Tenk deg å være et ikon for et fryktet folk. Symbolet som samler dem rundt hat og hevntørst. Som datter av en likfødt hærfører i eksil, er din skjebne å markere begynnelsen på slutten.
ravneringene
En likfødt kriger får et umulig valg og utfordres til å reise seg fra rennesteinen. En familie i et ansett hus skjuler en fortid som kan rive dem alle.
Foto: Lars Myhren Holand
Hirka forbereder seg på å møte det rådende huset i en kald, hierarkisk verden der forakten for svakhet regjerer. Motvillig aksepterer hun sin skjebne, i håp om å holde Rime i live og Ymslanda trygt. Men de likfødtes tørst etter Evna er altoppslukende, og Hirka innser at krigen hun ville stanse, er uunngåelig. En innsikt som snart vil utfordre alt hun har trodd på og kjempet for.
siri pettersen (f. 1971) brakdebuterte i 2013 med Odinsbarn, den første boken i trilogien Ravneringene. Boken vant Fabelprisen 2014, og ble
hennes superkraft «megamotivasjon» – evnen til å få kreative sjeler til å føle seg geniale.
www.ravneringene.no
www.siri.net
Et fryktet folk forbereder krigen som skal hevne et tusen år gammelt svik. Og ei rødhåret, halelaus jente kjemper mot tiden, altfor klar over at alt dette handler om henne. NOMINERT TIL BOKHANDLERPRISEN 2015
evna er den tredje og siste boka i den kritikerroste fantasyserien ravneringene. en spektakulær finale som utforsker røtter, makt og hovmod.
siri pettersen
nominert til Bokhandlerprisen, Bokbloggerprisen og Kulturdepartementets debutantpris. Siri har bakgrunn som designer, og vant Sproingprisen som årets nykommer for tegneserien Anti-klimaks. Hun har røtter i Finnsnes, Trondheim og Oslo, men bor nå i Søgne. Du finner henne høyst sannsynlig på kaf kaffebar i Kristiansand. Ifølge forfatterkolleger er
siri pettersen
En svart skygge tvinges inn i slaveri og mister mer enn han kan bære.
© Gyldendal Norsk Forlag AS – Gyldendal Barn & Ungdom 2015 Omslagsdesign: Siri Pettersen Repro: HS-Repro A/S Boken er satt med 11/15 Minion Papir: Holmen 70 g (1,6) Trykk og innbinding: UAB Print-it, Litauen 2015 ISBN 978-82-05-45868-0 www.gyldendal.no Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo
Ravneringene III - Evna.indd 4
22.09.15 10:50
Ravneringene III - Evna.indd 3
22.09.15 10:50
Ravneringene III - Evna.indd 6
22.09.15 10:50
tilbake fra slokna
Rime sprang opp skråningen, trygg på at ingen kunne se ham i mørket. Han nådde åsryggen, klemte seg inntil en knaus og så ut over slettene. Det som skulle vært et øde landskap, var en langstrakt leir av telt. De sto i ryddige rader. I mønstre man bare fant der orden var en drivkraft. Der noen bestemte. En hær. Det var for mørkt til å se omfanget av den. Et par tusen mann, kanskje, etter faklene å dømme. Han skimtet spor i snøen. Et nettverk av svarte årer mellom teltene. Menn samlet seg rundt et bål like under ham. De gikk med spenstige skritt og lo høyt. Rime kjente igjen stemningen. Første eller andre kveld, gjettet han. De kom tidsnok til å sitte tause med krum rygg. De som ikke hadde frosset i hjel eller lå sjuke. Vimplene hang slappe, men han visste de bar Seerens tegn. Mannfallas hær, samlet utenfor byen. Hvorfor? Hva ventet de på? Hvilken ordre hadde de fått, og av hvem? Hun hadde rett. Damayanti hadde sagt han kom til å finne dem her. Hun hadde også sagt at dette handlet om ham. Om Ravnhov. Men 7
Ravneringene III - Evna.indd 7
22.09.15 10:50
hennes nærhet til Rådet hadde dødd med Urd. Danserinnens gjetninger var ikke bedre enn hans egne. Det kunne være en øvelse, selvsagt. Forflytninger. Eller opptøyer i kjølvannet av krigen … Forklaringene kjentes syltynne. Uro gnog i brystet hans. En uggen følelse av at ingenting var som det skulle være. Kanskje det skyldtes ravneringene? Var det i det hele tatt mulig å bevege seg mellom verdener uten å kjenne at grunnen sviktet under føttene? Utrygghet var vel å forvente? Nei. Dette var mer enn en følelse. Det var en visshet som hindret ham i å dra rett hjem. Han hadde knapt vært borte i tyve dager, og