HØST
VINTER Et fint sted å ake
Seks furutrær Brumms hus
Uglas hus
100 meter skog Til elvens Kjele
SOMMER
Tussis dystre hjørne
VÅR
Den beste bjørnen i hele verden
Den beste bjørnen i hele verden hvor vi følger Ole Brumm gjennom ett år med eventyr i Hundremeterskogen
av Paul Bright, Brian Sibley, Jeanne Willis og Kate Saunders basert på A.A. Milnes historier om Ole Brumm med illustrasjoner av Mark Burgess i E.H. Shepards stil Oversatt av Ina Kirsten Sundal Widerøe
THE BEST BEAR IN ALL THE WORLD Copyright © 2016 by Egmont UK Limited The Yellow Building, 1 Nicholas Road, London W11 4AN www.egmont.co.uk Norwegian translation rights by arrangement with Egmont UK Limited Norsk utgave © juritzen jr as 2016, Oslo www.juritzenjr.no
Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller etter avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings- og straffansvar. Fortellinger av Paul Bright, Brian Sibley, Jeanne Willis og Kate Saunders copyright © 2016 Trustees of the Pooh Properties Illustrasjoner av Mark Burgess copyright © 2016 Trustees of the Pooh Properties Illustrasjonene i etterordet valgt ut fra: Ole Brumm og Ole Brumm og vennene hans Strektegninger copyright © 1926 og 1928 E.H. Shepard Fargelegging av strektegninger copyright © 1970 og 1974 E.H. Shepard og Egmont UK Limited Da vi var veldig små og Nå er vi seks Strektegninger copyright © 1924 og 1927 E.H. Shepard Fargelegging av strektegningene av Mark Burgess copyright © 1989 Egmont UK Limited Fotografier av A.A. Milne og Christopher Robin av Howard Coster copyright © Apic/Getty Images Fotografier av E.H. Shepard copyright © The Shepard Trust Fotografier av A.A. Milne og Christopher Robin copyright © Culture Club/Getty Images Redigert av Rebecca Oku og Nicole Pearson Designet av Pritty Ramjee Oversatt av: Ina Sundal Widerøe Omslagsdesign: Kjetil Waren Johnsen Satt i Truesdell 14 pkt. av: Nina Juul, juritzen forlag ISBN 978-82-8357-008-3 Trykt i Italia
i n n l edn i ng «Nitti?» sa Ole Brumm. «Er det mer enn sju?» «Ja, Brumm», forklarte Kengu tålmodig. «Du er nitti år gammel, og det må feires.» «Feires?» sa Tussi sørgmodig. «Med synging og dansing? Da er nok jeg nitti, også. Det forklarer en hel del. Men Tussi kommer ikke til å hoie og skrike og sånt.» «Nitti-også?» spurte Nasse Nøff, litt forvirret. «Men hvis Ole Brumm bare er nitti år …» Akkurat da spratt Tigergutt opp, og Nasse Nøff skyndte seg å sette seg ned. Du skjønner, noen hadde hørt noe, og en annen hadde nevnt noe, og så bestemte en eller annen at det var på tide å fortelle litt flere eventyr om Ole Brumm, for det var en meget stor sak å bli nitti år. Derfor samlet alle dyra i skogen seg for å få høre historiene med sine egne ører. I all begeistringen hadde Brumm glemt hva mange av dem handlet om, men han håpet at vennene hans var med i dem, og at han ikke tok
seg så aller verst ut. Vel, Brumm trengte ikke å bekymre seg. I disse eventyrene møter han mytologiske skapninger, mystiske nye venner (og fiender) og en besynderlig saus … Akkurat sånne ting som bare ser ut til å hende i Hundremeterskogen. Så sett deg ned, len deg tilbake og kos deg med fire nye historier om Ole Brumm, den beste bjørnen i hele verden, og alle vennene hans.
TA KK Denne offisielle oppfølgeren er basert på A.A. Milnes originale historier om Ole Brumm, og illustrert i E.H. Shepards stil. Forlaget vil gjerne takke Trustees of the Pooh Properties og The Shepard Trust for deres bidrag, samt Stephanie Thwaites ved Curtis Brown for hennes råd og entusiasme på alle stadiene i prosjektet.
I n n hol d Høst 1 hvor Brumm og Nasse Nøff kanskje møter en drage
Vinter 29 hvor herr Pingvin kommer til skogen
VĂĽr 57 hvor Tussi tror et annet esel er ute etter tistlene hans
Sommer 81 hvor Brumm drømmer om Nilens kjele
Etterord 105
H ø st hvor Brumm og Nasse Nøff kanskje møter en drage av
Paul Bright
K
r i s t o f f e r r o b i n m å t t e i kk e f o r s t y r r e s .
«Jeg skal spille Sankt Georg i landsbystykket», forklarte han Ole Brumm mens de gikk og sparket i høstløvet. «Jeg må slåss mot en ildsprutende drage som har spist jomfruer.» Han viste Brumm tresverdet han skulle bruke i stykket. «Og så har jeg en hjelm et eller annet sted … Men du forstår, saken er den at jeg har masse å si, så jeg må lære replikkene mine. Det er det skuespillere gjør, og da må de ikke forstyrres.» Ole Brumm tenkte over det, og spurte: «Denne dragen, bor den … bor den i nærheten et sted? For hvis den gjør det, burde du kanskje fortelle den at det ikke finnes så mange jom … jom … det du sa, her i Hundremeterskogen.» Så fikk Brumm en ny og enda frykteligere tanke. «Og kan du si til den at det ikke er noe honning til overs, heller? Ikke engang fem nye 1
Den beste bjørnen i hele verden
krukker, som står i noens skap?» «Å, Brumm», sa Kristoffer Robin. «Drager er mytologiske skapninger. Eller er de utryddete, kanskje? Det er enten det ene eller det andre, så det er ingenting å være redd for. Dessuten spiser de ikke honning. Nå må jeg gå. Kan du være så snill å fortelle alle sammen at jeg ikke må forstyrres?» Så løp Kristoffer Robin tilbake til huset og hugget og stakk i buskene med sverdet sitt, som for å skremme dragen, mens Ole Brumm lurte på om han foretrakk mitologiske eller uryddete drager, og hva forskjellen egentlig kunne være. Ole Brumm fortalte det til Petter Sprett, og Petter Sprett fortalte det til Ugla, og Ugla fortalte det til Kengu, og Kengu fortalte det til Tigergutt, og Tigergutt fortalte det til lille Ru, som hoppet opp og ned og hvinte: «Se på meg! Jeg er en drage!» Så fortalte Tigergutt det til alle han støtte på, Nasse Nøff og Tussi også, og ganske snart visste hele skogen om Sankt Georg og den ildsprutende dragen, og at Kristoffer Robin ikke måtte forstyrres. * * * 2
Brumm og Nasse Nøff møter kanskje en drage
Tussi våget seg vanligvis ikke særlig langt fra det dystre hjørnet sitt, men nå som sommeren var over, virket det enda dystrere enn før, og vennene hans kom ikke innom slik de pleide. «Ikke at slik de pleide var det man kan kalle ofte», mumlet Tussi. Naturligvis kom Kristoffer Robin på besøk nå og da. «Vel, mer da enn nå», tenkte Tussi, for nå skulle jo Kristoffer Robin ikke forstyrres. «Og ingen har ikke forstyrret ham mer enn jeg de siste dagene.» Så fikk Tussi en idé. «Jeg går meg en tur», erklærte han for seg selv. «En spasertur. En liten vandring. Og kanskje jeg møter noen. Eller kanskje noen har kommet på besøk når jeg er hjemme igjen. Eller kanskje …» – han sukket – «… ikke.» Men Tussi hadde ikke luntet mer enn ti-tolv skritt før han fikk øye på den. En gjenstand. En gjenstand som lå halvveis gjemt under en busk. En gjenstand som glitret på en interessant måte. «Uansett hva det er», tenkte Tussi, «er det meg, Tussi, som har funnet det.» Men enda så hardt han prøvde å få den løs, med hovene og hodet og tennene, ville den ikke rikke seg. «Det jeg trenger», bestemte han til slutt, «er hjelp. Hjelp til å grave den fram, og hjelp til å finne ut hva det er.» Han tenkte at Sprett kanskje kunne hjelpe, «for 3
Den beste bjørnen i hele verden
Sprett kan grave, og Sprett har god forstand.» Men da kunne det tenkes at Sprett ville overta ansvaret, og kanskje til og med ta æren for å finne den interessante gjenstanden selv. «Hva med Ugla?» tenkte han, men Ugla pleide å forvirre ham med de fryktelig lange ordene sine. Tussi sa «Hmmm …», og så sa han «Ahhh …» Han gikk først den ene veien, og deretter den andre. Til slutt fant han ut at det
eneste han kunne gjøre, var å stå vakt ved den interessante gjenstanden, helt til noen kom gående. Så der sto han og voktet og ventet, mens vinden blåste og bladene virvlet og sola sank enda lavere på himmelen. 4
Brumm og Nasse Nøff møter kanskje en drage
Neste morgen grublet Ole Brumm også på hvor sommeren hadde blitt av, for det var litt for kjølig til at en bjørn kunne sitte ute og spise frokost. Men likevel var det ennå ikke vinter, når en bjørn trekker dundynen opp til haken og tar seg noe varmt og godt før han står opp. På denne tiden av året visste ikke været helt hva det skulle ta seg til, og akkurat denne morgenen gjorde ikke Brumm det heller. Han sparket i løvet langs stien, og idet han sparket, oppdaget han at han var på vei til huset til Nasse Nøff, og det virket som en utmerket ting å gjøre. I hodet sitt begynte han å nynne på en sang, en sang som passet fint inn i rytmen en bjørn lager når han går slik og sparker. Iblant er det fint for Nasse (spark), å dra dit hvor Brumm bjørn bor (spark). Men så hender det titt at en tvertomvisitt er den beste ting på jord (spark).
Han visste ikke helt om «tvertomvisitt» var et ordentlig ord, men det passet og det rimte, og mer trengte ikke et 5
Den beste bjørnen i hele verden
nyttig ord å gjøre. Brumm skulle akkurat til å begynne på andre vers da han så at han allerede var framme ved Nasse Nøffs hus. Han var sikker på at det var Nøffs hus, men det lignet ikke helt på Nøffs hus, for det hang en lapp på døra, og det hadde det ikke gjort så lenge Brumm kunne huske (som vanligvis var omtrent en uke før forrige lørdag). Men det måtte være Nøffs hus, for i døråpningen sto … «Hei, Nasse Nøff», sa Brumm muntert. Nøff skvatt så fælt at han falt og landet rett på rumpa.
6
Brumm og Nasse Nøff møter kanskje en drage
«Åh! … Åh! … Brumm», sa han og gned seg der det gjorde vondt. «Er det deg? Jeg trodde kanskje at det var dragen.» Brumm stirret på lappen Nøff hadde skrevet. TJÆRE DRAAGE INEN JOMFUER HÆR NØF ÆR UTE (DRAT SIN VÆJ) «Det er til dragen», sa Nasse Nøff. «For at han skal skjønne at jeg ikke er hjemme.» «Men du er jo hjemme», sa Brumm. «Og jeg har kommet for å besøke deg.» «Selvsagt er jeg hjemme når du kommer på besøk», sa Nøff. «Men jeg er ikke hjemme hvis det kommer en drage. Selv om jeg er det, hvis du forstår hva jeg mener.» Brumm forsto slett ikke, men Nasse Nøff fortsatte: «Det er fordi jeg hadde en skummel drøm. Jeg tror det var en drage i drømmen, men det er ikke lett å vite når man aldri har sett en drage før.» «Jeg har aldri sett en Heffalomp», sa Brumm, «og likevel drømmer jeg om dem. Men Kristoffer Robin sier at drager er mitologiske eller uryddete, så … så vi trenger ikke å være redde.» Brumm visste ikke helt hvorfor det var slik, men siden Kristoffer Robin hadde 7
Brumm og Nasse Nøff møter kanskje en drage
sagt det, måtte det være sant. «Kristoffer Robin trenger sikkert ikke å være redd», sa Nasse Nøff. «Men hva hvis dragen kommer hit mens Kristoffer Robin ikke må forstyrres?» Ole Brumm klødde seg i hodet. Han likte mye bedre å få spørsmål som: «Hva har du lyst på?» eller «Vil du ha litt mer å spise?», men han tenkte så hardt han kunne. «Du kunne jo si: ‘Gå din vei, du er bare mitologisk’», foreslo han. «Eller ‘vennligst flytt deg, du er uryddet’.» «Jeg vet ikke om jeg klarer det», sa Nasse Nøff. «Å, hvis jeg bare var modig nok. Jeg vet ikke om jeg tør å møte en drage. Dessuten vet vi ikke hvordan dragen ser ut, eller når den kommer, eller hvor, eller noen ting!» «Kristoffer Robin vet det sikkert», sa Brumm. «Men hvis vi ikke kan spørre ham om dragen, finnes det bare én annen person som er klok nok til å vite det!» Dermed gikk de mot huset til Ugla, men de hadde ikke kommet langt av sted da Nasse Nøff plutselig stanset. Han grep Brumm i labben og pep: «Det er for sent! Se! Under den haugen med blader! 9
Den beste bjørnen i hele verden
Der er dragen!» Brumm så. Haugen raslet … og løftet på seg … og stønnet …
«GRRRRR! … OOOOOOH! … AAAAAAH!»
