Psykopp nr. 2 - 2018 by Stiftelsen psykiatrisk opplysning

Nr. 2 Juni 2018 • 25. årgang • Kroner 89,-

HEST SOM TERAPI:

Ga meg livet tilbake » 13

PER ESPEN STOKNES: SKAL SNAKKE MER MED TRÆR, MINDRE MED JOURNALISTER » 4

JOHAN K AGGESTAD OM Å GÅ: – IKKE SÅ MYE SOM SKAL TIL, MEN DU MÅ GJØRE DET » 18

NIELS CHRISTIAN GEELMUYDEN EI PILLE FOR ALT ER ILLE » 30

TEMANUMMER:

VILLMARKSTERAPI

Natur og psyken

» 10 »9 » 55 LPP MEDLEMSSIDER

INNHOLD

8 NOTISER 10

TUR SOM TERAPI

13 DYREHOLD: DER FRIHET FINNES 18

KUNSTEN Å GÅ, KUNSTEN Å LEVE

NATUREN DEMPER INDRE URO

FILMENS MANGE TANGENTER

SPALTE: SÅRBART SAMARBEID

Å GÅ SAMMEN

EI PILLE FOR ALT ER ILLE

S 4 Profilen

Per Espen Stoknes – Jeg er mye mer radikal enn folk tror.

S 34 Demenshjemmet

Dagmarsminde Vi trenger større balanse mellom naturvitenskapen og humanismen, mener May Bjerre Eiby.

NY FORSKNING: TRYGG ENGSTELSE

KRONIKK: FOLK TRENG FOLK

HISTORISK: LANDSKAP, IDENTITET OG MENTAL HELSE

47 BRAINMIIHOI 48

NATUR OG PSYKOLOGI

AKTUELLE BØKER FRA HERTERVIG FORLAG

LPP’S MEDLEMSSIDER

Bidragsytere i dette nummer: Siri Gjelsvik, Hjørdis Halleland Mikalsen, Øyvind Nordahl Næss, Karianne Nelly Skuseth, Olav Hammer, Ole J. Askeland, Elisabeth Ferking, Merethe Opstad Clausen, Elisabeth Straumøy, Lars Ravn Øhlckers, Kristoffer Olavesen, Heidi Hjorteland Wigestrand, Ingrid Kristine Aspli, Hans-Jørgen Wallin Weihe, Brainmihoii, Kristin Aalen. Psykopp er en informasjonsarena og et magasin for psykiatri, psykologi og psykisk helse. Bladet blir utgitt fire ganger i året – mars, juni, september og desember. Utgiver: Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning Ansvarlig redaktør: Elin Skogen Redaktør: Iselin Kleppestø Redaksjon dette nummer: Iselin Kleppestø Thorsen, Elin Skogen, Ole Askeland og Elisabeth Ferking. Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse har faste medlemssider og er redaksjonelt ansvarlig for disse sidene.

Opplag: 3 800 eksemplarer Layout/trykk: www.impresspublisering.no Forsidefoto: Olav Hammer Styret i Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning Jan-Erik Nilsen, styreleder, sjefsykepleier, SUS, Psykiatrisk divisjon Dagfinn Bjørgen, Leder KBT Midt-Norge Anna S. Songe-Møller, Dosent i drama / Professor in Drama, UiS Lars Ravn Øhlckers, Sjefpsykolog/Psykologspesialist, BUPA, SUS Jeanette Bjørke-Bertheussen, LIS-lege, Psykiatrisk divisjon

Olav Thorsen, allmennlege Eigil Harstad, HMS-sjef Stavanger kommune Jone Schanche Olsen, seksjonsoverlege SUS, Psyk. divisjon Anne Kristine Bergem Dag Nordanger

LEDER

Det er ikke noe nytt at natur og aktivitet har god innvirkning på vår psykiske helse. Jeg husker min mormor sa til oss ungene når vi kjedet oss, og gemyttene begynte å gå vel varme, gå ut og gå «fysen» av dere. Et godt råd for å roe ned og komme i balanse igjen. Det var ikke alltid at vi barna var så positive til dette, men når vi først kom oss ut, hadde det en god virkning både på den enkelte og ikke minst på stemningen oss imellom. I voksen alder har jeg mange ganger kjent behovet for å gå ut i naturen, langs strendene, når livet har røynet på. Tankene blir liksom friere og kroppen får «brukt» seg – det er som om kropp og sjel samarbeider om å gå «fysen» av seg, som mormor sa. Forskning viser at fysisk aktivitet fremmer helse, bedrer humøret, gir energi og reduserer stress både for barn og voksne. Fysisk aktivitet kan også forebygge utvikling av enkelte psykiske plager og lidelser, og kan i mange tilfeller brukes i behandling sammen med andre behandlingsmetoder. Sommernummeret av Psyk Opp omhandler mange sider ved temaet natur og psyken. I portrettet «Kunsten å gå, kunsten å leve», møter vi Johan Kaggestad som allerede på 70-tallet trente pasienter på Modum bad. Han var i så måte pionér på området. Han så at fysiske plager ofte kunne føre til disharmoni mentalt og sosialt og at problemer mentalt kunne føre til fysiske smerter. I 15 år var han der og brukte mye gange i treningen, noe som viste god effekt. I 1989 kom doktoravhandlingen som viste at fysisk aktive hadde mindre sannsynlighet for å utvikle depresjoner enn fysisk inaktive. Professor Egil W. Martinsen ved UiO sier at naturen demper indre uro. Han har tatt doktorgrad på fysisk aktivitet som behandling av psykiske lidelser. Han forteller at en hjerneforsker i California har funnet ut at turer i naturen fører til lavere blodgjennomstrømming i de deler av hjernen som gir størst aktivitet ved bekymring og indre uro. Inaktivitet er vår tids største helseutfordring. Hjernen har det bedre hvis kroppen har det bra. Vi trenger å bevege oss, ellers kan vi bli syke både fysisk og psykisk. Psyk Opps redaksjonen ønsker god sommer med fem aktive steg for å komme i gang i denne grønne årstiden: 1. Start lett og få mer bevegelse gjennom daglige gjøremål. Gå eller sykle til og fra jobb, gå trapper, spaserturer eller gjøre hus- og hagearbeid. 2. Lær deg hvordan fysisk aktivitet virker på kroppen. Fysisk aktivitet som medfører pulsøkning og svette kan til forveksling likne de kroppslige reaksjonene som man får ved noen typer angst: hjertebank, høy puls og svette. Dette er helt normalt og ingenting å bekymre seg over. 3. Velg en aktivitet du liker. Hvis du starter med en aktivitet du synes er morsom eller hyggelig å drive med, kan det påvirke følelser og tanker på en positiv måte. 4. Lag avtaler og vær aktiv sammen med andre. Det kan være lettere å komme i gang hvis man lager avtaler eller trener sammen med noen. Å trene i en gruppe gir også mulighet til å knytte nye kontakter. 5. Søk støtte til å komme i gang. Spør gjerne noen du kjenner om de vil være med på en aktivitet. En nabo, venn eller slektning kan være god å ha som, treningskompis eller turvenn. Å bruke en aktivitetsdagbok eller digitale hjelpemidler slik som apper kan være til hjelp. Helsepersonell kan også være viktige støttespillere.

Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

ELIN SKOGEN ANSVARLIG REDAKTØR

Kirkegt. 40, 4006 Stavanger Tlf 51 93 88 00. Faks 51 93 88 01 E-post: post@psykopp.no www.psykopp.no

PROFIL

EN SLITEN GRÃ&#x2DC;NN MANN TEKST: SIRI GJELSVIK FOTO: SCANPIX

Når du leser dette, er mannen du leser om sannsynligvis over alle hauger. Etter ett år som enmannsgruppe på Stortinget, skal MDG-vikar Per Espen Stoknes bruke litt tid på å snakke mer med trær enn med journalister.

år jeg slipper ut herfra, planlegger jeg en toukers vandring i naturen. Jeg vet ennå ikke hvor, jeg får se hva som roper på meg. Det kan høres ut som Per Espen Stoknes sitter i fengsel. Det gjør han ikke. Han sitter på Stortinget, som eneste representant for Miljøpartiet De Grønne (MDG). Ikke føler han seg særlig fengslet heller, tvert imot mener han seg priviligert som har muligheten til å være med å sette dagsorden i saker han brenner for. Men mannen som haster inn i møterommet på Stortinget for å la seg intervjue, har skuldrene skrudd godt opp mot ørene. Tiden må deles mellom komitémøter og gruppemøter, spørretimer og journalister som spør. Vi ba om to timer til dette intervjuet. Vi fikk tre kvarter. Det begynner å bli veldig lett å forstå hvorfor. TO GODE SCENARIER

– Da jeg ble spurt om å stå som nummer to på stortingslista til MDG, satte jeg opp en liste med scenarier. A: Vi kryper over sperregrensa på fire prosent, kommer inn med sju eller åtte mandater, og blir et vippeparti. Det ville vært gøy, jeg ville trivdes bra i en sånn setting. Sånn ble det ikke? – Scenario B, som jeg anså som mest sannsynlig, var at vi ville få under fire prosent av stemmene, og dermed ikke komme inn med to personer fra Oslo. Altså ville jeg bli vara, og kunne gjøre andre morsomme ting jeg liker godt, som å starte selskaper, skrive en ny bok, og være vikar på et møte her og der. Det ville jeg også trivdes godt med. Sånn ble det heller ikke? – Jeg glemte scenario C, som er likt med scenario B, bortsett fra at Une Bastholm, som er førstekandidaten vår i Oslo, blir gravid og skal ha permisjon. Og jeg har sagt ja til å være vara, det er ikke noe jeg kan eller vil trekke meg fra. Men man kan si at jeg ikke leste den lille skriften i kontrakten. MANGSLUNGEN

Stoknes har tatt av seg slipset. Dagens siste møter er på ingen måte unnagjort, men resten får bli uten slips. Akkurat nå er dette en litt sliten, grønn mann, uten at det er grunn for omgivelsene til å bli bekymret. Punktene på CV-en tyder på at Stoknes alene har nok energi til at han kunne reddet en liten norsk kommune fra strømkrise om det skulle være nødvendig: Han er psykolog, med en doktorgrad i økonomi. Han foreleser på BIs senter for grønn

PROFIL

PER ESPEN Stoknes har skrevet boka «Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming», der han tar for seg de psyokologiske mekanismene som hindrer oss i å handle i klimasaken.

vekst og konkurransekraft, har vært med på å starte opp flere selskaper, er forsker og forfatter - for å nevne noe. Den siste boka hans kom på norsk i fjor (han skriver helst på engelsk først, for å kunne delta i internasjonal diskurs med det samme) og heter «Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming». Der tar han for seg de psykologiske mekanismene som hindrer oss i å handle i klimasaken. TED Global-foredraget hans om samme tema er vist over én million ganger. Det er med andre ord ingen større fare for at han blir sittende og tvinne tomler når stortingsvikariatet nå er over. Men aller først skal han på vandring. Uten sosiale medier, uten internett, uten mobil. De eneste batteriene som skal lades er hans egne. Det gjøres aller best ute i naturen.

FAKTA »» per espen stoknes (51) er psykolog, økonom, forfatter, foreleser og politiker. »» han har representert Miljøpartiet De Grønne på Stortinget fra stortingsvalget 2017 til sommeren 2018, som vikar for førstekandidat Une Bastholm (i permisjon).

NATUREN RESTITUERER

»» er opprinnelig sunnmøring, og har bodd i Oslo i 20 år uten at dialekten har tatt skade av det.

– Den dypt restituerende effekten naturen har på menneskets helse er veldokumentert. Når vi er omgitt av natur, øker restitusjonen for hver time og hver dag. Tid i naturen reduserer hjertefrekvens, stress og kolesterol. Elever gjør det bedre på skolen. Det er beviselig bra for vår psykiske helse. – Samtidig bor mer enn halvparten av verdens be folkning i byer.

»» er gift, har to barn på 16 og 20, og en BMWi3 som har fått et navn, men det er hemmelig.

Fjerner vi oss for mye fra naturen? – Jeg er absolutt tilhenger av urbanisering! Det gir oss både frihet og et felleskap vi trenger. Vi har lett for å definere naturen som noe som er der ute – altså per definisjon ikke tilstede i byene. Men vi er jo også naturen. En soloppgang, skyene – en naturopplevelse kan være så mangt. Det handler mer om å være tilstede i naturen, og legge vekk alt annet. Mindfulness, om du vil. Vi må koble av alt annet som forstyrrer, og koble oss på naturen, akkurat der vi er. Stoknes kobler seg gjerne på direktesendte solopp ganger fra eget hustak, hvor han sover så ofte som mulig. – Jeg elsker å sove på taket. Jeg tar med meg soveposen og kryper opp. Det har ikke gått an i vinter, det kom så mye snø som frøs nærmest til en betongblokk som sperret verandadøra. Da snøen omsider smeltet gjenvant jeg tilgangen til utesovesesongen. Det er supert. Selv om taket er tilgjengelig til hverdags, er det en dypere tilkobling han søker når stortingstiden er slutt.

– I miljødebatten virker det som om vårt forhold til naturen først og fremst består i måling av megawatt, fangstkvoter, utslipp, kamp om internasjonale avtaler og lokale verneplaner. Da virker sjelens rolle i miljø og myte kanskje som noe luftig, vagt eller «romantisk». Men i tillegg til alle målinger, trenger vi tenkemåter og forestillinger som involverer dypere lag av den menneskelige motivasjon. Natur er mer enn kjemiske sammensetninger, og miljøproblemer mer enn et spørsmål om administrasjon. Men disse sidene ved naturen har ingen plass i den løpende miljødebatten. Kortversjonen: Vi trenger naturen for å ha det bra. – Samtidig som alle vil ha det bedre, i betydningen økonomisk vekst. Men det som skaper økonomisk vekst er også det som ødelegger naturen. Vi vil ha mer av det som ødelegger oss. Det er et interessant paradoks, ikke sant? Det interessante paradokset kan fort bli tema for Stoknes neste bokprosjekt, som han håper å fullføre når stortingsstafettpinnen er levert videre. Politikeren Stoknes har hatt et spennende og meningsfylt år. Fagpersonen Stoknes er mer ambivalent. – Politikeren farger over på tolkningen av hva fagpersonen sier. Alt jeg sier, selv om jeg har fagkunnskap for å si det, blir tolket ut fra mitt politiske ståsted. Det kan være litt slitsomt, sier Stoknes, og plukker opp slipset han har hengt over stolen ved siden av. Han trer det over den ene armen og fester det rundt skulderen, før han går videre til neste møte. Dagen er fortsatt styrt av klokka.

SAVNER ORGANISK TID

– Jeg bærer et jevnt, dypt savn etter naturens tid. Samfunnet vi lever i er styrt etter klokka, det er en veldig trang ramme. Tiden i naturen er veldig annerledes enn den kronologiske tiden vi er vant til å forholde oss til. Naturtid er en organisk, nærmest kroppslig opplevd tid, hvor den matematiske inndelingen i minutter og sekunder virker abstrakt. Hvis du spør ei eik, ei gran eller en ørn om hva klokka er, svarer de at klokka er nå. Stoknes kunne fint spurt et tre om hva klokka er. – Jeg er mye mer radikal enn folk tror. Jeg snakker med trær. Det er ikke sånn at noe må ha et menneskelig stemmebånd for å kunne tale. Det utvider antallet dialogpartnere betraktelig. Verden ble med ett mer underholdende da jeg oppdaget det. Jeg spør om han kan hogge ved hvis det er sånn at han prater med den først. – Jada, jeg hogger ved, og har vært med på jakt. Jeg er ikke negativ til å spise ting som har vært levende. Det handler mer om en holdning og respekt for naturen. En form for gjensidighet – det vi tar og bruker, blir en del av oss. Naturfolk tar ikke mer enn de må. Det er en fin tilnærming, motsatt av griskhet. NATUR I TERAPIROMMET

Psykologen påpeker at naturødeleggelser påvirker oss mer enn vi tenker over. Etter hvert som tegnene på global oppvarming er blitt stadig tydeligere, kommer rapportene fra psykoterapeuter om stadig flere pasienter med symptomer på økoangst. Listen med mentale helseproblemer som kobles til klimaendringene, er lang: traumer, sjokk, stress, angst, depresjon, komplisert sorg, slitasje på sosiale forhold, stoffmisbruk, en følelse av håpløshet, fatalisme, resignasjon, tap av autonomi og kontroll, og tap av personlig og yrkesmessig identitet.

– TID i naturen reduserer hjertefrekvens, stress og kolesterol. Det er beviselig bra for vår psykiske helse, mener Stoknes.

NOTISER

Sitatet:

– I firmly believe that nature brings solace in all troubles. Anne Frank

Øser du gode råd over dem som betror seg til deg? Mange som forteller om noe leit som har skjedd har først og fremst behov for å bli lyttet til, ikke å bli «reparert», forteller den 82 år gamle pensjonerte psykoterapeuten Lois Dabney‑Smith.

«Fortell meg mer om det» og «hva skjedde så?». – Ikke fokuser bare på det negative, skap rom for å snakke om den lyse siden også, anbefaler Dabney-Smith.

– Folk misliker for det meste å bli fortalt hva de bør gjøre, sier Dabney-Smith.

Forskning har vist at når folk snakker sammen om en positiv opplevelse, blir de gode følelsene mer intense og varer lenger.

Hun var frisør i sine unge år og hadde et par yndlingsspørsmål å stille kundene som etter hvert ble fortrolige med henne:

– Oppmuntre til å favne vidt! Jeg pleide å spørre pasientene mine: «hva får hjertet ditt til å synge?».

Kilde: The New York Times Magazine

Visste du at … Circle of Security er en modell som hjelper foreldre til å forstå barnet sitt og hvordan barnet kan hjelpes i sin utvikling? Målet er at barnet skal bli trygt og utvikle god selvregulering og sosial kompetanse. Kilde: Folkehelseinstituttet

Collegestudenter i USA:

39 %

rapporterte å ha følt seg så deprimert det siste året at de har hatt vanskelig for å fungere i hverdagen. [ 2017] Kilde: Time Magazine

Sunn opp dagelsesferd – Barn er ikke dumdristige, bare nysgjerrige, sier høgskolelektor Jostein Rønning Sanderud som forsker på barn i naturen. Før fikk barn i større grad utforske naturen på egen hånd. De siste tiårene har barns introduksjon til friluftslivet i større grad blitt organisert av foreldre, barnehageansatte eller andre profesjonelle. Truer dette barnas spontane forhold til naturen? Sanderud ville undersøke om leken må være fysisk farlig eller forbundet med risiko, for å fange barns oppmerksomhet. Han fant ikke belegg for det. – Jeg ble overrasket over at barna så muligheter for å leke forskjellige leker nesten overalt, på steder og med materialer som jeg ikke hadde tenkt på som interessante, sier Sanderud. Det er ikke nødvendigvis fysisk fare barna søker når de klatrer eller vasser i bekken, slik begrepet risikabel lek legger vekt på, mener han. Det ser heller ut til å være uforutsigbarheten, spenningen og de sitrende forventningene rundt hva som kan skje, som er drivkraften. Kilde: forskning.no

TEMA

N AT U R OG P SY K EN

VILLMARKSPSYKOLOGEN

Idealistene bak Norsk Mestring tar unge mennesker med utfordringer med seg på tur. Det virker.

TUR SOM TER API TEKST: HJØRDIS HALLEL AND MIK ALSEN FOTO: ØY VIND NORDAHL NÆSS, HJØRDIS HALLEL AND MIK ALSEN.

et er en kald og klar vårdag. Tale Foldøy Klingsheim (31) har fått fyr på bålet og satt kaffen på kok. Det går av seg selv. Dette har hun gjort før. Mange ganger. Tale er utdannet villmarksterapeut. Trolig den eneste i kongeriket som kan vise til en mastergrad i villmarksterapi fra Prescott College i USA. Tale jobber i Norsk Mestring, et behandlingstilbud for unge mennesker med psykiske problemer, ungdom som på ulike vis har kommet skeivt ut i livet.

var ikke det jeg ville med livet mitt, forteller Espen. Han sa opp en trygg jobb og startet Norsk Mestring med 200.000 kroner i egenkapital. I dag består Norsk Mestring av et team av psykologer og terapeuter. De tar jevnlig med seg grupper på rundt fem ungdommer fra hele landet til Femundsmarka ved Røros. Her tilbringes 10 -12 dager i vakker, men barsk natur. Så langt har rundt 50 ungdommer vært med teamet på tur, og pågangen er stor. – Det er mange som vil være med oss på tur, men ikke alle klarer finne motivasjonen. Andre har problemer med finansieringen, sier han.

VERDENS BESTE JOBB

– Jeg har verdens beste jobb. Å få være ute i naturen, kjenne på naturkreftene. Det er det beste som finnes. Klart det kan være krevende å tilbringe flere dager i marka sammen med unge mennesker med utfordringer. Enkelte har bakgrunn med rus og kriminalitet. De kan utagere, nekte å snakke, lukke seg inne i seg selv. Men det er verdt det når vi opplever at det løsner, når vi ser at unge mennesker med utfordringer åpner seg og gir slipp på det vonde, sier Tale. Norsk mestring ble etablert i 2008 av Espen Holmgren, en tidligere yrkesmilitær fra Finnmark som måtte avslutte karrieren etter en skade. Espen har samisk bakgrunn og er opptatt av naturfolkets filosofi og det han kaller det «økopsykologiske perspektivet», som handler om menneskets grunnleggende relasjon til naturen, sier han selv. – Jeg jobbet som eiendomsmegler og i bank, men det

PRESSER GRENSER

Deltagerne sliter med alt fra skolevegring, selvskading, dataspillavhengighet, rusavhengighet og psykiske problemer til autisme-spekterforstyrrelser. – Vi drikker vann fra elva, vasker oss i bekker, kjenner på naturkreftene, ser på dyrelivet, spikker, fisker, jakter, prater tull, ler og forteller vitser innimellom alvoret. Vi presser grenser og opplever at man klarer mer enn man trodde på forhånd. Det handler om mestring, sier Espen som er hellig overbevist om naturens legende krefter på menneskesinnet. – Jeg tror at det urbane mennesket har mistet noe viktig. Vi har fjernet oss fra naturen, og det gjør oss syke. De enkle og tilrettelagte livene vi lever er ikke bra for sinnet vårt, for hjernen. Fravær av naturen fører til et ubegripelig savn

FOTO: ØY VIND NORDAHL NÆSS

GOD STEMNING rundt leirbålet i Femundsmarka; Espen Holmgren i midten, til høyre for ham sitter Tale Foldøy Klingsheim og psykolog Eline Balsnæs, alle tre ansatt i Norsk Mestring.

som gjør oss forvirret og frustrerte. Livet mister mening. I naturen møter vi noe som er større enn oss, noe som gir styrke og mot til endring og som gir meningen med livet tilbake, sier Espen.

De pårørende skal føle seg trygge på oss og det vi driver med. Vi ønsker også å kartlegge hvor motivert deltakerne er, og at de ikke er for syke, sier Espen og forteller at ungdommene og deres familier følges opp i etterkant. – Hos oss fokuserer vi hvordan vi kan bidra til å få våre deltagere og deres familier ut av sin vanskelige situasjon. Vi gir støtte og råd fra første dag og i minst seks måneder etterpå. Dette handler først og fremst om mestring, om å finne styrke og mot til endring. Vår erfaring er at naturen er den beste arenaen for å finne tilbake til seg selv. Det vet vi, for ser at det virker, sier Tale.

DET VIRKER

Tale hiver enda en kubbe på bålet, skjenker seg en kopp rykende varm kaffe. Krøller kalde fingre rundt koppen. – Blant tilbakemeldingen vi får er at det er mye enklere å åpne seg når man sitter rundt et leirbål dypt inne i en skog hvor vi har all verdens tid til å lytte til hverandre, enn på et upersonlig psykologkontor hvor man får 45 minutter. Behandlingen er ikke tidsbestemt eller påtrengende, den er følelsesbestemt, sier Tale. – Det aller beste med denne jobben er å se at det virker. Jeg skulle ønske at flere kunne få øynene opp for verdien i dette konseptet. Vi jobber stadig opp mot kommuner og fagmyndigheter med tanke på et samarbeid. Vi har fått napp enkelte steder, og noen av ungdommene får dekket deler av oppholdet. Men fortsatt må de fleste betale selv, sier hun.

Økopsykologi: »» Mennesket selv er natur »» Mennesket og naturen er avhengig av hverandre for å overleve. I moderne tider har vi beveget oss bort fra dette, bort fra naturen og inn i en tilrettelaget verden som forurenser miljøet. Denne avstanden gjør at vi bli syke, får angst og en følelse av sorg.

OPPFØLGING

Kartlegging og oppfølging er viktige elementer av opplegget. I månedene før avreise legges det opp til jevnlige samtaler med ungdommene og deres pårørende. – Det er viktig at vi kjenner hverandre før vi drar på tur.

»» Økopsykologi handler om å erkjenne de tette båndene mellom mennesket og naturen. Ute i villmarken blir tankene klarere, emosjonene føles mer håndterlige og ting gir mening.

FOTO: ØY VIND NORDAHL NÆSS

VILLMARKSPSYKOLOGEN

– Jeg skulle ønske at flere kunne få øynene opp for verdien i dette konseptet.

Villmarksterapi: »» Terapiform som kombinerer fysisk aktivitet, friluftsliv og klinisk psykologi ute i naturen. »» Utbredt i USA, også mye brukt i Canada og Australia. »» Har utspring hos den tyske pedagogen Kurt Hahn, som på 30-tallet utviklet et pedagogisk alternativ som tok i bruk naturen for opplevelsesbasert læring. »» Amerikaneren Madolyn Leibing var den første psykologen som på 80- tallet gjorde klinisk psykologi til en viktig komponent i villmarksterapi. »» Etter hvert som behandlingsformen vokste i USA, oppsto bransjeorganisasjonen Outdoor Behavioral Healthcare Council, som utsteder lisenser.

ESPEN HOLMGREN etablerte Norsk Mestring i 2008. Han har samisk bakgrunn, og er spesielt opptatt av naturens legende krefter på menneskesinnet.

»» Norsk Mestring: FOTO: HJØRDIS HALLEL AND MIK ALSEN

»» Etablert av Espen Holmgren høsten 2008. Psykolog Andreas Espetvedt Nordstrand er partner og medgründer. »» Benytter seg av autoriserte psykologer som har bistått og veiledet i utformingen av programmene samt kontinuerlig veiledning av personalet under turene.

SAGT AV PÅRØRENDE:

«Villmarksturene er svært effektivt for å forbedre livet til unge med sosiale vansker – i motsetning til måneder og år med BUP behandling en gang per uke. Oppfølgingen før og etter turene er veldig personlig, engasjerende og behovsbasert.» SAGT AV BRUKER:

«Turene fikset ikke problemene mine direkte, men det tente en flamme inni meg som alltid dro meg opp fra alle de depressive periodene mine. De ga meg grunnlaget for å fikse meg selv, og etter en god stund har jeg så å si greid det. Drittdager kommer, men de varer en dag og går fort bort.» – UNGDOMMENE våre opplever det som mye enklere å prate om vanskeligere ting ved leirbålet enn på et psykologkontor, sier villmarksterapeut Tale Foldøy Klingsheim.

DYREHOLD

DER FR IHE T

FINNES Da Lise Hetland steg opp på hesteryggen, begynte klatringen fra et mørke som hadde bundet henne fast i nesten 20 år. Det som startet med en fjollete ungdomsskoletrend, endte i et mareritt.

TEKST: K ARIANNE NELLY SKUSETH FOTO: OL AV HAMMER

DYREHOLD

KRAFT: På ryggen til varmblodshesten Power forserer Lise Hetland flere psykiske enn fysiske hindre.

å ungdomsskolen risset hun inn initialer og symboler på underarmen. Slik alle de andre gjorde. Forskjellen var at Lise gjorde en farlig oppdagelse da nålen grov seg inn i underarmen. Hun kjente en følelse av befrielse. Det hun ikke visste var at hun snart skulle bli avhengig av denne følelsen. Trenden fra ungdomsskolen ble starten på selvskadingen. Et mareritt som tok over hele henne og skulle vare langt, langt utover de usikre tenårene.

– Power, heter han, sier Lise, mens et smil brer seg over ansiktet hennes. Et passende navn for et tonn med muskler, som har gitt Lise en ny start. Et nytt liv. Samspillet mellom dem er et fascinerende skue. Nese mot mule ser de ut til å snakke samme språk. Kommunikasjonen dem imellom ligner en fremførelse av empati. En dans uten ord. Gjensidig kjærlighet og forståelse. For ikke lenge siden var hverdagen til Lise preget av selvskading, innleggelser, destruktive tanker og isolasjon.

REDNINGEN

Vinteren har vært lang og kald, men hver morgen, når Lise Hetland (34) trasker forbi skiltet «Stall Friheten», kjenner hun varmen strømme gjennom kroppen. For henne er en vinter som varte i nesten to tiår forbi. Kuldegradene hun kjenner stikker i fingrene og som gjør nesetippen rød, er bare deilig sammenlignet med det mørket hun kommer fra. Hestene og naturen ble redningen for Lise. – I naturen finner jeg en ro og fred jeg ikke finner noe annet sted. Ikke bare fravær av støy fra omgivelsene, men en indre ro. I naturen kjenner jeg på glede, takknemlighet og tar alt det vakre innover meg, forteller hun. Hun tar oss med inn til fôrhesten sin.

FANGET I BEFRIELSEN

Hun tar oss med tilbake til da det hele startet. Hun forteller om da passeren fra penalet fikk oppgaver langt utover å være et hjelpemiddel i mattetimen. Den ga henne en befrielse fra indre smerter. Men befrielsen skulle fort gjøre henne til fange av besettelsen. – For de andre ble det med den ene gangen, jeg fortsatte i skjul. I mange år var det risping på armene, før det gikk over til små kutt, og deretter mer omfattende skader som måtte sys. Lise opplevde tenårene som kaotiske og vanskelige.

FRI: Forskning støtter oppunder det Lise Hetland føler naturen og samværet med hestene har gitt henne. Lavere stressnivå og en opplevelse av mestring og støtte er bare noen av effektene natur og dyr, spesielt hester og hunder, har på oss mennesker.

Et landskap som var umulig å navigere i. En gnagende, indre smerte som ikke forsvant. I mangelen på utveier, ble selvskadingen flukten hun trodde hun trengte. – Ungdomsskolelæreren min prøvde å skaffe meg hjelp på ungdomspsykiatrisk, men der ble jeg, som innesluttet og redd, møtt med «har du ingenting å si, har du ingenting her å gjøre». Jeg fikk først hjelp da jeg var 21 år gammel, etter mitt første selvmordsforsøk. Da var det gått så langt at jeg var blitt syk. De neste ti årene var utrolig turbulente, vanskelige og vonde, også for de rundt meg. Behandling, innleggelser, medisiner, ufør. Jeg mistet mye, også meg selv. Alt i livet mitt hadde tilknytning til psykisk helsevern, forteller hun mens hun ser på oss med de gode øynene, og det litt beskjedne kroppsspråket. Hun stryker hesten over mulen og ser ut til å være i ett med det kraftfulle dyret. Hun utstråler både en enorm styrke, mens også en varsomhet overfor andre mennesker. Hun inviterer oss likevel videre inn i hennes historie. – Jeg har måttet finne tilbake til Lise. Den jeg var og er, bak alle symptomer og diagnoser, og identitet som psykisk syk.

– I naturen finner jeg en ro og fred jeg ikke finner noe annet sted. Ikke bare ro utenfra, som i fravær av støy, men en ro inni meg.

DYREHOLD

TRYGGE PÅ HVERANDRE: Lise Hetland slet med selvskading i nesten 20 år, før hun fant hesten Power – og med han fant hun også seg selv igjen. I likhet med mange av de som rammes, startet selvskadingen som følge av en trend på ungdomsskolen. Internasjonale tall viser at i snitt 18 prosent av ungdom oppgir å ha skadet seg selv. For de fleste starter selvskadingen i alderen 12–15 år.

– Jeg har måttet finne tilbake til Lise. Den jeg var og er, bak alle symptomer og diagnoser, og identitet som psykisk syk.

DRØM I BITER

En skjelvende fot i stigbøylen ble første steg på veien mot å finne nettopp seg selv igjen. Mens den kalde vinden utenfor trekker gjennom sprekkene i Stall Friheten, forteller Lise om møtet med hestene. – Allerede som 12-åring begynte jeg på rideskole, men jeg var litt redd hestene og opplevde det som skummelt med stell, som krevdes i forkant av ridning. Spesielt hovene var skumle å rense, men jeg turte ikke gi beskjed om det – så det ble lettere å bare slutte, forteller Lise. Men drømmen om å mestre hesteryggen visnet ikke. Nesten 20 år senere tok hun mot til seg igjen og bestemte seg for å gjøre et nytt forsøk. Destinasjonen ble en stor rideskole. – Halvveis inn i den første, eneste og siste ridetimen, hoppet jeg av hesten og gikk gråtende derfra. Jeg fikk det ikke til, og jeg var i tillegg så fryktelig usikker og forsiktig. Jeg viste meg sårbar og ba om hjelp, men ble da møtt med «10-åringer som rir disse hestene klarer det du ikke klarer!».

mange kilometer i timen. – Jeg er ingen tøffing, jeg. Jeg grugleder meg til hver sprangtrening. Det er kanskje noe av det jeg liker best - å overvinne frykt. Å mestre. Å hoppe hinder som er høye eller skremmende, det gir et utrolig kick og lykkefølelse. Jeg er takknemlig for at jeg får oppleve dette med Power. Jeg er trygg på ham og kjenner ham. Han er en fantastisk hest, og jeg er ufattelig glad i ham, sier hun om varmblodshesten hun har ansvar for – og som på sett og vis har ansvar for henne. I alle fall kan han tilskrives en del av æren for at Lise har sluttet å identifisere seg som psykisk syk, men heller som den hun er.

SISTE STOPP

Opplevelsen kunne fort ha etterlatt drømmen hun bar på i ruiner. Å forsøke igjen ville være nærmest naturstridig med hennes historikk. Men da hun isolerte seg for omverdenen og følelsen av frykt var altoppslukende, ble hun likevel ikke kvitt dragningen mot disse dyrene. Ved hjelp av overtalelsens kunst endte hun på et nytt sted. Litt motvillig skulle hun gi det en sjanse. Et aller, aller siste forsøk. Skjelvende av redsel gikk hun opp trappene til Stall Friheten. – Fra første dag følte jeg meg ivaretatt, velkommen og inkludert her. Det å få være en del av noe, det å høre til, er noe jeg har savnet og lengtet etter gjennom barndom, ungdom og voksen alder. Frem til nå. Og så fant jeg det her, på Stall Friheten. – Når jeg rir er det ikke rom for å tenke på andre ting. Det er kun meg og hesten. Og denne pausen har vært så viktig og god for meg. Det er godt å fokusere på andre ting. Løse andre problemstillinger. Stadig nye utfordringer. Ting man ikke får til, ting man er redd for. Men så gjør man det likevel. Mestrer, vinner over frykten, lærer noe nytt, forteller Lise.

NESTE KAPITTEL

Før vi forlater stallen, Lises tilfluktsted, lar hun oss få bli med inn i det som tidligere var hennes viktigste fristed; skrivingen. Midt i det verste kaoset lot Lise fingrene danse over tastaturet. Resultatet kunne en finne på bloggen hennes, en brutalt ærlig og vakkervond fortelling om det å være psykisk syk. Mange fant trøst, støtte og en følelse av å ikke være alene i Lises tekster. I dag har hun fjernet innleggene – som nå er tilbakelagte kapitler i hennes historie. Men hun deler et siste med oss: «Her trenger jeg ikke være noe mer, noe annet eller noen andre. Jeg er den jeg er, og det er godt nok. Jeg blir ikke forhåndsdømt, vurdert, sett ned på eller ledd av, utelatt, tenkt stygt om - eller tenkt noe om i det hele tatt. Han er ikke usikker og redd meg på grunn av min bakgrunn og tunge ryggsekk. En kontaktsøkende mule, samspill og ører frem forteller meg at jeg er god nok, og at mine gode ønsker for andre (han) enkelt og greit er det som betyr noe. En eventuell avvisning eller uenighet er heller ikke farlig, for det er ikke i vond hensikt, og han bærer ikke nag til mine feil. Jeg er bare meg, og her har jeg det fint. Fri til å puste, fri fra redsel, selvhat, vrangtanker og forestillinger jeg innerst inne forstår ikke alltid samstemmer med virkeligheten. Det er i perioder bare så sykt vondt og vanskelig å være i denne verden, og jeg vet ikke hva som er virkelig eller hva som bare er inni meg. Jeg er forvirret, sint, redd og lei meg. Men ikke her.»

– JEG ER INGEN TØFFING, JEG

Vi står sammen og ser unge jenter trene med de mest fryktinngytende, majestetiske dyrene en kan tenke seg. Ville og disiplinerte på samme tid. Enorme og slående vakre. Mens vi rykker til hver gang flere tonn muskelkraft galopperer forbi, undrer vi oss over hvordan en som har funnet livet så utfordrende - ja, til tider umulig - å leve, kan regjere på ryggen til noe så uforutsigbart. I svimlende

Vi kjenner ham som trener, han som syklet ved siden av Grete Waitz og Ingrid Kristiansen den gang de var blant verdens beste friidrettsutøvere. Vi hører ham som ekspertkommentator på tv, ikke minst når han formidler land og arrangement under fire dryppende hete Tour de France-uker hver eneste sommer.

KUNSTEN Å GÅ, KUNSTEN Å LEVE TEKST: OLE J. ASKEL AND FOTO: ELISABETH FERKING

KROPP OG HODE

en det er ikke derfor Johan Kaggestad sitter på motsatt side av bordet for oss i en hotellvestibyle i Haugesund. Det er ikke dette han skal snakke om. Det er ikke dette han snakker mest om heller. For tiden snakker han mest om å gå. Om å sette den ene foten foran den andre. Han kaller det «verdens beste mosjon«. Dels er han kommet dit nå, 73 år gammel, med ødelagte akillessene. Løperen er blitt det han selv kaller «en ganger«. Dels kan han lene seg til fagfolk som taler varmt om hva selv moderat trening, som å gå, betyr for kropp og sinn. Dels kjenner han det igjen selv, fra langdistanseløp, hvor store deler av verdenseliten vokser opp i Kenya og Etiopia med å gå eller løpe over store avstander fra de er små. Og dels er dette en viktig del av bakgrunnen hans, fra Modum i det som fremdeles heter Buskerud fylke.

I 1989 presenterte Egil W. Martinsen en doktor avhandling fra Modum Bad som viste at fysisk aktive hadde mindre sannsynlighet for å utvikle depresjoner enn fysisk inaktive. Med andre ord, fysisk aktivitet har en forebyggende effekt på den mentale helsen. Studien til Martinsen omfattet mer enn 300 pasienter. Da de etter utskrivingen ble spurt om hvilke deler av behandlingen som hadde hjulpet dem mest, ble fysisk trening rangert som den mest nyttige. I dag har Modum Bad – Gordon Johnsens Stiftelse tre treningspedagoger. – På den tid var det lite kunnskap om forholdet mellom kropp og sinn. Fysisk aktivitet var så godt som ikke satt i system i behandlingen. Men fremdeles er trening i stor grad en kuriositet innen psykiatri og folkehelse. Jeg opplever at man også i dag må jobbe for å få gjennomslag for fysisk trening, det ses ikke på som en seriøs aktivitet. Selv er Kaggestad blitt avhengig av å gå. På den åpne veien, over jordene, under trærne, på underlag av jord og barnåler, en asfaltert stripe som litt og litt gror til av gress, eller opp i 1600 meters høyde, opp i Pyreneene, den grønnkledde fjellkjeden mellom Atlanterhavet og Middelhavet, på grensen mellom Frankrike og Spania. – Det er jo enkelt å gå. Alle har lært det, de fleste kan gjøre det, og det er mulig stort sett over alt. Går du med litt armsleng og noe intensitet, har du akkurat den belastningen du trenger for å komme i fysisk form.

– Det er ikke så mye som skal til, men du må gjøre det. Da kona og Kaggestad var unge, flyttet ekteparet fra Oslo til familiegården Kaggestad i Vikersund. Gjennom tunet går en gammel kjerrevei slakt nedover til Modum Bad, institusjonen for behandling av psykiske lidelser. En dag midt på 1970-tallet, da Johan Kaggestad var ute og løp og gikk, satt overlege Hans Jørgen Holm på en av verandaene. Kaggestad inviterte seg selv opp til psykiateren. Så begynte de å diskutere – tilbudene på sykehuset, sammenhengen mellom den fysiske, mentale og sosiale helsen. Viktigheten av fysisk trening i behandlingen, slik den var erfart flere steder utenfor Norge. Holm mente at det var altfor mye stillesitting, røyking og sykdomsprat blant pasientene. – Du må begynne å trene dem, sa legen. – Du begynner på torsdag klokken to. Kaggestad sto der til rett tid, og ble i 14–15 år. Psykiatriske pasienter er faktisk den gruppen han har trent oftest og lengst. Målet var at alle, uansett utgangspunkt, skulle kunne delta og ha utbytte av variert trening. Og at pasientene lett kunne bruke det de hadde vært med på, når de reiste hjem igjen. – Vi var pionerer ved Modum Bad. Ofte lurte jeg på hva som var høna og hva som var egget. Jeg så at fysiske plager ofte førte til disharmoni mentalt og sosialt. Og at problemer mentalt og sosialt kunne føre til fysiske smerter. Du kan ikke betrakte det ene isolert fra det andre. Det er avgjørende å ha et øye for helheten. Flere pasienter hadde barrierer som måtte brytes. De startet stort sett økten med dårligere utgangspunkt enn de fleste på grunn av sykdommen. Jeg brukte mye gange i treningen, og merket god effekt.

Men det er krevende å gå når du har andre ting å tenke på, når du er psykisk syk? – Ja, totalbelastningen kan være ganske stor, og så skal en gjøre dette på toppen av alt annet. Har man angst, kan bare det å gå rundt huset være en stor seier. Det kan være nok til å gi selvfølelse, til å bety mestring. Jeg tror på nettverk – der det er mulig – hvor en kan hjelpe og oppmuntre hverandre til å gå. Et lokalmiljø der folk tar vare på hverandre. Men også å legge seg til gode vaner når en er til behandling, for eksempel på et sykehus. Hvis treningen er obligatorisk, får pasientene vaner de kan ta med seg hjem. Vi har også gode erfaringer fra Frisklivssentralene i kommunene. Mange som henvises dit er psykiatriske pasienter. Så får de kyndig veiledning og møter hyggelige folk å snakke med etter trening, svarer Kaggestad. For ham er helse å klare seg best mulig til tross for. Å mestre sykdom, skader og skavanker, lære metoder og teknikker for å leve godt med vanskene. Likevel. – Jeg tror vi gjør dette vanskeligere enn det er. Vær ute. Rør på deg i 30 minutter. Trener du i pratefart, er helsegevinsten god og det er ganske behagelig, sier Kaggestad. – Så spør han: Skal vi ut og gå? Og langs fortauene i Haugesund vandrer en ganger med rolige steg.

BIOGRAFI »» Johan Kaggestad (født 1943) er mest kjent som toppidrettstrener, blant annet for Grete Waitz og Ingrid Kristiansen, og som coach for Olympiatoppen i 17 år. »» Han var også en pioner som pådriver for fysisk trening innenfor psykiatrisk behandling, tilknyttet Modum Bad i 14-15 år. Utdannet diplomøkonom. Konsulent i næringsliv og organisasjonsliv.

KROPP OG HODE

«Mental rensing av hjernen», kaller turglade dronning Sonja det å ferdes i skog og mark. Du har sikkert erfart det du også, at det gjør godt å komme seg ut når tunge tanker tumler rundt i hodet.

Naturen demper indre uro TEKST: HJØRDIS HALLEL AND MIK ALSEN FOTO: ELISABETH FERKING

lle problemer forblir nede i dalen når man må konsentrere seg om hvor man setter foten, har dronning Sonja uttalt om det å ferdes på fjellet. Hun er ikke alene om å merke at fysisk aktivitet i naturen demper stress og bekymringer.

med trening, resten av terapien fortsatte som før. Etter tre måneder var pasientene som hadde trent, signifikant bedre av sin depresjon enn de som ikke hadde trent. – Fysisk trening medfører vekst av det området i hjernen som kalles hippocampus, som er senter for hukommelse og læring. Denne delen av hjernen krymper ved psykisk stress. Mange har sikkert hørt at å løse kryssord er den beste hjernetrim, det stemmer ikke helt. Fysisk trening er mye mer effektivt, sier professoren som er forfatter av boken «Kropp og sinn» (Fagbokforlaget). – Vi vet også at avledning er et viktig hjelpemiddel ved angst og psykiske lidelser. Trening er en god form for distraksjon og virker dempende på indre uro. Det å løpe et bakkeløp krever så mye av kroppen at de vonde følelsene ikke får fritt spillerom.

DEMPER INDRE URO

– Inaktivitet er vår tids største helseutfordring. Egentlig er det ganske logisk; hjernen har det bedre hvis kroppen har det bra. Vi mennesker har gjennom hele historien vært jegere og samlere, vi har trent kroppen ved å bevege oss i naturen, og hjernen ved å jakte på byttet. Det å sitte stille på et kontor på dagtid, og slumre foran fjernsynet om kvelden, er ikke naturlig for oss. Vi trenger å bevege oss, ellers kan vi bli syke - både fysisk og psykisk, sier professor Egil W. Martinsen ved Universitetet i Oslo.

FÆRRE BEKYMRINGER

Men hva med naturens helbredende krefter? Hvis det å bevege seg er det som betyr noe, har det da ingen mental betydning om man trener på et helsestudio eller går en tur i skogen? – Bevegelse er det viktigste – å bruke kroppen. Men det er liten tvil om at naturen virker positivt på vår mentale helse, at også den er med på å dempe indre uro, sier Martinsen og viser til en studie gjennomført av hjerneforsker Gregory Bratman ved Stanford University i California. Han fant at turer i naturen fører til lavere blodgjennomstrømming i de deler av hjernen som gir størst aktivitet ved bekymringer og indre uro. Bratman intervjuet 90 friske, voksne personer. De ble først bedt om å beskrive sin mentale helse i et spørreskjema, før blodgjennomstrømmingen i subgenual prefrontal cortex, som er en del av forlappen til hjernen, ble skannet. Det er i denne hjernedelen det er størst aktivitet når man er

– Mange har sikkert hørt at å løse kryssord er beste hjernetrening, det stemmer ikke helt. Fysisk trening er mye mer effektivt. Han har tatt doktorgrad på fysisk aktivitet som behandling av psykiske lidelser. For Martinsen startet engasjementet da han som ung lege begynte på Modum Bad. Han likte ikke at pasientene satt mye stille, og startet et treningsopplegg. Tre arbeidsterapitimer ble erstattet

– KOMBINASJONEN av fysisk aktivitet og naturopplevelser er viktig for vår mentale helse, sier professor Egil W. Martinsen ved Universitetet i Oslo. Han har tatt doktorgrad på fysisk aktivitet som behandling av psykiske lidelser.

bekymret eller har negative tanker. Deretter gikk halvparten av personene tur i en stille park. Den andre halvparten gikk langs en bråkete, hektisk motorvei. De fikk ikke gå sammen med noen eller ha musikk på øren. Rett etter turen, gjentok de hjerneskanningen og spørreskjemaet. Resultatene viste at personene som gikk tur i naturen, hadde en markant langsommere blodgjennomstrømning i hjernen. Samtidig ga de uttrykk for å ha færre bekymringer

og negative tanker. For dem som hadde gått i byen, var resultatene uforandret. – Dette viser at kombinasjonen fysisk aktivitet og naturopplevelser er viktig for vår mentale helse, sier psykiateren. Personlig er han ikke i tvil; han foretrekker skog og mark. – Jeg foretrekker naturen foran helsestudio. Det er noe med stillheten og roen man ikke finner andre steder.

FILM OG PSYKISK HELSE

FILMENS MANGE TANGENTER TEKST: ELISABETH STR AUMØY FOTO: MERETHE OPSTAD CL AUSEN

I en fotofylt krok ønsker filmmann Skjalg Omdal oss velkommen, sortkledd og barføtt. – Javel, hvordan er formen, Skjalg? – Våren begynte jo i går, så den er bra! sier Skjalg. – Mine kolleger sier at det første sikre vårtegnet har kommet når jeg begynner å gå barbeint her inne på kontoret. Jeg pleide for øvrig å sykle barføtt til jobb i Stavanger sentrum fra Schancheholen, men nå spaserer jeg, riktignok med sko. 3,5 kilometer blir for knapt for sykling. Skjalg og PsykOpp har en etter hvert lang historie seg imellom – samarbeidet tok til allerede i 1987 med filmen «Uten samtykke», om tvangsinnlegging. Det fortsatte i 1993 med filmen «Hva er det med Monica?». Samtidig med «Monica» begynte han å jobbe sammen med drama- og psykologilærer Kristin Gilje Johannesen på Randaberg vgs. – Vi har jobbet godt i tospann alle disse årene, sier Skjalg. – Hvorfor egner film seg til formidling av tema knyttet til psykisk helse – kanskje særlig mot unge? – Film har så mange tangenter du kan spille på. Film tar «alt» opp i seg – bilde, lyd, musikk, lys, farger, drama – og påvirkningskraften er tilsvarende stor. Det er et medium ungdom er storforbrukere av og veldig godt kjent med, og reaksjonene når vi viser film om vanskelige tema viser at dette gjør inntrykk. Det nyeste prosjektet vårt, «Kossen e det med deg? Eigentleg?» ble vist første gang under skoledagen på Schizofrenidagene 2017. Det er en serie på seks filmer, på rundt et par minutter hver. Det rekker faktisk å bli tårevått på de to minuttene. På den lille timen vi tilbringer i Skjalgs verden rekker vi å sneie innom digitalisering (så langt har 33 000 bilder i Skjalgs arkiv tatt reisen vekk fra sin analoge tilværelse), Skjalgs radiotekniker- og nyhetsfotograf-fars eventyr på sykkel fra Stavanger til Barcelona, turer ut i Nordsjøen

som tenåring på tidlig syttitall (bl.a. for filming på Ekofisk med Odd Karsten Tveit), ukelang streikedekning for NRK Dagsrevyen i 1970 i Sauda med reporter Arne Fjørtoft, førstehånds krigsopplevelser i Israel og på Vestbredden, og tidligere elever (fra et langt undervisningsliv innen medier og kommunikasjon) som dukker opp som paddehatter innenfor filmindustrien. – Hva skjer når du involverer ungdom i filmproduksjon? – De lærer seg ulike verktøy innenfor film samtidig som de i mitt tilfelle jobber med tema de kan relatere til sin egen hverdag og sitt eget følelsesliv. De bruker filmfaget og får innsikt i sin egen sjel på kjøpet. En god kombinasjon! – Selv om samfunnet er langt mer åpent rundt psykisk helse i dag enn det var da jeg begynte som lærer, er det fortsatt fryktelig vanskelig for mange unge å snakke om en hjemmearena preget av for eksempel alkoholmisbruk, vold, psykiske problemer eller overgrep. Barn og unge er ekstremt lojale overfor foreldrene sine, men vårt budskap er at de uansett må snakke med noen, og ikke gå og bære på vonde opplevelser alene. – Hva er det mest utfordrende ved å lage film – og hva er det aller kjekkeste? – Utfordringene kommer an på hvilken rolle du har. Regis søren har et eget sett med frustrasjoner, lydmannen er opptatt av andre ting, og så videre. Det kjekkeste er å få jobbe sammen med mange ulike yrkesgrupper, og koordinere det hele. – Hva vil du si er den største forskjellen på filmarbeid før i tiden og i dag? – Jeg kan gi deg et eksempel. Jeg var oppe i et småfly for NRK for å filme etter Sleipner-ulykken i 1976, og et SAS-fly ble holdt igjen på rullebanen slik at filmen skulle rekke frem til Oslo i tide til visning på Dagsrevyen. Klokken var 14 og det var siste frist for å rekke sending samme kveld. Den gangen trengte vi altså et 6 timers vindu – i dag kan man stå og filme med mobilen og strømme direkte til studio ved behov.

Sårbart samarbeid

være psykoterapeut er et privilegium. Vi inviteres til å tre inn i menneskets indre rom. Der får vi se og høre om tanker, følelser og opplevelser som i utgangspunktet er private, og som gjerne aldri har blitt delt med andre. Psykoterapiens fundament er tillit, og muligheten for endringsarbeid baserer seg i stor grad på at denne tilliten består gjennom nølingen og usikkerheten som alltid vil oppstå i slike intime møter mellom to mennesker. Invitasjonen fra pasienten er en tillitserklæring, og bærer med seg et stort ansvar. Vi skal aksepteres som fortrolige, ofte uten annet grunnlag enn den profesjonelle rollen vi har. Våre pasienter opplever et annet grunnleggende dilemma. Kan jeg stole på at terapeuten forvalter min sårbarhet med klokskap og omsorg, eller risikerer jeg at jeg blir feiltolket, overkjørt eller ender med å skamme meg enda mer enn det jeg gjør allerede? Det er stor variasjon i invitasjonene vi får fra våre pasienter. Terapeuters stadige utfordring er å gå fram i riktig tempo, og vite når man bør lede, og når man skal la seg føre. En del mennesker har en grunnleggende tillit til andre som hjelpere, med basis i erfaringer gjennom livet, og antar at andre vil dem vel. Andre har erfaring fra viktige relasjoner om at sårbarhet bør forbli gjemt. Man må unngå de vonde følelsene som oppstår når man ikke blir møtt. Da blir det å komme til terapirommet preget av ambivalens, og adgang til de indre rommene kan bli forbudt. Hit, men ikke lengre. Enn så lenge. Alle terapeuter opplever det som utfordrende å få invitasjoner som er tvetydige. Hvordan kan vi vite hvilke avvisninger vi bør respektere? I slike situasjoner kreves det tid. Man må være villig til å bevege seg inn og ut av sårbarhet fra et øyeblikk til det neste. Rammene må gi rom for at relasjonen kan testes ut over tid. Det krever fintfølelse og respekt, og varsom fasthet. Denne prosessen er vanskelig for både terapeut og pasient, men gevinsten for utholdenhet er ofte enda større enn når invitasjonen inn er ukomplisert. Det er kanskje slik at de som synes det å dele sårbarhet er mest vanskelig, er de samme menneskene som har størst nytte av å dele den.

ILLUSTRASJON: KRISTOFFER OL AVESEN FOTO: JAN INGE HAGA

Lars Ravn Øhlckers Sjefpsykolog/ Psykologspesialist BUPA

Å GÅ SAMMEN

Livet varer lenger når du går. Gladere blir du også.

GÅ, BEDRE, BEST TEKST: OLE J. ASKEL AND FOTO: ELISABETH FERKING

Å GÅ SAMMEN

et er en time siden tåken sprakk opp. Nå trasker et syttitall kvinner og menn, alle i alderen 60 år eller eldre, innover i kystterrenget. De passerer et vatn, tar av på en smal sti, forserer oppover langs en liten bekk som absolutt vil nedover, balanserer over steiner som vipper, det er ur, det er seinvokst furu der ved Lauvåsvågen i Sandnes. De går. Praten går. Elise Oliversen går, hun er fra Tananger og sier: – Jeg håper å falle med skoene på. Den faren er ikke påtrengende. Hun er 61 år og en riktig traver. – Jeg ble alene for noen år siden, da var det viktig å komme ut av stua, da betød det mye med fellesskap, forteller hun. – Det er ikke langt unna at jeg går hver dag, det gir velvære. Av og til blir jeg fornøyd med meg selv, kjenner gleden over at beina bærer og helsa holder. Oliversen er med i en lokal turgjeng som organiserer sine egne aktiviteter, FREDERIK HANSEN: – Vi trenger ikke komme så fort fram. det er dagsutflukter, sommerski, overnattinger og ukesturer. Men i dag er hun med Stavanger Turistforenings 60+ gruppe, et tilbud Hansen tar en slurk av vannflasken. – Turgåingen er en om friluftsliv og folkehelse som flere enn 700 vandrere ventil. Være ute, se nye ting, finne nye veier. Er det tanker bruker årlig. som kverner i hodet, er det også godt å gå. Magne Nilsen, 76, år er en gjenganger. – Jeg er gammel Siste etappe venter, på traktorvei fra Viervågen til gårdbruker, og har tatt i mot 1000 lam, sier han og steger Stølsvik. Anne Torsvik Henriksen er tidligere avdelingssjef avgårde. – Jeg har hatt kreft og fått slag, nå er jeg 99 fra Stavanger DPS, den allmenpsykiatriske poliklinikken, og prosent tilbake igjen. Å være ute er den beste medisinen. nå seniorrådgiver i Sesam, et regionalt kompetansesenter Mange pensjonister bor alene, de kan finne glede i å komme for eldremedisin og samhandling i Helse Vest. seg ut i naturen, bruke kroppen, kjenne på luktene, ta en Bakken er bratt nå. Hun pauser, trekker pusten og sier: Jeg går så mye jeg kan. Jeg får bedre helse generelt, og kaffepause. når det er viktig for hjertet, er det viktig også for hjernen. Det er tid for det nå. Det som var en rekke av turgåere oppløses og sprer seg over knatter og berg. Frederik I min alder må jeg tenke på det. Hansen, turlederen, vipper opp en matboks, tygger Pensjonisten gleder seg over å gå tur med mannen sin stående. –Jeg trives med en gjeng som dette. Der vi bytter og over å bli kjent med nye folk. plass i køen, snakker litt med den ene, så litt med den – Vi blir rett og slett gladere å gå. Det virker mot depresjoner, det vet vi jo. Det er bra for blodsirkulasjonen, andre. Det går ikke så fort. Vi trenger ikke komme så fort og den er viktig når du blir gammel. Vi må alle prøve å ta fram. Vi kan senke farten og se oss om. Elle løpe og ikke ansvar for egen helse. Da er det å gå det enkleste. se noen ting. For meg handler det mye om opplevelsen, Torsvik Henriksen griper hardere om stavene, kaster om roen, at jeg bare kan stoppe opp, sette meg ned på et blitt ut over fjorden, retter blikket opp bakken, og går. en trestamme og se ut.

OVER HELE landet byr turgrupper på friluftsliv og helse – sammen med andre

ANNE TORSVIK HENRIKSEN

MAGNE NILSEN

EI PILLE FOR ALT ER ILLE TEKST: HEIDI HJORTEL AND WIGESTR AND FOTO: MERETHE OPSTAD CL AUSEN

LEGEMIDLER OG NATUREN

Dersom Niels Christian Geelmuyden hadde vore lege, ville han truleg skrive ut ganske mange sukkerpiller og joggeturar til pasientane sine. Placebo-effekt og livsstilendringar gjer ofte folk friskare og gladare enn pillar, seier han.

eelmuyden er ikkje lege, men journalist. Han kom i fjor ut med ei ny bok; Pillebefinnende – Hva vet vi egentlig om våre vanligste medisiner? Boka har eit kritisk blikk på legemiddelindustrien. I to år han arbeida med temaet. I den perioden har han kome fram til at legemiddelindustrien driv med juks og fanteri i stor skala. Likevel trur han at verda vil gå sin skeive gong til tross for hans avsløringar og åtvaringar. Det betyr at mange friske menneske et tablettar dei ikkje treng, eller som dei har ingen eller liten effekt av. Andre menneske slit med sterke biverknadar som gjer dei sjukare enn dei var i utgangspunktet. I verste fall fører medisinen dei tek til at pasientar døyr. Legar vil halde fram med å skriva ut såkalla lykkepillar til smådeprimerte, sjølv om forsking viser at endring av kosthald, fysisk aktivitet, terapi og plantemedisin har betre og meir langvarig verknad enn all verdas lukkepiller, fryktar forfattaren.

skal sjå heilskapen. – Det kjennest ubehageleg at me ikkje kan stola på legar og styresmakter, seier Geelmuyden. REINE GJETTELEIKEN

– Mange medisinar gir langt fleire biverknadar enn verknadar, seier Niels Christian Geelmuyden som sjølv tek ein cocktail på ni piller dagleg for å behalde donornyra si. – Så kan ein kanskje seie det er utakknemleg av meg å skrive ei slik bok. For somme piller er heilt naudsynte, mellom desse er immunhemmande medisinar som eg som nyretransplantert må ta. Antibiotika, insulin og poliovaksinen er også banebrytande medisinar som har redda millionar av menneskeliv. Men æra for desse kan ikkje tilskrivast legemiddelindustrien, då medisinane kom som resultat av offentlig finansierte laboratorieforsøk, påpeiker han. Ifølge Geelmuyden skulle ein tru at ein medisin var eit resultat av lang og grundig forsking som hadde som mål å komma opp med ein kur for ei bestemt liding. Historia om den første lukkepilla på marknaden viser noko heilt anna, avdekker Geelmuyden i boka. Forskarane kom opp med eit stoff. Deretter lurte dei på kva det kunne brukast til. Først testa dei om det kunne senka blodtrykket på dyr. Nei. Det virka på somme dyr, men ikkje på menneske. Kanskje det då heller kunne brukast til slanking? Nei. Psykosar? Nei, det virka ikkje. Smådeprimerte då? Ja, her såg det ut til at somme kom i litt betre humør. Dermed blei eit byrå kontakta for å meisla ut eit namn med futt og krut. Og slik trilla lukkepilla Prozac inn på pillemarknaden.

BUKKEN OG HAVRESEKKEN

Mange av medisinane legane skriv ut til oss er godkjende på sviktande grunnlag, meinar Geelmuyden. I boka Pillebefinnende skriv han om korleis informasjon om mange typar legemiddel blir silt og skreddarsydd, med den følgje at ofte er det berre studiar som viser positive verknadar som blir publiserte. Studiar som rapporterer om biverknadar og dødsfall blir lagde i ein skuff. Mange studiar er også betalte av industrien sjølv. Eit paradoks er det også ifølge forfattaren at mange medisinar blir prøvde ut på unge og friske folk, medan menneske med dei fullaste dosettane er folk over 80. Dette er ikkje berre legemiddelindustrien sitt ansvar, også legar har eit ansvar i dette, understrekar han. Han trur ikkje legane er vondskapsfulle fordi dei skriv ut desse pillene. Niels Christian Geelmuyden trur dei i mange tilfelle er offer for villeiande og mangelfull informasjon og kjenner på avmakt i møte med legemiddelindustrien. – Det er likevel desillusjonerande å sjå høgt utdanna menneske med vitande og vilje tilby medisinar som dei på førehand veit kan skada menneske. På eit eller anna vis må dei tru at totalsummen skal komma ut i pluss, hvis dei da ikkje har sørga for å stykke opp ansvaret slik at ingen

EIN PROSENT KAN VERA MANGE

– Antidepressiva fører ofte til nedsett sexlyst og impotens. Ein prosent av dei som brukar medisinane kan i tillegg bli valdelege og/eller få hallusinasjonar. Denne informasjonen tok det nesten 20 år å få med i pakningsvedlegget. Så kan ein tenkje at ein prosent er jo forsvinnande få. På verdsbasis brukar over 100 millionar menneske slike

LEGEMIDLER OG NATUREN

– PILLER trengst somme gonger. Problemet er at stadig fleire friske menneske et medisinar som gir dei problem, seier Niels Christian Geelmuyden.

medisinar. Det betyr at meir enn ein million menneske er den eine prosenten som blir valdelege og får hallusinasjonar. I 90 prosent av skulemassakrane i USA, viser det seg at gjerningspersonen har stått på medisin mot depresjon. Piloten som med vilje styrta eit passasjerfly over alpane for tre år sidan hadde også slike medisinar i blodet, fortel Geelmuyden. Sjølv prøver forfattaren etter beste evne å leve slik han skriv. Etter å ha skrive bøker om kva vi et og drikk er det ikkje tilfeldig kva han tilfører kroppen av næringsstoff. I arbeidet med pilleboka fann Geelmuyden ut, i samråd med legen sin, at han kunne teste på eigen kropp om han trong alle pillene han tok. Han fann ut at ved å eta mindre salt mat, justera kosthaldet og vera fysisk aktiv, kunne han halvere den blodtrykksenkande og fjerne den syrenøytraliserande pilla. Den sistnemnde gjorde rett nok jobben sin, men biverknaden var at Geelmuyden blei blodfattig. For som arbeidet med boka har lært han, ingen verknad utan biverknadar. Takka vera endra livsstil er blodtrykket hans nå heilt fint utan medisin. – Det kan hende eg må ta ein og anna syrenøytraliserande tablett av typen H2-blokker etter å ha drukke mykje vin, men vatn med sitron kan vera like bra i kvardagen. Millionar av menneske går på såkalte protonpumpehemmarar, og mitt inntrykk er at legar er for lite kjende med kjerringråd som

Niels Christian Geelmuyden (57) »» Forfattar og skribent. »» Han er spesielt kjent for sine portrettintervju av norske kjendisar. »» Han har skrive biografiar om Inger Sitter, Trygve Hegnar og Børre Knudsen. »» I dei seinare år har han gitt ut fleire samfunnskritiske sakprosabøker om moderne produksjon av mat, drikke og legemiddel.

kan ha like god effekt, seier mannen som har eit godt liv med resten av pillene sine, sjølv om dei gir han kviser og auka risiko for hudkreft. DEI FARLEGE «UFARLEGE» PILLENE

Medisinar mot for høgt kolesterol er eit anna døme på medisin som ifølge Geelmuyden blir overforbrukt. I boka viser han til korleis menneske med tilnærma normalt kolesterol tek medisin som kan gi biverknadar i form av muskelsmerter og tap av minne. Han har også registrert at legar skriv ut medisinar som berre er godkjende for bruk i ein avgrensa periode, i årevis. Piller gir ofte legar høve til å gå for kortsiktige løysingar. Det er naturlegvis meir krevjande for pasientar og behandlarar å gå vegen om terapi og djuptgripande livsstilsendring, erkjenner 57-åringen. Biverknadar av medisinar er eit underkommunisert problem. Spesielt er han uroa over reseptfrie tablettar, som Paracet. Det at du kan kjøpe dei i daglegvarebutikken skaper eit feilaktig inntrykk hjå mange om at dette er trygge piller, hevdar han. Slik er det ikkje. Paracet har ei rekke alvorlege biverk nadar, blant anna leverskade, hormonforstyrringar og auka fare for hjarteinfarkt. I Danmark har ein funne ut at forhold knytta til medikamentbruk er den tredje vanlegaste dødsårsaka i Danmark. Geelmuyden meiner ikkje det er grunn til å tru at situasjonen er så veldig ulik i Norge og viser til eit anslag i ei norsk doktorgradsavhandling frå i fjor. – Kvart år rapporterer legar inn biverknadar til eit eige register. Årleg blir det registrert rundt 150 dødsfall knytta til medisinbruk i Norge. Halvparten av desse dødsfalla er forbunde med blodfortynnande medisinar. Men mørketala er store. For legar kan det vera svært freistande å gi opp ei anna dødsårsak for pasienten sin enn medisinen som legen har gitt vedkomande. Sannsynlegvis står berre fem prosent av dødsfalla i registeret, noko som betyr at kvart år dør rundt 3000 menneske som følgje av medisinbruk, poengterer han. SPINNDYRE BIVERKNADAR

I 2008 laga EU ein rapport som viste at 197 000 europearar kvart år døyr på grunn av biverknadar av medisinar. Biverknadar kostar EU 73 milliardar euro kvart år.

av Dag Lieungh

Det er ikkje enkelt å vera den restriktive legen. Forklaringsbyrda ligg ikkje hjå legen som skriv ut piller, men hjå legen som ikkje gjer det, seier Niels Christian Geelmuyden. Vona hans er at målretta informasjon over tid vil kunna endra haldningar og forbruk av medisinar. – Det skjedde med palmeolje. I løpet av tre år slutta folk å bruka denne olja fordi dei blei informerte om ulempene, påpeiker han. Sjølv ristar han litt oppgitt på hovudet av denne hangen han har til å rota rundt i emne som ikkje nett vekkjer den store begeistringa rundt forbi. Og av og til har han tenkt at det enklaste ville vore å vera meir godtruande og ta dei pillane legen gir han og heller døy eit par år før. REDDE FOR FEIL TING

Den lille hjerteboken

Han har ein heilt spesiell trong til å løfta fram tema han av Grete Kvalheim meiner er underkommuniserte i brysame og kontroversielle er laget spesielt deg som bøker, som han ikkje einDenne gongboken er sikker på omtil det er bryet har opplevd uønsket seksuell oppmerksomverd å skriva. het, krenkelser, trakassering, voldtekt eller seksuelle overgrep. –Å gi ut Pillebefinnende har hatt sin pris sosialt og mentalt, og ikkje minstTanken økonomisk. ikkje ei er at du kanBoksalet bruke den somgir notatellerlangt dagbok,betre der du kan nedmuntre høg timeløn. Det lønnarbok seg å notere skriva viktige følelser og refleksjoner. Vi tror at det bøker og portrettintervju. å skrive litt hver dag i en måned kan være tilnærming for å som få ut litt av sinnet, Etter å ha gjort ferdigen eifinbok om kva skjer etter dei fortvilelsen og frustrasjonen du kjenner på. fylte femti, har han planar om åerskriva om kva som skjer For skriving egenterapi! med verdas sædceller Etter andre verdskrig har fertiliteten Underveis i skriveprosessen vil du hver dag finne en hilsen ell eriet lite dikt fra en somverda stupt. Sidan 1973 har sædkvaliteten den vestlege selv har opplevd overgrep, og som vet hvorgått ned med nærare 60 danprosent. du har det. – Me har ein tendens til å gå rundt og uroa oss for feil Boken bestilles på grete@bokstavforlag.no ting. Overvaking og slikt, men tenk om me snart møter vår undergang fordi me ikkje greier å reprodusera oss, seier han og smiler lurt. ANNONSE

Humper i veien

– For legar kan det vera svært freistande å gi opp ei anna dødsårsak for pasienten sin enn medisinen som legen har gitt vedkomande.

Humper i veien av Dag Lieungh

Humper i veien er en sterk personlig historie om Dags møte egen sykdom Humper i veien er en med sterk personlig historie om Dags egen sykdom og psykiatrien i og psykiatrien i Rogaland. En bok som på ærlig vismøte og med med stor innsikt forteller Rogaland. En bok som på ærlig vis og med stor om møter mellom mennesker uavhengig av tittel. anbefales formennesker alle som innsiktBoken forteller om møter mellom uavhengig av tittel. Boken anbefales for alle som arbeider med mennesker enten det er i kommune eller helseforetak.

arbeider med mennesker enten det er i kommune

eller helseforetak. Dette er viktig lesning for studenter, ledere, planleggere og politikere. Den gir en personlig og engasjerende tilnærming og er et er godt til lover, Dette viktigsupplement lesning for studenter, ledere, planleggerekan og politikere. en personlig og engasjerundskriv og forskningsresultater. Dags historie bidra Den til ågirfinne løsninger i rende tilnærming og er et godt supplement til lover, fremtiden. Boken kan også leses av de som har en motbakke i livet. rundskriv og forskningsresultater. Dags historie kan bidra til å finne løsninger i fremtiden. Boken kan Det finnes håp! også leses av de som har en motbakke i livet. Det finnes håp!

Boken bestilles på epost: dag.lieungh@lyse.net

Dag Lieungh

OMSORGSOASEN

Tiden er inne til å løfte opp omsorg som behandlingsform i helsevesenet. Vi trenger større balanse mellom naturvitenskapen og humanismen, mener May Bjerre Eiby.

KJÆRLIGHET. IKKE KJEMI. TEKST: OLE J. ASKEL AND FOTO: MERETHE OPSTAD CL AUSEN

ay Bjerre Eiby var 17 da hun gikk inn døren til pleiehjemmet på Sjælland i Danmark. Skole eleven skulle møte arbeidslivet. Forberedt var hun ikke, ikke i det hele tatt parat til å konfronteres med det hun beskriver som grimt, med brett av plast og trillebord av stål og lukt av tiss og linoleum som strekte seg nedover de lange gangene, under det skingrende lyset i takene og inn på rommene hvor de eldre og syke satt. – Der var pasienter som var lei seg og ropte på personalet fra rommene sine. Mange var misfornøyde og sure. Blant de ansatte var tonen grov, høyrøstet. Sånn var det første pleiehjemmet mitt. Samtidig så jeg hvilken mulighet det var til å gjøre en forskjell for mange mennesker. Jeg valgte å bli sykepleier, forteller May Bjerre Eiby. Noen år seinere ble hennes far dement. Han endte opp på det samme pleiehjem hvor hun selv startet yrkeskarrieren. – Forholdene var de samme, det var ganske forferdelig. Far døde av omsorgssvikt etter et halvt år, da var han nettopp fylt 70, sier May. Det var nettopp de eldre hun som nyutskrevet sykepleier ønsket å arbeide for. – De eldre er de mest sårbare og har mest bruk for vår hjelp. Det blir også flere og flere av dem, og de lever stadig lengre, med stadig høyere kostnader for samfunnet, argumenterer hun. Nå er det drøye to år siden hun åpnet demens

pleiehjemmet Dagmarsminde på Sjællland. Det er lite hjem, privat drevet og offentlig finansiert, med 11 beboere. Hun kjempet det fram, finansieringen satt langt inne. Men det var også svar på et behov. Kurven over mennesker med demens stiger hurtig, og May Bjerre Eiby vil gi dem en ny og langt mer human hjelp, der de får utvikle seg med utgangspunkt i sine egne livsvilkår. Det handler om omsorg. Og det kan overføres til hele helsevesenet, mener hun. I sin bok fra i fjor, «Når omsorg er den bedste medisin», skriver Eiby: «Hvis en person har behov for hjelp, kan vi velge å stille betingelsesløst opp. Ikke minst i troen på at alle mennesker har like stor betydning. Vi kan vise hverandre tillit, pakke fordommene vekk og sette oss i den andres sted, uten å forvente å få noe igjen. Hos mennesker med demens er disse grunnprinsippene for omsorg helt avgjørende for overlevelse. Den eneste vei til bedring og livsglede. Men vårt helsevesen har dessverre kassert nestekjærligheten og dens virkning. Derfor må vi gjenoppfinne den» Ser vi mennesker som er syke og svakere som mindre verdifulle? – Samfunnet er skrudd sammen sånn at vi skal være til nytte, vi skal ha en økonomisk effekt. Men vi tenker, selv om det ikke er helt riktig, at de eldre ikke kan brukes til noe, de har ikke betydning lenger. Det er liv og så er det alderdom. De har levd. Jeg har selv tilbøyeligheter til å se 34

MAY BJERRE Eiby så hun kunne gjøre en forskjell og åpnet demenspleiehjem der omsorg er beste medisinen.

ALLE HVERDAGER er det en time med trening på Dagmarsminde. (Foto: Dagmarsminde)

OMSORGSOASEN

– Uansett hvor mye vi mennesker streber etter å klare oss selv i enhver livssituasjon, kan vi ikke endre det faktum at vi er avhengig av hverandre.

rullator da de flyttet inn. I dag kan alle bevege seg på egne ben, og bare en av dem klarer ikke trappene. Det er tale om en bemerkelsesverdig forbedring, og den er ikke bare fysisk. De har fått bedre overblikk og større evne til konsentrasjon. Det er ikke sånn at punkt 1 er at vi ikke skal medisinere. Men bruker vi omsorg, ser vi at de ikke trenger medisinene, sier hun og fortsetter: Om en beboer sitter og smiler, hvorfor skal hun da ha antidepressiva? Etter få dager hos oss får beboerne det markert bedre, selv om de var dopet ned da de kom. Det skjer noe med deres selvfølelse. Og når det får det litt bedre, og vi fjerner medisiner, får de det enda bedre. De kan skrive navnet sitt igjen, reise seg fra stolen, le høyt. Vi har glemt at disse menneskene er nettopp mennesker, og da må de få føle. Har man en periode der man er nedtrykt, så kan man komme gjennom den. Er man urolig, har vi flere andre virkemidler i omsorgen enn en pille med et bestemt stoff. Vi må være tilstede for dem hele tiden, og til sist kan vi finne en løsning. Beboeren kan stadig være urolig, men mindre urolig, og det er bedre enn at han sover.

May Bjerre Eiby i boken «Når omsorg er den bedste medicin», skrevet i samarbeid med Jakob Vedelsby.

det sånn. Og motsatt, når du er eldre, og kjenner at du ikke har betydning, så får du følelsen av meningsløshet. Eldre er en utsatt gruppe, spesielt gjelder det mennesker med demens. For når man blir eldre, er man avhengig av andre, og det ser vi på som noe forferdelig. Hvordan har helsevesenet sviktet? – Hele problemet er at det nesten utelukkende bygger på naturvitenskapelige verdier. At man skal kunne løse ting mekanisk, med resultater her og nå. Fokus er teknologisk. Da fjerner man seg fra de gamle sykehjemdydene, dem som har eksistert siden 1800-tallet, betydningen av berøring, være ute, være nær.

Hvordan har det dere gjør på Dagmarsminde over føringsverdi? – Jeg mener dette gjelder på alle områder. Vi må stille spørsmålet: Kan jeg bruke omsorg i stedet for noe annet? Vi skal ikke legge bort den medisinske behandlingen, men skape mer likevekt. Innen omsorgen for syke barn. Innen onkologien, for eksempel når pasienten har fått en prognose. Innen mental helse, med trening, fellesskap, mer oppmerksomhet og aktivitet som er tilpasset alder, sykdom og evner. Dette koster ikke mer enn at folk går omkring i årevis med sykdommene sine uten å bli bedre, og til slutt virker ikke medisinene lengre.

Mer empati, mer kjærlighet, og ikke kjemi, sier du? – Man begynner å medisinere med beroligende, smerte stillende og antipsykotiske medisiner. Men det gir startskuddet til et helt nytt sykdomsbilde. Medisinene gjør beboerne trøtte, deres naturlige reaksjoner dempes, medisinene får dem til å føle at alt er uten mening. De prøver å kjempe seg bort fra meningsløsheten, uten hell. Så reagerer de med uro og aggresjon, og så skrus medisineringen ytterligere opp. På dette stadiet skal det ofte store mengder medisin til for at pasientene faller til ro. De blir likegyldige, stopper å spise og drikke og legger seg til for å dø. Årsaken til døden kan være at vi ikke gir mennesker med demens andre muligheter. May Bjerre Eiby kaller det å gi sløvende medisin til mennesker med demens for maktbruk på linje med å legge folk i tvangstrøye. – Det må være som å ligge i en seng med en svært tung dyne over seg. Man kan ikke fjerne. den. I stedet blir dynen tyngre og tyngre, til man er avsindig av desperasjon og angst.

Ser dere ringvirkninger av arbeidet på Dagmarsminde? – Vi ser mange muligheter, men jeg synes ikke det er så mange andre som gjør det. Vi opplever enormt med oppbakking, også politisk. Men samtidig også en mistro. Det sies at vi kan gjøre hva vi gjør, fordi vi er privatdrevne eller fordi vi har de rammene vi har. Jeg opplever at folk tenker at det hele er fint, men litt naivt. Det er også mulig å se det som at dere leverer kvalitet når dere jobber for en mest mulig naturlig omsorg, og har som tanke at alle på Dagmarsminde er sammen om å skape best mulig dager? – Noe av det vanskelige er at stat og kommuner definerer kvalitet på en helt annerledes måte enn hva vi gjør. Hos tilsynsmyndighetene handler det om å oppfylle

En rekke medisiner er ikke en gang tillatt på Dagmars minde? – Mange av våre beboere satt i kjørestol eller brukte

fakta »» Demens er en fellesbenevnelse på sykdommer som rammer flere av hjernens funksjoner. Alzheimers er mest vanlig. »» Som oftest fører sykdommen til dårlig hukkommelse og språkvasker. Det er også vanlig å ha problemer med å orientere seg og å utføre daglige gjøremøl. Personligheten endrer seg. »» Over 70 000 nordmenn lever med demens. Ettersom vi blir stadig flere eldre, vil også flere få demens.

ANNONSE

ET LIV med demens skal være meningsfylt. (Foto: Dagmarsminde)

krav til dokumentasjon; hvordan ser handlingsplanen ut, hvordan dokumenterer vi maktbruk, sånne ting, selv om vi ikke bruker makt. Mens staten har satt opp arbeidsmålene punktvis, driver vi etter et menneskesyn. Så hvordan lykkes med å opphøye omsorg som behandlingsform? – Skal vi påvirke pleiepersonalet til å gå til ytterligheter for mennesker som har fått demens , og fortsette å håpe og tro på humane løsninger også når beboerne har eksempelvis en psykotisk adferd, er vi nødt til å si at beroligende og antipsykotiske medisin aldri er løsningen. – Samtidig må vi skape forståelse i samfunnet for at de eldre koster mindre hvis vi viser dem nestekjærlighet. Jo mer vi satser på omsorg, desto mindre koster det. Beboerne klarer mer, de behøver ikke medisiner, blir friskere og kan bidra. Omsorg kan være effektivt. Hvordan? – Helt ned i det daglige – i detaljene i hverdagen – må vi yte omsorg. Vi må skape større likeverd mellom omsorg og medisin. Dette er metoder brukt på 1800-tallet, på Florence Nightingales tid, i tiden med sanatorier for tuberkuløse. Den gang hadde man ikke annet. Nå har vi gått bort fra de humanistiske metodene, vi smiler litt av dem. Men vi må mer tilbake til det gamle. Får vi ikke til dette løftet, går det galt. Men så vanskelig trenger det ikke å være.

Humper i veien av Dag Lieungh Humper i veien er en sterk personlig historie om Dags møte med egen sykdom og psykiatrien i Rogaland. En bok som på ærlig vis og med stor innsikt forteller om møter mellom mennesker uavhengig av tittel. Boken anbefales for alle som

Den lille hjerteboken av Grete Kvalheim

Denne boken er laget spesielt til deg som har opplevd uønsket seksuell oppmerksomhet, krenkelser, trakassering, voldtekt eller seksuelle overgrep. Tanken er at du kan bruke den som notatbok eller dagbok, der du kan notere ned viktige følelser og refleksjoner. Vi tror at det å skrive litt hver dag i en måned kan være en fin tilnærming for å få ut litt av sinnet, fortvilelsen og frustrasjonen du kjenner på. For skriving er egenterapi! Underveis i skriveprosessen vil du hver dag finne en hilsen ell er et lite dikt fra en som selv har opplevd overgrep, og som vet hvordan du har det. Boken bestilles på grete@bokstavforlag.no

NY FORSKNING

I femti lange år har forskere trodd at mors angst og høyt stress under svangerskapet kan føre til senere emosjonelle vansker hos barnet. Dette er ikke tilfelle, viser en ny, norsk studie.

TRYGG ENGSTELSE TEKST: ELISABETH STR AUMØY ILLUSTRASJONSFOTO: DAN BØTAN, UNSPL ASH

et har lenge vært forsket på mors psykiske helse under svangerskapet sett opp mot barnets eventuelle senere emosjonelle vansker. De aller fleste funn har til nå pekt på at det finnes en sammenheng mellom mors stress mens hun går gravid og følelsesmessige vansker hos barnet, men en ny studie har bevist at man tidligere ikke har hatt god nok kontroll for andre faktorer som spiller inn i denne årsaks sammenhengen. Forsker og førsteamanuensis Mona Bekkhus forklarer at tidligere studier ikke har hatt tilgang til den nødvendige typen data: – Når forskere tidligere har studert sammenhengen, har man forsøkt å avdekke om mors engstelse er skadelig for fosteret grunnet stresshormoner som skilles ut. Man har trodd at stresshormonene kan påvirket fosterets utvikling. Men det er først når man sammenligner søsken at man kan få god kontroll for om dette kan skyldes miljø eller gener.

I dag er det mye som kan tyde på at denne sammenhengen kan skyldes gener snarere enn at mor er engstelig og stresset under svangerskapet. God forskningsdesign er viktig for å kunne si noe om hva som er årsaken til at noen barn utvikler vansker, og andre barn ikke. Skal man for eksempel studere stress, kan man ikke stresse eller randomisere gravide kvinner i forskningsøyemed. Å sammenligne tvillinger, som ofte kan si noe om miljø eller gener, ville også vært problematisk i dette tilfellet, fordi tvillinger kommer fra det samme svangerskapet. Når man derimot sammenligner søsken, hvor mor rapporterer å være engstelig i ett svangerskap, men ikke et annet, vil man kunne skille mellom hva som er felles (gener) og hva som er ulikt (stress). – Data fra flere svangerskap hos samme mor og data om to eller flere søsken som er hentet inn over tid, har vært nødvendig for å konkludere som vi har gjort, sier Bekkhus.

NY FORSKNING

Bekkhus forteller videre at det kreves at man har data om et stort antall søsken og at man kan utføre en såkalt prospektivt studie, altså at man kan forske på et stort, tilfeldig utvalg av populasjonen. I så henseende gir Den norske mor og barn-undersøkelsen (MoBa) et helt unikt forskningsgrunnlag (se egen faktaboks på neste side). – Ingen andre studier i verden har et så stort søsken datagrunnlag. Har man ikke et tilstrekkelig stort antall studiedeltagere, kan man risikere såkalte falske positiver. Takket være MoBa og det unike datamaterialet her, kan vi konkludere med at det ikke er det at mor er stresset i svangerskapet som bidrar til flere vansker hos barna.

omsorgsperson kan kompensere hvis mor er avvisende eller av andre årsaker ikke har nærhet og sensitivitet overfor barnet. Det vil si at andre mekanismer kan være i spill som gjør at det går bra, selv om mor for eksempel skårer høyt på angst og depresjon etter fødsel, og mors atferd skulle påvirke barnet, forteller Bekkhus. – Vet dere noe om grunnene til at mor kan ha angst under ett svangerskap og ikke et annet? – Det er vanskelig å si noe fast om, det kan ha mange ulike årsaker. I våre studier har vi målt symptomer på angst, ved å spørre blant annet «har du opplevd noen av disse symptomene i løpet av de siste 14 dagene». Det kan hende at mors livssituasjon har endret seg, hun kan være engstelig for at hun er utenfor parforhold, eller engstelig for selve parforholdet. Kanskje hun har opplevd bedring fordi hun har fått behandling og hjelp med symptomene. I vår studie fant vi en liten, økt forekomst av angst i det første svangerskapet i forhold til det andre. Det kan tenkes at det kan ha noe med alder og erfaring å gjøre, man vet mer om hva man kan vente seg både av sorger og gleder. Men jeg vil gjerne poengtere at det finnes store individuelle forskjeller.

Mor trenger altså ikke engste seg for at hennes psykiske helse under svangerskapet, påvirker barnets emosjonelle utvikling. Men etter at barnet har kommet til verden spiller familieliv og nære relasjoner en viktig rolle for barnet. – Hva ligger i «et godt og stabilt familieliv» etter fødsel? – Det er et veldig stort spørsmål! De første leveårene er sensitive med tanke på tilknytning, og det er mange ulike utviklingstrinn barnet skal gjennom. Barnet skal lære seg utrolig mye, som å ta til seg mat, utvikle språk og lyder, det skal begynne å krabbe og gripe og etter hvert fungere sosialt … i det hele tatt. Generelt er det gunstig for barns trygghet og utvikling at familielivet er godt og stabilt, med foreldre som responderer på barnets behov og hvor familiesituasjonen ikke endrer seg, sier Bekkhus.

– Hvordan kan søsken reagere forskjellig på oppvekst i den samme familien? – Alle mennesker er forskjellige, og søsken kan ha ulikt temperament. Foreldre vil også ofte oppføre seg forskjellig overfor barna – ulikt temperament kan tiltrekke seg ulike typer respons fra de voksne, og ulik dynamikk i familien er helt naturlig. Tidlig forskning på familie og barn fokuserte i stor grad på at det var foreldrene som fullt og helt styrte barneoppdragelsen, men forskning viste senere at foreldre–barn-samspill kunne gå begge veier, altså barnets atferd og temperament påvirker også hvordan vi voksne samhandler med barnet, sier Bekkhus.

En studie fra Lucy Bowes et al. av barn som rapporterte at de var blitt mobbet1, har vist at varme, omsorgsfulle mødre kan virke som en beskyttende faktor for barn som blir mobbet. Foreldre som er sensitive og lyttende og har god emosjonsforståelse, vil ofte kunne gi barna et «skjold» mot negative opplevelser. Rutiner og forutsigbarhet er viktige rammer for barnet, og det er viktig for barnet å vite hva som er forventet av dem. I familier med høy risiko – hvor det forekommer for eksempel vold eller rusmisbruk, høyt konfliktnivå eller psykiske vansker – har man funnet at barnehagehverdagen kan ha en beskyttende effekt på barnet2. I barnehagen er det mye læring og stimuli, og barnet får glede av faste rutiner og klare regler og rammer.

– Kan du si noe om hvilke andre problemstillinger rundt barns utvikling du ønsker å undersøke fremover? – Jeg jobber med en studie om angst hos mor i svanger skapet og adferdsproblemer hos barnet3. Denne studien er under gjennomgang i et internasjonalt forskningstidsskrift. Vi planlegger også å sette i gang en studie hvor vi i større grad vil se på arvelighet, genetikk og epigenetikk. Vi er med andre ord interessert i å få en bedre forståelse av hvordan miljø påvirker genenes uttrykk, og hvordan miljø og gener virker i samspill for å forklare hvorfor barn utvikler seg forskjellig på tross av samme erfaringer og oppvekst.

– Sett i sammenheng med vår studie, vet vi fra andre studier at deprimerte mødre kan være mindre sensitive for barnets utvikling, fortsetter Bekkhus. – Deprimerte mødre tilbringer mindre tid i lek og samspill og kan være mer avvisende mot barnet sammenlignet med ikke-deprimerte. Dersom mor – eller far – er psykisk syk, kan det øke risikoen for at de ikke har kapasitet til å respondere på barnets signaler. – Det er verd å understreke at far eller en annen nær 1 School, Neighborhood, and Family Factors Are Associated With Children’s Bullying Involvement: A Nationally Representative Longitudinal Study

3 I motsetning til emosjonelle vansker hos barnet, som den avsluttede studien omhandler.

2 Côte et al., 2006

– Hvorfor synes du dette forskningsfeltet er spennende og viktig? – Barn utvikles i samspill med både gener og miljø, og jeg er spesielt opptatt av familiens betydning for barns utvikling. Vi vet at svangerskapet er en spesielt sårbar utviklingsfase hvor blant annet hjernen utvikles. Et spørsmål jeg har vært opptatt av er å forstå hvordan mors følelser og tanker egentlig kan «komme inn» i barnet eller fosteret. Jeg er spesielt opptatt av å forstå individuelle forskjeller og synes det er særlig spennende å forstå samspillet mellom miljø og gener, samt hvordan ulike risikofaktorer i miljøet kan bidra til hvordan genene blir uttrykt, avslutter Bekkhus.

Mona Bekkhus »» Har bakgrunn som Ped.Psyk. Rådgiver, og tok en PhD i 2012. Er idag Førsteamanuensis i utvik lingspsykologi ved Universitetet i Oslo. Doktorgraden fokuserte på pre-natal risiko og barns tidlige utvikling, som hun fullførte ved Psykologisk Institutt, Universitetet i Oslo. »» Hun har vært gjesteforsker ved Institute of Psychiatry, King’s college i London, og Queensland University of Technology, Brisbane Australia.

Studien

Angst i svangerskapet

»» Re-examining the link between prenatal maternal anxiety and child emotional difficulties, using a sibling design. Mona Bekkhus, Yunsung Lee, Rannveig Nordhagen, Per Magnus, Sven O. Samuelsen og Anne I.H. Borge

»» Angst i svangerskapet er vanlig og forekomsten er på 10–15 %. »» Flere observasjonsstudier har tidligere funnet at angst i svangerskapet øker risikoen for emosjonelle vansker hos barnet. I studien til Bekkhus et al. har man studert to svangerskap hvor mor rapporterer å være engstelig i ett svangerskap, men ikke i det andre, og sett at en slik sammenheng kan være forklart av felles gener og miljø, altså at dette ikke skyldes at mor var engstelig i svangerskapet.

DEN TOTALE SITUASJONEN ER AVGJØRENDE

– Kvinner som opplever angst, depresjon og stress under svangerskapet får ikke nødvendigvis et barn som strever. Det er den totale situasjonen som er avgjørende, sier Gro Vatne Brean, psykologspesialist ved Rbup. Hun forteller at det er flere faktorer som avgjør hvordan barnets psykiske helse utvikler seg. – Hvordan barnet har det i magen, barnets gene tiske og epigenetiske miljø, forhold rundt fødselen, og ikke minst hvordan babyen og foreldrene har det etterpå påvirker dette. Barnet utvikler seg i samspill med sitt omsorgs miljø. Et godt miljø beskytter, mens et dårlig miljø øker risikoen for problemer. – Det er viktig å fange opp familier som strever. Jo bedre mor har det, jo bedre for barnet. Mors evne til egenomsorg er viktig i dette, og ikke minst å få omsorg fra andre, avslutter Brean.

Den norske mor og barnundersøkelsen (MoBa) »» En pågående prospektiv fødselskohort studie initiert av Folkehelseinstituttet i 1998–2008. Her har man fulgt over 100 000 svangerskap fra tidlig i svangerskapet til ungdomsalderen. »» En av verdens største helseundersøkelser. 114 500 barn, 95 000 mødre og 75 000 fedre deltar. »» Det er i dag mange ulike forskningsprosjekter som bruker data fra MoBa, og denne studien er helt unik internasjonalt.

Kilde: nrk.no

»» Studien til Bekkhus m.fl., har fulgt mødre som har deltatt med mer enn ett svangerskap.

KRONIKK

Folk treng folk

ILLUSTRASJON: K AREN AUESTAD MOEN

«T

raff du nå kjentfølk?», hugsar eg som liten at mine foreldre alltid spurte kvarandre om når den eine hadde vore ute og gjort eit ærend. Så måtte ein altså gå gjennom kven ein hadde prata med, samt kven ein berre hadde helsa på. Då eg var barn syntes eg det var rart at dette var så viktig. No er eg der sjølv. Spontant kjem eg heim frå laurdagsrunden i sentrum og ramsar opp alle eg har møtt på. Og eg hugsar så godt den fyrste laurdagen eg kunne gjere nettopp det, ein laurdag eit par år etter at eg hadde flytta til Stavanger frå Oslo. Eg hadde møtt på vel 3–4 kjente nede i sentrum denne føremiddagen, og kom heim begeistra og sa «no høyrer eg til i denne byen». For det er det handlar om: Å høyre til. Eit av fleire grunnleggande behov, å høyre til ein fellesskap. La oss seie at tilhøyrigheita er storebroren til tilknytninga: Den livsviktige tilknytninga som etableras mellom baby og omsorgspersonane dei fyrste leveåra, og som utgjer grunnlaget for relasjonell fungering resten av livet. Å oppleve tillit i trygge, nære relasjonar frå fødselen av gir ei emosjonell vaksine livet ut. Trygg tilknytning gjer oss betre rusta til å etablere tillit i andre, gode relasjonar seinare i livet. Behovet for å knytte ein tillitsfull, stabil

relasjon til nokre få nære går ikkje ut på dato i løpet av livsløpet. I tillegg treng ein som ungdom og vaksen å høyre til ein større fellesskap; det vere seg ein skoleklasse, eit fotballag, ei menigheit, eit nabolag, eller ein kolonihage. Det er nok difor eg nærmast kjenner korleis helsa får ein boost kvar gong eg ruslar rundt på parsellen min i Våland kolonihage. Kolonihageuniverset, der alle helsar og småprater med kvarandre. Der folk du ikkje har sett før, kjem bortom og spør om du har ei jarnrive eller ein vasslange dei kan låne. I kolonihagen helsar eg på eit titals personar dagleg, og eg veit kven som bur på rekke og rad bortigjennom. Heime i nabolaget mitt aner eg ikkje kva dei tvers over vegen heiter. Det er nok også difor eg fleire gongar i veka handlar middagen på den lille Coop prix borte i gata. Det er ikkje billegast. Dei har ikkje best utval. Eg vandrar likevel dit igjen og igjen, fordi eg er på hels og småprat med fleire av dei i kassa. Fordi det er så triveleg der. Desse kvardagslege vitaminbombene mine får meg til å tenke på den kjente forskaren Steven Porges. «People need people» har Porges sagt. Han er far til omgrepet «samregulering» og han har lært oss om kor utruleg viktig

Ingrid Kristine Aspli »» Psykologspesialist klinisk barn og unge »» Ansatt ved Alternativ Til Vold (ATV) Stavanger »» Fagområde: Vald og traumer

andlet-til-andlet-interaksjon er, samt kroppskontakt i trygg og avslappande kontekst. Han har lært oss korleis nervesystemet vårt vert påverka av vår kontakt med andre menneske, og kor tydeleg vår fungering avheng av positiv kontakt med andre menneske. Folk treng vennlege blikk, varme smil og gode klemmar, rett og slett. Og apropos den livsviktige tilknytninga i starten av livet: Det er openbart for oss at nyfødte treng blikkontakt og kroppskontakt framfor ein iPad. Men er det like openbart at det same gjeld 40 eller 80 år seinare? Eg dristar meg til å seie at det faktum at folk treng folk står i fare, om vi ikkje passar på. Eg hugsar ein kronikk for nokre år sidan, kor ein professor frå NTNU skreiv at det var lite økonomisk klokt av regjeringa å bruke 200 millionar på fleire lærarar i skolen. Han meinte at ein heller burde ha bytta ut lærarane med nettbrett. Eg og fleire med, vart grueleg provoserte. Gode relasjonar mellom vaksne og barn går vel aldri ut på dato, eller? Vi ser same type ut vikling på mange område i samfunnet: Du treng eigentleg ikkje gå på butikken, du kan berre handle matvarer på nett. Ein mann med godt humør er på veg ut, i det fleire og fleire bussar skal bli førarlause. Du skal no få sleppe å gå på posten, for du skal få digitale frimerke heime. Ungdom treng ikkje møtas, dei har jo eit mylder av sosiale medier å henga på. Eg merkar meg også kor sterkt fokus vi har på det som heiter «velferdsteknologi», til dømes innanfor eldreomsorgen. Vi skal innføre medisindispensarar, aktivitetsrobotar og smartrullatorar på sjukeheimane. Smartrullatoren skal hjelpe eldre å finne tilbake til sjukeheimen, om dei rotar seg bort åleine på tur. Vel og bra, men det er eit stort men her. For hvis det blir slik at desse teknologiske nyvinningane erstattar gode, varme pleiarhender, så er det kanskje ikkje så mykje helse i

dei likevel? Det er vitterleg noko anna å gå tur med eit menneske, enn med ein smartrullator. Eg ser også innanfor mitt fagfelt, psykisk helse, kor det kryr av appar og chattemulegheiter. Bra som supplement, men kva om det blir alternativet til det fysiske møtet med ein terapeut? Som samfunn så kan det sjå ut som at vi er i ferd med å rigge oss slik at vi møter færre og færre folk i kvardagen vår, som deltakarar i samfunnet. Det må jo få nokre konsekvensar. Og kan vi sjå konturane av dei helsemessige konsekvensane allereie? Det skrivas jamnleg i media om einsemd. Einsemd vert skildra som eit samfunnsproblem, blant gamle, men også blant unge. Dette til tross for den enorme bruken av sosiale media. Er det fordi det fysiske møtet forsvinn? Er det samreguleringa vi mistar, som gjer at nervesystemet vårt slår alarm? Kan det vere slik at kroppen vår seier hallo! Det er noko grunnleggande som manglar her! Og som streikar ved å slå til med symptom på både angst og depresjon og meire til? Ein hudpleiar fortalte meg nyleg at mange av hennar kundar byrjar å gråte når dei får nakkemassasje, «fordi det er så lenge sidan dei kjente kroppskontakt». Folk treng nære relasjonar, og folk treng kjentfolk, og folk treng kontakt generelt. Difor treng eg, i tillegg til min mann og mine barn, faktisk også Sivert og Olaug på Prix; som veit kven eg er, som kommenterer at eg såg deg i avisa i går, og hjelper meg å pakke når eg har hendene fulle av utålmodig baby og barnevogn. La oss ikkje modernisere oss vekk ifrå slike helsefremmande kvardagslege augeblinkar. I mylderet av alle skjermar og tastar og plattformar; La oss ikkje gløyme det faktum at folk treng fyrst og fremst folk.

– Ein mann med godt humør er på veg ut, i det fleire og fleire bussar skal bli førarlause.

HISTORISK

Spørsmålet om hvilken betydning landskap, natur og fysiske omgivelser har for vår identitet og psykiske helse har opptatt mennesker siden uminnelige tider.

Landskap, identitet og mental helse TEKST: HANS-JØRGEN WALLIN WEIHE

runnleggende sett har mennesker alltid vært opptatt av hvordan de påvirkes av omgivelsene. Vi preges og vi preger våre omgivelser. Det er imidlertid først med vår tids moderne teknologi vi har blitt i stand til å ødelegge naturen i en slik grad at vi kan sette spørsmål ved om vår livsførsel truer vår egen eksistens. Mennesker lever under de mest ulike forhold. De tilpasser seg og trives under naturforhold som for andre vil være uutholdelige. Shakespeare skriver at vi er slikt stoff som drømmer veves av. Vi drømmer frem den vi er i vår forestillingsverden. Vi danner oss bilder av oss selv og våre liv. Det er ikke en prosess som er uavhengig av andre eller av de fysiske omgivelsene. Vi klarer aldri å trekke noen klar grense mellom oss selv og våre omgivelser. Som kropp er vi i stadig utveksling med det som er rundt oss. Vi avgir svette, varme og avfallsstoffer. Vi puster, spiser og drikker. Som tenkende og sansende tar vi inn inntrykk og meninger. Når vi formulerer noe, er det mer eller mindre selvstendige refleksjoner over det vi tar inn. Filosofene og tenkerne Kierkegaard og Kant opplevde at de trengte vandringen for å utvikle sin tenkning. Det var i møte med de skiftende omgivelsene man møter på en vandring de fikk til sin refleksjon. I indiansk mytologi spiller dyrene en stor rolle. Menneskene får sine egenskaper av dyrene. De er forbilder og forvaltere av egenskaper. Dyrene har ofte ferdigheter menneskene strever etter å nå. Dyr har ikke ord. Det de kan må mennesket tilegne seg på annen måte enn med ordet. Av dyrene lærer og lærte mennesket betydningen av det ordløse.

Når de norske emigrantene kom til Amerika møtte de et landskap som var ulikt det de kom fra. Mennesket tilpasser seg de mest ulike forhold, men det var også dem som fant det vanskelig. De ble psykisk syke. Det flate prærielandskapet var noe helt annet enn det norske fjord og dal-landskapet. Samtidig var det også slikt at vi får beskrevet hvordan de som kommer fra et åpent landskap følte seg innestengt og «kvalt» av trange daler og fjorder. Jeg har arbeidet mye i arktiske områder både på Grønland, i nord-Canada, Sibir og i de nordiske nordområdene. Kommer man langt nok mot nord er det lite eller ingen vegetasjon, det finnes ikke trær og de klimatiske forholdene er barske. Det kan være svært kaldt og det er ofte kraftig vind. Enkelte steder lever mennesker i landskap som i store deler av året er dekket av is og snø. Like fullt trives de og mange beskriver utfordringer med å leve i andre landskap og under andre klimaforhold. Når man snakker med dem som beskriver slike reaksjoner, er det som om landskapet er blitt en del av dem. Mange finner det uendelig vakkert og savner vind, store åpne landskap og det barske klima når de kommer til et annet landskap. Noen forteller om stor grad av mistrivsel og noen ganger sterke psykiske reaksjoner dersom de må leve under andre forhold. Reaksjoner på ulike typer landskap og aktiviteter i dem, er anerkjente innen psykologien og brukes aktivt terapeutisk. Allerede i antikken anbefalte leger at pasienter med psykiske lidelser skulle oppholde seg i hager. De gamle klosterhagene ble brukt terapeutisk, i løpet av 1800-tallet ble det utviklet hager og naturomgivelser

â&#x20AC;&#x201C; Vi klarer aldri ĂĽ trekke noen klar grense mellom oss selv og vĂĽre omgivelser.

HISTORISK

for å hjelpe mennesker å gjenvinne sin mentale helse. I vår tid brukes hagebruksterapi for å bedre menneskers mentale helse. I behandling av demens brukes sanse hager og naturomgivelser. Men også vi andre trenger naturomgivelser for å kunne fungere. Utfordringen vår ligger i at vi har vanskelig for å erkjenne og å ta konsekvensen av dette behovet. I behandling av psykiske lidelse og avhengighets problemer brukes natur og naturopplevelser aktivt. Naturen stimulerer til aktiviteter og gir sansemessig stimulering som påvirker. Strukturerte menneskeskapte omgivelser, og enda mer det rent digitaliserte, disiplinerer og innsnevrer oss på en måte som for mange kan være kvelende. De franske filosofen Foucault har skrevet om disiplineringens historie. Bruker man hans perspektiv, kan man reise spørsmål om hvorvidt vår utvikling av byer og nye teknologiske digitaliserte løsninger fører til at vårt personlige handlingsrom blir mer og mer innsnevret. Tilgangen på mer stimulerende omgivelser og aktiviteter blir dermed avgjørende for å bevare og utvikle psykisk helse. Parker og grøntområder i byene er fellesarealer. I

løpet av 1800-tallet vokste det fram en bevegelse som argumenterte for slike områder for å bekjempe negative sider ved urbanisering og manglende stimulering i byer som eksploderte i størrelse. I England fikk man «British Open Space Movement». De argumenterte for og hadde erfaring med at mennesker som ikke fikk stimulering ved tilgang til natur, ble syke. Tilgangen på natur handlet om mental helse og var av avgjørende betydning. Håndverkeren og skribenten Johan Bojer Godal operer med begrepet handlingsbåren kunnskap. Det er kunnskap som ligger i handlingene. Vi kan ikke lese oss til dem, men vi må kunnskapen inn ved å utøve aktiviteten. Helt enkelt ser vi det ved dans og musikk. Vi kan lese om dans og musikk, men ferdigheten må inn ved å utøve aktiviteten. Slik er det også med vårt forhold til våre omgivelser. De inuittiske jegeren oppe i det arktiske islandskapet har fått inn kunnskap og reaksjoner som sitter i kroppen i møtet med landskapet. Læringen om hvordan han eller hun skal håndtere landskapet sitter i kroppen. Læringen og de kroppslige reaksjonene er også slik at de påvirker oss mentalt og i vår samhandling med andre. Psykoterapeuten Ola Raknes skrev i 1928 doktorgradsavhandlingen Møtet med det Heilage. Med den forsøkte han å forklare det psykologiske opphavet for religion. I hans tolkning har alle religioner søken etter nytt liv som det spesifikke. I sjamanismen mente han dette skjedde ved søvndeprivasjon, sult og faste. Det skjedde ved å utsette seg for, og i erkjennelsen av, de naturkreftene som livet ble regulert av. I hans fortolkning brukte sjamanismen suggesjon som metode, mens psykoterapien til sammenligning var ikke-dirigerende og likeverdig i sin praksis. Sigmund Freuds datter, Anna Freud, ble en gang spurt om hva som var de viktigste menneskelige egenskaper for å bli en god analytiker. Hunn sa at svaret var enkelt. Dersom man ønsker å være en god analytiker må man elske sannheten, både den vitenskapelige og den som gjelder ens egen person. Sannheten må være overordnet det å møte de ubehagelige fakta, både dem som gjelder en selv og verden for øvrog. Deretter understreket hun at mennesker må han interesser utover det medisinske og biologiske. Sannheten handler om å se virkeligheten ut fra mange perspektiv, kunst, kultur, religion, historie og litteratur gir verdifulle bidrag. Erkjennelsen av at alle menneskelige tradisjoner tar sitt utgangspunkt i naturen, blir en viktig del av en slik søken. Enda mer viktig blir det mentalt at vi erkjenner at vi er en del av naturen og noe langt større enn bare oss selv.

NATUREN STIMULERER til aktiviteter og gir sansemessig stimulering som påvirker.

@brainmiihoi

NATUR OG PSYKOLOGI

Hva driver mennesker ut på vandring i naturen? I filmene Into the Wild og Wild handler det om lengsel etter frihet, men også om flukt fra fortiden.

Flukt og fornyelse TEKST: KRISTIN A ALEN

«Å natur, å min kjære!» utbrøt Jean-Jacques Rousseau da han på 1700-tallet forlot byens larm. Den sveitsisk-fransk filosofen er den første som reflekterer skriftlig over det å gå i skog og uberørt landskap. Siden da har stadig nye mennesker gjort opprør mot industri, teknologi og støyende byliv. «Til fots og med lett hjerte tar jeg ut på den åpne veien / Sunn, fri, verden foran meg», skrev den amerikanske poeten Walt Whitman i 1855 i diktet «Song of the Open Road». Knappe 140 år senere tok hans unge landsmann, Christopher McCandless, et valg i Rousseau og Whitmans ånd. Selv om Chris hadde velstående foreldre og en søster som ville hans beste, god utdannelse og 24.000 dollar på konto, droppet han i 1992 sin egen karrierestige, kuttet kontakten med familien, skjenket sparepengene til et veldedig formål og haiket seg gjennom USA under navnet Alexander Supertramp. Langs veien møtte han omsorgsfulle mennesker som ville ha fellesskap med ham. Men Chris dro alltid videre. Han ville vekk fra sivilisasjonen og inn i Alaskas villmark for å leve i ensomhet. Det endte dessverre tragisk.

«I’m going to walk myself back to the woman my mother thought I was.» Cheryl Strayed i filmen Wild FILMATISERT

I 2007 ble Chris´ skjebne levendegjort i filmen Into the Wild med Sean Penn som regissør. Det er en rørende skildring av en ung mann som vil finne den sanne tilværelsen på egen hånd. Men det han glemmer, er at naturen er blind og ikke tar hensyn til menneskelige behov. Elva som han med letthet krysset om vinteren, er noen måneder senere umulig å forsere på grunn av stor snøsmelting. Snart går han tom for mat og tvinges til å spise røtter og planter. Men hvilke planter er spiselige og hvilke er giftige? Valget Chris tar, blir fatalt. FLUKT FRA FORTIDEN

«Alle landstrykere jeg møter, er på flukt fra et traume», sier en skribent som Cheryl

Strayed traff der hun vandret fra Mojaveørkenen i Mexico i sør til fjellkjeden The Cascades i Oregon i nord. Ruten, kalt the Pacific Crest Trail, regnes som USAs tøffeste fottur. 26 år gamle Strayed likte ikke å bli kalt landstryker, men måtte innrømme at hun hadde lagt ut på turen for å komme vekk fra en tragisk fortid. Fire år før døde moren hennes av lungekreft, stefaren forsvant og to søsken kuttet kontakten. Selv begynte hun å bruke heroin, og snart ble hun skilt. Skjønt den tre måneder lange turen ga Cheryl vonde gnagsår og en betent negl, førte opplevelsen av den mektige naturen til at hennes indre sår kunne leges. I 2012 utga Strayed boka Wild: From Lost to Found on the Pacific Crest Trail. To år senere kom filmen Wild med Reese Witherspoon i hovedrollen. Det gode med filmatiseringen er at regissør Jean-Marc Vallée gjør mer enn bare å formidle den spektakulære naturen der Cheryl går. Vi får oppleve ensomheten – her er ingen mobiltelefoner eller nettilgang – og utmattelsen mens hun strever for å nå målet sitt: «Å gå meg selv tilbake til den kvinnen som min mor trodde at jeg var».

NATUR OG PSYKOLOGI

Into the Wild »» Drama bygd på en sann historie om Christopher McCandless »» Regi: Sean Penn »» Med: Emile Hirsch i hovedrollen »» USA 2007.

Wild »» Drama bygd på den selvbiografiske boka til Cheryl Strayed »» Regi: Jean-Marc Vallée »» Med: Reese Witherspoon i hovedrollen »» USA 2014

FJELLFOLK NRKs dokumentarserie Fjellfolk handler om mennesker som lever i, for og av fjellet. Vi møter bonden som tar imot nye lam på gården, og toppturledere som venter nye gjester. Farene i fjellet blir tydelige etter at et snøras tok to menneskeliv. Minnet om tragedien plager mannen som fant de omkomne.

SKJØNT DEN tre måneder lange turen ga Cheryl (Reese Witherspoon) vonde gnagsår og en betent negl, førte opplevelsen av den mektige naturen til at hennes indre sår kunne leges. Fra filmen Wild av Jean-Marc Vallée

LA SAUEN BEITE FRITT

EN ØY I HAVGAPET

KUNSTEN Å GÅ

STORSLAGNE FJELL

Anna Blix har skrevet boka En hyllest til sauen der hun advarer mot en landbrukspolitikk som vil effektivisere vårt tradisjonsrike sauehold. I stedet for å la villsau beite på grønt gress i uveisomt terreng lokkes bonden til å gi kraftfor laget på soyabønner fra Brasil for å øke kjøttvekt og antall lam.

De usynlige er første bind i Roy Jacobsens trilogi om Ingrid som vokser opp på en øy på Helgelandskysten tidlig på 1900-tallet. Boka skildrer en fattig familie som gjennom hardt arbeid lever av fisken i havet og ærfuglen på land, til tross for at naturen setter menneskene på beinharde prøver.

Det er inn å skrive om å gå. I boka Gå. skildrer Thomas Espedal egne vandringer – i dress – over vestlandsfjell, i Hellas, Wales og Tyrkia. Underveis siterer han vandringsmenn som Vinje, Rousseau, Hölderlin og den amerikanske poeten Walt Whitman: «Den lange, brune stien leder meg hvorhen jeg måtte velge...»

Mountain er en dokumentar av regissør Jennifer Peedom som viser spektakulære dronebilder av mennesker mens de bestiger gedigne fjell. Må sees med en porsjon sunn skepsis da flosklene florerer: «Fjellene utfordrer vår arroganse og bygger opp vår evne til forundring, og vi trenger dem mer enn noensinne.»

BØKER FRA HERTERVIG FORLAG

NYHET!

Trafikklyset blir bok! Sommer, og bokvåren går over i bokhøst. Vi har flere spennende utgivelser på trappene, men her vil jeg trekke frem en nyutgivelse som jeg tror vil glede mange lesere. «Med hjerte for seksualitet» er basert på Birgit Hegges Trafikklyset – en guide for voksne til å identifisere, vurdere og gi respons på seksualitet som fremmer bekymring. Som verktøy har Trafikklyset møtt et stort behov blant yrkesgrupper som jobber med barn og unge. Med boken håper Hegge å nå ut til enda flere som i det daglige har kontakt med barn. En viktig målgruppe er foreldre, og boken er derfor skrevet i et lett tilgjengelig språk som ikke krever fagkunnskap. Seksualitet er naturlig, og skal ikke være så vanskelig å snakke om. Samtidig kreves refleksjon omkring egne holdninger og erfaringer, og noe av tanken med boken er at voksne må være bevisst i møtet med barns seksualitet, noe som krever at de selv har hatt mulighet for å avklare sin egen. Følg med i neste nummer hvor vi presenterer nyheter. Vi gleder oss til bokhøst, ha en god lesesommer!

Hvem er jeg? Boken «Hvem er du?» setter ord på taus kunnskap om relasjoner og relasjonens betydning i miljøterapi. Boken er flerfaglig med pasientens stemme i sentrum, noe som er enda tydeligere i utgave 2. hvor Dag Lieungh har bidratt med kapittelet: «Hvem er jeg?» som er et direkte svar på bokens tittel. UTDRAG FRA BOKEN: En venn av meg sa: «Formålet med relasjonen mellom psykolog og pasient er at det skal ta slutt.» En behandling avsluttes oftest ved utskrivning. Noen får oppfølging videre i for eksempel kommunehelsetjenesten. Det er likevel først etter lang tid, kanskje år, en varig endring i livskvalitet vil vise seg. Det holder ikke med standardiserte spørreskjema fra helseforetaket med score på hvor tilfreds jeg var med oppholdet. Evalueringen må bestå i at jeg forteller behandler og miljøterapeuter hvordan livet er blitt etterpå, om jeg har det bedre eller verre, eller akkurat som før. Da først får du fasiten. Kanskje får du da vite hvem jeg er …

ISELIN KLEPPESTØ THORSEN ANSVARLIG REDAKTØR

FORLAGSHUSET HERTERVIG er eiet og drevet av Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning. Vår forlagsvirksomhet består av Hertervig Forlag, Hertervig Forlag, Akademisk og Psyk Opp forlag. Vårt kjerneområde er psykisk helse-litteratur, men vi utgir også sakprosa innenfor andre fagfelt.

Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

OM DAG LIEUNGH Dag Lieungh, har sosiologi og sosialantropologi fra Universitetet i Bergen, sosialmedisin fra Universitetet i Oslo. Avbrutt magistergradstudium i sosiologi/ sosialantropologi ved Universitetet i Tromsø. Mange år i praktiske yrker som sjåfør i langtransport, anlegg og buss. Libanonveteran. Den siste delen av yrkeskarrieren som attføringssekretær, leder for asylmottak, saksbehandler ved sosialkontor og avdelingsleder ved rusverninstitusjon. 17 innleggelser ved psykiatrisk sykehus. Tidligere leder av Brukerrådet ved Sola DPS og Brukerrådet Ryfylke DPS, Strand. Har vært medlem av Fylkesmannens kontrollkommisjon ved Psykiatrisk divisjon.

– Denne boken er en betydningsfull og god oppfølger av Lars Thorgaard og Eivind Hagas tidligere utgivelser og arbeid om emnet. JAN OLAV JOHANNESSEN Forskningssjef ved psykiatrisk divisjon Stavanger universitetssjukehus

Jon Vidar Strømstad, Anne Berit Eie Torbjørnsen, AnneMargrethe Kinn Aasland(red.)

HVEM ER DU? 2. UTGAVE MILJØTERAPI I RELASJONER

Utgitt 2018 Pris kr 379,ISBN 978 82 8216 1749 Bestill på hertervigforlag.no

2. utgave Bestill på hertervigforlag.no

BØKER FRA HERTERVIG FORLAG

NYHET! Gro Merete Grønvold Eilertsen

Theo Tanketroll

THEO TANKETROLL – FOR SÅNN ER DET Å VÆRE DEPRIMERT

– for sånn er det å være deprimert Gro Merete Grønvold Eilertsen

Boken om Theo Tanketroll gir et innblikk i noen utfordringer og tanker et barn og deres familie kan møte når barnet blir deprimert og familien er i endring.

Illustrasjoner: Ingrid Kristine Hasund

6–12 år

Maja Livredd – for sånn er det å ha angst- og tvangslidelse Gro Merete Grønvold Eilertsen

Utgitt våren 2018 Pris kr 199,ISBN 978 82 8216 171 8 Bestill på hertervigforlag.no

Lotte er åtte år og stort sett akkurat som alle andre jenter på åtte. Det er bare en liten ting – en liten loppe som av og til fyller hele Lotte.

Gro Merete Grønvold Eilertsen

Boken om Lotte-Loppe gir et innblikk i utfordringene et barn møter når tankene hopper og spretter, samtidig som det stadig stilles krav fra venner, foreldre og skole. De fleste har hørt om ADHD, men vet vi egentlig hva det vil si å ha konsentrasjonsvansker?

OLE TIKKTAKK – FOR SÅNN ER DET Å HA TICS

«Det er vanskelig å være Lotte når Lotte-Loppe våkner. Da kommer det stadig nye tanker i hodet. Nye tanker, nye ideer, nye ting å gjøre. Hva var det egentlig jeg skulle nå? Jeg glemmer så lett når Lotte-Loppe lager liv.»

Gro Merete Grønvold Eilertsen er psykologspesialist i klinisk nevropsykologi. Hun har vært ansatt ved Sørlandet Sykehus, ved avdeling for barn og unges psykiske helse (ABUP), Kristiansand siden 2005. Her har hun jobbet spesielt med barn og unge med ticstilstander og andre nevropsykiatriske tilstander. Fra 2010 til 2013 var hun tilsluttet Habit Reversal Training-teamet ved ABUP. Siden 2013 har hun jobbet ved DPS Solvang, døgnpost for voksne. Boken er et resultat av ønsker fra foreldre om et verktøy de kan benytte for å samtale med barn om ADHD.

Dette er en informasjonsbok rettet mot barn som har ADHD – deres foreldre, søsken, venner og klassekamerater. Den er også full av påminnere og informasjon til voksenpersoner, og like nyttig for poliklinikken, kontaktpersonen i PPT, barnehagen og skolen.

Illustrasjoner: Ingrid Kristine Hasund

Lotte-Loppe – for sånn er det å ha ADHD Gro Merete Grønvold Eilertsen

Illustrasjoner: Ingrid Kristine Hasund og Ida Maria Mustad

Ole har Tourettes syndrom, og det er ikke alltid lett. Boka beskriver stresset, misforståelser som kan oppstå, og hvordan det er å ha ufrivillige tics. (Illustrert av Ingrid Kristine Hasund) Boken gir en lett innføring i diagnosen, og er et godt utgangspunkt for den gode samtalen med barn om temaet. Erfaring tilsier at åpenhet rundt diagnoser er viktig – spesielt viktig når det kommer til ADHD, som for mange er en svært synlig tilstand.

«Lotte-Loppe – for sånn er det å ha ADHD» er et bidrag til arbeidet med å bygge ned fordommer og øke forståelse og aksept – både hos voksne og barn.

6–12 år

Hertervig

Utgitt 2014 (2. utg.) Pris kr 199,ISBN 978 82 8216 137 4 Bestill på hertervigforlag.no

Gro Merete Grønvold Eilertsen

MAJA LIVREDD – FOR SÅNN ER DET Å HA ANGST- OG TVANGSLIDELSE Ole skal begynne i første klasse, og har nettopp flyttet til et nytt sted. Vi får være med på hans første skoledag, og første møte med nye klassekamerater og venner. Men Ole har Tourettes syndrom, og det er ikke alltid lett. Gjennom ham blir vi kjent med Ole Tikktakk:

En informasjonsbok rettet inn mot barn som har angst- og tvangslidelse – deres foreldre, søsken, venner og klassekamerater. (Illustrert av Ingrid Kristine Hasund) “Når Ole Tikktakk kommer på besøk, er det kriblerier i magen. Det er en skummel følelse der som sier at noe ikke er greit, og en boblefølelse i brystet som gir lyder ut av munnen.”

Dette er en informasjonsbok for hovedpersonen selv – barnet – men også for venner og klassekamerater. Gjennom Ole får du kjennskap til hvordan hverdagen påvirkes av alt som foregår rundt ham. Her beskrives stresset, misforståelser som kan oppstå, hvordan det er å ha ufrivillige tics, fra følelsen før ticset til hvor sliten man blir av å ticse.

Samtidig som boken henvender seg direkte til barnet er boken full av påminnelser til alle som jobber i poliklinikk, PPT, barnehage, skole og foresatte om at barn med Tourettes syndrom er som alle andre barn.

Utgitt 2016 Pris kr 199,ISBN 978 82 8216 153 4 Bestill på hertervigforlag.no Boken er laget som et supplement til den gode samtalen. Målet er å ufarliggjøre tics og lette kommunikasjonen om tics mellom barn og voksne.

I S B N 978-82-8216-137-4

788282 161374

Hertervig

Boken er et resultat av ønsker fra foreldre om et verktøy de kan benytte for å samtale med barn om ticstilstander.

Gro Merete Grønvold Eilertsen

LOTTE-LOPPE – FOR SÅNN ER DET Å HA ADHD

Ole Tikktakk – for sånn er det å ha tics Gro Merete Grønvold Eilertsen Illustrasjoner: Ingrid Kristine Hasund

Boken gir et innblikk i utfordringene et barn møter når tankene hopper og spretter. De fleste har hørt om ADHD, men vet vi egentlig hva det vil si å ha konsentrasjonsvansker? (Illustrert av Ingrid Kristine Hasund) Utgitt 2014 Pris kr 199,ISBN 978 82 8216 144 2 Bestill på hertervigforlag.no

Mestringsbok ved stemningslidelser Med begrepet stemningslidelser mener vi her stemninger som går ut over det vi regner som normalt. Under begrepet stemningslidelser finner vi forskjellige former for depresjon og mani. Stemningslidelser er derfor en samlebetegnelse på mange forskjellige lidelser hvor symptomene og årsakene er forskjellige. Stemningslidelser kalles også for affektive lidelser. Boken skal være til hjelp for pasienter med stemningslidelser. Formålet er å bidra til å overvinne

stemningslidelser eller til å takle problemer på en bedre måte. Boken er delt inn i fire deler som følger fasene i behandlingen slik den praktiseres ved Gruppepoliklinikken ved Psykiatrisk klinikk, Stavanger Universitetssykehus, med både teoristoff og praktiske oppgaver. Boken kan brukes i både individualsamtaler og i gruppebehandling.

AKTUELT!

Se vårt store utvalg av mestringsbøker på hertervigforlag.no »» Alle mestringsbøkene følger samme opplegg med en teoretisk del og en praktisk del med arbeidsoppgaver. Det henvises også til litteratur som kan være til nytte både for pasient og behandler.

Geir Thingnæs

Mestringsbok ved angstlidelser

Geir Thingnæs

Geir Thingnæs | Jan Haslerud | Tone Madland Skeie

Mestringsbok

Geir Thingnæs

Personlighet til besvær?

ved stemningslidelser

Mestringsbok ved personlighetsproblemer

Mestringsbok ved tvangslidelser

HERTERVIG AKADEMISK

HERTERVIG

Geir Thingnæs

MESTRINGSBOK VED ANGSTLIDELSER

Utgitt 2014 Pris kr 349,ISBN 978 82 8217 212 7

HERTERVIG

HERTERVIG AKADEMISK

Geir Thingnæs

MESTRINGSBOK VED STEMNINGSLIDELSER

Utgitt 2012 Pris kr 270,ISBN 978 82 8217 206 6

Geir Thingnæs

PERSONLIGHET TIL BESVÆR

Utgitt 2017 Pris kr 270,ISBN 978-82-8217-234-9

HERTERVIG AKADEMISK

Geir Thingnæs, Jan Haslerud og Tone Madland Skeie MESTRINGSBOK VED TVANGSLIDELSER

Utgitt 2012 Pris kr 270,ISBN 978 82 8217 203 5

iri, 10 år)

le temaer dring fra familien i håp om Kristine d en egen

En psykoterapeuts erfaringer

Per Johan Isdahl

SKARPESTE KNIVEN I SKUFFEN

Helene Larsen Trude Fixdal

MÅLTIDSFORSTYRRELSER EN PSYKOTERAPEUTS ERFARINGER

Utgitt 2017 Pris kr 379,– ISBN 978 82 8217 235 6 Bestill på hertervigforlag.no

Helene Larsen og Trude Fixdal

SKARPESTE KNIVEN I SKUFFEN AKUTTBEHANDLING VED SELVSKADING

Akuttbehandling ved selvskading

Utgitt 2017 Pris kr 120,– ISBN 978 82 8216 167 1 Bestill på hertervigforlag.no

Line Indrevoll Stänicke og Anders Flækøy Landmark Anders Flækøy Landmark • Line Indrevoll Stänicke

DET

DET UFORSTÅELIGE BARNET OM Å SKAPE SAMMENHENG MELLOM DEN INDRE OG YTRE VERDEN

BARNET

OM Å SKAPE SAMMENHENG MELLOM DEN INDRE OG YTRE VERDEN

Denne boken er til hjelp for deg som ønsker verdifull innsikt i barnets perspektiv.

Anne Torhild S. Pedersen og Grete Kvalheim (red.)

Utgitt 2016 Pris kr 379,– ISBN 978 82 8217 227 1 Bestill på hertervigforlag.no

Utgitt 2018 Pris kr 249,ISBN 978-82-8216-172-5 Bestill på hertervigforlag.no

DEMENS I YNGRE ÅR

Siri Grundnes Brodahl

REVIDERT UTGAVE!

GI MEG ET SMIL

Gi meg et smil Siri Grundnes Brodahl

GI MEG ET SMIL

ten som utisme og t innblikk n som er remmede amerater, smerten i ardt. Men den første en sang, – og om blikkene.

Per Johan Isdahl

Måltidsforstyrrelser

Siri Grundnes Brodahl

om må henne, henne, med !

BØKER FRA HERTERVIG FORLAG

Hvordan er det å vokse opp med et søsken som er annerledes? Siri Grundnes Brodahl skriver ut i fra sin egen erfaring som søster til en jente med diagnosen autisme og dyp psykisk utviklingshemming. Utgitt 2016 Pris kr 299,– ISBN 978 82 8216 163 3 Bestill på hertervigforlag.no

TRAFIKKLYSET

SEKSUELL ATFERD HOS BARN OG UNGDOM

En guide for voksne til å IDENTIFISERE, VURDERE og gi RESPONS på seksuell atferd som fremmer bekymring

Birgit Hegge

TRAFIKKLYSET SEKSUELL ATFERD HOS BARN OG UNGE

En guide for voksne til å identifisere, vurdere og gi respons på seksuell atferd som vekker bekymring. Revidert 2017 Pris kr 100,– Hefte ISBN 978 82 7786 245 3 Bestill på hertervigforlag.no

Kjære leser! Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse (LPP)

LPP er en uavhengig interesse- og brukerorganisasjon. LPP fremmer medlemmenes interesser ved å arbeide for anerkjennelse og respekt for pårørendes situasjon, både overfor myndigheter og samfunnet for øvrig. LPP driver sin virksomhet basert på tre hovedpilarer: Verdighet, omsorg og løsninger.

LPP sentralt

Daglig leder: Anne-Sophie Redisch Besøks-/postadresse: Karl Johans gate 6, 0154 Oslo Telefon: 21 07 54 33 E-post: lpp@lpp.no Nettside: www.lpp.no

LPPs medlemssider Ansvarlig redaktør: Anne-Sophie Redisch E-post: asr@lpp.no Telefon: 21 07 54 33

Medlemskap i LPP

Vi ønsker alle som er pårørende, eller som har et nært og varig forhold til personer med psykiske lidelser hjertelig velkommen som medlem av foreningen. Som på rørende regnes foreldre, ektefeller og samboere, søsken, barn, beste foreldre, venner og andre med nær og varig tilknytning til den som er syk. Støttemedlemskap kan tegnes av enkeltpersoner, organisasjoner og firmaer som slutter seg til organisasjonens formål.

Det er ikke tvil om at LPP har levende og aktive lokallag som gjør en formidabel innsats. I april møttes representanter for nesten alle lokallaga våre til ledersamling i Oslo. Til sammen var vi nær 50 medlemmer som alle jobber frivillig for det vi i organisasjonen vil oppnå; best mulig livskvalitet for alle i familier som er berørt av psykiske helseutfordringer. Blar dere litt videre, finner dere mer om ledersamlinga. Som noen er kjent med, har LPP, etter at PårørendeKompetanse ble oppløst, overtatt ansvaret for opplæring og støtte til drifting av MØTEPLASS – retta mot voksne og familier. LPP har oppretta et fagråd som har hovedansvar for at MØTEPLASS, i samarbeid med lokale helseforetak og/eller kommuner, blir en god arena for dialog mellom pårørende og fagfolk innen psykisk helseog rusfeltet. I den forbindelse organiserer LPP erfaringssamlinger, og i dagens utgave kan dere lese om den siste erfaringssamlinga som også fant sted i Oslo i april. MØTEPLASS var for øvrig også tema på ledersamlinga. Flere lokallag er gode og flittige bidragsytere til LPPs sider i PsykOpp. En stor takk til LPP Ålesund, LPP Bergen, LPP Oslo og LPP Asker for bidrag denne gangen. På dagens sider finner dere også et innlegg med søkelys på fastleger, skrevet av et av våre medlemmer. Vi tar gjerne imot innlegg fra flere enkeltmedlemmer! God lesing! Arnhild G. Ottesen styreleder

Enkeltmedlemskap: kr 290,– pr. år Familiemedlemskap: kr 420,– pr. år Ungdomsmedlemskap (15–30 år): kr 150,– pr. år Støttemedlem personlig: kr 290,– pr. år Støttemedlem bedrift/organisasjon: kr 560,– pr. år

www.lpp.no 55

LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE

LPP Ålesund:

Unikt samarbeid – finner ro i naturen Med naturen som ramme, tilbyr vi gruppeturer hvor målet er å fremme god helse og redusere stress. TEKST: CHRISTINE LINGJÆRDE

-- Mange pårørende lever med kronisk stress og kan ha stor nytte av et slikt tilbud, sier grunder og eier av Unik Helse, Anette Helen Barstad.

postitivt påvirke vår sinnstemning, gi avspenning og øke en felleskapsfølelse. -- Så langt har Unik Helse og Pårørendeprosjektet tilbudt to fellesarrangementer og snart har vi et tredje, som til fantastiske Borgundgavla, sier Anette.

-- Svært mange av våre medlemmer og brukere opplever rollen som pårørende som så krevende at man ønsker og trenger hjelp til å ta vare på egen helse, sier Eva-Brit Langva, lokallagsleder i LPP Ålesund og prosjektleder i Pårørendeprosjektet. Gjennom å ta i bruk bevisst bevegelse ute i friluft, ønsker vi å gi deltakerene en opplevelse av hvordan sansene blir forsterket når vi kommer ut i elementene. -- Her trener vi på å være mer bevisst tilstede og skape bevegelse og ro for både kropp og sinn. Dette er med på å styrke vår psykiske helse, såvel som den fysiske, sier Anette.

-- Man trenger ikke å gjøre alt sjøl, man kommer langt med å samarbeide med andre, sier Eva-Brit og viser til hva det unike Pårørendeprosjektet og Unik Helse sammen kan gi pårørende. - Anette velger turmål og planlegger eventet, og vi oppfordrer alle som kan og vil til å være med på disse turene. Tilbudet er gratis for våre brukere, og vi deler på utgiftene knyttet til dette. Unik Helse og Anette har også vært på Møteplassen i Ålesund og holdt foredrag om betydningen av å legge inn mer pust, avspenning og nærvær i hverdagen.

Hvorfor kan dette være viktig for mennesker i krevende livssituasjoner? Det å puste/bevege seg i naturen, hjelper deltakerne til å stresse ned og senke skuldrene. Det kan gi følelsen av å leve mer her og nå, i øyeblikket, noe som igjen kan skape et viktig og naturlig (puste) rom, fra omverden og en krevende hverdag. Det kan også

-- Interessen for slike tilbud er økende, friluftstiltakene har gitt gode tilbakemeldinger, og vi håper at dette kan være med på å inspirere andre til å ta i bruk mer av den fantastiske naturen vi har rundt oss, avslutter Anette og Eva-Brit.

Et naturlig (puste)rom fremmer god helse.

LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE

Ledersamling i LPP – 14. og 15. april i Oslo TEKST: ARNHILD G. OTTESEN, ST YRELEDER

Først og fremst; en stor takk til alle som deltok og som bidro til god informasjon, friske diskusjoner og hyggelig stemning på ledersamlinga vår i Oslo den 14. og 15. april.

Vi starta samlinga med fokus på konseptet MØTEPLASS for helsefremmende dialog mellom pårørende og fagfolk. Til tross for gode intensjoner fra helsemyndighetenes side, får vi i LPP stadig melding om slitsomme møter, dårlige relasjoner og manglende dialog og likeverdighet mellom pårørende og helsepersonell som skal ivareta og følge opp den vi er pårørende til. MØTEPLASS for helsefremmende dialog mellom pårørende og fagfolk er utvikla for å skape en fast og god ramme rundt et møte mellom pårørende og helsearbeidere innen psykisk helseog rusarbeid – en ramme som fremmer dialog og læring – både for pårørende og helsepersonell. Gjennom samarbeid med MegISamspill, tilbyr LPP opplæring av helsepersonell i bruk av metoden, det vil si kursing av møteplasskoordinatorer og møteplassledere, men også pårørendeguider. På ledermøtet orienterte Arne Kallekleiv fra MegISamspill nærmere om konseptet og om LPPs tilbud. Som Kallekleiv påpeker: Det finnes ikke vanskelige pårørende, bare pårørende som lever i en vanskelig situasjon. Det samme kan sies om helsepersonell innen psykisk helseog rusarbeid. I Troms er MØTEPLASS for helsefremmende dialog mellom pårørende og fagfolk bedre kjent under navnet Pårørende Møteplass. Harstad DPS, Harstad og Kvæfjord kommune har lang erfaring med å drifte MØTEPLASS i samarbeid med LPP Harstad, og i 2016 ble til og med Pårørende Møteplass tildelt samhandlingsprisen som deles ut av UNN og kommuner tilhørende lokalsykehuset i Harstad. Lokallagsleder i LPP Harstad, Ann-Kirsti Brustad, orienterte engasjert om tilbudet, men også om interesse fra helsetjenesten i flere kommuner i Troms for igangsetting av Pårørende Møteplass. Kommuner i Finmark kan også være interesserte, sier Ann-Kirsti.

Det må også nevnes at LPP har samarbeidsavtale med Drammen DPS om drift av MØTEPLASS, og at det også herfra kommer gode tilbakemeldinger om tilbudet. I tillegg er det i etterkant av ledersamlinga gjennomført MØTEPLASS for helsefremmende dialog mellom pårørende og fagfolk i Helse Førde. Dette tror vi på!

Pårørendeveilederen

I januar 2017 kom Helsedirektoratet med en veileder om pårørende i helseog omsorgstjenesten. Veilederen påpeker plikter helseforetak og kommuner har overfor pårørende, blant annet tilbud om opplæring, veiledning og støtte. Til tross for stort fokus på brukermedvirkning og viktigheten av å involvere pårørende, synes det for oss i LPP som at en del helseforetak og kommuner ikke helt tar veilederen på alvor. Mange savner fortsatt at gode intensjoner omsettes i god praksis. Etter å ha fått god veiledning fra psykologspesialist Kari Bøckmann ved UNN, gikk styremedlem Anna Cecilie Jentoft fra LPP Salten gjennom en del punkter for oss – for å minne om hva vi som pårørende faktisk har rett på, og hvordan Helsedirektoratet instruerer og anbefaler kontakt og samarbeid med pårørende.

Kursing og støtte til pårørende

Når noen blir syke, rammes hele familien. Og kanskje rammes familien særlig hardt når noen som står oss nær rammes av psykisk uhelse. Et brukket bein, et hjerteinfarkt, ja, til og med en kreftsykdom, er noe flertallet av befolkningen har kjennskap til, og kan ha en formening om, både i forhold til behandling, tilfriskning og belastningen det kan medføre for både pasient og pårørende. Men fortsatt er det mer eller mindre tabu å snakke om psykisk sykdom og utfordringer som det kan medfører for nærstående og familien ellers.

Pårørende har behov for veiledning, informasjon og støtte – og å møte andre i samme situasjon.

medlem med brukererfaring – enten som pasient eller pårørende. Det som bekymrer ledersamlinga, var informasjon om at utvalget vurderer å redusere kontrollinstansen til tre medlemmer – kan vi da risikere å miste et medlem med brukererfaring inn i ei eventuell nemnd? Etter vår mening, vil det i så fall være et nederlag for brukermedvirkning.

Boka ”NÆR” er utgitt av PiO – Pårørendesenteret i Oslo – i samarbeid med Helsedirektoratet. Det er nå utgitt et studieheftet knyttet til boka, med god veiledning i hvordan boka kan brukes både til informasjon, veiledning og støtte i de mange utfordrende situasjonene pårørende kan stå i. Boka og studieheftet kan fint brukes til studiekvelder i lokallagene. Studieheftet ble delt ut til alle deltakerne på ledersamlinga og mange reiste også hjem med en ny utgave av NÆR – raust gitt oss av PiO. Styremedlem Ingrid Matheussen fra LPP Oslo sto for god orientering.

Handlingsplan 2017-2019

I 2017 vedtok landsmøtet i LPP en ny handlingsplan – og landsstyrets hovedoppgave er iverksetting av målene i plana. Dag to av ledersamlinga besto derfor i sin helhet av gruppearbeid rundt sentrale deler av LPP sin handlingsplan, der ledersamlinga kom med gode råd og innspill om hvordan vi på best mulig vis kan realisere handlingsplana. Landsstyret ønsker også forslag til hvordan lokallagene kan bidra i realiseringa. De mange innspillene vil bli samla og systematisert, før de sendes ut til lokallagene.

Det regionale brukerstyrte senteret i Nord-Norge, Bikuben, har i flere år hatt tilbud om kurset «Pårørende – en ressurs». Ann-Kirsti Brustad, leder i LPP Harstad, orienterte om kurset. Hvis noen ønsker å kjøre kurset i eget lokallag, ta kontakt med Bikuben eller Ann-Kirsti i LPP Harstad!

Sekretariatet hadde gjort en god jobb med å skape gode rammer rundt samlinga. Daglig leder AnneSophie Redisch, sammen med Anna Cecile Jentoft, losa oss trygt gjennom det to dagers lange programmet, og Svein Gurvin fra LPP Moss var en utmerket visevert ved kveldens middag.

Tvangslovutvalget

Som kjent oppnevnte regjeringen i 2016 et lovutvalg som samlet skal gå gjennom tvangsreglene i helseog omsorgssektoren. Statsviter og medlem i LPP Bergen, Vibeke Erichsen, sitter i utvalget som LPPs representant. På ledersamlinga orienterte Vibeke om et utfordrende arbeid med mange og kompliserte dilemmaer. Akkurat nå pågår det en diskusjon i utvalget om landets kontrollkommisjoner skal nedlegges. Alternativet er at kontroll med tvangsvedtak, inkludert vedtak om tvangsmedisinering, skal overføres til ei fylkesnemnd.

Medlemmer av kontrollutvalget i LPP var også til stede, og hadde sine møter i løpet av helgen. Det samme gjaldt medlemmer i valgkomiteen. Så står det igjen å atter en gang å takke alle deltakerne for frammøtet – og for alt arbeid, kompetanse og engasjement som finnes og foregår rundt omkring det ganske land. Takk også til Kjell Matheussen som fra sin ”Dårekiste” ga oss en god opplevelse og noe annet å tenke på. Vel blåst!

I dag har hver kontrollkommisjonsgruppe fire med lemmer. En jurist med dommerkompetanse, et legekyndig medlem, et alminnelig medlem og et

Leder i LPP Harstad, Ann-Kirsti Brustad, snakker om pårørende – en ressurs

LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE

Erfaringssamling – MØTEPLASS 23. april arrangerte LPP den andre erfaringssamlingen for tiltaket MØTEPLASS, med deltakere fra Drammen, Førde og Harstad. Første erfaringssamling fant sted i november 2017. Siden da har det skjedd mye.

Lokallagsleder i LPP Harstad, Ann-Kirsti Brustad, snakker om den posetive utviklingen i Harstad

I Drammen går det svært bra. Det gjør det også i Harstad. Lokallagsleder i LPP Harstad, Ann-Kirsti Brustad, kan rapportere om en betydelig økning i aktiviteten og en åpen og tillitsfull atmosfære. Familievernkontoret og NAV er nå også med. LPP har syv nye møteplasser i oppstartsfasen, og 21 nye møteplassguider under opplæring. I Sogn og Fjordane var det nylig en første MØTEPLASS for kommunene Førde, Nordfjordeid og Sogndal. I Tromsø blir det en prøve-MØTEPLASS i mai 2018. Alle er enige om at det er behov for å synliggjøre MØTEPLASS enda mer. Det er mange som har behov for dette tilbudet, men som ikke kjenner til det.

har som mål at flest mulig på arbeidsstedet skal være innom en MØTEPLASS. Hun forteller videre at kommunen har forberedende møter i forkant av MØTEPLASS, og at de etterpå har det som tema på sine interne møter. – Alle er nok bevisste på at pårørende er viktige, men vi har en vei å gå, sier Solveig. - Det er en utfordring når pasienten ikke ønsker at de pårørende skal være så involvert, fortsetter hun. - Det er stort behov for en egen pårørendekontakt uten at dette går via pasienten. Vi jobber med å få dette på plass i Harstad kommune.

Gruppesamtaler

Etterpå er det tid for å gå i grupper under erfarings samlingen. Tema er de ulike rollene: Pårørendeguide, MØTEPLASS-leder, co-leder og koordinator. Hva er min rolle? Hva liker jeg godt med mine oppgaver på MØTEPLASS? Hva synes jeg er utfordrende eller vanskelig? Hva kan vi gjøre for å bli et godt sammensveiset MØTEPLASS-team? Dette er noen av spørsmålene gruppene diskuterer.

Pårørende søsken

Søsken er en pårørendegruppe vi ikke hører så mye fra. Derfor var det spesielt interessant og givende å høre på Marthe Rasmus.

Marthe er 33 år, småbarnsmor, sykepleier og pårørende til en bror som har vært syk siden hun var liten. Hun har vært aktiv i LPP i mange år, og snakker om hva MØTEPLASS betyr for henne. Marthe opplever tilbudet som veldig viktig; det er første arenaen hvor hun som pårørende føler seg sett og hørt. Her kan hun komme og være den hun er, møte andre pårørende, og lære av dem og av fagfolkene som er til stede. Føle på fellesskapet. På MØTEPLASS er det ikke vi og dem. Det er OSS.

Du kan finne mer informasjon om MØTEPLASS på www.lpp.no Har du spørsmål eller innspill knyttet til MØTEPLASS? Kontakt imen@lpp.no

-- Her tar fagfolk ting innover seg på en helt annen måte enn andre steder, sier Marthe. - Det er en ny følelse å sitte igjen med. -- Pårørende føler seg ofte til bry i samtale med fagfolk, fortsetter hun. - Der er den masete lillesøsteren igjen. På MØTEPLASS er dette helt annerledes. Her er jeg i rollen som meg selv. Det gir håp for fremtiden. Håp om at det kan komme endringer. At det settes større fokus på pårørende, at vi blir tatt på alvor og at man bryr seg om meg. Marthe ønsker seg enda litt mer konkrete tilbake meldinger fra fagmiljøene om hva de gjør etterpå; hvordan de følger opp det som kommer frem under dialogen.

MØTEPLASS Harstad

Ann-Kirsti, lokallagsleder i LPP Harstad, deler av sine erfaringer som pårørendeguide. Hun er stolt av sitt lille lokallag og hvor mye de har fått til. Solveig fra psykiatritjenesten kan fortelle at Harstad kommune

Å være pårørendesøsken: Marthe Rasmus deler av sine erfaringer

LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE

Lysslynger, glowstics, disco og DJ (Illustrasjonsfoto)

LPP Oslo:

PIO på nett med de unge Ny chat for barn og unge i PIO-senteret. PIO-senteret/LPP Oslo er opptatt av å være et sted for hele familien – også barn. De siste månedene har vi jobbet iherdig med å gjøre dette enda tydeligere, og i februar ble prosjektet «PIO-Ung» lansert med en storslagen fest. PIO-senteret ble forvandlet til en lysende oase med lysslynger, glowsticks, disco og DJ. Nærmere 30 barn delte dagen med oss og sammen skapte vi en magisk stemning. Noen uker senere satt vi spente under åpningen av PIO-Ung chatten «Noen på hjertet?». Dette er så langt vårt viktigste grep i prosjektet. Chatten retter seg mot barn og ungdom som opplever sykdom hos noen i familien, en kjæreste eller venn. Den bemannes av to unge psykologistudenter, og hele PIO-Ung prosjektet ledes av PIO-senterets yngre garde. På samme måte som PIO-senteret er «av pårørende, for pårørende», ønsker vi at PIO-Ung skal være «av unge, for unge». Vi har benyttet oss av en fokusgruppe, da vi er opptatt av at tjenesten vi utvikler skal bygge på unge menneskers egne ønsker og behov. Gjennom fokusgruppen og grundig forarbeid vet vi nå at skal du treffe barn og ungdom, må du være

synlig og tilgjengelig på nett! Og med det ble chatten et faktum… Noen ønsker bare å skrive til oss, mens for andre blir chatten første steg mot videre kontakt og informasjon. Nettsidene våre har fått en ny side for unge mennesker, der vi ønsker å bruke et enklere språk og å gi informasjon som kan være nyttig for barn og unge som er pårørende – og familiene deres. Du finner oss her: http://piosenteret.no/pio-ung. Følg med på utviklingen videre, og spre ordet!

Hva er PIO-Ung? -- Sjur-fondet: Støtte og samarbeid med bydeler i Oslo om tilbud for barn som pårørende og familiene deres. -- Rådgivning: for barn, unge og foreldre. Eller for hele familien. -- Arrangementer: Lysfest i februar 2018. Flere arrangementer kommer. -- Informasjon på nett: Ny side for barn og unge er opprettet på PIO-senterets hjemmeside. -- «Noen på hjertet?» er en ny chat for barn og unge som pårørende. Tirsdager og onsdager kl. 16-20.

DU HJELPER ANDRE. MEN HVEM HJELPER DEG?

Å være pårørende til en med psykiske problemer handler ofte om å la egne behov og følelser komme i andre rekke. Men for at du skal kunne hjelpe andre, er det viktig at du også tar vare på deg selv. LPP fokuserer på de pårørende. Vi tilbyr rådgivning og støtte, og gir deg gode verktøy til å takle en vanskelig hverdag. Som medlem i våre lokallag møter du mennesker som er i samme situasjon som deg. Sammen kan dere utveksle erfaringer og være hverandres støttespillere.

TA KONTAKT I DAG, SÅ HJELPER VI DEG MED VEIEN VIDERE! Chat med oss på lpp.no eller ring oss på tlf 22 49 19 22.

LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE

LPP Bergen:

Diverse utgifter: Blomster Mandag 16. april i NRKs Dagsrevyen, kom den dystre selvmordsstatistikken i psykiatrien endelig frem i lyset. Antall pasienter med psykiske lidelser som tar sitt eget liv er mye høyere enn behandlere hadde regnet med. Omtrent dobbelt så høyt. TEKST: CHRISTINE LINGJÆRDE, ST YRELEDER LPP BERGEN

Den best bevarte hemmeligheten og det mest tabubelagte temaet ble presentert høyt og tydelig. Det skal snart publiseres en fullstendig rapport om disse, ifølge Fredrik Walby, forsker ved Senter for Selvmordsforskning, «vanvittige tallene». De fleste som begår selvmord er menn mellom 35 og 44 år, og det skjer mens de er innlagt eller rett etter utskrivelse. Pårørende ble også intervjuet:

Det er grenser for implementering av effektivitet og besparinger. Mennesker kan ikke behandles i full fart med minst mulig menneskelige ressurser. Etter utskrivelse trengs mye tettere og tilpasset oppfølging. Mange føler at de ikke blir sett og hørt, verken på eller utenfor sykehuset. Psykiatrien trenger et krafttak.

De trodde at datteren var i trygge omgivelser på sykehuset, og at hun fikk god hjelp og omsorg. De stolte på helsevesenet.

Vi i LPP Bergen er enige med henne, og vi sier i tillegg at pleie og omsorg må finne veien tilbake til hverdagen på sykehus, DPS og bosteder. Å be om nestekjærlighet er kanskje litt langt å gå, men hva om ordet kjærlighet erstattes med oppmerksomhet?

Det var siste nytt fra psykiatrien, og det er også siste nytt fra oss i pårørendeforeningen LPP Bergen. I de siste årene har vi følt statistikken på nært hold. Tallene fra den lokale og den nasjonale statistikken stemmer overens. Nærmere 2000 selvmord på seks år ble det sagt i reportasjen på NRK, og i Bergen mistet vi omtrent 10 av våre kjære i 2017 enten på sykehus eller rett etter utskrivelsen. Av det vi vet om. Pårørende slutter rekkene og støtter seg selv og hverandre så godt de kan. Det tilbys ikke mye krisehjelp etter at de får melding fra sykehuset.

Hva kan vi skrive i årsrapporten for 2017? Ja, det har vært et travelt år. Vi har for lengst observert at psykiatrien trenger et krafttak og kulturskifte. Vi vet at effektivisering, rasjonalisering, systematisering og besparing går på bekostning av menneskelige verdier, og vi prøver å rope varsku om den nye «istiden» som koster så mange liv. Vi har skrevet bekymringsmelding til helseministeren, og venter fortsatt på svar. Reportasjen i går gir oss et lite håp. Endelig kommer dette frem i lyset, men blir tragedien tatt på alvor? Hvor snart vil krafttaket skje? Det haster.

I innslaget ble Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for Psykisk Helse, spurt om årsaken til den triste statistikken og svaret var klart og enkelt: - Vi må skru tiden litt tilbake. Det går for fort i svingene.

Med årsrapporten i LPP Bergen følger årsregnskapet med en post som heter «diverse utgifter». Vi spurte regnskapsføreren vår hva det var: Blomster, var svaret.

Dyster selvmordsstatistikk nasjonalt som lokalt.

LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE

LPP Asker: Vellykket infokveld

BET-teamet holder til på Blakstad sykehus, og har 6 døgnplasser. Estimert behandlingstid er ca. 4-5 måneder. Elementer av behandlingsformen brukes også ved enkelte andre enheter Vestre Viken.

TEKST: LISBETH STENGRIMSEN

LPP Asker avholdt en fin informasjonskveld sammen med Vestre Vikens psykologspesialist Didrik Heggdal og hans team i BET-prosjektet. Årlig skal det arrangeres to informasjonskvelder i Asker for medlemmer og andre interesserte.

Alle pasientene får mulighet til å motta BET som medisinfri behandling dersom de ønsker det. Det er ikke et krav med medisinfrihet ved søknad om behandling, men fokuset på å trappe ned, og trygt samarbeid med spesialister, er høyt. Det vises til gode resultater på gruppenivå, samt bedring innenfor medisinbruk. Av pasientene som kommer inn i BET har mange schizofreni, men andre alvorlige og sammensatte psykiske lidelser er også representert.

Forrige informasjonskveld ble veldig fin, og vellykket sett fra LPP Askers synspunkt; vi var til sammen 37 personer inkludert styret og VV teamet.

BET handler om å lære å forholde seg til utfordrende tanker og følelser og derigjennom bli i stand til å leve et verdig og godt liv.

Interesserte tilhørere stilte mange viktige og aktuelle spørsmål til BET-teamet, og de var nysgjerrige på å vite hva denne behandlingsformen går ut på.

Neste temakveld i Asker er 17. oktober 2018.

Søkelyset bør rettes mot fastlegene

til. En gammel regel er: En doktor skal alltid lege, aldri krenke. Stemmer dette utsagnet alltid i praksis? Svaret blir dessverre nei! Det synes som for eksempel geriatri, demens og psykiatri er tre grupper som ofte nedprioriteres. Alt for mange havner i et system der helsehjelpa er fraværende eller køene er lange. Dette tærer på de pårørendes helse, og den onde sirkelen forstørres. Jeg vil poengtere at også mange fastleger heldigvis gjør en god jobb.

TEKST: SIGRUN DAGRUNDOTTIR GR ANÅS

Alt for mange pasienter havner i et system der helsehjelp er fraværende eller køene lange. Fastlegene i landet vårt er kommuneansatte og tilhører primærhelsetjenesten. Det er derfor de som først skal ivareta sine pasienters helse. En lege skal også naturligvis ivareta pasientens fysiske/psykiske behov for hjelp, og skal koordinere og samarbeide med relevante tjenesteytere; ulike spesialister og kommuneansatte helse – og omsorgsarbeidere. Fastlegen plikter til medvirkning og utarbeidelse av blant annet individuell plan, som ble vedtatt av Stortinget i 2001. Det er viktig at legen kontinuerlig foretar individretta helsehjelp etter ei grundig kartlegging. Hvis pasient/bruker ikke er i stand til å møte på legekontoret, kan legen tilby helsehjelp heime sjøl om det blir relativt sjelden. Alle pasienter har en soleklar rett til å bli møtt med respekt, forståelse og ærlighet. Legene har også lover de skal følge og forholde seg

En del pasienter møter et lukka system når de har behov for helsehjelp. Når pasienter blir møtt med ei ‘lukka dør’, er det ofte umulig å komme gjennom! Det er tragisk for pasienter som opplever dette og kan få alvorlige utfall. Det kan også synes som svarfrister og pasientrettigheter lett blir feid til side. Det er viktig at helsevesenet bidrar til å rette opp i stedet for å bryte ned pasientenes egenverd. Flere har klaga, med rette, til fylkeslegen. Noen når dessverre heller ikke gjennom der. Tenker på et gammelt ordtak, ‘att og fram er like langt.’ Personlig er jeg ikke optimistisk. Jeg tror ikke denne situasjonen vil snu. Jeg frykter det blir en utopisk ønskedrøm og tomme løfter enda en gang. Men jeg håper jeg tar feil – det gjør vi alle.

En av åtte ungdommer skjuler at de sliter med psykiske problemer. Kan du se hvem?

Sjansen for å bli frisk av en psykose er dobbelt så stor hvis en får rask hjelp TEGN PÅ PSYKISKE LIDELSER Isolerer seg Sover dårlig Angst Tristhet Konsentrasjonsvansker Forsømmer hygiene, jobb eller skole Store humørsvingninger Tankene høres ut som stemmer Snakker usammenhengende Føler seg forfulgt eller styrt av andre Ekstremt opptatt av temaer som døden, politikk eller religion

HVA DU BØR GJØRE Dette er tegn som kan være forbigående, men varer de i flere uker bør du ringe for å få råd. Problemene går ut over jobb og skole. Venner og familie blir bekymret. Ring for å få råd for deg selv eller noen du kjenner. Her er lidelsen blitt alvorlig og eneste mulighet er å søke profesjonell hjelp. Ringer du TIPS kan vi bl.a. bistå med hjemmebesøk og sørge for at den det gjelder får den hjelp som er nødvendig for å bli frisk.

Det kan være vanskelig å vite når en bør søke hjelp. Har en mistanke om at det kan være en psykisk lidelse bør en kontakte TIPS for råd og veiledning så fort som mulig. Se: tips-info.com

Dette bør alle vite om psykiske lidelser

75 % av alle som får en psykisk lidelse får den før de er 25 år. Psykiske lidelser rammer altså ungdom. Først en dårlig nyhet: Mange venter for lenge med å søke hjelp, og da øker sannsynligheten for at lidelsen blir verre og vanskeligere å helbrede. Den gode nyheten er: Hvis du søker hjelp tidlig, er sjansen for å bli frisk av en psykose mer enn dobbelt så stor! Visste du at de aller fleste som får behandling fortsetter å bo hjemme og gå på jobb eller skole.

Returadresse: Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning, Kirkegaten 40, 4006 Stavanger ISSN: 0805-1674

NYTT SPILL!

Skyldfri ® Sone — Et brettspill om Empati

aultz one.c om

enof

lser

w.th

Føle

aultz one.c om

enof

w.th

FØLELSER

krea skap tivitet e no e

NYS inte GJERRIG re s s er t

BEHOV

VALG

• O v • Tr erse ek tilba ke seg • St ke eng e av

BEHO V

• Hender det at du blir irritert på deg selv og lurer på hvorfor du gjør som du gjør? • Lengter du etter å bli hørt av andre? • Har du konﬂikter med andre som er vanskelige å løse? Dette spillet kan hjelpe deg å løse slike utfordringer. Her er det ingen som vinner eller taper. Skyldfri sone® leter etter bakenforliggende behov og forsøker å ﬁnne gode løsninger som kan fungere for alle.

Bestill på hertervigforlag.no Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

390,–