Opplevelsen som fôrvert ble til barnebok

OPPLEVELSEN SOM FÔRVERT BLE TIL BARNEBOK

Stein og jeg har ingen barn sammen. Så en dag begynte vi å snakke om å skaffe oss en hund, men tvilen kom raskt: Passet vi som hundeeiere? En morgen da jeg lå i senga med kaffekoppen og leste Drammens Tidende, så jeg en annonse fra Hundeskolen Veiviseren der de søkte fôrverter. Det kunne kanskje være noe for oss, foreslo jeg. Resten er historie!

Tekst og Foto: Beate Winther

Tiden etter at vi ble fôrverter for førerhundvalpen Haiku ble full av nye og spennende utfordringer. Vi fulgte ivrig fôrvertstreningen og gledet oss over å se denne flotte valpen vokse opp. Etter at Haiku ble 1 ½ år, leverte vi henne inn på Hundeskolen til testing. Til vår store glede valgte de å bruke henne som avlstispe og vi fikk fortsette som fôrverter gjennom hennes liv som hundemamma for til sammen fire flotte kull, hvorav de fleste ble brukt som førerhunder eller satt i avl.

I prinsippet kan hvem som helst bli fôrvert for en førerhundvalp. Men viktige kriterier skal på plass. I tillegg til personlig egenhet, må de av praktiske grunner bo i rimelig nærhet til Hundeskolen. Fôrvertsfamilien skal først og fremst gi førerhundvalpen et trygt og godt første hjem. Nærhet, grunntrening, fellesskap. Gode og varierte opplevelser. Sosialisering. Valpen skal trenes til å ferdes trygt ute blant folk, i trafikken, på trikker og busser og kjøpesentre.

Etter at Haiku forlot sitt jordeliv, hele 16 ½ år gammel, hadde jeg samlet så mange fine opplevelser og nyttig kunnskap at jeg skrev barneboken «Ikke ta Haiku!», som kom ut i våres på Lyst forlag i tre formater: Papirbok, e-bok og lydbok.

«Ikke ta Haiku!» tar opp et sårbart dilemma som de aller fleste fôrverter må forholde seg til, nemlig hvordan det føles først å ta hunden til sitt hjerte, for så å måtte ta avskjed med den i den gode saks tjeneste. I boken gir hovedpersonen, tiåringen Miko, leseren et spennende innblikk i hva det vil si å være fôrvert, men aller mest hva det vil si å elske en hund. «Ikke ta Haiku!» handler i bunn og grunn om kjærlighet og redselen for å miste den.

- I prinsippet kan hvem som helst bli fôrvert.

Jeg har tatt en liten prat med fôrverten Siw Cathrine Christiansen.

Hvordan har du opplevd å være fôrvert?

– Jeg hadde hund som barn og ønsket å ha det igjen. Mannen min er kattemenneske og ønsket seg egentlig ikke hund. Datteren vår hadde veldig lyst på både hund eller katt. Så da fant vi ut at vi kunne være fôrverter og prøve ut hvordan det var å ha hund, samtidig som vi bidro med noe til andre. Vi synes det har vært veldig spennende å være fôrverter. Vi har lært mye om det å ha hund og det å forberede en hund så godt som vi kan på oppgaven den skal gjøre. Vi har trent litt med han hver dag, men har også lekt og kost oss. Å få veiledning av profesjonelle hundetrenere har vært helt fantastisk. Vi så hvordan det hjalp å få gode råd hvis det var ting vi var usikre på, som passering av andre hunder og å gå i trapper.

Hvordan var det å gi fra seg Quinn?

– Det er spesielt å bli glad i en hund som du vet du må gi fra deg igjen. Når jeg har fortalt at jeg er fôrvert, er det mange som sier: «Men blir det ikke trist å gi fra seg hunden, da?» Selv om vi gråt en skvett da vi fikk beskjed om at Quinn ikke kommer tilbake til oss, er vi også glade for at han skal bli førerhund og til hjelp for et annet menneske. Vi har allerede tatt imot Engel, en ny, herlig førerhundvalp, og blir nok både triste og stolte hvis også han egner seg som førerhund. Men man kan jo ikke lavære å bli glad i dyr fordi man vet man skal miste dem igjen. Detgjelder alle.

- Barneboka «Ikke ta Haiku!» tar opp et sårbart dilemma som de aller fleste fôrverter må forholde seg til, nemlig hvordan det føles først å ta hunden til sitt hjerte, for så å måtte ta avskjed med den i den gode saks tjeneste.

Lurer du på mer om hva som kreves for å være fôrvert for førerhundvalp?

Da skal du få en liten smakebit fra «Ikke ta Haiku!» her. Vi går inn der Miko og familien hans spør sjefen for Førerhundeskolen om alt de lurer på om det å være fôrvert:

”Mamma spurte hva valpen kostet, og Marita svarte at den var gratis. Pappa spurte om hvem som betalte hundefôret, og det skulle fôrvertsfamilien gjøre. Men de kunne få kjøpe rimelig fôr på kennelen. Ina spurte om hva som ville skje hvis valpen ble syk, og da svarte Marita at førerhundskolen betalte alle utgifter til dyrlege.

Aki spurte hva de skulle gjøre med hunden hvis familien reiste bort et sted hvor den ikke kunne være med. Da kunne den være på feriekoloni på førerhundskolen. Det var også gratis.

Miko lurte på hvor lenge de kunne ha hunden før den skulle bli førerhund, og det var omtrent ett og et halvt år. Men Marita fortalte at ikke alle valper passet til å bli førerhund, og da kunne familien beholde hunden som sin egen. Noen av hundene ble også valgt til avl – da blir hunden mamma til nye førerhundvalper.

– Valpefabrikk! sa Aki, og Marita nikket igjen. – Du kan godt kalle det det, selv om vi ikke kaller oss en fabrikk. Men vi produserer jo nye førerhunder, det har du helt rett i.

Til slutt spurte pappa om det var lov å angre etter en tid hvis de fant ut at det ikke passet familien å ha hund likevel. Det sa Marita ja til. Men hun smilte ikke da hun sa det.

(Fra «Ikke ta Haiku!» av Beate Winther)