. N E J G I GAR Illustrert av Charlotte Pardi Oversatt av Jørn Roeim, MNO
© Lars Daneskov (tekst) og Charlotte Pardi (illustrasjoner) og Høst & Søn / ROSINANTE & CO, København 2019. Published by agreement with Gyldendal Group Agency © Norsk utgave: Kagge Forlag 2019 Originalens tittel: Stenfjæs går igen Oversetter: Jørn Roeim, MNO Omslagsdesign: Alette Bertelsen / aletteb.dk Omslagsillustrasjon: Charlotte Pardi Grafisk tilrettelegging: Dorte Cappelen Grafisk tilrettelegging norsk utgave: Ingrid G. Ulstein Papir: Munken Lynx 120 g Boka er satt med Adriane Text Sats: Ingrid G. Ulstein Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-2407-4 Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no
1 SLOTTSAPER Folk kan være gode til mange ting. Noen er gode til å spille tuba eller hoppe over hundre meter på ski uten å tryne. Noen er gode i språk og snakker flytende japansk allerede i femårsalderen, men det er særlig de som bor i Japan. Faren til Lulu var god til å sukke. Både når han satte seg i en myk stol og når han reiste seg igjen. Når han satte seg, hørtes det ut som om all luften gikk ut av ham. Når han reiste seg, knaket han isteden, som om det g jorde vondt i hele kroppen. Hver gang Lulu spurte om noe, sukket han på en helt spesiell måte. Og det skjedde ofte. For Lulu spurte om alt mulig. «Du spør hele tiden,» sukket faren da.
5
«Den som ikke spør, får heller ikke svar,» sa Lulu. «Det kalles å være nysgjerrig.» Denne morgenen hadde Lulu ekstra mange spørsmål. Det var i dag de skulle på leirskole. Hun hadde for lengst pakket ryggsekken, men huskelappen fra Holger Kollen lå fortsatt på bordet. «Hva betyr praktiske sko?» spurte hun. «Og hvor mange brødskiver må jeg ha i matpakka til bussturen? Hvor lang tid tar det å kjøre dit?»
Faren så trøtt ut. Han satt selvfølgelig og jobbet, selv om han egentlig spiste frokost. Sånn var det med jobb. Det kunne være viktigere enn cornflakes. Lulu skjønte ikke helt hva faren jobbet med. Det eneste hun visste helt sikkert, var at det var viktig. Så viktig at han jobbet både før han gikk på jobb og etter at han kom hjem fra jobb og mens han spiste frokost. Og når man for eksempel ville vite hvor stor matpakke man trengte på bussturen til leirskolen. «Vi må ha med lommelykt,» sa hun og så på lappen. «Og gummistøvler for sikkerhets skyld.» Hun kikket opp. «Hva betyr for sikkerhets skyld?» Ingen svarte, så hun leste videre på lappen. «Og ekstra undertøy. Og eventuelt et kompass. Kanskje vi skal på skattejakt?» Faren sa fortsatt ingenting. Moren hørte heller ikke etter. Hun holdt på å lage en stor plakat til vinduet i frisørsalongen sin, Noras Salong.
7
Om litt kom sikkert de første damene og skulle klippes eller farges og bli fine på håret. Derfor hadde moren til Lulu ganske dårlig tid. Da var det bare Morgan igjen, den lille snørrungen av en lillebror som bare kunne si ba-ba og yrk. Men Lulu var sikker på at han skjønte alt som ble sagt. «Og så skal jeg sove i sovepose,» sa Lulu i et siste forsøk på å få noen til å høre etter. «Synes ikke dere også at det ser ut som pølse i brød når hodet til folk stikker opp av soveposen?» «Det har jeg aldri tenkt på,» brummet moren, som fortsatt var veldig opptatt med plakaten.
8
Faren til Lulu sukket, men sa ingenting, mens Morgan selvfølgelig reagerte med én gang han hørte ordet pølse. «Mam-mam,» ropte han og dunket skjeen hardt i bordet. Morgan var like glad i pølser som faren. Det var nærmest livretten hans. Hver gang han fikk en pølse, gnagde han på enden med de to tennene i underkjeven og den ene i overkjeven helt til den var både kald og ekkel. Og pølsebrødet knadde han i stykker med de små, klissete fingrene sine helt til det lå så mange smuler utover bordet at det så ut som fuglebrettet til skikkelig sultne fugler. Noe av det beste med leirskolen var at Lulu kom seg bort fra Morgan i tre dager og slapp å gå tur med ham i vogna. Kanskje hun ville savne ham bitte litt, men det sa hun ikke til noen. Akkurat nå satt Morgan og så ut som om han hadde malt seg i ansiktet med yoghurt. «Nå?» sa Lulu, tok ryggsekken på skulderen og så på faren. «Skal vi komme oss av gårde? Leirskolen venter.» Alle de andre hadde møtt opp ved skolen da Lulu og faren kom, og de fleste hadde allerede gått inn på bussen. Faren slo av motoren på motorsykkelen sin, en ekte Schweinsteiger 500 med sidevogn og 27 hestekrefter. Vanligvis brukte han den bare på søndager når de skulle på stranda og sånn, men den var også grei å ha når noen 9
skulle på leirskole med en ryggsekk stappfull av praktiske sko, lommelykt og ekstra undertøy. Lulu fikk øye på Otto med én gang. Han sto på fortauet og ventet sammen med moren og så litt deppa ut. Men det gjorde Otto ofte. «Han har det nok ikke så lett,» sa moren til Lulu bestandig. Otto bodde i leiligheten rett over dem, og moren hans var ikke helt frisk. Før lå hun alltid i senga hele dagen med nedrullede gardiner, og Lulu og Otto måtte være veldig stille når de var på rommet hans. Derfor var de nesten alltid nede hos Lulu i stedet. Nå var moren til Otto bare syk av og til. Hun sov ikke så mye om dagen heller. Nå bare hvilte hun. Men Otto virket fortsatt litt deppa. Kanskje Otto bare var en sånn som var litt stille av seg.
«Gleder du deg?» spurte Lulu, men Otto gledet seg ikke. Han tok moren i hånden, men så kom han på at de andre i klassen kunne se det fra bussen, så han slapp den fort igjen. «Det blir gøy,» sa Lulu. «Tenk at vi skal bo på et ekte slott. Da kan vi leke at du er konge og jeg er dronning. Kong Otto og dronning Lulu av Hasselback.» Otto prøvde å smile, men han så ikke ut som en som hadde lyst til å bli konge. Akkurat da kom Holger Kollen bort til dem. «Da er det like før,» sa han med et teit smil. «Slottet kaller. Kan dere høre det? Tilbake til gamle dager. Kan dere si ha det og stige inn i den gamle vogna, slottsbarn?» Vogna var tydeligvis bussen. Slottsbarna var selvfølgelig Otto og Lulu. Selv om Holger Kollen var læreren deres, oppførte han seg noen ganger som om han ikke var helt ferdig med å være barn selv. Lulu ga faren en klem. «Pass godt på den store frisørsalongen og den lille siklegrisen. Og så må du g jøre en god jobb med mange fine tall og farlige møter.» Faren smilte og klappet Lulu på ryggen. Han lovet å g jøre alt sammen. Moren til Otto satte seg på huk og ga Otto en klem. 12
«Pass godt på dere selv,» sa hun. Lulu hadde allerede gått inn på bussen og funnet to plasser helt foran. Hun sparte vindusplassen til Otto så han kunne vinke til moren. Otto var fortsatt veldig stille da han kom inn og satte seg ved siden av henne. Ute på fortauet sto faren til Lulu med datavesken sin under armen og den gamle styrthjelmen av lær på hodet. Moren til Otto sto ved siden av ham. Hun smilte, men samtidig så hun like trist ut som Otto. «Jeg liker best å sove hjemme,» sa Otto. «Moren din er stor nok til å passe på seg selv,» sa Lulu. «Du hørte hva hun sa. At vi skulle passe godt på oss selv. Du skal bare sove to ganger. Så er du hjemme ig jen.» «Det er ikke bare det,» sa Otto idet Holger Kollen hoppet inn som sistemann og sjåføren lukket døra. Faren til Lulu og moren til Otto vinket med begge hender som om Lulu og Otto skulle reise jorda rundt. Eller som om de selv holdt på å bli angrepet av en bisverm. Lulu vinket tilbake og smilte. Otto prøvde så godt han kunne å gjøre det samme. «Hva er det for noe, da?» spurte Lulu. Otto så alvorlig på henne. «Slottet ligger langt ute i skogen. Det er veldig mørkt om natten. Og det spøker der. Det har jeg lest.» 13
Lulu måtte le. «Spøkelser? Det fins ikke spøkelser.» Men Otto fortrakk ikke en mine. I stedet vinket han til moren enda en gang. «Jeg har lest det,» gjentok han. «Det spøker på Hasselback slott. Det er helt sant.» I samme øyeblikk startet bussen opp og kjørte av gårde.
2 SKATTEN MIN Det beste med å ha en far som aldri hører etter og en mor som bestandig er travelt opptatt med plakater og pannelugger, er at man for eksempel må smøre matpakka selv når man skal på leirskole. Lulu hadde smurt åtte skiver med sjokoladepålegg og spist opp alle før bussen var kommet ut av byen. Hun hadde også tatt med seg to små juicekartonger så hun kunne gi den ene til Otto, men hun var så tørst at plutselig hadde hun drukket opp begge. Otto hadde ikke smurt matpakka selv. Det hadde moren gjort. Derfor var den full av agurkstaver og gulrøtter. Og en liten eske rosiner. Og oppå servietten lå det en lapp fra moren med hjerte på: