Omtrentlighetenes Konge

Omtrentlighetenes Konge Materialtretthet i Karl Ove Knausg책rds Min kamp 6.

Av P r e b e n J o r da l

110

D The intellect of man is forced to choose perfection of the life, or of the work, And if it take the second must refuse A heavenly mansion, raging in the dark. ...

W.B. Yeats, «The Choice» (1933).

The occupational hazard of making a spectacle of yourself, over the long haul, is that at some point you buy a ticket too.

Thomas McGuane, Panama (1978).

1 Blant dem jeg ennå stoler på i slike sammenhenger finnes det knapt noen bortsett fra meg som har lest mer enn første og deler av andre bind av Karl Ove Knausgårds Min kamp (2009– 2011). Jeg har tenkt at de umulig kan ha blitt truffet like hardt av Knausgårds selvutlevering som det jeg selv ble, den gang for to og et halvt år siden, da jeg leste MK 1 og fyltes av en nesten hudløs medlidenhet for denne Karl Ove, som drev omkring i sitt eget liv som en karakter i en roman av Dostojevskij, fylt av skam og selvforakt og knapt i stand til å huske noe annet enn de krenkelser han var blitt utsatt for. Dette varte et stykke ut i bind to, for etter hvert som jeg leste måtte også jeg medgi at det emosjonelle trykket som løftet MK 1, var merkbart svakere allerede her – og språket slappere og forsøkene på introspeksjon ikke lenger så skarpsindige. Med ett syntes Karl Ove å være vel tilfreds med å beskrive andre mennesker i raske riss – og bare det – hvilket bidro til å gjøre dem betraktelig mindre komplekse enn ham selv. I stedet for å vide ut, ga fortellerperspektivet stadig oftere en innskrenket verden. Endatil Karl Oves far – romanverkets eneste virkelig interessante litterære karakter – ble gradvis tonet ned og gikk fra å være diabolsk hustyrann til å bli en langt over middels frustrert mann med rusproblemer.1 Jeg leste tredje, fjerde og femte bind på jakt etter noe av det som gjorde første bind så bra, men fant nesten ingenting der. De var alle tre skrevet i ekspressfart, MK 5 etter sigende på åtte uker – så hva hadde jeg egentlig trodd at jeg skulle finne? Og hvorfor i himmelens navn hadde Knausgård pålagt seg selv å gi ut alle seks bind på ett år når dette innebar at han måtte skrive fire av dem i løpet av noen få måneder? Kunne virkelig ikke noen ha fått ham fra det?2 Samtidig syntes mottakelsen av Min kamp å ha gått helt av skaftet. I sin anmeldelse av MK 2 i Klassekampen, trakk Tom Egil Hverven paralleller mellom Knausgårds romanprosjekt

og Jesu innstiftelse av nattverden,3 mens Jørgen Lorentzen noe senere, i en kronikk i Aftenposten, skrev at: «Min kamp er et mesterverk. Intet mindre. Den mangler sitt sidestykke i verdens litteraturhistorie.»4 Etter hvert som verket vokste i omfang, men dalte i kvalitet, ble det dessuten vanlig at kritikerne omtrent slo knute på seg selv i forsøket på å si noe innsiktsfullt om hva det nå egentlig var Knausgård drev på med. Følgelig ble det gjort svært mye ut av ting som Knausgård kan hende bare nevner i forbifarten – og gitt romanens omfang er jo dette en hel del. I og for seg prisverdige forsøk på å tenke med Knausgård utartet til rene teoriverksteder av den typen som raskt forlater det tekstlige forelegget og begir seg ut på egenhånd.5 Lenge så det ut til at man måtte gi litteraturprofessor Arne Melberg rett da han i januar 2010, unektelig noe defaitistisk på vegne av sitt eget fag, hevdet at «vi» – dvs. den akademiske kritikken – mangler «et begrep for den virkelighetsorienterte litteraturen»,6 for sjelden har man sett et anmelderkorps kappes så uhemmet om å dele sin begeistring så hinsides enhver sans for proporsjonalitet.7 Nå er det selvsagt slik – noe alle som skriver om bøker vet – at god litteratur kan gi deg følelsen av å bli gitt språk, ja, at man i møte med det man erfarer som betydningsfull kunst kan merke at man får en verbaliserende impuls av selve verket. Det tjener uten tvil Knausgård til ære at han med så imponerende kraft har gjort seg gjeldende i sin egen samtid. Men når det er sagt, så skal det også sies at selv de mest akademisk anlagte kritikerne tilsynelatende har manglet både faglig tyngde og språklig mot til å kunne yte Knausgård selv et minimum av motstand når han i de mange essayistiske partiene i Min kamp liksom svinger seg opp og med bred pensel legger ut om den historiske utviklingen i Vest-Europa i tiden fra renessansen og frem til i dag. Det er nemlig ikke til å komme forbi, som Audun Lindholm skrev i et essay i Klassekampen like etter tredje bind var kommet, at «Knausgårds essayisme veksler mellom briljans og underlig avmattede tanker om menneskets fremmedhet visà-vis en verden det ikke lenger står åpen for. Særlig når mening kobles entydig til barndommens og religionens erfaringsmåter, blir det nærliggende å etterlyse et filosofisk problemskifte: Er nihilismeproblematikken virkelig blant de mest påtrengende spørsmålene i Europa i 2010? Forfatterens utidsmessighet gir Min kamp et sterkt eksistensielt trykk, men medfører også en problematisk intellektuell alenegang.»8 Knausgårds intellektuelle alenegang er ikke minst problematisk fordi det heller ikke er åpenbart at han, trass i sin eksistensfilosofiske orientering, har et spesielt godt grep verken om den 111

