Psykopp nr. 4 - 2018 by Stiftelsen psykiatrisk opplysning

Nr. 4 Desember 2018 • 25. årgang • Kroner 89,-

UNGE STEMMER HVA VIL DET SI Å VÆRE ”PSYK”

MARCO ELSAFADI:

Alle kan være den ene som bryr seg

» 23

2019 PSYKOPP BLIR DIGITALT MAGASIN

» 4

» 3

GABOR MATÉ: ALL AVHENGIGHET EN RESPONS PÅ SMERTE » 14 » 48 LPP MEDLEMSSIDER

»9

TEMA: GRENSER

INNHOLD 4

PROFILEN: MARCO ELSAFADI

FATTIGDOMSGRENSEN OG PSYKISK HELSE

13 BRAINMIIHOI 19

ØHLCKERS: OM Å TÅLE EN STØYT

UNGE, ÅPENHET OG PSYKISK HELSE

KVA VIL DET SEIA Å VERA ”PSYK”?

DITT UKJENTE POTENSIAL

NY FORSKNING: HENRIK NORDAHL Gabor Maté

» 14

Avhengighet er en respons på smerte Gabriel Maté er spesielt opptatt av barns utvikling og barndomstraumers påvirkning av senere atferd.

» 26

Simon Stranger

En dag skjønte jeg at jeg måtte lete etter det positive

ASPLI: VI KAN IKKJE TA MED ALT DETTE HEIM

FILM, LITTERATUR, GRENSER OG PSYKOLOGI

AKTUELLE BØKER FRA HERTERVIG FORLAG

SE HELE MEG

LPPS MEDLEMSSIDER

Mine bøker har ett budskap: Du skal bry deg, sier forfatter Simon Stranger Bidragsytere i dette nummer: Siri Gjelsvik, Sigmund Jensen, Håkon Fossmark, Heidi Hjorteland Wigestrand, Kristin Aalen, Guro Brækken, Jan Inge Haga, Huy Hoang Quov Nguyen, Karen Auestad Moen, Merethe Opstad Clausen, Lars Ravn Øhlckers, Ingrid Kristine Aspli, Brainmiihoi, Ole J. Askeland.

Psykopp er en informasjonsarena og et magasin for psykiatri, psykologi og psykisk helse. Bladet blir utgitt fire ganger i året – mars, juni, september og desember. Utgiver: Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning Ansvarlig redaktør: Elin Skogen Redaktør: Iselin Kleppestø Redaksjon dette nummer: : Iselin Kleppestø Thorsen, Elin Skogen, Ole J. Askeland, Ivar Elvik. Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse har faste medlemssider og er redaksjonelt ansvarlig for disse sidene.

Opplag: 3 800 eksemplarer Layout/trykk: www.impresspublisering.no Forsidefoto: Scanpix Styret i Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning Jan-Erik Nilsen, styreleder, sjefsykepleier, SUS, Psykiatrisk divisjon Dagfinn Bjørgen, Leder KBT Midt-Norge Anna S. Songe-Møller, Dosent i drama / Professor in Drama, UiS Lars Ravn Øhlckers, Sjefpsykolog/Psykologspesialist, BUPA, SUS Jeanette Bjørke-Bertheussen, LIS-lege, Psykiatrisk divisjon

Olav Thorsen, allmennlege Eigil Harstad, HMS-sjef Stavanger kommune Jone Schanche Olsen, seksjonsoverlege SUS, Psyk. divisjon Anne Kristine Bergem Dag Nordanger

LEDER

Nå tar vi steget. I 2019 utgis PsykOpp som bredt og aktuelt digitalt magasin. PsykOpp skal fortsette å komme ut. PsykOpp har fremdeles som oppdrag og ambisjon å virke for større kunnskap og åpenhet om psykisk helse. Vi skal lage reportasjer og intervjuer, akkurat som før. Presentere nytt fagstoff og spennende spaltister. Formidle innholdet i bøkene til forlaget vårt, Hertervig. Kort sagt skrive for alle dem som er opptatt av psykisk helse, enten de er pårørende, brukere, ansatt på skoler eller i helsevesenet eller simpelthen engasjert i feltet. Men fra og med neste år gjør vi det ikke lenger på papir. Og vi håper du som leser blir med over på den nye versjonen av nettsiden psykopp.no som vi nå utvikler. Vårt ønske er at et PsykOpp i digital form skal bli enda mer aktuell og tilgjengelig. At et PsykOpp med stadig nytt innhold leses på mobilen under reise, på ipaden under et kafébesøk eller på pc-skjermen i klasserommet. PsykOpp som digitalt magasin gir oss nye muligheter. Fra sjansen til rask publisering, for eksempel av debatter og foredrag fra Schizofrenidagene, som Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning er med og arrangerer, til formidling av kursinnhold, fersk journalistikk eller utdrag fra bøkene fra forlaget vårt, Hertervig. Vi får bedre plass til de gode bildene – og etter hvert kanskje også til video og lyd. Og vi kan tilby mer stoff også. Artikkelarkivet vil bare være et tastetrykk unna. Vi tar med oss mye av det kjente stoffet over fra papirutgaven til det digitale magasinet. Men vi skal altså bruke denne flyttingen til å presentere sakene på en mer levende måte, og gå mer i dybden når stoffet inviterer til det. Fredag 11. januar er PsykOpp heldigital. Vi håper du vil like psykopp.no – en allmenning og en åpen plass for kunnskap og meningsutveksling om psykisk helse. Vi takker LPP, Impress, Psyk div, SUS og alle andre gode samarbeidspartnere som har fulgt PsykOpps papirutgave gjennom mange år God lesing!

ELIN SKOGEN ANSVARLIG REDAKTØR

Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

Kirkegt. 40, 4006 Stavanger Tlf 51 93 88 00. Faks 51 93 88 01 E-post: post@psykopp.no www.psykopp.no

DE MEST UTSTØTTE

-VÆR EN POSTMANN, GJØRE NOE FOR ANDRE Det er mange grenser å krysse for en flyktning som må reise fra ett land til et annet. Noen fysiske, uunngåelige. Noen mentale, i å dra fra venner, familie, alt som er kjent, til noe som bare er nytt. Hvordan overgangene oppleves, er ikke en gitt størrelse. Vi skal møte Marco Elsafadi, idrettsprofil, ungdomsarbeider og ettertraktet foredragsholder, men aller først skal vi møte postmannen hans fra Berlin, i gatene hvor den palestinske flyktningfamilien fra Libanon holdt til før ferden gikk videre til Norge. TEKST: SIRI GJELSVIK FOTO: NTB SCANPIX

DE MEST UTSTØTTE

BIO »» Marco Elsafadi (f.1976) er palestinsk flyktning og kom til Norge med familien i 1987. »» I 1993 begynte Marco sitt engasjement for barn og unge, og i 2002 stiftet han organisasjonen New Page som frem til 2011 jobbet med vanskeligstilt ungdom, rusproblematikk, skoleskulk, fritidsproblemer og vold. »» Han er tidligere basketballspiller på toppnivå og har representert det norske landslaget i 12 år. »» I 2014 vant han Mesternes Mester. Han er også kjent som programleder i «De bortførte barna» og «Hvem bryr seg». I oktober 2015 lanserte Vigmostad & Bjørke boka om Marco, skrevet av forfatter Erik Fossen. »» Marco har mottatt en rekke priser for sitt mot og engasjement. På idrettsgallaen i 2006 ble Marco kåret til «Årets forbilde». »» Med sine 250 årlige foredrag er han en av landets mest etterspurte foredragsholdere. »» Bor i Bergen. Samboer, tre barn på ni år, tre år, og fem måneder.

eg og brødrene mine likte godt å spille fotball. Postmannen så det på den daglige ruta si. Noen ganger lot han post være post, og ble med oss og spilte. Han kom etter hvert i prat med mor, og foreslo for henne at vi burde bli med i et lag. Men vi kunne ikke ta oss fra den ene til den andre enden av Berlin på egen hånd. «Det ordner jeg», sa postmannen. Han hentet og kjørte oss til fotballtrening, to ganger i uka, i flere år.

Det gjorde overgangen til et nytt land mye enklere for meg. Overgangen til Norge ble enklere også fordi familien Elsafadi ble møtt med åpne armer da de kom til Kragerø i 1987. Det var mange som brydde seg – og den da 10 år gamle Marco erfarte i praksis hvordan gode relasjoner gjør en stor forskjell. I boka «Marco – ildsjel og forbilde» forteller han om andre flyktninger som kom til Norge samtidig med familien Elsafadi, og som det ikke har gått like bra med. Grensen mellom integrering og ekskludering, inkludering og utenforskap, kan være nettopp den eller de som gjør som postmannen, og bryr seg litt ekstra.

GODE TILFELDIGHETER

- Postmannen hadde ikke trengt å gjøre det, og han fikk ingenting for det, annet enn gleden av å gjøre noe for andre. Som voksen har det blitt en inspirasjon for meg. Alle kan være den postmannen. Alle kan være den ene som bryr seg, alle kan gjøre noe for andre. Det koster dem kanskje ikke så mye, men kan gjøre en enorm forskjell i livet til dem det gjelder. For meg som liten gutt ble det en inngang til idretten. Og da vi kom til Norge, var det gjennom fotballen jeg ble kjent med andre barn, og begynte å lære språk.

GLAD I FOLK

- Med meg hjemmefra har jeg også foreldre som er åpne og glad i mennesker. Det er viktig for meg å være glad i folk. Sin første jobb med ungdom hadde han som vikarlærer på en ungdomsskole i Kristiansand. Han ble bedt spesielt om - og fikk ekstra lønn for - å være ute i alle storefriminuttene. 6

– VI TRENGER Å ØVE opp vår toleransekondisjon, sier Marco Elsafadi.

- Det var egentlig en oppgave som gikk på rundgang mellom lærerne, men oppførselen til en gruppe gutter i 10. klasse, i hovedsak minoritetsspråklige, var såpass drøy at mange av de kvinnelige lærerne ble skremt av det. Det er ikke så rart, det var vold, spytting og krenkende adferd, og guttene var jo større enn mange av lærerne. Erfaringen jeg tok med meg derfra er at nettopp storefri var gull verdt for å komme innpå disse elevene. Det gav mulighet til dialog på en helt annen måte enn i skoletimene. - De visste at jeg spilte basket, og det ble naturlig å starte opp et skolelag i basket, med frivillig trening en gang i uka. Dermed var relasjonen skapt. Ungdom lytter mer til mennesker de liker, og som de merker at vil dem vel. Kommer man i posisjon, blir det lettere å prate med dem, og løse opp i det som er av floker. En gjenganger blant minoritetsungdom som sliter, er at de mangler mannlige rollemodeller. Fars rolle overfor barna er like viktig som mors. Gutter som er her og mangler en far, sliter med å orientere seg i ungdomstiden. Med få voksenrelasjoner

blir det vanskelig å finne en retning. Hvordan skal en mann oppføre seg? Mange av disse guttene har kanskje ikke sett en mann behandle mamma bra – hvordan skal de da vite hvordan de skal te seg? Tilknytningen til far er viktig for jenter også – det er utgangspunktet for hvordan hun selv velger partner etter hvert. Evnen til å sette seg inn i andres liv er viktig om man skal jobbe med ungdom. Det er viktig at man klarer å ikke gjøre alt personlig – alle reaksjoner som kommer, handler ikke om deg. Han kjenner igjen energien hos mange av dem som har havnet på utsiden, og mener selv han like gjerne kunne havnet der, hadde han vært i et annet miljø. Ut fra erfaringene han gjorde som lærer, i Kristiansand og senere i Bergen, startet han New Page. Organisasjonen var i mange år en viktig støttespiller for barnevernet i flere store norske byer. Organisasjonen er i dag nedlagt, men Elsafadi jobber fortsatt for barn og unge gjennom sitt eget selskap.

DE MEST UTSTØTTE

MARCO ELSAFADI ble lam fra halsen og ned. Det ene året satt han i rullestol, det neste løp han Berlin maraton.

Han satt fortsatt i rullestol da han og en kamerat ble enig om at de skulle løpe maraton i Berlin året etter. Et hårete, urealistisk mål, er et mål det går an å strekke seg etter. Såpass må det være. Han løp maraton i Berlin året etter.

JOBBER FOR BARNA

-Akkurat nå prøver jeg å finne ut om jeg kan gå til sak mot staten, på grunn av det jeg mener er en systemfeil i barnevernet. I saker som handler om å ta barn vekk fra foreldrene sine, er den sakkyndige valgt og lønnet av barnevernet, som også kan underkjenne rapporten og velge ny sakkyndig dersom konklusjonen ikke er som de ønsker. Det blir litt som å spille basket på hjemmebane hver gang, med en dommer laget ditt har valgt, og som laget ditt betaler. Og så kommer dommeren til dere før kampen for å legge opp en strategi for hvordan dere skal vinne, og i pausen henger dommeren med dere. Det er ikke fair play! Rettsikkerheten for barna må være det viktige i slike saker, som handler om noe så dramatisk som å ta dem vekk fra foreldrene sine. Barna har rett til en nøytral, faglig vurdering. Da bør domstolen være oppdragsgiver, ikke en av partene. Elsafadi understreker at han mener barnevernet i Norge gjør en god jobb. -Men når man ser en systemfeil, har man plikt til å melde fra. Målet må være at barnevernet i Norge skal kunne verne om enda flere barn!

ØVE I FREDSTID

- Det verste med å bli syk, var de første dagene før jeg fikk orden på kaoset i hodet mitt. Hva med basketen, hva med jobben, hva med datteren min? Basketen kunne jeg legge vekk, det var greit, jeg hadde opplevd så mye. Foredrag og bøker kunne jeg jo fortsette med. Det som var verst, var tanken på datteren min – ville jeg klare å være en like god far for henne? Da jeg kom til at det ville jeg, bare på en litt annen måte enn jeg hadde tenkt – da var det greit. Da var jeg tilbake, da kunne jeg bruke all energi på å tenke framover, og trene meg opp. Worst case-tankegangen – hva er det verste som kan skje, og hvordan leve med det – var automatisert, sammen med humor og en grunnleggende optimisme. -Det var det som gjorde at jeg klarte meg. Og det er med dette som med alle andre ting, vi må øve i fredstid. Det gjelder også toleranse. Vi snakker mye om toleranse, men ingen blir mer tolerante av å snakke om det, akkurat som vi ikke får bedre kondisjon av å snakke om jogging. Jeg har laget et ord – toleransekondisjon – som jeg mener vi har godt av å trene opp. Vi må holde en viss standard. Hvis vi treffer en sur nabo som ikke hilser, si hei likevel. Vi må tilbringe nok tid sammen med personer vi egentlig ikke har noe til felles med, for å få trent opp toleransekondisjonen vår. Livet handler om samarbeid. Mennesker bygger hverandre opp og bryter hverandre ned hver dag. Vi må være bevisst hvilken kraft det er i relasjoner, på godt og vondt, og velge godt, sier Marco Elsafadi, som i sitt daglige virke bærer den egenkomponerte tittelen relasjonshøvding. For mange er han postmann, han også.

BLE LAM

Marco Elsafadi står gjerne på barrikadene for andre. I 2009 måtte han stå på barrikadene for seg selv. Han ble rammet av nervesykdommen Guillain-Barré syndrom, og ble lam fra halsen og ned. Sykdommen rammer mellom 50 og 100 nordmenn hvert år – eller, som legen sa til Elfasadi: et par-tre bergensere. «Hvorfor blir jeg syk da, jeg er jo ikke bergenser», var Elsafadis umiddelbare respons. -For å si det sånn, man blir ikke mer optimist eller humorist av å bli lam. Det er en innstilling som det er greit å ha trent inn i fredstid, for når hjernen bruker alle kalorier på å overleve, er det ikke rom for å lære seg nye ferdigheter. Det nytter ikke å begynne å bearbeide flyskrekk når flyet rister. Galgenhumoren og konkurranseinstinktet kom godt med da han skulle trene seg ut av sykehus og rullestol og tilbake på egne bein. En stund konkurrerte han med sin egen nyfødte datter om hvem som lærte seg å gå først. 8

TEMA

GRENSER OG PSYKEN

GRENSER

NÅR ET HELT NABOLAG ER FATTIG Å vokse opp i en fattig familie og et fattig nabolag – hva gjør det med et barn? TEKST: HÅKON FOSSMARK

i er på Kvaleberg – et av de fattigste nabolagene, i en av de fattigste bydelene, i Stavanger. Her vokser ett av tre barn opp i lavinntektsfamilier. Her finnes dobbelt så mange sosialhjelpsmottakere som ellers i Stavanger. Kontrasten mellom fattige Kvaleberg og andre velstående nabolag som Madlamark, Stokka og Sanddal er stor: I Madlamark, Stokka og Sanddal er medianinntekten nesten 200.000 kroner høyere enn Kvaleberg, og kun fem prosent av barna vokser opp i fattigdom her, mot over 30 prosent på Kvaleberg. Og dette bildet er typisk for resten av Norge: Stadig flere barn vokser opp i lavinntektsfamilier, det er store forskjeller mellom bydelene, og den økonomiske forskjellen mellom fattige og rike øker – år for år. Økende forskjeller, og det at flere enten lever i, eller

føler på, fattigdom, er et problem som må tas på alvor, mener Christer Hyggen, forsker ved Senter for velferds- og arbeidslivsforskning på OsloMet. - Vi ser en klar sammenheng mellom ressursfattigdom og dårlig psykisk helse. Det er større sjanse for å få psykiske plager, som angst, depresjon og søvnløshet, om du vokser opp i en fattig familie enn om du vokser opp i en velstående familie, sier han. Dette bekreftes av Hyggens forskerkollega på OsloMet, Mira Aaboen Sletten, som har analysert data fra Ungdataundersøkelsen: Hun ser at unge fra familier med dårlig økonomi rammes oftere av psykiske plager enn unge fra familier med god råd. Ofte, presiserer både Hyggen og Aaboen Sletten, er det opplevelsen av å ha mindre enn andre som er problemet og årsaken til de psykiske plagene – og ikke en absolutt 10

– Vi ser en klar sammenheng mellom fattigdom og dårlig psykisk helse. Christer Hyggen, forsker ved OsloMet

Hillevåg er blant de fattigste bydelene i Stavanger. Nå har Stavanger kommune satt i gang arbeid for å heve levekårene i bydelen. (Foto: Fredrik Ringe)

mangel på mat, klær og boliger. En slik fattigdom er relativt sjeldent i Norge, sammenliknet med andre land.

levekår, lav inntekt og utdannelse kan redusere ens livssjanser. • Barn og unge fra familier med lavere sosioøkonomisk posisjon påvirkes sterkere av nabolaget enn de som kommer fra hjem hvor foreldrene har høyere utdannelse og inntekt.

NABOLAGSEFFEKTEN

Noen steder i Norge er det flere fattige enn andre. Som for eksempel Hillevåg og Storhaug i Stavanger, og Tøyen, Grønland, Groruddalen og andre bydeler i Oslo øst. Her er levekårene dårligere enn i de rikere bydelene. I mange av disse bydelene har kommunen, i samarbeid med staten, satt i gang prosjekter for å øke levekårene. Det kan være en god idé, ifølge Ingar Brattbakk og Bengt Andersen. De har, på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, skrevet rapporten ”Oppvekststedets betydning for barn og unge: Nabolaget som ressurs og utfordring”. I denne rapporten viser de blant annet at: • Å bo i et område med mange naboer som har dårlige

• Jo høyere andel overklasseforeldre i ungdommenes nabolag, desto høyere sannsynlighet har ungdommene for selv å gjennomføre eliteutdanninger og oppnå en overklasseposisjon i voksen alder. • Gutter påvirkes gjennomgående i sterkere grad enn jenter. De er jevnt over mer ute i nærområdet og har en sterkere lokal tilknytning enn jenter. 11

GRENSER

• Effektene varierer med alder. Barnas påvirkning henger sammen med i hvor stor grad de «utsettes» for nabolaget: De minste barna påvirkes minst, men barna påvirkes mer når deres aksjonsradius utvides.

- Jo, det er viktig å ha midler til å kunne delta på lik linje med andre. Det er også viktig med stabilitet og forutsigbarhet i familieøkonomien, særlig for unges psykiske helse. Men penger løser ikke nødvendigvis alt. Fattigdomsproblemer er sammensatte og krever en helhetlig innsats. Vi trenger nærmiljøene som er gode å vokse opp i, og vi trenger at det finnes trygge arenaer hvor barn og unge kan møtes, sier Hyggen. Til tross for at Kvaleberg kommer helt nederst på levekårsundersøkelser, gjør skolene det bra. På Kvaleberg skole, hvor 100 av 360 elever har innvandrerbakgrunn, fra 40 forskjellige nasjonaliteter, scorer de langt bedre enn gjennomsnittet i både Norge, Rogaland og Stavanger – i norsk, engelsk og matematikk. Skoleledelsen misliker snakk om ”levekårsbunn”. - Vi opplever dette som et kjekt område med mange fantastiske elever og foreldre. Vi jobber for å gi elevene tro på seg selv, uansett bakgrunn. Hos oss starter alle med blanke ark. Vi har høye forventninger til alle, ifølge rektor Anne Kristine Bratteli da Aftenbladet skrev om de oppsiktsvekkende resultatene.

Brattbakk og Andersen mener at de viktigste til takene for å motvirke barnefattigdom og uheldige opp vekstsvilkår retter seg mot både nasjonal familie-, opp vekst- og utdanningspolitikk, skatte- og inntektspolitikk, arbeidsmarkedspolitikk, og bolig-, helse- og omsorgspolitikk. Men mindre, og mer konkrete tiltak, vil også være sentrale i områdeutvikling. Oppgradering av fasader, bedret belysning, redusering av søppel og mer beplantning kan ha positiv effekt på trivsel og bomiljø. TAR GREP I HILLEVÅG

I Stavanger kommune er Tina Aksnes prosjektleder for ”Vi vil bo i Hillevåg”: Hun jobber med nettopp det Hyggen er opptatt av; å ta fysiske grep i en bydel for å gjøre den mer attraktiv å bo i. Tiltakene i prosjektet har som hensikt å bygge opp under identitet knyttet til området, ved å mobilisere og engasjere bydelen. Gjennom dette er håpet å gi Hillevåg mer eierskap til byutviklingen. - Byutvikling er et viktig virkemiddel for å bekjempe dårlige bo- og levekår i en bydel. Å anlegge grøntområder, gode steder hvor innbyggerne kan møtes, sørge for gode boområder med diversitet og som er bedre tilrettelagt for familier. Dette er noen av grepene vi kan ta for å gjøre bydelen mer attraktiv og boforholdene bedre, sier Aksnes, som også har satt i gang prosjekter for å engasjere lokalbefolkningen i Hillevåg: Hvilke utfordringer har de i bydelen, og hvordan ser de for seg framtidens Hillevåg? - Kanskje er det barn i en familie som ikke kan eller tør ha bursdag hjemme, og heller ikke har råd til å leie et sted ute. Da kunne vi for eksempel tilby gode samlingsplasser i bydelen, som innbyggerne kan leie og feire bursdager eller ha andre samlinger i. Også Aksnes presiserer at tiltak som dette må komme sammen med andre tiltak. - Det handler om å se helheten, og derfor er det så viktig at forskjellige fagområder jobber sammen for å finne de beste løsningene, sier Aksnes.

Arkitekter og arkitektstudenter har laget installasjoner av trespiler i Hillevåg, i et prosjekt som har fått navnet Trekvist. (Foto: Stavanger kommune)

Bydelsfest i Hillevåg. (Foto: Stavanger kommune)

- VIKTIG MED LOKALE TILTAK

Forsker Christer Hyggen er enig i at nabolag kan ha innvirkning på psykisk helse, og han mener derfor at om rådeløft har noe for seg. - Vi trenger å sikre at så mange som mulig får delta på sosiale arenaer sammen med jevnaldrende. Vi trenger tiltak som gjør at også de med dårlig råd kan få være med på kino, i idrett – og at de har steder å samles. Det vil redusere faren for at de føler på forskjellene og utenforskap, og igjen utvikler psykiske problemer.

Kunst i tre.(Foto: Stavanger kommune)

- Men er det ikke viktigere å faktisk løse fattigdoms problemet, ved å redusere inntektsforskjellene i landet og sørge for at de med dårlig råd faktisk får bedre råd og mer å leve for?

Kvalaberg skole kan vise til gode resultater, selv om bydelen kommer på bunn i levekårsundersøkelser. (Foto: Håkon Fossmark) 12

@brainmiihoi

DE MEST UTSTØTTE

ALL AVHENGIGHET ER EN RESPONS PÅ SMERTE 14

Gabor Maté (74) »» Kanadisk allmennlege, avhengighetsekspert og Bachelor of Arts, særlig opptatt av barns utvikling og barndomstraumers påvirkning av senere atferd. Han har vunnet bred internasjonal anerkjennelse for sitt syn på ADHD, avhengighet og forholdet mellom kropp og sinn. Maté er i dag pensjonert fra sin allmennpraksis, men holder foredrag og er fast spaltist i to aviser. Hans bøker er oversatt til mer enn 25 språk.

DE MEST UTSTØTTE

I Nord-Amerika dør det hver tredje uke like mange mennesker av overdoser som det var dødsofre etter terroranslaget i New York den 11. september 2001. Hva skyldes avhengigheten som ligger bak disse overdosedødsfallene? spør dr. Gabor Maté, som gjestet Schizofrenidagene 2018 med et foredrag om emnet: «Avhengighet, traumer og emosjonelt tap». TEKST: SIGMUND JENSEN FOTO: JAN INGE HAGA

et er ikke avhengigheten som er problemet. Av hengigheten er bare det fortvilte menneskets forsøk på å løse det som er det egentlige problemet, sier dr. Maté til tilhørerne i den fullsatte Storsalen i Stavanger Forum. Den ungarskfødte kanadiske avhengighetseksperten er kledd i svart og snakker med dyp, overbevisende stemme, der han langsomt beveger seg over scenen, og i vesen og væremåte kanskje kan minne litt om kultskuespilleren Harry Dean Stanton.

gjennom intrikate nevrologiske og psykologiske mekanismer. Barneårene er avgjørende for hvordan den enkelte opplever verden og menneskene omkring seg, og er en faktor som innvirker på hjernens utvikling og den mentale helse senere. -Kroppen husker det som minnet fortrenger, sier Maté. Følelsesmessige mønstre som er dannet tidlig i barneårene lever videre i sinnet og enkeltcellenes hukommelse, og opptrer siden i mellommenneskelige interaksjoner. I boken «When the Body Says No» skildrer Maté blant annet den innvirkning ekstrem motgang i barndommen kan ha på en persons risiko for å utvikle avhengighet og mental eller fysisk lidelse. Denne typen stress i barndommen, «Adverse Childhood Experiences» (ACE), så som mishandling, misbruk, vold, fattigdom, en av foreldrene er i fengsel eller en eller begge av foreldrene er rusmisbruker og så videre, øker eksponentielt en persons risiko for å bli avhengig på et senere tidspunkt. - En gutt med seks ACE-er har 46 ganger høyere risiko enn en gutt uten, sier Maté. Det er også klare holdepunkter for at mange ACE-er øker risikoen for kreft, høyt blodtrykk og hjerte- karsykdommer, og videre risikoen for selvmord og tidlig død.

ALT HENGER SAMMEN MED ALT

Han bruker gjerne seg selv og egne erfaringer som bakgrunn og referanse. Besteforeldrene på morssiden ble myrdet i Auschwitz, faren ble satt til tvangsarbeid av nazistene, en tante forsvant sporløst under krigen. Som Holocaustoverlevende vet Maté hvordan det føles å være uønsket og truet på livet. Med den sovjetiske intervensjonen i Ungarn i 1956, måtte familien også emigrere til Canada. - Den mentale helsen begynner allerede i mors liv, sier Gabor Maté. - Hvis mor er stresset, så overføres stresshormoner til fosteret. Vi vet at dette påvirker barnet. Det er empiriske holdepunkter for at barndomstraumer er av avgjørende betydning for og har potensielt livslang innflytelse på en persons mentale helse. Vi vet også at emosjonelt stress er en viktig årsak til mange fysiske sykdommer. De delene av hjernen og kroppen som håndterer følelseslivet, er intimt forbundet med hormon apparatet, nervesystemet og immunforsvaret. Alt henger sammen med alt. Det er en åpenbar kopling mellom kropp og sinn, barndomstraumer og voksenlivets avhengighet.

TUNGT BELASTEDE MILJØER

I over tyve år drev Gabor Maté privat allmennpraksis i Vancouver. Han var medisinsk koordinator for palliativ avdeling ved Vancouver Hospital i syv år og lege ved Portland Hotel i tolv år, et hjem og ressurssenter for folk i den tungt belastede bydelen Downtown Eastside, der flere av pasientene led av psykiske lidelser, rusavhengighet og HIV, eller alle tre. Erfaringene herfra skildres i boken «In the Realm of the Hungry Ghosts», som kombinert med de seneste vitenskapelige funn på området, danner grunnlaget for foredragene han holdt under Schizofrenidagene 2018.

STRESS SOM KILDE TIL AVHENGIGHET

Det tilbakevendende temaet i Gabor Matés legegjerning, forskning og forfatterskap, er den påvirkningen som barndommen øver på menneskets fysiske og psykiske helse 16

EN SAMMENSATT PROBLEMSTILLING

Det første vi tenker på når vi hører ordet «avhengighet», er gjerne rusmisbrukeren som har tatt et «dårlig valg», «havnet på skråplanet» og «falt utenfor». Men ifølge Maté er problemstillingen langt mer kompleks. Det er vitenskapelig belegg for at traumer påvirker hjernens utvikling og at all avhengighet stammer fra den samme kilde: traumer, stress og emosjonelt tap. - Det å si at noen oppfører seg på en bestemt måte fordi de er rusavhengige, er bare en beskrivelse av atferden, men ingen forklaring av den. Vi må lete etter årsakene. Og det jeg sier, er at det til grunn for all avhengighet ligger dyp menneskelig lidelse. Spørsmålet er med andre ord ikke hvorfor man er avhengig, men hvorfor man føler smerte. Det er dette som må være utgangspunktet for den terapeutiske tilnærmingen, sier Maté.

for steg mister absolutt alt. Paradoksalt nok er det i en situasjon der den avhengige trenger nære relasjoner mest, at vi distanserer oss fra og straffer vedkommende. Det offisielle medisinske synspunktet er at avhengighet er en kronisk nevrologisk sykdom som er kjennetegnet ved et eller flere av følgende elementer: Svekket eller manglende atferds- og impulskontroll, tvangsmessig og vedvarende misbruk til tross for at det er skadelig, og dessuten en kontinuerlig lyst og trang til gjentakelse. I den moderne kulturen er det en hel del aktiviteter og objekter som passer til en slik definisjon, ikke bare rusavhengighet. AVHENGIGHETENS SAMSPILL MED HJERNENS KJEMI

Avhengighet er enhver atferd som en person finner behag i, sier Gabor Maté. Det kan være hva som helst – rus, gambling, sex, spising, shopping, internett, mobiltelefonen osv. Poenget er at atferden eller aktiviteten ikke bare tilbyr kortvarig behag, men også lindring. - I alle tilfeller av avhengighet som jeg har vært borti, kan det koples til barndomstraumer, sier han. Fra naturens side er vi utrustet med alle de gode stoffene i hjernen: dopamin, serotonin, endorfin osv. Virkingen av opiater etterlikner og forsterker virkningen av de naturlige

ULIKE PERSPEKTIVER PÅ AVHENGIGHET

Det kanskje mest utbredte synet på avhengighet, er at det er et valg den avhengige gjør. I så fall forsøker vi å snakke dem fra det, og om det ikke lykkes, straffer vi dem. Det sitter titusenvis av mennesker i fengsel fordi vi behandler rusavhengighet som noe den enkelte har valgt. Men det er vanskelig å se at noen frivillig velger et liv der de steg

DE MEST UTSTØTTE

stoffene, og andre former for avhengighet forsterker krop pens produksjon av disse naturlige, morfinliknende stoffene som både planter, dyr, mennesker og selv amøber har i seg. Slik all avhengighet springer ut fra den samme kilde, deler også all avhengighet de samme kjemiske signalstoffer og koplinger i hjernen. Fysisk og mental smerte kommer fra ulike steder, men erfares i det samme cerebrale området.

blant samfunnets svakeste og utstøtte, har vidtrekkende implikasjoner, dersom man skal ta konsekvensen av de «sannheter» om avhengighet som åpenbarer seg. De innsikter som slik vokser fram må etter dr. Matés mening koples sammen med behovet for til dels omfattende politiske og sosiale endringer. - Den evigvarende krigen mot narkotika straffer i realiteten bare folk for å ha hatt en vanskelig barndom, sier Maté, og peker på at hele politikken og barnevelferden i Nord-Amerika bør omkalfatres. Han mener det er politikernes oppgave å sørge for at disse utsatte gruppene ikke belastes med flere stressfaktorer, og sier at det nåværende systemet, som ikke egentlig tilbyr noen adekvat behandling, bare forverrer problemene. Men det later ikke til at Nord-Amerika skal få bukt med et 9/11 hver tredje uke med det aller første.

DEN AVHENGIGE PERSONLIGHET

Slik Gabor Maté ser på avhengighet, er den avhengige en skadet sjel og avhengigheten en form for selvmedisinering. Det dreier seg om smertestillende aktiviteter eller substanser som lindrer en emosjonell smerte. En av dem Maté møtte og behandlet i Downtown Eastside Vancouver, fortalte at da hun første gang prøvde heroin, føltes det som en varm klem. Dermed berørte hun også kjernen i sin egen avhengighet. Det handler om tilknytning, og det handler om hvor du kommer fra, hvem du er og hva du har i bagasjen. - Når du spør om heroin, kokain, alkohol eller noe som helst annet er avhengighetsskapende, så er svaret ja – og nei, sier Maté. Det er individuelt betinget. De fleste som drikker alkohol, røyker hasj eller drar på shopping, blir jo aldri avhengige. Men noen blir det, og spørsmålet er hvorfor.

ALTERNATIVE BEHANDLINGSFORMER

I 2010 ble Gabor Maté interessert i den tradisjonelle medisinplanten «ayahuasca» (yage) som vokser i Amazonas, og dens potensial for å behandle avhengighetsproblemer. Drikken som lages av planten, blir i Sør-Amerika brukt av sjamaner til å gå inn i transe, og betraktes ellers dels som et medisinsk brygg og dels som en drikk som gir religiøse opplevelser og livsendrende innsikter. I Norge og Canada er stoffene drikken inneholder oppført på narkotikalisten, og forbudt. Selv om forsøk utført ved University of Victoria og University of British Columbia viste at det kunne være holdepunkter for dr. Matés påstander om at medisinplanten hadde terapeutisk effekt, og forsøkspersonene også viste signifikant fremgang på bestemte parametere, ble Gabor Maté truet med arrestasjon dersom han ikke straks satte en stopper for eksperimentene.

HVORDAN KAN AVHENGIGHETEN BEHANDLES?

Som vi har sett, er spørsmålet altså ikke hvorfor man er avhengig, men hva som forårsaker smerten som fører til avhengighet. I «In the Realm of Hungry Ghosts» gir Gabor Maté råd om hvordan avhengighet kan forebygges, forstås og behandles. Fordi foreldrenes omsorg for og pleie av barnet er grunnleggende for barnets utvikling, er et stabilt hjem med omsorgsfulle og ansvarlige voksne avgjørende for å forebygge avhengighet. Men samtidig lever vi nå i en tid da barna for første gang i historien tilbringer det meste av tiden borte fra foreldrene. I selve den terapeutiske situasjonen kaller Gabor Maté på en tilnærming som bygger på medfølelse, «a compassionate curiosity». For å forstå pasientens smerte, må terapeuten bli kjent med den det gjelder og hans eller hennes faktiske liv og erfaringer, basert på en forståelse for avhengighetens biologiske og sosioøkonomiske opphav. Pasienten bør oppmuntres til å utforske sin barndom og den påvirkning barndommen kan ha hatt på deres voksne atferd.

EN HOLISTISK TILNÆRMING

I sitt arbeid fortsetter likevel Maté å argumentere for en holistisk tilnærming til problematikken. Han har selv sett personer med terminaldiagnoser friskne til etter å ha gått dypere inn i og erkjent enheten mellom kropp og sjel, en åndelig enhet som etter Gabor Matés oppfatning strekker seg hinsides de moderne medisinske behandlingsmodellene. For i det Maté betegner som «the Ecology of Healing», er hovedingrediensen «kraften i den medfølende nysgjerrighet», der all helbredelse begynner med å ta seg av hele den berørte familien.

VIDTREKKENDE IMPLIKASJONER

De forskningsfunn og faktiske erfaringer Gabor Maté har gjort gjennom flere år som allmennpraktiserende lege 18

BILDE: Istock

Om å tåle en støyt E

tter at skyskraperne i Mexico City ble ødelagt av et katastrofalt jordskjelv 1985, måtte bygnings ingeniørene i millionbyen tenke annerledes når de skulle bygge nytt. I stedet for å gi bygningene et rigid indre skjelett, designet de skyskrapere som var fleksible og bøyelige. De absorberte bakkens bevegelser når det neste jordskjelvet traff. Naturen har forstått dette prinsippet om fleksibilitet som grunnlag for robusthet lenge før bygningsingeniørene. Slik trær svaier fleksibelt i høststormene, er også vi mennesker laget for å tåle livets påkjenninger. Vi spør oss alle hvordan vi best kan oppfostre våre barn til å mestre livet. De vil alle oppleve belastninger og utfordringer. Hvordan lager vi robuste barn, som kan svaie med vindkastene og absorbere livets sjokkbølger? Noe av svaret ligger i våre egne antagelser om hva barn kan tåle. Hva kan de tåle av grensesetting, uro og utfordringer? Når barn behandles som mindre robuste

enn det de egentlig kan være, skaper vi paradoksalt nok den sårbarheten vi prøver å beskytte. Barn lærer hva som er farlig av sine omgivelser. De ser til oss for å få vite om det er trygt nok til at den naturlige dragning mot utforskning og deltagelse kan få styre. Lar vi oss smitte av barnets usikkerhet, blir barnet paradoksalt nok alene med sin uro, ettersom den voksne ikke lenger fungerer som et stillas. Robuste barn er også sårbare, men de får lov til å prøve ut sin sårbarhet i tusenvis av livets små jordskjelv, og bygger indre strukturer som dermed blir fleksible og tåler en støyt. De voksne griper ikke inn før barnet trenger det. Overbeskyttelse, derimot, inntreffer når vi blir for ivrige som foreldre, og vil beskytte barn mot selve livet. Selvtillit skapes av tillit. Det er derfor noen av de viktigste setningene i barns liv er «dette går bra» og «dette klarer du.»

Lars Ravn Øhlckers Sjefpsykolog/ Psykologspesialist BUPA

KRISTIN GILJE Johannessen er «mora» til Skoledagen som kvart år samlar elevar frå vidaregåande skular i heile Sør-Rogaland til temadag om psykisk helse i Stavanger Forum.

GRENSER

DEI UNGE ER OPNARE OM EIGA PSYKISK HELSE For 30 år sidan måtte lærar og rådgjevar ved Randaberg videregående skule Kristin Gilje Johannessen ofte lirka då ho snakka med ungdom om psykisk helse. I dag er unge langt opnare om kva dei slit med og har også større kunnskap om diagnosar. TEKST: HEIDI HJORTEL AND WIGESTR AND FOTO: MERETHE OPSTAD CL AUSEN

dag kan ho utan problem snakka ope om problem i høve til mat og sjølvskading, fortel ho. - Me bygger ein god relasjon og får til ein dialog der det ikkje er naudsynt å spørje så mykje, fordi dei unge sjølv vel å fortelja og har eit sterkt ønske om å komme seg vidare. For meg er det viktig at dei unge skjønar at eg er på lag med dei i målet mot ei betre framtid. Og det er veldig kjekt å få til noko saman med eleven, påpeiker Johannessen. Kristin Gilje Johannessen har i ei årrekke vore rådgjevar ved Randaberg videregående skole og er initiativtakaren

GRENSER

Skoledagen, som er ein del av Schizofrenidagene, samlar rundt 1700 elever og er det største arrangementet av sitt slag i verda

bak temadagen om psykisk helse for avgangselevane i Sør-Rogaland. Den såkalla Skoledagen som er ein del av Schizofrenidagene samlar rundt 1700 elever og er det største arrangementet av sitt slag i verda, og har ein eigen plass i Guinness rekordbok, kan Johannessen fortelja. Under Skoledagen er elevane engasjerte både før, under og etter tilstellinga. Dei unge bidreg med kulturinnslag og programleiing. Arrangementet har auka mykje i format sidan starten på 90-talet. Ofte er det venteliste for å få bli med, fortel Kristin Gilje Johannessen. Ho har også laga ei rekke filmar og kompetanseprogram som tematiserer psykisk helse blant ungdom, blant dei mest kjende er filmen: «Hva er det med Monica?»

KVA ER NORMALT?

Johannessen oppmuntra unge til å ta tak i liva sine og stå for noko. På Randaberg videregående er ho innom alle klassane og snakkar om ulike tema knytta til psykisk helse. Ofte kjem også enkeltelevar for å prate med henne etter slike klassesamlingar. - Det er heilt tydeleg at elevane set pris på dette høvet til å få lufta vanskelege ting. For mange må eg berre stadfesta at det dei tenker er normalt, men somme gonger må eg også seie; Dette er for mykje, så nå vil me hjelpa deg. Me skal vera med og letta børa di. Ifølge Johannessen slit mange unge på grunn av nye relasjonar i heimen, ein del føler seg også åleine og somme har seinskadar etter mobbing i barneskulen og er difor utrygge på andre.

EIT SMALT FELT FØR

Då Kristin Gilje Johannessen byrja å arbeida med psykisk helse blant ungdommar i vidaregåande skule, blei jobben hennar sett på som eit felt for spesielt interesserte. I løpet av dei vel 30 åra ho har arbeidd med fagfeltet har ho opplevd at psykisk helse blir stadig meir stovereint. Rådgjevaren registrerer auka forståing for kvifor det er så viktig å arbeide med psykososiale tiltak. - Det er veldig førebyggande at det skjer kjekke ting. Psykososialt arbeid gjennom dans og drama er helse fremmande i ein skule som i for stor grad er teoribasert. Då er det viktig å få brukt sine kreative sider også, seier Johannessen som heile si yrkesaktive karriere har vore oppteken av kva det vil seia å vera menneske. Ho fortel at tidlegare var undervisninga om psykisk helse i stor grad diagnosebasert. I dag snakkar ein meir om helsefremmande ting.

HISTORIER GIR EFFEKT

Kristin Gilje Johannessen likar å bruka historier i si formidling. Nå skal ho snart snakka til elektroelevar om temaet mobbing. - Men eg brukar ikkje det ordet. Eg har i staden laga ei forteljing som handlar om ein som står opp for nokon, for å illustrera kor viktig det er å vera aktivt greie. Det handlar om å skapa ein inkluderande kultur blant elevane kor det å mobba nokon blir oppfatta som like ille som å stela. - Eg spurde ein klasse eg har korleis dei ville reagert om nokon i klassen blei mobba. Då fekk eg til svar at det ikkje ville gått an i deira klasse. For det er dette det handlar om; å skape ein kultur med positive verdiar kor det ikkje er plass til det negative, understrekar ho. Rådgjevaren prøver heile tida å setja dei ulike tema inn i ein samanheng. Slik også med rus.

GODE VERKTØY I SKRINET

- Psykisk helse er ikkje noko som fell i hovudet på deg. For meg er det viktig å gi dei unge verktøy slik at dei kan handtere eigne liv og bli psykisk sunne og robuste. Eg fortel dei mellom anna at i stressa tilstand er det ikkje lett å ta rasjonelle avgjerder, difor er det viktig å roe seg ned først. Dagens unge har mykje kunnskap om ulike diagnosar som depresjon og eteforstyrringar. Nå konsentrerer me oss meir om korleis me skal halde oss psykisk friske og sterke. Då er det ofte lurt å finne eit prosjekt utanfor seg sjølv, å berre driva med sitt eige livsprosjekt blir for snevert. Det er godt for menneske å få brukt seg sjølv og finna si form i eit prosjekt utanfor seg sjølv, hevdar ho.

PSYKISK HELSE GRUNNMUREN

Dersom nokon slit med rus, spør eg g jerne korleis vedkomande ønsker at livet skal sjå ut om fem år? Deretter spør eg kva som kan vera til hinder for å nå desse livsmåla. Ho rosar kollegane sine og seier staben er blitt veldig flinke til å fanga opp elevar som slit. Skulekvardagen inneheld så mykje viktig, men for Kristin er dette sjølve grunnmuren, då er det viktig at alle er på, understrekar ho.

Psykopp tok ein prat om psykisk helse med tre unge som deltok på Skoledagen under årets Schizofrenidagar.

KVA VIL DET SEIA Å VERA «PSYK»? TEKST: HEIDI HJORTEL AND WIGESTR AND FOTO: MERETHE OPSTAD CL AUSEN

SONDRE MIDDELTHON (18), HETLAND VIDEREGÅENDE SKOLE:

- Eg veit ikkje så mykje om psykisk helse, og ser fram til å læra meir. Det første som slår meg når eg høyrer om psykisk sjukdom er angst og depresjon. Sjukdommen schizofreni som konferansen handlar om, kjenner eg ikkje til. I hans hovud har ein psykisk sjuk eit forvridd syn på verda på ein eller annan måte. - Alle har oppturar og nedturar i livet, men hvis du er veldig forskjellig frå andre, eller føler at heile livet berre er ein lang nedtur, trur eg det er noko med psyken til denne personen, utdjupar han. Sondre fortel at dei i gjengen hans ikkje snakkar mykje om korkje psykisk helse eller psykiske plager. - Det kunne me nok godt gjort. Eg trur eg hadde blitt sjokkert viss eg hadde høyrt at nokon av mine næraste var deppa. Det kan vera vanskeleg å sjå på folk kva dei slit med. Eg har jo via andre høyrt om unge som slit psykisk og trur mange har problem utan å visa det. Dei eg har høyrt om har slite med angst og depresjon og eteforstyrringar som har gjort dei ekstremt tynne. Problema deira kjem ofte for ein dag fordi dei er lite på skulen, fortel han. Han meiner betre kunnskap om psykisk helse er ein god ballast å ta med seg vidare i livet, fordi ein aldri veit når ein sjølv kan få bruk for kunnskap om temaet. - Eg føler meg heldig som ikkje har nokre psykiske problem, fordi eg veit mange strevar. Det har nok samanheng med at eg har eit bra liv med trygg familie og gode venner. Sondre legg til at det i tillegg kan hende at enkelte kjensler blir sjukeleggjorte blant enkelte unge, slik at diagnosar blir

sette på normale kjensler som til dømes nervøsitet og uro. - Nokon brukar kanskje diagnosar for å få merksemd, seier Sondre. Mobbing er ikkje bra for den psykiske helsa. Då Sondre gjekk på barneskulen stod han opp for ein som blei mobba, og bad dei andre om å slutta å plaga han. - Det var heilt naturleg for meg å gjera det, og eg trur nokon skjerpa seg etter eg gav beskjed. Også på vidaregåande ville eg heilt klart gripe inn om eg hadde sett noko grovt, men det er ikkje alltid like enkelt å trekke grensa mellom kva som er erting og kva som er mobbing, påpeiker Sondre. 23

SOFIE VÅGE GODØY (17), SANDNES VIDEREGÅENDE SKOLE:

- Eg veit ikkje mykje om korleis psykisk sjukdom funkar eller korleis ein får det. Schizofreni har eg høyrt dreier seg om at ein person kan ha fleire ulike personlegdommar, forklarer Sofie. Psykisk helse er noko alle har, legg ho til, men helsa kan vera ulik frå person til person. - Somme er opne om ting som depresjon og angst, andre lukkar det inne. Sjølv vil eg seie eg har ei god psykisk helse og tenkjer lite på kva som vil skje i framtida. Sofie kjenner heller ikkje til at nokon i vennegjengen som slit med slike problem. - I min gjeng snakkar me mykje om korleis me har det og kva me føler. Eg kan vera open med vennene mine, og har også tette band til familien min. Det er godt å vite at eg har folk rundt meg dersom eg treng nokon å snakka med, seier ho. Den unge kvinna kan av og til kjenne på stress i samband med skulearbeid. - Å vera nervøs er noko du er av og til. For meg betyr det å ha angst at du er redd heile tida. Å vera lei seg er heller ikkje det same som å vera deprimert. Når du er deprimert isolerer du deg og er nedstemt konstant. Hvis nokon av vennene mine fekk ein depresjon, trur eg at eg ville fanga det opp. Det hender jo eg ser filmar som indirekte gir meg kunnskap om menneske som slit psykisk. I starten forstår eg ikkje alltid kva det går i, men etterpå kan det gå opp eit lys for meg kva det heile handla om, forklarer Sofie.

ANAS HASSAN (18), HETLAND VIDEREGÅENDE SKOLE:

Også for Anas er psykisk sjukdom knytt til angst og depresjon, men han vedgår at han har lite generell kunnskap om temaet psykisk helse. Han kjenner fleire som slit både med angst og depresjon. Kvardagsplager som mobbing og mentalt stress har han også sjølv kjent på kroppen. - Du forstår det når folk nesten ikkje er på skulen og stressar mykje. Dei sluttar å smila og slit med å følga med i timen. Ofte kan det vera ting heime som ikkje er bra. Det er viktig for meg å vere ein god ven, ein dei kan lufta tankane sine for, og eg er også open om mine eigne problem, fortel Anas. Sjølv vil han ikkje seie han har psykiske problem, men han er til tider nervøs og lei av alt stresset på skulen. - Eg blir stressa av karakterpresset for eg har ambisjonar om å gjere det bra på skulen. Målet mitt er å studere medisin og bli nevrolog, og då må eg ha gode karakterar, forklarer han. Anas seier det blir lite tid til det han har lyst til. Det meste av tida blir brukt på lekser og jobb. Berre i helgane har han tid til å vera med venner. - Heldigvis har eg fine lærarar og kan få utsett ei innlevering viss det har blitt altfor travelt, fortel 18-åringen som også er russepresident ved skulen sin. - I det vervet kjenner eg eit stort ansvar for at alle får ei god russetid i eit bra fellesskap. Av og til les han om folk som slit psykisk, no sist om bloggaren Sofie Elise, kan han fortelja. 24

En av åtte ungdommer skjuler at de sliter med psykiske problemer. Kan du se hvem?

Sjansen for å bli frisk av en psykose er dobbelt så stor hvis en får rask hjelp TEGN PÅ PSYKISKE LIDELSER Isolerer seg Sover dårlig Angst Tristhet Konsentrasjonsvansker Forsømmer hygiene, jobb eller skole Store humørsvingninger Tankene høres ut som stemmer Snakker usammenhengende Føler seg forfulgt eller styrt av andre Ekstremt opptatt av temaer som døden, politikk eller religion

HVA DU BØR GJØRE Dette er tegn som kan være forbigående, men varer de i flere uker bør du ringe for å få råd. Problemene går ut over jobb og skole. Venner og familie blir bekymret. Ring for å få råd for deg selv eller noen du kjenner. Her er lidelsen blitt alvorlig og eneste mulighet er å søke profesjonell hjelp. Ringer du TIPS kan vi bl.a. bistå med hjemmebesøk og sørge for at den det gjelder får den hjelp som er nødvendig for å bli frisk.

Det kan være vanskelig å vite når en bør søke hjelp. Har en mistanke om at det kan være en psykisk lidelse bør en kontakte TIPS for råd og veiledning så fort som mulig. Se: tips-info.com

Dette bør alle vite om psykiske lidelser

75 % av alle som får en psykisk lidelse får den før de er 2525år. Psykiske lidelser rammer altså ungdom. Først en dårlig nyhet: Mange venter for lenge med å søke hjelp, og da øker sannsynligheten for at lidelsen blir verre og vanskeligere å helbrede. Den gode nyheten er: Hvis du søker hjelp tidlig, er sjansen for å bli frisk av en psykose mer enn dobbelt så stor! Visste du at de aller fleste som får behandling fortsetter å bo hjemme og gå på jobb eller skole.

GRENSER

- DU SKAL BRY DEG - Som tenåring levde jeg meg så sterkt inn i sultkatastrofer og trusler om atomkrig at jeg ble deprimert. Men en dag skjønte jeg at jeg måtte lete etter det positive for å kunne bry meg, sier forfatter Simon Stranger.

TEKST: KRISTIN A ALEN FOTO: MERETHE OPSTAD CL AUSEN

-O “

pplevelsen som 16-17-åring sitter så spikret i minnet at jeg flettet den inn i min roman En fremmed i verden, forteller Stranger til Psykopp. I boka veksler fortellingstråder som omhandler identitet og apartheid i fjerne land og tider, med glimt av den bekymrede unggutten han selv var tidlig på 1990-tallet:

noen om jeg holdt på sånn. Med ett bestemte jeg meg for å slutte å lete etter det negative og heller se etter det positive. Jeg skjønte at ingen kan forandre verden alene. Dette skjedde for 25 år siden. I dag er Simon Stranger en etablert forfatter som blant annet har gitt ut flere ungdomsromaner. Bøkene berører temaer som viser at han på ingen måte har sluttet å bry seg om verdens nødstedte. - Jeg reiser ofte rundt til ungdomsskoler og snakker med elever. Når vi kommer inn på ting som er vanskelig i verden, passer jeg på å si at det er lov å nyte livet. De som får dårlig samvittighet for alt som ikke er bra, har ofte ingen grunn til det. Og motsatt – til de som ikke viser empati med mennesker som strever, er det viktig å si: Du skal bry deg.

Jeg lette frem de vondeste statistikkene jeg kunne finne om verdens tilstand, og spadde frem de mest brutale fortellingene om hva mennesker hadde gjort mot hverandre gjennom tidene.

- Jeg levde meg så sterkt inn i nyhetsreportasjer om sultende barn at jeg fikk problemer med å spise. Jeg innbilte meg at jeg skulle finne et svar på elendigheten og vie meg til å redde verden fra sult.

NORSK JENTE, AFRIKANSK GUTT

I romanen Barsakh introduserer Stranger den enorme kontrasten mellom en norsk jente og en afrikansk gutt. Her blir vi kjent med 15 år gamle Emilie fra Bærum som er på ferie med familien sin på Gran Canaria. Hun strever med spiseforstyrrelser fordi en gutt på skolen kommenterte kroppen hennes på en spydig måte. På en av sine joggeturer langs stranden oppdager hun en gruppe afrikanske flyktninger som forsøker å komme i land fra en båt. Opplevelsen gjør et så sterkt inntrykk at

BRY SEG OM LIDELSEN

- Det høres vondt ut. Og en smule overmodig. Hva hjalp deg videre? - Jeg gikk på Hartvig Nissen videregående. En dag jeg gikk opp trappa inne på skolen, så jeg for meg en gruppe utsultede afrikanere. Jeg klamret meg til gelenderet for å få synet vekk og forsto samtidig at det ikke ville hjelpe 27

GRENSER

hun prøver å hjelpe dem. En av dem som har overlevd, er 17 år gamle Samuel. Han har reist helt fra Ghana i håp om å starte et bedre liv i Europa. Turen over havet fra Afrika til Kanariøyene har vært en fryktelig opplevelse. Flere har dødd underveis. - Hvorfor valgte du et så dramatisk tema? - Jeg hadde sett et par dokumentarfilmer om båtflyktninger. I en tidligere roman skildret jeg en person som flykter fra Eritrea til Libya. Nå ville jeg skrive om en ungdom som tar seg fra Ghana via Mali til Senegal og så til Gran Canaria. Han flykter fordi han og familien lever på fattigdomsgrensa.

bedre liv. Eritrea ligger blant de laveste på en liste over land uten ytringsfrihet. Mange havner i livslang militærtjeneste. En stor andel av de som har omkommet i båter som har reist fra Libya over Middelhavet, er eritreere. RETTFERDIG HANDEL

I Strangers neste roman, Verdensredderne, har Emilie begynt å spise normalt igjen. Hun har blitt kjæreste med Antonio hjemme i Bærum. Foreldrene hans flyktet fra Chile for å få det bedre i Norge. Antonio slåss for rettferdighet for arbeidere som syr klær i fattige land. Fra å være en tenåring som bare er opptatt av sminke og klær, blir Emilie engasjert i hans aksjonistgruppe Verdensredderne. De prøver å gjøre norske kunder oppmerksomme på slavelignende kår som mange arbeidere lever under i tekstilindustrien.

SØKER EN BEDRE TILVÆRELSE

Stranger stopper opp og tenker seg om. – Vi burde huske på at hele 800.000 nordmenn utvandret til USA. De flyktet ikke fra krig, men fra elendige kår i Norge. Nå er den tida kommet for andre nasjoner og folk. Ta kystnasjonen Senegal. Der har en generasjon med fiskere mistet arbeidet på grunn av overfiske. Dermed har en viktig motor i senegalesisk økonomi kollapset. Da bør vi ikke bli forundret over at mennesker drømmer om en bedre framtid på et annet kontinent.

– Også det er et svært og alvorlig tema å ta fatt i? – Ja. Men det kom av at jeg satte meg inn i produksjons forholdene for t-skjorter i Asia. Jeg fant flere fabrikker som ble styrt etter fair trade-prinsipper, men også mange som var preget av uverdige forhold. Igjen fikk Stranger det han kaller en bevissthetsutvidende opplevelse. – Med ett så jeg at alt vi eier og omgir oss med, har vært innom andre mennesker. Noen har sydd sømmene i klærne våre, andre har hentet ut mineraler fra gruver i Afrika til bruk i mobilbatteriene vi trenger. Erkjennelsen gjorde meg

– Bygger du Samuel på mennesker du har møtt? – Nei, men det er veldig mange som ham i verden. Jeg har lært mye av en eritreisk flyktning som nå bor i Norge og designer klær, og som i mange år var min kollega. Jeg syr litt sammen med ham. Han har fortalt meg om venner og bekjente som har flyktet fra hjemlandet for å skape seg et

– VI burde huske på at hele 800.000 nordmenn utvandret til USA. De flyktet ikke fra krig, men fra elendige kår i Norge, sier forfatter Simon Stranger og utfordrer sine lesere til å bry seg om verdens flyktninger. 28

– En roman kan aldri reduseres til et slagord, men hvis det finnes ett budskap i bøkene mine, så er det empati: Du skal bry deg.

nysgjerrig på de menneskelige historiene som ligger bak alle tingene vi kjøper.

– Fordi jeg ikke finnes. Hun ser forvirret på ham et sekund eller to, før hun forstår hva han mener. At han ikke finnes i noe boligregister, mobilregister, skatteregister eller tannlegeregister. Han er i landet, men ikke offisielt. Ikke på papiret.

PAPIRLØS FLYKTNING

I siste bok i trilogien om Emilie og Samuel, De som ikke finnes, dukker den ghanesiske flyktningen opp igjen. Nå har han klart å komme seg til Norge der han oppsøker jenta som hjalp ham på Gran Canaria. Det er blitt en brutal fortelling om alt det vonde unggutten har opplevd. Fra Kanariøyene ble han satt på et fly og sendt tilbake til Ghana. Det var så forsmedelig at han ikke orket å vise seg hos moren hjemme i landsbyen. Hun hadde jo brukt alle sparepengene på reisen hans til Europa. I stedet får Samuel jobb på en kakaoplantasje, men der blir han og en kamerat seksuelt misbrukt av sjefen. De rømmer under dramatiske omstendigheter og kjøper seg plass i en container som skal sendes med båt til Amsterdam. I den nederlandske byen livnærer Samuel seg med å selge dop og sin egen kropp. Det er en trist tilværelse. Etter et år tar han seg videre til Norge og kommer skitten og psykisk ustabil på besøk hos Emilie. Hun forsøker å hjelpe ham, men blir samtidig skremt. På kjøkkenet i den fine bærumsvillaen forstår hun plutselig hva det innebærer å være papirløs flyktning:

DYPT URETTFERDIG

– Din trilogi om Samuel ender tragisk. Hva kan vi lære av historien om Emilie og ham? – En underliggende hvisking i romanene er at vi ikke må glemme de som kjemper for et bedre liv. Selv om mennesker blir papirløse, forsvinner de jo bare offisielt, men ikke egentlig. Jeg mener at de fleste ikke er interessert i å flykte hjemmefra, men de har gode grunner for å gjøre det. – Emilie strever med å vise empati og hjelpe Samuel. Men til syvende og sist er det lite hun kan gjøre for ham. Hvilke svar gir du oss? – En roman kan aldri reduseres til slagord. Mine bøker har ett budskap: Du skal bry deg. Men spør du hva jeg mener om de dypt urettferdige forskjellene i verden, er svaret at det må gjøres endringer i internasjonal handel. Utviklingslandene må få ta toll på egne råvarer slik at de kan sikre en bred grunnindustri. Det vil være et viktig virkemiddel for å utjevne levestandarden mellom kontinentene. Bare da kan folk få det bedre og la være å flykte.

“

– Hvor bor du, egentlig? – Ingen steder, svarer han og tar en bit av pastaen. Stemmen hans er mutt, avvisende, og selv om hun merket på ham at han ikke vil snakke om det, fortsetter hun, og spør hva han mener. – Jeg KAN ikke bo noe sted, Emilie. – Hvorfor ikke?

– Er du pessimist eller optimist på vegne av verdens fattige? – Optimist. Verden har blitt et bedre sted. Den svenske, nå avdøde statistikeren Hans Rosling viste at selv om en milliard mennesker lever i fattigdom, løftes 144.000 opp til bedre kår hver dag. Det gir håp. 29

POTENSIALET DITT ER UKJENT

UKJENT FAKTOR – DITT POTENSIAL Det er ikke nødvendigvis personer som fremstår som de mest evnerike som ender opp med mest suksess på sikt, hevder den anerkjente amerikanske psykologen Carol S. Dweck. Det er personer, barn eller voksne, med et fordelaktig tankesett som har de beste forutsetningene for å lykkes - og oppnå fremtidig suksess som varer. TEKST: GURO BR ÆKKEN

“I am not a genius, I just stay with problems longer” (Albert Einstein)

orskning har vist at intelligens er delvis genetisk betinget, og at hjernen utvikler seg ved bruk. Intel ligensen kan utvikles gjennom indre og ytre stimuli. Ytre stimuli og påvirkning kan ikke alltid kontrol leres. I noen tilfeller er det mulig å bevege seg bort fra destruktive miljøer og relasjoner, men barn og unge er i stor grad prisgitt det miljøet de vokser opp i. Carol S. Dweck påpeker imidlertid at det finnes en type indre stimuli i form av et tankesett som hver og en kan ta full kontroll over selv og som, i kombinasjon med stimulerende utfordringer, bidrar til å utvikle potensialet fullt ut.

bakgrunn av resultater og enkeltprestasjoner. Det å ikke mestre eller lykkes, oppfattes som en permanent tilstand. Mennesker med dette tankesettet ønsker å bli oppfattet som evnerike og kompetente. De føler seg truet av andre menneskers suksess. Mennesker med et dynamisk tankesett tror at intelligens en kan utvikles. Dette bidrar til et ønske om å utvikle sin intelligens og sine evner gjennom målrettet arbeid og inn sats. Utfordringer oppfattes som nettopp muligheter til slik utvikling. Innsats og anstrengelser sees som en nødvendig het, for på sikt å kunne oppnå mer og bedre mestring. Å feile kan føles like vondt for mennesker med et dynamisk tankesett, men det oppleves ikke som en permanent tilstand. Mennesker med et dynamisk tankesett ønsker å ta lærdom av kritiske tilbakemeldinger. De finner lærdom og inspirasjon i andre menneskers suksess.

STATISK OG DYNAMISK TANKESETT

Hvordan tenker du om deg selv: Jeg har permanente evner og egenskaper, og jeg dømmer meg selv basert på disse? Eller, mine evner og egenskaper har et utviklingspotensial og jeg engasjerer meg i min egen utvikling? Dweck har gjennom en lang forskerkarriere kommet frem til to grunnleggende «mindsets» eller tankesett som tar utgangspunkt i hvordan mennesker ser på sine evner og personlige egenskaper, og dermed påvirker hvordan mennesker møter og takler utfordringer og motgang. Hvilket av disse tankesettene et menneske har vil ha stor påvirkningskraft på utviklingen av intelligens og evner, mener hun. I boken «Mindset – The new psychology of success» går psykologen i dybden på forskjellene mellom de to tanke settene «fixed mindset», statisk tankesett, versus et «growth mindset», dynamisk tankesett. Under følger en kortfattet beskrivelse med noen av de viktigste hovedpunktene: Mennesker med et statisk tankesett tror at intelligensen er en stabil størrelse som ikke kan utvikles. De unngår utfordringer av frykt for å feile, fordi det å feile avslører manglende evner. Resultater skal komme uanstrengt. Det å måtte gjøre en innsats og jobbe hardt for å prestere verdsettes ikke, det er kun nødvendig for personer som mangler evner og talent. Med et statisk tankesett følger en sårbarhet i forhold til omgivelsene, fordi evner og intelligens bedømmes på

Å VÅGE Å FEILE

Tankesettet veksler hos de fleste mennesker mellom statisk og dynamisk, avhengig av situasjonen. Hvilket tankesett et menneske har i avg jørende øyeblikk, legger grunnlaget for betydningsfulle livsveivalg som kan avgjøre hvor mye frem gang og suksess et menneske oppnår i livet, mener Dweck.

5 STEG MOT ENDRING AV TANKESETTET - FRA STATISK TIL DYNAMISK TANKESETT »» Fokusér på prosessen fremfor resultatet »» Ros strategier, innsats, fokus og fremgang »» Ikke fokuser rosen på intelligens og talent »» Gi og lytt til konstruktiv kritikk »» Finn nye strategier - og søk hjelp - dersom fremgangen stagnerer

POTENSIALET DITT ER UKJENT

GROWTH MINDSET = DYNAMISK TANKESETT »» Tror at intelligensen kan utvikles »» Omfavner utfordringer »» Er utholdende ved motgang »» Ser på innsats som veien mot målet »» Lærer av kritikk »» Blir inspirert av andres suksess

FIXED MINDSET = STATISK TANKESETT »» Tror at intelligensen er statisk »» Unngår utfordringer »» Blir defensiv eller gir lett opp ved motgang »» Ser på innsats som nytteløst »» Ignorerer konstruktive negative tilbakemeldinger »» Føler seg truet av andres suksess

LIVET ER EN LANG REKKE MED VALG.

Du går enten den ene veien, eller den andre. Det kan like godt være du som velger retningen. Mennesker er vanedyr. Med preferanse for det vante og trygge. Det skal litt til å velge å gå utenfor komfortsonen. Å velge den utfordrende og krevende veien. Som lokker med en fristende, glitrende gevinst. Men som også innebærer en risiko. Nemlig muligheten for å feile, for å dumme seg ut. Å velge den veien, det krever mot. Det kan gjøre vondt å feile. Det er lett å føle seg udugelig og verdiløs. Å våge å feile krever mot. Du trenger ikke selv tillit for å være modig. Mennesker med et dynamisk tankesett er ikke like engstelige for å feile som mennesker med et statisk tanke sett, fordi de vet at det å feile ikke er en permanent tilstand. Mennesker med et dynamisk tankesett tar derfor oftere modige valg, ifølge Dweck. Det ligger mye lærdom i å feile. Derfor er det å feile ikke nødvendigvis et skritt tilbake, men et skritt fremover mot større innsikt. HJERNEN ER DYNAMISK

Et mislykket forsøk definerer ikke et menneskes mulige potensial. Testresultater og mål av prestasjoner forteller hvor en person er, men de forteller ikke hvor personen kan ende opp. Dwecks forskning utfordrer den generelle troen på at evner og intelligens er konstante størrelser. - Miljøfaktorer og stimulering av hjernen er svært viktig

for utvikling av intelligensen. Det samme gjelder evner og talent, sier Espen Dietrichs, hjerneforsker og professor ved Universitetet i Oslo. Dietrichs forteller at ferdigheter bedres ved trening i form av mange repetisjoner. Hjernen kan trenes og nye ferdigheter kan læres i alle aldre, men unge hjerner har en fordel. - Hjernen bevarer potensialet for plastisitet og læring gjennom hele livet, men plastisiteten er størst hos unge, sier han. Å forutse eller måle om noen kan ha et uutviklet talent eller understimulerte evner er ikke lett, ifølge hjerneforskeren. - Jeg har ikke sett noen gode data på dette. Alt som foregår i hjernen er svært komplekst, og evner er en konsekvens av samarbeid mellom mange deler av hjernen, sier han. Hjernen har tilsynelatende et stort potensial. Å utsette hjernen for nye og utfordrende oppgaver, som krever impro visasjon og ny læring, er svært stimulerende for hjernen. Dietrichs understreker at motivasjon og konsentrasjon er viktige forutsetninger for å utvikle hjernen. Det er mulig å lære nye, fascinerende ting. Men - det krever innsats, og trening. VERDIEN AV MESTRINGSTRO

Alle mennesker holder løpende rede på hva som skjer med dem, hva hendelser betyr og hva de skal gjøre videre. Våre sinn overvåker og tolker situasjoner hele tiden. Noen ganger fortolkes situasjoner dårlig eller feil. Noen mennesker legger mer ekstreme tolkninger på ting som skjer med dem - og reagerer med overdrevne følelser av angst, depresjon eller sinne. Eller, overdreven suverenitet. Grunnlaget for hvordan du vurderer deg selv, dine evner og muligheter, og det som skjer med deg, er påvirket av erfaringer fra barndommen. Den måten du vurderer dine muligheter på kan bli din største begrensning i livet, eller en døråpner for stor personlig vekst og utvikling, mener Dweck. Frode Svartdal er professor i psykologi ved UiT Norges Arktiske Universitet, og han forteller at norske undersøkelser har påvist en sammenheng mellom tankesett og motivasjon. - Vi har jobbet en del med dynamisk tankesett i ulike sammenhenger, særlig blant studenter, og vi har funnet i samsvar med annen forskning. Dersom du har et statisk tankesett gir du raskere opp, du har ikke den fleksibiliteten som skal til for å lykkes. Svartdal viser til nyere forskning som har nedtonet betydningen av dynamisk tankesett. Han forteller at det nylig er gjort meta-analyser av sammenhengen mellom mindset og akademiske prestasjoner som ikke støtter Dwecks optimisme. Det er andre faktorer som også har stor betydning for motivasjonen, blant annet mestringstro. – Det handler om å ha en tro på seg selv, tro på at man skal klare det. Derfor er det å få positive mestringsopplevelser viktig for motivasjonen, sier han.

CAROL S. DWECK og hennes omtalte bok

har én bønn til foreldre spesielt: «Den beste gaven foreldre kan gi sine barn er å lære barna sine å; elske utfordringer, la seg fascinere av feil, nyte det å kunne gjøre en innsats, og alltid fortsette på læringskurven. På den måten blir ikke barna slaver av ros, men de vil få en livsinnstilling som bidrar til å bygge og reparere selvtillit hele livet.»

Å VÆRE I PROSESSEN

En utfordring, et problem, fiasko. Hva kan jeg lære av dette? Hvordan kan jeg forbedre meg? De som lykkes over tid, er de som elsker å være i prosessen. Når prosessen gir glede i seg selv, da kan suksess komme som et resultat av anstrengelsene. Som et biprodukt. Mange mennesker hungrer etter suksess, hungrer etter å nå toppen. Men det er nettopp der mange mennesker med et dynamisk tankesett ender opp, som resultat av entusiasmen og engasjementet for det de driver med, ifølge Dweck. Det finnes problemstillinger som forskere ikke er enige om eller forstår helt ennå. Om hvordan deler av hjernen fungerer, på detaljnivå. Og betydningen av mindset versus betydningen av mestringstro og generell motivasjon. Carol Dwecks formidling om «growth mindset» har imidlertid inspirert mennesker over hele verden, og hun

Kilder: • Carol S. Dweck (født 17. oktober 1946) er en amerikansk professor i psykologi ved Stanford University. Hun er spesielt kjent for sitt arbeid innen «growth mindset». • Espen Dietrichs (født 26. april 1956) er hjerneforsker, spesialist i nevrologi og professor ved Universitetet i Oslo. Lege ved Nevrologisk avdeling ved Rikshospitalet. • Frode Svartdal (født 11. november 1952) er professor i psykologi ved Universitetet i Tromsø. • Mindset – The new psychology of success (Updated edition), av Carol S. Dweck • Hva er hjernen, av Espen Dietrichs

NY FORSKNING

DET ER IKKE HVA DU TENKER SOM BETYR NOE, MEN HVORDAN DU TENKER Sosial angst er den vanligste angstlidelsen vi har, og den tredje vanligste psykiske lidelsen etter ruslidelser og depresjon. Når psykolog Henrik Nordahl i løpet av de neste par årene gjør seg ferdig med doktorgraden, kan det godt hende at vi må tenke annerledes om både årsakene til og behandlingen av sosial angst. TEKST: SIGMUND JENSEN FOTO: JAN INGE HAGA

NY FORSKNING

enrik Nordahl er utdannet psykolog fra NTNU i 2013 og har siden vært dobbeltkompetansestipendiat tilknyttet universitetet og St. Olav Hospital, der han i løpet av syv år skal ta doktorgraden og utdanne seg til psykologspesialist. Han er nå på femte året i det løpet. Tilfeldig er profesjonsutdanningen neppe. Faren, Hans M. Nordahl, er professor i klinisk psykologi og godt kjent i fagmiljøet, og også en bror og en søster av Henrik Nordahl har gått hen og blitt psykologer. – Så det blir jo veldig mye psykologi hos oss, sier han med et smil. Nå skriver han doktorgradsavhandling om sosial angst med utgangspunkt i den metakognitive modellen for psykiske lidelser. På et miniseminar under Schizofrenidagene 2018 presenterte han den seneste forskningen på området.

Nordahl. Dette kan videre føre til at man hengir seg til ulike sikkerhetsstrategier for å forhindre det man frykter skal skje eller for at andre ikke skal se hvor engstelig man er. Dessuten er bekymring i forkant og grubling i etterkant viktige faktorer, og disse prosessene tenker man seg er et resultat av de negative automatiske tankene. Kognitiv atferdsterapi vil derfor rette seg mot å få korrigert ens feilfortolkninger av seg selv og hvordan man blir sett og oppfattet av andre. Slik vil man kunne bryte den onde sirkelen som opprettholder den psykiske lidelsen. DEN METAKOGNITIVE MODELLEN

Metakognitive antakelser er antakelser om tanker og tenkning. Den metakognitive modellen skiller seg fra andre modeller for psykiske lidelser fordi den vektlegger pasientens antakelser og kunnskap om egne tanker og tankeprosesser. – Innholdet i det man tenker er i og for seg irrelevant, sier Henrik Nordahl. – Det er hvordan man tenker som er det viktige. Metakognitiv terapi bygger på teorien som ble utviklet av Wells og Matthews i 1994. Wells er forøvrig biveileder på Nordahls doktorgrad. Denne terapiformen, som utviklet seg ved University of Manchester fra andre halvdel av 1990-årene, går ut på å utforske pasientens metaantakelser. Et av siktemålene er å lære pasienten forskjellen på triggertanker og tankeprosesser, og å få ham til å løsrive seg fra de negative tankemønstrene.

ET VIKTIG TEMA

Sosial angst finnes langs et kontinuum, fra de som svært sjelden er sosialt engstelige, til de som i alle sosiale sammenhenger er det. – Det vi vet, er at rundt tretten prosent av oss innfrir de diagnostiske kriteriene for sosial angst i løpet av livet, sier Henrik Nordahl. Sosial angst er den vanligste angstlidelsen vi har. Det er også en sterk sårbarhetsfaktor som er nært knyttet til depresjon, ruslidelser og andre angstlidelser. Mange med sosial angst rapporterer betydelige arbeidsrelaterte problemer og noen er helt utenfor arbeidslivet. Psykiske lidelser kan relateres til betydelige økonomiske, sosiale og personlige belastninger. Sosial angst debuterer ofte tidlig i livet, rundt trettenårsalderen for de fleste. Samtidig er sosial angst en kronisk lidelse som sjelden går over av seg selv, derfor er det helt klart et veldig viktig tema som berører svært mange mennesker. Vi kan nesten tale om en folkesykdom. – Nyere forskning tyder på at metakognitive antakelser kan være av større betydning for utvikling og opprettholdelse av sosial angst enn negative tanker, sier Nordahl. – Det taler for at en metakognitiv tilnærming kan være mer fruktbar enn en tradisjonell kognitiv atferdsterapi, som i dag er den anbefalte behandlingen av sosial angst.

TO KONKURRERENDE MODELLER

I doktorgradsarbeidet sammenlikner Henrik Nordahl de to modellene. – Utgangspunktet for doktorgraden har vært å finne ut om metakognisjon er en bedre forklaring på sosial angst enn negative automatiske tanker, sier Nordahl. – Mye taler for at det ikke er negative tanker i seg selv, men antakelser om tankens betydning og hvordan man kan regulere tenkning, som er det viktige. DET VI VET – SÅ LANGT

Henrik Nordahl presenterer blant annet en såkalt SEManalyse, «Structural Equation Modelling», der spørsmålet er hvor godt teorien passer dataene som er samlet inn, og hvor mye varians i sosial angst de metakognitive domenene kan forklare. - Vi tegner modeller for hvordan vi tror sosial angst henger sammen, fra et teoretisk perspektiv, og så samler vi inn data og ser om modellen stemmer overens med det som dataene viser, sier han. – Så langt har vi en veldig god match mellom de teoretiske modellene og dataene vi har samlet inn. Hele 69 prosent av variansen i sosial angst kan forklares med metakognitive antakelser. – Vi har også testet den metakognitive modellen (Wells/ Matthews) mot den kognitive modellen (Clark/Wells), og den førstnevnte samsvarer på statistisk nivå vesentlig bedre

DEN KOGNITIVE MODELLEN

Kjernen i den kognitive modellen er at negative automatiske tanker ligger til grunn for selvbevissthet, negativ selvoppfatning, uhensiktsmessige trygghetsstrategier og angst. Tankene påvirker hvordan vi fortolker informasjon, og det er derfor en sammenheng mellom det du tenker og hva du føler. – Når en sosialt engstelig person går inn i en sosial situasjon, tenker man seg at det aktiveres negative automatiske tanker som videre fører til at personen begynner å fokusere mer på sine følelser og symptomer, og hvordan disse kan være synlig for andre eller føre til at man opptrer på en sosialt uakseptabel måte, forklarer 36

Henrik Nordahl (31) Psykolog Henrik Nordahl er dobbeltkompetansestipendiat i klinisk voksenpsykologi tilknyttet St. Olavs Hospital og Institutt for psykologi NTNU i Trondheim. Han arbeider med en doktorgrad om sosial angst med utgangspunkt i den metakognitive modellen for psykiske lidelser.

med dataene enn den kognitive modellen. Hvis vi også inkluderer selvprosessering eller kognitivt oppmerksomhetssyndrom som en del av modellen, ender vi opp med ca 83 prosent i forklart varians for sosial angst. Det som, så langt, gir best forklaring, er med andre ord ikke fokuset på de negative automatiske tankene, men på de metakognitive antakelsene om tenkning. – Vi har også undersøkt hvilke faktorer som er assosiert med depresjon og arbeidsstatus blant de med sosial angst, og interessant nok finner vi at metakognitive antakelser, og ikke negative automatiske tanker, er relatert til disse domenene, sier Nordahl. Metakognitive antakelser i form av antakelser om tenkning som noe ukontrollerbart, og negative vurderinger av kognitive funksjoner som hukommelse, virker å være knyttet til sosial angst og flere av de problemene som disse pasientene strever med. – Kanskje er det også sånn, tenker Henrik Nordahl høyt, at om vi kan korrigere disse antakelsene samt endre hvordan man tenker og forholder seg til sine tanker og symptomer, så reduserer vi ikke bare den sosiale angsten i seg selv, men også sårbarheten for andre relaterte problemer og symptomer. Sett i et metakognitivt perspektiv, tyder mye på at intervensjonen derved vil være mer effektiv og treffe et bredere symptomspektrum hos et større antall pasienter.

teknikkene er veldig effektive fordi de påvirker underliggende metakognitive antakelser på en indirekte måte. Oppmerksomhetstrening kan brukes for å g jøre oppdagelser om hvordan man kan regulere sinnet sitt på en hensiktsmessig måte. Vi kan ikke velge våre tanker og følelser, men vi kan bestemme hvordan vi forholder oss til dem, uavhengig av hvor rare eller vonde de måtte være. Slik erfaring vil igjen ha betydning for de antakelsene vi har om tenkningen vår. Nordahl har derfor veldig god tro på at et fullverdig metakognitivt behandlingsforløp som inkluderer disse teknikkene, vil være et nytt og godt behandlingsalternativ for denne gruppen. VEIEN VIDERE

I forskningssammenheng er det antakelig en lang vei å gå for å velte det feltet som står sterkest i dag, den kognitive atferdsterapien. Men Henrik Nordahl synes funnene som hittil er gjort, er lovende, og vil fortsette sine studier for å få avklart om dette faktisk har noe for seg. - Så langt indikerer våre undersøkelser at grunnmodellene for kognitiv terapi egentlig ikke er så bra som man har trodd, sier han, men understreker samtidig at dette foreløpig er indikasjoner uten tilstrekkelig empirisk grunnlag til å kunne trekke entydige konklusjoner. Det Nordahls funn potensielt betyr, er at vi i fremtiden må tenke på sosial angst på en annen måte, og at det med metakognitiv terapi kanskje vil være mulig å treffe et bredere spekter av pasientens symptomer og problemer samtidig, fordi de metakognitive antakelsene knyttes til flere elementer av psykisk lidelse og sårbarhet, for eksempel depresjon, ruslidelse, arbeidsrelaterte vansker og så videre, som vi vet er vanlige hos dem med sosial angst. Henrik Nordahls doktorgradsprosjekt er planlagt ferdigstilt i 2020. I 2019 venter et år i barne- og ungdomspraksis, og når han har gjennomført det, er han ferdig med spesialiseringen. Det er gjort lite forskning på metakognisjon i forhold til barn og unge. Det håper Nordahl at han kanskje skal få gjort noe med i fremtiden. Men før det har han en doktorgrad å fullføre som sannsynligvis vil komme til å røre litt opp i fagmiljøets vante forestillinger om sosial angst. – Det er nå i hvert fall planen, sier han, og smiler.

OPPMERKSOMHETSTRENING

Mange pasienter med sosial angst opplever vansker med å styre oppmerksomheten sin, og det er vanlig at man opplever at man i sosiale situasjoner blir mer selvbevisst enn hva man egentlig ønsker. Bevisstgjøring av at alle har fleksibel oppmerksomhetskontroll er en del av den metakognitive terapien. Poenget er at man uavhengig av hva man tenker eller føler, til enhver tid kan styre sin oppmerksomhet, forutsatt at man forholder seg til sitt indre liv på en konstruktiv måte. – Metakognitivt baserte intervensjoner som oppmerksomhetstrening i kombinasjon med enkle eksponeringsøvelser, kan redusere sosial angst, sier Henrik Nordahl. – Det er gjort studier på dette i Trondheim og Manchester, og for eksempel viste en studie av professor Patrick Vogel med kollegaer ved NTNU, at nær halvparten av pasientene med sosial angstlidelse ble friske fra sin sosiale angst av disse to enkle elementene alene. Vi tror disse 37

KRONIKK BILDE: Shutterstock

Vi kan ikkje ta med oss alt dette heim

rank Tønnesen, kjent som artisten «Tønes», har kome med si fyrste bok denne hausten. Der skildrar han følg jande enormt g jenkjennelege småbarnsfamiliescenario: «Trond Egil fortsatte å samle på alle slags ting – esker, ståltråd, planker, kongler, i tillegg til døde insekter og pappesker. Moren og faren hans sa mange ganger: Kjære deg gutten min, vi kan ikke ta med oss alt dette hjem. Huset blir fullt om vi skal plukke med oss alt vi finner.» «Vi kan ikke ta med oss alt dette hjem» er også tittelen på boka. Tittelen er ei sanning som er overførbar til mange samanhengar. Her og no skal vi sjå den knytta til jobb, om å ta med jobben heim. Psykologen og foredragshaldaren Per Isdal, mellom anna kjent for si bok «Smittet av vold», skriv om kor utruleg uheldig det er å seie til folk i hjelpeyrker at dei «ikkje må ta med jobben heim». Rett og slett eit kunnskapslaust råd, fordi det er umuleg. Vi er berre utstyrt med eit nervesystem og dei inntrykka som sett seg i systemet i løpet av ein arbeidsdag, dei vert jo naturlegvis med heim til middag dei

òg, på linje med alle andre delar av kroppen. Spørsmålet «tek du med jobben heim» må difor endras til «Korleis tek du med jobben heim?» Og korleis kan det skje? Eg vil fortelje om då eg satt på jobb ein fredag ettermiddag og var djupt bekymra for min klient. Eg var redd for at eg hadde vurdert feil, og usikker på om min klient kunne kome dit at han forsøkte å ta livet sitt i løpet av denne helga. Eg hadde fått lov av min leiar til å tilby klienten at eg kunne ringe han på laurdag, og det ville han. Laurdagen kjem, og eg ringer klienten. Eg får ikkje svar. Med hamrande hjarte ringar eg ambulanse, og får vite at han allereie er kome inn til sjukehuset. Ein time seinare sitt eg ved sengekanten på akutten, saman med eit fortvila menneske eg kjenner, med nyleg gjensydde armar. Eg jobbar ikkje på laurdagar, vanlegvis. Eg driv ikkje med hverken akutt eller ambulant verksemd heller. Likevel kjennas det 140 prosent rett og sitte nettopp der, denne laurdagen.

Ingrid Kristine Aspli »» Psykologspesialist klinisk barn og unge »» Ansatt ved Alternativ Til Vold (ATV) Stavanger »» Fagområde: Vald og traumer

Eg hugsar ein kollega ein gong som vart så bekymra for sin klient ei helg, at han etter å ikkje ha oppnådd kontakt på telefon, bestemte seg for å køyre og sjekke om klienten var heime. Det endte med å tilbringe mange timar av laurdagen i bil, til ulike adressar, kontakt med legevakt og politi, for å forsøke å finne ut om klienten var i live og i god behold. Ein anna kollega av meg drog opp på barselavdelinga med blomster under armen, for å besøke ein tidlegare klient som på det tidspunkt terapien vart avslutta, var gravid. Min kollega visste då at når klienten føder sitt fyrste barn om nokre månader, så har ho ingen som kjem og besøker ho. Det kunne ikkje min kollega leve med. Vi kan ikkje ta med oss alt muleg heim, seier mor og far til Trond Egil, og håper nok at han snart skal bli i stand til å prioritere. Men noko blir med heim, seier Isdal, og det kjem vi ikkje utanom. Fordi vi blir kjent med folk, og bryr oss om dei. Og korleis skal vi då sortere? Vi treng ikkje ta med oss jobbtelefonen heim i helga, vi treng ikkje ta med oss bunkar med uskrive journalnotat, vi treng ikkje setje opp timeavtalar utanom vanleg arbeidstid kvar veke. Men kjensla av å vere bekymra for nokon, tanken på korleis det gjekk i den rettssaka? Fekk han den jobben? Korleis går det med han som grudde seg så inni hampen til å starte med soning? Vi må sørge for at vi snakkar med kvarandre om dette. Hjelparar imellom må anerkjenne at jobben snik seg med heim, og at det ikkje kan vere noko nederlag om så skjedde, sjølv om det ikkje er noko mål i seg sjølv. Dei er ikkje flinkast dei som har sitte på kontoret til langt på kveld, eller ikkje fekk sove i natt pga bekymring for ein klient, men dei skal ikkje idiotstemplast heller. Vi kan ikkje

lage firkanta rammer for kor grensa for å bry seg skal gå. Den grensa er dynamisk, og treng kontinuerleg oppsyn. Og på nokre måtar vil eg påstå at det er næringsrikt å ta med jobben heim. Eg er gift med ein psykolog. Ikkje sjeldan sit vi på kveldane og diskuterer fag og dilemma vi har støtt på i terapirommet. Er det å ta med jobben heim? Ja, det er det vel. Er det uheldig praksis? Nei, ikkje hvis det er ok for alle som deltek. For det å kunne snakke om jobben sin, med nokon som forstår kva du snakkar om, det kan tvert om vere ei gåve. Men vi må spørre om lov. «Kan eg dele noko som hendte på jobb med deg», kan min mann spørre. Og då kan det hende eg svarer «Nei, ikkje hvis det er noko veldig alvorleg, det maktar eg ikkje no.» Slik må det vere. Og på det kjenslemessige nivået, så er det ikkje berre bekymringar og det tunge og trasige som kan bli med heim. Jobben kan også bli med heim, i form av å fylle jobbveska med takksemje før du forlét kontoret. Meir enn ein gong har eg høyrt meg sjølv seie ved middagsbordet, «i dag skal vi feire at alle i familien er friske. Takk og lov!» Det å få innsikt i andre sitt strev, gjer ein potensielt meir takksam og glad i livet. Difor håpar eg at alle sjukepleiarar og legar på veg heim frå jobb seier til seg sjølv, «Halleluja, tenk på alle sjukdommane eg ikkje har! Dette må feirast!» Eller at polititenestefolk tek frihelg med eit klapp på skuldra til seg sjølv, «Herremann, tenk på alle lovbrott eg aldri har gjort. Sol og jubel!». Så, konklusjonen for denne gong må altså vere: Vi kan ikkje ta med alt mogleg heim. Men eit par steinar og pinnar er nok ikkje til å unngå, og nokre av dei kan til og med gjere heimen vår litt vakrare.

Spørsmålet «tek du med jobben heim» må endras til «korleis tek du med jobben heim?»

GRENSER OG PSYKOLOGI

Film fungerer på sitt mest tankevekkende når den skildrer mennesker i et limbo mellom normalt og unormalt. Det klarer regissør Ali Abbasi i Grensen.

- Når jeg ser deg, vet jeg ikke hva jeg ser TEKST: KRISTIN A ALEN

Dette er en av de forunderligste filmer som er laget på senere år. Den vant konkurransen Un certain regard i Cannes i mai og mottok den norske Kritikerprisen på filmfestivalen i Haugesund i august. Overflatisk sett viser filmtittelen til det faktum at den kvinnelige hovedpersonen, Tina, jobber som tollinspektør ved svenskegrensen. Der sjekker hun bagasjen til passasjerer som kommer i land med båt. Men veldig raskt får man et visuelt sjokk av å se Tinas ansikt. Hennes store nese, utstående panne og uryddige tanngard gir et neanderthal-lignende utseende. Når man ser henne, vet man ikke helt hva man ser. Er Tina et vanlig menneske? Hun bor i et hus i skogen, på grensen mellom sivilisasjon og natur. Der er hun i sitt rette element når hun får møte rev og elg mellom trærne og bade naken i et tjern. Med ett avslører regissøren at hun har et arr etter en hale ved nederste ryggvirvel. Er Tina et troll?

skogen, bader i tjernet og har sex ved fossen. Men brått endrer regissøren vår forestilling om hvem som er kvinne og hvem som er mann – Tina har en penis mens Vore føder et barn. Grensen er vakker og vond på samme tid. Man blir glad av å se Tina møte en som synes hun er tiltrekkende. Samtidig er det trekk ved Vore som er destruktive. Riktig skremmende blir det når regissøren blander inn et byttingmotiv fra gamle eventyr. Det er vanskelig å forstå. Men film som berører, kan ikke alltid være koselig. Av og til må vi tvinges over grensen til det ubehagelige.

Grensen er vakker og vond på samme tid.

HENNES LIKE

Tina har ekstremt god luktesans. En dag sjekker hun bagasjen til en mann med et like merkelig utseende som henne selv. Vore heter han og samler på larver. Et forunderlig kjærlighetsforhold oppstår mellom de to. Snart løper de i

I KJØNNETS GRENSELAND

Det går linjer fra Grensen til filmer som viser hvor smertefullt det er å være født i en kropp man ikke føler seg hjemme i. – Når jeg ser deg, vet jeg ikke hva jeg ser, snerrer Sonia til den transkjønnede Daniela i fjorårets chilenske film En fantastisk kvinne. Her viser regissør Sebastián Lelio hvordan mennesket med den unormale kroppen blir møtt med aggressive reaksjoner. Som transperson er Daniela født med mannlig anatomi, men kvinnelig kjønnsidentitet. Hun har nylig gjennomgått en kjønnsoperasjon, men heter fortsatt Daniel i identitetskortet. Det alternative pronomenet hen kunne 40

vært brukt om henne. Tidlig i filmen dør Danielas eldre kjæreste Orlando. Raskt mistenkelig gjøres hun av helsepersonell og politi som insinuerer at hun er skyld i hans død. En skeptisk politietterforsker påtvinger henne en legeundersøkelse med full avkledning. Scenen kunne blitt like ydmykende for skuespiller Daniela Vega – også hun transkjønnet – som den er for rollefiguren. Men regien er visuelt diskret og formidler hvor krenkende det er å bli saumfart kroppslig når det fysiske ikke samsvarer med det sosiale uttrykket. Heldigvis lar Daniela lar seg ikke knekke. Støttet av en søster og en sangpedagog går hun med rak rygg videre skjønt hun trakasseres grovt av Orlandos familie. De formidler holdninger som er typiske for det latinamerikanske machosamfunnet i møte med homofili og transkjønnethet. Det er en enestående rolletolkning, rørende utført av Vega. Sluttonen er vemodig, men også full av verdighet idet Daniela står på podiet i en konsertsal for å synge et klassisk repertoar med sin dype stemme. Slik blir hun en kraftfull representant for en som nekter å la seg begrense av det majoritetssamfunnet mener er det eneste måten å være menneske på.

GRENSER OG PSYKOLOGI

Grensen (Gräns) »» Drama/Fantasy »» Regi/manus: Ali Abbasi Etter en novelle av John Ajvide Lindqvist »» Med: Eva Melander, Eero Milonoff, Viktor Åkerblom med flere »» Sverige 2018 »» Aldersgrense: 15 år

En fantastisk kvinne »» Drama »» Regi: Sebastián Lelio »» Med: Daniela Vega, Francisco Reyes, Luis Gnecco, Aline Kuppenheim, Amparo Noguera »» Chile, Spania, Tyskland, USA 2017 »» Aldersgrense: 9 år

GIRL

TOLLINSPEKTØR TINA jobber ved svenskegrensen. Hennes utseende gjør en usikker på hva man ser. Er hun menneske eller troll? Fra filmen Grensen av Ali Abbasi.

15-årige Lara (spilt av Victor Polster) er født med guttekropp, men kjenner seg som jente. Hun trener for å bli ballerina. Hun behandles med hormoner før en kjønnsbekreftende operasjon og støttes av sin far og helsevesenet. Men Lara strever psykisk med å krysse grensen fra gutt til jente. Fra Belgia (2018).

ORLANDO

FORMØRKELSEN

THELMA

JUPITERS MÅNE

Roman av Virginia Woolf (1928) inspirert av hennes venninne og elsker Vita. Den skildrer adels mannen Orlando fra slutten av 1500-tallet gjennom 400 år (!). Underveis skifter hovedpersonen identitet og blir kvinne. Boken visker ut grensen mellom kjønn og drøfter hva det vil si å være menneske. Filmatisert med Tilda Swinton.

Krim av Karin Fossum (2018) åpner med et tragisk dødsfall av en 15-årig gutt. Forfatteren nøster opp hvordan et foreldre par har havnet på grensen til vanvidd. Alkoholisme river moren i stykker, depresjon spenner beina under faren, hatet driver henne videre mens hans fortid i Serbia kaster lange skygger.

Thelma fra Sørlandet studerer på Blindern og har forelsket seg i en jente. Gradvis krysser hun grensen til det mystiske idet hun begynner å utføre overnaturlige handlinger. Evnen bruker hun til å ta makt over sine pietistiske foreldre som vil hindre henne i å finne seg selv. Regissør er Joachim Trier (2017).

Grenseoverskridende ting skjer i Jupiters måne av Kornél Mundruczó fra Ungarn (2017). Her blandes magisk realisme, action og religiøs refleksjon. En syrisk flyktning blir skutt og burde falt dø om, men får evnen til å sveve. En ateistisk lege, som ikke tror på engler, får eksistensielt sjokk av å se den skuddskadede lette fra golvet.

BØKER FRA HERTERVIG FORLAG

Ny utgave En bok og en nettside I Hertervig Forlag ser vi fram til 2019. I januar gleder vi oss til å presentere Med hjertet for seksualiteten, en veiledning til sunn seksuell helse for barn og unge, og en bok for deg som ønsker å øke din forståelse og trygghet for hva seksualitet er. Birgit Hegge skriver lett tilgjengelig for voksne i denne veilederen, som kan hjelpe barn og unge til en sunn seksuell utvikling og helse. En viktig bok. Samtidig er vi glad for å kunne trykke opp nye opplag av Fanget i Tyrkia, David Selim Dundars fortelling om en oppvekst mellom to kulturer, og Ingvard Wilhelmsens selvhjelsptrilogi som rommer bøkene Sjef i eget liv, Kongen anbefaler og Det er ikke mer synd på deg enn andre. I disse bøkene tar Wilhelmsen oss med på spennende ekspedisjoner dit våre følelser, tanker og handlinger møtes. Januar er også måneden da vi starter opp med psykopp.no, vår nye nettside for folkeopplysning om psykisk helse. Vårt mål er at vi på denne måten kan presentere bøkene våre på interessant vis, og samtidig gi lesere en god inngang til utgivelsene våre. Vi gleder oss allerede til et nytt år!

Mestringsbok ved posttraumatisk stresslidelse Vi vet at mennesker har opplevd personlige katastrofer og ulykker uten at dette har ødelagt deres liv. Etter en tid med akutt stress eller sorg klarer de seg bra. De har erfart at ”tiden leger alle sår”. Det ser ut til at de fleste har en naturlig evne til å mestre traumer uten alvorlige konsekvenser. Men mange blir deprimerte eller får angst eller psykosomatiske plager etter traumer. Den nye utgaven av Mestringsbok ved posttraumatisk stresslidelse handler om de som ikke greier å takle et traume, og som utvikler alvorlige ettervirkninger i form av posttraumatisk stresslidelse. Boken er også arbeidsbok og et hjelpemiddel som viser til viktige elementer og hjelpemidler i et behandlingsopplegg ved posttraumatisk stresslidelse. Den viser hvordan vi kan arbeide med en posttraumatisk stresslidelse, og hva som

ISELIN KLEPPESTØ THORSEN ANSVARLIG REDAKTØR

FORLAGSHUSET HERTERVIG er eiet og drevet av Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning. Vår forlagsvirksomhet består av Hertervig Forlag, Hertervig Forlag, Akademisk og Psyk Opp forlag. Vårt kjerneområde er psykisk helse-litteratur, men vi utgir også sakprosa innenfor andre fagfelt.

Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning

Geir Thingnæs

MESTRINGSBOK POSTTRAUMATISK STRESSLIDELSE

Utgitt 2018 Pris kr 349,Bestill på hertervigforlag.no

skal til for å få det bedre. Det er ikke en bok som kan løse alle problemer, men den kan være en veiviser til bedre mestring. Behandlingen handler om å mestre de vonde opplevelsene på en bedre måte. Behandling av posttraumatisk stresslidelse er et samarbeidsprosjekt mellom pasient og behandler for å skape mestring. Boken inneholder både en teoretisk del og en praktisk del med arbeidsoppgaver. Den henvender seg først og fremst til de som sliter med posttraumatisk stresslidelse, men også til behandlere, pårørende, venner og andre interesserte. (Fra innledningen)

Geir Thingnæs

Geir Thingnæs | Jan Haslerud | Tone Madland Skeie

Mestringsbok

Geir Thingnæs

Personlighet til besvær?

ved stemningslidelser

Mestringsbok ved personlighetsproblemer

HERTERVIG

Geir Thingnæs

MESTRINGSBOK ANGSTLIDELSER

Utgitt 2018 Pris kr 349,ISBN 978 82 8217 237 0

Mestringsbok ved tvangslidelser

HERTERVIG

HERTERVIG AKADEMISK

Geir Thingnæs

MESTRINGSBOK VED STEMNINGSLIDELSER

PERSONLIGHET TIL BESVÆR

Utgitt 2012 Pris kr 270,ISBN 978 82 8217 206 6

Utgitt 2017 Pris kr 270,ISBN 978-82-8217-234-9

HERTERVIG AKADEMISK

Geir Thingnæs, Jan Haslerud og Tone Madland Skeie MESTRINGSBOK VED TVANGSLIDELSER

Utgitt 2012 Pris kr 270,ISBN 978 82 8217 203 5

BØKER FRA HERTERVIG FORLAG

Med hjerte for seksualiteten Når bør man prate med barn om kropp og grenser? Hvordan bør man gjøre det? Med hjertet for seksualiteten er boken for deg som ønsker å øke din forståelse og trygghet for hva seksualitet er. Hvordan kommer den til uttrykk, og hvordan kan vi omfavne den som den naturlige kraften den er? Spørsmål som: Er seksualitet synonymt med sex? Hva svarer man barn som spør om jenter kan være kjærester? Hva når barna dumper borti porno på nett? Boken gir råd om hvordan seksualitet kan møtes, og fremmes i den daglige kontakten med barn og unge. Den primære målgruppen for boken er ansatte i skole, barnehage, helsestasjon, barnevern og BUP. Samtidig er dette en viktig veileder for alle som søker bevisstgjøring om temaet seksualitet.

190,"Vi er alle seksuelle. Det er en del av det å være menneske. Seksualiteten er hjertelig til stede i alle menneskemøter. Problemet er at vi har lært forsvinnende lite om det. Derfor er tilstedeværelsen unevnelig, et tomrom som svært ofte kun blir fylt når det som skjer enten er veldig deilig eller grenser til det ubehagelige. Seksualitet handler om følelser, identitet, preferanser, glede og så uendelig mye mer. Den handler om vårt behov for å kjenne tilhørighet, om å bli sett. Den er viktig. Livsviktig." Fra innledningen

Birgit Hegge

Når bør man prate med barn om kropp og grenser? Hvordan gjør man det? Med hjertet for seksualiteten er boken for deg som ønsker å øke din forståelse og trygghet for hva seksualitet er. Hvordan kommer den til uttrykk, og hvordan kan vi omfavne den som den naturlige kraften den er?

Med hjerte for seksualiteten

OM FORFATTEREN

Spørsmål som: Er seksualitet synonymt med sex? Hva svarer man barn som spør om jenter kan være kjærester? Hva når barna dumper borti porno på nett? Boken gir råd om hvordan seksualitet kan møtes, og fremmes i den daglige kontakt med barn og unge.

BIRGIT HEGGE er klinisk vernepleier med master i sosialfag. I tillegg er hun utdannet spesialist i sexologisk rådgivning. Mange års arbeid innen psykisk helse og barnevern har gitt henne en spesialisering i vold og seksuelle overgrep. Hun er særlig opptatt av det forebyggende ved en god seksuell utvikling og helse.

Den primære målgruppen for boken er ansatte i skole, barnehage, helsestasjon, barnevern og BUP. Samtidig er dette en viktig veileder for alle som søker bevisstgjøring om temaet seksualitet. Birgit Hegge er klinisk vernepleier med master i sosialfag. I tillegg er hun utdannet spesialist i sexologisk rådgivning, med godkjenning fra Nordic Association for Clinical Sexology (NACS). Mange års arbeid innenfor psykisk helse og barnevern har gitt henne en spesialisering i vold og seksuelle overgrep. Hun er særlig opptatt av det forbyggende aspektet ved en god seksuell utvikling og helse.

Birgit Hegge

MED FOR SEKSUALITETEN Veiledning til sunn seksuell helse hos barn og unge

Birgit Hegge

MED HJERTE FOR SEKSUALITETEN

Utgitt 2018-10-31 Pris kr 190,– ISBN 978 82 8216 176 3 Bestill på hertervigforlag.no

Fanget i Tyrkia Sommeren 2006 dro David Selim Dundar på ferie med sine fosterforeldre til Tyrkia. Under oppholdet ble han og broren forsøkt kidnappet av sine biologiske foreldre. «Fanget i Tyrkia» er en gripende, og til tider rystende, beretning ført i pennen av Bjørn Arild Ersland. Det er historien om en oppvekst mellom to kulturer, om søken etter egen identitet, om møtet med et offentlig hjelpeapparat og flukten fra sine foreldre. Samtidig er dette en varm fortelling om kjærligheten til en far en ikke kan være sammen med.

NYTT OPPLAG

David Selim Dundar og Bjørn Arild Ersland

FANGET I TYRKIA

Utgitt 2018 Pris kr 279,ISBN 978 82 8216 1766 Bestill på hertervigforlag.no

HVIS IKKE DU ER SJEFEN I LIVET DITT, HVEM ER DET DA? I Selvhjelpstrilogien tar Ingvard Wilhelmsen deg med på en spennende ekspedisjon dit dine følelser, tanker og handlinger møtes, godt balansert mellom kognitive metoder og historier fra behandlingsrommet. Det formidles med humor og kunnskap – og stort engasjement!

Ingvard Wilhelmsen

SJEF I EGET LIV

Utgitt 2016 Pris kr 249,ISBN 978 82 8216 154 1 Bestill på hertervigforlag.no

249,NYTT OPPLAG

LÆRINGSPROGRAM

Ruth Andrea, Maria og Benjamin er sentrale også i det nye læringsprogrammet Se hele meg.

Se hele meg – et program for gode samtaler Av tv-serien Stemmene i hodet har et nettverktøy om psykoser og hva som kan hjelpe, vokst fram. Se hele meg skal åpne opp for gode samtaler om det som ofte er vrient å snakke om. TEKST: OLE J. ASKEL AND

Men Ruth Andrea, Maria og Benjamin har altså snakket. Snakke g jør de videre når de deler sine erfaringer i læringsprogrammet som ble rullet ut i november. Se hele meg er et gjensyn med trioen, hovedpersonene i dokumentarserien Stemmene i hodet som gikk på NRK vinteren 2017, og handlet om hvordan det kan være å leve med en psykoselidelse. En av dem som fulgte serien, var Gunnar Brox Haugen, daglig leder i Stiftelsen Seprep. - Jeg syntes serien var fantastisk. Folk har kjent seg igjen i den og serien har vært til hjelp for andre, sier han. Dermed utviklet Seprep sammen med filmskaper og Stemmene i hodet-regissør Gunhild Asting det nye nettbaserte verktøyet. TV-serien skulle brukes til noe mer. Og materialet som opprinnelig ble kringkastet vidt og bredt kunne nå spisses mot miljøer engasjert i spørsmål knyttet til psykose. - Det som er spesielt bra her er innenfra-perspektivene til de tre. Historiene og erfaringene som gjelder for dem og som har en overføringsverdi til andre som sliter med det samme. Se hele meg er en blanding av folkeopplysning og arbeid for å bekjempe fordommene som lever så godt om psykose, mener Brox Haugen. - Se hele meg skal styrke åpenheten og dialogen mellom pasienter, familie og andre hjelpere, sier Gunhild Asting. Historiene til Benjamin, som har vært konsulent for det nye verktøyet, Ruth Andrea og Maria er selve kjernen i læringsprogrammet. Det består av åtte hovedemner, med ulike videoklipp som følges av spørsmål til refleksjon. - Dette er spørsmål uten fasit. De åpner for opplevelser som både pasienter og deres nærmeste kan synes er vanskelig å komme inn på. Vi har også valgt et enkelt og begripelig språk, uten fremmedord og faguttrykk, sier Brox Haugen. Se hele meg er laget for å brukes i grupper. Det kan være fagmiljøer som arbeider med utredning, behandling og oppfølging av mennesker med psykose. Det kan være i miljøer styrt av brukerne selv. Det kan være i nettverk, som Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse.

Eller i undervisningssaler og klasserom. - Vi har delt stoffet opp i ulike temaer, slik at det blir lettere for dem som benytter programmet å si, i dag fokuserer vi barndom og oppvekst, for så å gå til emne nummer tre. Eller at nå skal det handle om å forstå hva som er psykose, hva det oppleves som, og deretter åpne kapittel to, om parallelle virkeligheter, poengterer Asting. Som filmskaper ønsker hun å påvirke, lage noe som er nyttig for andre. - Tanken er at når folk forstår mer gir det også bedre dialoger og relasjoner, enten det er i familiene eller i institusjoner. Jeg tenker det er fint å se for seg at dette er et samarbeid. At pasienten blir lyttet til i forhold til hvordan de opplever situasjonen de er i. At de selv kan ha mye å si om hvilken behandling som er bra for dem, sier Asting.

- Det er viktig å se helheten når en skal hjelpe et menneske. Vi må se det friske og.

- Hvorfor Se hele meg? - Det er viktig å se helheten når en skal hjelpe et menneske. Vi må se det friske også.

Om Seprep »» Seprep er engasjert i arbeidet med de mest alvorlige psykisk syke gjennom informasjon, undervisning og forskning. Utgangspunktet til Seprep var et nettverk av engasjerte fagfolk som ønsket å bidra til et humanistisk, helhetlig og psykososialt orientert behandlingstilbud for mennesker med psykose. »» Se hele meg er kostnadsfritt og åpent tiljengelig. Programmet er tildelt midler fra Extrastiftelsen gjennom Rådet for psykisk helse »» Se mer her: sehelemeg.no

LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE

Kjære leser! Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse (LPP)

Dette blir den siste utgaven av Psykopp som LPP-medlemmer får gratis i postkassen sin. Litt vemodig er det, men ut fra organisasjonens ressurser og satsninger, har styret kommet fram til at kostnadene overstiger det vi nå anser som nytte- og informasjonsverdien. LPP takker Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning for samarbeidet om Psykopp – og håper samarbeidet i framtiden kan skje på andre områder.

LPP sentralt

Så kan vi forsikre at LPPs medlemmer fortsatt vil få nyheter og informasjon om hva som skjer innen det psykiske helsefeltet, men vi velger å gjøre det i en annen form. Sekretariatet vårt er i ferd med å utvikle en mal for et elektronisk nyhetsbrev. Der vil dere fortsatt få nyheter om hva som skjer sentralt i LPP og rundt i våre mange lokallag. I tillegg jobbes det med å inkludere relevant fagstoff i nyhetsbrevet, samt videreutvikle web-siden vår. I tillegg vil vi berolige de av våre medlemmer som fortsatt synes det er problematisk med elektronisk post: Medlemmer som ikke er registrert med e-postadresse i medlemsregisteret, vil få en trykt utgave av nyhetsbrevet i postkassen sin.

LPP er en uavhengig interesse- og brukerorganisasjon. LPP fremmer medlemmenes interesser ved å arbeide for anerkjennelse og respekt for pårørendes situasjon, både overfor myndigheter og samfunnet for øvrig. LPP driver sin virksomhet basert på tre hovedpilarer: Verdighet, omsorg og løsninger.

Daglig leder: Anne-Sophie Redisch Besøks-/postadresse: Karl Johans gate 6, 0154 Oslo Telefon: 21 07 54 33 E-post: lpp@lpp.no Nettside: www.lpp.no

LPPs medlemssider Ansvarlig redaktør: Anne-Sophie Redisch E-post: asr@lpp.no Telefon: 21 07 54 33

Medlemskap i LPP

Vi ønsker alle som er pårørende, eller som har et nært og varig forhold til personer med psykiske lidelser hjertelig velkommen som medlem av foreningen. Som på rørende regnes foreldre, ektefeller og samboere, søsken, barn, beste foreldre, venner og andre med nær og varig tilknytning til den som er syk. Støttemedlemskap kan tegnes av enkeltpersoner, organisasjoner og firmaer som slutter seg til organisasjonens formål.

Enkeltmedlemskap: kr 290,– pr. år Familiemedlemskap: kr 420,– pr. år Ungdomsmedlemskap (15–30 år): kr 150,– pr. år Støttemedlem personlig: kr 290,– pr. år Støttemedlem bedrift/organisasjon: kr 560,– pr. år

”Pårørende” er i skuddet for tiden. Søker man i regjeringens forslag til Statsbudsjett, Prop. 1 S (2018-2019), på ordet ”pårørende”, får man treff hele 107 ganger. Slik jeg oppfatter det, har statlige myndigheter tatt inn over seg at pårørende/familien er en del av løsningen for den som er syk. Og at et tett og godt samarbeid mellom helsepersonell - bruker - familien, er avgjørende for at både nærstående og den som er syk, skal kunne leve et best mulig liv, også med psykiske helseutfordringer i sin midte. At helsemyndighetene legger så stor vekt på pårørende sine ulike roller, er gledelig. Men jeg føler også på en liten uro, en uro over at pårørende sin stemme skal overtas av profesjonelle helseaktører som påberoper seg god kompetanse på hva det vil si å være pårørende, uten å ville involvere pårørende direkte. På den andre siden, er det også miljøer som absolutt ser verdien av direkte kontakt og samarbeid med pårørende – og la oss håpe at helsepersonell på alle nivåer både har lyst og god nok kompetanse til å gjøre akkurat det. God lesing! Arnhild G. Ottesen. styreleder

www.lpp.no

LPP Vest- og Aust-Agder:

Seminar om ernæring og medisinuavhengig tilbud Pårørende står i en stri hverdag og trenger påfyll og gode opplevelser. LPP laget seminar over fylkesgrensene. TEKST: SIRI HANGEL AND, NESTLEDER LPP VEST-AGDER

LPP Vest- og Aust-Agder arrangerte seminar for medlem mene på Strand hotell 2. - 3. november. Hotellet ligger på ei nydelig, lun strand på Fevik ved Grimstad, med herlig utsikt over sjøen. Pårørende står i en stri hverdag, og de trenger påfyll av kunnskap og gode opplevelser. 32 medlemmer fra begge agderfylkene deltok.

vi kunnskap om sunn kost. Men spesielt fortalte hun om hvordan det vi spiser, virker inn på vår psykiske og fysiske helse. Dette gjelder spesielt for personer som er utsatt allerede, for eksempel på grunn av mye stillesitting og/eller høyt medisinbruk. Hellestræ har master i helsevitenskap om hvordan helsevesenet tar altfor lett på de somatiske plagene til pasienter med en psykiatrisk diagnose.

Allergier har økt i befolkningen de siste åra. Det har ført til at flere er blitt oppmerksomme på hva de bør spise og hva de bør holde seg borte fra. På foredraget av ernæringskonsulent Anbjørg Marie Hellestræ fikk

Så fikk vi et innlegg om medisinuavhengig behandling i psykiatrien. Psykologspesialist Anne Dorthe Lytken som er avdelingsleder ved Lister DPS, fortalte hva slags behandling de tilbyr. De ulike fylkene er pålagt å gi et medisinuavhengig tilbud. Ved Lister DPS blir personer med søvnproblemer, angst og medikamentavhengighet prioritert. De får et 8 ukers intensivt behandlingsprogram med blant annet stressmestring, fysisk aktivitet, kostholdsveiledning, gruppesamtaler og oppmerksom hetstrening. Tilbakemeldingene så langt har vært egenvurderinger der de fleste sier at de er blitt bedre eller svært mye bedre. Det er ikke verst! Til slutt hadde vi besøk av avdelingsleder Joyce Pigao fra DPS Aust-Agder som fortalte om recovery-perspektivet i FACT. Samarbeid mellom sykehus og kommune skal gi flere pasienter med alvorlige psykiske lidelser en bedre hverdag ved at de får individuelt tilpassa behandling i eget nærmiljø. Pigao fortalte om hvordan de arbeider for å få flere kommuner i fylket med i FACT. Det er over et år til de to fylkene blir til ett, men LPP går allerede nye veier og lager seminar over fylkesgrensene. Spørs om ikke vi må gjenta dette!

BILDE: SIRI HANGEL AND. 49

LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE

LPP Oslo/PIO-senteret:

De vanskelige grensene – når en i familien er syk Å være i familie er ikke for pyser. Nærheten gjør mye med oss på godt og vondt, og ting som skjer i familien preger oss på en helt egen måte. Så hva da når en i familien er syk? Hva blir viktig for å kunne leve godt sammen?

Karin Kjønnøy, rådgiver i PIO-senteret, er ikke i tvil: God og tydelig kommunikasjon, og forståelse og respekt for hverandres grenser!

«Først kartlegger jeg: hvordan kommuniserer og samhandler dere i dag? Hva skjer når dere er sammen? Neste steg er å adressere følelsene som kommer i forbindelse med dette. Hva skjer og hvordan påvirker det deg og dere som familie? Hva du tenker om deg selv påvirker også hva du gjør. Det optimistiske er at tankene og dermed samhandlingen kan snus,» sier Karin.

Mange av oss vet at det ikke alltid er sånn det fungerer. Det man har vært gjennom kan ha gjort at kommunikasjonen har blitt anklagende og konfliktfull. Følelser kommer i veien for måten vi tenker og handler på, og også hvordan vi forholder oss til hverandre.

Karin presiserer at det å sette grenser kanskje er aller vanskeligst for foreldre. De har ofte et grunnleggende behov for å beskytte og å vise omsorg for sine barn. Av erfaring, sier hun, kan det være lettere for søsken og barn å sette nødvendige grenser hvis de får litt hjelp til det.

«Mange familier jeg er i kontakt med er fanget av et jerngrep av følelser: Dårlig samvittighet, skyldfølelse, desperasjon, kaos, håp, sinne og omsorgsbehov er noen av disse. Dette kan noen ganger gjøre at man mister grepet om hva som er «normale» grenser. En konsekvens av dette kan være å slutte å reise, slutte å møte venner og å leve et generelt mer begrensende liv. En av mine viktigste oppgaver er å fortelle pårørende at det er helt lov å le og å gjøre gode, normale ting selv om en man er glad i har det vondt».

Dette kan illustreres med denne historien fra PIOsenteret: En mor hadde i 20 – 30 år vært nærmeste pårørende til sin datter som var psykisk syk. For henne betød det at hun ikke hadde vært på en utenlandsreise på 20 – 30 år. Hun hadde fått en invitasjon til et utenlandsopphold som hun hadde veldig lyst til å være med på, men som i utgangspunktet virket helt uaktuelt. Gjennom klare beskjeder og avtaler med datter, med fokus på mors egne behov, begynte mor gradvis å skru av lyden på telefonen i perioder. Etter en periode, og med mye støtte fra PIO-senteret, reiste hun til slutt på ferie. Det var utrolig viktig for både henne og datteren

Hvis samhandlingen og mønstrene har vært destruktive over lang tid, kan det være vanskelig å se muligheter for endring. Karin hjelper med å konkretisere hva som må jobbes med, hvordan man kan sette tydelige grenser og lage avtaler. Hun gir familiene konkrete verktøy, også gjennom å definere den enkeltes behov og å hjelpe med å sortere følelser og tanker. 50

BILDE: K ARIN KJØNNØY OG ELLEN ANDERSEN.

å erfare at det gikk helt fint selv om mor ikke alltid var tilgjengelig. Mor kom tilbake uthvilt, stolt og fornøyd.

og å sette nødvendige grenser, blir man også bedre på å være til stede for andre på en god måte. Og ikke minst får man en bedre familiedynamikk når hver enkelt i familien er tydelige på hva de har behov for – også når en av partene er syk!

«Moralen i historien, som kan være provoserende å høre, er at noen ganger kan negative handlingsmønstre knyttet til sykdom opprettholdes hvis man mangler grenser overfor hverandre,» legger Karin til.

Vi vil benytte anledningen til å takke for et godt samarbeid med PsykOpp over mange år, og det er med tungt hjerte at dette blir vårt siste innlegg i magasinet. Vi minner om at du kan fortsette å få oppdateringer fra oss ved å følge oss på Facebook og melde deg på nyhetsbrevet vårt via hjemmesiden: www.piosenteret.no

Og la oss være realistiske. Et menneske er bare et menneske, og en familie er bare en familie. Vi kan ikke alltid forvente at grensene vi setter blir opprettholdt av seg selv. Men blir man flink til å ta hensyn til seg selv 51

LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE

LPP Rogaland:

Psykisk helse i Rogaland – hva skjer? Det skjer mye på psykisk helsefronten i regionen vår for tiden. I LPP-sammenheng er LPP Rogaland et forholdsvis stort lokallag, ikke minst i utstrekning, men tid, energi og ressurser tillater ikke at vi ofte kan delta på de store konferansene. TEKST: ARNHILD G. OTTESEN, LPP ROGAL AND

Når sykdom rammes, rammes hele familien. Familien får for lite informasjon, og for liten hjelp og støtte til å stå løpet ut når en i familien er langvarig/kronisk syk. Mor i familien tar hovedstøyten, mange sliter seg ut, og det kan være vanskelig å be om - og få - adekvat hjelp. Flere studier, om enn med ulikt fokus, publisert de seneste årene, har vist det samme.

Økonomien tillater for eksempel ikke at vi deltar på Schizofrenidagene, som er høstens store arrange ment innen psykisk helse her i distriktet. Men to konferanser har vi i lokallaget allikevel deltatt på i høst: Pårørendekonferansen og Erfaringssamling, utvikling av recovery-orientert praksis. Begge konferansene var i Stavanger, og den siste var forresten helt gratis. I tillegg har vi i lokallaget deltatt på Aktivitetsmessen ‘Fyll dagene’, som fant sted 25. oktober, også det i Stavanger. Jeg har lyst til å knytte noen kommentarer til alle tre ”eventene”, for å si det på ”nynorsk”.

Pårørendealliansen skal ha ros for å ha tallfesta pårørendes omsorgsarbeid. Men heller ikke her kom det noe nytt. Pårørendealliansen har vært flinke til å publisere funnene fra sin pårørendeundersøkelse, og bekrefter nok en gang at pårørende gjør en formidabel omsorgsjobb innad i familien, og får for liten hjelp og støtte.

PÅRØRENDEKONFERANSEN

Undertittelen på konferansen som fant sted i Stavanger den 17. og 18. oktober var ”forskning – fag – erfaring’” arrangert av stiftelsen Pårørendesenteret. Spørsmålet jeg sitter igjen med etter konferansen: Er ”pårørende” blitt et nytt, populært og profesjonalisert fagfelt? Er forskere og profesjonene i ferd med å overta ”pårørende stemmen”? Og trenger vi egentlig mer forskning på ”feltet” pårørende?

Hva gjøres for å gi familien hjelp og støtte i en vanskelig situasjon?

Fra Århus fikk vi beskrevet et prosjekt/tiltak beregna på pårørende til mennesker med fysisk sykdom. For meg virka det som om det er behov for en omfattende kartlegging av hvem de pårørende er og hva pårørende har behov for, før man kan gi pårørende et tilbud.

Fire forskere var invitert til å legge fram sine forsknings resultater på konferansen. For meg var det ikke så mye nytt å hente, egentlig. Slik jeg ser det, kan det stort sett oppsummeres slik:

Familievernkontoret fikk komme med sine tanker og refleksjoner rundt familier i krise, og nevner særlig barn som pårørende og deres behov. For så vidt et prisverdig

Er pårørende blitt ”noe” å gjøre ”noe” med?

innslag; mange vet ikke at det finnes noe som heter familievernkontor og hvilken støtte man kan få der.

Jeg kan imidlertid ikke unnlate å nevne parallellsesjonen ”Pårørendestrategi i kommunen” ved daglig leder av Pårørendesenteret, Unn Birkeland. Denne parallell sesjonen deltok jeg på, bare for å ha sagt det!

Fjorårets pårørendekommune, Ålesund, formidla arbeidet med å utarbeide en helhetlig strategi for ”pårørendearbeid” i kommunen, basert på Pårørende veilederen, og vel forankra i kommuneledelsen, ser det ut som. Prisverdig at Ålesund kommune har samarbeidet med vår brukerorganisasjon i utarbeidelsen.

Pårørendesenteret har tilbudt å bidra med sin kompetanse for å utvikle en pårørendestrategi i kommunene. Ifølge Birkeland har 49 kommuner svart positivt på tilbudet om hjelp til å utvikle en slik strategi. Dette burde vel være et prisverdig tilbud og tiltak?

Jeg hadde forventninger til Alice Kjellevolds foredrag om nytt i pårørendelovgivingen. Dessverre holdt hun seg strengt til bestillingen, og nevnte ikke endringa i psykisk helsevernlova vedrørende samtykkekompetanse, og hvilken betydning det kan ha for oss som er pårørende og våre rettigheter innen psykisk helse-feltet. Ros likevel for å ta med en oversikt over offentlige dokumenter som omhandler pårørende og pårørendes rettigheter generelt – deriblant Pårørendeveilederen.

I utgangspunktet, ja. Men det som forskrekka meg, både som pårørende og styreleder i en forening som organiserer pårørende, er at Birkeland faktisk advarte mot å involvere pårørende i kommunenes strategiarbeid! Begrunnelsen? Pårørende er for opphengt i sin egen historie og har vansker med å skille roller! Et lite slag i ansiktet, for å si det mildt, og hva har skjedd med helseministerens slagord ”Ingenting om meg, uten med meg”?

Erfaring

Jeg er usikker på hva arrangøren legger i begrepet erfaring. Når det gjelder brukererfaring, registrerte jeg kun et innlegg fra Vibeke Sørensen som lever med Parkinsons sykdom.

Personlig reagerte jeg også på Birkelands ordbruk. Det ble snakka om ”pårørendestrategi”, ”pårørendeprosjekt”, ”pårørendearbeid”, ”pårørendeskole”.

Nå må jeg skynde meg å legge til at jeg bare deltok på dag én av konferansen, men jeg har gått gjennom alle tilsendte presentasjoner fra konferansen – og oppsummeringa ovenfor er gjort ut fra det.

”En strategi for inkludering og samarbeid med pårørende”, hadde vært mer etter min smak, for å si det sånn. Pårørende er da ikke en ting det skal gjøres noe med! Vær så snill og ikke gjør oss til noe mindreverdig – det greier vi helt fint på egen hånd! Så skal det også sies at Pårørendesenteret har gjort - og gjør - mye godt arbeid i distriktet vårt. Det er fantastisk å ha et lavterskeltilbud like rundt hjørnet, der pårørende kan få støtte når det stormer som verst og bølgedalene er dype. Pårørendeprogrammet gir mye god informasjon og gode råd til helsetjenesten om hvordan inkludere pårørende – til beste for den som er syk og familien som helhet. Fagfolk må likevel ikke tro at de kjenner den enkelte families behov ut fra forskningsrapporter og individuelle møter med mennesker i dyp krise. For de fleste pårørende er regelmessig kontakt og godt samarbeid om tilbud og tiltak til den som er syk, den største avlastningen man kan få. Så langt jeg kan se, var ikke dette et tema på konferansen – ja, bortsett fra å nevne Pårørendeveilederen, da. Pårørendeveilederen sier at Helse- og omsorgstjenesten skal ha systemer og rutiner som legger til rette for informasjon, samtale og dialog med pårørende. Dette gjelder enten pårørende har rollen som informasjonskilde, representant for pasienten/brukeren,

BILDE: ARNHILD G. OTTESEN. 53

LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE

verdigrunnlaget læringsnettverket har landa på, i praksis. For dere som ikke kjenner verdigrunnlaget – finner dere det her: https://www.napha.no/multimedia/7875/Verdigrunnlagrecovery-Rogaland

omsorgsgiver eller støtte for pasienten/brukeren eller pårørende er berørt og har egne behov for støtte. Rammer og muligheter for dialog med den enkelte pårørende er ledelsens ansvar og må kommuniseres til pasienter, brukere og pårørende.

Samlinga la også opp til faglig påfyll: Liam Hennessy fra Irish National Mental Health informerte blant annet om at det i helsesektoren i Irland er utarbeida et nasjonalt rammeverk, eller plan, for recovery innen psykisk helse, og at familier og brukere av helsetjenesten har vært aktivt deltakende i prosessen. For dere som er interessert i å vite mer om Irlands fokus på recovery, er det mer info her: https://www.hse.ie/eng/services/list/4/mental-health-services/ advancingrecoveryireland/national-framework-for-recovery-in-mentalhealth/recovery-framework.pdf

Så det store spørsmålet til slutt: Trenger helsepersonell i kommunene en omfattende strategi for å snakke med pårørende? Kan de ikke bare gjøre det?

ERFARINGSSAMLING, UTVIKLING AV RECOVERYORIENTERT PRAKSIS

Fagfolka sitter trygt i sine posisjonar, og det er behov for at nokon trenger inn og verkeleg demonstrerer at det er behov for å snu, og for å vise t.d. korleis erfaringskunnskapen faktisk er noko me treng.

Recovery-tenkningen har fokus på individuelle behov, hva individet anser som viktig i form av behandling og støtte på sin egen recovery-reise – eller bedringsprosess, om man vil, og at familien, behandlingsapparatet og andre støttespillere er en del av denne reisen. Hennessy introduserte meg for et nytt begrep, ”trialog” - trekantsamtalen. LPP har også tidligere tatt til orde for et tettere og mer likeverdig samarbeid mellom pasient/ bruker – pårørende/familien – helsetjenesten.

Sitatet er hentet fra FOUSAM sin rapport om KS’ recoverylæringsnettverk i Rogaland og Sunnhordland. http:// www.helsetorgmodellen.net/wp-content/uploads/2013/12/20180419_ prosjektrapport_ks_recovery_læringsnettverk.pdf KS sitt læringsnettverk med fokus på recoveryorientert tenkning, starta i 2016. Prosjektgruppa har hatt deltakere fra flere brukerorganisasjoner – RiO, LPP, Recoverykompetanse A/S – i tillegg til kommunalt tilsatte erfaringskonsulenter.

Den vet best hvor skoen trykker som har den på. Dette var budskapet til Dag Liungh, som formidla egne erfaringer fra sin recovery-reise. Han la også vekt på at hans bedringsprosess for alvor startet da han selv tok styringa, og ble bevisst på hva som var viktig for ham

Erfaringssamlinga den 30. og 31. oktober i Stavanger la opp til diskusjon, refleksjon, samhandling og nettverks bygging kommunene i mellom, med fokus på å omsette

54 BILDE: DAG LIUNGH PRESENTERTE EGNE ERFARINGER FR A SIN RECOVERY-REISE.

BILDE: Istock

å få av behandling, hjelp og støtte i prosessen. Spesielt nevnte han nærhet og kontakt med hjemmet og kona – samtidig med kontakt og støtte fra hjelpeapparatet.

erfaringskonsulenter med bakgrunn i rusmiljøet, har vært veldig flinke til å formidle følgende budskap: Det hjelper ikke å bli rusfri, hvis du ikke etter endt behandling har noe meningsfylt å fylle dagene med! Vi som er pårørende til noen med psykisk uhelse, kan skrive under på det samme. Det er oftere regelen enn unntaket at brukere diagnostisert med en alvorlig psykisk lidelse, som er ferdig behandla i spesialisthelsetjenesten, men med oppfølging av kommunehelsetjenesten, blir sittende nokså uvirksomme i boligen sin. Etter år med behandling, er nettverket ofte redusert til nær familie. De føler seg ensomme, alene og venneløse.

Implementering – det store problemet?

På erfaringssamlinga fikk vi også høre Kjell Arne Røvik fra UiT snakke om implementering. Og kanskje er det her skoen trykker mest i norsk psykisk helsevern for tida? Det finnes svært mange gode veiledere og retningslinjer innen psykisk helse-feltet. Noen er utarbeida av norske helsemyndigheter, andre er interne dokumenter utarbeida av kommuner, eller en arbeidsplass. Men omsettes de i praktisk handling? Hvor stort er egentlig gapet mellom fine ord og gode intensjoner, og praksisen som utøves ”på gølvet”?

På Aktivitetsmessen 2018 i regi av Stavanger kommune, var brukerorganisasjoner, frivillige organisasjoner og kommunehelsetjenester samla for å vise fram tilbudene sine. Det synes ikke som det er mangel på tilbud. Spørsmålet er heller: Hva skal til for at brukere skal kunne benytte seg av tilbudene? Et perspektiv helsetjenesten bør ta inn over seg?

Noen snakker om at å jobbe recovery-orientert vil medføre en betydelig holdnings- og kulturendring. Det tror jeg er sant. Men etter å ha truffet noen svært dedikerte helsearbeidere på denne samlinga, helsearbeidere som jobber direkte sammen med brukeren, har jeg også tro på at det nytter.

LPP Rogaland var også representert. Vi tilbyr et fellesskap for pårørende, et sted å møtes der du treffer likesinnede, der du slipper å unnskylde deg, der andre vet hva du snakker om – og der erfaringer kan deles. Bare så synd at mange i helsetjenesten ikke kjenner til oss, og dermed heller ikke anbefaler pårørende å oppsøke oss. Det var også en erfaring vi gjorde oss denne dagen.

Men til forskerne: kan dere slutte å forske på pårørende som objekt, og heller forske på hvorfor noen kommuner/ arbeidsplasser greier å omsette gode ord til handling, mens andre ikke lykkes?

”Brukeren i sentrum”. ”Ingenting om meg, uten med meg”. Slagordene treffer – og vi heier på alle som gjør nettopp det: setter brukeren i sentrum, setter hele familien i sentrum, og jobber aktivt for å støtte brukeren og brukerens familie i egen bedringsprosess!

AKTIVITETSMESSEN – FYLL DAGENE

Hvilke tilbud finnes i vårt distrikt for dem som sliter med psykisk uhelse og/eller rusavhengighet? Ganske mange, skulle det vise seg. Rusorganisasjoner og 55

LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE

BILDE: Istock

LPP Follo:

Åpen dialog LPP Follo har fokus på Åpen dialog, som tilnærming til pasient og dennes familie og nettverk, og viste i innlegget i Psykopp 3/2018 til FN-rapporten 2017. Pressemeldingen til FN-rapporten kan leses her: Verden trenger «revolusjon» i psykiske helsefeltet – ifølge FN-ekspert i rettigheter

«Vi trenger intet mindre enn en revolusjon i psykiske helsefeltet for å få slutt på årtier med forsømmelse, misbruk og vold,» sa Puras etter å ha presentert sin siste rapport til FNs Menneskerettighetsråd i Genève.

Genève (6. juni 2017) – FNs spesialrapportør innen rett til helse, Dainius Puras, har etterlyst en verdens omspennende endring i psykisk helsefeltet, og har manet FN-statene og psykiatere til å reformere det kriseramma systemet, som er bygd på utdaterte holdninger.

«Psykisk helse er grovt forsømt i helsevesenet rundt om i verden. Der psykisk helsesystem eksisterer, er de 56

«Det er nå ytterst viktig å finne årsakene til fiaskoen og risse opp veien videre, og oppnå enighet om den beste måten å gjøre dette på,» sa han.

adskilt fra annen helseomsorg, og basert på utdatert praksis som bryter menneskerettighetene.» «Jeg oppfordrer medlemsstatene til å bevege seg bort fra tradisjonell tenkning og praksis, og gjøre et høyst forsinket skifte til en rettighetsbasert tilnærming mulig. Status quo er simpelthen uakseptabel.»

«Nye måter å tenke på må gjennomsyre offentlige sektor, og psykisk helse må integreres inn i den helhetlige offentlige politikken. Vi trenger uredde handlinger fra de med makt, særlig de innenfor den psykiatriske profesjonen og lederskapet deres,» sa eksperten.

Han la til: «Psykiske helsepolitikk og tjenester er i krise – ikke kriser av «kjemiske ubalanser», men av maktubalanser. Vi trenger uredde politiske forpliktelser, umiddelbare politiske reaksjoner og korrigerende tiltak.»

«Det at legen skal bestemme hva som er best for individet som søker hjelp, må vike plass for deltakende, psykososial omsorg og støtte i samfunnet. Kostnadseffektive og inkluderende alternativer som har vellykkede resultater eksisterer og blir brukt ulike steder i verden i dag – de må bare anvendes i større målestokk og vedlikeholdes.»

Mr. Puras sa at det var et «stort, umettet» behov for rettighetsbasert omsorg og støtte. Framgang hindres av dagens makt-ubalanser i politikkutforming, tjenesteyting, medisinsk utdanning og forskning. Andre store barrierer er den dominerende biomedisinske modellen, med sin overdrevne tro på – og avhengighet av – medikamenter, samt den «fordreide» bruken av fakta som tåkelegger kunnskapen om psykisk helse.

Puras understreket at psykososial lidelse alltid vil være del av det å være menneske i livskrise. Spesialrapportøren til FN er uavhengig ekspert, utnevnt av FNs Menneskerettighetsråd for å hjelpe medlemsstatene og andre, til å fremme og beskytte retten til den høyeste oppnåelige standard på helse (retten til helse). Dainius Puras (Litauen) er lege, professor, og leder for Senter for barnepsykiatri og sosial pediatri ved Vilnius Universitetet, og har betydelig ekspertise innenfor psykisk helse, barnehelse og folkehelsepolitikk. Han underviser på det medisinske fakultet, Institutt for internasjonale forbindelser og statsvitenskap, og det filosofiske fakultet, ved Vilnius Universitetet i Litauen.

«Det finnes nå utvetydig dokumentasjon og bevis på et mislykket system som i for stor grad støtter seg på den biomedisinske modellen i psykiske helsetjenester, og den økende bruken av psykofarmaka, og likevel består disse modellene,» sa Mr. Puras «Dette mønsteret eksisterer i alle land uavhengig av nasjonal inntekt. Politisk vises stor svikt i det å integrere kunnskap og stemmene til de som er mest berørt. Det er fravær av respekt, av beskyttelse, av retten til helse.» I rapporten advarer Puras om at beslutningstaking og makt innenfor psykisk helsefeltet ses konsentrert hos de «biomedisinske voktere», særlig hos representanter for biologisk psykiatri.

Spesialrapportørene er en del av det som er kjent som spesialprosedyrene til Menneskerettighetsrådet. Spesialprosedyrene, brorparten av de uavhengige ekspertene i FNs menneskerettighetssystem, er det generelle navnet på rådets uavhengige organ som sjekker fakta og overvåker systemer som retter seg mot enten et spesifikt lands situasjon eller tematiske områder i alle deler av verden. Spesialprosedyrenes eksperter jobber på frivillig basis; de er ikke en del av FN-staben og mottar ikke lønn for arbeidet. De er uavhengig av alle regjeringer eller organisasjoner, og arbeider som enkeltpersoner.

De er støttet av den farmasøytiske industrien, og opprettholder sin makt via to myter: At folk som opplever psykiske problemer og får «psykiatriske diagnoser» er farlige, og at troen på en biomedisinsk behandling er medisinsk nødvendig i de fleste tilfeller. «Disse mytene, og praksisen med tvang som fortsatt er utbredt i psykiske helsesystemer i dag, fører til stigma og diskriminering» understreket Puras, som etterlyser et paradigmeskiftefor å sikre forpliktelse og oppfylling av FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

For ytterligere informasjon, vennligst kontakt Dolores Infante-Cañibano (+41 22 917 9768 / dinfante@ohchr.org)

LANDSFORENINGEN FOR PÅRØRENDE INNEN PSYKISK HELSE

LPP Midt-Hedmark:

Temakveld om støtte og hjelp TEKST: STEINAR FRØSETH, ST YRELEDER LPP MIDT-HEDMARK

LPP Midt-Hedmark og Sagatun Brukerstyrt Senter inviterte pårørende og andre interesserte til temakveld 30. august.

Det møtte cirka 25 interesserte. Samtalene i etterkant av innleggene viste med all tydelighet at mange pårørende sliter mye i forhold til samarbeid, forståelse, informasjon og hjelp både fra kommune- og spesialisthelsetjenesten.

Tema for kvelden var:

Leder ved Sagatun Brukerstyrt Senter - Kårhild Husum Løken - ble veldig overrasket over hvor mye pårørende innen feltet psykisk helse/rus sliter. I ettertid er det ansatt en person ved senteret som skal arbeide 20 prosent innen dette området. Videre planlegger vi sammen en pårørendekveld 11. desember.

--hvordan samtale best mulig med den som sliter --hvordan støtte og hjelpe best mulig og samtidig ta vare på seg selv --hva kan LPP bidra med --hva jobber Veiledningssenteret for pårørende med

Kan til slutt nevne at vår avdeling har drevet på ”spare bluss” de siste år grunnet utfordringer i forhold til å få nye medlemmer og nye styrerepresentanter. Håper dette tiltaket vil gi oss nye medlemmer på sikt slik at avdelingen kan bestå. Det eneste som har økt de siste årene er medlemmenes gjennomsnittsalder.

Innledere var --Oline Dalen og Kirsti Halvorsen fra N.K.S. Veiledningssenter for pårørende i Øst-Norge --Steinar Frøseth, LPP Midt-Hedmark

Medlemstallene øker Det er gledelig å se at LPP stadig får flere medlemmer. Per 7. november 2018 har vi 3137 registrerte medlemmer, mot 2932 på begynnelsen av året; dette til tross for at vi har hatt en skikkelig vask av medlemsregisteret. Heder og ære til LPP Nedre Glomma, som merker seg ut med spesielt stor medlems vekst i 2018!

BILDE: JY TTE UMDRUM, LPP NEDRE GLOMMA. 58

DU HJELPER ANDRE. MEN HVEM HJELPER DEG?

Å være pårørende til en med psykiske problemer handler ofte om å la egne behov og følelser komme i andre rekke. Men for at du skal kunne hjelpe andre, er det viktig at du også tar vare på deg selv. LPP fokuserer på de pårørende. Vi tilbyr rådgivning og støtte, og gir deg gode verktøy til å takle en vanskelig hverdag. Som medlem i våre lokallag møter du mennesker som er i samme situasjon som deg. Sammen kan dere utveksle erfaringer og være hverandres støttespillere.

TA KONTAKT I DAG, SÅ HJELPER VI DEG MED VEIEN VIDERE! 6

Chat med oss på lpp.no eller ring oss på tlf 22 49 19 22.

Returadresse: Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning, Kirkegaten 40, 4006 Stavanger ISSN: 0805-1674

Nordisk konferanse

for behandlere som arbeider med traumatiserte flyktninger

FRA AVMAKT TIL STYRKE STAVANGER 6. og 7. juni 2019

Transkulturelt Senter i Stavanger inviterer til Nordisk konferanse traumatiserte flyktninger

som arbeider med

STED: Atlantic hotell, Stavanger

for behandlere

Oppdatert informasjon finner du pĂĽ www.psykopp.no/nordisk

Nordisk konferanse Arrangeres av: