Historien om Fru Berg by Gyldendal Norsk Forlag

fædrelandsvennen

Ane Nydal | morgenbladet

«Suverene noveller.»

Trygve Riiser Gundersen | dagbladet

Historien om Fru Berg inneholder fem nye noveller av Ingvild H. Rishøi. Det handler om å treffe sin første elskerinne, om å være synsk og se tegn, og om å oppdage at du selv er helt lik Janis Joplin. Det handler om skjebnetro, sankthansormer og kortspill. Og om å elske en hamster som heter Fru Berg.

ing vild h. rishøi his torien om fru berg

«Et vesentlig forfatterskap er i ferd med å ta form.»

historien om ingvild h. rishøi fru berg noveller

ingvild h. rishĂ¸i

historien om fru berg noveller

gyldendal norsk forlag as

2011

Slovakia Tlačiarne BB s.r.o papir Munken Pure 100 g (1,3) boken er satt med Whitman bokdesign og sats Blæst | Aud Gloppen isbn 978-82-05-40103-7 www.gyldendal.no printed in

trykk / innbinding

innhold

Historien om Fru Berg 7 Trylle bort mennesker 25 The life and death of Janis Joplin 37 Det som lyser 61 Jentene mine 81

historien om fru berg

gresset, grusen, porten, asfalten. Gresset, grusen, porten, asfalten. Det har ennå ikke snødd. Jeg har nattkjolen på. Jeg må bare stirre ut av vinduet, jeg må bare stå her til hun kommer. Gresset, grusen, porten, asfalten. Jeg må bare stirre, ikke blunke, jeg er kald. Svart er penere enn grått, grått er penere enn brunt, hvitt er den peneste fargen. Nå blir kjøleskapet stille. Jeg hører Line som går oppe på rommet, hun setter på en kassett, så stopper hun den, hun spoler sikkert. Og nå må jeg blunke igjen. Jeg hører pappa som kremter i stua. – Hei, Muskatt, sier han. Men han snakker aldri sånn til Muskatt. Han prøver bare å lure meg inn dit. Jeg er barbeint, jeg klemmer knærne sammen. Det er ikke vits i å kle på meg hvis hun ikke kommer, og jeg veit ikke om hun kommer. Det veit jeg ikke. Men hvis hun kommer, da skal vi gå på kafé. Men jeg veit aldri sikkert, hvilken kafé, eller om hun bare vil være hjemme likevel, og jeg veit aldri åssen hun er, bare håret, alltid løst. Og neglene, alltid bitte negler, og alltid glemsk, men når hun er glad, da kan hun ikke 9

slutte å smile og se på meg, og hun stryker hånda mi oppå bordet, og kjøper kakao til meg og rører sukker inn og spør om jeg liker det, og rører mer sukker inn, og spør om jeg liker det nå. Men når hun er redd. Da er hun bleik i fjeset og rød i håret og har store øyne. Som en heks, helt hvit og stiv. Og plutselig griner hun, og plutselig skjelver hun, og plutselig glemmer hun alt. Å nei. Plutselig glemmer hun alt. Jeg må bare bite meg i munnen når jeg tenker på det der. Snø, snø, hvitt, hvitt, hvitt. Der kommer Muskatt. Han stryker seg langs kjøkkenveggen. Kanskje han kommer bort hit. Men da veit jeg ikke hva jeg skal gjøre, jeg kan ikke bøye meg og klappe han, jeg må bare se mot porten hele tida. Muskatt mjauer. Og nå hører jeg Line, hun går ned trappa, ja, der er hun, i døråpningen, jeg ser henne i øyekroken, det mørke håret og den rosa genseren. Og hånda hennes som tvinner på håret. – Begynner ikke du å bli sulten? sier hun. – Nei da, sier jeg. – Jeg kan lage en skive til deg, sier hun. – Jeg har akkurat spist honnikorn, sier jeg. Det er jug. Line vil aldri til mamma mer. Hvorfor skal jeg det? sier hun bare, hvis jeg spør. Men nå kommer hun inn og ser på meg, jeg stirrer på porten, den er svart, svart er penere enn grått, alle rekkehusene har like porter. Jeg har bare spist den kaka på senga. Men jeg er ikke sulten, det er sant, sant er snillere enn jug. – Vil du bare stå sånn og se ut? sier Line. – Helst, sier jeg. Da går hun ut i stua. Å nei, nå kommer det. Å nei, nå må jeg tenke, nei, nei, ikke, vær så snill. Og nå blir jeg kvalm, den søte lukta, jeg får den i huet, nei, nå må jeg tenke på fine ting. Line sier jo alltid det, da setter hun 10

seg på senga og holder meg rundt huet og sier nå må du tenke på fine ting. Og jeg veit hva som er fine ting: Da jeg vant tegnekonkurransen og måtte opp til frøken og ta henne i hånda og få en melkesjokolade, og før det, da mamma og jeg gikk hjem fra senteret og jeg bar buret i begge armene, og før det igjen, da jeg stirra inn av vinduet i dyrebutikken og mamma sa: − Vi kan godt gå inn litt. Så åpna hun døra for meg. Der inne skreik fuglene. Jeg gikk til hamsterne og så ned i kassa deres. De var brune og hvite og de kravla rett over ryggene på hverandre og tråkka hverandre på huet, jeg husker alt, helt, og jeg sa: – Jeg lurer på hva en sånn hamster koster? Da kom en jente bort og sa: – Det er tilbud på de hamsterne nå. De koster bare førti. – Førti! For en hamster! Bare førti! sa jeg, og mamma lo og butikkjenta lo også. Og hun jenta gikk bakover og så sa mamma: – Har du lyst på en hamster, Emilie? – Ja! sa jeg, og jeg smilte, og mamma smilte også, vi bare smilte og så på hverandre, og jeg valgte meg Fru Berg. Hun var helt hvit. Hun hadde svarte øyne og smilemunn. Førti kroner. Men vi hadde bare råd til det minste buret, de var så dyre, men jeg måtte jo ha bur når jeg hadde hamster. Og uka etter vant jeg tegnekonkurransen i klassen også, og frøken sendte tegningen rundt før hun hengte den opp, den het Hamsterutstyr, jeg hadde skrevet det nederst. Nå hører jeg pappa, han rører på avisa, nå skjer det noe der inne, å nei. Nå vil han sikkert snakke. − Emilie, roper han. – Kan du komme inn hit? Jeg svarer ikke. – Å, sier han. Og så hører jeg at han legger bort avisa og reiser seg og kommer, gulvet knirker, og der stopper han. 11

Jeg kjenner i nakken at han ser på meg. Han står i døråpningen, han sier: − Jeg tenkte vi kunne spille Spardam? – Jeg står her nå, sier jeg. − Det kan jo hende Line blir med også, sier pappa. Da sier jeg ikke noe. Muskatt slikker seg på halen. Pappa kommer inn. Han ser på meg, han setter seg på stolen, bak fram med beina ut, og stirrer på meg. – Skal du sitte der? sier jeg. – Jeg kan vel det, sier han. Da sukker jeg og flytter meg nærmere vinduet. Jeg legger hendene mot glasset, det blir merker rundt dem. Hvor lenge kan jeg stå stille? Hvor stille kan jeg stå? Med hendene sånn. Helt, helt tett. Og hvor nærme kan jeg komme innpå tinga, aldri helt, samme om jeg presser fingrene hardt, hardt mot ruta, så er det sikkert noen atomers mellomrom, samme hvor mye man deler opp, så kan man komme til en enda mindre del. Og samme hvor stort, så fins det noe større. Men Muskatt, Muskatt, hva gjør du? Maler du? Går du i åttetall? Pelsen, den puser mot leggene. Det var varmt. Det var godt. Jeg må kikke på han, bare et sekund. Nå går han videre mot maten sin. Muskatt, han spiser jo av et askebeger, jeg ønsker meg en ekte blå matskål av plast der det står Muskatt. Jeg liker matskåler. Jeg liker dyreleker, falske mus til kattene, og fuglespeil og halsbånd med bjelle på. Og jeg bar buret i begge armene, jeg har aldri eid noe sølvfarga før, men Fru Berg var veldig redd og lå inni huset sitt, det var jo biler rundt oss og kald vind og lyskryss. Det var mange finere bur i butikken, men mitt var 12

også fint, med vannmater og matskål og et hamsterhus med rødt tak, og løpehjulet var lyseblått, det hang på veggen. Men neste helg da jeg kom, da så jeg at Fru Berg ikke hadde fått mat. For hun hadde jo begynt å tygge på løpehjulet sitt. Da sa jeg til mamma: – Du må huske å gi henne mat hver dag. – Ja, sa mamma. Hun sto ved oppvasken. Men hun vaska ikke opp. Hun så rett mot veggen og bare beit seg i leppa. – Skal jeg hjelpe deg å vaske opp? spurte jeg, jeg tok håndkleet. Så vaska vi opp. Men etterpå løp jeg inn og koste masse med Fru Berg. Den kvelden hadde hun kinnene helt fulle av frø. Men Fru Berg. Å, Fru Berg. Å nei, å nei. Nå må jeg holde pusten. Tretti, tjueni, tjueåtte. Tjuesju, tjueseks, tjuefem. Jeg er glad i deg, jeg er glad i deg. Tjuetre, tjueto, tjueen. Jeg må huske å si jeg er glad i deg. Jeg må huske å smile over bordet. Og etterpå, når vi går fra hverandre, må jeg si god natt, god natt, god natt, inni meg, helt til jeg ikke kan se henne lenger. God natt, god natt, god natt. Elleve. Ti, nå gjør det vondt, nå kan jeg bare tenke på luft, fire, tre, to, og så, og nå, kan jeg puste. Vinduet er hvitt rundt hendene mine. Det er dogg. Jeg er kald, varmt er bedre enn kaldt, men iskaldt er bedre enn glovarmt. Pappa sitter her, hvor lenge skal han egentlig sitte her, bak fram på stolen og stirre. – Du, sier han. – Ja, sier jeg. – Har du tenkt å stå her hele bursdagen din? sier han. Det svarer jeg ikke på. – Emilie, kan du ikke se på meg? sier han, og da ser jeg fort på fjeset hans, jeg sier: – Hva er det? Og så ser jeg ut igjen. Han har så bustete hår og stor nese og store øyne. 13

Jeg ser ut, men jeg hører likevel, nå kommer Line tilbake, jeg hører det, der kommer hun, der stopper hun, utafor døra. Så går hun helt bort til oss. − Unnskyld, jeg skal inn i kjøleskapet, sier hun. Da må jeg flytte meg mot pappa. Hun åpner kjøleskapsdøra bak meg. Det blir trangt, hun lukter parfyme. Hun tar fram melka. Så går hun til matskapet og finner sjokoladepulveret. Jeg ser ut, grus, gress, port. Det klirrer fra skjea når hun rører. Så står hun ved benken og drikker. Og pappa sitter og stirrer med hendene på buksa. Jeg skulle ønske de kunne gå ut. Jeg skulle ønske det snødde. Jeg skulle ønske jeg var litt annerledes. Og at jeg hadde en lillesøster, en baby, babyer er glatte i munnen og på huet har de et hull der de er myke, jeg får alltid så lyst til å klemme på det. Akkurat som smådyr. Jeg får alltid så lyst til å klemme på dem, hardt. Nei. Ikke. − Jeg står her, sier jeg. De ser på meg. Jeg veit ikke hvorfor jeg sa det akkurat nå. – Vi går ut da, pappa, sier Line. – Jeg tenkte jeg skulle snakke litt med Emilie, sier pappa. – Men hun vil jo ikke snakke, sier Line. – La henne bare stå her. Da reiser pappa seg, han tar meg rundt skuldrene og står helt i veien for utsikten og rister meg litt, det lukter vaskepulver, jeg prøver å se forbi, det går ikke, jeg ser på han. – Kan vi ikke bare snakke en annen gang? sier jeg, og så dukker jeg under armen hans og inn mot vinduet, da ser jeg igjen, grus, gress, grått, brunt. 14

Nå går han, det var bra. For han tror ikke at hun kommer. Men hun ringte og avtalte. Men han tror det ikke likevel, men jeg er sikker, vi avtalte på telefon, jeg låste opp døra, så ringte telefonen, jeg kom fra gymmen da, og snora på gymposen hadde røket så jeg måtte bære den i begge hender. − Hei, det er meg, sa hun. − Hei, sa jeg. − Jeg lurte bare på hva du ønska deg til bursdagen din? sa hun, og da kom jeg ikke på noe. Jeg ønska meg jo skinnsekk, men det er jo dyrt, og jeg ønska meg jo katteting, men da tenkte jeg hun ville komme på Fru Berg og det. Så jeg svarte at jeg huska ikke helt. − Jeg husker ikke helt, sa jeg. Men da snakka hun bare videre, hvilken kafé vil du gå på, sa hun, jeg henter deg rundt lunsj, sa hun, jeg veit at hun sa det og jeg veit at hun mente det, jeg hørte det. Der ute er Line. Hun går mot porten. Hun tråkker ned kantene på skoene bak, hun gidder aldri bøye seg, hvor skal hun? Ikke til postkassa, jeg veit ikke hvor hun skal, hun har ikke jakke engang, jeg liker ikke at hun går steder, hettegenseren hennes lyser rosa. Hun går rett over veien og åpner porten til Syversen. Men jeg skjønner ikke hvorfor. Men hun blir jo ikke med meg, uansett, hvorfor skal jeg det, sier hun bare hvis jeg spør, hvorfor ikke, sier jeg, vi har det jo ikke noe hyggelig der, sier hun, men det er ikke sant. For jeg har hatt det hyggelig der, jeg har det, den gangen vi spilte Spardam i bakgården og alle naboene blei med, og jeg vant masse penger, jeg har sagt det til Line, men Line bare nikker og rister på huet. Og den andre gangen, da vi ordna rommet mitt, og rommet mitt der er stort altså, det sier jeg til Line, og den helga jeg hadde Fru Berg der, jeg lå i senga og hørte henne i løpehjulet, når jeg pusta inn, så kjente jeg 15