nihilismeproblematikken han så ofte knytter an til eller den historiske utviklingen han til stadighet kommenterer. Med dette mener jeg i første rekke å konstatere det skuffende i at når en forfatter av Knausgårds format i sitt store romanprosjekt innlemmer diverse essays om alt fra verdenslitteratur og subjektivitetstenkning til malerkunst, førerkult og det ondes problem, så ligger det tydeligvis kun ytterst sjelden en systematisk undersøkelse av et fagfelt eller en tematikk til grunn for det som skrives. Særlig i MK 6 er det åpenbart mye som er tilfeldig og sammenrasket. For selv om Knausgård utvilsomt har lest seg opp på en hel del saker og ting – litteraturlisten bakerst i boken teller seksti titler – er det ikke til å komme forbi at det lange essayet i MK 6 lider av mangel på sterke teser, begrenset fagkunnskap og et til dels ubehjelpelig språk der hjemmesnekrede begreper får danne store soner av uklarhet og inkonsekvens. For eksempel står det et stykke ut i Hitler-delen: Selvinnsikt er evnen til å la det ytres perspektiv gjelde i det indre, det er nærværet av den ubestemte andres stemme eller blikk i ens eget jeg, og forhindres det, er det ingen forbindelse mellom dem, finnes det ikke noen avstand i jeget, det er overlatt til seg selv, og det, et selvoverlatt jeg, fører til at forståelsen og opplevelsen av andre skjer utenfor det, altså uten innlevelse, uten involvering av sitt jeg, som er innlevelsens første og egentlig eneste betingelse (MK 6, 515).

Selv hvis jeg legger til det jeg måtte ha av godvilje, er det bortimot umulig å få noen klarhet i hva som menes. Det vil si, jeg aner nok vagt hva Knausgård forsøker å si, men hvis det nå virkelig finnes en spesifikk tanke bak dette, og det ikke bare er surr, så bør vel denne tanken uansett kunne formuleres langt bedre og kanskje til og med enklere? Det finnes som kjent en bred filosofisk tradisjon for denne typen spørsmål, men til tross for alt det han utvilsomt skylder denne, foretrekker Knausgård altså intellektuell isolasjon og egenrådighet, og risikerer dermed at leseren må spørre: Hvordan er det tenkt at «nærværet av den ubestemte andres stemme eller blikk» forhindres? Hva menes egentlig med «avstand i jeget»? Er «selvet» og «jeget» synonymer? Hva er i så fall et «selvoverlatt jeg», og hva betyr dét hvis jeget er språklig konstituert? Og hvordan kan «forståelsen og opplevelsen av andre» skje utenfor jeget, betyr dette at det likevel finnes en avstand i jeget selv når det ikke gjør det? Hvorfor i det hele tatt operere med denne tungvinte inndelingen i ytre og indre?

Er jeg for streng? Virkelig?

Vel, som Kierkegaard skriver et sted: «Strenghed er det Eneste, der kan hjælpe et Menneske.»9 112

2 I tillegg til å være en «bakomroman» (K. Bulie) som handler om tiden like før og etter utgivelsen av de første Min kamp-bøkene, inneholder MK 6 som kjent et fire hundre sider langt essay kalt «Navnet og tallet». Dette har så langt blitt møtt med tilsynelatende velvillige lesninger. Den svært omstendelige lesningen av Paul Celans dikt «Engführung», som utgjør det lange essayets begynnelse, karakteriseres for eksempel av Ane Farsethås i Morgenbladet som noe som «ville gjort enhver tidsskriftredaktør stolt – men som i sammenhengen fremstår som en innklippet øvelse i litteraturvitenskapelig analyse.»10 At tidsskriftredaktører skulle ha lettere enn andre for å bli «stolte» over tekster som ikke er særlig gode, tviler jeg på, men Farsethås er langt fra alene i sin tilbøyelighet til på denne måten å ville sikre seg på alle kanter. Det spørs om ikke den kritiske samtalen om Knausgårds bøker uansett ville ha tjent på å være mindre servil overfor selve verket. Slik det er nå, kan man få inntrykk av at knapt noen, med hederlige unntak av Eivind Tjønneland og Ingunn Økland (og etter hvert også Audun Lindholm og Arne Melberg), har våget å gripe fatt i noe av det som finnes av problematiske aspekter ved dette store prosjektet. Det hadde det nemlig fortjent.

Når det gjelder selve lesningen av Celans dikt, så må den være noe av det mest uetterrettelige Knausgård noen gang har skrevet. Han unnlater å gjengi hele diktet, hvilket alltid er et mistak, fordi man da fratar leseren mulighet til selv å gjøre seg opp sin mening om det diktet som snart skal nærleses over mange sider. Det er riktignok et nokså langt dikt, men det mest redelige hadde vært å sitere hele, ikke minst fordi Knausgård da kunne ha fungert som følgesvenn og samtalepartner heller enn som en språklig diffus mellomfagstudent som kompenserer for manglende faglig tyngde ved å skrive mye og påståelig. Det er nemlig ikke vanskelig å se at Knausgårds lesning av Celan er en overfortolkning. Ulne poststrukturalistiske klisjeer som «representasjonens umulighet», «fravær» og diktning som noe «gåtefullt», kombinert med et heller uforløst eksistensialistisk vokabular om væren, eksistens og identitet, gjør Knausgårds tekst bortimot uleselig. Den virker innfallspreget, som om han i grunnen bare skriver i vei etter hvert som han leser, og overhodet ikke evner å velge noe vekk når han først har fått det ned på papiret. Dukker det opp et hjul i Celans dikt, skriver Knausgård sporenstreks fire sider om hjulet, «et av de eldste symbolene vi kjenner» (MK 6, 420). For meg spiller det ikke engang noen rolle om han slumper til å ha rett i det han utbrer seg om i de mange avstikkerne, for problemet ligger uansett et annet sted, nemlig

Dette kunne han enkelt ha rettet opp, ved simpelthen å luke ut setningens første del, eller med andre ord begrense seg.

i hans manglende evne til å spisse til, velge ut og skrive så klart som mulig om vanskelige ting.

Her er et representativt eksempel. Knausgård skriver: På tysk ser verset slik ut:

Ich bins, ich, ich lag zwischen euch, ich war offen, war hörbar, ich tickte euch zu, euer Atem gehorchte, ich bin es noch immer, ihr schlaft ja.

*

Bin es noch immer – 11

Oversetter man det første utsagnet til «Det er jeg», ivaretar man originalens muntlighet, det selvfølgelige og uproblematiske over utsagnet, som holder jeg-et innenfor det sosiale, «Det er jeg». Men da må, strikt sett, sistelinjen oversettes med «Det er ennå». Da vektlegges «det», og utsagnet strekker seg utenfor det sosiale. «Jeg er det.» Det peker mot noe utenfor det jeg-et som griper seg selv. Rimbaud skrev «Jeg er en annen», men om det er identitetsoppløsende, er det fortsatt innenfor det sosiale. «Jeg er det» går utenfor det sosiale, utenfor navnet, inn i det navnløse: «det» er det upersonliges merke.

«Det sover», «det griner», «det sørger» – ikke noe menneske benevnes slik, «det» er utenfor det menneskelige. Samtidig ikke, det er et «jeg» som er «det». Positivt betraktet kan «det» være det som eksistensen viser seg gjennom, det som er felles for alle, forbundet med det egentlige, i motsetning til det ved den menneskelige eksistensen som er forbundet med det sosiale, altså hierarkiene, lovene, normene og reglene, det som Heidegger kalte das Man, man-et, det uselvstendige og uegentlige, nettopp i motsetning til det egentlige og selvstendige som lå i den rene eksistensen. Dette Heideggers rene selv, åpent mot eksistensen, er igjen beslektet med mystikernes selv, det som møter det guddommelige i selvforglemmelsen, altså det jeg-løse jeg. Og det er ingen tvil om at diktets jeg har med dette å gjøre, men ikke positivt; jeg-et er det som står igjen av mennesket når navnet er borte, jeg-et er det som dør når mennesket dør og navnet lever videre. Jeg-et utviskes ikke i ekstasen, fylt av livsmening, men i dens motsetning, det viskes ut i dødens skygge, fylt av dens ikke-mening (MK 6, 436 f.).

Hvis man nå skal prøve å nøste opp i det utall av tråder som Knausgård her kaster frem, kan det være en fordel å begynne med å se litt nærmere på selve diktet han siterer fra. Det han kaller for «sistelinjen» er nemlig strengt tatt begynnelsen på neste strofe. (I «Engführung» inndeles strofene konsekvent ved hjelp av asterisker, hvilket, som det antydes i tittelen, hermer

en musikalsk struktur hvor et tema eller en melodisk figur i en fuge gjentas i tett rekkefølge og kanskje endog overlapper.) I likhet med omtrent all annen lyrikk Celan skrev, er «Engführung» et vanskelig dikt å lese, og det finnes selvsagt intet fasitsvar på hvordan det skal fortolkes. Men ethvert dikt har også et bokstavelig betydningsnivå som man i iveren etter å si noe filosofisk pregnant ofte kan komme til å overse. Og bemerkelsesverdig nok: Der det hos Celan synes å handle om mer eller mindre konkrete, håndfaste størrelser som pust og hjerteslag, som så utvides til også å betegne tap, savn, lengsel, skriver Knausgård om dette diktet i et abstrakt eksistensfilosofisk-inspirert vokabular som han åpenbart har problemer med å håndtere.

