Skriftlig portefølje, iris engen skadal by Iris Skadal

PORTEFØLJE Iris Engen Skadal

KONTAKT

Iris Engen Skadal Westye Egebergsgate 4a 0177 Oslo E-post: post@irisengen.no Tlf: 90212783

PORTEFØLJE: irisengen.com

Med ørnene øverst De festet i avløpskummer, kåret misser ved fuglebadet og fyrte i ovnen med husets piano. Ikke rart kongen har meldt avbud til Singsaker-studentenes invitasjoner siden 60-tallet.

Ukeadressa 2. mai 2009

Tekst: Iris Engen Skadal iris.skadal@adresseavisen.no

Foto: Vegard Eggen

vegard.eggen@adresseavisen.no

are kongen selv troner høyere enn brukerrådet ved Singsaker studenterhjem. Ukeadressa fikk syv veteraner i tale om hvorfor Sing-Sing er blitt som det er – og hvorfor Harald aldri takker ja. Det klirrer sultent i gafler mot porselen på Singsaker studenterhjem. Tidlig vårgråvær mellom vinduskarmene. En pulje av landets kommende sivilingeniører og sivilarkitekter har inntatt sittestilling rundt husets langbord, taktfast gumlende på dagens ostesnitselrett med hint av dressingdynket grøntfôr. Restene etter det årlige arrangementet Helga sitter trolig like tungt i beboerne som i den 68 år gamle bygningen. Det hjemmelagde nedtellingsskiltet står skråstilt mot en vegg i kjelleren. I kjøkkenets naborom har en tallrik populasjon grønne bokser hopet seg opp i sorte poser. En tom scene i storstua. En halvrigget barseksjon i andre etasje. – Det som skjer på Sing blir på Sing. Det er blitt mottoet vårt etter hvert. Når du har venner, øl, mat, vin, badestamp, badstue, diskotek og trimrom i samme huset, er det nesten ingen vits i å gå ut. Sigrid Bleie (22) spidder en flik av dagens fellesmiddag med gaffelen, og konstaterer at det smaker. En slurk vann senere har lure glis spredd seg til tre venninner rundt bordet. – Det er kanskje internt, men vi som bor her har derimot veldig god oversikt, humrer Rikke Treimo (23).

På rekke: Representantene fra 50, 60, 70, 80- og 90-

tallet har kastet både pianoer, juletrær og skiskodde sofaer ut inngangspartiet. Fremst står Stian Erichsen (80), Harald Norem (66), Tor Gjermundsen (59), Martin Ystenes (53), Gro Rødne (42), Gaute Myklebust (41), nåværende kosesjef Linn Mari Nielsen (21) og husfar Anders Jameson Skrede (26).

Internt hierarki For en utenforstående er oversikt trolig et fremmedord i Singsaker-sammenheng. For i denne studentversjonen av barne-tv-serien «Huset med det rare i» har hierarkiske mønstre fått fritt utløp i et strukturert virvar av tradisjonsarrangementer, roller og interne mønster. Rangstigen er enkel: på bunnivå kryper nyinnflyttede Gaudere rundt i gjørma, med de etablerte Ørnene svevende et hakk lenger oppe. Deretter munner stigen ut i det ledende brukerrådet, som med statsråders myndighet styrer med bank, forsikring og oppgavefordeling. Den eneste som kan tenkes å ruve høyere på internskalaen er kongen selv, men han har takket nei til de årlige invitasjonene siden tidlig 60-tall. Husfar Anders Jameson Skrede (26) har derfor lite å frykte. Han har hovedansvaret. Intet mer eller mindre. Under han sitter alt fra kosesjef til syketøs og romansvarlig. De gjør alt selv, disse studentene. Husspøkelset Fritz – Vi har for eksempel en egen internavis. Hvem-kliner-med-hvem-journalistikk. Flauser. – Og en del seriøse artikler, da, sup-

plerer Sigrid, og avslører at hun regjerer på stillingsstoppen i studenthjemmets eget medieorgan. Et øyekast bort på den redaksjonelle tipsboksen i resepsjonen levner ingen tvil. Sladder er et stikkord. – Her i store, feite bokstaver som dekorativ tapet rundt den grønne kassa. – Og så har vi romsjef. Han eller hun har ansvaret for å sortere ut beboere som kan passe inn her, forteller Sigrid, og viser til at søkere håndplukkes ut fra interesser, kyndighet og personlige egenskaper. 500–600 søkere hver sommer gir mye arbeid. – Dessuten vasker, reparerer, maler og snekrer vi. Og holder vakt, selvsagt. Brannvakt. Det må til når man bor i en gigantisk fyrstikkeske, der veggene er isolert med papir, forklarer Rikke. – Men det er ikke alltid like gøy å gå vakt når man har et husspøkelse tråkkende rundt her. Gjenferdet Rikke refererer til er Fritz Müller – den tyske soldaten som skal ha tatt sitt eget liv i underetasjens blindkjeller, har skremt vettet av brannvakter siden. Ikke i egen person, skal sies – ingen har hittil sett eller hørt noe fra fantomet, men hans åndelige nærvær står uansett oppført på beboerlisten – for syns skyld kanskje, eller et ledd i Ørnenes retoriske kamp for å skremme Gauderne? På gjestelista er han i alle fall ikke alene. Gjennom 63 år har i overkant av 10 000 studenter søkt tak over hodet på Singsaker. Nå er fem av beboerveteranene tilbake på hjemmet for å redegjøre for sine egne decenniers innvirkning på oppbyggingen av Norges nest største studentkollektiv. Da må historiene fortelles i munnen på hverandre.

Krigsbygg For det har skjedd ting siden tyskerne trakk seg tilbake i 1945, og overlot bygningen til realfagskyndige NTNU-studenter. Et latterlig lykketreff, mente mange i krigstiden – her kom fienden og reiste prosjektet som hadde utsatt seg selv i tjue år – en av landets flotteste tyskerbygde bygninger attpåtil. Og ettersom militære støvler stampet ut gjennom inngangsdøren, kunne studenteide beksømsko stige inn. Nå har bygget status som Nord-Europas største permanent bebodde trebygning. Stian Erichsen (80) har ikke besøkt huset siden han bodde her på 50-tallet. Da kostet hybeloppholdet rundt 120 kroner i måneden, og studentene fikk lov til å dusje hver lørdag i et idrettsbygg i nærheten. Nå tråkker han rundt i sin ungdoms fotspor, sammen med en gjeng ivrige representanter fra 60-, 70-, 80- og 90-tallet. Og to fra totusentallet. Husfar Anders har som studenterhjemmets overhode fått rollen som guide for sine nysgjerrige forgjengere. Dørene går opp til kjøkken, storstue og resepsjon, før følget ender opp i bodegaen i kjelleren. Der har de endt før, alle som en. Missekåring ved fuglebadet – Det var alltid gøy å være her nede, sier Gaute Myklebust (41), og får øye på en peis ved en av de rødmalte murveggene. – Her gikk det med et helt piano da en medbeboer ble igjen mens vi andre var hjemme i jula en gang på nittitallet, ler han. – Har dere også ødelagt et piano? Vi hadde et som ble slengt ned trappa en gang. Folk var så leie av den evinnelige tangentknotingen som gikk for seg på sene festnetter, at de tydeligvis fikk nok, resonnerer husfar Anders seg frem til, og legger til at et juletre led en tilsvarende skjebne, da det

Ukeadressa 2. mai 2009

Med ørnene øverst ble kastet ut av husets andreetasje en kveld. Gro Rødne (42) har sterkere minner fra utendørs festliv. – På 80-tallet hadde vi såkalte «A-parties», der man skulle feste alternativt på alternative steder. En gjeng løftet av et kumlokk i nabolaget, og fant seg til rette i avløpskummen under. Politiet kom, og vi trodde de skulle jage dem vekk, men de satte bare opp sperringer så andre ikke skulle falle nedi, bad dem ta det rolig, og forsvant, forteller hun. Rødnes kull la også mye prestisje i å passere 17.mai-komiteen flest mulig ganger uten bli oppdaget i nasjonaldagstoget. Og med ordet tog nevnt, våkner minnene om modellkonkurranser på Erichsen. – Vi hadde missekåringer rundt det lille bassenget i bakhagen der. Man hengte opp skilt og annonserte, og pikene strømmet til. De måtte gå en runde rundt det lille bassenget i hagen iført bikini, mens guttene på huset så på og bedømte hvem som skulle få tittelen Miss Singsaker, ler han, og legger til at arrangementet var populært for alle parter.

