Leserne i broken wheel anbefaler by Gyldendal Norsk Forlag

Alt begynner med en brevveksling mellom to veldig forskjellige kvinner, 28-årige Sara Lindqvist fra Haninge utenfor Stockholm og 65-årige Amy Harris fra Broken Wheel i Iowa.

Katarina Bivald (f. 1983) jobbet deltid i bokhandel store deler av oppveksten og kan fremdeles ikke gå inn i en bokhandel uten å begynne å rydde i hyller. I dag bor hun i Älta utenfor Stockholm sammen med sin søster og så mange bokhyller hun får plass til. Hun har fremdeles ikke bestemt seg for om hun foretrekker bøker eller mennesker. Leserne i Broken Wheel anbefaler er Katarina Bivalds debutroman. Boken er under utgivelse i 14 land. Hun skriver nå på en oppfølger. «Du kjenner følelsen når du ser en ordentlig feelgoodfilm? Hvordan du går fra tårer til latter og tilbake igjen? Det er akkurat sånn det føles å lese Katarina Bivalds debutroman Leserne i Broken Wheel anbefaler. Jeg legger kanskje hodet på blokka når jeg sier det, men dette er faktisk den beste svenske feelgoodromanen jeg noen gang har lest.» SJEFREDAKTØR KARIN LINGE NORDH, BOKFÖRLAGET FORUM Omslagsdesign Studio E Omslagsbilder Shutterstock

Etter to års utveksling av bøker, brev og tanker om litteraturen og livet, bestemmer Sara seg for å besøke Amy. Men da hun kommer til Broken Wheel, er Amy død. Sara står alene på gaten i en støvete liten by langt ute i ødemarken. Men i Broken Wheel finnes selvsagt også alle menneskene Amy har skrevet om i brevene. Og de har ikke noe annet valg enn å ta hånd om den forvirrede svenske turisten. Sara bestemmer seg for å bli, og for første gang i livet får hun virkelige venner – i motsetning til Mr. Darcy og Bridget Jones – som hjelper henne med å starte en bokhandel med Amys mange bøker. Sara og Broken Wheel blomstrer, det samme gjør kjærligheten, og ingen tør tenke tanken på at Sara snart skal hjem igjen. Da visumet hennes nesten har løpt ut, får innbyggerne i Broken Wheel en ravgal, fantastisk idé ...

Leserne i Broken Wheel anbefaler

En romantisk og varm feelgoodroman om vennskap og kjærlighet til bøker – og om å finne sin plass i tilværelsen.

«Ren knockout i kategorien feelgood ... Regn med åtte timer nonstop i lenestolen.» FEMINA «Årets boksnakkis.» TARA

«Årets boksnakkis ... En deilig bok om troen på bøkers helende kraft, kjærlighet og immigrasjonspapirer.» TARA

«Dette er en skikkelig feelgoodroman på alle mulige måter ... En fantastisk vidunderlig bok som både er morsom, varm og veldig filmatisk ... En skinnende debut.» SVT GO’ KVÄLL

«En perfekt bok å krølle seg sammen på sofaen med når høsten nærmer seg.» EXPRESSEN

«Amys brev er det aller beste i boken. De er sjarmerende og skrevet med en fantastisk vittig gnist. Og da Sara åpner sin lille bokbutikk, slår bok-hjertet mitt ekstra sterkt.» SMÅLANDSPOSTEN

«Jeg hadde ikke lest mange sider før jeg måtte ta frem notatboken – så mange bok- og forfattertips! ... Anbefales!» BLOGGEN MANDELHJÄRTA

«En liten gullklump ... som jeg anbefaler varmt til alle som liker bøker-om-bøkersjangeren.» BLOGGEN FLICKAN & BÖCKERNA

Originaltittel: Läsarna i Broken Wheel rekommenderar Copyright © Katarina Bivald, 2013 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2014 www.gyldendal.no First published by Forum Boförlag, Stockholm, Sweden Published in the Norwegian language by arrangement with Bonnier Group Agency, Stockholm Sitatene på side 113 er hentet fra: Erich Maria Remarque: Intet nytt fra Vestfronten, oversatt av Ragnar Kvam, Gyldendal 1972, Carl Hiaasen: Nakenbad, oversatt av Kai Swensen, Kagge 2004. Sitatene på side 153 er hentet fra Henry D. Thoreau: Walden: Livet i skogene, oversatt av Andreas Eriksen, Pax 2008 Printed in Sweden Trykk/innbinding: ScandBook AB Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Sabon 10,5/12 pkt. Omslagsdesign: Studio E Oversetter Gøril Eldøen er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-46013-3 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Katarina Bivald

Leserne i Broken Wheel anbefaler Oversatt fra svensk av GĂ¸ril EldĂ¸en, MNO

Sara Lindquist Kornvägen 7, 2. etasje 136 38 Haninge Sverige Broken Wheel, Iowa, 15. april 2009 Kjære Sara, Jeg håper du vil ha glede av Louisa May Alcotts En gammeldags pike. Det er en sjarmerende fortelling, men kanskje en anelse mer direkte moraliserende enn Unge kvinner. Betaling skal du ikke tenke på, jeg har hatt dobbelt opp av den boka i årevis. Det er bare moro at den nå har funnet et nytt hjem, og til og med får reise helt til Europa. Jeg har aldri vært i Sverige selv, men jeg er sikker på at det er et veldig vakkert land. Er det ikke pussig at bøkene mine kommer til å ha reist lenger enn jeg selv har gjort? Om det er trøstende eller urovekkende, vet jeg sannelig ikke. Med vennlig hilsen Amy Harris

Bøker vs. livet: 1–0

Den fremmede kvinnen i Hopes hovedgate så så alminnelig ut at det nesten var opprørende. En spinkel, sørgelig figur kledd i en høstkåpe som var altfor varm og grå for årstiden. Ved føttene hennes lå en ryggsekk, og en gigantisk koffert sto lent mot det ene tynne beinet. De innbyggerne som tilfeldigvis bevitnet hennes ankomst, kunne ikke unngå å tenke at det var uhøflig å bry seg så lite om utseendet sitt. Som om denne kvinnen ikke var det minste interessert i å gjøre et godt inntrykk på dem. Håret hennes hadde en ubestemmelig brunfarge, verken helt lyst eller helt mørkt. Det var skjødesløst oppsatt med en hårspenne og falt bak over skuldrene hennes i uregjerlige lokker. Der ansiktet hennes burde ha vært, så man i stedet Louisa May Alcotts En gammeldags pike. Det virket faktisk som om hun ikke brydde seg det minste om at hun var i Hope. Som om hun bare hadde havnet der, rett opp og ned med bok og bagasje og bustete hår og det hele, og like gjerne kunne ha befunnet seg i en hvilken som helst annen by. Hun sto i en av de vakreste gatene i Cedar County, kanskje den vakreste i hele det sørlige Iowa, men det eneste hun så, var denne boka. Helt uinteressert kunne hun likevel ikke være. Nå og da tittet et par store, grå øyne opp over kanten av den, lik en præriehund som stikker hodet fram for å sjekke om kysten er klar. Hun senket boka litt til og kikket først skarpt til venstre, for deretter å kaste et blikk så langt til høyre som hun greide 6

uten å vri på hodet. Så løftet hun boka og så ut til å synke inn i fortellingen igjen. I virkeligheten hadde Sara på dette tidspunktet memorert nesten hver eneste detalj i gata. Selv med en bok foran ansiktet hadde hun lagt merke til at kveldens siste solstråler blinket i polerte SUV-er, at til og med trekronene her så pene og pyntelige ut, og at frisørsalongen femti meter unna hadde et reklameskilt i laminert plast med patriotiske røde, hvite og blå striper. Og over alt sammen lå den kvalmende lukta av nybakt eplepai. Den stammet fra kafeen bak ryggen hennes, der noen middelaldrende damer betraktet lesingen hennes med utilslørt misbilligelse. I alle fall virket det sånn for Sara. Hver gang hun kikket opp fra boka, rynket de øyenbrynene og ristet lett på hodet, som om hun brøt en eller annen uskreven regel for skikk og bruk ved å stå der på fortauet og lese. Hun fant fram mobiltelefonen igjen og ringte det sist oppringte nummeret. Det ringte ni ganger før hun la på. Så Amy Harris var litt forsinket. Det var sikkert en rimelig forklaring på det. Et punktert dekk, kanskje. Tom bensintank. Det var fort gjort å bli – hun så ned på mobildisplayet igjen – to timer og trettisju minutter forsinket. Hun var ikke urolig, ikke ennå. Amy Harris skrev ordentlige brev på ekte, gammeldags brevpapir, tykt og mykt og kremhvitt. Det var helt utenkelig at et menneske som skrev brev på ordentlig, kremhvitt brevpapir, ville la en venn i stikken i en fremmed by, eller vise seg å være en psykopatisk massemorder med sadistiske sexfantasier, uansett hva moren til Sara hadde ment. «Unnskyld meg, lille venn.» En fremmed kvinne hadde stoppet opp ved siden av henne. Hun hadde dette påtatt tålmodige blikket som folk pleide å få når de allerede hadde spurt Sara om noe flere ganger. «Kan jeg hjelpe deg med noe?» spurte kvinnen. En brun papirpose med matvarer hvilte på hoftekammen hennes, og en hermetikkboks med Hunt’s tomatsuppe vippet farlig nær kanten. 7

«Nei takk,» sa Sara. «Jeg venter på noen.» «Akkurat, ja.» Tonefallet hennes var lattermildt overbærende. Damene på uteserveringen fulgte interessert med på samtalen. «Første gang i Hope?» «Jeg skal til Broken Wheel.» Kanskje var det innbilning, men kvinnen virket overhodet ikke fornøyd med svaret. Det rykket risikabelt i hermetikkboksen. Etter en liten stund sa hun: «Jeg er redd det ikke er mye til by, Broken Wheel. Kjenner du noen der?» «Jeg skal bo hos Amy Harris.» Taushet. «Jeg er sikker på at hun er på vei,» sa Sara. «Det ser ut til at du er blitt overlatt til deg selv her, lille venn.» Hun så forventningsfullt på Sara. «Se så. Ring henne nå.» Sara fant motvillig fram telefonen igjen og prøvde å la være å trekke seg unna da den fremmede kvinnen trykket kinnet sitt mot øret hennes for å kunne høre at det ringte. «Det virker ikke som hun svarer, syns jeg.» Sara la telefonen tilbake i lomma, og kvinnen lente seg litt bakover. «Hva skal du gjøre der?» «Ha ferie. Jeg skal leie et rom.» «Og nå er du blitt overlatt til deg selv her. Det begynner bra, får en si. Jeg håper du ikke har betalt på forhånd.» Kvinnen la den andre armen rundt matposen og knipset med fingrene mot uteserveringen. «Hank,» sa hun høyt til den eneste mannen der. «Kjør denne jenta her til Broken Wheel, ok?» «Jeg har ikke drukket opp kaffen.» «Du kan vel ta den med deg?» Mannen ga fra seg et snøft, men reiste seg lydig og forsvant innover i kafélokalet. «Hvis jeg var deg,» fortsatte kvinnen henvendt til Sara, «hadde jeg ikke gitt fra meg de pengene med det samme. Jeg hadde betalt like før jeg skulle reise hjem. Og i mellomtiden hadde jeg gjemt dem godt.» Hun nikket så iherdig at det rykket i boksen med tomatsuppe igjen. «Jeg sier ikke at alle 8

