AKT nr 2 2010

Aktuelt Kristenradikalt Tidsskrift n r. 2 2 0 1 0 - 2 4 . 책 r g a n g

Bidragsytere: I tillegg til redaksjonen bidrar følgende skribenter og fotografer til dette nummeret: • Maren Olene Kloster er aktiv i Internasjonalt Kvinneutvalg i Forbundet og tar mastergrad ved Senter for Utvikling og Miljø, Universitetet i Oslo • Anette Tjomsland arbeider i KFUK/KFUM-Speiderne • Fulata Moyo er teolog fra Malawi, basert i Genève hvor hun arbeider i Kirkenes Verdensråd med programmet ”Women in Church and Society” • Tarald Stein er transmann, frilansaktivist og forfatter på heltid • Håvard Ihle er leder for Kristiansand Kristelige Studentforbund og studerer realfag ved Universitetet i Agder • Priscilla Boakye tar mastergrad i urfolksstudier ved Universitetet i Tromsø • Sindre Stabell Kulø er sogneprest på Bud i Møre • Marte Ottesen er leder av Norges Kristelige Studentforbund og student ved teologisk fakultet i Oslo • Daniel Brändle er student ved teologisk fakultet i Oslo • Edgar-Stark Yeramchuk Dobie-Njaastad er organisasjonssekretær i Bergen Kristelige Studentforbund

AKT (aktuelt kristenradikalt tidsskrift) utgis av Norges Kristelige Studentforbund. De meninger som kommer fram i bladet står for redaksjonens og den enkelte forfatters mening.

Bladet kommer ut fire ganger i året.

Ansvarlig redaktør: Leder av NKS, Marte Ottesen Redaktør: Kristine Hofseth Hovland Redaksjon: Anders Martinsen Astri Gryt Audun Opland Gaute Granlund Layout: www.pulverkaffe.no

Navn:

Adresse:

Postnr.:

Tlf.:

Kontaktinformasjon: AKT Norges Kristelige Studentforbund Universitetsgata 20 0162 Oslo

Sted:

E-post:

signatur

www.forbundet.no e-post: akt@forbundet.no Vi tar gjerne imot bidrag, både bilder og tekster. Bilder må være i høy oppløsning, minimum 300 dpi, samt egne seg for trykking i svart/hvitt. Dersom ikke annet er avtalt, bør ikke artiklene overstige 5000 tegn, mellomrom inkludert.

Omtaler av bøker, musikk, film o.l. bør ikke overstige 2000 tegn.

Fødselsdato:

Jeg vil gjerne melde meg inn i NKS

Illustrasjonsfoto: www.shutterstock.com

Norges Kristelige Studentforbund Svarsending 0397 0090 Oslo

Trykk: Bedriftstrykkeriet, Oslo.

Opplag: 1200 Løssalg: 30,Abonnement: 110,Støtteabonnement: 250,Abonnementet løper til skriftlig oppsigelse.

Dette bladet er laget med støtte fra FOKUS - Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål.

akt nr 1 - 2010

En kjønnet verden Hvorfor er kjønn så kontroversielt? De siste månedene har kjønnsforskere fått kjørt seg i norske medier. Debattene om hvordan vi definerer og forstår kjønn har vært til tider hissige. Det er tydelig at kjønn fortsatt er et felt som trenger og tåler utforskning.

I dette Akt har vi spurt hvordan kjønn er med og definerer menneskers liv og livserfaring, om det er for kvinner fra Kongo, for transmenn i Norge, for en gammeltestamentlig medhustru eller for vår egen studentorganisasjon. Vi har tatt for oss noen doser ideologi, biologi og tro – ikke alltid i den rekkefølgen – på leting etter både hardbarkede meninger og rause refleksjoner, gjerne i kombinasjon.

Velkommen med på letingen etter resonans av kjønn, både på og mellom linjene!

Redaktøren

tema: kjønn

6: 10: 11: 13: 14:

16: 17:

Selvtillitsterapi med vinger Dommernes bok kap.19: Skjenselsdåden i Gibea Spis og drikk av min brukne kropp Kjønnsrettferdighet nå!

Transformerende bibel: inntrykk fra et forbundsmøte med Peterson Toscano Truende biologiske forskjeller? Å lære en identitet

forbundsstoff

18: 19: 20: 21: 22:

Kjønnsrettferdighet i folkekirka Kjønnsrettferdig plattform Leders spalte: Styrke og avmakt Fra forbundets landsmøte Landsstyret informerer

aktuelt

25: 26: 28: 30:

Bevegelsene bak teoriene Drønnende malm og klingende bjeller Ingrid Bjerkås: Mitt kall – Hva er det dere ser på?

akt nr 1 - 2010

annonse

Vil du ha en bank som kjenner deg?

”Vi strekker oss langt for å være gode medspillere for våre kunder”.

Svein Ole Holvik ass. banksjef Tlf. 38 17 37 94

”Uansett hvor du bor så skal du oppleve oss som din lokalbank”.

”Vi kjenner de kristne organisasjonene gjennom samarbeidet i KNIF”.

Stein Bentsen kunderådgiver Tlf. 38 17 37 76

Janne Larsen kunderådgiver Tlf. 38 17 35 96

Mange kjenner oss som banken for kristne organisasjoner i Norge. Det du kanskje ikke vet, er at vi også kan være din bank. Vi har lang erfaring med oppfølging av personkunder over hele landet.

”Personlig oppfølging er ett av våre fortrinn”.

Bente Sørensen kunderådgiver Tlf. 38 17 37 77

”Hos oss er raske beslutninger en del av servicen”.

Kai Kyllingstad kunderådgiver Tlf. 38 17 37 81

Ta kontakt på telefon 38 17 35 00 eller www.sparebankenpluss.no for mer informasjon.

Det er alltid hyggelig å prate med kjentfolk.

akt nr 1 - 2010

Selvtillitsterapi med vinger - Jeg kan ikke forbli en baby som du må mate hele livet! Jeg må få egne vinger! Honoraette Kashale Munhanzi, styreleder i organisasjonen Bibi Amka, er opprørt over hvordan det norske samfunnet behandler innvandrere. Hun mener at implementeringen av FNs resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet, kunne vært langt mer effektiv dersom innvandrerkvinner hadde blitt betraktet som en ressurs som hadde fått lov til å bidra.

Tekst: Maren Kloster og Anette Tjomsland.

Foto: Anette Tjomsland – Jeg flyttet ikke til Norge med vilje! sier Munhanzi og ler hjertelig, men hun blir fort alvorlig igjen.

– Det var et sant mareritt å komme hit. Jeg kunne ikke kommunisere. Jeg følte meg usynlig, og isolert. Det var som om himmelen falt ned i hodet mitt.

I 1997 flyktet Munhanzi fra Kongo til Nairobi, derfra ble hun sendt til Norge som kvoteflyktning via FN. Hun ble først veldig glad da hun skulle få dra til Norge. Men mangelen på inkludering og informasjon om det norske samfunnet var så overveldende at hun følte at valget sto mellom å dø eller overleve. Hun valgte det siste, og slik ble Bibi Amka født – det betyr «Kvinne våkn opp!» på swahili. Bibi Amka arbeider for brobygging og integrering i Norge, og for at innvandrerkvinners kulturelle kapital og kunnskap om sine hjemland skal komme til nytte.

– Jeg tenkte: hva skal jeg gjøre, bare sitte her og gråte? Jeg må gjøre noe! Derfor begynte jeg å snakke med andre kvinner, og det viste seg at det ikke bare var meg som opplevde møtet med Norge på denne måten. Da jeg kom hit var det ikke noe introduksjonsprogram til det norske samfunnet og det var fullstendig manglende informasjon.

For eksempel så visste jeg ikke at jeg måtte ha

Honoraette Kashale Munhanzi leder organisasjonen Bibi Amka som samler afrikanske kvinner i Norge til arbeid for rettferdighet, omsorg og solidaritet.

akt nr 1 - 2010

FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Vedtatt av FNs sikkerhetsråd 31. oktober 2000.

innboforsikring, og etter et par måneder brant huset mitt ned. Nordmenn er veldig snille, men det er mange ting som er en selvfølge for dem. Da huset brant mistet jeg alt. Så deretter spurte jeg alle som kom: ”Har du innboforsikring?”

Oppvåkningen

Munhanzi hadde med seg organisasjonserfaring i kofferten fra Kongo. I hjemlandet opplevde hun at det var mange faktorer som påvirket kvinners lidelse. For eksempel var det ingen likestilling, og nesten ingen kvinner å finne i de ulike nasjonale maktsentrene.

– Det vekket meg på en måte, fordi jeg alltid har vært opptatt av rettferdighet, omsorg og solidaritet.

Da hun startet Bibi Amka brukte Munhanzi organisasjonserfaringen hun hadde fra Kongo og kombinerte den med kunnskapen hun hadde tilegnet seg om det norske samfunnet.

– I Bibi Amka jobber vi med selvtillit. Vi har veldig forskjellig bakgrunn, men når vi kommer hit blir vi satt i samme bås. Vi er «innvandrere», som om vi alle er like. De sier at vi må lære norsk, men bør vi ikke bli behandlet først? Vi kommer fra et samfunn hvor vi er vant til fellesskap. Vi trenger at noen ser oss og lytter. Vi har sett mange eksempler på folk som har blomstret bare av en samtale. De har ikke vært hos psykolog, men de har kanskje vært hos legen og fått tabletter. Det finnes folk som har bodd her i 20–30 år og som

ikke kjenner Norge. Da er det lett å bli rasistisk, men nei, det er ikke rasisme. Det er bare mangel på forståelse. Vi trenger møteplasser der vi kan lære hverandre å kjenne, sier Munhanzi.

Men dere arbeider ikke bare i Norge?

– Nei, vi kan tilpasse oss Norge, men vi har røtter et annet sted, vi kan ikke benekte det. Derfor jobber vi også for å styrke innvandrerkvinner så de kan være til nytte i det landet de kommer fra, sier Munhanzi.

Sårbarhet og involvering

Hvilken betydning synes du FNs resolusjon 1325 har?

– Den er veldig viktig for meg, først og fremst fordi jeg er kvinne og samtidig et menneske. I Kongo hvor jeg kommer fra er kvinner veldig sårbare, de trenger spesiell beskyttelse. Ikke bare med ord, men konkret. Jeg mener at de med denne resolusjonen må involvere kvinner på alle nivå. Jeg føler at kvinner best kan beskytte hverandre, men menn og kvinner må jobbe sammen for å gjøre resolusjonen ekte. Nå står den bare på papiret, det er mange som ikke vet om den engang. Sånn som vi i diaspora, vi er ikke engang informert om denne resolusjonen.

Vi kan hjelpe, men vi trenger informasjon. Vi må bli styrket for å styrke andre!

Munhanzi er oppgitt over norske myndigheter og bistandsorganisasjoner som ikke ser verdien av å samarbeide med folk i diaspora.

akt nr 1 - 2010

– Vi som er i diaspora kjenner kodene i hjemlandet, det er mye vi kan gjøre best. Jeg må være ærlig, noen ganger blir jeg irritert! Når jeg ser nordmenn som jobber i Kongo så tenker jeg, ok, de gjør mye bra, men kanskje kunne de gjort det enda bedre ved å samarbeide med oss.

Vi kjenner landet, kulturen og folket. Stoler de ikke på oss? Hun forklarer at det blir litt som om organisasjonene gjør ting for dem, bare at de ikke er involvert. På den måten bruker organisasjonene veldig mye ressurser som kanskje kunne vært spart.

– Norske organisasjoner er åpne, og ikke åpne. De vil ikke samarbeide, vi kan bli med i organisasjonen deres, men de vil ikke samarbeide med vår. Det blir vanskelig. Vi må integrere oss, men de må også inkludere oss, ellers har det ingen betydning, sier Munhanzi oppgitt og undrer seg over hvor informasjonsflyten svikter.

Norad har i det siste åpnet for pilotprosjekter som inkluderer diaspora i samarbeid med norske organisasjoner. Fra 2011 blir punktet «øke diasporadeltakelsen» et eget tiltak i Norads støtte til frivillige organisasjoners opplysningsarbeid om nord/sør spørsmål.

Bibi Amka er klar over tilbudet, men synes det hittil er et tungrodd byråkratisk system.

– Vi måtte gå gjennom Fokus kvinner. Hvorfor må vi gå gjennom dem, hvorfor må de begrense oss på den måten? Det største problemet i Norge er at alt går på nettverk. De må ta seg litt tid til å lytte på budskapet mitt slik at de kan si ja eller nei. Nå blir det litt sånn «hva er det som stenger, hvorfor kan vi ikke gå videre?» Jeg vil presentere meg selv, hvorfor skal andre snakke for meg? Jeg vil snakke for meg selv. Jeg snakker litt dårlig norsk, men jeg sier: «Ikke hør på den dårlige norsken, hør på det jeg har å si!»

Kvinner i ledelsen

Resolusjon 1325, har den bakkekontakt synes du?

– Det er noen organisasjoner som har begynt å jobbe med resolusjon 1325 i Kongo, men det er ikke veldig stort. Det er behov for å styrke kvinneorganisasjonene. Spørsmålet er hvordan vi kan gjøre det også på nasjonalt nivå, spør Munhanzi retorisk og forteller at familieministeren i Kongo ikke engang visste om resolusjonen.

– Jeg tror vi må få til lobbying sammen med norske organisasjoner som jobber i Kongo, de sier at de jobber med 1325, men jeg tror ikke den blir prioritert ordentlig. De driver mye med

Honoraette Kashale Munhanzi og Gabriel Kilima er opptatt av å bygge selvtillit hos kvinnene som møter Bibi Amka.

nødhjelp. Det er vel og bra det, men det er ikke fremtidsrettet.

Munhanzi forteller at Bibi Amka jobber med et utkast til Norad–søknad for et nytt prosjekt.

– Vi vil gå gjennom menigheter, fordi de har makt og det bremser veldig mye. Lokale kvinner vil kanskje være litt forsiktige med hva de sier høyt av frykt for konsekvensene, mens jeg som utenforstående kan tale fritt, jeg er ikke redd for hva de vil si om meg etterpå.

Et annet problem i Kongo er mangel på kvinner i organisasjoner og offentlig forvaltning.

– Jeg skal si en ting jeg sier ofte. Det er mange som jobber med kvinner i Kongo, men det er veldig vanlig at det er kvinneorganisasjoner ledet av menn som får støtte, fremfor organisasjoner som er ledet av kvinner. Hvis jeg ikke får lære å administrere, hvordan skal jeg klare meg i fremtiden? De må ta sjansen på å bruke kvinner!

Alle har noe å bidra med, og man må bruke kvinner på alle nivåer. Vi må få kvinner inn i alle posisjoner i samfunnet, sånn som leger, jurister sykepleier og lærere. Vi må styrke kvinneandelen i slike yrker, det er min drøm.

Munhanzi sier at man må begynne med å fortelle kvinner at de har rettigheter. De må føle eierskap til 1325, og ha kunnskap om hva resolusjonen innebærer.

Det høres riktig og logisk ut, men hva er steg to, hvordan kan man bruke resolusjonen?

– Vi må støtte kvinner på alle nivå. For

eksempel når det er valg, da må vi oppmuntre kvinner til å velge noen som representerer oss, men det må være en som kan det, ikke bare fordi hun er kvinne! Jeg drømmer om at vi kan få en kvinnelig president neste gang!

Hvorfor kan vi ikke få det? Hvis vi kvinner organiserer oss og har norske støttespillere så kan vi opparbeide en lobby. Jeg har et prosjekt som jeg drømmer om, det heter «kvinner uten grenser». Tanken er at kvinner fra mange ulike land kommer sammen og protesterer, de sier: «det går ikke, det som skjer i Kongo!»

Også reiser vi sammen for å treffe presidenten, Munhanzi løfter et øyebryn og ser selvsikker ut.

– Tror du ikke at vi kommer til å treffe han? Jo det kommer vi til å gjøre!

Ødelagte kvinner, ødelagte samfunn Resolusjon 1325 sier at land som har ratifisert resolusjonen må sette i verk særegne tiltak mot kjønnsbasert vold og voldtekt i konfliktområder.

I Kongo støtter Bibi Amka konkrete tiltak for å forhindre at soldater voldtar kvinner. I samarbeid med Oljeberget menighet arbeider de i en militærleir. Bibi Amkas våpen i møte med soldatene i leiren er Guds ord og moral.

De snakker med soldatene for å få dem til å innse konsekvensene av voldtekt som våpen.

– Vi prøver å snakke med soldatene. For

akt nr 1 - 2010

eksempel spør vi dem: Hva gjør det med deg hvis din søster hadde blitt voldtatt?

Hvilke andre tiltak er viktig for å forhindre voldtekt?

– Mange av tiltakene har vi allerede snakket om, men en ting til er viktig, vi må straffe forbryterne. Kvinner er redde for å anmelde voldtekter, og det å anmelde er en lang prosess. Hvorfor kan ikke kongolesere få ta del i en prosess som gir kunnskap videre til dem som skal arbeide i rettsapparatet? Munhanzi påpeker også at spørsmålet «hvorfor?» er viktig i løsningsprosesser. Man må alltid spørre «hvorfor?» Hva hjelper det meg hvis jeg bare får beskjed om å ikke gjøre noe uten å vite hvorfor? Det er viktig å svare på dette for å endre holdninger, og man må tenke langsiktig. Derfor tror Bibi Amka at det er viktig å begynne med å lære opp barna. I Kongo støtter organisasjonen blant annet skolegang for barn av alenemødre.

Medarbeider i Bibi Amka, Gabriel Kilima, kommenterer at i forhold til voldtekt så er kultur også viktig. I Kongo føler enkelte kvinner seg beskyttet av menn med våpen. De oppsøker militære styrker og konfliktområder i håp om at de skal få mat og penger der, – og så blir de voldtatt.

Men voldtekt blir vel også brukt som et våpen i krigen, slik som i andre land?

– Ja, jeg husker da jeg flyttet fra Kongo, da kuttet de opp magene på gravide kvinner for å se hvordan fosteret så ut, og kvinner ble begravd

Den demokratiske republikken Kongo Befolkning: Uavhengighet fra Belgia: President: Antall internflyktninger: FN-soldater i landet: Forventet levealder:

66 millioner (2009) 30. juni 1960 Joseph Kabila 1,9 millioner (2009) 17 000 (2009) 45,8 år (2005)

Kongo KINSHASA levende. Andre steder satte de fyr på hele landsbyer fordi det bare var kvinner og barn igjen, det var som om det var planlagt. Når de tar en jente på to år, hva vil de oppnå da?

Eller når de putter gjenstander opp i kjønnsorganene? De ødelegger kvinner så de fleste ikke er i stand til å føre slekten videre, og psykisk blir de helt døde inni seg. Voldtekt blir brukt som et våpen, for –» ved å ødelegge kvinner, så ødelegger man samfunnet.

Selvtillit

Munhanzi sier at hun føler ikke at resolusjon 1325 styrker kvinner, slik den fungerer i praksis i dag.

– De skriver noe og putter det i skuffen, men hvordan kan vi eie den? Sier hun ettertenksomt.

På det lille kontoret til Bibi Amka føles det likevel som om kvinnekampen er på riktig vei.

Når kvinner kommer til organisasjonen har de svært ulik erfaring og bakgrunn. Mange har opplevd fæle ting i fortiden. Da er det viktig å jobbe med selvtillit. På selvtillitsbanneret til Bibi Amka står det: «Du har ikke annet valg enn å bli involvert i tilnærmingen din fordi ingen kan føle for deg.»

Kilima smiler.

– Vi driver med selvtillitsterapi – slik at kvinner kan gå fra lidelse til blomster!

■

akt nr 1 - 2010

•

Resolusjon 1325: 31.oktober 2000 vedtok FNs Sikkerhetsråd resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet.

For første gang i FNs historie tok Sikkerhetsrådet stilling til spørsmål omkring kvinners rolle og erfaringer i væpnet konflikt.

•

Resolusjonen har som overordnet mål å øke kvinners deltakelse og innflytelse i arbeidet med å forebygge, håndtere og løse konflikter.

Resolusjonen skal også bidra til å ivareta kvinners menneskerettigheter under flukt, i krig og konflikt og integrere kjønnsperspektivet i fredsbyggende arbeid.

•

Les mer på www.fn1325.no

•

Diaspora: Betegnelsen på religiøse og nasjonale grupper som lever utenfor sitt moderland eller historiske kulturområde.

Dommernes bok kap.19: Skjenselsdåden i Gibea

I

den tiden da Israel ennå

ikke

hadde

noen konge, var det en mann av Levi-

stammen som holdt til lengst oppe i Efraim-fjellene.

Han tok seg en kvinne fra Betlehem i Juda til medhustru. Men hun var utro mot ham. Hun gikk fra ham og drog hjem til sin far i Betlehem i Juda.

Da hun hadde vært der en fire måneders tid, drog mannen hennes etter. Han ville godsnakke med henne og få henne til å vende tilbake. Han hadde med seg tjenestegutten sin og et par esler. Den unge kvinnen førte ham inn i sin fars hus, og da faren fikk se ham, tok han imot ham med glede.

Svigerfaren, den unge kvinnens far, holdt på ham så han ble hos ham i tre dager. De spiste og drakk, og han fikk overnatte der. Tidlig om morgenen den fjerde dagen gjorde mannen seg klar til å dra av sted. Men far til den unge kvinnen sa til svigersønnen sin: «Styrk deg først med litt mat; så kan dere dra.» De satte seg da ned og spiste og drakk sammen, de to. Siden sa svigerfaren til mannen: «Vær så snill å bli her natten over og hygg deg her.» Og da han reiste seg for å gå, nødde svigerfaren ham, så han gav etter og ble der om natten.

Tidlig om morgenen den femte dagen ville han dra av sted. Men kvinnens far sa: «Få deg først litt å styrke deg på, og vent til det lir på dagen!» Så spiste de sammen, de to. Siden gjorde mannen seg klar til å dra, sammen med sin medhustru og tjenestegutten. Men svigerfaren sa til ham: «Nå lir det mot kveld. Bli her i natt og hygg deg! I morgen tidlig kan dere dra deres vei, så du kommer hjem igjen.» Men nå ville ikke mannen gi seg til der om natten. Han gjorde seg klar, drog av gårde og kom til et sted rett imot Jebus, det er Jerusalem. Han hadde med seg sine to esler med kløv, og medhustruen fulgte ham.

Da de kom nær Jebus, og det led langt på dag, sa tjenestegutten til husbonden sin: «Kom, la oss ta inn her i jebusittenes by og bli der natten over.» Men husbonden svarte: «Nei, vi vil ikke ta inn i en by hvor det bare bor fremmede og ingen israelitter. Vi drar videre til Gibea. Kom,» sa han til tjenestegutten, «vi går til Gibea eller Rama og overnatter på et av de stedene.» Så drog de videre, og da solen gikk ned, var de nær ved Gibea i Benjamin-landet. Så tok de av fra veien og gikk inn i Gibea for å overnatte der. Da han kom inn i byen, satte han seg på torget, for det var ingen som tilbød dem husly for natten.

Ut på kvelden kom det en gammel mann hjem fra sitt arbeid på marken. Han var fra Efraim-fjellene, men holdt til i Gibea. Folk der på stedet var ellers av Benjamins stamme. Da den gamle mannen fikk øye på vandringsmannen som satt der på byens torg, sa han til ham: «Hvor skal du hen, og hvor kommer du fra?» Han svarte: «Vi kommer fra Betlehem i Juda og skal langt opp i Efraim-fjellene, der jeg er fra.

Jeg har vært i Betlehem i Juda og er nå på vei hjem. Men det er ingen her som vil gi meg husly. Vi har både halm og fôr til eslene våre og brød og vin til meg selv og til kvinnen og tjenestegutten som din tjener har med seg.

Vi mangler slett ingen ting.»

Da sa den gamle mannen: «Fred være med deg! La meg sørge for alt det du trenger. Du skal da ikke overnatte på torget.»

Så førte han mannen inn i huset sitt og gav eslene fôr. Og da de hadde vasket føttene, fikk de mat og drikke.

akt nr 1 - 2010

Mens de satt og hygget seg, kom mennene i byen, ugudelige folk som de var, og omringet huset. De dundret på døren og ropte til den gamle mannen som eide huset: «Send ham ut, den mannen som har tatt inn i ditt hus, så vi kan få vår vilje med ham!» Da gikk mannen som eide huset, ut til dem og sa: «Nei, brødre, gjør ikke noe ondt. Siden denne mannen har tatt inn i mitt hus, må dere ikke gjøre en slik skjenselsdåd. Se, her er min datter som er jomfru, og mannens medhustru. La meg sende dem ut til dere. Så kan dere krenke dem og gjøre med dem som dere lyster. Men mot denne mannen må dere ikke bære dere så skjendig at.» Men mennene ville ikke høre på ham. Da tok mannen sin medhustru og førte henne ut til dem. De lå med henne og fór ille med henne hele natten, til det ble morgen. De slapp henne ikke før det lysnet av dag.

Ved daggry kom kvinnen og sank sammen foran døren til huset hvor mannen hennes var.

Der ble hun liggende til det ble lyst. Da husbonden hennes stod opp om morgenen, åpnet husdøren og gikk ut for å dra sin vei, da lå hans medhustru sammensunket foran inngangen til huset, med hendene på dørstokken. Han sa til henne: «Reis deg opp, så vi kan komme av gårde!» Men han fikk ikke noe svar. Da løftet han henne opp på eselet, brøt opp og drog til sitt hjemsted.

Da han kom hjem, grep han en kniv, tok sin medhustru og skar henne opp i tolv stykker, lem for lem. Og han sendte delene omkring i hele Israels landområde. Alle som så det, sa: «Slikt har aldri hendt, og slikt har ingen sett siden israelittene drog opp fra Egypt, og til denne dag.

Tenk over dette, rådslå og si hva dere mener!»

Spis og drikk av min brukne kropp Voldtatt og skamfert: gjestfrihetens bakside.

Refleksjon over Dommernes bok kapittel 19.

Av Fulata Moyo

akt nr 1 - 2010

Jeg gledet meg slett ikke til jula da jeg var liten.

Jul var tiden for et sjeldent godt måltid, men i vår kultur går fellesskapet foran den enkelte, og gjestfrihet er en kjerneverdi. Det betød at noen medlemmer av familien måtte stå over det etterlengtede festmåltidet for å gi en nabo plass ved bordet. Dermed sluttet jeg å se frem mot jula, fordi det virket som en nabo alltid var viktigere enn meg, deres interesser ble prioritert på bekostning av oss barna. Men hvordan kunne jeg ofres så lett?

Fortellingen i Dommerne 19 skildrer et mer grufullt offer med lidelse og død, men minner meg likevel alltid om hvordan jeg ble ofret i gjestfrihetens navn. Hvilke interesser og hvem sin sikkerhet er det egentlig som ivaretas gjennom vår forståelse av gjestfrihet?

Gjestfrihet

Gjestfrihet representerer en spiritualitet som symboliserer hvordan Gud tar i mot oss. Den overskrider forskjeller og inviterer oss til å ta del i Guds plan for rettferdighet og forsoning.

Denne invitasjonen står som et bibelsk imperativ (Hebreerne 13:2, 5.Mosebok 23:9, Matt 25:3146), men det er like fullt et utfordrende kall.

Det er et kall til solidaritet med de ”fremmede”, med den ukjente ”andre” og med den vi intuitivt misliker. Det innebærer omsorg for og beskyttelse til fremmede. Verten eller vertinnen skal sørge for at gjesten tas hånd om, får mat og bor trygt.

Gjestfrihet er et vanskelig tema i bibelhistorien vi her leser. Den begynner med en levitt som reiser til Betlehem, til sin medhustrus hjemsted. Hun har tilsynelatende blitt sint på ham og forlatt ham. De er ikke gift – sannsynligvis er hun hans konkubine, men har status som kone nummer to. Fire måneder etter splittelsen reiser mannen til Betlehem for å prøve å få henne med hjem igjen. Han ønskes hjertelig velkommen av faren hennes som oppvarter levitten i dagevis med god mat og drikke.

Hva handler denne gjestfriheten om? Er faren ute etter å godgjøre mannen så han kan bli kvitt sin datter – har hennes retur til farens hus satt familien i vanry? Tror han at datteren ønsker forsoning? Hvordan kan forsoning finne sted hvis det ikke gjøres rom for et ærlig og gjensidig møte? Har faren noe spesielt å vinne på å ha et godt forhold til datterens partner?

Disse spørsmålene forblir ubesvart, men i graden av nøding for å få levitten til å bli, og levittens

beslutning om å reise sent på dagen etter fem dager, får vi inntrykk av en anspent stemning.

Skjenselsdåden

Den sene avreisen gjør at mannen – og hans medhustru som har bestemt seg for å bli med ham – er avhengig av at noen kan tilby dem husly. Men mannen nekter å stoppe i Jebus (Jerusalem) som på den tiden ikke tilhørte israelittene. I stedet velger han å reise videre til Gilbeah eller Ramah som er benjamittiske byer, antatte allierte. Følget ankommer sent, og til å begynne med er det ingen som vil gi dem husly, før en gammel mann fra levittens hjemtrakter tilbyr dem gjestfrihet med disse ordene: ”Fred være med deg! La meg sørge for alt det du trenger. Du skal da ikke overnatte på torget.”

Da byens menn dukker opp og forlanger at verten skal overgi levitten til dem slik at de kan voldta ham, bruker verten gjestfrihet som et forsvar. Gjesten står under vertens beskyttelse.

Men han tilbyr dem mannens medhustru, og sin egen datter. Dette viser hvem mannen anser som gjest og verdig mottaker av hans gjestfrihet.

Det viser også hvor langt han vil strekke seg for å ivareta den gjestfriheten.

Til slutt er det kvinnens levittiske partner som tvinger henne ut til banden av menn som gjengvoldtar og mishandler henne til hun kollapser. De etterlater henne sammenkrøpet på dørstokken til den gamle mannen.

Her møter vi en av bibelens mest skrekkelige historiene, en man definitivt ikke leser til barn på sengekanten. Vi kjenner dyp avsky over levittens reaksjon – han tar med kvinnen hjem (det er uklart om hun fortsatt er i live), parterer henne og sender lemmene hennes rundt til alle deler av landet hvor beskjeden lyder: ”Slikt har aldri hendt, og slikt har ingen sett siden israelittene drog opp fra Egypt, og til denne dag. Tenk over dette, rådslå og si hva dere mener.”

Den systematiske bruken av voldtekt som et ”våpen” i krig, i Den demokratiske republikken Kongo de siste årene, vekker en tilsvarende avsky. Historiene fra kvinner i Kongo er hjerteskjærende. Hvordan kan vi tenke over disse historiene, rådslå og si hva vi mener?

Enkelthistoriene

De siste kapitlene i Dommernes bok forteller tragiske historier om stridigheter mellom benjamittene og israelittene som søkte hevn for

akt nr 1 - 2010

skamferingen av kvinnen. Tusener av mennesker slaktes ned, tusener av kvinner voldtas, kidnappede dansere tvinges til å være koner for benjamitter, og det blir en dyp og langvarig splid mellom benjamittene og israelittene. Det er en historie om kaos, vold og hevn mellom etniske grupper som er alt for gjenkjennelig i dagens verden.

Noen bibelforskere mener at denne historien ble skrevet ned for å minne israelittene om hvorfor det var riktig av dem å velge et kongestyre heller enn et dommerstyre. Andre har argumentert at så skrekkinnjagende historier burde utelukkes fra Bibelen siden de ikke gir oss noen glimt av nåde eller en kjærlig Gud. Historien om krigen i Kongo handler om både et geopolitisk maktspill og mange, mange enkeltmenneskers tragedier. I likhet med klankonflikten i Dommernes bok kan krigen mellom Kongo, Burundi, Rwanda, Uganda og andre være uforståelig for oss som ser på fra avstand. Den personlige tragedien til den skamfarte kvinnen i Dommernes bok eller en voldtatt kvinne i Kongo er overveldende, men både i den bibelske historien og i historiene fra Kongo, møter vi mannlige aktører som gjemmer seg bak unnskyldninger, fordommer og politiske teorier og nekter å se lidelsen i øynene.

Tragedie utløser tragedie når hevn og vold eskalerer og traumene forsterkes. Både i bibelhistorien og i historiene fra Kongo er mangelen på rettferdighet for den enkelte kvinne den mest smertefulle. Kroppene deres ødelegges av menns hensynsløse grådighet, men de møter bare skam, avsky og mer vold fra sine nære. Reagerer også vi på hverandres smerte med slik vold? Hva skyldes det når vi skyver overgrepsofrene fra oss?

■

•

Refleksjonen er hentet fra ”Cries of Anguish, Stories of Hope – 40 days to end violence against women”, ressursmateriell fra Kirkenes Verdensråd, det globale KFUK/M og Verdensforbundet (World Student Christian Federation).

Les mer på http://women.overcomingviolence.org

•

Fulata Moyo er teolog fra Malawi, nå basert i Genève hvor hun arbeider i Kirkenes Verdensråd med programmet ”Women in Church and Society”

Kjønnsrettferdighet nå!

Jeg ble født på 70-tallet, og deltok visstnok i demonstrasjonstog allerede mens jeg satt i barnevogn.

Når jeg nå tenker på 70-tallet, forestiller jeg meg at det var en tid da alt virket enkelt og ganske svart-hvitt. Man var for frigjøring og mot undertrykkelse, for eksempel.

Av Tarald Stein Men det hender stadig vekk at den enes frihet er den andres undertrykkelse. Det som virket kvinnefrigjørende på 70-tallet, kan være transundertrykkende i dag. I år feiret den internasjonale kvinnedagen 100 år. Etter sin intensjon handler ikke kvinnedagen om kvinner, men mer om å kjempe mot kjønsurettferdighet.

Den ble etablert på et tidspunkt da man i vesten var overbevist om at det bare fantes to kjønn; menn og kvinner. Kjønnsrettferdighet tar kvinnefrigjøring et langt skritt videre; kravet om likestilling gjelder ikke lenger bare for kvinner, selv om disse utgjør den største gruppen. Begrepet er i seg selv en erkjennelse av at kjønnsdiskriminering rammer alle kjønn, og at det finnes flere enn to.

Ved å gå inn for kjønnsrettferdighet krever vi frihet fra kjønnsbundenhet. «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus,» står det i Galaterne 3,28. Jeg tolker dette som et tegn på at Gud ikke ønsker at vi skal være bundne

av samfunnets regler for «tillatt» kjønnsuttrykk, hverken i ord, handling eller tanke. For noen av oss ligger kallet i å overskride disse reglene.

Mer enn en ”kvinnedag” ønsker jeg meg derfor en dag for kjønnsrettferdighet, en dag for alle som en eller annen gang har følt seg innestengt i den sosiale kjønnskategorien de oppfattes å tilhøre.

Det gjelder mannen som jobber i barnehage ved siden av studiene og føler seg presset til å avstå fra klemming og trøsting for ikke å bli oppfattet som overgriper. Det gjelder kvinna som ikke ønsker å få barn, men får medlidende blikk og leser at det å bli mor er meningen med kvinnelivet. Det gjelder transdama som nektes å gå i skjørt på jobb. Det gjelder gutten som blir kalt homo fordi han ikke liker å sparke fotball.

Det gjelder den ubestemmelige transpersonen som aldri blir lyttet til fordi hin ikke har noen sosial kjønnskategori å tilhøre, og dermed “ikke finnes”.

Og det gjelder mange, mange flere.

Sannsynligvis de aller fleste mennesker. Vi opplever alle kjønnskategoriene som for trange, noen ofte, andre bare en sjelden gang.

Det er ikke bare kvinner som har kjønn og utsettes for kjønnsdiskriminering og annen kjønnsurettferdighet. Så lenge samfunnet baserer seg på at alle mennesker kan deles inn i to kategorier med ulike egenskaper, rettigheter, funksjoner og utseende – så lenge vil kjønnsurettferdigheten være vanskelig å få has på.

Ikke dermed sagt at vi skal slutte å identifisere oss med kjønn. For noen vil det fungere, men for de aller fleste av oss vil kjønnsløsheten føles like trang som kjønnetheten. I likhet med andre identiteter, kan kjønn være med på å beskrive hvem vi oppfatter oss som, våre verdier, historie og ambisjoner. Svært få ønsker å viske ut det, heller ikke jeg.

For meg som transmann handler kjønnsrettferdighet om at

- Flere mannlige sex-objekter i spill og reklame

- Bedre helsetilbud for alle kjonn!

Et knippe forslag til alternative paroler for en internasjonal kjønnsrettferdighetsdag:

akt nr 1 - 2010

Tarald Stein. Foto: Tiden Norske Forlag.

jeg vil møte respekt for den personen jeg er, uavhengig av om folk oppfatter meg som mann eller kvinne eller noe annet. Ordet og kategorien mann, med mange av de assosiasjonene og forventningene det bærer med seg, sier mye om hvem jeg er. På en del punkter skiller mine erfaringer seg fra de fleste menns. Jeg har vært gravid og født barn, for å nevne noe. Jeg har blitt oppfattet som kvinne i et samfunn som har trange rammer for hvordan kvinner skal være.

Rammene er tilsvarende smale for menn, på noen områder smalere. Disse erfaringene og mine tanker rundt dem er også viktige deler av hvem jeg er. Derfor kategoriserer jeg meg som transmann.

Jeg ønsker meg en kjønnsrettferdighetsdag, en dag vi kan kjenne at vi faktisk har noe felles å kjempe for – vår egen frihet fra kjønnsurettferdighet. En dag da vi kan spørre oss selv: Hva vil det bety i ditt liv å avvise de grensene som samfunnet setter for ditt kjønn? Hvordan kan du behandle andre mennesker med større kjønnsrettferdighet?

■

Transformerende bibel: inntrykk fra et forbundsmøte med Peterson Toscano Av Audun Opland

Den amerikanske skuespilleren Peterson Toscano gjestet Oslo-Forbundet den 12. mars i år. Toscano, som er kristen og homofil, tilbragte sytten år av sitt liv i den såkalte ”ex-gay”-bevegelsen for å bli kvitt sin homofile legning. I dag har Toscano for lengst tatt til fornuften og sagt ja takk til begge deler, både sin legning og sin tro. Han lever av å turnere i Nord-Amerika og Europa med sine enmannsforestillinger, hvorav den ene er basert på erfaringene fra ex-gay-tiden og heter Doin’ Time in the Homo No’ Mo’ Halfway House. En annen kan beskrives som et slags etterutdanningskurs for republikanske visepresidentkandidater og heter I Can See Sarah Palin From My Window.

På møtet i Oslo-Forbundet fremførte Toscano utdrag fra begge disse showene. Vi fikk blant annet vite litt om livet i et bofellesskap for ”recovering homosexuals” i Tennessee, hvor Toscano bodde i to år. Mye av tiden her gikk med til å arbeide med egen kjønnsidentitet: Det var ”baking therapy” for kvinnene og ”football therapy” for mennene. (Ja, man trodde faktisk at det å sende en gjeng selvfornektende homser ut i gjørma for å spille amerikansk fotball mot de lokale college-guttene skulle føre til mindre homofili i verden). Poenget var at mennesker i samme situasjon skulle hjelpe og støtte hverandre til å leve et liv i kysk avholdenhet, noe som selvsagt bare kan beskrives som et risikoprosjekt. ”Jeg har aldri hatt så intens sex i mitt liv som da jeg bodde i det kollektivet”, spøkte Toscano. ”Dere vet begge at dere har maks seks minutter før én av dere blir overmannet av skyldfølelse og friker ut. ’Nei, vi kan ikke… vi kan ikke…’”

"Gender bending" i Bibelen

Kveldens ubestridte høydepunkt, iallfall for undertegnede, var likevel utdragene fra en tredje forestilling som Toscano har laget: Transfigurations – Transgressing Gender in the Bible. Den er basert på Toscanos årelange nærlesing av Bibelen, og handler om bibelske personer som overskrider kjønnskategoriene.

Finnes de virkelig? Tja, iallfall hvis du er like flink til å lese mellom linjene som Peterson Toscano.

Det man kunne frykte ville bli påtatt, ble i stedet en av sterkeste og vakreste prekenene jeg har hør.

Med sin skuespillerkunst og sine leseferdigheter blåste Toscano liv i tekstene og gjorde dem til evangelium, gode nyheter, et mektig og kraftfullt budskap om nåde.

Ta for eksempel historien om Josef, han med brødrene fra 1 Mos 37-40. Josef med de merkelige drømmene og med sin ”amazing technicolor dreamcoat”: Han er ikke som de andre brødrene. Han er yngst, han er farens

Peterson Toscano.

Foto: petersontoscano.wordpress.com

øyensten. I den norske oversettelsen heter det at Jakob gav sin yndlingssønn ”en sid kjortel med lange ermer”. Dette plagget, fortalte Toscano, har voldt forskerne en del hodebry.

Ordet forekommer bare to ganger i Det gamle testamentet, og den andre gangen er i fortellingen om voldtekten av Tamar i 2 Sam 13. Der står det at ”Tamar hadde på seg en sid kjole med lange ermer, for kongens døtre brukte slike klær så lenge de ikke var gift.” De tyske, middelaldrende,

Utdrag fra Transfigurations graphic novel. © Full Draw Studios

akt nr 1 - 2010

Plakat til Toscanos forestilling Transfigurations ­– Transgressing Gender in the Bible.

mannlige bibelforskerne har klødd seg i hodet, rettet på brillene og skrevet i ordbøkene om Josefs ”plagg”: ”Nøyaktig betydning ukjent”. Ja, for det er jo utenkelig at…? Eller…?

Nei, sånn må det selvfølgelig være: Den hårløse Jakob, som i sin oppvekst selv foretrakk å sitte hjemme i leiren med kvinnene, gir etter for sin sønns innstendige ønske… og gir ham en kostelig prinsessekjole.

Paralleller til hatvold

Det er kledd i denne at Josef løper av gårde for å finne brødrene sine der de gjeter sauer i Sikem. Den påfølgende passasjen har alltid virket underlig i all sin malplasserte brutalitet: Brødrene ser Josef komme mot dem og bestemmer seg for å drepe ham og si han er blitt drept av ville dyr.

De kler ham naken og kaster ham i en brønn, men velger til sist ikke å drepe ham, men får ham solgt som slave. Josef ender siden opp som hoffmann og styrer i Egypt, og redder livet til sine troløse brødre under en hungersnød.

Teksten forklarer brødrenes voldshandling med misunnelse, men Toscano ser en annen parallell: Det dette minner om er det blinde, irrasjonelle raseriet som preger hatvold mot transvestitter og transkjønnede. Det er symptomatisk at brødrene ikke bare angriper Josef selv, men også hans ”kjortel”: de river den av ham og dynker den i blod.

Det er den samme trangen til å skjende og gjøre vold ikke bare mot kroppene, men også mot klærne som ofte preger hatvold mot transkjønnede.

Hva var det brødrene så, som virket så sterkt på dem at de var villige til å gjøre seg til brodermordere? Deres yngste bror kommer løpende over marken, jublende glad over å se dem. I det frmemede landet, hvor alle kan se ham, blir hans lette dansetrinn imidlertid som en dampveivals over familiens og brødrenes egen ”ære”. Josef kommer mot dem i det vakreste han eier: Sin kostbare, fotside prinsessekjole med lange ermer.

Dét er mer enn hva brødrene kan tåle, for dét må Josef lide og dø.

Men Gud er med Josef, der han ligger skamfart og forslått i brønnens mørke. Gud er med ham, og Gud gir Josef oppreisning. I Egypt er det Josefs livsfjerne drømmervesen som fører ham til topps i samfunnet, og tilslutt gir ham makten til å tilgi og forsones med sine brødre.

et fellesskap som overskrider alle grenser – også kjønnsgrensene. ”Her er ikke mann eller kvinne”… Det er ikke bare en klisjé. Det er en levende kraft og en stadig utfordring; det er evangeliet, godt nytt for alle utstøtte, som overgår vår fatteevne.

■

Mannen med vannkrukken

Et annet av Toscanos eksempler var hentet fra intet ringere enn beretningen om Jesu siste måltid med sine disipler, nadverdsinnstiftelsen skjærtorsdag. Vi har alle hørt og lest det hundre ganger, og sikkert aldri tenkt over det, men Jesus sier altså til disiplene: ”Gå inn i byen. Der vil dere møte en mann som bærer en vannkrukke. Følg ham, og der han går inn (…) Der skal dere stelle istand for oss” (Mark 14:13-15). Disiplene gjør som Jesus har sagt, og siden går det som det må gå. Vel og bra, problemet er bare følgende: Menn bar ikke vannkrukker.

På denne tiden, fortalte Toscano, var vannbæring en kvinneaktivitet. En vannbærende mann var en sosial umulighet, en absurd og utenkelig fremtoning. Toscano dro en parallell til vår tid, som lød omtrent slik: Det blir som om han i dag hadde sagt: Gå ned i sentrum. Der vil du finne en mann i miniskjørt, nettingstrømper, en diger sombrero og en vannkrukke. Ham skal dere følge. ”En mann som bærer en vannkrukke”…

Det ville vært oppsiktsvekkende, skandaløst, fullstendig i utakt med gjeldende samfunnsnormer for akseptabel oppførsel.

Og likevel: Det er ham Jesus velger seg. Det er han som fører an, han som blir disiplenes veileder inn til selve fellesskapets sakrament.

Større kan det vel knapt tenkes. Han, mannen med vannkrukken, mannen med hatt og kjole er det som er utvalgt av Jesus til å vise oss hva sant fellesskap innebærer. Det er faktisk

akt nr 1 - 2010

•

Peterson Toscano (f. 1965) er en amerikansk skuespiller, dramatiker, blogger, standupkomiker og homoaktivist.

•

På hjemmesiden hans, www.petersontoscano.com, finnes et omfattende materiale om de ulike forestillingene og om Toscanos øvrige arbeid.

•

Hans nyeste stykke, Transfigurations, er i ferd med å omarbeides til en tegneserieutgivelse. For oppdaterte opplysninger om denne, og for mer informasjon om Toscano, kan et besøk på hjemmesidene anbefales.

Truende biologiske forskjeller?

Av Håvard Ihle Harald Eia sitt program ”Hjernevask” har skapt en enorm debatt, blant annet rundt spørsmålet om hvorvidt det finnes biologiske gjennomsnittsforskjeller mellom menn og kvinner. Norske kjønnsforskere, som mener at forskjellene mellom kvinner og menn er skapt av kulturen, er blitt satt opp imot både norske og utenlandske forskere som mener vi har god grunn til å tro at det finnes noen markerte gjennomsnittsforskjeller som har biologisk opphav.

Selv om måten programmet ble regissert kan diskuteres, så skal Eia han ha respekt for å våge å ta opp temaer som lenge har vert tabubelagte. Men hva skal vi ta med oss fra denne programserien når det gjelder kjønn?

Er det en urimelig posisjon å si at det finnes gjennomsnittsforskjeller mellom kjønnene?

Vi er dyr, vi er blitt til gjennom en lang utvikling som alle andre dyr, og hos de fleste dyr spiller kjønnene ulike roller og oppfører seg ulikt. Er det noen grunn til, utenom en slags malplassert politisk korrekthet fra naturen sin side, at det skulle være absolutt ingen gjennomsnittsforskjeller, utenom det reproduktive systemet, mellom menn og kvinner i arten Homo Sapiens?

På den andre side er det jo åpenbart at forskjellene mellom menn og kvinner ikke er veldig store, og at store deler av forskjellene er kulturelt betinget. Vi må forske mer på dette, og vi må ikke la våre politiske ideologier få styre eller kneble forskningen. Sannheten skal sette oss fri.

Betyr alt dette at likestilling er galt? Hvis det faktisk er biologiske forskjeller mellom kjønnene, betyr ikke det at diskriminering er, ikke bare forsvarlig, men rasjonelt?

Selvsagt ikke! Diskriminering er ikke galt fordi alle folk er like, diskriminering er galt fordi en da bedømmer en person etter hvilken gruppe personen tilhører og ikke etter hvem personen selv er. Hver person har rett til å bli behandlet som et individ, og bedømmes etter hvem de er, hvilke egenskaper de har og hvordan de handler, og ikke på grunnlag av eventuelle forhåndsdefinerte kategorier de faller innenfor.

Vi må passe oss for å binde spørsmålet om likestilling opp mot det vitenskapelige spørsmålet om eventuelle biologiske kjønnsforskjeller. Gjør vi det risikerer vi å måtte velge mellom vår vitenskapelige og vår moralske integritet.

■

akt nr 1 - 2010

Å lære en identitet Når unge jenter blant Krobo– folket i Ghana går gjennom overgangsriten dipo, lærer de både å fylle en ferdiglagt rolle – og å ta kontroll over eget liv.

Av Kristine Hofseth Hovland Priscilla Boakye har nettopp levert masteroppgave i urfolksstudier ved Universitetet i Tromsø. Hun har forsket på dipo og dens plass i Krobo–samfunnet. Akt ringte henne opp for å spørre: hvor kommer kjønn inn i bildet?

Hva er overgangsriten dipo?

– Dipo er et urgammelt rituale som gjennomføres når jenter kommer i puberteten.

Jentene som deltar tas til side for noen dager og lærer om kvinners rolle og ansvar. Tradisjonelt gjaldt dette særlig å kunne drive en husholdning og stelle barn. Du kan si at de læres en identitet som kvinner, samtidig som de utvikler en sterk tilknytning og fellesskap med andre jenter og kvinner som har gått gjennom den samme prosessen.

Kan du si litt mer om rollene og identiteten jentene lærer?

– Krobo-samfunnet er patrilineært, det vil si at det er mannen som sees på som familieoverhode. Dipo er med på å bringe kvinner inn i rampelyset. Det er ment å vise hvor verdifulle kvinner er. Det er frigjørende på den måten at kvinners verdi står i hovedfokus i denne tradisjonen. Men det er ikke en praksis som stiller spørsmål ved tradisjonelle kjønnsroller, den er vel heller med på å bekrefte dem.

– For de unge jentene er dette samtidig en måte å ta kontroll over egen seksualitet. Sex er ikke noe det normalt snakkes åpent om, utenom i dipo-prosessen. Menn holdes helt utenfor den delen av opplæringen. Det er de unge jentene og noen kvinner som sitter sammen. Mennene vet heller ikke hva jentene får høre i den delen av undervisningen. For jentene er det verdifull kunnskap. Sånn sett er det kvinnefrigjørende.

– Dipo var opprinnelig en måte å beskytte unge jenter. I riten skulle det kontrolleres at jentene var blitt kvinner og var klare til å starte en familie. Ritens funksjon har skiftet fra det praktiske til å bli mer symboltung. Riter er stadig i endring og tilpasses samfunnet – så hva jentene lærer endrer seg også gradvis.

Hva er maktkonstellasjonene knyttet til overgangsriter som denne?

– Å studere overgangsriter er en mulighet til å forstå hvem som kontrollerer hva og hvordan.

Fordi dette er et patrilineært samfunn spiller jentas far en viktig rolle. Det er også mannlige prester som er med og organiserer det meste av ritualet. Det er menn fra landsbyen som har til vanlig er arbeidere eller jordbrukere.

Gjennom deres involvering i dipo ser vi hvor mye innflytelse de har i samfunnet. Riten blir en arena for å utøve makt. Den er derfor nøkkelen til å forstå maktrelasjoner. Det er også grunnen til dens opprettholdelse. De som har makt investert i riten vil ikke undergrave den.

– Jeg tror kvinner anses som mindreverdige i forhold til menn i de fleste kulturer, men særlig i en del ikke-vestlige samfunn. Det er derfor vi har feminisme og vi slåss for bedre lønn og kvinnefrigjøring. I Norge har kvinner mye uavhengighet. De har mer kontroll over sine liv og mer innflytelse i samfunnet enn det jeg kjenner fra Ghana.

– I Ghana slåss vi fortsatt for anerkjennelse, selv om vi har kommet et godt stykke på vei. Nå kan kvinner delta i samfunn og arbeid, og de har mer utdanning enn de pleide å ha. Der har til og med blitt betydelig færre dager som brukes til dipo, for å sikre at unge jenter ikke tas unødvendig ut av skolen.

Du skriver også om etnisk identitet.

Hvilken sammenheng har det med kjønn?

– Kjønn kan være innskrevet i etnisk identitet.

En kvinnes opplevelse av tilhørighet kan være annerledes enn en manns. Krobo-folket er et

Priscilla Boakye har studert urfolksstudier ved Universitetet i Tromsø

akt nr 1 - 2010

godt eksempel. Jenter må gå gjennom dipo for å anses som del av samfunnet. Gutter omskjæres i veldig ung alder og det er ikke noe som snakkes mye om. For jentene gjøres dipo på et tidspunkt hvor de kan være seg bevisste på hva de lærer og hvor det skapes identitetsbånd. Riten er en prosess som bekrefter hennes tilhørighet til folket, til storsamfunnet. Hva som trigger etnisk identitet er derfor annerledes for kvinner enn for menn. Kjønn utgjør en forskjell i hvem en forstår seg som og hvordan en identifiserer seg med en kultur.

Norges Kristelige Studentforbund, som du kjenner fra Tromsø, har kjønnsrettferdighet på sin agenda i år.

Hva betyr kjønnsrettferdighet for deg?

– Det høres ut som dét å ha like muligheter.

Jeg tror like muligheter til utdanning er særlig viktig. Kjønnsrettferdighet må innebære at et kjønn ikke marginaliseres, på noen måte.

■

forbundsstoff

Kjønnsrettferdighet i folkekirka Bli me mæ opp te Nordvestlandet, flere hundre kilometer unna Oslo og lysår unna alle kjønnsteoretiske diskurser innenfor rammen av kirkelig praksis. Plutselig er man sokneprest i en så dørge normal menighet som her i Bud: ei lita bygd med tusen innbyggere og ’rik tilgang på naturopplevelser’ som det stod i stillingsutlysningen. Her vokter man over sjarken sin fra stuevinduet, og AKT fungerer som dolektyre på prestegården. Folkekirkas hjerte slår tunge, langsomme pulsslag gjennom landskapet. Kjønnsrettferdighet? Hæ?

Av Sindre Stabell Kulø Det er mulig jeg ikke har de mest skarpe analytiske evnene nord for Domkirka i Oslo, men jeg har likevel en følelse av at en del maskuline tær har blitt ganske så ømme etter lederens selvkritiske innlegg på vegne av sin egen organisasjon i forrige AKT. Med rette. Dette var også min opplevelse gjennom alle mine år i Forbundet; det var langt mellom liv og lære. Vi var opptatt av kjønnsrettferdighet i vårt liturgiske liv og formelle organer, men ble fort kjønnstrøtte når dette skulle settes ut i praksis.

har kvinnelig biskop. Problemet er når Folkekirka blir på sitt verste – så assimilert inn i sitt eget samfunns mangel på refleksjon rundt kjønnsrettferdighet at vi rett og slett reproduserer de vestlige perspektivene på kjønn i menighetene.

Det kan handle om alt fra at det er lettere å spørre flinkis-jentene blant konfirmantene om hjelp til noe i gudstjenesten til at vi hver eneste dag bidrar til steinhard sementering av det heterofile som mønster for familieliv i kirka. Jeg kjenner meg

Skrekkeksempelet på dette var under et temamøte i U20 med en profilert katolsk prest og kjent foredragsholder (gjett hvem!). En asiatisk au pair var aktiv i Forbundet, og hadde behov for at noen oversatte foredraget til engelsk. Men bare etter noen minutter avbrøt presten foredraget og klagde over at han ble forstyrret av hviskingen mellom tolken og den asiatiske jenta. - Det er ikke så viktig at hun forstår, sa han, og vi ble så paffe at vi bare tillot ham å fortsette uten å oversette. Jenta løp ut i gråt. Men vi satt. Vi ble sittende, og vi lo av hans tåpelige vittigheter.

Hvorfor forlot vi ikke salen i protest? Hvorfor sa vi ikke at dette var uakseptabelt? I ettertid skrev vi visst et brev. Selvfølgelig fikk vi ikke noe svar.

For når det kommer til praksis ble vi feige.

Hva med meg nå da, indoktrinert og opplært i kjønnsteoretiske diskurser som jeg er – hva skjer? Kjønn er ikke bare et relevant begrep i lokalmenighetene slik jeg ser det; det er en betydelig utfordring. Problemene er ikke de formelle strukturene i Den norske kirke - til og med erkekonservative Møre bispedømme Kjønn er ikke bare et relevant begrep i lokalmenighetene, det er en betydelig utfordring, skriver Sindre Stabell Kulø.

akt nr 1 - 2010

skyldig. Jeg ER skyldig.

Som premissleverandør av kjønnsrettferdighet – og ikke minst leverandør av teologer og lekfolk på full fart inn i kirka – blir utfordringen for Forbundet at det plattformarbeidet som nå gjøres må settes ut i praksis. Ikke på svette studentfester i Oslo nødvendigvis, men i lokalmenighetene rundt om det ganske land. Godspeed.

forbundsstoff

Kjønnsrettferdig plattform

Vedtatt av Landsmøtet i Norges Kristelige Studentforbund 16.-18.april 2010 Vi tror at alle mennesker er skapt i Guds bilde med samme ukrenkelige verdi. En verdi som er uavhengig av kjønn, kjønnsidentitet og seksualitet.

Guds mangfold gjenspeiles i menneskene og alle mennesker skal behandles med samme respekt uavhengig av kjønn.

Vi tror på en frigjørende Gud som gjennom Jesu radikale kjærlighet lærer oss å vise solidaritet og kjempe for likeverd. Vi tror at Gud kaller oss til å bryte ned stengsler, reise opp mennesker og skape et samfunn med rom for alle.

Vi tror at kjønnsrettferdighet handler om rettferdighet for både kvinner og menn, og alle som ikke føler seg komfortabel innenfor tradisjonelle kjønnskategorier.

Kjønnsurettferdighet og -diskriminering kan ramme alle.

Vi tror at kampen for mangfold og kjønnsrettferdighet må favne bredt og føres overalt der mennesker undertrykkes av individer, tradisjoner eller strukturer.

Kampen må føres både internasjonalt, nasjonalt, i kirke og samfunn – og i egen organisasjon.

Kvinnefrigjøring lokalt og globalt For å oppnå kjønnsrettferdighet er det nødvendig å anerkjenne og adressere diskriminering av kvinner.

Vi står overfor en global situasjon der kvinner er økonomisk og politisk underprivilegert, og blir diskriminert på grunn av sitt kjønn. Urettferdige og patriarkalske strukturer utsetter kvinner for vold, misbruk og utnytting, og frarøver kvinner muligheten til å ta en utdannelse, til å ta egne avgjørelser og råderett over egen inntekt. Arbeidet med kjønnsrettferdighet må ta for seg både strukturelle problemer og diskriminerende praksiser. Samtidig må det også arbeides med å bevisstgjøre kvinner om deres rettigheter og verdi og jobbe for lik deltakelse i beslutningsprosesser og i det politiske rom. Fordi problemene er globale må arbeidet for kjønnsrettferdighet også ha et internasjonalt perspektiv.

Feminisme og maskulinitet Det feministiske prosjektet er ikke avsluttet. Kvinner utgjør fortsatt i en rekke sammenhenger det annet kjønn. Feminismen som frihetskamp har handlet om å synliggjøre kvinner som subjekter, og påtale patriarkatet. Feminismen må suppleres med et perspektiv som tar inn over seg at også mannen er kjønn, og som frigjør oss fra tanken om at maskulinitet er noe naturlig og normativt, mens det feminine er kulturelt og betinget. Vi trenger perspektiver som åpner for et bredere kjønnsmangfold. Perspektiver som også rammer mer enn et svart-hvitt bilde av kjønn bestående av mann og kvinne.

Rettferdighet for alle kjønn Kjønnsrettferdighet er mer enn kvinnefrigjøring.

Vi ønsker å bruke kjønnsrettferdighet som et begrep som omfavner både feminisme, skeiv teori, homokamp og kjønnsforståelse. Kjønnsrettferdighet handler om å kunne definere seg selv som menneske. Det er fortsatt nødvendig med kamp for kvinnefrigjøring og LHBT-rettigheter (lesbiske, homofile, bifile og transseksuelles rettigheter).

Samtidig må vi ha et kritisk blikk på at kjønn både er en sosial realitet og en sosialt konstruert oppfatning.

Vi krever frihet fra kjønnsbundethet. Det betyr ikke at vi avviser kjønn som kategori, men at vi avviser all form for diskriminering som bruker kjønn som begrunnelse. Vi er alle én i Jesus Kristus, og denne friheten overskrider samfunnets kjønnsroller og kjønnsoppfatninger.

Kjønnsrettferdig praksis Kampen for rettferdighet kaller oss til hele tiden å ha et kritisk blikk på vår egen praksis. Heller ikke vi unnslipper de tradisjonene og strukturene vi kritiserer.

Vi er derfor avhengig av en stadig bevisstgjøring av våre egne roller slik at vi i ord og handling bidrar til å skape et inkluderende fellesskap.

akt nr 1 - 2010

Leders spalte

Styrke og avmakt Jeg ønsker først å takke for tilliten som nyvalgt leder for Norges Kristelige Studentforbund, en oppgave jeg med spenning og glede ser frem til! Årets landsmøte er vel overstått, et spennende møte hvor vi som er dagens Forbundere reviderte grunnlagsdokumentene våre, og i tillegg vedtok et helt nytt dokument, en kjønnsrettferdig plattform.

Mye tid på landsmøtet ble brukt til å snakke om kjønn, og arbeidet frem mot vedtaket av plattformen var spennende. Begrepet kjønnsrettferdighet utvider feminisme og likestillingsperspektivet, og omfavner både feminisme, skeiv teori, homokamp og kjønnsforståelse. Jeg er stolt over å være leder i en kristen organisasjon som tør å snakke om kontroversielle og viktige ting. En organisasjon som vil snakke teologisk om hvorfor vi er opptatt av kjønn, og som er levende opptatt av at ingen skal diskrimineres med grunnlag i dette.

På landsmøtet reviderte vi også teologisk plattform.

Noe av det som er så bra med Forbundet er at vi er så mangfoldige samtidig som vi har en felles grunn. Vi er et kristent studentforbund som skal tilby møteplasser og inkluderende fellesskap for studenter. Studenter som tviler, som tror, som undrer, som kritiserer og som debatterer. Den kristne grunnen gir oss et ansvar. Vi står i en tradisjon som har ment at vår tro angår mer enn oss selv, den er et kall til handling for rettferdighet. Til å si ifra når ting er galt, og hele tiden lete etter hva det er som holder mennesker nede. Det er et stort ansvar. Det er et ansvar som omfavner mennesker utenfor Forbundet, og også innad.

For er vi så radikal at vi også kan snakke om oss selv som svake, eller er det bare alle de andre utenfor Forbundet som trenger å bli frigjort og oppreist?

Hva med våre egne strukturer? Tør vi snakke om de gangene vi føler oss avmektige også i Forbundet?

Jeg håper det. Vi er så mye forskjellig, og det skal være plass til alle. Vi er både venner, diskusjoner, morsomme turer, gode fester og sterke messer. Og vi er alle av og til sterke og av og til avmektige. Vi er et mangfold. Et mangfold med et kall til å jobbe for rettferdighet. Og det mangfoldet skal vi ta vare på!

Marte Ottesen leder i Norges Kristelige Studentforbund

akt nr 1 - 2010

forbundsstoff

Forbundslandsmøte i askestøvets tid Årets Landsmøte i Norges Kristelige Studentforbund ble avholdt 15.-18.april i Oslo.

På grunn av islandsk askestøv ble all flytrafikk innstilt, noe som førte til problemer for en del av landsmøtedelegatene. Verst gikk det ut over Tromsødelegatene som ikke hadde andre muligheter enn å fly eller sitte pal, og følgelig ikke kom seg til landsmøtet. For dem som kom seg til Oslo var Landsmøtehelgen fylt med spennende og viktige debatter rundt organisasjonens grunnlagsdokumenter. Det ble valgt ny leder, og delegatene fikk mange muligheter til å bli bedre kjent med hverandre.

På Forbundets landsmøte var det tid til både debatter og fellesskap.

Foto: Daniel Brändle

Av Gaute Granlund Edgar, nyansatt sekretær i Bergensforbundet.

Hvor mange ganger har du vært på LM? - Dette er mitt første LM, og det har vært veldig spennende, og fint å bli kjent med organisasjonen og folkene som er engasjert i den.

Hva synes du er den viktigste saken på årets LM? - Arbeidet med å få utformet en kjønnsrettferdig plattform.

Hvis du skulle karakterisere Forbundet med tre stikkord, hva ville det blitt?

- Inkluderende, Solidarisk, Framtidsrettet.

Håvard Ihle (Kristiansandforbundet): - For meg er det å være en radikal organisasjon å ligge forut for vår tid og å dra samfunnet i riktig retning.

Jesus var radikal, han ba oss leve for andre mennesker og elske våre fiender, dette er vår oppgave.

Signhild generalsekretærvikar, hvor mange ganger har du vært på LM? - Tre ganger Hva synes du er den viktigste saken på årets LM? - Vanskelig spørsmål. Fra et administrativt synspunkt er alt like viktig, men jeg vil trekke fram arbeidet med organisasjonens grunnlagsdokumenter, som er viktige for de sier hva slags organisasjon Forbundet vil være for framtiden.

Hvis du skulle karakterisere Forbundet med tre stikkord, hva ville det blitt?

- Foregangsfigur, Livlig, Viktig

akt nr 1 - 2010

forbundsstoff Ny organisasjonssekretær i Bergensforbundet:

Edgar-Stark Yeramchuk Dobie-Njaastad er ansatt som organisasjonssekretær i Bergen Kristelige Studentforbund i 40% stilling.

•

•

•

På Landsmøtet 16.-18.april ble det valgt nytt landsstyre: Som ny leder ble Marte Hovda Ottesen valgt og Harald Torgauten som 1. nestleder. Marte Valle ble valgt fra Tromsø, med Tom Tornedal som vara.

Marit Heimstad Tønnesen ble gjenvalgt fra Bergen, med Finn Alexander Clementsen som vara. Marit Høye, med Ingrid Ask Torvik som vara, fra Trondheim og Andreas Carlmark, med Katrine Lind-Solstad som vara, fra Oslo var ikke på valg.

Landsmøtet vedtok også revidert prinsipprogram og teologisk plattform, og vedtok en helt ny Kjønnsrettferdig plattform. Disse vil være tilgjengelige på nettsidene så fort som mulig.

Forbundet har siden sist stilt seg bak Kirkenes Verdensråds fasteaksjon; ” Cries of Anguish, Stories of Hope - 40 days to end violence against women”.

Dette var et bibelleseprogram som gikk gjennom fasten, og var lansert som et samarbeid mellom Kirkenes Verdensråd, WSCF og YWCA.

”Kairos – et sannhetens øyeblikk”.

Dette er oversatt til norsk, og Forbundet har vært med i utgivelsen.

Det er nå gitt ut som et hefte som alle lokalforbund kan få tilsendt. Ta kontakt hvis du/dere ønsker å få det.

•

Til høsten vil det bli arrangert Forbundshelg, og vi oppfordrer alle til å sette av tid til dette. Det blir en spennende helg der vi skal samtale om organisasjonsutvikling, palestinapolitikk, kjønnsrettferdig plattform – hva nå? Og andre spennende forbundstema. Dato for helgen blir annonsert på www. forbundet.no så snart den er klar.

•

Forbundsforum er tilgjengelig på nettsidene forum.forbundet.no her er det rom for diskusjoner som alltid er aktuelle!

•

Til slutt vil vi bare minne om at Forbundet stadig trenger nye medlemmer, og for alle som verver finnes det vervepremier – ta med verveblokka.

God sommer!

Foto: Guro Kveim

•

Edgar skriver følgende om seg selv: Jeg er 46 år, er utdannet kateket fra Volda og har jobbet i Tromsø 19 år. Etter så mange år i kirken trengte jeg en pause, og jobber nå i 40 % i Bergensforbundet. I de resterende % studerer jeg sexologi ved universitetet i Agder. Håper å være ferdig med master i 2013 +/-. Et spennende fag, som flere i kirken burde kaste seg over.

Er gift med Anatoli, og sammen har vi en boxer på 8 år som heter Biskop. Har vært lenge med i Forbundet i Tromsø, og jeg ser fram til å få bli godt kjent med Bergen også, hvor jeg en gang i tiden vokste opp.

På fritiden er jeg opptatt av at mennesker skal ha det godt i livene sine, og jeg har derfor mange års frivillighetsarbeid i ulike organisasjoner som Dysleksiforbundet, LLH og ÅK. Liker å lese og gå på konserter og ferdes ute i det fri, med min mann og hund.

I desember 2009 kom palestinske kirkeledere ut med et dokument

Sommermøte Danmark

I år inviterer Økumenisk Ungdom i Danmark til nordisk-baltisk sommermøte.

Tema er ”Climate – Theology & Action!” og sommermøtet holdes på øya Samsø som er selvforsynt med fornybar energi, på en økologisk gård. Påmelding gjøres til Morten Andreas Carlmark, andreas@forbundet.no, innen 15. juni. Det er mulig å søke NKS om reisestøtte, dette kan også gjøres til Carlmark - gjerne samtidig som en melder seg på. Det er holdt av tre plasser til norske forbundere.

Mer info, program m.m. finnes på http://oku.dk/ncc.

akt nr 1 - 2010

forbundsstoff Ny informasjonsansvarlig i Forbundet:

Spørsmål til nyvalgt leder:

Ida Marie Haugen Gilbert er ansatt som informasjonsansvarlig i Norges Kristelige Studentforbund i 50% stilling.

AKT har stilt den nye lederen av Forbundet, Marte Ottesen, ti spørsmål. Her er en mulighet til å få vite noe du kanskje ikke visste fra før om Marte.

1. Hvis du skulle beskrive deg selv med tre stikkord, hva ville det blitt? [Marte bruker lang tid, men kommer under tvil fram til disse tre stikkordene:] – Utålmodig, lett å engasjere, ambisiøs 2.

Hva er dine dårligste egenskaper?

– Utålmodig, lett irritabel, irriterer meg fort over små lyder.

3. Hvem er ditt største forbilde? [Marte spør AKTs journalist om hun må svare Jesus. Han svarer nei, og Marte svarer etter en litt lang tenkepause:] – Nelson Mandela.

4. Velg en av disse tre: Faderen, Sønnen eller Den hellige ånd. [Marte hevder at spørsmålet er useriøst, men etter litt press, svarer hun:] – Faderen.

Ida Marie skriver følgende om seg selv:

5. Hva skrev du særemne om på videregående?

Jeg er 28 år gammel, oppvokst på bygda Evje i nedre Setesdal, men er bosatt i Oslo med hund, katt og mann. I desember fullførte jeg mastergraden min i filosofi. Det var etter å ha utsatt oppgavelevering til fordel for nærmere tre års arbeid innen ulike mediepublikasjoner.

– Hamsun og nyromantikken

Kombinasjonen journalistikk og filosofi fant nylig den smale sti til stillingen som informasjonsansvarlig i Forbundet. Jobben krever at jeg gjør mot andre, som jeg ønsker at skulle blitt gjort mot meg mens jeg enda studerte: Synliggjøre Forbundet for søkende sjeler i Norges studentbyer. Gi andre muligheten jeg selv ikke fikk øye på: Til å trekkes med i et engasjerende dragsug for å leve ut det glade budskap. Som ønsker hele mennesket velkommen til å delta i sangen og gleden. Hvor pekefingeren er sparsom med å utpeke symptomer på rett og gal levemåte.

7.

Et dragsug som riktignok truer med evig døgnrytmefortapelse. Bitterheten over å ikke ha oppdaget Forbundet før, nærer behovet for å ta igjen det tapte. Festlige, åndsberikende helgearrangementer, driller meg i plikten til å gjøre mot andre som jeg vil at andre skal gjøre mot meg: Møte opp og ikke forlate festen før den brenner ut av seg selv.

6. London eller Paris? [Marte har aldri vært i Paris, men svarer likevel:] – Paris Hva ville du bli når du var liten?

– Jeg ville bli kjendis [kirkekjendis?] [Marte sier også at hun lenge ønsket å bli lærer.]

8.

Når gråt du sist?

– Da jeg så NRKs dokumentarserie Jentene på Toten. [Etter Martes ønske må det nevnes at hun er ekstremt lettrørt.]

9.

Når bannet du sist?

– Da jeg på vei inn i flytoget oppdaget at jeg hadde glemt passet mitt. [Marte måtte ta taxi tur/retur Bjølsen for å hente passet. Hun kom seg til Riga.]

10. Hvis himmelen finnes, hva sier Gud når du ankommer? [Marte opplyser at hun som barn var veldig glad i å spille badminton.]

– Jeg hadde et tydelig ønske om at himmelen skulle være fullt av badmintonspill, og følgelig skulle jeg ønske at Gud ville si noe om badminton og peke på nærmeste bane.

akt nr 1 - 2010

annonse

forbundsstoff

Norges Kristelige Studentforbund har ledige hybler og kollektivboliger i de største norske byene til rimelig leie.

akt nr 1 - 2010

forbundsstoff

Kjønn i bevegelse

Forfattere: Elsa Almås og Esben Esther Pirelli Benestad Universitetsforlaget 2002

Bokomtale

Bevegelsene bak teoriene Av Edgar-Stark Yeramchuk Dobie-Njaastad

Denne boken hadde jeg som eksamensbok høsten 2009. Det kan forsåvidt være spennende å kjøpe pensumbøker, men de har viss tendens til å ha en vel teoretisk innfallsport til tematikken - skrevet av en ”nøytral” forsker som har observert eller snakket med eller hatt noen undersøkelser i marken.

I denne boken traff jeg levende mennesker av kjøtt og blod. Mennesker som gjør inntrykk og som lever videre med en etter at en har lagt boken på hyllen. Boken er slik at en blir ikke først og fremst blir kjent med tematikken, men heller med menneskene den omhandler. Jeg har derfor blitt glad i denne boken, og er det ting jeg lurer på er det denne jeg går tilbake til og leser på nytt Dette er en bok for alle som er opptatt av kjønn i sitt mangfold, enten som privatperson eller som fagperson. Den omhandler utviklingen av hvordan vi opplever kjønn i samfunnet, både i historisk og vitenskaplig perspektiv. Boken tar oss med på en reise hvor vi får treffe enkelt menneskers subjektive opplevelse av kjønn, på en måte som er både rørende, lærerik og grensesprengende.

Kjønn i bevegelse er inndelt i 12 kapitler hvor det veksles mellom fakta, prosa og biografiske skildringer. Den tar også for seg kjønnethet fra mytologien og fram til i dag, og vi får være med på et dypdykk ned i seksualitetens underverden.

Boken er nydelig illustrert med portrettbilder som gjør historiene sterkere og mer personlige, slik at

vi ikke kan legge den fra oss uten å måtte tenke at dette faktisk også omhandler meg selv.

Vi får hilse på konkrete mennesker som opplever å tilhøre et av de fem kjønn som boken presenterer, men forfatterne byr også på sine private erfaringer i forhold til tematikken, på en måte som gjør at en får et forholdt til stoffet som ikke bare fag men som levende liv. Dette gjør ikke den faglige delen svakere, men heller sterkere. Det er en fagbok med et sterkt personlig prek. Dette gjør boken levende og lett å lese.

Når en leser boken gjør den noe med en. Spesielt sterk tror jeg boken vil være for dem som opplever en usikkerhet på sin egen kjønnsidentitet. Den er et godt redskap for å gi svar på mange spørsmål en måtte sitte inne med. En skal ikke behøve å sitte med tanken om ”er jeg den eneste i verden?” Den vil også være en god bok for dem som står rundt: familie, venner, kollega og fagpersoner.

Den bør leses av alle som jobber med mennesker som prøver å finne seg selv og hvem de er. Den lærer oss at alle mennesker skal få lov å være seg selv fullt og helt også i kjønnsmangfoldet. Du vil ikke være den samme etter å ha lest ”Kjønn i bevegelse”.

akt nr 1 - 2010

Drønnende malm o To av årets debattbøker framstår som klartalt samfunnsrefs og kall til omvendelse. Vi har lest Bråk! og Alarm! på leting etter profetiske røster.

Anmeldt av Anders Martinsen ”… den som taler profetisk, taler for menneskene, til oppbyggelse, formaning og trøst,” skriver Paulus til korinterne. Her skal vi se nærmere på to bøker som har til felles at det er to sterkt polemiske tekster med svært lydhøye titler. På hver sin måte fremhever de en forfallstilstand i Norge. Det er to jeremiader av noen tekster som skal bedømmes etter apostelen Paulus’ ord: ”Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.” Spørsmålet er altså om de innehar kvalitetene for profetisk tale – eller om det mer ligner støy.

Profetkjennetegnene Tekstene vi snakker om er Bråk! Den store likestillingssvindelen av Ingunn Yssen og Marie Simonsen og Alarm! Tanker om kulturer i en krise av Hanne Nabintu Herland. I en forkjærlighet for formanende og moralistisk argumentasjon, ikke ulikt en og annen profet, gir forfatterne en trist tilstandsbeskrivelse av Norge. Hanne Nabintu Herland viser til forvitringen av tradisjonelle norske verdier med

spesielt blikk på religion, og Yssen/Simonsen viser til trange og ugjestmilde kår for feminismen.

Her støter vi på morderne domsprofeter, men heldigvis er dommen betinget. Det er bud om frelse hvis man vender om. Yssen/Simonsen vil for eksempel forfekte obligatorisk pappapermisjon, ikke bare fordi det gir mor bedre vilkår i arbeidslivet, men fordi det totalt sett skaper mest familielykke.

Eventuelt bør ikke kvinner få barn i det hele tatt. Herlands løsninger er mer diffuse siden de egentlig ikke er forankret i noe politisk program, men poenget synes å være at man må forsterke respekten for tradisjonelle religiøse verdier slik at man kan handle ut fra moralske normer.

Ingen blir en riktig profet uten at man har sine motstandere, og motstanden bør være stor og hard: halve gleden er å nyte at man vet best, den andre delen handler om å få det bekreftet gjennom avvisning. Yssen/Simonsen refser styringsmakten og høyresiden som gjør vondt det som er i statsfeminismes øyne. Herland går hardt ut mot de fryktede 68-erne, vitenskapen og samlivsrådgiver Frode Thuen (han som skriver i A-magasinet), i en fandenivoldsk saus. Smak på denne for eksempel: ”Forestillingen om at et trofast samliv i et partnerskap er ensbetydende med et trøtt sexliv i kronisk misjonærstilling, er en forbannet ateistisk myte”.

Kultur i krise Herland har rukket på kort tid å iscenesette seg som en viktig debattant. I litteraturlisten er det oppført 20 egenproduserte avisinnlegg, hvor stilen er hard, uforsonlig og kontroversiell. Dette er videreført i boka, hvor vi loves ”et internasjonalt utside-perspektiv” (ikke det mer allmenne utenfraperspektivet!) og en kritikk av ”allment aksepterte majoritetsoppfatninger”.

Utgangspunktet for Herland er debatten om ”religionens tilbakekomst” og det hun beskriver som et

akt nr 1 - 2010

religionsfiendtlig klima i Norge. Logikken i boken synes å basere seg på en totrinns modell over det sekulariserte Europa. Første trinn er at sekulariseringen med støtte i positivistisk vitenskap har fortrengt religionen fra offentligheten og over i den private sfære. Dernest har postmodernismen oppløst de meningsbærende og normative tradisjonene slik at etikken blir individfokusert, egoistisk og rotløs.

I utgangspunktet er dette spennende tema for en debatt - religionen har en annen plass i offentligheten og politikken enn den hadde for tjue år siden - men Herland klarer ikke å følge gode tema opp med en god tekst. Å klage på gudløshet er en profets spesiale. I Norge er nok de fleste opptatt med sine egne ting, religionskunnskapen forvitrer og interessen er laber. Men en slik påstand lager ikke en interessant tekst; uten all staffasjen blir dette ganske ordinært, litt som dama uten blekemidler og sminke liksom. Derfor intensiverer Herland tilstanden i Norge. Skepsis blir til fiendtlighet, den tause religionen blir til likegyldighet og dette ender i et moralsk crescendo en profet verdig: ” Man nærmer seg dermed et moralsk anarki, tilstanden som går forut for en sivilisasjons fall”.

Herlands religionsforståelse kan deles i to: for det første er dens vesen essensialistisk, for det andre er dens funksjon etisk. Det betyr at det finnes en fast kjerne som utstråler religionens sanne vesen, og at denne gir mennesker ”retningslinjer slik at mennesker kan leve gode liv”. De destruktive sidene ved religion forklares da som avvik fra essensen, for eksempel at religionen er kuppet av maktbesittende mennesker som vil bruke den til sin vinning. Den enkle påstanden om at religion kan misbrukes til egen vinning blir dessverre ikke fulgt opp med kvalifiserte eksempler. For hvem besitter innsikten i hva som er religionens kjerne? Du skal være særdeles naiv hvis du bare reduserer dette til simple etiske påbud. Herland blir fort arrogant i måten hun belærer oss om religionens vesen.

Forfattere: Ingunn Yssen og Marie Simonsen Bråk!

Aschehoug forlag

g klingende bjeller Herland ender opp med å gjøre religion til etikk.

Kanskje skulle hun lest mer i profetene for å oppøve seg en skepsis til en religiøs retorikk som ser seg blind på forfallet i samfunnet, men ikke tar tak i strukturer.

Trang likestilling Over til tospannet Yssen/Simonsen – fra det pretensiøse til det tendensiøse. Disse to tar jo nettopp opp det strukturelle systemet i Norge. I sak er det ikke vanskelig å være enig med Yssen/Simonsen.

De vil ha likestilling på den politiske agendaen, styrke kvinners rettigheter i arbeidslivet, bedre arbeidsfordeling i hjemmet. Dette er viktige saker.

Men en serie gode observasjoner blir ikke nødvendigvis en god tekst. I særdeleshet blir belastningen på høyresiden i politikken for feminismens tilbakefall enkel. Slik jeg ser det er observasjonene om feminismens posisjon i norsk offentlighet skarpere enn årsaksforklaringen til det.

Likestilling handler i denne boka om yrkesmuligheter og familieliv. Her hadde det vært interessant å koble inn flere faktorer i analysen for å se hvordan de virker sammen, for å skape en ny dynamikk i kjønnsanalyser som har tendens til å se kjønn overalt. Kjønn tvinges for ofte fram i forgrunnen som den relevante faktoren uten at det ses etter andre muligheter. Hvordan henger synet på likestilling sammen med alder, utdannelse, livssyn?

Slike spørsmål vil løse analysen fra en særdeles løs påstand om høyre/venstre akse i politikken.

siden jeg tross alt er for likestilling, hvis det skulle være noen tvil. Jeg nevner det fordi Yssen/Simonsens løsning er en aktiv venstrestyrt stat, men det viser at feminisme og likestilling også er ideologisk definert. I dette henseendet er jeg mer kritisk til ideologien bak, framfor likestilling i seg selv. Å forfekte friheten til å selv ta valg er ikke et standpunkt mot likestilling, men det er å veie det opp mot andre friheter og rettigheter som retten til å planlegge familielivet selv. Personlig setter jeg pris på at staten gir meg muligheter til å velge.

Kjærlig glefs?

Vi har sett på to tekster som har fremmet en serie sterke påstander og som hevder å ha innsikt som vil kunne gjøre våre liv bedre. Men er det profetisk tale? Dessverre, denne anmelderen sitter igjen med følelsen av at de er skrevet med mer kjærlighet til seg selv og sine egne meninger enn til leseren. Herland kan ikke kalles annet enn en falsk profet; følger man henne farer man vill. Alarm! er like dårlig teologi som det er samfunnsanalyse.

Yssen/Simonsens tekst er flat og lukket, slik at det føles hele tiden som en enveiskjøring. De treffer aldri en nerve. Det blir aldri riktig engasjerende.

Kanskje kunne forfatterne lært av Paulus’ ord om kjærlighet: ”Hele loven blir oppfylt i dette ene budet: Du skal elske din neste som deg selv. Men når dere biter og glefser etter hverandre, så pass dere, så dere ikke eter hverandre opp!”

Ikke ulikt en del profeter, tyr feminismen lett til et moralsk opphøyd fordelspunkt, nærmest uangripelig. Dermed besitter man også en maktposisjon, man er, paradoksalt, sterk ”nedenifra”. Det er ikke alltid i feministers interesse å påpeke denne maktanalysen på seg selv, men det er en måte å utøve makt på som får meg til undres.

På den annen side skulle jeg ønske at flere menn engasjerte seg i spørsmålene som reises i Bråk,

akt nr 1 - 2010

Forfatter: Hanne Nabintu Herland Alarm! Tanker om en kultur i krise Luther Forlag

Ingrid Bjerkås: Mitt kall Den 19. mars 1961 er det presteordinasjon i Vang kyrkje på Hamar. Bak altarringen står den allereie omstridde hamarbiskopen Kristian Schjelderup, klart til å ordinere Noregs aller fyrste kvinnelege prest. «Mer enn de fleste av oss vil du nok få merke kritikk, uvilje, ja kanskje endog bevisst motstand og avvisning», åtvarar han.

Anmeldt Audun Opland Framfor han sit ei 60 år gamal husmor frå Bærum, nyleg ferdig med det teologiske studium og det praktisk-teologiske seminar. I fleire år har ein hatt kvinnelege teologiske kandidatar og juridisk opning for å ordinere kvinner. Men heilt til no er det ingen som har ynskt å ta ekstrabelastninga med å vera den aller fyrste. No er tida komen, for den 60 år gamle husmora har ikkje noka tid å miste. Skal ho fylgje det kallet ho har fått, må det skje no. Ho heiter Ingrid Bjerkås, og ho vert Noregs fyrste kvinnelege prest. At ho er ei beintøff dame er det ingen tvil om; ein månad etter ordinasjonen forlét ho Hamar for å betene eit av dei største og mest krevjande sokna i heile Den norske kyrkja: Berg og Torsken på yttersida av Senja i Troms.

Mitt kall, som kom i 1966, er Bjerkås' eiga historie om seg sjølv og prestegjerninga si, og det er ei passande bok å forfremje til «kristen klassikar» i eit temanummer om kjønn. Ho gjev eit innblikk i ei tid kor «prædikeembedets mandlige karakter» kanskje var endå viktigare for

konservative kristne enn kva homofilimotstanden er idag. Eg har lese gjennom 1961-årgangen av dei to presteblada Luthersk kirketidende (surt og konservativt) og Norsk kirkeblad (hakket meir liberalt, men på ein ganske sur måte).

Den som vert deprimert av dagens kyrkjelege homofilidebatt kan berre ynskje seg attende til 60-talet; eg kan lova deg at alt var mykje verre. Berre tenk på dette: I 1961 var det berre menn som deltok i ordskiftet. Det er kanhende essensialistisk å seie det, men det gjorde debatten tusen gonger meir utriveleg.

Heldigvis er det ingen av dykk som treng å lesa 1961-årgangen av desse blada – de kan lesa Mitt kall istaden! Bjerkås skriv sakleg og informativt, og ho skriv med engasjement og kjærleik: Til kallet, til sokneborna sine, og til Gud. Å koma frå Oslo til Senja på 60-talet var som å koma til eit framandt land. Bjerkås hadde sytten preikestader spreiddt over to sokn, og berre eitt av dei kunne betenast utan båt. Båtreisa frå den eine enden av soknet til den andre tok seks timar.

Bjerkås var einaste prest, arbeidsmengden var enorm, og oppgåvene vart berre fleire og fleire; m.a. sørga ho for å starte realskule i havgapet.

Heldigvis møter ho ei støtte hjå dei lokale som kan vera ganske rørande. Bjerkås manar fram eit bilete av ei harmonisk, kvinneprestvenleg nordnorsk verd som berre med ujamne mellomrom vert dytta ut av balanse, og då alltid av di det har kome intrigemakarar sørfrå. Dei som sit bakom og dreg i trådane er alltid «det private Menighetsfakultetet i St. Olavs gate». For Bjerkås er det ei oppgåve å «føre korstog» mot MF, noko ho gjer med både øks og spett så pietistblodet sprutar over boksidene. MF er «en skam for landet», «alltid opptatt med å sverte våre professorer», dei driv «hensynsløs maktkamp» og lurer det norske folk til å understøtte dei med pengegåver. Ja, «det går på liv og helse løs for den som er kommet i opposisjon til Menighetsfakultetet og deres ledere».

akt nr 1 - 2010

Det er ikkje rart, med all brevskrivinga, intrigeringa og forsøka på å setje kyrkjelyden opp mot presten sin. Når ein les Luthersk kirketidende frå 1961 finn ein ei heile tida ei heroisk forsvaring av desse som «av samvitsgrunner» ikkje kan ha noko med kvinnepresten å gjera, men samstundes er skuffinga tydeleg over at motstanden ikkje er større. Bjerkås fortél at ho berre visste om fire motstandarar i heile prestegjeldet, og at éin av desse jamnleg var med og hjalp ho på gudstenestene. Ein gong det hadde kome ein kvinneleg journalist frå den kristenkonservative avisa Dagen i Bergen for å skrive stygt om ho.

På veg heim frå gudsteneste i båt peiker ein av konfirmantane på journalisten og spør: «E ho ikkje for deg ho?» «Nei, hun er visst ikke det», svarar Bjerkås, korpå konfirmanten spør: «Ska vi ha ho på sjøen?»

Frå eit kjønnsperspektiv er det interessant å sjå på korleis Bjerkås sin ektefelle, «prestemannen» vert framstilt i boka. Han går inn i ei typisk kvinnerolle, men Bjerkås virkar ikkje sèrleg oppteken av å understreke maskuliniteten hans. Etter ordinasjonen vert han teken hand om av dei andre prestefruene som vert samde om å halde blautkakekonkurranse med han. Han grèt, han går rundt i prestegarden og «engster seg» når kjerringa er ute på teneste, han er æresmedlem av husmorlaget og me høyrer at han vandrar rundt i «et stort, hvitt forkle» til kvardags. Som Bjerkås med rette seier: «Det er det at når en er prest, så er en ikke husmor».

Boka er med andre ord kjønnsoverskridande på meir enn éin måte.

Bjerkås heldt ikkje ut så lenge; etter berre fire år døyr mannen hennar, og då er det slutt på kreftene. Men på desse åra oppnådde ho store ting, ikkje minst som symbolfigur. Mitt kall er ei bok om ei sann tru, og ei sann presteteneste.

Bjerkås har høyrt Guds røyst, direkte til seg sjølv: «Nå leser du dette, og så kommer jeg og krever deg med en gang!» Med dét i ryggen vert det som kunne tykkjest som ei umogleg teneste mogleg.

Cand. teol. Ingrid Bjerkås ordineres til prest.

Ordinasjonen finner sted i Vang kirke i Hamar, og biskop Schjelderup forestår seremonien. Bjerkås ble dermed Norges første kvinnelige prest. Her Ingrid Bjerkås ved alteret under ordinasjonen.

Foto: Stage / NTB / Scanpix

akt nr 1 - 2010

- Hva er det dere ser på?

På «Hjernevask» har norske kjønnsforskere flere ganger hevdet at den eneste biologiske forskjellen på kvinner og menn er kjønnsorganene.

I et nummer om kjønn var det derfor uunngåelig at Akts avdeling for undersøkende journalistikk kastet et granskende og kritisk blikk nettopp på kjønn i sin mest banale og biologiske form.

På en kafé i Oslo samlet vi et panel på fem anonymiserte «eksperter»: to jenter (Sjannett og Laurén) og tre gutter (Oversize_84, Kozegutt83 og Gaiboi). Det vi samlet oss rundt helt konkret var praktverket Penisatlas, utgitt av Esben Esther Pirelli Benestad m.fl. på Dinamo forlag i 2004.

Det å bli konfrontert med hundrevis av fargebilder av vanlige peniser, i ulik grad av bestivelse, er samtidig å bli konfrontert med samfunnets mest inngrodde forestillinger om kjønn og maskulinitet:

Kozegutt83: Hadde noen av dere stilt opp i en sånn bok?

Oversize_84: Ja helt klart!

Kozegutt83: Ja jeg hadde også stilt opp, jeg hadde syntes det var gøy.

Laurén: Jeg hadde ikke stilt opp.

Sjannett: Ikke jeg heller.

Kozegutt83: Hvorfor ikke?

Sjannett: Jeg hadde ikke vært komfortabel med det. For det er noen som må ta disse bildene.

Laurén: Jeg vet ikke om det er annerledes med en penis, som allerede er på utsida likevel...

Sjannett: Ja, man må på en måte komme seg inn, jeg føler at det er mer personlig.

Kozegutt83: Men jeg lurer på om jeg hadde klart å holde... hvordan skal man på en måte holde ereksjonen?

Sjannett: Ja, det er det jeg lurer på også. Også lurer jeg på hvordan de har fått folk til å faktisk få stå. Det må jo være en usexy setting Kozegutt83: De må sikkert ha brukt hendene på en eller annen måte Laurén: Jeg vil ikke se nærbilder av mitt eget kjønn.

Gaiboi (til guttene): Men det vil dere...?

Oversize_84: Helt klart!

Laurén: Oj! Oj! Kozegutt83: Den så ganske stor ut.

Laurén: Det er kanskje noe av det ekleste jeg har sett.

Kozegutt83: Så artig farge, sånn kobolt. Det ser ikke

ut som stakkaren får luft.

Gaiboi: Denne mannen er da 60+ Kozegutt83: Blir de blåere med åra?

Oversize_84: De er ekle, da.

Laurén: Du vet du, en ting som slår meg da; jeg vet ikke, men jeg har tenkt mye på det, og det er at det er ikke noe fint å se på en mannlig penis, altså.

Seriøst, det er jo ikke noe fint.

Sjannett: Jeg vet ikke hva det er, jeg. Jeg har snakket med venner om det, og kvinner tenner ikke på å se en naken mann, liksom. Det er ikke det de tenner på i det hele tatt.

Kozegutt83: Det er ikke så rart i, heller, når man ser hva dere utsettes for. Men jeg føler at penis kanskje aldri kan bli like ekkelt som det kanskje en vagina kan bli...?

Gaiboi: Men du kan jo også differensiere peniser.

Noen peniser er pene, og noen er stygge.

Laurén: Ja. Den der ser ut som et lik, for eksempel.

Laurén: Jeg synes også det interessant hvor blå og blanke de er...

Sjannett: Blanke er vel ikke så uvanlig, men jeg har aldri sett så blå.

Kozegutt83: Nå fikk jeg lyst til å se på min egen farge Oversize_84: Da må du gjøre det diskré isåfall.

Laurén: Men ganske imponerende at dét blir til dét...

Sjannett: Ja, det er det faktisk altså.

Oversize_84: Og den pungen var ganske sånn... fin.

akt nr 1 - 2010

Estetisk.

Sjannett: Ja, jeg vil påstå at den er noe av det fineste vi har sett så langt. Men den dér var ikke det.

Kozegutt83: Det er som en liten tønne. Men det viser seg altså at den tønna der er full av krutt.

Laurén: Men sjekk den stakkars lille... Han har sikkert problemer med seg selv.

Kozegutt83: Det er som en snegle som titter ut av sneglehuset sitt.

Laurén: Tenk å ha sex med de greiene der, den går jo ikke inn en gang.

Kozegutt83: Men den er jo ikke stiv da.

Laurén: Jo den er jo det, hvis du ser på denne...

Gaiboi: Den har jo utviklet seg betraktelig. Den er jo blitt mange ganger så stor.

Servitrisen (kommer med øl): Hva er det dere ser på? Hva er dette for noe?

Gaiboi: Det er vitenskapelig arbeid.

Servitrisen: Å gurimeg, så masse... har ikke jeg sett før! (til Oversize_84): Trodde ikke du drev med sånt!

Kozegutt83: Det var hans idé alt sammen!

Kozegutt83: Men når dere ser alle disse bildene her, tenker dere da at menn kanskje burde... frisere seg litt? Sånn som den busken der da, det hadde ikke skadet han om han hadde Sjannett: Klippet den litt?

Laurén: Jeg har hatt diskusjoner med venninnene mine om dette, og noen av venninnene mine vil at de skal gjøre det, mens andre ikke vil det, for det at menn friserer seg er litt sånn... lite mandig.

Sjannett: Jeg har bare vært borti en som har gjort det, og da likte jeg det ikke.

Laurén: Nei, jeg har vært borti én, og det skrapte.

Sjannett: Men jeg er jo enig i at dette (peker på et bilde) ser veldig ekkelt ut.

Kozegutt83: Jeg husker veldig godt da det kom på moten å drive med sånn kjønnsfrisering. Jeg ble utsatt for press mot å gjøre det. Blant annet sa de at jeg måtte befri min daværende kjæreste fra det «hårhelvetet» som jeg hadde utsatt henne for.

Laurén: Ser der! 50-60 år, og barbert.

Sjannett: Må jo være frisert det der og.

Laurén: Ja, og han er 40-50. Jeg trodde ikke menn var så opptatt av sånt jeg, iallfall ikke når de ble litt eldre og mer sikre på sin egen seksualitet... Og der igjen! Hva er det med gamle menn og barbere seg?

Kanskje det var sånn på 70-tallet av menn skulle barbere seg og kvinner skulle la det vokse? Det eneste jeg synes er betryggende med å se disse rare greiene her, er at det faktisk ikke kan se forskjell på alder ut i fra penis. Og det betyr at jeg, som dame, når jeg finner en mann jeg skal leve med resten av

livet, så kommer han fortsatt til å ha en fin penis om tretti år. Så det synes jeg var oppløftende.

Sjannett: Bortsett fra at de skal begynne å barbere seg mere med alderen.

Oversize_84: Nå er jeg dritlei peniser! Det er en dritlang bok da!

Gaiboi: Hva kan vi oppsummere?

Sjannett: Det virker for meg som om størrelsen egentlig er ganske sånn gjennomsnittlig. Og så er det noen som var veldig små, men jeg har ennå ikke sett noen som er veldig stor.

Kozegutt83: Det er veldig morsomt hvordan størrelse er så viktig.

Gaiboi: Er det et kulturelt fenomen?

Sjannett: Størrelsen nei? Nei, det vil jeg ikke påstå, for det har ganske mye med nytelse å gjøre.

Kozegutt83: Men er det sånn at penisstørrelse også kan ha en mer sånn estetisk blikkfunksjon?

Sjannett: For jenter handler det mer om helheten, jeg ville f.eks. tent mer på en mann med bokser enn en helt naken mann. Men jeg tenner jo veldig på menn, det er ikke det jeg mener. Men klær og klesstil og sånne ting har veldig mye å si.

Oversize_84: Men ok, hvis du kler av denne velkledde mannen og så oppdager du en li-i-iten...

Sjannett: Jeg har opplevd å kle av en velkledd mann og så har det kanskje ikke levd helt opp til forventningene. Samtidig er på en måte bildet av mannen med klærne på nok for meg da. Og så har jeg etterhvert justert meg til å tenke at det var

egentlig ganske fint allikevel.

Kozegutt83: Er det noen forskjell på kvinners tiltrekning til menn og homofiles tiltrekning til menn?

Gaiboi: Homofiles tiltrekning til menn er nok som menns tiltrekning til kvinner. For det høres jo helt meningsløst ut det der som Sjannett snakker om.

Laurén: Jeg tror menn legger mye mer vekt på penis enn kvinner.

Kozegutt83: Men er kanskje dette da en veldig viktig øvelse for menn, å gå gjennom penisatlaset og bli kjent med...

Gaiboi: Ja, vi kan jo ta en runde. Har du blitt kvitt noen traumer i forhold til din egen penis?

Kozegutt83: Det som slo meg er at det er forholdsvis mye likt. Og når man ser alle disse penisene og med alle likhetene så får man inntrykk av at menns besatthet av peniser er en manneting, en barnslig konkurransegreie.

Gaiboi (til Oversize_84): Hva med deg, har du blitt kvitt noen komplekser?

Oversize_84: Nei du, jeg har faktisk aldri hatt noen komplekser, for jeg har fått kommentarer fra både kvinner og menn at jeg har en ganske fin penis.

Kozegutt83: Kan jeg bare få føye til at jeg heller ikke har fått utsettelser på min penis.

Oversize_84: Men jeg føler dette er noe som burde utforskes mer. Det er interessant! Vi burde ta med mange forskjellige grupper: KRIK-gutter og muslimske gutter... Dette er viktig, dette har med maskulinitet å gjøre.

Gaiboi: Men hvis dere hadde kunnet få større penis,

akt nr 1 - 2010

av en god fe:. Du kan få den fem cm. lenger.

Oversize_84: Nei, det ville ikke gått.

Gaiboi: Men et par cm. ekstra da? Hadde dere sagt nei til det?

Oversize_84: Nei, selvfølgelig ikke. Det hadde vært kult. Ja ja ja .

Gaiboi: Det er vel ingen som ville ha sagt nei til det?

Kozegutt83: Nei jeg ville ikke det.

Returadresse:

akt

Norges Kristelige Studentforbund Universitetsgata 20 0162 Oslo

Dette er det vakraste: Vi opphevar kvarandre Dei ukjønna kroppane våre inni kvarandre sine kjønn Vi flyt saman kvinnemann mannekvinne fyller ut kvarandre sine holer tettar sprekkane med kyss Frå diktsamlinga Frikar av Tarald Stein.

Tiden Norsk Forlag (2010).