© Illu Et mu stra l sjon ig forl Sat t m Jann er og ag 20 ed ic b 1 Try Pap Chelt he En okdes 1 ig en ir g kk og i : Lesse ham elsen n: Isbn nnb bo L 10,5 : 97 indi inné /15 Sto 150 pkt. 8-8 ng: r ta E 2 t kk 11- Tryk g. t 080 i o k kro g til l Ulr 75- eri as pp i k T r . 4 for til d uls s l o å i s m n ing posi av sti en Ola sjon. U llte sin hode, Nor t dma en dis nn se to ! ,
e d a M way r o N in sen l e g n he E
nic n a J av
ab
n n a m d or N a l O l r i t u t l e d u i k u En g og norsk
D
Dette er Ola Nordmann. Han er en tilsynelatende forsiktig og sjenert fyr, men livner opp i godt lag, særlig hvis det blir servert alkohol. Typiske ytre kjennetegn kan være lyst hår og blå øyne, men han opptrer også i andre varianter. Han bør helst ikke forveksles med ulike arter i grenseliggende områder, som f.eks. svensker, da dette lett kan føre til bråk og ubehag for de involverte. Han liker seg best ute i naturen, der han kan føle skogens ro, og nyte sin matpakke i fredelige omgivelser.
Ola Nordmann bor ganske spredt rundt i landet,
fra Kirkenes i nord til Lindesnes i sør, og det samlede antall innbyggere er, med sine litt over 5 millioner, faretruende lav.
Visse tiltak er iverksatt for å øke befolknings-
veksten, som f.eks. arrangering av ungkarsfestivaler i distriktene. Der kan man sammen med det motsatte kjønn delta i ulike aktiviteter som gjørmebryting, kvinnfolkbæring, rundballetrilling, staurbæring og tautrekking, mens man samtidig heller i seg uvanlig store mengder alkohol. Alt dette lystig akkompagnert av lokale dansebandgrupper. Hvorvidt dette er med på å produsere flere nordmenn gjenstår ennå å se.
O
Ola Nordmann må igjen innse at den korte sommeren definitivt er over. Den første snøen ligger som et lett dryss over landskapet, og han kjenner frosten bite i kinnene. Det rykker svakt i beina, savnet etter å føle glassfiberen gli over myk snø er ikke å ta feil av. Snart kan Ola finne fram skiene sine og glede seg over at det nok en gang er vinter i Norge.
U
Under disse vintermånedene er store deler av landet dekket av snø, og Ola Nordmann bruker mye av tiden til å flytte på den, eller gå på ski på den. Det hender også at han får lumbago av den hvis han flytter på den litt for ofte. Av og til blir snøen så hard at den blir til hålke, og da kan han brekke lårhalsen på den. Glatt føre og mye benskjørhet er en svært uheldig kombinasjon, derfor har han funnet fram til mange gode tiltak mot dette, som; grus, sand, salt, varmekabler, brodder, pigger, kjettinger, staver, klister på boks for sikrere veigrep, eller han kan rett og slett holde seg innendørs hele vinteren.
Alt dette gjør sitt til at Ola Nordmann kommer seg mer eller mindre helskinnet gjen-
nom det strenge vinterhalvåret, og begynner med glad forventning å preparere skiene sine allerede etter påskeferien, så de står klare til neste vintersesong! I mellomtiden nøjer han seg med rulleski, men det blir allikevel ikke helt det samme.
P
Påstanden om at Ola Nordmann er født med ski på beina er betydelig overdrevet! Normalt får han ikke sine første par ski før han har rundet 1-års alderen, og hvis han skal bli en god skiløper, kommer det helt an på foreldrene. Er han riktig uheldig lar de ham få lov til å bruke fritiden til andre ting enn å trene, som f.eks. å leke formålsløst med andre barn. Men er han heldig, får han foreldre og etter hvert trenere, som vet å presse ham opp og fram til overlegen seier i vinteridretter de fleste mennesker i verden aldri har hørt om engang!
N
Norge består for det meste av fjell, og derfor har Ola Nordmann etter hvert lært seg å elske disse. Særlig når påsken nærmer seg og våren begynner å bli påtrengende i lavlandet, legger han i vei til fjells mot de siste råtnende snøflekkene. Fra år til annet finner man bekymringsmeldinger i media over for lite snø i påskefjellet, med oppdaterte oversikter over snøforholdene, slik at Ola Nordmann kan bevege seg fra en snøflekk til en annen uten å få mose og gress i klisteret.
Høyt og fritt har han bygget sin hytte, og hit reiser han gjerne så ofte han kan,
for å samle krefter etter en slitsom arbeidsuke, og for å gå lange turer i fjellet.
A
Av og til blir turen ganske kort, men kan til gjengjeld føles veldig lang...
E
Endelig tilbake i varmen slapper Ola av etter en strevsom men vellykket ekspedisjon! Til lyden av den sprakende ovnsvarmen og vinden som uler utenfor hytteveggen, sitter han trygt og godt i sin lille hule og føler seg i ett med elementene. Fordi vår Ola kun har en enkel liten hytte uten innlagt vann og strøm, slipper han å bekymre seg over om vannrørene fryser mens han er borte, og han sparer store beløp på å slippe å varme opp innkjørselen til hytta og vannet i jacuzzien.
A
Andre ekspedisjoner varer mye lenger. Med fare for å bli spist av isbjørn eller drukne i en råk, går han gjerne på ski helt alene til Nordpolen, ...eller Sydpolen. Det som motiverer ham mest til å gjennomføre denne store bragden, er å bli en den første i verden til å ha gjort dette. Men fordi det av uforståelige grunner blir flere og flere ekspedisjonister, må han finne nye utfordringer i måten å gjennomføre ekspedisjonen på, som f.eks. å gå baklengs i mørket under den kaldeste tiden på året, eller bare ta med seg et truseskift til hele turen. Sånne ting...
Når han kommer hjem, skriver han gjerne en bok og holder foredrag for bedrifter om
hvordan han gikk og gikk og gikk og gikk, og at det var kaldt og jævlig og at han strevde mye med motivasjonen underveis, men bare tanken på at det hele snart var overstått, fikk ham til å holde ut litt lenger. Dette kalles i nyere tid for mental stretching, og blir ofte brukt i arbeidslivet for å presse de ansatte til å yte mest mulig, og holde ut på jobben til langt ut i de små timer uten overtidsbetaling.
O
Ola Nordmann har alltid vært glad i å reise, og i tidligere tider dro han gjerne over Nordsjøen til England, der han plyndret, herjet og brente alt han kom over, mens han forsynte seg grådig av landets skatter og rikdommer. Dette minner ikke så rent lite om sydenturene i dag, der han også forsyner seg grådig av hva landet har å by på. Han har sluttet med plyndringen og brenningen, og nøyer seg nå bare med å herje vilt fra tid til annen.
PS. Hornene på vikingehjelmen er kun
med på å understreke, for de som ikke vet bedre, at dette er en viking. At det virkelig var horn på hjelmene finnes det ingen sikre kilder til.
N
Nå for tiden reiser ikke Ola Nordmann lenger over Nordsjøen for å plyndre til seg rikdom, men pumper den opp fra havet i form av olje og gass. Før, da Norge var et lite, perifert og uviktig land langt utenfor folkeskikken, hadde Ola Nordmann store drømmer om en gang å bli rik og berømt. Han så med beundring på alt som var utenlandsk, og irriterte seg over sin rike storebror i øst (svenskefaen), som alltid lå flere skritt foran. I dag bader den norske stat i olje, og svenskene importeres hit som billig arbeidskraft.
Det er ikke fritt for at Ola Nordmann er blitt litt bortskjemt de siste årene,
så godt som han har det. Allikevel finner han gjerne noe å klage over, som dyre matvarer og alkohol, og lange, kalde vintre. Det siste kompenserer han ved å reise til Syden, som er et stort land rundt Middelhavet et sted, minst et par ganger i året. Når han går av med pensjon flytter han gjerne dit, der han dessverre, med visse unntak, går til grunne av kjedsomhet og for store inntak av alkoholholdige drikkevarer.
H
Havet langs kysten av Norge er ikke bare rikt p책 olje, men ogs책 p책 fisk, og Ola Nordmann har hatt fiske som levevei i generasjoner.
N
Noe av fisken saltes og tørkes, for siden ü bli til tørrfisk eller klippfisk. Den siste varianten blir brukt i den kjente matretten Bacalao, og eksporteres verden over.
P
Portugal er et av de landene i Europa der de spiser mest Bacalao, og Ola Nordmann har solgt klippfisk til portugiserne i flere hundre år. Det sies at det finnes minst 365 ulike oppskrifter på Baccalao bare i Portugal, en for hver dag i året. Etter så mange år med samhandel mellom Norge og Den iberiske halvøy, bærer mange nordmenn langs norskekysten synlige preg av at det ikke kun var samhandel de bedrev seg i mellom.
D
Den norske geita har vært et nødvendig tilskudd i den norske primærnæringen i uminnelige tider, og hjulpet Ola Nordmann gjennom vanskelige år med sult og nød. Av geita har vi fått både melk, kjøtt og skinn, og av ragget spant man garn som egnet seg godt til raggsokker. (Se forrige oppslag). Men det beste ved geita er at den gir oss geitost!
I motsetning til klippfisk blir den ikke eksportert i
særlig stor grad, uvisst av hvilken grunn. Ryktene vil ha det til at den har en slem tendens til å sette seg fast i gommen, noe produsentene mener er en påstand som er sterkt overdrevet.
D
Her ser vi Kari Nordmann i gang med å melke en av geitene sine. For å gi illustrasjonen et nasjonalromantisk preg, melker hun for anledningen for hånd. En flokk melkegeiter består gjerne av minst 50 individer, så hun orker ikke være nasjonalromantisk lenge av gangen, men går raskt over til melkemaskinen så snart hun ser sitt snitt til det. De heldigste geitene får springe fritt omkring på beite hele sommeren, men for budeia er det mye hard arbeid. Dyrene skal melkes to ganger om dagen, og i tillegg skal det ystes ost. Men det harde arbeidet kompenseres av vakre omgivelser og de mange frierne som kommer til seters for å flørte uhemmet. En av dem heter kanskje Per og har med seg fela si. Som han aldri bytter bort mot ku...
G
Geitosten, et norsk nasjonalsymbol! Bør skjæres med ostehøvel, en norsk oppfinnelse eller sparetiltak som gjør at osten varer lenger. Ostehøvelen ble funnet opp av en snekker fra Gudbrandsdalen som irriterte seg over at det var så vanskelig å skjære pent av osten med kniv. Derfor fant han opp ostehøvelen med inspirasjon fra sin gamle snekkerhøvel. Genialt for alle sparsommelige som ønsker å skjære pent av osten! Fordi geitosten, eller brunost som den også kalles, har vært en del av den norske hverdagen i uminnelige tider, har Ola Nordmann fått et varmt og inderlig forhold til den, og savnet er stort hvis han oppholder seg i utlandet over lengre tid. Derfor har vi heldigvis fått noen utsalg i Syden som har den i sortementet, siden det helst er dit Ola Nordmann reiser hvis han skal på et lenger utenlandsopphold.
N
Norge er et monarki, og kongehusets oppgaver er både spennende og varierte. Det kan dreie seg om alt fra å klippe snorer og kaste glans over åpningsseremonier, til å vinke fra slottsbalkongen på 17. mai. Ola Nordmann er veldig glad i kongehuset sitt, men ikke alltid like glad for alle fremmedarbeidere som kommer hit. Det han lett glemmer, er at det norske kongehuset, slik det fremstår i dag, er fostret på utenlands arbeidskraft fra Danmark og Storbritania. Kong Haakon og Dronning Maud, med sin lille prins Olav, var arbeidløse kongelige uten arverett til trone og gikk yrkesløse omkring og gjorde svært liten nytte for seg. Norge manglet både konge og dronning, så da passet det jo fint at de fikk seg jobb her! Nå har vi en konge som er et glimrende eksempel på en vellykket 2. generasjons innvandrer. Han snakker utmerket norsk, giftet seg med en vanlig norsk pike, har høy inntekt og egen bolig, og han og familien er godt integrert i det norske samfunnet. Her ligger de i hardtrening noen dager før 17.mai, som er svært krevende rent fysisk, da de kongelige må stå og vinke fra balkongen flere timer i strekk.
T
Tradisjonen med rød drapering over balkongen 17. mai, går helt tilbake til 1925, da kammertjener frk. Oline Olsen glemte å ta inn teppet etter storrengjøringen dagen i forveien.
I ettertid har den også hatt en praktisk funk-
sjon, dersom noen av de kongelige skulle ha glemt å pusse skoene sine for eksempel.
E
Endelig er den store dagen her, da nordmenn får vist fram bunadene sine og viftet med norske flagg! Hele landet er pyntet med flagg og faner, og dagen kalles Søttnemai, og faller på den 17. mai hvert eneste år. De heldigste på Søttnemai er de som spiller i korps, for de har et formål med dagen, nemlig å spille i korps! Eller de kongelige, som står og vinker på balkongen. Alle andre bare vifter frenetisk med flaggene sine, der de står i trengsel langs fortauskanten, og roper hurra når gullungene deres kommer forbi under barnetoget. Det er klart at det kan bli kjedelig i lengden! Og dette gjentar seg under borgertoget og russetogen senere på dagen. Det er da de fleste begynner å bli litt lei, og er glad for å komme hjem og endelig ta av seg den tunge og upraktiske bunaden, som henges vekk til neste 17. mai. (Noen påstår at dagen har oppstått fordi de som har bunad trenger å få luftet den en gang i året).
Fortsettelse følger... kanskje