Line Melvold LANGSIKTIG ARBEID

Og Raske Skifter

© 2023 Kommuneforlaget AS

1. utgave, 1. opplag 2023

Omslagsillustrasjon: @Lisa Aisato. Gjengitt med tillatelse.

Dikt side 10: @Rolf Jacobsen – Mere fjell. Gjengitt med tillatelse.

Omslag: Have a book

Sats: Have a book

Trykk og innbinding: Merkur Grafisk AS

ISBN: 978-82-446-2406-0

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller avtale med Kopinor. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsog straffeansvar.

Kommuneforlaget

Postboks 1263 Vika

0111 OSLO

Telefon: 24 13 28 50 www.kf.no

Henvendelser vedrørende utgivelsen rettes til: kundeservice@kf.no

Takk

Takk er på sin plass.

Virkelig.

Å skrive og lese har vært en del av livet mitt så lenge jeg kan huske. Jeg husker så godt at mamma kunne lage mat og lese samtidig. Strikke og lese. Se på TV og lese. Være på stranda og lese. Sitte i bilen og lese. Og dagene mine som alltid ble avsluttet med en bok. Da du leste for meg og med meg. For en gave du har gitt meg, mamma. Kjærligheten til bøkene og til fortellingene. Og når livet ikke har vært så enkelt, så har du kommet med ulike bøker og sagt: «Denne her kan kanskje passe nå. Jeg synes du skal lese akkurat denne boken nå.» Og så har jeg gjort det, og ordene til andre har gjort at jeg har forstått mer av mitt eget liv. Eller noen ganger har jeg bare drømt meg bort og laget en annen verden enn den jeg lever i til vanlig. Jeg er så takknemlig for det, kjære mamma. Takk.

Så var det denne profesjonelle skrivingen. Fagbokskrivingen som aldri hadde fungert uten deg, min redaktør, Anneli Niemi. For å skrive må jeg nemlig føle meg trygg. Du gjør meg trygg, selv om dine skarpe kommentarer og falkeblikk noen ganger irriterer meg noe så inn i hampen. Jeg kan bli skikkelig sur, og jeg vet at du også blir skikkelig sur på meg. Og en sur finne kan være noe å bryne seg på. I alle fall til å begynne med. Men, så er det også slik at jeg vet du er ærlig og vil meg vel, så når følelsene legger seg, blir jeg så glad og takknemlig for at du sier det som det er. Jeg er så takknemlig for det, kjære venn. Takk.

Lene og Lene-Marie. Mine grevlinger, som jeg velger å kalle dere. Som biter dere fast i jobben i STYD, og nekter å gi opp selv når det er mørkt, vanskelig og det hele virker som en tapt sak. Dere «stayere» som står ved hverandres og min side i arbeidet med barns rettigheter og formidlere av lekens helende kraft. Med engasjement, latter, alvor og kraft er dere viktigere for meg enn dere aner. Og når jeg skriver, er dere alltid med meg. Både i tankene, men også som interesserte og årvåkne, fagkritiske venner. Jeg er heldig som har dere to. Jeg er så takknemlig. Og Christine, som også er grevling, og har blitt med i livet mitt inn i barnehagen. Alltid engasjert, på tå hev og ute etter faglige utfordringer. En ledestjerne innenfor prosjektarbeid, lek og miljøer. Hurra! Jeg føler meg heldig. Takk til dere tre.

Når manuset fremstod som nesten ferdig, så ble det skummelt. Jeg ville kanskje ikke gjøre dette likevel. Hvorfor skal jeg i det hele tatt skrive ned tankene og erfaringene mine og dele de med andre? Jeg ba om hjelp for å se på manuset med nye øyne. Dette hjalp meg til å ha tro på at boken kanskje kan fungere allikevel. At selv om jeg er i tvil, så kan innholdet på ulike måter gi mening for andre mennesker? Jeg får bare blåse i min egen tvil og stole på at det er godt nok. Jeg får heller være hel enn god, for å sitere Carl Jung. Så kjære Lene Hole og Ann Synnøve Berg, tusen takk for alle timene dere har lest ordene mine og satt de under faglig lupe. Takk.

Kjære alle dere som har delt tanker og refleksjoner med meg. Dere som i alle disse ulike prosessene der vi har jobbet med ledelse, har lest og skrevet og sendt refleksjonsnotater til meg mellom samlingene. Jeg vet det har vært vanskelig, og jeg vet det har kostet. Men jeg vet også at dere har hatt utbytte av det, og at det har vært en viktig del av prosessen med å se på egen ledelse og lederskap. Dere vet hvem dere er, og det er takket være dere at denne boken ble til. Gjennom dere har jeg blitt bedre kjent med både ledelsesfaget, men også meg selv.

Takk.

Stiftelsen Barnas have er der jeg tilbringer de fleste timene mine på jobb. Jøjjemeg, hva skal jeg si? De siste årene med dere har vært noe av det mest spennende jeg har gjort i mitt jobbliv. Dere er altså så rare, morsomme, engasjerte, dedikerte, lyttende, kritiske og lekene. Alle oppturer og selvfølgelig oppoverbakker har vi gått sammen. Det blir så mye enklere når vi går sammen og heier på hverandre. Det går bra det her! Tusen takk til hver og en av dere.

Så må jeg puste litt. Jeg er lettet og rørt over at dette er over. Det er selvfølgelig hos familien min jeg får kjærlighet og aksept, og jeg er så innmari glad for at vi er den flokken vi er. Thea, Hedda og Frida. At jeg får være mammaen deres er nesten som å leve en eventyrbok. Men det er på ordentlig, og det er nesten for godt til å være sant. Takk for at dere ser meg som jeg er. At selv om jeg er en mamma som kanskje ikke gjør helt som andre, og som av og til er så fjern og opptatt i mitt eget hode, så henter dere meg inn der jeg skal være. Dere viser meg at det er helt ok å være en sånn mamma også. Det er en gave for meg.

Takk. Takk. Takk.

Og Morten. Uten deg, ingen flokk. Uten deg, hva vet jeg? Jeg liker deg og meg, jeg. Akkurat sånn som vi er. Takk. Ps. Ikke fullt så begeistret for plystringen bestandig.

April 2023

Hjemme i Knarberg med flokken

Mere fjell

Av og til må noe vare lenge, ellers mister vi vel vettet snart, så fort som allting snurrer rundt med oss. Store trær er fint og riktig gamle hus er fint, men enda bedre –fjell.

Som ikke flytter seg en tomme om hele verden enn forandres (og det må den snart), så står de der og står og står så du har noe å legge pannen inntil, og kjøle deg og holde i noe fast.

Jeg trivs med fjell. De lager horisonter med store hugg i, som de var smidd av smeder.

Tenk på: – Den gamle nupen her har stått som nå helt siden Haralds-tiden.

De sto her da de spikret en arming fast til korset. Som nå. Som nå.

Med sildrebekker på og lyngkjerr og den store bratte pannen uten tanker i. Den sto her under Belsen og Hiroshima. Den står her nå som landemerke for din død, din uro, kanskje dine håp.

Så du kan gå derbort og holde i noe hardt. Noe gammelt noe. Som stjernene. Og kjøle pannen din på den, og tenke tanken ut. Og tenke selv.