Jeg vil dessuten mene at det ikke finnes dekning i teksten for å hevde, som Knausgård gjør, at dersom man oversetter «Ich bins» med «Det er jeg», så må «sistelinjen» (som altså ikke er noen sistelinje) oversettes med «Det er ennå». I originalen står det simpelthen «er det ennå» med «jeg» som implisert subjekt, ellers ville det nemlig ha stått «ist es noch immer». Dermed utgår den av Knausgård foreslåtte overgangen til «Jeg er det». Hva Rimbauds berømte formulering «JE est un autre» bidrar med i denne sammenhengen, er ikke helt enkelt å få øye på. Det måtte i så fall være at Rimbauds brudd på regelen om samsvar mellom subjekt og verbal på fransk, av en eller annen grunn skulle tillate Knausgård å foreta noe tilsvarende i sin tolkning av Celans tysk.

Særlig godt motivert virker dette uansett ikke.

Når Knausgård så begynner å skrive om det han kaller for «det sosiale», og ikke minst det som «går utenfor» dette, er vi fremme ved det kanskje viktigste begrepet i hele den omfangsrike essaydelen av MK 6. Men hva mener Knausgård egentlig med «det sosiale»? Er det et analytisk begrep; fungerer det slik i teksten? Knappe to hundre sider senere betegnes «det sosiale» som «den menneskelige virksomheten» (s. 616), og skal da tydeligvis forstås i bredest mulig forstand. Men her, i Celan-lesningen, vil Knausgård ha det inn i et mer eksistensfilosofisk vokabular og knytter derfor «det sosiale» til «hierarkiene, lovene, normene og reglene, det som Heidegger kalte das Man, man-et, det uselvstendige og uegentlige». Det kan se ut til at Knausgård her blander sammen det man i idealistisk filosofi kaller «det allmenne» og Heideggers «das Man», som nettopp ikke er hierarkisk, men kjennetegnes av blant annet «gjennomsnittlighet, utjevning».12 Dette kunne han enkelt ha rettet opp, ved simpelthen å luke ut setningens første del, eller med andre ord begrense seg.

Når Knausgård fortsetter samme avsnitt med det han kaller den «rene eksistensen», for så å påstå at «[d]ette Heideggers rene 113

Han er i det hele tatt lite orientert om politiske forhold.

selv, åpent mot eksistensen, er igjen beslektet med mystikernes selv, det som møter det guddommelige i selvforglemmelsen, altså det jeg-løse jeg» – så er det på sin plass med en liten grenseoppgang. Det er utvilsomt slik at viktige trekk ved Heideggers tenkning er influert av kristne tenkere som Paulus, Augustin, Meister Eckhart, Luther, Hegel, Kierkegaard osv., og man kan endog argumentere for at det i hans tenkning i en viss forstand finnes et mystisk element,13 men noe «rent selv» som søker selvforglemmelse og «jeg-løshet» i en slags unio mystica, er det meg bekjent ikke snakk om. For Heidegger er filosofien snarere en forlengelse eller artikulasjon av en tendens som allerede finnes i det konkrete, levde livet, her og nå. Utover på 1920-tallet begrepsliggjøres denne tendensen som «urolig bekymring» (Bekümmerung) og «tilspissing» (Zugespitzheit), som begge fungerer som såkalt formale indikasjoner for et «autentisk» liv.14 Poenget er at det autentiske livet hos Heidegger alltid handler om en potensering av det menneskelige selvet og ikke, som Knausgård hevder, om jeg-oppgivelse.

Det fremgår forhåpentligvis av gjennomgangen av det siterte avsnittet fra Celan-lesningen at Knausgårds intellektuelle alenegang i stor grad er nettopp det. Alenegang. Han har en tendens til bare å skrive i vei etter eget forgodtbefinnende, som om han gjerne vil imponere de uinnvidde, hvilket i hvert fall for denne leseren gjør det vanskelig å skulle ta ham på alvor som essayist.

De lange utgreiingene om et «jeg», et «du», et «de» og et «vi» i nazi-Tyskland, er til dels svært opake og bærer dessuten preg av en påståelighet som Knausgård mangler tekstlig autoritet til å sannsynliggjøre berettigelsen av. Han er i det hele tatt lite orientert om politiske forhold. I sitt syn på forholdet mellom kunst og vitenskap synes han gang på gang å ville underslå den betydelige kreativitetsutfoldelsen som ligger i vitenskapene. Han bruker stadig begreper som «fornuften» og «det rasjonelle» i commonsensisk forstand, tilsynelatende uvitende om at mange av de tenkerne han både er og har vært mest begeistret for, gjorde det til sin livsoppgave å bekjempe nettopp denne commonsensiske oppfatningen av menneskets forstandsevner. Første verdenskrig var en katastrofe for den liberal-borgerlige snusfornuft. Nå kan det selvsagt tenkes at det Knausgård i sitatet over skriver om Heidegger er del av en større plan om til slutt å få blinket ut Heidegger som nazi-ideolog, hvilket også mer eller mindre skjer på s. 808, ved hjelp av Agamben (via Levinas), men i så fall ville det ha vært ønskelig at han gikk langt grundigere til verks enn det han gjør her. Det er nemlig velkjent at Heidegger som rektor ved Universitetet i Freiburg 1933-34 gjorde seg skyldig i en hel del som man selv nå, mange år senere, knapt kan lese om uten forferdelse.15 Men spørsmålet om hvorvidt Heideggers tenkning er nazistisk i sin natur, er svært vanskelig å svare på – dette er fremdeles en diskusjon preget av steile fronter. Tiden for lettvintheter er uansett for lengst forbi, her som overalt ellers, noe Knausgård åpenbart selv har sett når det gjelder fremstillingen av Hitler. Så hvorfor ikke prøve å være mer konsekvent?

3 Etter møysommelig å ha lagt frem en lesning av Celans «Engführung» som med sitt dunkle språk om «ikke-mening» og «representasjonens umulighet» er en sann prøvelse å lese, kommer Knausgård inn på holocaust generelt og Auschwitz spesielt. Den 114

store forskjellen mellom Celans «Todesfuge» fra 1952 og «Engführung» fra 1959 – førstnevnte dikt omtales i MK 6 som et «suggererende og hypnotisk dikt» med vill skjønnhet, og «Engführung» som noe langt mer stillferdig – er ifølge Knausgård ikke bare å forstå som et resultat av utviklingen i Celans forfatterskap, for noe hendte også med kulturens, altså vi-ets, forståelse av nazismen og Holocaust i løpet av de årene, for mens det i 1952 fortsatt må ha stått åpent, var det i 1959 på en helt annen måte lukket, en hendelse det ble henvist til, noe i historien, hvor alle enkelthendelser, alt enkeltliv, alle enkeltøyeblikk var låst fast i navnets emblem, for eksempel Auschwitz (MK 6, 465).

Utover et mer generelt poeng om at skjendige, fortidige hendelser gradvis vil bli forsøkt undertrykket i enhver kultur, virker disse påstandene nokså grunnløse. Sivet det virkelig så mye tung glemsel inn i den tyske kultur på syv år at dette er sannsynlig? Er ikke dette jevngodt med å underkjenne betydningen og fremveksten av hele den såkalte vitnesbyrdlitteraturen? Med henvisning til Celans «Engführung» hevder Knausgård at diktet ikke kan beskrive folkemordets kjensgjerninger – dvs. deportasjonen, transporten og den endelige utryddelsen av jødene i Auschwitz – fordi denne beskrivelsen har ingenting med virkeligheten å gjøre, blant annet fordi dens perspektiv indikerer et helhetlig forløp, som er en fiksjon av den enkle grunn at ikke noe menneske så denne rekkefølgen, men bare deler av den, og at de som var med på hele dette forløpet, enten er døde, uten noensinne å ha fortalt om det de opplevde, eller, dersom de overlevde, opplevde det fra innsiden, mens beskrivelsen hele tiden ser hendelsen fra utsiden (MK 6, 465).

Ingenting med virkeligheten å gjøre? Det er forbløffende å se et ellers oppegående menneske som Knausgård få seg til å underkjenne tallrike vitneutsagn på bakgrunn av det som vel bare kan kalles et gymnasialt argument om at enhver litterær fremstilling, i kraft av å være språklig, nødvendigvis også er en «fiksjon» eller «konstruksjon». Og i neste avsnitt svinger han seg opp til det jeg vil betegne som rent sofisteri:

Perspektivet har aldri eksistert, det tilhører skriften, og er bare mulig der.

Auschwitz, slik vi tenker det, eksisterer ikke, det tilhører fortiden, som er tapt, og det eksisterte ikke da heller, for det vi tenkte oss hendte der, på den måten vi har blitt fortalt, hendte ikke på den måten, beretningen lyver, for den underslår den ene, hvis perspektiv er det eneste mulige og eneste sanne, og nettopp underslaget av den ene var det som gjorde utryddelsen mulig (MK 6, 465).

Mot dette kan man hevde at hele den tyske etterkrigskulturen er et vitnesbyrd om at Auschwitz i aller høyeste grad har med virkeligheten å gjøre. Det finnes vitnesbyrd både fra fanger og voktere som gir oss nettopp det helhetlige forløpet som Knausgård her trekker inn i sitt sofisteri. Det finnes stemmer som er så klare i sin fremstilling av dette uhyrlige at de er umulige å glemme hvis man først en gang har hørt dem, bilder som, til tross for at de når oss via skrift, har festet seg i vår bevissthet.

Som ikke forsvinner. Så som for eksempel Primo Levis beskrivelse fra Hvis dette er et menneske (1947), om et foreldrepar om bord på godstoget som fraktet de italienske jødene til Auschwitz, som til tross for at de ikke vet hva som venter dem, eller kanskje

nettopp derfor, vasker barnet sitt der i krøttervognen, en liten jente, kler henne i finkjolen ... At Knausgård ikke går nærmere inn i for eksempel slikt som dette, ja, at han knapt viser interesse for historier som ikke er i umiddelbar kontakt med hans egen, er sant å si det mest skuffende med hele Min kamp-prosjektet.

