AKT nr 2 2011 by Christoffer Horsfjord Nilsen

Aktuelt Kristenradikalt Tidsskrift n r. 2 2 0 11 - 2 5 . 책 r g a n g

Hellige land Strid og fred i det

Bidragsytere: • • • • • • •

Håvard Tveit Ihle har anmeldt boken The Punishment of Gaza, av Gideon Levy Generalsekretær i Forbundet, Gaute Brækken, har skrevet teksten om Forbundets Palestinaarbeid. Terje Abusdal har tatt bildene av styret, redaktøren og generalsekretær Stine Walmsness har gjort intervjuet med Mouna, leder i Palestinaforbundet Maria Rædergård og Gjermund Granlund har laget tema-reportasjene fra Palestina Harald Torgauten har skrevet om Forbundets palestinaarbeid Helene Breivik har skrevet teksten om arbeidet ved kvinnesenteret i Abu Dis

AKT (aktuelt kristenradikalt tidsskrift) utgis av Norges Kristelige Studentforbund. De meninger som kommer fram i bladet står for redaksjonens og den enkelte forfatters mening. Bladet kommer ut fire ganger i året. Ansvarlig redaktør: Leder av NKS, Andreas Ihlang Berg Redaktør: Ida M. Haugen Gilbert Layout: Christoffer Horsfjord Nilsen Kontaktinformasjon: AKT Norges Kristelige Studentforbund Universitetsgata 20 0162 Oslo www.forbundet.no e-post: akt@forbundet.no Vi tar gjerne imot bidrag, både bilder og tekster. Bilder må være i høy oppløsning, minimum 300 dpi, samt egne seg for trykking i svart/hvitt. Dersom ikke annet er avtalt, bør ikke artiklene overstige 5000 tegn, mellomrom inkludert. Omtaler av bøker, musikk, film o.l. bør ikke overstige 2000 tegn. Trykk: Flisa Trykkeri Opplag: 1200 Løssalg: 30,Abonnement: 110,Støtteabonnement: 250,Abonnementet løper til skriftlig oppsigelse.

Ingrid Brækken Melve er ny kulturredaktør i Akt. Forslag til Ingrid sendes kultur@akt.no

Dette bladet er laget med støtte fra FOKUS – Forum for Kvinner og utviklingsspørsmål.

akt

nr 2 - 2011

Åpne vinduer Av og til blir jeg irritabel når jeg leser. Irritabel på en sånn måte at jeg liksom ikke orker å utsette meg selv for ubehagelige eller smertefulle møter i teksten. Den følelsen har jeg ofte fått av å lese i bøkene til Hanne Ørstavik. Men siden kulturredaktør Ingrid B Melve og jeg skulle intervjue Ørstavik til denne utgavens «Radikal profil» bestemte jeg meg for å prøve å møte ubehaget. For er ikke dette noe vi i blant må? Det er for eksempel aldri behagelig å lese om krig, urettferdighet og forfølgelse. Men kanskje kan det å utsette seg for sånn lesning gi leseren et nytt perspektiv, et perspektiv som er utvider bevisstheten utover sosialdemokratiets trygge, ivaretaende rammer. Litt av lesningen Akt gir deg i dette temanummeret om Palestina, er nok en smule ubehagelig. Har ikke denne konflikten vart i det uendelige uten bedring? Navnet Palestina smaker i hvert fall av syttitallet og palestinaskjerf-blitzere. Folket i Palestina har langt i fra gitt opp. Og det betyr mye at Forbundet har et klart ståsted, og rekker ut en bestemt hånd – spesielt til kristne palestinere, som opplever konflikten dobbelt opp, presset fra begge sider. Derfor har Forbundet nettopp vedtatt en resolusjon om økonomisk boikott av Israel. Hva skal det være godt for tro? Leder for Forbundets midtøsten-gruppe, Harald Torgauten, forklarer det på denne måten: «I Norge bidrar Forbundets palestinaengasjement på to måter. Vi deltar i den nasjonale palestinabevegelsen i med teologisk kompetanse, og har kontakt med kirker og kristne grupper. Dette fører uten tvil til en større bredde i det norske palestinaarbeidet. Samtidig viser vi at «Kristen-Norge» ikke er en homogen proIsraelgruppe. Når det gjelder de kristne miljøene i Norge vil vi gjøre det vi kan for å endre holdninger som finnes i Kristen-Norge.» Vi utsetter herved oss selv for ubehaget det er å ta stilling. Redaktøren

akt

nr 2 - 2011

Kai Kyllingstad

EN GOD BANK FOR KNIF - EN GOD BANK FOR DEG! Er din arbeidsgiver tilknyttet KNIF, kan vi tilby DEG kjempegode priser p책 banktjenester! Kontakt Kai Kyllingstad p책 telefon 38 17 37 81 eller e-post: kky@sparebankenpluss.no

BØNN FOR PALESTINA

akt

nr 2 - 2011

Tekst: Marie Rædergård

Foto: Gjermund granlund

Begge på Vestbredden med Go CY

Feministisk militærkritikk Ifølge den israelske feministbevegelsen New Profile gjennomsyrer militæret det israelske samfunnet. Det påvirker også kvinnenes situasjon.

- Det er vår overbevisning at det alltid finnes et valg, det finnes ulike måter å løse en konflikt på. Israelere blir fortalt at krig er den eneste måten. Dette stiller vi spørsmålstegn ved. Tross alt er det et alternativ som ikke har fungert i 63 år, sier Ruth Hiller, israeler og aktiv i New Profile, en organisasjon som jobber med demilitarisering av det israelske samfunnet. Vi møter henne over en kopp kaffe i kystbyen

Netanya i Israel.

Demilitarisering

- Vi spør også hva militæret gjør med samfunnet vårt, fortsetter hun. - Se på hierarkiet, for eksempel. I det israelske parlamentet er det 120 medlemmer. Av dem er 24 kvinner. I Israel er 20 prosent av befolkningen ikke-jødisk. Reflekterer

parlamentet denne balansen? Nei. De er alle eks-generaler og eks-offiserer. - Men går ikke israelske kvinner også i militæret? - Det gjør de. Men de fleste går inn i såkalte service-jobber. De koker kaffe, er sekretærer og så videre. Dessuten er ”gutteklubben grei” veldig til stede her i Israel. Selv kvinnelige offiserer har ikke de samme mulighetene. Også forretningslivet domineres av kameratnettverk fra militæret. - Hvorfor jobber en feministorganisasjon med demilitarisering? - Jeg tror at en feministorganisasjon per definisjon må være kritisk til den verden som omgir oss. Som feminist må jeg spørre meg selv: Er jeg komfortabel her? Hiller forteller om New Profile’s alternative måte å jobbe på: anti-hierarkisk, på tvers av generasjoner og kjønn. Organisasjonen arbeider med ulike spørsmål, men mest med militærnekting. - Vi gir informasjon og støtte til folk som stiller spørsmålstegn ved militærtjenesten sin, gjennom rådgivning, Internett og samarbeid med organisasjoner som jobber med samme problemstilling.

Ingen resultater

- På hvilke andre måter påvirkes kvinner av militariseringen? - Generelt kan du snakke om en ”fryktfaktor”. Vi lever alltid i en unntakstilstand. Dette er noe som spiller på min reaksjon som ektefelle og mor. Vi blir fortalt at vi er omringet av fiender. Samtidig vet vi at vi allerede har inngått fredsavtaler med Jordan og Egypt, noen av våre tidligere verste fiender. Militæret, våpen, uniformer, i Israel ser vi det over alt, men vi legger ikke merke til det. Det er en del av hverdagen vår. Til og med skolen er full av skoleassistenter i uniform og militært personell som kommer for å rekruttere elevene til ulike enheter. Det handler ikke bare om okkupasjon. Det er noe som gjør denne okkupasjonen mulig, påpeker Hiller. Hun kommer med et annet eksempel. - En ung mann er oppdratt til å være et godt menneske. Han går inn i militæret og lærer å 6

akt

nr 2 - 2011

legge fra seg samvittigheten, å være brutal. Han kommer hjem til familien sin. Hvem tar han ut frustrasjon på? Mor, søstre, kjæreste. Et militarisert samfunn påvirker kvinnene aller mest, fastslår hun. - Hva med resolusjon 1325? Har den forandret noe? - Det er mye bevissthet rundt 1325 nå, siden det er ti år siden den ble vedtatt. Jeg har akkurat vært på en konferanse i Berlin med dette temaet. I Afrika har det kanskje vært noen resultater, men her har det ikke skjedd noen ting. Det finnes organisasjoner som jobber med

denne resolusjonen, men de fleste israelere har ikke en gang hørt om den. Det er ikke flere kvinner i involvert i politiske avgjørelser angående konflikten. Heller ikke på grasrotnivå er det mange kvinner som engasjerer seg for å finne en løsning.

Ikke spesielle egenskaper

- Hva slags forandring skulle du ha likt å se i kvinners deltakelse? - Jeg ønsker deltakelse på alle nivåer. Men før det ønsker jeg ansvarlighet, det å se seg rundt og spørre hva slags samfunn vi ønsker og

hvordan hver og en av oss kan bidra. Uten det vil vi aldri få en ekte fredsprosess. Hiller tror ikke kvinner i seg selv har noen spesielle kvaliteter som gjør dem egnet til å løse konflikter. - Israel er et godt eksempel på at kvinner kan bli militarisert og brutalisert, slik det skjer med de få kvinnene som går inn i kjempende enheter. Ofte blir de enda mer brutale enn mennene, fordi de må bevise seg selv hele tiden. Men feminisme innebærer å anerkjenne diskusjon snarere enn vold. Det ønsker jeg å se i en fredsprosess, og det er noe menn kan gjøre like godt som kvinner. ■

Tekst og foto: Gjermund Granlund, Palestina (http://gjermundgranlund.wordpress.com)

When the photographer is photographed This is a picture of a girl taking a picture of me in the Ibrahimi mosque in Hebron. I had it coming for me since I try to document most things I see at the West Bank. And I admit that I sneak-shot quite a few pictures of this charming girl inside the beautiful mosque, where Abraham is believed to be buried. The phone she uses as a camera is by the way the exact same phone I use for work back home. Isn't that something! For me this photo says at least one thing about the world and one thing about the West Bank.

many of them include cameras, very many that wouldn't necessarily buy, or couldn't afford a camera, now has one. One consequence for me is that I (as a privileged, relatively rich, Norwegian boy with a camera) am no longer only the photographer, but also the photographed. What does that tell me? I am not quite sure, but maybe that I am equally "exotic" to them as they are to me, and that we now have the same possibility of capturing our mutual "exoticness" on film.

About the world: Cell phones have become something almost everybody owns, and since

About the West Bank: For those of you who have been in the Ibrahimi mosque in Hebron

akt

nr 2 - 2011

you know that you have to pass quite a few Israeli soldiers to be able to enter the mosque. This time was no exception. The West Bank is just full of soldiers interfering with most aspects of life. I have never before been exposed to so much military presence. And even in this rather comic situation where a little girl is taking a picture of a foreigner with her camera in a mosque, there is a soldier supervising the process. The big gun he carries in his right arm is not covering up his very curious expression on his face. I wonder what he thinks about the photo she takes of me.

Tekst: Marie Rædergård

Foto: Gjermund granlund

Begge på Vestbredden med Go CY

- Krigsfronten er overalt Islah Jad ved Bir Zeit Universitet i Ramallah anser Israels politikk overfor palestinerne som kolonialistisk vold. Det er en vold som rammer kvinner på mange måter. Islah Jad sitter på kontoret sitt ved Institute of Women’s Studies, et institutt som hun selv grunnla og nå er direktør for. - Resolusjon 1325 er veldig relevant for vår konflikt, begynner Jad. - Hensikten med resolusjonen er å beskytte kvinner mot vold i krigstid. Den er relevant fordi kvinner og andre sivile er mål for Israels okkupasjon og undertrykkelse. Kvinner rammes for eksempel gjennom militære angrep, slik som angrepet på Gaza i fjor vinter, av husødeleggelser, på kontrollposter og i politiske demonstrasjoner. Krigsfronten er overalt. - På hvilken måte er kvinner spesielt sårbare i denne konflikten? - De er sårbare fordi israelere bruker kvinners seksualitet. Kvinner i fengsel opplever seksuell trakassering: gjennom

berøring og ved at de blir avkledd og truet med voldtekt. Også på kontrollpostene opplever kvinner denne typen trakassering, for eksempel ved at soldatene drar i klærne deres eller tvinger dem til å kysse eller omfavne medpassasjerer.

Nivåer av vold

Jad sitter i en komité som arbeider med resolusjon 1325 i en palestinsk kontekst. - Vi var imot UNIFEMs forslag om en komité med israelske og palestinske kvinner, i tillegg til kvinner fra andre land. Vi har fortsatt ikke en løsning på denne konflikten. Når vi har det, kan vi samarbeide med israelere om å skape fred. Foreløpig er fredsfløyen i Israel veldig svak, forklarer Jad. - I stedet har vi arrangert workshops med palestinske kvinner og kvinner fra andre arabiske land, hvor vi har jobbet med hvordan

akt

nr 2 - 2011

vi kan bekjempe vold. Det ble arbeidet med vold på tre nivåer: kolonialistisk vold, nasjonal vold og vold i hjemmet og på arbeidsplassen. - Kolonialistisk vold er vold utøvd av en makt som okkuperer og kolonialiserer et folk. Nasjonal vold handler om grupper som slåss internt, dette skjer også her.

Voldelige strukturer

Islah Jad er opptatt av sammenhengen mellom vold i hjemmet og på arbeidsplassen og kolonialistisk vold. - Ofte blir den første av disse kategoriene sett isolert. Men her er det snakk om en struktur som skaper vold: ydmykende behandling på kontrollpostene, begrensninger på bevegelsesfrihet og økonomiske muligheter, vold fra bosettere. Når mennesker lever i en

atmosfære gjennomsyret av alle disse formene for vold, begynner noen å utøve vold mot familiemedlemmer. Flere studier viser at kvinner viser forståelse for denne praksisen og ikke rapporterer den. I workshopene konkluderte vi derfor med at det er nødvendig å se på andre typer vold for å kunne forstå den volden som finner sted i hjemmet og på arbeidsplassen.

Strategier

Ut av workshopene kom også mange konkrete forslag til hva som kunne gjøres for å bekjempe vold. For vold i hjemmet og på arbeidsplassen besto strategien blant annet i å støtte krisesentre og krisetelefoner, arbeide for reformer av palestinsk lov for strengere straffer for denne typen vold og holdningsarbeid. Mot vold på nasjonalt nivå ønsket deltakerne i workshopene et sterkt kvinnelig engasjement for enhet og mot

brudd på menneskerettighetene. - Når det gjelder den kolonialistiske volden, var det vanskelig å utarbeide en strategi. De palestinske selvstyremyndighetene har en tilnærming kun basert på fredsforhandlinger, men årevis av slike forhandlinger har kun vært et dekke for Israel som har tillatt dem å fortsette med sin kolonialistiske politikk. De palestinske selvstyremyndighetene avstår fra å be det internasjonale samfunnet om å straffe Israel. Vi ber dem derimot om å presse Israel til å stoppe med okkupasjon, kolonisering og undertrykkelse, og å bringe israelske krigsforbrytere for internasjonale domstoler.

Helbrederne

-Resolusjon 1325 snakker også om å engasjere kvinner i konfliktløsning og fredsarbeid.

– Kvinners rolle har forandret seg – Hva gjorde at du ble leder i Forbundet, hvordan synes du det er å jobbe med dette og hvordan er det viktig i Palestina?

– Hvordan er okkupasjonen en del av deres dagligliv både som organisasjon og som enkeltpersoner?

– Jeg ble valgt til å være leder da jeg deltok på en workshop i Jordan i fjor. Jeg var interessert og ønsket å jobbe for dere, svarer Mona og medgir at det av og til er vanskelig fordi hun som Palestinsk borger må reise gjennom såkalte Checkpoints. Hun mener at det er så viktig å være åpne for hverandre utover grensene og det kjente – slik at arbeidet vi gjør blir kjent utenfor, slik at folk skjønner at det er ting man kan gjøre.

– Vi kan ikke leve uten at det selvfølgelig påvirker våre liv. Hvis vi ønsker å be på hellige steder i Jerusalem trenger vi spesiell tillatelse fra Israel for å kunne dra dit. Men heldigvis gir de oss lov til å dra dit to uker i påska og det kjennes som takket være Gud at vi får lov.

– Hva er de mest interessante temaene å snakke om for unge kristne palestinere? – Noen religiøse tema, politisk frivillig arbeid, media og førstehjelp. For eksempel skal vi denne sommeren snakke om frivillig arbeid, åndelige spørsmål og hvordan vi kan vise ungdom at de er spesielle, både som den de er men også som et fåtall Palestinske kristne.

– Hvordan kan du se at livet I Palestina forandrer seg med dagens generasjon i forhold til den eldre generasjonen? – Teknologien forandrer verden ved å gjøre den mer åpen for hvem som helst. Den gir oss mer informasjon om hvordan mennesker lever utenfor Palestina. Livet forandrer seg jo også etter hvilke situasjon man er i, men der er også en del vaner som holder frem – for eksempel er det fremdeles slik her en ved forlovelse må gå og be foreldrene om ”hennes hånd”. Men kvinners roller forandrer

akt

nr 2 - 2011

Hvordan kan palestinske kvinner bidra til å løse denne konflikten? - Kvinneorganisasjoner er allerede engasjert på ulike måter, blant annet gjennom kampanjen BDS – Boycott, Divestment and Sanctions, og gjennom å rapportere om vold. Kvinner kan synliggjøre vold mot sivile. De kan også spille en viktig rolle gjennom å rekonstruere fellesskap ødelagt av vold. Jad forteller om hvordan kvinner allerede nå spiller en viktig rolle gjennom å holde sammen fellesskap, for eksempel når mennene deres blir satt i fengsel eller mister jobben. - Kvinnene er helbrederne, slår hun fast. - Hva med israelske kvinner? Hvordan kan de bidra? - De kan hindre barna sine i å gå inn i hæren. De kan protestere mot sine myndigheters okkupasjon og diskriminering. Og de kan oppfordre til BDS. ■

Navn: Mona Abou Sada Alder: 30 Bosted: Beit Sahour-Bethlehem/ Palestine Har nå jobbet som lærer i 9 år og er aktiv i volunteer work i flere ungdomsorganisasjoner.

seg. Vi kan ha en jobb, studere, reise eller studere i utlandet. De ulike normene for dette har forandret seg litt etter hva som passer våre liv og samfunnet. – Forbundet i Norge ønsker å møte ropet fra Kairosdokumentet, kan du anbefale noen mulige måter for unge mennesker i andre land å gjøre dette på? – Å snakke mer om Kairosdokumentet. Det aller beste er å komme til Palestina og høre om det fra mennesker som bor her, kanskje er det da lettere å forstå hva vi virkelig må leve med. Kanskje kan de også diskutere dette på møter for unge i kirkene så de kan bli mer åpne for å forstå vårt samfunn og situasjon.

Av Kristine Hovseth Hovl and

En palestinsk korsvandring Jerusalem i tiden før påske er full av pilegrimer som følger Via Dolorosa, smertens vei, veien Jesus etter tradisjonen gikk da han bar sitt kors opp til Golgata. Palestinske kristne inviterer kristne søsken til å ta del i en palestinsk korsvandring, hvor langfredags hendelser holdes sammen med lidelsene et okkupert folk lever med i dag, i det samme land Jesus levde i. I første del av det palestinske Kairos-dokumentet beskrives nettopp mange av smertepunktene i dagens palestinske virkelighet, slik Kairos-forfatterne erfarer den. Den beskrivelsen er gjengitt her, som en invitasjon til å følge en palestinsk Via Dolorosa. Sammen med den, og som svar til den, står de samme forfatteres vitnesbyrd om håp og oppstandelse.

akt

nr 2 - 2011

1. Virkeligheten

1.1 Lettvint [sier de]: «Fred, fred!»– og så er det ingen fred. ( Jer 6.14) Det snakkes for tiden mye om fred i Midtøsten og om fredsprosessen. Så langt er dette imidlertid bare ord; realiteten er en israelsk okkupasjon av palestinske territorier, tap av vår frihet og alt annet som denne situasjonen bringer med seg: 1.1.1 Muren som er reist på palestinsk territorium, hvorav store deler er konfiskert for dette formålet, har gjort våre byer og landsbyer om til fengsler, skilt dem fra hverandre, og gjort dem til spredte og adskilte områder. Innbyggerne i Gaza lever fortsatt under umenneskelige forhold, spesielt etter den grusomme krigen Israel rettet mot dem i desember 2008 og januar 2009. Blokaden er permanent, og området er avskåret fra de andre palestinske områdene. 1.1.2 Israelske bosetninger plyndrer vårt land i Guds navn og i maktens navn, de kontrollerer våre naturressurser, herunder vann og jordbruksland, og fortrenger hundretusener av palestinere, noe som hindrer enhver politisk løsning. 1.1.3 Virkeligheten er de daglige ydmykelser vi er utsatt for ved de militære kontrollpostene, når vi skal komme oss på arbeid, skole eller til sykehus. 1.1.4 Virkeligheten er at familiemedlemmer blir adskilt på en måte som gjør familieliv umulig for tusener av palestinere, spesielt når den ene ektefellen ikke har israelsk identitetskort. 1.1.5 Religionsfriheten er sterkt begrenset. Retten til å besøke de hellige stedene begrenses av såkalte sikkerhetsgrunner. Mange kristne og muslimer fra Vestbredden og Gazastripen nektes adgang til Jerusalem og dets hellige

steder. Til og med Jerusalems innbyggere møter begrensninger under religiøse høytider. Noen av våre arabiske prester nektes jevnlig adgang til Jerusalem. 1.1.6 Flyktninger er også del av vår virkelighet. De fleste av dem bor fremdeles i leire under vanskelige forhold. De har ventet på retten til å vende tilbake, i generasjon etter generasjon. Hva skal bli deres skjebne? 1.1.7 Og fangene? Tusenvis av fanger som venter i israelske fengsler er en del av vår virkelighet. Israel setter himmel og jord i bevegelse for å få løslatt en fange, men hva med de mange tusen palestinske fangene? Når skal de få sin frihet? 1.1.8 Jerusalem er sentrum i vår virkelighet. Den er på samme tid et symbol på fred og et tegn på konflikt. Mens muren deler palestinske nabolag fortsetter Jerusalem å bli tømt for palestinske innbyggere, både kristne og muslimer. Deres identitetskort blir konfiskert, noe som betyr at de mister retten til å bo i Jerusalem. Husene deres blir revet eller ekspropriert. Jerusalem, forsoningens by, er blitt diskrimineringens og bortvisningens by, en kilde til strid heller enn fred. (...)

trofast og arbeide for å endre de realitetene vi befinner oss i. Håp innebærer at vi ikke gir etter for ondskapen, men heller står opp mot den og fortsetter å bekjempe den. For dagen og morgendagen ser vi ingenting annet enn ruin og ødeleggelse. Vi ser at de sterke har overtaket; vi ser den økende orienteringen mot rasistiske skiller og gjennomføringen av lover som nekter oss eksistens og verdighet. Vi ser forvirring og rivalisering på palestinsk side. Hvis vi, tross alt dette, står imot denne virkeligheten i dag og arbeider hardt, kan vi kanskje unngå den ødeleggelsen som vi ser bygge seg opp i horisonten. (…)

3.5 Oppstandelsen er kilden til vårt håp.

Slik Kristus sto opp til seier over død og ondskap, kan også vi, sammen med alle som bor i dette landet, overvinne krigens ondskap. Vi vil fortsette å være en vitnende, standhaftig og aktiv kirke i oppstandelsens land.

Hva betyr håp?

3.2 Håpet inni oss betyr først av alt vår tro på Gud og, for det andre, vår forventning om en bedre framtid tross alt. For det tredje betyr det å ikke trakte etter illusjoner – vi er klar over at forløsningen ikke er nært forestående. Håpet er evnen til å se Gud midt i vanskelighetene og være medarbeider med Den hellige ånd som bor i oss. Ut av denne visjonen kommer styrken til å stå fast, være

Norges Kristelige Studentforbund har vært med på å gi ut det palestinske Kairos-dokumentet (2009) på norsk. Det kan lastes ned på www.forbundet.no. For mer informasjon, se også www.kairospalestine.ps. Sabeel, et senter for palestinsk frigjøringsteologi, organiserer palestinske korsvandringer i Jerusalem og har gitt ut heftet ”Contemporary Way of the Cross: A Liturgical Journey along the Palestinian Via Dolorosa” (2005). Besøk Sabeel på www.sabeel.org.

akt

nr 2 - 2011

av Harald Torgauten

Forbundet og Palestina For mange høres ordene ”Forbunder” og ”Palestianvenn/sympatisør/aktivist” nærmest ut som synonymer. Et raskt google-søk på ”Norges kristelige studentforbund” gir blant annet en rekke treff hvor folk gir sterkt uttrykk for at de misliker denne ”Forbundstradisjonen”. Det å ha et palestina-engasjement er på ingen måte noe nytt for Forbundet. Forbundets prosjekt i denne omgang springer ut fra personlige møter. Da Midtøstegruppa (nå Palestinagruppa) ble startet i 2008 etter at flere forbundere t hadde besøkt Palestina,og møtt mennesker som levde i dyp urettferdighet. Vi kom hjem med et sterkt, men litt retningsløst ønske om å gjøre noe.Og i god Forbunds-ånd lagde selvfølgelig en messe. Sterke personlige møter med mennesker som lever en helt annen og utrygg hverdag var på sett og vis utløsende for at Palestinagruppa ble startet. Vi har venner som vilkårlig blir trakassert av israelske soldater, eller som aldri vet om de rekker forelesninger. Noen har levd hele sitt liv i flyktningleir. Disse menneskene er våre venner, som vi verken vil eller kan glemme.

Men alle som driver med solidaritetsarbeid rettet mot en bestemt konflikt eller gruppe får på et eller annet tidspunkt spørsmålet: ”Hvorfor akkurat denne konflikten? Det finnes da andre som lider. ”Det et merkelig spørsmål! Ingen kan engasjere seg i alt, men alle kan engasjere seg i noe. Og palestinerne trenger at vi bryr oss og taler deres sak. I Norge bidrar Forbundets palestina engasjement på to måter. Vi deltar i den nasjonale palestinabevegelsen i med teologisk kompetanse, og har kontakt med kirker og kristne grupper. Dette fører uten tvil til en større bredde i det norske palestinaarbeidet. Samtidig viser vi at ”Kristen-Norge” ikke er en homogen pro-Israelgruppe. Og forhold til de kristne miljøene i Norge vil vi gjøre det vi kan for å endre holdninger som finnes i Kristen-Norge.

akt

nr 2 - 2011

Mange kristne i Norge bruker andre standarder og utgangspunkt for å nærme seg konflikten i Israel/Palestina enn de anvender ved andre konflikter. Noen forgaper seg i endetidsprofetier, noen ser på staten Israel som identisk med Guds folk og derfor befinner seg i annen moralsk sfære, og atter andre føler seg tvunget av Skriften til å godta alt Israel gjør. Derfor er det først og fremst på hjemmebane at vårt arbeid er viktig. Vår oppgave er å minne alle, og spesielt medkristne, om at ingen ting, heller ikke bibeltolkninger, kan rettferdiggjøre undertrykkelse, okkupasjon og brudd på menneskerettigheter-. Som Forbundere ønsker vi å etterfølge Jesu radikale kjærlighet. For oss innebærer dette å alltid stille seg på de undertryktes side. Den palestinske befolkningen blir undertrykt av den militære og økonomisk overlegne israelske staten. Vi kan ikke og skal ikke se bort når urett begås. Derfor har vi et ansvar for at deres situasjon ikke glemmes eller neglisjeres. Vi har også et ansvar for å støtte våre kristne søsken i regionen. De opplever et dobbeltpress, og mange velger å emigrere. Mens kristne fra hele verden kommer for å se på de hellige stedene forsvinner gradvis de som siden de første kristne uke etter uke i 2000 år har holdt gudstjenester, feiret nattverd og delt evangeliet om Jesus fra Nasaret.

Vi ber med ord skrevet av våre forbundsvenner i Palestina: Engelsk:

Norsk:

Our creator, God father, the Son and the Holy spirit, we pray to you this day for Palestinians in Palestine and Israel. We want to remember all people who live in refugee camps.

Vår skaper, Gud Fader, Sønn og Hellig ånd, vi ber til deg i dag for palestinere i Palestina og Israel. Vi ber deg om å huske på alle som bor i flyktningleirer.

In your word God it is recorded that you created humankind in your image and likeness. You gave human authority to have dominion and look after all the creation. It was your divine purpose that humankind may live in harmony as you show us through the trinity for your glory. This is how you planned the universe from time immemorial.

Det står nedfelt i ditt ord Gud, at du skapte menneskene i ditt bilde og at de var deg lik. Du ga dem å råde over og forvalte alt det skapte. Det var din guddommelige mening at menneskene skulle leve i harmoni slik du viser oss gjennom treenigheten for din ære. Slik planla du universet fra uminnelige tider.

Today, life in Palestine is not carried out according to your statues. Israeli occupation defies your word and the divine purpose of creation. People of faith all over the world are praying for your will to be done in Palestine. They are united together calling for your divine intervention. The dominion of your creation over others without your sanction, oh God, it’s evil. Let justice be done through your hand, our God.

I dag er ikke livet i Palestina slik du ville at det skulle være. Den israelske okkupasjonen bryter mot ditt ord og din mening med skaperverket. Troende mennesker over hele verden ber for at din vilje må skje i Palestina, i et forent rop om din guddommelige inngripen. At noen opphøyer seg til å råde over andre mennesker imot din vilje, Gud, det er ondskap.La rettferdigheten skje ved din hånd Gud.

akt

nr 2 - 2011

Av Gaute Brækken

Solidaritet med Palestina i praksis

Etablering av et forpliktende samarbeid mellom Forbundet i Norge og Forbundet i Palestina er godt i gang. Ved å ta aktivt del i dette prosjektet kan du drive internasjonal solidaritet i praksis. i oktober. Dette er en veldig konkret måte å hjelpe den palestinske befolkningen på, og dette kan du lese mer om på jai-pal.org. I forbindelse med denne turen blir det lagt opp til felles planleggingsmøter og deltakelse på arrangementer i regi av Palestinaforbundet. De som reiser må forplikte seg til å ta aktivt del i prosjektet utover bare selve reisen. Vi håper å ha reisedeltakerne på plass allerede før sommeren, så det er bare å melde sin interesse for å delta snarest til palestina@forbundet.no. Etter hvert som prosjektet tar form blir det lagt ut mer informasjon på forbundet.no og på Facebook.

Hva vil vi oppnå?

Norges Kristelige Studentforbund har vedtatt solidaritet med Palestina som et satsingsområde i de kommende to år. Det er viktig at denne solidariteten ikke bare blir en støtte på papiret. Derfor har Palestinagruppa vår satt i gang et konkret samarbeid med Forbundet i Palestina, og gruppa ønsker å involvere flest mulig i prosjektet i løpet av året. Prosjektmidler for i år er allerede på plass, bl.a. fra LNU. Vi ønsker å bruke disse midlene på en slik måte at vi kan kvalifisere for en flerårig prosjektstøtteavtale som vil være mer omfattende. Dette krever at Forbundere fra Norge og fra Palestina kommer sammen noen ganger i løpet av året for å planlegge prosjektet sammen.

i forbindelse med semesterstart høsten 2011. Gjennom å møte kristne studenter fra Vestbredden og høre deres egen fortelling, vil norske Forbundere kunne få et personlig engasjement for midtøstenpolitikk. Forhåpentlig vil dette besøket også føre til vennskap som kan videreutvikles i årene som kommer. Vi jobber for å få til interessante arrangementer under besøket, i samarbeid med andre organisasjoner i Norge som er opptatt av Palestinaspørsmål. På den måten kan vi tilegne oss mer kunnskap om den politiske situasjonen og om kristne palestinere. Dette kan være nyttig når vi skal drive politisk påvirkning i Norge.

Norgesbesøk

I et utvekslingsprosjekt hører selvsagt en gjenvisitt med. To eller tre Forbundere får derfor delta på olivenplukking på Vestbredden

Palestinagruppa har derfor invitert noen av lederne i Palestinaforbundet til Norge 14

Olivenplukking

akt

nr 2 - 2011

Det er mye vi kan gjøre i Norge for å sette fokus på de kristne palestinernes situasjon. Vi kan skrive leserbrev i avisene og delta i nettdebatter, og vi kan lage aksjoner og markeringer. Det er også viktig å delta på det som skjer i regi av andre organisasjoner i Norge som vi samarbeider med, bl.a. gjennom vårt medlemskap i Fellesutvalget for Palestina. På denne måten kan vi bidra til økt bevissthet blant studenter generelt i Norge, og ikke bare blant de som er Forbundere. For å skape endring i Palestina er palestinerne helt avhengige av påtrykk fra andre lands myndigheter. Sammen med andre kan vi øve påtrykk for at norske myndigheter skal gjøre alt de kan for å bidra til å skape varig fred mellom Israel og Palestina. Fred er mer enn fravær av krig, og oppbyggingen av et palestinsk samfunn er et langvarig og viktig arbeid. Dette kan vi bidra til gjennom å støtte opp om Palestinaforbundets arbeid, og hjelpe dem til å bli en solid organisasjon som kan være en viktig aktør på Universitetene.

Deltakelse

Vi har mye å lære av hverandre, og alle kan bidra litt. Palestinagruppa inviterer deg derfor til å finne ut hva ditt bidrag kan være, og til å komme med gode innspill til Forbundets videre Palestinaengasjement. Send en e-post til palestina@forbundet.no. Velkommen til solidaritet i praksis. ■

av: Helene Breivik

Solidaritetsprosjekt i Palestina

Norges Kristelige Studentforbund er støttespiller til et kvinnesenter i Abu Dis på Vestbredden. I fjor ble det samlet inn 15 000 kroner til driften av senteret. Kateket Helene Breivik forteller her litt om arbeidet. I landsbyen Abu Dis på Vestbredden like ved Jerusalem, men bak "muren", driver ekteparet Ali Ayad og Signe Marie Breivik på frivillig basis, et senter for kvinner i alle aldre. "Womens' Center" ved Al-Nahda Charitable Society ble startet opp for å gi landsbyens kvinner et sted å være og møtes sosialt utenom hjemmet, et sted å lære og utvikle seg som sterke selvstendige kvinner og et sted

med muligheter for å skaffe seg et arbeid og bidra til familieøkonomien i en tid med høy arbeidsledighet. Et viktig behov i Abu Dis, som tradisjonelt har en kultur der menn har ansvar for å forsørge familien, mens kvinnene har ansvar for hjemmet og lite muligheter til å komme seg ut. Mannfolk har alltid hatt kafeene å dra til, men kvinnene har måttet holde seg hjemme.

Senterets virksomhet

Senteret er åpent 6 dager i uken hvor kvinnene kan delta på forskjellige aktiviteter som sykurs, blomsterdekorering, forelesninger, diskusjonsgrupper og sosialt samvær. Det arrangeres også en årlig dagstur til andre områder på Vestbredden. For mange er det den eneste turen de har mulighet til å være med på, så det er en stor begivenhet. I tillegg

Damer bak muren: Like bak «muren» jobber ekteparet Ali Ayad og Signe Marie Breivik på frivillig basis for å gi kvinner i alle aldre et sosialt liv og hjelpe dem til å bli mer selvstendige.

akt

nr 2 - 2011

har et broderiprosjekt vært drevet de siste tre årene hvor ca 50 kvinner får inntekter gjennom tradisjonelt broderiarbeide. Interessen er veldig stor og kvinner fra flere nabolandsbyer deltar, blant disse også beduinerkvinner fra naboområdene. Broderiproduktene syes om til flotte tekstilprodukter og selges bl.a. til senterets besøkende og via venner i Norge (Stavanger, Haugesund og Sandefjord)

Økonomisk støtte

I 2005 kom midlene på plass og renoveringen av et gammelt hus i landsbyen ble satt i gang. Det ble starten på kvinnesenteret og en utvidelse av «Al Nahda Charitable Society» som i flere år har drevet veldedig arbeid for barn og unge. For at senteret i det hele tatt kunne bli en realitet har det vært avgjørende å få økonomisk støtte fra både organisasjoner og privatpersoner. Viktige støttespillere har vært det norske representasjonskontoret i Palestina, UNWOMEN og diverse internasjonale organisasjoner og grupper, deriblant svenske og norske. Norges Kristelige Studentforbund har nylig meldt seg som støttespiller til kvinnesenteret ved å være med på å arrangere en giverstafett i adventstida 2010. Nærmere 15000,- ble samlet inn totalt, og disse pengene går direkte inn i driften av senteret i Abu Dis. Av flere spennende prosjekter som kvinnesenteret nå driver, har vi valgt oss ut ett å fokusere på i år: Kantinedrift og tilhørende innkjøp av minibuss. Et prosjekt som kan få store og svært viktige virkninger i det tradisjonelt konservative lokalsamfunnet.

Om kantineprosjektet

Kvinnesenteret ble invitert til å være med på prosjektet «Women-run school canteens» skoleåret 2010/2011. Målene med prosjektet er i hovedsak: 1. Å styrke kvinners egenverd 2. Å skolere og selvstendiggjøre kvinnene ved å gi dem utdanning og ansvar. 3. Å løfte deres engasjement i lokalsamfunnet gjennom samarbeid med utdanningsmyndighetene og foreldre/ elever. 4. Å fremme elevers skolehelse ved å tilby 16

næringsrik og lokalprodusert mat i skolekantinene. Prosjektet drives av UNWOMEN med støtte fra det norske representasjonskontoret i Palestina og i samarbeid med det palestinske utdanningsdepartementet. Etter prøveperioden har flere UNDPfinansierte kvinnesentre rundt om på Vestbredden blitt innlemmet i prosjektet. Første år dekker UNWOMEN leieutgiftene og det palestinske utdanningsdepartementet gir også subsidier. Samtidig som kvinnene får inntekter hver måned (etter at alle utgifter er dekket) setter de av penger i banken slik at de i prosjektets andre år kan betale mesteparten av leien for kantinene selv. Målet er at fra og med det tredje året skal kvinnene være i stand til å dekke alle kostnader selv. Det betyr ikke at UNWOMEN trekker seg helt ut, men fortsetter å følge opp prosjektet. Det er nå 23 kvinnesentre involvert i prosjektet, og disse server 150 skoler med kantinedrift. De 11 kvinnene som er involvert fra kvinnesenteret i Abu Dis, er tilknyttet 6 skoler; 3 i Abu Dis og 3 i nabolandsbyen Sawahre. - På en av skolene i Sawahre har vi måttet tillate at en mann driver kantinen, innrømmer Signe Marie. - Dette er en skole for gutter og kulturen i denne landsbyen er svært konservativ. Likevel er kvinnene involvert, for det er de som lager maten. Kantineprosjektet er en del av et større holdningsskapende arbeid på skolene. De har jobbet aktivt med bevisstgjøring i forhold til mat og helse, ved bruk av estetiske fag i undervisningen. Allerede gir foreldre og lærere tilbakemelding om at elevene både yter bedre læringsmessig og virker mer tilfredse.

- Hun vil bli første kvinnelige yrkessjåfør her, så vi kommer til å sette et viktig eksempel overfor hele Abu Dis og nabolandsbyene. Bussen vil også bli brukt til transport av barn og ungdom ved det andre senteret under «Al Nahda Charitable Society», som driver barnehage, bibliotek og journalistgruppe for ungdom. På den måten håper vi å kunne skape ekstra inntekter til senteret.

Givertjeneste

Det er fremdeles behov for pengestøtte til innkjøpet av bussen og til lønninger for de som er involvert i broderiprosjektet og i kantineprosjektet. Forbundet har akkurat startet givertjeneste for Kvinnesenteret, så dersom du ønsker å bli fastgiver kan du sette inn et valgfritt månedlig beløp til kontonr. 3000.17.22103. Dette er samme konto som ble brukt i adventskalenderen. Merk betalingen med “Kvinnesenteret i Abu Dis” og fakturaadresse, Norges Kristelige Studentforbund, Universitets gata 20, 0162 Oslo. ■

Målene med prosjektet er i hovedsak:

••

Å styrke kvinners egenverd

••

Å skolere og selvstendiggjøre kvinnene ved å gi dem utdanning og ansvar.

••

Å løfte deres engasjement i lokalsamfunnet gjennom samarbeid med utdanningsmyndighetene og foreldre/elever.

••

Å fremme elevers skolehelse ved å tilby næringsrik og lokalprodusert mat i skolekantinene.

Bussinnkjøp

For å frakte maten rundt til skolene, har de til nå måttet være avhengige av at ei av kvinnene har hatt mulighet til å bruke sin lille privatbil. Det ble for dyrt å bruke «service» - det lokale taxitilbudet. Derfor har lederne av kvinnesenteret bestemt seg for å samle inn penger til en egen minibuss, i praksis en 8-seters bil. - Planen er å ansette en kvinnelig sjåfør til å ha ansvar for minibussen, forteller Signe Marie.

akt

nr 2 - 2011

akt

nr 2 - 2011

Liturgisk nyskapning – NÅ! Ikke alt som er morsomt å gjøre, gavner. Ikke alt som virker som en strålende ide på papiret lar seg omsette til gudstjeneste og bønn. Men heldigvis har vi ikke fått gudstjenesteordninger på steintavler, heldigvis er ikke ordene i seg selv så magiske at de forandrer kosmos om det blir sagt, følt eller messet på en dum og pinlig måte. Dette gjelder selvsagt høymesseliturgien i DnK, både i nåværende form, og den mer fleksible og ambisiøse liturgien etter den nye reformen. Men det gjelder også de liturgiene vi skaper i Forbundet, og messene vi feirer sammen. Forbundets liturgiforum på nett ble opprettet i 2007, og framover skal denne siden oppdateres oftere, og forhåpentligvis fungere som et kreativt tekstverksted. Ordene i seg selv er ikke magiske, og er ikke annet enn ord. Men vi tror likevel at gudstjenesten er et virkelig møte mellom Gud og oss. Ikke en forestilling, ikke et musealsk uttrykk for noe fjernt, gammelt og vakkert, men et virkelig møte hvor Gud kommer til orde gjennom sakrament og evangelium og vi møter Gud med vår virkelighet - NÅ. Det betyr ikke at vi skal brenne alt det gamle og starte helt på nytt. Nyskapning utelukker ikke kontinuitet. Men nyskapning og eksperimentering forutsetter kritisk arbeid, evaluering og samtale. Gudstjenestefeiring er en fellesskapshandling, og poetisk utfoldelse bør ikke overskygge fellesskapet. Liturgi – i motsetning personlige dikt etc. bør være gjennomsiktig, bør uttrykke noe som har gjenklang i en større og delt virkelighet. Og en vet en har skapt noe nytt og fint og kanskje viktig når de nye ordene og de nye bønnene oppleves som nødvendige, ja nesten selvsagte, for å uttrykke noe viktig og virkelig i møtet mellom Gud og oss. Har du noe i skuffen av liturgisk art? Har du en agende fra en spennende gudstjeneste du en gang var på? Send det inn til oss!

akt

nr 2 - 2011

Av: Ingrid Brækken Melve, kulturredaktør

Simone Weil – en moderne mystiker

i må rive røttene våre opp. Hugge ned treet og lage et kors av det, og deretter bære det, hver dag. Vi- og Gud først, for å komme til oss, for det er Han som kommer først – må gå gjennom tidens og rommets uendelige tykning. I forholdet mellom Gud og mennesket er kjærligheten det største. Den er like stor som den avstanden som tilbakelegges. All bevegelse i vårt indre liv blir styrt av lover som kan sammenlines med dem som gjelder for tyngdekraften. Det er bare nåden som er unndratt fra disse lovene. (Fra Tyngden og nåden, oversatt til norsk av Christine Amadou, Gyldendal forlag 2001)

Simone Weil (1909-1943) er en tenker det er vanskelig å plassere i en bestemt skole eller tankeretning. Å kalle henne en “moderne mystiker” viser først og fremst til at hun levde i forrige århundre, og ikke til noe tematisk “moderne” i hennes tanker. Simone Weil var samfunnskritiker og motstandskvinne, matematiker og estetiker. Men vi skriver om henne i AKT først og fremst fordi hun tenkte nytt og annerledes om kristendom.

fra en tradisjonell katolikk – Simone Weil talte blant annet for å bare forholde seg til Det nye testamente, og hennes skapelsessyn nærmer seg det gnostiske. Men Simone Weil hadde ingen ferdig formulert systematisk teologi – hun skrev sin teologi i aforismer. Den mest kjente boken hennes heter ”Tyngden og nåden”, og er som alt annet hun skrev utgitt posthumt. Simone Weil er konsekvent, insisterende og mystisk.

Simone Weil kan heller ikke plasseres innenfor en konfesjon eller et kirkesamfunn. Weil ble født av jødiske foreldre i Paris, men var sterkt tiltrukket av katolisismen. Men hun var langt i

Forbunder og studentprest i Trondheim Gyrid Gunnes skriver i dette nummeret av AKT hva Simone Weil har betydd for henne.

Kroppens radikalitet – Hanne Ørstavik og AKT Hanne Ørstavik er dette nummerets “radikale profil”. Hva mener vi med det? Hanne Ørstavik er en radikal forfatter i den forstand at hun vil finne fram til, grave seg fram til, bore seg fram til og ned til det som er sant. Eller – å finne ord for å uttrykke det som er sant, finne ord og setninger for det som ordløst tynger. For å gjøre det litt lettere å bevege seg etterpå. For å gjøre det litt lettere å ha tyngdekraft. Hanne Ørstavik flykter ikke unna, hun unngår ikke. Det er kanskje derfor hennes bøker kan være vonde, ubehagelige, irriterende og insisterende. Hun er kompromissløs. Det er kanskje derfor hun ikke er en “folkekjær” forfatter. Heller ingen

talskvinne for en “kvinnelitteratur”. Jeg tror ikke Hanne Ørstavik sine bøker er noe alle burde lese. De angår ikke alle. Og det har ingenting med et eventuelt følelsesmessig eller intellektuelt modningsnivå å gjøre. Men jeg tror Hanne Ørstavik har noe viktig å si oss, eller tilbyr oss en skjønnlitterær måte å si det Toril Moi (med Simone de Beauvoir) skriver: “Menneskelig transcendens – menneskelig frihet – er alltid kroppsliggjort. Med det menes at den alltid tar form av en menneskekropp. Kroppen er en situasjon, men den er en

akt

nr 2 - 2011

fundamental situasjon fordi den er grunnlaget for min erfaring av meg selv og av verden.” Hvorfor kan det fortsatt være så vanskelig å bevege seg – fritt- i en kvinnekropp. Og hva vil det si å bevege seg fritt? Dypest sett, og dette er en høyst uvitenskapelig påstand, handler Hanne Ørstaviks bøker om frigjøring. Eller, de handler kanskje om det motsatte. Men ved å sette ord på det som tynger og binder, skapes muligheter og åpninger som kan vise oss at det finnes en annen måte å bevege seg på.

Av: Ingrid Brækken Melve o g Ida Marie Haugen Gilbert Foto: Forl aget Oktober

Radikal profil:

Våge å være Forfatter, rosenterapeut og leder av Osloforbundet på åttitallet, Hanne Ørstavik, nærmer seg språklig sitt bilde av det guddommelige i dialog med Akt.

– Ja … jeg tror … at jeg nå kan si ja til det. Ja… svarer Hanne Ørstavik. Hun ligger på en terapibenk og kontemplerer over spørsmålet vi stiller henne: Er hun kristen? – Hva tenker du at det betyr da – «å være kristen»? – Jeg tror at det betyr at jeg forholder meg til .... en Gudsdimensjon. Så enkelt egentlig, sier hun likefremt undrende ut i et lite rom hun leier av Forbundet i Universitetsgata 20. Et rom hun riktignok synes er lite, men «et veldig godt rom å være i». Gode rom blir en viktig del av samtalen. Rom som åpner og lukker og fører inn og fører ut. Og Ørstavik er opptatt av så vel fysisk gode rom i seg selv – og ikke minst åndelig gode rom, som liturgien kan tilby. Noen elementer må likevel på plass før vi kan nærme oss liturgien, kallet – prestens oppgave og utfordringer. Nå taler vi om hvordan hun ser for seg Gud – hennes gudsbilde. – Men hva er det kristne i denne gudsdimensjonen? – Det er vel Bibelen som bilde på det hele, Jesus-fortellingen. I og med at det er den jeg kjenner så er det dette som blir gudsdimensjonen for meg. Samtidig vil jeg gjerne inkludere en type moderlighet i det. Noe moderlig, sanselig, feminint – som jeg synes vi trenger, sier Ørstavik og tenker seg litt om der på benken i rommet, før hun sier. – Jeg tror vi trenger både-og; vi trenger kvinne og mann.

Å være seg selv som kjønn og kropp

I samvær med Hanne Ørstavik slipper man ikke unna å forholde seg til det man helst vil unngå – å måtte være kropp og kjønn. Som en helhetlig del av den man er – like fullt som man er ånd og tanke – og ikke minst bilder. Men det 20

kommer vi til. – Men hva når det blir sånn at det å være kvinne liksom ikke passer inn noe sted; samtidig vil man jo ikke være mann heller – hva blir man da? – Det er godt sagt. Jeg tenker at nesten alle jenter har det sånn. Hvem vil være jente da? I en verden hvor det å være jente på en måte er så … ja..

kristendommen. Derfor har jeg aldri tenkt på kristendommen som så veldig streng, men pappa var veldig streng da. Det kristne var heller at man gikk på søndagsskolen og gikk i kirka og leste i Bibelen. Noe man gjorde og var med i. Og da jeg flyttet til Oslo som sekstenåring ble jeg med i TenSing. – TenSing, altså? – Ja, det var det jeg liksom kunne sosialt.

«Det er jo kjærlighet det handler om. Og er ikke det religiøst på sett og vis?» (Tenkepause) Ja, sånn at bare det å være jente er kropp, liksom? Menn er jo på en måte ikke kropp – kjønn, eller hva? Ja, ikke sant? Ja, så er det også dette forholdet mellom begjær og skam da, at man skammer seg over at begjæret er fysisk. Ja, men hva er skammen da – at man ikke vil kjenne seg selv igjen? Skammen synes jeg ofte har å gjøre med at man liksom mister identifikasjonen med seg selv. Ser på seg selv med et blikk, utenfra – og det er så nådeløst.

Gudsforholdet i lys av bakgrunnsbildet

Hanne Ørstavik er oppvokst i en kristen familie. Med en far som er misjonærsønn født i Kina. Likevel var møtet med kristendommen først og fremst noe utenpå – sosialt, noe man gjorde – mer enn noe man var. – Faren min dro herfra da han var bare ett år. Han var egentlig vokst opp som det sorte får i sin familie, og var veldig fri i forhold til

akt

nr 2 - 2011

I en by hvor man ikke kjente noen var kristne miljøer inngangsporten til å bli kjent med folk. Og da jeg begynte å studere var det naturlig for meg å begynne i Forbundet. – Ikke Laget? – Nei erru gæren, det falt meg aldri inn, ler hun høyt. – Forbundet er jo et sted hvor man kan nærme seg troen og medmennesker i en litt rødvinsmarinert tilstand, er ikke det ganske behagelig? – Ja, det er et fantastisk sted å være tenker jeg, for å koble av. I forhold til eksistensen tenker jeg at det å være teolog nettopp er å være et menneske sammen med et annet menneske i en større helhet. Ørstavik tenker seg om før hun gjennomtenkt fortsetter. – Det å være menneske, det er noe større altså. Og det blir så smått hvis man bare skal forholde seg til vitenskap på en måte som reduserer mennesket til noe som kan omfavnes av sånne amerikaniserte, kvantifiserte teorier.

Kjærlighetsterapi for kyniske nevrotikere Ørstavik snakker på en måte som gjør at man bare må skrelle av seg alle kyniske tanker. Virkeligheten blir påtrengende. Og hun er ikke redd for å møte den der hun er – for øyeblikket liggende på terapibenken. Hun slapper av i kroppen, lar hodet arbeide – er tilstede.. Hun er så nærværende i språket at man blir redd for å trå feil, bli tatt for seriøst når man spør, redd for å treffe et eller annet skjørt punkt som kan revne litt og rakne helt ut til overflaten slik at man må forholde seg til hva det måtte være. Ørstavik lar de store ordene få ha sin betydning og fremtre i kraft av hva de er. Kjærlighet er èn av dem. – Hvis man spør grunnlegger Marion Rosen hva rosenmetoden handler om, så bare ser hun på meg med de klare øynene sine og svarer at «det handler om kjærlighet». Ørstavik taler så ømt om kjærlighetsbegrepet at man aldri skulle tro at hun visste hva det ville si å ha problemer med å hengi seg til store ord. – Jeg har selv vært helt iskald, helt avstengt. Altså, jeg kan godt være nærværende intellektuelt, men jeg har hatt en ekstrem skjerming følelsesmessig. På en slik måte at min eneste kanal til følelsene har vært det intellektuelle, eller språket, sier hun og forteller at man i Rosenterapi jobber mye med intensjon og bevissthet hos seg selv. – Og det får du til? Å være tilstede på den måten? – Jeg får det bedre til nå enn før. Det er nesten som en spiral; man føler at man nesten borer nedover og samtidig oppover i erkjennelse, så det er en veldig sterk parallell, en egenprosess. For hvis jeg har masse som blokkerer i meg, så kan jeg ikke være der for deg. For å kunne være nærværende for andre, må jeg orke å være nærværende i meg selv. Hun forteller om ulike typer fysiske avspenninger som har hjulpet henne veldig til å bli med i-seg-selv-hvilende – som både følelser og kropp, noe som forplanter seg videre og påvirker måten man er i språket på. Noe som har stor betydning i rosenterapi. – På denne måten kan jeg si at «nå er jeg her».

Å våge å bli kropp – inkarnasjonens ambivalens – Har denne behandlingen noen referanser til det religiøse? – Det er jo kjærlighet det handler om. Og er ikke det religiøst på sett og vis? Når det kommer til stykke? Det er jo dette som gjør det så utrolig touchy og vanskelig stilt overfor de andre

– Jeg tenker at det å være teolog nettopp er å være et menneske sammen med et annet menneske i en større helhet, sier forfatter Hanne Ørstavik i samtale med Akt om eksistens, rosenterapi, religion, kjærlighet – og teologi.

akt

nr 2 - 2011

vitenskapene, men også i forhold til å svare på spørsmålet om hva man jobber med, sier hun og nevner Mester Echard (Dominikanermunk, tysk teolog og mystiker, red.anm) som eksempel på en kristen tenker som inkluderer dette aspektet. – Tenk at når du ble født så var kroppen din avslappet, du pustet fritt – så har på en måte det fysiske og psykiske rommet satt begrensing for livsutfoldelsen, forklarer hun. – Er ikke dette nettopp ganske kristelig? Hvis man ser det slik at inkarnasjonens oppgave til oss er at vi skal inkarneres i kroppen? Ja, det var nydelig sagt, men det er jo et utrolig hardt krav, sier Ørstavik. Kan vi ikke tenke dette som en livsoppgave, da? Jeg tenker også at det er det. Jordkloden avhenger av at vi orker å bli inkarnert, sier hun.

Våge å være i språket

Ørstavik ligger enda på benken, lar kroppen hvile så tankene får arbeide i tråd med bildene som strømmer på og konverteres til språk i munnen – et språk hun nå klarer å hengi seg til med hele seg, ikke bare hodet. – Jeg er så utrolig opptatt av billed dimensjonene i livene våre. Det snakkes så lite om at vi lever livene våre i sånne billedrom vi alltid bærer med oss. Både språket og forestillingene våre er slike billedrom. Og de

billedrommene er på en måte like virkelige inni oss som de trærne vi ser utenfor her. Og at de bildene er med på å gjøre livene våre mulige eller umulige, og at det går an å forandre de bildene – bevege dem og forandre dem. For meg er det helt eventyrlig! Ørstavik åpner rommet; billeddimensjonene i eget liv tvinger seg fram, enten man vil eller ikke. Minner litt om ubehageligheten man utsettes for ved enkelte liturgier – man tvinges dit man helst ikke vil gå. Vil vike unna – hengi seg til adspredelser; sette på tv-shop, lese dameblader. Alt for å slippe dette språklige, rituelt fortettede rommet som tvinger en til å være tilstede i seg selv – møte det man helst ikke vil se. – I Forbundet jobber vi fram liturgier som omfavner dette. Nettopp fordi det er viktig å se det sånn at man alltid taler om Gud i metaforer. Står vi ikke egentlig helt fritt til å snakke om Gud på den måten vi føler er mest riktig ut i fra evangeliet? Hvordan tenker du at dette er noe man har med seg i rollen som teolog? – Det å være teolog er på en måte å møte mennesker med billedfortellinger, sier hun og trekker fram en roman (Presten 2004) hun skrev som berører det nådeløse ved å overgi seg til det fortettede innholdet språket og liturgien er fylt av, svarer Ørstavik og henter fram et eksempel fra boken.

Hanne Ørstavik er født i 1969 i Finnmark. Hun debuterte med romanen Hakk i 1994, og har utgitt til sammen ni romaner og et lesestykke, i tillegg til boka "Der alt er klart", i samarbeid med den franske billedbokkunstneren Pierre Duba. Hanne Ørstavik har mottatt en rekke litterære priser, blant annet Brageprisen, Sultprisen, P2-lytternes romanpris, Amalie Skram-prisen, Oktoberprisen og Doblougprisen. I 2007 fikk hun Aschehougprisen for hele forfatterskapet, og bøkene hennes er oversatt til mange språk. I 2010 ble Ørstavik valgt ut som Festspilldikter. (Kilde: Forlaget Oktober)

akt

nr 2 - 2011

– Mens jeg skrev Presten var jeg mye inn på dette gjennom at hovedpersonen sliter med å klare å si sånne teologiske ord som «dine synder er tilgitt». Nettopp fordi det liksom bare er ord – og hvordan vet vi om de er fylt? Spør hun og viser til meningsinnholdet språket så vel som ritualene innebærer. – Hovedpersonen i Presten sliter med å klare å bli prest fullt ut – å liksom lene seg over og si at det er ikke jeg som styrer. Jeg bare legger ordene ut og så må jeg på en eller annen måte ha tilliten til at enten så skjer det noe, eller så skjer det ikke noe. Uansett er det ikke jeg som gjør det. Og det å være i språket på denne måten innebærer jo en annen eksistensiell erfaring i forhold til det å være i verden – ved å være i språket, sier Ørstavik og fyller et rom som lar gudsdimensjonen, det kristne, framtre som noe man kan være, ikke noe man «bare gjør». ■

Av Gyrid Gunnes

En mad, bad woman Ikke en eneste gang kan jeg huske at Simone Weil ble nevnt i løpet av min universitetsutdannelse. Det skulle jeg ønske hun hadde blitt, skriver studentprest i Trondheim, Gyrid Gunnes, i sin meditasjon over den franske filosofen. Simone Weil er en mad, bad woman. Kompromissløs, søkende. Gal og genial. Sammen med Jesus og Valerie Solanas er hun en av mine store helter. Hva er det jeg vender tilbake til hos Weil, år etter år? Kanskje det at hun – på tross av sitt lange og kjærlighetsfulle forhold til kristendommen – aldri lot seg døpe. Så lenge dåpen representerte en grense for hvem som ble frelst og hvem som ikke ble det, ville hun velge å stå utenfor, i solidaritet. I noen av hennes tekster finner jeg en medlidelselsens teologi som overgår det meste annet jeg har lest, også fra hos frigjøringsteologer: ”At Kristus helbredet syke, fikk døde til å stå opp etc. er den ydmyke, menneskelige, neste lave del av hans virke. Den overnaturlige delen er blodsvetten, det utilfredstilte ønske om menneskelig trøst, tryglingen om å bli skånet, følelsen av å bli forlatt av Gud” og ””Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?”. Det er det virkelige beviset på at kristendommen er guddommelig” (Tyngden og Nåden: 2001:110) Kanskje er det jeg vender tilbake et sitat som jeg aldri blir ferdig med. Det er skrevet under krigen, før man visste ufallet: ”Takket være en av biografiene om Htiler vet vi at blant de bøkene som fikk størst innflytelse på hans ungdomstid, var et annenrangs verk om Sulla. (..) Om Hitler lengtet etter den slags storhet som han fant forherlighet

i denne boken og overalt ellers, så har han ikke begått noen feil. For det er nettopp den storhet han har oppnådd, den samme som vi alle bøyer oss så snart vi vender våre øyne mot fortiden. (..) La oss forestille oss denne fattige, rotløse ungdommen, flakkende omkrig i Wiens gater, sulten på storhet. Han gjorde rett i være sulten på storhet. Hvem sin feil er det at han ikke fant annen storhet enn den som var forbryterisk. Når selv det brede lag av folket kan lese og ikke lenger baserer seg på muntlige tradisjoner, er det de skriveføre som forsyner allmennheten med en oppfatning av storhet og med eksempler som belyser den. Forfatteren av denne middelmådige boken om Sulla, alle de som har muliggjort selv den åndelige atmonsfæren hvor denne boken ble skrevet, og mer generelt alle de som gjennom sin makt til å føre ordet eller pennen har bidratt til å den åndelige atmonsfæren denr den unge Hitler vokste opp, alle disse er kanskje mer skyldige selv enn Hitler i det forbrytelser han nå begår. (…) Den eneste straff som virkelig er i stand til å ramme Htiler, og som de kommende århundrer kan skremme storhetssugne små gutter bort fra hans eksempel, er en så total omforming av selve oppfattelsen av storhet at han blir utesluttet fra den (Weil, sitert fra 247/248/249) Selv om jeg har lest sitatet gang på gang, sliter jeg fortsatt med å finne ord for hva Weil her gjør. Hun spør om ikke nazismens kjerne –

dyrkningen av storhet, ikke representerer noe nytt sammenlignet med Europas tidlige kulturhistorie, men hvordan den nettopp må ses på som en forlengelse, et resultat av den. Det får meg til å spørre på hvilken måte den hvilken måte er den stadige kretsingen rundt Guds makt, styrke, herlighet, storhet, skaperkraft og hellig er en del av den samme storhetskulten som nazismen rendyrket. Å synge det utvidede Gloria har for meg blitt vanskelig etter å ha gjort dette perspektivet til mitt eget: er ikke nettopp denne fetisjeringen av Guds makt som finner sted i det utvidede Gloria, en religiøs versjon av nazismens forherligelse av det ariske menneske? Men kanskje er det jeg vender tilbake til først og fremst det vet om få tenkere som så intenst har levd ut sin filosofi. Hun levde i ytterste selvpålagte fattigdom, og lønnen som lærer i filosofi ble delt med arbeiderne hun bodde med. Men denne sterke bevegelsen av kroppsliggjøring av ideene gjør at hun ikke uten videre kan beskrives som en idealist eller helgen, for kroppen – og den virkeligheten kroppen er dømt til å leve i er uren, tvilsom, usikker: hun døde i London fordi hun ikke ville spise mer enn de minste franske krigsrasjonene. Men kanskje hadde motstandskampen hatt mer bruk for henne levende? I det uklare mellomrommet mellom nød og frivillighet, mellom solidaritet og tvang, vender jeg gang på gang tilbake til Simone Weil. ■

Gyrid Gunnes: Vender stadig tilbake tilbake til Simon Weil for å hente inspirasjon fra en tenker som lever ut sin filosofi. (foto: Ida Marie Haugen Gilbert)

akt

nr 2 - 2011

Gideon Levy

The Punishment of Gaza Verso forlag Anmeldt av Håvard Tveit Ihle

Ein ekte israelsk patriot

Gideon Levy er ein israelsk journalist som har dekkja Palestina-konflikta i over tjue år. Denne boka er ei samling av artiklar skrive i israelske publikasjonar i perioden juni -06 til juli -09, for det meste i den israelske avisa Haaretz.

Levy beskriv si målsetjing i innleiinga: ”Så langt evnene mine strekk seg, ber eg alle israelarar om å verta rasande – eller i det minste forstå kva som vert gjort i deira namn, så dei ikkje skal ha retten til å seia: Vi visste ikkje.” Han kallar seg ein ekte israelsk patriot, og seier at dei eigentlige vennene av Israel er dei som reiser seg og taler opp mot Israel sitt maktmisbruk. Han påpeikar det svært utbreidde synet om at all kritikk mot den israelske hæren er ei form for antisemittisme, eller forræderi om det kjem frå ein israelar. Til dette seier han: ”Å krype saman av skam og skuldkjensle ved synet av Shifa sjukehus er ikkje forræderi, det er grunnleggjande medkjensle for andre menneske.” Den største hendinga i perioden artiklane er henta frå, er den israelske operasjonen Støpt bly, eller Gaza-krigen av 2008-2009. Han påpeker det misvisande i å kalle dette ein krig, den israelske hæren møter ingen motstand: ”Ein hær der de armerte divisjonen aldri har møtt ein fiendtlig tanks og der pilotane ikkje har møtt eit fiendtlig jagarfly på trettiseks år har blitt trena til å tenke at den einaste funksjonen til ein tanks er å knuse sivile biler, at ein pilot sin jobb er å bombe bustadstrøk.” Til saman var det ganske nøyaktig hundre palestinarar drepne for kvar daude israelar og hundre palestinarar skada for kvar israelar som vart skada. ”Det er ingen tvil om kven som er David og kven som er Goliat i denne krigen.” 24

”IDF(The Israel Defense Forces) er den mest moralske hæren i verda”, dette var reaksjonen til forsvarsministeren etter utsegn frå offiserar og soldatar om drap på sivile under krigen i Gaza. Dette står i skarp kontrast med situasjonen på bakken: ”Det er det som er så fint, med Gaza: Du ser en person på vegen … og du kan bare skyte han.” Ein annan soldat snakkar om ei ”tørste etter blod”. Dei fleste soldatane i krigen er ungdom med moral, men dehumaniseringa av palestinarane i det israelske samfunnet muliggjer dei tragediane me ser i Gaza, ifølge Levy. Artiklane hans kan for det meste delast inn i to kategoriar. På den eine sida diskuterer Levy dei store politiske spørsmåla i Gaza-konflikta. På den andre sida presenterar han dagleglivet i Gaza gjennom møter med enkeltmenneske og familiar som er ramma av konflikta. Desse endringane i perspektiv gir lesaren muligheit til å sjå det store biletet samtidig som ein ikkje missar enkeltskjebnane av syne. Det er tydelig at Levy har enorme kunnskapar og at han kjenner mange på bakkenivå i Gaza. Historiane er personlege og sterke, det er vanskelig å ikkje la dei gå inn på seg. Boka er som sagt ei samling av artiklar som er på 2-5 sider kvar, dette gjer at boka kan porsjonerast ut i små bolkar, anten den ligg på nattbordet eller frukostbordet. Artiklane er i utgangspunktet uavhengige, men dei står i kronologisk

akt

nr 2 - 2011

rekkefølgje, dette gjer at ein kan følgja utviklinga av konflikta i breie strok gjennom perioden. Det er vanskelig for meg å seia noko kritisk om Levy og det biletet han teiknar av midt-austenkonflikta, sidan er ikkje er ein ekspert på dette området. Alt eg har å gå på er anerkjennande ord frå andre respekterte journalistar og politiske kommentatorar som kjenner til arbeidet hans, som Johann Hari og Noam Chomsky. Det faktum at Levy sjølv er israelar gir han i alle fall eit viktig og ganske unikt perspektiv på denne vanskelige konflikta.

forbundsstoff

Norges Kristelige Studentforbund har ledige hybler og kollektivboliger i de stĂ¸rste norske byene til rimelig leie.

akt

nr 2 - 2011

Leders spalte Før jeg begynner på noe som helst, vil jeg aller først takke for tillitten som nyvalgt leder av Norges Kristelige Studentforbund. Jeg og vi som sitter i det nye styret gleder oss og har allerede gått i gang med det viktige arbeidet som Forbundet gjør.

problematisk for oss som Forbundet og kirke å tillate dette. Vi skal være en stemme i kirkevalget som krever full likestilling i kirka! Vi i Forbundet har siden 70 tallet, kjempet for lesbiske, homofile og bifiles rett til å være en del av kirka og samfunnet, og gjennom den kjønnsnøytrale ekteskapsloven har vi vunnet politisk, men Den norske kirke har valgt ikke å akseptere den nye ekteskapsloven ved å forbeholde seg retten til å beholde den gamle liturgien. Ikke bare er dette problematisk for oss som kirke i møte med samkjønna par som ønsker å gifte seg, men det er også diskriminerende overfor alle heterofile som ønsker å gifte seg i kirka. Grunnlaget for Den norske kirkes syn på ekteskapets gyldighet og hellighet, bygger på reproduksjon gjennom å fylle jorden under seg og bli mange. At mennesker gifter seg på grunn av kjærlighet blir knapt nok nevnt. I forbindelse med det nasjonale Forbundets arrangement ”Bibel, kjønn og seksualitet” et tolkningskurs av bibelske tekster sammen med ”Skeiv Ungdom”, inviterte Oslo forbundet til to forestillinger av Peterson Toscano. Her tok han opp spørsmål som hadde med legning og kjønnsidentitet. Spesielt forestillingen ”Transfigurations” ga rørende og sterke opplevelser fra de hebraiske og kristne tekstene om kjønnsoverskridende karakterer, som spiller en viktig rolle for historiske hendelser i vår tro. Her er det kanskje det neste steget går når vi skal kjempe for likeverd i kirka. Transpersoner står rettighetsmessig der hvor lesbiske og homofile sto for 30 år siden. Spesielt i kirka er det viktig å åpne opp for mennesker som ikke passer inn i normen som kjønn skaper. Dette kommer ikke bare til uttrykk gjennom kvinner som arbeider for eksempel som prester, men enda sterkere i sammenheng med personer som korrigerer sitt fysiske kjønn for å bli et helt og fullt menneske. Her har vi som Forbundet mye å lære av Toscanos grensesprengende tolkninger når han så nyansert klarer å vise hvordan vi kan lese og forstå tradisjonelle bibelske tekster i et nytt, friskt og radikalt lys som tar kjønn, seksualitet og identitet på alvor.

Felles mål for oss alle er at vi skal fronte den radikalitet som Kristi ubetingede kjærlighet legger til grunn for vår tro, hvor Forbundet er en radikal organisasjon som står på barrikadene når vi ser urett skje i kirke og samfunn. Høstens store utfordring er kirkevalget. Her må alle lokallag være med på å fremme kandidater som i sitt bispedømme åpner opp for en 26

inkluderende og åpen kirken, som sørger for at alle er velkommen uansett kjønn, seksuell legning eller identitet. Og dessverre har vi ikke kommet så langt som vi skulle tro. Den norske kirke operer fortsatt med retten for enkeltpersoner til ikke å samarbeide med kvinnelige prester på grunn av ”samvittighetskvaler”. Ikke bare er dette ekstremt diskriminerende og gammelmodig, 50 år etter Ingrid Bjerkås’ ordinering, men det er også

akt

nr 2 - 2011

Som leder skal jeg ta vår radikalitet på alvor. Vi er et forbund for alle og forventer også at kirka skal være ei kirke for alle. Vi som Forbundet har vært og skal fortsette å være et radikalt lys i kirkelandskapet, vi skal stille spørsmålene som ingen vil spørre og vi skal rope høyt når urett skjer i Guds navn. Til kirkevalget skal vi sørge for at døren er høy og porten vid, og for å få til det må vi alle kjempe sammen for å bevise at det fortsatt finnes stemmer i kirka som ønsker en åpen og inkluderende kirke, ikke bare på papiret, men i levende live.

Nytt styre Norges Kristelige Studentforbund

Ny leder er teologistudent Andreas Ihlang Berg, nestleder er Jenny Marie Kvisler Lillevold (bilde) og 2. nestleder er Ingrid Brækken Melve. Ingvar Skjerve og Marte Kristine Valle er valgt inn som nye styremedlemmer.

av ida gilbert

Homse for transpersoner

Første helgen i mai besøkte skuespilleren, komikeren og kvekeren Peterson Toscano Osloforbundet. Dikter og transaktivist Tarald Stein mener Toscano er en sentral person i debatten om kjønnsmangfold. – Hva har en stand up-komiker som Peterson Toscano å tilføye debatten om kjønnsmangfold? – Peterson Toscano er noe så uvanlig som en homse engasjert i transfolks rettigheter. Transfolks stemmer avfeies ofte i debatten som psykisk syke eller personlig engasjert. Dette er selvsagt hersketeknikker og ikke gyldige argumenter, men det gjør i alle fall at folk har lettere for å lytte til Toscano. Han er en

utenforstående som evner å se at kjønnsmangfold er noe som kan komme alle mennesker til gode, enten man er trans eller ikke. I tillegg er han en glimrende karakterskuespiller, i humor og alvor, sier Tarald Stein. – Hva har han hatt å si for deg personlig? – Jeg møtte ham første gang i Seattle under Gender Odyssey 2009. Tidligere har han vært flere ganger i Sverige og vi har felles kjente

akt

nr 2 - 2011

der. Etter å ha sett ham spille Transfigurations bestemte jeg meg for å forsøke å få ham til Norge. Jeg mener at sånne som ham, som kan formidle engasjement og kunnskap med humor, er mangelvare i Norge. I tillegg har han betydd mye for meg som kveker, sier Stein.

forbundsstoff

Forbundet og Palestina KRONIKK

Det å ha et palestina-engasjement er på ingen måte noe nytt for Forbundet.

Av Harald Torggauten

For mange høres ordene ”Forbunder” og ”Palestianvenn/sympatisør/aktivist” nærmest ut som synonymer. Et raskt google-søk på ”Norges kristelige studentforbund” gir blant annet en rekke treff hvor folk gir sterkt uttrykk for at de misliker denne ”Forbundstradisjonen”. Det å ha et Palestina-engasjement er på ingen måte noe nytt for Forbundet. Forbundets prosjekt i denne omgang springer ut fra personlige møter. Da Midtøstegruppa (nå Palestinagruppa) ble startet i 2008 etter at flere forbundere t hadde besøkt Palestina,og møtt mennesker som levde i dyp urettferdighet. Vi kom hjem med et sterkt, men litt retningsløst ønske om å gjøre noe.Og i god Forbunds-ånd lagde selvfølgelig en messe. Sterke personlige møter med mennesker som lever en helt annen og utrygg hverdag var på sett og vis utløsende for at Palestinagruppa ble startet. Vi har venner som vilkårlig blir trakassert av israelske soldater, eller som aldri vet om de rekker forelesninger. Noen har levd hele sitt liv i flyktningleir. Disse menneskene er våre venner, som vi verken vil eller kan glemme.

Hvorfor akkurat Palestina?

kompetanse, og har kontakt med kirker og kristne grupper. Dette fører uten tvil til en større bredde i det norske palestinaarbeidet. Samtidig viser vi at ”Kristen-Norge” ikke er en homogen pro-Israelgruppe. Og forhold til de kristne miljøene i Norge vil vi gjøre det vi kan for å endre holdninger som finnes i Kristen-Norge.

Israel – intet moralsk unntak

akt

nr 2 - 2011

at vårt arbeid er viktig. Vår oppgave er å minne alle, og spesielt medkristne, om at ingen ting, heller ikke bibeltolkninger, kan rettferdiggjøre undertrykkelse, okkupasjon og brudd på menneskerettigheter. Som Forbundere ønsker vi å etterfølge Jesu radikale kjærlighet. For oss innebærer dette å alltid stille seg på de undertryktes side. Den palestinske befolkningen blir undertrykt av den militære og økonomisk overlegne israelske staten. Vi kan ikke og skal ikke se bort når urett begås. Derfor har vi et ansvar for at deres situasjon ikke glemmes eller neglisjeres.

forbundsstoff Av Andreas Ihl ang Berg o g Ingrid Brækken Melve, HHV leder o g 2. nestleder i NKS

Kirkenekt av mannlig kvinnenekt Leder og styrmedlem i Norges Kristelige Studentforbund reagerer på at prester har lovfestet rett til diskriminering. I år er det femti år siden Christian Schelderup ordinerte Ingrid Bjerkås som den første kvinnepresten i Den norske kirkes (Dnk). Like gammel er bestemmelsen om at mannlige prester kan få fritak for samarbeid med andre kvinnelige prester av samvittighetskvaler. Norges Kristelige Studentforbund krever at biskopene stopper diskrimineringen av kvinnelige prester i Dnk. Både Bjerkås og andre kvinnelige kolleger møtte på denne tiden motstand både i menigheter og blant mannlige kolleger for å være kvinne. «Samvittighetskvaler» var argumentet som prester brukte som unnskyldning. 50 år er gått og mye har forandret seg. Likevel opplever vi fortsatt i dag menighetsmedlemmer som søker seg til andre menigheter fordi en kvinnelig prest blir ansatt. Et godt eksempel er fjorårets ansettelse av Anna Bæckström i Johanneskirken i Bjørgvin bispedømme. En større bekymring er at det finnes prester i Dnk som mener at kvinner ikke kan virke som prester. Menighetsfakultet gir grobunn for et slikt syn, ved å gi studenter mulighet til å velge en mannlig veileder fremfor en kvinnelig på grunnlag av nettopp «samvittighetskvaler».

Samvittighetsløs samarbeidsnekt

Dette synet finner vi også igjen hos Carissimiprestene som for tiden demonstrerer mot den liberale roglandsbiskopen Erling Pettersen. De

begrunner det med at de støtter «et klassisk syn på teologiens utlegging». I Carissimidokumentet, som er deres ideologiske skrift, skriver de blant annet «… at det alltid skal være minst én, kanskje to eller tre, biskop/-er i Dnk som ivaretar klassiske synspunkter i kirken i kvinneprestspørsmålet.» Problemet er ikke hva konservative teologer mener med sitt diskriminerende kvinnesyn. Problemet er at Den norske kirke ivaretar retten prester har til å nekte å samarbeide med sine kvinnelige kolleger. Dette har nå gått så langt som tillatelse til å ikke dele nattverdsbord med kvinnelige kolleger i visse sammenhenger. Igjen på grunnlag av «samvittigheten». Vi kan tvert i mot ikke forstå hvordan de finner tillatelse i sin samvittighet til å utnytte Jesu kjøtt og blod som en symbolsak for deres diskriminerende kvinnesyn.

som menn rett til å bli møtt på sin arbeidsplass som likeverdig kollega i kallet. Der hvor man i Dnk kan forbeholde seg retten til ikke å samarbeide med kvinnelige prestekolleger ville situasjonen vært en helt annen i arbeidsmarkedet for øvrig. Vi kunne aldri ha nektet å arbeide med kvinnelige kolleger på bakgrunn av personlige samvittighetskvaler, rett og slett av hensyn til likestillingsloven. Mest sannsynlig måtte vi ha innfunnet oss med at kvinner også eksisterer i det aktive yrkeslivet eller vi hadde måttet funnet oss en annen arbeidsplass der kvinner ikke var representert. Vi blir dessverre ikke overrasket over at slike arbeidsplasser kun finnes i religiøs sammenheng. For mannlige prester i Dnk er det nok av kirke – og trossamfunn å ta av hvis man ikke kan akseptere kvinnelige prester.

Kvinner er rettelig kallet

Må ta konsekvensene

Prestetjenesten er en praktisk tjeneste som i følge Dnks bekjennelseskrift Confessio Augustanas artikkel 14 legger til grunn at man er ”rettelig kallet”. I alle andre yrker som renovasjonsarbeider, lærer, frisør, professor osv, vil det å være kallet rett ikke bare å ha en indre følelse av et kall til tjeneste, men arbeidsplassen må ansette henne eller ham i tjenesten. Slik skal det også være i kirken. Når biskopene kaller mennesker som prest gjennom ordinasjonen, har kvinner så vel

akt

nr 2 - 2011

Kirka kan ikke lenger se på og stilltiende akseptere en diskriminering på grunnlag av kjønn. Biskopene må ta konsekvensene av ordineringene og være seg sitt arbeidsgiverforhold bevisst. De må med andre ord ikke tillate sine arbeidstakere å diskriminere mot sine arbeidskolleger når de samtidig ordinerer kvinner til prestetjeneste i kirka.

forbundsstoff Av Gaute Granlund, prest

Emmausvandringen Vi gratulerer Forbundsvenn og tidligere redaksjonsmedlem, Gaute Granlund, med ordinasjonen 2. påskedag. Prekenteksten for ordinasjonsdagen var Lukas 24:13-35 (Emmausvandringen) Lukasteksten utfordrer forholdet mellom tradisjon og nye erfaringer. Fortolkning og ny forståelser skjer i en kontinuerlig prosess, i en vandring. Vi husker disiplenes ord fra Lukas teksten: "Og nå har også noen kvinner blant oss gjort oss forvirret". I år feirer vi at det er 50 år siden Ingrid Bjerkaas ble ordinert til prest, av Biskop Kristian Scheldrup, som den første kvinnelige prest i Den norske kirke. Kampen for kvinnelige prester ble kjempet fram av våre profetiske formødre. De turte å granske skriftene, og våget å utfordre egen tradisjon. I min tid er det kampen for lesbiske og homofiles rettigheter i kirken, retten til samliv, ekteskap og arbeid som prester. Dessuten husker vi på våre kristne søsken i Palestina, et okkupert folk har gitt oss utfordringer, et Kairos rop, våger vi å høre? Vi må aldri glemme å lete etter den oppstanden også i det eller de vi trodde var fremmede. Fortellingen fra Lukas gir en sterk utfordring til det kristne fellesskapet om å alltid søke utover seg selv, å våge å sprenge egne grenser. Dagens tekst fra Lukas kan også leses som en liturgi: Vandringen, samtalen, og Jesus som først åpenbarer seg i det brødet brytes og vinen deles. Vandringsperspektivet er et sentralt perspektiv i Nidaros. Gjennom århundrene har pilegrimer søkt mot denne katedralen. Litt polemisk vil jeg si at det er viktig å sørge for at pilegrimsvandring ikke blir en litt dyr søndagstur for middelklassen, men

at det forankres i det dypt kristne perspektivet at vi er et folk på vandring, og gjøres tilgjengelig og gjenkjennelig blant kirkens brede lag. Vi har alle lagt ut på pilegrimsvandring hvis vandring går gjennom ukjent og noen ganger vanskelig terreng, men målet er å se Gud ansikt til ansikt, i livet gjennom nestens ansikt, og i døden er vårt håp å skue Kristi ansikt. Samtalen er hverdagens sakrament. Gjennom en lang og rik studietid har jeg erfart samtaler som både skapende og forløsende. Å samtale er å møtes ansikt til ansikt. Vi må aldri slutte å søke den andres ansikt. Jesus søkte fellesskap med marginaliserte, til samtale og måltidsfellesskap. Og da åpnet han et nytt rom. Et rom som sprengte det gamle, og som ledet til det måltid han innstiftet i det natt da han ble forrådet. Kirkens fellesskap er først og fremst et sakramentalt fellesskap som konstitueres av ord og sakrament. I brødet og vinen er Jesus fullt og helt til stede, men Lukas gir en fordring når han lar den fremmede åpenbare Kristus. Hvem er det vi regner som fremmede? Hvem er det vi ikke regner med skal åpenbare Kristus? Derfor bruker ikke lutherske teologer nattverdsbordet til annet enn å innby på Jesu befaling: Gjør dette til minne om meg. Dette er min kropp. Og Paulus lager legemet som bilde på Kirken, og jeg tenker også at legemet er et bilde på verden. Et brød og en menneskehet.

akt

nr 2 - 2011

Vi skal senere feire nattverd. Måltidsfellesskapet er et sterkt og viktig symbol på Gudsriket. Fra det Gamle testamentets bilder av et gjestebud med fete retter, et gjestebud med gammel vin, til måltidet Lukas tegner opp for oss, det måltid hvor de var de marginaliserte, de utstøtte som ble innbudt til fellesskap og synliggjøring. Og ikke minst Jesus som tar måltidsfellesskapet, det kultiske jødiske påskemåltid, og gir det nytt innhold. Jesus skulle ikke feire et vanlig jødisk påskemåltid den natten han ble forrådet. Like lite som han skulle være en vanlig jødisk lærer. Jesus kom for å sprenge rammene for det gamle, for å gi det et nytt innhold. Erindring gir innhold til nåtiden blir det sagt.. Hver gang vi feirer nattverd erindrer vi, vi husker på, Jesu liv, død og oppstandelse. Jesus gav oss et nytt måltid: Fellesskapets og kjærlighetens måltid. "Da gikk han inn og ble hos dem. Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba takkebønnen, brøt det og gav dem. Da ble øynene deres åpnet" Vi gjør disiplenes bønn til vår bønn. Nå og i vår dødstime. Bli hos oss. Det lir mot kveld og dagen heller. Gi oss mot til å oppdage Kristi ansikt i den fremmedes ansikt. Ære være kjærligheten som er sterkere enn døden. Den treenige Gud lever og råder fra nå av og til evighet. Amen.

forbundsstoff

I SKRIFTESTOLEN

1. Sindre Punsvik, mattematikkstudent, perfeksjonist, kunstner og styremedlem i OKSF: – Jeg kommer ikke på noe, men nekter å fornekte at jeg ikke har gjort noe som jeg ikke har gjort. Etter et døgns tenketid er Punsvik like langt, og omformulerer svaret litt: red.anm – Løgnen jeg kommer med når jeg påstår at dette er det ondeste jeg har gjort, sier lammet som nekter å være uten verdens synd. Stine Walmsness, teologistudent og nylig avtroppet OKSF-leder: – Jeg lot en blind mann gå inn i noen mennesker med blindestokken sin fordi jeg ville se hvordan han og de andre reagerte, sier Walmsness og prøver å få tilgivelse ved å hevde at hun hadde dårlig samvittighet etterpå. Espen Dahlgren Doksrød, kirketjener, OKSF-medlem og teologistudent ved MF: – Utleveringens tid er kommet: Å kline med to jenter på samme kveld var nok ingen højdare – i alle fall ikke for den første jenta. Men hva gjør man når man er så ung og attraktiv og meg denne kvelden? Svarer han uskyldsrent bedårende i blikket. Eystein Elde, teologistudent (teller på fingrene): – Slått opp på SMS. Kjørt i fylla. Kastet vann på politiet fra Forbundskollektivet. Sex før ekteskapet. (Han blir mørk ut i blikket før den største synden legges fram, journ.anm) Vurdert å melde meg ut av Den Norske Kirke ... Harald Torgauten, leder for Midtøstengruppa, tidligere nestleder i NKS: – Jeg stjal en PC-mus fra en i klassen min på barneskolen. Huh! Godt å få det av samvittigheten, blør Torgauten fra hjertet.

akt

nr 2 - 2011

Returadresse:

akt

Norges Kristelige Studentforbund Universitetsgata 20 0162 Oslo

Den uforgjengelige fikenkaktusen Hvor fører du meg, far? I vindretningen, gutten min … … Idet de to forlater sletta der Bonapartes soldater reiste et utkikkstårn for å iaktta skyggene over Akkas gamle bymurer, sier en far til sin sønn: Vær ikke redd. Vær ikke redd for lyden av kuler! Legg deg for sikkerhets skyld helt flat på bakken! Vi skal klare oss og komme oss opp i fjellene i nord. Og når soldatene reiser hjem til familiene sine langt herfra, kommer vi tilbake. Hvem skal bo i huset etter oss, far? Det skal stå som det alltid har stått, gutten min! Han kjente nøkkelen like godt som sine lemmer, og fattet håp. Idet de klatret over et piggtrådgjerde, sa han: Husk det, gutten min! Her hengte britene din far i fikenkaktusen i to netter, men han tilsto aldri. Når du blir stor, gutten min, skal du fortelle dem som arver geværene deres om blodets ferd over stålet … – Hvorfor lot du hesten bli igjen alene? – For å holde huste med selskap, gutten min. For husene dør om beboerne forsvinner … I det fjerne åpner evigheten sine porter for nattens karavane. Slettelandets sjakaler hyler mot en fryktsom måne, og en far sier til sin sønn: Vær sterk som bestefar! Og bli med over den siste åsen med eviggrønne eiker. Husk det, gutten min: Her falt janitsjaren av krigsmuldyret, så bli ved min side til vi vender tilbake. – Når da, far? – Snart. Kanskje om et par dager, gutten min! En forvirret morgendag tygget vinden bak dem i de lange vinternettene. Soldatene til Josva, Nuns sønn, brukte stein fra huset deres til å bygge borgen sin. De peste nedover stien til Kana: Her gikk Kristus forbi en gang. Her gjorde han vann til vin, Og snakket en masse om kjærlighet. Husk morgendagen, gutten min. Og husk korsfarerborgene, Overgrodd av aprils vekster etter at Soldatene dro… Machmoud Darwish

(Diktet er hentet fra diktsamlingen Hvorfor lot du hesten bli igjen alene)