Glass og aske by Gyldendal Norsk Forlag

Jorid Mathiassen, Bok og samfunn Året er 1884. Lili blir født inn i en velstående familie i Alsace. Da faren hennes plutselig dør og første verdenskrig rykker stadig nærmere, blir livet snudd på hodet. Lili gifter seg med farens venn, Ernst, og flytter med ham til Wien, drevet av drømmen om et nytt liv. Men ekteskapet blir ikke som hun hadde tenkt, og etter en stor tragedie forlater Lili Ernst. Nesten hundre år senere begir den svenske journalisten Amanda seg til Wien etter å ha mottatt en uventet arv etter Lili − en ring som kan spores tilbake til både den russiske revolusjon og til nazistenes arbeidsleire. Gjennom Amandas etterforskning vokser bildet av en uvanlig kvinnes skjebne frem. Lilis liv er formet av både tragedier og dyp kjærlighet. Hun opplever nød og rikdom, krig og fred. Hun forlater et Europa på sammenbruddets rand til et Amerika som forventningsfullt åpner armene og lokker med løfter om frihet og rikdom. I sin jakt på hvem Lili var, konfronteres Amanda ubønnhørlig med sin egen smertefulle fortid. I Glass og aske vever Ann Syréhn Tomašević nennsomt sammen nåtid og fortid, og skildrer Europas sammenbrudd og møtet med den nye verden gjennom en uvanlig kvinnes skjebne. «Ann Syréhn er en dyktig forteller, /.../ og man strekkleser begeistret denne mer enn 500 sider lange romanen ...»

Aftonbladet

«… bare et par sider inn i teksten er jeg helt oppslukt og har glemt alt rundt meg.»

Helsingborgs Dagblad

788205 406643

G lass og aske

Ann Syréhn Tomašević (f. 1945) jobber som lærer på en videregående skole i Lund, hvor hun også har gått på forfatterskole i regi av universitetet. Glass og aske er hennes første roman.

A n n S y r é h n Tomaš e vić

«Jeg har lenge lett etter en ny Kate Morton. Nå har jeg funnet henne. Glass og aske er en nydelig fortelling som holder leseren fanget til siste slutt.»

Svensk presse om Glass og aske: «… bare et par sider inn i teksten er jeg helt oppslukt og har glemt alt rundt meg. Glass og aske er en nytelse å lese, og Syréhn Tomaševićs sterke formidlingsevne gir liv til hver minste episode.»

Helsingborgs Dagblad

An n Sy ré hn

Tomaš e vić

G lass og aske Roman

«Det finnes forfattere man umiddelbart får tillit til som leser. Ann Syréhn Tomašević, som debuterer med romanen Glass og aske, er en sånn forteller. /…/ Tomašević skynder seg ikke, hun er nyansert, har kunnskap om hver minste detalj og har et vakkert språk.»

Svenska Dagbladet

«Den burde få et stort og takknemlig publikum.»

Expressen

«Tomašević har levert en tykk og velskrevet roman; i Glass og aske spares det ikke på det episke kruttet.»

Borås Tidning

Ann Syréhn Tomaševic´

Glass og aske Oversatt fra svensk av Inge Ulrik Gundersen

Originaltittel: Glas och aska Copyright © Ann Syréhn Tomaševi´c 2010 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2011 www.gyldendal.no First published by Albert Bonniers Förlag, Stockholm, Sverige Published in the Norwegian language by arrangement with Bonnier Group Agency, Stockholm, Sweden Printed in Slovakia Trykk/innbinding: Tla˘ciarne BB s.r.o. Sats: Type-it AS, Trondheim 2010 Papir: 70 g Ensolux Cream 1,6 Boken er satt med Minion 11/13.5 pkt. Omslagsdesign: Peter Stoltze Sitatene fra Aristofanes’ Lysistrata er hentet fra Bjørn Endresons gjendiktning, bortsett fra det siste sitatet, som er oversatt direkte fra den svenske utgaven. Oversetter Inge Ulrik Gundersen er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-40664-3

Slik har jeg hørt det fortalt, søster og menneskeforakten og uroen i tiden er som rop til meg, og jeg må ut må la gulvene være mindre blanke for jeg må ut og søke sannheten, for alt som skjer i verden er delvis vårt ansvar, søster. fra FOR MEG ER DET IKKE LENGER VESENTLIG, SØSTER av Anita Wikman

Notater

Jeg reiser med tog fordi det er slik jeg må nærme meg byen. Slik Lili en gang kom med et dampdrevet persontog fra det som ikke lenger var Frankrike. En sensommerdag i 1904 samlet hun skjørtene på reisedrakten sin og gikk forsiktig ned den lille tretrappa konduktøren hadde skyndet seg å sette fram. På hennes høyre hånd glitret gifteringen hun ennå ikke hadde rukket å venne seg til. Mens toget farer gjennom Wiens forsteder, begynner passasjerene å ta veskene og posene sine ned fra bagasjehyllene. Det blir litt oppstyr idet de prøver å komme seg ut med hendene fulle av bagasje. Mine medpassasjerer – et gårdbrukerpar fra Bayern på vei for å besøke sin datter og svigersønn og sitt nye barnebarn – snur seg i døra og ønsker meg lykke til med mitt oppdrag. Godmodig robuste står de der, som en illustrasjon på framskrittets Europa. Jeg nikker svakt til takk og ønsker dem det samme. I løpet av noen minutter er toget tomt og de reisende blander seg med klyngen av ventende på perrongen. Vinduene blir åpnet og luften fylles av lyden av mennesker som møtes. Latter og velkomstrop, høylytte kyss på kinnet, ivrige spørsmål og svar blir hengende i luften som ulldotter på en piggtråd, dirrende i julivarmen. Med nervøsiteten som en klump i magen 9

blir jeg sittende på plassen min til konduktøren stikker hodet inn i kupeen. «De må gå av her, frue. Toget går ikke lenger.» Jeg drar på meg skuldervesken med remmen tvers over brystet, tar kofferten og Olivettien min i hver sin hånd, og presser meg forbi ham. «Journalist?» spør han og nikker mot skrivemaskinen. «Fotograf,» svarer jeg og smiler til det forvirrede ansiktet hans. En stund senere står jeg foran en trist hotellfasade i en trang gate. Jeg er ikke helt sikker på hvor jeg befinner meg, selv om jeg så rådhuset fare forbi gjennom vinduet i taxien. Enkelt, men ikke simpelt, hadde jeg sagt til reisebyrået. Bak disken i resepsjonen står det en eldre mann med en krans av bemerkelsesverdig svart hår rundt den blanke issen. Da jeg rekker fram passet mitt, nikker han gjenkjennende. «Sverige. Mitt andre fedreland,» sier han og smiler til meg. Jeg smiler tilbake uten å oppmuntre ham med spørsmål, tar bare imot nøkkelen og begynner å gå mot rommet mitt. Det er et lyst og hyggelig rom med hvitkalkede vegger og enkle tremøbler. Det er ikke bad der, men vasken på rommet er skinnende ren og det er lagt fram tykke, hvite frottéhåndklær på den eneste stolen. Senga er redd med dundyne, og over hodegjerdet henger det et lite krusifiks. Hvis det ikke hadde vært for det komfortable sengetøyet og håndklærne, kunne rommet like gjerne vært en klostercelle. Jeg åpner vinduet og slipper inn støyen fra ettermiddagstrafikken. Jeg synker ned på den svulmende, hvite dyna med brevet fra Jacob i hånden.

