IKON 3-07

Sjeleglad Tema:

Kunsten å krangle

IKON

Susanna Wallumrød:

STUDENTMAGASINET IKON 03#2007 SEPTEMBER

Å se gjennom fingrene: Tilgivelse Civil War: Superheltenes frihetstap David Lynch: Kunsten å fortelle tid

Knutsen & Ludvigsen:

Angrende kranglefanter

KRANGLOPEDIA™ KRANGELENS KUNST OM Å ELSKE MED GEVÆR SJEKK OPP EN PSYKOLOGISTUDENT KRONIKK ANMELDELSER: PERSEPOLIS FARVEL BAFANA GUDENES FALL DUELLANM: MAGNUS ELIASSEN VS. MARTE WULFF

INNHOLD

Leder 04

Leserbrev 06

Ny kaffespalte: Bønneprat 08 Himmel&helvete 10

Om å elske med gevær 12 Hva krangler du om? 13

Revolverintervjuet 14

I IKONs Kranglopedia™ peker vi på dyptgripende konfliktlinjer gjennom historien, der du vil se nye sammenhenger mellom alt fra Adam&Eva, Napoleon og Prins Charles til Valla og Yssen. Les og bli klok!

22

Dette blodtørstige dyret 16 Kunsten å bli forbanna 17

Det kommer til å begynne å regne 18

IKONs Kranglopedia™ 20 Krangelens kunst 22

Knutsen&Ludvigsen: Kloke kranglefanter 24 Å se gjennom fingrene 28

Knutsen&Ludvigsen lærte en ting eller to da de gikk fra å tullekrangle foran publikum til å ligge i rettssak mot hverandre. DumDum Boys kommenterte det hele ved å spille inn sangen «Kan det være nødvendig å være så sint?»

24

Kronikk: Ta liv for å redde liv? 30 Susanna sjeleglad 32

Plater 34

Bøker 36

Civil War: Superheltenes frihetstap 40 Betwixt: David Lynch 42

Film 44

Gjennom David Lynch sin Inland Empire får vi nok en gang mulig­ heten til å krype inn i sjelen til en av vår tids mest fengslende filmskapere.

42

40 Superheltenes frihetstap Når tegneseriegiganten Marvel dreper en av sine eldste superhelter, dreper de også et av de viktigste amerikanske prinsippene: retten til frihet.

Bli med i WWF! Å redde verdens natur er et kappløp med tiden. WWF jobber for å ta vare på fantastisk natur og hjelpe lokalfolk i utviklingsland. Bli med og bidra til en bedre framtid for planeten vår.

Meld deg inn på wwf.no eller send sms wwf til 2225 Studentmedlemskap kr 200 per år.

ikon

Foto: © WWF-Canon / Martin Harvey / Alain Compost

Ta spranget!

leder

Kan dere ikke bare bli venner?

Da Nato med USA foran grep inn i Kosovo, ble noen trygge lånekassefinansierte norske studenter rasende. Under slagordet «Fred i Kosovo» tok de til gatene. De mente at bare vi sluttet å blande oss inn, ville Milosovitsj bli snill og muslimene få leve i fred. Hva er vitsen med all denne kranglingen? Hvorfor kan vi ikke bare la de være i fred?

FN var mer lydhøre mot disse norske studentene da det begynte å brenne i Rwanda.

FN bilene kjørte med øynene igjen ut av blodrøde gater i helvete de dagene. Vi lot de være i fred i Rwanda. Vi lot det være «fred i Rwanda». Mens det var folkemord.

Akkurat som vi gjør i Nord-Korea nå.

For det er deilig å slippe å krangle. Det er deilig å tenke at vi uansett ikke kan gjøre noe fra eller til.

Det finnes en egoistisk feighet som av og til kler seg ut som ønske om å unngå krangel. Men det er sant at det er mange ting det ikke er verdt å slåss for. Gratis skolemat til verdens tjukkeste skolebarn for eksempel. Så finnes det også mange krangler vi skulle tatt. Når de som er mange og sterke rettferdiggjør at de uke etter uke plager han rare tynne som klikker av og til. Da skulle vi kranglet mer. Da skulle vi stått opp og stått fast, og vi skulle tatt krangelen.

Da skulle vi ikke holdt så kjeft og latt de plage i fred. For det finnes ingen fred.

Eller gjør det det? Kan vi mennesker virkelig bli venner? Kan vi tilgi hverandre? Og kan vi tilgi oss selv? Eller må vi bare lære oss å overleve?

Kanskje finnes det ikke noe så vanskelig som å tilgi. Tilgi pappa som bare stakk, eller som aldri stakk, men i virkeligheten aldri var der. Tilgi bestevenninnen som sviktet da du trengte det aller minst. Tilgi ordene som ødela så mye da de kom, eller aldri kom.

Men det kan være noe vakkert i det stygge. Det kan være håp i en ond kveld. Noen av oss tror at alle kriger og krangler begynte å slutte en sånn kveld da en uskyldig mann ble torturert og drept for oss andre.

Det var noe dypt støtende i det som skjedde. Særlig for oss nordmenn som egentlig bare vil ha fred, om den så er falsk. Hvorfor måtte han dø? Kunne de ikke bare prate om det? Kunne vi ikke sendt Erik Solheim og en dialog?

Men det er ikke fred i verden og det var ikke fred den kvelden, det var oppgjør. Men Jesus døde i håpet om å skape ordentlig fred. I håpet om å forsone menneskene med hverandre og Gud. Det er lett å finne krangler nok til å si at han døde forgjeves. Men for mange er han fortsatt det største og siste av alt vi håper.

Det var noe dypt støtende i det som skjedde.

Særlig for oss nordmenn som egentlig bare vil ha fred, om den så er falsk.

IKON handler om bilder. Det er ikke alle bilder av

verden som slipper til like lett. Noen av disse bildene ønsker vi å grave frem og gi videre til norske stu­

denter. Eksistens, virkelighet, liv og død. IKON dreier seg altså om en genuin fascinasjon for hele livet.

Dette gjør de store spørsmålene uunngåelige, men

de kommer like ofte til uttrykk i de hverdagslige tin­ gene. Derfor er vi også opptatt av musikk, litteratur, film og andre uttrykk som gjør livet vakrere.

ikon

IKON utgiver: IKON Media AS Adresse: St. Olavsgt

24, 0166 Oslo Ansvarlig redaktør: Andreas Hegertun, andreas@ikonmag.no Redaktører: Solveig Schanke Eikum, solveig@ikonmag.no og Hans Ivar Stordal,

hansivar@ikonmag.no Kulturredaktør: Erlend Ofte

Arntsen, erlend@ikonmag.no Filmredaktør: Anne Linn Ensby, annelinn@ikonmag.no Design: Astri

Neema Nyen, astri@ikonmag.no Annonser: Peter

Espevoll, peter@ikonmag.no, 45605093 Distribus­ jon: Rune Schanke Eikum, distribusjon@ikonmag.

no Abonnement: abo@ikonmag.no Trykk: Nr1Trykk Papir: 52g Norstar Lux Opplag: dette nr. 30.000 Forsidefoto: Fredrik Arff

Studentmagasinet IKON arbeider etter Vær Varsom-

plakatens regler for god presseskikk. Den som mener seg rammet av urettmessig omtale, opp­fordres til å

kontakte redaksjonen. Studentmagasinet IKON slut­ ter seg til redaktørplakaten.

ISSN 1504-7814

Bidragsytere denne utgaven:

Silje Ensby er en tegner og illustratør med svakhet for manneansikter og kvinne­ kropper. Hun har tegnet tegne­ serien på s.6.

Kristoffer Sævre er journalist i misjonsbladet Utsyn. Han hisser på seg noen mennesker fordi han hevder at kristne også har sex. Kristoffer har laget IKONs Kranglopedia på s.22.

Tonje Tornes har akkurat fått seg ny jobb: den består i å lese Donald, Rocky og Pondus fra ni til fem. Deretter går hun hjem, spiser middag og setter seg ned med yndlingshobbyen sin, som er å lese tegneserier. Tonje har skrevet saken om Civil War på s.41.

IKON-redaksjonen

Solveig Schanke Eikum er journalist, fotograf og redak­ tør i IKON. Hun har kontor i Norges nest mest foruren­ sede gate, og vurderer å flytte til Karasjok en eller annen gang i livet.

Hans Ivar Stordal er redaktør i IKON og utdannet journalist fra Høgskolen i Oslo. Jobber også som tegneserieredaktør og liker å røyke en god pipe innimellom.

Erlend Ofte Arntsen er kulturredaktør i IKON og studerer blanda drops på Universitetet i Oslo. Han tror alt henger sammen på en eller annen måte, og mener at norske studenter bør syte mindre.

Alle de frivillige med­ arbeiderne våre er selve ryggraden i bladet. De skriver, anmelder, fotograferer, illus­ trerer og distribuerer for bare et skarve «takk» og følelsen av å være med på noe bra.

www.vl.no/student

VIKTIGE MEDIER VOKSER IKKE PÅ TRÆR.

Er du

STUDENT 50% får du

rabatt på Vårt Land.

Du betaler kun kr.

102,–

per måned

om du inngår ENKLERE: Banken din ordner betalingen av Vårt Land.

BILLIGERE: Bankene tar ingen gebyrer som ved vanlig giro.

TRYGGERE: Regningen blir betalt på forfallsdag.

[De er bare laget av trær. Flate trær.]

I et moderne informasjonssamfunn med en enorm strøm av informasjon og et hesblesende sensasjonsjag, mener vi det er viktigere enn noen gang at det finnes kanaler som makter å forklare og kommentere. Analysere og vise sammenhenger.

Vi i Vårt Land pleier å si at vi ønsker å gi RO til å fordype seg, gi ROM for den gode samtalen og TID til å forklare hvorfor noe skjer.

Godt da at verden fremdeles gidder å produsere flate trær.

Men husk: viktige aviser vokser ikke på trær.

Du

får dessuten

2 CD-er

gratis!

Om du bestiller Vårt Land med månedlig betaling via AvtaleGiro, gir vi deg 2 CD-er gratis: Kirk Franklins Songs For The Storm, Volume 1, hvor alle Franklins store hits er samlet pluss to helt nye låter. Dessuten legendariske Michael W. Smiths nittende og nyeste CD: STAND.

Du kan også bestille studenttilbudet på

www.vl.no/student eller ring 22 310 350 eller send en e-post til kunde@vl.no

+

BESTILLING

KID:

Mottakers konto:

8

2

0

0

0

2

0

1

0

0

2

Belast mitt kontonr.:

Beløpsgrense per trekk:

Kundens navn:

Fødselsår:

skriv med blokkbokstaver

Adresse: Postnr.:

Oppg.:

5

0

0

Fylles bare ut hvis du ønsker annen beløpsgrense.

Obs! Min. kr. 200,–

Sted: Mobil:

Telefon: E-post: Sted/dato:

Etg.:

1

Underskrift:

SVARSENDING 1203 0090 Oslo

Den nye abonnenten må være student, over 18 år og bosatt i Norge. Abonnementet gjelder for 12 måneder og løper deretter til det blir sagt opp.

ikon

OBS! Fylles ut av Vårt Land

»» IKON07/AGST1

Jeg er student og bestiller Vårt Land, og betaler kr. 102, – per måned. Jeg får dessuten 2 CD-er gratis.

leserbrev Fornøyd eller misfornøyd med noe? Gladsint eller surblid?

Har du meninger om IKON? Hatt en opplevelse du vil dele med omverdenen? Send syns­ punkter eller sure oppstøt til leserbrev@ikonmag.no. I hver utgave vil vi premiere det beste leserbrevet.

IKON forbeholder seg retten til å redigere leserbrev på en ærlig og redelig måte, og tar ellers ikke ansvar for innholdet i materiale som blir sendt inn på eget initiativ.

Matteprat Kva utdanning har personen/­ personane som har laga Motiv-o-grammet i mai-utgaven av IKON? Etter å ha gjennomført denne testen, så er eg ganske sikker på at det må vere ei teoretisk utdanning utan behov for praktisk/logisk innsikt, slik som psykologi/ journalist/språk/historie/jus.

Skjemaet ser fint ut, med mange beskrivingar. Det er bare det at uansett kva du svarer så vert du «Mor Theresa-typen» (grønn), «Gjennomsnittsnordmannen» (lys brun) eller «Den hardbarkede kynikeren» (rosa). For når du svarer alternativ a) går du eit skritt opp og eit til venstre, medan du går eit ned og eit til høgre når du svarer c). Dette fører til at du vil bevege deg på ei linje som er gitt av funksjonen y=-x .

Utgangspunktet for Motiv-o-grammet er jo festlig, så lykke til med litt meir gjennomtenkte skjema i seinare utgåver av IKON Helsing Gaute Risdal

innsikt, så skal jeg la den gå).

Men du og du, så glad jeg er for at du er på jordet. Du har nemlig ikke sett at testen består av en del NESTE PREMIE: 1 og del 2, hvorav den første delen Det beste leserbrevet som kommer på trykk i avgjør din vertikale plassering neste utgave blir premiert og den andre din horisontale. med albumet Sonata Mix Du kan dermed bevege deg fritt Dwarf Cosmos av Susanna og ubegrenset på ei linje gitt av (se omtale i kultursek­ funksjonen y=whatever*x, alt sjonen bak i bladet). er i sin skjønneste orden, og du kan fortsette å glede deg over den festlige testen. Og vi skal motstå fristelsen til å spørre deg hva slags utdanning du egentlig har – vi tror vi vet.

Premien for beste leserbrev, CDen Trompe-L´oeil av Malajube, er (tro det eller ei) på vei til postkassa di, Gaute. Slit den med helsa. red.

Takk for svaret. Det er for så vidt helt riktig at vedkommende har journalist-utdanning (og selv om det er lett å bli litt fornærmet over din påstand om at advokater og journalister ikke trenger logisk

Hva kan vi si? Det er ikke lett å gjøre et kjedelig intervju med den mannen. Usammenhengende, kanskje, men ikke kjedelig. red.

Obligatorisk skrytemail Sitter og leser Øyeblikkets tyranni, intervjuet med Alex Rosén i IKON (utg. 2-07, red.anm.). Enda et veldig bra nummer av bladet. Gratulerer igjen!

Sigurd

bi:k

Av Silje Ensby og Andreas Kumano Chernus

Student? 50% rabatt! ikon

Studentlivet innebærer så mangt!

Reis med Fjord1 Fylkesbaatane, spar både tid og pengar og bruk overskotet på deg sjølv.

Du får 50% rabatt på alle strekningar året rundt ved å syne godkjent skule-/studentbevis.

Prisdøme Sogndal - Bergen kr 263,-. Du sparar kr 263,-.

FLINKE FOLK SØKES ... SÆRLIG ANMELDERE!

IKON I POSTKASSA! For bare kr 199,- i året kan du få seks utgaver av IKON sendt rett hjem til deg i posten. Perfekt for deg som ikke er student lenger, eller som bare vil være sikker på at du får med deg alt.

IKON

Gå inn på ikonmag.no eller send navn, adresse, telefon og e-post til abo@ikonmag.no

ikonmag.no

ikon

Ta kontakt på ikon@ikonmag.no, og send gjerne arbeidsprøver.

IKON

IKON er alltid på utkikk etter flinke folk fra hele landet som kan tenke seg å anmelde musikk/film/bøker/tegneserier, skrive, fotografere, illustrere eller adoptere et stativ med blader i sitt nærmiljø. Du blir ikke rik av å jobbe i IKON, men du kan bli både flink og glad.

Hvordan sjekke opp en psykologi­student

bønneprat

I hver utgave skriver vår kaffe­ spaltist Thomas Jørgensen om kaffe. Han er daglig leder i Stockfleth’s Lille-Grensen, Oslo, og vant NM i kaffesmak­ ing (cupping) 2007.

I hver utgave gir IKON deg tips til å lykkes i kjærlighets­ livet på ulike utdanninger.

– Unnskyld, men jeg bare lurer på hvordan du har greid å få kontroll over samtlige av hjernecellene mine?

Mokkakanne

– Når jeg ser deg får jeg kraft­ ige rykninger i det mesolim­ biske dopaminsystemet.

– Hei, jeg trenger en forsøks­ person som er mellom 20 og 30 år, studerer psykologi og er ekstremt good looking. Kunne du tenke deg å være med?

– Jeg holder på å bli gal av lengsel, gal av å savne deg.

– Hmmm, interessant…

– Kunne du tenke deg å gå til parterapi sammen med meg om noen år?

– Kan jeg få tilby en times

Det finnes mange måter å tilberede kaffe på: Presskanne, mokkakanne, trakter, espressomaskin o.l. Alle disse metod­ ene har så mange variabler at det er vanskelig å vite nøyaktig hvordan kaffen blir best mulig på hver av de. Her er mine tips til den beste måten å tilberede hver enkelt på. Denne gangen vil jeg ta for meg mokkakannen, eller espresso­ kannen som den også kalles.

1. Bruk den kaffen du liker best, men hold deg gjerne til den mørkbrente delen av skalaen. Alt fra franskbrent til italienskbrent fungerer bra. Jeg foretrekker espressoblanding som ikke bare er søt og fyldig, men som også har syrlige

und­ertoner. Kverningsgraden er grovere enn espressomaskin, men finere enn trakter.

2. Fyll vann i den nederste delen av kannen (opp til ventilen). Hvis du ønsker å bli kvitt den litt brente smaken som kaffen fra mokkakanne ofte kan få, er det lurt å forvarme vannet til rett oppunder kokepunktet før du heller det på kannen. (Hvis du koker det helt opp først vil oksygenet for­svinne fra vannet, og smaken vil bli påvirket negativt.)

3. Fyll opp filteret med kaffe helt til kanten og stryk over med fingeren så det blir jevnt. Det er ikke nødvendig å presse kaffen sammen hvis det er brukt riktig kverningsgrad.

4. Skru på toppdelen og sett kannen på platen. Bruk litt over middels varme.

5. Når kaffen begynner å komme ut og kammeret er halvveis fylt opp, kan du fjerne kannen fra platen og resten av kaffen vil komme sildrene stille og rolig ut. Dette er med på å hindre at selve kannen blir for varm og at kaffen får en brent smak.

Ferskt kaffetips: I tiden fremover er det mye spennende kaffe som kom­ mer inn til butikkene. Jeg ønsker særlig å trekke frem en Cup of Excellence-kaffe som heter Buena Vista. Dette er en deilig, sødmefull kaffe som balanseres veldig fint av en lett syrlig/blomsteraktig undertone. Verdt å prøve! www.cupofexcellence.org

atferdsterapi på sjeselongen min?

– Statisktiske analyser viser at du har en signifikant effekt på hjertefrekvensen min.

– Jeg skulle ønske jeg hadde noen å snakke om følelsene mine med.

– Du, jeg har hørt at det å holde rundt noen senker risikoen for å dø av hjerte- og karsykdommer, har du fem minutter, eller?

– Det er en skam for evolus­ jonen at du ikke har fått barn enda!

ikon

– Summen av din skjønnhet er større enn delene, skjønt jeg liker delene dine svært godt også.

Eventyrlig kyss «For meg er det ikke snakk om å kysse frosker, men å kline med padder.»

I eventyrenes verden står kyss for kraft og nytt liv. I Tornerose blir prinsessen vekket av et kyss etter å ha sovet i hundre år. Den greske myten om Pygmalion og Galatea har også et viktig romantisk kyss. Pygmalion er forelsket i en statue av en vakker kvinne som han har formet selv. Han kaller den Galatea, som betyr sovende kjærlighet, og behandler den som sin kjære. Plutselig en dag kjenner han at leppene hennes er varme, og det første hun ser når hun våkner til liv,

Anne-Kat. Hærland er mannen som kysser henne.

Feministiske kritikere har tolket myten som et symbol for ideen om at kvinner ikke har et liv før deres seksualitet blir vekket via oppmerksomheten til en mann.

Dette blir snudd på hodet i fil­ men Matrix hvor Trinity kysser den sovende Neo og på den måten bringer ham tilbake til livet.

Mange eventyr handler også om at frosker blir til prinser bare noen kysser dem. Froske­ prinsen er et kjent eksempel på dette. For deg som ikke er

interessert i å kysse frosker, men likevel vi ha deg en mann, kan vi anbefale en annen bruk av frosken: Et gammelt kjerringråd sier at du skal stryke litt blod fra en frosk eller en flaggermus

på innsida av hånda og hilse på den du er forelsket i. Da vil mannen falle pladask for deg.

Solveig Schanke Eikum Kilder: Wikipedia og boken Kjærlighet og sorg, Pax Forlag.

Har du Trenger dublitt noen å snakke med? voldtatt? rbeider med a r te n e s rs u s s e R I DIX pårørende. s re e d g o e tt ta ld o v å hjelpe Individuelle samtaler, samtalegrupper for voldtatte og samtalegrupper for pårørende Telefonrådgivning Veiledning på mail og SMS Informasjon om rettigheter og plikter Temakvelder og foredrag

ps:

Tilbudet er gratis og vi har taushetsplikt

Opplysning om hjelpeapparat Foredrag på skoler, for politikere, foreninger og hjelpeapparat generelt Nettverksliste over bistandsadvokater og psykologer/terapeuter som vi velger å henvise til.

Nærmere informasjon får du hos DIXI:

ikon

Tlf. 22 44 40 50, mob 930 58 070 epost dixi@dixioslo.no, www.dixi.no

siden.indd 1 siden.indd 1

22-05-07 10:09:27 17-08-07 10:34:39

Geir Stian Orsten Ulstein mellom himmel & helvete I hver utgave snakker IKON med en aktuell person om de virkelig store spørsmålene.

Geir Stian Orsten Ulstein slipper i høst sin første bok, Piggtrådroser, på Gyldendal Forlag. Det er en historisk roman som forteller om norske stu­ denter som blir sendt til konsentrasjonsleir under 2. verdenskrig. I tillegg holder han på med en mastergrad i historie.

Tekst: Erlend Ofte Arntsen Foto: Christian Elgvin

Høres jeg veldig ut som en realist nå, eller?

– Hvorfor er vi her?

– Om jeg tror det er en høyere mening med tilværelsen eller ikke, kommer mye an på hvilken dag du spør meg på. En dag vil jeg si at vi er her nå og borte når vi dør, men en annen dag ville jeg kanskje sagt at jeg tror på herfra til evigheten og bortenfor der igjen. Jeg har uansett en lang diskusjon gående om at alt er predestinert. Altså at noe satte i gang en første «ubevegelig beveger», som gjør at alt som skjer etterpå får et helt bestemt utfall. Den teorien funker fint i diskusjoner når man er full i alle fall, men vet vel ikke hvor godt den gjør seg på trykk.

– Hva er helt sant?

– Ingenting er sant, men vi søker likevel sannheten. Jeg har for eksempel søkt sannheten om konsentrasjonsleiropp­levelsen til norske studenter under 2. verdenskrig, og når man søker sannheten om en hendelse, kan man fort ende opp med fem forskjellige sannheter om den. Alle disse sann­hetene vil være tvilsomme, fordi de er subjektive. Men, ja, vi berører en objektiv virkelighet med våre subjektive fremstillinger av den. Vi kan bare ikke vite hva det er i våre sannheter som faktisk er objektivt sant.

