Psykopp nr. 3 - 2018

Nr. 3 September 2018 • 25. årgang • Kroner 89,-

DAG O. HESSEN: MER FLOKKDYR ENN EINSTØING

BRØDRE I SORGEN:

Livet etterpå i Fevangs Barberstue

» 4

ANNE KRISTINE BERGEM: NÅR BARN ER PÅRØRENDE » 17

» 18

RECOVERY OM Å FINNE GLEDE, LYST, MESTRING, MENING » 24 » 10 » 56 LPP MEDLEMSSIDER

SCHIZOFRENIDAGENE 2018: Flokken og psyken

INNHOLD 10

SCHIZOFRENIDAGENE 2018 – FLOKKEN

15 BRAINMIIHOI 16 ØHLCKERS: FORELØPIGE HISTORIER 17

NÅR BARN ER PÅRØRENDE

24

RECOVERY ER RETTESNOREN

27

RECOVERY – EN REISEFØRER

29

SAGT OG SKREVET

34

STIGMATISERING OG DIAGNOSER

» 18

Gå ikke alene og gruble i sorgen Kjetil Fevang forteller om januardagen da han mistet sin storebror – og halve seg selv.

38

FANGET I TYRKIA

42

ASPLI: SPØR MEG OM EG SLÅR BARNET MITT!

44

NY FORSKNING: PERSONLIG VEKST OG PSYKISK SYKDOM

48

FLOKKEN OG PSYKOLOGIEN

50

AKTUELLE BØKER FRA HERTERVIG FORLAG

56

LPP´S MEDLEMSSIDER

Jon Fauskanger Bjåstad

» 30

Når flokken blir en del av problemet I den virkelige verden er det ikke alltid så enkelt for dem med autisme­spektertilstander.

Bidragsytere i dette nummer: Siri Gjelsvik, Ivar Elvik, Hjørdis Halleland Mikalsen, Karianne Nelly Skuseth, Ole J. Askeland, Karen Auestad Moen, Merethe Opstad Clausen, Lars Ravn Øhlckers, Kristoffer Olavesen, Ingrid Kristine Aspli, Brainmihoii, Kristin Aalen, Annette Øvrelid

Psykopp er en informasjonsarena og et magasin for psykiatri, psykologi og psykisk helse. Bladet blir utgitt fire ganger i året – mars, juni, september og desember.

Utgiver: Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning Ansvarlig redaktør: Elin Skogen Redaktør: Iselin Kleppestø Redaksjon dette nummer: : Iselin Kleppestø Thorsen, Elin Skogen, Ole J. Askeland, Ivar Elvik.

Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse har faste medlemssider og er redaksjonelt ansvarlig for disse sidene.

Opplag: 3 800 eksemplarer Layout/trykk: www.impresspublisering.no Forsidefoto: Merethe Opstad Clausen Styret i Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning Jan-Erik Nilsen, styreleder, sjefsykepleier, SUS, Psykiatrisk divisjon Dagfinn Bjørgen, Leder KBT Midt-Norge Anna S. Songe-Møller, Dosent i drama / Professor in Drama, UiS Lars Ravn Øhlckers, Sjefpsykolog/Psykologspesialist, BUPA, SUS Jeanette Bjørke-Bertheussen, LIS-lege, Psykiatrisk divisjon

Olav Thorsen, allmennlege Eigil Harstad, HMS-sjef Stavanger kommune Jone Schanche Olsen, seksjonsoverlege SUS, Psyk. divisjon Anne Kristine Bergem Dag Nordanger

LEDER

Høsten er i anmarsj og med den står Schizofrenidagene 2018 for tur.

Første uken i november inntar hundrevis av fagfolk konferansen med temaet Flokken. Vi mennesker kjennetegnes av vår sosiale natur. Fra fødsel er vi opptatt av å skape bånd til våre omgivelser, som vi alle er avhengige av. Flokken bidrar til tilhørighet og samhold, men kan også være brutalt ekskluderende, og plassere enkeltindivid i utenforskapet.

Septembernummeret vil gi en smakebit på noe av konferansens innhold sett fra forskjellige perspektiv. Ivar Elvik, psykologspesialist og årets faglige leder, vil i artikkelen «Flokken» begrunne valget av temaet. Han gir en god oversikt over de forskjellige emnene som vil bli belyst, og gir en utmerket gjennomgang av våre inviterte forelesere fra inn – og utland.

Samtidig vil du, etter hver artikkel, få tips om de mange forskjellige arrangementene som finner sted under konferanseuken.

Anne Kristine Bergem er psykiater og forfatter og har stort fokus på barn som pårørende. I sin artikkel minner hun om at det i 2010 kom en endring i lovverket, med et tillegg i 2018, som sier at helsepersonell har plikt til å kartlegge om pasienter har barn eller mindreårige søsken og å gi tilrettelagt informasjon til disse barna. Er helsepersonell flinke nok til å følge dette påbudet?

Fra før har hun utgitt boken «Barn som pårørende i akuttsituasjoner», og hun kom med ny bok i sommer, «Når barn er pårørende».

I forlengelsen av Fargegaten i Stavanger ligger «Brødrene Fevangs Barberstue». Den driftes av tre brødre som har et spesielt tett bånd mellom seg. De er sin helt egen flokk, som raust inviterer andre inn. I brødrenes barberstue kan menn være menn samtidig som de nære, dype og av og til vonde samtalene er like naturlige som klipp og barbering. Les den gripende historien om fire brødre som ble til tre i artikkelen «Gå ikke alene og gruble i sorgen».

Redaksjonen håper at septembernummeret vil gi god leselyst og vi ønsker dere med dette en riktig god høst.

ELIN SKOGEN ANSVARLIG REDAKTØR

Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

Kirkegt. 40, 4006 Stavanger Tlf 51 93 88 00. Faks 51 93 88 01 E-post: post@psykopp.no www.psykopp.no

3

PROFIL

4

-MENNESKET ER BEDRE ENN SITT RYKTE Vi er ikke så verst, vi mennesker.

Det kan være en grei tanke å ta med seg inn i høsten. Ikke er det tomme ord heller; professor og biolog Dag O. Hessen driver tross alt med vitenskap.

TEKST: SIRI GJELSVIK FOTO: SCANPIX

5

PROFIL

BIOLOGIPROFESSOR DAG O. Hessen kommer til Schizofrenidagene i Stavanger med et evolusjonært blikk på mennesket som flokkdyr.

I

fjor gav han ut boka «Vi. Samarbeid fra celle til samfunn».

For øvrig den nest siste av nær to dusin bøker hvor han har vært forfatter eller medforfatter. I «Vi» tok han for seg mennesket, som ifølge biologen altså er en nokså ålreit skapning.

– Det eksisterer en oppfatning om at mennesket primært er seg selv nok. Det er et stort sett negativt bilde, som gir inntrykk av at vår egentlige natur er å karre til oss mest mulig, på bekostning av andre.

– Og det er feil?

– Det er feil. Det vil si, vi har jo åpenbart en sterk egen­ interesse, og genet for å stille seg bakerst i enhver kø er en evolusjonær blindvei. Samtidig har vi jo en åpenbar egeninteresse i å samarbeide. Det er slik at mennesker som samarbeider gjør det bedre i konkurranse enn løst sammensatte grupper som tenker mest på seg selv.

DAG OLAV HESSEN (62) »» Biologiprofessor ved Universitetet i Oslo. »» Forfatter og medforfatter av 23 bøker, senest «Sannhet til salgs – Et forsvar for den frie forskningen», som kom i år, og «Vi. Samarbeid fra celle til samfunn», fra 2017. »» Har fått flere formidlingspriser for sitt arbeid.

SAMARBEID GIR SUKSESS

At oppfatningen om at vi albuer oss fram har fått lov til å feste seg, gir han Darwin litt av skylda for. Uttrykket «survival of the fittest» blir brukt som et bilde på at den med spissest albuer kommer lengst. Men Darwin skrev også om samarbeid og evolusjon av moral som suksessfaktor for mennesker, i en annen av sine publikasjoner – det var tidlig og innsiktsfullt, bemerker Hessen – men muligens ikke juicy nok til å fange oppmerksomheten vår.

6

– Det er ikke så rart at negative nyheter har forrang.

Evolusjonært er det viktigere å være obs på det negative – det er sånn vi overlever. Men det har nok festet seg et sterkere negativt inntrykk av mennesket enn det er grunnlag for. Arbeidstittelen på boka mi var «Mennesket – bedre enn sitt rykte». Jeg liker egentlig den bedre.

moralen kommer innenfra, men den må dyrkes fram sosialt også. Natur glir sømløst over i kultur, og på kulturelt nivå kan vi utvikle samfunnsnormer og rettsregler som stemmer med vår innebyggede rettferdighetssans. Det heter jo som kjent i jussen at loven «ikke skal bryte med allmenn rettsoppfatning».

SCHIZOFRENIDAGENE

THE DARK SIDE

At vi fra naturens side er sosiale flokkdyr, er tema også for hans foredrag under Schizofrenidagene 2018. Evolusjonen har sørget for at vi har stor evne til empati, for å styrke vifølelsen innad i gruppen vi hører til. Så er spørsmålet hvor stor gruppe vi hører til.

– Familien er åpenbar, og de fleste av oss føler også samhørighet med en gruppe venner og kolleger. Det er viktig å høre til ulike felleskap, hvor vi også føler forpliktelse.

Vi-følelsen kan også kobles til den følelsen vi har av nasjonal tilhørighet. Den norske modellen, hvor alle er villige til å betale skatt, er noe som kommer alle til gode. Og hadde vi hatt en sterkere vi-følelse for hele verden, hadde vi kanskje følt et større ansvar også for felles utfordringer som klima.

– Vi burde, intellektuelt sett, ha vi-følelse for de kommende generasjoner, kommenterer Hessen, som mener det er et tegn i tiden at selvrealiseringspendelen har svingt for langt.

Så langt vel og bra. Men flokken har to sider. Et «vi» forutsetter gjerne et «de», og konformitetspresset er ofte hjertelig tilstede. De samme normene som gjør at noen føler seg inkludert, kan gjøre at andre føler seg ekskludert.

– Bygdedyret lever i verste velgående, for å si det sånn.

Hvis man har andre interesser, eller en annen legning, passer man kanskje ikke inn. Særlig på mindre steder kan det fortsatt være vanskelig. Det å ikke høre til, er den verste straffen. De som sier at de innsatte i norske fengsler har det altfor bra, glemmer at essensen i straffen er at de er isolert fra de andre. I sosiale dyresamfunn er isolasjon, eller det å bli utstøtt, dårlige nyheter. Da er livet over. Man går rundt og sturer litt, og så dør man. Brutale greier.

Det stiller seg annerledes om man selv velger å være utenfor.

– Det er stor forskjell på om du selv velger deg ut, eller om du blir valgt ut. Litt som på danseskole da jeg vokste opp. Guttene skulle engasjere, og da vi fikk klarsignal sprang alle over til den andre siden for å få danse med de mest populære jentene, mens de minst populære alltid ble sittende igjen. Det var virkelig ikke bra. Som sagt, det er en essensiell forskjell på det å bli valgt bort, og det å selv velge utenforskapet – noe de færreste gjør.

KOMMENTARFELTLOGIKK

– Alle har et grunnleggende behov for å høre til, men markedsfører seg samtidig som individualister. Vi tilhører flere sosiale felleskap på nettet, og slike digitale felleskap har en helt annen dynamikk enn reelle felleskap der man møtes ansikt til ansikt. Det er en form for tilhørighet som kan oppleves mindre forpliktende overfor andre. Dermed mister vi litt av korrektivet som ellers følger med når vi hører til i en gruppe. Vi er ikke nødt til å tilpasse oss, vi kan bare shoppe en ny gruppe hvis vi møter motstand. Det er en form som i liten grad gagner felleskapet.

Som eksempel på at vi oppfører oss annerledes når vi opplever oss anonyme, bruker han en situasjon som kan få fram det verste i noen hver: bilkø.

– Folk kan være absurd frekke i bilkø! Den samme personen ville aldri sagt eller gjort det samme i en situasjon ansikt til ansikt.

NATUREN I MENNESKET

Hessen selv er mer flokkfyr enn einstøing, men innrømmer g jerne en fascinasjon for einstøinger og eventyrere som Nansen, Amundsen og Ingstad. Litt av den samme eventyrlysten har han alltid hatt med seg, sammen med et livslangt kjærlighetsforhold til naturen. Eventyret som holdt på å gjøre kål på både ham og kona tidlig på 90-tallet var imidlertid ikke planlagt som noen ekspedisjon, men som en koselig skitur på Norefjell. Fjellfører Hessen trodde han mestret alle forhold i fjellet, men været pekte nese til de to på tur, og det i en slik grad at de ikke ble funnet før etter fire dager. En stund var det heller ikke sikkert at han skulle få med seg alle fingrene sine hjem fra sykehuset, så han er fornøyd når han fortsatt kan vifte med et fulltallig sett.

Bortsett fra å tilføre et hint av drama, tjener historien som et eksempel på det mange av oss erfarer: – Etter opplevelser som rokker ved hele tilværelsen, blir vi enda mer oppmerksomme på hva flokken betyr for oss. Da vi på slutten var sikre på at livet var over, fikk jeg indre bilder av barna på vei til sjøen for å bade en varm sommerdag.

– Paradoksalt nok har jeg også fått et enda mer inderlig forhold til naturen etter dette. Jeg føler en større takknemlighet, og har en mer intens opplevelse av alt i naturen. Det henger vel sammen med en inderlighet over å være i live; sanseopplevelsene blir sterkere.

99,9 PROSENT LIKE

Evolusjonen har gjort mye, men ikke alt. Biologisk er vi mennesker 99,9 prosent like, på kryss og tvers av ulike kulturer. Vi er født med stor evne til empati og samarbeid.

Belønningssystemet i hjernen slår inn når vi gjør gode ting, akkurat som vi føler oss usle om vi vet at vi har forrådt noen.

Men vi må sosialiseres inn i en gruppe, uavhengig av biologi.

– Jeg var fotballtrener – ikke en spesielt god en, vel å merke – for den yngste sønnen min. Jeg begynte da de gikk i første klasse. Da var det bare rot og lite som minnet om et lag. Da jeg sluttet var de 12–13 år, og fungerte veldig godt som gruppe. Det handler mye om å lære seg spillereglene, på samme måte som vi må sosialiseres inn i det samfunnet vi lever i. Vi må trenes. Så kan vi si at 7

PROFIL SIKKERHETSVENTIL

Naturen er sikkerhetsventilen Hessen tyr til når hverdagene blir i overkant fulle. Jogging, sykling eller en tur på ski, helst i marka, alltid uten musikk på øret. Lydene i skogen er en del av pakka.

– Å bli godt fysisk sliten er god medisin. Men jeg må ut, jeg har ingen glede av tredemølle på trenings­senter. Naturen er en formidabel, gratis, reseptfri lykke­pille! Derfor er det så viktig å bevare grønt­arealer rundt oss – det påvirker både vår fysiske og psykiske helse. Naturen senker blod­ trykk og stress.

Fra kontorvinduet på Universitetet i Oslo har han utsikt til en flik av stressdempende natur. Det er fint, for han kommer til å bruke noen timer her framover, i forbindelse

med oppstarten av et senter for biokjemi. Og så kommer det en bok til. Ser vi på lista over utgivelser han har vært delaktig i, kan vi egentlig si at det alltid kommer en bok til.

– Det er alltid flere bøker jeg har lyst til å skrive, enn det jeg får skrevet. Jeg ønsker meg en parallelltilværelse hvor jeg kan bruke mer tid på bøkene. Men jeg har en idé om en bok om liv, altså hva liv er. Vi kan se på en stein og et insekt, og umiddelbart si at den ene er levende, det andre ikke. «Hva er liv» er et spørsmål som tilsynelatende er enkelt å besvare, men det er en interessant gråsone der. En bil har jo sin egen metabolisme, og kan bevege seg – men vi kan ikke si at den er levende. Men hva da med kunstig intelligens? Slike spørsmål liker jeg å gruble på.

»» Dag O. Hessen gir et evolusjonært blikk på mennesket som flokkdyr under Schizofrenidagene onsdag 7. november.

8

TEMA

FLOKKEN OG PSYKEN 9

SCHIZOFRENIDAGENE 2018

FLOKKEN Psykologien og psykiatriens historie er introvert.

Fra filosofene, via Freud og psykoterapi, til nåtidens fremskritt innen avansert bildediagnostikk av hjernen. Granskningen er rettet innover. Når en lidende sjel kommer inn på terapeutkontorene er fokuset rettet samme vei. Schizofrenidagene 2018 vil flytte fokuset ut – mot menneskene rundt.

TEKST: IVAR ELVIK, FAGLIG LEDER SCHIZOFRENIDAGENE 2018 ILLUSTRASJON: SCANPIX

10

I år har vi løftet blikket utover og fått øye på menneskene rundt. Derfor er temaet for Schizofrenidagene 2018 «Flokken».

Ivar Elvik

D

et er slik i dag: Terapeuten spør seg hva som skjer inni personene, og hva som har skjedd i deres historier, som gjør at følelser, tanker og handlinger har blitt vanskelige å håndtere. Ved å skape en trygg havn i terapirommene låses den litt uhåndterlige verdenen ute for en stund. Dette er en tilnærming som virker for mange.

Og den er populær. Psykologien har stor gjennomslagskraft og individualterapiens språk gjennomsyrer samfunnet.

Selvhjelpsbøker er en suksess som litterær sjanger. Og flere drar på dannelsesreiser der de skal finne seg selv. Ut i verden med blikket rettet innover.

Schizofrenidagene 2018 vil altså flytte fokuset ut. Dette er et helt naturlig steg for konferansen som egentlig alltid har handlet om å skape møteplasser. Møter mellom fagfolk har tilført noe mer enn innholdet i foredrag og seminarer alene. Selv om metoden har vært sosial, har tema vært godt forankret i psykiatrien og psykologiens introverte historie.

Følelser. Kropp. Psykoser. Vitenskap. Utvikling. I år ser vi motsatt vei. Derfor er temaet for Schizofrenidagene 2018 «Flokken».

Flokken er et tema med mange innfallsvinkler. På cellenivå kan vi undersøke hvordan mennesker er skrudd sammen som sosiale vesen. Sosiale vesen som fra fødsel av er rigget til å søke kontakt med sin første flokk, familien, og senere gradvis utvide kontaktflaten til venner, kolleger, større grupper. Båndene innad i flokkene bidrar til både

overlevelse og et rikt liv. Flokkmentalitetens skyggeside henger sammen med at for hver inn-gruppe er det noen som er utenfor. Ønsket om å verne om dem en er glad i, kan føre til eksklusjon, fordommer og fremmedfrykt. I helsevesenet er både de gode og de negative sidene ved flokkmentaliteten godt synlige hvis vi ser etter. Hvilken side som påvirker vises ved hvorvidt helsehjelpen bidrar til å inkludere eller ekskludere fra felleskapet.

Dag O. Hessen trekker i boken «Vi» frem hvordan samarbeid har vært en evolusjonsmessig fordel som har påvirket menneskets biologiske reisverk. Vi er utstyrt med empati og innlevelse som hjelper oss til å samles om mål som er umulige å nå alene. Samarbeid kjennetegner mennesket fra celle til samfunnsnivå. Dette reisverket har Dag Nordanger treffende betegnet som en «flokkbasert nevrobiologisk gave». Begge vil dele sine perspektiver under årets konferanse. De formidler beskjeder som gir håp på menneskets vegne. Men Nordanger stiller samtidig et betimelig spørsmål om hvordan gaven forvaltes. Det er lett å få øye på konflikt og alenegang når vi ser rundt oss og utover verden. Flere land søker å verne om egne interesser heller enn å søke samarbeid. Konflikter skaper den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig. I stedet for at flokkmentaliteten bidrar til å hjelpe naboen, blir naboen sett på som en annen flokk som det skal konkurreres mot.

I møte med flyktningkrisen er det ofte hensynet til den 11

SCHIZOFRENIDAGENE 2018

nasjonale stammen som prioriteres over solidaritet på tvers av grenser. Nora Sveaass arbeider med mennesker som har erfart forfølgelse og tortur, og har menneskerettighetene som rettesnor. Sveaass kommer til året konferanse, og vil vise hvordan arbeidet kan handle om å skape nye menneskelige møter, samtidig som en jobber for endring gjennom internasjonalt arbeid og påvirkning.

Det er noe som skjer med terapien når en våger å åpne opp døren til terapirommet, enten terapeuten selv velger å gå ut, eller hun velger å slippe andre inn. Gruppeterapi, familieterapi og nettverksmøter er eksempler på at andre slipper inn i det terapeutiske rommet. I serien «Jeg mot meg» ble dette satt på spissen ved at hele Norge slapp inn i et terapeutisk rom som allerede hadde en hel flokk på plass.

Ved å følge et gruppeterapeutisk forløp viste Peder Kjøs hvordan relasjonen mellom deltakerne ble en viktig del av bedringsprosessen deres. En ny sesong er på trappene, og Kjøs kommer for å fortelle om gruppeterapi. Det blir også mulig å dykke enda lengre ned i gruppeprosessene i et miniseminar med Synnøve Ness Bjerke.

I familieterapi og annet familiearbeid inviteres den næreste flokken inn i terapirommet. Familiearbeid er godt representert i året program. Anne Kristine Bergem snakker om barn som pårørende, foreldrerolle og familieperspektiv i psykisk helsevern. Karin Lindqvist vil ta for seg mentaliseringsbasert terapi med barn og foreldre. Og så kommer også Finn Skårderud for å snakke om familien.

Lenger ut i nettverket finner en i tillegg til familie også venner, gode hjelpere og andre støttepersoner. Åpen dialog handler om å invitere alle flokkene inn til nettverksmøter, noe Mark Steven Hopfenbeck vil fortelle mer om.

Det er vel og bra å invitere inn i terapirommet, men mange vil mene at det er bedre å skremme terapeutene ut av det. Noen ganger gjøres det viktigste endringsarbeidet ved at terapeuten sammen med pasienten møter verden utenfor terapirommet. Det er flere eksempler på dette i årets program. Ottar Ness beretter om hvordan samskaping i lokalsamfunn legger til rett for recovery. Peter Tyrer snakker om nidotherapy, som handler om samarbeid fokusert på å skape tilpasninger i omgivelsene heller enn å jobbe med endring hos personen selv. Tove Bergh og Ester Marie Stornes Espeset vil på hvert sitt miniseminar ta for seg samhandling på tvers av tjenesteytere for å skape gode helsetjenester for barn og unge.

Selv om vi i år ønsker å åpne opp terapirommet er det en fellesnevner som ikke har endret seg fra foregående år, selve gullet i terapeutiske endringsprosesser; Den terapeutiske relasjonen. Dette har vært kjernen i et langt samarbeid mellom Jeremy Safran og Christopher Muran.