i Broken Wheel er tyver,» la hun til for ordens skyld. «Men som oss, det er de ikke.» Hank kom tilbake med kaffe i et pappkrus, og Saras koffert og ryggsekk ble lempet inn i baksetet på bilen hans. Sara selv ble vennlig, men bestemt anbrakt i forsetet. «Kjør henne dit, Hank,» sa kvinnen og klappet to ganger på biltaket med den ledige hånden. Hun bøyde seg fram mot det åpne vinduet. «Hvis du angrer, kan du jo alltids komme tilbake hit.» «Broken Wheel, altså?» sa Hank uinteressert. Sara la hendene på boka og prøvde å se avslappet ut. Det luktet billig etterbarberingsvann og dyr, mørkbrent kaffe i bilen. «Hva skal du gjøre der?» «Lese.» Han ristet på hodet. «Som en ferie,» presiserte hun. «Får nå se på det,» sa Hank illevarslende. Utsikten fra bilvinduet skiftet for øynene på henne. Plener ble til jorder, de skinnende bilene forsvant, og de pyntelige husrekkene ble avløst av en massiv mur av mais som steg opp på begge sider av veien. Veien fortsatte rett fram med en bedøvende regelmessighet. Nå og da krysset den andre veier, også de helt rette, som om noen en gang hadde sett ut over de veldige jordene og streket opp veiene gjennom dem med linjal. En metode like god som noen, tenkte Sara. Men etter som de kjørte, ble de kryssende veiene færre og færre, helt til det føltes som om det eneste som fantes omkring dem, var kilometer på kilometer med mais. «Kan ikke være stort igjen av den byen,» sa Hank. «En venn av meg vokste opp der. Selger forsikringer i Des Moines nå.» Hun visste ikke hva hun skulle si til det. «Så hyggelig,» forsøkte hun seg med. «Han trives godt,» istemte mannen. «Mye bedre enn å 9

prøve å drive familiegården videre i Broken Wheel, det er i alle fall sikkert.» Han sa ikke noe mer etter det. Sara bøyde seg fram mot bilvinduet, som om hun speidet etter byen Amy hadde skrevet om i brevene sine. Hun hadde hørt så mye om Broken Wheel at det nesten føltes som om frøken Annie når som helst kunne komme kjørende på varemopeden sin, eller at Jimmy plutselig kunne stå i veikanten og vifte med siste utgave av avisen sin. En stund kunne hun nesten se dem for seg, men så ble de visket ut og forsvant i støvskyen bak bilen. En forfallen låve dukket opp og forsvant bak maisen igjen, som om den aldri hadde eksistert. Det var den eneste bygningen hun hadde sett på et kvarter. Kom byen til å se ut sånn som hun hadde forestilt seg? Nå som Sara endelig skulle få se den, glemte hun til og med å bekymre seg over at Amy ikke tok telefonen. Men når de vel kom fram til Broken Wheel, kunne hele byen ha gått henne hus forbi om ikke Hank hadde saktnet farten. Den dukket plutselig opp langs den nesten tre felt brede veien. Bygningene var så lave at det virket som de forsvant i all asfalten. Hovedgata besto av noen få hus på begge sider. De fleste så tomme og forlatte ut, grå og deprimerende i den siste kveldssola. I flere av butikkene var vinduene knust eller gjenspikret, men en diner var fremdeles åpen. «Så, hva vil du gjøre?» spurte Hank uinteressert. «Skal jeg kjøre deg tilbake?» Hun så seg rundt. Dineren var definitivt åpen. Ordet Diner lyste svakt i røde neonbokstaver, og en mann satt alene ved bordet nærmest vinduet. Hun ristet på hodet. «Som du vil,» sa han med samme tonefall som om han hadde sagt «du får skylde deg selv». Hun kløv ut av bilen, åpnet døra til baksetet og dro ut bagasjen med pocketboka fastklemt under armen. Hank kjørte av sted i samme sekund som hun lukket døra. Han tok en skarp U-sving ved byens eneste trafikklys. Det hang fra en vaier midt i gata og lyste rødt. 10

Sara sto utenfor dineren med kofferten støttet mot det ene beinet og ryggsekken slengt over skulderen og holdt boka hardt inntil seg. Det går bra, sa hun til seg selv. Det ordner seg. Ingen katastrofer foreløpig … Hun tok seg i det: Ingen fullstendige katastrofer kan inntreffe så lenge man har bøker og penger. Hun hadde med seg nok penger til å ta inn på et vandrerhjem om det skulle bli nødvendig. Bortsett fra at hun var temmelig sikker på at det ikke fantes noe vandrerhjem i Broken Wheel. Hun skjøv opp dørene – ekte saloondører, for en sprø detalj – og gikk inn. Dineren var tom for folk, bortsett fra mannen ved vinduet og en kvinne bak disken. Mannen var tynn og senete, og hele kroppsspråket og utstrålingen hans lot til å be om unnskyldning for at han eksisterte. Han kikket ikke engang opp da hun kom inn, fortsatte bare å dreie kaffekoppen mellom hendene, langsomt fram og tilbake. Kvinnen, derimot, rettet straks hele sin oppmerksomhet mot døra. Hun veide minst hundre og femti kilo, og de veldige armene hvilte på den høye disken foran henne. Enten var den spesialbygd til henne, eller så hadde hun jobbet der så lenge at hun hadde formet seg etter den. Den var laget av mørkt tre og så ut til å høre mer hjemme i en bar. Men der det burde ha vært ølbrikker, sto det i stedet serviettholdere i rustfritt stål og laminerte menyer med plastaktige bilder av alle de forskjellige typene fett som ble servert der. Kvinnen tente en sigarett, like naturlig som om den var en forlengelse av hennes egen kropp. «Du må være turisten,» sa hun. Sigarettrøyken traff Sara midt i ansiktet. «Sara.» «Du valgte en jævla bra dag å komme hit på.» «Vet du hvor Amy Harris bor?» Kvinnen nikket igjen. «En jævla bra dag.» Litt aske løsnet fra sigaretten og landet på disken. «Jeg heter Grace,» sa hun. «Eller, skal jeg være ærlig, så 11