på den tiden hadde noen dratt krigere opp av senga igjen. Vaktholdet ved bymurene var styrket, og flere av gardene var byttet ut med menn han aldri hadde sett. Noe var galt. Han måtte snakke med Jarladin. Rime løp ned mot byen igjen. Kram snø knirket under føttene. Han nærmet seg bymuren og fortsatte mer forsiktig, nedhuket bak einerklynger. Fire garder ruslet rundt over porten. Ellers lå steinveggen ensom i lange strekninger. En gråflekket orm i mørket. Han fant tilbake til stedet hvor han hadde kommet over. Et utbygg i muren som gjorde ham usynlig fra portene. Rime dro av hanskene. Ristet snø av dem, og stakk dem i lomma på sekken. Så omfavnet han Evna, og begynte å klatre. Ujevnhetene i steinene ga ham så vidt nok grep til å komme opp. Han trakk seg over kanten, krysset muren, og slapp seg ned på et hustak på den andre siden. En takstein løsnet. Skrapte seg nedover. Han kastet seg etter. Fikk grep om den like før den forsvant over takrenna. Han ble sittende med steinen i hånden og lytte. Ei dør slamret igjen et stykke unna. Noe raslet i smuget under ham. Ei rotte. 8
Ravneringene III - Evna.indd 8
22.09.15 10:50
Den lugget med tennene i et duekadaver. Forsøkte å hale det med seg over frosset løv. Rime kilte steinen fast igjen og løp videre over takene, opp mot Eisvaldr. Husene lå inntil hverandre hele veien. Han var nesten helt oppe ved Veggen før han måtte ned i gatene igjen. Veggen var ingen hindring i seg selv. Folk hadde alltid gått som de ville mellom Mannfalla og Eisvaldr. Likevel var vaktholdet styrket også her. Garder flankerte alle buegangene. Et tegn som var tydeligere enn et veimerke. Frykt hadde tatt over. Rime trakk inn i smuget bak et vertshus. Sang nådde ham fra et vindu på gløtt. Halvdrukne vers, men selv tonene var renere på denne siden av byen. Han tok av seg sekken, og flyttet s verdene til midtfestene så de kunne ligge skjult langs ryggraden og ikke stikke opp bak skuldrene som en krigserklæring. Han trakk hetta godt over hodet, og krysset torget. Gardene kastet late blikk, men lot ham gå uhindret inn i Eisvaldr. Hjemby. Rådets by. Seerens by. Seeren han hadde drept. Med tanken kom minnet. Naiell, hvesende som en katt i hjørnet. Kroppen som hadde gitt sverdet motstand. Blodet mot Hirkas nakne føtter. Blikket hennes. Så breddfullt av sorg. Så sveket. Jeg er det jeg er. Rime kastet et blikk opp mot steinsirkelen. Den sto der med falsk uskyld, som toppen av et isfjell. Steinene stakk så dypt at de hang ned fra taket i ei hule under Mannfalla. Der hadde han nettopp kommet ut, skjult for alles øyne. Her på overflaten var de bare bleke bautaer mot mørk himmel, øverst i trappa der ritesalen en gang hadde stått. Der han selv hadde stått. Midt i sirkelen, omringet av hver eneste sjel i byen. Mens Svarteld blødde ut på bakken foran ham. For hva? 9
Ravneringene III - Evna.indd 9
22.09.15 10:50
Rime krummet nakken og gikk videre. Han hadde kastet bort nok tid på savn og anger. Mer enn han orket å tenke på. Nå måtte han finne ut hva som hadde skjedd mens han var borte. Jarladins hus lå høyt oppe i åsen, et av mange i en velholdt rekke av rådshjem. Rime snek seg opp mellom vinterdøde frukttrær. Holdt seg til stiene for å unngå å sette spor i snøen. Han måtte forbli usett, i hvert fall til han visste sikkert hva som foregikk. Han smatt over steingjerdet på baksiden av huset. Det var sent, men han kunne se lys flakke fra et vindu i andre etasje. Huset var et praktbygg i andrakarsk stil med søylerekker og utskjæringer i mørkt tre. En lek å bestige. Rime trakk seg opp på et skråtak, og smøg seg langs en kant bort til vinduet. Han la hånden mot glasset. Lot frosten smelte mot huden så han kunne se inn. Jarladin var alene i rommet. Han satt på en polstret skammel og stirret inn i et ildsted, som om han ventet på at flammene skulle dø for kvelden. Han vendte på et tomt glass. Lutet den brede ryggen. Rime var smertefullt klar over at han selv var en del av det som tynget