Kristiansand.Nå. - program by Kilden teater og konserthus

Kristiansand. Nå. Kristiansand.Nå. er ikke så lett å forklare. Det er litt som med en by. Den må oppleves. Men hva får du om du tar turen til Kilden mellom 26 og 31. oktober? Hva er Kristiansand.Nå.? Er det underholdning, eller er det kunst? Finkultur eller fjas? En forestilling for folket – eller for fiffen? Svaret er at Kristiansand.Nå. er et forsøk på å presentere byen vår i et nøtteskall. Derfor er forestillingen full av kontraster. Akkurat som byen selv. Grunnmuren i Kristiansand.Nå. er et symfonisk bestillingsverk av den anerkjente komponisten Magnar Åm, fremført av fire drivende dyktige sangere og hele Kristiansand Symfoniorkester. Du kan høre satsene i den rekkefølgen du selv vil, vandrende fra rom til rom med noe godt i glasset, nesten som på et museum. Eller du kan sette deg ned og dvele ved en sats du liker spesielt godt. 30 ulike stasjoner, plassert i foajéeområdene, og i Kildens tre største saler, utgjør forestillingens hoveddel. Her får du nydelige kunstverk fra samlingen til Sørlandets Kunstmuseum og AKO Kunststiftelse sin samling / Tangen-samlingen. Rykende ferske teatertekster av flere av landets fremste forfattere. Klassisk ballett, moderne dans og street dance. Utvalgte dikt. God kaffe. Møter med ekte mennesker. Litt mindfullness - på do. Muligheten til å knuse tallerkener – eller lime det andre knuser, akkurat som i livet ellers. I Kristiansand.Nå. går hele Kilden sammen om å fylle huset med kunstopplevelser.

Varighet ca 2 timer og 10 min, inkludert så mange pauser du vil. Kristiansand.Nå. er et samarbeidsprosjekt mellom Kilden og Sørlandets Kunstmuseum / AKO Kunststiftelse. KILDEN TEATER- OG KONSERTHUS FOR SØRLANDET IKS Sjølstveien 2, 4610 Kristiansand - tlf. 90 58 11 11 - post@kilden.com Bilettkontor: Man-lør 11-16, søn stengt. Åpent til forestilling / konsert start. Følg oss på facebook.com/KildenKrs - Mer info. og billetter: kilden.com Kristiansand. Nå. har urpremiere fredag 26. oktober 2019. Spilles også onsdag 30. og torsdag 31. oktober 2019. Spilles også for skoler mandag 28., tirsdag 29. oktober og fredag 1. november.

Hovedsamarbeidspartnere:

Samarbeidspartnere:

KILDEN TEATER | Kristiansand. Nå. | 26.-31. oktober 2019

Eiere:

Grafisk produksjon: Kilden // Digitaltrykk: 07 Media Sør // Foto fra prøveforestilling: Kjartan Bjelland

Forestillingen avsluttes i Konsertsalen med et 25 minutters klassisk symfonisk verk iscenesatt med koreografi av Christopher Arouni. Her leker Magnar Åm med begrepet «blindsone». For noen ganger må vi skifte perspektiv for å se hverandre klart.

Kjære publikum, For meg er Kristiansand.Nå. en fem år gammel drøm som går i oppfyllelse. Å ha fullt symfoniorkester, teater og opera under samme tak, gir Kilden en sjelden mulighet til å skape unike opplevelser. Å prøve noe som aldri er gjort før, gjør at noen av oss sitrer av glad spenning. Andre kjenner mer på risikoen ved alt det uprøvde som kan gå galt. Sånn er det på de fleste arbeidsplasser, og sånn er det i en by. Det er slik vi mennesker utfyller hverandre. Dette teateråret i Kilden har vært viet til demokratiet vårt, og det ansvaret hver og en av oss har for å bevare det. Demokrati er en tidkrevende prosess. Vi ønsker at alle skal bli hørt, men noen roper høyere og oftere enn andre. Hvordan kan vi sammen sørge for at alle stemmer slipper frem? Kristiansand.Nå. er et utdrag av byen vår i et nøtteskall. Du rekker ikke over hele forestillingen på en kveld. Du må velge, og velge bort. Og kanskje må du lete deg frem til de innerste, krokene for å finne de aller mest meningsfylte ytringene. Underveis kan du legge igjen biter av din egen historie. Om du vil. Arbeidstittelen til denne forestillingen har vært LoveFear. I spennet mellom frykt og kjærlighet lever vi våre korte liv på jorden. Mellom avmakt og håp, resignasjon og mot, møter vi hverandre. Noen ganger som den beste versjonen av oss selv. Andre ganger som den verste. Ofte som den midt i mellom, den som vil mer enn vi får til. Hva skal til for at vi skal velge mot, håp og kjærlighet litt oftere? Hvordan utfordrer vi med omtanke? Og hvordan kan vi som utgjør byen Kristiansand, i større grad ta vare på og inspirere hverandre? Jeg tror forståelse av at «de andre» ikke finnes er stedet å begynne. Rent biologisk er vi programmert til å beskytte flokken vår. Spørsmålet er hvem vi definerer som en del av vår flokk. Når vi ser at «de andre» er en del av «oss», er vi ved begynnelsen av vår felles reise. Vi trenger hverandre, vi mennesker. Vi er skapt til fellesskap. I fem år har Kilden-fellesskapet vært min familie. Jeg er dypt takknemlig for mine fem år i dette vakre huset med de enda vakrere menneskene. Med Kristiansand.Nå. vil jeg si: Tusen takk for meg. Med vennlig hilsen, Amalie

En hilsen fra scenografen Hvor stor del av valgene våre arver vi? Hvor mange av historiene våre skaper vi selv? Hvor mye påvirker våre valg andres liv? Hvor mye av hva vi aksepterer som sannhet er faktisk sant? Dersom du hadde våknet opp i morgen uten minner – hva ville vært ekte? Hvordan kan vi finne historien for Kristiansand Nå, og ikke bare hva vi antar at den er? Vi samler historier. Historiene til menneskene i Kristiansand. Ikke bare de som er kjent – men også de ukjente. Historier om hva som skjer i menneskers hjem når andre ikke er til stede. Disse historiene som til sammen utgjør vår kultur. Scenografien og kostymene våre er designet for å samle historier. Vi inviterer deg til å skrive på kostymene og elementene. Alt vil vokse dersom vi samler flere av dem. Når mennesker kommer og går, vil de etterlate seg sine historier til nestemann – på samme måte som de igjen vil videreføre sine egne til dem som følger etter. Ryall

hi fiff go fiff yourself ordene våre når ikke frem over avgrunnen mellom oss vokser ord for ord blir ordene våre en mur ikke en bro er det mulig å frykte kjærligheten så sterkt at den blir redsel er det mulig å elske redselen så høyt at den blir kjærlighet ord for ord

elsker bølgeskvulp hater feigheten elsker stakittgjerder hater isolasjonen elsker gjerder grenser grenser for alt grenser for kjærlighet elsker ren luft/sol/salt/sjø/ strender/dyrepark kunst silo kilden til splid ny vei ny havn ny kunst ny retning ny musikk palme(r) sus og dus sørlandsnyheter kom igjen, gå berserk splitt og hersk jeg elsker/ hater Kristiansand

ord for ord ville vi bygge/ skulle vi bygge/har vi bygget/bygget byen/ bygget vår by/vårt hjem/ bygget kristiansand

elsker/hater å elske/hate

æ ælskår/ hater kristiansand

samhold sannhet sindighet

alt vi kan miste

Kristiansand. Nå. 4

KILDEN TEATER | Kristiansand. Nå. | 26.-31. oktober 2019

vi som var enige om å aldri være for uenige er nå enige om å ta person ikke sak makt fattigdom misnøye som vokser med økende ulikheter som gjødsel kunst gjødsel kunstgjødsel Sven sprengkraft til å drepe drepe oss drepe sannhet sannheten er død leve sannheten jeg elsker/hater kristiansand jeg er redd redd for framtida redd for jorda vår redd for å falle feile feige ut virke svak være svak for svak for dum for sliten for liten for stor for tjukk

jeg er redd for å stå alene igjen til slutt når lagene blir valgt jeg er redd for vinterkulden, for huslånet og for at bilen ikke skal starte i morgen tidlig jeg er modig overmodig sånn er det med folk som er født med gullskje i ræva sånn er det å være fiff pengefiff proseccofiff jålefiff fakefiff maktfiff kunstfiff kristenfiff facebookfiff vi er en by full av fiff full av løgn full av sannhet full av fakta full av feil faktafeil

perspektiv mitt perspektiv ditt perspektiv vårt perspektiv Vi er oss vi er streite skeive kristne liksom kristne kapitalister muslimer ateister hinduister buddhister humanister sosialister kommunister forbrukerister nasjonalister lister, lister, lister er svaret på alt du drømmer om alt du elsker alt du frykter snakk for deg selv det er ingen vits å snakke for andre folk flest er dumme

folk flest er bare en eneste person jeg er bare meg du er bare deg snakk for deg selv jeg er fiff jeg er fattig jeg er forelska jeg er forgifta jeg er lykkelig jeg er fortapt jeg er gift skilt gjengift gjenskilt gjenbrukt oppbrukt gjenganger gnager hei! brunt skal ikke lenger kalles brunt himmelen har falt ned vi skal spise oss overvektige i fred kvikklunsjen ble aldri skapt for å deles det ble smil men smil er forbeholdt dem vi kjenner vi bruker ikke en formue på hvitere tenner for å smile til andre enn våre egne venner

legg ut på tur, aldri sur ha. ha. folk flest vil ha forandring folk flest gir faen faen i forandring faen i politikk faen i kunst faen i polemikk folk flest bor i kina

bare ikke legg turen innom her det hjelper ikke å be på slitne knær vi har sett alt før hørt alt før du må ikke tro du er den eneste som dør. jeg drømmer om en trygg containerhavn med korn, kunst og konstruktive samtaler smeigedager tean i tanga reger og rosévin jeg elsker elsker sørlandet elsker kristiansand jeg holder fast i solskinnsdagene når torsken dør skogen brenner isen smelter havet stiger og alle higer etter mer rikdom mer skjønnhet mer lykke mer plass jeg streiker for at jorda skal slippe å streike vi er forskjellige forskjellige som dag og natt forskjellige som skitt og skatt

noen som slår noen som blir slått noen som slår og blir slått noen som elsker skog noen som elsker asfalt noen som elsker hav noen som elsker plast noen som elsker sentrum noen som sitter fast noen som ikke vet hva de elsker. eller hva de frykter. mest. global oppvarming ensomhet tom bankkonto nasjonalistisk styre vold forandring kommunesammenslåing vidar kleppe full seier for folket. pampeveldet er styrtet. nederlag for fiffen. det er prisen for å gi faen for lenge jeg gir ikke faen jeg er fremtiden du er for uerfaren jeg er erfaren nok uerfaren erfaren faren er at vi kanskje ikke lenger ser oss selv faren er eller andre faren er at vi ikke ser hverandre vi som er Kristiansand. Nå. Amalie

Du har mine hender Av Gaute Heivoll

Kan oppleves i Multisalen under forestillingens vandredel. Fremføres av skuespiller Kari Onstad. KVINNE 70 ÅR På et kjøkken. Kjøkkenredskaper, kniver etc.

Jeg har vakre hender. Fingrene er lange og smale. Du har mine hender, sier mamma. Jeg har alltid fått høre at jeg har vakre hender. Tar kniven. Jeg har hennes hender. Jeg skriver som en voksen. Jeg ser på kniven når jeg skreller poteter. Jeg er ti år. Jeg er tretten år. Jeg skreller sånn hun har lært meg. Pause Er jeg pen?

Du må smile. Du er alltid så alvorlig. Hvorfor smiler du ikke? Ingen liker deg når du er så alvorlig. Alle er penest når de smiler. Pause Jeg smiler når hun ikke ser det. Alene, foran det skitne speilet i vaskekjelleren. Det lukter reint der nede. Vinduene er så vidt over jorden. Alt er stille. Alt lukter reint. Det er bare meg. Da kan jeg smile. Da ser jeg hvor stygg jeg er. Pause Kan du bære ned skittentøyet for meg? Kan du gå på butikken? Kan du pusse sølvtøyet? Kan du skrelle potetene? Tar kniven. Nei, nei, sier hun, så klønete du er. Du må se på kniven når du skreller. Du må være nøye. Du må se på kniven, sier hun. Det skal ikke være noe igjen. Ikke så mye som en flik. Se her, sier hun. Du må gjøre det om igjen. Du må se på kniven, sier jeg. Legger kniven fra seg. Jeg er flink til å tegne. Jeg er flink til å fargelegge innenfor strekene. Skal du ikke ut til de andre? sier mamma. Du kan ikke bare sitte inne. Sola skinner. De andre er ute og leker. Gå nå, sier hun. Gå nå ut til dem. Pause Jeg tegner ei jente. Hun har langt, lyst hår. Hun har gul kjole. Håret er gult. Sola er gul. Hun smiler. Mamma smiler også. Hvem er dette? sier hun. Ingen, svarer jeg. Pause Jeg er flink til å tegne. Håndskriften min er jevn og vakker. Frøken har sagt det til mamma. Hun skriver som en voksen, sier frøken. Da blir mamma glad. Hun lyser opp. Hun fylles av lys og latter. Jeg har aldri sett henne sånn. Det er jeg som har fylt henne med lyset og latteren. Jeg bærer skittentøyet ned i vaskekjelleren. Det er håndskriften min som har gjort henne lykkelig. Pause

KILDEN TEATER | Kristiansand. Nå. | 26.-31. oktober 2019

Pause Er jeg pen? Pause

Du er som meg.

Pause

Du må ut til de andre, sier hun. Du sitter for mye inne. Du leser for mye, det er ikke bra å lese så mye, du ødelegger øynene dine. Tenk om du må gå med briller. Du kan ikke gå med briller. Gå nå, sier hun. Gjør det for min skyld.

Er du pen? Ler. Skjærer seg på kniven. Se hva du har gjort! Du får blod på klærne. Det er blod overalt. Ikke vær så klønete. Har jeg ikke sagt at du skal se på kniven? Kaster kniven.

Pause Jeg bærer ned skittentøyet. Mamma ser på meg fra speilet i vaskekjelleren. Hun tar ikke øynene fra meg. Hvor gammel er du nå? sier hun. Du er nitten år. Da jeg var nitten, hadde jeg giftet meg. Da jeg var nitten, var jeg gravid med deg. Skal du ikke i det minste få deg kjæreste? Kan du ikke gå ut om kvelden? Du må pynte deg litt, vet du. Du må le og danse, vet du. Det er sånn det går for seg, vet du vel. Pause Du må more deg litt. Pause Kan du ikke gjøre det for min skyld? Pause Du vet at folk snakker om deg. De tror det feiler deg noe. De tror det er jeg som har gjort noe galt. Kan du ikke bare ta deg sammen? Pause Jeg ville jo bare at du skulle være glad. Jeg ville jo bare at du skulle gå ut til de andre. Jeg ville jo bare at du skulle pynte deg litt. Le litt, danse litt. More deg litt! Pause Tenker du ikke på meg? På alt det jeg har gjort for deg. For alt jeg har ofret for deg. For alle netter jeg har ligget våken og bekymret meg. Pause Tenker du ikke på meg? Pause Gå nå ut til de andre. Kan du ikke more deg litt. Kan du ikke gjøre det for meg?

Vi har vakre hender og stygge smil. Hun roper på meg. Hvor er du? roper hun. Du må komme. Jeg trenger hjelp. Du må gå på butikken. Du må pusse sølv. Jeg trenger mel. Jeg trenger gjær. Blodet vil ikke stanse.

Tonisk immobilitet / Hevelser (Sharks/ Bruises)

Av Torborg Igland

Kan oppleves ved toalett i nærheten av restaurant Frihavn under forestillingens vandredel. Fremføres av skuespiller Ina Maria Brekke. (På badet. Og i døråpningen til badet. Kvinne 23-27 og mann 23-27). (Perspektivet skifter mellom ulike posisjoner, mellom nærhet og avstand og mellom han og henne. Én skuespiller går ut og inn av de ulike posisjonene.) HUN (holder en tannbørste) Han jeg var sammen med før, hadde munnen åpen når han pussa tennene, underleppa hang ned, ikke sant, og han bare lente seg over vasken, mens skummet og spyttet bare rant nedover og ned i vasken, ikke sant. Han pussa tennene med munnen åpen, ikke sant, det så jo for jævlig ut. (ler) Noen ganger tok jeg fingrene sånn og klemte leppene hans sammen rundt tannbørsten, så det ikke skulle renne så jævlig. (ler) (pusser) (spytter) Mens jeg, jeg holder leppene så stramt rundt skaftet at ikke en eneste liten stripe med skum kommer ut av munnen, ikke en eneste liten boble av tannkremskum kommer på leppene mine. (setter på vannkrana, brus fra vannkrana) HUN (som om hun betrakter situasjonen utenfra) Og mens jeg pusser, gnir jeg dampen bort fra speilet, og jeg ser han plutselig i speilet, mens jeg pusser – han står og ser på meg fra døråpninga, han må ha snakka til meg flere ganger, for han ser på meg sånn, som om han venter på at jeg skal si noe, svare. Men jeg har jo ikke hørt noe. På grunn av vannet eller bare alt skummet, jeg hørte han ikke. HAN Nå er Katharine nede utenfor Florida igjen. HUN (pusser, vifter med handa sånn at han skal skjønne at hun ikke kan svare) Mmmm hhhmmmsh ... (spytter) ...

Han har lasta ned en app på telefonen – SHARKTRACKER, skjønner du? Sånn som du kan følge med på, hvor haier beveger seg. Noen av dem blir fanga, ikke sant, og chippa, sånn at du kan følge med på hvordan det går med dem. De får navn, til og med. Katharine, for eksempel. For to måneder siden var hun utenfor Canada. Og nå er hun utenfor Florida igjen. (pusser grundig ) ... Og mens jeg pusser gjør jeg sånn med handa (vifter), sånn at han skal skjønne at jeg ikke hører hva han sier, at han må vente, at jeg ikke kan svare, at jeg har munnen full av skum, at jeg bare må pusse litt til. Men etter en stund begynner det å brenne i tannkjøttet, og da stopper jeg. Han tror det er hai her. Han sier: De svømmer så langt nord som Canada, så da er de her også. Ga-ran-tert. Jeg prøvde å lese litt om det, for det ble litt mye enveisinformasjon, kan du si. Og haier har smaksløkene mellom tennene. Jeg har prøvd å si det til han. De biter bare én gang og så spytter de deg ut igjen! Haier liker ikke mennesker – og nå ser jeg at han løfter handa og den forsvinner ut av speilet, ut av syne, bak dørkarmen, men jeg vet at han løfter handa, og gnir den mot ansiktet, for jeg hører det. Og kinna mine er jo fulle av skum og jeg må svelge, ikke sant, og hvis ikke, må jeg spytte. Jeg bøyer meg og spytter og det er helt stille bak meg, så jeg tror han har gått inn på kjøkkenet igjen, ikke sant, men så kommer stemmen hans bak døra, og sier at han snart må få begynt å trene igjen, om at de har ringt fra sykehuset og utsatt operasjonen igjen. Og når skal han endelig få operert menisken, DET JÆVLA KNEET! (vifter med handa, så han skal forstå at hun ikke kan snakke) Og jeg ser han ikke, i speilet, gjennom døra, halvveis åpen, ut i gangen, bak dørkarmen, men jeg vet jo at han står der, og han roper DU SA JO DU SKULLE SVARE!!! du sa du skulle tenke på det!!! du kan vel bare si det!!! ... Og så spytter jeg ut, det blir nesten som en eksplosjon, for jeg har holdt det så lenge inne. Og det renner striper av rosa skum nedover porselenet, og det kommer rosa prikker på krana og på speilet. Og det ligger rosa dammer på benken, og det er rosa spytt på hårbørsten, som jeg skal greie meg med. ... (Bøyer seg og løfter kjolen opp fra gulvet). HAN Hun bøyer seg og tar opp kjolen. Den ser ut som et dødt dyr. Hun trekker den over hodet.

KILDEN TEATER | Kristiansand. Nå. | 26.-31. oktober 2019

I hodet mitt sparker jeg døra opp, så det skjærende lyset der innefra blir kastet ut over gangen og de grønne støvlene mine. Og nå, nå bøyer hun seg over vasken, og det fossende vannet koker i hodet og det iser i øynene, og jeg må blunke mange ganger. Og jeg begynner å tenke på det jeg er aller mest redd for. Og jeg begynner å tromme med fingrene på dørkarmen, men det blir bare små myke lyder, for neglene mine er så korte. Og hun roper at jeg skal slutte å være så opptatt av JÆVLA KATHARINE. Katharine har svømt fra Florida til Canada og tilbake igjen. Det er sykt. ... Snart, sier hun til meg gjennom det svarte stoffet. Bare vent. ...

tjener, hvor de bor, hvordan de har det med dama, ikke sant, du kan få vite sykt mye om en person, bare ved å gå forbi dem på gata – men de går motsatt vei og du går inn på kjøpesenteret, i krysset der gågata møter bussgata, og der inne finner du andre med store hevelser, andre med hevelser som går opp eller ned, og dere snakker, ikke om mora di som har vært hos legen og et eller annet, eller dama di som nesten aldri er hjemme lenger eller han som du skylder penger eller det helvetes kneet ditt, og heller ikke om den gangen du scora uekte hattrick på kretslaget, selv om du hadde svart om noen hadde spurt, men om at dere skal møtes i kveld, se en film, eller bare ta en øl. Sånne dager, det er de du venter på, ikke sant? De kommer, ikke sant? Før eller siden kommer de igjen. ... Jeg hører at hun slipper ut pusten, og måten hun gjør det på gjør at jeg skjønner at hun har tenkt over det, at hun har forstått hva jeg har sagt, at hun har tatt en beslutning. Vet du hva som skjer hvis du snur en hai på ryggen? Kaniner, de er et byttedyr, de har utvikla en sånn egenskap, for å slippe unna rovdyr. Så hvis du snur en kanin på ryggen, så blir den paralysert. Tonisk immobilitet. Det heter tonisk immobilitet. Men det som er litt rart, det er at det er det samme med hai. Hvis du tar en hai og snur den på ryggen, og stryker den på snuten … da blir den helt rolig ... sånn, helt rolig ... Jeg går inn til henne. HUN Han kommer inn til meg. HAN Hun snur seg mot meg. HUN Han kommer så nær at jeg kjenner at han puster. HAN

Du vet de dagene som er gode? Når hevelsen går over, når du er tilbake i de vanlige dagene, de som ikke er skåret i stykker eller revet i to, før noen har rukket å slå, eventuelt rope at faen, det der, altså, og kanskje var det ingenting, men godt mulig var det noe, noe som virkelig fortjente en reaksjon, før denne andre har reagert med en handling som ikke hører hjemme i et sivilisert samfunn, bare reagert instinktivt med å slå eller noe annet som er for lite alvorlig til å bli med i en sannhetskommisjon, som ikke trenger å forsones på noe vis, som bare må glemmes –

Hun ser på meg, og i øynene ser jeg ingenting. Men jeg skjønner at jeg allerede vet det. At det er en vond setning som kommer. Jeg har lyst til å pirke bort på veggen, slik at to dråper smelter sammen og triller nedover muren. Og så sier jeg: Tenk om vi kunne gjøre alt på nytt igjen.

før alt det tar til, ja, eller når det er over når hevelsen er over, de dagene der, når du går nedover fortauet og de andre, de som du ikke kjenner, men som du hører bruddstykker fra, samtaler, og du vet en hel del om dem, hva de

Byen Av Tore Kvæven

Kan oppleves som lydinstallasjon i Teater- og Operasalen under forestillingens vandredel. Leses av skuespiller Henrik Rafaelsen. Så her ligg ein by. Så hit har menneska kome. Gjennom land av grøde og land av armod. Langs kystar av rikdom og golde berg. For her å bygga ein by. Ein by som denne. Så hit har dei frakta sitt tømmer og sine brende stein. Så her har dei reist sine veggar. Sine fasadar av stål, glas og betong.

snøfiller kjem dalande. Slik ser han sine menneske koma. Alltid nye. Og han spør seg; kva om han fylgjer berre eitt av desse snøfnugga, gjennom svevet det skal ta, gjennom heile sitt fall, då vil han ikkje då forstå? Ved å kjenna eitt av desse menneskas liv, vil han ikkje slik kunna forstå dei alle? Så valde han seg ei lita snøfille han fekk auge på høgt der oppe. Ei nyfødd jente. Kvart eit hjarteslag i ho akta han å høyra. Alt ho skulle seia og alt ho skulle gjera ville han få med seg. Ei lita jente som leikte og lo og som hjelpte mor si så godt ho kunne. Eit lite menneske som syntest å starta så godt, men som snart, etter som åra gjekk og etter som han såg ho stiga ut av barndomen og verta eldre, måtte arbeida meir enn unge menneske helst burde gjera. Så gjorde ho visst eit par feil, han såg ho valde uklokt og dumt, at ho gifta seg med ein mann som på alle måtar var trulaus. Noko gjekk galt med helsa hennar, noko ho ingenting kunne gjera ved, ein

Så her ligg det ein by. Er det ikkje som om han lyttar til menneska som pulserar gjennom han? Han høyrer røystene deira. Stega dei tek. Han kjenner dei leva. Kvar morgon ser han dei vakna. Når nettene kjem; at dei fell til ro. Om dei er i takt med hans eigne netter og hans eigne dagar? Stundom ligg han her som i undring. Så her har dei reist sine byggverk og her lever dei sine liv. I denne byen. I denne staden. Av menneska og for menneska skapt. For at dei her skal fødast og veksa; fylgja draumane sine eller gå til grunne, for her å leva eller å sjå dagane vandra seg forbi. For at dei også her skal få visna og leggjast til kvile. Var det ikkje slik han var skapt? Byen? Av menneska? Så her ligg ein by. På denne stripa kyst, med havet pustande framfor og fjella tungt bak seg. Og visst hender det han gjer seg sine tankar. Visst hender det han kjenner seg stolt. Over byggverk som er hans eigne. Over torg og spir og parkar. Over alt som i han har blitt skapt. Og visst hender det han kjenner skam. Over forfall og skitt. Over det i han som er nedrig og stygt. Og frykt. Visst hender det han kjenner frykt. For dagar som skal koma. Men aldri sluttar han å undra seg over menneska. Når han ser dei leva sine liv, når han ser dei fylgja sine opptråkka vegar, sine gjengrodde stiar, når han ser dei le og tala og gråta, når han ser dei sørga, når han ser dei samlast eller gå i einsemd, når han ser dei yta sitt beste eller gøyma seg bort, når han ser dei utnyttast eller sjølv utnytta andre, når han ser dei elska og hata, banna og lyga, frykta og be, når han ser dei reisa seg og når han ser dei falla, når han ser dei bygga sine liv og når han ser dei riva det alt i filler, strø det alt for vinden, må han då ikkje undra seg? Over kven dei er? Over avgrunnane og steinmarkene og den glødande varmen i deira indre? Som eit menneske stirande opp mot ein himmel derifrå

KILDEN TEATER | Kristiansand. Nå. | 26.-31. oktober 2019

sjukdom ho ikkje kunne bli kvitt, og etter som ho vart eldre og bitrare og etter som dei fleste søkte seg bort frå det kalde i blikket hennar, var det sjeldan ho lenger smilte, og byen såg det alt saman. Då ho døydde kjende han seg skremt over hatet ho hadde samla og han trudde alle menneske hadde det slik. Men igjen løfta han blikket. Og blant snøfillene som kom drivande valde han seg eit nytt liv. Også dette ei jente. Også denne leande og leikande. Han såg ho veksa opp saman med to søsken. Men mor hennar elska berre det eine av barna sine, og jenta trudde det var slik verda og mødrene var.

At ei mor berre eigde kjærleik nok for eitt av barna sine. Byen høyrde ho ein gong be om at ho aldri måtte få meir enn ein gut eller ei jente. Men då dei kom, det eine barnet etter det andre, opplevde ho å bli glad i dei alle, og etter at ho vart trygg på at det var slik det var, at det var slik det var for ho, såg byen ho smila og han merka at gleda som festa seg i ho, vart verande, som eit løft og som ein varme og som ein mild bris, gjennom resten av livet hennar. Så fall også ho til ro, og igjen løfta byen blikket. Men han skjøna no, at ennå visste han lite om menneska, for alt som skjulte seg i deira indre, alle kjenslene dei bar på, var så sterke at det som syntest på utsida og det som kunne sjåast og merkast, var for ingenting å rekna samanlikna med havdjupa og himlane dei bar inni seg.

I det same foretaket arbeidde ein annan ung mann, ein sorglaus sjel som visste at pengar kunne brukast men knapt at dei kunne sparast. Dei vart gode kameratar og var oftast å sjå saman. Ein dag kom venen og spurde om hjelp. Han hadde lånt store pengar frå menneske han aldri burde lånt pengar frå og no kravde dei oppgjer og han hadde ikkje ei krone å gje. Han spurde om å få låna det han trengte for igjen å verta fri. Slik kom eit av livets augeblikk tikkande. Og byen visste godt at i menneskas liv er sekunda av ulik vekt. Dei fleste er så lette at dei bles bort og aldri blir sett igjen. Men ikkje alle. Enkelte blir verande. Dei kan få eit menneske til å gå til grunne eller dei kan løfta det med seg, mot betre dagar. Den unge mannen vreid seg unna. Han sa han kunne ikkje hjelpa og at kameraten måtte spør nokon andre.

Men igjen hadde han løfta blikket. Og himmelen var fylt av snø. Enkelte av fillene fallande gjennom mørke netter. Andre drivande gjennom gryande morgonar. Nokre fredeleg svevande. Andre vilt kasta fram av hustrige vindar.

Men byen visste han tala ikkje sant. At om han hadde villa, kunne han hjelpt. Og byen undrast kva det kunne vore han hadde kjent, dette som hadde vore sterkare enn både venskap og sanning.

Den neste han valde seg var ein gut. Snart ein pode som gjekk og sprang og sykla gjennom byens gater, på veg til leik eller arbeid eller skule. Ein liten iherdig gut som fekk til det meste av det han gav seg i kast med. Allereie før han var ferdig utvaksen var han i fast arbeid. Eit veldrive lite firma. Ei god stilling og gode pengar.

Berre få dagar seinare vart kameraten henta av politiet. Tiltalen vart underslag og tjuveri frå eigen arbeidsgjevar. Under rettsaka vart den unge mannen eit av vitna. Han fortalte alt han visste. Han frykta at om han haldt noko attende, ville det kunna slå attende på han sjølv.

Og byen fann det underleg. At han hadde vore uheiderleg mot den beste venen sin, men at han no, gjennom vitnemåla, gjorde alt for å vera heiderleg mot desse han ikkje kjente. Året etter, ein mild og lys vårkveld, gjekk den unge mannen og kjærasten hans gjennom byens gågate og ned til havet og der fortalte ho han, mens ho greip han hardt i handa, at ho trudde dei skulle ha barn. Og eit nytt augeblikk kom tikkande forbi. Han sa det kunne ikkje gå. Han sa dei hadde aldri snakka om noko slikt og at dei var for unge og at det kunne ikkje gå. Og det var sant at dei ikkje hadde snakka om det. Men det var ikkje sant at det ikkje kunne gå. Ho ville ha barnet, og han ville det ikkje. Så gjekk dei frå einannan. Og byen skulle ønskt han kunne spurt, kvifor den unge mannen valde som han gjorde. Men han kunne ikkje spør. Han kunne ikkje anna enn å undrast. Så kom nye år rullande forbi og den unge mannen gjorde det godt. Han gifta seg og huset dei kjøpte låg i eit av byens finaste strok. Han gjorde det godt. Ein og annan gong dukka der opp i han ein plagsam tanke, stundom når han minst venta det, men han skauv dei unna. Han vona at etter som tida gjekk ville dei verta borte. Men det hende dei treftest, han og kameraten han ein gong hadde hatt. Det hende dei passerte einannan langs ei gate eller ein veg. Og dei visste begge, at den andre sitt liv hadde blitt eit liv i rus og kriminalitet, og kvar gong dei møttest, flamma det gamle hatet opp i blikket hans, og aldri møtte den unge mannen dette blikket. Det hende også han såg igjen kjærasten han ein gong hadde hatt. Og ein liten gut som gjekk saman med ho. Men han tala aldri til dei og dei aldri til han. Og byen visste det var ikkje sant, det menneska stundom sa; at tida lækar alle sår, for støvets gløymsle og læking er svært langt frå det same og byen hadde sett sår som aldri hadde grodd. No såg han at rispa den unge mannen ein gong hadde fått ikkje vart mindre, men større. Så passerte nye år, og den unge mannen sine ungar vart vaksne og sjølv var han ikkje lenger ein ung mann, men elles vart alt ved det same. Og likevel kom der ein kveld då han reiste seg frå lenestolen og kledte seg og gjekk ut. Stega hans var kortare no enn dei ein gong hadde vore, kroppen magrare og blikket trøyttare. Men han visste brått kvar han skulle og han gjekk dit den eldste sonen hans no budde. Og byen visste ikkje kva krefter som hadde ført han hit. Og kvifor nett denne kvelden? Eller fanst her ingen grunn? Anna enn eit beger som til sist hadde blitt fylt? Ei overflatehinne som til sist, for den siste dråpen, hadde gjeve etter? Den vaksne sonen kom ut og faren såg seg sjølv i han. Han såg i han den mannen han sjølv ein gong hadde vore.

KILDEN TEATER | Kristiansand. Nå. | 26.-31. oktober 2019

Han sa ganske stille han hadde kome berre for å få nokre få ord, både med ein son han aldri hadde snakka med, og kan hende, om det var greitt, også med barnebarna. At han skulle kome før. At han visste ikkje kvifor han ikkje hadde kome før. At han var lei seg for at det hadde blitt som det hadde blitt. Men sonen smilte og greip neven hans og bar ikkje agg. Han sa det var vel ikkje uvanleg å koma litt seint, og at det var betre å koma for seint enn aldri å koma. Nokre månadar seinare gjorde han det same. Eit gamalt minne vart oppsøkt. Han gjekk dit kameraten frå ungdommen budde. Døra opnast og den gamle kjenningen stod der taus og stirande. Mannen sa orda han alltid hadde tenkt han skulle seia. At han var lei seg for det som hadde hendt, for det han hadde gjort, at han hadde kome for å spør om dei kunne legga alt bak seg. Den andre svarte aldri med eit ord, han gjekk inn igjen og small døra igjen bak seg og mannen gjekk derifrå. Men ennå skulle det henda, gjennom åra som sidan skulle koma, ein og annan sjeldan gong, at dei skulle treffast. Passerande einannan på eit fortau eller på ein sti i ein park. Då skulle ingen av dei lenger sjå bort. Blikka deira skulle møtast, og mannen som ein gong hadde vore ung, skulle sjå at hatet hadde mildnast i den andre. At sår var i ferd med å gro. Slik skulle også hans eigne sår gro. Og byen skulle undrast; om det var så lite som skulle til, så få ord og så få steg, kvifor hadde han då venta så lenge? Så gjekk nye vintrar og nye somrar, og også dette snøfnugget, det som ved sitt fall hadde teikna denne mannens reise gjennom livet, la seg til ro. Men byen brukte lengre tid denne gongen enn tidlegare, før han igjen løfta blikket mot himmelsnøen over seg. For han visste no at han aldri ville lukkast. At om han så fylgde tusen snøfnugg, ville han aldri forstå. At menneskas kjensler, det som ligg i deira indre, det avgrunnsdjupe, brennande, sterke, øydeleggjande, kjærlege, mjuke, varlege, ville, rasande, kalde, grunnlendte, det som kan vera både det finaste og det styggaste i den verda han sjølv hadde blitt ein del av, at aldri ville han kunna forstå kva lovar eller krefter som der inne var i arbeid, kva som dirigerte dei, desse kjenslene, desse underlege kjenslene; dei som stundom var flyktige som vindens linjer over vatn, andre gonger for fastbolta til nokon gong igjen å kunne frigjerast, at aldri ville han kunna forstå kva som fekk dei til å bløma eller visna, til å brenna eller frysa, til å leva eller døy. For korleis skulle han kunna vita, når menneska sjølv ikkje visste?

Solslyng Av Julie T. Stangebye

Kan oppleves i en installasjon i foajéens andre etasje under forestillingens vandredel. Fremføres av operasanger og skuespiller Isa K. Gericke. Det er rart. Bare det å krysse gaten. Folk blir delt i to over trikkeskinnene, det skal så lite til. Man kan glemme å se seg for i en sving eller snuble i en fortauskant. Det går så fort. Jeg hørte om en mann som var i live lenge nok til å se sine egne ben på den andre siden av gaten. Politi og ambulanse var på stedet, de kunne visst snakke ganske normalt med ham, men de kunne ikke gjøre så mye mer enn det. Han lå bare sånn og ventet på alt som skulle gå over. Jeg tror jeg har blitt delt i to. Det er rart, for jeg gjorde ikke noe av det, at hun bodde så nærme trikken. Hun bodde i syvende etasje, og den første gangen jeg besøkte henne gikk jeg opp en trapp som føltes endeløs.

armen hun la i fanget mitt var løsrevet fra resten av kroppen hennes. Selv ikke blodet som drypte fra armen var ekte blod. Så kom hviningen fra trikken da den prøvde å bremse. Å sove er det ærligste vi gjør. Jeg tenkte på det som at jeg hadde prøvd å advare meg selv i drømme. At kanskje en høyere bevissthet, en som bare ga seg til kjenne når man var helt forsvarsløs, som man jo er når det er natt, prøvde å fortelle meg noe viktig. Det var en ulykke at hun skulle møte meg nå, en ulykke at det ikke kunne vært senere i livet. Men likevel, jeg fikk meg ikke til å dra. Det var som at mitt eget hjem ikke lenger fantes. Dagene hennes var så lyse, jeg ville synke inn i dem, jeg ville kjenne alt hun hadde tatt på, røre ved alt hun hadde rørt ved, bare det fantes, bare det var en inngang til henne. Så kom nettene. Det buldret under asfalten. Grunnen skalv rundt de tunge stålhjulene nede i gata, vibrasjonene forplantet seg, etasje for etasje, helt til de nådde sengen, - så ble det vår seng. Drømmene ble mer og mer insisterende. De vennlige advarslene ble etter hvert så grufulle mareritt at jeg ikke lenger sov. Jeg lå kaldsvett og hørte etter søppelbilen, vred meg i lakenet og lengtet etter at det skulle bli dag, men så begynte dagene å verke i kjølvannet av natta, skillene ble utvisket av skygger, jeg sto på stuegulvet og dunket, jeg må hjem, sa jeg, stemmen min ljomet som om den kom fra en grotte langt unna. Hun gjorde ingen mine til å svare. Gikk inn på badet, lukket døra og skrudde på vannet. Hun lot det renne, jeg skjønte at hun kom til å la det renne over. Jeg begynte å ta meg ned trappene, hørte gurglingen fra sluket, gikk nedover og nedover, syv ganger, helt til lyden ikke kunne nå meg lenger. Jeg skjøv døra opp og så at det hadde blitt vinter. Hele togturen sørover satt jeg og kikket på alt det hvite som flakket. Det er stille her hjemme. Vi burde aldri dra. Vi har et helt annet saltvann, friskere og klarere. Jeg tror folk legger igjen en ro i sjøen når de drar herfra. Jeg tør å lukke øynene igjen. Snart skal hun sovne i Oslo, og jeg skal legge kroppen utover madrassen og se etter henne.

Da natten kom virket det naturlig at hun fikk sove, og at jeg var våken. Hun lå tross alt der i alt som var så kjent for henne, men fortsatt så fremmed for meg. De søte luktene i puta og hestehalen, trafikken der nede i gata. Jeg ville røre ved henne mens hun sov. Jeg husker det som noe nesten nedrig, en trang jeg ikke var trygg på, og så hørte jeg trikken igjen. Jeg tenkte at det hadde en slags betydning, og bestemte meg for å la henne ligge i fred. Når løvet faller blir trikkeskinnene så glatte at føreren kan miste kontrollen. Solslyng er når stålet i skinnene utvider seg på grunn av varme, trykkreftene blir så store at sporet knekker ut og begynner å bukte seg. Jeg drømte, for jeg sovnet til slutt, at hun bare var en forestilling. At jeg hadde skapt henne selv, at

KILDEN TEATER | Kristiansand. Nå. | 26.-31. oktober 2019

Vi har invitert en rekke mennesker i Kristiansand til enten å skrive om sitt liv, det beste/verste innen sitt yrke eller hva som motiverer dem til å gi av sin tid til politisk eller frivillig arbeid. Her kommer noen små avsnitt. Hele historien – og mange flere er hengt opp på vinduene i vår restaurant Frihavn.

Jeg tenker ofte på at jeg blir vist uforståelig mye tillit. Mennesker deler fra dypet av livet sitt med meg, og regner med at jeg er i stand til å ta imot og forvalte det på en verdig måte. Det gjør meg ydmyk og stolt på samme tid, men også redd. Prest

Det verste kan summeres under kategorien «Hvit privilegert sørlandsmann i tidlig 20 årene». Det er av han jeg hører homofobiske og rasistiske begrep som «homse» og «neger» med en genuin tro på at dette er helt greit å si. Sexarbeider

Det som motiverer meg til å gi av min tid for å kunne inspirere eller glede andre, er at jeg vet at i det store bildet så gjør det samfunnet bedre. Menneskene som trenger hjelp får det bedre, du får det bedre, dine barn får det bedre. Og jeg får det bedre. Tidgiver i Blåkors

Bråkjekk, litt for selvsikker. Ser opp, bøyer ikke hodet for noen. Hører på ordene som blir sagt, nikker. Smiler, ler litt. Ser at dette ikke kommer til å vare. Nye avtaler, alle er enige. Barnevernet ønsker oss lykke til, jeg vet det sprekker i kveld. Skal bare en tur å møte noen venner som bor i nærheten. Kommer hjem kl 22, vet det ikke holder, sier ikke noe. Klokka er 01.00, ingen kom hjem. Melder politi og barnevern, vente. Ingen kommer. Det sprakk. Far i beredskapshjem

Viktige eigenskapa? Vill begeistring, kjapp i hauet, improvisasjonsvillig, løysingsorientert, lett - smilende, men ikkje lettlurt og det er en fordel med lange, raske arma og bein og skarpe auge. Kabinansatt, Widerøe

spark * joy Av Monica Isakstuen

Kan oppleves i foajeens mesanin under forestillingens vandredel. Fremføres av skuespiller Laura Christina Brøvig Vallenes. Hun (35-45 år) befinner seg i en stue/et oppholdsrom med rot/livstegn etter voksne og barn. «Rot» om antall gjenstander og plasseringen av disse overdrives, «livstegn» om det samme tones ned.

Hun Hvorfor kan jeg ikke bare sette meg ned og slappe av litt? Hvorfor kan jeg ikke bare la dette være? Hvorfor kan jeg ikke bare legge meg sammen med deg? Jo da! Jo da. Selvfølgelig kan jeg det. Skal vi se, nå bare gjør jeg det. Nå bare legger jeg fra meg alt jeg har i hendene og setter meg ned og slapper av litt, nå bare lar jeg all denne her dritten ligge og flyte, og så går jeg og legger meg sammen med deg i stedet, og så elsker vi på matta som ville dyr, helt til dagen gryr

OG SÅ KOMMER DET SIKKERT NOEN ANDRE OG RYDDER OPP! * ELLER jeg kan forsøke å gjøre noe med dette. Forsøke å skille det som gjør meg lykkelig fra det som ikke gjør meg lykkelig, for eksempel. Løfte hver gjenstand opp, studere den nøye, lukte på den, ta på den, lukke øynene, holde gjenstanden tett inntil meg og kjenne virkelig godt etter – *

Hvordan reagerer kroppen min? Hva føler jeg? Hvis det jeg tar på gjør meg lykkelig, vil jeg reagere slik: *!!%%% hi**¨^iha**>>>aaa!!!!***-*- ***! Som om hele kroppen, hver minste celle i meg bare smeller til samtidig! og jeg fylles av et intenst velbehag, som om jeg løftes og stiger. Jah. Sånn. Slik føles det når jeg tar på noe som gjør meg lykkelig. Kan jeg kjenne det? Kan jeg kjenne at jeg stiger? *

KILDEN TEATER | Kristiansand. Nå. | 26.-31. oktober 2019

Når jeg derimot tar på noe som ikke gjør meg lykkelig, vil kroppen min reagere slik: ‘5%%%%(&¤»!RU(I&¤¤???)((MØÆÆKjjj Som om hver del av meg fylles med gjørme og tynges ned, trekkes mot gulvet og synker. Kan jeg kjenne det? Kan jeg kjenne følelsen av å synke? Vil jeg virkelig ha noe i livet mitt som gir meg den følelsen? Vil jeg det? Husj, nei, sier jeg til meg selv. Og da er det bare å begynne å rydde! KON-SEN-TRERT. Så jeg ikke forveksler stigefølelse med synkefølelse.

Kaste klartenkt er avgjørende. Og når jeg har gjort det en stund vil jeg kjenne hvor mye BEDRE jeg har det. Hvor mye lettere til sinns jeg er, og kontrollert. Temperert. Jeg skal tørke over kjøkkenbenken uten harde bevegelser, gå tur med hunden uten å trekke i båndet, ta ut søpla uten å sukke over at ingen andre har tatt den ut, jeg skal gå på do uten å banne for at dorullen er tom, og så skal jeg ta meg EN KOPP TE, ikke to flasker vin. Og si natta til hunden, pusse tennene til tankene holder seg på riktig spor, trekke av meg klærne, legge meg under dyna. Med en bok, kanskje, og muligens bare truse, for å gi signaler om at noe kan skje, det er i alle fall ikke UMULIG at noe kan skje. Jeg utelukker ingenting. Jeg skal legge meg bare. Så får vi se … Fra nå av skal jeg følge et annet mønster! I morgen skal jeg være en forutsigbar sommervind, ikke oppfarende eller brå i bevegelsene, i morgen skal jeg være smilende, putte druer i matboksene, kysse lidenskapelig, i morgen skal jeg være et omsorgsfullt menneske som tar ett og ett barn på fanget og spør om dagen. Hvordan har den vært? Hva har du gjort? Hvem lekte du med? Var det gøy? Hva fikk dere til lunsj? Var dere ute? HEI! Hører du ikke at jeg snakker til deg?! …

Så jeg ikke rydder feil, og blir sittende igjen med alt som trekker meg til bunns, og borte er det som gjorde meg lykkelig. … Nå skal jeg få orden på alt sammen, finne ut hva som gjør meg lykkelig. Hva må bort? Hva skal få lov til å bli med meg videre? Det skal visstnok være mulig å frigjøre hele rom med denne metoden, hele etasjer, hus, gater, bydeler, LAND. Man må bare ikke bli nostalgisk eller sentimental.

Nei, i morgen skal jeg være mer tålmodig. Roligere og snillere. I morgen skal jeg få orden på alt sammen, inni meg, inni dem. Jeg skal ikke bli sint hvis de ikke gjør som jeg vil. Og hvis – HVIS jeg likevel blir sint – … Rydde ute, rydde inne, rydde i hjertet, rydde i sinnet. Herregud, hvor vanskelig kan det være? Rydd, bare rydd! Klær, glass, tallerkener. Sko, sengetøy, votter, nøkler, bøker, lysestaker, ladekabler, og alle mulige ting som ikke lar seg arkivere i kategorier men som hoper seg opp i skuffer og krukker og bokser og på hylleplater og bak skapdører og ramler ut når jeg leter etter noe annet oregAAno, for eksempel. Ja, i veldig mange år trodde jeg det het oregAAno. Og ET kompliment.

Etter et halvt liv sier noen plutselig at det heter OrEEgano Og EN kompliment. Tusen takk, sier jeg bare, mens ordene hoper seg opp, og reglene, feilene. Menneskene! Fy faen som menneskene hoper seg opp. I stua, oppgangen, i sengene, telefonen, innboksen, på pauserommet, det offentlige toalettet, på bussen, i tankene, på samvittigheten, i nyhetene, i armene mine, på gavelistene, besøkslistene, – jeg kan ikke skylde på andre enn meg selv. Jeg har visst alltid vært et sånt menneske som er lett å like. Alltid hatt lett for å komme i snakk med andre. Alltid hatt lett for å få venner Alltid hatt lett for å forelske meg vært lett å bli forelsket i. Menneske etter menneske har knyttet seg til meg, forventningene og behovene hoper seg opp – og den forbanna gjensidige forpliktelsen og utilstrekkeligheten og fortvilelsen hoper seg opp – * Nei, nå overdriver jeg igjen. Så ille har det da ikke vært. Kjærligheten er vel ikke et problem. Kjærligheten er en kake som aldri tar slutt, skjær opp i rause biter og del ut. Det er ikke et problem å ha mange mennesker i livet sitt. Det er ikke et problem å ha kjærlighet nok til alle. Nei, det er ikke det jeg sier. Ikke direkte et problem. Litt uoversiktlig, bare. Av og til. Jeg kan ikke snakke for andre enn meg selv Jeg vet ikke hvordan andre mennesker har det Hva slags kake de sitter med Hvor stor den er Hvor flinke de er til å skjære opp og å dele ut og balansere stykkene på asjettene. Jeg vet ikke noe om det. … Men for faen! Kjærligheten er da ikke noen jævla kake!! Kjærligheten sitter her: (7%¤4)!!! – og den springer ut fra menneskehjertet og hjernen og sentralnervesystemet, fra muskler og blod det er ren biologi fysikk kjemi Et helt vanlig begrenset menneskesinn, Et helt vanlig UFULLKOMMENT og UTILSTREKKELIG menneskehjerte som alltid vil FORETREKKE en av foreldrene en av søstrene

KILDEN TEATER | Kristiansand. Nå. | 26.-31. oktober 2019

en av onklene, venninnene, kjærestene, ekskjærestene, elskerne ett av barna … Hvordan skille de som gjør meg lykkelig fra de som ikke gjør meg lykkelig? Hvis jeg tar for meg hver enkelt, holder hver enkelt inntil meg og kjenner virkelig godt etter – Hvordan reagerer kroppen min? Hva føler jeg? Hvis et menneske gjør meg lykkelig, vil jeg reagere slik: !!%%% hi**¨^iha**>>>aaa!!!!***-*!! Som om hele kroppen, som om hver minste celle i meg smeller til og jeg fylles av et intenst og sitrende velbehag, som om jeg løftes og stiger. Ja. Slik vil jeg føle meg sammen med et menneske som gjør meg lykkelig. Kan jeg kjenne det? Kan jeg kjenne at jeg stiger? Om jeg derimot står overfor et menneske som ikke gjør meg lykkelig, vil kroppen min reagere slik: ‘5%%%%(&¤»!RU(I&¤¤???)((MØÆÆKJjjj Som om hver del av meg fylles med gjørme og tynges ned, trekkes mot gulvet og synker. Kan jeg kjenne det? Kan jeg kjenne følelsen av å synke? Vil jeg virkelig ha slike mennesker i livet mitt, mennesker som gir meg den følelsen? Denne moren Denne søsteren Disse venninnene, kollegene, kjærestene, denne mannen dette barnet? … For all del. Jeg gir sikkert noen den følelsen, jeg også. Jeg gir sikkert også noen en følelse av å fylles med gjørme og tynges ned, trekkes mot gulvet og synke. Kan jeg kjenne det? Kan jeg kjenne hvordan jeg virker på andre mennesker, at jeg gir dem følelsen av å synke? Vil jeg virkelig være et sånt menneske i en annens liv? Husj, nei, sier jeg til meg selv. … Jeg burde sikkert kastes jeg også. Men det er ikke min oppgave, sier jeg til meg selv. Folk må lære seg å rydde i sine egne rekker.

Fabrikkfingre Av Zeshan Shakar

Kan oppleves i foajéområdene under forestillingens vandredel. Fremføres av skuespiller Ulrik Waarli Grimstad. Jeg er i leiligheten til mor og far. Som nå bare er mor. Jeg møtes av den gamle tapeten i det jeg trer inn. Tapeten i mitt barndomshjem. Jeg er her iblant. Jeg burde ikke tenke på den måten, men når jeg har vært her, så tenker jeg at jeg kan vente en måned til neste gang. Det gjør meg lettet. Som når jeg krysser av en hake i innboksen på jobb. Ikke at jeg fører regnskap over hvor lang tid det går mellom hver gang jeg er her. Eller, jeg gjør vel kanskje det. Men jeg er helt nødt. Rett og slett. Jeg er en veldig opptatt mann. Jobben krever sitt. Jeg kan liksom ikke si til sjefen at jeg ikke kan levere fordi jeg måtte besøke mor. Det hadde tatt seg ut. Jeg går inn i stua og det føles kjent og fremmed. Jeg vet så mye om dette rommet. At det nyeste Hjemmet alltid ligger øverst i bunken av ukeblader i hylla under stuebordet. At den lange viseren på den gamle klokka på veggen, den med bilde av en solnedgang og en elg, gjør et lite hopp når den kommer til det 17. minuttet. Stua kler meg ikke lenger. Jeg kler meg mer korrekt. Jeg er del av byens adel nå. Denne stua er for proletarsk. Jeg er ikke redd for å innrømme at jeg liker den store, og veldig dyre, klokka på håndleddet mitt. Liker at den skinner som den gjør. Men jeg liker ikke like godt at mor igjen spør meg om jeg kan hjelpe henne å male kjøkkenveggen. Hun minner meg på at hun har spurt om flere ganger og at malingen der inne er så stygg, den er misfarget. Jeg har ikke lyst til å male. Jeg kan ikke male. Jeg har ikke malt noe som helst siden barneskolen. Selv da klarte jeg ikke male annet enn kruseduller. Å male en hel vegg … Fingrene mine er ikke laget for å holde i malerkoster. De er ikke mine fars fingre. Fingre som arbeidet på fabrikk. Store. Ru. Fingre som kunne gripe rundt hva som helst og ha det i skruestikke. Fingrene mine er tynne. Myke. De er laget for taster. Det er taster som har gitt meg studiekompetanse, mastergrad, den skinnende klokka. Ikke fabrikker. Ikke maling. Jeg vil heller taste for henne. Jeg spør om mobilen hennes fungerer som den skal. Hun har alltid problemer med den. Problemer jeg kan fikse. Hun har det nå også. Hun får varsler om at minnet er fullt, sier hun, og kan ikke lagre flere bilder. Hun rekker meg den. Jeg griper begjærlig etter den, og taster. Ber henne finne den bærbare PC’en sin. Jeg åpner PC’en. Taster mer. Kobler telefonen til PC’en. Venter litt. Legger den fra meg. Sier alt er ok. Bildene er her nå, sier jeg, og banker i toppen av PC-skjermen. De er ikke borte. Hun ser fornøyd ut. Jeg lener meg tilbake i sofaen. Hun spør igjen om jeg har tid til å male litt. Hun sier hun har kjøpt maling. En som er mintrgrønn. Den er “in” hadde han i butikken sagt. Vil skape kontrast til de andre egghvite

KILDEN TEATER | Kristiansand. Nå. | 26.-31. oktober 2019

veggene. Hun smiler når hun sier det, flau nesten. Hjelper ikke med “in” maling om du har en leilighet som er “ut”, tenker jeg, men sier det ikke. Jeg har skjorte på, sier jeg i stedet, kan ikke male med skjorte. Å ja, sier hun, kan vel kanskje ikke det. Hun setter seg ned i stolen og skrur på TV’en. Jeg sier det er en veldig dyr skjorte. Hun sier hun forstår det også. Så sier hun ikke mer. Vi ser på Dagsrevyen sammen. Hele sendingen uten et ord. Jeg kan sikkert prøve å male litt, sier jeg til slutt. Hun spretter opp av stolen. Kommer tilbake med fars gamle, mørkegrønne verktøykasse i metall. Hun tar ut en skutrekker. Jeg forstår ikke. Trodde jeg skulle male, ikke skru. Fingrene mine er enda mindre egnet til å holde en skrutrekker. Til å åpne malingsspannet sier hun. Jeg nikker som om jeg visste det. Bretter opp ermene på skjorta. Hun forsvinner igjen. Kommer tilbake med en rutete skjorte. Fars gamle skjorte. Hun vil jeg skal ta på den i stedet. Jeg nøler. Skjorta føles stiv, lukter innestengt og er for stor. Jeg tar den utenpå min egen skjorte, vil ikke ha den direkte på kroppen min. Åpner spannet med maling. Heller det på malebrettet. Ser på kjøkkenveggen. Den er enorm. Jeg er liten og varm. Jeg tar malerkosten oppi malebrettet til den mintgrønne malinga dekker hele børsten. Så klasker jeg kosten på veggen. Malingen renner. Jeg maler den oppover og nedover. Den fortsetter å renne. Den nærmer seg lista. Jeg burde ha teipet lista. Jeg prøver å redde den. Tar et sidelengs strøk for å stanse dråpene som renner, men ender med å male langt inn på lista. Jeg holder på å kaste malerkosten i gulvet. Jeg gjør ikke det, men legger den fra meg på brettet og sier til mor jeg har nakkesmerter. For mye PC, sier jeg. Blir anspent i nakken. Beklager. Hun sier hun forstår. Vi står et lite øyeblikk og ser på maling som tørker. På et krater av mintgrønt på en egghvit vegg. Så drar jeg av meg fars skorte og går og setter meg i sofaen igjen. Kanskje jeg kan finne noen folk som kan ta malerjobben for deg, sier jeg. Jeg blir glad over tanken. Burde ha tenkt på det for lenge siden. Kanskje kan de ta stua også, mens de er i gang. Jeg drar opp mobilen fra lomma. Taster igjen. Søker ivrig etter malerfirmaer. Nei, sier hun bestemt. Jeg stopper å taste. Hun sier hun ikke vil ha fremmende hos seg. Jeg sukker. Tenker det allerede er for sent.

KRISTIANSAND. NÅ. Teatertekster

2. etg

1. Du har mine hender av Gaute Heivoll 2. Jeg har tilgitt dere av Sven Henriksen 3. Fabrikkfingre av Zeshan Shakar 4. Tonisk immobilitet / Hevelser (Sharks/ Bruises) av Torborg Igland 5. Byen av Tore Kvæven 6. Hvordan er det å være meg i Kristiansand nå? av Kajsa Hjelmerud-Rosendal 7. spark * joy av Monica Isakstuen 8. Egg og bacon av Agate Øksendal Kaupang 9. Røttene vi rømmer fra men alltid er bundet til / Sørlandet vi rømmer fra men alltid er bundet til av Asta Busingye Lydersen 1 0. Solslyng av Julie T. Stangebye

Installasjoner 11. Etat for destruering av uønskede, negative følelser 12. Avdeling for rekonstruksjon av knuste sjeler 13. Oss / dem 1 4. Prima ballettrekkdans 15. Lyd i mørket 1 6. Møte med fremende 17. Nattverd 18 Spis opp grønnsakene dine ! 1 9. Uten tittel 20. Åpent hus for åpent sinn 21. Ganske åpent 2 2. Departement for dekonstruert, snart rekonstruert fifflekeplass 23. Kristiansand 24. Ensomhet 2 5 . Historier 2 6. En harmonisk toalettopplevelse 27. Svevende høring

Åpning Musikksatser Tangen-samling

KILDEN TEATER | Kristiansand. Nå. | 26.-31. oktober 2019

Mesanin

1. etg.

Røttene vi rømmer fra men alltid er bundet til / Sørlandet vi rømmer fra men alltid er bundet til Av Asta Busingye Lydersen

Kan oppleves i Konsertbaren i foajéens andre etajse under forestillingens vandredel. Fremføres av forfatteren selv: skuespiller Asta Busingye Lydersen. Den støvete veien fra min fars landsby Gayaza går gjennom et bølgende, kupert landskap av gresskledte åser. Her løp min far barbeint opp og ned bakker til skolen da han var barn. Det var på den tiden da det fremdeles fantes leoparder og løver i området, før menneskene ble for mange og jorden ble for opptatt av maisåkre, bananplantasjer og landsbyer. Da måtte min far skynde seg hjem fra naboene som bodde flere kilometer unna, han småløp på tynne gutteben for å rekke hjem før solen gikk ned, for når mørket kom var det farlig ute.

Da bilen starter og kjører sakte ut fra landsbyen igjen blir jeg overmannet av følelsen av tap: barndommen som er borte, tiden som har gått, mennesker som aldri kommer igjen. Jeg sitter i baksetet ved siden av tante Miriam. Hun har sterke, svarte armer og bred varm kropp. Jeg hulker og kan ikke stoppe. Jeg vil at hun skal holde meg, men det gjør hun ikke. -Ta deg sammen! sier hun. Hva er det du gråter for? Du har vært heldig. Du bor i et rikt land, du har mat på bordet, du kan ta deg utdanning og dere har fred. Slutt! Men jeg klarer ikke slutte. Jeg vet at hun mistet mannen sin i krigen, men akkurat da ser jeg bare alt det jeg selv har mistet: Den smale, humpete jordveien foran oss tar meg lengre og lengre bort fra min afrikanske barndom. For siste gang ser jeg rolige og verdige bestefar med stokken, og tynne, bestemte bestemor som fødte elleve barn, hvorav ni vokste opp. De to blir sakte til små prikker bak oss mens de enkle små leirehusene jeg løp rundt som barn blir borte i det varme støvet.

Jeg sitter og humper baksetet på en Opel og ser ut på disse bølgende afrikanske åsene. For første gang siden jeg flyttet til Norge som barn, skal jeg tilbake til min fars landsby, der jeg selv eng gang løp rundt barbent rundt. Ryktene har gått i dagevis om at Erikanas førstefødte datter fra Norge skal komme på besøk, og alle i landsbyen holder på å forgå av spenning. Hvordan ser hun ut? Har hun blitt voksen? Er hun blitt en overfladisk, overlegen europeer, eller vil hun fremdeles vedkjenne seg sitt opphav? Forstår hun enda språket? Jeg ankommer landsbyen, den fortapte datter, i en tekkelig kjole som er spesielt valgt ut for å glede min kristenkonservative landsbyfamilie. Riktignok ble mine foreldre skilt da jeg var fem, og vi flyttet til Norge, men de må jo ikke tro at jeg er blitt helt korrumpert av å vokse opp i Vesten med en hvit alenemor. Allerede idet jeg stiger ut av baksetet hører jeg hvinene, en flokk med kvinner er på vei i fullt firsprang mot bilen, et assortert utvalg av min fars syv søstre. Jeg anstrenger meg for å se om jeg kan kjenne igjen noen ansikter, men rekker ikke å plassere noen av dem før jeg blir overfalt med klemmer og roping og latter og jubel. Alle skal holde, leie, dra, kjenne, klemme - jeg drukner i hender, og omsluttes av stemmer og lyder på et språk jeg ikke forstår. Jeg føler ingen lykke mens jeg er i landbyen. Jeg betrakter meg selv utenfra, keitete, ukomfortabel, fremmedgjort. J eg tenker på at leopardene er borte. Og jeg kan ikke lengre snakke Runyankole og Kiswahili eller Luganda. Min far gjorde en post-kolonial klassereise: han forlot landsbyen for storbyen og begynte på universitet og et moderne, urbant liv med norsk kone, forskerjobb og internasjonale reiser. Men fremdeles bor mange av mine slektninger i landsbyen, og det er her de alle gravlegges til slutt. Slekta vår ligger ikke på noen kirkegård, men rett bak husene, omgitt av banantrær, åkre og grønne åser.

KILDEN TEATER | Kristiansand. Nå. | 26.-31. oktober 2019

Vi ble flyktninger fra diktatoren Idi Amins helvete. Etter ti år i Uganda landet min sørlandske mor på Kjevik i mars 1975 med en koffert, en utskjært trekiste rullet inn i en stråmatte, og to brune unger. Jeg er både et afrikansk barn, og en norsk voksen. For at det norske voksenhjertet i meg skal slå, må det afrikanske barnet i meg få puste. De to er uadskillelig, udelelige, den ene kan ikke eksistere uten den andre. Mitt lille land, mitt Norge: Har du plass til oss begge?

-----

Jeg står i døråpningen. Øynene mine ser en seng. Sengen er vendt mot vinduet. I sengen et grått hode. Tynne, rynkete hender foldet på dynen. Tomt blikk på glassruten. Utenfor vinduet et hvitt landskap badet i sol. Glitrende snøflekker blandet med gjørme. Nakne trær, grener uten blader. Gamle, tunge, mørke oljemalerier på veggen. På ett av dem, en seter. Geiter som spretter livlig bortover lia. Blomster i vinduskarmen, sammen med fargerike kort. Tegninger og bokstaver skriblet med oldebarns små fingre over hvitt papir. År etter år. Blad etter blad. Jeg står ved sengen. I sengen et grått hode. En brun hånd holder en tynn, blek.