10
Brumm og Nasse Nøff møter kanskje en drage
«Jeg kan se nesen på den!» hylte Nasse Nøff. «Den snerrer! Den fnyser!» Han snudde seg for å løpe, men snublet og falt med et dunk, og så ble han liggende på bakken mens han holdt seg for øynene med ørene sine. Dragens fryktelige munn kom til syne, grufull og grå … og merkelig kjent. «Hei, Brumm», sa dragen. «Det er Tussi!» sa Brumm. Tussi ristet godt på seg. «Og der er Nasse Nøff også! Det var på tide. Jeg hadde håpet å treffe noen med meget stor forstand, men sånn er det. Man kan ikke få alt her i livet.» Tussi børstet bort et blad som lå mellom ørene hans, og forklarte at han passet på en interessant gjenstand, og at han måtte ha vært der hele natten, siden vinden hadde blåst alt løvet over ham … «Og nå har altså dere kommet.»
11
Den beste bjørnen i hele verden
«Hva var det du sa», spurte Brumm håpefullt, «om en gjenstand?» «Den er rett her borte», sa Tussi stolt og viste dem den interessante gjenstanden, som fremdeles satt bom fast under busken. «Akkurat der jeg fant den. Sprett kunne naturligvis ha gravd den fram», fortsatte Tussi. «Og Ugla kunne kanskje ha sagt nøyaktig hva det var, men de er ikke her. Og jeg kunne ha gått for å hente dem, men noen må stå vakt. I tilfelle …» Han ble stille, for han visste ikke helt hva det interessante kunne finne på mens han var borte, men han ville bli der, for sikkerhets skyld. «Kan ikke jeg gå og hente Petter Sprett?», sa Brumm og hadde helt glemt dragen for øyeblikket. «Og jeg kan dra til Ugla», sa Nasse Nøff, som slett ikke hadde glemt den. «Det ville være fint», sa Tussi og fortsatte høytidelig å holde vakt. Nasse Nøff fortet seg til Uglas hus så fort de små beina ville bære ham. Han dro forsiktig i klokkestrengen, fordi det virket høflig, men så dunket han hardt med dørhammeren, for alle visste at enda så staselig Uglas klokkestreng var, fantes det ingen ringeklokke i den andre enden. «Nasse Nøff!» utbrøt Ugla. «Så hyggelig å se deg.» 12
Brumm og Nasse Nøff møter kanskje en drage
Nøff fortalte om Tussi og den interessante gjenstanden, og at de trengte hjelp til å undersøke den av noen som visste noe om noe. Ugla forsøkte så godt han kunne å se klok ut, og sa til Nasse Nøff at ingen visste noe som helst om noe som helst riktig så mye som han, Ugla,
visste noe om noe. Han skulle til å gå ut av ytterdøra da Nasse Nøff sa: «Og så var det dragen, da …» Han forklarte i voldsom fart at de hverken visste hva eller hvor eller når eller noe som helst om den ildsprutende dragen, og om den var 13
Den beste bjørnen i hele verden
mitologisk eller uryddet, og at han og Brumm, Brumm og han, tenkte at en som var så klok som Ugla kanskje kunne forklare det. «Ja visst!» sa Ugla og tenkte i all hast. «La meg nå se. Vel … hvis noe er uryddet … så har det tidligere, så vidt man kan huske, vært ryddet, men er nå, så vidt man kan fastslå, ikke ryddet lenger.» Han tittet på Nasse Nøff, som så ut til å være tilstrekkelig imponert, og fortsatte. «Når det gjelder mitologiske skapninger, vel … de eksisterer nok bare i miter – folk flest skulle ønske at de fortsatt fantes, selv om de ikke har eksistert så lenge noen kan huske. Er det forstått?» «Å, ja, ja. Takk», sa Nasse Nøff, men pratet videre idet Ugla snudde seg for å gå. «Så hvis en mitologisk skapning ikke har eksistert så lenge noen kan huske, som Brumm sier er en uke før forrige lørdag, når kan det tenkes at den kommer tilbake?» Dette gjorde Ugla ganske forvirret. «Hmm», sa han. Så sa han «Ahh.» Deretter «Hmm» igjen. Og til slutt: «Vel, mer eller mindre, pluss eller minus, til eller fra, og naturligvis tatt i betraktning vanlige feil og utelatelser, kan man ikke regne med å støte på en drage igjen før tidligst en uke fra neste tirsdag.» Ugla skyndte seg ut før Nasse Nøff kunne komme på enda flere vanskelige spørsmål. Så fløy han fra gren til 14
Den beste bjørnen i hele verden
gren mens Nøff pilte av sted langs stien i skogen. Ugla begynte å fortelle Nasse Nøff den ustyrtelig morsomme historien om den gangen hans grandtante Agatha opplevde noe meget pinlig i Timbuktu, men det virket ikke som om han hørte etter. Og akkurat da: «Å! Her er Tussi. Og hvis jeg ikke tar feil, er det Brumm og Petter Sprett som kommer der borte.» Sprett satte raskt i gang med arbeidet. De hørte lyden av graving og uthuling, før han stolt dukket fram igjen med den interessante gjenstanden. Han gned bort noen
jordklumper og gjørmeflekker, og den glitret slik bare noe interessant kan gjøre. «Brumm!» hvisket Nasse Nøff innstendig, men Petter Sprett sa: «Hysj!» i et meget bestemt tonefall og begynte 16
Brumm og Nasse Nøff møter kanskje en drage
å undersøke det interessante ved å snu rundt på den med labbene. «Hmmm!» sa han. «Det er åpenbart en slags beholder, til å putte ting oppi.» «Sånn som honning?» foreslo Brumm. «Eller eikenøtter», sa Nasse Nøff, som egentlig syntes at dragen som skulle komme en uke fra neste tirsdag, var mye viktigere, men ikke ville bli hysjet på igjen. «Akkurat», sa Petter Sprett bryskt. «Så det vi har funnet …» «Det jeg har funnet», avbrøt Tussi, som hadde ventet seg akkurat dette. «Tussi. Fant. Den.» «Ja visst», sa Sprett, «Det Tussi har funnet …» «Ingen årsak», sa Tussi. «… er som sagt en eller annen slags beholder. Spørsmålet er: hvor gammel er den? Stammer den fra før eller etter Kristus, for eksempel?» Brumm tittet rundt seg, men kunne ikke se kristtorn noe sted, hverken foran eller etter dem på stien. «Etter min mening», fortsatte Petter Sprett, «er det nok 17
Den beste bjørnen i hele verden
f.Kr., for det ser ut som et Forferdelig møkkete KRus.» «Ganske riktig», skjøt Ugla inn mens han stirret intenst på det interessante. «Men på den annen side kan det godt være e.Kr., for den er både Eldgammel og KRokete, kanskje den til og med er en Edel KRukke. Personlig», tilføyde han, «vil jeg si at den har noe etruskisk over seg.» Ugla kunne ikke huske hvor han hadde hørt ordet etruskisk, men det var et sånt ord man ikke fikk sjansen til å bruke særlig ofte, og han ville utnytte muligheten så godt han kunne. «Brumm!» hvisket Nasse Nøff igjen, men nå så Ugla svært strengt på ham. «Det er meget mulig at det er en antikvitet», sa Petter Sprett. Han kastet et blikk på Ugla, i tilfelle etruskerne ikke var antikke i det hele tatt, men hadde streifet gjennom skogen og fylt beholderne sine med eikenøtter og honning så sent som i går, men Ugla motsa ham ikke. «I tillegg», sa Sprett … Men nå greide ikke Nasse Nøff å holde seg lenger. «Det kommer en drage!» pep han skingrende. «En ildsprutende drage – en uke fra neste tirsdag. Hva skal vi gjøre?» Nasse Nøff fortalte hva Ugla hadde sagt, og at dragen antakelig var på vei allerede, med glødende nesebor og planer om å ankomme skogen om bare noen få dager. 18
Brumm og Nasse Nøff møter kanskje en drage
«Mer eller mindre», tilføyde Ugla, som hadde begynt å tvile på om spådommen hans var helt riktig. «Pluss eller minus.» «Hvis bare Kristoffer Robin hadde vært her», hvinte Nasse Nøff. «Kanskje vi kunne forstyrre ham, bare en liten stund?» «Han insis … instis … han sa det veldig bestemt, to ganger», sa Brumm. «Da må vi være forberedt», sa Petter Sprett. «Vi trenger en plan. Noen andre må være klare til å kjempe mot dragen.» Det ble stille et øyeblikk, og så ble det stille enda lenger, bare avbrutt av en hel del kremting og subbing med føtter. En tredje stillhet kom og tok over der den forrige hadde sluttet. Nasse Nøff lukket øynene og knep munnen hardt igjen, i tilfelle han skulle komme til å pipe eller nyse, og noen kunne tro han sa «Meg!» Men plutselig sa han noe likevel. «Au!» utbrøt han og lå med ett på bakken med ansiktet ned. Et eller annet veldig stort satt oppå ham. Nasse Nøff ventet å bli truffet av en strøm med drageild, og håpet at ørene hans ikke ville bli altfor svidde. Men det han fikk høre, var Rus vesle stemme: «Se, alle sammen! Tigergutt leker ‘pipeleken’ med 19
Den beste bjørnen i hele verden
Nasse Nøff!» Så kom Kengus litt kraftigere og strengere stemme: «Tigergutt, du må lære deg å ikke hoppe så fælt. Slipp Nasse Nøff nå!» Og bak dem på stien kom Kristoffer Robin gående. Nasse Nøff reiste seg opp igjen. Verden var plutselig et vidunderlig sted å være. Over ham skinte sola, og han følte den gleden man bare kan kjenne når en illsint drage, eller rett og slett en hoppende Tigergutt, har blitt løftet fra ens skuldre. 20
Den beste bjørnen i hele verden
«Hei, Brumm!» sa Kristoffer Robin. «Og Nasse Nøff og Tussi og Ugla og Petter Sprett. Nå har jeg lært meg alle replikkene mine. Jeg er klar til å spille Sankt Georg.» Det ble stille en liten stund, mens alle subbet i bakken med føttene sine. «Når det gjelder Sankt Georg», begynte Brumm. «Vel … saken er at … Ugla tror at …» «… Og Petter Sprett tror at …» sa Ugla kjapt. «… Og Nasse Nøff tror at …» sa Petter Sprett. «… Alle sammen tror at …» sa Nasse Nøff. «Ikke bland meg inn i dette», sa Tussi. «Ingen har spurt hva jeg mener.» «… Uansett», fortsatte Brumm, «Det kommer en ildsprutende drage til skogen en uke fra neste tirsdag, muligens på leting etter jomfuer. Og vi håpet at du kanskje kunne greie å overtale den til … ikke å bli her så veldig lenge.» Kristoffer Robin forsøkte å la være å le. Han kikket rundt seg, på alle vennene sine. Petter Sprett holdt fortsatt den interessante gjenstanden i labbene. «Hjelmen min!» ropte Kristoffer Robin. «Du har funnet Sankt Georg-hjelmen min!» Han satte den 22
Brumm og Nasse Nøff møter kanskje en drage
etruskiske beholderen på hodet. «Jeg la den fra meg akkurat her for noen dager siden, men så kunne jeg ikke finne den igjen. Å, kjempebra jobbet!» «En hjelm?» sa Petter Sprett. «Ja, selvsagt. Vi har funnet hjelmen din.» Noen hostet høylytt like ved øret til Sprett. «Jeg mener … Tussi fant hjelmen din.» «Helt på egen hånd», sa Tussi. «Men det er ingenting å takke for.» Kristoffer Robin slo armene om Tussis hals. «Du er det beste eselet i hele verden», sa han.
Tussi så sjenert ned på hovene sine, og nesen hans ble ørlite grann mer rosa enn grå. «Og når det gjelder dragen», fortsatte Kristoffer 23
Den beste bjørnen i hele verden
Robin. «Vel, de finnes bare i historier … og i skuespill, naturligvis. Dessuten har det seg sånn at jeg tilfeldigvis vet at det ikke finnes noen ekte, levende drager i denne historien.» «Der kan du se», sa Brumm til Nasse Nøff. «Var det ikke det jeg sa hele tiden? Det var ingenting å være redd for.»
* * * Ugla og Petter Sprett hadde dratt. Kengu hadde tatt med seg lille Ru og Tigergutt hjem for å gi dem en dose styrkemedisin, og Tussi hadde ruslet tilbake til sitt ensomme hjørne mens han mumlet stille: «Verdens beste esel. Jeg. Tussi!» * * * 24
Brumm og Nasse Nøff møter kanskje en drage
Kristoffer Robin og Brumm og Nasse Nøff gikk litt hit og dit og ingen steder, og Kristoffer Robin forklarte at mytologiske skapninger bare var på liksom, og at hvis et dyr var utryddet, eksisterte det ikke lenger, og at dragen han skulle slåss mot i stykket, ikke var ekte den heller, men lagd av trestykker og stoffbiter.
«Hvis det hadde eksistert en ekte ildsprutende drage», sa han, «noe det ikke gjør, men hvis det gjorde det, ville selv den aller modigste personen, eller bjørnen, eller smågrisen, bli redd. De ville bare late som om de ikke var det, for det er det tapperhet handler om.» Brumm ville vite hvem den aller modigste personen, 25
Den beste bjørnen i hele verden
eller bjørnen, eller smågrisen var. Kristoffer Robin sa «Hmm …» og «Ahhh …» et par ganger, og så sa han at selv om han ikke kunne tale for hele den vide verden, var han antakelig den modigste personen i skogen, og Brumm var den modigste bjørnen, og Nasse Nøff var uten tvil den modigste smågrisen. Ole Brumm var meget lykkelig over å være den modigste bjørnen nå som det ikke skulle komme noen drage likevel, men Nasse Nøff greide ikke la være å spørre seg selv hvordan han kunne være den modigste smågrisen i skogen, når han også var den eneste smågrisen i skogen. Han skulle akkurat til å spørre om det da Kristoffer Robin, som alltid så ut til å vite hva alle de andre tenkte, sa: «Jeg kunne godt tenke meg en liten munnfull. Hva med dere?» Og naturligvis kunne de det.
26
Brumm
V i n t er hvor herr Pingvin kommer til skogen av
Brian Sibley
E
M o r g e n T i ttet O l e B r u mm U t av vinduet sitt, og fikk seg en overraskelse. «Dette er meget underlig og uvanlig», sa Brumm, «men om jeg ikke tar feil, har noen tatt bort skogen og plassert en hel masse hvitt der i stedet.» Dette var forvirrende, og siden det fortsatt var ganske tidlig på morgenen, og han ikke hadde spist sin første krukke med honning ennå, tenkte Brumm litt og sa: «Nei, det kan ikke være tilfelle, for det ville faktisk være ganske usannsynlig», og så la han til: «Så det som må ha skjedd, er at noen har tatt huset mitt og flyttet det et helt annet sted, der det er veldig hvitt.» Men fordi det fortsatt var noen deler av Brumms hjerne som følte seg søvnige, bestemte han seg for at det var best å ta en ny titt. «Å, nå forstår jeg», sa Brumm langsomt. «Det har snødd. Ja, det er det det har», fortsatte han, «akkurat n
29
Den beste bjørnen i hele verden
som den gangen Nasse Nøff og jeg nesten fanget en Vussel – eller var det en Vissel som nesten fanget oss? Vel, uansett, der har vi forklaringen.» Da han nevnte Nasse Nøff, kom Brumm til å tenke på noe annet. «Problemet med snø», sa han, «er at hvis man ikke passer godt på, kan man bli innesnødd, og det kan være plagsomt og skremmende hvis man er et veldig lite dyr, som Nasse Nøff. Så kanskje jeg burde gå og se om Nøff har blitt innesnødd og trenger hjelp til å bli utesnødd.» Dermed stabbet han bort til nærmeste skap, hvor han visste at han kunne finne en matbit eller to, og tok seg en krukke med honning, og så en til for å varme seg opp, for han hadde akkurat kommet på at snøen hadde en ubehagelig vane med å gjøre ham kald på tærne. Så la han merke til at det hadde begynt å snø kraftig igjen, og bestemte seg for å ta en liten honningkrukke til, «bare for å være på den sikre siden», som han sa. 30
Herr Pingvin kommer til skogen
Da han hadde slikket i seg den siste resten med honning, tok Ole Brumm på seg skjerfet, åpnet døra og gikk ut i en veldig hvit og stille Hundremeterskog.
Han bega seg i den retningen han trodde førte til Nasse Nøffs hus (det var vanskelig å si på grunn av all snøen), og husket at han en gang hadde lagd et vers man kunne nynne fornøyd på når det snødde, og bestemte seg for å lage et nytt et. Det ble slik: 31
Den beste bjørnen i hele verden
Enten det snør veldig lite eller det snør tett i tett, så snør det nesten aldri når været er varmt og hett.
Brumm var svært fornøyd med at et rimord hadde dukket opp akkurat i tide da den siste verselinjen kom, og fortsatte … Og det sies så menn (ja, er det ikke rart), at det sjelden kommer snø når sola skinner klart.
Akkurat da skjedde det noe som fikk ham til å glemme hele sangen. Noen kom mot ham i snøen, med en merkelig vaggende gange. Det var en underlig skapning som for det meste så ut til å være svart og hvit, med litt gult på beina og i det som var et temmelig nebbformet ansikt. «Hei», sa Brumm. Skapningen sluttet å vagge og sto musestille foran Ole Brumm. Han åpnet det som uten tvil var et nebb, og klappet det sammen igjen uten å si noe. «Jeg sa ‘hei’», sa Brumm. Denne gangen vred skapningen på hodet, lukket øynene og flyttet 32
Herr Pingvin kommer til skogen
sjenert på de gule beina, men sa ingenting. Brumm tenkte at den kanskje hørte dårlig, og hevet stemmen igjen, men denne gangen snakket han langsomt og veldig høyt. «JEG SA: ‘JEG SA ‘HEI’’.» «Jeg hørte deg første gang», mumlet skapningen med lav, forlegen stemme mens han unngikk å se på Brumm, «og, hvis jeg får lov til å nevne det, hørte jeg deg både andre og tredje gang også.» «Å, hvorfor svarte du ikke, da?» spurte Brumm. «Fordi», svarte den unnskyldende, «vi ikke har blitt ordentlig presentert for hverandre.» «Vel, jeg heter Ole Brumm», sa Brumm, «eller bare Brumm. Hva heter du?» «Å, kjære vene, kjære vakre vene», mumlet skapningen engstelig og så ut som han helst ville være et ganske annet sted. «Saken er den, forstår du», sa han og viftet nervøst med det som kunne se ut som to små vinger, «at man bare kan bli presentert for noen av noen andre.» Brumm visste ikke hva han skulle svare, så i stedet rettet han på skjerfet sitt og håpet at det 33
Den beste bjørnen i hele verden
ville hindre mer snø i å falle ned i nakken hans, for det kilte så ubehagelig. «Du forstår», fortsatte skapningen, «det hele dreier seg om etikette.» Brumm skulle til å spørre: «Eti-hva-da?», og undret på om det kunne ha noe med mat å gjøre, da Petter Sprett kom hastende gjennom en snøfonn som en gang hadde vært en skogssti, med et svært urolig uttrykk i ansiktet. «Hallo, Petter Sprett», sa Brumm. «Du har ikke tilfeldigvis en spade jeg kan få låne?»
svarte Sprett, som både hadde en ytterdør og en bakdør, og dermed hadde blitt dobbelt innesnødd. Brumm sa at sist han trengte en spade, hadde han lånt en av Kristoffer Robin, og Petter Sprett sa at han skulle 34
Herr Pingvin kommer til skogen
gå og spørre ham i stedet. «Sprett», sa Brumm, «kan jeg spørre deg om noe?» «Kan det vente til etter at jeg har skuffet snø ut av det nest beste soverommet mitt?» «Egentlig ikke», sa Brumm. Så løftet han labben for å hviske til Petter Sprett, og spurte om han visste noe om den svarte-og-hvite hvem-det-nå-var som sto i snøen ved siden av dem. «Naturligvis», sa Sprett. «Han er ny. Kristoffer Robin fortalte at han skulle komme.» Han senket stemmen og la til: «Han er veldig sjenert og svært ordentlig av seg. Kristoffer Robin sa at han trenger å komme ut av skallet sitt. Og nå», sa Sprett og brukte sin vanlige stemme igjen, «er jeg virkelig nødt til å komme meg av sted, for når man har snø under sengen, må man rett og slett gjøre noe med det.» «Ja, selvsagt», sa Brumm, og begynte å hviske igjen,
35
Den beste bjørnen i hele verden
«men kan du være så snill å presentere oss for hverandre før du går?» Petter Sprett smattet utålmodig med tungen. «Brumm, hils på herr Pingvin», sa han. «Herr Pingvin, dette er Brumm.» Og med det forsvant han i en virvel av snøfnugg …
«Hei, herr Pingvin!» sa Brumm. «Hei, Brumm!» sa herr Pingvin. «Det er veldig hyggelig å hilse på deg.» Og nå som de hadde gjort seg ferdige med den vanskelige presentasjonen, virket herr Pingvin litt roligere, og hoppet ikke lenger forlegent fra det ene beinet til det andre. Siden han tenkte at det ville hjelpe herr Pingvin ut av skallet, spurte Brumm om han hadde det travelt, eller om han ville være med på besøk til Nasse Nøff. Herr Pingvin svarte høflig at, ja, takk, det ville han svært gjerne, hvis det ikke var til for mye bry. Dermed gikk de av sted, Brumm med stabbende skritt 36
Herr Pingvin kommer til skogen
og herr Pingvin ved siden av ham med vaggende gange. «Hvor kommer du fra?» spurte Brumm.
