VAN BEETHOVEN

(1770 - 1827)

1770 Ludwig van Beethoven blir født i Bonn 16. desember.

Far: Johann van Beethoven, sanger og musiker ved erkebiskopens hoff.

Mor: Maria Magdalena Keverich.

1780 Studier i komposisjon med Christian Gottlob Neefe.

1782 Ludwigs første verk publiseres.

1784 Ansatt som musiker i hoffkapellet i Bonn.

1787 Studier i Wien med Joseph Haydn. Vender tilbake til Bonn da Ludwigs mor blir alvorlig syk. Hun dør to uker senere. Faren synker ned i alkoholisme og

Ludwig må, med støtte fra familien Breuning, ta ansvar for sine sine to brødre.

1792 Beethoven flytter til Wien og tar timer med Josef Haydn og senere

Johann Georg Albrechtsberger og Antonio Salieri.

1795 Pianotrioene opus 1 blir fremført i Prins Lichnowsky hjem.

Beethoven møter igjen Haydn som er tilbake etter sin andre periode i London.

1800 Urfremføring av Symfoni nr. 1.

1802 Plages av dystre tanker. Bor i Heiligenstadt sommerhalvåret. Arbeider med bl.a. 2. symfoni.

1803 Urfremføring av symfoni nr. 2 og pianokonsert nr. 3.

1804 Napoleon kroner seg selv til keiser 2. desember.

En rasende Beethoven forandrer navnet på sin 3. symfoni.

1805 Symfoni nr. 3 Eroica, urfremføres.

Premiere på Fidelio blir en solid fiasko.

1806 Konflikt med mesenen Prince Lichnowsky.

Komponerer bl.a. symfoni nr. 4, pianokonsert nr. 4 og fiolinkonserten.

1808 Legendarisk fire timer lang konsert 22. desember i Theater an der Wien.

Urfremføring av symfoni nr. 5 og 6, pianokonsert nr. 4, korfantasien og konsertarien Ah! Perfido.

1809 Wien okkuperes av Napoleons armé.

Skriver pianokonsert nr. 5 Keiserkonserten.

1812 Komponerer symfoni nr. 7 og 8. Møter Johann Wolfgang von Goethe.

Skriver lidenskapelig brev til Den udødelige elskede.

1813 Symfoni nr. 7 og Wellingtons seier fremføres med stor suksess.

1814 Symfoni nr. 8 og tredje versjon av operaen Fidelio urfremføres.

1824 Symfoni nr. 9 blir urfremført.

1827 Ludwig van Beethoven dør 26. mars.

CD-platen ble utviklet i 1980 av Sony og Philips. Philips hadde foreslått at det skulle være plass til én time musikk på platen.

Sonys visepresident Norio Ogha hadde imidlertid studert musikk i Berlin og var av den mening at Beethovens 9. symfoni måtte passe på en CD. Etter å ha gjennomsøkt arkivet var resultatet at den lengste innspillingen var på 74 minutter, og standarden var fastlagt.

Våren 1809 var en tung tid for Beethoven. Det berømte "akademiet" den 22. desember året før, hadde blitt en ufordøyelig skuffelse og skapet økonomiske problemer. I tillegg gikk Østerrike til krig mot Frankrike i løpet av våren, noe som bidro til at Wien ble okkupert av Napoleons styrker senere på sommeren. Beethoven beskrev situasjonen som "en konsentrert elendighet" og han klarte bare å produsere "bruddstykker her og der".

På tross av dette, ble Pianokonsert nr. 5 så godt som ferdig mot slutten av året. I nr. 3 og 4 finnes en tydelig streben etter å komme bort fra å komponere en melodi med akkompangement og i stedet integrere solostemmen i orkesteret. Med den femte tok Beethoven denne utviklingen ett steg videre og skapte nærmest et symfonisk verk med en obligat pianostemme, hvor soloinstrumentet behandles orkestralt.

I førstesatsen, hvor den majestetiske stemningen har skapt navnet Keiserkonserten, viser Beethoven sin uovertrufne kapasitet til å skape konsentrasjon og intensitet gjennom å nagle fast og utvikle den lille triolbevegelsen i temaet slik at den gjennomsyrer og er stadig nærværende. Andresatsens rolige atmosfære, nærmest av improvisatorisk karakter, leder uten avbrudd inn i finalesatsens fanfarelignende, triumferende tema, som om krig og fattigdom aldri hadde eksistert!

Beethovens 5. symfoni ble fremført første gang på den legendariske konserten i Theater an der Wien 22. desember 1808. På grunn av økonomiske problemer kunne bare én prøve gjennomføres, og konsertlokalene var i tillegg lite oppvarmet. Det er nok mange musikkelskere som kunne ønske seg å reise tilbake i tid og være til stede denne kvelden der flere framføringer fant sted; Beethovens symfonier nr. 5 og 6, den fjerde pianokonserten, deler av Messe i C-Dur, Korfantasien og konsertAh! Perfido .

Publikummet som var tilstede på den drøyt fire timer lange konserten, var sannsynligvis like utmattet og frosne som de var entusiastiske. Det ble heller ikke omtale i avisene, noe som var en stor skuffelse for komponisten.

I juli 1810 ble imidlertid Beethoven og flere av hans verk, blant annet symfoni nr. 5, løftet frem og hyllet av E. T. A. Hoffmann i Allgemeine

Musikalische Zeitung. Hoffmann var forfatter, journalist, komponist, musiker og embetsmann – rett og slett et universalgeni. Hans fortellinger dannet grunnlaget for både Tsjajkovskijs Nøtteknekkeren , Leo Delibes Coppelia , og Johann Strauss (den yngre) sin opera. Hoffmann hyllet i artikkelen Beethoven som en sann romantiker, og hevdet samtidig at instrumentalmusikken, kunstarten som ikke trenger støtte fra noen andre kunstarter, var den eneste som kunne uttrykke kunstens sanne vesen. Artikkelen fikk stort gjennomslag og skapte et bilde av Beethoven som en ensom, stridslysten kjempe. Den femte symfonien stemte godt overens med dette bildet.

Symfoniens popularitet trenger nok ikke forklares med noe annet enn dens kvaliteter. Den korte, kompakte innledningen er sannsynligvis den klassiske musikkens mest velkjente og ikoniske tema. Den innehar både melodisk og rytmisk energi og griper umiddelbart tak i lytteren. Når det mer melodiøse andre temaet overtar er rytmikken fra åpningen fremdeles tilstede. Beethoven viser deretter sin suverene evne til å utvikle, variere og flette sammen et enkelt grunnmateriale med godt bevart substans og intensitet.

Første satsen varer i 7- 8 minutter og er uten tvil noe av det mest overveldende man kan oppleve i en konsertsal. Spenningen opprettholdes imidlertid gjennom hele symfonien. Andre sats består av variasjoner over to kontrasterende, men beslektede temaer. Det første, vakre og lyriske temaet høres først i bratsj og cello, mens det andre, presentert av horn og trompeter, er mer heroisk. Opprørsstemningen fra første sats dukker opp igjen i tredje satsens scherzo. Etter en lavmælt åpning hører man hornene spille den rytmiske figuren fra symfoniens innledning, men denne gangen går den over i et annet tema. Etter en triodel bestående av en strengt konstruert fuge, først presentert av hardt arbeidende cellister og bassister, kommer scherzoen tilbake igjen, men denne gang lavmælt og mystisk i pizzicatoform.

Melodien fra satsens åpning høres på nytt og leder over til den jublende finalen. Triumfen er et faktum, musikken beveger seg oppover i en dur-treklang og reisen fra mørket til lyset er fullført.

Kammerkonserter I Mars