Ambisøs og spennende krimdebut

AMBISIØS OG SPENNENDE KRIMDEBUT

Eget forlag 2024 | Terning: 4

Å skrive en kriminalroman er en helvetes jobb når det kommer til å holde i alle trådene, komponere fortellingen dramaturgisk, og når det gjelder alle de bittesmå detaljene som må henge sammen. For å bruke et lokalt dialektuttrykk (siden vi begge skriver fra Haugesund) så har krimdebutant Paul B. Bergquist hatt en hekkande oppgave i å holde tak og vegger i vater. I tillegg har han gjort det helt på egenhånd. «Floke» er gitt ut som en indieutgivelse på eget forlag. Sluttresultatet er både ambisiøst og spennende, men hadde nok trengt en ekstra runde i tørketrommelen.

Jeg elsker folk som tør å «guttse» i denne bransjen. Folk som stoler på seg selv og eget produkt, og som tar den overveldende oppgaven det er å gi ut en kriminalroman på eget forlag så seriøst som Paul Bergquist har gjort. Det koster ikke bare krefter, evner og innsikt. Det koster også mye penger å leie inn den hjelpen en trenger.

Kriminalromanen «Floke» er blitt noe Bergquist kan være veldig stolt av. Dette er en engasjerende historie og et sammensatt plott. Det er skrudd sammen med et hjerte for sjangerens premisser, med en fin penn, og med et øye for detaljer. Tidvis er romanen nådeløst spennende, andre ganger vond og gripende. Bergquist har utvilsomt en god forteller i seg. Det var det første jeg tenkte etter å ha lest første kapittel, og det siste jeg tenkte etter å ha lest avslutningen. Det er rett og slett knakende godt fortalt.

Floke er fornavnet på ekspolitimannen Floke Wilhelmsen. En tidligere amerikansk etterforsker som har lagt jobben på hylla etter en opprivende hendelse der en seriedrapsmann tok livet av kona hans. Nå har han, sammen med sin 15 årige datter Charlene flyktet hjem til Haugesund for å leve under radaren der. Det er den eneste måten han ser at han kan beskytte seg selv og sin lille familie. Men, lillebroren Olav er forsvunnet i det berømte ferieparadiset Malaga, og Floke har ikke annet valg enn å reise ned for å lete etter broren. Der treffer han Olavs venninne Cathrine, og sammen forsøker de å nøste i trådene på hvor det har blitt av broren. Letingen fører dem etter hvert tilbake til Haugesund, og det viser seg at den lille flokken hans langt fra er så trygge som en skulle tro i vestlandsidyllen.

Som sagt, så er forfatterstemmen og fortellingen veldig god. Bergquist kan snekkerkunsten, og behersker håndverket som skal til for å komponere reisverket i en godt fortalt krimhistorie. Med det sagt, så er det en del krinkler og kroker i dette huset som viser seg å bli skakke og skeive når nordvesten puster på veggene. Noen vil kanskje kalle det små, sjarmerende skjønnhetsfeil, men de har det til felles at samlet sett blir de et problem. Jeg vil prøve å forklare hva det er jeg mener Paul Bergquist burde jobbet litt mer med for å skru dette skikkelig til.

– Forfatterstemmen og fortellingen veldig god. Bergquist kan snekkerkunsten, og behersker håndverket som skal til for å komponere reisverket i en godt fortalt krimhistorie.

Det første handler om en liten detalj som står i to setninger i første kapittel som får den følgefeilen at den ikke bare fører leseren på villspor, men faktisk rett inn i skodda uten kart, kompass eller noen mulighet for å orientere seg i riktig retning senere i romanen. Slikt skal ikke skje, for da lurer en ikke leseren (noe en gjerne ønsker å gjøre), en holder derimot leseren for narr. Jeg tror ikke det er bevisst fra forfatterens side. Det er slike små detaljer som jeg selv har gjort fra tid til annen, men da har de blitt fanget opp av redaktører, prøvelesere, språkvaskere eller korrekturlesere. Her har ikke det skjedd dessverre. Kan ikke si mer her uten å avsløre for mye. En annen ting jeg merket meg handler om karakterbuer og karakterutvikling. Bergquist har fine karakterer som vi fort lærer å like, men de har en stygg tendens til å ta U-svinger. Altså at de helt plutselig, ut av det blå, begynner å oppføre seg annerledes enn det de har vist tidligere. Det kan være kult av og til, men da må det underbygges over tid og sannsynliggjøres. Selv om endringen er uventet, må den være forståelig. Uten at dette er konkrete eksempler fra romanen (jeg vil jo ikke ødelegge leseopplevelsen deres) så kan dette for eksempel være en sårbar, forsiktig og skjør person som fra en side til den neste blir konfronterende, overmodig og tøff i trynet, eller en uhøvlet rebell som med ett er så politisk korrekt at du sitter igjen som et spørsmålstegn i lesestolen. Slikt bør unngås eller bearbeides bedre.

Siden vi først er inne på det politisk korrekte, mener jeg også at hovedpersonen har litt for mange av disse skinnhellige tankene til tider. Jeg ville gjerne gjort Floke litt mer grublende og mystisk, og litt mindre til en beskyttende engel. Men, det er egentlig en smakssak … Det viktigste her er at Paul Bergquist, helt på egenhånd, har snekret sammenen velkomponert, godt fortalt kriminalfortelling som han kan være kry av. Og han maler den vakre byen vår med en gjenkjennelig pensel.

Dette er noe jeg trygt kan anbefale til alle krimelskere.

Forfatter Geir Tangens bøker:

"Maestro" (2016), "Hjerteknuser" (2017), "Død manns tango" (2018), "Vargtimen" (2021), "La alt håp fare" (2022) og "Hundedager" (2023).

Redaktør for krimlitteratur.com