Aller først

Du har nå en bok i hendene dine, som handler om å ta ansvar for og lede faglige kvalitetsbevegelser i barnehager: Det er en bok som handler om å skape et trygt og godt psykososialt miljø for barn, for foreldre og for personalet i barnehagen. Det er en lederbok som du kan jobbe individuelt med, men som du også kan bruke i lederteamet i barnehagen eller i et fagnettverk du er del av. Det er en bok som er skrevet til ledelsen i barnehagen, både styrere og pedagogiske ledere, om det indre livet i barnehagen.

Boken inneholder mange sitater fra mange forskjellige ledere. Dette er ledere som har vært med i ledelsesprosesser der mellomarbeid mellom samlingene har bestått i å lese, skrive og reflektere over egen praksis. Disse er sendt til meg skriftlig, og slik dannet utgangspunkt for samlingene videre. Disse ledernes tanker og refleksjoner står som et fundament i denne boken, og viser ærlige bidrag om hvordan hverdagen kan være i praksis.

Boken bærer også preg av at jeg igjen jobber som styrer i barnehage etter mange år der jeg har jobbet med og ikke i barnehager. På grunn av pandemien var det ikke mulig å drive firmaet Styd kommunikasjon AS på heltid, og jeg søkte meg jobb som styrer i barnehagen. Heldig var jeg som fikk det, og som har fått mulighet til å leve ut teorien vi har jobbet med de siste årene om det å være en psykisk helsefremmende barnehage.

Så må selvfølgelig pandemien nevnes, fordi det har preget oss alle sammen, både barn, foreldre og ansatte som har levd annerledes liv enn det vi vanligvis gjør. Underveis i arbeid med boken har jeg også fått mulighet til å ta den nasjonale styrerutdanningen på BI. Derfor har jeg jobbet både i prosess i egen barnehage, skrevet eksamen og skrevet denne boken parallelt, noe som også har ført til at jeg har tatt meg tid til at det har tatt tid. Når jeg ser tilbake på det, så er det slik at alt henger sammen med alt. Enda en gang. Og tanken min er at mennesker trenger mennesker, og at det å jobbe i barnehage er neimen ikke for pyser.

Siden boken er skrevet til både styrere og pedagogiske ledere, vil disse betegnelsene brukes litt om hverandre i boken. Men jeg henvender meg til deg som leder, uansett hvilke stillingsbeskrivelser som står foran ditt navn i arbeidskontrakten. Boken er tenkt som en arbeidsbok og en venn på veien i en kvalitetsbevegelse for deg selv, og for barnehagen du leder. Det er en bok du kan jobbe med for å bli bevisst din egen væremåte og ledelse, og bevisstgjøres om hvordan lederne i barnehagen kan jobbe sammen for å skape gode hverdager for barna, for deg selv og for dine kollegaer – og selvfølgelig når det gjelder å skape en hverdag som føles trygg og god for foreldrene. Det er et komplekst arbeid dette her.

Å gjøre ledelse

«Jeg vet lite som er så lett å omtale i store ord og så vanskelig å få til i praksis som ledelse», skriver Jan Kjetil Arnulf.1 Arbeidsprosessen i skrivingen av boken har på mange måter vært å jobbe med disse store ordene og kjente frasene om ledelse og formidle det slik at det gir praktisk verdi. Jeg synes det har vært krevende, og til familie og venner har jeg omtalt det som en langvarig og trang fødsel. Jeg har stort sett angret på at jeg startet på dette prosjektet, men er også ditto fornøyd og glad nå når boken faktisk er her.

Det er mye av arbeidet i barnehagen som sitter i hendene, i ryggmargen, i relasjonene, og faktisk av og til i veggene. Kanskje er det ikke så rart at det er vanskelig å sette ord på? Å gjøre ledelse av faget og personalet kan romme de fleste følelser og erfaringer. En fasit finnes det i alle fall ikke, og det kan i mange tilfeller være utfordrende å omskrive teorier om ledelse til livet i barnehagen. Skriveprosessen har ført til at jeg har brukt tid på å se bakover til «hvor jeg kommer fra», selv om boken har et fremtidsperspektiv med kvalitetsbevegelse som agenda. Jeg skal komme mer tilbake til hva jeg mener med dette.

Dette er en bok som i stor grad skrives ut fra praksis, men den gir også ulike teoretiske perspektiver for å se klarere hvordan faglige prosesser kan drives frem. Ønsket er at det hele skal gi mening, slik at dere som ledere blir mer bevisst deres eget lederskap, og kan skrive deres egen lederfortelling. Ved å jobbe med din egen fortelling – å se tilbake til dit du kommer fra, men også se fremover på hva hos deg selv du ønsker å utvikle – kan fortellingen skapes sammen med andre du er trygge på, som du stoler på, og som på ulike måter kan være ditt faglige Dovrefjell. Det er så enkelt at vi trenger hverandre for å se klarere, også oss selv. Og som det står i diktet til Jacobsen: «av og til må noe vare lenge, ellers mister vi vel vettet snart».2 Sammen med andre og ved hjelp av selvbevissthet kan det bli mulig å holde hodet kaldt og holde oss sammen.

Det er et ønske at boken kan være med på å løfte frem gjørekompetansen til ledere: hva vi faktisk gjør i vårt lederskap, og å få frem den bevisstheten som kan hjelpe oss å gjøre korrigeringer i måten vi leder på. Vi som ledere tar faglige valg på vegne av mange, og det er en kjensgjerning at valgene påvirker svært mange barns livskvalitet. Intet mindre. Så får vi se om vi lykkes med dette prosjektet sammen.

Å stå støtt i seg selv

Jeg ønsker allerede nå å presisere at en viktig del av den jobben vi har som ledere i barnehagen, er å stå støtt i oss selv når vi tar valg på vegne av barn, og at vi fastholder en røde tråd når vi leder. Når vi mestrer å stå støtt i oss selv, når vi opplever oss trygge som ledere, vil handlekraften og gjennomføringsevnen styrkes. Med trygghet vil også oversikten og forståelsen av vårt samfunnsmandat bli klarere, og det blir enklere å samle trådene slik at det vi velger av innhold i barnehagen, gir mening for personalet og barna.

Jeg vil være tydelig på betydningen av kunnskap allerede her i innledningen. Når vi har påtatt oss ansvaret for å lede barnehager, må vi være opptatt av kvalitet. Vi vet at den tiden barna tilbringer i barnehagen, er av stor betydning, ikke bare her og nå, men også i et fremtidig perspektiv. Det betyr at ledelsen må ha greie på hva den driver med. Pedagogikk er ferskvare, noe som betyr at vi som ledere må prioritere å være faglige ledere for hele personalet. Min erfaring er at det med grundig faglig tyngde og innsikt blir mulig å jobbe med kritisk refleksjon og etikk i praksis, slik at kulturen i barnehagen bygger på grunnleggende verdier og med barns beste som arbeidsoppgave nummer 1.

Det må være slik at barna opplever at vi er til å stole på og at de kan lene seg til oss – alltid. Men det er klart, det koster innsats og engasjement.

Stopp Opp

Du kan allerede nå reflektere over hvilken grad av trygghet du selv opplever som leder i barnehagen:

• Når opplever du deg som en trygg faglig leder i barnehagen?

• Når kan du kjenne på utrygghet og usikkerhet?

• Er det noen faglige områder du tenker at du mestrer godt og evner å bringe videre til ditt personale?

• Er det noen faglige områder du tenker at du bør oppdatere deg på slik at du blir tryggere i deg selv?

Disse temaene gir en god forberedelse til det som vil komme når du starter en kvalitetsbevegelse. Det er klokt å kjenne seg selv, og det er nødvendig at du forbereder deg på hvordan du tror du vil reagere i ulike situasjoner. Det er ingen ledere som er «ferdige» når de avslutter siste eksamen på barnehagelærerutdanningen. Det er da det hele starter, på ordentlig. Det er da alle menneskemøtene fyller dagene.

Menneskeverdrefleksjon

Morgenen ble liksom ikke helt som den skulle den dagen. For gutten ville jo bare ligge litt lenger i senga og kose seg og være sammen med pappa. Det ville i grunn pappaen også, men dere vet; dette var bare onsdagen, og hverdagen har sin faste takt med plikter og gjøremål. Jobb og ansvar. Da pappaen og gutten kom til barnehagen, bar humøret preg av at dette ikke hadde vært så superenkelt, og det ble sånn at han satt litt lenger på fanget og brukte litt lengre tid på frokosten. Det hjalp det, og som på magisk vis var starten glemt og leken i full gang. Dagen løser seg. Kosen legges på hylla. Diamantbutikken åpnes ved siden av et nybygg der det bygges soverom og kino i kjelleren. Ved siden av åpner en bilforretning, og plutselig er det mat. Og så er det ut og leke. Ut og sykle. Ut og løpe og hoppe, danse og synge. Livet smiler.

Jeg blir sittende og tenke over at det er litt urettferdig dette her. At vi i barnehagen får alle disse timene der barna er fulle av energi og lekelyst. Våkne og sammen med vennene sine – der de lever seg inn i en magisk verden, enten det er i et lekemiljø inne i barnehagen, ute på tur eller i skogen på Røttene. Det føles nesten urettferdig at vi får disse store dosene med magi og at når foreldrene henter, så er barna ganske så utladet etter timevis med lek, aktiviteter og fysiske utfordringer. Men så lader de litt i fanget til foreldrene, og er klare for å dra hjem. Hjem er et av mine favorittord.

Ved lunsj fredag sitter vi og småskravler litt ved bordet, og det er både blikk og lure ansikter som snakker med hverandre over bordet. Da kan det være skikkelig utfordrende å sitte på rumpa når vi spiser. Vi øver på det, og på å vente på tur. Et barn sitter helt stille mens hun tygger på knekkebrød med ost. Så sier hun:

«Jeg er glad i pappaen min, jeg!»

«Ja, det skjønner jeg», sier jeg. «Og han er veldig glad i deg også.»

«Mmmmja mmmmmmja. Og så mamma også er glad i meg også. Og så jeg i mamma.»

«Mmmmmja mmmmmja», svarer jeg. «Du er heldig.»

«Mmmmmmm.»

Tiden går så altfor fort føles det som. Barn vokser jo fortere enn oss, lærer raskere og mer enn oss, tar inn verden uten filter og lever med sansene og hjertet utenpå kroppen. I en samtale med Geir Lippestad (på en konferanse for noen år siden) hørte jeg ordet menneskeverdrefleksjon for første gang, og jeg opplevde det som en gave som jeg har lyst til å gi videre. Dette er et ord som kan brukes som en ledestjerne for refleksjonene rundt det som er det viktigste i arbeidet vårt i barnehagen: Å anerkjenne en annen for det den er i egenskap av å være menneske. Å jobbe i barnehage handler først og fremst om å huske at det er barn vi har i barnehager, og ikke noe som kun skal gi avkastning i løpet av noen år. For det å sørge for at alle barn i barnehagen har det trygt og trives, at de føler mestring, og at de utfordres i omgivelsene sine, er ikke noe som kommer av seg selv. Det kommer når vi gir av oss selv. Barna har egenverdi akkurat her og nå, og vi må møte dem i øyeblikkene. Slike magiske øyeblikk kan ikke måles, telles eller planlegges – og det er til og med nesten vanskelig å videreformidle slike øyeblikk til foreldrene. Slike øyeblikk der du kjenner på både varme, nærhet, undring og lykke sammen med et barn, må oppleves. «De oppstår sjelden på møterommet eller mens du tømmer bleiebøtta klokken fem på halv fem», sa en tidligere kollega av meg. De oppstår i relasjoner, tenker jeg.

Ikke hvem som helst

Jeg hadde en samtale med en av de pedagogiske lederne en ettermiddag på avdelingen. Barna var hentet tidlig, og vi så liksom litt overrasket på hverandre da vi hadde tid til å snakke sammen uten avbrytelser eller noe som ventet i den andre enden. Vi jobbet litt i lekemiljøene, sorterte og ryddet, mens vi snakket om vår egen praksis og om de mange endringene vi har fått til den siste tiden. Blir endringene for heftige? For raske? Er det for mye? Gir det mening? Det ble en samtale til ettertanke og refleksjon. Litt ut i samtalen sa han:

Men styreren representerer jo faget i endringene. Du vil løfte frem og utvikle faget. Og hvis ikke du som styrer gjør det, ja da kan jo hvem som helst bli leder her. For da blir det jo personalet som bestemmer ledelsen av seg selv, og dit vil vi ikke, det skal jeg love deg. Bare sett ord på hva du tenker og hvorfor, så kan vi lytte og lære sammen. Og gjøre jobben sammen. Og ja, du er mye – men du jobber jo for barna. Da må du være mye da. Og det tar tid, men vi har egentlig ingen tid å miste. Barn vokser fort.

