KJÆRE PUBLIKUM
Det er ikke ofte vi har forestillinger av en så kompleks karakter som det dere skal få se denne gangen. Det er et enormt arbeid fra alle hold som er lagt ned i denne grandiose forestillingen i vår lille Intimsal. Alt fra det kunstneriske lagets første skisser og storyboard, undersøkelsene av det historiske innholdet og det dramaturgiske arbeidet, til verkstedets utskjæringer og mesterlige byggverk. Tråder, trekk, skinner og timevis med planlegging har gjort den imponerende trosseriggen i treverk nesten levende. Prosceniumet er tegnet etter inngangsportalen til den norske paviljongen under verdensutstillingen i Paris i 1889. Alt er planlagt og satt sammen her på verkstedet i Kilden i tett samarbeid med det kunstneriske laget. I tillegg har forestillingen et av de mest avanserte lyddesignene avviklingsmessig som vi har gjort i Kildens historie med nærmere 1550 lydspor.
Med bruk av lommelykter, koreografi, utskjæringer av figurer, en voldsom konsentrasjon og timing, klarer utøverne gjennom skyggeteaterets formspråk, å fortelle en inntil nylig forholdsvis ukjent og svært brutal del av Norges historie, nemlig vår deltakelse under kolonitiden og slavehandelen. Dette er en del av
vår historie som det sjeldent snakkes om eller undervises i. Hva er grunnen til at dette har blitt utelatt fra historiebøkene? Kanskje passet det dårlig sammen med oppbyggingen av vår unge nasjon og den nasjonalromantiske historien vi ønsket å fortelle om oss selv? Men er det i det hele tatt mulig å komme videre i bekjempelsen av dagens rasisme, hvis vi ikke en gang anerkjenner vår egen historie? Som i de fleste andre tilfeller, så er det vel heller ikke i denne forbindelse helt usannsynlig at det er en kobling mellom fortid og nåtid.
Det er noe dypt rørende med hvor vakkert denne brutale og voldelige historien fortelles i forestillingen, en historie som vi er nødt til å både anerkjenne og ta inn over oss for i det hele tatt å komme videre.
Jeg vil rette en stor takk til hele det kunstneriske laget, utøverne og alle øvrige som har jobbet med denne forestillingen. Den gjør inntrykk og sitter i lenge etter at man har forlatt salen. Takk!
Valborg Frøysnes Teatersjef
HISTORIEN
BAK FORESTILLINGEN
Kill Devil er skapt etter en idé av figurteaterregissør Petter Width Kristiansen. Kristiansen har lenge vært opptatt av samfunnsdebatten rundt Norges kolonihistorie i Karibien i den såkalte seilskutetiden, et tema han synes fortjener mer oppmerksomhet. For å fortelle historien, valgte han skyggeteater som scenespråk. For ham passet skyggeteater godt for et prosjekt om de dansk-norske koloniene på St. Croix, St. Jan og St. Thomas. Det langsomme og poetiske uttrykket gir tilskueren tid til å reflektere over de vanskelige temaene som utforskes. Skyggeteateret lar historien utfolde seg sakte på scenen, og det er noe med de dunkle, flytende skyggene som føles riktig for å fortelle om en dyster, skjult del av vår historie.
Da ideen om forestillingen hadde fått utvikle seg noe, inviterte Kristiansen Pelle Ask til å delta i prosjektet. Kristiansen og Ask har kjent hverandre og samarbeidet i lang tid, blant annet om Kristiansens prosjekter i Afghanistan og med teaterkompaniet Vinge/Müller. Ask er en erfaren figurteaterskuespiller, og Kristiansen visste at han kunne hjelpe ham med å gi liv til de komplekse temaene. Det var Ask som inviterte inn billedkunstneren Håvard Steensen. Han laget tegningene til det svært sammensatte storyboardet og alle figurene til forestillingen.
Scenografien i Kill Devil er skapt av Kjersti Alm Eriksen. Hun har erfaring med å skape sammensatte strukturer som det monumentale prosceniumet og de mobile bakenforliggende projeksjonsmekanismene. Arkitekturstilen viser til norskdesignede bygninger, slik som inngangspartiet til Verdensutstillingen i Paris i 1889
og Den kongelige stallen i Ostende. Sistnevnte ble bygget på oppdrag av Leopold II av Belgia i 1900. Scenerommet er også inspirert av barokkteatret fra 1700-tallet, med store mekaniske sceneskift. Ved hjelp av snorsystemer som ble styrt av sjøfolk kunne scenen endre seg fra et storslått slott til et stormfullt hav på sekunder. Det var de samme signalene de brukte ombord på seilskutene – plystring for å koordinere når de skulle dra i tauene.
Som dramaturg inviterte Kristiansen Deise Faria Nunes, en scenekunstner som forsker på kunst og (de)kolonialitet, som kunne kaste et kritisk blikk på fortellingen og prosessen.
Det var denne sammensatte gruppen som sammen, etter en dyp samtale om slaveriet, kom fram til forestillingens tittel: Kill Devil. Navnet betegner en hjemmebrent av svært dårlig kvalitet fremstilt av sukkerrørsmelasse. Drikken ble ofte gitt til slavegjorte mennesker av plantasjevokterne på øyene.
NOTATER FRA DRAMATURGEN
Den europeiske kolonialismen har skapt strukturer som lever videre og fortsatt former verden i dag. Vestens økonomiske og politiske systemer, samt sosiale hierarkier og rasismen - den vondsmakende sausen alt sammen kokes i - er tett knyttet til kolonialismen. Selv om kolonitiden formelt sett er over, fortsetter den koloniale arven, kalt kolonialitet, å manifestere seg i ulikheter som påvirker alt fra økonomisk maktfordeling til individuelle livserfaringer. Dette viser seg i måten vestlige land fortsatt nyter privileger på bekostning av etterkommere av slavegjorte og tidligere koloniserte land. Den globale urettferdigheten speiles i dag blant annet i diskriminering, økonomiske skjevheter og mangelen på anerkjennelse og oppreisning for historisk undertrykkelse.
Kunstneren Grada Kilomba har sagt at kolonialismen er et sår som aldri har blitt behandlet. Hos etterkommerne av slavegjorte afrikanere er såret til stede i form av posttraumatiske reaksjoner som aldri helt forsvinner fra kroppen. Det er en arv som vi bærer på rundt i verden sammen med fargen på vår hud. Følelsen av kolonialistisk vold videreføres fra generasjon til generasjon og er svært vanskelig å sette ord på. Den kan noenlunde beskrives som en dyptgående frysning som vokser i kjernen av kroppen, en gjennomskjærende fornemmelse av død som sprer seg over brystet, ryggen og magen, så nedover langs lårene som blod i vann. Jeg gjenkjente den for første gang som tilskuer av en fantastisk performance: en konsert av den portugisiske sangeren Mísia (1955–2024) fremført i 2005 i Oslo. På den mørke høstkvelden sang Mísia vakre og melankolske fados fra sitt repertoar. Mens hennes kraftige stemme reiste gjennom melodiene, tok en ukontrollert strøm av bilder, et skred av inntrykk etter fysisk, psykisk og seksuell vold over mitt sinn. Som om jeg bar i meg lidelsene til kvinner som var mine formødre, mennesker hvis navn jeg aldri får vite.
Hinsides forvirringen og skammen over å miste kontrollen, tok øyeblikket meg til kjernen av en dyp motsetning: oppfatningen av det tenkeren Fred Moten definerte som en grunnleggende egenskap ved musikk og poesi: «one hundred percent joy and one hundred percent pain.» Å høre Mísia, føle hennes nærvær og måten hun fordypet seg i sangene, var uten tvil en kilde til glede. Men noe i konsertopplevelsen, og jeg vil aldri kunne finne ut nøyaktig hva, transporterte meg til et sted med nesten uutholdelig smerte. Det var ingen måte å unnslippe denne motsetningen på.
Slik har det også vært å utøve min rolle som dramaturg i Kill Devil. Min jobb har vært å åpne opp rom for å være i en smertefull motsigelse: erkjennelsen av å fortelle om rasisme og vold innebærer å etablere en dyp kjennskap til rasismens og voldens språk. Å delta i denne produksjonen krevde at jeg lærte å bevege meg mellom flere konfliktfylte tilstander: Jeg har omfavnet den fortrengte smerten og skammen som vi, etterkommerne av slavegjorte kropper, i det stille blir oppdratt til å føle for våre uforklarlige minner. Jeg har opplevd sinne og fortvilelse ved å bli utsatt for ekstremt voldelige tekster under forarbeidet og i prøveperioden, som for eksempel reglementet innført av guvernøren Philip Gardelin (død 1740).
Det var denne listen av regler som gjorde Danmark-Norge berømt i Karibien for sin råskap i straffer mot opprørske slavegjorte. Samtidig har jeg blitt henrykt over vakre og poetiske scenebilder i forestillingen.
