IKON 2-07

IKON STUDENTMAGASINET IKON 02#2007 MAI

CRN: Frigjør barnesoldater i Kongo The Trees Community: Hippier på sannhetsjakt Alex Rosén: Jeg er rolig, jeg!

HVORFOR GIDDER DU?

Margreth Olin:

Svart engel

Frank Miller:

Sympati for djevelen

The Apple Falls: Hva er det med Finnskogen?

TEST: MOTIV-O-GRAM™ DUELLANMELDELSE: MARIBEL VS. SISSY WISH NATURVERN I PUTINS RIKE LARS BERGER ANMELDELSER: DINOSAUR JR HEROES & ZEROS FARVEL FALKENBERG PALESTINA THE GOD DELUSION

ANNONSE

INNHOLD

07

06 08 10

Leder Leserbrev Smått&godt Himmel&helvete

Alex Rosén: Øyeblikkets tyranni

Motivasjon på boks

14

18

Redder barnesoldater

Enquete: Hvorfor gidder du?

16 22 25

26 28

Kronikk: Sveinung Gundersen

37

42

46 48 50 52

Test: Motiv-o-gram™ Margreth Olin: Englefinale

40

Tekster om håp

32

36

Lars Berger: Gir seg ikke

I Putins rike

Apple Falls: Den dunkle dragning

Tegneserier

Bok: God Delusion

Plater

Frank Miller: Sympati for djevelen

Som Blood Diamond.

Bent Rønsen har stått ansikt til ansikt med rusa barnesoldater, vært i nærkontakt med geriljagrupper, og satt livet på spill for å få det han vil oppnå.

18

Betwixt: The Trees Community

Alex Rosén liker bekymrings­ løsheten til båten Kapp Laura – når sjøen stiger av global overopp­heting, gir den blaffen og bare seiler videre. IKON har blitt med på båtpussen.

10

Film

Hippier på sannhetsjakt. Utstyrt med åtti musikkinstrumenter og en gammel skolebuss, dro musikk-kollektivet The Trees Community ut på leting etter sannhet.

37

32 I Putins rike. IKON ble med Natur og Ungdom til Murmansk for å treffe russiske miljøvernere og sjekke demokratiets tilstand i nabolandet.

ikon

04

leder Bidragsytere denne utgaven:

Klovner som slåss Ingen liker å bli lurt. Derfor er det lett å tenke at vi ikke liker de som lyver til oss heller.

Men kanskje skal vi også huske at det er noe fascinerende i det at noen faktisk gidder å lyve for vår skyld. Klovner for eksempel. Eller politikere. Men hvorfor gjør de det?

Hva får et i utgangspunktet begavet og veloppdragent menneske til å ydmyke seg selv?

Til å sminke seg og kle seg ut. Til å spille teater og bli både lykkelig, ulykkelig og dypt indignert. Alt sammen bare for at vi som lever av brød og sirkus skal klappe og le, eller ringe inn og stemme.

Men oss andre da? Hva gjør du på scenen din?

Hva tenker du på når du spiser frokost alene og løper til forelesning?

Kanskje var det akkurat i dag bare mat, pensum og at vårt nylagde varmere klima er til å leve med.

Men så ser du på nettet at vi fortsatt ikke klarer å gjøre en dritt for de fortvilte mammaene og barna som jages i Darfur, og så, uten at du var forberedt, står det plutselig og skriker mot deg: Hvorfor gidder du? Hvorfor fortsetter vi?

Kan hende er det jakten på skjønnhet og sannhet som driver oss. Vi leter etter de gylne øyeblikkene hvor alt stemmer. Vi finner dem i musikk, venner, sommeren og puslespill.

Men så løfter du altså hodet og aner et øye­blikk at ingenting ikke henger sammen med alt. Så lukker du døren og VG-nett, og blir stående og se ut av vinduet. Og mens du står der kjenner du at du er glad i alle som går forbi. Og du kjenner at du har lyst til å banke opp han som kler opp egoismen din i finere ord. I et stort og svulstig øyeblikk kjenner du at meningen med livet er å elske.

Men så går dagene og livet videre, og vi finner vikarierende motiver for å holde på.

Det skrives doktorgrader som bare tre personer i hele verden gidder eller klarer å lese.

Det skrives kjærlighetsbrev som aldri blir lest.

Til slutt er vi nede på dette: Er det en mening med at vi er her, eller er det nettopp den vi skal finne opp selv?

Øyvind Stople Sivertsen har gått mye skole, men har aldri klart å utdanne seg. Han skriver om turn, teppecurling og ponnigalopp i lokalavisa, og er glad i Tetris og Thorbjørn Egner. Har skrevet saken om Lars Berger på s.14 og revolverintervjuet om motivasjon på s.16.

IKON-redaksjonen

Solveig Schanke Eikum er redaktør i IKON, journa­list og fotograf med utdanning fra Kristiansand, Oslo og Townsville, Australia. Begynte å digge reinsdyr og drikke svart kaffe etter en reportasjetur i Nord-Norge sist sommer.

Vi leter etter de gylne øyeblikkene hvor alt stemmer.

IKON handler om bilder. Det er ikke alle bilder av verden

hansivar@ikonmag.no Kulturredaktør: Erlend Ofte

å grave frem og gi videre til norske studenter. Eksistens,

Ensby, annelinn@ikonmag.no Design: Astri Neema

som slipper til like lett. Noen av disse bildene ønsker vi virkelighet, liv og død. IKON dreier seg altså om en

genuin fascinasjon for hele livet. Dette gjør de store

spørsmålene uunngåelige, men de kommer like ofte

til uttrykk i de hverdagslige tingene. Derfor er vi også

opptatt av musikk, litteratur, film og andre uttrykk som gjør livet vakrere.

ikon

IKON utgiver: IKON Media AS Adresse: St. Olavsgt

24, 0166 Oslo Ansvarlig redaktør: Andreas Hegertun, andreas@ikonmag.no Redaktører: Solveig Schanke Eikum, solveig@ikonmag.no og Hans Ivar Stordal,

Arntsen, erlend@ikonmag.no Filmredaktør: Anne Linn Nyen, Straydog Design, astri@ikonmag.no Annonser:

Peter Espevoll, peter@ikonmag.no, 45605093 Distribus­ jon: Rune Schanke Eikum, distribusjon@ikonmag.no

Abonnement: abo@ikonmag.no Trykk: Nr1Trykk Papir: 52g Norstar Lux Opplag: dette nr. 35.000 Forsidefoto: Lars Myhren Holand.

Studentmagasinet IKON arbeider etter Vær Varsom-

plakatens regler for god presseskikk. Den som mener seg rammet av urettmessig omtale, opp­fordres til å

kontakte redaksjonen. Studentmagasinet IKON slutter seg til redaktørplakaten.

Svein Henrik Nyhus gleder og gruer seg til master i litteratur ved Universitetet i København.

Han er glad i alle årstider, men synes vårens milde bris er særlig stas. Har gjort intervjuet med The Apple Falls på s.40.

Lars Myhren Holand er foto­ graf og journalist, og forsøker å gjøre karriere ut av sin eks­ treme nysgjerrighet. Han har tatt bildene av Margreth Olin til coveret og på s.28 og utover.

Hans Ivar Stordal er redak­tør i IKON og er utdannet journalist fra Høgskolen i Oslo.

Jobber også som tegneserie­ redaktør og drikker vanligvis enkel americano.

Erlend Ofte Arntsen er kulturredaktør i IKON og studerer blanda drops på Universitetet i Oslo. Han tror alt henger sammen på en eller annen måte, og mener at norske studenter bør syte mindre.

Alle de frivillige med­ arbeiderne våre er selve ryggraden i bladet. De skriver, anmelder, fotograferer, illustrerer og distribuerer for bare et skarve «takk» og følelsen av å være med på noe bra.

ikon

ANNONSE

leserbrev Fornøyd eller misfornøyd med noe? Gladsint eller surblid?

Har du meninger om IKON? Hatt en opplevelse du vil dele med omverdenen? Send syns­ punkter eller sure oppstøt til leserbrev@ikonmag.no. I hver utgave vil vi premiere det beste leserbrevet.

IKON forbeholder seg retten til å redigere leserbrev på en ærlig og redelig måte, og tar ellers ikke ansvar for innholdet i materiale som blir sendt inn på eget initiativ.

Abonnement?

Jeg har lest om IKON og synes det høres spennende ut!

Er det mulig å abonnere på magasinet – for oss som ikke frekventerer studiestedene lenger...? Hadde det evt. vært mulig å få et prøveeksemplar av det første nummeret?

Lykke til med nysatsinga!

Gode hilsener Anne Marit Riste Hei. Klart det er mulig å abonnere på IKON, ellers hadde vi jo aldri tatt inn denne mailen som et leserbrev. Men siden du maser fikk vi altså enda en anledning til å påpeke at IKON-fans og/eller folk som ikke har noe IKON-stativ i umiddelbar nærhet kan abonnere på IKON for 199,- per år / 6 utgaver. Da får du bladet kjapt i posten og går ikke glipp av en eneste utgave, og så støtter du en god sak – oss. Send navn og adresse til abo@ikonmag.no.

Forresten… det at du ikke frekventerer studiestedene lenger, betyr det at du har sluttet å studere, eller at du bare satser knallhardt på skippertaksmetoden? Vi vil nødig oppmuntre til unnasluntring. Av samme grunn vil vi ikke sende noe prøveeksemplar, tropp heller opp på et studiested og ta ansvar.

Red. Tostrup vs Stopp Pressen

I tullespalten «Hvordan sjekke opp en journaliststudent» i forrige utgave gjøres det et poeng av at journalister henger på Tostrupkjelleren. Men drit i Tostrup, nå henger jo vi journalister på Stopp Pressen, der kan man iallfall pisse i fred uten å bli sitert.

Indignert Journalist

NESTE PREMIE: Det beste leserbrevet som kommer på trykk i neste utgave blir premiert med albu­ met Trompe~L´oeil av Malajube (se omtale i kulturseksjonen bak i bladet).

Beklager om vi har tråkket deg på tærne, Indignert. Vi henger nok ikke så mye på noen av stedene, og prøvde egentlig bare å komme med fordomsfulle karakteristikker av klisjeen og arketypen «journalist». Denne gangen prøver vi oss på det samme med sykepleieryrket – muligens en enda mindre strategisk yrkesgruppe å legge seg ut med. Neste gang får vi ta noen ufarlige – heismontørstudenter kanskje.

Red.

IKON for psykologer

Hei! Er veldig gira på å få IKON tilgjengelig på psykologisk institutt. Der er det masse mennesker klar for en god samtale:) Kanskje dere kunne spurt om tillatelse til å sette opp et stativ fra den type instans dere har fått tillatelse fra andre steder?

Lykke til med neste nummer!

G.I. Så kult å høre at det finnes IKON-idealister rundt omkring på landets studiesteder. Og at psykologistudenter er klare for gode samtaler tviler jeg ikke på, dere ligger vel hele dagen og slækker på olivengrønne divaner og sier «Interessant, fortell mer om det».

Vårt mål er selvsagt å være tilstede på alle landets studiesteder og andre steder studenter og unge folk vanker. Så takk for tipset, vi skal følge opp saken. Og hvis du som leser dette også vil ha et IKON-stativ der du henger – bare ta kontakt med oss på distribusjon@ikonmag.no.

Red.

IKON I POSTKASSA!

Send navn, adresse, telefon og e-post til abo@ikonmag.no

IKON

ikon

For bare kr 199,- i året kan du få seks utgaver av IKON sendt rett hjem til deg i posten. Perfekt for deg som ikke er student lenger, eller som bare vil være sikker på at du får med deg alt.

Mitt nye liv som Macbruker

Navn: Lars Olav Gjøra Alder: 30 Bor: Oslo Gjør: Studerer – Hvorfor brukte du ikke Mac før?

– Hovedsaklig fordi PC’ene er billigere og funka fint til mitt bruk, pluss at jeg etter hvert var blitt godt kjent med hvordan en PC funker. Jeg spilte mye spill da jeg var yngre, og da måtte man jo ha PC. w– Hvorfor byttet du til Mac? – Jeg var aldri helt anti-Mac, og ble overtalt av en kompis som er Mac-entusiast. Han har rødt hår. Han sier at folk med rødt hår er flinkere til å overbevise. Men det som tippa skåla var at jeg fikk mer for pengene ved å kjøpe den fra USA. Så da raknet mitt økonomiske argument. Jeg gir Macen en sjans, så får vi se.

– Hva skal til for at du skal gå tilbake til PC igjen?

– Hvis det nå skulle vise seg å være like mye trøbbel, kluss og kræsj med Macen som med PCen, så hopper jeg kanskje på et godt PC-tilbud neste gang. Men forhåpentligvis går jeg et smoothere laptopliv i møte. Det er i alle fall det jeg har blitt fortalt av folk med rødt hår ...

Hvordan sjekke opp en sykepleierstudent

Etterlengtede kyss

I hver utgave gir IKON deg tips til å lykkes i kjærlighets­ livet på ulike utdanninger.

«Et kyss er sammentrekningen av leppene som skyldes utvidelsen av hjertet.» www.anvari.org Det er vår. Vår! Sevja stiger, bekkene bruser og i dag møtte jeg Nøtteliten i Nordmarka. En brun pelsdott som glante på meg mens han tviholdt på eikenøtta si i beste Istid-stil. Måten lille Nøtte kjærtegna lunsjen sin på gjorde meg litt mjuk. Det var ingen Grandis, men vi snakker helt klart ekte kjærlighet.

Jeg vil gjerne kysse noen.

Ikke hvem som helst, så klart.

Vi snakker fremdeles ekte kjærlighet. Jeg kjenner ham ikke ennå. Likevel lengter jeg etter å kysse akkurat han. En av dagene dukker han kanskje opp. Da skal jeg fortelle han at det er nettopp han jeg har lengta etter. Hele tida.

Det fins folk som vet hvem de lengter etter. Ektefeller, brødre, fedre, døtre. Problemet er ikke at de ikke har møtt hverandre ennå. Problemet er at de ikke har møtt hverandre på over 50 år. Jeg lurer på hvordan den lengselen er.

Og når de møtes igjen, det kysset. Hvis noe her på jord er både himmel og helvete på en gang, kan jeg ikke skjønne annet enn at det må være dette. 50 år. Et kyss. Og så går bussen tilbake.

Illustrasjon: Kjetil Tangen

– Jeg får en sånn rar hjertebank når jeg ser på deg … hva tror du det kan være?

– Bare synet av deg gir meg et Familiegjenforening i Nord-Korea 2. juli 2003. Nord-Koreanske Yoo Kyoung Yae kysser slektningen sin fra Sør-Korea på Diamond Mountain Resort i Nord-Korea. Kort tid etterpå skilles de fra hverandre igjen.

Foto: Scanpix

meg et Ronja-skrik, siden det er vår. Kanskje de hører det helt til Nord-Korea.

Astrid Hereid Sandnes

Snart skal jeg ut i skogen igjen. Hilse på Nøtteliten. Ta

Hvis noe her på jord er både himmel og hel­ vete på en gang, kan jeg ikke skjønne annet enn at det må være dette.

stant overstiger 160 mmHg, og 95 mmHg diastolisk. Vi snakker seriøs hypertensjon.

– Wow, du er jo til og med lekker i en ekte sykepleieruniform.

– Stakkar deg, du ser litt blek ut. Trenger du litt stell, kanskje?

– Beklager, men jeg kunne ikke unngå å legge merke til de veltrente Gluteus Maximus’ene dine.

– Hvis jeg ikke får en date

FLINKE FOLK SØKES...

med deg, havner jeg nok i høyrisiko-sonen for knust

IKON er alltid på utkikk etter flinke folk fra hele landet som kan tenke seg å skrive, anmelde, fotografere, illustrere eller adoptere et stativ med blader i sitt nærmiljø. Du blir ikke rik av å jobbe i IKON, men du kan bli både flink og glad.

hjerte. Kanskje du kan iverksette et forebyggende tiltak?

– Hei baby, så synd at våre fremtidige barn aldri kan få mer enn 50% av ditt genma-

Ta kontakt på ikon@ikonmag.no, og send gjerne arbeidsprøver.

teriale.

IKON

TOPP 5 ARGUMENTER SOM IKKE ER ARGUMENTER: 1. Vi lever jo tross alt i år 2007.

2. Det er jo bare unntaket som bekrefter regelen.

3. Nei, for nyere forskning viser at ...

4. Ja, det mente jeg også en gang, men ...

5. Men alle vet jo at ...

systolisk blodtrykk som kon-

– Vil du være med meg hjem og kikke i medisinskapet mitt?

ikon

I hver utgave snakker vi med en person som har skiftet ståsted eller byttet mening i en sak.

Rockettothesky mellom himmel & helvete I hver utgave snakker IKON med en aktuell person om de virkelig store spørsmålene.

Gud trives best i refrenget

Rockettothesky er Jenny

Hval. Hun slapp den kritikerroste To sing you apple trees i høst, tar master i litteratur på UiO, er fersk skribent i Klassekampen og opptrer på en festival nær deg til sommeren.

ikon

Her om dagen skrev jeg forresten Gud inn i et vers, eller, det ble vel heller refrenget.

Jeg stengte han nemlig inne i verset, og da ble han sinna. Sær­ lig fordi det ikke rimte.

– Hvorfor er vi her?

– Ei som heter Annette Peacock har en sang som er en slags samtale mellom en mann og en kvinne. Han sier «My mama never taught me how to cook, that’s why I’m so skinny», og han prøver å forføre henne med linjer som «come over here and pay your landlord some dues» osv. Annette svarer «Hey man. My destiny is not to serve. I am woman.

My destiny is to create». Med det mener hun å skape ord og tekster. Det er nok av samme grunn at jeg er her. Jeg kan jo ikke svare for noen andre.

– Hva er helt sant?

– Ingenting. Jeg tror sannhet er et konstruert begrep.

Fiksjon gir mer mening for meg. Ofte tenker vi at fiksjonen er en representasjon av virkeligheten, men jeg mener det er omvendt. Virkeligheten er en representasjon av fiksjonen.

– Finnes det en åndelig virkelighet?

– Ja, men ikke atskilt fra den fysiske virkeligheten. Det som får meg til å tenke om det åndelige er nettopp ofte det fysiske. For eksempel har jeg flydd fire ganger i dag, og siden jeg ikke er så begeistret for å fly har det gitt meg en del åndelige tanker. Det tror jeg er fordi kroppen min opplever fare, og det gir meg tanker som betyr noe annet, og dypere, for meg der og da. Det er noe kroppslig, og det tror jeg kanskje bekrefter dette åndelige i det fysiske.

– Hva kunne du dødd for?

– Det er i alle fall mange ting jeg ikke ville dødd for. Jeg tror ofte at vi mennesker blir veldig feige i en situasjon der vi eventuelt kunne ofret livet for noe eller noen. Tror ikke jeg skal være så kjepphøy og si at jeg ville gått i døden for noe. Hvem vet hva en sånn situasjon ville innebåret?

– Hva er ondskap?

– Var det ikke en som sa at ondskap er uvitenhet?

– Har du sjel?

– Der har vi det åndelige i det fysiske igjen. Jeg tror ikke jeg har noen sjel separat fra kroppen. Jeg har for eksempel

holdt på med fysisk teater og gjennom det har jeg opplevd en slags felles sjel med de andre. Sjel blir sånn sett, for meg, en følelse av en bevegelse i naturen, noe musikalsk eller rytmisk som inntreffer i møte med andre mennesker.

– Har du noen gang henvendt deg til høyere makter?

– Jeg ber aldri, men når jeg er redd, som de fire gangene jeg har flydd i dag, så opplever jeg det som en slags henvendelse. Kanskje litt som å lete etter fallskjerm under flysetet.

Her om dagen skrev jeg forresten Gud inn i et vers, eller, det ble vel heller refrenget. Jeg stengte han nemlig inne i verset, og da ble han sinna. Særlig fordi det ikke rimte. Jeg liker å skrive Gud inn som en karakter i sangene mine.

– Hvilket forhold har du til Muhammed, Jesus, og Ari Behns porselen?

– Ari Behns porselen driter jeg i. Men jeg har tenkt mye over en Stereolab-sang som heter The Incredible He-woman. Den handler om jomfru Maria som går igjennom ulike stadier i graviditeten. I den første måneden detter puppene av, og i en annen måned får hun guttetiss og forhud. Maria skifter altså kjønn, som en reke, og blir til Jesus. Mange har prøvd å overbevise meg om at han fins, og det har muligens gitt meg noen lekne tanker om han, som i alle fall gir meg et bedre forhold til han. Muhammed blir en noe strammere og fjernere fiksjonskarakter for meg, kan liksom ikke kødde med han i disse dager.

– Hvor skal du når du dør? Hva forventer du av stedet eller tilstanden?

– Jeg håper at Astrid Lindgren hadde rett, og at jeg kommer til Nangijala. Hvis ikke vil jeg ned i havet og bo med de siste enhjørningene, som i boken Den siste enhjørningen.

– Månedens tema er «hvorfor gidder du?». Hvorfor gidder du å spille musikk?

– Jeg gidder fordi jeg tror det er viktig å lete etter nye uttrykksformer i musikken. Men jeg liker egentlig ikke hvorfor-spørsmål, det viktige er hvordan. I det jeg tenker «hvorfor» forsvinner det jeg har å formidle, føler jeg.

ANNONSE

10 ikon

Ă˜yeblikkets tyranni

Tekst: Hans Ivar Stordal Foto: Olav Andreas Saltbones

– Ja, ja, seiling har jeg alltid drevet med. Det er fordi havet er det eneste stedet der det ikke er grenser. Det er bare å sette kursen, så kommer du fram til slutt. Det finnes ikke bekymringer, for det er jo så kjedelig med folk som bekymrer seg. Og når havet stiger av global overoppheting – det gir jo den båten blaffen i. Den bare seiler videre, sier Alex Rosén (39) og ler en lykkelig latter.

Lidenskapen for det grenseløse og bekymringsløse båtlivet er på et vis veldig kjennetegnende for Alex Rosén.

Han insisterer på å gjøre intervjuet mens han pusser opp båten sin, «Kapp Laura», på Karenslyst i Oslo. Han prater i vei, og jeg er sjeleglad for at jeg tok med opptaker, noe Alex også setter pris på: – Det er veldig bra at det blir riktig, jeg sier jo aldri «ass», selv om journalister legger på det hele tida. Eller ler sånn «hø-hø», sier han, og ler akkurat sånn man har hørt han gjøre på tv.

Oppdager på ligninga. Alex Rosén er kanskje mest

kjent for mange minneverdige tv-opptredener på NRK, men han har også gitt ut flere plater, vært redaktør, vært stemmeskuespiller i både tegnefilm og dataspillet Henga og Bia, reist verden rundt og har nå også vært aktuell med en bok fra den såkalte Berserk-reisen til Svalbard og nordpolområdet, samt for boten han ble ilagt for ulovlig kontakt med isbjørn.

– Hva er din idé av det gode liv?

– Det er å fylle opp livet og tida med innhold, det. Være på havet, da, seile og dra på tur. Og så få baby og bli pappa, da. Å få barn er bra, det er jo en sånn sprø mening med livet, da, men det er veldig bra. Men også for eksempel å dra til nordpolen, dra til Jerusalem, dra til muslimske land, møte folk, være nysgjerrig …

– Hva er du nysgjerrig på nå, da?

– Jeg spiller inn ny plate nå, det er jo spennende. Det blir mye blues, det har jeg ikke gjort før. Men det er kunstens vesen det, det første er ofte det beste, så hvis det er blues som kommer så spiller man jo det.

– Du har jo gjort veldig mye forskjellig, hvilken yrkesbetegnelse setter du på deg selv?

– Oppdager, svarer Alex uten å tenke seg om. – Det er jo det jeg er på ligninga.

Og selv om han nok tar litt hardt i, refererer han altså til Berserk-reisen sin, da han etter eget sigende oppdaget ca.

60 nye øyer i Svalbardregionen fordi det aldri har vært noen god kartmåling der, og fordi isen har smeltet og landskapet som før lå under is er kommet ut i dagen.

– Tenkte du noen gang at livet ditt skulle bli sånn som det har blitt?

– Nei, nei, det er derfor jeg er opptatt av øyeblikket og selve reisen. Det er jo aldri målet som er målet, men reisen.

Det er litt sånn buddhisme det, det er et veldig bra livssyn ...

Buddhister er suvverene. De er lite voldelige også, bortsett fra sånne voldsmunker, da, de har jeg møtt i Russland.

Alex er ikke spesielt god til å holde samtaletråden. Han snakker sjelden lenge av gangen om det han blir spurt om, men alt han sier, fra én digresjon til en annen, har allikevel en slags rar, indre logikk.

På doterskelen. – Har du ofte ideer i hodet når du våkner?

– Ja, jeg har jo det, men jeg har ikke problemer med å sovne heller, det er jo dødsdigg å sove, det er det beste jeg gjør, av alle ting. Jeg sovner over alt. Og det verste stedet jeg pleier å sovne på … eller, ikke pleier, da, men jeg har av og til sovna på den terskelen inn til dass, det er noe dritt. Men jeg er ekspert på å sove, ikke sant, jeg lærte meg å sovne på et halvt minutt i militæret.

Hvis vi tar en pause nå kan jeg sovne akkurat her, sier han og peker på bakken der han sitter og maler under seilbåten sin.

– Når får du ideene dine, da?

– Nei, det er bare å skru på det. Når jeg skal i studio for eksempel, så får jeg ideene på vei inn i studio. Humor er også veldig intuitivt, hvis ikke er det ofte ikke så veldig morsomt. Det er jo greit å gjøre research og ha et manus, men det er ofte ikke det morsomste, det er jo når det skjer ting som man ikke klarer å gjenskape.

– Alt du har gjort … hvorfor gidder du? Hva driver deg?

– Det er jo fordi jeg bare må gjøre det, ikke sant, jeg må gjøre noe. Hvis jeg bare sitter stille, da kjeder jeg vettet av meg. Men jeg er så heldig at jeg opplever ting. Men når det gjelder hvilken vei jeg skal gå, så går jeg på intuisjon. Jeg har seilt så mange år på havet, at jeg har fått en litt sånn syvende eller åttende sans, så jeg liksom vet litt hva som skal skje.

Plutselig kan vinden endre karakter, og da må man stole på kunnskapen fra å ha sett det hundrevis av ganger før. Og så blir jeg litt sånn spåmannaktig, og jeg kan si hvordan vinden kommer til å bli … Og den greia der – derfor gidder jeg, sier Alex med en knapt merkbar patos.

– Og alle opplevelser man har legger seg liksom som et nytt lag av laminat i livet. Det at jeg møter dere nå, det gjør at jeg er en opplevelse rikere. Og derfor gadd jeg. Jeg tenkte at dere har sikkert ikke like mye penger som Se&Hør. Jeg kan jo banke dere og ta det dere har i lomma, men jeg blir

Jeg er rolig, jeg.

11 ikon

Han har fått fyken i NRK åtte ganger, og selv det er neppe det sprøeste på CVen hans.

Nå for tiden vil Alex Rosén bare til sjøs med seilbåten sin.

12 ikon

Når det gjelder hvilken vei jeg skal gå, så går jeg på intuisjon

jo ikke rik av det. Men Se&Hør, da kunne jeg fått 100 000 kroner til maling til båten, ikke sant, ler Alex rått og begynner å snakke om båten sin igjen.

Din indre indianer. – Hvordan tror du at du blir når du blir

gammel, kommer Alex Rosén noen gang til å roe seg ned?

– Jeg er rolig, jeg. Jeg ble det når jeg fikk min sønn. Nå har jeg blitt en ansvarlig fyr, jeg har ansvar for flere enn meg selv. Men det er greit, for livet har jo en sånn utvikling at man opplever nye ting, og det er jo også en av grunnene til at jeg gidder. Og jeg må lære han opp i de tingene jeg kan, sånn at han også kan stole på sin syvende sans, fortsetter Alex, og jeg lar meg fascinere av hvordan han vever ulike temaer helt intuitivt inn i hverandre.

– Og det er en bra sans, det er det som heter vardøger og, vet du. At du merker at folk kommer, at du har den indianerdelen i deg selv levende. Sånn som samene har, for eksempel, de har det. Men alle de som sitter og ser på tvserier i timevis, de har ikke det. Men de lever gjennom tven nesten, ikke sant, og det hadde ikke jeg giddet. Da hadde jeg heller spurt dem «hvorfor gidder du?» Det er jo mye kulere å seile sin egen båt. Med bølgeskvulp, delfiner i baugen og en pils i hånda – da skjønner du hvorfor du gidder, liksom. Du må jo seile litt, du må prøve det, ass, oppfordrer Alex (og ja, her sa han faktisk «ass»).

– Føler du noen gang at livet er tomt?

– Nei, aldri … eller jo, når man har mistet personer, da er jo livet tomt. Men jeg er veldig bra på å fokusere på det som er kult, og på hvordan det kan bli kult igjen. Jeg kunne ha skrevet en bok om det og hatt sånne lederkurs, jeg er bra på å fokusere på det negative på en positiv måte. Og så er jeg ikke noe glad i moralister, det er et hælvete. Jeg tror vi skal legge et nytt lag med en gang, jeg.

– Hæ, sier jeg og ser spørrende opp, men skjønner raskt at det siste handlet om båtmalingen.

Fort ut. – Stemmer det at du har fått sparken fra NRK fem

ganger?

– Åtte! Men egentlig er det vel flere, hvis man regner litt

på det. Jeg har jo jobbet frilans, så i starten var det veldig mye inn og fort ut. Jeg har jo gjort så mye ulovlig. For eksempel intervjuet med Sasha Gabor, fordi han var pornostjerne og jeg ikke spilte etter Ottars pipe. Men det var jo ikke min oppgave å være moralist, jeg skal jo ikke projisere mitt syn, forklarer han litt irritert.

– Jeg prøver jo å være litt provoserende, eller vise at «dette finnes også i verden, værsågod». Det burde jo NRK gjøre mer. De trenger jo ikke å selge bra, de kan jo bare gi et kamera til en nordlending som kan si «graut». Det går an, ikke sant, å lage ti episoder om graut, ha ha! Alex ler rått, sånn som bare han kan, og jeg skjønner at han får mange morsomme ideer.

– Det sprøeste jeg noen gang gjorde var å leie en kran og heise den opp til Røkkes kontorvindu for å gjøre et intervju han nekta å gjøre. Og så fikk jeg politiet til å kjøre bortom en gjeng med pakistanere, jeg sa at de var druggere.

Så rulla jeg ned vinduet og slang ut en lekegønner og ropte «FREEZE, MOTHERFUCKERS!» Og alle de folka la seg jo ned på bakken, og politisjefen ropte «Er du klin gæærn?».

– Føler du at du har noe ugjort?

– Nei, jeg prøver egentlig å la livet komme til meg. Sitter bakoverlent og bare ser, sånn som her, sier han og kikker utover vannet.

– Livet får det innholdet du gir det, hvis du synes vannet er kjedelig, ja, så er det jo det. Du kan jo alltid tenke deg en enda flottere dame rundt neste hjørne, man kan ikke utelukke det iallfall. Denne båten er jo dritfin, men det kan jo finnes andre båter som er enda finere. Og moralen er: Finnes det noen gud? Jeg snakker jo om Descartes gudsbevis, ikke sant: Hvem planta den ideen i huet ditt? Jo, det er Gud som har plantet ideen om det perfekte i hodet ditt.

– Så det gjelder å alltid oppleve noe nytt? Jeg er en anelse forvirret.

– Ja, for eksempel dykking. Og å se det positive ved Irakkrigen, global overoppheting, aids-epidemien … alt er jo flettet sammen, jeg mener, Da Vinci-koden, buddhismen, Bibelen …

ANNONSE

Lars Berger (27) Høyde: 189 cm Vekt: 76 kg

Resultater i langrenn i 06/07: Gull på 15 km fri teknikk og 4 x 10 km stafett under VM i Sapporo.

Resultater i skiskyting i 06/07: Nummer 11, 14, 17 og 49 under VM i Antholz-Anterselva. Nummer 27 i verdenscupen sammenlagt.

- Jeg vil imponere meg selv 900 trenings­ timer hvert år. Skyting i tillegg. Hvorfor gidder Lars Berger å samle på 35.-plasser?

14 ikon

Tekst: Øyvind Stople Sivertsen Foto: Digitalsport

Under ski-VM i Sapporo i februar viste 27-åringen fra Lesja at han er verdens beste til å skøyte femten kilometer på ski. I verdenscupen sammenlagt i skiskyting ble han bare nummer 27. Men selv etter bare 65 prosent treff på skuddene i 06/07-sesongen, ønsker ikke Berger å slutte med skiskyting.

Han lover tvert imot å satse enda mer på skytingen i tiden som kommer.

Slåss mot seg selv. – Du er verdensmester i langrenn, men ganske

mange bomskudd fra å bli verdensmester i skiskyting. Hvorfor gidder du egentlig å fortsette med en idrett som tydeligvis er så vanskelig for deg?

– Når det går dårlig lurer jeg jo på hva jeg driver med, jeg også. Jeg har jo tross holdt på ganske lenge, sier Berger.

– Men jeg har da hatt noen gode løp i skiskyting. Blant annet har jeg tre verdenscupseire. Jeg vet jeg kan. Utfordringen er å klare å gjenta det, fortsetter han.

For å bli en god skiskytter er det viktig å kunne prestere under press. Berger treffer blinkene når han trener. Det er under konkurranse det blir vanskelig.

– Jeg har mange konkurrenter, men den største konkurrenten er meg selv. Jeg har fryktelig dårlig selvtillit når det gjelder skyting i konkurranser. Når jeg skal starte å skyte er jeg er spent. Det er kanskje et tegn på at jeg ikke har helt kontroll? Å få det til slik som jeg gjør på trening er den store bøygen. Drivkraften er å oppleve fremgang, og å slåss mot meg selv, forklarer Berger.

En mils straff. Spenningen før skytingen førte til hele 61

bom med påfølgende strafferunder denne sesongen. Til sam-

men gikk Berger 9.150 meter lengre enn konkurrentene. I snitt blir det rundt 500 meter hvert eneste løp.

– Hva tenker du egentlig på når du starter i strafferundene?

– Stort sett å telle riktig antall, gliser Berger.

– Har du vurdert å starte med noe annet?

– Altså, jeg har prøvd skolebenken, men jeg liker å være ute og trene. Det er så mye frihet knyttet til det. Og når jeg ser hva slags liv de andre har, så forstår jeg at jeg gidder å holde på med dette her. Det er bare å lese Pondus, det, svarer han.

– Men hva er det som motiverer en verdensmester til å prøve å bli det en gang til?

– Å vinne er fantastisk.

Jeg vil hele tiden komme tilbake til den opplevelsen.

Men jeg blir motivert av å komme på 2., 3. og 4. plass også, understreker Berger.

– Det viktigste er at jeg vil imponere meg selv. Og det er ikke riktig at jeg er verdensmester i langrenn. Jeg var verdensmester i langrenn. Nå vil jeg perfeksjonere det jeg ikke kan. Nå vil jeg få det til i skiskyting. Jeg har nemlig en drøm om å bli den beste der også. Jeg har satt meg et mål. Og så har jeg sett på andre. De har klart det, og da skal jammen jeg klare det også. Det gjør at jeg gidder, fastslår Berger.

Når det går dårlig lurer jeg jo på hva jeg driver med, jeg også.

15 ikon

Gidder du ingenting?

Hør her: Det finnes ikke bare ett, men to kjemiske stoffer som kan hjelpe deg – og de finnes i butikken!

Jon Storm-Mathisen er professor i anatomi, og gruppeleder på Senter for molekylær biologi og nevrovitenskap (CMBN) ved Universitet i Oslo. Han vet svært mye om hjernen, kjemiske stoffer og sammenhenger.

Tekst: Øyvind Stople Sivertsen Illustrasjon: Kristine Louise Solvik

Motivasjon på boks – Hvorfor gidder vi, egentlig?

– Vel, hvor mye vi gidder er avhengig av to ting: Motivasjon og saftene som flyter rundt i hjernen. Her er et stoff som heter dopamin sentralt.

– Dopamin? Farlige saker, altså?

– Dopamin er ikke farlig. Dopamin er et signalstoff som nervecellene bruker for å gi beskjed. Stoffet kommer ut av noen nervetråder som sprer seg over store deler av hjernen og regulerer andre nervecellers følsomhet for signaler.

Dopamin kan være med på å bestemme aktivitetsnivået, og bedre evnen til å skjelne mellom viktig signal og støy.

– Mye dopamin = mye gidd?

– Nja, her kommer motivasjonen inn. Hvor mye dopamin nervetråden skiller ut er blant annet avhengig av motiv­ asjonen, hvor interessant ting er. Og det avhenger av hvor opplagt du er og hvilke erfaringer du har fra før.

16 ikon

– Det virker jo logisk. Men sett at jeg er lite opplagt: Kan jeg ta en pille for motivasjon?

– Svaret er helt klart nei. En pille er ingen farbar vei. Men motivasjon kan vi til en viss grad bestemme selv, for eksempel ved å tenke over hva som er bra på litt lenger sikt.

– Men når jeg vet at jeg kommer til å være trøtt, hvorfor gidder jeg å stå opp om morgenen?

– En del av hjernebarken, pre-frontal cortex, er spesielt følsom for dopamin. Den virker som et ’kommandosenter’.

Der bestemmes hva som er rett og galt, og hva som er best å gjøre. Derfra går nervetråder til andre deler av hjernen med

Faktisk kan du kjøpe glutamat i mange innvandrer­ butikker.

beskjed om hva som skal gjøres. Beskjedene leveres i form av en skvett glutamat.

– Så det finnes et gidde-stoff?

– Ja, du kan kanskje si det sånn, men glutamat er signal­ stoffet ved de fleste av nervekontaktene i hjernen. Det virker på reseptor-proteiner som får i gang en respons, et elektrisk signal i nervecellen det treffer.

– Hva er egentlig glutamat?

– Det er en aminosyre. Det er faktisk den det er mest av, både innbygd i proteiner og oppløst i cellesaften. Stoffet finnes i alle celler og er et viktig næringsstoff. Det er med på å gjøre at kjøtt og fisk smaker. Det er den ’femte smaken’, den heter ’umami’ på Japansk. Faktisk kan du kjøpe den i butikken.

– Kjøpe? Kan man kjøpe gidde-stoffet?

– Glutamat fås kjøpt i matbutikker, ja. Da heter det MSG. Det fins i mange krydderblandinger.

– MSG? – ’Mono-sodium glutamate’. Kroppen har masse av det fra før.

– Så hvis jeg er «giddalaus», bør jeg da spise masse glutamat?

– Hehe. Glutamatet vi spiser, når ikke direkte inn i hjernen. Cellene, både i hjernen og andre organer, lager glutamat selv. I bunn og grunn er det nok motivasjonen som avgjør hvor mye du gidder.

17 ikon

ANNONSE

Uten bedøvelse Bent Rønsen blir ikke bedøvet av all ondskapen han ser. Voldtatte jentunger og småtasser i fengsel motiverer ham bare til å prøve hardere å hjelpe.

Tekst: Solveig Schanke Eikum Foto: CRN

Mannen foran meg kunne glidd rett inn i flere av scenene i filmen Blood Diamond.

Bent Rønsen har også stått ansikt til ansikt med rusa barnesoldater, vært i nærkontakt med geriljagrupper og satt livet på spill for å få det han vil oppnå. Men det var ikke diamanter som lokka Bent ut i bushen. Og handlingen foregår ikke i Sierra Leone, men i krigsherja Kongo. Og i Rwanda.

Og Uganda. Dessuten er ikke dette en actionfilm. Virkeligheten er mye vondere.

18 ikon

At ting blir bedre. – Av all ondskap jeg har møtt er voldtek-

tene i Kongo det aller verste, sier Rønsen og blir stille.

Jeg klarer ikke å få den ut av hodet, historien jeg fikk høre før jeg troppa opp på kontoret til Bent. Om fire år gamle Vitonsi som skulle krysse en stor flod sammen med sin søster og gravide mor. Som mista taket i mammaen sin da soldatene kom. Mora oppdaga for sent at datteren ikke fulgte etter, og fant henne naken og blødende. Fire år, og voldtatt av voksne geriljasoldater.

PLYNDRA SYKEHUS: Da Bent kom til Pinga jungelsykehus i regn­ skogen i Kongo, fant han 18 jenter som hadde tatt keisersnitt uten bedøvelse. Soldatene hadde vært der og tatt alt av utstyr, medisiner og madrasser. Babyen han holder døde etter tre dager.

Et engelsk ektepar donerte en halv million kroner til medisiner, og CRN starta gjenoppbygginga i 2003.

– Jeg ble helt lamslått da jeg oppdaga at alder ikke synes å spille noen rolle. Og det er bare unntaksvis at noen blir voldtatt av kun én person. Massevoldtekt er regelen. De gjør alt for å ødelegge kvinnene nedentil. Geværløp, stokker …

Rønsen trenger ikke å utdype mer. Voldtektene er en del av krigføringa, og omfanget er helt uten sidestykke.

– En kongolesisk kvinne sa at «vi er fire millioner døde,

VETERAN: Amani var for veteran å regne da Bent traff 13-åringen i en geriljaleir i Kongo. Barne­soldaten kom på et rehabiliterings­senter og bytta ut geværet med skolegang

Hvitingprosjekter. Bilder av mennesker henger på veg-

gen bak Rønsen på kontoret til CRN i Oslo. Han stopper litt opp når jeg ber ham fortelle om noen personer som har gjort inntrykk. Synes nesten det er tøft å begynne å tenke på dem.

– Det er så mange. Så utrolig mange. Det er disse barnesoldatene også, vet du.

Dem har han møtt mange av. I en geriljaleir i Kongo traff Bent 13 år gamle Amani. Den erfarne soldaten var en av de første som kom ut og bodde på rehabiliteringssenteret til CRN. Da Bent spurte om han ikke ønska seg noe annet å gjøre, heva Amani geværet og forklarte at dette var hans jobb. Slik skulle han forsvare landet sitt. Tre måneder senere møttes de igjen på rehabiliteringssenteret. Da drømte Amani om å bli lege.

– Et menneske hadde forandra kurs totalt i løpet av tre måneder. Det trigga starten av arbeidet med barnesoldatene.

Siden har over 2000 barn fulgt i hans fotspor, sier Rønsen.

CRN jobber med å hente barna ut fra geriljagruppene ved å benytte de lokale nettverkene. Gjennom sitt kjennskap til opprørslederne klarer de å få frigitt noen av barna.

– Det er helt avgjørende at opprørslederne har sett oss drive humanitært arbeid de forstår. I flere år har vi bygd helsestasjoner i stedet for å holde seminarer om hygiene. Vi har bygd skoler så ungene kan slippe geværene og begynne på skolen, i stedet for å holde seminarer om fred og forson-

ing. Forskjellen på «hvitingprosjekter» og «virkelige prosjekter» er hvorvidt de merker effekten der og da.

Rusa barnesoldater. Gjennom tilliten de har bygd opp,

klarer de å hjelpe noen av barna ut av soldattilværelsen.

– Hvordan blir barna soldater?

– De fleste gjør det for å få mat i magen. Det er slett ikke alle som blir kidnappa. I begynnelsen bærer de ammunisjon, koker mat og eksponeres for de voksnes prat og voldsbruk.

Kommandantene opptrer som mors- og farsfigurer og bygger sterke lojalitetsbånd. En kommandant sa til meg at barnesoldater er fremragende soldater, sier Rønsen.

Lederne gir også barna dop. Det gjør Bent ekstra nervøs i møte med dem.

– Noen av barnesoldatene jeg har møtt, har vært rusa og væpna til tennene. Da er det nesten ingen grenser for hva de kan foreta seg.

– Har du vært skikkelig redd noen gang?

– Ja, flere ganger. Jeg gikk ut av stråhytta for å trekke pusten en gang vi forhandla om å få frigitt noen gisler av opprørsbevegelsen i Kongo. En ung og tydelig rusa geriljasoldat kom og ville ta klokka mi. Jeg var dum nok til å ta igjen, dytta han vekk og snudde ryggen til. Så skjønte jeg at jeg hadde gjort noe dumt, og tenkte at nå smeller det, sier Rønsen.

I stedet fikk han et skikkelig spark bak og gikk med fotavtrykk på buksa i flere dager etterpå.

– Jeg har mange historier der det har vært nære på. På egen hånd hadde jeg ikke klart meg en dag. Men i følge med venner og samarbeidspartnere går det.

Jeg ble helt lam­ slått da jeg opp­ daga at alder ikke synes å spille noen rolle. Og det er bare unntaksvis at noen blir voldtatt av kun én person

Småtasser i fengsel. Bent glemmer heller ikke den nyfødte

babyen han fikk i armene i et kvinnefengsel i Kampala, Uganda.

– Det var et veldig lykkelig og trist øyeblikk på samme tid. Den lille jenta skulle vokse opp bak murene.

Rønsen fikk gi henne navn, og kalte henne Mirjam etter den eldste datteren sin. Da han kom tilbake seks måneder senere, holdt hun på å dø av mangel på medisiner. Bent var der sammen med en ugander som ville gjøre noe med situasjonen i fengslene. De oppdaga mange småtasser som hadde det vondt bak murene. Slik begynte «Mirjam-prosjektet».

19 ikon

men en million kvinner som ønsket at vi var døde», forteller Rønsen.

Vitonsi måtte opereres etter voldtekten. Hun er en av 6500 voldtatte kvinner og barn i Øst-Kongo som har fått behandling gjennom Christian Relief Network (CRN).

– Det at vi får gjort noe, gjør at vi orker å møte enda flere, og lytte til enda flere historier. Jeg drives ikke av en ambisjon om å forandre verden. Da hadde jeg blitt veldig sliten. Men jeg drives av om ting blir bedre, sier Rønsen.

Han og kona Gro starta CRN for fjorten år siden. Et nettverk som ikke blir kasta ut når de store bistandsorganisasjonene pakker sakene. Et nettverk som blir værende gjennom nedslakting og voldtekter, krig og uroligheter – fordi det består av menneskene som bor der.

GRUPPETERAPI: Tidligere barnesoldater på rehabiliteringssenteret i Beni, Øst-Kongo, bearbeider opplevelsene sine.

– Vi ville følge opp hver eneste lille baby bak murene til de var to år gamle. Og det har vi gjort i ti år nå.

CRN har også advokater som prøver å få ut barn fra ugandiske fengsler. Mange barn har blitt foreldreløse av aidsepidemien, og det er fort gjort å havne bak lås og slå.

– Vi bestemte oss for å ta saken deres, og siden 1996 har vi fått ut nærmere 3000 barn – ett og ett.

Lange penger. Nettverket opererer nesten utelukkende i

konfliktområder, og de er nøye med å velge partnere som kjenner området godt. Selv bor Bent og kona Gro i Norge med sine seks barn, slik at arbeidet ute virkelig blir forankra lokalt. Mesteparten av nettverket finner de gjennom de lokale kirkene.

– I konfliktområder der statens rolle opphører, er kirken en av de mest troverdige partnerne for å levere resultater både når det gjelder flyktninger, skole og helsetilbud.

CRN bygde blant annet opp igjen 31 helsestasjoner mens krigen raste i Øst-Kongo, ved hjelp av 3,9 millioner kroner fra UD. – Hva får du for det i helsevesenet i Norge i dag? Flytta to vegger på rikshospitalet? Det er kanskje det som motiverer mest. Å se hvor langt pengene rekker når man treffer det rette arbeidet og de rette medarbeiderne.

20 ikon

I Norge er vi så opptatt av å sørge for oss sjøl først.

Som om det går en slags usynlig etisk grense ved Svine­ sund.

I suppekø. Som 17-åring sto Bent i kø hos en hjelpeorgan-

isasjon for å få sin porsjon maissuppe. Han var på utveksling

i Costa Rica og bodde hos en fattig familie i en søskenflokk på elleve.

– Jeg fikk kjenne litt på hvordan det var å være mottaker, og det har preget meg mye. Jeg sto der i fillene mine og snudde ryggen til når amerikanske turister kom og skulle ta bilder av oss landsbyboere.

Den erfaringen gjør at han reagerer ekstra sterkt når de første granatene faller i et krigsområde, og nyhetene her hjemme fokuserer så sterkt på om de norske kom seg raskt nok ut.

– Vi setter en ulik pris på menneskene. I Norge er vi så opptatt av å sørge for oss sjøl først, som om det går en slags usynlig etisk grense ved Svinesund. Jeg får det ikke til å stemme.

Selv tror Rønsen på Jesus og bruker ham som et forbilde i sitt møte med andre mennesker.

– Som kristen er jeg bedt om å gå den andre veien. Når det er tøft og vanskelig kan jeg ikke kun tenke på min egen sikkerhet, og la kvinner og barn bli igjen i konfliktområdet.

I disse åra vi har arbeidet i krigssoner, har det vært viktig for meg å vise solidaritet med mennesker som lever i frykt og tar en sjanse hver gang de skal ut og høste inn potetene sine.

– Er arbeidet motivert av at du tror på Gud? – Jeg tror kanskje at jeg hadde gitt opp hvis jeg ikke hadde Gud å prate med og Jesus som forbilde. Jesus sin uforbeholdne kjærlighet i møte med de utslåtte har hjulpet med å holde meg på sporet. Han spurte alltid hva folk ville han skulle gjøre for dem, og kom ikke med en ferdig agenda.

Bent legger til at CRN ikke er en misjonsorganisasjon.

De konsentrerer seg fullt og helt om humanitær hjelp. Han synes munken Frans av Assissi sa det bra en gang, da han ba folk gå ut og forkynne evangeliet. Munken ba dem bare bruke ord hvis det var helt nødvendig.

– I de situasjonene jeg ofte er i, er ord ganske fattige, sier Bent Rønsen.

21 ikon

ANNONSE

Hva håpe

Ikke uten blåmerker Vekkerklokkas skingrende hvin er iblant vrien, om ikke umulig, å lystre. Sinnet er tungt og tomt, og alt mangler mening. Da mener jeg ingenting om noe som helst, utover en overbevisning om alltings traurighet. Det er nyttig å være klar over hvorfor jeg likevel drar droget inn i dusjen, og fortsetter.

22 ikon

Marianne L. L. Melgård (28) fra Ski har tidligere studert psykologi og kommunikasjon, og studerer nå journalistikk i Volda. Er info-ansvarlig for Norges Dokumentarfilmfestival 2007, og kronisk lidende under A-menneskenes tyranni.

Jeg motiveres av å overkomme egne begrensninger, og bli sterkere, kanskje klokere. Det verste jeg vet er å hindres av irrasjonell frykt, når fallhøyden tross alt ikke er så voldsom – som ved forkrøplende usikkerhet i sosiale sammenhenger.

Jeg har brukt altfor mange år på å leve på defensiven, og tatt valg på grunnlag av hva jeg vil unngå, fremfor hva jeg vil gripe etter.

For bifallets tyranni kan lamme, og gjøre at jeg overdriver viktigheten av andres mening og anerkjennelse – til den grad at jeg undervurderer, eller glemmer, min egen stemme.

Likevel, folk er flokkdyr, og de som hevder å være full­ stendig uavhengige av andres aksept er enten løgnere eller einstøinger. Jeg vil ikke være noen av delene.

Det har blitt lettere å komme seg opp av senga, og møte blikket mitt i badespeilet. Jeg har funnet ut at jeg er nødt til å like dama for å orke det trøtte, gretne trynet hver morgen.

Jeg er motivert til å gjøre henne lettere å like, og har funnet ut hva som må til – gjøre mer, tørre mer og vente mindre.

Drømmen er å en dag kunne skrive på en sånn måte at andre

ser verden på en litt annen, og mer nyansert måte på grunn av mine formuleringer. Kanskje noen gjenkjenner eller treffes av noe i teksten min, kanskje jeg til og med greier å sette ord på en flyktig følelse, og kanskje lesningen faktisk gir vedkommende noe. Men dette høres så pinlig arrogant ut, fordi jeg dermed må tro på at mine observasjoner og tanker er interessante for et publikum. Derfor har jeg alltid vært redd for å snakke høyt om denne drømmen. Og nettopp derfor gjør jeg det nå likevel.

Sånn jeg ser det, kreves det mot, innsats og trening. Som alt annet kan det å være modig bli en vane, et tanke- og handlings­mønster. Den slags målsetning, innsats og trening motiverer meg mer enn noe annet, for ufrihet kveler – spesielt hyggelige ting som håp og inspirasjon. For ikke å snakke om den gamle sviska kjærligheten.

Jenta som sier dumme ting, som ler litt for høyt og danser som en kløne, hun vil jeg være. For det er også hun som føler seg mest fri, tar sine egne, modige valg og har det mest gøy. Og jeg vil heller leve fullt, lære masse og iblant gå på trynet, enn å leve trygt og tilbaketrukket, og visne hen uten et blåmerke.

er du på?

IKON har utfordret tre skribenter til å skrive om deres sterkeste håp, motivasjon og drivkraft.

Illustrasjon: Camilla Hoholm

Den lille sammenhengen For tredje gang er jeg blitt spurt, om hva det er som driver meg. Dypest sett.

For tredje gang skal jeg prøve å svare.

Vi bor på en kule av lava. Den er omgitt av et tynt lag med vann, jord og luft og utenfor er det kaldt og svart. Hva er poenget med livet og mennesket?

Det er lett å svare på hvorfor jeg står opp om morgenen. Jeg blir sulten. Jeg må på jobb. Jeg gjør jobben min fordi det gir penger i kassa. Jeg spiser fordi det er vanskelig å jobbe når man er sulten, og jeg må ha penger for å spise. Det danner en sirkel. En sirkel av liv.

Det beste svaret jeg har er veldig dårlig. Jeg sammenlikner meg med termitter, de små maurene som bygger en så avansert tue at ingen av dem har store nok hjerner til å forstå den. Jeg er en termitt med et stort problem; jeg kan stille de store spørsmålene, men hjernen min er for liten til å takle svaret. Vi mennesker har prøvd, i fire tusen år, og vi vet fortsatt ikke om vi er nærmere, eller lenger unna det Sokrates kaller en sann oppfatning. Vi ser ikke hvilken rolle vi spiller i den store sammenhengen, fordi den store sammenhengen er for stor.

Alfred Bratterud studerer logikk og kunstig intelligens ved Universitetet i Oslo. Han er en glad gutt som liker turer i skog og mark.

Så kommer vi til den vanskelige delen. Dypest sett. Hva er det som driver meg, dypest sett? Det er fristende å fortelle en vits, men jeg liker utfordringer. Jeg liker det som er vanskelig bedre enn det som er lett. Jeg liker å forbedre meg, og når det er sagt er det gitt at jeg må ha noen idealer. Noe jeg jobber mot. Det kan være det er dette de er ute etter, når de spør hva som driver meg. Dypest sett.

Jeg vil ha barn. Hvem som helst kan lage barn, men jeg vil noe mer. Jeg vil bli bestefar til barn med gode foreldre. Jeg vil se dem vokse opp med sunne forbilder rundt seg og så vil jeg sakte, men sikkert begynne å slappe av. Jeg vil se at det er godt, og dø som et rikt menneske. Jeg var noe, for noen.

Noe viktig, og nå har noen andre overtatt. Du kan gå i garderoben, gamle mann, takk for innsatsen. Da kan jeg klype unge damer i rumpa.

Det kan virke som min bestefar har vært et forbilde for meg.

Det har han ikke. Min bestefar irettesatte meg da jeg var atten år og full av spørsmål. Jeg lurte på hvordan jeg kunne være sikker på at Gud hadde skrevet bibelen. Han ble sint.

Han sa jeg satte meg over gud. Jeg ser nå at mitt prosjekt er veldig vanskelig. Jeg ønsker å bli en god bestefar, men dette innebærer at jeg må takle kverulante barnebarn som spytter på mine idealer. De unge eier ikke respekt. Det har de ikke gjort siden Platon.

Så er det problemet med de store spørsmålene. Hvorfor eksisterer vi? Hva er meningen med livet? Hva skal vi si, når barnebarna spør vanskelig?

Derfor har jeg valgt den lille sammenhengen. Jeg vil bli far og bestefar, jeg vil forvalte min lille flik av univers så godt jeg kan. Ikke misforstå, jeg vil gjøre mitt beste med de store spørsmålene også. Jeg vil søke vidt og bredt etter svarene, jeg vil lete høyt og lavt. Det jeg finner vil helt sikkert ikke være den store sammenhengen, men det vil være noe å sende med barna.

Første gang jeg ble spurt om hva som driver meg, svarte jeg dystert. Jeg er fruktbar og blir mange, og sender stafettpinnen videre til neste generasjon.

Andre gang var jeg positiv. Vi kjemper for en felles sak, vi er på vei og det er håp.

Sannheten ligger kanskje, som den ofte gjør, midt imellom.

Eller i veikanten der søster trøster lillebror fordi mor er død.

Der de vakre er de som har råd til god mat og der de store er de som lyver best eller de som forteller vitser.

Jeg er termitten som ikke ser helheten. Jeg tar glede av mitt arbeid og når det spilles vakkert på piano gråter jeg. Jeg vil ha barnebarn med gode foreldre. Det er ikke mye, men jeg vil leve og dø for akkurat det.

23 ikon

Det er lett å fortelle en vits.

Noe som er sterkere Jeg kjenner at jeg angrer intenst på at jeg sa ja til å skrive en sak om håp. For akkurat nå synes jeg livet er ganske håpløst.

Jeg blir så sliten noen ganger. Så redd for å ikke få det til.

Redd for at uansett hvor hardt jeg strever så kommer det overhodet ikke til å gå bra til slutt. Og det gjelder ikke bare meg selv. Det gjelder folk rundt meg, venner, mennesker jeg jobber med.

Ingvild H. Sandnes har tidligere studert teologi og prøver for tiden å bli sosionom.

Hun har også jobbet som journalist/skribent i ulike sammenhenger, og bidro blant annet i antologien Rosa Prosa på Gyldendal i fjor.

Jeg er for tiden i praksis på et av landets mange krisesentre.

Et krisesenter er et sted hvor mishandlede kvinner og barn kan komme og få beskyttelse og hjelp. Mange av de som til slutt finner veien til oss har blitt utsatt for systematisk grusomhet gjennom lang, lang tid. De sitter på mottaksrommet og forteller at de føler seg drept innvendig – tilintetgjort.

Det hender jeg går ut i bakgården og gråter etter sånne samtaler. Det er ikke særlig profesjonelt, men jeg klarer ikke å la være. Og i grunnen synes jeg at jeg burde gråte, det føles som en helt riktig reaksjon på så mye infam ondskap.

Da jeg var liten pleide jeg å synge: «Jeg har en engel som følger meg, jeg har en engel som følger meg hver dag». Nå tenker jeg ofte at englene gjør en himla dårlig jobb.

Og denne akutte mangelen på beskyttelse, denne vissheten om at veldig mye i livet overhodet ikke går bra for veldig mange mennesker, det tar bare helt knekken på meg. Hva er vitsen med en sånn verden? Hva er vitsen med å i det hele tatt prøve når så mye er så tungt?

En av mine absolutt favorittlåter er laget av en gjeng alkoholiserte britiske punk-bestefedre som kaller seg Nomeansno. Det første refrenget går omtrent sånn:

24 ikon

«Now what do you think I see standing like a wall in front of me defeat not victory defeat not victory defeat not victory So what are you gonna do, die?

NO! You gonna lie down and die?

NO!

I-will-not–admit-defeat I-will-not-admit-defeat I will see victory» Når jeg våkner om morran og bare har lyst til å bli liggende og klamre meg til dyna, da spiller jeg den låta. Og tenker på hva som i det hele tatt gjør at jeg holder det gående. Antagelig er det en slags forskrudd omvendt logikk. Senvirk­ni­ ngene av at jeg ble hjernevasket i tidlige år på søndags­skolen.

For jeg tror. Innerst inne tror jeg samma rakkern.

På en oppstandelse. På et liv som ryster mørket. På at det finnes noe som er sterkere. Sterkere enn all den dritten jeg vasser rundt i til halsen hver dag. Sterkere enn døden.

Sterkere enn alt som har dødd i meg. Og Nomeansno fortsetter å hamre inn trassen i veggene der jeg ligger og kryper sammen i morgenmørket: «And someday I know no matter how hard we try we are all gonna have to lie down and die So maybe I should just tell you what I hope and belive For every defeat there will be a victory For every defeat there will be a victory In defeat – victory.»

De ordene flakser langsomt inn i meg. Som ildfluer. Som lys. Og jeg kjenner at jeg tror på Gud Fader, rosa tulipaner og alt som er deilig. Jeg tror på de mørkelilla syrinene som lukter så svimlende forførende utenfor vinduet mitt at jeg ikke får sove om natta. Jeg tror på whisky, James Brown og gutter med fregner på nesa. Jeg tror på livet. På det livet i hver og en av oss som nekter å ta kvelden. Som nekter å gi opp.

Det kommer til å gå bra. Det må gå bra.

Derfor sier jeg som Jan Erik Vold: «Jeg har nå skrevet opp på døra mi, i et hjerte det faller dråper fra, med grønn filtpenn og store bokstaver: DET ER HÅPLØST OG VI GIR OSS IKKE.»

Tekst: Torkel Degnæs Foto: Rolf Anders Storset

Det viktigste er å unngå kjedsomhet.

IKON tar tempen på Trondheim: 1. Hva motiverer deg i studiene dine?

2. Hva er ditt sterkeste håp for tilværelsen?

Ingrid Wøien

Studie: Industriell økonomi, NTNU

1. Det er flere ting som motiverer. Noe av det viktigste er nok muligheten til en interessant jobb og økonomisk frihet senere i livet. Konkurranseinstinkt spiller også inn slik at motivasjonen øker under presset i eksamenstida. Men det sosiale på studiet og interessante fag er også en viktig del av pakka.

2. Bli ferdigstudert og få en interessant jobb er selvfølgelig et viktig håp for tilværelsen. Men like viktig er det å kunne gjøre egne valg og være selvstendig, samtidig som man er inkluderende og tar vare på andre. Håpet er vel et bra liv, rett og slett.

Maja Nesjan

Studie: Farmasi, Tromsø

1. Motivasjonen i studiene ligger først og fremst i det som kommer etterpå, det å få seg en jobb med bra lønn hvor man kan trives og gjøre noe meningsfullt for samfunnet. Studiet gjør også at du utvikler deg, og det er jo bra.

2. Håp for tilværelsen… det henger vel sammen med det å være lykkelig. Her er det viktig med familie og særlig venner, for dem kan man snakke med om stort og smått. Dessuten gjelder det å finne sin greie i forhold til jobb og andre ting.

Rolf Helle Mathiesen

Studie: IKT og ingeniørvitenskap, NTNU

1. Penger er viktig, særlig så man kan kjøpe seg ting, for eksempel Mac. Men det er også motivasjon i å holde på med noe som er interessant og å kunne ting. I tillegg er det å være student gøy i seg selv.

2. Håp for tilværelsen er knytta til lykke. Det å drive med noe som er til glede for deg selv og andre er viktig. Fellesskap med andre også. Det er gjerne to ting som skal til for at det funker: noen som deler troen og musikkinteressen. Å få utfordringer du fikser og som du vokser på, samtidig som du har det trygt og behagelig, er den ideelle balansen for tilværelsen.

Kamilla Flatås

Studie: Sykepleien, HIST

1. Det er en rekke ting som motiverer i studiet. Ikke minst er det å få en jobb som gir trygghet og trivsel viktig. Dessuten er det flere muligheter for spesialisering som virker interessante. Selvutvikling er også noe som motiverer.

2. Å få jobbe i utlandet er et viktig håp. Det henger sammen med at variasjoner i miljø veier tungt. I forhold til lykke er frihet, det å ikke være fanget, viktigere enn penger.

Remi Horgar

Studie: Sosialantropologi

1. Det viktigste er å unngå kjedsomhet. Så lenge ting er interessant er det motivasjon nok.

2. Håp for tilværelsen henger sammen med det å være lykkelig. Man vet man er lykkelig når man er omgitt av mennesker som får en til å smile uten at en helt vet hvorfor. Dessuten er det viktig å ikke angre på noe, verken ting man har gjort eller ting man ikke har gjort.

25 ikon

Hvorfor gidder du?

Har du det som skal til?

TEST DEG SELV!

I dagens studiehverdag og karrierepress er motivasjon alfa og omega. Test deg selv om finn din plass i IKONs Motiv-o-gram™.

HVORDAN DET FUNKER: 1. Kryss av ditt svar på alle de ti spørsmålene under.

2. Sjekk fasiten og regn ut din plassering i koordinatsystemet ut fra nullpunktet.

3. Les av en beskrivelse av din motivasjonstype, og prøv om nødvendig å skjerpe deg.

DEL 1: Er du motivert?

1. Hva er det første du tenker om morgenen? a) Aaah… En ny dag med nye muligheter. Rekker jeg en skikkelig joggetur før lesesalen åpner? b) Litt kaffe skulle smakt nå … c) Livet mitt er Groundhog Day – uten happy ending.

Kan noen drepe meg?

2. Hva skal du bli når du er ferdig med å studere? a) Et eller annet som jeg kan gi 110% for, og som vil tilfredsstille mitt behov for å utvikle både meg selv og andre til å nå vårt fulle potensial. b) Helst ikke spør meg om det. Jeg vet jeg kan bli noe, men foreløpig er det deilig å bare være student. c) Ferdig? Er du frekk?

3. Hva er strategien din for å få deg en jobb en gang? a) Mener du ved siden av det å få toppkarakterer, skaffe seg flest mulig relevante frivillige verv og lage en egen presentasjonsmappe? b) Hvis jeg klarer eksamen en gang skal jeg sende søknader litt rundt. Inntil videre holder jeg meg i ro. c) Minst mulig. Er liksom ikke arbeidsledighetstrygd en karriere, nå?

26 ikon

4. Det nærmer seg eksamen. Hvor mye av pensum har du lest? a) Det er dessverre fortsatt noen bøker jeg bare har repetert to ganger. b) Jeg har iallfall kjøpt alle bøkene … og sett på bildene. c) Pensum?

5. Det kommer opp et uventet problem på jobben. Du tenker: a) Digg, dette er min mulighet til å ta initiativ og vise meg som en som kan få mer ansvar. b) Typisk min uflaks. c) Digg, da har jeg en unnskyldning til å ta en røyk og vente tiltaksløst på sjefen.

DEL 2: Hva motiverer deg?

6. Hvorfor går du på lesesalen? a) For å kunne svare på spørsmål fra de ved siden av meg og motivere dem ved mitt gode eksempel. b) For å… lese? Var det et lurespørsmål? c) Det er så mange fine hombres/señoritas der.

7. Du har en fast ettermiddag ledig i uka. Da er det nærliggende å: a) … lete etter idealistiske studentorganisasjoner eller fadderprogram å engasjere seg i. b) … holde den åpen for å henge med venner eller gjøre andre ting som kan dukke opp. c) … se alt som går på TV hele kvelden.

8. Hva ønsker du å oppnå med studiene dine? a) Jeg spør ikke hva jeg skal oppnå, men hva verden skal oppnå ved meg. b) Få meg noe å gjøre på dagtid. c) Få en jobb der jeg tjener grisefett, og dra damer/mann­ folk så lenge.

9. Du får noen uventede penger, og tenker straks: a) «Jeg har vel egentlig alt jeg trenger, så kanskje jeg kjenner noen andre som har det litt trangt for tida?» b) «En slant på sparegrisen, en slant til Lånekassen og … to i lomma.» c) «My precioussss. Jeg handlet jo egentlig en ny Louis Vuitton-veske for 5000,- i går… men jeg får vel vindus­ shoppe litt, så finner jeg vel alltids noe mer jeg har lyst p… kremt, trenger.»

10. Hva kunne du dødd for? a) For å utrydde fattigdom og gi hele verden fred, demokrati, likestilling og minst én Gro-dag. b) Det må i så fall være familien min, men det er vanskelig å se det helt for seg. c) Absolutt ingenting.

Motiv-o-gram™ -5

-4

-3

-2

-1

motivert

1

2

3

4

5

5

5

4

4

3

3

2

2

1

1

andres lykke

egen lykke

-1

-1

-2

-2

-3

-3

-4

-4

-5

-5

FASIT:

Del 1: For hver a) beveger du deg ett skritt oppover, for hver b) gjør du ingen vertikal bevegelse og for hver c) beveger du deg ett skritt nedover.

Del 2: For hver a) beveger du deg ett skritt mot venstre, for hver b) gjør du ingen horisontal bevegelse, og for hver c) beveger du deg ett skritt mot høyre.

-4

-3

-2

-1

umotivert

1

Resultater:

LYS BRUN: Gjennomsnittsnordmannen, Ola og Kari Nordmann.

Du er en passe motivert og passe uselvisk person som sannsynligvis blir passe vellykket i den passe gjennomsnittlige jobben din. Men det er ingen grunn til bekymring – du er sannsynligvis lykkeligere enn 90% av de som havner andre steder i Motiv-ogrammet.

GRØNN: Mor Theresa-typen. Du tenker nok til tider litt for lite på deg selv. Du kjøper klimakvote hver gang du har spist hermetiske bønner, og resirkulerer stiften i teposene dine. Du gir kun julegaver til de tre fadderbarna dine i Kongo – og selv til dem gir du bare gavekortene som sier at «gaven – en høne – ble gitt til en person i den tredje verden som trengte den mer enn deg».

GUL: Den politisk korrekte samfunnsborgeren. Du tenker på deg selv som et over gjennomsnittlig godt medmenneske, men legger ikke akkurat opp livet ditt etter å redde verden. Du kan godt kjøpe rettferdig kaffe så lenge den smaker bedre. Du resirkulerer en del papp, men orker ikke å gå helt til glasscontaineren.

ORANSJE: Den desillusjonerte idealisten. Du abonnerer på alle humanitære organisasjoners blader, men du glemmer på en mystisk måte alltid å gi penger. Du synes dine gode hensikter gir deg rett til å se ned på de som er ærlige om at de ikke bryr seg. Du mener det er viktigere å synes synd på barna i Afrika enn å se tiggere, slektninger og slitsomme venner i øynene med et smil.

RØDT: Slackeren. Du kommer deg ikke ofte opp av senga, og hvis

2

3

4

5

du mot formodning foretar deg noe som helst, prøver du bare å unngå å måtte gjøre enda mer senere. Som når du setter frimerke på arbeidsledighetstrygd-skjemaet. Sannsynligvis gadd du ikke å ta denne testen.

MØRK GRØNN: Propellen. Du har høyt energinivå og satser alltid maks, enten det er for å skaffe deg en ny jobb eller hjelpe en venn i nøden. Du har alltid et nytt prosjekt på gang, men det er delvis fordi man jo trenger et nytt prosjekt for å glemme det forrige som ikke funket. En karriere som motivator kan være noe å tenke på.

BLÅGRØNN: Nyrikingen. Det skorter på ingen måte på engasjementet, men det er bare én eneste ting som fungerer som gulrot: Håpet om raske penger og overveldende lykke – for deg selv!

BLÅ: Onkel Sid-typen. Du er en reindyrka egoist, men du orker ikke å jobbe så hardt, og karrer heller bare til deg det som kommer innenfor rekkevidde. Du prøvde deg på BI, men orket ikke å fullføre mer enn ett år. Nå er drømmekarrieren en jobb der du kan få mest mulig penger for minst mulig innsats – for eksempel Stortingspresident.

ROSA: Den hardbarkede kynikeren. Skulle noe kunnet motivere deg måtte det være deg selv, men selv ikke det er interessant nok.

Man kan si mye negativt om denne livsstilen, men det mest positive er at den iallfall ikke er spesielt overlevelsesdyktig i kampen for tilværelsen. På den annen side kan det hende du rett og slett trenger hjelp – og det er ikke ment som en spydig kommentar.

27 ikon

-5

Margreth Olin (f. 1970)

Aktuell med boka Ingen vet hvem jeg er Forlaget Oktober, april 2007 Har nyleg levert manus til sin første spelefilm Engelen Er mest kjend for dokumentarfilmane sine. Debuterte med I Kjærleikens hus i 1994, og har blant anna stått bak filmane Dei mjuke hendene, Kroppen min og Ungdommens råskap.

Englefinale

Det går mot den store finalen i Margreth Olin sitt grense­ sprengande univers.

28 ikon

Tekst: Solveig Schanke Eikum Foto: Lars Myhren Holand

Noko å fortelje. Eg tygg orda i meg. Let dama fortelje. Der-

som eg var dokumentarist, kunne eg ha dilta etter henne eit par år og møtt Pia, den rusavhengige jenta Margreth fylgde med kameraet over lengre tid. Pia som fekk starte på nytt.

Som aldri vart film fordi ho skulle få ein sjanse til å legge det bak seg. Eg kunne fylgt Olin inn og ut frå gamleheimen i arbeidet med Dei mjuke hendene, eller høyrt henne forlange å stå naken og uretusjert på framsida av dei store kvinneblada etter filmen Kroppen min. Gravid og utan ein tråd viste Margreth korleis andre har prega hennar bilde av eigen kropp.

På film. Magasina takka nei, det vart for heftig.

Eller eg kunne starta før jul i fjor og høyrt henne seie at ho i staden for flatskjerm ønskte seg hundre tusen underskrifter til kampanjen nestekjaerlighet.no. Eit opprop for ein meir human asylpolitikk. Eg kunne ha kjent att Mikael frå dokumentaren Ungdommens råskap og sett han kysse damer framfor det kvite lerretet. Ei teneste han gjerne gjorde for Olin etter at ho klipte saman glimt frå skulekvardagen hans til noko han kunne kjenne seg att i.

Men det er langt mellom klinescenene på Bondeheimen i Oslo, her vi gøymer oss vekk frå nysgjerrige blikk så Mar-

greth sjølv får fortelje kva som driv henne.

– Kvifor gidd du?

– «E gidd ikkje meir …» seier Olin.

– Seriøst?

– Nei da, hehe. Eg er berre overraska over at så mange spør korleis eg orkar. Ulike menneske gjer ulike ting. Folk driv og bygg hus og bruer og tunnelar under sjøen. Eg er dokumentarist og filmskapar. Min jobb er å fortelje historier med ei viss kraft. Viss eg ikkje hadde gjort dette, hadde eg kanskje trena galopphestar.

37-åringen legg til at ho har prøvd å sette dagsorden med kvar film, og at ho har hatt ein annan agenda enn å selje kinobillettar.

– Eg lagar film fordi eg har noko å fortelje. Å fortelje er å forstå kva mennesket er. Det vert eg ikkje lei av, eg forstår fleire ting heile tida.

På plass ein annan stad. – Kvifor fortel du?

– Det er så mange historier som ikkje er fortalt. I alle fall ikkje på den måten. Eg vil vise historiene om menneske som folk meinar så mykje om, men som dei ikkje veit ein dritt om.

– Kvifor?

– Det kan gjere alle meir audmjuke i møte med det dei ikkje kjenner. Gi folk ein sjans. Eg trur mykje kunne vore annleis. Skule og helsevesen, politikken … Eg føler at folk blir meir og meir like i dette samfunnet. Som om vi har ei oppskrift på kva som er bra.

Margreth legg til at Mikael spurte henne i filminga av Ungdommens råskap kvifor ein snakka om «problembarn» og ikkje «problemvaksne».

– Menneske kan ha problem, men det er ikkje mennesket i seg sjølv som er problemet. Det er noko grunnleggande feil med samfunnet si tåleevne. Kva er eit menneske? Og kven er dei «svake» i samfunnet? Mange av dei som vert omtala som

29 ikon

– Margreth, det er altfor mykje.

– Nei, det blir fiiint, seier Margreth Olin til Kim Hiorthøy.

I timevis har dei sett folk kline framfor eit kvitt lerret.

Alle moglege folk. No har Margreth funne tre «nyydelege transar», beordra den eine til å ta av seg på overkroppen, og bedt dei gjere som dei andre: kysse.

Det er ein vanleg mandag på jobben, og Margreth samarbeider med Kim for å få ferdig opptaka til Thomas Dybdahl sin musikkvideo til låta «Dice».

– Etterpå fekk eg mail frå småbarnsforeldre som hadde vore med på opptaka. Dei takka for at dei fekk ein liten piff i kvardagen, ler den sunnmørske filmskaparen.

Eg føler at folk blir meir og meir like i dette samfunnet.

Som om vi har ei oppskrift på kva som er bra.

«svake» er mykje sterkare enn meg. Men ofte på ein annan måte. Vi kategoriserer folk ut frå at dei ikkje har jobb, eller at dei har rusproblem, er utlendingar eller har eit handikap.

Vi pratar om dei «svake gruppene», og at dei ikkje har orden på livet. Men alle menneske er samansette, og dei kan ha ei anna form for styrke, være på plass i seg sjølv på ein annan stad, seier Margreth.

Dans i snøhelvetet. Som dei mindreårige einslege flykt­

ningane ho trefte ein kveld på eit asylmottak. Gutar frå Afghanistan og Somalia kjem inn i stua utover natta. Dei syng, rappar og dansar rundt. Det er ein kjemi og ei kraft i miljøet. Dei er på ein mellomstasjon. Nokre ventar på svar på asylsøknaden sin, medan andre har fått opphald og ventar på å verte plasserte i ein norsk kommune.

– Dei sit der i snøhelvetet ved svenskegrensa, og kjem frå krig, overgrep og ufridom. I dansen såg eg denne gnisten, ein enorm energi eller livskraft som er smittsam. Eit ønske om å endeleg få bruke seg sjølv, og leve fritt, seier Margreth.

Rett før ho skal gå, ber ho dei stille seg på ei linje framfor kamera og seie kort kven dei er og kvifor dei er komne til Noreg. To av dei hadde sett sin eigen far bli avretta, og ein tredje hadde sett eit anna familiemedlem bli drepen.

– Eg vart stum. Fann ingen ord, visste ikkje kva eg skulle seie.

Alle oppfatningane vart snudd på hovudet.

– Spørsmålet vart berre korleis vi saman i den tida vi hadde kunne få historia deira fram. Om det norske samfunnet visste meir om kva flyktningebarna står i, ville vi møtt dei annleis då? Dei sit der, desse barndommane på vent, desse liva som aldri får starte.

Det er ikkje eit spørsmål kor Margreth får energien eller krafta frå.

– Energien frå dansen. Kjensla av at det hastar, at det må skje noko no. Eg såg nestekjærleikskampanjen. Eg har jobba med den i tre månader utan løn, men det spelar ikkje noka rolle. Nokon må gjere jobben.

Med oppropet gikk Margreth over til å være aktivist på andre måtar enn gjennom film. Kampanjen føregjeng framleis, og samlar underskrifter for ein meir human asylpolitikk. Dei hundretusen underskriftene Margreth ynskte seg, er enno berre kome opp i litt over 20 000.

– Det gjer ingenting. Kampanjen hadde ein misjon likevel. Vi har synliggjort ei anna stemme. Vi er ei av mange pressgrupper, og nestekjærleiksordet har plutseleg fått ein plass når det er snakk om flyktningar.

30 ikon

Tara. I dag har Olin fått si første bok i hendene. Ingen vet

hvem jeg er, står det på omslaget. Ei sjenert innpakning på kraftfulle tekstar som bokdebutanten har hatt på trykk i Dagbladet si laurdagsspalte 2005–2007. Her finn vi blant anna historia om iranske Tara som vart satt att i Noreg av mora si som tolvåring i 2000. Som laug om bakgrunnen sin for å få opphald, fordi ho hadde fått beskjed om det. Fordi ho var redd for livet sitt. Fordi faren slo og mishandla henne.

Seks år etter blir det siste avslaget oversendt politiet for iverksetting. Avslaget viser til at ho laug då ho søkte asyl.

Tara sjølv trur ho vert drepen dersom ho må tilbake til Iran.

«Jeg tror ikke jeg rekker å bli giftet bort om de sender meg tilbake. Jenter som meg får de undersøkt, så dreper de meg.»

Tara vart med då nestekjærleikskampanjen møtte arbeidsog inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen i desember.