– Finnes det en åndelig virkelighet?

– Jeg tror det fins én virkelighet, og at det ikke fins en annen dimensjon, eller hva man skal kalle det. Virkeligheten er det som skjer nå.

10 ikon

– Hva kunne du dødd for?

– Kjærlighet. Samboeren min.

– Har du sjel?

– Ja, jeg tror vi har sjel, men at den hører med kroppen.

Jeg tror ikke den går videre eller noe, hvis ikke du spør meg på de dagene jeg tror herfra til evigheten da. Men, ja, ordet sjel kan jeg absolutt bruke.

– Har du noen gang henvendt deg til høyere makter?

– Jeg har sikkert gjort det da jeg var mindre, men jeg

opp­levde vel ikke at det førte til noe som skilte vannet eller noe. Har ikke gjort det siden jeg ble bevisst, holdt jeg på å si.

Høres jeg veldig ut som en realist nå, eller?

– Hva er ondskap?

– Det er et av de store spørsmålene jeg stiller i boken min.

Et forferdelig vanskelig spørsmål. Kanskje er det lettere å spørre hvor den kommer fra? Kommer den fra mennesket selv eller for eksempel fra et slags overlevelsesinstinktets dødsangst? Det jeg kommer fram til i boka er i alle fall at den ikke har noen egentlig tilknytning til verken liv eller død som sådan. Ondskap blir jo spesielt ofte knyttet opp mot døden. Jeg tror heller at den eksisterer som en menneskelig egenskap, som ulmer i bakgrunnen og kommer klart til syne når forutsetningene er de rette. Og det verste med den er at den bedøver ens bevissthet for andre menneskers verdi.

– Hvilket forhold har du til Muhammed, Jesus, og opsjoner?

– Muhammed kommer til å bli en mer og mer sentral person i norsk offentlighet i og med at det er muslimer som i størst grad praktiserer religion. Jeg har stor respekt for mennesker og derfor for både religiøse og deres grunnleggere, men kultdyrking av for lengst avdøde mennesker som fører til diktering av hva man kan si eller tegne, har jeg ikke noe til overs for. Jesus var for så vidt sikkert en fin fyr han, rent historisk, men i den grad han også blir omgitt av denne kultdyrkingen har jeg problemer med han også.

Opsjoner er nok fint for dem som har dem, men fra der vi dødelige og bare gjennomsnittlig griske står, virker det som noe dritt.

– Hvor skal du når du dør? Hva forventer du av stedet eller tilstanden?

– Det blir ganske stille og mørkt. Bråkende stillhet. Man hører suset av sitt tapte liv. Litt som når man nesten hører sin egen blodgjennomstrømning i det man sovner.

tema: krangel Det begynner med små ubetydeligheter og fortsetter med store ubetydeligheter som krangler flest.

Knutsen & Ludvigsen. Side 24

Revolverintervju med psykiateren s.14 Kunsten å bli forbanna s.18 Dette blodtørstige dyret s.19

11 ikon

Krangelens kunst s.16 Om å elske med gevær s.12 IKONs Kranglopedia™ s.20 Å se gjennom fingrene s.28

Jeg snakker om når jeg ser inn i store våte øyne, men likevel fortsetter å si stygge ting.

Om å elske med gevær

12 ikon

Tekst: Andreas Hegertun Illustrasjon: Camilla Hoholm

Kanskje noen blir overrasket hvis jeg sier at det er mye som ligner i Bergen og Oslo. I krig og fred og i hat og kjærlighet.

Men det er sånn jeg opplever det.

En kamerat av meg skrøt da vi var seksten av at han konstruerte krangler med dama si. For det var så hyggelig da de snufsende holdt hverandre hardt mens de hvisket at de fra nå av aldri skulle krangle mer resten av livet.

Det ligger en litt fristende logikk i dette. Havet er aldri så stille som morgenen etter en natt med storm. Paris Hilton går i fengsel for å få perspektiv og bli kristen.

Men jeg tror ikke på det. Jeg vet lite om krig, men jeg vet litt om kjærlighet. Og jeg vet at man ikke trenger å konstruere krangler. Man må bare unngå å ødelegge hverandre.

Når man krangler med og skjeller ut kjæresten sin er det som å være privatkunde i DnB, eller ærlig og sårbar på Holmgang; det er bare seg selv man skader.

Nå vil jeg forte meg å si at det er forskjell på en krangel og en diskusjon. Når dama vil kjøpe ny sofa, seks måneder etter vi kjøpte de vi har, får vi en diskusjon. Da blir jeg useriøs og i høyden irritert. Jeg spør om hun vil ha en bauta utenfor Skeidar, og jeg krever en folkeavstemning i Darfur

om behovet. Men det blir jo sofa uansett.

Nei, jeg snakker ikke om diskusjoner, jeg snakker om de dagene jeg ikke klarer å slutte å tenke på det jeg ikke vil tilgi. Jeg snakker om øyeblikk når alt som er fint blir stygt.

Jeg snakker om når jeg ser inn i store våte øyne, men likevel fortsetter å si stygge ting.

Bedriftsrådgiver Elin Ørjasæter skrev i A-magasinet at man ikke skulle bry seg om hvis jenter begynte å gråte i diskusjoner, for det gav dem ikke noe mer rett. Det er muligens riktig og iallfall morsomt sagt. Men det er ikke sant når man krangler med den man prøver å elske.

Når man krangler blir alt svart. Det er ingenting i verden som gir mening når man hater den man elsker. For da hater man livet og seg selv også. Og da vil man bare ligge i sengen hele dagen.

Men jeg har tenkt at det nok er ting som er enda verre enn kranglene med gråt og vondt i brystet. Det må være hvis det blir helt stille etterpå. Det må være et hav av ord og tanker som ikke lenger deles. En kald vegg mellom.

Da vil jeg heller krangle og slåss, så lenge vi kan gråte og elske etterpå. Sånn sett var kameraten min da vi var seksten kanskje inne på mer enn jeg først hadde trodd.

Hva krangler du om?

IKON spurte fem studenter på gata i Stavanger om krangling.

Tekst og foto: Ann Kristin Bjørge

Arne Bru Haug (25)

Vendy Hegle (20) Fra Kragerø Journalistikk

Fra Stavanger Nordisk

Gulle Kr. Secke (21)

Sindre Dahle (19)

Hanne Indelid (21)

1. Hvordan krangler du?

Jeg krangler ikke med folk, er ikke så god på det.

2. Hva kranglet du om sist?

Det var egentlig seinest i går. Det var en gjest som ikke fikk mer ølservering.

3. Hvordan ble dere venner igjen?

Han skjønte tegninga til slutt, og vi inngikk et kompromiss. Og han kalte meg «fine mann».

1. Hvordan krangler du?

Jeg krangler så lite som mulig, men når det skjer ender det alltid med grining.

2. Hva kranglet du om sist?

Det var i andre klasse på videregående, en sånn bestevenn-krangel.

3. Hvordan ble dere venner igjen?

Vi måtte bare gå ut av engelsktimen og gråte på hverandres skuldre, og si hvor glade vi egentlig var i hverandre.

1. Hvordan krangler du?

Jeg pleier å ta det ganske rolig og bare si det jeg mener.

2. Hva kranglet du om sist?

Det var på Roskilde, i køen. Jeg måtte plutselig ta ansvar fordi de andre var for fulle til å komme inn.

Da ble det litt krangling.

3. Hvordan ble dere venner igjen?

Når jeg hadde satt de på plass, bøyde de seg i støvet, og vi kom oss inn.

1. Hvordan krangler du?

Jeg pleier ikke å krangle, men jeg prøver først med logikk. Når det ikke går, prøver jeg med stillhet, og så venter jeg til jeg kan avslutte med «Ka sa eg?»

2. Hva kranglet du om sist?

Vi var tre gutter alene hjemme, og vi krangla om hva vi skulle ha til middag.

3. Hvordan ble dere venner igjen?

Vi ble til slutt enige om at det var en hyggelig kveld likevel.

1. Hvordan krangler du?

Jeg gjør alt jeg kan for ikke å krangle, men jeg kan bli skikkelig sint.

2. Hva kranglet du om sist?

Siste krangel var om å flytte til Stavanger.

3. Hvordan ble dere venner igjen?

Det var ikke så vanskelig, det går alltid over av seg selv.

Fra Stavanger Fjernsynsproduksjon

Fra Askøy Sosiologi

13 ikon

Fra Stavanger Kunsthistorie

IKONs revolverintervju

ALT

du vil vite om

KRANGLING men ikke har kommet på at det går an å spørre om

Marianne M. Iversen er gestalt psykoterapeut ved Sentrum psyko­ terapi, jobber spesielt med parterapi, konfliktog krisehåndtering.

14 ikon

Tekst: Solveig Schanke Eikum

– Kan jeg kalle deg en krangleekspert?

– Ja. – Er det sunt å krangle?

– Ja!!! Det kan rense lufta. Det kan også være morsomt hvis en samtidig tar vare på hverandre.

– Hva skal jeg gjøre hvis jeg vil krangle med deg nå?

– Du får prøve deg frem ...

– Jeg er litt konfliktsky. Kan du hjelpe meg i gang?

– Hvis du går ut på gulvet nå, kan jeg puffe deg opp i et hjørne og se hvor grensen din går. Følelser er fysiske, og å bruke kroppen er en måte å komme i kontakt med følelsene.

– Tilbyr du krangletimer?

– Det er en god idé. Jeg gjør det litt, men har ikke gått ut og annonsert det.

– Hvor går grensen mellom diskusjon og krangel?

– Den er hårfin. Det er krangel når man slutter å lytte til hverandre. Da har man også en konflikt. En krangel er usaklig og bringer fram de primitive sidene.

– Hva med grensen mellom krangel og slåsskamp?

– Haha. Det var litt av et spørsmål. Noen elsker å slåss.

Noen elsker å krangle. For noen går det over i hverandre.

Jeg liker litt småslåssing, men jeg må være forsiktig, for jeg er ikke så sterk. For meg funker humor som en annen måte å få ut ting på, eller for å avslutte en krangel. En intern spøk eller vits funker bra hvis begge parter har sans for den. Noen får energi av å slåss og krangle.

– Finnes det sunne og usunne krangler?

– Ja, en sunn krangel kan du gå ut og le av etterpå, og partene er fremdeles på talefot. En usunn krangel fører til avstand og ensomhet. Uavsluttede krangler tar mye krefter.

– Hvem krangler mest, menn eller kvinner?

– De krangler på ulikt vis. Kvinner er ofte gode på skjulte knep, baksnakking og utydelighet. Menn er ofte mer direkte, de slåss mer og er mindre avhengige av hverandre følelsesmessig. Det mest styrende er likevel hva slags opp­ vekst og familie en har, og hvordan det ble gjort der. Par, vennepar og kolleger som har veldig forskjellig bakgrunn, får trøbbel.

– Finnes det noen miljøer som er ekstremt gode på krangel?

– Kreative arbeidsplasser har ofte mest rom for forskjellighet. Det er et stort potensial i samspillet mellom to som er

veldig ulike. Det hadde vært en drøm at regjeringen fikk til å krangle konstruktivt, for det er en forutsetning for å få til gode og kreative løsninger.

– Koser du deg på jobb med en saftig krangel?

– Jeg krangler ikke på jobb. Det er vanligvis lite krangling på terapikontorer, men det kan gå varmt når vi driver med parterapi. Når det skjer, har jeg ansvar for å ta vare på begge to. Være med og få dem til å se hva de gjør, hva som trigger dem, hvordan det starter og hvordan det kan slutte. At de blir kjent med sine egne måter å gjøre det på, helt praktisk.

– Kan man gå til deg for å lære å vinne en krangel?

– Ja, jeg har noen tips. Når jeg er tydelig, tar jeg autoritet.

Man kan lære å bli tydelig, og snakke i jeg-form. Dersom man har sterke budskap og kommer tydelig og ryddig med dem, da hører verden.

– Anbefaler du «make-up-sex»?

– JA. Det er deilig og forfriskende å kunne møtes når en har våget noe som krever litt mot. Å krangle kan være som en dusj, en markering av «ikke kødd med meg», av egne grenser. Det er kraft og vitalitet, og seksualitet henger tett sammen med dette. Seksualitet er mye mer enn sex.

– Hvem er lykkeligst, de som vinner en krangel, eller de som blir venner?

– Helt klart de som klarer å beholde noe sammen etterpå.

– Kan du altså tape en krangel og likevel komme godt ut av det?

– Ja. Så lenge du beholder selvrespekten og respekten for den andre.

– Har du noen håpløse kranglefanter blant klientene dine?

– Ja. Det er slitsomt. Det er noen som elsker å krangle for krangelens skyld, og bruker enhver anledning til å krangle.

Men det er også spennende når en som terapeut møter det bare en time om gangen. Terapien går ofte ut på å klargjøre ting. Hva er det som skjer? Hva er det du faktisk gjør?

– Prøver du å få folk til å krangle mer?

– Ja, mange av dem som kommer, sliter mer med taushet enn at det er full fart. Da må de lære å komme ut. Mennes­ ker som er utydelige for andre, er ofte utydelige for seg selv.

Hvis for mye blir usagt, blir det ensomt.

– Hva er ditt favoritt-krangletema?

– Jeg liker å krangle med mannen min om hvem som egentlig er mest intelligent av oss.

– Hvem vinner?

– Jeg synes at jeg vinner.

– Har du sett noen krangle så busta fyker?

– Ja. Men i terapirommet tillater jeg ikke at det går så langt fysisk. Jeg stopper dem før de dreper hverandre. Men du kan se unger krangle slik. Når de er jevnbyrdige kan det være sunt at de får prøve seg mer enn de fleste voksne tillater. De må få øve seg opp og prøve ut sine egne og andres grenser. De som prøver for lite, havner i den stille kategorien. Det er helsefarlig.

HVA VET DU EGENTLIG OM RUS? Hvordan føles det? Hvilke konsekvenser kan det få?

Kan man se at noen bruker dop? Hvor lenge varer rusen? Hvordan føles det etterpå? Finnes det hjelp?

Du kan finne det ut på to måter. Å teste det trenger ikke være en av dem…

Ingen pekefinger, bare svar på det du lurer på! www.rustelefonen.no

15 ikon

Ril id fRa 2. ap t s g in n p å nen haR ny Rustelefo 1.00-19.00 R dag kl. 1 e v h t n e p å øndag) (mandag-s

IKON har utfordret tre unge skribenter til å skrive fritt om stikkordene krangel, konflikt og forsoning.

Illustrasjon: Astri Neema Nyen

Dette blodtørstige dyret

16 ikon

Julie Marie Dullum (24) studerer Litteraturvitenskap ved UiO, er først og fremst opptatt av å nyte livet og er forøvrig fanatisk tilhenger av Kardemommebyloven.

Man kan krangle om så mangt, og med nær hvem som helst. Flesteparten av mine krangler involverer min høyt elskede kjæreste, som er den jeg tilbringer mest tid med og i størst grad må forsøke å samkjøre hverdagen med. Det gir massevis av tid og rom for både diskusjoner og krangler, men når gjør vi hva? Hvor trekkes egentlig skillet mellom de to? Eksisterer begrepene side om side, eller er det slik at en krangel alltid fødes som en diskusjon for så å utarte seg til en krangel?

Ut ifra egen erfaring tenker jeg at en diskusjon ofte blir til en krangel idet én av, eller begge, partene blir sterkt følelsesmessig engasjert. Og det er her problemene oppstår: Det er ikke lett å videreføre diskusjonens saklighet når følelsene herjer som verst. Det er derfor jeg i refleksjon over tidligere krangler har satt meg som mål å beholde fokuset. Når en krangel oppstår forsøker jeg tross all min frustrasjon å ikke miste saken av syne. For er det ikke ofte slik at når en føler seg misforstått eller urettferdig behandlet i en krangel, så kommer også følelsen av å være truet? Man reagerer instinktivt ved å bli offensiv, tenker seg at angrep er beste forsvar.

Krangelen blir til en kamp og i kampens hete dreier det seg ikke lenger om komme til enighet eller å få den forståelse man i utgangspunktet ønsket. Man har blitt et vilt dyr som desperat ønsker å såre, å seire. Man tyr til skitne triks, skyter avgårde giftige kommentarer fullstendig uten sammenheng med krangelens opprinnelige emne, bare fordi man vil treffe der man vet det gjør mest vondt

Jeg ønsker altså å beholde fokus. For å unngå å bli dette blodtørstige dyret forsøker jeg å tviholde på fornuften, og fordi jeg lykkes i å ivareta en liten rest finnes det noe i dypet av meg som evner å ta det til meg når min kjære tar hendene mine, kikker meg innsiktsfullt og oppriktig inn i øynene og sier «Kjære, nå er du urettferdig, det vet du, nå er du bare sint og såret eller vil ikke innrømme et nederlag». Den siste rest av fornuft kombinert med min kjæres oppriktige blikk gjør meg så istand til å vedkjenne dyret, svelge det jeg måtte ha av upassende stolthet eller kranglelyst og gi plass til forsoning.

Min kjære og jeg diskuterer ofte måten vi krangler på. Det er slik vi har kommet frem til dette stoppsignalet som drar den andre tilbake til virkeligheten når dyret har tatt over. Vi har prøvd å komme frem til en god måte å krangle på, men kan man virkelig lære å bli god til å krangle? Jeg tror det, men å være god til å krangle handler ikke i min bok om å være den som vinner krangelen. For jeg tror ikke det dreier seg om en taper og en vinner, vi spiller jo på samme lag. Det dreier seg derfor heller om å være et vinnerpar. Jeg tror min kjære og jeg begge vil gå seirende ut om vi kan komme frem til en løsning som er akseptabel for oss begge. Nøkkelordet blir vel i så fall kompromiss. Og hvordan blir vi så et vinner­ par? Jo, ved å bevare en siste rest av fornuft og la oss bli vekket fra vårt indre dyrs blodtørst.

Jeg har aldri slått noen, jeg har aldri hatt make-up sex, jeg har aldri løpt over en blomstereng og omfavnet en tidligere fiende.

Kunsten å bli forbanna Jeg er diplomatbarn. Nuff said?

Jeg er enebarn. Jeg har aldri lært meg de juridiske irrgangene i søsken-forhandlinger over smågodtposen: «Du deler, jeg velger.»

Bendik Vollebæk studerer teologi og litt annet. Han liker å pugge baksiden av bøker og late som om han har lest hele, og var svoren stavsprang-fan inntil sporten ble for kom­ mers.

Jeg bærer med meg en historie jeg hørte for en del år siden.

Den er et utdrag fra en rettssak holdt av Sannhetskommi­ sjonen som ble opprettet i Sør-Afrika etter apartheids fall. Historien er en av de vakreste og ekleste jeg vet om.

Den puster mot meg som frisk luft, og den er grotesk og anstøtelig. Den gir løfte om at forsoning er mulig, og den får meg til å lure på om det er noe jeg egentlig vil. Om det er noe som hører hjemme her.

Jeg har vært sammen med en jente i åtte år, men det nærmeste vi har kommet en krangel er en opphetet diskusjon på toget fra Bergen om Jørn Hoel og hans Cubainspirerte album «En blå løk» (ikke akkurat noen milepæl i den norske musikkhistorien). Jeg kan på ingen måte hevde å ha et nært forhold til Jørn Hoel. Allikevel tok jeg heftig til motmæle da kona mi mente det var umoralsk av norske artister å «utnytte» kubanske musikere til egne plater. Som en Voltaire eller Rousseau (husker aldri hvem det var) hevet jeg stemmen og utbrøt at «jeg er dypt uenig i ditt musikalske resultat, herr Hoel, men jeg vil dø for å forsvare din rett til å lage det!» Jeg sto i setet og ropte, som Robin Williams i Dead Poets’ Society, men oppdaget raskt at det så kulere ut på film, og slik endte det nærmeste jeg har kommet en krangel.

Jeg skal kanskje bli prest. Da synes jeg det er rart ikke å ha kjent hva en skikkelig krangel er. Jeg skal snakke om forsoning hver uke, men har aldri bedt noen om tilgivelse (bortsett fra én gang, men det var på en telefonsvarer så det telles ikke). Jeg har aldri slått noen, jeg har aldri hatt make-up sex, jeg har aldri løpt over en blomstereng og omfavnet en tidligere fiende.

En dame på snart 70 år befinner seg i rettssalen og står overfor Mr. Van der Broek som akkurat er blitt funnet skyldig i å ha drept kvinnens sønn og mann, med henne selv som øyenvitne ved begge anledninger. Av dommeren blir hun spurt hva hun ønsker skal skje med mannen. «Jeg ønsker tre ting,» begynner hun. «Jeg vil bli tatt med til stedet mannen min ble brent slik at jeg kan samle asken og gi ham en anstendig begravelse.»

Men jeg tror noe er verdt å krangle for. Noe krever at man blir forbanna. Kunsten er å bli forbanna over de rette tingene.

Jeg har aldri kranglet, men vet allikevel at forsoning ikke er noe naturlig, men noe som kommer et annet steds fra. Som et fabeldyr fra en annen verden, en drage som flyr inn i livet mitt. Jeg håper den kommer og at jeg vil ønske den velkommen. Men jeg vet ikke om jeg klarer det.

Og jeg tror forsoning er mulig. Eller rettere sagt, jeg håper forsoning er mulig. Jeg drømmer om det. Jeg ber om at noe har makt til å åpne der hvor alt er stengt for oss. Jeg drømmer om at kjærligheten er sterkere enn døden.

Hun stopper et øyeblikk og fortsetter. «Mannen min og sønnen min var den eneste familien jeg hadde. Derfor ønsker jeg, for det andre, at Mr. Van der Broek blir min sønn. Han skal komme til meg i ghettoen annenhver uke og tilbringe dagen sammen med meg slik at jeg kan øse ut over ham den kjærlighet som fortsatt måtte befinne seg i kroppen min.

For det tredje, vil jeg at Mr. Van der Broek skal vite at jeg tilbyr ham min tilgivelse fordi Jesus Kristus døde for å gi tilgivelse. Derfor vil jeg be noen om å støtte meg over gulvet slik at jeg kan ta Mr. Van der Broek i armene mine, omfavne ham og la ham få vite at han virkelig er tilgitt.»

Da besvimer Mr. Van der Broek.

17 ikon

For å være helt ærlig så har jeg aldri kranglet. Det betyr ikke at jeg er spesielt snill. Det har bare blitt sånn.

– Det kommer til å begynne å regne

18 ikon

Andreas Øverland (22) er bachelorutdannet innen Kultur og Kommunikasjon fra Universitet i Oslo. I skrivende stund går han på journalist­ høyskolen i håp om å bli noe, mens han jobber frilans som musikkskribent. Han har gjennom mange år hatt en forkjærlighet for ignorant hip hop, både som anmelder og rapper.

Kompis stirrer på meg. Jeg sier ingenting. Ser ned på seks linjer på cd-coveret foran oss. I beste fall det dobbelte i huet til kompis, sannsynligvis flere. Sikkert førti til i en pose dårlig gjemt under cd-hylla. Kompis har aldri vært særlig forsiktig eller måteholden, og i det siste har vanene blitt usunne. Fråtsinga er for drøy for fysikken, og det synes. Jeg tror folk prater om ham på feil måte.

Kompis fortsetter å stirre hardt på meg. Spør igjen. Legger trassig nok ekstra vekt på hvert enkelt ord.

– Hvis det går ned, så er du med… Ikke sant?

Jeg reiser meg. Krysser femti kvadrat smakløst innredet stue og åpner vinduet. Vaterlandsparken under meg er folketom, bortsett fra junkiene i knestående helt nede ved elva.

– Det kommer til å begynne å regne, sier jeg.

Noen svenske, drita jævler ramler skrikende hjem mot gamlebyen i varm sommer som blander seg med kjøligere høst.

– Regner det, så regner det. Vi fåkke gjort no’ med det uansett, grynter kompis i den svarte skinnsofaen bak meg mens han tenner en sigg. Blåser en røykring mot flatskjermen på veggen. De drita svenske jævlene dytter på hverandre rett nedenfor vinduet.

Jeg tar med meg en flaske med sprit fra vinduskarmen tilbake til bordet og heller opp i glasset mitt igjen. Kompis legger fra seg røyken i et askebeger og drar fram en avklipt bånn fra et sugerør han alltid har i lomma. Alltid beredt.

Dekker det ene neseboret og lener seg over coveret, mens jeg blander spriten ut med varm Fanta, og stiller spørsmålet jeg allerede vet svaret på: – Hvorfor stresse for femten hundre? Kom igjen’a?

Kompis ser opp.

– Det handler ikke om pengene. Han støvsuger den ene linja. Setter seg opp. Gir meg røret og nikker mot coveret.

– Det her veit du. Det blir stille. Jeg svelger ned spriten.

Kompis fortsetter.

– Og hadde det vært deg… hadde det vært omvendt, så veit jeg at du hadde ringt meg og trygla…

– Det hadde aldri vært meg, avbryter jeg. – Jeg havner aldri i de jævla situasjonene her.

Kompis letter på øyenbrynene før han stirrer på meg. Jeg trekker på skuldrene, likegyldig unnskyldende. Det har så vidt begynt å regne inn i rommet. Jeg merker jeg er på god vei til å bli drita. Jeg merker at jeg ikke gidder å lukke vinduet.

Jeg sitter i sofaen med enda et nytt glass når Kompis kommer ut fra dass. Mulig han trodde jeg ikke hørte samtalen

han hadde med T. mens han lot som han pissa. Sannsynligvis derfor han skrudde på anlegget før han gikk inn, også. Men kompis er litt for høylytt, og jeg tror han vekte naboene da han ropte «Og han jævla fitta veit ikke om han skal være med.» Jeg later uansett som ingenting.

– T. er med, da.

Jeg sier ikke noe.

– Vi møter ham på Olaf Ryes om tjue, så vi må stikke om ti.

Jeg trekker på skuldrene igjen. Regnet banker hardere mot vinduskarmen, og det har begynt å dryppe ned på gulvet.

Kompis ser bort. Jeg ser bort. Kompis lener seg fram og henter ut enda en sigg fra pakka.

– Jeg tror jeg er for drita, sier jeg endelig. Kompis sukker.

– Vi bare henter det som er vårt, og så stikker vi. Vi er ute derfra på fem.

Jeg kjenner blodsmaken i kjeften samtidig som kjeven jobber som en liten maskin. Jakka mi er tung av regn. Hører T. rope «Hva faaaaaeeen» langt bak meg, mens jeg prøver å følge tempoet til Kompis nedover Trondheimsveien.

Han skjener inn Heimdalsgata og stopper ved en stor svart Range. Lener seg inntil bakluka, bøyer seg framover og drar av seg hetta. Jeg legger meg ned i regnvannet ved siden av.

Vannet trenger gjennom jakka, gjennom t-skjorta og helt inn til huden. Foret inni hettejakka har lagt igjen rødt lo over hele issen til Kompis, og regnvannet drar lodottene med seg nedover neseryggen. Det ser jævlig dumt ut, men Kompis er for opptatt av T. til å merke noe til det.

– Hælvetes …… morrapuler. Ordene kommer på utpust mellom gisp etter luft.

Jeg tørker vekk regn og svette fra ansiktet. Kompis drar fram en sigg, men før han får tent den er den gjennomvåt av regnvann med røde lodotter som renner fra nesa. Jeg setter meg litt opp og ser nedover overkroppen og beina mine. Kompis ser på meg. Ser ned på skoa mine. Ser opp igjen på meg.

– Fåkke vaska bort det der heller. Jeg kjøper noen nye til deg i mårra.

Jeg nikker.

– Hva med T? spør jeg.

– Fuck han. Han finner veien hjem.

Den første trikken ramler oppover Thorvald Meyers. Jeg og Kompis ramler nedover mot Grønland. Kjeven har nesten slutta å jobbe.

Tenk hvis han aldri ringer...

Det er mange ting du kan bekymre deg over.

HVOR DU SKAL BO TRENGER IKKE VÆRE EN AV DE. ENKELT. BILLIG.

Fred kan defineres som «mangel på krangel». Men, som IKON er i ferd med å vise deg, har krangel sjelden vært noen mangelvare.

IKONs Kranglopedia™ rig

k ske

250

Tekst: Kristoffer Sævre

4000 f.Kr

20 ikon

4000 f.Kr: Adam & Eva: Trolig det eneste paret som aldri kom i krangel. Grunnen er angivelig at det i deres verdensbilde ikke fantes noen svigermor. Da de åt av kunnskapens tre antar man at Eva erkjente at hun ville måtte presse et firekilos barn gjennom tissen, for så å bruke noen tiår på å prøve å få skikk på barnet, for så at en fremmed skulle stjele barnet fra henne. Hun sverget å gjøre livet surt for enhver kommende svigerdatter og svigersønn. Krangelen er fremdeles like aktuell, i likhet med krangelen om hvorvidt det er hensiktsmessig å tidfeste denne hendelsen eller ikke.

1 Ca

2000 f.Kr.

2000 f.Kr: Ismael var Abrahams sønn som han fikk med hushjelpen Hagar.

Ismael regnes som arabernes forfar, mens halvbroren Isak er en av jødenes tre store patriarker i Det gamle testamentet. Ismael og hans etterkommere syns det var ergerlig at han ikke ble omtalt som en patriark i Det gamle testamentet, og hans etterkommere roper fortsatt ut en ergrelse om det fem ganger om dagen, den første gjerne før soloppgang for å terge litt ekstra.

r. f.K

n

De

jan tro

et

ag . Sl .Kr 0f

48

ved

er

Th

ne

yle

p mo

326

lag

S

m

o et

as

d Hy

0

63

0

44 f.Kr: Cæsar hadde en kjip krangel med Brutus de siste månedene før hans død. Cæsar og Brutus var gode kompiser, men Brutus likte dårlig at Cæsar til stadighet slengte syrlige kommentarer om Brutus´ nese.

«Din nese er like stor som sfinksens », pleide Cæsar å si på en gutteaktig måte. Brutus skal ifølge historien ha kappet av nesen til sfinksen mens han brølte «I´m not a bignose!», for deretter å henge et skilt rundt halsen til sfinksen der det stod «Her hviler Cæsar nesegrus».

Cæsar tok det hele med fatning, men en kveld da Cæsar snøt seg ekstra kraftig i lommetørkleet sitt, bikket det for Brutus, og han drepte Cæsar i harnisk.

n

lve

se pe

d

me

am

h Mu

r bre

ero

kka

Me

d t ge sta kle orsto Sti k d ve ste et før et lag S D 9 0 103 109

1000

880 e.Kr: Pavene har vært hyppige debattanter som har hisset på seg utallige mennesker. For eksempel lot pave Hadrian III en adelskvinne piskes naken gjennom gatene i Roma av ukjente grunner.

Kvinnen het Latex, og kunne sikkert leve med hendelsen. Det uheldige er at pavene siden den gang har hatt et anstrengt forhold til latex, noe som har fått et konkret utslag i pavens forbud mot kondomer.

Som følge av Latex’ pisking produserer katolikkene unødig mange barn, noe som i senere tid har inspirert til sangen «Every sperm is sacred, every sperm is great».

1020: Olav den Hellige var en hissig mann som kranglet med alle som ikke ville kristnes. Det vil si, det var ikke mye til krangel: Han hogg hodet av dem som var uenige. Dette var trolig en skikk han tok opp da han herjet England som viking i ungdomsårene, og som han aldri helt fikk lagt av seg. Olav den Hellige innførte forbud mot flerkoneri, noe Unge venstre gikk imot ca. 987 år senere da de ga opp håpet om ny periode i regjering.

r ere

vad z in

é ort 0C

152

1500

1300: Familiene Montague og Capulet hadde en overdreven feide mellom seg.

Krangelen ble historisk da to barn fra familiene forelsket seg i hverandre, en historie gjenfortalt av blant annet William Shakespeare. Shakespeare var sannsynligvis en tilhenger av at ekteskap kun skal inngås hvis en mann og en kvinne har sterke følelser for hverandre, og helst uten at deres familier skal vinne noen økonomiske eller politiske fordeler.

Prins Charles tok ham på ordet og giftet seg med Diana, noe som skapte enda mer krangel, særlig med svigermor (les Adam & Eva).

1724: Ådne Sindrol og Levord Haga hadde en krangel så voldsom at Satan selv åpenbarte seg. Satan feiret det hele med en slått som svinger noe hemningsløst og stadig blir brukt i fest­ lig lag i Hallingdal.

Fanitullen er en av de første krangel-hitene man kjenner, inntil Simon & Garfunkel begynte sitt samarbeid og kom med flere store hiter om krangel, for eksempel Mrs. Robinson som tilsynelatende handler om en ilter dame som dasket Paul Simon da han var barn fordi han drev med ringpigg på døra hennes. Knutsen & Ludvigsens «Kan det være nødvendig å være så sint» bør også nevnes i denne anledning (se et annet sted i bladet).

och

Ten

la

0S

160

Et samfunn uten konflikter er ikke et samfunn for mennesker, men et samfunn for maur.

– Karl Popper

et

ag

ved

ra

ha ga

ki Se

o

rlo

5 181

e tv

e lag

S

ate dW

3 186

1750

1773: Teselskapet i Boston var en finurlig krangel. En gruppe amerikanere med britisk herkomst kastet en båtlast med te på sjøen, forkledd som indianere. Fisken utenfor Boston har fremdeles en bismak av østlig krydder, noe som kunne forklart hvorfor Columbus trodde han kom til India. Men denne teorien ble forkastet av Thor Heyerdahl som aldri hadde noe særlig til overs for te etter at britiske forskere kalte Ra en «pingleflåte», og som hadde et poeng da han hevdet at «det er fullstendig irrasjonelt at indianere skulle kaste god te på sjøen».

et

g Sla

ved

urg

ysb

tt Ge

9 193

rd Ve re

g

kri

s en

d An

6 198

1900

1789: Franskmennene begynte en alvorlig krangel på slutten av 1700-tallet.

Allmenn­heten syntes Marie-Antoinette brukte alvorlig mye penger på kosmetikk og småkaker, og drepte henne like godt for det. I forlengelse av dette fikk Napoleon makten da alle antok at en slik en liten knert ikke kunne bry seg særlig om ytre skjønnhet.

Napoleon viste seg imidlertid både å være forfengelig og å ha en sykdom kalt psoriasis, og han klarte av den grunn aldri å la være å klø seg på magen.

Utslettene med skjelldannelser gjorde at Napoleon mistet betydelig med popularitet, særlig hos gallerne, så de satte ham på en øy for ikke å risikere smitte.

1914: Tronarvingen i Østerrike-Ungarn og hans kone var på tur til Bosnia, da den unge studenten Gavrilo Princip bestemte seg for å drepe dem. Han skjøt dem begge, og døde av tuberkulose fire år senere. Ironisk nok foregikk det en voldsom krig akkurat disse årene han var syk, en av verdens blodigste kriger.

Siden den gang har man vegret seg for studenter, i overtro for at en slik krig skal bryte ut igjen, og man har begynt å gi unge studenter BCGsprøyte for å hindre flere kriger. Studenter har også ervervet en overdreven tillatelse til å gjøre hva de vil, noe som gir utslag i drekking, puling, spying og slåssing hver vår. Men tuberkulosen holdes heldigvis i sjakk.

1955: Mange personer har kranglet med seg selv, som oftest på grunn av «something precious». Gollum, kjent fra Tolkiens verden, gjorde denne type krangling anerkjent i 1955, da han kranglet om hvorvidt han skulle drepe Frodo og kompisen Sam. Gollum drepte ikke de to hobbitene, noe som har gitt krang­ling med seg selv et positivt rykte. George W. Bush har slengt seg på den samme bølgen, for som han selv sa på en pressekonferanse i 1996: «Jeg har mange meninger – sterke meninger – men jeg vet ikke alltid om jeg er enig med dem.»

en

oo Gr

a all 6V

n sse gY

o

0 20

2000

1961: USA og Sovjet­ unionen startet etter andre verdenskrig et kappløp om hvem som hadde de største cajunas. USA sa «vi har kjempestore», men da sa Sovjet «jammen vi har enda større». Men da sa USA «atte vi har enda større», men så sa Sovjet at «vi har kjempe store». Da sa USA at «vi har enormt store». Men så sa Sovjet noe på russisk, og siden USA ikke skjønte hva sovjeterne sa, ble amerikanerne redde og bygde en mur i Berlin der de tagget ukvemsord mot russerne.

1982: En gjeng pønkere, anarkister, sosialister og kommunister (og alt som kunne krype og gå av venstreradikale) dannet et miljø som kalles Blitz. Blitz eksisterer faktisk for å krangle, og har aldri gitt opp sin klokketro på vold som et politisk virkemiddel.

Utenforstående har likevel aldri klart å oppfatte hva (eller hvem) de kjemper for (eller imot), men om ikke annet er de ganske artige å se på. NRK prøvde å spørre noen blitzere hva de demonstrerte for (eller imot) i mars 2007, og det faktum at journalisten ble slått ned indikerer at det faktisk kan ha vært NRK de demons­ trerte imot (eller for).

2007: I nyere tid blir det stadig færre krangler. De siste tiårene omtales gjerne som «postmodernismen», noe som kan oppsummeres som det å ikke tro på noe, så hvorfor bry seg med å krangle? En postmodernist tenker at alt er relativt, ja, selv to gjensidig utelukkende påstander kan begge være riktige, for «det er ikke så nøye hva du tror, bare det fungerer for deg».

Ifølge Karl Popper er altså nordmenn i ferd med å bli maur, derfor føler vi at vi trenger noe å krangle om. Vi har det siste året blitt enige om å krangle om miljøet. I 2005 ble det foretatt til sammen 20,8 mill. flyreiser i, til og fra Norge, og krangelen går ut på om vi skal betale miljøskatt for dette eller ikke.

en

rid

-st

rid

-st åre gK

21 ikon

lan

t hti

Den stra tegiske I en kran gel er d et viktig som den å ikke fr drittsek emstå ken du fa er derfo ktisk er. r strateg Det isk å kry anklage dre dine r og ufo krav, rdelakti karakte ge perso ristikker n­ med fra at jeg er ser som så mye «ikke bedre, m liker ikk en…» og e å kalle «jeg deg en … føler jeg , men je bare må g være ærl lamme ig.» Dett motstan e vil deren i lig samv et nett a ittighet v dår­ og hind å slå tilb re han/ ake med henne i full kraft .

Særlig e ffektiv mot: De Den foru n reakti tseende ve og Sun Tzi sa: «All k ri gføring å villede er basert . Når du på er dykti av at du g , gi inn er udug trykk elig.»

ELENS ST NS

Den forutseende kk. Du vet du Du vet du er en drittse ting, og du vet en kan anklages for tus det . Da er det bli vil rt at du ganske sna anklagerne i Kom re: gjø å g tin bare én . ger forkjøpet med motankla

Den reaktive Hvorfor i det hele tatt trekke pusten og la motstanderen slippe til med et mulig motangrep? Dette er et spørsmål du overhodet ikke finner noe godt svar på. Derfor svarer du på hver minste kritiske antydning med å ignorere den og isteden gå til frontal­ angrep på samtlige av motstanderens svake punkter – samtidig. Cowabunga!

Særlig effektiv mot: Den strategiske Sun Tzi sa: «Gi aldri fienden ro. Tapp ham for krefter.»

NS KRANGELEDen analytiske KUNST Hvorfor krangle om dine egne feil og

reaktive og Særlig effektiv mot: Den iske teg Den stra tar slag­ Sun Tzi sa: «Den som inn rolig. Den re væ marken først (…) vil styrter ut i og til ere sen som kommer et.» kampen, vil være utmatt

mangler, når man heller kan stille en psykisk diagnose på fienden som tillater en å overse alle dens argument­ er? For hvem trenger ærlig talt å ta imot kritikk fra en schizofren, kverulant psykopat med autistiske trekk? Og hvis alle abstraheringer slår feil, har du alltids kronargumentet «Men nyere forskning viser at…»

Særlig effektiv mot: Den forutseende og Den tellende Sun Tzi sa: «Kjenn din fiende og kjenn deg selv, og din seier vil aldri være truet.»

KRANGELENS KUNST Sun Tzi sa: Krigens vesen må studeres og forstås til fulle.

IKON sa: Det viktigste er ikke å ha rett, men å få rett.

22 ikon

Tekst: Hans Ivar Stordal Illustrasjon: Astri Neema Nyen

Kjenner du følelsen av å plutselig stå midt i en krangel og føle deg naken? Det kan skje enhver som kommer uforberedt. Heldigvis for deg har IKON lest det eldgamle krigsstrategiverket Krig­ føringens kunst av Sun Tzi. Og her presenterer vi Krangelens kunst – de beste strategiene for å knuse kjæresten din i en krangel!

nde p, hint om Den gråte alle angre å p r re a lige r sv ubehage En gråte rep eller g n a iks­ e h d e n , gjern komme ed å gråte m rvirre r e fo n å o situasj i håp om t, e m m t e uh ne ønske tende og han/hen a fr ta g fienden o ripe. om å ang n ntatt De t: Alle un o m v ti k e Særlig eff an ska­ at seier k voldelige g hevder Je « n jeg : a sa k , i Sun Tz r tallrik fienden e m o lv e S pes. gripe.» am i å an hindre h

Den brente jord-typen Av og til er den eneste muligheten man har å minimere tapet, og for noen mennesker har dette utviklet seg til en grunnleggende livsholdning: Hvis man unnskylder seg for absolutt ALT, inkludert sin del av Nord-Sør-konflik­ ten og CO2-utslippene, kan man håpe at fienden vil miste krigslysten og kampmoralen.

nde ndre lle til hu Den telle pen: Å te vå tt g til e in n n Har ku år antyd et oppst d ære g n n e a d g n hver ynelate r. Det tils -typen e ll g u in g n r e is t gn d Taushe e m t e se p tau slektska : Der den ge­ verflatisk ge ubeha n e er bare o st å r fo n gi te te e illh n sin stra bruker st er tellere k ru b , re te se u gnali ligheter vt; for å si r offensi fiendens r e v langt me o ever seg t av h n u /h n enden u at ha d vippe fi e rm e d g lavmål, o balanse. tegiske Den stra tiv mot: k e ff rg e te , ig g Særl den roli : «Er fien sa i z T n u S

synes i Den tause dum. Du r ikke så e n e loke dyr d k d v a Skilp å lære a e y m r ad­ a h vi som skilp grunnen så lenge e v le å å p r tegn som klare er du alle or steng å bli stum d e den: Derf m r r og svare , te u t ik lfeller ha konfl streme ti k e I ke . ik rs e st st ng med å som en ø e od erfari ll g li tt æ a b h , ge «Bæ du også ne og syn re ø i ? g e n n a fingre over en g må jo gå lam». Alt ut­ lle i den v mot: A ti k e mt Den ff e Særlig ppen, sa rategigru st e rt le u spek nde på å forutsee re sikker : «For å væ forsvare u d l a sk Sun Tzi sa forsvarer, u d er.» t e ri d holde ke ang p fienden ik m so d e et st

ham.»

Den voldelige uasjon e oss alle: En sit Det kan hend mmer ko tt d rett og sle oppstår der or t kreves de g, lin nd eves ha til kort . Det kr ehøne, en – en saftig kn mot, det kreves n. For deg de og prikkedø finger i øynene nske ofte, ga ne situasjone oppstår disse hvor s egentlig over og du forundre er. en od et m e denn undervurdert

KRANGELENS KUNST

asket mot: Like forb Særlig effektiv en m le sam effektiv mot al største ikke med den lv Se : sa i Tz Sun i til å gå Tz an tolke Sun godvilje kan m . strategien god for denne

KRANGELE N KUNST S

FAKTA OM «KRIGFØRINGENS KUNST»: Krigføringens kunst er et klas­ sisk kinesisk militærstrategi­ verk av Sun Tzi fra det 6. århundre f.Kr. Det består av 13 kapitler om ulike aspekter ved krigføring, og har lenge vært regnet som sin tids fremste verk om militær strategi. I moderne tid har strategiprin­ sippene i Krigføringens kunst også blitt flittig brukt på an­ dre områder. Mange firmaer, særlig i Japan, har gjort boken til obligatorisk lesning for sine toppsjefer, og en rekke sportsmanagere hevder også å være sterkt inspirert av boken. Å bruke den i krangel kan også, for alt vi vet, fungere utmerket. Men husk at Sun Tzi sa: «Hundre seiere i løpet av ett hundre slag er ikke top­ pen av dyktighet. Å overvinne fienden uten kamp er toppen av dyktighet.»

Utgitt på norsk både av Gyldendal (1999) og Damm Forlag (praktutgave, 2006).

23 ikon

Særlig effektiv mot: Den forutseende og eventuelle halvhjertede av De reak­ tive Sun Tzi sa: «Er man underlegen i an­ tall, må man være i stand til retrett.»

24 ikon

Kloke kranglefanter

Tekst: Solveig Schanke Eikum Foto: Vegard Eggen og Roar Øhlandet Tegning: Øystein Dolmen

Knutsen & Ludvigsen la egentlig opp i 1986, men har i de siste årene blitt inviterte til å spille med grupper som DDE, DumDum Boys og The Train Conductors.

– Jeg skrev den sangen etter at jeg hadde vært forferdelig sint på sønnen min, forteller Gustav Lorentzen, også kjent som rollefiguren Ludvigsen.

Musikeren satte seg og skrev teksten i ren anger og selv­ bebreidelse etter at den lille gutten hadde lagt seg.

– Jeg husker ikke en gang hvorfor jeg var så sint. Det var sikkert helt ubetydelig. Men jeg var altfor sint, og det var enveis maktmisbruk, sier Gustav.

Noen år senere spilte DumDum Boys inn sangen for å oppmuntre Knutsen og Ludvigsen til å bli venner igjen. De to musikantene hadde havna i rettssak om rettigheter til nye utgivelser, og snakka knapt sammen utenfor rettssalen. Da singelen kom ut, fikk de et puff til å skvære opp.

– Vi oppdaga at det var en verden rundt oss som brydde seg om at Knutsen og Ludvigsen krangla på ordentlig.

Rollefigurene våre hadde ikke gjort annet enn å krangle og hakke på hverandre, men dette syntes ikke folk gikk an, sier Øystein Dolmen, eller Knutsen om du vil.

mange negative reaksjoner, og konsulenter både i NRK, forlag og filmbransje mente at barna ikke hadde godt av så mye krangling.

– Tida viser at de tok grundig feil, og det var nødvendig å stikke hull på den ballongen. Barnekonvensjonen sier at barn har rett til å si sin mening selv om den er en annen den foreldrene har.

Gustav mener at situasjonen er helt annerledes i dag. Nå er det mord og krig og krangling i verste forstand på alle kanaler. Dessuten er ikke barneoppdragelsen som den en gang var.

– Nå er det nesten vanskelig for barn å bli uenige med foreldrene, for foreldrene er så enige hele tiden. Ungene kan ta piercing tvers gjennom magen så skruen nærmest kommer ut på ryggen, og foreldrene sier «nei, så fint». Men jeg tror det er nødvendig for barn å krangle med foreldre. Det er jobben til barna.

Sensasjonell barneoppdragelse. Knutsen og Ludvigsen

ganske lenge. Kreative krangler skapte gnisten på scena, og de to kompanjongene satt mange kvelder på hver sin kant og spekulerte på hvordan de skulle overrumple den andre under forestillingene.

– Vi hadde aldri noen regi, og improviserte frem det meste. Det gikk sport i å komme den andre i forkjøpet og pønske ut ting som kunne sette den andre ut av spill, forteller Øystein.

En gang kledde han seg ut som en struts som drev og bølla med Ludvigsen bak et gjerde. Ludvigsen sto der med ei svær klubbe og venta på at strutsen skulle dukke opp igjen, slik at han kunne dunke hodet ned i magen på den.

krangler blant annet med grevlingen, myndighetene, kap­ teinen, konduktøren og hverandre. Særlig med hverandre.

– Det begynner med små ubetydeligheter og fortsetter med store ubetydeligheter som krangler flest, forteller Gustav.

– Kranglingen er viktig for å drive handlingen videre slik som i det virkelige liv. Uten krangel stopper verden.

Opptredenene begynte som et lite opprør mot barne­ oppdragelsen hvor ungene skulle sees, men ikke høres.

Barneunderholdningen på 70-tallet skulle være harmonisk, og musikantene svarte med mye spetakkel på sena. De fikk

Bøllestruts. Det var jobben til Knutsen og Ludvigsen også

25 ikon

«Kan det være nød­ vendig å være så sint?», sang DumDum Boys da Knutsen og Ludvigsen møttes i rettssalen.

Knutsen & Ludvigsen oppsto i 1969, da de var studenter i Trondheim. Kameratene hadde kjent hverandre siden ungdomsskolen, og fikk ideen om å lage sanger for barn ut av en serie «barnetimer» de laget for studentradioen.

Gjennombruddet kom da hørespillet om de to fyrene i tunnelen gikk i Barnetimen for de minste midt i felles­ ferien 1970.

Det gikk sport i å komme den andre i forkjøpet og pønske ut ting som kunne sette den andre ut av spill.

Øystein Dolmen

26 ikon

Foto: Roar Øhlandet

Dødskjedelig. Dolmen og Lorentzen møttes allerede på

Rosenborg ungdomsskole, og der laga de blant annet avis sammen. Dessuten starta de ei visegruppe som opptrådte i ulike sammenhenger.

– Det er klart jeg og Øystein har krangla på skikkelig også. Folk definerer ofte krangel som uvennskap, men jeg tror det går an å ha kreative krangler innenfor vennskap, samtidig som en har respekt for hverandre, sier Gustav. Øystein legger til at det er som ledningen til et bilbatteri med en pluss – og en minuspol. Hvis den ene vinner over den andre, blir det ikke noe energi igjen, og alt kortslutter.

Gustav tror at både bilene, klærne og skattereglene ville forblitt uforandret uten krangler.

– Politikerne krangler, og avisene fremstiller det som om de hater hverandre. Men politikerne hater ikke hverandre på ordentlig. Forhåpentligvis. Hvis ingen krangler, ville alt vært uforandret i all evighet. Det hadde blitt dødskjedelig.

– Når slutter en krangel å være konstruktiv?

– Kranglingen må være innenfor et vennskap i respekt.

Når den går over i maktmisbruk, kan det ikke forsvares.

Krangel uten respekt er en begynnende utvikling med krig i den andre enden. I den ene enden er det stillstand og dødskjedelig harmoni, mens det er barbari i den andre, sier Gustav. Øystein legger til at krangler som går i sirkler og bare gjentar seg, kan være lite konstruktive. Det beste er når en, eller helst begge, parter ser ting på nye måter og går videre.

– En god krangel skal helst ikke være som TV-debattene, der det viktigste er å vinne. Det viktigste må være at alle finner frem til en god felles løsning. Krangel er en form, og resultatet må ikke ta knekken på eller såre den andre eller seg selv. Den må heller føre til en høyere erkjennelse.

I fred og fordragelighet. Det gjorde kanskje den mest

seriøse krangelen mellom Dolmen og Lorentzen også til slutt. Og med litt hjelp utenfra. DumDum Boys spilte inn

«Kan det være nødvendig å være så sint?» som en hilsen til dem. Andre skrev leserbrev i avisene. Hvordan kunne Norge fortsette hvis ikke engang Knutsen og Ludvigsen klarte å være venner?

– Du kan vel kalle det en profesjonell uenighet som ga gjenlyd langt inn i det gamle vennskapet, sier Øystein.

– Vi hadde mest levd i fred og fordragelighet, men så fikk underholdningsbutikken det største fokuset. Det var forferdelig slitsomt og vondt, men i ettertid har vi fått åpna øya for hva som egentlig er viktigst å oppnå; vennskapet eller å produsere ting.

Rettssaken i 1995 invol­ verte både plateselskap og andre, og det var en opprørt situasjon. Gustav legger til at det var en trist sak, og at de etter hvert mista kontrollen når så mange parter ble innblanda.

– Øystein og jeg klarte å

Gustav Lorentzen finne tilbake til hverandre igjen med litt hjelp. Hilsenen fra DumDum Boys og andre var rørende, og viste at folk tok det alvorlig. Vi fikk et puff til å gjøre noe med det, og en av oss ringte den andre. Øystein ble positivt overraska over reaksjonene i en medie­ verden som ofte tar stilling og utroper en taper.

– Det er fantastisk at ingen tok parti. De mente bare at vi måtte holde sammen.

Løsningen ble å prioritere vennskapet først, og kun gjøre det begge er enige om.

– Nå er vi som to gamle menn som sitter ved siden av hverandre i hver sin gyngestol. Vi vil ikke havne i samme fella som før, men har kommet til den erkjennelsen at vennskapet er viktigere enn å utvikle Knutsen & Ludvigsen. Nå trigger vi ofte minnene i stedet når vi opptrer. Det forhindrer ikke at vi skriver nye manus og viser, men vi kan la hverandre i fred i stedet for å trekke, sparke og dra hverandre videre på nye eventyr, sier Øystein Dolmen.

Det begynner med små ubetydeligheter og fortsetter med store ubetydeligheter som krangler flest.

Diskografi: 1970 Knutsen og Ludvigsen 1972 Brunost no igjæn?

1974 Tut (Nr.3) 1975 Ned med Nidaros (Bakklandet Bassangforening) 1977 Du milde Mosart 1980 Fiskepudding! Lakris­ båter!

1983 Juba Juba 1984 Samleplate 1996 Knutsen og Ludvigsens beste 1997 Knutsen og Ludvigsens verste

27 ikon

– En av medhjelperne våre ligna veldig på Jesus, så jeg sendte ham inn med en tornekrone på hodet i stedet. Barna var helt sjokkerte og ropte at han holdt på å slå i hjel Jesus.

Gustav mista både klubba og haka, forteller Øystein, som selv lå langflat av latter.

Begge er enige om at ulikhetene er noe av det som har gjort samarbeidet så spennende.

– Grunnen til at vi fant hverandre, og at vi klarer å være så skapende i vennskapet, er at personlighetene våre slår mot hverandre som når metall slår mot flint. Det gnistrer det av, sier Gustav.

Å se gjennom fingrene Espen Gamlund er stipendiat i filosofi på Universitetet i Oslo og jobber for tiden på en doktorgrad om tilgivelse. IKON møtte ham for å filosofere litt rundt tilgivelsens mysterier.

28 ikon

Tekst: Sveinung Gundersen Foto: Ole Martin Lund Bø Foto av Gamlund: privat

– Hva er tilgivelse?

– Det er kanskje det viktigste spørsmålet, men også det vanskeligste å besvare i korte trekk. Noen opererer med definisjoner av tilgivelse, men jeg har foreløpig valgt å ikke gjøre det, rett og slett fordi det finnes så mange ulike forståelser av tilgivelse i forskjellige kulturelle og religiøse tradisjoner. Ulike filosofer legger ulik betydning i hva tilgivelse er for noe. Men man er enig om en liten kjerne, og det er at når noen begår urett mot en, reagerer en ofte med det som på engelsk heter «resentment», på norsk «harme». Så det å gi slipp på harme er et kjennetegn på tilgivelse. Man kan også være motivert av et ønske om at den som gjorde urett skal få en ny sjanse, ønskes tilbake til det moralske fellesskapet, og så videre. En god norsk betegnelse på hva tilgivelse er, er å «se gjennom fingrene» med det som har skjedd, det er et bilde jeg synes treffer godt.

– Men kan ikke det «å se gjennom fingrene» like lett bety at man velger å ikke gå inn i problemstillingen, heller enn å ta et skikkelig oppgjør?

– Det er veldig vanlig å forveksle tilgivelse med det å overse, glemme, og så videre. Men tilgivelse forutsetter at noe klanderverdig har skjedd, noe som er moralsk galt, noe som den som har gjort det kan holdes ansvarlig for. Den som tilgir er da klar over, og gjør skadevolder oppmerksom på, at «det du gjorde var galt, og du kan klandres for det, men likevel er jeg villig til å se gjennom fingrene med det

som skjedde.» Så ikke i betydningen overse, at du later som det egentlig ikke skjedde. Det blir feil.

– Krever tilgivelse at den som har begått urett faktisk angrer og ber om unnskyldning? Eller kan tilgivelse finne sted hos offeret alene, at han så og si tilgir i sitt indre?

– Der er det dyp splid, i hvert fall innen den filosofiske litteraturen. Det er veldig mange som mener at tilgivelse forutsetter en samhandling mellom skadevolder og skadelidende, og fortrinnsvis at skadevolder angrer og ber om tilgivelse. Også at skadevolder kanskje kompenserer, hvis det er mulig å kompensere for skaden. Dette er en type betinget tilgivelse som mange fremhever som den eneste ekte tilgivelsen. Men så får man et dilemma, da, i de tilfellene hvor skadevolder for eksempel er død, eller nekter å be om unnskyldning. Hva gjør offeret i de situasjonene? Da er det mange som mener at tilgivelse ikke er moralsk sett legitimt lenger. Men så er det andre som fremhever ubetinget tilgivelse. Denne har gjerne sine røtter i kristen kjærlighetsetikk, i hvert fall i Vesten, og sier at: «Jo, tilgivelse er moralsk sett fullt ut legitimt, selv i fravær av en reaksjon fra skadevolder. Fortsatt gir det god mening å tilgi, selv om man ikke mottar en beklagelse.»

Et interessant psykologisk spørsmål er jo dette: Dersom man har en skadevolder som ikke vil be om unnskyldning, men som likevel mottar tilgivelse, kan den tilgivelsen da

– Finnes det ugjerninger som er så alvorlige at de ikke bør tilgis?

– Det er et veldig vanskelig spørsmål. Her vil det jo være forskjellige normative oppfatninger hos forskjellige folk.

Noen vil legge vekt på at tilgivelse alltid er riktig, mens andre vil legge vekt på at det i noen situasjoner vil være moralsk galt å tilgi. Hvorfor? Jo, fordi handlingen var utilgivelig, eller fordi det vil ha negative konsekvenser for noen eller alle berørte parter om man tilgir. La oss si at det er en som er utsatt for overgrep av sin far. Etter tyve år har hun blitt voksen, og så finner hun ut at hun vil tilgi ham. Hun står frem, kanskje i media, og sier det. Det kan jo hende at det støter en del av de som har vært utsatt for noe lignende, og som mener at visse typer handlinger aldri bør tilgis, at det er galt å tilgi barnemishandling, pedofili. Andre derimot, vil si at det alltid er et fritt valg for offeret om vedkommende vil tilgi etter ikke.

– Kan det ligge en risiko i å gå inn i en tilgivelses­ prosess? Er det enkelte ting man som offer ikke bør gå inn i, fordi det blir for smertefullt?

– Jeg husker jeg fikk noen eposter etter et intervju i Apollon nylig fra noen som da gikk i terapi etter å ha blitt utsatt for misbruk som barn. De oppfattet det som et krav fra terapeuten at de skulle tilgi, så de opplevde rett og slett

tilgivelse som et ubetinget onde. Hvis det fremstilles som et krav at man skal tilgi, og det er psykologisk svært vanskelig, for ikke å si umulig å gjøre det, så er det svært ødeleggende for folk. Jeg kan ikke forstå at terapeuter kan fremsette sånne krav. De kan gjerne si at tilgivelse vil være psykologisk gunstig for deg, gi gode grunner til det og forsøke å hjelpe deg, men hvis det fremsettes som et krav, tror jeg det opp­leves som støtende og svært ødeleggende.

– Kan man i et parforhold elske uten å tilgi? Er kjærlighet avhengig av tilgivelse?

– Det er et vanskelig spørsmål, det har jeg ikke tenkt på. Men jeg lever jo i et forhold selv, så man gjør seg jo opp noen meninger. Det er vel ikke noen tvil om at man, for eksempel i et langt ekteskap, må se gjennom fingrene med en del. Man må være i stand til å løse visse konflikter, uenigheter og så videre. Men om akkurat det er tilgivelse, om man tilgir hverandre…

Hvis tilgivelse fremsettes som et krav, tror jeg det oppleves som støtende og svært ødeleggende.

– Kan tilgivelse i et parforhold forhindre at konflikter bygger seg opp over tid?

– Jeg tror nok ofte at man ikke tilgir i et forhold med å utføre talehandlingen: «Jeg tilgir deg.» Det er nok kanskje heller at man gjør det i handlinger, at man uttrykker tilgi­ velse i et forhold uten å bruke språket … Og til det om man kan elske uten tilgivelse: Jeg tror kanskje at tilgivelse er en bestanddel av kjærligheten i et forhold, at den er en integrert del av kjærligheten. Jeg tror ikke de to tingene kan holdes fra hverandre. Så spørsmålet blir kanskje meningsløst?

På et hustak i Majorstuakrys­ set i Oslo stod det i 2002 et noe annerledes reklame­ skilt ved siden av de andre skiltene. Ordet «tilgivelse» var gjort til et varemerke. Hva skjer når det personlig rela­ terte og svært generøse ordet tilføres flyktighet og distanse i form av et kommersialisert formspråk?

Kunstneren Ole Martin Lund Bø stod bak installasjonen.

Det samme skiltet ble plas­ sert på et jorde på Jæren og i et galleri i Bergen.

Brand Ole Martin Lund Bø Lysskilt 7 x 3,4 m 2002

29 ikon

være det som gjør at vedkommende forandrer sitt hjerte- og sinnelag, at tilgivelsen er en utløsende årsak til anger og en beklagelse? Dette er interessant i lys av Gandhi og det som skjedde under Indias frigjøring fra britene. Han holdt jo fast på en ikke-voldelig tilnærming, de skulle ikke gjengjelde.

Du har sikkert sett filmen? De går fram tre og tre og blir delja ned, tre og tre, og blir delja ned. Men den standhaftige ikke-voldsinnstilningen som Gandhi og India hadde, gjorde jo til slutt at britene gav seg.

Kronikk: Morten Magelssen

Ta liv for å redde liv?

Stortinget har nylig vedtatt regjeringens nye bioteknologilov, uten at forslagets etiske sider ble drøftet så grundig som nødvendig.

Donorsøsken og befruktede egg. Den nye bioloven innebær-

Morten Magelssen (28) er lege, og driver bloggnettsiden Morbus Norvegicus (www.norvegicus.no).

Vi trenger derfor ikke bli overrasket når Peter Singer foreslår at foreldre i én måned etter fødselen skal få bestemme om den nyfødtes liv skal få fortsette.

er tre viktige endringer: 1) Det blir tillatt å forske på embryonale stamceller. Disse utvinnes ved at man avliver et befruktet egg, og loven tillater kun at man bruker befruktede egg som er «overtallige» etter prøverørsbefruktning, til slik forskning.

2) Preimplantasjonsdiagnostikk (PGD) blir tillatt. Dette er genetisk undersøkelse av befruktede egg på et tidlig stadium. PGD skal tilbys i tilfeller der det er mistanke om «alvorlig genetisk sykdom». Hvis det befruktede egget har sykdomsgenet, settes det ikke inn i livmoren, men sorteres vekk.

3) PGD-prosedyren tillates brukt sammen med vevstyping.

Formålet er da å frambringe et barn med den rette gensammensetningen, som så kan donere stamceller til et sykt søsken (husk «Mehmet-saken»).

I det som har vært av offentlig debatt om den nye loven, har motstanderne av forslaget gjerne tatt tak i de to sistnevnte endringene. Det har blitt hevdet at et «donorsøsken» blir til som et middel, ikke som et mål i seg selv. Og PGD med påfølgende bortsortering vil føre til et kaldere samfunn der funksjonshemmedes menneskeverd uthules.

Dette er gode argumenter, egnet til å engasjere publikums følelser. Det manes fram et skremmebilde, «sorteringssamfunnet». Men motstandernes logikk tvinger dem også til å mene at befruktede egg har menneskeverd, og at det er galt å avlive dem. Dette er et mer grunnleggende etisk poeng, men langt mer abstrakt, og derfor vanskeligere å kommunisere. La oss se nærmere på det, med stamcelleforskning som utgangspunkt.

Stridens kjerne. Hovedvekten av lovens motstandere er nok

ikke «mot stamcelleforskning». For uenigheten handler ikke om forskning på embryonale stamceller, men om hvorvidt det er etisk forsvarlig å avlive embryoer (befruktede egg) for å kunne forske på dem. Hvis det fantes en etisk uproblematisk måte å framskaffe embryonale stamceller til forskning på, ville slik forskning kunne støttes helhjertet av alle.

Stridsspørsmålet er derfor om det kan forsvares å destruere et spirende menneskeliv til nytte for andre.

En digresjon: Nå åpner ikke loven for å befrukte egg med formål om å forske på dem – kun egg som er «overtallige» etter prøverørsbefruktning kan benyttes. Det kan hevdes at det er bedre å forske på dem enn å la dem gå til spille. Men det kan også innvendes mot dette at de «overtallige» eggene aldri burde blitt til i første omgang. Og at når de først er blitt til, er det galt å avlive dem.

De som går inn for embryonal stamcelleforskning, har i prinsippet to måter å argumentere på: Enten ut fra forsk­ ningens antatte nytte for samfunnet, eller ut fra et syn på menneskets verdi basert på sortering av mennesker. Vi skal se at begge er problematiske.

30 ikon

Utilitarisme vs. pliktetikk. Det hevdes at forskning på

embryonale stamceller har lysende utsikter. Kunnskapen og metodene forskningen vil frambringe, vil i framtiden kanskje kunne lindre og kurere mange av de sykdommer som i dag medfører stor lidelse og tidlig død for mange mennesker.

Dette er slett ikke utenkelig. Men poenget er at vi ikke kan benytte dette utilitaristiske argumentet før sakens kjerne er avgjort: Hvis destruksjon av befruktede egg er og blir en uetisk handling, hjelper det ikke at denne ugjerningen potensielt har gode konsekvenser på lang sikt. Pliktetikken må komme før den rene nytteetikken. Hensikten helliger ikke middelet.

Er så befruktede egg mennesker? Uten tvil. Hvordan kan vi slå dette fast så kategorisk? Fordi de biologiske fakta er følgende: Ved befruktningen starter et nytt liv. Dette livet tilhører arten menneske. Vi har alle vært embryoer, og utviklet oss til barn, tenåringer og voksne. Du har selvsagt vært det samme individet helt fra starten, og hele tiden et menneske.

Et etisk hierarki? Så er spørsmålet om disse minste med-

lemmene av menneskearten, de befruktede eggene, har samme verdi som voksne mennesker. Her kommer vi til det andre argument for slik forskning. Vi innfører en todeling av menneskearten – personer og ikke-personer. Kun de som er personer i etisk forstand har menneskeverd, og har krav på vår beskyttelse. I slike etiske systemer må individet ha visse egenskaper for å være en person: Bevissthet, evne til å knytte meningsfulle relasjoner til andre og evne til å handle rasjonelt, for å nevne noen eksempler.

Med slike kriterier for moralsk verdi, er det ingen tvil om at befruktede egg kommer til kort. Men skal vi følge denne logikken fullt ut, kommer vi til en konklusjon de aller fleste vil vegre seg for: Psykisk utviklingshemmede og demente er blant dem som ikke har de nødvendige egenskaper i fullt monn. Og er ikke også nyfødte, tenåringer og mange voks­ ne mindre enn fullt rasjonelle? Kommer de ikke alle da til kort som «personer», og dermed i graden av menneskelighet?

Resultatet er ikke en todelt skala, der du enten er person eller ikke-person. Snarere får vi en fininndelt skala, et etisk hierarki. I dette systemet er det logisk at interessene til de som i liten grad er personer, må vike når hensynet til de som er mer fullt menneskelige krever det.

Vi trenger derfor ikke bli overrasket når Peter Singer, den internasjonalt anerkjente bioetikeren som holder en variant av dette synet, foreslår at foreldre i én måned etter fødselen skal få bestemme om den nyfødtes liv skal få fortsette. Han leker også med tanken om at voksne «ikke-personer» bør kunne avlives av hensyn til omgivelsene. Dette er logiske konsekvenser av det tilfeldige skillet mellom «personer» og «ikke-personer».

Etiske blindspor. Etter mitt syn vil tilhengere av bioloven

måtte ende i ett av to etiske blindspor: Enten den utilitaristiske feilslutning, der man aksepterer en klart uetisk hand­ ling (destruksjon av befruktede egg) i bytte mot utsikten til utbytte av forskningen i framtiden. Eller å gå inn for det graderte menneskeverd, et menneskefiendtlig filosofisk system der vi tildeles verdi etter egenskaper.

Hvis man lar seg overbevise av disse argumentene, ser man at alle handlinger som medfører destruksjon av befruktede egg – både embryonal stamcelleforskning, PGD og PGD med vevstyping – er uetiske. Den nye bioloven er etter mitt skjønn et feilgrep, og regjeringen føyer skam til skade når den ikke tar seg bryet med å forsøke å tilbakevise motargumentene.

kultur Menneskets eksistens handler om å tilpasse seg, og i krig må de fleste prinsipper falle.

David Lynch sin virkelighet er alltid truet av tapte minner, vansiret mening og fryktinn­ gytende mørke ansikter.

Asle Eikrem om Inland Empire. Side 44.

DUELL: Magnus Eliassen vs. Marte Wulff om Nick Drakes Family Tree PLATER: Aesop Rock, Magnolia Electric Co., Animal Collective, Matias Tellez, Dieter Schöön BØKER: Yttersider, Edward Nansen, Monster-tetralogien, Den Motvillige Fundamentalist FILMER: Persepolis, Tatt av kvinnen, Stardust, Farvel Bafana, Lady Chatterley

31 ikon

Tonje Tornes om Civil War. Side 40.

Susanna Wallumrød

Susanna er Susanna fra Susanna & The Magical Orchestra, og nå er det hennes egne låter som står for tur.

32 ikon

Tekst: Erlend Ofte Arntsen Foto: Fredrik Arff

Sjeleglad – Hva kommer nå, tenkte Susanna.

For tre år siden satte den nå solodebut-aktuelle Susanna Karolina Wallumrød seg ned for å skrive sin egen musikk.

Det er ikke nødvendigvis verdens letteste ting å gjøre når du egentlig hører hjemme i en duo som av et samlet inter­ nasjonalt kritikerkorps har blitt lenket fast til de gjeveste sidene av terningen. Ikke heng deg opp i dette med «terningen». Vi vet alle sammen så altfor godt at den jevnlig utfordres av stadig mer sinnrike karakterskalaer.

– Hvordan var det å plutselig stå alene om skrivingen?

– Åh, det var dritskummelt.

Magi. 2000 var året Susanna og pianisten Morten Qvenild,

også kjent som det magiske orkesteret, startet sitt samarbeid.

Etter ett år i øvingslokale hadde de sin første konsert, og i 2004 kom debuten List of Lights And Buoys. På oppfølgeren Melody Mountain videreutviklet de noe som viste seg å fungere svært så godt i deres nakne og nærmest sakrale jazzelektronika – coverlåten. ac/dcs It’s A Long Way To The Top, Cohens Hallelujah og Joy Divisions Love Will Tear Us Apart er alle eksempler på sanger de satte inn i en helt annen sammenheng. Coverlåter er imidlertid noe som snarere forbindes med kommersiell, og ikke kunstnerisk, suksess. Foruten å bryte ned denne litt stereotype oppfatningen, evnet de også på forunderlig vis å lage ny magi ut av gammelt og tildels slitt materiale. Ikke verst.

– Hva gjorde at dere lyktes i dette, tror du?

– Grunnleggende tenkte vi vel at låtene vi skulle gjøre var nødt til å være mer enn «fine». Det måtte være noe mer der, en slags kjerne eller substans som bodde i sangen. Det gjorde nok at vi i stor grad gikk til de artistene eller bandene vi mente hadde noe å melde. Likevel ga det seg aldri av seg selv etter at vi hadde valgt låten. Det måtte virkelig hard jobbing til for å få det til å fungere.

Det bor noe i sangen. Det er fascinerende å tenke seg sanger som noe substansielt, noe som etter at de er skapt eksisterer som en egen – besjelet? – del av virkeligheten. Hva om de liksom bare flyter rundt i lufta, klare til å erfares? Sangens mening er selvsagt en ytterst dynamisk prosess mellom skaper, utøver og lytter, men likevel: De gode sangene ser ofte ut til å i seg selv romme en selvstendig uendelighet av betydninger. Svulmer dette skribleriet over? You bet. Men er det sant? Kanskje.

– Jeg tror det er umulig for en låtskriver å kjenne til alle mulige sider ved det han eller hun har skrevet, og hva det kan uttrykke. Om noen for eksempel hadde gjort en av mine låter ville jeg garantert sett noe mer av det som bor i sangen. Det blir som en historie man liksom ikke har helt

kontroll på. Men det er veldig krevende, man må få verket under huden, sier Susanna før hun bringer den nå avdøde jazz- og souldronningen Nina Simone på banen. – Hun har gjort noen beyond bra coverversjoner. Hun vever det som kommer fra henne og det som er andres materiale sammen på en sånn måte at det blir umulig å si hva som er hva. Det blir det samme hvem sin låt det er, og det er litt det vi vil oppnå med Susanna & The Magical Orchestra også.

Om du er forvirret: «Susanna» lever side om side med Susanna & The Magical Orchestra.

– Morten og jeg fortsetter i aller høyeste grad å arbeide sammen. Vi gjør for tiden mest konserter, men har også startet arbeidet med album nummer tre. Det vil si; vi lager nytt materiale og tror det blir en plate ut av det. Men det tar nok litt tid før den kommer, jeg skal jo gi ut min plate, og Morten har også flere prosjekter på programmet. Cover­ versjoner blir det sikkert også flere av med tiden, det er en vedvarende prosess, sier hun mens jeg innser at det vi egentlig skulle snakke om var hennes soloalbum.

Inn i de svenske skoger. Alene var hun. I en leilighet med slitsomme naboer som maste om at hun ikke måtte spille så høyt. Takk skal du ha.

– Hvordan grep du denne kreative ensomheten an?

– Det var viktig å få nullstilt meg helt etter samarbeidet med Morten, sånn at jeg kunne skrive ting som virkelig var mine. Jeg jobbet masse med piano og vokal i hovedsak. Det var ekstremt forvirrende å sitte der, jeg ante jo ikke hva som ville komme. Men nå er jeg sjeleglad for at jeg gjorde det. Etter hvert rant låt etter låt ut, og det føltes veldig som «meg».

Sonata Mix Dwarf Cosmos er i disse dager ute på Rune Grammofon. Et svalt og tidløst pust for det meste spilt inn i «de svenske skoger». Dit måtte man på grunn av de slitsomme naboene. For å kunne skrive – stille nok – hjemme i leiligheten måtte hun nemlig bruke pianoets dempepedal, og når sangene hun hadde skrevet med flittig bruk av dempe­ pedalen skulle festes til rullen, oppdaget hun at denne måten å gjøre låtene på hadde blitt en uunnværlig del av materialet.

Et tilsvarende piano måtte man altså inn i skogen for å finne.

Foruten dette Petrof-pianoet har en rekke slitesterke navn bidratt. Blant annet Øystein Greni (Big Bang), Christian Wallumrød (broren med eget ensemble), Morten Qvenild, Giovanna Pessi og ikke minst produsent og ektemann Helge Sten aka Deathprod.

– Det var rart å presentere materialet mitt for de jeg skulle jobbe med på denne skiva. Jeg oppdaget at sangstemmen og pianostemmen liksom hadde blitt vevd sammen i skrive­ prosessen, og det gjorde at når Christian, som er en mye flinkere pianist enn meg, skulle spille noen av pianolinjene

mine, måtte han holde det like enkelt som jeg gjorde det selv for at låtene skulle komme til sin rett.

Et åpent punkt. – Hva har du skrevet om på Sonata Mix Dwarf

Cosmos?

– Jeg tenker at om jeg hadde kunne satt ord på hva jeg skriver om i sangene som er på denne skiva, så hadde jeg egentlig ikke trengt å lage den. Det føles på sett og vis bare nødvendig for meg og min egen eksistens å skrive denne musikken. Jeg vet det høres navlebeskuende ut, og det er det jo langt på vei, men forhåpentligvis ligger det noe der i sangene som andre kan relatere til. Susanna fortsetter ned et parallelt spor: – Generelt er det jo et gap mellom musikken og det verbale språket. Musikken ordet «jazz» viser til for eksempel; det ordet kan ikke fange inn hva denne sjangeren egentlig er. Men selv om språket for denne musikalske erfaringen er utilstrekkelig, så betyr det ikke at jazzen ikke eksisterer eller er uviktig. Det betyr bare at den «snakker» best for seg selv, sier hun før hun vender tilbake til spørsmålet.

– Det gjør sangene mine også. Selv om det er tekster der som jeg kunne lest opp nå, tror jeg ikke de ville gitt samme

mening løsrevet fra musikken.

Man kan ane hos Susanna en hang til å se musikken som innkapslingen av det abstrakte og uartikulerte, det som i størst grad kommer til sin rett i «øyeblikket».

– Hvor kommer magien fra?

– For meg oppstår ideene som oftest et sted hvor jeg er i kontakt med et eller annet ærlig på innsiden. Jeg kan liksom ikke bare sette meg ned en dag og skrive en sang om hvordan det for eksempel er å miste kjæresten sin. Den følelsen kan ikke fremstilles via en hypotetisk tanke i hodet mitt, den må komme ut av en konkret erfaring. Og selv om det derfra kan tas videre inn i en arbeidsprosses hvor man bruker hjernen og musikalsk kunnskap for å dra låten i havn, så er utgangs­ punktet alltid denne litt uhåndterlige og bevegelige massen av en «tilstand».

– Et slags kompromiss mellom hode og hjerte?

– Det er i alle fall sånn at når man skal synge en sang, og alt som skal skje i sangen i stor grad er fastlagt, er det nødt til å finnes et åpent punkt av improvisasjon der. Det er det som gjør at det spesielle, det sjelfulle kan finne sted.

33 ikon

Det måtte være noe mer der, en slags kjerne eller substans som bodde i sangen.

musikk HØR HØR:

Radiohead melder at vi må vente lengre enn planlagt på neste skive. Det vil si til neste år. Egentlig skulle det det nye og foreløpig ikke navngitte albumet deres kommet i høst, men den gang ei. Neste år kommer også R.E.M med ny skive, for hva det er verdt å vite.

34 ikon

I’m Not There er en ny film om Bob Dylan som virker svært så besnærende.

Skuespillere som Cate Blanchett(!), Richard Gere, Christian Bale og Heath Ledger er på rollelisten og de kommer alle til å spille 66-åringen – som kan sies å være i ferd med å bli spist opp av myten om seg selv – i ulike faser av livet hans. Oppsiktsvekkende er det også at filmen ved premieredato i USA 21. november, kun vil bli satt opp på fire kinoer, deriblant velrennomerte Film Forum i New York.

I hvert nummer av IKON *utfordrer vi artister og

andre kultur­personligheter til duell i anmelderi.

Marte Wulff er artist og låtskriver. Hennes andre album, Safety Pins, kom i vår.

Hva er ditt mest minneverdige møte med Nick Drake?

– Mitt første møte var da jeg hørte River Man hos en kompis i Bodø.

Det var litt belærende stemning i rommet, jeg pleier normalt å være skeptisk til musikk som folk skal prakke på meg. Derfor ble møtet desto mer overrumplende. Jeg husker at jeg ikke forsto hvordan noe kunne være så vakkert, og at jeg gråt av glede inni meg.

Hva er ditt mest minneverdige møte med Nick Drake?

– Jeg stiftet første gang bekjentskap med Nick Drake en høst for rundt syv-åtte år siden, og det var Five Leaves Left som gjaldt. Det var en spesielt mørk høst på flere måter, og jeg utviklet et dypt avhengihetsforhold til den platen. Min generelle sinnsstemning og stemningen på platen var i perfekt harmoni.

Nick Drake Family Tree

Universal Music

Nick Drake (1948 –1974): En av singer/songwriter-tradisjonens mest betydningsfulle stemmer. Ingen av utgivelsene hans solgte mer enn 5000 kopier ved første trykk.

Hva hadde musikken din vært uten Nick Drake?

– Jeg hadde ingen referanser foruten Nirvana, hip-hop-samples og heavyballader da jeg begynte å lage sanger på akustisk gitar. Det å opp­ dage Nick Drake åpnet en ny verden for meg. Andre inspirasjonskilder jeg har støtt på etter hvert har også vist seg å være inspirert av han, så mye tyder på at musikken min hadde manglet en dimensjon uten Drake.

Bitter smak

Nick Drake fra lille Tanworth-in-Arden i England debuterte med Five Leaves Left i 1969. Platen ble forbigått, og til tross for et mer kommersielt uttrykk på det følgende årets oppfølger, Bryter Layter, ville det seg ikke for den unge folk-artisten. Hans forventninger forvandlet seg til depresjon.

I 1972 dukket intense Pink Moon opp. Med sine beskjedne 28 minutter, skulle den vise seg å fremstå som den ultimate innspilling av introvert melankoli. Men den slo heller ikke an.

Alt de neste tre årene hadde å by på, var depresjon, isolasjon og rus. En novembernatt i 1974 dør Nick Drake, bare 26 år gammel av en overdose anti-depressive tabletter.

Det kan synes en tanke ironisk at musikkpressen i ettertid til stadighet trekker Drake frem som en av de mest innflytelsesrike artistene de 50 siste årene, at han nærmest ustanselig blir referert til, at salget av hans musikk nå er god business og at det har oppstått et marked selv for demomateriale og coverlåter.

Det fortoner seg minst like ironisk at det nå kommer en offisiell utgivelse av slike demoopptak. Inne i det pene plateomslaget på Family Tree finnes det til og med et brev til Drake fra hans søster, hvor det står at hun beklager at denne utgivelsen kommer, men at det var nødvendig for å få bukt med bootlegs.

Jeg mener at dette materialet på sett og vis har livets rett; men at det passer best inn på en uoffisiell utgivelse, hvor det forblir obskurt og ikke offisielt distribuert. Family Tree er i hovedsak basert på et bånd med hjemmeopptak fra tiden før Five Leaves Left, og det finnes en bootleg av hele dette båndet, slik det ble spilt inn, med idésnutter, resitasjon og monologer. Dette båndet gir en helt spesiell lytteropplevelse. Med Family Tree og dette albumets editering og inn- og utfading, samt dets sprikende og ukronologiske sporrekkefølge, går denne opplevelsen tapt.

Innholdet er imidlertid ikke verdiløst. Man finner gode cover­ låter som Cocaine Blues og Milk and Honey, samt enkelte originallåter som Blossom og Strange Meeting II, men alt dette har vært tilgjengelig før. Sistnevnte var dessuten med på den offisielle og langt mer interessante posthume Time of no Reply.

Denne utgivelsen tilfører sannsynligvis ingenting i en hardcore fan sitt liv annet enn en bitter smak i munnen.

Magnus Eliassen

Duell*: Magnus Eliassen vs. Marte Wulff

Apropos krangling. Det er jo alltid noen som krangler og denne gangen er det New Order (tidligere Joy Division) som ikke klarer å holde styr på rekkene.

Bassist Peter Hook viser seg nemlig å være vanskelig å tøyle når det kommer til blogging på MySpacesiden sin. Interaktiv type.

Der legger han ut om hvor inn­mari opp­løst New Order er og hvor lite de to andre offisielle medlemmene i bandet har rett til å fortsette der de slapp etter siste album Waiting for The Sirens Call.

Magnus Eliassen er artist og låtskriver. Slapp sin debut, Second Grace, i fjor.

Hva hadde musikken din vært uten Nick Drake?

– Min første tanke var at min musikk ville vært den samme. Men ved ettertanke ser jeg selvsagt at om jeg kanskje ikke er direkte inspirert, så ville nok hele mitt musikalske univers ha vært et annet uten ham. Han har inspirert og banet vei for utrolig mange av de som kom senere. Disse har i sin tur satt sittt preg på verdens – og mitt – musikkbilde.

Ikke avslørt

Family Tree er utvilsomt en plate for spesielt interesserte. Men her dreier det seg imidlertid om en mann som til tross for en altfor tidlig bortgang nærmest har oppnådd legendestatus etter sin død, og det med en tilhengerskare en profet verdig.

Nettopp disse hengivne tilhengerne er årsak til at denne platen nå ser dagens lys. For å bekjempe spredning av tredje og fjerderangs bootlegs av gamle båndopptaksdemoer, og for å tilfredsstille kravet fra en stadig voksende skare av fans, har de som råder over Drakes musikalske arv bestemt seg for å ta saken i egne hender.

For de som brenner for å løse «gåten» Nick Drake, må denne utgivelsen være noe av en åpenbaring. Vi hører ham pludre og spøke mellom låtene, fnise og le og glemme tekstlinjer fordi han distraheres av familiemedlemmer som vandrer inn under opptak.

Det mest oppsiktsvekkende er likevel at ingen av bidragsyterne i coveret dveler ved hans tragiske død, eller depresjonene som preget de siste årene av hans liv. De minnes ham som en ganske vanlig, litt sky, men glad og veltilpasset fyr.

Bookleten består av tekster skrevet av mennesker som stod Nick nær i forskjellige faser av hans liv, supplert med gamle familiebilder. Blant de 28 sporene på platen er det til og med gjort plass til to låter av Molly Drake, Nicks mamma. Det hele er, som tittelen antyder, særdeles familiært og personlig.

Kanskje litt for mye av det gode.

Vi får innblikk i hele hans forhistorie: Foreldrenes musikalske påvirkning, hans inspirasjonskilder og prosessen han har gjennomgått for å bli den stilsikre musikeren vi kjenner. Det slår meg at en mann som var så privat, perfeksjonistisk og bevisst på hvordan han ønsket å fremstå, ikke ville likt å bli gått så til de grader etter i sømmene som han blir her. Avmystifisert, nærmest avkledd.

Men ikke avslørt. Hans talenter som låtskriver, gitarist og formidler av egne og andres låter er ubestridelig, og lar seg ikke forpurre av dårlig lydkvalitet eller sure nylonstrenggitarer.

Om man bifaller utgivelsen eller ei: Faktum er at den foreligger. De som ønsker det kan dykke ned i omstendighetene rundt utviklingen av en artist ganske unik i sin samtid.

Marte Wulff

Pål Espen Kapelrud

Susanna Sonata Mix Dwarf Cosmos

Dieter Schöön LaBlaza

123 456

123 456

Rune Grammofon

Et svev med stemmen

Susanna Wallumrød har tidligere gitt ut plater med Susanna and the Magical Orchestra. Sonata Mix Dwarf Cosmos er derimot debuten på egne ben. Med en imponerende liste av bidragsytere som blant annet inkluderer Øystein Greni, bror Christian Wallumrød, samt produsent og ektemann Helge Sten (Deathprod), leverer hun et inviterende og yndig stykke arbeid.

Fra før av hadde jeg bare kjenn­ skap til musikken og videoen til Susanna and the Magical Orchestras cover av klassikeren Love Will Tear Us Apart. En fremførelse som imponerte i sin elegante behandling av låtmaterialet – i stedet for den hardtslående tristessen ble låta mer en var hymne. Godt hjulpet av videoens estetikk føltes tolkningen som fornemmelsen av å oppleve et døsig musikalsk lys legge seg over originalens mørke.

Jeg nevner coveren fordi det synes beskrivende for hva lytteren møter i Sonata Mix Dwarf Cosmos – lyden av en fristilt stemme. Susanna er i seg selv oppløftende tro.

Vokal­prestasjonene er deilig uanstrengt og naturlige, slik at man ikke kan unndra seg en nysgjerrighet mot sangen.

Kanskje kunne man tenke seg at en nøktern Joni Mitchell eller en mer eterisk Chan Marshall (Cat Power) kunne ytt til samme type gehør? Stemmen er akkompagnert av et organisk lydbilde med gitarer, piano, harpe og den alltid yndige lyden av mellotron. Det er både svalt og velplassert og de harmoniske vendingene er aldri forutsigbare.

Alle sporene er sterke her, men i låter som Intruder og People Living, kommer særlig det melankolske sløret over vokalen godt frem. Refrenget «People living on the outside / People living on the wrong side», gjentas til det tar form av et ettertenksomt mantra. Ekkoet ristes ikke med det første.

Svein Henrik Nyhus

til å selge bøtter og spann med plater denne gangen også. Og det er vel kanskje like greit at det er denne mannen som topper listene, og ikke en totalt sjelløs artist. For selv om store deler av dette albumet er pregløst, viser Hawley i sine lyse stunder at det virkelig bor noe i han.

David Thorsen Frøystad

Headspin Recodings/Dotshop.se

Slitesterk eklektisme

Dieter Schöön er til tross for sitt tysk-klingende navn svensk, og debuterer med albumet LaBlaza i en relativt sen alder av 37 år. Sin godt voksne debutalder til tross, Dieter Schöön er ikke uerfaren for øvrig; han har lang, dog mer anonym fartstid i band som eksempelvis Punk Funk Union, Silverbullit og Goldmine.

LaBlaza er et eksempel på at det å gjøre ting selv kan være smart.

I motsetning til eksempelvis Silverbullit, som for noen år tilbake hoppet på post-punkkarusellen (som i det store og det hele innebar at Ian Curtis så ut til å ha gjenoppstått i litt for mange band til at det kunne være snakk om noe mirakel), viser Dieter Schöön en imponerende eklektisisme gjennom godt og vel 39 minutter fordelt på 11 låter på sin solodebut.

Med sin lo-fi-americana-electro sier det seg selv at lytteropplevelsen er nødt til å by på mangt et overraskende, til dels motsetningsfylt, krumspring.

Trass i denne musikalske eklektisismen er det unektelig noe Bowiesk over LaBlaza, og den type eksperimentering Dieter Schöön bedriver kan også finne sine likheter i hva Beck har holdt på med i sin karriere.

Videre vil det ikke være feil å si at albumet tenderer i retning av 80-talls fetisj, som blant annet innebærer uforbeholden bruk av syntetiske trommer og synther av pompøst kaliber.

Men LaBlaza balanserer vel­ lykket et slikt uttrykk, ved blant annet å lefle med andre, distinkt annerledes uttrykk, slik låten Warm Hearts er et eksempel på.

Den går langt i å hinte i retning av Kraftwerks minimalistiske, krautaktige monotoni. Eller Everyone Must Leave, som på absurd vis høres ut som om Jason Pierce (Spiritualized) skulle ha skrevet Alphavilles Forever Young. Åpningssporet Manuel, en låt som kunne ha vært Death in Vegas verdig, er også vel­ lykket i all sin indie­club-sjarm.

For den som venter på umid-

Richard Hawley Lady’s Bridge Mute/EMI

123 456

En dyktig kopist

Richard Hawley slo for alvor gjennom med Coles Corner for et par år siden, med sin behaglige croonerrøst sjarmerte han seg inn i sjela på flere generasjoner nordmenn samtidig, og med hyppige besøk her i landet ble han på sett og vis det vi på godt og vondt kjenner som en norgesvenn.

Som på sin forrige plate tar Hawley nok en gang utgangspunkt i hjembyen Sheffield.

Tittelen, Lady’s Bridge, er navnet på en bro som tidligere forente den rike delen av byen med den fattige. Og Hawley kommer naturligvis fra den fattige siden.

Det er egentlig vanskelig å mislike Hawley med sin kjærlighet til hjembyen, nostalgiske stil og joviale framtoning. Men blir det nødvendigvis god musikk av det?

Dette er først og fremst en velprodusert plate. Vi får servert store arrangementer med strykere og messing, det er pompøst og velarrangert, akkurat slik denne type popmusikk skal være. På det tekniske planet har Hawley absolutt levert en god plate, men det svikter dessverre i den personlige framføringen av stoffet.

På det jevne blir han rett og slett for kjedelig. Mest av alt fremstår han som en kopist, en dyktig sådan, men like fullt en kopist. En personlig tilnærming til stoffet er ofret til fordel for et bortimot perfekt ytre.

Av og til glimter han dog til.

På låter som Serious og Dark Road hvor Hawley flørter vilt med rockabilly og country, ser vi konturene av en artist som makter å forene det nostalgiske med egenart. En lar seg sjarmere og opplever en ny nærhet til gammelt stoff.

Richard Hawley kommer nok

Matias Tellez Tamias Mellez

Gjøa Recordings/Sonet

123 456

Løp og lek

Hadde noen krevd en merkelapp på dette, kunne jeg til nød kommet opp med på noe, men selv om Tamias Mellez kan ødelegge dagen for kategorinevrotiske nerder, har vi andre fått tilgang til et fantastisk fyrverkeri av spennende, musikalske partikkelbindinger. Den kjemiske sammensetningen kunne selvsagt vært enda bedre, og det er like mye i kjemien mellom meg og musikken jeg finner dette bedringspotensialet, om vi skal holde oss til den overnevnte billedbruken.

Hvorfor han tidvis tar frem den fløyelsmyke og P2-aktige vokalen, skjønner jeg imidlertid ikke. Det blir fort en kvitrende lerke med Bergensdialekt for mye i lille Norge. Nei, gi meg for all fremtid mer av den gnistrende vokalen, som også heldigvis dominerer plata.

Om du har god fantasi kan du forestille deg en morgenpigg og nykter Pete Doherty med glimt i øyet.

Uansett: Du er kanskje av de som har venta i 4 år på at Matias Tellez skulle slippe sin første fullengder? I så fall håper jeg du liker å leke. Vidundergutten har på ingen måte blitt voksen enda.

Det er lekne tekster, lekende og aggressiv gitarvirtuositet, lek med lydbilde og musikalske røtter, utagerende rytmefest, tullebonusspor, tulletittel og, ikke minst, leking med lytterens grense for hvor mye forskjellig en kan putte på samme plate. Vi skal vel egentlig ikke leke med fyrverkeri, men la oss gjøre et unntak.

Gunn-Ingrid Ulstein

TRE SKIVER: Erlend Ofte Arntsen David Sylvian x 3 Mange stiftet bekjentskap med Sylvian når han frontet bandet Japan, som etter hvert lot sofistikasjonen gjøre dem til herrer av 80-tallets New Romantic-bevegelse. Selv er det hans solobidrag jeg har funnet meg selv forelsket i. Utforskingen av pop- og jazzmusikkens grenseland mot atmosfærisk ambient og hans innvendige kamp med åndelige spørsmål, gjør han til en mann både å lytte til og snakke med.

Her er tre hilsener fra mystikeren som spiller 8. september på Sentrum Scene i Oslo: David Sylvian Secrets of The Beehive EMI/Virgin 1987

Dette går muligens for å være hans beste, og det akter jeg ikke å krangle på.

Den er mer eller mindre tvers igjennom akustisk instrumentert, noe som nok best av alt kler Sylvians subtile og esoteriske croonerstemme. Ryuichi Sakamoto bidrar med ytterst vakker strengetraktering.

David Sylvian/Holger Czukay Plight & Premonition Venture 1988

Den første av to instrumentale verk i samarbeid med Cans bassist. Vindlige toner gnisser mot myke og ikke altfor mørke katedralske sveip. En stemme her, et piano der, og meg hvilende midt i mellom.

David Sylvian Blemish

Samhadi Sound 2003

Sylvians første utgivelse på sitt eget plateselskap. En slags detour – som fortsatt pågår – inn i elektronika, støy og gitareksperimentering. Hans behagelige røst ligger fortsatt urokkelig over et til tider forstyrrende og motsetningsfyllt lappe­ teppe av lyd.

35 ikon

delbare hits, er nok ikke LaBlaza et album som tilfredsstiller. Men Dieter Schöön har utvilsomt laget en slitesterk debut som fortjener plassen sin i CD­­hyllen.

M.I.A Kala

skive som oppleves som full av brister når det kommer til spørsmålet om denne helheten nevnt innledningsvis. Men det kan jo selvfølgelig hende at jeg bare ikke evner å få med meg sammenhengen.

Beggars Banquet/Playground

123 456

Jeg blir med

Bevæpnet til tennene med tøylesløs og jungelrytmisk baile funk sørget M.I.A for at hverken dansegulv eller synsepenner unnslapp hennes debutalbums (Arular) urbane fortryllelse.

Det som fungerte der har i aller høyeste grad også blitt omsatt her. Minimalismen fra debuten er imidlertid som skutt i filler, og det er derfor ikke så rart at den stilmessige bricolagen totalt sett oppleves ytterligere raffinert. Med unntak av et par umotiverte låter er det ikke så vanskelig å henfalle til M.I.As gatesmarte karnevalsfering.

Erlend Ofte Arntsen

Slaraffenland Private Cinema

Rumraket/Dotshop.se

123 456

Mislykkes med det meste

Danske Slaraffenland er nok et ubeskrevet blad for de fleste, og det er kanskje like greit. De er først og fremst et band med alt for stor tro på seg selv. Et band som i sin klokke­tro på egne ferdigheter gir seg i kast med alt fra døll britrock til støy, og de mislykkes med det meste.

David Thorsen Frøystad

Moneybrother Mount Pleasure

Burning Heart/Bonnier Amigo

36 ikon

123 456

Mount Disappoint­ ment

Fortsatt Wendins såre, ustøe stemme og eksentrisk backingvokal. Fortsatt imponerende driv. Fortsatt en overbevisende ballade­ leverandør. To Die Alone var imidlertid så nær toppen av «Mount Fullkommen» at det skal mer til for å innfri.

Hvorfor droppa du filosofien om musikere som ikke fikk høre låtene før de kom i studio, til fordel for glatt og kjip vestkystlyd? For ikke å snakke om den nye Colorline saksofonen?

Gunn-Ingrid Ulstein

Erlend Ofte Arntsen

Animal Collective Strawberry Jam

Kinski Down Below It’s Chaos

Aesop Rock None Shall Pass

123 456

123 456

123 456

Domino/Playground

Den skjøre balansegang

Strawberry Jam er New York-baserte Animal Collectives syvende album. Som seg ofte ser ut til å passe for noen situert blant folkinnovatørenes rekker, er medlemmene noe løselig tilknyttet sitt eget prosjekt. Litt på samme måte som Animal Collective er – jeg holdt på å si – organisert, er musikken skrudd sammen. De gode melodiene, de plagsomme, lysglimtene, unødvendighetene, tekstlinjene som vibrerer og de som ikke gjør det: De synes alle å komme og gå som det passer dem. I noen øyeblikk inn­treffer det en slags magi i møtet mellom deres voldsomme energi og melodiske oppfinnsomhet, men denne skremmes like ofte vekk når både energien og opp­ finnsomheten blir for voldsom.

Strawberry Jam vitner i det hele tatt om at det er en veldig skjør balansegang mellom det blodrusintensiverende og det irriterende. Et eksempel kan være nest siste spor Cuckoo Cuckoo, som i førsten oppleves som en sval rasteplass hvor et piano lar en viss fred senke seg under den energiske vokalen, men det sprekker liksom i det trommer og vokal begynner å mase om kapp om oppmerksomheten.

Støyen og u-rytmen tar til slutt over, jeg etterlates frustrert.

Derimot senker freden seg helt på #1, hvor svalheten beholdes hele veien ut og den karakteristiske falsetteringen tøyles. I noen sammenbindinger minner den tøyde vokalen om hva en smågal Brian Wilson kunne funnet på. Reverend Green, med en noe følsom tekst om risikosamfunnet og dets uforutsigbarhet, balanserer også godt på linen.

En distinkt og synkronisert tremolovegg holder ting på matta.

Hva gjelder plassen blant folkinnovatørenes rekker, er jeg redd Animal Collective er i ferd med å definere seg helt ut. Eller redefinere seg helt inn.

Erlend Ofte Arntsen

Subpop/Tuba

Def Jux/VME

Det skal handle om helhet

Variasjon, forskjellighet, kontraster, ulikhet: Alle er de uttrykk for en idé de fleste av oss mener gjør livet vakrere og kunsten mer interessant. Dette er ord vi bruker i positive vendinger for å navngi vårt objekts motsetningsfylte, men likevel sammhengende helhet. Hva gjør at denne helheten i noen tilfeller viser seg ugjennomtrengelig, fullstendig og derfor genial, mens den i andre tilfeller synes å være full av brister? Kanskje er det sånn at de gangene vi lovpriser kontraster, lovpriser vi egentlig vår egen evne til å forstå hvorfor de ulike bitene – eller sangene ­– i grunnen henger sammen. Åpningssporet Crybaby Blowout svir av de første tre minuttene med noe som kan høres ut som hva som hadde kommet ut av en J. Mascis (Dinosaur Jr.) fanget i Queens of The Stoneages rigide stoner­skjemaer. Boy, Was I Mad! lar noen våte ekkotoner renne utover et halvt støyende landskap tidligere definert av sånne som Godspeed You! Black Emperor og Bardo Pond (hør fløyta!), men alt dette rennende fryser til i det låten liksom «starter» og lar mer håndfaste gitarerier og trommer ta over.

Både Argentina Turner og Punching Goodbye Out Front er blant sporene som i størst grad har en type intern konflikt – i negativt fortegn – jeg overhodet ikke klarer å gripe: Noen av tonevalgene oppleves, eh, banale kontrastert mot resten av det skjer. Gitarsoloen på åpningssporet kan forsåvidt føyes til når vi nå gjør opp regnskapskontoen ved navn «banaliteter». Kinski lykkes derimot bedre på den samtidig sedate og stakkato Passwords & Alcohol og på Plan, Steal, Drive, hvor gitarambiensen får jobbe i fred over flere fine vendinger.

Down Below It’s Chaos er en

Magnolia Electric Co. Fading Trails Secretly Canadian/Tuba

123 456

Djevelen står fortsatt ved veikrysset

Jason Molina har siden midten av 90-tallet gitt ut skiver under navnet Songs: Ohio, og nå Magnolia Electric Co. Han har vandret i forskjellige uttrykk, men gitaren og den milde stemmen har fått være i fred.

Molinas univers har alltid vært sjelesøkende; kjærlighet og ensomhet, søken og oppbrudd.

På Fading Trails er også alle disse elementene til stede, vevet inn i Molinas egen visjon av bluesen.

Titlene «Montgomery», «Memphis Moon» og «Talk To Me Devil, Again» maner frem en ramme av ørkesløs vandring i sørstatene. Mange av låtene er også klassiske arrangementer i et slikt henseende; kassegitar, skarpe vibrerende toner og stødige rytmer. Det er ingen store overraskelser her, men gleden er stor når man gjenkjenner lyden av erfaring og kløkt. Slik som hos mesteren Will Oldham, som Molina for øvrig har samarbeidet med, er påtrykket av det emosjonelle alltid balansert med en motvekt. I «A Little At A Time» synger Molina, «I start looking back for the things I used to live by / if only I could remember them / even one of them» – en tynet gitarlyd følger og strekker sentimentet.

Inntrykket av de gode låtene er regjerende over hele fjøla, men starten er nok best. «Don’t Fade On Me» er en renskåret opptreden og «Lonesome Valley» glimrer i det varme orgelkompet. Det bør nevnes at Fading Trails er del av en storslått 4-discs utgivelse kalt Sojourner. Den skal være i butikkene nå, så gå og bli kjent med denne like fullt håpefulle som håpløse romantikeren.

Svein Henrik Nyhus

Aesop fabulerer

None Shall Pass er «indie-hiphop-helten» Aesop Rocks femte fullengder, det første på omtrent fire år. New Yorkeren, som siden sist har giftet seg og flyttet til San Francisco, er ekstremt elsket av en del dedikerte fans, og ukjent av langt de fleste. Dette albumet gjør neppe så mye for å forandre dette bildet. Vi får fortsatt mørk og innadvendt hiphop, støyende og intenst, intelligent og fullt av svart humor, og på en merkelig måte underholdende.

Produksjonen på None Shall Pass er i hovedsak delt mellom Aesop selv og hans samarbeids­ partner over lang tid, Blockhead. Aesop selv favoriserer et ganske kaotisk og krevende lydbilde, ofte tungt og amelodisk, noe som kan tippe mot det litt for intense i kombinasjon med tekstene. Blockheads spor, imidlertid, har ofte det lille, lyttervennlige ekstra, enten i samplene eller i komposisjonen, som gjør at sporene føles mer som fullbyrdede låter, ikke bare beats og tekster. Det superfunky synthsampelet på tittellåten er et godt eksempel på dette.

Helhetlig sett føles det som om influensene har beveget seg litt bort fra jazzen og mer mot den skitne bluesen, noe det akustiske bonussporet er med på å bekrefte.

Men det er særlig én ting som setter Aesop Rock i en egen klasse, og det er tekstene. Aesop lirer av seg tighte, ordtunge og intense vers, så stappfulle av metaforer, bokstavrim og svimlende assosiasjonshopp at det krever sin mann for å de­chiffrere det hele. Enten ligger det en klar, om enn kryptisk, tanke bak minst 90% av det, eller så er Aesop mer eller mindre gal – i begge tilfeller er resultatet langt mer interessant enn andre rapperes beskrivelser av sine bilparker og/eller harem.

Hans Ivar Stordal

100% objektivt: Der solen aldri skinner

100% objektivt er en plateanmeldelse som tar seg noen friheter

Jeg kan ikke unngå å tenke på tilfeldig­hetene som gjør at disse to passeres i stillhet.

Film School Hideout

Beggars Banquet/Playground

123 456

Stedvis, tidvis

Dette er ikke stor musikk. Men er det verdt å høre på? Er det verdt å bruke tid på? Kommer nok an på hvordan vi vurderer verdier i musikkens verden. For dem som verdsetter popmelodiøse tonelinjer innrammet av atmosfæriske lydkulisser (noen kaller det nok shoegazer) uten

å sette for høye krav til kreative arrangementer, harmonier og genremessig utforskertrang, er Film Schools siste utgivelse noe å åpne ørene for. Har hørt det meste før, om enn ikke alt.

Trendy? Ja, på indievis. Men hva gjør vel det? Musikk er musikk.

Denne musikken gir ikke inspirasjon til mange ord, men det trenger den vel heller ikke. Kanskje er det et kvalitetstegn(?).

Noen vil nok mene det. Jeg sier ja og nei – en stund, men ikke for lenge. Stedvis og tidvis, men ikke alltid.

Asle Eikrem

B’eirth eller B’ee, har siden midten av 90tallet vært frontfigur i den eksperimentelle folkgruppa In Gowan Ring. Med sine tungt psykedeliske komposisjoner og rike instrumenteringer pakket inn i et tykt lag av mystikk, har gruppa kultstatus og en stadig voksende fanskare av mørke sjeler verden over. Fortune And Folly er andrealbumet under navnet Birch Book. Selvutnevnte litterære forbilder som Kierkegaard, Raine og Wilson setter tydelige spor både i tekst og atmosfære. Fortune And Folly er fylt til randen med vakre, minimalistiske og tidløse stykker musikk hovedsaklig bestående av naken vokal og kassegitar. En glimrende utgivelse fra skyggesiden i den moderne folkens tid, som på alle måter fortjener mer sol i sin retning.

Skyggen ligger også tungt over den tidligere irskimmigrerte, men fullnorske duoen Thinguma*jigSaw, som i disse dager slipper debutskiva (Awakeinwhitechapel): Et spennende konsept sentrert rundt Jack the Ripper og det refererer således til et indre Whitechapel – massemorderens herjingssted – i oss alle. Resultatet er en kullsvart suppe kokt på tradisjonell folk, historisk avantgarde og skrekkstemninger hentet fra film, så vel som moderne poesi. Kanskje trives de best gjemt inne i skogen der sola aldri skinner, men ønsker du en småparanoid og styggvakker høst, hjelper du de ukjente helter nærmere en plass i solen.

Morten FInslo Birch Book spiller 21. september i Maridalen Kapell i Oslo.

Thinguma*jigSaw spiller 6. oktober på Sound of Mu i Oslo.

Caribou Andorra

Merge/City Slang/Bonnier Amigo

123 456

Caribou gir mer

Dette er heller ikke stor musikk. I min verden er den likevel noe nærmere det enn hva tilfellet er med Film School.

De befinner seg nemlig i mye av det samme sjangermessige landskapet. Men hos Caribou gir melodiene mer, lydbildet er fint balansert mellom skrangel

Bud Fox

123 456

Teflon­ belagt mageplask

Melodramatisk pop fremført med en herlig svengelsk vokal, i ånd et naivistisk nikk tilbake i tid. Joda, dette kunne blitt riktig så hyggelig. Det hele fortoner seg dessverre som et realt mageplask, da låtene til de grader er teflonbelagte og preller av som speilegg i en ny stekepanne.

David Thorsen Frøystad

Okkervil River The Stage Names Jagjaguwar/Tuba

123 456

Tekstlig kjensle

«This is a life story / so there’s no climax» synger frontmann Will Sheff. Opp­følgeren til Black Sheep Boy er et album som nettopp dyrker narrativer og fiksjoner som substitutt.

Dette er en affære fylt av kjensle hvor tekstene i hvert fall spiller halvparten av rollen, men hvor vokalen kunne tidvis tjent på en nedtoning. Gode låter.

Svein Henrik Nyhus

St. Vincent Marry Me

Beggars Banquet/Playground

og vellyd, arrangementene prøver i alle fall å strekke seg i spennende retninger, og man kan ane en viss behagende frigjorthet på disse nivåene. De koser seg eksempelvis litt med den psychedelia vi kjenner fra tidlig Pink Floyd og Byrds uten å bli klamme og kjipe.

Alt er selvsagt verken fryd eller gammen. Vokalen blir i lengden vel masete og statisk i all sin poppa flyt. Låtene er varierte i både positiv og negativ forstand – både i gjennomførelse og kvalitet. Alt selvsagt slik jeg vurderer det. Til dere som ikke kjenner meg, men likevel fornemmer en eller annen form for tillit til det jeg gyter ut her og nå: Denne plata er verdt å sjekke ut. 4 eller 5? Jeg vippet Film School opp til 4’ern og ser meg derfor tvunget til å vippe Caribou samme vei.

Asle Eikrem

123 456

Kjærkom­ ment frieri

St. Vincent, eller 26-årige Annie Clark, kalles gjerne «multi-instrumentalist», naturlig når coveret på Marry Me krediterer henne med 14 instrumenter (!). Så har hun da også «maksimalistisk» påvirkning fra å spille med både Sufjan Stevens og Polyphonic Spree. Ironisk nok fremstår stemmen hennes, i tillegg til det sterke og egenartede låtmaterialet, som det instrumentet hun nyttiggjør seg aller best. På sitt beste har Marry Me noe både tidløst og tidsriktig-indie-popt over seg, med melodiske låter jeg med glede får på hjernen, og som på sitt verste er bitte­ litt masete – langt fra det verste jeg kan si om musikk.

Hans Ivar Stordal

37 ikon

sanne kaos oppstått i kjølvannet av allmuens omfavnelse av do-ityourself-estetikken, som dominerer (dominerte?) musikken til bevegelsens frontfigurer Devendra Banhart og Joanna Newsom, oppleves imidlertid distink­sjonene som visket vekk av over­ivrige Birch Book Thinguma*jigSaw journalister.

Fortune & Folly (Awakeinwhitechapel) De topper i alle fall Helmet Room Recordings 2006 Deserted Village 2007 kritikernes årslister, hipsternes kredbarometere og tapetserer Platekompaniets «bestselger»-vegFreakfolk, psychfolk, neofolk, New Weird ger; Espers, Antony & the Johnsons, Nadler, America, eller til og med noen ganger noe så Animal Collective, Bunyan og Six Organs banalt og enkelt som bare folk. Disse uttryk- of Admittance. Å si at de lever det gode liv kene er blitt slengt ut ukentlig av musikk­ og nyter stor suksess blir selvsagt å dra strikskribenter – og, jada, meg selv inkludert en ken langt, men til å være artister håndfull ganger – de siste fire-fem årene i med sine referanser hentet fra en temmelig progressiv kurve. Er det noe obskure subkulturer og teknisk system i sjangerrotet eller er det bare nok et eksempel på vår trang til å putte mest mulig i den samme, trendy båsen? Har Devendra Banhart banet vei for et liv i semikommersiell solsteik for alle eksentrikere som plukker på strenginstrumentet sitt på en måte slik at alskens blekker føler de kan trekke referanser tilbake til Jansch, Fry eller Perhacs?

Så lenge det bare er deg og musikken i hele verden er sjangersetting fullstendig naivitet som musikalsk hovedfilosofi, irrelevant, og særlig subsjangersetting som gjør de det kommersielt sett godt. Alle de det her er snakk om. Men skal man formidle ovenfornevnte har minst én god/svært god noe om plata er sjanger åpenbart et greit plate på samvittigheten, men når jeg sitter holdepunkt, så lenge man enes om nevnte med to så gode utgivelser i hendene som jeg holdepunkt naturligvis. For er det egentlig gjør akkurat nå, kan jeg ikke unngå å tenke noen som lenger kan huske hva som skiller på de tilfeldighetene som gjør at de passeres freakfolk fra New Weird America, eller i stillhet. psychfolk fra neofolk? Sant nok, hårfine Bobin Jon Michael Eirth (Birch Book), historiske forskjeller eksisterer. Men i det som opererer under kunstnernavnene

Shout Out Louds Our Ill Wills

Homo Sapiens? Mai æss! bøker & tegneserier DRYPP FRA HØSTENS BOKUTGIVELSER De fleste forlagene har, i skrivende stund, enda en gang ristet av seg sine høst­lister til folket. Her er noen kommende bøker som på et eller annet vis fant sin vei til denne spinkle, lille margen: Ingvild H. Rishøi La stå Gyldendal

Rishøi, også kjent fra magasinet Avsagd Hagle, novelle­ debuterer med syv fortellinger hvis karakterer alle er «fjerne for verden, men samtidig fulle av følelser for den.»

Frode Grytten Rom ved havet, rom i byen Samlaget

Ti noveller inspirert av ti Edward Hopper-bilder som «mest av alt er en ekskursjon inn i kjærligheten.»

Aage Borchgrevink Den usynlige krigen Cappelen

En noe uvanlig reise­ skildringen fra de områder man ikke helt vet om det heter «Russland» eller «Tsjetsjenia».

Vi blir lovt «sterke beretninger om krigens grusomheter, og om hvordan mennesker bevarer sin menneskelighet i u­menneskelige situasjoner.»

Cornelius Jakhelln Gudenes fall Cappelen

Det åpner med en Blodball­ kamp, noe som ligner en krysning av Harry Potters favorittsport Rumpeldunk og Snorresagaen, men som ender i Ragnarok. Underveis raljeres det over både kongehusets hang til å være en del av folket, og folkets ønske om å leve som konger, over religion og religionskritikere.