heter jeg Madeleine. Men det er ingen vits i å prøve å kalle meg det.» Det hadde ikke falt Sara inn å kalle henne noe som helst. «Og nå er du her.» Sara fikk en sterk følelse av at Grace-som-ikke-het-det nøt øyeblikket. Hun dro det ut. Nikket tre ganger for seg selv, tok et dypt drag av sigaretten og lot røyken langsomt sive ut av den ene munnviken. Så bøyde hun seg fram over disken. «Amy er død,» sa hun. I Saras hukommelse kom Amys død alltid til å være forbundet med lyset fra altfor sterke lysrør, sigarettrøyk og matos, men akkurat da fikk det bare alt til å føles uvirkelig. Hun sto i en diner i en amerikansk småby og fikk vite at en kvinne hun aldri hadde møtt, var død. Hele situasjonen var altfor drømmeaktig til å være nifs, altfor merkelig til å være et mareritt. «Død?» sa hun, en usedvanlig dum bemerkning, til og med for henne. Hun dumpet ned på en barkrakk. Ante ikke hva hun skulle gjøre nå. Tenkte på kvinnen i Hope og lurte på om hun burde ha blitt med tilbake dit likevel. Amy kan ikke være død, tenkte Sara. Hun var jo min venn. Hun likte bøker, for guds skyld. Det var ikke sorg Sara følte, men hun ble akutt minnet på hvor midlertidig livet er, og den surrealistiske følelsen ble sterkere. Hun hadde kommet til Iowa fra Sverige for å få en pause fra livet, ja, for å komme seg unna livet til og med, men ikke for å møte døden, akkurat. Hva hadde hun dødd av? En del av henne ville spørre, en annen ville ikke vite. Men Grace fortsatte før Sara rakk å bestemme seg: «Begravelsen er nok i full gang nå. Ikke spesielt festlige tilstelninger det der, nå til dags. Altfor mye religiøst pisspreik, spør du meg. Det var noe annet da mormora mi døde.» Hun så på klokka. «Men du burde nok stikke bort med en gang. Noen av dem som kjente henne bedre, veit sikkert hva vi 12

skal gjøre med deg. Jeg prøver å la være å blande meg borti problemene her i byen, og du er definitivt et av dem.» Hun stumpet sigaretten. «George, kjører du Sara her hjem til Amy?» Mannen ved vinduet kikket opp. Et øyeblikk så han like paralysert ut som hun følte seg. Så reiste han seg og halvt bar, halvt slepte bagasjen hennes ut til bilen. Grace grep henne i albuen idet hun skulle til å følge etter ham. «Det der er Stakkars George,» sa hun og nikket mot ryggen hans. Huset til Amy Harris var stort nok til at kjøkkenet og stua i første etasje var noenlunde romslige, men lite nok til at den lille forsamlingen som hadde møtt opp etter begravelsen, fikk det til å virke fullt. Ildfaste former med matretter sto på bordet og på kjøkkenbenken, og noen hadde satt fram skåler med salat og brød og puttet bestikk og servietter i glass. Sara fikk en papptallerken med mat og ble deretter mer eller mindre overlatt til seg selv. George sto fremdeles ved siden av henne, og hun ble rørt av dette uventede tegnet på lojalitet. Han fremsto overhodet ikke som en spesielt modig person, ikke engang sammenlignet med henne, men han hadde fulgt henne inn, og nå gikk han rundt der inne, like nølende som henne. I den svakt opplyste gangen sto en mørk kommode der noen hadde plassert et innrammet bilde av en kvinne som hun gikk ut fra hadde vært Amy, og to slitte bordflagg, det amerikanske flagget og Iowas delstatsflagg. Vi verdsetter vår frihet, og våre rettigheter vil vi opprettholde, erklærte sistnevnte med broderte gullbokstaver, men rødfargen var falmet og flagget var frynsete i den ene enden. Kvinnen på bildet var helt fremmed. Hun var kanskje tjueto år gammel, håret var samlet i to tynne, stramme fletter, og smilet var bare et helt alminnelig, stivt kamerasmil, likt tusenvis av andre. Kanskje var det noe i øynene hennes, et lattermildt glimt som vitnet om at hun visste at alt sammen 13

bare var en spøk, som Sara kunne kjenne igjen fra brevene hennes. Men det var alt. Hun hadde lyst til å strekke fram hånden og røre ved bildet, men det føltes altfor fremfusende. I stedet ble hun stående der i den mørke gangen og forsiktig balansere papptallerkenen og boka i hendene. Bagasjen hennes var blitt båret vekk til et eller annet sted, men hun orket ikke å bekymre seg for det. For tre uker siden hadde hun følt seg så nær Amy at hun hadde vært beredt til å bo hos henne i to måneder, men nå var det som om alle spor etter vennskapet deres hadde dødd med henne. Hun hadde aldri trodd på at man måtte ha møtt hverandre for å være venner – mange av hennes mest givende relasjoner hadde vært med folk som ikke engang eksisterte – men plutselig kjentes det falskt og nesten frekt å holde fast ved tanken på at de på et eller annet vis hadde betydd noe for hverandre. Rundt henne beveget folk seg langsomt og ubesluttsomt gjennom rommene, som om de lurte på hva i alle dager de gjorde der, og det var nesten nøyaktig det Sara tenkte også. Likevel virket de ikke rystet. De så ikke forbauset ut. Ingen gråt. De fleste skottet nysgjerrig på henne, men noe, kanskje respekt for situasjonen de befant seg i, fikk dem til å unngå å gå bort til henne og stille direkte spørsmål. I stedet kretset de om henne og smilte hver gang hun tilfeldigvis møtte blikkene deres. En kvinne trådte ut av mengden og passet henne opp i gangen, midt mellom stua og kjøkkenet. «Caroline Rohde.» Holdningen og håndtrykket var militæraktige. Kvinnen som sto foran henne, var mye vakrere enn Sara hadde forestilt seg. Hun hadde dype, mandelformede øyne og like markerte ansiktstrekk som en statue. I lyset fra taklampen var huden hennes nesten skimrende hvit over de høye kinnbeina. Håret var tykt med gråstenk som minnet mest om flytende sølv. 14

Om halsen hadde hun et svart tørkle i tynn, kjølig silke, som ville ha sett malplassert ut på alle andre, også i en begravelse, men på henne så det tidløst og nesten glamorøst ut. Det var vanskelig å si hvor gammel hun var, men hun hadde utstrålingen til en person som aldri har vært helt ung. Sara fikk en sterk følelse av at Caroline Rohde ikke hadde mye til overs for ungdom. Da hun snakket, ble alle omkring henne stille, og stemmen hennes passet til utstrålingen: bestemt, besluttsom, rett på sak. Kanskje var det en antydning til et imøtekommende smil i den, men det rakk aldri fram til munnvikene. Om noe fikk det bare linjene rundt munnen til å hardne. «Amy fortalte at du skulle komme,» sa hun. «Jeg kan ikke påstå at jeg syntes det var en god idé, men det var ikke min sak å si noe om det.» Hun la til, som en strøtanke: «Kanskje burde jeg ikke ha sagt noe om det til deg heller, men du må være enig i at det har ført til en noe … upraktisk situasjon.» «Upraktisk,» gjentok Sara. Men hvordan Amy skulle ha visst at hun kom til å dø, forsto hun ikke. Andre gjester stilte seg rundt dem i en spredt halvsirkel, slik at alle havnet bak Caroline, vendt mot Sara, som om hun var et sirkus på besøk i byen. «Vi visste ikke hvordan vi skulle få tak i deg da Amy … gikk bort. Og nå er du her,» oppsummerte Caroline. «Nå ja, vi får se hva vi kan gjøre for deg.» «Jeg kunne trengt et sted å bo,» sa Sara. Alle bøyde seg fram for å høre hva hun sa. «Bo?» sa Caroline. «Du skal bo her, selvsagt! Huset står jo tomt, ikke sant?» «Men …» En mann med prestekrage smilte vennlig til Sara og fulgte dessverre opp med å si: «Amy ba oss spesielt om å hilse deg og si at ingenting hadde endret seg når det gjaldt det.» Ingenting hadde endret seg? Hun visste ikke om det var 15

Amy eller presten eller hele Broken Wheel som hadde gått fra vettet. «Det er et gjesterom her, naturligvis,» sa Caroline. «Sov der i natt, så får vi se hva vi skal gjøre med deg senere.» Presten nikket, og på et eller annet vis var saken avgjort: Hun skulle bo alene i det tomme huset til Amy Harris. Hun ble dratt med ovenpå. Caroline gikk forrest, som en hærfører i krig, tett fulgt av Sara og deretter George som en støttende, taus skygge. Etter dem kom de fleste av de andre gjestene. Noen måtte ha båret opp bagasjen hennes, hun visste ikke hvem, men da hun kom inn i det lille rommet, dukket både ryggsekken og kofferten plutselig opp. «Vi skal sørge for at du har alt du trenger,» sa Caroline, der hun sto i døråpningen, og lød overhodet ikke uvennlig. Så husjet hun alle vekk og vinket lett til Sara før hun lukket døra etter seg. Sara sank ned på senga, plutselig alene igjen. Papptallerkenen med mat hadde hun fortsatt i hånden, og på sengeteppet ved siden av henne lå en ensom og forlatt bok. Pokker heller, tenkte hun.

Sara Lindquist Kornvägen 7, 2. etasje 136 38 Haninge Sverige Broken Wheel, Iowa, 3. juni 2009 Kjære Sara, Tusen takk for gaven, så snilt av deg! Det er nok ikke en bok jeg ville ha kjøpt selv, og nettopp derfor ble jeg ekstra glad for den. Det var jammen meg en nifs historie. Jeg hadde ingen anelse om at slike ting hendte i Sverige. Men hvorfor det ikke skulle gjøre det, vet jeg ikke. Mitt inntrykk er at det er mer vold, sex og skandaler i småbyer enn i storbyene, og hvis det stemmer for byer, burde det vel gjelde for land også? Jeg tipper det skyldes at folk kommer nærmere hverandre der. Vi har så absolutt hatt vår andel skandaler her i Broken Wheel. Men noen Lisbeth Salander, det har vi altså ikke. En bemerkelsesverdig kvinne. Så vidt jeg forstår, er det to bøker til i serien. Vil du gjøre meg en tjeneste og sende meg de to andre? Jeg kommer ikke til å få sove før jeg vet hvordan det går med henne, og med den anspente unge herr Blomqvist også, naturligvis. Selvsagt skal jeg betale for dem. Jeg legger ved Harper Lees Drep ikke en sangfugl, som første avdrag, apropos småbyer, drap og sex. Med vennlig hilsen Amy Harris

Broken Wheels nyhetsbrev

Du har fire nye beskjeder. Mottatt null-fem-tretten: «Vennen! Det er mamma. Hva? Ja da, ja da. Og så faren din, selvfølgelig. Vi har akkurat kommet hjem fra Anders og Gunnel. Du vet, de som bodde i nabohuset her, før de flyttet til en helt nydelig villa i Tyresö. Hvordan går det med deg? Har du kommet fram? Hvordan er det der ute på bondelandet? Er Amy fullstendig sprø? Greide du å finne riktig buss? Jeg kan ikke skjønne hvorfor du absolutt skulle reise ut på …» Mottatt null-fem-femten. Hun fortsatte som om hun ikke var blitt avbrutt: «Landsbygda. Vent, jeg er ikke ferdig ennå. Ja, ja, her kommer faren din, han vil absolutt si et par ord, selv om jeg hadde mye mer jeg skulle ha sagt.» Kort pause, alvorstung kremting. «Sara! Jeg håper du ikke bare sitter inne og leser. Du må tørre å gå ut og snakke med folk. Å reise er en fantastisk mulighet. Jeg husker da din mor og jeg …» Mottatt null-fem-atten. «Hva er det med disse telefonsvarerne? Hvorfor lar de meg ikke snakke ferdig? Ja, ha det bra, så lenge, da. Vent. Moren din vil si noe igjen.» «Du vet at hvis du angrer, kan du alltids reise til New York i stedet. Eller Los Angeles. Og husk, ikke betal noe på forskudd.» Beskjeden ble avbrutt igjen, og den neste hadde ikke tikket inn før tre timer senere. Moren igjen: «Sara! Hvorfor svarer du ikke når vi ringer? Er Amy en massemorder? Jeg vet nok hvordan det er i USA. Hvis du ligger partert et eller 18

annet sted nå, tilgir jeg deg aldri. Hvis ikke du ringer oss øyeblikkelig, kommer jeg til å kontakte CIA.» Farens stemme mumlet noe i bakgrunnen. «FBI. Whatever.» Hun hadde fremdeles ikke roet seg ned da Sara til slutt fikk tak i henne. «Jeg syns ikke noe om disse småbygreiene,» sa hun. De hadde hatt denne diskusjonen før. Sara gned seg i pannen og sank ned på senga. Gjesterommet var lite, kanskje tre ganger fem meter. Foruten senga inneholdt det en lenestol, som sto like under vinduet, et nattbord og en liten kommode. Det var alt. Tapetet var lyst og blomstrete og så ut til å være minst et par tiår gammelt. Gardinene hadde et helt annet blomstermønster, og det virket som de var hengt opp med tanke på at hun skulle komme. De var sikkert en desimeter for korte for vinduet. «Småbyer er så … kjedelige. Du kunne ha reist hvor som helst i verden.» Det var temmelig ironisk. Saras mor hadde alltid mast på henne om at hun måtte reise, og nå som hun endelig gjorde det, oppførte hun seg som om Sara heller burde ha holdt seg hjemme i Haninge. «Og skumle. Hvem vet hvilke gærninger som skjuler seg der?» Det var uklart hva som var verst, kjedsomheten eller faren for å støte på noen av alle de gale massemorderne som gjemte seg i hver eneste låve. Ordene minnet Sara om noe. «Det er fordi folk kommer nærmere hverandre der,» sa hun. «Oppriktig talt, hva vet du om folk? Hadde du ikke hatt nesen i en bok hele tiden …» Den diskusjonen hadde de også hatt altfor mange ganger. Kanskje var det ikke så rart at moren betraktet sin eldste datter som en prøvelse. Lillesøster Josefin var jurist i tingretten i Södertälje. Etter hvert skulle hun bli advokat, et sosialt gangbart yrke som ble utøvd i passende dyre drakter. Sara, derimot. En bokhandel. På et forstadssenter. Det var bare ørlite grann bedre enn å være arbeidsløs, tidligere bokhandelsansatt, som hun var nå. Og da hun endelig kom seg 19

utenlands, var det til et gudsforlatt sted på den amerikanske landsbygda, for å bo hos en eldre dame. Sara pleide ikke å bry seg om at moren så åpenbart syntes hun var kjedelig. Hun hadde jo et poeng. Sara hadde aldri i hele sitt liv gjort noe som var det minste eventyrlystent. Men de stadige utfallene mot Amy hadde begynt å gå henne på nervene allerede før hun dro, og nå, med den tragiske begravelsen friskt i minne, svarte hun kort og med enstavelsesord på morens kommentarer. Moren skjønte visst at hun hadde gått for langt, for hun sa: «Nå ja, du er i alle fall ikke drept og partert.» Tonefallet var så utilslørt pessimistisk at hun ikke trengte å føye til et ennå. «Hvordan er Amy, da? Er hun snill mot deg?» «Amy er …» Sara avbrøt seg selv. «Hun er hyggelig.» Hun var jo det. Det var bare det at hun også var død. Sara listet seg ut av rommet og gjennom den mørke korridoren som en nervøs innbruddstyv. Like utenfor rommet hennes var det en smal korridor som førte til et bad og Amys soverom. Caroline hadde pekt på det da hun viste henne gjesterommet. Hun gikk raskt forbi og prøvde å la være å se på den strenge, stengte døra. Hun lurte på om noen noensinne kom til å åpne den igjen. Hun hadde i alle fall ikke tenkt å gjøre det. Ved trappa stoppet hun opp og lyttet. Så gikk hun langsomt ned. Foran hvert nye rom nølte hun og kikket forsiktig inn gjennom døråpningen. Hun visste ikke hva hun egentlig ventet å se. Noen av byens innbyggere gjemt bak sofaen i stua, kanskje. Sinte slektninger av Amy i gangen, som anklaget henne for å bo i huset uten å betale leie, eller Amys gjenferd på kjøkkenet. Men det var tomt og øde overalt. Hun gikk rundt i Amys hjem, lot hånden gli langs flater Amy hadde rørt ved, i rommene hun hadde bodd i. Stillheten i huset skremte henne, små øyeblikksbilder av stivnet hverdagsliv overrumplet henne når hun var som minst forberedt på det. 20

På kjøkkenet hadde noen satt fram en vannkoker, en boks Nescafé og en flaske melk. Det var brød igjen fra dagen før, og da hun åpnet kjøleskapet, oppdaget hun at det også var massevis av mat der, omhyggelig pakket inn i plast og merket med navnet på matretten og gårsdagens dato. Hun spiste brød uten noe på og satte på vannkokeren, før hun listet seg opp på badet igjen for å dusje. Selve dusjen var en antikk sak over et ovalt lite badekar. Hun kledde av seg alle klærne, brettet dem sammen til en pen stabel og la dem på en slitt krakk som sto i det ene hjørnet overfor toalettet. Hun håpet at de skulle holde seg tørre der, men verken avløpet eller dusjforhenget så særlig pålitelig ut. Rørene ga fra seg en hvinende, klagende lyd, og vannet ble ikke varmere enn så vidt lunkent. Det var faktisk ikke sånn som dette det skulle bli, tenkte Sara. Håret hennes var tullet inn i et håndkle hun hadde funnet på badet, og hun hadde akkurat pakket ut av kofferten og sekken og trukket seg tilbake til kjøkkenet igjen. Foreløpig hadde hun ikke oppholdt seg mer enn tjue minutter i noe rom, foruten gjesterommet hun hadde sovet i. Det føltes liksom tryggere å røre på seg. Å pakke ut hadde tatt tretten minutter, så nå var klokka halv elleve, og hun hadde overhodet ingenting å ta seg til. Utenfor begynte det allerede å bli trykkende. Inn gjennom den åpne kjøkkendøra kom lukta av tørr jord og klam vegetasjon. Den konkurrerte med lukta inne i huset, av innestengthet og tre og gamle tepper. Hun sank ned på kjøkkenstolen og lette etter et eller annet tegn på at Amy hadde bodd der, men det eneste hun så, var avskallede skapdører og døde potteplanter i vinduet. Dette skulle jo ha vært hennes eventyr. Hun og Amy skulle ha sittet her, kanskje på akkurat disse stolene, og snakket om bøker og byen og folk Amy hadde kjent, og det ville ha vært hyggelig. «Amy,» sa hun. «Hva søren er det du har gått hen og gjort? Vi skulle jo bli venner på ordentlig.» 21