Safran hadde sagt ja til å komme på årets konferanse før han tidligere i år på tragisk vis ble drept i sin leilighet i Brooklyn. Muran, som altså mistet en venn og kollega, har takket ja til å komme på årets konferanse for å presentere egen og felles forskning på terapeutisk allianse. Deres kanskje største bidrag har vært å se på hvordan brudd og reparasjon av den terapeutiske relasjonen i seg selv bidrar til nye relasjonelle erfaringer, som fører til nye relasjonelle mønstre utenfor terapirommet. Den terapeutiske alliansen er også tema for Judith Beck. I bøkene «Cognitive therapy for challenging problems: What to do when the basics don’t work» og «Cognitive therapy of personality disorders» forteller hun om kognitiv terapi når problemene er så kompliserte at standardmetoden ikke fungerer. Uavhengig av terapeutisk retning er relasjonen en nødvendig forutsetning for endring.

Relasjonsarbeid er både styrken og sårbarheten hos helsepersonell. Innlevelse i andres situasjon kan over tid være belastende. Gabor Maté arbeider med avhengighetsproblematikk hos personer som lider av alvorlig sosial nød. Hjelpeløshet og avvisning er en dynamikk som utspiller seg frem og tilbake mellom hjelperne og de avhengige. Matés metode handler om medfølelse. Med seg selv og med den avhengige. Han bærer fanen videre for en viktig sak som har vært en gjenganger under de siste årenes schizofrenidager; å ta vare på seg selv mens vi tar vare på andre.

Konferansen avsluttes fredag med et program hvor halve dagen er åpent for publikumspåmelding. I essayet «På randen av Vigeland» forteller Roy Jacobsen om minner fra barndommens turer til Vigelandsparken. Det er en fortelling om en familiehemmelighet som gradvis kommer til overflaten og gir nytt lys til både hans egen og morens livshistorie. Gry Stålsett fortsette med å undersøke motsetninger mellom frihet og tilhørighet før Thomas Seltzer avslutter ballet med en debatt mellom Finn Skårderud, Arnhild Lauveng, Pia Beate Pedersen og Peder Kjøs.

!

Sjekk schizofrenidagene.no for den fulle oversikten over fagseminarer, miniseminarer, spesialseminarer, småbarnsdagen, skoledagen, publikumsforedrag, kulturarrangementer og debatter i PsykOpps lokaler, KåKå Sting Nere, Stavanger Forum, Sølvberget Stavanger, Vitenfabrikken og Rogaland Teater.

12

DELTAGERE

Judith Beck

Dr. Allen Frances

»» Kognitiv atferdsterapi har hatt stor suksess med å beskrive innholdet i terapi til en manualisert form som lar seg undersøke empirisk. Dette har gjort det mulig å dokumentere effekt for avgrensede samtaleterapiløp for problemer med eller uten diagnostiske merkelapper. Men hva når problemene er kompliserte og standardmetoden ikke fungerer? Judith Beck, president for Beck Insititute of Cognitive Behaviour Therapy og datter av CBT’s grunnlegger Aaron Beck, har skrevet om dette i bøkene «Cognitive therapy for challenging problems: What to do when the basics don’t work» og «Cognitive» therapy of personality «disorders.» Schizofrenidagene har invitert Beck til årets konferanse for å belyse kompleksiteten i samtaleterapi, blant annet ved behandling av personlighetsforstyrrelser.

»» Dr. Allen Frances er gjennom sine bidrag til utviklingen av DSM III og IV medansvarlig for diagnosene vi bruker for å forstå psykiske helseplager. Dette ansvaret er han seg bevisst. Gjennom artikler, kronikker, intervjuer og bøker har han brukt stemmen sin til å kommentere samfunnsutviklingen, og han er tydelig kritisk til de negative konsekvensene av diagnosesystemet han var med å lage. Under Schizofrenidagene 2018 vil du få gleden av å møte begge sidene av Frances. Han vil snakke om grunnlag for god diagnostikk og gi et kritisk blikk på diagnostisk praksis han vurderer som ute av kontroll.

Dr. Gabor Maté Eleanor Longden og Arnhild Lauveng

»» Med hjerte for de utstøtte: Alvorlig rus­avhengighet er ofte sammenvevd med psykiske vansker og sosial nød. Hjelpeløshet og avvisning er en dynamikk som utspiller seg frem og tilbake mellom hjelperne og de avhengige. Resultatet er ofte utbrente hjelpere og pasienter uten tilbud. Dr. Gabor Maté har i sin bok «In the Realm of Hungry Ghosts» skrevet om sin erfaring med dette arbeidet, og kommer med råd om hvordan avhengighet kan forstås og behandles. Hans mest grunnleggende råd er fostring av medfølelse med seg selv og andre, både hos hjelpere og personer som søker hjelp for egen avhengighet.

»» Eleanor Longden og Arnhild Lauveng har begge gjennom bøker og foredrag fortalt om personlige erfaringer med psykose og tilfriskning. Selv om erfaringene er fra forskjellige helsevesen (England og Norge) har de tydelige fellestrekk knyttet til både barrierer og hjelp på veien til Recovery. De er nå begge psykologer med avlagt doktorgrad og kommer til årets Schizofrenidager for å formidle en unik kombinasjon av forskning og erfaring fra begge stolene i terapirommet.

13

DELTAGERE

Peter Tyrer og ICD-11.

Dag Nordanger, Finn Skårderud, Peder Kjøs og Anne Kristine Bergen.

»» Forsvinner emosjonelt ustabil, unnvikende, dyssosial, schizoid, tvangspreget, dramatiserende, avhengig og paranoid personlighets­forstyrrelse med ett penne­strøk? WHO sin diagnose­manual ICD-11 kommer ut i 2018. I den foreløpige utgaven er de spesifikke diagnose­kategoriene i kapittelet for personlighets­forstyrrelser tatt ut. Dette innebærer at en går bort fra å dele befolkningen inn i kategorier som tilsier at du enten er forstyrret eller normal. I stedet argumenteres det for å bruke dimensjoner vi alle kan plasseres inn i for å forstå hvordan fastlåste opplevelser av seg selv og verden skaper de vedvarende relasjons­vanskene som vi kaller personlighets­forstyrrelser.

Peter Tyrer er mannen som har ledet arbeidet med å revidere personlighets­kapittelet i ICD-11. Han kommer til Schizofreni­ dagene 2018 for å fortelle om hva han har stelt i stand.

»» Felles møtepunkter på veien til tilfriskning: Psyko­ terapeuter har tradisjonelt invitert inn til terapi­rommet for å finne veien inn og ut igjen av fastgrodde problemer. Ofte er den gode samtalen nok til å nøste opp. Men selv de beste terapi­s amarbeid kommer gjerne til kort. I årets Schizofreni­ dager samler vi på terapeuter som åpner terapirommet for omverdenen og inviterer oss inn. De som hjelper oss å heve blikket og få øye på alle kontaktflatene mellom personen, familien, venner, gode hjelpere, og verden rundt.

Psykose 4:48.

Kan recovery og psykiatri forenes? »» I sitt siste skuespill, Psykose 4:48, utfordret dramatikeren Sara Kane skuespillets konvensjoner for å tematisere depresjon og selvmord. Stykket er skrevet på en måte der det ikke er klart hvilke identiteter som er med i stykket eller hva som er handlingsforløpet. Individ og omgivelser går inn i hverandre på en måte som speiler selvforstyrrelsene en kan oppleve i en psykose. Temaene isolasjon, avhengighet, relasjoner og kjærlighet er en løs tråd gjennom stykket. Kane slet selv med depresjoner, og tok sitt eget liv 28 år gammel.

»» Recoverybevegelsen har til dels vokst frem som en reaksjon på opplevelsen av psykisk helsevern som reduksjonistisk og sykeliggjørende. Bevegelsen jobber for en helsehjelp fokusert på myndiggjøring, tilhørighet, håp og optimisme mot et liv med mening og mål, uavhengig av begrensningene ulike lidelser kan medføre. Er revisjon eller revolusjon den riktige veien mot dette målet? Kan recoveryverdier innbakes i et diagnosestyrt helsevern?

Schizofrenidagene inviterer inn til debatt med Peter Tyrer, Jim Van Os, Allen Frances og Eleanor Longden.

»» Psykose 4:48 settes opp ved Rogaland Teater i høst, og deltakere på Schizofrenidagene kan få med seg førpremiere på åpningsdagen til hovedkonferansen 7 november.

14

@brainmiihoi

15

Foreløpige historier I

psykoterapeutiske samtaler skaper vi historier om hvordan livet er og har vært. Disse historiene blir gradvis til gjennom og mellom de terapeutiske møtene.

Nye kapitler og avsnitt legges til etter hvert som pasienten oppdager nye sider ved sin livshistorie, og dramaturgien endres over tid.

I arbeidet med slike historier må vi akseptere foreløpige historier. Mange av menneskene som oppsøker terapi ønsker å fortelle historier om nære relasjoner, og da må vi trø forsiktig. Andre kan bli såret, og det er skummelt. De fleste av oss ønsker at våre forhold til familie og foreldre eller venner og kjærester skal være ukomplisert.

I terapi blir vi oppmerksomme på at det å leve i nære relasjoner ofte er fylt av motstridende og kompliserte følelser.

Kostnaden ved det å være flokkdyr er at vårt behov for å

beskytte våre nærmeste også kan gå ut over oss selv. Vi skyver unna vår egen sorg, sinne og sårbarhet, slik at våre nærmeste beskyttes i våre livshistorier. Vi bruker skyld og skam til å holde hemmeligheter låst vekk, og forteller historier som danser på overflaten.

I terapisamtaler forsøker man å endre på dette, slik at vi kan få rikere historier som forteller om nyansene i våre relasjoner og erfaringer. Dette betyr ikke at vi erstatter en livshistorie med en annen. Det betyr heller at vi gjennom foreløpige historier gradvis åpner opp for fortellinger om nære relasjoner som gir oss bedre rom for å være oss selv.

Vi må akseptere at denne prosessen tar tid, og at man kanskje må slå seg til ro med foreløpige historier underveis.

Da kan vi få historier vi kan leve med.

Lars Ravn Øhlckers Sjefpsykolog/ Psykologspesialist BUPA

16

DEN SOSIALE KONTEKSTEN

NÅR BARN ER PÅRØRENDE Når er barn pårørende? Barn er pårørende når én av foreldrene eller annen nær omsorgsperson eller søsken blir syk eller skadet, har en funksjonsnedsettelse eller et rusproblem. Barn er også pårørende – eller etterlatte – når en i familien dør, tar sitt eget liv eller blir drept. Det er også vanlig at barn regnes som pårørende når en i familien blir satt i fengsel. Familier, barn og barns liv blir påvirket i alle disse situasjonene.

TEKST: ANNE KRISTINE BERGEM FOTO: EIVIND MO ANDRE ASSEN

D

et er vanlig for barn å være pårørende. Selv om vi ikke vet akkurat hvor mange barn som er det, vet vi at over 200.000 av de voksne som er innlagt på sykehus for en fysisk sykdom er foreldre til barn under 18 år. Mer enn 29.000 voksne innlagt i psykisk helsevern har barn, og over 5000 av dem som mottar tverrfaglig spesialisert rusbehandling har det (1). En rapport fra Folkehelseinstituttet fra 2011 anslår at 12 prosent av alle barn i Norge har minst én forelder med en alvorlig psykisk lidelse eller rusrelatert lidelse (2). Mellom 3500 og 4000 barn opplever hvert år at en av foreldrene får kreft (3).

Mellom 6000 og 9000 barn opplever hvert år at en i familien kommer i fengsel (4).

Det finnes heldigvis mange voksne som ønsker å støtte og hjelpe familier og barn som opplever sykdom og krise.

Mange synes likevel det er vanskelig å vite hva de skal si og gjøre og hvordan de skal bidra.

Den boken jeg har skrevet, og som kom ut i sommer, er for alle dem som ønsker å være trygge voksne for barn som er pårørende – foreldre, slektninger, ansatte i skole og barnehage, helsepersonell med flere.

Innledningsvis har jeg beskrevet omfang, definisjoner, lovverk og forskning, for så å gå inn på hvilke utfordringer som kan oppstå i familien når noen blir syk. Her får leseren også en enkel innføring i noen sentrale begreper fra utviklingspsykologien.

Den delen av boken jeg selv er mest berørt av, er hvor mennesker med egne erfaringer deler dem i korte og lengre tekster. En pappa forteller om å ha kreft og tre mindreårige barn, en mamma forteller om da mannen døde plutselig på joggetur og en søster forteller om ti år med en søster med alvorlig spiseforstyrrelse, for å nevne noe eksempler.

Til hver historie knytter jeg en liten refleksjon, og så følger en fagstoffbit mot slutten av hvert kapittel. Litt om hvilke ressurser som finnes, og råd til voksne, kommer til slutt.

Jeg håper at boken oppleves nyttig for alle voksne, da alle voksne sammen må arbeide for at barn som pårørende skal få den støtten de trenger. Forsideillustrasjonen fra Ståle Gerhardsen er et forsøk på å illustrere nettopp dette.

SOM SAGT – DET ER MANGE BARN SOM ER PÅRØRENDE.

Det kan være belastende å være barn som pårørende.

Barn kan oppleve at foreldrene blir mindre tilgjengelige for dem, både fysisk og mentalt. Noen barn får mye ansvar hjemme. Dersom familien ikke snakker sammen om det som skjer, vil mange barn gå alene med bekym­ringer og fantasier om hva som egentlig skjer. Barn merker nemlig at det skjer noe i familien, selv om de ikke alltid forstår hva det er som foregår.

Mange foreldre og andre voksne ønsker å skåne barna sine for alt som er vondt, og tror at det er mulig. Dessverre er det ikke mulig å skåne barn for sykdom og død i familien.

Barn vil merke at det skjer noe. Det å gi barna tilstrekkelig informasjon og støtte er derfor viktig for at de skal oppleve det som skjer som minst mulig skremmende, uforståelig eller belastende.

For å støtte barn når de er pårørende, kom det endringer i lovverket – først i 2010, og deretter enda et tillegg som ble rettskraftig 1.januar 2018, og som sier at helsepersonell har plikt til å kartlegge om pasienter har barn eller mindreårige søsken (5). Videre skal helsepersonell gi tilrettelagt informasjon. Ansatte i Kriminalomsorgen har også en liknende plikt beskrevet i sin forskrift (6).

Referanser 1. Ruud, T. m.fl. , (2015). Barn som pårørende – resultater fra en multisenterstudie, publikasjonsnummer IS-0522, Helsedirektoratet publikasjon nummer 11/2015 2. Torvik, F.A. & og Rognmo,K. (2011). Rapport 2011:4. Barn av foreldre med psykiske lidelser eller alkoholmisbruk: Omfang og konsekvenser.Oslo, Nasjonalt folkehelseinstitutt 3. Hestnes, N. (2011). Når mamma eller pappa får kreft.

Kreftforeningen, Forskning.no 4. Ffp.no 5. Helsepersonelloven. Lov av 02.07.1999 nr 64 om helsepersonell 6. Forskrift for straffegjennomføring av 22.02.2002 nr 183 17

«GÅ IKKE ALENE OG GRUBLE I SORGEN» «DEN STØRSTE GLEDEN EN KAN HA, ER Å GJØRE ANDRE GLAD»: Dette var ordene Thomas Fevang levde sitt liv etter. Han rakk å sette dype spor i mange liv på bare 26 år. I dag videreføres misjonen av brødrene Anders (fr.v), Kjetil og Morten.

18

DET SOSIALE ROMMET

«Jeg elsket å se ham sove. Det føltes så trygt. Men den ettermiddagen fant jeg ham i en søvn han aldri skulle våkne fra.» Kjetil Fevang forteller om januardagen da han mistet storebroren – og halve seg selv.

TEKST: K ARIANNE NELLY SKUSETH FOTO: MERETHE OPSTAD CL AUSEN

Å

ret var ferskt og fylt av forventninger for brødrene Fevang. De vågale, snille, ambisiøse og hardt­ arbeidende drømmerne fra Stavanger. To år skilte dem, men helt siden tidlig barndom var de nærmest som siamesiske tvillinger å regne. Fysisk distanse, men sammenvokst hjerte. De brant for det samme, delte de samme tankene og drømmene for fremtiden. Den ene ville ikke fungere uten den andre.

VELKOMMEN INN!

Fem og et halvt år senere er byen i ferd med å våkne, mens sommeren tar sine siste åndedrag for denne gang. Midt i den brosteinsbelagte gaten i Stavanger sentrum, ligger et sted som skiller seg ut fra nabovirksomhetene.

«Brødrene Fevangs Barberstue» lyser som en sjømanns tatovering over hele vinduet fra det lille lokalet. Dørene er belagt med gitter og et skilt man ikke kan ta feil av: «Gentlemen only. No ladies allowed» Idet dørene åpnes, ønsker et bredt, varmt smil og åpne armer velkommen. Smilet dekorert i gull. Ansikt, hender og hals med blekk.

Vi er inne på ulovlig grunn, vi som er født med mer østrogen enn testosteron. Omgivelsene forteller oss også det. Hvis macho var en interiørstil, ville Fevangs Barberstue vært showrommet. Men vi føler oss allikevel merkelig hjemme her.

Klokken er akkurat passert 7, men første kunde er snart ferdig frisert.

Kaffe? Kom, vi setter oss ut, sier Kjetil Fevang og slår seg ned ved et bord ute på gaten, tenner en sigarett og begynner å fortelle: – Hadde jeg åpnet klokken 5 om morgenen, hadde det kommet kunder da også. Vi er alltid fullbooket minst tre uker frem i tid.

FRISTEDET

Brødrene Fevangs Barberstue var en drøm Kjetil og storebroren hadde – og syv år etter at den annerledes frisørsalongen i hjertet av Stavanger åpnet, er barberstuen i Øvre Holmegate blitt til et eventyr. Et eventyr som mangler

DET SOSIALE ROMMET

én helt. Bare 1,5 år etter at Thomas og Kjetil Fevang vred om nøkkelen for første gang, mistet Brødrene Fevangs Baberstue sin førstebarberer – og Kjetil sin aller beste venn, storebror Thomas.

– Barberstuen ble til av redsel for å miste hverandre til et A4-liv, forteller Kjetil.

–I tenårene så vi hvordan de voksne sakte, men sikkert ble loset inn i et liv på hver sine kanter. Et liv med hus, bil, barn og jobb – og på veien mistet de hverandre. Vi måtte finne noe vi kunne gjøre sammen. Noe som holdt oss sammen. En kreativ prosess der du alltid starter og avslutter noe, som gir deg følelsen av å vinne litt hele tiden, forteller Kjetil.

– Og det var frisøryrket?

Grepet av fordommer om hvordan en frisør ser ut, kan vi ikke nekte for at Kjetil ikke ligner stereotypien.

Kjetil smiler, tenner en ny sigarett og svarer: – Vi har alltid vært opptatt av stil og uttrykk – ja, image generelt. I gangster- og mafia-filmene, historiene fra 50-, 40 og 20-tallet, oppdaget vi en fellesnevner som hadde en sterk dragning på oss. Et sted der menn kunne være menn, komme inn og være seg selv. Et fristed. En Barbershop. Vi så for oss en tradisjonell, norsk barberstue i god, gammeldags stil. Dét ville vi skape, forteller Kjetil.

Brødrene gjorde mye research på forhånd. Felles for dem

selv og de mannfolka de snakket med, var at frisørsalongen var et sted de ikke følte seg hjemme. Stirrende i speilet på høflighetsfraser og tomprat, og en sveis som aldri ble helt slik de forestilte seg, ble turen til frisøren en ubehagelig nødvendighet heller enn en god opplevelse.

– Mot alle profesjonelles råd, ble vi helt sikre på at det var dette vi ville satse på. Vi ville skape et sted der folk kunne føle seg hjemme og bare være menn, forteller Kjetil, mens han sitter utenfor lokalet som viser at det lønner seg å trosse råd for å gå etter det man tror på.

DEN MØRKESTE DAGEN

Mens en kald vind varsler om at høsten har ligget i dvale lenge nok, går vi tilbake til januardagen i 2013. Dagen som kunne ha satt en stopper for barberstua.

– Thomas hadde gått gjennom et tøft brudd med samboeren. Månedene som fulgte var preget av et stort behov for å være sosial, og for oss mannfolk er det ofte enklere å invitere til fest enn til filmkveld. Så det ble mye fest i etterkant av bruddet. I ettertid har jeg innsett at Thomas var alene i livet for første gang, i en ensomhet han ikke visste hvordan han skulle takle, forteller Kjetil, som ikke i sin villeste fantasi kunne forestille seg hva som skulle møte ham mandag, 21. januar, 2013.

– Vi hadde avtalt at vi skulle trene sammen den dagen.

20

VENDER KUNDENE bort fra speilet: – Akkurat som i de gamle barberstuene, sitter kundene hos oss med ryggen mot speilet. De ser seg først i speilet når de er ferdig klippet. Dette er et helt bevisst valg, sier Kjetil Fevang.

Thomas hadde bestemt seg for å sette en strek for festingen og normalisere livet igjen, med fokus på trening, kosthold og restitusjon. Jeg prøvde å få tak i ham på telefon og via Facebook, men ingen svar. Så jeg dro hjem til ham, og fant ham sovende på sofaen sin. Jeg elsket å se ham sove. Det føltes på en måte så trygt.

Jeg gjorde klar proteinshake og kaffe mens jeg hele tiden snakket til ham. Så prøvde jeg å vekke ham, men fant ut at dette var en søvn han ikke kunne vekkes fra, forteller Kjetil, som husker minuttene som fulgte som om det var i går.

Hjertet som banket i takt med hans eget hadde sluttet å slå.

– Jeg var i sjokk, hylte og skreik, ringte kona, brødrene, mamma og pappa. Ingen tok telefonen. I dag har vi en regel om at vi alltid tar telefonen. Alltid, sier Kjetil og fortsetter: – Det øyeblikket er første gang jeg har følt at jeg var i helvete.

Amazing Grace fylte Øvre Holmegate.

På det tidspunktet bodde Kjetil sammen med sin nåværende kone, Louice. Hun ble livsviktig for Kjetil etter tapet av storebroren. Det ble også foreldrene, og kanskje aller viktigst: De to yngre brødrene, Morten og Anders.

– Da vi mistet Thomas søkte vi tre som var igjen veldig mot hverandre, og vi ble helt hinsides tette. De tre første ukene sov vi i samme seng, forteller Kjetil.

Planen var alltid å skape en familiebedrift, som inkluderte alle fire brødrene. I dag har Anders (22) og Morten (24) funnet sine naturlige roller i barberstuen. Alle tre med de samme karakteristiske tatoveringene, gulltennene og det røffe ytre. Ingen av dem ser ut som en du har lyst til å møte i en mørk bakgate, men etter fem minutter vet du at disse tre kunne du glatt ha tatt med hjem til mor.

Tapet av flokkens leder kunne ha revet dem i stykker, men bragte dem heller mye nærmere hverandre.

– Kjetil var helt knust. Vi var alle knust etter at vi mistet Thomas. Men pappa sa alltid: «Dere får ikke vandre av gårde og gruble alene i sorgen». At vi søkte til hverandre, snakket om det vi følte og kjente på, ble helt avgjørende for å klare å komme oss på beina igjen, forteller de to yngste

– Det øyeblikket er første gang jeg har følt at jeg var i helvete.

SAMMEN I SORGEN

Sent den kvelden samlet hundrevis av mennesker seg utenfor barberstuen i en spontan minnestund. Levende lys blinket i vinternatten, mens tonene fra Elvis Presleys 21

DET SOSIALE ROMMET

i søskenflokken, Morten og Anders.

