Menneskets natur by Gyldendal Norsk Forlag

Torbjørn Ekelund, Dagbladet

«Saftig Trondheims-krim.» May Grethe Lerum, VG

«Den vanskelige annenboken eksisterer ikke i Brekkes vokabular.» Pål Gerhard Olsen, Aftenposten

«Begynner du å lese Drømmeløs, blir du liggende søvnløs til du er ferdig.» Anders Mehlum Hasle, Sandefjords Blad

«Jørgen Brekke befester seg på rekordtid som Trondheims fremste kriminalforfatter.» Ole Jacob Hoel, Adresseavisen

olitiførstebetjent Odd Singsaker befinner seg i et hus på Hitra. Det ligger et lik på gulvet ved siden av ham. Singsaker retter en hagle mot en person i en utbrent sofa. Det har åpenbart skjedd mye siden kona Felicia Stone reiste fra ham og forsvant. En iskald politimann, en festglad student i plutselig trøbbel, en hustru som slår tilbake mot sin ektemann og en torpedo med et eksplosivt tilslag i balltreet. Alle spiller viktige roller i fortellingen om hvordan Odd Singsaker havnet i dette uføret. Den tredje romanen om Odd Singsaker er en fortelling om hva som skjedde med Felicia Stone, om store forbrytelser, seig kjærlighet og de fire temperamenter. Og om alt det andre som preger menneskets natur.

Om Nådens omkrets ( 2 0 1 1 ) : «Vi kan bare glede oss over en ny, dreven forteller i norsk krim.» Ola Hegdal, Dagens Næringsliv

«Jørgen Brekke skriver med smittsomt engasjement og glød, og maler opp et fargerikt og spennende bakteppe for en lettlest og frodig krim.» May Grete Lerum, VG

«En løfterik debut.» Pål Gerhard Olsen, Aftenposten

«Forfriskende og velskrevet debut med blodige drab og besættende bøger.» Politiken

«Imponerende norsk debutkrimi, der mikser norsk fortid og amerikansk nutid i medrivende, historisk fortælling om dissektion og gamle bøger og gamle drab.» Berlingske Tidende

788205 445765

Jørgen

Brekke Menneskets natur

Foto: Elin Iversen

«Smittende fortellerglede og høy underholdningsverdi.»

Jørgen Brekke Menneskets natur

Om Drømmeløs ( 2 0 1 2 ) :

Jørgen Brekke (f. 1968) har vokst opp i Horten. Etter fullførte studier ved NTNU bosatte han seg i Trondheim der han i dag bor med kone og tre barn. Han jobber som forfatter, ved siden av deltidsjobb i omsorgsyrket. Han debuterte med Nådens omkrets i 2011. Den var hovedbok i to bokklubber og ble solgt til tretten land.

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2013 www.gyldendal.no Printed in Sweden Trykk/innbinding: ScandBook AB Sats: Type-it AS, Trondheim 2013 Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,6 Boken er satt med Minion 11/13,5 pkt. Omslagsdesign: Peter Stoltze design ISBN 978-82-05-44576-5 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

JĂ¸rgen Brekke

Menneskets natur Kriminalroman

Den som er vant til å høre på dem som snakker om det i den menneskelige natur som går utover det som har betydning for legekunsten, vil ikke ha interesse av å høre denne fremstillingen (…). Menneskekroppen har i seg blod, slim, samt gul og svart galle. Disse tingene utgjør kroppens natur hos mennesket, og på grunn av disse føler det smerte eller er friskt. Hippokrates (ca. 460–377 f.Kr.)