Wien, juli 1986 Kjære Amanda, takk for brevet! For å være ærlig, vekket det en rekke følelser i meg som jeg var helt uforberedt på. Ikke bare forundring over at du tar kontakt med meg etter alle disse årene (og selvsagt glede over at du tror jeg kan være til hjelp i din etterforskning, selv om jeg ikke helt forstår hva hensikten er), men jeg er også litt engstelig for å møte deg igjen. Som jeg sa til deg den gangen: Du og jeg var nok den verste kombinasjonen man kunne tenke seg. Og den beste. Ordene klistrer seg til øynene mine som kvae. Jeg må forbi ordene om Jacob og meg, om det som var og ikke lenger er. Blikket mitt farer nedover linjene, på utålmodig jakt etter noe som handler om Lili. Om keiserdømmet som bød opp til sin siste vals, om den første store krigen som la livet hennes i ruiner, om brunskjortene og mannen hun fulgte over Atlanteren mot en uviss framtid. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest brevet, og likevel begynner hjertet mitt å banke ved ordene om mannen som møter sin død i en elv. Jeg tenker på en annen mann. En mann som faller ned i en ravine. Jeg bretter sammen brevet og går ned i resepsjonen igjen. Kanskje det ennå ikke er for sent å få noe å spise. Resepsjonisten lyser opp da han får øye på meg. Han er pratesyk, og det er tydelig at han ikke har tenkt å la meg slippe unna så lett denne gangen. Han bodde i Stockholm noen år på sekstitallet, sier han. Delte leilighet med noen kunstnere i en forstad som han har glemt navnet på. Han nevner sitt hjemlands kanskje mest kjente maler i moderne tid. «Men på den tiden var jo fyren fattig som en lus. Han nærmest irriterte folk med maleriene sine.» 11

Jeg forteller ham om utstillingen på Moderna museet i Stockholm, der jeg så kunstnerens malerier for første gang, og han svarer med en skandalehistorie som høres ut som en skrøne. Vi står slik en stund og utveksler minnefragmenter med den uforpliktende fortroligheten til to fremmede mennesker. En svak knurring av sult fra magen minner meg på hvorfor jeg hadde gått ned: Kanskje jeg kan få en matbit, selv om de vanligvis bare serverer frokost? Han svarer at han kan sende opp noe kaldmat, hvis det er greit. Går det bra med et Schinkenbrot? Og en øl? Jeg har nettopp sparket av meg skoene og lagt meg til rette på senga da det banker på døra. En ung jente kommer inn og setter et lite matbrett på nattbordet. Den røykte skinken er nesten like stor som tallerkenen og skjuler helt det mørke rugbrødet, ølet er skummende og kaldt. Jeg tygger og drikker, og tenker på Jacob og hans søster Hannah. Hannah er den eneste jeg har brevvekslet med i de årene som har gått, og jeg har aldri vært i tvil om at alt jeg har fortalt henne har gått rett videre til Jacob i uavkortet form, på samme måte som Hannah har holdt meg informert om hans liv. Det er bra – da kan vi møtes som jevnbyrdige. Begge ser konturene av den andres liv, men ingen kjenner hemmelighetene. Ølet og den trygge, gode følelsen man får av brød man spiser på senga, har gjort meg rolig til sinns. Jeg tar fram brevet igjen. Jeg leser linjene om Lili flere ganger. Hva mer er det å si? skriver Jacob. Du var selv en av de siste som så henne i live. Han avslutter med et postskriptum og et ønske om å få beskjed om når jeg kommer og hvor jeg skal bo. Under står det et telefonnummer jeg ikke kjenner igjen. Du var selv en av de siste som så henne i live. En vinterdag for seksten år siden, et minne som fortsatt er plagsomt levende. Jeg har fortsatt en krøllete papirlapp med navnet på sykehu12

set, men adressen sier meg ingenting. Jeg husker ikke hvordan vi kom oss dit, ikke hvordan omgivelsene så ut, jeg vet ikke engang om det fortsatt eksisterer. Og – innerst inne vet jeg at ingen og ingenting der ute kan gi meg svar på mine spørsmål, men jeg vil dit likevel. Jeg må få se det én gang til. Jeg vasker meg i vasken og kryper ned i senga, selv om det fortsatt er tidlig på kvelden. Dundyna lukter som en kløvereng, som alle barndommens sommerferier, kondensert og pulverisert til moderne vaskemiddel. I morgen, tenker jeg. Jeg får se på et kart. Finne transportmidler. Hvis sykehuset ikke fins lenger, eller hvis de nekter å gi meg de opplysningene jeg ber om, fins det andre måter. Men alt det der skal jeg ta fatt på i morgen. Frokostkaffen lukter deilig og sterkt, brødet er så sprøtt at det smuler på duken. Tankene mine vandrer: Jacobs brev har egentlig ikke tilført noe nytt til det jeg allerede visste. Hva var det som gang på gang fikk Lili til å bryte opp fra familie, mann, venner og land? Og hvorfor valgte hun til slutt å vende tilbake til et utbombet Europa? Hvor mange ganger snudde livet hennes fra rik til fattig, fra fattig til rik, i en verden uten middelvei? Resepsjonisten fra i går har blitt avløst av en ung kvinne i rosa angoragenser. Jeg viser henne den krøllete lappen med adressen og spør om hun vet hvor det ligger. Sørover, sier hun. Utenfor byen. Det er en gammel adresse, sier jeg. Et sykehus, eller sykehjem for eldre. Vet hun kanskje om det fortsatt eksisterer, om det fortsatt er i drift? Hun trekker på skuldrene, noe jeg tolker som at det er henne revnende likegyldig og at hun ikke har tenkt å ta seg bryet med å finne ut av det. Jeg spør om jeg kan få låne en telefon, og hun nikker mot en telefonboks i hjørnet. Jeg bretter ut brevet fra Jacob og slår nummeret som 13

står nederst på arket. En kvinnestemme svarer. Jeg blir forvirret et øyeblikk, men stemmen gjentar med samme vennlige og upersonlige tonefall, og nå hører jeg ordet «firma» i navnet. Jeg har kommet til et eller annet kontor. Jeg spør etter Jacob. Han er ikke til stede, sier kvinnen og jeg syns jeg hører et frydefullt skifte i tonen hennes – kan hun ta imot en beskjed? Jeg gir henne navnet på hotellet jeg bor på og navnet mitt, bare etternavnet, og tilføyer ordet «Frau» med betoning. (Den første løgnen i løpet av oppholdet mitt. Det skal bli flere.) Jeg går ut på gata og praier en taxi. Sjåføren blir overrasket da jeg vil vite prisen på forhånd. Beløpet han gir meg er kanskje rimelig, men jeg våger meg på en bløff: Jeg ler som om jeg har gjennomskuet ham og gir ham et bud. Ok, sier han bare og starter motoren. Turen tar tjue minutter. Ingen av oss sier noe før han bremser ned utenfor porten til en park. «Her er det,» sier han kort, og jeg betaler den avtalte summen. I parken ligger det en gruppe med hus i umiskjennelig institusjonsstil. Tunge, firkantede toetasjes bygninger med grønne tak. Jeg går inn gjennom den høye jernporten. Ingen stopper meg med spørsmål om hva jeg skal her, det er ikke lenger noen portvakt som må bestikkes for at man skal slippe inn utenom besøkstid. Området er større enn jeg husker, og penere. Bygningene har blitt pusset opp, kanskje parken også. Jeg går mot hovedbygningen og håper resepsjonen ligger der. Jeg står i en lang korridor med vinduer ut mot parken. Noen av vinduene har blitt åpnet, men luften er stillestående og virker ikke kjølende. Vis-à-vis vinduene er det en rekke med dører, de fleste av dem er vidåpne. Innenfor de dørene lå sykesalene. Det er som i en film, så tydelig føles det. * 14

Det var vinter den siste gangen jeg så Lili, men likevel sto vinduene åpne. Korridorene var blitt vasket om morgenen, og det hang en lukt av såpe, sure filler og vinterkulde over gulvene. Store, kalde saler – ikke ulikt et feltsykehus, slik jeg forestilte meg det, eller et barnehjem fra tidligere århundrer – med rekker av enkeltsenger i umalt tre, fotendene mot hverandre, seksten på hvert rom. I en av disse sengene lå Lili, sped som et barn og innskrumpet som tørket frukt. Hendene hennes plukket på teppet, håret var flettet i to tynne fletter, øynene var runde og klare. Hele familien til Jacob var der – de trasket rundt ille til mote, kunne ikke komme seg ut fort nok. Da de hadde sagt farvel og gått ut av salen, ble jeg stående rådvill igjen en stund. Lili rakte hånden ut mot meg og sa med sin amerikanske stemme: «Give me a kiss, sweetheart, before you go.» Jeg bøyde meg ned og kysset henne på kinnet. Det var tørt og varmt mot leppene mine, jeg husker følelsen fortsatt. På vei ut snudde jeg meg og vinket. Lili løftet en hånd sakte til farvel. Smilet ble bare en grimase, men øynene lyste av det som for lengst var glemt. Barneøyne. Havøyne. Som når solen leker på vannflaten en sommerdag, når livet står stille og menneskene lever i fred med hverandre. I øyekroken så jeg at en nonnesøster satte seg ved senga hennes. Det var to kategorier pleiere på sykehuset, vanlige sykesøstre og nonner, og jeg husker at de skulle tiltales forskjellig. De profane pleierne kalte man rett og slett bare for søster, mens nonnene skulle tiltales ehrwürdige Schwester. Kledd i sine stivede hodeplagg gled de ærverdige søstrene lydløst fra seng til seng, raske, men aldri hastende, og med milde smil i de glatte ansiktene. Den aldersløse huden til dem som verken har syndet eller angret – et uprøvd konsept for skjønnhetsindustrien. Det er i hvert fall slik jeg husker dem. Ble de noen gang så 15

stolte av arbeidet sitt at de gjorde seg skyldige i hovmodets synd? Deltok de i de andre søstrenes samtaler om hverdagens problemer – om lønnen som ikke strakk til, om menstruasjonen som uteble, om mannen som kom stadig senere hjem om kvelden? Og når de yngste pleierne fnisende utvekslet kjærlighetshemmeligheter så til og med vi besøkende hørte det, ble de da refset av de ærverdige? Jeg vet ikke. Kanskje de ikke var så verdensfjerne eller oppofrende som jeg forestilte meg, med vrangforestillingen til et folk som har sverget seg fritt fra Roma i mer enn fire hundre år. Da jeg hastet bortover den knasende grusgangen mot Jacobs familie som sto og ventet, så jeg to av søstrene kjøre av sted på en motorsykkel med de svarte draktene flagrende i vinden, og jeg husker at jeg følte deres frihetslengsel – eller var det min egen? En mann og en kvinne i hvite frakker kommer mot meg i korridoren. De er unge. Mannen er høy og har en rutete sportsskjorte under den åpne frakken, og kvinnen har samlet håret i en hestehale. De prater ivrig mens de går, ler og gestikulerer. På avstand ser de ut som to studenter der de kommer med slepende ganglag og bøker i hendene. Idet de passerer meg, stopper de og snur seg. Mannen spør om de kan hjelpe meg med noe – jeg ser tydeligvis bortkommen ut, eller så er de ikke vant til å se besøkende. Kvinnen holder en sykejournal mot brystet med armene i kors. Jeg spør etter resepsjonen, og mannen peker ut gjennom vinduet mot en rød teglsteinsbygning, nesten skjult bak to store eiketrær. «Jeg trodde den lå i dette huset,» sier jeg. «For lenge siden, nesten tjue år, besøkte jeg en gammel dame som var pasient her. Jeg er sikker på at det var i denne korridoren …» Han rister på hodet. «Det er helt annerledes nå. Nå er det rehabilitering for unge 16

rusmisbrukere her. Vi låser ikke inn noen,» sier han da blikket mitt går mot dørene. «De er her frivillig.» Og som for å bevise påstanden, lar han meg gå inn gjennom den nærmeste døra. Det er en helt annen verden enn den jeg husker. Den store sykesalen har blitt delt opp i to mindre stuer med vinduer ut mot parken. Veggene er malt i varme naturtoner, olivengrønt, lys oker og brent umbra møtes i diagonaler og triangler. På de gamle steingulvene ligger det nå brede gulvplanker, foran vinduene henger det gardiner med grov struktur. I det ene rommet er det en TV og i det andre et stereoanlegg, komfortable møbler trukket med bomullsstoff og skinn. For meg ser det mer ut som et moderne hotell enn en rehabiliteringsklinikk. Unge mennesker kommer og går uten å ta notis av meg, de er kledd i jeans, joggesko og T-skjorter med trykk. Et skilt ved siden av døra opplyser om at det er røyking forbudt her. Sekretæren i resepsjonen er ung, altfor ung til å ha jobbet her for så mange år siden, men hvis jeg bare kan gi henne opplysninger om pasienten, har hun tilgang til journaler selv fra den tiden, sier hun. Jeg lyver og sier at jeg er en slektning. Sier at jeg bare vil vite hvor min tante er gravlagt, at jeg har bodd i utlandet siden hun døde (hvilket jo nesten er sant) og at jeg har kommet for å besøke graven hennes. Hun sender meg et blikk jeg ikke klarer å tyde. Et øyeblikk blir jeg fristet til å snakke med fransk aksent, men tar meg i det. Jeg oppgir Lilis navn, pikenavn, fødsels- og dødsdato og anslår et tidsrom for hennes opphold på sykehuset. Jeg prøver å virke sikker og håper at kvinnen ikke vil stille noen spørsmål jeg ikke kan svare på. Hun forsvinner ut en dør og blir borte en stund. Når hun kommer tilbake, har hun med seg en perm med årstallet 1970 på ryggen. Hun blar fram til den datoen i desember jeg har oppgitt som Lilis dødsdag. Jo, det stemmer, men – hun følger et 17

tunglest notat med fingeren – kvinnens levninger ble på oppfordring av en nevø, Eric Winckelmann, fraktet til Mulhouse i Frankrike for jordfestelse. Hun løfter blikket fra permen og ser meg rett inn i øynene. «Visste De ikke det? Og De sier at De er hennes niese?» Da jeg kommer tilbake til hotellet, er resepsjonisten fra i går kveld tilbake. Han gir meg en konvolutt og sier: «En herre leverte dette i formiddag.» Det er fra Jacob. Bare noen linjer, skrevet med samme selvgode håndskrift som brevet – det jeg fortsatt har med meg i skuldervesken min. Kjære Amanda! Var her for å treffe deg, men for sent – du hadde allerede gått. Kan vi møtes på Café Central i ettermiddag? Jeg venter på deg mellom fire og fem. J. PS: Glemte å fortelle at Lili ikke ble gravlagt her. Hvis du mot formodning skulle begynne å lete etter graven hennes.

Aftonbladet

«… bare et par sider inn i teksten er jeg helt oppslukt og har glemt alt rundt meg.»

Helsingborgs Dagblad

788205 406643

G lass og aske

Ann Syréhn Tomašević (f. 1945) jobber som lærer på en videregående skole i Lund, hvor hun også har gått på forfatterskole i regi av universitetet. Glass og aske er hennes første roman.

A n n S y r é h n Tomaš e vić

«Jeg har lenge lett etter en ny Kate Morton. Nå har jeg funnet henne. Glass og aske er en nydelig fortelling som holder leseren fanget til siste slutt.»

Helsingborgs Dagblad

An n Sy ré hn

Tomaš e vić

G lass og aske Roman

Svenska Dagbladet

«Den burde få et stort og takknemlig publikum.»

Expressen

«Tomašević har levert en tykk og velskrevet roman; i Glass og aske spares det ikke på det episke kruttet.»

Borås Tidning