Cornelius Jakhelln har fått mye oppmerksomhet for sin debut­roman Gudenes fall. Helt fortjent. Boken er et oppkomme av ideer, tankespinn og original språkbruk. Sper man på med gode doser av høykultur, filosofiske betraktninger, utallige popkulturelle referanser til blant annet Douglas Adams’ Hitchhiker’s Guide to the Galaxy, Neil Gaimans American Gods og særlig musikk av typen «blækk

Aschehoug

En debutant som har skrevet en roman om det «livet man aldri helt våget å velge», men som det muligens ikke er for­ sent å innta.

38 ikon

Cappelen

Siste bok i trilogien Skandinavisk misantropi. Homer Simpsons stemmegiver Dan Castellenata dukker visst opp og «blir involvert i miljøet rundt den «voldsintellektuelle» Slaktus, som er hjernen bak» et livsfarlig og smittende dataspill.

Odin, er sentrale i handlingen.

Han er frustrert, tvunget under jorden av kristningen av Norge.

Han bruker tida si til å se på TV, røyke dyre sigarer og drikke god skotsk whisky sammen med sin eneste venn, sølvdvergen Hornbore.

på kornet. I stedet for å spille om penger, spiller man om menneskeliv. I den grusomste paragrafen, som Jakhelln kaller kapitlene sine, blandes kjønnslemlesting av kvinner med nazitorturen i fangeleirer under andre verdenskrig.

Spørsmålet er: Kreves det en guddommelig inngripen for å stoppe destruksjonstrippen mennesket er på?

Odin er i ferd med å angre på at han skapte menneskene. Som han selv sier: «Å utvikle liv er en form for teologisk eksperimentering, i de fleste tilfellene viser resultatet sei å være verdi­ løst». Spørsmålet er: Kreves det en guddommelig inngripen for å stoppe den destruksjons­ trippen som mennesket er på?

Fortellingen bygger opp mot klimakset: Götterdammerung, eller Ragnarok. Omtrent som Bibelens Apokalypse, eller det store slaget i Ringenes Herre.

Boken kunne i en annen form vært en samling kritiske essays. Et felles tema ville da være raseri og oppgitthet over menneskene og deres ond­skap.

I et kapittel ser Odin på et talkshow mistenkelig likt TV2s Deal Or No Deal i oppbyggingen. Kapittelet tar både gameshowet og reality­sjangeren

Den refererende stilen, fri for patos, gjør det grusomme verre, fordi følelsene er fraværende.

Omtrent som en detaljert og oppdatert versjon av Bjørneboes Bestialitetens historie med Brett Easton Ellis’ kjølige, språklige avstand til hendelsene.

Alt i alt uttrykkes det en skepsis til menneskeheten. Vi klager over detaljer: «Prioriteterer stjernekrig fremfor sult», bygger gjerder rundt oss («trekker opp grenser der naturen ikke har gjort det») og er destruktive mot hverandre og mot jorda. Vi styres av demoner, små strukturer som dekoder virkeligheten slik vi ser den, og slik skaper virkeligheten slik vi oppfatter den.

Men det hele gjøres, utrolig nok, på en måte jeg ikke har lest maken til. Som Odin sier det: «Homo Sapiens? Mai æss!».

Emil Christiansen

Mellom stillstand og motstand

Kari Fredrikke Brænne Av en annen verden

Abu Rasul Unfun

føkking sjittmetall», så er man der. Nesten.

For å ta de svake sidene først: Slutten er noe av et antiklimaks, og viser bare at historien gjentar seg selv. Jeg har også problemer med å forstå rollen Sigmund, Odins «fortapte sønn» spiller.

Han er med i noen kapitler, som en prototyp på tenåringsangst, preget av at han ikke føler nærhet til sine foreldre som lever i et dårlig ekteskap. Mulig er det for å vise at selv gudene har familieproblemer, men utover i romanen forsvinner Sigmund nærmest sporløst. Boken hadde klart seg uten.

Bruken av fonetisk språk har fått mye omtale. Den varierer i dialekt etter hvem som har fortellerstemmen. Utover i romanen blir det i større grad en tredjepersonsforteller, og dialektbruken begrenser seg til den direkte talen. Det er pussig at man gjennom å banalisere språket faktisk krever mer av leseren. Språket tvinger en til å lese tydeligere, og man får med seg flere detaljer. Å sammenligne dette med Ravi, noe som gjentatte ganger har blitt gjort, er urettferdig. Språket til Jakhelln er langt mer fargerikt.

Samtidig kommer det neppe overraskende på forfatteren. I et av kapitlene blir det ramset opp en rekke egnede vikingnavn, og midt inne i tiraden finner vi Ravi. Tilfeldig?

De norrøne gudene, særlig

Mikkel Bugge Yttersider Oktober

Mikkel Bugge debuterer med Yttersider, en novellesamling beskrevet i presseskrivet som «djerve og humoristiske historier fra eksistensens randsoner».

Fortellingene er åtte i tallet og bindes, ganske så riktig, sam-

men av en tematikk som tar utgangspunkt i situasjoner hvor karakterene beveger seg i et fravær av umiddelbar mening.

Samlingen besitter en spennende bredde i tekstene som inviterer til absorberende og dynamisk lesning. Bugge klarer å kombinere både vidd og småmørk humor i beskrivelsen av nullpunktet han plasserer persongalleriet i. Forteller­ stemmen i den første novellen Virus, tilhører et spedbarn som i et hardt og blottstillende ordelag gir uttrykk for hvor støtende det finner sin fars ansikt, samtidig som det bokstavelig talt spises opp innenfra av en morbid sykdom – passe skrudd og konfronterende. Forfatteren har uttalt i media at han med språket vil bort fra «dette tilknappede, det psykologisk latente» som visstnok er typisk for den norske novellen. I sams-

var med dette vil han beskrive ekstreme situasjoner og møter, «der det gjør vondt, der det er farlig, artig og sterkt». På et tekstlig nivå viser denne tilnærmingen seg i en konsis og ofte kort setningsoppbygging. Det under­ streker effektivt karakterenes problem med kommunikasjon, men noen steder kan stilen nok fremkomme litt over­konstruert.

Slik skrives det i Stå Stille: «Det er vinter. Ikke så lenge til jul, men lenge nok til jul så julestemningen ikke helt har festa seg». Denne litt merkelig type valg av ord­stilling gjentas i flere av novellene og jeg vet egentlig ikke hvilken hensikt de fremmer. Det skal sies at byggverket ikke raser helt sammen på grunn av disse litt snodige linjene, men det underminerer en tøddel av troverdigheten.

Prosjektet angående en beskrivelse av det ekstreme bekreftes,

men spørsmålet melder seg i hvilken grad man lar seg rive med av denne, noen ganger, dvelende eksistensielle stillstanden? Det mest interessante synes å være når hovedpersonene, som i Kraft og Nag, viser vilje til endring og drypp av refleksjon eller handlekraft. Personlige opp­hold ved et point of no return er selvsagt et sted av muligheter og forandring, men hvor appellerende er det når tegn til et aktivt indre uteblir? Eller oppnår forfatteren nettopp en ønsket respons når jeg personlig krever at det skal ytes direkte motstand til de likegyldige omgivelsene? Mikkel Bugge setter vel allikevel noe i bevegelse, ved å plassere noe som i hvert fall likner passivitet innenfor slike ytre kuriøse rammer. Det er absolutt spennende nok.

Svein Henrik Nyhus

Store spørsmål personifisert

Mohsin Hamid Den Motvillige Fundamentalist Cappelen

Litteraturforskaren Georg Brandes sa ein gong at diktinga viser at den er levande ved å sette problem under debatt. Slik sett er romanen Den motvillige fundamentalist proppfull av liv. Svært aktuelle problemstillingar blir kasta lys på: Kva er identitet? Er USA sjølv medskuldig i terrorangrepa mot landet? Kva slags konsekvensar får kampen mot terror for einskildmenneske sin fridom?

Hovudperson i boka er pakistanske Changez som reiser til USA for å studere ved elite­universitetet Princeton. Changez gjer det særs skarpt som student, forelskar seg i den vakre overklassejenta Erica, og får jobb i det prestisjetunge firmaet Underwood Samson. Men snart skal både kjærleikslivet og karriera falle i grus.

Den 11. september 2001 rasar som kjent

tvillingtårna i World Trade Center saman. Framfor fjernsynet tenker Changez i sitt stille sinn at no får USA sanneleg smake sin eigen medisin. Changez (namnet er nesten identisk med det engelske ordet for endring) sitt liv blir no brått snudd opp ned. Han blir kvalm av den kapitalistiske karusellen, og får sparken frå drøymejobben. Samstundes blir Erica lagt inn på ein psykiatrisk institusjon, og Changez blir beden om å halde seg vekke frå kvinna han er så vonlaust forelska i.

Kjærleikshistoria i boka kan tolkast som eit bilde på Changez sitt etterkvart skran­ tande forhold til USA, og kanskje óg som ein allegori over forholdet mellom USA og den såkalla vondskapens akse?

Romanen er forma som ein monolog frå hovudpersonen, fortalt til ein gåtefull

amerikanar på ein restaurant i Lahore i Pakistan, der Changez no arbeider som universitetslektor. Undervegs i lesinga undrar ein seg stadig meir: Kven er amerikanaren på restauranten i Lahore?

Korfor fortel Changez livshistoria si til ein framand mann? Er det han fortel til å stole på? Ingen av desse spørsmåla gir boka klare svar på. Dette er eit effektivt grep – slik kjenner lesaren på litt av den forvirringa som hovudpersonen slit med.

Boka er lettlest og full av elegante formuleringar, og dessutan svært kort.

Den som les Den motvillige fundamentalist får såleis mykje tankeføde og leseglede per side. Dette er ei vesentleg bok, ei bok som samstundes er rystande og rørande, ubehageleg og underhaldande.

Petter Togstad Stige

Glimtvis fryd fra ny fortellerstemme å få kontakt. Dette er alvor. Drømmen er å spille sjakk sammen med Kristoffer.

Debutanten Robert Reed Flatjord (24) har levert en annerledes roman.

Samfunnskristisk, fabulerende og tidvis absurd, men ikke surrealistisk. Hadde den vært det, hadde den vært lettere å få grepet på. (Hvorfor er Edward med sin denne finkulturelle bakgrunn så vulgær og skruppelløs? Han fiser og drikker og doper seg og byr 8-åringen sin øl. Og hvorfor er han så forbaska tafatt?)

Lesningen blir en slags renselse: Det er befriende å le av slagget i andres liv.

Fortellingen åpner som et skudd, men dabber av underveis. Kanskje blaseres begeistringen over dette nye «flatjordske». Kanskje er det fordi Edward og hans verden framstår for karikert til å gripe mer enn overflatisk. Lesningen blir mer en slags renselse, en katarsis:

Det er befriende å le av slagget i andres liv. Om bokappetitten avtar underveis, er kapittelåpningene uansett litterære lysglimt å fryde seg over. Og til tross for at hovedpersonen virker litt kort, kan man ikke annet enn å heie på ham. De lange linjene bakover er brutt, og Edward har mer til felles med døde enn levende.

Han kan ikke skilte med noe. Identiteten hans henger i løse lufta. Det gjør ham så desperat ensom at han begynner å hallusinere – som om han suger synet av bestefaren og oldemoren til seg. Olde­ faren forklarer ham at de er bølgelengden han har mistet, at alle mister den i blant, men at den for Edward forsvinner helt.

At bestefaren – som en hallusinasjon – forklarer Edward galskapens logikk, at det er han selv som påkaller de døde, er psykologisk interessant. Og for Edward virker innsikten helbredende. Likevel er det farsrollen og hans omvendte klassereise til campingplassen som lysner hans sinn og vender det mot framtida.

Han begynner dessuten å skrive ned opplevelsene sine. Ved å handle og skape skimter han konturer av seg selv og sin plass i verden.

Det er spennende når man kan skjelne

En historie på grensen

Enki Bilal Monster-tetralogien Egmont Serieforlaget

De fire bøkene som utgjør den nylig oversatte Monster-tetralogien er en dys­topisk fremtidsvisjon, nedkommet av den lange og kompliserte konflikten i det som tidligere het Jugoslavia. Historien følger den foreldreløse hukommelses­ spesialisten Nike Hatzfeld, og den åpner med hans erindringer fra sine første levedager. Samfunnet har på mange måter gått av hengslene, ekstremistiske grupper terror­iserer befolkningen, og maktfordelingen i samfunnet er kaotisk og uklar. Hatzfeld begynner et søk for å finne to andre foredreløse barn, født få dager etter ham selv, i den tro at et spesielt bånd eksisterer mellom dem og at han, som den eldste, er de andres beskytter.

Tegningene alene rettferdiggjør kjøpet av boka. De er stemningsfulle og vakre, selv når de beskriver grusomheter. Den er tegnet med kombinasjoner av gråtoner og farger, og er detaljert og kunstferdig utført. Det er tydelig at det visuelle er tatt på alvor i Enki Bilals verk, og det kan være en av forklaringene på hvorfor det har tatt nesten ti år å fullføre de fire bøkene.

Handlingen er kompleks og mange tråder knyttes mer eller mindre sammen underveis. Noen ganger er historien på grensen til å være forvirrende, men leseren er i så fall ikke den eneste som blir forvirret. Personene selv mister kontrollen, ikke bare over sin egen situasjon, men ofte også over sin egen identitet. Science

Robert Reed Flatjord Edward Nansen Damm

en ny fortellerstemme i koret av norske samtidsforfattere. Robert Reed Flatjord fortjener applaus. Hva samfunns­kritikken i romanen koker ned til, er vrient å si.

Den glipper som et såpestykke mellom hendene på en. Men hva gjør vel det, når alt kommer til alt?

Marte Breivik

fiction er etter min mening som skapt for å stille spørsmål ved hva som utgjør det vi kaller menneskelighet og identitet.

Sjangeren synes ofte interessant i den grad forfatteren eller regissøren gir sitt perspektiv på slike spørsmål. Enki Bilal maler sitt syn på en effektiv, om enn inn­ viklet måte, i det personene selv ikke vet hvorvidt de er mennesker, kloner eller maskiner.

Monster-tetralogien har en kompleksitet og en originalitet i både tema og historie som gjør den til svært interessant lesning.

Den er en marerittaktig fremtidsvisjon med cyberpunk elementer, ekstreme kunstteorier og referanser til vår tids- og vår nære fortids konflikter og kriger.

Andreas Kumano Chernus

39 ikon

«Jeg har hørt broren min gråte to ganger.

Den andre gangen var jeg rundt fjorten år gammel og kom tidlig hjem fra skolen fordi jeg hadde pisset på noen sko som ikke tilhørte meg...» Slik åpner Edward Nansen. Utgangspunktet er besteborgerlig. Edwards far nekter å gi sine fabrikk­ ansatte lønnsøkning og barrikaderer seg i herskapsboligen. Et skremmeskudd med salongriflen treffer hushjelpen og dreper henne. I løpet av det neste året mister Edward og storebroren Otto faren bit for bit. Familiens glansdager er over.

Otto begynner å slite for å fylle farens sko. Men Edward er udugelig i voksenverdenen. Han sklir ut og blir en slags hippie. En venn han får i kebabsjappa gir ham smaken på kasserte tabletter av Tulin Ambrosia − et narkotikum for fødende hester. Men for Edward føder virkelighetsflukten bare tomhet og tankesurr.

Institusjonsbesøk hjelper lite. Ottos oppstrammende omsorg hjelper litt. Slik tikker livet av gårde. Prosjektet med å oppsøke og bli kjent med sønnen Kristoffer på åtte år blir et vendepunkt for Edward. Han flytter ut på en campingplass der sønnen og moren hans ferierer, og prøver på klumset, men oppriktig vis

40 ikon

Verdibevisst?

Ansvar for framtida

KrF vil ha:

KrF er kanskje ikke verdens kuleste parti. Men vi bryr oss.

Om enkeltmennesker, om fellesskapet og om miljøet. KrF tør å tråkke noen på tærne når menneskeverdet utfordres. Vi våger å være litt kjipe og si at miljøet faktisk er viktigere enn billig bensin. Og vi glemmer ikke verdens fattige i valgkampen – selv om ingen av dem har stemmerett i Norge.

t t t

Over 500 unge, idealistiske KrF-kandidater står klare til å ta ansvar for framtida etter høstens valg.

t

Bruk hjertet. Og hodet. Og stemmen.

t

Studentrabatt på alle kollektivtilbud og klimasatsing i alle kommuner.

Kulturkort for ungdom i alle fylker, som sikrer reduserte priser på kulturtilbud. Økt utdanningsstipend og økt inntektsgrense for studenter med studielån.

Styrking av helse- og psykiatritilbudet for ungdom.

Flere ”fair trade”-kommuner med vennskapssamarbeid med fattige land. www.krf.no

SUPERHELTENES FRIHETSTAP giganten Marvel

dreper en av sine

eldste superhelter, dreper de også

et av de viktigste

amerikanske prinsippene: retten til frihet!

Tekst: Tonje Tornes Bilder: Marvel Comics

Når Captein America blir skutt på vei inn i et amerikansk rettslokale, er det en såpass stor hendelse at CNN lagde en egen sending på «drapet», til tross for at det kun var en tegneseriefigur som ble drept.

Forlaget Marvel er morderen, og naturlig nok er ikke Captein America så kjent her til lands som andre superhelter forlaget har foret oss med de siste femti årene. For å nevne noen: Spiderman, Fantastic Four, X-men og Daredevil – alle kjent fra filmene om dem.

I år har Marvel laget en episk saga som berører og forandrer alle heltene i universet deres. Dette kalles en crossover, der samtlige Marvel-titler blir berørt av hendelsene.

I tjue år har slike crossovers fungert som en effektiv måte å få fansen til å kjøpe flere blader, men sagaen Civil War går langt utover det vanlige salgspotensialet, for det er umulig å ikke tenke på USAs politiske situasjon når en leser disse bladene.

Barnedrap. Greia er at noen middelmådige helter driter seg

ut og går til angrep på superskurker rett ved en barneskole.

Kampen fører til at hundrevis av skolebarn dør, og hastelover blir laget i kongressen for å hindre gjentakelse av en slik tragedie. Dermed blir det lovpålagt at alle helter skal stå fram med fullt navn, registreres av myndighetene og brukes som en spesialtrent polititjeneste, med lønn og ordrer fra presidenten.

Noen superhelter godtar loven, andre gjør opprør.

Dermed er borgerkrigen i gang. Det er to gamle venner som står mot hverandre: Geniet, mangemillionæren og pragmatikeren Tony Stark, alias Iron Man kjemper myndighetenes sak, mens soldaten, idealisten og besluttsomheten selv: Captein America, kjemper prinsippenes sak. Sistnevnte har vært en fast tegneseriefigur siden 1940-tallet og Marvels symbol på det beste med Amerika, nemlig friheten!

Frykten styrer. Derfor er det ikke rart at kapteinen går

til motangrep på loven som han mener at er en personlig invadering av den menneskelige friheten. Han mener at myndighetene nå vil tvinge alle helter til å gjøre det de vil, uavhengig av hvilke handlinger de ber om, samt at han er redd for heltenes pårørende som kan bli yndede gissel for

Som i vår verden. Parallellene i denne historien til USAs

Patriot Act og reaksjonene på 9/11 er umulige å overse. En kan kanskje slenge på at det er paralleller her til hele Vesten.

«Kampen mot terror» har ført til at mange land har latt myndighetene ta en bit av folks personlige frihet for å sikre dem mot potensielle terrorister. Sjefredaktøren i Marvel, Joe Quesada, innrømmer dette og sier at det er umulig å ikke være politisk når man skriver tegneseriehistorier i dag, for alle unger i Amerika har hørt om Patriot Act, alle vet at den personlige friheten nå er mer begrenset enn den var tidligere, og nesten alle godtar det.

I Civil War får faktisk Captein America og hans med­ svorne overtaket på situasjonen til slutt. Midt i New York kjemper helter mot helter, men i det Captein America skal til å gi Iron Man det avgjørende slaget, blir han overfalt av sivile tilskuere som prøver å stanse ham. Sjokkert innser han at kampen nærmest har ødelagt halve byen, og at ingen av menneskene der synes det han kjemper for er verdt det.

Dermed overgir han seg, og tenker å spare argumentene til rettsaken som må komme. Men på vei inn dit blir han skutt og dør, mens Iron Man gråtende må innrømme at dette ikke var verdt det, ikke i det hele tatt.

Urovekkende. Som leser blir man også enig med Iron Man

– det er ikke verdt å dø for den type frihet. Menneskets eksistens handler om å tilpasse seg, og i krig må de fleste prinsipper falle.

Samtidig har teamet bak Civil War gitt oss denne erkjennelsen med en ganske så bitter pille, for mange av oss ønsker jo at vi ville ha kjempet hvis vår rett til å tenke, handle, tro og mene hadde blitt innskrenket. Likevel har denne superheltsagaen vekket en snikende mistanke i oss om at nei, vi hadde kanskje vært pragmatiske nok, redde nok, idiotiske nok eller blinde nok til å ikke kjempe.

41 ikon

Når tegneserie-

skurker som vil hevne seg.

Iron Man mener at heltene heller må samarbeide for å påvirke loven, samt at de må innse at folk flest heller frykter dem enn ser opp til dem. Maskene de fleste heltene bærer er en av grunnene til redselen.

Det interessante er at de begge har rett: Captein America har rett i at dette strider mot heltenes personlige frihet, at dette er tvangsregristering av lovlydige borgere, at USA ikke skal la frykt få ødelegge for viktige prinsipper.

Mens Iron Man svarer at prinsipper ikke styrer verden lenger, det er det følelser som gjør. Føler folk frykt, så bryr de seg ikke om hva som er det rette, de vil ha det trygge.

David Lynch

Kunsten å fortelle Gjennom Inland Empire får vi nok en gang muligheten til å krype inn i sjelen til en av vår tids mest fengslende filmskapere.

Tekst: Asle Eikrem Foto: Filmweb

Betwixt: David Lynch (1946-) Betwixt er en artikkel­serie som tar for seg skapere som med sitt virke sier noe om forholdet mellom kunsten og eksistensen.

Dette er ingen anmeldelse. Avgjørelsen faller på dere.

Distanse. David Lynch sine filmer er en erfaring med sin

egen særlige egenart. Så vel Eraserhead, Lost Highway, Mulholland Drive som hans siste levende bilder i Inland Empire hensetter meg til forvirring – en tilstand som likevel viser seg å utfolde en rekke muligheter. Som James Joyce i Ulysses lar Lynch et vell av tråder virvles løs. Jeg vever et mønster – først ubevisst, så bevisst.

Jeg snakker om å erfare mening, ikke kun å gjøre seg i stand til å etablere rasjonelt forståelige (film-) fortellinger.

En fortelling setter sammen mer enn bare tanker. Min opplevelse av mening er satt sammen av tanker, følelser, fornemmelser, vilje, kropp og så videre. Jeg erfarer med hele mitt vesen. Lynch er kanskje den filmskaper som i størst grad evner å vekke flere av disse erfaringsmåter i meg. Min verden utvides av de mangfoldige bilder han maner frem.

Nærmere. Jeg ser fantasibilder, følelser, bilder, lyder, tanker,

og viljesytringer. Som i Twin Peaks, Lost Highway og Mulholland Drive ser jeg bilder uten tanker. De inngir frykt, begjær, sinne, anger, forvirring, glede, fred, forventning og skuffelse. Historiene pendler mellom virkeligheten «der ute» og virkeligheten «her inne» – i mitt eget hode. Jeg søker mot å finne sammenheng i tid og rom – det orienteringspunkt som lar meg gripe meg selv som mennesker. Karakterene i Inland Empire oppløses for så i neste øyeblikk å settes sammen igjen – historievariasjonene virker endeløse. Spiralen er tegnet.

Jeg møter mennesket i tiden – mysterium tremendum et fascinosum –, det er det samme, men alltid forskjellig. Det er alene, men alltid blant andre, og kanskje også hos andre.

42 ikon

Fjernere. Mange av Lynchs favorittmotiver dukker opp.

Som i Mulholland Drive vever Inland Empire fantasien, drømmen (de indre riker) og virkelighet sammen. Grensene mellom det skjulte og det avslørte utforskes. Alt dette som den moderne fortelling om meg ville holde atskilt. Lynch sin

virkelighet er alltid truet av tapte minner, vansiret mening og fryktinngytende mørke ansikter. Det er ikke lett å se hans filmer klart og tydelig – ei heller Inland Empire.

Nærmest. Virkeligheten glipper. Hvem er filmens hovedperson Nikki? Hvem er jeg? Hvilken historie om Nikki er den riktige å fortelle? Hvilken historie er min egen? Finnes det én historie som er min egen, eller er jeg dømt til å rastløst lete blant de historier som fortelles om – og til – meg? Hva skjuler de røde forhengene i Lynch sine filmer? Hva skimter jeg i det flimrende lyset? Hvorfor inngyter disse bisarre bilder følelser jeg ikke vil ha, men som jeg samtidig kjenner er ekte? Hvorfor vil han forvirre meg?

Han sier: Forson deg med din egen død – se det som en del av din storhet. Jeg skyver bildet fra meg, men likevel er det vakkert på sin egen måte. Jeg kjenner jeg liker det bisarre, men hvorfor? Fordi jeg kan skjule meg i dets skygge?

Alvoret kommer mer på distanse med et slikt ansikt, og jeg slipper å ta det inn over meg. Livet er jo ikke slik? Eller er det? Kanskje vekker disse bildene i meg sider ved meg selv jeg ikke så lett vil vedkjennes – det truende flimrende mørke som vil oppsluke meg, og som frarøver meg min mening – min egen, min kosteligste. Tørr jeg å møte alt det som viser seg i den dunkle lysning som kalles verden? Jeg ser ikke klart. Kanskje vil den briste om jeg tar imot for mye. Eller kanskje vil den, når alt kommer til alt, forskjønnes slik at endatil min egen død – døden – vil vise seg i sin mørke prakt.

Jeg vet ikke, men jeg er her fortsatt.

tid

Inland Empire David Lynch

USA, surrealistisk drama, 179 min, 2006

43 ikon

Filmografi (uten kortfilmer): Eraserhead (1977) The Elephant Man (1980) Dune (1984) Blue Velvet (1986) Twin Peaks (TV-serie, 1990-91) Wild at Heart (1990) American Chronicles (Dokumentarserie, 1990) Twin Peaks: Fire Walk With Me (1992) On The Air (TV-serie, 1992) Hotel Room (Miniserie, 1993) Lost Highway (1997) The Straight Story (1999) Mulholland Drive (2001) Rabbits (Internettserie, 2002) Dumbland (Internettserie, 2002) Inland Empire (2006)

Iran sett fra innsiden film I ØYEKROKEN Stor oppstandelse Regi: Frank Oz

USA, komedie, 101 min

123 456

Med døden som scene

Daniel (Matthew Macfadyen) og Robert (Rupert Graves) skal begrave sin far, og seremonien skal holdes i barndomshjemmet.

Høyden, bredden, dybden og lengden av hysteriske forviklinger som finner sted før, under og etter seremonien kan nesten ikke begripes. En usikker og snart inngiftet herremann får hallusinogener i seg, en dverg dukker opp med, vel, diverse info om den avdøde han vil ha penger for å ikke røpe – blant annet. Uansett: Dette ofte svært morsomme får med døden som scene en slags dybt­loddende klangbunn. En kan ane livet i dets helhet hviske at det lille og det store, det til å le av og det til å gråte av, det hører med alt sammen.

Erlend Ofte Arntsen

Sammen er vi mindre alene Regi: Claude Berri

Frankrike, drama, 97 min

44 ikon

123 456

Vakkert om felleskapets kraft

Et franskspråklig romantisk drama med Audrey Tautou i hovedrollen? Sammenligningen med Amelie fra Montmartre kan vel neppe unngås, men der den var en idyllisert og drø­mmende fremstilling av Paris, er derimot denne filmen langt mer realistisk i sin tilnærming. Vi møter fire liv plassert i en skitten og slitsom fransk by. Hverdagen er vanskelig for dem alle, og ettersom de litt etter litt veves inn og ut og inn i hverandres liv opplever de hvordan felleskap snur opp ned på alt. Tidvis fantastisk vakker og tidvis litt for søt.

Erlend Ofte Arntsen

Persepolis

Regi: Vincent Paronnaud Frankrike, animasjonsfilm, 95 min

har de siste årene blitt 123 Iran relativt ensbetydende med islamistiske, anti-vestlige og anti456 Israelske holdninger. President Mahmoud

Ahmadinejad har blitt selve bildet på Iran, der han med sitt vinnende smil og sin mørkhårete, striglete fremtoning først og fremst skaper en fornemmelse av ulv. Og vi tenker: De kan jo ikke være slik alle sammen? Eller er virkelig verdensoppfatningen deres så forskjellig fra vår som det later til?

Det er da animasjonsfilmen Persepolis kommer som etterlengtet gjest. Filmen er basert på en prisbelønnet tegneserie med samme navn og er en selvbiografisk fremstilling av en ung jentes oppvekst i Teheran og senere landflyktighet i Wien. Foreldrene er svorne marxister og den lille familien gjennomlever den dramatiske overgangen fra monarki til islamistisk republikk, samt den etterfølgende og langvarige krigen med Irak. Forfatter og hovedperson Marjane Satrapi har skrevet manus sammen med regissøren. Det er

merkbart, for filmen stråler av personlighet og autentisitet.

Persepolis er stort sett i sorthvitt og tegnet på en enkel, naivistisk måte, i stil med tegneserien, men mye mer forseggjort.

Billedstilen illustrerer den indre drama­ tikken på ekspresjonistisk vis, noe som også understrekes av henvisninger til flere av Edvard Munchs malerier. Dette gir også en viktig pekepinn på hvordan vi skal se filmen.

For selv om vi hele tiden blir forklart den storpolitiske bakgrunnen for det som skjer, så er filmen først og fremst en personlig fortelling, sett gjennom øynene til en ung jente.

Persepolis består stort sett av løst sammenkoblede minner fra Marjamis oppvekst.

Familien og omgangskretsen hennes er i stor grad dissidenter, det handler derfor mye om skremmende møter med det under­ trykkende regimet. Men like mye er filmen preget av godmodig humor fra hverdags­ livet. Talende er scenen der skolejentene får utdelt sjal på vei inn til skolen, men ender opp med å bruke sjalet i en mengde fantasi­ fulle leker. Resultatet er et unikt innblikk i et liv og et folk som vi hører lite om.

Forbudt bok, tannløs film Lady Chatterley Regi: Pascale Ferran

Belgia/Frankrike/UK, drama, 168 min

1928 kom D. H. Lawrence 123 Imed en bok som skapte enorme reaksjoner: John Thomas and Lady 456 Jane. Det erotiske innholdet sjokkerte og

fascinerte. Det var et poeng for Lawrence å blant annet utfordre forestillingen om at sex var en skamfull ting som foregikk i det mørke og skjulte. Det ble rettsak i England, publiseringsforbud i Australia og forbud med påfølgende frigivelse i USA. Lady Chatterley, spilt av César-vinnende Marina Hands, er ung og nygift. Hun flytter til en herregård med sin krigsskadde ektemann. Det kan virke som at livets monotone gjenge får livskraften hennes til å

svinne hen, men turene i skog og mark gir nye krefter. Så møter hun skogvokteren, dermed vekkes lidenskapen i henne.

Høst, vinter, vår og sommer, filmen bindes sammen av stille naturklipp, som også underbygger historiens gang. Fingre som berører mosen på treets stamme, mengdene av påskeliljer, det er scener man lett kan forbinde med en større oppvåkning. Lady Chatterley beveger seg sakte mot følelsesfri-

Filmen er likevel noe ensidig i frem­ stillingen. Marjami og hennes familie har tilsynelatende vestlige verdier og livsstil. I tegneserien gjøres et poeng ut av at familien er velstående, befinner seg i det øvre sosiale skikt, kjører Cadillac og har hushjelp, samtidig som de forfekter kommunistiske idealer.

Denne problematiseringen er ikke med i filmen, noe jeg mistenker er gjort for å skape identifikasjon hos et vestlig publikum og dermed kunne male et tydeligere fiendebilde av det islamske regimet. Det er synd.

Man kan innvende at historien ofte legger seg faretruende nær klisjéene. Alt er likevel fortalt med en såpass sjarmerende og selvironisk tone at den kommer unna med det. Mer alvorlig er det at filmen i stor grad mangler dramaturgisk oppbygning. Som i tegneserien er filmen episodisk fortalt, noe som medfølger en nokså flat spennings­ kurve. Man har forsøkt å bøte på dette med en enkel rammefortelling, uten annen effekt enn at publikum venter på et klimaks som aldri kommer. Likevel: Det Persepolis mang­ ler i oppbygning, tar den til de grader igjen med sjarme og humor.

Sveinung Gundersen

het og nakenhet.

Det kan virke som at filmen har et sterkt ønske om å være tro mot boka, noe som også resulterer i en fortellerstemme det er umulig å plassere tilhørigheten til, og en håndfull scener med forklarende tekst på skjermen, slik vi finner i stumfilmer. Det er potensiale i slike effekter, men heller malplassert her. På kioskromanaktig vis er karakterene stereotypisk beskrevet for å bestemme akkurat hva du og jeg skal føle.

«Lidenskap gir livet mening» er filmens undertittel, og det er viktig å påpeke i et samfunn hvor lidenskap er tabu, men dette innholdet, iallefall i denne innpakningen, virker noe utilfredsstillende og ensrettet i 2007.

Camilla Hoholm

Eventyrfilm uten stjernestøv

Regi: Matthew Vaughn USA, eventyr, 128 min

og prinsesser, hekser 123 Prinser og spøkelser, enhjørninger og flyvende piratskip, de finnes alle 456 der i Stardust, en romantisk og vimsete eventyrfilm som lover spenning og moro

filmen, og planen har nok vært at samspillet deres skal slå gnister og således antenne hjerterøttene til publikum. Dessverre overbeviser de ikke sammen heller. Samspillet er så tamt, og karakterene deres så kjedelige at man ikke bryr seg det spor om hvordan det vil gå med dem.

De eneste skuespillerne som klarer å bringe liv til rollene sine er Peter O’Toole som konge på dødsleiet, Robert De Niro som en noe annerledes piratkaptein og Michelle Pfeiffer som selveste sjefsheksen. Men det holder ikke, for karakterene er fullstendig endimensjonale og historien er full av klisjéer. Det filmen derimot har – og her skal jeg innrømme at det til tider virkelig svinger – er en herlig vimsete lekenhet, sporadiske utbrudd av sarkastisk humor, samt en lang rekke spektakulære actionscener.

Men stjernestøvet mangler totalt.

Sveinung Gundersen

Å ikke vite hva man vil Tatt av kvinnen

EN POTPURRI AV LYNCH Drømmende, forførende, mystiske og forvirrende.

David Lynch er en av ytterst få filmkunstnere som sikter smalt, men favner bredt.

Trollbundet ser de fleste filmene hans om og om igjen på stadig søken etter flere ledetråder, og detaljer som peker mot et svar.

David Lynch er i disse dager aktuell med Inland Empire, og her er tre av hans mindre kjente filmer.

THE GOOD:

Regi: Petter Næss

Norge, romantisk komedie

123 456

Tatt av kvinnen er prototypen på historien som har blitt fortalt til døde i norsk litteratur og film (særlig etter den opprinnelige bokas ut­ givelse) – den om den tiltaksløse og viljeløse moderne mannen. «Det var på den tiden hun begynte å komme oftere,» begynner historien om en kvinnes inntog i en uforstående manns liv. Hun er alt det han ikke er: Taletrengt, spontan, selvsikker og initiativrik. Hver gang han prøver å manne seg opp, innleder hun en akt spontan og akrobatisk sex. Og det eneste de to har til felles er at ingen av dem helt vet hva de vil.

Tatt av kvinnen forteller altså en ganske streit historie til romantisk komedie å være, men måten den forteller den på er solid og

Thomas Holm

fantasifull. Handlingen er kuttet til beinet, den treffende dialogen er mer litterær enn filmatisk (veldig vellykket), og det er fortellingen, snarere enn historien, som kommer i fokus. Symbolverdien formerlig tyter ut av en rekke scener, særlig vittig er det at all tekst som er avbildet på lerretet nærmest trygler om å bli tolket. Det er for øvrig fristende å tenke at Trond Fausa Aurvåg ble født til denne rollen – og det er ment som en kompliment.

Selv koste jeg meg med å merke meg hvor-

dan dagens sosiale rammer for kjærlighetsforhold blir viktige premisser for historien: Mange oppfatter det som uromantisk å definere eller avtalefeste et forhold, og derfor blir de to, og særlig jeg-personen, aldri sikre på hva forholdet deres egentlig er. Denne «friheten» binder egentlig begge fast i hver sin verden, og gjør at historien, hvis den ikke hadde vært kjempemorsom fiksjon, hadde vært alt annet enn komisk.

Akkurat som Petter Stormare i badebukse.

Hans Ivar Stordal

Televisjoner: – Hei, jeg stiller til valg for Volda Venstre Televisjoner er IKONs lille mediekommentar

Jeg tror det er det han sier. Jeg hører ikke hva han sier han heter, for «TV-teamet» til Volda Venstre har ikke gitt kommunestyrekandidaten sin noen mikrofon, og kamera­mikken tar inn mer trafikkstøy en valgpropaganda.

Da er det mindre alvorlig at politikerne på YouTube snubler i ord og flakker med blikket, at lyset er stygt og bildeutsnittet håpløst. Det er budskapet som skal være i sentrum, men det spørs om noen blir klokere av dette.

Video på internett er i eksplosiv vekst, og i årets kommunevalg er det amatørvideoer som skal få velgerne opp av sofaen. Har du et mobilkamera kan du få dine sekunder med berømmelse i TV-debattene, ved å stille et mer eller mindre intelligent spørsmål til politikerne. Lokalpolitikerne på sin side forsøker å overbevise på YouTube og Aftenposten. no, ved å stå rett-opp-og-ned foran kamera og messe til velgerne.

Det finnes et par unntak fra de kjedelige poltikervideoene. Sara Henriksen fra Bergen Venstre har fått med seg noen som faktisk kan noe om videoteknikk, og har laget en søt, om noe langtekkelig reklamevideo om seg selv. Arbeiderpartiets superheltvideo om

Kaptein Norge er også sjarmerende.

Men jeg tviler på om noen av videoene vil være avgjørende når folk skal velge en stemmeseddel på valgdagen. Uansett bør du åpenbart basere valget ditt på hva du synes om lokalpolitikernes hjertesaker, enn på hvordan partilederne klarer seg på TV, det er tross alt et kommune- og fylkesstyrevalg i år. Du kan ikke velge verken Jens eller Siv, bare Jan eller Roald (hvis du mot formodning bor i Volda).

Valgvideoene på YouTube har også svært beskjedne trefftall. De fleste er sett 10-40 ganger (kan vi anta at dette er mest av familie og partifeller?), noe som kanskje er like greit for partiene, med tanke på videokvaliteten.

Det er faktisk bare én YouTube-video tagget med kommunevalg som er sett riktig mange ganger: Det er et nyhetsinnslag fra TV2 under valgkampen i 2003, om da Martin Schanche, som representerte Frp, slo til en meddebattant etter en skoledebatt. Så da vet dere hva som skal til for å lykkes på YouTube, selv om dere neppe sanker velgere på det.

Anne Linn Ensby

The Straight Story (1999) Denne filmen kan med første øyekast virke som medisin mot søvnproblemer – men ser du den ferdig vil du garantert få sove godt.

Alvin Straight får vite at hans bror som han ikke har pratet med på ti år er syk.

Han bestemmer seg for å gjøre noe med det, og setter seg på gressklipperen. Alt som kan gå galt, går ikke galt.

THE BAD: Dune (1985) Dune er langt ifra så dårlig som mange vil ha det til.

Mye takket være introduksjonen av Kyle MacLachlan i rollen som Paul Usul Muad’Dib Atreides.

Selv med tidvis mye voiceover, gjør ikke Lynch vanære på Frank Herberts kultroman fra 1965 om ørkenplaneten Arrakis.

THE UGLY: Elefantmannen (1980) Løselig basert på den triste men sanne historien om John Merrick, og hans deformerte kropp. Ydmyket og misbrukt av legestanden, og utstilt som monster i Londons gater på 1850-tallet. Stikker en kjepp i hjulet til det gode i mennesket.

45 ikon

Stardust

for gammel og ung. Man har fulgt alle filmkunstens regler, karakterlisten er stjerne­ spekket og spesialeffektene er egnet til å gi deg hakeslepp. Ja, til og med historien er tatt godt hånd om, ettersom filmen er basert på en tegneserie skrevet av kultforfatter Neil Gaiman. Men ett eller annet sted på veien har man likevel klart å glemme det viktigste, nemlig magien.

Charlie Cox spiller, faktisk nokså over­ bevisende, en landsens gutt som er forelsket i landsbyens peneste jente. For å vinne hennes hånd begir han seg ut på eventyr i det magiske landet på den andre siden av en mystisk mur, og gjennom dette eventyret modnes han til å bli en ung mann. Claire Danes spiller, men ikke fullt så over­bevisende, en fallen stjerne, altså et slags englevesen, som hekser og prinser av forskjellige grunner er på jakt etter. Disse to utvikler selvsagt en romanse i løpet av

TRE FILMER:

Sole seg i helters glans Farvel Bafana Regi: Bille August

Tyskland/Frankrike/Belgia/Sør-Afrika/Italia/UK/ Luxembourg, drama, 140 min

går snart. Damen (Diane 123 Båten Kruger) skal bare gjøre seg klar, hun tar på litt leppestift.

456 Mannen hennes, James Gregory ( Joseph Fiennes), har fått ny jobb. Det gjelder å gjøre godt inntrykk, hvem vet, kanskje får han forfremmelse. Damen og de andre i følget går ombord. Under dekk reiser de andre passasjerene. De er iført lenker, de er farlige.

Båten går til Robben Island og Nelson

Mandela (Dennis Haybert) er blant fangene. Han er en terrorist og fengselsvesenet har ansatt James Gregory til å passe ekstra på. Gregory snakker nemlig xhosa og er fin til å drive avlytting. Han arbeider samvittighetsfullt, men blir betenkt når flere i ANC dør som følge av rapporteringen hans. Etterhvert tviler han på hele apartheid-regimet. «En dyp forbindelse formes mellom vokteren og hans fange, en forbindelse som nærmer seg vennskap», sier distributøren.

Fangevokteren blir venn med fangen, fangen lærer fangevokteren et og annet om likeverd og frihet. Men når blir de venner? Filmen viser det ikke så jeg ser

det. Filmen viser i det store og det hele lite prat mellom fangen og fangevokteren. Den viser desto mer av fangevokterens liv ellers, hans forhold til kona og barna for eksempel. Kona er frisør. Jeg klarer ikke helt å fri meg fra følelsen av at noe mangler. Hvor blir det av vennskapet?

Jeg undersøker litt. Wikipedia forteller meg at Anthony Sampsons biografi om Mandela hevder at Gregory farer med usannheter. Fangen og fangevokteren har aldri vært spesielt gode venner, Gregory ønsker bare sole seg i glansen, drikke brus med de store og så videre. Det er litt som om folka bak filmen har hatt et fint plott

(Gregorys bok Farvel Bafana), begynt å lage filmen, men underveis skjønt at dette ikke stemmer helt. I respekt for virkeligheten må scene etter scene skrelles vekk. Til slutt sitter de igjen med en historie som er noen nummer for stor for filmen de faktisk velger å lage. Nå ligner den mest på en som prøver å si: «Du, jeg var ikke slem apartheidmann altså, jeg skjønte at noe var galt, jeg var bare litt fanget av systemet.»

Filmen blir dermed ikke spesielt interessant lenger, og da hjelper det heller ikke at Joseph Fiennes gjør en god jobb som fangevokter.

Margunn Henriksen

NYE BØKER FRA LUNDE FORLAG

Erling Rimehaug

INGEN BETINGELSER INGEN BEGRENSNINGER

OM ÅNDELIG LENGSEL OG MODNING

IB

Hvem er du? Hvem er Gud? Hva skjer når du dør? Hva er meningen med livet?

Andaktsboken passer for ungdom fra konfirmasjonsalderen - ingen øvre grense! Danske Thomas Teglgaard formidler et budskap som er så sentralt, friskt og Kristus-sentrert at ingen kan vokse fra denne andaktsboka.

Innbundet

Pris kr 249,-

46 ikon

Gary Chapman og Jennifer Thomas

Thomas Teglgaard

TILGIVELSENS FEM SPRÅK

TØRSTEN GIR LYS

Erling Rimehaug satt i stillheten på et retreatsenter og strevde med sorg og sinne over det i livet som føltes bortkastet og meningsløst. Med hjelp av en middelaldermystiker, Johannes av Korset, så han at Gud bruker alt som skjer til å føre oss videre og nærmere ham.

Rimehaug forteller i denne boka åpent om sitt livs reise, om tillit til Gud og erkjennelsen av at ingenting er bortkastet.

Innbundet

Pris kr 228,-

Gary Chapmans nye bok handler om tilgivelsens fem språk, og den er skrevet sammen med samlivsterapaut Jennifer Thomas.

Gary Chapman er gjenkjennelig med sin tilgjengelige stil og med konkrete eksempler når han beskriver de fem delene i tilgivelsen: beklage, ta ansvar, gjenopprette forholdet, omvende seg og be om tilgivelse. Her er det noe å lære i alle mellom-menneskelige forhold!

Innbundet

Pris kr 298,-

www.lundeforlag.no

47 ikon

Returadresse: IKON Media AS, St. Olavsgt 24, 0166 Oslo

T T Ø R T av pensum?

TA R D E G V I D E RE

Få avisen hjem i 6 uker for

kr

90,-

Bestill abonnement på telefon 21 00 63 00, dm byrået

e-post: abo@morgenbladet.no, eller gå inn på www.morgenbladet.no.