Prolog

«Dette er ingen krimgåte,» lød det fra den utbrente sofaen. «En thriller har det vært. Jeg vet ikke, har det ikke det? Jeg ser ikke på thrillere. Krimgåter liker jeg. De har en ettertenksom ro. Men dette har vært for mye av en thriller. Er du ikke enig?» Resten av rommet var fullstendig ødelagt etter eksplosjonen. Alle vinduene var blåst ut. Vinden som kom fra sjøen, var stinn av fuktighet og salt, det luktet svidd overalt. Bak pistolen som pekte på ham, så førstebetjent Odd Singsaker et smil, det virket fjernt, som om ikke noe av det som hadde skjedd, var virkelighet. «For meg er det en gåte,» svarte Singsaker. Pistolen pekte først ikke direkte mot ham, men bare i hans retning. På gulvet mellom dem lå haglen og menneskekroppen. Singsaker undret seg. Det å presentere det som hadde skjedd som om det var bilder i en film. Hvordan kunne det være mulig å distansere seg på den måten? «Jeg vet du har lyst til å skyte meg, men at du som politimann har prinsipper du ikke kan bryte. La meg gjøre det enkelt for deg: Plukk opp haglen!» Singsaker ble stående rolig. Nå kunne han nesten se rett gjennom løpet på pistolen, som var seks, sju meter fra ham. «Plukk opp haglen eller så skyter jeg deg.» Stemmen skalv ikke. Tonefallet var flatt. 9

Singsaker tok to skritt framover, fortsatt usikker på hva han skulle gjøre. Nå sto han med haglgeværet mellom føttene. Hjertet pumpet.

To uker etter at det skjedde … Odd Singsaker åpnet øynene som han hadde hatt lukket i et forsøk på å se det hele for seg. Det var som om tiden hadde stått stille siden han sto i det huset med haglgeværet ved føttene. Nå satt han i et avhørsrom sammen med Kurt Melhus, etterforsker ved Spesialenheten for politisaker, avdeling Midt-Norge, og ble spurt ut om det som hadde skjedd. «Kan du beskrive følelsene dine da du sto der?» sa Melhus og så på ham med kloke øyne. «Jeg vet ikke hva jeg følte,» svarte Singsaker. «Var det hat?» «Jeg vet ikke hva hat er, skal jeg være ærlig. Det blir for abstrakt for meg.» «Har du aldri hatet noen?» «Vet ikke.» «Men kjærlighet, da? Du har fortalt meg i dette avhøret om din kjærlighet til Felicia Stone.» «Ja,» sa Singsaker og fikk en akutt klaustrofobisk følelse i det trange avhørsrommet. «Hat er det motsatte av kjærlighet, er det ikke?» Melhus virket oppriktig interessert i dette temaet. «Ingenting er det motsatte av kjærlighet. Når du elsker, finnes det ingen motsats til det. Jo, sorg, kanskje,» sa Singsaker og så ned i bordplaten mellom dem. «Mener du virkelig det? Vel, det sies at kjærligheten ikke kjenner sin motstander,» sa Melhus. 10

«Jeg vet ikke om hat finnes. Men la gå. Jeg var sint, rasende, tror jeg.» «Så du plukker opp geværet?» «Ja, jeg plukket det opp og siktet,» sa Singsaker. «Og så, hva skjedde så?» «Så sa jeg: Du vet jeg aldri kommer til å drepe deg. Ikke så lenge du ikke har fortalt hvor Felicia er og hva du har gjort med henne.»

del 1

Slim Vinteren fyller kroppen med slim. hippokrates

Dagen før det skjedde … Se nøye på gutten. Er han elleve? Tretten? En forvirrende alder. Når han sover, ligner ansiktstrekkene hans fortsatt på et lite barns. Hodet ligger på skrivebordet i bakrommet i butikken, med en stripe sikkel som et sneglespor over kinnet. På skjermen foran ham flimrer et spill han har sovnet fra. Antagelig ble han lei av det. Kanskje håpet han å drømme noe som ga ham mer. Du vet ikke hva som foregår inni ham. Av og til rykker han til, som en drømmende hund. Under hodet med det pistrete, mørke håret ligger det en bok. En sjelden, spansk utgave av Don Quijote og andre verker av Pierre Menard. Siklet har laget en flekk på omslaget, den ligner en tanke, et spørsmål som synker ned gjennom permen. Hva vil faren hans si? På kjøkkenet så han etter om det sto igjen et glass der, men skapene var fullstendig tømt. Bare støv og fettflekker. Kranen bjeffet hest da han skrudde den opp. Vannet rant seg klart for rust. Han bøyde seg og drakk. Da han hadde slukket tørsten, spyttet han i vasken og så på at slimet ble skylt bort av vannstrålen. Så åpnet han overskapet på nytt. Han hadde likevel sett noe der inne. En engelsk barnebok på nederste hylle, Charlie the ChooChoo. Noe de tidligere beboerne hadde lagt igjen. Han tok den 15

ut og børstet av støvet med knitrende gummihansker, bladde i den og fant et gammelt falmet bilde som var brukt som bokmerke. Det var et bilde av en jente med fletter. Hun sto i stuen i leiligheten og smilte uredd. Jenta var ute av fokus. Fotografen hadde isteden fokusert på lenestolen bak henne, der et vinglass lå veltet i setet. Det var et mislykket bilde, et slikt man sletter fra kameraet i dag, men som av og til festet seg til filmen før i tiden. Han krøllet jenta sammen og puttet henne i lommen. I stuen skrittet han over pumpehaglen og gikk bort til kikkerten i vinduskarmen, en Zeiss Victory Diascope 85 T FL. 2011, årets modell. Med gummihanskene fremdeles på, rettet han på håret med den ene hånden. Det var fortsatt tykt, mørkt, med noen sjeldne grå hårstrå. Så tok han en siste kikk på butikken på hjørnet nedenfor før han puttet både den avsagde haglen, kikkerten og det sammenleggbare stativet i sekken og forlot leiligheten like tom som den var da han kom dit. Det snødde vannrett. Uværet som hadde herjet tidligere i uken, hadde startet igjen på formiddagen, men kom ikke til å vare lenge, ble det sagt. Etter å ha krysset gaten ble han stående utenfor butikkdøren og riste av seg snøen som alt hadde lagt seg på skuldrene og hetten på allværsjakken. Det var en jakke han ikke var helt fornøyd med. På en fjelltur i høst hadde han blitt våt tvers igjennom. Det hang et flekkete pappskilt i vinduet på innsiden av døren. Stengt, sto det med bokstaver som skrånet nedover. Han gikk inn. Eieren, Isaac Casaubon, kikket søvnig opp på ham. Han satte sekken fra seg på gulvet. «Så du ikke skiltet?» «Jeg så det. Det passer meg bra.» «Jeg vet ikke om du forstår. Vi tar ikke imot kunder i dag.» «Jeg forstår. Jeg er ingen kunde.» Han snudde seg, tok het16

ten av hodet og låste døren. «Nå kommer det ingen kunder heller,» sa han, plukket opp sekken og skrittet mot kassen. «Hvem er du?» Eieren så ikke søvnig ut lenger. Han lente seg over disken tett mot ham, der han satt på en høy krakk. Åndedrettet deres møttes usynlig i luften mellom dem. «Kom, bli med bort til vinduet en tur,» sa han og la en hånd på skulderen hans. Casaubon reiste seg, som om han løftet på vekter. «Hva er det du vil?» «Bare kom.» Nølende ble han med. «For et vær,» sa han. «Vi kan nesten ikke se bygården på den andre siden av veien.» «Hva faen er det du vil meg?» Casaubon flakket hissig med blikket. «Vet du hvem som bor i hjørneleiligheten i tredje etasje?» «Hvordan skal jeg vite det? Spiller det noen rolle?» «Ingen.» «Nettopp. Det spiller ingen rolle. Nå vil jeg at du går ut den veien du kom.» Casaubon rettet seg opp, lyktes med å gjøre den lille kroppen større, men så fremdeles redd ut. «Jeg mente at ingen bor i hjørneleiligheten i tredje etasje. Den står tom for øyeblikket.» «Hva har det med meg å gjøre?» «Den leies av politiet.» Nå festet Casaubon blikket skikkelig i hans for første gang. «Hva snakker du om?» «Det var meningen at vi skulle startet spaningen i forrige uke. Men sommel har gjort at leiligheten fortsatt står tom og ubrukt.» «Er du politimann?» 17

Han svarte ikke. «Dette er ikke sånn dere jobber. Hvor er ID-kortet ditt?» «Jeg er ikke på jobb.» Han satte ned sekken og åpnet glidelåsen. Casaubon gikk to skritt bakover i retning kassaapparatet. «Faktisk har jeg ferie. Har tilbrakt den med en kikkert oppe i den tomme leiligheten. Du har hatt to besøk i dag, selv om det er søndag og butikken er stengt. Begge hadde med seg varer.» Han rotet litt rundt i sekken. Så tok han fram haglen. Det var en gammel Browning han hadde etter faren sin, en klassiker, egentlig, verdifull blant samlere inntil han kappet av løpet på den kvelden før. Geværet var uregistrert. Selv hadde han aldri brukt det. Han rettet seg opp. Casaubon tok to nye skritt mot kassen. «Bli stående,» sa han og holdt våpenet i et løst grep i den ene hånden uten å sikte det mot noe bestemt. Casaubon holdt seg i ro. Han gikk forbi ham og inn bak disken. Pistolen lå på en hylle rett under kassaapparatet. Han tok ut magasinet, konstaterte at det var fullt og satte det på plass igjen. Pistolen festet han under beltet. «Vær så god og sett deg tilbake bak disken,» sa han rolig og så på kjøpmannen. Selv gikk han ut på gulvet igjen og stilte seg med beina fra hverandre. Han plystret noe som nesten var en melodi mens Casaubon satte seg. Haglen støttet han mot linoleumsgulvet. «Tror du jeg har tenkt å ta livet av deg?» Casaubon var taus. «Er du redd for det?» Han løftet opp haglen og siktet. «Frykt gjør deg dum, pleide faren min å si.» Hendene til Casaubon skalv, som om han var en gammel mann. 18

«Han var klok, men jeg skal gi deg muligheten til å motbevise det han sa.» Fra sekken tok han ut en toalettmappe. Den slengte han på disken: «Åpne!» Det var bare så vidt Casaubon greide å trekke opp glidelåsen på mappen. Han hikstet, og blikket hans flakket. Fra mappen tok han ut en ubrukt sprøyte, en liten plastflaske med væske og en spiseskje. «Hva skal jeg med dette?» «Det vet du.» «Det er brukerutstyr.» «Riktig. Og råvarene er din bransje.» «Jeg driver butikk.» Casaubon stirret vilt på ham. Så etter noe som kunne gi ham håp, kanskje. Han gikk bort til ham, svingte det avsagde løpet på haglen i luften, lett, nesten gravitasjonsfritt, som en drillstav. Munningen plasserte han nærmest nølende mot den svette pannen. «Kraniet er ikke tykt,» sa han. Leppene til Casaubon rørte seg, men det kom ingen ord. «Noen av kroppens tynneste knokler skal passe på kroppens viktigste organ. Hva syns du? Er ikke hjernen kroppens viktigste organ? Eller er du en hjertets mann?» Han pekte med haglen mot brystet hans før han satte munningen tilbake mot pannen. «Om jeg trekker av, vil hele hodet ditt fylles av blyhagl,» forklarte han. «Alternativet er å bruke utstyret jeg har med. Vet du hvordan du setter et skudd?» Casaubon ristet på hodet. «Du er bare en mellommann. Vet knapt hvordan varene brukes og hva det gjør med folk. Er det hva du vil fortelle meg?» Casaubon nikket som en guttunge. «Hva vet du om dosering?» 19

«Dosering?» «Pust rolig! Du hørte hva jeg sa. Hvor stor tror du en brukerdose skal være?» Casaubon svarte ikke. Det rant snørr fra nesen hans og ned i barten. «Finn fram varene!» sa han. Nå stirret Casaubon lenge på ham før han begynte å grave i lommene. Så fisket han opp et nøkkelknippe og låste opp stålskapet under disken. Etter å ha bøyd seg ned kom han opp igjen med en pakke i gjennomsiktig plast, som han la på disken. «Ta bort fingrene dine, er du snill.» Han tok fram lommekniven og skar hull i pakken. Vætet lillefingeren med spytt og stakk den inn i hullet. Han la stoffet på tungen. Heroin. Brukbar kvalitet, ville han tro. Han spyttet på gulvet. Så tok han skjeen og fylte den. «Hva vil du si? Er dette en overdose?» Casaubon sa ikke et ord. «Om du fikk valget mellom å skyte denne dosen eller at jeg trekker av, hva ville du valgt? Etter min erfaring bør du overleve denne.» Han begynte å plystre igjen, disse løse tonene som ikke helt klarte å samle seg til en ordentlig melodi. «Jeg gir deg ti minutter på å bestemme deg.» Han så på en pulsklokke han hadde om venstre håndledd, som også viste tiden. «Nei, forresten, fem.» Casaubon studerte skjeen inngående før han tok den og holdt i den med hender som ristet. «Pass på så du ikke søler. Vet du hvordan det gjøres?» Casaubon nikket og tok flasken og en lighter fra stativet ved kassen. Det tok ham nesten to minutter å gjøre klart skuddet. Motorikken var i full oppløsning. Han bøyde seg ned og fant fram en gummislange fra sekken som han ga til den skjelvende mannen. 20

Casaubon tok imot den, og mens han begynte å rulle opp skjorteermet på venstre arm, skuet han innover i butikken, som om han lette etter frelse blant hylleradene med hermetikk. Det var over i løpet av få minutter. Først det lydløse skuddet. Gummislangen løsnet. Musklene sluttet å stramme seg. Skjelvingen ble til langtrukne bevegelser. Kroppen forlot tiden. Verden fortsatte uten den. Noen siste krampetrekninger med hodet på disken, sikkel som rant fra munnen, øyne som så innover i ham selv, helt til pupillene ble oppslukt av mørket der innenfra. Slutt. Han satte haglen mot hodet hans en siste gang. Denne gangen trakk han av. Det kom ikke annet enn et unnskyldende klikk fra det uladde geværet. Så ble han stående i tanker. Hva det kunne bety at Casaubon døde av en såpass lav dose, visste han ikke, men bra var det neppe. Feil hadde en tendens til å yngle. Når en plan først hadde slått feil, var det vanskelig å komme tilbake på sporet. Men han kunne ikke la det stresse ham. Det eneste han kunne gjøre, var å fortsette. Dermed gikk han rundt disken til stålskapet. Han hadde holdt øye med butikken hele uken, og visste ellers mye fra all den tiden de hadde brukt på dette miljøet, om det som foregikk her inne, hvem som kom med varene, og hvem som kom med betalingen. Det som gjorde det litt forvirrende, var at Casaubon var mellommann for flere enn én mottager. Det kunne derfor av og til være både penger og stoff i butikken samtidig, fordi en kunde hadde hentet varene sine og betalt mens en ny pakke lå og ventet på levering. Slik var det i dag. Han fisket fram en lommetaske fra skapet og la den på disken. Trakk opp glidelåsen og konstaterte at den var full av tusenlapper. Hvor mange? Kanskje fem hundre. Så festet han den rundt 21

livet over pistolen, la haglen tilbake i sekken, ryddet disken og gikk ut av butikken. Utenfor ble han stående i snøføyken og tenke. Gummislangen. Den hadde han glemt igjen. Hadde ikke den falt ned på gulvet da Casaubon løsnet den? Tilbake i butikken fastslo han at slangen hadde trillet inn under disken. Han plukket den opp og la den i sekken sammen med alt det andre. Da han reiste seg, fikk han øye på guttungen. Han sto mellom hylleradene og stirret. Luen hans var altfor stor. Hvorfor hadde han den på innendørs? Og en gammel bok i hånden? Helt stille sto han og bare blunket, som om øyelokkene målte en tid som gikk saktere enn jordrotasjonens. Gutten stirret på den døde. Bak ham var døren til bakrommet åpen. På et kontor sto en pc med Angry Birds på skjermen. Hadde gutten sittet der inne hele tiden og ventet på at han skulle gå? Hvorfor hadde han ikke sett ham komme til butikken sammen med faren? Det måtte ha skjedd mens han var en tur på toalettet. Det var grunner til at de aldri spanet alene. Han ble stående og se på de brune øynene. Se på gutten. Mange ganger er det umulig å vite hva et barn tenker. Ute i bilen igjen tok han av seg gummihanskene og kikket på pulsklokken. Det var en Polar RS 400 SD. Han hadde kjøpt den i 2008 på XXL for tre tusen fire hundre kroner. En testvinner i VG, som hadde puls i prosent og hele tall, maks- og gjennomsnittsfart, fotsensor, klokke, kondisjonstest, pc-oppkobling, tidtager, rundetider og sonetrening med alarm. Til tross for at den nå var nesten tre år gammel, holdt den seg brukbart. Han var fornøyd med den. Pulsen hans lå på trettini. På den siste turen innom butikken hadde han bestemt seg for å ta med seg litt av dopet. Han hadde fylt den lille, vann22

tette sylinderen med noen doser heroin. Sylinderen var laget for å ha småting i når han badet eller dykket. Den var noe han hadde kjøpt i Thailand. Han hadde den gjerne rundt halsen når han var på ulike oppdrag, og hadde ofte bruk for den. Nå løsnet han den fra en snor rundt halsen og puttet den ned i sekken. Så kjørte han en tur innom jobben. «Har ikke du ferie?» Eriksen kikket skrått opp på ham fra noen papirer. Det var søndag og få folk på jobb. «Jo. Skal hente noen småting, bare.» Han dro ut en skuff og plukket med seg en Mammut X-Zoom og et Panasonic LX5. Både lykten og kameraet puttet han i jakkelommen. «Skal du reise bort?» «Ja.» «Hvordan går det med kona?» «Bra. Åssen det?» «Lurte bare på om dere skulle på ferie sammen.» Han stirret på Eriksen, som satt ved pulten overfor ham. «Det er ikke for å trenge meg på, men vi deler kontor, og jeg trodde egentlig vi delte litt mer enn det. Jeg traff ei venninne av kona di her om dagen. Hun fortalte at hun har flyttet fra deg.» Han studerte pulsklokken: trettini fortsatt. «Det er derfor jeg har tatt ut ferie i vinter,» sa han. «Forsøker å fikse ting.» «Ble fortalt at hun har flyttet fra byen. Hvor er hun?» «Hun har ikke flyttet. Det er en pause. Det er bare det.» «Hvor lenge har vi delt kontor nå, Fagerhus?» «To år.» «Og i hvor mange år før det har vi vært på oppdrag sam23

men, sittet med kikkerten i tomme leiligheter langs Akerselva og småpratet?» «Lenge.» «Du vet at jeg stiller opp for deg, ikke sant? Du kan fortelle meg ting.» «Det ordner seg dette, Eriksen.» «Håper det. Ville jo vært det beste for veslejenta også.» «Ja, hun er den viktigste oppi dette. Men du har ikke sett den håndholdte GPS-en min? Lånte ikke du den av meg? Ligger den ikke i skapet ditt?» «Jo, vent litt.» Eriksen reiste seg og gikk ut av rommet. Han gikk bort til nøkkelskapet og låste opp. Der hengte han nøkkelen til den tomme spaningsleiligheten tilbake på plass. Eriksen kom tilbake etter et par minutter. «Her. Hvor har du tenkt deg? Ikke ut i skogen i dette været, vel?» «Nei. Men denne er uansett grei å ha med på tur. Ser deg om noen uker, Eriksen.» Eriksen nikket. «Hørte forresten nytt ovenfra. Vi starter spaningen på Casaubon frukt & grønt neste uke. Rykter skal ha det til at han får inn noe aldeles sinnssykt rein heroin for tiden. Blir nok mange overdoser utover våren. Det hadde vært godt å få tatt rotta på det svinet. Du går glipp av moroa.» «Jeg overlever.» Han fant E6 og kjørte så fort som været tillot, mot Hamar. Før han kom dit tok han av mot Østerdalen. På en bensinstasjon ved Elverum stanset han. Snøværet hadde tatt en pause, men vinden tok godt i jakken mens han fylte tanken. Etterpå åpnet han sekken og kvittet seg med ting han ikke trengte lenger, som gummihanskene, luen til gutten og den brukte engangs24

sprøyten. Han kastet det i søppeldunken ved bensinpumpene. Så rygget han bilen inn på en ledig parkeringsplass, strakte seg bakover, hentet sekken og plasserte den i passasjersetet. Haglen la han på gulvet. Så tok han fram lommetasken. Endelig kunne han telle pengene grundig. Det var fire hundre og femti tusen kroner i den. Litt mindre enn han hadde anslått. Han plukket fram de falske passene og studerte dem. Både hans og det til datteren. Stenersen var navnet de hadde fått. Vidar og Kristine Stenersen. Så kikket han gjennom reisedokumentene han hadde skrevet ut fra nettet. Flyet gikk fra Stockholm om fire dager. Til slutt tok han fram det korte brevet og leste det om igjen: Nå vet jeg at jeg fant meg i det altfor lenge. Jeg har tatt med meg Tina. Den eneste grunnen til at jeg skriver til deg, er at jeg vil be deg om å søke hjelp. Oss to er det ikke lenger håp for. Men kanskje kan du redde deg selv. Du trenger å snakke med noen, Rolf. Ikke for min skyld, men for din egen. A. PS: Det siste du bør gjøre, er å forsøke å finne oss. Pulsen var på førti. Han studerte flekken øverst på arket. Fet på fingrene? En tåre? Spytt? Men et brev, da, mumlet han. Hvem skriver brev nå for tiden? Hun hadde mobilnummeret og e-postadressen hans. At hun ikke tok sjansen på å sende ham en tekstmelding, forsto han. Han var politimann og hadde kontakter. Men e-postadressen, hvorfor brukte hun ikke den? Trodde hun at det ville være lettere for ham å spore en e-post enn et brev? At e-posten ville avsløre hvor hun befant seg, og ikke brevet? Det skulle 25

ikke forundre ham om hun trodde det. Men det var feil. Brevet var farligere for henne enn en e-post fra en anonym adresse eller en melding på Facebook ville vært. Hodet hadde hun aldri brukt. Han hadde mange ganger forsøkt å forklare henne hvordan verden hang sammen, men til ingen nytte. Han la alt tilbake i sekken og la den i baksetet. Så åpnet han hanskerommet. Sammen med en bok, en plastpose med strips og en tyggispakke lå pistolen han hadde tatt fra Casaubon. Den lot han ligge og plukket isteden ut boken. Den hadde ligget i hanskerommet lenge. En dårlig roman skrevet av en forfatter Eriksen hadde anbefalt, amerikaner, Aaron Klopstein. Den fikk ikke akkurat pulsen til å stige. Det beste med den var baksideteksten. Forfatteren tok sitt eget liv trettitre år gammel ved å skyte seg selv i låret med en giftpil og et blåserør fra Amazonas. Han leste til klokken var ti på tolv. I ytterligere noen minutter ble han sittende i bilen og se inn på den middelaldrende mannen som forberedte seg på å stenge bensinstasjonen. Det var to ungdommer inne i butikken. Han ventet til de hadde gått. Nøyaktig ett minutt på tolv forlot han bilen, hentet sekken fra baksetet og gikk inn i butikken. Han var sulten og trengte noe å bite i. «Vi stenger nå,» sa mannen. «Jeg tenkte meg det,» svarte han og satte sekken på gulvet foran disken. «En baconpølse, takk.» «Jeg har ikke flere igjen.» «Ikke?» «Tok nettopp av den siste grillpølsa for å kaste den. Ligger der.» På benken bak ham lå noe som lignet en skrukkete, død finger. «Du har vel ikke tid til å steke en ny?» «Beklager. Jeg må komme meg hjemover.» 26

«Hva skal du hjem til? Hva haster sånn?» Så møttes blikkene deres. Det første virkelige møtet. Det varte ikke lenge. Mannen skrudde av radioen. «Hva mener du om saken?» Mannen snudde seg mot ham og så forvirret ut over spørsmålet. Han utdypet: «Hva mener du om det på radioen nå nettopp. Om denne gutten i Oslo? Faren som begikk selvmord?» «Snakker du om ham i den butikken? Det de snakket om på nyhetene da jeg skrudde av?» «Hva skulle jeg ellers snakket om?» «Jævlig sak.» «Jævlig?» Han smattet. Mannen bak disken sa ingenting. Klarte ikke å skjule uroen lenger. «Hva kommer du hjem til?» fortsatte han. «Hvem venter på deg hjemme? En kone som av og til ligger våken til du har kommet hjem, men som vanligvis alt har sovnet og snorkende holder deg våken til langt på natt? Eller en tom seng? En gammel, treg pc som holder deg med selskap til du sovner ved tastaturet?» Mannen så lenge på ham før han sa: «De sa ingenting på radioen om et selvmord da de snakket om gutten. De sa ikke at faren hadde begått selvmord. De sa ikke engang at det var faren. De sa bare at det var funnet en død mann i butikken.» «Tror du på djevelen?» «Som jeg sa: Vi stenger nå.» «Lag en baconpølse til meg. Så skal jeg gå.» «Jeg kan ringe …,» han la en hånd på telefonen og ble taus. 27