Psykopp nr. 2 - 2016 by Stiftelsen psykiatrisk opplysning

PSYKOPP – et magasin om psykiatri, psykologi og psykisk helse Nr. 2 Juni 2016 • 23. årgang • Kroner 75,-

nytt

RE T TSPSY K I ATER

RANDI ROSENQVIST – Normalitetsbegrepet vårt er nokså lite normalt »4

LI V E T & SKOLEN

MED TOUR ETTES OG ADHD I KL AS SEROMMET » 12

ADOPTIVBARN MED TRAUMER – Mange får ikke hjelpen de trenger

HYPONKONDRI: EN DAG PÅ JOBB MED INGVARD WILHELMSEN »24

ILL: ISTOCKPHOTO

» 18

DIGITAL PSYKOLOGI: FINN SMILET I APPEN »32

HISTORISK: ARNOLD JUKLERØD »45

LPP: MEDLEMSSIDER »53

INNHOLD

ISELIN KLEPPESTØ THORSEN Redaktør, Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

BIDRAGSYTERE

LINE NOER BORREVIK Frilansjournalist

ANN-MARI GREGERSEN Frilansjournalist

PORTRETT: RANDI ROSENQVIST

LIVET & SKOLEN

I KLASSEROMMET MED ADHD OG TOURETTES

ADOPTIVBARN OG TRAUMER: EN MORS BØNN OM HJELP

WILHELMSENS METODE

DIGITAL PSYKOLOGI: SPRER LYKKE MED FJES-APP

NY FORSKNING: TA HÅPET PÅ ALVOR

39 AKTUELT 40

ALTERNATIV TERAPEUT: EN LEDER UTENOM DET VANLIGE

HISTORISK: JUKLERØD-SAKEN

FAGARTIKKEL: FALSKE MINNER

LPP MEDLEMSSIDER

HERTEVIG FORLAGSKATALOG

VIKTIGE TELEFONNUMMER OG ADRESSER

HÅVARD HEGGE Skribent og fotograf

HJØRDIS HALLELAND MIKALSEN Frilansjournalist

SOLFRID SANDE Frilansjournalist og fotograf

MATHIAS KLINGENBERG Frilansjournalist

MORTEN WANVIK Fotograf

TOR K. LARSEN Professor dr.med.

ALF OVE HANSEN Fotograf

PSYKOPP NYTT ER EN INFORMASJONSARENA OG ET MAGASIN FOR PSYKIATRI, PSYKOLOGI OG PSYKISK HELSE. BLADET BLIR UTGITT FIRE GANGER I ÅRET – MARS, JUNI, SEPTEMBER OG DESEMBER. UTGIVER: STIFTELSEN PSYKIATRISK OPPLYSNING ANSVARLIG REDAKTØR: ELIN SKOGEN REDAKSJON DETTE NUMMER: ISELIN KLEPPESTØ THORSEN, ELIN SKOGEN, TINA GRØNNEVIK, MARIKEN STEEN, ELISABETH STRAUMØY. LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE HAR FASTE MEDLEMSSIDER OG ER REDAKSJONELT ANSVARLIG FOR DISSE SIDENE. OPPLAG: 3 800 EKSEMPLARER. LAYOUT/TRYKK: WWW.IMPRESSPUBLISERING.NO

Styret i Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning Jan-Erik Nilsen, styreleder, sjefsykepleier, SUS, Psykiatrisk divisjon Kristin Gilje Johannessen, rådgiver Randaberg vs Dagfinn Bjørgen, Leder KBT Midt-Norge Anna S. Songe-Møller, Dosent i drama/ Professor in Drama, UiS Lars Ravn Øhlckers, Sjefpsykolog/Psykologspesialist, BUPA, SUS Jeanette Bjørke-Bertheussen, LIS-lege, Psykiatrisk divisjon Olav Thorsen, allmennlege Eigil Harstad, HMS-sjef Stavanger kommune Irene Grastveit, coach i MindUp Jone Schanche Olsen, seksjonsoverlege SUS, Psyk. divisjon

LEDER

«– Jeg frykter for mitt eget liv. Jeg er redd for at barnet mitt skal skade meg i affekt». Å bli slått av egne barn er tabu, skambelagt. Men det er virkeligheten for Nina og hennes mann. I ti år har de kjempet for at deres to adoptivbarn skal få behandling for traumer tidlig i livet, men i stedet for behandling, har foreldrene fått voldsalarm, beredskapsplan og tilbud om kurs i selvforsvar. Direkte behandling av barnet og solid veiledning til foreldrene er avgjørende i familier med traumatiserte barn, mener leder ved Senter for Krisepsykologi, Unni Heltne. I portrettet treffer du Randi Rosenqvist, psykiateren som har viet hele sin karriere til de farlige gale, og mener at det går fint an å være klin kokos og samtidig strafferettslig tilregnelig. Les om hvordan tilfeldigheter gjorde at hun ble psykiater og hvorfor hun vil ha begrepet sinnssyk inn i straffeloven igjen. Ingvard Wilhelmsen er en annen psykiater som har sine meningers mot. Han har tatt helseangst på alvor, og ved sin hypokonderklinikk i Bergen behandler han de innbilt syke på en direkte og konfronterende måte, med stort hell. Vi fikk være med ham en dag på jobb. Den tidligere skogsarbeideren, kokken og langtransportsjåføren Ole Sørensen tok en toårig utdannelse som psykiatrisk pleier. Nå er han sosialsjef i Danmarks fattigste kommune hvor han satser alt på ASF-metoden; Alminnelig Sunn Fornuft. Vi tar et historisk tilbakeblikk også i dette nummeret. Arnold Juklerød var Norges første psykiatriske mediekjendis. Hans årelange kamp mot eliten i norsk psykiatri fikk oppmerksomhet langt utenfor landets grenser. Fagartikkelen denne gang handler om falske minner. Professor dr.med. Tor K. Larsen problematiserer vår forståelse av hva det vil si å huske noe. Ellers kan du lese om hvordan bekjempe depressive symptomer med appen Happy tap, om håp i psykisk helse og funn i den ferske doktorgradsavhandlingen Hinderløp, halmstrå og hengende snører. Vi ønsker alle våre lesere en god sommer!

ELIN SKOGEN ANSVARLIG REDAKTØR

Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

Kirkegt. 40, 4006 Stavanger Tlf 51 93 88 00. Faks 51 93 88 01 E-post: post@psykopp.no www.psykopp.no

PORTRETT

Randi Rosenqvist går på antidepressiva og har hatt den samme realitetsbristen i 30 år. Ellers har hun det helt utmerket.

PSYKIATER, TILFELDIGVIS TEKST: LINE NOER BORREVIK

FOTO: AFTENPOSTEN

PORTRETT

«Jeg tror ikke på dem som sier at makten gjør dem ydmyke. Meg gjør den ansvarlig.»

en høye, gråhårede kvinnen er linjalrett i ryggen, og kanskje er det fraværet av mimikk som gir inntrykket av arroganse. Dialekten er riksmål, stemmen har en dyp klang, og når hun fra vitneboksen avviser Anders Behring Breiviks religiøse kontakt med norrøne guder som «vås», blir inntrykket bekreftet. Hun er arrogant. – Ja, det var kanskje litt vel muntlig å kalle det vås. Poenget er at jeg ikke tror på at det er en dyp religiøs overbevisning der, eller noen form for vrangforestilling. Jeg mener det er vås.

– Jeg vil gjerne ha begrepet sinnssyk inn i straffeloven igjen, fordi psykotisk er et klinisk begrep med en annen betydning. Jeg var med i lovkommisjonen som innførte psykotisk som straffefritakende, men jeg har sett i ettertid at det finnes folk som er svært syke og burde vært ansett som utilregnelige. Det er også de som er klinisk psykotiske, men som ikke anses som utilregnelige, sier hun. HVA ER SYKT?

– Er Breivik sinnssyk? – Jeg har sagt i retten at jeg mener han er strafferettslig tilregnelig, og det fastholder jeg. Men debatten om hvor ekstrem man kan være i holdningene før det bikker over i psykose, er interessant. Jeg mener for eksempel at kreasjonister har åpenbare vrangforestillinger, men de er jo ikke psykotiske. Hva med Stalin, Idi Amin, eller Hitler? Var de psykotiske? Når er realitetsbristen så stor at det blir en sykdom? På dette området har vi lite teori, og jeg tror vi unngår debatten fordi vi er preget av historien vår, med makthavere som ble kvitt politiske motstandere ved å tvangsinnlegge dem på galehus. – Og Breivik? – Han framstår som ganske alminnelig. Det eksepsjo nelle med ham er at han er en ung mann fra Oslos vestkant som tenker at det finnes fiender som må drepes. Hvis en muslimsk terrorist sto bak disse handlingene ville vi ikke et øyeblikk tenkt at han var gal, ville vi vel? Hun tar en liten tenkepause, hviler blikket på grønt området utenfor terrasseleiligheten i Oslo, og trekker litt oppgitt på skuldrene: – Drap rettferdiggjøres på de merkeligste vis.

DE FARLIGE GALE

Randi Rosenqvist er psykiateren som har viet sin solide karriere til de farlige gale. I mange år var Rosenqvist og rettsmedisinsk kommisjon to sider av samme sak, hun var medlem i 26 år, og leder i seks av dem. Når denne kvinnen snakker rettspsykiatri, lytter man. I Oslo tingrett i 2012 insisterte hun på at terroristen Breivik var ved sine fulle fem, sånn rent juridisk, da han sprengte og skjøt til han hadde 77 drap på rullebladet. Hun talte meritterte kolleger midt i mot, hun filleristet den allmenne opplevelse av hva det vil si å være riv, ruskende gal, og hun ga Breivik det han ønsket seg: Strafferettslig tilregnelighet. Hun er opptatt av dette, at det går an å være klin kokos, og strafferettslig helt i orden. Og av at vi i liten grad diskuterer nettopp det, men først en avklaring: UARROGANT

Randi Rosenqvist er ikke arrogant. Ikke i det hele tatt. 65-åringen er en lyttende, hyggelig og omsorgsfull kvinne, med enormt mye kunnskap om menneskesinn ute av vater. Hun er en modig kvinne, som fastholder sitt faglig funderte standpunkt, populært eller ei. Og hun innrømmer det uten et skuldertrekk hvis det skulle ha seg sånn at hun tar feil.

OM RØTTER OG LÅN

Landets fremste rettspsykiater er der hun er på grunn av tilfeldigheter. Den unge legestudenten Rosenqvist hadde nemlig ingen utpreget interesse for psykiatri. Etter

PORTRETT

randi rosenqvist (f. 1951) »» rettspsykiater og sakprosaforfatter. »» har siden 1987 vært spesialist i psykiatri. »» leder av Den rettsmedisinske kommisjon fra 2003 til 2009.

RETTSPSYKIATER RANDI Rosenqvist deltok i lovkommisjonen som fjernet sinnssyk som strafferettslig begrep. Nå vil hun gjerne ha begrepet inn igjen. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

PORTRETT

studietiden i Kiel gjennomførte hun turnustjeneste som alle doktorspirer, og da voksenlivet skulle begynne var Rosenqvist mer opptatt av å slå røtter enn av å velge medisinsk disiplin. – Jeg hadde flyttet så mye i mitt liv at da jeg var ferdig utdannet mente jeg at jeg trengte å høre til et sted. Jeg bestemte meg for å slå meg ned i Oslo, og for å få lån til bolig måtte jeg skaffe meg jobb i Oslo kommune. Det var bare jobber i psykiatrien som var ledige.

å be om behandlingen. I rusomsorgen burde det antagelig også være mer tvang. I den grad Randi Rosenqvist er politisk korrekt, skyldes det åpenbart tilfeldigheter. Derfor er hun ikke redd for å mene at de minste barna ikke har godt av å være i barnehagen. – Det burde oppta flere at produksjonen av stress hormoner hos de yngste barnehagebarna er forhøyet. De trenger ro, og det er jeg ikke sikker på om de får i barnehagen. Selv har hun ikke barn, selv om hun fryktelig gjerne ville ha det. – Det ble bare sånn. Og derfor var det mye verre å fylle førti, enn både femti og seksti. Det var et tog som gikk. Jeg savner egne barn.

«Jeg vil gjerne ha begrepet sinnssyk inn i straffeloven igjen.»

MAKTENS ANSVARLIGGJØRING

Jobben hennes er på Ila fengsel og forvaringsanstalt, der hun leder en gruppe fagfolk som vurderer forvaringsfanger som skal framstilles for prøveløslatelse. Selvfølgelig har hun makt. – Men jeg tror ikke på dem som sier at makten gjør dem ydmyke. Meg gjør den ansvarlig. Ansvaret veier tungt, og hun synes det er aller tyngst når hun ser innsatte som ikke får det de trenger. – Psykisk utviklingshemmede som ikke skjønner hvorfor de er i fengsel. Vi har en på Ila som tror han ble dømt fordi han hadde feil sko på seg i retten. Jussen har noen svakheter, blant annet ved absolutt IQ-grense for strafferettslig tilregnelighet. Er den under 55 så er du ikke tilregnelig. Men vi vet jo at den samme mannen kan få 54 i en test, og 56 i en annen. Denne trangen til å måle gir noen triste utslag.

REITGJERDE-RYDDING

Så da ble det psykiatrien, nærmere bestemt politiets psykiatriske observasjonsavdeling. – Jeg fikk forbausende god kontakt med pasientene, sier hun, og ser fortsatt litt overrasket ut, 40 år etter. Etter å ha vært med på opprydningen etter Reitgjerdeskandalen på 1970-tallet, der det ble avslørt omfattende omsorgssvikt og utilbørlig tvang overfor pasienter med tunge psykiske lidelser, begynte hun å interessere seg for hvem de er, de som er så syke at de er farlige. – De har forandret seg. Den gang var det mye schizo freni-pasienter som ikke responderte på medisiner, i dag er det vanskeligere å tegne et entydig bilde. Mange av pasientene er innvandrere, og det er mye mer rusrelatert psykiatri nå. Visste du forresten at det bare en liten del av de som har schizofreni som ikke får hjelp av medisiner? Svært mange har greie liv, og de er stort sett tilregnelige, ikke utilregnelige.

UTKRØPNE PSYKOPATER

Hun jobber helst med mannlige, alvorlige syke pasienter, og har tidligere uttalt at hun har til gode å møte en innsatt hun ikke liker. – Det er nesten sant at jeg liker alle. Nesten, smiler hun, og legger til: I løpet av alle de årene i sikkerhetspsykiatrien, er det ingen jeg ikke likte. Jeg innrømmer at det kan være vanskelig å like utkrøpne psykopater. Ufordragelige folk. Men de fleste jeg møter i fengselet vil gjerne få til noe ordentlig, men de klarer det ikke. Det er forsonende. – Har du vært redd noen gang?

TVANG? JA TAKK

– Hva tenker du om tvang? – At jeg er uenig i målet om å få bruk av tvang ned i null. Tvang er formalisering av ansvar, det er ikke nødvendigvis maktbruk. Uten tvang er det mange som mister muligheten til å få behandling de selv vil ha, fordi de ikke er i stand til

PORTRETT

– Jeg har blitt slått ned en gang, og en gang ble jeg ranet av en som var ute etter rohypnol. Han hadde en stor kamphund, det var ubehagelig. Akuttavdelinger kan være uforutsigbare. I fengselet er det mye tryggere, og jeg er aldri redd i møte med pasienter. – Hender det at du blir manipulert i disse møtene? – Nei. Eller, det vet jeg jo ikke. Jeg vet om terapeuter som er blitt manipulert i stor grad, jeg tror ikke jeg er blitt det. Jeg prøver å kjenne på mine egne psykopatiske trekk, være litt paranoid og drive motmanipulasjon. Randi Rosenqvist ler. Denne psykiateren mener at vi alle har psykopatiske trekk. Det betyr imidlertid ikke at vi er syke. PSYKIATRISERING

– Unge blir for ofte psykiatrisert, og jeg tror det skyldes at normalitetsbegrepet vårt er nokså lite normalt. Vi skal liksom være fri for alle problemer, men det er vi jo ikke. Den beste måten å ta vare på sin psykiske helse er snakke med andre mennesker, ha nærhet og fysisk kontakt. Mye kan løses ved hjelp av fellesskapet, all omsorg må ikke profesjonaliseres. Hun vet litt om å være pasient. – Jeg har gått til psykoanalyse, men det skjønte jeg ikke mye av. Antidepressiva, derimot, har jeg tatt ganske mye av, og tar det fortsatt. Psykomotoriske smerter i hele kroppen, i perioder full stendig ødeleggende. En av diagnosene er fibromyalgi, og for 20 år siden fryktet hun uføretrygd. – Det så jeg mørkt på, men så kom jeg til å tenke på at jeg kanskje kunne omskoleres til terapeut, og ta imot pasienter i rullestol. REALITETSBRIST

RANDI ROSENQVIST er psykiateren som fikk Anders Behring Breivik erklært tilregnelig og ansvarlig for sine handlinger. Det er verken første eller siste gang hun inntar et upopulært standpunkt. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Hun ler igjen. Men det er ramme alvor. Hun har mye smerter, og er mye trett. Likevel jobber hun som en oi-oi. – Jeg lider av en realitetsbrist som går ut på at om tre måneder får jeg bedre tid. Det har jeg trodd i 30 år, konstaterer hun tørt. – Ja, jeg jobber mye, stikk i strid med legens råd. Han mener jeg bør jobbe mindre og trimme mer, og jeg vet at jeg antagelig blir mindre sliten hvis jeg orker å trene, sier hun. Så smiler hun lurt: – Jeg har lest at hvis man begynner å trene når man er eldre, så får man veldig god effekt av treningen. Så jeg har tenkt å vente til jeg blir eldre.

LIVET & SKOLEN

DET ER LIVETS SKOLE – OG SKOLEN I LIVET. Daglig samspill med mennesker og omgivelser er lik læring for barn, og læringen er nært sammenvevd med lek og omsorg. Barn kan lære gjennom alt de opplever og utvikle seg gjennom alt de erfarer. Men når barn kommer i skolealder er læring betinget av flere faktorer. Lærere må derfor både ha kunnskap

om individet og forståelse for hvordan individet samhandler med sine omgivelser for å kunne gi læring på en god måte. Det samme må foreldre – for å kunne følge opp barna på veien. På de neste sidene kan du lese om aktuelle tema knyttet til barn og unges hverdag, i og utenfor skolen.

ILLUSTRASJON: MARI K ANSTAD JOHNSEN

LIVET & SKOLEN

Skolehverdagen kan være utfordrende for mange barn, og litt ekstra for en som har en diagnose i sekken. Hvordan kan læreren se og dekke ulike behov for å lage en god klasseromssituasjon for alle?

I KLASSEROMMET MED ADHD OG TOURETTES TEKST: SOLFRID SANDE ILLUSTRASJON: MARI K ANSTAD JOHNSEN OG INGRID KRISTINE HASUND

ro Merete Grønvold Eilertsen, psykolog og spesialist i klinisk nevropsykologi, har lenge jobbet med barn med utfordringer som ADHD, Tourettes eller angstlidelser. Alle er tilstander som påvirker barnas skolehverdag i forskjellig grad. For henne er nøkkelen til forståelse, kunnskap og samarbeid. Gjennom bøkene om Lotte-Loppe , Ole Tikktakk, og i sin nye bok om Maja livredd, henvender hun seg direkte til barna, familiene, venner og til lærerne.

forteller Gro Merete Grønvold Eilertsen. Studier viser at barn som får diagnosen ADHD ofte får mer negative tilbakemeldinger fra omgivelsene, mer kommandoer og mindre positiv kommunikasjonen. Positive tilbakemeldinger og godt samspill er noe alle barn trenger for å få til en god og sunn utvikling og selvbilde. Det blir derfor viktig å fange opp dette tidlig for å hindre en skjevutvikling, og her spiller læreren en nøkkelrolle. – Barn merker når det er noe som er annerledes eller avviker i forhold til dem selv, og ofte er deres tanker om hva det er og hvorfor, verre enn realiteten. Noen kan tenke at de er dumme, at ingen liker de, at de er rare og annerledes. Dette er ikke gode tanker når man er et barn under utvikling, mener psykolog Gro Merete. Noen har kanskje et barn i klassen med en allerede kjent diagnose, andre ganger er det skjult for skolen, eller kanskje det er læreren selv som observerer og ber om bistand fra PPT som følge av bekymring for et barn. Symptombildet

Å VÆRE ANNERLEDES

Ole lager tics. Lotte kjeder seg raskt og har vanskelig for å sitte stille. Mens Maja biter negler og er redd for mange ting. Barn er forskjellige, og de har ulike behov og problemer som ikke alltid er like enkle å forstå. – Læreren ser barnet mange timer gjennom en dag, og har sånn sett en svært sentral rolle. Derfor det viktig at læreren får kunnskap om diagnosen og symptombildet,

LIVET & SKOLEN

varierer fra barn til barn sammen med per sonlighet, og sympto mene må vurderes over tid. Det er ikke sikkert at bare fordi et barn har konsentrasjonsvansker at det er ADHD. Har du sett et barn med ADHD, har du sett et barn, som de uttrykker i ADHD-Foreningen.

brukes til eller hvordan det jobbes i en utredningsprosess, forteller Gro Merete. Individuelle vurderinger ligger til grunn for en diagnose, men Gro Merete forteller de forsøker å forklare lærerne på generelt grunnlag hva en utredninger er, og hva den ikke er. Samarbeid i skolen forutsetter også at barnet/ ungdommen og/eller familien ønsker det. For noen barn er det viktig og riktig at læreren støtter opp behandlingen, for andre er det motsatt.

LÆRERENS VIKTIG ROLLE

HVERDAGSPROBLEMER

Lærere lurer ofte på sin egen rolle rundt disse problem stillingene. Sammen med Espen Dowerdock, lærer ved Kjøkkelvik skole i Bergen, og Anne Ruud, overlege ved ABUP Kristiansand, holder Gro Merete kurs for lærere i barneskolen og SFO, om diagnosene ADHD og Tourettes. Målet med kurset er at lærerne som jobber med barna skal kunne bryte ned fordommer og skape forståelse og endring. Hva spør de om? Hvilke erfaringer har de selv? Gro Merete forteller at lærerne som kommer ofte vil vite om utredninger, og om grunnlaget for en diagnose og ulike behandlingsvalg. – Vi ser ofte at lærere mangler kunnskap om prosesser som utredning og behandling. Da oppleves spesialist helsetjenesten og PPT som en svart boks. Lærerne opplever at de gir informasjon uten at de vet hva den skal

Skolehverdagen kan være utfordrende med nevropsyko logiske vansker. En elev med Tourettes kan ha konsen trasjonsvansker, særlig om ticsene er høylytte. Det kan ta vekk mye av konsentrasjonen, både fra eleven selv og for andre i klassen. Noen ganger jobber barnet med tics med å holde tilbake ticsene, og all konsentrasjon går til dette. Da blir det vanskelig å lære noe. ADHD symptomer som uro, impulsivistet og konsentra sjonsvansker er svært synlige i skolehverdagen, og noe som gjør det vanskelig å innfri vanlige krav. På skolen må du sitte stille ved pulten, konsentrere deg, vente på tur, rekke opp hånda, ikke avbryte eller være impulsiv, forteller psykologen. – Noen sliter også ut sine venner fordi de er så intense, eller har et så høyt aktivitetsnivå at det ikke matcher sine

LIVET & SKOLEN

«Når jeg synes det er noe som blir vanskelig å lære, bobler Ole Tikktakk over i magen og lager lyder. Lyder som forstyrrer meg.» utdrag fra Ole Tikktakk

jevnaldrende. Vansker med å innordne seg regler kan være problematisk både på skolen, hjemme og i vennekretsen, forteller Gro Merete. Noen grep kan man ta for å hjelpe, som for eksempel plasseringen i klasserommet, avtalte time-outs og pauser. Det forventes at barna jobber med å kunne sitte stille på plassen, selv om de har ADHD. Det kan være vanskelig. Så er det noe med å belønne og gi oppmerksomhet hver gang man sitter i ro forteller psykologen. Og samtidig senke terskelen til hva man krever og forventer, slik at barnet klarer dette. Det er viktig å tilrettelegge for opplevelse av mestring. ET STEG FORAN

Mye avhenger av hvor mange elever med spesialbehov det er i en klasse, og lærere håndterer det også forskjellig. Men innsikt i problemstillingen og samtale med barnet er grunnleggende for å gjøre gode tilpasninger. Skjerming kan for eksempel være bra for en, men oppleves negativt, stigmatiserende og enda mer ødeleggende for konsentra sjonen til en annen elev. Legger du stor vekt på spesial tilpasning i timene, men glemmer hvordan eleven har det i friminuttene, kan mye arbeid gå til spille. – Friminuttet er den mest ustrukturerte tiden på dagen for barna på skolen. Noen barn med ADHD eller Tourette Syndrom trenger tilrettelegging av aktiviteter, mens andre trenger å styres mer slik at de unngår konflikter, sier Gro Merete Grønvold Eilertsen.

Fakta: »» ADHD og Tourettes er nevropsykiatriske tilstander. ADHD står for attention deficit/hyperactivity disorder, en ubalanse i nevrale nettverk i hjernen. Viser seg ofte tidlig i barneårene og er arvelig. Tourettes syndrom kjennetegnes av vokale tics og motoriske tics, ufrivillige lyder og bevegelser. ADHD og Tourettes er to relaterte tilstander, men med ulikt symptombilde. Mange med Tourettes har også ADHD.

LIVET & SKOLEN

«Pappa skjønner ikke, tenker jeg. Det er ikke mulig å huske på sekken når Lotte-Loppe hopper og kribler og vil ut på sparkesykkel.» utdrag fra Lotte-Loppe

Mange av barna liker heller ikke endringer, og da er det greit om man er forberedt når det kommer en ny lærer eller vikar. Og hvis det er mye vikarbruk, prøv å bruk de samme, noen som kjenner barna, anbefaler psykolog Gro Merete. Vikarer kan være en utfordring for barn som trenger struktur, men de kan også være et friskt pust. De kommer med nye løsninger og har et nytt blikk på elevene. Det kan slå heldig ut for et utsatt barn også. Det er viktig at skolen ikke tar vekk mestringsarenaene for å skåne barnet. Av og til tar man vekk mulige mestrings opplevelser i beste mening, men som igjen kan sende feil signal. Som hvis et barn med ADHD konsekvent blir utelatt fra konserter eller skoleoppsetninger for å unngå utford ringen med å være til stede i en slik setting over tid. Da signaliserer vi at vi forventer at barnet ikke mestrer. Dette vil igjen kunne påvirke barnets tanker og forventninger til seg selv. Og hvorfor skal man prøve å gjennomføre en slik

setting når man allerede innledningsvis tenker at man vil mislykkes? Alternativt vil være å tilrettelegge slik at barnet kan være til stede deler av oppsetningen eller konserten. Da tilrettelegges det for mestring. ER DET MULIG Å SE ALLE?

Gro Merete Grønvold Eilertsen vet det kan oppstå utford ringer i forhold til de andre barna som synes ulikhet er urettferdig. Er lærere redd for å forskjellsbehandle? – Det er en utfordring for noen lærere. Men hadde vi behandlet alle barn likt, ville det være veldig urettferdig. Det vil alltid være noen som trenger ekstra oppmerksomhet eller tilrettelegging, og sånn skal det også være. Stor sett virker det som lærerne klarer dette greit, forteller psykolog Gro Merete Grønvold Eilertsen Men vil det være mulig for lærerne som får stadig større arbeidspress, og flere elever med spesielle behov å klare å følge opp? Gro Merete Grønvold Eilertsen tror det er mulig, men det forutsetter et godt samarbeid mellom lærer, skole, PPT og helsevesenet. – En må jobbe sammen for å finne de riktige tiltakene for akkurat «den» eleven. Hun tenker det trengs faste møter, ansvarsmøter hvor man løfter inn de vanskelige temaene. Hvordan er det å være lærer for et barn som stadig utfordrer en? Kunnskap og samarbeid med helsetjenesten er essensielt. – Vi trenger mer kunnskap om psykisk helse inn i utdan ningen til lærerne, psykologisk helsepedagogikk. Psykiske vansker eller også lidelser vil de uansett møte på i hver dagen, og gjennom å vite noe om hva som er symptomer på hva, vil man også lettere vite hvor man kan henvende seg for hjelp, sier Gro Merete.

«PRØV Å konsentrere deg om leksene nå», sier mamma. Men det går ikke. Hodet fylles av tanker om edderkopper, fly, søppelbiler og skyer. Det er ikke plass til en tanke til. Iallfall ikke leksetanker. Det er umulig å være i ro når LotteLoppe kjeder seg og hopper opp og ned. UTDRAG OG illustrasjon fra boken Lotte-Loppe – for sånn er det å ha ADHD

788282 161404

Fortell om no e du gleder deg til.

- et – et spill spill om om følelser, følelser, tanker tanker ogog situasjoner situasjoner

- et spill om følelser, tanker ogog situasjoner – et spill om følelser, tanker situasjoner

I S B N 978-82-8216-140-4

BRETTSPILL!

–- et spill om følelser, tanker og situasjoner

Beskriv deg selv med tre ord.

Kan du si to måter å vise at man er lei se g på?

Hvis du hadd e fått tre øn sk hva hadde du ønsket de er, g da?

Hva er en go d venn for de g?

HEI! Dette spillet er ment som en hjelp til deg som har samtaler med barn. Spillet vil gi dere en måte å snakke om følelser, tanker og situasjoner. «Hei» har en enkel struktur og kan brukes uten at man trenger å være for bundet til regler.

SJENERT

Erfaringer har vist at «Hei» kan passe for barn helt fra førskolealder og opp til ungdomsalder. Den voksne er en aktiv deltaker som kommer med egne svar og refleksjoner og som kan støtte, hjelpe og gi forklaringer til barnet.

www.hertervigforlag.no

390,-

ADOPTIVBARN OG TRAUMER

Tenk deg å leve med frykten for at ditt eget barn skal skade deg. At du må be om å få voldsalarm på grunn av ditt barns ukontrollerbare sinne. Det er Ninas hverdag.

EN MORS BØNN OM HJELP TEKST: HJØRDIS HALLEL AND MIK ALSEN ILLUSTRASJON: ISTOCKPHOTO

ADOPTIVBARN OG TRAUMER

eg frykter for mitt eget liv. Jeg er redd for at barnet mitt skal skade meg i affekt. Jeg er redd for at ungen mitt skal leve med den grusomme belastningen det er for et barn å ha skadet sin egen mamma. Og jeg er redd for at guttene mine må gå ut i verden og inn i sitt voksne liv uten å ha fått hjelp til å håndtere vanskelige følelser uten vold.

endelig skulle vi bli foreldre, forteller Nina. Hun smiler ved det varme minnet og krøller fingrene rundt kaffekoppen. Vi sitter på en café i Oslo sentrum. Nina er i slutten av 30-årene og fremstår som ressurssterk og reflektert. – Allerede den første uken, mens vi fortsatt oppholdt oss i landet de kommer fra, merket vi at noe var galt. Guttene var nydelige, men fullstendig uregjerlige. Jeg jobbet i barnehage og var vant til å håndtere de fleste typer barn. Men guttene hadde en oppførsel som bekymret meg, og som jeg aldri før har sett hos små barn, sier hun. Forklaringen på oppførselen fant hun i dokumentene som omhandlet guttenes første leveår.

TUNG KAMP

Ninas to adopterte tenåringssønner har store traumer fra sine første leveår. Siden de ble hentet fra et land i Latin-Amerika til Norge for snart 10 år siden har Nina og ektemannen kjempet en tung kamp for at familien skal få den hjelpen de trenger. – Situasjonen er alvorlig, vi er en familie i krise. Vi har vært i kontakt med alle mulige instanser og bedt om at sønnene våre må få behandling tilpasset sin diagnose. Men lite har skjedd. Når jeg tenker på hvor mange vi snakket med, hvor mange som vet hvor alvorlig situasjonen i vår familie er, så fatter jeg ikke at ingenting er gjort, sier den fortvilte moren. Hun heter ikke Nina. Anonymitet er viktig i en sak som denne. Først og fremst for barnas skyld. Men også fordi det er vanskelig å snakke om sitt eget barns voldelige atferd i hjemmet. – Å bli slått av egne barn er tabu, skambelagt. Det er ikke noe man går rundt og snakker om, sier hun. Nina forteller om to gode gutter, med humor og mange gode egenskaper. Helt til det skyer over. Helt til vonde minner fra en traumatisert barndom tar overhånd og vold er guttenes eneste uttrykk for den smerten de bærer på.

BLE ANGREPET

– Det var vondt å lese. De hadde opplevd så mye forfer delig. Vi snakker store traumer her. Kognitive skader. Tilknytningsvansker. Dissosiasjon. Paletten er i det store og hele full av mørke farger, sier hun. – Jeg tok kontakt med adopsjonsbyrået, men min bekymring ble tilbakevist med at «det går seg nok til», forteller Nina. Det gjorde det ikke. Allerede få uker etter at de kom hjem opplevde hun den første voldsepisoden. Ektemannen hadde gått på jobb. Nina lå i sengen med en gutt i hver armkrok. En i utgangspunktet hyggelig situasjon som utviklet seg til å bli et mareritt. En streng irettesettelse fra mor utløste et voldsomt sinne hos begge guttene som gikk til angrep på Nina. De slo, sparket og lugget så kraftig at store tjafser med hår falt av. Guttene var små, men Nina lå nede og måtte kjempe hardt for å karre seg på beina. – Det var en skremmende opplevelse. Etter det forsto vi at guttene trengte hjelp, at vi som familie trengte hjelp, sier hun. Nina og ektemannen tok kontakt med flere instan ser. Helsestasjon, BUP, PPT. Guttene ble utredet og fikk flere diagnoser, deriblant posttraumatisk stress syndrom.

STORE TRAUMER

Da Nina og ektemannen giftet seg var det å få barn høyt prioritert. Nina hadde lederstilling i en barnehage, og gledet seg til å bli mor. Det viste seg å ikke være så enkelt, og ekteparet måtte til slutt innse at de ikke kunne få biologiske barn. – Det var trist til å begynne med, selvfølgelig. Men etter hvert bestemte vi oss for å adoptere. Vi var enige om at det ikke var om å gjøre å få en baby, vi ville adoptere eldre barn, og gjerne søsken. Vi følte oss sterke og trygge på at det var den riktige avgjørelsen for oss. Til å begynne med møtte vi skepsis og kritiske blikk i BUF-etat. Vi var jo så unge, sa de, ville vi klare brasene med å adoptere eldre barn, og flere på en gang? Men vi var sikre i vår sak, og etter en forholdsvis kjapp adopsjonsprosess fikk vi brev om at to mindreårige brødre skulle bli våre. Jubelen stod i taket,

SVIK

– Alle som får biologiske barn vet hvor god oppfølgingen er fra helsevesenet. Gravide følges opp av helsestasjon, og etter fødselen med hjemmebesøk og regelmessige kontroller. Hvorfor finnes det ikke et like godt sikkerhets nett for adoptivforeldre, spør hun. – Det har vært så mange møter, så mange samtaler, så mange instanser. Det er som om de ikke klarer å ta innover seg alvoret i situasjonen vår. Vi har behov, både akutte og langsiktige, som det offentlige ikke har noe system for. Vi faller mellom to stoler. Jeg er ikke ute etter å kritisere

ADOPTIVBARN OG TRAUMER

«De er bare barn, de ønsker ikke å skade noen, de har ikke kontroll over seg selv, de er traumatiserte og de trenger hjelp.»

saksbehandlere og ansatte i de ulike instansene. De aller fleste vi har møtt har vært gode støttespillere, og de har gjort det de har kunnet. Det er selve systemet som må endres, sier hun. I perioder har situasjonen vært så alvorlig hjemme at vi har snakket med barnevernet om behovet for at barna bor et annet sted. – Men det er jo ikke det vi vil. De er barna våre, vi vil ikke gi de fra oss. Vi vil at de skal få hjelp. Dette er barn som har blitt sviktet på det groveste tidlig i livet. Dersom guttene måtte flytte ville det vært et nytt svik. Vi har brukt mye tid på å overbevise guttene om at vi aldri ville gjøre det mot dem. At de er barna våre og at vi ikke vil gi de opp. Og på hvilken måte ville det hjulpet guttene mine å bli flyttet fra hjemmet og plassert i institusjon? Det orker jeg ikke å tenke på engang. Vi er en familie, og det vil jeg at vi skal fortsette å være i fremtiden også, sier hun. I flere år har Nina og ektemannen levd i en stadig redsel for å bli skadet. Raserianfallene er i perioder så voldsomme at de må ringe politiet for assistanse. – Vi koster opp glasskår fra knuste ruter, reparer hull i veggene og ødelagte møbler. Da guttene var små kunne de holdes fast til raseriet la seg. Nå er de sterke tenåringsgutter. Jeg har ingenting å stille opp med når raseriet tar overhånd, sier Nina. Så har hun også vært på legevakten med ulike skader som sønnene har påført henne. Sist med en skulder ute av ledd. De siste årene har de også i samarbeid med politi og barnevern utarbeidet en beredskapsplan når en alvorlig situasjon oppstår. Ingen spisse gjenstander liggende fremme og i de verste periodene kan hun ikke være alene med guttene. – På et tidspunkt ble jeg tilbudt kurs i forsvarsteknikker. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte, sier Nina.

– Jeg vet vi ikke er alene. Det er foreldre der ute i samme situasjon. Som føler på den samme fortvilelsen og angsten. En sjelden gang kan jeg gå til sengs om kvelden å se tilbake på en dag uten utagering og raseri. Men vi har dager hvor vi faktisk er en helt vanlig familie. Da nyter jeg hvert sekund og tenker disse dagene blir som små skatter som jeg tar vare på og oppbevarer i min mentale skattekiste, sier Nina. Under hele intervjuet har hun fortalt med stø røst, men nå svikter stemmen. Hun må stoppe et lite øyeblikk. Kjemper med tårene en stund før hun fortsetter. – Det er en uutholdelig situasjon. Guttene trenger hjelp, jeg vil ikke at de skal gå ut i voksenlivet uten å vite hvordan de skal håndtere traumene sine. Jeg orker ikke tenke på hvilke konsekvenser det kan få, sier hun. LYS I TUNNELEN

Nylig fikk familien tilbud om MST (Multisystemisk terapi), en behandlingsform hvor et team av fagfolk er tilgjengelig for familien døgnet rundt teamet går inn i familien, hjelper til med å sette klare grenser og regler. Dette er en konkret metode som har vært til hjelp for mange familier i krise. Behandlingen varer i tre til fem måneder, og retter seg mot ungdom fra 12 til 18 år med alvorlige atferdsvansker. – Jeg vet at mange har fått god hjelp av MST, og akkurat nå er det et lite lys i den mørke tunnelen. Men det har vært så mange skuffelser, så mange nederlag at jeg er redd for å håpe på for mye, sier Nina. Og legger til: – MST løser uansett ikke alle problemene. Kanskje får vi endelig den hjelpen vi trenger. Men hva med de 10 årene min familie har levd i krise, med alle de alvorlige situasjonene vil har hatt i vårt hjem? Vi skulle fått hjelp lenge før. Og er det ikke sånn at jo raskere de får hjelp, jo lettere blir problemene å handtere videre i livet. Burde ikke noen ha grepet inn mens de ennå var små? Nina tar en slurk av kaffen som for lengst har blitt kald. Hun sukker. – Jeg har ikke alle svarene, men jeg vet at det er flere familier der ute som har det på samme måte som oss. Noe må gjøres for å hjelpe denne gruppen fortvilte mennesker. Og det må gjøres nå.

SKATTEKISTE

Etterpå, når raseriet har lagt seg, er guttene fortvilet. De ber om unnskyldning, søker trøst og bekreftelse. – De er bare barn, de ønsker ikke å skade noen, de har ikke kontroll over seg selv, de er traumatiserte og de trenger hjelp. Jeg elsker barna mine, men det er ikke lett å sitte på sengekanten å være kjærlig, trygg, rolig og tilgivende når du akkurat har blitt slått, klort, bitt og utskjelt, sier Nina.

ADOPTIVBARN OG TRAUMER

FOTO: SENTER FOR KRISEPSYKOLOGI

Daglig leder ved Senter for Krisepsykologi:

– Ubehandlet traume kan føre til konstant utrygghet

Unni Heltne understreker at hun uttaler seg på generelt grunnlag. Heltne er spesialist i klinisk psykologi og daglig leder på Senter for Krisepsykologi i Bergen. Hun har lang erfaring med barn som har vært utsatt for vold. FLEKSIBEL HJERNE

– Selv om et adoptivbarn har fått et godt oppvekstmiljø senere i livet, kan traumene bli synlige i puberteten da hjernen går gjennom en enorm nyutvikling. Heldigvis er det sånn at ungdomshjernen er svært fleksibel og mottakelig for læring. Det er derfor ikke for sent å behandle en tenåring, tvert imot er det en god tid sette inn tiltak på, forklarer hun. – Men når tenåringen nekter å ta imot behandling? – Det ligger i tenåringens natur å protestere på behand ling. Det er en helt naturlig reaksjon. Selve ordet behandling assosieres med sykdom, og det vil de ikke forbindes med det. Min erfaring er at ordet trening er et bedre ord i møte med ungdom. Det handler om å motivere de unge til et målrettet fokus, sier Heltne. – Hva kan skje om traumer forblir ubehandlet? – Ubehandlet traumer kan føre til konstant utrygghet og stadige gjenopplevelser av det det vonde de har opplevd. I tillegg kan problemene med å regulere følelsene vedvare og følge barnet inn i voksenlivet, sier Heltne.

Direkte behandling av barnet og solid veiledning til foreldrene er avgjørende i familier med traumatiserte barn, mener leder ved Senter for Krisepsykologi, Unni Heltne. – Barn som har opplevd traumer sine første leveår kan ha vansker med å regulere følelser som sinne og tristhet. Det er en helt normal reaksjon når man har levd i fiendtlige omgivelser.

ADOPTIVBARN OG TRAUMER

Ikke bare solskinnshistorier – Det er ikke alle adoptivhistorier som er solskinnshistorier. Dessverre er det mange som opplever at de ikke får den hjelpen de trenger, sier sosiolog og forsker Marit Egge.

men det mangler kompetanse for å nyttiggjøre oss kunn skapene. Som et ledd i denne kompetanseutbyggingen bør det etableres et senter som har til oppgave å samle og videreutvikle kunnskap, og være en rådgivende instans for hjelpeapparatet, sier Marit Egge og forteller at hun møtte en god del kritikk da hun jobbet med dette stoffet. – Det virker som om myten om den problemfrie adopsjon er seiglivet. Adopsjon er utvilsomt en god ting, det er alle enige om, men man kan ikke skyve under teppet at ikke alle adopsjoner er solskinnshistorier. Mye tyder på at disse mytene har stått i veien for adekvat hjelp til de barna og familiene som trenger det mest.

– Selv om de fleste adoptivbarna klarer seg bra, må vi ikke glemme at enkelte adoptivbarn bærer med seg traumer fra sine første leveår. Det kan medføre store utfordringer for barna selv og for omgivelsene. Når disse omgivelsene henvender seg til hjelpeapparatet opplever mange at de ikke får den hjelpen de trenger, sier Marit Egge som for noen år tilbake gjennomførte en omfattende undersøkelse blant 89 adoptivfamilier med totalt 144 adoptivbarn. 98 av disse har hatt så store atferdsproblemer at foreldrene har oppsøkt profesjonell hjelp. I spørreundersøkelsen gir foreldrene uttrykk for at de føler seg sviktet av hjelpeapparatet, og at kompetansen er for dårlig. – Når et barn blir født i Norge er oppfølgingen fra helse vesenet tett, med jevnlige og regelmessige kontroller. Det er paradoksalt at det ikke finnes et like finmasket sikkerhetsnett ved adopsjon. De traumatiserte barnas fortid kan vi ikke gjøre om på, men vi kan bidra til at de kan leve med den. Foreldrene vil alltid være sentrale i denne prosessen, men det hviler også et ansvar på Norge som mottakerland.

Professor Monica Dalen har flere forskningsprosjekter å vise til når det gjelder problemstillinger knyttet til adopsjon. Hun arbeider på Institutt for spesialpedagogikk og har skrevet flere bøker, blant annet «Hvem er jeg? Adopsjon, identitet, etnisitet», sammen med Barbro Sætersdal. Dalen er enig med Egge i at enkelte adoptivfamilier blir sviktet av det offentlige. – Det er ikke tvil om at dette er en problemstilling som ikke får nok oppmerksomhet, og at noe må gjøres, sier hun. Monica Dalen satt i 2008 i et regjeringsutnevnt adopsjonsutvalg som blant annet skulle drøfte nærmere hva som bør være myndighetenes ansvar og oppgaver på dette feltet. – Blant de tingene vi foreslo var forberedende kurs for vordende adoptivforeldre. Det fikk vi gjennomslag for, og disse kursene er nå oppe og går. Men vi pekte også på viktigheten av bedre oppfølging. Der har det skjedd svært lite, sier Monica Dalen som på samme måte som Marit Egge fikk kritikk for å problematisere adopsjon. – Adopsjon er en god ting, og de aller fleste går det bra med. Men det er dessverre også en negativ side som må frem i lyset, sier hun.

– Hva mener du bør gjøres? – Først og fremst større politisk fokus på familier med adoptivbarn som sliter. Det er behov for en bredere kartlegging, både psykologisk og somatisk, og det bør opprettes et tilbud om oppfølging til familiene. Det finnes mye kunnskaper om adopterte, og hvordan de har det,

ADOPTIVBARN OG TRAUMER

FOTO: THERESE ALICE SANNE, VG

Barneminister Solveig Horne:

Jobber med saken

Vanskelige ungdomsår »» både norsk og utenlandsk forskning viser at adoptiv barn får større problemer i ungdomsårene enn norsk fødte barn.

– Vi jobber med en undersøkelse for å få mer kunnskap om adoptivfamiliers behov for særskilt oppfølg ing, skriver Barne- og likestillingsm inister Solveig Horne i en e-post til Psykopp Nytt.

»» i 1999 gjennomførte Statistisk sentralbyrå (SSB) en omfattende kartlegging av utenlandsadopterte barn i barnevernet. Den viste at adoptivbarn i førskolealderen knapt var representert i barnevernets protokoller. Problemene kom i tenårene. Da viser tallene en drama tisk økning, og adoptivbarna er overrepresentert i barnevernet, sammenlignet med norskfødt ungdom. Også når det gjaldt eldre ungdom, i 18–19-års alderen skilte de adopterte seg ut med tre ganger så høy rate som de norskfødte. I Sverige kom forskere frem til at adopterte er tre til fire ganger mer utsatt for alvorlige psykiske lidelser enn andre svenske ungdommer med tilsvarende sosiale og økonomiske bakgrunn. Under søkelsen viste at de også har fem ganger så stor sjanse for å utvikle rusavhengighet og to til tre ganger så stor sjanse for å være registrert for straffbare handlinger.

Horne viser også til et rundskriv om en helseundersøkelse rettet mot adopterte som Helsedirektoratet sendte ut i 2013. Rundskrivet rettet seg mot hjemkomstundesøkelser, og viser til det ansvaret som ligger på fastlege, skole helsetjeneste og helsesøster. I rundskrivet gir direktoratet råd i ulike problemstillinger knyttet til utenlandsadopsjon. – Vi håper at dette rundskrivet blir fulgt opp, og dermed kan avhjelpe en del utfordringer adoptivfamilier har møtt i det ordinære hjelpeapparatet, sier Horne. Hun skriver videre: – Adopsjonsutvalget har foreslått en særskilt oppfølging av adoptivfamilier som går ut på tilby treårig oppfølging av rådgivere. Departementet vurderer nå hvordan utvalgets forslag skal følges opp.

Kilde: Forskningsrapporten «Når solskinnshistoriene blekner. Enkelte adoptivfamiliers hjelpebehov og deres møte med ulike hjelpeinstanser» (2005) av Marit Egge.

Ingvard Wilhelmsens popularitet er i ferd med å nå nye høyder. Han er en av landets mest ettertraktede foredragsholdere, han har egen fanklubb og nylig ba Kong Harald om et personlig møte. Vi fikk være med den kjente hypokonderlegen på jobb.

WILHELMSENS METODE TEKST: HJØRDIS H. MIK ALSEN FOTO: MORTEN WANVIK

HYPOKONDRI

for å dø. Forstår du det? Du må ta et bevisst valg. Du må spørre deg selv: Vil du bruke energi på å ikke dø, eller på å leve. Du må gi deg selv ro, og den roen vi kan ha i livet er en valgt ro, sier Wilhelmsen. – Ja, og jeg prøver å fortelle meg selv det hele tiden, og som jeg sa, det har gått veldig mye bedre siden jeg var her sist. Nå kan jeg i alle fall snakke om det uten å begynne å grine. Men så skjer sånne ting som får meg helt ut av fatning, sier hun. Wilhelmsen nikker vennlig. – Husker du eksempelet om den plagsomme naboen? Når han ringer på hos deg må du være tydelig, du må si klart ifra om at du ikke vil ha noe med han å gjøre, og du må for all del ikke slippe han inn. Hvis du inviterer han inn til deg og byr på kaffe og kake, da kan du være sikker på at han kommer igjen. Slik er det med de negative tankene dine også. Ikke la de få slippe inn. Hvis du duller med de så vil de stadig komme tilbake for å plage deg. Vi skal bruke livet til noe annet enn å plage oss selv med innbilt sykdom. Du slapp naboen inn, du. Ikke gjør det igjen.

– Hvordan har det gått siden sist? Ingvard Wilhelmsen ser vennlig bort på den unge kvinnen i stolen foran seg. Hun er i begynnelsen av 30-årene, har doktorgrad og er forsker på nevrologiske sykdommer. Den unge kvinnen lider av helseangst. Og det er nettopp den typen sykdom hun jobber med til daglig som hun frykter mest. Hun er utredet og har fått beskjed om at hun er frisk, men klarer ikke å stole på legene. Dette er kvinnens andre time hos Ingvard Wilhelmsen. – Det gikk bra en god stund. Jeg har gjort som du sa, jeg har øvd meg på å ikke stadig overvåke kroppen min. Men etter en treningsøkt fikk jeg rykninger i armene som vedvarte i tre dager. Da kom angsten tilbake. Jeg klarer aldri slappe helt av, redselen for å være syk ligger alltid og murrer i bakhodet mitt. Wilhelmsen betrakter den unge kvinnen noen sekunder. Han har på seg hvit legefrakk over blårutete skjorte. Han har et ark i fanget, noterer. – Slik kan du ikke ha det. Du er ung, du må bruke energien din på å leve, ikke på å gå rundt å være redd

HYPOKONDRI

«Jeg fokuserer ikke så mye på lykke, det er viktigere å leve meningsfylt.» IKKE HOKUSPOKUS

Den unge kvinnen er en av 100 pasienter med helseangst som årlig blir henvist til Ingvard Wilhelmsen og hans Hypokonderklinikk på Haraldsplass. Klinikken er ikke stort mer enn et lite, overfylt professorkontor. Professoren selv er ingen ruvende skikkelse, sånn rent fysisk. Han har grått hår og grått skjegg. Håndtrykket er fast og han utstråler selvsikker ro og varm humor. I det blå blikket glimter det skøyeraktig og vennlig. I over 20 år har professor Ingvard Wilhelmsen hjulpet hypokondere til et bedre liv. Når de dumper ned i den lilla pasientstolen på Wilhelmsens kontor har de som oftest vært gjennom en lang og vond prosess med angst, legebesøk, medisinering og psykolog. De har satt seg fullstendig fast i en redsel for alvorlig sykdom. Etter tre konsultasjoner hos Wilhelmsen kan de aller fleste gå lettet tilbake til livet igjen – uten helseangst. Så hva er det han gjør? Hvilke mekanismer er det han setter i sving? – Hva jeg gjør? Wilhelmsen smiler. – Det er ikke noe hokuspokus hvis det er det du tror. Det er ingen trylleformular eller nye oppsiktsvekkende metoder bak dette. Jeg bruker god gammeldags kognitiv terapi. Du må ikke fremstille meg som noen mirakelmann. Kognitiv terapi er en mye brukt, godt dokumentert og effektiv samtaleform innen psykologi og psykiatri – og det dreier seg i hovedsak om problemløsning og endring i tanker og handlemåter. – Men du har din egen måte å gjøre det på? – Ja, det kan du gjerne si. Jeg har min metode, og er ganske direkte og konfronterende i møte med pasientene mine. Dessuten bruker jeg ofte metaforer når jeg skal hjelpe folk til å snu et uheldig tankemønster. Men jeg helbreder ikke pasientene mine, de helbreder seg selv. – Wilhelmsens metode? – Ja, det kan du kanskje si. Da kvinnen for 3 måneder siden hadde sin første time hos Wilhelmsen var hun langt nede. – Jeg var et vrak og satt her og gråt. Men Wilhelmsen fikk meg til å rasjonalisere tankene, til å snu det negative tankemønsteret mitt og se på meg selv med nye øyne. Det ble en skikkelig vekker for meg – og jeg fikk det bedre. – Bare ved å snakke? – Ja, bare ved å snakke.

«Også kreftpasienter kan dø i en trafikkulykke.» overdreven helseangst for første gang for fem år siden. Da ble han frisk etter to samtaler. Nå har han fått tilbakefall. – Du hjalp meg sist. Frykten min var hjertesykdom, men du fikk meg til å velge å stole på hjertet mitt. Det gikk fint i fem år, men nå er angsten tilbake, sier han. Wilhelmsen nikker og noterer. – Har du sluttet å stole på hjertet ditt, spør professoren. Den unge mannen vrir seg i stolen. – Det er egentlig ikke hjertet som er problemet nå … – Du har fått et nytt prosjekt, spør den hvitkledde. Pasienten smiler forsiktig. – Ja, det kan du vel si. Saken er den at jeg føler meg så svak i armene, jeg mister ting, har stive fingre, skjelvinger. Det får meg til å tenke på ulike nevrologiske sykdommer. Dessuten har jeg blitt glemsk og føler meg

REDD HELE TIDEN

En ny pasient tar plass i stolen på Wilhelmsens kontor. Han er i midten av 20-årene, høyt utdannet og i god jobb. Han ser robust ut, avbalansert. Han var hos Wilhelmsen med

HYPOKONDRI

«Den troen vi har i livet, er en valgt tro.»

UFORKLARLIGE SMERTER

Neste pasient har reist fra en helt annen kant av landet for å søke hjelp hos den kjente hypokonderlegen. Han er gift, har små barn og jobber som lærer. Han er aktiv idrettsutøver, veltrent og i god fysisk form. Dette er hans første time, og han har kona med seg. Mannen dumper ned i pasientstolen, drar hendene gjennom det halvlange håret og sukker; – Du må hjelpe meg Wilhelmsen, jeg holder det ikke ut. Mannen forteller at han ble skremt da hjertet gjorde noen uvanlige krumspring under en treningsøkt. Han gikk til lege, ble utredet og erklært frisk. Likevel følte han seg i elendig forfatning. Uforklarlig ubehag i hodet. Svimmelhet. Kvalme. Pustevansker. Tinitus. Han begynte å google sine egne symptomer – og ble enda mer redd. Kona forteller om en ektemann og far som forandret seg totalt, som ikke var seg selv, som var vanskelig å leve med. Han ble sykemeldt, innlagt på psykiatrisk og medisinert. Men plagene vedvarte. Han var sikker på at han hadde hjernesvulst, ble skannet, men det var ingenting å finne. De uforklarlige smertene, ubehaget fortsatte. Kona hadde antydet at plagene kanskje var psykiske, men det ville ikke mannen høre på. Han kjente jo på symptomene, de var ekte, de var ikke noe han innbilte seg. Wilhelmsen lytter, bryter av innimellom med spørsmål og kommentarer. – Du burde høre mer på kona di du. Det som plager deg er hverken hjernesvulst eller andre somatiske sykdommer. Det du har kalles angst, sier Wilhelmsen rolig. – Angst? Men hva med alle symptomene, smertene, ubehaget. Det er ikke noe jeg innbiller meg? – Alt det du beskriver er symptomer på angst. Hjertebank. Svimmelhet. Kvalme. Mannen drar hendene gjennom håret igjen. Lener seg forover i stolen. – Kan du fikse meg, spør han. – Nei, du kan fikse deg selv, men jeg skal hjelpe deg, svarer Wilhelmsen.

litt rar i hodet. Da kommer angsten for hjernesvulst, eller kanskje Alzheimer. Saken er den at jeg er redd hele tiden. Det tapper meg for energi. – Det er ingen sunn fornuft i disse tankene du baler med. Skjønner du det selv?, spør Wilhelmsen. – Du er hypersensitiv, og har et veldig stort fokus på helse, det igjen gir deg nye symptomer – og du kommer inn i en ond sirkel. Du må gi hjernen din klar og tydelig beskjed om at den må slutte å bekymre seg. Hjernen er lydig, men den må ha klar melding. Klarer du det? – Jeg tror det. – Jeg vil jo ikke ha disse tankene i hodet mitt, de kommer bare. – Dater du? Mannen smiler litt brydd. – Ja, det hender. – Det er ikke noe sjekketriks å komme dragende med Alzheimer eller MS vet du. Det drar ikke damer. Begge ler.

«Joggerne lever lengre enn de som ikke jogger. Men de lever kanskje ikke lengre enn den tiden de faktisk jogger. Så da må de i alle fall like å jogge.» – Det jeg prøver å si er at du er for ung til å holde på med dette. Du må legge det fra deg. Du skal leve livet du, treffe damer, ha det bra. Ikke sitte hjemme og engste deg for alskens sykdommer. Konsultasjonen går mot slutten. Den unge mannen tror det skal gå bra nå. De blir enige om å ikke sette opp ny time. Ute i gangen spør vi den unge mannen hva det er Wilhelmsen gjør eller sier som gjør at han klarer å tenke på en annen måte. – Ja, si det. Kanskje det like mye er måten han sier det på, som hva han sier. Han hjelper meg til å endre holdning, til å se at jeg må ha mer fokus på å leve enn å ikke dø. Det er både enkelt og vanskelig på samme tid. Men det virker.

ingvard wilhelmsen »» Født: 27.04.1949 »» Gift: Med sangerinne Rhoda Ondeng Wilhelmsen »» 2 barn og 2 bonusbarn, 5 barnebarn »» Bosatt: Bergen »» Yrke/utdannelse: Cand. Med. Universitetet i Bergen 1976. Spesialist i indremedisin, fordøyelses sykdommer og psykiatri. Doktorgrad om psykologiske og bakterielle faktorer ved magesår i 1996.

HYPOKONDRI

Med hjerte for de innbilt syke Ingvard Wilhelmsen er 67 år, og har gått av med pensjon. Men hypokonderne vil han ikke gi slipp på.

– Jeg har sluttet i jobben som professor ved Universitet i Bergen, men jeg har fortsatt en 20 prosent stilling som overlege, som i sin helhet går til behandling av hypokondere, sier han.

– og de trenger hjelp. Jeg opplevde at mennesker med helseangst ikke ble tatt på alvor av norsk helsevesen. De fikk vite hva de ikke hadde, men ikke hva de faktisk hadde; nemlig overdreven helseangst. Dermed startet jeg Hypokonderklinikken, forteller han. Resten er en suksesshistorie. 100 pasienter årlig, 70 prosent blir helt friske eller bedre, flere bokutgivelser og foredrag for fulle hus. – Etterspørselen på foredragene er så stor at jeg ikke greier holde unna, og må dessverre takke nei til 70–80 prosent av de som tar kontakt. Men nå er jeg pensjonist, og kan si ja til flere. Jeg holder foredrag omtrent hver dag når jeg ikke er på Hypokonderklinikken, sier Wilhelmsen

KROPP, SJEL OG ÅND

Det er over 20 år siden Ingvard Wilhelmsen startet Hypokonderklinikken på Haraldsplass Diakonale Sykehus i Bergen. – Som både indremedisiner og psykiater, har jeg i alle år vært interessert i samspillet mellom kropp, sjel og ånd. Å være hypokonder er helt forferdelig. Det er som å leve med en ladd pistol mot tinningen 24 timer i døgnet

HYPOKONDRI

som selv aldri bekymrer seg for helsa. – Nei, hvorfor skal jeg det? Er det nyttig?

fakta hypokondri

BLE LAM

»» Ordet hypokonder kommer fra gresk og betyr partiet under ribbeina som antikkens medisin mente var lidelsens sete.

Men Wilhelmsen har selv vært alvorlig syk. – Jeg var 35 år da jeg ble lam fra livet og ned i løpet av 8 timer. Det kalles transvers myelitt, og prognosene var dårlige, men jeg var heldig og kom meg opp fra rullestol til krykker i løpet av et halvt år, forteller han.

»» Hypokondri er en diagnose. Det vesentlige kjennetegnet er vedvarende opptatthet av muligheten for å ha en eller flere alvorlige og fremadskridende somatiske lidelser. »» Hypokondri kan være en egen psykisk lidelse, men kan også opptre som del av en depresjon eller en angstlidelse, eller forekomme som ledd i en alvorlig psykisk lidelse (psykose).

BESØKTE KONGEN

Nylig ble Wilhelmsen invitert til Slottet. – Jeg fikk en e-post fra slottet. Kongen hadde lest boken min, han likte den og ville gjerne treffe meg. Sånne invitasjoner takker man selvsagt ja til. I 2003 fikk Kong Harald blærekreft, han ble operert og friskmeldt. Da en journalist i VG spurte Kongen om han ikke var bekymret for tilbakefall, svarte han: «Jeg er frisk inntil det motsatte er bevist». – Det er akkurat det jeg jobber med i forhold til pasienter med helseangst. Hadde alle hatt samme holdning til livet og døden hadde vi ikke hatt hypokondere, sier Ingvard Wilhelmsen som skrev boken «Kongen anbefaler – hold ninger for folket» på bakgrunn av monarkens uttalelser. – Kong Harald er en klok mann og et empatisk menneske med masse humor. Vi hadde en fin samtale om livet.

»» Diagnosen hypokondrisk lidelse krever at tilstanden har vart i minst 6 måneder og er forbundet med betydelig belastning eller sosial eller yrkesmessig funksjonssvikt. »» Symptomene er som følger: Hjertet dundrer, adrenalinet pumper, magen kniper seg, det prikker i huden og brystet strammer seg til. Disse angstsymptomene oppfattes gjerne som tegn på alvorlig fysisk sykdom. (Kilde: Statens helsetilsyn, Store norske medisinske leksikon)

reload.no

Det før har en ste tegnet på de nærpsykisk lidels at noen meste e er beky er at mret

Mennesker uttrykker seg og reagerer ulikt. Spesielt kan ungdom til tider ha en oppførsel som gir grunn til bekymring. Psykiske problemer rammer alle aldersgrupper, men alvorlige lidelser starter ofte i tenårene. Tidlig hjelp og behandling er viktig for å bli frisk. Psykoser kan forebygges. Dersom du sliter eller er engstelig for at noen du kjenner har psykiske problemer, bør du søke råd og veiledning. Kontakt oss og snakk med våre erfarne medarbeidere, så får du den hjelpen du behøver.

SØK HJELP SÅ RASKT SOM MULIG, DA ER SJANSEN STØRST FOR Å BLI FRISK

TIDLIGE TEGN // isolerer seg // sover dårlig // angst // tristhet // konsentrasjonsvansker // forsømmer hygiene, jobb eller skole // ekstremt opptatt av temaer som // døden, politikk eller religion // store humørsvingninger // tankene høres ut som stemmer // snakker usammenhengende // føler seg forfulgt eller styrt av andre

DIGITAL PSYKOLOGI

Digital psykologi er en behandlingsform i vekst. I psykologi-appen Happy Tap kan du bekjempe depressive symptomer ved å lete etter smilende fjes.

SPRER LYKKE MED FJES-APP TEKST OG FOTO: HÅVARD EGGE

appy Tap er en spillbasert psykologi-app med formål å hjelpe mot depressive symptomer. Konseptet er enkelt. På din smarttelefon kommer det opp et bilde med ni portrettbilder, alle med ulike stemningsuttrykk. De fleste er nøytrale, men noen smiler. Nå gjelder det å trykke på de smilende fjesene. Jo raskere du trykker, jo høyere score får du. Og jo flinkere du blir, jo lykkeligere blir du, skal vi tro skaperne av appen.

som utvikler digital psykologi. Målet er å finne nye måter å behandle folk, som utfyller eller hjelper de som ikke får nytte av standardbehandling. Øverland tror vi kommer til å benytte oss mer og mer av behandling basert på spill i fremtiden. MOTIVERE TIL Å STIMULERE

Det er dokumentert at å se på smilende ansikt har en stimulerende effekt på hjernen. Mer enn for eksempel kryssord og sudoku. – Derfor gir psykologer i dag folk i hjemmeoppgave å se på smilende ansikt femten minutter daglig. Problemet er at ingen gidder å gjøre det, sier Øverland. Han mener løsningen er å gjøre de smilende ansiktene tilgjengelig gjennom gamification.

DIGITAL PSYKOLOGI

– Om du først skal spille på telefonen din når du kjeder deg, så kan du like godt bruke et spill som hjelper mot depresjon, mener psykolog Svein Øverland. Han er gründer i det lille teknologiselskapet SuperEgo,

DIGITAL PSYKOLOGI

«Jeg fikk ideen til å lage psykologi-apper da jeg som psykolog opplevde at jeg ikke kunne være der når pasienten trengte meg som mest.»

LÆRE Å SE DET POSITIVE

Bakgrunnen for Happy Tap er forskning på visuell opp merksomhet på ord videreutviklet til ansiktsmatriser. Ved å presentere folk for glade og ikke glade ansikt viser forskning at de med sosial angst eller fobi vil ha en automatisk tendens til å velge negativ informasjon. Happy Tap hevder de kan endre denne automatiske prosesseringen slik at man forsterker tendensen til å lete etter positive tegn i en opplevelse. – Hele poenget med kognitiv nevrovitenskap og kognitiv terapi, som appen er basert på, er rett og slett at man

Svein Øverland, psykolog og digital psykologi-gründer

DIGITAL PSYKOLOGI

APPEN HAPPY TAP, som kan lastes ned på smarttelefoner, skal bekjempe depressive symptomer med glade fjes. I spillet er det om å gjøre å finne de smilende ansiktene raskest mulig. Klarer man det første nivået avanserer du. Totalt er det tre nivåer.

«Tanken vår er at om du først skal spille på telefonen din når du kjeder deg, så kan du like godt bruke et spill som hjelper mot depresjon»

• De med depresjon. Denne gruppen har en tendens til å tolke nøytrale og til og med positive ansiktsuttrykk som negative. • Personer med downs syndrom, som har en tendens til å tolke negative ansiktsuttrykk som positive. • Gutter med atferdsproblem. Har en tendens til å tolke nøytrale ansiktuttrykk som fiendtlige. • Folk med autisme og asperger. Disse to gruppene er generelt dårlige til å gjenkjenne ansiktsuttrykk, som fører med seg en del problemer.

Svein Øverland, psykolog og digital psykologi-gründer

BEHANDLER MED DIGITAL PSYKOLOGI

SuperEgo ble startet opp av teknologiselskapet OddWorks og psykolog Svein Øverland. Deres første app var EUfinansierte STOPP selvskading, som er den første av flere apper i STOPP-serien. – Jeg fikk ideen til å lage psykologi-apper da jeg som psykolog opplevde at jeg ikke kunne være der når pasienten trengte meg som mest. Appen STOPP selvskading består av lydspor med stemmene til psykolog, kjæreste og venner. Brukeren kan sette stemmene på auto-avspilling, for eks empel på kvelden om det er da man føler seg mest utsatt. Senere har det blitt flere EU-finansierte prosjekt og digitale applikasjoner. Fellesnevneren for SuperEgos produkter er at de bruker interaktivitet og digitalitet til å hjelpe

lærer seg å tenke litt annerledes. Forskningen viser blant annet at folk med depresjon er dårligere til å legge merke til smilende ansikt, men det er trenbart, og ved å bli flinkere til å finne de smilende fjesene blir du faktisk gladere, lover psykolog Svein Øverland. LÆR Å TOLKE ANSIKTSUTTRYKK

Appen er ifølge psykologen også en nyttig måte å lære å tolke ansiktsuttrykk, spesielt for personer med noen diagnoser:

DIGITAL PSYKOLOGI

SUPEREGOS SVEIN Øverland, kommunikasjons ansvarlig Geir Rottem Fjeldvig og utviklingsleder Tarique Mahmud har nå lansert appen Happy Tap, som skal bekjempe depressive symptomer med glade fjes.

superegos tips til digital psykologi »» mindfit – en psykologi-app laget av en psykolog fra Trondheim. Appen er ment å være en slags psykolog i lomma. »» evo – en app på engelsk for personer med AD/HD. »» nhs National Health Service, Big White Wall – en del av helsetilbudet innen psykisk helse i Storbritannia. Dette er en nettside komplettert med iOS og Androidapper med e-terapi. I England har de satset på dette feltet. »» fight depresison – interaktive nettsider for EU-brukere. »» e-meistring – norsk assistert digital selvhjelp. Utviklet av Helse Vest.

helsepersonell og pasienter, enten som et supplement eller for seg selv.

digital psykologi fra superego

NÅR UT TIL FLERE

»» snakketoyet.no – en digital interaktiv informa sjonsside til hjelp for barn som pårørende (somatiske og psykiske lidelser) utviklet for det nasjonale kom pet ansesenteret Barns Beste og oversatt til flere språk, blant annet russisk.

I tillegg til Happy Tap har SuperEgo også utviklet:

– Digital psykologi er en måte å nå ut til folk som tradisjonelt ikke oppsøker terapi. I tillegg kan den være et viktig tilbud for alle de som ikke få hjelp i tide, mener Øverland. De siste årene har det kommet mange psykologi-apper man kan laste ned. – Det er mange å ta av, men de aller fleste er useriøse. De er ikke laget av psykologer og ikke kvalitetssikret av noen, hevder Øverland. Han etterlyser en godkjenningsordning for psykologiapper. – Våre applikasjoner er laget av psykologer og vi bruker mange rådgivere i utviklingsprosessen. Den mest kjente er Finn Skårderud, og vi har dessuten med rådgivere som er god på pedagogikk og e-læring. Happy Tap er utviklet med støtte fra Norsk forening for kognitiv terapi. På www.happytap.me ligger en oversikt over forskningen appen er basert på.

»» stopp bulimi (oppkast, bulimi og tvangsspising), Stopp Fobi (generalisert angstlidelse og sosial fobi), Stopp Sjalusi, Ara Tee (depresjon og selvmordstanker) for det svensk-estiske kompetansesenteret for fore bygging av selvmord, Cuidar + (depresjon og selv mordsforebyggende koblet opp mot andre tiltak styrt av psykologer) i Porto-regionen i Portugal. »» superego har fått støtte av Innovasjon Norge fase 1 og har søkt på fase 2 for et digitalt assistert selvhjelpssystem (SuperEgo System) som gir mulighet for samarbeid mellom pasient, psykolog og pårørende.

NY FORSKNING

Knut Tore Sælørs ferske doktorgradsavhandling beskriver hvor viktig det er å håpe i psykisk helseog rusomsorgen. Samtidig avslører den hvor lite temaet håp er omtalt i forskningen.

TA HÅPET PÅ ALVOR TEKST: MATHIAS KLINGENBERG FOTO: JAN HENRIK KULBERG

et finnes mange uttrykk, ordtak og kjente sitater om håp. Det reflekteres også i tittelen på Knut Tore Sælørs avhandling, “Hinderløyper, halmstrå og hengende snører. En kvalitativ studie av håp innenfor psykisk helseog rusfeltet”, avlagt ved Det psykologiske fakultet på Universitetet i Bergen i mars. De mange sitatene og ordtakene om håpet leder oss til et annet uttrykk, nemlig at ”kjært barn har mange navn”. Det gjenspeiles likevel ikke i akademia, viser Sælørs avhandling.

GLEMMES VED MEDGANG, AVGJØRENDE VED MOTGANG

HÅPET BORTE I FORSKNINGEN

– MÅ TA UTGANGSPUNKT I AT DET GÅR BRA

Han mener håpet er sentralt for alle mennesker, ikke spesielt for mennesker med samtidige psykisk helseog rusproblemer. Personer med samtidige problemer har imidlertid ofte måttet takle mye motbør, noe som kan bidra til at man føler ekstra på håpet – og håpløsheten. – Håpet kan være lett å glemme når ting går bra, men det er avgjørende ved motgang. Dette gjelder også ved andre tilstander, for eksempel har mennesker med kreft diagnoser mer håp enn normalbefolkningen, forteller Sælør.

– Håp er utrolig viktig både for mennesker med samtidige psykisk helseog rusproblemer og for ansatte i tjenestene. Men i forskningen knyttet til målgruppa er ikke fenomenet omtalt i særlig stor grad, forteller han. Sælør gjorde først en litteraturstudie av håp i forskning på samtidige helseog rusproblemer. Her ble det ikke funnet noen studier som beskrev førstehåndsopplevelser av håp. Sælør bestemte seg dermed for inkludere en del litteratur som mer generelt understreket viktigheten av håp i helseog rusomsorgen.

Med litteraturstudien som utgangspunkt undersøkte Sælør hvordan mennesker med samtidig psykisk helseog rusproblemer opplever håp. Han intervjuet også helse tjenesteansatte som hjelper brukerne. – Alle var samstemte om at håp var utrolig viktig. Brukerne beskrev håp som å tørre å tro at noe bedre er mulig. Håp var forbundet med forandring og handling. For flere av brukerne var håpet det vi fortolket som en slags «A4-tilværelse», sier Sælør. For helsetjenesteansatte så håpet ut til å være en

ILLUSTRASJON: ISTOCKPHOTO

NY FORSKNING

«Håp er utrolig viktig både for mennesker med samtidige psykisk helseog rusproblemer og for ansatte i tjenestene. Men i forskningen knyttet til målgruppa er ikke fenomenet omtalt i særlig stor grad.»

forutsetning for å utføre jobben, forteller Sælør. – De møter mennesker som har utfordringer, opp- og nedturer. De vet aldri hvem det går bra med, så derfor må de ta utgangspunkt i at det er håp for alle. SLIK INSPIRERES HÅPET

Doktorgraden identifiserte tre temaer som kan bidra til håp hos mennesker med samtidige psykisk helseog rusproblemer: • Du trenger noe å holde fast i når du ser etter lyset i enden av tunnelen. • Du trenger mennesker du kan stole på og som har troen på deg. • Du må selv handle og bestemme deg for om du vil gå videre eller ei. De ansatte mente på sin side at de måtte tørre å tro på seg selv, se muligheter og hjelpe brukerne å manøvrere gjennom hinderløypen mot håpet. Det kan være skummelt å håpe, for da står man i fare for å bli skuffet. Sælør mener imidlertid at dette ikke gir seg utslag i praksis. – Det gjør ikke så mye om man ikke får det akkurat slik man håper på, håpet kan være en god ledestjerne likevel. Deltakerne formulerte tydelige håp på tross av skuffelser, sier han. – SYSTEMET ER ET HINDER FOR HÅP

Han har selv jobbet flere år på ulike psykiatriske avdelinger. Derfor kjente han seg igjen da de ansatte i helsetjenesten og de som får omsorg fortalte om hva som hindret dem i å håpe. – Både de som jobber der og brukerne opplever at organiseringen av systemet kan gjøre det vanskelig å håpe. Brukerne blir kasteballer. Folk i begge deltakergrupper hadde erfaringer med at det kunne være for liten fleksibilitet og tilgjengelighet, sier Sælør. Sælørs ønske er at håp skal bli et felles ansvar i omsorgen, i motsetning til et individuelt. Dette krever et fleksibelt system med et mangfold av tilbud der en sammen kan lage grobunn for håpet. Da tar man håpet på alvor. – Selvfølgelig er det håp for håpet. Folk ønsker å være håpefulle og folk klarer å være det. Vi må bare bli flinkere til å legge til rette for det, avslutter Sælør.

Knut Tore Sælør »» høgskolelektor ved Høgskolen i SørøstNorge, Fakultet for helsevitenskap, Institutt for sykepleievitenskap, Senter for psykisk helse og rus »» avla doktorgraden «Hinderløyper, halmstrå og hengende snører. En kvalitativ studie av håp innenfor psykisk helseog rusfeltet», ved Det psykologiske fakultet på Universitetet i Bergen i mars 2016 »» utdannet sykepleier med en mastergrad i klinisk helsearbeid

AKTUELT

BLÅTT HAV SÅ LANGT DU SER I en studie publisert i tidsskriftet Health & Place kommer det fram at folk som har utsikt over havet opplever færre psykiske plager enn andre.

DU SKULLE VISST HVOR REDD JEG VAR BAK DET SINTE OG TRASSIGE FORSVARET

Det tok tid før jeg forsto at når jeg var sint på deg, så var jeg egentlig bare rasende sint på meg selv. Jeg klarte ikke å skille, og det var så uutholdelig. Monsterbølger av kaos, desperasjon og sinne gjorde at det rant over, eksploderte og jeg noen ganger tok det ut på deg, for deretter å hate meg selv enda mer. Og det tok tid før jeg forsto hva sinnet egentlig handlet om. Det tok tid før jeg forsto at min til tider barnslige, primitive oppførsel ikke handlet om at jeg var en drittunge, men at jeg manglet redskapene som skulle til for å klare å håndtere de overveldende følelsene, som for eksempel redsel. En av de såreste og mest smertefulle følelsene som for meg ofte viste seg i «barnslig, primitiv oppførsel». Du skulle visst hvor redd jeg var bak det sinte og trassige forsvaret. Det tok tid før jeg forsto at når jeg på ulike måter skjøv deg bort, du som var så viktig for meg, så handlet det paradoksalt nok heller om frykt for å miste deg. Jeg var overbevist om at du ville forlate meg når du først kom innpå meg, derfor syntes jeg det var best å forlate deg først. Lenge ødela jeg for meg selv – for at jeg skulle ha rett i det jeg allerede visste; at du ville dra. Det var bedre at du dro fordi jeg selv la opp til det, enn at du dro fordi du ikke likte den personen jeg egentlig var. Du skulle visst hvor glad jeg var i deg. «Brent barn skyr ilden»? Ikke alltid. Det tok tid før jeg forsto at jeg til tider nærmest oppsøkte ilden – det destruktive – fordi det fantes en trygghet i det. Det var velkjent, forutsigbart, jeg fortjente ikke bedre. Verden der ute var… ukjent. Kald, uhåndterlig, uforutsigbar, skummel. Og det tok tid før jeg forsto at det ikke trengte å være slik. Det tok tid før jeg forsto at det var en styrke å be om hjelp. Det var overhodet ingen styrke i det å på død og liv skulle klare seg selv. Styrke – den aller største – var å bruke ord, be om hjelp, og ikke minst å ta imot hjelpen. Alt det uforståelige vi føler og gjør har alltid en årsak og sammenheng om man ser nærmere etter, og man er godt på vei når man først kan forstå.

Lise Hetland skribent

Studien ble utført av forskere fra University of Canterbury i New Zealand og Michigan State University i USA. De undersøkte rundt 450 voksne i Wellington i New Zealand for å finne ut hvordan utsikten fra boligen deres påvirket den psykiske helsen. Resultatene viste at de som kunne se havet opplevde betydelig mindre psykisk stress enn andre. Dette kom forskerne frem til selv etter å ha justert for faktorer som deltakernes økonomi, alder og kjønn. Forskerne skilte mellom «blått område» og «grønt område». De omgivende havene ble definert til å være blått område, mens for eksempel parker og skoger ble sett på som grønt område. Forskerne fant ikke den samme positive effekten av grønt område som blått område. Ifølge Verdens helseorganisasjon er psykiske lidelser den ledende årsaken til uførhet i verden. Forskerne tror nå at videre forskning er nødvendig for å teste om såkalt blått område kan være et middel for å lindre psykiske plager som stress. Kilde: abcnyheter

48 MILLIONER KRONER TIL INTROMAT Forskingsprosjektet Intromat gikk helt til topps i gullfinalen til Norges Forskningsråd og er pekt ut som nasjonalt IKT-Fyrtårn inn mot helse, omsorg og velferd. Intromat, som ledes av prosjektleder Tine Nordgreen ved Helse Bergen HF, skal utvikle digitale løsninger for forebygging, behandling og oppfølging av mentale lidelser. – Vi er svært glad for denne tildelingen. Dette vil gi oss en sjanse til å videreutvikle teknologistøttet psykologisk behandling til pasientgrupper i psykiatri og somatikk, sier Nordgreen. Intromat står for «INtroducing personalized TReatment Of Mental health problems using Adaptive Technology». Prosjektet kobler ledende IKT-forskningsmiljøer i Bergen og Oslo med et sterkt fagmiljø innen psykiatri og mental helse ved Haukeland Universitetssykehus i Bergen. Gjennom kliniske effektstudier skal Intromat blant annet danne grunnlag for et privat marked for nye IT-baserte behandlingstjenester og produkter. De 48 millionene skal finansiere doktorgrader innen helse og IT, og støtte opp under næringsliv som ønsker å bidra inn i denne satsningen. Kilde: helse-bergen.no

ALTERNATIV TERAPEUT

Ole Sørensen leder sosialpsykiatrien i Danmarks fattigste kommune. Han liker ikke diagnoser, Excel og statistikk, og satser alt på ASF-metoden.

EN LEDER UTENOM DET VANLIGE TEKST: ANN-MARI GREGERSEN FOTO: ALF OVE HANSEN

cene fra dansk tv: Bo er hjemløs og trenger et sted å sove. På Hjørnet er akuttplasser og leilig heter opptatt. Ole Sørensen foreslår telt i hagen. Dét godtar ikke kommunens sosialutvalg. En campingvogn blir løsningen. – Å la Bo sove i telt noen dager var for meg ASF. Alminnelig Sunn Fornuft. Det var sommer og toalett en meter unna. Hva var problemet? At det ikke passet til en paragraf?

– Det er klart at andre pedagogiske metoder kan virke, men for meg er ASF best. Jeg ser ikke på diagnoser, men verdien av å bygge relasjoner og lage avtaler. Regler er for begrensende. Det er også lettere å bryte en regel enn en avtale. Jeg har laget avtaler med flere suicidale, som skal ringe meg før de gjør alvor av trusler. Ringer de, kjører jeg til dem uansett hva klokken er. Så langt har ingen tatt livet av seg. Ole Sørensen har ikke en typisk leder-CV; fransk kokk til sjøs, langtransportsjåfør, skogsarbeider og en toårig utdanning som psykiatrisk pleier. Men han var med å starte opp distriktspsykiatrien i Danmark, og har siden 1996 tatt seg av de svakeste i Danmarks fattigste kommune, Langeland.

REGLER BEGRENSER

Danske tv-seere har i vinter fulgt leder Ole Sørensen og livet på bo- og værestedet Hjørnet. En plass for tidligere innsatte, rusmisbrukere og psykiatripasienter.

ALTERNATIV TERAPEUT

Jeg oppdaget at noe skjedde når jeg i større grad lukket munnen og åpnet ørene.

STRESSET? NEI, bare travelt. Telefonen er alltid på, også på fridagene. Nummeret misbrukes aldri. Ringer den, er det SOS.

«Målet ser ut til være at alle skal ligne hverandre i en 7-punkts kvalitets modell, og så skal en excel-person avgjøre om vi lever opp til kravene.»

Ole Sørensen er lei av at folk setter andre i bås, enten det gjelder ledere eller brukere. Selv mener 61-åringen at han ser ut som «noe katten har dratt inn» med sitt lange skjegg, tatoveringer, skinnjakke og tømmermannskjorte. Språket kan også inneholde noe banning. – For enkelte «pene» mennesker blir det utfordrende. En av dem kom til Hjørnet for å møte meg. Jeg sto med en beboer, som han henvendte seg til om han «visste hvor Ole Sørensens kontor var». Beboeren pekte mot andre etasje. Mannen kom så tilbake og sa at «lederen skal visst være her i første etasje». Blikket flakket noe voldsomt, og da han fikk vite at det var jeg som var sjefen, ble han ble veldig, veldig liten. Kunne han ikke bare ha sagt: «Kult, her ser en altså ikke forskjell på folk»?

IKKE SPØR OM DU IKKE VIL LYTTE

– Fra psykiatrien har jeg tatt med basiskunnskap, men det viktigste var det jeg ikke lærte. Vi ansatte skulle vite hva som var best, men pasientene ble ikke friskere. Jeg oppdaget at noe skjedde når jeg i større grad lukket munnen og åpnet ørene. Med mindre vi spør og er oppriktig interesserte, vet vi jo egentlig ikke noe som helst. Et godt råd: Ikke spør hvis du ikke vil høre. Mennesker som har hatt behandlere hele livet, merker med én gang om du faktisk er interessert.

PAPIRARBEID? NEI TAKK

Ole Sørensen er god til å snakke med mennesker, ikke så sterkt på Excel, paragrafer og fine ord. Hans mantra er respekt og samarbeid. Brukerne omtales som samarbeidspartnere. – Jeg lærer mye av dem, og de lærer også av meg. Jeg kan ikke forstå hvorfor jeg skal sitte inne og bruke min tid på å dokumentere hvor mye tid jeg bruker med dem.

ALTERNATIV TERAPEUT

LUNA OG Ole har en avtale om å sende hver andre sms ved dagens start og slutt. For Ole tror mer på at en holder avtaler enn regler.

«Jeg oppdaget at noe skjedde når jeg i større grad lukket munnen og åpnet ørene.»

markerer alltid avstand til rusmidler når temaet kommer opp. Dersom de vil slutte å drikke, skal jeg være der for dem og det vet de. Vi må ha tålmodighet i den prosessen, og gi folk tid til å tenke. LEVER HER OG NÅ

Da Luna kom til Langeland for seks år siden med en lang psykiatrihistorie i bagasjen, var Ole Sørensen raskt på besøk. Han sto utenfor døren og nesten ropte «Hei, jeg heter Ole og jeg besøker alle nye». – Jeg har aldri møtt noen som gir så mye av seg selv. Han bryr seg ikke om handlingsplaner, men snakker med meg og hører etter. Vi går ofte turer på stranden, det roer meg ned. Ole har gitt meg en ny måte å tenke på om hvordan jeg skal forholde meg til hva jeg har opplevd. Det er jeg dypt takknemlig for, sier Luna. Ole har drevet Hjørnet i 20 år, og målet var pensjonsliv neste år. Det skjer ikke. For de som liker paragrafer, lover og regler er aktive. Uanmeldte tilsyn er en del av pakken, og å kunne drive slik han vil er ikke enkelt. Hjørnet tilbyr i dag hjelp til 100 mennesker, foruten alle de besøker hjemme. Før kunne de ha et såkalt mykt inntak, og fikk rett paragraf etterpå av en saksbehandler.

For er det egentlig noen som leser det jeg skriver? Det er mye meningsløst papirarbeid. Kan ikke heller brukerne dokumentere tiden som brukes, så stiller vi krav og legger litt ansvar på dem det faktisk gjelder? Hva han gjør når han oppsøker brukerne, har skapt debatt. En ting var teltforslaget, en annen gang spurte han brukerne av den såkalte «Ølkassen» hvor de ville dra på tur. For Ole Sørensen drar hvert år på campingtur med Hjørnets brukere, og nå ville han gjøre noe sammen med de som drikker mer enn snittet av danskene. «Vi vil til grensen og kjøpe øl», var svaret. – Hvorfor ikke? Alle dansker drar på harryhandel. Det er de som kjøper øl, ikke jeg. Når vi er på tur, så hører de på hva jeg sier. Jeg har jo en agenda med alt jeg gjør. Jeg

ALTERNATIV TERAPEUT

ole sørensen »» alder: 61 »» utdanning: Psykiatrisk pleier »» tittel: Leder for Socialpsykiatrien på Langeland i Danmark, og støtte/kontaktperson på bo-og værestedet Hjørnet. »» kjendis: Er blitt kjendis i Danmark etter programmet «Rebellen fra Langeland» »» familie: Norsk mor, tre brødre og to barn »» hobby: Skogsarbeid, langtransport, reiser og musikk, gjerne USA og Nashville

ETTER MANGE år med oppsøkende virksomhet, har ikke Ole Sørensen gitt opp noe eller noen. En hendelse har store satt spor. – Etter et kurs ble jeg truet av en mann med kniv. Nå er jeg alltid på vakt før jeg går inn et ukjent rom.

»» priser: LAP-prisen fra brukere, Årets sympatiske kverulant

hjørnet »» hvor: ligger i Langeland kommune på Fyn i Danmark »» hva: Et døgnbemannet bofellesskap med 5 leiligheter og 2 akuttplasser. Har kjøkken og et alkoholfri kafé, et oppholdsrom med ulike aktiviteter og et verksted for ute og inneoppgaver.

– Så kunne det være at brukeren trengte andre typer hjelp, og så omdirigerte vi raskt ressurser. Nå vil tilsynet ha mer kontroll. De vil at folk skal være enten på en fast bodel, ha et dagsentertilbud eller tilhøre en utkjørende del. Mer byråkrati betyr mindre fleksibilitet for oss som arbeider. Vår mulighet til å hjelpe innskrenkes. For det er mennesker vi skal hjelpe, og det som er rett i dag er gjerne ikke rett i morgen. Målet ser ut til være at alle skal ligne hverandre i en 7-punkts kvalitetsmodell, og så skal en Excel-person avgjøre om vi lever opp til kravene. Drit i hvordan servicen til brukerne blir. Dette vil jeg føre en krig mot!

»» hvordan: Alle kan henvises direkte til lederen, som avgjør om en tilhører målgruppen. De ter også mulig med en uformell prat om mulighetene. »» inntak: Sundhed og Omsorg i Langeland Kommune står for det formelle inntaket. »» kommunen: Er en 52 km lang landfast øy med drøyt 13 800 innbyggere innbyggere, regnes som Danmarks fattigste kommune.

RETT SPRÅK I SØKNADER

Ole Sørensen sier at fagligheten er godt til stede på Hjørnet. De ansatte har ulik bakgrunn, fra sykepleiere til ergoterapeuter. Ole sier selv at han er en «pain in the ass», som tar tak i alt fra ordbruk til måter de gjør ting på. – Ulike metoder kan fungere for ulike mennesker, men alle må forstå at det kan være håpløst å lage en handlingsplan for mennesker som ikke vil ha en plan. Noen vil leve her og nå. Skal vi ikke høre på dem? Byråkratene vil han gjerne også si et ord og to til. For å få penger til prosjekter må en kunne bruke de rette ordene, og der har Sørensen innsett sin begrensning. – Jeg fikk en akademiker til å hjelpe meg å skrive på Københavnsk, og da fikk vi penger. Nå har Maersk-fonden lovet 750 millioner til sosiale prosjekter, så jeg må se om det er mulig å få noen til å hjelpe meg igjen!

TRUET MED KNIV

ASF-metoden har vakt oppsikt, og etter tv-serien har han fått mange telefoner og eposter fra pårørende og sosialt utsatte mennesker. Sosialarbeidere ringer også. Alt går likevel ikke på skinner, selv med ASF. – Det er hardt arbeid. På Hjørnet er det ofte småting som skaper irritasjon. Som at noen blir kjørt til sentrum, mens andre må bussen. Svaret er at vi ikke behandler folk likt, slik er livet. Hans mål med arbeidet er at samarbeidspartnerne skal ha et tålelig liv, med oppturer og nedturer som oss andre. Så hva er en god dag på jobb for Ole Sørensen? – Luna og jeg har avtalt at vi skal sende daglige oppda teringer. Så en god dag kan være når jeg får «god morgen» og «god natt»-sms fra Luna!

HISTORISK

Arnold Juklerød var Norges første psykiatriske mediekjendis. Hans årelange kamp mot eliten i norsk psykiatri fikk oppmerksomhet langt ut over landets grenser.

Juklerød-saken

EN SINNSSYK HISTORIE TEKST: HJØRDIS HALLEL AND MIK ALSEN

ARNOLD JUKLERØD tilbake på Gaustad sykehus, 1985. Foto: Aage Storløkken / VG

HISTORISK

ARNOLD JUKLERØD på Gaustad sykehus. På lappen som henger på veggen står det «Det er forbudt å låse Arnold Juklerød inn i avdelingen». Foto: Aage Storløkken / VG

n tidlig morgen i mars 1975 på Gaustad sykehus reiser en 49 år gammel trebarnsfar fra Drangedal seg opp under det daglige morgenmøtet i fellesrommet. Stemmen er harmdirrende, men behersket. Han krever å få en attest på at han ikke er «alvorleg sinnsyk eller fårleg», og deretter å bli skrevet ut umiddelbart. Hvis ikke, sier han, og hever en advarende pekefinger «…skal eg gå igjen i norsk psykiatri i år etter år fremover! De skal ikkje få fred for meg!» Slik avleverte Arnold Juklerød sin første kamperklæring mot psykiatrien i Norge. Det var ikke tomme trusler. I år er det 20 år siden den urokkelige skytebasen døde.

han hadde fire eldre og to yngre søsken. Hjemmet var omsorgsfullt og stabilt. Han tok seg jobb som anleggs arbeider med oppgaver som maskinkjøring, snekring og sprengning. Fra arbeidsgivere og kollegaer ble han beskrevet som «en stø, stabil og omgjengelig arbeidsmann». I 1946 giftet han seg med Dagmar, og de fikk tre barn sammen. Allerede som liten gutt hadde Arnold Juklerød en sterk religiøs oppvåkning, og var på fritiden forkynner i en frikirkelig menighet. At han var en engasjert mann med sterke meninger var det liten tvil om. Han var en ihuga abortmotstander, en engasjert naturverner og kjempet blant annet aktivt mot vannkraftutbygging i Alta. Derfor var det naturlig at Arnold Juklerød ble sterkt engasjert da barneskolen i bygda ble lagt ned som følge av den omfattende skolesentraliseringen på 60-tallet. Fra 1961 til 1971 nedla sentrale skolemyndigheter til sammen

STERKE MENINGER

Arnold Juklerød ble født en januardag i 1925 på et lite småbruk Drangedal. Foreldrene var stabile arbeidsfolk,

HISTORISK

1466 barneskoler landet rundt. En av disse var Holtane skole i Kragerø hvor Juklerøds datter skulle begynne. Det ble nedsatt en lokal aksjonskomité med Arnold Juklerød som leder. En oppgave han gikk inn for med stor iver. Han var overbevist om at det fra departementets side var gjort et brudd på lovens bestemmelser vedrørende fremgangsmåten i slike saker. Senere, bare et år før hans død i 1996, skulle det vise seg at han hadde rett i sine anklager.

de kunne tidvis ha en truende karakter. På konvolutten kunne det stå: «Til djevelens skinnhellige, ansvarsløse, umenneske og overmodige hovmodige hore …». PLAKATKRIG

I 1974 blir han tvangsinnlagt igjen. Oppholdet er kortere denne gangen, han ble skrevet ut etter kort tid med beskjed om at han var fri til å gå. Men nå hadde han fått nok, og han nektet å forlate sykehuset før diagnosen ble opphevet. Det ble starten på Arnold Juklerøds mangeårige tilværelse som okkupant på Gaustad sykehus. Helt frem til sin død i 1996 oppholdt den urokkelige telemarkingen seg i protest på sykehusets område, dels i telt, dels i en brakke utenfor inngangen til sykehusets velferdsbygg og i perioder inne i velferdsbyggets korridor. Han ble fjernet med makt, men kom tilbake igjen. Han gikk til flere rettsaker, men tapte. Og han startet en omfattende plakatkampanje som etter hvert tok form som en regulær plakatkrig. Hver morgen, så tidlig som mulig, dekorerrte han inngangspartiet til sykehuset med en rekke selvkomponerende og sjikanerende utformede plakater. Tekstene var kritikk av psykiatrien og ulike behandlingsmetoder. På det meste hadde han hengende 264 på en gang. Han voktet plakatene sine som en hauk, og tok de ned hver kveld – for så å henge de opp igjen morgenen etter. Fra sykehusets side ble det gjort flere forsøk på å bli kvitt den plagsomme okkupanten. En iskald vinterdag i 1985 slo de av strømmen som gikk til Juklerøds telt, men måtte etter press fra politisk hold skru strømmen på igjen. Arnold Juklerød fikk stadig mer medieoppmerksomhet, og var i ferd med å bli et stort problem for sykehuset. Likevel vil de ikke ettergi Juklerøds krav om å fjerne diagnosen, selv ikke etter at han i 1995 fikk medhold i sin påstand om skolesaken.

BESETTELSER

Arnold Juklerød gikk til anskaffelse av skrivemaskin, og sendte tordnende leserbrev til lokalavisa. Samtidig som han kjempet en innbitt kamp mot skolenedleggelsen begynte hans ekteskap med kona og rakne. I boka «Juklerød-saken» av Torbjørn Vatnaland forteller sønnen at «…min far så det som sin livsoppgave å omvende mor til den eneste rette og sanne Gud, en oppgave han la all sin energi i …». I perioder kunne han forkynne for sin kone døgnet rundt. Når hun vasket klær, stelte barna, ja til og med når hun var på toalettet kunne han stå utenfor å holde preken. Da skolesaken kom opp fikk Arnold Juklerød en ny besettelse. Han presenterte ulike konspirasjonsteorier, og hevdet til og med at lensmannen hadde hatt et forhold til Dagmar, og at han dermed var medvirkende i komplottet. SKREMMENDE BREV

Nå hadde Dagmar fått nok. Ektemannens besettelser skremte henne, og da skolestriden stod på som verst forlangte hun separasjon, og oppsøkte samtidig distrikts legen for å forlange at mannen ble erklært sinnssyk og tvangsinnlagt. Få dager senere var det akkurat det som skjedde. To lensmannsbetjenter møtte opp og tok Arnold Juklerød med seg til Gaustad. Han ble med uten å protestere, men påpekte hoderystende at «det er utrolig hva disse kvinnfolka finner på». Han var viss på at misfor ståelsen kom til å bli oppklart, og at han innen kort tid kunne reise hjem igjen. Slik gikk det ikke. På Gaustad ble han utredet og diagnostisert med «paranoia av religiøs kverulant type», og tvangsmedisinert med preparatene Trilafon, Akineton og Peragit. Behandlingen resulterte i sterke kramper, skjelvinger og lammelser. Han var innlagt på Gaustad mot egen vilje fra november 1971 til juni 1972. Da mente psykiaterne at han var «noe bedret». Selv hadde Arnold Juklerød aldri følt seg så sjaber, og slet med bivirkninger som følge av medisineringen. Han kom seg i jobb igjen, men hadde ikke noe hjem å reise tilbake til – og barna fikk han ikke treffe. Mye tyder på at Juklerød gikk inn i en depresjon. Han sendte hyppige brev til sin eks-kone,

HJERTEINFARKT

I 1996 ble Arnold Juklerød 71 år, helsen skrantet. Han fikk hjerteinfarkt og døde på Aker sykehus. Den standhaftige skytebasen fra Drangedal oppsummerte selv sitt livs kamp på denne måten: «Som skytebas har jeg vært med på mange store og vanskelige sprenginger. Men å sprenge norsk psykiatri er den største og mest ansvarstunge oppgaven jeg har tatt på meg». Om han ikke klarte å sprenge norsk psykiatri, så er det ingen tvil om at han skapte kraftige rystelser i psykiatriens solide grunnmur. Arnold Juklerøds mangeårige kamp var ikke forgjeves; den reformerte psykiatrien og førte til større rettsvern for psykiatriske pasienter, lettere tilgang til journaler og en betraktelig mer pågående kritikk fra opinionen av lukkede psykiatriske systemer.

