i livet mitt – så klart og utvetydig som om det var skåret over tvers av eggen på et glasskår – ikke hadde skjedd. Med de nitti kilo av pragmatisme som svarte til omfanget av kroppen hennes, oppfattet Rosalía straks hele situasjonen og forsto at det siste jeg behøvde, var falske botemidler gitt i beste mening eller sukrede gode råd. Hun gravde derfor ikke i detaljene og tilbød meg heller ikke en myk skulder som trøst. Hun kom bare med en forutsigelse som – helt i tråd med mine forventninger – grenset til det hjerterå. – Jeg er stygt redd for at vi ikke vil få det særlig lett, vennen. Hun snakket i flertall og betraktet straks saken som noe som vedkom oss begge. – Søknadsfristen for interessante stillinger er for lengst passert, la hun til, – og de neste utlysningene av større stipender kommer ikke på flere måneder. Men uansett, la meg få litt tid på meg, for det er jo ikke så lenge siden vi kom i gang, og jeg vet ennå ikke om det i de siste ukene kan ha kommet inn noe nytt, det hender jo at det dukker opp løsrevne 9
saker eller uforutsette ting. Vent til i aller siste liten, så skal jeg se om jeg kommer over noe. Resten av formiddagen vandret jeg omkring på universitetet. Jeg skrev under på papirer som ventet på min underskrift, jeg leverte tilbake bøker på biblioteket, så tok jeg meg en kopp kaffe. Det var imidlertid ingenting som oppslukte meg tilstrekkelig til at jeg tålmodig kunne gå og vente på å bli oppringt. Jeg fant ikke rast eller ro, motet sviktet meg. Klokken kvart på to banket jeg på døren til kontoret hennes, som sto på gløtt. Der inne jobbet Rosalía, god og rund og uten komplekser, og med håret farget fiolett. – Jeg skulle akkurat til å ringe deg, opplyste hun før jeg rakk å hilse. Så pekte hun på skjermen med en pekefinger så rett som en rakett og ga seg til å ramse opp de nyhetene hun hadde innhentet for meg. – Jeg har plukket opp tre ting som ikke ser så verst ut, og som er kommet inn i løpet av ferien. Det er mer enn jeg hadde håpet på, ingen grunn til å lyve om det. Tre institusjoner og tre ulike aktiviteter. Litauen, Portugal og USA. California, nærmere bestemt. Ingen av dem er noen gullgruve, vel å merke, i samtlige lover de at du skal få slite for føden, og utbyttet for CV-en blir heller skralt, men det er bedre enn ingenting, ikke sant? Hvor skal jeg begynne? Jeg trakk på skuldrene og knep sammen leppene for å tvinge tilbake det som kanskje kunne ha blitt til et aldri så lite smil: det første tilløpet til håp på så altfor lang tid. Hun satte imens brillene med eplegrønn innfatning bedre til rette, lot igjen blikket gå til skjermen og studerte innholdet. – Litauen, for eksempel. De søker spesialister i lingvistisk pedagogikk til et nytt program for lærerutdannelse. To måneder. De har fått støtte av EU, og da kreves det et internasjonalt team. Det burde da være noe for deg? Ganske riktig, det var mitt felt. Anvendt lingvistikk, språk10
lære, CV-bygging. Det var den slags veier jeg hadde fulgt gjennom to tiår av mitt liv. Men før jeg lot meg friste av den første sirenesangen, ville jeg gå litt mer i dybden. – Enn Portugal, da? – Universidade do Espírito Santo i Sintra. Privat, moderne, masse penger. De har opprettet en mastergrad i spansk som annetspråk og søker eksperter i metodologi. Fristen utløper på fredag, det vil si umiddelbart. En intensiv modul på tolv uker med svimlende mange undervisningstimer. De betaler ikke så verst, så jeg kan tenke meg at de vil få søknader i bøtter og spann. Men det som taler for deg, er alle årene du har på baken og dessuten har vi glimrende kontakter med Espírito Santo, så det skulle uansett ikke by på for mange problemer å få det til. Det tilbudet virket uendelig mye mer fristende enn det i Litauen. Sintra, med dens skoger og palasser, så nær Lisboa, så kort vei hjemmefra også. Rosalías stemme rykket meg opp av drømmeriene. – Og så til slutt, California, fortsatte hun uten å løfte blikket fra skjermen. – Den muligheten oppfatter jeg som mer svevende, men vi kan godt se nærmere på den, for alle tilfellers skyld. Santa Cecilia universitet, nordpå, ikke så langt fra San Francisco. Den informasjonen vi sitter inne med, er foreløpig ganske knapp. Tilbudet er nettopp kommet inn, og jeg har ikke rukket å be om flere opplysninger. Ved første øyekast dreier det seg om et stipend finansiert av en privat stiftelse, selv om arbeidet skal foregå på selve universitetet. Lønnen de tilbyr er ikke noe å rope hurra for, men du kan overleve på den. – Hva går det ut på, egentlig? – Det er noe med innhenting og klassifisering av dokumenter, og de søker en spansk statsborger med doktorgrad i 11