Jeg ser på Kill Devil som et arbeid som vil snakke med det norske majoritetssamfunnet om et nesten tabubelagt tema. Når Norges kolonihistorie blir nevnt, er fornektelse og bortforklaring den første reaksjonen. Et vanlig motargument er at Norge ikke var en suveren nasjon under kolonitiden, og derfor ikke kan bli betraktet som kolonimakt og holdes ansvarlig for ugjerningene som ble begått både på Gullkysten og i Karibien. Dette er en forenkling av virkeligheten som tjener selvgode holdninger der ansvaret plasseres et annet sted enn hjemme.
Selv om det var Danmark som i denne sammenhengen tjente mest på slaveriet, hadde Norge som samfunn en ikke ubetydelig rolle i det koloniale maskineriet. Mange profitterte på kolonialismen og slaveriet, alt fra vanlige arbeidere, lokale matroser og skipsmekanikere på Sørlandet, til figurer som sjøfarer Zacharias Allewelt (1682–1744) bosatt i Arendal, St. Croixs byfogd Engebret Hesselberg (1728–1788) fra Ringerike, Else Marie Hansdatter Montagne (1645–1728) fra Bergen, kjent som «Else Slavehandler», og eierne av Trondhjems Sukkerrafinnaderi. Også etter unionsoppløsninger i 1814 og 1905 var nordmenn med på forskjellige kolonialistiske og neo-kolonialistiske oppdrag, gjennom historiske forretningsforbindelser til norske bedrifter som Friele og Freia. Disse involverte ofte svært nedverdigende arbeidsforhold.
I 2018 kunne Pew Research Center slå fast at mer enn halvparten av nordmenn mener at norsk kultur er bedre enn andre kulturer. Både FNs arbeidsgruppe for mennesker av afrikansk opprinnelse og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) viser i nylig kunngjorte rapporter at svarte mennesker opplever utbredt rasisme i Norge. Hvor kommer disse holdningene fra? Kanskje har de røtter i Norges egen kolonihistorie som mange vil benekte?
Det har vært enormt viktig for meg å fremme disse refleksjonene gjennom mitt arbeid med Kill Devil, på tross av den høye personlige kostnaden. Historien må fortelles i all sin grusomhet av etterkommerne av kolonistene. Uten selvgodhet og uten fetisjering av lidelser med svarte kropper i sentrum.
Deise Faria Nunes
Dramaturg
KILL DEVIL
Av Petter Width Kristiansen
Medvirkende Pelle Ask
Medvirkende Laura Christina Brøvig Vallenes
Medvirkende Petter Width Kristiansen
Medvirkende Kjersti Alm Eriksen
Regissør Petter Width Kristiansen
Scenograf Kjersti Alm Eriksen
Storyboard og manusutvikling Pelle Ask
Dramaturg Deise Faria Nunes
Illustratør Håvard Steensen
Lysdesign Vitor Mendes
Lyddesign Simen Hefte
Historisk rådgiver Roar Løken
Produsent Jørgen Macdonald
Inspisient Mette Nessvoll Høgdal
Scenemester Magne Strand
Rekvisitør/scenetekniker Roman Lopez
Lysmester Vitor Mendes
Kostymekoordinator Kirsti Løset
Kostymesyer Kirsti Løset, Maren Ruud, Anne Lise Stensli
Påkleder Cecilie Nybakk Nore
Fargeri/patinør Sille Højholdt
Rekvisittmaker Pernille Usterud-Svendsen, Paul Magnus Lundø
Leder kulisseverksted Michael Stokka-Troxel
Teatermaler Frode Holgersen, Camilla Lilleengen
Konstruktør Sigve Astrup Lien
Teatersnekker Sigve Astrup Lien, Even Wennerberg, Roman Lopez, Timo Helmers
Digital designer/operatør Bojan Oz Milinkovic
Verkstedmedarbeider Maichen Hård, Aud Tone Ausland
Seksjonsleder rekvisitt Pernille Usterud-Svendsen
Seksjonsleder kostyme Berit Lågeide Griffin
Seksjonsleder mask Helga Synnøve Flateland
Markedsfører Anne Reitan
Kommunikasjonsrådgiver Mikal Vassbotn
Takk til Michelle A. Tisdel, Finn-Einar Eliassen, Emnet Gaim Kebreab
Tekster er hentet fra Roar Løken, Bibelen, Karl Marx, Henrik Ibsen, Johannes Rask, Erik Pontoppidan, Søren Schjelderup og Philip Gardelin.
