AKT nr 1 2010

Aktuelt Kristenradikalt Tidsskrift n r. 1 2 0 1 0 - 2 4 . 책 r g a n g

Redaksjonen har supplert seg selv med følgende medlemmer: Astri Gryt … jobber som fotograf i AKT. Hun er nordlending men bor nå på St. Hanshaugen, og tar master i religion og samfunn på Teologisk Fakultet. Liker vintersport, fotball og musikk.

Gaute Granlund …drikker gjerne en dobbel cortado mens han leser Morgenbladet. En ung mann med bispeambisjoner. Setter pris på trikken og et subtilt kjærtegn.

Liker å holde begravelser, blir sjelden lei av sin egen stemme. Har en greie for bibliotekarer og rødvin, gjerne på én gang.

AKT (aktuelt kristenradikalt tidsskrift) utgis av Norges Kristelige Studentforbund. De meninger som kommer fram i bladet står for redaksjonens og den enkelte forfatters mening.

Bladet kommer ut fire ganger i året.

Ansvarlig redaktør: Leder av NKS, Torkil Hvidsten Redaktør: Kristine Hofseth Hovland Redaksjon: Audun Opland Åsmund Fjermeros Bakkevig Eystein Elde Anders Martinsen Astri Gryt Gaute Granlund Layout: www.pulverkaffe.no Kontaktinformasjon: AKT Norges Kristelige Studentforbund Universitetsgata 20 0162 Oslo www.forbundet.no e-post: akt@forbundet.no

Vi beklager … at vi i forrige nummer glemte å få med forfatter av artikkelen ”The orthodox are coming – get stones!”. Skribent fra europeisk seminar ”Religion, Gender and Society” var Ragnhild Bjørvik Opsahl.

Bidragsytere: I tillegg til redaksjonen bidrar følgende skribenter og fotografer til dette nummeret: • Bjørn Harald Brekke Ander er kunstner og fotograf, bosatt i Oslo • Ane Lindholt studerer på samfunnsvitenskaplig fakultet i Oslo og er aktiv i Støttekomiteen for Vest-Sahara • Tor Arne Berntsen er feltprest i Forsvaret • Marie Rædergård har studert teologi, religionshistorie og historie og er nå på utveksling fra norsk KFUK-KFUM til palestinsk KFUK og KFUM • Lars Håberg er fotograf og er på utveksling fra norsk KFUK-KFUM til palestinsk KFUK og KFUM • Stine Kiil Saga er student ved teologisk fakultet i Oslo • Morten Fredrik Hagen er fotograf og student ved teologisk fakultet i Oslo • Daniel Brändle er student ved teologisk fakultet i Oslo • Torkil Hvidsten er student ved teologisk fakultet i Oslo og leder av Norges Kristelige Studentforbund • Håvard Ihle studerer realfag ved Universitetet i Agder

akt nr 1 - 2010

Vi tar gjerne imot bidrag, både bilder og tekster. Bilder må være i høy oppløsning, minimum 300 dpi, samt egne seg for trykking i svart/hvitt. Dersom ikke annet er avtalt, bør ikke artiklene overstige 5000 tegn, mellomrom inkludert.

Omtaler av bøker, musikk, film o.l. bør ikke overstige 2000 tegn.

Trykk: Bedriftstrykkeriet, Oslo.

Opplag: 1200 Løssalg: 30,Abonnement: 110,Støtteabonnement: 250,Abonnementet løper til skriftlig oppsigelse.

Forside: Bjørn Harald Brekke Ander Wonderbra www.andervisuell.no

1.mars i år hadde Aftenposten en artikkel med overskrift: ”Opprør i norsk område dirigeres av Mullah Omar”. Jeg stusset et øyeblikk før jeg skjønte at Mullah Omars styrker ikke hadde invadert verken Finnmarksvidda eller Oslo øst, men at det var Afghanistan stykket handlet om.

Hva gir militær maktbruk sin berettigelse? Når oppfattes den som så legitim at hele områder i Afghanistan kan omtales som om de tilhører et lite land i Europas periferi? Som så legitim at kommandanten for verdens største militærmakt kan gis Nobels fredspris?

Vi har tatt for oss tanken om rettferdig krig. Samtidig har vi villet si noe om motstand mot militær maktbruk - med dertil hørende fare for å gi et romantiserende bilde av motstandskampen. Den faren skal vi leve med. Så får vi heller skrive om Mullah Omars valg av motstandsform en annen gang.

Redaktøren

innhold akt nr 1 - 2010

En kunstner, en akademiker og en aktivist svarer Bjørn Harald Brekke Ander, Anders Martinsen og Marie Rædergård har satt sine særpreg på denne temadelen. Vi spurte dem ut om hva de egentlig mener om rettferdig krig.

(Foto: Jan Ivar Vik/Vikfoto.no)

Bjørn Harald Brekke Ander er kunstner og fotograf. Han har laget forsiden til dette Akt. 1.Kan krig være rettferdig?

- Det er klart krig kan være rettferdig! Hvis alle som deltar i krigen deltar frivillig, hvis partene har like mange soldater, like mengder våpen og krigshandlingene ikke går utover sivilbefolkning og naturområder. Så hvis partene drar til en øde planet og kriger på like premisser der, kan krig være rettferdig.

2.Kan kunsten lære oss å se krig på nye måter?

- Som kunstner har jeg muligheten å underholde, engasjere og provosere. Min forrige utstilling ble kalt MAD IN NORWAY og kom med både politiske og humoristiske sleivspark til det vi i Norge tror vi kan være stolte av. Jeg belyste blant annet det at vi i Norge påstår at vi er en fredsnasjon men i virkeligheten er vi en av verdens største våpeneksportører som tjener fett på krig. Slik håper jeg min kunst kan være med på å få folk til å tenke.

Anders Martinsen er cand.theol. fra Teologisk Fakultet i Oslo. Han sitter i Akts redaksjon. Anders har skrevet ”Rettferdig krig i en asymmetrisk verden” på side 9 og ”Jesus mot imperiet” på side14.

1. Kan krig være rettferdig?

Jeg mener at krig i tilfeller er nødvendig og legitimt. Men jeg vegrer meg mot å ville kalle krig rettferdig.

Den offentlige drøftingen av hvorvidt en krig kan være rettferdig er kanskje like interessant og nyttig som det eventuelle svaret. Og jeg forutsetter at rettferdig krig tradisjonen er viktigst når det gjelder å begrense krigføring, ikke begrunne krig.

2. Er rettferdig krig mest en akademisk diskurs?

Jeg regner det mest for å være en filosofisk tradisjon som har hatt innflytelse utenfor akademia. Det er likevel mer problematisk å anvende den i konkrete situasjoner fordi store deler av informasjon om andre stater og etterretning er hemmelighetsstemplet. Uten åpne diskusjoner om krig er det vanskelig å anvende denne tenkningen konkret. Jeg tror det er viktig at man kan la spørsmål om krig forbli omstridt.

Er krigen i Afghanistan rettferdig? Ved å la det være omstridt vil vi utfordres til en dypere refleksjon som ikke nødvendigvis kan konkludere, men som gjør avgjørelsen for neste krig enda vanskeligere.

Marie Rædergård har studert teologi, religionshistorie og historie. For tiden er hun på utveksling fra norsk KFUK-KFUM til palestinsk KFUK og KFUM, og bor derfor i Beit Sahour rett utenfor Betlehem. Marie har skrevet ”Rettferdig motstand = kjærlig motstand” på side 12.

1. Kan krig være rettferdig?

Som en stor fan av Gandhi, vil jeg helst si nei. Jeg synes han har et veldig godt argument i at et menneske aldri kan reduseres til noe mindre enn et menneske, for eksempel en soldat. Er det galt å drepe et menneske, er det også galt å drepe en soldat. Men jeg tror svaret avhenger av et deskriptivt heller enn et normativt spørsmål, nemlig: Er det mulig å forandre vanlige mennesker gjennom å appellere til dem gjennom ikke-vold? Jeg er ikke klok nok til å svare på det spørsmålet enda. Forlater man det prinsipielle spørsmålet og ser på de krigene som føres i dag, tviler jeg imidlertid på om noen av dem er rettferdige.

2. Er det en sammenheng eller en motsetning mellom effektiv og rettferdig motstand mot krig?

Det er en sammenheng. En motstand som legger vekt på for eksempel menneskeverd og demokrati, skaper et annet samfunn enn en motstand som kun fokuserer på å slå fienden. I det lange løp tror jeg førstnevnte vil føre til et fredeligere samfunn.

akt nr 1 - 2010

akt nr 1 - 2010

Krigsetikken i Obamas nobelpristale - Obamas vektlegging av rettferdig krig-tradisjonen som et etisk og politisk rammeverk fungerer som en disiplinering mot tilfeldig og overdreven bruk av v책penmakt. Krig kan aksepteres som et virkemiddel for fred, men ikke uten at det underlegges etisk refleksjon, skriver Tor Arne Berntsen i denne analysen av Obamas nobelpristale.

akt nr 1 - 2010

Som så mange andre var jeg en kald vinterdag i desember i Oslo sentrum for å få et lite glimt av Norgesvennen Barack Obama. Jeg hadde ikke hellet med meg. Det eneste jeg så var bilen hans som kjørte forbi i full fart. Men Nobeltalen fikk jeg med meg. På storskjerm, riktignok. Utenfor.

Det er lett å la seg begeistre. Både av personen Obama, hans historie, og ikke minst av hans karisma og talegaver. Jeg synes også han holdt en solid og god tale. Det var imidlertid ingenting nytt som kom fram. Å snakke om etikk og krig er gjort mange ganger før. Og bedre. Det spesielle her var at det var USAs president som talte. Øverstkommanderende for verdens største militærmakt.

Da Barack Obama gikk opp på talerstolen den 10. desember for å holde sin nobelpristale, var det med dette som bakteppe. Og i talen gikk han til kjernen i denne kritikken. Han tok nettopp tak i spørsmålet om forholdet mellom krig og fred.

Er det uforenlige motsetninger som gjensidig utelukker hverandre? Eller er det mulig å tenke seg dette sammen - at krig og militærmakt kan sees på som et redskap i fredens tjeneste?

Mellom realisme og pasifisme Til grunn for diskusjonen om hvorvidt krig kan tenkes som et virkemiddel for fred, slik Obama tok til orde for i sin tale, ligger spørsmålet om forholdet mellom etikk og militærmakt. Er politikken underlagt etikkens normer og verdier,

Eller er det mulig å tenke seg dette sammen - at krig og militærmakt kan sees på som et redskap i fredens tjeneste?

Svar på kritikk La oss gå tilbake til den 9. oktober 2009. Ganske nøyaktig kl 11.00 på formiddagen ble den velkjente døren til Nobelinstituttet åpnet. Ut stiger Thorbjørn Jagland, lederen for Nobelkomiteen, til en samlet verdenspresse, og annonserer at årets pris går til USAs president Barack Obama. ”Han får prisen for sine visjoner, og sitt arbeid for en verden uten atomvåpen”, uttalte Jagland da han skulle begrunne komiteens avgjørelse. ”Han har fanget verdens oppmerksomhet og gitt et håp om en bedre fremtid gjennom verdier og holdninger”.

Tildelingen skapte naturligvis et ras av reaksjoner. Hardest i kritikken var nok amerikanerne selv. Hvordan kan man gi fredsprisen til en mann som ennå ikke har bevist noe? Kan man tildele en fredspris utelukkende basert på gode intensjoner? Men kanskje enda mer fundamental var kritikken sett i lys av krigene i Irak og Afghanistan. Hvordan kan man gi fredsprisen til en president som står ansvarlig for to pågående kriger?

Den amerikanske avisen The Times kommenterte på lederplass: ”Det fremstår som en forskrudd ironi å gi fredsprisen til en president som for øyeblikket arbeider med å trappe opp krigen i Afghanistan. For mange er det vanskelig å se at fred er forenlig med en eskalering i voldshandlinger slik Obama nå arbeider med å få til”.

eller må vi skille mellom etikk og politikk som to ulike måter å forholde seg til verden på? For å nærme seg dette kan det være nyttig å knytte an til to statsvitenskapelige teoriretninger. Den ene retningen er politisk idealisme og den andre er politisk realisme.

Veldig forenklet kan man si at den politiske idealismen har som sitt utgangspunkt at man står overfor et valg mellom krig og etikk. Krig i seg selv må sees på som uetisk. Å ta stilling til krig vil dermed innebære at man ofte inntar en pasifistisk grunnholdning. Mahatma Gandhi og Martin Luther King er representanter for et slikt idealistisk syn, noe Obama også trekker fram i sin tale.

Ut i fra perspektivet til den politiske realismen, på den andre siden, blir etikk sett på som irrelevant. Og direkte farlig. Dette først og fremst fordi det begrenser militærmakten. Jo høyere politiske målsettinger man har, jo mer må man være villig til å risikere. I siste instans tvinges man til å ofre etikken selv.

Selv om Obama innrømmer at han sterkt er preget av den politiske idealismen, ikke minst den ikke-voldelige borgerrettsbevegelsen i USA, ser han også nødvendigheten av en mer realistisk tilnærming. ”Jeg kan ikke bare la meg styre av deres eksempler. Jeg må forholde meg til verden som den er, og kan ikke stå og se på at det amerikanske folket blir truet”.

Obama bryter med Martin Luther Kings ikke-volds strategi, men anerkjenner likevel

akt nr 1 - 2010

den iboende kraften og det samfunnsendrende potensial som ligger i pasifismen som politisk retning. Hans posisjon som den første svarte president i USAs historie er nettopp et resultat av denne ikke-volds bevegelsen, noe han også trekker frem i sin tale.

