Psykopp nr. 4 - 2017

Nr. 4 Desember 2017 • 24. årgang • Kroner 75,-

HÅNDBOK FOR ETTERLATTE

Å mestre sorg sammen » 10

AKSEL FUGELLI OM FAREN PER » 22

PSYKOLOGI OG POESI DIKTDIALOG MELLOM HELGE TORVUND OG REN POWELL » 30

NY FORSKNING SAMMENHENGEN MELLOM RUSMISBRUK OG DEPRESJON » 40 »4 » 56 LPP MEDLEMSSIDER

PRISVINNER GUNHILD ASTING: – Elsker at vi alle er ulike

INNHOLD

ISELIN KLEPPESTØ THORSEN Redaktør, Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

FASTE BIDRAGSYTERE

INA MIDTTVEIT Journalist

4

PORTRETTET: GUNHILD ASTING

9

TEMA: ROOTS & SHOOTS – SCHIZOFRENIDAGENE 2017

10

Å MESTRE SORG – SAMMEN MED ANDRE

14

AKTUELT FRA SCHIZOFRENIDAGENE

16

Å VÆRE UNGDOM I DAG

21

SPALTE: OM Å INNREDE ET ROM

22

AKSEL FUGELLI OG FAREN PER

26

BEHANDLINGSMETODER: OM Å TENKE UTEN FIENDER

29

HVA SKAL DU I JULEN?

30

PSYKOLOGI OG POESI: DIKTDIALOG MELLOM HELGE TORVUND OG REN POWELL

34

PSYKOLOGI OG KUNST: MENNESKENES UUTHOLDELIGE DÅRSKAP

38

KRONIKK: ORD ER IKKJE FARLEG

40

NY FORSKNING: TO TANKER I HODET

44

SKAPER TRYGGE HJEM MED BANEBRYTENDE SAMARBEID

48

AKTUELLE BØKER FRA HERTERVIG FORLAG

OLE J. ASKELAND Journalist

SKJALG OMDAL Fotograf

INGRID KRISTINE ASPLI Psykologspesialist

53 AKTUELT 54

HISTORISK: ET BITTERSØTT JUBILEUM

56

LPP’S MEDLEMSSIDER

LARS RAVN ØHLCKERS Sjefspsykolog / Psykologspesialist

Psykopp nytt er en informasjonsarena og et magasin for psykiatri, psykologi og psykisk helse. Bladet blir utgitt fire ganger i året – mars, juni, september og desember.

Utgiver: Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning Ansvarlig redaktør: Elin Skogen Redaksjon dette nummer: Iselin Kleppestø Thorsen, Elin Skogen, Ina Midttveit, Ole Askeland og Elisabeth Ferking.

Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse har faste medlemssider og er redaksjonelt ansvarlig for disse sidene.

Opplag: 3 800 eksemplarer Layout/trykk: www.impresspublisering.no Forsidefoto: Øyvind Markussen

BLI ABONNENT!

Styret i Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning Jan-Erik Nilsen, styreleder, sjefsykepleier, SUS, Psykiatrisk divisjon Kristin Gilje Johannessen, rådgiver Randaberg vgs Dagfinn Bjørgen, Leder KBT Midt-Norge Anna S. Songe-Møller, Dosent i drama / Professor in Drama, UiS Lars Ravn Øhlckers, Sjefpsykolog/Psykologspesialist, BUPA, SUS Jeanette Bjørke-Bertheussen, LIS-lege, Psykiatrisk divisjon Olav Thorsen, allmennlege Eigil Harstad, HMS-sjef Stavanger kommune Irene Grastveit, coach i MindUp Jone Schanche Olsen, seksjonsoverlege SUS, Psyk. divisjon

4 UTGAVER 350,–

Bestill ditt årsabonnement på hertervigforlag.no eller på e-post: post@psykopp.no

LEDER

N

år man sammenfatter forskning finner man at nesten alle studier konkluderer med at sosial støtte er en buffer for en sorgrammet. Både unge og eldre sørgende kjenner støtten fra familie og venner som helt avgjørende for å komme gjennom sorgen.

Det påpeker Atle Dyregrov, spesialist i klinisk psykologi, som ser det som sin oppgave å nettopp legge til rette for samspill i sorgrammede familier.

Dyregrov var en av deltakerne under Schizofrenidagene, en intens ukelang rekke av givende diskusjoner, interes­ sante foredrag og inspirerende menneskemøter under overskriften «Roots and Shoots». Deltakerne fulgte tråder fra hendelser og erfaringer tidlig i livet til senere psykiske lidelser. Vi spurte hvordan vi kan forebygge, komme tidlig til og endre utviklingsspor. Og hva som skal til for å skape bedring og utvikling når lidelsen er et faktum.

Av konferansens mer formelle og samtidig ubetinget gledelige poster, er utdelingen av Schizofrenidagenes ærespris. Den går til personer eller organisasjoner som har utmerket seg gjennom sitt virke innen psykisk helsefelt. Det kan handle om forskning, behandling, åpenhet, kunnskap, informasjon og antistigma-arbeid.

Gunhild Asting var årets prisvinner sammen med hovedpersonene i tv-serien Stemmene i hodet, Ruth Andrea, Maria og Benjamin. Også hun møter du i dette nummeret av Psykopp. Asting har et ekstra våkent blikk for dem som ikke roper høyest blant oss. – Det er viktig at vi retter søkelyset mot menneskers iboende ressurser, både i behandlingsapparatet og i samfunnet som helhet, sier hun.

I magasinet forteller dessuten Aksel Fugelli om hvordan faren Per møtte døden.

Mens Per Johan Isdahl snakker om bakgrunnen for sin nye bok om spiseforstyrrelser.

Måltidsforstyrelser, utgitt på Hertervig Forlag, er en erindringsbok, en slags dagbok fra Isdahls behandling av pasienter med spiseforstyrrelse gjennom de siste 20 årene.

Her er i det hele tatt mye erfaring og kunnskap ervervet gjennom et liv. Som også i den flotte diktdialogen mellom Helge Torvund og Ren Powell.

Da er det samtidig godt å vende ører og øyne mot de unge. Denne gang kommer elever fra Randaberg videregående skole til orde med sine tanker om psykisk helse blant unge. – Det trengs at samfunnet aksepterer at folk er annerledes, skriver en av dem.

Med det ønsker vi god lesning og et godt 2018.

ELIN SKOGEN ANSVARLIG REDAKTØR Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

Kirkegt. 40, 4006 Stavanger Tlf 51 93 88 00. Faks 51 93 88 01 E-post: post@psykopp.no www.psykopp.no

3

ILLUSTRASJON: MEDIEOPER ATØRENE

PORTRETT

På filmskulen i England drøymde mange av studentane om å bli regissørar på store spelefilmar.

23 år gamle Gunhild Asting, derimot, hadde mest lyst til å lage annleis tv for barn.

TEKST: HEIDI HJORTEL AND WIGESTR AND

GUNHILD VIL VISA FRAM DEI SOM IKKJE ROPAR 5

PORTRETT

FOTO: ØY VIND MARKUSSEN

GUNHILD ASTING saman med dei tre hovudpersonane i serien Stemmene i hodet. Frå venstre: Ruth Andrea, Maria, Gunhild og Benjamin.

H

eilt frå ho var lita hadde jenta frå Tyrifjorden utanfor Oslo, laga sine eigne filmar i hovudet medan mora song for henne. Om nettene drøymde ho draumar i episodar.

– Eg elskar at me alle er ulike og er ikkje for noko sorteringssamfunn. Det er så viktig å hugsa at alle har ressursar og gode sider, det gjeld berre å sjå det og løfta det fram.

TETT PÅ MENNESKE

Å laga noko for barn var ikkje drivkrafta til dei fleste andre studentane i England, men Gunhild hadde alt då eit ekstra vake blikk for dei som ikkje ropar høgast blant oss.

Kjendiseri og svært spelefilmrigg har difor så langt ikkje vore kvardagen hennar.

Gunhild Asting var fram til i år truleg mest kjent for to dokumentarfilmar som skildrar liva til menneske med psykisk utviklingshemmingar. Den første kom i 2006.

It is hard to be a rock’n roller vann Gledessprederprisen under Filmfestivalen i Haugesund same året.

Filmen Knut Sigve fra Folkestad blei kåra til årets beste TV-dokumentar under Gullruten i 2011.

I begge filmane følgjer Gunhild to menn med psykisk utviklingshemming tett, Tor Heine bandmedlem med

Gunhild Asting

6

musikalske ambisjonar, og Knut Sigve som bur heime med mor og ikkje har lyst til å flytte frå henne.

– På film ser me helst berre menneske med psykisk utviklingshemming i små biroller. I media elles får dei ofte ei offer - eller mottakarrolle. Eg ønskte å gi dei hovudrolla i ein film, slik at dei får tid til å visa seg fram som heile menneske. Dermed kan me lettare forstå og kjenna oss igjen, seier Asting.

Heile menneske er eit uttrykk som går igjen når ho snakkar. Det er det ho vil med filmane sine, visa spennet i eit menneskesinn, og framheva det som fungerer i staden for berre å hengja seg opp i det som er vanskeleg.

Då Magasinet Psykopp møter Gunhild kjem ho gledesstrålande trippande med ein ny pris under armen.

Ho er midt mellom konferansar, så me har ikkje allverdas tid, for det er ennå mange spanande føredrag att på programmet i Stavanger Forum.

tatt med i behandlinga, noko som kjendest trygt og godt.

– Interessa og engasjementet mitt for psykisk sjuke blei truleg vekt i meg på grunn av det eg opplevde i barndommen. Gjennom opphaldet på Modum fekk mor ei forståing for det ho sleit med, og denne kunnskapen ga ho vidare til meg. For før innlegginga skjøna ho ikkje kva som skjedde med henne, og det gjorde jo heller ikkje eg. For meg blei Modum eit svært positivt møte med hjelpeapparatet. Mor mi fekk hjelp som virka og har i dag eit godt liv.

VILLE VISA NOKO BRA

Med bakgrunn i denne erfaringa blei det viktig for Asting å visa eit behandlingsopplegg som fungerer bra for pasientane involvert. Det fann ho på Bergfløtt Behandlingssenter.

– Menneska i serien får alle nytta talenta og ressursane sine på Bergfløtt Behandlingssenter. Ikkje alle får behandling som verkar. Ikkje alle opplever å bli sett og høyrt. Difor er det ekstra viktig å visa fram ein stad der folk kan få nytt håp. Ifølge mine kontaktar på Bergfløtt er ventelistene blitt endå lengre etter serien blei vist på tv, fortel ho.

– Å laga film gir meg høve til å bruka mine kreative evner og mine eigne erfaringar, samstundes får eg vera med og hjelpe menneske. Det er ein flott kombinasjon, seier Gunhild som i yngre år vurderte å bli sosionom, barnevernspedagog eller spesialpedagog.

TABUKNUSAR

Under Schizofrenidagene i Stavanger vann ho årets ærespris for dokumentarserien Stemmene i hodet som blei vist på NRK i vinter. Prisen deler ho med hovudpersonane i serien Maria, Ruth Andrea og Benjamin.

I serien følgjer ho desse tre som alle har kjent på kroppen korleis det er å leva med ein schizofrenidiagnose.

Gunhild ønskjer å bryta ned fordommar og tabu.

Gjennom serien får me ta del i dei tre hovudpersonane si utvikling gjennom både gode og mindre gode dagar.

– Schizofreni er ofte knytta til fæle hendingar i nyhenda Eg ville visa ei anna side, og eit meir heilskapleg bilete av ulike menneske som har levd med ein schizofrenidiagnose.

Dette for å bryta ned fordommar og stigmatisering. Eit menneske er ikkje diagnosen sin.

Det er viktig at vi rettar søkelyset mot menneska sine ibuande ressursar, både i behandlingsapparatet og i samfunnet som heilskap, seier ho.

43-åringen legg til at ho er enormt takksam for vennskapet og samarbeidet med Maria, Ruth Andrea og Benjamin og understrekar at ho har lært utruleg mykje av dei i åra dei har arbeidd med serien.

BITEN AV FILMBASILLEN

Som heilt ung arbeidde ho i barnehage. Gunhild kom over eit kveldskurs i kreativ film og forteljarteknikk og melde seg på. Dermed balla det på seg og 23 år gamal drog ho til England for å ta ein bachelor i tv- og filmproduksjon. Her spesialiserte ho seg i fotografering, men sidan ho hadde lyst til å ha meir innverknad på utforminga av historia, tok ho vidareutdanning i regi i Volda.

I serien Stemmene i hodet står ho for både regi og det meste av fotograferinga, fortel Gunhild Asting.

Ho beskriv seg som veldig nysgjerrig på menneske.

– Eg elskar at me alle er ulike og er ikkje for noko sorteringssamfunn. Det er så viktig å hugsa at alle har ressursar og gode sider, det gjeld berre å sjå det og løfta det fram, seier ho smilande.

Etter ho var ferdig med serien har Gunhild jobba som fotograf og opptaksregissør på ein dokumentar om vennskap mellom to gutar på to år. Her er venninne

MAMMA PÅ MODUM

Gunhild er heller ikkje sjølv ukjent med psykisk sjukdom.

Ho vaks opp med ei mor som sleit med angst. Då dottera var ti år la mora seg frivillig inn på Modum Bad. Her fekk ho fantastisk god hjelp. Gunhild såg mora falla til ro og finna glede i å utfalda sine kreative sider. Ho som barn blei

7

PORTRETT

FOTO: SKJALG OMDAL

og kollega Gunhild Westhagen Magnor hovudregissør.

Ho ynskjer etterkvart å lage nye store filmprosjekt med tematikk innafor psykisk helse, men førebels er arbeid rundt dette tema knytta til Stemmene i hodet. Ho har framleis tett kontakt med Ruth Andrea, Maria og Benjamin og merksemda rundt serien har ført henne og dei tre hovudpersonane frå konferanse til konferanse.

Ho kjenner også behov for å ha litt meir fritid enn ho hadde i dei fire åra ho brukte på serien. Å laga film er ganske altoppslukande medan det står på, fortel ho.

SPIN-OFF EFFEKT

Frå ho var 27 har ho budd på Grünerløkka i Oslo. Her bur ho i lag med ein sambuar og når ho ikkje filmar brukar ho mykje tid til å dansa.

– Når eg dansar er eg fri, det er mi form for meditasjon, forklarar ho.

Håpet hennar er nå at serien kan få eit nytt liv i behandlarapparatet. Gunhild fortel at ho saman med SEPREP (Senter for psykoterapi og psykososial rehabilitering ved psykoser) har søkt Extrastiftelsen om pengar til å laga eit undervisningsopplegg tufta på serien til hjelp for pasientar, pårørande og fagfolk som vil forstå menneske med psykoselidingar.

Hun ønsker også å finne måtar å bruke serien på ved behandlingsstader i utlandet.

Gunhild var også på Schizofrenidagene i fjor. Då hadde ho invitert seg sjølv for serien Stemmene i hodet var alt ferdig og skulle lanserast. I eit miniseminar fekk ho og medverkande vist fram klipp og snakka om tematikken i serien.

I år hadde Maria frå serien ei utstilling i Stavanger Forum under årets konferanse.

VINNAR AV Schizofrenidagenes ærespris.

Gunhild Asting: »» Bachelor i tv-produksjon frå England. Eit år på Høgskulen i Volda. Her gjekk ho på linja for fjernsynsreportasje og dokumentar. »» Gunhild Asting har arbeidd med tv og film sidan 2004.

Om Schizofrenidagenes ærespris

HAR IKKJE GLØYMT BARNA

»» Prisen går til personar eller organisasjonar som har utmerka seg gjennom sitt virke innan det psykiske helsefeltet gjennom forsking, behandling, openheit, kunnskap, informasjon og antistigmaarbeid.

– Kva med draumen om å lage film for barn?

– Den lever i beste velgåande. Eg ønsker å laga visuelle filmar for barn, gjerne i samarbeid med skuleapparatet, for å hjelpa barn til å forstå kjenslelivet sitt betre. Meir vil eg ikkje seie førebels, seier ho og smiler litt løyndomsfullt.

Nå skal ho inn i konferansesalen igjen. Men eitt ønsker ho å presisera: – For meg er ikkje det viktigaste å laga store filmar som vinn store prisar på filmfestivalar. Eg vil laga filmar folk treng, la dei leva seg inn i ei historie, slik at dei lettare kan forstå andre menneske, avsluttar ho.

»» I 2017 gjekk prisen til Maria, Benjamin, og Ruth Andrea, og regissør, Gunhild Asting for deltaking i og arbeid med NRK-serien Stemmene i hodet. »» I juryen si grunngjeving for årets tildeling står det: «Sammen har de gjort et uvurderlig nybrottsarbeid innen folkeopplysning om psykisk helse.»

8

TEMA

ROOTS & SHOOTS SCHIZOFRENIDAGENE 2017

FRA SCHIZOFRENIDAGENE 2017

Atle Dyregrov har sammen med kona Kari skrevet en håndbok for etterlatte og hjelpere om mestring av sorg. Men noe av det han ønsker mest er at vi snakker sammen når ulykken rammer.

TEKST: OLE J. ASKEL AND FOTO: SKJALG OMDAL

Å MESTRE SORG – SAMMEN MED ANDRE

FRA SCHIZOFRENIDAGENE 2017

SMARTTELEFONER OG digitale medier gjør oss dårligere til å snakke sammen, mener Atle Dyregrov.

S

orgforskningen har jubileum.

Det er hundre år siden Sigmund Freud presenterte sitt arbeid om sorg og melankoli, og ga denne typen studier et viktig startpunkt.

Og mye vet vi og mye er det vi har trodd vi har visst. Men sorgforståelsen endrer seg over tid og noen modeller for sorgbearbeiding er mer anerkjent enn andre. Det er eksempelvis lenge siden Dyregrov og andre av hans kollegaer sluttet å snakke om at sorgen følger sine programmessige, strikte faser.

Derimot sier vi at ingen sorg er lik, at det er forskjell på traumer og sorg, på det som ofte oppleves som påtrengende minner og lengsel. At sorgen følger ulike baner. At den er langvarig og at mange opplever reaksjonene som overveldende.

Atle Dyregrov er spesialist i klinisk psykologi. Han har arbeidet med barn og voksne som opplever ventede eller plutselige dødsfall i en årrekke. Kari Dyregrov har forsket på etterlattes sorg, hjelpetiltak, selvmordsproblematikk og likemannsstøtte. Begge er de professorer, og nå har de ristet sammen erfaringene fra tiårs møter med etterlatte og resultatene fra egen og andres forskning, og skrevet en oversiktlig og helhetlig håndbok med råd og vink, gjerne av det praktiske og konkrete slaget.

Bredden i samlingen av brukertips gjør at inngangene til boken er tallrike. Men et av de mest sentrale budskapene til formidleren Dyregrov, er dette: Vi trenger ikke være eksperter for å hjelpe. Å være et medmenneske kan utgjøre en sterk støtte.

– Det viktige er at vi er der, stiller opp og innstiller oss på hva de rammede ønsker. Dette har vi snakket om lenge.

Men det oppleves kanskje ikke som aktuelt å hente inn

denne informasjonen før vi plutselig trenger den, og da stenger vi den gjerne ute. Vi blir usikre, vi vet ikke hva vi skal si, trekker oss unna, sier Dyregrov.

Når han sammenfatter forskningen, finner han at nesten alle studier konkluderer med at sosial støtte er en buffer for en sorgrammet. Både unge og eldre sørgende kjenner støtten fra familie og venner som helt avgjørende for å komme gjennom sorgen.

Men samtidig er det så lite av det som Dyregrov kaller nett­verksintervensjoner. Så spørsmålet blir: Hvordan kan vi dyktiggjøre sosiale nettverk. Hvordan mobilisere og bruke flokken?

Han kjenner situasjonen selv, kanskje ble den utløsende for valget av yrkesretning.

– Mor døde da jeg var liten, 19 år, ingen snakket med oss i familien før eller etter dødsfallet. Det var ingen til å legge til rette for et samspill rundt det som hadde skjedd, sier han om «den gang». Om «nå» sier han: – Min oppgave er å fasilitere samspill i familiene tidlig.

Forventningene om at vi er nødt til å ha faghjelp i møtet

11

FRA SCHIZOFRENIDAGENE 2017

– Både unge og eldre sørgende kjenner støtten fra familie og venner som helt avgjørende for å komme gjennom sorgen.

med sorgen, er veldig høye. Men er det sånn, går det dårlig med oss. Og sånn er det heller ikke. Når krisen, traumet eller sorgen melder seg vil vi framover se at familiesamtaler og oppfølging blir sterkere fokusert. Vi kommer til å ha systemer som gjør oss bedre i stand til å håndtere det vanskelige som har skjedd i familien. Vi har sett at familier er i stand til å samspille godt ved dødsfall om rammene legger til rette for det, sier Dyregrov.

Atle Dyregrov forteller om studier som kona Kari har gjort av sosiale nettverk, hvordan hun har snakket med deltagere i dem om hva som er vanskelig. I en studie oppsummerte the Dyregrovs erfaringene fra 120 nettverksmedlemmer som hadde støttet etterlatte ved selvmord og plutselig barnedød, slik: «Det var vondt og vanskelig, men utrolig givende». De har også utviklet og testet ut nettverksstøtte og konkludert med at et møte alene, på to-tre timer, der de rammede kan samle sine beste venner og naboer, kan hjelpe på voksnes livskvalitet.

Råd for god mestring

– Men hvordan organisere noe slik?

Noen som har kontakt med en familie rammet av sorg, som et kriseteam, kan kanskje etter noen uker si at nå kobler vi inn nettverket. Når sorgen rammer barn og unge kan idrettslag og idrettsledere ha roller, vi må tenke utradisjonelt. Det er ikke nok å like på Facebook, vi må treffe hverandre. Men så går vi og ser mer og mer ned i en mobiltelefon. Det blir mindre menneskelig kontakt, og med det mer ensomhet.

Viktig å finne balanse mellom å gå nær sorgen og melde seg på det vanlige livet igjen.

Husk at den døde aldri vil bli glemt, men lever videre i deg.

Som familie er det viktig med åpen, ærlig og direkte kommunikasjon.

– Blir vi dårligere til å snakke sammen?

– Ja, det tror jeg. Av og til tenker jeg at jeg er blitt en gammel gubbe, men vi mister noe når den menneskelige kontakten reduseres. Vi leser situasjoner annerledes, empatien blir sterkere, når vi sitter ansikt til ansikt med noen enn når vi mottar en snap fra dem.

Så må folk likevel mestre sorgen på sitt vis.

– Noen trenger metoder for å regulere ned det som er vanskelig, andre for å regulere opp og komme nær sorgen. Vi presenterer mange teknikker, gir mange råd, har fylt på med ulike verktøy, så kan folk plukke selv. For å mestre trenger vi faktainformasjon, som hjelper til å skape sammenheng, helhet og struktur i det vi har opplevd. Og forståelsesinformasjon, slik at vi kan fortolke egne og andres reaksjoner. Det er så utrolig mange stier i sorg, det må vi skape forståelse for.

Fellesaktiviteter, spesielt måltider, knytter familien sammen.

Finn fellesaktiviteter og sett nye mål.

Barn har behov for informasjon og støtte, men den må tilpasses etter alder.

Det finnes konkrete selvhjelpsmetoder som kan brukes i forbindelse med savn, traumatiske ettervirkninger, sinne, angst, søvnproblemer, m.m.

Kilde: Atle Dyregrov og Kari Dyregrov, Mestring av sorg, Vigmostad & Bjørke

12

En av åtte ungdommer skjuler at de sliter med psykiske problemer.

Kan du se hvem?

Sjansen for å bli frisk av en psykose er dobbelt så stor hvis en får rask hjelp TEGN PÅ PSYKISKE LIDELSER Isolerer seg Sover dårlig Angst Tristhet Konsentrasjonsvansker Forsømmer hygiene, jobb eller skole Store humørsvingninger Tankene høres ut som stemmer Snakker usammenhengende Føler seg forfulgt eller styrt av andre Ekstremt opptatt av temaer som døden, politikk eller religion

HVA DU BØR GJØRE Dette er tegn som kan være forbigående, men varer de i flere uker bør du ringe for å få råd.

Problemene går ut over jobb og skole.

Venner og familie blir bekymret. Ring for å få råd for deg selv eller noen du kjenner.

Her er lidelsen blitt alvorlig og eneste mulighet er å søke profesjonell hjelp.

Ringer du TIPS kan vi bl.a. bistå med hjemmebesøk og sørge for at den det gjelder får den hjelp som er nødvendig for å bli frisk.

Det kan være vanskelig å vite når en bør søke hjelp. Har en mistanke om at det kan være en psykisk lidelse bør en kontakte TIPS for råd og veiledning så fort som mulig. Se: tips-info.com

Dette bør alle vite om psykiske lidelser

75 % av alle som får en psykisk lidelse får den før de er 25 år. Psykiske lidelser rammer altså ungdom. Først en dårlig 13 nyhet: Mange venter for lenge med å søke hjelp, og da øker sannsynligheten for at lidelsen blir verre og vanskeligere å helbrede. Den gode nyheten er: Hvis du søker hjelp tidlig, er sjansen for å bli frisk av en psykose mer enn dobbelt så stor! Visste du at de aller fleste som får behandling fortsetter å bo hjemme og gå på jobb eller skole.

AKTUELT FRA SCHIZOFRENIDAGENE 2017

FLOKKEN

– TEMA FOR SCHIZOFRENIDAGENE 2018

Schizofrenidagene 2018 vil handle om de sosiale sidene ved mennesket, psykisk lidelse og helsehjelp.

Vi mennesker kjennetegnes av vår sosiale natur. Fra fødsel er vi opptatt av å skape bånd til våre omgivelser.

Vi er avhengige av disse båndene for både overlevelse og for å ha et rikt liv. Vår naturlige plass er innlemmet i en flokk.

NYVERDENSREKORD!

Men flokklivet er ikke alltid enkelt. Flokkmentalitet kan bidra til eksklusjon, fordommer og fremmedfrykt. Er en utenfor eller marginalisert, så er en sårbar for psykiske lidelser. Redselen for å bli avvist kan hindre oss fra å søke kontakt. Vi kan miste evnen til å gjenkjenne andres omsorg, og lidelse kan gjøre venner til farlige fiender. Isolasjonen blir et feilslått forsøk på å holde seg trygg. Veien tilbake går gjennom relasjoner og sosial støtte fra venner, familie eller gode hjelpere.

I forbindelse med at Skoledagen ble arrangert for 20. år på rad, ble det også satt ny verdensrekord. Åshild Skogerbø snakket om ungdom og seksualitet for 1 501 elever i én skoletime. Den forrige rekorden ble satt i London tidligere i år, da med 538 elever tilstede.

4PÅSCHIZOFRENIDAGENE

ANN-ELIN GJØVÅG Psykolog, BUP SOLA

JON AKSNES SILJE ÅBØ Psykolog, Leder psykisk helse BUPSENTRUM(STAVANGER) I STAVANGER

MAGNUS SJÖSTRAND Psykologspesialist, SYKEHUSET ØSTFOLDHF

– Det er mange dyktige foredragsholdere på Schizofrenidagene, så jeg prøver å få dette til å passe inn i kalenderen.

Det er jo også en stor lokal happening.

Jeg har spesielt sett frem til å høre Leslie Greenberg snakke om emosjonsfokusert terapi.

– På Schizofrenidagene får man innspill til nye tema og oppdateringer på forskning. Mange ganger kan det gi inspirasjon til hva man kan lese seg mer opp på i ettertid.

Som leder er det også interessant for meg å se hva som rører seg i forskningsmiljøene.

– Jeg har deltatt på hele konferansen, og er spesielt interessert i traumeforskningen som blir presentert. Foredraget med Bruce Perry og hans forskning er noe jeg kommer til å ta med tilbake til jobben.

– Dette er den store eventen, så dette må man jo bare få med seg. Det er faglig påfyll og godt tema. Jeg hadde spesielt glede av spesialseminaret om recovery i praksis. Det tok for seg hvordan man kan ha en personorientert tilnærming i psykisk helse.

14

FOTO: SKJALG OMDAL

Visste du at … … det tar i gjennomsnitt 17,2 år fra første gang noen opplever et overgrep til de forteller om det til helsepersonell.

SAGT PÅ SCHIZOFRENIDAGENE

RUTH MARIE Donovan.

Etterlyser mer kjærlighet i rusfeltet – I det øyeblikket hvor du tror at du skal miste en søster, er det ikke lenger et spørsmål om å elske noen.

Du bare gjør det.

Ruth Marie Donovan er mange ting.

Hun er sykepleier, høgskolelektor på institutt for helsefag ved Høgskulen på Vestlandet, har internasjonal mastergrad i helsefremmende arbeid og er prosjektleder for brukerkonferansen RØST. Men hun er også pårørende, og har mistet både sin far og bror til rusen og nesten en søster. Hun er klar i sin tale: kjærlighet til andre mennesker, det er ikke noe du kan gi for mye av.

la henne leve sitt liv, så kunne jeg leve mitt. Hvorfor må pasienter med psykiske lidelser eller ruslidelser oppfylle krav for å oppleve kjærlighet, spør hun.

ALLE ER VERDIGE KJÆRLIGHET

Donovan etterlyser mer kjærlighet og lytting hos helsepersonell. Som pårørende og prosjektleder av brukerkonferansen RØST, er hun opptatt av å snakke med og lytte til personer med rusproblemer.

– Kjærligheten er ikke farlig, det er aldri noen som har dødd av for mye kjærlighet. Ekskludering derimot, det er farlig.

– Ofte snakker vi om hva «de» trenger, men hva med å spørre i stedet? RØST er en brukerkonferanse innen rusfeltet, og her står brukere, pårørende og fagfolk sammen for å bli bedre på kvalitet og medvirkning.

Det er helt fantastisk å se hva vi får til sammen!

BLE BEDT OM Å TA AVSTAND FRA SØSTEREN

Konklusjonen til Donovan er ikke til å rikke ved:

– Da min søster var rusavhengig var det en sykepleier som sa til meg at jeg måtte ta avstand fra henne,

– Alle er verdige kjærlighet og folkehelse.

15

«Vi må bli flinkere til å snakke om traumer. Folk som har opplevd fæle ting er per definisjon sterke, og de tåler å snakke om det de har opplevd.»

Målfrid J. Frahm Jensen, under Roundtable med tema «Traume, fortidens fremtid»

«Livet som hjelper er en berikende skjebne, men det er også en belastende skjebne.»

Per Isdal, under Roundtable med tema «Terapeutisk utvikling – vekst, stagnasjon og støtte»

«Vi må møte barn og ungdom der de er, på vei til skateparken, på tur, ikke på et kontor. Vi har et utvidet samfunnsoppdrag, annet enn det vi lærte i klasserommet.»

Heidi Tessand, under Roundtable med tema «Terapeutisk utvikling – vekst, stagnasjon og støtte»

«We need to work as real people» Irvin Yalom, i samtale med Finn Skårderud.

«Min store frykt var å bli avslørt som den galskapen som jeg følte jeg var.»

Inger Eggen, om det å jobbe seg fra indre krig og kaos til samarbeid med dissosiativ lidelse.

FRA SCHIZOFRENIDAGENE 2017

Å VÆRE UNGDOM I DAG

Her lar vi ungdom komme til ordet.

Hva sitter de igjen med av tanker og refleksjoner etter Schizofrenidagene?

TEKST: INA MIDTT VEIT FOTO: TEODOR BØ

17

ELEVER VED Randaberg videregående skole har deltatt på foredrag som de selv syntes var interessante Schizofrenidagene. I ettertid har flere skrevet tekster om hva som opptar dem innen psykisk helse.

FRA SCHIZOFRENIDAGENE 2017

others display. Physical proof of something being wrong, cries for help. Although such an obvious sign for mental illness is so common we rarely talk about it. There is so much shame and such a stigma related to mental illness even today. It’s time we change that and start looking at mental health as we do physical health.

All being said, things are getting better and we are constantly taking steps towards a less judgemental and more open-minded view on mental illness. And that’s what Schizofrenidagene was all about, promoting mental health awareness and talking about what makes us all uncomfortable in an open and pleasant way. To help us understand mental illness better or simply to let you know you aren’t alone.

I dagens samfunn er vi så opptatt av å følge trender og gjøre alt riktig, at vi glemmer våre egne meninger. Vi er så opptatt av å være like hverandre at vi glemmer helt ut hvem vi er og hvilken personlighet vi har, og hva som gjør oss til mennesker: evnen til tolkning, refleksjon, og våre ulikheter.

Det er nettopp det vi har skoledagen og Schizofrenidagene til. Mennesker som forteller oss at det er nettopp slik vi skal være: Vi skal være forskjellige, og du skal komme frem når du trenger hjelp. Det er faktisk et av våre verktøy til å bygge personligheten vår. Det finnes så mange unge som sliter faktisk med psykiske lidelser, og det trengs at samfunnet aksepterer at folk er annerledes. Vi trenger flere dager, undervisningstimer, der mennesker forteller at «du er ikke alene». Det ligger i oss at vi kan føle oss triste, truet, redde, og misunnelige, så kanskje å føle slike ting gjør oss mer menneskelige?

Elev, Randaberg videregående skole

Hanna Østhus, elev på Randaberg videregående skole

PSYKISK HELSE HOS UNGE

Ungdomsgenerasjonen i dag har vokst opp med internett og sosiale medier, hvor vi stadig blir minnet på hvordan vi skal se ut for å være «perfekt» og hvor mange likes vi skal ha for å være en av de populære. Dersom du får lite likes på et bilde som du selv syntes var fint, sletter du det med en gang fordi det ikke var bra nok for alle andre. Meningene til alle andre betyr rett og slett mer enn egne meninger.

Da jeg gikk på ungdomsskolen var det en trend å være deprimert, var du ikke deprimert fikk du ingen oppmerksomhet. Flere og flere begynte å bruke ordet angst uten å egentlig helt vite hva ordet innebar. Folk, blant annet lærere, sa at vi ikke skulle bry oss om dem som sa de var deprimerte, og at vi ikke skulle tenke så mye over at de skadet seg selv, fordi de gjorde det for oppmerksomhet.

Så tenkte jeg, men hvorfor skader de seg selv for å få den oppmerksomheten de trenger? De har det jo åpenlyst ikke bra med seg selv, så hvorfor skal de ikke da få hjelp? Det at noen kutter for oppmerksomhet er jo ikke rett, og det viser at det er noe de trenger hjelp med.

Poenget mitt er at som voksen kan det være vanskelig å vite akkurat hvorfor vi er sånn vi er, og hvorfor vi gjør som vi gjør. Men det som er viktig å huske på er at hvis en ungdom trenger hjelp, så er det viktig å hjelpe uansett grunn. Vi som ungdommer er annerledes enn de som var ungdommer i generasjonen før oss. Nå finnes det tusen andre grunner til at ungdom ikke har det bra, og en stor grunn er sosiale medier. For å kunne minske antallet av barn og unge som har selvmordstanker må samfunnet være villige til å gi den hjelpen folk trenger uansett hvor krevende det er, for det å snu ryggen til noen som sliter kan ødelegge resten av livet til denne personen.

Det viktigste med tabulagte temaer, er å klare å fjerne stigmaet rundt det. Selvskading er et ekte problem, og selvskadere fortjener å bli møtt med forståelse fremfor fordommer. Schizofrenidagene er en flott mulighet til å informere folk om psykisk helse og temaer innenfor dette, som man vanligvis ikke hører om. Foredrag som «Skrift i hud» er med på å skape forståelse rundt selvskading, noe som absolutt er nødvendig. Ikke døm det du ikke forstår, du ser kanskje arrene mine – men ser du meg?

Elev på Randaberg videregående skole

– Ikke døm det du ikke forstår.

Vi lever i et samfunn der mange ikke vet nok om psykisk helse, og med en gang noen får høre om det så dømmer folk personen som har slike slitasjer i livet sitt. Mange tenker på personen som en som er syk, og definerer deretter hele personen etter lidelsen. Vi må få frem historiene deres for å få en bedre forståelse, og at det ikke er lidelsen som definerer personen. Mennesker er så mye, og de er mer enn hva de sliter med, går med, eller hva de sier.

Elev på Randaberg videregående skole

A lot of things about high school catch my attention but what really strikes me is the amount of girls I see with self-harm scars on their wrists. Scars some hide, whilst

Henriette Vågenes, elev på Randaberg videregående skole

18

– Ved diagnoser glemmer vi lett at alle tilfeller er ulike, og en diagnose er ikke en personlighetsbeskrivelse.

ASPEKTER VED DIAGNOSTISERING

I anledning Schizofrenidagene har jeg vært på foredragene «Stemmene i hodet» og «Finnes ADHD egentlig?». Det er spesielt en ting jeg sitter igjen med, og det er det faktum at diagnoser har mye usagt ved seg. Å diagnostisere kan være hjelpsomt. Jeg har selv blitt diagnostisert med kronisk migrene, og å få satt en diagnose var en lettelse. Familie og bekjente kunne endelig forstå hva som preget hverdagen min, og medisineringen ble mye lettere for helsevesenet. Jeg kunne vise til en enkel diagnose, et enkelt ord, om jeg skulle forklare lidelsen.

Diagnosene er nødvendige for å gi rett medisinering, fører til økt forståelse for egen lidelse, og økt forståelse fra omverden. Men de kan også føre til stigmatisering.

En diagnose kan i noen tilfeller sammenlignes med en gul Post-it lapp i pannen. Ta for eksempel et scenario hvor en venn kommer med en kopp kaffe. I scenario én er vennen din fri for alle diagnoser. Hun serverer kaffe, og du er takknemlig. I scenario to har vennen din diagnosen narsissistisk personlighetsforstyrrelse, og du klarer ikke slå fra deg tanken om at kanskje hun serverte kaffe for å fremstille seg selv bedre. Diagnosen har karvet seg opp i bevisstheten din, og står plutselig skrevet med tydelige blokkbokstaver på en gul Post-it lapp i pannen hennes.

Scenarioet representerer flere av opplevelsene som ble tatt opp på foredragene jeg hørte. De som led av diagnosen schizofreni fortalte om skammen ved å fortelle

om den psykiske lidelsen, fordi de nærmest kunne se frykt i øynene på samtalepartneren. Ved å fortelle om lidelsen gikk de fra å være normale, ufarlige og friske, til å være et resultat av en diagnose, til å være syke. Og ja, de led av en psykisk lidelse, men de var jo så mye mer enn diagnosen.

I foredraget om ADHD skinte det også gjennom at diagnosen kunne være stigmatiserende. Flere ser gjerne på de diagnostiserte som ufokuserte og rastløse, og har lett for å kjemme alle under samme kam. På Post-it lappen kunne det stått: «ADHD; et vanskelig barn som har blitt oppdratt dårlig». Men flere som er diagnostisert med lidelsen passer ikke inn i denne kategorien. Ved diagnoser glemmer vi lett at alle tilfeller er ulike, og en diagnose er ikke en personlighetsbeskrivelse.

Løsningen, mente pasientene på foredraget om schizofreni, var omsorg og omtanke, og å bli møtt av tålmodige pleiere som så dem for hvem de var, ikke for de psykiske helseproblemene de bar på. Å få være nyttig, å få bruke ressursene sine, og å få være et menneske var den virkelige medisinen. Personlig tror jeg de har rett på så mange måter, og jeg mener det er én ting som er blant de viktigste faktorene i behandlingen av psykiske eller psykosomatiske lidelser; det er å se personene slik de er på tross av en lidelse.

Kitty Lønø Forgaard, elev på Randaberg videregående skole

19

Hva er egentlig samtykkekompetanse?

Det nye, innenfor psykisk helsevern, er at pasienter som har samtykkekompetanse, har rett til å godta eller nekte at en ny behandling skal startes opp. De har også rett til å velge om en påbegynt behandling skal fortsettes eller avsluttes. Disse valgene gjelder selv om behandleren mener behandlingen er nødvendig.

hvor det er stor fare for at pasienten kan skade seg selv eller andre alvorlig innen kort tid. I slike situasjoner er det fortsatt lov til å bruke tvang, for å redde liv og forebygge alvorlig helseskade.

I dette heftet går vi derfor gjennom hva samtykkekompetanse betyr, hvem som har det, hvem som ikke har det og

Tv a n g o g s a m t y k k e

Det er ett unntak fra denne regelen: situasjoner

erfaring

Nasjona lt senter for skompe tanse in nen psykisk helse

Hva er eg samtykke entlig kompeta nse?

hvordan samtykkekompetanse kan vurderes.

Besøk www.erfaringskompetanse.no og kjøp heftet i dag. Pris: 50,-.

Om å innrede et rom

N

år to mennesker møtes, oppstår et nytt mulighetsrom. Det første som da skjer, er at begge parter i samtalen innreder dette mulighetsrommet med forforståelse; våre antagelser og forestillinger. Ofte er terapiprosessen, der man sammen rydder og sorterer i forventingsmøblementet, slik at begge etter hvert kan føle seg hjemme, og endring kan skje. Selve ryddingen skaper frihet og fleksibilitet til å være sammen på nye måter, uten at forventningene og antagelsene fra tidligere erfaringer legger unødige begrensninger og bånd.

Terapi lar oss oppdage hvilke antagelser som er riktige, og kanskje viktigst; hvilke som viser seg å være feil.

I psykisk helsevern innredes dette mulighetsrommet i tillegg av helsemyndighetenes byråkratiske behov, og da kan det fort bli enda litt trangere.

Helsemyndighetenes intensjoner er gode, men byråkrati og psykoterapi er ingen enkel blanding. Myndighetenes møblement kan være tungt, ta mye plass og ha skarpe kanter. Dette kan være spesielt forstyrrende for de mest sårbare blant oss, de som synes det er mest vanskelig å føle seg trygg nok til å falle til ro med et annet menneske.

En av de mest subtile virkningene av et overmøblert mulighetsrom er at det ikke er plass til alle setningene vi rommer. Vi eier alle nølende, men viktige og nødvendig ord om oss selv. Når det blir for trangt, finner vi ikke plass til disse ordene. Setningene blir dermed aldri sagt, noe som betyr at de heller ikke blir delt.

Barns ord er spesielt sårbare for å holdes ute fra mulighetsrommet. Voksne kommer til terapi med en forventning om å kunne dele smertefulle tanker og opplevelser, og de tar dermed oftere initiativ der sjansen byr seg. Barns forforståelse av psykoterapi er mager, og tilliten til voksne og offentlige hjelpere er ofte skadet av tidligere erfaringer. Når den voksne møter barnet med spørsmål, skjema og prosedyrer er risikoen stor for at det blir trangt, og at nødvendige ord ikke blir sagt eller delt. Subjektiviteten må vike for objektiviteten, og barnets historie fortelles aldri. Barnet forlates dermed alene.

I barns mulighetsrom kan det være nyttig å ha det sparsomt møblert på forhånd. Barn trenger ikke alltid så mye for å uttrykke seg, men de trenger trygghet, tid og ro nok til at tillit kan få gro.

PsykiskHelseProffene fra Forandringsfabrikken sier det best;

Lars Ravn Øhlckers Sjefpsykolog/ Psykologspesialist BUPA

21

ILLUSTRASJON: KRISTOFFER OL AVESEN FOTO: JAN INGE HAGA

Hvis det er varmt, så blir du trygg.

Hvis det er trygt, kan du være ærlig.

Hvis du er ærlig, så blir det riktig.

Hvis det er riktig, så blir du bedre.

SØNN OG FAR

AKSEL FUGELLI

22

Aksel Fugelli er på boklanseringsturnè.

Alene denne gangen. I bagasjen har han sorg og savn – og sin fars aller siste bok; «Per dør».

TEKST: HJØRDIS HALLEL AND MIK ALSEN FOTO: SCANPIX

AKSEL ALENE

F

ar var veldig opptatt av at en bok trenger en far. Han visste at denne boka kom til å bli foreldreløs, og ba meg ta rollen som stefar. Jeg ga ham mitt løfte, og derfor står jeg her. Sykdom og død er overhode ikke mitt tema, jeg er en dødsfornekter.

Aksel Fugelli har på seg blå joggesko og dressjakke i rød velur. En sånn som sirkusdirektører ofte har. Ellers er det lite som minner om sirkus. Aksel Fugelli er lavmælt, og ser en anelse utilpass ut der han står foran publikum med et manus som er tullet sammen til en rull. Men stemmen er stødig, og fortellingen vakkert balansert mellom alvor, humor og sterke klipp fra Erik Poppes kommende dokumentar om Per Fugelli. De siste ukene har Aksel turnert landet, fra nord til sør. Alene.

23

SØNN OG FAR

– Det er tøft, ja. Det er ikke lenge siden jeg mistet far.

Og sorgen, den er der. Jeg har den med meg i bagasjen.

Men mye var unnagjort på forhånd. Vi har lenge visst hvilken vei det gikk. Det var uansett dette han ville, at jeg skulle reise rundt å lansere boka. Som et siste lite puss han har spilt meg. Han likte det. Skøyeren.

en leken mann, og veldig glad i barn. Han hadde en egen kjemi med unger – enten det var hans egne barnebarn eller om det var ukjente barn han møtte på gaten, sier Aksel. Denne kvelden er han på Finnøy og holder foredrag, tidligere på dagen har han vært i farens hjemby, Stavanger.

Han leser fra farens bok, forteller åpent og ærlig om farens siste dager, om forholdet mellom far og sønn – og historier fra barndommen.

– Som liten hendte det at jeg fikk være med far på sykebesøk. En gang ble jeg med far til en gammel syk same, han bodde i en gamme og var ganske dårlig. Far mistenkte lyskebrokk, og ba samen ta av seg buksene.

Men den gamle blånektet. Far prøvde etter alle kunstens regler å overtale mannen – uten hell. Til slutt tok far av seg nedentil selv – antagelig ville han vise at det ikke var noe å skamme seg over. Jeg var vel 8-9 år og stod der og betraktet min bukseløse far og lurte på om dette var helt etter boka, forteller Aksel til høylytt latter fra et lydhørt publikum. Aksel setter på et videoklipp. Per kommer på skjermen. Han sitter alene ved et skrivebord, foran seg har han sønnens bok; «Per. Glimt av min far.» En biografi i samtaleform. Per leser et utdrag som handler om flokken, om barnebarna. Per sliter med tårene, han leser og gråter, hikster. Et sterkt klipp. I salen tørker folk tårer.

– Dette er tøft å se, sier Aksel når klippet er over.

– Vi tar en pause her.

En kvinne kommer bort. Hun er beveget.

– Jeg hørte din far mange ganger, kanskje 15, antagelig mer. Han var en fantastisk mann, med en helt unik måte å se folk på. Det er ufattelig trist at han er borte, sier hun.

Aksel takker. Gir henne en klem.

– Det føltes godt, for oss begge, å ha dette prosjektet sammen når det gikk mot slutten.

SOM EN LØPSK HEST

Aksels far, den folkekjære filosofen, sosialmedisineren, samfunnsdebattanten og legen Per Fugelli døde den 13. september, på familiehytta på Orre, med flokken sin rundt seg. Per ble 73 år. Den siste tiden skrev han som en «galning», for å bruke sønnens ord.

– Det var en kamp mot klokka. Han skrev som en løpsk hest. Så sent som i sommer skrev han flere sider, det kostet, for han var dårlig, sier Aksel som har fungert som redaktør for boka.

– Det hendte at vi kranglet litt om innhold og ordvalg.

Far var sta, og fikk som regel viljen sin. Men det føltes godt, for oss begge, å ha dette prosjektet sammen når det gikk mot slutten.

«Per dør» er en eksistensiell dagbok. Sosialmedisinerens siste resept. Han skrev mens det uunngåelige nærmet seg; døden. Han skrev om livslyst, om nærhet til flokken, naturglede og takknemlighet, men også sorg, mørke, tristhet og engstelse.

– Jeg har fått spørsmål over hvorfor det var så viktig for far å få gitt ut denne boken før han døde. Jeg tror det handlet om distraksjon, om å slippe å ligge og tenke på hva som kom. Dessuten hadde far fortsatt mye på hjertet.

«Per dør» er en flott bok, men det er ikke min bok, ikke min krig. Far var en kriger. Han likte en god debatt med høy temperatur. Jeg er nok mer konfliktsky, sier sønnen.

FIN FYR

– Far var en fin fyr. Han var snill og veldig glad i mennesker, jeg har tidligere vært på bokturné med ham, og fikk se hvor mye han betød for folk. På Røst hadde fotballaget et minutts stillhet før hjemmekampen. Det hadde han likt.

Han var ikke snobbete i sin omgang med andre mennesker.

Religion, hudfarge, yrke, alder, utdannelse. Det hadde ingen betydning. Det var derfor han trivdes så godt med å bo på Grønland, som er en smeltedigel av folk fra ulike nasjoner og samfunnslag.

– Hva har du arvet av din fars personlighet?

Aksel må tenke seg om. Lenge. Som om han må kjenne etter for å finne sin far i seg selv.

– Jeg er også forfatter, og jeg deler mange av hans tanker. Men jeg vil aldri bli den krigerske og engasjerte samfunnsdebattanten som han var. Lege kunne jeg i alle

LATTER OG TÅRER

Aksel ble født i Oslo i august 1968, han vokste opp i Lofoten og Finnmark, hvor hans far var distriktslege.

– Det blir feil å si at oppveksten min var A4. Som distrikts­lege dekket far et stort område, og var mye borte.

Men når han var hjemme, var han veldig til stede. Far var

24

SØNN OG FAR, Aksel og Per.

– Døden er ikke et nederlag. Livet er ingen konkurranse. I så fall er vi dømt til å tape. fall aldri vært. Jeg er hypokonder. Tenk deg det, legens sønn har helseangst. Ikke så rart, kanskje. Som liten lekte jeg med fars stetoskop og andre legeinstrumenter – og jeg kunne alt om miltbrann og nyresvikt før skolealder, sier han og legger til; – Selv takler jeg dårlig å være syk. Far, derimot, var imponerende flink til å være syk. Han var ikke bitter eller sint, og var god til å tenke lyse tanker. I det offentlige hadde han mye fokus på sykdom og død, men sammen med oss, familien sin, var han mer opptatt av livet. Og selv om døden ikke er mitt favorittema, så er det viktig å få frem fars budskap om at døden ikke er et nederlag. Da far døde skrev mange journalister at han «tapte kampen mot kreften». Jeg liker ikke det uttrykket. Ofte oppfører vi oss annerledes overfor syke og døende mennesker. Det er som om de mister sin verdi. Det må vi slutte med. Døden er ikke et nederlag. Livet er ingen konkurranse. I så fall er vi dømt til å tape.

Aksel Fugelli »» Født i Oslo i 1968. Gift med brasilianske Soraya, sammen har de to barn, Rebecca og Diego. Familien er bosatt i Bergen. Aksel Fugelli er forfatter, og har blant annet skrevet romanene Rock rundt klokka, Under en lilla måne, Øye for øye og Papegøyens hevn. I 2014 ga han ut en biografi i samtaleform av sin far; «Per. Glimt av min far».

Per Fugelli. »» Født i Stavanger i 1943. Gift med Charlotte, to barn, datteren Liv og sønnen Aksel. Tre barnebarn. Per Fugelli var lege og professor i sosialmedisin ved Universitet i Oslo. Forfatter av flere bøker. Blant hans mest leste er Nokpunktet og Døden skal vi danse.

25

BEHANDLINGSMETODER

OM Å TENKE UTEN FIENDER J

eg liker å tenke på meg selv som en «bricoleur», sier Per Johan Isdahl og smiler vennlig av journalistens spørrende uttrykk. Han forklarer.

– En «bricoleur» er en altmuligmann. En som former sin yrkesrolle ut fra mange forskjellige behandlingsmodeller, fra familieterapi, hypnose og kognitiv terapi til kunstterapi og eksistensiell individuell terapi. Jeg har lært at det er fruktbart å tenke på tvers av terapiretninger. Eller «å tenke uten fiender», som jeg liker å kalle det.

– Man lærer så lenge man lever, det gjelder også oss terapeuter, sier psykologveteran Per Johan Isdahl (71) som nå er ute med en erfaringsbasert bok om spiseforstyrrelser.

PIONÉR

Psykolog Per Johan Isdahl er et kjent navn og en pionér innen psykisk helsevern. Han er spesialist i klinisk psykologi og sosialpsykologi. Han har jobbet som sjefpsykolog ved Gaustad sykehus, og han har fordypet seg i historien om nazistenes massedrap av misdannede og mentalt syke mennesker under andre verdenskrig. Og siden tidlig på 1980-tallet har han deltatt i etableringen av relevant terapi for mennesker med spiseforstyrrelser. Eller måltidsforstyrrelser, som han velger å kalle det.

TEKST: HJØRDIS HALLEL AND MIK ALSEN FOTO: SKJALG OMDAL

26

– Dette er en slags fagbok, men ikke en helt vanlig fagbok.

Måltidsforstyrrelser er en erindrings­b ok

– Det er litt av en merittliste du kan vise til?

Per Johan Isdahl smiler varmt under barten.

– Joda, jeg har gjort mye forskjellig. Så er jeg blitt 71 år også da. Nå er jeg … ja, hva er det nå det heter igjen?

Jo! Pensjonist!

Han ler.

– Jeg takket for meg på Ullevål for et år siden. Men jeg har ikke gitt meg ennå. Jeg reiser rundt og holder foredrag og jeg har startet en liten privatpraksis med psykoterapi for godt voksne mennesker. Det vil si mennesker over 70 år. Det er veldig spennende.

– Ja, så har jeg brukt tiden på å skrive bok, sier han og viser til den rykende ferske boken Måltidsforstyrrelser som nylig kom ut på Hertervig Forlag.

– Dette er en slags fagbok, men ikke en helt vanlig fagbok. Måltids­ forstyrrelser er en erindrings­bok, en slags dagbok fra min behandling av pasienter med spiseforstyrrelser gjennom de siste 20 årene. Dette er en bok for terapeuter og andre yrkes­ grupper som møter mennesker med spiseforstyrrelser, men jeg håper inder­lig at den også kan være til hjelp og trøst for pasientene og deres pårørende, forklarer Isdahl.

TERAPEUTISK TILBAKEBLIKK

I boken lar Isdahl leserne møte flere av sine pasienter. Det er Charlotte som har slitt med måltidsforstyrrelser siden barneårene, tenåringen Alfred med lav selvfølelse og bulimi, karrierekvinnen Trine med sjokoladeavhengighet, et sykelig overvektig ektepar og den pensjonerte flyvertinnen Myrna med anoreksi.

Så det store spørsmålet: Hvordan hjelper man mennesker med måltids­ forstyrrelser?

Isdahl setter seg frem i stolen. Han trenger ikke lete etter ord. Dette har han tross alt skrevet en hel bok om.

– Dette er en lidelse som fortoner seg svært forskjellig fra pasient til pasient, og som har mange uttrykks­ former som for eksempel anoreksi, PER JOHAN Isdahl er aktuell med boken Måltidsforstyrrelser.

27

BEHANDLINGSMETODER

– Vi må søke etter det særegne ved pasientens liv og tilstand. Da blir det veldig interessant.

bulimi, selvskading eller rus. Som terapeut er det mange ulike tilnærmingsformer, jeg liker å gå praktisk til verks. Allerede i løpet av første time får pasientene en hjemmelekse, som for eksempel å spise to beger yoghurt til neste time. Hvis vedkommende ikke klarer det, blir nett­ opp det utgangspunktet for den videre samtalen. Det vi trenger er en praktisk terapeutisk intelligens som gjør at vi tilpasser oss situasjonen. Vi må søke etter det særegne ved pasientens liv og tilstand. Da blir det veldig interessant.

Erfaringer er et viktig redskap for en terapeut, jeg ønsker i denne boken å dele noen av mine erfaringer. Man lærer så lenge man lever, og jeg har blant annet lært at det er viktig at man i møte med pasienter ikke låser seg til en bestemt teori eller sykdomskategori. Og jeg har lært at fokus ikke bare er viktig, men faktisk avgjørende, i samtale med pasientene. En person med måltidsforstyrrelser vil gjerne forsøke å manøvrere bort fra ubehagelige tema.

Da er det min jobb å hjelpe vedkommende å holde fokus.

Den eneste utdannelsen hun hadde var fra «Den franske skjønnhetsskole» i Oslo, og for å spe på familiens inntekter startet hun en liten skjønnhetssalong hjemme i stua vår.

Egentlig var det bare en kurvstol hvor det kom fine fruer for å få stelt huden og ordnet seg. Min mor var et veldig lyttende og empatisk menneske, og disse damene pratet i vei da vet du, om alt mellom himmel og jord. Som barn elsket jeg å sitte i en krok å lytte. Mor lot meg få lov. Bare enkelte ganger måtte jeg gå ut, da skulle de snakke om «visse ting» – som ikke var egnet for barneører. Slik startet det hele. Slik valgte jeg å bli psykolog. Og det har jeg aldri angret på. Det ser man jo, jeg holder jo på ennå, selv om jeg er blitt … pensjonist.

– Boken er et slags tilbakeblikk?

– Ja, det kan du gjerne si. Jeg har jo holdt på noen år.

fakta

MORS SKJØNNHETSSALONG

»» Rundt 50 000 norske kvinner i aldersgruppen 15–44 har til enhver tid en form for spiseforstyrrelse.

«Noen år» er siden han som ung mann på slutten av 60-tallet stilte seg i registreringskøen til Universitetet i Bergen. Det var psykolog han ville bli. Det hadde han visst lenge.

»» Anoreksi og bulimi er om lag ti ganger hyppigere hos kvinner enn hos menn. For overspisingslidelse er det derimot langt mindre kjønnsforskjell. Sannsynligvis er det mange menn som lider av en spiseforstyrrelse uten å ha blitt diagnostisert. Det er økende oppmerksomhet rundt spiseforstyrrelser hos menn.

– Hvordan fant unge Per Johan ut at det var akkurat psykolog han ville bli?

Han smiler igjen.

– Det er gøy at du spør om akkurat det, for det er en artig historie som jeg gjerne forteller. Jeg vokste opp i en arbeiderfamilie i Orkanger i Trøndelag. Min far var industriarbeider, men veldig akademisk anlagt. Han var dessuten en ganske kjent idrettsmann i sin tid. Min mor hadde en drøm om å bli lærer, men pengene strakk ikke til så hun jobbet som hushjelp hos velstående familier.

»» Det er vanlig å skille mellom tre typer spise­forstyr­ relser; anoreksi, bulimi og overspisings­l idelse. Det finnes også andre varianter av spiseforstyrrelser. I tillegg har noen lettere problemer knyttet til kropp og spising.

Befolkningsundersøkelser viser at cirka 10 prosent har lettere spiseproblemer.

Kilde: Folkehelseinstituttet

28

JULETIPS

Hva skal du i julen?

Julen er ikke en gledens høytid for alle. For noen kan den være en ekstra ensom tid. Her er noen tips til hva du kan gjøre for å få fine juledager.

Lydbok og tur. Å gå en tur alene kan for mange oppleves litt rart, men hva med å putte en lydbok i øret samtidig? Da får du selskap på veien og kan drømme deg inn i ulike universer. Bare pass på å se deg for når du går langs veien.

Puslespill kan være en kjekk hobby og spennende tidsfordriv. Pulsespillene finnes i alt fra små varianter med få brikker, til kvadratmeterstore spill med mange tusen brikker. Noe for enhver smak og tålmodighet.

Ta kontakt med noen du ikke har sett på lenge, kanskje en venn fra skolen eller en nabo, og spør om dere kan gå på kafé eller kino.

På julaften arrangerer flere organisasjoner jule­ feiring for alle som ønsker en hyggelig feiring i et større fellesskap. Kirkens Bymisjon og Røde Kors er noen av dem som har dette årlig.

Bli frivillig. Turvenn, leksehjelp, natteravn, eller dyrevenn. Sjekk nettsiden frivillig.no eller ta kontakt med din lokale frivillighetssentral.

Lær noe nytt. Prøv deg på strikking, snekring, baking, eller kanskje origami? På nettet finnes mange blogger og instuksjonsvideoer.

Tunge tanker og lange dager?

Det er flere juleåpne hjelpetelefoner og nettressurser for de som trenger noen å snakke med:

Hjelpetelefonen 116 123 : Mental helse Norge (døgnåpen) Sidetmedord.no: Mental helse Norge SOS-telefonen 22 40 00 40: Kirkens SOS (døgnåpen) Kors på Halsen 800 33 321 eller korspahalsen.no: Røde Kors (For barn under 18 år, man–fre 14–22) 29

PSYKOLOGI OG POESI

Helge Torvund • Ren Powell DIK TDIALOG

FOTO: SKJALG OMDAL

HELGE TORVUND og Ren Powell har følgt forfattarskapen til kvarandre. Nå har dei skrive ein diktdialog.

30

Maybe all the pains of the world are assigned, and walled off – intentionally – with four walls and a roof.

Private homes, we carry inside our homes, Inside our houses.

Everything opening brings a rush of air – an unintentional gasp.

What if that is just the way of the world?

Our outsides ignorant of our insides.

Everything blue until it opens

HT:

Eg sit like ved muren kring York og legg ord etter ord sirleg etter kvarandre i ein diktbyggjartradisjon som går langt attende i soga Og nett dette vesle diktet ender med eit spørsmål: Kven er me som trur me kan byggja murar som held verdas vondskap utanfor?

RP:

Here I sit in a blue, faux-leather phlebotomy chair.

I doubt that's what they call it – the nurses – But I think it.

I write it in my journal, and – that way – it feels like I have control

HT:

Eg veit ikkje kva eg hadde venta meg eg visste bare at eg måtte ha den boka då eg stod inne i den vesle sommarvarme bokhandelen i Whitby

Eg tok bussen attende til landsbyen der me leigde eit hus ved damptogstasjonen Det var varmt Eg sette meg ut med boka og eit glas øl

I suset frå elva som renn forbi opna eg «Voices from the Asylum.

West Riding Pauper Lunatic Asylum» sett saman av Mark Davis

36 portrettfotografi i sepia biletskildringar av ein gong levande pustande menneske, med redde rynker, omsorgstrengjande hud, forvirra munnar, kjenslefylte auge

when the doctors act like my body is none of my business I appropriate their big word for blood.

Sitting in a faux-leather blue chair. I think of fauxcoated blue cows.

I imagine them grazing the green fields. Maybe in the field that runs along the trail I run in the mornings – where there is a stone hedge broken down by time.

I have no clue what the builder’s intention was, what he intended to hold in or hold out.

In Poe's story, they decided to close the great gate to keep death out. Entombing themselves.

37 lagnadsrapportar i eit tørt konstaterande institusjonsspråk «refused her breakfast this morning and threw the dishes at the attendant.

She gets very noisy and excitable,

The door to the examination room is closed. The clock on the wall – also blue – Ticks past another hour.

also imagines that this is the place where Queens are beheaded.»

Å hamna bak murane i eit slikt hus på attenhundretalet var ofte for livstid Omlag ein tredjedel hamna der utan at det var grunnlag for det

When it opens, the faint howling – I hadn’t noticed until now – Stops.

And the room gasps.

It’s a room for privacy. The pain inside and the pain outside, ignorant of the other.

Fram til 1959 var det umogleg å få saka prøvd på ny

31

PSYKOLOGI OG POESI

Sju år, sytten år, sytti år Paranoide, mistenksame, drikkfeldige, valdelege, og døvstumme, uforståande

white walls. Not what I expected.

On the way back up the stairs we ran into a man who stared at my shoes. He laughed.

«I'm going to get stabbed today,» he told me.

Her er hjarteskjerande handskrivne brev til dømes retta til ei mor og ein blind far Brev som aldri vart sendte

«Oh, that,» she giggled. «He's probably talking about his medication.»

Når dei døydde hendte det at ingen frå familien dukka opp Av og til hadde alle gløymt dei

HT:

Som smågutar var me halvt merksame på ho som kom ut med finkjole på fine kvardagar og snakka høgt med nokon me ikkje kunne sjå

Eg lyttar til suset frå elva Drikk av ølet og høyrer damptoget arbeide seg oppover mot stasjonen

Om nokre av dei frekkaste av oss ropa noko til henne svara ho med å gje ein ordre til ein av dei usynlege:

RP:

I was sixteen. And I drove the hour each way to Eastern State Hospital up in Lexington.

My first time driving in traffic.

I felt very grown-up on the way into the city.

«Hoffmann, ta dem!»

Det var fleire utsette i bygda

I was researching the place for a term paper.

First named Fayette Hospital, then just Lunatic Asylum (no definite article until years later).

Between 1817 and 1912, the place was given 14 names – variations on a theme – 11 with the word Lunatic. 1 with the word Insane.

Me lærte oss at dei høyrte til Var ein del av den store samansette heilskapen: alle som til saman vart eit 'oss' eit omgrep der det òg var ein plass for 'dei andre'

Eastern State Hospital, at last. And since.

Men for ei jente på min alder vart dette verre

I'd come to see History. Capital H. Specifically, the basement rooms that Dorothea Dix described in her oration, where the wounded from the civil war had been packed into the 15-foot x 15-foot windowless rooms.

Ho måtte til det bitre bera på følgjene av ordninga med å setja ut menneske som ikkje sjølv kunne gripa samanhengane mellom handling og følgjer:

Moral therapy was what they called it then – what some said she was fighting for: pretty curtains.

(I'm not kidding you.)

A place at a dinner table.

Då ho var ungdom i eit hus der småbarn leika og ho kvilte på divanen kom ein av dei utsette ned frå loftet og tok del i barneleiken

(I suppose everything can be boiled down to the ridiculous to make the desired point.)

Og det gjekk så gale som det kunne gå

The woman who showed me around giggled a lot and jangled her huge keyring. These were the rooms filled now with cardboard boxes. Rolls of toilet paper bundled in plastic, and stacked against the white

Ein av dei minste levde ikkje etterpå

32

Helge Torvund

Ren Powell

»» Født i 1951. Er frå Jæren og er utdanna psykolog. Han debuterte i 1977 med diktsamlinga Hendene i byen og har sidan gitt ut over tjue diktsamlingar. I tillegg har han skrive barnebøker og essay.

»» Født i USA i 1966. Hun har bodd i Norge i 24 år og ble norsk statsborger i 2014. Hun har studert språk og teater, har doktorgrad i skrivekunst fra Lancaster University og arbeider i dag som forfatter og oversetter.

»» Aktuell med boka Medan våren vaknar saman med den svenske poeten Bengt Berg (Bokbyen Forlag og Heidruns Förlag) og aforismesamlinga FilosoFISK Vol. 1 (Wigestrand Forlag).

»» Aktuell med diktsamlingen The Elephants Have Been singing All Along / Elefantene har sunget hele tiden.

Diktsamlingen er tospråklig og gjendiktet til norsk av Eirik Lodén.

Og ungjenta bar for alltid spørsmål som ingen ville høyra

would wander into the yard. Their Satan eyes on my toddler. And me with a «bun in the oven»Who says that, really? Neighbours as plot devices for smugly-earned points on the Nielsen ratings.

Svar var hjelpelause nyttelause meiningslause

We stayed inside. But one morning she was standing there an inverted pear, a Venus of Willendorf, silent and stony among the sheep.

Staring through my living room window. Like something out of a movie. Absurd, or horror genre – take your pick.

I had to go outside to see what she wanted.

Bare spørsmål spørsmål og usynlege skuggar av tvil og sorg

So we did what neighbours do: I don’t remember what we had for dinner, in their oak-panelled room with a chrome-legged table and croqueted doilies and the bite of urine from her clothes as she leaned over to pour water into my glass. A single photo in silver frame on the sideboard – a toddler – «my angel» she explained eventually. The state had taken her for safe-keeping and she'd drowned later that year in a river not far away.

Ein kunne fortvila tenkja at det einaste ein kunne gjera er å ropa: «Hoffmann, ta dem!»

RP:

In the cities people move through so quickly Or we did. Neighbours were characters on TV shows. So quaint, the gruff Archie Bunker (like everyone’s grandpa) knew their names and worked hard to forget them.

We moved again before the baby came to term.

I never seem to remember people’s names.

HT:

Orda våre svarte mot denne store stille kvite flata av nei

When I moved through here, a place called Tussevik – a red house sandwiched between the fjord and farms – neighbouring sheep

33

MENNESKENES UUTHOLDELIGE DÅRSKAP

34

– HVA mine barnebarn skal oppleve av klima­ endringer, tør jeg ikke tenke på, sier Kvium. Bak ham sees «Vertical Laws» der to klovner er mer opptatt av sitt underliv enn av treet som visner ute.

PSYKOLOGI OG KUNST

Der reklamen viser perfekte unge kropper, maler Michael Kvium stygge figurer. Vil vi få bekreftet at mennesket er godt på bunnen, peker kunstneren i stedet på vår ondskap.

TEKST: KRISTIN A ALEN FOTO: JAN INGE HAGA

D

en som vil bli strøket med hårene, bør gå utenom Kviums bilder. Trenger du å høre at menneskeheten er på rett vei politisk, er det liten trøst å hente i danskens kunst.

– Vi er noen fjols som ikke ser lenger enn til vår egen nesetipp, sier Kvium til Psykopp under sitt besøk i Stavanger nylig.

Han lar seg intervjue i forbindelse med utstillingen «The Shade of White» som åpnet i det nye bildegalleriet BGE Contemporary Art Projects i Kannik. Det skjedde samtidig med at Schizofrenidagene 2017 fant sted i Stavanger Forum. Konferansen arrangerte en samtale i utstillingslokalet mellom Kvium og psykiater Finn Skårderud.

VIL ÅPNE VÅRE ØYNE

Kvium understreker at bildene hans mer er forestillinger – performance – enn de er fortellinger.

– Jeg lager egne handlinger på en scene og får figurene til å utføre noe som ikke er åpenbart forståelig. Jeg kan ta helt vanlige ting som en sitron, en appelsin, solbriller, glass eller mynter og sette dem sammen på en annerledes måte.

I maleriet «Simple Act» står en Kvium-klovn i bowlerhatt og holder en skje med et egg opp ned – tilsynelatende uten at egget faller. «Simple Painting III» viser en bebrillet mann som holder en tallerken med en sitron. I «Small Talk Show» er bowlerhatt-mannen kledd i bikini og solbriller.

Han står i skinnet fra en lyskaster på en scene omgitt av et stripete sirkustelt. Hendene er kledd i hvite hansker og kaster fra seg to øyeepler.

TYPISK KVIUM

På galleriveggene henger bildeserien «Fools I-VI». Andre malerier heter «White Clown» og «Silent Clown».

En typisk Kvium-skikkelse er en tilårskommen, skallet mann med en naken mage dissende over undertøyet.

Ofte har figuren hengepupper eller en bikini-overdel, noe som gjør en usikker på om det like gjerne er en kvinne vi kikker på.

De androgyne personene skuler mot betrakteren med et olmt blikk eller gjennom briller med fargede glass som skjuler øynene. Mange åpner munnen på en måte som gir et imbesilt utseende. Den ene hånden snor seg som en klo ut forbi bildekanten, gjerne i en hanske farget rød som blod eller svart av olje. Andre ganger glir armen over i en dødningehånd.

– Hva vil du fortelle med dette makabre motivet?

– At vi er rammet av en form for blindhet. Våre hjerner fungerer slik at vi lukker øynene for det vi ikke vil se. Jeg plasserer øynene fritt i bildet for å åpne dem for en ukjent virkelighet.

– Kommer det en form for galskap til uttrykk i bildene dine?

– Psykiske lidelser har alltid eksistert. Så gal som verden er blitt, undrer det meg at ikke flere bryter sammen.

GROTESKE FORBILDER

Michael Kvium er blitt kalt Danmarks svar på den ekspresjonistiske britisk-irske kunstneren Francis Bacon (1909–1992). Også han framstilte menneskekroppen og særlig ansiktet som fordreid og skremmende stygt.

Selv sier Kvium at han likte de italienske renessanse­ malerne. – De malte så nydelig, men de skildret ideer jeg ikke forsto. Det var så vakkert, men hvem definerer hva som er vakkert? Jeg bestemte meg i stedet for å forvandle

– Hvorfor lager du så mange malerier av idioter?

– Fordi vi er noen tåper. Men at jeg maler oss slik, er ikke nødvendigvis negativt. Jeg forsøker å åpne tilskuerens øyne for det ufullkomne. Vi har alle feil. Jeg har aldri kjent noen som er perfekt.

35

PSYKOLOGI OG KUNST

– PSYKISKE lidelser har alltid eksistert. Så gal som verden er blitt, undrer det meg at ikke flere bryter sammen, sier den danske kunstneren Michael Kvium.

Bak ham skimtes «Simple Painting II og III».

min kunst til ærlighet.

Inspirasjonen til en brutal ærlighet i framstilling av menneskekroppen fant han hos spanske malere, deriblant Francisco de Zurbarán (1598–1664). I tillegg til å male stilleben av sitroner og appelsiner malte denne barokkunstneren flere helgener som gjennomgikk store legemlige lidelser.

Sankta Lucia fra Sicilia ble de blindes skytshelgen etter at hun mistet øynene. En legende sier at hun selv rev dem ut og ga dem til en frier som syntes de var så vakre. Budskapet hennes var at hun ikke ville gifte seg med ham, men vie sitt liv til Gud. I de Zurbaráns maleri av Lucia står hun i staselige klær og rekker fram et tinnfat med øyeeplene.

Et vel så grotesk bilde er av St. Agatha i like flotte klær, men på hennes fat ligger et par avskårne bryster. Hun ble torturert ved at de skar av henne brystene. Senere ble hun skytshelgen blant annet for de brystkreftsyke.

Et mye brukt motiv hos de Zurbarán er dessuten munken som holder en hodeskalle og tenker på døden.

I Michael Kviums bilde «Nothing But a Bloody Circus» står en kunstmaler og grubler. I høyre bildekant ser vi en hodeskalle.

Michael Kvium »» Hvem: Kunstner, født i 1955. Arbeider med maleri, skulptur og performance. »» Circus Europa: Stor utstilling i kunstmuseet Arken i København til 14. januar 2018. »» The Shade of White: Parallelt en mindre utstilling i BGE Contemporary Art Projects i Kannik i Stavanger.

IKKE RELIGIØS

Men der de spanske forbildene, inkludert maleren Francisco Goya, framstilte mennesker som fant trøst i

36

en religiøs tro, er Kviums figurer blottet for kontakt med en guddom.

– Min mor var en fantastisk morsom kvinne, men samtidig en fundamentalistisk katolikk. Hun fikk åtte barn og drømte nok om å gi kirken mange nonner og prester.

Slik gikk det ikke. Som barn gikk jeg i kirken hver søndag, men som voksen tok jeg farvel med religionen. Jeg gjorde opprør mot hennes tro på at ikke-troende og ikke-katolikker havner i helvetet.

I en serie med leire- og silikon-skulpturer kalt «Contemporary Clowns» har Kvium plassert mektige sam­ funns­institusjoner og -ideologier i hver sin gule tønne fylt med svart olje. Én av dem representerer Troen (The Faith) og viser en eldre pater med skjeletthender som holder en korgutt i et kvelertak. Assosiasjonen går til de siste tiårenes avsløringer av seksuelle overgrep mot barn i katolske kirker over hele verden.

KLIMAKRISENS VANVIDD

– Ler du hånlig av oss, eller ser du på oss med medlidenhet?

– Iallfall ikke det siste. Vi lever i en tid da vi forbruker mer ressurser enn det jorden kan tåle. Menneskeheten kommer til å utrydde alt liv på kloden. Vi er kreftsvulsten, sånn er det. Hva mine barnebarn skal oppleve av klimaendringer, tør jeg ikke tenke på. I min serie «Samtidsklovner» henger det også en baby farget av svart olje etter å ha blitt senket på hodet ned i den gule tønnen.

I maleriet «Mud Tale» står en mor med sitt lille barn på skuldrene i vann så forurenset av olje at både hender og ansikter er svarte. I «An Eye Fall Scene» kaster nok en Kvium-klovn fra seg øyeeplene – som for å slippe å se at treet ved siden av står vissent og fullt av svarte kråker som venter på undergangen.

Andre av hans idioter er malt mot en bakgrunn av tråder som snor seg rundt i et rotete virvar, kalt «Alternative Facts».

IKKE MEDLIDENHET

– Er du pessimist eller øyner du et håp?

– Jeg tror kloden vil overleve, men ikke menneskeheten. Vi har aldri vært mer klar over hva vi skal gjøre for å handle rett. Mens president Trump tvitrer i vei, kjører vi i gal retning. Vi oppfører oss som de gjorde på Titanic – vi spiller høyere og høyere musikk selv om vi holder på å synke. Vi er de neste dinosaurer, men overdøver vår skjebne med underholdning.

Med årene har Kviums opptatthet av menneskelig dårskap blitt til en skarp politisk kritikk. Han har satt «Cirkus Europa» som tittel på en installasjon der publikum får gå inn i et tomt sirkustelt. På golvet ser man en punktert gummibåt full av ordbøker som dekker 550 europeiske språkkombinasjoner.

– Teltdukens blå og røde striper antyder at enten vi er konservative eller radikale, har vi tapt vår empati for flyktningene som kommer til Europa. Danskene er blitt så redde for terrorister at vi feiret med Danebrog da man hadde innført 50 lover for å stenge grensene. Det er det motsatte av menneskelighet. Vi har tatt vekk hva vi lærte etter 2. verdenskrig: Den europeiske idé var at vi skulle stå sammen i stedet for å følge nasjonalistiske idealer.

– Blir du gal selv av det du observerer?

– Nei, men jeg blir mange ganger trist. Verdenssituasjonen får oss alle til å føle oss dårlige. Våre hjerner blir overfylt av bilder av bombenedslag i Midtøsten mens vi drikker kaffe.

Vi lar oss underholde av det fæle vi ser. Men jeg nekter å gå inn på mobilen og se videosnutter med Breaking News om et nytt terrorangrep, innledet med reklame for leverpostei.

Fortvilelsen over vår holdning til krigen i Syria har Kvium iscenesatt i maleriet «The Duke» der en smoking-kledd klovn står på scenen og skuler stygt mot publikum. Bak ham sees den malte versjonen av et fotografi av et utbombet Aleppo.

I lyset fra en framstrakt lighter kaster klovnen skyggen av et skjelett mot den blodig-røde veggen.

I maleriet «Beach of Plenty» viser han hvordan bade­ kledde turister ved Middelhavets bredd kikker passivt og likegyldig på flyktninger som roper om hjelp der de strander i en gummibåt.

– JEG lager egne handlinger på en scene og får figurene til å utføre noe som ikke er åpenbart forståelig, sier Kvium. Bildet heter «Simple Painting III».

37

KRONIKK

Ord er ikkje farleg

S

takk han tissen sin inn i tissen din eller rumpa di? I møte med barn utsett for vald og overgrep må den vaksne hjelparen spørre direkte. Men tør dei vaksne det?

I ein samtale med ei jente på 11 år som hadde vore utsett for incest tok eg fram ei eske med bokstavkjeks.

Vi laga ordet blomst, og smakte på det. Det smakte godt.

Så laga vi ordet penis, og eg spurte jenta om kjeksene smakte det same? Ho var slett ikkje sikker.

Den usikkerheita deler ho med mange vaksne hjelparar. Vi vaksne vert usikre på kor lenge vi bør vente før vi kan snakke om traumene, kor godt kjente bør vi vere fyrst? Ein terapeut lurte på om ho skulle droppe å gå gjennom valdtektsopplevinga til klienten sin, fordi klienten kjente seg ikkje klar, etter eitt år i terapi. Og når vi fyrst skal snakke om det, fortel mange hjelparar at det kjennas ubehageleg å vere så direkte, særleg å ta visse ord i sin munn. Kva skal ein kalle kjønnsorgana?

Må ein nevne dei i det heile? Ein annan terapeut lurte på: Held det ikkje om eg spør «låg han oppå deg?»

«Terapeutar som snakkar om alt som ikkje er viktig, er verre enn dei som går rett på sak», har krisepsykolog Atle Dyregrov uttalt (2010). I denne teksten vil eg fortelje korfor rett på sak kan vere det beste når du har opplevd vald og overgrep.

Traumeterapi er i hovudsak å bygge ein indre vegg mellom før og no, for deretter å rydde bak veggen. Å bygge ein indre vegg handlar om det vi kallar stabilisering:

Å få til ein ordentleg døgnrytme, få skikk på søvn og matinntak, fylle på med opplevingar som gir energi, og som fortel kroppen at det er trygt no. Det må skje fyrst. Så er det jo slik for mange at det er grenser for kor stabilt det er muleg å få dette kvardagslivet. For nokre klientar kan ein halde på med stabilisering i lange tider, for andre er det avgjerande at terapeuten på eit tidspunkt tek sjansen på å lose klienten vidare til neste fase: Bearbeidinga. Som er ryddejobben bak den indre veggen.

Traumer skaper rot og kaos i hjernen, og dette må ryddas opp i. Rydding kan jo både vere tungt, keisamt og langdrygt. Og kva er ein skikkeleg god ryddejobb?

Hvis vi skal rydde i huset? Ein kan ikkje gå inn på eit kaotisk barnerom, flytte på eit par legoklossar, og så seie seg ferdig. Den beste ryddinga gjeras grundig og målretta, og har ein avklart start og ein avklart slutt. Dette gjeld for optimal bearbeiding òg. No byrjar vi, vi reknar med å vere ferdig til då og då. Dette skal vi gjere, vi skal gjere det grundig, for å få det gjort ein gong for alle. Det er den overordna haldninga, men sjølve ryddemetodane kan vere ulike.

Ein måte å gjennomføre bearbeiding på, er at barnet fortel traumehistoria si, mens terapeuten skriv ned det som blir fortalt. Deretter les terapeuten historia opp for barnet fleire gongar: I byrjinga kan det vere skikkeleg ekkelt å høyre historia si, men etterkvart går dette ubehaget ned. «Vi skal lese om og om igjen, heilt til

Ingrid Kristine Aspli »» Psykologspesialist klinisk barn og unge »» Ansatt ved Alternativ Til Vold (ATV) Stavanger »» Fagområde: Vald og traumer

kroppen ikkje blir stressa lenger, men synes at det er keisamt» kan eg seie til barna på mitt kontor. Og for å få til dette skikkeleg, må vi inn i detaljane.

Eg og 11-åringen hadde avtalt at vi skulle bearbeide eit minne om incest. Fyrste gong ho skal fortelle meg om dette seier ho: «Eg var heime om morgonen, mamma var ikkje heime, han sa han ville vise meg noko på soverommet, så skjedde valdtekta. Etterpå lata eg som ingenting, og det gjekk eitt år før eg sa noko til nokon.»

Jenta skundar seg, sjølvsagt, forbi hendinga, slik den traumatiserte hjernen så gjerne vil gjere, fordi dette er så smertefullt å tenke på. Og om hjelparen lar ho stoppe her, så er vi ikkje kome noko lenger. Traumatisering handlar jo om angst, for noko som har skjedd. Det å gå inn i historia ved å fortelje nøyaktig kva som skjedde og la kroppen oppleve at det ikkje er farleg å snakke om det, er det som må til for å få ned angsten.

Kroppen skal oppleve at det går an å tenke på, snakke om, og sjå føre seg traumet, utan å bli sjuk av det. Slik skal kroppen bli sikker på at det er over, det skjer ikkje no.

Difor må terapeuten hjelpe jenta med å utvide historia, og då må ein fram med lupen: Kva gjorde han då han valdtok deg? Låg du, sto du, satt du? Låg du på ryggen eller magen?

Kor var hendene dine? Hadde du auga oppe eller lukka? Kva såg du? Kva gjorde han med tissen sin? Stakk han tissen sin inn i tissen din? Eller inn i rumpa di? Eller inn i munnen din?

Kva gjorde han med hendene sine? Korleis såg han ut i fjeset? Var det noko blod?

Av og til har eg lagt meg ned på golvet for å hjelpe barnet til å skildre ordentleg korleis dette var. «Du må hjelpe meg å forstå dette» kan eg seie, «Vis meg, hvis eg er deg no, korleis låg beina, korleis låg armane?». Og då kjem dei ofte i gong, også dei som i utgongspunktet vegra seg for å prate. Slik snekrar vi saman ei detaljert historie, kor vi også tek med tankar og kjensler undervegs, og

kva barnet synes var den verste augeblinken i det som skjedde. Då har vi både rydda og støvsugd. Det er ikkje meir emosjonelt sprengstoff igjen. Vi kan sjå historia for oss, i sakte film. Og då kan vi byrje å lese om og om igjen, for å øve på å tåle dette.

I detaljane så vert det også tydeleg for oss kor mykje motstandskraft som finnas i dei som kjem til oss som valds- og overgrepsutsette. Når eg og jenta gjekk inn i detaljane så kom det fram at ho hadde ropt, at ho hadde bitt overgriparen i handa, at ho hadde tenkt at han var gal, at ho hadde sparka han i skrittet. Det er svært viktig informasjon når vi skal lukke historia og kome oss vidare.

For når vi har fått kronologien på plass, vil vi gjerne tilføre histora ein «hale», i form av tankar og refleksjonar i etterkant. Desse skal gi barnet kraft til å kome vidare i livet.

11-åringen ville her at eg skulle skrive «Eg var modig som forsvarte meg. Det var modig gjort av eit så lite barn. No tenker eg at han var sjuk i hovudet sitt og ikkje kunne ta vare på ein familie.

Eg var tøff som fortalte det til helsesyster. Til andre som har opplevd det same vil eg seie snakk med nokon, ellers får du det aldri ut».

I detaljane ligg heltehistoria ,den må vi ikkje frårøve barna. Hvis klienten merkar at vi vegrar oss for å seie penis, er det høgt sannsyn for at dei også let det vere. Då er det mindre sannsyn for at dei blir kvitt angsten sin.

På same måte som at ein med heisfobi, berre slepp unna med å ta heis ein etasje, fordi terapeuten syntes det var så ekkelt å presse han til noko meir. Det ville ikkje vere god angstbehandling.

11-åringen måtte ete ein del bokstavkjeks før vi kunne slå fast at det er jo min santen bokstavkjeks, same kva slags bokstavkombinasjon vi lager. Etter ei stund såg ho oppsiktsvekkande tilfreds ut mens ho gomla bokstavkjeksorda valdtekt, tiss og rumpe. «Det er jo berre ord» sa ho skråsikkert, «og ord er jo ikkje farleg». Det må vi vaksne også bli sikre på.

Traumer skaper rot og kaos i hjernen, og dette må ryddas opp i. Rydding kan jo både vere tungt, keisamt og langdrygt.

NY FORSKNING

Alkoholmisbruk og depresjon opptrer ofte sammen. Studier viser at om lag 30 prosent av pasienter med alvorlig depresjon samtidig har et rusproblem. – Denne gruppen trenger å tro at endringer er mulig, men vellykket behandling krever kunnskap og fleksibilitet på tvers av fagfelt, uttaler psykologspesialist Cecilie Skule.

TO TANKER I HODET TEKST: ELISABETH STR AUMØY OG CECILIE SKULE ILLUSTRASJON: ISTOCKPHOTO

P

sykologspesialist Cecilie Skule har gjennomført en studie for å undersøke forskjeller og likheter mellom pasienter med depresjon, med og uten alkoholproblemer. Hun fant en stor grad av likhet mellom pasientgruppene, noe som kan indikere at denne pasientgruppen kan benytte seg av samme behandlingstilbud, eventuelt med fleksible tilpasninger for å legge til rette for best mulig behandlingsresultat.

erfaring med denne pasientgruppen antakelig kan føre til behandlings­pessimisme. Er det noe denne gruppen trenger, så er det tro på at endringer er mulig. ØKT SYMPTOMTRYKK OG STØRRE STIGMA

Sammenlignet med for eksempel misbruk av illegale rusmidler, kan alkoholmisbruk fremstå som lite dramatisk.

Det samme gjelder om man lider av depresjon alene, uten samtidig rusmisbruk. Samtidig vet man at både depresjon og skadelig rusmiddelbruk er forbundet med økt selvmordsrisiko, og når disse oppstår i kombinasjon, forsterkes risikoen ytterligere. Skules studie kartla også symptomtrykk av depressive symptomer, og fant sterkere og mer alvorlige depresjonsplager hos deltakere med samtidig risikobruk av alkohol.

– Det er ikke mange som tidlig søker hjelp for sine alkohol­problemer. Det tar gjerne tid før det viser seg som et problem og før man selv blir bevisst på det. Et visst

– Hvorfor er denne studien viktig?

– For å sikre et best mulig behandlingstilbud må vi få frem beskrivelser av psykiske lidelser hos mennesker med rusmiddelproblemer, og omvendt. Jeg opplever at det fremdeles eksisterer en del myter om pasienter som har rusmiddelproblemer, og jeg er ikke sikker på om de alltid får tilgang til behandlings­tilbud som de kunne hatt nytte av, sier Cecilie Skule.

– Det er dessuten min påstand at lite kunnskap og

41

NY FORSKNING

stigma er dessuten knyttet til alkoholmisbruk – historisk er det ikke lenge siden rusmiddelmisbruk var knyttet til moralsk forfall, sier Skule.

– Mitt inntrykk er at det fremdeles er vanskelig å dele sin bekymring om alkoholproblemer i en tidlig fase. Du lurer på ditt eget alkoholforbruk, men har kanskje ikke helt innsett omfanget og konsekvensene av det. Det kan uansett oppleves mer stigmatiserende å søke behandling for rusproblemer enn for problemer med psykisk helse, for det lever fremdeles noen tanker om at de som drikker har en alkoholindusert depresjon. Som kliniker vil jeg være veldig forsiktig med å bagatellisere psykiske problemer hos pasienter med rusmiddelproblemer, fordi det er mye usikkerhet knyttet til årsakssammenhengene. Flere forskere i dette feltet vektlegger nå den kompliserte interaksjonen mellom psykiske lidelser og rusmiddelproblemer – at problemene gjensidig påvirker hverandre. En teori om at det ene forårsaker det andre blir for enkel.

– Det er store likheter i symptomer og problemer ved rusavhengighet og psykiske lidelser, og mange søker dessuten hjelp for begge typer av problemer. Derfor risikerer vi å opprettholde et uhensiktsmessig skille og bidra til stigma gjennom dagens todelte system. Man kan ikke se bort fra at systemet direkte påvirker hvordan man ser på denne pasientgruppen. Det som rører seg i samfunnet, rører seg også i helsevesenet.

TODELT BEHANDLINGSTILBUD

Norsk helsevesen er i dag delt inn i somatikk, psykisk helsevern og TSB (tverrfaglig spesialisert behandling av ruslidelser). I 2004 overtok spesialisthelsetjenesten ansvaret for pasientgruppen med rusmiddelproblemer.

Tilbudet som eksisterte før 2004 var regulert under sosial­loven, og den gang fikk ikke rusmisbrukere adekvat behandling for sine psykiske lidelser. Det kan synes som om denne problemstillingen fortsatt ikke er helt utdatert.

Skule mener at man burde kunne få behandling uten å bli sortert inn enten i psykisk helsebehandling eller i rusbehandling. Med dagens system blir man tvunget til å velge enten eller istedenfor både og. For denne pasientgruppen er problemet nettopp både og.

– Jeg stiller spørsmål ved om vi med et todelt behand­ lingstilbud klarer å ha god nok kompetanse på begge områdene. For pasienten er det viktig å møte kombinert kompetanse hos sin behandler. En utbredt kombinasjon som alkoholmisbruk og depresjon bør spesialister i voksen­ psykologi og psykiatri kunne behandle.

– Det å lage adskilte fagområder kan føre til at man binder opp ressurser i ett fagområde som kunne vært nyttig i et annet fagområde. En pasient med depresjon som også har alkoholproblemer vil sannsynligvis – hvis depresjonen er moderat til alvorlig – få behandling i en psykiatrisk poliklinikk. Hvis man derimot har et stort alkoholproblem og mild til moderat depresjon, sluses man inn til TSB. Virker dette fornuftig? spør Skule. – Dette er problemer vi må dele på.

De fleste henvisninger går til psykiatriske poliklinikker, færre henvisninger går til rusbehandling. Dette innebærer at noen avdelinger har større arbeidsbelastning, selv om man jobber nesten med det samme.

– Jeg mener at dette blir feil bruk av de samlede ressursene, fortsetter Skule. – Den faglige kunnskapen og organiseringen av helsevesenet er ikke helt i tråd med hverandre. Spesialisthelsetjenesten sluser også videre etter fastlegens henvisning, men du får ikke tilgang på det samme tilbudet i psykisk helsevern som i TSB, eller vice versa. Det er noen ganger riktig å stille spørsmål ved hvor pasientene henvises.

FUNN I ANDRE STUDIER

En ny studie av pasienter med samtidig depresjon og rusmiddelproblemer indikerer at det er mindre sannsynlig at denne pasientgruppen får behandling for depresjon enn pasienter uten rusmiddelproblemer (Han, Olfson & Mojtabai 2017). Pasienter med både psykiske lidelser og samtidig ruslidelser er ofte underbehandlet (Watkins, Burnam, Kung & Paddock, 2001). Helseth (2013) viser til at det i døgnenheter innenfor psykisk helsevern har vært en tendens til å avvise pasienter med alkoholproblemer.

Enkelte pasienter har oppgitt at de har holdt tilbake informasjon om sitt rusmiddelproblem av frykt for ikke å få behandling for sin psykiske lidelse (Skule & Duckert 2007).

– De studiedeltakerne som gjennomførte kurs i mestring og forebygging av depresjon, opplevde bedre mestring av sin depresjon. Hvordan oppnår man denne mestringen?

42

Cecilie Skule

Depresjon og alkoholbruk

»» Avdelingssjef og psykolog­ spesialist ved Voksenpsykiatrisk avdeling Vinderen, Diakon­ hjemmet Sykehus

»» I et folkehelseperspektiv er depresjon en av de mest kostnadskrevende lidelsene. Selv lettere former for depresjon medfører betydelig funksjons­nedsettelse og økt forbruk av helsetjenester.

»» Disputerte for dr philos graden 25. september 2017 med avhandlingen: Kliniske karakteristika ved depresjon, med og uten alkohol­ problemer: Symptomprofil, mestring, oppmøtemønster og effekt av behandling

»» Til­svarende ser man en rekke negative effekter av alkohol selv om intensiteten og omfanget av alkohol­ bruken ikke faller inn under diagnosekategoriene «skadelig bruk» eller «avhengighet». Det er altså viktig å sette inn tiltak selv der symp­tomene ikke fullt ut fyller kriteriene for henholdsvis depresjon eller skadelig bruk eller avhengighet av alkohol i diagnose­m anualen ICD-10.

Risikovurdering av tjenester til personer med samtidig ruslidelse og psykisk lidelse

– Som kursdeltaker lærer du å kjenne igjen dine individuelle depresjonssymptomer i en tidlig fase. Du lærer også mye om depresjonssymptomer generelt, men denne kunnskapen får først mening når du kan knytte den opp mot ditt eget liv og din egen depresjonssignatur. Du lærer dessuten hva du skal gjøre dersom nye depressive symptomer melder seg, som f.eks. selvkritiskhet og tristhet, eller tanker som «jeg føler meg avvist og verdiløs». Når du vet hva du skal gjøre, kan du få en opplevelse av kontroll og dermed føle at du mestrer depresjonen bedre. Depresjon kommer dessverre veldig ofte tilbake, så dette er svært nyttig kunnskap å ha med seg.

»» Statens helsetilsyn har gjennomført en risiko­ vurdering av tjenestene til personer med samtidig ruslidelse og psykisk lidelse (ROP-lidelser). Formålet med risikovurderingen er å få oversikt over utford­ ring­ene, identifisere hvor det er størst fare for svikt for uønskede hendelser og hva svikten består i. »» Personer med ROP-lidelser er en sårbar gruppe med behov for sammensatte tjenester. Svikt på ett eller flere områder kan gi svært alvorlige konsekvenser. »» De tre områdene som ble rangert som mest risikoutsatte er: -- Manglende samtidig og integrert behandling i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) -- Bruker/pasient får ikke tilpasset bolig (inkludert ikke tilpasset innholdet av tjenester i boligen) -- Mangelfull utredning, vurdering og diagnostisering (av somatisk og psykisk helse og rusavhengighet)

– Hvordan vil du anbefale at behandlingstilbudet organiseres?

– Vi må lære av resultatet av tilsynet som nå pågår og risiko­vurderingen utført av Statens helsetilsyn (SE EGEN FAKTABOKS). Vi må lytte til brukere, klinikere og pårørende.

Tilsynet mer enn antyder at tilbudet ikke er godt nok i dag. Vanlige samtidige problemstillinger behandles ikke godt nok.

– Avslutningsvis kan jeg kanskje få si at mitt inntrykk er at de som har jobbet mye med denne gruppen pasienter, gleder seg over fremskrittene de oppnår. Men vi har fortsatt en vei å gå.

»» Risikovurderingen viser at tilbudet til personer med ROP-lidelser kan svikte både i spesialisthelsetjenester og kommunale helseog sosialtjenester.

43

SKAPER TRYGGE HJEM MED BANEBRYTENDE SAMARBEID 44

Elever fra den videregående skolen noen kilometer unna får verdifull arbeidserfaring, og brukere innenfor rus- og psykiatritjenesten får trygge og energieffektive boliger.

TEKST OG FOTO: LILL-K ARIN ELVESTAD

D

ette er det første prosjektet av sitt slag i nordnorsk sammenheng, sier fag- og prosjektkoordinator Elin Trondsen, og viser til «Målselvmodellen», hvor hele tre studieretninger på videregående skole er engasjert i det som skal bli godt tilrettelagte omsorgsboliger. – Jeg vil kalle det en vinn-vinn-situasjon for alle de involverte. Ikke minst brukerne.

Vi er altså i Målselv kommune i indre Troms, nærmere bestemt på et tidligere småbruk kalt Øverli. Dalen ligger under oss i et fyrverkeri av høstfarger, og fjelltoppene rammer inn landskapet så langt øyet kan se. Her bor om lag 6700 personer, og kommunen er i utstrekning den nest største i Troms. Øverli strekker seg fra elva i dalbunnen og nesten til fjells, og bestod av et falleferdig fjøs og et riveklart «spøkelseshus». Det hadde ikke bodd noen her siden 1950-tallet. Kommunen fikk etter mye om og men kjøpt eiendommen i 2006, og det er her prosjektet «Målselvmodellen» skal fullføres de neste årene.

SAMLOKALISERING

UNIKT PROSJEKT: May-Britt Voll, konstituert avdelingsleder i Rus- og psykisk helsetjeneste (t.v.) og fag- og prosjektkoordinator Elin Trondsen følger spent med på utviklinga etter hvert som boligene vokser frem. I bakgrunnen ser vi dagsenteret, kontorenheten og det nyrestaurerte, gamle fjøset med blant annet bruktbutikk.

Rus- og psykisk helsetjeneste opplevde gjennom flere år et økende behov for kommunale boliger, og da særlig omsorgsboliger for personer med utfordringer innenfor rusproblematikk og psykiske lidelser. Tanken om å samlokalisere de ansatte og brukerne ble sådd, og man lette i flere runder etter egnede tomter.

– Slik det var før, bodde brukerne av tjenesten spredt i hele kommunen. Vår erfaring var at det kunne skape utrygghet og sårbarhet hos den enkelte, og at det var ressurskrevende for tjenesten å gi tett nok oppfølging, forklarer May-Britt Voll, konstituert avdelingsleder i Rus- og psykisk helsetjeneste.

Så dukket Øverli på 2000 mål opp, og fra eiendommen ble kjøpt, begynte arbeidet med å samlokalisere. I dag består Øverli av dagsenter (bygget i 2009), døgnbemannet

REPORTASJE

– Målet er ikke å bygge fortest mulig, men å sørge for både kvalitet og læring underveis Steinar Jensen

bo- og aktivitetstilbud BOA (2011), kontorbygg (2017) og en bruktbutikk lokalisert i den gamle låven, som nå er restaurert. Og det er altså her de fem boenhetene kalt «småhus» skal bygges.

– Småhustomtene ble tegnet inn fra starten av, for vi har sett behovet hele veien. Vi har per i dag venteliste på BOA, pluss at vi har brukere av utetjenesten som ønsker mer nærhet til tjenesten. Dermed har vi allerede pågang fra mennesker med behov som ønsker å få tildelt et av de nye husene, forteller Voll.

Tildelingsprosessen er imidlertid akkurat startet, og man ønsker å bruke tid på å utrede kriteriene for hvem som blir tildelt bolig.

– Vi ønsker å styrke boevnen hos våre brukere. Det å mestre å bo for seg selv, og ivareta boligen, kan for mange være et riktig steg på veien mot et normalt liv. Disse boligene er ikke så store, de er lette å vedlikeholde, og de er alle universelt utformet, sier May-Britt Voll.

I prosjektfasen har man tatt lærdom av andre prosjekter.

Det er god lydisolering i veggene, slitesterke gulvbelegg og lett adkomst som likevel er skjermet for innsyn. Selv farge­ valgene innendørs blir gjort med tanke på best mulig trivsel.

– Vi har fått være med på planlegginga av husene underveis, og vi har hatt workshops der elever fra også helsefag har vært involvert. Linja for medier og kommunikasjon skal være med videre for å gjøre prosjektet kjent, sier Elin Trondsen.

Elevene på byggfaglinja er i gang med å snekre, og fundamentering og støping er gjort. Prosjektleder Steinar Jensen legger til at også næringslivet er positive til prosjektet.

– Firmaer innenfor bygg og anlegg ser jo gjerne at det blir flere søkere til skolen, og prosjektet gir ringvirkninger i form av kompetanseheving og tilgang på lærlinger.

PASSIVHUS

Dessuten må jo husene bli ferdige. Og i og med at dette er et prosjekt som involverer elever på Bardufoss videregående skole, først og fremst byggfag, vil ikke prosjektleder Steinar Jensen sette sluttdato for bygginga.

– Vi stresser ikke. Prosjektet må få utvikle seg i takt med skolen og elevene. Målet er ikke å bygge fortest mulig, men å sørge for både kvalitet og læring underveis, sier han.

Alle de fem småhusene er tegnet av samme arkitekt som sto bak Blakstadmodellen, nemlig BGM arkitekter.

Husene er passivhus, det betyr at de er ekstra isolerte og dermed ikke har behov for like mye oppvarming som andre, nye hus. Blant annet er det 35 centimeter isolasjon i gulvet, mot 20 som er kravet til normalhus i dag.

– To av husene vil i tillegg bli bygget i massivtre, som er ti centimeter tykke vegger av limte trebord. Dette senker behovet for isolasjon, og vil i tillegg gi elevene verdifull kompetanse, sier Jensen.

Småhusene blir varmet opp med strøm, og anlegget samles i én enhet som gir mulighet til å følge med at ikke noen skrur varmen opp for mye. Alle husene får gulvvarme, ekstra tette vinduer og gode ventilasjonsanlegg.

SPENNENDE TIDER

Så. Etter lange runder med leting etter egnet plass, der det ble holdt folkemøter og debatten gikk varm, ser det ut til at livet på Øverli kan gå seg til. Ifølge May-Britt Voll ønsker brukerne Målselvmodellen hjertelig velkommen.

– Alle som per i dag bruker Øverli på en eller annen måte, enten de har leilighet på BOA, bruker dagsenteret eller deltar på aktiviteter, føler tilhørighet til området.

Samlokalisering fører til at behovet for døgntjenesten har gått ned. Folk føler seg tryggere, sier May-Britt Voll.

Hun mener en samordning der personalet på BOA er til stede døgnet rundt, kan være det som skal til for å øke tryggheten for de med rus- og psykisk helseutfordringer som skal bo i småhusene på andre side av veien.

– Målselv er jo en liten kommune, vi har ikke storby­ problematikk der det kun er de tyngste brukerne som får tilbud. Vi har heller ikke bostedsløse, tunge rusmisbrukere.

Nå er målet å få på plass kriteriene for hvem som skal få bo i de nye boligene. Vi går inn i en spennende prosess, sier hun.

STYRKE BOEVNEN

Men i tillegg til at husene er miljøvennlige og klimaeffektive, skal de selvfølgelig også være tilpasset brukerne. Et viktig kriterium har derfor vært at tjenesten har deltatt i prosessen underveis.

46

FAKTA: PÅ DEN tidligere landbruks­eiendommen Øverli drives bruktbutikk, og frivillig Bente Pedersen (i midten) er en av flere som sørger for å ha den åpen i sommerhalvåret.

»» «Målselvmodellen» gir elever i videregående skole praktisk erfaring samtidig som det bygges tilrettelagte boliger for rus- og psykiatriomsorgen. »» Det skal bygges fem praktiske og energivennlige småhus for spesielle brukergrupper, i samarbeid mellom kommunen, Bardufoss videregående skole og BGM arkitekter. »» En viktig faktor er samarbeid mellom ulike yrkes­ grupper og opplæringsarena for videregående elever. »» Det er byggfag-elevene som har entreprenøransvaret.

Elever fra helse- og oppvekstfag jobber med innredning og universell utforming, mens elever fra studieretninga for medier- og kommunikasjon skal spre informasjon og gjøre prosjektet kjent. »» Målselv Kommune har drøye 15 årsverk innen Rusog psykisk helsetjeneste.

47

ERFARING: ELEVENE ved VG2 byggfag på Bardufoss videregående skole er i full gang med å produsere ferdighuselementer.

BØKER FRA HERTERVIG FORLAG

SKYLDFRI SONE

Kjære leser I det vi går inn i de siste ukene av 2017, kan vi se tilbake på en rekke bokutgivelser, som alle er presentert på disse sidene. I tillegg har vi fått et nytt brettspill på markedet, Skyldfri sone.

De siste årene har konsepter som Psykologisk førstehjelp, Fuel Box og Hei-spillet banet vei for denne typen selvhjelpsverktøy, og med Skyldfri sone får vi et brettspill som skal stimulere til empatiske møter mellom mennesker i en konfliktsituasjon, men også til selvrefleksjonog forståelse. Spillet som er blitt godt mottatt er basert på Marshall B. Rosenbergs ikkevoldskommunikasjon, du kan lese mer om det her på sidene. Årets aller siste utgivelse, og for noen et godt julegavetips, kommer fra vår småbokforfatter, Mons Bjone. Denne gangen har han skrevet Den lille boka om pensjonistlivet, hvor han deler gode råd om nyttige sysler og gode opplevelser en kan fylle den siste livsfasen med. Selv kaller han den; en liten idébok om gledene i livet.

Gledelig bokjul!

• Hender det at du blir irritert på deg selv og lurer på hvorfor du gjør som du gjør?

• Lengter du etter å bli hørt av andre?

• Har du konflikter med andre som er vanskelige å løse?

Dette spillet kan hjelpe deg å løse slike utfordringer. Her er det ingen som vinner eller taper. Skyldfri sone® leter etter bakenforliggende behov og forsøker å finne gode løsninger som kan fungere for alle.

Spillet handler om følelser, refleksjoner, behov og valg vi tar i livet. Det kan brukes på skoler, hjemme og på arbeidsplasser.

Skyldfri sone® bygger bro mellom mennesker. Vanskelige samtaler blir fruktbar dialog. Konflikter får løsning der begge parters behov ivaretas. Negativt selvbilde blir til selvinnsikt.

Skyldfri sone® er et kommunikasjonsspill for barn, unge og voksne, utviklet av to amerikanske pedagoger, Sura Hart og Victoria Kindle Hodson. Spillet er basert på Marshall B. Rosenbergs Ikkevoldskommunikasjon.

ISELIN KLEPPESTØ THORSEN ANSVARLIG REDAKTØR

FORLAGSHUSET HERTERVIG er eiet og drevet av Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning.

Vår forlagsvirksomhet består av Hertervig Forlag, Hertervig Forlag, Akademisk og Psyk Opp forlag. Vårt kjerneområde er psykisk helse-litteratur, men vi utgir også sakprosa innenfor andre fagfelt.

Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

48

NYTT SPILL! INSPIRATO GROUP GLOBAL »» Anniken Poulsson Beer, f. 1963, er utdannet barnehage­l ærer og drama­ pedagog. Hun ble sertifisert trener hos CNVC (Center for Nonviolent Communication) i 2012, som den første (og foreløpig eneste) i Norge og holder kurs og foredrag om Ikke­volds­kommunikasjon over hele verden. Anniken er ansatt i Inspirato Group Global som fagdirektør for empatisk kommunikasjon.

Hertervig Forlag og Inspirato Group Global

»» Trond Ullenes, f. 1963, har omfat­ tende utdanning som coach og jobber til daglig som inspirator, prosess­veileder, mentaltrener, kurs- og foredrags­holder for kunder i næringslivet. Han er kandidat til å bli å bli sertifisert trener hos CNVC (Center for Nonviolent Communication).

Trond er daglig leder i Inspirato Group Global, med base i Stavanger.

SKYLDFRI SONE ET BRETTSPILL OM EMPATI

Utgitt 2017 Pris kr 390,– ISBN 978 82 8216 168 8 Bestill på hertervigforlag.no

49

BØKER FRA HERTERVIG FORLAG

Theo Tanketroll – for sånn er det å være deprimert «Å være trist og lei av og til, er helt normalt. Særlig når foreldre skilles og ikke vil være kjærester lenger.

For noen barn er imidlertid denne prosessen veldig vanskelig, og de kan reagere med å bli veldig triste. Noen så triste at det kan kalles en depresjon.

Boken om Theo Tanketroll gir et innblikk i noen utfordringer og tanker et barn og deres familie kan møte når barnet blir deprimert og familien er i endring.»

OM FORFATTEREN »» Gro Merete Grønvold Eilertsen er psykologspesialist i klinisk nevropsykologi. Hun har blant annet jobbet med barn og unge med ticstilstander og andre nevropsykiatriske tilstander ved avdeling for barn og unges psykiske helse (ABUP) ved Sørlandet sykehus. Bøkene er et resultat av ønsker fra foreldre om et verktøy de kan benytte for å samtale med barn om angst, tvangslidelser og ADHD.

!

Gro Merete Grønvold Eilertsen THEO TANKETROLL

Kommer våren 2018 Pris kr 199,– ISBN 978 82 8216 171 8 Bestill på hertervigforlag.no

REVIDERT UTGAVE! Jan Olav Johannessen

HVA ER PSYKOSE? INTRODUKSJON TIL PSYKOTISKE LIDELSER FOR OMSORGSPERSONER, FAMILIER OG VENNER

OM FORFATTEREN

Revidert 2017 Pris kr 100,– Hefte ISBN 978 82 7786 247 7 Bestill på hertervigforlag.no

»» Jan Olav Johannessen er professor i psykiatri ved Universitetet i Stavanger og forskningssjef ved klinikker for psykisk helse, Stavanger universitets­sjukehus.

50

OM FORFATTEREN MONS BJONE Mons Bjone har vært pensjonist i 5 år og ser fram til hver ny dag. I sitt yrkesaktive liv har han blant annet vært lektor i språkfag i Egersund, Hønefoss og Dokka, rektor ved Dalane videregående skole i Egersund i 18 år, deltidsbonde i 9 år og coach i 5 år (med sertifisering fra CTI – Coaches Training Institute).

PENSJONISTLIVET

Mons Bjone (75) har vært pensjonist i 5 år og ser fram til hver ny dag. I sitt yrkesaktive liv har han blant annet vært lektor i språkfag i Egersund, Hønefoss og Dokka, rektor ved Dalane videregående skole i Egersund i 18 år, deltidsbonde i 9 år og coach i 5 år (med sertifisering fra CTI – Coaches Training Institute).

Dette er den tredje boka i en serie med små bøker om store og viktige emner. Tidligere utgivelser er Den lille boka om SAMTALER og Den lille boka om SAMLIV, begge utgitt på Hertervig forlag i Stavanger.

Mons Bjone (ill.: Siv Grethe Bøhn-Pettersen)

Den lille boka om PENSJONISTLIVET

– Livet som pensjonist er ei lita bok til inspirasjon både for deg som så smått har begynt å tenke på pensjonsalderen, og for deg som allerede er blitt pensjonist. Boka inneholder litt om prosessen før du blir pensjonist, men mest om hva denne siste livsfasen kan inneholde av spennende og kjekke ting å fylle tilværelsen med – med andre ord: ei lita idébok om gledene i livet.

Mons Bjone

Den lille boka om

Aldri for gammel!

DEN LILLE BOKA OM PENSJONISTLIVET

Den lille boka om

Mons Bjone

PENSJONISTLIVET

ISBN 978-82-8216-170-1

Hertervig Forlag

«Hagen din trenger ikke være stor for at du skal få oppleve gleden ved å se at ting spirer og gror.»

Den lille boka om

PENSJONISTLIVET

– Livet som pensjonist er ei lita bok til inspirasjon både for deg som så smått har begynt å tenke på pensjonsalderen, og for deg som allerede er blitt pensjonist. Boka inneholder litt om prosessen før du blir pensjonist, men mest om hva denne siste livsfasen kan inneholde av spennende og kjekke ting å fylle tilværelsen med – med andre ord: ei lita idébok om gledene i livet.

51

Mons Bjone ill.: Siv Grethe Bøhn-Pettersen Hertervig Forlag

Utgitt 2017 Pris kr 150,– ISBN 978 82 8216 170 1 Bestill på hertervigforlag.no

BØKER FRA HERTERVIG FORLAG

Per Johan Isdahl

Måltidsforstyrrelser

SKARPESTE KNIVEN I SKUFFEN

En psykoterapeuts erfaringer

Per Johan Isdahl

Helene Larsen Trude Fixdal

MÅLTIDSFORSTYRRELSER EN PSYKOTERAPEUTS ERFARINGER

Helene Larsen og Trude Fixdal

SKARPESTE KNIVEN I SKUFFEN AKUTTBEHANDLING VED SELVSKADING

Utgitt 2017 Pris kr 379,– ISBN 978 82 8217 235 6 Bestill på hertervigforlag.no

Akuttbehandling ved selvskading

Utgitt 2017 Pris kr 120,– ISBN 978 82 8216 167 1 Bestill på hertervigforlag.no

Line Indrevoll Stänicke og Anders Flækøy Landmark Anders Flækøy Landmark • Line Indrevoll Stänicke

DET

DET UFORSTÅELIGE BARNET OM Å SKAPE SAMMENHENG MELLOM DEN INDRE OG YTRE VERDEN

JON VIDAR STRØMSTAD ANNE BERIT EIE TORBJØRNSEN ANNE-MARGRETHE KINN A ASLAND (RED.)

BARNET

HVEM ER DU?

Hvem er personen bak diagnosen? Hva betyr symptomene? Hvordan skapes og utvikles en god postatmosfære? Hvilken betydning har det hvordan personalet omtaler pasienten? Hvordan kan studenter og nyansatte bidra til kunnskapsutvikling ved en sengepost? Hvordan kan lederen legge til rette for at posten er i stadig utvikling?

Denne boken er til hjelp for deg som ønsker verdifull innsikt i barnets perspektiv.

Forfatterne representerer ulike profesjoner og trekker gjennomgående inn egne kliniske erfaringer fra miljøterapi i post. Dermed får leseren et praktisk perspektiv på et tverrfaglig samarbeid som har pasienten i sentrum.

Utgitt 2016 Pris kr 379,– ISBN 978 82 8217 227 1 Bestill på hertervigforlag.no

HVEM ER DU? MILJØTERAPI SOM TERA­P EU­T ISK RELASJONS­A RBEID

MIL JØTERAPI SOM TERAPEUTISK REL ASJONSARBEID

Dette er sentrale spørsmål i Hvem er du? Miljøterapi som terapeutisk relasjonsarbeid. Boken gir et klinisk innblikk i hvordan et DPS, i sam­ arbeid med et universitet, har jobbet systematisk med å utvikle en postatmosfære hvor alles synspunkter er viktige bidrag. Ved å invitere pasienten inn i behandlingen, tones ekspertenes makt ned, og pasientens livshistorie trer frem som betydelig ressurs. Boken viser hvordan bruken av Lars Thorgaard og Øyvind Hagas miljøterapeutiske verktøy har vært helt sentrale hjelpemidler i dette arbeidet. Den gir også en innføring i Rudolf Moos’ Ward Atmosphere Scale (WAS).

“Denne boken er en betydningsfull og god oppfølger av Lars Thorgaard og Eivind Hagas tidligere utgivelser og arbeid om emnet.”

MIL JØTERAPI SOM TERAPEUTISK RELASJONSARBEID

JA N OL AV JOH A N N ESSE N

OM Å SKAPE SAMMENHENG MELLOM DEN INDRE OG YTRE VERDEN

Forskningssjef ved psykiatrisk divisjon Stavanger universitetssjukehus

Geir Thingnæs

I S B N 978-82-8217-224-0

9

788282 172240

!

MESTRINGSBOK VED PERSONLIGHETSPROBLEMER Geir Thingnæs

Personlighet til besvær?

Mestringsbok ved personlighetsproblemer

Denne boken handler ikke om hvordan vi kan forandre personlig­heten, men å lære å forholde oss til oss selv på en annen og bedre måte.

Utgitt 2017 Pris kr 270,Spiralheftet ISBN 978 82 8217 234 9 Bestill på hertervigforlag.no

Jon Vidar Strømstad, Anne Berit Torbjørnsen, Anne-Margrethe Kinn Aasland (red.)

REVIDERT UTGAVE!

TRAFIKKLYSET

SEKSUELL ATFERD HOS BARN OG UNGDOM

En guide for voksne til å IDENTIFISERE, VURDERE og gi RESPONS på seksuell atferd som fremmer bekymring

Utgitt 2015 Pris kr 379,– ISBN 978 82 8217 224 0 Bestill på hertervigforlag.no

Birgit Hegge

TRAFIKKLYSET SEKSUELL ATFERD HOS BARN OG UNGE

En guide for voksne til å identi­fisere, vurdere og gi respons på seksuell atferd som vekker bekymring.

Revidert 2017 Pris kr 100,– Hefte ISBN 978 82 7786 245 3 Bestill på hertervigforlag.no

AKTUELT

Vinterdeprimert?

I vinterhalvåret antas det at 5-10 prosent av befolkningen rammes av vinterdepresjon. Dette kan både forebygges og behandles ved hjelp av lys.

Ifølge Norsk Helseinformatikk kan man selv forebygge vinterdepresjon i større eller mindre grad ved å oppsøke mer lys: sydenturer, lyslamper eller noe så enkelt som fratrukne gardiner kan ha effekt. Det er også lurt å bygge opp et godt grunnlag før mørketiden starter i form av mange turer ut i sola mens den ennå er tilgjengelig. Sist, men ikke minst er gode søvnvaner og fysisk bevegelse avgjørende for menneskets mentale tilstand.

Dersom man derimot allerede har famlet seg litt inn i mørket finnes det gode muligheter for å komme seg ut igjen. Først og fremst kan man få lysbehandling, som innebærer minst 30 minutter foran lyslampe daglig i 1–2 uker. Denne typen behandling er ofte effektiv. Ved ytterligere behov kan man kombinere lysterapi med medikamenter og psykoterapi.

Kilde: nhi.no

Psyk av sosiale medier?

Facebook kan gjøre oss ensomme og deprimerte. Det har flere studier allerede slått fast. Men er det også mulig at verdens mest populære sosiale medium kan forårsake alvorlige psykiske sykdommer?

Danske Søren Dinesen Østergaard er lege og førsteamanuensis ved Institut for Klinisk Medicin ved Aarhus Universitet.

Han publiserte nylig en leder i tidsskriftet Acta Psychiatrica Scandinavica om sosiale

medier og psykisk sykdommer. Hans bud­ skap er at vi som samfunn bør være opp­ merksomme på den potensielle risikoen som sosiale medier utgjør for den psykiske folkehelsen – og undersøke dette aspektet nærmere i vitenskapelige studier.

Referanse: S.D. Østergaard: «Taking Facebook at face value: why the use of sosial media may cause mental disorder», Acta Psychiatrica Scandinavica (2017), doi: 10.1111/acps. 12819

Sitatet:

«Det hjelper alltid bra på forståinga når fordomane fell» Halldis Moren Vesaas

Visste du at …

Psykiske lidelser forekommer i alle land og kulturer. De vanligste formene er angst og depresjon, som i mange tilfeller kan føre til selvmord. Globalt er selvmord den nest største dødsårsaken blant 15- til 29-åringer. Statistikken er en indikator for FNs bærekraftmål nummer 3 som handler om å sikre god helse og fremme mental helse og livskvalitet for alle, uansett alder.

Kilde: fn.no

Fra 2008 til 2016 økte antall gjennomgåtte meldinger i barneverns­ tjenesten med 56 % bufdir.no

HISTORISK

I år er det 70 år siden India og Pakistans selvstendighet. Delingen førte til massive tvangsflyttinger av religiøse grupper, og arven av traumer fra fortiden preger fremdeles begge nasjoner.

Et bittersøtt jubileum TEKST: HANS-JØRGEN WALLIN WEIHE

F

ør 1947 var begge landene del av det britiske imperium. Selvstendigheten førte til at britisk India – et sekulært land som vesentlig bestod av hinduister med en stor muslimsk minoritet, og Pakistan, som i all hovedsak var muslimsk, ble delt etter religiøse linjer til to uavhengige land.

1947. Pakistan ble bestående av en østlig del som i dag er Bangladesh. Rundt 7,2 millioner muslimer dro til Pakistan og omtrent det samme antallet med hinduer og sikher dro til India. I årene som fulgte fortsatte mange å flykte og det er stadig krigslignende tilstand i Kashmir som er delt mellom India og Pakistan. Noen valgte å bli til tross for risikoen med å være fra en religiøs minoritet. Både i Pakistan og Bangladesh er det stadig en hinduistisk minoritet og mange kristne. India er som før et lappeteppe av religioner. Tre store kriger har fulgt og det er stadig stridigheter langs grenselinjen i Kashmir. En rekke terrorangrep i India har ført til nye påkjenninger i relasjonen mellom India og Pakistan.

I alle de tre landene som var britisk India er det stadig utbrudd av religiøs vold og forfølgelser.

VOLD OG RELIGIØS FORFØLGELSE

Delingen førte til en omfattende befolkningsutveksling der muslimer dro til Pakistan og hinduer til det som ble India. Omfattende myrderier og religiøse forfølgelser fulgte på begge sider av de nye grensene. Mange av dem som flyktet ble drept av rasende religiøse mobber. Tallene for hvor mange som mistet livet er usikre, men anslagene varierer fra 200 000 til over to millioner. I tillegg ble svært mange mennesker fysisk skadet og traumatisert. Mange har hatt sterke posttraumatiske reaksjoner og mange har vokst opp i familier der noen har vært traumatisert av de omfattende forfølgelsene og myrderiene. Beskrivelsene av overgrepene er dramatiske, grusomheter ble besvart av nye grusomheter. Historiene om togene som kommer over grensen fulle av stygt mishandlede lik er blant dem.

I enkelte områder ble nesten alle hinduer myrdet, i andre nesten alle muslimer. Rundt 2,2 millioner ble registrert som savnet etter delingen. Mange fikk store psykiske problemer som følge av både overgrepene, de tvangsmessige flyttingene og ofte langvarige opphold i flyktningleirer.

Kvinner var spesielt utsatte for overgrep, stigmatisering og skammen over overgrepene. Tallene er også her usikre, men det er antatt at over 75 000 kvinner ble voldtatt.

KULTURELLE BÅND

De kulturelle båndene mellom landene er imidlertid sterke.

Indisk film er populær i Pakistan og mange pakistanske sangere, musikere og skuespillere er populære i India. I Punjab snakkes samme språk på begge sider av grensen og begge land bruker stadig engelsk. Kultur og mattradisjoner deles og mange har familiebånd til familie som er på den andre siden av grenselinjen. Mange har sine hellige steder i nabolandet. Sikhene som i all hovedsak dro til India har noen av sine viktigste hellige steder i Pakistan. Hvert år drar mange av dem på pilegrimreise over grensen.

Grensepasseringer er likevel vanskelig. Grensen er sterkt militarisert og det er få direkte forbindelser mellom de to landene.

INNER OG BITTERHET I JUBILEUMSÅRET

Sårene fra 1947 er stadig der og de gjentatte konfliktene har vedlikeholdt gamle traumer og skapt nye skillelinjer og mistenksomhet. Samtidig feires selvstendigheten i begge

RELIGIØSE MINORITETER

De endelige grensene som delte provinsene Punjab og Bengal ble gjeldende natten mellom den 14. og 15. august

54

land. Markeringene skjer på begge sider av grenselinjene, men har ofte et kraftig islett av bitterhet over grenser som mange mener ble trukket feil og over grusomhetene som skjedde da India ble delt i to nasjoner. Mange er redde for at nye konflikter vil bli utløst av minner og bitterhet.

Arven av traumer fra fortiden preger begge nasjoner. I noen familier og i noen miljøer er traumene stadig en daglig kamp. Psykiske lidelser som er koblet til grusomhetene og overgrepene har blitt overført fra en generasjon til nye generasjoner. Mye av overgrepene, slik som voldtekter, er skambelagt og vanskelig å snakke om. For noen er det også vanskelig at deres egne eller de selv engang ble delaktig i handlinger som de selv tar avstand fra.

som er knyttet til overgrep som er skambelagt. For behandlingsapparatet er det utfordrende med taushet og ofte total mangel på åpenhet om overgrepene. Selv 70 år etter er det stadig vanskelig for mange å fortelle om minner og historier. I forbindelse med jubileene for India og Pakistans selvstendighet har det vært gjort aktive forsøk på å samle inn historier om overgrepene og traumene. BBC har hatt en programserie på engelsk, det er laget samlinger av historier fra overlevende og deres familier og det har kommet flere vitenskapelige arbeider om posttraumatiske reaksjoner. Situasjonen med å være immigranter til nye kulturer, slik som i Europa, er en tilleggsbelastning for mange. Traumene fra oppløsningen av det gamle India illustrerer hvor ambivalent forholdet kan være til det man kom fra og ofte også de psykiske belastningene som følger med den arven man tar med seg som immigrant.

UTFORDRENDE FOR BEHANDLINGSAPPARATET

Norge er et av de landene som har fått en betydelig befolkning med røtter både i Pakistan og India. Traumene fra fortiden, som mange familier er preget av, er noe også norsk behandlingsapparat vil møte. Mange ganger er det vanskelig å ta opp slike traumer og spesielt de

Referanser: Quereshi, Naushuad og Weihe, Hans-Jørgen Wallin (2010). India, Pakistan og Bjørnstjerne Bjørnson i Herje, Torunn; Jacobsen, Gaute; Ruset, Endre og Weihe, Hans-Jørgen Wallin (2010). Ingen sak for liten ingen sak for stor.

Bjørnstjerne Bjørnson 1832–1910. Stavanger: Hertervig Akademisk. Side 134–143

FOTO: WIKIPEDIA

Et tog fylt med flyktninger i Ambala under delingen av India.

55

Kjære leser!

Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse (LPP)

Høsten har dratt seg mot vinter, og man kan så smått begynne å oppsummere. Først og fremst vil jeg berømme alt det gode arbeidet, aktiviteten og engasjementet i LPP sine lokallag! Lokallagslederne er blitt utfordra til å skrive om nytt fra sine lokallag – og blar dere videre i sidene våre, kan dere lese om et mangfold av aktiviteter lokalt. Mellom linjene leser jeg en innbitt vilje til å jobbe med og for en tydelig pårørendestemme innenfor det psykiske helsevernet i det enkelte lags nærmiljø. Det nytter å organisere seg, og vår lille hær av frivillige i LPP gjør en formidabel innsats. Jeg håper flere pårørende vil se nytten av å melde seg inn i et av LPPs lokallag.

LPP sentralt

At organisert samarbeid bærer frukter, viser også artikkelen om status for medisinfrie behandlingstilbud. Bjørg Njaa er LPP sin representant i Fellesaksjonen. Hun har i dagens artikkel trukket linjer tilbake til starten av Fellesaksjonen, og oppsummerer situasjonen for dagens medisinfrie behandlingstilbud – både det positive som har skjedd på området, og det som fortsatt mangler. Tiden er altså ikke moden for å legge ned Fellesaksjonens arbeid.

LPPs medlemssider

Noe som har opptatt mange pårørende denne høsten, er endringa i psykisk helsevernlova vedrørende bruk av tvang og vurdering av samtykkekompetanse. En del pårørende er bekymret for at den de er pårørende til ikke skal få den behandling og oppfølging de har behov for, og de er bekymret for større belastning på pårørende når retten til tvangsbruk svekkes. Vi mener likevel lovendringa er på sin plass, men ser også behovet for bedre dialog, støtte og veiledning fra helsevesenet til pårørende i en situasjon der den vi er pårørende til avviser det tilbudet som gis.

LPP er en uavhengig interesse- og bruker­organisasjon. LPP fremmer med­lem­menes interesser ved å arbeide for aner­kjennelse og respekt for pårørendes situasjon, både overfor myndigheter og samfunnet for øvrig. LPP driver sin virksomhet basert på tre hoved­pilarer: Verdighet, omsorg og løsninger.

Daglig leder: Anne-Sophie Redisch Besøks-/postadresse: Karl Johans gate 6, 0154 Oslo Telefon: 21 07 54 33 E-post: lpp@lpp.no Nettside: www.lpp.no

Ansvarlig redaktør: Anne-Sophie Redisch E-post: asr@lpp.no Telefon: 21 07 54 33

Medlemskap i LPP

Vi ønsker alle som er pårørende, eller som har et nært og varig forhold til personer med psykiske lidelser hjertelig velkommen som med­lem av foreningen. Som på­ rørende regnes foreldre, ekte­feller og samboere, søsken, barn, beste­ foreldre, venner og andre med nær og varig tilknyt­ning til den som er syk. Støttemedlemskap kan tegnes av enkelt­personer, organisasjoner og firmaer som slutter seg til organisasjonens formål.

Enkeltmedlemskap: kr 290,– pr. år Familiemedlemskap: kr 420,– pr. år Ungdomsmedlemskap (15–30 år): kr 150,– pr. år Støttemedlem personlig: kr 290,– pr. år Støttemedlem bedrift/organisasjon: kr 560,– pr. år

www.lpp.no

Når høsten skal oppsummeres, må jeg også nevne det arbeidet som er nedlagt sentralt for å realisere forpliktelsene LPP påtok seg for videreføring av Møteplass-konseptet ved oppløsninga av Pårørende Kompetanse. Møteplass er en unik sjanse for helsepersonell og pårørende til å møtes og lære av hverandre. Men dette skal dere få høre mer om ved en annen anledning Så drar det seg mot jul – familiehøytida framfor noen. For noen av oss vil det kunne bety en ekstra belastning, med forventning om å delta i store familiesammenkomster eller forventning om å ta imot en syk pårørende på permisjon fra innleggelse. Men det ER lov for pårørende å tenke på seg selv – tenk over hvilke forventninger du ønsker og makter å imøtekomme!

Hermed ønskes også alle lesere en god og fredelig jul!

Arnhild G. Ottesen styreleder

56

LPP Harstad:

Tiårsjubileum i 2017 TEKST: ANN-KIRSTI BRUSTAD

Foto: Ann-Kirsti Brustad.

Pårørendeguidene Wenche Martinsen og Sissel Rasmus, Ann-Kirsti Brustad når toppen på Aunfjellet.

LPP Harstads gründerarbeid tok til i 2001 da initiativ­ taker Ann-Kirsti Brustad startet med selvhjelps­grupper for pårørende. I flere år møttes pårørende til selv­ hjelps­grupper og arbeidsmøter. Gründer Ann-Kirsti Brustad og veteraner i LPP Troms, Aud Eva Valle og Arne Olsen, kontaktet i 2006 LPP Troms for å etablere et interimsstyre. LPP-arbeidet tok for alvor form da vi registrerte LPP Harstad i Brønnøysundregistret i 2007.

Vi var en etterlengtet organisasjon i Harstad og omegn.

Vi har hatt hovedfokus på områdene Harstad, Kvæfjord, Ibestad og Skånland. I dag dekker lokallaget Harstad, Sør-Troms, Midt-Troms og fylkesgrensene til Nordland/ Hamarøy, Narvik mv. Medlemmene kan selv velge hvilket lokallagsområde de ønsker å være tilsluttet.

Lokallagets geografiske område følger i hovedsak Helse Nords inndeling. Vi er også en del av LPP Troms’ fylkesstyre sammen med LPP Tromsø som dekker

Tromsø, Nord-Troms og Finnmark. Tilsammen er vi i dag 100 medlemmer i Troms.

LPP Harstads tiårsjubileum

Lokallaget har i 2017 tiårsjubileum. Dette markeres i uke 48–50 med ulike LPP-arrangement: pårørende­ møteplass, studentbesøk, dialogkafé, stand på OBS, UNN Harstad Sykehus og UIT Harstad, orga­ni­sa­sjons­ treff Bikuben, gløggstand i sentrum, besøk på møte­ plassen Harstad /Kvæfjord, Stedet Harstad, Blåhuset og Fontenehuset m.m.

13. desember arrangerer vi festmiddag for medlemmer og inviterte. Vi vil gratulere oss selv med dagen ved å sette fokus på enkeltmedlemmene og sende dem en oppmerksomhet. Lokallaget og medlemmene kan være stolt av 10 aktive år med flotte resultater i nærområdene.

57

LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE

Lokallagets arbeid

Lokallaget har i hovedsak vært en aktiv pårørende­ stemme i lokalområdene, kommunene og fylket. Vi har vært vaktbikkjer og synliggjort nødvendige behov for pårørende og brukere med utfordringer innen psykisk helse og rus.

Vi har vært en viktig stemme for god brukermedvirkning i utvalg, råd og prosjekter i kommunen og fylket, med videre. Lokallagets fanesak har vært arbeidet for at også pårørendes stemme blir hørt. Vi har egne behov og våre stemmer er ikke nødvendigvis sammenfallende med brukers/pasientens stemme.

Leder i lokallaget har i samarbeid med Bikuben RBS utviklet opplysningskurset Pårørende, en Ressurs.

LPP har gjennomført kurset siden 2010 med flere tusen deltakere i løpet av disse årene. Kurset tar utgangspunkt i recovery-prosessen for pårørende, bevisstgjøring av pårørendes roller, grensesetting og medavhengighet. Kurset er tilpasset aktuelle behov for pårørende, organisasjoner, tjenesteinstanser og avdelinger.

Kursets gründerarbeid startet i 2009 etter at lokallaget fikk kr 100 000 i støtte fra Extrastiftelsen til prosjektet «Pårørende, en ressurs». Vi gjennomførte seks temakvelder om psykisk helse i samarbeid med Bikuben.

Pårørendetreff Peppes Pizza Harstad.

mestring i livet for barn av foreldre med psykiske lidelser og rusutfordringer» i samarbeid med UNN Harstad lærings- og mestringssenteret. Vi fikk 100 000 kroner fra Nasjonalt kompetansesenter for læring og mestring innen helse (mestring.no). Lokallaget har fra oppstart og frem til i dag bidratt med ressurser og brukerrepresentanter inn i Smil. I dag er dette implementert i Harstad kommunes psykiatritjeneste i samarbeid med Bikuben RBS og LPP.

Tidligere prosjekter støttet av Extrastiftelsen har vært Vind i Seila, to seilturer med skonnerten Anna Rogde, og Vidt råd, en dialog- og samhandlingskonferanse i Nord-Norge.

Fontenehuset Harstad

LPP Harstad sitter i styret til Bikuben RBS’ regionale brukerstyrte senter. Vi har kontor i basen til Bikuben med adresse Bygdeveien 18, Borkenes. Geografisk ligger vi midt i Nord-Norge, få kilometer fra fylkesgrensen mellom Troms og Nordland. Vi tilbyr vår kunnskap og erfaring, og bidrar med våre brukerrepresentanter og erfaringsformidlere/konsulenter på ulike arenaer.

Vi reiste på befaring til andre fontenehus og fikk inspirasjon til å følge drømmen om et fontenehus i Harstad. LPP tok initiativet, og med støtte fra Bikuben RBS og FFO Harstad, startet arbeidet i 2015. Til alles glede satte kommunestyret i Harstad verdens­rekord i saksbehandlingstid. Søknaden ble sendt Helse­ direktoratet i samarbeid med Fontenehuset Norge og Harstad kommune. Drømmen ble virkelig: 7. juli i år åpnet huset. Fontenehuset hadde offisiell åpning 9. oktober hvor LPP Harstad fikk sin ære i samarbeid med andre viktige aktører.

Samarbeidet med Bikuben RBS er et prioritert arbeids­ område for lokallaget. LPP Harstad og fylkesstyret i LPP Troms er stolt av styret i Bikuben RBS og medarbeiderne, og takker for tillit og satsningen på pårørende. Vi anbefaler Helsedirektoratet, kommuner, fylke og Helse Nord å tilføre betydelige økonomiske midler til de brukerstyrte sentrene. Disse sentrene har gjort en forskjell for pårørendes recovery og samfunnets forbyggende folkehelsearbeid.

Barn som pårørende

Lokallaget har flere medlemmer som er pårørende barn.

LPP Harstad startet i 2012 prosjektet «Smil – styrket

58

Styret i lokallaget har i flere år arbeidet for at kommunen og NAV skal bidra til å gi mennesker med psykiske helseutfordringer en meningsfull hverdag.

Pårørendemøteplass

Lokallagets hjertebarn har vært å etablere en pårørendemøteplass i Harstad. Vi startet arbeidet i 2012. Dette ble omfattende, en lang reise for lokallagets ressurser.

Vi hadde utallige møter og dialoger. Det skulle vise seg å bli en fruktbar begynnelse i tråd med intensjonene for konseptet Pårørendemøteplass.

LPP Harstad sendte tre deltakere fra lokallaget på opplæring som pårørendeguide. Opplæringen ble fulgt opp med oppstart av pårørendemøteplass i 2014/15. Samarbeidet ble etablert mellom LPP Harstad, SPHR (DPS), Harstad kommune, Kvæfjord kommune, Bikuben RBS og Lærings- og mestringssenteret UNN Harstad. Dette var et unikt samarbeidstiltak i Helse Nord og ble av OSO (Overordnet samarbeidsorgan i Helse Nord) tildelt Samhandlingsprisen 2016: den første pårørendemøteplass i Nord-Norge.

-- Likepersontjeneste pårørende.

-- Pårørendeguider.

-- Turgruppe lokallaget.

-- Styremøter, medlemsmøter med tema og arbeidsmøter.

-- Pårørendetreff.

-- Kurs vår/høst: Pårørende, en ressurs.

-- Informasjon om pårørendeprogrammet.no

Nye visjoner

-- V erdensdagsuke Harstad uke 39–42: i år 53 arrangement i Harstad og omegn.

Vi i lokallaget har som mål at vi gjennom vårt arbeid skal fortsette å sette pårørende på dagsorden. Vi vil oppfordre helsepersonell og andre interesserte til å melde seg inn i LPP. Alle er vi på en eller annen måte involverte, som eller med pårørende, i ulike stadier i livet. Dette er en gruppe mennesker vi virkelig må ta til våre hjerter, og støtte aktivt gjennom engasjement i LPP. Vi ønsker alle velkommen som medlem i vårt lokallag. Du kan være med på å gjøre en forskjell med din støtte til lokallaget. Velkommen til våre leirbål.

-- B akgården: stand to dager i august, opplysningskampanje og dialogkafé.

Våre nye mål 2018/19

-- U ndervisning UIT Harstad: videreutdanning psykisk helse mastergrad og vernepleie.

• Omfavne og rekruttere nye medlemmer til lokallaget.

Nå er konseptet implementert mellom LPP, Harstad kommune og SPHR og fortsetter med stor fremgang inn i 2018 med seks pårørendemøteplasser. Dette er en gjensidig læringsarena hvor vi ser, lytter og anerkjenner hverandre i hjertedialog.

Aktiviteter lokalt

-- Foredrag og høringer i ulike instanser.

-- R epresentanter i Brukermedvirkningsforum SPHR (DPS), Senter for psykisk helse, Sør-Troms.

-- M edvirker i Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon Harstad (FFO).

-- Medvirker i Råd for Funksjonshemmede og Brukerråd (FFO).

-- Arbeidsgruppe Helsehuset Harstad og Helsehuset Kvæfjord.

• Bli synlig på sosiale medier.

• Følge opp LPPs handlingsplan.

• Pårørendesenter i Harstad. I dag har vi deler av funksjonen i Bikuben RBS. Vi har etablert en arbeidsgruppe i lokallaget. Vi inviterer gjerne flere med i vårt videre arbeid for å nå drømmen.

-- Medvirker i Samarbeidsforum Bymisjon (Bikuben).

• Verdensdagen 10. oktober skal løftes til nye høyder i Harstad.

-- Styremedlem i Fylkesstyret i LPP Troms.

• Medvirke til pårørendemøteplass Troms.

-- Styremedlemmer i Bikuben RBS, Regionalt brukerstyrt senter.

-- Selvhjelpsgruppe pårørende.

Les om Fellesaksjonen i neste nummer Bjørg Njaa (bilde) er LPPs representant i Fellesaksjonen for medisinfrie behandlingsforløp. I neste nummer av Psykopp gir hun oss en grundig innføring i dette arbeidet. Vi vil få vite litt om bakgrunnen og mandatet for Fellesaksjonen, hva som er oppnådd og hva medisinfrie tilbud kan bety for pårørende. Bjørg vil også snakke om hvordan man går frem for å få plass i et medisinfritt tilbud, hun vil si litt om utfordringene, samt se spørsmålet om tvang og frihetsberøvelse i et menneskerettighetsperspektiv.

59

LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE

Solstrand, stedet for høstens høydepunkt i LPP Bergen.

LPP Bergen:

Solstrandseminaret høydepunktet TEKST: CHRISTINE LINGJÆRDE

Hvert år er Solstrandseminaret høstens definitive høydepunkt. Alle som har besøkt Solstrand hotell vil kunne vitne om at stedet er et stykke paradis som tilbyr store mengder balsam for kropp og sjel.

Hotellet er plassert i vakre omgivelser med utsikt over Bjørnefjorden, og har en fantastisk spa-avdeling. Maten og betjeningen er av første klasse. Våre medlemmer sier at helgens glede varer helt til julebordet i desember.

Som regel inneholder programmet et faglig innslag på lørdagen, med påfølgende debatt og/eller workshop.

I år var temaet Musikkterapi med Lars Tuastad, musikkterapeut og førsteamanuensis ved UiB. Prosjektet tar sikte på å implementere musikkterapi i det psykiske helsevernfeltet, og legger vekt på et meningsfullt musikktilbud i en ettervernsfase.

samhandling med pårørende. Vi satte stor pris på å bli spurt, og benyttet debatten på Solstrand til å samle inn forslag og meninger fra våre medlemmer. Bergen kommune tok hensyn til disse og sluttresultatet blir et dokument som gir en mer realistisk bilde av pårørendes viktige rolle, og deres rettigheter.

Senere i september var styreleder på en stor konferanse for mental helse i Nottingham med tema «Refocus on Recovery». Det er mulig å få en oversikt over konfe­ ransens innhold på www.researchintorecovery.com Pårørende spiller en sentral rolle i recovery-prosessen, og vi som veileder og støtter medlemmene trenger slikt påfyll. Det er spesielt nyttig for styret som svarer på henvendelser fra medlemmene og også for likepersonene som veileder i samtalegruppene våre.

I forkant av seminaret ble LPP Bergen invitert av Bergen kommune – Etat for psykisk helse og rustjenester – til å bidra med å utarbeide nye retningslinjer for

60

LPP Asker: Pårørendetreff

Under konferansens sluttinnlegg ble det vist til en uttalelse fra FN om at psykiatrien fortsatt ikke respekterer de mest grunnleggende menneskerettighetene i mange land. Situasjonen i Norge, med tvangsmedisinering, isolasjon, beltelegging, svikt i oppfølging, boligmangel og så videre, plasserer dessverre oss blant de landene som bryter menneskerettighetene.

TEKST: LISBETH STENGRIMSEN

Temaet for medlemsmøtet i oktober var et forsknings­ prosjekt om hørselshallusinasjoner ved Marco Andre Hirnstein fra UIB: «Kan vi redusere hørselshallusinasjoner ved hjelp av lavstrøm-stimulering?»

På neste møte 9. november har vi invitert advokat Vidar Vassenden med temaet: Hva skjer med den syke når pårørende faller bort? Hvordan sikre økonomien til en person som ikke kan styre den på egen hånd?

Hvordan fungerer vergeordningen?

Ellers har det i de senere år vært vanskelig for styret å ta seg av alle representasjonsoppdrag og alle besøk som LPP inviteres til. Av den grunn har vi opprettet en ressursgruppe bestående av erfarne pårørende blant medlemmene. I alt er vi ca. 15 personer, inkludert styret. Oppdraget presenteres for alle, og de som kan stille opp melder seg. De mest krevende oppdragene, som for eksempel undervisning på høyskole, utføres av styreleder eller nestleder.

Grindestua.

LPP Asker avholdt pårørendetreff på Grindestua i Asker sentrum 7. november 2017. 13 interesserte møtte opp; vi synes det var hyggelig at så mange var interessert i kveldens tema: «Et godt liv, selv med psykiske helseplager i familien.»

Som nevnt ovenfor har LPP Bergen samtalegrupper.

Denne høsten har vi startet en serie med fire møter.

I tillegg fortsetter «KaféTreff» som startet for ett år siden. Det er et tilbud som viser seg å være spesielt nyttig for de som «ikke kan tenke seg å være med i en forening» og «helst ikke ønsker å snakke om psykisk helse». Likevel kan de tenke seg å bli invitert til hyggelig samvær med en vennlig og uformell gruppe likepersoner. Det er nestleder som er fast representant på KaféTreff.

En representant for Asker DPS innledet pårørendetreffet, og poengterte at det er viktig at pårørende ikke går inn i brukerens liv og forsøker å «redde» den de er pårørende for, men heller finner veier hvor brukeren kan få riktig hjelp, så de selv kan ha et så godt liv som mulig. Man må være sterk for å stå i rollen.

Straks i etterkant ble det åpnet for spørsmål og diskusjon rundt pårørenderollen. Mange deltok ivrig her.

Deretter fortsatte leder av psykisk helse og rus i Asker kommune med sin innledning. Han ble stilt mange spørsmål om blant annet boliger og tjenester fra kommunens side. Asker kommunes policy er nå at pårørende involveres mest mulig. Bruker kan til tider synes det er problematisk at pårørende involveres, så her må det utøves skjønn i hvert enkelt tilfelle.

Kommunen har ansvar for en individuell plan for den enkelte.

Det var satt av halvannen time til temaene, og tiden ble brukt godt.

Vi i styret i LPP Asker vil nå finne ut av hvordan pårørendetreffene skal utformes videre framover.

Omgivelser som er som balsam for kropp og sjel.

61

DU HJELPER ANDRE. MEN HVEM HJELPER DEG?

Å være pårørende til en med psykiske problemer handler ofte om å la egne behov og følelser komme i andre rekke. Men for at du skal kunne hjelpe andre, er det viktig at du også tar vare på deg selv.

LPP fokuserer på de pårørende. Vi tilbyr rådgivning og støtte, og gir deg gode verktøy til å takle en vanskelig hverdag. Som medlem i våre lokallag møter du mennesker som er i samme situasjon som deg.

Sammen kan dere utveksle erfaringer og være hverandres støttespillere.

TA KONTAKT I DAG, SÅ HJELPER VI DEG MED VEIEN VIDERE! Chat med oss på lpp.no eller ring oss på tlf 22 49 19 22.

LPP Grimstad/Aust-Agder: Verdensdagen for psykisk helse 2017 TEKST: LISE T VEITEN

Grimstad markerte Verdensdagen for psykisk helse med en rekke flotte arrangement i år.

Vi hadde Gjestebud på Rasteplassen, stand på Odden, middag på Treffstedet, samtidig som Angstringen inviterte til både lunsjseminar og kveldsarrangement.

Frivillighetssentralen gikk seg gladere og friskere, Jobbsentralen gledet seg over fredag den 13., og Vikhuset inviterte til pizza og spillekveld. Det hele ble avsluttet tirsdag 17.10. med et storstilt arrangement med foredrag, musikk og omvisning i den fantastiske bilutstillingen til Ugland.

I år har LPP i samarbeid med mange flotte frivillige organisasjoner, Grimstad kommune og næringsliv, markert Verdensdagen for psykisk helse. Årets tema, «Noe å glede seg over», har engasjert mange og Grimstad har med dette invitert til små og store arrangement – for å gi hver og en i Grimstad kommune en mulighet til å få noe å glede seg til – og glede seg over.

Vi har med dette fått med mange deltakere og vi håper vi har klart å få frem det viktige budskapet om å skape åpenhet og kunnskap om psykisk helse. ALLE har en psykisk helse på linje med en fysisk helse. Noen er bare litt friskere enn andre, og noen må jobbe med litt mer med sin egen psyke, på lik linje som andre trener på sin fysiske styrke.

Dette gjennomførte vi i perioden 10.–17. oktober 2017: • 10. oktober: Gjestebud på Rasteplassen – festbord med musikkinnslag. Her deltok omkring 120 personer. Det private næringsliv bidro sterkt med masse god mat og en helt fantastisk Verdensdag-kake som passet meget godt til våre grønne «Du er god nok»- kaffekopper.

• 10. oktober: Kaffeglede med stand på Odden­ senteret. LPP og Mental helse delte ut kaffe og informasjon om alle aktivitetene. Mange kom innom og fikk med seg informasjon og litt «kaffeglede». Omkring 50 unge/eldre kom innom standen.

• 1. oktober: Mental helse inviterte til middag og sosialt samvær for 15 personer.

• 12. oktober: Grimstad Frivilligsentral inviterte til å gå seg gladere og friskere, 15 deltakere.

• 12. oktober: Angstringen inviterte til lunsjseminar for fagpersonell. Det var helt fullbooket med 40 deltakere + 20 på kveldsarrangementet.

• 12. oktober: Angstringen inviterte til åpen kveld.

Tema: «Noe å glede seg over».

• 13. oktober: Noe å glede seg over fredag den 13.

Jobbsentralen markerte Verdensdagen med pizza, og med besøk og info fra Grimstad kommune – psykisk helse, og til slutt quiz med fredagskos.

Ca. 30 deltakere.

• 14. oktober: Vikhuset bidro til gode opplevelser med pizza og spillekveld. Grimstad kommune, Vikhuset, med omkring 20 deltakere.

• 17. oktober: Noe å glede seg til i Grimstad – JA – et arrangement for alle.

Kreativt Møtesenter inviterte til et spennende foredrag: «Tankemester». Mestrer du tankestrømmen – vil du kunne håndtere følelser, adferd, endringer og motgang.

Ordfører Kjetil Glimsdal åpnet arrangementet og det ble en meget hyggelig kveld med personlig presentasjon av den flotte bilutstillingen, samt sang og musikk. Ca. 70 deltakere.

Totalt har vi nådd omkring 400 personer med disse små og store arrangementene. Det har også nådd ordfører i Grimstad kommune, Kjetil Glimsdal. Han sier blant annet.: «Vi har alle en psykisk helse. Det er viktig at

63

LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE

Foto fra foredraget til Steffen Dahl om Tankemester og sang og musikk av Liv Stoveland Woie.

vi har noe å glede oss over. Den som kan glede seg over lite, har mye å glede seg over». Han var til stede 17.10. og roste våre arrangementer.

Til arrangementene har vi fått støtte av Grimstad kommune. Johan Benad Ugland lånte ut det fantastiske møtestedet sitt, samt sponset kaffe/te til 70 deltakere, i tillegg til at han personlig og svært entusiastisk stilte opp og ga oss en personlig omvisning blant sine biler og båter. Dette er en helt unik utstilling, så vi var svært heldige som fikk lov å være her.

Vår lokale baker laget en fantastisk marsipankake til åpningsdagen 10.10. på Rasteplassen. Her hadde mange private sponset mat og kaker, og alle hadde mulighet til å få informasjon om kommende arrangement de neste to ukene.

Vi har fått god økonomisk støtte av Angstringen Norge; de betalte utgiftene til Angstring-arrangementene.

Her var lunsj inkludert for 40 deltakere på Grimstad hotell. På fagtreffet deltok Universitetet i Grimstad, kommunen, sykehuset, DPS, NAV, flere leger samt kommuneoverlegen i Grimstad, og deltakere fra omkringliggende kommuner. Her fikk vi ut informasjon til mange, både via web og Facebook, samt at vi fikk hjelp til å spre invitasjonen. På kveldsarrangementet var unge mennesker målet, og også her klarte vi å nå målgruppen.

64

Mental Helse, Rasteplassen, Vikhuset, Frivilligsentralen og Jobbsentralen fra Grimstad kommune har vært med i vårt samarbeid. Alle er enige i at dette har vært et svært fruktbart samarbeid, og at det er mye morsommere å jobbe sammen om dette.

Informasjon

Vi har presentert våre arrangementer på mange måter, først ved å registrere våre aktiviteter på www.verdensdagen.no/kalender.

• Lagt ut info på LPP Grimstads hjemmeside, www.lpp.grimstad.no • Laget Facebooksider for våre arrangement, og Rasteplassen har delt på sine sider.

• Lokalavisa i Grimstad ble brukt til forhåndsomtale 7.10. og annonse samme dag, samt forhåndsomtale av aktivitetene 12.10.

• Vi hadde også forhåndsomtale av vårt arrangement i Agderposten, lokalavisa i • 17.10 fikk vi besøk av Sørlandsavisen og 25.10 fikk vi nesten hele forsiden, samt side 2–3 i en avis som sendes ut til alle i hele Agder.

Så noe har vi gjort riktig, hva dere?

Tvang fra et pårørendeperspektiv

– hva er alternativet?

TEKST: ARNHILD G. OTTESEN

Første september trådte endringene i psykisk helsevernloven som omhandler samtykkekompetanse, i kraft. Endringene innebærer at observasjon, innleggelse og behandling ikke kan skje så lenge helsepersonell anser pasienten som samtykkekompetent, selv ikke om helsepersonell anser at faren er stor for at pasientens helse vil forverre seg uten behandling. For pårørende kan dette medføre større belastning – slik det ble framstilt i en aviskronikk i sommer.

den helsehjelpen som ytes, ikke samsvarer med det opplevde behovet verken hos den som er syk, eller behovet de pårørende har.

Det nye i denne situasjonsbeskrivelsen, er at manglende og utilstrekkelig helsehjelp knyttes til endringen i psykisk helsevernloven som gjelder samtykke og som fra 1. september begrenser helsetjenestenes mulighet til å yte hjelp under tvang. Eller sagt på en annen måte; styrker selvråderetten over eget liv og helse for enkeltmennesket.

De pårørende har i lengre tid sett at sønnens psykiske helse har forverret seg. Sønnen har tydelige vrangforestillinger, han ruser seg, døgnrytmen er snudd på hodet, han opptrer til tider truende både hjemme og utenfor hjemmet.

LPP mener imidlertid det er på høy tid at helsetjenesten tar i bruk andre metoder og verktøy for å komme i posisjon til å hjelpe mennesker som sliter psykisk. Vi har lest og hørt mer enn nok om hvilke skadevirkninger tvangsinnleggelser og tvangsbehandling kan påføre et menneske, og mange av oss har også på nært hold opplevd hvordan dette bryter ned et menneskes selvtillit, selvforståelse, troen på livet og egne vurderinger.

Blir han korrigert for atferden sin, kan han utagere og gå løs på inventar, og tidvis kommer han med utsagn om at han vil ta sitt eget liv. Han er ikke i jobb eller under utdanning, den gamle vennegjengen er i ferd med å forsvinne og foreldrene opplever at sønnen i stadig større grad søker mot et etablert rusmiljø. Han bor hjemme, og han kan absolutt ikke se at han har behov for hjelp.

Foreldrene fortviler – de forsøker å skaffe hjelp – men opplever at helsevesenet «toer sine hender».

Helsetjenesten oppfatter sønnen som samtykke­ kompetent, og så lenge sønnen ikke selv ønsker behandling, har han rett til å avslå akkurat det!

Foreldrene derimot, både ser behovet og ønsker hjelp, men mener helsepersonell allerede nå er redde for å bryte de nye bestemmelsene i helsevernloven vedrørende bruk av tvang – og dermed er de like langt.

Situasjonen beskrevet ovenfor er gjenkjennelig for mange pårørende. Utgangspunktet kan være forskjellig, men pårørende innen psykisk helse har opplevd og opplever stadig vekk, manglende og/eller utilstrekkelig psykisk helsehjelp for den de er pårørende til. Eller at

Den nye lovendringa må derfor ikke handle om mer eller mindre bruk av tvang, men om hvordan helsevesenet møter og følger opp både brukere/pasienter, pårørende og nettverket rundt.

Når pårørende henvender seg til helsetjenesten med et scenario som beskrevet ovenfor, burde det være en selvfølge at helsetjenesten etablerer god kontakt og relasjon med de pårørende, er i kontinuerlig dialog, gir veiledning og støtte – og jobber aktivt for å komme i posisjon til å hjelpe sønnen. Men det forutsetter at det både i spesialist- og kommunehelsetjenesten finnes tilstrekkelig antall ansatte som har tid, kunnskap og kompetanse til å være i dialog og som over tid følger opp de pårørende og den umulige situasjonen de er kommet opp i. Er det fare for eget eller andres liv – gis det fortsatt mulighet for bruk av tvang, også etter endringene i psykisk helsevernloven.

65

Jostein Jakobsen til minne Organisasjonen har tre hovedpilarer

Det var med stor sorg vi i LPP mottok budskapet om at Jostein Jakobsen døde natt til 27. juni i år.

1. Verdighet – samfunnet kjennetegnes av hvordan de behandler sine svakeste

Selv ble jeg kjent med Jostein da jeg kom inn i landsstyret i LPP i 2015. En ruvende skikkelse med et mildt vesen, stor ansvarsfølelse, og en for meg, gjenkjennelig stavangersk humor! Bodø var hjemme – men dialekta røpet også dype røtter i Stavanger.

I juni 2016, i en for LPP turbulent periode, overtok Jostein styrelederansvaret. Med ukuelig optimisme fortsatte han arbeidet for LPP ut styreperioden – til tross for at han fikk en alvorlig kreftdiagnose kort tid etter at han tiltrådte som styreleder.

I juni 2017 var landsmøtet i LPP samla. Helt til kort tid før landsmøtet, både håpet og trodde vi at Jostein skulle kunne delta. Slik gikk det ikke. Ved åpninga av landsmøtet, fikk vi denne hilsenen – en hilsen som mer enn noe, illustrerer Josteins verdigrunnlag, dype engasjement for LPP og pårørende sin rolle innen psykisk helsearbeid. Ord som vi i LPP skal ta med oss i det videre arbeidet. Med tillatelse fra Josteins familie, gjengis den her i sin helhet:

2. Omsorg – både for syke og pårørende 3. Løsninger – lokalt og sentralt Og så: Dette var viktige , vakre og allment aksepterte ord. Nå vil jeg at vi snur og ser de andre som er her i salen, tillitsvalgte og ansatte. Vi, disse menneskene, representerer våre mange lokallag, våre medlemmer, pårørende generelt, ansatte i organisasjonen vår. Vi skal stå fram som gode eksempel enkeltvis og samla, på hvordan vi behandler våre medmennesker, enten man snakker om de svakeste blant oss, eller om hvem som helst i psykisk krise. Tenk på at vi også innad i organisasjonen her står sterkere om vi husker de tre hovedpilarene, verdighet, omsorg og arbeidet med gode løsninger! Da kan vi seile skuta både i smult farvann og opprørt hav. Mannskapet på skuta er uhyre viktig, tillitsvalgte og ansatte!!!!

Det kreves verdighet, omsorg og vilje til å finne løsninger også innad i organisasjonens mange ledd for at vi skal fungere i samfunnet etter intensjonene.

Slår man opp på nettsida til LPP for å finne ut hva slags organisasjon det er, finner man blant annet dette: LPP er en interesse- og brukerorganisasjon for pårørende innen psykisk helse. Pårørende skal bli spurt og oppleve å bli hørt. Organisasjonen skal arbeide for å vise at pårørende er en ressurs og en del av løsninga for den som er syk. Erfaringer skal bli tatt på alvor av helsevesen og kommune.

LPP skal være en pådriver for å styrke tilbudet innen psykisk helsevesen for bedre kommunikasjon mellom brukere, pårørende, behandlere og myndigheter.

Det norske samfunnet er enestående i verdens­ sammenheng med at det fortsatt er basert på tillit i alle ledd, tillit til systemet og til hverandre. Det skal vi også legge vekt på i denne organisasjonen. Ansatte og tillitsvalgte er våre talerør utad – vi må vise dem tillit.

Og vi må ha med oss en liten porsjon overbærenhet og tålmodighet med hverandre, i likhet med den vi viser overfor de vi er pårørende for.

Opplæring i organisasjonsarbeid, definisjon av oppgaver er avgjørende.

Hvem er LPP for?

Og kona mi, Kristin, mumler ved siden av at en god porsjon folkeskikk er godt å ha med seg!!! Uansett hvor man er.

• Støttespiller og nettverk for pårørende

Ta med videre – verdighet, omsorg, løsninger!

• Løfte pårørenderollen – spørre og ta med på råd når det gjelder behandling

Takk Jostein, for den du var!

• Samt hjelp og støtte for egen del

Arnhild

66

Landsmøte 2017 TEKST: ARNHILD G. OTTESEN

17. og 18. juni avholdt LPP landsmøte på Thon Hotell Opera i Oslo.

Landsmøtet åpnet med en hilsen fra landsstyreleder Jostein Jakobsen som var alvorlig syk og dermed ikke kunne være til stede. Hilsenen inneholdt et budskap som minnet Landsmøtet på viktigheten av at pårørende støtter opp om og tar vare på hverandre.

Landsmøtet besto av delegater fra 24 av lokallaga, med til sammen 51 stemmer. I tillegg var 13 observatører til stede.

Mest diskusjon ble det omkring et innkommet forslag om vedtektsendring fra LPP Asker. Forslaget innebar en vedtektsendring som skulle reflektere at LPP burde være en forening for pårørende innen psykisk helse og/ eller rus. Det var gode argumenter både for og i mot.

Det eksisterende styret var i mot vedtektsendringen, hovedsakelig begrunna i manglende ressurser, kunnskap og kompetanse på rusfeltet, men også med bakgrunn i ønske om å ikke «tråkke i bedet» til for eksempel Landsforbundet Mot Stoffmisbruk (LMS).

LPP burde heller søke samarbeid – ikke konkurrere om ressurser og knappe midler.

Forslaget til LPP Asker falt – men som flere påpekte; rusmisbruk og psykiske helseutfordringer er i mange tilfelle to sider av samme sak, noe som også reflekteres i tjenestetilbudet. LPP vil allikevel ha sitt hovedfokus på psykiske helseutfordringer og tilhørende tjenestetilbud, både for oss som pårørende og de vi er pårørende til.

Landsmøtet vedtok ellers mindre endringer/justeringer i vedtektene.

Mindre diskusjon ble det om neste periodes handlings­ plan. Med noen få tilføyelser og mindre endringer, gikk flertallet inn for det framlagte forslaget.

Med en ukontroversiell endring, ble valgkomiteens innstilling til nytt landsstyre og kontrollutvalg, vedtatt uten diskusjon, mens et benkeforslag førte til en endring i valgkomiteens innstilling til ny valgkomite.

Landsstyret for kommende periode består nå av: -- Styreleder Arnhild G. Ottesen, LPP Rogaland -- Nestleder Atle Utkilen, LPP Nordhordland -- Styremedlem Anna Cecilie Jentoft, LPP Salten -- Styremedlem Ingrid Matheussen, LPP Oslo -- Styremedlem Richard Madsen, LPP Vestfold -- Styremedlem Nils Arne Nes, LPP Trøndelag -- Styremedlem Camilla V. Johansen, LPP Salten

Varamedlemmer: -- Mette Yvonne Larsen, LPP Kristiansund og omegn -- Anne Helene Lindseth, LPP Bærum -- Siw-Mona Tiber-Olsen, LPP Tromsø -- Åse Almås Johansen, LPP Vesterålen

Kontrollutvalg: -- Leder: Siri Hangeland, LPP Vest-Agder -- Medlem: Ragnhild-Lise Korsvoll, LPP Sogn og Fjordane -- Medlem: Rolf Johansen, LPP Vesterålen -- Varamedlem: Mari J. Dahle, LPP Rogaland

Valgkomite: -- Leder: Laurits Bjørdal, LPP Søre Sunnmøre -- Medlem: Turid Helland Pleym, LPP Kristiansund og omegn -- Medlem: Borghild Spiten Mathiesen, LPP Vest-Agder -- Varamedlem: Irene Svendsen, LPP Follo -- Varamedlem: Siri Breivik, LPP Midt-Hedmark

Landsmøtets dirigent Anna Cecilie Jentoft med bisitter Richard Madsen, ledet Landsmøtet på en utmerket måte gjennom de ulike postene.

Returadresse: Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning, Kirkegaten 40, 4006 Stavanger ISSN: 0805-1674

NYTT SPILL!

Skyldfri Sone® — Et brettspill om Empati

aultz one.c om

enof

lser

w.th

Føle

ww

aultz one.c om

enof

w.th

FØLELSER

krea skap tivitet e no e

ww

NYS inte GJERRIG re s s er t

BEHOV

VALG

• O v • Tr erse ek tilba ke seg • St ke eng e av

BEHO V

• Hender det at du blir irritert på deg selv og lurer på hvorfor du gjør som du gjør?

• Lengter du etter å bli hørt av andre?

• Har du konflikter med andre som er vanskelige å løse?

Dette spillet kan hjelpe deg å løse slike utfordringer.

Her er det ingen som vinner eller taper. Skyldfri sone® leter etter bakenforliggende behov og forsøker å finne gode løsninger som kan fungere for alle.

Bestill på hertervigforlag.no Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

390,–