Jeg ble så berørt på vegne av faget. På vegne av barn. Og av at vi har slike pedagoger som kan streve med endringer og synes det kanskje er mer enn nok å bare holde seg til det hen er vant til. Men så endres perspektivet fra å peke innover på egen opplevelse, til å peke utover til hva barns rettigheter faktisk er. Det var en så fin opplevelse å høre han snakke om tid og barn på den måten.

Derfor blir mitt budskap: Ikke vær hvem som helst! Vær «mye» på vegne av barna. Hold deg fast i faget slik at du ikke blir fagløs. Skap mulighetsrom!

Ledelse av fag og personale henger uløselig sammen, og usikkerheten vil alltid være der. Feil vil gjøres. Det meste kan faktisk gjøres annerledes enn det gjøres i dag. Allikevel må vi være bevisst på fagrøttene våre og fundamentet vårt. Og: Barnehagefolk er ikke hvem som helst. De har årevis med erfaringer og fagkunnskap som skal forvaltes, foredles og gå fra hodet til ord til hender.

Relasjonserfaringer

Etter hvert som du modnes i lederrollen, vil feilene og konteksten kanskje endre seg, men du vil kunne bruke kunnskapen om deg selv til å unngå mange feiltrinn på veien videre. Det er annerledes å være leder når du har mange års erfaring, kontra når du er helt fersk i rollen. Det tar år å opparbeide seg relasjonserfaringer, og det tar tid å bli kjent med personalet sitt. Slik er det selvfølgelig i en barnehage, som på enhver arbeidsplass, at du har mennesker som kommer og går inn i en personalgruppe. Når nye personer kommer inn, må vi bruke tid på å koble dem på og forklare grundig hva vi driver med, slik at kunnskapen vi allerede har som en kollektiv kraft, ikke utarmes. Vi må ta inn over oss vår menneskelige feilbarlighet, og tørre å se på hvordan vi gjør ledelse når vi ikke har handlet i overensstemmelse med de valgene vi har tatt for kvaliteten i barnehagen. Vi kommer til å feile, men det betyr ikke at vi må gjenta feilene. Det er her nøkkelen til gjørekompetansen ligger: gjennom bevissthet, refleksjon og øvelse. Mye øvelse. Og så må vi tro på at vi er mer enn logikk og rasjonalitet. At det skaper bevegelse når vi tåler å dele sider av oss selv som påvirker vårt lederskap. Vi må holde oss fast i oss selv og velge å være personlige uten å bli private.

«Til sist sprekker antakelsen om perfekt ledelse fordi den forutsetter rasjonelle mennesker», skriver Bjartveit.3 Og når sant skal sies, er vi kun vanlige folk vi også, selv om barnehagefolk er kjent for å være noe litt for seg selv. Noe for seg selv, og svært betydningsfulle for små barn og barnas familier. Etter hvert som vi har jobbet noen år, lest tonnevis med bøker og artikler og hørt på podder og lydbøker, så legges lista høyere og høyere. Selvfølgelig gjør den det. Men det er noe som er i utakt her. Fordi den faglige lista legges på bakgrunn av kunnskap – og for å få til å gjøre det vi vet er klokt og riktig sammen med barn – må vi ha nok folk på jobb. Vi må ha faglige folk som jobber bevisst med seg selv og sin egen væremåte. Det tar tid, men det kan ikke ta for lang tid. Et notabene er: Vi må bruke tid og vite hva vi skal bruke den på. Derfor blir det etiske kompasset og barnets beste så viktig i lederskapet, slik at vi ikke prioriterer feil eller fristes til å ta snarveier.

Raske skifter

Etter i mange år å ha jobbet som prosjekt- og prosessleder i barnehager, jobber jeg nå som styrer i en barnehage. Pandemien førte meg tilbake «hjem». Jeg har vært styrer igjen lenge nok til å kjenne ting på kroppen over tid. Som de fleste av dere har jeg hatt gode dager, tunge dager, ledd mye og grått en skvett eller to. Jeg har følt meg både tilstrekkelig og utilstrekkelig. Jeg har følt på det enorme ansvaret. Jeg har vært sikker i min mening, for så å kjenne på usikkerhet. Jeg kan ha startet dagen med den trygge fag-roen i kroppen, for så å gå inn i ettermiddagen med en usikker klump i magen. Noen ganger har jeg også vært usikker på tempoet mitt, og lurt på om det går litt fort i svingene, eller om tempoet er greit for personalet som jeg går sammen med. Kan jeg ha en tendens til å ville for mye på vegne av barna? Krever jeg for mye av kollegaene mine og meg selv? Hvor skal lista legges?

Jeg synes jeg kan merke på kroppen at endringer gjør inntrykk. Både hos andre og meg selv. Erfaringene setter seg på ulike måter fast. Fast i tanker, erfaringer og følelser. På samme tid vet jeg at det er krevende med endringer, og det er en nødvendig arbeidsoppgave å holde fast i valgene vi har tatt, og å styre med stø kurs dit vi ønsker at barnehagen skal komme. Vaner og arbeidsmåter som ikke er faglig forankret og til barnas beste, er krevende å snu. Helt ærlig, så synes jeg det å lede en barnehage fordrer både faglighet, stahet, ydmykhet, stolthet, tålmodighet og klarhet. I tillegg til dette bør man ha evnen til å regulere følelser og ha et bevisst forhold til følelsenes betydning i lederskapet. For det er en viktig jobb. Hvis vi som ledere ikke gjør nødvendige endringer, vil ting bare fortsette sin vante gang, og barna vil til slutt være de som ikke får en hverdag som gir mening eller er med utgangspunkt i deres rettigheter.

Langsiktig arbeid

Engasjementet ditt, staheten din og arbeidet med hver eneste dag å passe på at du leder det som er til barns beste, det betyr noe. For noen barn vil det kunne bety alt. Du må derfor ha en dyp, integrert forståelse for hvorfor du ønsker å være leder av en barnehage. Har du ikke det, kan ledelsen din og endringene som gjøres, fort ivareta andres behov enn barnas rettigheter.

Jeg kan med hundre prosent garanti si at du kommer til å stå i situasjoner der du ikke aner hva du skal si, gjøre eller velge. Det beste du kan gjøre for deg selv, er å bli kjent med hvem du blir når du er rådvill og usikker, og hva som trigger deg og stresser deg i møte med andre. Det gjør ikke noe å lære av feil andre har gjort, men du lærer nok best og mest av dem du gjør selv.

Så: Vern om dine feil, og se ofte tilbake på dem for å lære og for å unngå å gjøre de samme feilene flere ganger. Du kan ikke være perfekt hele tiden. God nok holder i massevis. Det er mer enn tilstrekkelig for barna, og de henter oss raskt inn igjen hvis de merker at vi ikke er til stede i det som skjer.

Jeg ser rundt meg. Overalt er det barn i bevegelse. Barn i lek. Barn med lyd, eller barn som er musestille og konsentrert over et puslespill. Barn som «leser» med fingeren i en bok. Barn som ser nøye på seg selv i speilet. Barn som sover. Barn med smokk og kos. Barn som leier, hopper, løper og bygger kafé. Barn som tegner, og barn som perler. Barn som leker at de er dinosaurer, pusekatter, apekatter og andre katter. Barn som hopper i snøen. Aker i snøen. Måker snø. Spiser snø. Barn som lager engler i snøen. Barn som sklir ned i en stor snøhaug etterfulgt av et whiiiiiiiiiii-hyl.

MER MER MER MER.

EN GANG TIL. EN GANG TIL. EN GANG TIL.

Jeg tenker: Alt er egentlig som det alltid har vært med barn, selv om vi voksne bekymrer oss over covid og alt det vi ikke har kontroll på.

Barna leker, synger, nynner, roper, hvisker, krangler, nekter, smiler, gråter og ler. Det har ikke forandret seg. På en måte er vi så heldige når vi jobber i barnehagen. Barns måter å være i verden på smitter over på oss og tvinger alle covidtanker, karanteneregler og bekymringer bort. Ikke helt bort, men bort i timene vi er sammen med barna. Noe annet er ikke mulig. For er vi ikke ordentlig til stede, ja da ber de om at vi tar oss sammen. De kan for eksempel si slike ting som:

«Nå er du liksom ikke her selv om du sitter sammen med meg.»

«Hallo???»

«Du er her, men er borte.»

Eller min favoritt da jeg hadde mye tankekjør knyttet til hvordan situasjonen var i barnehagen: «I dag jobber du ikke så bra, Line.» Jeg nikket, og var enig. Selvfølgelig var jeg det. Ansiktet jeg tittet inn i, smilte tilbake til meg. Sånn, da var vi på plass igjen. «Nå kan vi leke på ordentlig.»

Når barn snakker, må vi lytte. Det handler om en holdning til barnet. Helt avgjørende i dette samspillet er at vi er til stede i øyeblikkene. Det er krevende. Vanskelig. Og av og til ikke mulig. Men klarer vi det, da byr alltid barna på ny innsikt og kunnskap til dem de har rundt seg. De har et hav av tanker, meninger og ideer når vi tar oss tid til å se og se etter. Å lytte og lytte om igjen. Vår jobb handler om dette.

Så som leder vil du ikke alltid være på topp eller til stede. Men du vil være god nok. Mer enn god nok, og det holder i bøtter og spann.

Arbeidet du og dine kollegaer gjør i dag, har stor betydning for barn her og nå, men har også stor betydning for barnas videre trygghet, trivsel, mestring og evne til å danne gode relasjoner til andre. Det er et langsiktig arbeid du nå ikke ser helt resultatet av, men du må allikevel holde fast i det du gjør, for det vil komme barna til gode senere. Så må du nok også øve på å be om råd, hjelp og tid til å reflektere sammen med kollegaene sine, for det er ikke mulig å lede en avdeling eller en barnehage uten et godt samarbeid med dem du jobber tett på hver dag.

Vare lenge og tåle mye

Jeg har ikke tall på hvor mange møter, samtaler og prosesser jeg har vært gjennom de siste tretti årene. Det er disse menneskemøtene og erfaringene sammen med andre ledere og ansatte i ulike barnehager, som har formet innholdet i denne boken, samt mine egne erfaringer som styrer tidligere og nå gjennom en lang periode med pandemi. Jeg krysser fingrene for at du som leser boken, opplever den som praksisnær, og at det gir mening det du leser.

Så kort sagt: Det er en bok du må jobbe med knyttet til hvordan du gjør ledelse ut ifra forståelsen av og bevisstheten om at det ikke finnes noe slikt som perfekt ledelse. For ledere er bare folk de også, som fylles av følelser i møte med barn, foreldre og kollegaer. Ledere, som alle andre, har gode og mindre gode dager, så det kan være klokt å stå støtt på et verdifundament og ha barnets beste som kompass, uansett hva dagen måtte bringe, slik at det er det som holder oss sammen. Sammen fikser vi denne jobben, for vi skal vare lenge og tåle mye. Så boktittelen med langsiktig arbeid og raske skifter handler om det vi driver med hver dag. Når barna er så små, vet vi at vårt arbeid får stor betydning for deres fremtidige trygghet, trivsel, utvikling og mestring. Selvfølgelig er «her og nå»-perspektivet grunnleggende viktig, men kvaliteten, eller mangelen på den, vil ligge i barnas bagasje når de slutter i barnehagen. I dette langsiktige arbeidet vi tålmodig driver med, så er det heftig mange følelser og situasjoner vi står i – raske skifter, nesten som været i mars måned: blå himmel den ene veien, men når du snur deg, treffer de første regndråpene ansiktet ditt. Eller du har nettopp funnet frem vårsko og lette jakker, og våkner opp til en dag med nye måkemuligheter. Som leder i en barnehage kan du føle deg som a million dollar når du starter dagen, men allerede ved lunsjtider vurdere om du ville passet bedre i et annet yrke. Kanskje som gartner eller møbelsnekker?

Langsiktig arbeid og raske skifter handler om hvordan vi er bevisst på tiden og på oss selv, slik at det vi leverer av ledelse, gagner andre enn oss selv. Intet mindre enn det. Vi skal sørge for at barna får robuste røtter, og være der for dem som et trygt Dovre i denne omskiftelige og lunefulle verden.