I talen plasserer Obama seg altså i spenningsfeltet mellom disse to retningene, mellom idealisme på den ene siden og realisme på den andre. Han understreker at begge retningene har noe berettiget ved seg. Men stående alene får de begge en slagside. Den politiske realismen ved at den underbetoner betydningen av politiske idealer og etikk. Og idealismen ved at den kan bli for virkelighetsfjern og styrt av ideer mer enn praktiske problemstillinger.

Krig kan være etisk legitimt, i følge Obama.

Men det må da underlegges moralske kriterier og idealer. Selv om han erkjenner at det er en spenning mellom fredens ideal og krigens brutalitet, ser han likevel ikke dette som grunnleggende motsetninger. Krig kan sees på som et virkemiddel for fred.

Her ser vi tydelige spor av en av Obamas store helter, den amerikanske teologen Reinhold Niebuhr. En grunnidé i Niebuhrs kristenrealistiske teologi er at mennesket både har et iboende potensial for ondskap og godhet.

Men på grunn av menneskets tilbøyelighet til ødeleggelse og konflikt må de destruktive kreftene holdes i tømme, om nødvendig med makt.

Fra rettferdig krig til rettferdig fred Ved å akseptere militærmakt og krig som et virkemiddel for å beskytte mennesker og skape fred, knytter Obama seg til den filosofiske rettferdig krig-tradisjonen som et grunnleggende referansepunkt. Dette er et samlebegrep for en tradisjon som strekker seg tilbake til tidlig kristen tenkning, blant annet hos Augustin og Thomas Aquinas. Men som også har paralleller i andre religioners tenkning om krig.

Obama nevner i sin tale flere kriterier som må oppfylles om man skal kunne snakke om krig som etisk legitimt. Militærmakt kan kun brukes ved selvforsvar, eller som siste utvei når alle andre midler er forsøkt. Bruken av militærmakt må også være proporsjonal med krigens hensikt.

Det må altså være en rimelig sammenheng mellom de midler man bruker og hva man søker å oppnå. Og man må utkjempe krigen på en slik måte at sivile skånes.

Obama plasserer seg mellom realisme og pasifisme, forklarte major Tor Arne Berntsen da han snakket til Vintermøtet i Forbundet.

(Foto: Daniel Brändle)

Rettferdig krig tradisjonens styrke er at den utformer spesifikke kriterier for når det er rett å gå til krig og hvordan det er rett å føre krig.

Fordi alle krigende parter vil hevde at deres kamp er rettferdig, trengs etiske normer og kriterier.

Uten gjennomtenkte kriterier som basis for kritisk debatt er begrepet rettferdig krig i beste fall innholdsløst, og i verste fall farlig.

Overdreven bruk av makt kan true krigens legitimitet. Men også muligheten for å skape fred.

Ett eksempel på dette er bruken av klasevåpen i krig. Ikke bare er dette våpen som ikke skiller mellom stridende og ikke stridende. Disse blir ofte liggende igjen som udetonerte bomber etter at krigen har tatt slutt. Hvordan krig føres kan altså ha direkte konsekvenser for muligheten til

Men nettopp fordi det fredlige samkvemmet er så verdifullt, er våpenmakt nødvendig når samkvemmet bryter sammen og ingen annen realistisk utvei eksisterer.

Obamas vektlegging av rettferdig krigtradisjonen som et etisk og politisk rammeverk fungerer altså som en disiplinering mot tilfeldig og overdreven bruk av våpenmakt. Krig kan aksepteres som et virkemiddel for fred, men ikke uten at det underlegges etisk refleksjon. Dette fordi kostnadene ved krig alltid er store. I en tale i 2002 kritiserte Obama nettopp invasjonen i Irak som en overilt krig, mer basert på lidenskap enn på fornuft.

Et annet og minst like viktig poeng for å kunne snakke om krig som etisk legitimt, som også understrekes i talen, knytter seg til hvordan krigen føres. Regler for bruk av våpenmakt i krig er nødvendig for å beskytte mennesker i krig.

Enten de er part i konflikten eller uskyldige sivile.

å skape fred.

Selv om Obama innrømmer at krig kan være nødvendig for å skape fred, gir han også en klar rangering av forholdet mellom krig og fred. Fred har høyeste prioritet. Det er kun som et virkemiddel for fred at krig kan aksepteres.

Bruken av militærmakt må altså prøves på fred som militærmaktens mål. I Forsvaret sies det ofte at det er når man ikke brukes, at man oppfyller sin funksjon. Dette understrekes også av Obama som slår fast at militærmaktens mål ikke er krig, men fred.

Det er derfor ikke nok bare å snakke om rettferdig krig. Vi må også snakke om rettferdig fred. For å sitere Obama selv: ”Fred er ikke bare fravær av synlig konflikt. Bare en rettferdig

akt nr 1 - 2010

fred basert på menneskets iboende rettigheter og verdighet vil vare”. Krigens etikk må altså underlegges grunnleggende menneskerettigheter som fred, frihet og menneskeverd.

Den grunnleggende spenningen i Obamas tale, gjennom hans henvisning til Gandhis og Martin Luther Kings ikke-voldelige kamp og samtidig hans forsvar for krigens nødvendighet, er dermed en videreføring av rettferdig krig tradisjonens filosofi: Fredlig sameksistens bærer langt rikere frukt enn bruk av militærmakt.

Men nettopp fordi det fredlige samkvemmet er så verdifullt, er våpenmakt nødvendig når samkvemmet bryter sammen og ingen annen realistisk utvei eksisterer. Dette er åpenbart noe helt annet enn pasifisme. Men det bærer likevel i seg en dyp preferanse for fred.

Obama forsøker i sin nobelpristale altså både å balansere et syn der verdier og idealer settes høyt på den politiske dagsorden, men uten å miste av syne de praktiske utfordringene som ligger i å beskytte disse idealene i en verden preget av kynisme og konflikt. ”Vi kan innrømme at undertrykkelse alltid vil være med oss, men likevel arbeide for rettferdighet” avslutter Obama sitt nobelforedrag.

Så gjenstår det å se om historien vil skrive de samme sluttordene over hans presidentperiode.

■

Dette er manus til et foredrag holdt 19.februar 2010 på Vintermøtet i regi av Norges Kristelige Studentforbund. Major Tor Arne Berntsen er feltprest i det norske forsvaret og har tjenestegjort i Afghanistan.

Rettferdig krig i en asymmetrisk verden Kan et begrep med røtter i antikkens og middelalderens fiendebilder si oss noe om rett og galt i dagens kriger?

Av Anders Martinsen Krigens logikk har tatt noen krumspring fra Europas religionskriger via første verdenskrigs skyttergraver til dagens flyvende droner. I dag kan vi registrere økende asymmetri i krigene som utkjempes, en global maktbalanse i forskyvning, og kamp om krigens definisjonsmakt. Med det melder også behovet seg for en kritisk lesning av rettferdig krig tradisjonen og hva dens relevans er i dagens krigsbilde.

Utsiktene til suksess [K]rig kan bare rettferdiggjøres hvis det oppfyller visse betingelser: Hvis det føres bare som siste utvei eller i selvforsvar, hvis den makten som brukes ikke er overdrevet, og hvis, om mulig, sivile spares.

Barack Obama i sin Nobeltale 10.des 2009

Begrepet rettferdig krig forsøker å formulere strenge prinsipper for å gå til krig og for selve krigføringen. Det kan ikke være snakk om en aggressiv krig ført i strategiske egeninteresser;

militær inngripen forutsetter en proporsjonalitet mellom mål og midler; og sivile skal ikke rammes unødig hardt. Implisitt forstås at sivile tap og prøvelser er uunngåelig i krigføring. Eksplisitt er dette et forsøk på å begrense krigføring til det som defineres som et nødvendig minimum.

Det er prinsippene om nødvendighet og om proporsjonalitet som særlig settes på prøve i møte med krigens logikk. Med nødvendighet og proporsjonalitet følger forutsetningen om å ha rimelige utsikter til suksess når en velger å gå til krig. Dette kriteriet er ikke lett å forholde seg til. For det første er det lite trolig at noen vil gå til krig hvis muligheten til seier overhodet ikke eksisterer. For det andre vil det være vanskelig å anslå hvor rimelig utsiktene til suksess er.

Dagens situasjon i både Afghanistan og Irak er slående eksempler på dette. Vi har få muligheter til å vite noe sikkert om et krigsforløp. De fleste kriger baserer seg på tidligere erfaringer, men når krigsbildet og konteksten endres vil slike antagelser være meget usikre.

Krigens nye ansikt Kriger i dag er ikke primært statskriger, men konflikter innad i stater med svak sentralregjering. Øyvind Østerud poengterer i boken Hva er krig et interessant fenomen med nye kriger. Vi ser tendenser til at den ″svake parten″ stadig oftere går seirende ut av væpnede

akt nr 1 - 2010

konflikter. Han forklarer det med at den sterke parten, særlig vestlige makter, må begrense bruken av ekstrem makt av politiske grunner, og dessuten ønsker å begrense egne tap. Dette gjør en total seier vanskeligere.

Vi kan legge til en tredje årsak. Siden krig foregår innenfor eller mot svake stater blir de ofte asymmetriske. Dette gjaldt da Israel kriget mot Hisbollah i 2006 innenfor Libanon. Militært var styrkeforholdet rått (det viser seg i tapstallene som omtrent er, og dette er høyst usikkert, 120-500). Likevel er det vanskelig å anslå noen vinner. Men virkningshistorien tyder på at krigen a) svekket Libanons regjering, b) svekket Israels internasjonale ry og avslørte flere strategiske mangler hos hæren c) styrket Hisbollah. Dermed vant Hisbollah tross høyere tapstall og at de ble grundig bombet. Vi kan si at krigen blir en utholdenhetskamp og en sympatimønstring mer enn en sluttsum av påførte skader, vunnet land eller militære seire.

Menneskesyn og lokalisering av ondskap For å la det være helt klart: Ondskap finnes i verden (…) Å si at maktbruk noen ganger er nødvendig, er ikke en oppfordring til kynisme, det er å akseptere historien, at mennesket ikke er perfekt og fornuftens begrensninger.

Barack Obama i sin Nobeltale 10.des 2009

I utholdenhetskampen og mønstringen av sympati blir den moralske definisjonsmakten sentral. Rettferdig krig tradisjon henter mye av sin begrunnelse i et menneskesyn som er sterkt forankret i et kristent menneskesyn. På den ene siden sees Gud som Herre over historien og verden. Som menneske kan vi ikke sette oss over dette. På den andre siden eksisterer ondskapen nærmest som en metafysisk størrelse. Denne erkjennelsen legitimerer kamp mot ondskapen for å forsvare mennesker.

Makt gjøres slik til et moralsk legitimt middel for fred. Man sikrer freden og menneskeheten ved a) krig b) å bygge opp en slagkraft slik at ingen tør å angripe. På begge disse områdene kan man vitterlig si, for eksempel, at USA har bidratt til fred i det vestlige Europa. Men her beveger vi oss inn på omstridte temaer. For hva er mulige konsekvenser av en slik argumentasjon?

Det tegner seg en etisk gråsone mellom det å benevne bestemte handlinger som onde, for eksempel å bombe en pikeskole eller angrep på humanitære organisasjoner, og å definere sine fiender som ondskapen inkarnert. Obama henviste i sin fredspristale til de alliertes kamp mot Det tredje riket som et kroneksempel på rettferdig krig, nettopp på bakgrunn av den ondskap som ble utøvd. På den andre siden må vi ikke redusere kompliserte spørsmål om makt og politikk til en kamp mellom det gode og det

••

Kilder forteller oss at 3000 f.Kr. organiserte bystater i Mesoptamia hærer og utkjempet slag.

••

Uppsala Conflict Program definerer krig som væpnet konflikt mellom to stater med minst 1000 drepte i året.

••

Jus ad bellum handler om hvorvidt det er rett å gå til krig. Jus in bello handler om rett krigføring.

••

Kriteriene for jus ad bellum regnes for å være: legitim autoritet, rettferdig grunn, rett intensjon, proporsjonalitet, siste utvei, rimelig håp om å lykkes.

onde. Hvilken rolle spiller de alliertes utstrakte bombing av sivile (for eksempel britenes terrorbombing av Dresden hvor hensikten var å skape et flammehav for å ta livet av flest mulig) i kampen mot ondskap? Å begrunne krigen med merkelapper om ondskap kan frata oss både analytiske verktøy og muligheten til å sikre langsiktig fred. Det bygger også en krigsretorisk fasade som slører til spillet i bakgrunnen.

Egeninteresser og vikarierende motiv [Det er] et faktum at USA har bidratt til å sikre global sikkerhet i mer enn seks tiår med blodet til våre landsmenn og styrken til vår hær.

Barack Obama i sin Nobeltale 10.des 2009

Som en resonans av ond/god-retorikken kommer spørsmålene om bakenforliggende motiver. En humanitært begrunnet intervensjon kan fremstå som et vikarierende motiv for andre geopolitiske interesser. Dette kan illustreres i en problematisk påstand fra Obama, fra fredspristalen: «USA har aldri ført krig mot et demokrati [...]». Avhengig av vår definisjon av krig, og for så vidt av demokrati, kan dette være riktig på papiret. Samtidig vet vi at USA i en rekke tilfeller siden andre verdenskrig både har støttet kupp mot valgte ledere, og hjulpet autoritære regimer til å beholde makten.

USA og britene styrtet i 1953 Irans valgte president, Muhammed Mossadegh. CIA var involvert i statskupp for eksempel i Indonesia (de styrtet den kvasiautoritære Sukarno og støttet den helautoritære Suharto) og i Chile (kuppet mot Salvador Allende). De har også støttet totalitære regimer som Somoza i Nicaragua og Marcos på Filippinene. Dette er eksempler på situasjoner der gapet mellom retorikk og realpolitikk er påfallende. Det er naivt å tro at ikke dette gapet også finnes i de situasjonene der åpen, væpnet konflikt pågår.

Også for andre enn statsmaktene er krig en interessearena. En av de tydeligste aktørene i krigens spill er våpenprodusentene som har interesse av at deres produkter forblir etterspurt.

Dette bildet har på 2000-tallet fått en ekstra dimensjon med den markante økningen i bruk at private kontraktører i kriger. Disse gruppenes involvering skaper et paradoks som

akt nr 1 - 2010

Marie-Dominique Charlier drøfter i Le Monde Diplomatique, februar 2010. Charlier påpeker hvordan bruken av privat kontraktører kan være med på å forlenge krigen siden det er i det private selskapets økonomiske interesse at krigen strekker ut. Dette gir krigen en dynamikk som er annerledes enn tidligere, hærdrevne kriger, og vanskeligere å regulere med statsbaserte avtaler og tankegods.

Motivene til sentrale aktører i kriger, både stater og private aktører, utfordrer slik prinsippene som rettferdig krig tradisjonen utmeisler. Definisjon av nødvendighet og proporsjonalitet blir en del av spillet om å vinne hjerter og sinn, like mye som en analytisk, etisk øvelse.

Retoriske piruetter Ikke minst kan settingen for Obamas egen fredspristale gi oss noen glimt inn i dette landskapet. Fantes det andre motiver for Obamas tale enn å generelt takke for prisen og forsvare rettferdig krig tradisjonen? Obama befestet inntrykket av at han først og fremst er USAs president og at han vil ivareta USAs interesser.

Derfor bør vi merke oss at talen appellerte til begge de politiske fløyene i USA. «Bipartisanship» har vært et gjennomgående tema i amerikansk politikk etter at Obama ble valgt til president. Etter en Bush-administrasjonens steile holdning skulle fløyene mykes med Obama.

Dette har ikke skjedd, tvert om er tegnene i amerikansk politikk at blokkene er fullstendig stivnet. Etter min kjennskap var dette kanskje den mest samlede talen Obama har holdt. Fra å være i et trangt hjørne hos «peacenick» Europa, foretok Obama noen retoriske piruetter og vips var han ute av det samtidig som Europa var sjarmert og haukene hjemme måtte være enige med han.

Blir det noe mer fred av det da? Tvilsomt, etter mitt skjønn. Men det viser oss at rettferdig krig retorikken kan være nyttig til forskjellig bruk – og kanskje har det en større rolle å spille på krigsmaktens hjemmebane enn på de stedene hvor krigen faktisk kjempes.

■

Når krig blir et fristende valg - Fred må inkludere muligheten til å bestemme over egen framtid. Den muligheten har vi ventet lenge på i Vest-Sahara, men fortsatt er det et okkupert land. Nå holder tålmodigheten på å renne ut og noen spør seg om åpen krig kanskje er veien videre.

Av Kristine Hofseth Hovland Basiri Labsir ser alvorlig ut over tjue oppmerksomme studenter som er samlet til Vintermøte i regi av Norges Kristelige Studentforbund. For et og halvt år siden kom han til Norge på utveksling gjennom Fredskorpset.

Han har blitt her, enn så lenge, og følger opp kontakter i Norge på vegne av Saharawi Student Union.

Selv har han bodd hele livet utenfor VestSahara, i flyktningeleirene i Algerie, dit mange ble drevet på flukt da Marokko okkuperte Vest-Sahara i 1975. I flyktningeleirene har eksil-saharawiene organisert seg i frigjøringsbevegelsen Polisario.

Valget av ikke-vold

- Men den unge generasjonen har nå levd med løfter om folkeavstemning mesteparten av sitt liv, siden 1991, uten å se noe tegn til at det løftet oppfylles. Noen av dem begynner å miste tålmodigheten. De spør om vi ikke skal gå tilbake til en væpnet motstandskamp. De sammenligner seg med palestinerne og lurer på hvorfor den konflikten får så mye oppmerksomhet og vår situasjon ikke får det.

- Vi kjenner på en maktesløshet. Vår nåtid og vår framtid er så avhengig av internasjonale allianser og økonomiske interesser – og vi kommer dårlig ut av de regnestykkene. Vi føler vi har spilt etter reglene, men det kan kjennes som det bare har vært til vår ulempe.

de tenker at kristne studentforbund kan gjøre med dette.

- Dere kan hjelp oss å bli sett og hørt, svarer Labsir.

- Fortell medlemmene deres om konflikten, vær med og demonstrer med fredelige midler, og bli med på kampanjene vi inviterer til. Om dere vil må dere gjerne komme og se med deres egne øyne hvordan livet i flyktningeleirene er.

Vi trenger øyenvitner som kan fortelle om hva denne konflikten gjør med folk.

- Ikke minst trenger vi å bygge nettverk som beviser at vi kan fange verdens oppmerksomhet uten vold. Vi inviterer dere til å være med og gjøre freden mulig – uten veien om krig.

- Polisario har valgt ikke-voldelig motstand helt siden våpenhvilen ble avtalt i 1991. Som en hovedsakelig muslimsk befolkning er vi dedikert til fred. Hvilke motstandsmidler som kan tas i bruk mot okkupasjonsmakten har vært hyppig diskutert, men så langt alltid med ikke-voldelig konklusjon. Blant annet har Polisario tatt et klart standpunkt mot bruk av terrorisme.

Studentsolidaritet

Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond har, som en av flere organisasjoner, satt fokus på norske investeringer i det okkuperte Vest-Sahara.

De fleste barna i de saharawiske flyktningeleirene i Algerie har aldri vært i sitt hjemland. Familiene bor ofte under svært enkle forhold. (Foto: Ane Lindholt)

I Norge er Labsir med i et nettverk av organisasjoner som vil løfte denne glemte konflikten fram i lyset. Han har kommet til Vintermøtet sammen med representanter fra den norske støttekomiteen for Vest-Sahara som kjører kampanje mot norske økonomiske interesser i det okkuperte området. Fra salen spørres det hva

akt nr 1 - 2010

Kairos: okkupasjonsteologi fra palestinske kristne

Muren som er reist på palestinsk territorium har gjort våre byer og landsbyer om til fengsler, skilt dem fra hverandre og gjort dem til spredte og isolerte områder, skriver palestinske kirkeledere i Kairos-dokumentet. (Foto: Lars Håberg)

– Kjærlighet er ikke å snu ryggen til og late som man ikke ser, sier Nora Kort, en av forfatterne av Kairosdokumentet.

Tekst: Marie Rædergård Foto: Lars Håberg Begge på Vestbredden gjennom KFUK-KFUM Global Nora Kort er en dame med mange jern i ilden, som leder for ulike prosjekter innen velferd, kultur og sysselsetting. Som palestiner, født og oppvokst i Jerusalem, er hun også med på å gi palestinere en stemme internasjonalt, blant annet som en av de ortodokse kristne i gruppen bak Kairosdokumentet, lansert i Betlehem 11. desember i fjor. Kairos-dokumentet er et teologisk dokument som tar for seg palestinernes situasjon, og er særlig rettet til det palestinske samfunnet og til verdens kirker. Det er skrevet av ledere og lekfolk fra ulike palestinske kirkesamfunn.

– Ideen kom på Palestine-Israel Ecumenical Forum i Jordan i 2007. Vi kom fram til at det er

tid for å si ifra til verden at nok er nok, å erklære hvor vi står og hva vi tror på, forklarer Nora Kort.

Ikke-vold Motstand er et viktig tema i Kairos-dokumentet.

Men hva er den etisk forsvarlige, rettferdige motstanden? Nora Kort svarer: – Mitt utgangspunkt er at alle mennesker er født like, som Guds skapninger. Jeg tror ikke at det er noen nasjons rett å kontrollere en annen nasjon med makt. Det palestinere går gjennom er etisk uakseptabelt. Som kristen tror jeg at folk har rett til å si nei. Rettferdig motstand er en ikke-voldelig motstand, men med fasthet. Du snakker ikke bare om det, du handler. Det er en kjærlig motstand, som følger Kristi eksempel.

Hun trekker fram skattenektingen i Beit Sahour under den første intifadaen, der innbyggerne nektet å betale skatt til den israelske okkupasjonsmakten, som et eksempel.

– Hvorfor ikke-vold?

– Jeg har ingen tro på militærmakt. Den kan kanskje okkupere og ødelegge, men den vil ikke endre folk sine hjerter. Ikke-vold er standpunktet til alle i Kairos-gruppen. Vi representerer ikke hele befolkningen, men dokumentet er i ferd med å starte en diskusjon rundt dette temaet.

– Finnes det situasjoner hvor vold kan rettferdiggjøres?

akt nr 1 - 2010

– Personlig kunne jeg aldri gripe til noen form for vold, men under okkupasjon Jeg kan forstå folk som bruker vold nå om dagen.

Boikott – I Kairos-dokumentet skriver dere om å elske sin fiende. Hva vil det si?

– Som mennesker bærer vi alle på de samme følelsene, på kjærlighet, frykt og hat. Å elske sin fiende betyr å strekke seg mot, å forstå den andre. Du kan få den andre til å forstå at du er et menneske. Dialog er en måte å elske sin fiende på.

– Du snakker om en motstand gjennom handling. Hva med å snu det andre kinnet til?

Ofte har jo dette blitt tolket ganske passivt?

Nora Kort svarer med å be oss sette oss inn i situasjonen til en mor eller en far.

– Hvis barnet ditt er ulydig, sier du: «OK, du får gjøre det på din måte»? Nei, du tar fra barnet et eller annet som det liker, sjokolade eller TV for eksempel. Man snur ikke ryggen til og later som om man ikke ser. Er det kjærlighet?, spør hun med ettertrykk, og legger til: – Å snu det andre kinnet til, det er å si til folk at de tar feil, samtidig som du fortsetter å elske og respektere dem.

Kort, i likhet med de andre Kairosforfatterne, ser BDS (Boycott, Divestment

Utdrag fra Kairos Palestina: Et sannhetens øyeblikk Kirkens oppgave er profetisk, å tale Guds ord modig, sannferdig og med kjærlighet, i den lokale kontekst og midt i hverdagens hendelser. Hvis kirken skal ta parti, støtter den de undertrykte og står sammen med dem, slik som Kristus vår Herre sto ved siden av alle fattige og hver synder, med et kall til omvendelse, liv og gjenreising av den verdigheten som Gud har gitt dem, og som ingen har rett til å ta fra dem.

Et sannhetens øyeblikk, avsnitt 3.4.1 Ordet er tydelig. Kjærlighet er vår Herre Kristi bud til oss, og det omfatter både venner og fiender. Dette må være klart når vi står i situasjoner der vi må bekjempe ondskap av ethvert slag.

Et sannhetens øyeblikk, avsnitt 4.2 Kjærlighet er å se Guds ansikt i hvert eneste menneske. Hver person er min bror og min søster. På den annen side, å se Guds ansikt i alle betyr ikke å akseptere deres ondskap eller aggresjon. Det er heller så at kjærligheten forsøker å rette det onde og stoppe aggresjonen.

Et sannhetens øyeblikk, avsnitt 4.2.1 Vi sier at vår utvei som kristne i møte med den israelske okkupasjonen er å gjøre motstand.

Det er en rettighet og en plikt for en kristen å yte motstand. Men det må være motstand utført med kjærlighetens logikk. På denne måten er den en kreativ motstand, for den må finne medmenneskelige metoder, som involverer medmen­neskeligheten hos motstanderen.

BDS: Boycott, Divestment, Sanctions Oppfordringen til det internasjonale samfunnet om boikott, tilbaketrekning av investeringer og økonomiske sanksjoner kom i 2005 fra det palestinske sivile samfunnet, både i de okkuperte områdene, i Israel og i diaspora. Over 170 palestinske partier, fagforeninger og andre organisasjoner skrev under på oppfordringen. Det ble bedt om en implementering av BDS inntil Israel møtte disse kravene: • Å gjøre slutt på okkupasjonen og koloniseringen av alt arabisk land (Vestbredden inkludert Øst-Jerusalem, Gaza og Golan) og fjerning av muren.

•

Å gjøre slutt på diskriminering av palestinske borgere av Israel.

•

Å anerkjenne og fremme de palestinske flyktningenes rett til å vende tilbake til sine hjem og sin eiendom.

Et sannhetens øyeblikk, avsnitt 4.2.3 Vi står ikke imot med død, men heller gjennom respekt for livet.

Et sannhetens øyeblikk, avsnitt 4.2.5 Samtidig ber vi dere tale sant om, og ta stilling på sannhetens side når det gjelder Israels okkupasjon av palestinsk land. Som vi allerede har sagt, ser vi boikott og tilbaketrekning av økonomiske investeringer som ikkevoldelige redskaper for rettferdighet, fred og trygghet for alle.

Et sannhetens øyeblikk, avsnitt 6.3 – Budskap til verdens kirker

BDS har sin egen nettside: www.bdsmovement.net KAIROS sin hjemmeside er www.kairospalestine.ps Der finnes det en egen artikkel om Kairos og BDS.

and Sanctions, se undersak) som en del av en rettferdig, ikke-voldelig motstand.

– Vi ønsker ikke å skade den andre, men vi er nødt til å gå til noen steg så lenge denne okkupasjonen fortsetter.

Hun minner oss på at kirken er én kropp.

– Noen kirker stiller spørsmålstegn ved boikott. De ønsker å ha en ren samvittighet, at ikke noen skal kunne si at de påfører Israel skade.

Men på denne måten skader de oss, ved å unnlate å spørre hva rettferdighet er.

Håp Nora Kort forteller om arbeidet sitt med å skaffe arbeid til kvinner som rammes av okkupasjonen.

Noen isoleres av muren eller har mistet land som tilhørte familien. Andre er eneforsørgere fordi mennene er drept eller sitter i israelske fengsel.

– Dette er også motstand, å gi folk håp og sette dem i stand til å leve her, slår hun fast.

– Hva inspirerer deg til å gjøre ikke-voldelig motstand?

– Troen min, svarer Nora Kort raskt.

– Alle aspekter av den. Jesus kom for å frelse oss alle fra syndene våre. Korsets vei vil til slutt lede til oppstandelsen, også den korsets vei som vi vandrer. Dette er det som holder meg gående.

At jeg fortsetter å leve her når hele familien min bor i utlandet, det er mitt ikke-voldelige uttrykk for dette håpet.

Jeg tror ikke at det er noen nasjons rett å kontrollere en annen nasjon med makt, sier Nora Kort, en av forfatterne bak det palestinske Kairos-dokumentet. (Foto: Lars Håberg)

■

akt nr 1 - 2010

Jesus mot imperiet «Rettferdig krig» er et problematisk begrep, men vi kommer ikke unna at motstand i enkelte tilfeller er legitimt. De bakenforliggende ideologiene vil ofte være avgjørende for hvilken form denne motstanden får – og i svært mange ideologier spiller religionen en viktig rolle. Religionenes tekster og tradisjoner er med på understøtte og legitimere makt; det kan være makt til å undertrykke, eller makt til å forestille seg at en annen virkelighet er mulig. Også fortellingene om Jesus er med på å legitimere forskjellige typer makt. I denne artikkelen skal vi se på lesemåter som gjør Jesus til politisk aktør i et okkupert land – og med det ønsker å istandsette mennesker som i dag er okkupert til å øve motstand mot dagens imperier.

Av Anders Martinsen

Den politiske Jesus Tradisjonelt har kristendommen tolket Jesu budskap apolitisk: «Gi keiseren hva keiserens er og Gud hva Guds er». Fra Romerbrevet har man gjerne dratt frem Paulus' servile formaning om at «enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. For det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud». Summen av slike lesninger utgjør ikke akkurat noen oppskrift på politisk

som handler mot imperiets og kolonimaktens undertrykkende krefter. Å opprettholde en fullstendig apolitisk lesning av Jesus ville nærmest gjøre ham til en medløper av imperiet.

Nøkkelen ble å innse at Jesus selv levde i et okkupert land. Palestina på Jesu tid var en del av det romerske imperiet – og på bakgrunn av dette begynte man å lese Jesus som en motstander av imperiet.

Det åpner seg en mulighet for å tolke dette slik at Jesus kaster romerne på havet. motstand. Jesu budskap er blitt gjort til et frelsesanliggende, evangeliet til noe som rettet seg mot den enkelte sjel. Jesus er riktignok gitt all makt i himmel og på jord, men kirkens oppdrag er å omvende hedningene, ikke sette undertrykte fri. (Dette siste skal istedet tolkes billedlig, som at man er undertrykt av syndens kår el.l.)

Fra 80-tallet og utover har et slikt apolitisk Jesus-bilde blitt forsøkt utfordret av flere teologiske retninger, deriblant den såkalte postkoloniale teologien. Postkolonial teologi oppstod i kjølvannet av oppløsningen av de europeiske koloniene, og har flere likhetstrekk med frigjøringsteologien. Dens natur er imidlertid mer selvbevisst og aktivistisk.

Frigjøringsteologene gjorde Jesus til et symbol på Guds solidariske lidelse med de fattige; postkolonialistene gjør ham til en agent, en

Okkupasjonen på Jesu tid Den okkupasjonen som Jesus levde under var basert på terror. Alle okkupasjoner er ressurskrevende, og skal man bevare orden må man ha ekstremt mange soldater tilstede. Siden romerne ikke kunne utplassere det nødvendige antallet soldater, baserte de seg på et system med brutal gjengjeldelse. Korsfestelsens seigpining er et godt eksempel – uhyre effektiv fordi de korsfestede ble hengt opp til skrekk og advarsel.

Sosiologen James C. Scott har påpekt at befolkningen i agrikulturer yter motstand på flere måter, men sjelden gjennom åpen konfrontasjon.

Det er først når man hundser, undertrykker og er generelt jævlig over lengre tid at situasjonen kan komme ut av kontroll og gå over i voldelig konflikt. Etter flere år med undertrykkelse, krevende skatter og ydmykelse var det akkurat

akt nr 1 - 2010

det som skjedde mellom jøder og romere på den tiden da evangeliene ble skrevet. I år 66-70 e. Kr. får man det store jødiske opprøret mot romerne.

Jerusalem falt i år 70, tempelet ble rasert og de siste gjenlevende motstanderne i fortet i Masada valgte å ta sitt eget liv fremfor å bli tatt til fange av okkpantene.

Jesus som politisk opprører Sosial uro ble av romerne betraktet som opprør, uavhengig av om den var religiøst motivert eller ikke. Og opprørere var ikke godt likt. Jesus var slett ikke den eneste «profeten» som ble forstått som opprører og utsatt for romernes makt.

Omkring 45 e. Kr. har vi en viss Theudas som ville lede en flokk mennesker til Jordan. Som Moses skulle han dele vannmassene og lede mengden over til det lovede landet. Romerne, derimot, tillot ikke slike stunts, og sendte en tropp mot Theudas og vennene hans. Flere av dem ble drept, blant dem Theudas selv som romerne skar hodet av. En annen ”profet” var Jesu navnebror Jesus ben Hananiah. Denne forkynte og talte til menneskene i Jerusalem, men mer til ergrelse enn til oppbyggelse. Snart ble mannen arrestert, men den romerske guvernøren ble overbevist om at han var gal, og lot ham bare piske før han ble satt fri igjen.

Man kan ikke, på bakgrunn av dette, opprettholde den naive og destruktive forestillingen om at jødene stod bak Jesu død.

Tempelprestene var uansett kollaboratører med

okkupasjonsmakta. I stedet må den romerske okkupasjonsmakten trekkes ut av skyggen.

Tolkningen av Jesu liv må forholde seg til okkupasjonen og det okkuperte landet.

Motstand i Bibelen: Mannen fra gravhulene Hvilke spor av motstand mot det romerske imperiet var det så postkolonialistene fant i evangeliene? Vi har en pussig fortelling om demonutdrivelse, populært kalt Mannen fra gravhulene (Mark 5:1-20; Luk 8:26-39), som kan stå som et interessant eksempel. Her leser vi om at Jesus treffer en mann som er så plaget av onde ånder at ingen kan kontrollere ham. Han blir derfor utstøtt fra landsbyen og må oppholde seg i noen gravhuler et stykke borte. Jesus viser seg langt sterkere enn demonene, som går under navnet «Legion». Han driver dem over i en griseflokk og får dem til å styrte seg selv ut i havet. Hvis vi merker oss noen detaljer ved historien åpner det seg en mulighet for å tolke dette slik at Jesus kaster romerne på havet.

Det første vi kan merke oss er hvordan urenhet spiller inn i fortellingen. De onde åndene kalles urene, de befinner seg ved gravhulene som er et urent sted, og på dette urene stedet har vi griser som regnes for urene dyr. Det andre vi merker

oss er at demonene heter «Legion», noe som jo egentlig er en romersk troppeenhet. Dermed har vi en forbindelse mellom romerne og demonene, og vi har stadfestet at de er forbundet med makt og urenhet. Jesus viser imidlertid umiddelbart at han har makt over demonene, eller var det romerne. Konklusjonen blir at okkupasjonen er både demonisk og svinsk, og fortellingen kan tolkes som en motstandsfortelling mot kolonimakten.

Brudd med romantiserende historieskriving Vestlig historieskrivning har hatt en tendens til å favorisere historieskrivningen om det romerske imperiet. Var det ikke slik at barbarene ødela et kultivert og sivilisert rike?

De hadde jo akvedukter! Etter romerrikets fall styrtet Europa ut i den mørke middelalder. Den hellenistiske epoken, som kom før romerriket, er like romantisert. Historikeren Page DuBois har påpekt hvor lett vi glemmer at det greske bysamfunnet, med alle sine filosofer, var bygd på slaveri. Denne historieskrivningen blir vanskelig, deretter umulig, i forbindelse med fremveksten av postkolonial tenkning.

Konklusjonen blir at okkupasjonen er både demonisk og svinsk, og fortellingen kan tolkes som en motstandsfortelling mot kolonimakten.

akt nr 1 - 2010

Det samme gjelder forestillingen om at Jesus var en apolitisk aktør. Som religiøs leder i et okkupert land kunne ikke Jesus være «politisk uavhengig» om han så hadde villet. Det kan heller ikke være slik at Jesu død var et rent religiøst, indre-jødisk anliggende, og at romerne bare tilfeldigvis «var der», sirkulerende i bakgrunnen som stumme skygger.

Og hva så?

Heller ikke alle de postkoloniale lesningene av Jesus kan unndra seg kritikk, de blir for eksempel fort apologetiske på kristendommens vegne og unngår å se hvordan også kristendommen ble en inspirasjonskilde for herskerideologier. Det betyr ikke at lesninger som vektlegger motstand er illegitime. I den grad de inspirerer til handling her og nå får de en verdi. For mange kan en postkolonial lesning av Jesu kamp mot datidens imperium være med på å gi form til en motstand mot vår tids hegemoniske imperier. Det betyr ikke nødvendigvis at vi skal gå inn for å kaste USA på sjøen, som grisene i evangeliefortellingen, eller at vi på evangelisk grunnlag bør boikotte Israel, eller at vi generelt har bibelsk belegg for å konstruere nye fiendebilder. Men når vi husker at Jesus var en del av et okkupert folk, i et okkupert land – da kan det skje ting med måten vi leser Bibelen på, og måten vi tolker vår egen samtid på. Det er en lesning som kan ha stort og viktig potensial – både i Norge og i Gaza, i Washington og på Filippinene.

■

Spørsmål som ingen har stilt En refleksjon rundt kontekstuelle bibelstudier Av Stine Kiil Saga (tekst og foto) En av de sterkeste historiene jeg har fått fortalt av noen som driver med kontekstuelle bibelstudier i Sør-Afrika, handler om en dame som verken kunne lese eller skrive. Hun var deltaker på et kontekstuelt bibelstudium i en kirke i utkanten av Pietermaritzburg. Når man gjør et kontekstuelt bibelstudium er det et viktig poeng at alle svar og innspill fra deltakerne skrives på en flip-over og arkene henges opp av tilretteleggeren (den som leder bibelstudiet) i rommet etter hvert som de er fullskrevne.

I en av pausene la tilrette-leggeren merke til at den gamle damen hadde gått bort til et av arkene og sa til noen av de rundt mens hun pekte på en setning på arket; ”Se, der er det jeg sa. Det er skrevet her på dette arket.” Selv om hun ikke kunne lese hva som stod, husket hun at det hun hadde sagt, ble skrevet opp og hengt på veggen.

Hun opplevde at hennes tolkning av teksten betydde noe og at hun hadde noe å bidra med.

For meg blir denne historien en motivasjon for å jobbe videre med bibelstudier, og den synliggjør hva kontekstuelle bibelstudier i beste fall kan bety.

Omvendelse nedenfra Begrepet ”kontekstuell teologi” har sine røtter i frigjøringsteologien, men ble utviklet i Sør-Afrika for å omgå Apartheidregimets sensur. Å bruke begrepet ”frigjøring” om noe som helst, ville ikke blitt godtatt. Midt i apartheids undertrykkelse, leste man bibelen sammen. Teologiske akademikere og de som var fattige leste bibelen sammen og trodde at alle hadde noe å bidra med.

For å bruke ordene til en av pionerene, Gerald West, skal kontekstuelle bibelstudier være en

omvendelse nedenfra. Vi trenger å forandre våre interesser og gjenoppdage bibelen som et sted der man kjemper mot undertrykkelse. Et av kjennetegnene til kontekstuell teologi er fokuset på ”hvem som gjør teologien”.

Her åpner vi for en erfaringsbasert teologi.

Vi anerkjenner at vi påvirkes av kulturen vi lever i, men også at hver enkelt har sin historie og sine erfaringer. Enkeltmenneskers erfaringer er ressurser for å tenke teologi. Hensikten er å la stemmer som ofte ikke høres, komme fram. Man kan si at ulike fortolkinger er en ressurs, og ikke en trussel. Samtidig tar man valg når man gjør kontekstuelle bibelstudier, noe som reflekteres i de fire kjennetegnene ved kontekstuelle bibelstudier: å lese bibelen kritisk, å lese bibelen fra de fattige og marginalisertes perspektiv, å lese bibelen sammen og å lese bibelen for å skape forandring.

Maktens randsoner Å gjøre kontekstuelle bibelstudier i Norge kan være en utfordring. Vi har ingen massiv fattigdom eller statlig undertrykkelse slik apartheid var. Men for meg handler det om å alltid stille spørsmål om hvem som sitter med makt til å fortolke en tekst.