Ho fortalte historia si så statsråden grein. Dagen etter fekk ho brev om at saka skulle takast opp på nytt.

– Ho er ei av dei den norske staten verkeleg har synda mot, seier Olin.

– Gjennomgåande for tekstane er at viss nokon kjende historia deira, eller såg på ein annan måte kven dei var, trur eg ikkje dei hadde blitt sendt heim, utviste etc. Eg opplever at forteljingane kan endre noko.

Som historia om Mussie, ein tidlegare barnesoldat frå Etiopia som nyleg fekk opphald i Noreg.

– Han fekk endeleg møte i full nemnd. Svaret kom medan vi jobba med kampanjen. Sjølvsagt måtte han få bli, når han fekk møte nemnda ansikt til ansikt. Mussie er blind, og har sete her i fem år i mørkret, bokstaveleg talt. Han har berre venta utan rettar i det heile. Det er så du ikkje trur det er sant. Men det er det jo.

Finalen. – Apropos sanning. Kva er det mest sanne du nokon gong

har fortalt?

– Eg har sagt ein ting mange gongar, på ulike måtar. Og det er at menneske er like mykje verdt, uavhengig av kven dei er. Eg trur ikkje på sanninga som ei religiøs sanning vi menneske må slutte oss rundt. Men der er sanning likevel.

Som gjenkjenning. Det å være menneskeleg er noko som går gjennom alle.

Margreth har nyleg levert manus til sin første spelefilm, Engelen. Sjølv om ho går vekk frå dokumentarfilmsjangeren, vil ho vise noko sant i filmen som bygg på historia om Pia. – Kunsten si oppgåve er å få folk til å sjå det vi trur vi kjenner med nye auge. Det handlar om å finne noko sant og bryte med definisjonsmakta. Bryte med den forventninga folk har til å sjå ein film om ei narkoman jente.

Engelen skal være rystande så ein må kjenne på om ein tåler det, men alt det menneskelege skal være sant.

Spelefilmen vert finalen i det Olin har gjort til no, og føyer seg naturleg inn i rekka.

– Alt eg har fortalt har vore nødvendig å fortelje.

Det er ingen som har dytta på meg tema. Dei menneska eg har møtt og sett, og det eg har forstått så langt, kulminerer i Engelen. Ved å bruke fiksjon kan eg gå lengre og fortelje ting eg aldri kunne ha fortalt i ein dokumentar, seier Margreth.

Spelefilmen handlar om Lea, hennar mor, og hennar dotter som er englar for kvarandre.

All kunst som betyr noko er grensesprengan­ de. Det er som å balansere på ein fengselsmur der ein kan dette ned på den gale sida.

Hvor vakkert kan et menneske bli? Det er dette mjuke punktet, dette barnet som holder mamma i hånda når hun våkner. Etter slag, etter en fyllekule, etter natta som aldri ble dag. «Jeg er der for deg mamma,» sier hun. Min venninne. 25 år seinere er hun der ennå.

For mamma. Noen ganger. Når hun ikke er ute og flyr. «Heroin var som å lære å fly. Det var å kaste seg utfor, slippe taket. Knuten i brystet løste seg opp, og virkeligheten var ikke lenger virkelig.» Lea er ikke bare den vakreste, hun er også den sterkeste. Og modigste.

Hun gjør det hun må og betaler hva det koster.

På fengselsmuren. – Eg trur eg skal gjere noko annleis etter dette. Bryte nokre andre grenser for meg sjølv. All kunst som betyr noko er grensesprengande. Det er som å balansere

på ein fengselsmur der ein kan dette ned på den gale sida.

Fortelje historier som er på grensene til offentligheitas og samfunnets tåleevne. Ikkje innanfor der du veit at det er trygt.

– Kva er neste grense?

– Det kan eg ikkje seie no. Men det eg har gjort så langt har vist Margreth som tek ansvar, Margreth som ser, som er sosialt engasjert og oppteken av politikk. Etter Engelen kan eg kome fram med andre sider.

– Du orkar ikkje meir ansvarlege Margreth?

– Nei, det handlar ikkje om det, men at kvart menneske er samansett. Eg var ikkje ansvarsfull til eg var 35, og så begynner eg med noko anna. Eg kjem til å ta det ansvarsfulle med meg i grava, seier Olin.

Ho kjenner at noko pressar seg fram. Noko som går heilt tilbake til at ho som 19-åring flytta heimafrå, og fekk den første dotter si berre to år etterpå. Olin vart fort vaksen.

– Maria er 15 år no, og eg har losa henne gjennom barndommen. No er det ting som sprengjer seg fram i meg. Eg må utvide feltet i det eg har gjort. Opp på muren og gjere det.

– Men du har vore på muren i dei andre prosjekta dine og?

– Ja, eg har kryssa grenser i kvart prosjekt, men når eg ser tilbake, ser eg totaliteten i det eg har gjort. Det har og nokre grenser. Så eg vil bryte med det og.

– Fins der grenser du aldri vil bryte?

– Nei, det har eg ikkje møtt enno. Kva er det som ikkje kan forteljast?

Svaret. Mobiltelefonen til Margreth fyrer av små geværsal-

ver når meldingane tikkar inn. Ho unnskylder seg og pakkar den vekk. Det er nok av folk som vil ha tak i henne.

– Blir du glad i alle du filmar?

– Eg blir nok det.

– Kor mange fleire har du plass til?

– Veit ikkje. Det er nok bra at eg skal gjere fiksjon no, fordi familien ikkje kan bli større. Med spelefilm gjer vi ein betalt jobb saman og sender julekort til kvarandre etterpå om vi vil. Når eg lagar dokumentarfilm, byr menneske på livet sitt, og blir ein del av mitt.

Margreth trur ho er for dårleg til å kjenne etter kor mange der er plass til.

– Eg er berre ei skjorte og to sko. Etter at eg vart vaksen har eg innsett at eg har ein forstrekt ansvarsfølelse. Alle har eit ansvar utover oss sjølve, for det samfunnet vi er ein del av. Men Margreth kan ikkje redde verda aleine. Det har eg vel aldri tenkt at var mi oppgåve heller.

– Kva skal du då?

– Fortsette å fortelje historier.

Mobilen knatrar igjen, og Margreth må sjå kven det er som prøvar så hardt å få tak i henne.

– Gud, så fantastisk. Her har du svaret på det første spørsmålet du stilte meg, seier ho og rekk fram telefonen.

31 ikon

Hei, Har fått oppholdstillatelse : ) Tara

Vitaly har fütt flere besøk av politiet etter at han ble leder i russiske Natur og Ungdom. IKON krysset tundraen sammen med norske naturvernere for ü sjekke demokratiets tilstand i nabolandet.

32 ikon

Tekst og foto: Solveig Schanke Eikum Murmansk, Russland

I Putins rike

Aksjon i bakgata. «Når er det min tur?» står det på papp­

etterligningen av et av atomkraftverkene på Kolahalvøya.

Tsjernobyl hadde et prikk likt atomkraftverk, og natt til 26. april for 21 år siden ble den ene reaktoren der sprengt i filler med katastrofale følger.

Vitaly Servetnik (20) stikker hodet ut av pappverket iført gassmaske. Som leder i Priroda i Molodezh (PiM, Natur og Ungdom på russisk), legger han opp til aksjoner når myndighetene snart skal planlegge byggingen og plasseringen av 39 nye atomkraftverk.

– Det finnes ikke én sikker atomreaktor i verden, mener han.

HOVEDKVARTERET: De russiske naturvernerne har hatt flere uformelle besøk av politiet i kontorlokalene sine. De norske gjestene får en langt varmere velkomst bak den grønne døra, der de blir med på lokallagsmøte i PiM.

Pappetterligningene ble brukt til aksjonene i fjor, og PiM liker som Natur og Ungdom i Norge å bruke visuelle virkemidler når de skal få frem poenget sitt. Kontoret de holder til i er malt i grønt og blått, og vi finner oss en plass mens rommet gradvis fylles opp av unge mennesker som vil være med på kveldens lokallagsmøte.

Vitaly er ikke bare bekymra for de gamle holkene av noen atomkraftverk som fremdeles står og stråler i området. Det koster myndighetene mer å fjerne dem på forsvarlig vis enn å bygge ti nye atomkraftverk, så levetiden blir stadig utvida.

Men han synes likevel det verste er avfallet.

– Det tar tusenvis av år å bryte ned det radioaktive avfallet, og det finnes ingen teknologi som gjør at vi kan håndtere det på en fornuftig måte, sier 20-åringen.

Forrige gang de skulle aksjonere, fikk de kun lov til å stå ved et basseng langt unna folk flest. Hvis de i det hele tatt får tillatelse til en markering, er det gjerne på verst tenkelige tidspunkt, og aldri i hovedgatene.

Nestleder i NU, Ingeborg Gjærum, merker stor forskjell på forholdene i Norge og Russland.

– I Norge er du ønska og det er positivt å være en politisk organisasjon i opposisjon. Vi har tross alt en del støtteordninger og en helt annen nærhet til makta. Hvis du ber om et møte med en minister i Norge, kan du få det. Mens hvis du søker om å få ha en aksjon her, får du det på et sted ingen går.

Det er de lokale organisasjonene som er farlige for Putin, ikke de store og rike folkene

Pressa demokrati. PiM har også opplevd uformelle besøk av politiet. Når du er en radikal, ikke-statlig organisasjon i Russland, må du regne med et visst press. I motsetning til

MØTT MED SKEPSIS: Vitaly Servetnik (20) er leder i PiM (natur og ungdom i Russland), og har dermed få sjanser til å få jobb i staten. Samfunnet er preget av sin kommunistiske fortid, og frivillige organisasjoner møter fortsatt stor skepsis i dag.

33 ikon

– De har fått besøk av politiet og vet ikke om de tør å jobbe mot atomkraftverk lengre, sier Marie Sneve Martinussen om Aetas, den russiske miljøvernorganisasjonen i Arkhangelsk.

Hvis det er noe som kan ta fra russlandssekretæren i Natur og Ungdom (NU) nattesøvnen, er det demokratiutviklingen i Russland.

Minibussen humper av gårde over den snødekte tundraen på vei til Murmansk. Knallblå himmel, sol, snø og pigg­ tråd. Grensevakter og utkikkstårn. Vi er de eneste norske passasjerene, og sjåføren vår kan verken engelsk eller norsk.

Marie har tatt turen fra Kirkenes noen ganger før, og vet hvordan ting fungerer. Ut med all bagasjen, passkontroll og væpna vakter. Inn i bussen igjen på den andre siden. Vi er i Russland. Alannah Myles sin «Black Velvet» gir tidlige 90tallsvibber og utgjør soundtracket på reisen over tundraen.

IKON er med Natur og Ungdom når de skal møte sine russiske medsammensvorne i Putins rike.

RUSSISK NATURVERNER (t.v.): Katya Gladina (19) har vært med i PiM siden 2005. Selv om de har mindre mulighet til å påvirke makta enn Natur og Ungdom i Norge, har fokuset på naturvern økt siden hun begynte.

RUSSLANDSELSKER (t.h.): Marie Sneve Martinussen er omsvermet på markedet i Murmansk. Som russlandssekretær i Natur og Ungdom har hun tatt turen over tundraen mange ganger.

I avisoppslag har støtten fra Norge gjort at vi blir beskyldt for vestlig propaganda.

34 ikon

BANNERPROTEST: Norske og russiske naturvernerne hjelper hverandre å forberede en aksjon mot genmanipulert mat i Murmansk.

miljøvernerne i Arkhangelsk, har PiM lengre erfaring med å jobbe radikalt mot atomkraft. Derfor blir de heller ikke så skremt av presset.

– Tidligere kom FSB (tidligere KGB, red. anm.) på jevnlige uoffisielle besøk. Det er deres måte å utøve press på.

Men i det siste har vi nekta å møte dem uoffisielt og insistert på at de må gjøre det formelt. Da ble terskelen høyere, sier Vitaly.

Marie fra NU legger til at det er kommet flere lover i Russland i det siste som innskrenker demokratiet på ulikt vis. Og hvis noen prøver seg på en ulovlig aksjon, tar det ikke lange tiden før de blir fjerna.

De fleste utsendingene fra Norge har også erfaring med politiet. Det er ikke så lenge siden både russlandssekretær Marie og nestleder Ingeborg (i NU) ble arresterte i forbindelse med en ulovlig aksjon mot byggingen av gasskraftverk på Mongstad. Ingeborg ble sett gråtende i de fleste av landets aviser da hun fikk vite om Mongstadvedtaket. Senere satt hun lenka sammen med Marie og flere andre foran en av portene på Mongstad.

– Lovbruddet skjedde i det vi ikke ville flytte oss på politiets ordre. Da de til slutt bar oss bort, kommenterte en

av politimennene: «Dette er jo ikke noe problem. Det er jo bare lette jenter her». Vi hadde egentlig en hyggelig tone, sier Ingeborg.

Vestlig propaganda. Vitaly setter seg på en stol midt i rom-

met og forteller de andre medlemmene hva som er planene fremover. De skal blant annet lage et banner mot genmanipulert mat, og alle sitter og bretter flyers mens han snakker.

De norske gjestene setter seg sammen i et hjørne med dem som kan tolke. De kjenner en del av medlemmene fra før.

NU har tett samarbeid med PiM, og får demokratimidler fra Norge for å støtte søsterorganisasjonen sin. Det er ikke bare populært blant russerne.

– Folk i Russland er generelt negative til vestlig innblanding, sier Vitaly.

– I avisoppslag har støtten fra Norge gjort at vi blir beskyldt for vestlig propaganda, at pengene fra norske organisasjoner blir brukt til å pushe sine ting på oss i Russland, sier han.

Gjennom ledervervet i PiM har Vitaly trolig brent alle broer til å få jobb i staten. Han sier det er vanskelig å drive en uavhengig organisasjon hvis de gjør noe myndighetene

Tsjernobylulykken

Tsjernobylulykken er den hittil mest alvorlige atomkraftverkulykken i verden. Natt til 26. april 1986 eksploderte én av de fire reaktorene i atomkraftverket i Tsjernobyl, i Ukraina. Eksplosjonen var så voldsom at taket på reaktoren ble blåst av og 31 mennesker ble drept.

Mengden radioaktivt avfall var 100 ganger større enn utslippet etter atombombene i Hiroshima og Nagasaki. Etter lang tid er fortsatt mange millioner mennesker avhengige av statlig hjelp på grunn av denne ulykken, og antallet medfødte misdannelser har blitt mangedoblet i området.

DRAMATISKE EFFEKTER: Vitaly og de andre bruker blant annet en papp­ etterligning av Tsjernobyl og gassmasker når de demonstrerer mot atomkraftverk på Kolahalvøya. Som oftest får de bare lov til å ha demonstrasjoner i bakgater og langt unna folk.

PiM

PiM er søsterorganisasjonen til Natur og Ungdom. I dag har PiM i underkant av 200 medlemmer hvorav ca. 60 er aktive. De har jobbet mot atomkraft på Kolahalvøya siden de startet opp i 1999. Hovedsaken har vært å få lagt ned de to eldste reaktorene på Kola atomkraftverk. I 2005 fikk PiM medhold av statsadvokaten da de hevdet at den videre driften av de to eldste reaktorene var ulovlig. Saken ble til sist avslått av føderale myndigheter.

ikke liker. Da finner de gjerne en eller annen formell feil som tvinger dem til å stenge.

– Har PiM hatt konkrete problemer?

– Vi har hatt en del problemer med kontorlokalene, men det er vanskelig å si om det skyldes tungt byråkrati eller om det er myndighetenes måte å presse på. Jeg forventer hva som helst i fremtida, sier han.

Kan tippe systemet. – Er det ikke naivt å tro at dere kan utrette

noe her?

– Det er ikke bare noe vi håper for fremtida. Vi ser allerede resultater av det vi har gjort. Etter at vi fronta atomkraft har det blitt diskutert blant folk, selv om ingen politikere uttalte seg mot det i forrige valg, sier Vitaly.

Marie legger til at studenter og ungdommer i PiM har gått fra å være utskjelt i media til å bli tatt seriøst. Dessuten ser de at de kan gjøre en forskjell lokalt i forhold til søppelhåndtering og andre ting.

– Det er rett måte å jobbe på. Det er de lokale organisasjonene som er farlige for Putin, ikke de store og rike folkene. Det starter med mangel på kontroll over sine egne.

Ingeborg legger til at studentene får et bilde av hvordan

samfunnsutviklingen avhenger av dem også.

– De ser at de kan styre hva som skjer med søppelet. Det er kanskje klisjèaktig, men de kan være morgendagens politikere. En del av disse kjipingene er jo døde om noen år, sier hun og sikter til noen av dem som styrer Russland i dag.

Selv om de mener at staten og statssystemet går i feil retning, ser de også at PiM og lignende organisasjoner er mer aktive.

– Jeg tror at ungdom og studenter kan tippe systemet.

Det er derfor Putin har starta et ungdomsparti for å samle alle ungdomsorganisasjonene, tror Marie.

Vitaly har møtt Putin en gang på G8 møtet i St. Petersburg da Russland var vertskap. Aktivistene reiste seg med bokstaver på t-skjortene i protest mot atomkraft. Vakter kom styrtende til for å fjerne dem, men Putin sa at de skulle få stå. Ifølge Moscow Times skal Putin også ha slengt ut noe om at de bare var en gjeng med barnslige ungdommer som ikke utgjorde noen fare.

– Uansett var det viktigste at vi fikk stått opp og vist alle tv-kanalene, det russiske folk og verden at det finnes noen som er uenige i den statlige politikken, slår Vitaly fast.

35 ikon

GRÅTEPIKEN: Nestlederen i Natur og Ungdom, Ingeborg Gjærum, ble sett gråtende i de fleste av landets aviser da hun fikk vite at det skulle bli bygd gasskraftverk på Mongstad.

Hun ser likevel at det er lettere å påvirke makta i Norge enn det er for naturvernere i Russland.

Kronikk: Sveinung Gundersen

Er det ikke mystisk?

Mennesker fra forskjellige kulturer har oppsiktsvekkende like religiøse opplevelser.

Finnes det grunner til å ta dette alvorlig?

Det er en vanlig menneskelig erfaring å føle psykisk kontakt med noe som er større enn seg selv. Noen beskriver å ha hatt så sterke og altomfattende opplevelser av denne typen at det rokker ved hele deres virkelighetsoppfatning. Dette er de «mystiske» opplevelsene.

Mystiske opplevelser. «Hva er denne lykken jeg føler?»

Sveinung Gundersen (29) er utdannet sivilingeniør i datateknikk, men satser for tiden på en karriere som doven forfatterspire og studerer litt på si.

36 ikon

Hvis mystiske opplevelser fore­ kommer i alle religioner, kan det ikke da være en mulighet for at de viser til den samme virkelighet?

skriver Shankara (788–820), en indisk filosof og mystiker.

«Jeg kjenner ingenting utenom lykke, grenseløst, ubundet!

Brahmans hav er fullt av nektar – Atmans lykke. Skatten jeg har funnet der kan ikke beskrives med ord. Intellektet kan ikke fatte det.» Thomas Merton (1915–1968), katolsk munk og forfatter, bruker ordet kontemplasjon for opplevelsen: «Den er en levende erkjennelse av det faktum at vårt liv og vesen strømmer fra en usynlig, transcendent og uendelig rik kilde. [...] Den kjenner kilden, obskurt, uforklarlig, men med en visshet større enn både fornuft og tro. [...] den ser ’uten å se’ og vet ’uten å vite’. Det er en grundigere, dypere tro, en viten for dyp for å bli grepet i bilder eller i ord, ei heller i tydelige konsepter.» Også Paulus beskriver en lignende erfaring og erkjennelse: «Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.» (Gal 2,20) Det Store Norske Leksikon definerer det slik: «mystikk (av gr. mystikos, ‘hemmelig’ [...]), umiddelbar, direkte opplevelse av tilværelsens dypeste virkelighet, av naturens enhet og harmoni, eller av kontakt med en guddom.»

En tradisjon av mystikk. Sentralt i alle verdensreligioner

finnes en tradisjon av mystikk. I buddhismen og store deler av hinduismen søker man opplysning gjennom meditasjons­ teknikker. I islam finnes Sufi-tradisjonen, i jødedommen har man kabbalismen, mens det gjennom hele kristendommens historie går en tråd av innflytelsesrike mystikere, som f.eks. Augustin, Frans av Assisi, Meister Eckart og Ignatius av Loyola. I nyere tid har mystikken fått en større plass i protestantisk kristendom gjennom en voksende interesse for kontemplasjon og retreat-tilbud.

Et typisk trekk ved mystikere er at de i stor grad utfordrer dogmene og sannhetene i sin egen religiøse tradisjon. De unngår åpen konflikt med andre religioner, men nærmer seg dem heller med åpenhet og nysgjerrighet. For hvis mystiske opplevelser forekommer i alle religioner, kan det ikke da være en mulighet for at de viser til den samme virkelighet?

Forskjellige typer opplevelser. Spørsmålet blir da om man kan finne likheter mellom de forskjellige mystiske tradi­ sjonene på en slik måte at man kan klassifisere dem? Her er meningene delte. Noen hevder at ens kulturelle horisont i så stor grad er med på å konstruere opplevelsen, at det er umulig å skille ut en felles erfaring i bunnen. Andre hevder at det vil det være komplisert, men absolutt mulig, å skille

en opprinnelig erfaring fra den kulturelle tolkningen av den. Robert Charles Zaehner (1913–1974), britisk professor i østlige religioner, delte mystiske opplevelser inn i tre hovedkategorier: (1) En naturmystisk, eller «panenhenisk» opplevelse, der ens ego, bevissthetens «jeg», blir opphevet og man går opp i enhet med den altomfattende naturen rundt seg, samtidig som erfaringen av tid og rom overskrides. Den verden som viser seg er ekstraordinær og vidunderlig vakker, og man føler en ekstatisk lykksalighet. Dette kalles en ekstrovert opplevelse.

(2) En introvert, monistisk opplevelse av udifferensiert enhet som overskrider tid og rom. Man trekker seg bort fra den ytre verden og tømmer bevisstheten for bilder og tanker, begjær og aversjoner. Ens ego blir opphevet slik at man oppnår erkjennelse av enhet med verdensaltet. Denne opplevelsen er amoralsk, men lykksalig. Det er slike opplevelser den buddhistiske og hinduistiske mystikken tilstreber.

(3) En introvert, men teistisk, opplevelse. Som i den monistiske opplevelsen, tømmes bevisstheten, egoet oppheves og man overskrider tid og rom. Men dette er ikke det endelige målet; det er heller en forberedelse til det mystiske møtet med Gud. For man opplever ikke bare fred og lykke, men også en ekstatisk kjærlighet gjennom en dynamisk union med guddommen. Man har en opplevelse av at Gud selv virker i en, og får et brennende ønske om å dele denne guddommelige kjærligheten med resten av verden. Den kristne mystikken hører altså til her.

Hjerneaktivitet. Selv om man opererer med disse skil-

lene, er det tydelig at de mystiske opplevelsene har mange fellestrekk. Historien er full av beskrivelser av en virkelighet som overskrider både det kroppslige og det konseptuelle. Er det ikke da en mulighet for at disse opplevelsene kan ha noe sant ved seg?

I et medisinsk studie av åtte tibetanere trent i meditasjon, klarte forskerne Andrew Newberg og Eugene d’Aquili å identifisere mystiske opplevelser med aktivitet i spesielle deler av hjernen. Blant annet forklarer de opplevelsen av å gå opp i en høyere enhet med den observasjon at det området i hjernen som mentalt sett avgrenser ens fysiske selv fra verden, mister sensorisk input. Har man ikke dermed redusert disse opplevelsene til kun å være fenomener i hjernen?

Nei, sier forskerne, for også synet av en stol kan bli redusert til signaler i hjernen. Man kan ikke si noe om eksistensen av en objektiv virkelighet på basis av hjerneaktivitet. Faktisk, påpeker de, er det slik at hvis ens egen erfaring av virkelighet skal være et rådende kriterium, så bør vi tillegge mystiske opplevelser større vekt, for de gir en sterkere erfaring av virkelighet enn den vi vanligvis tillegger den materielle verden.

Betwixt: The Trees Community (1969-1977) Betwixt er en artikkel­serie som tar for seg skapere som med sitt virke sier noe om forholdet mellom eksistensen og kunsten.

Sannhetssøkerne Tekst: Erlend Ofte Arntsen Foto: Thetreescommunity.com

– En kveld var det som om vi vandret inn i det gamle Egypt langs en støvete og stekende varm vei, til lyden av eselhover.

En annen kveld var det som om vi, omgitt av tåke, drev rundt på åpent hav i en trebåt som knirket og jamret seg mens den ble løftet opp og ned av dønningene. Over tid utviklet musikken seg, men den vandret aldri langt fra disse mystiske røttene, sier Katheryn «Sishonee» Krupa, en av The Trees Communitys grunnleggere.

Tørste. The Trees Community startet da en mann ved navn

William Lebzelter forlot karriere og velstand for å flytte inn på et forlatt loft på Manhattan, New York. Som et ledd i bruddet med den verdenen han ville forlate, skiftet han navn til Shipen og begynte sin søken etter sannheten. Loftet hans ble fort et sted som trakk til seg mennesker fra både høye og lave samfunnslag i 70-tallets New York. Felles for de som kom til var imidlertid en opplevelse av uro og desillusjon, samt et behov for å trenge igjennom tilværelsens tomhet og endimensjonalitet. Med overgivelse og lidenskap begav de seg ut på en slags indre reise for å finne noe fram til noe som kunne mette deres lengsel etter mening og sannhet.

Helt fra begynnelsen av var musikk bakteppet for det stadig voksende fellesskapets åndelige søken. På kveldene hadde de sammenkomster hvor både det å spille og det å erfare musikk ble flettet i hverandre gjennom en slags strukturløs umiddelbarhet. Den musikalske inspirasjonen var mildt sagt kosmopolitisk: Balinesisk messing, tibetansk og gregoriansk munkesang, indiske ragas, øst-ortodokse hymner, irsk folkemusikk, afrikanske rytmer, japansk koto, skotsk sekkepipemusikk, Salmenes Bok i Bibelen og musikalske tradisjoner fra de sagnomsuste Appalachene nordøst i USA er bare noen av kildene de øste sin musikk ut i fra. Og da har vi knapt nevnt ett av de rundt åtti instrumentene fra hele verden de benyttet seg av for å tonesette sine musikalske visjoner.

Ut på tur. Da sommeren 1970 kom, var de ti-tolv menne­ sker som spiste, bodde og levde sammen. Deres sannhets­ søken hadde blant annet ledet dem til både taoisme, buddhi­ sme, jødedom, y ijng og scientologi. Men de var fortsatt åndelig tørste.

– Til slutt kom vi ansikt til ansikt med opplevelsen av at

37 ikon

Utstyrt med åtti musikk­instrumenter, grense­ sprengende utforskertrang og en gammel skolebuss dro det overgitte musikk-kollektivet ut på leting etter sannhet.

Musikkens verden gav dem et nytt og rikt vokabular for hvordan man kan uttrykke livets mangfoldighet.

ØVING: Fra venstre Katheryn «Sishonee» Krupa, Stephen Gambill, Linda Perlman, David Evan Karasek, David Lynch (ikke filmskaperen), Philip «Ariel» Dross og William «Shipen» Lebzelter.

ingen av disse lærene og religionene kunne mette vår lengsel etter visdom, sannhet og kjærlighet. Det var da vi kom til denne erkjennelsen at Jesus berørte hver og en av oss. Det overgikk alt vi hadde erfart til da, sier Katheryn, og forteller videre hvordan dette ble et vendepunkt for hele kollektivet.

Hun presiserer samtidig at de fortsatt så på seg selv som rastløse nomader på leting etter svar, selv om de nå hadde begynt å bevege seg rundt omkring i det kristne landskapet. Året etter forlot de loftet, kjøpte en gammel skolebuss og la ut på veien. Denne reisen tok dem med på kryss og tvers i USA og Canada og ledet dem til benediktmunker, kristne hippiefelleskap, amish-lignende herrnhutere og ulike klostre, men etter to år på veien valgte de i 1974 å slå seg til ro og bli en del av det monastiske livet i Cathedral of St. John the Divine i New York. Her stoppet de opp for å finne ut hva de som felleskap skulle dedikere seg til i fremtiden.

38 ikon

En radikal enhet. Hva når musikk ikke bare har en sterk

eksistensiell dimensjon ved seg, men på sett og vis er denne dimensjonen? Man kunne selvfølgelig snudd det på hodet og spurt om hva som skjer når musikk eller kunst ikke viser til noen egenopplevde livserfaringer i det hele tatt?

I dagens musikalske landskap kan man muligens betvile evnen og viljen til å ta innover seg livets mangesidighet.

– På sekstitallet hadde vi The Beatles, Buffalo Springfield, Moody Blues og mange andre som utforsket spørsmålene

forbundet med det å leve og det å være en del av datidens samfunn. Når jeg hører på pop og rock i dag, til og med country, blir jeg ofte skuffet over hvor flat, endimensjonal og bundet den virker. Jeg skulle gjerne ha sett mer musikk i dag som vokser ut av møter med andre kulturer og andre musikalske tradisjoner, men som også har noe viktig å komme med, svarer Katheryn på spørsmålet om populærmusikkens status quo.

I en tid der verden blir mindre og mindre i et voldsomt tempo, preger paradoksalt nok klam og navlebeskuende retroisme forholdene. Der The Beatles søkte ut av Vesten for å finne ny inspirasjon av både musikalsk og filosofisk art, søker de fleste av dagens låtsskrivere The Beatles. Kan man gripe substans om man bare søker form?

Det er med disse tankene som bakteppe at The Trees Community blir en rystende opplevelse. En mer radikal enhet mellom menneskers liv og deres musikk er det lenge til du vil støte på igjen. Deres musikk kan ikke ses atskilt fra deres liv. Man kjenner på en vidunderlig følelse av at musikk og kunst virkelig kan bety noe i møte med dette brokete fellesskapets måte å uttrykke sitt indre på.

Ords begrensninger. Det var en som en gang sa at noen

ting er så sant at det kun kan fanges gjennom poesi. Man kan fristes til å trekke den påstanden enda lenger. Noen ting er så sant at det kun kan fanges gjennom musikk. For The

Trees Community gav musikkens verden dem et nytt og rikt vokabular for hvordan man kan uttrykke livets mangfoldighet, for ikke å si dets hinsidighet. Katheryn utdyper opplevelsene fra loftet på Manhattan: – Hver kveld sørget Gud for en musikalsk begivenhet som berørte alle som kom innom. Det var en perfekt, motsetningsfull, til tider gåsehudfrembringende, og ikke minst dynamisk musikalsk erfaring. Det er vanskelig å beskrive den typen opplevelser med ord.

Noen ganger er man bare nødt til å vende trangen til definering ryggen. Det gjelder i høyeste grad her. På den ene siden var dette et band i den forstand at de spilte konserter og spilte inn musikk, men på den andre siden var de et religiøst fellesskap hvor musikken i stor grad bare var én del av et så mye større kall. I tillegg var deres opplevelse av det å spille musikk mer som en dyp og ektefølt åndelig erfaring, sikkert ikke det de fleste tenker på som et vanlig kjennetegn ved det å spille i band.

– Først var vi bare mennesker som søkte sannhet. Etter hvert ble vi kristne, men ikke på den vanlige måten. Jeg tror vi hadde mer til felles med de tidlige disiplene av Jesus, omstreifere og sigøynere, sier Katheryn om hvordan de så på seg selv.

Visjonen lever videre. Tilværelsen i Cathedral of St. John

the Divine ble på mange måter ikke det de hadde trodd.

Store økonomiske problemer, økende frustrasjon ved mangelen på privatliv og uenigheter ledet til slutt fram til kollek­ tivets oppløsning. Én etter én mistet de enten visjonen, eller det «vanlige» livet kalte på dem i form av utdannelse, ekteskap og jobb. Når Shipen, som på sett og vis var lederen, bestemte seg for å forlate fellesskapet i januar 1976 mark-

GRUNNLEGGEREN: William «Shipen» Lebzelter ledet kollektivet i seks år.

The Trees Community The Christ Tree (4CD) Hand/Eye 2007

erte det i stor grad slutten på The Trees Community. Ett år senere solgte de to siste medlemmene bussen og betalte kollektivets gjeld.

Katheryn beskriver sin sorg over oppløsningen som en sorg over noens død. Etter oppbruddet drev hun på med musikk i noen år før hun bestemte seg for å bli lærer, og i dag underviser hun i kunst på en barneskole.

William «Shipen» Lebzelter døde bare 42 år gammel av en ikke navngitt uhelbredelig sykdom.

I februar 2007 kom samleboksen The Christ Tree som med sine fire CDer formidler mystikken og ånden som preget atmosfæren under The Trees’ musikalske meditasjoner.

Innspillingene som er tatt med inkluderer liveopptak fra konserter og bønne­ samlinger, men også mindre spontane opptak gjort i studio. Pitchfork skriver blant annet at «their work is indispensable as a premonitory vision of the current freak-folk scene».

– Denne utgivelsen er for meg en gave. Som fellesskap er vi knyttet sammen igjen, og vi planlegger en reunion til sommeren. Jeg er også overrasket over hvor mange som i dag blir berørt av musikken på forskjellig vis, men det var tross alt vår opprinnelige visjon å berøre mennesker gjennom musikk, og den visjonen lever videre i dag, sier Katheryn om The Trees Communitys renessanse.

Når jeg hører på pop og rock i dag, til og med country, blir jeg ofte skuf­ fet over hvor flat, endimensjonal og bundet den virker.

Utsolgt. Taksten på eBay er allerede det dobbelte av opp­ rinnelig pris. En komprimert versjon av 4CDers-boksen skal være på vei.

Katheryn Krupa har også skrevet en bok om The Trees Community som vil være tilgjengelig via deres hjemmeside om kort tid.

De fleste av kollektivets medlemmer er fremdeles i live.

Etter oppløsningen fortsatte (blant annet) noen å drive med musikk, mens andre begynte som illustratører, ei tok doktorgrad i teologi, ei jobber som lærer og en jobber som softwareutvikler.

For mer info: www.somedarkholler.com www.thetreescommunity.com www.myspace.com/treescommunity

39 ikon

PÅ HARPE: Katheryn «Sishonee» Krupa (t.v.) var den som sørget for at opptakene og historien om The Trees Community ble bevart. Her med Linda Perlman som spilte sitar.

The Apple Falls

Den dunkle dragning Mørk estetikk.

Noen velger å unnvike, noen velger å dyrke.

Og noen, som The Apple Falls, er bare tilfeldigvis fra Finn­ skogen.

40 ikon

Tekst: Svein Henrik Nyhus Foto: Promo/Kai-Otto Melau

Navnet The Apple Falls synes å være et velplassert og smått lyrisk bilde av lyden til et band med en distinkt klang hvor assosiasjonen drives til de mer dunkle landskap. Det musikalske grunnlaget bygges på rigide, maskinelle rytmer, fragmenterte melodilinjer og et nesten uhyggelig innhyllende spekter av vibrasjoner. Over denne fengslende strømmen ligger en vokal som tidvis presenterer en ren klagesang.

Hva er det med dette lokkende mørke?

Et naturlig møtepunkt. Uten å nødvendigvis forankre det

musikalske i en underliggende livsanskuelse ville vi vite litt om hva som er tiltrekningskraften ved dette intense og dystre uttrykket.

– Det mystiske og dunkle synes for noen artister å være et konkret mål i seg selv, driver dere også en slik bevisst dyrkelse?

– Det er ikke noe direkte tankemanifest bak det her, svarer Einar.

– Det jeg tror, følger Luis opp, er at vi er fire stykker som alle har preferanser, både innen kunst, musikk og litteratur, som gjerne omhandler litt mørke ting. Da kommer også naturligvis litt av det mørke ut igjen i musikken vår. Det er ikke nødvendigvis noe bevisst eller avtalt, det har bare skjedd en naturlig utvikling hvor vi føler vi har utrolig mye å hente i et slikt fellespunkt.

– Vi er ikke noen slags depperockere, understreker Einar.

– Man kan jo for all del sette pris på litt mer, kall det depres-

sive ting, uten å selv ha en negativ holdning. Det er veldig mye fint som blir skapt ut i fra akkurat det. Å uttrykke noe og formidle noe som erfares som mørkt er ikke en ambisjon vi har, men det blir mer et produkt av at vi velger å uttrykke at vonde opplevelser har sin plass, i stedet for å fornekte dem.

Gryende aktualitet. The Apple Falls har sitt opprinne­lige

rotfeste på Finnskogen i Kongsvinger, men disse dager tilbringes i Oslo hvor en fullengder, produsert av Frode Jacobsen (Madrugada), skal realiseres i god tid før festivalsommeren ringes inn. Bandet består av Raymond T. Hauger (vokal/bass), Einar T. Lukerstuen (trommer), Roger Græsberg (gitar) og Luis Cerrato (synth).

– Er det noe ved den mørke estetikken som oppleves spesielt inspirerende?

– Det er vanskelig å forklare, starter Roger. Det er ett eller annet som skjer når vi møtes. En kan kanskje ta utgangs­ punkt i hvordan vi har det i øvingslokalet; det er klamt og mørkt rundt oss. Slik oppleves verden rett og slett som veldig liten og smådunkel.

– Vi lager jo også låtene på øvingslokalet, vi jammer frem materialet, eksperimentering står i sentrum, opplyser Raymond. – Det er vanskelig å rasjonalisere eller komme frem til et absolutt svar fordi vi heller ikke selv helt vet hva vi er ute etter. Som et eksempel: En gang vi skulle ta noen

Umiddelbar klang. Lyder kan definitivt spille på og frem-

bringe billedlige assosiasjoner og opplevelser. Slik kan, tradisjonelt sett, metalliske klanger blandet med et rigid taktmønster oppleves som kaldt og nesten angstfylt, som om rytmen selv prøver å kontrollere noe urovekkende.

– Hva er det ved lydene dere bruker som dere finner appellerende?

– Jeg liker det upersonlige ved de metalliske lydene, svarer Einar. Raymond fortsetter: – Det er noe ved den ikke-menneskelige følelsen av det stramme kompet i motsetning til musikken over, som til tider kan oppleves hakket mer psykedelisk og svevende.

Dette spennet synes vi er spennende å eksperimentere i.

Personlig så flyter tankemønstrene på en helt annen måte med musikken som ligger over kompet, når jeg selv hører på låtene. Det er vel nettopp det som er det psykedeliske.

Noen artister og grupper synes, kanskje etter en etablerende periode, å stivne i et typisk stilisert mørkt uttrykk.

Hvis utvikling og fremdrift er et poeng, kan rammene muligens legge bånd på utforskingen av det musikalske.

– Er det en fremtidig fare for å stivne i en mørk «sump»?

– Der vi er nå er det nok ikke noen fare for det, nei.

Musikken er i utgangspunktet eksperimentell og ligger dermed også åpen for forandring. På den andre siden har vi også fått tilbakemeldinger på at noen synes det er for mørkt, sier Raymond. – Vi ser heller ikke noen fare ved å være litt ekskluderende. Det morsomme er å skape en reaksjon i det hele tatt. Det høres vel temmelig kompromissløst ut, men det blir litt enten-eller for folk, i alle fall slik vi har erfart det.

Inspirerende stillstand. En interessant innfallsvinkel er

å se musikken som et kreativt utløp påvirket av naturlige omgivelser og opphav. Moderne musikkhistorie rommer også et representativt utvalg av artister som nettopp spiller

på å gjenspeile landskap i det klanglige eller rytmiske. Slik kan man, for eksempel, forestille seg at Beach Boys-harmonier er selve lyden av et frydefullt samspill mellom sol, vann, strand og en generell kilende tilfredshet. Eller kanskje mer relevant; et band som Throbbing Gristle – en samling banebrytende artister som opprinnelig eksperimenterte med å innlemme elementer av det maskinelle inn i sine låter, og hvor det industrielle bylandskapet i Manchester var den daglige atmosfæren. Hvordan plasserer man Finnskogen inn i en slik ramme?

– Kongsvinger er uten tvil et mørkt sted, kommer det relativt kontant fra Einar. – Det er som i andre norske innlandsbyer stort sett ikke så mye å ta seg til. For å ta i litt, oppleves stedet noen ganger som utestengt fra resten av sivilisasjonen.

Det er veldig lukka, og sosialt sett er det vel en regjerende Jantetilstand. Av de naturlige omgivelsene er det en omringende, mørk og fin skog som utgjør mye av landskapet.

– Det med at det er et så isolert sted spiller også inn på intensiteten av opplevelsene rent musikalsk sett, ytrer Roger.

– Det må nødvendigvis være annerledes å sitte alene å høre på punk i tenåra inne på Finnskogen enn i byen.

Stå på egne ben. Live har bandet altså markert seg med en karakteristisk signatur både i fremførelse og med sitt låtmateriale. Med nærmest konfronterende lydbilde blir det naturlig å lure på om bandet selv har en formening om hva publikum burde oppleve.

–Er konsertene deres en fest, eller en musikalsk arena der publikum kan ta sine egne demoner ved horna?

– Vi kjører ikke noe bevisst showmanship med en agenda i våre opptredener, svarer Luis. – Verken som en fest eller noe annet. Publikum må møte opp med sin egen ballast og ta imot musikken på akkurat den måten de selv vil.

– Det gjør oss selvsagt ikke noe hvis noen liker å danse til dette, legger Einar til. Vi vil bare ikke legge noen slags føringer.

Lytteren må altså i stor grad klare seg selv. Men hva med publikums mulighet for en opplevelse av å puste lettet ut etter endt konsert, som om en ørliten byrde er børstet av skuldrene?

– Det med å legge føringer angår også aspektet ved en type renselse, fortsetter Luis og henviser til Einars utsagn. – Idet det blir en klar intensjon tror jeg det rett og slett vil falle gjennom. Det behovet tror jeg også først og fremst ligger forankret i underbevisstheten. Et kalkulert produkt tror jeg ikke vil nå opp til den effekten.

– Dessuten hadde det vært jævlig kjedelig å ikke spille i band, avslutter Raymond.

Når man er kom­ met frem til noe musikalsk som nettopp ikke kan beskrives eller lett omtales, er det et godt tegn.

41 ikon

bilder av bandet møtte alle opp i mer eller mindre samme type klær, uten at noe var avtalt eller diskutert på forhånd.

Det fungerer slik at det til tider er som en telepati virker gjennom musikken, og den er alltid utgangspunktet, understreker Roger.

– Er det da mer eller mindre styrt av en intuisjon, mener dere?

– Det er slik at det best kan forklares med at det bæres i underbevisstheten. Når man er kommet frem til noe musikalsk som nettopp ikke kan beskrives eller omtales lett, er det et godt tegn. Man har kommet til et tilfredsstillende kreativt punkt når man som fire personer møter hverandre og skjønner de mer «far out» oppfordringene til hverandre om hvor man vil musikken skal gå, svarer Luis.

musikk

Foto: Knut Åserud

Foto: Lars Petter Pettersen

Siri Wålberg, aka Sissy Wish

Pål Espen Kapelrud, Maribel

HØR HØR:

42 ikon

Det skal heller ikke gå upåaktet hen at 2007 ser ut til å gå inn i historiebøkene som et skikkelig reunionår.

Gang of Four, Dinosaur Jr (se anmeldelse) Happy Mondays, The Pixies, Blur, Duran Duran, The Eagles, Roxy Music (inkludert Brian Eno!) og The Smashing Pumpkins er alle band som har funnet frem til hverandre igjen og vil slippe skiver dette året. For deres del håper vi det stikker dypere enn lommeboka.

Ryktene vil jo ha det til at pengene er på vei ut av platebransjen grunnet usivilisert piratvirksomhet.

Ha, særlig!

Vi benytter samtidig anledningen til å nevne at både Shellac, The White Stripes, Queens of the Stoneage og Ryan Adams vil komme med skiver på førsommeren.

Nicos musikalske solokarriere Etter en gjennomhøring av begynte med debutalbumet det første albumet The Marble Chelsea Girl (1967), hvor Index, føles det som om hele låtmaterialet stort sett var albumet består av én eneste skrevet av andre musikere lang sang. Stemningen i (og eks-kjærester), deriblant Nico musikken drar meg inn i et Velvet UndergroundThe Frozen Borderline (1968-1970) mørkt og mystisk landskap, kollegaene Lou Reed, John Rhino/Warner som i begynnelsen kjentes Cale og Sterling Morrison, ukjent og ganske skummelt. i tillegg til Bob Dylan, Tim Christa «Nico» Päffgen (1938 – 1988): Etter hvert som jeg venner Hardin og Jackson Browne.

Modell, skuespillerinne, Andy Warhols muse og La Femme Fatale i meg til landskapet, lar jeg meg Når nettopp Nicos andre og kultbandet The Velvet Underground på deres første utgivelse. rive med av Nico sin tredje soloalbum nå er gjetilstedeværelse og hennes nutgitt og remastret henger temperament.

Med hennes monotone og kjølige stemme blir det sammen med at The Marble Index og Desertshore regnes for det aldri for mye av instrumentarrangeringene, som til tider å være Nicos «egentlige» debut og etterfølger, i den forstand at bryter med vokallinjene og gjør det veldig spennende å høre Nico her hovedsakelig fremfører selvskrevne låter med dennes på. Kanskje spesielt på Evening Of Light, som på originalsæregne lydbilde, regnet som Nicos personlige sound. versjonen av The Marble Index er et fantastisk avslutningsspor.

Nicos kjølige og narkotiske stemme, med sin umiskjennelige Nico sitt harmoniumorgel er også med på å sette en sterk farge tyskengelske aksent, uttrykt gjennom dyster, utolkelig poesi, på sangene, og skaper en mørk undertone som følger albumet og akkompagnert av John Cales folkloristiske, orientalsk­ fra start til slutt. inspirerte og avantgarde musikalske eksperimenter, danner et The Marble Index er til tider veldig vakkert, og Nico har landskap som kan beskrives som en type estetisk nihilisme: en særegen og dramatisk måte å uttrykke sangene sine på.

«The Marble Index isn’t a record you listen to, it’s a hole you fall Produsent og arrangør John Cale står allikevel for mesteparten into», skriver Frazier Mohawk i bookleten. av spenningen som oppstår når han fargelegger med både lyd Tid er et sentralt tema hos Nico. Tekstene synes å operere og ulyd rundt Nicos vokal og orgel med sine instrumenterlangs en østliginspirert syklisk tidsakse, en reise i tid og rom, inger. Fiolin, gitar og orgel er bare noen av instrumentene hvor begynnelse og slutt umerkelig glir inn i hverandre, men han benytter seg av, og som ikke kunne kledd Nico og orgelet uten at denne erkjennelsen tilbyr noen form for trøst eller hennes bedre. forhåpninger om frelse i det hinsidige. «No one is there», Når det kommer til stykket synes jeg likevel at albumet blir messer Nico på lucretiusisk vis, «and no sound has them for langt, for med både outtakes og alternative versjoner gjør declared to be missing». Erkjennelsen er en parodi: eksistensens nok albumet seg best for de spesielt interesserte. Spenningen nødvendighet og livets meningsløshet. og atmosfæren som oppstår med en gang musikken settes på Allikevel er det noe drømmende og utenomjordisk som slår forsvinner om jeg hører på albumet for lenge, og det forandrer imot en, eksempelvis i sangen Evening Of Light: «Petrel seg i stedet til å bli kjedelig og ensformig. Jeg konsentrerer sings the domebells pound into the unended end of times». meg om de åtte første først, så får jeg heller komme tilbake til Albatrossen (Petrel) befinner seg stort sett alltid flyende med bonussporene på albumet senere. sine fire meter lange vinger over åpen sjø, og returnerer kun til På Desertshore står harmoniumorgelet til Nico mere fram i land for å utføre sine biologiske nødvendigheter: formere seg, arrangementene, og den enorme klangen fra både vokalen og og dø. Med denne referansen aner man at Nicos erkjennelse orgelet skaper et fantastisk rom. Innimellom de dystre over livets meningsløshet allikevel innebærer et element av, om orgeltonene og den kjølige vokalen skapes det en lysere ikke akkurat håp, så flukt fra denne uutholdelighet. stemning på dette albumet. Orgelet og dets undertone er Selve flukten ser ut til å bunne i en destruktiv lengsel etter fortsatt en viktig del av uttrykket, men er ikke alltid like døden, en reise hvor barnet (som har fått sin egen sang i Ari’s framtredende. Istedet tas det i bruk piano som overlapper Song, og som selv bidrar på Le Petit Chevalier), heroinen og det dystre med lystighet på noen av sangene, noe som gjør kunsten, paradoksalt nok ser ut til å fungere både som en type Desertshore til et mer variert og ikke like krevende album som overlevelsesteknikk i form av eskapisme, og samtidig som selve The Marble Index. fullbyrdelsen av lengselens mål. Denne treenighet er én, idet Nico sin vokal er fortsatt like monoton og kald, og uten det barnet vitner om biologiens nødvendige sirkel, kunsten som spennende lydbildet som er skapt rundt henne hadde det nok selve uttrykket for denne erkjennelse, og heroinen som flukten blitt veldig kjedelig, synes nå jeg. Albumet har mye av stemnfra og inn i intetheten. Kunsten får dermed en dobbeltrolle hos ingen som ble skapt på The Marble Index i seg; desto vanskeliNico: en estetisk erkjennelse av meningsløsheten og samtidig gere er det derfor å sitte igjen med den samme lytteropplevflukten fra denne i og med den distanse det kunstneriske elsen, uansett hvor mer variert albumet måtte være. uttrykket tillater å se virkeligheten med.

Uten produsent og arrangør John Cale tør jeg påstå at Nico Å lytte til Nico er ingen behagelig opplevelse, men en utforneppe hadde vært like berømt for sine selvskrevne låter som dring som hele tiden gir deg en viss ambivalent følelse av å bli hun er i dag, men heller mer kjent for sitt ytre og de sangene dratt mellom ønsket om å unnslippe, parallelt med resignashun ble gitt fra sine berømte elskere. jonen og overlatelsen til å la seg dras ned i mørket hen i mot det sorte hull.

Duell: Maribel vs. Sissy Wish

Selv om vi i disse klimaproblemdager ikke helt kan vite om det blir sommer som det pleier, så kan vi i alle fall være helt sikre på at det blir festivalsommer. Og jammen har ikke armeen av norske bookingagenter gjort jobben sin også.

Arcade Fire (friskmeldte får vi håpe!), Interpol, TV on the Radio, Beastie Boys, Talib Kweli og ikke minst legendariske Primal Scream, Brian Wilson og The Waterboys er alle tilreisende det er verdt å svi av noen billettkroner på. I tillegg dukker det opp noen som nok ufortjent vil få mindre oppmerksomhet: Danielson, Maribel (se til høyre her), CocoRosie, og Malajube (se anmeldelse) er blant dem. Hvis ikke du bruker pengene på disse, anbefaler vi klimakvoter.

Eller gjør vi det egentlig?

Stemningsfull monotoni

Estetisk nihilsme

TRE SKIVER: Morten Finslo Japanske støyfavoritter Blonde Redhead 23

Alog Amateur

123 456

123 456

123 456

Fat Possum/VME

Trøkk fra legendarisk trespann

Da var det gått 19 år siden J Mascis, Lou Barlow og Murph sist var sammen under harmoniske omstendigheter. Jeg er glad for at Beyond, alt i alt, innfrir.

Mascis karriere nærmer seg det visjonære når man tenker på insisteringen og staheten i oppsettet som nesten finnes i alle låter han tendert har kvestet ut. Er det den halvsedate og knirkete stemmen som gjør at dette materialet føles så kjent? Eller er det de grumsete riffene som nærmest revner i den karakteristiske soloen? For den skal inn og slenge gnister over anslagene, også på Beyond.

Denne typiske insisteringen er vel også det som kan oppleves som mindre tiltalende i dinosaur­ universet for øvrig. Når Mascis liksom bikker over og «faller ut», kan det noen ganger høres ut som snurring rundt en intetsigende støyakse. Heldigvis skjer det bare på et par spor her.

I forutgående snakk på nettet har det blitt hevdet at Beyond er en erklæring på veien til god gammal form. Det kan nok kalles nostalgisk ønsketenkning.

I mine ører låter det mer som Mascis beste melodiske øyeblikk fra soloskivene ispedd noe av det litt mer klassisk melankolske dinosaurdraget, slik det kanskje best oppleves på Green Mind.

En ting må understrekes; Lou Barlow! Hans bidrag, og særlig Back To Your Heart, er en etterlengtet oppvisning: En tung basslinje herjer kontant som lodne hammerslag, mens et suggererende og grumsete gitar­ tema drives ut i en melodiøst skjærende solo. Den aldrende ynglingen høres ikke bitter ut i sin sårbare tilnærming, det er mer en medtatt inderlighet som preger en linje som «Ashes stain windowsill / punk rock dream in a dyed black world». Tar man med den nærmest vakre I Got Lost – en øvelse i rusten følsomhet i de ellers støyende omstendighetene, kan det ikke gå galt. Jeg puster lettet ut.

Svein Henrik Nyhus

4AD/Playground

Vellykket syntese

Med sine fjorten år og syv album å vise til kan Blonde Redhead begynne å minne om det man på fint kaller en institusjon. Det var Steve Shelley fra Sonic Youth som i sin tid tok dem under sine vinger, og både første- og andrealbumet kom ut på hans Smells Like Records. Om Blonde Redhead derfor har nådd en slags veteranstatus, sier vel det muligens enda mer om Sonic Youth. Nok om det. Mine planlagte digresjoner rundt faktaene at en film i vår har trillet over kinolerretene med samme navn som dette albumet, og det at totredjedeler av bandet består av eneggede tvillingbrødre, må definitivt kasseres.

23 framstår etter noen lyttinger, for meg, som en slags syntese av ønsket om å gjøre noe tilgjengelig og ønsket om samtidig å beholde en sjelelig tilknytning til landskapet de først vandret i; dissonansen, distansen og dramatikken. Dette er selv­ følgelig bare noe jeg antar, og det er heller ikke akkurat en ukjent variant. «Å gjøre noe helt nytt» uten å miste sine egne røtter oppsummerer vel i stor grad dagens definitive album­ ideologi. Det nye i Blonde Redheads tilfelle blir denne ekstra dosen med tilgjengelighet, som de også mestrer godt, så det skal de ikke få pepper for. Det en imidlertid saktens kan lure på er hvor dette veldige behovet for å omskape og nyskape sin identitet som band kommer fra.

Istedenfor å fundere for mye over det, vil jeg heller understreke at det ikke er meg i mot om det er Blonde Redheads innhyllende og suggerende hitter som når radiostasjonene.

Kanskje spesielt tittelsporet med sin smekre europopstart og skjøre melodiføring, eller den blåserorkestrerte, for ikke å si veldreide, SW. Euforijagende og smånaive Spring And By Summer Fall bør heller ikke være unevnt.

Erlend Ofte Arntsen

Rune Grammofon

Vindskeivt og moro

Når Alog slipper sitt fjerde studioalbum i disse dager, er det ikke lenger kun en begivenhet for spesielt interesserte elektronikhuer eller trofaste Rune Grammofontilbedere. Duoens forrige langspiller, Miniatures, vant Spellemannspris for beste elektronikaskive i 2005, og raritetssamlingen Catch That Totem fikk gode kritikker verden over. Forventninger fra en betydelig større masse enn tidligere later ikke til å ha gjort inntrykk hos Eide og Haugan. Det finnes ikke spor av selvhøytidelighet, og enhver akademisk tilnærming er lagt til side.

Som tittelen antyder, er det den mer ufaglærte, naive gleden som danner bakteppet for komposisjonene. Etter en lett forglemmelig åpning på plata, skrus sjarmen på for fullt, og derfra og inn er det ingen vei tilbake.

A Throne For the Common Man bærer progressiviteten og den vindskeive mentaliteten til Sunburned Hand of the Man og diverse andre frifolk-kollektiver.

Kassegitar og klokkespill blir etter hvert til dronete lydkaskader av et utall instrumenter; herlig utforskende og en lykkepille av de sjeldne. Etter lykken er det like fullt gjort plass til ettertenksomhet, dog aldri forkledd bak massive domme­ dagsprofetier.

Vokaleksperimenteringen på Write Your Thoughts In Water og den minimalistiske Sleeping Instruments, innbyr til lette dagdrømmer heller enn dyp filosofering. Slik fortsetter Amateur den subtile balansegangen mellom barnlig skaperglede, lett ettertenksom hverdagsflukt og komplekse, men like fullt tilgjengelige komposisjoner.

Lytteren utfordres kontinuerlig, men likevel står du aldri i fare for å miste tråden etter et uoppmerksomt sekund.

Amateur er et nytt kvalitets­ dokument fra to stadig umettelige veteraner.

Morten Finslo

Sage Francis Human The Death Dance Epitaph/Bonnier Amigo

123 456

Best uten maske

«Stop calling it emo», kommanderer Sage Francis allerede på den første låta, og gjør det altfor fristende å trosse ham. For dette er helt åpenbart litt emo.

Sage er en god representant for den «bevegelsen av indiehiphop» som ellers befolkes av folk som Slug, Aesop Rock, Brother Ali og andre. De er (for det meste) hvite gutter som er flasket opp med hiphop og superheltserier i trailerparks, men som har blitt smarte, kunstneriske og politisk radikale.

Sage har også en bakgrunn som slam-poet, noe som forklarer følelsen av at Human ... først og fremst er tekst med musikk til.

Der Sage tidligere har brukt mest krefter på å spytte ulike former for systemkritikk, har han her flyttet fokuset mot mennesker og relasjoner. Keep Moving er for eksempel en glimrende beskrivelse av hans manglende vilje til å forplikte seg («divorce papers falling out’ my briefcase»), og Got Up This Morning tar utgangspunkt i et håpløst og kortvarig forhold.

Sage har jobbet med nesten like mange produsenter som det er låter på albumet, noe som er overraskende vellykket. I alt fra skitne hiphoptrommer, via nesten streite rockeriff og til atmosfærisk chillout, klarer Sage på stødig vis å sy sammen et tekstunivers av livsrefleksjon, historiefortelling, paradoksale utsagn og en og annen obligatorisk skrytelinje.

Et knippe av tre rolige låter, avrundet med Hell Of A Year, føles som den definitivt mest inspirerte delen av skiva. Her når Human ... sine høyder som en åpen, rørende dagbok, men albumet er på sitt kjedeligste når Sage vil være aggressiv. Da føles det som om de provoserende spissformuleringene ropes fra en imagebevisst rollefigur, mer enn fra den ekte personen Sage Francis. Men når han virkelig lar maska falle – ja, da er jeg mer enn villig til å lytte.

Hans Ivar Stordal

Tokyo bobler over av unge, sultne og nyskapende artister. I mangfoldet av små, eksperimentelle labler er det ett som det siste året har stukket seg fram med flere glimrende utgivelser: Det er Subjective Spirit Sound.

Sabu Orimo Susabo

Subjective Spirit Sound

Fjorårets suverent beste plate. Pharoah Sanders sin spiritualisme, den nær voldelige kraften til Brötzmann og Gustafsson, og sårheten hos Mazen Kerbaj. Alt dette kombinert og spilt på det tradisjonelle japanske blåserinstrumentet shakuhachi. Mediterende og forstyrrende, harmoni og dissonans; et vidunderlig brygg som allerede er gitt moderne klassikerstatus hos meg.

Tei Rali 1C41C42C43C4 Subjective Spirit Sound

Et nydelig, minimalistisk verk med orgel og tapemanipulasjon. Det er en kontinuerlig sår melankoli bak de lange passasjene med tunge droner. Det hele høres ut som om Phill Niblock og Terry Riley møtes til en diskusjon om kosmogoni og eskatologi en sen nattetime. Helt nydelig.

Kabemimi I hear... my voice... is delayed Subjective Spirit Sound

Tung psykedelia og spøkelsesaktig feedback i tradisjon av fri-rocklegendene Fushitsusha. Dog setter Kabemimis utstrakte bruk av ødelagt, skitten elektronikk dem musikalsk like nær støyhuene i Hototogisu og Ghosting som de nevnte forbildene.

Advarsel: paranoia og hallusinasjoner vil forekomme.

43 ikon

Dinosaur Jr. Beyond

Opsvik & Jennings Commuter Anthems Rune Grammofon

123 456

Lekent og selvmedlidende

Opsvik & Jennings lager på sitt beste nydelig abstrakt popmusikk. En herlig pluralisme i instrumentbruken kombinert med spilleglede på linje med Toy, gjør at du skal ha et hjerte av stein for å ikke falle for deler av plata. Men så kommer den andre, introspektive og mørkere delen som dessverre ikke funker like bra. Tropicalia blir til neoklassisk rot, og glede blir til desinteresse.

Morten Finslo

Kieran Hebden & Steve Reid Tongues Domino/Playground

123 456

Hebden stappmett halvveis

Åpningskuttet på Tongues er platas beste; Reid og Hebden finner hverandre fort, og vever nydelige, repeterende lydstrukturer.

Delvis fortsetter det også slik. Reid er glimrende tvers igjennom, de kommuniserer godt, men etter hvert som plata går fremstår Hebden mer som en stappmett flinkis enn en sulten student. Det hele ender altfor konvensjonelt, og med improvisasjoner som er både forutsigbare og sjelløse.

The Jessica Fletchers You Spider Perfect Pop/Tuba

123 456

Pop’n roll

Drammens store rockehåp (eller var det pophåp?) er her igjen. Etter Zoom-seieren og det kritikerroste What Happend To The forsvant de på sett og vis, i alle fall fra Norge. Mye tid er tilbrakt på kontinentet, først med spillejobber, så for å dedikere hele 2006 til innspilling av sin fjerde langspiller i Tyskland.

The Jessica Fletchers er fremdels tro mot sin egne pop’n rollstil. Det vrimler av fengende popmelodier som oser av garasje. Om det kan tilskrives kontinental påvirkning eller ikke vites ikke, men noe av den rufsete brodden som tidligere har preget musikken er borte og er erstattet av et mer renskårent poputrykk.

Bandet innehar så absolutt meloditeft og de er energisk tiltalende, men utrykket er noe mer anonymt enn tidligere. Selv om de utvilsomt har vokst, har også dessverre litt av egenarten forsvunnet med alderen.

David Thorsen Frøystad

44 ikon

123 456

En hyggelig overraskelse

Svenske Kristoffer Åström er tilbake med en fortreffelig liten køntrirockperle.

Albumet er fint balansert mellom de raske rocka, låtene og det mer nedstrippa. Stilmessig er dette velkjent, men det enkle er ofte det beste, som det jo heter i en reklame.

Og til enhver tid er det jo de gode låtene det til sist handler om, og de låtene finner du her.

David Thorsen Frøystad

Malajube Trompe~L’oeil

City Slang/Bonnier Amigo

123 456

Utrykksmessig kakafoni

Franskspråklig indie fra Montreal er ikke hverdags­ kost. I alle fall ikke på det norske platemarkedet. Siden debuten i 2004 har Malajube sakte men sikkert jobbet seg oppover indieløypa, og med lovord på veien fra nettstedet Pitchfork er de nå klare for å ta fatt på det konvensjonelle markedet. En kan spekulere i om lovord fra premissleverandører av kulhet egentlig er alt som skal til for å lykkes i dag, men i tilfellet Ma-

Gunn-Ingrid Ulstein

Mayhem Ordo Ad Chao

Season of Mist/INDIE

Tom McRae King of Cards

123 456

Kristoffer Åström Rainaway Town

krigspolitiske spørsmål til intim kjærlighetsproblematikk. Men genial lyrikk er fattig trøst så lenge McRae ikke gir ut noe i bokform. Det musikalske potensialet fra debuten i 2001 har han sannsynligvis bytta bort mot mer spilletid på radio.

Der han tidligere tangerte Nick Drake og Jeff Buckley, serverer han nå wanne-be-U2 suggesjoner, forutsigbare overganger, og alvorlig James Blunt-infiserte vokalføringer. Til McRaes forsvar kan det sies at låtene egner seg godt til melankolirus. I lengden blir imidlertid både dette og koldtbordmiddager kvalmende.

King of Cards inneholder riktig nok et par delikatesser, men de blandes med smaken av altfor mye annet. Jeg legger korta på bordet: Det finnes langt bedre gutter i gata, selv for oss tekstfikserte.

David Thorsen Frøystad

V2/Bonnier Amigo

Morten Finslo

Startracks/Bonnier Amigo

lajube trenger en ikke bekymre seg. De fortjener noe stort. Å skulle plassere dem noe nærmere i landskapet kan bli en slitsom affære. Uttrykksmessig framstår de som en kakafoni av alt som er bra fra våre musikalske verdenshav. Det er sart, det er aggressivt, det er fengende, det er innovativt, det er melankolsk, det er storslått, det er jordnært, det er oppe i skyene. Musikalske byggeklosser som en ikke skulle tro passet sammen, og som artister før har strevd med, settes nå sammen til de vakreste byggverk. Variasjon og sammensmeltning av motsetninger mestres til fulle.

Derfor, skulle en driste seg til å sammenligne Malajube med noe annet band kunne lista potensielt blitt lang. Det er fristende enkelt å bare sammenligne de med lyden av god musikk. Å være avskåret fra å hente ut noe eventuelt budskap er i dette tilfellet befriende.

Det ville ikke være overraskende, og absolutt ikke ufortjent om Malajube blir sommerens store hit.

Koldtbordmusikk

Jeg røper det like godt med en gang: King of Cards var en stor skuffelse! Men med respekt for alle som måtte like litt av alt og ingenting av noe, skal han ha for å diske opp et koldtbord.

Et spørsmål som meldte seg raskt var; kan jeg se tekst og musikk hver for seg? Tekst er i alle fall mer enn musikkkostyme for McRae. Og på tross av manglende sjangeridentitet på denne plata, velger jeg å vie lyrikken sin plass.

McRae er en sjeldent dyktig poet. Tekstene hans er oppdagelsesreiser i fakta og fiksjon.

Gjennom en original bildebruk åpner han dører til alternative tankeverdener. Etter noen gjennomlyttinger har jeg fortsatt ikke skimtet enden av metaforpotensialet. Utbryterkongen Harry Houdini er en av figurene som guider oss igjennom alt fra

123 456

Skrekk og gru

La meg aller først bekjenne at jeg aldri har hatt spesielt mye til overs for black metal. Så du får lese anmeldelsen deretter. Ordo Ad Chao er kald, dyster og til tider skrekkfilmaktig i sin framtoning. Er det sånt du verdsetter, så er dette definitivt plata for deg.

Jeg får imidlertid problemer med å engasjere meg i metall der verken teknisk finesse, groove, tyngde, god lyd (i tradisjonell forstand) eller harmonier ut over det som høres skummelt ut, i svært liten grad fremheves.

Det skal dog sies at plata som et rent atmosfærisk prosjekt er særdeles vellykket. Her får man ikke akkurat lyst til å skrive kjærlighetsdikt. Slik må nødvendigvis black metal være, og i så måte har Mayhem uten tvil greid å opphøye det dystre, for slik å skape et verk som må sies å være glimrende som en fremtoning av skygge og ondskap. For undertegnede blir det imidlertid nærmest som en byrde å lytte grundig igjennom Mayhems musikalske mørke.

Ordo Ad Chao er kort og godt

en solid overdose skrekk og gru. Er du allerede fan, kommer du antagelig til å hylle den. Jeg setter heller på en skive med Steely Dan. Christer Espevoll

Tarwater Spider Smile

Moshi Moshi Records/Bonnier Amigo

123 456

Annerledes mønster, gammel vev

Spider Smile av tyske Tarwater er et litt mer enn greit album.

De tar oss med i flyten med Shirley Temple – en lydkollasj der melodisnuttene kommer og går; mekanisk slentrende, varmt, mørkt. World of Things to Touch er ålreit, litt pretensiøs, elektronisk popmusikk med tysk aksent. With Park?

Pulserende, perkussiv og sjøsyk.

Kul. Men munnspillet jamrer.

Det burde det ikke har gjort.

Har de hørt på Air? Det kan i alle fall høres sånn ut på A Marriage in Belmont. Det er mørkere. Ikke dårlig. Ja! De har hørt på Air! Bare hør Lower Manhatten Pantoum. Men de synger ikke – de snakker.

Greit det. Rodrick Usher tar det med ro med gitar, symbaler og fagott. Er det kanskje klarinett?

Arkestra er ute og reiser. Solen går sakte men sikkert opp og ned. Kjedelig? Ja. Kledelig?

Kanskje. Kjærligheten har vært lov i LA hører jeg. De prøver i alle fall å få det til å høre slik ut – gjentatte ganger. Var det noen som sa Hollywood? Ok. Men er det noe bra da? Jeg hører svaner messe en lett preken.

Er ingenting sikkert? Neivel, men ting går i alle fall fortere enn før i Easy Sermon. De vet tross alt hva de gjør. Men de overbeviser ikke meg. Ikke helt.

Sweet Home Under White Clouds er kjedelig. Jeg sier Bjørk med en gitar som ikke vil noe. Må den det da? Det synes jeg. When Tomorrow Comes gir meg ikke helt troen på det som skal komme. Men hva så?

Det kommer uansett. Ikke mye nytt, men kanskje noe annet av det gamle som er verdt å holde fast i. Et annerledes mønster i en gammel vev, eller noe sånt.

Greit nok det, for de som liker akkurat det. Asle Eikrem

Alan Vega sitt navn klinger nok ikke like kjent som navnet Suicide, bandet han utgjorde den ene halvparten av for tretti år siden.

Tilsynelatende like livskraftig som han var da, er han nå tilbake enda en gang. Vega kan vise til hele åtte soloalbum etter at han og Martin Rev, den andre halvdelen av Suicide, begynte å utforske musikkens irrganger hver for seg Alan Vega fra rundt 1980. I tillegg var og er Station han en visuell artist av et visst reMute/EMI nommé. Lysskulpturer er tingen.

Punkelektronika-duoen Suicide ble dannet i det tidlige 70-tallets Brooklyn, New York. Selvfølgelig. Den dag i dag kan de sies å være en av rockehistoriens mest bemerkelsesverdige innslag. Stort sett holdt de seg til Farfisaorgel og primitive rytmer fra trommemaskiner, mens Alan Vega messet, snerret og til tider bjeffet rockabillystrofer ut i deres svært egenartede og mørke bluesunivers. Et univers paradoksalt nok bestående av en slags vulgær uforutsigbarhet og maskinell monotoni. Det hele med en aura av angstfylt urban lengsel, mani og desperasjon. Selvfølgelig.

Som genier flest i sin samtid ble Suicide ikke noe særlig verdsatt.

Ofte holdt ikke publikum seg kun til stilltiende forakt, men tok knyttnevene til hjelp for å få bukt med dem. Verst var det muligens når de under turneen med The Clash i 1978 fikk økser kastet etter seg når de stod på scenen.

Hva som er sant og hva som er myte om både Suicide og andre prominente utøvere av rockens kunster får historikerne ta seg av.

Det interessante her er myten. 60- og 70-tallets virkelighet er borte for lengst, men Suicide og alle disse andre av datidens rockeavantgardister er sterkt levende gjennom fortellingen om dem. Hva gjør at

vi så lett kan forestille oss Suicide i deres samtid? Jo, vi har hørt det før. Angst, dop, anarkisme, vold og sosial utilpasshet er for lengst selvfølgelige bestanddeler i rockens grunnfortelling. Det er som om det ligger en slags selvoppfyllende profeti der. Et ferdig script eller handlingsmønster man nærmest er forventet å hoppe inn i om man ønsker å se sin kunst etablert som noe troverdig. Dette strukturerer fram spesifikke handlinger hos nye artister og band; handlinger den store fortellingen om rocken foreskriver. Men det vekker ikke oppsikt, det forventes. Som regel er det mer oppsiktsvekkende når noen i denne verdenen bryter med fortellingens struktur ved for eksempel å oppsøke det lyse og sosial harmoni.

Hvordan skal man da forstå det når noen som har lys lugg, i vid forstand, plutselig «finner seg selv» når de opplever at de egentlig er veldig deprimerte og opplever et behov for å legge ann en noe mer utagerende livsstil? Man kan nesten henfalle til å tro at disse gitte bestanddelene som også dukker opp i dagens fortellinger er strategisk valgt. Det virker som om mange liksom dras mot de midlene som vil hjelpe en til å finne en fordelaktig posisjon i rockefortellingen. Å gå fra dette til å si at de destruktive følelsene til dagens aspirerende rockestjerner egentlig ikke er reelle ville vært et overtramp.

Det er ikke det som menes her. Fortellingen leves jo ut, og hvem kan si at levd liv ikke er ekte?

Det var en som en gang sa noe sånt som at vi spinner det spindelvevet av mening vi selv tråkker rundt i. Rockens virkelighet er, som all annen virkelighet, noe som skapes her og nå, men som samtidig ligger der som en struktur man må forholde seg til om man vil være en del av den. Det er det verdt å tenke over.

Hva dette har med Alan Vegas nye album å gjøre? Ikke så godt å vite. Den er ikke en prioritert utgivelse av EMI Norge, og det var derfor ikke mulig å få tak en lyttekopi av den. Det var synd, for jeg hadde jeg veldig lyst til å høre.

første som nærmest renner lytteren i møte; ikledd klangeffekter varieres de lyse svingningene til de er etablert som et bakgrunnsteppe for små drypp av melodier. Harmoniene flyter bare i stipulerte linjer, men her får den improviserende tilnærmingen full gjennomslagskraft; gitardråpene føles billedlig innkapslende og oppleves nesten som stryk fra en lett dyssende regnskur. Den subtile fremgangsmåten mister dog intensiteten i noen punkter ellers på Omns, og føles da litt retningsløs – eller var det bare dette med tålmodigheten? For dette er musikk som krever oppmerksomhet for å oppleves som vakker. Godt er det da at albumet også er strukturert med små oppbrudd fra meditasjonene. Tredje låt, Bune er torden­ tale á la Neil Youngs bidrag i Jarmusch’ Dead Man, mens den episke og finurlig titulerte M St r ng W tchcr ft L v ng n Sp r t kombinerer opptak av fuglesang, orgeldroning, sarte hyl og John Fahey-inspirert plukking. Oppsummert er det en trygg påstand at Omns kan være en musikalsk berikelse i det stigende vårlige oppbruddet.

mer egenartet uttrykk. De nå ganske velkjente U2-gitarene (for å kalle det noe), lyse, høye og til dels suggererende, er sentrale i lydbildet. Det hele er blandet med en liten porsjon støy, og en vokal som varierer fra det mørke i Joy Division til et mer slickere utrykk som til dels kan minne litt om Jane’s Addiction. Funker det. Gitarbruken gjør at de skiller seg litt fra de siste tiders mangfold av band i den litt «dansbare» rockesjangeren. Skiva låter energisk og tommelen må vendes opp for de som har produsert dette. At bandet er født live skinner tydelig igjennom.

Strange Constellations er med andre ord en fin skive med mange gode låter. Det er få direkte svake låter, men og en del låter som for min del ikke gir meg så mye. Det starter veldig bra men faller litt for hver låt etter The Foolproof, som møter oss rundt halveis. Høydepunktene finnes dog blant de fem første låtene.

Om du har likt andre sjangerkompiser av Heroes & Zeros, så er dette absolutt verdt å sjekke ut.

Lichens Omns

Kranky/Tuba

123 456

Melodier som billedlige avtrykk

Robert Lowe som utgjør Lichens har også sitt virke i litt mer familiære navn som 90 Day Men og Tv on the Radio.

I dette enmannsprosjektet tar han retningen improviserte gitarmeditasjoner innhyllet i et skiftende og svevende lydbilde.

Kuriøse klanger og toner møtes i et rammeverk av mystisk drift, hvor lytterens tålmodighet muligens er det største hinder for den besynderlige musikalske ferden. Åpningskuttet Vevor of Agassou er stemningssettende for den helhetlige opplevelsen av Omns. Lowes stemme er det

Svein Henrik Nyhus

Erlend Ofte Arntsen

Heroes & Zeros Strange Constellations NIghtliner/Universal

123 456

Fortung konstellasjon

To år etter sin live­ debut er Lillesandsbandet Heroes & Zeros ute med sin første fullengder. De har allerede blitt rost opp i skyene for EPen Circles, Bylarmopptreden, og er booket til årets Øyafestival. Bandet befinner seg i et særdeles moteriktig post-punk/ rock landskap med referanser både til 80-tallshelter som Joy Divison, The Jesus and Mary Chain og The Cure, så vel som andre mer streite ting.

Hereos & Zeros finner ikke akkurat opp kruttet på denne plata, men de velger isteden å bruke gamle oppskrifter litt om hverandre i en søken etter et

Even Aarebrot

Kit Broken Voyage Southern/Tuba

123 456

Kjapt og gæli

Som mange andre band har Kit lagt de konvensjonelle sjangerbegrensningene bak seg, og forsyner seg hist og her av vår nære «alternative» musikkhistorie i løpet av albumets 22 minutter.

Attityden fra punken, trøkket fra hardcoren, lyden og rytmikken fra elektronikken, alt sammen i en vindskeiv indieramme.

Dessverre er det ikke alltid at kart og terreng stemmer overens, for Kit er mest av alt en bleik og masete obsternasig fjortis.

David Thorsen Frøystad

Insense The Silent Epidemic Black Ballon Records/Tuba

123 456

Mer piano

Insense åpenbarer med The Silent Epidemic en meget aggressiv og forholdsvis rett fram type metall, med drypp av hardcore. Vokalmessig fungerer det utmerket, med unntak av en varierende grad av vellykkethet på det melodiske. Låtene holder stort sett et nivå som gjør at man får lyst til å fordype seg i dem. Slikt er ikke å forakte. Dette er solid åndsverk, men samtidig er det fortsatt et godt stykke igjen til fullkommenhet. Nær fullkomment er derimot pianopartiet på Yearning.

Christer Espevoll

Wheat Every Day I Said a Prayer For Kathy ...

Ever Records/Playground

123 456

Herlig langt fra perfekt

Etter noen år i kommersbransjens klør, er Wheat tilbake med sin opp­ rinnelige musikkfilosofi; en slags neo-psykedelisk britpop-kritikk av perfeksjonisme og «musikk-karriereri». Albumets lavmælte, men intense slowcore låter overbeviser. Det skal trommisen ha mye av æren for.

Med dynamiske skift fra improvisert uro til majestetisk marsjrytme, jager han låt etter låt i havn.

Gunn-Ingrid Ulstein

45 ikon

100% objektivt: Den store fortellingen

En litt annerledes krigsreportasje

tegne­serier HØR HØR: Hergé er 100 år i år 22. mai 1907 ble Georges Rémi, bedre kjent under signaturen Hérge, født.

Han er skaper og tegner av den franske privatedetektiven Tintin. Hergé har bidratt til at det europiske tegneseriemediet har fått flere ben å stå på. I dag er Tintin en av de mest kjente og mest leste tegneseriefigurene i Europa gjennom tidene.

46 ikon

Jason nominert til Eisner-pris Eisner awards er den mest prestisje­tunge amerikanske prisen for tegneserie­ skapere. Jason, alias John Arne Sæterøy, er i år nominert for tegneserieromanen Hemingway. The Left Bank Gang heter den amerikanske utgaven, og utgivelsen er nominert til beste internasjonale tegneserie. Prisutdelingen er 22.–27. juni Ny tegneseriefestival På Grünerløkka i Oslo gikk den første Oslo Comic Expo av stabelen 4-5. mai. Ved siden av et obligatorisk marked med smått og stort av tegneserier, fikk de oppmøtte overvært en rekke foredrag arrangert av Serieteket. Blant foredragsholderene var Leonardo Manco, skaperen av Hellblazer, Mads Erikson, skaperen av M, i tillegg til Knut Nærum som åpnet hele festivalen.

«Salam aleykum!» Joe Sacco kan noen av de kodene som skal til for å få et innbikk i et lidende Palestina.

«Aleykum as-salam!» Og palestinerne kan de kodene som skal til for å få en reporter til å bite på kroken. Palestineren fortsetter.

«Han her: Faren hans er i fengsel.

Hvor lenge i fengsel? Fire år!»

Den palestinske kjøpmannen peker på flere andre i nærheten.

«Han her: Sønnen hans ble drept av soldater! Han stopper ikke? La ham gå. Han her: Sønnen hans er i fengsel! Han her: To sønner Joe Sacco i fengsel!» Han avslutter. «Du Palestina skriver om oss? Jeg viste deg, du Gyldendal så! Du forteller om oss?»

Joe Sacco tar oppdraget. «Selvsagt, selvsagt! Skal fylle notatblokka nå! Jeg skal varsle verden om deres lidelser!»

Den amerikanske reporteren Joe Sacco reiste i 1991 rundt i forskjellige deler av Palestina for å få det han kaller den virkelige «kjøtt og blod-utgaven» til sin tegnede krigsreportasje. Men Sacco dytter det subjektive fram i sin fortelling, og bryter på denne måten med tradisjonelle konvensjoner i nyhetsreportasje. I tillegg til å beskrive en brutal konflikt, skildrer Sacco egne reaksjoner, sin frykt og harme, og egne meninger og holdninger eksplisitt. Vi møter flyktninger, leger, lærere, palestinere, nybyggere, pilegrimer og soldater.

Tegneseriemediet egner seg godt for en slik polyfoni av stemmer, fordi Sacco i illustrasjonene lett kan redegjøre for hvem det er som har ordet til enhver tid. Mye av humoren i denne utgivelsen oppstår nettopp i spillet mellom disse stemmene.

Likevel, når Sacco tar seg tid til å kort oppsummere israelsk-palestinsk historie, trekker han subjektiviteten litt langt. Det hersker vel aldri noen tvil om hvor Saccos sympatier hviler i konflikten, men når historieleksjonen til og med får det til å skurre i en stakkar bok­ anmelders ellers skrale historiekunnskaper, er vel sympatistrikken trukket til bristepunktet.

Joe Saccos Palestina har en velfortjent høy kurs på tegneseriebørsen.

Sacco skriver godt. Sacco tegner godt. Sacco har et godt blikk for helheten i det grafiske uttrykket. Det er få tegnere som bruker settingen av de forskjellige elementene så dynamisk, i alt fra hvordan de forskjellige rutene forholder seg til hverandre, til hvilket perspektiv helheten i avsnittet sees fra. Det er spennende å lese, på tross av at deler av boka lister opp den ene lidelseshistorien etter den andre. Det er nødvendig at Sacco klarer å opprettholde nærheten til

Ikke helt forelsket

Juanjo Guarnido og Juan Díaz Canales Blacksad Egmont Serieforlaget

Blacksad faller dessverre i den store kategorien tegneserieutgivelser der den grafiske formidlingen fungerer særdeles godt, mens fortellingen stort sett ikke hever seg så veldig mye over en gjennomsnittlig Steven Seagal-film.

Blacksad forsøker seg på en blanding av Art Spiegelmans dyremennesker og krim noir.

Boken har tre fortellinger om den sorte katten John Blacksad, satt i et 1950-talls miljø i USA. Tematiske konflikter som fattig mot rik, sort mot hvit (rase­ problematikk) og øst mot vest (den kalde krigen) er hoved­tema i de tre historiene.

Jeg kjenner at jeg kjemper mot forelskelsen. Juanjo Guarnidos akvareller er særdeles for-

fortellingen i slike passasjer – da smerten er så stor, men monotonien så dominerende, som da offer nr. 76 i rekken skal fortelle nettopp sin historie.

Dessverre er ikke den norske utgaven så god. Det er flott at denne boka endelig er kommet på norsk, men designet av denne utgivelsen er helt forferdelig. Retusjeringen (innsetting av norsk tekst som ikke er i snakkebobler) er bare klistret over bildene, der det i det hele tatt er gjort et forsøk på å sette inn en oversatt tekst. Til tider er også trykkingen så utfallende at deler av teksten er falt ut! Man har rett og slett ikke tatt seg råd til å tusje teksten inn. Samlet har dette svekket den grafiske kvaliteten i den norske utgaven betraktelig. Dette kan ikke avskrives som en indignert tegneseriefanatikers bemerkninger, men vil nok være forstyrrende for enhver leser.

Arne Christian Konradsen

førende. Fortellerteknisk har han en velutviklet forståelse for perspektiv og bevegelse, med en ganske tradisjonell setting av rutene. Historien flyter godt grafisk og dramatikken spilles tydelig ut i bildene.

Selv om ikke Guarnido bruker dyrefigurene for å understreke tematiske poeng, slik som i Spiegelmans Maus, bruker han dyreansiktene til å framelske noe karakteristisk ved de enkelte karakterene i fortellingen.

Men jeg får meg ikke helt til å falle for fortellinger med så mange velorganiserte klisjeer. Det er klart at Blacksad er tre korte krimfortellinger i tradisjonell noir stil, men for at dette skal fungere må man klare å koke sammen noen bedre plott enn dette. Jeg blir ikke

overrasket, jeg har lest dem alle før. Der den tradisjonelle noir-twisten i den andre fortellingen slår inn, kjenner jeg det napper i smilebåndene, dette blir for søkt. Det er også noe med denne «Seagal-følelsen» som ikke fungerer. Blacksad skjønner alt, kan alt og banker alle. Dette svekker dramaet i fortellingen, og plottet klarer ikke å etablere tilstrekkelig nysgjerrighet eller spenning til å skape driv og engasjement i lesningen.

Jeg håper jeg en dag får lese en god krimfortelling illustrert av Juanjo Guarnido – det hadde vært noe det.

Arne Christian Konradsen

No Comprendo Press

Anmeldelsen er basert på den engelske utgaven

Å forstå seg selv

Epileptisk er en svært omfattende selvbiografisk serie om forfatterens oppvekst, som ofte vender tilbake til storebrorens epilepsi: En sykdom som fikk prege både broren, forfatteren selv og resten av familien.

De legger ned mye krefter i å prøve å bekjempe sykdommen, men alt er forgjeves.

David B. utforsker sin egen oppvekst og konfliktene i seg selv og med alle rundt. Han fantaserer om å redde broren fra sykdommen og om å være en stor kriger. Samtidig begynner

Andreas Kumano Chernus

Charles Burns Sort hull

Egmont Serieforlaget

Anmeldelsen er basert på den engelske utgaven

Altoppslukende

Filmadapsjoner av tegneserier er i disse tider stadig aktuelle på det store hvite lerretet. I den ikke alt for fjerne fremtid vil også den moderne klassikeren Sort hull av Charles Burns (ikke til å forveksles med en viss hyperpinglete atomindustrialist med mellomnavn Montgomery) finne veien dit.

Filmen skal etter sigende ha hanket inn kulthelten over alle kulthelter blant nyere tegneserieskapere – Neil Gaiman – til å

Lars Fiske og Steffen Kverneland Kanon No Comprendo Press

Sånn har du aldri sett dem

Det første jeg merker meg ved Kanon er mangelen på forord, etterord og vaskeseddel. Jeg konkluderer med at her skal teksten og bildene tale for seg selv, uten at jeg skal få noen pekepinn på forhånd om hva jeg er i ferd med å lese. Etter en kort, tegnet introduksjon starter fortellingen om Edvard Munchs liv. For de av oss som liker tegneserier og har et minimum av kunstinteresse, fungerer serien svært godt.

Den er tegnet av Kverneland og inneholder mange morsomme og litt rølpete fakta om Munch og hans vennskap med blant

mane frem filmmanuskriptet. Men hva skal vi si om tegneserien Sort hull? Er serien, som ble publisert fortløpende mellom 1995 og 2005, verdig den klassikerstatus mange ønsker å gi den? På noen måter ja, på andre måter nei.

Burns trekker oss inn i et altoppslukende gravitasjonsfelt som med sin endeløse kraft trekker all oppmerksomhet mot seg – livet som forvirret tenåring på 70-tallets High School. Vi befinner oss på høydepunktet av den seksuelle revolusjon. En mystisk seksuelt overførbar sykdom spres blant disse ungdommene, som allerede er i ferd med å marginaliseres gjennom sitt dopbruk. Det kommer for en dag at det i frigjøringen lå nye farer. Men pesten, som de kaller sykdommen, er ikke AIDS. I stedet for å forårsake direkte smerte eller dødsfare drar den ungdommene inn i en mørk og angstfylt – ja, grøsseraktig – virkelighet avsondret fra den «normale» verden. Her gjennomgår de helt særegne fysiske og psykiske mutasjoner som merker dem for livet. Fremmedgjøringen og forvirringen er bortimot total. Jo dypere karakterene går i seg selv, desto mørkere blir det. I Burns’ versjon av tenåringer er selv dagene blekkmørke. Vi vet vi er på reise, men vi vet ikke til hvor. Tenåringsøyeblikket trekker til seg alt lys og lar så vel fortid som fremtid trenges tilbake i en dunkelhet som gjør det umulig å orientere seg og finne retning.

annet August Strindberg. Historien om Munch avrundes med et løfte om fortsettelse i neste nummer av Kanon. Serien går da over til å bli illustrert av Fiske, med sin meget særpregede stil.

Herfra handler serien om Kurt Schwitter, en tysk surrealistkunstner som var opphavet til Merzkunsten. Kurt Schwitter var ukjent for meg, men serien er både informativ og underholdende, og etter min mening ypperlig til å lære kunstnere å kjenne. Serien består både av generelle fakta og mer spesiell informasjon som vanligvis ikke får plass i biografier, det er en av dens definitive styrker. Det gir Kanon mulighet til å være et supplement til annen litteratur om kunstnerne. Vi får et inntrykk av kunstnernes stil også gjennom tegnernes illustrasjoner, dermed blir det ikke bare en informasjons­brosjyre i tegneserieformat. Det blir ikke gitt noe bakgrunnsinfo om hva Kanon er, eller hvor mange numre som skal publiseres. Det eneste vi får vite er at Munch skal omtales videre i neste nummer. Personlig håper jeg det vil si at Fiske og Kverneland planlegger en serie av tegneserier om kanoniserte kunstnere. Jeg kan ikke tenke meg mange måter jeg heller vil lære om kunstnerne på enn denne.

Sproingprisen er Norsk Tegneserieforums årlige prisutdeling. I år hadde den 20 års jubileum. Ettersom det stadig vekk popper opp nye talenter blir det visstnok vanskeligere og vanskeligere for juryen å gjøre utvelgelsen. Årets vinnere finner du under.

Beste norske serie:

Bendik von Kaltenborn Seks sultne menn Dongery

En bisarr og burlesk krim­ komedie om seks menn som skal ut i villmarka for å slanke seg.

Beste oversatte serie:

Andreas Kumano Chernus

Mens Burns fører hånden med en slående mørk stilistisk og symbolsk dybde, er dialogene og monologene ofte platte og klisjéfylte. Men kanskje var det nettopp slik vi var: klisjeer og karikaturer på det vi senere ble. Var det ikke ved å overdrive (det vi oppfattet som) våre «abnormale» identitetsgivende trekk at vi ble tydelige nok for oss selv til å kunne finne den retning som virkelig var vår egen? Eller vil Burns kanskje rykke dem ut som er henfallen til konformitet? Jeg vet ikke. Gode bilder er åpne.

Asle Eikrem

SPROINGPRISEN 2007

Joann Sfar

Oversatt av Nina Svendsrud

Rabbinerens katt Egmont Serieforlaget

Smart religion- og filosofi­ debatt satt til Algerie og Paris på 30-tallet. I hovedrollen finner vi en snakkende katt.

Beste debutant:

Lene Ask Hitler, Jesus og farfar Jippi Forlag

En selvbiografisk fortelling som på humoristisk og treffende vis tematiserer oppvekst, seksualitet og religion.

47 ikon

David Beauchard Epileptisk (L’Ascencion du Haut Mal)

han gradvis å innse at han og familien er maktesløse overfor sykdommen, og den tærer på forholdene dem i mellom.

Han går dypt inn i seg selv og analyserer sine egne reaksjonsmønstre, drømmer og fantasier.

Drømmene, misunnelsen, fantasiene og ambisjonene er på samme tid dypt partikulære og svært gjenkjennelige og generelle. Han skildrer barns og unges kontrastfylte hverdag.

Kontraster som ofte skyldes de voksnes inkonsekvens, både seg i mellom og i hvert enkelt menneske. Dette frustrerer barnet David, og enda mer når han nærmer seg voksenlivet.

Selv om tittelen indikerer at boka skal handle hovedsakelig om Davids epileptiske storebror går forfatteren, forståelig nok, mest i dybden av sitt eget følelsesliv.

Epileptisk er rik på bilder og metaforer. Måten han tillegger forskjellige fenomener egenskaper og former, gjør hans opplevelser av dem mer identifiserbare. I tillegg får vi innblikk i en slags drømmedagbok David skriver for å prøve å forstå seg selv og sine egne drømmer.

Epileptisk er et stort verk, og den anbefales på det sterkeste, selv om en kort anmeldelse ikke vil kunne yte den rettferdighet på noen som helst måte.

Sympati for djevelen Frank Miller:

Filmatiseringen av Frank Millers bok 300 har farget norske kinolerret rødt som purpur denne våren. Men hvordan skal man lese denne amerikanske tegneren?

48 ikon

Tekst: Arne Christian Konradsen

Miller er en sentral tegnende figur i amerikansk tegneserie– En kveld var det «mainstream».

Sammen som om med viet vandret knippeinn andre i detskapere, gamle Egypt og med som vei, brekkstang, Miller langssin en voksende støvete ogpopularitet stekende varm til lyden klarte av eselhover.

EnCo & annen å manøvrere kveld varopphavsretten det som om vi,tilomgitt tegnede avåndsverk tåke, drevut av rundt på til hendene åpent de store hav i tegneserieimperiene, en trebåt som knirkettilbake og jamret i skaperens seg menshender. egne den ble Dette løftet opp har vært og ned et avgjørende av dønningene. premiss Over fortid den utviklet oppblomstringen kreative musikken seg, mensom denhar vandret funnetaldri stedlangt i tegneseriefra disse mystiske røttene, industrien de sistesier 20 årene.

Katheryn Tegneserie «Sishonee» og roman Krupa,erennåavgode The Trees Communitys grunnleggere. venner.

Tegneserie og film er blitt store penger.

Filmatiseringen av 300 og Sin City har gjort Frank Millers Tørste.

Thefor Trees Community startet daMen en mann veder navn navn kjent et mye større publikum. hvor bra William mr.

Lebzelter karriereskal og man velstand å flytte inn egentlig Miller,forlot og hvordan lese for ham? på et forlatt loft på Manhattan, New York. Som et ledd i bruddet medi den verdenen villetegneserieroman forlate, skiftet han navn Testosteron tanga.

300 erhan en kort som til Shipen og begynte sin søken etter Varley, sannheten.

Loftet hans Frank Miller, i samarbeid med Lynn skapte i 1999. ble fortmellom et sted en somliten trakk til seg mennesker høye Slaget spartansk krigerelite fra og både en enorm og lave hær samfunnslag i datidens New York.

Felles forhar de som persisk er historisk og legendarisk, men Miller kommest til varglede imidlertid en opplevelse av uro hatt av å vektlegge det siste.

300og hardesillusjon, en distinkt samt et behov for åKarakterene trenge igjennom tilværelsens tomhet ettersmak av epos. representerer idealer som og endimensjonalitet. overgivelse testosteron. og lidenskapEposet begav har de ære, styrke og mot,Med og rendestillert seg utenpåforbudt en slagsdisiplin indre reise for å finne noe frami mange til noe som vært i litterær sammenheng år, kunne deresfører lengsel mening og uthulte sannhet.idealer da dettemette angivelig til etter flate karakterer, fra begynnelsen var musikk bakteppet ogHelt handlingsdrevet plot,avkarakteristikker som harfor fåttdet Norsk stadig voksende fellesskapets På kveldene kritikerlag til å rynke på nesenåndelige ved fleresøken. anledninger. hadde de sammenkomster hvor både detog å spille og detved å Likevel er det noe bemerkelsesverdig annerledes erfare musikk bleMiller flettetgjør i hverandre gjennom en slags mr.

Millers 300. en relativt liten innsats forstrukå turløs leserens umiddelbarhet. musikalske inspirasjonen varlevinne sympatiDen for hovedskikkelsene.

Hat er en mildt motivasjon sagt kosmopolitisk: Balinesisk messing, tibetansk og gitim i krig. Man rasjonaliserer ikke over fienden gregoriansk munkesang, indiske øst-ortodokse hymsom yrkessoldater, tvunget inn i ragas, stridighetene av «Xerxesner, irsk folkemusikk, afrikanske rytmer, japansk koto, skoadministrasjonen».

Fortelleren i 300, talekunstneren Dilios, tsk sekkepipemusikk, i Bibelen maner til kampmot ogSalmenes prater så Bok blodet spruter,ogogmusikalske krigerne tradisjoner de sagnomsuste Appalachene nordøst i USA jubler rundtfraleirbålet.

Neste dag er den lille krigsmaskinen er bare klar til ånoen møteavden kildene persiske de øste krigssvermen sin musikkkun ut iiført fra. Og skjold, da har vi knapt og nevnt ett av de rundt åtti instrumentene fra hele sandaler lærtanga.

Skalden Dilios er en nøkkelskikkelse i 300, og har para­ lleller tildeflere verden benyttet skikkelser seg avi litteraturhistorien, for å tonesette sine imusikalske alt fra kaptein Marlow visjoner.i Joseph Conrads Heart of Darkness til Patrick

Bateman i Bret Easton Ellis’ American Psycho. «Flotte karer, disse Ut påkannibalene tur. Da sommeren – til sitt1970 bruk.kom […]var Ogdenår ti-tolv det kommer mennesker til som spiste, stykket, så spiser boddede oghverandre levde sammen. aldelesDeres ikke opp sannhetssøken for øynene hadde på meg» blant bemerker annet ledet Marlow, demmed til både aristokratisk taoisme, buddhisme, tørrhet, om jødedom, sitt elveeventyr i chingi den og scientologi. afrikanske jungelen.

Men de var Utfordringen fortsatt åndelig tørste. til Conrads, Easton Ellis’ og Millers leser er at det ikke – Til slutt kom vi ansikt ansikt med opplevelsen at etableres en motstemme til til disse skikkelsene som manav kan ingen av disse lærene og religionene kunne mette vår lengsel sympatisere med.

Skillet mellom fiksjon, forfatter og leser etterdavisdom, og kjærlighet.

Det vi kom til blir ikke så sannhet enkelt, noe Irans forbud avvar 300da illustrerer. denne erkjennelsen Utgangspunktet foratdisse Jesus fortellingene berørte hvererog ikke en åavfortelle oss.

Det deg 300_norsk.indd overgikk vi hadde erfartmen til da, sier åKatheryn, forteller hva du børaltmene om dem, heller etablere etogtrovervidere hvordan som dettesamsvarer ble et vendepunkt for hele kollektivet. dig perspektiv, med handlingene til disse Hun presiserer samtidig at de fortsatt så på seg selv som skikkelsene. rastløse på leting selv om de hadde Franknomader Miller oppnår noeetter medsvar, sin skildring av nå Sparta og begyntved å bevege seg rundt omkring i det kristne landskapet. slaget Thermopylene: Han provoserer.

En blir konÅret etterpå loftet, kjøpteIngen en gammel skolebuss frontert med enforlot brutaldekrigerkultur. nåde. Ingen og la utIntet på veien.

DenneLenge reisenleve tok volden. dem medDen på kryss og retrett. diplomati. spartanske tvers i USA og gjelder.

Canada Fra og ledet til benediktmunker, krigskodeksen dettedem perspektivet er Millers kristne hippiefelleskap, amish-lignende herrnhutere og ulike voldsromantikk berettiget.

Det legendariske vektlegges klostre, men etter to årfor på veien de i enn 1974popkorn å slå seg fremfor det historiske, det ervalgte langt mer til roskiller og bli en en forelesningssal del av det monastiske livet i Cathedral of St. som og en kinosal.

John the Divine i New York. Her stoppet de opp for å finne ut hva de og som felleskap skulle dedikere til i fremtiden.

Ateisten anarkisten i Sin City.

Storeseg pistoler.

Klassiske biler. Lettkledde damer. Brutal krim noir. Åttebindsverket En enhet.

Hva ikke bare Ihar en sterk Sinradikal City etset Miller innnår på musikk tegneseriekartet.

2005 ble tre eksistensiell dimensjon vedav seg, men på sett og visog er denne av fortellingene filmatisert Robert Rodriguez, Sin dimensjonen?

City 2 er klar iMan 2008.kunne selvfølgelig snudd det på hodet og spurt om hva somCity skjer når musikk eller kunst ikke viser Dramaet i Sin oppstår når den snille ondskapen ogtil noenbeksvarte egenopplevde livserfaringer i det hele den ondskapen kolliderer.

Det gårtatt? syltynne skiller mellom I dagens etterforsker, musikalske«hit landskap man» og kan voldsforbryter man muligensi Millers betvile evnen og viljen tilCitys å ta innover livetsløser mangesidighet. skildringer av Sin natteliv.seg Miller mordgåter med

79

Hos ‘underdogen’ ligger Millers sanne sympati.

Først og fremst handler Millers fortellinger om oppgjør med autoriteter. Hos «underdogen» ligger Millers sanne sympati. Derfor blir også Millers fortellinger brutale skildringer. «Underdogen» kan jo ikke vinne, derfor leder heller aldri Millers fortellinger til noen reell løsning.

Millers disipler. Filmskaperne Robert Rodriguez og Zack

dristige leonidas Snyder tilhører Millers lille disippelskare. Begge har de vitner om vår ættelinje. brølet nærmest brukt Millers tegninger som dreiebøker for sine hans er langtrukkent filmproduksjoner.

Rodriguez er den mest fanatiske av de to og høylytt og fullt av latter.

– han har helt klart den mest bokstavtro tolkningen av Millers bøker. Og det fanatiske fungerer best – dette illustrerer hvor filmatiske Millers bøker er.

Hollywood har ofte en særdeles anakronistisk tilnærming til historiske verk og hendelser. Historiske megaproduksjoner som Troy og Kingdom of Heaven klarte ikke å si noe interessant som ikke druknet i popkorn og underholdning, fordi de i altfor stor grad forsøkte å fri til dagens kinopublikum med sympatien. Vi skal like mannen med det store sverdet, og derfor må vi også male ham i vårt eget bilde – noe som ikke bare gjør ham uhistorisk, men også uinteressant. Her representerer Miller noe frigjørende: Han undergraver sympatiprosjektet ved å bruke hovedskikkelser vi til tider har lyst til å like, som pirrer oss, men som rundt neste sving gulper opp den ene politiske ukorrektheten etter den andre. «I love hit men», sier Marv i The Hard Goodbye, «no matter what you do to them, you don’t feel bad. Fact is, the worse you do, the better it gets.» Dette poenget synder disippelen Snyder mot i filmatiseringen av 300, noe som avslører nettopp den «annerledesheten» som gjør Millers verk interessant.

Det er viktig å kunne skille et kostymespill og et karakterspill, dersom man vil forstå Miller. Troverdighet for Miller, handler ikke om hvor tung en spartansk rustning egentlig var, hvordan den historiske Xerxes så ut, eller hvordan biler faktisk ter seg på veien. Troverdighet for Miller handler om hvordan brutale karakterer og hendelser, historiske så vel som fiktive, krever en totalt annerledes selvrefleksjon enn den vi selv fremelsker i dagens gode, trygge Norge.

300 (over): DØ! I Millers univers rasjonaliseres ikke han hatet. stirrer

døden rett i hvitøyet – og ler.

Sin City (under): KONTRASTER. Sin Citys Marv tegnet i klassisk relieff stil.

16-02-07 15:06:27

49 ikon

de overdrevne faktene fra den tradisjonelle tegneserien. Det kryr av «blam-blam», «chink» og «snap». Bilene flyr delvis over veien. Millers estetikk vipper på kanten av en realistisk forankring, mens Millers etikk, derimot, for lengst er falt utfor stupet.

Sin City er hele tiden et spill med krimparodien. I The Hard Goodbye, den første fortellingen, jakter den psykotiske og særdeles råbarkete muskelbunten Marv på Goldies ukjente morder. Det Marv mangler i analytisk tenkning, de gamle hevder at vi spartanere tar han igjen i brutal vold. Marv vasser i blod hele tiden. fra nedstammer selve Han dreper seg oppover i hierarkiet.

På herakles. et eller annet vis vipper det hele ikke over i den totale farse for Miller, men melodrama er helt klart grunntonen. Millers fortellerstil er på mange måter en collagekunst i amerikansk filmhistorie og estetisk sett er Miller på sitt mest nyskapende i Sin City.

Tegningene er selvfølgelig gjort i sort-hvit, der Miller bruker flere lag av både sort og hvitt blekk for å meisle ut det grove mørket i voldsmetropolen.

Men ikke alle historiene i Sin City fungerer like godt.

Family Values blir rett og slett en for kjedelig fortelling om å drepe seg fram til sannheten. Underteksten blir for banal, selv om Miller selv ser denne historien som sitt viktigste samfunnskritiske verk. Miller har også alvorlige problemer med enhver form for religion. Dette tyter fram i både 300 og Sin City: Den beksvarte ondskapen manifesteres i den mektige Roark-familien, som styrer Sin City med den uhellige treenighet: penger, politikk og religion. Men det hele er absurd. Miller klarer aldri å bruke religion eller politikk til noe annet enn klistrelapper han dytter i pannen på sine mest ondskapsfulle skikkelser. Religion og politikk betyr alltid korrupsjon for Miller, og det hele blir påklistret og forutsigbart.

Jakten på vrangforestillinger Richard Dawkins hevder i sin nye bok The God Delusion at ideen om Gud er en vrangforestilling, og at det ville vært mindre ondskap i verden hadde det ikke vært for religion. Han går langt i å begrunne dette, og svarer også på motkritikk.

Richard Dawkins The God Delusion Transworld Publishers

50 ikon

Er religion roten til alt ondt eller må man grave dypere?

Gud er en vrangforestilling. Dawkins’ sterkeste argument for at det nesten helt sikkert ikke finnes noen Gud er at Gud ikke kan brukes til å forklare noe så komplekst som verden. For hvis Gud har skapt verden, så må han være enda mer kompleks, og da har du bare fått noe enda vanskeligere å forklare. Dawkins legger til at noe er mer usannsynlig jo mer komplekst det er. Siden Gud er mer kompleks enn verden, må han med andre ord være utrolig usannsynlig.

Er det virkelig slik at noe komplekst aldri kan forklares med noe mer komplekst?

Et alternativ til Dawkins’ syn på forklaringsmåter, er at en forklaring er god hvis den skaper mer sammenheng i våre data enn andre forklaringer. Det gjelder også selv om ikke forklaringen videre lar seg forklare, eller selv om forklaringen er mer kompleks enn det den forklarer.

