The Goodie Bag (Fantasy Candy), 2015. Martin Nygaard. Children 4-12. by Hurra Forlag

i r e k k i l S i s a t n Fa R A A G Y N IN T R A M

SJON ER A R T S U L IL D E M

V I CTO R IA DA H R

I NN H L D Pepperkvernen som ville ha en kjæreste side 4 - lesetid 2 minutter

Ulven som ville spise søte barn

side 8 - lesetid 2,5 minutter

Dusjen med den sterke strålen side 12 - lesetid 3,5 minutter

Blomkåljenta som kom flyvende side 18 - lesetid 4 minutter

Øret som forelsket seg side 24 - lesetid 5 minutter

Bildet som ikke ville bli malt side 30 - lesetid 5,5 minutter

Bursdagstyven side 36 - lesetid 6 minutter

Sara og Morten lurer dyrene side 42 - lesetid 6 minutter

Erten og gratengen side 50 - lesetid 7 minutter

Hunden Puff og den tapre ridder Ferdinand side 58 - lesetid 9 minutter

Om hvordan musen

side 68 - lesetid 10 minutter

fikk sitt navn

Piken som julenissen ikke kjente

side 80 - lesetid 14 minutter

P E PP ER-

n e a h e l som vil

JÆ R E STE Pepperkvernen ble alltid glad når noen holdt ham og vred på ham. Det kilte godt i magen og han ble så varm om hjertet. Men gleden varte aldri særlig lenge. Mesteparten av tiden sto han bare på en hylle og lengtet etter neste gang noen ville holde rundt ham. En dag orket han ikke å være alene lenger. Han snudde seg mot sukkerskålen og bukket. – Kjære sukkerskål, vil du være kjæreste med meg?

N KV ER E N Det gikk en svak skjelving gjennom henne. – Ja, vi kan i hvert fall forsøke, sa hun og smilte søtt. Men da sukkerskålen nærmet seg pepperkvernen begynte hun å nyse så sukkeret drysset utover hylla. – Å, nei, vi kan visst ikke være kjærester likevel, sa hun og blunket bort noen tårer sukkerlake før hun bikket seg på plass igjen.

! ! ! u A

Da snudde Pepperkvernen seg mot fyrstikkesken. – Vil du være kjæresten min da? spurte han så mildt og forførerisk som mulig. Fyrstikkesken karret seg bort til pepperkvernen. – Ja, det skal bli deilig å kjenne din sterke pepperkjærlighet! Så opphisset ble hun, at hun tente en fyrstikk i ren begeistring. – Au, sa pepperkvernen da han brant seg, og trakk seg vekk fra flammen. – Kjærligheten din er nok altfor varm for meg.

Pepperkvernen skottet bort på saltbøssen. – Savner du også en å være sammen med? spurte han. – Ja, det gjør jeg, sa saltbøssen med beskjeden stemme. – Folk tar så lett i meg. De holder meg bare mellom to fingre og drysser så forsiktig. Deg tar de et skikkelig tak i. Jeg skulle ønske noen ville gjøre det med meg. – Vil du at jeg skal prøve? spurte pepperkvernen. – Ja, det vil jeg gjerne! sa saltbøssen. – Jeg kan vri litt på deg også hvis du har lyst, la hun til og stilte seg opp ved siden av ham. Fra den dagen har pepperkvernen og saltbøssen vært kjærester, og det er de kanskje hjemme hos deg også. Bare gå på kjøkkenet og se etter.

U LV

e l l i E N som v

spise

R B T A Ø S E N Det var en gang en ulv som hadde spist godteri hele sitt liv. Han hadde spist karameller, slikkepinner, sjokolade, sukkerspinn og seigmenn fra morgen til kveld hver eneste dag siden han var så liten som en pose lakris. Alle typer søtsaker hadde han spist, bortsett fra én ting – nemlig søte barn. Ulven trodde at søte barn var godteri. Han lusket omkring i skogkanten mens han speidet og snuste, og lurte på hvordan søte barn smaker. Kanskje de er fulle av sukker, tenkte han. Eller kanskje de smaker som geletopper. Han siklet ved tanken. Kanskje de er fylt med marsipan og dekket av karamell, eller kanskje søte barn smaker som bamsemums? Han ble så godtesulten av å gå sånn og drømme at spyttet begynte å renne ut av ulvekjeften, og da var det at han endelig fikk teften av noen søte barn. 9

En liten gutt og en liten jente var nemlig ute og plukket blåbær like ved. Nå løper jeg bort og spiser dem opp, tenkte ulven. Dette skal bli så mye bedre enn de vanlige sjokoladene og dropsene og tyggegummiene. Da gutten og jenta så ulven komme ble de redde og begynte å løpe. De ropte på hjelp, men ingen hørte dem. Snart kunne barna kjenne ulvens varme pust rett bak seg. – Nå har jeg dere søte barn! Endelig skal jeg sette tennene mine i dere og kjenne hva dere er laget av. Ulven bykset fremover og fanget begge barna. Uten å vente åpnet han den godtesultne munnen sin så høyt han bare kunne for å ta en stor jafs av den lille gutten og den lille jenta. De lå vettskremte under ulvepotene og tenkte at nå, akkurat nå, blir vi spist opp begge to. Så bet ulven til alt han kunne. Men da ulven bet de søte barna for å spise dem løsnet tennene hans, og falt ut av ulvemunnen. Han hadde fått så dårlige tenner etter all godterispisingen at det ikke var så mye som én tann igjen i munnen hans som han kunne bite med. Ulven holdt en pote foran den tomme munnen mens han så fortvilet ned på de svarte tannrestene i gresset under ham. Han brød seg ikke om at barna kom seg løs en gang. – Bare gå dere, snufset ulven. – Nå får jeg aldri kjenne hvordan søte barn smaker. Så begynte ulven å gråte.

Gutten og jenta syntes nesten synd på ulven der han satt og hulket over de råtne tennene. Men så kom de på at han faktisk holdt på å spise dem opp, og det hadde han sikkert gjort også hvis ikke tennene hans hadde falt ut. Barna gikk glade hjem med blåbærspannene sine, lykkelige over at ulven aldri hadde pusset tennene. Og ulven kunne heretter bare spise grøt og suppe.

Du s j emned den Det var en gang en dusj som het Kåre. Han sto i en spesialbutikk sammen med dusjer for alle slags typer. Her var det dusjer for de tykke, for de tynne, og dusjer som passet best for barn. Man kunne også få dusjer som kunne brukes på dukker og på dyr. En gang kom det en kresen kunde til butikken. Ekspeditøren demonstrerte dusjer som spredde strålene bredt og dusjer som spredde strålene smalt. Han viste frem

sterke s t r å le n dusjer for de som liker å bli klødd på skuldrene, og dusjer for de som liker kosedusjing best. Men kunden fant ingen dusj som passet. Da skrudde ekspeditøren på dusjen Kåre. Med en høy plystrelyd kom Kåres ene dusjstråle farende ut. Strålen var så hard at den spylte hull i tuppen på kundens nye sko før ekspeditøren fikk stengt kranen. Kunden ble sint på ekspeditøren og gikk rasende ut av butikken, og ekspeditøren ble sint fordi han ikke hadde klart å selge mannen en dusj som passet. – Det er din skyld, sa han til dusjen Kåre. – Hvis ikke du kan lage en bløtere stråle så må jeg skru deg ned fra veggen. Det ville du vel ikke like? Nei, det ville ikke Kåre like. Men han kunne ikke gjøre noe med den sterke strålen.

En annen gang, da ekspeditøren var på do, kom det en kunde som ville prøve dusjen Kåre på egenhånd. Han skrudde kranen helt opp og dermed kom den sterke strålen farende. Strålen var så hard at den gikk gjennom gulvet og ned i etasjen under, der det var en frisørsalong. Derfra fortsatte dusjstrålen gjennom frisørsalong-gulvet og ned i kjelleren. Der nede var det svømmeskole og et stort basseng. Strålen gikk ned i bassenget og lagde en bølge som skremte barna. Da ekspeditøren var ferdig på toalettet fikk han mange klager på vannstrålen fra dusjen Kåre. Svømmelæreren kom opp og kjeftet, og det gjorde frisøren også. Etter at de sinte naboene hadde gått skrudde ekspeditøren dusjen Kåre ned fra veggen og la ham ut i et knust badekar. Istedet for å henge på en baderomsvegg og dusje varmt vann på glade mennesker, lå han nå ute i regnværet og rustet. Men så en dag begynte det å brenne. Kåre så hvordan flammene slikket ut av vinduene og opp langs veggene. På taket sto det en dame og ropte på hjelp. Snart hørte han brannbilene komme med fulle sirener. Brannmennene rullet ut slangene sine og spylte vann på det brennende huset. Damen kjente flammene nærme seg og skrek enda høyere, og brannmennene spylte alt

de kunne. Men det fortsatte å brenne, for de hadde ikke kraftig nok stråle i brannslangen. Da var det at ekspeditøren kom til å tenke på den lange, sterke strålen til dusjen Kåre. Han gikk ut i bakgården, fant Kåre i det knuste badekaret og løp ut i gaten. – Se på denne dusjen brannmester! ropte han. – Kanskje den kan brukes? Brannmesteren ble sint da han så hva ekspeditøren holdt i hånden. – Du kan ikke sløse med tiden min i en så alvorlig stund, sa han. – Det der er bare en rusten, gammel dusj! Men ekspeditøren ga seg ikke. – Vent og se, sa han og skrudde dusjen på brannslangen.

Dusjen Kåre ristet rusten av seg, kjempeglad for å kunne hjelpe. Det hadde tatt fyr i damens skjørt, så Kåre sendte straks ut den kraftigste strålen han hadde for å redde henne. Etterpå slukket han hele brannen mens brannfolkene løftet damen ned fra taket. Maken til flott dusj hadde ikke brannmesteren sett noen gang. Da brannen var helt slokket gikk han bort til ekspeditøren. – Si meg, er den dusjen der til salgs? – Å, jada, sa ekspeditøren. – Jeg har prøvd å selge den i alle år, men den var altfor kraftig for meg. Den sendte strålen sin gjennom gulvet og gjorde frisørkundene våte. Helt ned i kjelleren spylte den og laget flodbølge i bassenget. Men nå skjønner jeg at jeg skulle ha solgt den til brannvesenet for lenge siden. Brannmesteren kjøpte dusjen Kåre på flekken, polerte den og satte den på den største og fineste brannbilen han hadde. Fra den dagen kjørte alltid brannmesteren ut med dusjen Kåre først, og Kåre slukket hver eneste brann.

Blomk책l-

- j e n t a s o m ko m e d n e v y l f Blomkåljenta var ikke som de andre blomkålene ute på åkeren. Hun hadde nemlig et stort ønske. Da hun var liten hadde hun sett en fallskjermhopper komme svevende ned fra skyene og lande i blomkålåkeren like i nærheten, og siden den dagen hadde hun drømt om å hoppe i fallskjerm. Hun visste at det ville bli vanskelig å komme seg opp i luften, men helt umulig trodde hun ikke at det var. Det kunne jo tenkes at hun havnet i et fly på vei til blomkålsuppefabrikken, og kanskje ville hun klare å snike seg ut av flydøren. Men uansett hva som skjedde måtte hun sørge for å ha en fallskjerm klar. Derfor tok hun de store, grønne dekkbladene som ligger over blomkålen og sydde en flott fallskjerm av dem. Etterpå festet hun bladene med snorer slik at alt var klart til hoppet.

Mens Blomkåljenta sydde ferdig fallskjermen sto en fattig familie ved veikanten og stirret inn på de solmodne blomkålene. Det var en enslig mor og hennes tre sultne barn som hadde gått inn på bondens eiendom selv om det var strengt forbudt. Det verste bonden visste var nemlig å bli forstyrret av sultne barn mens han spiste middag. Han hatet tiggere og ble rød som en biff i ansiktet da han så den magre moren og barna hennes. Han la på sprang mot den fattige familien og plukket med seg en kjepp som han truet med. – Se å kom dere vekk fra åkrene mine! ropte han. Den stakkars moren snudde seg mot ham og bøyde seg i kne. – Kjære bonde, kan du ikke være så snill å gi oss en blomkål? Bare én eneste en? Jeg har ikke mat til barna mine. Men bonden var en fryktelig mann. Han slo etter dem med kjeppen og jaget dem vekk.

Samme dag kom plukkemaskinen. Blomkålene skalv av forventning, og litt av redsel. De lukket øynene og sa til hverandre, så beroligende de bare kunne. – Det går sikkert bra. Vi sees på suppefabrikken. Maskinen plukket dem forsiktig opp og la dem på lasteplanet. Blomkåljenta tviholdt på fallskjermen, og ble lagt på toppen av blomkålhaugen. Like etter begynte lastebilen å kjøre avsted. Alle blomkålene gledet seg og sang blomkålsuppesangen mens lastebilen humpet avgårde, bortsett fra Blomkåljenta. Hun lukket øynene og ba til blomkålgudene om å få hjelp til fallskjermhoppet sitt.

I det samme stupte en svær, sulten fugl ned fra himmelen og snappet til seg Blomkåljenta med klørne. Hun ble revet vekk fra lasteplanet og fraktet opp i luften. Høyt, høyt ble hun løftet og så hvordan alt ble mindre og mindre under seg. Blomkåljenta hadde ikke helt skjønt hva som skjedde før fuglen ble sliten og måtte slippe taket. Jeg er jo i luften! tenkte hun da hun falt mot bakken. Drømmen har gått i oppfyllelse! Hun åpnet fallskjermbladene sine, og dermed svevet hun avsted akkurat som hun hadde ønsket seg helt fra hun var liten. Mellom skydottene lenger nede kunne hun se kålåkre, rødbetåkre, blomkålåkre, kålrabiåkre, potetåkre, jordbæråkre, bringebæråkre og gulrotåkre. Hun kunne se byer og biler og hus som bitte små lekeklosser.

I et av de aller minste og skrøpeligste husene bodde den fattige moren med barna sine. Alle var sultne, triste og tynne. Det eneste hun kunne gjøre var å koke vann til de små, og håpe på et mirakel. Hun slo kjøkkenvinduet opp på vidt gap for å slippe dampen ut. Så satte hun seg ved komfyren og begynte å be. Da Blomkåljenta kom dalende ned mellom skyene fikk hun øye på det åpne vinduet og dampen som kom ut derfra. Hurra, tenkte hun og dro hardt i fallskjermsnorene. Dermed svingte hun seg elegant inn gjennom vinduet, og landet forsiktig i gryten med kokende vann. Den fattige damen kunne ikke tro sine egne øyne. Hun kikket ned i gryten og der lå Blomkåljenta, glad og fornøyd. For nest etter å hoppe i fallskjerm var det blomkålsuppe hun ville bli.

Ă&#x2DC;rene som forelsket seg

For lenge, lenge siden var øret Bill et helt vanlig øre på siden av hodet til en mann. Men det var før øret visste at han kunne leve sitt eget liv, at han kunne se og spise selv, og gå omkring på egen hånd. Nei, den gangen var øret som alle andre ører. Han satt bare der og lyttet for eieren sin, og ble brukt til å holde brillene på plass når mannen så på detektivfilmer. En gang mannen skulle klippe plenen gikk noe galt med gressklipperen. Den roterende kniven løsnet og kom farende rett mot øret. Da øret Bill så kniven komme ble han så redd at han prøvde å hoppe vekk – og det greide han! Øret løsnet fra mannens hode uten at det kom så mye som en dråpe blod. Mannen bøyde seg ned og famlet rundt på plenen, men fant ikke øret sitt. For Bill løp nemlig av sted det forteste han kunne, og tok første trikk til byen. Passasjerene på trikken ble både forbauset og litt skremt da de så ham. Bare et øre!? Ører skal da sitte på hodet til folk. Akkurat som hodet hører til på toppen av kroppen, og at kroppen helst skal ha både ben og armer. De som ikke var altfor høflige kom fram for å kikke nærmere på ham. De stirret og glodde til Bill ble irritert. Til slutt syntes han det kunne være nok. – Kan dere ikke se på hverandres ører, og ikke glo sånn på meg hele tiden? sa han. Da ble de som hadde stirret på ham litt flaue. De satte seg tilbake på setene og tok forsiktig på ørene sine, sånn for sikkerhets skyld. Og resten av turen fikk øret Bill være i fred.

Da trikken kom frem bestemte Bill seg for å gå på kino. Nå som han var alene kunne han jo selv velge hva han ville se. Han valgte derfor en romantisk fortelling om en pike og en gutt som elsker hverandre, istedet for enda en detektivfilm. Øret Bill satte seg på stolryggen i kinosalen og ble så betatt av historien om de unge elskende som slet med å få hverandre, at han bestemte seg for å finne et jenteøre som han kunne bli kjæreste med. Problemet var bare det at alle de søte ørene han så satt fast på damehoder, og ingen av dem virket interessert i et løsøre som ham. Snart begynte han å føle seg ensom. Kanskje jeg må gå rundt alene resten av livet uten å finne meg noen kjæreste? tenkte han. Ingen å være glad i utenom meg selv. Bill ble lei seg av å tenke slik, men han ble sulten også. Han måtte skaffe penger til hus og mat. Derfor satte han inn en annonse under rubrikken for privatdetektiver. Han hadde sett hundrevis av filmer om lure detektiver og var flink til å høre, dessuten kunne han se og snakke når det trengtes. Siden han bare var et øre, kunne han også forkle seg, og lett gjemme seg bort. Han var som skapt til å spionere på andre.

Når folk kom til kontoret hans så de dette skiltet på døren: «Øret Bill, verdens minste og smarteste privatdetektiv.» Han ble fort populær, og tok i mot alle som hadde mystiske saker de ville ha oppklart. Noen prøvde å finne en tyv som hadde stjålet noe som allerede var stjålet, andre ville prøve å finne ut om konen deres kysset på en annen mann. Det ble travle dager og netter for Bill. En ettermiddag var han på jobb for å spionere i en damegarderobe. Det var et spennende oppdrag for Bill. Han var jo et herreøre, og alle de lekre dameørene gjorde ham både yr og samtidig veldig sjenert. Det var bare så vidt han turde å se på dem da han plutselig fikk øye på det søteste dameøret han noensinne hadde sett. Og det beste var at øret blunket til ham! Bill glemte å gjøre jobben sin. Isteden begynte han å følge etter damen med det søte øret. Han snek seg bak henne helt hjem til huset der hun bodde. Det søte øret fortsatte å smile til ham mens han fulgte etter damen inn på kjøkkenet. Der tok hun frem en kniv og skulle til å lage seg litt middagsmat. Akkurat i det damen skulle skjære et par frosne koteletter fra hverandre hoppet øret frem og skremte henne.

Damen ble så redd at hun veivet kniven opp mot det lille, søte øret sitt. Dameøret så kniven nærme seg og hoppet ut fra hodet i siste liten da kniven fór forbi, akkurat som øret Bill hadde gjort da gressklipperen gikk i stykker. Plutselig var hun fri hun også! Før damen skjønte hva som hadde skjedd pilte de nyforelskede ørene ut av huset. – Skal vi være kjærester? spurte Bill i farta, uten helt å skjønne hvordan han kunne komme på å si noe sånt. – Ja, svarte dameøret og rødmet. Så la de seg ved siden av hverandre på en gren i hagen, og kysset så lenge at de vokste sammen til et hjerte.

E R Æ V I V L SKA KJÆRESTER?

JA!

Bildet

som

ikke ville

bli malt

Det var en gang en maler som hadde fire ting: En stor treramme, et lerret, et staffeli og en eske med malersaker. Maleren var fattig og hadde bare råd til å leie seg et lite loftsatelier med takvindu. På sommeren var det fint og lyst der inne, men om vinteren ble det mørkt og kaldt. En dag da sneen lå tykk på taket og vinduet var dekket av is satte den frosne maleren frem lerretet sitt. – Nå, kjære lerret, skal jeg male noe godt og varmt på deg, sa han. – Jeg skal male en sydhavsøy, og på den øya skal jeg male en dame i badedrakt, og så skal jeg male en varm sol som skinner på henne. Maleren satte igang med malingen, og håpet at maleriet hans ville bli seende så varmt ut at noe av varmen kunne varme opp ham også.

Men lerretet hadde andre planer. Jeg vil ikke at det skal bli malt en sydhavsøy på meg, tenkte det. Nei, jeg har bestemt meg for et vinterlandskap, og vinterlandskap må det bli, ellers vil jeg ikke la malingen feste seg. Og slik gikk det. Da maleren kom med sine gule solfarger og skulle male dem på lerretet gled malingen av og dryppet ned på gulvet. Maleren kunne ikke skjønne hva som var i veien. Han prøvde å skrubbe malingen på, han prøvde å gni malingen på med klut, han prøvde å sette malingen på med kniv, han prøvde å kaste, sprute, tråkke og true malingen på. Til slutt ble han så fortvilet at han prøvde å tynne malingen ut i terpentin og vaske den på lerretet. Men lerretet ville ikke ha varme farger på seg. Maleren, stakkars, ble bare kaldere og kaldere. Han frøs så mye at han hakket tenner og knærne ristet. Noe måtte han gjøre, for snart kom han til å fryse i hjel. Hvis ikke lerretet vil, så får jeg male de varme bildene mine på veggene istedenfor, tenkte han da. 32

På gulvet malte han derfor en sydhavsøy, på veggene malte han hav og himmel, og i taket malte han en stor, varmende, gul sol. Strålene fra solen skinte utover himmelen, over havet og ned på den øde øya. Og der, litt ute på kanten, malte han en dame som lå og solte seg. Midt på øya sto maleren med staffeliet, og lerretet som bare ville ha kalde farger på seg. Så snart han var ferdig begynte det å bli varmere i atelieret. Han sluttet å hakke tenner, og knærne roet seg. Så flink hadde han vært til å male at han kjente solen varme. Han kunne også høre suset fra havet og fjerne måkeskrik. Riktig fornøyd var han, men så kjente han at solen ble for varm. Han begynte å svette og måtte ta av seg skjorten. Det som trengs nå er litt vind, tenkte han og malte en liten, hvit sky på himmelen. Men det hjalp ikke så mye. Det ble bare varmere og varmere.

Maleren tørket svetten og tok av seg buksen. Nå sto han i bare undertøyet foran lerretet og kjente svetten renne nedover ryggen. Hva skal jeg gjøre? tenkte han. Hvis det fortsetter slik, kommer jeg til å koke bort. Da kom han på at han kunne male noe kaldt på lerretet. Kanskje det vil komme litt kulde ut av bildet hvis jeg maler et vinterlandskap, tenkte han og tok frem de kaldeste fargene han hadde; blått, mørkeblått, svart, hvitt og litt sølv. Lerretet frydet seg og lot maleren få legge på så mye maling han ville. Det ble et flott bilde av en mørk vinternatt med stjerner, snedekte grantrær og kalde fjell i horisonten. På en mørk gren satt en sneugle i hvitt månelys. Så flott malte han at når han sto helt inntil lerretet kunne han kjenne hvordan maleriet kjølte ned magen hans og gjorde den kald. Når han gikk litt bort, kjente han varmen fra solen i taket. – Nå har jeg det fint, sa maleren høyt til seg selv. – Det har jeg også, var det en stemme som sa. Maleren skvatt og snudde seg rundt. Da så han at damen han hadde malt reiste seg fra solsengen og kom bort til ham for å beundre vintermaleriet. – Kjempeflott, sa hun og holdt hånden sin nær lerretet for å kjenne kulden.

– Du malermann, sa damen. – Jeg er litt lei av å sole meg nå. Kan vi ikke dra til byen og gå på dans? Vi kan sikkert selge det fine vintermaleriet du har laget for mange penger. – Men vi er jo på en øde øy, sa maleren. Damen smilte og pekte på malersakene hans. – Mal en båt til oss da vel! Det gjorde maleren. Han malte en seilbåt med høy mast og stort seil. Båten var hvit, og det var god plass ombord. De klatret opp i båten. Dette er merkelig, tenkte maleren. Det virker så ekte alt sammen. Maleren heiste seilet. Den lille hvite skyen han hadde malt skapte akkurat passe mye vind for en seiltur. Båten drev vekk fra den øde øya, og med damen i armkroken styrte maleren båten lenger og lenger bort – til den bare var en liten prikk i horisonten.

G R sD A

E N Y V T Alle vennene var invitert til stort bursdagsselskap hos Annie og Mikkel, for de hadde bursdag omtrent samtidig. Gavene sto på bordet, som også var dekket med gelé, pølser, kaker og seigmenn. Da barna var ferdige med å leke gjemsel kom de inn og hang fra seg yttertøyet. Så gikk de opp i stuen der bursdagsbordet sto. Men da fikk de seg en overraskelse. For der bordet hadde stått var det ingenting. Hele bordet med gavene, maten, brusen, geleen og papirhattene – alt sammen var borte vekk. På gulvet sto bare stolene igjen i en ring. Selskapet deres var forsvunnet. Barna som Annie og Mikkel hadde invitert måtte gå hjem uten å ha smakt på verken bursdagskaker eller godterier. Mikkel gråt og gråt, men Annie ville finne ut hvor bursdagsselskapet hadde blitt av. Hun hentet et forstørrelsesglass og begynte å lete etter spor.

– Et helt bursdagsselskap kan ikke bare forsvinne i løse luften, sa hun. – Noen må enten ha tatt det eller gjemt det! Annie så nøye etter bak møbler og i mørke rom. Hun kikket inn i alle kriker og kroker, studerte trappetrinnene, kikket langs dørkarmene, speidet over gulvene og lette under teppene på jakt etter bursdagsselskapet. Men det eneste hun fant var to lange, svarte hår. Hår som ikke tilhørte noen de kjente. Kanskje det var en svarthåret person som hadde kommet og tatt med seg selskapet uten at noen la merke til det? Dagen etter hørtes et vræl fra nabohuset. Gutten som bodde der hadde bursdag. Bordet var pyntet med gaver, pølser, kaker, brus, boller, lys og servietter. Barn i pene klær kom for å leke, men da de skulle sette seg til bords var hele bursdagsselskapet hans borte. Annie og Mikkel skjønte at Bursdagstyven hadde vært på ferde igjen. De fortalte det ulykkelige bursdagsbarnet at det samme hadde skjedd med bursdagen deres. Da Annie fant et svart hår på gulvet ble de ganske sikre på at det var Bursdagstyven som hadde gjort det. Noen dager senere var det et annet barn i nabolaget som skulle feire bursdag. Mange trodde at også det selskapet ville bli stjålet. Da kom Annie på en god idé. Hvis hun og Mikkel ble stjålet sammen med selskapet ville de finne ut hvem tyven var, og hvor selskapene tok veien. Det var en skummel plan, men Annie og Mikkel kjente seg modige og ville ta sjansen.

De satte en stor presangeske på bordet og krøp oppi. Da gjestene ringte på gikk bursdagsbarnet ned for å ta imot. Etter at alle hadde hengt fra seg gikk de inn i stuen, og fikk se at bursdagsbordet var stjålet. Pakken med barna inni var også borte. Annie og Mikkel kjente at de ble båret ut til en bil og kjørt bort. Langt om lenge stoppet bilen og tyven kom for å bære ut bursdagsselskapet. Mens Annie og Mikkel satt musestille inne i pappesken og ventet på at han skulle åpne presangen, hørte de tyven le og spise kake. Innimellom sang han bursdagssanger til seg selv også. Det var både skummelt og rart, for det virket ikke som om tyven var slem. Så hørte de at han begynte å åpne presangene han hadde stjålet. Det ritsjet i papir, og da han åpnet dem sa han alltid. – Å, så fin! Ja den ønsket jeg meg, oi, oi, oi så flott! Merkelig, tenkte Annie. Tyven åpner andres presanger og spiser andres bursdagskaker som om det er han som har bursdag.

De hørte at han nærmet seg, og begynte å rive i papiret rundt pakken de satt i. Da tyven åpnet esken hoppet Annie og Mikkel ut. Tyven skvatt bakover. – Men hvem er dere? spurte han forskrekket. – Vi er Annie og Mikkel, sa de i kor. – Og du er Bursdagstyven, for du har stjålet bursdagsselskapet vårt og mange andre barns selskaper også. Den lille mannen senket blikket. Det så nesten ut som om han gråt. – Ikke vær sinte på meg, ba han og satte seg på en krakk. Mikkel så strengt på ham. – Men hvorfor har du stjålet bursdagsselskapene våre? Det var veldig dårlig gjort. – Kjære barn, sa tyven og tørket tårene. – Dere skjønner, jeg ønsket meg så veldig bursdagsselskap da jeg var liten, men det var aldri noen som feiret bursdagen min. Da jeg ble voksen kunne jeg jo ikke lenger ha barneselskap. Derfor begynte jeg å stjele isteden. Tyven snufset og pep, og da syntes Annie og Mikkel litt synd på ham. – Ikke gråt tyv, det er ikke så farlig. – Har du alle bursdagsselskapene her i denne garasjen? – Ja, det har jeg, sa tyven og nikket. – Da synes jeg at vi skal begynne å levere dem tilbake igjen. Kanskje du får lov til å være med på noen av selskapene også.

– Tror dere virkelig det? spurte tyven og lyste opp. – Det ville være hyggelig. For det er så ensomt å spise pølser og kaker og gelé helt alene. Så flyttet de bordene med kaker og presanger inn i bilen hans og kjørte inn til byen igjen. Det humpet og skranglet, og for å få opp humøret sang de bursdagssanger for hverandre. Barna ble glade da de fikk selskapene sine tilbake. Og da Annie og Mikkel fortalte om den triste tyven fikk han også være med på gjemsel. Tyven ble til og med populær. Han var alltid blid, og med sitt store, sorte hår var han lett å finne. Til slutt satte de Annie og Mikkels eget bursdagsselskap på plass i stuen. Men da var alle tre så slitne og mette at de sovnet midt oppi en haug med seigmenn.

S AR A Hi - Hi!!!

E N R T MO

l u re r

HE - HE!!!

Y E R D NE HA - HA!!!

Sara og Morten hadde nettopp lært seg å lage dyrelyder. De visste hvordan dyrene snakker sammen, og fikk lyst til å tulle litt. Morten begynte med å lokke på ekornet. Han lovet bort en hel sekk nøtter med ekornlydene sine. Da ekornet kom gledestrålende ut på grenen hoppet Morten frem. – Æ, bæ, lurte deg! sa han og lo. Ørene til ekornet sank ned. Det var ikke noe mat å få likevel, og han som var så sulten. Barna begynte bare å le enda høyere da de fikk se det triste ekornansiktet. De lo til det begynte å gjøre vondt i magene deres.

HO - HO

!!!

Hi - Hi!!!

Etterpå ville de lure naboens hund. Sara gikk bak hundehuset og laget noen skikkelige tispe-ul. – Uuuhuhuuuuhuhuuuu, ulte hun. Det betydde: Vi er et par søte tisper som gjerne vil være sammen med den kjekke hunden her. Hunden kunne ikke tro sine egne ører. Var det virkelig et par lekre dame-hunder som lokket på ham? Han spratt opp og fór ut av hundehuset, så strammet han seg og spankulerte flott omkring. – Hei, damer, her kommer tøffingen deres, knurret han. Men så fikk han øye på Sara og Morten som lo og vred seg på bakken. Da sank snuten hans ned, og hunden gikk inn i hundehuset med halen mellom beina.

! ! ! E H HE Hi - Hi!!!

Nå ville Sara og Morten lure kuene. – Lag en okselyd da, sa Sara. De gjemte seg bak et tre, og så lagde Morten noen kule okselyder. – MMMMMOooooouuuuooooouuuu. Kuene rødmet og gjorde seg til. – Nei, å nei, du milde måne, kommer oksen på besøk nå da? var det en som rautet. – Ja, så menn synes jeg å høre den der ute, thi, hi, hi, hi, rautet en annen lykkelig. Kuene gjorde seg lekre og kikket mot treet der Sara og Morten gjemte seg. De vrikket på baken, svingte med halene, smilte og blunket. Sara og Morten måtte støtte seg til hverandre for ikke å ramle omkull i kurukene. Kuene ble flaue og skuffet da de oppdaget at okselydene bare kom fra en gutt som gjorde narr av dem. De tuslet vekk mens de uskikkelige barna skrek av latter.

!! ! O H HO Hi - Hi!!! 45

Da Sara og Morten var ferdige med å le av kuene ville de narre hesten. De visste at det sto en gammel hingst som het Blakken inne på stallen. Han ble bare brukt til å trekke vognen på søndagene. Derfor tenkte Sara og Morten at nå kunne de late som de var en ung hoppe som gjerne ville være sammen med Blakken. De listet seg inn på stallen. – Mihhiihhh, mohhooo, knegget Sara. Det betydde: Å Blakken, endelig har jeg funnet deg. Jeg er en ung og vakker hoppe som har lett etter en kjekk hingst som deg. Blakken så seg forundret omkring. Fantes det virkelig noen som ville være sammen med ham?

HA -

Han brisket seg og løftet hodet. – Mihahhhihaaa, vrinsket han. Det betydde: Kom hit, du skjønne frøken, så skal jeg gni mulen din. Da klarte ikke Sara og Morten holde seg lenger. – Ha, ha, ha, de lo så skrekkelig at de måtte lene seg mot veggen for ikke å falle ned på gulvet. Blakken senket hodet. Å nei, de narret meg, tenkte han. Og jeg som sa at hun bare kunne komme, så skulle jeg gni mulen hennes. Så dro Sara og Morten avsted for å narre en løve. Det ville sikkert bli morsomt. De snek seg inn på et sirkus og gikk bort til løveburet. – Uæææuhæææ-uhæææ, brølte Sara det høyeste hun kunne. Det betydde: Jeg er en smekker løvinne, kom ut til meg kjekke løvemann. Løven i buret sperret øynene opp. Er det en dameløve utenfor? tenkte han. Det er noe for meg! Løven brølte at han gjerne ville bli med, men at han var låst inne i et bur. Sara svarte at en sterk løvefar som ham sikkert kunne bryte seg ut. Kanskje det, tenkte løven og gikk løs på buret med all den kraft som lengsel og kjærlighet gir. Han kastet seg så hardt mot gitteret at vognen veltet over på siden. Da vognen traff bakken åpnet døren seg, og løven gikk ut for å møte løvinnen som kalte på ham.

HA!!!

!! ! O H HO

Men løven traff ikke noen løvinne. Nei, den så bare Sara og Morten som løp alt de kunne, mens de hikstet av latter. Beklagelig vis for dem hadde de nettopp narret dyrenes konge, og det skulle de nok ikke ha gjort. Løven kom nemlig etter dem, og ganske snart hadde han slått én labb i ryggen på Morten og den andre labben i ryggen på Sara. Da de lå under løvepotene ble den kjekke latteren deres til bitter gråt. Løven brølte at den skulle ete ungene som hadde narret den. – Unnskyld, det var ikke meningen å såre deg, jamret Morten. – Vi gjorde det bare på gøy. Vi har narret ekornet i treet og hunden til naboen og kuene på jordet og Blakken på båsen, og så tenkte vi at vi kunne narre deg litt også. – Ingen får gjøre narr av dyrenes konge, og ikke dyrene jeg er konge over heller, brølte løven. – Jeg tror ikke ekornet eller hunden eller kua eller hesten syntes det var noe moro å bli narret. De blir sikkert ikke lei seg om jeg jafser dere i meg! Løven skulle til å sette tennene i Morten og Sara da løvetemmeren kom bort med noen store, deilige kjøttbiter. Han sa til løven at nå måtte

han gå inn i buret ellers ville det ikke bli flere sirkusoppvisninger. Da slapp løven barna og knurret. – Dere holder dere unna sirkuset. Det skal dere ha som straff. Kommer dere hit igjen så spiser jeg dere opp. Sara og Morten lovet å ikke gå på sirkus, enda de gjerne ville. Etter dette syntes ikke Sara og Morten at narrestrekene var så morsomme lenger. De følte seg flaue og dumme. På veien hjem gikk de forbi Blakken og strøk ham over ryggen. De klappet ham på mulen og ba pent om unnskyldning. Deretter gikk de bort til kuene. – Kjære kuer, sa de. – Vi er veldig lei for at vi narret dere. Vi lover å aldri gjøre det igjen. Så gikk de til nabohunden og klødde den bak øret. – Vi er lei oss for at vi narret deg. Du er en ordentlig kjekk og fin hund, og vi er veldig glade i deg. Til slutt ropte de på ekornet og ga ham mange store, fine eikenøtter. Da de hadde gjort alt dette, dro de hjem og følte seg mye bedre, enda de nesten hadde blitt løvemat, og aldri mer kunne gå på sirkus.

g N E E RT N E G N E T A R G

Det var en gang en dame som skled på isen og falt. I fallet mistet hun en pose grønnsaker. Posen fløy gjennom luften, og ut av hullet trillet noen erter. Damen kom seg på bena og plukket opp de frosne ertene som trillet nedover veien. Men erten Per fikk hun ikke tak i. Han ropte alt han kunne. – Ta meg med, ta meg før jeg triller ned bakken! Damen løp etter den lille erten og skulle akkurat til å gripe om den da hun skled på isen én gang til og falt så lang hun var. Mens hun lå og kjente etter om hun var like hel tenke hun at den ene erten fikk klare seg selv her i verden. Erten Per trillet videre langs rennesteinen. Nå går hun sikkert hjem og begynner på gratengen uten meg, tenkte han. Å, hvordan skal jeg klare å komme meg opp i middagsretten som hun har handlet inn til? Det virket håpløst. Per visste jo ikke engang hvor damen bodde. Han følte seg forlatt og ulykkelig. Ja, så ulykkelig var han at da han så rennesteinskummen nærme seg lukket han øynene og ga opp alt håp. Farvel verden, tenkte han. Det blir ingen varm gratengrett for meg. Men Per falt ikke ned i kummen. Det var slutt på bakken og han sluttet å trille. Han ble liggende helt stille og kikke forsiktig bort på veien der bilene suste forbi. På fortauet løp det travle mennesker frem og tilbake. Noen bar på vesker og poser, mens andre hadde med seg

sniffende og siklende hunder som vimset hit og dit. Da fikk Per øye på en stor, tykk rotte som kikket opp på ham.

Rotta spilte værhårene ut i luften og syntes nok han kjente ertelukt. Per var sikker på at hans siste ertetime var kommet. Men så fikk rotta øye på noe. Den så opp over erten, pep ynkelig og pilte ned i kummen igjen. Per kunne ikke skjønne hva det var som hadde skremt rotta sånn, men så snudde han seg og så rett inn i en svær kattekjeft. Å nei, nå blir jeg kattemat, tenkte Per og knep øynene sammen mens han ventet på å bli spist.

Erten Per kjente at noe tok tak rundt ham, men det var ikke katte-tenner. Han åpnet øyene og så at en gammel, krokrygget kone hadde plukket ham opp. Den gamle damen tenkte at når erten ble tint kunne den bli god å ha på matpakken, og så la hun den i vesken. Damen var på vei til banken for å ta ut penger. Det var kø, og damen ble sliten i bena. Da hun endelig kom frem til skranken ville mannen bak disken se et kort. Den gamle damen stakk hånden irritert ned i vesken og røsket ut masse saker. Blant alle tingene spratt erten Per ut og trillet bortover disken. Den trillet så lang disken var, falt ned på gulvet, spratt ut av døra og oppi en leketøysbrannbil. Det var en gutt som trakk brannbilen etter seg på fortauet. Han var på tur med faren sin. Erten Per satt i brannbilen og tenkte at der satt han trygt og godt. Far og sønn gikk ombord i en buss. Gutten holdt brannbilen opp mot bussvinduet og erten Per kikket nysgjerrig ut. Bare vi nå kommer dit hvor damen bor, tenkte han. Ved et kryss måtte bussen bråbremse. Erten trillet ut av brannbilen og ned på setet. Gutten ville ta erten og strakte seg etter den, men akkurat idet fingrene hans skulle til å gripe

rundt Per, falt han ned i sprekken mellom setene. Derfra datt han ned på bussgulvet og trillet hele den lange veien bort til døren. Ved neste holdeplass åpnet døren seg, og Per falt ut. Nå var han kommet til et sted med mange små hus. Det var en postmann der som gikk fra postkasse til postkasse med brev. Erten spratt to ganger på veien før han deiset ned i postmannens buksebrett. Der ble han liggende og måtte pent bli med postmannen på runden hans. Litt senere fikk den lille erten se noe rart. Nedover gaten på den andre siden av veien kom nemlig damen som hadde kjøpt grønnsaker i butikken. Åh, tenk, der kommer hun og er på vei hjem for å lage fiskegrateng, mens jeg ligger oppi buksebretten til en postmann! Det ingen visste var at postmannen var hemmelig forelsket i damen med grønnsaksposen. Han hadde skrevet et kjærlighetsbrev som han nettopp hadde lagt i postkassen hennes. Siden han var så forelsket ble han sjenert av å se henne komme nedover veien, samtidig som han ikke kunne ta blikket vekk fra henne.

VOFF - VOFF!!!

Erten Per lurte på hvordan han skulle komme seg ut av postmannens buksebrett da han fikk øye på damens hund. En dristig plan formet seg i ertehodet hans; så plystret han. Damens hund spisset ørene. Erteplystring? Hørte jeg erteplystring? tenkte den og reiste seg. Hunden pleide å være snill og rolig, men da erten begynte å plystre kunne den ikke la være å bjeffe på postmannen. Den plutselige bjeffingen skremte den forelskede postmannen så han snublet og falt på bakken. Da trillet erten Per ut av buksebretten og ble liggende rett foran damen. Damen stoppet opp og stirret. Først på postmannen som lå foran henne, og så på erten. Du store allverden, kan det være den erten jeg mistet utenfor butikken? tenkte hun, men så ristet hun på hodet og hjalp postmannen på bena.

– Jeg har falt et par ganger selv i dag, sa hun til postmannen og plukket opp erten. Tenk at du også skulle falle sånn rett foran meg. Et øyeblikk lurte hun på om hun skulle gi erten til hunden sin, men så ombestemte hun seg, tørket den og la den i lommen. Postmannen hadde slått seg på kneet og måtte støtte seg til damen. – Bli med inn du postmann, sa hun. – Jeg skal rense såret ditt og sette på plaster. På veien tok hun med seg brevet som lå i postkassen. Postmannen var flau, men også glad for å bli hjulpet av henne som han var så glad i. Da damen hadde renset såret til postmannen og satt på plaster, åpnet hun kjærlighetsbrevet. Postmannen rødmet mens hun leste det, og damen ble svært forundret. – Men kjære postmann da, sa hun. – Føler du virkelig så mye for meg? Postmannen nikket sjenert. Damen la brevet til side. Hun trakk pusten dypt og så på ham. – Vet du det postmann, at jeg har alltid likt deg veldig godt. Postmannens øyne ble våte av gledestårer. – Har du det? – Ja, sa damen. – Hvis du blir til middag skal jeg lage fiskegrateng med erter til deg. – Tusen takk, det vil jeg gjerne, sa postmannen. Det ble til at de lagde fiskegratengen i fellesskap. Da damen helte oppi ertene kom hun til å tenke på den lille erten som hadde trillet ut av buksebretten til postmannen. Hun tok den frem fra lommen og så lurt på postmannen. – Dette er lykkeerten vår, sa hun. – Den brakte oss sammen. Derfor skal den stå øverst på gratengen.

Erten Per var så lykkelig som det går an for en ert å bli, uten at den mister smaken. Der, på toppen av gratengen, sto han stolt som en kaptein på sin skute da formen gled inn i ovnen. Postmannen likte gratengen, og damen likte postmannen så godt at hun fridde til ham. Siden har de levd side om side i nesten hundre år – og hver gang de spiser grateng tenker de på erten Per.

Hunden e r p a t Puff og den Ridder Ferdinand var en blid og litt lat fyr som bodde alene på en gård. Nest etter å stelle i kjøkkenhagen likte han å gå på turer sammen med hunden sin, Puff. Da pleide Ferdinand å plystre på gamle riddersanger, og snakke med Puff om vakre kvinner. Mest av alt ønsket Ferdinand seg en prinsesse. Han ønsket seg det så sterkt at han nesten hver eneste natt drømte at han tok på seg rustning, satte seg på hesten og red ut på de langstrakte slettene. Der ute, langt, langt hjemmefra, drømte han at det fantes en skinnende borg med et tårn, og på en veranda helt oppe under spiret sto en prinsesse han kunne redde. Det eneste dumme var at det alltid lå en drage på lur. En sånn drage som helt sikkert ville grille ham levende med sin flammesprutende pust hvis han prøvde å befri prinsessen. Derfor hadde Ferdinand latt

r e d d i r

Ferdinand rustningen ligge i skapet, og hesten stå på stallen. Puff visste godt hva Ferdinand drømte. Om kvelden pleide nemlig hunden å fortelle historier på sengekanten for ridderen. – Å, Puff, fortell meg om den største dragen og den vakreste prinsessen, ba Ferdinand. Og så fortalte Puff om store, ildsprutende drager som Ferdinand sloss mot, og nedkjempet – og vakre prinsesser som han bar ned fra tårnkammeret i de sterke armene sine.

En morgen kjente Ferdinand seg litt annerledes enn vanlig. Istedenfor å gå ned på kjøkkenet for å spise frokost med Puff, gikk han inn i våpenkabinettet sitt. Da han kom ut igjen hadde han på seg rustning. – Hvor skal du? spurte Puff. – Ut og drepe dragen, sa Ferdinand og grep en lanse. – Det er på tide at jeg redder prinsessen. Puff skjønte ingenting. – Hvilken drage og hvilken prinsesse da? spurte han. – Den dragen og den prinsessen du har fortalt om i årevis så klart, sa Ferdinand alvorlig. – Nå har jeg bestemt meg for å redde henne. Jeg føler meg modig og sterk.

Da skjønte Puff at Ferdinand hadde begynt å tro på eventyrene om prinsesser og drager. Puff tenkte litt på hva han skulle gjøre, men han fikk seg ikke til å si at alt bare var tull og eventyr. I stedet logret han ivrig med halen. – Fint Ferdinand, kom så drar vi! Først drakk de en styrkende kopp kaffe sammen, og så dro de av sted. Ferdinand red i full rustning på den brune hoppa, og Puff løp ved siden av. – Jeg ser ikke noen prinsesse, klaget han etter en stund. – Hvor er borgen? – Det vet jeg ikke, sa Puff og klødde seg litt. Ferdinand snudde seg mot hunden sin. – Vet du ikke? Men du forteller jo om borgen, prinsessen og dragen hver eneste kveld, som om du har vært der hundre ganger. Puff visste godt at det ikke fantes noen borg med farlig drage og prinsesse i et tårn. Han håpet at Ferdinand snart ville forstå det av seg selv. – Bare over den neste åsen, tror jeg, sa Puff. Han trengte litt tid på seg for å pønske ut hvordan han skulle fortelle Ferdinand sannheten. De kunne jo ikke vandre rundt ute på slettene i all evighet heller, særlig ikke Ferdinand som hadde på seg den tunge rustningen. Hesten så også temmelig sliten ut der den gikk og bar på ridderen. Men han var flott å se på, syntes Puff.

Det skinte i stålet, blinket i lansen og den blå fjærdusken på toppen av hjelmen svaiet fint i vinden. Da de kom over den neste åsen fikk Puff se en høy og flott gullborg. Og ikke nok med det. Fra tårnene hang det flagg og vimpler, og rundt borgen lå det en drage så kjempestor at den gnaget på sin egen hale. Omtrent samtidig reiste dragen seg halvvegs opp og kikket dovent inn over borgmuren. Og så, med et lite nikk, tok den en hel hest i munnen, stekte den på tunga, og svelget den i en eneste jafs. Etterpå rapet dragen, og da kom det en sky av røyk og ild ut av munnen. Etter noen flere rap gjespet den, rullet seg godt til rette rundt borgen og la den litt slaskete haletuppen bedagelig på plass i munnviken. Puff måtte gni seg i øynene. Borgen var enda større og flottere enn dem han hadde beskrevet i eventyrene sine. Han kikket forsiktig opp på Ferdinand som satt helt stille på hesteryggen og stirret på dragen. Puff kunne se at Ferdinand begynte å skjelve, og han var sikker på at nå ville ridderen snu og galoppere hjem til kjøkkenhagen det forteste den gamle hoppa kunne bære ham. Men da kom det en prinsesse til syne øverst oppe i det høyeste tårnet. Hun sto på balkongen i blå kjole og vinket med et rosa lommetørkle. Det må ha gjort ridder Ferdinand ekstra modig. – Til angrep! ropte han, senket lansen og galopperte nedover åssiden.

Dragen, som nettopp hadde slukt en hel hest, syntes den hørte et eller annet uvanlig og gløttet på øyet. Han gadd ikke en gang løfte på hodet eller slutte å tygge på halen da han fikk se ridder Ferdinand komme farende med lansen foran seg. Jeg blåser bare ut en liten ildstorm på ham og brenner hele ridderen opp, så får jeg en deilig grillet hest på kjøpet, tenkte han. Ganske rart forresten at noen tør å prøve seg på meg, jeg som er den største og farligste dragen i hele verden. Han snøftet litt og gjorde klar nesen. Men akkurat idet han skulle blåse ut en ildkule fikk han hikke. Det kom ikke ut så mye som en røykdott. Å, nei. Nå har jeg forspist meg på hest igjen, tenkte dragen og så fortvilet på ridderen som kom mot ham med lansen på strak arm. Dragen slapp den avgnagde haletuppen ut av munnen og prøvde å spytte litt sot og aske på Ferdinand, men det hjalp ikke stort. Ridderen stormet uredd frem og stakk lansen dypt inn i dragens bryst. – Der har du som fortjent ditt forferdelige beist, sa Ferdinand. Dragen kikket ned på den sinte ridderen og lansen som sto i brystet hans.

Det var ikke til å fatte. Han hadde trodd at han var så farlig at ingen i verden ville prøve å befri prinsessen. Så sikker hadde han vært at han ikke trodde det var noen vits i å holde seg i form eller være på vakt. Jeg skulle ha hørt mer på mor, tenkte han. Hun sa alltid at bare dovne og udugelige drager legger seg rundt prinsesseborger og tygger i stykker halene sine. Ridder Ferdinand hadde stukket lansen så langt inn i dragen at den segnet om og døde. Han snudde seg mot prinsessen i tårnet. – Prinsesse kom frem! Kom frem! ropte han. Prinsessen lente seg ut over balkongkanten. – Har du kommet for å befri meg tapre ridder? – Ja, ropte Ferdinand. Nå kommer jeg og henter deg! Heldigvis fikk Puff stoppet ham. – Ferdinand, Ferdinand, ta av deg rustningen først. Du klarer ikke å gå opp alle trappene med den på. Ridderen tok av seg rustningen og ble stående i de lange hvite underbuksene.

– Æh, jeg ser kanskje ikke like kjekk ut nå? Puff så smilende på ham. – Vil du ha prinsessen eller vil du ikke ha henne? Jo, Ferdinand ville gjerne ha prinsessen. Han fór inn i borgen og løp opp vindeltrappene. Trinnene var bratte og trappen gikk rundt, og rundt, og rundt. Da han kom til tårnværelset så han at døren var både svidd, flisete og oppskrapt. – Nå åpner jeg opp for deg, hørte han prinsessen juble på innsiden. – Kom og ta meg i dine sterke armer! Det gikk helt rundt for Ferdinand. Han klarte bare så vidt å skyve slåen til side før han ramlet inn i prinsessekammeret, og besvimte på gulvet. Prinsessen så skuffet på ham. – Er dette min tapre ridder? spurte hun og rusket i ham. – Du må våkne, og føre meg til borgen din! Ferdinand gløttet på øynene og kikket opp i prinsessens ansikt. – Kjære, vakre prinsesse, vil du gifte deg med meg? – Kanskje det, sa hun. – Men først må du befri meg på ordentlig. Ferdinand reiste seg, men falt igjen, så svimmel og trett var han. – Ja, ja, det er ikke rart at du er sliten, du har tross alt drept dragen, sa prinsessen og løftet Ferdinand opp fra gulvet. Så bar hun ham ned trappene og bort til Puff og hesten. Prinsessen la Ferdinand over hesteryggen, og tørket pannen sin med lommetørkleet. – Litt av en befrier dette her, sa hun til Puff og blunket. – Vi får legge ham i sengen og se om han duger til andre ting også. Puff nikket og logret, og så red de sammen til den koselige gården med kjøkkenhage. Da de kom frem stelte prinsessen kjærlig for helten sin og ventet på at han skulle våkne.

Ferdinand var så utslitt at han sov i mange dager. Da han kom til seg selv igjen fortalte han Puff at han hadde hatt en underlig drøm om en drage og en prinsesse. Puff skulle til å forklare det hele da Ferdinand snudde seg og fikk øye på prinsessen som satt ved siden av ham i sengen. – Men, det er jo henne, sa han forundret. – Hvordan kom hun hit? Så måtte Puff fortelle ham at alt han hadde drømt var sant. – Jeg synes det høres ut som et av dine eventyr, sa Ferdinand og smilte. – Men jeg er helt ekte, sa prinsessen og kysset Ferdinand på kinnet. Og ikke lenge etter fikk de en drøss ekte unger også, som hunden Puff måtte fortelle eventyr for hver eneste kveld.

Om hvordan

MUSEN t t i s k k fi NAV N For veldig lenge siden ble en mus med hårete hale skyllet i land på en strand. Det var en helt vanlig mus, bortsett fra den hårete halen da. Men musen selv trodde at den var en bjørn. Derfor kalte musen seg for Bjørn og gikk for å finne seg noen venner. Helst noen store venner, for det likte han best. Men det var ingen andre i landet på den tiden. Han var helt alene, og det syntes han var kjedelig. For ikke å føle seg så alene gikk musen Bjørn inn i en hule med et stykke kritt. Han brukte en pinne som stige og begynte å tegne det beste han visste, nemlig et stort, flott dyr som dekket nesten hele huleveggen. Da han var ferdig klatret han ned fra pinnen og gikk litt tilbake for å se på tegningen. Det var blitt et stort dyr med fire tykke ben, en tung kropp, to svære ører, støt-tenner og en lang snabel. Men han visste ikke hva det store dyret skulle hete enda, for det var jo bare en tegning. Siden det store dyret var blitt så fint, gikk han litt lenger inn i hulen og tegnet et nytt dyr. Hulen var litt mindre der inne, så det nye

dyret kunne ikke bli riktig så stort – men det kunne til gjengjeld bli høyt. Altså tegnet han et dyr med lang hals og lange tynne ben. Nå var Bjørn ganske sliten av all tegningen, men likevel tegnet han ett dyr til innerst inne i hulen. Der var det så trangt at det måtte bli et lavt dyr med lang tykk hale, korte ben og spiss snute. Da han var ferdig med den tegningen også, hadde han blitt så trett at han la seg til å sove. Mens musen Bjørn sov kom det et fryktelig uvær. Et lyn slo ned i huleinngangen og traff tegningene på huleveggen. Da lynet raff tegningene ble de levende. De tre dyrene gikk ned fra huleveggen og stilte seg litt forfjamset opp i huleåpningen. Det største dyret tenkte: Jeg kan jo ikke gå ut i verden når jeg ikke engang vet hvem jeg er. Det samme tenkte både det høye dyret og det lange dyret med den spisse snuten. De ble stående og vente på bedre vær, og at musen som hadde tegnet dem skulle våkne.

z z z

z 70

Da musen Bjørn våknet og fikk se at tegningene var blitt til levende dyr, ble han jublende glad. Nå var han ikke alene lenger! Dessuten var de nye vennene hans store dyr, og det likte han. Men han visste jo ikke hvordan de ville være mot ham.

Forsiktig gikk han bort til det største dyret. – Hei, du store dyr, sa han, men så tenkte musen Bjørn at han måtte jo gi dyret et navn. Han tenkte en stund, så kom han på navnet Elefant. Det syntes han hørtes stort og snilt ut. – Hei, du Elefant, er du slem eller er du snill? Er du en sånn som

spiser dyr som er mindre enn deg eller gjør du det ikke? Elefanten tenkte seg litt om. – Tusen takk for det fine navnet, sa han. – Nei, jeg spiser ikke dyr som er mindre enn meg og jeg er stort sett snill. – Det var godt å høre, sa musen Bjørn. Så gikk han bort til det høye, rare dyret og lurte på hva han skulle kalle det. Etter litt tenking kom han på Sjiraff. Det syntes han passet bra for en sånn skapning. – Hei, du Sjiraff, er du snill eller er du slem? Spiser du dyr som er mindre enn deg eller gjør du det ikke? Sjiraffen så ned på musa, og var glad for å få et så fint navn. – Nei, jeg spiser ikke dyr som er mindre enn meg, dessuten er jeg snill, sa han. – Og takk for det flotte navnet! Nå var turen kommet til det lave dyret med lang tykk hale og spiss snute. Hva skulle det dyret hete? Musen Bjørn tenkte seg om

og hadde akkurat tenkt til å si Krokodille, da krokodillen åpnet gapet og snappet til seg halen på musen. – Au, sa musen Bjørn. – Slipp halen min! Men krokodillen slapp ikke taket. Musen Bjørn halte og dro i halen sin så hele den fine pelsen ble skrapt av mot de skarpe krokodilletennene. Da han endelig kom seg fri pilte han opp i et tre. – Jeg behøver visst ikke spørre om du er snill eller slem, sa musen. – Nei, sa krokodillen, jeg spiser gjerne dyr som er mindre enn meg, men store dyr er heller ikke å forakte. Og så glefset krokodillen etter halen på sjiraffen så den også ble tynn og pistret. – Au, sa sjiraffen og løp for å gjemme seg den også. Til slutt bet krokodillen seg fast i elefantens hale og dro av den all den fine elefantpelsen. Men da viftet elefanten med rumpa slik at halen gikk rundt og rundt med krokodillen hengende på, og så klasket han krokodillen i bakken. – Au, sa krokodillen med munnen full av pelsen fra musens hale og sjiraffens hale og elefantens hale. Elefanten reiste seg opp på bakbena klar til å trampe på krokodillen. – Nå peller du deg ned i elva der, og hvis du kommer opp på

land igjen så tråkker jeg deg flat. Krokodillen skjønte at elefanten ikke var til å spøke med. Han snudde så fort han kunne og pilte ned i elva, og der ble han. Selv den dag idag er det sjeldent at krokodillene kryper opp på land, og de gjør det i hvert fall ikke hvis det er noen elefanter i nærheten. Musen Bjørn klatret ned fra treet, og sjiraffen kom frem fra skjulestedet sitt. – Huff og huff, det var nære på, sa sjiraffen og gned den hårløse halen sin. Bare en liten dusk hang igjen ytterst på tuppen. Elefantens hale var også ille skamfert, men en liten hårdusk hang igjen ytterst på hans hale også. – Se på meg da, ikke et eneste hårstrå igjen, sa musen og viste frem halen sin. – Vel, vel, sa elefanten. – Du får være litt mer forsiktig med de neste dyrene. Det var musen Bjørn helt enig i. – Fra nå av skal jeg bare tegne små, snille dyr, sa han. Så kom han på at han ikke hadde presentert seg selv, og klatret opp på en stein. – Kjære Sjiraff og kjære Elefant, sa han høytidelig og strakte på seg. – Jeg heter Bjørn.

Men verken elefanten eller sjiraffen trodde på det. – Bjørn? sa elefanten. Er ikke det et altfor stort navn for et så lite dyr som deg? Musen ble litt lei seg av å høre det. – Jeg er vel ikke så liten? – Jo, det er du, sa sjiraffen. – Gi meg krittet, så skal jeg tegne en ordentlig bjørn på huleveggen. Sjiraffen tok krittet og begynte å tegne. Det ble en fin tegning av en stor, flott bjørn med lang buskete hale. I det samme han var ferdig med tegningen slo lynet ned igjen, og bjørnen kom ut av huleveggen i levende live. En helt ekte bjørn var det, akkurat som sjiraffen hadde tegnet. Musen Bjørn kikket engstelig opp på den ordentlige bjørnen. – Du Bjørn, er du slem eller er du snill? Spiser du dyr som er mindre enn deg eller ikke? Bjørnen så litt forundret på ham. – Er det en bjørn jeg er? Ja, det kan nok passe, sa han og kikket på seg selv. – Og blir jeg veldig sulten så spiser jeg nok dyr som er mindre enn meg. Men stort sett er jeg snill.

Bjørnen kikket seg om. – Hvem er de andre? spurte han. Musen Bjørn pekte. – Det er Elefanten og Sjiraffen, de er også snille, og de spiser ikke dyr som er mindre enn seg. – Det er fint for deg, sa bjørnen. – Men du da, hvem er du? Musen ble glad for å bli spurt om akkurat dette. – Jeg er Bjørn, sa musen stolt. Men da så de store dyrene på ham, og så lo de. Elefanten lo så snabelen dinglet, sjiraffen lo så halsen svaiet og bjørnen lo så den bustete halen ristet. – Nei, du er ikke noen bjørn, det er jo han der det, sa elefanten og pekte med snabelen. – Hva er jeg da hvis jeg ikke er Bjørn? spurte musen trist. – Ja, nå må vi finne et passende navn til deg akkurat som du har funnet navn til oss, sa sjiraffen, og så satte de seg ned og tenkte hardt og alvorlig. De grublet og de funderte. Elefanten klødde seg bak øret med snabelen, sjiraffen så tankefullt opp i huletaket, og bjørnen lukket øynene i dyp konsentrasjon. – Han er jo liten, sa bjørnen. – Da må det bli et lite navn, sa elefanten. De foreslo navn som; Kitt, Blim, Rombe, Skakk, Nimu, Skopp,

Snupp og Skote. Men de ble ikke enige. Da fant de ut at de skulle velge seg en bokstav hver. – Jeg tror det må begynne med M, sa elefanten etter litt grubling. Sjiraffen tenkte og kikket opp i huletaket igjen. – U, sa han. Bjørnen smakte på bokstavene. M, u, mu, mmuu? Da tror jeg det skal være S på slutten, så blir det Mus. – Du er en Mus! sa alle tre i kor.

n e r e Du ! S MU Det var jo akkurat det han var. Han hørte også hvor godt det passet på en munter, liten fyr som ham selv, mye bedre enn Bjørn. Nå som alle hadde fått navn og blitt gode venner, gikk de en tur langs elva for å finne mat.

De hadde helt glemt krokodillen da den plutselig hoppet ut av vannet og bet av bjørnens hale. – Au, din fillekrokodille. Gi meg halen min tilbake! ropte bjørnen. De andre dyrene begynte å le. – Typisk krokodille, sa musen. – Se på våre haler du. Det er ikke så mye igjen av dem heller. Og sånn var det at musen fikk sitt navn, at dyrene kom til verden, og at halene ble som de ble.

Piken som

Julenissen ikke kjente

En kald og snefylt vinterkveld gikk en fattig dame alene gjennom byens gater. Hun var gravid og skulle snart føde. For hvert skritt hun tok kjente hun at fødselen nærmet seg. Til slutt måtte hun sette seg ned bak noen søppelkasser. Om du hadde vært der kunne du ha hørt et lite barn trekke pusten og skrike. Men det var du nok ikke, for Maria ble født på selveste julaften. Du satt helt sikkert inne i den lune og varme stuen din og ventet på at Julenissen skulle komme mens mammaen til Maria pakket barnet sitt inn i et skjerf for at det ikke skulle fryse. Hun smilte varmt til den nyfødte lille piken. – Du skal hete Maria, sa hun og kysset babyen sin. Så tok hun henne med seg til pappeskene som hun bodde i.

Litt senere landet Julenissen på torget. Han tok en sekk fra sleden og gikk fra dør til dør med presanger. På turen kom han forbi pappeskene der den fattige damen lå sammen med det nyfødte barnet. Han hørte noe som kanskje var barnegråt og slo opp i den store navneboken sin, men det sto ingenting om at det bodde noen der. Det var vel bare innbilning, tenkte Julenissen og gikk videre. Maria ble ett år og to år, fremdeles uten at Julenissen fikk vite noe om henne. Hun levde sammen med mamman sin, og mammaen levde av ting hun fant i byens søpplekasser. De hadde dårlige klær og var både fillete og fattige. Om nettene la de seg i pappeskene, for de hadde fremdeles ikke noe hus å bo i.

Tiden gikk og det ble jul igjen. Da Maria skulle fylle seks år skjønte hun at noe var galt. Hun satt sammen med mammaen i pappeskehuset og så hvordan Julenissen styrte reinsdyret Rudolf, og landet med sleden på det snedekkete torget like ved. Julenissen tok en stor sekk med presanger og gikk den vanlige ruten fra hus til hus, men han kom ikke bort til dem. Maria snudde seg mot mammaen. – Du mamma, hvorfor får ikke jeg julepresanger sånn som alle de andre barna? Det visste ikke mammaen. – Kanskje det er fordi vi er så fattige, sa hun og strøk henne trøstende over håret. – Fikk du presanger da du var liten da? spurte Maria. – Nei, sa mammaen. – Jeg fikk ingen presanger jeg heller. Dette syntes Maria var urettferdig. Hun kikket bort på Julenissens slede som sto like ved og tenkte at hun kanskje skulle gå bort og vente til Julenissen kom tilbake. Her er jeg Julenissen, hadde hun tenkt å si til ham. Hvorfor får ikke jeg presanger sånn som alle de andre?

Ja, nettopp det ville hun gjøre. Hun sprang ut fra pappeskene og hoppet opp i sleden. Mammaen hennes ropte at hun måtte komme tilbake, men i det samme kom Julenissen ut av et hus og begynte å gå mot sleden. Maria ble redd da hun så ham komme, og dukket fort ned mellom noen sekker fulle av presanger. Julenissen hoppet opp i sleden og grep tømmene. – Hoi, hoi, Rudolf, ropte han muntert. Før Maria rakk å komme seg ut av sleden la reinsdyret Rudolf på sprang bortover veien. Mellom sekkene med presanger så hun mammaen stå ved pappeskene og se fortvilet etter henne, og så fór sleden opp i luften.

Vinden blåste i håret hennes og snart var husene i byen bare små lysende prikker i sneen der nede. Over henne blinket stjernene og månen skinte som sølv. Julenissen holdt i tømmene mens Rudolf dro sleden gjennom en liten, hvit sky. Maria var fortsatt redd, men hun var også ganske sikker på at Julenissen var en snill mann. Hun så på ham en stund fra skjulestedet sitt mellom presangene. Det så ut som han hadde det morsomt for han smilte og lo, og sang julesanger hele tiden. Det hvite skjegget virket bløtt og koselig, og øynene hans skinte. Med bankende hjerte reiste hun seg opp og la en hånd forsiktig på skulderen hans. Julenissen snudde seg og fikk øye på Maria midt blant sekkene med julepresanger. – Neimen, har jeg fått besøk? sa han og smilte. – Også av en liten prinsesse da gitt, det var hyggelig. Si meg, hvem er du?

Maria så sjenert ned på skoene sine. – Jeg er en pike som du ikke vet om. Julenissen så forundret på henne og dro i tømmene for å få Rudolf til å sakne farten. – Vet jeg ikke om deg? Det kan ikke være mulig, sa han og pekte på navneboken sin. – Her har jeg listet opp alle piker og gutter i hele verden.

Maria var blitt litt modigere nå. Hun så ham inn i ansiktet. – Jo, men det er helt sant Julenissen, du vet ikke om meg for du har ikke visst om mammaen min, og jeg ble født bak noen søppelkasser på julaften for seks år siden. – Er det sant? sa Julenissen alvorlig. Har du aldri fått presanger av meg, og ikke mammaen din heller? Det var skrekkelig å høre. Nå må du fortelle meg hva du heter og hvor du bor.

Maria fortalte Julenissen navnet sitt, og nissen slo opp i boken. Han lette og lette men kunne ikke finne henne noe sted. – Jeg får i hvert fall skrive deg inn, sa han. Julenissen tok frem en penn og skrev opp navnet hennes. – Sånn, nå skal jeg sørge for at det blir laget en presang til deg i nisseverkstedet mitt til neste år. Da skjønte Maria at hun ikke ville få noen presang i år heller, den måtte jo lages først. Hun ble trist og så bort for at ikke Julenissen skulle se tårene som trillet nedover kinnene. Men Julenissen er en klok mann, og han skjønte hva Maria tenkte på. – Jeg er lei for det, sa han. – Jeg har bare presanger til de som står i bøkene mine. Julenissen la en arm rundt henne og klemte den gråtende jenta inntil seg. – Ikke vær lei deg, du, sa han og grov dypt i lommen sin. – Jeg har kanskje noe til deg likevel. Julenissen tok frem en glasskule og viste den til henne. Glasskulen var full av vann, og inni den var det en figur av et koselig rødmalt hus. – Siden du aldri har fått julepresanger, og siden det er bursdagen din i dag, skal du få denne av meg. Maria tok kulen i hendene og smilte.

Den var skinnende blank, og når hun ristet på den ble den full av sne som dalte sakte ned på hustaket. – Tusen takk, sa hun og neiet pent. – Den var fin. Julenissen smilte lurt til henne. – Det er ikke en vanlig glasskule, sa han. – Denne kan du nemlig riste på og samtidig ønske deg noe. Maria så på den magiske kulen og tenkte på alt hun ønsket seg. – Men du får bare ett ønske oppfylt, la Julenissen til. – Så du må tenke deg godt om, og det bør være noe du virkelig trenger. Nå var de kommet frem til den neste byen Julenissen skulle besøke. Han hyppet på Rudolf, dro i tømmene og styrte sleden i en bue ned mot byens gater. Maria holdt godt fast på glasskulen mens hun så bakken komme nærmere, og de små husene bli større og større. Rudolf trakk sleden elegant forbi kirkespiret, og landet i nysneen foran jernbanestasjonen. Maria hadde mest lyst til å bli med Julenissen videre, og hjelpe ham med å levere presangene. Hun så opp på ham. – Kan jeg være med på runden din? Julenissen smilte og bøyde seg ned mot henne. – Du skjønner, jeg har det veldig travelt og må forte meg rundt til alle barna før julaften er over, sa han. – Mammaen din er sikkert også bekymret for deg. Sett deg heller på toget der borte du, og reis hjem til henne. Maria klemte Julenissen og takket for den fine presangen. Så løp hun av sted og gikk ombord

i en tom passasjervogn. Hun satte seg, og så det snedekte landskapet stryke stille og mørkt forbi da toget begynte å gå. Hun tenkte på Julenissen, på turen i sleden hans og den fine glasskulen hun hadde fått. Det lille, røde huset med det koselige vinduet og den hvite døren virket nesten hypnotiserende. Snefnuggene lå stille på bakken og på hustaket. Hun behøvde bare å riste litt på den så virvlet sneen omkring i kulen. Da kjente hun trettheten komme. Toget tøffet jevnt og trutt bortover skinnegangen, dunk dunk – dunk dunk – dunk dunk, sa det. Marias øyelokk gled sakte igjen. Hun satt og så på huset i glasskulen da hun sovnet og begynte å drømme. Mammaen åpnet vinduet og ristet et teppe mens hun sang, og Maria drømte at hun hadde en egen dukkevogn som hun trillet på fortauet utenfor. Plutselig våknet Maria av at noe knuste.

På gulvet i togkupeen lå det glasskår utover i en dam med vann. Rundt omkring lå snefnuggene, og midt i alt sammen lå det lille, røde huset. Maria ble helt ute av seg da hun skjønte hva som hadde skjedd. Selveste Julenissens ønskepresang hadde falt ut av hendene hennes mens hun sov. Forsiktig prøvde hun å sette glasskulen sammen igjen, men den var knust i altfor mange biter. Maria gråt så tårene dryppet ned på det lille, røde husets tak. Hun løftet det opp og klemte det mot kinnet.

Da oppdaget hun noe merkelig. Under huset lå en nøkkel. Ikke en lekenøkkel, men en ekte husnøkkel. Den kjentes tung og kald i hånden da hun plukket den opp. Hun visste ikke hva nøkkelen skulle bety, så hun fortsatte å sørge over den knuste ønskekulen. Jo nærmere hun kom byen, og veien, og pappeskene hun og mammaen bodde i, dess mer sørget hun. Hun tenkte på alle de nyttige tingene hun og mammaen hennes trengte og som hun kunne ha ristet i kulen og ønsket seg. Nå var det for sent, kulen var knust, og de måtte fortsette å leve i pappeskene som før. Men da hun kom hjem fikk hun se noe rart. Der pappeskene hadde pleid å være sto det nå et lite, rødt hus. Det var helt likt huset i glasskulen, bortsett fra at dette var et ordentlig hus til å bo i.

Utenfor sto mammaen. Hun ble veldig glad for å se barnet sitt igjen, og klemte henne så det nesten gjorde vondt. – Kjære gode Maria-jenta mi, sa hun lettet. – Er alt bra med deg? Maria tørket bort tårene hun hadde grått over den knuste glasskulen, og så fortalte hun mammaen om Julenissen, om navneboken hans og om ønskeglasskulen som hun mistet og knuste på toget. Mammaen fortalte at hun hadde vært ute i byen en tur for å lete etter mat, og da hun kom hjem sto det røde huset der. Hun lurte på hvem som eide det, for det virket ikke som om det bodde noen der. Men det ergerlige var at huset lå oppå alle sakene deres, så nå hadde de ingenting, ikke engang en pappeske, og det på selveste julaften. Maria så nøye på huset. – Det ligner på det lille, røde huset som var inne i glasskulen, sa hun. Da kom hun til å tenke på nøkkelen hun hadde funnet og dro den fram fra lommen sin.

– Vet du mamma, da jeg løftet opp det lille huset fra alle glasskårene, så lå denne nøkkelen der. Tror du den passer? Mammaen tok nøkkelen og kjente på den. Et stort, spent smil bredete seg utover ansiktet hennes da hun gikk bort til den hvite døren, og satte nøkkelen i låsen. Hun vred forsiktig om, og med et lite klikk gikk låsen opp og døren åpnet seg for dem. Sammen gikk de forsiktig inn. Alle sakene deres lå pent på gulvet i stuen, på kjøkkenet var det fullt av mat, og der i vindfanget sto en søt liten dukkevogn med en dukke oppi – akkurat lik den hun hadde drømt om.

Da skjønte Maria hva som hadde skjedd. Det hun drømte på toget ble til virkelighet da glasskulen knuste mot gulvet. Det var hennes hus! Ønsket hadde gått i oppfyllelse sånn som Julenissen hadde lovet.

Slik gikk det til at Maria og mammaen hennes fikk seg et godt og varmt hus å bo i. Hver jul kom Julenissen og Rudolf på besøk med presanger. Da pleide begge å få en god klem av Maria, for hun glemte aldri hvor koselig de hadde hatt det i julenissens slede.

Om FantasiSlikkeri Denne boken ble første gang utgitt i 1995 under navnet “Godteposen” på Grøndal Dreyer Forlag, illustrert av Clas Hansen. Den ble utgitt på nytt i 2003, illustrert av Victoria Dahr på Hurra Forlag, og utgis nå i 2015 for tredje gang, også på Hurra Forlag. Du kan finne mer informasjon om Godteposen på sosiale medier, og bokens hjemmeside: www.godteposen.no

Ø M E R KE T ILJ

1 Trykksak 6

HURRA Forlag as Monolitveien 12 0375 Oslo post@hurra.no www.hurra.no Design: Sjarm Design www.sjarm.no Trykk og innbinding: 07 Gruppen Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Hurra Forlag as er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov, eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshaver til åndsverk. ISBN: 978-82-996466-2-8