Waldemar, Den ensomme sjøormen i kattegat Tekst og tegninger av Jan Erik Birkelid
Her kan du lÌre noen ekte sjøord, godt blandet med en spennende historie og elleville tegninger.
Waldemar var ingens beste venn. Han hadde ingen venner i det hele tatt. Ikke engang noen å si “hei” eller “ha det” til.
Hurra Forlag as 2009 Satt av Bare Birk / Brede Grafisk etc. Design Bare Birk / Brede Grafisk etc . Trykket hos United Press ISBN 978-82-92941-13-3 © Jan Erik Birkelid og Hurra Forlag as Hurra Forlag
WALDEMAR, Den ensomme sjøormen i kattegat - en spennende historie med ekte sjøord
Monolitveien 12 0375 Oslo e-post: post@hurra.no www.hurra.no Hvis du vil kopiere fra boka, må du ha tillatelse fra Hurra Forlag as, eller ha avtale gjennom Kopinor.
1
W
aldemar var på vei nordover til Barentshavet med mor og far. Mens de spiste lunsj
Mor laget noen regler han måtte love
på en av flyndregrunnenene utenfor en liten øy i Kattegat, midt mellom Sverige og
å holde seg til. Kors på halen.
Danmark bestemte Waldemar seg for å bli. Han hatet kolje, og likte maten så godt i det
• Hold deg vekk fra alle mennesker.
grunne og milde havområdet, at han nektet å være med mor og far videre nordover.
• Hold deg under vann til det er mørkt.
De fristet med rekebord på Grønland og skrei på norskekysten. Waldemar satte seg på halen og sto på sitt. Han skulle ikke opp i Nordishavet. Der var det kaldt, svart og farlig dypt. Ikke var det mye å se på over vann heller. Her i Kattegat kunne han i det minste se grønne trær når han stakk hodet opp. Mor og far ble enige om at han kunne være igjen til over sommeren, men han måtte love å bli med sydover til den store sardinfestivalen til høsten. Basta.
• Ingen hopp og sprett så noen ser det. • Bruk alltid lanterner om natten. • Spis sunn tang og grønt minst en gang i uken. • Drep aldri, hvis det ikke er mat. Det siste er den viktigste regelen. Hvis ikke blir vi som menneskene, sa mor.
2
Så dro mor og far.
3
A
t Waldemar hadde lanterner på hodet, og halen feil vei
bekymret ikke mor og far. Sikkert bare en arv fra de gode gamle dagene med ekte ildsprutende og morderiske huledrager, sa mor. Da var spissen på halen et livsfarlig spyd som tok livet av riddere og andre helter. Om hjertet er i halen eller midt i kroppen er ikke så viktig, bare det er stort nok, sa far. Siden sjøormer lever i flere tusen år er det naturlig at det kommer litt forandringer, som knotter og nye utvekster her og der. Waldemar hadde fått følehorn med lys på hodet. Egentlig var det en smart måte å overleve på i moderne tid. Grønt styrbord (høyre side) og rødt babord (venstre side) Hvitt lys akter (bak). Alle som møtte ham om natten, trodde han var en båt og styrte unna.
Høyre side av en båt sett bakfra heter STYRBORD. Det kommer sannsynligvis fra ordet styrebord. Den siden der styreåren var festet på gamle båter. LANTERNEN
Waldemar kommer rett mot deg.
(lyset) på den siden skal være grønn. På den andre siden heter det babord. Der skal det lyse rødt.
Waldemar går til høyre (styrbord) for deg.
Samtidig skal det alltid være et hvitt lys aller bakerst i båten. Akterlanterne heter det. Waldemar hadde alt på plass.
Waldemar går til venstre (babord) for deg.
Nå er du rett bak Waldemar.
4
5
W
aldemar brukte lanternene som agn også. Han gravde seg ned på bunnen, viftet
Waldemar kunne ikke sprute ild. Ikke mor og far heller. Det var ikke noen vits i å
litt med de lysende følehornene, og vips var det mat å få uten å måtte bruke
sprute ild under vann. Han var 40 fot. Det tilsvarer omtrent 12 meter. Båter måles i fot,
krefter på dykking, jaging og mas. Selv om flyndrene er smarte med begge øynene på
og farten måles i knop. Waldemar kunne svømme litt fortere enn fergen mellom Oslo og
oversiden av kroppen, og kan gjemme seg uten å få sand i dem, ble de grundig lurt av
København. Den passerte over Kattegat hver natt med ca. 20 knops fart.
det nye trikset.
Han strakk litt på mors regler og surfet på bølgen bak den store båten når den dro forbi.
Waldemar holdt fast ved mors regel. Ikke drepe hvis det ikke er mat. Han kunne godt
Det var som å ake i nedoverbakke med halen som styrestang. Heldigvis var det aldri
tenke seg å ta livet av krabben som hang etter ham og kløp ham i halen. Men siden han
noen å se på dekk. Han slukket lanternene og tok sjansen. En gang lå han på samme
ikke likte krabber, var det ikke mat. Mobbing er plagsomt, men ikke noe å drepe for.
bølgen og akte helt ned til det smale stredet i Øresund mens han hørte på musikken om bord. Da ble veien tilbake litt lang.
Men det var det verdt, tenkte Waldemar.
Det er lett å regne om fra meter til FOT. Du ganger bare antall meter med 3,3. En KNOPs fart er når du bruker en time på å seile en sjømil eller NAUTISK MIL som er 1852 meter. Med en fart på 5 knop har du beveget deg nesten en hel landmil på en time. Med 20 knops fart bak halen kom Waldemar 4 ganger så langt.
6
7
B
åde mor og far hadde kjempestore og skarpe tenner. Far var lang som en
Hun forklarte ham at tang og grønt er rikt på vitaminer, mineraler og karbohydrater.
fotballbane, mor noen få fot kortere. Hun tok det igjen på bredden. Waldemar hadde
Det er bra for voksne og ekstra viktig for barn. Hvis man tilbringer måneder til sjøs
arvet foreldrenes knivskarpe tenner på styrbord side, men hadde noen få flate tenner
uten frukt og grønnsaker kan man miste hår og tenner. Og er man lenge nok ute
på babord, akkurat som dyr som spiser planter og grønt på land.
på havet, så dør man rett og slett. Den tanken skremte Waldemar til å spise grønt hver
Mor så godt fordelene. Hun visste at dette ikke var melketenner som ville forsvinne
søndag. Det var lett å huske fordi kirkeklokkene på land kunne høres langt ute på
med alderen, men noe helt nytt i utviklingen som gjorde det lettere å tygge og fordøye
sjøen. Hørte han litt klokkeklang midt i uken, så spiste han litt grønt da også. Sånn for
grønnsaker.
sikkerhets skyld. Dagene gikk med til tang- og flyndrespising og noen ville hopp mellom måltidene. Når han kjedet seg ble det litt snikhopping i dagslys også. Det er jo bare til glede, tenkte Waldemar, og så rett inn i havnen på øya like ved når han dukket opp fra den beste flyndregrunnen. Der var det mye aktivitet. Ikke bare fiskebåter, men mange sjøfarende sommergjester som la til kai hver dag. En liten pike med gult hår som var knall rødt ytterst, var der bestandig. Han hadde også sett henne ute ved det grønne sjømerket nord for havnen. Hun rodde en bitte liten jolle og fisket alene nesten hver ettermiddag. Hun hjalp til med fortøyninger på bryggen og behandlet tauverk som en fullbefaren sjømann.
En JOLLE er en liten, lett båt som vanligvis brukes til å komme på land når man ligger for anker.
8
9
I
sjøen utenfor alle havner flyter det alltid skrot. Det var mer enn nok å ta av her også.
Piken het Lille, egentlig Lilliann, og tok sommerjobb på bryggen fordi havnesjefen var
Waldemar samlet opp litt av det som passet i fargen og snek seg nærmere land. han
for viktig til å drive med vanlige fortøyninger. Assistenten hans satt mest på kafeen, så
kunne ikke lese det store skiltet på bryggen, men forsto at det måtte være noe helt spesielt
Lille var assisterende assistent og ansvarlig for sommertrafikken. Pappaen hennes drev
ved denne lille piken som ordnet med alt.
havnebutikk med alt fra brød til hermetikk, iskrem og fiskeutstyr. Det var Lille som hadde laget skiltet som Waldemar lurte på. Fersk flyndre var hennes egen forretningsidé. Hun fisket det hun kunne på grunnene like ved og solgte flyndre til sommergjestene. Lille sparte nemlig til noe helt spesielt. – Med så mange brødre og søstre kan ikke alle få det de ønsker seg til enhver tid, sa pappa, som var snill og rettferdig, men ikke rik.
For fiskebåter og ferger
10
Pullert/puller Fortøyningsfeste
Trosse Fortøyningstauverk
Daviter
KJØLEVANN. Kjølevann er ikke det samme som kjølvann. Å reise i noens kjølvann er det samme som å følge i samme spor, bølgene i sjøen etter båten, eller med samme retning og mål. “I kjølvannet av” kan også bety, “som resultat av”. Kjølevann derimot er det som kommer ut av eksosrøret på en båt. Voksne roter veldig med disse ordene. 11
E
n gang sist vinter, drev en jolle på land. Ingen spurte etter den. Ingen ville ha
Hjemme var de så mange. Det var hyggelig, men veldig mye støy i huset. På skolen
den. Trebåter hadde gått helt av moten. For mye arbeid, sa alle. Lille fikk den til
ertet de henne med det gule og røde håret som hadde samme farger som pappas skjegg.
slutt. Den var helt uttørket og lakk som en sil da hun overtok den, men hun lærte trikset med å stelle og olje treverket og etter hvert ble den tett som en potte. Å trutne heter det. Det var ikke en veldig pen båt, men den var stø og trygg.
12
“Lilliann ildebrann!” ropte de. Så hun syntes det var fint med litt ro av og til. Stillheten og utsikten hun hadde fra fiskeplassen ble som en reise til en annen verden. Horisonten var som en ren strek. Hav og himmel uten ende. Hun elsket friheten og
Lille likte seg alene på sjøen, og visste godt hvor de beste flyndregrunnene var. Hun
timene alene, men hun tenkte av og til at det hadde vært ekstra fint med en nær venn
rodde ut, fikk fisk og sparte til drømmen.
å dele det med.
13
E
n ting var sikkert; Waldemar var ingens beste venn. Han hadde ingen venner i det
hele tatt. Ikke engang noen å si “hei” eller “ha det” til. Han så jo hvordan noen
svømte sammen, likte hverandre, tok vare på hverandre, til og med elsket hverandre. Det var som et sug i magen når han tenkte på det. Følelsen av å være helt alene ble enda sterkere den dagen en sommerfugl landet på nesen hans. Der var det vått, salt, glatt og kaldt. Men sommerfuglen måtte hvile litt og puste ut en stund.
Så utrolig vakker du er, tenkte Waldemar. Kan en som deg bli min venn? Sommerfuglen følte seg ikke engang smigret. Den frøs allerede på bena og fløy raskt videre til en tørr og søt blomst på land. Noen har det med å flagre rundt, men Waldemar hadde ingen erfaring med slikt og ble lei seg. Etter å ha tenkt seg om tok han likevel en tur rundt øya på leting etter noen som ikke flyktet i redsel eller bare dro sin vei. En som kanskje kunne bli en venn. Eller i det minste noen å si hei til. 14
15
H
an traff en sel som han nesten skremte livet av. Deretter en andemor som kløp ham
og trodde han ville spise barna hennes. Til slutt en måkeunge som faktisk likte ham
ganske godt. Waldemar hadde gitt den en flyndre av og til da den var liten. – Du skal ha takk for at du ga meg mat da mor og far forsvant, sa den. – Men nå klarer jeg meg selv.
Han fikk en blank, fin sild som presang før den høflige ungdommen dro av gårde med sine egne. Waldemar sov urolig den natten og drømte om mor og far.
16
17
Hun ble sittende helt stille og se på Waldemar. Hjertet hennes dunket hardt og fort. Sjødyret var skremmende, men antennene var igrunnen morsomme og øynene så snille ut. Forsiktig beveget hun hånden sin og klappet ham på hodet. Waldemar gned seg inntil båten så den nesten kantret. Det var tydelig at han likte kontakten med henne, men han visste ikke helt hvordan det var å være forsiktig. Hun klappet ham igjen. Nå lå Waldemar helt stille og Lille ga ham en god klem. Så forsvant han til bunns og kom opp igjen med en ny ladning flyndrer som han kastet om bord. Smilet hans virket ikke så skremmende nå lenger.
M
en så en dag fisket Lille og Waldemar på samme sted, samtidig. Waldemar kjente
et stikk i halen. Det var Lilles fiskekrok. Han tittet forsiktig opp. Lille ble stiv av
redsel. Hun hadde hørt om sjøuhyrer og sett grusomme tegninger på gamle sjøkart, men dette var ingen fantasitegning. Dette uhyret var helt virkelig. Waldemar forsøkte med et smil. Men de skarpe tennene hans blinket og fikk ham til å se enda farligere ut. Noe måtte gjøres. Han løsnet kroken, tok et raskt dykk, spadde med seg noen flyndrer og kastet dem om bord i jolla. Lille begynte å forstå. Denne grønne, fæle fyren var kanskje snillere enn han så ut?
Pappa sa til Lille at hun ikke fikk dra ut med båten hvis det blåste mer enn 6-7 m.sek. (sekund-meter). SEKUNDMETER er det ordet værmeldingen vanligvis bruker, men mange voksne roter litt med sekundmeter og knop, og skryter av tøffe seilaser. 14 knop er faktisk nesten det samme som 7 sekundmeter. Men uansett, hvis det meldes 10-12 sekundmeter eller mer, så hold deg på land hvis båten er liten.
18
19
S
lik begynte vennskapet mellom Lille og Waldemar. De møtte hverandre hver dag
ved sjømerket hvor Lille pleide å fiske. Det var lett for Waldemar å vite når hun
kom, for da sto solen i syd og høyt på himmelen, midt over kirketårnet på land og i rett linje med den grønne staken. Waldemar sov nesten ikke om nettene. Så mye gledet han seg til neste dag. Lille visste at hun ikke kunne fortelle noen om den nye vennen sin. Hjertet gjorde et dobbelt slag hver gang hun tenkte på ham. Hun la seg på verandaen i redsel for at noen skulle høre at hun snakket høyt i søvne, og drømte om Waldemar og alt de skulle gjøre sammen.
Waldemar og Lille hadde et fast møtested ved en grønn stake litt utenfor havnen. En stake er en av mange typer sjømerker. Det de har til felles er å vise trygg vei mellom grunner og skjær.
20
21
F
iskingen gikk bra, helt uten fiskesnøre. Waldemar kom med fangsten og Lille
solgte flyndre på land som aldri før. Det ble god tid til tøys og tull også. Å sitte på
ryggen til Waldemar var i starten en ganske smertefull øvelse, for noen ganger hoppet han ekstra høyt bare fordi han var veldig lykkelig. Men Waldemar lærte etter hvert at han måtte ta det litt med ro.
Lille og Waldemar satte FARTSREKORD mellom fyrskipet og den grønne staken. Avstanden var 6 nautiske mil, og de brukte akkurat 15 minutter.
I en time går det fire kvarter. 4 ganger 6 nautiske blir 24 knop. Det er fire ganger fortere enn en snekke og like fort som danskebåten på full gass.
22
23
E
tter noen lykkelige sommeruker med Waldemar begynte Lille å tenke på hva som
Samtidig dunket hun Waldemar i hodet med en rød bøye med forbokstaven hans på.
ville skje hvis de ble oppdaget. Sjøormen var på ingen måte tam, men han var
Han forsto raskt at han måtte holde seg under vann hvis han fikk se den igjen.
heldigvis forsiktig. Han kom aldri til møtestedet når det var andre båter i nærheten. Uansett ville det være lurt å øve inn et varslingsopplegg i tilfelle noe skulle gå galt. Hver gang hun så en båt passere, slo hun på den grønne jernstaken med åren. Waldemar ble skremt og dykket. Etter hvert skjønte han at dette var et signal for fare.
Noe av det morsomste de gjorde, kalte Lille for ”måke på flaggstang”. Waldemar måtte stå helt stille rett opp i sjøen, og Lille balanserte på ett ben midt på hodet hans. Det varte ikke lenge før hun var like våt og salt som Waldemar. En gang glemte hun å ta på seg redningsvesten. Det var ikke smart. Hun ble så sliten
Å slå på jernstaken var lurt. Det er ikke noe vits i å rope til noen som er under vann. LYD går nemlig lenger og fortere i vann enn i luft. Faktisk så fort som 1500 meter i sekundet. Waldemar ville høre signalet tydelig under fyrskipet langt unna hvor han sov om natten. Du kan jo prøve selv. Dukk under i badekaret og bank i bunnen. Det bråker mye mer enn du tror.
24
etter all lekingen at Waldemar måtte løfte henne om bord. Senere tok hun alltid vesten på.
25
W
aldemar hadde et enormt overskudd av energi. Han var jo vant til å svømme fra
de sydligste stedene på jordkloden til det høyeste nord hvert eneste år med mor
og far. Noen småtriks og grei flyndrefangst i varmt vann tok ikke særlig på kreftene. Han var i ferd med å bli litt ekstra rund på midten, så han måtte ut på noen raske trimturer innimellom. Det var ikke tale om å utebli fra møtene med Lille, så han dro av sted etter at det ble mørkt. En natt han hadde slitt seg helt ut surfet han hjemover påhekkbølgen til en stor båt. Han fikk seg en grusom overraskelse. Båten slapp ut olje. Flere tusen liter. Først ble Waldemar sint. Men så begynte han å bli svimmel og kvalm. Han svømte som en nybegynner og kunne ikke lenger orientere seg som før. Ikke kunne han puste under vann heller. Han kavet seg frem på overflaten forbi fyrlykter som han heldigvis kjente igjen. Han trodde han skulle dø, men fant til slutt frem til staken og håpet at Lille ville komme, helst tidligere enn klokken tolv. Lille ble redd da hun så ham. Waldemar var både svart og lysegrønn. Nesen var glovarm. Han hadde farlig høy feber. Hun fortøyde ham til staken, rodde som en gal til land, tømte fars butikk for oppvaskmidler og fossrodde tilbake. Så dro hun ham etter halen til et sted ingen kunne se dem, og satte i gang med en grundig kroppsvask. Waldemar pustet nemlig mest gjennom huden. Nå var alt tettet til av svart, tykk olje. Han kunne puste med munnen også, men det var mest for å dykke. Det å holde nesen over vann hele turen hjem hadde reddet ham. Etter en halv kasse oppvaskmiddel begynte Waldemar å komme seg. Etter hvert syntes han at det fikk holde. Oppvaskmiddel løser riktig nok opp fett, men det klør også. Waldemar ble den første sjøormen i verdenshistorien med tørr hud. Lille bekymret seg ikke. Han var så stappfull av sunn fiskeolje i magen og i kroppen fra før at skinnet ville mykne etter hvert. Hun sa god natt til pasienten og sendte ham til bunns.
FYR gjør det lettere å finne veien dit du skal når det er mørkt. De blinker på forskjellig måte så du kan skille det ene fra det andre og vite hvor du er. I tillegg sender de ut forskjellig farge på lyset i noen retninger (gult, rødt eller grønt) som varsler om at det er trygt eller om du nærmer deg grunner og skjær. I sjøkartet kan du se hvor fyrene står, hvordan de blinker, hvordan de ser ut og hvor du kan seile.
26
27
L
ille hadde fødselsdag, og båten hennes var forsvunnet. Hun lette overalt, men fant den ikke. Hun tenkte på Waldemar også. Han klarte seg sikkert fint. Hun hadde vært med å rense sjøfugl for oljesøl før. Nå ville hun gjerne ut og møte ham så fort som mulig. Men hvor var båten blitt av? Pappa fant henne under bryggen og tok henne med i varebilen. Han kjørte på en litt
SLIPP er et båtverksted hvor de drar båter på land for lagring eller reparasjoner. Det vanligste er å dra de tyngste båtene opp med jerntralle på en skinnegang. For litt mindre båter brukes det en slags løftekran som kan styres med hjul.
kronglete og hemmelig måte så hun ikke kunne gjette hvor de skulle. Så stoppet han utenfor slippen der de store båtene ble reparert. Der lå båten hennes. Nymalt, gul, hvit og rød med rigg, seil og ror. Akkurat de samme fargene som i Lilles hår. Alle pengene fra en hel sommer med flyndresalg hadde blitt til det hun ønsket seg aller mest. Faren hadde forberedt alt før han tok jolla til slippen om natten og monterte utstyret. Hun ga ham en lykkelig klem. Pappa var også stolt og glad. Men hun kunne ikke si at det lå en syk sjøorm under fyrskipet som egentlig fortjente like stor takk. Det var jo han som hadde levert flyndrene.
Det er nok om du bare kan én knute. Det er den som Lille bruker når hun hjelper til og fortøyer i havnen. PÅLESTIKK er navnet. Det er tre lure ting med den. Knuten løsner aldri, det er lett å få den opp igjen og de som ser på nikker alltid imponert.
28
29
K
lokken var allerede blitt tolv da Lille seilte utover mot den grønne staken.
Båten oppførte seg fint. Hun frydet seg over de nye seilene og lyden av sjøen
som raste forbi. Hun håpet at Waldemar ventet. Nå skal han få seg en overraskelse og en virkelig bursdagsklem! Hun hørte høye motorbrøl og oppdaget en liten gummibåt som spratt bortover sjøen i en vanvittig fart. Like foran dukket halen til Waldemar opp. Propellen kom borti ham før den lille båten raste videre mot havnen og forsvant. Hun fikk seilene ned og så etter Waldemar. Endelig dukket han opp. Litt forvirret. Han hadde bare vært opptatt av å se etter Lille. Båten hadde kommet så fort at han ikke rakk å dykke. I havnen var det fullt kaos da hun seilte inn. Den lille gummijolla med kjempemotor og en styrmann på Lilles alder, raste rundt mellom båtene. Det var han som hadde laget et hakk i Waldemars hale. Lille sprang opp på bryggen klar for det lure stoppetrikset. Like før fartsfantomet passerte ved neste runde, kastet hun garnrester og gammelt tauverk rett foran baugen. Det ble full stopp da propellen tok tak i skrotet. Hun hørte klapping fra båtene rundt, så dro hun hjem til bursdagskaken mens hun tenkte på Waldemar.
30
31
M
orgenen etter våknet Waldemar av at han kjente seg forferdelig sulten. Et sikkert
En fiskebåt slepte en trål rett foran nesen hans. Trålen var full av flyndre. Her dreper
tegn på at han nesten var frisk igjen. Han dro ut på en helt nødvendig flyndre-
de mer enn de kan spise, tenkte Waldemar. La oss dele på to. Han tok et skikkelig tak
fangst for å fylle magen. Han stappet i seg litt tang og grønt på toppen, og følte at
i trålen, dro til og bet den av på midten. Det ble starten på en katastrofe.
energien og overskuddet kom tilbake. Han tenkte på gårsdagen. Lille hadde vært så lykkelig for båten, men bekymringene for ham hadde ødelagt noe av gleden hennes. Nå hadde Waldemar dårlig samvittighet for å ha gjordt henne lei seg. Det hastet med å få sagt takk for hjelpen og samtidig gjøre Lille glad igjen.
32
En TRÅL er et garn formet som en trakt, og som blir slept langs sjøbunnen fra en båt. Det blir som en åpen kjempepose som fanger opp fisk og alt som kommer i veien. Dessverre drar den også med seg småfisk som hadde hatt godt av å vokse seg større.
33
ARCHIMEDES LOV går i hovedsak ut på at en båt som er tett men delvis nedsenket i vann blir påvirket av sterke krefter oppover tilsvarende vekten av vannet båten fortrenger. (Egen tolkning)
D
et var ingen tvil om at Waldemar var blitt like frisk og sterk som før.
Waldemar hadde ingen idé om kaoset han etterlot seg. Han svømte glad og fornøyd
Fiskebåten ble trukket hardt baklengs og nesten helt under vann. Da trålen
med trålposen mot møtestedet ved den grønne staken, og gledet seg til å levere den
endelig røk av, spratt båten ut av havet som en kork.
34
fine presangen.
35
LEGGE BI betyr å styre båten opp mot vinden og ta luften ut av seilene.
L
ille var i ferd med å legge bi og ta ned seilene da Waldemar braste opp av sjøen med den tunge trålen i munnen. Før Lille rakk å skrike gjorde han et ekstra slag med halen, smilte så godt han kunne, og kastet hele lasset om bord. Det var så vidt båten holdt seg flytende. Lille satt midt i en haug med garn og fisk. Hun kunne se fiskebåten der trålen måtte ha kommet fra, og mannskapet som stirret på dem med kikkert. Lille skjønte at dette kom til å gå veldig galt. Hun jaget Waldemar vekk uten takk eller klem. Forvirret dykket han under uten å skjønne hva som plutselig var galt. Fiskerne så alt sammen. Et grønt uhyre bet av trålen deres og senket nesten båten. Like etter dukket den opp igjen og forsøkt å ta livet av en liten pike i en seiljolle.
36
37
L
ille hadde ikke noe valg. Hun fortalte alt som det var og prøvde å forsvare
Lille tenkte på stakkars Waldemar hele natten. Waldemar hadde det ikke bedre der han
Waldemar så godt hun kunne. Bryggen var full av folk. Alle var der. Ordføreren,
gjemte seg. Lille hadde bare sendt ham vekk uten å være glad for den store presangen.
sammen med politiet og fiskerne, anklaget henne og Waldemar for å stjele deres felles levebrød. Flyndrene på bankene rundt øya deres ville forsvinne helt hvis et sultent
Hun ville nok ikke være venn mer, tenkte han.
sjøuhyre spiste havet tomt. At en jentunge kunne ha et slikt villdyr som venn var ubegripelig. En stor fiskebåt var nesten dratt til bunns. Av en snill sjøorm? Umulig! Båtturistene ville flykte fra øya. Badegjestene også. Uhyret må avlives så fort som mulig, og Lille må hjelpe hjelpe til å finne ham. Lille gråt og oppdaget ikke den gamle damen som protesterte, og at noen heldigvis tok et bilde av galskapen. Pappa ble ikke sint i det hele tatt da han fikk høre historien. Han trøstet henne og sa at mange kom sikkert til å se på dette med helt andre øyne etter hvert.
38
39
K
ommunestyret ble enige om å få tak i noen som hadde erfaring med fangst av
store sjødyr. Langt nord i Norge hadde de hørt om Bustesen, en veldig dyktig
fiskeskipper som fortsatt hadde en hvalkanon på loftet. De sendte en komité nordover for å overtale ham. Bustesen smilte lurt og sa ja til oppdraget under én forutsetning: Han ville lage fiskekaker av monsteret og selge dem selv. Det kom til å ta noen dager før han kunne nå helt ned til Kattegat med båt og utstyr. Kanonen måtte monteres, krutt skaffes, og noen drøye sjømil var det jo til Kattegat før jakten på Waldemar kunne starte. Men uansett hvor erfaren og farlig Bustesen var, så hadde han et lite problem ingen visste om. Han kunne ikke svømme.
Mens Bustesen var på vei sydover hadde nyheten om Waldemar begynt å spre seg. Det første oppslaget i lokalavisen viste en dramatisk tegning av Waldemar slik fiskerne beskrev ham. - Livsfarlig grønt monster tømmer Kattegat for fisk, sto det. - Farligere enn hvithai. Vil skremme turistene vekk. Livsgrunnlaget for lokalsamfunnet forsvinner. Monsteret må dø. Tegningen av Waldemar lignet mer på en rasende ildsprutende huledrage med skarpe pigger og klør enn den livsglade vennen Lille kjente.
40
41
D
a Bustesen endelig la til kai hadde nyheten nådd ut til nesten alle.
Bustesen fylte opp båten med TV-, radio og avisfolk. Journalistene ville jo i det minste
Journalister fra aviser, radio- og TV-stasjoner vrimlet på øya.
ha bilder av det påståtte monsteret. Mens de speidet slo Bustesen på ekkoloddet så han
De intervjuet fiskerne, ordføreren, politiet, turistkontoret og Bustesen. Til slutt var det
kunne undersøke havbunnen og starte letingen. Hvis monsteret dukket opp ville han
noen som også fant på å spørre Lille om hennes versjon av historien.
bli den tapre helten som drepte dragen og reddet livet til folkene om bord. Kanonen var
Dagen etter gikk intervjuer med Lille over hele Skandinavia.
ladet og klar.
- Snill sjøorm med stort hjerte har liten pike som bestevenn, var hovedoppslaget. I landets aller største avis, under et kjempebilde av Lille, sto det: - Leker med sjøorm. Nå var natur- og dyrevernerne også kommet på banen. - Redd Waldemar! sto det på plakater og bannere over hele havnen.
Lille hadde vært ute om morgenen og slått farevarselet på den grønne staken. For å være helt sikker på at Waldemar ikke dukket opp slapp hun den røde bøyen med W i sjøen mens ingen så det. Det var tydelig at måkene skjønte hva som foregikk. Waldemar hadde jo vist omtanke for en av deres egne. De plaget alle om bord så godt de kunne. Natur- og dyrevernerne fulgte etter Bustesen i gummibåt. De ropte slagord gjennom en elektrisk ropert. Waldemar hadde oppfattet alle Lilles varselssignaler. Med alt bråket fra leteaksjonen i tillegg var det i hvert fall ingen fare for at han ville vise seg over vann. EKKOLODD eller ASDIC er en moderne dybdemåler. Instrumentet sender et signal mot havbunnen og fanger opp et ekko som forteller hvor dypt det er. I gamle dager brukte de et tungt lodd i enden av en line. De slapp det rett ned i sjøen og målte hvor dypt det var under båten.
42
43
D
et ble verken skyting eller bilder. Waldemar var ikke å se.
Kommunestyret ville bare ha ro. De var presset fra alle kanter og måtte til slutt
Tilbake i havnen utviklet uenigheten seg til krangel, og etter hvert et virkelig
arrangere en avstemning. Det var kommet båtlaster med brev og oppfordringer til
bryggeslagsmål. Noen forsvarte alt liv i havet. Noen ville ha flyndrene for seg selv.
ordføreren. Én ting var blitt helt tydelig. De kunne ikke ta livet av Waldemar. Skjedde
Noen trodde turistene ville forsvinne. Noen trodde på Waldemar som en ny
den minste skade på ham ville aldri noen tenke på å besøke øya mer. Noen ville til og
turistmagnet. Og én ville selge ham som fiskekaker. Politiet måtte gripe inn.
med stoppe all trafikk og handel med fastlandet. Blokade, heter det. De hadde ikke noe valg. De fikk betale Bustesen for reisen og sende ham hjem. Uten fiskekaker.
44
45
W
aldemar lå helt stille under fyrskipet. Lille visste godt at Bustesens ekkolodd ikke kunne oppdage ham der. Selv om den største trusselen nå var over ville hun vente litt og se hva Bustesen allikevel kunne finne på. Hun visste også at Waldemar ikke kunne ligge på bunnen i all evighet. Han måtte opp og puste av og til. Bustesen var i havnen fortsatt. Han var lur og farlig. Nå var han furten også. I havnen feiret de Waldemars trygge nye liv til langt på natt. Da alle sovnet, holdt Lille vakt. Like før solen sto opp så hun Bustesen bevege seg rundt i småbåtene i havnen. Det var noe skummelt på gang. Han skrudde litt på propellene, så forsvant han om bord i sin egen båt og startet motoren. Lille løp ut på bryggen og hoppet om bord bak styrehuset da Bustesen gikk fra kaien. Hun fant en tønne akterut og krøp oppi. Det luktet fælt av gammelt garn, fisk og tangrester. Likevel satt hun musestille mens hun skalv av spenning og holdt seg for nesen. Hun var virkelig redd for Bustesen. Men hvis det var Waldemar han ville forsøke seg på måtte hun gjøre noe. Noen enslige demonstranter våknet da Bustesen startet motoren. De løp til gummibåten og startet opp. Propellen spratt av og forsvant i sjøen. Bustesen hadde fått hevn. Lille var nå alene mot en sterk og hevngjerrig mann. På dekk sto en diger harpunkanon klar til skudd.
Et FYRSKIP er egentlig en fyrlykt som står på en båt som er ankret opp. Nå er det nesten ingen slike igjen. Men noen ligger fortsatt i opplag i København. Kommer du dit, kan du se to av dem i Nyhavn.
46
Om bord i en båt er døgnet delt opp i vakter på 4 timer. Den tøffeste vakten er mellom kl. 12 om natten til kl. 4 om morgenen. Den blir kalt for HUNDEVAKTEN. Det var imponerende av Lille at hun klarte å holde seg våken. 47
P
lutselig forsto Lille hvor smart Bustesen
Pappa hadde fortalt mange historier om overtro og sjøfolk. Aldri plystre på sjøen eller
var. Etter turen hvor han hadde sjekket
trampe på dekk. Den største ulykken ville ramme båt og mannskap hvis man brukte
hele havbunnen med ekkolodd, var det bare
navnet på landdyret med hover og man. Det hang sammen med noe som var lett
ett sted igjen hvor Waldemar kunne gjemme
å forklare. Bare de dårligste båtene fraktet slike skapninger i gamle dager. De gikk til
seg. Men nå var han alene. Ingen ville
bunns oftere enn andre skip.
protestere og ingen ville noen gang få vite at Waldemar ble malt til fiskekaker på vei nordover.
Dunkingen fra motoren overdøvet Lilles forberedelser bak styrehuset. Hun trakk gamle garnrester over hodet, fant en skarp lystergaffel og gjorde seg klar. Så hørte hun Waldemar bryte overflaten, og klikket fra sikringen som ble løsnet på kanonen.
Lille hørte motorlyden saktne. Bustesen var
Lille styrtet fram mens hun skrek HEST av full hals. Skuddet smalt og like etter sto
kommet frem til fyrskipet.
harpunen og dirret i fyrskipet, midt imellom lanternene til Waldemar.
Han sto sikkert allerede på fordekket med fingeren på avtrekkeren og ventet på at Waldemar kom opp for å puste. Lille måtte finne på noe, fort.
Hvis du har fin seilvind må du aldri PLYSTRE. Da forsvinner den gode vinden. Men i vindstille er det greit å plystre på vinden. Da kommer den, kanskje. Fisk i både salt og ferskvann blir stående helt stille når du setter sterkt lys på dem. En LYSTERGAFFEL brukes stort sett til å stikke etter fisk når man lyser (lystrer) på grunt vann. POSEIDON eller NEPTUN som er forskjellige navn på havets konge, har alltid denne gaffelen som symbol på sin makt. 48
49
B
ustesen ble så overrasket da Lille stormet fram at han fikk foten i harpuntauet.
Waldemar braste opp og bet av harpuntauet så Bustesen falt i sjøen. Bustesen var ikke
Han ble kastet over bord og ble hengende mellom sin egen båt og fyrskipet. Ikke
lenger redd for å drukne. Han hadde forsonet seg med en stille død på havets bunn. Det
kunne han bli der han var, da ville han miste benet, og ikke ville han i sjøen. Han skrek fortvilet på hjelp.
var tennene til Waldemar som skremte ham mest. Waldemar lå stille og ventet en stund til Bustesen sluttet å fekte med armene og
Waldemar dykket fort da harpunen smalt inn i skutesiden. Men nå kom han tilbake,
begynte å synke. Da rev han harpunen ut av skutesiden, slengte den noen ganger
rasende. Lille hadde aldri noen gang sett ham i virkelig dårlig humør. Han lignet
rundt halsen, grep tak i Bustesen, ga ham en tauende og fikk plassert ham på ryggen.
faktisk et ekte sjøuhyre.
50
51
Lille hadde aldri noen gang sett ham i virkelig dårlig humør. Nå lignet han faktisk et ekte sjøuhyre.
52
53
W
aldemar sendte et lite smil opp til Lille i fiskebåten før han svømte mot land
med Bustesen på slep. Lille styrte båten tilbake mot havnen og så Waldemar
forsvinne innover med fart som en torpedo. Bustesen klamret seg fast så godt han kunne. Han var fortsatt ikke sikker på om Waldemar bare så etter et sted hvor det passet å spise ham. Bustesen ble veldig lettet da han så havnen nærme seg. De som sto på bryggen og ventet fikk se Waldemar for første gang. Til tross for det store publikumet viste han seg ikke fra sin beste side. Han var ganske sur, og leverte Bustesen på den ytterste bryggen med et haleslag. Så lettet han litt og leverte den verste prompen noen kan huske å ha luktet i hele sitt liv. En blanding av harsk tran og langtidsdøde reker. Alle løp til husene sine og lukket viduer og dører, så det var tomt i havnen da Lille fortøyde Bustesens skøyte. Mens den grønne prompetåken sakte løste seg opp flyktet Bustesen om bord i sin egen båt og forsvant nordover. Den mannen trenger absolutt et bad, tenkte Lille da de passerte hverandre på bryggen.
54
Hvis du vil oppleve Waldemars PROMP i virkeligheten, kan du ta en reke og sette den fast under et bord. Vent noen dager, så får du en liten prøve på hvordan det var i havnen da Waldemar hevnet seg.
55
L
ille dro ut til den grønne staken hver dag, men det tok en hel uke før Waldemar dukket opp på møtestedet. Han sjekket i alle retninger med bare øynene over vann. Etter et kyss midt på nesen følte han seg tryggere. De laget noen friske hopp sammen og fisket litt flyndre som før. Lille hadde vært hos smeden og gjort om harpunen til en flott ring med hjerte foran. Hun syntes Waldemar fortjente en medalje fordi han ikke hadde hevnet seg på Bustesen. En helt vanlig medalje passet jo ikke på en sjøorm. Den blanke ringen ville også være et symbol på at menneskene beskyttet ham. Waldemar visste fortsatt ikke at han var fredet, så han var veldig forsiktig da Lille overtalte ham til å følge med helt inn til bryggen. Alle i byen hadde gjemt seg for ikke å skremme Waldemar. Lille fant fram ringen og holdt en liten takketale om tilgivelse og hjertevarme. Så kastet hun ringen høyt opp i luften. Waldemar kom ut av sjøen som en rakett, fanget ringen rundt halsen og forsvant på dypt vann. Dette trikset var det mange som fikk med seg. Noen lure hoder fremmet derfor et forslag i kommunestyret om at Waldemar kanskje kunne bli en severdighet for byen. Med litt sirkus kunne han i det minste betale for alle flyndrene han tok. De kunne stenge Waldemar inne i havnen og virkelig tjene penger.
56
57
L
ille ble veldig skuffet. Hun klarte ikke å svare engang. Det var vanskelig å forstå at penger og grådighet igjen var blitt viktigere enn gleden over selve livet og Waldemars frihet. Det var noe forferdelig galt med menneskene. Hun gikk hjem og snakket med Pappa. I løpet av kvelden pønsket de ut en lur plan. Dagen etter ba hun alle samle seg på bryggen mens hun dro ut til staken og tok en lang prat med Waldemar. De gikk raskt igjennom alle kjente og kjære hopp og triks fra en lang sommer. Showet kunne godt være imponerende. Men slutten måtte bli
180°
360°
uforglemmelig. Det var folk overalt da Lille kom inn i havnen på ryggen til Waldemar. Sammen startet de opp med alle kunstene de hadde lekt seg med. Folk klappet og lo. Så løftet Waldemar Lille opp på bryggen og kjørte sitt eget show. Han kom ut av sjøen som et skudd og laget det ene ville spranget etter det andre. Til og med noen Lille aldri hadde
Et KOMPASS går fra 0 til 360 grader. Når Waldemar gikk rett opp og rett ned igjen kalte Lille hoppet en grei ”hundre-og-åtti”. Men det flotteste hoppet, med full rotasjon, fikk navnet ”tre-seksti”. De som trikser på ski tok opp idéen og bruker navnet fortsatt.
sett. Bølgene gikk høyt i havnen, og spruten sto. Så kom det siste hoppet. Det aller høyeste noen hadde sett av noe sjødyr. Landingen ble et forferdelig, men kontrollert, mageplask. Lille hadde bedt om maksimum sjøsprøyt. Det fikk hun. Waldemar stakk hodet opp og smilte til sitt gjennomvåte publikum, før han dykket og forsvant. Fordi de fortjener det, sa Lille lavt til seg selv. Da folk var blitt tørre igjen ble de raskt enige om at dette opplegget kanskje ikke var det ideelle å invitere turister til. Kom de som badegjester ville de nok styre kontakten med vannet selv. Sirkusideen ble lagt vekk. Det var bare å innse at Waldemar aldri ble tam. Det var best å la ham være i fred.
58
59
S
ommeren tok slutt. Det ble kaldere i vannet, og det ble mindre hopp og sprett.
Men de fortsatte å møtes. Waldemar hadde noen å si ”hei” og ”ha det” til, og Lille
hadde noen å klemme på. En dag så hun to enorme bølger langt ute i havet. Hun seilte fort til havnen fordi hun trodde den første høststormen kom. Men det ble bare med de to bølgene, så ble det stille igjen. Hun hadde en anelse om hva det var. Waldemars mor og far. Lille våget seg forsiktig ut dagen etter bare med et lite forseil. Wademar kom litt sent, med ringen i munnen. Han tredde den på åren forut og så veldig trist ut. Han ville ta avskjed. Det var tydelig nok. Ikke bare et greit ”ha det”, men farvel for alltid. De klemte og gråt litt, men så begynte det å boble som fra en vulkan under vann. Mor og far syntes visst at det var nok. Den røde halen til Waldemar forsvant i dypet.
60
61
L
ille hengte ringen til Waldemar på veggen over sengen sin. Der henger den fortsatt, 20 år senere. Hun sørger ikke lenger daglig over
Da begynte havet å boble og koke under båten ...
Waldemar, men sender ham en varm tanke hver gang hun går til ro. Så trøster hun seg litt med at det tross alt bare har gått to korte sjøormår. Hun har funnet en mann med flott rødt skjegg, og har fått to barn, en gutt og en pike. Begge med ildebrann i håret. På øya deres er det ingen som lenger erter noen for det. Den gamle båten har hun holdt i stand, og barna har lært å bruke den. Fortsatt seiler hun til staken og fisker som før. En fin, varm dag satt hun helt stille med barna sine i jolla, alle tre med hvert sitt fiskesnøre. De så på den endeløse horisonten, drømte seg bort og nøt avstanden fra maset på land.
62
63
Sjøord fra boken:
64
Asdic Babord Ekkolodd Fot Fyr i sjøkart Fyrskip Hundevakt Kjølvann Knop Kompass Lanterne Legge bi Lyd i vann Lystergaffel Nautisk mil Pålestikk Poseidon Sekundmeter Slipp Styrbord Trål
S. 42-43 S. 26-27 S. 42-43 S. 8-9 S. 26-27 S. 46-47 S. 46-47 S. 8-9 S. 8-9 S. 56-57 S. 26-27 S. 36-37 S. 24-25 S. 48-49 S. 8-9 S. 28-29 S. 48-49 S. 18-19 S. 28-29 S. 26-27 S. 32-33
Egne sjøord på alt i en robåt
S. 12-13
Egne navn på alt i en seiljolle
S. 28-29
Reddet av Waldemar. Vi lå i havnen på den lille øya Læsø i Kattegat. Det regnet på tredje dagen. Både våre, naboens og andres barn tok ut den opplagrete energien i vår båt. To ble plukket ned fra riggen. De øvrige halt på dekk etter en katastrofal rotur over havnen i en fiskekasse. På den tiden hadde man ikke TV i båt. Det var nødvendig med en avsporing uten elektroniske hjelpemidler. Bokhyllen var ikke av det barnevennlige slaget. Verken Peter Freuchen, Cattelins kokebok, Göterborgsposten eller Kommas havnelods var egnet høytlesning for et så kritisk publikum. En rabattert haug med godt leste Donald fra Skagen var utlest for Jan E. Birkelid Grafisk designer, billedkunstner, illustratør og båtmenneske. Han har motatt Gullblyanten og en rekke andre nasjonale og internasjonale utmerkelser for kommunikasjon og design. Han har
femte gang. Det hastet med en god gammeldags historie a capella. Noen enkle sjøord kunne kanskje lures inn. Mine egne avkom opererte med hekleknuter og kalte høy sjø for ”ser meg, ser meg ikke-vær”, regn for ”dynevær” og frisk vind for ”i hytt og bardun”. Noe måtte gjøres.
seilt det meste av livet og vist ekstra
Waldemar ble født.
engasjement som ildsjel og styre-
Et ungt, venneløst monster i Kattegat.
formann i Christian Radichs Venner
Men med 100 års erfaring til sjøs.
gjennom 20 år.
Faktisk et helt all right dyr. Det er folk det er noe feil med. BIRK
Når Lilliann og sjøormen Waldemar blir kjent på flyndrebankene utenfor en øy i Kattegat, starter en rørende fortelling om kjærlighet, fiske, grådighet, fremmedfrykt og vennskap for livet - og underveis lærer du mange riktige sjøord.