Brasil - i sol og skygge

pax.no

BRASIL

Vi kjenner Brasil som fotball-landet, samba- og karneval-landet, landet med de mange favelaene og de kriminelle bandene, og vi kjenner den mektige Amazonas-floden. Nå registrerer vi også hvordan president Lula og hans etterfølger Dilma har løftet 30 millioner brasilianere ut av den knugende fattigdommen, og de har samtidig satt Brasil på det verdenspolitiske kartet.

Brasil har lenge vært kjent og elsket blant norske sjøfolk, eventyrere og gründere. Nå seiler landet opp som turistland og som satsningsland for norsk næringsliv. Over 100 norske bedrifter har etablert seg i Brasil, ikke minst innen oljesektoren.

Journalist Arne Halvorsen har skrevet boka. Den tidligere Viking-spilleren har stått for utallige reportasjer fra Brasil i norske medier, og det er ingen stor overraskelse at sambafotballen har fått stor plass. Men Brasil har mer å by på – mye mer. Bem-vindos!

I SOL OG SK YGGE

Arne Halvorsen er journalist og tidligere Viking-spiller. Han har vært Latin-Amerika-korrespondent for NRK og har senere jobbet i Brasil for blant annet Aftenposten, Dagbladet og TV2. I 2011 utga han boka Amazonas – Brasils grønne gull.

Arne Halvorsen har bodd i Rio de Janeiro siden 1999, nå med sin brasilianske familie.

Jeg husker rytmene, de monotone sambatrommene, den stinne røyken som så ut som en ugjennomtrengelig vegg, ølflaskene som ble knust på golvet og den slitne kvinnen som danset på en barstol.

Jeg husker den norske sjømannen fra Karmøy som slo både en og to i dørken på Scandinavian Bar på Praca Maua i Rios havnestrøk. Det var i desember 1976, og jeg var i Rio for første gang. Det ble et møte med en by, et folk og en kultur som gjorde et sterkt inntrykk på meg. En livsglede og en kraft som jeg aldri tidligere hadde opplevd. Allerede der og da forstod jeg at Brasil var et land som tiltrakk meg og at jeg en dag skulle tilbake.

A RNE H a lvorsen

Nå snakker vi om Brasil! Fotball-VM i 2014, olympiade i 2016 og nybakt supermakt. Her skjer ting fort. Brasil er verdens femte største i utstrekning, verdens femte mest folkerike og har snart den femte største økonomien.

ISBN 978-82-530-3638-0 ISBN 978-82-530-3638-0

9

788253 036380

Fra forordet

A RNE H a lvorsen

BRASIL I SOL OG SK YGGE

INNHOLD Forord s. 6 1 Kaffe og bacalao – Norge og Brasil s. 9 2 Land i sikte – portugiserne kolonialiserer Brasil s. 33 3 Lula – historien om en president s. 51 4 Fei dem ut, Dilma s. 81 5 Slum, rikdom, kirke og familieliv – den sosiale ­virkeligheten s. 92 6 Samba, karneval, såpe og bøker s. 123 7 Den smertefulle forsoningen – sporene etter ­diktaturet s. 141 8 Den urbane geriljakrigen – narkobandene beseires s. 148 9 Jakten på Brasils svarte gull – Statoil gjør funn s. 156 10 Futebol arte – den vakre fotballen s. 165 11 Mektige Amazonas – kampen om regnskogen s. 225 12 Brasil – drømmen om sol og strender s. 265 Sluttord s. 279 Noter s. 283 Register s. 285

VENEZUELA

GUYANA SURINAME

COLOMBIA

FRANSK GUYANA

RORAIMA

AMAPÁ

Manaus

PARÁ

Fortaleza

AMAZONAS

CEARÁ

MARANHÃO

RIO GRANDE DO NORTE PARAIBA

PIAUÍ ACRE

PERU

RONDÔNIA

PERNAMBUCO

TOCANTINS BAHIA

Salvador

MATO GROSSO GOIÁS Brasília

BOLIVIA MINAS GERAIS ESPÍRITO SANTO MATO GROSSO DO SUL

Belo Horizonte SÃO PAULO

RIO DE JANEIRO

PARAGUAY

Rio de Janeiro São Paulo PARANÁ Curitiba SANTA CATARINA

CHILE RIO GRANDE DO SUL

ARGENTINA

Porto Alegre

URUGUAY

Kartet over viser Brasil med delstater og de største byene.

Til høyre: Andre steder som er omtalt i boka.

0

500

1000 km

Recife

forord

Forord

jeg husker rytmene , de monotone sambatrommene, den stinne røyken som så ut som en ugjennomtrengelig vegg, ølflaskene som ble knust på golvet og den slitne kvinnen som danset på en barstol. Jeg husker den norske sjømannen fra Karmøy som slo både en og to i dørken på Scandinavian Bar på Praca Maua i Rios havnestrøk. Det var i desember 1976, og jeg var i Rio for første gang. Det ble et møte med en by, et folk og en kultur som gjorde et sterkt inntrykk på meg. En livsglede og en kraft som jeg aldri tidligere hadde opplevd. Allerede der og da forstod jeg at Brasil var et land som tiltrakk meg og at jeg en dag skulle tilbake. Siden ble det mange turer.

Både som turist, men også som journalist. I september 1999 takket jeg ja til et tilbud fra NRK om en kontraktfestet stilling i Latin-Amerika, med ­kontor i Rio. I juni 2002 dro jeg tilbake til Norge, men lengtet tilbake til Brasil og brasilianerne. Jeg var så heldig at Aftenposten ga meg et engasjement, så i januar 2003 var jeg tilbake i Rio, og da for godt. Fra 2009 brukte jeg tiden på å skrive en bok om Amazonas som ut i 2011 – Amazonas – Brasils grønne gull. I dag kommenterer og skriver jeg for TV2 og Dagbladet.

Brasil er en stormakt – både geografisk, politisk og økonomisk. Det var ikke landet for knappe 20 år siden, da inflasjonen var på over 5000 prosent og statsgjelden astronomisk. I dag er inflasjonen under kontroll, valutaen er sterk, eksporten går godt, og landet spiller en sentral rolle i det store globale spillet. Og aller viktigst – fattigdommen er på retur, ikke mye, men det går i riktig retning. De rike blir litt fattigere, mens de fattige blir litt rikere. Brasil er 10-årets vinner. Rundt 2015 går landet forbi

6

forord

S­ torbritannia og blir verdens femte største økonomi, skal vi tro ekspertene.

