Levi Henriksen
Lukten av propan om morgenen
© Gyldendal Norsk Forlag AS 2010 www.gyldendal.no Printed in Slovakia Trykk/innbinding: Tlaciarne BB s.r.o., Slovakia 2010 Sats: Type-it AS, Trondheim 2010 Papir: 90 g Ensolux Cream 1,6 Boken er satt med 12,5/17 pkt. Minion Omslagsfoto: Harri Nurminen, Paltamo, 1993 ISBN 978-82-05-40004-7
Boka er støttet av Leser søker bok
1 Det var en varm dag. Sola brant mot ansiktet. Trærne kastet nesten ikke skygge. Martin By hadde håpet å få reist ved åttetiden, men da de satte seg inn i bilen, var klokka over tolv. Setet i Opelen sved mot huden nedenfor shortsen. Et øyeblikk savnet han langbuksene. Han hadde aldri likt synet av sine egne knær. De var spisse og beinete som på en gammel mann. Faren til Martin hadde sett bra ut i shorts. Lange dager med å legge asfalt hadde gjort kroppen senete og full av muskler. Huden fikk nesten samme farge som en indianer. Faren virket sterk og usårlig, en mann med full kontroll over eget liv. Det var ingen som gjorde narr av ham om sommeren. Ingen som tvilte på kreftene hans. Det var faren, barbeint og i shorts, 5
som lærte Martin å svømme, kaste langt med fiskestang, lage pil og bue og skyte på blink. Når høsten kom, ble faren en annen. Det var som om de ekstra klærne hindret ham i å bevege seg fritt. Buksene gnisset mot hverandre som om han måtte gå med lenker rundt føttene. Samme hvor store jakkene var, virket de alltid for stramme. Om sommeren var faren sjef blant alle de som la asfalt. Og når faren tok shortsen på om morgenen, tenkte Martin at han var Supermann. At den gamle shortsen var drakta som gjorde ham til en superhelt. Når faren gikk for å søke arbeid om høsten og vinteren, virket han liten. Som om han alltid var på vei til første skoledag. På slutten av den siste sommeren hadde faren en kveld gått for å svømme. De så ham aldri mer igjen. Da Martin spurte moren hva som hadde skjedd, svarte hun ikke med en gang. Så sa hun at faren var et sted det aldri regnet.
6
2 Martin angret på at han hadde kjørt bilen fram så tidlig. Han burde visst bedre nå. Han burde latt bilen stå i garasjen, latt den stå der til Liv låste døra. Han skjøv tanken bort. Satte på en cd med Bruce Springsteen. Martin husket første gang han hadde hørt plata. Han hadde kjøpt den i Oslo da han var 16. Musikken hadde vært som å åpne en dør, som om han brått ble slik faren var om sommeren. Det var noe i sangene som fylte ham med styrke. Nå dempet Liv lyden før musikken rakk å starte. Det var lukten av propan som drev Martin. Lydene fra trikkene i New Orleans var ikke det samme. Heller ikke lukten av krydder på markedet i Istanbul. Ikke engang måten sola sank ned over Rialto i Venezia. 7
Lukten av propan var alt han trengte for å huske hvordan det var å være barn. Som gutt om sommeren føltes det alltid som om dagene ikke hadde noen ende. Feriene var det Martin husket best. Spesielt den første gangen de dro på camping. Han var sju eller åtte år og lå i gresset. Faren hans forsøkte å få teltet på plass. Han minnet om et barn som dro en altfor stor genser over hodet. Moren sto bøyd over et spann og skrelte poteter. Kjelen med vann begynte å koke på primusen. Kofferten med utstyret deres lå åpen på bakken: bestikk, kopper og tallerkener. Alt var i plast, den nye tidens materiale. Faren hadde vært stolt da han kom hjem med kofferten. Han åpnet den med et glis som om han var en magiker som dro en kanin opp av hatten. Bare faren kunne skape følelsen av lørdag midt i uka. Den første gangen faren skulle bruke primusen, hadde han ikke fått det helt til. 8
Apparatet var ikke skrudd riktig sammen, og det hadde sivet ut propan. Martin hadde likt hvordan det luktet. Det minnet om eimen av eksos om høsten. En lukt som var büde spennende og farlig. En lukt han forbandt med ü vÌre voksen. En lukt av verden bortenfor Skogli.
3 Fra baksetet i bilen begynte David å klage. – Det er varmt! Martin sveivet ned vinduet. – Ikke så mye. Han får all trekken på seg, sa Liv. Martin sveivet vinduet halvveis opp igjen. Det var vanskelig å finne en stilling som var god å sitte i. Han festet blikket langt fram på veien. Martin ønsket han kunne gli ut og på en måte bli ett med bilen. At han kunne være like lett på rattet som Opelen. At det var like enkelt å legge om kursen i sitt eget liv. De siste månedene hadde føltes tunge, eller kanskje lange var et bedre ord. Det var ikke slik at han og Liv kranglet, men de var blitt så vant til hverandre. Hver ny dag kom som en kopi av den forrige. 10
På sentralen jobbet han sammen med en som het Otto. De andre sjåførene kalte ham bare for Rikstoto. Alt han snakket om var å vinne på trav, tipping eller lotto. Otto skravlet om stedene han skulle dra til, bilene han skulle kjøpe og husene han skulle eie. Hva som kunne skje, ble en unnskyldning for bare å la dagene passere. Martin var redd for å bli en slik mann. En som aldri var helt til stede i sitt eget liv. Denne ferien skulle forandre på alt det. Den gule stripa på veien fortsatte rett fram foran det venstre forhjulet. Han ble overveldet av lysten til bare å kjøre, til å fortsette til verdens ende. Martin lurte på om det var slik sjømenn følte det. At den største gleden lå i det å være på vei, ikke det å komme fram dit man skulle. – Er vi framme snart? spurte David. På cd-en nærmet sang nummer fire seg slutten. – Om en stund. Vi har ikke kommet til Sverige ennå. 11
– Bare slapp av, du. Snart får vi det fint, sa Martin. David svarte ikke. Han hang med hodet som en vissen blomst. Blikket var vendt mot Gameboyen i fanget. Martin hadde bedt ham om å dra ned volumet. Han klarte bare ikke å høre lyder fra flere steder samtidig. David hadde sunket enda mer sammen. Som om han kunne krype inn i spillet. Før de reiste, hadde han løpt fram og tilbake på do. Til slutt hadde han stengt seg inne på rommet sitt. Martin måtte klatre inn gjennom vinduet for å få ham ut.