Husmora ble til en kone som gikk fra sin mann og dro ut i arbeidslivet for første gang, femti år gammel. Bak skranken på et lite sørlandsbibliotek satt hun og stemplet, katalogiserte og alfabetiserte. År etter år. Bok etter bok. En hvit vegg. På den, et svart-hvitt bilde av en ung kvinne. Min mor, smilende, med åpent blikk. En gang en sørlandsk bibliotekstudine fordypet i bøkenes verden. Sørlandet var så smått, verden der ute så stor. Så hun rømte. Fra de hvite trehusene og de klamme forventningene. Til Danmark, sørstatene i USA, og til Uganda – det grønne, frodige landet ved Viktoriasjøens bredd, som Winston Churchill en gang kalte Afrikas perle. Her fant hun kjærligheten - og hyller på hyller med bøker. På hovedbiblioteket i Kampala satt hun og stemplet, alfabetiserte og katalogiserte. År etter år. Bok etter bok. Blad for blad. Til hun landet på Kjevik flyplass en kald vinterdag, med en koffert, en afrikansk kiste og to brune unger. På flukt fra et havarert ekteskap, og en politisk diktator som drepte sine egne, og kastet alle andre ut av landet. Sørlandet tok imot henne, tok imot oss. Sørlandet med sine hvitmalte trehus og sitt glitrende, blanke hav. Sørlandet, med smug tette som trådene i min mormors fillerye. Sørlandet, med øyne bak hvert gardin. Sørlandet vi rømmer fra men alltid er bundet til. Jeg står i døråpningen. Øynene mine ser en seng. Sengen er vendt mot vinduet. I sengen et grått hode. Tynne, rynkete hender foldet på dynen. Tomt blikk på glassruten.

Mormor ble født ett år før norske kvinner fikk stemmerett. Nå venter hun på døden. Asta den unge. Asta den gamle. I spennet mellom hennes levde liv og mitt pågående ligger en bit av Norgeshistorien. En bit av kvinnehistorien. En bit av min historie.

Utenfor - et hvitt landskap badet i sol. Nakne trær, grener uten blader. Jeg katalogiserer, alfabetiserer og stempler: Asta den unge i døråpningen. Asta den gamle i sengen. Mor i bilderammen. Sårene vi fikk. Årene som gikk. Bøkene, bladene. Røttene.

Asta den gamle var en gang en skoleflink jente som ble nektet utdannelse av sin far: det hadde hun vel ingen bruk for, hun skulle jo bare gifte seg og bli forsørget. En gang en husmor som tørket støv, rullet tøy i kjelleren, strøk barnetøy, sydde lampeskjermer med sirlige bittesmå sting.

Jeg har tilgitt dere

Nei, det hadde han nå ikke gjort. – Men det må du gjøre, sa hun, vi må takke for de gavene vi får her i livet.

Av Sven Henriksen

Så ga hun ham lappen som han stakk i innerlommen på dressjakken.

Kan oppleves i Multisalen. Fremføres av forfatteren selv: skuespiller Sven Henriksen. Julaften 1949 krysset et tankskip ekvator. Det var en varm tropenatt. På dekket sto en ung mann. Han var nitten år. Han hadde på seg en hvit skjorte, slips og mørk bukse. Håret var gredd bakover med pomade og en hårlokk hadde falt ned i pannen over de skråstilte øynene. Han var en vakker mann. Han sto og røkte en sigarett, sto med ansiktet vendt mot det varme vinden fra Sahara som hadde med seg små sandkorn som traff ham som små nålestikk i huden. Han kunne se flyvefisk som brøt vannskorpen og landet på dekket. Nede fra byssa kunne han høre mannskapet som fremdeles feiret julaften. Han kunne høre bruddstykker av kjente og kjære julesanger og lyden av glass som klinket mot glass. Hvordan jeg vet dette? Jeg vet det fordi jeg har sett det på et fotografi. Det jeg ikke vet er hva han tenkte på der han sto. Kanskje tenkte han på familien sin hjemme i den lille fjellbygda i Troms? Eller kanskje tenkte han på en julepresang han hadde fått fra Sjømannsmisjonen? Et par grå raggsokker med en rød stripe øverst ved vrangborden som var pakket inn i gråpapir. Han syntes raggsokkene var litt malplasserte i tropevarmen, så han stakk dem ned i skippssekken. Og der ble raggsokkene liggende i to år til han reiste hjem til den lille gården i Malangen i Troms. Så var det en dag moren gikk opp på rommene for å samle sammen skittentøy, og da fant hun de grå raggsokkene som lå på sengen. Hun tenkte, i all verdens land og rike, hvor kommer disse sokkene fra? Det er jo alltid jeg som strikker sokker til sønnene mine? Jeg får spørre ham ved middagen senere, tenkte hun. Akkurat da hun skulle legge fra seg raggsokkene kjente hun at det var noe inne i tåen på en av sokkene. Hun stakk hånden inn og fant en liten sammenbrettet papirlapp. Hun brettet den ut og der sto det et navn og en adresse: Bergliot Alvilde Bentzen. 3830 Ulefoss Telemark Norge. Hun tok lappen med seg ned og la den på kjøkkenbenken. Og ved middagsbordet samme kveld spurte hun sønnen sin: «Har du takket den kvinnen som har strikket de grå raggsokkene til deg?»

KILDEN TEATER | Kristiansand. Nå. | 26.-31. oktober 2019

Dette var noen få år etter 2.verdenskrig, og folk hadde ikke penger og kjøpte ikke så mye klær. Så denne lappen ble liggende i lommen på dressjakken i to år til, og dukket opp da den unge mannen satt på en bar i Lisboa. Han lette etter noe i lommen, og så datt den lille papirlappen ned på bardisken. Han tolket det som et tegn. Han gikk over gaten og kjøpte et prospektkort og et frimerke, gikk tilbake til baren og skrev: «Tusen takk for de fine raggsokkene.» Han var en mann av få ord. Så undertegnet han med navnet sitt og skrev også adressen til rederiet, helt uten at han visste hvorfor. Noen uker senere kom det et langt brev fra Bergliot Alvilde. Og etterhvert begynte brevene å krysse hverandre over de store verdenshavene. Sent på våren 1954 mønstret Bergliot Alvilde på som messepike på tankskipet der den unge mannen jobbet som maskinist. Og et sted, man mener det var utenfor Filipinene, ble et lite barn unnfanget. 29. juni 1955 ble en 5 kilos tung guttebaby dratt inn i verden med tang. Slik begynner min historie. Minner. Ingen kan huske sine aller første dager på jorden. Jeg føler likevel at jeg kan det. Jeg har noen sterke bilder i hodet. Selvfølgelig er det fordi jeg er blitt fortalt om den dagen jeg kom inn i denne verden, og så har jeg laget bilder i hodet, bilder som etterhvert føles som ekte minner. Det første jeg «husker» er at jeg ligger i armene til en vidunderlig vakker kvinne og ser opp på noen store trekroner. Jeg hører suset fra trekronene og ser på kvinnens korte mørke hår som ligger i tette bølger rundt ansiktet. Det er som om jeg fremdeles kan kjenne brystvorten hennes mot de små myke leppene mine, den søte, litt mektige smaken av melken hennes. Jeg kan også kjenne lukten av en halvspist middag. Røkte hvite medisterpølser, mandelpoteter og smeltet smør. Jeg kan kjenne smøret «frese» i varmen. Sommeren 1955 var den varmeste i manns minne, har jeg hørt i hele mitt liv. Kvinnen vugger meg fram og tilbake i armene sine. Jeg hører den gråtkvalte stemmen hennes hviske: «Jeg vil ikke ha ham, jeg vil ikke ha ham, og hvorfor er det ingen som har fortalt meg at dette skulle gjøre meg så redd?» Etterhvert kommer det en sykepleier ut av fødeklinikken. Hun skrår over den den enorme plenen, tar barnet fra kvin nen og bærer det inn i huset.

Kvinnen fortsetter å vugge fram og tilbake, slår armene rundt seg selv, og gjentar: «Jeg vil ikke ha ham, jeg vil ikke ha ham, og hvorfor er det ingen som har fortalt meg at jeg skulle bli så redd...?» Men det er det ingen som kan høre. Det eneste lydsporet til denne scenen er kvinnens stemme og trekronenes veldige sus. Men jeg har mange virkelige minner. Et av de første og sterkeste er om en katt. Fars katt. Den het Siri. Siri var en hannkatt med kort hvit pels. Den hadde en svart flekk på nesen som fikk den til å se rampete ut. På gården der jeg vokste opp hadde vi et stort syrintre. Om sommeren ble den til en slags løvhytte med et hulrom inni der en liten gutt kunne gjemme seg. Jeg husker jeg brukte å sitte inni det treet med katten Siri i armene.

over ikke å ha kommet seg over den umulige bukken, skammen over ikke å ha kunnet gjennomføre 60-meteren på under 20 sekunder. Han sto der, kortpustet og svett og hørte lyden av de slanke vakre unge guttene. Sønner av leger og advokater, storbønder og ordfører. Han sto der, feite ekle lille nøff nøff med den stygge nordlandsdialekten. Han snek seg inn mot dusjen, gikk på skrå som ei taskekrabbe over gulvet, prøvde å gjøre seg usynlig. Kledde av seg og lot det varme vannet skylle av skam og fornedrelse mens han ba en stille bønn om at de ikke skulle finne han i dusjen, la ham være i fred. Han orket ikke mer nå, og hjemme ventet farens knyttnever. Men de fant ham alltid. «Hei Nøff Nøff, er vannet passe? Litt kaldere kanskje?» Og så sto han der, kjente det iskalde vannet piske som kjettinger mot ryggtavlen. Men han sto, han sto, sto helt til han ikke orket mer. Sto og lente kinnet mot de hvite glatte veggflisene, sto til han lot seg synke ned på det våte gulvet i en haug av skam. Så var det skoleveien hjem. Kjære Gud, ikke la dem følge etter meg, ikke la meg få de harde snøballene med småstein i nakken! Jeg orker ikke. Men han hørte guttegjengen bak seg. «Dårlig tid Nøff? Jævla Same-Nøff, hva faen gjør dere her nede hos oss, kom deg hjem til Sameland! Hvor mange reinsdyr har faren din i banken? Homo-Nøff!!» Så kjente han snøballene komme, kjente de sparket bein på ham og trykket ansiktet hans ned i sørpa. Kjente de rotet i 2lommene hans og tok fra ham astmamedisinen, tråkket på den. Han lå der i iskulda og kastet etter pusten. Han husker spesielt en gang at han tenkte der han lå på bakken at en dag skal jeg reise meg, en dag skal jeg stille meg midt i gaten med armene i kors over brystet å stirre på dem, stirre på den redde flokken som er ingen uten hverandre. Stirre dem i senk.

Det er noe beroligende ved å se inn i et bar isblå katteøyne. Nesten som når en smertestillende pille treffer blodsystemet og kutter toppen av smerten, smerten etter at din fars knyttnever har truffet deg så hardt i tinningen, kinnene og hodet, smerten ved blodet som renner inni munnen, de åpne sårene der tennene har gått inn i kjøttet, den skarpe kanten på en brukket tann. Det er ikke sant at katter er noen egenrådige og svikefulle vesener. Siri var en venn, en venn som kom når den lille gutten på syv år hadde det vondt. Siri var en venn. Min første venn. Men så kom høsten. Da falt bladene av treet. Og da var det ingen steder han kunne gjemme seg.

Kjære dere, denne dagen er i dag. Her står jeg og ser på dere. På dere som ikke gjorde noe, dere som ikke sa ifra, på mine medmennesker som ikke reagerte selv om en far sønderslo sin lille sønn i mer enn ti år. Men jeg står her, jeg står her på begge beina. Og jeg står støtt. Og jeg har tilgitt dere. Det tok femti år. Jeg er fri.

De kalte ham «Lille Nøff Nøff.» Feite ekle lille nøff nøff som sto i et hjørne av gymsalen, sto med ryggen til og prøvde å glemme skammen og ydmykelsen

Egg og bacon Av Agate Øksendal Kaupang

Kan oppleves i foajéens andre etasje under forestillingens vandredel. Fremføres av ungdomsskuespiller Margrethe Homme fra UngdomsKilden. Jeg hadde vært borte noen dager. Det var fest hos en fyr på Sagene. Henning, kjenner du ham? Det er ikke så farlig. Jeg ble der hele helgen. Da jeg kom hjem kasta lillesøsteren min seg rundt halsen på meg med en gang jeg låste opp, som om hun hadde sittet inntil døra og venta. Jeg skjønte det med en gang. Hun blir alltid så kosete. Hun ville ikke slippe taket, klamret seg bare fast som en liten ape. Pysjamasen hennes lukta surt, jeg kunne kjenne skulderbladene hennes gjennom det tynne bomullsstoffet. Hun ville ikke slippe. Til slutt måtte jeg sette henne hardt ned på gulvet slik at jeg kunne få av meg skoa. Vi leide inn i stua. Mamma lå på sofaen i en bylt og pusta tungt. Jeg bøyde meg over henne. Ånden hennes var varm og jævlig, stinka av sprit. Helt rød i ansiktet. Jeg ble så sinna at det kjentes ut som jeg kunne ha ødelagt hele verden. Slått rundt meg med en stor slegge til det bare var murpuss igjen. Hun hadde spydd og pissa på seg. Maria holdt seg for nesa, vifta med den lille hånda og lo. Jeg fikk støtta mora mi til badet, så samarbeida vi om å få av henne olabuksene. De var mørke av piss, vanskelige å få over lårene hennes. Jeg fant en bøtte og tørka spyet av sofaputene. Maria tok av dynetrekket. Jeg fortalte henne hvor flink hun var. Hun ble stolt. Jeg sa: i morgen tidlig lager vi egg og bacon til frokost. Hun ble glad. Det er det beste hun vet. Jeg sa jeg måtte skynde meg før butikken stengte. Hun ble alvorlig. Ville ikke at jeg skulle gå, sa at hun ikke vil ha likevel. Hun fikk meg til å love mange ganger at jeg skulle komme tilbake. Hun måtte stå i vinduet, og jeg skulle vinke til henne helt til hun ikke så meg mer. Da jeg hadde runda hjørnet tok jeg til høyre istedenfor og gikk til busstoppet. Så kom jeg hit. (Liten pause) Hele turen opp hit så jeg bare for meg Maria. Øya hennes som blir smale når hun ikke har sovet. Den svære blonde floka i bakhodet. Du finner ikke søtere unge enn det. Hun er så stolt av at skulderbladene hennes stikker ut sånn. Kaller dem englevingene sine. Jeg kommer borti dem når hun klemmer meg. Da er det akkurat som jeg ikke får puste, som om hele brystet mitt blir fylt med vatt. Hun virker så liten, nesten gjennomsiktig, som om hun kan gå i stykker når som helst.

KILDEN TEATER | Kristiansand. Nå. | 26.-31. oktober 2019

Yrket mitt er omsorg. Dramatiske ting kan skje men hverdagen er omsorg. Mennesker skal transporteres, av en eller annen grunn. De er ofte redde, trette eller oppgitte. Min oppgave blir ofte å lytte, bare være tilstede eller holde personen i hånda. Ambulansearbeider

Vi kommer frem til stedet sammen med ambulanse og politi. Vi begynner å jobbe med å få personen ut, selv om vi alle vet at det er lite håp om å redde livet til pasienten. Da ringer telefonen inne bilen og det står mamma i displayet på telefonen, den ringer flere ganger og vi forstår at det er en mamma som skjønner at noe er galt. Når jeg kommer hjem, gir jeg barna mine en ekstra god klem, samtidig som jeg vet at det er en mamma som har mistet barnet sitt i dag. Brannmester

Det beste: Når jobben jeg gjør utgjør en forskjell ikke bare for et enkeltmenneske, en skjebne, men i tillegg forandrer verden litt til det bedre for mange. Journalist

Men så kommer de, de dagene, når roen har senket seg, når de har funnet sin plass og eldresenteret på en måte har blitt hjemmet deres. Når de daglige r utiner er innarbeidet hos oss alle. Når de og vi føler trygghet. Når de blir “våre beboere”, når vi blir godt kjent med dem, og vi vet hvordan de vil ha kaffen sin. Sykepleier på sykehjem

På same måte som Bjørnson valde seg våren og april, ynskjer eg å arbeide med menneske som er i sine livs vår. Eg våger påstå at puberteten med sin knoppskyting kan sjåast på som våren i våre liv - i alle fall våren i vaksenlivet. Lærar

Hvordan er det å være meg i Kristiansand nå? Av Kajsa Hjelmerud-Rosendal

Kan oppleves i foajéområdene under forestillingens vandredel. Fremføres av forfatteren selv: ungdomsskuespiller Kajsa Hjelmerud-Rosendal fra UngdomsKilden. Jeg stresser … Masse MASSE! Jeg stresser over skole, venner, karakterer, fritidsaktiviteter, kropp og familie. Jeg stresser over at alt alltid skal være så sykt innviklet, men jeg må jo være takknemlig, ikke sant?

KILDEN TEATER | Kristiansand. Nå. | 26.-31. oktober 2019

Jeg bor i Kristiansand, i Norge, og burde være fornøyd, men det er ikke så jævla lett, for jeg ser ikke det store bildet. Når jeg blir utestengt, pirket på eller plaget klarer jeg ikke å tenke på de fattige barna i Afrika. Jeg er egoistisk, jeg tenker på meg selv. Det går fint, det går bra, helt greit. Det er det jeg svarer når noen spør hvordan jeg har det. Jeg sier at det går fint, for det er lettere enn å forklare hvorfor jeg er lei meg. Jeg sier at det går bra, fordi jeg ikke orker å si at jeg gråter (nesten hver dag). Det går helt greit, det svarer jeg på de fleste spørsmål; Hvordan går det på skolen? Helt greit. Hvordan går det med atombombene? Helt greit. Hvordan har du det?

Vil du helt ærlig vite hvordan jeg har det? OK, jeg har det helt forferdelig. Hver morgen våkner jeg opp med en klum i magen, jeg gruer meg til å gå på skolen. Jeg tar på meg de klærne jeg håper de andre jentene liker, ikke det jeg selv vil. Jeg kommer på skolen, setter meg i et hjørne og prøver desperat å ikke tiltrekke meg oppmerksomhet. I gymgarderoben skifter jeg på do, for jeg orker ikke de stygge kommentarene. Jeg takler de fleste kommentarene, men ikke de som går ut på utseende. Jeg kommer hjem, går på trening, og kommer hjem igjen. Jeg er utslitt, men jeg må huske å smile fordi man skal alltid være så forbannet perfekt. Jeg legger meg for å sove, men i stedet for søvn kommer tårene og smerten. Den smerten vi ikke snakker høyt om. Alt dette sier jeg selvfølgelig ikke, så istedenfor svarer jeg; det går helt greit.

Det vondeste er å se hvordan noen par ikke klarer å ta farvel med hverandre selv om de ødelegger hverandre. De er for redd for å bli forlatt. Denne frykten får oss til å bli og tåle mer enn vi bør. Psykoterapeut

Det alle som trenger forsvarsadvokater har til felles er at de er mennesker. Akkurat som deg og meg, eller; de er deg og meg. Med styrker og svakheter, med gode og vonde følelser. Men ofte med en større ballast i livet enn de fleste andre av oss. Forsvarsadvokat

Jeg blir aldri lei av å hjelpe mennesker, som til nå ikke har lyktes med treningen og kostholdet, inn i en ny rytme. En rytme som er levelig og gjennomførbar videre. Personlig trener

Mange tror at de vet bedre enn meg, men det er ikke sant. Mange vil nok at jeg skal få oppleve så mye som mulig siden de kanskje er redde for å miste meg, men hvis jeg blir sliten så mister jeg meg selv. Kunne ønske at folk kunne sette seg litt mer inn i min situasjon, og høre mer på hva jeg sier istedenfor å tro at jeg bare trenger å bli motivert. Muskelsyk

Åpne døra til soverommet der jenta mi sover. Vakre jenta mi, som selv ikke i søvnen får fred. Tapre, gode jenta mi. Snart voksen, men klarer seg ikke selv. Kronisk syk. Stemplet inn og ut. Et papir i bunken, hjertet mitt, livet mitt. Faen! Mor til kronisk sykt barn

Det å jobbe frivillig med desse jobbane ovenfor her, gir meg glede, motivasjon og gode minner. Eg tenker ofte på kor glade de eldre blir, av at vi som tidgivere kjem og helser på, og at musikk blir kommunikasjon for følelser og omsorg. Tidgiver i eldreomsorgen

Love / Fear Magnar Åm (f. 1952): LOVE / FEAR (25’)

Sats 1. Tekst: Amalie Nilssen Fremføres i foajé før vandredel

for sopran, mezzosopran, tenor, baryton, kor, ungdomskor, og symfoniorkester

Lover som lover Lover som bryter Lover som frigjør Lover som binder

Urfremførelse i Kilden Teater og Konserthus Konsertsalen, fredag 26. oktober 2019 Kristiansand Symfoniorkester Dirigent: Per Kristian Skalstad

Kommentar til musikken til Kristiansand.Nå.

Lover som lever Lover som dør Lover som ser Lover som blinder Lover som holder Lover som lever Lover som finner Lover som vinner

Sats 3. Tekst: Olav H. Hauge Fremføres i Foaje Nord av Magnus Staveland

Arbeidstittelen eg fekk av Amalie Nilssen å komponere musikk utifrå, var love / fear. Dette var eit tema eg er djupt takksam for å ha fått. For det går inn til basis av kva det er å vere menneske, og om ein i livsimprovisasjonen sin skal la seg drive av redsle eller kjærleik.

Eit ord – ein stein i ei kald elv. Ein stein til – Eg lyt ha fleire steinar skal eg koma yver.

Er det noko som gir kraft og inspirasjon til å uttrykke seg i eit estetisk språk, så er det nettopp det å vere i berøring med spørsmålet om kvifor ein lever.

Sats 6. Tekst Magnar Åm Fremføres i Teaterbaren av Amanda Flodin

Takk for at eg får vere del av dette store apparatet, der profesjonelle og amatørar alle fyller sin viktige plass i heilskapen!

Himlen er her! Me har alt! Alle ting levande ber på Himlen

Magnar Åm

Sats 11. Tekst: Magnar Åm av Halvor F. Melien i nærheten av Frihavn Ser me dette usynlege som me deler bortanfor maskene våre og bak alle stridane alltid til stades i sjølve nærværet der noko lever? Ser me det når me ser oss om?

KILDEN TEATER | Kristiansand. Nå. | 26.-31. oktober 2019

Sats 13. Tekst: Magnar Åm Fremføres i Konsertsalen

Sats 14. Tekst: Magnar Åm Fremføres i Konsertsalen

Himlen er her! Me har alt! Alle ting levande ber på Himlen Så kvifor vil me ha meir? Meir enn Himlen? Meir enn alt?

Det som du såg var aldri eg Det som du høyrde var heller aldri eg Var aldri den som du sørgde over Var aldri den du trakta etter For eg er gøymd Sjølv om me går ilag er eg alltid i di blindsone

Himlen i alle Livskrafta vår Ser me den når me ser oss? Dette usynlege som alle deler? Kjærleikskrafta den som bind oss ihop bortanfor maskene bak alle stridane i sjølve nærværet alltid til stades der noko lever dette er Himmelens rørsle i alt Himlen er her Den har alltid vore og skal alltid halde fram å vere med oss utanfor tida og tvers gjennom den Himlen er her! Me har alt! Alle ting levande ber på denne skaparkrafta dette harmoniske felles vere Sjølv om me drøymer redsle sjølv om me drøymer drama djupast er berre Himmelen sann

Det som eg såg var aldri du For du går også i mi du er i mi blindsone Og når maskene endeleg fell kva då? Vil me så finne kvarandre? Vil me sjå?

Sats 15. Tekst: Magnar Åm Fremføres i Konsertsalen Dette me deler ser me dette usynlege bortanfor maskene? Ser me dette usynlege som me deler bortanfor maskene våre og bak alle stridane alltid til stades i sjølve nærværet der noko lever? Ser me det når me ser oss om? Ser me det?

Medvirkende KUNSTNERISK TEAM

MENNESKENE BAK

PÅ PODIER OG SCENER

Komponist Magnar Åm

Produsent Frøydis Emilie Lind

Konsept / Regissør Birgit Amalie Nilssen

Inspisient Stina Riebe Thygesen

Dirigent Per Kristian Skalstad

Podieinspisient Sveinung Tofteland

Skuespillere Kari Onstad Ina Maria Brekke Sven Henriksen Asta Busingye Lydersen Ulrik Waarli Grimstad Laura Christina Brøvig Vallenes

Scenograf Ryall Burden

Teknisk koordinator Anders Hardeland

Dramaturg Endre Sannes Hadland

Kostymekoordinator Veronica Brøvig Vallenes

Koreograf Christopher Arouni

Maskør Marianne Log

Koreograf åpningsnummer Tomos Young Julie Rasmussen

Lysdesign Teater- og Operasalen Kine Kvendseth Vitor Mendes

Kostymedesigner Elin Nagell Dahl

Lysdesign Konsertsalen Markus Fadum

Kurator SKMU Karl Olav Segrov Mortensen

Lysdesign Multisalen Joakim Stien

Co-regissør Endre Sannes Hadland Ulrik Waarli Grimstad

Lyddesign Mindfullness Kristian Bronebakk

Co-regissør UngdomsKilden og Fotspor Christine Helland Silje Hansen Flemmen Rune Nathaniel Stjerngaard Regiassistent Heidrun Sangvik Korinnstudering Magnar Åm Anne Haugland Balsnes Silje Hansen Flemmen Forfattere Gaute Heivoll Torborg Igland Tore Kvæven Julie T. Stangebye Monica Isakstuen Zeshan Shakar Asta Busingye Lydersen Sven Henriksen Agate Øksendal Kaupang Kajsa Hjelmerud-Rosendal Øvrige tekster Birgit Amalie Nilssen Olav H. Hauge Magnar Åm Endre Sannes Hadland Ryall Burden

Lydteknisk ansvarlig Ruben Lervåg Videoinstallasjon David Holme Stein Erik Bakken Trond Herman Zachariassen Sceneteknisk installasjon Simon Nielsen Levende malere Pernille Usterud-Svendsen Nadia-Liv Eskedahl Frode Holgersen Camilla Lilleengen Tony Higginson Arne Vilhelm Tellefsen Regiassitent Heidrun Sangvik Co-scenograf Eyla Evertsen da Gama Catarina Vu Vibeke Andersen Gran Scenografi, kostymer, rekvisitter, hår, sminke mv. er tilvirket på Kildens verksteder. Lyd, lys- og sceneteknisk arbeid levert av Kildens produksjonsavdeling.

Innsendte tekster fra utvalgte, ekte mennesker i Kristiansand.