I 2014 arrangerer landet VM i fotball i 12 delstater, byen Rio skal arrangere OL i 2016, og til sammen skal det investeres 100 milliarder kroner i infrastruktur og anlegg. Og sist, men ikke minst, Brasil har gjort enormt store oljefunn vel 300 kilometer utenfor kysten av Rio. Rio er kjent for sin samba, sin bossanova og de storslagne karnevals­ paradene vi ser på tv hvert år. En fest som pågår i fem samfulle dager. Ikke bare i Rio, men over hele Brasil. Så er da også brasilianerne kjent for å spre glede med sin imøtekommenhet. Rik eller fattig, det betyr ikke så mye fra eller til. Året går ikke fra januar til januar, men fra karneval til neste karneval.

Brasil har kjente forfattere, musikere og ikke minst arkitekten Oscar Niemeyer, som tegnet hovedstaden Brasília i 1956. Jeg har møtt ham i atelieret i Rio. Side om side med velstand og et frodig kulturliv rommer også Brasil millioner av fattige, menn, kvinner og barn. Brasil er kontrastenes rike, og jeg har også dykket ned i den menneskelige lidelse.

Brasil fikk sin folkelige «juni-revolusjon» i 2013 . Millioner av vanlige brasilianere, i alle aldre, gikk ut i gatene over det ganske land og viste sin forakt overfor et korrupt politisk system. Jeg har møtt Mayara Vivian som organiserte den første demonstrasjonen, som var starten på det folkelige opprøret, som Brasils nye president, Dilma Rousseff, fikk i fanget.

Tidligere president Luiz Inácio Lula da Silva, eller kort og godt Lula, har jeg truffet ved et par anledninger. Han var den mest populære president i republikkens historie, han har maktet å dra 30 millioner ut av fattigdommen, sette Brasil på verdenskartet, øke nasjonens selvtillit og skape økonomisk vekst. Men alle medaljer har en bakside, også gullmedaljen som henger rundt Lulas hals. Den ser jeg også på. For Høyesterett har dømt sentrale politikere i Lulas første regjering (2003–07) til omfattende fengsels­ straffer. De er funnet skyldig i korrupsjon, hvitvasking av penger og fraksjonering. Lulas eget radikale arbeiderparti, PT, er svekket både politisk og moralsk. Og spørsmålet er – hva visste Lula, og hva betyr avsløringene for hans historiske ettermæle?

Rio har gjennomført en uhyre vellykket kamp mot de dødelige narkobandene som har styrt og herjet i byens mange slumområder, favelaer.

Gjennom en ny taktikk har det lyktes myndighetene å frigjøre over 30 av 7

forord

byens største slumområder. Jeg har vært i en av de frigjorte, Cantagalo, og møtt mennesker som bor her.

Fotball er kultur, noe også den norske journalisten, forfatteren og filmregissøren Arne Skouen hevdet og kalte for det utvidete kulturbegrepet. I Brasil har fotball et nesten religiøst grep, men er samtidig en mulig vei ut av fattigdom for mange unge brasilianere. Det var engelskmannen Charles Miller som bokstavelig talt innførte fotballen til Brasil i 1894. Som tidligere spiller på Viking har jeg et spesielt forhold til sporten.

Amazonas’ regnskog er enorm. Ja, den er mer enn det, den er en av verdens lunger. Den angår oss alle, også i Norge. Jeg har reist mye i ­Amazonas, veldig mye. Mer enn 5000 kilometer langs vann og landeveier.

Jeg forteller om møtet med yanomami-indianerne, en kjent miljøforsker og gullgraverne inne i Amazonas’ regnskog.

Brasil er som et kontinent, med 27 delstater og i overkant av 200 ­millioner innbyggere. I forbindelse med boken har jeg reist land og strand rundt.

Snakket med mennesker jeg har møtt på buss, båt og langs landeveien. Det er dagens Brasil jeg vil beskrive, men selvfølgelig vil jeg dra paralleller og fortelle i korte avsnitt om landets utvikling fra 1500-tallet frem til i dag.

Kontakten mellom Norge og Brasil begynte for over 160 år siden, da portugisiske handelsmenn importerte klippfisk ferdig tørket og saltet fra Norge til Brasil. I dag er norsk bacalao et begrep, og en populær jule- og påskerett. Så, i 1854, sendte Berent Friele i Bergen hjem den første kaffela­sten direkte fra Brasil. Dermed var samhandelen mellom de to landene i gang. I dag er Norge det viktigste samhandelslandet i Norden, og faktisk et av de viktigste landene Brasil samarbeider med overhodet. Ikke minst takket være olje, offshore, shipping og norsk innsats for Amazonas og miljøet. I dag er det først og fremst olje det handler om. Rio er blitt hovedkvarteret for over 100 norske selskaper, inkludert Statoil, og som de gode nordmenn vi er, starter vi boka nettopp med forholdet mellom våre to land.

Jeg har giftet meg og fikk mitt første barn i godt voksen alder, i mai 2012. Dermed er det enkelt å dedikere boken til Fabiana og min sønn Thor. Og selvsagt min søster Linda.

Rio i januar 2014 8

Futebol arte – den vakre fotballen

Engelen med de skeive beina Den 19. januar 1983. Jeg husker dagen som om den skulle ha vært i går.

Det var tidlig på morgenen, på baren El Cid på den berømte Rio-stranden Copacabana. Jeg sitter der sammen med en god venn og vi diskuterer hvorfor Brasil ikke vant VM i Spania i 1982. Brasil spilte jo den morsomste og vakreste fotballen, og en hel verden, med unntak av italienerne, heiet på det brasilianske laget. Jeg hadde dagen før intervjuet Zico, ­Flamengo og landslagets kaptein. Mens kameraten min hadde vært i São Paulo og intervjuet Socrates, den elegante midtbanespilleren, radikaleren, legen og bohemen. Vi var begge inspirerte, og diskusjonen gikk høylytt for seg, etter nabobordene å dømme. Så plutselig hører vi en avisselger skrike ut: – Garrincha er død, Mane er død!