humaniora, uansett gren. Hun tok av seg brillene og bemerket: – Meningen er at den slags stipender skal gå til folk på et lavere faglig trinn enn deg, du ville derfor trolig bli sjaltet ut når de skal taksere kandidater. Og du vet, California er fristende, så hvis du vil, kan jeg godt prøve å innhente flere opplysninger. – Sintra, sa jeg bestemt og avviste dermed det nye tilbudet. Tolv uker. Kanskje nok til at sårene mine sluttet å svi. Tilstrekkelig fjernt til å frigjøre meg fra den aller nærmeste virkeligheten, tilstrekkelig nært til å vende ofte tilbake dersom situasjonen skulle bli snudd på hodet og alt omsider kom i vanlig gjenge igjen. – Sintra, jeg er ikke i tvil, fastslo jeg kategorisk. En halvtime senere forlot jeg Rosalías kontor, og da var den elektroniske søknaden allerede sendt. Jeg hadde også tusen detaljer i hodet, en håndfull papirer i hånden og en følelse av at skjebnen, via de mest kronglete omveier, endelig hadde bestemt seg for å stille seg på min side. Resten av dagen forløp i en slags drømmeverden. Jeg spiste en vegetarisk sandwich, til tross for at jeg ikke var sulten, i fakultetets kafeteria, jeg jobbet videre utover ettermiddagen, halvt i ørske, og klokken syv var jeg ganske motstrebende til stede ved lanseringen av den nye boken til en kollega ved prehistorisk avdeling. Jeg prøvde å snike meg bort straks seansen var over, men kraftløs som jeg var, lot jeg noen kolleger slepe meg med seg på jakt etter en kald øl. Da jeg endelig kom meg hjem, var klokken alt nærmere ti. Før jeg rakk å tenne lyset, i halvmørket, så jeg at telefonsvareren sto og blunket iherdig borte i kroken i stuen. Da kom jeg plutselig på at jeg hadde skrudd av mobilen da presentasjonen begynte, og så hadde jeg glemt å slå den på igjen etterpå. Den første beskjeden var fra Pablo, yngstemannen min. Sjarmerende, usammenhengende og høytflygende. Med 12
støyende musikk og skrallende latter i bakgrunnen hadde jeg vondt for å oppfatte de snublende ordene. – Mor, det er meg, hvor har du gjort av deg … Jeg har ringt mobilen din haugevis av ganger for å si deg … for å si deg at … at jeg ikke kommer tilbake denne uken heller, at jeg blir værende her på stranden, og at hvis … at hvis … at nå ja, at jeg ringer deg opp igjen, OK? Pablo, hvisket jeg mens jeg speidet etter ansiktet hans mellom reolene i bokhyllen. Der sto han avbildet, på mange titalls fotografier. Iblant alene og nesten alltid sammen med broren sin, og de var jo så like. Det evige smilet, den sorte panneluggen ned i øynene. Bilder plassert hulter til bulter fra han var etparogtyve. Indianere, sjørøvere, Flintstones i skoleforestillinger, blåsing av stadig flere lys på kakene. Sommerleirer, juleopptrinn. Kopier på Kodak-papir, klipp fra minnene til en tett familie som i seg selv hadde sluttet å eksistere. Med min sønn Pablo fremdeles dansende i hodet trykket jeg igjen på tasten på svareren for å høre den neste beskjeden. – Eeeeh … Blanca, det er Alberto. Du svarer ikke på mobilen, jeg vet ikke om du er hjemme. Eeeeh … jeg ringer deg fordi jeg må … mmm … for å si at … eeeeh … Forresten, det er best jeg forteller deg det siden, når jeg har oppsporet deg. Jeg ringer siden. Ha det så lenge, vi snakkes. Jeg ble bekymret over den dorske stemmen til min mann. Unnskyld, min eksmann. Jeg hadde ingen anelse om hva han ville si, men tonefallet bar bud om at det ikke var noe hyggelig. Min første innskytelse var som alltid å tenke at noe kunne ha skjedd med et av barna mine. Men takket være den forrige beskjeden visste jeg jo at det gikk bra med Pablo. I all hast fisket jeg da mobilen opp av vesken, slo den på og ringte David. – Står det bra til? spurte jeg, utålmodig etter å høre stemmen hans. 13
– Ja visst, bare bra. Enn du, hvordan går det? Han lød anspent. Kanskje var det bare et uriktig inntrykk på grunn av avstanden. Kanskje ikke. – Jeg, slett ikke så verst … Det er bare det at pappa har ringt meg og … – Jeg vet det, avbrøt han meg. – Han har akkurat ringt meg også. Hvordan tok du det? – Hvordan tok jeg hva? – Det med ungen? – Hva for en unge? – Den han skal ha med Eva. Uten å tenke, uten å sanse, uten å se. Med samme følsomhet som et marmormausoleum eller en fortauskant, slik ble jeg hengende i løse luften i et tidsrom av et omfang jeg umulig kunne måle. Da jeg igjen ble bevisst på virkeligheten, hørte jeg på nytt stemmen til David som brølte fra telefonen, som hadde falt ned i fanget på meg. – Jeg er fortsatt her, svarte jeg omsider. Uten å gi ham tid til å spørre og grave avbrøt jeg samtalen. – Det går bra. Jeg ringer senere. Jeg ble sittende urørlig i sofaen og stirret ut i tomme luften mens jeg prøvde å fordøye nyheten om at min mann skulle ha barn med den kvinnen han hadde forlatt meg for, bare to måneder tidligere. Albertos tredje barn: det tredje barnet han aldri ville ha med meg til tross for at jeg hadde mast så lenge. Et barn som skulle fødes av et skjød som ikke var mitt, og i et hus som ikke var vårt. Jeg kjente at angsten steg ustoppelig opp fra mellomgulvet og varslet veldige støt av kvalme og fortvilelse. Med lange steg sjanglet jeg over gulvet og støtte mot veggene og dørkarmene og kom meg med nød og neppe ut på badet. Der stupte jeg frem over klosettskålen og på kne på gulvet kastet jeg opp. 14
Jeg ble liggende slik i uendelig lang tid med pannen støttet mot de kalde veggflisene mens jeg prøvde å finne et fnugg av sammenheng midt oppe i all forvirringen. Da jeg endelig kom meg på bena, vasket jeg hendene. Langsomt, omstendelig, lot vannet og såpen sile mellom fingrene. Så pusset jeg tennene, grundig, og lot hjernen jobbe i ro og mak, parallelt. Omsider vendte jeg tilbake til stuen. Med ren munn og rene hender, med tom mage, med ryddig hode og inntørket hjerte. Jeg famlet etter mobilen og fant den der den hadde falt på gulvteppet. Jeg slo et nummer, men ingen svarte. Enda en gang la jeg igjen en beskjed på svareren. – Det er Blanca igjen. Nye planer. Jeg må langt bort herfra, jeg må få mer tid på meg, straks. Finn ut alt du kan om det stipendet i California, er du snill. Ni dager senere landet jeg på flyplassen i San Francisco.
El Mundo
«Dueñas skriver forbløffende naturlig, uten jåleri, og hun er en ekspert i å trekke ut kraften i mellommenneskelige relasjoner.» ABC
«En praktfull roman med intriger, kjærlighet og mystikk – og med ømme og kraftfulle karakterer.» Mario Vargas Llosa «Les denne boken og forbered deg på å bli beveget.» Kate Morton
Men møtet med Santa Cecilia-universitetet gir ikke Blanca det følelsesmessige pusterommet hun sårt trenger. I stedet blir hun revet med av historiene hun finner i professorens etterlatte papirer, og av alle menneskene som sto ham nær. Og ikke minst av en forførende hemmelighet som Fontana snublet over rett før han døde i en tragisk ulykke. Men for å løse professorens mysterium må Blanca konfrontere alt det hun rømte fra i Madrid, og mange av sine mest skjebnesvangre valg tidligere i livet.
María Dueñas’ nye bestselger Lengslenes labyrint er en storslått roman om svik, eksil og nye begynnelser – der både California på 1800-tallet og etterkrigstidens Spania gjøres ualminnelig levende.
omslag: blæst • terese moe leiner
Lengslenes labyrint
Skrevet om Syersken fra Madrid (på norsk i 2012):
B
marÍa dueÑas
«En smeltedigel av liv.»
lanca perea må bort. Bort fra Madrid, ektemannen og den unge kvinnen han venter barn med. Hun flykter til et lite universitet ved Californias kyst, der hun tar på seg å organisere arkivet til Andrés Fontana, en professor som døde for 30 år siden.
Lengslenes labyrint
marÍa dueÑas
maría dueñas brakdebuterte i
2011 med Syersken fra Madrid, som er solgt i mer enn 40 000 eksemplarer i Norge. Oppfølgeren Lengslenes labyrint har ligget på den spanske bestselgerlisten hver eneste uke siden den kom ut høsten 2012. Dueñas (f. 1964) innehar en doktorgrad i engelsk fra universitetet i Murcia og hadde et langt faglitterært forfatterskap bak seg da hun debuterte som skjønnlitterær forfatter.