KILDEN TEATER | Kristiansand. Nå. | 26.-31. oktober 2019

Sangere Isa K. Gericke Amanda Flodin Magnus Staveland Halvor Festervoll Melien Dansere Tomos Young Sophia Pettersen Tim Chenno Tim Flik Swan Victoria Marr Julie Rasmussen Trine Lise Moe Jonathan Ibsen Ungdomskilden Agnes Aarsland Astrid Elisabeth Jåvold Akselsen Caroline Sjøstrøm Elisabeth May Freitag Espen Alan Garriott Fia Syvertsen Søfting Henrik Nilsen Mørch Ida Hegland Kajsa Hjelmerud-Rosendal Maia Klippen Margrethe Homme Martin Roaldsnes Mathea Kilane Michael Mosvold Nina Gran Kvaase Paul Fjell Gundersen Samuel Balsnes Sondre Haakonseth Tora Skogvoll Brostrøm Teatergruppen Fotspor Aina Helen Mørenskog Baumann Ann Beate Tempelhaug Anne Randi Nodeland Christine Helland Lill Catrin Bye Svindahl Reidun Elise Engelstad Tom Langseth

Seniorkoret Sølvstrupene Anne Aaneland Olsen Arne Tolli Pedersen Bente Knudsen Bente Raastad Berit Bogstrand Hansen Bjørg Aurebekk Bjørn O. Isachsen Brit Aanensen Dagrunn Aarthun Iglebæk Elisabeth Lunde Ekrem Elisabeth Thorjussen Ellen Omland Eva Var Rike Eva Gudveig Zachariassen Frøydis H. Ågedal Grete Bortelid Grethe Lien Gro Kjelsrud Gro Line Gaudestad Gull Grøntoft Gunnar Opedal Hildegun Dybdal Inger Elise Øgård Christensen Ingrid Mørk Stoveland Jan Berg Jon Holt Kirsten Egeland Johansen Kirsten Salthaug Kåre Eie Linda Bentzen Malvin Håland Margun Underhaug Marion Irma Von Clauer Marte Valle Rafoss May Britt Monan Mette Wang Mette-Marie Salvesen Petter Hangeland Randi T Berntsen Signe Bjørnholmen Signe Mari Wiland Siri Økstad Sissel Beitohaugen Sissel Egeland Sissel Mersland Solveig Sagatun Torgunn Trydal Torunn Kårigstad Wenche Bariås Andre medvirkende Felix Bergram Gupta Aline Fisher-Høyrem Mio Burden Stokkeland Amadeus Nilssen Kambe Leander Nilssen Kambe Ekte mennesker fra Kristiansand.

Koreograf Christopher Arouni ønsker å takke danserne. Bevegelsesmatrialet er skapt og produsert i et tett sammarbeid med danserne.

Kristiansand Symfoniorkester

Kristiansand Symfoniorkester, et av Norges sju profesjonelle symfoniorkestre, er et ungt og vitalt ensemble i sterk utvikling, og består av 70 heltidsansatte musikere fra 16 ulike nasjoner. Orkesterets røtter går tilbake til 1919. I 2003 fikk orkesteret sin nåværende form etter en fusjon mellom daværende Kristiansand Kammerorkester og Forsvarets Distriktsmusikkorps Sørlandet. Siden 2012 har KSO hatt sitt hjem i Kildens flotte konsertsal. I sesongen 2019/20 arrangerer eller medvirker KSO i 34 produksjoner - klassiske konserter, cross overs, kammerkonserter, evenement rettet mot barn og unge og samproduksjoner med Kildens øvrige avdelinger. Med KSO sin musikkapp KSO Play kan du se og lytte til konsertopptak fra flere av orkesterets konserter. Les mer på kso.no. 1. fiolin David Gorol Pål Svendsberget Katarina Skogheim Sigmund Eikeset Karen Walthinsen Lars Audun Hadland Kari-Andrea B. Larsen Redi Shypheja Svetlana Jelic Linda Manukyan 2. fiolin Armando Toledo Aribú Lene-Marie Helland Andrea Berglihn Jonas Båtstrand Solveig Husebø Maria Andrén Daniel Perek Lars Lunde

Bratsj Kjell Åge Stoveland P.O. Lindberg Ivan Zecevic Edda Stix Jane Kärner Piotr Slowik

Fløyte Anne Randi Haugejorden Mamiko Miura

Trompet Bo Fuglsang Trym Dalene

Obo Roar Brostrøm Torunn Irene Kristensen

Trombone Nils Tore Brunvatne Alan Vavti

Cello Leonardo Sesenna Ariel de Wolf Jasper Havelaar Mari Marte W Wærvågen Anne Bræin

Klarinett Stig Nordhagen Kari Ingelsrud

Tuba Vidar Løvbrøtte

Kontrabass Erik Zeppezauer Jan Mathiasson Kåre Dalane Alfred Matre

Fagott Yuan Tianwei Thea Iselin Øyhus Horn Amanda S. Harrison Hilde Lunde Garby

Pauker Thomas Hansen Slagverk Ellen Fjørtoft Henning Seldal

UngdomsKilden - et talentutviklingsprogram for teaterinteressert ungdom mellom 13 og 19 år. Gjennom profesjonell undervisning og praktisk sceneerfaring, skal vi bidra til å utvikle og rekruttere flere lokale, profesjonelle scenekunstnere som kan fylle regionens scener med nytt innhold og nye uttrykksformer. I tillegg til undervisning, får elevene delta i workshops og oppsetninger med andre scenekunstnere og skuespillere. Programmet gir elevene et godt grunnlag for å søke seg videre til formell skuespillerutdanning. Målgruppen er ungdom fra Agder med særlig talent og interesse for teaterfaget. Det arrangeres åpne opptaksprøver hvert år. All undervisning er obligatorisk. UngdomsKilden ble etablert med støtte fra stiftelsen Cultiva, og er et ledd i satsingen på kompetanseheving og talentutvikling i regionen. Ønsker du mer informasjon, send en e-post til ungdomskilden@kilden.com.

Teatergruppen Fotspor - en teatergruppe med deltakere fra arbeidspraksisprogrammet til Kirkens Bymisjon, og et eksempel på hvordan vi jobber som kompetansesenter for medskapende kunst og sosial praksis. Under mottoet opplevelse – innlevelse – deltagelse strekker vi hånden utover scenekanten og inviterer flere til å skape kunst sammen med oss. Teatergruppen Fotspor jobber prosessorientert, ved at deltakerne selv skaper forestillingene under veiledning av teaterpedagog. De møtes til ukentlige øvelser i skuespillerteknikk, fortellerteknikk, kroppsbeherskelse, stemmeteknikk og sang. Fotspor ble etablert høsten 2009, og er et samarbeid mellom Kirkens Bymisjon, Universitetet i Agder og Kilden Dialog. Teatergruppa samarbeider med aktører som Kristiansand Symfoniorkester, seniorkoret Sølvstrupene, skuespillere og kunstfagstudenter fra Universitetet i Agder. Ønsker du mer informasjon, send en e-post til christine.helland@kilden.com.

Seniorkoret Sølvstrupene Kildens seniorkor, med 150 manns- og kvinnestemmer. Koret ble etablert da Kilden åpnet i 2012, og har siden den gang vært med i 17. mai-konsertene med Kristiansand Symfoniorkester, og i Kildens juleforestilling Juleevangeliet. I tillegg har de hatt andre opptredener og konserter både i og utenfor Kilden. Hvert år holder de også den populære Vårkonserten med allsang i Kildens foajé. Sølvstrupene ledes av Anne Haugland Balsnes. Det er ingen inntakskrav til koret, utover å ha fylt 62 år og være glad i å synge. Vi kan for tiden ikke ta inn nye medlemmer. Ønsker du å stå på venteliste, eller har du andre spørsmål, send en e-post til solvstrupene@kilden.com.

KILDEN TEATER | Kristiansand. Nå. | 26.-31. oktober 2019

Valg av kunst til Kristiansand. Nå. Kunsten til forestillingen er valgt ut fra flere hensyn. For det første er den valgt ut fra to konkrete samlinger, samlingen til Sørlandets Kunstmuseum og AKO Kunststiftelse sin samling / Tangen-samlingen. For det andre er den valgt ut fra hva som viser seg mulig å gjennomføre på Kilden når det kommer til plassering av verk. Med disse to forutsetningene har vi valgt verk som kan fungere fint på egen hånd og i kraft av seg selv, men som visuelt og innholdsmessig står i slektskap til eller kommenterer de scenene som utspiller seg i nærheten av der verkene er plassert.

Paul Osipow, Nice, 1995-96 Paul Osipows serie på 24 små bilder består av helt enkle geometriske former og kan minne om en gradvis oppbygning av et landskap i spillet Minecraft. Serien begynner med en helt blå flate, hvor det for hvert bilde blir tilført flere og flere kvadrater og trekanter i grønt. Etter hvert blir bildet tilført flere farger i en mer sammensatt og tettere komposisjon. Til sammen blir serien en visualisering over hvordan man kan bygge opp noe ved å variere og tilføre enkle prinsipper og regler.

Juhana Blomstedt, Condition Humaine I-X, 1975 Er det mulig å lage et abstrakt bilde som sier noe om den menneskelige tilstand? Den finske kunstneren Juhana Blomstedt har forsøkt nettopp det i en serie på 10 verk. Og kanskje er det avhengig av at hver enkelt av oss leser noe mellom linjene og tør å filosofere rundt det vi ser. Linjer, sirkelbevegelser og symmetrilinjer forteller oss i hvert fall om bevegelse, om energi og konsentrasjon, og muligens om en form for flyktig sårbarhet som vel de fleste kan kjenne seg igjen i.

Willi Storn, Framtida vår?, 1977 Gjennom flere plakatlignende verk stiller Willi Storn oss ansikt til ansikt med spørsmål fra den kommende generasjon. Er vi helt sikre på at samfunnet vi bygger, og valgene vi tar i dag er til det gode for de som kommer etter oss?

KILDEN TEATER | Kristiansand. Nå. | 26.-31. oktober 2019

Per Kleiva, Du høyrer det, om du lyttar, 1980 Ved første øyekast ser man at Per Kleivas verk er bygd opp av flere lag med kysselepper. Men om du beveger deg nærmere og lar deg omslutte av verket, kan det visuelt oppleves som et stort vannplask. Tittelen på verket ber deg om å høre godt etter. Hører du kyss eller plask? Det kan uansett leses som en oppfordring. En oppfordring til å åpne sansene mot kunsten, eller verden, eller menneskene rundt deg. Kanskje kommer du ut i den andre enden litt rikere enn du var fra før.

Mette Tronvoll, Goto Fukue #15, 2008 Den aldrende kvinnen i Mette Tronvolls fotografi er en algeplukkerske på øya Goto Fukue i Japan. Ved fullmåne trekker havet seg tilbake på sitt laveste og avdekker havbunnen og en fargerik mangfoldig verden. Kvinner som den på bildet skynder seg ut før havet stiger for å plukke noen bestemte typer tang. De blir en påminnelse på hvordan vi mennesker kan være prisgitt naturens rytmer og skifter. Et avhengighetsforhold som blir stadig mer sårbart ettersom klimaet utsettes for radikale endringer. Karl Olav Segrov Mortensen SKMU

Verksliste KUNSTNER // Tittel Referanse

Dato Teknikk

Format

.. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. .. Terje Bergstad // Selvportrett (Jesus) AKO Kunststiftelse NT00021

Uten dato

Olje på lerrert

95 x 87 cm

Juhana Blomstedt // Condition Humaine I - X. Serie på 10 verk AKO Kunststiftelse - NT1870-1879

1975

Etsning

35,5 x 38,5 cm

Arnold Haukeland // Kjærlighetsblomst II AKO Kunststiftelse - NT02049

1973

Jern

270 cm

Per Berntsen // Generator Tonstad I kraftverk AKO Kunststiftelse - NT04826

2007

Inkjet print på baryttpapir

2001

Olje på lerret

85 x 109 cm

Marianne Brattelid // Far AKO Kunststiftelse - NT00020

179 x 180 cm

Paul Osipow // Nice. Serie på 24 arbeider AKO Kunststiftelse - NT01807-01830 1995-96

Serigrafi på papir

15 x 12 cm

Willi Storn // La jorden blomstre, la barna le AKO Kunststiftelse - NT01702

1977

Serigrafi

87,1 x 67 cm

Willi Stron // Fremtida Vår? AKO Kunststiftelse - NT01697

1977

Serigrafi

87,1 x 67 cm

Willi Storn // Hvem eier morgendagen? Hvem eier denne jord? AKO Kunststiftelse - NT01699

1977

Serigrafi

87,1 x 67 cm

Serigrafi

87,1 x 67 cm

Willi Storn // Er du på vår side? AKO Kunststiftelse - NT01687

1977

Per Kleiva // Du høyrer det, om du lyttar SKMU - 00552-1995

Uten dato

Serigrafi på lerret

180 x 180 cm

Mette Tronvoll // Goto Fukue #15 SKMU - Deponi

2008

C-print

72 x 72 cm

C-print

72 x 72 cm

Mette Tronvoll // Goto Fukue #11 SKMU - Deponi

2008

KILDEN TEATER | Kristiansand. Nå. | 26.-31. oktober 2019

Terje Bergstad // Selvportrett (Jesus)

Marianne Brattelid // Far

Arnold Haukeland // KjĂŚrlighetsblomst II

Per Berntsen // Generator Tonstad I kraftverk

KILDEN TEATER | Kristiansand. NÃ¥. | 26.-31. oktober 2019

KILDEN TEATER OG KONSERTHUS

KILDEN.COM