Lck jubileumshefte

1974

2014

Lillehammer Cykleklubb - 40 책r

1974

2014

Historien om 40-åringen Lillehammer Cykleklubb

1-2

Startet uten visjoner og mål Per Martin Gundersen

6

Leder i Lillehammer Cykleklubb Mitt første møte

Legenden fra 1980-tallet Per Ivar Mork

Edvald Boasson Hagen og andre stjerner

Daglig leder - utvikling og fremtid David Tofthagen

3

7-8

4-5

11-12

UTGIVER: Lillehammer Cykleklubb, 2014 OPPLAG: 1.000 stk TEKSTER: Per Ivar Henriksbø/GD FRAMSIDEFOTO: Kristoffer Øverli Andersen/GD FOTO: Kjell H. Vollan/GD, Per Ivar Henriksbø/GD, Menno-Hoekstra, PRODUKSJON: IGT AS TRYKK: UnitedPress Tipogrãfija SIA, Riga

Skigutten som ble toppsyklist Anders Skaarseth

13

1974

2014

Lillehammer Cykleklubb - 40 år

Velodrom i Lillehammer?

22

HISTORIEN OM LILLEHAMMER CYKLEKLUBB Historien til 40-åringen Lillehammer Cykleklubb er på mange måter en fortelling om to klubber.

Dagens LCK er, hvis man ser pinlig pirkete på det, ikke helt den samme klubben som ble startet tilbake i 1974.

PIONERENE INNEN aktiv sykling i Lillehammer var i første rekke Dag Rune Bekkemellem, Hans Anders Grindaker og brødrene Asgeir og Kjell Kvamme. For ikke å glemme Idar Kristensen Norvald Kvamme og ikke minst Rigmor Rolstad som var viktig i administreringen. Rigmor Rolstad var også meget sentral i Lillehammer Skøyteklubb, og hun skaffet sykkelklubben en god trener i tidligere syklist Rolf Paulsen fra Oslo. Han lærte de aktive mye de første årene.

- Som unge syklister drømte vi jo om å bli proffe vi også, men det var annen tid og apparatet som skulle til var ikke å finne mange steder her hjemme den gang, sier Dag Rune Bekkemellem.

Det må også nevnes at klubben var en av de større og bedre klubbene i Norge i aldersbestemte klasser mot slutten av 70-tallet.

BEKKEMELLEM VIL IKKE ta æren for å ha startet klubben. Men han forteller at det først og fremst var i de aldersbestemte gutteklassene den aktive syklingen foregikk de første årene i LCKs historie.

Stort sett deltok rytterne i lokale ritt.

Det kunne være på steder som Fagernes, Gjøvik osv. pluss sesongens sportslige høydepunkt: Solo-rittene het de offisielt.

I praksis var de ungdomsklassenes norgesmesterskap.

- Jeg startet i aldersgruppen 12-13 år.

Vi var seks-syv fra Lillehammer som var med på Solo-rittene fra starten. Helleberg sportsbutikk, som var eid av Øglænd, var leverandøren vår av sykler. Alle syklet vi på DBS med ti gir, forteller han.

Hvordan gikk det i ritt?

- I starten fikk vi juling så det sang. Ingen hadde sykkelkunnskap, men det skaffet vi oss smått om senn. Etter hvert var vi flere som hevdet oss ganske bra, selv om det var naturstridig at det skulle være sykkelklubb i en by der det var vintersport og ski som gjaldt. Sykling var noe man drev med i Oslo og der omkring. Først da vi begynte å markere oss sportslig, fikk vi aksept. Vi var en liten klubb driftet på kakelotterier, og vi hadde tynt med midler. Det var slik idrettsklubbene ble drevet på den tiden.

Dugnadsånden - foreldrene som kjørte

1974

ungene til sykkelritt - var avgjørende. En hard kjerne av dem var sjåfører.

VIKTIG FOR DEM som drev med aktiv sykling på 1970-tallet, var at alle var ivrige på ski om vinteren. Tyngdepunktet lå i de aldersbestemte klassene, opp til og med junior.

- Da vi kom så langt som til senior, greide jeg å kvalifisere meg til A-klassen som det het den gangen, forteller Bekkemellem.

PÅ 1980-TALLET VAR miljøet av aktive syklister knyttet til LCK og øvrige klubber i regionen ikke større enn at det fra 1983 ble hensiktsmessig å stille i ritt under sammenslutningen CK Mjøsa (Cycleklubb Mjøsa). Et distriktslag eller rettere regionallag.

BEKKEMELLEM TREKKER fram Per Ivar Mork, Hans Rosenborg, Torbjørn Hegge, Hallgeir Paulsrud og Arvid Pedersen som svært viktige personer for at sykkelklubben levde videre utover i 1980-årene. De var alle aktive og svært habile konkurransesyklister.

SIST PÅ 1980-TALLET gikk Lillehammer Cykleklubb nærmest i dvale. Tiden da Per Ivar Mork & co. herjet på landevegen, blant annet i turrittet Trondheim-Oslo, var over. Det var før Den store Styrkeprøven ble et ritt der lagkonkurransen gjaldt.

Styrkeprøven på 1980-tallet var de individuelle turrytternes ritt, det mest prestisjetunge her til lands (se egen artikkel om og med Per Ivar Mork).

DA 1980-TALLET gikk over i 1990-tallet, skjedde det som kan kalles en aldri så liten revolusjon innen sykkelsporten. En ny type sykkel hadde blitt introdusert.

Mer solid ramme, mindre hjuldiameter, grovere dekk. Bruksområde: grusveger stier, skog og mark.

Offroaderen, på norsk terrengsykkelen, var kommet til landet. Også til Lillehammer.

MIDT I STORGATA (senere gågata) i Lillehammer dukket det opp en liten butikk ved navn Skandinavisk Høyfjellsutstyr.

2014

Den var en del av en nyetablert minikjede av alternative sportsbutikker. Segmentet var telt, friluftsutstyr, rekvisitter til klatring og fjellsport og den nye typen sykler.

Butikken lå i samme lokaler som dagens Birk Sport.

SKANDINAVISK HØYFJELLSUTSTYR hadde norsk enerett på de gromme sykkelmerkene. I butikken fant du ikke billigsyklene, men drømmesyklene fra bl.a. Gary Fisher og Klein. Det var syklene for de kresne, for feinschmeckerne. Butikksjefen, Snorre Moen, og hans kolleger, syntes ikke det passet seg at Lillehammer ikke hadde en sykkelklubb.

Riktig nok fantes en sykkelklubb, men i realiteten bare på papiret. Det var mer eller mindre det hele. Aktiviteten var omtrent på nullpunktet.

TERRENGSYKKELEN HADDE det som landeveissykler ikke hadde. Den kunne brukes nærmest over alt. Det betydde også at den hadde potensial til i større grad enn racersyklene, å bli brukssykkel.

Dessuten hadde den mange gir og var følgelig atskillig enklere, mer fleksibel og derfor morsommere å bruke enn tradisjonelle hverdagssykler.

MEN HVORDAN FÅ flere mennesker til på sykle mer i en by uten en fungerende sykkelklubb? Verden var i ferd med å legge bak seg den kalde krigen og med den en epoke med sovjetisk- eller USA-regisserte militærkupp rundt om. Få hadde hør om sykkelkupp. Det måtte i så fall være supre tilbud på sykler i butikkene.

Ved inngangen til 1990-tallet var imidlertid ikke storomsetning av sykler noe som ble snakket nevneverdig om. De som drev Skandinavisk Høyfjellsutstyr ønsket på sin side forståelig nok å få folk til å begynne å kjøpe sykler. Hvordan få det til?

Svaret var entydig: Lillehammer trengte en sykkelklubb.

TOR FREDRIKSEN VAR styreleder i klubben som lå i hi. Snorre Moen kjente Erling Høyem. Jo Bjørner Haugen var også én av medspillerne i det som skulle bli starten på nye LCK. I virkeligheten ble LCK kuppet, om enn mindre brutalt enn

Lillehammer Cykleklubb - 40 år

1974

2014

1

Foto: Privat

det som hadde skjedd i Chile 11. september 1973. Dessuten fikk Høyem med seg ektefellen, Birgitte Rosenvinge.

Men både Høyem og Haugen trekker fram Morten Østli som den som egentlig dro det i gang. Med hjelp fra sykkelkretsen fikk entusiastene etablert et interimsstyre. Året var 1990.

SNART BEGYNTE MAN å se stadig flere lillehamringer med terrengsykkel under rompa og mellom beina. De som så smått fattet interesse for den nye type sykler, men kanskje ennå ikke hadde spart seg nok kroner til å skaffe seg slike tohjulinger, kastet øyne like lange som om bilentusiaster skulle få øye på en Daimler eller Ford Transam, når de så en butikkblank Gary Fisher eller en Klein rulle forbi.

Laget i stål, oftest i aluminium. Rammer i karbon var ennå knapt en sjeldenhet.

LILLEHAMMER CYKLEKLUBB gjenoppsto. I startfasen var det «nye» idrettslaget ingen en stor organisasjon med millionomsetning som nå, mer enn 20 år senere. Det var en liten klubb som i realiteten kan kalles en avgrenset krets med entusiaster. En gjeng som la ned så mye innsats og krefter at allerede i 1992 kunne Lillehammer inviterte til verdenscupritt i downhill. Høyem og Haugen gir likevel mye av fortjenesten for at det ble virkelighet til Bjørn Ruud i Lillehammer Olympiske Organisasjonskomité (LOOC).

Han var motoren, på mange måter.

TO ÅR PÅ RAD ble det arrangert verden-

2

1974

2014

scupritt i byen som i 1994 skulle være vert for vinter-OL. Andre året, 1993, tok kjernen av terrengsykkelentusiaster og «kuppmakere» i gjenopplivede LCK en stor sjanse. Basert på en den gang temmelig sprø idé: Et sykkelritt over fjellet, fra Rena til Lillehammer. Et sommerhalvårets svar på det tradisjonsrike Birkebeinerrennet på ski. Så sprø var ideen at Lillehammer Skiklub ikke syntes den var god nok til å være med på galskapen. Det kunne umulig ligge annet enn utgifter og masse ekstra arbeid i noe sånt.

FOR MODERNE mennesker anno 2014 høres dette corny ut. Den gangen var det slett ikke alle, knapt noen som tenkte at i løpet av ikke veldig mange år skulle Birkebeinerrittet vokse til å bli verdens største terrengsykkelritt og generere omsetning på et tosifret antall millioner kroner. Ikke en gang kretsen rundt Skandinavisk Høyfjellsutstyr og reetablerte LCK ante hva de hadde satt i gang da ca. 30 personer sommeren 1992 satte seg på syklene sine på Rena og la i veg mot Lillehammer for å finne en trasé som kunne brukes.

RENA IDRETTSLAG VILLE i motsetning til Lillehammer Skiklub være med. I august 1993 smalt startskuddet for det første Birkebeinerrittet.

- Vi trodde vi kanskje skulle greie å trekke 300 ryttere til start. Så meldte 1.400 seg på, forteller Erling Høyem.

Målgang var gjennom kulverten som går under bakken fra nordsiden av Kristins Hall og ender i det nordvestre hjørnet av

Lillehammer Cykleklubb - 40 år

Håkons Hall. Sperrebånd skilte syklistene fra resten av det som foregikk i hallen.

Rune Høydahl kom først i mål før verken noe eller noen var klar for å ta imot rytterne, humrer Høyem og Jo Bjørner Haugen.

Ikke hadde arrangøren kopimaskin, heller ikke et fungerende sekretariat. De gikk til og med tom for drikke.

HVORFOR DENNE LANGE fortellingen om en liten butikk som var lokal pioner i salg av terrengsykler og Birkebeinerrittets spede start? Fordi Skandinavisk Høyfjellsutstyr, og det vesle miljøet i lokalene der, var kilden som ga næring til å bedrive og utvikle noe som lignet lokal sykkelsport.

Butikken var et arnested og idébank.

Det var i denne kretsen ideen om Birkebeinerittet ble unnfanget. Det var ut fra dette vesle miljøet og i hodet til disse entusiastene at det vi i dag kjenner som Lillehammer Cykleklubb (inntil for ett år siden Lillehammer Cykle Klubb) vokste fram. Så sterkt tør Høyem og Haugen i dag si det at hadde det ikke vært for Snorre Moen og det drivhuset han gjødslet og var sentral i dyrkingen av, er det langt ifra sikkert at LCK i dag hadde vært i nærheten av det begrepet og den millionbedriften klubben er, med verdensmestere, VM-medaljører, etappevinnere i Tour de France og Giro d’Italia, birkebeinerrittvinnere osv. i medlemsrekkene. En sykkelklubb som møtes med respekt og beundring i hele sykkelnorge.

LILLEHAMMER CYKLEKLUBB 40 ÅR ansatt gir oss mye større handlingsrom, og vi kan følge opp både ryttere og samarbeidspartnere på en mye bedre måte. Vi har også i denne tiden hatt betydelig økning i våre sponsorinntekter, mye fordi vi har hatt mulighet til å møte dem på dagtid.

MITT FØRSTE MØTE med Lillehammer Cykleklubb, var som trener for Kid-gruppa sommeren 2005. Den gang var det min eldste sønn som syklet. Jeg ble så valgt inn som vara til styret i klubben på årsmøte i desember 2005. Jeg satt som vara frem til jeg tok over som leder på årsmøtet i desember 2010. Etter det har jeg vært gjenvalgt som leder to ganger.

JEG HAR IKKE NOE stor karriere på sykkelsetet, men jeg har syklet Birkebeinerrittet syv ganger, og jeg er noe over gjennomsnittlig interessert i sykkel. Denne interessen får jeg dyrket i fullt monn som leder av Lillehammer Cykleklubb. Det er morsomt, utfordrende og ganske mye jobb å være leder av innlandets største sykkelklubb. Ikke er vi bare størst; vi er også den klubben som har flest aktive syklister. Jeg synes at det er spesielt morsomt at vi har aktive i alle aldre fra 6 til 70 år!

Det jobbes veldig bra i alle grupper.

Kidsgruppa (6-12 år) har en gjeng meget engasjerte trenere og en ivrig gruppe barn.

Det er viktig at vi gjør en god jobb her, da det har mye av rekrutteringen ligger.

VI HAR STORE, AKTIVE ungdomsgrupper som gjør seg bemerket på ritt rundt om i landet, både på terreng og på landevei. Den fine grønne trøya vår lyser opp og er lett gjenkjennelig.

Jeg trives veldig godt med å være på ritt. Har en sønn som sykler på juniorlaget, og det er utrolig givende å få være med og bli kjent med rytterne og å lære miljøet å kjenne. Har etter hvert blitt ganske flink til både å blande og lange flasker.

EN ANNEN TING som er utrolig morsomt, er at veterangruppa/mastergruppa vår bare vokser og vokser. Det er veldig viktig for en klubb å ha et tilbud til ryttere i alle aldre, og denne gruppa er en viktig del av klubben. Skulle ønsket at vi hadde noen flere kvinner som syklet aktivt, så dette må vi fortsette å jobbe med å få til.

KLUBBEN HAR MANGE profilerte ryttere, og vi får mye oppmerksomhet i lokalpressen og i riksmedia. Noe av vår suksess skyldes nok i noen grad vårt samarbeid med NTG. Mange av våre ryttere går her, og vi nyter godt av den kompetansen som finnes der.

Som jeg nevnte, er det viktig å ha et tilbud til alle. Jeg mener også at vi må legge til rette for at ryttere skal kunne nå sine mål og satse. Det er alltid viktig å ha noen

KLUBBEN DELER KONTOR med Lillehammer Skiklub og Birkebeinerrittet AS. Dette gir oss også mange fordeler, og ikke minst gir det et arbeidsmiljø til vår ansatte, David.

Foto: Menno-Hoekstra

å se opp til. Det handler mye om å tro på at en kan klare å bli god. Vi har hatt mange som har klart dette i klubben, og de har vist veien. Dette tror jeg gir en viss selvtillit til de yngre i klubben; de ser at det går an å bli god på sykkel selv om du bor i Lillehammer hvor det er snø halve året.

Landeveissykkel er en lagsport, og her er det vanskelig å bli god alene. Derfor er miljøet så viktig. Det må hele tiden jobbes med å bygge miljø og å vise at alle er like viktige uansett om de er av dem som ofte kommer først i mål, eller om de kanskje er en av dem som sjelden kommer til mål.

Respekt er viktig, og det er essensielt at vi har respekt for og støtter hverandre.

Dette tror jeg er noe vi langt på vei har klart å få til.

Men som med alt annet; dette er noe det må jobbes kontinuerlig med.

LILLEHAMMER CYKLEKLUBB eier halvparten av Birkebeinerrittet. Overskuddet derfra gjør at vi kan drive slik vi gjør. Jeg skjønte ganske tidlig etter at jeg ble leder i klubben, at skulle vi klare å drive klubben skikkelig, måtte vi ha noen som kunne jobbe for klubben på dagtid.

David Tofthagen var allerede inne i klubben, og han startet først i en 30 % stilling våren 2011. Det viste seg snart at dette ikke var nok, og vi utvidet stillingsprosenten til 50, 70 og så 100 % stilling.

Klubben har etter hvert blitt av en slik størrelse at det ikke er mulig å drive organisasjonen på frivillig basis. Å ha en fast

VI HAR OGSÅ i løpet av de siste årene arrangert flere ritt, både på landevei og terreng. Lillehammer GP ble arrangert i 2011 og 2012. Dette var et tredagers ritt for aldersbestemte klasser. I 2013 startet vi bakkerittet Ilsetra Opp, som går fra parkeringsplassen ved Hafjell alpinsenter og opp til Ilsetra. I 2012 arrangerte vi Norgescup i terreng rundbane, og i 2013 arrangerte vi NM i terreng rundbane.

I tillegg til dette er klubben også medarrangør av Birkebeinerrittet og Landeveisbirken. Vi har også vært så heldige å få være arrangementssted for en etappe i Tour of Norway både i 2012 og 2013, og skal vi gjøre i 2014. Neste år er vi medarrangør av NM på landevei.

TOUR OF KIDS NORWAY har hatt Lillehammer som stoppested de siste årene.

Denne store aktiviteten betyr at det til tider kan være stor belastning på medlemmene i klubben i form av dugnad. Vi har meget dyktige medlemmer som stiller opp for klubben, og som kan å arrangere ritt. Jeg vet at det ofte kan bli stor belastning på enkelte, men jeg håper at vi gir noe tilbake i form av opplevelser og samhold. Vi er faktisk helt avhengige av at folk stiller opp.

JEG TRIVES SOM leder i Lillehammer Cykleklubb. Det har vært og er en utfordrende og interessant oppgave. Jeg har lært veldig mye, og jeg fortsetter å lære nye ting hele tiden. Ikke minst, får jeg treffe mange positive og hyggelige medlemmer i alle aldre.

Jeg ønsker oss alle lykke til i jubileumsåret. Mange klubber er eldre enn oss.

Men det er faktisk ikke veldig mange klubber som er bedre enn oss (helt sånn objektivt sett) Lisbeth Berntsen Huse Leder Lillehammer Cykleklubb

Lillehammer Cykleklubb - 40 år

1974

2014

3

LEGENDEN FRA 1980-TALLET Per Ivar Mork har for den lokale sykkelsportens «husker du»-generasjon legendestatus. Aktiv rittsyklist i LCK på første del av 1980-tallet. Men flest husker ham nok best for hans herjinger i Den store Styrkeprøven i perioden før lagkonkurransene tok over, og ikke minst for hans solorekord på de 540 kilometerne fra by til by.

MORK ER EGENTLIG fra Lom. Som ung flyttet han til Ullensaker der han syklet aktivt. Fram til 1980 kjørte han for velrenommerte Ullensaker sykkelklubb.

Tilbake i Lillehammer for LCK. I sykkelklubben i Lillehammer var han ikke alene. De som husker en mannsalder tilbake, vil nikke gjenkjennende til navn som brødrene Asgeir og Kjell Kvamme og deres far Norvald Kvamme. En skikkelig sykkelfamilie og sentral i LCKs konkurransesykling. Andre navn fra samme tid var Hans Rosenborg, Torbjørn Hegge (hvis far var ildsjelen Kristian Hegge), Hallgeir Paulsrud, Arvid Pedersen… Flere kunne og burde vært nevnt.

ETTER UNGDOMS- og juniorsatsingen fra stiftelsen av LCK i 1974, var det fra starten av 1980-tallet seniorene som frontet klubben utad. Gutta syklet norgescupritt og reiste nesten hver helg i sesongen landet rundt på konkurranser.

Fra Tromsø i nord til Kristiansand i sør.

Mork husker nattgateritt i Tromsø i midnattssol, med hele den nasjonale eliten på plass. Han minnes også da han vant B-NM i 1982, og at Rosenborg syklet så bra som hjelperytter at Mork kunne kjøre solo til mål.

NORGE HADDE FLERE klassiker-ritt som trakk internasjonal deltakelse. Tyrifjorden Rundt var det største med reportasje i NRKs Sportsrevyen. Det kjørte lillehamringene flere ganger.

Også det ukelange etapperittet Telemark Rundt var stort. Senere ble det kalt Rikstotorittet, men det handlet altså om sykling, ikke trav. Det trakk internasjonal deltakelse. Per Ivar Mork forteller at han én gang i Tønsberg spurtet mot selveste Guiseppe Saronni, den italienske stjernen med mange meritter fra bl.a. Italia Rundt på CV-en.

- Ofte deltok østeuropeere. På den tiden hadde de ikke like lett tilgang på utstyr og slitedeler som oss. Så det hendte ikke sjelden de kom med krystall og dekk, som de tross alt var flinke på. I bytte fikk de alskens slitedeler de trengte.

4

1974

2014

I ULLENSAKER hadde Mork trent under blant andre Ørnulf Andresen. Han og broren Torleif regjerte i norsk elitesykling i mange år fra slutten av 1960-tallet og godt ut på 1970-tallet. Det gudbrandsdølen lærte på Romerike, ble veldig verdifullt da han flyttet til Lillehammer.

For kunnskapene om treningsmetoder var ikke akkurat imponerende i LCK rundt 1980.