– La oss ha det drit sammen Bare tre uker senere var Kjetil tilbake med saksen og høvelen i hånda igjen. Overhodet ikke i stand til det mentalt, men av dét ble en ny dimensjon i Øvre Holmegate født.

– Her kunne alle komme inn og snakke om det tunge i livet. De samtalene som før hadde vært ærlige, ble dypere og mer meningsfylte. Det er kundene som gjør at jeg står på beina i dag. De tillot at vi sørget og at vi spilte de triste tonene fra Johnny Cash. Det skapte den atmosfæren vi nå har, der folk kan komme inn og si: Livet mitt er også drit. Og da kan jeg bare svare: «Da har vi det drit sammen».

For han ble brødrene, familien og kundene flokken som løftet ham opp igjen. Aldri fri for sorgen, men klokere og varmere av den. 1500 mennesker var samlet i begravelsen og flokken bare vokser. Hvert eneste menneske som trer inn dørene blir en støtte for barberbrødrene, som de er for dem.

DOMMEN FELLES IKKE HER

Med stappfulle lister og lange ventelister, folk som kommer og går hele tiden, gamle, trofaste kunder og nye ansikter.

Alle ulike, men gjennom samtaler med alle disse har barberbrødrene funnet ut at på innsiden er det ikke mye som skiller oss.

– Den med den mest skremmende ytre, kan være den mykeste, varmeste av dem alle – og omvendt, sier Kjetil, som deler enda en tatovering med brødrene, godt synlig for alle som møter dem. Et bibelvers av apostelen Matteus.

«Hvorfor ser du splinten i din brors øye, men ikke bjelken i ditt eget?»

Troen har vært viktig for brødrene Fevang. Prestesønnene Fevang. Troen på menneskene også. På at vi alle er like mye verdt, uansett hvordan vi ser ut eller hvor vi kommer fra.

– Hos oss spiller det ingen rolle hvem du er eller hva du tror på. Det sies at det er tre temaer man aldri skal snakke om i en frisørsalong, og det er sex, politikk og religion. Så da bestemte Thomas at var det noe vi i hvert fall skulle snakke om, var det nettopp sex, religion og politikk.

Slik er det fortsatt. Fem år etter at førstebarbereren forlot barberstuen for siste gang. Frakken og ansiktet hans pryder fortsatt veggene. Hans ånd, det han stod for og det han ønsket å skape er i aller høyeste grad tilstedeværende.

Han lever videre i brødrene som er igjen, og de lever sterkere på grunn av ham.

BLEKKET FORTELLER HISTORIEN

Helt innerst i salongen står tredjebror i rekka, Morten. Med ansiktet vendt bort fra speilet blir en styrmann frisert. Hendene jobber nøysomt, raskt og presist. Blikket er konsentrert. Under er avtrykkene som vitner om harde prøvelser. To tatoverte kors symboliserer to brødre som er gått bort. Kjetils venstre øye gråter også blekk.

Da Kjetil og Thomas var barn fikk de nemlig lillebroren Stian, som ble født med en alvorlig sykdom. Så alvorlig og ekstraordinær at moren og faren ble fraværende fra Thomas og Kjetil i Stians altfor korte liv. Seks måneder var alt han fikk her på jorden, seks måneder som mor og far Fevang måtte tilbringe på sykehus i inn- og utland.

– Det var da det enormt sterke båndet mellom Thomas og meg ble knyttet. Etter de månedene søkte jeg alltid til Thomas og fant ut at det er brødrene som står deg nærmest.

Båndet mellom Kjetil og broren han mistet, var så tett og så intenst at de utfylte hverandre også i egenskaper.

Thomas var den som kunne trylle med ord. En mester i kommunikasjon. Han landet intervjuer og fikk blest rundt satsingen på barbersalongen.

Plutselig stod Kjetil alene med ansvaret.

– Uten Thomas var det plutselig jeg som skulle snakke, skrive og være frontfigur. Jeg var usikker på om jeg hadde det i meg, fordi jeg ikke hadde hatt behov for å ta den rollen. Jeg hadde mine ansvarsområder, han hadde sine. Men etter hvert viste det seg at disse kvalitetene bodde også i meg, sier Kjetil.

Nå reiser Kjetil rundt og holder foredrag om samholdet til flokken og hvordan en kan reise seg igjen fra den tyngste sorgen. Han snakker på innpust og utpust, gestikulerer engasjert med tatoverte fingre som staver: STAY TRUE. I salongen er det et bærende motto.

– Hit kan du komme og være deg selv. For å fortelle om både oppturer og nedturer, hverdag og utfordringer, gleder og sorger.

Eller du kan komme for å slippe å prate, lene deg tilbake og ta en pause fra hverdagen. Når du går inn dørene skrelles alle titler og sosial rang bort. Her sitter MC-medlemmer og politimenn side om side og snakker mannfolkprat.

Merittliste Brødrene Fevangs Barberstue har gjort seg bemerket lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Her er noen av de største utmerkelsene de har mottatt de seneste årene:

»» Vinner Årets Frisørbedrift 2016 »» Vinner Årets Frisørbedrift 2018 »» Vinner Publikumsprisen 2015, 2016 og 2017 »» Norgesmester i Skjegg 2018 »» Norgesmester i Herreklipp 2018 – Free Fade »» Gasellebedrift, 2016 og 2017

Høsten 2018 deltar de i verdensmesterskapet i frisering i Paris.

Kjetil Fevangs foredrag under Schizofrenidagene har tittelen «True Love».

22

KROPPSKUNST: FOR brødrene Fevang holder det ikke med et skilt på veggene eller en merkevare-strategi på papir, som sier noe om hvilke verdier og visjoner familiebedriften har. På hendene har de tatovert barberstuens kjerneverdier: Show love, stay true, have hope og take care. Sammen ble Kjetil og Thomas sine høyre knyttnever til: True love.

23

RECOVERY

Sarah Deniz Ak, Torunn Wathne og Carmen Maria Gliza har recovery som felles rettesnor i arbeidet for folk med utfordringer knyttet til psykisk helse og rus.

OM Å FINNE GLEDE, LYST, MESTRING OG MENING Recovery er rettesnoren i arbeidet knyttet til psykisk helse og rus i Sandnes. Nå tas satsingen videre, et recovery-college planlegges på Jæren.

TEKST: OLE J. ASKEL AND FOTO: ANNETTE ØVRELID OG MERETHE 0PSTAD CL AUSEN

24

S

teinar Trefjord er en av initiativtakerne til det brede samarbeidet om et college, et sted hvor dem med utfordringer innen rus og psykisk helse skal ta i bruk sine sterke sider og sine muligheter, mens fagfolk blir bedre i å støtte recoveryprosesser.

Han er også rådgiver i Mestringsenheten i Sandnes kommune, som rommer til sammen sju avdelinger og 250 ansatte, og et tilbud som spenner fra den raske samtalen til døgnbemannede bofellesskap.

Denne morgenen satt han på bussen og noterte seks punkter på en liten huskelapp. Så gikk han opp trappene til Mestringssenteret i Sandnes, svingte inn døren til Kafé Julie, kalt opp etter Sandnes egen skuespiller og modell, Bond-piken med etternavnet Ege som siden utdannet seg til sykepleier.

Her er rundstykkene på vei ut i disk­monterne, og an­dre bakverk på vei inn i steke­ovn­en. En dør viser inn til hobby­rom­met, en annen åp­nes til biblio­teket. Vi rusler inn­over gangen, og setter oss i en sofa­gruppe ved et bord­ tennis­bord. På mot­satt vegg henger en time­plan som viser når du kan trene pila­tes, styr­ ke og yoga på senteret Startpunktet er jo klart.

Mestringsenheten er en kommunehelsetjeneste som skal jobbe for at folk får leve gode liv i Sandnes. Ledetråden, tankegrunnlaget som er felles, er recovery. Det legger mange slags føringer til tilnærming og tenkning. Derfor dette hvite arket som Trefjord nå drar opp av bukselommen. Brillene hans henger i en snor, han løfter dem opp på nesen, og leser.

– Noe av det vi har jobbet mest med er holdningene og verdiene til oss ansatte. Det skal være mulig å snakke åpent om hva du gjør, også om hva du mislykkes med. Så har vi vært opptatt av å hente erfaringer. Åtte av våre ansatte har selv erfarings­kompetanse (kunnskap fra problemer med psyken eller rus, red.). Vi har tro på å snakke med dem, at de kan prege vår stab og hvordan vi jobber, sier Trefjord.

I forlengelsen av dette har det også vært viktig å endre fagpersonrollen, slik at den ansatte går fra å være ekspert til coach, og søker etter hva brukeren kan eller vil, og dernest skal støttes på. Det er punkt tre på listen til Trefjord. Forskning finnes også der, Mestringsenheten er opptatt av å forske selv, og samarbeider eksempelvis med Universitetet i Stavanger.

Steinar Trefjord er utdannet psykiatrisk sykepleier og rådgiver i Mestringsenheten i Sandnes kommune.

– Så lever vi i en spenning med den tradisjonelle psykiatrien. Vi må vekte recovery-delen sterkere enn hva som gjøres i psykiatrien i dag, la bruken av erfarings­ kompetanse få større plass, og fokusere håp, integritet og empowerment. (å gjøre folk i stand til å definere egne problemer og finne egne løsninger, i samarbeid med andre, red.). Og så er vi opptatt av struktur. Vi har planer for folks recovery, måler resultater, deler erfaringer.

Recovery handler om å ta utgangspunkt i brukernes ønsker her og nå Hva som er viktig i deres liv og hvordan de selv tar del i bedringsprosessen.

– Hva er recovery for deg?

– I denne sammenhengen snakker vi om personlig recovery, hva personen selv gjør for å få et godt liv, og hvor­dan vi kommer inn med recovery-støtte. Dette er en bedrings­­ prosess, den handler om en utvikling hos den enkelte. Vi for­søker å finne ut hva som er viktig for personen som jo skal bo her og ha en rolle i sam­funnet. Vi tror det da, og dette er forsknings­basert, er enkelte saker som betyr mye: Nettopp håp, mening, em­powerment, tilknytning/deltakelse og identitet.

– En slik tilnærming er vel ikke ny?

– Nei, den har alltid vært der, men ikke i så stor grad i helsevesenet. Der har man brukt for mye ressurser på å behandle lidelser atskilt. Så ligger det i bunn at folk er folk.

Det er ikke sikkert at diagnosene deres alltid har vært til hjelp. Mange har opplevd å bli satt i bås. Er de glad, heter 25

RECOVERY

det at de er oppstemt. Er de lei seg, heter det at de er deprimert. Merke­lappene trenger inn i folk. Mange sier at de har behov for å bygge stein på stein for å få et godt liv.

Mange kan leve med sine symptomer hvis de gis hjelp og støtte til å skape et liv utenom, hvis de kan finne ting som gir glede, lyst, mestring og mening.

– Dere introduserte recovery som ledetråd da kommunens arbeid med rus og psykisk helse ble slått sammen i 2012.

Har dere endret måten å jobbe på?

– Vi arbeider med å våge å gi slipp på kontrollen. Som fagpersoner må vi stole på at brukerne har ressurser, og ikke bruke omsorgsmusklene når det kommer i veien for recovery. Der er dem som våkner opp når de får rette støtten, når noen har tro på dem, kanskje bærer håpet for dem en stund.

30–40 voksne Sandnes-inn­byggere er innom Mestrings­ senteret når kafeen er åpen. Der er gruppe­tilbud og kursing, hjelp til å komme i trening, kost­holds­råd å høste. Der er lørdags­turer å gå, basseng som besøkes. Tjenesten Rask

psykisk helsehjelp er flyttet inn i de samme lokalene. Det har også Ung Arena, hvor unge kan bety noe for hverandre.

Men nå skal radiusen og tankesettet utvides, Jæren Recovery College planlegges. Fire kommuner, Sola, Time, Stavanger og Sandnes, er med, det samme er Mental Helse Sandnes, A-larm Rogaland, Crux oppfølgingssenter Sandnes og avdelingene ARA og Sandnes DPS i Helse Stavanger.

Fylkesmannen i Rogaland og Helsedirektoratet har bevilget penger, prosjektledere skal engasjeres. Forbildene hentes i Storbritannia, der det er over 80 liknende colleges i dag.

– Jæren Recovery College baserer seg på troen på at kan skape enda bedre tjenester ved at brukere og fagfolk fra første dag setter seg sammen og diskuterer recovery. Vi starter kurs og lager verksteder, hele tiden i en samskaping femti-femti mellom fagfolk og brukere. Vi tror vi vil få en arena eid like mye av fag som av erfaring. Dette er en skole, om ikke av det tradisjonelle slaget. Her er du ikke pasient som bruker, du er student. Eller merkantilt ansatt. Eller veileder.

Eller lærer, sier rådgiver Trefjord.

Sarah Deniz Ak, Torunn Wathne og Marie Strømodden i prat på treffstedet Kafé Julie.

RECOVERY

RECOVERY – EN REISEFØRER Mange snakker om recovery, og satser gjerne på det. Og noen lurer på hva begrepet egentlig rommer. Ottar Ness, professor i psykisk helse, er en av dem som gjerne taler for og forsker på recovery. Vi har bedt ham om faktahjelp.

TEKST: OLE J. ASKEL AND

V

i bør kanskje starte med det språklige, hva er recovery?

– Recovery er arbeidet som personer med psykiske lidelser/ruslidelser gjør alene eller sammen med andre for å oppleve og skape mening i eget liv. Et liv der han/hun erfarer å bety noe for noen og opplever tilhørighet i samfunnet. Vi snakker om både «recovery in», som handler om å leve med sine livsproblemer, og «recovery from», som handler om å bli symptomfri (også kalt klinisk recovery).

Det viktige er at recovery sin historie er mangfoldig, men har røtter i menneskerettigheter og forskning som viser at personer med alvorlige lidelser kan få det bedre.

– Jeg låner Marit Borg og Bengt Karlssons beskrivelser av Recovery med stor og liten «R». Recovery med stor «R» favner forståelsen for at recovery har røtter i kampen for like menneske- og samfunnsrettigheter for alle innbyggere i et samfunn. Dette innebærer at recovery er både personlige og sosiale prosesser som ikke kan adskilles. Når det gjelder recovery med liten «r», blir røttene tillagt liten betydning, recovery standardiseres, effektiviseres og måles.

OTTAR NESS registrerer en politisk og faglig satsing på recovery i kommune-Norge, men ønsker flere recoveryorienterte praksiser, som colleges, slik det planlegges på Nord-Jæren.

Noen ganger brukes også norske ord og begreper. Men disse er altså ikke helt dekkende?

De norske ordene som ofte nyttes er bedringsprosesser, tilfriskning, bedrings- og mestringsperspektiv. Valget av det engelske «recovery» handler nok om flere ting. Det er blitt et stort kunnskaps- og praksisfelt internasjonalt. Det er også et begrep som brukes i nasjonale føringer. Samtidig dreier altså recovery på engelsk om mer enn bedring og tilfriskning.

Det har røtter i menneskerettigheter og verdighet.

BIO »» Ottar Ness er professor i rådgivningsvitenskap ved NTNU og professor i psykisk helsearbeid ved Universitetet i Sørøst-Norge og Nord universitet.

Han er også gjesteprofessor ved Program for Recovery and Community Health ved Yale University.

27

RECOVERY

Mange vil si at metodene i recovery er gammelt nytt eller simpelthen sunn fornuft, dette har vi gjort før. Er det sånn?

Det er nok både noe nytt og noe gammelt. Det er mange praksiser som eksisterer fra før som man kan si er recoverystøttende/orienterende. Det er gammelt nytt i betydningen av at recovery har mange og ulike røtter knyttet til menneske­ rettigheter og særlig rettigheter for mennesker med rusog psykiske helsevansker. Det er også noe nytt ved at recovery er på alles lepper, og finnes i alle utviklingsarbeider i tjenestene.

student). Colleges har elementer i seg som likemannstøtte, selvledelse, likemannstyrt utdanning og psyko-utdanning, voksenopplæring og samskaping. Verdien av likemannsarbeid er vel dokumentert. Likemenn med levde erfaringer blir «rollemodeller» for håp og recovery; deler sine erfaringer med andre, hjelper til med å utvikle en recoverykultur og reduserer stigma.

Hvordan fremmer selve ideen om slike colleges den recovery-ønskede balansen mellom brukererfaring og faglig kunnskap?

Den fremmer at kunnskap er demokratisk og likeverdig.

Ser du recovery som en holdning, en filosofi?

Jeg ser på recovery som kunnskap om verdighet og menneske­rettigheter for personer som strever med alvorlige psykiske lidelser og rusproblemer. Vi vet at mange som sliter med livsproblemer blir bedre. Noen blir symptomfrie, andre ikke – men likevel lever de verdige liv. Recovery handler ofte om: Tilhørighet og fellesskap, Håp og optimisme, Identitet, Mening med livet, Myndiggjøring og styrking. Mens recoveryorientert praksis er det som tjenester og fagpersoner tilbyr for å støtte personers recoveryprosesser.

Følges dagens recovery-satsing av forskning?

Ja, men det burde være en større satsing på å gi forsknings­ midler til prosjekter for å forske på recovery.

Hva vet vi i dag om effekten av recovery?

Mange forsker på recovery i disse dager. Noe handler om effekt og annet om erfaringer og opplevelser. Det vi p.t. vet er at recovery har fokusert hva som gjør at mennesker får verdige liv.

Hvordan da? Hva må en gjøre mer av og hva mindre av?

I stedet for å se hva vi kan gjøre for å skape recovery, så start med å høre om hva som er viktig for folk og hva de legger i recovery, hva slags drømmer og håp de har. Det som ofte ikke virker er tjenester der mennesker opplever at fagfolk ikke bryr seg, oppfører seg paternalistisk og respektløst, er i autopilotmodus, pessimistiske og viser et forutinntatt syn og følelser på en måte som ikke er hjelpsomt.

I denne personlige prosessen ser du sosial inklusjon – gjen­ nom samskaping i lokalsamfunnet – som betydnings­fullt?

Det handler om å støtte personers medborgerskap. Hvordan kan man som tjenester og fagpersoner samarbeide med personer, tjenester og lokalsamfunn for å skape ulike former for møteplasser der mennesker erfarer å leve verdige liv

Hva tenker du om arbeidet med å danne recovery colleges?

Det er veldig bra! Det har gode resultater fra både USA og Storbritannia. Det har støttet mange personers recoveryprosesser.

Ottar Ness snakker om relasjonell recovery på Schizofrenidagene 7. november.

Hva er det som er så bra?

Colleges har vært med på å nedbygge stigma, samt støtte personer i å få nye roller (fra pasient/bruker til

28

SAGT & SKREVET

Vær et ett-tall på jorden, og bry deg om flokken din.

Per Fugelli

Alle ønsker og ber vi om respekt, mann eller kvinne, svart eller hvit, det er vår grunnleggende menneskerett.

Legemiddelselskaper finner nå på sine egne dumme prognoser og betaler så eksperter til å dytte dem på en uforsiktig offentlighet. Det sikreste på jord: Tro aldri på noen legemiddelannonsering eller noen funn fra legemiddelfinansiert forskning.

Allen Frances, twitter @AllenFrancesMD

Aretha Franklin

Ved at Saga Norén fikk en diagnose, ble hun dramaturgisk medgjørlig. Hun kunne være målrettet uten å virke maskulin.

Hun kunne ta initiativ til sex og bevare uskylden. Hun kunne forbli uberørt og uoppnåelig.

Problemet var: Uten diagnosen ville vi kanskje irritere oss over at Saga Norén var for god i jobben sin.

Camilla Stockmann, Politiken

1. Educated, Tara Westover.

2. Warlight, Michael Ondaatje.

3. A House for Mr. Biswas, V. S. Naipaul. 4. Am American Marriage, Tayari Jones. 5.

Factfulness, Hans Rosling.

Barack Obamas sommerlesning

Jeg er ikke bare misfornøyd.

Jeg er skikkelig sur.

Helseminister Bent Høie om at psykisk helsevern ikke har høyere årlig vekst enn vanlig sykehusbehandling.

Sitatet:

Livet er ikke perfekt, så hvem opptrer vi for på Instagram?

Sam Wolfson, The Guardian

Flokken fremholdes av mange som et gode vi må ta vare på, som et raust og inkluderende fellesskap. Men historien har lært oss at menneskeflokken har sine skyggesider. Og i en tid der demokratiet demonteres og populismen blomstrer, er flokken en farlig metafor å la seg forblinde av.

Bård Larsen, historiker, Civita 29

Mennesket har syv flokker.

Familien kan bygge eller rive selvbilder. Barnehage/ skoleflokken er gull eller bly.

Arbeidsflokken gir eller stjeler verdighet. Nærmiljøflokken skaper eller truer livskvalitet.

Flokken Norge kan være raus eller nådeløs. Menneskeheten på Jorden er den store flokken vår.

Per Fugelli

Mange undrer på om det ikke skrives ut for mye antidepressive medisiner i Sverige i dag – 700.000 døgndoser er jo ganske forbløffende sifre De kan selvsagt tolkes som at veldig mange begynner medisinering, men påvirkes også av at mange som begynner siden har vanskelig for å slutte. Her ser jeg et tydelig forbedringspotensial. Åsa Nilsonne, professor emeritus i medisinsk psykologi

Siden 1. januar i år har nordmenn kunnet få offentlig støtte til fysioterapi. Slik direkte tilgang til helsetjenester sparer pressede fastleger for tid, og gir pasientene større ansvar og mer valgfrihet. Vi er på overtid for å innføre en tilsvarende modell for psykologer.

Jørgen Flor i Aftenposten

Nå barnet ikke har noen å speile seg i, dør selvfølelsen.

Finn Skårderud

DEN SOSIALE KONTEKSTEN

NÅR FLOKKEN BLIR EN DEL AV PROBLEMET I populærkulturen møter vi Rain Man, Broens Saga Norén og Big Bang Theory sin ultrasmarte fysiker Sheldon Cooper. Alle med en superhelt-faktor i seg. Ingen passer helt inn, men de har likevel funnet sin flokk. I den virkelige verden er det ikke alltid så enkelt for mennesker med autismespektertilstander.

TEKST: K ARIANNE NELLY SKUSETH FOTO: MERETHE OPSTAD CL AUSEN

30

J

eg sier ofte at har du møtt ett menneske med en autismespektertilstand, har du møtt ett menneske.

Som alle oss andre, er mennesker som har en diagnose innenfor autismespekteret, ulike, sier psykologspesialist og forsker ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge, Jon Fauskanger Bjåstad.

Felles for dem er likevel vansker med gjensidig sosialt samspill og sosial kommunikasjon.

– Dette fører ofte til at en har vansker med å komme inn i flokken. For at en person med autismespektertilstand skal kunne få innpass i flokken på skolen, på arbeidsplassen

eller i samfunnet for øvrig, er det viktig at flokken aksepterer annerledesheten og at det tilrettelegges for den personen, sier Bjåstad.

Han har i en årrekke jobbet tett med personer med ulike grader av autisme­spekter­tilstander, både som psykologspesialist og som forsker. Han synes det er interes­sant at karakter­trekk som kjennetegner autisme­ spektertilstander ofte dukker opp i helteroller i populær­ kultur som film og serier, men understreker at hans kommentarer ikke går på karakterene, men på autisme­ spekter ­tilstander generelt.

31

DEN SOSIALE KONTEKSTEN

I FILM OG SERIER dukker det stadig opp karakterer med vanskebilde som er typisk for personer med autismespektertilstander. Svært ofte fremstilles de som helten i historien, nettopp på grunn av sine særegne karaktertrekk.

De kan derfor trekkes frem som eksempler på karaktertrekk, men gir nødvendigvis ikke et realistisk og dekkende bilde av mennesker med AST. – Har du møtt en person med AST, har du møtt én person, sier Jon Fauskanger Bjåstad.

Autismespektertilstander (AST) forekommer hos rundt 1 prosent av befolkningen, og det er omtrent fire ganger flere gutter enn jenter som får diagnosen. I Norge har forskning vist at det er store forskjeller mellom fylkene i antall diagnostiserte, men mest sannsynlig skyldes regionale variasjoner ulikheter i hvordan diagnosen fastsettes.

hele henne gjennom serien. I likhet med Sheldon knytter også Saga nære relasjoner til noen få kolleger, men dyrker også distansen til dem.

– De har et større behov enn andre for å trekke seg unna flokken og være alene, men det er viktig å skille mel­ lom behovet for å være alene for å redusere stress, og et ønske om ensomhet. De ønsker ikke å leve i ensomhet, sier Bjåstad.

Det kan være lett å tenke at barn og voksne med AST kan finne trygghet og vennskap i andre innenfor dette spekteret, men forskning viser at samvær over tid mellom et barn med AST og en jevnaldrende venn uten AST tilfører økt kvalitet i samspillet sammenlignet med et vennskap mellom to personer der begge har AST. I forholdet med en utenfor spekteret vil større sosial interesse kunne vekkes og samværet vil ha betydning for å utvikle vennskapsferdigheter og dermed redusere sannsynligheten for økt ensomhet.

Et annet tydelig kjennetegn på Sagas vanskebilde er hennes rigide forhold til regler og lover. Dette kulminerer i anmeldelsen av hennes nærmeste venn og kollega, Martin Rohde, som setter ham bak lås og slå de neste ti årene.

Vi river oss i håret og tenker: Hvorfor? Kunne du ikke ha blåst i de reglene akkurat der?

Ikke nødvendigvis, skal vi tro forskning på autisme­ spekter ­tilstander.

– Regler og lover kan bety mye for dem. Det er noe konkret og håndfast som de med AST kan relatere seg til.

Sosiale normer kan være vanskelige å begripe, de som endrer seg hele tiden etter hvilken situasjon en er i, mens regler er konkrete og forutsigbare, sier mannen som bruker mye av hverdagen sammen med mennesker med autisme, og som fattet interesse for disse tilstandene allerede under studietiden.

AUTISME I VENNEGJENGEN

Den prisbelønte serien The Big Bang Theory bygger på en vennegjeng med supernerder. En av front­figurene er Sheldon Cooper, som på grunn av sine personlighets­trekk er blitt tildelt diagnosen Aspergers syndrom av seerne.

Besettende interessefelt, sosiale vansker, repetitivt handlings­mønster, manglende evne til å forstå kontekst og sarkasme, unngåelse av fysisk kontakt og ekstra­ordinære mentale ferdigheter er blant trekkene som har plassert den fiktive karakteren der.

For Sheldon er vanskene i det sosiale sam­spillet tydelige for oss som ser på, men venne­flokken godtar ham som han er. De aksepterer at han ofte tråkker i salaten og slenger ut kommentarer som den sosiale normen har bestemt er frekke eller upass­ende.

«Jeg har aldri sagt at du ikke er dyktig i det du driver med.

Det jeg mener er at det du driver med, ikke er verdt noe.»

– En utfordring for men­nesker med disse til­standene er at de har vansker med å sette seg inn i andres følelser, og derav ikke alltid forstår hva som er passende og hva som ikke er passende å si. Resultatet kan være at andre men­ nesker trekker seg unna fremfor å prøve å forstå hvorfor dette blir sagt, sier Bjåstad.

Forskning viser at barn med AST har forhøyet risiko for å bli mobbet sammenlignet med andre.

ALENETID OG ENSOMHET

I den dansk-svenske tv-serien «Broen» møter vi Saga Norén.

Sosialt klønete, ubehagelig ærlig og milevis foran sine kolleger som etterforsker. Portrettet av Saga skildrer også hennes sårbarhet og vi elsker henne fordi vi blir kjent med

ARBEIDSPLASSEN SPILLER EN NØKKELROLLE

For Saga er arbeidsplassen både et livsviktig holdepunkt og et utfordrende sted å være. Når hun møtes av det moderne kontorfenomenet fleksible pulter, går det i svart.

32

– Det er helt avgjørende at det tilrettelegges på arbeids­ plassen. For personer uten en autisme­spekter­tilstand, er for eksempel pausene ofte noe positivt, men for mange med AST er pausene det som skaper stress – fordi de inneholder sosial samhandling og mindre grad av forutsigbarhet. De vil ofte trenge litt alenetid for å redusere stress, og det er ikke alle arbeidsplasser som tilrettelegger for denne muligheten, sier Bjåstad, som er helt klar på at disse menneskene kan være en stor ressurs i arbeidslivet.

– Bedrifter som har ansatt personer med autisme­ spekter­tilstander har ofte g jort svært god nytte av kvalitetene deres, som for eksempel at de er systematiske og detaljfokuserte i arbeidsoppgavene. Spesielt innen programmering er det mange som får brukt sine kvaliteter.

personer som har trekk på autismespektertilstander kan være problematisk i den grad at det kan føre til at man forventer svært høy intelligens hos personer som har disse tilstandene. Personer med autismespektertilstander varierer i hvor høy intelligens de har, fra psykisk utviklingshemning til en IQ langt over normalområdet.

Men på samme måte som at Saga, Sheldon og Rain Man tar ut sine kvaliteter på den riktige måten, kan alle innenfor autismespekteret være en gave til sine omgivelser, arbeidsplass, familie eller venner om det skapes rom og aksept for at de ikke er helt som alle andre.

DYRKE SÆRINTERESSER

Vi beveger oss videre til en av de mest prisbelønte fortellingene i filmhistorien; Rain Man. Karakteren Raymond er bygget på den virkelige personen Kim Peek. En savant autist, med kraftig utviklingshemming og en briljant hjerne.

En levende søkemotor. En fascinerende skikkelse.

– Det finnes personer på autismespekter som har helt eksepsjonelle evner, og som beskrives som også å ha savant syndrom. Savant syndrom er funnet hos personer med en autismespektertilstand som både har en IQ under og over normalområdet.

Mens historien skrider frem blir broren og Raymond en egen liten flokk, men det er Raymonds eksepsjonelle egenskaper som fører dem sammen. Underveis i filmen kan det oppleves som kynisk at Tom Cruise sin rollefigur som Raymonds bror, utnytter hans evner – men på den andre siden gir det også Raymond et rikere liv.

– Jeg tenker at det er viktig å dyrke det som disse mennesk­ene er gode på, med mindre det er noe destruktivt.

Motivasjon til skole og jobb er lettere oppnåelig når man får anvende sine interesser. Hvis et barn med en autisme­ spekter­tilstand er spesielt interessert i tog, men ikke i norskfaget, så kan norsklæreren la ham skrive om tog. Å gå gjennom interessen til barnet er ofte nøkkelen til motivasjon, sier psykologspesialisten.

JON FAUSKANGER BJÅSTAD er psykologspesialist og forsker ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge.

I en årrekke har han arbeidet med forskning og behandling av personer med autismespektertilstander.

»» Jon Fauskanger Bjåstad deltar på årets Schizofrenidager. Torsdag 8. november snakker han om «Når flokken er en del av vanskene: forståelse av autismespektertilstander».

SUPERHELT-DIAGNOSE ELLER IKKE?

Alle disse karakterene fra populærkulturen er fiktive med tydelige trekk som er karakteristiske for AST. Foruten Rain Man, som er bygget på en ekte person med en ekte diagnose, er det ingen av serieskaperne som vil plassere karakterene i en konkret diagnose. Likevel kan denne fremstillingen av ekstrem intelligens og overmenneskelige kvaliteter, bidra til en uriktig oppfatning av mennesker med AST. – Fremstillingen i media av eksepsjonell intelligens hos 33

DEN SOSIALE KONTEKSTEN

INKLUSJON OG UTESTENGELSE – OM STIGMATISERING OG BRUK AV DIAGNOSER INNEN PSYKISK HELSEVERN. Sosial ekskludering rammer hardt uavhengig av tiden en lever i.

TEKST: IVAR ELVIK

34

S

tigma refererer opprinnelig til en praksis der en merket kriminelle, forrædere og andre avvikere ved å tatovere, brenne eller skjære synlige merker i huden på dem. Dermed kunne allmuen få muligheten til å oppdage og unngå disse personene, som ble betraktet som moralsk mindreverdige. Det var en praktisk måte å ekskludere uønskede elementer fra det gode selskap.

Der stigma historisk sett beskriver synlige merker i huden er dagens bruk av stigma knyttet til sosiale kjennetegn.

Stigmatiseringen handler ikke om å brenne merker i huden, men å stemple en person eller en gruppe ved å tillegge

dem bestemte negative egenskaper. Effekten kan være den samme som i oldtiden. Allmuen gjenkjenner merkene og oppfører seg deretter. Sosial eksklusjon rammer altså hardt uavhengig av tiden en lever i.

Eleanor Longden var på sitt andre år i studiene sine når hun første gang opplevde å høre en stemme. «Hun forlater rommet», kommenterte en stemme uten synlig avsender.

Longden ble skremt og dro hjem. På vei inn i leilighetene sin hørte hun den samme stemmen kommentere: «Hun åpner døren». Som fra en sportskommentar fokusert på dagligdagse hendelser mottok Longden fra da av i hodet løpende beskrivelser av handlingene sine i tredje person.

Det var en rar opplevelse. Hun opplevde ikke stemmene som negative. De kunne gjenspeile følelser som hun ikke selv våget å kjenne på og uttrykke. Hvis hun var frustrert kunne stemmene høres frustrerte ut. Men vanligvis var de nøytrale. Noen ganger faktisk litt støttende. Helt til et tydelig vendepunkt. Hun fortalte en venn. Vennen ble forferdet, og oppfordret henne til å oppsøke hjelp. Beskjeden som den velmenende vennen formidlet, var at normale personer ikke hører stemmer og at det var noe galt med Eleanor.

Når stemmehøringen var kjent, ble resten av Longdens historier merket som et uttrykk for galskap. Når hun fortalte om reelle hendelser i livet sitt ble de tolket som tegn på grandiositet eller paranoiditet. Hennes stemmehøring hadde blitt brennmerket.

SKAPE ORDEN I KAOTISK VERDEN

Diagnoser er ment som verktøy for å gi bedre hjelp til personer med sykdom. Ideen bak å sette diagnose var å skape en orden i den kaotiske verden av menneskelig lidelse.

Kategorisering er en naturlig menneskelig tilbøyelighet og et evolusjonsmessig konkurransefortrinn som hjelper med å skape orden i kaoset av inntrykk og informasjon.

Medisinske diagnoser har utvilsomt bidratt til å fremme legevitenskapen. Når det gjelder psykiatriske diagnoser er nytteverdien mer omdiskutert.

Mange mener at merkelappene for psykisk lidelse gjør mer skade enn gavn. En diagnose sier noe om at du har noe til felles med en gruppe mennesker, som har overlappende symptomplager over tid. Noen opplever at diagnoser bidrar til forståelse og aksept, og at de kan fungere som en invitasjon til et felleskap der en kan møte andre med lignende plager. Andre kan oppleve samme diagnosepraksis som en modernisert variant av den gamle brennemerkingen.

Et stempel som sier noe negativt om en selv som person, og en effektiv sosial eksklusjon.

35

DEN SOSIALE KONTEKSTEN

Eleanore Longden søkte etter råd fra venninnen hjelp.

Hun ble møtt med klinikere som forsterket beskjeden om at stemmene var et problem. Dette medførte en endring i Eleanors forståelse av stemmene, og hun gikk inn i en form for mental krig mot dem. Effekten var at stemmene økte i intensitet, mengde og negativt innhold. Hun fikk diagnosen schizofreni, og gjennomgikk flere innleggelser på tvunget vern der opplevelsen var at hun mistet håpet om bedring.

Hun var i en negativ spiral. Endringen som omsider kom, var med hjelp av flere gode hjelpere. Fra andre stemmehørere som gav felles støtte. Fra en familie som aldri gav opp. Og en lege som insisterte på at tilfriskning ikke bare var mulig, men uunngåelig. Dette håpet var livsviktig for familien som stod på selv etter flere tilbakefall. De gode hjelperne var der hele veien og ventet for å ta imot når Eleanor fant tilbake til styrken til å komme seg videre. De reddet henne ikke direkte. Men de gav henne styrken til å redde seg selv.

REAGERER PÅ INSTINKT

Siden helsepersonell blir en del av omgivelsene reagerer de gjerne instinktivt og fordomsfullt. Ikke basert på en kjennskap til personen, men basert på negative opplevelser fra tidligere erfaringer med utfordrende problematikk.

Selvskading er nemlig noe som på en kraftfull måte utfordrer helsepersonells opplevelse av å hjelpe. Når personen en vil hjelpe også er personen som tilsynelatende utfører de skadelige handlingene (mot seg selv), sitter hjelperen igjen med motstridende følelser- medfølelse og sinne.

Denne konflikten kan sette seg fast, og overføres til neste person som skader seg selv. Hvis helsepersonell ikke gjenkjenner dette, og forsøker å ta et oppgjør med det, kan altså stigmatisering og fordomsfull helsehjelp videreføres uten at noen har nevnt ordene personlighetsforstyrrelse eller borderline.

Mange er uenige i dette resonnementet. Ord har kraft.

Uttalt eller uuttalt. I Harry Potter og Ringenes herre har den største ondskapen et navn som ikke kan uttales. Bare å si Voldemort eller Sauron medfører at ondskapen inviteres inn. Samtidig har denne ondskapen en usynlig og tydelig påvirkning på verden selv uten at navnene sies høyt.

Fører diagnoser automatisk til stigmatisering? Allen Frances er psykiater og ledet arbeidet med å lage DSM-IV, av noen beskrevet som diagnosebibelen som har vært med og definere bruken av diagnoser innen psykisk helsevern slik vi kjenner det i dag. Han er således en forkjemper for bruk av diagnoser innen psykisk helsevern. Samtidig har han et kritisk blikk på hvordan feil bruk av diagnoser kan bidra til overbehandling som han selv beskriver som en epidemi i boken «Saving Normal». Han har dermed den holdning at det ikke er diagnosene selv, men hvordan de brukes, som er problemet. Dette er noe jeg som kliniker kan kjenne igjen. Jeg kjenner igjen hvordan uforstandig bruk av diagnoser kan bane vei for lite hensiktsmessige forståelser og behandlingsforsøk. Samtidig har jeg også vært vitne til stigmatisering uten bruk av diagnoser. Noen ganger kan klinikere «lukte blod» og reagere instinktivt og med fordommer, men uten at en formell diagnose er satt. Dette er vanlig ved selvskading. Selvskading er utbredt på tvers av diagnosekategorier, men ofte assosiert med diagnosen personlighetsforstyrrelser. Personlighetsforstyrrelser kjennetegnes blant annet av trøblete følelser og handlinger hos en selv, som forplanter seg i trøblete følelser og handlinger hos omgivelsene.

MERKELAPPER SOM PÅVIRKER

Dette kan gjelde for diagnoser også. Selv om en ikke setter merkelapper, så kan eksistensen av slike stigmatiserende lapper påvirke hvordan vi opplever verden. Flere mener derfor at diagnosene i seg selv må endres, spesielt diagnosene det er knyttet størst stigma til. I denne negativt ladede konkurransen kommer personlighets­forstyrrelser og schizofreni høyt opp. Jim Van Os og Peter Tyrer er to fag­ personer som aktivt arbeider for endring for henholdsvis schizofreni og bestemt kategorier innen personlighets­ forstyrrelser.

Van Os mener at begrepet schizofreni bør gravlegges og erstattes av en dimensjonell forståelse av psykoser.

Bakgrunnene er flere. For det første argumenterer han for at diagnosen mangler validitet. Diagnosen bygger på en antagelse om at det er en bestemt forskjell mellom å være «gal» og «frisk». Gjennom epidemiologiske undersøkelser i

36

normalbefolkningen har han vist at psykose er mer utbredt enn hva en tidligere har antatt. Som angst og depresjon, kan også psykose variere i grad og utbredelse. Og de fleste med psykoselignende symptomer oppfyller ikke kriteriene for en diagnose. For å gjøre det er det nødvendig at symptomene enten medfører lidelse eller dysfunksjon. De fleste som rapporterer å ha opplevd å høre stemmer rapporterer ikke lidelse eller dysfunksjon knyttet til disse stemmene. Van Os argumenterer for at dikotomien mellom syk og frisk derfor ikke gjenspeiles i disse dataene, at schizofrenibegrepet bør endres til et dimensjonalt konsept. Andre argumentet for å endre er stigmaet som er knyttet til dette begrepet.

Schizofreni assosieres med vold og progredierende kroniske forløp. Dette på tross av at en sammenheng mellom vold og schizofreni er sjelden og at de mest kroniske forløpene kun kjennetegner cirka en tredel av forløpene ved schizofreni.

stigmatiserende begrepene knyttet til seg, og være mer hjelpsomme for å kartlegge problemer knyttet til personlighets­forstyrrelser.

Arnhild Lauveng opplevde ikke bare å høre stemmer, men så også hallusinasjoner med blant annet ulver og rotter.

Hun skadet seg jevnlig, og gjennomgikk flere innleggelser på lukket avdeling. Hun var i utgangspunktet skoleflink, men slet både med utfordringen å høre stemmer og bivirkningene av for tunge medisiner. Men hun slet også med fordommene knyttet til hva hun kunne gjøre. Attføringsarbeidet handlet om arbeidstrening i form av monotone oppgaver uten for mange krav, milevis borte fra hennes egen målsetning om å bli psykolog. Dette endret seg da hun fikk en ny arbeidsrådgiver som skulle snekre sammen en aktivitetsplan. Hun spurte, uten fokus eller kjennskap til tenkte begrensninger knyttet til psykose, om hva Arnhild ville bli. Svaret var psykolog.

Sammen laget de en langsiktig plan for å nå dette målet. Det var en plan som tok høyde for tilbakesteg og omveier. Men med et felles mål i horisonten. Som det fleste utfordrende oppgaver i livet åpnet de for muligheten til å prøve og feile.

Og å korrigere kursen underveis. Men en lot ikke en diagnose definere på forhånd hva som gikk an uten å forsøke først.

INGEN MENINGSFULL INNDELING

Peter Tyrer har lignende argumenter mot personlighets­ forstyrrelseskategoriene. I den gjeldende diagnosemanualen ICD–10 er det åtte spesifikke personlighetsforstyrrelser (f.eks. emosjonelt ustabil, dyssosial, unnvikende og paranoid). Tyrer argumenterer for at disse kategoriske inndelingene ikke er meningsfulle og har lenge gjort seg til talsmann for å dele personlighets­problemer inn langs forskjellige personlighetsdimensjoner. Denne ideen har fått gjennom­slag i den nye utgaven av ICD (nummer 11) som ble utgitt 18. juni i år. Her er de spesifikke personlighets­ forstyrrelses­kategoriene tatt vekk til fordel for dimensjoner.

I den nye til­nærmingen vurderer en kun om en person har personlighets­forstyrrelser eller ikke, for så å vurdere personen på seks dimensjoner eller personlighets­trekk.

Håpet er at de nye kategoriene ikke skal ha de samme

Både Longden og Lauveng beskriver i sine historier en tydelig endring når venner og hjelpere møter dem ut fra deres spesielle evner, vansker og målsetninger. Det sier ikke nødvendigvis noe om fraværet av diagnostiske vurderinger, men vurderingene kom ikke i veien for det menneskelige møtet. Når denne åpenheten fikk lede veien, i stedet for antagelser om galskap, ble helsehjelpen endelig noe som hjalp dem inn i flokken igjen, i stedet for å støte dem ut av den.

»» Eleanore Longden, Arnild Lauveng, Peter Tyrer, Jim Van Os og Allen Frances kommer alle til Stavanger på årets Schizofrenidager.

Erfaringshistoriene til Longden og Lauveng er omskrevet fra henholdsvis TED-foredraget «The voices in my head» og boken «I morgen var jeg alltid en løve».

37

BOKUTDRAG

Utdrag fra boken

Fanget i Tyrkia av David Selim Dundar og Bjørn Arild Ersland FOTO: MERETHE OPSTAD CL AUSEN

38

DAVID SELIM DUNDAR

«Jeg hang i fars finger.

Jeg var så liten, og far var så sterk. Han holdt meg i buksa og løftet meg enda høyere. Det er dette bildet jeg helst vil huske.

Jeg henger i en finger og er helt trygg.»

FANGET I TYRKI A

FANGET I TYRKIA

DAVID SELIM DUNDAR FORTALT TIL BJØRN ARILD E RSLAND

“

Selim har bedt meg om å skrive historien sin. Jeg har svart at jeg vil gjøre et forsøk, men at jeg er usikker på om jeg får det til. Vanligvis skriver jeg mine egne fortellinger og har ikke gitt stemme til en virkelig person tidligere.

Vi avtaler at han skal komme hjem til meg. Uka etter parkerer han bilen i innkjørselen. Selim er mørk i håret og har kortklippet skjegg. Jeg ser ham fra kontorvinduet. Han hilser, og jeg vinker tilbake.

Hertervig

Om Fanget i Tyrkia

Jeg vet at foreldrene er fra Iran og Tyrkia. Han er 23 år og har bodd hele livet i Stavanger. I dag er han kledd i dongeribukse og skinnjakke. Han legger røykpakken på bordet og setter seg dypt ned i stolen.

«Du må fortelle», sier jeg. «Så skal jeg skrive av lydopp­ takene fra møtene våre.»

«Høres ut som en bra plan.»

«Ja, og så kan vi klippe og lime i fortellingene. Sannsynligvis må jeg bruke en del av mine egne ord for å få historiene til å henge sammen.»

«Det er bra.»

«Hva vil du fortelle?»

«Jeg vil fortelle om deler av min egen oppvekst, slik jeg husker den.»

«Er dette den sanne historien om ditt liv?»

«Fins den?»

«Jeg vet ikke. Hva tror du fortellingen skal handle om?»

«Jeg tror jeg vil fortelle om far.»

«Vær så god.»

»» Sommeren 2006 dro David Selim Dundar på ferie med sine fosterforeldre til Tyrkia. Under oppholdet ble David og broren forsøkt kidnappet av sine biologiske foreldre. Stavanger kommune satte i gang en omfattende redningsaksjon, og de to barna ble smuglet hjem til Norge. TV og aviser fulgte den såkalte Tyrkiasaken fra dag til dag. Dette er boken som går bak mediefortellingene. Det er historien om en oppvekst mellom to kulturer. Og samtidig en varm beretning om kjærligheten til en far en ikke kan være sammen med.