Dawkins bruker faktisk selv en forklaring i boken som er mer kompleks enn det den forklarer. Det han vil forklare er det faktum at universet er så fintilpasset for liv at om det ikke hadde vært for en rekke konstanter som befinner seg innenfor en ørliten margin, ville det ikke eksistert noe univers.

Dawkins forklarer denne svært usannsynlige fintilpasning med at vårt univers trolig er en del av et multivers, altså ufattelig mange univers, hvor akkurat vårt tilfeldigvis er fintilpasset for liv. Et multivers er selvsagt mer komplekst enn et univers, og kan ikke selv forklares. Men Dawkins er likevel positiv til forklaringen fordi den skaper sammenheng i hans teori om at alt er tilfeldig, og ikke skapt.

Han hevder riktignok at et multivers er enkelt fordi det bare er mer komplekst enn universet i antall. Men de mange universene må jo være forskjellige også i sine grunnleggende konstanter, hvorav ett er tilpasset for liv – ellers fungerer det jo ikke som forklaring. Altså er multiverset mer komplekst enn universet.

Det er mange slike forklaringer i fysikken, og det er ikke noe problem. Det man må innse er at det ikke finnes noen endelig forklaring. Man kan alltid fortsette med å spørre «hvorfor». Et eller annet sted slutter din forklaringsrekke, og du kommer ikke videre. Kanskje slutter du med Gud, og da kan man spørre: Men hvor kom Gud fra?

Kanskje slutter du med et multivers eller en mengde materie og noen grunnleggende

krefter, og da kan man spørre: Hvor kom de fra? Hvorfor akkurat disse? Hvordan skjedde det?

Om ens siste forklaring er god eller ikke, handler i liten grad om dens kompleksitet eller om den kan forklares videre. Det handler derimot i stor grad om forklaringen får ting til å henge sammen. Noen vil hevde at troen på noe guddommelig får ting til å henge bedre sammen enn ateisme, for eksempel ved at Guds eksistens forklarer universets fintilpasning, eller mirakler og svar på bønn man ikke finner andre forklaringer på. Andre vil synes multiversteorien er best.

Det er ikke plass her til å vurdere argumentene for og mot Guds eksistens. Men det er altså verdt å tenke over om Dawkins i utgangspunktet har valgt en upassende metode for å diskutere spørsmålet i det hele tatt. Dette er viktig siden en annen metode ville gitt et helt annet svar på hvor sannsynlig det er at Gud finnes.

Religion fører til mer ondskap. Etter at Dawkins mener å ha vist med stor sikkerhet at Gud ikke finnes, går han videre til å spørre om religion allikevel kan være en god ting. Del to av hans bok svarer nei på det spørsmålet. Den handler om å vise at religion fører til ondskap, og at religion derfor ikke er en god ting.

For å begrunne at religion fører til ondskap, nevner Dawkins drøssevis av eksempler på religiøse mennesker som har gjort mye dumt. En slik kritikk er svært upresis. Hva da med Gandhi, Martin Luther King, Mor Teresa eller Desmond Tutu? Man kan også nevne ateister som gjør onde ting (Stalin, Mao) eller dårlige/onde vitenskapsmenn (Mengele, Lysenko), uten at vi dermed bør trekke den generelle og upresise konklusjon at ateisme eller vitenskap fører til ondskap.

Dawkins’ svar på slik kritikk er at når det gjelder onde ateister, så er det ikke ateismen som er årsaken til problemet. Men når det gjelder onde religiøse så er det, ifølge Dawkins, religionen som er årsaken til problemet. Dette kommer han ikke i nærheten av å gi noen god begrunnelse for, langt mindre å drøfte i forhold til andre alternative forståelser.

En enkel kritikk av Dawkins’ påstand ville være å henvise til at ateistisk ideologi var begrunnelsen for hard forfølgelse av religiøse i Sovjet. Men langt mer interessant er det å spørre hva som faktisk er årsaken til at folk gjør onde ting. Her er det gode grunner til å hevde at årsaker som (gruppe)identitet og mening, eksternalisering av indre problemer, samt strid om eiendom, er langt bedre begrunnet som avgjørende årsaker, og at religion kan

brukes som et middel for disse årsakene.

Her blir man klokere av å lese Arne Johan Vetlesens bok Evil and Human Agency, som også viser hvordan religion kan føre til både godt og vondt.

Hva om religion forsvant? Dawkins er med på at også andre tankesett kan misbrukes, men hevder likevel at religion mye lettere kan misbrukes til vold, og at religion derfor fører til mer ondskap enn andre tankesett.

Et naturlig spørsmål er da om det ville blitt mindre ondskap hvis religionen forsvant. Å besvare det er selvsagt ikke lett, men det finnes en del grunner til ikke å tro det.

Om en gruppe ikke kan bekjempe en annen med religiøs begrunnelse, så har de gjerne funnet en annen begrunnelse, og disse blir gjerne gjort like store og viktige som de religiøse begrunnelsene. Eksempler som Pol Pot, Hitler, og Rwanda taler for seg.

For ikke å snakke om Terroren under den franske revolusjon hvor Madame Roland ropte mens hun lå på giljotinen: Å frihet, hvilke forbrytelser som begås i ditt navn! Her vil vi ikke si at frihet er problemet, selv om det er en tanke som kan misbrukes. Religion, og alt annet, kan misbrukes – og blir misbrukt.

Det finnes gode argumenter for å hevde at religion fører til mer ondskap, men også gode argumenter for å hevde at det fører til mindre ondskap. Istedenfor å prøve å svare på dette trolig uløselige problem, er det langt mer fruktbart å skjelne mellom religion som fører til ondskap og religion som ikke gjør det, på samme måte som det bør gjøres med vitenskap, ateisme, eller andre tankesett. Det er intolerant og voldelig religion som er problemet, ikke religion i seg selv.

Dawkins er uenig, fordi han sier at mild og tolerant religion legger til rette for fundamentalistisk og voldelig religion. All religion bør derfor bort. Men hvis målet er å få bort intolerant og voldelig religion, kan jeg ikke tenke meg at ateistisk kritikk av slik religion har særlig effekt. Den preller nok av på fundamentalistene, og jeg tipper at de eneste Dawkins får overtalt til å bli ateister, er folk som ikke er fundamentalister i utgangspunktet. Tolerante religiøse mennesker vil ha større sjanse for å kunne nå intolerante religiøse, fordi de på en annen måte er «innenfor» og kan bruke argumenter de intolerante anser som gyldige.

Religionskritikk og fredsarbeid er gode ting, men oppfordringen får bli å overgå Dawkins i begge deler.

Atle Søvik

ANNONSE

film VERDT Å VENTE PÅ?

Sommeren er høysesong for storfilmer. Ikke fordi vi går så mye på kino om sommeren, men fordi amerikanerne gjør det. Og fordi filmpiratene gjør det umulig for filmselskapene å slippe filmene et halvt år senere i Europa. Noen potensielle godbiter: Harry Potter og Føniksordenen Regi: David Yates

England, eventyr

Premiere: 13.07.2007

Harry Potter er eldre, og Daniel Radcliff enda eldre. Bok nummer fem er ikke den mest spennende, men det som er sluppet av trailere tyder på at filmen er verdt å vente på. Voldemort er tilbake, og våre helter er ganske alene om å kjempe imot Mørkets Fyrste.

Pirates of the Caribbean – At World’s End Regi: Gore Verbinski USA, action/eventyr

Premiere: 25.05.2007

Pirates 3 har flere glimrende stjerner, mer spektakulær action og forhåpentligvis et bedre plot enn de foregående filmene. Der toeren var et sammensurium av løse tråder kan vi håpe på en mer helhetlig film når triologien nå avsluttes.

Transformers Regi: Michael Bay USA, action/sci-fi

52 ikon

Premiere: 04.07.2007

De utenomjordiske rasene Autobots og Decepticons kommer til jorden for å kjempe en innbyrdes krig, noe som bringer menneskenes framtid i fare. De som så på tegnefilmene og leste tegneseriene på 80-talllet er blitt voksne, og Transformers-universet har vokst med dem. Ingenting lekent eller barnslig over filmen anno 2007.

Nostalgiens lunefullhet Farvel Falkenberg Regi: Jesper Ganslandt

Sverige, drama, 91 min, 15 år

Falkenberg er en nostalgisk 123 Farvel film om barndommens gleder, om tilknytningen til hjemstedet 456 og hvor vanskelig det kan være å komme

seg videre. Den er vakker og vâr, men også lekende og morsom. Samtidig er sorgen sentral; filmen fungerer på en måte som en elegi, en sørgesang over en verden som er i ferd med å forsvinne. Den burde dermed ha all grunn til å røre meg, men gjør det merkelig nok i liten grad.

Filmen handler om en gjeng gutter, eller rettere sagt unge menn, i begynnelsen av 20-årene, som nyter sin siste sommer sammen på hjemstedet Falkenberg, en sovende småby et sted langs kysten av Sverige. De har kjent hverandre hele livet og har en haug med felles minner. Filmen skildrer de ulike personlighetene, og tar for seg hver enkelts problemer rundt det å ta skrittet over til de voksnes verden.

Stort sett driver hovedpersonene dank; de prater om løst og fast, filosoferer om livet, spiller fotball, doper seg eller bare tuller og tøyser som gutter flest. Dette blandes med nostalgiske videoklipp fra guttenes barndom eller vakre skildringer av folkeliv og natur. Og det fungerer forsåvidt, det blir aldri riktig kjedelig. Dette er først og fremst

takket være autentisiteten som gjennomsyrer de fleste av scenene. For filmen har en slags dokumentarisk intimitet ved seg; det er som om det hele er basert på private videoopptak.

Dette understrekes også ved dialogen, som er akkurat så merkelig som dialog i det virkelige liv. Dessverre skorter det på skuespillerprestasjonene. For selv om skuespillerne spiller seg selv, klarer de paradoksalt nok aldri helt å overbevise meg. Store deler av filmen er visstnok improvisert frem av de nokså uerfarne skuespillerne, og replikkene er ofte preget av nøling og usikkerhet.

Resultatet blir at dialogen ikke blir naturlig nok, og dermed føles det hele desto mer kunstig.

Det er ikke bare dette som hindrer Farvel Falkenberg i å ta tak i hjerterøttene mine.

Muligens er det i selve fortellerstilen problemet ligger. For filmen har svært lite plot i tradisjonell forstand. Det er lite oppbygning av konflikter, lite som står på spill, lite frempek eller spenning. Filmen har en fortellerstemme – en av hovedpersonene – og det lille som er av dramatikk er knyttet til ham. Det dreier seg stort sett om en enkelt scene som for meg virker noe umotivert og påklistret. Den føles som et element av overdramatisering i en ellers så udramatisk film.

Men mangelen på dramaturgi trenger ikke i seg selv være noe problem, man må bare finne andre måter å skape empati hos

publikum på. Her er det nostalgien man tyr til, og det fungerer ikke helt for meg.

For nostalgi krever gjenkjennelse, og det er dessverre lite i denne filmen jeg kjenner meg igjen i. Selv er jeg (stort sett) vokst opp i Oslo, og kjenner ikke igjen den sløve, men trygge småbyhverdagen som skildres. Jeg kjenner meg heller ikke noe særlig igjen i hovedpersonene, og foreldrene deres har lite til felles med mine egne. Dermed kommer jeg ikke under huden på karakterene, jeg blir sittende å betrakte dem fra utsiden.

Likevel er det noe ved stemningen som fascinerer meg. Det er noe med det dødvannet av tid mellom barnets og den voksnes verden, som jeg aldri før har sett skildret på film på en så sannferdig måte. Opplevelsen av å lengte både bakover og fremover i tid, gir gjenklang. Men i mitt tilfelle lengtet jeg nok mest fremover, etter å komme i gang med mitt voksne liv. Kanskje hadde jeg hang til en slags motsatt nostalgi? At jeg i stedet for å drømme meg tilbake til de positive episodene fra barndommen, heller dukket ned i de vonde og såre, og dermed ikke fant så mye å lengte tilbake til?

Antakeligvis sier den manglende innlevelsen min mer om meg enn den gjør om filmen.

Så hvis beskrivelsen skaper gjenklang hos deg, finnes det ingen grunn til å holde seg borte fra kinosalen.

Sveinung Gundersen

Romantiserende tabudokumentar Regi: Eric Steel

USA, dokumentar, 94 min, 18 år

Bridge er historien om det 123 The stedet i verden der flest mennesker tar livet av seg, nemlig 456 den fantastiske Golden Gate Bridge utenfor

San Francisco. Inspirert av en artikkel i The New Yorker brukte regissør Eric Steel og teamet hans ett år på å filme brua med to kameraer for å feste disse hendelsene på film.

De filmet til sammen 23 av de 24 selvmordene som ble begått der i 2004.

Filmen er bygget opp som et portrett av de etterlattes opplevelse av menneskene som valgte å bli «a jumper», klippet sammen med autentiske opptak av selve hoppene.

Det er særlig tre historier som skiller seg ut. 25-årige Kevin Hines lider av en bipolar lidelse. Han ombestemte seg i fallet, og

betegner det som et mirakel at han overlevde.

Gene Sprague, vises det klipp av gjennom hele filmen, der han går fram og tilbake på brua før han hopper. Han klatrer plutselig opp på rekkverket, står med ryggen mot vannet, legger håndflatene sammen foran ansiktet, for så å la seg falle, som om han allerede var død, ned mot vannet.

En annen mann står og prater i mobilen sin og smiler og ler. Rett etter han har lagt

på går han bort til rekkverket, klatrer over og forsvinner. Som den naturligste ting i verden. Fullstendig uten forvarsel.

Filmen har skapt stor debatt i USA rundt motivet bak, og konsekvensen av, å vise dette til publikum. Regissør Steel sier at de varslet politiet med en gang de så noe mistenkelig. De klarte faktisk å forhindre tre dødsfall på denne måten. Noe som er mer betenkelig er at de pårørende ikke visste om at selvmordene hadde blitt filmet da de ble intervjuet.

Dette er etter min mening likevel en viktig film om et av de siste tabuene i vårt samfunn. Men den romantiserer også dette vakre stedet der så mange velger å begå selvmord. Bruken av musikk er sterk, og filmen er stilmessig dvelende, så man blir sterkt følelsesmessig engasjert. Jeg tror det er lurt å ikke se denne filmen alene.

Torgeir Waldemar Engen

– You either bend or break Praha

Regi: Ole Christian Madsen

Danmark, drama, 96 min, 11 år

holder hverandre forsiktig i 123 De hendene. Litt på grunn av usikkerheten og litt på grunn av den 456 gamle kjærligheten. Christoffer (Mads Mik-

kelsen) og Maja (Stine Stengade) er på reise til Praha. De har vært gift i 14 år, men ting har forandret seg. Det er lenge siden Christoffer ble kald, og Maja har gitt ham opp. De har aldri vært flinke på å kommunisere, og hverdagen har tatt plassen i forholdet.

Faren til Christoffer reiste for mange år siden til Praha, og er nå død. På reise for å hente levningene hjem til Danmark bringes konflikten opp i dagen. Det som gjør saken til Christoffer enda vanskeligere er at kona er utro. Kan, og vil de reparere det skjøre forholdet?

Danske Ole Christian Madsen står bak manuset, og er sist kjent for filmen «Nord­ kraft». Madsen tar oss med i en dyp og vanskelig fortelling. Han er dyktig, men lykkes ikke helt med dette prosjektet.

Filmen skildrer noe så vanlig som ekteparet som står på randen av brudd. Det er høyaktuelt, men vanskelig å formidle det komplekse bildet bak. «Livet er hardt, og man kan ikke få alt» sies flere ganger. Den ene gangen dette sies føyer en til at «you either bend or break». Det føles som om dette er noe av hovedbudskapet.

Mikkelsen og Stengade er begge dyktige skuespillere, og de skal ikke ha skylden for problemene. Man får følelsen av at de er satt i en umulig situasjon, og feilen ligger nok i manuset. Jeg klarer simpelthen ikke tro alle personene vi møter. Legen, folkene på sykehuset og enkelte andre er ikke troverdige.

Pornostjerne?

Regi: John Sullivan

Norge, dokumentar, 86 min

123 456

Det første «Vanessa» sier er at hun ikke ser på seg selv som et offer for Thomas «Rocco» Hansen, hennes tidligere kjæreste, pornoinstruktør og alt annet enn velgjører. Nei vel, tenker jeg, og blir nødt til å ta henne på alvor. Hva

Den «ukjente» Johnny Depp Kassasuksessene hører med til unntakene av Johnny Depps rollevalg. Her er en liste over tre av de beste, og minst innbringende filmene i Depps karriere.

Arizona Dream (1993) Regi: Emir Kusturica

US Box Office: $ 107 000

Depp spiller en ung mann som blir invitert til sin onkels bryllup i Arizona. Der havner han i et trekantdrama med en kvinne og hennes datter, begge ekstremt nevrotiske.

Gjennom det hele svømmer en flyvende fisk.

Ed Wood (1994) Regi: Tim Burton

US Box Office: $ 5 890 000

Historien stopper opp, og vi ser ikke hvor de går. Maja utsetter stadig hjemreisen fra Praha, men hun virker da ikke interessert i å prøve å redde forholdet.

Filmen blir til tider stillestående og lang, og jeg tar meg i å lure på hva klokken er underveis, ikke et godt tegn. Et bra tema, men dessverre litt for dårlig løst.

Anders Øen

Hvem er «Vanessa»? er så «Vanessa», om hun ikke er et offer?

På ett plan er dette en film om et oppsiktsvekkende fragment av norsk pornobransje, men på et annet plan er dette også en film om et høyst uvanlig kjærestepar. Kanskje er det også en film om symptomene til en norsk ungdomskultur innsauset i moralsk forvirring. Til sammen blir det uansett kraftig kost.

Regissør John Sullivan har valgt å markere et tydelig perspektiv på begivenhetene han i snaue to år overværte. Det virker som om han vil noe mer enn å bare passivt beskrive aspirerende pornoaktørers oppturer og nedturer. Helt fra siteringen fra Bibelen om kjærligheten som tåler alt til de tidvis utfordrende spørsmålene han stiller «Vanessa», kontrasterer han en kjærlighet han tydeligvis selv mener er sann med en kjærlighet robbet for dens egentlige idealer.

Sympatien ligger åpenbart hos «Vanessa», som ser ut til å ville forplikte seg og bestrebe et vanlig kjæresteforhold. Men hun drives samtidig av en trang til å bli sett, om

Sveinung Gundersen

det så må noe ekstra til. I «Rocco» møter vi en mann som kynisk vever «Vanessa» og andre jenter inn i sin klamme verden.

Likevel dukker iblant gutten «Rocco» opp.

«Når du ser han på avstand kan han se ut som en djevel, men på nært hold er han bare en liten klump», sier «Vanessa».

Det er akk så fristende å diagnostisere alle hovedpersonene i Pornostjerne? som usikre, umodne og dumme, men det holder liksom ikke. Hva gjør at en oppegående person som «Vanessa» lar seg lokke inn i dette? Muligens må vi se dypere enn til hennes egen etiske forfatning, og heller spørre hvilket etisk paradigme hun og annen ungdom befinner seg i. Verdihierarkier er i stor grad snudd på hodet, og pornodeltakelse er derfor ikke i seg selv et problem for henne, får jeg inntrykk av. Problemet er snarere at familie og venner snudde ryggen til. Jeg er redd for at debatten i kjølvannet av filmen ikke klarer å bevege seg ut av et lignende pragmatisk og rent konsekvensetisk perspektiv.

Erlend Ofte Arntsen

En sjarmerende biografi om Ed Wood, regis­ søren bak Plan 9 From Outer Space, kåret til tidenes dårligste film. Ed Wood gjør alt han kan for å bli tidenes beste regissør, men innser dessverre ikke at han er talentløs.

Dead Man (1995) Regi: Jim Jarmusch

US Box Office: $ 1 070 000

En slags «antiwestern» skrevet og regissert av Jim Jarmusch.

Depp spiller William Blake, en fredelig regnskapsfører som på grunn av uheldige omstendigheter må rømme ut i ødemarken med dusørjegere etter seg. Her møter han indianeren Nobody, som tar ham med på en spirituell reise mot døden. Se opp for Iggy Pop i kvinneklær.

53 ikon

The Bridge

TRE FILMER:

I ØYEKROKEN Sunshine

Regi: Danny Boyle

USA, sci-fi, 109 min, 15 år

123 456

Vi befinner oss i en nær fremtid der solen er i ferd med å slukne. Romskipet Icarus II sendes fra jorden med oppdrag om å tenne solen igjen og dermed redde menneskeheten. Dette noe tynne plottet er grunnlaget for en intelligent science fiction-film fra regissøren bak Trainspotting. Den berører filosofiske og religiøse spørsmål, men ender dessverre opp med en nokså tradisjonell slutt. Som actionfilm leverer den derimot varene, og visuelt er den et mesterverk.

Generasjonstrøbbel

123 456

Supervoksen

Regi: Christina Rosendahl Danmark, drama, 89 min

Zodiac

Regi: David Fincher

USA, triller/drama, 158 min, 15 år

David 123 Regissøren Fincher (Se7en, Fight Club) er nå kommet 456 med en film basert på en bok av

Sveinung Gundersen

The Reaping

Regi: Stephen Hopkins

USA, spenning, 96 min, 15 år

123 456

En tidligere misjonær (Hillary Swank) jobber med å finne «vitenskapelige forklaringer» på religiøse mirakler.

Hun skal finne ut hva som skjer i en liten småby som gjenopplever de ti egyptiske landeplagene. The Reaping benytter seg av mange klisjeer som lite-skummeltbarn-tilsynelatende-meddjevelen-i-magen og litenidyllisk- by-med-redneckshvor-alt-ikke-er-som-detser-ut-som-på-overflaten.

Den er verken troverdig, effektfull eller særlig skummel.

Andreas Kumano Chernus

Broen til Terabithia Regi: Gabor Csupo

USA, eventyr/familie, 95 min

54 ikon

123 456

For oss som ikke fulgte med på amerikansk TV på 80-tallet kommer nå sjansen til å se Katherine Patersons prisbelønnede bok bli til film. Dette er tilsynelatende en barnefilm i eventyrsjangeren, men ikke la deg lure. Filmen fungerer nesten bedre for ungdommer og voksne. Vi følger to barns oppvekstproblemer.

Et fantasiland og noen kloke voksne redder hverdagen. Sammen lærer de mye viktig om livet, og ting blir aldri det samme igjen. Anders Øen

Farlig spennende

Illustrasjonsanmeldelse: Margunn Henriksen

Robert Graysmith om seriemorderen Zodiac som herjet San Fransisco på 60- og 70-tallet. Den sender deg umiddelbart inn i seriemorderens første drap, og etter det er du fanget i handlingen.

Intensiteten er høy og spørsmålet om hvem som er morderen holder deg på kanten av stolen hele veien. Seriemorderen serverer i god tradisjon ledetråder til politiet etter hvert mord, men med en liten vri. De består alle av en kryptert kode.

Robert Graysmith ( Jake Gyllenhaal) er en mindre vellykket tegneserieskaper som jobber i avisa San Francisco Chronicle. En dag da en kryptisk beskjed fra Zodiac dumper inn til avisa, blir livet hans plut-

selig veldig interessant. Med sin teft for tegning, lar han seg lett oppsluke av Zodiacs kryptiske beskjeder og retter all sin oppmerksomhet på å finne drapsmannen.

Jakten på morderen blir etter hvert en besettelse for Robert.

Man får et innblikk i hvordan en kan bli oppslukt av noe, og vri om alle prioriteringer i livet, som fører til ødelagte familier, vennskap og forhold.

Zodiac fikk meg flere ganger til å lure på hva i alle dager som surrer gjennom hodet på en seriemorder. Spesielt når hvert drap virker helt meningsløst og umotivert.

David Fincher har gjort en god jobb med å samle alle fakta, og pakket dem inn i en drøyt 2,5 timers spillefilm. Mot slutten kjente jeg likevel at tålmodigheten begynte å ta slutt.

Jeg ville bare bli ferdig med det og få vite hvem som stod bak all galskapen.Til gjengjeld var den farlig spennende.

Thomas Myrvang

Televisjoner: Følelsen av noe du har glemt Tre mulige grunner til at realitysjangeren holder sin klamme hånd rundt norsk kringkasting: 1. Vi har sett oss slått og overgitt oss til fienden. 2. Sjangeren erklærte seg i stillhet evig liv, ingen hørte det og vi fikk dermed ikke sjansen til å protestere. 3. Vi liker og ønsker å følge med på hverandres liv.

Det kalles «reality» og gir seg ut for å være den rene virkelighet, men det kan knapt kalles reelt. Replikker blir skrevet, situasjoner forhåndsdiskutert, og valg påvirket.

Når tidligere Topp-redaktør, musikkjournalist og Idol-dommer Tor Milde nå skal bruke sjangeren til å finne «den rette» til høsten, er det ikke sjokkerende. Vi har sett folk prøve å finne seg en livsledsager på TV flere ganger før.

Har så den store kjærligheten noe å gjøre i et reality-show? Den store kjærligheten. Muligens er uttrykket litt fjernt og komisk, kanskje har innholdet fjernet seg dramatisk fra Shakespeares sonnetter til hverdagen vår, hvis det i det hele tatt var mer reellt den gang.

Hvis vi ikke tror at den store kjærligheten finnes innen vår rekkevidde, så vil uttrykket fly over hodet på oss når det blir nevnt,

og i beste fall pirre en følelse av noe vi hadde glemt.

Bølgene av populærmusikk er Tor Mildes fagfelt. Når han i tillegg engasjerer seg i pop-shows på TV, og har en historie som redaktør for en rekke forholdsvis overfladiske blad for tenåringer, kommer han farlig nær personifiseringen av kommers.

Kan det muligens være et hån mot den store kjærligheten (om den finnes) å putte den i gryta med sider av oss som ekshibisjonisme, selvfokus og ønsket om å bli likt? Berømmelse får sjelden fram det beste i mennesket. Sånn sett er det vel fortsatt lov å uglese reality-sjangeren en smule.

Men det er ikke sikkert kjærligheten i bunn og grunn trenger vern. Hvis den finnes utenfor Hollywood og eventyrene, og er så dyp, sterk og selvutslettende som ofte beskrevet, så dukker den kanskje opp når den skal uansett.

Kanskje jeg etter hvert ser reality-hatet mitt slått, anerkjenner sjangerens rett til liv, og ender opp med å kose meg med å se slemme-Tor date et utall jenter. Men jeg tviler på det.

Camilla Hoholm

55 ikon

ANNONSE

Returadresse: IKON Media AS, St. Olavsgt 24, 0166 Oslo

56 ikon

ANNONSE