Men han er selvsagt i sin fulle rett til å la være. Og ironisk nok er moderne kulturers tendens til å glemme jo selve årsaken til at Knausgård i dag kan slippe unna med å kalle sitt romanverk for Min kamp. Om ikke av andre grunner så fordi, som han skriver, «[b]enevningen er en annen form for forsvinning» (MK 6, 465), i den forstand at navnet synes å dekke til, eller over, det uhyrlige eller smakløse som ligger i valget av denne tittelen. Dette poenget, om språkets iboende løgnaktighet, synes å være Min kamp-prosjektets viktigste innsikt. Men etter drøyt 3500 sider fremstår den i grunnen som mer dyrekjøpt enn original. Helt mot slutten av MK 6, etter at Knausgård lenge har skrevet nært og fengslende om sin kone Linda og hennes bipolare sykdom, skriver han plutselig: Historien om forrige sommer, som jeg nettopp har fortalt, ser helt annerledes ut, vet jeg, enn slik det var. Hvorfor? Fordi Linda er et menneske, og det vesentlige ved henne er noe som ikke lar seg beskrive, hennes helt bestemte nærvær, hennes vesen og hennes sjel, som hele tiden var der, ved siden av meg, som jeg så og kjente, helt uavhengig av det som ellers hendte. Det lå ikke i det hun gjorde, det lå ikke i det hun sa, det lå i det hun var (MK 6, 1115).

Det vesentlige ved henne ligger altså i det hun var og er, ikke i det hun gjorde, som fortvilet nok er det eneste som lar seg beskrive. Jeg ville trodd at det skulle stå den hun var, for i Knausgårds liv er hun jo virkelig noen. Men hvis dette nå skal gjelde for alle mennesker, og det finnes mange avsnitt i Hitler-essayet som tyder på at Knausgård mener nettopp det, hvordan skal man da få stilt folk til ansvar for deres handlinger?

4 På bakgrunn av hvor opptatt Knausgård gjennom hele Min kamp-prosjektet synes å være av dette med at «den ene», enkeltmennesket, må gjelde som en ukrenkelig størrelse med absolutt verdi, ellers går det oss alle sammen ille – er det unektelig en smule pussig at den ene ene han i MK 6 er klart mest interessert i, er Adolf Hitler. I denne delen er Knausgård best når han skriver parafraserende fra sekundærlitteraturen om Hitlers liv og utvikling. Når han skal være kildekritisk og selvstendig i sine resonnementer, roter han det til igjen. Blant annet kritiserer han Hitler-biografen Ian Kershaw for å ville se Hitlers ungdom i lys av den Hitler ble som voksen. Knausgård skriver at Kershaws store biografiverk er skjemmet av at det beskriver alt, og da mener jeg alt, ved Hitler som sterkt negativt, selv det som vedrører barndommen og ungdommen hans, som om hele livet hans var farget av det han skulle bli og gjøre tyve år senere, at han skulle inkarnere en slags ondskap, eller at ondskapen skulle være en slags kjerne i ham, noe uforanderlig og ubotelig, som da forklarer at det gikk som det gikk. Den forståelsen av Hitler er umoden, og det gjør bøkene hans [altså Kershaws], som er kjent som den definitive Hitler-biografien, nesten uleselige. Er det mulig at alt et menneske gjør, også når det er seksten år gammelt, kan være dårlig og forferdelig? (MK 6, 499 f.)

115

Igjen synes jeg Knausgårds innvendinger grenser til det reneste sofisteri. Det dreier seg tross alt her om Adolf Hitler, og man trenger ikke være innbitt hegelianer i sitt historiesyn for å mene at den Hitler ble og det han gjorde da, må stå i et visst forhold til den han var som ung. The child is father to the man, og så videre. Å hevde at dette skulle gjøre Kershaws grundige og velskrevne biografi «uleselig» er dessuten en dom det er vanskelig å ta alvorlig. Ting tyder dessuten på at Knausgård enten ikke har forstått eller i så fall er svært vrangvillig innstilt overfor Kershaws prosjekt. I forordet til den nye, forkortede utgaven av Hitler-biografien, som ble utgitt på norsk i 2010, skriver Kershaw: Biografien min var fremfor alt ment å være et studium av Hitlers makt. Jeg satte meg fore å besvare to spørsmål. Det første var hvordan Hitler kunne være mulig. Hvordan kunne en som var så bisarr og mistilpasset, i det hele tatt være i stand til å gripe makten i Tyskland, et moderne, sammensatt, økonomisk utviklet og kulturelt avansert land? Det andre var hvordan Hitler så kunne utøve makt. Han hadde ganske visst store demagogiske ferdigheter og kombinerte dette med et sikkert blikk for hvordan man skruppelløst skulle utnytte sine motstanderes svakheter. Men han var en usofistikert autodidakt som manglet enhver erfaring med politisk styring. Fra 1933 måtte han ikke bare håndtere nazistenes slåsskjemper, men også et myndighetsapparat og kretser som var vant til politisk maktutøvelse. Hvordan kunne han så raskt underlegge seg den etablerte politiske eliten, sette i gang med å trekke Tyskland inn i et katastrofalt høyrisikoforetak for å oppnå dominans over Europa, der et grusomt folkemordprogram uten tidligere sidestykke stod sentralt, blokkere enhver mulighet til forhandlingsløsning på konflikten og så til slutt ta livet av seg da erkefienden stod ved døren og landet fysisk og moralsk var lagt fullstendig i ruiner?16

Av alt det som her settes frem – forbilledlig klart og pregnant, spør du meg – er Knausgård nesten utelukkende opptatt av Hitler som ung mann, samt nazismens emosjonelle appell. Storpolitikk er virkelig ikke hans sterke side, og av en eller annen grunn opererer han med et tall på antall døde i de to verdenskrigene som er altfor, altfor lavt. Hans ene kildekritiske grep består i å kritisere Kershaw ved hjelp av blant annet August Kubizeks Adolf Hitler. Min ungdomsvenn, som kom ut i 1953, dvs. «førti år etter de begivenheter de skildrer» (MK 6, 517). Knausgård hevder, tilsynelatende i fullt alvor, at Kubizeks memoarer har troverdighet fordi det opportune den gang, i 1953, ifølge Knausgård ville ha vært å «demonisere Hitler, legge vekt på hans dårlige sider, mens det å skrive om hans vennlighet, for eksempel, kunne oppfattes som uttrykk for nazisympatier, noe ikke mange ville bli tatt til inntekt for etter krigen» (MK 6, 522). Til dette er det å si at Knausgårds antakelser neppe har historisk belegg. De 116

virker ikke engang særlig sannsynlige. Når Kubizek beskriver sitt vennskap til Hitler på følgende vis (her i Knausgårds oversettelse fra engelsk): Så jeg kom til den innsikt at vårt vennskap varte stort sett av den grunn at jeg var en tålmodig lytter. Men jeg var ikke misfornøyd med denne passive rollen, for det gjorde at jeg forstod i hvor stor grad min venn behøvde meg.

Også han var helt alene (MK 6, 509).

– så er det formelig som det drypper av sentimental etterpåklokskap og manglende avstand til objektet, eller subjektet, alt etter som. Knausgårds argument synes ellers å være at vi gjør det altfor lett for oss selv hvis vi nekter å se Hitler som «en av oss».

Men det er likevel stor forskjell på likhet i sinnelag og sammenfall i handling. Flere ganger i løpet av det lange Hitler-essayet kommer han dessuten i berøring med stoff som det i grunnen er underlig at han ikke får mer ut av, som for eksempel når Hitlers yngre bror Edmund dør av meslinger i 1900, da Hitler er elleve.

I «noen biografier» står det ifølge Knausgård at Hitler på denne tiden gikk fra å være glad og utadvendt til å bli motstridig, tverr og innadvendt: men er det tilfelle, kan man jo likevel ikke vite hva det «kom» av, bare slå fast at han på den tiden skiftet miljø, gikk fra en liten småbyskole til en stor storbyskole, hvor han ikke kjente noen og heller ikke ble kjent med noen, og at hans bror døde i månedene før. Men å, nei, det er lillebroren som dør, det er klart det åpner et hull i tilværelsen, det er klart det formørker hans sinn og hans liv. For det lillebroren var i seg selv, at han opphører å eksistere og ikke er mer, er kanskje vanskeligere å godta enn det er å forstå for en elleveåring.

Og når et barn dør i en familie, er foreldrenes sorg bunnløs; den skal de som ikke dør, leve videre i. Foreldrene måtte ha vært knyttet til ham på en helt annen måte enn til de [av Hitlers søsken] som døde ved fødselen, framtiden må ha vært vevd inn i deres blikk på ham. Et barn som dør er en krise større enn noen annen, og hva kan en elleveåring tenke om det, annet enn at det er urettferdig? (s. 493)

Her, i det nettopp siterte, finnes det etter mitt syn en luke inn i Hitlers sinn som Knausgård ikke evner å holde åpen lenge nok til å kunne få øye på noe vesentlig, eller for den saks skyld gjøre noe ut av det. I stedet faller han inn i et stivt, klisjéfylt, nesten presteaktig språk – «når et barn dør i en familie, er foreldrenes sorg bunnløs», står det. Bunnløs? Come on! Hvor er det blitt av innlevelsen, forestillingsevnen, det nyanserike språket? Det dreier seg åpenbart om et helt avgjørende punkt i den unge Adolf Hitlers liv, og Knausgårds respons er å skrive avmålt om dette,

Flere ganger i løpet av det lange Hitler-essayet kommer han i berøring med stoff som det er underlig at han ikke får mer ut av.

for så igjen å utbre seg om Hitlers far, som lenge er det eneste ved den unge Hitler som Knausgård overhodet synes å interessere seg for – av grunner som bør være åpenbare for enhver.

Men utover dette med at de begge har hatt en streng far og vært intenst opptatt av kunst i sine ungdomsår og på samme tid hatt vekslende hell i forholdet til jenter – finnes det egentlig noen reelle likheter mellom Adolf Hitler og Karl Ove Knausgård? Fremkommer det noe i løpet av det lange essayet som overhodet rettferdiggjør at Knausgård skal skrive fire hundre sider med drøvtygget idé- og kulturhistorikerprosa? Neppe. Det er noe villet skandaløst over det hele. Knausgårds skam og megalomani står til den unge Hitlers som epler står til appelsiner.