«Å, du vet», svarte herr Pingvin svevende. «Å, ja», sa Brumm, men visste slett ikke. «Det vanlige stedet, faktisk», tilføyde herr Pingvin. Det ble pinlig stille i et par minutter, mens Brumm forsøkte å huske hvor det var, og da han ikke kunne komme på det, sa han: «Nå ja, Kristoffer Robin vet det sikkert.» «Å, ja», sa herr Pingvin, «Kristoffer Robin vet alt. Han sa at pingviner for det meste, sånn generelt sett, finnes på Sydpolen.» «Sier du det», sa Brumm, ikke så rent lite overrasket. «Sydpolen? Jeg visste ikke at det fantes en i den andre 37
Den beste bjørnen i hele verden
enden.» Og fordi herr Pingvin så forvirret ut, forklarte han: «Jeg oppdaget Nordpolen, skjønner du.» «Virkelig?» sa herr Pingvin og hørtes imponert ut. «Jeg skulle gjerne ha oppdaget noe en dag. Men det krever sikkert mye forstand.» Brumm skulle til å forklare at han egentlig bare hadde oppdaget Nordpolen ved en tilfeldighet, og at han i virkeligheten var en bjørn med bare liten forstand, da han så Nasse Nøff kave seg mot dem i snøstormen. Nasse Nøff var faktisk på vei til Ole Brumm, for å spørre om han trodde at det kom til å fortsette å snø veldig lenge. Det vesle hodet hans vendte nedover, og han fikk stadig snø i øynene, slik at det var vanskelig å se eller høre noe. Så da Brumm plutselig sa: «Hei, Nasse Nøff, dette er herr Pingvin», skvatt han til. Nøff skvatt en gang til da han så herr Pingvin for første gang og oppdaget hvor stort nebb han hadde, men han ville ikke at den underlige skapningen skulle tro at han hadde et nervøst sinnelag, så han hoppet heller opp og ned som om han prøvde å holde varmen. 38
Herr Pingvin kommer til skogen
«Herr Pingvin, dette er Nasse Nøff.» «Hei, Nasse Nøff», sa herr Pingvin og virket omtrent like nervøs som Nasse Nøff. Nøff svarte ikke, men stirret bare på nebbet til herr Pingvin. «Du må hilse tilbake», hvisket Brumm. «Det har å gjøre med noe som høres ut som det har noe med mat å gjøre, men antakelig ikke har det.» Nasse Nøff sa: «Å», og så sa han: «Hei, herr Pingvin.» Og herr Pingvin sa: «Veldig hyggelig å treffe deg», og Nasse Nøff svarte: «I lige måde, skulle jeg tro.» Så hvisket han til Brumm: «Jeg lurte litt på nebbet hans. Er han til å stole på?» «Jeg tror det», hvisket Brumm tilbake og la til: «Kristoffer Robin vet om ham, men han sier at han trenger å komme ut av skallet sitt. Han kommer fra det vanlige stedet, skjønner du.» «Å ja», sa Nasse Nøff, men skjønte slett ikke, og for å unngå å tenke på herr Pingvins nebb spurte han om han hadde møtt Ugla, som også hadde nebb, selv om det slett ikke var like nebbete som dette. «Jeg er redd jeg ikke har det», sa herr Pingvin unnskyldende. 39
Den beste bjørnen i hele verden
«I så fall», sa Brumm, som hadde prøvd å tenke gjennom hvordan man kunne få en Pingvin ut av skallet sitt, «skal jeg presentere deg for ham.» Så viste Brumm veien gjennom Hundremeterskogen, mens han stanset nå og da for å hjelpe Nasse Nøff, som hadde veldig korte bein og stadig ble begravet opp til nesen, og noen ganger ørene, i det tette snøværet. Herr Pingvin, på sin side, vagget fornøyd av sted uten det minste problem. Da de kom til Kastanjeslottet, klatret Ole Brumm opp til Uglas ytterdør og banket på. Og banket på. Og banket på. Det måtte veldig mye banking til for å få svar fra Ugla, som satt ved peisen og leste avisen, noe han gjorde ved å legge den over de lukkede øynene sine og lage en tankefull snorkelyd. «Hei, Ugle», sa Brumm da Ugla endelig åpnet døra, «det har kommet en ny fugl til skogen, og vi tok ham med for å hilse på deg fordi han trenger å komme ut av skallet sitt.» 40
Herr Pingvin kommer til skogen
«Å ja!» svarte Ugla. «Vel, det sies jo at like barn leker best! Hvor er han?» «Der nede, sammen med Nasse Nøff», sa Brumm. «Den høyeste av dem, han som er svart og hvit til venstre der», la han til for å være hjelpsom. Ugla tok på seg brillene, myste over brillekanten og tok dem raskt av seg igjen. Med lav stemme sa han: «Beklager, Brumm, men jeg kan ikke hjelpe dere. Det er høyst beklagelig, men ganske umulig.» «Men», sa Brumm, «jeg syntes du sa: ‘Like barn leker best …’» «Som oftest, ja», sa Ugla, «men jeg visste ikke at vennen din var en …» Han nølte og begynte å stave ordet. «P – I – N …» begynte han, men stanset og forsøkte å huske nøyaktig hvilken bokstav som kom etterpå, til han innså at det ikke gjorde noe, siden Brumm ikke kunne stave uansett. Ugla hostet for å skjule forvirringen, og fortsatte: «Brumm, problemet er at vennen din der borte bare har 41
Den beste bjørnen i hele verden
bitte små vinger som dessverre er aerodynamisk utilstrekkelige.» Brumm skulle til å spørre hva det betydde, da Ugla tilføyde: «Eller, for å si det enkelt, noen fugler kan fly, og andre kan det ikke, og mer er det ikke å si om den saken!» Akkurat i samme øyeblikk kom en opprørt Petter Sprett plutselig farende mot dem, mens han pratet så raskt at han nesten mistet pusten. «Han var ikke hjemme … skulle låne spaden hans … for å måke snø, vet dere … men han var ikke der … borte!» «Hvem er borte?» spurte Brumm og klatret ned fra Uglas ytterdør. «Kristoffer Robin, naturligvis», sa Petter Sprett. «Hvor har han dratt?» spurte Nasse Nøff engstelig. «Og hvorfor?» la Ugla til idet han fløy ned til de andre. «Det», sa Sprett, «er akkurat DRAT TUR. det jeg har spurt meg selv om helt E PÅAK K.R. siden jeg fant lappen.» «Lappen?» spurte Brumm, Nøff og Ugla i kor. «Den var festet på døra hans», forklarte Petter Sprett 42
Herr Pingvin kommer til skogen
og tok fram et stykke papir med store bokstaver på. «Dette må vi undersøke nærmere», sa Ugla høytidelig og grep papiret. Han studerte det både den ene og den andre veien, før han bestemte seg for at den beste måten å lese det på var opp ned. «Hva står det?» undret Brumm. «Vel …» sa Ugla. «Saken er at …» sa Ugla. «Det som står her …» sa Ugla, «er meget interessant, og forklarer selvsagt alt sammen!» «Gjør det?» spurte Brumm. «Å, ja! Det som står, er at …» «Det som står», sa Petter Sprett irritert, snappet papirlappen til seg og snudde den riktig vei, «er ‘DRAT PÅAKETUR. K.R.’» D P RA T Å AK ET U K.R R. .
43
Den beste bjørnen i hele verden
«Dratt hvor?» spurte Nasse Nøff, som ikke likte tanken på at Kristoffer Robin var borte. «DRAT PÅAKETUR», gjentok Sprett. «Det finnes da ikke noe sted som heter det!» fnyste Ugla. «Vel», sa Petter Sprett, «det er det som står her.» «For noe vrøvl!» fortsatte Ugla. «Jeg kjenner hver krik og krok av Hundremeterskogen, og jeg har aldri hørt om det.» «I så fall», sa Brumm, «må vi finne ut hvor dette ukjente stedet er, og lete etter Kristoffer Robin der.» «Akkurat!» sa Sprett bestemt. «Vi lager en leteaksjon, nå med en gang. Og det er viktig å spørre alle. Vi må finne ut hvem som så Kristoffer Robin sist.» «Unnskyld», sa en spinkel stemme bak dem, «men det var meg.» Det var herr Pingvin. Alle hadde glemt at han var der, men nå snudde de seg mot ham og stirret med munnen på vidt gap.
44
Herr Pingvin kommer til skogen
«Du?» spurte Ugla til slutt, med litt irritert stemme. «Ja», sa herr Pingvin og følte seg ganske pinlig berørt fordi alle så på ham. «Jeg var sammen med ham bare for en liten stund siden.» Og etter en kort pause la han til: «Jeg kan vise
dere hvor han er, hvis dere vil.» «I så fall», sa Ugla og bruste fornærmet med fjærene sine, «går jeg tilbake til avisen min, hvis dere vil unnskylde meg.» Og med de ordene fløy han opp til ytterdøra si og forsvant innenfor mens han lukket den med et hardt smell. De andre dyra stirret fortsatt på herr Pingvin, som kikket opp på himmelen og ned på beina sine før han sa litt sjenert: «Skal vi gå?» 45
Herr Pingvin kommer til skogen
Og så gikk de. Da de kom fram, hadde det sluttet å snø. Det var fortsatt kaldt, men de grå skyene hadde forsvunnet, slik at himmelen ble blå og snøen glitret i sollyset. De var helt øverst i Skogen, og der sto Kristoffer Robin og vinket til dem i den varme jakken og de store støvlene sine. Alle følte seg plutselig veldig muntre til sinns, selv Petter Sprett, som fortsatt bekymret seg for all snøen som sikkert hadde hopet seg opp foran klesskapet hans nå. «Hei, alle sammen», sa Kristoffer Robin, «jeg ser at dere har truffet herr Pingvin.» De hilste og sa at ja, det hadde de, og Brumm fortalte at de hadde trodd han var dratt til et sted som het «Påaketur», og da måtte Kristoffer Robin le.
47
Den beste bjørnen i hele verden
«Jeg skrev at jeg hadde dratt på aketur!» forklarte han og pekte på en flat sak som var lagd av tre, med en buet ende, og som skinte mot snøen av blank, fersk rødmaling. «Det er en kjelke, til å ake nedover snøen med. Se nå!» Kristoffer Robin hoppet opp på kjelken og satte av sted i stor fart nedover bakken. Da han var kommet ned,
gikk han av og begynte å gå oppover igjen mens han dro kjelken etter seg. «Ok», sa Kristoffer Robin da han hadde nådd toppen igjen. «Hvem vil være nestemann?» Alle sammen nølte litt, men siden Kristoffer Robin likte det så godt, tenkte de at det kunne være verdt et 48
Herr Pingvin kommer til skogen
forsøk. Først akte Petter Sprett, og så akte Brumm og Nasse Nøff sammen, mens Nøff holdt seg godt fast og knep øynene hardt igjen. Da turen kom til herr Pingvin, trakk han seg litt unna og sa med spinkel stemme: «Jeg vet ikke om jeg klarer det.» «Kom igjen, herr Pingvin!» sa Kristoffer Robin oppmuntrende. Herr Pingvin så fortsatt usikker ut, men etter å ha trukket pusten dypt inn, vagget han bort til kjelken og satte seg forsiktig ned. Og etter et lite dytt fra Kristoffer Robin, dro han i vei med et svisj. Til å begynne med gikk det riktig bra med herr Pingvin, og farten hans økte fint. «Han er ganske flink, er han ikke?» sa Brumm til Nasse Nøff, men plutselig kolliderte kjelken med en stor 49
Den beste bjørnen i hele verden
stein som stakk opp av snøen. Den krenget brått, så herr Pingvin ble kastet like av. Alle holdt pusten, og Kristoffer Robin skulle til å rope til herr Pingvin for å høre om det gikk bra med ham, da han oppdaget at det slett ikke var nødvendig. Kjelken hadde stanset, men herr Pingvin hadde fortsatt å ake. Han lå flatt på magen og padlet seg bortover med de små vingene sine, slik at han fløy elegant over snøen. Tilskuerne jublet da han kom ned til bunnen av bakken, og Brumm sa noe virkelig meget klokt: «Noen fugler kan ake, og andre kan det ikke, og mer er det ikke å si om den saken!» Og slik var det. Herr Pingvin var så henrykt over å oppdage at han kunne ake uten kjelke, at han dro opp og ned, og opp og ned, og så opp og ned en gang til. Den neste timen moret de seg med å ake om kapp: Brumm og Petter Sprett byttet på å sitte på med Kristoffer Robin, mens Nasse Nøff satt på ryggen til herr Pingvin og lo og hvinte begeistret om hverandre, før han knep øynene 50
Herr Pingvin kommer til skogen
tett sammen. «Jeg burde virkelig komme meg hjem igjen», sa Petter Sprett til slutt. «Huset mitt graver seg ikke ut av snøen selv, vet dere.» Han tok spaden til Kristoffer Robin, som hadde tatt den med seg i tilfelle uhell på aketuren, og skyndte seg av gårde for å begynne å grave. Herr Pingvin spurte Kristoffer Robin om de hadde tid til å ake om kapp en gang til, da Brumm hvisket til Nasse Nøff at han trodde de endelig hadde greid å få herr Pingvin ut av skallet sitt, og Nasse Nøff hvisket tilbake at det trodde han også. Det var da Ole Brumm fikk en Idé. «Her har vi herr Pingvin», sa han, «en gjest i Hundremeterskogen, men likevel er det ingen av oss som har invitert ham hjem på besøk. Så siden det sikkert er på tide å ta en matbit snart, kan vi ikke gå hjem og spise litt honning …» «Og eikenøtter», la Nasse Nøff til. «Og eikenøtter», sa Brumm, «og krus med varm sjokolade.» «Unnskyld meg», sa herr Pingvin, «jeg håper dere ikke synes jeg er frekk, men jeg er egentlig ikke noen 51
Den beste bjørnen i hele verden
innendørsfugl. Jeg liker best å være ute i snøen.» Brumm tenkte litt, og fikk en ny idé. «Vel», sa han, «når det har seg slik, kan vi ikke ha en spesiell vinterpiknik i stedet? Jeg synes alltid at maten smaker bedre utendørs.» Kristoffer Robin ga Brumm et beundrende blikk, som for å si: «Kloke gamle bjørn!», og snudde seg mot herr Pingvin for å se hva han syntes. «Det høres utmerket ut», sa herr Pingvin lykkelig, og dermed var det avgjort. Brumm fortet seg hjem for å hente en krukke med honning og et ekstra skjerf, mens Nasse Nøff pilte av sted etter noen av sine beste eikenøtter. 52
Herr Pingvin kommer til skogen
Og da de kom tilbake til skogen, hadde Kristoffer Robin satt fram tre krus med rykende varm sjokolade og en ispinne til herr Pingvin, og den spesielle vinterpikniken ble en stor suksess. * * * En dag eller to senere, da snøen endelig hadde begynt å smelte, gikk Ole Brumm for å se hvordan det gikk med herr Pingvin, men det fantes ingen tegn til ham noe sted. Brumm grublet over dette da Kristoffer Robin kom gående. «Hei, Brumm», sa han. «Hei», svarte Brumm, «hvor er herr Pingvin?» «Han er borte», sa Kristoffer Robin likeglad. 53
Den beste bjørnen i hele verden
«Å», sa Brumm overrasket. «På grunn av snøen», forklarte Kristoffer Robin. Ole Brumm så forvirret ut. «Men snøen har jo nesten smeltet bort.» «Det var det som var problemet», sa Kristoffer Robin. «Det ble for varmt for ham.» «Hvor dro han, da?» spurte Brumm. «Å, du vet», svarte Kristoffer Robin ubestemt. «Å, ja», sa Brumm, som fortsatt ikke visste det. «Så det», sa Kristoffer Robin. «Så det, ja», sa Brumm. Og siden det ikke var stort mer å si, gikk de hjemover. «Kommer herr Pingvin tilbake?» spurte Brumm. «Kanskje», sa Kristoffer Robin. «Det kan jo hende han kommer på besøk neste vinter», sa Brumm. «Det kan nok tenkes», svarte Kristoffer Robin. De gikk i stillhet en stund, og Brumm falt i tanker. «Jeg har tenkt litt, Kristoffer Robin», sa han, «hva liker du best: gamle eller nye venner?» Kristoffer Robin tenkte seg om, og etter en lang stund sa han: «Vel, jeg liker nye venner, fordi man aldri helt vet hva de kommer til å finne på. Men jeg liker gamle venner også, for selv om man har kjent dem veldig lenge, oppdager man alltid noe nytt ved dem, som man ikke visste fra før». 54
Vår hvor Tussi tror et annet esel er ute etter tistlene hans av
Jeanne Willis
D
et var vår i luften. sola skinte, fuglene
bygde reder, og Ole Brumm humpet av sted langs myra i skogen mens han beundret påskeliljene og nynnet for seg selv, da han dumpet borti sin gamle venn Tussi. «Tra-la-la og tiddeli-bom», nynnet Brumm, «God morgen, Tussi!» «Tra-la-la?» sa Tussi dystert. «God morgen? Ikke for meg, i hvert fall. I stad var jeg blid som en lerke. Jeg burde ha visst at det ikke kom til å vare.» Ole Brumm tittet opp på den klare, blå himmelen. «Det er en nydelig dag», sa han. 57
Den beste bjørnen i hele verden
«Ikke fra mitt ståsted», svarte Tussi. «Prøv å stå her ved siden av meg, da», sa Brumm. «Og syng tiddeli-bom.» Tussi stilte seg ved siden av Brumm, men etter en stund ristet han bare på hodet. «Det virker ikke.» Han sukket. «Det er lett for deg, som er full av alle vårens gleder, men hva kan jeg synge om, Brumm?»
Brumm klødde seg i hodet og tenkte. Det var litt tidlig på dagen for dype tanker, men akkurat da la han merke til en klynge med ferske tistler som vokste like ved tjernet. Det var akkurat den typen Tussi likte best, så Brumm sa: «Tussi, du kunne synge om tistler.» «Hvorfor skulle jeg det?» spurte Tussi. «Fordi dette er en sang om ting som er gode å knaske på, og tistler gjør deg lykkelig», sa Brumm. 58
Tussi tror et annet esel er ute etter tistlene hans
Tussi hang med hodet. «Ja, de gjorde det før», stønnet han. «I stad, da jeg så de nye tistlene, sa jeg: ‘Hurra! Jo flere, jo bedre!’ Hvis jeg hadde visst at han var ute etter dem, ville jeg ikke hatt så høye forventninger.» «Han? Hvem?» spurte Brumm. «Hii-håå!» sa Tussi. «Det er et annet esel her. Jeg tror han vil ha tistlene mine, og han så ikke ut som et esel som liker å dele.» Brumm trodde nesten ikke sine egne ører. «Er det et annet esel her?» sa han. «I denne skogen?» «Ja, nettopp», svarte Tussi. «Og jeg likte ham ikke i det hele tatt.» «Hvordan så han ut?» undret Brumm. «Slik!» sa Tussi og lagde en grimase som skulle forestille et esel som var like ved å kaste seg over tistlene til et annet esel. Brumm ble så redd at han ramlet rett på rumpa. «Jeg liker ham heller ikke!» sa han. «Hvor er han nå?»
59
Den beste bjørnen i hele verden
Tussi trakk bedrøvet på skuldrene. «Det er et godt spørsmål, Brumm. Jeg håpet at du kanskje visste det.» «Det håpet jeg også», sa Brumm. «Jeg skulle gjerne ha gått for å lete etter ham», sa Tussi. «Men hvis jeg går min vei, kommer han til å spise alle tistlene mine uten så mye som et vær så snill eller takk.» «Gjør han?» sa Brumm. «Selvsagt. Han er et annet esel. Det er slikt esler gjør», sa Tussi. «Og når han først får smaken på dem, blir det ikke så mye som en torn igjen til meg. Jeg kommer til å skrumpe inn til ingenting. Farvel, Brumm. Det var hyggelig å kjenne deg.» Brumm var en bjørn med bare liten forstand, men han kjente igjen en venn i nød når han så en.
«Tussi», erklærte han, «Jeg, Ole Brumm, skal gjøre noe med dette.» 60
Tussi tror et annet esel er ute etter tistlene hans
«Hva slags noe?» spurte Tussi. Brumm sa «Hmmm» og «Ahhh» og marsjerte fram og tilbake, og så sa han triumferende: «Et veldig STORT noe.» «Lykke til», sa Tussi. «I mellomtiden skal jeg sitte her og bli til ingenting …» «Jeg blir ikke lenge borte», sa Brumm. «Hvor lenge, da?» klagde Tussi. «Til middagstid? I morgen? En dag som aldri kommer?» «Bare litt lenger enn den tiden det tar å hente Nasse Nøff», sa Brumm. «Jeg kunne ha gått alene, men det går alltid raskere å finne et annet esel når man er to.» Med de ordene skyndte han seg til Nasse Nøffs hus, og håpet av hele sitt hjerte at han ikke ville møte det andre eselet på veien dit. Nasse Nøff var travelt opptatt med å gjøre ingenting, men da Ole Brumm kom og tilfeldigvis spurte om han ville hjelpe ham med å finne et annet esel som var ute etter tistlene til Tussi og gjorde ham fryktelig fortvilet, sa Nøff at det ville han gjerne, så lenge det ikke lignet en Heffalomp. «Nei, det gjør det ikke», sa Brumm. «Sa Tussi at det var sinna?» spurte Nasse Nøff. 61
Den beste bjørnen i hele verden
«Ikke akkurat med rene ord», sa Brumm. «Det var det han gjorde som skremte meg.» «Hva gjorde han, Brumm?» spurte Nasse Nøff. «Dette!» sa Brumm og skar grimasen til det andre eselet som ikke likte å dele. Nasse Nøff pep av redsel og falt over ende ganske plutselig. Akkurat da kom Petter Sprett gående, og da han så Nasse Nøff ligge i gresset, spurte han hva han holdt på med. «Jeg er opptatt», sa Nasse Nøff. «Opptatt med hva da?» spurte Petter Sprett. «Med å gjøre det veldig små dyr gjør når de blir spurt om å finne veldig store dyr de ikke liker ansiktet på», hvisket Nasse Nøff. Petter Sprett kikket seg forsiktig omkring. «Nøyaktig hvordan ser dette veldig store dyret ut?» «Vis ham det, Brumm!» sa Nasse Nøff og knep igjen øynene. Brumm skar den grimasen han hadde 62
Tussi tror et annet esel er ute etter tistlene hans
vist tidligere, og Petter Sprett hoppet forbauset bakover. «Det ligner litt på Tussi, bare at han smiler!» bemerket han. «Det er fordi det er et annet esel», sa Brumm. «Og det er ute etter Tussis tistler», la Nasse Nøff til. «Har du sluttet å skjære den grimasen nå, Brumm?» Brumm sa at det hadde han, så Nasse Nøff åpnet øynene og danset nervøst omkring mens han hvinte: «Tussi er fryktelig fortvilet! Gjør noe da, Petter Sprett!» «Jeg?» sa Petter Sprett. «Og hva skulle det være, Nasse Nøff?» «Ja, hva skulle det være, Brumm?» sa Nasse Nøff. «Tja, hva skulle det være, Petter Sprett?» spurte Ole Brumm. Sprett visste ikke, men jo lenger de grublet over hva de skulle gjøre, jo færre tistler ble det igjen til Tussi, så Petter Sprett telte hvor mange de var, og merket seg at Nasse Nøff var halvparten så stor som Brumm. «Det er to og en halv av oss, og bare én av ham, så hvis vi går sammen og spør ham høflig om han vil dele, burde det ikke være noe problem.» «Men hva hvis det ikke bare er én 63
Den beste bjørnen i hele verden
av ham?» spurte Nasse Nøff. «Hva hvis det er et annet annet esel? «Nøff har et poeng der …» sa Brumm tankefullt. Petter Sprett gikk gjennom alle opplysningene og kom fram til en beslutning. «For å være på den sikre siden går jeg og spør alle vennene og slektningene mine om å bli med, sammen med Kengu og Tigergutt og …» «Tigergutt?» sa Nasse Nøff tvilende. Nøff var svært glad i Tigergutt, men han var engstelig for at all hoppingen hans ville få det andre eselet, som kanskje ikke likte å bli hoppet på, til å fly i flint. «Ja, Tigergutt», sa Petter Sprett bestemt. «Det andre eselet kan tenkes å være av de mer iltre dyra, og i så fall kan Tigergutt sørge for at han holder seg på plass.» «Ikke hvis han hopper på ham», sa Brumm, som en gang hadde blitt hoppet på av Tigergutt, og endt opp på et helt annet sted. «Det er det som er så fint», sa Petter Sprett. «Hvis 64
Tussi tror et annet esel er ute etter tistlene hans
Tigergutt blir med oss, kommer han til å hoppe og sprette så fælt at det virker som om det er flere av oss enn det virkelig
er, og det er bra, for jo flere man er, jo bedre er det.» Brumm var ikke så flink med tall, men tanken på at Petter Sprett hadde flere slektninger enn han kunne telle, var til stor trøst, så han ga Nasse Nøff labben sin, og mens de samlet opp Spretts venner og slektninger på veien, gikk de for å finne Kengu. * * * Kengu satt under et furutre og lærte lille Ru å telle. «Hei, én Brumm! Hei, én Nasse Nøff! Hei, én Petter Sprett!» sa Ru. «Gjett hva jeg gjør? Jeg lærer å telle … en, to, fire, tre, fem, seks!» 65
Tussi tror et annet esel er ute etter tistlene hans
«Det gjør du så visst!» sa Brumm. «Apropos tall, Kengu», sa Petter Sprett. «Det er et annet esel i skogen …» «Muligens tre!» pep Nasse Nøff. «Derfor lurte vi på», fortsatte Sprett, «om du ville bli med oss og spørre om det vil slutte å gjøre det det gjør.» «Å, hva har det gjort, kjære deg?» spurte Kengu. «Det er ikke så mye hva det har gjort, som hva det kan komme til å gjøre», sa Brumm. «Det kan hende at det ikke vil dele på Tussis tistler, og det gjør ham nedfor.» Til dette sa Kengu: «Huff! Det kan vi ikke ha noe av! Kom igjen, Ru. Jeg tror det andre eselet trenger en lekse.» «Å!» sa Ru og hoppet opp i forklelommen til Kengu. «Skal du lære det å telle? Jeg kan telle … bare hør, Nasse Nøff! En, tre, fem, to, fire, seks!» «Denne veien», sa Nøff, men i stedet for å høre på tellingen til Ru, så han seg rundt etter Tigergutt. Han kunne ikke se ham noe sted, men det betydde ikke at han ikke var i nærheten, for å gjemme seg er det Tigergutter er aller flinkest til. «Tigergutt har dratt på fisketur, vennen min», sa Kengu. 67
Den beste bjørnen i hele verden
«Når kommer han hjem?» spurte Petter Sprett. «Vi håpet at han også ville bli med.» «Jeg trodde han skulle være tilbake nå», sa Kengu. «Men Tigergutt er stor nok til å passe på seg selv. Ingen grunn til bekymring.» Men Nasse Nøff var bekymret likevel, så Kengu sa: «Kom igjen, Nasse Nøff. Vi er da mange nok; du, jeg, Petter Sprett, Ole Brumm, Ru og …» «Ru er for liten til å telle med», sa Nasse Nøff. «Jeg kan telle, Nasse Nøff!» insisterte Ru. «En, tre, to, fire, fem, seks!» Nasse Nøff var så imponert over tellingen til Ru at han sa han fikk bli med, bare han gjemte seg i lommen til Kengu. Og da hun hadde børstet ut alle smulene, hoppet han inn ved siden av Ru, og alle sammen gikk av sted for å lete etter det andre eselet, eller tre, med Ole Brumm i spissen.
