JR Henrixen

SMILET I KRIMINALITETEN

Jan-Robert Henriksen er en tidligere politimann. Nå er han komiker/buktaler, og forfatter på fulltid. Det kan godt være at du har sett han med ulike dukker på armen. Fire bøker har han gitt ut, den fjerde helt nylig.

Av Anne Lise Johannessen | Foto: Jan-Robert Henriksen

Fortell litt om bakgrunnen din.

– Jeg er unnfanget etter en lystig tenåringsforelskelse som gikk litt ut av kontroll, tror jeg. Familien på begge sider er langt nordfra, fars-siden såkalte – kven.

Men oppveksten var sørrafor i tradisjonell norsk 60-talls kultur. Dvs. far var sjømann og mor formann i havfrueforeningen.

Etter skole og militæret søkte jeg politiet og kom inn på diskrimineringskvota med min halvveis samebakgrunn. Etaten har gitt meg mange fine, og noen vonde opplevelser. Flere av de bruker jeg aktivt i min nye krimbokserie.

Hvorfor politi?

– Jeg likte å være en ordentlig gutt og etablere omtanke for andre. Så drømte jeg om action og rydde unna forbrytere. Det fikk jeg, men etterhvert ble jeg mer reflektert, tok lederutdannelse privat og et mastergrad i juss.

Men husk jeg har vært til sammen åtte år ute av etaten for å reise rundt i Norge og få Det kongelige norske folk til å flire.

Du oppfylte vel ikke helt kriteriene for å komme inn på politihøgskolen?

– Det stemmer. Den gang var det minstehøyde på 178 cm, hvor jeg bomma med 6 cm. Jeg jugde på meg noen millimeter og ble kanskje tilgodesett fordi samefolket skulle være med i mangfoldet :) Nå er høydekriteriet vekk, kravet er at du når over egen sokkelest.

I politiet ble du raskt kalt for smilet i kriminaliteten. Utdyp det.

– Jeg tok nok dessverre ikke alt like alvorlig, trodde at humor var noe alle mennesker hadde plenty av. Det har de ikke. Gjerne ikke de ambisiøse uten talent.

Hva tenker du om det å blande rollen som politi med det å tenke ut kriminelle handlinger som krimforfatter?

– Jeg tror vi er 12-13 med den bakgrunnen. Det er mulig å blande rollen forfatter og politi så lenge man lager en distansert krim som ikke identifiserer konkret kriminalitet.

Nylig kom din fjerde krimbok. Hva kan du si om den?

– Kunsten å Røve, hadde lanseringsdato 1, juli 2022, etter nesten to års arbeid. Boka er nummer fire i serien om Jan Petter Salte og hans gjeng med politisæringer.

Også denne boka henter idé fra en virkelig sak. Denne har jeg kamuflert og jazzet opp. Boka skal speile spenning, ekte politiarbeid, humoristisk kultur og små spark til samfunnet.

Så du henter inspirasjon fra virkelige saker som du har opplevd i yrket ditt?

– Ja, Men de kamufleres så godt at ingen vil kjenne sin egen rolle.

Er det vanskelige å anonymisere saken?

– Nei, det vanskelige er å skrive godt språk, ha god flyt, finne kreative vinklinger på innholdet, holde spenningen oppe og samtidig finne lett humor. Merk at humor ikke er noe fortellerstemmen min gir, men aktørene mine. Slik er forfatteren ikke ansvarlig :)

Mener du at krim skrevet av politifolk er annerledes enn krim fra andre forfattere?

– Kriminallitteraturen har utviklet sine egne premisser, konvensjoner og skriveregler som er langt unna politivirkeligheten. Politiforfatteren må holde seg innenfor de metoder og regler som vi bruker i virkeligheten. Det setter grenser. Blant annet må det ikke være logiske brist, feil innhenting av bevis, og korrekt omgang med metoder.

Politiforfatteren må holde seg innenfor de metoder og regler som vi bruker i virkeligheten.

Leser du alle anmeldelser av bøkene dine?

– Ja, men det er ikke noe problem. Jeg er ikke tilgodesett med så mye oppmerksomhet at mange anmelder dem. Men jeg leser de, tar opp tips og overser når anmelderen legger krimlitteraturens premisser til grunn.

Noen du har blitt overrasket over?

– Ja, når anmelderen tar på seg politihatten – og bommer. Som jeg skulle ta på en legefrakk og stille en diagnose.