Bokidioten

BOKIDIOTEN FINNER TRØST HOS BARNA SINE

En bokelsker føler seg aldri alene, for bøkene føles som venner. Og blant gode venner, kjenner man gleden i hjertet.

Tekst og Foto: Mariann Sæther Tokle

Jeg er så takknemlig for at jeg har dere, bøkene mine, å snakke med, og at dere bestandig støtter meg. Dere aner ikke hvor viktig det er for meg. Dere står ved min side i gode og vonde dager.

Det sies så mye om meg, som ikke er sant. Jeg ønsker jo kun å fortelle om hvor glad jeg er i dere alle sammen.

Noen tror jeg får betalt for å skryte av dere. Nå ja, kanskje ikke bestandig skryt da. Noen ganger kan jeg være litt sur og grinete også.

Jeg er jo bare et menneske, det er ikke alt jeg liker. Dessuten vet dere jo at jeg er allergisk. Når det blir mye lengselsfull kjærlighet med hjerte og smerte, og lange beskrivelser om hvor vakker noen er, med kroppslige beskrivelser av ulike slag, ja, da faller jeg rett og slett i søvn.

Ja, jeg vet det, dere trenger ikke å mase om det. Jeg vet at mange liker nettopp kjærlighetsromaner. Det er bra. Det viktigste er jo at bøkene blir lest.

Det er så fint å kunne fortelle dere mine innerste hemmeligheter. Jeg må innrømme at jeg er bokshopoholiker. Jeg greier ikke å gå forbi en bokhandel uten å suges inn. Ofte faller bøker ned i en pose og blir med hjem, uten at jeg er det bevisst. Får jeg mange bøker gratis, sier dere. Joda, jeg gjør jo det. Det får jeg fordi jeg elsker dere så høyt at jeg hele tiden snakker om dere. Ja, jeg snakker på innpust og utpust, så snart noen vil høre på meg. Når man føler at hver bok er et foreldreløst barn, må man jo ta vare på det, og da er alle barn inkludert. Derfor blir det nok kjøpt flere enn dem jeg får. Jeg synes jo synd på dem, der de står i bokhandelen. De roper på meg, skjønner dere, ja, det vet dere jo. Det er jo derfor dere er her, alle mine kjære.

Noen mener at jeg burde kun skrive noen få linjer i et innlegg, men hvordan kan de tro at det er nok? Nei, jeg må ha et stort ark jeg kan fylle med bilder og ord, ja noen ganger til og med et youtubeklipp eller to eller tre. Det arket heter blogg. Det er så stort at der kan jeg skrive om dusinvis av bøker. Det liker jeg spesielt godt. Derfor gjør jeg det, minst to ganger hver måned.

Og når jeg samler dere, da får jeg også klager. Da "skryter" jeg av hvor mye jeg leser. Det er visst ikke lov å lese mange. Hvor mye er forresten "for mange"? Hvem skal i så fall plukke ut dem jeg får lov å skrive om? Sukk, dette er ikke enkelt. For noen klager på meg uansett hva jeg gjør.

Bekymret er det også noen som er. De er redd for at jeg ikke får fordøyd det jeg leser. Hvordan fordøyer jeg, lurer jeg da? Må jeg lese saktere? Må jeg vente lenger før jeg begynner på en ny? Står reglene nedskrevet noe sted, så jeg kan lære hvordan jeg gjør det?

Om det koster noe? Neida, det er gratis både å bruke og lese. Vet dere, jeg skriver så mye, at det er derfor noen tror jeg får betalt, hihi. De forstår ikke hvorfor jeg bruker time etter time å fortelle om dere, uten betaling.

De tror også at noen pålegger meg å "skryte" om dere. Har dere hørt på makan?

Et barn må oppdras. Hvis det er noe jeg ikke liker, ja, da må det sies. Så jeg kan være streng, jeg vet det. Da spiller det ingen rolle hvor boken kom fra, om den så datt ned fra himmelen. Hvis jeg ikke var ærlig, hva ville vel da være vitsen med å fortelle om dere. Da kunne jeg jo skrevet "god bok" på dere alle.

Nei, ærlighet varer lengst! Det er jeg opptatt av. Og mangfold er viktig.

Om det er noe jeg ikke liker, må jeg respektere at du likevel gjør det. Ærlighet og respekt. Fine ord. Et ord til jeg liker, er mangfold. La oss prise mangfoldet. Hvis vi legger til litt godhet og omtanke for hverandre også, så vil vi ha det bra.

Tusen takk for at dere er der for meg. Det var så godt å snakke med dere. Nå har jeg tørket tårene etter kritikken jeg fikk før i dag, der noen kom med usannheter om meg. Jeg elsker dere alle sammen, kjære bokbarna mine. Nå smiler jeg igjen.

Les mer om Mariann her:

https://lillasjel.blogg.no/

Mariann Sæther Tokle

Foto: Privat