Psykopp nr. 1 - 2018 by Stiftelsen psykiatrisk opplysning

Nr. 1 Mars 2018 • 25. årgang • Kroner 75,-

PODCAST-PIA:

Vil få troll til å sprekke » 24

SVEIN ØVERLAND: – VI NÅR MANGE FLERE MED DIGITALE VERKTØY » 10

BJØRN VASSNES OM Å OUTSOURCE HJERNEN » 20

KUNSTIG INTELLIGENS, ER DET SMART? » 4

» 55 LPP MEDLEMSSIDER

TEMANUMMER: Teknologi og psyken »9

INNHOLD

ISELIN KLEPPESTØ THORSEN Redaktør, Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

FASTE BIDRAGSYTERE

OLE J. ASKELAND Journalist

INGRID KRISTINE ASPLI Psykologspesialist

LARS RAVN ØHLCKERS Sjefspsykolog / Psykologspesialist

LINE NOER BORREVIK Journalist

KUNSTIG INTELLIGENS. ER DET SMART?

SVEIN ØVERLAND: SAVNER GODE DIGITALE TJENESTER FRA FAGFOLK

DIGITALE SIGNALER

18 NOTISER 20

«DET GÅR EN GRENSE FOR HVOR MYE VI KAN OVERLATE TIL MASKINENE FØR VI MISTER NOE VIKTIG»

PIA, PSYKEN OG PODKASTEN

SORGPODDEN LØFTER FRAM PERSONLIGE ERFARINGER

SPALTE: FORLØP SOM GÅR FOR LANGT

KRONIKK: DET DU IKKJE HAR NOKO MED

SVEIP I SVEVET

NY FORSKNING: VENNER VIKTIGST FOR Å BLI FRISK FRA PSYKOSE

KULTUR OG PSYKOLOGI

NY FORSKNING: TEKNOLOGIEN SOM FANGER – SPILLENES SOFISTIKERTE PSYKOLOGI

AKTUELLE BØKER FRA HERTERVIG FORLAG

LPP’S MEDLEMSSIDER

ELISABETH STRAUMØY Tekstforfatter

Psykopp er en informasjonsarena og et magasin for psykiatri, psykologi og psykisk helse. Bladet blir utgitt fire ganger i året – mars, juni, september og desember. Utgiver: Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning Ansvarlig redaktør: Elin Skogen Redaksjon dette nummer: Iselin Kleppestø Thorsen, Elin Skogen, Ina Midttveit, Ole Askeland og Elisabeth Ferking. Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse har faste medlemssider og er redaksjonelt ansvarlig for disse sidene. Opplag: 3 800 eksemplarer Layout/trykk: www.impresspublisering.no Forsidefoto: Ellen Jarli

BLI ABONNENT!

Styret i Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning Jan-Erik Nilsen, styreleder, sjefsykepleier, SUS, Psykiatrisk divisjon Kristin Gilje Johannessen, rådgiver Randaberg vgs Dagfinn Bjørgen, Leder KBT Midt-Norge Anna S. Songe-Møller, Dosent i drama / Professor in Drama, UiS Lars Ravn Øhlckers, Sjefpsykolog/Psykologspesialist, BUPA, SUS Jeanette Bjørke-Bertheussen, LIS-lege, Psykiatrisk divisjon Olav Thorsen, allmennlege Eigil Harstad, HMS-sjef Stavanger kommune Irene Grastveit, coach i MindUp Jone Schanche Olsen, seksjonsoverlege SUS, Psyk. divisjon

4 UTGAVER 350,–

Bestill ditt årsabonnement på hertervigforlag.no eller på e-post: post@psykopp.no

LEDER

Å finne mennesker der de er Teknologi og psykisk helse er temaet for årets første nummer av Psykopp. Mange har lenge vært opptatt av hvordan teknologien kan brukes til å hjelpe folk. Noen av dem møter vi her, blant andre psykolog Svein Øverland, som gjerne har hentet fram et kjent sitat av den danske filosofen Søren Kierkegaard for å motivere sin tenkning: «At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der.» Finne et menneske der han er og begynne der, altså. Det er ikke sikkert at unge i dag, som trenger noen å snakke med, kaster seg på telefonen til en hjelpelinje. I følge en av de andre intervjuede i dette nummeret, psykolog Jone Bjørnestad, er det ganske så usannsynlig. Han gjør et poeng av at de unge ikke ringer. Her kommer blant annet app’er, chattetjenester, e-terapi og andre digitale tjenester inn i psykisk helsevern. I utkanten av den diskusjonen og utviklingen melder det seg raskt flere spørsmål ved effekten av å sitte eller gå med nesa ned i en skjerm. Kan digitale medier hjelpe mot ensomhet, eller føre til ensomhet? Hva betyr en oppvekst i teknologiens verden for barn? Skjer de teknologiske endringene så fort, overtar de sosiale mediene så raskt, at vi ikke rekker å måle effekten av det før det er for sent? Og videre, hva med kunstig intelligens? Slår du maskinlæring og big data sammen får du ganske så kraftfulle verktøy – og ganske så gode grunner til å spørre hva dette betyr juridisk og etisk, for samfunnet som helhet – og for hver enkelt av oss. Vi har en tendens til å overvurdere store endringer. Teknologiutvikling blir gjerne overvurdert på kort sikt, og undervurdert på lang sikt, sier Einar Duenger Bøhn i dette nummeret. Vi bør kanskje lytte til ham. I neste Psykopp samler vi oss om et nytt tema, naturen, natur og psykisk helse. Vi gleder oss til å gå inn i det terrenget. God lesning!

ELIN SKOGEN ANSVARLIG REDAKTØR Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

Kirkegt. 40, 4006 Stavanger Tlf 51 93 88 00. Faks 51 93 88 01 E-post: post@psykopp.no www.psykopp.no

PROFIL

KUNSTIG INTELLIGENS. ER DET SMART? TEKST: LINE NOER BORREVIK FOTO: KJELL INGE SÃ&#x2DC;REIDE, UNIVERSITETET I AGDER

Algoritmer avgjør hvilke nyheter du leser, og bestemoren din blir stelt av en maskin med kunstig intelligens. Snart er det ingen jobber igjen for folk, dessuten har en robot fått statsborgerskap i Saudi-Arabia. Sofia, heter hun.

et finnes knapt det forum med respekt for seg selv som ikke har «den digitale framtiden» på dagsorden fra tid til annen. Ekspertpaneler stilles opp og drøfter grundig smarte hus i smarte byer, selvkjørende biler, digitale klasserom og dorullholdere som sender deg en sms om at vi nærmer oss slutten på rullen. Noen ganger sies det rett ut, andre ganger ulmer det bare mellom linjene: I framtiden bør du se deg om etter noe annet å gjøre enn å gå på jobben. Stillingen er besatt, av kunstig intelligens. Noen går lenger enn å varsle varig, massiv arbeids ledighet, og det er ingen hvem-som-helst-er: Professor Stephen Hawking og Tesla-gründer Elon Musk, har begge uttalt at kunstig intelligens er den største fare menneskelig sivilisasjon står overfor. Vi må ta kontroll over den, før den tar kontroll over oss. På kafeen i Kristiansand sentrum er det et ekte menneske som lager kaffen. Man kan sjekke det ved å si noe uventet, som: «Hvor har du salt til å ha i kaffen?» Hvis det er en robot som drar i spakene på kaffemaskinen vil den metalliske stemmen anbefale deg sukker i stedet, og det står for enden av disken. Ekte mennesker vil prøve å skjule latteren med et stort glis og peke mot sukkeret. Ja, det er i hvert fall en teori. Eksperter på kunstig intelligens, eller AI som mange liker å kalle det, viser seg også å si uventede ting: – Hva kunstig intelligens er? Vi er vel ikke helt enige om det, og det er jo interessant. Ja, at det brukes så mye forskningspenger på noe vi kanskje ikke vet hva er. Einar Duenger Bøhn er eksperten. Han er professor i filosofi, og den eneste filosofen på Center for Artificial Intelligens Research ved Universitetet i Agder. Sammen med en voksende gruppe ingeniører, studenter og teknologieksperter jobber han med forskning på kunstig intelligens. Bøhn har selvsagt en definisjon. Han har til og med to, og han deler gjerne. På en kafé, inntil videre betjent av ekte mennesker. – En mer generell definisjon er at kunstig intelligens er enhver form for intelligent atferd utført av ikke naturlig materiale, som regel en maskin. Litt mer spesifikt: maskinlæring. Det har lenge handlet om bearbeiding av store mengder data for å kunne identifisere og gjenkjenne en eller flere detaljer i dataene.

PROFIL

EINAR DUENGER Bøhn er professor i filosofi og forsker på kunstig intelligens.

Bøhn, og viser til Schwarzenegger-klassikeren fra 1984, der menneskeheten trues av roboter. Bøhn er ikke veldig bekymret. – Slike scenarier inneholder en form for bevissthet, og det får man ikke av å lære. I utviklingen av kunstig bevissthet er vi ikke kommet særlig langt. Ganske kort, faktisk. Han forklarer at mens intelligens er evne til kompleks problemløsning, er bevissthet noe helt annet. – I filosofien snakker vi om bevissthet som en indre tilstand. Kall det gjerne et perspektiv, en erfaring om hvordan det er å være meg. Dette bordet har ingen bevissthet om hva det vil si å være et bord. Mac-en din har ingen bevissthet om å være en mac. Det er ingenting der inne. Helt mørkt. Maskiner og systemer kan være superintelligente, mye mer intelligente enn oss, men de vet ingenting om hvordan det er å være seg, og denne bevisstheten kan ikke oppnås ved at intelligensen øker. Kanskje blir vi lurt til å tro at det er noen der inne, fordi vi har en hang til å gi maskinene menneskelige egenskaper. Det er der hermetegnene til Bøhn kommer inn. – Vi sier at maskinen «tenker», men den gjør ikke det. Den behandler data. Det er bare det den gjør. I høst fikk roboten «Sofia» statsborgerskap i SaudiArabia, i en feiende flott og bredt kringkastet seremoni. «Sofia» ligner mest på en utstillingsdokke i polert metall, med noen tannhjul og annen mekanikk synlig i nakken. Bøhn fnyser. – «Sofia» er en maskinlært robot uten dype tanker eller bevissthet. Det er som å gi en laptop statsborgerskap. Det er en pr-jippo. Helt absurd. Saudi-Arabia, som ikke gir arbeidsinnvandrerne sine borgerrettigheter og som driver massiv kvinneundertrykking, gir statsborgerskap til en robot som ser ut som en kvinne. Det er jo bare tull.

– Og det er intelligent fordi? – Ja, hvis man lar en maskin «se» enorme mengder bilder av føflekker med og uten kreft, vil den til slutt, når den får et bilde av en føflekk den aldri har «sett» før, kunne avgjøre om det er en føflekk med kreft. Den har ”lært” å kjenne igjen kreft, og det vi opplever er at maskiner gjør dette med større presisjon og langt raskere enn leger kan. Bøhn lager en hel del hermetegn med fingrene når han snakker. Det er gode grunner til det. – Maskinens styrke er at den kan «lære» fra millioner av data på kort tid, mengden er nærmest grenseløs. Men maskinen lykkes også bedre enn legen fordi den kan fange opp detaljer som selv et trent øye ikke klarer å se, sier Bøhn. Maskinkraft i rause mengder sørger altså for at ufattelig store datamengder kan prosesseres veldig presist på veldig kort tid. Uten å miste konsentrasjonen. Uten å gjøre feil. – Det vi har sett i det siste er en type maskinlæring der maskinen lærer seg selv. Før var det vi som programmerte maskinen til å gjennomføre den ene eller den andre rutinen. Vi bestemte hva maskinen skulle gjøre. Nå har vi fått maskiner og systemer som lærer opp seg selv, og tar egne beslutninger på grunnlag av denne opplæringen.

– Hva med jobbene våre, blir de borte? – Vi må nok forberede oss på en del omskolering. Jeg tror ikke leger blir overflødige fordi maskiner er flinkere til å oppdage føflekkreft, men leger kommer til å gjøre andre ting når de får hjelp til å stille diagnoser. Vi ser at unge med psykiske utfordringer henvender seg til

– Er det litt nifst? – Dette kan være noe Hawking og Musk snakker om når de frykter at maskinene tar over, litt sånn Terminator-aktig, sier

TEKNOLOGIUTVIKLING BLIR gjerne overvurdert på kort sikt, og undervurdert på lang sikt, mener Duenger Bøhn.

«Nothing is so painful to the human mind as a great and sudden change» Fra Frankenstein av Mary Shelley

PROFIL

Einar Duenger Bøhn: »» Professor i filosofi ved Universitetet i Agder. Født i 1972, oppvokst i Vormsund. »» PhD i filosofi, Universitetet i Massachusetts, Amherst, 2009. Faglige interesser: Metafysikk, bevissthetsfilosofi, vitenskapsfilosofi, erkjennelsesteori, logikk, religionsfilosofi, etikk. »» @duengerbohn

en chattetjeneste der en kunstig intelligens svarer på spørsmål ved hjelp av det den har «lært» av andre spørsmål, og kanskje ungdommene synes det er lettere å spørre en sånn tjeneste enn å gå til legen. Roboter som deler ut medisiner til eldre, læres opp til å slå av en prat om været og andre dagligdagse ting. Det er bedre å få medisiner av en pleier som ikke gjør feil, og kanskje bedre med en robotprat enn ingen prat? – Jeg tror ikke dette blir mer dramatisk enn endringene vi fikk da trykkekunsten ble oppdaget eller under den industrielle revolusjon. Vi har en tendens til å overvurdere sånne endringer. Teknologiutvikling blir gjerne overvurdert på kort sikt, og undervurdert på lang sikt, sier han.

samles om oss, og som kontrolleres av en liten gruppe svært mektige selskaper. Hva heter det? Et oligopol, og veien er kort til monopol. De store, globale aktørene kjøper hverandre opp og konsentrerer sin markedsmakt. Det er interessant at Facebook-eier Mark Zuckerberg ser ut til å ville stille til valg som USAs president. Han har tilgang til ufattelig mye informasjon om velgerne, som ingen andre har. I Norge er Datatilsynet opptatt av dette. Big data. Disse algoritmene vi hører om, og egentlig ikke forstår hva er. I januar kom tilsynet med rapporten Kunstig intelligens og personvern, der maskinenes omgang med folks mer eller mindre private opplysninger betraktes fra alle bauger og kanter. Hvert eneste tastetrykk du foretar deg på nettet enten du mener noe harmdirrende på Facebook, kjøper deg en flybillett til Paris eller googler det ekle utslettet du har fått et unevnelig sted – alt lagres og knyttes til din person. – Hva skal det brukes til? Hva blir det brukt til? Vi får ikke vite hvordan dataene blir brukt. Vi risikerer at det går på rettssikkerheten løs. Bøhn mener utfordringen er langt større en det Datatilsynet og staten kan rå med. – Dette kan ikke Erna ordne opp i. Vi trenger gjen nomsiktighet, sånn at vi vet og forstår hva informasjonen om oss brukes til, og det må diskuteres og løses globalt. Jeg ser egentlig ikke hvordan man skal kunne lovregulere når utviklingen skjer så raskt, og lovverket utvikles så sakte. Utfordringen er å sørge for at det er de riktige dataene vi fôrer med, men vi vet lite om hvilke det er, og hvordan vi skal få til å begrense oss til dem. Praktisk etikk kommer gjerne på banen når noe har gått galt, og vi tror ikke det kommer til å gå galt før det gjør det. Vi skal altså ikke bekymre oss for maskinene, men for menneskene med makt. Akkurat som før.

– En AI-ekspert uttalte at det eneste yrket vi trenger i framtiden er skorsteinsfeier. Hva tror du? – Jeg holder en knapp på frisør. Det er noe med å stikke hodet sitt inn i en automat og stole på at resultatet blir bra. Rosenterapeuter skal det visstnok også være vanskelig å erstatte med kunstig intelligens. Bussjåfør er det liten vits i å bli, eller sjåførlærer. Selvkjørende biler og busser finnes allerede. Hvorfor har vi lokomotivførere? Bønder burde også være lette å erstatte, vi har allerede robotgressklippere. Det er mye vi kan automatisere. Akkurat skorsteinsfeiere har jeg ikke tenkt så mye på. Bøhn mener vi bør tenke nytt om å arbeide. – Hvorfor jobber vi? Grunnleggende sett for å få mat. Hvis maskiner sørger for at den maten du trenger finnes, og alt annet, hvorfor skal du da jobbe? Vi ser at folk som ikke trenger å jobbe ikke slutter å være kreative og foretaksomme. Mange snakker om borgerlønn, kanskje er det løsningen? – Så det er ingenting å være urolig for? – Å jo. Vi bør være bekymret for all informasjonen som

TEMA

OG PSYKEN

TEKNOLOGI OG TJENESTER

– Bare én tredjedel av dem som har angst eller depresjon vet om det eller går til psykolog. Hvorfor er det slik? spør psykolog Svein Øverland. TEKST: INA MIDTT VEIT FOTO: JØRGEN BR A ASTAD, VG

SVEIN ØVERLAND:

SAVNER GODE DIGITALE TJENESTER FRA FAGFOLK

TEKNOLOGI OG TJENESTER

– SOSIALE medier spiser oss opp innenfra og stjeler mye tiden vi kunne brukt på å være sammen med andre, mener Øverland.

amtidig svarer han på sitt eget spørsmål: – Metodene vi bruker i dag ble utviklet på 1890-tallet, det sier seg selv at de ikke passer inn i dagens samfunn. Øverland har i mange år gått i bresjen for å ta i bruk teknologi og digitale tjenester innen psykisk helsevern. Med det mener han ikke at man skal ta i bruk teknologi for teknologiens skyld, fordi det er kult, moderne eller trendy, men fordi den kan nå ut til mange, mange flere.

– Mange leger og psykologer er konservative og redde for å ta i bruk nye løsninger.

STORT SPENN I TEKNOLOGI

For å gjøre en avklaring først: Det er stort spenn i teknologi og digitale tjenester som både brukes, og kan brukes, innen psykisk helse. Fra de enkleste variantene av apper, nesten som digitale brosjyrer, til kunstig intelligens og roboter som man kan snakke til, og som lærer seg hvordan mennesker opptrer. Men også chattetjenester og e-terapi i stedet for det tradisjonelle møtet på psykologens kontor.

TEKNOLOGI OG TJENESTER

– Vi trenger overhodet ikke flere dingser, apper eller teknologi som vi kan stikke hodet ned i, alene.

Det viktigste, mener Øverland, er å møte mennesker der de er, og der de trenger det. – Mange leger og psykologer er konservative og redde for å ta i bruk nye løsninger. Jeg kunne tenke meg at pasientene selv fikk velge hvilken terapiform de ville ha, at det var som å velge fra en meny: «Vil du 1. Snakke med en robot, 2. Møte en terapeut ansikt til ansikt, eller 3. Snakke med terapeut gjennom e-terapi?». Dersom en person har angst, er det ikke sikkert at å reise til psykologen og sitte på et venterom, er den beste starten på et tillitsforhold. For noen kan det være bedre å møtes gjennom e-terapi. Terskelen for å gjøre det er lavere. Men for noen er bare det å se andre i øynene en barriere, og i slike tilfeller kan en psykologsimulator og kunstig intelligens fungere utmerket. Et annet argument i denne diskusjonen er de fysiske avstandene. Det kan være langt å kjøre for å treffe psykologer, gjennom e-terapi tar man bort den terskelen – og reisetiden. Poenget er at dersom folk får velge selv, møter vi pasientene mer på deres premisser. Etter hvert er det kommet mye forskning som viser at teknologi i ulike former virker, og teknologi bidrar til demokratisering av helsetilbudet. Det mener jeg er helt nødvendig.

Tenk så mye vi kunne forebygge! Jeg har vært med på å utvikle en app, Aidoru, hvor pasienter kan registrere sinnsstemninger, og dersom varslene overstiger et nivå, blir psykologen varslet. Han kan da komme på banen idet pasienten trenger ham, og ikke behøve å reparere i etterkant. SOSIALE MEDIER SPISER OSS OPP

– Vi trenger overhodet ikke flere dingser, apper eller teknologi som vi kan stikke hodet ned i, alene. Sosiale medier, for eksempel, spiser oss opp innenfra og stjeler mye av tiden vi kunne brukt på å være sammen med andre. Ukritisk bruk av sosiale medier fører ikke noe godt med seg, sier Øverland, som samtidig er klar på at helsevesenet må snakke samme språk som sine pasienter. Dersom unge chatter mest, må fagfolk også være tilstede med chat. Det kan være et første skritt til å få de unge inn til samtaler. Øverland forteller videre at han, sammen med en psykologkollega som også er standupkomiker, lager livestreamet podcast fra scenen, hvor hvem som helst kan sende inn spørsmål på snapchat. – Jeg vil ikke at folk alltid skal måtte ta det første skrittet og komme til meg. Jeg har lyst til at vi skal finne nye måter å komme folk i møte på. Kanskje snapchat, podcast, to psykologer og litt standup kan få folk til å senke guarden sin. Vi lar publikum velge tema for hver gang, sist snakket vi om depresjon, neste show kommer til å handle om angst og unnvikelse. Men, for det er et men her, vi må ha et bevisst forhold til bruken av de digitale tjenestene, for at ikke vi som fagpersoner skal bidra til at skjermtittingen stjeler enda mer uten å gi noe tilbake. I den forbindelse har jeg funnet opp et uttrykk, «varm teknologi», som betyr teknologi som fører mennesker sammen. Og vi trenger å være mer sammen.

FINNE FOLK DER DE ER

Slik helsevesenet er bygget opp i dag, er det henvisninger og ventelister, timer i faste frekvenser og venterom. Mye av fokuset ligger på terapitimen og det som skjer i rommet mellom pasient og terapeut. – Jeg skal ikke undergrave det, men vi vet også at det er det som skjer mellom timene som har mest å si for utviklingen. Derfor trenger vi at tilbudet strekker seg utover det tradisjonelle, og finner folk der de er. Hvis en pasient ønsker å kutte seg, trenger han hjelp før det skjer, heller enn å snakke om hvorfor trangen ble så stor i etterkant.

@brainmiihoi

DIGPSYK

Robotpsykologer vil ikke bli å finne bak døren i alle venteværelser riktig ennå, men de er heller ikke bare science fiction.

DIGITALE SIGNALER TEKST: ELISABETH STR AUMØY ILLUSTRASJON: ISTOCKPHOTO

DIGPSYK

år man har sett på hvordan det er for mennesker å snakke med en robot, har man faktisk funnet at noen åpner seg mer for roboten enn for en «vanlig» psykolog, forteller Kaja Asbjørnsen Betin, psykolog og leder i DigPsyk, psykologenes forening for digital helse. – For enkelte handler det om at det er ganske skamfullt å snakke med andre mennesker om sine tanker, følelser og så videre. I møte med en robot kan disse føle mindre skam, samtidig som de opplever støtte og får tilbakemeldinger fra roboten. De forteller etterpå at de følte seg møtt og forstått. – For å oppnå dette må roboten riktignok ha noen menneskelige trekk – det er ikke det samme å snakke til en «boks», sier Betin.

som når man sitter i samme rom. Det finnes også forskning som støtter opp om det.

Vi kan dra litt på smilebåndet av slike erfaringer, denne avanserte teknologien ligger tross alt helt i startgropen og de menneskelige psykologene råder fortsatt grunnen alene. Men ting rører definitivt på seg på feltet digital helse og digital psykologi og selvhjelp.

Betin sitter i en referansegruppe som gir råd til Helse direktoratet i forbindelse med utvikling og anskaffelse av en nettportal for psykiske lidelser. Denne nettportalen er i startfasen og skal etter planen kjøres ut som en plattform for hele landet, som en del av det offentlige helsetilbudet. Et eksempel på et eksisterende digitalt behandlings tilbud er Haukeland universitetssjukehus sin portal emeistring.no, som gir et lavterskeltilbud til befolkningen i Bergens-regionen.

Hva betyr «gamification av egenmestringsøvelser»? – Gamification – bokstavelig oversatt «spillegjøring» – inne bærer at man benytter elementer fra videospill som gjør det attraktivt f.eks. å gjennomføre og fullføre øvelser, ved hjelp av ulike typer belønninger i spillet eller appen. Slik gamification er utviklet mest med tanke på klassiske angst- og depresjonslidelser, ettersom spesifikke lidelser er lettere å designe apper, spill og øvelser for. I spill designet kan man ta utgangspunkt i noen typiske felles trekk, eksempelvis manglende motivasjon under depresjon.

– Hva kjennetegner et velfungerende digitalt hjelpemiddel i psykologisk arbeid? – Brukervennlig, intuitivt og relevant er viktige stikkord. Det må være noe som oppleves som troverdig for den som bruker det. Informasjonen i f.eks. et selvhjelpsprogram må være god, og det må føles støttende og naturlig å bruke. Tar man kontakt med en chatbot1 er det viktig at chatbot’en kan produsere en naturlig og forståelig samtale, og gi feedback eller info man kan bruke. – En annen helt vesentlig ting er at apper, bot’er og annet må være sikre å bruke. Man bør kunne benytte seg av dem uten å legge igjen masse spor eller tilkjennegi seg åpent. Det er kommet mange tilbydere etter hvert – personvern må tas på alvor.

– Hva er status for utviklingen av digitale behandlings tilbud i Norge og ellers i Norden? – Det er ganske stor forskjell på det fra land til land – vi ligger langt bak f.eks. Sverige, som har hatt integrert e-behandling i flere år. Utenfor Norden har for eksempel Nederland mye av det, og begge disse er foregangsland for oss. Danmark er på nivå med oss, kanskje litt foran. De offentlige utviklerne har nok et blikk på Sverige, og mange av oss som jobber med dette i Norge synes det er greit å ha noen å se til, forteller Betin. – Hva er fremtidsønskene til DigPsyk per i dag? – Hovedsaken er at vi ønsker at psykisk helsehjelp av god kvalitet skal bli mer tilgjengelig for befolkningen. Programmer og digitale hjelpemidler bør utvikles av mennesker som vet hva de gjør både på fagsiden og tekno logisiden, og gjøres tilgjengelig for folk, billig eller gratis. – Jeg opplever dessuten at det fortsatt finnes en terskel når det gjelder holdninger til digital helsehjelp. Det er ennå litt nytt og uvant, «kan dette være bra?». DigPsyk jobber for at det skal bli mer normalt og tilgjengelig. Jeg opplevde videosamtale som litt uvant i begynnelsen, men da jeg prøvde det ut viste det seg å være ålreit. Man kan ha en forventning om at det rart og kunstig, blant annet fordi det er noe annet med en psykolog på skjermen enn familie og venner. – Man tenker gjerne at en slik profesjonell relasjon ikke kan føles så nær om vi ikke er i samme rom, men mine «webkamerapasienter» og jeg har faktisk opplevd det som nært og naturlig og nyttig.

Betin har personlig erfaring som «digital psykolog» – hun har drevet med såkalt videoterapi i flere år. Hennes erfaring er at det i stor grad fungerer som vanlig terapi, med den store fordelen at hun kan hjelpe pasienter som ellers hadde hatt svært lang reisevei til nærmeste psykolog. Noen tekniske utfordringer har dog ikke vært til å komme forbi: – Av og til mangler det lyd, andre ganger virker ikke web kameraet hos pasienten eller vi opplever brudd i samtalen på grunn av ustabil internettforbindelse. Jeg har i noen tilfeller blitt nødt til å ta samtalen på telefon istedenfor, og om samtalene da blir gode likevel, synes jeg det er noe som mangler når man ikke kan se hverandre. – Det er ikke mulig å få full kontroll over de tekniske problemene siden folk sitter med mye forskjellig utstyr i den andre enden, og jeg er ingen dataekspert – som oftest ikke pasienten heller. Men når det fungerer som det skal er terapi-opplevelsen via webkamera ganske tilsvarende 1 En chatbot er et dataprogram som er utviklet for å samhandle med mennesker ved hjelp av språk, skrift eller tale.

– Helseminister Bent Høie har uttalt at Norge skal bli ledende innen utviklingen av e-behandling og regjeringen varsler tung satsning i på lavterskeltilbud for personer med psykisk helseproblematikk i årene som kommer. Dette høres ut som en ambisiøs målsetting, som er krevende å utvikle og få satt ut i livet? Opplever dere i DigPsyk at myndighetene har begynt å jobbe konkret med å nå dette målet? – Ja det har de, men det er ikke massiv vektlegging av det. E-behandling handler jo om mye mer enn psykisk helse. Når det er sagt er Norge ganske langt fremme på teknologi på deler av helsetjenesten, og psykisk helse kommer mer og mer nå. Men man skal jo gjøre det ordentlig, og det tar tid. Løsningene må være gjennomtenkte og sikre – utfordringene er mange.

– Går det an å si noe om hva som kan være realiteten i Norge (og ev. internasjonalt) innen digitale behandlingstilbud for psykisk helse om f.eks. to år og om fem år? – Vi kan fortsatt trygt si at tilbudene befinner seg i en startfase. Det foregår mye forskning, særlig internasjonalt men også nasjonalt, rundt muligheter som kan tas i bruk. Jeg tror dette vil komme ganske hardt de neste årene, tvunget frem av et potensial man bør utnytte. Andre aktører kommer til å ta plassen i feltet hvis ikke det offentlige gjør det, og det finnes utvilsomt et behov for et bredere spekter av tilbud enn det som tradisjonelt har eksistert og som eksisterer i dag. Alle disse kreftene sammen gjør at feltet arbeides med, avslutter Betin.

Hjelp og støtte – i spillform Psykologspesialist og entreprenør Svein Øverland i SuperEgo er for tiden opptatt av et system døpt Aidoru. Aidoru er et behandlings- og oppfølgingssystem for mennesker med utfordringer, basert på simulert kunstig intelligens. Aidoru er tilpasset pasientene fremfor psykologene. – Aidoru er laget som et system der pasienten får en app med en hel behandlingsmanual laget som et spill med levels og badges og mulighet for å registrere følelser, forteller Øverland. – Informasjonen pasienten registrerer i Aidoru sendes automatisk til psykologens admin-panel, noe som gjør psykologen i stand til å fange opp begynnende kontrolltap (for eksempel selvskading eller angstanfall) eller at pasienten står i fare for å droppe ut av behandlingen. – Pasientens registrering gjøres i tillegg automatisk om til en algoritme som sender støttende lydfiler spesifikt knyttet til pasientens behov. Det kan være den lille forskjellen som oppleves som en stor forskjell for pasienten. – Pårørende involveres gjennom et eget forum. Vi har nå laget en Aidoru for avhengighet, en for angst og depresjon og er på gang med en for spiseforstyrrelser sammen med Villa Sult. – Generelt kan jeg si om rene apper at de er vanskelige å tjene penger på, og det kan være utfordrende å overbevise psykologer om at det er nyttig på tross av at for eksempel selvmordshjelpappen utviklet av Superego ble fremholdt av Folkehelseinstituttet som et foregangseksempel. Jeg etterlyser uansett en standard for kvalitetssikring, det finnes mange tilbud av ymse kvalitet der ute, men jeg er redd for at en slik «svanemerking» ikke er rett rundt hjørnet.

Digital Psykologi – noen begreper »» nettbasert terapi med videokonferanse: Den digitale helsehjelpen som er nærmest ordinær kontorterapi, ved at man ser hverandre og hører hverandre. Geografisk uavhengig. »» online selvhjelpsprogram: Preges av at ingen behandler er involvert – selvhjelpsmaterialet ligger tilgjengelig når som helst, og man kan bruke det i sitt eget tempo. »» apper for telefon: Informasjon når man trenger det. Kan f.eks. registrere døgnrytme, humør, gi feedback for motivasjon og belønning. Interaktivitet med deg som bruker. »» virtuell virkelighet (VR): Kan brukes til å iscene sette en virkelighet. Man kan designe hva man vil og trenger ikke å ha virkeligheten tilgjengelig. Ikke utbredt ennå, men er tatt litt i bruk i behandling av sosial angst og fobier. Har man f.eks. edderkoppfobi kan man gradvis eksponeres for en edderkopp i VR. »» sensorteknologier: Ikke mye brukt foreløpig. Kan registrere søvnmønster eller forandringer i huden som f.eks. indikerer stressnivå. Kan gi mye informasjon til en app og/eller en behandler.

Inspirasjon »» mindfitapp.no »» bigwhitewall.com »» digpsyk.no

NOTISER

Chatbot? »» En chatbot er et dataprogram eller robot som mennesker kan holde en samtale med. »» Blant de meste kjente eksemplene er Apple sin Siri og Amazons Alexa, som forsøker å gi et fornuftig svar når vi stiller dem et spørsmål. »» En chatbot kan enten være basert på tale, slik som Siri og Alexa, eller basert på tekst/chat. »» De fleste chatboter er regelbasert, det betyr at noen har programmert inn all tenkelig respons. Kunstig intelligens-baserte chatboter som trenes opp fra eksisterende samtaler er antatt å revolusjonere chatbotmulighetene. Kilde: nrk.no

CHATBOT I STARTGROPEN Om noen år er det kanskje en robot som svarer på unges spørsmål om bekymringer og psykiske problemer.

med flere tusen spørsmål og svar som ungdom har lurt på knyttet til psykisk helse på nettstedet ung.no de siste ti årene, og bruke denne kunnskapsbasen kombinert med sin kunstige intelligens for å svare på nye henvendelser. – Men det ligger store og viktige forskningsutfordringer i hvordan kunstig intelligens kan kommunisere med mennesker på en god måte, særlig om sensitive tema som psykisk helse, sier Brandtzæg.

Seniorforsker Petter Bae Brandtzæg i SINTEF står bak ideen til prosjektet Social Health Bots, som skal etablere ny kunnskap om hva som trengs for å gi bedre og mer effektiv informasjon til ungdom (alder 16–26 år) om psykisk helse gjennom chatbots på internett. Statistikken viser at ventetiden på eksisterende tilbud, som Røde Kors sin hjelpelinje til barn og ungdom, i dag er for lang for mange av dem som tar kontakt. Hjelpelinjen besvarte i fjor 19 000 av totalt 33 000 henvendelser. Mange har kanskje lagt på fordi de ikke vil stå i kø. – Det vi skal gjøre er å lage en tjeneste som er til gjengelig for ungdom til alle døgnets tider, og uavhengig om det er helg eller ferie, forteller Brandtzæg.

– Tror du ungdom vil stole på en chatbot? – Ja. Om de vet at svarene er kvalifisert av fagfolk. Litt av problemet i dag er jo at vi vet at ungdom googler for å finne svar på veldig mange ting. Men nettet er fullt av dårlig og feil informasjon. Derfor er det så viktig at dette blir et tjeneste som er basert på og kvalitetssikret av fagfolk. – Hva med personvern knyttet til en slik digital tjeneste? – Det er et tema som vi tar veldig alvorlig og som er med i prosjektplanene fra start. Derfor har vi vært i dialog med Direktoratet for e-helse før prosjektstart. Det å kunne garantere for at personlige opplysninger ikke kommer på avveie blir helt essensielt, svarer Petter Bae Brandtzæg.

SINTEF er innvilget 13 millioner i støtte av Forskningsrådet for å realisere idéen om en chatbot for ungdom. Oslo Universitetssykehus og Universitetet i Oslo skal bidra med å sikre innholdet, mens Universitetet i Agder bidrar med sin spesialisering på kunstig intelligens. Utgangspunktet for prosjektet er at chatbots skal mates

Kilder: sintef.no og nrk.no

Sitatet: En ny studie fra Kings College i London viser at en av fire gravide kvinner i Storbritannia har utfordringer med den mentale helsen. Det er høyere tall enn hva som på forhånd var ventet. Resultatene ble offentliggjort i British Journal of Psychiatry, der det også heter at to enkle spørsmål kan hjelpe med å identifisere problemene slik at kvinner kan få behandling. Undersøkelsen var den første i Storbritannia som kartla mentale helseproblemer

blant gravide som besøker jordmor under svangerskapet. Blant funnene var at 11 prosent slet med depresjon, 15 prosent med angst, to prosent med spiseforstyrrelser og tvangslidelser. – Studien støtter anbefalingene om at alle kvinner under og etter et svangerskap spørres av en ikke-dømmende og støttende helsearbeider om deres emosjonelle velvære og gis muligheten til å svare på strukturerte spørsmål, heter det fra King’s College.

– Jeg gjør meg selv rik ved å gjøre mine ønsker få. Henry David Thoreau

Visste du at … Flere enn to av tre ansatte med en psykisk lidelse føler seg dårlig behandlet på jobben. Langt verre enn mennesker med fysiske lidelser, viser ny undersøkelse. Kilde: DepressionsForeningen

Vil kurere panikk-angst med app

Behandling i psykisk helsevern for voksne:

263

Panikkangst er en av lidelsene man kan bli helt kvitt med riktig behandling, sier psykolog Lars Dehli som står bak en mobilapp. Sammen med to kolleger har han laget et digitalbehandlingsopplegg slik at pasienter som ikke har tilgang på behandlere likevel skal kunne få hjelp, melder TV2. – Pasientene jeg behandler bruker appen i hjemmelekser. Da kommer resultatene raskere, sier han.

oppholdsdøgn per 1 000 innbyggere. [ 2016 ] Kilde: SSB

I appen Every breath you take, som er laget i samarbeid med UpPsych, handler det om å legge bort trygghetsstrategiene og gå frykten i møte.

Å OUTSOURCE HJERNEN

– Jeg er ingen teknologipessimist, men den totale effekten av de digitale hjelpemidlene er skremmende, sier forskningsjournalist Bjørn Vassnes. Særlig urolig er han for de yngste blant oss. TEKST: HJØRDIS HALLEL AND MIK ALSEN

«DET GÅR EN GRENSE FOR HVOR MYE VI KAN OVERLATE TIL MASKINENE»

Å OUTSOURCE HJERNEN

an er trolig landets eneste skrivende forsknings journalist, og han har mye på hjertet. – Min greie er å kombinere forståelig og lett fattet formidling med oppdatert vitenskapelig kunnskap. Det gjør jeg gjerne ved å provosere. Noen ganger må man kaste inn en brannfakkel for at folk skal våkne, sier Klassekampen-spaltisten, Bjørn Vassnes. Nylig kom han ut med boken «Frostens rike». – Det er en bok om kryosfæren, altså den frosne delen av jorda og hva den betyr for oss. Den har møtt stor interesse i utlandet og skal nå gis ut på flere språk; tysk, engelsk, polsk og koreansk, foreløpig. Det er spennende at verden viser stor interesse for dette feltet. I Norge derimot, er interessen laber. Litt merkelig egentlig, vi er jo etter sigende født med ski på beina.

Det går en grense for hvor mye vi kan overlate til maskinene før vi mister noe viktig, før vi taper sammenhengene av syne, sier han og fortsetter; – Datamaskiner og internett skulle revolusjonere skolen. Men slik gikk det ikke. Forskning gjort de siste 20 årene har vist at den store IKT-satsingen på skolen har vært mislykket. Der man har satset mest, har resultatet blitt dårligst. Dette er en internasjonal problemstilling. Undersøkelser viser at den massive data- og skjermbruken hemmer den naturlige læreprosessen, mens de mediene og metodene skriftkulturen har utviklet, fremmer den. Ta for eksempel Finland og Sør-Korea. De har vært restriktive til bruk av data i skolen, og er blant de landene som gjør det best i skoleundersøkelser. ET TANKEKORS

Vassnes gir også tommel ned til dem som hyller den oppvoksende generasjons evne til å multitaske – å gjøre flere ting samtidig. – Ungdom kan høre på musikk, spille et dataspill og chatte med en venn – samtidig. Dette er skadelig, både for konsentrasjon og oppmerksomhet, sier Vassnes og forklarer; – Vi har to typer oppmerksomhet. Den ene er hyper oppmerksomheten; evnen til å observere det som skjer i periferien av synsfeltet, den andre er den dype opp merksomheten, som er evnen til å fokusere på noe og reflektere over det. Hvis vi bare trener hyperoppmerk somheten orker ikke hjernen å fokusere på èn sak i lengre tid. Resultatet ser vi på studenter i dag, de sliter med kortere oppmerksomhetsevne, både når det gjelder å lese en lengre tekst eller tenke grundig gjennom noe, sier Vassnes, og viser til enda et resultat av datarevolusjonen; google-effekten. – Når vi lurer på noe, googler vi det. Vi tar oss ikke lenger bryet med å lære oss faktakunnskap. Sannheten er at uten kunnskap vil vi slite med å forstå og vurdere fakta. Det er med andre ord ikke bra for hjernen vår. Faktisk går de store datagründerne, som Mark Zuckerberg og Eric Schmidt, ut og advarer mot sin egen teknologi. De sier rett ut at gode gammeldagse bøker er best for læring. Det er utvilsomt et tankekors.