Samtale: David Selim Dundar samtaler med psykolog Peder Kjøs under Schizofrenidagenes skoledag mandag 5. november.

39

BOKUTDRAG

Far var kul. Jeg likte å være med ham. De årene mor og far var skilt, og når jeg visste at far skulle komme, stod jeg i vinduet og ventet. Far kunne se meg fra parkeringsplassen.

Han vinket, og jeg sprang til døra for å åpne før han ringte på. Så bøyde han seg ned. Det var det første han gjorde, når han kom. Han bøyde seg ned og så rett på meg.

«Benim Aslanim», sa han og kløp meg i kinnet. Det betyr «Min løve».

«Benim Aslanim», svarte jeg. «Kan jeg fly helikopter?

Jeg vil fly!»

Så løftet far meg opp. Jeg hang i fars finger. Jeg var så liten, og far var så sterk. Han holdt meg i buksa og løftet meg enda høyere. Det er dette bildet jeg helst vil huske.

Jeg henger i en finger og er helt trygg. Jeg ser fars muskler, og jeg kjenner blandingen av de ulike luktene som var far.

Han luktet røyk og såpe og deodorant. Far gikk alltid med skinnjakke. Jeg elsker den lukten. I hans lillefinger hadde jeg ingenting å være redd for. Skulle jeg falle, ville far redde meg. Det er den tilstanden jeg har drømt om å være i, den følelsen av at noen tar imot. Jeg har lengtet etter at noen har et svar på de tingene jeg lurer på. Hva skal jeg gjøre?

Hva skjer?

Far ville at det skulle gå bra med meg. Det så bare ikke slik ut. Han gjorde ingen av de tingene fedre gjør for at barna skal få det fint. Han fulgte meg ikke til skolen, han hjalp meg ikke med leksene eller laget mat til meg.

Hadde far fått lov, ville han lært meg alt han kunne, og jeg hadde klart meg helt fint. Far var flink. Men de som driver på slik, blir aldri gamle. De doper seg og havner i fengsel og slåsskamp, og når vi hører at folk er drept på fest, så er det de folkene som ligger der.

Far var en good old gangster, og jeg kunne blitt like flink som ham. Det var den veien jeg skulle valgt. Jeg burde lært av ham hvordan man blir en gangster. Da ville jeg blitt spart for all den dritten samfunnet har påført meg.

I fars hender ble jeg en gutt som fløy i lufta. Jeg kjente meg så underlig glad. I bildet jeg har fra disse dagene

er jeg helt lett. Jeg ser mor og far, og jeg ser livet jeg har drømt om å leve.

Etter at far flyttet ut, trodde jeg at foreldrene mine hatet hverandre. Far hadde forbud mot å besøke oss. Det var mor som fikk ordnet det slik, men likevel kom han. Mor manipulerte alle rundt seg, og det var et sinnssykt styr rundt besøksforbudet. Men så kom far, og jeg så at mor og far likte hverandre. De snakket helt normalt. Far satte meg ned på gulvet og så ga han mor en klem. Han holdt henne på rumpa, og hun lot ham gjøre det. Jeg så at de kysset, og tenkte at nå starter det livet jeg vet skal komme. En dag skal vi leve som en helt vanlig familie.

«Du må kle på deg», sa far. «Vi skal på McDonald’s, og så skal vi trene.»

Jeg løp ut og satte meg i passasjersetet på bilen hans.

Far kom etter med sekken min. Han rullet biltaket ned. Jeg dro glidelåsen på jakka helt opp og tok hetta over hodet. Så rygget vi ut fra parkeringsplassen. Jeg vinket til mor, som stod i vinduet. Vi kjørte ned bakken, og jeg kjente vinden i ansiktet. Vi svingte ut på motorveien og la oss i venstre fil. Bilen akselererte, og jeg vinket til alle vi kjørte forbi. Jeg elsket å kjøre bil uten tak. I tunnelen satt jeg helt stille. Jeg nøt den høye lyden av trafikk. Tunnelen var et rom med bare biler. Alt inne i dette rommet gikk veldig raskt. Far kjørte i langt over hundre. Det var ingenting vi skulle rekke, men det var heller ingen grunn til å kjøre sakte.

Noen ganger fikk jeg lov å sitte på fanget hans. Vi kjørte i 90 kilometer i timen på motorveien, og jeg satt i førersetet sammen med far. Jeg trodde det var jeg som styrte. Slik var far hele tiden. Han elsket å gi meg en følelse av å mestre ting. Jeg var helt sikker på at jeg styrte, og at bilkjøring var like enkelt som PlayStation. Far hadde sikkert en finger på rattet, helt nederst uten at jeg så det. Jeg var nødt til å følge med på veien og kunne ikke se på rattet samtidig.

Vi tok av på første avkjørsel etter tunnelen og fortsatte videre ned mot fjorden. Der svingte vi inn på McDonald’s drive-in. Far bestilte burger og cola gjennom høyttaleren. Vi

40

fikk maten i luka rundt hjørnet, og så parkerte vi med utsikt mot rundkjøringen og spiste og drakk, og etter brusen holdt vi rapekonkurranse. Vi tømte isbitene over dørkarmen, og så startet far bilen igjen. Vi kjørte til farmor og farfars hus.

Der parkerte vi i innkjørselen. Far hentet bagen fra baksetet, og så gikk vi mot gymmen.

Bjørns Gym holdt til i en gammel fabrikk. De som drev dette stedet, hadde montert noen speil på veggene og fylt gulvet med treningsapparater. Rommet luktet svette mannfolk. Lukten var så intens at jeg måtte holde for nesa.

Ingen andre tok ungene med seg dit. Far brydde seg ikke om hva som var normalt.

Far ville vise hvor sterk han var. Uten oppvarmingen gikk han bort til benken for benkepress, og så lastet han på med vekter og smurte hendene med kritt. Så fikk han to som var der, til å sikre. De stilte seg opp på hver side, og far la seg på benken. Han blåste gjennom nesa og munnen, og jeg stod ved siden av og så hvor rød han ble i ansiktet da han balanserte stanga ut av stativet, hvor konsentrerte de måtte være, de folkene som stod rundt og passet på. Helt sakte senket han stanga ned til brystkassa, og så begynte han å presse. Jeg så at han var sterkere med høyrehånda enn med venstre. Stanga hang skjevt, men det gikk helt fint. Han presset med hele kroppen. Musklene i beina var minst like spente som de i armene. Lydene fra de andre treningsapparatene var blitt stille. Alle fulgte med på stanga og de store skivene med jern som far presset på alt han kunne. Han var mørkerød i toppen. Jeg visste at han ville klare det. Han presset til armene var helt strake. Helt forsiktig la han stanga tilbake i stativet. Så reiste han seg opp fra benken, og folk klappet. Far pustet ut, og så tok han noen runder rundt benken mens de andre gikk tilbake til apparatene sine.

«Nå er det din tur, Selim», sa far.

Jeg kikket på far som løsnet låsene som holdt vektene fast til stanga. Så begynte han å løfte vektene av og la de i hylla.

«Du må ha kritt på fingrene», sa han.

Jeg stakk hendene ned i posen med kritt og kjente hvor mykt og kaldt det deilige stoffet var å ta i. Så klappet jeg hendene mot hverandre, og det lå en krittsky i lufta. Jeg fikk støv i nesa og nøys. Jeg tørket ansiktet i fars håndkle før jeg la meg på benken. Far hadde tatt av alle vektene, det var bare stanga som lå der. Det var så vidt jeg rakk opp. Far løftet stanga ut fra stativet, og jeg kjente at den var for tung til at jeg kunne holde imot, men far stod bak meg og sikret. Jeg senket stanga til brystkassa og presset alt jeg kunne. Nå er jeg like rød i hodet som far, tenkte jeg.

Jeg blåste kinnene til bollekinn og presset enda hardere.

«Bra, Selim!» ropte far. «Du klarer det!»

Til slutt holdt jeg stanga på strake armer igjen. Far la den inn i stativet. Folk klappet, og far slo meg på skulderen.

«Du kan bli like sterk som meg», sa han. «Du har de samme type muskler.»

Mens vi var inne, hadde det blitt mørkt ute. Vi gikk til farmor og farfars hus. Området kalte vi for lille Tyrkia.

Det bodde tyrkere også i nabohusene. Hele den tyrkiske familien min hang sammen. Vi bodde i dette huset de første årene etter at jeg var født. I den tiden var jeg med farmor hele tiden. Det var hun som passet på meg. Hun laget favorittmaten min. Pitabrød med kjøttdeig. Det er de beste pitabrødene i verden. Vi satt i stua og spiste. Alle i rommet snakket tyrkisk.

Slekta likner en klan slik man ser i filmer. Alle må forholde seg til de eldste. Farfar var sjefen. Han ga oss penger uten at vi spurte. Han passet på oss. Far og onklene mine var aldri helt sjef når han var til stede. De ble litt smågutter ved siden av ham. Jeg var barnebarnet hans. Hjemme hos farfar var jeg tyrker. Språket, maten, menneskene, musikken, religionen var fra et land langt borte. Jeg har levd hele livet i Norge, men hjemme hos farmor og farfar var jeg like tyrkisk som alle de andre.

Fra forordet og innledningen av «Fanget i Tyrkia»

41

”

KRONIKK

Spør meg om eg slår barnet mitt!

«D

esember 2016: Eg ringar helsestasjonen til mine barn og spør om å få prate med leiaren: – Hei, eg er mor ved helsestasjonen, og eg ringer for å seie at eg har vore ved helsestasjonen i fire år, og eg har aldri blitt spurt om vald i familien. Og eg skulle ønskje at eg blei det.

Eg har som mor møtt jamt på helsestasjonen i mange år, og eg har aldri blitt spurt om noko som helst knytt til handtering av sinne og frustrasjon overfor barna mine.

Undersøkingar viser at dette ikkje er særleg spesielt. Jamt over vert det rapportert om at helsestasjonstenesta hoppar over å spørje om slikt, mykje grunna opplevd tidsmangel.

Dette er kritisk. Korleis skal ein klare å seie noko om at ein blir dørgande frustert, og til og med forbanna på kolikkbabyen sin, om ein ikkje blir spurt?

Det døyr 6–7 spedbarn kvart år grunna vald frå sine omsorgspersonar. Oslo universitetssjukehus, Ullevål fekk i fjor inn 333 barn med skader kor ein mistenkte mishandling. Fagfolk har slått alarm mange gongar. Det

døyr fleire barn av mishandling enn i trafikken i dette landet. Dei aller minste er mest utsatt.

Vi veit kor avgjerande den fyrste tida av livet vårt er.

Vi veit at vi kjem til verda med ein uferdig hjerne, som vert bygd i rekordfart dei aller fyrste leveåra. Hjernevolumet vert nesten dobla det fyrste leveåret, og aldri seinare utviklar hjernen seg så fort. Vi veit også at hjernen er bruksavhengig, slik at dei erfaringane hjernen får i denne perioden påverkar korleis hjernen vert bygd. Og nettopp denne byggeprosessen utgjer grunnlaget for vidare bygging seinare fram mot ferdigstilling i midten av 20-åra. Dei erfaringar spedbarnshjernen får, vil vere med å påverke heile resten av livsløpet.

Difor må vi gjere alt vi kan for å sikre at små hjernar får utvikle seg i ei tilvere av ro og tryggheit. Og korleis får vi til det?

Her står helsestasjonstenesta i ein unik posisjon.

Nesten alle babyar møter jamt til konsultasjonar på helsestasjonen det fyrste leveåret. Det betyr at babyar og

Ingrid Kristine Aspli »» Psykologspesialist klinisk barn og unge »» Ansatt ved Alternativ Til Vold (ATV) Stavanger »» Fagområde: Vald og traumer

omsorgspersonar jamt møter ein fagperson med mandat til å spørje og samtale om alt som er relevant for babyen, mandat til å kome på heimebesøk, mandat til å kle av og undersøke, vege og måle babyane. Ingen andre har ei slik oversikt over korleis det står til med våre babyar. Her ligg det eit enormt potensiale. No er det i tillegg kome nye retningsliner som seier at ein skal vere obs på vald i alle konsultasjonar ved helsestasjonen. Det forpliktar.

Slike dialogar kan redde liv.

Vi må legge til rette for at foreldre får tid til å prate med helsesyster om korleis dei handterer negative kjensler overfor babyane sine. «Har du nokon gong rista babyen din?» er ikkje noko ein spør om på veg ut. Det trengs tid og ro for å opne ein dialog kring slikt. Når tida og bemanninga ved helsestasjonane i dette landet vert for knapp, så set vi babyar i fare.

Eg må innrømme at eg kjente det i magen då eg ringte helsestasjonen den dagen. Særleg når eg då måtte tilføye at hadde eg blitt spurt så hadde eg svart nei, og måtte legge til at «Eg ville berre at dykk skal spørje, for å vite at dykk faktisk spør folk om slikt.»

Alle vil ha godt av ein samtale om frustrasjon, sinne og hjelpeløyse i foreldrerolla. For, om det faktisk har hendt at eg har slått barnet mitt, takk og lov for at helsesyster spurte, då kan jo eg som mor få hjelp til å slutte med dette, og slik bli ei tryggare mor.

Og, om det aldri har skjedd, takk og lov for at helsesyster spurte, då kan vi jo prate om kor godt det er å kunne svare nei på det spørsmålet, og kva eg gjer når eg blir frustrert, for å unngå å bli så sint at eg mistar kontrollen.

Og om eg svarer nei i dag, så veit eg at helsesyster er ein person eg kan prate med om slikt. Så om det tippar over for meg på eit seinare tidspunkt, så kan eg kome til helsestasjonen og fortelje kva som har hendt.

Leiaren i andre enden, tok imot det eg sa på fantastisk vis. Ho takka, og sa ho var glad for at eg ringte. Ikkje eit ord om at det var litt over streken å klage på at ein ikkje får noko som ein etterpå seier at ein ikkje treng. I staden for spurte ho: vil du kome til oss og prate om dette?

Og kva vil eg seie til deg som er helsesyster? Sjølv om du har det travelt! Spør! Sei til deg sjølv at du gjer dette for barna. Du utgjer spedbarna si livbøye når foreldre ikkje maktar meir. Dei er avhengige av at du passar på.

Sei til meg at du spør alle om sinne og vald, fordi vi veit at det skjer, og fordi vi må tidleg inn for å hjelpe dei der det skjer. Og fordi vald mot babyar skjer i alle slags heimar.

Muleg er du redd for at eg skal bli krenka, kva trur du om meg liksom? Men eg lovar deg: Eg kjem ikkje til å bli det. Eg blir rett og slett roleg og glad, på alle barn sine vegne. Spør dei slitne, dei velkledde, dei usikre, dei skråsikre. Spør alle!

Og kva vil eg seie til deg som er forelder? Når helsepersonell spør om vald og rus og psykisk sjukdom, minn deg sjølv på at dei må spørje alle om slike usynlege fenomen. Dei er der for barna våre, dei minste barna som overhovudet ikkje har mulegheit til å ringe 112 eller barnevernvakta om dei skulle vere i fare. Så om helsesyster spør deg, «har du hatt lyst til å slå barnet ditt?», hugs å svare: «Tusen takk for at du passar på oss».

Vi veit kor avgjerande den fyrste tida av livet vårt er.

Vi veit at vi kjem til verda med ein uferdig hjerne, som vert bygd i rekordfart dei aller fyrste leveåra.

NY FORSKNING

Å VOKSE SOM MENNESKE Arnhild Lauveng har levert en viktig doktorgrad om personlig vekst hos mennesker med alvorlig psykisk sykdom. I november deltar hun på Schizofrenidagene i Stavanger, hvor hun blant annet skal snakke om doktorgraden.

TEKST: HJØRDIS HALLEL AND MIK ALSEN ILLUSTRASJONSFOTO: ISTOCK

44

45

NY FORSKNING

A

rnhild Lauveng fikk diagnosen schizofreni tidlig i livet, noe som hun selv har skildret i den kritikerroste boken «I morgen var jeg alltid en løve» fra 2006.

– Det er viktig å understreke at det fortsatt er veldig mye vi ikke vet om psykiske lidelser. Når det gjelder schizofreni, er det mye som tyder på at dette neppe er en sykdom, men heller en samlebetegnelse for en rekke ulike tilstander, med ulike årsaker og ulik prognose. Dermed blir det helt umulig å tenke seg standardisert behandling, eller å komme med generelle spådommer som at «ingen blir friske» eller «alle kan bli friske». Begge deler blir like feil, sier Arnhild Lauveng.

Hun fortsetter: – Det vi vet, er at mange med alvorlige psykiske lidelser, inkludert schizofreni, kan få mye bedre liv, og mange kan bli helt friske, hvis vi tilbyr god og fleksibel behandling som varer over tid, og som er tilpasset den enkelte personens behov.

Det bekymrer meg veldig at det blir stadig vanskeligere å få tilgang på langvarig behandling og rehabilitering, fordi det kan gjøre at mange ikke oppnår den bedringen de ellers kunne fått, sier Arnhild som i dag er frisk, har utdannet seg til psykolog og nylig disputerte for doktorgraden «Growing as a person. The possibility of personal development for adults in treatment and education». Her ser hun ser nærmere på hvordan livskvaliteten til de med alvorlige og langvarige psykiske helseutfordringer blir stimulert av et skolemiljø sammenlignet med et tradisjonelt behandlingsmiljø

FAKTORER SOM FREMMER VEKST

Arnhild Lauvengs doktorgradsstudie peker på flere faktorer som kan være relevante for å fremme personlig vekst, og som bør fungere som ledesnorer ved utforming av tilbud:

RELASJONER

• Aktiv deltagelse i et trygt miljø • Stabile og varige relasjoner • Gjensidig samhandling • Tid! Både intensitet og varighet • Terapi kan være viktig, som en del av et helhetlig forløp • Lekbaserte aktiviteter, læring, glede og omsorg • Pasientens alder

– Jeg valgte dette temaet av ulike grunner. Psykisk sykdom handler ikke bare om individuelle forhold, men også om relasjoner, kontekst og samfunn. Det finnes forskning på skadet eller endret selvopplevelse som et kjernesymptom på psykose. Hvis det stemmer, blir det ekstra viktig å undersøke om, og i så fall i hvilken grad, ulike miljøforhold kan påvirke hvordan pasienter opplever egen hverdag, selvopplevelse og mulighetene for personlig og sosial utvikling. I tillegg hadde jeg et ønske om å utforske hvordan andre modeller enn sykdomsmodellen kan brukes i møte med mennesker som strever psykisk, sier Arnhild og forklarer.

– Forskningen er en kvalitativ studie hvor jeg har utforsket to ulike tilbud til mennesker med alvorlige, sammensatte og langvarige psykiske lidelser. Det første er behandlingstilbudet ved to ulike distriktspsykiatriske sentre (DPS) i Norge. Det andre er tilbudet ved to forskjellige Dagfolkehøyskoler i Danmark. Dette er skoler for voksne med psykiske helseproblemer, som tilbyr et variert undervisnings­ tilbud i både teoretiske og praktiske fag, og som «ligner» tradisjonelle norske folkehøyskoler. Jeg har gjennomført 75 intervjuer fordelt mellom pasienter og helsepersonell i Norge, og studenter og lærere i Danmark. Det jeg fant var at studentene hadde bedre relasjoner, var mindre ensomme, mer aktive, og generelt gladere. Pasientene beskrev en betraktelig mindre utvikling, mye ensomhet, dårlig livskvalitet, en følelse av håpløshet og liten eller kortvarig symptomendring, forklarer hun.

46

Arnhild Lauveng »» Født 13. januar 1972 »» Psykolog, spesialist i klinisk samfunnspsykologi, doktorgradsstipendiat »» Har mottatt en rekke priser, blant annet Fritt Ords Honnør-pris 2008 »» Skrevet to selvbiografier, faglitteratur og en serie barnebøker Bor: Lørenskog utenfor Oslo

47

FLOKKEN OG PSYKOLOGI

Flokken kan gi styrke, men også suge margen ut av en. Det blir tydelig i filmer der religion spiller en sentral rolle.

Flokken som biter og flokken som omfavner TEKST: KRISTIN A ALEN

M

en tenk nå ikke at slike meka­ nismer bare finnes i religiøse miljøer. Ofte spinner flok­ ken en komplisert vev av religiøse, kultur­elle og ideolog­iske tradi­ sjoner rundt individet.

HVA FOLK VI SI

Pakistansk-norske Iram Haq er en modig regissør som bruker egne erfaringer.

I dramaet Hva vil folk si viser hun hvilken håpløs skvis et ungt menneske havner i når familiens ære står på spill.

Det handler om tenåringsjenta Nisha som finner seg godt til rette i en norsk ungdoms­kultur med fest og flørting, dans og kjæreste. Men i det sekundet Nishas muslimske far finner henne sammen med en rødhåret norsk gutt, blir det bråk.

Det hjelper slett ikke at datteren roper at de ikke har hatt sex.

Flokkens ære er så hardt truet at foreldrene sender Nisha til slekt­ ninger i Pakistan. Der skal hun læres opp i aktverdig oppførsel i tråd med muslimske verdier. Å bli tvangssendt til en kontrol­ lerende familie i et fremmed land går etter hvert på livet løs for jenta. Det er en skrem­mende og godt fortalt historie.

KAN GI UANT STYRKE

For etniske nordmenn som er oppdratt i å verdsette individets frihet og rett til å

ta egne valg, er det knapt mulig å forstå hvordan foreldre kan oppføre seg slik.

Da kan den franske filmen Bønnen minne oss på at det vestlige idealet om individets opprør mot felles­skapet også har en bakside: Altfor mange men­nesker har mistet tilhørig­het og falt utenfor et trygt felles­skap.

Et slikt ensomt offer er den 22 år gamle rus­misbrukeren Thomas. For å komme ut av stoff­avhengigheten flytter han, meget motvillig, til et katolsk fellesskap for tidligere narkomane. Men å gå inn i denne flokken blir en bein­ hard øvelse.

Flertallet av beboerne er fattige ung­ dommer som har blitt gitt opp av sine familier. På det avsides­liggende rehabsenteret nær de franske alpene tyr de til ritualer og hardt kropps­arbeid for å befri seg fra dop­helvetet.

Selv om Thomas stritter imot, viser filmen at et sterkt kamerat­skap med strenge regler berger ham og de andre fortapte. Regissør Cédric Kahn lar hoved­personen finne uant styrke i bønn, uten å gjøre dette til en lettvint løsning.

FORSONING MULIG

Regissør Iram Haq har fortalt at hun mange år senere forsonte seg med faren sin idet han innså at det var feil å tvangssende henne til Pakistan. I filmen om Nisha antyder hun at farens 48

kjærlighet til datteren er sterkere enn æresfølelsen.

En lignende forsoning er også sluttonen i dokumentaren M av jødiske Yolande Zauberman. Filmen viser hvordan 35 år gamle Menahem Lang vender tilbake til bydelen Bnei Brak i Tel Aviv. Der vil han konfrontere et ultraortodokst miljø med at han ble seksuelt misbrukt fra han var fire år gammel.