Det bør med andre ord være for alle at det uansett er langt mer som skiller dem enn som forener dem. Fremfor alt vil de helt forskjellige ting: For ganske nøyaktig 72 år siden, den 21. mars 1940, anmeldte George Orwell den engelske oversettelsen av Adolf Hitlers Mein Kampf i tidsskriftet New English Weekly. Orwell bemerker at ett av Hitlers fortrinn er at han har «begrepet den hedonistiske livsholdningens falskhet. Nesten all vestlig tenkning siden forrige krig, visselig all progressiv tenkning, har stilltiende gått ut fra at ethvert menneske i grunnen ikke ønsker seg noe mer og annet enn velbehag, trygghet og det å unngå smerte. Men grunnet sitt eget, gledeløse sinn, føler Hitler dette med eksepsjonell styrke, han vet at mennesker ikke bare ønsker velvære, trygghet, kort arbeidstid, hygiene, prevensjon, og sunn fornuft i sin alminnelighet; de vil også, i det minste i perioder, ha kamp og selvoppofrelse, for ikke å nevne trommer, flagg og lojalitetsopptog».17 Orwell avslutter sin anmeldelse med en anmodning om at «vi», dvs. de som den gang kjempet mot mannen som var opphav til slagordet «Better a horrible end than endless horror», ikke bør undervurdere den emosjonelle appellen som ligger i dette utsagnet, eller for den saks skyld den emosjonelle kraften i Hitlers Mein kampf.

I et slikt perspektiv er det bemerkelsesverdig at det i Knausgårds bok med samme navn tas til orde for det diametralt motsatte, eller med andre ord nettopp det Hitler anser som bunnfalsk. Helt mot slutten av MK 6 skriver Knausgård at nå da boken er ferdig, vil han ut i dagslyset igjen, og møte Linda og de tre barna, og mens han nyter tanken på at han ikke lenger er forfatter, skal de være som en vanlig familie ... Og således forsvinner det som måtte ha eksistert av likheter mellom Karl Ove Knausgård og den unge Adolf Hitler, like raskt som det en gang oppsto, som var det kun et påfunn i Knausgårds hode.

1 Mutatis mutandis så skjer det faktisk noe liknende med Alien-filmene: I den første fra 1979, får man kun se monsteret i korte, grufulle glimt. Men allerede i den andre (1986) står det der i helfigur og brøler og likner en krysning av et fuktig foster og en diger maur – og når man først har fått se hele monsteret, er spenningen praktisk talt borte. Så også med Karl Oves far.

2 Jeg er selvsagt klar over at det er fåfengt å stille slike spørsmål. Er det noe man lærer av å lese Min kamp, så er det at Knausgård er avhengig av et sterkt selvpålagt press for overhodet å kunne skrive. Det er antakelig både en styrke og en svakhet.

3 Tom Egil Hverven, «Erkeprotestant», Klassekampen 07.11.2009.

4 Jørgen Lorentzen, «Romanens død», Aftenposten 11.01.2010.

5 Se f.eks. Tom Egil Hverven, «I lyset av den andre», Klassekampen 03.12.2011.

6 Arne Melberg, «Vi mangler ord», Aftenposten 15.01.2010. – Til Melbergs forsvar skal det sies at hans språkløse fase etter alt å dømme var nokså raskt overstått, for når han knappe to år senere skriver om Min kamp-prosjektet, mangler han verken begreper eller for den saks skyld analytisk skarpsinn. Se Melberg, «Veien til romanen», Klassekampen 17.12.2011.

7 Aller lengst går kanskje Marie Tetzlaff, som i danske Politiken (26.01.2012) skriver at hun«tror, den unge (og midaldrende) Knausgårds lidelser vil blive lige så litterært og mentalt betydningsfulde for mennesker i 2010’erne som den unge Werthers ditto blev det i 1770’erne.»

8 Audun Lindholm, «Livets store sum», Klassekampen 06.02.2010.

9 Indøvelse i Christendom, sitert fra Søren Kierkegaards Skrifter, Kbh 2008, bind 12, s. 223.

10 Ane Farsethås, «Sjelens miljøarbeider», Morgenbladet 18.–24.11.2011.

11 I Knausgårds versjon av Øyvind Bergs gjendiktning, lyder disse linjene slik:

Det er jeg, jeg,

jeg lå mellom dere, jeg var

åpen, var

hørlig, jeg tikket mot dere, deres pust

adlød, det

er jeg ennå, dere

sover jo.

*

Er det ennå – 12 Martin Heidegger, Væren og tid, oversatt av Lars Holm-Hansen, Oslo 2007, s. 149; finnes på Knausgårds litteraturliste, MK 6, s. 1118.

13 Se f.eks. John Caputo, The Mystical Element in Heidegger’s Thought, New York 1986. Denne boken er imidlertid skrevet før Heideggers religionsfenomenologiske forelesninger fra 1920-21 ble publisert i Heideggers Gesamtausgabe, og undersøker derfor primært den sene Heideggers forhold til Meister Eckhart.

14 Se f.eks. Benjamin D. Crowe, Heidegger’s Religious Origins. Destruction and Authenticity, Bloomington and Indianapolis 2006.

15 Se f.eks. Emmanuel Fayes kontroversielle bok Heidegger, l’introduction du nazisme dans la philosophie fra 2005, engelsk oversettelse 2009.

16 Ian Kershaw, Hitler, oversatt av Carsten Carlsen,Oslo 2010, s. 21.

17 George Orwell, Review. Mein Kampf by Adolf Hitler, i: George Orwell, The Collected Essays, Journalism & Letters, Volume 2: My Country Right or Left 1940–1943, ed.

by S. Orwell and Ian Angus, Boston 2000, s. 12 ff. Min oversettelse.

117