Nattergalens død

KLAFF: 90 MM

BAKSIDE: 133 MM

RYGG: 24 MM

FORSIDE: 133 MM

KLAFF: 90 MM

«... Utrolig flott skrevet og komponert med et plott som både er heseblesende, spennende og originalt.» POLITIKEN

HØYDE: 211 MM

«… krim med et sjeldent engasjement.»

arne guttormsen,

vårt land

Det er åpenbare sammenhenger, men Nina Borg har problemer med å se på Natasja som en brutal morder.

Likevel innser hun at det er mye hun ikke vet om denne kvinnen som hun i flere år har prøvd å hjelpe.

«Romanen er lettlest og spennende, og fortjener betegnelsen ‘pageturner’.»

ola a. hegdal,

dagens næringsliv

Hvorfor stakk Natasja av? Hvorfor er både hennes tidligere mann og hennes forlovede døde? Og hvorfor er det noen som prøver å bortføre hennes åtte år gamle datter?

«Nytt makkerpar leverer fornem page­ turner-underholdning og hever nivået på krimmarkedet … absolutt ingenting å utsette.» politiken

«Som rutinerte håndverkere leverer Kaaberbøl og Friis nok en kompetent krim, med fine miljøskildringer.» maria årolilja rø, adresseavisen

Gåten viser seg å ha lange og blodige røtter, helt til­ bake til en sultrammet landsby i Stalin-tidens Ukraina.

Dette er den tredje, selvstendige boken om Røde Korssykepleieren Nina Borg.

«Det hele er flytende fortalt, elegant og gudskjelov uten tomprat, noe som for øvrig er fremtredende i mange krimbøker … En riktig velkomponert spenningsroman.» jydske vestkysten

omslag av stian hole

f o r f at t e r p o r t r e t t : ©

«Dansk kvalitet.»

anne merethe k. prinos, aftenposten

natasja har flyktet fra fengselsdommen hun fikk for mordforsøket på sin forlovede. Kort tid etter blir han funnet drept på nøyaktig samme vis som Natasjas ukrainske ektemann for tre år siden.

KAABERBØL & FRIIS NATTERGALENS DØD

Dette sier pressen om bøkene til Kaaberbøl & Friis:

lene kaaberbøl har skrevet fantasy for barn og ungdom. Bøkene hennes er solgt i nesten to millioner eksemplarer i mer enn 30 land.

KAABERBØL & FRIIS En Nina Borg-krim

NATTERGALENS DØD

agnete friis er journalist og forfat­ ter. Hun har også tidligere skrevet bøker for barn og ungdom.

Sammen debuterte de som kriminal­ forfattere med Gutten i kofferten, som ble kåret til beste danske kriminal­ roman i 2008.

Nattergalens død er den tredje boken om Røde Kors-sykepleieren Nina Borg. Gutten i kofferten kom på norsk i 2010 og Et stille, umerkelig drap utkom våren 2011.

Bøkene om Røde Kors-sykepleier Nina Borg er utgitt i over 12 land.

Originaltittel: Nattergalens død Copyright © Kaaberbøl & Friis 2011 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2013 www.gyldendal.no Første gang utgitt av People’sPress, København 2011 Printed in Slovakia Trykk/innbinding: TBB, a.s.

Sats: Type-it AS, Trondheim Papir: 70 g Ensolux Cream 1,6 Boken er satt med 10,5/12 pkt. Sabon Omslagsdesign: Stian Hole Oversetter Elisabeth Bjørnson er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-42508-8 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

Kaaberbøl & Friis

Nattergalens død En Nina Borg-roman

Oversatt fra dansk av Elisabeth Bjørnson

LYDFIL NR. 83: NATTERGAL «Fortell nå,» sier en mannsstemme.

«Jeg er trett.» Det er en eldre kvinne som svarer, tydelig utilpass og avvisende.

«Ja, men det er jo så spennende.»

«Spennende?» Det er en skarp, bitter snert i svaret. «Litt lørdagsunderholdning. Er det slik du ser det?»

«Nei. Det var jo ikke sånn ment.»

Begge snakker ukrainsk, han kjapt og uformelt, hun mer nølende. I bakgrunnen kan man nå og da høre bip fra et elektronisk spill.

«Det er viktig,» forsøker mannen seg. «For ettertiden.»

Nå ler den gamle damen, en hard og besk latter.

«Ettertiden,» sier hun. «Mener du barnet der? Mon tro om hun ikke er bedre tjent med å være uvitende.»

«Hvis du ser det sånn, så. Vi må vel snart dra hjemover også.»

«Nei.» Ordet kommer brått. «Ikke ennå. Dere kan vel bli litt til.»

«Du sa du var trett,» sier mannen.

«Nei. Ikke … så trett.»

«Det er ikke meningen å presse deg.»

«Nei, det vet jeg jo. Du synes bare det er spennende.»

«Glem det. Det var dumt sagt.»

«Nei, nei. Barn er jo glad i spennende historier. Eventyr.»

«Jeg tenkte nå mer på noe virkelig. Noe du selv har opplevd.»

5

En ny kort pause.

«Nei, la meg nå fortelle,» sier den gamle damen plutselig. «Et eventyr. Et lite eventyr fra Stalin-land. En passende godnatthistorie for veslejenta. Hører du etter, vennen min?»

Bip, bip, bip-bip. En utydelig mumling fra barnet. Oppmerksomheten fra den kanten er tydeligvis ikke spesielt stor, men det stopper ikke den gamle damen.

«Det var en gang to søstre,» begynner hun, tydelig og deklamerende. «To søstre som begge sang så vakkert at nattergalen tidde når den hørte dem. Først sang den ene for keiseren og førte dermed mange mennesker i fordervelsen.

Det falt den andre tungt for brystet, og hun begynte å synge selv også.»

«Hvem er det du snakker om?» spør mannen. «Er det deg selv? Eller noen vi kjenner?»

Den gamle overhører ham. Hun har fått en hard klang i stemmen, som om hun bruker fortellingen til å straffe ham.

«Da keiseren hørte henne, ble hjertet hans satt i brann, og han ville eie henne,» fortsetter hun. ’Kom til meg,’ ba han.

Du kan tro han tryglet og ba. ’Kom og vær min skjønne nattergal. Så skal jeg gi deg gull og vakre klær og en tjener på hver finger.’»

Her gjør den gamle et opphold. Det er som om hun egentlig ikke har lyst til å fortsette, og mannen presser henne ikke lenger. Men fortellingen har sin egen ubønnhørlige logikk, og hun må fortelle den til ende.

«Først nektet hun. Hun avviste keiseren. Men han ga seg ikke. ’Hva kan jeg da gi deg?’ spurte han, for alt hadde en pris, det hadde han erfart. ’Jeg kommer ikke til deg,’ sa den andre søsteren, ’før du gir meg min onde søsters hode på et fat.’»

I bakgrunnen har bippelydene fra spillet gitt seg. Nå er det bare lyttende stillhet.

«Da så keiseren at det bak den vakre sangen skjulte seg et hjerte svart som synden selv.» Den gamle beholder den samme eventyrfortellerstemmen selv da hun fortsetter: «Han drepte ikke bare den første søsteren, men også nattergalens 6

far og mor og bestefar og bestemor og hele familien. ’Der fikk du for sjalusien din,’ sa han og kastet henne på dør.»

Det kommer en lyd fra barnet, et forskrekket pip. Den gamle damen lar seg ikke merke med det.

«Si meg nå,» hvisker hun. «Hvem av dem er jeg?»

«Dere lever, begge to,» sier mannen. «Så noe i historien må være løgn.»

«I Stalin-land er det Stalin som bestemmer hva som er sant og hva som er løgn,» sier den gamle. «Og jeg sa jo at det var et Stalin-eventyr.»

«Far,» sier barnet. «Jeg tror jeg vil hjem nå …»

«tyggegummi?»

Natasja, som hadde sittet taus og sett ut av sidevinduet, kvakk til. Det var København som gled forbi i forfrosne, stivnede, grå nyanser. Skitne husfasader, skitten snø og en skitten himmel der solen knapt rakk å komme opp over hustakene i løpet av dagen. Bildekkene freste i den såpeaktige blandingen av snø, is og salt som dekket asfalten. Ingenting av dette angikk henne, og hun registrerte alt sammen uten egentlig å se det.

«Du snakker dansk, ikke sant?»

Politibetjenten i passasjersetet hadde snudd seg mot henne og rakte frem en liten, blå og hvit pakke; hun nikket og tok en. Sa takk. Han smilte til henne og snudde seg tilbake igjen.

Dette var ikke «bussen», som de kalte den – den vanlige transporten fra Vestre fengsel til dommervakten – som Natasja også hadde kjørt med flere ganger tidligere. De satt i en vanlig patruljebil, og betjentene var to vanlige danske politibetjenter. Den ene, han som hadde gitt henne tyggegummi, var en ung mann, toppen tredve år. Den andre var gammel og tykk og virket i og for seg grei nok. Danske politifolk hadde snille øyne. Selv den gangen med Michael og kniven hadde de snakket rolig og vennlig til henne, som om hun ikke var en kriminell de skulle pågripe, men snarere en pasient som skulle på sykehus.

En dag om ikke altfor lenge ville to av disse vennlige mennene sette henne og Katerina på et fly tilbake til Ukraina, men det kom ikke til å skje i dag. Ikke ennå. Det var ikke mulig. Asylsaken hennes var ikke avgjort, og Katerina var 8

ikke sammen med henne. Dessuten måtte de ikke gjennom København for å komme til flyplassen, såpass visste hun tross alt. Dette var veien til politihuset.

Natasja la hendene på de lyse jeansene og dro dem hardt frem og tilbake over det ru stoffet, åpnet og lukket dem i rask rekkefølge. Prøvde til slutt å la de knyttede nevene hvile i fanget mens hun igjen vendte blikket ut mot København og forsøkte å regne ut om turen inn til byen førte henne nærmere eller lenger vekk fra Katerina. De siste månedene hadde murene og den fysiske avstanden som skilte dem, blitt en besettelse. Hun var nærmere datteren når hun spiste i kantinen enn når hun var i cella. Turene ut i luftegården var også flere meter i gal retning, men virket likevel lindrende fordi hun hadde en fornemmelse av å puste inn den samme luften som Katerina. På pc-en i biblioteket hadde hun funnet Google Street View og trukket den lille, flate mannen ned på parkeringsplassen foran fengselet, videre ut i gatene i København og oppover motorveien til Nordsjælland. Det var som om hun kunne gå ved siden av ham hele veien og se hus og butikkfasader, trær og biler, men når han kom til Kulhus-leiren, kom han ikke lenger. Der måtte hun nøye seg med grumsete satellittbilder av de flate takene på brakkene i leiren. Hun hadde stirret på disse bildene til hun holdt på å bli sprø. Forestilt seg at en av de små prikkene var Katerina.

Drømt om å komme nærmere. Fra fengselet var det treogtyve kilometer til Kulhus-leiren. Fra København sentrum var det vel egentlig et par kilometer til, men til gjengjeld var det hverken murer eller piggtråd mellom henne og leiren akkurat nå. Bare det tynne stålskroget til politibilen, luft og vind, kilometervis med asfalt og deretter jorder og våt skogbunn.

Hun visste at det ikke hadde noen hensikt, men strakte likevel hånden frem og lot den streife skulderen til den unge betjenten.

«You still don’t know anything?» Øynene hans møtte hennes i speilet. Det var beklagelse, men også en viss likegyldighet i blikket. Så ristet han på hodet.

9

«Vi er bare sjåfører,» sa han. «Vi pleier ikke å få vite noe.»

Hun sank tilbake mot setet og begynte å gni håndflatene mot jeansene igjen. Åpnet og lukket hendene. Ingen av de to betjentene visste hva hun skulle i politihuset. De hadde ikke annet enn tyggegummi til henne.

Saken med Michael var for lengst over, så det kunne neppe være den det dreide seg om, og asylsaken hennes hadde ennå ikke krevd avhør andre steder enn i Kulhus-leiren.

Natasja kjente hvordan angsten fikk magen til å trekke seg sammen så hun måtte både bæsje og tisse på én gang.

Hadde hun i det minste hatt Katerina. Om de bare kunne vært sammen. Om nettene i fengselet hadde hun forferdelige mareritt om Katerina alene i barnebrakken, omringet av flammer.

Eller Katerina alene på vei ut i myra bak leiren.

Det var unaturlig for en mor ikke å kunne strekke ut hånden og røre ved barnet sitt. Natasja visste at hun oppførte seg akkurat som kuene når kalvene ble tatt fra dem om høsten og de sto og brølte skingrende og langtrukkent uten å vite i hvilken retning de skulle sende sorgen. Hun hadde prøvd å lindre rastløsheten med kald logikk. Hun og Katerina var tross alt ikke adskilt for alltid, sa hun til seg selv. Hun kom på besøk av og til sammen med Nina, damen fra Kulhusleiren, som hver gang forsikret Natasja om at hun personlig skulle passe på Katerina. Rina, kalte danskene henne. De trodde det var det hun het, for det var det som sto i papirene.

Men Rina var ikke engang et ordentlig navn, det var bare det som var blitt igjen etter at den lille mannen i Lublin hadde gjort det han kunne for å gjøre den opprinnelige teksten utydelig.

Kanskje det var derfor hun var her? Hadde de oppdaget hva mannen i Lublin hadde gjort?

Angsten for fremtiden steg som tidevann. Kjevemusklene strammet seg så det gjorde vondt, og da hun knuste den lille, kompakte tyggegummien mellom tennene, kjentes alt i munnen klebrig og metallisk.

Politibetjenten ved rattet saktnet farten, plystret svakt og 10

triumferende og slengte bilen inn mellom to andre biler i en perfekt parkeringsmanøver. Gjennom frontruten kunne Natasja se det borglignende, grå politihuset. Hvorfor var det så tykke lemmer foran noen av vinduene? Så vidt hun visste var det ikke her ved inngangen de sperret tyver og mordere inne. Det virket som om lemmene bare var der som et signal – en advarsel om hva som ventet når avhørene hos de greie, danske politibetjentene var over.

Den tykke betjenten åpnet døren for henne.

«Da var det slutt på turen, unge dame.»

Hun gikk ut av bilen og begravde hendene i dynejakken.

Kulden slo imot henne og rev i nesen og kinnene, og det gikk opp for henne at hun hverken hadde tatt med seg lue eller hansker. Når man satt i fengsel, var ikke været noe som angikk en noe særlig, og hun hadde knapt nok registrert snøen før i dag.

Betjenten trakk en røyk frem fra uniformsjakken, hostet forventningsfullt og tente den. Den unge, som allerede hadde lagt hånden på armen til Natasja, sukket utålmodig.

«Bare to minutter,» sa den kraftige og lente seg tungt mot bilen. «Vi er tidlig ute.»

Den unge trakk på skuldrene.

«Du burde faen meg slutte med det der, sjef. Det kommer til å ta livet av både deg og meg. Jeg fryser noe jævlig.»

Den gamle smilte godmodig og trakk røyken dypt ned i lungene. Natasja frøs ikke, men hun følte seg matt i bena og merket igjen at hun måtte tisse. Snart. Men hun ville ikke si noe, ville ikke at betjentene skulle skynde seg. Hun så opp på den tunge, massive bygningen som om den kunne gi henne svar på hvorfor hun var der. Avslappede uniformerte og sivilkledde ansatte slentret ut og inn mellom søylene i det brede inngangspartiet. Hvis de hadde planer om å besegle en ung, ukrainsk kvinnes skjebne i dag, kunne man ikke se det på dem, og Natasja følte seg et øyeblikk beroliget.

Dette var København, ikke Kiev.

Både hun og Katerina var i sikkerhet. Hun var fremdeles i København. Fremdeles København. Over hustakene et 11

stykke unna kunne hun se de forfrosne og tause attraksjonene i det vinterstengte Tivoli. Tårnet som hun, Michael og Katerina hadde latt seg falle fra en varm sommerkveld for snart to år siden.

Den store sneipet sigaretten mot en av steinhellene på parkeringsplassen med foten og nikket til Natasja.

«Nå, skal vi gå?»

Hun gikk et skritt frem, men ble stående som fastfrosset.

Lydene fra byen slo plutselig inn over henne med voldsom kraft. Motorduren og suset fra bildekkene ute på veien som steg og sank, den svake vibrasjonen i asfalten under henne da en lastebil drønnet forbi, stemmer og bildører som smalt igjen. Hun lette etter noe bestemt. Spente sansene til det ytterste og fant det.

«Ni. Sjokhodni. Rozumiete?»

Natasja festet blikket på to menn som hadde parkert bilen sin på veien et lite stykke unna. Den ene i ulastelig, svart dress og frakk, den andre mer uformelt kledd i mørke jeans og lysebrun, semsket skinnjakke.

«Har du gått helt i stå?»

Hånden til den unge betjenten klemte litt fastere rundt albuen hennes og skjøv henne vennlig fremover.

«Unnskyld,» sa hun. Tok et skritt til, og enda et. Så ned på den sølete, svarte asfalten under seg og kjente angsten stige opp i sin reneste og svarteste form.

De måtte smyge seg forbi en smal stripe av parkeringsplassen som var gravd opp og sperret av med røde og hvite plaststrimler. Lange, oransje plastslanger buktet seg bortover i bunnen av den forlatte grøften. Ved siden av var en liten haug med brostein stablet pent oppå hverandre og halvveis dekket av snø.

Natasja saktnet farten. Rolig. Unngikk brå bevegelser.

Den gamle så seg tilbake akkurat idet hun bøyde seg ned og grep den øverste brosteinen. Hun smilte til ham. Eller forsøkte i hvert fall.

«I’m just …»

Han gikk to skritt unna, men den unge var nærmere, og 12

så slo hun. Hardt og fort og uten å tenke. Lukket øynene da hun kjente slaget gjennom steinen og hendene. Den unge mannen falt foran den gamle, det visste hun, for hun kunne høre begge to banne og skli i det såpeaktige slapset. Men hun så det ikke.

Hun løp.

nina våknet langsomt med et eller annet grumsete mareritt nederst i bevisstheten. Noe med en flyktningleir som lignet Dadaab, fluene og varmen og lukten som man aldri slapp helt unna, stanken av forstøvet menneskelig elendighet. Men barna som lå foran henne på bakken med hungersnødansikter og oppspilte mager, var Anton og Ida. Hun rullet seg over på siden og forsøkte å slippe unna drømmen. 9.02 meddelte den store, digitale veggklokken, som var noe av det første hun hadde hengt opp. En bleksottig februarsol strømmet uhindret inn gjennom vinduet; persiennene hun hadde kjøpt på IKEA en oppkavet ettermiddag i august, lå fremdeles i pakken oppå radiatoren nå nesten et halvt år etterpå. Hun hadde heldigvis ingen gjenboere. Like utenfor lå Grøndals Parkvej, og på den andre siden av den lå parken og jernbanetraseen, noe som var grunnen til at hun hadde kjøpt leiligheten. Sentralt og likevel usjenert, hadde megleren sagt, et virkelig godt foreldrekjøp. Da det gikk opp for ham at det var hun selv som skulle bo der, hadde han justert forventningsnivået betydelig. Skilsmissemødre var tydeligvis vanskelige kunder – fortumlede og urealistiske og uten oversikt over sin egen økonomi.

Mobiltelefonen ringte igjen. Det var nok den som hadde vekket henne, selv om hun ikke hadde registrert den ordentlig siden det ikke var hennes ringetone. Hun skubbet til Magnus.

«Det er din,» sa hun.

Det kom en grøtete lyd fra den felte, skånske bjørnen. Han lå på magen med hodet boret ned i puten så det var et under 14

at han klarte å trekke pusten. De brede, nakne skuldrene var dekket av små, gylne hår, og han luktet halvfordøyd øl. Hun dyttet igjen.

Han løftet hodet. «Å, herregud,» sa han med tydelig svensk aksent. «Hva er klokken?»

«Det er lørdag,» sa hun, siden det var mer relevant.

Han strakte hånden ut etter mobiltelefonen som lå på gulvet ved siden av sengen sammen med lommeboken og nøklene hans.

Små, pene hans-og-hennes-nattbord var ikke blant leilighetens fasiliteter. Det eneste hun hadde gjort seg noen umake med, var rommene til Anton og Ida, og likevel var de blitt feil. De var for pene. Ikke noe leketøysrot eller skrammer på veggene etter hockeykøller og lyssverd, klistremerker som ikke ville gå helt av, underlige flekker etter såpebobleeksperimenter og veltede colabokser. Kort sagt, de manglet barn.

Hun hadde ikke klart å gjøre dem til annet enn et midlertidig oppholdssted – de bodde fremdeles i Fejøgade, det var der de hadde livet sitt.

Hun reiste seg og gikk ut på badet. Sittebadekar fra 1950årene og gulnede hvite fliser, og hvis man insisterte på å ha en vaskemaskin der inne, måtte man finne seg i å støte knærne mot den hver gang man satte seg på toalettet. Men å sitte på et myntvaskeri til langt på natt for å ha rent tøy til neste dag … nei takk. Been there, done that, som Ida ville sagt.

Da hun hadde tisset, skylte hun munnen med klorhexidin.

Hun hadde en tendens til tannkjøttbetennelse etter anfallet av strålesyke hun hadde pådratt seg året før. Hun hadde i det hele tatt ikke noen særlig motstandskraft å skryte av, konstaterte hun tørt. Ellers ville Magnus neppe ligget i sengen hennes akkurat nå. Legen og sykepleieren. Dæven. Hvor klisjéaktig var det mulig å bli.

Han var nettopp blitt skilt. Det var hun også. Voksne mennesker, og så videre. Men hun visste utmerket godt at det ikke var fordi de var voksne. Det var fordi de begge var 15

så uutholdelig ensomme at en hvilken som helst nærhet var bedre enn ingenting.

Gjennom badedøren hørte hun at stemmen hans gikk over fra å være lørdagsgrøtete til å bli profesjonell og skarp, og hun kjente et stikk av alarmberedskap gjennom kroppen.

Hun spyttet ut den petroleumsblå skyllevæsken i vaskeservanten, halte en T-skjorte opp av skittentøykurven, dro den over hodet og åpnet døren.

Han var i ferd med å kle på seg, fremdeles med mobiltelefonen presset mot øret.

«Ok,» sa han. «Nei, du må ikke gi henne mer. Jeg kommer.»

«Er det Rina?» spurte hun med en besynderlig form for morsinstinkt. Det var mer enn to hundre andre hunnkjønnsvesener i Kulhus-leiren, men likevel var Rina den første hun tenkte på.

«De har gitt henne flere doser bricanyl,» sa han. «Men hun hyperventilerer fremdeles, og pusten er glovarm.»

Herregud, det var Rina.

«Hva er det som har skjedd?»

«Alt,» sa han. «Kom igjen.»

natasja hadde havnet på feil side av innsjøen, og det var bare én ting å gjøre ved det. Hun måtte få tak i en bil.

Tanken på det hadde gnagd i henne siden kvelden før, eller snarere natten før, for på det tidspunktet hadde klokken vært nesten to, og selv om hun skulle ha tort å ta tog eller buss, gikk de ikke lenger, i hvert fall ikke dit hun skulle.

Hun hadde vært så sliten at det verket i leddene. Særlig knærne og hoftene gjorde vondt etter å ha vandret så mange, iskalde kilometer, og hun visste at hun ikke kunne gå stort lenger uten å hvile.

De fleste husene langs veien hadde ligget mørke bak brøytekantene. Men hun kunne høre musikk og festglam og fyllerop, og da hun kom til neste gatehjørne, så hun tre unge menn stå og tisse i en hekk utenfor et støyende og opplyst, hvitkalket hus. Hun ble stående der hun var, halvt i ly av stakittgjerdet på hjørnetomten, og lente seg et øyeblikk mot de kalde, svartbeisede plankene.

«Lååhhhhh lå-låååh lå-lååååhhhh …» brølte den ene av de tissende mennene høyt og usedvanlig falskt. «Lååååååh lå-låååh lå-lååååh … Kom igjen!»

De to andre stemte i, noe som ikke gjorde sangen renere.

«Virum! Virum! Virum! We are the champions, my friend …»

Hun skjønte at de feiret en eller annen slags sportslig seier.

Basket, antagelig. Plutselig så hun hvor like de var, rent fysisk: bredskuldrede, men først og fremst høye, og yngre enn hun først hadde trodd, fordi nettopp høyden hadde lurt henne.

17

Enda en mann kom ut av huset. Han virket litt mer dempet enn hekketisserne. Like høy, men litt tynnere, litt mer keitete. Det mørket håret hans så fuktig og strittende ut, og han hadde briller. En jente kom stavrende etter ham på høye hæler som hun ikke hadde helt styring på, hun var temmelig full, og med stroppen på den lyserøde toppen halvveis nedover den ene skulderen.

«Du kan da ikke gå nå, Robbie!» ropte hun skingrende.

«Jeg må hjem,» sa han.

«Hvoffor det? Faen heller, Robbie … Du kan da vel …

Kom igjeeeen, Robbie!»

Den ene av de tre ved hekken trakk kjapt opp glidelåsen og forsøkte med omtrent like sammenhengende argumenter å overtale Robbie til å bli, men han ristet dem av seg.

«Vi sees, karer,» sa han og begynte å gå med lange og noenlunde stø skritt bortover veien mot Natasja. Jenta sto og så etter ham med armene i kors over brystet.

«Robbiiiiiie!» brølte hun, men så var det en av hekketisserne som la armen rundt henne og dro henne med seg inn i huset igjen. Robbie fortsatte bortover fortauet som om han ikke hadde hørt henne.

Natasja skulle til å trekke seg bakover så han ikke skulle få øye på henne, men han kom ikke helt bort til hjørnet hennes.

Isteden stoppet han ved en mørkeblå bil noen få meter unna.

«Woooooooow!» kom det fra en av festdeltakerne som sto igjen. «Vet fattern din at du har Audien hans?»

«De er på skiferie,» sa Robbie. «De kommer ikke hjem før torsdag.»

Han ble stående med bilnøklene i hånden, som om han ikke hadde lyst til å sette seg inn mens de andre så på. Først da de hadde fulgt etter kameraten og jenta inn i huset, låste han opp bilen.

Han var så høy. Hun hadde ikke en sjanse til å slå ham ned og slippe unna med det, og hun hadde heller ingen brostein eller noe annet våpen lenger. Men han hadde en bilnøkkel.

Og en bil.

Uten bil kunne hun ikke komme seg til Katerina. Uten bil 18

kunne de ikke komme seg unna, og det måtte de. Hun hørte nok en gang stemmene fra parkeringsplassen ved politihuset i hodet. Det var ikke noe kjent ved noen av dem, og det de hadde sagt, var for så vidt ikke skremmende, det heller.

«Det må bli i dag. Forstått?» Alminnelige ord, ikke truende i seg selv – men sagt på ukrainsk. Igjen kjente hun et stikk av panikk bare ved tanken.

Hun gled opp bak den skranglete, unge mannen og la hånden sin på hånden med bilnøkkelen i.

«No good,» sa hun. «Not good to drive after drink.»

Det var en liten forsinkelse i reaksjonen hans som avslørte at han hadde drukket. Ikke så mye som de andre, men uansett en del. Han stirret på henne som om han forsøkte å komme på hvor de kjente hverandre fra. Hun tok nøklene ut av hånden hans, åpnet døren kjapt og satte seg inn.

«Hei, vent …» Han satte frem benet så hun ikke kunne få lukket bildøren, og grep tak i rattet. «Hva er det du gjør?»

Kjører, sa hun inni seg. Kjører til Katerina. Men det var tydelig at han ikke ville la henne gjøre det.

«Robbie,» sa hun. «Bad for you to drive. Let me. I take you home.»

Han så på henne gjennom lett duggete brilleglass. Navnet hadde virket. Han trodde de kjente hverandre, selv om han ikke kunne si hvorfra akkurat nå. Og han var full, mer enn det umiddelbart hadde sett ut som.

«Ok,» sa han langsomt. «You drive, ehhh …»

«Katerina,» sa hun med sitt aller mest blendende smil.

«Don’t you remember? It’s Katerina.»

Han sovnet ikke i bilen, slik hun hadde håpet. Isteden dirigerte han henne gjennom gatene i villastrøket, lenger ned mot innsjøen som skilte henne fra Katerina, og fikk henne til slutt til å svinge inn foran en garasje ved et gult mursteinshus med gammel eføy helt opp til taket. Grenene fra den store hengebjerken ved gjerdet var så nedtynget av snø at de feide over biltaket da hun kjørte inn i oppkjørselen.

Hun slo av motoren og forsøkte å la nøkkelen bli stående i, 19

men han var fremdeles litt for mye på vakt og tok den ut av tenningen selv.

«Thank you,» sa han. Men så tenkte han åpenbart litt lenger enn til sin egen inngangsdør. «What about you?» sa han.

«How will you get home?»

Med en kraftanstrengelse tvang hun blikket bort fra bilnøklene i hånden hans og så ham inn i øynene.

«Maybe you ask me to stay?» sa hun.

Hun følte seg alt annet enn tiltrekkende. Håret hadde vært vått av snø diverse ganger, og blusen under dynejakken var full av gammel svette og klebrig under armene. Hun hadde bare lite grann maskara på seg, hvis den nå ikke hadde glidd utover og lå i skjolder rundt øynene, og hun visste at hun var veldig, veldig langt fra å være den vakre Natasja som Pavel i sin tid hadde presentert som «min vakre kone» for sine utvalgte venner.

Han trakk pusten med en brå, overrasket lyd. Men et eller annet sted dukket det opp en forbausende sofistikert herre under det keitete og gutteaktige.

«You are very welcome,» sa han. «This way, madame.»

«Katerina,» rettet hun ham smilende. «Or you make me feel like an old woman.»

Hun våknet brått mange timer senere med en følelse av panikk susende rundt i blodårene. Det verket i hodet, og hun var nok en gang klebrig av svette. Den myke dynen som lå så ren og lett over den nakne kroppen hennes, hadde aldri vært i nærheten av et fengselsvaskeri, men det var ikke Michael som lå ved siden av henne, det kunne det jo ikke være, ikke nå lenger. Panikken la seg igjen.

Det var blitt lyst. Kornete, grått vinterlys falt inn på kleshauger, basketstøvler, et skrivebord som nærmest forsvant under stabler av bøker og papir, et grønt gulvteppe med hvite markeringer, som om det skulle vært en basketballbane.

Det hadde ikke vært meningen å sovne, men den uventede, fløyelsmørke utløsningen hadde skylt henne med seg inn i bevisstløsheten.

20

Hun følte en plutselig ømhet for den oppløpne guttungen som lå med ansiktet ned i puten og snorket, enda mer tapt for omverdenen enn hun selv hadde vært. Å bli berørt av et annet menneske. Et menneske som ikke hadde tatt på seg gjennomsiktige plasthansker for å undersøke kroppen hennes. Et menneske som ikke ville forårsake smerte, men lyst.

Når hadde hun opplevd det sist? Ikke siden Pavel.

Hun hadde ikke behøvd å gå til sengs med ham. Han hadde lagt bilnøklene på et lite bord i entreen, like ved siden av døren til gjestetoalettet. Det hadde dukket opp flere sjanser, men hun hadde ikke tatt dem. Isteden hadde hun drukket shots og øl med ham, og de hadde kysset hverandre på sofaen med altfor mye tunge, som om hun var tenåring igjen. Som om hun var sytten og nettopp hadde møtt Pavel.

Og nå lå hun her i sengen på rommet hans og stirret opp på en kjempeplakat med en kjempehøy, svart, amerikansk basketballspiller som åpenbart het Magic, og gjenkalte for seg selv trykket av hoftebenet hans mot magen, den glidende fornemmelsen av svett hud mot svett hud, den ivrige, hakkende rytmen hans, litt for fort, litt for hardt og kjapt, men likevel nok til å gi henne den overraskende, mørke fortapelsen som hadde båret henne inn i søvnen.

Han rørte seg ikke da hun trakk seg unna ham og gled ut av sengen. Hun sto et øyeblikk naken og svimmel på det grønne gulvteppet og følte seg så utmattet at hun bare hadde lyst til å krype tilbake til intetheten med en tung, varm kropp ved siden av seg.

«Det går ikke, jenta mi,» hvisket hun, og det var ikke sin egen stemme hun hørte, men Annas. Nabo Anna, kalte Katerina henne, selv om de ikke alltid hadde vært naboer.

«Noen ganger må man bare gå videre. Sette den ene foten foran den andre. Uten å tenke for mye over det.»

Hun lyttet litt, men Anna-i-hodet hadde ikke noe mer å si i denne omgangen. Og virkelighetens Anna lå sikkert og sov trygt under skråtaket på soverommet i våningshuset på den gule bondegården ved siden av huset til Michael.