Ved kjøkkendøra som førte ut til verandaen, sto det to par gummistøvler i forskjellige størrelser. Gresset var høyt og gulnet av sommersola, og kjøkkenhagen var for lengst overgrodd. Antakelig var det mye der som ikke syntes for alt gresset, men Sara kunne skimte to krokete epletrær som ikke så ut til å ha vært beskåret på årevis, en liten flekk med forvillede urter som lignet veldig på ugress, og et par digre tomatplanter. Hun gikk inn igjen og brukte en time på å legge bøkene sine rundt omkring i huset for å gjøre det hjemmekoselig. Men tretten bøker var altfor lite til alle rommene. Hjemme hadde hun nesten to tusen bøker og tre venner. Om de tidligere kollegene fra bokhandelen kunne regnes som venner, da. Hun hadde begynt å jobbe der da hun var sytten, først rundt jul, mammutsalg og i sommerferier, og etter hvert på heltid. Og der ble hun. En halvtime unna fødestedet sitt. Mer spennende enn som så hadde det ikke blitt. En av jentene i bokhandelen hadde en gang hevdet at alle fortellinger begynner med at noen kommer eller at noen drar. Ingen hadde noensinne kommet til Josephssons bokhandel, og det hadde i hvert fall ikke kommet noen til Saras toromsleilighet i Haninge. Ingenting annet enn brev, vakre håndskrevne brev. En stund hadde Sara kunnet sverge på at brevene hadde brakt med seg en bit av Iowa, en svak, men umiskjennelig duft av eventyr, av muligheter, av et annet, mer tidløst liv. Men nå som hun var her, luktet det bare innestengt tre og gamle tepper. «Ta deg sammen, Sara,» sa hun. Det var beroligende å høre stemmen til et menneske, selv om det var hennes egen. De eneste andre lydene som hørtes, var forvokste greiner som slo mot et vindu ovenpå og rør som det plutselig raslet i uten grunn. Hvordan gikk det an å reise tusenvis av mil og likevel være samme person når man kom fram? Det skjønte ikke Sara. 22

Bortsett fra at hun nå hadde tretten bøker og ingen venner, da. «Ta deg sammen,» sa hun igjen, men det lød ikke noe tøffere denne gangen. Sara regnet med at de fleste som i det hele tatt ofret henne en tanke, trodde at hun brukte bøker til å gjemme seg fra livet. Og kanskje stemte det. Allerede på ungdomsskolen hadde hun oppdaget at det var få som la merke til henne om hun satt gjemt bak en bok. Innimellom hadde hun måttet se opp for å dukke unna en linjal eller en skolebok som kom flyvende, men som regel ble de ikke kastet for å treffe akkurat henne, og hun fant fort tilbake til det stedet hun var på i boka. Mens de andre i klassen mobbet eller ble mobbet, risset inn meningsløse tegn i pultene eller skriblet på hverandres skap, opplevde hun himmelstormende lidenskap, død, latter, fremmede land, svunne tider. Andre ville kanskje ha sittet fast på en nedslitt ungdomsskole i Haninge, men hun hadde vært geisha i Japan, vandret sammen med Kinas siste keiserinne i de klaustrofobisk lukkede rommene i Den forbudte by, vokst opp på Bjørkely med Anne og de andre, opplevd sin tilmålte andel drap, og elsket og tapt sammen med klassikerne. Bøkene hadde vært en forsvarsmur, ja, men ikke bare det. De hadde beskyttet henne fra omverdenen, men også forvandlet omverdenen til en slags uskarp kulisse for de virkelige eventyrene i livet hennes. Man skulle kanskje tro at bøkene ville ha mistet litt av sin magiske glans etter ti år i en bokhandel, men for Sara var det motsatt. Nå hadde hun to minner om hver bok, minnet om å ha solgt den og minnet om å ha lest den. Hun hadde solgt endeløse mengder Terry Pratchett-bøker på mammutsalget hvert år, inntil hun for bare noen år siden hadde kapitulert, lest en av dem, og stiftet bekjentskap med en av de mest fantastiske, og helt klart mest pålitelige, av dagens forfattere. Hun husket den sommeren da det føltes som om hun nesten bare solgte Ulla-Carin Lindquists bok Ro uten årer, og 23

sommerkvelden tre år senere, da hun leste den. Hun husket at det hadde vært en mørk silhuett på omslaget, som gikk i duse jordfarger, som en sommerkveld når sola akkurat har gått ned, at selve boka var liten og tynn, og at alle som kjøpte den, følte behov for å kommentere den. «Det er hun nyhetsankeret», «hun nyhetsoppleseren som døde», «hun var så flink på tv», som om det var ekstra hjerteskjærende at noen på tv kunne dø. Sara tenkte at det var en sånn bok som folk ble rørt av før de i det hele tatt hadde begynt å lese den. Hun hadde løftet flere stabler med Liza Marklund enn hun helst ville tenke på, solgt Jan Guillous Hamilton-bøker i minst tre forskjellige pocketutgaver og sett det svenske krimmirakelet bli født, vokse og fortsette inn i evigheten. Hun hadde ikke helt fått med seg når Camilla Läckberg kom, men hun hadde oppdaget henne i pocket. Det var ofte sånn med Sara. Hun måtte ha solgt titusener, kanskje hundretusener av bøker, men det var meningsløst å prøve å holde telling. Hvis hun i det hele tatt skulle ha tenkt på sin egen fremtid i alle de årene, ville hun nok ha regnet med å bli gammel i bokhandelen, å gradvis bli gråere og mer støvete, som de usolgte bøkene på det lille lageret, og rolig selge kopipapir på rull og refiller til ballografpenner i en evighet, for så å trekke seg tilbake med en pensjon som stort sett ville bestå av bøkene hun i årenes løp hadde kjøpt med personalrabatten sin. Men Josephssons bokhandel ble nedlagt, hun mistet jobben, og nå var hun alene i USA. Da en bil svingte inn i oppkjørselen, ble hun nesten takknemlig for å få noe annet å tenke på. Presten fra begravelsen steg ut, og mens han gikk fram til huset, prøvde hun ut tre forskjellige smil foran speilet i gangen. «Bare vær helt vanlig, Sara,» sa hun til speilbildet sitt, men kvinnen som stirret tilbake på henne med oppsperrede øyne, så tragisk nok mest ut som en livredd mus med turban. Hun hadde gått rundt i huset i over en time og likevel glemt å ta av seg håndkleet hun hadde tullet håret inn i. 24

Presten var nesten fremme ved verandaen nå, så hun kastet håndkleet inn i et skap, prøvde å gre håret med fingrene og gikk mot ytterdøra. Smilet, Sara, minnet hun seg selv om. Presten så like nervøs ut som hun følte seg. Den hvite prestekragen burde ha vært nok til å gi ham en viss pondus, men inntrykket ble ødelagt av at det tynne håret nektet å ligge i ro, og av at han hadde en billig, oransje boblejakke over skjorta. Den så ut som den var kjøpt på salg i en lavprisbutikk på åttitallet. «Amys død var et hardt slag for byen,» sa han. Han ble stående nedenfor verandaen med den ene foten på nederste trappetrinn, som om han ikke kunne bestemme seg for om han var på vei opp eller bort derfra. «Et svært hardt slag.» «Ja,» sa hun. «Hvordan … hvordan døde hun?» Kanskje var det påtrengende å spørre om det, men det gikk opp for henne at hun faktisk ville vite det. Presten mumlet imidlertid bare noe om «sykdom». Ikke en ulykke, altså. Men døden måtte likevel ha kommet brått. Så sent som for tre uker siden hadde Sara sendt henne alle detaljer om reisen og ikke fått noen annen beskjed enn at hun ville bli hentet i Hope. Hun funderte på om hun burde spørre om han ville ha kaffe. Hvilke regler gjaldt egentlig for gjestfrihet når man var en ikke-betalende gjest i en død kvinnes hus? Og apropos det: «Jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg,» sa hun. «Gjøre av deg?» Presten så om mulig enda mer nervøs ut. Foten ble flyttet vekk fra trappetrinnet. «Men du bor jo her?» Da det ikke hadde noen virkning på henne, la han til: «Vi var veldig glade i Amy, skjønner du. Det er fint å se at huset hennes ikke står tomt og forlatt. Trenger du noe, forresten? Du har mat?» «Nok til flere uker, tror jeg.» «Godt, godt. Og noe annet? Du vil vel trenge en bil, går jeg ut fra?» «Jeg har ikke sertifikat.» 25

Han kvapp til. «Nei vel, ok, Og, hm, ja … Jeg får rett og slett snakke med Caroline om det.» Han virket lettet over å ha fattet en beslutning og sa ha det før Sara i det hele tatt hadde rukket å bestemme seg for om hun burde by på kaffe. Hun hadde fortsatt ikke funnet løsningen på kaffespørsmålet da neste gjest kom. Men denne gangen spilte det ingen rolle. Mrs. Jennifer – «kall meg Jen» – Hobson var en amerikansk husmor som var visepresidentskapet verdig. Hun hadde perfekt frisert mørkt hår, som liksom lot til å stå av seg selv, og det nesten maniske smilet man kan se hos folk som omgås mye med små barn. Hun toget rett inn på kjøkkenet, satte over vannkokeren og fant fram to skjeer til pulverkaffen. «Jeg er ansvarlig redaktør for Broken Wheels nyhetsbrev,» sa hun mens hun klirret med kaffekopper og skjeer. Hun åpnet et underskap og fant sukkeret. Håret hennes duvet omkring henne da hun bøyde seg ned. «Vi skriver om alle store begivenheter her. For bare noen år siden kom en fyr fra Jersey på besøk. En frilanser av et eller annet slag. Han skulle finne seg selv, men flyttet til Hope etter bare to uker og nektet å stille til intervju.» Det var uklart hva som var verst, å flytte til Hope eller å nekte å la seg intervjue. «En venn av meg i Spencer drev med slektsgransking,» sa hun over skulderen. «Jeg kommer fra Spencer. Flyttet hit da jeg giftet meg.» Ansiktet hennes fikk et sammenbitt drag. «I alle fall. Hun drev med slektsgransking. Fant slektninger fra Sverige. Hun var veldig fornøyd med det. Mye bedre enn slektninger fra Irland eller Tyskland, og det sa jeg også til henne. Alle har jo slektninger derfra. Sverige er mye mer eksotisk.» Hun så på Sara og ristet deretter raskt på hodet, antakelig mistrøstig over at Sara var så alminnelig. «Hva heter du til etternavn? Dere er kanskje i slekt. 26

Underligere ting har skjedd før, og det bor vel ikke så mange mennesker i Sverige?» «Ni millioner.» «Har dere eiker?» «Eiker?» «Iowas delstatstre. Vi har fantastiske eiketrær her.» «Jo, vi … vi har eiker.» «Har du kanskje en liten uttalelse du kunne tenke deg å komme med?» Det hadde ikke Sara. «Ingenting? En liten hilsen? Ditt førsteinntrykk av byen, kanskje?» «Jeg har bare vært på hamburgerbaren.» «Da får jeg vel rett og slett bare skrive et eller annet,» sa Jen for seg selv. «Jeg er sikker på at du kommer til å elske denne byen når du først blir kjent med den.» «Ingen fare,» la hun til. «Du kommer til å ordlegge deg fint i artikkelen. Så fort jeg har funnet ut hva du skal si.»