Line Nu jâvlar

Linde-NuJævlar_Linde-NuJævlar 14.02.11 09.52 Side 1

Anmelderne om Under bordet (2002): «Velskrevet debutroman»

«En lett, underholdende godfølelsesbok om å gå ut fra startgropen i løpet mot voksenlivet.»

«Forfatterens kanskje største styrke er å skrive fram romanfigurer med en stor grad av troverdighet. Ikke bare Jenny, men hele persongalleriet rundt henne er beskrevet på en treffsikker og poengtert måte, og slik står skikkelsene frem i all sin gjenkjennbare menneskelige dårskap.» Anne Merethe K. Prinos, Aftenposten

«Det er gjennom den relativt dempede, varme og lett humoristiske tonen at boka får særpreg. Det er det som gjør den så god.» Geir Vestad, Hamar Arbeiderblad

Anmelderne om Juggel (2004): «… en leseverdig og interessant roman, som burde appellere til mange lesere.»

Så er det Kevin som har hatt kjærlighetssorg i tolv år, Lydia med fantasivenninnen Dronning Sonja og Jessica som kommer hjem for å feire bryllup – med en mann hun tviler på om hun burde gifte seg med. Nu, jävlar! er en roman om forventninger og forsoning, om hjemmebakst og Metallica. Og om alt som skulle bli, men aldri ble.

Foto: Jo Michael

Berit Kobro, VG

Obamas slagord om change we can believe in ga gjenlyd langt utover USAs grenser. I en småby på Østlandet kjente Terese et desperat behov for forandring. Men når hun nå, noen måneder senere, vagger høygravid rundt i huset, er hun ikke sikker på om hun valgte riktig change.

HEIDI LINDE NU, JÄVLAR!

Øystein Rottem, Dagbladet

Heidi Linde (f. 1973) er oppvokst på Kongsvinger og bosatt i Oslo. Hun er utdannet manusforfatter fra Den norske filmskolen på Lillehammer, og har i tillegg til flere bøker for voksne og barn, skrevet tvserien Schmokk. Tidligere utgivelser: Resten av livet, sammen med søsteren Ellen Linde (roman, 2007), Juggel (roman, 2004), Under bordet (roman, 2000).

Siri M. Kvamme, Bergens Tidende

«Jenteliv skildret med stor troverdighet.» Inger Bentzrud, Dagbladet

«Sympatisk prosa om hvordan kronglete oppvekst former og farger voksenlivet.» John Olav Kroken, Dagsavisen

«Velturnert fra intimsfæren.» Steinar Sivertsen, Stavanger Aftenblad

roman

Heidi Linde

Nu, j채vlar! Roman

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2011 www.gyldendal.no Printed in Slovakia Trykk/innbinding: Tlaˇciarne BB s.r.o. Sats: Type-it AS, Trondheim Papir: 70 g Ensolux Cream 1,6 Boken er satt med 11/13.5 pkt. Minion ISBN 978-82-05-35809-6

Politiførstebetjenten som tar imot meldingen, er nettopp i ferd med å sette tennene i en velfylt, grov rekebagett når telefonen ringer. Selv om kvelden har forløpt høyst udramatisk og det ikke er loggført et eneste alvorlig forhold, har det vært en hektisk vakt: en forsvunnet labrador, to henvendelser om pass og et spørsmål om bæretillatelse for salongrifle, for ikke å glemme kjenningen av huset som ringte for å melde fra om noe som hørtes ut som en voldelig og svært brutal slåsskamp, men som, da innringeren bare fikk summet seg, viste seg å komme fra fjernsynet hans og ikke fra leiligheten vegg i vegg. En jevn strøm av avbrekk og ubetydeligheter, og hele tiden er det dette politiførstebetjenten har sett for seg: rekebagetten i kjøleskapet. Det er kona som har lagd den, det er hun som har kjøpt bagetten også, samme dag, det har hun bestandig vært opptatt av, at bakevarer skal være ferske. Selv kan han fint spise brød som er både to og tre dager gamle, men ikke kona, hun vil ha det ferskt, og etter at hun syklet ned på butikken i formiddag og kjøpte den ferske bagetten, var det også hennes fingrer som omhyggelig renset hver eneste reke og danderte dem side om side, omgitt av sitron og dill og en akkurat passe mengde majones. Politiførstebetjenten vet hva han har i vente når han omsider kan pakke rekebagetten ut av plasten, når han endelig åpner munnen og fører bagetten mot leppene, og han vet 9

også dette; han stelles godt med, kanskje mer enn han fortjener. Politiførstebetjenten kjenner hvordan munnen fylles av vann og forventning idet tennene borer seg gjennom det ytterste laget av ferskt, grovt brød, men når telefonen begynner å ringe og han høyst motvillig legger bagetten tilbake oppå plasten på bordet og reiser seg fra den slitte skinnsalongen, er det ikke lenger bagetten, men kona, han tenker på. Hun som venter hjemme, hun gjør bestandig det etter kveldsvakten; sitter våken og venter på ham, og det er ingen grunn til at hun denne kvelden, fredag den niende oktober i det Herrens år totusenogni, skal gjøre noe annet. Tøflene hans satt fram ved ytterdøra, en kopp kamillete eller kanskje noen påsmurte havrekjeks, og det ufravikelige spørsmålet: Hvordan gikk vakta? Et spørsmål som kanskje stilles mer av gammel vane enn av forventning om et svar, tenker politiførstebetjenten der han skrår over gulvet mot telefonen som kimer, men samtidig et spørsmål som avslører en kjærlighet for ham, hennes mann gjennom over trettiåtte år. Og politiførstebetjenten er også overbevist om dette; at om han hadde han svart noe annet enn det han alltid gjør – en forutsigbar strofe om at alt gikk fint, at han er sliten, kanskje, men det er slik det har gått; fint – er han overbevist om at hun ville løftet blikket fra tekoppen og havrekjeksene og sett på ham og ventet tålmodig på fortsettelsen. Kvinnen i den andre enden snakker hektisk og usammenhengende. Den lette skjelvingen i stemmen hennes får ham til å se for seg sin for lengst avdøde bestemor, og på nytt fylles politiførstebetjentens munn med vann når han, i et kort øyeblikk, kjenner duften fra bestemors nybakte lefser. – Det gikk jo så fort, sier kvinnen i telefonen, og ordene stokker seg når hun forsøker å forklare hva hun har sett, dette noe som hun kan ha sett, på brua, nå nettopp. – Men det var akkurat som det sto noe der, på brua. En skikkelse. 10

Politiførstebetjenten kjenner smaken av majones mot ganen, trekker tunga over leppene og spør: – Du mener Gjemselund bru? – Nei, sier kvinnen, – ikke den nye, den andre. Den gamle. Før sa vi jo bare brua, men kanskje den heter noe annet, nå som det har kommet en til? – En skikkelse, altså? spør politiførstebetjenten. – På kanten av brua, kanskje? Bak rekkverket? – Ja, sier kvinnen. – Eller nei … Jeg kastet bare et blikk. Det var mest en skygge. Du veit, når man kjører, det går så fort, får ikke med seg alt, da. Hun trekker pusten raskt og politiførstebetjenten hører lyden av bremser som piper. – Vent litt, sier kvinnen, jeg er midt i ei rundkjøring her! Et horn tuter iltert, kvinnen mumler noen uforståelige fraser, motoren ruser kraftig, og så er hun der igjen. – Du kjører bil? spør politiførstebetjenten. – Har du handsfree? – Åh, herregud, sier kvinnen, og nå skjelver stemmen igjen – Får jeg bot, nå? Politiførstebetjenten ser mot bordet der bagetten har bikket over til den ene siden, flere av rekene har falt ut og ligger løst på plasten som inntil nylig omga den. – Jeg pleier aldri å gjøre det, sier kvinnen. – Kjører aldri bil mens jeg snakker! Bruker den nesten ikke, heller, det er sønnen min som absolutt ville at jeg skulle få meg mobil. Hvis det skulle skje noe, som han sa. – Hør her, sier politiførstebetjenten, – legg ned telefonen og så kjører du rolig og fint inn på en busslomme og stanser. Ok? Aspiranten gikk nettopp på do, han plukket med seg sportsbilaget til avisa på vei ut, og politiførstebetjenten vet hva det betyr når han plukker med seg sportsbilaget og går på do. Det er 11

tredje kvelden på rad de jobber sammen, og så sant han ikke blir avbrutt, vil aspiranten bli sittende der inne minst et kvarter. Det var nettopp derfor det passet så bra å spise denne bagetten nå. Ikke et vondt ord om kollegaen, aspiranten er rivende engasjert, pliktoppfyllende og nøyaktig, men det er noe med disse unge. En rastløshet, en uendelig flom av ord, og når politibetjenten først hadde ventet så lenge på å få sette tennene i denne etterlengtede rekebagetten, ville han aller helst gjøre det alene, i stillhet. – Nå er jeg her! sier kvinnen. – Nå har jeg parkert foran Esso’n. Får jeg bot? – Jeg har ikke sett deg, sier politiførstebetjenten. – Jeg kan ikke bøtelegge noe jeg ikke har sett, kan jeg vel? Stemmen hans er stø og rolig, han kan høre det selv, og hvis noen hadde bedt ham trekke fram den ene egenskapen som han har fått mest brukt for i sine nesten førti år i politiet, ville han utvilsomt svart tålmodigheten. – Tusen, tusen takk! sier kvinnen i den andre enden. – Jeg skal aldri mer kjøre bil mens jeg snakker i telefonen, faktisk har jeg aldri gjort noe ulovlig i hele mitt liv, ikke en fartsbot engang! En svak murring bak øyenbrynene, politiførstebetjenten kjenner hvordan den sakte vokser fram. Det er alltid der hodepinen starter, i panna bak øyenbrynene, han burde ha drukket mer, i denne varmen holder det ikke med bare kaffe. – Hva så du? spør han. – Så? – Du ringte fordi du så noe? – Åh, det … Hun sier ikke mer og politiførstebetjenten venter, det kan være en prøvelse iblant, all denne ventingen, men ikke sjelden har han erfart hvor kort man kommer med å presse folk. Enten det handler om garvede kjeltringer eller et tilfeldig vitne, er 12

det ofte tid de trenger. Tid og tillit, tenker politiførstebetjenten, og han løfter den ledige hånda og presser tommelen og pekefingeren øverst mot neseryggen. – Jeg har akkurat fått nye briller, sier kvinnen i den andre enden. – De virker litt for sterke, kanskje er det bare en vanesak, men jeg synes liksom jeg ser både det ene og det andre når jeg har dem på meg. Hun ler unnskyldende og politiførstebetjenten tenker på hvor trygt de lever, hvor lite som faktisk skjer i en middels stor småby en fredagskveld. En gang, for mange år siden, tenkte han å dra ut, jobbe med det internasjonale politisambandet i et annet land, kanskje til og med i en annen verdensdel. Det hender fremdeles han tenker på hvordan det ville blitt om han hadde våget å reise ut, for det var det alt hadde handlet om; hans eventuelle mot eller feighet. Kona hadde støttet ham, de var nygifte og hun hadde sagt at hun ble med dit han dro, eller, om han heller foretrakk det, ble hun hjemme og ventet. Det skulle ikke stå på henne, hadde hun sagt. Og det var han det hadde stått på. Det var han som hadde tatt valget om ikke å dra – eller rettere sagt bare blitt værende her – men det var vel også var et slags valg. Og det hadde vært fine år her på stasjonen. Han skulle stå fram til neste vår, da var han 62, da kunne han gå av og det skulle han gjøre, nyte pensjonisttilværelsen og leve livet som de snakket om, gamlekara som hadde gått av og som stakk innom kammeret for en kaffe eller for en økt i treningsrommet i kjelleren; friheten og mulighetene. Likevel hendte det at han ble slått av tanken på den andre virkeligheten som fantes der ute, hvordan livet ville blitt om han hadde hatt mot til å dra, alt han i så fall kunne fått muligheten til å oppleve. Senest en natt i forrige uke hadde han blitt liggende våken til langt utpå morgenkvisten og tenkt på dette. De hadde fått besøk av en utenlandsk kollega, en sørafrikansk politimann som var på kurs på Sæther, han hadde ytret ønske om å se hvordan 13

hans norske kollegaer arbeidet, og det var politiførstebetjenten som hadde fått oppgaven med å vise ham rundt på stasjonen. Den sørafrikanske politimannen hadde vært interessert i alt han så, han hadde skrytt av trimrommet og det avanserte tekniske utstyret inne på krim-en, slått en spøk om den slitte skinnsofaen på piketten, den som burde vært skiftet ut for lenge siden, men som alle var blitt for vant til og glad i til å klare å kvitte seg med, og så, da de kikket inn på glattcella, for anledningen tom, hadde den sørafrikanske kollegaen sett seg rundt på de blåmalte betongveggene og spurt, helt oppriktig, om hvor mange som hengte seg der inne i snitt hvert år. – Jeg må bare beklage forstyrrelsen, sier kvinnen i den andre enden. – Nå tror jeg rett og slett jeg skal parkere bilen og be sønnen min komme ned hit og hente meg, og så skal jeg legge meg på sofaen med en kald klut på panna. – Høres fornuftig ut, sier politiførstebetjenten og stryker hånda gjennom skjegget. Og i det samme hører han vannet som spyles ned i do, låsen som vris rundt der ute i gangen, og aspirantens energiske skritt. – Det er noe med denne varmen, sier kvinnen, – den er nesten kriminell? – Ja, jeg skal ikke arrestere deg på det, sier politimannen. Kvinnen ler hjertelig, og etter at han nok en gang har forsikret henne om at mobilbruken hennes ikke vil få noen strafferettslige følger, legger hun på. Aspiranten slenger avisa fra seg på bordet mens han kikker på rekebagetten. – Dæven, sier han og drar tunga over leppene. – Hvor får man kjøpt noe sånt? Kontorstolen knirker idet politiførstebetjenten reiser seg, og mens han går tilbake over gulvet, kjenner han hvordan mur14

ringen bak øyenbrynene har blitt verre, han burde finne seg en paracet før det slår ut for fullt. – Slike som denne er ikke til salgs, sier han. Han setter seg ned igjen og det er som om han synker nedover i skinnsofaen, han trekkes liksom inn og ned, og aspiranten ser på ham og begynner å le. – Hva prøver du å si? flirer han. – At jeg bør se til å skaffe meg ei kjerring? Latteren ligger i de lysegrå øynene hans. Han er en kjekk gutt. Pliktoppfyllende og vennlig, aldri vond å be. – Kanskje det, sier politiførstebetjenten. Han plukker opp de løse rekene og dytter dem forsiktig på plass der det ser ut til at de hører hjemme og, aspiranten bare står der og ser på. Det var nettopp dette politiførstebetjenten ønsket å unngå; å spise mens noen ser på ham, er blant det han liker aller minst. – Fikk du inn ei melding? spør aspiranten. Politiførstebetjenten nikker og det er noe der som ikke forsvinner, en uro bakerst i hodet, bak murringen i pannebrasken. – En eldre dame, sier han. – Hun mente først at hun kunne ha sett noe på brua, men så var det visst bare brillene. Aspiranten fisker fram snusboksen fra lommen på uniformsbuksa. – Jeg har tenkt på en ting, sier han. – Hva hvis politiet kunne begynne å operere med to nødnumre? Et for dem som virkelig hadde noe å melde fra om, og et for dem som bare var skravlesjuke? Han vipper av lokket på snusboksen og ler. – Godt poeng, sier politiførstebetjenten. Men likevel. Det er en uro i ham. Hun hørtes forvirret ut, absolutt, men hun valgte å ringe, og hva om det var noe annet enn de nye brillene hennes som fikk henne til å gjøre det? 15

Kanskje leser aspirantene tankene hans, for mens han lirker ut en pris og smetter den inn under overleppa, kaster han et blikk over bordet, mot politiførstebetjenten. – Om det faktisk hadde vært noe, var det vel andre som ville meldt fra? sier han. – Så mange folk som er ute en varm fredagskveld som denne, tror du ikke noen andre ville sett det som måtte være å se? Politiførstebetjenten nikker og han tenker at kanskje han begynner å bli gammel, gammel og engstelig, og i det samme som han registrerer hvordan hodepinen har flyttet seg fra panna og ut til begge tinningene, begynner telefonen å ringe. Denne gangen er det en mann. En svenske. Og han er ikke i tvil om hva det er han har sett.