Natasja halte på seg jeansene selv om de var stive av inn21

tørket veisalt helt opp til knærne. Blusen orket hun ikke.

Hun krøllet den sammen, puttet den i jakkelommen og knabbet isteden en T-skjorte og en grå hettegenser fra skapet til Robbie. Ermene på genseren hang en halvmeter nedenfor hendene, men hun brettet dem opp og tok på seg dynejakken før de rakk å gli ned igjen.

«We are the champions of the world …»

Hun skvatt til da stemmen til Freddie Mercury plutselig lød på den andre siden av sengen. Det var mobiltelefonen til Robbie. Den lå på gulvet ved skrivebordet sammen med buksene hans.

«We’ll keep on fighting till the end …»

Hun tok den opp og trykket febrilsk på off-knappen. Robbie hadde ikke rørt seg. Det skulle heldigvis mer til for å vekke den sovende krigeren. Hun puttet mobiltelefonen i sin egen bukselomme, skrev en beskjed på en blokk som lå på skrivebordet, og la den ved hodeputen hans. Så gikk hun ned til første etasje.

Bilnøklene lå fremdeles på entrébordet. Hun tok dem.

På kjøkkenet åpnet hun kjøleskapet og drakk en halv liter melk uten å ta kartongen fra munnen. Hun undersøkte kjapt hyllene, knabbet en pakke rugbrød og en stor eske påleggsjokolade og stappet i seg fire–fem stykker med det samme.

Den søte eksplosjonen av smeltet melkesjokolade gikk rett inn i de tomme energidepotene. Resten pakket hun omhyggelig inn i sølvfolien igjen for å gjemme dem til Katerina.

Hun skottet bort på klokken over vasken. Den var over ti, og det var på høy tid å komme seg videre. Katerina ventet rett på den andre siden av innsjøen. Og nå hadde hun en bil.

Før hun gikk, tok hun med seg en kniv fra kjøkkenskuffen.

KLAFF: 90 MM

BAKSIDE: 133 MM

RYGG: 24 MM

FORSIDE: 133 MM

KLAFF: 90 MM

«... Utrolig flott skrevet og komponert med et plott som både er heseblesende, spennende og originalt.» POLITIKEN

HØYDE: 211 MM

«… krim med et sjeldent engasjement.»

arne guttormsen,

vårt land

Det er åpenbare sammenhenger, men Nina Borg har problemer med å se på Natasja som en brutal morder.

Likevel innser hun at det er mye hun ikke vet om denne kvinnen som hun i flere år har prøvd å hjelpe.

«Romanen er lettlest og spennende, og fortjener betegnelsen ‘pageturner’.»

ola a. hegdal,

dagens næringsliv

Hvorfor stakk Natasja av? Hvorfor er både hennes tidligere mann og hennes forlovede døde? Og hvorfor er det noen som prøver å bortføre hennes åtte år gamle datter?

«Nytt makkerpar leverer fornem page­ turner-underholdning og hever nivået på krimmarkedet … absolutt ingenting å utsette.» politiken

«Som rutinerte håndverkere leverer Kaaberbøl og Friis nok en kompetent krim, med fine miljøskildringer.» maria årolilja rø, adresseavisen

Gåten viser seg å ha lange og blodige røtter, helt til­ bake til en sultrammet landsby i Stalin-tidens Ukraina.

Dette er den tredje, selvstendige boken om Røde Korssykepleieren Nina Borg.

«Det hele er flytende fortalt, elegant og gudskjelov uten tomprat, noe som for øvrig er fremtredende i mange krimbøker … En riktig velkomponert spenningsroman.» jydske vestkysten

omslag av stian hole

f o r f at t e r p o r t r e t t : ©

«Dansk kvalitet.»

anne merethe k. prinos, aftenposten

natasja har flyktet fra fengselsdommen hun fikk for mordforsøket på sin forlovede. Kort tid etter blir han funnet drept på nøyaktig samme vis som Natasjas ukrainske ektemann for tre år siden.

KAABERBØL & FRIIS NATTERGALENS DØD

Dette sier pressen om bøkene til Kaaberbøl & Friis:

lene kaaberbøl har skrevet fantasy for barn og ungdom. Bøkene hennes er solgt i nesten to millioner eksemplarer i mer enn 30 land.

KAABERBØL & FRIIS En Nina Borg-krim

NATTERGALENS DØD

agnete friis er journalist og forfat­ ter. Hun har også tidligere skrevet bøker for barn og ungdom.

Sammen debuterte de som kriminal­ forfattere med Gutten i kofferten, som ble kåret til beste danske kriminal­ roman i 2008.

Nattergalens død er den tredje boken om Røde Kors-sykepleieren Nina Borg. Gutten i kofferten kom på norsk i 2010 og Et stille, umerkelig drap utkom våren 2011.

Bøkene om Røde Kors-sykepleier Nina Borg er utgitt i over 12 land.