- Med tiden kom Erik Røste (senere suksessfull landslagstrener i langrenn og i dag president i Norges Skiforbund) inn. Han var en habil syklist og hadde gått idrettshøyskolen. Han ble med som trener først i LCK, siden i CK Mjøsa. Vi lærte mye av ham, forteller Per Ivar Mork CK MJØSA BLE stiftet foran sesongen 1983. En følge av ønsket om regional elitesatsing. En håndfull ryttere fra hovedsakelig Gjøvik og Lillehammer var med.

Trondheim-Oslo og Per Ivar Mork hører liksom sammen. Fem år på rad, fra 1979 til 1983, vant lillehamringen rittet, som altså ikke ble syklet som lagkonkurranse. Det var alle mot alle. Ordentlig sykkelritt, altså!

Syklene var av stål. De hadde 10 gir, ikke 20 eller 22 som dagens konkurransesykler på landevegen. De veide heller ikke pluss/minus syv kilo.

Per Ivar Mork hadde Campagnolo-utstyr.

- Det var og er det frakkeste. Men jeg tenker ikke på at dagens sykler veier «halvparten» av våre, for vi som konkurrerte på den tiden hadde det beste som fantes da.

HAN FORTELLER OM treningsturene og minnes blant annet en tur fra Oslo til Ringebu da det begynte å snø over Lyngna.

Resten av ferden gikk i slapseføre. Eller kveldsøkter fra Lillehammer til Venabygdsfjellet og tilbake. Hadde vi giddet det i dag?

hadde nemlig den tidligere vinneren av Styrkeprøven og på sitt beste 14. mann sammenlagt i Tour de France, Jostein Wilmann, kjørt på 15.50. Alene! Å slå den tiden krevde trening. Mork hadde syklet langt, lenge og mye før. Nå begynte han å forberede seg på det som skulle skje året etter, i 1985.

Som oppkjøring syklet han for eksempel dagstur fra Lillehammer, via Hamar til Elverum og Rena, opp til Koppang og over Ringebufjellet, før han vendte nesa hjemover igjen. Solo!

- Jeg husker at jeg en gang stanset ved Atna. Da kom det noen gutter som tydeligvis aldri hadde sett en racersykkel før.

Jeg måtte vente med å kjøre videre til de hadde hentet foreldrene sine, så de også fikk se sykkelen, humrer Mork.

I 1984 BESTEMTE Per Ivar Mork seg for at han skulle sette solorekord på distansen Trondheim-Oslo. Samme året

HAN GJORDE MANGE langturer. Oftest alene. Blant annet fra Ringebu over Venabygdsfjellet, opp til Hjerkinn og Dovrefjell

Lillehammer Cykleklubb - 40 år

og tilbake gjennom Gudbrandsdalen.

Rundt 25 mil er distansen. De fleste gangene uten å stanse. Mat og drikke tok han til seg på setet. Nesten alltid lå han konsekvent i bukken. Han visste at det var slik han måtte sykle hvis han skulle ha mulighet til å frariste Jostein Wilmann rekorden.

Solorekord Trondheim-Oslo var ikke noe man bare fant på og gjorde sånn uten videre. For å få tiden godkjent, måtte rekordforsøket varsles to uker på forhånd, og sykkelturen «overvåkes» av en NCF-dommer.

- Jeg hadde psyket meg opp noe veldig. Forsøket skjedde på ettersommeren, og jeg befant meg i ei boble da jeg startet.

Snart fikk jeg vinden imot, men det anfektet meg omtrent ikke. Det var mindre biltrafikk på vegene enn i dag. Desto flere mennesker var ute for å heie hele vegen

ned til Lillehammer. Jeg lå i bukken uavbrutt og var veldig fokusert. Det var som om jeg ble båret fram. Jeg måtte kjøre av ved Fåberg og ta lokalvegen på vestsiden av Lågen og Mjøsa. Ved passering Lillehammer lå jeg en time foran rekorden til Wilmann. Strekningen mot Minnesund var derimot omtrent tom for publikum. Etter hvert fikk jeg krampe i låra. I følgebilen satt Per Digerud (forhenværende syklist og far til toppsyklisten Geir Digerud) og Dag Lindebjerg (kjent som NRK-journalist og sportsreporter). Flere ganger var jeg så sliten at de måtte «vekke» meg ved å skrike i høyttalerne de hadde på bilen.

Jeg var som en robot som bare fulgte ordre. Før Kapphøgda ropte Per at jeg måtte kjøre på den letteste klinga for å unngå totalt krampehavari i den lange bakken. Det gikk ikke akkurat fort sørover, så ved ankomst Minnesund hadde jeg tapt hele forspranget jeg hadde til Wilmann da jeg passerte Lillehammer. Til gjengjeld hadde jeg gjort som Digerud sa, og det var som jeg var blitt født på ny. Krampen forsvant, og kroppen var helt topp igjen.

Så jeg dundret på innover mot Oslo. Jeg syklet som jeg kanskje aldri hadde gjort før. I mål viste tiden 15.31.51 (NB: Det tilsvarer en snitthastighet på mellom 35 og 36 kilometer i timen på hele den 54 mil lange distansen).

MEN REISEN OG rekorden hadde kostet.

Per Ivar Mork forteller at han var dårlig i et år etterpå.

I dag kan han se tilbake på solorittet med tidens distanse.

- Jeg lærte hvor mye det går an å få ut av kroppen. Hva det vil si å gå i kjelleren.

Når folk snakker om å være i kjelleren, tror jeg veldig mange egentlig ikke vet hva det vil si. Jeg var helt i kjelleren. Samtidig skjønte jeg at man må være i en helt egen modus for å gjøre det jeg gjorde.

Da jeg satt og tråkket mil etter mil etter mil i 15 ½ time, så jeg for meg Laurent

Lillehammer Cykleklubb - 40 år

1974

2014

5

Fignon (fransk topprytter og vinner av Tour de France). Det var slik jeg trente til soloturen. Lå i bukken hele tiden under langturene. Brukte speedometer for å få inn den jevne hastigheten jeg visste jeg måtte holde i time etter time etter time.

Etter rekorden var jeg helt utslitt, mentalt og fysisk ferdig.

MORK FORTELLER at arrangører ville ha ham over til USA for å kjøre de store distanserittene med betydelige premiepenger.

- Det var fristende, men jeg var helt pudding. Orket ikke.

HAN VAR BLITT 31 år. Lillehamringen hadde kapasiteten, talentet og gutsen som trengtes for å bli proff. Det var mer omstendighetene som gjorde at han ikke ble yrkessyklist. Dessuten; det han gjorde på landevegen mellom Trondheim og Oslo kostet for mye.

- Hvordan var det med høydetrening?

- Den begrenset seg til turene over Venabygdsfjellet, humrer han.

Per Ivar Mork syklet på Pinarello. Akkurat som Edvald Boasson Hagen gjør i dag.

Etter rekorden Trondheim-Oslo var lillehamringen på ferie i Italia. Blant annet besøkte han byen der mannen som har gitt Pinarello-syklene navnet, hadde sin berømte sykkelbutikk.

I butikkvinduet hang et avisutklipp.

Bildet på utklippet var av nordmannen som sto utenfor og tittet. Ved siden av utklippet hang bilde av Battaglin, en annen stor italiener hvis navn er skrevet med gullskrift i sykkelhistorien, og som dessuten har gitt navn til et kjent sykkelmerke.

- Da jeg kom inn i forretningen, kjente herr Pinarello meg igjen. Det var ikke måte på begeistring. Jeg ble tatt imot som en sykkelstjerne, ler lillehamringen.