HEMMER BARNAS UTVIKLING

Et annet tema som i stor grad opptar forskningsjournalisten er barnas rolle i teknologiens verden, et tema han blant annet tar for seg i boken «Homo digitalis» (Margbok, 2015). – Det er skremmende. Det starter allerede på fødestua. Fødselen skal dokumenteres, og det første barnet ser er ikke fars ansikt, men mobiltelefon hans. Tenk litt over det. Husk at selv om teknologien gir oss fantastiske muligheter, må vi også være klar over at den har dramatiske konsekvenser, sier Bjørn Vassnes, som i boken roper et varsku med tanke på barn og digitale medier. – Barn får ikke mulighet til å utvikle sine kognitive og sosiale evner slik de skal, og forstyrres i den utviklingen som hjernen er forhåndsprogrammert til, sier Bjørn Vassnes som mener at foreldre må ta dette innover seg. – Jeg har fulgt denne utviklingen i mange år, og ser hvilke skadevirkninger den har for barn. Når de til stadighet sitter med ulike skjermmedier, går de glipp av verdifull tid til kontakt med levende mennesker. Dette får følger på mange hold, som alle er godt dokumentert. Det hemmer barnas sosiale, kognitive og personlige utvikling. De mister evnen til å lese kroppsspråk og emosjonelle signaler. MISTER NOE VIKTIG

Bjørn Vassnes snakker med stort engasjement. – Dette er viktig. Veldig viktig. Spørsmålet er hvor mye av hjernen vi kan outsource før vi slutter å være menneske?

HVOR MYE av hjernen kan vi outsource før vi slutter å være menneske, spør Bjørn Vassnes.

Bjørn Vassnes »» Født i 1951 »» Har vært ansatt i NRK, hvor han var med på å starte vitenskapsmagasinet «Schrödingers katt». Han har også vært ansatt ved Universitetet i Bergen, har utgitt en rekke bøker og vært fast skribent i Morgenbladet og Klassekampen.

– Undersøkelser viser at den massive data- og skjermbruken hemmer den naturlige læreprosessen.

»» Han har bakgrunn som musiker, og var blant annet med og startet bandet Nøkken som gitarist og låtskriver. Han er arrangør og musiker i verdensmusikkgruppa Vindrosa, som debuterte i 2011 med albumet Østenfor sol. »» Var i 2007 med på å starte MARG, det eneste norske allmennkulturelle tidsskriftet utenfor Oslo. »» Bjørn Vassnes er har skrevet flere bøker og driver som foredragsholder. I 2010 fikk han prisen Fritt Ords honnør. Året etter mottok han journalistprisen Gullpennen.

22. desember 2015. Det er en tirsdag, og det er vintersolverv. Mørkere blir det ikke på den nordlige halvkulen. Det lille lyset som er, suges ned i den svarte Oslo-asfalten. Men det er jo også nå det snur. Og det er nå en dreven radiostemme igjen er å høre. Sikker, men også åpen, lett i anslaget: «Alle har en psyke, og jeg vil gjerne snakke om det», sier Pia Pedersen. Teppet er trukket til side. Podkasten «Pia og psyken» har meldt seg i offentligheten. TEKST: OLE J. ASKEL AND FOTO: ELLEN JARLI

PIA, PSYKEN OG PODKASTEN

NÆR SAMTALE

KLOKE MENNESKER må si til unge at også innsiden, med sorg og redsel, raseri og glede, må ha plass og lys.

naut hundre sendinger seinere sitter hun med beina krøllet under seg i en svart sofa i studioet til plateselskapet Oslo Records. Hun har gått inn den brede treporten til venstre for inngangen til Arbeidermuseet ved Akerselva. Satt fra seg skoene nede i gangen. Sagt hei til Øyvind Holmboe Basmo, han som har hatt ansvaret for lyden til «Pia og psyken» og som har vært en stødig lydstøttespiller helt fra han ble presentert for ideen. Så har hun dessuten selv blitt intervjuet, til en pilot for en ny og annen podkast, Sorgpodden. Der har hun nettopp fortalt historien sin. For det har vært andre høstdager. Oktober 2013. Pia Pedersen blir tvangsinnlagt og får

diagnosen bipolar 2. Hun mister jobb, status, det er som om hun mister alt. På lengre sikt er sannsynligvis medisinering og uføretrygd løsningen, er beskjeden hun mottar. – Jeg leste masse i den perioden, om sykdom og psyken, og jeg opplevde at veldig mye var skrevet ovenfra og ned. Det var fagpersoner som snakket ned til oss psyke, sier hun. Oktober 2014: På dagen ett år etter at hun ble sluppet ut, står Pia nord i Spania et sted og skuer ut over Atlanterhavet. Hun er glad i havet, men dette er noe annet. Hun lar lagt bak seg 52 pilegrimsvandrende mil på veien til Santiago de Compostela. Underveis har hun funnet et fotfeste, gjenoppdaget tilliten til seg selv. Og hun har hatt

– Lytterne til podkasten slipper inn i ganske intime rom. Kanskje kan det lære folk å snakke om vonde ting.

– Hvordan da? – Vi hører eldre si at de unge må ta seg sammen, de er bortskjemt. Jeg tror presset unge utsettes for er ekstremt. De har aldri vært flinkere på skolen, har aldri hatt bedre kontakt med foreldrene. Opprøret deres retter seg innover, mens de utad er travle med å bygge en identitet i sosiale medier og for øvrig. Det blir de syke av. Kloke mennesker må si til unge at også innsiden, med sorg og redsel, raseri og glede, må ha plass og lys. En slik podkast vil jeg gjerne produsere.

god tid til å tenke og fundere. Det går selvfølgelig en linje her. Fra den diagnostiserte Pia, som savnet en annen måte å snakke om psyken på. Fra radiojournalisten Pia, som noen år tidligere sa opp i NRK, på direkten, midt i åttenyhetene til Østlandssendingen. Og til den Pia som etter hvert savnet å jobbe med lyd, i radio. Hun som skulle sitte med høretelefoner på hodet, en stor mikrofon foran ansiktet, med komiker Rigmor Galtung som gjest og Anne Kristine Bergem som huspsykiater, og introdusere sin podkast slik: «Vi har jo alle en psyke. Mange sloss med den, og jeg tror det aller beste er å sette en skikkelig sterk lyskaster på den. Kanskje er det mulig å få et og annet troll til å sprekke».

SKARPERE PIA

Uansett er det nye tider for Pia Pedersen. Pia og psyken er nå ute i versjon 2.0. Etter at Anne Kristine Bergem har klokket den ene sendingen etter den andre i maratonserien, er nye krefter på laget når Finn Skårderud og KariAnne Vrabel nå bytter på å være henholdsvis huspsykiater og huspsykolog. For Pia har fremdeles en jobb å gjøre når det gjelder å åpne dialogen om psykiske lidelser og vansker. – Jeg tror vi er på riktig vei. Men vi er langt fra i mål. Du anses gjerne som svak hvis du er deprimert, har alkoholproblemer eller er bipolar. Det mener jeg er fundamentalt feil. Jeg ser en enorm styrke i folk som har vært gjennom noe slikt som jeg. Samfunnet evner bare ikke å ta i mot oss.

MOTTO: SNAKKE OM DET

– Å snakke om psyken er viktig. Det har vært så skummelt og stigmatisert. Lytterne til podkasten slipper inn i ganske intime rom. Kanskje kan det lære folk å snakke om vonde ting, kanskje hører de at det ikke er så farlig. Vår motto er: Snakk om det, sier hun. – Og hvis ikke … – Da går du og bærer på alt alene. Det blir for tungt, byrden blir for stor. Du surrer deg inn i tanker som er destruktive. Å ha tillit til mennesker var noe av det viktigste og vanskeligste i min tilfriskning.

– Hva tenker du om det å få og ha en diagnose? – Jeg er takknemlig for at jeg ble tvangsinnlagt, og at jeg fikk diagnosen. Det gjorde at jeg forsto mer av oppførselen min i de tidligere årene og ga meg en trygghet utad, rammer som var bra for meg. Samtidig kan en diagnose fort slå motsatt vei, slik at man blir diagnosen sin. Det er helt galt. Du er ikke schizofren, bipolar eller kreft. Alle psykiske lidelser bunner i traumer, smerten kommer til uttrykk når du skjærer deg, ruser deg, er bipolar.

– Etter nær 100 sendinger, hva har overrasket deg? – At folk sier ja til å komme i studio. Det har vært utrolig enkelt å invitere gjester. Jeg tolker det dithen at prosjektet er bra. At folk som har opplevd ting gjerne vil snakke. Men mange mangler et trygt rom. – Du bruker humor i sendingene, vil normalisere, ufarliggjøre? – Ja, og ingenting er bedre til det enn latter. Et annet mål er å gjøre psyken kul. Du skal være litt stolt av den. Og jeg synes jeg ser at folk er det blant venner jeg har fått på Facebook, i historier som blir delt, i media. Ta tv-serien Broen, med Saga Norén. Psyken gjennomsyrer alt vi er, politikken, kirken, skolen. Jeg drømmer om en podkast for og med unge elever.

– Du vil mer enn å ufarliggjøre dette? – Ja, jeg vil også gå psykiatrien og legemiddelindustrien på klingen. Troll kan sprekke. Sammen med KariAnne og Finn har jeg lyst til å bli litt farligere. Blir det sukkerspinn, blir det bare tull. Det gidder vi ikke. Den svarte fargen må også få plass.

NÆR SAMTALE

Noen av tilbakemeldingene på podkastserien «Pia og psyken» 12.07.2016 15:08

på min første prøveperm på noen timer, helt alene, har lenge gruet meg til dette, skal ta tilbake leiligheten og tryggheten i livet mitt så dette er første steg, hører på podcasten din og det gikk opp for meg at du er blitt mitt "safe place" hvis du vet hva det innebærer, du har en stemme som beroliger og gjør at jeg klarer å være her og nå, og ikke overmannes av mine tanker og følelser. Så tusen takk, er så veldig takknemlig for at du bruker tiden din til å hjelpe og snakke om ting. Det er så viktig. Sånn, nok mas, god helg etterhvert!

Kjære Pia og Psyken! Eg begynte å lytte til dykkar podcast no i vår, og har høyrt gjennom alle episodane. Har lyst å rose dykk for arbeidet de legg i denne podcasten, og seie tusen takk for sunn, open og ærlig dialog rundt psykisk helse! Det er heilt topp å høyre på for oss som har slitt litt psykisk i oppveksten, rock on!

07.10.2016 15:10 Kjære Pia og Anne Kristine

24.12.2016 10:10

Jeg lytter til podcasten din, jeg ligger i en enkeltseng på dps, med pute og dyne som er merket Oslo universitetssykehus. Jeg er godt inne i min andre uke her på det de kaller stabiliseringsopphold. Jeg har hørt mye på denne podcasten før også, men jeg kjenner at den er til stor hjelp mens jeg er her fordi mye av det dere snakker om gjør at jeg får ord på ting jeg ikke visste hva het før. (…)

Hei! Denne dagen har for meg blitt en av de middelmådige, og da tenkte jeg at jeg kunne sprite den opp ved å sende en takk til dere for en fantastisk podcast. Jeg tror dere har vært viktige for meg, og min vei mot å ta tak i min egen psyke. Her i gården skal det utredes for både bipolar og PTSD. Jeg har vokst opp i et hjem med en voldelig far, men visste ingenting om det før etter at han tok selvmord for 8-9 år siden. Nå sier psykologen at det antageligvis har satt sine spor, og det har det sikkert. Uansett, jeg vil også snakke om det - og det tror jeg har mye med dere å gjøre. Jeg er bonde, noe som gjør at jeg kan høre podcast mens jeg jobber, så det blir noen timer i året. Lista mi i itunes er laaaaang, og Pia og Psyken ligger på topp tre, sammen med this american life og Krisemøte. Ta det til dere, dere fortjener skryt og ære for den viktige jobben dere gjør. Ha en så fin jul som mulig, da!

21.10.2016 10:16 Hei igjen Pia. Her kommer enda en melding fra meg, kan hende det blir mye mas, er jo ikke bare jeg som skriver til deg.. jeg er veldig for å sende komplimenter til de som virkelig fortjener det. Jeg sitter på bussen hjem

Sorgpodden løfter fram personlige erfaringer Å miste et barn kan være så tungt at man ikke orker å snakke om det, sier fagsjef Trine Giving Kalstad i Landsforeningen uventet barnedød (LUB). Et svar på den problemstillingen kommer i form av en ny podkast; Sorgpodden. TEKST OG FOTO: OLE J. ASKEL AND

UFORMELLE SAMTALER gir god mulighet for gjenkjennelse og læring, sier Trine Giving Kalstad.

Pia og psyken har eksistert i drøye to år. Psykolog Peder Kjøs presenterer en ny podkast fra terapirommet på NRK. Forgjengerne i dette terrenget finnes også. Når LUB lanserer sin podkast-versjon denne våren, er mye av begrunnelsen hvilket rom mediet gir for en god samtale. – I podkasten kan vi snakke på de sørgendes premisser. Vi er opptatt av å skape nære, personlige samtaler om de vanskelige tingene, dem som gjerne er tabu. Å gi mennesker anledning til å lytte på mer uformelle samtaler skaper mindre avstand og gi god mulighet for gjenkjennelse og læring. Det skal være plass for å stille dumme spørsmål, dem vi er redd for. Vårt mål er å drive folkeopplysning, og da er det viktig å bruke ulike kanaler. Det skriftlige er ikke like tilgjengelig for alle, mange orker ikke å lese sier

Giving Kalstad. I ti episoder skal ulike sider ved sorg omtales. Hva er sorg, hvordan ser den ut, hva gjør den med mennesker, hvordan har man det? Pårørende så vel som fagfolk vil være gjester. – Alle opplever sorg. For oss er det like viktig å løfte fram kompetansen til dem som sitter med personlige erfaringer av ulike former for tap, som det er å formidle den faglige kompetansen. Det er lettere å skape forståelse for dybden og kompleksiteten i sorg gjennom det personlige, via den subjektive opplevelsen. Så kombinerer vi dette med det faglige, med å sette sorgen i system. Det er måten å jobbe på, sier Giving Kalstad om nysatsingen.

SAGT & SKREVET

Vi er de første i Danmark som kaller det avhengighet. Mange familier har famlet i blinde etter behandling, fordi psykologer og leger ikke tar det seriøst. De kan finne på å spørre: Hvorfor skrur du ikke bare av. Men vi har en annen forståelse av problemets omfang. Når de unge først er kommet så langt ut som våre klienter er, så kan de ikke bare skru av. Psykolog David Madsen driver klinikk i København og behandler folk som har vansker med å løsrive seg fra sine skjermer.

Kanskje har de rett i at det er noe med våre mobiltelefoner som ødelegger vår oppmerksomhet, og om 50 år vil vi se tilbake og si at ja, det var der samfunnet gikk i stykker. Men akkurat nå har ikke den moralske panikk altså rot i forskningen … Man gjør noen svært komplekse sosiale og psykologiske problemstillinger litt for enkle, hvis man sier at teknologien gjør oss avhengige, fordi det er innebygde agn i den.

Ved at Saga Norén fikk en diagnose, ble hun dramaturgisk medgjørlig. Hun kunne være målrettet uten å virke maskulin. Hun kunne ta initiativ til sex og bevare uskylden. Hun kunne forbli uberørt og uoppnåelig. Problemet var: Uten diagnosen ville vi kanskje irritere oss over at Saga Norén var for god i jobben sin. Camilla Stockmann, Politiken

Sitatet:

– Han var et av de sjeldne menneskene som åpnet verden, og ikke lukket den. Vinter, Karl Ove Knausgård

Rune Nielsen, lektor i digital design, IT-universitetet i København

Det foreligger en klar sannsynlighetsovervekt for at sikring av kjente utsprangssteder bidrar selvmordsforebyggende. Nesten samtlige undersøkte sik ringstiltak har vist seg å redusere antall selvmord ved såkalte hotspots, og metodesubstitusjon forekommer i mindre grad enn forventet. Kim Larsen, Sykehuset Østfold/ RVTS Øst, Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging, Universitetet i Oslo

Ved seks-årsalderen er barnet fullt av forestillings evne og kan gjerne ikke skille virkelighet fra fantasi. Hun begynner å lese og kan ikke fatte nyanser i skriftlig kom munikasjon. Hun forstår heller ikke privacy. Gjennom å vise til disse og flere andre grunner, ber dusiner av eksperter på mental helse Facebook om å legge ned messenger-tjenesten som selskapet introduserte i forrige måned for barn så unge som seks. New York Times

Chatboten kan ikke erstatte våre frivillige. En «chatbot» kan ikke bry seg om noen, derfor er våre frivillige uerstattelige.

Hvis du har hatt digital terapi, brukt apper eller onlinestøtte for dine mentale helse, vil vi gjerne høre fra deg. Ta vår undersøkelse.

Signe Bøe Trodahl, daglig leder Kirkens SOS i Rogaland

Mind, mental helse-stiftelse Storbritannia

Psykiske lidelser står for en betydelig andel av befolkningens samlede helsetap – bare forbigått av muskel- og skjelettplager. Men forskerne vet dessverre lite om årsakene til økningen vi nå ser. Det bør de to ferske statsrådene i Kunnskaps departementet, Iselin Nybø (V) og Jan Tore Sanner (H) merke seg. Dagbladet

Forløp som går for langt strukturerte måter av spesialtrente fagpersoner, som gjennom forskning foreløpig har vist seg statistisk mer virksomme i noen sammenhenger på visse symptom og utfallsmål for grupper av mer eller mindre representative mennesker med samme diagnosen, der man ofte har ekskludert de som har komplekse problemer. Denne forskningens hypoteser og funn om virkning bestrides delvis av andre sentrale forsk ningsfunn i psykoterapifeltet og forskerens egeninteresse preger ofte funnene og hva man velger å publisere. Til tross for disse svakhetene, er dette den beste forskningsmessige kunnskapen vi har om behandlingen vi gir. Myndighetenes underforståtte påstand er at avvik fra disse behandl ingene er uønsket variasjon. Her får de støtte av en rekke fagpersoner og kompetansem iljøer, ofte med åpenbare interessekonflikter. Påstanden om avvik som uønsket variasjon er dypt problematisk, for i reelle samtaler mellom mennesker er skillet mellom ønsket og uønsket variasjon egentlig svært vanskelig å operasjonalisere. For å forstå dette må man inn i selve terapirommet. Spesialisthelsetjenesten for psykisk helsevern er en tjeneste som tilbyr tusenvis av unike samtaler om unike livssituasjoner og unike livshistorier daglig. Tjenestene tilbys av behandlere med variert fagbakgrunn, særegen personlighet og kommu nikasjonsstil, faginteresse og relasjonskompetanse. Det brukes millioner av ord og gester, og det kommuniseres samtidig på flere mellommenneskelige kanaler, ofte til større nettverk av mennesker rundt pasienten. Det aller meste i hver samtale i psykisk helsevern improviseres, selv om noen mønstre kan finnes. De som mottar tjenestene varierer minst like mye, og den eneste fellesnevneren, som dog ikke er felles for alle, er at de ønsker hjelp for deres psykiske smerte. Den beste måten å sørge for god kvalitet i behandling ligger i å kombinere varme, nysgjerrige og robuste behandlere med godt skjønn, nøktern oppdatert kunnskap og pasientens ønskemål. Til dette trenger en faglig orientert ledelse, solide rutiner og transparens. En trenger også ydmyke myndigheter som ser på klinisk skjønn som en ressurs, og som forstår at skillet mellom uønsket og ønsket variasjon vanskelig lar seg operasjonalisere i møtet mellom mennesker.

Lars Ravn Øhlckers Sjefpsykolog/ Psykologspesialist BUPA

ILLUSTRASJON: KRISTOFFER OL AVESEN FOTO: JAN INGE HAGA

sykisk helsevern i Norge er midt i en stor orga nisatorisk reform. Vi skal få pakkeforløp. Dette betyr at behandlere i sykehus skal registrere mer av hva de holder på med og når de gjør ting, og at tilbudet får form av et eller flere helhetlige forhåndsdefinerte forløp. Denne reformen skal øke kvalitet, brukermedvirkning og transparens i tjenestene, samtidig som den skal redusere noe myndighetene kaller uønsket variasjon. Det kan være vanskelig å vite hva uønsket variasjon er, ettersom det kan være vanskelig å vite hvilken variasjon i tjenestetilbudet pasientene egentlig trenger. Hva er ønsket og hva er uønsket variasjon, og hvem skal få bestemme hva som er hva? Pakkeforløpene gjør det mulig for myndighetene å få oversikt over tidspunkt for de forskjellige tingene som skal skje i en behandlingsprosess. Når mottas henvisning? Hvordan vurderes henvisningen? Når får man første time, når er man ferdig utredet, og når begynner man behandling? Når har man vurdert hvordan behandlingen går, og når avslutter man? Alle disse tingene er nyttig å vite for å være trygg på at pasientene opplever en naturlig og forutsigbar framdrift i behandling. Det er ganske enkelt å bli enige om hva som er uønsket variasjon på dette feltet, da disse tingene kan betegnes som saksbehandling. Det sier lite om hva som blir sagt, gjort og følt i behandlingstimene, men handler mer om kontroll over uønsket administrativ variasjon. Pakkeforløpene gjør det også mulig for myndighetene å få oversikt over noe av strukturen i behandlingen. Har man hatt samarbeidsmøter? Har man brukt utredningsverktøy? Har man gitt informasjon om behandlingsalternativer? Har man brukt feedbackverktøy? Det er fremdeles ikke mulig å vite hva som blir sagt, gjort og følt i behandlingstimene, men her vil en få kontroll over uønsket variasjon i strukturen i behandlingen. Dette er nok også et gode, og vil kunne bidra til økt kvalitet. Grunnen til at pakkeforløpene er en til dels kontroversiell reform er at man går et skritt videre inn i behandlings rommet, og ønsker å registrere hvorvidt det er den «rette» behandlingen som gis. Hva som er «rett» behandling er i pakkeforløpene primært knyttet til hoveddiagnose. De tar utgangspunkt i hvilke behandlinger, ofte gitt på unaturlig

KRONIKK

Det du ikkje har noko med «S

omaliahore! Dra dit du kommer frå!» Eg sitt på Operataket, i strålande sol, og høyrer nokon rope bak meg. Ei tydeleg rusa norsk dame sjanglar bort til ei mørk kvinne som sit fredeleg med mobilen sin på steinkanten. Den norske dama går heilt oppi fjeset på ho, og held fram: «Gå og pul mora di! Fitte!». Det er fleire titals personar som sit i nærleiken. Ingen reagerer. Eg kjenner det koker inni meg. Eg tek opp mobilen, og tenker at eit stunt til no så ringer eg politiet. Den norske dama blir ståande og vaie i nokre sekund, så snur ho seg bort og sjanglar vekk frå oss. Ingen seier noko til ho som sit igjen. Fem minutt seinare er idyllen atter etablert. Men eg skjelv litt enno. Tankane fyk gjennom hovudet: Burde eg ha ringt? Eller gått bort? Burde eg tatt ho i

forsvar? Og samstundes risikere å bli spytta på eller slått ned? Og om eg hadde blitt slått ned, hadde nokon hjulpe meg då? Slike hendingar skjer stadig vekk. Ein eller annan vert krenka på offentleg stad, og alle vi som får det med oss, gjer sannsynlegvis svært lite. Korfor er det slik? Eg minnas vi fekk dette forklart på psykologistudiet, som eit velkjent sosialpsykologisk fenomen: Den såkalla tilskodareffekta. Det betyr at jo fleire som er vitne til ei hending, jo mindre sannsyn er det for at den enkelte grip inn. Dette har to forklaringar. Den fyrste er at vår tolking av situasjonen vert påverka av dei andre som er tilstades. Når dei andre ikkje reagerer, tenker vi at situasjonen kanskje ikkje er så alvorleg likevel, og vi vel å ikkje gjere noko. Den andre forklaringa er såkalla ansvarspulverisering. Jo fleire vitne vi er, jo mindre

Ingrid Kristine Aspli »» Psykologspesialist klinisk barn og unge »» Ansatt ved Alternativ Til Vold (ATV) Stavanger »» Fagområde: Vald og traumer

ansvar vert det på den enkelte, og eg kjenner meg dermed mindre personleg ansvarleg for å hjelpe. Men det kan få katastrofale følgjer. Tilskodareffekta oppsto som omgrep etter eit drap i New York i 1964: Ei kvinne vart knivstukke utanfor leiligheta si, og i ettertid kom det fram at mange naboar hadde fått med seg kva som skjedde, utan å gjere noko. «Korleis kunne det vere muleg?», spurte folk seg. Og forskarane fann så ut at dette slett ikkje var noko uvanleg. Og dette er eit universelt fenomen. Du har sikkert opplevd det same sjølv. Uansett, dette fenomenet vil eg herved erklære kamp mot. Og eg trur eg har barna med meg på laget. «Vaksne må bry seg meir», var klar beskjed frå ei gruppe barn eg hadde i terapi. Dei var saman i gruppe fordi dei hadde opplevd vald, og vart spurt om kva beskjedar dei ville gi til vaksne. «Vaksne må tørre å spørre, og tørre å gripe inn når dei ser barn som har det vondt!», sa dei. For tenk deg sjølv; korleis er det for eit barn å bli slått av mamma midt inne på butikken, for så å oppleve at alle berre går rett forbi? Du opplever å bli gjort alvorleg urett, og så er det ingen som støttar deg? Alle vaksne ser ut til å vere på den vaksne sitt lag. Kan du tenke deg noko meir einsamt? Alle menneske, men kanskje særleg barn, treng vakne vaksne, overalt kor dei ferdas. Eg trur på at vi alle tek ansvar for det som dukkar opp på vår veg. Når nokon slår barnet sitt på butikken, då er det ikkje ei privatsak, då er det jammen alle på butikken si sak. «Alle vaksne har eit ansvar for å sjå barn som ikkje har det bra», skreiv Redd Barna i sin kampanje «Vennligst forstyrr!» Dei kjempar for at fleire vaksne skal ha mot til å melde ifrå om ungar dei er bekymra for, enten det er nabobarnet, klassekameraten eller ein på fotballtreninga. Er vi klare for å sjå og forstyrre meir?

Vi skal vite at for den som vert krenka, så er vår stønad heilt avgjerande. Forskarar har nemleg funne ut at dei som får sosial stønad raskt etter å ha blitt utsett for noko traumatisk, dei kjem seg mykje raskare enn dei som har vore naudt til å bere smerta åleine. Og jo raskare stønaden er på plass, jo betre er det. Det burde eg tenkt på der på operataket. Hadde eg sprunge bort til den forskremte somaliske dama og sagt «fy flate, går det bra med deg», og kanskje spurt om å få gi ho ein klem, så ville det vore god psykologisk fyrstehjelp. Men eg var for feig. Og det gnog på meg i lang tid etterpå. Det gnog såpass at eg lovde meg sjølv å vere modigare neste gong. Og neste gong kom. Neste gong kom då eg gjekk forbi eit vindauge med ein hylande baby og ein bannande vaksen innanfor, og eg stoppa og banka på. Neste gong kom då eit kjærastepar krangla høglydt på fortauet utanfor huset mitt. Neste gong kom då ein gut tok kvelartak på ein anna gut i ballbingen i skolegarden vår. Det kjennas godt å ha laga ei slik avtale med seg sjølv. Men det krever trening. Og eg treng fleire med på laget. Er du med? Neste gong du høyrer høglydt krangling på gata utanfor, kan du ikkje opne vindauget, og spørre om dei treng hjelp? Neste gong du går forbi eit vindauge kor nokon gret sårt innanfor, kan du ikkje banke på og spørre om det går bra? Neste gong du ser nokon fike til barnet sitt, kan du ikkje stoppe, og seie at dette er ikkje greitt, kva kan eg hjelpe dykk med? «Ikkje ver eit eittal på jorda», var mantraet til Per Fugelli, «bry deg om flokken din!» La oss inkludere alle som passerer på vår veg, i flokkomgrepet, det vere seg barna i skolegarden, eller menneska framfor oss i køa på Rema. La ansvarspulverisering høyre fortida til. La oss vere vakne vaksne som har mot til å forstyrre når det trengs!

– Den såkalla tilskodareffekta. Det betyr at jo fleire som er vitne til ei hending, jo mindre sannsyn er det for at den enkelte grip inn.

OM BRETT OG VETT

KLAR FOR KURS: Eli Lerang (f.v.) og Berit Riska har rukket å gjøre seg hver sine erfaringer på nett.

KURSHOLDER: Åge Skogen

KONSENTRERT GJENG: Etter en håndfull hyggelige digresjoner er iPadkurset i gang på Sølvberget i Stavanger.

Det digitale verdensrommet krever sitt både av unge og eldre astronauter. Forskere studerer, foreldre bekymrer seg og eldre går på kurs i hopetall.

SVEIP I SVEVET

TEKST: ELISABETH STR AUMØY FOTO: ELISABETH FERKING

r det noen som husker spørsmålet fra forrige gang, som jeg skulle forske på? Det blir ganske tyst i forsamlingen av deltakere på iPadkurs. Kursholder Åge Skogen er utstyrt med mikrofon i tredje etasje på Sølvberget i Stavanger, og storskjermen lyser bak ham. – Forferdelig dumt at jeg nevnte det siden ingen andre heller husker hva det var, jeg skulle bare ikke sagt noe! ler Skogen. Digresjonene rekker å yngle i et kvarters tid før det som står på dagsordenen kommer fremst i køen: internett.

3 millioner kroner til stiftelser og organisasjoner som ønsker å iverksette tiltak for «Utvikling og utprøving av teknologiske verkt øy for å mobilisere mot ensomhet blant eldre», et tall som vitner om tro på teknologi i kampen mot ensomhet. Norges Røde Kors og Seniorsaken var blant til skuddsmottakerne for 2017, og prosjektet videreføres i år. En rapport1 som har tatt for seg resultatene av blant annet ulike datakurs for eldre, peker på blandede følelser rundt det å bruke internett til å oppnå sosial kontakt (se egen rammesak på neste side). På fjerde benk på Sølvberget sitter Eli Lerang og Berit Riska. For Lerang har debuten på internett vært en dyd av nødvendighet. – Jeg ble enke for et par år siden, og det var mannen min som pleide å ta seg av alt av regningsbetaling. Nettbanken er det kjekt å kunne ta seg av selv, men når det gjelder reiser og sånn stoler jeg på barna, sier Lerang, og skyter inn: – Jeg må si jeg er ganske fortørnet på reiseselskapene, ingen har kataloger lenger! Du får kanskje en sånn tynn lefse med beskjed om å gå inn her og gå inn der for å finne mer informasjon. Riska havnet på Facebook ved et uhell: – Vi fikk i hjemmelekse å sette opp appen, og plutselig så var jeg der, smiler hun. – Det har kommet noen venneforespørsler.

MYNDIGHETER OG REALITETER

Ærendet vårt handlet opprinnelig blant annet om å forsøke å røyke ut hvorvidt eldre kan bøte på ensomhet ved bruk av sosiale medier og andre digitale verktøy, men når vi fisker med kursholder Skogen om det, mener han at eldre er en svært allsidig gruppe og at de som faktisk sitter alene og kanskje ikke er så ressurssterke, og som man veldig gjerne skulle hatt på kurs som disse, er nettopp en gruppe som dessverre ikke blir fanget opp eller møter på slike tiltak. Norske myndigheters uttalte mål om digitalt førstevalg – at kommunikasjonen mellom innbygger og stat skal foregå digitalt – er ikke problemfritt for alle, fremholder Skogen. – Jeg synes de går litt for fort frem. Enkelte har verken kunnskap eller verktøy til å orientere seg i dette, men myndighetene forventer strengt tatt det samme av alle. Helsedirektoratet har på sin side satt av en pott på

1 Sosial, digital kontakt: Opplæring av eldre – erfaringer fra 2016. Nasjonalt senter for e-helseforskning

OM BRETT OG VETT

FOTO: UIO

TIJANA MILOSEVIC: postdoktor i barn og medier ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo.

– Det kan lønne seg å innse at dette er noe barn rett og slett har glede av, og at de ikke skiller mellom sitt digitale liv og sitt «virkelige» liv. De to verdenene, om vi kan kalle dem det, er flettet temmelig uløselig inn i hverandre. Men det er liten tvil om at det er en stor oppgave for foreldre å skulle ha oversikt over barnas digitale liv.

DEN UNGE, DIGITALE MESTEREN

Der de eldre nybegynnerne brøyter seg vei i nettbankinnlogging og aner konturene av nettets uendelighet, befolker unge nettbrukere alle digitale verktøy med den største selvfølge. Det er ikke dermed sagt at ungdom ikke kan ha blandede følelser for alle «oppgavene» de forventes å utføre i en krattskog av apper. Forsker Tijana Milosevic, postdoktor i barn og medier ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo, spør seg i hvilken grad barn og tenåringer er bevisst presset som kan være knyttet til tilstedeværelsen deres på nett. De befinner seg i et utviklingsstadium hvor de ikke er fullt ut i stand til å sette sitt digitale liv i perspektiv. Milosevic er samtidig svært opptatt av at forskning på unges bruk av nett og sosiale medier ikke skal farges av negative antakelser fra forskere og andre voksne som ikke er vokst opp med internett slik dagens unge har. – De unge spiller ut sin identitet på nett – apper og nett brukes som en del av deres identitetsbygging. Når de invol verer seg i noe på nett, utforsker de sin identitet. De finner ut av sin plass i verden til dels basert på hvordan andre responderer på det de foretar seg på nett. Hver eneste bit med meldinger og kommunikasjon rommer mer enn bare budskapet – det kan også handle om sosial kapital. – I en liten studie jeg utførte, var det kun en håndfull barn som ikke brukte sosiale medier. Hvor skulle de ellers være, når alle vennene deres er der? Vi voksne kan fort bli skremt av at barn som sitter i samme rom, kan finne på å foretrekke whatsapping, chatting og snapping fremfor å snakke med hverandre, men dette kan føles helt naturlig for barna, sier Milosevic.

Diskusjoner rundt unges tilstedeværelse på nett er ofte preget av forenklede argumenter som ikke er underbygget av forskning. Som forelder kan man tenke «barnet mitt er på nett hele tiden, hvordan blir hun påvirket av dette?». – Det hjelper å opptre støttende og lyttende overfor barna. Snakk med dem uten å avskrive det de forteller om sitt digitale liv som noe som er mindre virkelig enn det som foregår i deres «fysiske» liv. Et annet perspektiv på barns trygghet på nett, er grensegangen mellom tjenestetilbyderes ansvar og foreldres ansvar. – Vi ser at desto eldre et stort, digitalt selskap er, desto mer sannsynlig er det at de jobber for trygge kommuni kasjonskanaler, med blant annet monitorering og egne systemer for rapportering av uønskede hendelser. Men trass musklene til disse selskapene, som for eksempel Facebook, finnes det lite bevis for at sikkerhetsverktøyene er effektive sett fra barns perspektiv. Barn trenger kunnskap om hva som er trygg oppførsel på nett, men jeg mener selskapene som står bak teknologien bør bære en stor del av ansvaret. De bør også sette inn større ressurser i å informere foreldre, sier Milosevic. Summa summarum bør ulike former for skjermbruk ses på i sammenheng. – Det er ikke alltid populært å få høre «det kommer an på» når man er ute etter for eksempel en fasit på hvor lang tid man kan tillate syvåringen sin å sitte med

– Hvordan kan foreldre best forstå – og trygge – den digitale verdenen barna deres lever i?

iPaden før det begynner å bli «skadelig». Men faktum er at omstendighetene rundt nettbruk og skjermbruk er helt avgjørende. Det er for eksempel langt å foretrekke at foreldre eller andre voksne omsorgspersoner deltar i slik aktivitet sammen med yngre barn, enn at barna sitter alene foran skjermen. Timene med skjermtid er ikke per definisjon skadelige eller ikke-skadelige i seg selv. Vi må se på hvorvidt skjermtiden foregår på bekostning av andre aktiviteter som er sentrale for barns kognitive og emosjo nelle utvikling (som søvn, læring og sosialisering), vi må se på egenskapene til det enkelte barnet, og vi må se på hva selve skjermaktiviteten består i, avslutter Milosevic.

FREMTIDENS PROFFE SVEIPERE

Tilbake på Sølvberget er kurset i gang, og de praktiske, grunnleggende spørsmålene råder: – Er du koblet til nett på iPaden, har du ei vifte her oppe, peker Åge Skogen på storskjermen. – For å få tak i den vifta, må vi inn på en app som heter innstillinger. – Hvis vi ikke har innstillinger da? kommer det kjapt. Det skal bli interessant å se hvilke tendenser fremtidens forskere vil finne når dagens unge blir eldre, og ingen lenger trenger kurs verken for å koble seg på eller logge seg inn.

KALDT NETT – MEN MED BLOMST PÅ DAGEN Nasjonalt senter for e-helseforsknings rapport «Sosial, digital kontakt: Opplæring av eldre» viser at noen eldre har valgt opplæring i digitale verktøy av praktiske grunner. Enkelte som ser praktisk nytte i å beherske teknologien, beskriver også behov på å begrense den sosiale kontakten via internett. Det blir for mye – og masete – ved siden av ektefelle og annen familie. Det er krevende å måtte skrive, forteller noen av studiedeltakerne. Dessuten oppleves nettet kaldt og upersonlig. Eleven som ytrer seg nedenfor, foretrekker å komme seg ut og stulle i hagen og å treffe virkelige mennesker. Samtidig kan denne elevens svar leses som eksempel nettopp på hvordan eldre kan ha sosial kontakt over internett. – Jeg har nå barna mine og barnebarna. Jeg får nok. De får heller ringe og fortelle hva som er nytt. Jeg orker ikke å sitte å skrive sånn [på Facebook] hver dag.

ikke det at de venner eller kontakter du får på nettet […] Det er så upersonlig. […] For jeg liker bedre virkelige stemmer og ordentlige mennesker. – Men du har mailet og sendt bilder til familie? – Jeg skal betro deg noe. Jeg har en tremenning i Amerika som sendte meg en mail for et halvt år siden. Og jeg har ikke svart. Jeg orka ikke svare på den. Og en kar nedi Europa som syntes det var hyggelig å snakke med meg. Og jeg med ham. Men når vi har skrevet et par ganger, så orket jeg ikke mere. […] Jeg synes det er så kunstig og rart […]. Men det er veldig nyttig. Jeg får mange e-mailer. Det gjør jeg. Men det meste er nå reklame da. Og så har jeg vært så uheldig å bli meldt inn i noe som heter Genealogy, og hvor hele slekta min rulles opp, ikke sant. Og der får jeg en fire, fem, seks i slengen hver uke. Som jeg må titte på da. Og fødselsdagene, på alle disse. Tilbake til Harald Hårfagre, hadde jeg nær sagt. – Ja, og jeg har en kusine som jeg fant på nettet for litt siden. Hun bor i Danmark. Da sendte jeg en sånn slik figurativ, en sånn blomst på dagen. Vi har ikke snakket sammen på mange, mange år. Jeg tenker det er 50 år nesten. Og da ringte hun til meg etterpå, og så snakka vi koselig i telefonen et par ganger. Og det var hyggelig. Men hun svarte ikke på nettet, hun heller. (Elev 91 år, Pensjonistforbundet)

– Noen mener at Facebook, Skype, smarttelefoner og slikt kan bidra til at også «godt voksne» kan knytte eller vedlikeholde sosial kontakter – med gamle venner, familie …? – Du, får jeg kommentere akkurat det? Ja. For jeg har et barnebarn, som nå er i solid stilling og som er 30 år gammel, og som sa at jeg vet akkurat hvordan jeg skal ha det når jeg blir gammel. Jeg skal ha kontakter på internett og sånn, og da kommer jeg sikkert til å ha det kjempefint. Men det tror jeg ikke noe på! For jeg synes

Kilde: NSE-rapport_2017-05_Sosial_digital_kontakt.pdf

NY FORSKNING

VENNER VIKTIGST FOR Ã&#x2026; BLI FRISK FRA PSYKOSE

Psykolog Jone Bjørnestad har skrevet doktorgrad om hva det er som gjør at folk blir bra etter psykose: Kontakt med venner slår knockout på familie. TEKST: INA MIDTT VEIT FOTO: SKJALG OMDAL

NY FORSKNING

ette er den første studien i verden som er gjort på dette, hvor vi har snakket med dem som er blitt helt bra etter psykose, og spurt dem hva det var som hjalp, sier Jone Bjørnestad. Han er psykolog og har nettopp disputert med doktorgraden sin. – Vi undersøkte blant annet om det er familie eller venner som har hjulpet dem mest på veien til å bli frisk. Når vi snakket om venner, ble de omtalt enormt, og nesten utelukkende, positivt. Familie kunne derimot være litt begge deler. Noe som også er interessant i denne sammenhengen er at det ikke nødvendigvis er kvaliteten på møtene med venner som har mest å si, at man har dype og meningsfulle samtaler, men det er frekvensen på treffpunktene. På en måte sier det seg litt selv, vi må jo treffes for å kunne like hverandre. Menneskene studien handler om, er stort sett mellom 18 og 25 år. Disse er i en periode av livet hvor venner er veldig viktig. Kanskje det ikke er så kult å bo hjemme lenger, mange flytter for seg selv og får jobb. En slags løsrivelsesfase etter den som kommer tidlig i tenårene. – Vi har ikke helt klart å forklare hvorfor, men venner er enormt viktig for dem som opplever psykose i denne perioden, sier Bjørnestad.

med Norge, er at vi har muligheter for å følge representative utvalg med folk over tid fordi vi har et offentlig helsevesen. Andre plasser i verden forsvinner folk ut av systemet når de er på bedringens vei, og etter kort tid vet man ikke mer om dem. Slik kan vi finne ut hvordan folk blir bra, eller eventuelt hvorfor det går dårlig. Systemet er godt rigget for sånne typer studier. TIPS (Tidlig oppdagelse og behandling av psykose) har for eksempel samlet data i 20 år, noe som gjør at vi kan teste ting skikkelig. TENKE SOM UNGE FOLK

– Psykiske lidelser er Norges største helseutfordring, og det koster sinnssykt med penger. Vi må tenke nytt og annerledes for å møte utfordringene og komme til tidligere, mener Bjørnestad. For tidlig intervensjon fungerer. Før psykosen inntrer har pasienten som regel hatt mer generelle og uspesifikke tegn på psykisk lidelse, som søvnforstyrrelser, angst, depresjon og isolasjon. Det tar ofte lang tid fra en person utvikler psykose til han får behandling, noen ganger tar det flere år. – Men vi vet at framtidsutsiktene er mye bedre dersom behandling kommer i gang tidlig. Derfor er det viktig at vi snakker med og kommer i kontakt med de unge, noe jeg mener vi feiler med i dag. Ungdommene Bjørnestad har snakket med, ler når de ser hva som finnes på nett fra helsevesenet; den kliniske og reine profilen og telefonnumrene man kan ringe. – Ungdom i dag ringer ikke. Du er faktisk avviker hvis du ringer. Men de er sykt opptatt av mobiltelefonen, og bruker den utrolig mye. Den er som en forlengelse av armen. Når vi vet at bare 13–15 prosent tar kontakt med helsevesenet selv, må vi ta utgangspunkt i det vi vet, som at mobiltelefonen er viktig, og utnytte mulighetene som ligger i det. Hvis fagfolk hadde snakket med ungdommene, hadde de for eksempel sett at sosiale medier er viktig. Det er rart for de unge at vi ikke snakker om det, og det skaper en avstand til tjenestene.

LA VENNER BIDRA

I dag er det ikke noe opplegg for å inkludere venner systematisk i behandling, men når det viser seg gjennom studier at venner har så mye å si for bedringen til pasienter, vil det kunne endre måten man tenker om behandling på. – Vi må jo få testet dette, stemmer det at venner funker så bra? Det kan være en billig intervensjon med stor effekt, dersom man systematisk arbeider for å få inn venner i behandlingen. Det kan være vennegrupper, eller mindre organiserte aktiviteter som Facetime. Eller Snapchat, for den saks skyld. Vi vet at venner ikke rusher til akuttmottaket for å hjelpe dem som er innlagt, og det blir mye ensomhet. Derfor er det også nødvendig med noe som holder dem inni den sosiale tralten. Hvorfor ikke prøve samtaler gjennom Facetime, eller sende tre Snap til dagen? Det er jo ikke så skummelt for verken sender eller mottaker. Jeg har ennå ikke funnet en studie som sier at det ikke er bra å ha kontakt med vennene sine regelmessig.

Hva kunne du tenke deg å gjøre som en forlengelse av doktorgraden? – Det hadde vært interessant å se hvordan vi kan bruke noe som ungdom allerede er opptatt av, mobiltelefon og sosiale medier, både i behandling av pasienter i psykose, og også hvordan man kan nå tidlig ut til ungdom for å hindre at de blir syke i utgangspunktet. Det måtte jo være det beste, om vi kunne få til et samarbeid mellom ungdom, vennegjenger og helsevesen som gjør at de unge generelt holder seg friskere.

NORGE HAR GODT SYSTEM FOR STUDIER

– Studien vår var en mixed method-studie. Det vil si at vi først snakket med tidligere pasienter som er blitt helt bra, altså at de ikke har psykosesymptomer lenger, de er i jobb, bor for seg selv og har venner. Deretter testet vi hypotesene i et større datamateriale. Det som er så fint

– Det kan være en billig intervensjon med stor effekt, dersom man systematisk arbeider for å få inn venner i behandlingen.

KULTUR OG PSYKOLOGI

Fagfolk diskuterer om kunstig intelligens er et gode for menneskene eller snarere en trussel. Problemstillingene flettes inn i mange science fiction-filmer, som Her og Ex Machina.

Kunstig intelligens fascinerer og skremmer TEKST: KRISTIN A ALEN

år er det 50 år siden regissør Stanley Kubrick kom med sin legendariske film, 2001: En romodyssé, der han levendegjør hvordan det går under en romekspedisjon ledet av roboten HAL 9000. Den viser seg å være en maskin med onde hensikter. I virkelighetens verden er ekspertene delt i synet på roboter. Optimister som Google-direktør Ray Kurzweil spår at man innen 2045 vil ha laget en kunstig intelligens (KI) på nivå med et menneske. Blant de bekymrede er Tesla-gründer Elon Musk og matematiker Stephen Hawking som i 2014 skrev et åpent brev for å sikre en etisk forsvarlig forskning. Å FORELSKE SEG I EN PC

I 2013 vakte Spike Jonze oppsikt med sin film Her som – tilsynelatende – hyller varme følelser mellom menneske og maskin. Theodore (Joaquin Phoenix), en innadvendt mann, er i ferd med å skille seg. Da er det kanskje ikke rart at han fristes til å kjøpe et operativsystem til pc-en som er designet for å utvikle seg som et menneske. Han gir det kvinnelig identitet, og hun tar navnet Samantha. Hun snakker til ham med myk stemme (Scarlett Johanson), og snart blir de forelsket i hverandre. Skildringen av en mann og hans

datamaskin er tidvis komisk. Da Theodore bes på piknik med Paul og begge skal ta med kjæresten, har kameraten med seg en levende kvinne. Theodore må forklare at hans Samantha er operativsystemet i pc-en han bærer på. Filmen setter raskt i gang tanker: Er det lettere for Theodore å forholde seg til en maskin som vil please sin eier, enn til et menneske med egenvilje som hans fraseparerte kone?

«Jeg har aldri elsket noen slik jeg elsker deg.» Theodore til operativsystemet Samantha.

«Ikke jeg heller.» Samantha til Theodore.

Snart blir det tragikomisk: Theodore savner sex. Samantha mangler kropp, men løser de problemet ved å leie inn en surrogat-elskerinne? Sjalusien sniker seg inn, også hos ham. Theodore oppdager at hans elskede operativsystem er blitt oppgradert og

forholder seg til 8 316 personer. 641 av dem har Samantha forelsket seg i! ROBOT MED FØLELSER OG EGENVILJE

I filmen Ex Machina (2014) drøfter regissør Alex Garland hva som skjer hvis en robot får menneskelige følelser. Caleb, en 26 år gammel programmerer i et internettselskap i London, sendes til Valldal på Sunnmøre for å intervjue en kvinnelig robot, Ava. Målet er å teste om hun har menneskelige trekk. Oppdragsgiveren i den stilige hytta i Valldal, heter Nathan. Snart oppstår det et trekantdrama mellom Caleb, Nathan og den nydelige Ava (Alicia Vikander) slik at vi må lure på hvem som bedrar hvem. Vikander ser uskyldsren ut som Ava, forunderlig manipulert i film s ka p er nes datamaskiner slik at hun ligner et til dels gjennomsiktig skjelett med et vakkert ansikt. Styrken i Ex Machina ligger på det visuelle nivået, i spillet mellom uberørt natur (ute) og kunstferdighet (Avas hjerne i Nathans laboratorium), mellom nerdete forskere med høyst blandede motiver og roboten som vil bli behandlet som et fullt og helt menneske. Og slutten – ja, den er slett ikke som Nathan eller Caleb hadde tenkt. For Ava har sin egen plan, og den setter hun ut i livet.

KULTUR OG PSYKOLOGI

»» Kunstig intelligens: Datasystemer som kan løse problemer og lære av egne erfaringer. »» Kyborg: Krysning mellom menneske og maskin. Navnet er sammensatt av kybernetikk og organisk. Kyborger dukker ofte opp i science fiction-film.

MORGAN Regissør Luke Scott kom i 2016 med filmen Morgan der forskere har laget et kunstig menneske ved hjelp av syntetisk DNA. Etter fem år ser hun ut som en ung kvinne og lyder navnet Morgan. Forskerne er blitt glad i henne, noe som skaper problemer den dagen roboten går amok. Tar man da livet av «produktet»?

HAR DEN kvinnelige roboten, Ava (Alicia Vikander), følelser og egenvilje? Det testes ut i filmen Ex Machina av Alex Garland.

BLACK MIRROR

MILFRED

NIKKABOT

INFORMASJONEN

TV-serie (startet 2011) som drøfter hvordan moderne teknologi kan ta kontroll over menneskers liv. Mest berømt er episoden der statsministeren tvinges til å ha sex med en gris på TV for å sette fri den kidnappede Susannah, en elsket prinsesse i det britiske kongehuset. Serien er ujevn, men sesong 4 (2018) fenger fortsatt.

Roboten Milfred ble matet med over 1000 andakter og fikk deretter framføre sin egen tekst på 49 sekunder i NRK-Sørlandssendinga. «Du er verdt å elske» var kanskje den mest forståelige setningen den sa, for øvrig virket det hele usammenhengende og meningsløst.

Spill Wordfeud (digitalt Scrabble) med roboten Nikkabot. Den kan hele ordboka og planlegger taktisk for best poengsum i hvert legg, men blåser i om den hjelper deg eller ei. Får den ekstremt dårlige bokstaver, kan du klare å vinne. Ved å spille med roboten lærer man et vell av ukjente ord.

Bår Stenvik har skrevet Informasjonen (2018), en roman om maskinlæring og menneskelig adferd. Her får kroppsspråkekspert Sven Borg i oppdrag å lære computerprogrammet SAM hvordan man oppfører seg som menneske. Den avanserte chatboten skal øve seg ved å speile Svens ansiktsmimikk.

https://www.nrk.no/sorlandet/horroboten-milfred-lese-andakten-panrk-1.13859413

TEKNOLOGIEN SOM FANGER – SPILLENES SOFISTIKERTE PSYKOLOGI TEKST: MAGNUS EIDEM, STIAN OVER Å OG HANS-JØRGEN WALLIN WEIHE

GAMING OG GAMBLING

En liten, men likevel betydelig andel av de som spiller blir avhengige, og ganske mange har omfattende tilleggsproblemer. Historisk står vi overfor gamle utfordringer. Spill om penger og verdier er eldgamle fenomener, likeså problemer knyttet til spill. Spillteknologi i den form vi kjenner til i dag fikk vi først fra midten av 1800-tallet.

en russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij (1821–1881) forteller om sin spilleavhengighet i «Spilleren» fra 1866. Han spilte på rulett, en mekanisk innretning som snurrer rundt og der man satser på hvor en kule skal stoppe. Kunstneren Edvard Munch (1863–1944) spilte bort sine penger på ruletten i Monte Carlo. Forfatteren Knut Hamsun (1859–1952) spilte bort sin kones penger på kasino i Ostende og skrev fortellingen «Hazard» i 1889. Felles for dem og tallrike andre var at de ble offer for spillteknologi og egen magisk tenkning – håpet, drømmen og den store gevinsten. Ruletthjulet er konstruert slik at man i det lange løp alltid ville tape. Kasinoeieren skulle alltid stå igjen med en gevinst, mens de som spilte skulle få gevinster på veien og opplevelsen av å nesten vinne. Moderne spillmaskiner bruker datateknologi og programmeres slik at rundt 10 prosent av omsetningen går til den eller de som står bak maskinen. Fortjenesten kan være større og mindre, men rundt 10 prosent er ganske passende. Det sørger for at tapene ikke blir for store og at spillere fortsetter å spille. De skal oppmuntres til fortsatt spill og en viktig del av fortjenesten ligger i at de stadig kommer tilbake og blir avhengig av spillet. De fleste problemspillere vil også oppleve at «å jage tapene» er en sterk drivkraft for videre spill. Dette gjør spilleren sårbar med tanke på å låne penger i troen på at man skal vinne tilbake det tapte. De godt voksne husker den tiden spillemaskiner som ga inntekt til all verdens gode formål var utplassert i butikker, bensinstasjoner og andre steder. De tider er over, men det finnes fremdeles mange kommisjonærer som har maskiner utplassert. I Norge opereres de av Norsk Tipping og er strengt regulert med tanke på hvor mye man kan spille for, gevinststørrelser og tap. I andre land varierer grensene og mange steder er det ingen regulering. Utplasserte maskiner utgjør imidlertid bare en liten del av spillene som tilbys. Det meste er nettbasert. De to lovlige pengespillmonopolene i Norge, Norsk Tipping

og Rikstoto, har bevart sin posisjon fordi våre folkevalgte mener at det gir oss bedre kontroll med spillmarkedet og forhåpentligvis mer ansvarlig spill. Begge deler er høyst diskutabelt. En stadig mer digitalisert spillindustri tilbyr og markedsfører spill fra andre land som sikter direkte inn mot norske kunder. Vi har anslag for hvor stor del av spillmarkedet dette er og ser at mange av de utenlandske spilloperatørene aktivt markedsfører sine spill mot norske kunder. Mens de norske operatørene aktivt forsøker å luke ut spillere som ser ut til å ha mistet kontroll med hvor mye de spiller for, virker det som utenlandske spilloperatører mest tar hensyn til betalingsevne og kredittverdighet. Økonomiske problemer er det mange som får uansett hvem som er operatør. Selv om de norske aktørene tilsynelatende er mer ansvarlige og setter økonomiske grenser for hvor mye man kan spille for, klarer mange av dem som utvikler spilleproblemer å manipulere systemet. Dessuten kan man alltid supplere med utenlandske spill dersom man har utfordringer med de norske spillenes grensesetting. En fordel er det allikevel med de norske spillene. De gir grunnlag for statlige inntekter og omfattende overførsler til kultur- og idrettsformål. Omfanget av utenlandske spill brukt i Norge illustreres av at Medietilsynet rapporterer at utenlandske spillselskap brukte 866 millioner norske kroner på reklame rettet mot nordmenn i 2017. Både de maskinbaserte spillene som er utplassert, og de nettbaserte, har gjennomgått en revolusjon i design og teknologi. Det ligger avansert programmering og psykologisk forskning bak utformingen av spillene og hvordan man over tid skal fange den enkelte spiller. I dag går svært mange rundt med en mobiltelefon som i praksis er en liten datamaskin som hele tiden er koblet opp mot nettet. Det betyr at de går med en spillemaskin i lommen. Underholdningsspill rettes både mot barn, ungdom og voksne. For det meste handler de ikke om penger, men om spenning, lek og uskyldig moro. Mange av dem er sosiale spill og mange brukes aktivt for å lære ferdigheter og få

GAMING OG GAMBLING

inn kunnskap. Flere utenlandske operatører kobler spill om gevinst til de samme effektene og samme figurene som finnes i underholdningsspill. Enkelte tilbyr slike spill spesielt rettet mot barn. I starten er det ikke snakk om penger, men gradvis ledes man over til rene pengespill. Ingen av de to norske monopolene driver slik markedsføring, men flere av de utenlandske gjør det. Der tilbys gratis spill for barn hvor man kan spille på samme måte som voksne når de spiller med penger. I England og Wales viste en undersøkelse at rundt 9 prosent av barn hadde benyttet seg av slike spill. Det var også 6 prosent av barna som hadde spilt med penger fra foreldres konto og 3 prosent med egne penger. Danske medier meldte før jul at dette var vanlig for barn helt ned i 12-årsalderen. Hvordan omfanget av pengespill og gratis spill som ligner på pengespill er blant barn i Norge, vet vi ikke. Men, vi vet at det forekommer. Det er mange eksempler på barn som læres opp i pengespill av voksne og det er mange eksempler på barn som spiller med en voksens identitet. Noen ganger virker det svært uskyldig. Barn får prøve seg sammen med en voksen. «Jeg spiller alltid med barnebarna på hest … vinner vi, får ungene gevinsten, jeg betaler alltid.» Tilsynelatende er det bare moro og positivt samvær med besteforeldre. Andre ganger skjer det på data med ulike typer pengespill – ofte med sterke effekter og mange «nesten-gevinster». Det siste er naturligvis en illusjon. Spillere skal få noen gevinster og mange nestengevinster for å oppleve spenning og illusjonen om gevinst. Alt er nøye programmert slik at det blir god profitt for spilloperatøren. Vi har også fått en generasjon av «gamere» som selv har fått barn. Underholdningsspill av ulik art har vært en del av deres egen barn- og ungdomstid. Spill er

naturlig fritidsaktivitet og de spiller med sine egne barn. Det kan både være lærdom og positiv sosial omgang forbundet med spill, men svært mange spill har et betenkelig innhold av voldelighet og spiller på karikert erotikk. Pengespill tilgjengelig på nettet legger også opp til bruk av samme suggererende effekter som underholdningsspillene. Barn som forføres og lokkes inn i uheldige nettvaner og til pengespill er allerede en stor utfordring. For dem som rammes er det dramatisk. Bevisstgjøringskampanjer, slik vi ser dem på Husfred. no, som er Lotteri- og medietilsynets kampanje, kan ha en viss effekt men antakelig svært begrenset. Regulering krever internasjonale avtaler og vilje til håndheving. Mange land tjener godt på spill som tilbys over nett. De ønsker ikke og har liten interesse av kontrolltiltak og ser på spillindustrien som lovlig næringsvirksomhet. Mange av disse landene er små «skatteparadiser», men det er også en omfattende spillevirksomhet fra den økonomiske giganten Kina. Mye av virksomheten der er sentrert i den gamle portugisiske kolonien Macau. I Europa er minilandet Malta en sentral aktør, men det er også større land med omfattende spillindustri som aktivt bruker nettet for å markedsføre sine produkter. Internasjonal lovgivning og holdningskampanjer er viktig for å bekjempe uheldige spill og ikke minst pengespill. Vi trenger også tiltak mot dem som utvikler spill rettet mot barn. Mange av dem sitter i andre land enn der spillene tilbys fra, og mange av pengespillene som tilbys er tilpasset det norske markedet. Noen av dem tilbys med norske idrettsstjerner. Det er ennå begrenset med koblinger mot populære barneidealer, men også det finnes.

– En person som kun forholder seg til det virtuelle vil bli påvirket av sin manglende menneskelige kontakt. Farger, bilder, bevegelser, lyd og nært sagt alle effekter bortsett fra lukt, smak og berøring, kan vi få til på en moderne datamaskin. Det aller nyeste er å innarbeide også slike effekter, men det krever helt spesielt utstyr og omgivelser. Arbeidet med spilleproblemer handler både om forebyggende tiltak og behandling av dem som får problemer. Aller viktigst er imidlertid tiltak som regulerer selve spillingen. Forbudet mot spillautomater førte til en drastisk nedgang i spilleproblemer. Etter at overgangen til nettbaserte spill slo igjennom har vi sett en ny økning av problemer.

dataspill blitt lansert som en mulig forklaringsmodell på nedgangen i ungdomskriminalitet over de siste tiårene. Samtidig er det klart at det kan være enkelte individer som kan være mer sårbare for påvirkning enn andre. Dersom en person har utfordringer med sin virkelighetsoppfatning, kan reaksjonsmønster være et helt annet enn hos andre. Det er god grunn til å reagere dersom noen isolerer seg sosialt og dropper ut av skole eller arbeid. En del forskning tyder på at tiltagende kommunikasjon via data og mobiltelefon kan påvirke evnen til empati. Dersom mennesker over tid velger bort menneskemøtene og kun er i det digitale kan det påvirke vår evne til god samhandling med andre. En person som kun forholder seg til det virtuelle vil bli påvirket av sin manglende menneskelige kontakt. Han eller hun vil også påvirke andre. Spesielt alvorlig vil det være dersom mødre eller fedre ignorerer sine egne barn. Skrekkeksempler på mødre og fedre som ignorer sine små barns forsøk på å få kontakt og konsentrerer seg om kommunikasjon på mobiltelefon er det mange av. Slike eksempler illustrer godt hvor «fangende» den moderne teknologien er. «Captology» er betegnelsen på studiet av datateknologi som fanger og overbeviser brukere. Det er omfattende teknisk og psykologisk forskning som ligger til grunn for å fange oppmerksomhet og beholde kundegrupper. Forkortelsen CAPT (Computers As Persuasive Technologies) brukes ofte om teknologien og den prøves ut i ulike typer spill, ikke minst pengespill. Som forskningsfelt er det viktig også fordi det handler om positiv bruk av teknologi, som for eksempel knyttet til sikkerhet, læring og informasjon. Den negative siden er at det også kan handle om utvikling av avhengighet, og ved pengespill om ødelagt økonomi. Stanford Persuasive Tech Lab i USA er et av de viktigste forskningsmiljøene, den forskningen de kommer med viser til fulle hvor fangende datateknologien er når den kombinerer opplevelse av belønninger, god psykologisk innsikt og godt designet moderne teknologi. I boken «Persuasive Technology: Using Computers to Change What We Think and Do», utforsker forskeren B.J. Fogg både muligheter og de etiske problemene som ligger i teknologien. Det siste er viktig – vi trenger å ha et klart verdifundament i bruken av teknologi og være bevisst på farene og det misbruket som vi ikke minst ser i pengespillindustrien.

Dersom det politisk og teknologisk blir innført effektive tiltak som utestenger utenlandske nettbaserte spilloperatører vil det antakelig påvirke omfanget og redusere alvorligheten av spilleproblemer. Stortingsflertallet er nå for en IP-blokkering av utenlandske spillselskap og utvidede fullmakter til Lotteritilsynet. Et av tiltakene er krav om årlig rapportering fra banker om transaksjoner til utenlandske spilloperatører eller betalingsleverandører. Om slike tiltak blir effektive eller ikke er vanskelig å si, men så lenge det er lovlig å drive slik virksomhet i mange land blir det utfordrende å få dem effektive. Problemskapende dataspilling handler for det meste ikke om penger. Utfordringen ligger svært ofte i tidsbruk og at enkelte isolerer seg fra andre sosiale aktiviteter. Det er lite som tyder på at ungdom som spiller spill med voldsinnhold blir mer voldelige enn andre. Både i Norge og internasjonalt har barn og unges økte tidsbruk på

Artikkelforfatterne er fagansvarlige for det nasjonale opplæringsprogrammet «Pengespillavhengighet og problemskapende dataspilling» i regi av HiNN og KoRus-Øst. I 2016 var de blant forfatterne til boken «Spilleavhengighet – gaming og gambling.»

BØKER FRA HERTERVIG FORLAG

Kjære leser Et nytt bokår er i gang og den første utgivelsen på Hertervig Forlag i 2018 er erfaringsboken «Demens i yngre år». Når demens rammer er det uansett alder en påkjenning for de nærmeste. Men når demens rammer yngre, under 65 år, er det problemstillinger knyttet til dette som hjelpeapparat og offentlige instanser kanskje ikke har tatt nok tak i som gjør at mangelen på informasjon er stor. I dette uoversiktlige landskapet fortvilte Anne Torhild Sandvik Pedersen da mannen Henry ble rammet av demens kun 61 år gammel. Boken er hennes bidrag til at andre, først og fremst nærmeste pårørende, men også hjelpeapparat og beslutningstakere, skal forstå mer av utfordringene rundt yngre med demens, og vite hva som finnes og bør finnes av hjelp. Dette er en etterlengtet og modig bok! God lesevinter, det nærmer seg vår!

ISELIN KLEPPESTØ THORSEN ANSVARLIG REDAKTØR

FORLAGSHUSET HERTERVIG er eiet og drevet av Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning. Vår forlagsvirksomhet består av Hertervig Forlag, Hertervig Forlag, Akademisk og Psyk Opp forlag. Vårt kjerneområde er psykisk helse-litteratur, men vi utgir også sakprosa innenfor andre fagfelt.

Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

Demens i yngre år

NYHET!

Demens i yngre år er ikke tabu – det er livet. Det kan ramme alle, ingen vet hvem eller når. Da skal ikke pårørende måtte bruke krefter på å lete etter informasjon. Hverdagen er vanskelig nok som den er. Anne Torild Sandvik Pedersens mann, Henry fikk en demensdiagnose kun 61 år gammel. Som nærmeste pårørende savnet hun informasjon gjennom hele sykdomsforløpet. Behovet var uendelig. Å hjelpe andre pårørende har vært den den viktigste motivasjonen for erfaringsboken hun nå har utgitt i samarbeid med Grete Kvalheim. «Jeg ønsker at andre skal slippe å gå den lange og vanskelige veien som jeg måtte for å få den hjelpen som den syke og de pårørende har rett til og krav på. Ikke glem at de pårørende ofte er i sorg, og derfor er veldig vare. Etter å ha fått diagnosen er det mange spørsmål som surrer i hodet, det blir mye muntlig informasjon, og man er kanskje ikke klar for å motta og fordøye alt som blir sagt. Mange pårørende er på dette tidspunktet også så slitne at de ikke orker å søke etter informasjon på nettet. Nettopp derfor tenker jeg at det er så viktig å ha denne boken, som kan tas frem og leses når man er klar for det, og i sitt eget tempo.» OM BOKEN: Bokens hovedmålgruppe er pårørende til personer med demensdiagnoser. I tillegg vil boken være nyttig for sykepleier-, hjelpepleier-, vernepleierog legestudenter, samt fastleger og personell som jobber på sykehjem og sykehus, kommunenes kontaktpersoner og alle andre som kommer i kontakt med demente.

Anne Torhild S. Pedersen og Grete Kvalheim (red.)

DEMENS I YNGRE ÅR

Utgitt 2018 Pris kr 249,ISBN 978-82-8216-172-5 Bestill på hertervigforlag.no

Takk til Anne Torhild, som har delt av seg selv, og en dyrekjøpt kunnskap. Du vil ikke angre på å ta fatt på denne boken, den er full av kunnskap og klokskap. Olaug Vervik Bollestad Stortingsrepresentant

I salg nå! Bestill på hertervigforlag.no

OM FORFATTERNE Anne Torhild S. Pedersen (t.v.) er aktiv som foredragsholder, likeperson, og medforsker i SAFELEAD-prosjektet ved Universitetet i Stavanger, som er omtalt i boken. Grete Kvalheim har skrevet ni fagbøker som blant annet omhandler seksuelle overgrep og pårørendeomsorg ved kriser og katastrofer.

BØKER FRA HERTERVIG FORLAG

SPILLAVHENGIGHET – gaming og gambling

Penge- og dataspill er temaer som vekker mange sterke meninger og følelser. Hvorfor spiller vi? Hva er det som gjør at gambling, veddemål og andre spill alltid har vært en del av menneskehetens historie? Handler pengespill egentlig mest om penger, eller er det noe annet som driver oss?

AKTUELT!

Spørsmålet er hva vi egentlig vet om folk som spiller, eller om spillene i seg selv. En oppdatert fagbok som dekker de ulike sidene ved penge- og dataspill, har lenge vært etterlyst. Denne boken er nettopp et forsøk på å samle og systematisere foreliggende kunnskap og presentere ny forskning om gambling og gaming. Forfatterne har lagt vekt på å få frem både positive og negative aspekter ved spilling og viser til så vel norsk som internasjonal forskning. Kjønn, kultur og alder står sentralt i mange av bokens bidrag. Avhengighet og problematisk spilleatferd belyses også nøye. Ulike tilnærminger til behandling blir beskrevet både teoretisk og gjennom konkrete eksempler, og spesielle målgrupper blir satt under lupen. Boken gir også et innblikk i debatten om lovverket og politikken rundt pengespill – fra både et nasjonalt og et internasjonalt perspektiv. Mange spill tilbys i dag over nett, og utviklingen utfordrer norske lover og reguleringen av dem.

Stian Overå og Hans-Jørgen Wallin Weihe (red.) SPILLAVHENGIGHET GAMING OG GAMBLING

Utgitt 2016 Pris kr 410,ISBN 978-82-8217-221-9 Bestill på hertervigforlag.no

Bidragsyterne er forskere, behandlere, praktikere, lærere, spillere og pårørende. Boken har omfattende referanser og egne øvingsoppgaver til studieformål.

Mestringsbøker Personlighetsproblemer

Tvangslidelser

Personlighet til besvær handler ikke om hvordan vi kan forandre personligheten, men å lære å forholde seg til oss selv på en annen og bedre måte. Målet er å mestre tankene, følelsene og handlingen slik at vi fungerer bedre og aksepterer oss selv på godt og vondt.

Mestringsbok ved tvangslidelser viser hvordan vi systematisk og målrettet kan arbeide med en tvangslidelse, og hva som skal til for å få det bedre. Det er ikke en bok som kan løse alle problemer, men en veiviser til mestring.

Stemningslidelser

Angst

Med begrepet stemningslidelser mener vi her stemninger som går ut over det vi regner som normalt. Mestringsbok ved stemningslidelser skal være til hjelp for pasienter med stemningslidelser. Formålet er å bidra til å overvinne stemningslidelser eller til å takle problemer på en bedre måte.

Den vanligste psykiske lidelsen er angst. Angst over tid skaper en følelse av håpløshet. Men mestring skaper håp. Mestringsbok ved angstlidelser viser hvordan vi systematisk og målrettet kan arbeide med en angstlidelse. Dette er ikke en selvhjelpsbok, men et samarbeidsprosjekt hvor pasient og behandler samarbeider for å skape mestring.

Se vårt store utvalg av mestringsbøker på hertervigforlag.no »» Alle mestringsbøkene følger samme opplegg med en teoretisk del og en praktisk del med arbeidsoppgaver. Det henvises også til litteratur som kan være til nytte både for pasient og behandler.

Geir Thingnæs

Mestringsbok ved angstlidelser

Geir Thingnæs

Geir Thingnæs | Jan Haslerud | Tone Madland Skeie

Mestringsbok

Geir Thingnæs

Personlighet til besvær?

ved stemningslidelser

Mestringsbok ved personlighetsproblemer

Mestringsbok ved tvangslidelser

HERTERVIG AKADEMISK

HERTERVIG

Geir Thingnæs

MESTRINGSBOK VED ANGSTLIDELSER

Utgitt 2014 Pris kr 349,ISBN 978 82 8217 212 7

HERTERVIG

HERTERVIG AKADEMISK

Geir Thingnæs

MESTRINGSBOK VED STEMNINGSLIDELSER

Utgitt 2012 Pris kr 270,ISBN 978 82 8217 206 6

Geir Thingnæs

PERSONLIGHET TIL BESVÆR

Utgitt 2017 Pris kr 270,ISBN 978-82-8217-234-9

HERTERVIG AKADEMISK

Geir Thingnæs, Jan Haslerud og Tone Madland Skeie MESTRINGSBOK VED TVANGSLIDELSER

Utgitt 2012 Pris kr 270,ISBN 978 82 8217 203 5

BØKER FRA HERTERVIG FORLAG

Theo Tanketroll

– for sånn er det å være deprimert

«Å være trist og lei av og til, er helt normalt. Særlig når foreldre skilles og ikke vil være kjærester lenger. For noen barn er imidlertid denne prosessen veldig vanskelig, og de kan reagere med å bli veldig triste. Noen så triste at det kan kalles en depresjon. Boken om Theo Tanketroll gir et innblikk i noen utfordringer og tanker et barn og deres familie kan møte når barnet blir deprimert og familien er i endring.»

OM FORFATTEREN GRO MERETE GRØNVOLD EILERTSEN er psykologspesialist i klinisk nevropsykologi. Hun har blant annet jobbet med barn og unge med ticstilstander og andre nevropsykiatriske tilstander ved avdeling for barn og unges psykiske helse (ABUP) ved Sørlandet sykehus. Bøkene er et resultat av ønsker fra foreldre om et verktøy de kan benytte for å samtale med barn om angst, tvangslidelser og ADHD.

Gro Merete Grønvold Eilertsen THEO TANKETROLL

Kommer våren 2018 Pris kr 199,– ISBN 978 82 8216 171 8 Bestill på hertervigforlag.no

Helene Larsen og Trude Fixdal

SKARPESTE KNIVEN I SKUFFEN AKUTTBEHANDLING VED SELVSKADING

Utgitt 2017 Pris kr 379,– ISBN 978 82 8217 235 6 Bestill på hertervigforlag.no

Akuttbehandling ved selvskading

Utgitt 2017 Pris kr 120,– ISBN 978 82 8216 167 1 Bestill på hertervigforlag.no

Line Indrevoll Stänicke og Anders Flækøy Landmark Anders Flækøy Landmark • Line Indrevoll Stänicke

DET

DET UFORSTÅELIGE BARNET OM Å SKAPE SAMMENHENG MELLOM DEN INDRE OG YTRE VERDEN

JON VIDAR STRØMSTAD ANNE BERIT EIE TORBJØRNSEN ANNE-MARGRETHE KINN A ASLAND (RED.)

Hvem er personen bak diagnosen? Hva betyr symptomene? Hvordan skapes og utvikles en god postatmosfære? Hvilken betydning har det hvordan personalet omtaler pasienten? Hvordan kan studenter og nyansatte bidra til kunnskapsutvikling ved en sengepost? Hvordan kan lederen legge til rette for at posten er i stadig utvikling?

BARNET

Denne boken er til hjelp for deg som ønsker verdifull innsikt i barnets perspektiv.

Dette er sentrale spørsmål i Hvem er du? Miljøterapi som terapeutisk relasjonsarbeid. Boken gir et klinisk innblikk i hvordan et DPS, i sam arbeid med et universitet, har jobbet systematisk med å utvikle en postatmosfære hvor alles synspunkter er viktige bidrag. Ved å invitere pasienten inn i behandlingen, tones ekspertenes makt ned, og pasientens livshistorie trer frem som betydelig ressurs. Boken viser hvordan bruken av Lars Thorgaard og Øyvind Hagas miljøterapeutiske verktøy har vært helt sentrale hjelpemidler i dette arbeidet. Den gir også en innføring i Rudolf Moos’ Ward Atmosphere Scale (WAS). Forfatterne representerer ulike profesjoner og trekker gjennomgående inn egne kliniske erfaringer fra miljøterapi i post. Dermed får leseren et praktisk perspektiv på et tverrfaglig samarbeid som har pasienten i sentrum.

Utgitt 2016 Pris kr 379,– ISBN 978 82 8217 227 1 Bestill på hertervigforlag.no

“Denne boken er en betydningsfull og god oppfølger av Lars Thorgaard og Eivind Hagas tidligere utgivelser og arbeid om emnet.”

MIL JØTERAPI SOM TERAPEUTISK RELASJONSARBEID

JA N OL AV JOH A N N ESSE N

OM Å SKAPE SAMMENHENG MELLOM DEN INDRE OG YTRE VERDEN

Forskningssjef ved psykiatrisk divisjon Stavanger universitetssjukehus

I S B N 978-82-8217-224-0

788282 172240

Siri Grundnes Brodahl

REVIDERT UTGAVE!

GI MEG ET SMIL

Gi meg et smil Siri Grundnes Brodahl

Hvordan er det å vokse opp med et søsken som er annerledes? Siri Grundnes Brodahl skriver ut i fra sin egen erfaring som søster til en jente med diagnosen autisme og dyp psykisk utviklingshemming. Utgitt 2016 Pris kr 299,– ISBN 978 82 8216 163 3 Bestill på hertervigforlag.no

Jon Vidar Strømstad, Anne Berit Torbjørnsen, Anne-Margrethe Kinn Aasland (red.)

HVEM ER DU? MILJØTERAPI SOM TERAP EUT ISK RELASJONSA RBEID

MIL JØTERAPI SOM TERAPEUTISK REL ASJONSARBEID

e essensielle temaer r i sin skildring fra n over det familien erfaring i håp om ater Anner Kristine bidratt med en egen

MÅLTIDSFORSTYRRELSER EN PSYKOTERAPEUTS ERFARINGER

GI MEG ET SMIL

m oppveksten som ser som autisme og tfatteren et innblikk n av et barn som er fullt av fremmede de skolekamerater, skrivelige smerten i k, lugger hardt. Men der – som den første kje, nynner en sang, ende latter – og om unike øyeblikkene.

Per Johan Isdahl

Helene Larsen Trude Fixdal

HVEM ER DU?

tdrag fra Siri, 10 år)

SKARPESTE KNIVEN I SKUFFEN

En psykoterapeuts erfaringer

Siri Grundnes Brodahl

masse som må ne med henne, itt med henne, eg trener med det, Silje!

Per Johan Isdahl

Måltidsforstyrrelser

TRAFIKKLYSET

SEKSUELL ATFERD HOS BARN OG UNGDOM

En guide for voksne til å IDENTIFISERE, VURDERE og gi RESPONS på seksuell atferd som fremmer bekymring

Utgitt 2015 Pris kr 379,– ISBN 978 82 8217 224 0 Bestill på hertervigforlag.no

Birgit Hegge

TRAFIKKLYSET SEKSUELL ATFERD HOS BARN OG UNGE

En guide for voksne til å identifisere, vurdere og gi respons på seksuell atferd som vekker bekymring. Revidert 2017 Pris kr 100,– Hefte ISBN 978 82 7786 245 3 Bestill på hertervigforlag.no

Hva er egentlig samtykkekompetanse? Det nye, innenfor psykisk helsevern, er at pasienter som har samtykkekompetanse, har rett til å godta eller nekte at en ny behandling skal startes opp. De har også rett til å velge om en påbegynt behandling skal fortsettes eller avsluttes. Disse valgene gjelder selv om behandleren mener behandlingen er nødvendig.

hvor det er stor fare for at pasienten kan skade seg selv eller andre alvorlig innen kort tid. I slike situasjoner er det fortsatt lov til å bruke tvang, for å redde liv og forebygge alvorlig helseskade. I dette heftet går vi derfor gjennom hva

Tva n g o g s a m t y k k e

Det er ett unntak fra denne regelen: situasjoner

erfaring

Nasjona lt senter for skompe tanse in nen psykisk helse

Hva er eg samtykke entlig kompeta nse?

samtykkekompetanse betyr, hvem som har det, hvem som ikke har det og hvordan samtykkekompetanse kan vurderes.

Besøk www.erfaringskompetanse.no og kjøp heftet i dag. Pris: 50,-.

Kjære leser! Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse (LPP)

LPP er en uavhengig interesse- og brukerorganisasjon. LPP fremmer medlemmenes interesser ved å arbeide for anerkjennelse og respekt for pårørendes situasjon, både overfor myndigheter og samfunnet for øvrig. LPP driver sin virksomhet basert på tre hovedpilarer: Verdighet, omsorg og løsninger.

LPP sentralt

Daglig leder: Anne-Sophie Redisch Besøks-/postadresse: Karl Johans gate 6, 0154 Oslo Telefon: 21 07 54 33 E-post: lpp@lpp.no Nettside: www.lpp.no

LPPs medlemssider Ansvarlig redaktør: Anne-Sophie Redisch E-post: asr@lpp.no Telefon: 21 07 54 33

Medlemskap i LPP

Vi ønsker alle som er pårørende, eller som har et nært og varig forhold til personer med psykiske lidelser hjertelig velkommen som medlem av foreningen. Som på rørende regnes foreldre, ektefeller og samboere, søsken, barn, beste foreldre, venner og andre med nær og varig tilknytning til den som er syk. Støttemedlemskap kan tegnes av enkeltpersoner, organisasjoner og firmaer som slutter seg til organisasjonens formål.

Enkeltmedlemskap: kr 290,– pr. år Familiemedlemskap: kr 420,– pr. år Ungdomsmedlemskap (15–30 år): kr 150,– pr. år Støttemedlem personlig: kr 290,– pr. år Støttemedlem bedrift/organisasjon: kr 560,– pr. år

I dag vil jeg starte med Kolbein Falkeid: DET ER LANGT MELLOM VENNER Det er langt mellom venner. Mellom venner står mange bekjentskaper Og mye snakk. Venner ligger som små lysende stuer Langt borte i fjellmørket. Du kan ikke ta feil av dem. Så vil jeg minne om Helsedirektoratets pårørendeveileder. Dere finner ikke noe stoff om veilederen i LPPs sider i dag – men i det siste har jeg mottatt en del telefoner som tyder på at de gode intensjonene i veilederen ikke ofte nok omsettes i god praksis, dessverre. Hvorfor ikke? Jeg skal ikke en gang forsøke meg på å gi et svar – men realiteten og følgene for familie og nettverk er nedslående. Jeg vil også minne om at regjeringen i august 2017 la fram sin strategi for god psykisk helse; Mestre hele livet. Her står det bl.a.: God sosial støtte er av betydning for god psykisk helse. Mangel på sosial støtte vil som oftest være ensbetydende med ensomhet. Mye tyder på at familier med psyke familiemedlemmer i mindre grad føler å kunne støtte seg til nettverket sitt. En av grunnene er at man ikke ønsker å utlevere familiemedlemmet som er psyk – en annen; en psykisk lidelse er alt for vanskelig å forklare for utenforstående – især når det gjelder lidelser innen psykosespekteret. For pårørende og familien til den som er psyk, er det derfor dobbelt viktig at helsesystemet ivaretar både den som er psyk – og har god dialog og samhandling med hans/hennes familie. Veilederen slår fast at: Helse- og omsorgstjenesten skal ha systemer og rutiner som legger til rette for informasjon, samtale og dialog med pårørende. Dette gjelder enten pårørende har rollen som informasjonskilde, representant for pasienten/brukeren, omsorgsgiver eller støtte for pasienten/brukeren, eller pårørende er berørt og har egne behov for støtte. Vi har erfart at det nok kan finnes systemer og rutiner – men systemene og rutinene synes i mindre grad å bli systematisk fulgt opp i praksis. Og nå spør vi oss: Hvorfor ikke? Arnhild G. Ottesen styreleder

www.lpp.no 55

LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE

LPP Bergen:

Keiserens nye klær TEKST: CHRISTINE LINGJÆRDE

I noen år nå har vi i LPP Bergen observert en markant økning i antall tiltak for pårørende: Kurs, seminarer, konferanser, informasjonsmøter osv. Likedan er det en økning i antall arrangører av disse tiltakene, med kommunen som den mest aktive av alle. Trenden er positiv, og har blant annet gjort at vi som lokallag har kunnet fokusere andre felt enn informasjon om sykdom og diagnoser med fagfolk som foredragsholdere. Vi informerer våre medlemmer om tilbudene, og hver og en velger det som er relevant for seg selv.

Ressursgruppen

En annen konsekvens av dette har vært en økning i antall invitasjoner til å (re)presentere LPP i ulike fora. Vår innstilling er å stille opp uansett, og hittil har det alltid vært styrets rolle å påta seg (re)presentasjonsoppdragene. Vi er kun syv personer i styret og vi er etter hvert blitt nødt til å øke antall personer som kan besøke de ulike arrangørene. Løsningen ble opprettelsen av en Ressursgruppe bestående av ca. 10 erfarne pårørende. Hver gang styrets kapasitet ikke strekker til, henvender vi oss til Ressursgruppen.

Ingen forpliktende «samhandling»

Ja, informasjonstrenden er positiv, og begynte rett etter at «Samhandlingsreformen» trådte i kraft. Som alle vet ble midlene overført fra helseregionene til kommunene, som ble ansvarlig for oppfølging av pasientene etter utskrivelse. Disse midlene er ikke øremerket, og brukes blant annet til … ja, nettopp … den nye trenden med kurs, konferanser, informasjon osv. Midlene brukes ikke så mye til konkrete tiltak og oppfølging av pasienter som kommunen i teori er ansvarlig for, men ikke lovlig forpliktet til å følge opp. Samhandlingen i reformen er kun forpliktende for somatikken. Vi fortviler også over manglende kommunikasjon og samarbeid mellom kommunen og helsevesenet rundt pasientene og pårørende, som sendes frem og tilbake mellom disse.

Flott aktivitet på overflaten

Trenden med informasjon og kurs er positiv og nyttig for mange, men vi har begynt å lure på om denne frenetiske aktiviteten ikke er en slags tåkelegging fra et vingeklippet helsevesen (overføring av midlene til kommunen), og en tiltaksløs kommune (enormt ansvar og dårlig økonomi). Organisering av kurs og konferanser er tross alt ikke så ressurskrevende, spesielt når en del foredragsholdere stiller opp gratis. Det kan til og med være inntektsbringende, og kommer godt med for gjeldstyngede kommuner. Her må det tilføyes at en del kommuner har bygget dyre og flotte bygg med arbeidsplasser i, som brukes til kontorer og ambulerende tjenester. En annen ny trend som passer for pasienter som har egen bolig og klarer å styre hverdagen noenlunde på egen hånd.

Desperate pårørende

Alle tiltakene beskrevet ovenfor er meget positive, og situasjonen ser tilsynelatende flott ut. Likevel opplever vi å bli kontaktet av et økende antall pårørende som er helt desperate og står i helt fastlåste situasjoner. Det er både langtidspårørende og nypårørende. Begge har til felles å ikke ha stort av eller tid til kurs og konferanser, de kjemper hver dag for å sikre pasienten forsvarlig behandling og/eller oppfølging osv. De går rundt og rundt i årevis, fra instans til instans, og lever i konstant frykt for å få en syk pasient på døren, eller på gaten, eller savnet. En syk pasient klarer seg ikke på egen hånd og har ofte ikke innsikt i egen situasjon. Mange av disse pårørende fungerer som sykepleier, psykolog, sosionom, hushjelp osv. Mange av dem er helt utslitt og er alene med den enorme byrden. Enkelte med god økonomi og en god advokat, andre med litt hell,

klarer å kjempe seg til en god og varig oppfølging av pasienten. For eksempel på noe som ikke det bygges nok av: Bofellesskap med døgnbemanning.

er plutselig blitt klar over at vi må satse videre i retning av mer praktisk, konkret og individuell hjelp. Ikke la oss lure av keiserens nye klær …

Situasjon i tilsynelatende bedring

Mer konkret og individuell hjelp

Vi ser mange nye tiltak og stor aktivitet, vi hører mange løfter og ledes til å tro at alt går så mye bedre, og at pårørende får god hjelp. Samtidig hører vi ukentlig om frustrerte og maktesløse pårørende i møte med helsevesenet og kommunen. De forteller om møter (når det har vært mulig å få et møte) hvor de sitter alene på andre siden av bordet, møter med store ord, tomme løfter og forvirrende forklaringer. Referatløse møter som like godt ikke kunne ha funnet sted. Pårørende som befinner seg midt i en krisesituasjon opplever også kunstig «pårørendearbeid» med møter om generelle temaer «for å informere og ta vare på deg» som sløsing av tid og ressurser. Det rapporteres også om utallige ubesvarte brev og eposter, og hyppig fravær av livsviktig informasjon til pårørende.

De siste månedene har vi prøvd ut to nye tilbud (kun med noen styremedlemmer i første omgang):

1) Individuell oppfølging med sms/messenger og telefonsamtale. 2) Møteledsager-ordning. Begge tilbudene gir mer individuell støtte, uten at vi går så langt som rådgivning. Det vil si at vi lytter, stiller spørsmål og oppmuntrer de gode forslagene som pårørende selv kommer med. Vi har alltid blitt oppringt av fortvilte pårørende, vanligvis etter henvisning fra LPP Norge. Forskjellen nå er at vi prøver å følge litt opp, kanskje treffe vedkommende.

Et dilemma for oss

I mange år har vi hørt om, og observert selv, at represen tanter for helsevesenet oppfører seg mer respektfullt og profesjonelt i møte med pårørende når det er et vitne tilstede. Å ha noen med seg gir også betydelig psykisk støtte, selv om ledsageren bare noterer uten å si noe. Møteledsagertilbudet er reservert pårørende som er alene i møte med helsevesenet, og ikke har råd til advokat. Så langt har vi deltatt på seks møter med forskjellige pårørende. Vi oppfordrer pårørende til å be om skriftlig referat fra møtet, og dersom det ikke lykkes, om selv å skrive referat, og vitnet kan være med på å sjekke at referatet svarer til det som ble sagt på møtet.

Økningen av kurs, konferanser og generell informasjon rettet mot pårørende har ført til en økning av antall representasjonsoppdrag for oss. Vi prøver å være mest mulig tilstede på disse arrangementene. Det er svært viktig for oss av to grunner:

1) Vi kan informere flere om LPP. 2) Vi har hyppigere, tettere og mer positiv kontakt med arrangørene. Fellen her er at vi lett kan bli slukt opp av informasjons aktiviteter, og det i sin tur kan bety mindre fokus på de tiltakene som virkelig hjelper, som for eksempel samtalegruppene og lavterskeltilbudet «KaféTreff». Vi

Det gjenstår å etablere formelle regler for begge tilbudene, og se hvem i Ressursgruppen og styret som ønsker å være med på prosjektet.

Pårørende som leter etter utgangen i Helsevesenets labyrint smiler ikke som Christine, midt i en ufarlig hagelabyrint.

LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE

LPP Oslo: Det er ikke alltid like lett å være pårørende

LPP Ålesund: Kåret til årets pårørendekommune

TEKST: ELLEN ANDERSEN, KOMMUNIK ASJONSR ÅDGIVER VED PIO-SENTERET

Ålesund ble kåret til årets pårørende kommune 2017. Det var første gang prisen ble delt ut.

PIO-senteret lanserer nye reklamefilmer.

Helse – og omsorgsminister Bent Høie overrakk prisen til Ålesund kommune den 13. november under Pårørendekonferansen på Gardermoen. Leder i Helseog velferdsutvalget, Svein-Rune Johannessen, og Eva-Brit Langva, leder av Pårørendeprosjektet, tok imot hederen i form av 10.000 kroner og et kunstverk av Bjørg Thorhallsdottir. Prisen deles ut til en kommune eller en gruppe samar beidende kommuner som har gjort en særlig innsats for bedre pårørendearbeid. Og juryen begrunnet blant annet sitt valg slik: «Juryen har lagt merke til at Ålesund samarbeider tett med nabokommunene og frivillige organisasjoner. Pårørendeprosjektet trekkes frem spesielt og juryen sier at dette lavterskeltilbudet har blitt tatt godt imot av brukerne».

Fra filmen Bobleplast.

Etter mange måneders arbeid lanserte PIO-senteret/ LPP Oslo nylig tre reklamefilmer. – PIO hadde sett seg lei på triste og depressive reklamer, og ønsket noe som skilte seg litt ut i mengden. Vi ble kontaktet og utarbeidet noen forslag som tok for seg pårørende som ønsker å hjelpe, men som ikke helt vet hvordan, uttalte regissør Mauritz Brekke Solberg i et intervju på nettstedet til Kreativt Forum.

– Ålesund utmerker seg med et bredt og stort antall tilbud til pårørende i alle aldre. Samtidig har de forankret arbeidet med pårørende helt opp til rådmannens stab, sa Unn Birkeland, daglig leder av Pårørendesenteret, da prisen ble delt ut.

For det er ikke alltid like lett å være pårørende. Nettopp dette prøver filmene å spille på. Gjennom en ironisk og karikert tilnærming viser de hvordan en leilighet blir surret inn i bobleplast, en kvinne som hypnotiserer mannen sin, og hvordan et helt korps marsjerer inn på kjøkkenet til en syk mor.

I takketalen sa Svein Rune Johannessen at godt arbeid for pårørende er avhengig av brukerorganisasjoner som stiller krav. I Ålesund finnes flere slike, og LPP og Pårørendeprosjektet er blant disse.

Det er en ny måte å fremstille pårørende på, og vi var spente på reaksjonene. Så langt har tilbakemeldingene stort sett vært positive. – Ting går litt over stokk og stein i disse filmene, men forhåpentligvis vil karakterene og deres gode intensjoner gjøre opp for det, utdypet Brekke Solberg. Det er selskapet Férdi Film som står bak produksjonen. Filmene ble vist på alle kinoer i Oslo i januar, og kan ses på vår Facebook-side, Instagram- eller Youtube-konto.

Lisbeth Slyngstad, helseog omsorgsminister Bent Høie, Eva-Brit Langva, Svein-Rune Johannessen og Emthe Vollstad O’Neill.

Nok et viktig Grand-seminar:

Tema – medisinfrie behandlingstilbud TEKST: ELLEN ANDERSEN, KOMMUNIK ASJONSR ÅDGIVER VED PIO-SENTERET FOTO: ODD MJØS

Sofie Frøysaa serverte standup om å leve med Tourettes syndrom, og å vokse opp med to mødre i Bibelbeltet.

Roger Strand fremførte flere av Alf Prøysens vakreste sanger.

Lørdag 2. desember var det klart for PIO-senteret/ LPP Oslos årlige Grand-seminar. I år som i fjor var tema for seminaret medisinfrie behandlingsalternativer under tittelen: «Medisiner vi vet lite om, for å helbrede sykdommer vi vet mindre om, til mennesker vi ikke vet noe om», fritt sitert etter Voltaire.

Niels Christian Geelmuyden – forfatter av boken «Pillebefinnende»

Bjørg Njaa fra Fellesaksjonen for medisinfrie behandlingsforløp fortalte oss om status i arbeidet, utfordringer og pårørendes rolle. Fellesaksjonen har LPP i ryggen, som en av samarbeidspartnerne i dette arbeidet. Vi fikk kulturelle innslag med sanger av Prøysen, stand-up av Sofie Frøysaa og smakebiter fra Ellen Ugelstads filmprosjekt «Making sense together». Og ikke minst en fantastisk lunsj i Grand Hotels høytidelige atmosfære.

Et variert program med faglige, personlige, kulturelle og humoristiske innslag ga forsamlingen inspirasjon og ny lærdom. Vi lærte av Niels Christian Geelmuyden om medisinindustrien – en bransje med store økonomiske interesser, som bruker mer penger på markedsføring enn forskning. Av Pia Pedersen fikk vi høre klipp fra podcasten Pia og psyken, og om viktigheten av å defineres som noe annet enn sin lidelse.

På grunn av den unike kombinasjonen av faglig og personlig påfyll velger noen å omtale Grand-seminaret som LPP Oslos julebord. Og det med rette. Her møter vi gamle kjente, og stifter nye bekjentskaper med mennesker i samme livssituasjon. I år fikk vi høre at Grand-seminaret 2017 var tidenes beste. Og kanskje var det som et resultat av alle tilbakemeldinger vi mottar og lærdommer vi gjør oss år etter år under dette tradisjonsrike seminaret. Grandseminaret ble avholdt første gang i 1998.

Mona Nielsen og Line Jenhaug fortalte om verktøy kasse og kurs i pårørendesamarbeid for helsepersonell i sin presentasjon «Make it happen!». Nielsen er samfunnspsykolog i helseetaten og har vært en samarbeidspartner for PIO-senteret i utviklingen av kurset for helsepersonell. Jenhaug er doktorgrads stipendiat ved høgskolen i Lillehammer, og skriver avhandling om samarbeid mellom pårørende og kommunale omsorgstjenester, med fokus på kurset i pårørendesamarbeid initiert av PIO-senteret.

Vi setter pris på tilbakemeldingene vi har fått, tar imot innspill til tema for kommende seminarer, og gleder oss allerede til første helgen i desember og Grandseminaret 2018.

LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE

Ledelsesforankrede dialogmøter om tvang i psykisk helsevern TEKST: NILS ARNE NES, L ANDSST YREMEDLEM LPP

Den 22.9.2017 deltok undertegnede som pårørende representant i dialogmøte ved Helse Nord-Trøndelag. Hensikten med møtet var å komme fram til minst ett tiltak som kunne bidra til redusert bruk av tvang. Deltakerne var ansatte, pasienter og pårørende. Det ble et vellykket og konstruktivt møte sett fra alle deltakernes side. Møtet ble arrangert etter en mal spesifisert av Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse. Innledningsvis ble det redegjort for omfanget av bruk av tvang ved enheten de seneste år. Det ble også redegjort for omfanget av skademeldinger fra personalet, herunder skader påført ved vold fra pasienter. Bakgrunnen for at møtet og påfølgende prosess kom i stand er et pålegg i Oppdragsdokument 2017 til Helse Midt-Norge RHF. Tilsvarende pålegg er gitt alle regionale helseforetak. I Oppdragsdokumentet kapittel 2 er det ett punkt som lyder: «Som ledd i å redusere bruken av tvang skal Helse Midt-Norge RHF gjennomføre ledelsesforankrede dialogmøtet med pasienter/brukerorganisasjoner om erfaringer med tvang i alle psykisk helsevernenheter som benytter tvang. Dette skal skje i samarbeid med nasjonalt senter for erfaringskompetanse.» Oppdragsdokumentet er et pålegg fra helseog omsorgsministeren til helseforetakene. Tiltaket som ble besluttet i dialogmøtet ved Sykehuset Levanger, var å etablere en mulighet for tvangsinnlagte

pasienten til å få samtaleoppfølging med personell fra sykehusposten etter utskriving. Det ble også vedtatt å tilby pårørende/førstelinjetjeneste en samtale med informasjon ved utskrivelse. Målet med tiltakene er å forebygge forverring av sykdommen slik at risikoen for ny tvangsinnleggelse reduseres. Det ble i møtet også redegjort for endringene i Psykisk helsevernlov som trådte i kraft 1.9.2017. Den mest kjente endring er at hvis pasienten er samtykkekompetent kan han ikke behandles mot sin vilje. En annen endring er at i forbindelse med bruk av tvang, så skal pasientens mening om tiltaket også journalføres, og tas med i vurderingen ved senere bruk av tvang. Det forhold at flere endringer gjennomføres samtidig, gjør evaluering av virkningen av dialogmøtene vanskeligere. Det er imidlertid svært gledelig at det gjøres en innsats på dette vanskelige feltet. I samme oppdragsdokument som pålegger dialogmøtet, finner man også en målformulering for 2017: «Det skal være høyere vekst innen psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling enn for somatikk på regionnivå». Det ser ut som at Nasjonalt senter for erfarings kompetanse har fått inn et punkt i ministerens pålegg til helseforetakene om dialogmøter. Kanskje LPP skulle forsøke få innflytelse på dette dokumentet?

DU HJELPER ANDRE. MEN HVEM HJELPER DEG?

Å være pårørende til en med psykiske problemer handler ofte om å la egne behov og følelser komme i andre rekke. Men for at du skal kunne hjelpe andre, er det viktig at du også tar vare på deg selv. LPP fokuserer på de pårørende. Vi tilbyr rådgivning og støtte, og gir deg gode verktøy til å takle en vanskelig hverdag. Som medlem i våre lokallag møter du mennesker som er i samme situasjon som deg. Sammen kan dere utveksle erfaringer og være hverandres støttespillere.

TA KONTAKT I DAG, SÅ HJELPER VI DEG MED VEIEN VIDERE! Chat med oss på lpp.no eller ring oss på tlf 22 49 19 22.

LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE

Bjørg Njaa.

Fellesaksjonen for medisinfrie behandlingsforløp TEKST: BJØRG NJA A, LPPS REPRESENTANT I FELLESAKSJONEN FOR MEDISINFRIE BEHANDLINGSFORLØP

1. Bakgrunn I mars 2010 ble medikamentfrie tilbud for første gang nevnt i Helse- og omsorgsdepartementets oppdragsbrev til de regionale helseforetakene. Her vises det til «Nasjonal strategi for redusert og riktigere bruk av tvang», hvor det nevnes minimumskrav til regionale og lokale planer for redusert og riktig bruk av tvang, herunder medisinfrie behandlingstilbud. Andre alternativer som nevnes er brukerstyrte plasser, ambulante team, individuelle planer, inkludert rettighetskontrakter og kriseplaner. Kampen mot tvangsmedisinering og for retten til medisinfri behandling har vært en sentral del av brukerorganisasjonenes kamp mot tvang i mange år forut for opprettelsen av Fellesaksjonen. I utvalg, på møter i departement og direktorat, på seminar og på høringer i Stortinget hadde også LPPs og senere Landsforeningen WSOs Menneskerettighets utvalg en viktig rolle. Dette er en del av bakteppet for Fellesaksjonen.

LPPs store todagers konferanse «TVANG & Frivillighet i psykisk helsvern» i 2004, utgjør også en del av dette bakteppet. På konferansen kom det fram at tvangsmedisinering ble opplevd som mest traumatisk, sammen med innleggelse med politi og håndjern. Konferansen ble organisert i samarbeid med Norsk Psykiatrisk forening, Norsk psykologforbund, Norsk Sykepleierforbund og Universitetet i Tromsø. I Berntutvalgets rapport fra 2010, er det også forslag om å prøve ut medisinfrie alternativer. Her nevnes psykoser spesielt. I 2010 ble det oppnevnt et lovutvalg, «Paulsrudutvalget». Utvalget skulle «utrede regler om tvang mv. innen psykisk helsevern,» og blant annet se nærmere på vilkårene for behandling under tvang, herunder tvangsmedisinering. Dette ga brukerorganisasjonene håp om at det skulle bli slutt på tvangsmedisineringen. Da rapporten kom, ble det klart at det ikke ble noen endringer som innebar forbud mot tvangsmedisinering.

Samtidig anbefaler Helsedirektoratet ulike former for medisinfri behandling, som i «Nasjonale retningslinjer for diagnostisering og behandling av voksne med depresjon» og i «Nasjonale faglige retningslinjer for utredning, behandling og oppfølging av personer med psykoselidelser.» Men lite er oppnådd i praksis, til tross for brukerorganisasjonenes langvarige arbeid og helsemyndighetenes anbefalinger. Dette førte til at brukerorganisasjonene måtte finne andre strategier. Det nyttet ikke lenger å stole på myndigheter og offentlige utvalg; saken måtte tas i egne hender. Gjennom et samarbeid mellom fem brukerorganisasjoner innen psykisk helse-feltet, ble så Fellesaksjonen dannet på brukerkonferansen på Hamar i 2011. Aksjonsgruppa har fra starten av bestått av Aurora, Hvite Ørn, LPP, Mental Helse og WSO. I brev til helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen ble aksjonens krav om medisinfrie enheter i alle landets helseforetak presentert. Fire år senere (2015) kom helseministerens oppdragsbrev om opprettelse av medisinfrie behandlingstilbud i alle regionale helseforetak innen 1. juni 2016. En mangeårig kamp ble kronet med seier. Dette ble mulig gjennom flere års samarbeid mellom organisasjonene med fokus på en sak: Medisinfrie behandlingsforløp. Selv om det har vært behandlere som har praktisert medisinfritt i Norge og en rekke andre land, er Norge det eneste landet som har medisinfrie tilbud som et statlig initiativ.

å velge den behandlingen du selv har tro på og ønsker. Det handler om valgfrihet. For å opprette døgntilbud også for denne gruppen ønsker vi at: det må etableres medisinfrie enheter i alle landets helseforetak. Med medisinfrie tilbud mener vi medisinfrie døgnbaserte behandlingsenheter som et reelt og etablert valg tilgjengelig for mennesker i krise, hvor 1. man ikke blir utsatt for tvangsmedisinering, eller opplever at medisiner påtvinges ved press eller overtalelse. 2. grunnbehandlingen er å få et trygt sted å være, en seng å sove i, regelmessige måltider og mennesker å snakke med. 3. det kan utvikles gode behandlingskulturer for ikkemedikamentell behandling, som kan styrke et fagfelt og fagpersonell med behov for kunnskapsutvikling. Medikamentfrie tilbud som tvangsreduserende tiltak. Opptrappingsplanen slo fast at det var et uttalt mål å redusere bruken av tvang i psykisk helsevern. Så langt, i 2013, har man ikke lykkes med dette, det viser seg at tvangsbruken faktisk har gått noe opp. En bedre utbygging og organisering av allerede eksisterende behandlingstilbud er altså ikke i seg selv nok til å redusere bruk av tvang. Hva da med oppbygging av nyskapende behandlings tilbud, medisinfrie tilbud. Dette er fortsatt ikke prøvd, til tross for sterkt påtrykk fra organisasjonene om at dette trengs.

2. Mandat og målsetting. Grunndokumentet Medisinfrie tilbud innebærer valgfrihet. Det betyr ikke at Fellesaksjonen er mot bruk av medisiner. Men det gir mulighet til å velge den behandlingen man har mest tro på selv, og mulighet til å velge seg bort fra (tvangs)medisinering. Medisinfrie tilbud er et alternativ basert på menneskers tilfriskningserfaringer – og på erfaringer og kunnskap om skader påført av medisiner.

Opptrappingsperioden for psykisk helse (1997 –2008) hadde et uttalt fokus på å bedre situasjonen for de «alvorligst syke». Men fokuset ble etter hvert dreide vekk fra denne gruppa og over mot «lettere» psykiske lidelser. Siden det store flertallet av dem som blir tvangs medisinert med antipsykotiske medikamenter har en psykoselidelse, og siden tilbud som kan gi et bedre liv til denne gruppa fortsatt er mangelvare, til tross for mange løfter om bedring, mener Fellesaksjonen at de medisinfrie tilbudenes målgruppe bør være alvorlige lidelser, psykoselidelser.

Fellesaksjonens grunndokument utgjør Fellesaksjonens mandat. Grunndokumentet er forankret i de respektive organisasjonene og er styrende for Fellesaksjonens arbeid. Grunndokument ble overlevert statssekretær Kjell Erik Øie 11. februar 2013.

3. Hva er oppnådd? Status

Utdrag fra Grunndokumentet: Det handler om frivillighet, om retten til å velge behandlingsform

Medisinfrie tilbud er nå startet opp eller er på planleggingsstadiet i alle de regionale helseforetakene, ifølge oversikt pr. 1.4.2017. En opptelling viser snaut 20 tilbud av ulik type og omfang. Det er valgt ulike modeller. Noen har egne enheter, andre har medisinfrie plasser integrert i «vanlige» avdelinger. I Helse Bergen tilbyr alle DPS’er medisinfri behandling. Dette er et treårig

De som ønsker en legemiddelfri behandling står i dag uten tilgjengelige døgntilbud i psykisk helsevern. Medisinfrie behandlingsforløp handler ikke om å være for eller i mot medisiner, det handler om muligheten til

LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE

forsøksprosjekt, og omfatter både poliklinikker og døgnbehandling. Antall plasser varierer ifølge oversikten fra 1–6. Med så få som 1–2 plasser, kan det bli vanskelig å utvikle et medisinfritt miljø. Når det gjelder målgruppe, varierer også det. Psykoser/ alvorlige lidelser/psykoseproblematikk er prioritert noen steder, andre steder satses det på «lettere» diagnoser. Noen steder en kombinasjon. Det er også ulik innretting når det gjelder medisiner og muligheten for nedtrapping. Kravet om medisinfrihet før innleggelse er for eksempel frafalt i Tromsø, nå gis det nedtrapping etter innleggelse. Det kan og se ut som om noen satser på fortsatt medisinering. Innholdsmessig er det svært mange og varierte tilbud. Tilbudene kan romme fysisk trening og friluftsliv, musikkterapi, kosthold og ernæring, korttidsterapi, gruppeterapi, jobbveiledning m.m. Noen av tilbudene er i tråd med Fellesaksjonens målsetting, andre fraviker på en del punkter. Det gjelder særlig målgruppe og spørsmålet om egne enheter eller integrerte enheter. Integrerte enheter innebærer at plassene fins på «vanlige» avdelinger.

4. Hva kan medisinfrie tilbud bety for pårørende? I Grunndokumentet pekes det på to faktorer som er særlig relevante for pårørende; tillit som forutsetning for gode resultater og at påtvungen bruk av medikamenter er konfliktskapende: Tillit en forutsetning for gode resultater Forskning viser at pasienten må ha tillit til behandler for å bli bedre. For mange kan psykiske helsetjenester bli det motsatte. Mange forteller at de ikke tør å oppsøke hjelp, fordi tvang og tvangsmedisinering har gjort at de har mistet tillit til hjelpeapparatet. De har opplevd å få en behandling med medikamenter som ikke har hjulpet. Et medisinfritt tilbud som er tilgjengelig for de som ønsker det vil kunne gjenopprette tilliten og føre til at flere søker hjelp i tide.

Påtvunget bruk av medikamenter er konfliktfylt mellom pasient, behandler og familie. Bruk av psykofarmaka er for mange et konfliktfylt tema, ikke bare mellom pasient og behandler men også mellom pasient og pårørende. En del pårørende opplever å bli stående i skvis mellom en nærstående som ikke ønsker å bruke medikamenter og behandlingsapparat som krever dette, noe som kan føre til tillitsbrudd. Fordi det ikke finnes annen

tilgjengelig behandling hvis kriser oppstår, vil også pårørende kunne føle seg presset til å godta eller presse på for medikamentbruk til tross for at de selv har store betenkeligheter i forhold til medikamentene, og ønsker å støtte pasienten i hans eller hennes ønsker. Dette beskrives som en svært vanskelig situasjon, som kan føre til splittelse og tillitsbrudd. Ved tilgjengelige medisinfrie behandlingstilbud vil også pårørendes situasjon kunne bedres og konflikter dempes, ved at man får den hjelpen man trenger og ønsker Å legge til rette for involvering av pårørende er viktig generelt, og ikke minst når det gjelder medisinfrie tilbud. I en kronikk i Dagens medisin (Røssberg og Terjesen, november 2017) pekes det på at bortsett fra noen få steder prioriteres ikke familiearbeid av dem som leder avdelingene, og at entusiastiske tiltak har en tendens til å dø ut etter kort tid. De slår fast følgende fakta som jeg oppfordrer på rørende til aktivt å vise til og bruke: Familiearbeid er et viktig element i alle internasjonale behandlingsretningslinjer som fagfolk er forpliktet til å følge. Det skulle ikke være mulig å velge bort en slik behandlingsform som er så godt beskrevet i nasjonale og internasjonale retningslinjer.

5. Hvordan gå fram for å få plass i et medisinfritt tilbud? Fra helseforetakenes websider: Fastlegen kan henvise deg til den lokale spesialisthelse tjenesten med informasjon om at du ønsker et medisinfritt tilbud. Den lokale spesialisthelsetjenesten vil sammen med deg vurdere om dette er et egnet tilbud for deg. Henvisninger må komme fra spesialisthelsetjenesten. De som har en behandler i spesialisthelsetjenesten, må altså be sin behandler henvise til medikamentfritt tilbud.

De som ikke har en behandler må be sin fastlege henvise til den lokale spesialisthelsetjenesten som henviser videre, ingen god løsning for dem som har tvangserfaringer og ikke har tillit til sin lokale DPS. Det har og vist seg at en søknad kan stoppes i helseforetaket av psykiatere som mener at medisinfritt tilbud ikke egner seg. Ut fra de nåværende retningslinjer, kan det heller ikke søkes hvis man er tvangsinnlagt. Det betyr altså at de som er underlagt tvang ikke har mulighet til å søke om medisinfri behandlingsplass.

Dagens regelverk og søknadsprosedyre for medisinfri behandlingsplass er tungvint og byråkratisk. Videre er det også et problem at søknadens utfall kan gjøres avhengig av holdningene til medisinfrihet hos den psykiater som behandler søknaden. Dagens søknadsprosedyre innebærer med andre ord at behandleres skepsis til medisinfrie tiltak kan bli et hinder for motiverte og egnede pasienters rett til å velge behandlingsform.

Reelt fokus på medisinfrihet Fortsatt fokus på medisinering, og manglende eller sviktende planer for nedtrapping, er et problem og en utfordring.

Overmedisinering, flere medikamenter samtidig og langvarig /livslangt medisinering, er solid etablert som praksis i psykisk helsevern. Vi må derfor være på vakt, slik at medisineringstenkningen ikke blir med under merkelappen «medisinfritt» og dermed svekker intensjonen bak fellesaksjonens forslag om medisinfrie enheter.

En endring som forenkler søknadsprosedyren vil være å gi fastlegen rett til å søke direkte til den medisinfrie enheten.

Ukjent terreng krever vilje til nytenkning Engstelse hos både fagfolk og fotfolk for å gå inn i ukjent terreng er en mulig utfordring. På den ene siden mangler både erfaringer og kunnskap om alternativer til dagens medisineringspregede psykiatri. På den andre siden fins det erfaringsbasert kunnskap; både klinisk empiri og brukererfaringer om vellykket medisinfri behandling. Men dette er i liten grad gjort kjent på systematisk vis; det vil si at kjennskapet til disse erfaringene trolig er spredt og tilfeldig. Kunnskapsgrunnlaget i mange behandlingsmiljøer rommer med andre ord ikke den erfaring, kunnskap og forskning som fins. Eller som vi også har innsett; denne kunnskapen og disse erfaringene tas ikke på alvor, avvises. Når det er sagt, i Fellesaksjonen ser vi samtidig en økende interesse og engasjement for medisinfrie tilbud hos fagfolk.

Videre bør retten til medisinfritt behandlingstilbud utvides slik at også de som er underlagt tvang gis mulighet til å velge et medisinfritt tilbud, som for øvrig også skal innebære nedtrapping av medisiner. Og endelig bør en innarbeidet tro på medisinering kombinert med skepsis til medisinfrie tilbud ikke hindre pasienters rett til å velge behandlingsform. Det er meldt om enkelte problemer med å få nok søkere. Dette kan skyldes manglende informasjon om tilbudet, men også den tungvinte søknadsprosedyren, og skepsis hos den instans som behandler søknadene

6. Noen utfordringer Medisinfrie behandlingstilbud er i sin oppstartsfase. Det skal gås opp nye veger; noe som vil innebære utfordringer Egne enheter for medisinfrihet Egne enheter for medisinfrie plasser er et viktig krav fra Fellesaksjonen, framfor integrerte enheter hvor medisinfrie plasser inngår i en ordinær avdeling. Fellesaksjonen begrunner dette med at egne enheter gir de beste mulighetene til å utvikle en kultur der ansatte har interesse av og tro på at det er mulig å mestre alvorlige psykiske lidelser uten bruk av antipsykotiske medikamenter. Å være omgitt av en kultur hvor medisinering er en etablert praksis, kan gjøre et slikt utviklingsarbeid vanskeligere. Det er likevel så langt opprettet flest plasser i integrerte enheter.

Se muligheter. Ikke forsvarlighetstenkning som begrenser Tradisjonell forsvarlighetstenkning kan fungere som et hinder for fag- og kunnskapsutvikling. Fra psykiaterhold møter vi ofte argumenter om at medisinfrie tilbud er uforsvarlig. Etter vårt syn er det tvert i mot de skadene medisineringen påfører pasientene som er uforsvarlig. Og: Å ikke ta pasientens dårlige erfaringer på alvor; det er uforsvarlig.

7. Medisinfrie tilbud reduserer tvang

Medisinfrie behandlingstilbud er et frivillig og tvangs reduserende tiltak. Blant pårørende i og utenfor LPP er det ulikt syn på tvang. Noen pårørende er imot tvang fordi de er opptatt av skadevirkningene. Andre opplever tvangsbruk og tvangsinnleggelse som den eneste vegen til en levelig hverdag, fordi en da kan slippe unna daglige påkjenninger. Dermed kan tvangsreduserende tiltak oppleves som økt belastning, og som en trussel. For sterkt belastede og utslitte pårørende er dette ikke vanskelig å forstå. Det er også slik at noen pasienter uttrykker at tvangen har vært bra og nødvendig. Dermed kan pårørende – og pasienter - bli talspersoner for tvang og for mer tvang. Nå som kunnskaper om skader på grunn av tvang og

Psykoselidelser som målgruppe At medisinfrie tilbud skal rettes inn mot psykoselidelser (jfr. grunndokumentet) og ikke dreie over mot «lettere» lidelser er en annen viktig utfordring. I tilknytning til dette blir det viktig å øke toleransen for” ufarlig galskap”, som innebærer at en verken vil være til fare for seg selv eller andre.

LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE

medisinering blir bedre kjent, vil trolig flere pårørende støtte medisinfrihet og økt frivillighet. Medisinfrie tilbud, sammen med lovendringen om samtykkekompetanse som trådte i kraft 1. september 2017, har både sterke tilhengere og motstandere blant psykiatere. Fra motstanderne framstilles det som uforsvarlig, som ansvarsfraskrivelse, som et svik mot de pårørende. MEN: Sviket mot de pårørende er ikke økt frivillighet og tvangsreduserende tiltak som medisinfrie enheter. Sviket mot de pårørende, og «deres» pasienter er derimot at det nesten ikke er utviklet alternativer til tvang. Til tross for dokumentasjon om skader av tvang, til tross for bestemmelsen i Lov om psykisk helsevern om at frivillighet skal prøves først. Og til tross for at dette også understrekes i Opptrappingsplanen for psykisk helse, er det med få unntak ikke fulgt opp med virkemidler. Pårørende kan tvinges til tvang for å holde ut, fordi alternativene ikke fins eller ikke synes. Dette blir et paradoks og et stort dilemma i forhold til dokumenterte skadevirkninger av tvangsbruk. For forskningsbasert dokumentasjon av skadevirkninger ved tvangsbruk og frihetsberøvelse, vises det til Paulsrudutvalget; «NOU 2011:9. Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet - Balansegangen mellom selvbestemmelsesrett og omsorgsansvar i psykisk helsevern». På oppdrag fra utvalget foretok seniorforsker Reidun Norvoll en gjennomgang av litteratur om skader som kan oppstå ved tvang. Skadene kan være både emosjonelle, kognitive eller fysiske. Det beskrives ti ulike former for skade som kan oppstå i psykisk helsevern: -- Fysisk skade og død -- Vold og overgrep -- Traume (i diagnostisk forstand), retraumatisering og Posttraumatisk stressyndrom (PTSD)

Samtidig som pårørende kan bli talspersoner for mer bruk av tvang, i Norge som i andre land, er dette i strid med myndighetenes og politikernes uttalte målsetting om reduksjon av tvang. Det trengs mot og kraft til å gå nye veger. Dette er særlig viktig i et felt hvor verdighet, integritet, selvbestemmelse og menneskerettigheter står på spill. Økende interesse og støtte blant fagfolk for medisinfrie enheter er et godt tegn. Det er på tide med en sterk satsing som kan gi håp om endring – ikke minst for «de dårligste». Pårørende oppfordres til å bli aktive medspillere i utviklingen av medisinfrie tilbud, både når det gjelder å etterspørre plasser, som samarbeidspartnere og som vaktbikkjer.

8. Tvang, frihetsberøvelse og medisinfrie tilbud i et menneskerettighetsperspektiv Medisinfrie enheter er tiltak som også kan begrunnes i lys av menneskerettighetene, FNs spesialrapportør for tortur og FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD 2008). Psykiatrisk tvangsbehandling og frihetsberøvelse er i strid med CRPDs prinsipp om ikke-diskriminering. Det betyr at det er diskriminerende å tvangsbehandle og frihetsberøve et menneske på grunn av en fysisk eller psykisk funksjonsnedsettelse. I en rapport til FNs generalforsamling i 2008 uttaler spesialrapportøren for tortur at beskyttelsen etter torturkonvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne vil bli skjerpet som følge av den nye FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. I avsnittene 40 og 41 heter det: Mennesker med nedsatt funksjonsevne utsettes for medisinsk eksperimentering og inngripende og irreversible medisinske behandlinger uten å ha gitt sitt samtykke (f.eks sterilisering, abort og intervensjon med sikte på å korrigere eller lindre en funksjonsnedsettelse, deriblant elektrosjokkbehandling og bruk av psykoaktive stoffer som nevroleptika).

-- Krenkelse av autonomi og fysisk og psykisk integritet, samt begrensninger i bevegelsesfriheten (frihetsberøvelse) -- Krenkelser, tap av verdighet og opplevelser av straff -- Psykisk ubehag i form av skam, angst, sinne, avmakt, depresjon og fall i selvtillit -- Sosiale belastninger, skade av sosial identitet og redusert mulighet for senere deltakelse i vanlig sosialt liv

FNs spesialrapportør er bekymret for at slike behand linger, når de begås mot mennesker med nedsatt funksjonsevne, i mange tilfeller ikke blir synliggjort eller at de rettferdiggjøres, og ikke anerkjennes som tortur eller annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

-- Tap av tilgang til egne mestringsressurser og selvutviklingsmuligheter -- Skade på behandlingsrelasjon og mistillit til psykiske helsetjenester. -- NOU 2011:9: Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet.

(Sitert etter NOU 2011:9: Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet, s.69)

En av åtte ungdommer skjuler at de sliter med psykiske problemer. Kan du se hvem?

Sjansen for å bli frisk av en psykose er dobbelt så stor hvis en får rask hjelp TEGN PÅ PSYKISKE LIDELSER Isolerer seg Sover dårlig Angst Tristhet Konsentrasjonsvansker Forsømmer hygiene, jobb eller skole Store humørsvingninger Tankene høres ut som stemmer Snakker usammenhengende Føler seg forfulgt eller styrt av andre Ekstremt opptatt av temaer som døden, politikk eller religion

HVA DU BØR GJØRE Dette er tegn som kan være forbigående, men varer de i flere uker bør du ringe for å få råd. Problemene går ut over jobb og skole. Venner og familie blir bekymret. Ring for å få råd for deg selv eller noen du kjenner. Her er lidelsen blitt alvorlig og eneste mulighet er å søke profesjonell hjelp. Ringer du TIPS kan vi bl.a. bistå med hjemmebesøk og sørge for at den det gjelder får den hjelp som er nødvendig for å bli frisk.

Det kan være vanskelig å vite når en bør søke hjelp. Har en mistanke om at det kan være en psykisk lidelse bør en kontakte TIPS for råd og veiledning så fort som mulig. Se: tips-info.com

Dette bør alle vite om psykiske lidelser

75 % av alle som får en psykisk lidelse får den før de er 25 år. Psykiske lidelser rammer altså ungdom. Først en dårlig nyhet: Mange venter for lenge med å søke hjelp, og da øker sannsynligheten for at lidelsen blir verre og vanskeligere å helbrede. Den gode nyheten er: Hvis du søker hjelp tidlig, er sjansen for å bli frisk av en psykose mer enn dobbelt så stor! Visste du at de aller fleste som får behandling fortsetter å bo hjemme og gå på jobb eller skole.

Returadresse: Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning, Kirkegaten 40, 4006 Stavanger ISSN: 0805-1674

NYTT SPILL!

Skyldfri Sone® — Et brettspill om Empati

aultz one.c om

enof

lser

w.th

Føle

aultz one.c om

enof

w.th

FØLELSER

krea skap tivitet e no e

NYS inte GJERRIG re s s er t

BEHOV

VALG

• O v • Tr erse ek tilba ke seg • St ke eng e av

BEHO V

• Hender det at du blir irritert på deg selv og lurer på hvorfor du gjør som du gjør? • Lengter du etter å bli hørt av andre? • Har du konﬂikter med andre som er vanskelige å løse? Dette spillet kan hjelpe deg å løse slike utfordringer. Her er det ingen som vinner eller taper. Skyldfri sone® leter etter bakenforliggende behov og forsøker å ﬁnne gode løsninger som kan fungere for alle.

Bestill på hertervigforlag.no Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

390,–