FAGARTIKKEL

Falske minner AV PROFESSOR DR.MED. TOR K. L ARSEN

Ved hjelp av forskning utført av Elisabeth Loftus og Svein Magnussen problematiseres her vår forståelse av hva det vil si å huske noe. Bjugn-saken, saken om Thomas Quick og den omstridte diagnosen Multippel Personlighet blir brukt som eksempler på hvor galt det kan gå dersom man ikke er observant på at falske minner kan utvikle seg.

n blå sykkel … Et av mine beste barndomsminner handler om en blå sykkel. Jeg var enn ikke begynt på skolen. Jeg husket denne sykkelen som noe av det fineste jeg hadde, jeg syklet rundt i gatene, ned mot stranden og inne i skolegården. Helt til min bror fortalte meg at jeg aldri hadde noen blå sykkel, den var faktisk hans og jeg fikk ikke lov til å sykle før jeg var 10 år. Dessuten var min sykkel rød, kunne han fortelle. Hvordan kunne jeg ta så feil og være helt sikker på at det var min erfaring jeg snakket om? Har du opplevd noe liknende? Fortalt om hendelser du husker du har vært med på for så å få høre at du blander sammen din egen historie med andres? I så fall kan du ha glede av å lese denne artikkelen – minner er ikke alltid det vi tror de er.

Jeg vil i denne artikkelen se nærmere på fenomenet falske minner. Ved hjelp av forskning utført av Elisabeth Loftus og Svein Magnussen vil jeg problematisere vår forståelse av hva det vil si å huske noe, og jeg vil bruke Bjugn-saken, saken om Thomas Quick og den omstridte diagnosen Multippel Personlighet som eksempler på hvor galt det kan gå dersom man ikke er observant på at falske minner kan utvikle seg. Men aller først noen innledende notater om hva det vil si å huske noe. Forfatteren Per Petterson sammenlignet i et intervju med Hallgeir Opedal hu kommelsen med en togreise. I en vogn, sa Petterson, er man 50 år, i en annen 18 og en tredje fire år osv. «Egentlig husker man alt», sa han, og støttet slik opp om en svært utbredt myte, en myte

som sier at alt vi har opplevd lagres i et uendelige mikroskopiske bibliotek dypt inne i hjernen vår. Og at mennesker kan gjenfinne, eller til og med gjenoppleve, alle tidlige minner i terapier, drømmer eller under hypnose. Noen tror også at psykoser kan fremkalle glemte minner. Men som myter flest er heller ikke forestillingen om at vi egentlig husker alt, helt til å stole på. Nyere forskning viser at vi kun kan huske ting som vi har rettet oppmerksomheten vår mot. Tenk deg for eksempel at du går for å se en fotballkamp, men at du står i kø for å kjøpe pølse akkurat i det laget ditt scorer mål. Du var på kampen, men du så ikke målet. Fordi du hadde oppmerksomheten din rettet mot noe annet, vil du aldri kunne huske akkurat dette målet. Kanskje vil du, ettersom

FAGARTIKKEL

tiden går, glemme at du sto i kø og derfor tro at du så målet, særlig hvis alle vennene dine snakker om målet i tiden etter kampen. Enda større blir faren for at du utvikler falske minner om du så målet på TV samme kveld. Men i så tilfelle spiller hukommelsen – og ikke virkeligheten – deg et puss. Oppmerksomheten er alltid begrenset, ingen kan få med seg alt. Forskning viser dessuten at oppmerksomheten innsnevres når vi befinner oss i stressende situa sjo ner. Katastrofale hendelser svekker den generelle oppmerksomheten vår, i pres sede situasjoner får vi faktisk med oss mindre enn normalt. Samtidig er det slik at de verste minnene setter seg med stor tydelighet; det er typisk for PTSD (post-traumatisk stress-lidelse) hvor det er vanskelig å glemme det sterke minnet. Men de fleste tilfellene bleker og forandrer minnene og opplevelser over tid etter hendelsen. Såkalt postevent information (opplysninger man har tilegnet seg etter at hendelsen fant sted) kan faktisk føre til at du husker ting som du ikke har opplevd (jfr. målet i eksempelet over). Å tro at vi husker noe vi ikke har opplevd er et helt vanlig fenomen, det er gjen nomført en rekke studier innen vitne psykologien som bekrefter at fenomenet er allment utbredt; i en studie fikk for eksempel deltagerne se en film av et ran hvor ranerne kom kjørende i en blå bil. Etterpå skulle de svare på en del spørs mål angående hendelsen; alle fikk en skriftlig oppsummering av hendelsen, men halvparten fikk (feilaktig) opplyst at ranernes bil var hvit. Opp mot 50 % av de som hadde fått den villedende infor masjonen om at bilen var hvit, husket bilen som hvit. Falske minner er i en del sammenhenger åpenbart et problem, men, i motsetning til hva man gjerne skulle tro, kan det også være fornuftig å glemme litt. Hjernen bearbeider sorg, smerte og vonde minner ved å legge et glemselens slør over fortiden; tiden leger alle sår heter det – og det er faktisk en snev av nevrop sykologisk sannhet i dette ordtaket. En rekke forskningsstudier har nemlig vist at våre minner endrer

seg over tid og tilpasser seg vår egen forståelse av fortiden. Dette fører til at det blir lettere å leve videre på tross av vanskelige opplevelser og det kan også avbleke konflikter med andre mennesker; noen ganger glemmer partene rett og slett ut hva det var de opprinnelig kranglet om. Men i en del sammenhenger utgjør glemselen et problem, og da særlig innen rettsvesenet og i terapirommet. I de følgende vil jeg forsøke å forene disse to områdene i en felles diskusjon. ELISABETH LOFTUS

Elisabeth Loftus er professor i psykologi ved Universitet i California i USA og bl.a. æresdokter ved Universitetet i Oslo. Hun har forsket på hukommelse og særlig vitnepsykologi. Hun har deltatt i hundrevis av rettsaker som ekspert på hva det egentlig er sannsynlig at folk husker, eller ikke husker. Hun opplyser retten om hvilke feilkilder man må kjenne til når man avhører vitner; de mest skråsikre er ofte de som husker minst og det skal lite til for å gjøre et vitneprov lite troverdig. Loftus er kontroversiell fordi hun er en av de som har kritisert terapeuter og terapitradisjoner som bruker metoder i behandlingen som vi vet kan føre til falske minner; det er særlig visualiseringsteknikker, hyp nose og drømmetydning som er tvil somme teknikker. Noen antar at folk alltid husker korrekt angående egne traumer i livet, hennes forskning viser at falske minner lett oppstår under de rette forholdene; skråsikre terapeuter, ustabile pasienter og for eksempel bruk av hypnose for å «huske eksak» hva som skjedde. I en rekke rettsaker har Loftus vært stemmen som har reddet anklagede fra å bli ofre for justismord. I boken «The Myth of Repressed Memory» (myten om fortrengte minner) fra 1994, tar hun et oppgjør med de som uten videre antar at folk sjeldent husker feil. Hun tok selv utgangspunkt i en skjell settende opplevelse fra eget liv. Da hun var 14 år gammel døde hennes mor under tragiske omstendigheter. Familien var på besøk hos hennes onkel Joe og moren ble funnet død i hans svømmebasseng en formiddag. Elisabeth var ikke vitne til hendelsen, hun lå og sov da det hele skjedde. Da onkelen feiret sin 90-årsdag

sa han til henne at det var hun som hadde funnet moren, og at han alltid hadde vært bekymret for at hun måtte oppleve å finne sin egen mor død. I de påfølgende dagene gikk det opp for henne at hun måtte ha fortrengt minnene og de kom tilbake med full og livaktig styrke. Hun så for seg moren flytende i bassenget, hun husket politibilene og lysene som blinket og båren som moren ble lagt på. Dette ga sterk mening for henne; «Det var ikke rart at jeg alltid har vært besatt av tanken på min mors død … minnet hadde vært der hele tiden, jeg kunne bare ikke nå det. Nå, med denne nye informasjonen, falt alt på plass. Kanskje var det dette minnet – glemt, men nå gjenoppdaget – som kunne for klare hvorfor jeg var så opptatt av pro blemer med hukommelse, min tvangs messige arbeidsnarkomani og min lite suksessf ulle lengten etter sikkerhet og ubetinget kjærlighet.» (min oversettelse). I løpet av de neste tre dagene husket hun mer og mer detaljer, stadig tydeligere, helt til hun fikk en telefon fra sin bror som på onkelens vegne beklaget at han hadde blandet sammen fakta. Det var ikke Elisabeth, men hennes tante som hadde funnet moren i bassenget, onkel Joe hadde trodd det var henne han snakket til. Det var ingen tvil om at Elisabeth aldri hadde sett sin mor død, hun lå faktisk og sov mens dramaet utspilte seg. «Minnene» hun hadde opplevd som så sanne og levende viste seg å være falske, hun hadde blandet sammen ting hun forestilte seg med virkeligheten; hvordan var det mulig? Disse erfaringene førte til at Loftus gjennomførte den såkalte «Lost in the shopping mall»-studien som viste at barn som aldri hadde vært gjenglemt i et kjøpesenter allikevel utviklet minner om hendelsen, dersom autoritetspersoner (foreldre/forsøkslederen) påstod at de hadde opplevd det. I senere studier er det vist at det at man forestiller at noe som aldri har skjedd, har skjedd – så økes sannsynligheten for at man utvikler falske minner. I en studie (Wades ekspe riment) viste man barn fire bilder, hvorav ett var manipulert slik at det så ut som om de stod sammen med en voksen »

FAGARTIKKEL

oppi en luftballong. Barna hadde (i følge foreldrene) aldri vært i en luftballong, men særlig når man ba dem visualisere (se for seg) turen så utviklet opp mot 50 % falske minner. Ganske mange beskrev detaljer ved hendelsen som de ikke kunne lese ut av det manipulerte bildet. Vi kan jo stoppe opp litt her. I linjene ovenfor fikk du skissert en svært dramati sk hendelse; en ung kvinne ble funnet død i et svømmebasseng. Hvilke opplevelser ga det deg? Så du for deg hendelsen? Hvis ja; tenk gjennom hva du egentlig så? Hadde kvinnen klær på seg? Var hun lys eller mørk i huden? Hadde hun langt eller kort hår? Hvilken vinkel så du scenen i? Ovenfra? Fra bassengkanten? Var bassenget stort og fullt av folk, eller lite og tomt? Måten du visualiserte fortellingen på henter momenter fra ting du selv har opplevd, filmer du har sett og nå også mine forslag til hudfarge, bekledning og vinkel på ditt visuelle perspektiv. Kanskje var kvinnen asiatisk, i badedrakt og kanskje var det et basseng på toppen av en bygning med utsikt over storbyen? Muligheten er uendelige, men når jeg gir deg ny informasjon så endrer din indre persepsjon seg og kanskje begynner du snart å lure på om dette er noe du faktisk har sett … vi stopper der. BJUGN-SAKEN

Den såkalte Bjugn-saken startet i 1992 da barnehageassistent Ulf Hammern ble anklaget for å ha antastet barn i en barnehage i Bjugn. Hammern ble arrestert og i tiden som fulgte kom det frem en rekke påstander om seksuelle overgrep i barnehagen. Etter hvert antok saken helt urealistiske og usannsynlige dimensjoner; hele 30 personer i den lille bygda, inkludert stedets lensmann og Hammerns kone, ble mistenkt for en rekke bisarre seksuelle overgrep. I

1993 ble 7 personer siktet for seksuelle overgrep, men det var kun Hammern som ble stilt for retten. Han ble frikjent på alle punkt og etter hvert gitt erstatning for det som mest sannsynlig var falske anklager, samtidig ble hele 36 barn tilkjent voldsoffererstatning. Saken er svært kompleks, men på et eller annet tidspunkt begynte barnas fortellinger å anta usannsynlige dimensjoner. Hva var det som fikk dette til å proliferere? Mest sannsynlig var det en blanding av bekymrede foreldre som begynte å spørre barna ut på ledende vis, dårlige avhørsmetoder og for skråsikre medisinsk sakkyndige. Barn har ofte vansker for å skille fantasi fra virkelighet og de er avhengige av at voksne korrigerer deres oppfatninger. I Bjugn-saken kom foreldrene i en umulig situasjon; kunne deres barn ha vært utsatt for grove seksuelle overgrep som de var truet til å ikke fortelle om? Kunne de ha opplevd så fæle ting at de ikke husket det? Politiet har etter Bjugn-saken fokusert på at barn må avhøres av etterforskere som er spesialutdannet og avhørene tas opp med lyd og bilde. Man stiller åpne og ikke lukkede spørsmål og styrer samtalen minst mulig. Det innebærer at den som snakker med barna aldri kommer med forslag; var det slik eller slik? Dersom man gjør det så vil barn ofte svare det de tror den voksne vil høre. Fortsatt er det vanskelig å vite når barn snakker sant i avhør, men man har etter skandalen i Bjugn ikke hatt tilsvarende saker hvor barns fantasier har ført til unødvendig rettsforfølgelse i samme størrelsesorden som i den lille bygda. THOMAS QUICK-SAKEN

Sture Bergwall – også kalt Thomas Quick – ble i 1991 innlagt på psykiatrisk sykehus i Sverige etter å ha begått ransforsøk. I terapi tilstod han hele 39 drap, han ble dømt for 8 av dem og etter hvert

frikjent for alle. I 2014 ble han løslatt fra psykiatrisk sykehus og han skiftet navn tilbake til sitt opprinnelige Sture Bergwall. Quick-saken er sammensatt og det er mange kompliserte forhold bl.a. knyttet til etterforsknings- og avhørsmetoder, allikevel synes det klart at han hadde terapeuter som hadde et ukritisk forhold til falske minner. I boken «Mannen som slutatede ljuga» beskriver journalisten Dan Josefsson hvordan terapeutene ved Säter sykehus var påvirket av psykoanalytikeren Margitt Norell som både veiledet flere av dem samtidig som hun ble oppfattet som en slags allvitende morsfigur. Psykolog Birgitta Ståhle var den som styrte det meste av terapien med Quick og en av grunnideene var at pasienter ofte har opplevd grusomme ting som barn som de har fortrengt og glemt i ettertid. Terapien kan få frem disse glemte opplevelsene og man hadde ikke fokus på faren for falske minner. Tvertimot forsterket man Quicks tendenser til å oppdage glemte minner, han fikk legemidler som han ble sløvet og neddopet av. Quick-saken viser hvor ille det kan gå når terapeuter og etterforskere lar personlige overbevisninger og dårlige terapeutiske metoder overstyre fakta. Rettslige og terapeutiske implikasjoner I Norge er det særlig professor dr.philos. Svein Magnussen som har forsket på temaet falske minner. I boken Vitne psykologi nevner han særlig tre meto der som kan føre til falske minner i terapirommet; disse er bruk av visuelle forestil l ingsbilder, hypnose og drømme tydning. Han advarer sterkt mot bruk av denne type intervensjoner fordi det blir vanskelig, om ikke umulig, å vite hva som er sant og hva som ikke er sant. Magnussen er særlig kritisk mot bruk av denne type teknikker i forbindelse med avhør eller ved terapi med pasienter i følelsesmessig krise.

FAGARTIKKEL

Det terapeutiske rommet er helt anner ledes enn det rettslige. Terapeuten har taushetsplikt og det finnes en ubrytelig asymmetri i relasjonen; det er pasienten som forteller om sitt liv, sine opplevelser, sine følelser og minner. Terapeuten skal avstå fra å fortelle om seg selv, terapeuten skal heller ikke inngå i ladede meningsutvekslinger med pasienten. I motsetning til i en rettssal er «sannheten» en subjektiv størrelse i terapirommet. Det pasienten forteller vil terapeuten lytte til uten å være så opptatt av den objektive sannheten. Man aksepterer pasientens følelser og fortelling, ofte vil en langvarig terapi føre til at fortellingene endrer seg – man snakker om den integrerte posi sjon – det vil si at pasienten etter hvert kanskje blir mer i stand til å se situasjoner og hendelser i et større perspektiv. Men i noen tilfeller vil virkeligheten utenfor også ta styring i terapirommet, dette gjelder i situasjoner hvor pasienten forteller om overgrep mot barn eller at pasienten som barn selv har opplevd overg rep, taushetsplikten skal også brytes dersom pasienten har planer om å begå drap. I tillegg er terapeuten pliktig å informere myndighetene dersom en pasient kjører bil uten å være i stand til det. Taushetsplikten kan bli opphevet dersom terapeuten blir pålagt i være vitne i en alvorlig straffesak. Taushetsplikten er med andre ord relativ og skal brytes i enkelte definerte situasjoner. MULTIPLE PERSONLIGHETSEPIDEMIER

Også innen norsk psykiatri har man, som man så i Sverige, sett perioder hvor det utvikles tradisjoner som preges av manglende forståelse av faren for falske minner hos ustabile eller psykotiske pasienter. Det er særlig ved tilstanden Multippel Personlighetsforstyrrelse

(MPF) slike tendenser utvikler seg. MPF er en svært kontroversiell tilstand hvor man mener at en enkelt pasient på en og samme tid er i stand til å ha flere personligheter, og at disse personlighetene kan ha ulik alder, kjønn og andre egenskaper. Noen pasienter, hevder terapeutene som aksepterer MPF ideen, kan utvikle flere ti-talls personligheter. Det er hevdes også at enkelte MPF-pasienter har minner fra ekstreme traumer som skal ha skjedd helt tilbake i spedbarnsalderen, dette på tross av at hjerneforskning viser at man ikke klarer å huske detaljerte hendelser fra før man er omkring tre år gammel. I de mest ekstreme tilfellene husker pasienten groteske detaljer fra satanistiske rituelle overgrep, ja i noen tilfeller også hendelser fra bortføringer av UFOer eller tidligere liv. MPF-grupperinger utvikler seg ofte rundt dominerende og karismatiske terapeuter som driver med veiledning og opplæring i utredningsmetoder som ofte innebærer bruk av hypnose og sterkt suggestible teknikker. Det er nettopp slike teknikker forskere som Elisabeth Loftus og Svein Magnussen advarer mot. Å be pasienten forestille seg opplevelser, å bringe pasienten inn i hypnose eller å tillegge innholdet i drømmer konkret betydning øker risikoen for utvikling av falske minner. Hypnoseforskeren Niclas Spanos formu lerte i boka Multiple Identies and False Memories en hypotese om at enkelte pasienter kan utvikle en multippel per sonl ighetsforstyrrelse dersom de kommer i kontakt med terapeuter som er ukritisk opptatt av dette. Spanos kritiserer ikke pasientene, men påpekte at enkelte terap euter, ved bruk av suggererende terapimetoder, fikk pasienter til å skape falske minner. Spanos påviste også at risiko for utvikling av falske minner

økte dersom man i tillegg plasserte pasientene i behandlingsposter som også var tilhengere av denne måten å se pasientene på. Han kalte dette den socio-kognitive hypotesen for utviklng av MPF. Eneste måten å unngå denne type skjevutvikling på er å ha fokus på faren for utvikling av falske minner både i miljø- og individualterapien. Man må ta konsek vensen av det forskningen viser oss, man skal ikke hypnotisere og heller ikke bruke visualiseringsteknikker på pasienter som er psykotiske, har alvorlig depresjoner eller som har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Jeg har i denne artikkelen forsøkt å vise at hukommelsen rett som det er kan spille noen og enhver et puss, og at det er fullt mulig å skape falske minner. I mange tilfeller spiller det ingen rolle om virkeligheten var sånn eller slik, om sykkelen vår rød eller blå, men noen ganger – som for eksempel i tilfelle Thomas Quick eller i Bjugn-saken – kan falske minner få fatale konsekvenser, ikke bare for pasienten selv, men også for andre berørte parter. Studier viser at de fleste terapeuter i løpet av sin karriere sjeldent eller aldri møter mennesker som fremstår som multiple. Det er viktig å være klar over at enkelte terapiformer kan påføre mennesker falske minner, og det er viktig å unngå disse metodene i behandling av sårbare pasienter.

MÅLFRID J. FRAHM JENSEN

markerer 15 år som lyriker med en flott notatbok: Morgendagen blir fin

ISBN

ÅR SO M LYRIKER

788282 514767

50 KRONER for hver solgte bok går til Montebellosenteret.

undersnøen_omslag-alt 5_Layout 1 19.09.2014 09:59 Side 1

ISBN 9788282332439 Art.nr. 332439

Farmorspirer er solen hippie under snøen spirer solen er en sår, vakker og sterk diktsamling med ord om livets skjørhet. Versene smyger seg inn under huden, og drar leseren inn i et univers med beskrivelser av kreft på godt og vondt. Forfatteren spiller på et følelsesmessig stort register. under snøen spirer solen er Målfrid J. Frahm Jensens femte diktsamling

Forfatterfoto: Stein Erik Karlsen

Du har ein naken nærleik Målfrid J. Frahm Jensen i det du skriv som gjer inntrykk (f. 19. mai 1963) debuterte med -- Arne Ruset, diktsamlingen spor i menneskeland lyriker, forfatter og psykiater

(2001), og har siden gitt ut livets bølger (2003), gjennom ord (2007), når vi forstår (2009), under snøen Gripende skrivekunst omspirer noe solen av (2014), samt en Kunst- og Fødselsdagsdet vanskeligste livet kan by på. kalender (2008). I tillegg er hun --medforfatter Jannicke Haugan, i en rekke hefter og daglig leder Kreftomsorg Rogaland flere fagbøker. www.frahmjensen.com www.wikipedia.no

Ë|xHS CSCy3 2743z ISBN 9788282332743 Art.nr. 332743

...

MÅLFRID J. FRAHM JENSEN

Ë|xHS CSCy3 2439z

Målfrid Frahm Jensen underJ.snøen

under snøen spirer solen

ovn

Målfrid J. Frahm Jensen

Jeg E Har LSKER de le jeg ha dd og ko m!!! st meg med r lest. G når øy en -- Rig sår unde ale dikt, mor rt Galtu one ng, ko miker

Farmor er hippie

g. Den har en fin blanding av og er ulikt alt annet forfatteren tt med drømmeøyne.

mør av,

28 dikt / 130 linjerte sider / papirlomme bakerst.

N OTATB O K

r hippie

diktsamling.

MORGENDAGEN BLIR FIN

under snøen spirer solen Målfrid J. Frahm Jensen

Dikt

Barnedikt for voksne Ill.: Per Dybvig

Farmor er hippie er en herlig surrealistisk diktsamling. Den har en fin blanding av humor og sårhet. Diktene ble til under en feriereise, og er ulikt alt annet forfatteren tidligere har utgitt. Velkommen til farmors verden, sett med drømmeøyne.

Under snøen spirer solen er en sår, vakker og sterk diktsamling med ord om livets skjørhet. Versene smyger seg inn under huden, og drar leseren inn i et univers med beskrivelser av kreft på godt og vondt. Forfatteren spiller på et følelsesmessig stort register.

Bøkene kan bestilles for fraktfri levering i vår nettbutikk: www.commentum.no

Viktig å få frem pårørendes stemme I begynnelsen av mai overtok jeg som leder. Mitt navn er Jostein Jakobsen, 61 år gammel. Født og oppvokst i Stavanger, har bodd mesteparten av livet i Bodø. Jeg er opptatt av hvordan vi som pårørende kan best være en ressurs for de vi er pårørende til. Vi må samhandle med helsevesenet og være en pådriver for å bedre tilbudet, til den som er syk og deres pårørende. Noen ganger har vi kraft og energi til å hjelpe de som sliter, andre ganger er det vi som trenger støtte og oppmuntring. Etter å ha levd med disse utfordringene i 15 år har jeg erfart svært mye av det som skjer rundt vår psykiske helse. Jeg håper at disse erfaringene, denne kunnskapen, kan videreformidles og brukes til å forbedre det psykiske helsefeltet. I 2015 takket jeg ja til å ta plass i styret. Jeg følte det som rett og riktig å bidra med min erfaring i arbeidet for dem som trenger psykisk hjelp og deres pårørende. Det er viktig at LPP fungerer som organisasjon i sin helhet og representerer de pårørende på en god måte. Vi må bidra til at vårt budskap som pårørende kommer tydeligere fram i det offentlige rom. Samtidig trenger vi en levende organisasjon som består av våre medlemmer, våre lokallag og et landsstyre.

Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse (LPP) LPP er en uavhengig interesse- og brukerorganisasjon. LPP fremmer medlemmenes interesser ved å arbeide for anerkjennelse og respekt for pårørendes situasjon, både overfor myndigheter og samfunnet for øvrig. LPP driver sin virksomhet basert på tre hovedpilarer: Verdighet, omsorg og løsninger.

LPP SENTRALT Daglig leder: Kenneth Lien Steen Besøks-/postadresse: Karl Johans gate 6, 0154 Oslo Telefon: 21 07 54 33 E-post: lpp@lpp.no Nettside: www.lpp.no LPPS MEDLEMSSIDER Ansvarlig redaktør: Kenneth Lien Steen E-post: kenneth@lpp.no Telefon: 21 07 54 33

Noen ganger blir det derfor nødvendig å foreta endringer i samsvar med utfordringene vi står overfor Ulikt syn på hvordan vi skulle nå våre strategiske mål førte til at administrasjonen valgt frivillig å slutte. I kjølevannet av dette valgte landsstyreleder å trekke seg i håp om å skape ro i organisasjonen. Jeg velger å se framover. Jeg tenker at vi må være til stede for de pårørende og de som har utfordringer med sin psykiske helse. Det skjer store endringer i vårt helsevesen. Ett eksempel er innføringen av medikamentfrie behandlingstilbud. Et annet er innføringen av det som kalles pakkeforløpet, og ikke minst diskusjonen om bruken av tvang. Det er viktig at vi kan gi innspill på hvordan dette skal fungere best mulig i framtida. I LPP har vi i gang et arbeid med å iverksette handlingsplanen som ble vedtatt på landsmøtet. Dette arbeidet gleder vi oss til å sette i gang med. Med vennlig hilsen Jostein Jakobsen Landsstyreleder

MEDLEMSKAP I LPP Vi ønsker alle som er pårørende, eller som har et nært og varig forhold til personer med psykiske lidelser hjertelig velkommen som medlem av foreningen. Som pårørende regnes foreldre, ekte feller og samboere, søsken, barn, besteforeldre, venner og andre med nær og varig tilknytning til den som er syk. Støttemedlemskap kan tegnes av enkeltpersoner, organisasjoner og firmaer som slutter seg til organisasjonens formål.

Enkeltmedlemskap: kr 290,- pr. år Familiemedlemskap: kr 420,- pr. år Ungdomsmedlemskap (15-30 år): kr 150,- pr. år Støttemedlem personlig: kr 290,- pr. år Støttemedlem bedrift/ organisasjon: kr 560,- pr. år

www.lpp.no

Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse

Recovery – også for pårørende Oppmerksomheten rundt recovery – som oftest oversettes med mestring eller tilfriskning – er økende. Det innebærer en nyorientering i tenkningen om psykiske lidelser, bl.a. ved at brukeren stilles i sentrum på en ny og myndigere måte. Denne utviklingen betyr at tiden er inne for en gjennomtenkning av rollen som pårørende. Derfor er det ekstra gledelig at det nå foreligger en bok, på tysk riktignok, som er tuftet på et mestringsperspektiv for pårørende. TEKST: VIBEKE ERICHSEN, STATSVITER / LPP BERGEN VIBEKE.ERICHSEN@UIB.NO

EN MESTRINGSBOK FOR PÅRØRENDE

Janine Berg-Peer Aufopfern ist keine Lösung. Mut zu mehr Gelassenheit für Eltern psychisch erkrankter Kinder und Erwachsener. München: Kösel-Verlag. 2015

tilbakelent.» Jeg oppfatter den som mestringsbok for pårørende av alle kategorier, som samtidig prøver å utforske noen sider av det komplekse forholdet mellom den pårørende og den som er pårørt.

I de senere årene har det skjedd en god del når gjelder hvordan pårørende til psykisk syke blir respektert i helsetjenesten. Vi har fått flere rettigheter og en pårørendepolitikk er under utvikling, alt med LPP som viktig pådriver. Samtidig er det gjort undersøkelser som viser at pårørende sliter med dårligere helse enn befolkningen forøvrig. Det er klart at rettigheter og pårørendepolitikk er viktig for å bedre situasjonen. Men, hevder den tyske forfatteren Janine Berg-Peer, vi kan også bli bedre til å håndtere rollen som pårørende. Med utgangspunkt i et recovery-perspektiv oppfordrer hun til selvransakelse og gjennom det å gjøre forandringer i våre egne holdninger og væremåte. Det er ikke lett, men dersom vi klarer det kan vi få en dobbel gevinst: vi kan få det bedre selv, samtidig som vi vil kunne bli bedre pårørende. Nettopp dette er det uttalte målet for boken med en tittel som på norsk betyr noe sånt som «Oppofrelse er ingen løsning. Mot for foreldre med psykisk syke barn og voksne til å være mer

Forfatteren har lang fartstid som mor til en datter med psykiske problemer og som en aktiv og engasjert person i tysk og europeisk pårørendearbeid gjennom mange år. Flere ganger har hun også holdt foredrag i Norge. Nettopp bakgrunnen hennes er med på å gjøre boken verdifull. Generøst øser hun av egne erfaringer, samtidig som hun henter fortellinger fra de mange samtalene hun har hatt med andre pårørende og med noen som er pårørte. Verken hun eller de mange stemmene som får slippe til gjennom intervjuene, viker unna de vanskelige erfaringene. Hun forteller om alle gangene hun møtte seg selv i døren, følte hun sviktet, måtte erkjenne at hun hadde kjent bl.a. på skamfølelse, selv om hun hadde erklært for seg selv og andre at slik var det ikke. Den til dels nådeløse

selvransakelsen bidro til at det ikke gikk mange sidene før jeg, som er pårørende selv, kjente meg igjen i beskrivelsene av pårørendes situasjon. Fordi forfatteren så tydelig identifiserer seg med andre pårørende, blir det mulig å ta innover seg de delene av boken som nok kan provosere. Det gjelder særlig oppfordringen om å bearbeide ubehagelige følelser knyttet til skam og skyld, sammen med det hun oppfatter som unødvendige bekymringer. Fra ulike angrepsvinkler tar hun for seg hvordan vi kan og må forandre følelser, og prøve å utvikle en evne til å være mer tilbakelent. For å få det til må vi gi slipp på kontroll og lære oss til å bli bedre til å sette grenser. Ingenting av dette er lett, og hadde hun løftet pekefingeren eller holdt en kjølig faglig distanse, ville budskapet vært vanskelig å ta imot. Men nettopp fordi hennes utsiktspunkt er midt oppe i den situasjonen de fleste pårørende står i, virker boken inspirerende på leseren.

Hun mener at vi ofte lurer oss selv og at mest mulig åpenhet vil være til det beste, selv om den pårørte nok kan være negativ og helst ville at ingen eller få vet om sykdommen. Det vi gjør ved å unnlate å være åpne, er vel nettopp å bekrefte forestillinger om at det er skamfullt å være psykisk syk? De fleste psykisk syke kjenner nok mye på skamfølelse og vi kan lett komme til å legge stein til byrden, når vi pårørende oppfører oss på måter som kan forbindes med skam.

SKYLDFØLELSE

I klassisk psykoanalytisk tenkning har forestillingen om foreldre, og særlig mor, som sykdomsprodusent stått sterkt. Fortsatt kan det nok være slik at gammel freudiansk tankegang om «den overbeskyttende mor», kan farge oppfatninger av pårørende. Dessuten lever vi i en allestedsnærværende terapeutisk kultur og ubedte råd, til dels sårende, og synspunkter fra omgivelsene er mange pårørende godt kjent med. Vi vet at skyldfølelse som oftest er bortkastet, men likevel vanskelig å kvitte seg med. Alle foreldre gjør feil, men det er umulig å vite om ting hadde vært annerledes om vi var feilfrie. Og dessuten har de fleste psykiske problemer flere årsaker. Skyldfølelse løser ingen problemer og kan tvert imot verken forhindre feil eller rette dem opp. Det er nok mange pårørende som har vært gjennom faser hvor tanker om skyld har ridd oss. Dessuten fører slike følelser gjerne til at vi blir mer ettergivende enn vi burde, også at vi lettere lar oss presse og manipulere. Å gi etter og hjelpe mer enn det som er hjelp til selvhjelp, er sjelden bra. Vi strekker oss lengre enn vi har godt av og tar dermed ikke tilstrekkelig hensyn til oss selv. Dessuten: Beslutninger som tas under påvirkning av skyldfølelse er sjelden gode.

SKAMFØLELSE

Skam og stigma er elementer i samfunnets grunn struktur og uten at vi helt er klar over det, er det nok en tendens til at vi på et vis bærer disse trekkene i oss. Vi gjør det blant annet ved å gjøre gjengs målestokk for hva det vil si å være gode foreldre – normen om å ha «vellykkete» barn – til vår egen. Ved å ha et psykisk sykt barn viser vi verden at vi ikke kan leve opp til idealet for å være gode foreldre. Skam er nok en spesielt vanskelig følelse å innrømme, og dermed også å bekjempe. Vi vil ikke innse at vi skammer oss. Men hva annet enn skam kan det være som gjør at vi noen ganger kan være flaue over å vise oss offentlig med vår psykisk syke datter/ sønn, som kan være både overvektige og oppføre seg på måter som ligger godt utenfor rådende konvensjoner for «normal oppførsel»? Hva annet kan det være når enkelte pårørende helst vil ha anonyme konvolutter fra pårørendeforeningen, eller når vi vegrer oss mot å stå fram offentlig for pårørendesaken, f.eks. gjennom intervjuer i lokalavisen eller utdeling av informasjonsmateriale? Når vi ikke vil at arbeidskamerater skal vite at vi er pårørende til en person med en psykisk lidelse?

OVERDREVNE BEKYMRINGER

Foruten skam og skyld, er overdrevne bekymringer et sentralt tema i boken. Hvor grensen går mellom overdrevne og nyttige bekymringer er selvfølgelig noe som er umulig å si noe generelt om. Vi må kjenne etter selv. For mange pårørende er permanent alarmberedskap en grunntilstand i hverdagen. Bekymringer kan være nyttige dersom de kan føre til at noe blir bedre, som når de får oss til å handle i en krisesituasjon. Men veldig ofte når vi bekymrer oss over at noe som har skjedd kan komme til å skje igjen, handler det om nytteløse bekymringer, som ikke fører til noe annet enn at vi sliter oss selv ut. Vi kan nok gjerne klage over slitenhet, med påfølgende

Skamfølelsen gjør at vi utsetter oss for omgivelsenes dom og blir mer opptatt av hva vi tror andre tenker enn hva vi tenker selv. I våre egne øyne er vi mislykket, derfor skammer vi oss. Vi kan nok tenke at det er de vi er pårørte til vi vil beskytte. Selv om det er et vanskelig spørsmål, tviler Berg-Peer på denne forklaringen.

Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse

Det er nok en god ting å erkjenne at den eneste vi kan endre er oss selv, selv om det er vanskelig.

reaksjon fra folk rundt oss om at vi må bekymre oss mindre. I slike situasjoner er det ofte vanskelig ikke å bli forarget. Bekymring er særlig knyttet til all den usikkerheten det innebærer å være pårørende til en som sliter psykisk. Vi ønsker oss en sikkerhet som ikke finnes. Vi kan f.eks. ønske at det vi oppfatter som urealistiske reiseplaner legges til side. Men har vi rett til å begrense en annen persons utfoldelse med den begrunnelse at vi blir bekymret? Med vår bekymring kan vi sjelden forhindre tilbakefall eller selvmord. Det eneste vi oppnår kan være å svekke en allerede svak selvtillit, fordi vi med bekymringen vår signaliserer vi at vi ikke har tiltro til den pårørte. Vi skal heller ikke se bort fra at vi med vår uttalte bekymring nærmest kan oppfordre til usannheter og manipulering. Vi kan komme til å sette stramme stengsler som signaliserer at vi ikke tror at den pårørte kan ta fornuftige beslutninger og ta ansvar for eget liv. Vi vil jo gjerne oppfordre til mer selvbestemmelse og ansvar, men samtidig søker vi trygghet. Det er bare ved å tåle mer usikkerhet at vi kan bidra til vekst. Å vokse er jo også å ta sjanser!

bekymringene ved å spørre: Hva er det verste som kan skje? Hvor sannsynlig er det at det skjer? Er det noe jeg kan gjøre for å forhindre det? Bearbeide vanskelige følelser må vi alle. Fordi følelser er noe som er sosialt og kulturelt formet, kan de også endres. De strategiene boken beskriver for å håndtere og forandre følelser er ikke forskjellig fra det som gjelder det såkalte normale livet. Det er vel helst slik at kronisk sykdom setter vanlige knuter mellom mennesker noe på spissen, slik at normale problemer kan oppleves som mer akutte og vanskelige. Ofte ønsker vi at behandlerne og de pårørte til skal forandre seg. Men hva med oss selv? Det er nok en god ting å erkjenne at den eneste vi kan endre er oss selv, selv om det er vanskelig. Forfatteren forteller at hun slet veldig med å forandre følelser hun visste at hun måtte gjøre noe med. Datteren var ikke imponert: «Vanskelig for deg? Kan ikke du forandre følelser? Men vi må jo det, det lærer vi i terapi – at vi må kontrollere følelser, at vi f.eks. må gjøre bestemte ting når vi får panikk eller mister kontroll.» Også vi pårørende kan forandre oss dersom vi ønsker det. Spørsmålet blir om vi vil og om vi våger.

Bekymringer fører til at vi begrenser vår egen frihet. Mange foreldre synes f.eks. ikke at de kan dra på ferie. Med dette offeret tenker de at de kan forhindre negativ utvikling. I en tilstand av konstant engstelse tillater de seg neste ingen frihet. Mange foreldre sier de vil gjerne være mer tilbakelente, men barnet holder fast. Og det er godt mulig – den som er vant til å bli holdt fast vil gjerne fortsatt ha det slik – de vegrer seg mot å bestemme noe selv. Utsikten til mer selvbestemmelse gir dem angst. De kan bli irritert på oss når vi lener oss litt mer tilbake. Ambivalensen er stor her og det må være vi som tar det første skrittet, selv når den pårørte holder fast. Dersom vi mer eller mindre kronisk signaliserer bekymring, kan det også gi andre uheldige virkninger: forfatteren skriver at datteren har fortalt at hun, for morens skyld, alltid prøver å ta seg sammen. Det gjør hun for ikke å gjøre moren bekymret. Dermed har det hendt at hun ikke har fortalt at hun er dårlig og trenger hjelp.

I bunnen av bedre mestring ligger realitetsorientering. Noe som møter de fleste pårørende er skuffelsen over en «tapt fremtid» for den vi er pårørt til. Det innebærer å bearbeide utdanningsdrømmer og forestillinger om «godt og dårlig« arbeid, om hva som er et meningsfylt liv. Hvis vi klarer å flytte oppmerksomheten fra tapet til å se og verdsette det som likevel er vunnet, eller gjenvunnet, kan vi lettere glede oss over små og store fremskritt. Det kan være at noen ganger klarer den pårørte å bryte isolasjon, kanskje finne noe meningsfullt å holde på med, kanskje et arbeid til og med. Da kan våre følelser av tap og skuffelse bli mindre og kanskje bli helt borte. Vi bør nok også dempe bestrebelser på å finne perfekte løsninger, f.eks. ved å gjøre våre egne standarder for renslighet gjeldende og stadig

Det beste botemiddel mot bekymring er å prøve å bli bedre til å akseptere usikkerhet. Blant de mange konkrete tipsene boken byr på er å opprette det som kalles bekymringsfrie soner. Selv har jeg i vanskelige perioder fått det bedre ved å gjøre kvelden til bekymringsfri sone – ikke snakke om bekymringer og problemer da. Et annet råd er å overprøve

påpeke hvor skittent og rotete det er. Det er lett å vise vår frustrasjon over kaos i dagliglivet. Problemet med det er at vi da (igjen) løfter fram en utilstrekkelighet som den pårørte godt vet om og ikke trenger stadige påminnelser om. Vi må være opptatt av realistiske forbedringer og prøve å se ting fra ståstedet til den vi er pårørt til. Da ser alt litt annerledes ut og vi blir mindre skuffet selv. Å akseptere realitetene handler mye om å innse at selv om livet til vår pårørte blir helt annerledes enn vi og de hadde tenkt, så kan det likevel bli et godt liv. Berg-Peer skriver at det har blitt lettere for henne etter at hun klarte å legge ned mange av sine egne forventninger, og dermed aksepterer at datteren tar egne beslutninger. Til sin gledelige overraskelse merket hun at datteren tok mer ansvar da.

av angst og bekymring og skuffelser – den pårørte ved å kunne føle seg mindre diktert og bestemt over.

GI SLIPP PÅ KONTROLL

For de fleste er ønsket om å ha kontroll over eget liv helt grunnleggende. Ved sykdom og kriser må noe av kontrollen oppgis og vi blir mer avhengig av andres hjelp og støtte. For pårørende er det ikke uvanlig at vi, for å håndtere vår egen bekymring over alt som kan gå galt selv om krisen er over, kommer inn i et spor med overdrevent kontrollbehov. Vi kan få en tendens til å ville organisere livet til den pårørte, f.eks. ved å la vår voksne datter/ sønn få bo hos oss, ved å ta bestemmelser om medikamenter og annen behandling eller insistere på daglig telefonkontakt. Men hjelper vi egentlig den pårørte med all vår kontroll? Bak kontrollbehovet ligger selvfølgelig angst og hjelpeløshet, men også en overbevisning om at den pårørte ikke kan handle selvstendig og ikke vet sitt eget beste.

LEN DEG MER TILBAKE

Bokens overordnete oppfordring til pårørende er altså at hvis vi klarer å utvikle vår evne til å være mer tilbakelent, kan både vi og den vi er pårørt til få det bedre. Lett å si men vanskelig å gjøre, vil mange tenke, for det er nok få ting som opprører foreldre mer enn når noen sier: vær mer tilbakelent. Slik forfatteren ser det, er det et spørsmål om å opparbeide et større mot, noe som er tett knyttet sammen med å gi fra oss noe kontroll samtidig som vi blir bedre til grensesetting. Vær der, for all del, men litt mer tilbakelent. Og pøs på med «loving neglect».

Større avhengighet av andre er ikke uvanlig ved kronisk sykdom og nettopp følelsen av maktesløshet som preger mange psykiske lidelser forsterker avhengighet. Det er nok et stort problem at vi som er foreldre til noen med psykisk sykdom har en tendens til å behandle dem som om de fortsatt var barn. Men vårt voksne barn er ikke lengre et barn, selv om det i psykiske kriser kan oppføre seg barnslig. Fordi han er syk behandler vi ham som en hjelpeløs, som et barn. Med dette følger også ofte en oppfatning om at vi vet best hva som er best for den andre. Men vet vi det? For å bli mer selvstendig trengs pårørende som ikke har angst for å være litt mer tilbakelent og oppgi kontroll. Tillit er vanskelig, særlig i situasjoner hvor vi kanskje forventer mer enn den pårørte kan klare. Det å oppgi kontroll krever mot, men vi vinner mye: indre frihet og livsglede for oss og mer selvstendighet og selvtillit for den pårørte.

Å bli mer tilbakelent innebærer et enormt emosjonelt krafttak som må komme innenfra. Vi må føle at det er riktig og nødvendig. Tilbakelenthet innebærer å vise større tiltro, selv om vi ikke vet om den pårørte kan håndtere det. For å kunne ta sjanser og tåle mer usikkerhet, må vi kvitte oss med alle tanker om at psykisk sykdom gjør en fullstendig hjelpeløs, og derved ute av stand til å fatte fornuftige beslutninger. Vi skal være en støtte, ikke ta over ansvaret for livet til den pårørte. Å lene seg tilbake innebærer særlig en tankemessig tilbakelenthet; å befri seg fra tanker som hele tiden handler om hvordan det går med den pårørte, eller om en krise er under oppseiling. Det er veldig vanskelig og selvfølgelig kan det komme perioder, f.eks. i krisesituasjoner, hvor det er umulig. Men etterhvert så kommer en slags hverdag igjen, og da gjelder det å lene seg mer tilbake. Mer tilbakelenthet kan i en forstand sette begge parter fri, den pårørende ved at vi kan få større bevegelse i en fastlåst runddans

Foruten at overdreven kontroll er nytteløst, setter den i gang en negativ spiral: den som hele tiden har behov for å kontrollere, ender opp med selv å bli kontrollert. Den som ikke klarer å gi slipp på angst og bekymringer, ender opp med å bli manipulert. Hvordan kan vi vite hva den pårørte kan hvis han ikke får prøve seg? Når den pårørte sier «det kan jeg ikke», nærmest tvinges vi til å gjøre det for ham. Med denne setningen kan han derfor kontrollere oss. Det utvikler seg lett til et spill om makt mellom barn og foreldre, mellom den pårørte og den pårørende.

Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse

Etter utallige samtaler med andre pårørende er hennes klare konklusjon at de som får til å bli mer tilbakelent og pragmatisk, klarer situasjonen som pårørende best.

kompromisser som kan bevege ting i en bedre retning. Forfatteren nevner eksempler mange nok vil kjenne seg igjen i. Hente og bringe med bil er en klassiker: etter mange år sa hun fra om at hun ikke lengre ville. Noen dager med dårlig stemning fulgte, så ordnet det seg. Et kompromiss kan f.eks. være å kjøre én vei i dårlige perioder. Å arbeide med kompromisser kan være en måte å utvikle en konfliktberedskap på, og det er noe de fleste pårørende nok trenger. Etter mange år med ettergivenhet kan det være vanskelig å stå opp for seg selv. Med små, bevisste skritt kan vi likevel oppnå forandringer som gjør oss til mer velfungerende pårørende.

GRENSESETTING

OPPOFRELSE ER INGEN LØSNING

Vi trenger alle personlige grenser og må på samme vis lære oss å respektere andres grenser, selv om begge deler kan være vanskelig. Ofte merker vi det fysisk når grenser overtredes; hjertet slår fortere, vi holder pusten og kan bli irritable. Fornuftige grenser styrker følelsen av sikkerhet. Det er mange grunner til at mange av oss har problemer med grenser, også i det såkalte normale livet: blant annet fordi vi vil bli likt, eller fordi vi frykter negative reaksjoner. Ved sykdom frykter vi dessuten at en katastrofe kan inntreffe. De færreste av oss har lært noe om grensesetting og særlig i konfliktsituasjoner er det vanskelig å finne den rette tonen. Vi må øve, rett og slett. Når vi sier at vi ikke vil sette grenser overfor vår pårørte, sier vi egentlig at vi ikke vil. Selv husker jeg godt reaksjonen fra andre pårørende den gangen jeg prøvde å sette en grense for min pårørte ved å fortelle at jeg ville begynne med å slå av telefonen om natten. Flere syntes det var galt og jeg tror de tenkte at jeg var egoistisk og ansvarsløs. Selv mente jeg at uten nattesøvn var jeg en dårlig støtte. Det kan nok falle oss tungt å sette grenser fordi vi ikke vil framstå som egoistiske. Framfor alt er en egoistisk mor uhørt. Men hvis grenser overskrides over lengre tid og viktige behov neglisjeres, blir sykdom resultatet.

Det er mange grunner til at vi pårørende ikke bør la oss utnytte, selv om jeg vil tippe at svært mange, meg selv inkludert, ikke alltid har klart det. I tillegg til de åpenbare grunnene til at vi må bekjempe alle tegn til utnytting er den at det gjør noe med oss. Den som oppofrer seg, vil ha noe tilbake, enten vi er det bevisst eller ikke. Det gjelder i alle relasjoner. Det den oppofrende nok ofte vil ha tilbake er takknemlighet og i noen situasjoner sikkert også lydighet. Vi glemmer gjerne at den pårørte ikke har bedt om oppofrelsen. Det er vi, de pårørende, som tar den bestemmelsen.

EN SPENNENDE BRUKSBOK|

Janine Berg-Peer er opptatt av at vi først kan bli bedre støttespillere for den vi er pårørt til, når vi får bedre kontroll over våre egne følelser. Etter utallige samtaler med andre pårørende er hennes klare konklusjon at de som får til å bli mer tilbakelent og pragmatisk, klarer situasjonen som pårørende best. Det betyr ikke at det er lett å finne den balansegangen som skal til, for psykisk syke trenger kanskje enda mer kjærlighet og overbærenhet enn andre. Det finnes selvfølgelig ingen oppskrift for hvordan vi bedre kan lene oss tilbake og akseptere usikkerhet. Det denne boken på en flott måte bidrar med, er å gi mange «tenkeknagger» og oppmuntre til å gjøre forandringer gjennom små, bevisste skritt. Den blir spennende å lese nettopp fordi teksten gjennomgående er vevet inn i de konkrete erfaringene hun har tappet fra eget og andres liv om relasjonen mellom pårørende og pårørt.

Det vil hjelpe oss i grensesettingen dersom vi klarer å utvikle en indre holdning hvor vi sier til oss selv at vi bedre kan være til støtte for den pårørte når vi klarer bedre å ta vare på oss selv. Det er som med oksygenmasken på fly: ta på din egen før du hjelper barnet. Med masken på kan du også søke

48 58

DU HJELPER ANDRE. MEN HVEM HJELPER DEG?

Å være pårørende til en med psykiske problemer handler ofte om å la egne behov og følelser komme i andre rekke. Men for at du skal kunne hjelpe andre, er det viktig at du også tar vare på deg selv. LPP fokuserer på de pårørende. Vi tilbyr rådgivning og støtte, og gir deg gode verktøy til å takle en vanskelig hverdag. Som medlem i våre lokallag møter du mennesker som er i samme situasjon som deg. Sammen kan dere utveksle erfaringer og være hverandres støttespillere.

TA KONTAKT I DAG, SÅ HJELPER VI DEG MED VEIEN VIDERE! Chat med oss på lpp.no eller ring oss på tlf 22 49 19 22.

Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse

Oversikt over lokallagene i LPP etter årsmøtene i 2016 LPP sentralt

Jostein Jakobsen Karl Johans gate 6 0154 OSLO

21075433

lpp@lpp.no www.lpp.no

LPP Ålesund og omegn

Eva-Brit Langva Postboks 152 6001 ÅLESUND

40108272

lppalesund@gmail.com

LPP Asker

Lisbeth Stengrimsen

98616603

lisbeth.stengrimsen@gmail.com

LPP Bærum

Guri Jaer

95496538

gurja@online.no

LPP Bergen og omegn

Christine G L Lingjærde

45274441

lppbergen@lpp.no

LPP Buskerud

Toril Synnøve Krogsund

90626019

torkro@vestreviken.no

LPP Finnmark

Bente Svendsen

99007017

besv@online.no

LPP Follo

Irene Svendsen

91125775

Irene.n.svendsen@hotmail.no

LPP Grimstad/Aust-Agder

Anna Margrethe Andersen

90078417

grimstad@lpp.no

LPP Harstad

Ann-Kirsti Brustad

90898788

ann.kirsti@bikuben.net

LPP Indre Østfold

Hanne Dalen

47264745

dalenhanne@hotmail.com

LPP Kristiansund og omegn

Turid Helland Pleym

90209941

turple@online.no

LPP Midt-Hedmark

Kontaktperson: Steinar Frøseth

62340604

steinarfroseth@gmail.com

LPP Moss

Svein Gurvin

91330169

lppmoss@7k.no

LPP Nedre Glomma

Jytte Undrum

41415057

jytteu@online.no

LPP Nesna

Bjørg Synnøve Kristiansen

99350630

bjkri@kvn.no

LPP Nordhordaland

Atle Dag Utkilen

97067161

atle@adu.no

LPP Oppland

Dag Tore Morken

95262116

dtmorken@gmail.com

LPP Oslo

Inger Hagen

22491922

post@lpposlo.no www.piosenteret.no

LPP Rogaland

Arnhild G. Ottesen

47301744

lpprogaland@lpp.no

LPP Romerike

Marianne Skifjell

93850162

skifjell-marianne@hotmail.com

LPP Salten

Jostein Jakobsen

90664506

josjakob@online.no

LPP Sogn og Fjordane

Att: Ragnhild-Lise Korsvoll

48146199

lpp.sfj@lpp.no

LPP Sotra og Øygarden

Vigdis Norunn Landro

41677427

v.landro@online.no

LPP Søre Sunnmøre

Laurits Bjørdal

70063239

lbjordal@online.no

LPP Telemark

Anne Sanchez Sund

45603274

lpptele@broadpark.no

LPP Tromsø

Rita Jonas

93412770

rita.cecilie.jonas@icloud.com

LPP Trøndelag

Nils Arne Nes

91318622

lpp.trondelag@gmail.com

LPP Vest-Agder

Borghild Spiten Mathisen

41935706

borghild58@hotmail.com www.lpp.no/vest-agder

LPP Vesterålen

Åse Almås Johansen

47881065

asealjo@trollfjord.no www.lpp.no/vesteralen

LPP Vestfold

Richard Madsen

41854659

richardmads@gmail.com

HERTERVIG FORLAG: UTGIVELSER

STIFTELSEN PSYKIATRISK OPPLYSNING

HERTERVIG FORLAG

HERTERVIG AKADEMISK

Forlaget ble etablert i 1989, og utgir et bredt spekter folkeopplysningshefter/ brosjyrer om emner innen psykiatri og psykisk helse. Utgivelsene er rettet mot pasienter, pårørende og allmennheten. Forlaget gir også ut spesialhefter og undervisningsopplegg til bruk på sykehus, institusjoner og for organisasjoner. Litteraturen blir fortløpende revidert etter hvert som ny forskning og kunnskap foreligger.

Forlaget ble etablert i 1999 da Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning ønsket å åpne opp for et bredere emnespekter og utgivelser. Forlaget utgir populærvitenskapelige bøker, dokumentarer og beretninger fra brukere og pårørende.

Forlaget ble etablert i 2007 og er Stavangerregionens eneste akademiske forlag. Utgivelsene holder høy faglig kvalitet og fremlegger ny forskning, gir forskningsoversikter og pedagogisk tilrettelagt undervisningsmateriell for fagfeltene, universitets- og høgskolesektoren. Utgivelsene blir fortløpende revidert etter hvert som ny forskning og kunnskap foreligger.

PSYKOPP Faglitteratur Opplysningsmateriell Undervisningsmateriell Mestringsbøker Biografi/dokumentar

FORLAGET Populærvitenskap Dokumentar/fakta Biografi

AKADEMISK Faglitteratur Psykiatri/psykologi Sosialhistorie Krigsminner Lyrikk

Se alle utgivelser på www.hertervigforlag.no

HERTERVIG FORLAG: AKTUELLE TITLER

gaming og gambling

Stian Overå og Hans-Jørgen Wallin Weihe (red.)

SPILLAVHENGIGHET

Stian Overå og Hans-Jørgen Wallin Weihe (red.)

SPILLAVHENGIGHET gaming og gambling

Penge- og dataspill er temaer som vekker mange sterke meninger og følelser. Hvorfor spiller vi? Hva er det som gjør at gambling, veddemål og andre spill alltid har vært en del av menneskehetens historie? Handler pengespill egentlig mest om penger, eller er det noe annet som driver oss? Spørsmålet er hva vi egentlig vet om folk som spiller, eller om spillene i seg selv. En oppdatert fagbok som dekker de ulike sidene ved penge- og dataspill, har lenge vært etterlyst. Denne boken er nettopp et forsøk på å samle og systematisere foreliggende kunnskap og presentere ny forskning om gambling og gaming. Forfatterne har lagt vekt på å få frem både positive og negative aspekter ved spilling og viser til så vel norsk som internasjonal forskning. Kjønn, kultur og alder står sentralt i mange av bokens bidrag. Avhengighet og problematisk spilleatferd belyses også nøye. Ulike tilnærminger til behandling blir beskrevet både teoretisk og gjennom konkrete eksempler, og spesielle målgrupper blir satt under lupen. Boken gir også et innblikk i debatten om lovverket og politikken rundt pengespill – fra både et nasjonalt og et internasjonalt perspektiv. Mange spill tilbys i dag over nett, og utviklingen utfordrer norske lover og reguleringen av dem. Bidragsyterne er forskere, behandlere, praktikere, lærere, spillere og pårørende. Boken har omfattende referanser og egne øvingsoppgaver til studieformål. Redaktører er Stian Overå, sosialantropolog og spesialrådgiver ved Kompetansesenter Rus – Region Øst (KoRus – Øst) og professor i sosialarbeid Hans-Jørgen Wallin Weihe ved Høgskolen i Lillehammer. Begge er fagansvarlige på det nasjonale opplæringsprogrammet, Spillavhengighet og problemskapende dataspilling – forståelse og tiltakskompetanse, som er et samarbeid mellom KoRus – Øst og Høgskolen i Lillehammer.

Kommer for salg høsten 2016! SELVHJELPSTRILOGIEN SJEF I EGET LIV / KONGEN ANBEFALER / DET ER IKKE MER SYND PÅ DEG ENN ANDRE

I denne trilogien tar Ingvard Wilhemsen deg med på en spennende ekspedisjon dit dine følelser, tanker og handlinger møtes. Hvordan påvirker de hverandre? Hvordan spiller de sammen og gjør deg til den du er? Og ikke minst – hva bør du gjøre noe med, og hva bør du rett og slett blåse i? Bøkene «Sjef i eget liv», «Kongen anbefaler» og «Det er ikke mer synd på deg enn andre» er lest og elsket av mange. Bøkene er anbefalt av leger og psykologer og har vist seg å være til stor både for mennesker som har opplevd dramatiske hendelser, sliter med fobier, er for opptatt av hva andre mener, redd for sykdom, eller rett og slett bekymrer seg for mye. Selvhjelpstrilogien Ingvard Wilhelmsen / kommer høsten 2016 Kr 169,-

Carsten Syvertsen, Geir Haugsbakk, Hallvard Finsrud, Jon Cato Lorentzen, Kenneth Dahlgren, Liv Heidi Salbostad, Magnus Eidem, Malin Rørendal, Maria Fossum, Marie Smith-Solbakken, Marit Skei Andersen, Per Arne Godejord, Roald Undlien, Rune Aune Mentzoni, Svein Øverland, Wenche Levnang Johansen, Yngve Nordkvelle, Yvonne Fritze

BARN SOM PÅRØRENDE I AKUTTSITUASJONER – EN PRAKTISK GUIDE FOR HJELPERE

I krisesituasjoner vil det ofte være barn involvert som kan oppleve situasjonen skremmende og uforståelig. Disse barna trenger informasjon og ivaretagelse. Denne lille håndboken inneholder praktiske råd og tips til hva du som hjelper kan bidra med. Å gi barn som pårørende nødvendig oppfølging er viktig forebyggende helsearbeid. Boken er skrevet for alt utrykningspersonell og akuttpersonell i somatisk og psykisk helsevern. Anne Kristine Bergem er psykiater med erfaring fra psykisk helsevern. Hun er fagrådgiver i BarnsBeste – nasjonalt kompetansenettverk for barn som pårørende og leder i Norsk forening for traumatologi, akutt- og katastrofemedisin. Barn som pårørende i akuttsituasjoner – en praktisk guide for hjelpere Anne Kristine Bergem / 2016 Kr 190,-

SPILLAVHENGIGHET GAMING OG GAMBLING

Penge- og dataspill er temaer som vekker mange sterke meninger og følelser. Hvorfor spiller vi? Hva er det som gjør at gambling, veddemål og andre spill alltid har vært en del av menneskehetens historie? Hva vet vi egentlig om folk som spiller, eller om spillene i seg selv? Denne boken er et forsøk på å samle og systematisere foreliggende kunnskap og presentere ny forskning om gambling og gaming. Forfatterne har lagt vekt på å få frem både positive og negative aspekter ved spilling og viser til så vel norsk som internasjonal forskning. Kjønn, kultur og alder står sentralt i mange av bokens bidrag. Avhengighet og problematisk spilleatferd belyses også nøye. Ulike tilnærminger til behandling blir beskrevet både teoretisk og gjennom konkrete eksempler, og spesielle målgrupper blir satt under lupen. Boken gir også et innblikk i debatten om lovverket og politikken rundt pengespill. Bidragsyterne er forskere, behandlere, praktikere, lærere, spillere og pårørende. Boken har om fattende referanser og egne øvingsoppgaver til studieformål. Spillavhengighet Gaming og gambling Stian Overå (red.) / 2016 Kr 410,-

Se alle utgivelser på www.hertervigforlag.no

HERTERVIG FORLAG: MESTRINGSBØKER

Geir Thingnæs

Mestringsbok ved angstlidelser

Geir Thingnæs

Geir Thingnæs & Jan Olav Johannessen

ved stemningslidelser

Mestringsbok

ved psykose

HERTERVIG AKADEMISK

HERTERVIG

HERTERVIG AKADEMISK

HERTERVIG

MESTRINGSBOK VED ANGSTLIDELSER

MESTRINGSBOK VED STEMNINGSLIDELSER

MESTRINGSBOK VED PSYKOSE

Angst er den vanligste psykiske folkesykdommen. Lidelsen kan være invalidiserende og behandlingen ofte krevende og langvarig. Angsten kan ha mange årsaker. Det er derfor viktig å legge til rette for et bredt samarbeid mellom pasient og behandler.

Med stemningslidelser mener vi stemninger som går ut over det vi regner som normalt. Stemningslidelser er derfor en samlebetegnelse på mange forskjellige lidelser hvor symptomene og årsakene er forskjellige. Stemningslidelser kalles også for affektive lidelser.

Psykose kan virke skremmende for den som har eller har hatt det, men også for pårørende og venner. En psykose kan virke uforståelig også for behandlere, som kan føle seg maktesløse.

I psykiatrisk behandling er det enda viktigere enn ved kroppslig sykdom at pasienten er en aktiv medarbeider i behandlingen. Ved å ha denne studieboken som verktøy kan pasienten og behandleren i fellesskap og samarbeid finne lidelsens start og konsekvenser. Boken vil også fungere bra i et selvhjelpsperspektiv. Gjennom felles forståelse kan man finne en vei ut av lidelsen.

Denne boken skal være til hjelp for pasienter med stemningslidelser. Formålet er å bidra til å overvinne stemningslidelser eller til å takle problemer på en bedre måte. Boken er delt inn i fire deler som følger fasene i behandlingen slik den praktiseres ved Gruppepoliklinikken ved Psykiatrisk klinikk, Stavanger Universitetssykehus, med både teoristoff og praktiske oppgaver. Boken kan brukes i både individuellsamtaler og i gruppebehandling.

Mestringsbok ved angstlidelser Geir Thingnæs / 2008 Kr 349,-

Boken viser hvordan vi kan arbeide med en psykose, og hva som skal til for å få det bedre. Det er ikke en selvhjelpsbok, men en bok pasient og behandler sammen kan bruke for å skape mestring. Hensikten er å gjøre alvorlige forvirringstilstander mindre skremmende, slik at vi bedre kan mestre de problemene en psykose skaper. Mestringsbok ved psykose Geir Thingnæs og Jan Olav Johannessen / 2010 Kr 270,-

Mestringsbok ved stemningslidelser Geir Thingnæs / Revidert 2012 Kr 270,-

Se alle utgivelser på www.hertervigforlag.no

HERTERVIG AKADEMISK

te Grønvold Eilertsen er psykologklinisk nevropsykologi. Hun har vært d Sørlandet Sykehus, ved avdeling g unges psykiske helse (ABUP), nd siden 2005. Her har hun jobbet ed barn og unge med ticstilstander nevropsykiatriske tilstander. Fra 013 var hun tilsluttet Habit Reversal eamet ved ABUP. Siden 2013 har hun d DPS Solvang, døgnpost for voksne.

et resultat av ønsker fra foreldre ktøy de kan benytte for å samtale om ADHD.

HERTERVIG FORLAG: FOR BARN OG UNGE

Lotte-Loppe – for sånn er det å ha ADHD Gro Merete Grønvold Eilertsen

Illustrasjoner: Ingrid Kristine Hasund og Ida Maria Mustad

Ole skal begynne i første klasse, og har nettopp flyttet til et nytt sted. Vi får være med på hans første skoledag, og første møte med nye klassekamerater og venner. Men Ole har Tourettes syndrom, og det er ikke alltid lett. Gjennom ham blir vi kjent med Ole Tikktakk: “Når Ole Tikktakk kommer på besøk, er det kriblerier i magen. Det er en skummel følelse der som sier at noe ikke er greit, og en boblefølelse i brystet som gir lyder ut av munnen.” Dette er en informasjonsbok for hovedpersonen selv – barnet – men også for venner og klassekamerater. Gjennom Ole får du kjennskap til hvordan hverdagen påvirkes av alt som foregår rundt ham. Her beskrives stresset, misforståelser som kan oppstå, hvordan det er å ha ufrivillige tics, fra følelsen før ticset til hvor sliten man blir av å ticse.

Gro Merete Grønvold Eilertsen er psykolog spesialist i klinisk nevropsykologi. Hun har vært ansatt ved Sørlandet Sykehus, ved avdeling for barn og unges psykiske helse (ABUP), Kristiansand siden 2005. Her har hun jobbet spesielt med barn og unge med ticstilstander og andre nevropsykiatriske tilstander. Siden 2010 har hun vært tilsluttet Habit Reversal Trainingteamet ved ABUP. Boken er et resultat av ønsker fra foreldre om et verktøy de kan benytte for å samtale med barn om ticstilstander.

Samtidig som boken henvender seg direkte til barnet er boken full av påminnelser til alle som jobber i poliklinikk, PPT, barnehage, skole og foresatte om at barn med Tourettes syndrom er som alle andre barn.

Ole Tikktakk – for sånn er det å ha tics

Boken er laget som et supplement til den gode samtalen. Målet er å ufarliggjøre tics og lette kommunikasjonen om tics mellom barn og voksne.

Gro Merete Grønvold Eilertsen Illustrasjoner: Ingrid Kristine Hasund

I S B N 978-82-8216-137-4

LOTTE-LOPPE – FOR SÅNN ER DET Å HA ADHD

Boken om Lotte-Loppe gir et innblikk i utford ringene et barn møter når tankene hopper og spretter, samtidig som det stadig stilles krav fra venner, foreldre og skole. De fleste har hørt om ADHD, men vet vi egentlig hva det vil si å ha konsentrasjonsvansker? Dette er en informasjonsbok rettet mot barn som har ADHD – deres foreldre, søsken, venner og klassekamerater. Den er også full av påminnere og informasjon til voksenpersoner, og like nyttig for poliklinikken, kontaktpersonen i PPT, barnehagen og skolen. Boken gir en lett innføring i diagnosen, og er et godt utgangspunkt for den gode samtalen med barn om temaet. Lotte-Loppe – for sånn er det å ha ADHD Gro Merete Grønvold Eilertsen / 2014 Kr 199,-

Se alle utgivelser på www.hertervigforlag.no

788282 161374

Hertervig

Nyhet!

MAJA LIVREDD – FOR SÅNN ER DET Å HA ANGSTOG TVANGSLIDELSE

Å være redd, av og til, er helt normalt. Hva barn er redde for, og hvordan følelsen kommer til uttrykk, endrer seg med barnets alder og modenhet. Boken om Maja Livredd gir et innblikk i utfordringene et barn og deres familier møter når barnet har angst og/eller tvangslidelse og redselen tar overhånd i hverdagen. Dette er en informasjonsbok rettet inn mot barn, foreldre, søsken, venner og klassekamerater. Boken er også full av påminnere og informasjon til voksenpersoner og like nyttig for poliklinikk, kontaktpersoner i PPT, barnehager og skolen. Boken gir en lett innføring i tvang og angst tilstander, og er et godt utgangspunkt for den gode samtalen med barnet om temaet. Maja Livredd – for sånn er det å ha angstog tvangslidelse Gro Merete Grønvold Eilertsen. Ill. Ingrid Kristine Hasund / 2016 Kr 199,-

OLE TIKKTAKK

Dette er en informasjonsbok for hovedpersonen selv – barnet – men også for venner og klasse kamerater. Gjennom Ole får du kjennskap til hvordan hverdagen til en med Tourettes påvirkes av alt som foregår rundt. Boken beskriver stresset, misforståelser som kan oppstå, hvordan det er å ha ufrivillige tics, fra følelsen før ticset til hvor sliten man blir av å ticse. Boken er laget som et supplement til den gode samtalen, og kan også fungere som en nyttig påminnelse til alle som jobber i poliklinikk, PPT, barnehage og skole. Målet er å ufarliggjøre tics og lette kommunikasjonen om tics mellom barn og voksne. Ole Tikktakk – for sånn er det å ha tics Gro Merete Grønvold Eilertsen, Ingrid Kristine Hasund (ill.) / 2013 Kr 199,-

HERTERVIG FORLAG: FOR BARN OG UNGE

Leve mer, gruble mindre!

Oppmerksomt nærvær (mindfulness) og stress mestring for unge

Kjersti B. Tharaldsen • Forord av Ingvard Wilhelmsen

«Målet med Leve mer, gruble mindre! er å lære unge voksne å takle livets mange utfordringer – ved å være mer til stede i egne liv»

HERTERVIG AKADEMISK

HEI-SPILLET

LEVE MER GRUBLE MINDRE

Hei-spillet er et verktøy for å sette ord på tanker og følelser, og er samtidig en lekpreget aktivitet som voksne og barn kan gjøre sammen. Spillet består av spørsmålskort om ulike tema, blant annet relasjoner, selvfølelse, fantasi og evnen til å ta andres perspektiv. Reglene er enkle og fleksible, og kan tilpasses ulike aldersgrupper. Spillet er utviklet i samarbeid med BUPA (Barneog ungdomspsykiatrisk avdeling) og Hertervig Forlag.

Leve mer, gruble mindre! er basert på mestrings konseptet ”oppmerksom mestring” som presenterer oppmerksomt nærvær (mindfulness) som et hensiktsmessig utgangspunkt for å styrke egne mestringsevner. Boka tar sikte på å gi ungdommer veiledning i hvordan en kan takle ulike former for påkjenninger, hvordan en kan forstå følelseslivet sitt, og hvordan en kan kommunisere på en god måte med de rundt seg.

Hei – et spill om tanker, følelser og situasjoner Kristin Sommerseth Olsen, Guro Winsnes og Lars Øhlckers (red.); Cecilie Leiseth Skipnes (ill.) / 2014 Antall spillere: 2–6 Alder: 4–99 år Kr 390,-

Leve mer, gruble mindre! består av en hovedbok, en arbeidsbok og en voksenveileder. Hovedboken finnes også som E-bok. Leve mer, gruble mindre! Kjersti B. Tharaldsen / 2014 Hovedbok: kr 350,Arbeidsbok: kr 199,Voksenveileder: kr 65,E-bok: kr 335,-

Se alle utgivelser på www.hertervigforlag.no

HERTERVIG FORLAG: KOGNITIV TERAPI

selv. Forutsetningen for å utøve denne lederrollen på en

Det er ikke mer synd på deg enn andre god måte er at dine holdninger til de grunnleggende temaene i livet er på plass. Synet vi har på oss selv,

Ingvard Wilhelmsen

Dersom noen skal være sjef i ditt liv, må det være deg

Ingvard Wilhelmsen

andre mennesker, fortiden, døden og verden avgjør hvilke automatiske tanker og følelser vi opplever i en

finne mine grunnholdninger? Er det mulig å skille mellom ekte og tenkte problemer? Hvordan kan jeg

endre meg? Disse spørsmålene belyses ut fra kognitiv terapi, en av de best dokumenterte og effektive

samtaleformer innen psykologi og psykiatri. Du kan ikke

stole på dine tanker eller følelser. Er du en katas-

trofetenker, vil dine konklusjoner regelmessig være feilaktige, og selv om du er sjalu behøver ikke det bety at din partner har noen på si. Veien ut av sosial angst,

panikklidelse, hypokondri, tvangslidelse, spiseforstyrrelser og depresjon beskrives ved hjelp av pasient-

historier. I egne kapitler beskrives teknikker som kan

– En bok om ansvar og frigjøring

hjelpe oss å identifisere, teste og endre våre grunn-

leggende holdinger. Boken retter seg til terapeuter, pasienter, personer i lederstillinger og folk flest. Boken kan hjelpe deg å finne, og beholde, den gode balansen mellom aktivitet og hvile, arbeid og fritid, nærhet og distanse, yte og nyte. Professor dr. med. Ingvard Wilhelmsen (f. 1949) har hovedstilling ved Institutt for indremedisin, Universitetet i Bergen og er spesialist i indremedisin, fordøyelsessykdommer og psykiatri. Han har bistilling som overlege ved Medisinsk Klinikk, Haraldsplass Diakonale Sykehus. Her driver han blant annet en liten Hypokonderklinikk,

som

del

Medisinsk

Poliklinikk. Wilhelmsen har i flere perioder vært med i

Sjef i eget liv - en bok om kognitiv terapi

gitt situasjon. Hva styrer mine følelser? Hvordan kan jeg

Sjef i eget liv - en bok om

terapi

styret i Norsk Forening for Kognitiv Terapi og er medlem av Academy of Cognitive Therapy.

og andre fora. Han har tidligere skrevet bøkene ”Hypokondri og kognitiv terapi”, PAX Forlag AS, Oslo 1997 (ISBN 82-530-1916-5) og ”Livet er et usikkert prosjekt”, PAX Forlag AS, Oslo 2000 (ISBN 82-530-2179-8).

KONGEN ANBEFALER – HOLDNINGER FOR FOLKET

Forfatteren tar utgangspunkt i en 30 år gammel kvinne Hvordan kan vi best mulig takle all verdens stress, press, utfordringer, omstillinger, sykdom, familierelasjoner, arbeidspress og ansvar? I denne boken blir disse spørsmålene belyst ut fra prinsippene i kognitiv terapi, og kong Harald Vs holdninger. Disse blir løftet frem som eksempler for folket. Forfatteren hevder at man kan ha ulike meninger om monarkiet, men så lenge vi har en konge, bør vi i hvert fall høre etter hva han sier! Boken henvender seg til alle nordmenn, men med spesiell adresse til dem som sliter med angst, sykdom, sterkt arbeidspress eller stort ansvar. Mens boken «Sjef i eget liv» er en generell innføring i kognitiv terapi og bygd opp omkring de vanligste psykiske lidelsene, er «Kongen anbefaler – holdninger for folket» en praktisk anvendelse av de samme prinsippene. Her settes tenkningen inn i hverdagssituasjoner som ikke nødvendigvis representerer psykisk lidelse, men utfordringer som vi alle kan regne med å møte en eller annen gang. Kongen anbefaler – holdninger for folket Ingvard Wilhelmsen; Per Dybvig (ill.) / 2006 Kr 299,-

Se alle utgivelser på www.hertervigforlag.no

DET ER IKKE MER SYND PÅ DEG ENN ANDRE – EN BOK OM ANSVAR OG FRIGJØRING

Forfatteren tar utgangspunkt i en 30 år gammel kvinne som etter en vanskelig oppvekst går inn i en offerrolle. Hun føler seg krenket da hun i samtale med forfatteren, som er hennes terapeut, får høre at det er ikke mer synd på henne enn andre. Til tross for dette tar hun et gjennomgripende oppgjør med egne holdninger og atferd, og oppnår en helt ny frihet og et nytt ansvar. Boken er basert på pasientens egen beretning, med kommentarer av Wilhelmsen, og er beregnet på mennesker som har låst seg fast i en offerrolle. Det er ikke mer synd på deg enn andre – En bok om ansvar og frigjøring Ingvard Wilhelmsen / 2011 Kr 299,* Finnes også som lydbok

Hertervig Forlag

Wilhelmsen er mye brukt som foredragsholder i faglige

Hertervig Forlag

SJEF I EGET LIV – EN BOK OM KOGNITIV TERAPI

Dersom noen skal være sjef i ditt liv, må det være deg selv. Forutsetningen for å utøve denne lederrollen på en god måte er at dine holdninger til de grunnleggende temaene i livet er på plass. Hva styrer mine følelser? Hvordan kan jeg finne mine grunnholdninger? Er det mulig å skille mellom ekte og tenkte problemer? Hvordan kan jeg endre meg? I boken belyses disse spørsmålene ut fra kognitiv terapi; en av de best dokumenterte og effektive samtaleformer innen psykologi og psykiatri. «Sjef i eget liv» inneholder pasienthistorier og beskrivelse av teknikker som kan hjelpe oss å identifisere, teste og endre våre grunn leggende holdninger. Boken retter seg til terapeuter, pasienter og folk flest. Sjef i eget liv Ingvard Wilhelmsen / 2004 Kr 299,-

HERTERVIG FORLAG: PSYKOSE OG SCHIZOFRENI

Bjørn Rishovd Rund | Redaktør

HVA ER

PSYKOSE? Introduksjon om psykotiske lidelser for omsorgspersoner, familie og venner

Du kan lese om både forebygging, behandling og forløp, og forhåpentligvis vil du etter å ha lest dette heftet forstå at psykoselidelsene ikke er uhelbredelige tilstander, men at nesten alle som får en slik lidelse kan bli friske dersom de tar aktivt del i behandlingen.

Hertervig Akademisk

Schizofreni

ge et i

Schizofreni

Jan Olav Johannessen

Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

SCHIZOFRENI

Schizofreni representerer i mange henseender en av de største utfordringene innen vårt helsevesen. Det er en lidelse som rammer unge mennesker og er antakeligvis den sykdommen som koster samfunnet mest. Årsaksforholdene ved schizofreni er sammensatte og komplekse. Norske forskere har levert viktige bidrag i forhold til forståelsen og behandlingen av schizofreni, og denne boken gir et overblikk over behandling og forskning både her i landet og internasjonalt. Den 4.utgaven er vesentlig revidert i forhold til de tre første utgavene. Schizofreni (4. utg.) Bjørn Rishovd Rund (red.) / 2011 Kr 300,* Finnes også som lydbok

HVA ER PSYKOSE? INTRODUKSJON OM PSYKOTISKE LIDELSER FOR OMSORGSPERSONER, FAMILIE OG VENNER

Psykose er et gresk ord, og gir liten mening for nordmenn. I dette heftet forklarer forfatteren hva psykose egentlig er, på et lettfattelig språk, og med alminnelige norske begreper. Leseren vil forstå at psykiske lidelser generelt, og psykoselidelser spesielt, ikke er noe «rart» eller noe mystisk. Psykoser er alvorlige psykiske sammenbrudd, som enkelt sagt kan betegnes som alvorlige «forvirringstilstander». Du kan lese om både forebygging, behandling og forløp, og forhåpentligvis vil du etter å ha lest dette heftet, forstå at psykoselidelsene ikke er uhelbredelige tilstander, men at nesten alle som får en slik lidelse kan bli friske dersom de tar aktivt del i behandlingen. Hva er psykose? Introduksjon om psykotiske lidelser for omsorgspersoner, familie og venner Jan Olav Johannessen / Revidert 2011 Kr 70,-

Se alle utgivelser på www.hertervigforlag.no

HERTERVIG FORLAG: DEPRESJON OG STEMNINGSLIDELSER

Aktuell litteratur fra Hertervig Forlag

Einar Kringlen professor i psykiatri Sorg er kjærlighetens pris. Mange sammenligner sorg med en amputasjon. Denne boken drøfter sorg med utgangspunkt i historiske studier, konkrete hendelser, litterære beskrivelser, psykologiske teorier, som utfordring for troende og ikke troende og som en eksistensiell utfordring. Forfatterne drøfter sorg i et livsløpsperspektiv og som et kulturelt fenomen.

Bakgrunnsmaterialet er både egen forskning og gjennomgang av andres forskning. En rekke mennesker har bidratt med sine egne erfaringer. Noen av dem har mistet sine nærmeste, andre har hatt andre typer tap. Sorg er en del av livet. Vi kan aldri fjerne eller behandle bort sorg, men forfatterne har som mål at boken kan bidra til innsikt og åpenhet rundt sorg som en felles menneskelig utfordring vi alle vil kunne bli berørt av.

Hans-Jørgen Wallin Weihe Marie Smith-Solbakken

DEPRESJON Hans-Jørgen Wallin Weihe Marie Smith-Solbakken

SORG – KJÆRLIGHETENS PRIS ER SORGEN. Mange sammenligner sorg med en amputasjon. Denne boken drøfter Kjærlighetens pris er sorgen sorg meden utgangspunkt i historiske ramme både barn, unge og eldre. I denne framstillingen gir forfatteren studier, konkrete hendelser, litterære oversikt over det vi i dag vet om depresjon, dens utbredelse og årsaker, beskrivelser, psykologiske teorier, som dens symptomer og behandling. Han omtaler også bipolare tilstander, utfordringog for troende og ikke-troende, depresjon og bipolar lidelse blir diskutert i tilknytning til kreativitet.og som en eksistensiell utfordring. Forfatterne drøfter sorg i et livsløpsperspektiv Boka er skrevet for alle fagfolk innen psykiatrien. Men også pasienter ogog som et kulturelt fenomen. Sorg Kjærlighetens pris er sorgen

Sorg Depresjon er den mest vanlig forekommende psykiske lidelse og kan Marie Smith-Solbakken er historiker og instituttleder ved Instituttet for Kultur- og Språkvitenskap ved Universitetet i Stavanger. Hans-Jørgen Wallin Weihe er professor i sosialt arbeid ved Høgskolen i Lillehammer. Begge er forfattere og forskere involvert i spørsmål som spenner fra det historiske og til det samfunnsvitenskapelige og praktisk fellesmenneskelige utfordringer.

Hertervig Akademisk Forlag

Forfattere: Hans-Jørgen Wallin Weihe pårørende, helsebyråkrater og politikere vil finne nyttig informasjon. og Marie Smith-Solbakken I S B N 978-82-8217-204-2

HERTERVIG

HERTERVIG AKADEMISK

788282 172042

HERTERVIG AKADEMISK

HERTERVIG

er samt ere i

Einar Kringlen professor i psykiatri

Einar Kringlen

Depresjon er den mest vanlig forekommende psykiske lidelse og kan ramme både barn, unge og eldre. I denne framstillingen gir forfatteren en oversikt over det vi i dag vet om depresjon, dens utbredelse og årsaker, dens symptomer og behandling. Han omtaler også bipolare tilstander, og depresjon og bipolar lidelse blir diskutert i tilknytning til kreativitet. Boka er skrevet for alle fagfolk innen psykiatrien. Men også pasienter og pårørende, helsebyråkrater og politikere vil finne nyttig informasjon.

e og mennesker

Einar Kringlen har bred erfaring fra klinikk og forskning. Han har vært professor i klinisk psykologi, i medisinske atferdsfag og professor i psykiatri, tilknyttet Psykiatrisk klinik, Vinderen, som administrerende overlege. Han er forfatter av en rekke fag- og lærebøker innen medisinske atferdsfag og psykiatri, bl.a. Syke mennesker og medisinsk behandling fra 1983, Medisin og samfunn, Den kliniske samtalen, Individ og psykiatri, Psykiatriens samtidshistorie og Norsk psykiatri gjennom tidene fra 2007. Hans lærebok Psykiatri kom i sin 10. utgave i 2011.

utbredelse og årsaker, dens symptomer og behandling. Han omtaler også bipolare tilstander, og depresjon og bipolar lidelse blir diskutert i tilknytning til kreativitet. Boka er skrevet for alle fagfolk innen psykiatrien. Men også pasienter og pårørende, helsebyråkrater og politikere vil finne nyttig informasjon.

epresjonsheftet

I S B N 978-82-8217-200-4

I S B N 978-82-7786-239-2

Trond F. Aarre og Petter Forfatter: Bugge Professor dr. med. Einar Kringlen

Stemningslidelser HERTERVIG

788282 172004

Utgitt 2012

788277 862392

Alle mennesker har en iboende sårbarhet. For noen fører denne sårbarheten til at utfordringer i livet oppleves som vanskelige. Bokens sentrale tema er menneskesinnets sårbarhet. Både i sykdom og helse gjennom hele livsløpet er individet utsatt når en krise rammer. Familien har en sentral plass som støttepersoner, men familiemedlemmer er også sårbare når en som er nær og kjær rammes. Helsepersonellet forventes å opptre profesjonelt, men også helsepersonell er utsatt i møte med medmennesker i krise.

Det sårbare mennesket

HERTERVIG AKADEMISK

– Det er ikke så rart at han er sliten, uopplagt og interesseløs. Han er jo Einar Kringlen

så gammel, og har jo så mange sykdommer som fører til smerter. (FRA BOKEN)

“Depresjon hos eldre” gir en god og tankevekkende innføring i et tema som er viktig for mange. Boken viser hvordan psykologiske, sosiale og biologiske faktorer spiller en rolle når depresjon oppstår sent i livet. I Norge har hver femte person over 65 år depresjon. Likevel er det få som får riktig diagnose og nødvendig behandling. Årsakene til det er flere. Ofte bortforklarer den eldre selv, pårørende og helsepersonell tretthet, nedstemthet og mangel på energi og glede i hverdagen som normale tegn på alderdom, eller som symptomer på annen somatisk sykdom. Mange eldre vet derfor ikke selv at de har depresjon. Noen føler håpløshet, og tenker at det ikke finnes behandling som kan hjelpe, mens andre oppsøker hjelp og blir møtt med mangel på forståelse i hjelpeapparatet. Det er bevist at mekanismene bak depresjon som forekommer for første gang etter fylte 65 år ikke er de samme som for depresjon hos unge og voksne mennesker. En slik aldersdepresjon synes å stå i nær relasjon til somatisk sykdom, funksjonssvikt og tap av autonomi, og boken vektlegger en biopsykososial modell for forståelse av dette fenomenet. Boken gir praktiske råd til alle som har omsorg for eldre, helsepersonell, hjelpetjenester, og ikke minst til pårørende og de eldre selv.

DET SÅRBARE MENNESKET. Alle mennesker har en iboende sårbarhet.

Hertervig Forlag

I S B N 978-82-8216-127-5

Liv Nilsen | Karen L Kautzman Bjøro | Ellen Wego | Inger Schou Bredal (red.)

Boken er tilegnet Nina Aarhus Smeby som gjennom sitt virke som sykepleier har utmerket seg ved å rette det faglige fokus mot de mest sårbare pasienter, deres familier og spesielt mot barna. Hun har gjennom sitt engasjement inspirert og motivert både pasienter, familier og helsearbeidere. Det er et håp om at dette festskriftet skal fungere som en veileder og et hjelpemiddel for nybegynnere og erfarne helsearbeidere både innenfor somatisk og psykisk helsearbeid.

Sentrale tema er menneskesinnets sårbarhet, både i sykdom og helse gjennom hele livet er individet utsatt når en krise rammer. Familien er sentrale støttepersoner, men familiemedlemmer er også sårbare når en som er nær rammes. Helsepersonellet forventes å opptre profesjonelt, men I S B N 978-82-8217-200-4 også helsepersonell er utsatt i møte med mennesker i krise.

Liv Nilsen | Karen L Kautzman Bjøro | Ellen Wego | Inger Schou Bredal (red.)

STEMNINGSLIDELSER HERTERVIG ET HEFTE OMAKADEMISK DEPRESJONER OG Bestill på www.psykopp.no BIPOLARE LIDELSER FOR PASIENTER, PÅRØRENDE OG ANDRE 9

788282 161275

Hertervig Forlag

Forfattere: Liv Nilsen, Karen L. Kautzman Bjøro, Ellen Wego og Inger Schou Bredal Utgitt 2010

Knut Engedal

Knut Engedal (f. 1946) er spesialist i fordypning i alderspsykiatri, og profe i psykogeriatri ved Universitetet i Os gikk av med pensjon i 2013, var han sin professor tjeneste, fag- og forskn Nasjonal kompetansetjeneste for ald Som forskningsområde har Engedal interesse for demens – spesielt Alzhe og kombinasjon av depresjon og dem publisert en rekke vitenskapelige art og bidratt til flere fagbøker.

DEPRESJON HOS ELDRE

For noen fører denne sårbarheten til at – et informasjonshefte om depresjoner og bipolare lidelser for pasienter, pårørende og andre Det sårbare mennesket ut fordringer i livet oppleves som vanskelige. I boken presenteres kapitler som er skrevet av klinikere og forskere som er toneangivende innen sine fagområder. En av helsepersonellets sentrale oppgaver er å bistå både enkeltindividet og familien til å håndtere krisen de står overfor uavhengig av diagnose. Kapitlene synliggjør hvordan profesjonell kunnskap og kompetanse kan bidra til å lindre lidelse og mobilisere individets og familiens ressurser.

Knut Engedal og Guro Hanevold Bjørkløf

DEPRESJON HOS ELDRE

Utgitt 2012

Einar Kringlen har bred erfaring fra klinikk og forskning. Han har vært professor i klinisk psykologi, i medisinske atferdsfag og professor i psykiatri, tilknyttet Psykiatrisk klinik, Vinderen, som administrerende overlege. Han er forfatter av en rekke fag- og lærebøker innen medisinske DEPRESJON DEPRESJON DEPRESJON. Depresjon er den mest vanlig atferdsfag og psykiatri, bl.a. Syke mennesker og medisinsk behandling fra forekommende psykiske lidelse og kan 1983, Medisin og samfunn, Den kliniske samtalen, Individ og psykiatri, ramme både barn, unge og eldre. I denne Psykiatriens samtidshistorie og Norsk psykiatri gjennom tidene fra framstillingen 2007. gir forfatteren en oversikt over det vi i dag vet om depresjon, dens Hans lærebok Psykiatri kom i sin 10. utgave i 2011.

DEPRESJON

Knut Engedal og Guro Hanevold Bjørkløf

Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

HERTERVIG

– Psykologisk og biologisk forståelse og behandling

788282 172004

Heftet om stemningslidelser henvender seg til personer med depresjoner og bipolare lidelser samt deres pårørende. Det er også beregnet på studenter innen helseog sosialfag og medarbeidere i førstelinjetjenesten som har behov for økt kunnskap om emnet. Heftet om stemningslidelser egner seg også som en innføring i emnet for beslutningstakere og mennesker som på andre måter har et forhold til, eller ansvar for, mennesker med disse lidelsene. Stemningslidelser Trond Aarre, Petter Bugge / Revidert 2012 Kr 100,-

DEPRESJON

Depresjon er den mest vanlig forekommende psykiske lidelsen og kan ramme både barn, unge og eldre. I denne framstillingen gir forfatteren en oversikt over det vi i dag vet om depresjon, dens utbredelse og årsaker, dens symptomer og behandling. Boka omtaler også bipolare tilstander, og depresjon og bipolar lidelse blir diskutert i tilknytning til kreativitet. Depresjon er skrevet for fagfolk innen psykiatrien, men også pasienter og pårørende, helsebyråkrater og politikere vil finne nyttig informasjon her. Depresjon Einar Kringlen / 2012 Kr 200,-

Se alle utgivelser på www.hertervigforlag.no

DEPRESJON HOS ELDRE – PSYKOLOGISK OG BIOLOGISK FORSTÅELSE OG BEHANDLING

Mekanismene bak depresjon som forekommer for første gang etter fylte 65 år ikke er de samme som for depresjon hos unge og voksne mennesker. En slik aldersdepresjon synes å stå i nær relasjon til somatisk sykdom, funksjonssvikt og tap av autonomi. I Norge har hver femte person over 65 år depresjon. Likevel stilles det sjelden riktig diagnose i denne gruppen, men det finnes god hjelp å få for dem som blir sett. Boken er skrevet for å øke forståelse og kunnskap hos alle som har omsorg for eldre. Den gir også praktiske råd til helsepersonell, hjelpetjenester og ikke minst til pårørende og de eldre selv. Depresjon hos eldre – psykologisk og biologisk forståelse og behandling Knut Engedal og Guro Hanevold Bjørkløf / 2014 Kr 349,-

Guro Hanevold Bjørkløf

Guro Hanevold Bjørkløf (f. 1971) er f Nasjonal kompetansetjeneste for ald 01.10.14). Hanevold Bjørkløf er klinis spesialist i klinisk gerontopsykologi, ved medisinsk fakultet, Universitete år har hun arbeidet ved alderspsykia sengepost ved Ullevål universitetssy avdeling, Lier, Vestre Viken, hovedsa og behandling av eldre personer me depresjon.

HERTERVIG FORLAG: DIVERSE TITLER

Rusa gal?

Rusa eller Gal_4_020508

09-06-08

12:44

Side 1

Margot Bratteteig • Ingunn Hove • Amund Aakerholt

Å leve med en alvorlig sykdom

JAN BJARNE BØE

Sammenhenger mellom rusmisbruk og psykiske lidelser

eller

Liv skal leves!

Å leve med en alvorlig sykdom

eller

Rusa gal?

JAN BJARNE BØE

Liv skal leves!

Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

LIV SKAL LEVES – Å LEVE MED EN ALVORLIG SYKDOM

Noen ord snur opp ned på livet. Diagnose er et slikt ord. Det markerer overgangen til en ny fase i livet, skillet mellom før og nå. Det er en rystende opplevelse å få en diagnose som kreft, ALS eller Parkinsons sykdom. Og overgangen er full av motstridende følelser, og i en rar runddans møtes angst og håp. I boken Liv skal leves står informantene i sentrum og forteller sine historier om hvordan de fikk sin diagnose, og om hvordan de levde og lever sine liv med den. Det er en bok om sorg, sykdom og det mørke sinn, forståelig nok. Samtidig forteller den om håp og verdighet, om hverdagsheroisme og omsorg for de nærmeste. Boken henvender seg til mennesker som lever med en alvorlig diagnose, og til pårørende og helsepersonell.

4. revidert

utgave

RUSA ELLER GAL SAMMENHENGER MELLOM RUSMISBRUK OG PSYKISKE LIDELSER

Forfatterne av dette heftet har jobbet med stoffmisbrukere innenfor en avdeling for rusrelatert psykiatri i flere år, og er blitt stadig mer oppmerksomme på forekomsten av psykiske lidelser av ulik karakter hos disse pasientene. Det fokuseres i dette heftet på sammenhenger mellom rusmiddelmisbruk og ulike psykiske lidelser, og det gis en beskrivelse av ruskulturen, tiltaksapparatet og behandlingsmodeller. Rusa eller gal? Sammenhenger mellom rusmisbruk og psykiske lidelser Margot Bratteteig, Amund Aakerholt, Ingunn Hove / Revidert 2012 Kr 120,-

Liv skal leves – Å leve med en alvorlig sykdom Jan Bjarne Bø / Utgitt 2015 Kr 250,-

Se alle utgivelser på www.hertervigforlag.no

VIKTIGE TELEFONNUMMER OG ADRESSER

ADHD Norge Tlf.: 67 12 85 85 www.ADHDnorge.no Norsk OCD Forening P.b. 3008 Lade c/o Psykiatrisk Institutt 7441 Trondheim Tlf.: 73 86 45 98 Mobil 938 17 441 Angstringen Norge Nettverk av selvhjelpsgrupper og landsdekkende informasjonsarbeid Tlf.: 476 82 446 E-post: angstringen@angstringen.no www.angstringen.no Barn og unges kontakttelefon Tlf.: 800 33 321 – gratis grønt nummer DIXI Ressurssenter for voldtatte Stiftelsen DIXI Ressurssenter, Oslo Arbins gt 1, 0253 Oslo Tlf.: 22 44 40 50 E-post: dixi@dixioslo.no www.dixi.no Erfaringskompetanse.no Pb. 298 Sentrum, 3701 Skien Informasjonssenteret Hieronimus Pb. 1752, 5816 Bergen Tlf.: 55 56 03 04 www.hieronimus.org

Kompetansesenteret for angstlidelser Aker Universitetssykehus, Divisjon psykiatri. Sognsvannsveien 21, 0320 Oslo Tlf.: 22 92 39 72 Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse Karl Johans gate 6, 0154 Oslo Rådgivningstelefon: 22 49 19 22 Chat med oss på www.lpp.no Mental Helse Norge Storgata 38, 0182 Oslo Tlf.: 09875 hjelpetlf: 116 123 arbeidslivstlf: 815 44 544 www.mentalhelse.no Mental Health Net En av de største nettinformasjonene om psykisk helse for både pasienter og behandlere. Gir lenker til mange amerikanske nettsteder. www.mentalhelp.net Norsk selvhjelpsforum Pb. 15, 0330 Oslo Tlf.: 23 33 19 00 E-post: post@norskselvhjelpsforum.no www.selvhjelp.no Norsk Tourette forening Bragernes Torg 13, 3017 Drammen Tlf.: 31 41 10 55 E-post: post@touretteforeningen.no www.touretteforeningen.no

Rådet for psykisk helse Postboks 817 Sentrum, 0104 Oslo Tlf.: 23 10 38 80 E-post: post@ psykiskhelse.no www.psykiskhelse.no Senter for Krisepsykologi Fortunen 7, 5013 Bergen Tlf.: 55 59 61 80 www.krisepsyk.no Senter for spiseforstyrrelser Madlaveien 13, 4008 Stavanger Tlf.: 51 52 99 66 E-post: sfospis@online.no www.senterforspiseforstyrrelser.no Senter mot seksuelle overgrep Rogaland Tlf.: 51 97 19 00 Støttesenteret mot Incest Stiftelsen SMI, Oslo Postboks 8895 Youngstorget, 0028 Oslo Tlf.: 23 31 46 50 E-post: postmaster@smioslo.no www.sentermotincest.no Voksne for barn Stortorvet 10, 0155 Oslo Tlf.: 488 96 215 Hjelpetlf.: 810 03 940 E-post: vfb@vfb.no www.vfb.no

4 UTGAVER FOR 250,-

BLI ABONNENT BESTILL DITT ÅRSABONNEMENT PÅ HERTERVIGFORLAG.NO ELLER PÅ EPOST: POST@PSYKOPP.NO

B-blad

Returadresse: Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning, Kirkegaten 40, 4006 Stavanger ISSN: 0805-1674

169,-

Kommer for salg til høsten!

HV IS IK K E DU ER SJEFEN I LI V ET DIT T, HV EM ER DET DA? I Selvhjelpstrilogien tar Ingvard Wilhelmsen deg med på en spennende ekspedisjon dit dine følelser, tanker og handlinger møtes, godt balansert mellom kognitive metoder og historier fra behandlings rommet. Det formidles med humor og kunnskap – og stort engasjement! www.hertervigforlag.no