68
Tussi tror et annet esel er ute etter tistlene hans
Det eneste problemet med at Brumm gikk i spissen, var at han ikke visste hvor han skulle. Om vinteren gjorde han det, men nå som blåklokkene blomstret og bregnene var i ferd med å folde ut bladene sine, tok de gamle, velkjente stiene helt nye vendinger. «Har vi gått oss vill?» sa Petter Sprett. «Nei», sa Brumm, «jeg vet nøyaktig hvor vi ikke er.» «Er … er det nøyaktig et sånt sted hvor vi kan komme til å treffe på det andre eselet?» spurte Nasse Nøff bekymret.
«Kanskje», sa Brumm, men da han så hvor engstelig Nasse Nøff var, la han til: «På den annen side, kanskje ikke. Man kan aldri vite med esler.» 69
Den beste bjørnen i hele verden
Nasse Nøff ble så glad for å høre at det kanskje ikke var det, at han ropte: «Hurra!», men så fikk han til sin store forferdelse se en skygge som lignet mistenkelig på det andre eselet, komme gående mot dem mellom trærne. «Hjelp! Det er ham!» pep Nasse Nøff. «Han er der borte! Hjelp!» Og Brumm sa: «Godt observert, Nøff!» Men da det kom nærmere, oppdaget han hvor ulykkelig det så ut, og forsto at det ikke var det andre eselet i det hele tatt. «Det går bra, Nasse Nøff. Det er bare Tussi», sa Brumm. «Vel, beklager å måtte skuffe dere sånn», sa Tussi. «Jeg hadde håpet på en litt varmere velkomst. Men jeg har opplevd verre ting.» «Hva gjør du her?» spurte Brumm. «Leter etter dere», sa Tussi. «Du sa at du ikke skulle bli lenge borte, men det ble du, og jeg trodde det hadde skjedd noe forferdelig, slik det alltid gjør, men i virkeligheten var du ute på fornøyelsestur med vennene dine, uten en tanke for tistlene mine!» 70
Tussi tror et annet esel er ute etter tistlene hans
«Hvem passer på tistlene dine, kjære Tussi?» spurte Kengu. «Du burde ikke forlate dem, nå som det andre eselet lusker rundt.» «Tigergutt passer på dem», sa Tussi. «Han var på vei for å fiske i tjernet, men da jeg ga ham den sørgelige talen min …» «Halen din ser ganske sørgelig ut», nikket Brumm. «Det er sånt som skjer når du gir den til Tigergutt.» Tussi himlet med øynene. «Jeg ga ikke halen min til Tigergutt. Jeg ga ham den sørgelige historien min, og Tigergutt sa at hvis jeg ville gå og lete etter deg, kunne han passe tistlene imens, for det er det Tigergutter er aller flinkest til.» «Men hva hvis det kommer to esler til?» sa Nasse Nøff. Da ble Tussi mer nedfor enn noensinne, for han visste et og annet om esler, og han tvilte på at selv Tigergutt kunne takle tre av dem. «Jeg har ikke sett det andre eselet siden i morges!» ropte han. «Og nå vet jeg hvorfor! Han har dratt for å fortelle alle vennene sine om tistlene mine. De spiser dem sikkert i dette øyeblikk.» 71
Den beste bjørnen i hele verden
«Hvis vi skynder oss bort og spør om de vil spare noen til deg, er jeg sikker på at de hører på oss», sa Kengu. Tussi ristet sørgmodig på hodet. «Esler hører aldri på noen.» Akkurat idet de trodde at alt håp om å redde Tussis tistler var ute, fikk Ole Brumm en god idé. «Vi kan gå og spørre Ugla hva vi skal gjøre», sa han. Tussi snudde på det ene øret og betraktet ham med triste øyne. «Hva sa du, Brumm? Jeg hørte ikke etter.»
Brumm gjentok det, og siden ingen hadde noen bedre idé, gikk de av sted, alle sammen, for å besøke Ugla. * * * Ugla holdt på med å pusse tekannen sin og gjøre i stand et lett måltid da noen banket på døra hans. Han ble overrasket, for han ventet ikke besøk, og han hadde 72
Tussi tror et annet esel er ute etter tistlene hans
bare dekket på til én. «Hvem er det?» ropte han. «Vi er ganske mange», sa Brumm. Ugla åpnet døra, og da han så hvor mange de var, spurte han om hva det nå var de ville, kunne vente til etter at han hadde spist opp ettermiddagsmaten sin. På det tidspunktet kjente Ole Brumm at det rumlet litt i magen, og da han hørte ordet «ettermiddagsmat», foreslo han at Ugla kunne invitere alle inn for å hjelpe
73
Den beste bjørnen i hele verden
ham med å spise opp. «Det skulle jeg gjerne», sa Ugla. «Men jeg har ikke den tilstrekkelige mengden med steintøy.» «Hva betyr det?» spurte Brumm. «Jeg har ikke mange nok tallerkener», sa Ugla, men Brumm svarte at ingen hadde noe imot å dele, i motsetning til et visst esel som var ute etter Tussis tistler, noe som også var grunnen til at de hadde kommet. «I så fall får dere heller komme inn», sa Ugla. Spisebordet til Ugla var riktig stort, men etter at Ole Brumm, Nasse Nøff, Petter Sprett, Kengu og Tussi hadde satt seg ned, fantes det ikke noen stoler til Spretts venner og slektninger, så de satte seg til rette under
74
Tussi tror et annet esel er ute etter tistlene hans
bordet og småpratet med hverandre. «Siden dette er Tussis problem, kommer jeg til å adressere ham», sa Ugla i håp om å bli fort ferdig. «Du trenger ikke å adressere Tussi, Ugla», sa Brumm. «Vi vet hvor han bor.» «Og likevel kommer du nesten aldri på besøk», klagde Tussi. Ugla, som begynte å ønske at han hadde latt som han ikke var hjemme, forklarte at det å adressere Tussi rett og slett betydde å spørre ham om hva som var galt. «Takk for at du bryr deg, Ugle», sa Tussi. «Men listen over det som er galt, er så lang at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne …» «Det er et annet esel her», sa Brumm, i tilfelle Tussi ikke greide å stoppe. «Muligens tre», tilføyde Nasse Nøff. Ugla lukket øynene og telte til ti mens han tenkte ut noe det ville være fornuftig å spørre om. «Det ville være til hjelp for undersøkelsene mine», sa han, «hvis noen kunne fortelle meg hvordan dette dyret ser ut.» «Vis ham det, Brumm!» sa Nasse Nøff. Brumm ventet til Nøff hadde lukket øynene, og skar grimasen 75
Den beste bjørnen i hele verden
som skulle forestille det andre eselet. Ugla ramlet nesten av stolen, men etter at Kengu hadde hjulpet ham opp igjen, sa han: «Unnskyld at jeg sier noe som virker opplagt, men det ligner da på Tussi, bare at han smiler.»
«Men Tussi smiler jo aldri», sa Brumm, «så det må være det andre eselet.» Ugla tenkte gjennom dette mens Kengu skjenket teen og sa slike ting som: «Ikke nødvendigvis!» og «Hva er sannsynligheten?» Så snudde han seg mot Tussi og sa: «Er det et udiskutabelt faktum at oppsynet ditt alltid er av melankolsk art?» Tussi stirret tomt på ham. «Hender det at du smiler?» sa Ugla. Tussi tenkte seg grundig om, og så husket han det. 76
Tussi tror et annet esel er ute etter tistlene hans
«Jeg kan ha gjort det i morges, da jeg fant de nye tistlene, men da jeg skulle spise dem, så jeg det andre eselet i tjernet.» «Hva gjorde det der?» spurte Ugla. «Det så altfor fornøyd ut for min smak!» sa Tussi. Ugla nikket megetsigende. «Jeg vil gjerne foreslå, min venn», sa han, «at det du så, ikke var et annet esel, men ditt eget speilbilde.» «Å», sa Brumm, som ofte sto foran speilet når han gjorde styrkeøvelsene sine. Tussi kikket mismodig på Ugla, så på Nasse Nøff, og så på Ole Brumm. «Hvis det bare hadde vært tilfelle …» sa han, «men jeg kjenner igjen mitt eget speilbilde når jeg ser det, og det jeg så, lignet fullt og helt på et annet esel.» «Hvis du ikke tror meg, så prøv å speile deg i denne tekannen», sa Ugla og ga den en ekstra puss. «Er dette en selskapslek?» spurte Tussi. «For jeg er slett ikke i humør til det.» Ugla satte tekannen foran ham. «Ja vel, hvis du insisterer», mumlet Tussi. Han kikket på ansiktet sitt i den skinnende overflaten. 77
Den beste bjørnen i hele verden
«Jo da, det er meg», sa han. «Jeg kan kjenne igjen det triste uttrykket hvor som helst.» «Se nærmere etter», sa Ugla. Da Tussi kikket en gang til, ble ansiktet hans så rart i den runde tekannen at han sprakk opp i et stort smil, som fikk Nasse Nøff til å gispe og til og med gjorde at Ugla flakset nervøst med vingene. «Ser dere?» ropte han. «Det er et annet esel! Det forfølger meg!» «Det er deg, kjære venn!» sa Kengu. «Slik ser du ut når du er glad.» «Gjør jeg?» sa Tussi. Han bøyde seg mot tekannen og smilte på nytt, bare for å være sikker. «Og det var bare mitt eget speilbilde jeg så i tjernet?» Alle nikket, og da han forsto at det virkelig bare hadde vært ham, smilte Tussi igjen og igjen, og han smilte fortsatt da Brumm dro for å fortelle Tigergutt at han ikke trengte å passe tistlene mer, for det hadde aldri vært noe annet esel enn Tussi. 78
S om m er hvor Brumm drømmer om Nilens kjele av
Kate Saunders
D
et var en meget solfylt morgen, og
Ole Brumm og Nasse Nøff satt i en varm skyggeflekk utenfor Brumms hus. «Jeg lurer på», sa Brumm, «om det er like varmt i Afrika?» Nasse Nøff satt og dovnet seg mens han sorterte eikenøttene sine i hauger med små, mellomstore og store nøtter. Varmen gjorde hodet hans deilig omtåket. «Hva sier du, Brumm?» «Jeg kom bare til å tenke på Afrika», sa Brumm. «Og, i særdeleshet, Nilens kjele.» Nasse Nøff ble forvirret. «Hva for noe?» Brumm var ikke helt sikker. Han hvilte labbene på knærne, noe som var en fin tenkestilling, og satt stille så lenge at en stor, hvit sommerfugl kom og slo seg ned på 81
Den beste bjørnen i hele verden
øret hans for å hvile. «Vel, Nasse Nøff», sa han til slutt. «Kristoffer Robin leste litt for meg i går kveld, i en bok om Nilen. Det er en kjempelang elv i Afrika, og det var noen oppdagelsesreisende som dro dit for å lete etter kjelen.» «Å», sa Nasse Nøff. «Fant de den, da?» «Jeg tror det», sa Brumm. «Jeg var temmelig søvnig da Kristoffer Robin leste den delen.» «Hvordan så den ut?» «Jeg hadde sovnet før historien kom så langt», sa Brumm. «Men Kristoffer Robin sier at alle elver har en kjele. Han sier at oppdagelsesreisende følger elver helt tilbake til der de begynner, og de vet at det er
SAUS
82
Brumm drømmer om Nilens kjele
begynnelsen fordi kjelen er der. Jeg tror kanskje den inneholder saus, muligens eplesaus.» Nå var Nasse Nøff veldig forvirret. «Er det en sausemugge der også, Brumm?» «Jeg skulle tro det», sa Brumm. «En mugge, eller en skål.» «Å», sa Nasse Nøff høflig. Sola varmet mer og mer for hvert minutt, den døsige lyden av summende insekter fylte luften, og han følte seg altfor doven og varm til å bry seg om saus. «Jeg vet at dette ikke er Afrika», fortsatte Brumm. «Men det ER en elv her, Nasse Nøff – og der det er en elv, har jeg på følelsen at det må være en kjele. Føler ikke du det også?» Nasse Nøff gjorde ikke det, men sa: «Hvor tror du at den kan være, Brumm?» «Det er ganske enkelt», sa Brumm. Han reiste seg opp og slikket bort en honningflekk fra den ene labben. «Vi går til elven for å finne ut hvor den begynner, og når 83
Den beste bjørnen i hele verden
vi finner kjelen, kan vi spise sausen.» Nasse Nøff, som satt veldig godt der han satt, sa: «Ja, det må vi gjøre en dag.» Men ideen hadde satt seg fast i hodet til Brumm, og ville ikke gå sin vei. «Vi kan pakke ned rikelig med niste til turen», fortsatte han, som om Nøff ikke hadde sagt noen ting. «Jeg kan ta med en krukke med honning.» «Jeg kan sikkert ta med noen eikenøtter», sa Nasse Nøff og følte seg muntrere til sinns – for det var noe sommerlig og ferieaktig ved å dra ut på eventyr en så lys og klar morgen. Skogen var full av alle de tingene man kunne se, høre og lukte en varm sommerdag – trekroner med grønne blader som lyste i solskinnet, tornete rosebusker som brummet av bier, og edderkoppspinn dekket av glitrende sølvdugg. De hadde bare vandret et lite stykke 84
Brumm drømmer om Nilens kjele
på vei da Petter Sprett kom gående langs skogstien med en handlekurv over armen. «Hei, Petter Sprett», sa Brumm. «Hei, Brumm og Nasse Nøff», sa Sprett. «Hvor skal dere to hen?» «Vi leter etter elvens kjele», forklarte Nasse Nøff. «Akkurat som den kjelen de fant ved Nilen.» «Å, den ja», sa Petter Sprett, som aldri likte å innrømme at det var noe han ikke visste.
«Har du sett den, Sprett?» spurte Brumm. «Hundrevis av ganger», sa Petter Sprett likeglad. «Jeg skulle gjerne ha blitt med dere, men dere når aldri fram før det blir mørkt. Og jeg har ikke lyst til å gå meg vill i en mørk skog full av sinte Heffalomper.» Ordet ‘Heffalomp’ satte en støkk i Nasse Nøff, 85
Den beste bjørnen i hele verden
selv om han forsøkte å se tapper og likeglad ut. «Å … v-virkelig?» pep han. «Hvorfor er de sinte?» Petter Sprett trakk på skuldrene. «Antakelig fordi dere gravde den fellen for dem.» Han likte enda mindre å få spørsmål om ting han hadde funnet på for å skjule det når det var noe han ikke visste. «Vel», sa Brumm tankefullt, «Kristoffer Robin nevnte at det var Heffalomper i Afrika … kanskje de holder seg i nærheten av kjelene til alle elvene. Hvis vi møter en av
dem, kan vi bare forklare at det ikke var vondt ment.» «Hmm, ja, det er sikkert verdt et forsøk», sa Petter Sprett. «Det kan jo hende du møter en som ikke er like sint som de andre. Personlig ville jeg ikke tatt sjansen på det.» 86
Brumm drømmer om Nilens kjele
«Å, hjelp!» gispet Nasse Nøff, uten engang å late som han var modig lenger. «Uansett må jeg nok videre», sa Petter Sprett. «Ha en fin dag.» Så forsvant han inn i den mørkeste delen av skogen, der bladene var tykkest. «Brumm», skalv Nasse Nøff, «jeg kom akkurat på noe jeg har glemt å gjøre, og jeg kan bare gjøre det hvis jeg drar hjem igjen.» «Nei, Nasse Nøff», sa Ole Brumm bestemt. «Hvis Petter Sprett har sett kjelen, må det bety at den ikke er langt unna.» «Ja vel», sa Nasse Nøff med dirrende stemme, og følte seg ikke vel i det hele tatt. 87
Brumm drømmer om Nilens kjele
De gikk videre langs den svingete stien som førte mellom de seks furuene og mot elven. «Brumm», sa Nasse Nøff etter en lang pause, «jeg er redd for at hvis vi møter en Heffalomp, får vi ikke tid til å forklare noen ting.» Brumm stanset og gned seg i hodet med labben, noe som var et tegn på at han tenkte spesielt grundig. «Vi hører sannsynligvis at den romsterer i buskene før den hopper ut mot oss», sa han langsomt. «Og det er det rette tidspunktet å rope noe til den på.» «Men Brumm», pep Nasse Nøff, «det kan hende jeg er for redd til å rope!» En Heffalomp som romsterer i buskene, var en fryktelig ting å se for seg, og Nasse Nøff begynte å ønske at han aldri hadde blitt med på denne farlige ekspedisjonen i det hele tatt. «Overlat det til meg», sa Brumm. «Hvis jeg hører noen romstering i buskene, roper jeg noe sånt som: ‘Stopp! Ole Brumm og Nasse Nøff mente ikke noe vondt med den Heffalompfellen!’» Nasse Nøff var i tvil. «Men hva hvis den ikke vil høre?» «Hmm», sa Brumm. «Kanskje vi burde rope et eller 89
Den beste bjørnen i hele verden
annet før vi hører romsteringen – jeg skal tenke ut noe som høres høflig ut.» Han begynte å trampe bortover stien igjen, og Nasse Nøff travet ved siden av mens han tenkte at det jammen var mørkt under furutrærne, og at et høflig rop ville være bedre enn ingenting. «Jeg har det», sa Ole Brumm. «Vi kan prate veldig høyt om hvor godt vi liker Heffalomper. De angriper oss ikke hvis vi snakker pent om dem.» Med høyere stemme sa han: «Å, jeg liker virkelig Heffalomper! Er de ikke snille, Nasse Nøff? Synes du ikke Heffalomper er vakre?» Brumm marsjerte langs stien og ropte ut fine ting om Heffalomper, og Nasse Nøff hjalp til ved å utbryte «Ja!» innimellom, og ikke lenge etterpå kom de ut av furutrærnes dype skygger og inn i en solfylt lysning i skogen. «Det virket», sa Brumm, svært tilfreds. «Ikke en 90
Brumm drømmer om Nilens kjele
eneste Heffalomp å se!» «Bra jobbet, Brumm», sa Nasse Nøff. Nå hadde de bare et lite stykke igjen før de kom til elven – som beveget seg så sakte og søvnig i varmen at Ole Brumm og Nasse Nøff måtte stirre på den i flere minutter for å finne ut hvilken vei vannet rant. Da de hadde avgjort det, satte de av sted langs elvebredden for å finne kjelen. Plutselig hørte de plasking og skriking, og da de rundet en sving i elven, fikk de øye på Kengu og lille Ru. Kengu satt ved bredden og så på Ru, som lekte i det grunne vannet. «Hurra, det er Ole Brumm og Nasse Nøff!» ropte Ru. «Se på meg når jeg plasker, Ole Brumm! Se hvor mye det spruter når jeg 91
Den beste bjørnen i hele verden
hopper, Nasse Nøff!» «Prøv å holde deg unna gjørmen, vennen min», sa Kengu. «Hei, dere to, jeg holdt akkurat på med å pakke ut av piknikkurven min.» Da han hørte ordet ‘piknikkurv’, husket Brumm at det var en god stund siden frokost. Han sa: «Hei, Kengu», og gikk bort for å se hva hun tok ut av den store kurven. Det var en rød og hvit duk til å legge på bakken, noen smørbrød innpakket i matpapir, et lite glass med mat til Ru og flere interessante krukker som fikk Brumm til å tenke på lunsj. Kengu la merke til at Brumm bøyde seg interessert over henne, og sa vennlig: «Vil dere spise sammen med oss?» «Tusen takk, Kengu», sa Brumm. «Jeg hadde håpet å spise sausen til lunsj, men det kan vente. Det kan til og med hende at den smaker bedre til middag.»
92
Brumm drømmer om Nilens kjele
«Hvilken saus snakker du om, vennen min?» spurte Kengu. Ole Brumm og Nasse Nøff satte seg ned ved siden av henne og fortalte om Nilens kjele og sausen de trodde var oppi. Og mens de snakket, spiste Ole Brumm opp honningen sin, samt boksemelken til Kengu, og Nasse Nøff satte til livs alle eikenøttene sine. Det var svært hyggelig å sitte i skyggen og se elven flyte langsomt forbi, og Nasse Nøff tenkte at ekspedisjonen deres godt kunne utsettes til en annen dag, når det ikke var like varmt. Men Kengu sa: «Jeg kunne godt tenke meg å se denne sausekjelen. Hvis det er eplesaus, ville den passe fint til Rus ettermiddagsmat.» «Vi vet ikke hva slags saus det er», sa Nasse Nøff. «Kanskje det er feil type.» Kengu hørte ham ikke, for hun hadde oppdaget at Ru lekte med maten sin og holdt alt sammen inne i munnen i stedet for å svelge det, helt til kinnene hans bulte ut. «Hold opp med det der, vennen min.» «Mmmm!» sa lille Ru. Han svelget maten i full fart og sa: «Hva med Tigergutt?» «Å, jeg har ikke glemt ham», sa Kengu. «Jeg ville bare redde maten vår fra å bli hoppet på.» Opp fra kurven sin trakk hun en stor flaske med Rus maltekstrakt (som tilfeldigvis var det Tigergutter liker best å 93
Den beste bjørnen i hele verden
spise), og ropte: «Tigergutt … nå er det lunsj!» Hvis Nasse Nøff ikke hadde visst at det var Tigergutt, ville han kanskje ha trodd at lydene han hørte, kom fra en hel flokk med rasende Heffalomper. Det ivrige dyret kom stormende mot dem gjennom løvverket, så kvistene knakk og noen av Petter Spretts små venner og slektninger, som holdt til i underskogen, skvatt til. «Heiolebrummognassenøff. Puh – det er altfor varmt for Tigergutter i dag!» sa Tigergutt andpustent idet han slengte seg ned på piknikduken (heldigvis hadde Kengu
94
Brumm drømmer om Nilens kjele
ryddet bort resten av maten). «Du burde ikke hoppe så fælt, Tigergutt», sa Kengu og ga ham flasken med maltekstrakt. «Det kan umulig være bra for fordøyelsen.» Tigergutt slurpet i seg maltekstrakten, og Kengu og Ole Brumm fortalte ham om turen de skulle ta for å finne elvens kjele. «Jeg har akkurat vært der, tror jeg», sa Tigergutt. «Jeg var like ved elven, i nærheten av Kristoffer Robins hus, da jeg så den.» «Så hva da?» spurte Brumm. «Kjelen», sa Tigergutt. «Den sto bare der, midt oppå en stor trestubbe.» Da de hørte det, ble Ole Brumm og Nasse Nøff så begeistret at Brumm glemte å ta den siste sleiken med boksemelk, og Nøff sluttet å ønske at de ikke skulle fortsette turen. «Jeg visste at vi nærmet oss», sa Brumm lykkelig. «Hvordan så den ut, Tigergutt?» «Den lignet litt på den der», sa Tigergutt og pekte på Ole Brumms tomme honningkrukke. 95
Den beste bjørnen i hele verden
«Nå, nå, Tigergutt», sa Kengu. «Er du sikker på at det? Du så den ikke mens du var opp ned, da?» «Nei!» sa Tigergutt og hoppet utålmodig. «Den så akkurat sånn ut!» «Så kjelen ligner altså på en honningkrukke», sa Brumm og gned seg i hodet. «Smakte du på det som var inni?»
«Nei», sa Tigergutt. «Tigere liker ikke honning, eller ting som ligner på honning.» «Kanskje det er noe godt vi kan ta til middag», sa Kengu. «Kom, så går vi, Ru.» Ole Brumm og Nasse Nøff, Kengu og Ru og Tigergutt ga seg til å gå (eller hoppe) langs elvebredden, til de 96
Brumm drømmer om Nilens kjele
nådde det stedet som var nærmest Kristoffer Robins hus. Tigergutt og Ru spratt ivrig mot trestubben hvor Tigergutt hadde sett kjelen. «Her er den!» ropte Tigergutt til de andre. «Den ligner fortsatt på en honningkrukke!» Ole Brumm var veldig glad for å høre at elvens kjele
lignet sånn på en honningkrukke, men samtidig var han forvirret. «Jeg lurer på hvorfor jeg ikke har sett den før.» «Dette ser ikke ut som begynnelsen på elven», sa Nasse Nøff. «Ikke slutten, heller. Vi er fortsatt i midten, så det kan ikke være den riktige kjelen.» «Hmm», sa Brumm. «Jeg burde nok smake litt, for å 97
Den beste bjørnen i hele verden
sjekke at det ikke er noe i veien med den.» Han skyndte seg bort til den store, flate trestubben. «Og nå er det brød og syltetøy her, også!» sa Ru lykkelig. Til Ole Brumm og Nasse Nøffs store forbløffelse fantes det ikke bare en stor krukke merket med ‘HONNING’ der, men også brød, et glass med jordbærsyltetøy og en haug med teskjeer. «Så omtenksomt», sa Kengu.
HONNING
Nasse Nøff spurte: «Sto det noe om honning og brød og syltetøy i den boken om Nilens kjele, Brumm?» «Nei», sa Brumm langsomt. «Men det behøver ikke å bety at det ikke var der.» I samme øyeblikk gikk døra til Kristoffer Robins hus opp, og ut kom Kristoffer Robin selv med et stort brett i armene. 98
Brumm drømmer om Nilens kjele
Alle løp bort for å klemme ham, men var forsiktige så han ikke skulle miste brettet. «Det er så deilig vær i dag, så jeg bestemte meg for å ha teselskap for alle vennene mine», sa Kristoffer Robin. «Jeg var nesten ferdig med å dekke på, og skulle snart gå og lete etter dere. Hva gjør dere her?»
«Vi leter etter elvens kjele», forklarte Brumm. «Akkurat som Nilens kjele.» «Vi tenkte at den kanskje inneholdt saus, muligens eplesaus», sa Nasse Nøff. «Og at det var en mugge der også.» «Å», sa Kristoffer Robin og satte fra seg brettet. 99
Den beste bjørnen i hele verden
HONNING
«Jeg tror du har misforstått litt, Brumm. Du skjønner, noen ord liker å blande et par av bokstavene sine, så de ikke betyr det samme i det hele tatt.» «Hvilke ord, da?» spurte Brumm. Kristoffer Robin tenkte seg godt om en stund og sa: «Vel, et fingerBØL, som brukes når man syr, er noe ganske annet enn et løveBRØL. Og den boken jeg leste for deg i går kveld handlet om Nilens KILDE, som betyr starten på elven, mens en KJELE brukes til matlaging.» «Å!» sa Brumm. «Å!» sa alle sammen. 100
Brumm drømmer om Nilens kjele
Nasse Nøff følte seg litt tåpelig, helt til Kristoffer Robin sa: «Så smarte dere var som kom til teselskapet mitt allerede før jeg hadde invitert dere», og det gjorde alt så mye bedre. «Jeg visste at jeg ville ende opp med et godt måltid», sa Brumm lykkelig. «Og jeg er glad for at det er honning, og ikke saus.» Det var ikke tetid riktig ennå. Kristoffer Robin sendte Tigergutt i vei for å invitere Ugla, Tussi, Petter Sprett og alle de andre vennene deres til selskapet, også de av Spretts venner og slektninger som befant seg i nærheten (noen av dem var for små til å reise særlig langt). Mens de ventet på at alle skulle komme, satte Ole Brumm og Kristoffer Robin seg ned i skyggen, og lente seg mot stammen på et stort tre. 101
Den beste bjørnen i hele verden
HONNING
«Du er veldig stille, Brumm», sa Kristoffer Robin. «Det er fordi jeg tenker», sa Brumm. «Og jeg kan ikke tenke og snakke samtidig.» «Hva tenker du på?» «Jeg prøvde å komme på noe som er finere enn å ha teselskap om sommeren», sa Brumm. «Men det gikk ikke, for ingenting er finere enn det. Og nå som det er avgjort, tror jeg at jeg skal slutte å tenke.» Han foldet labbene på den runde magen sin og stirret drømmende og tilfreds på det dekkede bordet. Og Kristoffer Robin smilte og sa til seg selv: «Kjære gamle bjørn!»
102
E t t eror d Paul Bright
E
t eller annet sted i bokhyllen min har jeg en utgave av Ole Brumm på latin, som heter Winnie Ille Pu og viser Ole Brumm med en romersk hjelm på hodet. Det kan godt hende jeg hadde det bildet i tankene da Tussi fant den interessante gjenstanden. Jeg tror at dragen i historien min, som riktignok aldri ankommer, er en nær slektning av den dragen Kristoffer Robin snakker til i diktet «I mørket» fra Nå er vi seks. Og så har vi Nasse Nøff, da. Han er veldig liten og veldig sjenert, men han er også smartere enn mange av de andre dyra tror. Da Nasse Nøff ble omringet av vann i boken Ole Brumm, skrev han denne beskjeden: «HJELP! NØF (MEG)», så jeg tenkte at han kanskje ville skrive litt denne gangen også. Og det ville han.
105
Brian Sibley
J
eg har elsket historiene og diktene til A.A. Milne (og de tilhørende illustrasjonene av E.H. Shepard) siden jeg var veldig liten. Og senere, da jeg var mye eldre, hadde jeg gleden av å bli kjent med Christopher Robin Milne, utveksle brev med Ernest Shepard og skrive om livet deres med «en bjørn med bare liten forstand» i boken Her kommer Ole Brumm. Ideen til historien min fikk jeg da jeg så et gammelt bilde av Milne og vesle Christopher Robin, der de lekte med Ole Brumm – og en lekepingvin! Da tenkte jeg: Hva hvis herr Pingvin, akkurat som Kengu, lille Ru og Tigergutt, en dag fant veien til Hundremeterskogen …
106
A.A. Milne og sønnen hans, Christopher Robin, som leker med Ole Brumm og herr Pingvin.
107
Jeanne Willis
H
vorfor ble jeg så begeistret og glad for å kunne bidra til denne antologien? For å sitere Kristoffer Robin: «Der jeg er, er også Ole Brumm, og vi er alltid sammen.» Sånn har det vært siden jeg fikk en utgave av Da vi var veldig små av tanten min, Kay, til femårsdagen min. Samme år spilte jeg dronningen i Wheatfields Infants´ Schools oppsetning av «Kongens frokost», og bortsett fra at jeg brakk meg melodramatisk da «kongen» forsøkte å kysse meg slik det beskrives i diktet, var det en av mine beste stunder.
108
Ole Brumm er fortsatt med meg, og det vil han alltid være. Han fylte barndommen min med solskinn, selv når det regnet og regnet og regnet. Og ikke nok med det, han var min inspirasjonskilde, en veldig morsom inspirasjonskilde også. Han hjalp meg med å finne rytmen i min egen forfatterkunst, og det er jeg evig takknemlig for, så … tre ganger tre hurra for Brumm! (For Brann?) For Brumm!
109
Kate Saunders
B
rumm og jeg har vært venner i utallige år. Noe av det første jeg kan huske fra barndommen, er at faren min leste Ole Brumm-historier for oss og brukte Ole Brumm-sitater i dagliglivet – en av yndlingsutfluktene våre ble for eksempel kalt «å ta en liten munnfull», noe som vanligvis betydde Cola og chips i bakgården på en pub. Faren min lærte meg verdien av Ole Brumms evne til å bare eksistere i øyeblikket og nyte livet, og
110
jeg har alltid elsket den gamle bjørnens urokkelige optimisme; for ham er himmelen alltid blå, og det var den innstillingen jeg prøvde å få med i historien min. Noen av ideene hans er kanskje litt tåpelige, men uansett hva som skjer, er han alltid glad og blir aldri skuffet – for i Hundremeterskogen ender alle historier godt.
111
Mark Burgess
J
eg ble henrykt da jeg fikk spørsmål om å illustrere denne nye samlingen med Ole Brumm-historier. Tanken på å ha fire historier gjennom et helt år tiltalte meg spesielt, siden jeg elsker de ulike årstidene. Det var en fin mulighet til å vise all variasjonen i skogen. Og
112
naturligvis frydet jeg meg over å få tegne Ole Brumm og vennene hans – både de gamle og de nye. Det er så moro å være sammen med dem, og forfatterne av denne boken har gitt dem noen fantastiske nye eventyr.
113
O m A.A. M ilne A.A. Milne ble født i London i 1882. Han begynte sin forfatterkarriere med å skrive humoristiske tekster for magasinet Punch. Det var i dette magasinet Ole Brumm opptrådte for første gang, i diktet «Teddybjørn» fra 1923. Milne skrev også skuespill, og da hans første diktsamling, Da vi var veldig små, kom ut i 1924, var han allerede kjent som dramatiker og forfatter.
114
O m E.H. S hepa rd E.H. Shepard ble født i 1879, og er mest kjent som «mannen som tegnet Brumm». Men han var også en anerkjent kunstner uavhengig av dette. Shepard vant et stipend til Royal Academy Schools, og mange år senere ble han serietegner og illustratør i magasinet Punch. Shepards tegninger av Ole Brumm og vennene hans i Hundremeterskogen har nå blitt klassikere i seg selv, og er berømte over hele verden.
115