Akt nr 3 2010

Aktuelt Kristenradikalt Tidsskrift n r. 3 2 0 1 0 - 2 4 . 책 r g a n g

AKT (aktuelt kristenradikalt tidsskrift) utgis av Norges Kristelige Studentforbund. De meninger som kommer fram i bladet står for redaksjonens og den enkelte forfatters mening.

Bladet kommer ut fire ganger i året.

Ansvarlig redaktør: Leder av NKS, Marte Ottesen Redaktør: Ida M. Haugen Gilbert Redaksjon: Anders Martinsen Astri Gryt Audun Opland Gaute Granlund Åsmund Bakkevig

Ida M. Haugen Gilbert

Tiden går, Forbundet består

Layout: www.pulverkaffe.no «Homofile som gruppe har gått fra å være usynlige til nærmest selvlysende», mener Stian Antonsen i Skeiv ungdom i artikkelen «Her er ingen jøde eller greker...» på s.6. Han etterlyser en bevissthet rundt at alt forandrer seg – og at ingen kategorier sier noe evig og uforanderlig om enkeltmenneskene på bakgrunn av et særskilt fellestrekk: De tiltrekkes samme kjønn. Ikke alle digger interiør eller ønsker å bli makeupartist, selv om Jan Thomas gjør det. Selv om mange tror det, er heller ikke transpersoner det samme som drag-queens. Transaktivist Tarald Stein forteller om absurde møter med kategorisering på side 7.

Det er en tid for alt. For å skape endringer må man ofte gå hardt til verks; rope høyt, utfordre opplyste og vedtatte sannheter. Første steg mot endringer forutsetter altså radikalisme. Men radikalisme «må være en konkret reaksjon», som biskop emeritus Sigurd Osberg sier i intervjuet på side 10. Enhver sak tygges av tidens tann og blir riktig så møllspist i kantene uten stadig vedlikehold. Vi må søke til roten for å kunne ta inn stadig friskt vann til å væte saken fra å visne.

I Norges kristelige studentforbund vet man at røttene må få vann for at saken kan spire og vokse seg sterk – ut av organisasjonslokalet, inn i samfunnet.

Behovet for en organisasjon som Forbundet, blir spesielt synlig i møte med kristne fellesskap som stadig oftere ofrer dialog til fordel for enstemmig lovsang. Som leder Marte Ottesen kommenterer på side 22 er ikke uenighet en trussel mot enheten.

Røttene vokser seg sterkere når de utfordres av dialog. Det krever at vi aldri går av veien for å gå i dialog med meningsmotstandere.

«Frykt den som bare leser én bok» minner Osberg oss om. Man mister ofte fokus ved å løsrive blomsten fra

roten, plassere den på stuebordet til ære og være for fellesskapets fryd... en akk så stakket stund. Der visner den fort uten næring utenfra. Er det ikke en radikal oppgave å stadig pleie jorden for at røttene skal trives, spire opp igjen, etter vinteren som alltid kommer? Å pleie stammen til å bære gode frukter ut i verden, snarere enn å rykke den opp uten rot, trekke den ut av verden og inn i lune menighetslokaler. Dialog med andre gir næring til ordet, næring i form av ny innsikt som gir liv til røttene for at de skal klare å spire seg videre; ut av rommet, inn i verden og gjerne tilbake igjen.

Internasjonalt samarbeid åpner nye dører gjennom en åpen dialog, ved å søke nye måter å se evige temaer på, som leder Marte Ottesen og Forbundet-veteran, Andreas Calmark utdyper nærmere i intervjuet på side 19. Leder i Kristiansand-forbundet, Håvard Ihle, utfordrer viktigheten av evig dialog i kronikken på side 24: Er noe som er sant for enkeltmennesket innenfor én gruppe i et spesifikt tidsrom sant for alle, alltid og over alt?

Dialogen trues når målet om oppmerksomhet overgår sakens kjerne, viker i tjeneste for middelet som gang var radikalt nødvendig for å brøyte vei for saken. Når middelet blir mål i seg selv er det på tide å stoppe opp, sette seg ned, tenke seg om og spørre: Hvor er vi, hvor går vi og hvor var det nå vi ville i utgangspunktet?

Forbundet er likevel konservativt trofaste overfor det evige spørsmålet: Hva vil det si å følge Kristus i dag?

Forbundet utfordrer også mennesket radikalt; til å bære korset for rettferdighet og frelse, sammen med Kristus.

Redaktøren

akt nr 3 - 2010

Illustrasjonsfoto: www.shutterstock.com Kontaktinformasjon: AKT Norges Kristelige Studentforbund Universitetsgata 20 0162 Oslo www.forbundet.no e-post: akt@forbundet.no Vi tar gjerne imot bidrag, både bilder og tekster. Bilder må være i høy oppløsning, minimum 300 dpi, samt egne seg for trykking i svart/hvitt. Dersom ikke annet er avtalt, bør ikke artiklene overstige 5000 tegn, mellomrom inkludert.

Omtaler av bøker, musikk, film o.l. bør ikke overstige 2000 tegn.

Trykk: Bedriftstrykkeriet, Oslo.

Opplag: 1200 Løssalg: 30,Abonnement: 110,Støtteabonnement: 250,Abonnementet løper til skriftlig oppsigelse.

Bidragsytere: I tillegg til redaksjonen bidrar følgende skribenter og fotografer til dette nummeret: • Ole Hansson, har skrevet de to diktene du kan lese i dette nummeret. Han litteraturstudent ved UiO og bokaktuell med diktsamlingen Emolusjon.

•

Torkil Hvidsten, tidligere leder i Norges kristelige studentforbund har skrevet fra sin deltakelse på Europas sosiale forum.

•

Håvard Ihle, leder for Kristiansandforbundet, har skrevet kronikk om Gud, Bibelen og absolutt moral. Han har også anmeldt boken Nonzero.

•

Takk til fotograf Linda Halvorsen og Jan Ivar Vik for lån av portrettbilder!

Ole Hansson

tema: kunsten å bygge identitet

6: 7: 9: 10: 12: 14: 17:

«Her er ingen jøde eller greker...»

Transpersoner har vært usynlige helt inntil nylig Søkende fellesskap Radikal profil: Sigurd Osberg Ny generalsekretær: Speidergutt?

Folkets forum Forum under palestinsk kontroll

forbundsstoff

18:

20: 21:

22: 23:

Norges kristelige studentforbund: Sterke messer – sterke meninger Alt har sin tid Kristiansand Kristelige Studentforbund – i form!

Hvem er vi i lokalforbundene?

Engasjement og enhet Et tilbakeblikk

aktuelt

26: 28: 30:

31:

Gud, Bibelen og absolutt moral Genesis; Illustert av Robert Crumb Tankevekkende, optimistisk og overbevisende om menneskets historie Filosofiske veigrep i studietiden

akt nr 3 - 2010

annonse

Vil du ha en bank som kjenner deg?

”Vi strekker oss langt for å være gode medspillere for våre kunder”.

Svein Ole Holvik ass. banksjef Tlf. 38 17 37 94

”Uansett hvor du bor så skal du oppleve oss som din lokalbank”.

”Vi kjenner de kristne organisasjonene gjennom samarbeidet i KNIF”.

Stein Bentsen kunderådgiver Tlf. 38 17 37 76

Janne Larsen kunderådgiver Tlf. 38 17 35 96

Mange kjenner oss som banken for kristne organisasjoner i Norge. Det du kanskje ikke vet, er at vi også kan være din bank. Vi har lang erfaring med oppfølging av personkunder over hele landet.

”Personlig oppfølging er ett av våre fortrinn”.

Bente Sørensen kunderådgiver Tlf. 38 17 37 77

”Hos oss er raske beslutninger en del av servicen”.

Kai Kyllingstad kunderådgiver Tlf. 38 17 37 81

Ta kontakt på telefon 38 17 35 00 eller www.sparebankenpluss.no for mer informasjon.

Det er alltid hyggelig å prate med kjentfolk.

akt nr 3 - 2010

«Her er ingen jøde eller greker...»

Stian A. Antonsen i Skeiv ungdom mener en for sterk homofil gruppeidentitet bidrar til å etablere et «oss» og «de andre»-klima, som setter homofile i boksen for annerledeshet.

Tekst: Ida Marie Haugen Gilbert Foto: Andreas Calmark Ved å fokusere for mye på annerledesheten, som «noe som må respekteres», fremhever vi ulikhetene mellom homofile og heterofile, mener Stian A. Antonsen i Skeiv ungdom.

– Se bare på klasseromsundervisningen: Mange lærere har riktig så gode intensjoner om å unngå mobbing og utstøting. Likevel bidrar de til å skape et «vi» vs. «dem»-klima» gjennom tilnærmingen de tar til homofile. De har kanskje et ønske om at «vi» (heterofile) skal være snille med «de» (homofile). Slik vil man unngå at «de» blir plaga, mobba og uthengt. Dette er jo vel og bra. Problemet er bare at klasserommet lett blir fremstilt som et heteroseksuelt kollektiv, mens «de andre» (homofile) er «der ute et sted».

Gjør homofile til «de andre» Han mener at Agnes Bolsø er inne på noe viktig i den aktuelle boken «Folk flest er skeive - Queer teori og politikk», hvor hun kritiserer boken «Skapsprengeren» som likestillingsminister Anniken Huitfeldt var redaktør for. Boken var riktignok ment å gi økt toleranse for homofile ved å formidle menneskers ulike veier ut av skapet.

Bolsø mener den snarere bidrar til å skape skiller mellom homofile og «folk flest».

– Selv om «Skapsprengeren» var ment som et forsøk på å vekke åpenhet og respekt, skjer det samme som i klasseromsundervisningen. Den står i fare for å gjøre homofile til «de andre» - til noen som må behandles annerledes, tror Antonsen.

Forsiktig med å fokusere på annerledeshet Slik barneskolelærere og likestillingsfolk står i fare for å skape skiller mellom oss og de andre, ser Antonsen at homofile selv bidrar til å skape og opprettholde dette skille. For eksempel at en

for sterk gruppeidentitet kan virke truende utad, og således skape et fiendebilde.

– Å stå sammen mot en gruppe mennesker kan dyrke fram en slags «er du ikke med oss er du mot oss»-mentalitet. Slik man også setter andre grupper opp mot hverandre: Er du ateist er du mot oss, er du kristen er du med oss og motsatt.

Kategorier kan både inkludere og ekskludere, sier han og utdyper.

– Gjennom homofestivaler, tv-programmer og bøker som skapsprengere blir det dannet en felles uttrykksmåte som skal speile identitet. Spesielt er dette tydelig rundt det å være homofil mann. Dette kan virke veldig frigjørende for de som kjenner seg igjen. Tilsvarende virker det ekskluderende for dem som ikke gjør det, sier han og viser til

Bibelens frigjøringsbudskap: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke træl eller fri, her er ikke mann og kvinne; for I er alle én i Kristus Jesus.»

– Bibelsitatet sier at det ikke finnes absolutte kategorier som er evige og uforanderlige.

Sådan blir kategorier bare sosiale og kulturelle konstruksjoner, sier han.

Fra usynlige til selvlysende – Homofile som gruppe har gått fra å være usynlig til å bli nesten selvlysende! Antonsen tenker på måten homofile gjerne framstilles gjennom massemedier og homoparader i dag. Et eksempel på hvordan enkelte personlighetstrekk tilskrives en gruppe er TV-Norges «Homsepatruljen». I beste sendetid eksponeres «typiske» kvaliteter for en homofil mann. Her som endimensjonale

«Homofile som gruppe har gått fra å være usynlig til å bli nesten selvlysende!»

akt nr 3 - 2010

hjelpere for heterofile som ikke vet sitt eget beste når det kommer til mote og koder for å te seg i selskapslivet.

– Massemediene fremstiller de mest ekstreme karakterene. Homofili sier noe om hvem man tilstrekkes av, blir forelsket i – ikke hvem man er som person.

Han peker på ironien her: – At homofile menn skal være så opptatt av mote og interiør er nesten blitt en etablert sannhet på linje med at alle afrikanere kan danse og at alle skotter er gjerrige. Visste man ikke bedre kunne man fort tro at homofile ene og alene er menn som liker gardiner og menn som liker andre menn, humrer Antonsen.

Kompleksitet og mangfold undergraves Antonsen mener mangfoldet undergraves av slik generalisering. Mens det helhetlige bildet favner mye videre: LHBT-lesbiske, homofile, bifile og transpersoner er alle kategorier som viser et større mangfold. Likevel ser han ikke helt poenget med å dele opp i enda flere kategorier; man bør snarere ta høyde for at ingen kategorier er uforanderlige og absolutte.

– Er det egentlig mer frigjørende å ha flere skap å gå ut og inn av? Skap som skal si noe om hvem du er som enkeltperson, undrer han og tror merkelapper snarere kan bidra til identitetsforvirring – for alt kan jo forandre seg.

– Kategorier er ikke absolutte, ting forandrer seg. Skal en homofil mann måtte gå inn i skapet igjen og stå fram på nytt dersom han på et tidspunkt skulle forelske seg i en kvinne?

Likevel ser han behovet ethvert menneske har for å kunne identifisere seg med andre, behovet for tilhørighet og samhold, samhørigheten man bare finner hos likesinnede.

– Jeg er samtidig usikker på om oppløsning av alle konstruksjoner er en bra ting. Er det ikke bra å møtes i samme gudshus for å tilbe den samme Gud? Spør han og tror løsningen ligger i å hele tiden være bevisst hvilke gruppemekanismer som bidrar til å skape skiller utad.

– Vi må huske at på samme måte som kategorier og grupper kan være nødvendig for å skape identitet, kan det også kan skape skiller.

Derfor er det viktig å bli bevisst gruppens mekanismer, vurdere hva slags forventinger blir vi møtt med ut fra ulike identitetsmarkører. Lar vi for eksempel andres forventninger påvirke hvordan vi blir?

■

– Transpersoner har vært usynlige helt inntil nylig Jøde her, greker der...både jøde og greker og litt kineser, sier du? Nei, du, da har vi ingen bås for seg, du får rydde deg ditt eget land.

Tekst: Ida Marie Haugen Gilbert Foto: Jan Ivar Vik – Transpersoner er på samme rettighetsnivå som homofile var i 1960, sier Tarald Stein.

Transaktivisten og dikteren har gått langt for å få bli den han er. Han mener vi glemmer at kjønnskategorier i utgangspunktet først og fremst har en pragmatisk oppgave. Selv er han mer opptatt av hva man vil ha, rettigheter, enn hva man måtte ønske å kalle seg.

– Transpersoner har vært usynlige inntil nylig. Tidligere har de bare vært kjent gjennom drag queen-kategorien. Men en kompis som opptrer som drag-queen sier det er omtrent like sårende for ham å bli tatt for å være transperson, som det ville vært for en transkvinne å bli kalt drag-queen.

Han påpeker at transpersoner er underlagt en bestemt retorikk som overlater til andre å definere hvem de er, utforme rettigheter og former slik en oppskrift av utvalgte symptomer for hvem som passer og ikke passer inn.

– Identitet bør ikke frita mennesker fra å ta selvstendige valg. En fare ved å oppkonstruere en identitet på denne måten er at den kan rokkes ved utenfra. For eksempel settes det fort spørsmålstegn ved legningen om en homofil skulle bli tiltrukket av en transmann, sier Stein.

– Da må han over i en annen bås, liksom?

– Han begynner i alle fall å lure.

Når kategorier stiller ultimatum HBRS (Harry Benjamin Ressurssenter, som arbeider for mennesker som har eller har hatt diagnosen transseksualisme) har lenge vært toneangivende for hva som får lov til å kjennetegne transpersoner. Stadig nye symptomer fører til stadig nye båser.

– Nå heter det noe så fint som «kvinner eller menn (med en litt annerledes historie)», ler Stein.

akt nr 3 - 2010

Stein er enig med Stian Antonsen i at inndeling i kategorier og båser er forvirrende for identiteten.

– Hvis det skal være noen vits i kategorier må man ha utallige for å kunne plassere alle – og det er mange. Men hvilken nytte har dette?

Spør han.

Han har et håp om at alle som ønsker at behandlingsmonopolet som Rikshospitalet opererer med skal opphøre, kan kjempe for dette felles målet uavhengig av deres identitet.

– Slik det er i dag har man ingen mulighet for å få en «second opinion», noe pasientrettighetsloven slår fast at nesten alle pasienter har rett til. Rikshospitalets klinikk opererer med så snevre grenser for kjønn at de ødelegger flere liv enn de hjelper, sier Stein og trekker frem et annet problem som følger med kravet om et enten-eller konvertering fra en kategori til en annen: Man må nemlig kastreres for å få endret juridisk kjønn og personnummer.

– Med andre ord blir man (hvis man er heldig) stilt overfor valget mellom å fortsette med feil juridisk kjønn eller frasi seg alle reproduktive muligheter. Sammen med Rikshospitalets uoffisielle øvre aldersgrense på ca. 30 år, resulterer dette i at en god del unge mennesker blir frarøvet muligheten for å få egne barn. Ultimatumet her er det få som vil vedkjenne.

– Tvangssterilisering er liksom noe de fleste tror tilhører fortiden, sukker han.

Står og faller på enten – eller – En annen av mine kampsaker er samtidig at heterofile menn skal få lov å være mer feminine. Mannsrollen er kanskje mer undertrykkende i dag enn kvinnerollen?

Mens homofile tar seg friheten til å bryte med mannsrollen fordi de uansett ikke passer helt inn, er presset stort for at heterofile menn skal leve opp til stereotypiene, sier han.

– Menn må vise at de er menn, hvis ikke er de ikke menn, men blir mistenkt for å være homo liksom?

– Ja, noe sånt. Når jeg begynte å tenke på at jeg kanskje var trans, kunne jeg bare frembringe informasjon om transmenn som disse übermannlige, traktormennene med sans for solariumsbrune silikondamer poserende på bilpansere i ølreklamer, flirer han og tar utilslørt en slurk av «damedrikken» pæresider, etter å ha takket pent nei til en barsk, mørk pils. Stikk i strid med generaliseringer for denne båsen, med andre ord.

– Da jeg tok kontakt med HBRS for å snakke om min opplevelse, var de raske til å konkludere med at jeg ikke hørte til hos dem siden jeg ikke stemte med disse forventningene.

Siden har de forsvart Rikshospitalet gang på gang, og dermed gitt sin støtte til de overgrepene som skjer der.

Høy selvmordsrate Transpersoner har en ekstremt høy selv­ mordsrate, viser internasjonale under­søkelser.

Men Rikshospitalet fører ingen statistikk over det, og ingen levekårs­undersøkelse er gjennomført blant trans­personer i Norge.

Tarald Stein husker selv hvordan det var å forsøke å være kvinne: følelsen av at han lot som om han var noe annet enn han var – at han når som helst kunne bli avslørt for å late som om han tilhørte en kjønnskategori som ikke stemte. At han gikk rundt og løy.

Han er selv opptatt av å rydde rom for dem som føler det samme, slik at de våger oppsøke hjelp før det går for langt. Men da må man ha realistiske kategorier, slik at man ikke blir avvist dersom man verken kjenner seg igjen i drag queen-kategorien, eller som Samantha Fox-kurtiserende trailersjåfør i damekropp.

– Identiteten er mindre viktig enn de mer praktiske tingene; som – hva slags kropp er du i stand til å leve med? Rikshospitalets oppgave burde ikke være å sette godkjent-stempel på den enkeltes identitet, men å hjelpe mennesker til å finne ut av egne behov med hensyn til kjønn og hjelpe dem å få disse behovene oppfylt.

■

Transaktivist Tarald Stein mener kategorier kan ha en pragmatisk funksjon, men bør brukes med største forsiktighet. (foto: Jan Ivar Vik)

akt nr 3 - 2010

Søkende fellesskap Per Ivar Thorstad har i en årrekke travet Tromsø-forbundets korridorer både som medlem og ansatt. Nå gir han seg som sekretær. Her forteller han hvordan organisasjonen har vært et sted å utvikle sin identitet som kristen, og reflekterer over utfordringer den har som kristenradikal organisasjon.

Tekst: Ida M H Gilbert Foto: Privat.

– Jeg begynte i forbundet i 2003 etter å ha vært med i Laget i to år. Følte at det var et skritt i riktig retning i min søken etter Gud og det hellige. Spesielt var det den intellektuelle dimensjonen ved forbundet som tiltrakk meg.

Her var det aksept for å bruke litt av den samme typen kritisk refleksjon som vi blir opplært i på universitetet også i møte med troen og bibelen, og det var noe nytt for meg, forteller Per Ivar Thorstad.

korrigerende tiltak går verden fremdeles sin faste gang mot avgrunnen. Skal verden bli et sted hvor vi alle kan leve med en viss verdighet, uansett om vi bor i Bærum, Darfur eller Calcutta, trengs det et virkelig RADIKALE alternativer!

– Hvordan har du opplevd utviklinga i Forbundet de årene du har vært med?

– I lokalforbundet i Tromsø, hvor jeg har tilbrakt mesteparten av min tid, har vi gått gjennom noen forskjellige faser. I tiden jeg begynte var det oppgangstider med ganske mange engasjerte medlemmer, med homokamp og feminisme som viktige saker. Så, rundt 2006 begynte vår internasjonale, økumeniske fase, med mange internasjonale studenter, noe som egentlig har holdt seg frem til i dag. De siste årene har tema innen internasjonal solidaritet vært viktige i Tromsøforbundet. Da jeg begynte sto homorettigheter som vår kampsak nummer én, noe som har fortsatt de siste årene. Ett annet tema som også har vært mye på agendaen de siste år er: Kjønn; kjønnsperspektiv, kjønnsnøytral, kjønnsrettferdighet osv.

– Hvordan kan Forbundet radikalt bidra til økt bevissthet rundt saker som miljø og klima?

– Jeg ser lite håp komme fra våre politikere, som jo representerer folk flest, dvs. FrP eller en type FrP-light. Men jeg ser lyspunkter der ute, det finnes ulike subkulturer som staker ut alternative levemåter. Under min deltakelse på WSCF Europe staff meeting i Lund i Sverige tidligere i år ble jeg forbløffet over graden av miljøbevisthet store deler av deltakerne hadde.

Det kom folk som hadde reist hele veien fra England og Sentral-Europa med tog. For dem var det en selvfølge å reise på mest mulig miljøvennlig måte, selv om det betydde en dag eller to ekstra i reisetid. De var jo tross alt WSCF’ere. Det viste seg videre at stort sett alle medlemmene i vår svenske søsterorganisasjon Kriss var vegetarianere (begrunnet i hensyn miljø og resurser), avholdsmennesker, kjørte kollektivt, levde enkelt og kjøpte fairtrade (Sverige er forøverig langt foran Norge når det gjelder fairtrade, med mye større utvalg og en mengde utsalg).

– Hva er Forbundets utfordring fremover, tror du?

– Vi lever i en globalisert verden hvor alt i stadig større grad henger sammen. Vi går i klær laget av slavearbeidere i Østen, vi finansierer borgerkrigen Kongo gjennom kjøp av mobiltelefoner og PCer(koltan), vi bor i et land som har hele sin velstand basert på salg av fossilt brensel og er således blant de virkelig store klimaverstingene. Overskuddet av vårt bidrag til klimakrisen er igjen investert i et tvilsomt finansmarked. Trass i enkelte velmente forsøk på

– Hvordan kan man stadig fornye seg og samtidig ivareta den radikale tradisjonen?

– Dette handler i bunnen og grunnen om urgamle kristne verdier det virkelig er på tide å børste støvet av, slik som forsakelse, måtehold og tålmodighet. Kanskje kan forbundet også her hjemme være med på å utvikle alternative levemåter, som verden kan tåle litt bedre? Det vil nok bety at vi må selge bilen og belage oss på å bruke sykkel og kollektivtransport, holde møter på skype, i stedet for flypendling, leve enklere

akt nr 3 - 2010

og minske kjøttinntaket til et minimum. Kanskje vil dette forsette å vokse slik som sennepsfrøet: inn i maktens korridorer, til våre ledere en dag bestemmer seg for å ta oljefondet ut av finansmarkedet, drømmer han.

– Vi bør altså strebe mot å realisere idealene om en bedre verden?

– I det store og hele er det viktig å aldri oppgi sin streben mot utopien om en rettferdig verden.

Og selv om vi ikke når dit tror jeg det likevel er verdt forsøket. Kall meg gjerne naiv, men jeg tror at når vi en gang skal svare for livet vi har levd og når alle kontoer er gjort opp, vil det vise seg om vi gjennom våre liv har bidratt til å gjøre verden bedre eller verre. Derfor må vi lete etter den smale sti, og faktisk gå den også – med andre ord: Benytte oss av mulighetene til aktivt å strebe mot idealet om en bedre verden.

■

Radikal profil: Sigurd Osberg Akt tok en prat med teolog, Forbundet-traver og biskop emeritus i den Den norske kirke, Sigurd Osberg, om Forbundets rolle i dag sett i lys av historien. Han mener at Forbundet har en rolle som vekker til sosial rettferdighet ved å tydeliggjøre det evangeliske budskap.

Tekst: Ida Marie Haugen Gilbert Det skjedde i de dager Sigurd Osberg vurderte å melde seg ut av Den norske kirke at han kom i kontakt med Norges kristelige studentforbund.

– Jeg oppsøkte presten vår med tanke på utmeldelse. Han ble oppriktig lei seg og ba meg om å tenke meg om i et par uker. Jeg ville nødig såre ham og lovet det. Nettopp i de dagene fikk vi en teologisk student som vikar i kristendomsfaget. Hans ærlighet om tro og tvil gjorde meg - om jeg må si det slik - «religiøst nysgjerrig». Han vikarierte som sekretær i Studentforbundet i Bergen. Gjennom ham kom jeg til tro og ble med i Forbundet, forteller Osberg om steget som ledet ham inn på teologiske stier.

Osberg studerte på den tiden Waldhorn med solohornisten i Bergen filharmoniske – Musikkselskapet Harmoniens Orkester som det het den gangen – og var fast bestemt på

mener han at splittelsen mellom den konservative og den liberale polen i ettertidens lys har blitt til velsignelse.

– Det var nødvendig at forskjellene mellom «den konservative» og «den liberale» gruppe ble tydeligere. Stiftelsen av Studentlaget ga den konservative gruppen både større trygghet og friere handlingsrom. Splittelsen ga også rom for å teste den «liberale» teologi, noe som etter hvert klargjorde denne teologis styrke og svakhet. Den unge Schjelderup som ble gjenvalgt i 1923 kom jo også til å nyansere sin teologi da han fikk større kirkelig ansvar, forteller Osberg.

– Tror du en splittelse som var nødvendig i 1923, kan virke unødvendig splittende i dag?

– Fremdeles finnes teologiske nyanseringer, men jeg opplever at begrepet «splittelse» er et for sterkt uttrykk. Begge organisasjoner er sentralt plassert i kristen tro og bekjennelse. At

«Det er viktig å vekke hverandre for kirkelige ansvars­ områder som vi lett glemmer eller legger for liten vekt på.» en karriere som hornist. I løpet av hans tid i Forbundet og da han kom sammen med sin kone Maja bestemte han seg heller for å studere teologi.

det oppstår uenighet – som for eksempel i saken om de homofile – rokker ikke ved det sentrale i vår kristne bekjennelse.

– Det har jeg aldri angret på. Og mitt waldhorn øver jeg nesten hver dag! Det har vært godt for en biskop å ha noe å blåse i! Forteller Sigurd Osberg med en stemme uten tegn til anger på forsakelsen av profesjonell musikkarriere til fordel for teologien.

Osberg mener at egenart og forskjellige syn innen ulike organisasjoner snarere er uttrykk for mangfold – et mangfold som åpner ulike innfallsvinkler til godt samarbeid.

– Uenighet i den kristne kirke er en kjensgjerning som strekker seg tilbake til apostlenes tid. Organisasjonsmessig forskjellighet og egenart er ikke nødvendigvis det samme som splittelse. Det har jeg erfart i samarbeid med «gode lagsfolk» gjennom hele min tjeneste.

Ofte ser vi viktige saker gå dukken til fordel for å enes rundt lovsang og apolitiske sosiale

Velsignet splittelse Osberg overleverte nylig stemmesedlene fra det omstridte ledervalget i 1923 til Nasjonalbiblioteket. Valget hvor de mest konservative stemmer brøt ut av Forbundet og dannet Laget. I forbindelse med valget i 1923

Enhet i uenigheten

akt nr 3 - 2010

kristne aktiviteter. Ofte i frykt for at politikk kan virke splittende. Osberg peker på at vi ikke må glemme viktige kirkelige ansvarsområder i frykten for uenighet.

– Alle som tilhører Den norske kirke har en forpliktelse til å bevare enheten og ikke overdrive uenigheten. Men det er viktig å vekke hverandre for kirkelige ansvarsområder som vi lett glemmer eller legger for liten vekt på. Jeg mener at Forbundet, både nasjonalt og internasjonalt har en rolle som vekker til sosial rettferdighet ved å tydeliggjøre det evangeliske budskap, svarer Osberg og ser heller intet poeng i å drømme seg tilbake til tiden før valget i 1923 , før det ble to kristne studentforeninger.

Fremskritt og bevissthet Som skilsmissebarn på Vestlandet i begynnelsen av 1940-årene har Sigurd Osberg selv fått kjenne den ekskluderende kraften som ligger i det å kjenne seg annerledes i en tid da skilmisse var realativt sjeldent - og særlig at en mor reiste fra sine barn. Og han er glad for at forståelsen for homofiles rett til samliv i uventet stor grad er blitt akseptert de siste årene.

– Da jeg reiste saken om homofiles rett til samliv for Bispemøtet i 1992, var jeg relativt alene, men i dag er det et klart flertall. Og skilsmissefrekvensen er dessverre så høy nå at det neppe kjennes unormalt å være skilsmissebarn slik jeg følte det, sier han men advarer likevel mot å alminneliggjøre skilsmisse i for stor grad.

– Man bør ikke alminneliggjøre skilsmissene på den måten at vi glemmer at en skilsmisse er vond for dem som må gjennomleve den. Ikke minst er det vondt for barn som blir sendt i «fraktfart» mellom mor og far og ofte blir utsatt for lojalitetspress, minner han om.

BLÅSER I DET: «Av og til er det godt for en prest å ha noe å blåse i», mener Sigurd Osberg.

«Radikalisme må være en konkret reaksjon. » – Kan en gruppes identitet, for eksempel ved en sterk «kristenradikal» identitet, virke unødvendig ekskluderende og truende utad?

– Det kommer an på om man evner å bygge identitet med begge øyne og ører åpne for andres identitetsforståelse. Et gammelt latinsk utrykk formulerer dette slik: Timeo lectorem unius libri – frykt den som bare leser én bok. Radikalisme kan ikke bare være en livsform, men må være en konkret reaksjon på urett en ser og vil gjøre noe med.

Osberg. peker på foreningen av liv og lære samt åpenhet mot grupper med andre måter å se ting på.

– Jeg har flere ganger i min tjeneste møtt mennesker som har vært «stokk konservative» i teologien men veldig radikale når det gjelder vilje til å bruke tid, penger og krefter på hjelpe mennesker i nød innenlands og utenlands. Vi tar så lett feil av hverandre og hverandres motiver, sier han viser til sine tolv år i Bispemøtet som en god skole i så måte. Her kunne uenigheten til tider bli sylskarp og stjerneklar, men han erfarte samtidig at respekten mellom meningsmotstanderne ble ivaretatt.

– Jeg tror ikke at en behøver å være negativt ekskluderende for å kunne bygge seg en trygg identitet som menneske og som kristen. Vi er alle nødt til å velge, men det innebærer også at vi gir andre rett til å velge annerledes enn oss selv. Den som velger noe må også velge bort noe annet.

Og den som velger må gi andre rett til å velge annerledes. Men det betyr også at en må gi seg tid til å se at andre også har relevante argumenter for sine valg. Mine valg behøver ikke nødvendigvis begrunnes negativt som en utidig polemikk mot andres valg.

Radikalitet som døråpner Osberg peker på viktigheten av radikalitet som døråpner for å sette fokus på viktige tema.

– Radikalisme «i løs vekt» betyr ikke så mye, men den teller når den får bryne seg på viktige spørsmål som angår oss alle. Det å være «radikal» betyr å «gå til roten» for å undersøke en sak grundig. Noe som krever at man stadig inntar en diskursiv tilnærming til saker. Dette innebærer å hele tiden spørre seg selv hvorvidt det er forhold en har oversett; forhold som taler mot det standpunktet en selv har inntatt, sier han og viser igjen til erfaringene han har fra årene som radikal stemme innenfor Kirken.

– Dette skjedde også med meg i de sakene jeg offentlig har fått gjennomgå mest for: Homofiles rett til samliv, om samboerskap er synd og forskningsbruk av vev fra aborterte fostre, er eksempler på saker som ladet de største kanonene.

Hantakker sin tid i Forbundet som øvelse i livets utfordringer på flere måter.

– Jeg er veldig takknemlig både for min tid i Forbundet og min studenttid ved Det teologiske fakultet UiO. Der ble jeg rustet til å

akt nr 3 - 2010

tåle motstand. Og for å si det med Kumbel: «Sub specie aeternitatis («i lys av evigheten» red. anm.) blir selv det dyrest kjøpte gratis».

■

Speidergutt?

Den nye generalsekretæren i NKS har sin viktigste bakgrunn fra speiderbevegelsen og Kristelig Folkepartis Ungdom (KrfU). Han drikker helst brus. Hans favorittsang gjennom tidene er Sveriges mest happy GP-bidrag noensinne, en riktig solskinnslåt, signert de überblonde, gladmormonske Herreys-brødrene.

Tekst: Ingvar T. Skjerve Foto: Linda Halvorsen

akt nr 3 - 2010

Akt møter Gaute Brækken over et glass kaldt vann, på kontoret hans i Grønlandsleiret hvor han jobber som menighetsforvalter. Vi er selvfølgelig på leting etter ugler i denne tilsynelatende uskyldsrene mosen. Det var blant annet noe om avbrutte medisinstudier, var det ikke?

Hva skal du bli når du blir stor du da, Gaute?

Er stor, jeg! Tar det som det kommer. Vet mer om hva jeg ikke skal bli, for å si det sånn. Jeg kommer fra en lærerfamilie, så derfor har jeg alltid hatt som mål å ikke bli lærer! Og så fant jeg jo ut at jeg ikke skulle bli lege etter halvveis fullførte medisinstudier.

Ja, hva var det som gjorde at du ikke ville bli lege?

Vel.. det var bare ikke meg, altså. Jeg trivdes ikke med miljøet eller arbeidsoppgavene. Fant det vanskelig å behandle pasienter OK i et system jeg ikke trivdes i. Du har liksom femten minutter maks med hver pasient..

Okei – men hva var det som fikk deg til å begynne på medisin da?

Jeg hadde bra karakterer. Og alle sa at jeg kom til å bli en veldig flink lege.

Og det hørte du på?

Tja.. Det gjør vi vel alle? Kanskje? Men ikke alle holder på helt til tredje året på medisin før de skjønner at det er lurt å høre mer på seg selv enn på andre? Kanskje ikke det, nei. Men det var liksom lege eller prest jeg hadde på blokka. Og det siste tenkte jeg var uaktuelt etter kirkemøtevedtakene i 95 og 97, ettersom jeg er homo.

Akkurat. Nå har jo en del forandret seg siden da.

Definitivt. Hadde jeg vært 18 år i dag ville jeg nok valgt annerledes!

Vel, nok om det. Generalsekretær i NKS, altså! Hva tenker du om det?

Det er veldig spennende! Gleder meg til å gå i gang, til å bli kjent med organisasjonen og finne ut hva jeg har å bidra med.

Og hva tror du det er?

Det er vel behov for å etablere noen nye rutiner.

Få på plass et grunnlag for vekst. Jeg har stort nettverk og mange interesser. Jeg tror jeg kan

bidra til å åpne Forbundet litt opp.

Du synes med andre ord at det er litt lukket i dag?

Ja, det synes jeg. Mange vet ikke hva Forbundet er! Jeg får for eksempel mange spørsmål om når jeg begynner som generalsekretær i Laget (he, he)

Er det noe spesielt du brenner veldig for?

Trosopplæring! Jeg holder nå på å redigere en bok om å vokse opp, om kropp, kjønn, seksualitet og grensesetting, som skal brukes i trosopplæringen. Nokså allmenne ting, egentlig. Og det er viktig for meg, dette at det å være kristen egentlig handler om allmenne ting. Det (å være kristen) handler om å hjelpe hverandre til å leve gode liv. Jeg opplever at troen er det som gir meg frimodighet og engasjement.

He, he! Hva tror du denne lukketheten kommer av?

Tenker vel at noe av det handler om å markere en slags annerledeshet. Et behov for å markere seg som atskilt fra resten av Kristen-Norge. Men tidene har forandret seg! Jeg tenker at mye av det Forbundet driver med nok var radikalt for 20 år siden, men at flere og flere, både i Kirken og i samfunnet for øvrig, nå tenker slik man har tenkt lenge i Forbundet.

Men er ikke særpreg noe av det som gir organisasjoner styrke – som får folk til å bruke mye tid der? Og Forbundet har vel hatt en viktig rolle som fristed for folk som føler seg annerledes?

Absolutt! Det der er alltid en utfordring. Det er en balansegang mellom særpreg og samhold og åpenhet og oppslutning. Men i forbundets tilfelle er det vel kanskje på tide å tenke litt mer på oppslutning. Flere og flere finner seg dessuten til rette i Kirken, selv om de tenker annerledes.

Dessuten; hvis man ikke ser at Forbundet finnes, så er det jo ikke noe fristed å oppsøke.

Høres bra ut. Noe mer du vil ha sagt til Akt-leserne?

Jeg har lyst til å bruke et KrfU-slagord; drøm større!

Hm.. Okei. Men du.. du er ganske clean living, eller hva?

M-m. Ganske kjedelig rett og slett. Lever et ganske ordinært liv.

Ingen mørke sider?

Nei.

Noe må det vel være?

Noe kanskje. Men ikke noe det er interessant å grave i.

Du danser uanstendig om man belønner deg med kondomer, har jeg skjønt?

Er det noen spesielle målgrupper du tenker at man burde åpne seg opp for?

Jeg tenker vel at man må lage en strategi for hvilke målgrupper man vil nå ut til.

Du har en nokså solid ideologisk og verdimessig forankring. Tror du det kan bli en utfordring som generalsekretær?

Jeg opplever at mitt verdigrunnlag harmonerer godt med Forbundets, så nei, ikke en utfordring på det viset. Men det kan nok oppstå noen utfordringer når verdiene skal omsettes i praksis.

Dessuten liker jeg å provosere litt, jeg liker å utfordre vedtatte sannheter.

Er det en rolle du kan tenke deg å ha i Forbundet – som en som provoserer og utfordrer litt?

Hvis det blir behov for det så. Jeg liker å stille de spørsmålene som ikke blir stilt – i de rette fora for slikt.

akt nr 3 - 2010

Ha, ha! Stemmer! Tar ikke meg selv så veldig høytidelig. Liker en utfordring. Jeg var for eksempel den eneste kristenrussen som løp naken rundt Lille Lungeårdsvann i Bergen sentrum.

Okei. Sjokkerende nok, får vi si. Og du er diehard Grand Prix fan, altså?

Absolutt. GP er stort! Mye større enn fotball VM!

Favoritt GP-låt gjennom tidene?

Diggelo-diggeley! Jeg var fem år da den vant!

Det gjorde et uutslettelig inntrykk!

■

Folkets forum Europas Sosiale Forum er stedet å besøke om du vil treffe tyske anirasister, irakiske feminister, kvisete maoister eller økologiske pensjonister.

Tekst og foto: Torkil Hvidsten Hvert år samles verdenseliten i Davos, til det såkalte World Economic Forum. Der sitter inviterte næringslivstopper, superspekulanter, direktører, kronprinser og en og annen statsleder bak lukkede dører og diskuterer hvordan de skal forme verden i sitt nyliberale bilde. Men i lufttette tyrkiske klasserom sitter en helt annen gjeng og svetter over kaffekopper, debatter, kjepphester og sosialt engasjement.

En annen verden På begynnelsen av 2000-tallet – den gang de «sosiale bevegelsene» sto som sterkest, demonstrasjonstog var trendy og man i fullt alvor trodde at en annen verden var mulig – kom noen kloke hoder fram til at når eliten har egne fora, trenger folket det samme. World Social Forum (WSF) ble skapt. Et samlingspunkt for sosiale bevegelser, fagforeninger og interesseorganisasjoner fra hele verden. Åpent, demokratisk og uten innblanding fra stater eller næringsliv. I troen på at en annen verden

er mulig, og at verden kan forandres gjennom demokratisk, folkelig engasjement.

Siden har WSF blitt avholdt nesten-årlig og på sitt største samlet over 160 000 deltakere. Det er også skapt regionale og nasjonale avleggere, som for eksempel Europas Sosiale Forum (ESF), eller Globaliseringskonferansen som er en nasjonal gren av bevegelsen her hjemme i Norge.

Kroneksemplet på potensialet i bevegelsen, er motstanden mot Irak-krigen, der mobilisering og internasjonal koordinering i stor grad ble utført gjennom forumbevegelsen. De massive, verdens­ omspennende demonstrasjonene den 15. februar 2003, historiens største protestmarkering, var for eksempel et initiativ fra ESF som ble videre utformet og planlagt på WSF.

Tyrkisk organisering Årets Europas Sosiale Forum var lagt til Istanbul.

En gigantisk by på anslagsvis 17 millioner mennesker. En by som tidligere har vært hovedstad i både Romerriket, Det ottomanske rike og i Tyrkia. Geografisk og kulturelt plassert på grensa mellom Europa og Asia, i et land som vekselsvis er militærregime og EU-aspirant.

Tyrkisk organisering vinner ingen priser med det første – knapt nok et diplom for deltakelse – og det bar også ESF preg av. Informasjon er for eksempel ikke noe arrangørene finner nødvendig, verken i forkant eller under ESF. Men vi får etter hvert tak i et slags program, noen har fått en epost, andre har hørt noen rykter, og

ved å legge sammen brokkene av informasjon blir det til slutt mulig å finne fram i jungelen av tilbud og folk, og helt fram til riktig rom på riktig fakultet på Istanbuls tekniske universitet der forumet avholdes. I fire dager er det en seminarer, debatter og workshops om tyrkisk religionsdialog, kvinner i krig, sivilsamfunnet i Irak, økologisk pensjonisttilværelse, marxistiske analyser av byråkratiet i Sovjetunionen, og noen hundre andre mer eller mindre allment interessante temaer.

Istanbuls tekniske universitet produserer sikkert mye god forskning, men ventilasjons­ anlegget har de ikke oppfunnet. Vannselgeren på hjørnet har sitt livs beste dager mens vi svetter oss gjennom programmet og gisper etter luft i pausene. Men gjennom svetten og gispene blir vi servert sterke, spennende og inspirerende inntrykk: Forståelige og interessante gjennom­ganger av fattigdom i Europa under nyliberalismen. Kurdiske kvinnenes utlegninger om det etnisk delte arbeidslivet i Tyrkia. Eller den eldre kvinnen fra Iraqi Women Leagues beretninger om forfølgelse av kristne i Irak etter krigen. «De slaktet dem! Som man slakter geiter!

De kuttet strupene deres så blodet sprutet ut av dem!» Også knytter man spennende kontakter.

En irakisk studentleder her, og en gresk feminist der.

Tålmodighetsprøve under øvelsen "direkte demokrati i badstue

akt nr 3 - 2010

Det tyrkiske politiet holdt seg på behøring avstand fra de internasjonale aktivistene.

Aldrende kurdere var en langt mer påtrengende politioppgave

Direkte demokrati De sosiale foraene opererer i spenningen mellom demokratiske idealer og politiske kjepphester.

Møteledelsen gir en oppvisning i både heltemot og stoisk tålmodighet da det i plenum skal utarbeides en uttalelse fra ESF om økonomikrise og arbeidsliv. Med konsensusvedtak. Drøyt hundre mennesker i et svett og varmt klasserom, rundt et muntlig framlagt tekstforslag, med løpende tolking til en rekke språk.

Ikke før er forslaget lest opp, før en ukrainsk revolusjonær spretter i været og erklærer at dette er den dårligste teksten han har hørt på lenge.

Kapitalismen nevnes ikke med et ord! En fransk koloni i et hjørne krever at teksten også må handle om illegitim gjeld. Ordstyreren forklarer tålmodig omfangsproblemene om man skal ta alle verdens kampsaker inn i teksten, men for døve franske ører. Italienske fagforeningsaktivister reagerer kraftig på at det er foreslått å mobilisere til en felleseuropeisk aksjonsdag med oppfordring til generalstreik onsdag 29. september. I Italia streikes det bare på fredager! Etter et par timer med utbrudd, krav, forslag, motforslag, kompromisser og endringer, ser det hele ut til å nærme seg en løsning og debatten rundes av.

Da entrer en portugisisk kvinne scenen med to flunkende nye tekstforslag som hun ønsker skal vedtas i stedet for teksten det snart er enighet om. Den stoiske ordstyreren tar imot forslagene og åpner debatten igjen. Akts reporter gir opp og forlater lokalet – litt mindre demokratisk innstilt

enn to timer tidligere ­– mens ordstyreren roper etter en potensiell tolk i salen for polakken som vil protestere mot det nye forslaget.

Men utrolig nok: Dagen etter presenteres en ferdig tekst det er full enighet om. Med oppfordring til å mobilisere til generalstreik den 29.september – eller andre nærliggende datoer.

Den gamle mannen og politiet Tradisjonen tro er det felles demonstrasjon under ESF. Noen tusen mennesker toger gjennom Istanbul i protest mot nyliberalisme, velferdskutt, europeisk asylpolitikk, miljøødeleggelser, krig, sult og elendighet. En fraksjon på seks kvisete maoister i stemmeskiftet har et eget banner med et eller annet budskap på et eller annet språk.

En tyrkisk kvinneorganisasjon vil ha fred i Afghanistan. Belgiske fagforeninger advarer mot kutt i offentlig sektor og tyske antirasister krever avvikling av nasjonalstaten som institusjon.

Alt dette skjer i helt fredelige former. Det massive politioppbudet holder seg på avstand, har tatt av seg hjelmene og gir tydelige signaler om Tyrkia er et moderne demokrati der det er lov å ytre sin mening om både velferdskutt og verdensrevolusjon.

Inntil det plutselig blir liv i politifolkene, og den tyrkiske politistaten knurrer faretruende. Pistoler, køller, skjold, hjelmer og skuddsikre vester og gassmasker stormer langs demonstrasjonstoget, en rekke på hver side, og

isolerer en liten gruppe som gis spesialeskorte langs demoruta. En spesialeskorte som bærer bud om at det er mer i vente straks alle de brysomme kameraene og utenlandske demonstrantene fordufter. De livsfarlige terroristene som rammes inn er en ansamling på 40-50 gamlinger. Kurdere.

De går helt stille gjennom gatene, med stivnede, alvorlige ansikter som aldri fortrekker en mine.

Ikke et slagord. Ikke en lyd. Ingen trusler eller hatrop. Men alle de gamle kurderne holder bilder av unge damer og menn i hendene. Bilder av sønner og døtre som er drept eller forsvunnet i Tyrkias krig mot den kurdiske befolkningen.

Etter toget samler kurderne seg på Taksimplassen – Tyrkias svar på Youngstorget.

Prydet av et gigantisk tyrkisk flagg og en statue av generalen og statsmannen Atatürk som skuer utover byen og landet. Symbolverdien er tung når de aldrende aktivistene setter seg stille ned med bildene sine. Det er 25 år siden sist det var en kurdisk demonstrasjon på Taksim. Denne dagen tar de sjansen, i ly av de internasjonale aktivistene. Tungt væpnet politi står klare til å fylle pansrete busser med kurdere. Vi står en stund og ser på markeringen, mens vi vinker og smiler oppmuntrende. Men til slutt melder sulten og tørsten seg, og den norske delegasjonen rusler ned den hektiske handlegata for å finne en restaurant med TV. Kurderne blir sittende igjen med bildene sine og det ventende politiet. artikkelen fortsetter 

akt nr 3 - 2010

«A! Anti! Antikapitalista!»

Artikkelforfatteren marsjerer mot alt som er galt i verden og litt til. (foto: Linn Herning, For velferdsstaten)

Quo vadis?

Som forumfersking oppleves ESF 2010 som enormt inspirerende. Irritasjonen over manglende organisering oppveies og vel så det av at det faglige og politiske innholdet er så spennende og godt. De nye bekjentskapene og planene som legges er det samme. Iblant tar man seg selv i å tenke at en annen verden jammen meg er mulig. Nesten helt uten ironi.

Men det murres blant de gamle forumtraverne. ESF 2010 bærer på ingen måte preg av massemobilisering. Det er det klart minste europeiske forumet som har vært arrangert. Det er ingen som riktig vet hvor mange som er til stede, men flere mener å ha hørt at det er omtrent 5000. Kombinert med elendig informasjon og liten pressedekning spørres det hva det politiske potensialet i dette forumet egentlig er. Årsakene blir heftig debattert i plenumssalene, i gangene og på pubene om kvelden. Er altfor mange potensielle deltakere opptatt med krise-demonstrasjoner i

hjemlandene? Har forumene utspilt sin rolle?

Kan sosiale medier overta for sosiale fora?

Det tyngste skytset rettes mot arrangørene og mobiliseringen. Hvem har egentlig hørt om ESF i år? Distriktspolitikken får det glatte lag. Hvorfor må forumene alltid legges til en geografisk utpost i Europa? Hva er galt med å gjøre det lettvint for folk å reise til forumet? Dessuten er det usikkerhet rundt hvem som egentlig er til stede.

Hvor mange her er nøkkelpersoner som kan løfte debattene og mobiliseringene videre i sine organisasjoner og hjemland, i forhold til andelen pubertale maoister eller tilfeldige Akt-reportere?

Den internasjonale aksjonsdagen 29.september (eller nærliggende fredager) blir en målestokk på dette. Det samme blir høstens utdanningsforum i Palestina og neste års World Social Forum i Senegal.

■

akt nr 3 - 2010

•

Europas Sosiale Forum (ESF) har vært avholdt seks ganger siden 2002.

•

ESF er en avlegger av World Social Forum (WSF) og følger WSFs charter.

•

I charteret heter det blant annet at forumene samler folk som arbeider for en solidarisk og demokratisk globalisering, i opposisjon til nyliberalisme og imperialisme.

•

Den nasjonale avleggeren av WSF i Norge er Globaliseringskonferansen, som i år avholdes 18.-21.november i Oslo.

•

Mer informasjon på nett: www.forumsocialmundial.org.br www.fse-esf.org www.globalisering.no

Forum under palestinsk kontroll Arrestasjoner og utreisenekt fra Israel og innblandingsforsøk fra Hamas til tross: Arrangørene av World Education Forum i Palestina har full kontroll.

Av Torkil Hvidsten og Katrine Lind-Solstad I 2010 arrangeres ikke World Social Forum.

I stedet er det bestemt at det skal avholdes flere mindre regionale og tematiske forum, som de nylig avholdte Europe Social Forum og U.S. Social Forum. Blant nykommerne er World Education Forum (WEF) som avholdes i Palestina i oktober. Dette er et globalt forum, og handler altså om utdanning i et globalt perspektiv – ikke primært i Palestina. At det er lagt nettopp hit er selvsagt en solidaritetserklæring fra forumbevegelsen. Men like mye er det et håp om at grepet med å gjøre palestinerne til arrangører og vertsskap kan bidra til å løfte dem ut av offerrollen – både i egne og andres øyne.

Full kontroll De palestinske arrangør­ ene har et ønske om at forumet skal holdes i «hele» Palestina – dvs på Vestbredden, i Gaza, i Jerusalem, blant palestinere i Israel, og i en flyktningeleir i Beirut. − Da vi ble tildelt forumet, ble jeg først ganske engstelig for hvordan dette skulle gå, innrømmet Michel Warschawski da han var i Istanbul for å informere og mobilisere til WEF. Warschawski er israelsk fredsaktivist, grunnleggeren av den israelsk-palestinske Alternative Information Center, og nå en av de lokale arrangørene for WEF. − I Palestina har vi god erfaring med å arrangere store konferanser. Men et Forum er noe mye mer enn en stor konferanse, og har egne utfordringer knyttet til arrangementet. Særlig i et område som Palestina. Warschawski pauser og smiler. − Men nå som det nærmer seg ser jeg jo at vi har kontroll, at dette går helt fint, smiler han.

Opplevelsen av når man har kontroll er åpenbart kulturelt betinget. Warschawski er i

Istanbul fordi de to palestinske arrangørene som egentlig skulle komme, ikke fikk forlate Israel.

En annen av arrangørene, som var ansvarlig for gjennomføringen av forumet i Haifa i Israel, ble nylig varetektsfengslet på ubestemt tid.

Og i Gaza sliter arrangørene – i tillegg med de åpenbare utfordringene knyttet til blokkade og krigshandlinger – med at myndighetene krever kontroll med arrangementet. Dette er uaktuelt for arrangørene. Ikke først og fremst fordi de lokale myndighetene er Hamas, men fordi charteret for de sosiale forumene utvetydig slår fast at forumene skal være uavhengige av statlig kontroll og næringslivsinteresser.

For en som kommer fra et land der togforsinkelser er en politisk toppsak, virker det heller strevsomt å arrangere utdanningsforum i Palestina.

Men Warschawski har altså kontroll. Selv om drømmen om et forum i «hele Palestina» kanskje ser ut til å måtte oppgis. − Men i Ramallah, Jerusalem og Beirut har vi jo nesten ingen problemer! Dessuten har vi, bortsett fra i Gaza, et godt samarbeid med både myndigheter og lokale student- og utdanningsorganisasjoner.

Globalt forum Mer enn 60 organisasjoner fra hele verden står som internasjonale medarrangører av WEF. Blant de internasjonale arrangørene er Martina Pignatti fra den italienske organisasjonen Un Ponte per... («En bro til...») som jobber med å myndiggjøre det irakiske og palestinske sivilsamfunnet. Hun ønsker seg at enda flere

akt nr 3 - 2010

bidrar. Enten som medarrangører, deltakere, som «mobiliserere» – eller ved å lage egne, lokale arrangment mens WEF pågår. − Vi jobber med forskjellige nettløsninger for å gjøre forumet tilgjengelig også for alle som ikke har anledning til å reise fysisk til forumet. Vi håper å kunne streame store deler av arrangementet. Også håper vi å få bilder og videoer og rapporter fra mindre arrangement over hele verden som kan deles på nett og også vises fram under forumet, forteller Pignatti.

Forbundet og WEF Forbundet har lenge hatt et sterkt og levende Palestinaengasjement. I 2008 ble Midtøstengruppen opprettet og med det ønsket Forbundet at det ikke bare skulle være et engasjement, men også handling.

Midtøstengruppen jobber til en hver tid med å holde seg oppdaterte på situasjonen i Palestina.

Vi deltar i Fellesutvalget for Palestina(FuP) og i vår stilte vi oss sammen med resten av Palestinabevegelsen opp i demonstrasjoner mot Israels angrep på nødhjelps konvoiene. Vi holder foredrag, reiser på foredrag og ønsker å spre den informasjonen vi har til våre medlemmer. Slik at flere kan bli engasjerte for å skape en forandring, og en rettferdig fred blant mennesker som aldri har klart å leve i fred.

I høst vil Midtøstengruppen jobbe spesielt opp mot World Student Forum. Vi ønsker å delta på denne konferansen, og håper at dette kan være et forum der vi kan knytte kontakter med andre engasjerte studentorganisasjoner i arbeidet for en bedre verden. Midtøstengruppen jobber derfor også med et forprosjekt i tilknyttning til dette forumet. Og håper dette kan bidra til at vi får varige partnere som vi sammen kan jobbe med.

■

forbundsstoff

Norges kristelige studentforbund: Sterke messer – sterke meninger.

Akt tok en prat med leder i Forbundet, Marte Ottesen, og Forbundet-veteran Andreas Calmark. De forteller hvordan organisasjonen er et sted man kan realisere sitt engasjement under studietiden, samtidig som det er et åndelig fellesskap med rom for tro, tvil, undring – og fest.

Av Ida M H Gilbert

Forbundet (NKS) er Norges eldste kristne studentorganisasjon, stiftet i 1899 – altså har Forbundet i over hundre år engasjert seg for tro og samfunn.

Mange kampsaker har gjennom historien spiret i Forbundet og satt ytterlig preg på samfunns­ debatten.

Tygger med tidens tann – Hva er egentlig Norges Kristelige Studentforbund?

– Forbundet er et sosialt møtested for et mangfold av studenter ved de ulike norske studentbyer. Her er rom for mangfold; vi har plass til tro, tvil, undring og kritikk, sier Ottesen.

Hun forteller at Forbundet drives og bygger på studentenes eget engasjement. Derfor er det medlemmene selv som setter dagsorden og gir liv til kampsaker og diskusjonstema.

Forbundet søker hele tiden svar på spørsmålet: Hva er det å være kristen i dag?

– Hovedstyrken i Forbundet er at vi hele tiden ligger tett på tiden, at vi stiller spørsmål og aldri ta noe for gitt. På denne måten unngår vi å låse oss til dogmatiske konstellasjoner som splitter fremfor å forene, på denne måten er vi alltid i bevegelse, sier Calmark.

Åndelig fellesskap med rom for ulikhet Forbundet har en lang tradisjon for samtale, diskusjon og debatt rundt åndelige tema, tro, tvil og kirkelige spørsmål.

– Forbundet er også et sted hvor mennesker kan stille spørsmål med etablerte sannheter; undringen er selve oljen i maskineriet. Organisa­ sjonen har en klar kristen målsetning, som gir medlemmene et åndelig fellesskap. Den sier likevel ikke først og fremst noe om det enkelte medlems ståsted i forhold til kirke og kristen-

dom, sier Ottesen.

– En enhet som tillater uenighet, kan du si.

Realiserer engasjementet i fellesskap – Forbundet er kjent for å opp gjennom historien ha vært radikale politisk og liberale teologisk. Hva innebærer dette?

– Opp gjennom historien har det gitt seg utslag på ulike måter som har vært preget av sin tid, eksempler som ofte blir trukket frem er kamp for kvinner og homofiles plass i kirke og samfunn, og solidaritet med palestinere. Men også krav om mer human asylpolitikk er tingforbundere har engasjert seg i, sier Ottsen.

Calmark peker på alt Forbundet har å vise tilbake på i historien.

– Vi får gjort ting! Det bekrefter eksemplene gang på gang. Samtidig er det avhengig av hvert enkelt medlem hva som blir våre saker og hvordan disse gjennomføres. Men sammen kan vi altså få til mye.

De forteller at Forbundet – i tillegg til å være et åndelig fellesskap – også er sted hvor man kan realisere sitt sosiale engasjement i samarbeid med andre.

– Gjennom Verdensforbundet, World Student Christian Federation (WSCF), har medlemmer av Norges kristelige studentforbund samarbeidspartnere i studentbevegelser i nærmere 100 land over hele verden. Det internasjonale samarbeidet hjelper oss til hele tiden holde oss oppdatert på hva som skjer på grasrotnivå rundt omkring i verden, i tillegg er det godt å ha flere samarbeidspartnere å støtte seg til når engasjementet skal realiseres, sier Calmark.

– Det er vanskelig å redde verden alene, lettere er det å organisere seg med andre mot målet å arbeide for en bedre verden, sier Ottesen og

akt nr 3 - 2010

forbundsstoff

Lang tradisjon: – Hovedstyrken i Forbundet er at vi hele tiden ligger tett på tiden, at vi stiller spørsmål og aldri tar noe for gitt, sier Marte Ottesen og Andreas Carlmark.

Om Norges kristelige studentforbund: forteller at hun har erfart at Forbundet er et sted hvor engasjementet kan få utvikle seg til mer enn bare engasjement.

– I Forbundet har jeg både fått realisere mitt engasjement og fått nyttig erfaring å bygge videre på.

•

Norges Kristelige Studentforbund (NKS) har siden 1899 vært et møte­ sted for tenkende og engasjerte unge mennesker.

•

Studentforbundet er økumenisk og tilhører World Student Christian Federation (WSCF), som har nasjonale student­ bevegelser i nærmere 100 land over hele verden.

•

Forbundet står i en kristenradikal tradisjon, noe som har preget mye av arbeidet Forbundet har lagt ned i gjennom tidene.

•

Organisasjonen har til formål er å vekke og styrke kristen tro og identitet blant studerende ungdom, samle dem om arbeid for Guds rike, blant annet gjennom gudstjenesteliv, sosi­ ale, politiske og kulturelle oppgaver til en felles innsats for fred, rettferdighet og likestilling.

•

Hovedkontoret ligger i Oslo, og her sitter en fulltidsansatt general­ sekretær og en deltidsansatt informasjon­sansvarlig.

•

Hver av de største studentbyene har sitt eget lokalforbund. Alle samles til landsmøtet en gang i året.

•

Hvert lokalforbund har eget styre og bestemmer selv hvem de vil være og hvor engasjementet rettes. Alle møtes over et felles utgangspunkt i et prinsipprogram og en teologisk plattform vedtatt av landsmøtet.

Tro, undring – og fest – Heller enn å være redde for andre oppfatninger av tro, åpner vi for at det finnes ulike måter troen kommer til uttrykk på. Samtidig er vi opptatt av at troen er noe som taler sant, er levende og tilstede. Tro er noe Gud gjør gjennom oss, og ikke noe vi gjør ovenfor Gud. Tro skal derfor ikke presteres for å få innpass i en bestemt kristen gruppering, men noe en kan samles rundt, glede seg over og stille undrende spørsmål til, sier Calmark.

Begge er enige om at organisasjonens motto «sterke messer – sterke meninger» fint oppsummer hva Forbundet er.

– Vi er samtidig et meningsfellesskap, som samles om frustrasjon og gleder. Vi kan krangle så busta fyker, men straks vi samles rundt bordet er det duket for glede og fest, ler Ottesen og understreker at gode fester, messer og måltider binder det hele sammen.

– Mange gode fester, samlinger, vennskap og forrykende debatter oppsummerer hva du kan forvente å møte i Forbundet. Engasjementet står i taket, retter seg mot og roter seg inn i alle verdens hjørner og avkroker. Vi retter oss mot å få i stand alt som skal til for at refleksjonen skal gå framover og ikke tilbake.

■

akt nr 3 - 2010

Vil du vite mer? Se: www.forbundet.no

forbundsstoff

Leders spalte

Alt har sin tid.

Sommeren går mot slutten, og det er en tid for semesterstart! En tid for å starte på nytt, tid for nye timer på lesesalen, tid for å sette seg mål om bedre vaner, mer trening og tid til venner, og enda er det lenge til eksamenstid. Det er en tid som nå nytes og brukes. Det er en tid hvor nye studenter inntar studiebyene fulle av forventning og klare for å finne nye steder å være og nye miljøer som kan ta imot dem.

Som studentforbund er dette en av de travleste tidene for Forbundet. Gamle medlemmer vender tilbake til det gode organisasjonsliv og det er tid for at nye medlemmer skal bli kjent med og forstå hva Forbundet er. Studenter som skal få ta del i et mangfoldig fellesskap på temamøter, messer, fester og turer. Medlemmer som skal få ta del i troen, tvilen og undringen.

Forbundet står i en sterk tradisjon og er samtidig alltid i en forandring. Forbundet er der hvor studentenes engasjement er. Det er dere som setter dagsorden og gir liv til kampsaker og diskusjonstema. For tiden er mange av Forbundets medlemmers engasjement knyttet til Palestina. Mye grusomt skjedde i vår, og dette er en tid for handling.

Som studentorganisasjon jobber nå Forbundet med muligheten til å få i gang en utvekslingsavtale med palestinske studenter. Studenter i Palestina blir systematisk undertrykket ved at universiteter stenges, professorer nektes adgang og muren gjør det flere steder nesten umulig for studenter å nå frem til studiestedet sitt. Vi mener at en utvekslingsavtale vil være en konkret handling som både vil gi noen studenter en unik mulighet til å studere et annet sted for en periode, og ikke minst muligheten til felles utveksling av kunnskap og dialog. Ved å drive utveksling med palestinske studenter er det også en symbolsk handling mot den måten staten Israel behandler palestinske universitet på.

Alt har sin tid, men tiden er alltid moden for å lete etter undertrykkende strukturer, for å vise solidaritet og handle der menneskeverd krenkes, og det er noe vi aldri kan slutte med.

Godt nytt engasjerende semester med spennende temamøter, sterke messer og godt fellesskap ønskes dere alle!

Marte Ottesen leder i Norges Kristelige Studentforbund

akt nr 3 - 2010

Kristiansand Kristelige Studentforbund – i form!

Kristiansand-forbundets sekretær Kristian Mosvold peker her på en evig viktighet av studenters engasjement – og hva Kristiansand-forbundet gjør for å engasjere.

Tekst: Kristian Mosvold, sekretær i Kristiansand-forbundet Det er ikke nødvendigvis lett å drive forbundsarbeid på et sted der fleire av studieløpene er 3-4 år.

Det er mye gjennomtrekk av studenter. Dette merker ikke bare vi som kristelig studentforening – men også for eksempel Østsia og Pir6 – studentenens vannhull - har problemer med å skaffe frivillige, og må redusere aktiviteten. På seminarene som jevnlig arrangeres om hvordan man skal få studentene mer aktive, er det sett få eller ingen studenter som kommer.

I noen år har KKSF hatt god driv på litteraturfronten (som faktisk har resultert i at Kristiansand har fått egen litteraturscene). Men her kom det få studenter. Det samme gjaldt poesimessene som vi arrangerte i domkirkens våpenhus. Få studenter kommer – selv om det var helt fullt av folk under kulturnatten.

Vi fant ut at vi måtte finne et tidspunkt og sted der studentene var.

Dermed satte vi i fjor høst i gang med filosofiske og teologiskes samtaler kl. 1600 i Kaffebaren på Universitetet. Vi spanderer kaffe, kake og innledning.

Mens deltakerne byr på sin hjerne (og til en viss grad på sitt hjerte).

Dette har blitt en suksess, og vi møtes nå mellom 6-12 studenter – fra flere fag (matematikk, teologi, filosofi, mediefag) til diskusjon om kreasjonisme, fri vilje, livet etter døden med mer.

Kanskje den fine onelineren som stod i Aftenposten noen uker tilbake om hvorfor det er så mange langtidsledige ungdom på Agder kan være beskrivende også for aktiviteteten blant studenter?

Det må her nevnes at uten den kraften og intellektuelle kapasiteten som ny styreleder i KKSF, Håvard Ihle, har – ville nok tematikk og dramatikk i samtalene blitt adskillig blassere.

«Vi har det så greit, så da gidder vi ikke å forsøke å få det enda greiere.»

Fra høsten av fortsetter vi med disse samtalene, og vil dessuten arrangere film-/kulturkvelder.

Med denne innledning som ender i det ugreie (les: negative) kan vi så bygge oss godt oppover igjen.

For KKSF har endelig funnet formen!

Så: Javel, se det, dette blir greit!

Hvem er vi i lokalforbundene?

Akt ba representanter fra lokalforbundene fortelle om sine opplevelse av Forbundet.

Trondheimsforbundet, Marit Høye – Hvem er vi i det særskilte respektive lokalforbundet?

– Vi i Trondheimsforbundet er en liten haug med riktig så forskjellige, men herlige individer som har spesielt én ting til felles: Alle ser fram til å møtes til messer, sosiale påfunn og fest.

– Hvordan star det til I kollektivfelleskapet?

– I Trondheim har vi et rikt kollektivfellesskap, og det er unikt å få bo med så mange flotte, spennende mennesker. Det er nesten alltid noen å finne på ting med – fra å spise vafler og middag, irritere seg over pensum til å spille bordtennis sammen med.

– Hvorfor bli medlem i Trondheimsforbundet?

– Kom, bli med og møt spennende mennesker, delta på sterke messer, være en del av en fantastisk organisasjon og et evig engasjement.

- Hva slags arrangementer har vi?

Messer, temamøter om vanskelige og noen ganger uvanlige temaer innenfor kristendommen i tillegg til hva det nå måtte være vi har lyst til å lære mer om – som for eksempel vinsmaking!

– Hva er Forbundet for nettopp deg?

– Forbundet er et sted å dele store og små tanker. Være sosial med andre mennesker – troende som tvilende. I Forbundet slipper man å passe inn i den typiske «kristenbåsen». Båsen som svarer til forventninger og fordommer til det å være «kristen». Samt det å på den ene siden kunne diskutere store og vanskelige spørsmål, men også sitte på en messe og bare lytte og være sammen med Gud.

akt nr 3 - 2010

forbundsstoff

Engasjement og enhet KRONIKK

Skjærgårds Music and Mission forsøkte i sommer å legge lokk på kristent samfunnsengasjement.

Men som kristne er vi kallet til å ta del i kampen for en bedre verden! Verdidebatt.no og avisen Vårt Land tok debatten videre; om det som har blitt kalt politisk sensur av orga­nisasjoner på Skjærgårds Music and Mission festival.

Av Marte Ottesen Skjærgårds ønsker å ha kontroll med hva som skjer på festivalen og hvilken informasjon som formidles. Det har jeg forståelse for, men de argumenterer med at de sensurerer vekk det som er teologiske stridstema og politikk. Da blir dette også enn akkurat hvem som får stå på stand på Skjærgårds.

For hvor går grensen mellom hva som er kristendom og politikk? Hva regnes som stridstema og hva regnes som nøytralt? Som tidligere påpekt i debatten ligger det også en ganske sterk politikk i den sensuren som gjøres, en politikk som man utelater å si noe om. Ingen kristendom er nøytral eller uten politiske budskap. I vid forstand vil alle våre ulike

tolkninger av Bibelen legge føringer for hvordan vi lever livene våre i verden, og vil da kunne sies å være politisk. Jeg frykter at sensuren som gjøres signaliserer en oppfordring til ungdommen om å styre unna viktige temaer - for å «bevare freden».

Det er å undervurdere ungdom om en ikke tror at en kan klare å høre ulike meninger i en sak, eller om en tror at ungdoms engasjement ikke tåler utfordringer og debatter. Signalet om at samfunnsengasjement virker splittende og at man ikke kan tåle å være uenige er et farlig signal.

Helt enig vil man aldri bli, men man må likevel kunne fungere side ved side. Det er naivt å tro på en enhet som er basert på at man i noen fora alltid må legge lokk på det man er uenige om.

Jeg ønsker å stille spørsmål ved om denne formen for kristendom samtidig uttrykker oppfatningen om at evangeliet og kampen for rettferdighet er noe som må opptre atskilt; at rettferdighetskamp og forkynnelse ikke kan gå hånd i hånd? For hva er da kristendom, om det ikke også er samfunnsengasjement? Jesus var en viktig samfunnsaktør, en provokatør og en som ikke var redd for å kritisere makteliten.

Han gir oss et bilde av hvem Gud er, og hva vår gudbilledlighet kaller oss til i verden. Som

kristne er vi kallet til å ta del i kampen for en bedre verden, og om en ønsker å gjøre en forskjell må det også politisk kamp til. En kamp som ikke nødvendigvis trengs å gjøres adskilt fra kristne sammenhenger.

Kristendom og tro er selvfølgelig ikke bare samfunnsengasjement, kristne er også like mye politisk uenig som alle andre, og vil komme til ulike politiske konklusjoner. Det er også farlig å skulle si noe om hva som er riktig kristendom eller hva som er god tro, og hva som ikke er det.

Bønn og kristent fellesskap er viktige elementer ved troen, men vi skal passe oss for en innadvendt tro som bare er opptatt av egen oppbyggelse og livet ”innenfor de kristne rammene”. Om kristendommen og troen bare brukes på en selv og livet innenfor det spesifikt kristne fellesskapet mister man den viktige dimensjonen i den kristne praksisen som går utover en selv. Som kristne kan en heller ikke bare snakke om politikk og samfunnsengasjement, men om den delen sensureres vekk mister man en viktig del av evangeliet.

■

Kronikken sto første gang på trykk i Vårt Land, 20. juli

Vil du bidra til Akt? Akt er en trivelig liten redaksjon bestående av frivillige bidragsytere – alle med ulik erfaringsbakgrunn – som møtes annenhver torsdag for å mekke blad. Sammen utgjør de en fargerik kombinasjon av ideer og tanker som setter sitt preg på den redaksjonelle prosessen. Til gjengjeld får de dele sine tanker i trykket form og bidra til å sette sine ideer på dagsorden. Og ikke minst – redaksjonell erfaring innenfor et godt sosialt miljø.

Har du lyst til å bli med i team-Akt, sier du?

Skriv noen ord om hva du driver med og gjerne noen ideer om hva du kan tenke deg å bidra med.

Send så til ida@forbundet.no Du behøver ikke å ha redaksjonell erfaring fra før, men legg gjerne ved tekstprøver – altså eksempler på noe du har skrevet. Det er også mulig å bidra med saker uten å være en del av redaksjonen.

Akt trenger både fotografer og skri­ benter til å bidra med reportasjestoff, intervjuartikler, anmeldelser, kronikker og lyse ideer til tema og løsningsforslag.

Aktuelt Kristenradikalt Tidsskrift n r. 3 o g 4 2 0 0 9 - 2 3 . å r g a n g

sterke messer sterke meninger

forbundet i 110 år

akt nr 3 - 2010

forbundsstoff

Et tilbakeblikk Tone Marie Falch har vært generalsekretær i Forbundet fra 20062010, nå gir hun stafettpinnen videre til Gaute Brækken. Her deler hun et tilbakeblikk på årene som har gått.

Stolt og glad begynte jeg som generalsekretær i Forbundet 15.august 2006. Jeg kjente Forbundet både fra studietiden i Stavanger og Oslo og gjennom et vikariat som fungerende generalsekretær i 2001/2002. Forbundet er en mangfoldig organisasjon med tradisjonsrik 111 år gammel historie.

En historie og en bevegelse som jeg er stolt av å være en del av og som fortsatt inspirerer meg i mitt teologiske og politiske engasjement og i mitt liv.

Kampen for «kjønnsrettferdighet» har vært en av Forbundets fanesaker, og èn viktig grunn til at jeg engasjerte meg i Forbundet. Min åremålsperiode startet derfor med en reise til Sri Lanka og besøkte vår samarbeidsorganisasjon PGW. De jobber for kvinner på teplantasjene under mottoet «The dawn of Wisdom comes with Womens Liberation».

Viktig for oss er at skal føle seg trygge og ivaretatt i våre ulike sammenhenger og på alle nivåer i organisasjonen. Det har vært inspirerende og lærerikt å samarbeide med landsstyret, medlemmer, ansatte og forbundsvenner, om drift og utvikling av organisasjonen, og om Forbundets teologiske og politiske pådriverarbeid. Som landstyrets representant i styret og arbeidsutvalget i NSKF (Huskomitéen) har jeg lært mye om drift og forvaltning av våre eiendommer. Forbundet i Norge er heldige som er rike på eiendom, samtidig som det pålegger oss et stort ansvar i forhold til forvaltning av våre ressurser. Vannrør og husleier skal følges opp rundtomkring. Ikke minst går det med mang en dorull i Universitetsgata 20!

Gjennom møter med kvinner på teplantasjene, møter med medlemmer og forbundsvenner tilknyttet vår søsterbevegelse SCM Sri Lanka, fikk jeg identifisert og bekreftet Forbundet som en viktig stemme: globalt som lokalt. En stemme for rettferdighet, likestilling og fred! En pangstart med andre ord.

Identitet og mangfold

Små bidrag gjør en forskjell!

Forbundet har vært et inspirerende sted å være og utvikle meg, og har opplevd Forbundet som et raust og åpent sted og være. Vi forbundere er gode til å skape møtesteder for dialog og identitetsutvikling.

En dialog som vender seg både innover i organisasjonen og utover. Her er alle velkommen – det har vært et viktig varemerke for oss. Jeg håper at NKS vil jobbe videre med å utvide rommet for samtaler og dialog, både lokalt og globalt. Vi forbundere kan bli enda mer synlig i debattene, i det økumeniske arbeidet for en inkluderende religionsdialog!

NKS lokalforbund i Oslo, Ås, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø gjør et viktig arbeid med å møte enkeltpersoner og å skape trygge felleskap for studenter. I tillegg har de vært et Besøk og deltakelse på temamøter, seminarer, messer og fester sammen med dere i lokalforbundene har vært en flott opplevelse å ha med videre. sted hvor studenter kan få realisere sitt engasjement for nasjonal og internasjonal rettferdighet. Besøk i lokalforbundene ble et viktig korrektiv til hvordan ståa i Forbundet er i dag. Møtet med dere gav meg mange nyttige tanker og idéer til hvordan vi sammen kan bygge organisasjonen og skape gode felleskap lokalt og nasjonalt.

Hvordan kan vi som det rikeste Forbundet i verden bidra enda sterkere i internasjonal sammenheng?

Som en del av en verdensomfavnende bevegelse (WSCF) har det vært inspirerende og bli kjent med ansatte og studenter på europeisk og globalt plan.

Vår økumeniske globale bevegelse er mangfoldig.

Studenters virkelighet er forskjellig fra land til land og engasjementet og fokus varierer. Og selv om vi er forskjellige så er det allikevel en ting som står fast: messefeiringen! Messen er selve pulsen i vår bevegelse. Gjennom symboler og ulike uttrykk er forbundets messer med på å synliggjøre og anerkjenne kvinner og menns mangfoldige liv. Som forbundere må vi forsette med å utvikle et språk som knytter et bånd mellom våre liv og det som skjer i det hellige rom. Vi må ha et maktkritisk blikk også på religiøse tekster og tradisjoner som bidrar til ufrihet. Tro og teologi må ivareta folks liv – på en måte som bekrefter menneskeverdet, gir dem mot til å leve og mot til å tro.

• • • • •

Forbundet trengs!

Fordi urett fremdeles rammer individer og grupper i kirke og samfunn Fordi menneskeverdet krenkes Fordi menneskers rettigheter ikke blir hørt..

Og så videre...dessverre.

Jeg vil utfordre forbundere til å fortsette med å ha et maktkritisk blikk på de samfunnsstrukturer som skaper forskjeller og legitimerer urett. Vi kommer ikke unna en politisk analyse av de sammenhenger som vi er en del av lokalt, og globalt. Forbundet må bli tydeligere i sin analyse og i sin formidling av kunnskap og informasjon. Som en organisasjon fylt med akademikere sitter vi på kompetanse og kunnskap som kan brukes til å endre system og struktur – i våre kirker så som i samfunnet. Vi må stadig utvikle engasjementet, åpne for fornying i takt med tiden; slik at arbeidet for internasjonal solidaritet, religion, kjønnsrettferdighet og fred kan vokse seg stadig sterkere. Disse temaene går aldri ut på dato, men flytter seg til nye områder med nye utfordringer. Det kan vi gjøre noe med.

Det gleder meg derfor å høre om et fornyet Palestina-engasjement og mulig studieutveksling med studenter i Palestina, samtidig som kvinneutvalget planlegger en ny reise til kvinneorganisasjonen PWG på teplantasjene I Sri Lanka. Vårt oppdrag er å samle studenter i denne kampen. Forbundet gjør en viktig forskjel. Det ser vi i Sri Lanka og det ser vi i Forbundet i Norge.

Så gjenstår bare et ord: TAKK! For samarbeidet i årene som har gått. For den tjenesten som jeg har fått gjøre i Norges Kristelige Studentforbund. Lykke til videre og takk! For nå.

Viktigst av alt er å hele tiden spørre seg: Hvordan omsetter vi best vårt engasjement i praksis, i tjeneste for vår Neste?

Jeg synes vi kan bli enda bedre på å utfordre de store globale utfordringer: For hvem skal bevege våre samfunn og våre moderkirker, hvis ikke vi unge gjør det? Det er opp til oss å jobbe for kvinnelige prester, homofiles rettigheter, teologiske og økumeniske spørsmål, asylspørsmål, religiøse minoriteters kamp for identitet, mennesker utsatt for forfølgelser, menneskehandel og seksuell utnyttelse av kvinner og barn? Lista er mye lengre, men en ting er bombesikkert:

akt nr 3 - 2010

Forbundshilsen i solidaritet Tone Marie Falch

forbundsstoff

annonse

Norges Kristelige Studentforbund har ledige hybler og kollektivboliger i de største norske byene til rimelig leie.

akt nr 3 - 2010

Gud er ikke faststivnede dogmer.

Men kraften som beveger hver enkelt menneske i retning av frihet til ü gjøre det rette

akt nr 3 - 2010

Gud, Bibelen og absolutt moral KRONIKK

Matematikkstudent og leder for Kristiansand-Forbundet, Håvard Ihle, stiller i denne kronikken spørsmål ved hvorvidt noen kan hevde å sitte på en absolutt standard for rett og galt. Han argumenterer for at den moralske utvikling drives frem av en åpen og kritisk dialog.

Av Håvard Ihle Er det galt å drepe, fordi det står i Bibelen at det er galt å drepe? Eller står det i Bibelen at det er galt å drepe, fordi det er galt å drepe? Jeg tror de fleste vil være enig med meg i at den siste setningen åpenbart er den riktige. I alle fall hvis en tenker slik: det kunne jo, for eksempel, stått i Bibelen at den største gleden en kan ha er å knuse fiendene sine og voldta konene og døtrene hans. Hadde dette rettferdiggjort Djengis Khan? Selvsagt ikke!

Se nå på påstanden: «Uten Gud finnes det ingen absolutt moral». Denne påstanden sier ikke at folk som ikke tror på Gud (eller ikke tror på rett Gud) ikke kan handle rett. Den sier heller ikke at Gud finnes eller at absolutt moral finnes. Det den sier er at hvis ikke Gud finnes så finnes det ingen absolutt moralsk standard i universet. Dvs. vi har en form for moralsk relativisme, i alle fall i ytterste forstand.

Denne påstanden er det mange som vil si seg enig i, både religiøse og ikke-religiøse. (Etter å ha fulgt den populære religionsdebatten i USA en stund er dette ofte et av de få punktene der begge sidene faktisk er enige). Ivan Karamasov, den intellektuelle av de tre brødrene Karamasov i Dostojevskijs klassiker, framfører også dette synspunktet: Uten Gud er alt lov.

Hjelper egentlig Gud? Når en sier at uten Gud har vi ingen absolutt moral, da er det underforstått at med Gud har vi faktisk en absolutt moral. Det vil si at hvis Gud eksisterer, så eksisterer absolutt moral. Denne

implisitte påstanden er den jeg vil bestride. Jeg vil argumentere for at dette er akkurat den samme type påstand som den om dreping i Bibelen.

Var holocaust galt fordi Gud mener det er galt med folkemord, eller mener Gud det er galt med folkemord fordi folkemord er galt?

I dialogen Euthyfron diskuterer Platon akkurat dette spørsmålet. Argumentet kan formuleres slik: Enten har Gud (gudene, hos Platon) en grunn for å mene at noe er galt eller riktig, eller så har han det ikke. Hvis Gud har en grunn for å mene at noe er galt eller riktig, så er det grunnen til at det er riktig eller galt. Hvis Gud ikke har noen som helst grunn for å mene at noe er riktig eller galt, hvordan kan det da sies å være en absolutt moral? La oss si at Gud mener Djengis Kahn har rett, og at vi bør drepe og voldta fienden vår og hans kjære. Hadde dette gjort voldtekt mer eller mindre rett? Jeg føler meg tvunget, som Euthyfron før meg, til å medgi at hvis noe er rett eller galt, så er det rett eller galt ikke på grunn av at Gud mener det, men fordi det er rett eller galt (av en annen grunn).

Skriftene Det er en annen måte en kan si at vår moral kommer fra Gud. Hvis Gud er allvitende og allgod, så vil jo han være mye bedre enn oss til å finne ut hva som er rett og galt. Gud vil altså være den ultimate moralfilosof. Hvis Gud har de egenskapene er det ganske åpenbart at dette må stemme, men hva betyr det for oss? Spørsmålet er, hvordan får vi tilgang til denne moralske visdommen? I mange religioner finner vi tanken om at Gud har åpenbart seg og sin vilje gjennom en hellig bok. Utfordringen vår da blir å finne ut hvilken (hvilke) av disse bøkene som stammer fra Gud. Er det Koranen, Bibelen, Bhagavadgita, eller kanskje Mormons Bok? Uten en uavhengig standard å vurdere den moralske visdommen på kan vi ikke velge. Hvis vi likevel finner ut hvilken av disse bøkene som inneholder Guds åpenbaring, hvordan skal vi vite hvordan vi skal tolke det som står der? Skal alt tas bokstavlig?

Skal vi tolke noe billedlig? Skal vi prøve å forstå den ut av den historiske sammenheng den er skrevet, eller skal vi forstå den direkte inn i

«Hvis Gud er allvitende og allgod, vil Han nødvendigvis være den ultimate moralfilosof. Men hva betyr det for oss?

Det går an å si til dette at grunnen til at vi får absolutt moral hvis Gud eksisterer, er ikke på grunn av at han har en mening om hva som er rett og galt. Det er på grunn av at Gud er dommer over rett og galt. Han straffer de onde og lønner de gode handlingene våre, eller han sørger i alle fall for at det gode vinner over det onde til slutt.

Denne innvendingen holder heller ikke mål hvis vi ser nærmere på den. Blir en forbryter mindre skyldig hvis han blir frikjent? Blir en uskyldig mer skyldig hvis hun blir uskyldig dømt? Hadde Holocaust vært mindre galt om de allierte hadde tapt krigen? Selvsagt ikke!

akt nr 3 - 2010

dagens situasjon? Vi kan altså ikke kjenne igjen moralsk visdom uten å allerede ha noen ideer om hva moralsk visdom er.

De kriteriene vi bruker når vi vurderer det moralske innholdet i disse skriftene, bør være akkurat de samme som vi bruker til å vurdere andre moralske påstander. Derfor havner ikke de religiøse skriftene i en særstilling bare i kraft av å være religiøse skrifter, men må behandles som alle andre påstander om moral. Selvsagt kan religiøse skrifter havne i en særstilling, men da på grunn av at vi finner mye moralsk visdom der. Det kan også være andre grunner enn det

Moral for alle?

Kronikkforfatteren avviser at det finnes snarveier til å oppnå moralsk visdom, og mener eneste vei er via en stadig fremadskridende åpen og kritisk dialog.

moralske budskapet som gjør at vi ser på noen religiøse skrifter som mer troverdige enn andre, men det forandrer egentlig ikke saken. Fordi vi må uansett vurdere hvordan vi skal tolke og forstå disse skriftene.

Ingen snarveier Som for det meste andre, er det ingen snarvei til moralsk visdom, verken ved å trumfe gjennom med religiøse skrifter eller ved å henvise til «Guds vilje». Uansett om det finnes en absolutt moral i universet eller ikke, så er det ingen enkle svar som forteller oss hva denne moralen er. Hvordan kommer vi så fram til hvordan vi skal handle?

Det er ikke så lett å si, ut over at vi bruker våre moralske intuisjoner. Likevel kan vi kanskje lære noe av historien. Går vi 2400 år tilbake til antikke Athen finner vi en stat som har et direkte demokrati og store moralfilosofer som Sokrates, Platon og Aristoteles. Likevel var slavehold en selvfølge, demokratiet var bare for «borgere» (ca. 10 % av befolkningen) og folk som ikke var grekere var sett på som undermennesker. (Ordet «barbar» er egentlig det gamle greske ordet for utlending) Går vi til situasjonen i dag er den langt fra fullkommen, likevel er det vanskelig å si at vi ikke har hatt en enorm framgang. Hvor kommer denne framgangen fra?

Jeg vil påstå at den kommer i den grad vi har en åpen og kritisk dialog: Vi prøver å se ting fra den andre sitt ståsted og åpner for å utløse kanskje det vakreste menneskelige instinkt, empatien.

Denne identifikasjonen med «den andre» er en visdom som vi finner i mange religiøse tradisjoner og i moralfilosofien: den gylne regel, Kants kategoriske imperativ og lignelsen om den barmhjertige samaritan gjenspeiler alle denne grunnleggende visdommen. Så lenge vi ikke tror at vi har den fullkomne moralske visdommen, men er åpne for andre mennesker og andre synspunkter, er jeg optimistisk på vegne av moralens fremtid.

■

akt nr 3 - 2010

Genesis; Illustert av Robert Crumb Akts anmelder mener Genesis gir et uhyggelig møte med Moseboken, et møte som overlater leseren ansikt til ansikt med usensurert råskap.

Ulempen med en illustrert utgave er at teksten blir vektlagt som fortelling, men mister sin kraft som poesi, mener anmelder.

Anmeldt av Anders Martinsen Robert Crumbs illustrerte utgave av Genesis; Illustert, foreligger nå på norsk. Crumb har bakgrunn som undergrunns tegneserieskaper, og er vel forholdsvis lite kjent i Norge, men Crumb har en distinkt stil som gjør denne utgaven spennende. Årsakene finner vi i Crumbs røffe strek og tekstnære tilnærming – det er en illustrert utgave, ikke gjenfortelling eller serie inspirert av Genesis – og ikke minst gode lesning av teksten. Det gjør det hele langt mer interessant enn Manga-bibelen og Manga-Jesus for å nevne andre forsøk på å blande populærkultur og bibelhistorier.

Crumbs styrke er hans usjenerte tilnærming til innholdet i bibelen. Illustrasjonene hans er preget av en grov strek som gir helheten en røff presentasjon; kvinnene er frodige, det er mye hofter og eplepupper, mennene er stort sett hårete. Hvis man er kjent med bibelillustrasjoner er det her befriende at den forskjønnende og stereotypiske presentasjonen er fraværende.

Karakterene blir ikke som endimensjonale HeMan og Barbie figurer.

Den røffe streken sitter godt til innholdet; det holdes ikke tilbake på sex og vold, men framfor

å spekulativt meske seg incestuøse forhold og menneskeslakt, viser det vellysten, råskapen og nærheten i bibelsk litteratur, og samtidig dens mest fremmedgjørende elementer. Faren med slik utgave er at den kapitaliserer på disse elementene for å gjøre det sensasjonelt eller et utgangspunkt for religionskritikk. Men dette unngår slik at hans illustrerte utgave heller åpner for å bli kjent med teksten som helhet.

De færreste leser GT i sin helhet. Derfor er mange tekster ukjente og fremmde, og noen vil vekke anstøt når de siver opp fra tekstradisjonen: for eksempel når under en gudstjeneste, når de blir presentert som en «skrekkens tekst» i en feministisk diskurs, eller når man sitter og leser Bibelen på egen hånd.

Som barn husker jeg selv spenningen ved å lese illustrerte bibelutgaver hjemme hos en barndomskamerat. Framfor å være oppbyggende litteratur var det illustrerte røverhistorier, hvor innslag av vold og krig var spennende og tiltrekkende på samme tid. De ga en følelse av uhygge ved å være både nære og fremmede samtidig.

De ble både tiltrekkende og frastøtende på samme tid. Nettopp fordi jeg hadde en bibeltro tilnærming til tekstene; de representerte et slags møte med Gud som i utgangspunktet er god. Men GT tar ikke hensyn til moderne følelser. Derfor er strategien at det mest anstøtelige redigeres vekk. Jeg husker for eksempel at vi lærte på søndagsskolen at Daniels fiender ble kastet i løvehulen, men han utelot, forståelig nok, at hustruer og barn skulle følge med (som et innslag av barmhjertighet kan det nevnes at de: «... hadde ikke nådd bunnen av hulen før løvene grep dem og knuste hvert ben i kroppen på dem» (Dan 6:24c)).. De mest voldelige detaljene bør ikke formidles til barn, men modne lesere kan ha godt av å utsettes for tilsvarende uhyggelige møter i teksten. Først og fremst fordi vi bør kjenne til

akt nr 3 - 2010

alle sidene med bibelen, men også fordi råskapen i GT inneholder verdifull litterær skjønnhet.

Genesis er en fortelling om skapelsen, menneskeslekten – om Abraham og hans ætt hvis ætt kan føres tilbake til begynnelsen på livet.

Deres liv bindes sterkt til Gud som tidvis framstår som angrende skaper, den straffende guden, guden som velsigner, og guden som utvelger.

Genesis kan leses på flere måter. Det er et redigert verk bestående av eldre teksttradisjoner som kan gjøre enkelte deler uklare eller motsigende. Denne illustrerte utgaven har et tydelig fokus på enkeltpersonenes fremtreden.

Eksempelvis formidler den på nærmest pikaresk måte historien om Jakob og en askeladdenaktig Josef som blir Egypts mektigste mann (og slu kapitalist, se 47:13-26).

De fleste moderne lesere leser GT i et etisk perspektiv, men etiske tilnærminger utfordres av det arkaiske verdensbildet vi møter i teksten.

Vanskene med å forstå teksten er relatert til et litterært aspekt ved Genesis: Fortelleren kommenterer ikke enkelthandlinger eller griper inn i fortellingen, ei heller får vi innsikt i karakterenes indre. Handlingene skildres utenifra, og skildringene er spartanske, på grensen til ubarmhjertige slik det uttrykkes her: «Ta Isak, din eneste sønn, som du er så glad i, og dra til Moria-landet! Der skal du ofre ham som brennoffer på et av fjellene som jeg vil vise deg!»

Derfor får vi liten hjelp til å tolke teksten. Vi kan si at teksten er full av hull; det er åpne rom som vi fylle selv med vår tolkning for at teksten skal gi mening. Crumb har ingen sjenanse overfor de umoralske og vanskelige passasjene, men skildrer det med et ærlig blikk. Nettopp dette gjør at jeg anbefaler boken til alle som har en interesse av GT – både som fortelling og kulturhistorie. Faren

med en illustrert tekst er at fortellingen mister sin dynamikk fordi bildene lukker teksten. Men her fremstår de som god hjelp til forstå teksten.

Det er fordi Crumb er en god tolker. Den beste måten å vise dette på er å legge merke til ansiktsuttrykkene til karakterene. Her er Crumb på sitt beste er hvor hans tolkninger utvider vår forståelse av fortellingen.

Ulempen med en illustrert utgave er at teksten blir vektlagt som fortelling, men mister sin kraft som poesi. Vi leser teksten framover med handlingsfokus på bekostning av språket. Derfor synes jeg Abraham og Isak ikke fungerer så bra her, blant annet mister vi viktigheten av språklige repetisjoner. Det er viktig å bevare den poetiske forståelsen av tekstene, men illustrasjonene får fram de menneskelige aspektene og humoren.

Spesielt er forholdet mellom Abraham/Gud, og Jakob/Esau høydepunkter i fortellingen. Men det er fordi teksten i utgangspunktet er god. Den gir mye av seg selv, i motsetning til stamtavlene.

Navn:

Ellers er historien om Onan (som straffes for coitus interruptus, ikke mastrubasjon i seg selv) vittig illustrert.

Ofte er vi mest kjent med enkeltpassasjer fra Genesis for eksempel nevnte Abraham og Isak eller Jakobs brytekamp. Disse kan gjerne stå alene som eksistensielle og religiøse kjernetekster. Og det er vel her Genesis har sin aktualitet for de fleste.

Men det er for det første viktig å få kjennskap til disse tekstene, dernest må de også ses som en del av en større fortelling utover et rent kristent perspektiv. Det er en viktig pedagogisk øvelse å lese GT på sine egne premisser, og for teologer er det en utfordring å kunne si noe fornuftig om bibelens tekster, ikke bare foreta en defensiv kritikk. Med henseendet er det bare å tatt fatt på Genesis; Illustert, og håp på at Crumb gir seg i fatt med andre bibelske tekster; særlig håper jeg på en utgave av evangeliene. Til sist vil jeg anbefale å lese Crumbs eget etterord, hvor han kommenterer hvert enkelt kapittel for seg.

■

Fødselsdato:

Adresse: Postnr.:

Sted:

Tlf.:

E-post:

Norges Kristelige Studentforbund Svarsending 0397 0090 Oslo

Jeg vil gjerne melde meg inn i NKS

signatur

akt nr 3 - 2010

Forfatter: Robert Wright Nonzero: The Logic of Human Destiny (2001) Anmeldt av Håvard Ihle

Tankevekkende, optimistisk og overbevisende om menneskets historie Har historen en retning? Er det slik at samfunn utvikler seg frå å være primitive til å bli sofistikerte, frå å være enkle til å bli komplekse? Det høres litt «Cecil Rhodes» ut, som et utrykk for den imperialismen og den sosialdarwinismen som var de store skrekkeksemplene fra historietimene på videregående. Likevel er dette hovedtesen i denne boken.

Wright prøver å dele samfunn inn i ulike kategorier fra jegere og sankere til landsbysamfunn til sivilisasjoner til stater og nasjoner. Han hevder at samfunn alltid er i stadig utvikling, selv om denne utviklingen ikke er en jevn kurve. Dette underbygger han med mange eksempler på helt adskilte samfunn som har utviklet seg parallelt og han viser til de slående likhetene i utviklingen. ”Nonzero” er et begrep fra spillteori som betegner situasjoner der det lønner seg for ulike aktører å samarbeide. Wright hevder at grunnmekanismen i samfunnets utvikling er at nye teknologier fører til økt mulighet for samarbeid mellom mennesker.

Samfunnets rolle er å legge til rette for dette samarbeidet ved å sørge for blant annet sikkerhet og tillit, i tillegg sanksjoner mot de som ikke bidrar til samarbeidet, men bare vil høste godene (free-riders).

De teknologiene som er avgjørende for samfunnsutviklingen er mangfoldige, men ofte er de som forbedrer mulighetene for handel og informasjonsutvikling som er de mest revolusjonerende. Oppfinnelsen av penger, skriftspråk, rettsvesen, trykkerikunsten, bankvesen og internett har alle dratt samfunnsutviklingen videre på ulike måter.

Fra de første familiegruppene som gikk sammen til for å drepe en mammut, via Romas vasaller som betaler skatt i bytte mot beskyttelse og styre, til ”one click” på amazon øker samfunnets kompleksitet. Selv om vi blir flere blir verden mindre.

Noen av de problemene verden står ovenfor i dag er av en slik natur at de vil kreve globalt samarbeid. Ta for eksempel klimautfordringene verden står ovenfor. Det er i alle nasjonenes interesse å redusere klimagassutslippene totalt, men for hver enkelt nasjon lønner det seg å prøve å slippe unna med å gjøre minst mulig kutt selv, mens de prøver å sørge for at de andre kutter mest mulig. Wright mener at en form for global styring må på plass for å løse disse problemene og muliggjøre det globale samarbeidet.

akt nr 3 - 2010

I de to siste kapitlene av boka spør Wright hvilke konklusjoner vi kan trekke av den tilsynelatende oppadgående retningen i historien. Er det en mening med det hele? Men han er tydelig på at dette forblir spekulasjoner som er adskilt fra argumentet i resten av boka.

Boka er full av spennende fakta og tankevekkende perspektiver. Den er et overbevisende argument for kulturell evolusjonisme. Konklusjonene som trekkes om fremtiden, om enn tentative, er optimistiske. Boka anbefales til alle som er interesserte i historie, samfunn eller menneskelig samarbeid.

Filosofiske veigrep i studietiden Det er så mye vi vil. Det eneste vi ikke vil er å gå glipp av ting. «Men vil vi egentlig så mye?» spør filosofisk praktiker, Gry Solbraa. Hun fremhever dialogen som viktig redskap til å bli bedre kjent med seg selv. Og andre.

Tekst: Ida M H Gilbert Filosofisk praktiker, Gry Solbraa tenker på utfordringen det er å skille mellom det vi faktisk vil og det vi tror at vi vil. «Ha mot til å stole på egen dømmekraft!» er henne beste råd og advarer mot den stadige frykt for å gå glipp av noe.

– Jeg tror mange ville oppdage at karriere egentlig ikke er så viktig i ordets overfladiske betydning.

Langt viktigere for de aller fleste er å føle at de arbei­der med noe som de er engasjert i, der det er selvutviklingspotensial.

– Spør heller deg selv: Hvor viktig er dette «noe» hvis du går glipp av deg selv? Vi blir opplært til å begjære en hel mengde ting, vi blir tutet ørene fulle om hvor viktig og spennende det er å reise, gjøre karriere, sikre økonomisk trygghet, etc. Det er få rom for gode dialoger.

Hun anbefaler også prøve ut ting: Test ut deg selv i praksis, for eksempel gjennom engasjement og verv i studietiden. Hun oppfordrer oss til å vær bevi­sst hvordan man har det her og nå, i dag.

– Gjennom samtale vil de fleste innse at man må foreta noen valg, sier hun og oppfordrer den enkelte til å spørre seg selv: Er jeg drevet av fornuft eller følelser, og hva er forholdet mellom disse?

Spør Solbraa og mener det er når forholdet mellom Fornuft og Følelser er optimalt, finner man den ettertraktede gylne middelvei.

– Å finne en gyllen middelvei i livet handler om prioriteringer og motivasjon. Man kan umulig klare å gjennomføre alt. Ha innsikt i egne ønsker, evner og begrensninger er nødvendig for å nå dine egne mål. Å snakke med en filosofisk praktiker eller en prest kan bidra til å sette ting i perspektiv: Hva skal jeg bli? Hva skal jeg studere? Hvem skal jeg høre på?

Alt dette utløser eksistensielle floker. Floker filosofiske praktikanter og prester har spesialisert seg på å løse: selvrealiseringsproblematikk, livskriser og meningen med livet.

– Våre samtaler er ikke terapeutiske, men vi sier ofte at de kan ha terapeutisk effekt. Som filosofer legger vi vekt på litt andre ting enn en tradisjonell psykologi. Typisk for en filosofisk praksis-samtale er refleksjon rundt hvilke verdier som er viktige i livet, og hvordan man best kan realisere disse verdiene, forteller Solbraa.

Hun mener at i våre strømlinjeformede ideal og tenkemåter ligger mangelfull forståelse for forskjellene blant hvert enkelt menneske. Dermed skaper vi et samfunn som stiller like store krav til alle. Man kan lett tro at andres krav og mål er ens egne.

– Mange velmenende råd om hvordan man best kan ordne livet sitt glemmer noe sentralt: at mennesker er forskjellige. Ulike behov, verdier og ikke minst ulike evner og kapasiteter – det finnes ikke èn enkel oppskrift for alle, sier hun.

Fokuset på hva du selv ønsker blir lett flyttet til et sluttmål om anerkjennelse fra andre, som ved en god karriere. Ofte flytter gleden over nåtiden ut med det samme.

akt nr 3 - 2010

– Faktisk er en av mine kjepphester at vi bør bli mer egoistiske, for dermed å kunne bli mer neste­ kjærlige og genuint opptatt av vår omverden. I dag er mange så hektiske og stresset at vi verken ser andre eller oss selv - hvis vi roet oss ned litt og fikk bedre øye på oss selv og våre eksistensielle behov, ville vi også blitt flinkere til å se våre med­ menneskers behov.

■

ad kv

m t

nd

tra

u rr

g ro

ge

in gn y b

tm ra

e et

v ra

e

og

sin

r fle

ne

de o h

de

n pe

n

en

m da

en

so

H s an

le

av

TI

L

, ie re er or r l fle m u g ig m e ll m rt eta ad kes lt, to a t e v S ek sfa p s vm d va . ka ed r a s er a d m ge g u n m in rb pe so g v e r o o nn sf r ky e r ke øp fo er k j t nk m su le de ka l i st av m o n s e

d lo elv

k ... n . s s

de en seg u M r ih k

fo en lgis

t s a

gu ost

n

AN ST

D

S

P RA

PO

RT

kl

od

en

r ke s e

Returadresse:

Norges Kristelige Studentforbund Universitetsgata 20 0162 Oslo

akt

n

O