Vi kan for eksempel aldri gi et endelig svar på hvem som er marginalisert. Dette er et spørsmål som må stilles igjen og igjen. Det vil være nye grupper og nye mennesker, hvis stemme ikke blir hørt og som er i maktens randsoner. I ytterste konsekvens handler det om hvem som skal formulere spørsmålene vi stiller. For mange ganger har vi kanskje svart på spørsmål ingen har stilt.

akt nr 1 - 2010

Å ta ansvar for konsekvensene av våre egne fortolkninger På forbundets Vintermøte 19-21.februar gjorde vi et kontekstuelt bibelstudium over Lukas 4, 14-24, ”Jesu programerklæring”. Det var deltakere fra kristne studentforbund i nordiske og baltiske land. Vi jobbet med teksten i nærmere 2 timer, og i det bibelstudiet jobbet vi med spørsmål rundt hvorfor Jesus kom til verden. Dette er et stort spørsmål, og forståelsen av dette har konsekvenser for hva vi tenker om kirkens rolle opp gjennom historien, hva kirken skal være i dag og hva det innebærer å være kristen i dag.

Fordi temaet på vintermøte var ”Krig, forsakelse og forsoning” tilpasset vi noen av spørsmål til temaet. Mange ga tilbakemeldinger om at det var spennende og befriende å jobbe så nøye med en tekst. Samtidig er det en utfordring å holde seg til teksten og ikke dra inn alt det andre vi vet, har lært og tror om slike spørsmål.

Det er mange måter å jobbe med en tekst på. Dette er én måte – det finnes mange fler, og godt er det. Å gjøre kontekstuelle bibelstudier er å ta ansvar for konsekvensene for våre egne fortolkninger. Det er å åpne for at den andres kontekst er like viktig som min egen. Det er et skifte i epistemologi – en ny måte å tenke rundt spørsmål knyttet til opphavet og gyldigheten av vår kunnskap, metoder og på hvilke erfaringer disse er bygget. Slik at vi ikke svarer på spørsmål som ingen har stilt.

■

Boken ”Tekster til forandring – et bibelstudieopplegg” er lansert på Verbum forlag. Forfattere er Anders Martinsen, Jan Christian Nielsen og Stine Kiil Saga. Forord ved Gerald West.

Lukas 4, 14-24:

I Åndens kraft vendte Jesus tilbake til Galilea, og ryktet om ham spredte seg over hele området. Han underviste i synagogene og fikk lovord av alle. Han kom også til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen slik han pleide. Da han reiste seg for å lese, rakte de ham profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullen og fant stedet der det står skrevet:

Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne godt budskap for fattige.

Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren.

Så rullet han bokrullen sammen, rakte den til synagogetjeneren og satte seg. Alle i synagogen stirret spent på ham. Han begynte da med å si: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.»

Alle roste ham og undret seg over de nådens ord som kom fra hans munn. «Er ikke dette Josefs sønn?» spurte de.

Da sa Jesus til dem: «Dere vil sikkert minne meg om dette ordtaket: 'Lege, leg deg selv!' Dere vil si: 'Vi har hørt om alt som har skjedd i Kapernaum. Gjør det samme her på ditt eget hjemsted!'» Og han la til: «Sannelig, jeg sier dere: Ingen profet blir godt mottatt på sitt hjemsted.»

Spørsmål til kontekstuelt bibelstudium over Lukas 4: 1.

Les teksten. Hva handler den om?

2.

Hva sier Jesus i denne teksten om hvorfor han er kommet til verden?

3.

Vi skal nå jobbe med de fem oppgavene som Jesus forteller om. Avhengig av hvor mange dere er, og hvor god tid dere har, kan det være lurt å fordele oppgavene mellom dere, enkeltvis eller i grupper.

a.

b.

«… et godt budskap for fattige.» Les Luk 16,19–21. Hvordan var det å være fattig på Jesu tid? Hva ville være et godt budskap for fattige? «… at fanger skal få frihet.» Les Matt 18,23–34. Hva sier denne teksten om hvorfor mennesker ble fanger og slaver på Jesu tid? Hva innebærer det da at fanger skal få sin frihet?

c.

«… og blinde få synet igjen.» Les Mark 10,46. Hvordan var det å være blind på Jesu tid? Hva betydde det for en blind å få synet igjen?

d.

«… for å sette undertrykte fri.» Les Dom 6,7–9. Hva kunne det innebære å være undertrykt? Hva betyr det da å bli fri?

e.

«… og rope ut et nådens år fra Herren.» Et nådens år er et annet ord for et frigivelsesår. Les om frigivelsesåret i 3 Mos 25,8–13. Hva betyr det at Jesus skal rope ut et nådens år fra Herren?

4.

På hvilke måter kan krig bidra til å skape fattigdom?

5.

Hvem sitter urettmessig fanget i verden i vår tid?

akt nr 1 - 2010

6.

I boken No future without forgivenesss, skriver erkebiskop Desmond Tutu følgende; “The humanity of the perpetrator of apartheids atrocities was caught up and bound up in that of his victim whether he liked it or not. […] What dehumanizes you inexorably dehumanizes me. Forgiveness gives people resilience, enabling them to survive and emerge still human despite all efforts to dehumanize them.” Diskuter hva tilgivelse og forsoning kan være.

7.

Les Mika 4, 3-4. Hvordan ville et nådens år sett ut i verden i dag?

forbundsstoff

Studenter i krig, forsakelse og forsoning Hva kan egentlig små kristne studentorganisasjoner gjøre i møte med de store temaene krig og forsoning? Akt tok en prat med noen av deltakerne på forbundets Nordiske Vintermøte og spurte: Hvilken rolle kan kristne studentforbund spille i spørsmålene om krig, fred og forsoning?

Tekst og foto: Kristine Hofseth Hovland

Foto: Morten Fredrik Hagen

Christian Hoff Økumenisk Ungdom i Danmark - En av de viktigste utfordringene for alle kristne, og spesielt oss som kristne studentbevegelser, er å kjempe mot nasjonalisme, spesielt innen egen kirke.

Vi vet at kirker er engasjert i forsoning, men vi ser også at kirker tar del i nasjonal statsbygging hvor det lages bilder av dem og oss.

- Som kristne studentorganisasjoner har vi en rolle å spille i kraft av å være med i et internasjonalt fellesskap på tvers av konfesjoner, land og språk. Vi danner vennskap på tvers. Et godt eksempel på det er World Student Christian Federations engasjement i religionsdialog.

- Kirken burde jo være pasifistisk. Kirken har vært offer for sekulær styring, brukt som del av nasjonal idébygging. Vi må tørre å spørre hvor grensen går mellom kirkers egne beslutninger og påvirkning utenfra. Vi må gi kirkene mot til å stå imot.

Katka Babicova Ekunet Slovakia, medlem i Europa-styret til World Student Christian Federation - Hver for oss kan det kanskje føles som vi ikke har noen effekt. Men vi er en liten brikke av en stor mosaikk, og den brikken er også nødvendig for å gi helheten til mosaikken. Vårt ansvar kommer fra evangeliene, der det står “salige er de som skaper fred”.

- Vi skal også være i solidaritet og i bønn. Europaforbundet har felles solidaritetsaksjoner. Nå sist sendte vi brev til presidenten på Filippinene for å protestere mot en utenomrettslig arrest av helsearbeidere. Det globale World Student Christian Federation har startet en “Advocacy and solidarity committee”. Det blir en spennende gruppe å følge framover. Der er det viktig at nasjonale forbund spiller inn saker og ideer.

akt nr 1 - 2010

Monika Klemanaite Vilniaus akademinio evangeliku liuteronu jaunimo draugija / Vilnius evangelisk luthersk akademisk ungdomsfellesskap - I tider med uro og konflikt kan kirker og kristne organisasjoner gi en mental trygghet, noe godt å stole på. Som organisasjon har vi mulighet til å ha større innvirkning enn hver for oss som enkeltpersoner. Sammen kan vi lettere gjøre en forskjell for de som er svakest.

- I Litauen er folk nå særlig preget av finanskrisen.

Det er en prekær krise for mange. Vi er derfor nå mest opptatt av å få finansiell stabilitet. Det gjør nok at vi har mindre overskudd til å se utover våre egne grenser. For kirkene er det nå viktig å hjelpe folk til ikke å gi opp håpet.

forbundsstoff

Andreas Carlmark Vintermøtegeneral og 2.nestleder i Norges Kristelige Studentforbund

Marja Tuovinen Suomen Kristillinen Ylioppilasliitto / Finlands Kristliga Studentförbund

- Vi starter med å skolere oss selv, slik vi har gjort nå på Vintermøtet. Jeg fikk noen nye ideer i helgen.

For eksempel hørte vi et foredrag om situasjonen i Vest-Sahara. Der har det vært våpenhvile, men fortsatt okkupasjon, siden 1991. Nå hører vi at ungdommer begynner å bli utålmodige og snakker om å gå til krig fordi de ser det som den eneste måten å få oppmerksomhet på. Da tenker jeg at vår oppgave er å i hvert fall gi dem den oppmerksomheten de fortjener.

- I studentforbundene må vi prøve å påvirke gjennom våre kirker. Regjeringer hører ofte på kirkene.

Vi kan sette fred på kirkenes agenda – gjerne konkrete situasjoner som i Vest-Sahara, Kongo, Filippinene og andre steder. Kirkene bør snakke høyere og tydeligere om bedrifters etiske ansvar i konflikter. Vi i Finland kan for eksempel spørre Nokia hvorfor de henter mineraler fra krigssoner i Kongo.

- Som studentorganisasjon er kontakt med andre studentorganisasjoner et bra innsteg til disse spørsmålene. Vi har også en styrke i det nordiske nettverket: vi ser at andre er i samme situasjon og jobber for de samme tingene. Det gjør oss mer selvsikre på det vi holder på med.

- Jeg håper dette temaet er noe vi kan ta med oss videre i Forbundet. Kanskje kan tips og ideer fra Vintermøtet være av interesse for lokalforbundene.

Når vi som var der har fått denne muligheten til å lære, oppleve og utveksle erfaringer har vi en jobb å gjøre med å dele det med hele organisasjonen.

- Som kristent studentforbund kan vi også ta mer direkte grep gjennom kreative kampanjer som skaper oppmerksomhet. Jeg har selv vært med på å starte Changemaker i Finland og jeg tror vi i studentforbundene kan lære av Changemakers kampanjer. Ofte er nøkkelen å gjøre noe overraskende og spennende, med et tydelig budskap.

- I studentforbundet har vi særlig gode ressurser på teologisk refleksjon. Vi kan snakke om store samfunnsspørsmål med teologisk språk. Vi må for så vidt spørre oss hvor relevant et teologisk språk oppleves i dagens Norden. Men kanskje kan de kristne studentbevegelsene gjøre religion og kristendom mer relevant ved å nettopp ta opp samfunnsspørsmål. Kanskje er det faktisk vi som kan redde kirken!

akt nr 1 - 2010

Nordisk Vintermøte Norges Kristelige Studentforbund er del av et nordisk-baltisk samarbeid med andre kristne studentforbund.

To ganger i året arrangeres nordiske fellessamlinger med rom for faglige oppdateringer, erfaringsdeling og felles strategilegging.

19.-21. februar 2010 var Norges Kristelige Studentforbund vertskap for representanter fra søsterorganisasjoner. Tema var krig, forsakelse og forsoning.

forbundsstoff

Oss sexister imellom KRONIKK

Forbundet er et inkluderende fellesskap der feminisme og likeverd står i sentrum for alt vi gjør. Derfor har vi lagt bak oss arkaiske kategorier som ”kjønn” som grunnlag for privilegier og diskriminering. Eller?

Av Torkil Hvidsten Forbundets arbeidsprogram, som er vedtatt av Landsmøtet, sier at ”kjønnsrettferdighet” er satsningsområde for hele organisasjonen. Dette gir oss en anledning til å styrke solidaritetsarbeidet med srilankiske teplantasjearbeidere, til å fortsette kvinne- og homokampen i kirke og samfunn og til å skolere og diskutere oss til ny kunnskap og innsikt i kjønnsspørsmål.

Dette er også en anledning til å ta tak i en særdeles viktig utfordring for oss som organisasjon: I det nevnte arbeidsprogrammet heter det også at vi skal være ”et inkluderende fellesskap og aktivt motarbeide all form for diskriminering, også i egen organisasjon.”

På mange måter er vi helt klart et åpent og inkluderende fellesskap. Men det finnes også områder der vi helt klart har et godt stykke igjen.

Det gjelder særlig når det kommer til å skape en kjønnsrettferdig praksis.

”8.mars for alle” Tillat innledningsvis en liten anekdote jeg liker å gjenta meg selv med: I hine hårde dager var jeg aktiv i Sosialistisk Ungdom (SU), på den tiden da feminisme var satsningsområde i organisasjonen.

Det ble holdt skolering, møter og konferanser og feminismen var det virkelig store blant de unge revolusjonære – gutter som jenter. Så kom 8.mars, og et hundretalls SUere tok til gatene i Oslo for å gå i tog. Såvidt ute av Youngstorget begynte jentene i toget å rope feministiske slagord med tynne ungpikestemmer. Det ga ikke helt det

revolusjonære trøkket vi hadde håpet på, så vi gutta hjalp til med ropinga. Snart tok vi på oss å være forsangere også. Så laget et par av de kuleste 19 år gamle gutta nye slagord som var mye bedre enn dem jentene forsøkte seg med. Stemninga steg. Noen av jentene forsøkte fortsatt å framføre de litt dårligere slagordene med pipestemmene sine, men de hørtes heldigvis ikke over de

ved UiO, kommer for eksempel temmelig godt ut av det. Ikke fordi vi ønsker at det skal være sånn. Ikke fordi vi ikke er åpne, tolerante og antirasistiske feminister som oppriktig mener alle mennesker er skapt i Guds bilde og med den samme, ukrenkelige verdi. Men fordi vi ikke er våre idealer. Fordi vi er sosialisert inn i de samme mønstre som våre holdninger er en protest mot.

Vi har ansvar for å holde en kontinuerlig selvjustis – å våge å si fra til hverandre når vi tråkker over grensene. malmfulle mannsrøstene våre. Da vi returnerte til Youngstorget, runget det av kule, taktfaste og høylydte feministiske slagord. Framført av en bøling med rødglødende feministiske gutter med en taus og duknakket jentegjeng på slep.

Til SUs forsvar skal det sies at de tok på alvor at det fantes et gap mellom teori og praksis, og jobbet målbevisst også med hvordan medlemmene behandlet hverandre – som personer og kjønn – i interne sammenhenger.

Så langt har vi foreløpig ikke kommet i Forbundet. Hos oss florerer det med studiepoeng i kjønn – sammen med grove hersketeknikker, sexistiske vitser og et tidvis rått sosialt hierarki der kjønn er en særdeles viktig komponent.

Kjønnsrettferdig praksis Det første skrittet på veien mot en kjønnsrettferdig praksis er å innse at vi i alle sammenhenger er en del av sosiale hierarkier der en rekke faktorer spiller inn: Alder, studieretning, hudfarge, klasse og seksualitet. Og kjønn. Selv om vulgærpostmodernistene tror kjønn ble oppløst ved milleniumsskiftet. Disse sosiale hierarkiene er både urettferdige og udemokratiske, ettersom de gir visse grupper uforholdsmessig mye makt og innflytelse. Undertegnede, som er en 29 år gammel, hvit, heterofil mann med lang fartstid i Forbundet og tilknytning til Teologisk Fakultet

akt nr 1 - 2010

Etter at vi har akseptert dette utgangspunktet er neste skritt mot en kjønnsrettferdig praksis å skape rutiner, strukturer og handlingsmønstre som utjevner urettferdighetene. Det handler om bevisstgjøring – om gutte- og jenteformøter før store forbundsarrangement, og om å holde en kontinuerlig samtale om disse temaene. Det handler om viktige praktiske og symbolske tiltak som å sikre kjønnsbalansen i alle styrer, utvalg og verv. Det handler om det personlige ansvaret hver og en av oss har for å oppføre oss på en måte som gjør at vi ikke utnytter eller forsterker hierarkiene.

Og om ansvaret vi har for å holde en kontinuerlig selvjustis – å våge å si fra til hverandre når vi tråkker over grensene.

Om vi ikke er våre idealer, har vi i det minste et ansvar for å forsøke å gjøre dem.

Disse sosiale hierarkiene finnes selvsagt i alle organisasjoner, miljøer og arbeidsplasser og er ikke noe særegent forbundsfenomen. Men på noen vis er vi spesielt utsatte for dem i Forbundet, fordi vi fungerer både som et uformelt sosialt fellesskap og en formell (og liten) organisasjon. Vi er både messer og møter, fester og fellesmåltider, fyll, spetakkel og nachspieldiskusjoner, bibelgrupper, fagdebatt, flørting, flyktige forhold og formelle organer. Dette gir de sosiale hierarkiene lett spillerom hos oss. På tross av at Forbundet renner over av gutter som har lært seg å dekonstruere

forbundsstoff

kjønn som et språklig fenomen. På tross av dette?

Kanskje heller på grunn av dette.

Sexistisk feminisme For å sette det på spissen: Kjønnsrettferdig teori og feministisk skolering fungerer i Forbundet ikke som et kall til handling, men som sosial kapital.

En sosial kapital som i særlig grad brukes av et allerede sosialt tilgodesett sjikt av gutter. Dessuten gir feministisk skolering en unnskyldning til enten å late som om kjønnsproblematikken ikke eksisterer hos oss, eller til å oppføre seg direkte sexistisk: Vi tillater oss tidvis å strø om oss med grove hersketeknikker og kvinnefiendtlige kommentarer. For vi mener det jo egentlig ikke.

Vi er jo feminister, og dermed er alt vi lirer av oss per definisjon feministisk, ikke sant? Du må bare dekonstruere det først, skjønner du.

Mye av vår manglende kjønnsrettferdige praksis er lett å få øye på straks vi blir oppmerksomme på den: Som hvilke innledere som forstyrres av festlige kommentarer fra publikum. Hvem som tar ordet oftest og lengst under møter. Eller hvem som har lederverv, både lokalt og nasjonalt.

Men vi har også en ukultur som vi gutter kanskje er blinde for, siden den ikke er så lett å sette fingeren på før man rammes av den: De sosiale hersketeknikkene. Himling med øynene.

Latterliggjøring. Resonnement som avbrytes med liksom tilfeldig å kaste inn navnet på tre tyske teologer som selvsagt er langt viktigere enn den amerikanske feministen hun snakker om.

Satirisk underdanighet til kvinner i lederroller.

Den tause, men tydelige markeringen av hvor ubetydelig det hun sier er. Det hender at guttehvalper i Forbundet tar seg retten til å

Gjett hvilket kjønn de har, de som etter et foredrag de har forberedt i lange tider får tilbakemelding om at ”du ser så bra ut i den toppen der”?

Vi virker tidvis fullstendig uforstående til at også vi utøver roller og kjønn i formelle og uformelle sammenhenger. Og det er liten koherens mellom antallet studiepoeng i kjønn eller påståtte kunnskaper om feminisme og evnen til å få øye på sin egen kjønnsrolle.

Jeg har selv en rekke studiepoeng i kjønn og studiesirkler i feminisme bak meg, uten at det hindrer meg i å stadig utøve kjønn og hersketeknikker.

Derfor er det tvingende nødvendig at vår satsning på kjønnsrettferdighet ikke bare handler om kvinner på Sri Lanka eller teoretiske utlegninger om kjønn i endring. Vi trenger også en selvransakende diskusjon om hvordan kjønn arter seg internt i Forbundet – og hvordan vi kan skape en praksis som reflekterer våre idealer om likeverd.

gjespe og starte en halvhøy samtale seg i mellom et halvt minutt etter at den kvinnelige innlederen har begynt på sitt innlegg. Fullstendig uaffisert av at innlederen kanskje er invitert i egenskap av en spesiell kompetanse eller valgt posisjon.

For valgte verv veier selvsagt mindre enn sosiale klikkdannelser. I hvert fall når vervet ikke besittes av en gutt. Og gjett hvilket kjønn de har, de som etter et foredrag de har forberedt i lange tider får tilbakemelding om at ”du ser så bra ut i den toppen der”?

Det er selvsagt langt fra alle som oppfører seg så ille. Og ingen som oppfører seg sånn hele tiden. Men alle utøver vi kjønn – og innimellom utover alle grenser. Selv om vi liker å tro noe annet.

akt nr 1 - 2010

Tendens og kultur I miljøer med mindre kulturell kapital og formell dannelse enn hos oss ville man gjerne slått ned på slikt som fullstendig mangel på folkeskikk.

Hos oss blir det akseptert, nærmest som noe ”naturlig”. Det kan skyldes at vi har en innbitt motvilje mot å akseptere at problemet eksisterer: En slik aksept ville jo innebære at de kuleste gutta blir satt i dårlig lys. Og det plasserer både gutter og jenter i kategorier vi skulle ønske vi var ferdige med. Dessuten rokker det ved vårt selvbilde som det ultimate progressive miljø som for lengst har lagt bak oss reaksjonære språklige konstruksjoner som ”kjønn”. Og bevisst eller ubevisst: For oss gutter innebærer en slik praksis at vi må oppgi et urettferdig maktmiddel.

For hvert lederverv som besittes av en gutt, for hvert møte der guttene dominerer debatten, for hver festlig kommentar som avbryter en innledning finnes det selvsagt alltid en – mer eller mindre god – individuell forklaring. ”Det var ingen jenter som ville stille som leder.” ”Det var ingen av jentene som var spesielt interesserte i emnet som ble diskutert.” ”Det var bare en spøk, og jeg mente ikke noe med det, så det er ikke noe å ta seg nær av.”

Men sett i sammenheng blir alle disse individuelle tilfellene først en tendens, og så en hel organisasjonskultur som vi bør sette vår stolthet og troverdighet inn på å avsløre og forandre.

På vårt beste er Forbundet et sydende, mangfoldig, åpent og inkluderende fellesskap. Vi er, som det heter i vår teologiske plattform, ”en flerstemt sang om Gud”. Utfordringen til både organisasjonen og hver enkelt av oss framover er å sørge for at ingen av stemmene i denne sangen overdøves.

■

Debatten fortsetter på Forbundets nye debattforum: www.forum.forbundet.no

forbundsstoff

Kjønnsrettferdighet på 1-2-3?

I 2010 er kjønnsrettferdighet et av hovedsatsingsområdene i Forbundet. Akt tok en prat med Sara Thorvik Andersson som har vært med på å innføre begrepet i forbundssammenheng og gi det innhold.

Av Kristine Hofseth Hovland

1. Hva forstår du med begrepet kjønnsrettferdighet?

– Jeg forstår kjønnsrettferdighet som noe som favner bredere enn feminisme og som noe mer normativt enn for eksempel likestilling.

På en måte er begrepet selvforklarende, men utfordrer oss fordi kjønn kan ha så mange betydninger, og ved at ulike rettigheter kan stå mot hverandre. Kjønnsrettferdighet berører oss alle, og aktuelle eksempler er debatten om moralpoliti og likelønn. Jeg er opptatt av å få frem begrepets relevans og maktkritiske potensiale. Vi er på uungåelig vis en del av kjønnede strukturer, men må sette fokus på hvordan disse strukturene kan virke marginaliserende og undertrykkende på ulike grupper.

2. Hva betyr kjønnsrettferdighet i forbundssammenheng?

– Forbundet er opptatt av rettferdighetsspørsmål, og verdier som likestilling, frihet og fred er forankret i våre grunnlagsdokumenter.

For meg personlig har messene med fokus på feminisme, kjønnsrettferdighet og frigjøringsteologi vært viktig i å forme min Forbundsidentitet. Forbundets mangeårige engasjement på Sri Lanka er også et svært godt eksempel på hva kjønnsrettferdighet betyr i praksis. På Sri Lanka handler kjønnsrettferdighet blant annet om arbeiderrettigheter, frihet fra diskriminering og mulighet til å bestemme over eget liv. Selv om konteksten rundt kan være ganske forskjellig er kjernen i kjønnsrettferdighet ganske universell, tenker jeg.

3. Hvordan kan Forbundet best jobbe for kjønnsrettferdighet i 2010?

– Forbundet bør fortsette å utfordre i forhold til hvordan vi kan åpne opp vår forståelse av kjønn. Hvordan kan vi belyse usynlige kjønnede maktstrukturer både i kirka og ellers i samfunnet, hvordan kan vi støtte grupper som er marginaliserte og skape dialog med andre om disse temaene? Jeg håper at Forbundet fortsetter å jobbe for en mer ”folkelig”, demokratisk og inkluderende kirke og tar med kjønnsrettferdighet som en helt sentral del av dette. Det hadde også vært spennende om Forbundet kunne deltatt i religionsdialog knyttet til temaet kjønnsrettferdighet.

Kom på Landsmøtet!

Verv!

Forbundets landsmøte 2010 avholdes i Oslo 15.-18.april. Hvert lokalforbund kan sende minst tre delegater. Ta kontakt med ditt lokalforbund eller post@forbundet.no for å stille som delegat.

Medlemstallet i Forbundet er voksende, men vi trenger stadig flere medlemmer. I år som i fjor vanker det premier til de som verver:

Forfølgelse på Filippinene Forbundet har sendt en formell protest til filippinske myndigheter etter at 43 helsearbeidere tilknyttet The United Church of Christ of the Phillipines ble ulovlig arrestert og sannsynligvis torturert i februar i år. Menneskerettighetssituasjonen på Filipinene er kritisk, med jevnlig forfølgelse av journalister, fagbevegelse og kirkeaktivister.

Les mer på www.forbundet.no.

akt nr 1 - 2010

1 vervet medlem Forbundets t-skjorte 5 vervete medlemmer Velg mellom fem bøker skrevet av forbundere eller forbundsvenner: • Diktsamlingen ”Frikar” av Tarald Stein • Romanen "Våke (Håret gråter jeg i)" av Kristin Ribe • Barneboken ”Vaffelhjerte” av Maria Parr • Biografien ”Lidio: en uvanlig historie” av Ole Jakob Løland • Debattboken ”Deltakerne. En reise i demokratiets framtid” av Ingvar Skjerve og Audun Lysbakken 10 vervete medlemmer Trykk av Bjørn Bjørneboe (verdi kr.1080,-)

forbundsstoff

Forbundets grunnlagsdokumenter —quo vadis?

På kommende Landsmøte i Norges Kristelige Studentforbund skal organisasjonens grunnlagsdokumenter opp til heftig debatt og eventuell revidering.

Akt har utfordret 1.nestleder i Forbundet, Marte Ottesen, til å fortelle våre lesere hvorfor et prinsipprogram har noe for seg.

Av Gaute Granlund

– Hva slags forhold har du til Forbundets prinsipprogram?

– Prinsipprogrammet ble jeg først kjent med etter å ha vært i organisasjonen en stund.

Jeg synes det er viktig at vi har et nedskrevet prinsip​program som sier noe om hvem vi er, våre grunn​holdninger og teologi. Ikke minst er det viktig at den er noe dagens medlemmer har et forhold til, så jeg gleder meg til en spennende revideringsprosess.

– Jeg håper det blir en konstruktiv debatt, der jeg gjerne ønsker å diskutere noen av begrepene vi bruker, som for eksempel ”de svake” i samfunnet. Prinsipprogrammet sier mye viktig om hva vi ønsker, og for meg blir den også en påminnelse om og en utfordring til det jeg ser på som en av Forbundets aller største utfordringer; vi prater fint og mye, men ender altfor ofte opp med for lite handling.

– ”Guds rike” er et viktig begrep i prinsipprogrammet, i formålsparagrafen faktisk. Hva forstår du med dette begrepet?

Når vi snakker om Guds rike i prinsipprogrammet forstår jeg det mye som det vi skaper her og nå gjennom arbeid for fred og rettferdighet, både gjennom globalt arbeid og også i lokalforbundene når vi møtes til messer og sosiale møter. For meg er talen om Guds rike sterkt knyttet til håpet. Håpet om at en mer rettferdig verden faktisk er mulig, og håpet om at det også finnes noe som strekker seg utover dette livet.

en god og bred debatt om dem i forkant av revideringen på landsmøtet, et arbeid jeg vet er i gang flere steder. Jeg håper det kan føre til en eierfølelse i forhold til dokumentene og være med å bygge forbundsidentitet hos medlemmer, gamle som nye. Jeg vet ikke hvor mye direkte rekruttering grunnlagsdokumentene kan gjøre for nye medlemmer, da tror jeg heller det kan fungere som informasjon en kan henvise nye medlemmer til for en forståelse av hva Forbundet er.

– Hvordan kan grunnlagsdokumentene forankres i lokalforbundene og bidra til å rekruttere nye medlemmer til organisasjonen?

– Jeg håper grunnlagsdokumentene kan forankres i lokalforbundene ved å klare å skape

Utdrag fra prinsipprogrammet til Norges Kristelige Studentforbund: Formålsparagrafen NKS' formål er å vekke og styrke kristen tro og identitet blant studerende ungdom og samle dem om arbeid for Guds rike, blant annet gjennom gudstjenesteliv, sosiale, politiske og kulturelle oppgaver til en felles innsats for fred, rettferdighet og likestilling.

Menneskesyn Hvert menneske er skapt i Guds bilde, og skal derfor behandles med respekt, åpenhet, omtanke og på sine egne vilkår. Ingen skal diskrimineres, verken i kirke eller samfunn, på grunnlag av kjønn, seksuell legning, hudfarge eller sosial bakgrunn.

Kristen studentorganisasjon NKS er en kristen studentorganisasjon som ønsker å være et sosialt og åndelig fristed hvor studenter og andre interesserte kan delta som hele mennesker, et rom hvor tro kan møte erfaringene fra hverdagen. Vi ønsker å stimulere til refleksjon og samtale om tro og tvil og om teologiske og samfunnsmessige spørsmål. Vi ønsker å utfordre etablerte sannheter. (…)

Organisasjon og prinsipp om medlemsstyring NKS er medlemsstyrt. (…)

NKS i verden NKS mener at vi som kristne er forpliktet til å

akt nr 1 - 2010

engasjere oss i verden rundt oss. Vi ønsker å ta vare på skaperverket og våre medmennesker.

Vi vil arbeide for fred, rettferdighet og likestilling, slik at Guds rike skapes midt i blant oss. (…)

Visjoner for Kirken De holdninger som er presentert i dette dokumentet, ønsker vi ikke bare skal gjelde innenfor vår organisasjon, men også for den kirkevirkelighet vi lever i. Vi tror Kirken åpenbares i og utenfor den offisielle kirke. Vi ønsker oss at kirken skal ha et kontekstualisert frigjøringsteologisk perspektiv i forkynnelse og diakoni.

annonse

forbundsstoff

Norges Kristelige Studentforbund har ledige hybler og kollektivboliger i de største norske byene til rimelig leie.

akt nr 1 - 2010

forbundsstoff

Min tid i forbundet

Forbundets framtid kommer fra fortiden Foto: Lise Falch

På 60- og 70-tallet levde de aller fleste forbundere og studenter i vesten som apostlene i Jerusalem, ”de solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det” (Apostlenes Gjerninger 2:44). Dette bibelordet ble heldigvis ikke konsekvent etterfulgt av de norske forbunderne.

Av Eystein Elde - Olav Nomeland, du er i dag leder for Huskomiteen som utgjør den nødvendige økonomiske rygg-raden i Forbundet. Hvilke prioriteringer har du gjort som leder som du selv mener er viktige?

- Vi har valgt å investere og bruke penger til fremtidig inntekt. Cirka 60% av eiendomsverdiene er kjøpt gjennom de tre tiårene jeg har vært leder.

Jeg sier stadig at vi ikke jobber mest for Forbundet i dag, men for Forbundet om 25 år.

- Dere ga bort en million, hvorfor det?

- Det var ikke jeg, men Norges Kristelige Studentforbund, som ga pengene bort. Men det er riktig at det var mitt forslag. Målet for Huskomiteen er jo å styrke og legge til rette for Forbundets arbeid. Den omtalte millionen ble overført til Verdensforbundet for å gi dem mulighet til å gjøre den viktige jobben de gjør.

- Hvordan har Forbundets teologi vært utviklende for din egen tro?

- For meg var det viktig med et sted for både tvil og tro. Med frikirkelig bakgrunn var det befriende med messer med fast liturgi. I Forbundet lærte jeg at følelser og intellekt kunne tas i bruk samtidig, også i en kristen sammenheng.

- Hva tenker du er nødvendig for å sikre Forbundet nye gode år i framtiden?

- Fra hornet på veggen er det lett å se at det var langt enklere å profilere Forbundet på sent 70-tallet. Laget og Forbundet er nå forbausende gjenkjennelige. Den norske kirke har like forbausende forandret seg svært mye i Forbundets retning. Man må bruke både kløkt og tid til å finne sin plass i dette nye landskapet med en så kjempestor nabo like ved i det teologiske landskapet.

- Når ble du med i Forbundet?

- Jeg var med i Forbundet i Bergen fra midten av 70-tallet og i Oslo fra 1979 og noen år.

Ny organisasjonssekretær i Oslo-Forbundet: Ingvar Skjerve er ansatt som organisasjonssekretær i Oslo Kristelige Studentforbund i 50% stilling. Ingvar skriver følgende om seg selv: Jeg heter Ingvar Tølløv Skjerve og blir 32 år i mai. Jeg er utdannet sykepleier.

Når jeg ikke sitter på kontoret i U20, spikker jeg på en mastergrad i diakoni og profesjonsetikk ved Teologisk fakultet. Jeg har (alt for) lang fartstid som tillitsvalgt og kader i diverse organisasjoner, og er svært glad i fet fisk. Ellers har jeg rukket å delta i produksjonen av en sønn, en bok* og et ukjent antall tidsskrifter. Fra og med september i fjor forandret jeg forholdsgreia på facebookprofilen min til "gift med Elisabeth Holm". Når jeg har fri liker jeg å ake, lage trøndersk mat og lese obskur, religiøs litteratur. *) "Deltakerne. En reise i demokratiets framtid." Now available at fine bookstores near You.

akt nr 1 - 2010

Hvor intelligent er vi designet?

Hvem er jeg, hva gjør jeg her og hvor kommer jeg fra?

Dette er noen av de dypeste spørsmålene en kan stille seg når en våkner opp og merker at en er til. Disse spørsmålene har nok fulgt menneskene i titusenvis av år. Vi er så heldige at vi lever i en tid da vi faktisk kan begynne å gi skikkelige (om enn ikke fullstendige) svar på disse spørsmålene.

Av Håvard Ihle

©1998 John Trever, Albuquerque Journal. Reprinted by permission.

Utviklingslæren svarer på spørsmålet om hvor vi kommer fra: vi er overlevelsesmaskiner for genene våre som gjennom historien har funnet mer og mer effektive måter å reprodusere seg selv, i stor grad gjennom overlevelsesmaskiner (eller levende organismer som vi vanligvis kaller dem). Det er ikke det at genene er bevisste og prøver å lage mer effektive overlevelsesmaskiner for å reprodusere seg selv. Det er bare sånn at de som tilfeldigvis gjør det, nødvendigvis reproduserer seg mer effektivt en de som lager mindre effektive overlevelsesmaskiner.

Den moderne kreasjonismen vokste fram i USA på 50- og 60- tallet, som en motreaksjon på at utviklingslæren gradvis kom inn i undervisningen i skolen. Kreasjonistene mener at utviklingslæren ikke holder mål og at de vitenskapelige bevisene peker mot at levende organismer ble skapt, mer eller mindre i sin nåværende form, for mindre enn 10 000 år siden.

På slutten av 80-tallet kom en (tilsynelatende) ny bevegelse inn på den offentlige arenaen, Intelligent Design, som ønsker å distansere seg fra kreasjonismen og hevder at deres innvendinger mot utviklingslæren er rent vitenskapelige.

interessante spørsmålet er, hvis ikke det skjedde ved naturlige prosesser, hvordan skjedde det da?

Det er her Intelligent Design kommer inn: det åpenbare svaret er at levende vesener må ha blitt designet. Dette er, for mange teister, en veldig appellerende løsning. Det finnes en intelligens bak, det finnes en mening. Men løser en virkelig problemet ved å peke på en designer?

Problemet med designteorien er at den egentlig ikke forklarer noe, det den gjør er å framsette en påstand om at et fenomen ikke har noen forklaring – i hvert fall ikke gjennom naturlige prosesser. Richard Dawkins kaller disse argumentene svært treffende for ”Argument from Personal Incredulity”. Sagt på en annen måte: ”Jeg, personlig, kan ikke se for meg hvordan, f. eks. et øye, kan ha blitt til ved en naturlig prosess, ergo har det ikke blitt til ved en naturlig prosess”. En svakhet med denne posisjonen er at utforskningen stopper. Hvis det ikke fins noen naturlig forklaring, er det vel ikke vits å lete etter en? Opp gjennom historien har en slik posisjon alltid blitt stående på den tapende siden.

Ny data kommer hele tiden inn og gir naturlige forklaringer på nye fenomener.

Intelligent design

Gud, tryllekunstneren

Hvis en hevder, som en del gjør, at naturlige prosesser bare kan forklare mikroevolusjon og ikke makroevolusjon, er det da fremdeles en fundamentalistisk religiøs posisjon? Det

Et annet spørsmål er, hvem er designeren? Og hvordan foregår designet? Har denne designeren skapt hver art som noen gang har levd på jorden?

Hvordan ellers kunne designeren implementert

akt nr 1 - 2010

designet sitt? Hvis en ser for seg en Gud som har skapt alle artene separat, tegner det seg et bilde av en lite kompetent skaper: Han skaper arter og de blir utryddet, så lager han en modifisert versjon, som i sin tid blir byttet ut med en ny modifisering. Han klarer ikke å skape arter som klarer seg på sikt.

Går vi til genetikken finner vi et annet trekk ved guden, han er lat. Da han skulle lage vårt DNA for eksempel, begynte han ikke med blanke ark. Han har brukt sjimpanse-DNA og modifisert det. Hvis en f. eks. ser på vårt kromosom 2, ser vi at han bare har hektet sammen sjimpansens kromosom 12 og 13. Hvis vi skulle være så annerledes fra dyrene, hvorfor brukte Gud i det hele tatt DNA, som finnes i alle andre levende skapninger. Og hvis han først skulle bruke DNA hvorfor lagde han oss så utrolig lik de store apene, hvor over 98 av hundre av bokstavene genene er skrevet med er de samme?

Gud blir da nærmest redusert til en tryllekunstner som reiser verden rundt og vifter med tryllestaven sin for å holde tritt med alle utryddelsene. En Gud som gjennom historien etterlater seg et spor av tilsynelatende gradvis utvikling, men som like fullt skal ha skapt hver art separat. Men spørsmål melder seg om hvorfor Gud skaper nye arter i dag? Hvorfor skaper Gud dyr som ser ut som de har utviklet seg ved naturlige årsaker?

Konklusjonen først

“There is grandeur in this view of life…”

I 1998 la Discovery Institute, den sentrale ”hubben” i intelligent design bevegelsen, ut en ny strategi i et internt dokument (som ble lekket ut) kalt ”The Wedge Document”. Planen var å bruke intelligent design som en kile mot det svakeste punkt, utviklingslæren, for å splitte opp det rådende materialistiske paradigmet innen vitenskapen og åpne veien for tanken om at verden er skapt av Gud. De overliggende målsetningene i strategien er som følger: To defeat scientific materialism and its destructive moral, cultural and political legacies.

To replace materialistic explanations with the theistic understanding that nature and human beings are created by God. Dette blir som å begynne med konklusjonen.

Hvis en er genuint ute etter å komme nærmere sannheten bør en prøve å redusere sin egen slagside til det minimale. Dette er en sentral del av den vitenskapelige prosess; en utveksler ideer med sine kolleger, får knallhard kritikk og må jobbe med å forbedre de aspektene med ens forskning som ble kritisert. Hvis ens nye forskning kan tilbakevise kritikken og andre kan gjenta forskningen med lignende resultater vil gradvis den vitenskapelige konsensus endre seg til fordel for ens egen hypotese. Hvis ikke, forkaster en (eller endrer) hypotesen og begynner på nytt. Systemet er ikke perfekt, men det er det beste vi har og det gir resultater.

Uansett hva vi mener om utviklingslærens konsekvenser, gjør dens utrolig sterke vitenskapelige situasjon det både intellektuelt og teologisk svært vanskelig å benekte dens riktighet. Oppbygningen av livets tre blir uavhengig bekreftet av paleontologi, biologi, komparativ anatomi, genetikk, biogeografi og embryologi. Innvendingene som kreasjonister og ID-proponenter har kommet med, tilbakevises på veldokumentert vis.

Darwin fjernet den teleologiske tenkningen fra biologien, et tankegods som går helt tilbake til Aristoteles. Biologien var en av de siste av vitenskapene som mistet denne typen tenkning. Det er her vi må erkjenne forskjellen på vitenskap og religion. Selv om utviklingen er, fra et vitenskapelig perspektiv, en naturlig, uguidet prosess, betyr ikke det at troende ikke kan tenke at Gud er med - på samme måten som troende tenker at Gud er med i hverdagslige ting, som også har naturlige forklaringer og er tilsynelatende tilfeldige. Det er ikke sånn at når vi har forklart alt, så har vi motbevist Gud. Når vi ser på jordens historie med de mangfoldige og underlige livsformer som har blitt til gjennom den elegante prosessen vi kaller utvikling, ser vi at en skaper som har brukt en slik prosess, er en som mener livet har en egenverdi, ikke bare en nytteverdi. Vi er en del av et enormt nettverk, ett tre av liv, som stadig får nye greiner og utvikler seg videre.

akt nr 1 - 2010

Darwin utrykker dette kanskje best av alle i det siste avsnittet i The Origin of Species: ”There is grandeur in this view of life, with its several powers, having been originally breathed into a few forms or into one; and that, whilst this planet has gone cycling on according to the fixed law of gravity, from so simple a beginning endless forms most beautiful and most wonderful have been, and are being, evolved.”

■

Kilder: Richard Dawkins, The Blind Watchmaker (sitat fra s.38) http://www.talkorigins.org, særlig http://www.talkorigins.org/indexcc/list.html The Wedge Document: http://ncse.com/webfm_send/747 C. Darwin, The Origin of Species (sitat fra s.560)

Lei av at kunnskapen og refleksjonene dine forbeholdes sensor? Studerer du noe interessant du kan tenke deg å skrive om? Ta kontakt med Akt-redaksjonen! Vi tar imot essay (7-8 000 tegn) i det tematiske grensesnittet mellom tro, samfunn og kultur.

Forfatter: Notto Thelle Gåten Jesus Oriens forlag Anmeldt av Anders Martinsen

Lærd, ærlig og nær I debatten om den såkalte nyåndeligheten har Notto Thelle, professor emeritus fra det teologiske fakultet, markert seg som en kritisk røst mot deler av menneskesynet man finner innenfor alternative bevegelser. Thelles innvendinger har rettet seg mot den menneskelige forherligelsen og det han hevder er mangelen til å ta det vonde innover seg. Bildet som presenteres er det vellykkede og balanserte mennesket i all sin nykjøpte åndelighet.

Men Thelle etterlyser taperne, anfektelsene og de som fortsatt strever med sine liv.

Med dette som bakteppe er det lett å gjenkjenne Thelles stemme i Gåten Jesus. Et av hans anliggender er å bringe anfektelsen over det vonde inn i fortellingen om Jesus. Dermed plasseres Jesus midt i lidelsen som et tegn for de berøvede og undertrykte på at Gud lider med dem, og et tegn for de velhavende og privilegerte på det radikale budskapet i Jesu evangelium. Det har skjedd en omkalfatring av våre verdier og forestillinger om Gud. Kongen blir tjener, makt byttes ut med avmakt.

Gåten Jesus er verken en Jesus-biografi eller en historisk introduksjon til Jesus og evangeliene.

Snarere befinner den seg i skjæringspunktet mellom populærvitenskaplig og oppbyggelig litteratur (ingen av delene er i noen forstand ment som nedlatende kategorier). Thelle fører en lærd, dog personlig, refleksjon omkring Jesus og spiritualitet. Thelle med sin bakgrunn fra misjonsarbeid og økumenikk i Asia, særs Japan, har tidligere gitt ut bøker som laster den akademiske kunnskapen inn i en spirituell refleksjon, slik som i boken Kjære Siddharta. Stilen til Thelle er dermed

nær og personlig. Han taler direkte til leseren og innledningen henter stoff fra forfatterens eget liv.

For den religiøst, avstumpede intellektuelle kan Thelles stil virke klam og fremmed, men Thelle klarer den vanskelige balansen mellom nærhet og distanse som åpner opp for at boken kan bli et speil til leserens egen religiøsitet og ikke et vindu inn i en annen persons indre.

Thelle klarer det fordi han for det første aldri lar det intellektuelle dominere. Den faglige innsikten overkjører ikke leseren, men gir en viss tyngde til påstandene. Slik sett kan vi kalle dette en lærd heller enn en vitenskaplig bok. For det andre henter boken innsikt fra både vestlig og østlig litteratur. Dette åpner for poetiske refleksjoner som inviterer leseren med i refleksjonen. Slik sett gir boken troverdighet til en del utsagn som potensielt kan virke klisjéaktige og tamme.

En innvending mot Thelles prosjekt er at en mer kritisk lesning av evangeliene i større grad ville reise spørsmål om hvorvidt evangelienes beretninger skildrer faktiske handlinger av Jesus. Vi har fått overlevert reminisenser fra mennesket Jesus pakket inn i fire skildringer som har to formål: å fortolke Jesu liv og å gjøre fortolkingen relevant for urmenighetenes kontekst. I spennet mellom mennesket Jesus og evangelistenes formål oppstår det vanskeligheter som utfordrer vårt bilde av Jesus som sann Gud/sant menneske. Spørsmålet er om det gåtefulle omkring Jesus har sitt opphav i det spennet vi finner mellom mennesket Jesus og evangelistenes forsøk på å guddomsforklare ham. Dermed finnes det også et mylder av fortellinger om Jesus: Jesus asketen, Jesus den radikale

akt nr 1 - 2010

profeten, Jesus som dommedagsprofet, Jesus rebellen. Felles for disse er at de ofte skreller vekk det ukomfortable ved Jesus. Vi ser altså tendenser til forherligelse. Jeg sier ikke at Thelle forherliger Jesus. Men min oppfatning er at en mer kritisk lesning i større grad ville presentert problematiske trekk ved Jesus og hans gjerninger som går på tvers av våre moderne verdier og sensibiliteter, ikke fordi den lidende guden utfordrer vårt syn på makt, men fordi det finnes ubehagelige trekk ved personen Jesus.

Likevel er jeg usikker på hvor relevante slike innvendinger er ettersom Gåten Jesus kommer best til sin rett hvis man leser den på dens egne premisser. Den er et velkomment innslag i den religiøse litteraturen som åpner for en verdifull religiøs refleksjon over Jesus som vårt fokale trosikon. At den er lærd, ærlig og norsk gjør innslaget enda hyggeligere.

Forfatter: John Bunyan Pilegrims vandring (1678) Spartacus Forlag Anmeldt av Åsmund Bakkevig

Kristne klassikere fra bokhylla

Likefrem fromhet Pilegrims vandring er en av de store klassikerne innen den kristne, oppbyggelige litteraturen.

Den ble utgitt første gang i England i 1678, og er preget av en av datidens kristne retninger, puritanismen. Siden den gang har den stadig kommet i nye opplag, og også her i Norge har den hatt stor utbredelse. Pilegrims vandring kan leses både av den romlige pilegrimen, som vandrer mot et konkret mål, og for den mentale, som i sitt indre vandrer mot en frelsesvissthet – mot paradiset.

Pilegrims vandring begynner på artig vis: forfatteren får en drøm der han ser en mann, Kristen (ja, han heter faktisk det), lese i en bok (meget sannsynlig at dette er Bibelen), hvorpå Kristen begynner å gråte og spør seg selv: hva skal jeg gjøre? Han forteller sin kone at han "fra pålitelig hold" har han fått høre at byen skal fortæres av ild fra himmelen, hvilket kone og barn naturlig nok avfeier som nonsens. Kristen fortviles ytterligere, går ut på marken, leser mer i "en bok" og stiller til slutt spørsmålet: "Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?"

Evangelist (jada, han heter faktisk det) dukker så opp og peker ut et skinnende lys som han skal følge. Kristen legger ut på sin reise. På reisen møter han mindre bra folk med navn som Gjenstridig, Føyelig, Ivrig, Doven, Overmodig (disse er ikke til hjelp) og bedre folk som Tålmodig og Trofast (disse er til hjelp). Kristen holder øyet på målet og foten på den smale sti, og under reisen utspiller det seg en rekke samtaler av varierende kvalitet samt hendelser som belyser de fristelser og fallgruver som lurer på pilegrimens vei. Disse kan være både av personlig og teologisk art – helst begge, for hos Bunyan er den personlige inderlighet forkynnelsens mål.

Sjangermessig kan Pilegrims vandring forstås som en dannelsesroman, en fortelling om å reise og de erkjennelser og tanker denne gjør seg på veien.

Imidlertid er ikke reisen selve målet, slik den f. eks. kan være det hos Herman Hesse; reisen er middelet, og de utfordringer som der finnes må forstås oppbyggelig, som universelle utfordringer for den enkelte på veien til målet: frelsen.

I denne enfoldigheten, i positiv forstand, og i bokens lineære fortelling, en allegori over sjelens vei til Gud, ligger sannsynligvis årsaken til bokens popularitet. Pilegrims vandring er moderne i den forstand at den vektlegger det enkelte individs mulighet, gjennom forsakelse og egenvilje, til å nå punktet der Guds lys kan sees klart og fast; til å nå punktet der frelsesbevisstheten er absolutt.

Rent litterært kan boken med sitt enkle språk og struktur oppleves noe banal, men som psykologisk og oppbyggelig verk har den absolutte kvaliteter.

I Kristen kan den enkelte speile erfaringer og utfordringer og innpasse dem inn i en helhet de blir stoppesteder på veien mot selverkjennelse og Gudsnærhet. Således har boken mye til felles med den nyere tids psykologiserte spiritualitet og selvutviklingskristendom.

Som litteratur er Pilgrims vandrings figurerer for skisseaktig, dens fortelling for lineær og dens språk for fattig til at den klarer å engasjere. Teologisk er det relativt ensidig. Likefullt har boken en dyp og merkelig, skinnende kraft som selv min avstumpede kynisme ikke helt klarte å motstå - en kraft som springer ut av bokens direkte og ærlige enfoldighet og likefremme fromhet. For den tålmodige sjel finnes det i Pilegrims vandring rom å

akt nr 1 - 2010

tenke i, fylt med nære og solide perspektiver samt enkle, men samtidig levende bilder å speile seg i.

Akt gratulerer Maria Parr med Brageprisen! Den vann ho i kategorien beste barne- og ungdomsbok for boka ”Tonje Glimmerdal”. Akt tok ein prat med forfattaren – som òg har ei fortid som styremedlem i Bergensforbundet.

Av Kristine Hofseth Hovland

Når tenkte du først at det var forfattar du ville vere her i livet?

Eg vil heller seie at eg aldri har slutta å vere forfattar.

Eg laga alltid mange historier då eg var lita; fortalde og skreiv. Den første boka mi, "Vaffelhjarte", hentar figurar og miljø frå historiene som eg brukte å fortelje til søskena mine då vi var små.

Kor hentar du inspirasjon til det du skriv?

Alle hentar frå sitt eige når ein skriv, enten det er sin eigen oppvekst eller sitt eige språk eller miljø. Det var ei aha-oppleving for meg då eg skjønte at det eg kjende nettopp var det eg kunne skrive ut i frå.

Ein treng ikkje gjere det vanskelegare enn det er.

Frå min eigen barndom er det bøkene til Astrid Lindgren som har sett djupast spor. Bøkene hennar skapar den optimale følelsen ei bok skal gje: ein lengsel etter noko anna, noko større. Astrid Lindgren tek ungar veldig på alvor, ho hadde eit ekte engasjement for dei. Historiene er også godt oppbygde; det ser ut til å gå så utruleg dårleg, og så ordnar det seg på finurleg vis, utan at det blir usannsynleg.

Det sett i sving følelsar hos oss som les, og utløyser ei enorm letting når alt går bra. Bøkene utvidar verda for oss. Det høyrest alvorleg ut – men det er alvorlege saker å skrive barnelitteratur.

Du skriv om store, nokre gonger alvorlege tema. Korleis skriv ein for barn om livet som ikkje heilt heng saman, om samansette menneskje?

Det er vanskeleg. Då eg var lita syntest eg det var greitt at verda var delt inn i gode og vonde – det er komplisert å forhalde seg til nyanserte personar.

Likevel prøver eg å lage truverdige og nyanserte

personar når eg skriv sjølv. Eg tenker nokre gonger at karakterane mine skulle vore enda meir komplekse. Eg må ta meg god tid til å bli kjend med karakterane.

Kor er grensa mellom fantasi og truverdige historier?

Eg forsøker å tenke at det eg skriv skal vere om ikkje sannsynleg, så i alle fall mogleg. Eg har lese ein del som går over i rein fantasi, og eg håper eg ein gong skal komme dit at eg kan skrive fortellingar i den sjangeren. Men det er så mykje meir vanskeleg å få det til å verke truverdig. Det må vere logisk.

Kva vil du at barn skal sitte igjen med etter å ha lese bøkene dine?

Eg veit ikkje heilt om eg klarer å skildre det. Eg vil at lesaren skal ha lyst til å lese boka ein gong til. At ein har fått nokre nye tankar, følt nokre nye følelsar. At ein har ledd.

Det er ei stor oppgåve å gi ungane gode leseopplevingar. Ungar er så prisgitt kva vi vaksne vel for dei. Det står mange vaksne mellom eit barn og ei bok. Eg brenn for at barnelitteraturen skal bli meir synleg og bli tatt på alvor. Å få vere med og få barnelitteratur fram i lyset kjenst som eit privilegium.

akt nr 1 - 2010

Maria Parr (f. 1981) er frå Fiskå i Vanylven. Ho studerer for tida ved høgskulen i Volda.

Foto: Siri Juell Rasmussen

akt nr 1 - 2010

Returadresse:

akt

Norges Kristelige Studentforbund Universitetsgata 20 0162 Oslo