PER IVAR MORK sykler fortsatt. Ikke mer enn vel 500 mil i året, riktig nok. Han sykler Birken, og har deltatt i Sognefjellsrittet og Nordisk mesterskap for veteraner. Dessuten er han gjerne ei uke på Mallorca og sykler tidlig på våren. Ellers går han en del på ski om vinteren.

Om han definitivt er ferdig med Styrkeprøven, er kjærligheten til sykkelsporten og syklingen uansett fortsatt levende.

STARTET UTEN VISJONER OG MÅL - Vi hadde verken visjoner eller mål, sier Per Martin Gundersen. Valgt inn i styret i LCK i 1995.

Fra 1997 leder for klubben til 2010.

DE 13 ÅRENE Gundersen ledet LCK, til Lisbeth Berntsen Huse tok over, er også fortellingen om en klubb som gikk fra å ha «noen talenter» og en stadig økende økonomisk omsetning med bakgrunn i halvparten av eierskapet til det kraftig voksende Birkebeinerrittet, til å produsere den ene toppsyklisten etter den andre.

I terrenget som på landevegen.

Lars Ragnar Manengen, Stian Sommerseth og framfor alt, Edvald Boasson Hagen. Han er riktig nok «bare» én av flere som kontinentallag i norsk førstedivisjon på landevegen, har rekruttert fra LCKs rekker, men den første og hittil eneste i klubben som er blitt rytter på et utenlandsk topplag, World Tour-lag, som det heter i dag.

GUNDERSEN VIL IKKE ta æren for den sportslige utviklingen.

- Det var ikke klubben i seg sjøl som produserte toppsyklister. Det var heller ikke vi som dyrket fram Edvald. Jeg tror han hadde blitt toppsyklist uansett, selv om han ofte gir klubben han vokste opp i kreditt for den sportslige suksessen sin. Uansett; LCK fikk god økonomi som etter hvert ga oss mulighet til å dekke startkontingent for de aktive og stille med minibuss og henger når rytterne skulle på ritt. Inntektene fra særlig Birken var utvilsomt viktig i utviklingen vi har sett.

Vi har sluppet å basere oss på dugnader for å få det til å gå rundt. Da jeg overtok, hadde vi ikke et produkt å selge, så sponsormarkedet var svakt. I dag er det mye enklere og dessuten mer fristende for støttespillere å bli assosiert med sykling og LCK. Det finnes utvilsomt en Edvald-effekt som kan forklare noe av denne utviklingen. På midten av 1990-tallet og årene som fulgte drev vi etter hvor vinden blåste. Det var slett ingen målrettede planer og den nærmest profesjonelle driften vi ser i dag. Men jeg må si det hjalp veldig på det sportslige da NTG opprettet sykkellinje i Lillehammer.

Klubben sliter med rekruttering av jenter?

6

1974

2014

Lillehammer Cykleklubb - 40 år

Foto: Per Ivar Henriksbø, GD

- Ja, fordi det hele tiden blir for få. Jeg tror sykling som andre idretter slåss mot flere ulike tilbud og interesser enn vi gjorde før.

Hvor er LCK om 10 år?

- Jeg tror i alle fall ikke at klubben kan regne med at Birken vokser mer og at inntektene derfra øker og øker. Det mest sannsynlige er at arrangementet stabiliserer seg på dagens nivå og omfang. Samtidig er det synd hvis sykkelklubben bare fokuserer på prestasjoner og resultater.

Like viktig for framtida er å stimulere til at flere begynner å sykle og finner gleden og nytten i selve aktiviteten. Sykling er nemlig en mosjons- og treningsform det er mulig å drive med til en blir veldig gammel. LCK må skape og selv være en arena som bidrar og legger til rette for at det ikke bare er konkurransesykling som gjelder, men fremme sykling som aktivitet, sier Per Martin Gundersen.

LCKs STJERNER Lillehammer Cycleklubb har fostret flere ryttere i dagens generasjon, som har vist seg fram både nasjonalt og internasjonalt.

Klubbens ubestridte stjerne er utvilsomt Edvald Boasson Hagen. Hans merittliste ruver ikke bare i klubbsammenheng, den ruver i norsk toppidrett og internasjonal sykkelsport: To individuelle etappeseiere i Frankrike Rundt, to etappeseiere i Italia Rundt. Den ene individuelt, den andre i lagtempo. Til merittlista hører dessuten to triumfer sammenlagt, samt etappeseiere i Eneco Tour. Edvald har vunnet klassikeren Vattenfall cyclassics i Hamburg og den belgiske semiklassikeren Gent-Wevelgem.

Sølvet i VM fellesstart for profesjonelle, bak Philippe Gilbert og foran Alejandro Valverde i 2012, VM-bronse på lagtempo med Team Sky i 2013, foruten 2. plass sammenlagt i Tour of Oman i 2010, er også risset inn med uthevet skrift i Edvalds CV. Nevnes bør for øvrig etappeseier i Tirreno–Adriatico, Tour of California og i prestisjetunge Critérium du Dauphiné, samt flere etappeseiere og sammenlagtseier i Tour of Britain. I 2009 endte Edvald Boasson Hagen på sjetteplass på UCI-rankingen.

På hjemmebane rager etappeseier i Fredsrittet, NM-gull i fellesstart, flere NM-gull på tempo, to sammenlagtseiere i Tour of Norway med etappeseier i Lillehammer begge årene, høyt.

GJENNOM TIDEN SOM profesjonell i Sky har Edvald blitt brukt som sentral og betrodd hjelperytter i viktige etapperitt for både Bradley Wiggins og Chris Froome. De første par åra på øverste nivå var han Mark Cavendish sin kanskje viktigste opptrekker på Columbia-laget.

Rudsbygdingen ble heltidsproff i 2007, året han fylte 20. Fram til 2010 kjørte han for Team Columbia Highroad, som etterfulgte T-Mobile, laget Edvald egentlig hadde signert for. I 2010 gikk han over til det nye britiske topplaget, Team Sky. Fra 2015 skal han sykle på pro kontinentallaget MTN-Qhubeka.

ALLEREDE SOM UNG markerte han seg sterkt. Da laget Maxbo Bianchi (dagens Joker) ble etablert, var Edvald sentral

Edvald Boasson Hagen.

Foto: Kjell H. Vollan, GD

Oskar Birger Nikolai Svendsen.

Foto: Syklingens Verden

i rekkene. Han fikk selskap av en annen lillehamring og LCK-syklist, Stian Sommerseth. Sistnevnte ble en svært viktig hjelperytter for Edvald og lagets kapteiner, ikke minst p.g.a. Stians klatreegenskaper, arbeidskapasitet og styrke i kuperte løyper.

I TIDEN SOM kontinentalrytter er nok tre etappeseiere i Tour de l’Avenir og sammenlagttriumfen i etapperittet Ringerike Grand Prix (forløperen til Tour of Norway) de viktigste triumfene. Glemmes skal ikke 5. plass på tempo og 9. plass i fellesstart i VM i U23-klassen.

- Det hadde vært vanskeligere å satse så mye på sykling hvis jeg ikke hadde hatt klubben i ryggen og i nærheten. Jeg tviler på at jeg hadde holdt på i samme grad uten klubben, sier Edvald.

situasjonen er når dagen kommer. Jeg tenker ikke så veldig mye på det nå, sier Edvald.

DEN SOM I etterveksten etter Edvald har hatt de største triumfene er Oskar Birger Nikolai Svendsen, som ble verdensmester på tempo for juniorer i 2012. Under NM på sykkel samme år fikk Svendsen to gull- og en sølvmedalje i juniorklassen.

Han vant temporittet individuelt og 50 km lagtempo, sammen med Njål Kleiven og Sivert Fandrem. Ett av en rekke sterke resultater nasjonalt for Lillehammer Cykleklubbs juniorer de senere år.

Den sterke 2012-sesongen førte til at Oskar fikk tilbud om kontrakt med kontinentallaget Joker Merida. I 2013 tok han 5. plass sammenlagt i Tour de l’Avenir. Med til toppresultatene hans hører klasseseier og 2. plass i aldersbestemte klasser i Birkebeinerrittet.

SAMTIDIG MED Oskar Svendsen signerte LCK-eren Truls Engen Korsæth for Joker. Denne sesongen har vært preget av langvarig sykdom, men Truls viste med 3. plass i årets Birkebeinerritt og seier sammen med Joker-kamerat Reidar Borgersen i tomannstempo i Europatouren på tampen av sesongen at han er på veg tilbake. Han ble også nummer tre i

- Er LCK viktig for deg i dag, eller er den bare en liten del av din sykkelhistorie?

- Under NM har jeg mye kontakt med klubbens ledere og ryttere. Jeg synes det er veldig gøy å følge LCK og se at det gror godt blant de yngre.

- Kommer du til å delta i klubbarbeidet etter at du legger opp?

- Det er vanskelig å spå om framtida, og det er mange år fram. Jeg får se hvordan

Lillehammer Cykleklubb - 40 år

1974

2014

7

Lars Ragnar Manengen

Foto: Morten Aasen/GD.

2012 og kjørte i 2013-sesongen sterkt for Joker-laget i mange landevegsritt, samt i NM for LCK. DEN TREDJE LCK-eren på Joker er Martin Olsen. Lillehammer har dessuten hatt ryttere på det nylig nedlagte kontinentallaget Motiv3.

LARS RAGNAR MANENGEN var en viktig hjelperytter for Edvald Boasson Hagen i flere norgesmesterskap i fellesstart, men Manengen har satset mest på terreng maraton. Han er norsk mester, og i 2012 vant han Birkebeinerrittet, foran Martin Olsen og Truls Engen Korsæth. Til lokale syklister som har hevdet seg i norgestoppen i terrengsykling hører ellers Edvard Vea Iversen.

2012 BLE FOR ØVRIG et skikkelig gullår for Lillehammer CK i mesterskap: Edvald Boasson Hagen med gull på fellesstarten i NM, Oskar Svendsen tok VM-gull på juniortempo, gull på NM-tempo og gull på NM-lagtempo sammen med Sivert Fandrem og Njål Kleiven. Lars Ragnar Manengen tok NM-gull i Terreng-maraton, Julie Vollum Bø vant juniorfellesstarten i NM, Sigrid Baardsdatter Kleveland tok gull under Junior-NM i Triatlon, Mattis Stenshagen tok UM-gull i fellesstart og Eirik Josten vant UM i terrengsykling.

8

1974

2014

Lillehammer Cykleklubb - 40 år

1974

2014

Lillehammer Cykleklubb - 40 책r

1974

2014

9

10

1974

2014

Lillehammer Cykleklubb - 40 책r

LILLEHAMMER CYKLEKLUBB I DAG David Tofthagen ble tidlig i 2012 ansatt i halv stilling i Lillehammer Cykleklubb.

Han hadde i forkant hatt først 10, siden 30 prosent stilling.

INNTIL DAVID KOM inn, hadde klubben basert all virksomhet og drift på ubetalt innsats og entusiasme alene. Siden siste del av 1990-tallet personifisert gjennom formann/leder gjennom 13 år, Per Martin Gundersen (se egen artikkel).

Fra april i fjor har den topptrenerutdannede lillehamringen vært tilsatt i hel stilling, tidligere som sportssjef, nå som daglig leder i LCK.

- Hvor står LCK i dag ved 40-årsmarkeringen?

- Klubben har aldri hatt så høy aktivitet.

Vi har jevnt og trutt påfyll av aktive, både barn og unge. Selv om rekrutteringen har gått litt i bølger de senere årene, har vi en stor gruppe barn, mange ungdommer og for inneværende sesong et aktivt senior elitelag på ni ryttere. I flere år har klubben hatt store juniorgrupper, men bare ca. halvparten har blitt med videre etter at de har nådd senioralderen. I sykling er man junior i bare to sesonger. Plutselig blir man senior fra året man fyller 19, og skal konkurrere på et langt høyere nivå med lengre og hardere etapper i høyere tempo.

LCKS ELITELAG LANDEVEI har et årsbudsjett på 400.000 kroner.

- Vi har hatt elitelag de siste åtte årene. Rytterne har markert seg godt i norgesmesterskap og norgescup. Vi har så langt ni norgesmestre. I 2012 var LCK representert med fire ryttere under VM i landevegssykling. Fangsten var gull til Oskar Svendsen i tempo junior og sølv i proffenes fellesstart med Edvald Boasson Hagen. I 2013 ble det ingen individuelle medaljer på oss, men Edvald var med på Sky sitt bronselag i lagtempo.

Dessuten var Anders Skaarseth nær ved å slåss om topplassering på juniorenes fellesstart. Hva gjelder status, må også nevnes at klubben nylig startet et UCIlag i terrengsykling. Til terrengdelen hører med en rekke klasseseire i Birkebeinerrittet og store nasjonale ritt opp gjennom årene. For ikke å glemme totalseieren til Lars Ragnar Manengen i

Daglig leder i Lillehammer Cykleklubb, David Tofthagen.

Foto: Per Ivar Henriksbø/GD

Birkebeinerrittet 2012, da vi dessuten tok trippel i eliteklassen, med Martin Olsen på 2. plass og Truls Engen Korsæth på 3. plass.

Foruten Edvald Boasson Hagen som er LCK foreløpig eneste medlem på et World Tour-lag (fra kommende sesong pro continental), sykler tre av klubbens eliteryttere på Norges fremste kontinentallag, Joker: Oskar Svendsen, Truls Engen Korsæth og Martin Olsen.

trening og holde på med ulike idretter egentlig bare bra. Det er dumt å plassere unge gutter og jenter i bås for tidlig. En som har valgt å satse fullt på sykling nå som han denne sesongen er første års senior, er Anders Skaarseth (se eget intervju), som ved siden av å trene sykling, har vært aktiv skiløper. Han er sentral på vårt senior landevegslag. Da er det viktig at han vier seg til syklingen så mye som klubben har valgt å satse på dette laget.

- Hva er forklaringen på den sportslige suksessen, David Tofthagen?

- Det gode miljøet. Klubben har også tradisjon for nøktern pengebruk. Den økonomiske inntjeningen har for en overveidende del vær pløyd tilbake i sportslig aktivitet, herunder støtte og dekning av utgifter til våre aktive syklister i forbindelse med ritt. Vi organiserer også treningsleir i Syden i vinterhalvåret.

DAVID TOFTHAGEN er ikke fremmed for at det ut av den aktive landevegssyklingen i LCK innen få år kan bli grunnlag for å starte et kontinentallag også på asfalt.

Talentfulle ryttere finnes. Snittalderen på dagens seniorlag til LCK er 19 ½ år, og daglig leder mener bestemt at laget har alle forutsetninger for å våge å kjøre offensivt og prege nasjonale ritt rytterne er med i. Et kontinentallag krever budsjett på minst tre millioner kroner i året. Så mye penger har ikke klubben i dag mulighet til å bruke på et begrenset antall syklister. Heller ikke er det per nå lokale sponsorer som er villige til å putte beløp i denne størrelsesorden inn i et lokalt basert landevegslag med kontinentallagsstatus.

- Riktig nok har samlede sponsorinntekter for LCK rundet millionen. Dog er en stor del av dette indirekte støtte som klær, utstyr, sportsdrikk, overnatting etc., sier Tofthagen.

- Mange syklister, særlig de unge, driver med flere idretter. Blant annet er det en del som også er aktive langrennsløpere.

Er det et problem for LCK at klubben må konkurrere for å rekruttere dem til sykling?

- Vi har svært god dialog med skiklubben og koordinerer våre treninger med LSK. - Men utøverne må jo velge en dag?

- Ja, i alle fall i løpet av tiden som junior.

Før de blir så gamle, er det å drive allsidig

Lillehammer Cykleklubb - 40 år

1974

2014

11

AT KLUBBEN OPP gjennom åra har vært et sted kontinentallag har hentet ryttere, ser ikke daglig leder som et problem.

Edvald Boasson Hagen gikk gradene via Maxbo Bianchi (nå Joker) til profflag.

Stian Sommerseth syklet også på Maxbo Bianchi, sammen med Edvald. I dag sykler som nevnt flere av LCK-rytterne på kontinentallag.

- Målet vårt er å beholde rytterne, ikke gi dem bort så snart de er gode nok til å være attraktive for et kontinentallag.

Viktigst er likevel klubbkulturen. Elitesatsingen skal dryppe nedover i rekkene.

Eksempelvis signerer alle eliterytterne våre på at de kan brukes som trenerressurser for KIDS-gruppa, altså de aller yngste. KIDS-treningen er for gutter og jenter mellom seks og tolv år. Dessuten sveises juniorer og seniorer tett sammen.

Fortsatt har vi en utfordring i å få med nok trenere, og tilstrekkelig med sykkelinteresserte som har lyst å utvikle kompetansen sin på det å trene unge syklister LCK GÅR INN i en ny tid. Nylig ble det klart at klubben «overtar» organiseringen av sykkelsportens «punkere», downhillog freeridesyklistene. Klubben som har hatt navnet Hafjell Freerideklubb, som har vært foreningen for og organisert aktivitetene med utforsykling i Hafjell Alpinsenter sommerstid, er fra i år under Lillehammer Cykleklubbs parasoll. Det gir LCK ikke bare flere medlemmer og en bredere plattform og base innen sykling.

Det gir også nye utfordringer.

- Dagens LCK har siden 2011 vært medlem i bevegelsen Rent Idrettslag, forteller Tofthagen. Det er ikke bare et stempel og en hedersbetegnelse; i det ligger også forpliktelser.

SOM ET SERIØST og moderne idrettslag benytter LCK seg dessuten av ressursene som finnes lokalt. Olympiatoppen har en etablert filial i Lillehammer. Olympiatoppen Innlandet er navnet. Ressursene og kompetansen bruker Lillehammer Cykleklubb og dens ryttere aktivt. På Høgskolen i Lillehammer (HiL) har de en såkalt testlab. Lokalt finnes dessuten idrettslege og –psykolog. Viktige fagfunksjoner for en klubb som satser på å avle fram og legge til rette for toppidrettsutøvere, og som legger vekt på at unge syklister skal ha best og sunnest mulige rammer, også utenfor ritt.

- Ellers er det tette samarbeidet med sykkellinja på Norges Toppidrettsgymnas (NTG) et stort fortrinn, ifølge Tofthagen.

Mange av LCKs unge, talentfulle og aktive syklister har vært eller er NTG-elever.

12

1974

2014

- Vi legger vekt på å ha full kontroll med våre aktive fra uke til uke. Jeg tviler på om det finnes bedre opplegg i noen klubb rundt i landet.

I MANGE ÅR var Lillehammer Cykleklubb et idrettslag der det meste av aktiv sykling dreide seg om konkurransesyklister. Turritt-miljøet var nærmest ikke-eksisterende. Forsøk på å få i gang et turrittmiljø for veteraner samlet bare en håndfull eller så på fellestreningene, og et levende miljø grodde aldri fram.

DE SISTE PAR årene har dette endret seg. I 2012 stilte LCK med to lag (nesten 30 ryttere på hvert) i både 8 mil lange Hamarrittet og det 19 mil lange turrittet Styrkeprøven Lillehammer-Oslo. Også i 2013og 2014 deltok to lag, i både Randsfjorden Rundt og Lillehammer-Oslo. Førstelaget ble nummer to, mens andrelaget perset grundig.

- Er du voksen og liker å sykle, er det viktig å ha et miljø å komme inn i, en inkluderende kultur og ei stor og levede treningsgruppe. Samtidig er det sånn at det hjelper lite hva klubben formelt gjør; rytterne må selv ta ansvar og skape miljøene.

SELV OM Lillehammer Cykleklubb de siste tre åra har vært den klubben i Norge med flest aktive lisenser, har klubben utfordringer. En av de største er kjønnsbalansen. Styreleder siden 2010 er riktig nok kvinne (Lisbeth Berntsen Huse), og det var vært flere habile jenter i klubben. Men i dag er det bare tre jenter i 13/14-årsgruppa. To jenter sykler senior, ingen aktive juniorer er jenter. I veterangruppa er det en håndfull kvinner med.

DAVID TOFTHAGEN KAN ikke trylle.

Han slår seg likevel ikke til ro med at så liten andel av de aktive i klubben han er daglig leder for, er jenter.

- Noe kan kanskje forklares med at vi mangler de store profilene på kvinnesiden i norsk sykling. Med unntak av Gunn Rita Dahle Flesjå, selvsagt. Langrenn har Marit Bjørgen, Therese Johaug med flere.

Håndballen har et landslag som alltid er med der oppe og i en årrekke har hatt sine profiler.

KAN JUBILEUMSÅRET bli starten på en jenteoffensiv i den lokale sykkelsporten?

Lillehammer Cykleklubb - 40 år

ANDERS SKAARSETH

SKIGUTTEN Han var nær ved å ta medalje i fellesstarten for juniorer under forrige års VM i Firenze, lillehamringen Anders Skaarseth.

UNGGUTTEN, SOM VANT juniorklassen og yppet seg mot eliten under fjorårets birkebeinerritt, har allerede i år vært ett av de sterkeste kortene på LCKs elitelag i Norgescupen og andre viktige nasjonale ritt. På høstparten ble det klart at Anders sannsynligvis er på veg til kontinentallaget Joker, der klubbkameratene Oskar Svendsen, TrulsKorsæth og Martin Olsen har syklet de to siste sesongene.

I junior-VM 2013 satt Anders i bruddet på rundt 20 ryttere. Én gikk solo, Anders så muligheten til å spurte om pallplass.

Så fikk han problemer med giret og fant ikke utvekslingen han trengte. Det ble 14. plass.

- Jeg var seks-sju år da jeg begynte å sykle rundt i nærområdet, forteller han.

Han bor på Lysgård, og i nabolaget finnes blant annet det olympiske hoppanlegget.

- Jeg hadde fått Credit Agricole-drakt, sier han. Credit Agricole var det franske laget Thor Hushovd syklet på i mange år, og som han vant grønn trøye for to ganger i Tour de France.

Om vinteren var det mye skigåing på Anders. Langrenn ga allsidighet i treningen. I dag ser han hvor viktig det var at han som ung og treningsvillig ikke bare drev med én spesiell idrett, men holdt på med det som var naturlig for årstidene, for å trene motor og kapasitet.

Med tiden er det blitt gradvis overgang til mer og mer sykling. Det er det han har bestemt seg for å satse på. Nå som han er første års senior, ser han for alvor hvor viktig det er å spisse treningen spesifikt mot syklingen.

- Jeg må jobbe enda mer for å bli bedre teknisk. Samtidig er det viktig at jeg ikke glemmer å variere treningen.

ANDERS TRIVES i det svært unge seniorlaget til LCK. Snittalderen er under 20 år, så han er ingen benjamin.

- Stemningen er god, og det inspirerer meg til å satse.

Han er 184 centimeter høy og veier 70 kilo. I disse målene ligger mange forut-

SOM BLE TOPPSYKLIST

Anders Skaarseth.

Foto: Per Ivar Henriksbø/GD

setninger for å bli en allsidig etappe- og klassikerrytter. Idealene hans er kanskje ikke helt overraskende Lars Petter Nordhaug og Philippe Gilbert.

ge av topprytterne på landeveg kommer da også fra terrengsyklingen. Jeg tror rett og slett det viktigste er å sykle mye.

Veldig mye.

hadde jeg veldig fokus på oppgaven. Jeg avsluttet siste året på NTG i vår, og for meg har det vært motiverende å kombinere sykling med skole.

- Hva må du bli bedre på på kort sikt?

- Kjørestyrke!

- Hvordan synes du forholdene er i LCK for slike som deg som har lyst å satse?

- Veldig gode. Jeg tror ikke de er nevneverdig dårligere enn i mange norske kontinentallag. Det sportslige opplegget er i alle fall fullt på høyde og deltakelse i ritt som Ringerike Grand Prix og Hadeland Grand Prix i tillegg til norgescup etc. Før jeg kjøpte meg min egen sykkel, fikk jeg låne av klubben, og det var jo veldig fint.

- Du prioriterte vel ikke treningen og forsømte skolearbeidet?

- Tror ikke det. Jeg vet at en må disiplinere og tvinge seg til å være effektiv for å kunne kombinere idrett og skole.

ANDERS VET AT det er markant forskjell i både distanselengde og snittfart fra junior til senior i landevegssykling. Han har ikke tenkt å være sinke som «voksen» rytter.

- Du syklet veldig sterkt i Birkerbeinerrittet i fjor. Tenker du å forsøke å kombinere terreng og landeveg?

- Begge deler er moro. Men jeg er ingen rundbanerytter. Har lyst å kjøre Birken igjen. Likevel er det landeveg jeg satser på. Det er forresten ingen ulempe å trene terreng for oss som kjører landeveg. Man-

- Hender det at du blir lei treningen, og at motivasjonen ikke er til stede?

- Sjelden. Det hjelper å ha andre å trene med. Dessuten er jeg blitt flinkere til å hvile og ikke trene meg i senk. Da jeg i fjor fikk beskjed om at jeg var tatt ut til VM,

ANDERS FIKK IKKE VM-plass i U23 denne høsten i motsetning til Oskar Svendsen som i fjor ble tatt ut i sitt første år som senior. Kampen har hardnet til og skader satte Anders utenfor en periode.

Nye sjanser kommer i 2015.

- Først og fremst får jeg satse hardt på norgescup og NM, så får vi ta det videre derfra, sier Anders Skaarseth.

Lillehammer Cykleklubb - 40 år

1974

2014

13

14

1974

2014

Lillehammer Cykleklubb - 40 책r

Lillehammer Cykleklubb - 40 책r

1974

2014

15

16

1974

2014

Lillehammer Cykleklubb - 40 책r

Lillehammer Cykleklubb - 40 책r

1974

2014

17

18

1974

2014

Lillehammer Cykleklubb - 40 책r

Lillehammer Cykleklubb - 40 책r

1974

2014

19

20

1974

2014

Lillehammer Cykleklubb - 40 책r

n Hagen Edvald Boasso en m syklet samm so , th se er og Stian Somm i. ch i Maxbo Bian

De tre beste sammen med daglig leder David Tofthagen, og styreleder Lisbeth Berntsen Huse, under Birkebeinerittet 2012.

Vinneren Lars Ra gnar Manengen sa med Mar tin Ol se mmen n og Trul s KorsĂŚ th, som ble numm to og tre under Bi er rkebeinerrit tet 20 12.

i Bergen i 2012. po for junior under NM Gull-laget under lagtem ind Kleiven.

Eiv l Fandrem og NjĂĽ Oskar Svendsen, Sivert

mer fire klubbmedlem Norge stilte med .

13 20 e nz re Fi under sykkel VM Juniorlaget med Tobias Foss, Hans Kristian Rudland og Rasmus Fossum Tiller, forsvarte gullet i 2014 under lagtempo i NM 2014 i Eidsvoll.

Lillehammer Cykleklubb - 40 ĂĽr

1974

2014

21

Manchester Velodrome Foto: Peter Stephens

VELODROM I LILLEHAMMER? Håpløst urealistisk, en fjern drøm eller kanskje mulig: Velodrom i Lillehammer.

- Vi så tidlig til Manchester, sier daglig leder i Lillehammer Cykleklub, David Tofthagen. Han tenker verken på United eller City, men på banesyklingen som la grunnlaget for topplaget Sky Procycling, der lillehamringen Edvald Boasson Hagen har vært innlemmet i flere sesongen.

Bak britisk toppsykling på landevegen ligger banesyklingen. Manchester-velodromen har vært svært viktig for at britiske syklister i en årrekke har hevdet seg i VM og OL i nettopp banesykling. Og de aller siste åra også har ligget i tetsjiktet i internasjonal landevegssykling.

- Det er ikke urealistisk å gjøre Lillehammer til et nasjonalt sykkelsenter, sier

22

1974

2014

Tofthagen. Et nasjonalt sykkelsenter trenger velodrom. Etter at landets eneste velodrom av internasjonal standard ble hugget opp, finnes kun den utendørs betingvelodromen i Verdal i Trøndelag.

Den kan i beste fall brukes til trening.

Velodromen som ble hugget opp, ble bygd inne i Vikingskipet i Hamar til VM i sykling i Oslo i 1993. I stedet for å demontere den og bygge den opp igjen med tak over, ble det altså tilintetgjort. Med utviklingen som har vært i norsk sykkelsport, spesielt på denne siden av årtusenskiftet, står det som skjedde med Hamar-velodromen som et svart kapittel i norske idrettshistorie.

- For 250 millioner kroner får vi en god innendørs velodrom, sier Tofthagen. De pengene har verken han eller LCK. Men det er ikke pengene i seg sjøl som er hovedproblemet. Det er driftsinntektene det kommer an på.

Lillehammer har sykkellinja på NTG og

Lillehammer Cykleklubb - 40 år

en svært aktiv sykkelklubb. Høgskolen (HiL) har ambisjoner om å vokse i retning 10.000 studenter. Det har i flere år vært snakket om muligheten for et norsk world tour-lag på sykkel. Tenk hvor viktig en velodrom ville bli. Hallen kunne brukes til andre aktiviteter når det ikke foregår sykling, og den ville være med å løse kapasitetsproblemene på hallfronten.

- Hvor står saken?

- Planer og skisser finnes. Men foreløpig står klubben litt alene om dette. Vi har ingen investor på døra. Realisering handler både om inntjening og forrentning av et lån, samt for del om hva som skjer med velodrom-planene i Asker. Også vi skjønner at befolkningsgrunnlaget der er et helt annet enn i Lillehammer-regionen og mjøsområdet. Likevel er vi på utkikk etter et industriområde el.l. Ei tomt som egner seg for å bygge velodrom, sier David Tofthagen.