Filmen ruller opp en hjerteskjærende historie om smågutter som har blitt skadet for livet av rabbier og andre jødiske maktpersoner.

Men Menahems vilje til å rulle opp ugjerningene fører likevel til en delvis forsoning, iallfall med dem i familien som omsider godtar at han ble utsatt for overgrep.

Dermed aner vi en strime av håp også i filmhistorier der flokken har ødelagt for enkeltmennesket.

Å bli tvangssendt til en kontrol­lerende familie i et fremmed land går etter hvert på livet løs for jenta.

FLOKKEN OG PSYKOLOGI

Hva vil folk si »» Drama bygd på en sann historie om Christopher McCandless »» Regi/manus: Iram Haq »» Med: Maria Mozhdah og Adil Hussain i hovedrollene »» Norge 2017

Bønnen (La prière) »» Regi: Cédric Kahn »» Med: Anthony Bajon i hovedrollen »» Frankrike 2018

M »» Regi: Yolande Zauberman »» Dokumentar med Menahem Lang. »» Frankrike 2018

BLIND En roman av Lars Ove Seljestad (2008). Skildrer Geir Kinsarvik, sønn av en tredje generasjons smelteverksarbeider i Odda.

Faren ønsker desperat at den skoleflinke gutten skal droppe gymnaset og i stedet oppfylle det «som ligg genetisk nedfelt i deg gjennom fire generasjonar forfedrar». Men Geir velger å forlate flokken og bli akademiker.

HVA VIL FOLK SI: Familiens ære er så hardt truet at Nishas far sender datteren med tvang til slektninger i Pakistan for at hun skal bli en god muslim. (Foto: Mer Film)

UTAFOR

GYMNASLÆRER PEDERSEN

HATETS VUGGE

BLACKKKLANSMAN

Å være utafor er å kikke inn på et fellesskap du ikke er en del av. Den vonde opplevelsen levendegjøres i teaterstykket Utafor (Det norske teatret, 2018) der fire norske ungdommer forteller sine historier om utenforskap. Regi og manus er ved Svein Tindberg i samarbeid med organisasonen Just Unity.

Spilles igjen i mars 2019.

Filmen (2005) forteller om Knut som drar til Larvik i 1968 for å jobbe som lektor. Han gifter seg og får barn, men trekkes mot den marxist-leninistiske bevegelsen (AKP-ml). Snart innleder han et forhold til Nina Skåtøy, den mest brennende i flokken. Etter Dag Solstads roman Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land (1982).

Dokumentarfilm om kvinnene som tok over ledelsen av den greske høyre-ekstreme organisasjonen Gyllent daggry.

De omgir seg med partisymboler som minner om hakekors, utfører Hitler-hilsen og tatoverer «Sieg Heil» på armene. Mennene deres satt i fengsel for kriminell virksomhet og oppfordring til politisk vold. Laget av Håvard Bustnes.

Regissør Spike Lee har laget filmen om den svarte politimannen Ron Stallworth som på 1970-tallet – i samarbeid med en hvit kollega – lykkes i å infiltrere den rasisistiske organisasjonen Ku Klux Klan.

Samtidig forelsker han seg i lederen for de svartes opprør mot hvit undertrykkelse. Delvis bygd på en sann historie.

49

BØKER FRA HERTERVIG FORLAG

Ny utgave Fanget i Tyrkia Det er bokhøst igjen, og nye viktige stemmer kommer frem med bidrag til den offentlige debatten.

David Selim Dundar (23) er en av disse. I boken «Fanget i Tyrkia», fortalt til Bjørn Arild Ersland, får vi historien om hvordan han og broren ble forsøkt kidnappet av sine biologiske foreldre på tur til Tyrkia med fosterforeldrene.

Saken ble bredt omtalt i norske medier som Tyrkia-saken. Davids historie er kruttsterk, og den setter blant annet mange av problem­ stillingene i barnevernsdebatten på dagsorden.

Det er en gripende og til tider rystende historie om en oppvekst mellom to kulturer, om møte med et offentlig hjelpeapparat, og den dramatiske flukten fra foreldrene. Samtidig er det en reflektert og varm kjærlighetserklæring til en gangsterfar en ikke kan være sammen med.

Her er det mange lag. Davids stemme er sjelden og interessant, en vi bør lytte til.

Mestringsbok: Angstlidelser «Mestring er å ha kontroll over tanker, følelser og handlinger slik at de ikke skaper unødvendige problemer i hverdagen».

Den vanligste psykiske lidelsen er angst. I vårt land er det tusenvis av mennesker som er invalidisert på grunn av angst.

God bokhøst!

Dette er en arbeidsbok hvor vi gjennomgår viktige elementer og hjelpemidler i behand­lingsopplegget ved angstlidelser. Boken viser hvordan vi kan arbeide med angstlidelser, og hva som skal til for å få det bedre. Det er ikke en bok som kan løse alle problemer, men en målrettet veiviser til mestring. Det handler om å mestre de vonde opplevelsene på en bedre måte. Boken viser hvordan vi kan arbeide med en angstlidelser og hva som skal til for å få det bedre. Når vi mestrer angsten, får vi en bedre livskvalitet.

ISELIN KLEPPESTØ THORSEN ANSVARLIG REDAKTØR

Det er viktig å velge den behandlingsformen som gir best mulig symptomlette på kortest mulig tid, og som gjør at bedringen opp­rett­holdes.

FORLAGSHUSET HERTERVIG er eiet og drevet av Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning.

Vår forlagsvirksomhet består av Hertervig Forlag, Hertervig Forlag, Akademisk og Psyk Opp forlag.

Vårt kjerneområde er psykisk helse-litteratur, men vi utgir også sakprosa innenfor andre fagfelt.

Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

Geir Thingnæs

Geir Thingnæs

MESTRINGSBOK ANGSTLIDELSER

Utgitt 2018 Pris kr 349,ISBN 978 82 8217 237 0 Bestill på hertervigforlag.no

Behandlingen bygger på kognitiv terapi med atferdsøvelser, men vil også trekke inn andre behandlingsformer eller hjelpemidler når dette er nyttig. Erfaringen viser at vi må fokusere på både hva vi tenker, hva vi føler og hva vi har følt, hvordan vi takler eller har taklet problemene, de kroppslige reaksjonene og de sosiale forholdene. Kognitiv terapi, eksponeringsterapi og medisiner har størst virkning i behandlingen. Men pasienter kan også ha nytte av andre behandlingsformer, for eksempel den psykodynamiske. Ulike tilnærminger beriker hverandre. For at behandling skal være effektiv, må den være målrettet og systematisk. Da blir pro­blemene lettere å forstå både for pasient og behandler. Det er viktig at behandlingen er evidens­ basert, dvs. at den bygger på de beste forsknings­ resultatene, og at behandlingen gir en symptom­lette som holder seg over tid.

hvor pasienten og behandleren samarbeider for å skape mestring. Egen­innsats er av avgjørende betydning for en vellykket behandling.

Vedvarende angst skaper en følelse av håp­løshet.

Men mestring skaper håp. Ved hjelp av denne mestringsboken kan pasienten og behandleren i fellesskap samarbeide om kartlegging og behandling. Boken viser mange tilnærminger til angstlidelsene og kartlegger ikke bare problemer, men også pasientens egne ressurser.

Hvis vi skal oppnå mestring, må vi ta ansvar for eget liv. I psykiatrisk behandling er det enda viktigere enn ved kroppslige sykdommer at pasienten er en aktiv medarbeider når han eller hun skal løse problemene.

Ved alle psykiske lidelser er egeninnsats viktig for å komme i mål. Det nytter ikke bare å håpe på endring, vi må også gjøre noe selv.

Selv om det i psykiatrien er stor forskjell på ideal og virkelighet, er det viktig å strekke seg etter den beste behandlingen.

Denne boken inneholder både en teoretisk del og en praktisk del med arbeidsoppgaver. Den henviser også til litteratur som kan være til nytte både for pasient, behandler, pårørende, venner og andre interesserte.

Denne boken henvender seg først og fremst til de som slitet med angstlidelser, men også til behandlere, pårørende, venner og andre interesserte. Derfor finner vi i boken kapitler og avsnitt som henvender seg til pasientene, men også mer allmen informasjon som alle kan ha nytte av.

I boken vil vi møte Camilla. Hun er en oppdiktet person som strever med sin angst, men som i løpet av behandlingen lærer å mestre sine problemer.

Hvor mye tid vi vil bruke på det enkelte temaet, avhenger av behovet og omfanget av problemene, og ikke minst hva pasient og behandler blir enige om. Ikke alt i boken er like nyttig for alle pasienter.

En må derfor velge ut det en vil konsentrere seg om. Boken kan brukes både i individualsamtaler, i gruppebehandling og i mestringskurs.

En kombinasjon av individualsamtaler, gruppebehandling og mestringskurs vil antakelig være det beste for de fleste.

Behandlingen av angstlidelser er et felles prosjekt

Utdrag fra forordet.

Under hvert kapittel finner vi også tekst som viser til hva behandlerne kan gjøre.

Geir Thingnæs

Geir Thingnæs | Jan Haslerud | Tone Madland Skeie

Mestringsbok

Geir Thingnæs

ved tvangslidelser

Mestringsbok ved personlighetsproblemer

HERTERVIG

HERTERVIG

HERTERVIG AKADEMISK

Geir Thingnæs

MESTRINGSBOK VED STEMNINGSLIDELSER

Utgitt 2012 Pris kr 270,ISBN 978 82 8217 206 6

Geir Thingnæs

Mestringsbok

Personlighet til besvær?

ved stemningslidelser

HERTERVIG AKADEMISK

Geir Thingnæs, Jan Haslerud og Tone Madland Skeie

Geir Thingnæs

PERSONLIGHET TIL BESVÆR

MESTRINGSBOK VED TVANGSLIDELSER

Utgitt 2017 Pris kr 270,ISBN 978-82-8217-234-9

Utgitt 2012 Pris kr 270,ISBN 978 82 8217 203 5 51

Kommer

BØKER FRA HERTERVIG FORLAG

Theo Tanketroll

– for sånn er det å være deprimert

«Å være trist og lei av og til, er helt normalt. Særlig når foreldre skilles og ikke vil være kjærester lenger. For noen barn er imidlertid denne prosessen veldig vanskelig, og de kan reagere med å bli veldig triste. Noen så triste at det kan kalles en depresjon.

Boken om Theo Tanketroll gir et innblikk i noen utfordringer og tanker et barn og deres familie kan møte når barnet blir deprimert og familien er i endring.»

Depresjon

Angst

ADHD

OM FORFATTEREN GRO MERETE GRØNVOLD EILERTSEN er psykologspesialist i klinisk nevropsykologi og arbeider som faglig rådgiver ved Klinikkledelsen, Klinikk for psykisk helse, Sørlandet sykehus.

Hun har vært ansatt ved Sørlandet Sykehus siden 2005. Her har hun jobbet spesielt med barn og unge med ticstilstander og andre nevropsykiatriske tilstander ved avdeling for barn og unges psykiske helse (ABUP), Kristiansand. I perioden 2013-14 arbeidet hun ved DPS Solvang, døgnpost for voksne, før hun gikk over i stillingen som faglig rådgiver.

52

Gro Merete Grønvold Eilertsen THEO TANKETROLL

Utgitt 2018 Pris kr 199,– ISBN 978 82 8216 171 8 Bestill på hertervigforlag.no

Bøker for gode samtaler For sånn er det-bøkene er bidrag til arbeidet med å bygge ned fordommer og øke forståelse og aksept for det som er annerledes – både hos voksne og barn. Bøkene er rettet inn mot barna som har diagnoser – deres foreldre, søsken, venner og klassekamerater.

De er også fulle av informasjon og påminnere til voksne, og like nyttige for kontaktpersoner i PTT, barnehager og skoler og ved poliklinikker. For sånn er det-bøkene til Gro Merete Grønvold Eilertsen er gode startpunkt for samtalen om det som kan være vanskelig å forstå.

Gro Merete Grønvold Eilertsen er psykologspesialist i klinisk nevropsykologi. Hun har vært ansatt ved Sørlandet Sykehus, ved Klinikk for psykisk helse siden 2005. Her har hun jobbet spesielt med barn og unge med ticstilstander og andre nevropsykiatriske tilstander ved avdeling for barn og unges psykiske helse (ABUP), Kristiansand. I perioden 2013–14 jobbet hun ved DPS Solvang, døgnpost for voksne. Fra høsten 2014 har hun jobbet som faglig rådgiver ved Klinikkledelsen, Klinikk for psykisk helse, Sørlandet sykehus.

Boken er et resultat av ønsker fra foreldre om et verktøy de kan benytte for å samtale med barn om angst.

Maja Livredd – for sånn er det å ha angst- og tvangslidelse Gro Merete Grønvold Eilertsen

Gro Merete Grønvold Eilertsen

Lotte er åtte år og stort sett akkurat som alle andre jenter på åtte. Det er bare en liten ting – en liten loppe som av og til fyller hele Lotte.

Gro Merete Grønvold Eilertsen er psykologspesialist i klinisk nevropsykologi. Hun har vært ansatt ved Sørlandet Sykehus, ved avdeling for barn og unges psykiske helse (ABUP), Kristiansand siden 2005. Her har hun jobbet spesielt med barn og unge med ticstilstander og andre nevropsykiatriske tilstander. Fra 2010 til 2013 var hun tilsluttet Habit Reversal Training-teamet ved ABUP. Siden 2013 har hun jobbet ved DPS Solvang, døgnpost for voksne.

OLE TIKKTAKK – FOR SÅNN ER DET Å HA TICS Boken om Lotte-Loppe gir et innblikk i utfordringene et barn møter når tankene hopper og spretter, samtidig som det stadig stilles krav fra venner, foreldre og skole. De fleste har hørt om ADHD, men vet vi egentlig hva det vil si å ha konsentrasjonsvansker?

«Det er vanskelig å være Lotte når Lotte-Loppe våkner. Da kommer det stadig nye tanker i hodet. Nye tanker, nye ideer, nye ting å gjøre.

Hva var det egentlig jeg skulle nå? Jeg glemmer så lett når Lotte-Loppe lager liv.»

Boken er et resultat av ønsker fra foreldre om et verktøy de kan benytte for å samtale med barn om ADHD.

Ole har Tourettes syndrom, og det er ikke alltid lett. Boka beskriver stresset, misforståelser som kan oppstå, og hvordan det er å ha ufrivillige tics. (Illustrert av Ingrid Kristine Hasund) Dette er en informasjonsbok rettet mot barn som har ADHD – deres foreldre, søsken, venner og klassekamerater. Den er også full av påminnere og informasjon til voksenpersoner, og like nyttig for poliklinikken, kontaktpersonen i PPT, barnehagen og skolen.

Illustrasjoner: Ingrid Kristine Hasund

Lotte-Loppe – for sånn er det å ha ADHD Gro Merete Grønvold Eilertsen

Illustrasjoner: Ingrid Kristine Hasund og Ida Maria Mustad

Boken gir en lett innføring i diagnosen, og er et godt utgangspunkt for den gode samtalen med barn om temaet. Erfaring tilsier at åpenhet rundt diagnoser er viktig – spesielt viktig når det kommer til ADHD, som for mange er en svært synlig tilstand.

«Lotte-Loppe – for sånn er det å ha ADHD» er et bidrag til arbeidet med å bygge ned fordommer og øke forståelse og aksept – både hos voksne og barn.

6–12 år

Hertervig

Gro Merete Grønvold Eilertsen

MAJA LIVREDD – FOR SÅNN ER DET Å HA ANGSTOG TVANGSLIDELSE Ole skal begynne i første klasse, og har nettopp flyttet til et nytt sted. Vi får være med på hans første skoledag, og første møte med nye klassekamerater og venner. Men Ole har Tourettes syndrom, og det er ikke alltid lett. Gjennom ham blir vi kjent med Ole Tikktakk:

Gro Merete Grønvold Eilertsen er psykolog­ spesialist i klinisk nevropsykologi. Hun har vært ansatt ved Sørlandet Sykehus, ved avdeling for barn og unges psykiske helse (ABUP), Kristiansand siden 2005. Her har hun jobbet spesielt med barn og unge med ticstilstander og andre nevropsykiatriske tilstander. Siden 2010 har hun vært tilsluttet Habit Reversal Training­teamet ved ABUP.

En informasjonsbok rettet inn mot barn som har angstog tvangslidelse – deres foreldre, søsken, venner og klassekamerater. (Illustrert av Ingrid Kristine Hasund) “Når Ole Tikktakk kommer på besøk, er det kriblerier i magen.

Det er en skummel følelse der som sier at noe ikke er greit, og en boblefølelse i brystet som gir lyder ut av munnen.”

Dette er en informasjonsbok for hovedpersonen selv – barnet – men også for venner og klassekamerater. Gjennom Ole får du kjennskap til hvordan hverdagen påvirkes av alt som foregår rundt ham. Her beskrives stresset, misforståelser som kan oppstå, hvordan det er å ha ufrivillige tics, fra følelsen før ticset til hvor sliten man blir av å ticse.

Boken er et resultat av ønsker fra foreldre om et verktøy de kan benytte for å samtale med barn om ticstilstander.

Samtidig som boken henvender seg direkte til barnet er boken full av påminnelser til alle som jobber i poliklinikk, PPT, barnehage, skole og foresatte om at barn med Tourettes syndrom er som alle andre barn.

Boken er laget som et supplement til den gode samtalen. Målet er å ufarliggjøre tics og lette kommunikasjonen om tics mellom barn og voksne.

Utgitt 2014 (2. utg.)

Pris kr 199,ISBN 978 82 8216 137 4 Bestill på hertervigforlag.no

Ole Tikktakk – for sånn er det å ha tics Gro Merete Grønvold Eilertsen Illustrasjoner: Ingrid Kristine Hasund

Utgitt 2016 Pris kr 199,ISBN 978 82 8216 153 4 Bestill på hertervigforlag.no I S B N 978-82-8216-137-4

9

788282 161374

Gro Merete Grønvold Eilertsen

LOTTE-LOPPE – FOR SÅNN ER DET Å HA ADHD

Boken gir et innblikk i utfordringene et barn møter når tankene hopper og spretter.

De fleste har hørt om ADHD, men vet vi egentlig hva det vil si å ha konsentrasjonsvansker?

(Illustrert av Ingrid Kristine Hasund) Utgitt 2014 Pris kr 199,ISBN 978 82 8216 144 2 Bestill på hertervigforlag.no

Hertervig

53

BØKER FRA HERTERVIG FORLAG

ANNE BERIT EIE TORBJØRNSEN

Marie Smith-Solbakken er historiker og instituttleder ved Instituttet for Kultur- og Språkvitenskap ved Universitetet i Stavanger. Hans-Jørgen Wallin Weihe er professor i sosialt arbeid ved Høgskolen i Lillehammer. Begge er forfattere og forskere involvert i spørsmål som spenner fra det historiske og til det samfunnsvitenskapelige og praktisk fellesmenneskelige utfordringer.

HERTERVIG

9

HERTERVIG AKADEMISK

788282 172042

Hans-Jørgen Wallin Weihe Marie Smith-Solbakken

SORG – KJÆRLIGHETENS PRIS ER SORGEN. Mange sammenligner sorg med en amputasjon. Denne boken drøfter sorg med utgangspunkt i historiske studier, konkrete hendelser, litterære beskrivelser, psykologiske teorier, som utfordring for troende og ikke-troende, og som en eksistensiell utfordring.

Forfatterne drøfter sorg i et livsløpsperspektiv og som et kulturelt fenomen.

Kjærlighetens pris er sorgen

Hertervig Akademisk Forlag

HERTERVIG

HERTERVIG AKADEMISK

Forfattere: Hans-Jørgen Wallin Weihe og Marie Smith-Solbakken

Depresjon hos eldre kan være vanskelig å gjenkjenne. Det er bevist at mekanismene bak depresjon som forekommer for første gang etter fylte 65 år ikke er de samme som for depresjon hos unge og voksne mennesker. En slik aldersdepresjon synes å stå i nær relasjon til somatisk sykdom, funksjonssvikt og tap av autonomi. I boken er det lagt vekt på hvordan psykologiske, sosiale og biologiske faktorer spiller en rolle når depresjon oppstår sent i livet.

HVEM ER DU? MILJØTERAPI I RELASJONER DEPRESJON

DEPRESJON Einar Kringlen professor i psykiatri

Einar Kringlen

MILJØTER API I REL ASJONER

Depresjon er den mest vanlig forekommende psykiske lidelse og kan ramme både barn, unge og eldre. I denne framstillingen gir forfatteren en oversikt over det vi i dag vet om depresjon, dens utbredelse og årsaker, dens symptomer og behandling. Han omtaler også bipolare tilstander, og depresjon og bipolar lidelse blir diskutert i tilknytning til kreativitet.

Boka er skrevet for alle fagfolk innen psykiatrien. Men også pasienter og pårørende, helsebyråkrater og politikere vil finne nyttig informasjon.

Einar Kringlen har bred erfaring fra klinikk og forskning. Han har vært professor i klinisk psykologi, i medisinske atferdsfag og professor i psykiatri, tilknyttet Psykiatrisk klinik, Vinderen, som administrerende overlege. Han er forfatter av en rekke fag- og lærebøker innen medisinske atferdsfag og psykiatri, bl.a. Syke mennesker og medisinsk behandling fra 1983, Medisin og samfunn, Den kliniske samtalen, Individ og psykiatri, Psykiatriens samtidshistorie og Norsk psykiatri gjennom tidene fra 2007.

Hans lærebok Psykiatri kom i sin 10. utgave i 2011.

kker gjennomgående Dermed får leseren som har pasienten

I S B N 978-82-8217-200-4

HERTERVIG AKADEMISK

HERTERVIG 9

788282 172004

DEPRESJON. Depresjon er den mest vanlig forekommende psykiske lidelse og kan ramme både barn, unge og eldre. I denne framstillingen gir forfatteren en oversikt over det vi i dag vet om depresjon, dens utbredelse og årsaker, dens symptomer og behandling. Han omtaler også bipolare tilstander, og depresjon og bipolar lidelse blir diskutert i tilknytning til kreativitet. Boka er skrevet for alle fagfolk innen psykiatrien. Men også pasienter og pårørende, helsebyråkrater og politikere vil finne nyttig informasjon.

Forfatter: Professor dr. med. Einar Kringlen

Den belyser også hvordan diagnosen kan overses. Ofte bortforklarer de eldre selv, pårørende og helsepersonell, tretthet, nedstemthet og mangel på energi og glede i hverdagen som normale tegn på alderdom, eller som symptomer på annen somatisk sykdom. Mange vet derfor ikke selv at de har depresjon, eller gir opp å søke hjelp etter å ha blitt møtt med manglende forståelse i hjelpeapparatet.

«Depresjon hos eldre» er skrevet for å øke forståelse og kunnskap hos alle som har omsorg for eldre. Den gir også praktiske råd til helsepersonell, hjelpetjenester og ikke minst til pårørende og de eldre selv.

Revidert 2018 Pris kr 379,– ISBN 978 82 8216 174 9 Bestill på hertervigforlag.no Alle mennesker har en iboende sårbarhet. For noen fører denne sårbarheten til at utfordringer i livet oppleves som vanskelige.

Bokens sentrale tema er menneskesinnets sårbarhet. Både i sykdom og helse gjennom hele livsløpet er individet utsatt når en krise rammer. Familien har en sentral plass som støttepersoner, men familiemedlemmer er også sårbare når en som er nær og kjær rammes. Helsepersonellet forventes å opptre profesjonelt, men også helsepersonell er utsatt i møte med medmennesker i krise.

I boken presenteres kapitler som er skrevet av klinikere og forskere som er toneangivende innen sine fagområder. En av helsepersonellets sentrale oppgaver er å bistå både enkeltindividet og familien til å håndtere krisen de står overfor uavhengig av diagnose. Kapitlene synliggjør hvordan profesjonell kunnskap og kompetanse kan bidra til å lindre lidelse og mobilisere individets og familiens ressurser.

Boken er tilegnet Nina Aarhus Smeby som gjennom sitt virke som sykepleier har utmerket seg ved å rette det faglige fokus mot de mest sårbare pasienter, deres familier og spesielt mot barna. Hun har gjennom sitt engasjement inspirert og motivert både pasienter, familier og helsearbeidere. Det er et håp om at dette festskriftet skal fungere som en veileder og et hjelpemiddel for nybegynnere og erfarne helsearbeidere både innenfor somatisk og psykisk helsearbeid.

2. UTGAV E

9

788282 161275

Hertervig Forlag

Hertervig Forlag

I S B N 978-82-8216-127-5

Liv Nilsen | Karen L Kautzman Bjøro | Ellen Wego | Inger Schou Bredal (red.)

MILJØTERAPI I REL ASJONER

Det sårbare mennesket

lger av Lars Thorgaard m emnet.»

– Det er ikke så rart at han er sliten, uopplagt og interesseløs. Han er jo så gammel, og har jo så mange sykdommer som fører til smerter. (FRA BOKEN)

«Depresjon hos eldre» gir en grundig og tankevekkende innføring i et tema som er viktig for mange. I Norge har hver femte person over 65 år depresjon.

Likevel stilles det sjelden riktig diagnose i denne gruppen, men det finnes god hjelp å få for dem som blir sett.

Det sårbare mennesket Liv Nilsen | Karen L Kautzman Bjøro | Ellen Wego | Inger Schou Bredal (red.)

Knut Engedal og Guro Hanevold Bjørkløf

Knut Engedal

Knut Engedal og Guro Hanevold Bjørkløf

Knut Engedal (f. 1946) er spesialist i psykiatri med fordypning i alderspsykiatri, og professor emeritus i psykogeriatri ved Universitetet i Oslo. Før han gikk av med pensjon i 2013, var han ved siden av sin professor tjeneste, fag- og forskningssjef ved Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse.

Som forskningsområde har Engedal hatt spesiell interesse for demens – spesielt Alzheimers demens og kombinasjon av depresjon og demens. Han har publisert en rekke vitenskapelige artikler, og skrevet og bidratt til flere fagbøker.

DEPRESJON HOS ELDRE – PSYKOLOGISK OG BIOLOGISK FORSTÅELSE OG BEHANDLING

DEPRESJON HOS ELDRE

HVEM ER DU?

pi i relasjoner. amarbeid med et en postatmosfære itere pasienten inn i sientens livshistorie dan bruken av Lars ktøy har vært helt å en innføring

I S B N 978-82-8217-204-2

Sorg Kjærlighetens pris er sorgen

Bakgrunnsmaterialet er både egen forskning og gjennomgang av andres forskning.

En rekke mennesker har bidratt med sine egne erfaringer. Noen av dem har mistet sine nærmeste, andre har hatt andre typer tap. Sorg er en del av livet. Vi kan aldri fjerne eller behandle bort sorg, men forfatterne har som mål at boken kan bidra til innsikt og åpenhet rundt sorg som en felles menneskelig utfordring vi alle vil kunne bli berørt av.

ANNE-MARGRETHE KINN A ASLAND (RED.)

Hva betyr vikles en god har det hvordan dan kan nskapsutvikling ren legge til rette

Hans-Jørgen Wallin Weihe Marie Smith-Solbakken

Jon Vidar Strømstad, Anne Berit Eie Sorg Torbjørnsen, Anne-Margrethe Kinn Aasland Sorg er kjærlighetens pris. Mange sammenligner sorg med en amputasjon. Denne boken drøfter sorg med utgangspunkt i historiske studier, konkrete hendelser, litterære beskrivelser, psykologiske teorier, som utfordring for troende og ikke troende og som en eksistensiell utfordring. Forfatterne drøfter sorg i et livsløpsperspektiv og som et kulturelt fenomen.

Knut Engedal og Guro Hanevold Bjørkløf

Relatert litteratur fra Hertervig Forlag JON VIDAR STRØMSTAD

DET SÅRBARE MENNESKET. Alle mennesker har en iboende sårbarhet.

For noen fører denne sårbarheten til at ut fordringer i livet oppleves som vanskelige.

Sentrale tema er menneskesinnets sårbarhet, både i sykdom og helse gjennom hele livet er individet utsatt når en krise rammer.

Familien er sentrale støttepersoner, men familiemedlemmer er også sårbare når en som er nær rammes. Helsepersonellet forventes å opptre profesjonelt, men også helsepersonell er utsatt i møte med mennesker i krise.

DEPRESJON HOS ELDRE

Forfattere: Liv Nilsen, Karen L. Kautzman Bjøro, Ellen Wego og Inger Schou Bredal

– psykologisk og biologisk forståelse og behandling

Bestill på www.psykopp.no

Anders Flækøy Landmark • Line Indrevoll Stänicke

DET

Line Indrevoll Stänicke og Anders Flækøy Landmark

BARNET

DET UFORSTÅELIGE BARNET Line Brotnow. psykolog i Follo BUP og forskningsrådgiver Yale University.

OM Å SKAPE SAMMENHENG MELLOM DEN INDRE OG YTRE VERDEN

Anne Kristine Bergem

Anne Torhild S. Pedersen og Grete Kvalheim (red.)

Revidert 2018 Pris kr 379,– ISBN 978 82 8217 238 7 Bestill på hertervigforlag.no

Utgitt 2018 Pris kr 249,ISBN 978-82-8216-172-5 Bestill på hertervigforlag.no

DEMENS I YNGRE ÅR

Anne Kristine Bergem

– en praktisk guide for hjelpere

Anne Kristine Bergem

Nå er det litt verre, for nå er det så masse som må gjøres med Silje. Vi må trene og trene med henne, og det er ikke så enkelt. Jeg trener litt med henne, og jeg føler noe som ingen vet når jeg trener med henne. Jeg føler at nå må du klare det, Silje!

BARN SOM PÅRØRENDE I AKUTT-SITUASJONER – EN PRAKTISK GUIDE FOR HJELPERE

(Dagbokutdrag fra Siri, 10 år)

I denne boken følger vi Siri gjennom oppveksten som pårørende til en søster med ulike diagnoser som autisme og dyp psykisk utviklingshemming. Her gir fotfatteren et innblikk i de utfordringene en møter som søsken av et barn som er annerledes. Det handler om å ha huset fullt av fremmede fagfolk. Om slitne foreldre, uforstående skolekamerater, stirrende folk på gaten – og om den ubeskrivelige smerten i hodet og i hjertet når lillesøster, midt i en lek, lugger hardt. Men det handler også om ekstatiske gledesstunder – som den første gangen Silje plukker opp sin egen spiseskje, nynner en sang, eller legger hodet bakover og ler en rungende latter – og om viktigheten av å ta vare på disse uventede, unike øyeblikkene.

Siri Grundnes Brodahl er innom en rekke essensielle temaer og et bredt spekter av komplekse følelser i sin skildring fra oppveksten. Som voksen reflekterer hun over det familien hennes har vært igjennom, og deler sin erfaring i håp om å skape økt kunnskap og innsikt. Psykiater Anner Kristine Bergem er fagrådgiver i BarnsBeste og har bidratt med en egen fagdel om søsken som pårørende.

Revidert 2017 Pris kr ISBN 978 82 8216 166 4 Bestill på hertervigforlag.no

Du finner det du leter etter

Gi meg et smil Siri Grundnes Brodahl

Siri Grundnes Brodahl GI MEG ET SMIL

GI MEG ET SMIL

enerelt, e «rart»,

nbrudd, vorlige

BARN SOM PÅRØRENDE i akuttsituasjoner

DET UFORSTÅELIGE BARNET OM Å SKAPE SAMMENHENG MELLOM DEN INDRE OG YTRE VERDEN

Siri Grundnes Brodahl

Foto: Paal Audestad

ening forfatteren elig språk,

Barn som pårørende i akuttsituasjoner – en praktisk guide for hjelpere

sykisk enger annet

Guro Hanevold Bjørkløf (f. 1971) er fagsjef demens i Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse.

Hanevold Bjørkløf er klinisk psykolog og spesialist i klinisk gerontopsykologi, og PhD-stipendiat ved medisinsk fakultet, Universitetet i Oslo. De siste ti år har hun arbeidet ved alderspsykiatrisk poliklinikk og sengepost ved Ullevål universitetssykehus og psykiatrisk avdeling, Lier, Vestre Viken, hovedsakelig med utredning og behandling av eldre personer med demens og depresjon.

Anders Flækøy Landmark • Line Indrevoll Stänicke

«En moderne klassiker. Kan bli en ny bauta i norsk psykologisk litteratur.»

tede. de og on og g tips kutt­ anse­ barn godt en er n tar asjon,

Utgitt 2014 Pris kr ISBN 978 82 8216 146 6 Bestill på hertervigforlag.no

Guro Hanevold Bjørkløf

Utgitt 2016 Pris kr 299,– ISBN 978 82 8216 163 3 Bestill på hertervigforlag.no

Birgit Hegge

TRAFIKKLYSET SEKSUELL ATFERD HOS BARN OG UNGE

Jan Olav Johannessen

HVA ER

PSYKOSE? Introduksjon til psykotiske lidelser for omsorgspersoner, familie og venner

handling å ha sene ikke sten alle som de

Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

Jan Olav Johannessen

HVA ER PSYKOSE? INTRODUKSJON TIL PSYKOTISKE LIDELSER FOR OMSORGSPERSONER, FAMILIE OG VENNER

Revidert 2017 Pris kr ISBN 978 82 7786 247 7 Bestill på hertervigforlag.no

TRAFIKKLYSET

SEKSUELL ATFERD HOS BARN OG UNGDOM

En guide for voksne til å IDENTIFISERE, VURDERE og gi RESPONS på seksuell atferd som fremmer bekymring

En guide for voksne til å identi­fisere, vurdere og gi respons på seksuell atferd som vekker bekymring.

Revidert 2017 Pris kr 100,– Hefte ISBN 978 82 7786 245 3 Bestill på hertervigforlag.no

Fanget i Tyrkia Sommeren 2006 dro David Selim Dundar på ferie med sine fosterforeldre til Tyrkia. Under oppholdet ble han og broren forsøkt kidnappet av sine biologiske foreldre.

Stavanger kommune satte i gang en omfattende redningsaksjon, og de to barna ble smuglet hjem til Norge. TV og aviser fulgte den såkalte Tyrkia-saken fra dag til dag. Dette er boken som går bak mediefortellingene.

«Fanget i Tyrkia» er en gripende, og til tider rystende, beretning ført i pennen av Bjørn Arild Ersland. Det er historien om en oppvekst mellom to kulturer, om søken etter egen identitet, om møtet med et offentlig hjelpeapparat og flukten fra sine foreldre.

Samtidig er dette en varm fortelling om kjærligheten til en far en ikke kan være sammen med.

David Selim Dundar og Bjørn Arild Ersland

FANGET I TYRKIA

Utgitt 2018 Pris kr 279,ISBN 978 82 8216 1766 Bestill på hertervigforlag.no

FOTO: TOMMY ELLINGSEN

En av årets sterkeste bøker David Selim Dundar

Bjørn Arild Ersland 55

LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE

Kjære leser!

Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse (LPP)

LPP er en uavhengig interesse- og bruker­organisasjon. LPP fremmer med­lem­menes interesser ved å arbeide for aner­kjennelse og respekt for pårørendes situasjon, både overfor myndigheter og samfunnet for øvrig. LPP driver sin virksomhet basert på tre hoved­pilarer: Verdighet, omsorg og løsninger.

LPP sentralt

Daglig leder: Anne-Sophie Redisch Besøks-/postadresse: Karl Johans gate 6, 0154 Oslo Telefon: 21 07 54 33 E-post: lpp@lpp.no Nettside: www.lpp.no

LPPs medlemssider

I dag vil jeg først og fremst si tusen takk til alle LPP sine medlemmer som tok seg bryet med å gi tilbakemelding på våre svært enkle spørsmål vedrørende samtykkekompetanse. Den ga en indikasjon på hvor kjent endringa i psykisk helsevernlova er, og om lovendringa har ført til merbelastning for familien og de nærmeste. Ikke minst satte vi pris på alle kommentarene som fulgte besvarelsen.

Kommentarene bekrefter det vi frykter; at det ennå er langt igjen til at det psykiske helsefeltet oppfyller forpliktelsene sine om medvirkning og samarbeid – slik det er nedfelt i lovverk og slik det kommer til uttrykk i Helsedirektoratets Pårørendeveileder.

Tilbakemeldingene resulterte i en artikkel jeg har kalt «Trekantsamarbeid – enda viktigere enn før». Denne kan dere lese i dagens PsykOpp. En kortversjon ble publisert i Stavanger Aftenblad den 24. juli under overskrifta «Intet menneske er en øy».

I dagens PsykOpp vil dere ellers se at vi har svært aktive lokallag.

Innleggene fra lokallagene viser til fulle at LPP som organisasjon er opptatt, ikke bare av pårørendes situasjon, men familiens situasjon som helhet, inkludert tilbud og tiltak til dem med de største utfordringene.

Ansvarlig redaktør: Anne-Sophie Redisch E-post: asr@lpp.no Telefon: 21 07 54 33

Verd å merke seg er også innlegget fra de personlige ombudene ved Pårørendesenteret i Oslo som reflekterer over rammebetingelsene for recovery.

Medlemskap i LPP

Til slutt et dikt skrevet av den engelske barokk-poeten John Donne – for å minne om betydningen av inkludering.

Vi ønsker alle som er pårørende, eller som har et nært og varig forhold til personer med psykiske lidelser hjertelig velkommen som med­lem av foreningen. Som på­ rørende regnes foreldre, ekte­feller og samboere, søsken, barn, beste­ foreldre, venner og andre med nær og varig tilknyt­ning til den som er syk. Støttemedlemskap kan tegnes av enkelt­personer, organisasjoner og firmaer som slutter seg til organisasjonens formål.

Enkeltmedlemskap: kr 290,– pr. år Familiemedlemskap: kr 420,– pr. år Ungdomsmedlemskap (15–30 år): kr 150,– pr. år Støttemedlem personlig: kr 290,– pr. år Støttemedlem bedrift/organisasjon: kr 560,– pr. år

Intet menneske er en Øy, hel og ubeskåren i seg selv. Hvert menneske er et stykke av Fastlandet, en del av det Hele.

Om en Jordklump skylles bort av Havet, blir Europa mindre, på samme vis som en Landtunge blir det, eller som et Jordegods, tilhørende Dine Venner eller Deg selv må bli det.

Hvert menneskes Død forminsker Meg, ti jeg er innesluttet i Menneskeheten.

Gå derfor aldri ut for å spørre: Hvem ringer Klokkene for?

Klokkene ringer for deg.

God lesing!

www.lpp.no

Arnhild G. Ottesen, styreleder 56

Trekantsamarbeid – enda viktigere enn før

- Pårørende MÅ bli sett, hørt og lyttet til!

VGs avsløringer i 2016 om den omfattende bruken av tvangsmidler overfor psykiatriske pasienter, sjokkerte mange. Bruk av tvang i behandlingen av psykisk syke mennesker, MÅTTE ned.

TEKST: ARNHILD G. OTTESEN, ST YRELEDER LPP

I vår foretok LPP en svært enkel spørreundersøkelse blant sine medlemmer. 499 av våre medlemmer svarte.

Cirka 60 prosent kjente til lovendringa vedrørende samtykkekompetanse, og av disse svarte i overkant av 47 prosent at lovendringa har medført merbelastning for familien/de nærmeste. I underkant av 53 prosent svarte at lovendringa hadde ført til liten eller ingen merbelastning. Av de som kjente til lovendringa, svarte 21,6 prosent at endringa hadde medført svært stor merbelastning for familien.

Ett av virkemidlene var å endre psykisk helsevernlova.

Fra og med september 2017 slo lova fast at det kun er pasienter som IKKE har samtykkekompetanse som kan behandles med tvang (innleggelse, observasjon, medisinering, beltelegging etc.). Unntaket er der det foreligger fare for eget og/eller andres liv og helse. Det vil si at hvis den som er syk HAR samtykkekompetanse, og det IKKE foreligger fare for liv eller helse, SKAL all behandling skje på frivillig grunnlag.

Lovendringa er for øvrig helt i tråd med helse­myndighet­ enes intensjon om større sjølråderett og slagord som «pasienten i sentrum», «ingenting om meg, uten med meg» og «hva er viktig for deg». Og la oss slå fast, først som sist; LPP som organisasjon er absolutt på linje med helsemyndighetene.

Hva går merbelastningene ut på?

Av kommentarene framgår det at familien/de nærmeste føler seg mer alene om ansvaret for den psykisk syke – at det kjennes vanskeligere å oppnå adekvat hjelp.

De opplever at den syke ikke får den behandlinga de vurderer at han eller hun har behov for. De opplever at hjelpeapparatet ikke i tilstrekkelig grad lytter til deres synspunkter og vurderinger. De opplever at den syke selv ikke ser behov for hjelp og behandling, og derfor kan bli svært syk før behandling igangsettes. De opplever også at behandlinga avbrytes for tidlig – pasienten har gjenvunnet samtykkekompetanse, og skrives ut «til mor», eller som en skriver:

Vår bekymring ligger her: Vil ikke den syke ta i mot behand­ling, er det lite man kan gjøre…, synes det som.

Intet menneske er en øy

En ytterligere bekymring er at det psykiske helsevernet som system, i for stor grad ser ut til å glemme at «intet menneske er en øy» – og at dette i høy grad også gjelder mennes­ker diagnostisert med en alvorlig psykisk lidelse. De aller fleste av oss lever i en eller annen form for felleskap – i en flokk – og for mange som lever nært og tett på en som sliter med psykisk uhelse, skaper den nye lova ekstra utfordringer.

«Vårt familiemedlem fikk sent i fjor medhold hos KK (……………) Han dro til utlandet, sluttet med medisiner, og levde fra hånd til munn i 3 mnd. Meldte seg til lege og ble fraktet hjem til jul med fly. Etter hjemkomst, avmagret og uten annet enn sitt pass (resten var frastjålet ) og i psykose. Vært innlagt på tvang siden jan –18….»

57

LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE

FOTO: PEXEL

Hvor stort er gapet mellom det vi vet og det som skjer i møtet mellom pårørende og helsepersonell?

Eller som en annen sier: «Har en søster som ble syk i fjor høst, vi prøvde å varsle.. men ble ikke hørt, «de» som skulle være der å hjelpe bare snakket om den nye loven...En psykisk syk person ser jo ikke selv at han/hun er syk og trenger hjelp. Da må jo pårørende gripe inn, men ikke lett når man ikke får hjelp eller ikke blir hørt. Man føler seg bare dum og hjelpeløs!!»

Konklusjonen i doktorgradsavhandlinga til Bente Weimand i 2013, var: «Pårørendes liv er sammenvevd med livet til den som har den alvorlige psykiske lidelsen. Pårørendes krevende livssituasjon innebærer at psykiske helsetjenester må involvere dem til beste for den som har den psykiske lidelsen, samt inkludere pårørende for deres egen del. De har behov for praktisk og emosjonell støtte.

Retningslinjer må på plass for å ivareta pårørendes behov, og støtten må tilpasses den enkelte pårørende.»

En tredje sier: «Når ikke sykehuset kan bruke tvangsinnleggelse i samme utstrekning som tidligere, blir pas avvist og jeg som pårørende får hele belastningen med pasienten.

Kommunen kan ikke hjelpe, spesialisthelsetjenesten kan ikke hjelpe fordi pas har samtykkekompetanse og takker nei til innleggelse. Den eneste utveien er at situasjonen eskalerer slik at politiet blir tilkalt. de tar enten pas med til legevakt eller i arrest. Det er et overgrep mot pasient og fullstendig ødeleggende for de nærmeste i familien som sliter seg ut, sykemeldes, møter veggen osv...…»

Retningslinjer for pårørendeinvolvering og –støtte, var for så vidt på plass da Weimand publiserte sine funn. Dette gjennom Helsedirektoratets veileder «Pårørende – en ressurs», fra 2008. I januar 2017 kom Helsedirektoratet med en revidert utgave som gjelder alle pårørende, uavhengig av diagnose til den som er syk; Pårørendeveilderen . Om hensikten med veilederen sies det:

Flere eksempler kunne vært nevnt.

Brukermedvirkning: kontakt og samarbeid.

«Denne veilederen handler om involvering av og støtte til pårørende i hele helse- og omsorgstjenesten.

Veilederen beskriver pårørendes rettigheter og helseog omsorgstjenestens plikter og gir anbefalinger om god praksis. …..

Det er gjort en god del forskning på pårørenderollen.

Ved Universitetet i Stavanger finnes det til og med et nettverk for pårørendeforskning, og ifølge nettsiden deres er hensikten å forbedre helse- og velferdstjenestene til pårørende. Vel og bra – men hvor mye av forskningen gjennomsyrer praksisfeltet?

58

Pårørende er ofte pasientens eller brukerens viktigste støtte og ønsker i de fleste situasjoner å være en ressurs for pasienten eller brukeren. Pårørende kjenner pasienten eller brukeren godt, og har erfaring med hva som kan bidra til å hjelpe.»

Dette er også en av kommentarene LPP fikk på sin lille spørreundersøkelse. Respondenten viser her til psykisk syke som ikke har samtykkekompetanse – og som mottar behandling under tvang. Svaret reflekterer mange familiers største bekymring og belastning – uavhengig av om den som er syk vurderes til å ha samtykkekompetanse eller ei: Får den som er psykisk syk god nok behandling? Blir han eller hun godt nok ivaretatt av kompetente fagpersoner?

Veilederen slår også fast at: «Helse- og omsorgstjenesten skal ha systemer og rutiner som legger til rette for informasjon, samtale og dialog med pårørende. Dette gjelder enten pårørende har rollen som informasjonskilde, representant for pasienten/brukeren, omsorgsgiver eller støtte for pasienten/brukeren eller pårørende er berørt og har egne behov for støtte.

Dette bekreftes nok en gang med en telefon jeg nettopp fikk fra en mor. Hun var ikke fornøyd med behandlingen datteren mottar i det offentlige, og lurte på om LPP hadde oversikt over privatpraktiserende psykiatere.

«Man vil jo prøve alt», sa hun.

Trekantsamarbeid: bruker – brukerens familie – helsetjenesten

Helseforetak og kommuner har også plikt til å etablere systemer for innhenting av pårørendes erfaringer og synspunkter på ulike nivå, og gjøre bruk av disse erfaringene i sitt forbedringsarbeid. Pårørende kan ha verdifull informasjon til bruk i arbeidet med kvalitetsforbedring og tjenesteutvikling.»

Det hevdes at mange klagesaker innen helsetjenesten handler om dårlig kommunikasjon. Mange etterspør en ærlig redegjørelse for hva den enkelte helsetjeneste har av effektive behandlings- og/eller rehabiliteringstilbud – samt dialog om tiltak. Vi skjønner at den nye lova om samtykkekompetanse kan by på utfordringer både for helsepersonell og kontrollkommisjoner, i tillegg til dem som står pasienten nærmest. Men vi skjønner ikke hvorfor pårørende må stå igjen med følelsen av alene å ha ansvar for den som er syk.

Når noen i den nærmeste familie blir psykisk syk, blir et eller flere av familiemedlemmene automatisk brukere av det psykiske tjenesteapparatet – og har rett til brukermedvirkning. Da må slagordet bli «pårørende/ familien i sentrum», og det er de nærmestes opplevelser og erfaringer det skal lyttes til. Pårørende må også oppleve å få spørsmålet «Hva er viktig for deg?» eller mer presist «Hva er viktig for deg/dere og familien i den situasjonen dere er i nå?»

Vi spør derfor: I tråd med Pårørendeveilederen; 1. Hvorfor er det så vanskelig å få til et systematisk trekantsamarbeid mellom bruker – brukerens familie – helsepersonell, der hovedfokus er tilbud og tiltak for brukeren og hans/hennes familie?

Dessverre ser det ut til at mange, både helseforetak og kommuner, ikke følger opp forpliktelsene som slås fast i veilederen. Som eksempel kan nevnes: LPPs lokallag i Rogaland sendte en forespørsel til alle de 26 kommunene i fylket. Med henvisning til Pårørendeveilederen, ble det spurt om hvilke systemer og rutiner kommunen har for samarbeid med pårørende innen psykisk helse. Etter 2 ½ måned hadde 6 kommuner svart.

2.

H vorfor foreligger ikke gode rutiner for systematiske og regelmessige vurderinger av tilbud og tiltak – enten pasienten er samtykkekompetent eller ikke?

3. Hvorfor må pårørende føle seg dumme og hjelpeløse når de kontakter helsetjenesten?

Intensjonen om å ivareta pårørende på en god måte ser ut til å være der, men systematikken ser i varierende grad ut til å mangle. Vi mener dessuten at det er for lite fokus på hva tjenesten kan lære av pårørendes erfaringer i forhold til eget forbedringsarbeid. Her bygger vi på utallige tilbakemeldinger fra pårørende.

Kan noen fortelle oss det? Kan noen forske på det?

Sola, 21. juli 2018

«Hva er viktig for deg?»

……. dersom bemanningen og kompetansen hos personalet er god nok vil vi bli avlastet fordi vi kan føle oss trygge på at våre kjære har det bra, så bra de kan ha det med sine lidelser.

59

LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE

LPP Oslo/PIO-senteret:

Utenforskap – refleksjoner fra personlig ombud Personlig ombud (PO) bistår personer over 18 år med en funksjonsnedsettelse grunnet psykiske helseutfordringer, som har behov for støtte til å håndtere egen livssituasjon. Ordningen med PO er et brukerstyrt tiltak i PIO-senteret uavhengig av det offentlige tjenesteapparatet.

TEKST: GRO TINGELHOLM/JOAKIM SERPINSK Y, PERSONLIG OMBUD, PIO-SENTERET

PO jobber recoveryorientert. I recoveryorienterte psykisk helse og rus-tjenester er tilnærmingen at mennesker kan leve meningsfulle og tilfredsstillende liv, på tross av psykiske helseutfordringer. Dette innebærer at PO i sitt arbeid, blant annet er opptatt av individets myndiggjøring og selvbestemmelse.

da mange til tross for månedlig støtte til boutgifter, likevel ikke har til livsopphold når husleie og strøm er betalt.

Økning i økonomisk sosialhjelp

Vi har de siste årene hatt et økende antall henvendelser fra klienter med forsørgeransvar for barn under 18 år. Dette er familier som ikke har økonomi til å eie egen bolig, men henvises til det private leiemarkedet. I 2016 reduserte staten overføringer til Husbanken som administrerer statlig bostøtte, fra fire til tre milliarder kroner. Som en konsekvens av dette har det vært en økning i antallet som mottar kommunal sosialhjelp.

Landsomfattende tall fra 2017 viser at antallet barn i familier som i løpet av året har mottatt økonomisk sosialhjelp, er økt med 5000 til 70.300 barn under 18 år. I tillegg viser tall fra 2015 at det har vært en økning av fattige i Norge fra 67.000 til 100.300 personer. Dette er bekymringsfullt. Endring av rammebetingelser kan gi store konsekvenser for denne gruppen og deres mulighet for å leve selvstendige, fullverdige liv.

Dårligere offentlige rammebetingelser for de mest sårbare

Vi som PO ser imidlertid en forverring i de offentlige rammebetingelsene som er en forutsetning for at mange personer med psykiske helseutfordringer kan leve selvstendige liv. Tjenesteapparatet innrettes på en slik måte at det stadig blir vanskeligere for den enkelte å håndtere sin økonomi. Dette kommer igjen i veien for myndiggjøringsprosessen, og dermed mulighetene for bedring.

Fra uførepensjon til uføretrygd

PO opplever hvordan de nevnte endringer gir seg utslag i praksis. Fjerning av uførepensjon til fordel for uføretrygd er illustrerende. I 2015 ble uførepensjonen endret til uføretrygd, og trygden skulle skattlegges som vanlig lønnsinntekt. For å kompensere for dette ble uføretrygden for noen, men ikke alle, justert opp. Dette resulterte i at en stor gruppe personer mistet sin rett til offentlig bostøtte, derav flere klienter. Endringen har også medført konsekvenser for mottakere av bostøtte,

Bekymring for økonomien

I møte med våre klienter, opplever vi at deres opp­ merksom­het og daglige bekymring i stor grad dreier seg om å ha tilstrekkelige midler til livsopphold. Økonomiutfordringene medfører at mange blir avhengig av supplerende sosialhjelp. Dette innebærer at all inntekt 60

Til hinder for bedringsprosessen

blir inntektsberegnet, slik at man til enhver tid lever på normen for sosialhjelp. Normen for sosialhjelp til en enslig person er kr 6909,- per måned. Dette er en ganske annen situasjon enn den de fleste arbeidsføre personer kan relatere seg til. Som eksempel kan det nevnes at der vanlige lønnsmottakere mottar feriepenger, skattepenger med videre, har ikke de med knappest midler krav på noe ekstra å leve av, med mindre de gjennomgår en omfattende søkeprosess om tilleggsmidler etter sosialtjenesteloven. Det er da et paradoks at det skjer en økende «slusing» av personer inn i denne ytelsen som i praksis blir en varig fattigdomsfelle. En søkeprosess for å motta ytterligere midler kan være så krevende at man velger å la være å ta fatt på den.

Når betingelsene for å leve autonome liv blir så marginale, vil oppmerksomheten til den enkelte ikke rette seg mot personlig utvikling og bedring, men derimot om bekymring for å ha nok midler til mat på bordet. Vi opplever at økonomi utgjør en vesentlig hindring for en god bedringsprosess, og bidrar til et større utenforskap for den gruppen vi bistår.

Hva sier det om vårt velferdssamfunn som har som oppgave å ta vare på de mest sårbare personene med behov for støtte over tid, når regulering på systemnivå medfører at mulighetene for bedring i stor grad begrenses? Det fører til stadig økende grad av utenforskap for de som av ulike årsaker ikke makter å leve opp til samfunnets standarder.

ILLUSTRASJON: ISTOCK

LPP Asker: Samtalegruppe i LPP Asker LPP Asker starter opp igjen med samtalegruppe for medlemmer og andre interesserte, Vi holder disse kveldene til på Grindehuset i Asker sentrum. Intervall er hver fjerde tirsdag, og vi startet opp 21. august.

Tidspunktet er alltid fra klokken 18–20.

Velkommen.

Med vennlig hilsen styret i LPP Asker.

61

LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE

LPP Bærum:

Skape gode møteplasser og lokalt felleskap i Bærum LPP Bærum arbeider aktivt for å skape gode LPPmøteplasser og lokalt felleskap i Bærum for pårørende.

TEKST: ANNE HELENE LINDSETH, LEDER LPP BÆRUM

I 2018 arrangerte LPP Bærum blant annet et todagers seminar på Klækken, som er et landlig konferansested i nærheten av Hønefoss.

Hele mennesket i behandlingen var hovedtemaet for seminaret. Det ble fine samtaler mellom foredragsholdere og deltagere på seminaret – og mange pårørende fikk gode ord med seg på veien hjem til hverdagen.

LPP Buskerud og LPP Asker var invitert med på dette seminaret. LPP Buskerud feiret samtidig sitt 20-års jubileum. På veien til Klækken kjørte alle en rundtur – Røyse rundt – med guidete besøk underveis.

Bærum kommunes nye pårørendeopplæring innen psykisk helse og rus startet våren 2018. LPP Bærum samarbeidet med Bærum kommune om utviklingen av dette tilbudet.

Det faglige programmet på Klækken var ved psykiatrisk sykepleier Ellen Bredal Moer i Bærum kommune og sykehusprest Oscar Braadlie ved Blakstad sykehus.

Seminarer om psykoser/schizofreni

LPP Bærum har nylig sendt ut en invitasjon til to seminarer høsten 2018 med tittelen: Hva er psykoser/ schizofreni (se invitasjon på neste side). Seminarene arrangeres 17. og 31. oktober 2018. Hensikten med seminarene er å gi kunnskap om hvordan vi kan forstå schizofreni/psykose, samt å gi pårørende mer kunnskap om hva som er god behandling. Hvordan støtte den enkelte i bedringsprosessen står også sentralt. Dette er et samarbeidsprosjekt mellom Vestre Viken HF og LPP Bærum. Seminarene er åpne for alle. Interesserte kan kontakte Mia Iversen for mer informasjon og påmelding, gjerne innen 7.10: mia.iversen@vestreviken.no / mobil 911 89 766.

LPP Bærum arbeider på mange forskjellige måter for å bedre situasjonen både for de pårørende og for de som sliter med psykiske lidelser – blant annet gjennom å delta i aktuelle råd og utvalg i Bærum. Lokallaget tilbyr samtalegrupper, ved behov.

Møteplassen Klækken 62

Hva er psykose/schizofreni?

Undervisningsseminar 17. og 31. oktober 2018, kl 17.30 - 20.00

Hensikten med seminaret er å gi kunnskap om hvordan man kan forstå schizofreni/psykose, hva som er god behandling og hva som kan bidra til å støtte den enkelte i bedringsprosessen.

Fagkunnskap og erfaringskunnskap vil formidles.

Tor Gunnar Værnes Psykologspesialist, dr.gradskandidat ved TIPS Sør-Øst, Oslo Universitetssykehus.

Mia Iversen Spesialkonsulent, FoU-avd, klinisk spesialist i psykiatrisk sykepleie

Lars Linderoth Overlege, poliklinikk 1, Bærum DPS. Faglig rådgiver i Nasjonal kompetansetjeneste, ROP

Ingvild Winther Nylehn Portaasen Erfaringsformidler

Inger-Lill Portaasen Tidligere skoleleder, adjunkt og pårørende

Seminaret er gratis og åpent for alle 17. oktober kl 17.30-20.00

Undervisningen er på Brinchmangården Parkering ved Bærum sykehus Følg fakkelmerket sti

Hvordan forstå psykose og forstyrrelser i selvopplevelse? ved Tor-Gunnar Værnes.

Erfaringsformidling – hvordan er det å leve med en psykoselidelse? ved Inger-Lill og Ingvild W.N. Portaasen.

Om familiens rolle, ved Mia Iversen.

Kaffe/te, frukt og kake serveres av LPP

31.oktober kl 17.30-20.00

Ulike former for schizofreni/psykose, behandling og forløp, ved Lars Linderoth

63

Kontakt Mia Iversen for informasjon og påmelding, gjerne innen 7.10: mia.iversen@vestreviken.no eller mobil 911 89 766

Arrangør: Forsknings- og utviklingsavdelingen, Psykisk helse og rus, Vestre Viken og LPP Bærum

LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE

Og så kom svaret…

I vårt siste innlegg rapporterte vi om triste rekorder her i Bergen, som i resten av Norge. Vi ønsker ikke slike rekorder, og siden har styret arbeidet med et bidrag til høring om selvmordsforebygging. Blant annet skriver vi følgende: TEKST: CHRISTINE LINGJÆRDE, ST YRELEDER LPP BERGEN OG OMEGN

«Forebygging av selvmord på sykehus og under utskrivelsen er formelt sett spesialisthelse-tjenestenes ansvar, men ikke rett etter utskrivelsen. Med andre ord går ansvarsområdene tett i hverandre, og det er svært vanskelig for pasientene og på­rørende å oppleve at de forskjellige instansene stadig vekk fraskriver seg ansvaret og kaster det på andre som i sin tur gjør det samme.

Med dette peker vi på det som, etter vår oppfatning, er hoved­problemet: Manglende dialog og samarbeid mellom helse­tjenester og kommunale tjenester.»

et stort arbeid: Forberede møtet slik at vi endelig blir hørt.

Holdninger og kultur må endres innen psykiatri. Ansatte må kurses i etikk og positiv kommunikasjon. Plakater med de universelle menneskerettigheter må henges opp på hver sykehusavdeling og i hvert fengsel. Nye og forpliktende rutiner må innføres og avtaler respekteres.

Positiv kommunikasjon er også temaet på Solstrandseminaret 1. og 2. september 2018. Vi skal høre psykolog Christine Lien fortelle om de mekanismene som ligger bak kommunikasjon og hvordan få løst oppgaven «kommunisere bedre med hjelpeapparatet» sammen. Hvordan forberede seg? Hvordan organisere sin sak? Hvordan stille spørsmål? Hvordan oppnå svar og bekreftelser? Hvordan få den andre til å lytte? Hva kan man si for at den andre ikke føler seg personlig kritisert? Øke bevissthet om ikke-verbal kommunikasjon og viktighet av å ha skriftlig referat.

Når konkurranse erstatter samarbeid og dialog, går det på bekostning av brukerne. I tillegg er vi dessverre vitne til kamp om ressurser og anerkjennelse. «Vi gjør bedre, vi er bedre… og dermed må vi få mer enn andre» eller «ikke fortell oss hva vi skal gjøre, vi trenger ikke råd eller kontroll. Vi er eksperter og vet best». I det skjulte, bak tykke sykehusvegger, produserer slike holdninger subkulturer hvor det er fritt frem for dårlig behandling av pasienter og pårørende, og brudd på menneskerettighetene.

Videre har vi tenkt å invitere Christine Lien for å snakke om krisepsykologi. Vi har observert at de fleste pårørende står igjen alene etter tragiske hendelser.

Verken politiet eller sykehus har som rutine å tilkalle krisehjelp for å ta vare på en pårørende i sjokk. Intet kriseteam rykker ut av seg selv. Intet tilbud om hjelp til å takle traumene. Så langt er det likepersoner som stiller opp, men skremmende episoder krever profesjonell hjelp. Det er et viktig tema som vi har tenkt å ta opp i møte med Helse Bergen og også i media.

Når det skjer en tragedie hver uke er grensen fort nådd. I mars bestemte styret seg for å sende en bekymringsmelding til helseminister Bent Høie. Vår melding ble bekreftet mottatt med følgende setning fra departementet, som er verd å sitere: «Styringssignalene og lovverket på området er svært tydelig på at tilbudet til mennesker med psykiske helseproblemer skal styrkes og at tvangsbruk skal holdes innenfor lovlige og faglige rammer. Således er det skuffende å lese om situasjonen i de psykiske helsetjenestene i Bergensområdet, slik dere beskriver».

Litt reising for styrelederen har det også vært. Som representant for LPP Bergen i WAPR Norge (World Association for Psychosocial Rehabilitation), og medlem av verdensstyret, deltok jeg i WAPRs Verdenskongress i Madrid. Over 1000 deltakere fra hele verden, og en solid norsk delegasjon. Der var det også mye snakk om menneskerettigheter og hvor viktig det er å ikke la krympende økonomiske rammer gå ut over omsorg og

Skuffende er det ja, og skremmende. Deretter purret vi, og fikk beklagelse på at det tok så lang tid. Og så kom svaret… 30. juli. Med tilbud om å treffe oss. Nå begynner 64

oppfølging. For mer informasjon om WAPR, se www. wapr.org. I Norge er blant annet Tverrfaglig Forum og Napha medlemmer i WAPR Norge.

Et oppsiktsvekkende tema ble tatt opp av Yale-professor Larry Davidson: «Jeg ser stadig oftere hvordan Recovery brukes som et argument for at mennesker med psykiske helseproblemer må klare seg selv, uten behandling.

Vi må kjempe for rettighetene.» Han uttrykte også bekymring over spesialist¬helsetjenestens motvilje mot å samarbeide med kommunale tjenester. Også i USA.

«WHAT IS WAPR: WAPR is an international NGO, composed mainly by interdisciplinary mental health professionals (psychiatrists, psychologists, nurses, social workers, occupational-therapists, social educators, etc.), and also with people with service user and family member experiences, from all regions in the World.»

En annen interessant presentasjon var «Psykisk helsearbeidere må jobbe mer målrettet.». – Skal jeg få operert bort kreft vil jeg vite at jeg får kirurgi og ikke fysioterapi. Slik må også psykisk helsearbeid være, mener psykolog og professor ved Universitetet i Boston, Marianne Farkas.

«MISSION AND GOALS: The mission of the WAPR is the dissemination of principles and practices of psychosocial rehabilitation and recovery. Service user and family member-experiences are valued as important knowledge bases. In the WHO/WAPR consensus statement jointly endorsed in 1996, psycho­social rehabilitation is defined as a process that facilitates the opportunity for individuals impaired, disabled or handicapped by a mental disorder to reach their optimal level of functioning in the community. It implies both improving individuals’ competencies and introducing environmental changes in order to improve their quality of life.»

Den norske forskeren Grete Daling, med kollega Arve Almvik fra Nord Universitet,presenterte prosjektet «Syng deg friskere» i tekst og bilder. Den presentasjonen ble den kåret til «best titled oral abstract» og vant førstepris. Å delta på en slik kongress gir meg mye energi og inspirasjon, og hjelper meg i min rolle som styreleder.

Det er godt å se og høre at våre utfordringer er de samme som for mange andre, i mange land.

Bergen, 1. august 2018

Menneskerettighetene var et av de sentrale temaene under verdenskongressen til Word Association for Psychosocial Rehabilitation i Madrid.

65

LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE

LPP Follo:

Åpen dialog i psykisk helsevern Vi i styret i LPP Follo ønsker å rette fokuset på Åpen dialog, som tilnærming til pasienten og dennes familie og nettverk. Dette er et fokus som passer godt inn i det å være en del av flokken, som også er tema for Schizofrenidagene 2018.

I juni 2017 kom FN med følgende rapport som kan leses i sin helhet på: https://documents-dds-ny.un.org/doc/UNDOC/GEN/ G17/076/04/PDF/G1707604.pdf?OpenElement

innlegg for Likestillings- og diskrimineringsombudets seminar om tvang i helse- og omsorgstjenesten 13. desember 2017 i Oslo.

Under debatt i Aftenposten 27. juni 2016, gir Peter C. Gøtzsche, professor ved Universitetet i København, tilsvar til utsagnet fra Jan Ivar Røssberg, professor ved Universitetet i Oslo, om at «medisinfri behandling av psykose mangler enhver støtte i vitenskapen». Gøtzsche svarer med følgende uttalelse: «Røssberg kjenner tydeligvis ikke til Open Dialogue, eller randomiserte studier som har vist effekt av psykoterapi ved schizofreni» og viser til Lancet 2014, 383:1395-403.

«90. The Special Rapporteur seeks to develop, through an inclusive and participatory process and open dialogue, guidelines on human rights and mental health to support all stakeholders in the implementation of rights-based mental health policies in their respective areas of work. He welcomes contributions and suggestions in this respect.»

FN Special Procedures of the Human Rights Council, Dainius Püras, presenterte rapporten for Menneske­ rettighetsrådet i Genève, der han sa:

Psykisk helsevern må ta innover seg det faktum at dialogisk praksis handler om å møte alle parter som likeverdige. I et «flokken»-perspektiv kan det se ut som om det gjenstår å etablere rutiner, instrukser og prosedyrer for hvordan Åpen dialog skal implementeres i dagens psykiske helsevern.

«Vi trenger intet mindre enn en revolusjon i psykisk helsefeltet for å få slutt på årtier med forsømmelse, misbruk og vold.»

Pressemeldingen til rapporten er oversatt til norsk av WSO og kan lastes ned her: http://wso.no/wp-content/uploads/2018/06/ Søkelyset-40.pdf

I dag er det «rutine» å gi pasienten psykofarmaka ved en akutt innleggelse i psykiatrien. Det er rutine å låse døren for nettverket. Den første tiden etter en akutt psykosetilstand er en meget sårbar tid, et meget sårbart døgn, et døgn da flokken skulle stått samlet, men i stedet blir splittet.

Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse har utgitt boken ODIN Open Dialogues in Network meeting. ODIN-modellen er basert på Åpen dialog i nettverksmøter, og kan leses på følgende link: http://www.erfaringskompetanse.no/wp-content/ uploads/2015/08/Håndbok-ODIN.pdf

For de som ønsker mer informasjon om Åpen dialog i nettverksmøter, anbefales boken til Jaakko Seikkula og Tom Erik Arnkil, «Åpen dialog i relasjonell praksis, Respekt for annerledesheten i øyeblikket.»

Verdens helseorganisasjons koordinator for Mental Health Policy & Service Development, Dr. Michelle Funk, pekte på Finland og Open Dialogue, da hun holdt

Styret i LPP Follo

66

DU HJELPER ANDRE. MEN HVEM HJELPER DEG?

Å være pårørende til en med psykiske problemer handler ofte om å la egne behov og følelser komme i andre rekke. Men for at du skal kunne hjelpe andre, er det viktig at du også tar vare på deg selv.

LPP fokuserer på de pårørende. Vi tilbyr rådgivning og støtte, og gir deg gode verktøy til å takle en vanskelig hverdag. Som medlem i våre lokallag møter du mennesker som er i samme situasjon som deg.

Sammen kan dere utveksle erfaringer og være hverandres støttespillere.

TA KONTAKT I DAG, SÅ HJELPER VI DEG MED VEIEN VIDERE! Chat med oss på lpp.no eller ring oss på tlf 22 49 19 22.

Returadresse: Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning, Kirkegaten 40, 4006 Stavanger ISSN: 0805-1674

Nordisk konferanse

for behandlere som arbeider med traumatiserte flyktninger

FRA AVMAKT TIL STYRKE STAVANGER 6. og 7. juni 2019

Transkulturelt Senter i Stavanger inviterer til Nordisk konferanse traumatiserte flyktninger

som arbeider med

STED: Atlantic hotell, Stavanger

for behandlere

Oppdatert informasjon finner du pĂĽ www.psykopp.no/nordisk

Nordisk konferanse Arrangeres av: