AKT nr 1 2011

Aktuelt Kristenradikalt Tidsskrift n r. 1 2 0 11 - 2 5 . 책 r g a n g

Hva er da et menneske

Bidragsytere: • • • • • • • •

Anders Martinsen har anmeldt Sex i Bibelen under spalten ”Kristne klassikere” Håvard Ihle har skrevet kronikk om abort og anmeldt boken The Language of Life Generalsekretær i Forbundet, Gaute Brækken, har intervjuet Ola Didrik Saugstad til Radikal profil, og skrevet kronikk om den svunne drøm om et fargerikt fellesskap Ingrid Brækken Melve har skrevet andakt om angst for blind ødeleggelse Sian O`Hara har skrevet en aktuell kronikk om sortering på bakgrunn av påviste avvik hos barnet under fosterdiagnostikk Tarald Stein har skrevet en kronikk om sortering av foreldre Olaf Engestøl har skrevet en kommentar til Steins kronikk Daniel Brändle har tatt bilder fra kollektivets åpningsfest på side 27.

AKT (aktuelt kristenradikalt tidsskrift) utgis av Norges Kristelige Studentforbund. De meninger som kommer fram i bladet står for redaksjonens og den enkelte forfatters mening.

Bladet kommer ut fire ganger i året.

Ansvarlig redaktør: Leder av NKS, Marte Ottesen Redaktør: Ida M. Haugen Gilbert Layout: Christoffer Horsfjord Nilsen Kontaktinformasjon: AKT Norges Kristelige Studentforbund Universitetsgata 20 0162 Oslo www.forbundet.no e-post: akt@forbundet.no Vi tar gjerne imot bidrag, både bilder og tekster. Bilder må være i høy oppløsning, minimum 300 dpi, samt egne seg for trykking i svart/hvitt. Dersom ikke annet er avtalt, bør ikke artiklene overstige 5000 tegn, mellomrom inkludert.

Omtaler av bøker, musikk, film o.l. bør ikke overstige 2000 tegn.

Trykk: Flisa Trykkeri Opplag: 1200 Løssalg: 30,Abonnement: 110,Støtteabonnement: 250,Abonnementet løper til skriftlig oppsigelse.

Ingrid Brækken Melve tiltrår som kulturredaktør fra og med neste Akt-nummer.

Forslag til Ingrid sendes kultur@akt.no.

2

akt

nr 1 - 2011

Led oss ikke ut av dialogen Fra og med første januar 2008 åpnet bioteknologiloven for preimplantasjonsdiagnostikk (PGD).

En mer avansert form for fosterdiagnostikk, som gjør det mulig å teste arveanlegget i cellene ved assistert befruktning. Embryo som ikke er «gode nok» ut i fra sykdomskriteriet «anlegg for alvorlige funksjonsfeil» kan dermed velges bort. Årets lovforslag om ultralyd før uke 14 og utvidet abortgrense til uke 16 tar skrittet et hakk videre.

I aktualiteten på side 6 påpeker lege Ola Didrik Saugstad at hvis tilsvarende sortering, som det sykdomsbegrepet åpner for, ble gjort på grunnlag av kjønn, seksuell legning eller rase – da ville det jo blitt ramaskrik! Og man skal ikke lenger tilbake enn til syttitallet før også homofili ble regnet inn under sykdomsbegrepet, opplyser generalsekretær i Norges handikapforbund og leder for bioteknologinemnda, Lars Ødegård. For hvor lenge varer det før rettssystemets normer blir toneangivende for enkeltmennesket? Ulike sider av saken kommer til ordet ved hjelp av sentrale stemmer i bioteknologidebatten.

Men Akt setter også fokus på andre former for sortering på bakgrunn av ulikheter, enn den som teknologien tillater utført før fødselen. Hvor ble det for eksempel av visjonen om et fargerikt fellesskap som så ivrig ble applaudert på 90-tallets klistremerker, i vakre visevers og visjonære taler? «Innvandrerne får jo beskjed om å «integrere seg» og bli norske», skriver generalsekretær Gaute Brækken i kronikken på side 14.

I hvilken grad har vi, eller går vi mot et sorteringssamfunn? Spør Akt i dette temanummeret og lar ordet flyte fritt mellom ulike meninger som fremmer dialogen. Norges kristelige studentforbund skal nemlig ikke være et meningsfellesskap der alle må mene det samme. Snarere vil vi sørge for at dialogen aldri stopper opp og stivner inn fastlåste båser som splitter framfor å forene.

Så skriv inn, kjør debatt eller hiv deg inn og delta! Både i Akt og på våre nydesignede hjemmesider www.forbundet.no kan du skrive inn og delta i dialogen som går til enhver tid, som stopper opp og bare forblir.

Redaktøren

Nytt styre i Norges Kristelige Studentforbund Helga 17. – 20. mars holdt Forbundet sitt årlige landsmøte. Her ble det valgt nytt styre og vedtatt to nye resolusjoner. Ny leder i Forbundet er Andreas Ihlang Berg, nestleder Jenny Marie Kvisler Lillevold og 2. nestleder Ingrid Brækken Melve.

Boikott av Israel Norges Kristelige Studentforbund (NKS) vedtok under landsmøtet å gå inn for full økonomisk boikott av israelske varer. ”Vi må ta avstand fra bruken av teologi som premissleverandør for fordeling av landområder og rettigheter knyttet til status og statsborgerskap. En teologi som ikke tydelig tar avstand fra vold og okkupasjon er ikke i samsvar med kristen lære” står det i resolusjonen.

Støtter Erling Pettersen Carissimi-prester i Stavanger bispedømme nekter nattverdsfelleskap med biskop Erling Pettersen på bakgrunn av biskopens ståsted i spørsmålet om homofilt samliv. Forbundet er enige med Pettersen i at fullt nattverdsfelleskap skal forventes av alle som tjenestegjør i Den norske kirke, og er en nødvendighet for å opprettholde samtale og kontakt.

Se begge resolusjonene i sin helhet på hjemmesidene www.forbundet.no.

akt

nr 1 - 2011

3

Vil du ha en bank som kjenner deg? ”Vi strekker oss langt for å være gode medspillere for våre kunder”.

Svein Ole Holvik ass. banksjef Tlf. 38 17 37 94

”Uansett hvor du bor så skal du oppleve oss som din lokalbank”.

”Vi kjenner de kristne organisasjonene gjennom samarbeidet i KNIF”.

Stein Bentsen kunderådgiver Tlf. 38 17 37 76

Janne Larsen kunderådgiver Tlf. 38 17 35 96

Mange kjenner oss som banken for kristne organisasjoner i Norge. Det du kanskje ikke vet, er at vi også kan være din bank. Vi har lang erfaring med oppfølging av personkunder over hele landet.

”Personlig oppfølging er ett av våre fortrinn”.

Bente Sørensen kunderådgiver Tlf. 38 17 37 77

”Hos oss er raske beslutninger en del av servicen”.

Kai Kyllingstad kunderådgiver Tlf. 38 17 37 81

Ta kontakt på telefon 38 17 35 00 eller www.sparebankenpluss.no for mer informasjon.

Det er alltid hyggelig å prate med kjentfolk.

I min Fars hus er det mange rom

akt

nr 1 - 2011

5

TEKST o g Foto: IDA MARIE HAUGEN GILBERT FOTO: Marion Haslien

Sortering «i beste hensikt» Dagens diskrimineringsdebatt dreier seg om rase, kjønn og seksuell legning. Generalsekretær i Norges handikapforbund etterlyser en debatt som også inkluderer funksjonshemmede.

Vi blir stadig flinkere til å si fra om diskrim­ inering. Tror vi i hvert fall. Generalsekretær i Norges handikapforbund og leder i bioteknologinemnda, Lars Ødegård mener dagens diskrimineringsbegrep omfavner kjønns-, innvandrings- og homofilidebatten, men utelukker funksjonshemming. Det gjør det vanskelig å få diskusjonen som trengs.

– Sykdomsbegrepet brukes som grunn til å skape et sosialt skille, og gir dekning for å sortere «i beste hensikt», sier Ødegård og påpeker at den nye ultralyddebatten ikke tar høyde for at vi ved å fjerne sykdommen også fjerner personen som bærer sykdommen. Han reagerer på at friske mennesker sitter med kortene for å definere hvilke liv som er verdt å leve.

– Vi har en kultur som omtaler alle former for funksjonshemming som sykdom. Det blir en unnskyldning til å uttale seg på vegne av livet til disse menneskene. Skjønt, man skal ikke lenger tilbake enn til syttitallet før sykdomsbegrepet også omfattet homofili.

Privatiserer belastningen Også Liv Kjersti Skjeggestad, generalsekretær i organisasjonen Menneskeverd, er forundret over manglende kobling mellom sortering av fostre og diskriminering av funksjonshemmede.

– Man snakker om at i «min situasjon ville jeg aldri bære fram et barn med Downs syndrom», etterfulgt av «selvfølgelig har jeg ikke noe i mot mennesker med dette». Så skjønner man ikke at det man sier påvirker mennesker som lever med det. Vi har et samfunn som vil være så korrekt på alle områder, som kritiserer andre land for å diskriminere kvinner og homofile, men hva gjør vi? Det samme, bare med andre indikasjoner.

Skjeggestad får mange henvendelser fra folk som ringer og har opplevd at tilbudet om svangerskapsavbrudd kommer like etter diagnosen.

– Mange opplever en pressituasjon. Det blir stadig vanskeligere å velge å bære fram et barn hvis man risikerer å høre at «Dette har du valgt selv!». Vi vet enda ikke om det blir sånn, men vi trenger ikke se lengre enn til Danmark for å se tendensene.

6

Liberalisering får konsekvenser En økning i antall senaborter på grunnlag av «risiko for alvorlig sykdom hos barnet», viser sammenhengen dette har med liberalisering av moderne bioteknologi. Professor i pediatri ved UiO og forsker innen medisin, Ola Didrik Saugstad, har lenge vært bekymret for at det Ødegård og Skjeggestad forteller blir konsekvensene. Han peker på paradokset som oppstår når det blir tillatt å velge bort fostre med funksjonshemming.

– Preimplantasjonsdiagnostikk (PDG) gir mulighet til å forkaste celler som ikke er «gode» nok. Hvis tilsvarende sortering hadde blitt gjort på grunnlag av kjønn eller etnisitet så ville det bli ramaskrik, sier Saugstad, men frykter at det ikke det tar lang tid før folk venner seg til den nye loven med følger for samfunnets

holdninger til mennesker som lever med handikap.

– Når den nye loven blir norm­g ivende kan det få konsekvenser som under­ minerer respekten for funksjonshemmede i samfunnet.

Når tid får bearbeide holdningene Saugstad minner om hvor lett grensene forskyves når tid får bearbeide holdningene.

– I utgangspunktet skulle senabort være forbeholdt nødvergesituasjoner. Det er et stort sprang herfra til dagen det benyttes som utvei, hvis det skulle vise seg at omsorg for et barn med Downs syndrom ikke skulle passe med en karriere som statsråd. Når fosterdiagnostikk blir et allment tilbud, har man gått langt bort fra tanken om nødverge. 

Tanker som «Har ikke funksjonshemmede snart belastet samfunnet nok?» kan være nærliggende for de fleste av oss.

Jan Ødegård reagerer på at sykdomsbegrepet brukes som grunn til å skape et sosialt skille. (foto: Norges Handikapforbund)

akt

nr 1 - 2011

Liv Kjersti Skjeggestad er forundret over manglende kobling mellom sortering av fostre og diskriminering av funksjonshemmede.

akt

nr 1 - 2011

7

– Når blir disse holdningene farlige, tror du?

– Det øyeblikket det blir tillatt å si at man aborterer på grunnlag av fosterets tilstand eller sykdom, og ikke fordi man selv føler man er i en nødvergesituasjon, har samfunnet trådd over en grense. Derfor er det all grunn til å vokte seg, sier Saugstad og viser til Danmark som eksempel på hvor kort tid det tar å endre grunnholdningene.

– I Norge er man fremdeles forsiktige med å regne på hvor mye et funksjonshemmet menneske koster samfunnet offentlig. Derimot ser man kyniske utregninger på dette i Danmark og andre land. Tanker som «Har ikke funksjonshemmede snart belastet samfunnet nok?» kan være nærliggende for de fleste av oss.

Saugstad forteller at det gjorde et kraftig inntrykk da han hørte en norsk overlege si dette på et morgenmøte. Uttalelsene kom i forbindelse

med en familie som hadde nektet å abortere et sterkt skadet foster. Ødegård i handikapforbundet forteller dette i høy grad påvirker selvbildet til folk som lever med funksjonshemming.

– Det er klart det påvirker selvbildet til den som lever med en tilstand som gang på gang legges til grunn for abort. Det man egentlig sier er at hvis man ikke kan behandle dem, så la oss unngå å føde dem.

på kreditsiden.» påpeker han og viser til en høringsrapport fra Østfold kommune som nok et eksempel på at vi ser økonomiargumentet brukt her til lands.

– Det er en form for systematisk diskrimi­ nering fra samfunnets side. Nå som vi allerede har allerede et samfunn som sorterer ut fostre på grunnlag av funksjonsavvik, blir spørsmålet: Hvor langt vil vi gå? spør Ødegård. ■

«Systematisk diskriminering» Ødegård ser også likheten mellom dette og tidligere holdninger til etniske grupper.

– Slike utregninger er det samme som FrP i sin tid gjorde i forhold innvandring.

Regnestykker over kostnadskrevende brukere påviser bare økonomisk tap og overlater intet

– Trenger et bedre ord enn diskriminering Førsteamanuensis i helse­ vitenskap Berge Solberg og samfunns­medisiner Per Fugelli mener vi trenger et bedre ord enn diskrimi­ nering for å beskrive den situasjonen teknologien har brakt oss opp i.

– Loven gir anledning til å legge andre grunner enn sykdom til grunn for senabort. Hvis man stiller spørsmål om det funksjonsfriske fosteret har sterkere rettsvern enn det funksjonshemmede, må man tilsynelatende svare ja. Men det funksjonsfriske fosteret kan jo likevel bli abortert på basis av for eksempel en skilsmissesituasjon hos foreldrene, sier Berge Solberg, førsteamanuensis ved institutt for helsevitenskap, NTNU, og medlem av Bioteknologinemnda.

Han ser mange utfordringer ved problem­ atikken, men synes ikke diskriminering er en dekkende betegnelse for loven i seg selv.

– Sånn sett like gjerne kunne argumentere for at et foster som får skilte foreldre har dårligere rettsvern enn andre fostre. Poenget er at vi har en abortlov hvor fosterets rettsvern uansett ikke er absolutt. Det handler om å veie fosterets rett til liv opp mot tungveiende nok grunner for at kvinnen kan få innvilget senabort.

8

Per Fugelli: ”Hvis man stiller spørsmål om det funksjonsfriske fosteret har sterkere rettsvern enn det funksjonshemmede, må man tilsynelatende svare ja.” (foto: Jarle Vines)

Han fremhever at det spesielle med sykdom og funksjonshemming imidlertid er at fosteret «blir kjent for oss». Fosteret fremstår som et fremtidig menneske med Downs syndrom eller med ryggmargsbrokk. På denne måten blir det et spørsmål om identitet, konstruert på basis av vår forståelse av livene til mennesker som lever med funksjonsnedsettelsene.

– Fosteret som blir abortert på grunn av en skilsmissesituasjon er ukjent for oss, og berører ikke vårt forhold til annerledeshet og funksjonshemming. Men vi trenger likevel et bedre ord enn diskriminering for å beskrive den situasjonen fosterdiagnostikken har brakt oss opp i, mener Solberg.

Arbeide for et mangfoldssamfunn

Professor i samfunnsmedisin, Per Fugelli, mener vi må se på motivasjonen for valget, før man kan si noe om det er fare på ferde.

– Hvis faktorer som at man ikke tåler å

akt

nr 1 - 2011

se ting som viker fra idealbildet blir med på å bestemme grunnen til abort, da har vi en negativ utvikling, sier han og nevner hensyn til egen bekvemmelighet eller estetikk som eksempel.

Han trekker også inn økonomiske hensyn.

– Hvis deler av motivet er hensyn til konkurranseøkonomiens krav til å kunne yte maks DA er det fare på ferde.

Fugelli tror det beste vi kan gjøre er å arbeide for et mangfoldssamfunn som gir plass til mennesker med funksjonsavvik.

– For å motarbeide en monokultur må vi jobbe for et mangfoldsamfunn. Vi kan gjøre det enklere for foreldrene å velge livet til et barn med avvik. Alt vi kan gjøre for å motarbeide at fostre velges bort vil være av det gode. At vi sikrer gode fellesordninger, som helsetjeneste, trygdeordninger og spesialordninger.

Barn er ikke bestillingsvare Jeg ville heller blitt «avlivet» nå, vel vitende om hva jeg går glipp av, enn å bli abortert bort med Helga Pedersens (Ap) velsignelse.

KRONIKK

foto: Knut Aaserud / Arbeiderpartiet

Sian O’Hara, journalist og masterstudent i filosofi

Helga Pedersen tar feil når hun hevder at «alle som venter barn, har et brennende ønske om at barnet skal komme friskt og velskapt til verden». De fleste ønsker seg en pianospillende rakettforsker med sosiale antenner som behersker tre fremmedspråk og minst én idrettsgren på toppnivå.

Noen ønsker seg «defekte» barn. Det døve paret Garfield-Lichy ville fjerne ikke-døve embryoer under en assistert befruktning. Et hørende barn passet ikke inn i familien og døvemiljøet, sa de. Saken vakte oppsikt, selv om de viste til vanlige argumenter i forsvaret av abort på avvik.

Flertallets premiss

Tre dager før jeg fylte 14 sto jeg, med over 30 grader kalvbenthet, ansikt til ansikt med et tjuetalls leger. Jeg følte meg lurt og var redd: at legetruppen ikke godkjente mine knappe 120 centimeter på sokkelesten interesserte meg knapt. Men istedenfor å bare rette opp bena, ville de også forlenge dem.

36 metallspirer boret gjennom bena i ett år, én millimeter strekk med skrujern hver dag i tre måneder. Jeg vil ikke bli høyere, sa jeg. En overlege lurte på hvorfor. Et absurd spørsmål som jeg kastet tilbake og spurte om han ønsket å bli høyere. «Jeg har normal høyde, det har ikke du», svarte han.

Spørsmålspremisset var hans, ikke mitt.

Eneste mulige svar var: «Jeg vil ikke bli som deg». En av mitt livs mest dramatiske dager endte med at kirurgen avsto fra å tvinge. Men overlegen deler premiss med lovverket om selektiv abort. Hvor mange ganger har du villet bli noen andre? Mest sannsynlig ingen, med mindre du er suicidal.

En nynazists abortvalg

Nazistenes eutanasiprogram tok livet av omtrent 275 000 funksjonshemmede før og under andre verdenskrig. Det første barnet ble drept med personlig tillatelse fra Hitler på foreldrenes forespørsel. Siden ble mange rutinemessig drept av helsepersonell. Pedersens argument, kombinert med barmhjertighetspåskuddet og

lå jeg for døden etter en legetabbe, og i fire uker kunne jeg verken snakke, høre eller bevege meg. Men jeg kunne se, føle og tenke, og som «grønnsak» med selvinnsikt hadde jeg ett mål: å kommunisere ønske om å leve. I journal er jeg beskrevet som fjern, uinteressert, «trolig med omfattende hjerneskader», og rundt sengen min gikk diskusjonen: Er dette livet verdt å redde?

Fremdyrkelsen av overmennesket går for egen maskin, og ikke mange vil passere gjennom nåløyet. framdyrkelsen av overmennesket, var nazistenes begrunnelse. Pedersen er, ironisk nok, same.

Samenes historiske lidelser var foranlediget av samme argumentasjon som hun bruker. Tidligere betraktet nemlig ikke norske myndigheter samer som velskapte. Av nazistene var også jøder, mørkhudede, rom-folk og homofile uønsket. Hvorfor er funksjonshemmede det fremdeles? Venstresida står opp mot rasisme og for homofiles rettigheter, men toer sine hender om diskriminerende abort. Bare Høyre og Krf tenker seg om og protesterer.

Et hypotetisk eksempel: En nynazist voldtas i stummende mørke og ser ikke overgriperen.

Hun blir gravid og vil beholde barnet bare hvis hun får tilbudt en test som viser at fosteret er av riktig «rase». Er kravet legitimt? Ja, ifølge Pedersens argumentasjon: Foreldrenes idealer gir fosteret rett til liv. Fra mitt ståsted ser jeg ikke forskjellen mellom etnisitet, legning og funksjonshemming; de er bare attributter ved en person. Før hadde de «mangler» til felles. Tidens ånd sier at stilt ved siden av Pedersen burde jeg føle meg som en afrikaner i selskap med Hitler.

Foretrekker fysiske lidelser

Hvilke fostre ville jeg, som ikke frykter fysisk sykdom, valgt bort? Ingen – barn er ikke bestillingsverk. Men hypotetisk: Som barn på sykehus blir man kjent med dem i rullestol, de hårløse med kreft og de som dør når du går på videregående. Man lærer å se forbi lidelsen, og senere fremstår de som bare ser en diagnose som rare, overbeskyttede og tankeløse. Som 17-åring

akt

nr 1 - 2011

Hva slags liv får hun? Jeg ville heller dødd etter 17 år enn å bli abortert. Å velge bort barn med alvorlige, dødelige sykdommer er like humant som da nazistene gjorde det.

Men psykisk sykdom og adferdslidelser har jeg liten erfaring med. De med fine røntgenbilder som ligger nede og de som ikke kan stoppe tårer med paracet eller morfin, skremmer meg. Jeg ville manglet en fot fremfor ADHD-lidelse, ryggmargsbrokk fremfor alvorlig depresjon, Downs syndrom fremfor schizofreni – og lav kroppshøyde heller enn lav selvtillit. I den frankensteinske konstruksjonen av eget avkom, der barnet er et verk mer enn en person, ville jeg valgt fysiske skavanker fremfor syke personlighetstrekk. I min erfaringsverden virker sistnevnte uhåndterlige.

Fostre testes ikke for depresjonsanlegg eller dårlig selvtillit. Det er de mest kjente og synlige lidelsene som kartlegges, som ikke nødvendigvis har størst konsekvenser. De har fått et urettferdig konkurranseutgangspunkt.

Men det er neppe lenge før man kan velge alt fra hårfarge til dødsårsak i høy alder for barnet sitt. Fremdyrkelsen av overmennesket går for egen maskin, og ikke mange vil passere gjennom nåløyet. ■ (Kronikken ble første gang trykket i VG 18. februar)

9

Tarald Stein, dikter o g transaktivist Foto: Jan Ivar Vik

Sorterer foreldre «Frykten for å sortere bort fostre fører til at vi sorterer bort foreldre» mener dikter og transaktivist Tarald Stein.

Jeg er en homofil mann som har født en datter.

I homo-sammenheng er jeg derfor heldig og gjenstand for en viss misunnelse akkurat på dette området. Jeg kjenner svært mange homofile som ville blitt svært gode foreldre, og som ønsker seg barn, men som ikke får lov til å bli noens foreldre. I Norge har homofile lov til å adoptere, men ingen land som har adopsjonsavtale med Norge tillater dette.

Derimot finnes det land som tillater surrogasi også når mottakerforeldrene er homofile utenlandske statsborgere. Det eneste som egentlig kreves er penger og et sterkt ønske om barn. Jeg kjenner menn som har gått gjennom dette og er glimrende foreldre.

Utfordringer

Problemene med utenlands-surrogasi er flere. De fleste land har ikke de gode sosiale ordningene

eller generelle velstanden som vi har i Norge.

Dette gir mulighet for utnyttelse av fattige kvinner. I tillegg kommer det faktum at nordmenn generelt produserer større barn enn det for eksempel ei indisk kvinne har kropp til å føde. Det begynner å tegne seg et bilde av den rike, vestlige mannen som utnytter fattige kvinner fra sør. Dette er på alle måter etisk forkastelig når det settes i system. Og ved ikke å tillate surrogasi i Norge, setter norske politikere denne utnyttelsen i system.

Ettersom den ene av foreldrene er barnets biologiske forelder, er det så vidt jeg kan se umulig å gjennomføre et lovforbud. Jeg mener at det heller ikke er ønskelig. At staten skal forvalte våre reproduktive evner gir meg en emmen smak i munnen og får tankene i Lebensborn-baner.

Med hensyn til dette vil jeg sterkt oppfordre staten å tillate surrogasi i Norge, i ordnede

forhold. De fleste kvinner vil ikke være komfortable med å bære fram barn som de ikke får ha kontakt med. Heldigvis finnes det kvinner også i Norge som gladelig vil ha muligheten til å være gravid og føde uten å måtte ta ansvar for barnet, og som gladelig vil hjelpe andre til å bli foreldre. Det synes jeg de skal få lov til.

Det som hindrer dem, er den norske bioteknologiloven. Hovedårsaken til at den er så streng, er at vi ikke ønsker et samfunn hvor egg befruktes for å tjene som forskningsobjekter.

Heller ikke ønsker vi et samfunn hvor befrukta egg sorteres etter samfunnsnytte eller estetikk.

På disse punktene er det bred enighet.

Men er det ønskelig med et samfunn som sorterer bort gode foreldre? Det er nemlig det som skjer. Ved ikke å tillate surrogasi sorterer vi bort homofile fedre. ■

Olaf Engestøl, student o g ordførerkandidat for KrF i Iveland kommune Foto: Ole Morten Melgård

Barn for enhver pris?

Tarald Stein hevder at ved å hindre homofile par i å benytte surrogasi hindrer man dem å få barn. For homofile par er surrogasi den eneste aktuelle måte å få barn.

Han mener derfor at det er rett å tillate surrogasi, av den grunn at vi ikke bør hindre noen i å få barn. Konklusjonen til Tarald Stein er derfor at homofile bør få benytte seg av surrogasi for å få barn. Han mener at frykten for å sortere barn, fører til at man sorterer foreldre. Altså tar han det som en selvfølge at det under enhver omstendighet er en menneskerett å få barn. Og med dette premisset til grunn argumenterer for at den norske stat bør tillate mennesker i å ta i bruk metoder som muliggjør dette. Altså sier han ja til kunstig befruktning og bruk av surrogatmødre – uten å ta høyde for de etiske problemstillingene ved slike metoder.

Menneskerettighet å få barn?

Debatten koker slik jeg ser det ned til om man har en rett til å få barn skal holdes for viktigere enn andre etiske hensyn eller som det blir formulert 10

i offentlig debatt “om det er en menneskerett å få barn”. Utfordringen det hele bunner ned i er hvorvidt hensynet til foreldrenes ønske om å få barn, skal veie tyngre enn hensynet til barnet.

Det knytter seg en rekke komplikasjoner til metodene som må benyttes for at homofile skal kunne få barn. Komplikasjoner som ikke bare angår foreldrenes rettigheter.

Metoden som benyttes ved surrogasi kalles «In vitro-fertilisering», også kalt prøverørsbefruktning. Dette er en type kunstig befruktning, hvor kvinnens egg befruktes av mannens sperm utenfor livmoren, før det injiseres i livmoren. Metoden innebærer at man befrukter flere egg enn nødvendig, i tillegg medfører metoden økt risiko for

akt

nr 1 - 2011

misdannelser hos fosteret. På den andre siden er det en rekke hensyn man bør ta knyttet til surrogasi, som innebærer hensyn til morens situasjon og barnets rettigheter. Noe jeg ikke har plass til å gå nærmere inn på her.

Det hele bunner, slik jeg ser det, ned til spørsmålet om hvorvidt hensynet til foreldrene bør veie tyngre enn hensynet til barnet. Tarald stein argumenterer ensidig for at foreldrenes ønske bør settes i første rekke. Altså bruker han en argumentasjon som tillater at barn blir midler som oppfyller foreldrenes ønsker. Ved å fokusere ensidig på ivaretakelsen av foreldrenes ønsker, utelukker man barnets rettigheter. Barn blir her behandlet som midler som muliggjør andres ønsker. ■

Er abort etisk forsvarlig?

KRONIKK

Leder i Kristiansandforbundet, Håvard Ihle, drøftar problemstillinga om når ein kan seie at eit foster får absolutt menneskeverd.

Potensielle personar

Nokre vil seie at mennesket får ein evig, ukrenkelig verdi i den augneblinken befruktinga skjer. Dermed blir abort, ja til og med nokre former for prevensjon, eit grovt brot mot menneskeverdet. Eg vil prøve å argumentere for at denne posisjonen er urimeleg, og at det kan vere etisk forsvarlig å avbryte svangerskapet dersom foreldra (mora) ikkje ønskjer å fullføre.

Ei befrukta celle er ein potensiell person, men har ein potensiell person ein rett til å leve? Det er viktig å hugse at kvar einaste kombinasjon av menneskeleg DNA er ein potensiell person. Har alle desse tallause potensielle personane ein rett til å leve? Skal vi gi flest mulig kombinasjonar av DNA ein sjanse til livet? Skal vi bruke kvar augneblink til reproduksjon slik at flest mogleg får ein sjanse til å leve?

Eg blir minna om den legendariske scenen frå Monty Python sin film Meininga med Livet der dei syng ”Every sperm is sacred”, eit harselas med den katolske læra om prevensjon. Eg trur ikkje det er mange som meiner at vi burde gå fram på denne måten, ein potensiell person har ingen rett til å få leva, men nokre yttarst få får oppleve det privilegiet det er å bli satt til verda.

Befruktingsaugneblinken

Den enkle løysinga

Håvard Tveit Ihle, leiar i Kristiansandforbundet

Befruktinga er ei viktig hending, det er starten på eit nytt individ. Det er noko poetisk ved å stå auge til auge overfor den uendelege rekka av tilfeldige hendingar som har ført historia til akkurat denne augneblinken. Dei astronomiske oddsa for at akkurat desse 46 kromosoma skulle kombinerast er ærefryktinngytande å tenke på. Spørsmålet er i kva grad denne hendinga er etisk relevant.

La oss samanlikna to ulike situasjonar: 1. Eit par har lyst til å få barn, dei har sex, dei er begge fruktbare men dessverre blei ingen eggceller befrukta denne gongen.

2. Eit par har lyst til å få barn, dei har sex, og ei eggcelle i eggleiaren blir befrukta, men ein feil gjer at cella ikkje klarer å dele seg.

I det første tilfellet må i verste fall paret vente ein månad før dei kan prøve igjen. Kan ein seie det same om den andre situasjonen? Eller har det her verkelig skjedd ei tragedie, eit dødsfall?

Dette eksempelet er openbert satt på spissen, men det er meint for å illustrere at ei befrukta celle, kva den enn symboliserer, faktisk berre er ei celle. Ved å gi ei enkelt befrukta celle same etiske status som den ein gir ein levande person, oppvurderer ein ikkje berre cella si status, ein nedvurderer levande menneske sin status.

Det hadde kanskje vore lettare, som har blitt påpekt for meg mange gonger, å berre gi fosteret status som person heilt frå befruktninga.

Dersom vi ikkje gjer dette, får vi ei veldig vanskelig oppgåve med å vurdera korleis og når i fosterutviklinga abort kan forsvarast. Dersom ein heilt enkelt seier at alt etter befruktninga er for seint, er ein i alle fall på den sikre sida.

Sjølv om eg forstår veldig godt kvar denne tankegangen kjem frå, har eg likevel nokre innvendingar.

For det første så har eg allereie argumentert for at det er urimelig å gi ei befrukta celle ein status som noko meir enn ein potensiell person. I tillegg vil dette setje opp unødvendige hindringar på fleire områder. I stamcelleforsking bruker ein vanlegvis stamceller frå eit foster (ikkje lenger i utviklinga enn ca. 150-200 celler), såkalla embryoniske stamceller. Denne forskinga er utrulig lovande med tanke på medisinske applikasjonar. Eg meiner det vil vera uetisk å stå i vegen for denne forskinga, berre (fordi vi vel den ”enkle” vegen) for å sleppe unna ei vanskelig etisk vurdering i abortsaka.

Ei anna muligheit som vert hindra dersom vi gir ei befrukta celle ein slik status, er muligheita for prøverørsbarn (in vitro befruktning). Denne prosessen inneber som regel å befrukte ei rekke eggceller og velje ut dei som har høgast kvalitet

akt

nr 1 - 2011

(dvs. gir størst muligheit for graviditet). Denne teknikken har gitt mange par som elles ikkje kunne fått eigne barn muligheita til å få barn.

Den vanskelige vurderinga

Dersom vi ikkje set grensa ved befruktinga, kvar skal vi då setja ho? Denne innvendinga føreset at det må finnast ei grense. Frå eit etisk perspektiv fins det, etter mi meining, ingen absolutt grense.

Eg meiner at vi, ut over i fosteret si utvikling, må ta gradvis meir og meir omsyn til fosteret sine eigne interesser. Vi må gjere ei vurdering, basert på fosteret si nevrologiske utvikling (bevisstheit, evne til å føle smerte etc.), i kva grad vi skal prioritere fosteret sine interesser opp mot foreldra/mora og andre omsyn.

På same måte som eit barn blir vakse, veks fosteret fram og vert ein baby. Det er ikkje ein augneblink der barnet vert vakse, det er ein lang prosess. For lovgivarane er det vanskeligare, dei må setja ein alder for når ein vert rekna som myndig. I Norge er denne alderen 18 år. På same måten er det med abort, lovgivarane må foreta ei vurdering og setja eit tidspunkt, vel vitande om at datoen ikkje inneber eit absolutt skilje i etisk forstand. Den etiske vurderinga er sjølvsagt viktig når dette tidspunktet vert sett, men andre meir praktiske omsyn må også takast. Kor lang tid tar det vanlegvis å oppdage ein uventa graviditet? Kva konsekvensar vil loven få? Etc.

Konklusjon

Å tillegge ei befrukta eggcelle ein absolutt verdi er urimelig og set hindringar for viktige teknologiar og forskingsområde. Ettersom fosteret gradvis utviklar seg, meiner eg at vi i større og større grad må ta fosteret sine eigne interesser med i den etiske vurderinga. Gitt denne vurderinga meiner eg at abort kan forsvarast, i alle fall tidlig i graviditeten. Lovgivarar må ta andre omsyn i tillegg til den etiske vurderinga, når abortlovgivinga vert skriven. Så vidt eg kan sjå, er den norske abortlovgivinga eit fornuftig kompromiss mellom desse omsyna. ■

11

Tekst o g foto: Gaute Brækken

Radikal profil:

Engasjement som gave og forpliktelse Varsleren, professoren, barnelegen, forfatteren og samfunnsdebattanten Ola Didrik Saugstad har en fortid som leder i Osloforbundet i 1972, og mener tiden i Forbundet var en svært verdifull tid.

Til tross for at dette er hans første vinterferie på tjue år, har han takket ja til en samtale om tro, samfunn og sortering over en bedre lunsj.

Ola Didrik Saugstad er kanskje best kjent som «varseleren», etter at han på nittitallet sa i fra om at en liten gutt hadde dødd under medisinsk forskning. Ved siden av og gjennom sitt virke som nyfødtlege, forsker og professor i barnesykdommer har han et bredt samfunnsengasjement. Engasjementet har resultert i flere bøker og et titalls utmerkelser og ærebevisninger.

Hyklersk julefeiring

Som ung medisinerstudent uten særlig kirkelig bakgrunn havnet Ola Didrik Saugstad i Forbundet våren 1966. Der fant han et tett åndelig og sosialt fellesskap. Det politiske

få ha et engasjement. Det viktigste jeg lærte i Forbundet er at samfunnsengasjement er en forpliktelse for oss alle.

Radikal rettferdighet

Som forsker på spedbarnsdødelighet blir Saugstad invitert til å holde foredrag over hele verden. På disse reisene ser han mye fattigdom, og opplever det som et dilemma å selv bli innkvartert på fine hoteller.

– Jeg tror jo at alle har samme menneskeverd, og da bør jo ikke noen være særlig rikere enn andre, utdyper han.

Han tenker seg litt om før han fortsetter med å fortelle at han har lært mye om andre kulturer på disse reisene. Det å knytte mellommenneskelige kontakter, vise at man bryr seg ved å komme og være der sammen med

«I fremtiden kan vi få en ny genetisk underklasse bestående av fattige og religiøse.» engasjementet var i ferd med å våkne og ble stort i Forbundet på den tiden. Saugstad ble tidlig radikalisert politisk gjennom motstanden mot Vietnamkrigen.

– Vi var opptatt av likeverd, rettferdighet, miljøspørsmål og kristendommens plass i samfunnet. Mange av oss mente for eksempel at den norske julefeiringen var hykleri, men den gangen var det umulig å tenke seg den utviklingen vi har sett nå, hvor julen på mange måter er blitt tømt for kristent innhold. Ingen av oss trodde vel at vi ville se avkristningen av samfunnet gå så fort!

Mot slutten av studietiden ble han mer interessert i det personlige troslivet, og han ble engasjert i abortsaken.

– Hva har du tatt med deg fra tiden i Forbundet?

– Jeg opplever at jeg har vært trofast mot det kallet og de idealene jeg fikk i Forbundet.

Jeg har kjempet mot urettferdighet, for de svake, og for en bedre verden for alle.

Helt siden den gang har jeg sett det som en oppgave å delta i offentlig debatt og har deltatt aktivt i samfunnsdebatten i mer enn førti år. Jeg har opplevd det som en gave å 12

dem, mener han er viktig. Han er takknemlig for å ha en jobb der han kan bruke engasjementet sitt til å hjelpe andre.

– Hvor trengs det radikale stemmer i dag?

– Forskjellene på fattige og rike blir stadig større. Vi trenger noen som slåss for de svake!

Den høye barnedødeligheten er kanskje et av de største menneskerettsspørsmålene i dag.

Hvordan kan vi tillate at en halv million mødre dør i forbindelse med fødselen og nærmere ni millioner barn dør under fødselen og de første leveårene når det ikke koster så mye å få slutt på det? Det er uverdig at vi stilltiende aksepterer at så mange kvinner og barn dør, svarer Saugstad med stort engasjement i stemmen.

Genetisk underklasse

Den norske regjeringen har varslet endringer i bioteknologiloven i løpet av året, og vi ser en gryende ny abortdebatt. Hvordan ville norsk lovgiving på dette feltet se ut dersom Ola Didrik Saugstad fikk bestemme?

– Jeg er egentlig et liberalt menneske, jeg ønsker ikke å bestemme hvordan andre skal leve

akt

nr 1 - 2011

livene sine. Men abort og bioteknologi handler om to liv som begge må tas hensyn til, svarer han og peker på hvordan debatten har blitt snudd om på – hensynet til barnets rettigheter har veket til fordel for kvinnens rettigheter.

– Det er blitt gjort til en kvinnerettighet å få ta abort, og det mener jeg er feil. Et foster er et liv, og det er kun nødvergeretten som kan tillate oss å ta liv. Dette alvoret må komme mer frem i lovene. Prinsipielt er jeg for en streng bioteknologilov. Men det må være rom for unntak i særskilte tilfeller, begrunnet i menneskelige vurderinger. Som lege har jeg lært at livet ofte ikke kan puttes på en formel med absolutte regler.

Saugstad reagerer på at friske mennesker sitter med retten til å definere hvilke liv som er verdt å leve. Dette ser vi i debatten som går om hvorvidt man skal lovfeste retten til ultralyd før tolvte svangerskapsuke.

– Som lege har jeg lært at livet ofte ikke kan puttes på en formel med absolutte regler.

I forhold til tilbud om ultralyd til gravide og fosterdiagnostikk gjelder det å finne den rette balansen i lovgivingen for å unngå sortering etter egenskaper. Et tilbud om tidlig ultralyd vil bli etterfulgt av kravet om at den gravide får rett til å kjenne alle fosterets gener, og da er vi inne på et svært vanskelig område. For hvem skal få definere hva som er et optimalt liv? Spør han og antyder at samfunnet kommer til å legge dette ansvaret på foreldrene selv.

– I fremtiden kan vi få en ny genetisk underklasse bestående av fattige som ikke har råd til å ta i bruk teknologien og religiøse som ikke vil. Dette peker mot en skremmende utvikling.

Julen som forsvant

– Hva ser du på som den største utfordringen innen medisinsk etikk i dag?

– At det kristne og humanistiske menneskesynet i helsevesenet er i ferd med å forsvinne helt. Det er en utvikling som har gått veldig fort. Hvor er det rom for medmenneskelighet, tid for samtale og plass for etisk refleksjon? Spør han og forteller at i jobben som lege er det en daglig utfordring å huske på at hvert liv i seg selv er verdifullt.

Lege og professor Ola Didrik Saugstad hadde Forbundet som sitt åndelige og sosiale fellesskap i studietiden.

– Dette er noe jeg må bevisstgjøre for meg selv hver eneste dag. Denne etiske refleksjonen så vi mer av i dagliglivet på sykehusene før, men nå handler det bare om produksjon og å tjene penger. Dette gjør at vi blant annet mister den kritiske debatten ved innføring av nye teknikker og metoder for pasientbehandling.

Han nevner et eksempel som viser utviklingen på dette området, hvordan den nye helseforetaksmodellen har stjålet fokus fra de mellommenneskelige relasjonene.

–På klinikken hvor jeg jobbet hadde vi alltid lagt vekt på å få til en best mulig julaftenfeiring for pasienter og ansatte. Men hele julaftenfeiringen forsvant plutselig, for det var det ikke tid til!

Han stopper opp og tenker seg om noen sekunder før han sier: – Jeg er redd at et avkristnet samfunn blir et hardt samfunn.

For Ola Didrik Saugstad har kristentroen gjennom livet vært en kraft og en inspirasjon, ikke minst til et fornyet engasjement i forskning og for samfunnet.

– Etter som tiden går skjønner jeg bedre og bedre hvilket privilegium det er å ha en kristen tro. Vi har mye å kjempe for, så det er bare å stå på! ■

akt

••

Ola Didrik Saugstad er nyfødtlege på Rikshospitalet, professor og leder av landets største forskningsinstitutt på barns sykdommer internasjonalt. Han er en anerkjent forsker og aktiv samfunnsdebattant innen medisinsk bioteknologi og etikk.

••

Saugstad er også opptatt av medisinsk etikk, og har gjennom tredve år tatt del i den offentlige samtalen om blant annet livsvernspørsmål og forskningspolitikk. Han har også vært rådgiver i helsepolitiske spørsmål.

••

Det kongelige hoff kunngjorde 21. mai 2010 at kongen har utnevnt Saugstad til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for innsatsen hans for barnemedisinsk forsking.»

••

På 1990-tallet ble Saugstad kjent med at en liten gutt hadde dødd under et medisinsk forsøk i 1992, og han varslet om saken. Som resultat ble han selv utsatt for beskyldninger fra de som hadde stått for forsøket. Journalisten Jon Hustad skrev boken Varsleren om denne saken.

nr 1 - 2011

13

Tekst: Gaute Brækken, generalsekretær i forbundet

Fargerikt fellesskap?

«Ja til et fargerikt fellesskap!» var 80-tallets store slagord.

Kan vi akseptere at «Send dem ut!» blir dette tiårets refreng?

med norsk kultur, og blir dermed en trussel mot samfunnet. Det gjelder derfor å slippe inn færrest mulig, og sørge for at de som vi ikke blir kvitt skal bli norskest mulig. Hvor blir det da av det fargerike og multikulturelle?

Flerkulturelt kirkelig nettverk

Forbundet er med i Flerkulturelt kirkelig nettverk. 7. desember i fjor lanserte nettverket dokumentet «Dette vil vi», som har som mål å utfordre kirker, politikere og samfunnet i Norge til å være med på å ta ansvar for et rettferdig og inkluderende samfunn.

Dokumentet inneholder sylskarp kritikk av dagens asyl- og integreringspolitikk, som blir stadig mindre human. I henhold til gjeldende praksis kritiseres bl.a. følgende: «Mennesker som søker asyl i Norge på grunn av politisk overbevisning eller tro og som risikerer forfølgelse i hjemlandet for dette utvises til hjem­landet med oppfordring om å “tilpasse seg landets sosiokulturelle normer”. Mennesker som søker asyl i Norge på grunn av seksuell legning,

Returmottak

Den norske regjeringen oppretter stadig nye returmottak til erstatning for de utskjelte ventemottakene. Returmottak høres vel mest ut som et sted hvor man plasserer avfall. Disse nye mottakene kan raskt ende opp som rene interneringsleirer der vi plasserer mennesker som vi ikke vil la gå fritt rundt i det norske samfunnet. Er dette en verdig behandling av sårbare mennesker, eller er det i bunn og grunn det samme som å si at noen mennesker er mer verd enn andre? Retur er blitt det nye mantraet i norsk asylpolitikk, rask retur skal løse alle problemer. Antall asylsøkere til Norge går stadig nedover, så det er tydelig at strategien virker. I Norge har vi hatt innvandringsstopp siden 1975, og det skal derfor ekstremt gode grunner til for å få lovlig opphold i Norge, og det blir stadig vanskeligere. Vi er mange som kjenner noen som har prøvd å få opphold, og som ikke forstår hvorfor det norske samfunnet ikke tar imot disse flotte menneskene med åpne armer. I motsetning til hva vi synes å

Vi blir stadig flere som får øynene opp for hvilken ressurs innvandrere er for Norge, så hvorfor skal vi tillate at de møtes med mistenksomhet og trusler om retur?

Integrering

Undersøkelser viser at nordmenn blir stadig mer positive til innvandrere, og at de oppleves som en berikelse for samfunnet. At kenyanske Stella Mwangi skal representere Norge i den internasjonale Melodi Grand Prix-finalen, er vel bare ett av mange tegn på denne utviklingen.

Men i samfunnsdebatten virker det som om det er fullstendig enighet om at vi ikke vil ha et flerkulturelt samfunn i Norge. Det er ikke lenger vi i Norge som skal ta imot innvandrerne og inkludere dem, nå er det innvandrerne som får beskjed om å «integrere seg» og bli norske. Den samme utviklingen har vi også sett tydelig i vårt naboland Sverige, der det fremmedfiendtlige partiet Sverigedemokraterna får økende oppslutning. Politikerne kappes om å være mest restriktive i asyl- og innvandringspolitikken.

Ikke-vestlige kulturer fremstår som uforenlige 14

homofile, lesbiske, bifile og transseksuelle, og som risikerer forfølgelse i hjemlandet for dette, utvises til hjemlandet med oppfordring om å “tilpasse seg landets sosiokulturelle normer”.

Mennesker som oppholder seg i Norge uten legal oppholdstillatelse (papirløse) utnyttes i arbeids-, bolig-, eller prostitusjonsmarkedet.» Det har vært mange historier i media som bekrefter at sterke menneskelige hensyn ikke lenger gir grunn til opphold i Norge. «Dette vil vi»dokumentet gir stemme til en gruppe som kan være vel verd å lytte til inn i integreringsdebatten, nemlig innvandrermenighetene. De kristne innvandrerne oppfordrer til «Å bidra til å skape økt kontakt, respekt og samarbeid mellom mennesker med ulik kulturell og religiøs bakgrunn.» Målet med dette er at vi skal respektere hverandres ulikheter, ikke at vi skal bli likest mulig!

akt

nr 1 - 2011

tro, ønsker de aller fleste mennesker å være der de er, for de har det best i sitt eget land med venner og familie rundt seg. Og dersom noen blir tvunget til å søke tilflukt i Norge, viser de sin takknemlighet gjennom å bidra til det norske samfunnet. Pengene som de sender til sine hjemland overgår langt våre bistandsbudsjetter. Vi blir stadig flere som får øynene opp for hvilken ressurs innvandrere er for Norge, så hvorfor skal vi tillate at de møtes med mistenksomhet og trusler om retur?

Norges kristelige studentforbund er stolte av å bidra til et inkluderende samfunn gjennom å stille seg bak «Dette vil vi». ■ Les dokumentet ”Dette vil vi” på www.forbundet.no

Forfatter: Francis Collins

Language of Life - DNA and the Revolution in Personalised Medicine Oriens forlag Anmeldt av Håvard Ihle

Framskritt i bokform Anmeldaren meiner boka Language of Life, DNA and the Revolution in Personalised Medicine er eit ”må-ha” for den som vil halda seg oppdatert på dei nye moglegheitene som stadig opnar seg innanfor medisin og helse.

Francis Collins er den tidlegare leiaren for ”the international Human Genome Project” (arbeidet med å sekvensere heile menneskets DNA for første gong), og er nå direktør for ”the National Institutes of Health” i USA. The Language of Life er ei innføring i genetikk-revolusjonen innanfor medisinen dei siste 10 åra. Boka kombinerer vitskapeleg forsking i verdsklasse med praktiske råd til lesaren om kva for nye moglegheiter denne revolusjonen gir, og korleis ein bør forhalde seg til desse.

Genetikken har endra medisinen radikalt. ”Ein eksplosjon av forsking dei siste åra har tatt oss frå den generelle observasjonen at sjukdomar har ein tendens til å gå igjen i familiar, til oppdaginga av svært presise DNA-variasjonar som spelar ei forutsigbar rolle i mange sjukdomar, og som kan bli brukt til å føreseia meir og meir presist ein person sitt framtidige sannsyn for å bli ramma av sjukdom.” Vi har nå altså ei mykje djupare forståing for dei arvelege aspekta ved sjukdom, og kan gje kvar person råd og behandling som er mykje meir tilrettelagt kvar einskild kropp og helse.

Med den nye kunnskapen får preventiv medisin einmykje større rolle. Når ein veit kva for sjukdomar ein er predisponert for, kan ein gjere mykje for å førebyggje og vere på vakt mot desse. Dersom du veit kva du skal sjå etter, kan du oppsøke lege ved første teikn på symptom, og få diagnostisert sjukdomen ved eit tidligare stadium. Denne genet-

iske kunnskapen gjev òg ny innsikt i korleis ulike menneske reagerer ulikt på legemiddel, dette bidrar til å gjere behandlinga til kvar einskild pasient så presis og effektiv som mogleg.

Ettersom prisen pr. person for ei total genetisk analyse går stadig nedover i tråd med teknologisk framgang, blir dette ei stadig meir aktuell moglegheit for folk flest. Her kjem eit viktig val som kvar enkelt må ta, kva har du lyst til å vite? Det er tre faktorar folk som regel bruker når dei vurderer om dei vil ha denne typen informasjon. Kor stor er risikoen for å få sjukdomen? Kor alvorlig er sjukdomen? Kan sjukdomen førebyggjast og behandlast?

seg med menneska som blir trekke fram. Boka er eit ”must” for den som vil halda seg oppdatert på dei nye moglegheitene som stadig opnar seg innanfor medisin og helse. Boka er òg ei fin innføring for den som har arvelege sjukdomar i familien og har lyst til å lære meir om kva dette inneber. Ei varm anbefaling frå Barack Obama på framsida burde heller ikkje skremme nokon. ■

Collins foreslår denne likninga: Ønske om å vite = risiko x alvor x behandling og førebygging Ein annan ting Collins trekk fram er at kunnskap om risiko kan motivera til livsstilsendring som er bra for deg uansett. Dersom du får vite at du har 40 % risiko for å utvikle type 2 diabetes, kan dette motivere deg til å begynne å trene og ete sunnare.

Collins deler av sin enorme kunnskap om temaet og kjem med mange eksempel frå erfaringa si både som lege og forskar. Dette gjer emna mykje lettare å sette seg inn i, fordi ein kan identifisere

akt

nr 1 - 2011

15

Av Ida Marie Haugen Gilbert / Foto: Bokillustrasjon/Fagbokforlaget

Politisk radikal = teologisk liberal?

Samfunnsengasjementet har vært overraskende likt hos de kristne og sosialister, oppdaget forfatter av den nylanserte boka «Kirken og arbeiderbevegelsen» Nils Ivar Agøy.

I forskningsarbeidet bak boken «Kirken og arbeiderbevegelsen» (Fagbokforlaget, 2010) oppdaget forfatteren, teolog og professor i historie ved Høgskolen i Telemark, Nils Ivar Agøy, at det så visst ikke var så store forskjeller mellom sosialismen og kristendom som mange har trodd.

– Noe jeg oppdaget var at presteskapet fra slutten av 1800-tallet av var forbløffende kritiske mot kapitalismen. De er ofte blitt beskyldt for å være ivrige forsvarere av «det bestående samfunn», men dette stemte ikke så godt med kildene jeg brukte. Prestene var ofte skeptiske til sosialismen fordi sosialistene angrep kristendom og kirke, men de likte heller ikke det kapitalistiske systemet fordi de så at det ødela folk. At dette var hovedtendensen var ikke noe jeg hadde ventet å finne.

Han oppdaget det slett ikke var noen enkel kobling mellom teologisk grunnsyn og sosialt engasjement.

– Ofte har et sosialt engasjement blitt koblet til teologisk liberalisme. Dette fant jeg ikke så sterkt bekreftet. Det viste seg at folk som var teologisk konservative var like ivrige i sitt sosiale engasjement. At den liberale teologi uten tvil bygger på sosial etikk er helt hevet over tvil. Men, det betydde ikke at folk som regnet seg som teologisk konservative

ikke var sosialt engasjerte, sier Agøy.

– Hvorfor har troen på at prestene forsvarte kapitalen vært så seiglivet?

– Jeg tror at mange som har drevet med arbeiderhistorie kanskje ikke følt seg trygge på teologi og motsatt – kirkehistorikere har ikke alltid følt seg fortrolig med arbeiderbevegelsen. Og da kan det hende at man ikke sjekker kildene fra begge sider like nøye.

Ulykke for begge parter

Agøy skrev boka nettopp fordi han så et stort hull i historieforskningen på dette punktet.

Ettersom kirken og arbeiderbevegelsen begge er og har vært viktige samfunnsaktører, var

arbeiderbevegelse. Men jeg ser jo at noe av den kritikken som kirken har vært utsatt for, og som jeg trodde var riktig, ikke hadde noe spesielt godt grunnlag. Jeg har nok fått et mer positivt inntrykk av min egen kirke, sier han og påpeker at misforståelsene også gikk andre veien.

– Samtidig oppdaget jeg at mange av «kristen­ folkets» anklager mot arbeiderbevegelsen også var unyanserte eller bygde på fordommer eller generaliseringer. Bildet var mye mer sammensatt enn mange – inkludert meg selv – nok har trodd.

Under en debatt på Litteraturhuset nylig, sa Martin Kolberg – stortingspolitiker for

«Jeg oppdaget at presteskapet fra slutten av 1800-tallet av var forbløffende kritiske mot kapitalismen.» det likevel ikke skrevet stort om hvordan de oppfattet hverandre. Han oppdaget at det faktisk aldri hadde blitt systematisk undersøkt over tid før.

– Har synet ditt på kirken endret seg gjennom arbeidet med boka?

– Under arbeidet var det viktig for meg ikke å ta parti for eller mot verken kirke eller

Arbeiderpartiet og tidligere partisekretær – at mange av de historiske kampene mellom norsk arbeiderbevegelse og kirke har vært en ulykke for begge parter.

– Ut i fra det du sier her høres det ikke ut til å være noen motsetninger som skiller sosialistisk og kristen tankegang?