Besøk ut vinduet Nåtidens studenter kan informere om at det fremdeles er rom for avkledning i bassengområdet. – Om sommeren fungerer fuglebadet som badedam for 50–60 par føtter, og vannet blir etter hvert byttet ut med øl, sier Rikke. Og det er tydelig at våte fester sikrer en jevn søkermasse til husets parhybler. Anne Thormodsen Rein (22) viser til selvutviklet statistikk når hun hevder at ca. 20 prosent av

Singsaker studenterhjem

•

Ble opprinnelig bygget som tyskerkaserne under andre verdenskrig, med mål om å bruke bygget som studenthjem i fredstid. Ble studenthjem i 1946. Er Nord-Europas største permanent bebodde trebygning. Har status som landets andre største studentkollektiv. Huser i dag ca. 110 sivilingeniører og sivilarkitekter. Er preget av et tradisjonsbasert, hierarkisk system, der førsteårsbeboere har fått tilnavnet Gaudere , mens Ørner og brukerrådet danner øvre maktsjikt.

•• • • •

studentene som i dag bor på hjemmet er kjærester. – Man blir venner først, og så smeller det på internfesten. Dagen derpå sitter alle i resepsjonen og følger med på hvem som fortumlet prøver å komme seg tilbake til sine egne rom, eller ler av eksterne som ikke finner utgangen, legger hun til med et smil. – Vi har til og med hatt tilfeller av folk som har bedt sine nattlige gjester om å klatre ut

vinduet i stige for å slippe ydmykelsen, humrer Rikke. Selv om Tor Gjermundsen (59) aldri har sendt damer ut vinduet, kjenner han seg igjen i de unges skildringer. – Som forhenværende kosesjef hadde jeg gode kontakter på Sykepleierhøyskolen, og det kom alltid et kobbel med jenter derfra til våre internfester. Da var det ikke fritt for at noen fant hverandre, med påfølgende pinlige avskjeder neste morgen, forteller han.

Ystenes’ varme truse Turen går videre til vinkjelleren. – Ah, den varme trusa! Kommer det kjapt fra Martin Ystenes (53), representant fra 70tallet. – Heter den det fortsatt? Husfar kan ikke huske å ha hørt noe om ei truse, nei, men vurderer å lufte muligheten for å gjeninnføre navnet med de andre. Gjengen finner seg til rette på benker i det lille rommet. Stearinflekker på bordet. Grønne glassflasker i bur langs den ene veggen. – Jeg husker at vi brygget vin, men det var ikke snakk om å lage noe brennevin på huset. Brannsikkerhet i fokus, tror jeg, forteller Gjermundsen. – Når vi snakker om brann, så gikk det en pyroman løs i området da jeg bodde her. Jeg var bekymret for at dette huset måtte være skikkelig pyromansnadder, mimrer Rødne. Så går praten over til noe som tydelig engasjerer. Singsakers svar på Samfundets studentuke fikk åpenbart navnet Helga – på tross av at den varer fra torsdag til søndag.

Da dukker 500 sirlig utvalgte gjester opp, og vertene stiller med hjemmelaget scene, husband og storhopprenn ut fra vinduet i andreetasje på studenterhjemmets fasade. Et slikt arrangement skulle vel være hans kongelige høyhet verdig? – Jeg tror vi har vært uheldige med datoen for Helga. Gang på gang må vi innse at kongen velger Holmenkollrennet fremfor Singkollen, sier Anders, som bedyrer at Harald sender hyggelige svar hvert år. Følget passerer et hjemmeprodusert nedtellingsskilt i et av rommene i kjelleren. Helga 2009 i 40watts lyspæreskrift. Så fyrer husfaren opp med bildevisning fra årets hopprenn i storstua.

På skisofa utfor Singkollen – Vi hadde et mye brattere unnarenn, peker Ystenes instinktivt, og forteller om vågale stifter, tandemhopp og andre stunts over hoppkanten på syttitallet. – Man satte jo ski på alt mulig rart, skyter sekstitallets Harald Norem (66) inn. – Sofaer, stoler, sykler og madrasser – alt skulle testes på hoppet, ler han. Rødnes kull hadde en særegen gjest på lista over hoppere. – Da jeg bodde her, inviterte vi to faste storheter: postmannen og kongen. Bare førstnevnte takket ja, men til gjengjeld satte han utfor med veske og fullt utstyr, og havnet høyt oppe på rankinglista, ler hun. – Det ble jo en del knall og fall, så klart, men det meste kunne repareres med en pils, konkluderer Gjermundsen. Bildene fra både hopprenn og andre festligheter ble nøye filtrert, og i Gjermundsens tilfelle – sensurert. – Man måtte jo lage et album som kunne kombineres – en del som kunne vises for mamma, og en annen del som man helst burde holde skjult. Det ble etter hvert tydelig at den siste delen dominerte mellom permene, ler han. Pappagutter på syttitallet Gjengen på omvisning må si seg storfornøyde med oppholdet på Singsaker. – Man lærte å ta vare på hverandre, og ble en stor familie til slutt. Det var alltid noen å gå til når man kjedet seg, forklarer Ystenes. Han skildrer et konservativt politisk miljø på huset, som ble mer og mer vannet ut i løpet av 70-årene. – Jeg opplevde også syttitallet som en brytningstid for hjemmet – det ble mindre pappaguttpreg, og flere radikale flyttet hit, skyter Gjermundsen inn. – Det var vel litt slik hele tiden, og jeg husker spesielt at uttrykket «født og oppblåst i Blærum» ble tynnslitt mens jeg bodde her. Men det var likevel alltid en felles respekt for hverandre, selv om man ofte spøkte og terget. Damene som kom hit var forresten alltid veldig sterke, og markante i miljøet, oppsummerer Ystenes. – Da vi bodde her snakket vi om å gjenskape et lignende kollektiv når vi en gang skulle bli eldre, mimrer Gjermundsen. Han innser at ideen ikke fremstår som like god sett fra nåtidens perspektiv. Både veteraner og nåværende beboere er likevel sikre på at Singsaker har gitt dem lærdom man sjelden vil finne andre steder. – Vi var en stor familie, og måtte ta hensyn til hverandre på en helt spesiell måte. Det har preget oss hele livet, konkluderer Ystenes. ■

Sammentreff: – Her bodde jeg! sier Gro Rødne. – Jeg også! ler husfar Anders Jameson Skrede.

Tvangsbading: Tvungen bading i pyjamas var – for bademestrene – kjær

underholdning på 17. mai. Tegningen er fra Adresseavisens artikkel i 1956 da studenterhjemmet var ti år. Tegning: OLA

Hjemsøkt: Den tyske soldaten Fritz Müller skal ha tatt sitt eget liv i denne kjelleren. Hans åndelige nærvær står fremdeles oppført på romlista.

På druen? Veteranene mimrer om kvelder på druen i vinkjelleren «Den varme

trusa» mens de unge hører på. Fra venstre Martin Ystenes (53), Gro Rødne (42), Stian Erichsen (80), kosesjef Linn Nielsen (21), Harald Norem (66), Tor Gjermundsen (59), husfar Anders Jameson Skrede (26) og Gaute Myklebust (41).

Ukeadressa 2. mai 2009

Storfamilien på Svartlamon På ti år har barnetallet eksplodert i den kreative storfamilien på Svartlamon. →

Storfamilien på Svartlamon Tekst og foto: Iris Skadal iris.skadal@adresseavisen.no

ille Balder Isak (1) kan velge og vrake blant 50 lekekamerater, og finner trygghet i at 150 voksne konstant passer på. Tuva April Gjervan (13) og Tyra Joarsdottir (8) tripper raske skritt forbi grafittilandskapet ved undergangen på Svartlamon. Føttene runder et nymalt stakittgjerde, liljerent i kontrast, som blomstene langs skjermveggen mot toget, Buran og en verden i A4. Så bare den gammelslitte, røde husveggen, før jentene igjen blir synlige – midt i bakgårdsidyllen som munner inn i trappen opp til deres eget hjem. Hjemmet til Tuva og Tyra er ikke som alle andres. De bor i et kollektivaktig leilighetshus, deler toalett og dusjrom med andre familier, og fører en økologisk livsstil. De har 150 tanter og onkler hvis de vil, og rundt 50 uekte søskenbarn å leke med. Dessuten har de egen økologisk matbutikk, kafé, barnehage, gjenbruksbutikk, klesbutikk og kulturhus. Og uformell kunst i bakgatene.

I aktivistenes fotspor En oljemalt soldat møter oss i døra, fyrer opp en sigarett han aldri rakk å røyke før malingen størknet på treverket. – Den har nok hengt der lenge, kanskje like lenge som huset er gammelt, og det er over 100 år, sier Tyra, og stirrer opp gjennom trappeoppgangen; en rød slyngelplante mellom grønne vegger og en turkis dør. Under føttene hennes ligger restene etter 80-tallets opprørske trøndere fra UFFA, Cafe 3B og kunstakademiet, som fremmet anarkisme og sosialisme i sine protester mot konsumsamfunnet utenfor. I veggene sitter tanker om naturvern og alternative syn. De overlevde rivningstrusler og planer om industriutbygging på idealismens ettertraktede tomteareal rett ved havn, fjord og sentrum. Men Tyra synes ikke det er rart at hjemmet hennes en gang var bosatt av unge demonstranter. For henne er det fjernt at det nesten ikke fantes barn på Svartlamon for bare 15 år siden, og at babyboomer i flertall har sikret en eksplosiv tilvekst av bleiebrukere de siste årene. Rundt 50 av dagens 200 beboere er under 14 år. En femtedel ved kjapp hoderegning. Men når det serveres saft blant blomstene, barna og kreativiteten i bakgården, er det ikke så farlig med historie. Tyra er uansett en del av en eneste stor, økologisk familie, her i Norges første byøkologiske forsøksområde. Økologiske verdier – Her bor vi, viser Tuva med en stolt gest mot rommet innerst inne i en nyoppusset leilighet i hvite, innbydende toner. – Eller,

Ukeadressa Lørdag 15. august 2009

Kreativt: Tobarnsmamma Sylvia Berg og sønnen Balder Isak Berg Telstad (1) studerer vinduspynten på kjøkkenet i leiligheten deres. I bakgården utenfor kan barna leke trygt under tilsyn fra områdets mange voksne.

storstas å leke i mammas dobbeltseng etter et kakekalas i barnehagen.

Svartlamon

• • • • ••

Dora

Rei

Jarl ev.

Svartlamon na

t. asg a v l i en Ka ve A. m e M Østersundsgt. dsv. Innherre E6 Frostav.

Trondheim

Byåsen

Risvollan

ll o

Str a

Lade

Kob bes ga te

Er en liten klynge hus på Lademoen nordøst for Trondheim sentrum som ble regulert til «byøkologisk forsøksområde» høsten 2001. Skal være en alternativ bydel med stort rom for eksperimentering, forsøk og utprøving, både når det gjelder boformer, sosialt samspill, økologi og energi, kunst, kultur og næringsutvikling. Kreative, kunstneriske, ideologiske mennesker, innvandrere eller mindre bemidlede har et fortrinn for å komme gjennom søknadsprosessen for tilflyttere. En leilighet på 60 kvadratmeter koster i overkant av 4000 kroner å leie i måneden. Beboerne kan vanligvis bo i området så lenge de selv ønsker. På 90-tallet ble de mindre attraktive husene enten leid eller okkupert av unge medlemmer av UFFA, kunstakademiet og Cafe 3B, som kjempet mot rivning og industriutbygging på området.

ittgt

– Barna arver tankene Trekløveren trasker tilbake ned trappen for å vise frem fellestoalett, skibod, vaskerom og dusjrom i kjelleretasjen, før det bærer ut og tilbake den samme løypa gjennom bakhage og forbi stakittgjerde. En av gatas yngste nykommere pludrer på et solfylt teppe i bakgården. I grafittilandskapet ved undergangen har fire gutter i sorte klær funnet fire sitteplasser. Jon Alver Lilleengen (14) er eldste fastboende av barnegenerasjonen på Svartlamon, og ikke nevneverdig vanskelig å overtale til en omvisning i sitt sjarmerende krypinn i trehuset litt lenger nede i gata. – Jeg tror barn som vokser opp i dette miljøet, blir veldig påvirket av kreativiteten og tankene. Det er liksom litt mer «laid back» her enn i de typiske byggefeltene, og mange av barna arver livsstilen, klessmaken og fascinasjonen for musikk og kunst, tror Jon Alver, og avslører sin egen musikkinteresse gjennom plakater i taket og gitarer opp etter veggene. Den sorte naglejakken og strikkagenseren henger likestilt på sine kleshengere, mot et bakgrunnstapet med lysegule 70-tallsblomster. Det meste er funnet på Gratisbutikken, ifølge Jon selv. Bak døra henger det en plakat over kjente norske fiskesorter. – Jeg syns den var kul, forklarer han kjapt, før kompisene peiler han tilbake til musikken. – Av og til pleier vi å jamme litt her oppe på rommet til Jon. Drikke kakao og sånn, sier kompis Olav Alexander Holm (15), og setter seg på sengekanten. – Ikke si jamme, det høres så teit ut, kommenterer kompis nummer to Jesper Seip(14) med et ertende smil, fra sitt skjulested bak pc-skjermen. – Vi marmelader. Men det er koselig i alle fall, så spiser vi toast og nudler, fortsetter Olav. – Hvordan er det å vokse opp på Svartlamon? – Man kjenner alle, og er veldig fri. Det finnes ingen sinte naboer, bare kule, greie, som tar vare på deg og bryr seg, kommer det kjapt fra Jon Alver. Han mottar nikk fra de tre andre, samtlige kommer fra den andre siden av togskinnene.

Sukker til fingertuppene: Benjamin Jakobsen (5 1/2) syns det er

Tran s

det er vel jeg som bor her mest, men Tyra kommer ofte på besøk, forteller hun. Etasjesengen på soveværelset danner tak over en koselig sofakrok og plakat av vampyrstjernen Robert Pattison i Twilight, før bokhyllene tar over veggplassen. – Litt fjortis kanskje, ler hun og demonstrerer hvordan hun ved nattestid sikrer lystetthet med en rullegardin rundt sengen sin. – Hvordan er det å leve økologisk? Tyra trenger en tenkepause. Det kan virke som om det var et dumt spørsmål. – Hva er økologisk? Spør hun så. – Det er livsstilen vår, at vi spiser mat som er dyrket på en naturlig måte og bruker ting om igjen. For eksempel sånn som Gratisbutikken. Man bruker klær og ting som andre har brukt før, i stedet for å produsere nytt hele tiden, forklarer Tuva pedagogisk, og refererer til en dugnadsbasert gratisversjon av Fretex som ligger i den lokale gågata. – Jeg har et økologisk skap på rommet mitt! Skyter nabogutten Sofus Øvretveit (9) inn fra sofakroken. – Det er sikkert over 100 år, tror jeg, og så er det lys i det. Veldig fint, legger han til.

Fargerikt: Tyra Joarsdottir (8) liker å overnatte på stesøster Tuva April Gjervan (13) sitt nyoppussede soverom på Svartlamon. Sofus Øvretveit (9) stikker innom på besøk i sofakroken.

Ukeadressa Lørdag 15. august 2009

Storfamilien på Svartlamon

Barna arver tankene: Gutta i bandet Bitre Barn nyter svartlamonittenes bakgårdsidyll. De mener områdets beoere tenker mer på å ha det bra enn å fikse på

fasadeinntrykket utad, og tror barna som vokser opp her arver disse verdiene. Fra venstre: Jon Alver Lilleengen (14), og kompisene Jesper Seip (14), Jody Neiman (15) og Olav Alexander Holm (15), som ikke bor på Svartlamon.

– Der andre bekymrer seg over nyklipte plener og plettfrie fasader, er folka her opptatt av å ha det bra, holde sammen og leve så billig som mulig uten at det egentlig går ut over viktige behov, supplerer Olav.

Trygghet for de minste Det tikker inn msn-meldinger på Jons pc, og Jesper spør om han kan svare i husvertens navn. Det får han ikke. Dermed går guttene tilbake til undergangen, og skimter så vidt Yvonn Sabrina Jakobsen (29) idet hun kommer syklende med vesle Benjamin (5 1/2) på baksetet. De har akkurat vært i bursdagsselskap i Svartlamon kunst- og kulturbarnehage, og minstemann er i kakesukker-ekstase fra tærne og ut i fingertuppene. Han spurter målrettet inn i huset sitt, i retning mammas myke dobbeltmadrass – hans eget provisoriske hoppeland. – Benjamin er utrolig privilegert som får lov til å vokse opp i et så trygt og fint miljø. Noen dager ser jeg ham nesten ikke, han er bare innom hjemme for å få i seg litt drikke mellom all lekingen. Likevel vet jeg at noen alltid passer på ham, slik jeg ser etter deres unger dersom de er på besøk hos meg, smiler hun. – For meg som er alenemor, er det en enorm avlastning. Fotostudenten Yvonn håper barna blir

Ukeadressa Lørdag 15. august 2009

mer fri og sosialt anlagt av å leve så tett på andre. – Dessuten ser vi stadig eksempler på at de små tar etter sine foreldre i kunstneriske fag, og mange er flinke til å tegne, male og spille musikk. De er jo omringet av det, legger hun til, og viser blant annet til sin egen sønn og hans arvede interesse for fotografering. Hun tror folk flest hadde funnet mange verdier i å leve på en økologisk og rimelig måte. – Men det er ikke alle som har sjansen til det. Derfor er det så fint at området her er skreddersydd for en slik livsstil, sier hun. Benjamin entrer stuen med utstrakt hånd, og ber mamma se nærmere. I den vesle flaten hviler det en livløs møll. – Mamma, se, den lå i sengen, og jeg rullet på den, men det var ikke med vilje, og nå er den død, sukker femåringen, og blir lovet begravelsesferd for det døde insektet i bakhagen. I bakgården bak puben Ramp forstår ikke Balder Isak Berg Telstad (1) hvorfor mamma Sylvia Berg (29) ikke lar ham få klatre inn i en vaskemaskin ved inngangspartiet. Nabo og «tante» Eva Westlund følger lattermildt med på krabatens utforskerinstinkt. – Jeg har ikke barn selv, og synes det er koselig å få låne andres unger litt. Og nå er

det jo flust av dem, smiler hun, og gjør et hederlig forsøk på å holde klatreren i sjakk. Det setter tobarnsmor Sylvia pris på. – Ungene våre har mange «tanter» og «onkler» i akutt nærhet. Slipper vi dem ut,vet vi at de blir passet på av noen. Det er en veldig fin trygghet, det der. Og så er det sosialt, forteller hun. Stine Sandvold er også mamma. Hun husker hvordan området var under okkupasjonstiden for 12 år siden. – Jeg tror mange har et galt inntrykk av Svartlamon, og vi sliter med rykter om fest og ville tilstander. Egentlig er det bare et harmonisk sted der unge får praktisere alternative livssyn, mener hun. Sylvia er enig. – På tross av at vi har en bar rett rundt hjørnet, har vi hatt veldig lite problem med bråk og fyll. Tidligere var det en del som så på området som et fristed, der de kunne gjøre akkurat som de ønsket, men når vi sa ifra om at vi har sovende barn her, var det ingen problem å få dem til å forstå, legger hun til. – Det nærmeste vi kommer bråk i det siste må ha vært han som syntes trehjulssykkelen til Ymer var så fin, og prøvde å ta den med seg. Nei, den får du ikke, sa vi. Ok, sa han, siterer Eva med enda et smil. – Det er ikke tvil om at vi bor på den harmoniske sida av togskinnene. Både vi og ungene har det helt perfekt her, konkluderer damene. ■