Det ble plutselig stille i baren, musikken slås av og folk nærmest hvisker til hverandre. En av Brasils største fotballspillere gjennom alle tider var gått bort. En artist, muligens den største driblekunstner verden har sett, mannen som kalte alle venstrebacker for João, Brasils mest vanlige navn.

Livets dypeste mening, selve livets essens, kunne oppsummeres slik: Den høyeste form for lykke var gleden ved å snurre rundt med en João, ikke bare én gang, men gjerne to og tre ganger, før han satte ballen i mål. Aller helst etter å ha driblet av keeper. Men sex og børst var for så vidt heller ikke å forakte.

Hva var det som gjorde Manuel Francisco dos Santos, eller Mane ­Garrincha som han ble kalt, til en av verdens beste spillere og verdens aller største driblekunstner? Ifølge fysiologiens lover skulle han i utgangspunktet ikke kunne spille fotball i det hele tatt. Han var født kalvbeint på det ene ­beinet og hjulbeint på det andre, en arv fra moren. I tillegg målte han bare 1,70 og hadde en heller svak helse. Garrincha var aldri interessert i fotball som idrett, bare når han spilte selv. Da Brasil spilte VM-finalen i 1950 og hele Pau Grande, byen der han vokste opp, var samlet på torget for å høre radiooverføringen, var Garrincha på fisketur. Han var overhodet ikke interessert i verken resultatet eller kampen. Garrincha var kun opptatt av ballen og leken. Alt skulle være en lek, hvis ikke var det ingen vits i å spille fotball. Det ble sagt at dette lekende og lettere uansvarlige forholdet  186 

Futebol arte – den vakre fotballen

til livet lå i hans indianerblod, han stammet fra fulnioindianerne i delstaten Alagoas nordøst i Brasil. En indianerstamme som levde av fiske og jakt, og som var kjent for en særlig mangfoldig, og ofte ytterst tvilsom, seksuell utfoldelse. Var det merkelig at mannen hadde minst 14 barn med ulike kvinner?

Det var på banen han skulle bli berømt, verdensberømt. Men mot alle odds, da han slettes ikke var interessert i noen karriere. Han likte å spille sammen med kameratene sine, og han spilte skjorta av dem alle. Dermed begynte det å gå gjetord om den unge gutten som ble kalt for Garrincha, og som var hjulbeint og kalvbeint, men som fintet dem alle ut én etter én, og som ofte ikke gadd score mål før han hadde driblet seg tilbake, bare for å drible de samme fortvilte spillerne på nytt før han endelig satte b­ allen i mål. En gang gikk det så langt at dommeren blåste av og forbød ­Garrincha å ydmyke motstanderens back, som to ganger falt etter å ha blitt snurret rundt med. Dette var fotball, dette var leken, og dette likte Garrincha.

Trening: nei, men øl og sukkerbrennevin etter kampene: ja. Og det i b­ øtter og spann. Det som skulle vare livet ut, og i en alder av 49 tok det livet av ham.

Gjemte fotballskoene Klubben Pau Grande, fra byen med samme navn hvor Mane Garrincha vokste opp, ville ha ham med, men da måtte han jobbe på tekstilfabrikken.

Det ble raskt ordnet av fabrikkeieren, som mer enn gjerne ville ha dette unge fenomenet på laget. Men noen god arbeider ble Garrincha aldri. Han kom som regel for sent på jobb, sovnet lett og lurte seg til en fisketur eller to. Dermed fikk han sparken i en alder av 14 år, og mistet plassen på laget.

Faren, som også jobbet på fabrikken, og som dessuten var en drukkenbolt, kastet like godt ut sønnen: – Faen, klarer du ikke engang å jobbe, din lille dritt. Kom deg ut.

Garrincha sa ikke noe, en vane han hadde, gikk bare ut og fant seg en plass å sove. Han var vant til å ferdes på egen hånd, så dette var ikke noe problem. At han ikke fikk spille på Pau Grande bekymret ham heller ikke, isteden fortsatte han å spille løkkefotball sammen med vennene sine. Men  187 

Futebol arte – den vakre fotballen

fabrikkeieren innså dumheten og gjeninnsatte ham, da i en enklere jobb i fabrikken. Nå skulle Garrincha bare jobbe med bomull, det vil si, han kom på jobb og sov mellom bomullsballene, og spilte fotball på kveldene.

Til Rio ville han ikke, selv om mange mente han måtte prøve seg i en av de store klubbene. En dag dro han likevel motvillig til Vasco da Gama i Rio, men fikk aldri vist seg frem da han glemte bort de slitte fotballskoene sine og stod foran treneren på strømpelesten: – Uten sko, kom deg hjem.

Den andre gangen han forsøkte seg var i Fluminense i Rio, men heller ikke her fikk han vise sin trolldom, han var redd for ikke å nå toget tilbake til Pau Grande. Så kom den store sjansen, som nærmest ble pådyttet ham.

I mars 1952, en søndag, skulle Pau Grande og Garrincha spille en vennskaps­ kamp mot et amatørlag fra Rio. Det var for så vidt greit, men den store stjernen var dommeren, for anledningen Botafogo-spilleren Araty Vianna, som også var landslagsspiller. Han skulle dømme og kaste glans over ­kampen, men det var en helt annen som kom i sentrum. Igjen spilte ­Garrincha skjorta av motstanderne og scoret mål på mål, driblet, fintet og snurret rundt som en ballettdanser med motstanderne. Ja, så imponert ble dommer Vianna at etter kampen skrek han ut: – Denne gutten her er bedre enn alle vingene vi har i Botafogo.

Han ga Garrincha kortet sitt og ba ham raskt ta kontakt slik at han kunne komme seg til Rio og prøvespille for Botafogo. Det gikk dager, uker og måneder, men Garrincha var ikke interessert. I mellomtiden hadde Vianna fortalt ledelsen om underet i Pau Grande, om den lille hjulbeinte spilleren som overgikk den villeste fantasi. Og fri fantasi var det ledelsen konkluderte med. Helt til Eurico Salgado, en talentspeider fra Botafogo, dro til Pau Grande og med egne øyne så vidunderet åpenbare seg. Han dro tilbake og bekreftet at fantasifosteret er i full vigør, og at han er enda bedre enn det Vianna først rapporterte. Dermed var saken grei. Garrincha skulle til Botafogo for å prøve­spille. Det ble sendt bud etter ham, og etter litt om og men, svarte Garrincha positivt på tilbudet, og tok toget til Rio. Her ble han hentet og kjørt til trening. Han fikk først prøve seg hos klubbens juniorer, og treneren ristet bare på hodet, og innrømmet at han aldri tidligere hadde sett maken til spiller.  188 

Futebol arte – den vakre fotballen

– Han gjør simpelthen ting med ballen som ingen andre noensinne har gjort.

Dermed bar det rett opp på A-lagets trening, for treneren ville se ham i aksjon. Det ble arrangert en kamp mellom A-laget og B-laget hvor ­Garrincha skulle spille høyre ving på B-laget, og hvor han skulle møte selveste Nilton Santos. Han var venstreback på klubben og landslaget, men ennå ikke kåret til verdens beste back, det ble han etter VM i Sverige i 1958. Men han var god, og da Garrincha satt i garderoben, kom Araty Vianna innom og ga ham rådet om å spille sitt eget spill. Dette var den 10. juni 1953 og en dato som står skrevet inn i Botafogo og Brasils fotballhistorie. Den ukjente ungdommen Garrincha fra den lille byen Pau Grande mot Brasils beste back Nilton Santos. Det kunne aldri gå godt, og alle regnet med at det var takk og farvel til Garrincha.

Hva som senere hendte, er blitt en myte og den finnes i ulike varianter.

Men ett er sikkert, og det er bekreftet av Nilton Santos, som ble Garrinchas beste venn og støtte. Nilton Santos hadde aldri tidligere i sin karriere blitt så grundig lurt som han ble det av Garrincha. I kjent stil, som om han spilte på løkka i Pau Grande, valset han rundt med den berømte lands­ lagsspilleren, han slo tunneler og ydmyket ham på det groveste. Ikke at Garrincha gjorde det av ond vilje, men han eide jo ballen. Og den ga han ikke lett fra seg. Etter kampen sa Nilton Santos til ledelsen: – Kjøp den gutten i dag. Det er bedre vi har ham i Botafogo enn at vi skal møte ham på banen. Dermed begynte den eventyrlige karrieren som endte så tragisk, så tragisk.

Utnyttet av Botafogo I løpet av denne tiden ble Mane Garrincha verdensmester i 1958 og 1962, han vant uttallige titler med Botafogo, og i 1962 ble han også kåret til verdens beste spiller. Men Garrincha var enfoldig og ble rundlurt av både Botafogo og av sine såkalte venner. Botafogo behandlet ham direkte skammelig. Den første kontrakten han undertegnet, lød på 135 kroner i måneden.

Men han brydde seg lite om det, han fortsatte livet i samme dur, med tut og kjør med sine barndomsvenner Pincel og Swing i Pau Grande. I 1954  189 

Futebol arte – den vakre fotballen

økte lønnen til 500 kroner, som også er en latterlig lav sum med tanke på at ledelsen verdsatte ham til 700 000 kroner. Og at klubbens nyervervelse, landslagsspilleren Didi, fikk en månedslønn på 3500.

Alt pekte opp, og alt gikk opp. Men alle vet at det som går opp, også har en tendens til å falle ned. I 1961 var Garrincha på sitt beste. Han var trollmannen hele verden snakket om. Han spilte på Brasils beste lag ­Botafogo, som kunne mønstre stjerner som Garrincha, Amoroso, Didi, Amarildo og Zagallo. Et stjernelag som var blant verden beste, og som alle ønsket å se i aksjon. Botafogo reiste rundt i Europa og Sør-Amerika og spilte oppvisningskamper, og overalt trollbandt Garrincha publikum som begynte med det kjente ropet «Olé Olé» når han satte i gang med sine raid på høyrevingen. Når Botafogo skrev kontrakt for oppvisningsspill i utlandet, stod det svart på hvitt at forutsetningen er at Garrincha spiller.

Når avisene omtalte kampene, stod det alltid «Garrincha er ankommet landet».

Han var på topp, og så hadde han truffet selveste sambadronningen, Elza Soares. Garrincha var forelsket, og det var også dronningen. Og hennes majestet fikk oppleve et sexliv hun aldri tidligere hadde vært i nærheten av. Halvindianeren Garrincha var hyperseksuell og kunne holde på i timevis, dagevis om ikke uker. De ble Brasils første superpar, første skikkelige kjendiser, men etter hvert ble de lite populære. Garrincha var ennå gift med Nair Marques fra Pau Grande, som han hadde åtte døtre med. Han skilte seg i 1966 og giftet seg i all hemmelighet med Soares to år senere.

De fikk en sønn som ble kalt for Garrinchinha – «lille Garrincha». Det katolske Brasil reagerte med vemmelse på Garrincha og Elza som begynte å vise seg offentlig, og som ikke la skjul på sitt forhold.

Den sist kampen Etter VM i 1966 var Garrincha ferdig som spiller. Det vil si han forsatte å spille, men hadde så vondt i kneet at han nesten ikke kunne gå. Men Botafogo tvang ham med på turneer, for ikke å tape store summer. Men det ble mer og mer klart at Garrincha ikke kunne fortsette som før og at han måtte under kniven. Etter operasjonen fikk han et lite blaff, han gikk  190 

Futebol arte – den vakre fotballen

fra Botafogo som systematisk hadde lurt ham for penger, men som på sin side hadde tjent millioner på ham. Etter noen mislykte overganger til Corinthians i São Paulo, Flamengo og Olaria i Rio, var det slutt. Og strek ble satt den 19. desember 1973: Brasil mot et sammensatt verdenslag på Maracanã med 131 555 betalende tilskuere. På det brasilianske laget spilte stjerner som Pelé, Rivelino og Jairzinho. Garrincha spilte selv i 30 m ­ inutter, deretter sprang han som avtalt ut av Maracanã for siste gang. Folk viftet med flagg, med hvite duker og de gråt åpenbart og ropte navnet Mane, Mane. Neste gang han forlott fotballens katedral, Marcana, var i en kiste, den 20. januar 1983.

Alkolholen seirer Etter kampen begynte det raskt å gå nedover med Garrincha. Han drakk tettere, og han ble mer voldelig overfor Elza Soares, som forsøkte å skjule hans alkoholproblemer og sine blå merker. Det endelige bruddet kom en dag Garrincha var full og slo henne så hardt at hun mistet flere tenner, og det mens sønnen så på opptrinnet. Hun tok med seg sønnen og dro bort for godt. Garrincha ble fetere og fetere, han så oppblåst ut av all alkoholen, han forsøkte flere ganger å ta sitt eget liv, men ble alltid reddet i siste sekund. Han ble lagt inn på sykehus og til avrusning og avvenning, men ikke noe nyttet, til vennen Nilton Santos’ store fortvilelse. Så en natt kom telefonen som han fryktet: – Du må komme til sykehuset. Mane er død, og vi vet ikke hva vi skal gjøre, var beskjeden.

– Jeg hadde ikke lyst å dra, jeg gråt og tårene ville ikke ta slutt. Mane var død. Jeg dro til sykehuset og fant rommet hvor han lå død. Det var stappfullt med presse og politikere, og det ble foreslått at han kunne ligge på lit de parade i et VIP rom som kommunen disponerte. Jeg visste at utspillet var mitt, så jeg sa med fast stemme: Nei, skal det være noe, må det skje på Maracanã. Det er her han har underholdt millioner av fans med sine tryllerier, og det er her han skal hylles for siste gang. Slik ble det, forteller Nilton Santos. Da portene på Marcana ble åpnet og kisten til Garrincha stod på banen, var Maracanã folketom.  191 

Futebol arte – den vakre fotballen

– Jeg tenkte. Nei, dette kan ikke skje. Rios befolkning kan ikke glemme Garrincha, mannen som har gitt dem alle slik en glede. Ikke før jeg sa dette, kom de første sørgende tilskuerne. Deretter flere, og snart var hele Maracanã full. Også gjennom natten våket Rios befolkning over Mane Garrincha, forteller Nilton Santos, som nå er 88 år. Dagen etter ble kisten med Garincha satt på toppen av en brannbil som sakte kjørte ut av ­Maracanã og langs den store hovedveien Avenida Brasil. Overalt var det store folkemengder som ropte Mane, Mane og gråt åpenlyst. Deretter ble han stedt til hvile på kirkegården i Pau Grande. Han ble kalt for «Alegria do Povo», folkets glede, og en poet kalte ham «Engelen med skeive bein».

Møtet med datteren Den 5. februar 2012 drar jeg til den vesle byen Pau Grande, som ligger 15 mil nord for Rio. Den ligger vakkert til ved foten av en massiv fjellforma­ sjon, Serra dos Orgaos, tropisk vegetasjon, en elv og et lite vann som omkranser byen. Det virker som om klokken har sluttet å slå, som om tiden har stått stille. Alt virker så rolig, og alt foregår i langsomt tempo – liksom i langsom kino. Byen rommer bare noen tusen sjeler, og de fleste jobber på tekstilfabrikken i sentrum, eller de har arbeid utenfor byen. Jeg passerer et fallferdig stadion hvor man kan skimte navnet Mane Garrincha over hovedporten, som er boltet med hengelås. Den gamle løkka der ­Manuel Francisco dos Santos – eller kort og godt Garrincha, som en hel verden kjenner ham som – begynte sin karriere, er borte. Løkka hvor han elsket å spille pelada, barfotet, sammen med vennene, er omgjort til byens stadion.

Byens store sønn, men samtidig byens fortapte sønn. Det er lørdag og stadion er stengt. Jeg spør en tilfeldig forbipasserende hvor jeg finner Bar Mane Garrincha, som drives av en av Garrinchas nevøer. Han viser meg veien, og jeg går til fots opp en bratt skråning. Jeg går inn og blir møtt med et surt oppsyn til en eldre mann, som straks gjenkjenner meg som en utenlandsk journalist. Jeg spør pent om han er Mazinho, Garrinchas nevø, noe han motvillig nikker til. Deretter fyrer han av en kraftsalve: – I 20 år har dere journalister rent dørene ned her. Hva har jeg fått igjen? Ikke noe. Ikke en rød øre. Se å ha deg bort.  192 

Futebol arte – den vakre fotballen

Jeg spør om han kjenner andre familiemedlemmer, men han nekter å svare, dermed går jeg tilbake til stadion. Det er varmt, nærmere de 40, uten så mye som et vindpust eller håp om en bevegelse i luftlagene. Jeg ser to kvinner som sitter utenfor stadion og spør om det er mulig å komme seg inn, bare for å se gresset og løkka hvor Mane Garrincha spilte fra han var noen år gammel.

– Den er stengt, men prøv sideinngangen. Er du på jakt etter Rosangela?

Spør den ene av kvinnene, som selger vann og mineralvann: – Hvem er Rosangela, spør jeg, og får til svar: – Det er en av døtrene til Garrincha som ennå bor i Pau Grande. Hun jobber her og er på plass om en time. Utrolig, tenke seg til å møte et av Garrinchas 14 barn – 11 døtre og tre sønner.

Alltid blakk Mane Garrincha – hvor navnet kommer fra? Jo, vesle Manuel Francisco dos Santos var liten av vekst, men kjapp til bens, og alltid på farten, enten han var inne i skogen og jaktet, eller ved elva hvor han kunne sitte i timevis og fiske, eller han spilte barbeint på løkka sammen med kamerater.

Han var dessuten glad i småfugler, og tidlig kalte søsteren broren for ­Garrincha, som betyr lille fugl. En liten spesiell fugl som er gul med en svart stripe på ryggen, og som er rask og ikke lar seg verken fange eller temme. Liksom Garrincha, skulle det vise seg. Og Manuel ble bare til Mane. Mane Garrincha.

Vel tilbake på stadion får jeg tatt meg inn en sideport til stadion. Jeg rusler ut på gresset, som tydeligvis ikke har blitt klippet på en stund. Det er lett å la tankene få fritt spillerom. Se Garrincha spille barbeint sammen med vennene, se ham komme hjem fra Rio og Maracanã, hvor han har spilt for 150 000, til den lille løkka som han elsket overalt på denne jord.

Sammen med svirebrødrene Swing og Pincel bar det rett til den nærmeste baren like over veien fra løkka. Etter en stund vender jeg tilbake til kvinnene og ser til min glede at datteren Rosangela Cienha dos Santos er på plass. Hun forteller at hun nesten aldri så faren, men at han dumpet innom i ny og ne og hilste på.  193 

Futebol arte – den vakre fotballen

– Nei, det var ikke enkelt å være datter av Garrincha. Vi hørte om hans berømmelse, men vi fikk aldri ta del i den. Jeg har aldri mottatt en krone av far, men det gjorde heller ikke de andre søsknene mine. Men når han først var innom, var han alltid morsom og spøkefull. Men det hele endte jo trist, sier Rosangela. Hun vil vise meg fabrikken og en mur hvor k­ unstnere har malt bilder av Garrincha. Deretter takker jeg for meg, og sier at jeg skal tilbake til Rio, men at jeg først vil besøke kirkegården hvor han er gravlagt.

Bortgjemt og glemt Det er en kjøretur på 10 minutter, og oppe i en skråning med en vakker natur rundt ligger kirkegården i Pau Grande. Jeg parkerer bilen og går inn.

Jeg ser to gravere og spør hvor Garrincha ligger.

– Like der oppe, forteller kirkevergen José Carlos Lopez, som er den mest snakkesalige av de to. Jeg går i retningen han peker, men finner ikke graven.

Jeg roper på Lopez, som kommer opp og viser meg bort til en gravstein hvor det står navnet Garrincha, og en annen hvor det står navnet Amaro Francisco dos Santos, faren. En glad laks uten skole og utdanning, men rapp i kjeften, tørst som en kamel og kåt som en kanin. Ja, han ble faktisk bare slått av én mann i distriktet, nemlig sin egen verdensberømte sønn, Garrincha. På den tiden var det ingen restriksjoner, så Garrincha røykte som en skorstein da han var 10 år, og begynte å drikke billig sukker­brennevin, pinga, da han var 12 år.

Og det ble sagt at ingen hadde en større penis enn Garrincha. Og ingen svingte stokken mer enn han, sier ryktene. Derfor litt komisk at byen heter Pau Grande, som populært kan oversettes med «Den store kuken». Ifølge Ruy Castro, som skrev hans biografi, målte penisen 25 centimeter. Familien ble forbanna over avsløringen og gikk til sak mot forfatteren. Det hører med til historien at dommeren frikjente forfatteren, med følgende utsagn: – Her skal det vektlegges at det i dette landet er forbundet med stolthet å ha en stor … Dog skal ikke størrelse og potens bli forvekslet. Brasilianere drømmer om å ha begge deler.

Jeg ser på graven og synes den er stusslig. Kirkevergen er enig, og da jeg spør ham hvem som gravla ham, peker han på sin kollega. João, en eldre og rolig mann, nikker:  194 

Futebol arte – den vakre fotballen

– Jo, det var smekkfullt på kirkegården den 20. juli 1983 da han ble ført fra Maracanã til Pau Grande og gravlagt. Jeg var jo en stor fan av ­Garrincha, ikke bare var han vokst opp her, men han var verdens beste spiller, og jeg heiet på Botafogo. Etter gravferden ble det stille. Ingen kom til graven, foruten hans nærmeste familie. Jo, Zico er den eneste av de store spillerne som har vært der. Ikke engang Pelé, som Garrincha spilte sammen med på landslaget, har vært her. De høye herrer i fotballforbundet har sagt at de skal gjøre noe med graven, men det er aldri blitt gjort. Triste greier, og en av Brasils store sønner uverdig.

Noe jeg sa meg enig i og dro med tungt hjerte tilbake til Rio.

Kanarifuglen danser samba President Getúlio Vargas skjøt seg tidlig på morgenen den 24. august 1954 i presidentpalasset Palacio do Catete i Rio. Dermed var en politisk epoke over i Brasil, og en autoritær kjede brutt. Brasil gikk inn i en tid med optimisme, mer frihet, mer kreativitet og ikke minst fikk landet en president, Juscelino Kubitschek, som under mottoet «50 år på 5 år» gikk i gang med å industrialisere landet, privatisere foretak, utbedre infrastrukturen og bygge en helt ny hovedstad, Brasília.

Mens Brasil blomstret økonomisk, vokste en ny generasjon ­fotballspillere frem, som i løpet av kort tid skulle føre Brasil inn i det som siden er kalt for «den vakre fotballen» eller «sambafotballen». Unge spillere som ­Garrincha, Zagallo, Didi, Amoroso, Amarildo, Nilton Santos på Botafogo og Pelé i Santos. Noe var på gang, og det dro seg mot nok et VM. Det er slik Brasils historie best kan fortelles, i epoker mellom hvert VM. Nå i 1958 var det VM i Sverige det dreier seg om. Det som skjedde i Sveits og skandalekampen mot Ungarn i 1954, da spillere ble utvist og det kom til håndgemeng, måtte ikke skje igjen. Kampen mot Ungarn var et nullpunkt i Brasils gloriøse fotballhistorie, og en kamp som den nye ledelsen i fotballforbudet ikke ville ha noen gjentagelse av i 1958. Ledelsen ansatte en psykolog som skulle teste de aktuelle VM-kandidatene, og luke ut spillere som ikke burde dra til Europa. Ja, spillere som kunne ødelegge for Brasils muligheter til endelig å ta et VM. Den nye forbundskapteinen, Vicente  195 

Futebol arte – den vakre fotballen

Feola, hadde respekt for den sovjetiske modellen, den vitenskaplige fotballen, som han kalte den.61 Derfor psykologen João Carvalhas og hans spørreskjema og moderne intervjuteknikk. Når det gjaldt Garrincha, var hans aggresjonsnivå på null, og hans intelligens under normalen. Ifølge psykologen var IQ-en hans ikke tilstrekkelig til å ansette ham som bussjåfør.

Garrincha hadde lavest IQ av samtlige spillere, og psykologens anbefaling var å utelukke ham. Det gikk ikke bedre med Pelé, som ifølge psykolog Carvalhas, åpenbart var barnslig, men la til at han var jo bare 17 år. Konklu­ sjonen var å la Pelé bli hjemme i Brasil og modnes. Heldigvis hørte ikke forbundstreneren på psykologen og tok ut både Garrincha og Pelé til VM i Sverige i juni 1958.

– Slutt å drible Det brasilianske landslaget dro til Europa i god tid innen VM. Den nye ledelsen i fotballforbundet la seg på en profesjonell linje, og ikke noe måtte overlates til tilfeldighetene. Forbundskaptein Feola var opptatt av å fornye fotballen, han gikk inn for at Brasil skulle spille 4–2–4-systemet, og ikke det gamle 2–5–3. En annen bekymring som holdt ham våken om nettene, var hvordan han skulle disiplinere Garrincha, få ham til å slutte med alle dribleriene. Ikke en enkel oppgave, faktisk en helt umulig oppgave, viste det seg raskt. Brasil spilte en vennskapskamp mot Fiorentina i Italia, en god oppkjøring før laget dro videre til Göteborg, hvor det skulle installeres på et stille hotell utenfor byen. Og betingelsene var at det ikke arbeidet kvinner der. En god idé, hadde det ikke vært for Garrincha. Ni måneder etter VM fødtes en liten gutt med brune øyne som fikk navnet Ulf Lindberg.

Slik lyder myten. Sannheten er at Garrincha møtte den svenske jenta året etter VM, da han var i Göteborg sammen med Botafogo. Han ble med jenta hjem, hadde sex på rommet mens foreldrene så tv i stua. ­Resultatet ble gutten Ulf, som ble adoptert bort.

Brasil utklasset Fiorentina, og Garrincha herjet i kjent stil. Han gikk for langt, mente lagkapteinen, Bellini, da Garrincha driblet av tre ­forsvarsspillere og keeper, men i stedet for å sette ballen i mål, ventet på  196 

Futebol arte – den vakre fotballen

at forsvarsspillerne skulle komme tilbake slik at han kunne vende dem bort. Deretter spaserte han over målstreken, tok så opp ballen og bar den ut. Det var dødsstille på tribunen, men for Garrincha var det jo bare en fotballkamp og noen Joãoer han hadde lekt med. VM eller ikke VM, en fotball er en fotball.

VM i Sverige var i gang. Verken Garrinca eller Pelé fikk spille. Mye tyder på at årsaken til at Garrincha ble benket var kampen i Italia. Brasil vant oppskriftsmessig den første kampen mot Østerrike i Uddevalla med 3–0.

Deretter slet de mot et engelsk betongforsvar, og kampen ebbet ut 0–0.

Tre magiske minutter Brasil skulle møte Sovjetunionen i den tredje og avgjørende kampen for videre spill, en kamp Brasil simpelthen måtte vinne. Det hele virket som deja vu eller en forbannelse som satt i de brasilianske fotballgenene. Vinn eller forsvinn, og siden 1930 hadde det vært forsvinn. Innen kampen grublet forbundskapteinen på lagoppstillingen. Han hadde stor respekt for den fysiske sovjetfotballen, og han ønsket å kjøre med samme lag som mot England. På treningen kjørte han ulike formasjoner, men ikke noe tydet på at verken Pelé eller Garrincha var i startelleveren. Så er historien som følger, det vi si, den er verken bekreftet eller avkreftet, så noe er nok sant.

Uansett ble utfallet lykkelig for Brasil og verden. Nilton Santos, verdens beste back, tok affære, og sammen med et par andre veteraner gikk de til presidenten i fotballforbundet og la frem saken: – Vi må starte kampen mot Sovjetunionen med Pelé på topp og ­Garrincha på høyresiden. Du må overtale Feola til å endre lagoppstillingen.

Og Didi må slå ballen raskt opp til Garrincha. Presidenten gikk til treneren, som lyttet, og som tok signalet fra veteranene. Dagen etter, på Nya Ullevi i Göteborg, skrives det fotballhistorie. De første tre minuttene på Nya Ullevi ble beskrevet slik av den kjente franske journalisten Gabriel Hanot: – Fotballhistoriens tre største minutter. Garrincha på høyrekanten får ballen av Didi etter 15 sekunder. Deretter skjer en blendende oppvisning, antagelig det vakreste som har skjedd i fotballens historie. Garrincha ­fintet bort Sovjets venstreback Kuznetzov så brutalt at han falt, han kom seg på  197 

Futebol arte – den vakre fotballen

beina, men ble igjen bortdriblet, én, to og tre ganger før han igjen ble så svimmel at han deiset i bakken. Deretter danset Garrincha i sakte vals forbi tre forsvarsspillere og skjøt hardt i stangen, ballen ut til Didi som på direkten sendte den tilbake til Garrincha som la hardt over til Pelé, som dro til med et skudd som gikk i stolpen med et pang. Og etter tre m ­ inutter satte Vava ballen i mål bak en oppgitt Lev Jasjin, verdens beste keeper.

Brasil vant 2–0, og alle visste, inkludert et fullsatt Nya Ullevi, at de nettopp hadde sett verdens beste landslag. Og at duoen Pelé–Garrincha er den beste noensinne. Når de to spilte sammen, tapte Brasil aldri en kamp. Det gjorde Brasil heller ikke i finalen mot Sverige på Raasunda i Stockholm den 29. juni 1958. Sverige spilte det klassiske 2–3–5-systemet, mens Brasil forsatte å spille det nye systemet 4–2–4, som Feola perfek­ sjonerte. Eller som Pelé forteller meg, og fortsatt i tredje person: – Pelé var 17 år og spilte finalen i VM. Pelé scoret to mål og Brasil vant 5–2. Endelig og fullt fortjent ble Brasil verdensmester. En lang ventetid var endelig over for det brasilianske folk.

Ingen sure miner etter nederlaget, selv om Sverige antagelig stilte med det sterkeste landslaget noensinne med Italia-proffene Gunnar Gren, Nils Liedholm, Lennart «Nacka» Skoglund, Knut Hamrin osv. Alle erkjente at Brasil vant fortjent og at verden ikke hadde sett maken til Pelé og ­Garrincha.

Ute på Raasunda ble de brasilianske spillerne hyllet som helter av p ­ ublikum.

Pelé, den yngste verdensmester gjennom tidene, strigråter av glede og følelser. Tårene strømmer nedover den blå landslagsdrakten. Blå? Men var ikke Aldyr García Schlees gule karnarifugler – ja, nettopp, gule? Jo, og det var meningen at Brasil skulle spille med sine gule og grønne drakter i finalen. Men på selve finaledagen viste det seg at Sverige, hjemmelaget, spilte i gult. Dermed måtte en funksjonær i hui og hast dra ned til et varemagasin og kjøpe blå drakter. Flagget ble sydd på draktene, og dermed løp laget ut på Raasunda med nyinnkjøpte og billige trøyer fra et av ­Stockholms magasiner i sentrum av byen. Det gjorde ikke noe, for den gule karnarifuglen kom til å kvitre i mange år. Brasil hadde satt en ny standard for fotballen – Den vakre fotballen.

 198 

Futebol arte – den vakre fotballen

Brasils fotballkatedral, Maracanã, ble bygget til VM i 1950, og er nå klar for VM i 2014.

Mer enn 50 000 fans var samlet på stranden Copacabana i Rio for å heie frem sine helter under VM i Sør-Afrika i 2010.

 XXXIII 

Futebol arte – den vakre fotballen

Her er originalskissen til Brasils berømte landslagsdrakt, tegnet av Aldyr Schlee.

Aldyr Schlee har sin egen bane foran huset, hvor han leker seg med ballen. Her iført drakten han selv tegnet og som ble brukt under VM i 1958.

 XXXIV 

Futebol arte – den vakre fotballen

Endelig. Brasil er verdensmester for første gang. I finalen slo de hjemmelaget Sverige 5–2.

De to gigantene i brasiliansk fotball, Garrincha og Pelé. Når de spilte sammen, tapte landslaget aldri en kamp.  XXXV 

Futebol arte – den vakre fotballen

De var Brasils første superkjendiser. Men Garrincha og Elza Soares ble aldri populære, til det var de for kontroversielle for det katolske Brasil.

Kong Pelé er kåret til verdens beste fotballspiller gjennom tidene.

Her er han på kontoret i São Paulo.

 XXXVI 

Futebol arte – den vakre fotballen

Han er Brasils mest respekterte trener og fotballpersonlighet. Ingen har vunnet flere internasjonale mesterskap enn Zagallo, både som spiller og trener.

Tércio Mariano er 92 år og kåret til verdens eldste aktive fotballspiller. Tércio kan ikke tenke seg et liv uten fotball, men så har han også vært aktiv i 85 år.  XXXVII 

Futebol arte – den vakre fotballen

Ikke langt fra Porto Alegre ligger løkka hvor Ronaldinho begynte å leke med ballen. I dag yrer det av småtasser og småjenter som alle vil være Ronaldinho.

Ronaldinho i kjent stil på det brasilianske landslaget mot Argentina i 2012.

Han satser alt på å komme med i VM-troppen.  XXXVIII 

Futebol arte – den vakre fotballen

Brasils største stjerne, Neymar, skal føre landslaget frem til sin sjette VM-triumf på hjemmebane i 2014. Her vinner Brasil enkelt 8–0 over Kina.

Jeg møter Deco i Fluminenses vakre klubblokaler i Rio. Den tidligere stjernen i Barcelona, Chelsea og det portugisiske landslaget gjør det stort i brasiliansk fotball.  XXXIX 

Futebol arte – den vakre fotballen

Her er VM-pokalen det skal kjempes om i Brasil i 2014.  XL 

pax.no

BRASIL

Vi kjenner Brasil som fotball-landet, samba- og karneval-landet, landet med de mange favelaene og de kriminelle bandene, og vi kjenner den mektige Amazonas-floden. Nå registrerer vi også hvordan president Lula og hans etterfølger Dilma har løftet 30 millioner brasilianere ut av den knugende fattigdommen, og de har samtidig satt Brasil på det verdenspolitiske kartet.

Brasil har lenge vært kjent og elsket blant norske sjøfolk, eventyrere og gründere. Nå seiler landet opp som turistland og som satsningsland for norsk næringsliv. Over 100 norske bedrifter har etablert seg i Brasil, ikke minst innen oljesektoren.

Journalist Arne Halvorsen har skrevet boka. Den tidligere Viking-spilleren har stått for utallige reportasjer fra Brasil i norske medier, og det er ingen stor overraskelse at sambafotballen har fått stor plass. Men Brasil har mer å by på – mye mer. Bem-vindos!

I SOL OG SK YGGE

Arne Halvorsen er journalist og tidligere Viking-spiller. Han har vært Latin-Amerika-korrespondent for NRK og har senere jobbet i Brasil for blant annet Aftenposten, Dagbladet og TV2. I 2011 utga han boka Amazonas – Brasils grønne gull.

Arne Halvorsen har bodd i Rio de Janeiro siden 1999, nå med sin brasilianske familie.

Jeg husker rytmene, de monotone sambatrommene, den stinne røyken som så ut som en ugjennomtrengelig vegg, ølflaskene som ble knust på golvet og den slitne kvinnen som danset på en barstol.

Jeg husker den norske sjømannen fra Karmøy som slo både en og to i dørken på Scandinavian Bar på Praca Maua i Rios havnestrøk. Det var i desember 1976, og jeg var i Rio for første gang. Det ble et møte med en by, et folk og en kultur som gjorde et sterkt inntrykk på meg. En livsglede og en kraft som jeg aldri tidligere hadde opplevd. Allerede der og da forstod jeg at Brasil var et land som tiltrakk meg og at jeg en dag skulle tilbake.

A RNE H a lvorsen

Nå snakker vi om Brasil! Fotball-VM i 2014, olympiade i 2016 og nybakt supermakt. Her skjer ting fort. Brasil er verdens femte største i utstrekning, verdens femte mest folkerike og har snart den femte største økonomien.

ISBN 978-82-530-3638-0 ISBN 978-82-530-3638-0

9

788253 036380

Fra forordet

A RNE H a lvorsen

BRASIL I SOL OG SK YGGE