– Når du spør om det er motsetninger blir jeg litt oppgitt, ettersom dette avhenger helt av hvordan vi definerer nøkkelbegrepene. Både sosialisme og kristendom kan lett defineres slik at de passer utmerket godt sammen, men også slik at de utelukker hverandre. For eksempel har tendensen i det norske Arbeiderparti i senere år vært å velge «inkluderende definisjoner», og den rød-grønne regjeringens linje er å gå inn for en «aktivt støttende religionspolitikk».

Menneskesynet kan skille

Forfatteren av boken Kirken og arbeider­bevegelsen oppdaget at mye av den kritikken som kirken har vært utsatt for ikke hadde noe spesielt godt grunnlag. - Jeg har nok fått et mer positivt inntrykk av min egen kirke, sier han.

16

akt

nr 1 - 2011

Likevel er det et punkt som historisk viser et tydelig skille mellom sosialistisk og kristen tankegang. Agøy ser at når det kommer til slikt som medisinsk sortering av mennesker, viser det seg at sosialistisk politikk i praksis ofte legger et annet menneskesyn enn det kristne til grunn.

– Her har det vært strider om store symbolsaker. Abortsaken er et godt eksempel, hvor venstresidas politikk er blitt tolket som

I boka Kirken og arbeiderbevegelsen tas forholdet mellom kirken og arbeiderbevegelsen i Norge for første gang opp til samlet behandling, fra den moderne arbeiderbevegelsens første tid og fram til andre verdenskrig.

forsøk på å trenge kristne verdier tilbake.

Mange vil i utgangspunktet si seg enig i at mennesker har umåtelig verd, men så viser det seg å stemme dårlig i praksis.

Agøy peker på hvordan dette skaper et ganske klart politisk skille.

– De fleste kristne vil ikke bli gruppert sammen med dem som har et nytteetisk menneskesyn, eller som på noen måter åpner for gradering av menneskeverdet. Slike typer problemstillinger ligger fortsatt her.

Et eksempel er Mehmet-saken. Der så vi at prinsipper som skulle beskytte mange ble kastet på båten for å hjelpe én person.

Han fremhever et eksempel fra boka som tydeliggjør synspunkter som dette i historien.

– NKPs kvinnekonferanse i mai 1924 krevde at straffen for barnemord burde oppheves hvis det ble begått av moren innen

et døgn etter fødselen. Dette er åpenbart et synspunkt som utelukkende er i begrunnet i sympatien med den fortvilte moren.

Standpunktet var for ekstremt til å bli hevdet videre, men det forteller en del om menneskesynet som ligger i bunnen.

– Vil du si at dette menneskesynet er et typisk trekk ved sosialismen?

– Tendensen til å mene at mennesket har sin verdi ut i fra sin samfunnsmessige funksjon har nok vært ganske sterk i sosialismen, svarer han.

Flytter grenser

– Som historiker, kan du si noe om konsekvensene av et slikt menneskesyn?

– Veien kan være kort til å mene at mennesket kan betraktes som et redskap for å oppnå noe, eller frakjennes verdi dersom

det ikke fyller den funksjonen man ønsker.

Ut i fra en slik tankegang vil alle grenser være tolkbare, ettersom mennesker selv vurderer andre menneskers nytteverdi.

– Kan et slikt syn på menneskeverdet forenes med kristne verdier?

– Jeg kan ikke se annet enn at det strider fundamentalt med kristendommen slik jeg oppfatter den – gradering av menneskeverd er veldig, veldig problematisk, sier historikeren og ser at tankegangen er i ferd med å etablere seg mer og mer i samfunnsdebatten.

– For eksempel blir euthanasi (aktiv dødshjelp, journ.anm) akseptert av stadig flere sammen med retten til selvmord. ■

Liberalisme – et definisjonsspørsmål Tidligere leder i Forbundet, Torkil Hvidsten, mener at stempelet og selvforståelsen som «liberale» på mange måter står i veien for teologisk og ideologisk utvikling av det kristne venstre. Han lurer på om ikke merkelappen er mest egnet til å dekke over reelle motsetninger.

– I hvilken grad vil du si at begrepet liberal egentlig er dekkende for den kristne venstresida, Agøy?

– Jeg vet ikke hvor overraskende det er, men min forskning har, slik jeg ser det, vist at det ikke er noen enkle sammenhenger mellom teologisk liberalisme og politisk radikalisme. Historisk har det, for å ta ett eksempel, vært fullt mulig å være politisk ytterst radikal og samtidig teologisk konservativ. Jeg tror liberalismebegrepet ofte kan virke tilslørende hvis man ikke forklarer det i hvert enkelt tilfelle, sier

akt

Agøy og peker på et hyppig brukt skille mellom politisk og teologisk anvendelse av liberalismebegrepet.

– Økonomisk og politisk har det jo gjerne betegnet Adam Smithtilhengere som ønsker minst mulig statlig kontroll. Mens mange politiske radikalere jo gjerne har ønsket sterke kollektiver og styring over f.eks. kapitalkreftene. Teologisk har liberalismebegrepet mest stått for en nokså fundamental vilje til ikke å la seg binde av skriften.

Liberale teologiske synspunkter tilskriver ofte egne vurderinger like stor, eller større verdi enn bekjennelsesskrifter.

– Både erfaringsmessig og historisk er det vel også slik at politiske ideologier og «venstre»-standpunkter ofte tar utgangspunkt i absolutter som lett kan angripes av «liberal» kritikk (i den teologiske betydningen).

nr 1 - 2011

17

forbundsstoff

Kan Einar Gelius redde verden?

KRONIKK

Det kristne venstre snarkker varmt om frigjøring, og ender opp med nyliberal selvrealisering

Av Torkil Hvidsten

– Dette er ingen personalsak, det er en sak om folkekirkens fremtid. Ikke la de konservative kreftene få makten! Dette sa Einar Gelius etter at han hadde sagt opp jobben som sogneprest i Vålerengen kirke. “Å nei! De fikk på has på ham til slutt!” skrev min kirkeutmeldte venninne på Face­ book omtrent samtidig. Hun var blant de mer enn 45.000 medlemmene av gruppa La Einar Gelius beholde jobben. Dessuten var hun svært representativ for min Facebookkrets, som i de hektiske Sex i Bibelen-ukene før jul oppviste plutselig og kraftfullt kirkelig engasjement, nesten utelukkende i Gelius’ favør.

Sogneprestens oppsigelse engasjerte langt ut i – og utover – kirkens ytre krets.

Hvorfor dette engasjementet? Det kom neppe fra boka. Jeg våger påstanden at de absolutt færreste av mine Gelius-engasjerte venner verken har lest Sex i Bibelen eller noen gang har vært spesielt opptatt av akkurat den tematikken. Det var Einar Gelius de engasjerte seg i. Selv om jeg ikke tror noen av dem har møtt ham. Og knapt noen av dem bor på Vålerenga, og ingen av dem pendler til Vålerengen kirke om søndagene. Så hva var det Gelius representerte for dem?

To-fløy-modellen

For alle som ikke er overdrevent opptatt av det indrekirkelige liv har Einar Gelius utgjort selve inkarnasjonen av kirkas liberale fløy. En fløy som primært gjenkjennes på at den kritiserer de konservative kristne. Gelius gjenkjennes som den konservative biskop Kvarmes erkefiende.

Sjelden har det blitt spilt et sikrere PR-kort enn da Gelius sa at hans oppsigelse ikke var en personalsak, men en kamp mellom ham selv og de konservative kreftene i kirka. For hvis det er 18

én gruppe opinionen ikke vil assosieres med, er det den kirkelige høyresida. Ingenting er mer ukult enn den, der den klamrer seg til fortida med sin trangsynte moralisme og lett rurale intoleranse.

Den offentlige debatten anerkjenner primært to kirkelige retninger: den konservative og den liberale. Ordbruken har bakgrunn i 1800og tidlig 1900-talls fagteologiske stridigheter, men har de siste tiårene primært blitt stikkord for hvordan man plasserer seg i forhold til homofilispørsmålet. Dette spørsmålet har så lenge har vært så sentralt at det har sementert allianser som kanskje ikke stikker fullt så dypt som det kan virke ved første øyekast.

– Dette er en personalsak, mumlet preste­ skapet nølende da riksmedia desperat forsøkte å lokke dem ut i offentligheten med Gelius-støtte.

Det var for så vidt sant nok, men det hører med til sjeldenhetene at en kirkelig personalsak av denne typen forbigås i stillhet som ”bare” en personalsak. Dessuten kom de skarpeste og best begrunnete angrepene mot Sex i Bibelen ikke fra de teologisk konservative, men fra feministteologene. Tilsynelatende er ikke Gelius den fanebæreren for liberalerne som han oppfattes som i offentligheten. Men hvem er egentlig disse liberale kristne? Har vi virkelig samme prosjekt, all vi som virrer omkring

lesere. Det er betegnende. Sex i Bibelen står opp mot kirkas moralske og paradigmatiske makt over folks seksualitet – samtidig som den bejubler pornoindustrien. Hvor progressiv er Gelius’ liberalitet? Hvor frigjørende er en missekonkurranse? Hvor kritisk kan denne åpenheten være? En kirke som ikke vil støte andre enn sin egen konservative fløy, utfordrer ikke de hegemoniske kreftene i samfunnet. Derfor kan den liberale folkekirka aldri være motkulturell.

Den er dømt til å dilte etter samfunnsutviklingen.

Gelius’ liberalitet mangler forståelse for kollektive strukturer og er fri for maktkritikk utover religionskritikken. Den befinner seg i lomma på krefter som kirka – og ikke minst venstrefløyen – burde stille seg i front for å kritisere. Det er en liberalitet løper nyliberalismens ærend. Dette er nyliberalismens menneskesyn, der individuell selvrealisering og utfoldelse konsekvent settes foran fellesskap og solidaritet. Rausheten og åpenheten ender som eufemismer for en laissez-faire-moral som preker individuell frigjøring fra skyld- og skamfølelse, og individets rett til å utfolde seg.

Det er et frihetsrop som lukker øynene for de syndige krefter og strukturer vi lever under. Det er en liberalitet som ikke ser forskjell på frihet fra undertrykkende strukturer og friheten til å gjøre hva man vil. Sex i Bibelen er et stykke

Gelius’ liberalitet løper nyliberalismens ærend.

Rausheten og åpenheten ender som eufemismer for en laissez-faire-moral som preker individuell frigjøring. bak banneret ”en åpen, raus og inkluderende folkekirke”, med stempelet ”liberal” i panna?

Kirka med strømmen

Gelius-liberalerne bedriver intern religions­ kritikk av klassisk kulturradikalt merke. Arkaisk, endog. De skarpsindige lavadelsmenn kjemper en heroisk kamp mot en kirke som henger over den lille manns hverdag og styrer våre liv med jernhånd: ”Kirken står for makt og kontroll – og er det ett område hvor kirken kan utøve sin makt – så er det overfor menneskers seksualliv”, advarer Gelius i et nettmøte med Aftenpostens

akt

nr 1 - 2011

selvhjelpskristendom som bruker nåden som unnskyldning for enhver hedonistisk handling.

Men innen kirkas liberale fløy finnes motsetninger som den homosaklige enigheten og to-fløy-modellen dekker over. Det er en grunnleggende forskjell på en argumentasjon som sier at gjensidig kjærlighet mellom likeverdige parter selvsagt ikke er synd, og en argumentasjon som sier at folk må få gjøre som de vil uten at kirka skal legge seg borti det. Einar Gelius har vært den ultimate representanten for den siste tilnærmingen. Folk er folk og har du lyst har du lov.

forbundsstoff

Utfordringen fra Gelius

Den norske kirke står midt oppe i veldige endringer. Om man ikke aksepterer at Einar Gelius var den siste bastion i kampen for folkekirka, kan man likevel godt ta på alvor en del av spørsmålene han reiser. Som hvem og hva kirka skal være i framtida. Og hvem og hva den kirkelige venstresida er. Hva vil vi med

diskuterer hvor vi vil, utover at vi vil ha en åpen, raus og inkluderende folkekirke som ikke diskriminerer på grunnlag av seksuell orientering. Hvem eller hva er det denne folkekirka skal være åpen for? Hvilke saker kan en folkekirke involvere seg i før den beskyldes for ikke lenger å være inkluderende for alle?

Hvor upopulære standpunkt kan en folkekirke

Jeg er redd stempelet og selvforståelsen som ”liberale” på mange måter står i veien for teologisk og ideologisk utvikling for det kristne venstre. kirka? Har vi i det hele tatt et prosjekt, utover å irritere konservative kristne til forlystelse for allmennheten?

Det er på høy tid at den kristne venstresida

tillate seg å innta og fortsatt være ”raus”? Kirkas venstreside kan ikke overlate rommet for refs og kritikk til de konservative. Kirka forvalter et språk, et menneskesyn og et verdensbilde som

kan være motvekt til tabloide overflatedebatter, kortsiktige stemningsskifter og nyliberalismens individualiserte menneskeforståelse. På sitt verste rammer kirkas refs og moralisering enkeltindivider. Det liberale motsvar til dette har vært å løfte fanene for alt individer bør gis lov til å gjøre, og for all del ikke sette grenser for folks handlefrihet. Men dette er en liberalitet som spiller på de konservatives premisser.

Den progressive kirkas refs må i stedet ha det kollektive og systemene for øye. Det er på tide å ta merkelappene ”konservativ” og ”liberal” opp til vurdering. Er ”liberal” egentlig dekkende for den kristne venstresida? Eller er merkelappen mest egnet til å dekke over reelle motsetninger?

Jeg er redd stempelet og selvforståelsen som ”liberale” på mange måter står i veien for teologisk og ideologisk utvikling for det kristne venstre. ■

Einar Gelius: Posterboy for folke­kirka eller løpegutt for laissez-faire-moralen?

akt

nr 1 - 2011

19

Sex i bibelen eller sexistisk bibeltolkning?

AKTs anmelder har levert en kritisk vurdering av Einar Gelius’ Sex i bibelen fra ”skrivebordet”. Verken overbevist eller entusiastisk leverer han en bønn om at sex i bibel blir frigjort fra Gelius’ klamme grep.

Anmeldt av Anders Martinsen

Balladen om Einar Gelius gikk sin gang i høst. Gelius’ utgang fra prestetjenesten var dramaturgisk skreddersydd mediene som levde gode tider på overskrifter som innebar navnet Gelius. Som appellerte til folks indre bitterhet og kirkelige fordommer: Gelius var offeret for kirkens sneversyn! Han var en viktig varsler som legemliggjorde beviset på kirkens konservative retning mot mørket.

masse kreativ og herlig sex” (175).

Det er her hybrisen spretter frem: Gelius gjør dette til et soloprosjekt; han forholder seg ikke til potensielle samtalepartnere innenfor feministisk og queer-forskning, som han prøver å forklare den som. Gelius’ fremste samtalepartner er seg selv og sine erfaringer. Bibeltekstene kommer fullstendig i bakgrunnen. De overdøves av Gelius’ stemme.

Satt på spissen, jeg kan ikke skrive en bok om fattigdom i bibelen for så postulere at den skal frigjøre sultne afrikanere. Like lite som du kan skrive en bok om sex, våt sex, hyggestunder på vidda, orgier i hoffet og så videre, og forvente at alle andre skal seg inspirert og frigjort: ”Se, jeg frigjør dere”.

Hybris, Gelius, hybris.

”Skrivebordsteologene”

Gelius hevder selv at dette er en bok i folkeopplysningens ånd (og folkefrigjøring).

Dermed kunne har han unngått å svare direkte på den faglige kritikken levert blant annet i en kraftig knock out av professor i teologi Jone Samuelsen. Fagteologene eller ”skrivebordsteologene” som Gelius kaller dem, leste boken på feil premisser!

Personlig blir jeg vel plassert i kategorien skrivebordsteolog. Leserne er herved advart:

«Gelius’ fremste samtalepartner er seg selv og sine erfaringer. Bibeltekstene kommer fullstendig i bakgrunnen.

De overdøves av Gelius’ stemme.»

Gelius gikk nærmest venneløs ut av kirken.

Jeg skal ikke gå inn på avskjedigelsen, men det var sterke innslag av hybris i Gelius’ framtoning, og som kjent fra tragediene leder hybris til fall.

Denne hybrisen leser jeg i nettopp Sex i bibelen; boken som skal ta et oppgjør med ”kirkens langvarige seksualfiendtlighet” (174) og med Gelius’ såkalte nytolkning av bibeltekstene. Som han selv reklamerer: ”Jeg håper at denne boka har klart å frigjøre bibeltekstene fra kirkens klamme grep, og at noen av tekstene har berørt deg som leser. Berørt deg i den forstand at du er blitt inspirert til glede og åpenhet, og – ikke minst – til 20

Dette er en informert lesning som har lest både bibelen og Sex i bibelen kritisk og analytisk.

Derfor er det ikke sikkert jeg har forstått hva Sex i bibelen handler om, men dette er min oppsummering: a) Formålet med boka synes å være folkelig opplysning. Det var det alle skrivebordsteologer ikke forstod: Dette er en barkrakkteolog som skriver om sexteologi. Dette er folkepresten i folkekirken som skriver for folket, fra barkrakken, folkefyllapresten som leser bibelen med ølbriller. b) Det gamle testamente oser av heftig, vill sex. Høysangen oppfordrer oss til å smake på sæd

akt

nr 1 - 2011

og andre safter som renner ut av oss. c) Det nye testamentet er mye kjipere.

Sexen er borte. Men da kan vi dikte opp erotiske fortellinger om at Jesus og Maria Magdalena hadde sex. Lurt. d) NB! Bibelen er gjennomsyret av et patriarkalsk verdenssyn. Kvinners samtykke til å ha sex er ikke prioritert i GT. Mange av fortellingene er akkompagnert med vold og overgrep. Denne innsikten har ingen konsekvens for de kåte tekstene vi skal meske oss i.

En lettvekter, ikke god formidling

Sex i bibelen har en enkel struktur: Den består hovedsakelig av lange parafraseringer av bibeltekster og refleksjoner, ”Til ettertanke”.

I førstnevnte del er Gelius en ustødig guide gjennom tekstene; i sistnevnte del får vi særdeles enkle observasjoner om seksualitet og noen ganger dukker de berømmelige selvbiografiske bitene om forfatterens seksualliv. Disse er meget pinlig lesning. Jeg har som leser virkelig ikke spurt om å få lese om Einar Gelius sexliv. Det er utleverende og flaut.

Fra mitt skrivebordsteologiske ståsted vil jeg si at boken er forbausende knapp. Bokens lettleselige natur skyldes ikke formidlingsevnen.

Tvert om, den leses raskt fordi det innholdsmessig er en lettvekter og språklig er den uelegant og platt. Før dere kaster ”elitistisk-kortet” på meg, vil jeg opplyse om at lillesøsteren min på nitten hadde samme oppfatning av boken. Hun savnet også mer dybde og substans i presentasjonen og tyngde i argumentasjonen.

En fornærmelse mot folket

Språket er irriterende muntlig. Vi ser hyppige inkonsekvente vekslinger mellom gammeldagse formuleringer av typen ”Historiene som her er referert, er i sannhet merkelige” (129) til muntlige formuleringer hvor ”kanskje” og ”tror jeg” er strødd utover teksten. Slike reservasjoner bryter ned Gelius’ autoritet som tolker. Tidvis skriver Gelius beint fra vulgært. Det er ikke min bluferdighet som fornærmes, men smak.

Estetisk er det håpløst: ”Det var neppe søndagsskole som ble bedrevet i harmet til kong Xerxes.” (86) Vi kan kalle dette for en lettfattelig,

populærteologisk bok, med en rekke småfeil, som i det store de hele feilaktig påvirker selve tolkningen av tekstene; de er rett og slett slurvete unøyaktige! En så dårlig jobb kan vitterlig ikke unnskyldes med bortforklaringer om at det skal være «folkelig». Det er det samme som å si at folk ikke bryr seg om hvorvidt faktaopplysninger er korrekte eller ei. Altså er boken ikke bare en estetisk fornærmelse – men samtidig også en fornærmelse mot målgruppen den hevder å være skrevet for: Folket!

Dette handler så visst ikke om folkelighet versus elite, skrivebordsteolog versus sogneprest. Det dreier seg ikke om at faglig redelighet er en trussel mot den folkelige formidlingsevne. Disse er ikke uforenlige størrelsen, men tvert om et spørsmål om formidlingsevne. Ikke om hvordan man kan formidle bibelen så underholdende som mulig. Dette er beint fram et stykke smusslitteratur.

Det er skrevet mye om seksualitet og kjønn i GT og NT. Men mesteparten er lite tilgjengelig utenfor fagmiljøene. Dette åpner riktignok et behov for å gjøre denne forskningen mer tilgjengelig, slik at også andre får tilgang til innsikten. Men Gelius svikter denne oppgaven.

Litteraturlisten oppgir to bøker om seksualitet og bibelen, men har elleve henvisninger til diverse avisartikler. Dette er for tynt. De feilskjærene jeg finner i boken kunne fint vært rettet opp hvis Gelius hadde tatt seg bryet med å gjøre en grundig research. Muligens ville alle tekstene han betegner som ”rare”, ”vanskelige”, osv. blitt klarere både for forfatter og leser. Samlet sett: forfatteren har gjort dårlig research; den presenterer et skjevt bilde av kjønn og seksualitet i bibelen; språket er dårlig og refleksjonene er intellektuelt spinkle.

Til ettertanke

Dette er likevel ikke bokens hovedproblem.

Det mest graverende med hele boken er at de bibelske tekstene brukes selektivt av Gelius for å snakke om seg selv og sin synsing om seksualitet.

Dermed overser han at alle de problematiske sidene ved seksualitet i bibelen. Eller mer korrekt, han nevner det ved enkelte tilfeller (for eksempel s,57 og s.60), men den innsikten som faktisk er fundamental for at man skal kunne si noe fornuftig og ansvarlig om seksualitet i bibelen, trekkes ikke inn i tolkningene.

For det andre er mange av Gelius tolkninger om sex og erotikk i bibelen nærmest anstrengende. Vi blir ofte presentert med forsikringer om at GT: ”oser av kåtskap lyst og glede” (101); vi blir fortalt at det muligens ”har foregått lesbisk gruppesex” (119) i de kongelige hoff; Høysangen referer til våtsex (71-79, bokens mest usmakelige kapitel); bebudelsesberetningen til profeten Samuel er springbrettet for en fortelling fylt med erotikk (93), fortellingene om Rut og Ester oser av kåtskap (87). Gelius er rett og slett ikke tvil om GT burde inspirere vårt sexliv med sine ”frodige beretninger om sex og kåtskap” (106). Men erotikken og kåtskapen blir i stor grad projisert inn i teksten. Tekstene selv er knappe om seksuell utfoldelse. Hvordan de kan ose av kåtskap forblir et mysterium .

Det er tre ting vi må ha med oss når vi leser GT: 1 Lov og praksis: Lovtekstene i GT kan ikke leses som et bilde på en praksis i det gamle Israel. Tekstene avslører ideologiske forestillinger om seksualitet for eksempel, men de sier ikke noe om hvordan de blir tolket eller praktisert.

2 Tekst og perspektiv: Der hvor teksten er taus, må vi som ansvarlige tolkere inn for å forstå teksten. I fortellingen om Ester er kvinnenes samtykke til sex med kong Xerxes ikke et tema. Det Gelius priser som kåtskap synes å ligne mer serievoldtekter av unge kvinner for å tilfredsstille et mannlig ego.

Vi må være like skeptiske til tekster hvor overgrep foregår åpenlyst (Amona/Tamar) som til tekster hvor det er skjult.

3 Retoriske konstruksjoner: Tekster om seksualitet er retoriske fortellinger.

akt

nr 1 - 2011

I de blir kvinner retoriske konstruksjoner fra et mannsperspektiv: de er uskyldige jomfruer, farlige fristerinner, objekt for begjær og listige kvinner som bruker seksualitet for å lure/lokke menn. Derfor er det problematisk å bruke ord som lyst/kåtskap osv. fordi vi hele tiden leser fortellingen ut fra et patriarkalsk rammeverk. De kan beskrive kvinner som aktive, som agenter, men hvorvidt de tekstene fremstiller kvinner ut deres perspektiv forblir taust.

Alt dette overser Gelius i sitt ønskeprosjekt som teksten ikke kan oppfylle. Han går rett i honningfella og påfallende identifiserer seg med (den androsentriske) fortelleren i teksten. Det kritiske blikket blir slørete av kåtskapen.

Provokatør og posør

Jeg må kreditere Gelius med to ting. Han har frekkhetens nådegave og han kan provosere. Jeg er imponert over Gelius’ evne til å provosere.

Men denne boken provoserer utelukkende for å provosere. Det blir nærmest en bitter provokasjon som bare ønsker å sjokkere og opprøre de mest konservative strømninger i kirken. Men det utstråler samme barnslige trass som når en åtteåring sier kuk og fitte i et juleselskap med pietistiske oldeforeldre.

Det er sant at kirken har skjøvet unna de tekstene i bibelen som handler om sex – i oversettelser eller tekstutlegninger. Dette fenomenet kjenner vi igjen fra klassisk antikk studier hvor forskere utøvet en slags sensur overfor de mest vovete og løsslupne tekstene. Slik sett kunne Sex i bibelen vært interessant lesning.

Dessverre er det en sensasjonalistisk presentasjon av vanskelige temaer i bibelen. Provokasjonen fra min side er at Gelius ikke er kritisk nok! Gelius er en påståelig tolker uten noen faglig substans eller den intellektuelle elegansen til å foreta gode nærlesninger på egenhånd. Han ignorerer andres arbeid på dette feltet; de teologene som burde vært hans samtalepartnere i boken.

Boken og (Gelius?) blir dermed et påfallende selvopptatt prosjekt. I mine øyne er dette boken til en posør. Gelius har mange støttespillere som sikkert vil lese boken fordi de sympatiserer med Einar Gelius. De rett og slett ønsker å få servert et vrengebilde av seksualitet i bibelen. ■

21

forbundsstoff Av Ingrid Brækken Melve

Kometandakt Tyngdekraften virker og vi tillegger betydning til det som kanskje kosmisk sett fra verdensrommet fra denne fremmede vilkårlige evigheten sett er like tilfeldig som alt annet tilfeldig. Tilfeldig og fallende i mot oss, at virkeligheten eller viktigheten eller tyngden hos oss og mellom oss er realiseringen av noe mulig av noe av det uendelig usannsynlige eller sannsynlige og mulige. At det kunne vært annerledes, alt alltid kunne vært annerledes, noe annet. Men det er det ikke. Muligheten er realisert og vi gir det tyngde for at det skal stemme overens med tyngdekraften og jordkjernen og det der som gir oss tyngde. Det mulige er blitt virkelig og det er vår virkelighet og jordkloden vi lever på og kaoset er utenfor. Vi holder kaoset utenfor, at alle muligheter er like mulige og tilfeldig, forbi det som er ønskelig eller ikke ønskelig. Vi holder kaoset utenfor og holder oss på jorda, for tyngdekraften holder oss på jorda og gir oss tyngde. For å holde oss på jorda: Kometangsten. Jeg var barn og tenkte som et barn og fryktet som et barn: Tove Janssons fortellinger fra Mummidalen hadde noe mørkt og dystert, nærmest fatalistisk over seg.

Kanskje burde jeg aldri ha lest og blitt lest høyt for fra Mummidalen. Kanskje hadde jeg blitt mye mer harmonisk, forutsigbar og aksepterende om jeg hadde hørt oppbyggelige historier og å arbeide hardt for å nå sitt mål, og at den svake seirer i ærlighetens tegn. Kanskje hadde jeg tenkt mindre på Eksistensen og mer på det eksisterende og fungert bedre, jobbet bedre, og bidratt såkalt konstruktivt til samfunnet. Over kose­lig­heten i Mummihuset lå angsten. For at det koselige bare var en flukt, eller et forsøk på å tviholde på det koselige og forutsigbare og at nybakte boller alltid smaker godt med hjemmelaget saft. En natt regner det aske.

Under brua lever en Bisamrotten, som er filosof.

Det spiller ingen rolle for en filosof, sier han, om jorda går under eller ikke. For verdensrommet er så stort. Og jorda er så bitte liten. Det spiller ingen rolle for verdensrommet.

Jorda spiller ingen rolle for verdensrommet.

Og på jorda spiller ikke verdensrommet så stor rolle.

De gangene verdensrommet er tema i avisene, er det under artige faktainnslag langt på side 34-35.

“Innsikt” heter spalten, og en har laget artig grafikk som viser hvordan svarte hull fungerer – muligens.

Truslene på jorda er først og fremst de jordiske. At vi med vår uansvarlighet og grådighet ødelegger jorda, f. eks. Eller at russerne blir gale eller at muslimene blir gale. At noe blir utløst, med fatale konsekvenser, men på grunn av noe annet. På jorda hersker ennå en slags konsekvens.

22

Verdensrommet har kanskje sine konse­ kvenser. Men de er utstrakt over en helt annen tidslinje. Hvis en kan snakke om linje i det hele tatt.

Verdensrommet fyller ut alle hull. Hva vi gjør eller ikke gjør, det driter verdensrommet i. Å Bisamrotte, du har så rett!

Alt det viktige og vilkårlige! Men hva, spør jeg de kloke, hva er det jeg er redd for? Naturligvis er kometen i seg selv skummel. En ildkule som utsletter de fleste og som gjør livet etterpå helt umulig for de få gjenværende. Bortsett fra noen svovelspisende bakterier i bunnen av vulkanene og Marianer­gropa og andre av verdens rompehull.

Kometen er blind og døv og altfor varm og altfor rask.

Jeg er naturligvis redd for at det skal bli et grenseløst varmt trykk som smelter huden vår slik at bare skjelettet er igjen før det også smelter og blir til aske og kosmisk støv. Jeg er redd for kjempebølgene og for drønnet og for den kosmiske vinteren etterpå. Jeg er redd for alt de antar at kommer til så skje i de kanoniske kometfilmene Armageddon og Deep Impact. Jeg er redd for gjenger og lovløshet, og mørke, varme kvelder hvor en venter på kometen. Jeg er redd for store digitale klokker på hvert gatehjørne som teller ned antall timer til sammenstøtet.

Alt dette farlige er farlig, men ikke veldig sannsynlig. Statistisk sett. Ikke i min levetid. Ikke i mine venners og mine katters levetid. Det er mye annet som er mye mer sannsynlig og derfor mye mer farlig. Jeg kan nårsomhelst skli og falle på isen og slå hjernen ut av skallen. Det kan også skje mine venner og mine katter. Biler kjører for fort, og verden er uforutsigbar og selvmordsbombende.

akt

nr 1 - 2011

Men hva er det med kometen, Mummidalkometen, jeg er redd for? Hvis kometen kommer hvis den skulle komme, og det ikke var noe vi eller NASA kunne gjøre, hvis vi så kometen på himmelen, se den vokse og nærme seg for hver dag hvis kometen skulle komme, helt sikkert og dumt og blindt og raskt og meningsløst og varmt og med et vondt trykk på himmelen, en varm hodepine, en annen og sjuk tyngdekraft så hadde det vi holder for viktig og sammenhengende og konsekvent og konsekvent vilkårlig blitt uforståelig og oppløst. Det er jeg redd for. Jeg er redd for at det vi holder for sannsynlig, ikke lenger var sannsynlig, og at det mulige ble umulig og det umulige ble realisert og det fullstendig uforutsigbart. At lovene og reglene det er viktig å forholde seg til, enten en er pliktetiker eller hedonist, ikke lenger hadde tyngde, fordi tyngdekraften ikke lenger var jordas alene. Jeg er redd for at vi ikke lenger kan snakke med hverandre.

Og jeg er redd for. Å stå alene når kometen kommer. Og at andre må stå alene når kometen kommer. At selv språkløse uttrykk for kjærlighet mister sin logikk og nødvendighet.

Men: Men: Jeg tror, nei jeg håper og tror.

At kjærlighetens kraft er sterkere enn den meningsløse døden og ødeleggelsen. Jeg tror: At vi holder hverandre i hånda, at vi møter kaoset og den blinde ødeleggelsen med kjærlighet på tross av den blinde ødeleggelsen.

Og at kjærligheten er sterkere enn kaoset.

Uavhengig av verdensrommet! Dette er Kristi fred på kometens dag. “Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden(srommet) gir . La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet” (Joh 14:27) Amen!

forbundsstoff

Norges Kristelige Studentforbund har ledige hybler og kollektivboliger i de største norske byene til rimelig leie.

akt

nr 1 - 2011

23

forbundsstoff tekst: Marte Ottesen, leder av forbundet Foto: Terje Abusdal

Takk for meg N

år dette bladet går i trykken er LM akkurat over og en ny ledelse er i gang med å ta fatt på et nytt og intenst forbundsår.

De kan blant annet se frem til spennende møter i oppussede kontorlokaler, interessante og kanskje til tider frustrerende diskusjoner, kirkevalg, en del utfordringer, bra fester, et spirende samarbeid med Forbundet i Palestina og gode møter med forbundere over hele landet.

Kort oppsummert: et spennende år!

En av dagene som skiller seg ut for meg dette fra året var da stemme­ sedlene fra det avgjørende valget i 1923 hvor Kristian Schjelderup ble valgt som forbundsleder, ble overrekt nasjonalmuseet. Det ble en god dag med historisk sus da vi satt i kantinen etterpå og de gamle forbunds­ traverne Sigurd Osberg og Jacob Jervell fortalte røverhistorier fra Forbundet for flere tiår siden. Sakene man var opptatt av, diskusjonene, kranglene og de gode møtene var knyttet til sin tid, men var også gjen­ kjennelige i dagens forbundsvirkelighet.

En annen god opplevelse var Forbundshelgen i Trondheim i okto­ber. Da diskuterte vi hvem vi er i Forbundet nå, hørte på spennende foredrag, spiste forbundsdrops til vi ble kvalme, sang oss hese på nachspiel og våknet til en sterk og flott forbundsmesse søndag morgen. Til sammen gav disse to opplevelsene meg en sterk opplevelse av hva Forbundet er og har vært, både med sin historiske tyngde og skapende nåtid, en spenning vi alltid vil oppholde oss i.

Også dette året har vært et spennende Forbundsår hvor vi har avsluttet arbeidsprogrammet 2009-2011. Vi har blant annet jobbet en del med organisasjonsutvikling, et område hvor det fremdeles finnes utfordringer, og har gjennomført medlemsundersøkelse, ferdigstilt styrehåndbok og gjennomført styrekurs. En av de andre store tingene i år er det gryende samarbeidet med Forbundet i Palestina som nå er i gang, et viktig samarbeid som blir gøy å følge utviklingen videre på!

Jeg vil benytte anledningen til å si takk for meg for denne gang og god ny forbundsperiode til de som skal ta over i ledelsen og til alle lokalforbundene. Vi er ikke så store for tiden, men vi er på vårt beste når vi klarer å skape gode, åpne fellesskap med rom for alle. Alt godt for de gode møtene, diskusjonene, festene, turene og messene. Det er alle disse tingene til sammen som gjør Forbundet så utrolig bra!

24

akt

nr 1 - 2011

forbundsstoff Tekst: Ole Hansson

Kommentar til Berg-prekenen Rett på sak: Jeg synes Berg gjør en ganske merkverdig lesning av Jesu ord fra bergprekenen i forrige utgave av Akt, når han, ved sin historiske lesning, knytter dem opp mot «moderne frihetshelter» som Ibsens Nora og Indias Gandhi. Det virker i den forbindelse på meg som om han, i sin iver etter å sammenligne og sammenstille, mister av syne de faktiske forskjellene som eksisterer mellom de omtalte ordene og de omtalte handlingene.

Nora forlater faktisk ektemannen sin.

Jesus oppfordrer «sine» til ikke å forlate deres «overgripere», men istedet bli hvor de er, uten verken å gjøre motstand, flykte eller muntlig å uttrykke urettferdigheten de opplever seg utsatt for.

Gandhi setter seg faktisk til motverge mot britenes annektering av Indias naturressurser, deriblant salt (Ved å spasere gjennom landet

med et stort følge, og egenhendig og provokativt, forsyne seg av saltet, som det indiske hav hadde etterlatt seg på land).

Går vi utenom bergprekenen kan vi også finne andre forskjeller mellom de to. Feks i hvordan de forholder seg til skatt og den rådende «keiser». Mens Jesus sier «gi keiseren hva keiseren er», sier Gandhi, ved ikke å ville betale skatt til britene, det motsatte. Og sist, som eksempel på hvordan Jesus konsekvent oppfordret til IKKE å gjøre motstand mot, eller forlate, de som ville gjøre han/dem/menneskene vondt; hvordan han ber en av disiplene legge ned sverdet når soldatene kommer for å gripe han (Jesus), og føre han til sin fysiske død (Diskusjonen rundt fortsettelsen av dette får i denne omgang hvile.)

Likheten derimot, mellom de tre opprørerne mot rådende tankegang, er viljen til å kjempe

med ikke voldelige midler, for det deres indre samvittighet/ stemme forteller dem er rett.

Forøvrig en innstilling de også deler med vår tids Dalai Lama, som fra sitt eksil i India, representerer enn alternativ vei til mennesklig frigjøring, enn den fredsprisvinner Barach Obama gjør seg til talsmann for, når han snakker om «rettmessig krigføring», på menneskehetens vegne.

Som en kort kommentar til slutt vil jeg si at jeg opplever Bergs artikkel som full av klokskap og velformulte oppfatninger, i tråd med moderne tanker om menneskets psykologiske befatning, men at Berg-prekenen allikevel i sum er såpass forskjellig fra bergprekenen, at han i denne omgang ikke kan ta Jesus til inntekt for sitt eget syn. ■

Tekst: Andreas Ihlang Berg

Svar på Hanssons Kommentar Hanssons kommentar på min preken som ble trykket i forrige nummer av AKT bærer med seg klare uenigheter i tolkningsspørsmål.

Mitt utgangspunkt er nettopp at denne delen av bergprekenen ikke snakker om en passiv aksept av tingenes tilstand slik de fremstår som urettferdige, men nettopp at man trenger å reagere aktivt på den urett som vi møter på. Hvis Hanssons tolkning legges til grunn at man ved synd og urett skal ”bli hvor de er, uten verken å gjøre motstand, flykte eller muntlig å uttrykke urettferdigheten de opplever seg utsatt for” så vil vi som mennesker bli maktesløse i møte med den. Denne teksten har ofte blitt brukt som et eksempel på hvordan man kan undertrykke marginaliserte grupper i samfunnet og ved nettopp å speile prekenteksten i Noras egen skjebne ser vi hvor feil det blir å kreve den umenneskelige oppgave å bli i et forhold som

bygger på falskhet. Å ikke reagere i denne situasjonen ville være å kreve av oss mennesker å være mer Gud enn menneske, men det er det Jesus har frigjort oss fra.

Jesus oppfordrer oss ikke til vold, det må understrekes, men han oppfordrer oss til å gjøre klart hva som er sant og hva som er usant. I møte med dette er det lov til å bli sint og å reagere.

Evangeliene selv forteller om Jesus og hans reaksjon i sinne når han trår inn i tempelet og møter alle som bruker det som et kjøpesenter. Det er også påfallende at Evangeliene aldri forteller oss at Jesus tilgir Judas for den forbrytelse han gjør mot Jesus. Å kreve tilgivelse i enhver setting eller å akseptere verden uten et kritisk blikk er heller ikke noe som Jesus krever av oss. Vi har et ansvar mot vår neste. Ved å elske vår neste som oss selv blir vi stilt til veggs når vi ikke får lov til å reagere. Å snu maktperspektivene er det denne

akt

nr 1 - 2011

teksten handler om, å gjøre undertrykte fri ikke i en hinsides frelse, men her og nå. ■

25

forbundsstoff tekst: Ingvar Skjerve Foto: Daniel Brändle o g Ida M H Gilbert

Ein stad der alt er annleis 2. februar 2011 feiret kollektivet i Universitetsgata 20 gjenåpningsfest etter ett års omfattende oppussing. Kollektivet er så visst ein stad der alt er annleis.

Bortom tid og rom og tanke Finst ein stad der alt er annleis, Finst ein stad der alt er heilagt Finst ein stad der Kristus er Nær min trøyte, redde tanke Nær min draum, min lengt, min styrke Nær mitt liv og alt eg lever Det er godt å vere der.

- Heidi Strand Harboe

I mars i år ble kollektivet i Universitetsgata 20 gjenåpnet og velsignet. Igjen ble toppetasjen i den gamle murbygningen, midt i hovedstadens sentrum, fylt opp av unge, engasjerte studenter, og ”husånden” sluppet ut. Igjen skal det bli fest, forelskelse og frelse og finne i et av landets lengstlevende bofelleskap - et lett mytisk sted, som blant annet er omtalt som ”Oslos mest erotiske,” av en av Norges største, nålevende forfattere.

Forbundsk?

Noe av det første undertegnede la merke til da jeg først kom til Norges Kristelige Studentforbund (NKS) var bruken av begrepet ”Forbundet” om NKS, som om et var det eneste ”forbundet” i verden, og dessuten at en rekke ting stadig ble omtalt som ”forbundsk”. Dette adjektivet ble brukt av den aktive kjernen av forbundere for å betegne... vel, det var ikke så enkelt å skjønne, egentlig. Jeg tror jeg først fikk et glimt av hva det var, da jeg hørte dedikerte forbundere synge Heidi Strand Harboe og Carl Petter Oppsahls vakre salme.

Denne meningsmettede sangen, tilegnet Forbundet, uttrykte en stemning, ulikt noe jeg kan huske å ha vært borti før. Nå handler sangen, øyensynlig, om lengselen etter Kristus og kanskje frelse, men jeg forstod etter hvert at for mange av de som nå stod rundt meg og sang, så var lengselen litt innfridd. Forbundet (som jeg også har begynt å kalle det) er, for mange et fristed, litt bortom tid og rom – om vi tenker på tid og rom som ”verden der ute”. Et sted hvor både tvil, tro og refleksjon, ens ”trøytte, redde tanke” kanskje, får plass, til forskjell fra mange andre steder i Kirke og Kristennorge. Når jeg nå hører snakk om at noe er ”forbundsk” eller kanskje til og med ”har forbundsånd”, så er dette jeg tenker på.

Om forbundsånden har noe fysisk tilholdssted så må det vel være i øverste etasje i Universitetsgata 20. Et sted der mye er annerledes. For Forbundet er ikke et hvilket som helst forbund og forbunds­ kollektivet i U20 er ikke bare enda et sted hvor unge, studerende mennesker bor sammen.

26

Frigjør kollektivånden: På innflyttingsfesten kom presten Øyvind Norderval for å velsigne kollektivet.

Her frigjør Andreas Ihlang Berg kollektivånden fra flasken den har hatt bolig i mens huset sto tomt under oppussingen.

akt

nr 1 - 2011

forbundsstoff

AKT har snakket med to kollektivister; Andreas Ihlang Berg som bor i kollektivet nå, og dessuten er leder i Oslo Kristelige Studentforbund, og Tone Vindegg, som bodde i kollektivet fra omtrent 1980 til 1984. (”Tre og et halvt år. Kjempelenge”, som hun sier.)

Andreas De seneste årene har kampen for kjønns­ nøytral ekteskapslov og kjønnsrettferdighet generelt stått høyt på Forbundets dagsorden.

Hva ser du for deg at kommer til å være hovedsakene framover?

Forbundet har vunnet saken om kjønnsnøytral ekteskapslov i det politiske landskapet, men vi har bare kommet halvveis. Institusjonen som vier halvparten av Norges befolkning Den norske kirke, anerkjenner ikke det nye lovverket. Kampen videre blir å få radikale stemmer inn i menighetsråd og bispedømmeråd rundt om i landet, slik at vi kan få full likestilling også i kirka. Ekteskap handler tross alt om mer enn det å fylle jorden under seg og bli mange.

Hva er ditt kjæreste forbunds/kollektivminne?

Mitt første møte med forbundet i mai 2003.

Da sto jeg i 1. maitog under parolen til LLH, det var noe om homorettigheter og ekteskapslov eller lignende, mens jeg står der kommer Birgitte fra Osloforbundet bort til meg og spør om ikke vi har lyst til å slå parolene sammen med dem for å synes bedre i toget, vi kjempet jo tross alt samme sak. Det hele endte veldig sent og ganske fuktig i U20 den kvelden.

Og hva er ditt verste? Å åpne frysboksen og oppdage fryst spy utover maten. Tydeligvis rester etter festen kvelden før, men bedre der enn i senga mi

tenker nå jeg.

Hva har tiden i kollektivet betydd for deg?

Alt. Forfatteren Kjartan Fløgstad skal ha omtalt kollektivet som et svært erotisk sted. Hva er din kommentar til dette?

Definitivt enig!

Har du noen råd til framtidige kollektivister?

Ikke vær redd for å utfordre grensene dine.

Jeg foreslår en nakendag i uka, det er en icebreaker av de sjeldne.

Tone De seneste årene har kampen for kjønnsnøytral eksteskapslov og kjønnsrettferdighet generelt stått høyt på Forbundets dagsorden. Hva var man mest opptatt av i Forbundet på "din tid"?

Homofili, likestilling, alternative buformer, festar, Palestina, Sør-Afrika, musikk, Altaaksjonane, utplasseringa av amerikanske atomvåpen i Europa - vi laga sjølvsagt også forbundsavis, med gamle skrivemaskinar og noe som heitte Letraset som vi klipte og limte og laga overskrifter med. Det gikk med mye limstift.

Hva er ditt kjæreste forbunds/kollektivminne? Å kunne invitere førti menneske på fest.

Og å ha folk rundt seg når kvardagen var vanskeleg. Det var mange fantastiske folk rundt omkring i miljøet, og ein veldig stor vennekrets rundt kollektivet. Det var og er det viktigaste! Eit år hadde vi ei teatergruppe som bygde om storsalen og sette opp eit stykke av den russiske futuristen Majakovskij,

med over 70 roller. Det var heilt fabelaktig å bu ein stad der vi kunne gjere slike ting. Og før 1980 var det ein del sommarar då vi laga løvetannfestar på Haugtun, det var noen nokså store, heimelaga kulturfestivalar på ekstremt lågbudsjett. Av og til lurer eg på om folk gjer slike ting lenger, no når krava til profesjonalitet har blitt så store?

Og hva er ditt verste?

Eg hugsar den første mai-føremiddagen då folk plutseleg kom og var livredde fordi nynazistar hadde kasta ei bombe inn i toget.

Og ei natt før første mai, tidleg på 1980-talet, då politiet sperra Universitetsgata og fylte gata skulder ved skulder, med skjold og hjelmar og hestar for å skremme folk, rett under oss. Det var vilt, det såg ut som krig.

Eit slags gateteater i full storleik med Willy Haugli og Blitz i hovudrollene.

På den eksotiske sida var det også ei mildt sagt spesiell utfordring å vere vertskap for sveltestreiken under Alta-aksjonen i 1981,

akt

nr 1 - 2011

med kommandosentral oppe i kollektivet fordi dei meinte at det ikkje var romavlytting der! Det vanlege livet i kollektivet hadde også sine ups and downs, men det er uunngåeleg.

Hva har tiden i kollektivet betydd for deg?

Veldig mye, først og fremst på grunn av alle vennskapa. På mange måtar kjennest det som om eg blei meg, eller vi blei oss, i dei åra der.

Forfatteren Kjartan Fløgstad skal ha omtalt kollektivet som et svært erotisk sted. Hva er din kommentar til dette?

Det var veldig erotisk til tider. Og så var det lusekofter og tøflar òg.

Har du noen råd til nåværende eller framtidige kollektivister?

Nei, ingen råd. Men vi hadde eit yndlingssitat - enhver generasjon står på skuldrene av den forrige generasjon, bare ett skritt foran!

27

forbundsstoff

Åpningsfesten Nye og gamle forbundere og kollektivbeboere strømmet lørdag 5. februar til U20 for å feire gjenåpningen av kollektivet. Kor, taler, fest, blomster og sjampanje kastet glans over begivenheten.

28

akt

nr 1 - 2011

forbundsstoff

akt

nr 1 - 2011

29

Spør Forbundssexologen Sexolog, Edgar-Stark Yeramchuk Dobie-Njaastad, har nylig blitt head­ huntet til egen sexolog-spalte i Akt. Spørsmål til sexologen? Send til sexologen@forbundet.no!

Er jeg bifil?

Jeg er en kvinnelig student på 25 år som er seksuelt tiltrukket av min middelaldrende, kvinnelige mastergradsveileder. Det er første gang jeg noensinne har vært tiltrukket av en av samme kjønn – og jeg er ikke lesbisk, for jeg har vært forelsket i gutter før. Betyr dette at jeg er bifil? Jeg blir helt oppslukt av hennes karisma og sterke fysiske utstråling og klarer ikke å konsentrere meg om studiene. Hva kan jeg gjøre?

Hilsen Aurora, 25 år

Hallo, Aurora!

Det er helt normalt at folk i løpet av en livssyklus føler at de er tiltrukket av ulike mennesker og ulike kjønn. Om du er en som skal kalle deg for lesbisk eller bi-fil er vanskelig å si ut fra det du skriver – det kan nemlig være så mye. Er det du snakker om preget av en fascinasjon og beundring for henne? Er det tale om et seksuelt begjær eller er det rett og slett forelskelse?

Sammenligne følelsene ved tidligere erfaringer og forelskelser, så sier det deg kanskje noe mer? Flere mennesker oppdager sent at de kan ha en bifil/ lesbisk/homofil side. Dette kan ha mange forklaringer. Noen kommer fra et miljø hvor homofili er utenkelig, derfor har en kanskje ikke har språk for denne type oppdagelser. Andre igjen kommer fra miljøer hvor dette er helt tabu – gjerne forbudt eller syndig. Av den grunn har man kanskje ikke tenkt tanken før en kommer i voksen alder – og ofte først etter at man har flyttet bort fra oppvekstmiljøet.

Uansett hvilken konklusjon du kommer fram til om disse følelsene – enten du er bi, lesbisk eller hetero – det viktigste er at du er lykkelig og kan leve et godt liv som den du er. Kanskje du skal oppsøke et homofilt miljø for å se om dette er noe? Kanskje kjenner du noen andre lesbiske du kan spørre om

du kan slå følge med? Om du ikke kjenner noen kan du lage deg en profil på gaysir.no for å bli kjent med andre som deg. Her kan du snakke med andre og utveksle tanker og erfaringer og finne nye venner. Du kan også velge om du vil være helt anonym og selv velge når du eventuelt vil gi deg til kjenne.

Du nevner også at du ikke klarer å konsentrere deg. Jeg vil foreslå at du prøver å få fokus over på noe annet: Ta en pause, gå tur, snakk med en god venn – drikk en kopp te! Blir det vanskelig så er det en god idè å oppsøke noen du kan snakke ordentlig ut med. Oppsøk noen å snakke med – en sexolog eller et miljø slik som LLH (Landsforeningen for Lesbiske og Homofile). De har mange ulike aktiviteter og noe for en hver smak. Her finner du helt sikkert noe du kan trives med. Om dette blir for ”skummelt” i første omgang prøv deg fram på gaysir.no. Det viktigste er at du blir deg, og kan leve hele det livet du skal leve. Lykke til!

Edgar-Stark sexologen@forbundet.no

Pornoavhengig og frustrert Jeg har blitt avhengig av porno, jeg vet det er uetisk ettersom personene i filmene kan være underlagt tvang eller prostitusjon, men jeg klarer ikke å stoppe. Hva gjør jeg for å klare å slutte? Er det noe galt med meg?

Hilsen Agnar, 21 år

Hei, Agnar!

Det er vanlig at gutter i tenårene og framover bruker porno for å få tenning og for å få tilfredstilt en nysgjerrighet – i hvert fall i en periode. Dette er helt naturlig i en alder så full av hormoner.

Om det er ”noe galt” med deg som du formulerer det, tviler jeg på. Det er viktig at du nå ikke baller deg inn en kompleksitet av skyld og skam, det vil bare gjøre ting vanskeligere for deg. Hva du har av seksuell erfaring skriver du lite om, annet at du er hekta på porno. Spørsmålet mitt til deg blir da: Kan pornoen være en erstatning for noe? Har du debutert seksuelt og har du kjæreste?

Jeg tror dette vil falle å plass når du får deg kjæreste og kommer i et forhold, slik at du kan få prøve ut din seksualitet og de fantasier du måtte ha sammen med han eller henne. Når det er sagt så er den sexen du ser i porno, ikke nødvendigvis den folk flest lever ut. I porno filmer drar de den veldig ofte lang ut når det kommer til fantasier, og ikke nødvendigvis det enn skal prøve første gangen.

30

akt

I forhold til de etiske problemstillingene rundt porno, skulle en ønske seg en egen type ”max havilaar”-merking av ”rettferdig porno” – som viser hvilken type pornofilmer en kan være sikker på at aktørene gjør dette frivillig og uten tvang. Det foregår mye i pornoindustrien som gjør det vanskelig å støtte porno. Porno industrien er den en av de tre største industrier, foruten om rus og våpen, hvor det foregår mye som ikke kan forsvares. Det gjør det så vanskelig å anbefale porno. Etter å selv ha vært til stede under innspilling av pornofilmer, så ble jeg ikke styrket i troen på at dette er en ”ren” bransje.

Aktørene framsto ikke som de mest resurssterke.

Man bør derfor være skeptisk i forhold til hvordan pornoindustriens utnytting og krenking av mennesker – ting som gjør mennesker til en salgsvare. Skulle du ha nye spørsmål ut fra dette, så bare send inn. Lykke til!

Hilsen Forbundssexologen

nr 1 - 2011

ħVA ER DET ФΠDEŞTE DÙ HAR GĵORT? HνΔ ΣR ROTA ŦIL ALT фηD†?

U20-Kollektivet i skriftestolen

Ragnhild Bjørvik Opsahl, teologistudent: 1. En gang sendte jeg med vilje noen på villspor når de spurte om veien. Det har jeg enda enormt dårlig samvittighet for.

2. Når vi slutter å se hverandre - andres rettighet, andres menneskelighet eller andres verdighet. Da slutter å bry oss.

Daniel Brändle, teologistudent 1. Gått forbi mange av Oslos tiggere som sitter overalt, mens jeg hører en stemme i mitt hode som messer av ”Det dere gjør mot en av disse mine minste, har dere også gjort mot meg”. Og jeg gir fortsatt ikke noe til alle …

2. Menneskets "jeg-fokus" og en generell tendens til å anta at mitt standpunkt er den eneste og absolutte sannhet - det er de andre som tar feil!

Morten Andreas Carlmark, teologistudent 1. Kastet en katt på kammeraten min Trygve når han sto og tisset.

2. Mammon.

akt

nr 1 - 2011

31

Returadresse:

akt

Norges Kristelige Studentforbund Universitetsgata 20 0162 Oslo

Under stjernehimmelen

Er det å ta seg tid til å skrive navnet ditt i snøen med løkkeskrift og gullbokstaver en hellig handling Gud?

Eller bør man snarere unngå det?

(Så menneskene ikke skal assosiere deg med kulde og avføring Gud.)

Så kan man heller pisse oppetter et tre og først finne fram navnet ditt når man sitter samlet rundt leirbålet og noen har funnet fram en gitar.

Så kan vi prise deg av full hals.

...

Mens musene tålmodig piler under snøen i sine selvlagde ganger

på utkikk etter trær de kan gnage til blods

for å overleve vinteren

Ole Jørgen Hansson