rådsmannen. Han hadde forsvunnet. Uten å varsle eller forklare. Han kjempet mot en impuls til å klatre ned igjen. Fortsette å være borte. En svart skygge i vinternatta. Når hadde han egentlig hørt hjemme inne i varmen? Gjør det som er nødvendig. Rime kastet et blikk bak seg, forsikret seg om at han var alene. Så banket han tre ganger på ruta. Jarladin skvatt opp. Mistet glasset i gulvet, uten at det knuste. Han stirret mot vinduet. Kom nærmere. Myste, med skuldrene løftet høyt. Så kom gjenkjennelsen. Storøyd vantro. Han begynte å famle med haspene. Rime flyttet seg så han skulle komme på riktig side. Jarladin 10
Ravneringene III - Evna.indd 10
22.09.15 10:50
slo vinduet på vidt gap og grep tak i Rime som om han hadde vært i ferd med å falle. Hjalp ham inn i rommet. Dro ham inntil seg. Rime ble låst fast i bjørnegrepet. Druknet i varme. Rådsmannen skjøv ham fra seg igjen. Holdt ham på armlengdes avstand mens blikket vandret over kroppen hans. Han la neven mot Rimes hode. Grep tak i håret som for å lugge, men han gjorde det ikke. Øynene hans ble blanke. Rime stålsatte seg, vel vitende om at varmen kom til å være kortvarig. Skiftet var allerede synlig i Jarladins ansikt. Sår glede ble til forvirring. «Hvor har du vært?» mumlet han. Rime trakk seg unna og lukket vinduet, uten å svare. «Hvor har du vært?!» Stemmen brast, som om han visste at vondt ville komme. Rime kastet et blikk mot en stol ved ildstedet. Ønsket han kunne synke ned i den. Hvile. Sove. Uten å drømme. I stedet måtte han stå til rette. Prøve å forklare det uforklarlige. «Du ville ikke tro meg om jeg fortalte det,» sa han. «Hvor har du vært, Rime An-Elderin?» Ulmende sinne nå. Trusselen hang taus mellom dem. Han måtte ha en forklaring, og den måtte være god. Jarladin hadde kanskje trodd han var død, men reaksjonen avslørte en dypere desperasjon. Rime tvang seg til å spørre. «Hva har hendt?» «Hva har hendt?» Jarladin gjentok ordene som om de rommet all verdens dumskap. «Hva har hendt?! Du drepte din egen mester i kamp og forsvant! Det har hendt! Hele Mannfalla var der, men ingen har sett deg siden. Jeg trodde du sov i Slokna, Rime! At Darkdaggar omsider hadde drept deg. Jeg trodde …» Rime så vekk. Ville unnslippe Jarladins blikk. Det hjalp lite, for rådsmannen stirret fra et portrett på veggen også. Han og resten av familien, i gylne rammer. Uansett hvor Rime snudde seg, så ble han sett. Han var en kald fremmed i et varmt rom. 11
Ravneringene III - Evna.indd 11
22.09.15 10:50
Et rom som minnet om Ravnhov, med ildsted i stein og bjelker under taket. Lunt, men ikke for ham. «Og de andre? Hva tenkte de?» Jarladin slo ut med armene. «Hva tror du? Forklaringene har vært like ville som mangfoldige. Kolkagga drepte deg for å hevne Svarteld, Ravnhov brente deg levende, du druknet deg i Ora, eller enda bedre: Rådet selv tok deg av dage. Det var en slager i ølstuene, som om vi ikke hadde problemer nok! Rime An-Elderin borte, etter duell og drapsanklager. Ditt fravær har forgiftet oss, hva hadde du trodd?! Du var ravnebærer!» Jarladin grep tak i et nytt glass fra et brett på bordet. Han vendte en flaske over glasset, men den var tom. Ikke en dråpe kom ut. Knokene hvitnet rundt flaskehalsen. «Hundene gikk løs på hverandre. Den ene familien mistenkte den andre, naturligvis. Gammel urett stinket i gangene. Så nå pleier de allianser. Kjøper garder. Bygger sine private styrker, og tror de gjør det i hemmelighet, men enhver idiot kan se at pengene sluses vekk fra Mannfalla. Ut i regionene. Hele verden vet at Rådet er i ferd med å rakne. Snart ser vi riker gå mot riker, det er det som har hendt, gutt! Takk som spør!» Rime satte seg på skammelen. Dro en hånd over ansiktet. Så det var derfor krigere ventet ved byporten. De var på vei til andre regioner. Som gaver. Styrking av allianser. Lojalitetskjøp … Dårlige tegn, men det var ingenting som ikke kunne repareres. Det var fremdeles håp. Fremdeles tomme stoler i Rådet. Urds. Darkdaggars. De måtte kunne brukes til å stabilisere. «Har noen gjort hevd på Darkdaggars plass?» Jarladin lo halvkvalt. Sannheten skar som et arr over ansiktet hans. Rime reiste seg. Kjente kulde krype under huden. «Han har den fremdeles?» 12
Ravneringene III - Evna.indd 12
22.09.15 10:50
Spørsmålet ble hengende ubesvart. Rime hevet stemmen. «Han forsøkte å drepe meg, og han sitter fremdeles?» «Du var ikke her!» freste Jarladin. «Du var ikke her for å fullbyrde noen dom. Darkdaggar hevdet han tilsto i nødverge. Han sa du oppsøkte ham i familiens hjem. Du kom ubedt. Truet ham. Han hadde ingenting å tape, Rime. Ingenting. Så han spilte på alle strengene. Skyldte på Ravnhov. Det var tross alt der du hadde vært under dette drapsforsøket. Og Rådet trodde ham. Lot som de trodde ham. Fordi de ville tro! Fordi de trengte ham. Og fordi du har vært en vandrende katastrofe for dem siden du ble ravnebærer. De fleste rundt bordet ville egenhendig tatt deg av dage om de hadde hatt håp om å lykkes, så ja, Darkdaggar har fremdeles stolen. Hadde du enda latt leiemorderen leve, så hadde vi hatt et vitne, om ikke annet.» Rime lente seg mot veggen og lukket øynene. Han lo kjølig. «Du høres ut som henne. Lev og la leve, hva? Tror du virkelig Darkdaggar ville latt ham vitne? Mannen var død da han sa ja til jobben!» Sinne koster. Konsentrer deg om det du kan endre. Et øyeblikk trodde han det var noe Svarteld hadde sagt, men det var Ilumes ord. Hans mors mor. En hvisken fra Slokna. Og en skarp påminnelse om politikken han aldri hadde behersket. Han så på Jarladin. Oksen med det hvite skjegget. Ilden farget halve ansiktet hans rødt. Resten lå i skyggen, som om han sto med en fot i Slokna. «Jeg er her nå,» sa Rime. «Skaden kan rettes opp. Vi har mange muligheter, vi kan …» «Rime … Rådet hadde bare en drøm, og det var å bli kvitt deg. Den oppfylte du egenhendig. Det er over. De kommer aldri til å ta deg tilbake. Eir bærer staven igjen. Jeg trodde augurene og folket skulle protestere, men ingen har kastet så mye som en 13
Ravneringene III - Evna.indd 13
22.09.15 10:50
stein. De har hørt at du lovet en stol til Ravnhov. De har hørt at høvdingen til slutt drepte deg da du ikke innfridde. Darkdaggar har gjort en god jobb med å sverte deg. Du mistet forstanden. Du drepte et uskyldig barn i Reikavik. En gutt.» Ordene hogg i Rime. Åpnet et sår av minner. Landsbyen ved elva. De hadde trodd det var nábyrn. Likfødte. Men alt de hadde funnet var en skadeskutt bjørn i en jordkjeller. Barnet … Den spede overkroppen som hvilte mot veggen. Rødt hår. Døde øyne. Han husket mannen som hadde drept ham, knelende foran seg. Og han husket smaken av sitt eget raseri. Likevel hadde han nølt. Svarteld hadde fullført. Svarteld, som hadde ofret sitt eget liv for å lære ham å fullføre. Rime tok tak i Jarladins arm. «Du vet hva som skjedde, Jarladin! Jeg har aldri … Jeg ville aldri …» Rime møtte blikket hans, og forsto. Det spilte ingen rolle om han hadde drept eller ikke. Svarteld hadde vært den eneste sammen med ham i huset, og han kunne ikke vitne lenger. Ikke han heller. Rime sank ned på skammelen igjen. Han hadde glemt det han selv hadde forklart for Hirka for det som syntes som en evighet siden. At sannheten ikke hadde noen betydning for Rådet, så lenge den var unyttig. Jarladin kom bort til ham. Ruvet over ham som den oksen han var. «Så fortell meg, Rime … Hvor har du vært?» Rime kjente seg tung. Trukket ned i ei myr av døde. Av urett. Tankene var tåke. Som om han hadde drukket. Som om ingenting var virkelig lenger. Et sted innerst inne visste han at han hadde utrettet noe. Noe som var viktig, og som var verdt alt dette. Det kom til å lyde som vanvidd, men han måtte fortelle. 14
Ravneringene III - Evna.indd 14
22.09.15 10:50
«Jeg har vært hos henne,» begynte han. «Hos menskr. Jeg har funnet likfødte brødre, gamle som Evna. Nábyrn som fremdeles husker krigen. En av dem er faren hennes. Hun er halvblind, Jarladin. Halvt menskr, halvt likfødt. Datter av en hærfører i eksil. Og jeg fant ham. Seeren …» Jarladin dro hånden over haka. En avslørende gest. Rime visste hva han tenkte. At Rådet hadde rett. At Rime An-Elderin, Ilumes dattersønn, hadde mistet vettet. Hadde tippet over i galskap. Syk på sinnet. Rime så opp på ham. «Han fantes, Jarladin. Seeren fantes.» Jarladin foldet armene over brystet. «Så hva gjorde du da du traff ham?» Rime kjente seg lammet. «Jeg drepte ham.» «Du fant Seeren, og du drepte ham?» Rime nikket. Stirret inn i ildstedet. Flammene hadde sluknet. Røde glør danset på den forkullede veden. Han burde følt noe annet enn tomhet. «Så du har nedkjempet ditt eget troll. Du fulgte henne til Seeren vet hvor, og nå kommer du tilbake og tror verden sto stille. At ingenting du gjorde fikk konsekvenser. Som om ikke alle har sine troll å kjempe mot.» Rime reiste seg. «Du tror jeg innbiller meg ting …» Jarladin pekte på ham. «Jeg gjorde alt i min makt for å beskytte deg! ALT! Du hadde én venn rundt bordet, og du forsvant! Uten et ord! Jeg forsvarte deg. Jeg …» Han avbrøt seg selv. La h odet på skakke. Stirret med voksende vantro. Blikket hans forsøkte å fange noe Rime innså han ikke kom til å finne: Halen hans. Ingen forklaring ville hjelpe. En avgrunn hadde vokst fram mellom dem. Frontene var for steile, og han ville ikke kunne vinne. Ikke i kveld. 15
Ravneringene III - Evna.indd 15
22.09.15 10:50
Rådsmannen bleknet. Rygget bakover. Reaksjonen hans ga Rime en skremmende tilfredsstillelse, som om han brått hadde fått makten tilbake. Friheten til å være forbannet. Rime gikk inntil ham. Jarladin lente seg unna. Forsøkte å skape avstand, som om han snakket med en pestbefengt. Kanskje gjorde han det også. Det er jeg som er råta. Ikke hun. Rime hvisket hest i øret hans. «Jeg hogg den av. Jeg ble halelaus. Menskr. Og du tror jeg gjorde det av galskap? Av tungsinn? Jeg gjorde det fordi jeg måtte. Du snakker om en kommende krig. Rike mot rike, et revnet Råd, og du tror det ikke kan bli verre? Jeg kan fortelle deg ting som vil få blodet ditt til å fryse, Jarladin. Rike mot rike er bare en lek mot det som kommer. Prøv å stanse verden mot verden. Det er det jeg kjemper mot.» Jarladin vendte seg vekk. «Du følger henne, det er alt.» Stemmen hans manglet overbevisning. «Ikke nå lenger. Det er over. Som alt annet.» Rime kjente seg spiddet av sine egne ord. En brå og uventet smerte som tvang ham til å snu ryggen til rådsmannen. Han åpnet vinduet og hoppet opp i karmen. Ble sittende på huk og samle seg en stund før han snudde seg igjen. «Jeg visste ikke hvem jeg kom til å finne her, Jarladin. Venn eller fiende. Men jeg vet hvem Darkdaggar er. Hva han er i stand til når han blir presset, og du må regne med han holder øye med deg.» «Du tror du kan lese rådsfolk, Rime? Du som aldri har vært rådsmateriale?» «Jeg tror jeg kan lese en drapsmann.» Jarladin tok et skritt tilbake. Foten hans rørte ved glasset han hadde mistet i gulvet. Det delte seg i to, åpenbart knust likevel. «Du er ikke trygg her, Jarladin. Verken du eller familien din. 16
Ravneringene III - Evna.indd 16
22.09.15 10:50
Du har få venner i Rådet, og Darkdaggar er en farlig mann. Kan hende dere bør forlate Mannfalla.» «Aldri.» Rime hadde ikke ventet annet. «Så lov meg i det minste at du prøver å holde dette Rådet sammen enda en stund.» «Du vil jeg skal holde dem sammen? Et Råd du har kjempet innbitt for å rive?» Rime kunne smilt av ironien, på en annen dag. «Ja. Jeg vil du skal holde dem sammen. For nå vet jeg hva alternativet er. Hva som kan komme etterpå, og det vil ingen av oss like.» Han reiste seg i vinduskarmen, gjorde seg klar til å hoppe. «Du gjorde det lett for dem,» sa Jarladin bak ham. «De ville aldri våget å ta livet av deg før. De ville fryktet et folkeopprør. Eller enda verre, et opprør fra Kolkagga. Ingen av delene trenger de å frykte lenger. Du er død for dem, Rime.» «Og det kommer jeg til å fortsette å være.» Rime omfavnet Evna og kastet seg ut i den kalde natta.
Ravneringene III - Evna.indd 17
22.09.15 10:50
dreysíl
Fra mørke til lys. Blendende hvitt. Snøvær. Vind pisket hvite flak forbi henne. På skrå. Eller holdt hun på å falle? Hirka lente seg mot fjellveggen. Stein. Snø. Hun var igjennom. Hun kjempet mot kvalmen. Trakk pusten. Det bet i lungene. Kaldt. Så kaldt. Noe knitret. Hun så ned på metallskrinet hun bar. Rim spredte seg på overflaten. La seg i roser rundt fingrene. Hun tok skrinet under armen. Trakk genserermene over hendene. Hvor er jeg? Hun vant over svimmelheten. Rettet seg opp. Det var ingen fjellvegg hun hadde lent seg mot. Det var en av steinene i ringen hun nettopp hadde kommet gjennom. Størrelsen hadde lurt henne. De ruvet over henne. Strakte seg opp mot … et tak? Hirka skygget for lyset med hånden, og myste opp mot en knust himling. Skarpe deler sprikte mot skyene. Hun befant seg i en sal. Eller en ruin som en gang hadde vært en sal. Større enn noe hun hadde sett. Is hadde trengt seg inn og hang fra bue 18
Ravneringene III - Evna.indd 18
22.09.15 10:50
ganger i flere etasjer. Vinden blåste gjennom store gap i veggene. Og hun sto til knes i snø. Inne og ute på samme tid. En bevegelse sugde blikket til seg. En mann. Han kom løpende mot henne. Hun hørte lyden av skoene hans som brøt det frosne snødekket. Noen ropte etter ham. En stemme som skar gjennom vinden. «Keskolail!» Mannen sprang videre uten å se seg tilbake. Han var nær nå. Vill i de hvite øynene. En likfødt. Hirka slapp skrinet og famlet etter kniven på hofta. Fant den ikke. Frykt grep tak i henne. Støvelen! Den er i støvelen! Hun kom ikke til å rekke å trekke den. I det samme hun tenkte tanken, skjønte hun at mannen ikke engang enset henne. Han sprang med blikket låst mot et punkt bak henne. Mellom steinene. Det var dit han skulle. En buestreng sang. Hirka åpnet munnen for å advare, men det var allerede for sent. Pila sukket inn i ryggen hans. Han stivnet. Beina sviktet og han falt. Ble stående på kne foran henne. Hun strakte seg mot ham. Ville hjelpe, men føttene hennes satt fast i snøen. Hun slet for å komme løs. Han så på henne. Fjetret henne med hvite øyne. Villskapen var borte. Døden var en visshet som så ut til å forundre ham. Han løftet neven. Skrapte klørne mot et dråpeformet merke i panna. Leppene trakk seg ut i et grin. Blottet hoggtennene. Så tippet han forover, og ble liggende med ansiktet begravd i snøen. En svart pil stakk opp fra ryggen hans. Den hadde boret seg gjennom trøya. Kort og kraftig. Det virket urimelig at noe så lite kunne felle et sånt beist. Død. I en verden hun aldri før hadde sett. En verden kanskje ingen ætlinger eller mennesker hadde sett. Og død var det første hun så. Hva galt hadde han gjort? 19
Ravneringene III - Evna.indd 19
22.09.15 10:50
Og jeg? Har jeg gjort noe galt? Var hun også et mål? Hirka kom seg løs fra snøen og så seg tilbake. Steinene så døde ut. Det var for sent å snu. Fire skikkelser kom mot henne nå. Tre av dem stanset et stykke unna. Den siste fortsatte rett fram. En kvinne. Hun som hadde ropt? Hun gikk med en rak og sterk selvfølgelighet. Som om ingen noensinne ville kunne røre henne. En kappe flagret bak henne, så vektløs at den syntes å være mer til pynt enn til varme. Livet hennes var reimet inn i lær. Støvlene nådde knærne. Men lårene og armene var nakne. Hirka grøsset. Hun dro sin egen kappe tettere om seg. Hva hadde hun ventet? At de skulle være kledd som Graal hos menneskene? Eller nakne, som dem hun hadde sett i Ymslanda? Hun visste ikke. Visste ikke hva hun hadde ventet. Hun plukket opp skrinet hun hadde sluppet i snøen. Kvinnen stanset bredbeint foran henne. Leppene hennes var svarte. Håret også. Et mylder av lange fletter, i grell kontrast til det bleke ansiktet. Hirka tok ufrivillig et skritt tilbake. Så opp på likfødte øyne. En melkehvit hinne, uten nyanser. Blikket var vanskelig å lese, som hos alle blinde hun hadde sett. Umpiri. De er Umpiri, og du er en av dem. Kvinnen la hodet på skakke. Lente seg fram mot Hirka, som om hun skulle sette tennene i halsen hennes. Hirka våget ikke røre seg. Den likfødte pustet inn gjennom nesen, som om hun snuste på henne. En utpreget dyrisk handling. Hirka holdt pusten. Gløttet mot den døde skikkelsen i snøen. Faren for å lide samme skjebne kjentes påtrengende. Som om hun levde på nåde fra et vilt dyr. Naiell hadde også vært dyrisk, men ikke som dette. Kanskje hadde både han og Graal blitt farget av ætlinger og mennesker. 20
Ravneringene III - Evna.indd 20
22.09.15 10:50
Hun er en venn! Graal lovet jeg skulle møte en venn. Kvinnen rettet seg opp igjen. Hirka syntes hun så et streif av smerte over ansiktet, men det måtte ha vært innbilning. Smerte syntes for fremmed for denne skapningen. «Så det er sant …,» sa kvinnen på gebrokkent ymslandsk. Det lød ikke som et spørsmål. Hirka husket at de kunne lukte sine egne, så hun antok hun snakket om å være halvblind, men hun svarte ikke. Følelsen av å være uønsket var for sterk. «Jeg er Skerri, av Modrasmes hus.» «Hirka,» svarte Hirka. «Hirka? Det er sånn du presenterer deg?» Misnøyen var ikke til å ta feil av. Hirka nikket. «Ikke nå lenger. Nå er du Hirka, datter av Graal, sønn av Raun av Modrasmes hus. Og du har mye å lære.» Skerri nikket mot skrinet. «Er det …?» Hirka nikket igjen. Endelig så hun antydningen til et smil i Skerris ansikt. En rykning i de svartmalte leppene. Naiells hjerte i et skrin. Det var det som skulle til for å glede henne? Hirka gyste. Skerri kastet et blikk mot de andre tre. «Keskolail!» Hirka kjente igjen ordet fra for et øyeblikk siden. En av de andre kom gående mot dem, og det gikk opp for Hirka at det kanskje var navnet hans. Så da hadde han skutt på Skerris ordre. Hvorfor? Keskolail var en stor mann. Adskillig mer påkledd, i svart jakke med et raggete saueskinn slengt over skuldrene. Han bar på en bue. Håret hans var grått som stål, men han kunne umulig være mer enn førti år gammel. Skjønt … han var Umpiri. Han kunne være flere tusen for alt Hirka visste. Han hadde det samme merket i panna som den drepte. En 21
Ravneringene III - Evna.indd 21
22.09.15 10:50
grå dråpe. Han vendte på hodet, og Hirka så at det ikke var en tegning. Det hadde dybde. Som en matt edelstein. Han satte seg på huk, og trakk pila ut av ryggen på den døde. Det lød som om noe brakk. Blod dryppet fra spissen og ned i snøen. Hirka stirret på ham, men han enset henne ikke. Kastet ikke så mye som et blikk på verken henne eller Skerri. Han tørket av pilspissen i en neve snø og stakk den i en hylse som hang fra beltet. Så grep han tak i nakken på den døde og trakk ham med seg ut, gjennom et av de gapende hullene i veggen. Hirka greide ikke å skyve vekk følelsen av maktesløshet. Hva hadde hun ramlet oppi? Hun så på Skerri. Huden var blek som himmelen. Gjorde alt det svarte skarpt og truende. Håret. Leppene. Læret. Hun var svart og hvitt. Ingenting imellom. Hun var den eneste likfødte kvinnen Hirka hadde sett, og den mest skremmende av dem alle. Hirka klamret seg til troen på at Graal trengte henne. Han ville ikke sendt henne i døden «Han var ikke ute etter deg,» sa Skerri, mens blikket vandret langs det makabre sporet etter den døde. «Hva var han ute etter?» «Evna,» svarte hun, som om det var en selvfølge. Hun snudde seg brått. De svarte flettene pisket over ryggen, tynget av perler i endene. Hun gikk mot de to andre som ventet. Hirka så seg tilbake, men Ymslanda var borte. Alt hun hadde fått se, var ei mørk hule under Mannfalla, der steinene stakk igjennom. Og Damayanti. Den nådeløse danserinnen hadde sendt henne videre hit, uten så mye som et glimt av overflaten. Hun hadde ikke fått se byen. Ikke besøkt Lindri. Hun hadde et løfte å holde, og nå hørte hun hjemme her. Hvor er her? Hirka fulgte etter Skerri, mer fordi hun følte hun måtte enn fordi hun ville. «Hvor er vi?» 22
Ravneringene III - Evna.indd 22
22.09.15 10:50
«Dette er Nifel, byen som knuste. Vi skal ikke bli her.» Hirka motsto fristelsen til å spørre hva som hadde knust den. «Men … verden? Hva kaller dere …» «Dreysíl. Det første landet.» «Åh …» Hirka lempet sekken bedre på plass. Snø hadde blåst inn i salen og bygd seg opp i fonner. I enden hadde veggene kollapset. Knekte søyler stakk opp som knokler fra snøen. De to mennene ventet ved en av dem. Skerri gjorde et tegn med hånden, og de forsvant ut før Hirka rakk å hilse. Alt hun hadde sett, var at den ene var like lettkledd som Skerri. Uanfektet av været. «Hvor skal vi?» «Ginnungad,» svarte Skerri, uten å snu seg. «Er det langt?» Hirka kjente kulden gnage seg inn til beinet. Hun så seg rundt i håp om å få øye på hester, og ei vogn, men det var ingenting annet å se enn snø. «Har dere ikke hester?» «Til hva?» Hirka holdt på å tråkke seg fast i snøen igjen. «Til å ri på.» Kanskje var det språket? Skerri virket ikke stødig i ymslandsk. Det var som om hun snakket språket motvillig. Men hun stanset. Snudde seg mot Hirka og blottet hoggtennene. «Ser jeg ut som jeg trenger å bæres?» Hirka ristet på hodet. «Jeg mente ikke …» «Fire dager. Ginnungad er fire dager unna.» Skerri lot blikket vandre over Hirka. Fra topp til tå. Selv i de blinde øynene var skuffelsen åpenbar. «La oss si seks dager,» sa hun beskt, og gikk videre.
Ravneringene III - Evna.indd 23
22.09.15 10:50
Tenk deg å være et ikon for et fryktet folk. Symbolet som samler dem rundt hat og hevntørst. Som datter av en likfødt hærfører i eksil, er din skjebne å markere begynnelsen på slutten.
ravneringene
En likfødt kriger får et umulig valg og utfordres til å reise seg fra rennesteinen. En familie i et ansett hus skjuler en fortid som kan rive dem alle.
Foto: Lars Myhren Holand
Hirka forbereder seg på å møte det rådende huset i en kald, hierarkisk verden der forakten for svakhet regjerer. Motvillig aksepterer hun sin skjebne, i håp om å holde Rime i live og Ymslanda trygt. Men de likfødtes tørst etter Evna er altoppslukende, og Hirka innser at krigen hun ville stanse, er uunngåelig. En innsikt som snart vil utfordre alt hun har trodd på og kjempet for.
siri pettersen (f. 1971) brakdebuterte i 2013 med Odinsbarn, den første boken i trilogien Ravneringene. Boken vant Fabelprisen 2014, og ble
hennes superkraft «megamotivasjon» – evnen til å få kreative sjeler til å føle seg geniale.
www.ravneringene.no
www.siri.net
Et fryktet folk forbereder krigen som skal hevne et tusen år gammelt svik. Og ei rødhåret, halelaus jente kjemper mot tiden, altfor klar over at alt dette handler om henne. NOMINERT TIL BOKHANDLERPRISEN 2015
evna er den tredje og siste boka i den kritikerroste fantasyserien ravneringene. en spektakulær finale som utforsker røtter, makt og hovmod.
siri pettersen
nominert til Bokhandlerprisen, Bokbloggerprisen og Kulturdepartementets debutantpris. Siri har bakgrunn som designer, og vant Sproingprisen som årets nykommer for tegneserien Anti-klimaks. Hun har røtter i Finnsnes, Trondheim og Oslo, men bor nå i Søgne. Du finner henne høyst sannsynlig på kaf kaffebar i Kristiansand. Ifølge forfatterkolleger er
siri pettersen
En svart skygge tvinges inn i slaveri og mister mer enn han kan bære.